Liv Kari Eskeland (H) [10:02:07] (ordførar for saka): Det hender at det er stor stas å vera saksordførar, og det er spesielt dei gongane vi greier å samla heile komiteen til gode vedtak, som det vi har gjort i denne saka, som handlar om eigne tungbilkolonnar over Haukeli. Me takkar forslagsstillarane som har løfta denne saka inn til Stortinget.

Det er ein viktig siger for heile næringslivet langs E134-korridoren, og for alle som er avhengige av denne sentrale austvest-forbindelsen. Dette er òg ei sak som Høgre har kjempa lenge for. I Innst. 439 S for 2023–2024, til Nasjonal transportplan, påpeika me at det var gjort nokre investeringar utan at ordninga er komen i gang. No har ein felles komité lagt fram si innstilling, og fleirtalet er klart.

Dette er eit gjennombrot som har kome etter lang tids press, både frå transportnæringa, frå lokalsamfunna langs E134 og frå oss her på borgarleg side. Men sjølv om fleirtalet no er sikra, er ikkje jobben gjort. Det hastar med implementering. Kvar vinterdag utan at vi kan få dei tunge køyretøya over fjellet, er ein dag der lastebilsjåførane risikerer å verta ståande i timevis, der vareflyten stoggar opp, og der norske eksportbedrifter møter ytterlegare hindringar.

Eg vil difor understreka at regjeringa no må prioritera å få i gang denne ordninga, slik at me er klare når vinteren kjem. Planane ligg klare. Infrastrukturen er på plass. No treng me handling.

Denne sigeren er òg eit steg i rett retning når det gjeld å få ein god flyt over E134, men dette er jo berre eitt av mange nødvendige tiltak på E134. Prosjektet med utbetring av Bakka–Solheim må framleis jobbast med, og så er det jo tunnelløysingane, og vintersikring av vegen må styrkast ytterlegare.

No når kolonnekøyringane endeleg har vorte ein realitet, må me sikra at det vert så bra som mogleg, og at dei får tilstrekkeleg med ressursar.

Driftsoperatøren har vide fullmakter til å administrera ordninga. Dei har rett til å plukka ut bilar som må venta, og gje grønt lys til dei som kan få køyra. Dette vert forhåpentlegvis òg ein ytterlegare motivasjon til bileigarar om å sko bilen skikkeleg, at dei avpassar det etter føreforholda.

Me håpar at Statens vegvesen opplever at det vert positivt å få testa ut tungbilkolonnar over Haukeli, slik det har vore over Hardangervidda, sjølv om forholda er vidt forskjellige kva gjeld topografi. Det som er sikkert, er at dette vert viktig for alle som er avhengige av ein open og føreseieleg E134 året rundt.

Eg håpar på ein god debatt.

Jone Blikra (A) [10:05:16]: Det er bra at komiteen har samlet seg om en prøveordning med kolonnekjøring for tunge kjøretøy over Haukelifjell, og jeg er overbevist om at komiteen også gjennom dette forslaget har tatt inn over seg risikoen som ligger i et slikt tiltak. Tiltaket innebærer økt risiko for sjåfører. Vi må også ta inn over oss at det å utfordre stengt vei også vil føre til økt risiko for entreprenørenes mannskaper.

Det er derfor bra og viktig at komiteen samlet understreker at det er driftsoperatøren som har det fulle og hele ansvaret for kolonnekjøringen, og som har rett til å vurdere situasjonen, det vil si om det kan kjøres kolonne, og hvilke kjøretøy som har lov til å være med.

Komiteen er opptatt av sikkerhet. Det er viktig å understreke at muligheten som nå foreligger, ikke skal kjennes som et press for å iverksette kolonnekjøring. Sikkerheten for sjåfør og mannskap må veie tyngst.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:06:38] (leiar i komiteen): Dette er ein gledesdag, vil eg seie. Her har det vore jobba godt både under arbeidet i komiteen, med saksordføraren, og med god dialog med departement og alle som har engasjert seg i saka. Kjernen er om det kan vere situasjonar der det er riktig at ein køyrer tungbilkolonnar, altså situasjonar der det er riktig å kunne køyre kolonne, men der ein då berre tek med tungbilar og ikkje lette køyretøy.

Dette er ei sak som har vore jobba med over tid, og som det har vore eit stort engasjement for. Eg vil ikkje minst rose lastebilnæringa, som har engasjert seg, som har vist til korleis det kan gjennomførast, og som har vore oppteken av å ha dialog, men òg den innsatsen som har vore frå aktuelle kommunar frå ulike parti og frå ulikt hald.

Sjølv har eg vore oppteken av saka og jobba med ho over tid. Eg har òg hatt gleda av å sitje på med ein tungbil over vidda for å sjå på forholda. Vi køyrde frå Haukeligrend, stoppa på oppstillingsplassen på Vågsli, og køyrde over vidda gjennom tunellane og ned igjen til Røldal. Det var ein kjempefin tur, men vi veit òg at det er mange dagar i året med krevjande vêr- og føreforhold. Difor er det sjølvsagt alltid sånn at det er dei som sit med ansvaret, som skal vurdere om det er forsvarleg å ha vegen open – i kva slags situasjonar ein bør velje kolonnekøyring, og i kva slags situasjonar ein då kan ha tungbilkolonne, men der lette køyretøy må stå igjen.

Her har det altså vore jobba godt, og eg forventar at ein no får ei rask oppfølging av det ein samla komité ber om, med ei prøveordning med tungbilkolonne.

Eg vil òg seie at dette er eit viktig tiltak dei nærmaste åra. Eg forventar at det er på plass til komande vintersesong. Samtidig er det klart at det langsiktige arbeidet handlar om å sikre ein vintersikker veg der ein skal sleppe kolonnekøyring i framtida. No får ein jo investeringar. Ein set i gang arbeidet med tunell Seljestad–Røldal. Neste viktige etappe vert tunell i retning Vågsli, og gjennom dei nye signala som vegvesenet har gitt, om at ein jobbar med å sjå på løysingar for lengre tunell, vil ein òg ha moglegheit til å få ein vintersikker veg for framtida.

Terje Halleland (FrP) [10:09:59]: La meg først få lov til å takke komiteen og saksordføreren for det gode arbeidet som er blitt lagt ned, og den positive innstillingen som nå følger saken, for endelig har vi fått dette på plass. Det er ikke ofte en sak inneholder én lang merknad som hele komiteen stiller seg bak. Det er veldig bra; jeg tror det er veldig viktig i denne saken. Det er også viktig at statsråden merker seg at hele det politiske landskapet nå stiller seg bak oppstart av denne prøveordningen.

Vi vet at dette har vært en langvarig sak. Det har vært diskusjoner mellom driftsoperatør, Statens vegvesen og departementet om gjennomføringen, der sikkerheten har vært et tema, og selvfølgelig: Liv og helse skal alltid komme først. Alle aktørene er nødt til å ta et ansvar for at dette skal la seg gjennomføre på en god måte, og driftsoperatør skal ha siste ord.

Jeg ser at statsråden tar opp flere problemstillinger med en gjennomføring i sitt svar til komiteen, bl.a. fastkjøring av tungbiler i oppstigningene, men det er akkurat derfor vi ønsker en prøveordning. Det er derfor vi skal hente den nødvendige erfaringen – hvordan dette kan la seg gjennomføre, og hvem som skal delta i en sånn kolonne. I dag vet vi at det er masse dårlig utstyr, det er dårlige sjåfører, og ikke minst har vi altfor dårlige veier over hele dette landet. Akkurat i dag skal jeg ikke gi skylden til statsråden alene for akkurat det, men det er generelt en unødvendig høy risiko å ferdes på norske veier, og da spesielt om vinteren.

Norges Lastebileier-Forbund har i denne saken vært veldig tydelige på at de vil tilpasse seg og imøtekomme de krav som blir stilt fra driftsoperatøren.

E134 er en viktig fjellovergang, med stor betydning for næringslivet vårt, og stenging får store konsekvenser. Så om vi kan lykkes med en egen kolonnekjøring for tungbiler mens vi venter på en vintersikker fjellovergang, vil det styrke konkurranseevnen til næringslivet vårt og bedre forutsigbarheten. For vi må i dag på best mulig måte utnytte det veinettet vi har etablert. Det er det minste vi skylder næringslivet vårt.

Dette har vært en langvarig sak. Jeg håper vi iallfall ser slutten på diskusjonen, og at driftsoperatør nå tilrettelegger sammen med aktørene, finner gode løsninger og legger opp til et godt og tett samarbeid i prøveperioden, sånn at vi på et tidspunkt kan innføre dette som en fast ordning. Så nok en gang: Takk til komiteen. Gratulerer med dagen og et godt vedtak.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:13:14]: Jeg registrerer at en samlet komité går inn for en prøveordning om kolonnekjøring for tunge kjøretøy over Haukelifjell vinteren 2025–2026, og jeg legger selvfølgelig til grunn at dette blir Stortingets vedtak. Det vil jeg selvfølgelig også følge opp.

Komiteen framhever at en forutsetning for å igangsette en slik prøveordning er at sikkerhetsnivået som driftsoperatøren setter, blir ivaretatt på samme nivå som i dag. Dette er en viktig forutsetning, og jeg vil ta det med i de føringene jeg gir for igangsetting av tiltaket. Begrensninger på kolonnekjøring som er knyttet til hensynet til liv og helse for brøytemannskapet, skal opprettholdes. Det betyr – som komiteen har lagt til grunn – at det fortsatt vil være opp til driftsoperatøren å vurdere situasjonen og avgjøre om det kan kjøres egen tungbilkolonne, og hvilke kjøretøy som får lov til å være med i denne kolonnen.

Jeg forstår intensjonen her slik at det skal være en prøveordning med kolonner som er tilrettelagt for behovene til de tunge kjøretøyene, og jeg vil formidle denne til Statens vegvesen.

Jeg legger opp til at det innenfor intensjonen om å ivareta sikkerheten og tunge kjøretøys behov er driftsoperatørens ansvar å vurdere hvilke kjøretøy som kan delta i den enkelte kolonne. Dersom driftsoperatørs vurdering er at det i enkelte tilfeller vil være mest hensiktsmessig at ett eller flere andre kjøretøy også følger tungbilkolonnen, vil det altså være en vurdering de kan gjøre, så sant hensynet til de tunge kjøretøyene er ivaretatt.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram at jeg oppfatter at komiteen er positiv til de andre tiltakene som er gjort for å bedre framkommeligheten på strekningen, og at vi her har et felles mål om å sikre at flest mulig kjøretøy kommer seg over fjellet på en trafikksikker måte.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:23:03]: Varene dei skal fram, og det skal skje på ein sikker og trygg måte.

– Det er viktig for meg at eg kjem fram og kan oppretthalda køyre- og kviletida, så vel som at eg får fram varene, sa Torstein Ramsdal i Nor-Log då Sigbjørn Gjelsvik var på besøk i Ølen i november. Gjelsvik fekk sitja på med sjåføren frå Haukeli over til Ølen. Bakgrunnen for besøket var nettopp det me snakkar om i dag, tungbilkolonne, og for å gje innsikt i korleis det er for sjåførane å køyra over Haukeli. Det er framleis ikkje tillate å køyra tungbilkolonnar over Haukeli, sjølv om det er blitt investert i oppstillingsplassar som kan skilja personbilar og vogntog.

Me kunne òg lese i avisa Grannar dagen etterpå at Sigbjørn Gjelsvik verka å vera ein jordnær og grei kar – det er det viktig å ha på trykk.

Eit poeng som gjekk igjen i løpet av besøket, var at tungbilkolonneordninga fungerer godt over Hardangervidda. Oppstillingsplassane er på plass, og ein kan då stilla spørsmål om kvifor ein ikkje kan få til det same over Haukeli. Å fortelja personbilsjåførar at dei ikkje får bli med i ei tungbilkolonne, burde vera ein enkel operasjon. Vegmyndigheitene må jo ha moglegheit til å sortera vekk dei store bilane som ikkje har det dei treng for å klara seg i ei kolonne. Driftsentreprenøren har det fulle og heile ansvaret for kolonnekøyringa, og dei har rett til å vurdera situasjonen, og med det avgjera om det kan køyrast ei eiga tungbilkolonne, og kva køyretøy som får lov til å bli med i denne kolonnen.

Tungbilar som skal over fjellet vinterstid, må sikra at dei har utstyr og bil som til kvar tid er tilpassa vêr og føreforhold på best mogleg måte. Sjåføren den dagen sa òg at med kravet om kjetting under kolonnekøyring med kraftige køyretøy og yrkessjåførar, ser ein moglegheit til at tungtransporten kan koma seg fram i krevjande forhold.

Til slutt vil eg takka min gode nabo Terje Halleland for at han har løfta denne saka inn til Stortinget, og komiteen for eit einstemmig vedtak i dag, og eg forventar at dette er på plass til vinteren.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:25:38]: Eg kunne eigentleg seie gratulerer, og så kunne det faktisk vere sånn at presidentskapet serverte kake til transportkomiteen for at vi for ein gongs skuld kunne verte 100 pst. einig i ei sak der vi faktisk er einig. Vi kunne slutte med det vi dessverre ser for mykje av i salen, at det er greinlaust flisespikkeri der vi på ein måte filer på detaljar og gjer alt vi kan for ikkje å vere heilt 100 pst. einige – sjølv om det er saker der vi faktiske er einige.

Eg synest dette har vore behandla heilt supert i komiteen. Det er nesten fantastisk at vi klarer å verte så einige, rørande på ein måte. Det er i alle fall til ettertanke at vi kunne gjort det slik i andre saker som sikkert kjem både seinare i dag og andre gonger, at vi, når vi faktisk er einige, kan gjere det slik. Vi ser i kommunepolitikken og fylkespolitikken at vi klarer faktisk å samle oss og verte einige når vi er einige. I denne salen er det ikkje alltid det skjer.

Det er ei viktig sak. Næringslivet har vore tydeleg. Og vi i Framstegspartiet er veldig fornøgde med at vårt initiativ med Dokument 8-forslaget får støtte frå ein samla komité. Vi er også veldig fornøgde med at statsråden var så tydeleg på at det vert gjennomført. Då forventar vi at dette kjem i gang omgåande no til hausten og til vinteren når han set inn. Så gratulerer igjen. Kake får vi sikkert ikkje, men det var no eit forsøk.

Geir Inge Lien (Sp) [10:28:14]: (ordførar for saka): Saka vi behandlar i dag, er eit forslag frå Framstegspartiet om statleg plan for utbetring av fylkesvegane med ein søkbar pott der fylkeskommunane òg bidreg, utan opning for bruk av bompengar.

Fylkesvegnettet i Noreg er i svært dårleg forfatning, og det må jobbast målretta over lang tid for å klare å hente inn etterslepet. Konsekvensane for fylkeskommunen er òg alvorlege. I ein pressa økonomisk situasjon vert drift og vedlikehald av fylkesvegar anten nedprioritert, eller så går vedlikehaldet ut over andre tenester fylket skal levere til innbyggjarane.

Det finst i dag ingen god oversikt over den faktiske tilstanden på fylkesvegane. Stortinget får levert estimat, men ikkje noko verktøy som kan leggje til rette for målretta innsats. Fleirtalet i komiteen ber difor regjeringa om å gjennomføre ei kartlegging av tilstanden og kome med forslag til korleis ein kan løyse desse utfordringane. Komiteen ber òg regjeringa om å bidra til å heve standarden på fylkesvegane. Eg vil takke komiteen for det gode samarbeidet.

Vi i Senterpartiet vil prioritere utbetring og vedlikehald av fylkesvegane på same måte som vi vil prioritere vedlikehald og fornying av jernbane- og riksvegnettet. For å få til dette må Stortinget forplikte seg overfor fylkeskommunane til ei økonomisk opptrapping som varer over mange år.

I motsetning til Framstegspartiet og Høgre, som vil leggje ned fylkeskommunane, vil Senterpartiet styrkje fylka og meiner det må leggjast inn minst 10 mrd. kr ekstra til fylkesvegane gjennom tabell C i løpet av dei neste fire åra.

Dermed tek eg opp mindretalsforslaget frå Senterpartiet.

Marte Mjøs Persen (A) [10:30:38]: Vi behandler i dag et representantforslag om program for vedlikehold og utbedring av fylkesveier. Problembeskrivelsen om utfordringene på fylkesveinettet er noe hele komiteen er kjent med gjennom befaringer, fylkesreiser, henvendelser og høringer i komiteen, og det er en problemstilling vi deler. Det er også bakgrunnen for satsingen som regjeringen la fram i Nasjonal transportplan i fjor, og som er fulgt opp i budsjettet for 2025. I tillegg er fortsatt rammene for den fylkeskommunale økonomien viktig, all den tid det er fylkeskommunene selv som har ansvar for sine egne veier.

Styrking av vedlikeholdet har mange fordeler. Mange steder handler det om ras- og skredsikring og tunnelsikkerhet på hverdagsveiene hvor mange ferdes hver eneste dag. Det handler også om trafikksikkerhet i det mer generelle, for fylkesveiene er ulykkesutsatt. Sist, men ikke minst, handler det om beredskap i våre dager. Våtere, villere og varmere vær skaper oftere stengte veier enn før, oftere ras og skred og oftere overvann i veibanen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør ens lands særlig viktig. Mange av fylkesveiene er ikke bare viktige omkjøringsveier, men også viktige for å frakte folk, materiell og forsyninger.

Arbeiderpartiet har tillit til at fylkeskommunene best kjenner sine behov og hvor de skal prioritere vedlikehold. Derfor er det bra at Arbeiderparti-regjeringen følger opp vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier gjennom konkrete tiltak og styrking av økonomien i fylkeskommunene langs de linjer som også representantforslaget tar opp.

Liv Kari Eskeland (H) [10:32:46]: Det er med stor uro me ser korleis forfallet på fylkesvegane aukar. Me støttar forslagsstillarane, som meiner at denne regjeringa ikkje gjer nok for å prioritera vedlikehald og utbetring av fylkesvegane våre. Det er alvorleg for trafikksikkerheita, det er alvorleg for næringslivet og alle som dagleg er avhengige av desse vegane.

Under behandlinga av Nasjonal transportplan 2025–2036 skreiv komiteen følgjande:

«Stortinget ber regjeringen styrke finansieringen til fylkesvei med fokus på trafikksikkerhet, nærings- og beredskapsveier, og videreføre den øremerkede tilskuddsordningen for vedlikehold av fylkesvei.»

Dette står framleis ved lag. Vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegane er berekna til over 100 mrd. kr, og det aukar stadig.

I vår alternative NTP 2025–2036 set me av heile 6 mrd. kr meir til fylkesveg enn det regjeringa gjorde. Det er heilt nødvendige investeringar i infrastruktur som syter for at Noreg kan fungera, at folk kjem seg på jobb, skule og fritidsaktivitetar.

Me har følgt opp med handling. I vårt alternative budsjett for 2025 aukar me løyvinga til fylkesvegar med over 300 mill. kr. I tillegg står me fast ved at den øyremerkte ordninga for fylkesveg, som me innførte i NTP 2022–2033, skal liggja fast.

Det handlar ikkje berre om asfalt og vedlikehald. Det handlar òg om at fiskebilen skal nå marknaden med ferske varer, om at ambulansen skal fram til pasienten, at familiemora skal koma trygt heim til familien etter endt arbeidsdag.

Me treng ikkje fleire vedtak om dette temaet. Det me treng no, er gjennomføringskraft og pengar i budsjetta.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:34:53]: Vi har ei sak om fylkesvegane og det å styrkje fylkesvegane, få ned vegvedlikehaldsetterslepet og hindre alle dei ulykkene som skjer på fylkesvegane. Dette er også ei sak som vi oppfattar at mange parti er prinsipielt ganske einig i at det må gjerast grep.

Vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegane fortset å auke. Om det var sånn som representanten frå Arbeidarpartiet og regjeringa seier, at det er gjeve mykje pengar til fylkeskommunane og det er auka løyvingar til fylkesvegar: Kvifor aukar vegvedlikehaldsetterslepet likevel? Det gjer det fordi den same regjeringa har også ein skatte- og avgiftspolitikk og ein kostnadspolitikk som gjer at berre innanfor dette området har prisstigninga auka med over 28 pst. Vi ser at fylkeskommunane går med skikkeleg raude tal for til å kunne ta ned vedlikehaldsetterslepet. Dei har inga moglegheit til å klare det.

Omtrent halvparten av ulykkene skjer på fylkesveg. Difor er det også veldig viktig å få gjort noko med fylkesvegane, og det er mange dårlege fylkesvegar rundt omkring i Noreg.

Framstegspartiet har i vår alternative Nasjonal transportplan lagt inn 1 mrd. kr ekstra per år. Regjeringa varsla at det skulle kome ein stor pakke. Det gjorde ikkje det. Det dekte ikkje løns- og prisveksten eingong. Etterslepet fortset og ulykkene fortset, og det vert ikkje gjort noko med det.

Utgangspunktet er at ein er nøydd til å øyremerkje midlane til fylkeskommunen. Kvifor? Det er fordi dagens fylkeskommune ikkje er i stand til å prioritere det som er viktig. Difor meiner Framstegspartiet at vi må øyremerkje midlane. Eg skal vise eit døme.

Framstegspartiet er det største partiet i Møre og Romsdal. Vi sit i posisjon i Møre og Romsdal. Vi fremja eit budsjettforslag med Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, og det gjekk altså 3 minutt etter at det budsjettframlegget var vedteke, så hoppa Høgre over til Senterpartiet og Arbeidarpartiet med eit forslag om å flytte 16 mill. kr frå vegbudsjettet til andre sektorar. Det er sånn ein driv i fylkeskommunane. Ein flyttar pengar som er tilførte kommunane til veg og andre område, og brukar dei på administrasjon, kultur og alt mogeleg anna. Det er problemet. Nokre prøver å unnlate å ta innover seg at det er fakta, men sånn er fakta.

Det er iallfall slik at når pengane tilkjem fylkeskommunane på desse viktige områda for å ta ned antal drepne og hardt skadde på fylkesvegane, må ein forvente at pengane går dit. Difor ønskjer vi å øyremerkje. Eg trur det er på høg tid at vi får ein pakke med ein forpliktande plan om faktisk å gjere noko for å ta ned vegvedlikehaldsetterslepet. Det er grunnlaget for vårt forslag. Dessverre er det nyanseringar mellom forslag frå ulike parti, så eg er redd for at ingen klarer å støtte kvarandre i det, og då blir det heller ikkje kake, for å seie det slik. Men vi fremjar vårt forslag.

Mona Fagerås (SV) [10:38:03]: De siste årene er det blitt bevilget enorme summer til å bygge motorveier, mens de vanlige veiene over hele landet forfaller. Man er nødt til å snu de store midlene i samferdselssektoren bort fra firefelts motorveier og over til trygge og gode hverdagsveier. I dag brukes kun hver femte vei-krone på å ta vare på de veiene vi allerede har.

Det burde vært selvsagt at man prioriterer de veiene som er i dårligst forfatning, men sånn er det ikke. Veiene folk kjører på hver dag, skriker etter vedlikehold. Tilstanden på fylkesveiene er alvorlig og etterslepet enormt. Det er fare for ras mange steder i landet, spesielt i Nord-Norge og på Vestlandet. De norske hverdagsveiene forfaller mens det bygges rådyre motorveier noen få steder i landet. Bygging av nye veistrekninger spiser så mye av pengesekken at det er i ferd med å ta knekken på eksisterende veinett.

I regjeringens forslag til Nasjonal transportplan 2025–2036 la de opp til en økt satsing på vedlikehold i veisektoren. Vi støtter regjeringens intensjon, men vi mener det burde bli tatt større grep, spesielt på rassikring og på fylkesvei. Det må tas større grep, skal man nå det nivået som trengs for å holde forfallet unna. Mange fylkesveier i hele Norge trenger oppgradering, og det er et enormt etterslep på rassikring på fylkesveierc. Det arbeidet må styrkes, bl.a. ved å legge til rette for teknologisk innovasjon innen skredsikring. Dette vil kunne sikre flere av veiene våre.

Tilstanden på fylkesveiene har alvorlige konsekvenser for trafikksikkerheten. Riksrevisjonen har slått fast at dårlige veier er årsaken til at i snitt 30 personer mister livet hvert eneste år. Det omkommer dobbelt så mange på fylkesveiene som på riksveiene.

Det har gjennom årene bygd seg opp et enormt vedlikeholdsetterslep på norske veier. Infrastruktur som er viktig i folks hverdag og for næringsliv og arbeidsplasser over hele landet, forfaller. Vedlikehold er viktig fordi det sikrer framkommelighet og et trafikksikkert veinett. Manglende vedlikehold av veinettet har mange negative konsekvenser. Det øker ulykkesrisikoen og gjør at veiene oftere må stenges.

André N. Skjelstad (V) [10:41:24]: Det er ingen tvil om at fylkesveiene ikke har den standarden vi gjerne skulle hatt. Viktigheten av dem er stor. Det er et etterslep som er formidabelt. Vi kan gjerne stå her og legge fram forskjellig om hva som blir prioritert. Vi i Venstre prioriterte i vårt alternativ 1,5 mrd. kr mer enn det regjeringen gjorde. Det er for så vidt litt forunderlig at bare kort tid etter at Senterpartiet har kommet ut av korridorene, kommer de med et løfte som de bare tar fra luften.

Det er ingen tvil om at asfalten smuldrer opp på fylkesveiene. De er ofte smale, og det er dårlig standard. Når de blir asfaltert en gang til, blir de ofte enda litt smalere. Derfor er det helt nødvendig at vi får en tiltakspakke som er stor nok. Jeg tror at fylkeskommunene skjønner best hva som må gjøres, men da må de også ha de musklene som er nødvendig for dette.

Det er mange som snakker om at dette er hverdagsveier. Ja, alle, i hvert fall vi distriktsrepresentanter, har forskjellige fylkesveier av ymse standard. Noen ganger kan det likevel være hendelig at fylkesveiene er av en såpass dårlig standard. For fire–fem år siden var jeg på hjortejakt etter at jeg hadde vært på valgkamp, og jeg hadde selvfølgelig ikke spist all verden. Da satte jeg en kjøttbit fast i halsen – og den kjøttbiten satt der. Ambulansen kom, og man prøvde med brannmannsløft osv. – ikke mulig. Jeg kom inn i sykebilen og lå der i ca. to mil, og det ristet så mye på fylkesveien at den kjøttbiten faktisk kom ut (munterhet i salen). Så jeg kaller det ikke bare næringsveier, men kombinasjonsveier – så vi kan også spare helsevesenet, men jeg håper ikke det er meningen framover. Vi må bruke mer penger på fylkesveiene.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:43:43]: Den fylkeskommunen var i hvert fall helsevennlig – på sitt vis.

Det er slik at fylkesveinettet er omfattende, og det har viktige funksjoner som sikrer et helhetlig veinett for persontransport og næringsliv, som flere allerede har vært inne på.

Jeg er også godt kjent med at det er et utfordrende vedlikeholdsetterslep på fylkesveiene våre. Regjeringen la som kjent fram Nasjonal transportplan 2025–2036 i fjor. I denne planen prioriterer regjeringen opprusting av fylkesveinettet. Satsingen innebærer en økning på om lag 16 mrd. kr over en tolvårsperiode, sammenlignet med en flat videreføring av 2024-budsjettet. Det har vi fulgt opp gjennom at vi i statsbudsjettet for inneværende år har styrket bevilgningen til fylkesvei med 480 mill. kr.

De økte rammene bidrar til at fylkeskommunene også framover kan ta vare på de veiene de har, med tiltak innenfor fornying, ras- og skredsikring og tunnelsikkerhet. Dette bidrar også til å trygge trafikksikkerhetsspørsmål.

Fylkeskommunene har som kjent ansvar for eget veinett. Staten har tillit til at fylkeskommunene selv prioriterer de veistrekningene der behovene er størst.

Så vet salen her, inkludert meg, også veldig godt at fylkeskommunene i all hovedsak får midlene sine gjennom rammetilskudd. Regjeringen har også i flere omganger styrket kommuneøkonomien gjennom å øke overføringene.

De økonomiske rammene er viktige, men jeg er også opptatt av at hele veisektoren skal fungere best mulig, og at det er en del å hente dersom Statens vegvesen, fylkeskommunene og Nye veier AS samarbeider og deler informasjon og erfaringer. I midten av mars fikk de nevnte aktørene et større oppdrag om veinettets tilstand, med frist for å levere i desember. Kjernen i det oppdraget er å få fram konsekvensene av manglende drift, vedlikehold og fornying – hva det betyr for trafikksikkerhet, og hva det betyr for samfunnssikkerhet og beredskap.

Vi har også fått på plass et rammeverk for samhandling om militære behov for transportinfrastruktur, der den første rapporten kommer i juni. Dette skal bidra til å inkludere militære behov i transportplanleggingen.

Jeg har merket meg komiteens forslag til vedtak om en kartlegging av det aller dårligste veinettet. Kombinasjonen av en tilstandskartlegging og rammeverk vil gi mer og bedre informasjon om tilstanden på veinettet, og om hvor evnen til å ivareta veinettets funksjon er dårligst. Min vurdering er at dette langt på vei er i tråd med komiteens merknad.

Jeg mener regjeringen følger opp vedlikeholdsetterslepet på fylkesvei med målrettede tiltak, i tråd med representantforslaget.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:55:45]: Folk skal ferdes trygt, og bedriftene skal få varene sine raskt ut til markedet. Det er ingen tvil om at god infrastruktur er viktig for å lykkes med det.

Vi har veldig mye fylkesvei i Norge som trenger en solid oppgradering. I mitt eget hjemfylke, Troms, er vedlikeholdsetterslepet på 12 mrd. kr. Hvis vi tar utgangspunkt i det samlede nasjonale vedlikeholdsetterslepet som er på 100 mrd. kr, står Troms for 12 pst. av det vedlikeholdsetterslepet og med kun 3 pst. av befolkningen. Så kan vi godt diskutere grunnen til at vi er der vi er. Mye av grunnen til at vi har det store vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene, er tilbake i 2010 da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV overførte 20 000 km riksvei til å bli fylkesvei, uten at det fulgte med penger til det. Det er grunnen til at vi står og diskuterer den saken som vi nå gjør.

Det er utrolig interessant å se Senterpartiet etter tre og et halvt år i regjering med store løfter tilbake i valgkampen i 2021 – når en nå er ute av regjering, er det mye penger til å gjøre noe med fylkesveiene. Det er ikke troverdig i det hele tatt. Jeg tror folk er lei av store ord og store løfter om hva en skal gjøre med fylkesveiene. Folk vil se at det skjer noe, at det vises handlekraft.

Derfor er jeg veldig glad for at vi i Høyre har prioritert fylkesveiene. Da vi la fram Nasjonal transportplan i 2021, var det vi som innførte den første statlige tilskuddsordningen for vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier. Det er grunnen til at de f.eks. på Senja for fått oppgradering fra Huselv til Husøy, som gjør at sjømatnæringen får ut sjømaten enklere. Det var også vi som la 6 mrd. kr mer på bordet i den nasjonale transportplanen vi akkurat har lagt fram – 6 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde i regjering. Det var også Høyre som la inn 0,5 mrd. kr mer i alternativt statsbudsjett for å sørge for at vi satser på vedlikehold av fylkesveiene.

Det er veldig fint å stå her i salen og komme med store løfter, komme med nye forslag og kaste rundt milliarder av kroner, men folk vil se at en leverer, folk vil se at en faktisk følger dette opp, og det klarte Høyre å vise at vi gjorde i regjering. Det er klart at fylkesveiene er viktig for folk.

Jeg ser at revidert nasjonalbudsjett er lagt fram i dag. Der settes det av mye mer penger til godstransport, til jernbane og hele den biten – store deler av et budsjett som Nord-Norge ikke kan være en del av, fordi vi ikke har det samme transportalternativet som en har andre plasser i landet.

Vi er helt tydelige i Høyre, vi skal levere på fylkesveier, vi har vist at vi klarer det, og vi skal klare det igjen hvis vi får tilliten til å sitte i regjering i høst.

Geir Inge Lien (Sp) [10:58:50]: Eg trur eg startar med å seie at ein skal høyre mykje før øyra dett av. Representanten Erlend Svardal Bøe hadde no eit innlegg som eg ikkje kjenner meg igjen i – i det landskapet og Høgres eventyrforteljing.

Ei av dei viktigaste årsakene til at vedlikehaldsetterslepet er stort, er konsekvensane av underfinansiering av kommunane og fylkeskommunane som har skjedd over tid. Her må mange ta ansvar. Der kommunane og fylkeskommunane tidlegare kunne leggje til rette for vekst, verdiskaping og gode lokalsamfunn, handlar prioriteringane no om korleis ein skal kutte for å få budsjetta til å gå i hop. Senterpartiet trur på fylkeskommunane, dei sikrar regionalt demokrati, lokalkunnskap og engasjementet når avgjerdene om tenestenivået skal takast. No må det takast grep, og det ansvaret må òg vi her i stortingssalen ta på alvor.

Senterpartiet fekk gjennomslag for eit særskilt tilskot på 700 mill. kr for 2024 og det same tilskotet for 2025, mens vi sat i regjering. Grepa løyser ikkje problema, men gjev meir pusterom i ein elles krevjande økonomisk situasjon. Senterpartiet meiner òg at den mest effektive pengebruken er ei rammefinansiering, slik at det lokale handlingsrommet er størst mogleg.

Ein søkbar pott med vesentlege vilkår, slik Framstegspartiet føreslår, vil ikkje berre detaljstyre sektoren, men vil òg vere ineffektiv bruk av pengane. Med ein søkbar pott vil det oppstå ein situasjon der fylkeskommunen planlegg vegprosjekt utan å ha garantiar for nødvendig finansiering. Dette betyr at prosjekta vert forsinka i påvente av statlege bidrag. Ein søkbar pott, slik han er føreslått, vil òg medføre auka sentralt byråkrati. Det er no litt underleg at eit parti som seier at dei er for fridom og minst mogleg stat, til stadigheit føreslår grep som medfører auka byråkrati. Det kan nok hende at det ligg ein tanke bak, men eg er litt i tvil.

Eg er glad for at vi har fått større fokus på fylkesvegane her i dag. Senterpartiet trur på fylkeskommunen, og vi vil gjere det vi kan for å sikre det nødvendige handlingsrommet, slik at ein kan satse på å få til gode vegnett for både folk og næringsliv. Eg takkar for den gode debatten som har vore i saka, og eg er glad for at vi har hatt eit så godt fokus og ein så god debatt i ei så viktig sak. Takk for debatten.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:01:55]: Jeg lurer på om jeg skal begynne med å fortelle at i dag tidlig, rundt kl. 6, fikk jeg beskjed om at det var kolonnekjøring mellom Berlevåg og Båtsfjord. Vi har litt ulike utfordringer rundt omkring.

Dette med fylkesveier som Svardal Bøe tar opp, og spesielt det som har med nord å gjøre, støtter jeg. Vi er nødt til å bruke mer penger på fylkesveier i nord spesielt, og jeg er veldig glad hvis Høyre går inn i valgkampen framover med en sånn holdning.

Det er et enormt behov for penger for å utbedre fylkesveiene. Vi har hørt at vi ikke kan bruke så veldig mye penger, for da blir det overoppheting. La det bli litt overoppheting. Jeg vil gjerne ha overoppheting i nord, slik at vi kanskje får litt tørrere veier og litt bedre veier. Fylkeskommunen har hatt for lite penger å rutte med. Vi må styrke fylkeskommunen enda mer. Vi må ta på alvor de signalene som lenge har kommet fra dem. Det er et enormt behov for penger.

Da synes jeg det er litt rart at Fremskrittspartiet kjører som dem gjør når de samtidig sier at vi skal gi mindre penger til fylkeskommunen, som har ansvaret for fylkesveier. Det henger ikke helt på greip. Jeg håper at Fremskrittspartiet vil sikre at vi får bedre veier. De fleste her har vært med til f.eks. Finnmark, da vi reiste fra Langfjorden til Øksfjord og prøvde den veien. Det var en prøvelse for mange av dere, går jeg ut ifra. Skal den veien opp og gå som de normale tilstandene vi har ellers i landet, må man bruke sikkert en milliard. Det har ikke fylkeskommunen penger til, har jeg skjønt.

