Ingunn Foss (H) [10:10:31] (ordfører for saken): Departementet fremmer i denne proposisjonen forslag til lov om statens kommisjon for partnerdrap, som gir rammer for kommisjonens arbeid, organisering og tilgang til opplysninger.

Kommisjonen vil ha som hovedoppgave å granske alle partnerdrapssaker i Norge for å avdekke svikt i varsling, beskyttelsestiltak, politiarbeid og samarbeid mellom ulike aktører. Ved å lære av tidligere feil kan det utvikles konkrete anbefalinger som kan hindre framtidige tragedier. Kommisjonen vil også kunne bidra til bedre statistikk og forskning på feltet.

Jeg vil i fortsettelsen uttrykke Høyres syn i saken.

Arbeidet med å få kommisjonen på plass har tatt for lang tid, spesielt med tanke på at disse sakene handler om liv og død. Det er snart fire år siden høringsfristen gikk ut. Partnerdrap er en av de mest brutale formene for vold i nære relasjoner, og hvert år mister flere kvinner livet som følge av dette. Selv om det er gjort mye de siste årene, viser tragiske hendelser at det fortsatt er hull i systemene våre, og at vi må gjøre mye mer for å hindre at dette skjer.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for å utvide kommisjonens mandat til å omfatte flere sakstyper. Det kan godt tenkes at det er lurt, men vår oppfatning er at kommisjonen raskest mulig må starte sitt arbeid, og vi er enig med departementet i at kommisjonen bør høste erfaringer, og at en eventuell utvidelse kan vurderes i forbindelse med evaluering av kommisjonens arbeid.

Lovforslagets § 7 har vært mye diskutert. Her gis enhver rett, men ikke en plikt, til å gi opplysninger til kommisjonen som er nødvendige for kommisjonens arbeid, uten hinder av taushetsplikt.

Høyre mener at det er nødvendig for kommisjonen å kunne få et så bredt informasjonsgrunnlag som mulig, og at det derfor er behov for at også taushetsbelagt informasjon fra andre enn politiet kan utleveres til kommisjonen. Med et så alvorlig bakteppe og statens plikt til å forebygge drap er vi enig med departementet i at utlevering av taushetsbelagte opplysninger er nødvendig og forholdsmessig i disse sakene.

I sluttspurten av behandlingen av saken kom justisministeren med et brev til komiteen med et endringsforslag til § 7. Her foreslås det at opplysninger som forsvarere får tilgang på i en straffesak, likevel ikke kan utleveres, med mindre den som har krav på hemmelighold, samtykker.

Forslaget slik det foreligger nå, er på sida av proposisjonen og ikke underlagt verken høring eller det helhetlige lovarbeidet som normalt gjøres. Vi beklager denne framgangsmåten og forutsetter at lovforslaget slik det står i proposisjonen, står seg opp mot norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

Noen høringsinstanser har også tatt til orde for at det bør gjelde en utleveringsplikt, ikke bare for politiet, men også fra andre relevante aktører. Erfaringer fra tidligere midlertidige granskingsutvalg tilsier at det ikke er nødvendig med en slik plikt.

Relevante aktører har ønsket å bidra til utvalgenes arbeid og frivillig utlevert nødvendige opplysninger. Det håper vi at også vil være tilfelle for denne kommisjonen.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [10:13:38]: Noe av det vondeste vi kan høre om, er mennesker som i forhold der de skulle ha opplevd trygghet og kjærlighet, opplever vold, enten det er snakk om psykisk eller fysisk vold – mennesker som likevel blir i forholdet i håp om endring og bedring, men der ting likevel vedvarer, eskalerer eller i verst tenkelige scenario ender med dødsfall. Slike hendelser har vi sett altfor mange av de senere årene – altfor mange. Det må stoppes. Vi må snu enhver stein for å finne kunnskap, lære av kunnskap og handle på kunnskap.

Saken vi behandler i dag, er forslag til en lov om Statens kommisjon for partnerdrap. Det er en lov som gir rammer for at kommisjonen skal kunne arbeide så grundig som overhodet mulig, for nettopp å kunne snu enhver stein for å finne svarene vi trenger, så vi kan handle før det er for sent. Partnerdrapskommisjonen skal kunne undersøke saker der gjerningspersonen er domfelt for drap eller andre voldssaker med døden til følge mot daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Målene er å undersøke sakene, lære av feil og forebygge dette. Det må vi klare.

Dette kan skje oss alle, våre barn og våre venner. For hvem gjelder det? I samtaler med politiets beste eksperter har jeg fått lære at ingen velger slike forhold. Det er heller slik at man er i et forhold med en man er glad i, der man tror på kjærligheten, på et unnskyld, på forsikringer. Det er partnere som kanskje skammer seg over forholdet de er i, og det de godtar gang på gang. Det er partnere som så inderlig vel vi tro på gjentatte unnskyldninger og håp om endring, Det er partnere som ikke valgte dette, men som opplever at grensene flytter seg litt etter litt, helt til de står i den situasjonen de står i, som er så vanskelig. Grunnen til at de ikke gikk første gang, er kanskje den samme grunnen til at de ikke går nå, i tillegg til at mange etter hvert er redde for konsekvensene av hva som kan skje med dem, med barnet, med kjæledyr og med partneren hvis de går.

Hvert drap er et drap for mye. Det er drap vi må forstå hvordan vi kan hindre. Jo mer vi lærer om partnerdrap, jo flere kan vi beskytte. Det er derfor dette er så viktig.

Else Marie Rødby (Sp) [10:16:38]: Hvert år blir vi presentert for statistikker som bare bekrefter det vi allerede vet. Vi har ikke lykkes med å forebygge og forhindre partnerdrap med de midlene og de verktøyene vi har.

Partnerdrap er alvorlig kriminalitet hvor vi som samfunn må gjøre mer. Vi må vite mer, og vi må gjøre mer. I sju av ti partnerdrap var det registrert vold før drapet, noe som tilsier at det åpenbart er et stort potensial for forebygging i hjelpeapparatet. Dessverre er det slik at en del av dem som begår partnerdrap, også tar sitt eget liv, uten å legge igjen klare spor som bidrar til å finne ut av hva som kan forårsake slike handlinger. Politiet mangler ofte den stemmen når de skal etterforske partnerdrap.