Det jeg kanskje skal avslutte med å si, er: Fylkesveiene rundt omkring mange plasser er mye bedre om vinteren enn om sommeren. Det har å gjøre med at om vinteren er det snø der, og da dekkes en del av de verste hullene.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:04:47]: Jeg hørte representanten Lien fra Senterpartiet si at det var en eventyrfortelling jeg kom med, men han brukte ikke et eneste sekund i sitt innlegg på å motbevise det jeg snakket om i mitt innlegg. Det kan jeg igjen utfordre Senterpartiet på å motbevise. Er det feil at vi hadde en forvaltningsreform i 2010, som Senterpartiet sto bak, som overførte 20 000 km riksvei til fylkesvei? Er det feil at vi fikk den første statlige tilskuddsordningen for vedlikehold av fylkesveier i Nasjonal transportplan i 2021? Er det feil at Høyre har satt på plass en halv milliard mer til fylkesveier i vårt alternative statsbudsjett? Kom gjerne opp og motbevis det – men det går ikke.

Det er dette som er litt av problemet med Senterpartiet: En forholder seg bare til retorikk, ikke til fakta, og en klarer ikke å levere når en har muligheten til å gjøre det i regjering. Jeg tror folk har avslørt det for lenge siden. Det blir for lett, og det blir for lite troverdig, og det tror jeg folk ser. Jeg kan ta et eksempel fra et valgløfte som Senterpartiet kom med i mitt eget hjemfylke, Troms, i valgkampen i 2021. En skulle sette av 24 mrd. kr mer til fylkesveier. Hva ble sagt i Nasjonal transportplan? 16 milliarder. Hvor er de resterende 8 milliardene som Senterpartiet ikke fikk gjennom? Er det Senterpartiet som ikke leverte i regjering, eller er det Senterpartiet som ikke fikk gjennomslag i regjering?

Utgangspunktet her er at vi er nødt til å gjøre noe med fylkesveiene. Da må vi bygge videre på den tilskuddsordningen som Høyre etablerte i Nasjonal transportplan, der vi faktisk turte å prioritere og være tydelig på at vi skulle prioritere de næringsrettede fylkesveiene, fordi det er der de største behovene er. Jeg husker veldig godt da vi var i regjering sammen med bl.a. Fremskrittspartiet tilbake i 2020, da vi fikk på plass tilskuddsordningen for vedlikehold av fylkesveier, først på sjømatveier, som gjorde at en på Senja nå har fått veldig mange gode fylkesveier.

Kom gjerne opp og forklar hva som var feil i min eventyrfortelling, for jeg vil gjerne ha en debatt som er fundert på fakta, og ikke bare på retorikk, som de i Senterpartiet er altfor gode til.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:07:01]: Det er noko med historieforteljinga, som førre talar var inne på, og då var det umogleg å la påstandane til Senterpartiet berre gli rett av garde. I Senterpartiet har ein gløymt at det partiet satt med samferdselsministeren i åtte år – før den borgarlege regjeringa tok over eigentleg ei branntomt med omsyn til samferdsel. Det var altså så dårleg og så mykje vegvedlikehaldsetterslep på både riksveg og fylkesveg at det likna ingenting.

Det er ingen som kan ta frå Framstegspartiet og Høgre at vi gjorde noko med samferdsel. Vi bygde veg så det lukta asfalt over heile Noreg. Vi bygde 280 km med motorveg. Vi har aldri nokon gong – eg har sete 20 år i fylkestinget – hatt betre økonomi i overføringar til fylkeskommunane enn det var med Framstegspartiet og Høgre i regjering. Det kan ingen motbevise, og det førte til at vi fekk gjort veldig mykje, også på fylkesvegane.

Tenk å stå her med direkte svada om at vi ikkje leverte i regjering – det er ikkje sant. Det er ikkje sant, og det er noko med å ha ein reieleg debatt på ein slik måte at vi kan diskutere på eit skikkeleg grunnlag. Kva har dagens regjering gjort? Kva har Senterpartiet gjort i regjering?

Underteikna og Framstegspartiet har fremja mange forslag som Senterpartiet fremja då dei var i opposisjon til den borgarlege regjeringa, bl.a. om fylkeskommunale pakker. Kva gjorde Senterpartiet i regjering? Dei stemde imot sine eigne forslag, som dei var for i førre periode, ref. den tidlegare debatten vi hadde om å vere imot det ein er for, og for det ein er imot. Det er heilt håplaust.

Det som er utgangspunktet, er regelrett at Framstegspartiet og Høgre viste at vi ville gjere noko med vegane, og vi gjorde noko med vegane. Det dagens regjering med Senterpartiet har klart å gjere, er å skyte i vêret prisstigingane innanfor bygg og anlegg, noko som gjer at ein ikkje klarer å byggje veg. Så har dei kutta dei fleste prosjekta og hatt ein NTP som er 24 pst. lågare enn det regjeringa Solberg la fram i 2021. Det er realitetane. Det er den store satsinga som samferdselspersonar i Senterpartiet snakkar om. Ho eksisterer ikkje. Og så er dei redde for øyremerkingar for at pengane blir brukte til det dei skal. Det forstår eg rett og slett ikkje, men ein kan gjerne meine det.

Realiteten er i alle fall: Framstegspartiet og Høgre i regjering leverte på samferdsel. Det er umogleg å fjerne. Dei pengane vi i Framstegspartiet har teke ut frå fylkeskommunale budsjett på byråkrati, har vi putta inn igjen i samferdsel. Det er berre å ta fram det alternative budsjettet vårt og lese det, så ser ein det. Det er også fakta. Ein må forhalde seg litt til realitetane. Framstegspartiet og Høgre bygde landet i regjering, og det har vi tenkt å gjere i ei ny regjering også.

André N. Skjelstad (V) [11:10:20]: Det er vel ikke helt nødvendig å bruke utestemmen inne i hus. Det høres vel uansett hva vi måtte si.

Jeg har kjørt på mange eksotiske fylkesveier. Adelsten Iversen har rett i at den i Øksjord er eksotisk, men det finnes også en god del flere som er i særdeles dårlig forfatning. Så er det interessant – jeg vet at vi la mest penger til fylkesveier i det budsjettet som foreligger, uten at det trenger å være noen nøkkel i seg selv, for vi vet at etterslepet er så ekstremt. Da er det kanskje på tide at vi, i konkurransen om hvem som har den største forferdelsen, gjør dette på en litt annen måte. Jeg er, og det vet de fleste her, svært for det tredje nivået, det regionale nivået, men det er ikke sikkert det er framtiden at vi skal bruke rammeoverføring når etterslepet er så enormt som det er – over 100 mrd. kr, og det er en såpass dårlig standard.

Vi kan godt ha runde på runde. Senterpartiet har altså sittet elleve år i regjering de siste tjue årene, og åtte av dem med samferdselsministeren. Det er ingen tvil om at det skjedde mer på motorveier da vi hadde regjeringsmakt i lag med både Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, men det glemte punktet er fylkesveier. Da er det mulig at vi kanskje bør vurdere om dette kan gjøres på en litt annen måte, når etterslepet er for stort til at man klarer å dekke det opp over kort tid.

Det holder virkelig på å bli ille rundt omkring. Som jeg sa i mitt første innlegg, kan det være noen fordeler, som at en kan få ut en kjøttklump fra halsen, men isolert sett tror jeg vi er nødt til å komme oss videre. Vi kan ikke holde på å sette ut det store, store etterslepet som er over tid. Vi kan godt ha en konkurranse om hvem som klarer å love mest, men jeg tror altså at vi ikke kommer i mål uten å gjøre et nytt grep rundt transportsiden og ikke minst fylkesveiene.

Bård Hoksrud (FrP) [11:12:57]: Jeg er litt usikker på om jeg klarer å snakke med innestemme. Det er viktig med utestemme, for dette er en viktig sak. I motsetning til foregående taler, er jeg ikke for en trenivåmodell. Jeg er mye mer opptatt av at vi skal bruke pengene på å gjøre noe med veistandarden i fylkene, istedenfor å bruke dem på byråkrati i fylkeskommunen.

Jeg hører Senterpartiets representant Lien sier man skal høre mye før ørene detter av. Når jeg hører på Senterpartiet, må jeg i hvert fall si at man skal høre mye rart fra denne talerstolen, som en historiefortelling av hvordan virkeligheten er. Det var Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV som sørget for forvaltningsreformen – å ta det aller, aller dårligste man har i staten, over til et forvaltningsnivå som ikke i det hele tatt er i stand til å gjøre noe med det. Det var med helt egen, fri vilje de gjorde det, og det ble gjort uten at det fulgte med penger i det hele tatt. Det var nettopp for å sette fylkespolitikere og dem som har ansvar i fylkene, i en håpløs situasjon.

I mitt hjemfylke, Telemark, er det enkelte steder sånn at bilen er i ferd med å bli byttet ut med traktor, og de som bruker gebiss, må enten holde fast i det gebisset eller ta det ut og legge det trygt i lommen – så dårlig er det på enkelte av disse veiene. Det er tragisk, og det er derfor Fremskrittspartiet kommer med forslag til hvordan vi skal løse det.

Jeg synes debatten her dreier seg mye om hvorfor man er uenig, istedenfor å tenke at alle sier de er enig i at vi må gjøre noe med fylkesveiene. Ja, da kommer det et forslag fra Fremskrittspartiet som vi utfordrer de andre partiene til å bli med på. Hvis Senterpartiet er opptatt av at dette er viktig å gjøre noe med, burde de støtte forslaget. Hvis ikke er det klart at man bare kan fortsette å holde på.

Vi bør slutte å krangle og gjøre noe med dette. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble det bygd – det luktet asfalt nesten over hele landet. Det var til og med sånn at folk faktisk ble litt frustrert, for de måtte stå og vente fordi det var asfaltarbeid. Det er grusomt deilig når det asfaltarbeidet er ferdig, og man kan kjøre på en ny, flott, fin vei – eller i hvert fall asfaltert vei.

Jeg vil mye heller oppfordre Senterpartiet til å bli med. Det er ikke tvil om forskjellen mellom da Fremskrittspartiet og Høyre satt i regjering, og den regjeringen som har sittet nå. Da var det full gass, bygg på, sørg for at det skjer noe, men med denne regjeringen – med Senterpartiet og Arbeiderpartiet – har bremsen vært satt fullt på. Fremskrittspartiet ønsker ikke noen brems, vi ønsker fullt trøkk, både på fylkesveier og på statens veier. Det er bakgrunnen for dette forslaget.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) 11:16:19: (leiar i komiteen): Eg merkar meg at det er mange frå både Høgre og Framstegspartiet som forsøkjer seg på litt kreativ historieforteljing. I staden for berre å heve stemma på talarstolen kan det vere greitt at ein går inn i tala og ser på kva som faktisk har skjedd når det gjeld fylkesvegar. 2013 var det året då Framstegspartiet kom i regjering og fekk både finansministeren og samferdselsministeren, som dei sat med gjennom ei årrekkje. I 2013 vart vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegar berekna til ein plass mellom 45 mrd. kr og 75 mrd. kr. Etter kroneverdien i 2023 ville det ha vore snakk om ein plass mellom 60 mrd. kr og oppimot 100 mrd. kr, mens vedlikehaldsetterslepet i 2023 vart berekna til å vere i øvre intervall av det – og faktisk kanskje litt over. Det er realiteten. Gjennom dei åra som Framstegspartiet og Høgre sat og styrte, reduserte ein ikkje vedlikehaldsetterslepet på fylkesvegar i det heile. Sannsynlegvis heldt det fram med å auke. Ein kan stå her og snakke i store ord om kva ein hadde ambisjon om, men det er det som er realiteten.

Til representanten Svardal Bøe: Ja, eg er heilt einig i at det viktige ikkje er kva ein står og seier frå ein talarstol, men det er kva ein konkret føreslår i budsjettsamanheng. Det gjeld ikkje berre den perioden då Høgre sat i regjering og styrte, men òg når ein er i opposisjon. Seinast i alternativt budsjett for 2025, som er det budsjettet ein ville ha styrt på no, viss Høgre hadde fått viljen sin, føreslo Høgre å kutte over 1,1 mrd. kr til fylkeskommunane, samanlikna med det budsjettet som fekk fleirtal i denne salen. Då ville altså ikkje fylka fått meir pengar til å bruke på fylkesvegar og andre viktige føremål som dei har; dei ville fått mindre pengar til det.

Eg er oppteken av at vi må sjå framover. Det Senterpartiet har føreslått i denne saka, er ei utstrekt hand til alle dei partia som seier at dei er opptekne av å bruke meir pengar på fylkesvegar, om ikkje berre å seie det i ord, men òg konkretisere det, slik at vi faktisk kan få ei opp-prioritering i neste periode. Så viss representanten Svardal Bøe og Høgre og representanten Sve og andre frå Framstegspartiet reelt sett er opptekne av at vi no i neste fireårsperiode skal prioritere fylkesvegane opp, burde ein stemme for Senterpartiets forslag om ei konkret ramme på 10 mrd. kr i neste periode.

Irene Ojala (PF) [11:20:21] (ordfører for saken): Aller først takk til representantene fra Rødt som har fremmet dette representantforslaget om lik rett til helsehjelp uavhengig av økonomi. Som saksordfører vil jeg redegjøre for komiteens behandling av representantforslaget, før jeg sier noen ord om Pasientfokus sin bekymring. De enkelte partiene vil så gjøre rede for sine synspunkter.

Komiteen har avholdt skriftlig høring, og komiteen har bedt departementet om en vurdering av forslagene. Dette er innspill vi har tatt med i behandlingen av forslaget.

Det er bred enighet i helse- og omsorgskomiteen om at lik tilgang på helsetjenester av høy kvalitet, uavhengig av økonomi, er et grunnleggende prinsipp for helsetjenestene. I Norge skal det ikke være slik at noen må unnlate å oppsøke hjelp eller utsette å oppsøke helsehjelp av økonomiske årsaker.

Vi viser i innstillingen til at regjeringen per i dag ikke har planer om å evaluere egenandelsopplegget i sin helhet, men at ikke møtt-gebyret er under evaluering.

I innstillingen fremmes det syv ulike mindretallsforslag. Komiteens tilråding er at representantforslaget ikke vedtas, og dette fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

For Pasientfokus sin del er vi opptatt av å få fram at målene om likeverdige helsetjenester som hele befolkningen har god tilgang på, er viktig og riktig. Vi sier også at slik systemet er i dag, begrenses faktisk tilgangen til helsetjenestene for noen av økonomiske årsaker.

Jeg har i mange år, også i de fire årene som folkevalgt her på Stortinget, erfart at Finnmark ikke har et likeverdig helsetilbud sammenlignet med andre deler av landet. Vi har gått fra et todelt helsetilbud til et tredelt helsevesen. I den første gruppen er dem som mottar offentlige helsetjenester. I den andre gruppen mottar man private helsetjenester for å slippe lange reiseveier eller lange sykmeldinger. Det er mulig fordi bedriftene eller de selv betaler for privat behandlingsforsikring for å komme seg raskest mulig tilbake i arbeid. Det er ikke ideelt, men jeg skjønner at folk velger en slik løsning.

Så er det den tredje gruppen, og den vokser. Disse reiser kun til legevakt og sykehus når de er akutt syke. De har lang vei til sykehus, og har ikke økonomi til å betale for drivstoff. De har heller ikke økonomi til å betale hotellrom på over 3 000 kr per natt når de kun får dekket 711 kr. Disse utgiftene er ikke like over hele landet.

Vi snakker altså ikke kun om høye egenandeler eller at satsene for refusjon av reise og overnatting er for lave, men vi snakker om at vi har fått et helseforetakssystem hvor helseforetakene er pålagt å tjene inn penger. Det går utover pasientenes opplevde trygghet.

Jeg tar opp forslagene Pasientfokus er en del av.

Truls Vasvik (A) [11:23:45]: For oss i Arbeiderpartiet er det viktig å holde egenandelene på et lavt nivå. Samtidig er det minst like viktig at folk skal være trygge på at de får helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det. Egenandelstaket er der for å sikre at det ikke er lommeboken som avgjør om man har råd til å oppsøke helsehjelp eller ikke. I 2025 er det ingen økning av egenandelene annet enn prisjusteringen. Mange av oss kommer i posisjon for å få frikort og blir således skjermet for høye utgifter knyttet til helsen.

Diskusjoner om nivået på egenandeler må ses opp mot prioriteringer innenfor helsefeltet som helhet. Derfor vurderes eventuelt å endre disse i forbindelse med budsjettbehandlingene. Arbeiderpartiet har prioritert egenandelsfritak for LAR-pasienter og fritak for egenandeler for pasienter til og med 25 år innenfor offentlig psykisk helsevern og TSB.

I denne saken er det såkalte ikke møtt-gebyret løftet. Det er gebyret for ikke å møte til konsultasjoner. Gebyret for ikke å møte til polikliniske konsultasjoner er under evaluering og vil snart være ferdigstilt. Da får vi se resultatet av det arbeidet, og om det er nødvendig med eventuelle endringer.

Samtidig må vi ikke glemme at det i fjor var minst 320 000 avtalte konsultasjoner ved norske sykehus som det ikke ble noe av, fordi folk ikke møtte. Det er helt sikkert mange som har gyldig grunn til ikke å møte opp, og vi vet at det kan være krevende å få gitt beskjed på kort varsel. Likevel må vi være ærlige på at ikke alle har gode grunner til ikke å møte opp. Det medfører ekstraarbeid og gjerne at hele team blir stående uvirksomme fordi folk rett og slett ikke gidder å si fra. Aller verst er det at det fører til at andre pasienter kan måtte vente lenger enn nødvendig. Dette er dilemmaet, og derfor ser jeg fram til evalueringen når den tid kommer.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:25:50] (komiteens leder): Høyre er opptatt av den grunnleggende retten man har til helsehjelp i Norge, og å verne den norske velferdsmodellen. Vi er et av de landene i verden som har lavest forskjeller. Vi er også et av de landene i verden som har høyest tillit blant folk og tillit til våre institusjoner, og også vår helsetjeneste.

Så er det også utfordringer. Vi vet at de med lavest husholdningsinntekt, har markant lavere forventet levealder enn resten av befolkningen. Vi vet at personer som lever med rusavhengighet, lever 15–20 år kortere enn resten av befolkningen. Vi vet at den økonomiske utviklingen de siste fire årene har rammet lommeboka til folk hardt, og at de med minst fra før har fått en betydelig vanskeligere hverdag. Økte priser på mat, klær og bolig har gjort det vanskeligere å velge sunt for å leve et helsefremmende liv.

Der er også sånn at Norge har gode ordninger som skal redusere den betydningen det har at man har ulike forutsetninger økonomisk, og særlig når det gjelder helsetjenestene. Vi har frikort, og vi har lave egenandeler. Det er også Høyres standpunkt, som representanten Vasvik var inne på, at endringer i egenandeler er en budsjettsak. Det er en sak som handler om prioritering i helsetjenesten.

Jeg vil gjerne kommentere dette med ikke-møtt-gebyret. Det er en stor utfordring at det er mange som ikke møter til konsultasjon, og det tar ned effektiviteten, for det helsepersonellet som er der, står klar for å hjelpe. Det er også viktig at vi skjermer dem som er mest utsatt, og det gjør vi i dag. Så vil vi også se på evalueringen og se om det må være endringer.

Jeg vil også si at vi ikke bare på en måte skal rette en pekefinger mot dem som ikke møter; de kan ha mange ulike årsaker. Vi må også sikre at den offentlige helsetjenesten er tilgjengelig, slik at man kan endre time enkelt, si fra enkelt og komme i kontakt med sykehuset enkelt. Her har vi nok fortsatt en vei å gå. Det er ikke alltid lett å føle seg liten i møte med et stort system, og her må vi gjøre mer i årene framover, sånn at pasienter kan kommunisere lettere med sykehus, og ta i bruk teknologi og digitale løsninger. Høyre støtter ikke forslagene i saken.

Kjersti Toppe (Sp) [11:29:05]: Denne saka har jo ein intensjon som eg vil tru alle parti er einig i. Det er at i Noreg skal vi ha det organisert sånn at ein får lik rett til helsehjelp uavhengig av økonomi. Det er kjernen i vårt offentlege helsevesen, som skal vera tilgjengeleg for alle, uavhengig av bakgrunn, økonomi eller kvar ein bur.

Eg vil i mitt innlegg spesielt ta opp at ein skal ha lik rett til helsehjelp uavhengig av kvar ein bur. Vi har saman med Pasientfokus, Sosialistisk Venstreparti og Raudt fremja eit forslag i saka, som går på den realiteten at om ein bur langt frå ein behandlingsplass, må ein betala meir for pasientbehandling enn andre. Det er ein sats for overnatting som ein kan søkja om støtte til frå Pasientreiser, ein fast sats når overnatting er nødvendig, anten på grunn av lang reiseveg, at ein har tidleg time til behandling, eller at helsetilstanden kan forverrast om ein ikkje overnattar på reisa.

Dette er realiteten for mange i Noreg, og ikkje berre i nord. Det er òg enkelte distrikt mange plassar i landet der ein bur sånn til at ein faktisk må reise dagen før. Satsen for overnatting er no på 711 kr. Alle veit at det ikkje er nok for å overnatte, heller ikkje på eit pasienthotell. Då må desse pasientane betala resten av eiga lomme. Det er grovt urettferdig.

Når vi har ein overordna debatt om eigenandelstak, er det nokre pasientar som ikkje kjem inn under den same ordninga som andre, og det gjeld dei som bur langt vekke. Det er ugreitt at dei skal betala så mykje for noko som er heilt nødvendig, altså å koma til timen i rett tid.

Alt med eigendelar har jo budsjettkonsekvensar, men vi ønskjer å ta opp dette, slik at ein kan forberede ei sak som gjer at pasientar med lang reiseveg, og som treng overnatting, får dekt utgiftene sine til det. Vi ber difor regjeringa koma med ei sak som tar opp akkurat denne problemstillinga.

Bård Hoksrud (FrP) [11:32:18]: Fremskrittspartiet er helt enig i at det er viktig at man har like helsetjenester over hele landet. Egenandelene har dessverre økt kraftig med Arbeiderpartiet og Senterpartiet – med støtte fra SV –siden de overtok for tre et halvt år siden, fra litt over 2 400 kr til over 3 100 kr i året. For en del mennesker er det mye penger. Det er nok ikke så mye penger for dem som sitter i denne salen og mange andre, men for en del er det mye penger, og spesielt når man kanskje må betale det aller meste tidlig, fordi man også bruker mye medisiner eller mye legetjenester. Det er en kjempeutfordring.

Fremskrittspartiet er enig i at vi er nødt til å se på bl.a. pasientreiser. Jeg har da lyst til å utfordre statsråden. I går hadde vi møte med en dame som sa at for tre dager koster det over 17 000 kr å overnatte på pasienthotell i Norge. Man konkurrerer med kinesiske, japanske og tyske turister om hvorvidt man skal få bo på hotellet eller ikke. Derfor er prisen presset så høyt: fordi hotellene tar så mye betalt. Da er vi på ville veier.

Det betyr likevel ikke at jeg ønsker at vi bare skal bruke masse mer penger ut. Vi må sørge for at når vi eier disse hotellene, må vi få ned prisen, så det er en match mellom det man skal betale, og det man faktisk får til å dekke utgiftene man har.

Det er en del ting i forslaget fra Senterpartiet, SV, Rødt og Pasientfokus som ikke er godt nok, men vi er helt enig i at vi er nødt til å se på dette. Jeg tror imidlertid vi må se på hele pasientreiseordningen. Det er jo ganske spesielt at hvis man skal reise fra Telemark til sykehus i Oslo for å få kreftbehandling, får man ikke lov til å sitte på med Helseekspressen, som kjører fra Skien og innover til Oslo, selv om man er pasient, fordi man ikke får rekvisisjon fra legen om at man skal få lov til å sitte på med den bussen. Da betaler altså det offentlige for tomme plasser på Helseekspressen, samtidig som den som er syk og egentlig har nok med sykdommen sin, må ordne seg annen kollektivtransport eller få noen til å kjøre seg. Vi vet også at pasienter som skal fly, ikke får bli med flyet fordi de har for dårlige avtaler. Pasientreiser er jo en enorm avtaleinnkjøper og må klare å sørge for at pasienter som skal reise til og fra, faktisk får bli med disse flyene, og at de ikke blir kastet av fordi de har feil billettype.

Her mener jeg vi har masse å gjøre. Jeg tror det er feil å bare ta ut dette, men Fremskrittspartiet er gjerne med på debatten og at vi får en sak om dette.

Jeg ønsker å ta opp forslaget vårt.

Marian Hussein (SV) [11:35:45]: Det å holde helseforskjellene nede er et politisk ansvar. Jeg vil berømme representantene fra Rødt som har fremmet dette forslaget, for det er viktig at vi diskuterer hvor mye folk egentlig skal betale i egenandel for offentlige helsetjenester.

Det er en politisk prioritet for oss at vi holder regningsbunken nede. I løpet av denne perioden har jeg blitt kontaktet av folk som har måttet betale for mye i egenandel for sårstell og bandasjer – i tillegg til annen egenandel. Vi har sett at man i Stavanger har økt egenandelen for trygghetsalarm. Vi har sett hvordan det å ta bilder og røntgen har økt i den siste perioden, i tillegg til egenandelen. Man får ulike beskjeder om hvordan det har økt for pasientreiser, og også at pasienter som har pasientreiseavtaler, får beskjed om at de må gå av fly på FOT-ruter og andre fly fordi man skal ha med seg fisk eller turister. Vi har tidligere i denne salen også behandlet egenandelen for barn for Emla-plaster, som har økt. Det er også historier om pasienthotell, som jeg kjenner igjen fra pasientmøter.

Det er viktigere enn noen gang at vi går igjennom hvor mye det egentlig er enkelte pasienter betaler i egenandel og ulike egenandelsordninger, enten det er til medisiner eller trygghetsalarmer eller ting som i dag ikke faller inn under egenandelstaket.

Det er også viktig at vi får på plass en ordning hvor det blir lettere å melde fra hvis man ikke kan møte opp til timer, så man ikke møter folk med et ikke møtt-gebyr istedenfor faktisk å løse en av de største utfordringene i helsetjenesten, som er at det verken er mulig å snakke med eller kommunisere digitalt med helsevesenet vårt.

Vi i SV har tidligere foreslått at man burde gå igjennom hele egenandelsordningen og se på ulike modeller, for det er mange pasientgrupper som ikke har råd til å betale det det koster å være syk. Det skal virkelig ikke være sånn at vi må ha en bachelorgrad i hvordan egenandelssystemet fungerer, når vi er på vårt aller sykeste.

Igjen vil jeg berømme forslagsstillerne.

Seher Aydar (R) [11:38:56]: Alle må ha lik tilgang på helsehjelp, uavhengig av økonomi. Sånn er det ikke i Norge i dag. Folk med dårlig råd er oftere syke enn folk med god råd. I tillegg er det også dårligere tilgang på helsehjelp hvis man har dårlig råd. Det er dyrt å være syk. Folk med en kronisk sykdom lever ofte med små økonomiske marginer, både fordi det følger med mange utgifter med sykdom, og fordi muligheten til å ha lønnet arbeid ofte svekkes. Så de kronene som stortingsrepresentanter, som tjener godt, kan si at ikke er så mye, er ganske mye for mennesker som har dårlig råd, mennesker som er syke, pensjonister, folk som må leve på arbeidsavklaringspenger. Egenandelene er en barriere for mange. Kan man ikke betale, ender regningen altfor ofte hos inkassoselskaper, som legger på tusenvis av kroner i ekstra gebyr.

For å sikre hele befolkningen lik rett på god helsehjelp må vi sikre at økonomi ikke er en barriere når folk oppsøker helsehjelp. Da må helsehjelp bli billigere. Forskjellene øker. Det er tøffe tider for mange. Samtidig som folk flest har mindre å rutte med, sliter med at det er dyrt å bo, dyrt handle mat, dyrt å bruke strøm, dyrt å gå til tannlegen, ser vi at det går ganske godt på toppen av norsk økonomi. Pengene finnes i Norge. Spørsmålet er hva vi skal bruke dem på.

Det er riktig at mye av spørsmålet om egenandelstak er et budsjettspørsmål, men problemet er at regjeringen ikke har levert på det heller. Det er ingenting i veien for at vi kan bli enige om at egenandelssystemet skal gjennomgås, og at mens det gjøres, skal økninger fryses.

Økonomisk usikkerhet betyr noe for helsen til befolkningen, og det må da bety noe for helsepolitikken vi fører. Det er et problem at ungdom fra fylte 16 år må betale egenandeler som om de var voksne. Familiens økonomi kan ikke og bør ikke være en barriere for at barn og ungdom får den helsehjelpen de trenger. Da må vi sørge for at aldersgrensen for rett til gratis helsehjelp økes fra 16 til 18 år. Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er med på det. Og hvorfor kan ikke de samme partiene støtte at vi starter arbeidet med en reduksjon og en generell gjennomgang av hele ordningen?

Jeg må ærlig innrømme at jeg forventer ingenting av høyresiden. Man kan ikke forvente at høyresiden bryr seg om syke og fattige folk. Men jeg forventer noe av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og jeg forventer så mye mer enn det som blir levert. De stemmer ikke for forslaget i dag, men da forventer jeg at det kommer noe i budsjettene. Problemet er at det har det ikke gjort – år etter år. Ett sted må det jo komme en reduksjon for folk som er både syke og fattige.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:42:17]: Regjeringen har som ambisjon å holde egenandeler på et lavt nivå. Lik tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, uavhengig av økonomi, er et grunnleggende prinsipp for vår felles helsetjeneste. Egenandelstaksordningen skal bl.a. sørge for at den økonomiske situasjonen din, eller økonomien til foreldrene dine eller andre forsørgere, ikke er til hinder for at du oppsøker helsehjelp når du trenger det. I dag er det slik at om lag en tredjedel av befolkningen over 16 år har frikort. Det betyr at mange blir skjermet for høye helseutgifter.

Den samlede innretningen og størrelsen på egenandelene vurderes jevnlig i forbindelse med budsjettprosessene. Regjeringen har per i dag ingen planer om å evaluere egenandelsopplegget i sin helhet. For 2025 var det ingen økninger i egenandelene, kun en prisjustering av egenandelstaket med 113 kr.

Regjeringen har tatt grep. Vi har de siste årene prioritert egenandelsfritak for LAR-pasienter og fritak for egenandeler for pasienter til og med 25 år for behandling i offentlig psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling mot rusmiddelavhengighet.

Gebyret som kan ilegges pasienter som ikke møter til avtalt tid for poliklinisk konsultasjon, er nå under evaluering. Det tas sikte på at dette arbeidet vil være ferdigstilt i løpet av første halvår 2025, altså ganske snart. Jeg er enig med mange i denne salen som har sagt at det vil være naturlig å vurdere eventuelle endringer i dette regelverket i etterkant av evalueringen.

Jeg er enig i at det er viktig at alle skal ha lik tilgang til helsehjelp, uavhengig av økonomi, men vi vil framover stå i veldig krevende prioriteringer for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Da må vi prioritere mellom ulike tjenester og tiltak både innenfor helse og på mange andre viktige områder i statsbudsjettet for at vi skal kunne opprettholde et godt og forsvarlig velferdstilbud til innbyggerne våre også i framtiden.

Siv Mossleth (Sp) [12:00:17]: Statsråden sier at Senterpartiet må presse på for å få likeverdige helsetjenester. Det er vi vant med – at det er vi som må presse på, at det er vi som må slåss mot sentraliseringen. Det er Senterpartiet som må slåss for gode tjenester med små sosiale og geografiske forskjeller. Hadde alle bodd i en storby med et universitetssykehus, hadde vi sluppet problemet, men slik ønsker vi det ikke, og vi skal ta kampen.

Nordland Senterparti foreslo å øke refusjonssatsene for pasientreiser på Senterpartiets landsmøte. Vi fikk flertall, så nå er det blitt en del av vårt program. Ministeren kan være sikker på at vi skal slåss for den saken. Det vi egentlig slåss for, er at pasientene, særlig i nord hvor det er lange avstander og hvor det er lang reisevei til våre universitetssykehus – jeg setter pris på at vi kan reise til UNN i Tromsø – skal få den mest spesialiserte behandlingen. Da må det være slik at alle har råd til å ta den turen. Folk på øyene utenfor Helgeland må reise dagen før for å nå fram. Det er folk som er der i ukevis, uten at familien har råd til å komme på besøk. Dette gjelder i ganske mange situasjoner.

Det vi har fremmet forslag om å nå, ligger inne som et mindretallsforslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at pasienter med lang reisevei, som trenger overnatting for å få nødvendig helsehjelp, får dekket sine utgifter til overnatting, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Dette er et forslag som er videre enn at det kan tas i en budsjettforhandling.

Jeg har merket meg at mange partier og representanter møtte Merete Hansen og Kreftforeningen da de besøkte Stortinget tidligere denne uken. Representanten Hoksrud har vist til samtaler med kreftsyke Merete, og jeg har også sett bilder av at andre har møtt henne.

Jeg ber innstendig representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre om å stemme for forslag nr. 1, slik at vi får stukket hull på verkebyllen, og at vi begynner å gi lik tilgang til helsetjenester for alle i dette landet.

Irene Ojala (PF) [12:03:37]: Den 10. april hadde NRK følgende overskrift i media:

«Fleire tusen operasjoner unødig avlyst – pasient åt pølse rett før inngrep.»

Det sto videre i NRKs innslag:

«Helsekøane er lange som eit vondt år. Samstundes blir operasjonar avlyste fordi pasientar gløymer timen, avlyser i siste liten eller et rett før.»

Arbeiderpartiets representant sa i sted at han viser til pasientene, at det er de som ikke møter opp.

Vi I Pasientfokus mener at vi ikke kan gi pasientene skylden når vær og føreforhold gjør at de ikke kommer seg til sykehus. Hvor mange har avbestilt sine timer grunnet slike uværsdager? Det kommer ikke fram, for den avlysningen skjer ofte om morgenen.

Ja, jeg lurer faktisk på hvorfor det ikke fokuseres på de tre fjerdedeler av operasjonene som faktisk ikke gjennomføres. Hva er årsakene til disse strykningene? I slutten av april stilte jeg spørsmål til helseministeren om dette. Svaret kom, og der står det at i Helse Sør-Øst ble det i 2024 avlyst 8 832 operasjon etter kl. 16 dagene før, som er definisjonen på en strykning. Av disse operasjonene var 2 408 avlysninger direkte knyttet til mangel på operasjonssykepleiere, anestesipersonell eller kirurger. Det utgjør 27 pst. av alle avlyste operasjoner i denne kategorien. Med andre ord er årsaken til hver fjerde avlyste operasjon mangel på personell.

Helse vest hadde over 15 pst. som skyldtes personalmangel. 2 516 operasjoner ble avlyst der i 2024.

Mens jeg satt her i dag, fikk jeg meldinger fra to pasienter fra Finnmark. Jeg hadde ikke tenkt å si noe mer. I den ene står det at han hadde fått utsatt timen for undersøkelse i tarmen fire ganger grunnet dårlig vær med stengt vei over Sennalandet. Pasienten har lært: For å nå timen vil pasienten nå reise dagen før – ikke sant. Det er også bedre for da kan pasienten ta siste dose med avføringsmiddel på hotellet og ikke kl. 4 om morgenen én time før taxien kjører til Hammerfest. Da må pasienten, hvis han må på do, be taxien stoppe og bæsje ute i uværet. Og hva får han da til svar når han tar det opp med Pasientreiser? Jo, han kan kjøpe seg en stor bleie som tar fem kilo bæsj. Er det sånn vi skal ha det? Nei, vi skal ikke ha det sånn.