I VG er det en oversikt over de 192 kvinnene og 28 mennene som siden år 2000 er drept i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen. Den oversikten er en viktig påminner om at vi må gjøre alt vi kan for å forstå, lære om og forebygge partnerdrap. De siste 25 årene har statistikken svingt, fra noen få partnerdrap i året og opp til 20. Ni av ti av de drepte er kvinner, og ressurssvake er mest utsatt. Så vi vet noe, men vi vet ikke nok, og det vi vet, er åpenbart ikke satt godt nok i system. Hjelpeapparatet snakker ikke nødvendigvis godt sammen, og voldsutsatte står i fare for ikke å få den hjelpen de trenger.

I flere debatter og saker som justiskomiteen har hatt til behandling, har behovet for å se på taushetsplikt og utfordringer med informasjonsdeling vært reist gjentatte ganger. Komiteen har i flere saker og i ulike flertall samlet seg om nettopp formuleringer som skal være med på å bygge ned barrierer, øke samarbeid mellom hjelpeinstanser og skaffe dem som trenger det, bedre og mer koordinert hjelp. Her står vi overfor et helt praktisk eksempel på dette med å se på taushetsplikt i helt spesielle og helt avgrensede tilfeller, altså når noen er dømt for å ha begått partnerdrap.

Proposisjonen vi har til behandling, legger opp til et unntak fra taushetsplikten, som er nærmere redegjort for, og som etter vårt syn er vurdert godt i proposisjonen når det gjelder nødvendighet, og også når det gjelder forholdsmessighet. Derfor er det som ligger i proposisjonen som forslag til § 7, blitt en bestemmelse som gir adgang, men ingen plikt til å utlevere opplysninger til kommisjonen. Det er viktig å understreke at kommisjonen i seg selv er ilagt en streng taushetsplikt. Etter vårt syn er dette et forslag som er utformet nettopp for å få mer kunnskap, for å kunne forebygge og forhindre alvorlig kriminalitet, for å bidra til å bygge ned nettopp de barrierene som jeg nevnte. Det er et forslag som dessverre ikke får flertall. For Senterpartiets del deler vi de begrunnelsene som Ingunn Foss fra Høyre redegjorde for nettopp, og vi vil støtte det forslaget som lå i proposisjonen opprinnelig.

Helge André Njåstad (FrP) [10:19:46] (leiar for komiteen): Saka me behandlar no, er lovsaka i samband med denne kommisjonen som allereie er sett ned. Bakgrunnen for at me har ein kommisjon, er den dystre statistikken som alle kjenner til, med altfor mange partnardrap og aukande grad av vald i nære relasjonar, noko som er eit stort samfunnsproblem. Det var bakgrunnen for at den regjeringa som Framstegspartiet var ein del av, sette ned eit utval, som såg på denne problematikken og føreslo at ein skulle koma med ein slik kommisjon. Kommisjonen vart sett ned av dagens regjering og skal no få regelverket knytt til arbeidet sitt. Det er bra at det politiske Noreg set denne saka på dagsordenen i fellesskap og er oppteke av at ein skal læra av alle dei tragiske hendingane, for å forsøka å unngå at nye tragiske hendingar skjer.

For Framstegspartiet er det veldig viktig å læra av hendingane for å setja inn rette tiltak. Det er mange ting som kan lærast av dei tragiske hendingane som har skjedd. At me må styrkja psykiatrien, kan vera eit læringspunkt. At me må bruka omvendt valdsalarm meir, er eit anna. At me må styrkja politiet slik at dei kan jobba meir førebyggjande, er eit tredje. Det vil sikkert òg koma mange andre forslag frå denne kommisjonen, som vil vera nyttige for å hindra at folk skal leva i frykt, og at det skal skje nye hendingar.

Som fleire har vore inne på, er det ei sak som skil komiteen her. Høgre og Senterpartiet er ikkje med på det nye forslaget til ordlyd når det gjeld kva informasjon som er teiepliktig, og kva som kan delast. Bakgrunnen for at Framstegspartiet tilhøyrer eit anna fleirtal, i lag med Arbeidarpartiet og andre parti, handlar om at me har tatt Advokatforeningen sine ankepunkt på alvor, for det er viktig i ein rettsstat at ein skal kunna snakka med advokaten sin utan at ein skal vera redd for at den informasjonen blir brukt seinare i ei anna setting. Me trur at det ville gjort at den viktige rettssikkerheita i ein rettsstat – at ein skal ha ein god rettsprosess – ville vorten prega av at ein ikkje lenger kunne hatt den fortrulegheita mellom personen som sit i rettssaka, og advokaten. Me synest at ankepunkta frå Advokatforeningen er fornuftige, og me justerer difor ordlyden. Me takkar òg Justisdepartementet for god lovteknisk hjelp, for å få ein ordlyd som varetek synet til Advokatforeningen på ein meir balansert og betre måte. Me synest at då framgår proposisjonen betre, og me sørgjer for at kommisjonen får tilgang til masse informasjon og forhåpentlegvis vil gje masse gode læringspunkt for alle som skal følgja opp desse viktige temaa etterpå.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:22:51]: Et hjem, en familie, skal være det tryggeste og fineste stedet i menneskers liv, men for noen blir det det aller farligste. Mer enn 600 000 mennesker i Norge har opplevd vold i hjemmet. Det er et så absurd høyt antall at hvis man hadde tatt de menneskene, stilt de skulder mot skulder, ville de dannet en linje fra Stortinget og til Bergen. Den store majoriteten av de som ville stått på den linjen, er kvinner, og det er en likestillingskatastrofe.

Vold i nære relasjoner er anslått å koste samfunnet 92,7 mrd. kr, men den største kostnaden er ikke penger, det er den menneskelige lidelsen. Vold i nære relasjoner kan lede til partnerdrap. I fjor var majoriteten av drapene som ble begått i Norge, begått av noen som sto nær offeret, en partner, en ekspartner eller et familiemedlem, og vi som samfunn kan og må gjøre mer. Det betyr massiv satsing på forebygging, prioriterte ressurser i politiet og hjelp til dem som opplever vold. Det handler også om å lære av de tragediene som skjer, og forstå dem, sånn at vi kan hindre nye overgrep. Det er det partnerdrapskommisjonen handler om. Derfor er jeg glad for at vi nå får på plass en permanent kommisjon. Det er et viktig tiltak som vi i SV har jobbet lenge for.