Den andre fikk etter fire kanselleringer grunnet dårlig vær beskjed fra pasientreiser om at det var pasientens ansvar å sørge for at han reiste så tidlig som mulig for rekke timen, uavhengig av vær. Det betyr at pasienten ble oppfordret til å ta inn på hotell. Det har de ikke råd til.

Vi har ikke et likeverdig sykehustilbud i Norge, og det er det helseministerens ansvar å ta tak i nå. Det kan faktisk ikke utsettes flere ganger, og det må I hvert fall ikke bli en del av valgkampen, for da kommer man til å stryke på det.

Bård Hoksrud (FrP) [12:06:55]: Helsedirektoratet ble altså bedt om å gjøre en evaluering allerede i 2019. Senterpartiet har sittet i tre et halvt år og kunne sørget for at den evalueringen hadde blitt fulgt opp. Det er nå gjort noen endringer i forskriftene, og jeg håper statsråden kan være tydelig på at de endringene som ble vedtatt i februar, kommer til å bli fulgt opp.

Statsråden skyver hele tiden budsjettet foran seg, men er ikke også han enig i at man må se på den måten man driver anbudsinnhenting på innenfor Pasientreisers område? Åpenbart er det noe som er rart. En lavthengende frukt er i hvert fall å sørge for at når Helseekspressen har ledige plasser, så åpner man for at pasienter kan få lov til å sitte på med de bussene, for det sparer samfunnet for penger. Det betyr at helseministeren i sine budsjetter har litt flere muligheter til å kunne drive med pasientbehandling eller andre ting.

Så har jeg lyst til å utfordre på noe annet som også har kommet opp, og som er grunnen til at vi ønsker å se på Pasientreiser, evaluere det og gå gjennom hele regelverket. Ta f.eks. Merete fra Narvik. Hun har et langt behandlingsløp foran seg, men får ikke utbetalt det hun har lagt ut, før behandlingen er ferdig. Det kan altså gå mange uker før man får tilbake penger. For noen kan det være greit, men det er ikke sikkert det er greit for alle, at alle har en sånn reserve som man bare kan hente fra, når det faktisk er ganske store utgifter.

Det finnes mange muligheter her. Jeg håper at statsråden er litt mer offensiv og ikke bare sier at vi må forholde oss til budsjettet, men faktisk ser på mulighetene og potensialet for å spare samfunnet for utgifter og sørge for å gjøre det enklere og rimeligere for pasientene. For hvis man prater med folk i Nord-Norge om Pasientreisers omdømme og hvordan det fungerer – hva de sier, tror jeg ikke jeg kan si fra denne talerstolen – er det er ganske unisont at man er misfornøyd med ordningen sånn som den er nå, og det er et alvorlig signal.

Til sist må jeg innom dette med det digitale og betaling hvis man ikke møter opp. For de aller fleste er ikke det noe stort problem, men for dem som ikke er digitale, som en del ganger ikke får brev i posten før man egentlig skulle ha vært til timen, eller en eller to dager før, kan det faktisk være litt vanskelig. Så man har noen poenger der, og det er viktig å se på hvordan man kan løse det på en god måte.

Det er også spesielt at Rødt er så kritisk til Fremskrittspartiet. Vi er faktisk det partiet som har vært mest positivt. Vi har gått nesten hånd i hånd for å stoppe egenandelsøkninger, så representanten fra Rødt burde i hvert fall klare å nyansere litt, men jeg skjønner at det er litt vanskelig, og at det ikke passer like godt inn i en sånn ideologisk greie.

Silje Hjemdal (FrP) [12:10:57] (ordfører for saken): Forslagsstillerne ønsker i denne saken en lovfesting av fritidstilbud. Komiteen har jobbet godt med saken. Vi fikk bl.a. ulike høringsinnspill, og vi fikk et ganske omfattende brev som også redegjorde for barne- og familieministerens syn på forslagene. I brevet vises det til utredninger om tilbudet som eksisterer i dag, og en vurdering av de ulike tiltakene.

Kort oppsummert er det sånn at en lovfesting der heller ikke blir anbefalt. Det vises også til at det heller ikke er utredet hvilke økonomiske konsekvenser en slik lovfesting ville kunne medført. Det er selvfølgelig viktig å ha med seg videre i denne debatten.

En lovfesting vil også måtte veies opp mot andre lovpålagte oppgaver for kommunene. Det gjelder midler til utstyrssentraler, fritidsklubber, ungdomshus og andre ting. Så er det noe vi har en tradisjon for å støtte over budsjettene – nærmere bestemt statsbudsjettet, selvfølgelig – og det er der man er nødt til å ta den avveiningen, har komiteen påpekt i saken.

Avslutningsvis: Som saksordfører har jeg også lyst til å bemerke at heller ingen av de høringsuttalelsene som kom, drøftet en eventuell lovfesting av dette opp mot andre lovpålagte kommunale oppgaver. Så kommer jeg tilbake til Fremskrittspartiets innlegg senere.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:13:24]: Eg vil starte med å takke forslagsstillarane for å løfte debatten. Intensjonen er det nok mange av oss i komiteen som stiller oss bak, nemleg å auke antal fritidsklubbar og opne møteplassar for barn og unge, som er eit viktig initiativ. Vi veit alle kor avgjerande det er å ha gode fritidstilbod og trygge arenaer der barn og unge blir møtt av kloke, trygge vaksne. Fritidsklubbar har lenge vore ein slik arena. Dei er opne møteplassar der barn og unge kan møtast på tvers av bakgrunn, både sosialt og økonomisk. Det er ein låg terskel som inkluderer veldig mange.

Gjennom tilskotsordninga for inkludering av barn og unge har regjeringa styrkt dette feltet betrakteleg. Ordninga har auka med heile 230 mill. kr, til totalt 758 mill. kr. Eg vil òg trekkje fram regjeringa sitt arbeid gjennom handlingsplanen «Alle inkludert!», kor det blei løyva 14 mill. kr ekstra til ungdom og fritid for å løfte kvaliteten i fritidsklubbane lokalt. Det vil eg seie viser både vilje og handling.

Når det gjeld spørsmålet om å lovfeste retten til fritidstilbod, meiner vi det ikkje er vegen å gå, då det ikkje er greidd ut kva økonomiske konsekvensar ei sånn lovpålagt teneste vil ha, og vi veit at mange kommunar allereie er under stort press. Fleire pålagde oppgåver kan føre til kutt i andre enden. Ofte ser vi at tilbod som er retta mot barn og unge, blir trua. Difor meiner vi i Arbeidarpartiet at det er viktig å gje kommunane betre føresetnader for å gje gode tenester over heile landet. Dette arbeidet har vi teke på alvor, bl.a. gjennom både endringar i inntektssystemet, som blei vedtatt i Stortinget i 2024, og òg auking av kommuneramma generelt. Målet er klart: å sikre alle barn og unge gode og likeverdige tenester, uansett kor ein bur. Då er kommuneøkonomien òg heilt avgjerande.

Heilt til slutt vil eg seie at Arbeidarpartiet stemmer imot dei lause forslaga som ligg i saka.

Turid Kristensen (H) [12:15:56]: Høyre stiller seg definitivt bak forslagsstillernes ønske om at alle barn som ønsker det, skal ha tilgang til å møte i en fritidsklubb. Fritidsklubbene er en utrolig viktig arena for inkludering og deltakelse for veldig mange barn, og ikke minst for mange barn som kanskje ikke deltar på andre former for fritidstilbud, som idrett, teater, korps eller andre ting. Her møter de trygge, gode voksne, og de får lære å ta del i et demokratisk samfunn.

Jeg synes dette er viktig. Dette hegner vi om, og det mener også vi i Høyre det er viktig at vi skal gjøre. Når det gjelder spørsmålet om å lovfeste det: Jeg kan godt forstå det ønsket mange har om å lovfeste dette, for å sikre at det skal være tilgjengelig i alle landets kommuner. Samtidig må vi også se litt på den økonomiske situasjonen kommunene står i. For oss i Høyre er det også veldig viktig å verne om det kommunale selvstyret. Det er kommunene selv som best vet hvordan de kan møte barn og unges behov i sin kommune. Det kan være at fritidsklubb er det rette, men det kan også være behov for å styrke andre deler av tilbudet til barn og unge.

Derfor kommer ikke Høyre til å støtte forslaget om lovfesting. Vi har også merket oss svarene fra statsråden, som jeg mener på en god måte redegjør for hvorfor dette ikke er veien å gå.

Jeg vil også si at i vårt program for neste stortingsperiode er vi ganske tydelig på at vi ønsker å være med og bidra til at flere barn kan få lov til å tilbringe sin fritid i en fritidsklubb, men vi ønsker altså å gjøre dette på andre måter enn gjennom en lovfesting. Vi støtter intensjonene i forslaget, men mener at det er andre virkemidler som må til.

Så får vi fortsette å jobbe videre for at enda flere barn skal få lov til å ha gleden av å oppleve det å kunne være med i en fritidsklubb, utøve sine fritidsinteresser, være sammen med sine klassekamerater og venner og oppleve en trygg fritid for seg og sine.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:18:31]: Senterpartiet deler også forslagsstillernes ønske om trygghet for våre barn, både på skolen og i fritiden. Kort sagt: det skal være trygt og godt å være barn og ungdom i hele Norge.

Fritidsklubbene utgjør et viktig sosialpolitisk verktøy for inkludering. Det er også en viktig arena for læring og mestring og i kampen mot ulikhet og utenforskap. I representantforslaget er det fremmet forslag om å sikre alle barn og unge tilgang på utstyrssentraler som låner ut utstyr av god kvalitet, og der lånernes sikkerhet og personvern vektlegges.

Til det punktet vil jeg skryte av BUA-nettverket – et nettverk som i dag består av 275 sentraler i over 205 kommuner. BUA mottar driftsstilskudd fra Bufdir og er i stor aktivitet, med mål om å være «enkelt», «gratis» og «bærekraftig».

Senterpartiet mener det er viktig å støtte opp under denne ordningen, der ett av målene er å tilby gratis utlån av utstyr som dekker variert aktivitet, som fremmer aktivitet, og som samtidig sikrer bærekraft gjennom deling og gjenbruk uten å øke forbruket.

For å kunne tilby gode fritidstilbud til barn og unge i hele landet er det minst like viktig å ta vare på infrastrukturen. En aktivitet er ofte knyttet til en fysisk ramme – et sted å være.

Det er ofte bruk av skolebygg utenom skoletid, men det handler også om over 5 000 organisasjonseide kulturbygg, som for eksempel ungdomshus, grendehus eller samfunnshus. I snitt er det 15 slike hus per kommune, men størsteparten av den andelen ligger utenfor de store byene. Lokalt eierskap til husene skaper tilhørighet. Lokalmiljøene tar ansvar for å holde husene i hevd, slik at nettopp fritidsaktiviteter som korpsøving, teaterøving, barnedisko og så videre kan gjennomføres i nærhet av der barn bor. Det er 60 pst. av disse husene som er bygd mellom 1880 og 1960 og har behov for oppgradering og universell utforming utover jevnlig vedlikehold.

Senterpartiet fremmer to forslag i komiteens innstilling, der vi nettopp framhever betydningen av at huset i bygda er viktig for en aktiv fritid for våre barn og unge. Lokalsamfunnene er vant til å samle inn penger og delta i dugnad, men det trengs et større løft for å snu trenden med at stadig flere slike hus er i svært dårlig forfatning.

Til slutt en liten stemmeforklaring: Senterpartiet vil også stemme imot de løse forslagene som er lagt fram i dag.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:21:18]: Det vil jeg.

Kathy Lie (SV) [12:21:34]: I dette representantforslaget fra SV fremmet jeg tre forslag som dessverre ikke ble med i innstillingen, og derfor fremmes de som løse forslag. Jeg vil starte med å ta dem opp. Vi fremmer forslag om å lovfeste fritidstilbud for alle barn og unge i deres nærmiljø og også å sikre kommunal frihet til å utforme egne løsninger sammen med frivilligheten, med krav til bemanning og kompetanse og unges rett til medvirkning. Vi fremmer også forslag om å sikre at alle barn og unge har tilgang til en utstyrssentral som låner ut utstyr av god kvalitet, og der lånerens sikkerhet og personvern vektlegges. Til slutt fremmer vi et forslag om at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 skal foreslå en tilskuddsordning for kommuner som vil etablere eller ruste opp fritidsklubber og ungdomshus.

Fritidsklubbene ble etablert på 50 tallet som en del av et sosialpolitisk tiltak og løftes i dag fram som en del av løsningen i kampen mot ulikhet og utenforskap. Det at barn og unge har et sted de kan møtes, på tvers av kulturell, religiøs, økonomisk og sosial bakgrunn, er en viktig del av det å utjevne forskjellene i samfunnet, og det er en arena for å forebygge utenforskap og at unger havner i feil selskap.

Mange fritidstilbud koster mye å være med på, og mange familier ser seg nødt til å begrense barnas deltakelse fordi pengene ikke strekker til. Da blir åpne, gratis møteplasser enda viktigere – møteplasser hvor unge kan henge, delta på aktiviteter, prate med trygge voksne og å ha en meningsfylt fritid.

Hele komiteen er enig om at fritidsklubber er viktige, og alle mener at utstyrsutlånssentraler som BUA og Skattkammeret er bra saker som bør få støtte i statsbudsjettet. Likevel mangler viljen til å gjøre nødvendige grep for å sikre fritidsklubber og utstyrssentraler i en tid hvor kommuneøkonomien mange steder er så stram at det har direkte konsekvenser for fritidsklubbene. Ungdom og Fritid rapporterer at nesten 40 pst. av landets fritidsklubber sto i fare for nedleggelse eller kutt i 2025.

Som trener for et jentelag i håndball så jeg stadig barn som kom uten ball, eller som manglet sko. Jeg lagde min egen lille, utstyrsutlånsbag med sko, baller og knebeskyttere arvet fra søsken og så videre, og jeg er helt overbevist om at det gjorde at flere deltok på laget. Derfor er jeg så glad for at dette er satt i system gjennom BUA. Jeg vet hvor viktig det er for deltakelsen – for det er den følelsen foreldre har når de må nekte barna å delta fordi føttene vokser og de ikke har råd til nye sko.

SV mener lovfesting av fritidstilbud og utstyrssentraler er nødvendig for å sikre en stabil og forutsigbar finansiering som vil opprettholde og utvide tilbudet. Det er spesielt viktig i en tid hvor mange familier har dårlig råd og mange barn og unge trenger et gratis sted å møtes.

Hege Bae Nyholt (R) [12:24:46]: Skatehallen i Larvik er kjent langt utenfor kommunen, fylket og landet vårt. Den har nemlig fostret både nasjonale og internasjonale stjerner, og én av dem er Hermann Stene. Han er kanskje ukjent for mange her inne, men som en av Norges største profesjonelle skatere, er Hermann kjent for mange i alle verdensdeler. Skal vi tro han, hadde ikke livet hans sett sånn ut hvis ikke det var for samlingsstedet for skatere i Larvik. Han sier selv:

«Takket være hallen her, har jeg kommet til det nivået jeg er på. Det har gitt meg alt. Det har gitt meg hele livet mitt».

I mars stengte dørene for hundrevis av skatere. Til tross for stor motstand valgte kommunen, med Fremskrittspartiet og Høyre i spissen, å kutte pengestøtten som gjør det mulig for Larvik Skateboardklubb å tilby barn og unge med kjærlighet for brett og sparkesykkel et inkluderende, bemannet og sosialt sted å være.

Larvik skatehall er dessverre bare ett strå i engen av alle fritidstilbud som kuttes ned av dårlige kommunebudsjetters hjå. I hele Norge ser vi hvordan fritidstilbud mister økonomisk støtte og blir nedlagt en etter en. Når ikke fritidsklubber og andre tilbud er lovfestet, vet vi at dette er punkter som fort strykes fra budsjettlistene på høyresiden. Rapportering fra Ungdom og Fritid viser at nesten 40 pst. av alle landets fritidsklubber står i fare for kutt og nedleggelser i år.

Kulturen, frivilligheten og idretten er noen av de viktigste stedene for å bryte ned skillene mellom folk og for å bringe unge sammen. Barn og ungdom skal ha rett til å utføre sine egne interesser, ha sin egen kultur og sitt eget rom. Vår jobb er å tilrettelegge.

Jeg er skuffet over at Stortinget ikke ser viktigheten av å lovfeste fritidstilbud for alle, og hvordan det kan sikre forutsigbarhet for alle gode initiativer der ute. Uten stabil økonomi står tilbudene til unge i fare, og bare barn og ungdom med rike foreldre får mulighet til å delta på fritidsaktiviteter.

Hermann Stene, moren hans, resten av familien og alle ildsjelene i Larvik Skateboardklubb har i mange år bidratt til at ungene i Larvik har et felles sted å henge, skate og være sammen uavhengig av foreldrenes lommebok. Kommunens stopp av penger til skatehallen er småpenger i budsjettet, men dersom Larviks ungdom faller utenfor, er kostnadene enorme. La oss hegne om ungdommenes rett til fritid.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [12:27:24]: I Noreg vart dei fyrste fritidsklubbane etablert på 1950-talet, for å førebyggja ungdomskriminalitet og styrkja ungdomskulturen. I dag er dei kommunale fritidsklubbane mykje forskjellig. Dei er bordtennisbord og fotballbane, dei er slitne musikkrom eller gamingrom med topp nytt utstyr, men dei er fyrst og fremst ein plass for å eta, for å gjera lekser og for berre å vera saman. Felles for fritidsklubbar er at dei er ein av få plassar norske ungdom har for å vera saman utan forpliktingar, utan betaling, og det trengst.

Dei siste ti åra har over 100 fritidsklubbar forsvunne i Noreg. Ein av fem kommunar manglar eit sånt tilbod, og no står altså nesten halvparten av landets fritidsklubbar i fare for kutt eller nedlegging. No må noko gjerast.

Fattigdom, ulikskap og utanforskap er eit stort og aukande samfunnsproblem i Noreg. Dei aukande levekårsforskjellane i byar som Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes, Drammen og Fredrikstad er urovekkande. I Oslo har me lenge hatt problem med ein delt by, og i nokre utsette bydelar er det vanleg at barn og unge er så trongbudde at dei kallar seg utebarn. Dei får ikkje lov til å koma heim før småsøskena har lagt seg.

Når kommunar som Oslo vert styrte av Høgre og Framstegspartiet, som gjev skattelette til dei rikaste og kuttar i budsjetta for fellesskapet, ser me fort resultatet: nedlagde skular, nedlagde fritidsklubbar, større forskjellar mellom folk, mindre tillit, meir kriminalitet. Gata kan ikkje vera einaste alternativ for våre ungdomar. Det er å be om trøbbel.

Ein fersk studie frå Storbritannia konkluderte med at kriminaliteten blant ungdom i London auka med 14 pst. etter at klubbnedleggingar vart gjennomførte mellom 2010 og 2019. I bydel Søndre Nordstrand, der det finst særleg levekårsutsette område, møtte tusenvis av innbyggjarar opp i vinter for å protestera mot politikken til byrådet. Det er fordi folk på Holmlia veit kva resultatet av sånn usosial politikk er.

Det veit òg alle dei aktørane som faktisk jobbar med barn og unge i Noreg, og som tek denne gruppa på alvor. Eg vil takka alle dei som kom med høyringsinnspel til forslaget vårt: Norges Handikapforbunds Ungdom, Press – Redd Barna Ungdom, Redd Barna, Skuleleiarforbundet, Ungdom og Fritid og UNICEF Norge. Den store støtta til dette forslaget viser at det trengst ei skikkeleg satsing for å skaffa alle ungdomar i landet vårt ei trygg og inkluderande fritid.

Mannsutvalet har anbefalt det, og me i Miljøpartiet Dei Grøne meiner at det er eit akutt behov for å sikra norske ungdomar ein trygg plass å vera. Det er synd at stortingsfleirtalet ikkje støttar oss i dag. Dei partia som snakkar fint, men handlar lite i dag, får ein ny sjanse til å styrkja kommuneøkonomien i revidert nasjonalbudsjett, og eg forventar at dei følgjer opp der.

Statsråd Lene Vågslid [12:30:38]: Eg har sjølv brukt mange timar av mi ungdomstid på ungdomsklubben heime på Dalen, og eg trur me alle kan vere einige om kor viktige dei er for fritida til barn og unge, ikkje minst for at ein får ein trygg og god oppvekst med trygge vaksne rundt seg – at ein kan få ein oppvekst som gjev tru på framtida.

Fritidsaktivitetar er ein viktig del av det å gje ein god oppvekst til barn og unge, uansett kor dei kjem frå. Difor er det avgjerande at me sikrar ungar rett til kvile, fritid og leik, slik det er slått fast i barnekonvensjonen artikkel 31.

Dessverre har ikkje alle barn like moglegheiter. I 2024 svarte 19,1 pst. av låginntektsfamiliane at dei ikkje hadde råd til regelmessig deltaking. Det er ei tydeleg påminning om at me må fortsetje arbeidet med å inkludere fleire. Nettopp difor er tilbod som fritidsklubbar og utstyrssentralar så viktige. Fritidsklubbar er opne, inkluderande møteplassar, særleg for ungdom som fell utanfor andre aktivitetar. Der kan dei byggje trygge relasjonar som kan fungere som bindeledd til andre tenester, f.eks. politi og utekontakt.

Utstyrssentralane senker tersklane, akkurat som representanten frå SV godt var inne på, gjennom å tilby gratis utlån av sports- og fritidsutstyr. Dette er grunnen til at Arbeidarpartiet, saman med SV og Senterpartiet, har styrkt tilskotsordninga for inkludering av barn og unge betrakteleg i denne regjeringsperioden. Akkurat som representanten frå Arbeidarpartiet viste til, har me styrkt tilskotsordninga med 231 mill. kr, og ein betydeleg del av desse midlane går til kommunar og andre aktørar for etablering av drift av fritidsklubbar, møteplassar og utstyrssentralar. Dei går òg til andre viktige inkluderingstiltak som lokale fritidskasser, som òg får midlar gjennom denne ordninga.

Oslo Economics skal no evaluere denne tilskotsordninga, som i dag er på over 750 mill. kr, og den evalueringa vil òg gje oss viktig kunnskap om korleis ho eventuelt kan innrettast for å treffe endå betre.

Eg deler bekymringa rundt stramme kommunebudsjett. I inneverande år har me styrkt kommuneøkonomien med opptil 13 mrd. kr, og i dag kom kommuneproposisjonen for neste år. Kommunalministeren er i salen, og me er heilt einige om at me må styrkje kommuneøkonomien, slik me òg legg opp til for neste år.

Forslaget om å lovfeste fritidstilbod er godt gjort greie for av Arbeidarpartiet i komiteen. Eg trur heller ikkje det er vegen å gå. Styringstrykket på kommunane er stort, og det vil kunne føre til at andre viktige prioriteringar for barn og unge må vike.

Silje Hjemdal (FrP) [12:42:26]: Jeg takker for en i hovedsak saklig debatt. Selv om vi er litt uenige, er det mange som støtter intensjonen. Jeg må imidlertid påpeke at når representanten fra Miljøpartiet De Grønne er ute og advarer mot Høyre og Fremskrittspartiets økonomiske politikk, kvikner man selvfølgelig til og vil minne om at hvis Miljøpartiet De Grønne hadde fått gjennomslag for sin økonomiske politikk, hadde det ikke vært mye penger å dele ut til barn og unge på sikt. Jeg kan bl.a. nevne kysten og vår industri der. Vi har en stor olje- og gassnæring, bare for å nevne noe, som bidrar betydelig inn i statskassen.

Jeg hører også at Miljøpartiet De Grønnes løsning på ungdomskriminalitet er at man skal lovfeste fritidsklubbene. Jeg er imidlertid av den oppfatning at det viktigste er at barn og unge har et tilbud som faktisk er åpent, og da må man ha pengene.

Vi er også helt enig i at barn og unge er blant våre viktigste ressurser. Det å få delta i et sosialt fellesskap og andre typer aktiviteter, er en veldig viktig verdi i samfunnet i seg selv. Det at noen barn ikke får delta i fritidsaktiviteter på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon, er selvfølgelig hjerteskjærende å høre. Det øker også sjansene for sosial ekskludering, ensomhet og en rekke andre utfordringer. Det er selvfølgelig noe vi skal ta på aller største alvor.

Vi mener imidlertid at noe av det viktigste vi kan gjøre for å senke terskler for at barn skal kunne delta, er bl.a. å gi familiene selv bedre økonomiske vilkår. Det handler om lavere skatter og avgifter, og det handler om at folk må få lov til å beholde mer av egne penger.

Det kanskje aller viktigste er å sikre at frivilligheten fremdeles er fri. Det er her vi får noen utfordringer med de forslagene som ligger, for de legger føringer på frivilligheten. Det er også føringer overfor kommunestyret. Det er en ærlig sak. Fremskrittspartiet er for et lokalt selvstyre. Det er helt til lov å innta andre standpunkt, men det er derfor vi ikke kan støtte forslagene som de ligger nå.

Jeg har ikke fått gått gjennom hele revidert nasjonalbudsjett, men jeg hører det vises til en styrking av kommuneøkonomien. Vi vet at det er et stort behov for det, for der har man sviktet totalt. Jeg registrerte før jeg gikk på talerstolen her, at i hvert fall Frivillighet Norge uttrykker stor bekymring, nettopp fordi man ikke har sagt noe om full momskompensasjon i det som er kommet i revidert. Det vil bety noe for barn og unge.

Turid Kristensen (H) [12:45:44]: Jeg har bare først lyst til å bemerke at en del av dem som tar veldig sterkt til orde for at ting skal lovfestes her i dag, representerer partier som også tar sterkt til orde for at man skal ha en tillitsreform både i kommunene og ute i de ulike tjenestene. Dette henger faktisk ikke helt i hop. Jeg har også vært kommunepolitiker. Jeg vet at det er vanskelig å prioritere ikke-lovpålagte oppgaver, men det er faktisk kommunepolitikernes både jobb og privilegium å kunne prioritere gjennom sine midler.

Så har jeg lyst til å kommentere påstandene om bl.a. Høyres holdning til kommuneøkonomi. Jeg vil gjerne minne representanten fra Miljøpartiet De Grønne på at da dagens regjering overtok, har det altså kommet i dokumentet fra regjeringen at kommuneøkonomien var god i forrige periode, da Solberg-regjeringen styrte. Kommunene hadde mulighet til å bygge seg opp buffere på disposisjonsfond i forrige periode. Og så ble det påstått eller sagt at man forventer at Høyre igjen vil kutte i kommunebudsjettene i neste periode. Det er det overhodet ikke belegg for å si. Vi har alltid sørget for en sterk kommuneøkonomi. Dessuten tar vi også til orde for å se på inntektssystemet igjen.

Representanten fra Miljøpartiet De Grønne kommer fra Oslo, som på grunn av omleggingen av inntektssystemene har opplevd et kutt på en halv milliard kroner. Dette er kutt som gjør det vanskeligere for en kommune som Oslo, som har så store utfordringer som de har. Nå er ikke jeg ekspert på Oslos kommunepolitikk, men jeg har registrert at dagens byråd la inn penger nettopp for å redde fritidsklubbene, bl.a. på Holmlia, mens lokalpolitikere fra opposisjonen der først i hvert fall ikke ville bruke pengene til det – antakelig for å opprettholde en konflikt om at dagens sittende byråd i Oslo ikke prioriterer barn og unge eller områder som har levekårsutfordringer.

Jeg synes kanskje man skal tenke seg litt om når det gjelder hvilke påstander man slenger rundt seg med fra denne talerstolen, og være litt mer etterrettelig.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [12:48:05]: Eg er lokalpolitikar frå Oslo, og eg sat i bystyret i haust og veit godt kva som skjedde i budsjettprosessen då.

Eg vil kommentera eit par ting. For det første er det sånn at viss Miljøpartiet Dei Grøne hadde fått styre den økonomiske politikken i Noreg, hadde Noreg vore godt i gang med den omstillinga me treng for å slutta å vera eit fossilavhengig land, som ligg etter med nyskaping, innovasjon og ein framtidsretta økonomi med arbeidsplassar som me kan leve av i tiår etter tiår.

Når det gjeld årets val, trur eg det er veldig viktig å merka seg kva parti som faktisk ønskjer å omfordela i samfunnet og styrkja kommuneøkonomien. Miljøpartiet Dei Grøne går bl.a. til val på å dobla barnetrygda og skattleggja ho, for det er eit av dei mest treffsikre økonomiske grepa me kan ta for å halvera barnefattigdomen i Noreg og løfta dei familiane som treng det aller mest. Då er ikkje det å gje skattelette til dei aller rikaste – som Høgre og Framstegspartiet går inn for, og som vert gjennomført i Oslo med lettar i eigedomsskatten – oppskrifta på eit meir solidarisk samfunn. Det er oppskrifta på større forskjellar og mindre tillit mellom folk og kommunar som må kutta der ein har lov til å kutta, som f.eks. er i tilbod til barn og unge.

Så håpar eg at årets val og årets budsjett vil gjera det sånn at me slepp å leggja ned fritidsklubbar, særleg i sårbare område som Oslo aust, men òg i veldig mange andre storbyar er dette eit akutt problem.

Kathy Lie (SV) [12:49:56]: Jeg har bare lyst til å si noen få ord om at vi beskyldes for å ville styre frivilligheten. Det er jo ikke det vi foreslår. Fritidsklubbene rundt omkring er i veldig mange tilfeller kommunalt drevne, og vi foreslår jo bare at man skal invitere til et samarbeid med frivilligheten. Så legger vi jo veldig vekt på at unge skal ha rett til å medvirke i hvordan tilbudet deres blir. Det mener jeg er viktig, og det mener jeg handler om å gi tillit til dem som skal bruke et tilbud.

Så vil jeg bare si til representanten Turid Kristensen, når hun snakker om at vi er et parti som er for en tillitsreform, men at her vil vi styre: Det med tillitsreform handler jo om å gi folk som jobber i f.eks. sykehjem eller skole, tillit til å gjøre den jobben de er utdannet til, den jobben de skal gjøre, uten at vi skal detaljstyre hva de gjør. Det handler jo om noe annet enn det vi foreslår her. Her foreslår vi først og fremst å sikre fritidstilbudet, sånn at det ikke kan kuttes, at det ikke kan forsvinne på grunn av kommuneøkonomien. Så det henger ikke helt sammen å beskylde oss for å være tvetydige på dette.

Mudassar Kapur (H) [12:51:45]: Jeg var egentlig her for å delta i en annen debatt. Så er det jo sånn noen ganger at kommuneøkonomi engasjerer så mange mennesker at man blir dratt inn i debatten, og det skjedde med meg nå – særlig når representanten fra Miljøpartiet De Grønne kommer opp på talerstolen og utgir seg for å være en form for ekspert på hva som har skjedd i kommuneøkonomien i Oslo, og presterer å komme med ting som ikke stemmer. For det første er det sånn at mange av de tøffe prioriteringene som må gjøres i Oslo nå, først og fremst er et resultat av omleggingen i inntektssystemet, kombinert med at det også er en tøffere situasjon for Kommune-Norge. Regjeringen har i dag lagt fram en ny kommuneproposisjon. Vi skal få god tid til både å behandle og debattere den, og jeg skal ikke gå for langt inn det med kommuneøkonomi nå, men det blir helt feil av representanten Heiberg å stå her og legge skylden på byrådet i Oslo.

Når det gjelder eiendomsskatten, er det faktisk sånn at i en tid hvor alt blir dyrere, hvor familiene sliter med å få endene til å møtes, og eiendomsskatten betales av helt vanlige folk i Oslo, er det faktisk greit at man har politikere som også er villige til å legge fram budsjetter hvor folk flest får beholde litt mer av sine egne inntekter.

Så har jo dette byrådet, gjennom sine budsjetter, og ikke minst gjennom sine forlik, nettopp sørget for at man setter barn og unge først. Men jeg ville vært litt forsiktig med å gå på talerstolen og komme med den type lettvintheter som Miljøpartiet De Grønne kom med når de skal forklare budsjettmessig prioritering i Oslo, og når man i tillegg påberoper seg å være lokalpolitiker i Oslo og klarer å gjengi ting så feil, er jeg litt bekymret for hvordan man egentlig skjøtter vervet sitt på Oslo rådhus.

Uansett: Vi kommer sikkert tilbake til dette med kommuneøkonomi, men det er ingen tvil om at med de store kuttene Oslo opplever gjennom inntektssystemet, må man gjøre prioriteringer. Men man har allikevel klart, gjennom en ganske tøff tid nå i Oslo, å prioritere barn og unge, og særlig det med fritidsklubber. Det er helt riktig, som min kollega fra Høyre i komiteen, som nå behandler saken, var innom, at man fikk på plass gode løsninger. Blant annet har man fått plass fritidskortet.

Jeg tar gjerne en debatt om kommuneøkonomi, men det må være riktige tall og på riktige premisser.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [12:54:28]: Eg ser fram til dei to neste åra i Oslo bystyre, der me skal kjempa mot Høgre sine usosiale kutt i kommuneøkonomien. Når det er trong kommuneøkonomi, er det eit politisk val – som for meg er heilt uforståeleg – at Høgre i Oslo vel å gje skattelette i hundrevis-av-millionarsklassen til dei aller rikaste i Oslo. I størst grad går det til bydelane i Oslo vest, der folk eig villaer til 10, 20, 30 og 40 mill. kr. Dei får millionar i skattelette med dette byrådet, mens alle bydelane må kutta i velferda – i opningstidene til barnehagen, i fritidstilboda til dei unge, i tilskot til frivilligheita. Det er ei politisk prioritering å kutta i skattane til dei aller rikaste, og det er politiske prioriteringar som me i Miljøpartiet Dei Grøne vil fortsetja å kjempa mot, både i Oslo-politikken og her på Stortinget.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:55:26]: Høyre sier at dette ikke står til troende, og ber om riktige tall. I nysaldert budsjett la regjeringen inn 5 milliarder ekstra kroner til kommunesektoren. 646 millioner av dem gikk til Oslo, og det er en varig økning. Det er nesten 100 millioner mer, og ikke 600 millioner mindre, som Høyre påstår. Så vi – regjeringen – har sørget for økte bevilgninger til kommunesektoren, også til Oslo.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:56:16]: Det er litt spesielt å bli belært i økonomisk politikk og kommuneøkonomi av Miljøpartiet De Grønne, partiet som i realiteten vil avvikle den viktigste inntektsstrømmen til staten, den viktigste årsaken til at vi i det hele tatt kan ha så gode velferdsordninger som vi har i Norge, så gode tjenester og tilbud, ikke minst innenfor det kommunale rettighetsbaserte systemet som er innført i Norge. Da blir det egentlig litt uvirkelig å få den type kritikk fra Miljøpartiet De Grønne, å bli beskyldt for å rasere kommuneøkonomien. For det første er det ikke riktig. Fremskrittspartiet har hele veien vært opptatt av å sørge for en forutsigbar og fornuftig finansiering av norske kommuner. Det er det ene.

Dernest er det sånn at hvis det er noen politikk som utgår av noe parti i dette storting som vil føre til en fullstendig rasering av norske kommuner, vil det nettopp være politikken til Miljøpartiet De Grønne, for uten inntekter kan vi heller ikke ha utgifter. Hvis man skal avvikle oljefondets inntekter, andelen av statsbudsjettet som er petroleumsinntekter, vil det få dramatiske utslag for vår evne til å finansiere kommunale tilbud, men også så å si samtlige sosiale ordninger, samtlige rettighetsbaserte ordninger, som vi tilbyr i dag. Derfor står det altså ikke til troende å komme med den typen angrep mot Fremskrittspartiet. Vi har et nøkternt og fornuftig opplegg som ivaretar kommunene langt bedre enn det regjeringen har lagt opp til, og vi kommer også til å gjøre det i fortsettelsen. Men ikke minst – og desto mer viktig – så sørger vi for å ha inntektene til å kunne levere det opplegget som er helt nødvendig for å ha kommuner som leverer gode tjenester.

Mudassar Kapur (H) [12:58:51]: Det ble vist til at regjeringen på tampen av året i fjor, eller egentlig rett etter at man hadde lagt fram statsbudsjettet, oppdaget noe man egentlig burde oppdaget for lenge siden, at man ikke hadde lagt riktige tall til grunn. Derfor måtte regjeringen ikke legge fram mer penger til kommunene fordi regjeringen selv mente at man skulle satse på kommunene, men legge fram et forslag på bordet for å reparere det budsjettet man selv hadde lagt fram.

Det blir det litt rart å bruke pengene på den måten som representanten fra Arbeiderpartiet påstår, for de 5 mrd. kr man la på ekstra for 2025, var for å rette opp i noen av de problemene som hele Kommune-Norge sto i. Det betyr at når pengene ble spredd utover via innbyggertilskuddet, fikk de kommunene som f.eks. allerede hadde kommet godt ut av inntektssystemet, de pengene på toppen. De pengene hadde Oslo trengt uansett, for man sto i en økonomisk vanskelig situasjon.

Nedtrekket gjennom skatteutjevningen i inntektssystemet, er noe helt annet. Det var en politisk villet handling fordi man ønsket å spre pengene tynt ut over andre kommuner – uten at man i etterkant har greid å løse de strukturelle utfordringene Høyre pekte på. Derfor fremmet Høyre en rekke forslag som man kunne fulgt opp, og vi ønsket egentlig at regjeringen skulle gå tilbake og ta det arbeidet en gang til.

Det var det som skjedde i saken. Det er litt greit å ha med seg når man blander sammen tallene på den måten.

Jeg vil også si til representanten fra Miljøpartiet De Grønne at man må gjerne komme her og lese opp slike anklager mot Høyre-byrådet som man kanskje har brukt på folkemøter eller valgkampstand, men det blir ikke mer sant allikevel. Faktum i saken er gjengitt både gjennom representanten fra Høyre i komiteen som behandlet saken nå, og også jeg har vært innom dette. Skal liksom lokalpolitikeren fra Oslo, som også er her nå, være grunn til at vi skal tro på tallene? Vel, jeg følger med på Oslo-politikken, jeg også, og der er tallene helt annerledes. Jeg håper at Miljøpartiet De Grønne kan være litt mer, hva skal jeg si, etterrettelige i den videre debatten om kommuneøkonomien i Oslo. Jeg håper egentlig også at Miljøpartiet De Grønne vil støtte mange av Høyres forslag framover, noe som kanskje kan bidra til et løft i kommuneøkonomien for både store og små kommuner – ikke kanskje, for jeg er ganske sikker.

Kathy Lie (SV) [13:01:43]: Ja, det er jo gøy at debatten om lovfesting av fritidstilbud ender med en større debatt om kommuneøkonomi. Jeg tolker dette som et stort engasjement for fritidstilbudet til barn og unge. Det er jo fantastisk! Så er det ikke noen hemmelighet at vi har forskjellige løsninger på dette, for vi vet jo at når høyresiden går til valg på å fjerne formuesskatten for de aller rikeste, så skiller de seg vesentlig fra den rød-grønne politikken til SV, Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne, Rødt osv. Vi vil tvert imot heller skjerpe skattene for de rikeste, sånn at vi kan bruke mer penger på fritidstilbud til barn og unge, for det er viktig. Det skal vi kjempe for i valget.

Statsråd Lene Vågslid [13:02:40]: Dette blei jo nostalgisk og triveleg. I og med at eg nettopp kom frå kommunalkomiteen, kan eg nesten ikkje la ein sånn debatt gå frå meg. Men eg vil på vegner av regjeringa og som barne- og familieminister prøve å dra det litt tilbake igjen her på slutten, for eg opplever at me er einige om ein heil del, som at me har ei veldig god tilskotsordning i dag for inkludering av barn og unge. Ordninga vil me evaluere for å sjå om me kan gjere ho meir treffsikker.

Utanforskapet blant barn og unge er for stort i Noreg. Det er for stort i Oslo. Det er for stort i distrikta. Det opplever eg eit ganske tverrpolitisk engasjement rundt. Det er eg glad for.

Så vil eg berre gjenta det eg sa i replikkordskiftet mitt med representanten frå SV, for det arbeidet me sette i gang no, med eit tiårig samfunnsoppdrag, der ein òg legg inn ressursar til forsking, er viktig. Me som politikarar kan krangle om og diskutere kven som har det beste budsjettet, og det er ikkje sikkert det er så interessant for andre å høyre på. Det som kan vere interessant, er: Kva veit me fungerer? Me veit det fungerer og er viktig for folk at dei kjem i arbeid, at dei har utdanning og fritidstilbod.

Difor har eg lyst berre til slutt å gje SV ros for initiativet og intensjonane som ligg i dette representantforslaget, for det kjem frå ein god stad. Så gjeld kanskje ueinigheita i akkurat denne saka spørsmålet om lovfesting. Det trur eg framleis ikkje er vegen å gå. Men eg ynskjer absolutt å strekkje ut hendene til både SV og Senterpartiet ved å samarbeide om å sjå på korleis me kan gjere desse ordningane me har i dag frå statleg side, betre.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:05:29] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, er enig med forslagsstillerne i at det er behov for klargjøring av regelverket knyttet til finansieringen av de politiske partiene. Åpenhet i denne sammenheng er avgjørende for å ivareta tilliten til politiske partier og for gjennomføring av våre frie valg.

Flertallet viser til at regjeringen 18. februar i år sendte et forslag om endringer i partiloven på høring. Høringsforslaget følger opp et anmodningsvedtak av 5. oktober 2023. I høringsforslaget foreslås en ny bestemmelse som slår fast i hvilke tilfeller partiene også må kjenne til den bakenforliggende giveren for å kunne ta imot bidrag. Flertallet mener det er nødvendig å få på plass regler som sikrer åpenhet rundt bidrag som gis via organisasjoner og innsamlingsaksjoner.

Flertallet er enig i at det er behov for en større gjennomgang av partiloven, hvor både elementer fra representantforslaget og flere av forslagene den forrige partilovnemnda kom med i brev 18. desember 2023, vurderes. Flertallet mener imidlertid at dette gjøres best gjennom en helhetlig lovgjennomgang hvor alle nødvendige sider belyses, heller enn gjennom enkeltstående representantforslag som dette.

En slik samlet gjennomgang er viktig for å sikre et helhetlig og sammenhengende regelverk som balanserer lovens formål og bakenforliggende hensyn på en god måte, og som er avstemt mot andre lover og Norges folkerettslige forpliktelser. Flertallet har derfor en forventning om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en bredere revisjon av partiloven på et senere tidspunkt.

Sverre Myrli (A) [13:07:51] (komiteens leder): La meg si noen ord på vegne av Arbeiderpartiet om hvordan vi vurderer saken. Jeg kunne egentlig bare si at jeg er 100 pst. enig med saksordfører, som holdt et godt og grundig innlegg, men jeg vil også si at jeg er enig med forslagsstillerne i mye av det de tar opp. Det er viktig med åpenhet. Det er viktig med klare regler for støtte til kandidater og støtte til politiske partier. La meg bare legge til at det er regler for dette i dag. Det er ganske tydelige regler for hvordan støtte til kandidater og partier skal rapporteres, men det er antakelig lurt å foreta en klargjøring. Det er noen gråsoner, og partilovnemnda har også sagt at det er behov for å se nærmere på dette, som også saksordføreren var inne på.

Det er behov for å gjøre en jobb her, men det er et omfattende arbeid, og det reiser en del prinsipielle problemstillinger. Derfor må vi gjøre dette grundig og skikkelig, og det må foretas noen avveininger før vi kan få sett på og behandlet hele partiloven under ett. Vi må sørge for at vi lager et regelverk rundt rapportering av støtte til enkeltkandidater og partier, som er mulig å håndtere og forstå for både kandidatene selv og partiene, og ikke minst partienes lokalorganisasjoner, som drives av partimedlemmer som driver med dette på fritida si.

Vi er i likhet med flertallet enig i at det skal foretas en bred gjennomgang av partiloven. Stortinget ber regjeringen nå om det, noe statsråden har varslet at regjeringen også kommer til å gjøre – en helhetlig gjennomgang av partiloven hvor en også ser på regelverket for finansiering av de politiske partiene. Vi vil få en slik bred og fullstendig gjennomgang, og så kommer Stortinget tilbake til disse spørsmålene, og jeg håper at vi kan bygge brede flertall når vi kommer dit at vi skal behandle dette her i salen.

Mudassar Kapur (H) [13:10:38]: Det er ingen tvil om at mer åpenhet rundt finansiering av støtte til politiske partier er viktig. Dette gjelder ikke bare den direkte økonomiske støtten, men også å få belyst de indirekte bidragene som dekker kostnadene et parti ellers ville hatt, hvis aktiviteten hadde vært utført i egenregi. Det gjelder også støtten til enkeltkandidater innenfor samme tematikk, som indirekte utgjør støtte til partiet. Det er det vi i Høyre egentlig har tatt opp i denne saken, at det er behov for å få belyst den. Vi mener i hvert fall at loven må tydeliggjøres for å sikre at alle disse kostnadene som er relevante for folk å være opplyst om, kommer bedre fram.

Jeg må også si at et eksempel på dette – et ikke ukjent eksempel fra Høyres side – er det vi finner i LOs indirekte støtte til Arbeiderpartiet. Vi snakker om titalls millioner fra LO sentralt, de ulike forbundene og lokale foreninger, som blir delt ut til både Arbeiderpartiet og venstresiden. Det er uten tvil slik at den direkte støtten rapporteres, men det som ikke rapporteres, og som ikke er like enkelt å ettergå, er f.eks. når man får låne valgkampbuss eller får betalt annonser som støtter oppunder de enkelte partiene på venstresiden – særlig Arbeiderpartiet, som jeg fokuserer på i denne omgang. Det er der jeg også har konkrete eksempler. Jeg tror det ville vært bra for legitimiteten rundt partistøtte og åpenhet dersom regjeringspartiet Arbeiderpartiet og de øvrige partiene hadde støttet opp om det.

Det er ingen tvil om at LO er en åpenbar, sterk aktør inn i dette, som putter mye penger inn i valgkampen til Arbeiderpartiet. Det er helt greit, men da må man også være åpen om det. Det er ikke så lenge siden vi hørte fra LO-kongressen at man skulle gruse høyresiden, samtidig som man smalt en sjekk på 1,5 mill. kr til partiet Rødt i bordet. I tillegg vil det komme mye penger til andre partier. Jeg tror det er viktig at det er en åpenhet også rundt den indirekte støtten. Jeg tror egentlig også det ville vært en styrke for nettopp Arbeiderpartiet og LO at det var åpenhet om dette.

Det snakkes om en bred gjennomgang og at vi må komme tilbake til dette, og jeg så at regjeringen har lagt fram et nytt lovforslag i dag. Det må vi selvfølgelig også gå inn i, og komiteen vil sikkert komme tilbake til en behandling av det også.

Med dette tar jeg opp det forslaget Høyre har fremmet. Jeg vil også varsle at vi kommer til å støtte Fremskrittspartiets forslag i saken, men ikke Miljøpartiet De Grønnes løse forslag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:13:59]: Dette er en svært paradoksal debatt. Jeg lytter og hører om disse forslagene Høyre har kommet med. De kan virke fornuftige og kanskje noe man må se nærmere på, og da må vi ha en stor utredning. Man legger ansiktet litt i alvorlige folder og sier at dette må vi bruke tid på og gjøre grundig, vi må gjøre det skikkelig. Det er veldig viktig, understreker representanten Myrli.

Jeg kan forstå at man av og til må bruke litt tid på å ha grundige og gode prosesser. Det som derimot er litt underlig, er at de prosessene kun skal være grundige og skikkelige i den grad det kanskje rammer Arbeiderpartiet. Dersom det rammer høyresiden, er man overhodet ikke like opptatt av den samme grundigheten og skikkeligheten Arbeiderpartiet er oppe her og snakker om.

Når man skal ramme Fremskrittspartiet, har man dårlig tid. I dag la regjeringen frem forslag til endring av partiloven der eneste operative årsak er å ramme Fremskrittspartiets finansiering i valgkampen. Det er altså et direkte angrep mot en politisk konkurrent, som vi ikke har for vane å se i norsk politikk, men som likevel ble en realitet i dag. På toppen av det hele, når Stortinget er overlesset i arbeid og saker som skal gjennom Stortinget før sommeren, legger man endog opp til å hastebehandle et forslag som er egnet til å ramme en politisk konkurrent, slik at det åpenbart ikke vil kunne få den grundige behandlingen i komiteen og i Stortinget det er nødvendig at saker av denne typen får.

Det er snakk om å endre de politiske spillereglene for finansiering. For Arbeiderpartiet er ikke det noe problem. De har sin – skal vi si – omfattende finansiering fra LO. Høyre har også godt med penger på bok. De har ganske store verdier. Fremskrittspartiet er i en litt annen situasjon. Da er det desto mer merkelig at når man fremmer dette forslaget om en helhetlig gjennomgang og alle disse tingene, utelukker man den delen Fremskrittspartiet tar opp, som nettopp handler om forhold som angår Arbeiderpartiet og deres særegne finansiering fra Landsorganisasjonen, hvor de også har folk fra LO i sitt eget styre. Det er svært problematisk demokratisk, men likevel ikke tema for denne saken.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:17:29]: Som saksordførar sa, er vi veldig einige om at openheit om partistøtte og finansiering av politisk arbeid er svært viktig for at det skal vere gode, demokratiske prosessar rundt partiarbeidet og for å oppretthalde folks tillit til demokratiet og val.

Det er ikkje tvil om at digitalisering og sosiale medium styrt av algoritmar og at det har blitt billigare og enklare å spre påverknadskampanjar til dels frå andre land, har gjeve eit heilt anna landskap. Det er viktig at ein får ein gjennomgang av partilova, om korleis parti og kandidatar er finansiert i ein heilskap.

SV hadde ønskt at regjeringa hadde kome med den lova proposisjonen litt tidlegare. No er han varsla 23. mai, og det er irriterande seint å kome med ein slik proposisjon i eit valår.

Sjølv om vi er einig i at openheit om eit parti sin finansiering er viktig og at det bør vere openheit om både pengebidrag og verdiar av varer, tenester og naturalytingar, vil vi ikkje gå direkte på å vedta lovendringane som Høgre har lagt fram i dette forslaget. Eg meiner at sjølv om lovproposisjonen, som skal svare ut partilovnemnda sitt brev og Stortingets vedtak frå oktober 2023, har late vente på seg, kan vi ikkje vedta lovendringar på direkten, utan at det ligg utgreiing og høyring bakom, slik utgreiingsinstruksen krev.

Eg vil seie at vi opphavleg sto inne i eit par utgreiingsforslag i lag med Raudt i denne saka. Vi er einig i innhaldet, det er viktig, men vi har landa på å ikkje støtte dei forslaga og forslaget frå Miljøpartiet Dei Grøne. No kjem proposisjonen, og då skal vi ta våre synspunkt inn i det arbeidet.

Eg vil til slutt leggje til at denne proposisjonen og partilova ikkje er noko som rammar nokon på nokon måte, men det skal vere ei ramme som vi alle parti skal stå inne for som eit regelverk for korleis vi vil ha det i Noreg. I går var det i media at Trump hadde teke imot eit fly frå Qatar. Eg tenkjer at ein sånn type smurning av politikk og vedtak vil vi iallfall ikkje ha, og det trur eg er langt ifrå kutymen i demokratiet i Noreg. Eg ser fram til å behandle proposisjonen og at alle partia tek sine synspunkt inn i den.

Tobias Drevland Lund (R) [13:20:31]: La det ikke være noen som helst tvil: Rødt mener at åpenhet om partifinansiering er en viktig forutsetning for demokratiets legitimitet i befolkningen, og viser også til at partilovens formål er å sikre offentlighetens rett til innsyn og motvirke korrupsjon.

Derfor mener Rødt at det også er svakheter i dagens lov når gaver direkte til enkeltkandidater ikke er omfattet. Likevel går vi imot forslag her i dag, bl.a. fordi det plasserer et ansvar hos giverne. Når Høyre og Fremskrittspartiet er utrolig høye og mørke og etterlyser støtte til sine forslag, kan man jo spørre tilbake hvorfor de ikke støtter en helhetlig gjennomgang, slik som flertallet foreslår, eller hvorfor de ikke støtter det som har blitt Rødts forslag, der vi «ber regjeringen utrede forslag til endring av partiloven som sikrer at bidrag direkte til enkeltkandidater på valglister over de beløpsgrenser som loven fastsetter, innberettes av giver og offentliggjøres», og der vi «ber regjeringen vurdere dagens praktisering av partiloven § 19 tredje ledd samt vurdere hvordan det kan tydeliggjøres hvilke naturalytelser som er omfattet eller ikke av loven, med mål om å fjerne uklarheter og gråsoner og slik gjøre regelverket enklere for partiene å følge».

Det er nettopp det – vi trenger i tillegg en helhetlig gjennomgang, som blir vedtatt her i dag, og det er jeg glad for. Det må også inkludere en vurdering av spørsmålet om gaver til enkeltkandidater.

Det har en egenverdi at reglene både er lett forståelige og står seg over tid. Det er altså kassereren i Drangedal eller Drammen som blir sittende med jobben med å tolke dette med Høyre og Fremskrittspartiets forslag. Rødt mener derfor det er hensiktsmessig med nettopp en helhetlig gjennomgang, en grensedragning, hvor eventuelle endringer og hva som anses rapporteringspliktig, dras opp, og at det gjøres samlet.

I flere demokratier har pengemakten styrket seg på bekostning av folkemakten ved å finansiere partikandidater, tenketanker, annonser, kampanjer i sosiale medier og mange andre måter å sette dagsordenen eller promotere sin politikk på. Å få oversikt over og regulere disse pengestrømmene er avgjørende for å styrke det norske folkestyret.

Da er det jo verdt å minne om at i forkant av stortingsvalget i 2021 fikk Norge sin første «super PAC» – en amerikansk, relativt uregulert form for politisk kampanjeorganisasjon, kalt Aksjon for borgerlig valgseier. Det er også derfor representanten fra Fremskrittspartiet gråter sine tårer på denne talerstolen, for dette er en organisasjon som er en av hoveddonorene til Fremskrittspartiet. Vi vet ikke hvem disse giverne her. Vi vet beløpet som ble gitt, men de er altså anonyme, de som står bak disse store pengegavene. Det er derfor viktig at dette strammes inn. Det er viktig for demokratiet vårt at vi vet hvem som står bak finansieringen av de ulike partiene.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt har i saken.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [13:23:45]: Miljøpartiet Dei Grøne er per i dag det einaste partiet på Stortinget som ikkje har teke imot milliongåver frå verken fagforeiningar eller rike investorar. Det er eg stolt av. Me er det partiet som talar på vegner av dei som ikkje har tjukke lommebøker. Me talar på vegner av dei unge og gamle som kjempar for å bevara naturen som me alle treng. Me talar for fisken i fjorden og fuglane i trea – dei få fuglane som enno er att. Me talar for alle dei grøne gründerane som slit med å koma i gang fordi systemet i Noreg er rigga til fordel for gamle, naturfiendtlege næringar, og fordi dei store subsidiane i Noreg framleis går til oljeselskapa og fossile næringar. Ikkje minst kjempar Miljøpartiet Dei grøne for ungane, som går ei alvorleg klimakrise i møte, for dei som enno ikkje er fødde, for barna i Palestina og Sudan og Kongo. Ein må gjerne kalla meg idealist, men eg er i all fall ikkje kjøpt og betalt.

Det finst ikkje noko sånt som ein gratis lunsj. Sånn er det dessverre òg i partipolitikken. Det går ikkje an å tru at dei som donerer millionbeløp til politiske parti, ikkje forventar noko tilbake. Politikk kan ikkje vera fri når han er kjøpt og betalt. Verst er det openbert når det skjer med mørke pengar, altså pengar gjevne anonymt utan openheit om givaren. Dette er bl.a. tilfellet med Aksjon for borgerlig valgseier, som formidlar anonyme, store pengegåver til Framstegspartiet.

Akkurat no driv Russland og andre utanlandske aktørar å trappar opp innsatsen for å påverka val i Europa. Me har sett alvorlege tilfelle det siste året. Elon Musks støtte til nazistane i AFD er ikkje eit enkeltståande tilfelle. Når Trump godtek eit flygande palass verdt 4 mrd. kr av emiratet Qatar, er dette toppen av eit isfjell. Ytre Høgre og antidemokratiske krefter over heile verda driv no å styrkjer kvarandre, styrkjer verdas aller rikaste oligarkar og vice versa.

Det hastar med ny lovgjeving viss me skal unngå at òg norske val vert avgjorde av pengemakt og skjulte interesser. Ungane, naturen og dei som har minst å rutta med, har ingen pengar å putta i nokon sin valkamp. Vert det då meir freistande å prioritera andre sine interesser i politikken? Svaret gjev seg sjølv. Difor er det positivt at regjeringa no føreslår innstrammingar på anonyme midlar. Forslaget frå Høgre om å tetta eit smotthol er bra, men desse forslaga er ikkje nok.

Det er òg nødvendig å setja ei grense for kor mykje kvar enkelt kan gje. Helst bør dette kunna sporast tilbake til fysiske personar, sånn at regelen ikkje vert for enkel å omgå. På denne måten kan me både sikra oss mot utanlandsk påverking og kjøp av politisk innflytelse med mørke pengar. Med det vil eg ta opp Miljøpartiet Dei Grønes forslag i saka.

Statsråd Kjersti Stenseng [13:26:55]: Partiene våre er helt avgjørende i demokratiet vårt. Åpenhet rundt hvem som gir penger til politiske partier og finansierer dem, er grunnleggende viktig for å sikre tilliten til det arbeidet partiene gjør.

Jeg er derfor enig med representantene Helleland og Kapur i at det bør være åpenhet om både pengebidrag og verdien av varer, tjenester og andre ytelser partiene mottar vederlagsfritt eller til underpris. Jeg mener også at det er behov for å se nærmere på regelverket rundt kandidatstøtte. Ikke-monetære bidrag, som det heter, reguleres i loven i dag, men flere parti – bl.a. mitt eget – har bedt om en klargjøring av regelverket.

Som jeg skrev i brev til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, mener jeg det er behov for å se nærmere på regelverket for slike bidrag og en rekke andre forslag fra Partilovnemnda om endringer i partiloven. Det mener jeg bør skje i en samlet gjennomgang av loven.

Jeg er derfor tilfreds med komiteens tilråding om at Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av partiloven og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Jeg trodde egentlig det var unødvendig å presisere i denne sal, i en lovgivende forsamling, at i Norge er loven lik for alle. Lovendringer er ikke ment å ramme en privatperson med preferanse til et spesielt politisk parti, heller ikke politiske partier, men de rammer dem som benytter seg av et smutthull, eller som bryter intensjonen med loven, eventuelt bryter en lov.

Det er det som er hensikten med denne saken: rett og slett å sørge for at vi har lover som er like for alle, at de praktiseres likt, og også at vi kan følge det opp på en god måte. Jeg ser fram til et arbeid – dersom Stortinget er enig – der vi kan sørge for at vi får klargjort utydeligheter i en lov som er veldig viktig for demokratiet vårt.

Tobias Drevland Lund (R) [13:37:15]: Jeg la merke til at representanten Kapur problematiserte en uttalelse fra den nyslåtte LO-lederen om at man skal «gruse høyresiden». Da er det greit å huske hvem som er kreftene på den andre siden her. Det er altså folk som Stein Erik Hagen, som ved årsskiftet sa at han ønsket både Støre og Vedum «dit pepper'n gror», samtidig som han varslet å gi 14 mill. kr til de borgerlige partiene.

Så ble det sagt her av representanten Amundsen at Fremskrittspartiet er et litt annet parti. Og det er helt sant, for Fremskrittspartiet er et parti som i 2023 fikk 12 mill. kr av Aksjonen for borgerlig valgseier, en aksjonsgruppe som vi ikke aner hvem er. Hvem er disse menneskene som har gitt så store summer til et parti for i bytte å kjøpe seg politisk innflytelse.

I E24 tidligere i år, i mars, kunne vi lese at det har rent inn dobbelt så mye penger til Fremskrittspartiets valgkampkasse enn i tidligere valgkamper – med underoverskriften: «Fremskrittspartiet håver inn valgkampbidrag fra eksterne donorer». I tillegg har vi aktører som Fellesaksjonen for verdiskaping og norsk privat norsk eierskap. De har følgende som hovedformål: Fjerne formuesskatten, ha mer privat velferd og å premiere risiko, som de kaller det. Foreningen samler inn penger til partiene som støtter foreningens vedtekter, som er de fire borgerlige partiene. Så er det jo sånn, rent tilfeldig, at det kanskje er noen Fremskrittsparti- og Høyre-medlemmer og litt forskjellig som står bak det. Men dette viser jo selve problemet, at når den andre siden, høyresiden, pøser på med store pengebidrag for å kjøpe seg politisk innflytelse i bytte, er det rett og slett bare å lese hva de ønsker å oppnå ved å støtte de borgerlige partiene: Det er å fjerne formuesskatten, det er å kutte i skattene til de rikeste, det er å privatisere, det er å føre mer høyrepolitikk. Sånn er nå det.

Helt mot slutten vil jeg faktisk ymte om en problematisering av et av forslagene som er stilt i representantforslaget. Slik jeg leser det, er det slik at hvis f.eks. Oslo Kongressenter – til underpris – leier ut til Arbeiderpartiet, vil det måtte innberettes, for det er da «utlån av lokaler og gjenstander fra privatpersoner som ikke har dette som del av sitt inntektsgrunnlag». Det er jo en del av inntektsgrunnlaget til Oslo Kongressenter. Men hvis en eiendomsbaron låner ut et privatfly til f.eks. partilederne i Fremskrittspartiet og Høyre, vil ikke dette rammes av det samme lovverket som foreslås. Så der vil jeg veldig gjerne at særlig representanten fra Høyre, som er forslagsstiller, kan forklare litt hva som er tenkt med det. Det er nettopp disse uklarhetene som gjør at vi ikke kan støtte forslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:40:36]: Ja, representanten Drevland Lund har helt rett, men han må jo høre hele setningen min: Fremskrittspartiet er et annet parti, og det er fordi vi ikke har den samme grunnlagsfinansieringen som både Høyre og Arbeiderpartiet har. Men det gjelder særlig Arbeiderpartiet, for hver gang Fremskrittspartiet utfordrer Arbeiderpartiet, er det David mot Goliat. Det kongelige norske Arbeiderpartiet er i en særstilling hva gjelder finansiering. Arbeiderpartiet har Landsorganisasjonen på sin banehalvdel. Når man snakker om gjør internasjonale sammenligninger med Qatar og «super PACs» fra USA, så kan vi i hvert fall slå fast følgende: LO er Norges største «super PAC». LO finansierer Arbeiderpartiet, men de har også en motytelse, for de sitter også i styret i det samme partiet som de finansierer. Og de finansierer det på mange måter. Én ting er rene pengeoverføringer, men som Høyre inne på i sitt forslag, er det mange andre ytelser som gis, som ikke nødvendigvis er penger.

I sum gjør det Arbeiderpartiet til en motstander som ingen andre partier i kongeriket har mulighet og økonomiske muskler til å stille opp mot. Men når Fremskrittspartiet klarer å få noe finansiering, så er det ikke måte på problematisering og forsøk på å stanse det, hurtigbehandle det, og det vitner etter mitt skjønn om et manglende demokratisk sinnelag.

For det man her sammenligner med, det Fremskrittspartiet har fått, er jo ytelser, eller finansiering, fra personer som vi ikke aner hvem er. Hvis man skal problematisere det å få motytelser: Det er vel en forutsetning for å kunne få en motytelse at man i hvert fall må vite hvem man skal gi den motytelsen til – og det aner vi ikke. Det aner ikke Fremskrittspartiet, men det aner Arbeiderpartiet. De vet hva de skal gjøre for å få pengene fra Landsorganisasjonen – ja, for de sitter endog i styret til regjeringspartiet Arbeiderpartiet.

Vi bør ha like regler, like muligheter til å kunne gjennomføre valgkamper, og da er det særdeles lite demokratisk å ha én regel for Loke og en annen for Tor.

Sverre Myrli (A) [13:43:47]: Til representanten Amundsens vil jeg si: Nei, det skal ikke være forskjell; det skal være helt likt. Det er noe av poenget med det som er lagt fram i statsråd i dag, og det skal jeg komme litt tilbake til.

Når Høyre og Fremskrittspartiet problematiserer at fagbevegelsen gir støtte til partier på venstresiden, og viser til den nye LO-lederens uttalelser på LO-kongressen, kan det i alle fall ikke hevdes at det ikke er åpenhet rundt den støtten. Når den nye LO-lederens uttalelser har nådd helt fram til både Høyre og Fremskrittspartiet, er vel det et godt eksempel på at det er full åpenhet. Det er også regjeringens og Arbeiderpartiets poeng: Det skal være åpenhet rundt økonomiske gaver til politiske partier og kandidater. Enten det gjelder venstresiden eller høyresiden – uansett skal det være åpenhet, og det skal rapporteres. Slik det er i dag, blir det også rapportert. Så verken representanten Kapur eller representanten Amundsen må framstille det som at det ikke er det i dag. Amundsen sa til og med at regjeringa utelukker det som gjelder støtte til Arbeiderpartiet. Nei, overhodet ikke, men det er et smutthull i loven som gjør at det er tillatt med anonyme givere.

I dag er det tillatt med anonyme givere, enten det gjelder partier på venstresida eller partier på høyresida. Og ærlig talt: Vi vil vel ikke ha et system hvor vi ikke vet hvem det er som gir penger til de politiske partiene? Det er helt greit at enkeltpersoner og bedrifter gir støtte til politiske partier, men vi må jo få vite hvem det er som gir de pengene. Det er det som det blir gjort noe med hvis Stortinget vedtar den proposisjonen som regjeringen har lagt fram i statsråd i dag. Så må vi gjøre en grundigere jobb med hele partiloven, som man har vært inne på tidligere i dag.

Til slutt vil jeg igjen si: Det er helt greit, og det er helt lovlig, at det gis støtte til politiske partier. Det er helt greit at Stein Erik Hagen, Christen Sveaas og Christian Ringnes gir penger til høyresiden – selvsagt. De partiene fører en politikk som de vil nyte store fordeler av. Selvsagt gir de penger til høyresida. Jeg kritiserer ikke det, men det skal være åpenhet rundt det, og det er det – på samme måte som at fagbevegelsen og arbeidsfolk gir støtte til partier på venstresida. Det er helt greit, det tjener deres interesser, men det skal være åpenhet rundt det, og det skal rapporteres – og slik er det i dag. Men med dagens lovverk er det altså mulig for anonyme givere å gi penger til politiske partier. Det kan vi rett og slett ikke være bekjent av.

Mudassar Kapur (H) [13:47:04]: Jeg tror alle som har deltatt i denne debatten, er enig i at det må være åpenhet rundt disse pengegavene og partistøtten. Jeg tror egentlig ikke uenigheten er så stor om prinsippet, men jeg mener allikevel – og det er derfor Høyre har fremmet forslaget – at det at det gis indirekte støtte, som ikke blir innrapportert på den samme måten som den direkte støtten, ikke kommer til å stå seg over tid, for effekten av den indirekte støtten inn i valgkampen og på oppslutningen, og ikke minst i pengeverdien av den, er der. I et samfunn som blir mer og mer åpent, og i en verdenssituasjon hvor demokratier ofte er litt under det som noen ganger er konspiratoriske angrep og andre ganger er litt tøffe debatter, tror jeg dette er noen som vil vokse fram.

Selv om jeg i forrige debatt hadde en litt spiss debatt mot min medrepresentant i Stortinget, fra Miljøpartiet De Grønne, vil jeg i denne debatten trekke fram et viktig punkt hun tok opp. Det var dette med legitimiteten til demokratiene, ikke minst det vi ser der ute av hva som foregår. Med det som bakteppe skal vi være stolte av den tradisjonen vi har i Norge. Det Høyre foreslår, er egentlig en videreføring av den tradisjonen og å sørge for at vi har et system som kan stå seg over tid framover. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet i lys av det hadde sett behovet for å støtte dette forslaget.

Jeg er litt i stuss, for på den ene siden foreslås det at man skal ha en helhetlig gjennomgang og komme tilbake til Stortinget, mens man allerede i dag er klar til å fremme en proposisjon – noe man gjorde i dag – som man ønsker skal behandles ganske raskt her i Stortinget, før sommeren. Sånn sett er det egentlig en hastebehandling. Det kan jo ikke være sånn at når det gjelder noen ting, må det utredes grundig, og en komme tilbake med det – man er kanskje litt ukomfortabel med det – mens det man selv ønsker å gjøre, det kan man komme til Stortinget med ganske langt ut i en sesjon. Dette blir en hastebehandling. Jeg skulle ønske at man sånn sett også kunnet sett på Høyres forslag med litt andre øyne.

Det er også grunnen til at vi stemmer mot både Arbeiderpartiets forslag og flere andre partiers forslag, men støtter Fremskrittspartiets forslag. Det viser i det minste en form for retning sammenliknet med det forslaget som ligger på bordet fra komitéflertallet, som egentlig bare er en utsettelse av hele greia, for å slippe å måtte forholde seg til problemstillingen. Det synes vi ikke er et reelt politisk forslag, men først og fremst en utsettelse. Det er det vi stemmer imot når vi stemmer imot det forslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:50:18]: Jeg tror representanten Myrli på at han ideelt sett ønsker like regler, men realiteten er å lese i innstillingen: Fremskrittspartiets forslag er nøyaktig det samme som komiteens innstilling, bortsett fra at vi har med noen setninger som, dersom det skulle vært en del av den totale gjennomgangen, har potensial i seg til å kunne ramme Arbeiderpartiet. Stortinget vedtar i dag eksplisitt ikke Fremskrittspartiets forslag, som også ville omfattet Arbeiderpartiet. Man går for et forslag som utelukker det. Signalet man da sender, er at man skal holde Arbeiderpartiet utenfor denne gjennomgangen.

Jeg ber om at Fremskrittspartiets forslag settes opp mot innstillingen i voteringen, for det har blitt signalisert støtte fra Høyre.

Irene Ojala (PF) [13:51:37]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe, men jeg synes det har vært interessant å følge debatten. Som en kontrast til det man snakker om, skal jeg bare helt kort si at ved valget i 2021 brukte vi 80 000 kr. Det ble én stortingsplass av det. Jeg synes at en stortingsplass skal vinnes på grunn av gode argumenter, ikke fordi partier kan bruke millionbeløp i valgkampen. Det må også gjelde i 2025. Så jeg har laget meg et nytt motto mens jeg har sittet her: én stortingsrepresentant for 80 000 kr, to for 150 000 kr. Høres ikke det bra ut? På den måten kan ingen si at Pasientfokus sine velgere ikke tenker selv.

De har et problem: Vi har lånt velgere fra samtlige partier, og de har et problem som Stortinget kunne ha løst. Da hadde jeg sluppet å stille liste i 2025. Hadde ikke det vært hyggelig?

Tobias Drevland Lund (R) [13:52:45]: Jeg lover å være kort. I alt mylderet glemte jeg å signalisere støtte til Miljøpartiet De Grønnes løse forslag, så Rødt kommer til å støtte det. Det ser også ut som debatten går mot slutten, og da vil jeg takke for en god debatt.

Mudassar Kapur (H) [14:28:11] (ordfører for saken): Jeg skal ikke gå for langt inn i komiteens behandling utover å takke for godt samarbeid og vise til selve saksbehandlingen som har vært i komiteen. Det har kommet skriftlige innspill. Vi har også mottatt brev fra statsråden.

Når det gjelder sakens kjerne, vil sikkert de øvrige partiene redegjøre selv for sine standpunkter. For Høyres del er det ingen tvil om at formålet isolert sett er et godt formål, men det har hatt begrenset nytte. I 2022 ble det bevilget 46 mill. kr i tilskudd til heis, som resulterte i 24 heiser. Både Høyre og flertallet i komiteen viser derfor til at andre tiltak kan være bedre egnet i den forbindelse. Vi vil også vise til våre prioriteringer i vårt alternative budsjett.