Jeg vil så understreke viktigheten av at kommisjonen får tilgang til informasjon til å gjøre jobben sin. Samtidig mener vi, i likhet med høringssvaret fra Politijuristene, at mandatet bør utvides til også å gjelde forsøk på partnerdrap og drapsforsøk i nære relasjoner. De sakene er det også mye å lære av, selv om man heldigvis unngikk at offeret døde. Derfor fremmer vi dette forslaget, slik at man får flere saker å lære av, og forhåpentligvis mer kunnskap som kan forhindre nye tragedier.

Jeg tar med dette opp SVs forslag i saken.

Tobias Drevland Lund (R) [10:25:33]: I dag er jeg glad vi vedtar rammene for hvordan statens kommisjon for partnerdrap skal arbeide og organiseres, og hvilke opplysninger denne viktige kommisjonen skal få tilgang til.

Opprettelsen av statens kommisjon for partnerdrap har dessverre et veldig mørkt bakteppe. Partnerdrap er et omfattende samfunnsproblem. Det utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. Det er dyster statistikk og understreker dessverre nok en gang at vi på langt nær har kommet langt nok i å forebygge og bekjempe partnerdrap.

Partnerdrap henger også sammen med partnervold. I hele sju av ti partnerdrap er det registrert partnervold i forkant av drapet, og i halvparten av alle partnerdrapssaker er det registrert mer enn fem voldsepisoder. I det store flertallet av saker har også både offer og gjerningsperson vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat i forkant.

All vold mot kvinner, vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap må forebygges, og det må bekjempes. Det skylder vi de altfor mange som dessverre ikke er blant oss lenger, deres etterlatte og alle dem som lever med både vold og vold i nære relasjoner i dag. Vi skylder dem å gjøre alt vi kan for å bekjempe volden og bekjempe drapene. En permanent kommisjon for partnerdrap som kan følge utviklingen i håndteringen av partnerdrapssaker og sørge for at det er oppdatert kunnskap som ligger til grunn for politikkutvikling og tiltak på dette feltet, er både viktig og nødvendig.

Rødt støtter også forslaget til SV og Venstre i komiteen om å utvide mandatet til partnerdrapskommisjonen, slik at forsøk på partnerdrap og drapsforsøk i andre nære relasjoner også kan behandles av kommisjonen. Også saker som ikke ender med drap, men der det har blitt gjort forsøk på partnerdrap eller drap i nære relasjoner, kan gi oss viktig læring og informasjon.

Det vil også være viktig å behandle denne typen saker for bedre å forstå hvordan overlevende kan beskyttes mot potensiell vold i framtiden. Rødt mener, i likhet med mindretallet og Politijuristene, at politidistriktene bør ha anledning til og oppfordres til å sende inn saker til kommisjonen som de mener er aktuelle for læring, eller som kan avdekke feil eller mangler i politiet eller samarbeidende aktører.

Som samfunn må vi gjøre alt vi kan, alt som står i vår makt, for at alle skal kunne leve et godt liv uten vold. Derfor blir også partnerdrapskommisjonens arbeid framover viktig.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:28:29]: Når du velger deg en partner, en livsledsager, skal egentlig den personen være din trygge havn, noen du kan stole på. For altfor mange blir det ikke sånn. Tallenes tale er dessverre altfor klar: Hvert fjerde drap i Norge begås av drapsofferets tidligere eller nåværende partner, og de aller fleste ofrene for partnerdrap er kvinner. Forskning viser at i syv av ti partnerdrapssaker var det registrert partnervold før drapet. Dette er forskning som gjør vondt å lese, for den indikerer at noen av disse drapene kanskje kunne ha vært unngått.

Derfor er Venstre og jeg veldig glad for at det endelig kommer på plass en partnerdrapskommisjon. Den burde ha vært på plass før. Partnerdrapsutvalget ble nedsatt av regjeringen Solberg og kom med sin rapport allerede i 2020. Der ble det foreslått at det burde nedsettes en permanent partnerdrapskommisjon.

For å forhindre partnerdrap er det forebyggende arbeidet aller viktigst. I sin rapport avdekket partnerdrapsutvalget at politiet og det øvrige hjelpeapparatet ikke tidlig nok iverksatte forebyggende tiltak. Her har vi fortsatt en del å gå på, noe en kommisjon ikke vil løse, men kommisjonen vil gi en viktig fenomenforståelse. Å trekke lærdom av hvorfor og hvordan vi sviktet dem vi ikke klarte å redde, vil i sin tur kunne hjelpe forebyggingsarbeidet i møte med andre voldsofre.

Politijuristene var i høringen tydelige på at de mener at mandatet burde ha vært utvidet til forsøk på partnerdrap og drapsforsøk i andre nære relasjoner, nettopp fordi disse sakene kan være like alvorlige, og at det bare er tilfeldigheter som gjør at fornærmede ikke døde. Disse sakene vil også kunne gi de fornærmede en stemme inn i kommisjonen, og derfor synes jeg det er synd at Politijuristenes forslag ikke har funnet gehør i andre partier utover Venstre og Sosialistisk Venstreparti – og Rødt, hører vi også nå.

Venstre er videre enig med Politijuristene i at politidistriktene bør ha anledning til, og oppfordres til, å sende inn saker til kommisjonen.

Venstre er også helt enig i høringsinnspillet fra Advokatforeningen, og glad for at det får flertall. Vi støtter da justisministerens forslag til endringer i § 7, om taushetsplikten.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:31:21]: Alle i Norge skal føle seg trygge. Det gjelder ikke minst når en er i sitt eget hjem og sammen med sine nærmeste. Arbeiderpartiregjeringen er derfor opptatt av å bekjempe vold i nære relasjoner. Partnerdrap er på mange måter varslede drap. I svært mange partnerdrapssaker har offeret eller andre vært i kontakt med offentlige tjenester forut for drapet. Partnerdrapskommisjonens arbeid vil være viktig for å identifisere tiltak som kan forebygge alvorlig partnervold og bidra til at partnerdrap forhindres. Opprettelsen av partnerdrapskommisjonen er et av flere tiltak som inngår i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

For at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver, må den kunne få tilgang til relevante opplysninger. Lovforslaget sikrer dette både ved at politiet plikter å låne ut straffesakens dokumenter, og ved at det åpnes for at opplysninger kan utleveres til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt. Samtidig setter loven rammer for kommisjonens arbeid og for behandlingen av de mottatte opplysningene. Lovforslaget etablerer bl.a. streng taushetsplikt for kommisjonen, krav til anonymisering av kommisjonens rapporter og forbud mot bruk av opplysningene i senere straffesak eller sivil sak.