Jeg tror jeg holder meg til dette i denne omgang, og så kan de andre partiene redegjøre for sine standpunkter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [14:29:35]: Det er en høyt prioritert oppgave for denne regjeringen å sørge for at eldre og personer med funksjonsnedsettelser kan bo i egen bolig lenger. Dette vært et sentralt tema i flere av regjeringens meldinger til Stortinget, både Meld. St. 24 for 2022–2023, bo trygt hjemme, og Meld. St. 13 for 2023–2024, «Bustadmeldinga – ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet».

Husbanken gjennomfører nå eldreboligprogrammet, som inneholder en rekke tiltak for å sørge for flere egnede boliger for eldre. Programmet har tiltak som retter seg mot privatpersoner, og hvordan kommunene kan planlegge og veilede for flere egnede boliger for eldre.

Vi har styrket Husbankens låneramme betydelig, noe som bl.a. bidrar til bygging av nye boliger med livsløpsstandard og til oppgradering av eksisterende boliger. I byggteknisk forskrift er det et krav om at nye blokker med tre etasjer eller mer, skal bygges med heis. Husbankens låneramme er nå styrket med 14 mrd. kr i denne stortingsperioden, og det er altså til rekordhøye 33 mrd. kr. Det bidrar bl.a. til bygging av nye boliger.

Selv om formålet med Husbankens heistilskudd isolert sett var godt, har det hatt begrenset nytte. I 2022 ble det bevilget 46 mill. kr i tilskudd til heis, som resulterte i 24 heiser. Vi mener det er andre tiltak som er bedre egnet for å sikre at eldre og personer med funksjonsnedsettelser kan bo hjemme lenger.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:31:34]: Fremskrittspartiet er selvfølgelig sympatisk innstilt til alle gode forslag som legger til rette for og sikrer at eldre og personer med funksjonsnedsettelser kan bo i egen bolig. La det ikke herske noen tvil om det. Men her, som i mange andre sammenhenger, er ikke den eneste løsningen å vedta nye ordningen eller gjeninnføre gamle ordninger og vedta rettigheter uten at man også har gjort de prioriteringene som må gjøres, og som skal gjøres i forbindelse med et statsbudsjett.

For Fremskrittspartiets angjeldende tenker vi at vi må se dette i sammenheng med statsbudsjettet når vi kommer til det. Det er mye som tyder på at dette ikke er den mest treffsikre ordningen, i den forstand at den er blitt brukt relativt lite de siste årene den eksisterte. Derfor er Fremskrittspartiet på ingen måte innstilt på at dette er eneste farbare vei. Vi må se det i sammenheng med statsbudsjett, og så blir det litt enkelt å til stadighet vedta nye ordninger, for det forplikter også når vi kommer til budsjettbehandling.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:33:21]: Fyrst vil eg takke dei som har løfta denne saka på nytt, Miljøpartiet Dei Grøne og Pasientfokus. Forslaga her støttar vi. Ordninga med tilskot til heis i gamle bygardar fungerte eigentleg godt og var viktig for å gjere fleire gamle bustadar tilgjengelege for menneske med funksjonshindringar.

Vi er inne i ei dyrtid og ei demografiutvikling som gjer slike tiltak viktige. I høyringsinnspela er det full støtte til å innføre tilskotet igjen. Eldre skal bu lenger heime, og SV støttar ein langsiktig strategi for at fleire bustadar skal vere tilgjengelege for dei med funksjonshindringar, både for at det skal vere fleire bustadar personar med hindringar kan kjøpe, og også for å gjere bustadane tilgjengelege, slik at det ikkje er unødvendige hindringar for at folk kan fare på besøk til kvarandre.

Det er ofte folk med dårleg råd som bur i gamle bygardar, og det er ikkje alltid det er så lett å få installert heis. Difor er dette tilskotet eit veldig godt og målretta tilskot for å stimulere til at det kan vere mogleg å montere heisar.

Fleirtalet i Stortinget har dessutan tidlegare bedt regjeringa om å innføre dette tilskotet igjen, men regjeringa har ikkje levert. Difor skulle det ikkje vere nødvendig å vedta det igjen, og eg meiner det heller ikkje er noko nokon skal vere nøydde til å forhandle inn, når Stortinget har eit fleirtalsvedtak som ikkje er innfridd.

På Husbankens bustadkonferanse Boligpulsen tidlegare i år var det ein eigen programpost om dette temaet. Der var det lite forståing for at tilskotet hadde blitt borte, men det vart peika på at dette er ei politisk sak.

Det er fremja to forslag. Det eine er at ein skal kome med innføre heistilskotet igjen i statsbudsjettet for 2026. Det andre er å skaffe meir kunnskap om behovet, at ein skal greie ut og finne ut kor mange blokker som treng heis, og kor det er mogleg å montere heis. Det er klart at det ikkje er alle blokker det kan monterast heis i, av ulike grunnar, men det er noko Husbanken i ordninga slik ho har fungert tidlegare, har handtert på ein heilt grei måte.

Med dette fremjar eg dei forslaga SV er ein del av.

Tobias Drevland Lund (R) [14:36:23]: Det er viktig å ha tilgang til heis, særlig for mennesker med nedsatt funksjonsevne eller eldre, for å sørge for at folk skal kunne bo hjemme lenger, som ofte er mantraet både på denne talerstolen og andre steder. Derfor er det synd at man har fjernet et tilskudd som nettopp gikk til heis der det var nødvendig.

Det er også interessant å se høringsinnspillene som har kommet til denne saken. Det er et stort spenn, men man kan nevne noen av dem som tar til orde for å gjeninnføre heistilskuddet. Det er FFO, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Pensjonistforbundet, OBOS, Norges Handikapforbund og flere som støtter dette forslaget. Det har også i de skriftlige høringsinnspillene til komiteen kommet oppfordringer om å fremme andre tiltak i tillegg. NBBL mener at man f.eks. kan se på modellen man har i Finland, som stimulerer bredt til installering av heis. Det tenker jeg er veldig bra. Det er derfor jeg også skulle ønske at de partiene som nå bare stemmer mot disse forslagene, kom med andre tiltak.

Det blir sagt at det ikke er så veldig treffsikkert. Det kan godt hende det finnes bedre måter å gjøre dette på, men dette er i hvert fall noe. Om det da er snakk om 46 mill. kr i tilskudd, og at man ga tilskudd til 24 heiser, er det i hvert fall mer enn ingenting. Jeg synes det er litt vanskelig å skjønne den argumentasjonen om at siden dette tross alt ikke gjelder så mange, for det er så få heiser som blir installert, så skal man ikke gjeninnføre det. Det er i hvert fall noen som blir installert med et sånt heistilskudd, så jeg tenker at den argumentasjonen ikke bærer helt.

Rødt støtter dette. Vi synes det er bra at forslagsstillerne har tatt dette opp, og synes det er synd at det blir nedstemt her i dag.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:38:49]: Regjeringen og jeg er opptatt av at flest mulig skal kunne bo hjemme lengst mulig, i en egnet bolig. Dette samsvarer med de fleste eldres boligønsker for alderdommen.

Det å kunne bo hjemme er et spørsmål om både livskvalitet for den enkelte og også et nødvendig tiltak for å møte utfordringene knyttet til en aldrende befolkning. For den enkelte handler det om trygghet, selvstendighet og muligheten til å leve et aktivt liv i kjente omgivelser. For samfunnet handler det om å gi den enkelte muligheten til å bo lengst mulig hjemme. Ved å tilrettelegge for at flere kan bo hjemme lenger, kan behovet for omsorgsboliger og sykehjemsplasser reduseres, noe som kan bidra til å lette presset på kommunale ressurser.

Oppgaven til det offentlige er å legge til rette for at folk skal kunne klare både å skaffe seg og å beholde en egnet bolig på egenhånd. Krav til tilgjengelighet i byggteknisk forskrift er et veldig viktig virkemiddel for å bidra til flere tilgjengelige boliger.

Husbankens lån til boligkvalitet og lån til utleieboliger kan brukes til oppføring av nye boliger. Vi har styrket Husbankens låneramme med 13 mrd. kr, til rekordhøye 32 mrd. kr. I tillegg foreslår vi en ytterligere økning i revidert nasjonalbudsjett i dag, på 1 mrd. kr. Det bidrar bl.a. til bygging av nye boliger med livsløpsstandard og til oppgradering av eksisterende boliger. Husbanken gjennomfører i samarbeid med andre statlige aktører et fireårig eldreboligprogram, som skal bidra til flere egnede boliger for eldre.

Nye boliger er bedre tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne enn eldre boliger. Boligbygging bidrar til at flere boliger over tid blir aldersvennlige. Regjeringen har ambisiøse mål for boligbyggingen.

Formålet med heistilskuddet er godt, men det er også dyrt å etterinstallere heis. Tilskuddet gagner forholdsvis få. Jeg er opptatt av at vi må bruke ressursene på en mest mulig hensiktsmessig måte, og jeg er derfor også glad for at komiteens flertall foreslår ikke å støtte mindretallets forslag.

Irene Ojala (PF) [14:48:23]: Kan man kun bo lykkelig i nye hus?

Jeg har lest innstillingen og har ellers fått tilbakemeldinger fra flere som faktisk bor i sameie eller borettslag, som har bodd der i mange år, og har fått montert heis. De er glade for det.

Pasientfokus mener at heistilskuddet er samfunnsøkonomisk riktig. Det gjør at boligbyggelag og sameier kan forbedre dagens boligmasse til framtidens boliger, helt i tråd med at regjeringen faktisk i 2023 la fram en eldrereform som fokuserte på at «flere eldre skal kunne leve aktive liv lenger og oppleve trygghet i eget hjem», som statsminister Støre sa.

Komiteens flertall viser til at selv om formålet med Husbankens heistilskudd isolert sett er godt, har det hatt begrenset nytte, men hvordan kan vi måle nytte? Nytteverdien er ofte subjektiv, og det er vel ikke vi på Stortinget som skal avgjøre folks nyttefølelse.

Innstillingen viser at det i 2022 ble bevilget 46 mill. kr i tilskudd til heis, som resulterte i 24 heiser – altså i underkant av 1,9 mill. kr per heis. Dette er veldig viktig. Skal vi da bygge nye hus og si at ja, vi bruker de pengene på helt andre ting? Vi ser ikke til disse menneskene som har fått et godt liv i et hus de kanskje har bodd i hele livet, som de føler trygghet i.

Flertallet viser i innstillingen til at de har bedre løsninger enn heistilskudd for å sikre at eldre og personer med funksjonsnedsettelse kan bo hjemme lenger. De viser til byggteknisk forskrift, som allerede er gjeldende, med et krav om at nye blokker med tre etasjer eller mer skal bygges med heis. Likevel: Om folk i eksisterende blokkleiligheter kun trenger en heis for at de fortsatt kan bo hjemme hos seg selv, må det være både tidsriktig, tryggere og framtidsrettet.

Vi på Stortinget skal gjennomføre en boligpolitikk som gir folk mulighet til nettopp å bo trygt hjemme. Det er det som står i forslaget, og det er i tråd med Meld. St. 24 for 2022–2023, Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, og Meld. St. 13 for 2023–2024, Bustadmeldinga.

Jeg tenker at det vi nå ser, er at regjeringen faktisk går mot egen vedtatt politikk. Vi skal ikke votere over dette før på tirsdag, så det er lov for regjeringen og alle andre å endre mening. Vi lever i en tid hvor vi har et stort forbruk på nye bygg og bruk av materialer, så vi er nødt til også å tenke langsiktig i et økologisk perspektiv. Det ser vi gjentatte ganger at regjeringen faktisk ikke gjør, men som sagt er det lov til å snu.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:51:14]: I dag er vi 240 000 mennesker over 80 år. Om 30 år vil det være 720 000 mennesker over 80 år. Det er en tredobling de neste 30 årene. Jeg tror alle skjønner at med den utviklingen er vi nødt til å tenke nytt. Det er klart at heistilskuddet som diskuteres i dag, som Arbeiderpartiet og Senterpartiet faset ut i statsbudsjettet, var også et viktig virkemiddel for at en skulle få bedre mobilitet for en del eldre som bodde i gamle boliger.

En kan godt henge seg veldig mye opp i heistilskuddet, men det er nå en gang slik at når en skal bygge nytt, ligger det byggtekniske forskrifter som også stiller krav om at en skal ha heis i bygg, som en her snakker om.

Det jeg er litt kritisk til, er at når man ser framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i dag, ja, så kutter altså regjeringen 194 mill. kr i investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser. Det har den naturlige forklaring at mange kommuner ikke har søkt på ordningen, og dermed blir det penger til overs. Istedenfor å bruke de midlene på mer målrettede tiltak, velger regjeringen ikke å gjøre det. Det synes jeg er synd. Det regjeringen kunne ha gjort, var f.eks. å stille krav om netto tilvekst av nye sykehjemsplasser i kommunene. En kunne omdisponert pengene til en tilskuddsordning for å bygge flere trygghetsboliger, som Høyre tok initiativ til i vårt siste statsbudsjett i 2022. Og en kunne ha sørget for at de pengene kom til nytte for bedre boligtilpasning for en del eldre. En har istedenfor valgt å gjennomføre en rekke kutt som gjør at en netto sett på eldreomsorgen ikke får noen voldsom satsing på å bygge boliger i det hele tatt.

Som vi har snakket om i denne saken, er det å bo lengst mulig hjemme – og det er ikke noe som Stortinget har funnet på – noe som ni av ti eldre selv sier at en ønsker. Det skjønner jeg veldig godt, for det er i hjemmet en har trygghet og rutiner. Men skal vi rigge eldreomsorgen på en god måte framover, må vi også sørge for et kvalitetsløft i hjemmetjenesten. Vi må sørge for at vi setter av mer midler til å bygge tilpassede boliger, som vi også diskuterer her i dag, og vi må sørge for at en klarer å bekjempe bl.a. ensomhet og underernæring, som en også ser er en stor utfordring.

Det som er veldig gledelig, er at vi ser en endring i mobiliteten i boligmarkedet for dem mellom 60 og 75 år. Flere velger bl.a. å selge eneboligen sin og heller flytte inn i en blokkleilighet. Det viser også at nordmenn begynner å ta ansvar for egen alderdom, begynner å forstå at en kanskje er nødt til å ta noen grep før en blir eldre.

Oppsummert synes jeg det er synd at regjeringen har gjort en del av disse kuttene. En burde heller omdisponert midlene til å bygge f.eks. flere trygghetsboliger, for det hjelper ikke bare å vedta det. En må også sørge for at en har midler til å gjennomføre det.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:54:35]: Eg skal ikkje halde noko langt innlegg no, men eg må knyte nokre kommentarar til statsråden sitt svar her nyleg.

Når det er 405 bustader som har fått tilgjengelegheit på grunn av etterinstallert heis på eitt år av 46 mill. kr, så synest eg det er ganske mange, særleg i forhold til kva det kostar å byggje nytt, og særleg med tanke på at folk med funksjonshindringar, anten dei er eldre eller unge, ofte ikkje har råd til å bu i dei nye, flotte bustadane. Det er eit kostnadsproblem, eller eit prisproblem, alt etter korleis ein snur og vender på det, særleg i store byar, så eg håpar i det arbeidet som statsråden refererer til som alternativ til desse forslaga, at ein verkeleg går inn og ser på kvar ein kan gjere tiltak, og at også heis kan vere ein del av det arbeidet.

Tobias Drevland Lund (R) [14:56:36] (ordfører for saken): I dag behandler vi representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Emilie Mehl og Heidi Greni om å gjeninnføre lønnstak for ledere i staten på 2 mill. kr.

Komiteens flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt – viser til at statsråd Karianne Tung i sitt svarbrev av 9. april 2025 skriver at hun er opptatt av at de statlige toppledernes lønnsutvikling ikke skal føre til økte forskjeller, og at statens ledere ikke skal være lønnsledende. Flertallet er enig i at det bør vises moderasjon i lønnsutviklingen blant høytlønnede ledere i staten, og at staten nettopp ikke skal være lønnsledende.

Det framsettes tre mindretallsforslag her i dag, et fra Senterpartiet og Rødt og to fra Rødt. Komiteens tilråding er at forslagene ikke vedtas. Med det lar jeg de andre partiene redegjøre videre for sine synspunkter og tar nå for meg Rødts syn på saken.

Ledere i offentlig sektor er av de lønnstakerne i Norge som har hatt aller sterkest lønnsvekst i perioden 1997–2020. Det viser konklusjonene i Jørgen Tveit Sandbergs masteroppgave på Økonomisk institutt ved UIO tilbake i 2020, som tok for seg nettopp lønnsutviklingen til over 40 000 ledere i offentlig sektor. Lønnsveksten til lederne i offentlig sektor generelt var i disse årene på 64 pst. Til sammenligning har øvrige ansatte i offentlig sektor hatt en lønnsvekst på 53 pst. i samme tidsperiode. Det er derfor på tide – på høy tid – å snu denne utviklingen.

Rødt er av den oppfatning at kutt i lederlønningene i staten vil være et effektivt tiltak for å jevne ut lønnsforskjellene mellom dem som tjener mest, og dem som tjener minst i staten. Det vil også bidra til å sende ut et viktig signal til allmennheten om at man nå tar et oppgjør med en lønnsutvikling som på mange måter har kommet ut av kontroll. Derfor er Rødt med på forslag her i dag som foreslår å gjeninnføre et lønnstak på 2 mill. kr, men vi mener også det trengs sterkere lut i kampen mot de økte lønnsforskjellene i staten.

La meg bare bruke et eksempel: Hvis man ser på det som nå er det aller meste man kan tjene i staten, som er nærmere 2,2 mill. kr hvis man er en leder på SLS – statens lederlønnssystem – er det fire–fem ganger så mye som en renholder tjener. Da kan vi spørre oss litt retorisk: Gjør da en leder i staten på statens lederlønnssystem en fire–fem ganger så viktig jobb som arbeidsfolkene for øvrig i staten? Rødts svar på det er nei.

Vi mener vi må sørge for at offentlig sektor ikke blir en egen lønnsadel for ledere, og at lederlønningene ikke skyter i været og forsterker de økonomiske forskjellene mellom folk. Det som har vært selve varemerket til Norge, nemlig at vi har vært et land med små forskjeller, er i ferd med å snu, og da kan heller ikke lederlønningene sørge for å øke de forskjellene ytterligere.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt står bak.

Sverre Myrli (A) [14:59:52] (komiteens leder): Staten er helt avhengig av å rekruttere gode ledere til viktige, ansvarsfulle funksjoner, på jobb for fellesskapet. På den andre siden kan staten heller ikke være lønnsledende. Derfor må vi finne balansepunktet mellom å få tak i gode ledere, samtidig som staten ikke leder an i lønnsutviklingen. Derfor har det gjennom flere år vært et lønnstak for dem som er i det statlige lederlønnssystemet. Det er det fortsatt.

Det presenteres fra enkelte hold som at det nesten er fritt fram, at det ikke er noen regler i det hele tatt. Slik er det ikke. Det er fortsatt et lønnstak. I realiteten er det akkurat det samme lønnstaket, bare at det er regulert med det som var lønnsveksten for frontfaget i 2024 – altså frontfaget som leder an i lønnsoppgjøret, og som legger grunnlaget for det øvrige lønnstakere får i lønnsoppgjøret.

Vi støtter ikke representantforslaget. Vi mener det skal være et slikt lønnstak, som det har vært i mange år, og vi støtter at det lønnstaket er på det nivået det er. Som sagt er lønnstaket i år i realiteten akkurat det samme som det var i fjor, bare at det er regulert på samme måten som lønnen reguleres for alle andre. Vi støtter altså ikke forslaget.

Anne Kristine Linnestad (H) [15:01:51]: Høyre mener at lederlønninger i offentlig sektor skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. I vårt program har vi tydelig slått fast at vi vil arbeide for moderate lederlønninger i offentlig sektor og offentlig eide selskaper. Dette standpunktet står vi fast ved.

Høyre erkjenner at staten forvalter viktige samfunnsoppgaver som krever kompetent ledelse. For å kunne tiltrekke seg dyktige ledere med riktig kompetanse, må staten kunne tilby konkurransedyktige betingelser. Dette handler ikke om å være lønnsledende, men om å sikre at staten ikke havner i en situasjon hvor man systematisk taper kampen om nødvendig kompetanse.

Den justeringen av lederlønnstaket som nå er gjort, er i tråd med justeringen i frontfaget for 2024. Det vil si at lønnstaket er hevet med 5,2 pst. Høyre mener at dette er en rimelig tilnærming som sikrer at statlige lederlønninger verken løper fra eller sakker akterut sammenlignet med lønnsutviklingen ellers.

Når vi diskuterer dette temaet, må vi ikke miste av syne det sentrale: Staten skal forvalte fellesskapets ressurser på en ansvarlig måte, samtidig som vi sikrer at viktige samfunnsoppgaver ledes av kompetente personer. Dette handler ikke bare om lønn, men om å skape attraktive arbeidsplasser i staten med spennende oppgaver og gode utviklingsmuligheter.

Kathrine Kleveland (Sp) [15:03:44]: Senterpartiet vil ha et samfunn med små geografiske og sosiale forskjeller. Senterpartiet har i regjering fått gjennomslag for flere grep som har bidratt til mindre forskjeller, ikke minst lavere skatter og avgifter for folk med vanlige eller lave inntekter.

Selv om Norge fortsatt er blant landene med minst skeivhet i lønnsfordelingen, har forskjellen mellom høye og lave lønninger vært økende i Norge, mens den for flere andre land i Europa var minkende i perioden fra 2005 til 2021, ifølge SSB.

Da Senterpartiet var i regjeringen, var det i praksis et lønnstak på 2 mill. kr i staten. Dette fjernet Arbeiderpartiet da Senterpartiet gikk ut av regjeringen.

Når lønnstaket for topplederne har ligget fast, gjorde det at lønnsforskjellene i staten gradvis ble mindre de siste årene. Nå som topplederlønningene øker, øker også avstanden mellom dem som er ledere i staten, og de som utfører den daglige jobben. Senterpartiet vil ha et arbeidsliv med lav lønnsspredning og mener at offentlige ledere ikke skal ligge så langt over gjennomsnittslønnen.

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer med at dette gjelder så få, men vi bruker fortsatt fellesskapets penger på å heve lønnen til dem som har mye fra før. Det handler også om signalene vi sender til de andre ansatte i staten. Det kan være like tøffe dager å være i førstelinjen på Nav og være den som sier nei til unge mennesker som trenger hjelp, som det er å være toppsjef. Statlige ledere har også langt større jobbtrygghet enn ansatte i privat sektor.

Senterpartiet er overbevist om at et Norge med små forskjeller er verdt å ta vare på, at vi alle er en del av et system vi oppfatter som noenlunde rettferdig. Det er få folkevalgte i Norge som sier at de ønsker økte lønnsforskjeller, men det holder ikke å snakke om små forskjeller. Vi må også gjennomføre det politisk.

Arbeiderparti-regjeringen valgte å øke lønnsforskjellene i staten. Det er vi imot. Vi mener at det er viktig å beholde et arbeidsliv med lav lønnsspredning, og at lønnstaket i staten på 2 mill. kr kroner derfor bør gjeninnføres.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:06:40]: I likhet med de fleste talerne som har vært oppe her i denne saken i dag, deler Fremskrittspartiet vurderingen av at staten ikke skal være lønnsledende. Moderasjon og tilbakehold og det å ikke bidra til en lønnsspiral hva gjelder ledere, er absolutt rasjonelt og fornuftig. Det tjener staten, det tjener samfunnet som helhet, og det tjener også privat sektor, hvor man konkurrerer om mye av den samme arbeidskraften. La det ikke være noen tvil: Det mener også Fremskrittspartiet.

Da dagens ramme ble lagt til grunn, altså i 2015, satt også Fremskrittspartiet i regjering. Det man skal gjøre nå – det er litt greit å ha det perspektivet når man leser brevet til statsråden – er jo å justere et tak som har ligget fast siden 2015. Det fremstår ikke totalt urimelig at man faktisk gjør det. Det er i hvert fall svært vanskelig å se at man kan bruke dette som noe stort argument for å hevde at det fører til mindre likhet i samfunnet, altså til større lønnsgap. Dette er en liten justering, som nødvendigvis må skje med jevne mellomrom, så Fremskrittspartiet støtter det, altså støtter innstillingen og de vurderingene som regjeringen har gjort, men vi støtter ikke forslagene.

Det som derimot burde kunne gjøres, var å redusere antall ledere i staten. Det er rett og slett fordi staten er blitt for omfangsrik, det for mange oppgaver som er satt til staten. Staten involverer seg for mye i våre liv – staten er rett og slett blitt for mektig. Dersom man reduserer statens omfang, noe Fremskrittspartiet absolutt mener er nødvendig å gjøre dersom en skal ha en sunn økonomi i fremtiden, vil man nødvendigvis også ha færre behov for ledere i fremtiden. Det i hvert fall konsekvensen av Fremskrittspartiets politikk. Dermed vil man også spare langt mer av skattebetalernes penger, dersom det er det Senterpartiet er bekymret for.

I denne saken stiller Fremskrittspartiet seg enig med det store, overveldende flertallet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:09:42]: Regjeringa snakkar om trygg styring og om å vere forsiktig med pengebruken for å unngå høge renter og kraftig inflasjon. Samtidig er det noko som skurrar kraftig når det første regjeringa gjer etter at Senterpartiet har gått ut av regjeringskontora, å leggje på leiarløningane i staten med 5,2 pst.

For å ta det med éin gong: SV skal stemme for forslaga nr. 1 og 2 i denne saka, frå Senterpartiet og Raudt. SV har ei sak om leiarlønskommisjon og leiarlønsfrys til handsaming i næringskomiteen. Vi støttar lønsfrys og moderasjon på toppen og meiner det er viktig med slik moderasjon, og dei forslaga som vi støttar her, er heilt i tråd med dei som blir behandla i næringskomiteen.

SV meiner at det er dyrtid når talet på familiar som ikkje har råd til å ha ein plass å bu, har tredobla seg, og kanskje meir enn det. Og når mange av dei med dei lågaste inntektene slit med å få endane til å møtast, er det eit dårleg signal å gje endå meir i lønstillegg i kroner og øre til dei på toppen enn til dei på golvet. Det er faktisk tvert imot det Arbeidarpartiet gjekk til val på i 2021.

At også løna til leiarar i staten må justerast frå tid til annan, er eg einig i. Det er éin ting, men viss ein set seg til å rekne på 5,2 pst. av ei løn på 2 mill. kr, så er det eit lønstillegg på 104 000 kr, altså fire gonger meir enn den som får 5,2 pst. av ei løn på 500 000 kr. Så viss ein snur litt på prosentrekninga, kan ein seie at ein leiar i staten med dette lønstillegget får 400 pst. meir enn den som har ei løn på 500 000 kr.

Det er dokumentert i ei masteroppgåve gjennomført ved Økonomisk institutt i Oslo at 40 000 leiarar i offentleg sektor i perioden 1997–2020 hadde 9 pst. høgare lønsvekst enn alle andre offentleg tilsette. Tendensen er altså at dei på toppen dreg ifrå.

I eigarskapsmeldinga vart det lagt fram forventningar om at statlege selskap skal vise moderasjon i godtgjering til eigarar. Godtgjeringa skulle ikkje bidra til urimelege forskjellar i selskapa og samfunnet elles. Ingen statleg toppleiar skulle ha større lønsutvikling enn dei andre tilsette i kroner og øre, og bonusar skulle ikkje overgå 25 pst. av fastløna.

Eg meiner det er viktig for tilliten i samfunnet vårt at regjeringa verkeleg går inn i dette og ser på kva det gjer med tilliten til folk når ein seier at ein skal halde det på eit likt kronetillegg, og så får dei på toppen fire gonger så mykje.

Statsråd Karianne O. Tung [15:13:06]: La meg starte med å si at taket for lederlønninger ikke er fjernet; det er justert i tråd med frontfagsrammen.

Ledere som er lønnet etter statens lederlønnssystem, utfører viktige funksjoner på vegne av fellesskapet i Norge. Toppledere i Forsvaret, politiet og etatsledere er blant lederne som er på dette systemet. Mange har et stort og komplekst ansvarsområde. For å beholde og rekruttere dyktige ledere er det viktig at lønns- og arbeidsvilkårene er konkurransedyktige. Jeg vil for øvrig påpeke at det er ledere med en lønn på over 2 mill. kr i virksomheter som er underlagt Stortinget. Disse er ikke omfattet av lønnstaket i statens lederlønnssystem.

Regjeringen er opptatt av at lønnsforskjellene i samfunnet ikke skal øke. Små forskjeller bidrar til velfungerende samfunn med høy tillit. Etter at lønnstaket på 2 mill. kr ble innført i 2015, og fram til 2024, var kostnadsveksten på 30 pst. Verdien av lønnstaket er altså betydelig lavere nå. Vanlige lønnstakere har i samme periode hatt reallønnsvekst, og taket har derfor hatt ønsket effekt med at det har bidratt til å minske forskjellene mellom dem med høyest lønn på statens lederlønnssystem og dem med lavest lønn i staten.

Jeg mener at det nå var riktig å justere taket for ledere på statens lederlønnssystem, etter at det i ti år har stått helt stille. Og la meg presisere: I motsetning til andre sektorer vil det fortsatt være et tak som lønningene skal ligge innenfor. Justeringen som ble gjort, ble satt lik veksten i frontfagsrammen for 2024. Dette var også rammen som ble førende for lønnsoppgjøret i staten og i andre forhandlingsområder på samme år. En justering av lederlønnstaket i takt med frontfagsrammen bidro dermed ikke til økte lønnsforskjeller.

Statens ledere skal ikke være lønnsledende. Samtidig er jeg opptatt av at vilkårene for ledere i staten skal være konkurransedyktige, og at også ledere i staten skal ha mulighet for lønnsutvikling. Derfor mener jeg at denne justeringen av taket var riktig.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:21:26]: Jeg synes dette er en veldig representativ og interessant sak for utviklingen av det norske samfunnet, hva slags retning det skal ta videre, og hvilke verdier som blir prioritert, både av regjeringen og i Stortingets sal. Er det antall direktører og bonuser som skal være motivet, eller er det å jobbe til det beste for fellesskapet? Her opplevde jeg at Senterpartiet og Arbeiderpartiet hadde en felles misjon og et prosjekt i regjering om å ta ned forskjellene, gjøre hverdagen bedre for folk og ikke minst ha en klok og bevisst bruk av statlige midler. Det mener Senterpartiet oppriktig at å heve lederlønnstaket ikke bidrar til.

Jeg må kommentere på Fremskrittspartiet her, som prater om mindre stat og færre ledere. Hva med pengebruken? Det er uten tvil viktig å være veldig bevisst på hvordan pengene blir fordelt i samfunnet, og det handler i aller høyeste grad om lønn, hva man får betalt for den jobben man gjør, og at man fra statens side bidrar til å redusere forskjellene.

Når statsråden står her og sier at lønnsforskjellene blir redusert, handler det om hvilket bilde man ser på. Når man ser ut i Europa, som bl.a. Arbeiderpartiet er glad i, har det vist seg å være økende lønnsforskjeller i Norge fra 2005 til 2021, mens de har minket i Europa. Det i seg selv er også et signal man må ta med seg.

2 mill. kr som lønnstak er solid. 2 mill. kr i lønn er en høy lønn. De aller fleste rundt omkring på den ytterste odde, den høyeste fjellknatt eller innerste åskant og li, er ikke i nærheten av 2 mill. kr, selv om de kanskje driver med aldri så mye verdiskapende arbeid.

Prosentvis vekst er det alltid snedig å høre om, at man er på frontfagets prosentsats. Man trenger ikke være noe mattegeni for å skjønne at hvis man har en høy lønn i utgangspunktet, får man høyere påplussing enn om man har en lavere lønn. Da får man også mest av kaken knyttet til det lønnsoppgjøret. Dette er et veldig viktig signal.

Senterpartiet er tydelig på at vi er imot dette. Jeg synes det er rart at Fremskrittspartiet står her og argumenterer som at de er enige, men stemmer imot forslaget. Det er rart at det da ikke er rom for også å se på pengebruken, som jo i utgangspunktet er en begrenset faktor. Vi vet at vi må bevisst fordele pengene smartere i tiden som kommer. Likevel er prioritering av lederlønninger det signalet Arbeiderpartiet og flertallet i Stortinget nå vil sende ut til det norske folk.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:24:38]: Jeg har ikke noe primært ønske om å bidra til at debatten varer lenger. Jeg føler bare behov for å korrigere noen av de utsagnene som kom fra siste taler, rett og slett fordi at ja, Fremskrittspartiet ønsker å redusere statens omfang. Det vil bety færre ledere, det vil bety mindre bruk av skattebetalernes penger, og det har langt større effekt enn de – hva skal vi si – små justeringene vi snakker om her.

Desto viktigere og knyttet til denne saken er det jo vanskelig å se noe annet enn at det Senterpartiet driver på med her, egentlig er å sparke inn åpne dører. Jeg oppfatter at alle i denne komiteen er enig i at det er et selvstendig poeng at lønnsutviklingen for topplederne i staten ikke skal føre til økte forskjeller. Samtidig er det i hvert fall et stort flertall som mener at statens ledere ikke skal være lønnsledende.

Samtlige partier i komiteen, med unntak av Høyre, står inne for dette. Jeg opplever at alle sier det fra denne talerstolen. Det er altså snakk om en justering etter ti år. Det er ikke dette som kommer til å velte lønnsutviklingen i staten. Det er ikke dette som kommer til å føre til enorme forskjeller i lønnsnivået i kongeriket. Det er altså en justering som ikke er urimelig etter ti år.

Så skal ikke jeg bruke min tid på å forsvare regjeringens handlinger, men jeg opplever at man fra både Senterpartiets, Arbeiderpartiets og Rødts side prøver å framstille det som er en viktig sak å diskutere, og det som absolutt er på sin plass å ha et bevisst forhold til, som noe mer dramatisk enn realitetene i saken er. Det synes jeg bare det er veldig viktig å påpeke.

Så skal i hvert fall Fremskrittspartiet i det videre arbeidet – som vi gjorde da vi satt i regjering i 2015 – sørge for at vi ikke får store og dramatiske utviklinger i lønnsnivået for ledere i staten. For som komiteen sier: Staten skal ikke være lønnsledere hva gjelder ledelsen i staten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:28:09] (ordfører for saken): Først må jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken. Regjeringen viser i saken til at reindriftsloven av 2007 har virket i 17 år, og at det over tid har vist seg behov for en gjennomgang og revisjon av loven. Mange hadde sett for seg en bredere og mer helhetlig gjennomgang av loven, men det fikk vi dessverre ikke.

Reindriften baserer seg på utmarksbeite gjennom hele året. Fra 1970 og fram til i dag har reintallet nær doblet seg. Når beiteressursene er knappe og reintallet er for høyt i forhold til beitegrunnlaget, er konsekvensen dårligere grunnlag for å drive sunn reindrift. I proposisjonen legges det bl.a. fram forslag til erstatningsbestemmelser gjennom å likestille reindriften med andre beitenæringer og et nytt system og regler for reduksjon av reintall.

Reindriftsnæringen er en næring med mange berørte parter og interesser, så et godt samarbeid mellom næringen og andre interesser er viktig for å dempe konfliktnivået.

Flertallet i komiteen slår tydelig fast at tilliten mellom næringen og til forvaltningen forutsetter at lovbrudd følges opp. Det er derfor avgjørende at statsforvalteren benytter de hjemlene som reindriftsloven gir, bl.a. til å gi pålegg om opphør av ulovlig beiting og ilegge tvangsmulkt dersom slike pålegg ikke etterkommes.