Forslaget i proposisjonen åpner for at enhver skulle kunne utlevere opplysninger til kommisjonen uten hinder av taushetsplikt og uten krav om samtykke. Jeg mener at det opprinnelige forslaget ikke tok tilstrekkelig hensyn til retten til fortrolig kommunikasjon mellom forsvarer og klient. Det er også usikkert i hvilken grad opplysninger fra forsvarer vil være nødvendige for kommisjonens arbeid. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen har sluttet seg til mitt endrede forslag til § 7.

Kommisjonens mandat omfatter ikke forsøk på partnerdrap eller drapsforsøk i andre nære relasjoner, som flere har vært inne på. Partnerdrapsutvalget foreslo heller ikke at slike saker skulle omfattes av kommisjonens mandat. Saker der fornærmede overlever, reiser problemstillinger som ikke har vært utredet. Jeg mener, som påpekt av saksordføreren i hennes innlegg, at en bør høste erfaringer med kommisjonens arbeid før det vurderes å utvide mandatet. Kommisjonens arbeid vil bli evaluert.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [10:42:55]: I mitt forrige innlegg fokuserte jeg mye på alvoret når det gjelder vold i nære relasjoner, noe som er vondt, men dessverre vanlig. 11 pst. av kvinner og 3 pst. av menn opplever faktisk så høy grad av partnervold at det klassifiseres som alvorlig, og årlig har krisesentrene mer enn 20 000 henvendelser. Dette er alvorlige tall, for bak hvert tall ligger det familier, barn og pårørende.

Videre viser tall fra Krisesentersekretariatet at av de drapene som begår i Norge, utgjør partnerdrap en fjerdedel. I syv av ti av disse var det registrert partnervold før drapet, og i fem av ti av partnerdrapene var det faktisk registrert mer enn fem voldsepisoder. I tillegg ser vi at tre av fire gjerningspersoner og ofre hadde kontakt og hadde vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat, og i tre av ti drap var det registrert drapstrusler. Partnerdrap uten registrert forutgående partnervold utgjorde den minste gruppen og er den gruppen vi vet minst om.

Den permanente kommisjonen som nå er satt ned, er et av flere tiltak i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Medlemmene av partnerdrapskommisjonen er noen av våre fremste eksperter på vold i nære relasjoner, og for at de skal få gjort jobben så godt som mulig, er det helt nødvendig at de får undersøke enkeltsaker og blir gitt tilgang til taushetsbelagt informasjon. Arbeiderpartiet støtter dette. Samtidig har vi etter forslag fra statsråden tatt høyde for en justering i lovverket der vi sikrer at opplysninger en har fått i forbindelse med oppdrag som forsvarer, ikke utleveres med mindre samtykke foreligger, dette for å sikre retten til rettferdig rettergang. Utover det er ingen instanser unntatt fra bestemmelsen, og samlet vil dette derfor gi oss et kvalifisert bilde av årsakssammenhengene, kvalitativt og kvantitativt. Men da er det også viktig å tenke på hvordan vi trekker utvalget vi skal lære av, og derfor utvider vi ikke gruppen på nåværende tidspunkt.

I dag går mine og våre tanker spesielt til dem som har vært berørt, og de som lever med vold i nære relasjoner. La oss håpe at det arbeidet vi nå gjør, vil utgjøre en endring for framtiden.

Helge André Njåstad (FrP) [10:46:36] (komiteens leder): Å ha ein initiativdebatt er noko som står i Stortingets forretningsorden, men som ikkje blir brukt så veldig ofte, men justiskomiteen har gleda av å bruka denne moglegheita til å setja ein dagsaktuell sak på dagsordenen og kunna ha ein open debatt med replikkar og full pakke i salen, om eit tema som er veldig viktig.

Bakteppet vårt no er at me lever i urolege tider. Eg trur dei aller fleste av oss som er i denne salen, aldri har opplevd meir både urolege og spennande tider å vera folkevalde i. Me vaknar kvar einaste dag til ulike hendingar som har skjedd på andre sida av Atlanteren og i resten av verda, som pregar det ordskiftet me har, og som understrekar det alvoret me står i.

Det som er heilt sikkert, er at uansett kva som måtte skje i framtida, er det den sivile delen av befolkninga som først vil måtta handtera kvar form for trussel og kvar form for aktivitet. Det er politiet som skal vera førstelinja for å beskytta innbyggjarane og måtte handtera alle dei tinga som skjer.

For berre nokre få dagar sidan fekk me ei lokal trusselvurdering frå politiet i Nordland, som fortel at berre sidan krigen i Ukraina starta, har dei hatt 650 hendingar som dei kategoriserer som ting som kan trua vår samfunnssikkerheit. 650 hendingar berre i Nordland – det fortel noko om kva politiet vårt står overfor, og det fortel om det bakteppet som politidirektøren i sitt faglege råd skisserte opp som viktig for politiet framover.

Det er difor komiteen set dette på dagsordenen som ein initiativdebatt, fordi det er første gong me har fått politidirektøren sitt faglege råd, som er eit nybrottsarbeid i politiet, men som òg godt kan eigna seg til ein debatt i Stortinget for å setja søkelyset på at me treng ein opplyst debatt om politiet si rolle og om korleis politiet skal organisera seg i framtida.

Mitt inntrykk etter å ha lese det første faglege rådet til politidirektøren er at det er ein god start på å få ein opplyst, god debatt om kva politiet skal vera. Så er vårt mål – og eg trur eg har med meg alle parti på det – og me ønskjer at dette rådet skal munna ut ei stortingsmelding, og så i ein langtidsplan, slik at me kan ha en langtidsplan òg innanfor den sivile delen, slik som Forsvaret har fått. Forsvarssjefen sitt faglege råd er jo vorte ein innarbeidd rutine. Eg håpar at politidirektøren sitt faglege råd òg kan bli det, og at me kan ha litt meir langsiktigheit innanfor planlegging for politiet enn det som me har hatt så langt. Politiet sine budsjett blir dessverre prega av brems og gass, av aukinga i nysalderinga av revidert statsbudsjett.

Det er ikkje enkelt å vera politileiar. Av og til manglar dei pengar. – Så er det litt ironisk at det er politisirener utanfor her akkurat mens me held dette innlegget. Det fortel jo berre kor dagsaktuelt dette er, og kva komplekse situasjonar politiet står i på alle moglege kantar.

Viss me går tilbake til det eg hadde tenkt å seia om korleis politileiarar skal driva med budsjettering: Dei hadde trengt meir langsiktigheit, det å sleppa den brems-og-gass-politikken, den jojo-politikken – av og til manglar dei pengar, og av og til manglar dei folk. No ser me òg at nokre politidistrikt manglar folk, andre politidistrikt manglar pengar, og mange sit og lurer på kvifor pensjonen skal vera så uføreseieleg og vanskeleg å planleggja. Difor hadde det vore veldig lurt med ein langtidsplan der me kunna sagt både kva med ønskjer av ressursar framover, og kva me ønskjer at oppdraget skal vera, og der me òg kan leggja inn utdanninga, at me sørgjer for at me utdannar alle dei folka me treng, og som me treng berre endå fleire av.

Politidirektøren sitt faglege råd gjev oss mange gode råd og mange framtidsvisjonar. Eit av dei viktigaste råda er at digitalisering blir viktigare. Me veit at dei kriminelle er langt framme når det gjeld å ta i bruk digitalisering, og då kan ikkje politiet møta situasjonen med at ein ikkje har nok kompetanse og ressursar. Me må rigga oss med nok utstyr. At vårt eige saksbehandlingssystem skal vera frå OL på Lillehammer, er heller ikkje godt nok. Me er nøydde til å jobba vidare, og me får mange gode råd frå politidirektøren som eg synest fortener både ein debatt og ein oppfølging.

Det er aller viktigaste svaret vårt er at me treng ein langtidsplan, slik at politiet kan få den debatten og den arenaen som dei treng.

Hadia Tajik (A) [10:58:17]: Endeleg har me fått eit fagleg råd frå politidirektøren, og det er nyttig at me diskuterer det her i plenum. Kriminalitetsbildet har endra seg vesentleg dei siste åra. Ikkje minst har den internasjonale sikkerheitssituasjonen fått ringverknader òg i Noreg. Det legg beslag på politiets tid og kapasitet. Komitéleiaren viste til situasjonen i Nordland politidistrikt sidan Ukraina krigen, som har fått offentleg omtale, og i kontakten med andre politidistrikt har eg forstått at dei òg opplever at dei må utvisa ein annan type vaktsemd no enn dei har vore vane med å måtta i Noreg i fredstid.

Samtidig ser me ein meir grensekryssande organisert kriminalitet som krev ein heilt annan type kompetanse hos politiet enn før, både digital kompetanse og god økonomisk innsikt, for at det skal vera mogleg for politiet å kunna gå ordentleg etter den kriminelle infrastrukturen til dei organiserte aktørane. Me har òg sett ei utvikling i enkelte ungdomsmiljø der gjentakande alvorleg kriminalitet er med på å skapa ganske stor bekymring. Alt dette krev noko anna av politiet no enn det gjorde før.

Bakgrunnen for at me no har fått eit fagleg råd frå politidirektøren, er at DFØ tidlegare har anbefalt at innspel og vurderingar frå POD, Politidirektoratet, bør samlast og strukturerast betre. Det vil kunna gje grunnlag for meir heilskaplege avgjerder for politiet frå politisk hald. DFØ-rapporten har òg gjeve andre anbefalingar som eg ser fram til å sjå resultata av.

Eg vil gjerne nemna tre strukturelle endringar me meiner at me må ta tak i på vegen vidare.

For det første blei det førre politirolleutvalet oppretta i 1976. Det er jo snart 50 år sidan, og då er det behov for å setja ned eit nytt arbeid som ser på korleis endringane i kriminalitetsbiletet påverkar forventningane til kompetansen, ressursane og verktøyet til politiet. Me er nøydde til å sjå på korleis endringar i politioppdraget òg har betyding for politirolla i dag. I den gamle politiinstruksen frå tidleg på nittenhundretalet stod det i § 2 at politiet skal «skride inn advarende og regulerende». Det verkar unekteleg litt gammalmodig. No har den instruksen vorte oppdatert, men oppdateringa i seg sjølv er 35 år gammal. Me er nøydde til å sikra at politiet sine føresetnader for å løysa dagens og framtidas samfunnsoppdrag er godt til stede, og eit politirolleutval vil kunna bidra til det.

For det andre: Etatsstyringa i politiet har fått mykje kritikk for å ha vore for fragmentert og lite langsiktig, og det er ein kritikk som rammar skiftande regjeringar. Det er noko som òg kan svekkja gjennomføringsevna til politiet, og det viser betydinga av at ein har meir langsiktig styring av politiet. Stortinget har allereie vedteke at politiet skal ha fleirårige planar, og i tillegg vil regjeringa sjå behova til den sivile beredskapen meir i samanheng med ein eigen langtidsplan. Då kan ein òg sikra at kapasiteten deira er sett meir i samanheng med at det er betre samtrening og betre dimensjonering av ressursar.

For det tredje: No er det meir enn ti år sidan politiet måtte midlertidig væpnast i ein lengre periode på grunn av trusselsituasjonen. No har norsk politi omfattande erfaring med væpning, særleg i dei store byane. Maktmidlane til politiet har òg vorte utvida med elektrosjokkvåpen dei siste åra. I kombinasjon med eit endra kriminalitetsbilde er det heilt rimeleg å ta ein større diskusjon om væpning når tida er inne for det. Eg meiner det er naturleg å sjå den diskusjonen i samanheng med politiets samfunnsoppdrag, og at det difor høyrer heime i politirolleutvalet.

Til slutt: Politiet er landets sivile maktapparat. Det er dei einaste som kan utøva makt overfor innbyggjarane i fredstid. Debatten om korleis politiet skal vera, korleis dei skal framstå, og korleis dei skal utføra oppgåvene sine, tilhøyrer ikkje berre politiet – han tilhøyrer heile det samfunnet som politiet hentar mandatet sitt frå. Det er samfunnsoppdraget til politiet som òg gjer dette til ein større diskusjon, for gjennom dei rammene me set for politiet, formar me òg landet vårt. Difor er det nyttig at politidirektøren sitt faglege råd er offentleg tilgjengeleg, og difor bør større endringar knytte til politiet forankrast breitt på tvers av partia for å kunna stå seg godt over tid.

Det er òg noko av bakteppet for at eg er oppteke av at den endra sikkerheitssituasjonen i seg sjølv ikkje skal bidra til ei militarisering av politiet, med at ein heller skal jobba for å få ein meir effektiv avgjerdsstruktur og myndiggjorde tenestepersonar som har kompetansen og ressursane til å løysa dei oppgåvene dei står overfor.