Departementet uttaler i proposisjonen at «reindriften sjelden vil komme i erstatningsansvar, dersom eiendommen ikke er hensiktsmessig gjerdet inn». Det kan oppfattes som at rettsregelen endres, og at det pålegges en generell gjerdeplikt. Det medfører ikke riktighet. Et betydelig flertall på Stortinget tar klart avstand fra en utvikling som kan tolkes dit hen at grunneier i praksis får bevisbyrden eller økonomisk ansvar for skade påført av andres dyr. Å innføre et krav om at eiendommer må gjerdes inn for å kunne gjøre gjeldende et ellers ubestridt ansvar, ville være både rettslig betenkelig og svært kostnadskrevende for grunneierne, både økonomisk og praktisk.

Både jordbruk og reindrift er viktige samiske næringer. Det er i alles interesse at disse to primærnæringene kan leve side om side og utvikle seg for framtiden. Slik sikres ikke bare matproduksjonen, men også bosetting i samiske lokalsamfunn og at samisk språk blir brukt i hverdagen. Dessverre har konfliktene mellom reindrift og jordbruk de siste årene vært økende i alle reindriftsfylker fordi rein i stadig større grad trekker ned på innmark. For å dempe denne konflikten er det helt avgjørende at antallet rein ikke overstiger det som er økologisk bærekraftig innenfor reinbeitedistriktets egne grenser.

Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Runar Sjåstad (A) [15:31:30]: I proposisjonen fremmer Landbruks- og matdepartementet forslag til endringer i reindriftsloven og jordskifteloven.

Reindriften er viktig for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. Det er derfor viktig at endringene som fremmes, støtter opp om reindriften som næring og de reindriftspolitiske målene om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.

Regjeringen viser til at reindriftsloven har virket i 17 år, og at det er behov for gjennomgang og revisjon av loven. Nå er det ikke en full revisjon man åpner for, men det er veldig viktige punkter man tar for seg, og viktige endringer som er foreslått i denne saken. Enkelte regler om interne forhold, herunder reglene om reintallsreduksjon, har etter regjeringens syn ikke fungert helt etter sin hensikt, og erstatningsreglene har blitt kritisert av Høyesterett.

Videre har ikke reindriften den samme tilgangen til jordskifteretten som andre rettighetshavere til fast eiendom. Flere steder i landet er det vedvarende høyt konfliktnivå mellom reindrift og jordbruk. Særlig er dette knyttet til at reinen beiter utenfor lovlig beiteområde og gjør skade på innmark.

Tilliten mellom næringene og til forvaltningen forutsetter at lovbrudd følges opp, slik reindriftsloven gir hjemler for. Arbeiderpartiet støtter at eierforholdene til rein som gjør skade, må kunne avklares innen fire uker for å unngå at reinbeitedistriktet blir erstatningspliktig, og at solidaransvaret kun gjelder når det er umulig å identifisere eieren av den skadegjørende reinen. Denne endringen er en oppfølging av Høyesteretts kritikk av reindriftslovens solidaransvar i Femund-dommen.

Arbeiderpartiet støtter at det åpnes for at reindriften gis generell tilgang til jordskiftelovens virkemidler, noe verken reindriftsloven eller jordskifteloven åpner for i dag. Det er da viktig at jordskifteretten innehar nødvendig reindriftskompetanse.

Et av de største grepene i forslaget er et nytt system for reduksjon av reintall og å utvide kravene til hva en distriktsplan skal inneholde. En utilsiktet effekt av dagens regelverk er at det åpner for posisjonering, altså reintallstilpasning. De foreslåtte endringene vil gi reindriften større mulighet og fleksibilitet til å gjennomføre reduksjon i egen regi, ved at sidaen gis større mulighet til å utforme en egen reduksjonsplan. Flere høringssvar gikk på at det var ønskelig med et bunnfradrag for å skjerme de minste sida-andelene. Arbeiderpartiet mener at den foreslåtte og framforhandlede reduksjonsbestemmelsen er bedre egnet til å ivareta dette hensynet. Samtidig er det viktig at det da kommer en evaluering.

Staten ved Landbruks- og matdepartementet på den ene siden og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget på andre siden har hatt konsultasjoner. Det er oppnådd enighet. Det har vært åpne høringer og mulighet til å komme med skriftlige innspill, og mange har benyttet seg av det. I en tid med fokus på sannhet og forsoning er det viktig med god dialog og gode prosesser. Det mener jeg det har vært i denne saken.

Med det tar jeg opp det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, som egentlig er en teknisk justering.

Lene Westgaard-Halle (H) [15:35:07]: Reindrift er, akkurat som tradisjonelt landbruk, en veldig viktig del av Norges kultur og historie. Vi vil ha begge deler. Regjeringen har nå lagt fram et forslag med viktige endringer i reindriftsloven og for så vidt også i jordskifteloven. Intensjonen er god, og det er å styrke reindriftens bærekraft og forenkle regelverket. Det støtter vi. Samtidig er det viktig at vi klarer å sikre fortsatt rettssikkerhet, en gjensidig ansvarsforståelse og tillit til lovverket.

Et av de viktigste spørsmålene i proposisjonen handler om ansvarsplassering, særlig i tilfeller hvor rein forårsaker skade på innmark. Høyre ønsker å være tydelig på akkurat dette: Reindriftsutøveren har ansvaret for å holde reinen innenfor lovlig beiteområde. Regjeringen legger opp til en forståelse der eiendommer som ikke er det de kaller hensiktsmessig inngjerdet, i praksis kan frata grunneieren rett til erstatning. Det er både rettslig betenkelig og egentlig ganske urimelig. Vi må ikke havne i en situasjon der grunneieren får ansvar for å holde andres dyr ute fra eget beiteområde. Det bryter med rettsoppfatningen, det bryter med Femund-dommen, og det bryter med det objektive ansvaret som i dag gjelder i loven.

Høyre ønsker et samfunn der lover og regler gir forutsigbarhet, og der man står ansvarlig for egne handlinger eller egne dyr. Når skade skjer gjentatte ganger, må det forventes at reineier følger opp med skjerpet tilsyn. Vær og føre er ikke fritak for ansvar. Det må være et klart krav at man forebygger skade også ved krevende forhold.

Det er også verdt å merke seg at proposisjonen ikke foreslår realitetsendringer i det objektive ansvaret. Det er viktig. Det er vårt ansvar som lovgivere å sørge for at prinsipper blir tydelig videreført og praktisert.

Vi trenger en reindriftslov som gir likebehandling, rettferdighet og ansvarlighet, og vi må unngå å skyve store kostnader og bevisbyrde over på grunneiere. Høyre støtter ikke forslag som pålegger urimelige byrder for grunneier. Vi er opptatt av å understreke at det allerede lovfestede ansvaret ligger hos reineierne, og det skal det fortsatt gjøre. Vi står for en lovgivning som bygger på tillit, som vil ivareta rettssikkerhet, og som vil sikre balanse mellom to veldig viktige næringer.

Erling Sande (Sp) [15:37:44] (leiar i komiteen): I dag står vi overfor viktige endringar i reindriftslova, ei lov som har vore grunnlaget for reindriftsnæringa i 17 år. For Senterpartiet er det viktig at vi får ei reindriftslov som både styrkjer næringa og bidreg til å løyse dei utfordringane som har vakse fram over tid.

Reindriftsnæringa er ein berebjelke i samisk kultur, språk og samfunnsliv. Ho er familiebasert, byggjer på ein heilt unik livsstil og er ein viktig kulturberar. Difor er det viktig at vi får ei lov som støttar opp under dei tre reindriftspolitiske måla: økonomisk, økologisk og kulturell berekraft.

Nokre moment frå Senterpartiet si side: For det fyrste er det avgjerande at talet på rein vert tilpassa beiteressursane i kvart distrikt. No legg vi til rette for at sidaene sjølve skal få eit større ansvar og fleksibilitet til å utforme eigne reduksjonsplanar, noko som er viktig for lokalt eigarskap og betre tilpassing til realiteten på bakken.

For det andre vil eg trekkje fram kor viktig det er å leggje til rette for redusert konflikt. Eit for høgt reintal har i enkelte område ført til auka press på innmark og fleire konfliktar med jordbruket. I den samanhengen er erstatningsreglane sentrale for å unngå unødvendig konflikt. Her har det i komitéarbeidet vore viktig med tydelege merknader, slik at desse ikkje vert misforståtte, og at ein reduserer rommet for tolking. Det er den enkelte reineigaren som er ansvarleg for skade, og vi viser også til at han er ansvarleg for å halde reinen innanfor lovlege beiteområde. Vi er opptekne av at det ikkje skal innførast ei generell gjerdeplikt for grunneigar.

For det tredje vil eg trekkje fram at reindrifta til no har hatt avgrensa tilgang til verkemidla i jordskiftelova. Det endrar vi no.

Med dei føreslåtte endringane får reindrifta same moglegheit som andre rettshavarar til å løyse interne konfliktar og usemjer gjennom jordskifteretten. Det er eit viktig steg for å styrkje rettstryggleiken og redusere konfliktnivået.

Eg vil òg peike på at Senterpartiet ønskjer å opne for etablering av sperregjerde i konfliktområde, sjølv om ein av partane ikkje ønskjer det. Dette er eit konkret tiltak for å dempe konflikt og sikre betre samspel mellom reindrift og jordbruk. Det er eit effektivt tiltak, som det er synd fleirtalet ikkje er med og støttar opp om. Heldigvis er det slik at Senterpartiet, i lag med ulike fleirtal, har fått på plass viktige presiseringar og endringar.

Til slutt vil eg understreke følgjande: Reindrifta er ein viktig del av vår nasjonale kulturarv. Med dette får vi endringar med mål om å leggje til rette for ei meir berekraftig, rettferdig og framtidsretta reindrift – til beste for både næringa og samfunnet som heilskap.

Lars Haltbrekken (SV) [15:40:42]: Reindriften er en viktig næring og en kulturbærer i det samiske miljøet. I lys av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ligger det et stort ansvar på Stortinget og dets representanter for å respektere samiske rettigheter og reindriften som en viktig kulturbærer. Det ansvaret synes jeg ikke at alle partier tar i denne saken.

Det er viktig å få til et godt samarbeid innenfor primærnæringene mellom reineiere og bønder, men i innstillingen er det flere plasser et svært skeivt bilde som tegnes – ganske ensidige anklager mot reindriften, og at reindriftsutøverne ikke passer godt nok på flokken sin. Det blir fokusert på at reinen trekker ned på innmarka, uten å spørre seg hvorfor den gjør det. Det er jo på grunn av mangel på mat i fjellet, noe klimaendringene og store arealinngrep må ta ansvar for. Det kan ikke være sånn at det alltid er reindriften som skal tilpasse seg storsamfunnet, og ikke motsatt.

Flertallet i komiteen velger i stor grad i sine merknader å sette søkelys på tilsynsplikt, erstatningsansvar og sanksjoner mot reindriften, uten samtidig å anerkjenne det strukturelle presset reindriften står overfor. Reindriften omtales hovedsakelig som et problem, et risikomoment som forårsaker skade og konflikter. Årsakene til at rein kan befinne seg utenfor distriktsgrensene, er sammensatte, som f.eks. tapte beiteområder, arealpress, forstyrrelser, rovdyr og klimaendringer. De strukturelle vilkårene for reindriftens eksistens utelates, og man reduserer diskusjonen til et spørsmål om disiplin og ansvar hos reindriftsutøverne.

Komiteens flertall – medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre – hevder at konfliktene med jordbruket skyldes for mange rein i forhold til beiteressursene. Påstandene om at det er for mye rein i de mest konfliktfylte områdene er ikke dokumentert, og står i strid med det som står i Meld. St. 8 for 2024–2025, om dyrevelferd, som vi nettopp har behandlet. Der står det:

«Siden 2015 har reintallet i det vesentligste vært innenfor det fastsatte, noe som er et viktig bidrag for å nå den overordnede målsettingen om en bærekraftig reindrift.»

Det står videre:

«Etter reindriftsloven kom i 2007, er det gjennomført reduksjonsprosesser i Finnmark. I øvrige reinbeiteområder er reintallet under det fastsatte øvre reintallet.»

Jeg må knytte en kommentar til forslaget til lovendring fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, hvor Reindriftsstyret fratas myndighet til å vedta pålegg og tvangsmulkt. Den skal overføres til statsforvalter eller Landbruksdirektoratet. Dette er et forslag som vil frata Sametinget og de samiske interessene myndighet og innflytelse, og en sånn lovendring må gjennom konsultasjoner med samiske interesser, noe forslagsstillerne ikke nevner i det hele tatt.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [15:44:04]: Reindriftsloven av 2007 har nå virket i 18 år, og det har vist seg at det er behov for en gjennomgang og revisjon av loven. Reindriftsloven er en næringslov for reindriften. Norske Reindriftssamers Landsforbund og Sametinget har gitt sin tilslutning til lovforslaget, og innledningsvis ønsker jeg påpeke at den tilslutningen som her er gitt fra reindriftens næringsorganisasjon og Sametinget, er bra og viktig.

Lovforslaget er delt inn i tre hovedtemaer. Det er distriktsstyring, erstatning og tilgjengeliggjøring av jordskifteloven på interne forhold i reindriften. Når det gjelder distriktsstyring, vil jeg særlig trekke fram forslaget til de nye reglene om reintallsreduksjon, som skal forhindre posisjonering. Slik posisjonering har vært en utilsiktet effekt av dagens regler om reintallsreduksjon. Forslaget skal også gi reindriften flere muligheter og større fleksibilitet til å gjennomføre reduksjonen selv.

Formålet med endringen av erstatningsbestemmelsene er å likestille reindriftens erstatningsansvar med andre beitenæringers så langt det er mulig. Endring følger opp Høyesteretts kritikk av reindriftslovens solidaransvar i Femund-dommen av 2018. Forslaget legger opp til at det primært er den enkelte reineier som er erstatningsansvarlig for skade rein gjør. Solidaransvaret slår først inn dersom det ikke er mulig å identifisere eieren av den skadegjørende reinen innen rimelig tid. Videre likestiller forslaget reindriftsloven med beiteloven når det gjelder hvilke skader som kan kreves erstattet.

I forslaget er det innarbeidet at skadeerstatningslovens bestemmelser om medvirkning og lemping også gjelder for utmåling av erstatning etter reindriftsloven. Dette er en lovfesting av gjeldende rett. Hovedregelen er at skadelidte skal få dekket sitt økonomiske tap fullt ut. Etter gjeldende rett kan erstatning settes ned dersom skadelidte ved egen skyld har medvirket til skaden. Dette innebærer ikke at en grunneier må ha inngjerdet eiendommen sin for å få erstatning, men i lovproposisjonen er skadelidtes gjerdehold et moment i en helhetlig vurdering av skadelidtes medvirkningsansvar etter skadeerstatningsloven.

Formålet med endringen når det gjelder jordskifte, er at reindriften skal få tilnærmet lik tilgang til jordskiftelovens virkemidler som øvrige rettighetshavere til fast eiendom.

Irene Ojala (PF) [15:47:27]: Formålet med lovforslaget vi nå behandler, er bl.a. å gi reindriftsnæringen bedre styringsverktøy, nye regler for reduksjon av reintall og tilgang til jordskifteretten. Dette er også en svært vanskelig sak som jeg ikke kan se at har fått en skikkelig juridisk utredning. Det er fremmet ett mindretallsforslag, og det er et forslag som ikke gagner reindriften og heller ikke bonden, for dette vil skape kjempestore konflikter ved at den ene kan bestemme over den andre.

Fremskrittspartiet og Senterpartiet foreslår at det åpnes for å bygge sperregjerder hvor det er konflikt mellom grunneier og reindriften, selv om en av partene ikke ønsker det. Det høres jo i utgangspunktet tilsynelatende greit ut, for her tenker en det først som et konfliktforebyggende tiltak der bonden som grunneier vil beskytte avlingen sin. Det har jeg selvfølgelig stor forståelse for, men ordet grunneier gjelder ikke bare bonden. Det kan også være eier av store fritidseiendommer eller kommunal grunn.

I Hammerfest er det satt opp et reingjerde rundt hele byen for å holde reinen ute av bysentrum. Hvis Fremskrittspartiet og Senterpartiet får flertall for sitt forslag, vil det muliggjøre at grunneierne kan definere rein på øya ensidig som en konfliktsituasjon med reindriften, og dette kan man bruke som modell andre steder i Norge. Så det at dette ikke er juridisk er utredet på et skikkelig vis, fører til konflikter i framtiden i Finnmark, og det trenger vi ikke. Vi har nok konflikter mellom reindriften og andre. Derfor burde reindriften bli tatt med på råd, og de burde vært snakket med.

I Finnmark har vi det sånn at av alle kommunene vi har, er det kun to kommuner som ikke får være med. I Øst-Finnmarkrådet er det Karasjok, og i Vest-Finnmarkrådet er det Kautokeino. Hvis man ikke kan snakke sammen, klarer vi ikke å løse disse problemene på skikkelig vis. Det er et av de største problemene vi har i Finnmark i dag.

Saken er den at reindriften er under stort press. Vi ser det når det gjelder vindturbiner, og vi ser det under elektrifiseringen av Melkøya. Vi hadde ikke hatt behov for å få denne saken nå, selv om det er elementer i reindriftsloven som vi nødt til å endre. Vi skulle ha utsatt hele saken og sagt at dette må vi ta opp når det har fått virke. Vi ser hva som skjer på Melkøya. Vi må ta dette opp ved en senere anledning. Økologisk bærekraft er det snakk om. Ingen snakker om økologisk bærekraft på annen bruk av arealene i Finnmark, men reindriften skal drive økologisk bærekraftig.

Jeg kommer ikke til å stemme med flertallet som ser ut til å bli, og det er fordi jeg mener dette er altfor dårlig gjennomført. Vi kan ikke levere og stemme på noe sånt her.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:50:46]: Både jordbruk og reindrift er viktige samiske næringer, og de konkurrerer også om utmarksbeite. Det er i alles interesse at disse to primærnæringene kan leve side om side og utvikle seg for framtiden. Da sikrer man matproduksjon og bosetting i samiske lokalsamfunn, og at samisk språk blir brukt i hverdagen.

Dessverre ser vi at konfliktene mellom reindrift og jordbruk de siste årene har vært økende i alle reindriftsfylkene fordi reinen i stadig større grad trekker ned på innmark. For en bonde kan det å få en reinflokk inn på et jorde bety kostnader på mange hundre tusen kroner. I tillegg medfører det ekstra arbeidsbyrde med å pløye og så på nytt i en kort og hektisk sommersesong.

For å dempe denne konflikten er det helt avgjørende at antallet rein ikke overstiger det som er økologisk bærekraftig innenfor reinbeitedistriktets egne grenser. Behovet for å tilpasse antallet dyr til beiteressursene gjelder uavhengig av årsaken til at det er for lite mat, enten det er tale om overbeiting, klimaendringer eller utbygging.

Jeg må bare kommentere litt på representanten Haltbrekken. Ja, reintallet var innenfor det fastsatte i 2015,| men fra 1970 og fram til 2015 var reintallet, spesielt i Finnmark og også andre deler av landet, nær dobbelt. Så vi går på grensen av det som er økologisk bærekraftig.

Et samlet storting står bak tilråding A. Fremskrittspartiet har i tillegg fremmet to forslag som er viktige for å dempe konfliktnivået mellom reindriftsnæringen og landbruket – ikke eiere av store fritidseiendommer, men mellom reindriftsnæringen og landbruket.

Tilråding B, som fremmes av Fremskrittspartiet i lag med Senterpartiet og Høyre, innebærer at man flytter kompetansen til Landbruksdirektoratet og statsforvalteren, og ikke reindriftsstyret. Vi opplever at når det blir ilagt tvangsmulkt, blir det veldig ofte opphevet av reindriftsstyret. Man skal få en mer helhetlig vurdering av saken.

Vi har også et mindretallsforslag om at det skal åpnes for å etablere sperregjerder i beitegrenser der det er konflikt mellom grunneier og reindrift, selv om en av partene ikke ønsker det. Dette er konfliktdempende midler, og det er litt merkelig at man kun får utnytte de konfliktdempende midlene når begge parter er enige om det.

Lars Haltbrekken (SV) [15:54:06]: Vi hører igjen feilaktige påstander knyttet til reintallet. Vi hørte det også i debatten i Stortinget for kort tid siden, da vi diskuterte elektrifisering av Melkøya, hvor det ble påstått at reintallet hadde økt. Men det er ikke så veldig lenge siden vi behandlet dyrevelferdsmeldingen, og i den stortingsmeldingen står det at det er blitt gjennomført reduksjoner i reintallet, og at man holder seg innenfor det som er bærekraftig. Siden reindriftsloven fra 2007 er det også gjennomført reduksjonsprosesser i Finnmark, og i øvrige reinbeiteområder er reintallet under det fastsatte øvre reintallet.

Reduksjonen av reintallet har vært en stor utfordring, spesielt i Finnmark. Med den nye loven får vi større grad av rettferdighet når reintallet skal reguleres. Men gang på gang å framsette påstander om at antallet rein har økt, det blir ikke riktigere, når vi ser at det har blitt redusert fra 2007, med den nye reindriftsloven, og det i store deler av de samiske områdene er godt innenfor det som er satt som øvre grense. Det hadde vært fint om representantene kunne forholde seg til det som er fakta i saken.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [15:56:21]: Reindriftsnæringen har hatt utfordringer med et humpete lovverk, og jeg vil berømme de gode prosessene som har vært mellom regjeringen og NLF, Norske Reindriftssamers Landsforbund, for å få til nødvendige endringer, og at lovendringen bygger på næringens behov for revidering.

Jeg vil påpeke at reindriftsretten hviler på et selvstendig rettsgrunnlag, og med klimatiske endringer som går i rekordfart i reindriftsområdene, står næringen overfor store utfordringer. Det er behov for gode lovverk, og denne revideringen er nødvendig og i samsvar med næringens behov.

Det er også behov for en gjensidig vilje til å prøve ut nye tiltak når naturen gjør at gamle driftsmønster utfordres fra både reindriftsnæringen og andre berørte. Vi må også bruke brillene fra reindriftens side i debatten, ikke bare snakke om jordbrukets behov, selv om det også er viktig. Det er ikke så mange saker som omhandler reindrift i Stortinget.

Dette er en næringslov for reindriften. Slik forslaget fra regjeringen foreligger, er det i tråd med det som reindriften ønsker.

Erling Sande (Sp) [15:58:52]: På vegner av saksordføraren, Nils Bjørke, skal eg helse og takke for samarbeidet i komiteen i den saka Stortinget no skal handsame. Ho handlar om endringar i konsesjonslova.

I dag er reine skogeigedomar unnateke priskontroll. No føreslår regjeringa å gjeninnføre priskontrollen. Forslaget inneber òg eit forsøk på å presisere når eit selskap med avgrensa ansvar, vanlegvis eit AS, kan få konsesjon. Vidare blir det føreslått ein regel for å stimulere til at fleire enn i dag innrettar seg i tråd med dei samfunnsmessige måla med konsesjonslova.

Lovforslaget tydeleggjer òg statusen til stiftingar i § 9, noko som er viktig for at ei slik organisasjonsform skal omtalast på lik linje med selskap med avgrensa ansvar. Det blir òg gjort enkelte endringar i andre paragrafar, og dette går fram av innstillinga.

I denne saka er komiteen delt. Eit mindretal i komiteen ønskjer ikkje dei omtalte lovendringane, og eg legg til grunn at dei kjem til å argumentere for sitt syn.

Senterpartiet meiner konsesjonslovverket er svært viktig, og den tida vi står i, gjer dette lovverket endå meir sentralt. Ein viktig grunnbjelke i forvaltinga av dei store areala våre er nettopp at jord- og skogeigedomane våre skal ha eit privat, personleg eigarskap og drivast og forvaltast av dei som bur der. Privat eigedomsrett er her kopla til plikter, som t.d. personleg buplikt.

Det handlar om langsiktig berekraftig forvalting, men det handlar om meir enn det. Det handlar om norsk landbruk og norsk matproduksjon i stort, det handlar om maktfordeling og økonomisk fordeling, det handlar om at spreidd busetjing, aktivitet og verdiskaping skal kunne skje i heile Norge, og det handlar om beredskap.

For Senterpartiet er ikkje nasjonal kontroll med naturressursane og nasjonalt eigarskap nye omgrep. Vi har brukt desse omgrepa over tid og snakka om dette lenge. I seinare tid kan ein høyre at fleire representantar brukar desse formuleringane, òg frå Høgre og Framstegspartiet. Dessverre er det sånn at dette ikkje blir følgt opp gjennom justering av politiske standpunkt. Denne innstillinga – og dei politiske programformuleringane til desse partia – viser til fulle at utgangspunktet til Høgre og Framstegspartiet er akkurat det same. Dei seier det eigentleg rett ut: Det spelar inga rolle kven som eig jord, skog, jakt og fiske. Det er det dei seier. Det er marknaden som skal avgjere det. Eg er veldig glad for at fleirtalet i denne salen har eit anna syn i denne saka.

Solveig Vitanza (A) [16:01:49]: Skogen er en viktig ressurs for landet vårt. Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre nasjonalt og lokalt eierskap til skogen og legge til rette for mest mulig bærekraftig drift. Personlig og lokalt eierskap til både jorda og skogen bidrar også til bosetting i distriktene og fordeling av verdiskapingen. Ikke minst er både skog og utmark viktige ressurser for landbruket vårt. Når vi gjeninnfører priskontrollen, legger vi til rette for at de som driver med jordbruk, får bedre tilgang til ikke bare beite og skogbruk, men også jakt og fiske.

Arbeiderpartiet ønsker å gjeninnføre priskontrollen for rene skogeiendommer som ble fjernet av den forrige regjeringen i 2017. Dermed kan vi holde prisene på et nivå som gjør det mulig for også unge bønder å etablere seg. Dette er nødvendig for rekruttering og for framtidens matproduksjon.

Priskontroll bidrar til å sikre en forsvarlig prisutvikling, slik at det er mulig å leve av gårdsdriften. Priskontroll handler ikke om å stoppe utvikling. Det handler om å hindre spekulasjon, der kortsiktig profitt og kapitalinteresser kan gå på bekostning av langsiktig skogforvaltning og viktige samfunnsinteresser. Når vi gjeninnfører priskontrollen, kan det også bidra til at ressursene på de rene skogeiendommene forblir i næringen og i lokalt eie.

Det foreslås også endringer som fører til at det i framtiden overføres færre landbrukseiendommer enn i dag til selskaper med begrenset ansvar. Regjeringen foreslår her å lovfeste vurderingstemaet for når et selskap med begrenset ansvar kan få konsesjon i slike tilfeller.

Jeg ønsker ikke at norske naturressurser skal eies av noen få. Det kan føre til store sosiale og økonomiske forskjeller samt ulikhet i hvem som har innflytelse i samfunnet. Skogen og naturområdene våre er viktig for hele befolkningen, og jeg mener at vi som samfunn er bedre tjent med at det fordeles på mange, gjerne på lokale hender, eller at det eies i fellesskap.

I dag er det gode økonomiske resultater for skogbruket. Med spredt eierskap blir inntektene fra skogen fordelt til flere av dem som bor i lokalsamfunnene og er aktive i landbruket.

For Arbeiderpartiet handler ikke konsesjonsloven bare om eiendomsrett. Det handler om å sikre at våre naturressurser brukes til fellesskapets beste også for framtidige generasjoner.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:04:51]: Dette forslaget viser oss at vi har en ny regjering, men vi har de samme gamle prinsippene: Reversering, reversering og reversering. Dette lovforslaget er et angrep på eiendomsretten, det er et angrep på investeringslysten, og det er et angrep på framtidsutsiktene for norsk skognæring.

Regjeringen – og for så vidt Senterpartiet – snakker varmt om lokalt eierskap, men regjeringen leverer altså et lovforslag som gjør det dyrere å eie, mer risikabelt og vanskeligere å vokse, og det gjør de uten at de klarer å dokumentere at det faktisk finnes et reelt problem som skal løses. I stedet for å styrke distriktene, svekker de dem. I stedet for å invitere til aktivitet og ansvar, innfører de kontroll og bidrar til en helt uakseptabel mistenkeliggjøring av skogeiere.

Dette forslaget tar oss bakover, ikke framover. Med gjeninnføring av priskontroll og skjerpede regler gjør regjeringen det vanskeligere å eie, utvikle og forvalte skogeiendom. Det handler ikke om marked eller ikke marked, som representanten fra Senterpartiet var inne på; det handler om sunn fornuft og det å faktisk lytte til skognæringen. Dette er et forslag som først og fremst straffer unge kjøpere. Det straffer folk som ønsker å investere framtidsrettet og profesjonelt i skogdrift, og regjeringen viser da til behovet for kontroll, men de evner altså ikke å vise, eller dokumentere, at det finnes et reelt problem som må løses.

Siden priskontrollen ble fjernet i 2017, har vi sett en positiv utvikling i næringen: mer hensiktsmessige eiendommer, økt rasjonalisering og mer aktivitet. Fraværet av priskontroll har gitt god omsetning, det har gitt investeringer, og det har gitt verdiskaping. Regjeringens forslag risikerer altså å reversere dette, og det sender et signal om at man ikke ønsker vekst, og at man ikke ønsker investering i distriktene – eller «markedet», som en tidligere representant kalte det. Det virker også som om regjeringen har glemt hvem som faktisk driver skog. Det er ikke dette skumle «markedet», det er folk med vilje til å satse, det er folk som har driftet og eid skog i mange år, det er folk har lyst til å utvikle og skape arbeidsplasser i distriktene. Disse menneskene trenger forutsigbarhet og eierskapsfrihet, ikke rigid detaljregulering.

Forslaget om å skjerpe konsesjonskravene er heller ikke spesielt godt begrunnet. Andelen slike eierskap er jo ganske lav, og det finnes ikke noe bevis for at det går på bekostning av samfunnsmålene i konsesjonsloven. Tvert imot: Nye eierskapsmodeller og samarbeid kan styrke skogbruket og gjøre det mer bærekraftig og mer robust.

Til slutt: Å legge konsesjonsrisikoen på selgeren og samtidig forby videresalg til nær slekt er unødvendig rigid. Livet skjer – folk skiller seg, folk arver, folk flytter, folk blir syke. Et slikt regelverk vil ramme vanlige familier og gjøre hverdagen vanskelig, uten å kunne løse noe faktisk problem. Vi trenger en politikk som gir rom for ansvarlig eierskap, som stimulerer til investering og tar vare på norsk skognæring – som næring, ikke som museum.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:08:05]: Priskontrollen på skogeiendommer ble opphevet i 2017, og regjeringen foreslår nå nok en reversering. Hva er årsaken? Jeg kan ikke se at det er dokumentert at fraværet av priskontroll har hatt negative virkninger for verken skogeiendommenes bruk eller omsetning, eller for strukturen i eierskapet. Tvert imot viser utviklingen i etterkant av opphevelsen en positiv tendens når det gjelder bruksrasjonalisering og effektiv ressursutnyttelse. Gjennomsnittlig areal og produktivt skogareal på rene skogeiendommer har økt, og antallet slike eiendommer er redusert. Dette er i tråd med målet om en mer funksjonell og effektiv eiendomsstruktur.

Forslagets konsekvenser for eiendomsmarkedet og investeringsvilje er ikke tilstrekkelig vurdert. Fremskrittspartiet er særlig opptatt av behovet for stabile og forutsigbare rammevilkår for skogeiere og aktører i verdikjeden for skog og tre. Hyppige endringer i konsesjonsregelverket kan skape usikkerhet og føre til at eiendomsoverdragelser utsettes, noe som kan ha negative effekter for både eierskifter, investeringer og næringsutvikling i distriktene.

Priskontroll kan føre til at eiendomsmarkedet ikke fungerer hensiktsmessig ved at prisene ikke gjenspeiler faktisk verdi og eiendommens avkastningsevne. Dette svekker insentivene til både salg og investeringer. I tillegg vil priskontrollen ramme de mest aktive og profesjonelle skogeierne som ønsker å utvikle sin næring, samtidig som den favoriserer passive eierskap.

Fremskrittspartiet vil gå imot forslaget om å gjeninnføre priskontroll på rene skogeiendommer, og stiller seg også kritisk til deler av de øvrige forslagene, særlig fordi de svekker forutsigbarhet, fleksibilitet og eiendomsrett uten tilstrekkelig begrunnelse eller dokumentert effekt. Så vi kommer til å stemme imot hele forslaget.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:10:55]: Norge har blitt et rikt land fordi vi i fellesskap har tatt kloke valg for å sørge for at naturressursene våre eies av innbyggere i Norge, enten i fellesskap eller lokalt. Det er historien i denne salen om at vi sørget for at vi skal eie vannkraften sammen, og den rikdommen den har gitt oss, det er historien om å forvalte olje- og gassressurser i Nordsjøen til fellesskapets beste. Det er det samme prinsippet som vi i dag diskuterer her i salen, når vi skal sørge for at skogen skal eies av norske eiere og lokale eiere.

Forslagene om å ha priskontroll på rene skogeiendommer og å sørge for at vi får mindre av uønskede tilpasninger til regelverket når det gjelder selskaper med begrenset ansvar og stiftelser, er en felles rød tråd i å sikre det norske eierskapet og fordelingen av naturressursene. Hvis en skogeiendom har en pris som er høyere enn muligheten for avkastning, kan det føre til at skogeiendommer selges ut av landbruksnæringen. Vi i Arbeiderparti-regjeringen mener at det bør legges til rette for at skogeiendommer også brukes som en næringsmulighet for landbrukseiendommer. De prinsippene vi bygger på i dette lovforslaget, med konsesjon for rene skogeiendommer, er bygd på de samme prinsippene som gjelder for landbrukseiendommer generelt.

Personlig eierskap til jorden og skogen bidrar til bosetting i hele landet – og ikke minst fordeling av verdiskapingen. Vi forvalter en stolt tradisjon i Norge som er veldig annerledes enn den vi ser i land som vi eksempelvis finner i Sør-Amerika, der det er noen få personer og selskaper som eier mye større deler av landarealene. En slik utvikling vil vi ikke ha i Norge. Tvert imot: Vi vil sørge for at de rike naturressursene kommer det brede lag av befolkningen til gode.

Det har vært hevdet her fra enkelte talere fra Høyre og Fremskrittspartiet at det ikke skal være et behov for å gjøre lovforbedringer. Til det vil jeg si at det under høyreregjeringen eksempelvis var et 600 km² stort naturområde i Trøndelag som ble solgt til LAM Land- und Forstwirtschaft, som er en tysk aksjestiftelse. Det er nettopp de sakene som det er viktig å få fram i lyset, for da er det ikke lenger lokalbefolkningen i Norge som nødvendigvis har tilgang til jakt, tilgang til å kunne være med og bestemme hvordan de naturområdene skal brukes. Det mener vi er et demokratisk spørsmål som lokalsamfunnet og Stortinget bør være med og bestemme.

Erling Sande (Sp) [16:16:29]: Eg hadde lyst til å nytte høvet til å utfordre Høgre og Framstegspartiet, og særleg etter representanten Westgaard-Halles innlegg, på spørsmålet kring nettopp konsesjonslov og det regelverket og dei verktøya vi har for å sikre at areala våre blir drivne og forvalta av dei som bur der, og for å sikre desentralisert eigarskap, verdiskaping og spreidd busetting.

Priskontroll er jo eitt av dei verktøya vi har, og hadde det vore slik at Framstegspartiet og Høgre hadde ei anna innretning på dette eine verktøyet, og at det var det vi diskuterte i stort i denne saka, då hadde det vore éin ting. Sanninga er jo at Framstegspartiet og Høgre ikkje ønskjer desse verktøya. Difor hadde eg tenkt å utfordre dei direkte i denne salen til å svare på spørsmålet: Er det eit mål for Høgre og Framstegspartiet at vi skal ha eit nasjonalt eigarskap til jord- og skogressursane våre? Spelar det noka rolle for Framstegspartiet og Høgre om ressursar som jakt og fiske er kontrollert, eigd og forvalta av dei som bur i områda der desse ressursane finst, eller om det er eigd av nokon i andre delar av landet eller i andre delar av Europa? Og ser ikkje Høgre og Framstegspartiet at i den tida vi lever i, er det nettopp ein stor fordel med eit spreitt norsk eigarskap og busetjing på desse store areala våre?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:18:28]: Etter innlegget fra representanten Westgaard-Halle fra Høyre er det behov for å tilbakedrive en rekke feilaktige påstander.