Mari Holm Lønseth (H) [11:06:27]: Politidirektørens faglige råd gir oss et godt grunnlag for å diskutere de utfordringene politiet og vi som samfunn står foran. Vi gjør mye rett i å lytte til de rådene som kommer fra dem som har skoen på. Utfordringsbildet som kommer fra politidirektøren, som han tegner opp, er gjenkjennelig, og det er også mye der som Høyre har påpekt over tid.

For eksempel pekes det på at kriminelle nettverk har fått for stort fotfeste, ungdomskriminaliteten har blitt mer alvorlig og volden mer brutal. Sakene politiet må håndtere, blir stadig mer komplekse, f.eks. økonomisk kriminalitet og bedrageri, og ny teknologi gir nye plattformer som kriminelle kynisk utnytter. Vi ser også at tillitsbaserte ordninger blir utnyttet til fulle av kriminelle. En endret sikkerhetspolitisk situasjon gjør også at oppdragsmengden til politiet øker, uten at andre oppdrag for politiet har blitt nedprioritert. Samlet sett gjør det at ressursene til politiet blir satt på strekk.

Styringen av politiet har de siste årene vært for lite langsiktig og strategisk. Alle disse utviklingstrekkene som politidirektøren peker på, er utviklingstrekk vi er nødt til å ta på alvor. Da er det bekymringsfullt at det de siste årene har vært en jojo-styring av politiet, noe som har ført til at vi har fått færre politifolk i politidistriktene samtidig som kriminaliteten har økt og blitt mer alvorlig. Det er altså nå færre politifolk i politidistriktene som skal håndtere flere hendelser og også trusler som ligger rett under terskelen for militær konflikt, enten det handler om sikring av kritisk infrastruktur som kraftforsyning, telefon og internett, områder rundt militærbaser e.l., og håndtere både spionasje og sabotasje. Derfor trenger vi også en kraftig styrking av politiet i Norge framover.

Når kriminaliteten og truslene endrer seg, må også politikken endre seg. Politiet må rustes bedre for å håndtere dagens og morgendagens kriminalitet. Det trengs en tydeligere prioritering av politiet, og vi trenger flere politifolk i Norge framover. I tillegg til at vi trenger flere politifolk, trenger vi også flere som jobber med både påtale og etterforskning, hvis vi skal sørge for at kriminalitet får konsekvenser. Kompetansen i politiet er også nødt til å svare til de utfordringene vi ser. Da trenger vi ikke bare politifolk, vi trenger også økonomer, teknologer og IT-kyndige for å ta kriminelle nettverk og økonomisk kriminalitet og for å stoppe rekruttering av unge inn i kriminelle miljøer. Det er også særlig viktig at politiet får folkene som trengs, når saksomfanget øker. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever en massiv opprustning av Forsvaret vårt, men det krever også en opprustning av den sivile beredskapen vår.

I dag fører også i praksis den økte oppgavemengden til at andre viktige saker for politiet ikke får den prioriteten de skal ha. Jeg er veldig bekymret for at oppklaringsprosenten er fallende, og særlig er jeg bekymret for at det også gjelder i saker om mishandling i nære relasjoner. Saksbehandlingstiden er for lang, og vi ser også at det er for mange saker som henlegges.

Politiet er nødt til å få ressursene og folkene som trengs, men de er også nødt til å få verktøyene som trengs. Derfor er det nødvendig med en rekke lovendringer. For eksempel mener både jeg og Høyre at politiet må få muligheten til å bruke fotlenke i større grad, for å holde dem som begår kriminalitet, borte fra områder hvor det blir begått kriminalitet.

At stadig yngre ungdommer også begår mer alvorlig vold og kriminalitet, krever at systemet vårt rigges annerledes enn i dag. Derfor er det helt nødvendig at vi får på plass institusjonstilbud, også for dem som er under kriminell lavalder, hvor man får tett oppfølging, og hvor det også er mulighet til å låse dørene for å få disse ungdommene bort fra gaten. Det handler om å beskytte samfunnet vårt, men det handler også om å ta hensyn til hva som er til barnets beste. Det er ikke til barnets beste å være i områder hvor det blir begått kriminalitet, hvor det også er mer rekruttering. Dette er virkemidler som politiet i flere deler av landet nå også sier det er behov for.

De siste tre et halvt årene har vi hatt en regjering som ikke nødvendigvis alltid har lyttet til dem som har hatt skoen på: fagfolkene våre. Tvert imot har det f.eks. mot politifaglige råd blitt opprettet lensmannskontor. Nå håper jeg at vi heller lytter til politiet for å styrke beredskapen i Norge.

Else Marie Rødby (Sp) [11:16:43]: La meg innledningsvis takke initiativtagerne i komiteen for å fremme en initiativdebatt om politidirektørens faglige råd. Når de nå kommer for første gang, er det fint at Stortinget får anledning til å reflektere over dem og diskutere dem.

Det faglige rådet belyser fem utviklingsområder som politidirektøren anser som sentrale for å møte samfunns- og kriminalitetsutviklingen, og hvilke forutsetninger som må være på plass for at politiet skal kunne oppfylle samfunnsoppdraget sitt, nemlig å ivareta samfunnets og innbyggernes trygghet og sikkerhet.

Jeg mener at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har stått for viktige og betydelige bevilgninger til politiet i en krevende økonomisk tid. Politibudsjettet ble økt med 10 pst. i statsbudsjettet for 2025, en økning i en lang rekke økninger over flere år. Politibudsjettet i sin helhet har økt med 10 mrd. kr på ti år – tror jeg – og det er snakk om store summer, men selvfølgelig også store oppgaver.

På et overordnet nivå tror jeg jo det er bred konsensus om de fem anbefalingene som skisseres i rapporten. Jeg merker meg at politidirektøren skriver at rådet «konsentrerer seg om anbefalinger politiet ikke kan adressere alene», og at interne tiltak politiet selv kan håndtere, er utelatt. Det er for så vidt forståelig og greit, men kan også gi en litt ufullstendig debatt. Jeg minner om at bakgrunnen for at det nå er utformet et politifaglig råd, bl.a. er DFØs gjennomgang av Politidirektoratet i 2023, der konklusjonen bl.a. var at man så et behov for å rendyrke direktoratets kjerneoppgaver og overføre oppgaver til andre deler av etaten, og en anbefaling om å utarbeide faglige råd for å synliggjøre utfordringene politiet står i.