Representanten sa at det var et angrep på eiendomsretten. Det er det stikk motsatte. Det er en styrking av eiendomsretten ved at vi styrker det personlige, private eierskapet som vi kan ha plikter på. Det har en langt større oppslutning i Norge, som i andre land, enn et eierskap uten plikter.

Representanten sa at det blir dyrere å eie. Nei, dette systemet gjør at det blir billigere å eie landbrukseiendommer, fordi vi har en offentlig kontroll.

Representanten sa at det styrker ikke distriktene. Helt feil – forslaget styrker distriktene fordi flere folk blir bosatt på eiendommene, og dermed får man et større befolkningsgrunnlag. Hvorfor skal en bo i et distrikt hvis landbrukseiendommene der ikke skal gi grunnlag for bosetting? Det er mye vanskeligere å få grunnlag for bosetting hvis en bare har en tomt eller en leilighet.

Representanten sa at vi tar oss bakover. Nei, vi tar oss framover i forhold til det vi står overfor nå i samfunnet. Det er jo å fordele makt og myndighet til flere. Forslaget gir nettopp det grunnlaget. Det er et framtidsrettet forslag. Hadde dette vært politikken i Sør-Europa, så hadde vi ikke hatt de problemene der med manglende tillit og konflikter ved at man fordelte verdiene på en mye bedre måte, som vi har tradisjon for.

Representanten sa at det gir kontroll. Ja, det gir kontroll. Markedskreftene må kontrolleres. Markedskreftene må styres.

Representanten sa at det var et reelt problem som måtte løses, og at det liksom ikke var noe problem. Det som er det reelle problemet, er at det er for lite bosetting, for få mennesker som finner det interessant å drive disse eiendommene. Det er det som er hele formålet med dette, og det problemet blir løst med det som her blir gjort.

Jeg er klar over at de som ønsker at en skal kapitalisere landbrukseiendommene og se på det som kapitalobjekter, ser på dette som et problem. Ja, de ser på det som er et problem, og den verdikonflikten blir avgjort her i Stortinget. Jeg er veldig takknemlig for at det er et breit flertall som står på rett side. Dette er ikke noen rigid eiendomsregulering. Det er enkle pliktprinsipper som er dypt forankret i det norske samfunnet, og som vi fortsatt skal hegne om og forvalte på beste måte. Og jeg er veldig glad for å delta i en allianse som står i den tradisjonen – ikke i Høyres tradisjon, som sier at det er fritt fram for hvem som helst til å eie, og da blir det den sterkeste som svekker dem som driver eiendommene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [16:21:41]: Det er i dag svært få landbrukseiendommer som eies av selskaper med begrenset ansvar. Det er derfor heller ikke dokumentert et faktisk behov for å innskjerpe. Her har regjeringen og Senterpartiet, ja, det er jo ikke et problem, men de har funnet noe de skal løse, som ikke er et problem. Når regjeringen samtidig uttrykker at forslagene ikke får økonomiske eller administrative konsekvenser, samtidig som det omtales som innstramming, etterlatter det et nokså uklart bilde av hensikten med forslaget.

Jeg må bare si at vi er veldig kritisk til forslagene om at konsesjonsrisikoen skal ligge fullt ut på selger, og at det skal innføres et forbud mot videresalg til nær familie i tilfeller der konsesjon ikke kan gis. Det vil være lite hensiktsmessig. I mange tilfeller vil en selger ha begrenset påvirkning på utfallet av konsesjonsbehandlingen, og det å legge all risiko på selger kan føre til usikkerhet og unødvendig belastning, særlig ved f.eks. samlivsbrudd eller andre økonomisk sårbare situasjoner.

Tilsvarende mener Fremskrittspartiet at forslaget om et salgsforbud til nær familie framstår som et unødig, inngripende tiltak. Det er ikke dokumentert at dagens praksis skaper et systematisk problem som krever vidtrekkende regulering. Dette er kun en reell reversering av den omleggingen som ble gjort i 2017.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:23:52]: Jeg tok ordet fordi det var behov for å kommentere representanten Strifeldts påstand om at regjeringen ikke hadde noen saklig grunn til å fremme forslag om denne lovendringen. Som jeg fortalte om i mitt innlegg, var det eksempelvis det store skogområdet i Trøndelag på 600 km² som ble solgt til utenlandske oppkjøpere. Det er et eksempel som vi tar tak i med denne loven, for å sørge for at lokaldemokratiet skal kunne delta i beslutninger om hvem som skal eie så store og viktige naturområder i sine nærområder, men også at det er et nasjonalt viktig spørsmål.

Så var det en påstand fra representanten Westgaard-Halle om at det ble dyrere å eie skogeiendommer. Poenget med loven er jo det stikk motsatte, at det blir en rimeligere inngangsbillett for dem som eksempelvis driver jordbruk, er unge og ønsker å tilegne seg en liten skogeiendom i tillegg til driften de har med eksempelvis korn eller husdyr fra før. Derfor er også påstanden eller bildet som representanten Westgaard-Halle tegnet, om at hele skogbruket ikke var positiv til denne lovendringen, feil.

Norges Bondelag, med sin juridiske avdeling, har jobbet med innspill til dette temaet over lengre tid, og det er også en organisasjon som driver og representerer personer med aktivt skogbruk. Skogbruket er også en del av norsk landbruk. Landbruk består av både skogbruk og jordbruk, og vi må huske at kombinasjonsdriften er viktig for mange. Det er også slik at når regjeringen ønsker å legge til rette for at gårdbrukere skal kunne ha dyr ute på beite, kan dette lovforslaget være med på å dempe konflikter, fordi personer som skal ha dyr på utmark, er de samme som kan forvalte de samme eiendommene og høste verdiskaping fra både matproduksjon og skogsdrift.

Denne loven har mange gode intensjoner, og vi har fra regjeringens side møtt flere eksempler på innspill og konkrete tilfeller der folk som driver aktivt jordbruk, har sagt at det er viktig å kunne skaffe seg en skogeiendom ved siden av, fordi det er en helhet i deres drift på gården, og det understøtter også matproduksjonen.

P er Olaf Lundteigen (Sp) [16:26:39]: I merknadene i innstillinga fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre står det at disse medlemmer mener at

«forslaget om salgsforbud til nær familie fremstår som et unødig inngripende tiltak, og det er ikke dokumentert at dagens praksis skaper et systematisk problem som krever så vidtrekkende regulering.»

Representanten Strifeldt kom inn på dette og sa at det ikke var noe behov for å ha et sånt forhold, altså forbud mot videresalg i nær familie, dersom konsesjon ikke gis.

Jeg er veldig glad for at det nå blir klargjort. Hvis representanten Strifeldt hadde hatt nær kontakt med de juridiske miljøene på eiendomsforvaltningssiden, ville han ganske med en gang fått klar beskjed om at det er et smutthull her som en har utnyttet kreativt. Vi har en rekke eksempler på at kjøpere går inn i et kjøp med interesse for å betale en høy pris, en får ikke konsesjon, og så overdrar den som skulle kjøpe, retten til å kjøpe eiendommen til en nær slektning til en lavere pris. Da har en jo kontakt med selger og får i virkeligheten tak i eiendommen.

Når en nå legger opp til å stoppe den praksisen, er jeg veldig, veldig glad for det. Det er så mye kreativitet ute og går på dette området at det at Stortinget nå er på hugget og strammer inn, er forbilledlig bra. Det er trist at alliansen Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre står for en sånn linje som de gjør, men det er jo det som er de tre partienes linje i eiendomsrettspolitikken.

Jeg håper de som er opptatt av et jordbruk og et landbruk som har en spredt eiendomsstruktur, et spredt eierskap og et eierskap med plikter, merker seg hva som skjer her i salen i dag. Dette er et område som er så viktig for framtiden – at vi har et eiendomsrettsregelverk som sikrer personlig, privat eierskap med plikter, og hvor muligheten til å trikse og sjonglere blir redusert. Jeg er svært takknemlig for regjeringas innsats på dette punktet.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:29:45]: Jeg håper folk merker seg dette, sa representanten Lundteigen. Ja, det håper jeg også. Jeg håper folk merker seg at Senterpartiet ikke lytter til skognæringen. Det er det jeg håper folk merker seg.

Dette skal sikre bosettingen i distriktet, sier Senterpartiet. Priskontroll skal sørge for at folk bor på bygda. Da lurer jeg på om Senterpartiet kan redegjøre for hvordan det gikk med den bosettingen da vi hadde priskontroll sist. Hvis Senterpartiet ikke husker det, kan jeg fortelle dem det: Det gikk ikke spesielt bra. Vi hadde sentralisering da, og vi har sentralisering nå.

Jeg hører at statsråden har snakket med Bondelaget om dette, og det er fint, det er kjempefint, men det er sikkert også en fordel å snakke med skogeierne.

Senterpartiet sier at dette vil sikre desentralisert eierskap, men løsningene deres gir ikke desentralisert eierskap, det gir økt statlig kontroll, økt byråkrati og altså priskontroll. Det betyr faktisk ikke noe om de som eier skogen, bor 5 eller 50 km fra skogen. Det det dreier seg om, er at man har folk som eier skogen, som driver aktivt eierskap, som vil investere, og som vil utvikle skogen sin. Hvor de bor hen, er jo ikke poenget. Vi trenger aktive eiere, vi trenger eiere som vil noe. Vi trenger å slutte å detaljstyre norsk skog fra Oslo.

Erling Sande (Sp) [16:31:20]: Eg stilte nokre enkle spørsmål til Høgre og Framstegspartiet: Spelar det noka rolle at områda rundt om i landet er drivne og forvalta av dei som bur der? Er det eit mål for Høgre og Framstegspartiet å ha nasjonalt eigarskap til jord og skog? Spelar det noka rolle om ressursar som jakt og fiske er eigde og kontrollerte av dei som bur i områda der desse ressursane finst?

Det er ikkje mykje svar å få på desse spørsmåla, så ein må anta at det er likegyldig for Framstegspartiet og Høgre kven som eig og kontrollerer områda og ressursane. Det er eit utdatert standpunkt i vår tid, og eg trur ikkje det norske folket er likegyldig til det. Eg trur ikkje folk rundt om i landet er likegyldige til det. Eg trur heller ikkje Framstegspartiet og Høgre sine medlemer rundt om i landet er likegyldige til det, og det er kanskje difor Høgre og Framstegspartiet vel ikkje å svare på desse spørsmåla.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:32:39]: Det er riktig at det ble sentralisert før, og det blir sentralisert nå. Det viser bare at virkemidlene er for svake, for det er utrolig mange ungdommer som vil bo og virke på bygda, og eiendomsrett til landbruksarealer er et av de viktigste virkemidlene her.

Westgaard-Halle sier at det ikke er viktig om det er 5 eller 50 km fra skogen der en bor. Nei, det er Høyre i et nøtteskall. Fjerneierskap er helt greit for Høyre. Det å ha et nært forhold til skogen, lære om skogen, lære om skogskjøtsel, lære om det som er der, fordrer en nærhet. Det fordrer en deltakelse i lokalsamfunnet. Det viser på en prikk forskjellen mellom Senterpartiet og Høyre. Vi ønsker et næreierskap, et personlig, privat eierskap med plikter.

Dette er ikke noen detaljstyring, det er rammestyring. Det er enkle prinsipper som man skal forholde seg til. Personlig, privat eierskap med plikter er gull verdt.

Mani Hussaini (A) [16:34:37]: Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om Dokument 112 S for 2024–2025, om å få kontroll på datasenterindustrien.

Vi har kontroll på datasenterindustrien. Ny ekomlov og ny datasenterforskrift, som trådte i kraft den 1. januar i år, regulerer datasenternæringen for første gang. Det nye regelverket stiller bl.a. krav til registreringsplikt for datasenteroperatører og krav om forsvarlig trygghet i datasentre. Regjeringen vil også snart lansere en ny datasenterstrategi som vil vise retning for næringen. Norge blir da et av de første landene i Europa som går inn og regulerer datasentre.

Datasentre blir ofte satt i samme bås som kryptoutvinning. Det er å overforenkle hva datasentrene driver med, og hva deres rolle er. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet er tydelig på at kryptoutvinning ikke er velkommen i Norge, og det er noe vi jobber med å forby.

Arbeiderpartiet mener at datasentre er en sentral del av vår digitale grunnmur. Tilgang til datasenterkapasitet og -tjenester er en viktig forutsetning for digital innovasjon, utvikling og verdiskaping både i offentlig sektor og i næringslivet.

All databasert innovasjon og verdiskaping, som f.eks. utvikling og bruk av kunstig intelligens, er avhengig av at data organiseres, prosesseres og lagres et sted. For Arbeiderpartiet er det viktig å sikre en robust nasjonal infrastruktur med rask og trygg lagring av nasjonale data og digitale tjenester.

For å kunne oppnå alle disse gevinstene ved å lagre data i Norge må vi også akseptere at vi bruker noe av kraftressursene våre på det. Alternativet er at dataene lagres et annet sted, og i den urolige og utrygge tiden vi lever i nå, hvor stadig mer av informasjonen og kommunikasjonen er digital, må vi iallfall ha kontroll på data og legge til rette for datasentre.

Det har vært mye debatt om overskuddsvarme fra datasentre, og at denne ikke må gå til spille. Derfor satte Energidepartementet inn en ny forskrift til energiloven kapittel 7, og den innebærer at aktører som etablerer eller oppgraderer energiintensive anlegg, i henhold til energiloven kapittel 7 skal gjennomføre en kost-nytte-analyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme. Denne forskriften ble fastsatt den 25. september i fjor og trådte i kraft 1. april i år.

Datasenternæringen er en voksende næring i Norge, og Arbeiderpartiet mener at datasentre har blitt en sentral del av vår digitale grunnmur, og at datasenterutbygging kan være moderne industribygging – så lenge vi fører kontroll med det.

Ove Trellevik (H) [16:37:54]: Det er ingen tvil om at datasenter er ein integrert og viktig del av norsk økonomi. Det handlar om mykje meir enn berre underhaldningsindustrien. Både offentleg og privat sektor har behov for å lagra og arbeida med dataa sine her i Noreg, og det behovet kjem til å auka betydeleg etter kvart som kunstig intelligens vert viktigare for stadig fleire verksemder.

Intensjonen i i alle fall to av forslaga som vert fremja her i dag, ligg allereie på bordet til regjeringa. Det eine går på å utnytta spillvarmen frå datasenter der det ligg til rette for det. Høgre har fremja dette forslaget tidlegare. Det andre forslaget handlar om eit forbod mot utvinning av kryptovaluta på norsk jord. Også det er eit viktig forslag. Me veit at kryptoutvinning er svært kraftkrevjande. Me veit også at det vert konkurranse om krafta framover. I datasenterverda er det andre former for datasenter me heller bør prioritera krafta til.

Høgre stemmer ikkje for forslaga her i dag, for dei går lenger enn forslaga til Høgre og dei forslaga Høgre fekk fleirtal for.

Eg trur forslaga som vert fremja her i dag, kanskje òg kan verka mot hensikta. Dei vitnar kanskje om manglande forståing for nettopp den betydninga datasentera har for norsk økonomi. Det å f.eks. ha eit eiga konsesjonsregime for datasenter, men ikkje for andre kraftkrevjande verksemder, kan eg ikkje sjå at kan vera veldig hensiktsmessig.

Det internasjonale energibyrået, IEA, har spådd at datasenter vil auka kraftbehovet med inntil 230 TWh pr. år etter 2025, altså frå i år og framover. Dette kjem til å påverka etterspurnaden etter kraft i Noreg òg. Kraftbehovet i framtida vil verta nærmast umetteleg. Skal me klara å integrera og innpassa datasenter direkte inn i det eksisterande kraftsystemet, slik me gjer i Noreg, vert det fort mykje motstand. Det ser me jo allereie på forslaga som vert fremja i dag – ordlyden vert skarpare.

Viss ein kjem til det punktet at datasentera bidreg til å skaffa eigne energiløysingar lokalt, trur eg det kan snu motstanden. Dersom datasentera f.eks. hjelper til med ny kraftforsyning, vil datasenter og kunstig intelligens hjelpa til med det grøne skiftet, i tillegg til at bruken av kunstig intelligens vil vera ein viktig del av energisystemet framover. Me treng meir kraft – mykje meir kraft – men dessverre har ikkje regjeringa fått til noko særleg kraftutbygging, og det har på mange måtar stoppa opp under denne regjeringa. Berre konsesjon til 0,5 TWh ny kraftproduksjon held rett og slett ikkje. Regjeringa må ta grep.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [16:40:58]: Rikeleg tilgang på rein og rimeleg kraft er eit gode som skal koma heile det norske samfunnet til gode. Norsk kraft har lenge vore eit konkurransefortrinn og eit grunnlag for ein forretningsmodell for næringsliv og industri i Noreg, og med denne tilgangen på rein og rimeleg kraft har me sitt ein storetablering av datasenter i Noreg. Kraftfortrinnet i Noreg, derimot, er i ferd med å forsvinna.

Digitaliseringa av samfunnet er positiv, men det krev enorme mengda kraft, og datasenter er nødvendige for å fortsetja digitaliseringa. Datalagring, KI og kryptoutvinning er eksempel på spesielt kraftkrevjande prosessar.

Den norske kraftsituasjonen har vore god i fleire år, inntil Nordlink og North Sea Link blei operative. Føresetnadene for datasenterindustrien har med det endra seg ved at kraftsituasjonen i Noreg har blitt ein heilt annan enn den var for berre nokre få år sidan. Situasjonen fører med seg prioriteringsspørsmål, som no er blitt ein heilt nødvendig debatt. Dette kom seinast til uttrykk ved Nammos kraftbehov og myndigheitene si anledning til å prioritere verksemder i nettkøen.

Fleire plassar i landet er det kraftmangel. Nye verksemder og næringar får ikkje krafta dei treng for å etablera seg, og eksisterande verksemder får ikkje moglegheita til å utvikla seg. Dette er ei alvorleg utfordring som hindrar verdiskapinga og samfunnsutviklinga. Eg ønskjer difor å visa til vårt forslag i førre veke om å sørgja for at regelverket rundt levering og tilknytingsplikt blir revidert, sånn at ein kan ta større omsyn til tilgjengeleg kraft og nettilgang og til dei samfunnsmessige effektane av eit prosjekt. Det forslaget blei dessverre nedstemt.

Endrar me ikkje retningslinjene, betyr det potensielt at eksisterande bedrifter ikkje får meir kraft, og at nye bedrifter ikkje får kopla seg på. Det ser me allereie eksempel på. Det kan òg bli utfordringar for f.eks. nye byggjefelt, og det ville vore katastrofalt for f.eks. mitt fylke, Rogaland.

Me treng trygg, stabil og rimeleg straum til folk og næringsliv, og det er nødvendig å ta grep for å sikra nasjonal kontroll med krafta.

Senterpartiet står inne i forslaget om å be regjeringa følgja opp stortingsvedtak 718 for 2023–2024 og «utrede et permanent forbud mot utvinning av kryptovaluta i Norge».

Eg tek opp forslaget.

Sofie Marhaug (R) [16:43:18]: Datasentre som står i kø, eller som er omsøkt, kan sluke en tredjedel av kraften vår. En tredjedel! Hvis vi tar utgangspunkt i svaret som vi har fått fra departementet, og tilgjengelige åpne data, er det snakk om 46 TWh.

En av hovedinnvendingene som Rødt møter når vi sier at vi vil stramme inn, er at Norge må ta vår andel. Men det gjør vi allerede. Det er ikke sånn at det er noen – heller ikke Rødt – som er mot å ha datasentre i Norge. Det har vi allerede. Nye tall fra NVE viser at vi brukte om lag 2 TWh på datalagring og prosessering i fjor.

I 2022, som er de siste åpne dataene jeg har funnet fra det internasjonale energibyrået, var verdens forbruk på 460 TWh. Og selv om forbruket sikkert vil øke, er min påstand at 46 TWh er mye, mye mer enn det som er vår andel av framtidens behov for datasentre. Datasenterindustrien representerer et kraftsluk som er hinsides all fornuft. Mange er bekymret for framtidens kraftbalanse – og det har jeg sittet i så mange debatter om opp gjennom disse årene, og Rødt blir anklaget for å være ansvarlig for at vi kommer til for knapp kraftbalanse i framtiden – men hvis man mener alvor med de bekymringene, må man jo støtte Rødts forslag om å sette ned foten for datasenterindustrien.

Vi har en rekke forslag, og det kanskje viktigste, og som jeg mener vi må gjøre i den situasjonen vi er i nå, er å si nei til alle nye datasentre, men vi har også en rekke forslag om hvordan vi kan prioritere kraften strengere.

Jeg forstår godt at store tekgiganter, som TikTok og Google, ønsker å etablere seg i Norge. De får tilgang på stabil fornybar vannkraft. Men spørsmålet er jo: Hva får Norge igjen for det? Denne industrien gir ikke så mange arbeidsplasser. For å ta et konkret eksempel: Google har søkt om mer enn 7 TWh i Skien, og de sier selv at det vil gi 100 permanente arbeidsplasser – 100 permanente arbeidsplasser – for kanskje den mest kraftintensive arbeidsplassen i Norge. Det er ikke en god deal for Norge, for å si det forsiktig. Dette er en vanvittig sløsing med verdifulle naturressurser, som vi må sette foten ned for. Det kraftsluket som datasenterindustrien representerer, øker presset på naturen. Det handler både om hvor vi skal etablere de konkrete datasentrene, men også om det kraftbehovet som melder seg.

Med dette har jeg fremmet Rødts forslag i denne saken, de forslagene som ikke allerede er fremmet av Senterpartiet.

Ola Elvestuen (V) [16:46:41]: Datasentre, de større datasentrene, er fortsatt en relativt ny næring i Norge. Vi er klar over at vi også har fått en datasenterforskrift nå, i 2025, noe som er positivt. Det er viktig at vi ser på datasentre. Dette er en helt sentral del av den digitale grunnmuren som vi har, og som vi skal utvikle i samfunnet. At vi har datasentre, er en forutsetning også for den digitaliseringen som vi jo ønsker, så at det er et sterkt behov for å få den totale kontrollen over datasentre, er ikke noe Venstre er enig i.

Det er nye utfordringer, særlig nå med mer bruk av kunstig intelligens. Det er klart at kraftbehovet – og ikke bare kraftbehovet, det gjelder også mineraler – eter ressurser over hele verden, egentlig. Dette er ikke en diskusjon som er kun her, den er virkelig internasjonal. Man trenger å møtes for å se om man kan gjøre dette med mindre energi og mindre ressurser.

Fra Venstres side støtter vi ikke at vi nå skal ha et eget konsesjonssystem for datasentre, selv om vi også ser at vi ikke lenger kunne ha dette førstemann til mølla-systemet som vi hadde. Vi mener også at modenhetskriteriet ikke er nok, at vi trenger sterkere nasjonale føringer for hva som skal prioriteres, og også kobles opp til nettet. Jeg mener vi må se nærmere på hvordan det skal gjøres i årene framover, og at man sannsynligvis også trenger en klagemulighet for å få det på plass. Om det er Statnett som skal ha et sterkere ansvar, eller om det er andre som skal ha et sterkere ansvar, det mener vi at vi trenger å se på. Dette trengs å diskuteres mer, med tanke på hva som er den riktige måten å gjøre dette på.

Ellers er Venstre med på ett forslag. Jeg vet at det også er en del av datasenterforskriften at man skal stille krav om å ta i bruk overskuddsvarme, men jeg ser likevel ikke noe problem med å stemme for dette forslaget. Vi kan alltid prøve å se på hvordan vi gjør et sånt system bedre.

Dette er ikke en sak her, men vi har hatt den tidligere: Vi synes fortsatt ikke at Norge bør være det første landet i verden som innfører forbud mot utvinning av kryptovaluta. Det er mange diskusjoner og mye man skal gå inn i der også, men at vi skal være de første som faktisk innfører et forbud, har ikke Venstre stemt for.

Statsråd Karianne O. Tung [16:49:39]: Datasenter er hjertet i den digitale grunnmuren og viktig for både dagligdagse oppgaver og for å ivareta nasjonal sikkerhet og autonomi. Datasenter er også moderne industribygging.

Norge trenger datasenter. Regjeringen vil legge til rette for datasenter som bidrar til økt verdiskaping, økt sikkerhet og ivaretakelse av norske interesser. Vi ønsker derfor å avgrense utvinning av kryptovaluta mest mulig og utreder nå handlingsrommet for å regulere dette.

Datasentre varierer i kraftbehov, arealbehov og påvirkninger de har på nærområdet. Det er kommunene som planmyndighet som behandler og avgjør søknader om datasenteretableringer. Jeg mener at det ikke er grunnlag for å utrede konsesjonsplikt for datasenter. En konsesjonsordning vil bryte med det etablerte ansvarssystemet og utgjøre en prinsipiell endring i dagens organisering av kraftmarkedet.

Det tilligger ikke nettselskapene å gjøre politiske prioriteringer av om et planlagt kraftforbruk er ønskelig eller ikke. Energiministeren har vurdert at en tilnærming der nettselskapene skal legge vekt på samfunnsnytte, vil være svært vanskelig å gjennomføre i praksis og vil både bidra til uforutsigbare rammevilkår og være klagedrivende.

Energiministeren har også vurdert at en grense for krafttildeling på 25 MW og stortingsbehandling av prosjekter på 25 MW eller mer ville gjort tilknytningsprosessen mer tidkrevende og innebære svært mange tekniske, utpregede forvaltningsoppgaver for Stortinget. Det ville skapt mer byråkrati og uforutsigbarhet, og betydelig økt politisk risiko for aktører som ønsker å videreutvikle eksisterende virksomheter og etablere nye arbeidsplasser i Norge.

Den digitale og grønne omstillingen forutsetter at vi bruker deler av kraften vår på datasenter. Regjeringen har innført krav om gjennomføring av kost-nytte-analyser av muligheten for å utnytte overskuddsvarme fra datasenter over 2 MW, før byggingen blir satt i gang. Regjeringen vurderer nå om kravene skal skjerpes.

En scenariorapport utarbeida av inFuture på oppdrag fra Abelia, Skien kommune og Norsk Datasenterindustri framhever at hver av oss er innom minst 40 datasenter om dagen, og at uten datasenter ville svært mange av tjenestene vi bruker hver eneste dag, være helt utilgjengelige.

Likevel: Datasenternæringen skal være regulert. Det har denne regjeringen sørget for, og jeg vil bruke informasjon fra registreringsplikten i den nye ekomloven og datasenterforskriften til å videreutvikle framtidsrettede rammevilkår for datasenternæringen. Regjeringen arbeider også med en ny datasenterstrategi som vil vise retning for næringen framover.

Marius Arion Nilsen (FrP) [17:01:29]: Det er et interessant forslag Rødt har kommet med, for det er ingen tvil om at inntoget av flere datasenter bringer med seg en del utfordringer og perspektiver man må ta hensyn til og kunne besvare. Fremskrittspartiets holdning er at tilgang på ren, rikelig og rimelig kraft fortsatt skal være et norsk konkurransefortrinn, noe som betyr at man ikke helt ukritisk kan etablere datasenter over hele landet.

Samtidig blir det veldig enkelt å ha en tilnærming der man kun ser på antall sysselsatte, for analyser viser et stort potensial for verdiskaping, der man har stort potensial for å etablere en industri hvor man kan eksportere bits framfor kraft. Når det gjelder det å eksportere foredlet kraft, er det etter min mening vesentlig mye bedre enn kun å eksportere ren kraft.

Det har blitt nevnt her fra flere talere at sikkerhet, beredskap, nasjonal kontroll og ikke minst også registre med data er sensitivt, og det er viktig at man har det på norske hender, på norsk jord. Ikke minst har man også KI og den utviklingen og det kraftbehovet som der kommer til å komme.

Derfor er ikke Fremskrittspartiet mot alle etableringer av datasenter, som andre partier er. Som nevnt tidligere, mener man at det skal være en fornuftig tilnærming til dette som samtidig ivaretar konkurransekraften og ikke minst krafttilgjengeligheten i området. Det som er temaet her først og fremst, er energiknappheten som kan oppstå, kraftbalansen og den påfølgende konsekvensen for andre strømkunder med at man kan få høyere priser, høyere nettleie og de negative konsekvensene det medfører.

Det som er litt spennende med en del datasenter, er at de er avhengig av tilnærmet 100 pst. oppetid og en redundant energiløsning. Der burde man i større grad også sett på krav til datasenterindustrien, at de burde kunne levere kraft til nettet. Hvis man tenker beredskap og forsyningssikkerhet, ville man da ved strømutfall kunne bruke reservegeneratorer til å forsyne nettet i regioner datasentrene er. Det er et innspill også vi fra Fremskrittspartiets side burde tenkt på før i denne saksbehandlingen, men det er i hvert fall noe som kunne vært en interessant bieffekt av datasenteretableringen.

Fremskrittspartiet stemmer mot forslagene. Vi mener dette er en helhetstilnærming og tankegang vi ivaretar i vår energipolitikk generelt og i vårt valgprogram. Derfor stemmer vi mot dette.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [17:04:41]: Ved ein inkurie har det mellom innstillingsmøtet og fram til det trykte eksemplaret kom, kome med at Senterpartiet skal støtta forslaga nr. 2 og 3. Det stemmer altså ikkje. Senterpartiet stemmer imot forslaga nr. 2 og 3.

Sofie Marhaug (R) [17:05:13]: Jeg har bare en liten kommentar til det med overskuddsvarme. Mitt poeng er at overskuddsvarme i og for seg er et sekundært produkt, så hvis man vil etablere et helt nytt datasenter som krever mer kraft, er jo summen av det regnskapet negativt for kraftbalansen, selv om det går an å bruke noe av den overskuddsvarmen. Jeg tror at det SINTEF tar utgangspunkt i når de er positive til bruk av overskuddsvarme, er å bruke varme fra den industrien og de næringene som allerede er etablert – ikke at vi skal etablere mange nye kraftkrevende næringer som vi i sin tur skal bruke litt overskuddsvarme fra.

Jeg vil fullføre et resonnement jeg startet på innledningsvis, som handler om: Er dette en ny, grønn industri? Mitt og Rødts poeng er at det ikke er grønt, alt som glimrer. Nye datasentre kutter ikke Norges utslipp. Nye datasentre fører egentlig bare til et økt kraftbehov. Jeg vil si at det ikke er et grønt skifte hvis man faktisk ikke skifter fra noe til noe annet. Det vi får i stedet, er et grådig skifte der datasenterindustrien, store tekgiganter, tar seg til rette og bruker vår fornybare, klimavennlige og stabile vannkraft til sine formål, uten at vi egentlig får så veldig mye igjen for det.

Det vi derimot får et problem med, er et økt press på naturen. Jeg vil advare alle partiene som bryr seg litt om naturvern, mot å ha et så ukritisk blikk på datasenterindustrien som vi nå legger opp til med dagens politikk. Dette øker presset for mer vindkraftutbygging og annen type kraftutbygging som har negative naturkonsekvenser. Det er det på en måte ingen tvil om. Resultatet er mer bit-for-bit-nedbygging, som vi vet truer det biologiske mangfoldet i Norge. Vi har signert naturavtaler i Montreal og Cali, og likevel legger vi opp til mer av alt raskere, altså hvis datasenterindustrien får det som de vil: 46 nye terawattimer. Jeg håper det ikke skjer.

Det vi ber om med disse forslagene, er å få på plass et system som hindrer en næring som ikke er spesielt fordelaktig for oss, men veldig fordelaktig for Google, TikTok, Microsoft og andre selskaper som ikke kommer norske skattebetalere til gode. Det vi ber om, er at man skal kontrollere denne næringen mye, mye hardere.

Ove Trellevik (H) [17:09:19] (ordførar for saka): FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået, IEA, har begge slått fast at kjernekraft må vera ein del av løysinga for å nå dei globale klimamåla innan 2050. Forslagsstillarane reiser i så måte ei rekkje viktige og interessante forslag.

I Europa satsar ei rekkje land på meir kjernekraft, bl.a. Frankrike og Storbritannia. I det nordiske kraftsystemet er kjernekraft allereie ein viktig del av grunnlasten gjennom anlegg i Sverige og Finland.

Eg trur vi kan slå fast at det er dei naturlege føresetnadane for vasskraft som hittil har gjort at det ikkje har vore behov for kjernekraftproduksjon i Noreg. Vi har nytta oss av kjernekraft, men då i form av kraftutveksling med våre naboland. Eigen kjernekraftproduksjon føreset eit omfattande offentleg regime for atomsikkerheit, strålevern og avfallshandtering av radioaktivt avfall, som ikkje er på plass i Noreg i dag.

I lys av debatten om kva kraftkjelder Noreg bør satsa på framover, er det behov for eit betre kunnskapsgrunnlag om fordelar og ulemper med kjernekraft i den norske energimiksen fram mot 2050, inkludert kva det eventuelt vil krevja av regelverksarbeid og investeringar i infrastruktur. Det vil i dette arbeidet vera naturleg å sjå til erfaringar frå andre land i nærområda våre og vurderingar av potensialet i ny teknologi på området.

Høgre ser fram til kjernekraftutvalet legg fram sin rapport. Me vil deretter vera med og staka ut vegen vidare. Me i Høgre er soleis positive til kjernekraft, og me har fremja fleire forslag her i Stortinget om dette temaet. Fleire av dei fell saman med intensjonen dagens forslagsstillarar har. Eg reknar med at forslagsstillarane sjølve vil gjera greie for sine forslag her i dag.

Sjølv om ein ikkje stemmer for forslaga, betyr ikkje det at ein er imot forslaga. For Høgre handlar det i spørsmålet om kjernekraft meir om prosess enn om sak. Høgre vil avventa rapporten frå kjernekraftutvalet og ikkje starta med parallelle prosessar på ulike tema, så får heller regjeringa ta ansvar for mandatet til utvalet og kanskje den romslege tida dei har fått til disposisjon.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [17:12:03]: Senterpartiet meiner me må skaffa oss eit solid kunnskapsgrunnlag før me vurderer kjernekraft som ein mogleg del av norsk energisystem. Me meiner difor det for tidleg å seia ja eller nei til kjernekraft i Noreg no. Me ønskjer å veta meir.

Då me sat i regjering, tok me eit viktig grep og steg vidare saman med Arbeidarpartiet. Det var at me oppnemnde kjernekraftutvalet i juni 2024. Dei fekk i oppdrag å utgreia kva moglegheiter og utfordringar som er knytte til kjernekraft i ein norsk kontekst, og det skal gje oss eit fagleg og faktabasert grunnlag for den debatten som vil koma. Det arbeidet føregår no, og rapporten skal, i alle fall ifølgje det siste eg høyrde, leverast i april 2026.

Senterpartiet meiner kjernekraft framleis er noko som ligg noko fram i tid. Då er det heilt avgjerande at me byggjer kunnskapen først. Me treng å veta meir om behovet, om teknologien og ikkje minst om dei samfunnsmessige kostnadene når me tar stilling til om og korleis dette skal innlemmast i Noreg. Dette arbeidet er starta, og då synest me det er eit naturleg neste steg på ein ansvarleg og realistisk veg vidare.

Me ser det ikkje som hensiktsmessig å setja i gang nye og til dels overlappande initiativ på kjernekraftområdet før me har fått sett anbefalingane frå utvalet, men me er positive til eit tett nordisk samarbeid om energispørsmål og vil støtta forslaget om nordisk kjernekraftsamarbeid. I tillegg støttar me forslaget om å greia ut moglegheiter for å delta i forskingsprosjekt i europeisk og global regi innan utvikling av MSR og prosjekt der kjernekraft blir nytta til framdrift.

Eg tek opp dei forslaga Senterpartiet står bak.

Marius Arion Nilsen (FrP) [17:13:57]: Regulerbar, forutsigbar og stabil kraft – smak på den. Det er det som er kjernekraft, og Fremskrittspartiet går til valg på at kjernekraft skal bli en del av energimiksen.

Regulerbar kraft kommer det til å bli stor manko av, og det er meget, meget viktig at man bringer til torgs stabil, forutsigbar kraftproduksjon. Der kan kjernekraft bidra. Det er kjernekraftens forse. Vi har derfor fremmet et offensivt forslag som har enkelte forslag som kanskje går litt lenger enn der vi er i dag, med tanke på dem som ønsker å vente på et kjernekraftutvalg. Samtidig er det flere andre forslag det er ganske uforståelig at man velger å ikke støtte, der man eksempelvis tar til orde for et nordisk kjernekraftsamarbeid, noe både den svenske og den finske regjeringen i skriftlig spørsmål via Nordisk råd har uttrykt sterk vilje til overfor meg. Jeg synes det er litt trist å se det dessverre ikke får flertall.

Norge har historisk stor kompetanse innenfor både prosess- og sikkerhetskultur. Vår offshore- og prosessindustri bringer til torgs verdensledende kompetanse som også kan appliseres på kjernekraftteknologi. En stor del av en kjernekraftprosess er prosessindustri og sikkerhet, og der er Norge i verdenstoppen. Nå nylig kom det fra Danmark at de også ønsker å utrede kjernekraft, og man ser en satsing i Sverige der man planlegger 2 500 MW med kjernekraft innen 2035. Der ønsker Fremskrittspartiet å være med. Det hadde vært helt briljant hvis man kunne hatt et nordisk kjernekraftsamarbeid på både forskning, utvikling, innkjøp og drift som gjorde at man fikk prisene ned og skalafordelene opp. På klimatoppmøtet i Dubai ble det vedtatt store og ambisiøse mål for kjernekraft blant verdens ledende nasjoner, og der bør Norge være med og bidra.

Så er det Høyre som mangler for å gi flertall til to forslag, og ut fra saksordførers kommentar nå nylig er det slik å tolke at selv om man stemmer imot forslag framover, er man altså for – noe som gjør det ganske vanskelig å vite hva Høyre egentlig mener. Det er trist å si at man ikke er med her, for her hadde man hatt muligheten til å gi regjeringen en marsjordre om å faktisk å ta et initiativ til et samarbeid med både Sverige og Finland som Norge hadde tjent mye på på lengre sikt.

Jeg tar opp resten av forslagene Fremskrittspartiet står bak.

Ola Elvestuen (V) [17:17:13]: Kjernekraft er en viktig del av energimiksen i Norge allerede. Vi har et felles marked i Skandinavia, og kjernekraft er en del av det, både fra Sverige og fra Finland. Fra Venstres side er vi åpne for kjernekraft. Kjernekraft er helt klart én nødvendig løsning for å få mer kraft og for å få ned klimagassutslipp. Det gjelder i Europa, og det gjelder også ellers internasjonalt. Problemer er kostnader og selvfølgelig at det vil ta tid.

Vi er positive til flere forslag i denne saken. Vi bør være en del av et samarbeid i Skandinavia, særlig når det gjelder forskning og den kunnskapsutviklingen man trenger. Vi er ikke med på forslagene om at vi også skal ha felles finansiering, som Fremskrittspartiet foreslår. Vi har sterke forskningsmiljøer i Norge som må støttes, og vi trenger også å være en del av de europeiske samarbeidene som er, om å bygge opp kunnskapsgrunnlaget omkring kjernekraft.

Vi støtter forslaget om at Norge bør bli med i Euratom. Det har Venstre også foreslått tidligere. Spør vi Institutt for energiteknikk, altså IFE, mener de helt klart at med Norge med i Euratom, vil de få flere ressurser tilbake enn det vi betaler inn, fordi vi har sterke kunnskapsmiljøer.

Vi mener også – og har foreslått det tidligere – at vi bør være en del av samarbeidet i Europa for å utvikle små modulære reaktorer, altså SMR-reaktorer. Det er veldig uklart hvor raskt det vil gå, og hvor store kostnadene til slutt blir, men det er likevel en utvikling vi mener Norge bør være en del av.

Det er mye diskusjon om kjernekraft, og det som er viktig for oss, er at dette ses på som en mulighet. I Europa er det opplagt viktig, men vi må også være med på den utviklingen, ut fra de kunnskapsmiljøene vi har. Det må ikke være sånn at kjernekraft plutselig er den ene løsningen og det eneste man går for, for ikke å gå inn i de andre problemstillingene og de andre områdene vi også trenger å gå inn på for å få mer kraftproduksjon, og der vi kan få det mye raskere – enten det er sol, vind eller andre områder.

Sofie Marhaug (R) [17:20:17]: Rødt mener at kjernekraft er en del av løsningen på den globale klimakrisen, og at vi neppe kommer utenom globalt sett hvis vi skal kutte utslipp og samtidig unngå at folk lever i energifattigdom. I tillegg legger ikke kjernekraft like store beslag på areal. Vi vet at arealbeslag er den største trusselen for artsmangfoldet på jordkloden.

Det betyr ikke at kjernekraft er uten miljøkonsekvenser, og de må vi ta på aller største alvor. Vi har også problemer med miljøkonsekvensene – eller avfallet – fra våre egne gamle forskningsreaktorer. Det er kanskje også en grunn i seg selv til å støtte – nå skal jeg varsle litt støtte til flere av forslagene fra Fremskrittspartiet – forslag nr. 7, fordi vi bruker i dag en kvart milliard på innleie av konsulenter. Jeg tror vi er nødt til å bygge opp mer av vår egen offentlige kompetanse på kjernekraft, med tanke på både håndtering av avfall, forskning og eventuell framtidig utvikling i Norge.

Rødt ønsker ikke noe frislipp av kommersielle krefter. Det tror vi er uklokt. Dette er tross alt noe som må håndteres strengt med tanke på både sikkerhet og vår egen beredskap. Norge er bygget på vannkraft, og egentlig mener Rødt at det holder. Vi har masse kraft i Norge, vi har kraftoverskudd, og vi kan ha det i framtiden også, hvis vi prioriterer kraften klokt. Likevel: Å utelukke kjernekraft for all framtid, også med tanke på at norsk olje og gass en gang kommer til å ta slutt, tror vi er uklokt.

Det betyr ikke at vi skal begynne å bygge kjernekraft i Norge i morgen den dag, åpenbart ikke, men Rødt støtter også forslagene nr. 1 og 2 fra Fremskrittspartiet, som handler om det nordiske samarbeidet, og om forskningssamarbeid. Det tror vi er klokt.

Vi fremmer noen egne forslag også, som bl.a. handler om håndtering av avfall. Jeg tror vi i mye større grad må se håndteringen av vårt eget avfall – som vi har – i sammenheng med å bygge opp vår egen kompetanse, at vi slår sammen de miljøene og tar eierskap til det. Disse problemene kommer til å være her i framtiden, uansett om vi bygger ut kjernekraft i Norge eller ikke. Vi har avfall i Norge vi må håndtere. Da er det klokt å bygge opp vår egen forvaltning. Vi har kjernekraft som en del av energimiksen gjennom utvekslingen med Sverige allerede. Dette er og kommer i enda større grad i framtiden til å bli en viktig del av vår egen forvaltning.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Lars Haltbrekken (SV) [17:23:34]: Norge har hatt to forskningsreaktorer, to mindre atomkraftverk. De er nå heldigvis nedlagt, men vi sliter fortsatt med hvor vi skal gjøre av den bitte lille mengden avfall disse to reaktorene genererte. Vi snakker om en prislapp for å dekommisjonere disse to anleggene på 20, 30, 40, kanskje så mye som 50 mrd. kr.

De siste atomkraftverkene som er bygd i Vesten, har blitt vesentlig dyrere enn det man antok de skulle bli. Vi har sett at Fremskrittspartiet ønsker å bygge atomkraftverk også i Norge. Det er vel også grunnen til at man fremmer dette forslaget, men det å innbille folk at dette er en trygg, pålitelig og billig energikilde, er å kaste blår i øynene på folk.

Det kan være fristende å høre med representantene fra Fremskrittspartiet hvor i Norge de ser for seg at vi skal få bygd de første atomkraftverkene. Er det f.eks. i Vardø? Kommunen der har tatt til orde for det, men senest i dag var sjefsforsker Halvor Kippe ved Forsvarets forskningsinstitutt ute og advarte ganske kraftig mot bygging av et atomkraftverk i Øst-Finnmark. Det vil da ligge 60 km fra russisk jord.

Forsvarets forskningsinstitutt mener at debatten om kjernekraft i Norge i for stor grad har handlet om klima og kostnader, og de etterlyser en bredere vurdering av sikkerhet, beredskap og langsiktige ikke-spredningshensyn. I en rapport de har lagt fram, som heter Sikkerhetsaspekter ved kjernekraft i Norge, skriver de også at en eventuell kjernekraftsatsing i Norge vil føre med seg omfattende sikkerhetsutfordringer, både i fredstid og i krig. Det er da grunn til å spørre representantene fra Fremskrittspartiet – og i og for seg andre som ønsker utbygging av atomkraft i Norge også – om man er villig til å ta denne risikoen.

Det pekes også i rapporten på at kjernekraftanlegg er sårbare for sabotasje, terror og krigshandlinger, og det vises til eksempler fra både Ukraina og Midtøsten. Et kjernekraftverk er et høyt prioritert mål både i krig og ved terror.

Jeg er spent på svaret på disse utfordringene.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [17:26:43]: Kristelig Folkeparti støtter helhjertet alle forslagene som fremmes av Fremskrittspartiet i dag. Det er på høy tid at en politisk slutter å stikke kjepper i hjulene for kjernekraft, og at vi heller legger til rette for kjernekraft som en viktig energikilde for å klare å nå klimamålene våre og ikke minst dekke det kraftbehovet som bare vil øke framover.

For Kristelig Folkeparti er dette en av våre viktigste prioriteringer i energipolitikken. Vi sier ja til kjernekraft og alle gode krefter som på sikt kan bety stabile kraftforsyninger som vil tjene både familiene og bedriftene.

Våre naboland Sverige, Finland, Tyskland, Frankrike og en rekke andre land går nå i bresjen for å bygge ut kjernekraft. Nå må ikke Norge spille seg ut over sidelinja i den utviklingen. Vi må være en del av den, sånn at vi har best mulig forutsetninger for å nå våre klimamål og våre internasjonale forpliktelser.

Det har skjedd mye i den norske energidebatten de siste årene. Etter Kristelig Folkepartis landsmøtevedtak i 2023 har nå en rekke partier samlet seg om kjernekraft som en viktig energikilde for Norge framover. Det understreker behovet for en ny regjering til høsten som kan sørge for at vi får en ny retning, og som går i bresjen for å bygge ut kjernekraft framover.

Vi har en energiminister som stadig nevner at kjernekraft er en avsporing fra kraftdebatten, og heller vil snakke om andre energikilder. Det som er mest skadelig for energibehovet til næringslivet, er når vi setter ulike energikilder opp mot hverandre. Vi sier ikke nei til andre energikilder, men vi mener at kjernekraft må være en del av den miksen for å gi mer stabil kraft og mindre naturinngrep.

Nå står 60 norske kommuner klar og ønsker kjernekraft i sin kommune. De etterlyser mer tilgjengelig kraft til både næringsliv og familier å for å klare den grønne omstillingen. Dette er en energikilde som det faktisk er støtte til lokalt. Det burde i seg selv være en grunn til ikke å avvise kjernekraft som en løsning.

Kristelig Folkeparti støtter alle forslagene som i dag er fremmet i denne saken.

Statsråd Terje Aasland [17:29:24]: Det kunne vært fristende å begynne med et retorisk poeng med tanke på innlegget som kom fra siste representant. Energiministeren har aldri sagt at kjernekraft er en avsporing av debatten. Energiministeren har sagt at for den situasjonen vi står i nå, er kjernekraft en avsporing av debatten. Kjernekraft nå vil ikke gi den kraften vi trenger nå, uansett hvilket valg en tar her i Stortinget.

Vi har satt ned et kjernekraftutvalg som skal belyse alle sider ved kjernekraft i Norge, både det sikkerhetspolitiske aspektet, lagringsproblematikken, kunnskapsproblematikken, hvordan det vil virke inn på kraftsystemet vårt – nær sagt alle aspekter skal utredes. Sånn sett vil kjernekraftutvalget også svare ut de forslagene som i all hovedsak blir fremmet i denne saken.

Så blir det referert til Danmark og at nå vil også Danmark utrede kjernekraft. Ja, de ligger da et år etter Norge, for det var i juni i fjor vi satte ned kjernekraftutvalget og startet den utredningen vi nå holder på med. I et så stort og viktig spørsmål som kjernekraft er, både av sikkerhetspolitiske hensyn, av miljøhensyn, med hensyn til spredningsfare for avfall og også med hensyn til hvilken positiv betydning det kan ha over tid, tror jeg det er viktig at vi avventer hvordan dette kjernekraftutvalget legger fram sine svar.

Det er ingen tvil om at kjernekraft er en viktig del av kraftforsyningen både i Norden og i Europa. Det er økt interesse for å bygge ut kjernekraft i en europeisk kontekst. Det tror jeg er helt riktig og nødvendig, for de har ikke den regulerbare kraften som Norge har med vannkraften vår.

Det er også sånn at vi har et veldig godt og tett samarbeid med våre nordiske naboland. Det samarbeidet har vi forsterket i løpet av de siste månedene. Jeg hadde sist møte med dem for to dager siden, og vi er veldig enige om at de nordiske landene trenger å jobbe enda tettere sammen i tiden framover av flere ulike årsaker.

Så er det mange spennende og interessante utviklingstrekk når det gjelder nye konsepter for kjernekraft internasjonalt. Vi er selvfølgelig åpne for at SMR-er kan spille en rolle i norsk energiforsyning på sikt. Vi er tjent med å styrke kompetansegrunnlaget vårt og følge med på teknologiutviklingen, og det har vi lagt opp til å gjøre.

Kjernekraftutvalget vil svare ut viktige spørsmål som jeg mener det er viktig at Stortinget kommer til å diskutere, og da tror jeg det er klokt å avvente det før en tar prinsipielle eller ideologiske tilnærminger til et så viktig spørsmål.

Marius Arion Nilsen (FrP) [17:41:27]: Jeg skal ikke forlenge debatten unødig. Det blir jo mange sene kvelder her for tiden, for det er noen forslag å gå igjennom, og ikke minst er det en god del proposisjoner fra regjeringen med korte frister. Det jeg skal gjøre, er å svare ut en del spørsmål jeg fikk fra SV, som var bekymret for kjernekraft, forstår jeg.

Fremskrittspartiet har ikke pekt ut en eneste kommune vi skal etablere kjernekraft i. Det er opp til reguleringsmyndigheter, som vi ønsker å få etablert her i dag, og som vi får støtte fra en del partier til å se på. Det vil avhenge av både geologiske forhold, kraftbehov og ikke minst sikkerhetsmessige vurderinger. Så det å etablere kjernekraft rett ved russergrensen vil i så måte kunne medføre utfordringer.

Det som er veldig interessant å se, er at i november 2024 viste en opptelling at det var 60 kommuner som var positive til å etablere kjernekraft i Norge. Antall kommuner som er positive til å etablere vindkraft i Norge, kan man telle på én hånd, kanskje til og med på noen få fingre. Det viser et stemningsskifte i befolkningen. Det viser at folk er opptatt av både det lave arealfotavtrykket som kjernekraft gir, og ikke minst den stabile, regulerbare kraftproduksjonen det leverer.

Folk har begynt å forstå utfordringene med uforutsigbar og ikke-regulerbar kraftproduksjon. Det ser man mer og mer av i Europa, fra den veien man går der, som medfører ekstreme kostnader for systemoperatørene som skal balansere nettet, og ikke minst store sikkerhetsmessige utfordringer med potensial for blackout, som man nylig så i Portugal og Spania.

Alle kraftverk er jo utsatt for både sabotasje, angrep, krigshandlinger og annet, og kjernekraft vil være tilsvarende som vannkraft. Hvis man sprenger en stor vannkraftdemning, vil man ha en katastrofe i hendene. Det er det samme hvis man sprenger et kjernekraftverk: Det vil medføre meget negative konsekvenser. Det er noe vi nordmenn i altfor liten grad har tatt inn over oss tidligere, men som man må hensynta når man skal bygge ny kraftproduksjon.

Til sist appellerer jeg atter en gang til Høyre om at de støtter Kristelig Folkeparti, Venstre og ikke minst Senterpartiet, så man faktisk får en borgerlig samling som gir en positiv og offensiv tilnærming for kjernekraft inn mot valgkampen.

Lars Haltbrekken (SV) [17:44:40]: Ingenting er vel bedre enn å forlenge en god debatt når sommersola steker utenfor.

Representanten fra Fremskrittspartiet viser til at det i dag er flere kommuner som ønsker utbygging av atomkraft enn som ønsker utbygging av vindkraft. Hvis representanten hadde hatt litt historisk kunnskap om energipolitikken i Norge, ville han ha visst at for 10–15 år siden var det et ganske stort antall kommuner som ønsket utbygging av storskala vindkraft. Men så så man konsekvensene av det, med store naturinngrep, og jeg tør spå at sånn vil det også gå med atomkraft. Når vi ser konsekvensene av det, når vi skal begynne å krangle om hvem som skal ta hånd om det høyradioaktive avfallet, tror jeg stemningen vil snu, og da har vi kastet bort dyrebare ressurser, penger og flotte sommerkvelder på å diskutere en energikilde som vi ikke kommer til å satse noe særlig på.

Jeg hørte også replikkordskiftet mellom representanten fra Fremskrittspartiet og statsråden, og representanten fra Fremskrittspartiet var da svært bekymret for kostnadene ved vindkraft. Men faktum er at den energikilden de nå ønsker seg, atomkraft, er mye dyrere, så hvis det er kostnadene Fremskrittspartiet er bekymret for, bør de trekke de forslagene som de fremmer her, og stanse sin ivrige kamp for å få bygd atomkraftverk.

Vi hører også at representanten fra Fremskrittspartiet ikke vil peke på noen kommuner som skal bygge atomkraft, men vil i stedet la det være opp til kommunene selv å bestemme om de skal gjøre det eller ikke. Det betyr at representanten fra Fremskrittspartiet er åpen for å bygge et atomkraftverk i Vardø, noe Forsvarets forskningsinstitutt advarer meget sterkt mot, nettopp på grunn av de sikkerhetsutfordringene dette gir, med nærheten til russergrensen.

Ove Trellevik (H) [17:47:10]: Eg vil gjerne tilbake til forslagsstillarane og representanten frå Framstegspartiet si undring om kvifor Høgre ikkje kunne stemma for forslag me var for. Eg sa i innlegget mitt at me var for fleire av forslaga som vert fremja her, og me har faktisk fremja nesten likelydande forslag sjølv her i denne salen. Det som kom ut av debatten den gongen, var jo det som statsråden her nemner – at dei har sett ned kjernekraftutvalet, som jobbar med ei rekkje av desse spørsmåla.

For Høgre handlar dette altså om prosessen framover og ikkje nødvendigvis om dei forslaga som vert fremja her. For Høgre er det viktig at me held trykket oppe i spørsmålet om kjernekraft, og at me skaffar oss den kunnskapen som me treng for å kunna ta ein god debatt om kjernekraft – fordelar, ulemper, risiko, sårbarheiter. Det skal me gjera når me har skaffa oss den kunnskapen som kjernekraftutvalet skal gje oss.

Det ligg òg i mandatet til kjernekraftutvalet at dei skal søkja samarbeid og vurdera samarbeid med andre land. For min del meiner eg at det dekkjer godt opp samtlege av dei spørsmåla som forslagsstillarane reiser. Dei er ivaretekne på ein svært god måte. For Høgre handlar ikkje dette om å vera med på å laga offensive vedtak inn mot ein valkamp, slik som forslagsstillarane her seier. For Høgre er dette mykje, mykje viktigare. Det handlar rett og slett om framtida og korleis me skal sikra nok energi til innbyggjarane våre også etter 2050.

Marius Arion Nilsen (FrP) [17:49:02]: Det ble visst en forlengelse av debatten likevel.

Historikken om energipolitikk kjenner jeg godt til. Det var gode dager for vindkraft helt til det ble bygd og man så den ødeleggelsen av natur og ikke minst den visuelle forstyrrelsen og annet det medførte.

Når det gjelder kjernekraft, har man jo sett at det har gått motsatt vei. Tyskland har f.eks. lagt ned kjernekraft. Det var et feilsteg, det er det flere politikere som innrømmer, og der begynner man nå å se på å reversere den politikken.

Så må jeg si at representanten fra SV setter ny rekord i vrangtolkning om plassering av kjernekraft, når jeg sier at det er opptil reguleringsmyndigheter og Energidepartementet. Jeg vil anta at de da vil hensynta sikkerhet, beredskap og andre forhold og dermed bestemme hvor det skal ligge.

Statsråd Terje Aasland [17:50:18]: Er det noe som kjennetegner norsk kraftdebatt, er det at en har tatt forholdsvis kloke beslutninger i Stortinget. Allerede fra tidlig fase av utviklingen av stor vannkraft fikk vi panikklovene, vi fikk industrikonsesjonsloven, og vi sikret rettighetene på fellesskapets hender og kan i dag også glede oss over at det er forholdsvis store utbetalinger til fellesskapet fra kraftsektoren vår.

Jeg tror det er viktig at vi også nå tenker oss litt om, når vi skal snakke om en helt ny kraftproduksjon i Norge som har utfordringer ved seg, men også muligheter i seg. Utfordringene ble belyst av bl.a. representanten Lars Haltbrekken, f.eks. det sikkerhetspolitiske aspektet, lagring av avfall, forhold knyttet til det. Vi har ennå ikke løst det med strålingsfaren for thoriumavfall eller det med slaggavfall fra gruvene ved Søve. Jeg tror vi har holdt på 20 år – i hvert fall så lenge jeg har vært på Stortinget – med å diskutere hvordan vi skal løse det.

Det er forholdsvis krevende også rent økonomisk. Den svenske regjeringen har fått utredet finansieringsbehovet knyttet til kjernekraft i Sverige. Det jeg forstår av den utredningen, er at de ønsker en storstilt utbygging av kjernekraft, mellom 4 GW og 6 GW, altså mellom 4 000 MW og 6 000 MW, og det vil koste om lag 400 mrd. kr. For at det skal være regningssvarende, må prisen ligge på mellom 1 krone og 20 øre og 2 kroner og 20 øre. Ingen i Norge vil betale den prisen – og i hvert fall ikke industrien. Det svenske finansieringsutvalget foreslår også at staten bør dekke 75 pst. av investeringskostnadene. Det er ganske mye penger. Så det å forenkle debatten om eventuell introduksjon av kjernekraft i Norge på den måten jeg føler enkelte legger opp til her, er ganske krevende. Jeg synes også det blir litt useriøst å gjøre det.

Jeg tror at å gå de skrittene vi trenger å gå, sammen, hente inn kunnskap gjennom kjernekraftutvalget, ta den politiske debatten med tanke på om dette er riktig vei videre, og så sette ned noen stolper som vi må finne svar på, vil være en god og betryggende måte å gjøre det på. Vi må huske på at de vedtakene vi eventuelt gjør rundt kjernekraft, må stå i mange hundre år, fordi det er avfallsproblematikk i mange hundre år, om ikke tusen år, som ligger der. Det tror jeg det norske folk fortjener at Stortinget faktisk er orientert om, og at vi også tar dette på alvor og ikke bagatelliserer det bort i en debatt om dette.

Til slutt: Vi ønsker som sagt alle produksjonskilder vurdert. Vi heier på oppgraderinger av vannkraften, vindkraft, havvind og solkraft. Vi ser også muligheter i kjernekraft, men vi må ta konsekvensen av det og må kunne nok om det før vi tar beslutninger.

Stein Erik Lauvås (A) [17:54:26]: Energi- og miljøkomiteen har behandlet representantforslaget om et krafttak for kraft. Det er fremmet ti forslag knyttet til organisering og regulering av kraftforsyningen. Vi har fått tre høringsinnspill og mottatt svar fra energiministeren.

Komiteen viser til at uroligheter og krig i Europa over tid har påvirket kraftmarkedet. Dette har bidratt til betydelige prisvariasjoner. Høye og ustabile strømpriser har hatt konsekvenser for både husholdninger og næringsliv og har medført behov for omfattende tiltak. De vedvarende svingningene i prisnivået har – for å si det mildt – bidratt til økt politisk og offentlig oppmerksomhet og har reist spørsmål om hvordan kraftforsyningen bør organiseres og reguleres i møte med nasjonale behov og internasjonale rammebetingelser.

Komiteen viser til at regjeringen Støre, som en del av arbeidet med å belyse disse utfordringene, har nedsatt energikommisjonen og strømprisutvalget. Statsråden opplyser også i sitt svarbrev at flere av de foreslåtte tiltakene enten allerede er under behandling i andre prosesser, er vedtatt eller er til vurdering.

Arbeiderpartiet støtter en energipolitikk som bygger på sektorregulering og et betydelig offentlig eierskap. Det gir forutsigbarhet, energisikkerhet og tilgang på ren og rimelig kraft. Vi mener dette er avgjørende for at norsk industri og næringsliv fortsatt skal ha en trygg tilgang på energi. Vi støtter tiltak som fremmer mer kraftproduksjon, bedre nettkapasitet og økt energieffektivisering. Regjeringens arbeid med bedre fastprisavtaler, styrket fjernvarmestøtte og større åpenhet i kraftsystemet er viktige bidrag til dette krafttaket. Senest i dag ble norgespris foreslått av regjeringen.

Jeg må få lov å si jeg ble gledelig overrasket da jeg så forslaget om et krafttak for kraft fra SV. Jeg ble likevel skuffet, for ingen av disse ti forslagene sier noe om hvordan man skal skaffe mer kraft i Norge. Er det noe vi kommer til å trenge i dette landet i årene som kommer, er det å produsere mer kraft og ikke bare omfordele den kraften vi har.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [17:56:46]: Senterpartiet meiner det er avgjerande å ta vare på norsk politisk styring i forvaltninga av våre naturressursar, for det er ikkje tilgangen på naturressursar i seg sjølv som skaper verdiar for fellesskapet, men måten me forvaltar dei på. Historisk har forvaltninga av norske naturressursar sørgt for at kraftforedlinga har skapt store verdiar som samfunnet har hatt nytte av. I åra framover vil dette vera eit viktig grunnlag for å sikra arbeidsplassar og industriar og at dei held seg lønsame og kan vidareutviklast. Råvarene Europa er avhengig av, kan ikkje berre koma frå Kina. Det er difor avgjerande å sikra ei langsiktig verdiskapande forvaltning i tråd med norske og europeiske interesser.

Nokre vil hevda at kraftutveksling er nødvendig for stabilitet, men stabilitet finst knapt i dagens europeiske kraftmarknad. Logikken om at utanlandskablane er eit slags straumberedskapstiltak, sviktar totalt når land som Tyskland ikkje har orden på sin eigen straummarknad. Me kan ikkje sitja stille og sjå på at straumprisane i Noreg stadig blir styrte av forhold i den europeiske kraftmarknaden. Det var aldri meininga at norske hushaldningar og bedrifter skulle betala tysk pris for norsk kraft.

Fastlandsindustrien vår er bygd på krafta me har. Risikoen me står overfor med svekt konkurransekraft og tapte arbeidsplassar, må me ta på alvor. Difor meiner me i Senterpartiet at me må seia nei til nye danmarkskablar, slå fast at det ikkje skal byggjast ut nye utanlandskablar, starta forhandlingar med Tyskland og Storbritannia for å få betre kontroll med eksporten gjennom utanlandskablane, gjera fastpriskontraktar tilgjengelege òg for små og mellomstore bedrifter og omklassifisera nødvendig straumforbruk til eit nødvendigheitsgode til liks med vatn og avløp.

Dette har Senterpartiet meint heile vegen. Me har tidlegare i inneverande sesjon fremja liknande forslag som har blitt røysta over i Stortinget, m.a. Innst. 196 S for 2024–2025 og Innst. 198 S for 2024–2025. Senterpartiet meiner framleis dette, og difor støttar me desse forslaga.

Dette er problem som statsråden for lengst burde ha teke tak i. Ta f.eks. danmarkskablane, som Arbeidarpartiet har vedteke at ikkje skal realiserast. Dei eldste kablane til Danmark blei bygde i ei heilt anna tid og har no spelt ut si rolle. No kan me la dei fasast ut og på den måten redusera prissmitten til Europa og få meir kontroll over straumprisane her heime. Då er det synd at statsråden lar Statnett og NVE halda fram med å bruka ressursar på å utgreia utbygging av nye danmarkskablar.

Med det tek eg opp dei forslaga Senterpartiet er med på.

L ars Haltbrekken (SV) [17:59:31]: Vi registrerer at solen fortsatt skinner på utsiden.

Vannkraften har vært viktig for bygging av den norske velferdsstaten. Det å sikre industri og forbrukere stabile strømpriser til produksjon og forbruk har vært helt avgjørende. Spørsmålet er om det kommer til å være sånn også framover. Vi har bak oss noen år med et svært urolig strømmarked hvor prisene har gått opp og ned som en god, gammeldags jojo. Nå har regjeringen lansert sitt forslag om en norgespris på strømmen. Det er for forbrukerne, husholdningene, men hva med næringslivet?

I dette representantforslaget fra SV kommer vi med flere forslag som kunne ha gitt oss bedre kontroll på kraften og på prisen på strøm. Ett av de forslagene er å ta nødvendig strømforbruk av børs gjennom å opprette et statlig strømselskap som kan tilby nødvendig kraft direkte til forbrukere, industri og næringsliv, og gjennom det utstede langsiktige priskontrakter til utbyggere av ny kraft samt eksisterende kraftproduksjon. Dette er altså et strømselskap som både vil kjøpe kraft og vil kunne selge kraft.

Dette er også et selskap som LO-kongressen nylig gikk inn for. Jeg håper at statsråden og regjeringen vil lytte til LO-kongressen, som ønsker større kontroll over kraftsituasjonen, og at regjeringen kan være med på å bidra til at også næringsliv og industri får stabile rammevilkår i årene framover. Det er avgjørende for å bevare norsk industri og arbeidsplasser i Norge, og det er avgjørende for at vi fortsatt skal bidra til å kutte utslipp av klimagasser.

Jeg tar med det opp de resterende forslag som SV er med på.

Ola Elvestuen (V) [18:02:29]: Venstre støtter komiteens tilråding og ingen av mindretallsforslagene i denne saken. Vi mener at det i Norge er nasjonal styring over kraftpolitikken. Problemet er heller den politikken som føres – ikke at man ikke har kontroll på den, eller ikke kan ha kontroll på den.

Fra vårt perspektiv er et av problemene at vi stiller oss mer og mer på siden av den utviklingen som er i resten av Europa. Resten av Europa kjører nå fram Ren energi-pakken. Vi får nå endelig innlemmet tre direktiver derfra – fornybardirektivet og to andre direktiver – men vi trenger å få hele pakken. Vi trenger også klimapakken Klar for 55, og vi trenger REPowerEU.

Det er riktig, som har blitt sagt, at prisene har vært høye de siste årene, men det er forunderlig at ingen så langt har nevnt bakgrunnen for at prisene er høye. Prisene er ikke høye fordi det er utvekslingskabler; prisene er høye fordi det var et russisk angrep på Ukraina, og fordi Europa ikke lenger skal bruke billig russisk gass. Vi skal vekk fra den, og dermed er man avhengig av dyrere LNG. Det er hovedproblemet. Vi, som resten av Europa, burde være med på den omstillingen som det krever.

Veldig ofte drar man fram Draghi-rapporten, som handler nettopp om hvordan konkurranseforholdene er for europeisk industri. Draghi-rapporten legger vekt på at man skal ha et enda større tempo i omstillingen til fornybar energi. Fornybar energi kommer over tid til å produseres like billig i Europa som her. Det vil være svingninger, og det vil fortsatt være dyrt, men over tid vil de svingningene komme med lavere priser også, og det vil komme oftere.

Problemet er egentlig at parti etter parti ikke bare skal en strømstøtte for de høyeste prisene – det kan vi også være med på, særlig når det er på sitt verste – men at det kommer stadig nye forslag om priskontroll, sist med norgespris. Vi bruker altså store summer samtidig som det undergraver det markedet som skal gjøre at vi får mer fornybar energi. Sannheten er at det utvikles nesten ingenting, mens resten av Europa bygger så det synger etter.

Det er ingen grunn til å stoppe utvekslingskablene. De ble heldigvis bygget tidsnok, som jeg har sagt før, så vi er en del av dette. Danmarkskablene bør selvfølgelig fornyes. Akkurat på samme måte som at vi er del av et nordisk samarbeid, bør vi være en del av det samarbeidet også framover.

Problemet er at man setter seg for mange vekslende mål. Derfor går omstillingen til mer fornybar energi ikke raskt nok. Det er det vi bør konsentrere oss om også i Norge. Det er ingen av disse forslagene som bedrer på det.

Statsråd Terje Aasland [18:05:49]: Regjeringen har som mål å sikre rimelig og rikelig tilgang på kraft for norske bedrifter og husholdninger. Vi har siden vi tiltrådte, tatt flere grep for å sørge for mer kraft, økt energieffektivisering og økt kapasitet i strømnettet. Regjeringen fikk også raskt på plass en strømstønadsordning i desember 2021. Ordningen gir forutsigbarhet og bidrar til å holde husholdningenes strømutgifter nede. En familie i Sør-Vest Norge, prisområde NO2, med en vanlig enebolig på 180 m², kan per desember 2024 ha fått redusert sine totale strømutgifter med rundt 42 000 kr siden strømstønadsordningen ble innført.

For å gi husholdningene økt trygghet og forutsigbarhet har regjeringen nå foreslått å innføre norgespris på strøm, som et valgfritt alternativ til dagens strømstønadsordning. Vi har også foreslått å innføre norgespris og strømstønad for fjernvarme. Norgespris vil gi husholdningene større sikkerhet om den faktiske strømprisen de skal betale over timer, uker og sesonger. Et forslag til ny lov om norgespris og strømstønad til husholdninger har vært på høring og vil bli fremmet neste fredag.

For bedriftene etablerte regjeringen i 2023 et rammeverk som gir næringslivet bedre muligheter til å tegne gode fastprisavtaler for strøm gjennom kontraktsunntak i grunnrenteskatten for standard fastprisavtaler. Det rammeverket bør det være mer konkurranse om, både fra kraftprodusenter, strømsalgsselskaper og næringslivet selv.

I Norge har vi full kontroll over kraftressursene. Det er også vi som nyter fordelene av å ha et kraftoverskudd, effektoverskudd, ren produksjon og høy andel offentlig eierskap. Vi har i flere tiår hatt kraftutveksling med våre naboland. Det har vært til gjensidig nytte, og vi har kunnet utnytte de ulike egenskapene i våre lands kraftsystemer. Dette styrker forsyningssikkerheten. Også framover må kraftutveksling med andre land være til nytte for Norge og bidra til å sikre forsyningssikkerheten.

Siden 2021 har vi sett en helt spesiell situasjon i det europeiske energi- og kraftmarkedet, en situasjon som gradvis og heldigvis har endret seg til det bedre gjennom 2023 og 2024. Samtidig har kraftsystemene i Europa gjennomgått store endringer. Nedlegging av regulerbar kraftproduksjon og økt utbygging av væravhengig produksjon har gjort det europeiske kraftsystemet mer sårbart for endringer i værforhold og uforutsette hendelser som kan gi knapphet på kraft.

Som en del av strømpakken regjeringen la fram i slutten av januar, slo vi på den bakgrunn fast at Statnett ikke skal starte planlegging av flere undersjøiske utenlandsforbindelser fram til 2029. Dette gir forutsigbarhet i regjeringens politikk, samtidig som vi må være åpne for at situasjonen i kraftsystemet i Norge og landene omkring oss kan se annerledes ut om noen år.