Politiets samfunnsoppdrag er å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for oss som befolkning. Det er åpenbart at dette ikke ensidig kan løses av politiet, men at det må skje i et samarbeid mellom ulike instanser og etater.

Vi inviteres også med disse faglige rådene til en forventningsavklaring. Hva kan innbyggere og samfunn forvente av politiet, og hvilke ressurser må være på plass for å kunne innfri forventningene og ambisjonene? Det siste året har særlig kriminalitetsbildet når det gjelder ungdom, dominert debatten. Det har vært viktig, men de faglige rådene inviterer oss jo egentlig til å diskutere et større bilde.

Forsvaret rustes nå kraftig opp, og det er åpenbart at det er rett og nødvendig. Samtidig må politiets kraft og ressurser rustes opp, både med bevilgninger og rammer. Vi er i en situasjon hvor det ikke er krig i Norge – heldigvis – men vi står heller ikke helt i en dyp fred, sånn som vi har gjort tidligere. Da står vi på mange måter i en ny situasjon i vår tid, og helgens oppmerksomhet om den økende trusselsituasjonen i nord er ett av eksemplene på det.

Er politiet i stand til å ivareta samfunnsoppdraget også i den tiden vi står i? Det er det store spørsmålet som vi er invitert til å diskutere, et nødvendig spørsmål når vi etter hvert skal gå inn i debattene om langtidsplan og politirolleutvalg. Har vi organisert politiet på en hensiktsmessig måte?

Bare så det er sagt: Jeg tar ikke til orde for en ny politireform – der er det fortsatt sånn at vi håndterer etterdønningene etter den forrige – men vi må vel innse at vi har en ganske tungrodd organisasjon i politiet. Det oppleves langt fra førstelinjen til Politidirektoratet. Vi har omstendelige og langvarige budsjettprosesser, som flere har vært inne på tidligere i debatten. Jeg har stor forståelse for at politiet er en stor og kompleks organisasjon, og at et stort skip beveger seg saktere enn et lite. Likevel mener også jeg grunnleggende sett at det er problematisk at penger som bevilges i statsbudsjettet det ene året, i praksis ikke er tilgjengelige for politidistriktene før over halvveis ut i det neste året. Vi må nok snakke om hvordan vi bruker pengene, også i denne sektoren.

Større bevilgninger vil åpenbart være nødvendig også framover, men også en bevisst budsjettpolitikk er avgjørende. Jeg tror kortere beslutningslinjer og færre nivåer hadde vært fornuftig. Jeg tror politimesterne burde ha hatt større handlingsrom. Jeg har stadig opplevelsen av å besøke en førstelinje i politiet som ikke har sett eller hørt noe til satsinger som har kommet gjennom Stortingets budsjettprosesser. Det handler om tillit til at politiske vedtak og bevilgninger faktisk kan løse de utfordringene førstelinjen opplever, men det handler også om forholdet og tilliten mellom sektoren og oss som ansvarlige politikere.

Svaret mange har pekt på, er langtidsplan som løsning på problemene. Også politidirektøren selv peker på langvarig og helhetlig styring som et premiss til sine råd, og det er jeg enig i. Samtidig må også en langtidsplan være rustet for det umiddelbare. Den må kunne ta til seg både det langsiktige og det kontinuerlige, men den må også ha verktøy for å agere og snu seg relativt raskt. Bare se på hvordan verden har endret seg de siste fem årene, med pandemi, krig og global ustabilitet – og USAs opptreden bare de siste ukene, for å nevne noe.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:24:15]: Jeg er glad for denne muligheten til å diskutere politiet i bredt. Politiet forvalter en kjerneoppgave på vegne av samfunnet: å forhindre at kriminalitet skjer, avdekke kriminalitet som har skjedd, og sikre at den som har begått kriminalitet, ender i en domstol. Politiet skal sikre trygghet, og de nyter stor tillit i den norske befolkningen. Det er bra, for politiet forvalter en stor tillit på vegne av samfunnet. For å sikre høy tillit, er det viktig med kontroll av maktutøvelsen. Politiet forvalter et maktmonopol, og da skal man være trygg på at mer makt enn nødvendig aldri brukes mot befolkningen. Tillit skapes også av at vi har et kompetent politi. Norge må sies å ha en av de beste politiutdanningene i verden, og det skal vi hegne om.

Samfunnet er i kontinuerlig endring. Det er også kriminaliteten. Heldigvis går mye i riktig retning. Kriminaliteten i Norge har sunket drastisk de siste tiårene. Ta for eksempel her i Oslo, som har fått 200 000 flere innbyggere de siste 20 årene, samtidig som kriminaliteten har gått ned. Det er en suksesshistorie. Om vi ser på den mest alvorlige voldskriminaliteten, drap, var det på 1980- og 1990-tallet gjennomsnittlig 40 drap i året – dette i en tid da Norge hadde en million færre innbyggere enn i dag. Snittet for antall drap de siste fem årene er 30 i året. Justert for befolkningstall er det en reduksjon på rundt 40 pst. Vi bør huske på at vi tross alt gjør mye rett, selv om hvert eneste drap er ett for mye.

Et av mine hjertesukk som justispolitiker er at kriminalitetsdebatten ofte blir for snever. De gangene media vil snakke med en justispolitiker, utspiller det seg ofte slik: En forferdelig hendelse har skjedd. Det er brutalt, hjerteskjærende og opprørende. Politikere krangler om hvem som kan være hardest og tøffest i møte med denne hjerteskjærende saken og på den måten skape et bilde av å være mest handlekraftig. Sånn skapes en «tough on crime»-spiral, som jeg mener er en del av forklaringen på at straffenivået i Norge for alle lovbrudd i snitt har økt med 52 pst. siden 2010. Norge er det landet i Norden som har økt straffene mest de siste ti årene. Det er et dyrt tiltak som ikke nødvendigvis har stor effekt, og der mangler man en debatt om vi kunne brukt de ressursene på en mer effektiv måte, f.eks. til kriminalitetsbekjempelse, til politiet. Disse straffeøkningene har skjedd uten at man har sett på helheten i straffesystemet. Derfor er det på sin plass med en helhetlig gjennomgang av straffesystemet for å se på om straffenivået er riktig.

Kriminalitetsbildet er i endring, og selv om det faller i stort, får vi indikasjoner på økende gjengkriminalitet blant unge. Det skal tas på største alvor. Det er bra at politiet nå målrettet arbeider for å bekjempe den økende kriminaliteten. Det målrettede arbeidet Oslo-politiet gjør, er riktig og viktig, f.eks. mer tilstedeværelse i områder der politiet før bare rykket ut til hendelser. Med tilstedeværelse viser man at man kan bygge tillit og relasjoner til befolkningen.

Vi ser også at kriminelle blir mer teknologiske. Kriminalitet som før skjedde på gaten, skjer i den digitale sfæren. Dokumentaren «Den sorte svane» viser hvordan økonomisk kriminalitet er tett bundet til legal virksomhet i de øvrige lag av samfunnet. Vi vet også at fremmede makter bruker kriminelle til sabotasjeaksjoner. Et endret trusselbilde internasjonalt betyr også et endret kriminalitetsbilde nasjonalt. Politiet må være rustet for dette. Derfor er en langtidsplan for politiet viktig. Det har SV vært en pådriver for, og jeg er glad for at justiskomiteen støttet SVs forslag da vi foreslo det i behandlingen av stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet.

I tillegg er det viktig at et politirolleutvalg kommer på plass. Det er lurt med et politirolleutvalg fordi politiets verv og oppgaver har endret seg mye siden 1980-tallet. I tillegg har kriminalitetsbildet endret seg. Vi trenger et bredere perspektiv for å diskutere hva politiet skal være og hvordan de skal løse samfunnsoppdraget sitt.

Jeg håper at de partiene som nå ønsker å gå inn for permanent bevæpning av norsk politi, klarer å holde hodet kaldt og nettopp tenke på de lange linjene før man endrer norsk politi fundamentalt. Vi har i over et århundre hatt et politi med et sivilt preg, i sterk kontrast til land med et mer militaristisk preg. Jeg mener det har tjent oss godt, og da skal man være forsiktig før man endrer det. Det er nettopp ved sånne veivalg at man trenger et godt kunnskapsgrunnlag før man gjør noe med det. Min sterke oppfordring er at vi nå ser på hva politirolleutvalget definerer, og at de kommer med sine anbefalinger til hva politiet skal være, før man foreslår radikale endringer.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:35:23]: Politiet er samfunnets førstelinje i håndhevingen av rettsstaten og demokratiet. Det er helt tydelig at kriminalitetsbildet er i endring: Vi ser en økt internasjonalisering, vi ser kriminelle nettverk som blir stadig mer profesjonaliserte, og som kjøper og selger tjenester av hverandre, og at nettverkene blir stadig mer infiltrerte i hverandre og stadig mer komplekse å ta. Det gjør noe med hvordan politiet skal løse sitt samfunnsoppdrag knyttet til bekjempelse og forfølging av kriminalitet.

En annen utvikling som påvirker politiets rolle svært mye, er den sikkerhetspolitiske situasjonen. Som politidirektøren skriver, utsettes vi «for kriminalitet og mulig sikkerhetstruende hendelser mot kritisk infrastruktur og grunnleggende nasjonale funksjoner, under terskelen for militær konflikt» – det som vi kaller for hybrid krigføring. PST vurderer det som sannsynlig at russisk etterretning vil forsøke å utføre sabotasjeaksjoner mot mål i Norge i 2025, og politidirektøren beskriver at «som en konsekvens av den tilspissede sikkerhetssituasjonen må politiet prioritere stadig mer av sine ressurser til beredskap mot alvorlige samfunnstrusler». Det i seg selv gjør det nødvendig og klokt å se på politiets rolle: Hva skal vi kunne forvente av politiet? Hva skal politiet skal gjøre mer av – og kanskje også gjøre mindre av?

Disse utviklingstrekkene som vi ser, og som påvirker politiets mulighet til å løse sine samfunnsoppdrag, gjør det både nødvendig, svært ønskelig og ikke minst klokt å prioritere langsiktig. Derfor er Venstre veldig glad for at det er flertall for en langtidsplan for politiet, basert på nettopp disse faglige rådene, og ikke minst at man skal se på politiets rolle.

Nå som vi har fått sett disse første faglige rådene, er det heldigvis mye som er gjenkjennelig, og som vi allerede har diskutert. Det er veldig bra, for det betyr at politiet og andre fagpersoner har vært gode til å nå oss politikere med det faktagrunnlaget som er nødvendig og riktig. Dette er et veldig godt kunnskapsgrunnlag for den videre diskusjonen og for at vi skal ha en felles situasjonsforståelse.

Et av de fem sentrale utviklingsområdene som politidirektøren trekker fram, er behovet for at bekjempelse av kriminalitet bær være en tydelig felles nasjonal oppgave. Som eksempel trekkes nettopp ungdomskriminalitet fram som et høyaktuelt eksempel på hvordan flere aktører spiller en viktig rolle, og at forebygging og bekjempelse av ungdomskriminalitet krever at alle relevante aktører tar ansvar der de har påvirkning.

Dette er også noe som vi har diskutert i Stortinget, og som Venstre og jeg selvfølgelig er helt enig i. Dette er noe av grunnen til at vi allerede i 2023 foreslo å opprette tverrfaglige team rundt barn og ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd.

Politidirektøren gjør også gjeldende flere områder hvor det er viktig at sivile og i noen tilfeller også private aktører bidrar til forebygging og avdekking av kriminalitet. Dette er fem utfordringsområder og anbefalinger som gir god mening, og som oppleves som veldig treffende og relevante, både i de diskusjonene som vi til dels allerede har hatt, og i den diskusjonen som vi skal ha videre.

Jeg vil avslutte med en beskrivelse fra politidirektørens innledning:

«Fundamentet for hvordan norsk politi løser sitt samfunnsoppdrag er ideen om at politiets makt hviler på en samfunnskontrakt mellom politiet og befolkningen. I denne samfunnskontrakten bygger ikke politiets makt på frykt, men nesten utelukkende på innbyggernes samarbeid med politiet. Dette samarbeidet skapes ved at politiets handlinger fremmer respekt og samarbeid med innbyggerne. Innbyggernes tillit til myndighetene og politiet står dermed helt sentralt for en polititradisjon som bygger på denne samfunnskontrakten.»

Det maner jeg til at vi som politikere skal huske. Vi er med og forvalter denne tilliten som politiet er helt avhengig av, og dermed er det spesielt viktig at de tiltakene vi er med og innfører, bygger på et godt kunnskapsgrunnlag, og at de ikke går for langt, slik at vi risikerer å bygge ned den tilliten.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:45:21]: Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at politiet også i framtiden skal ha de folkene og det utstyret som trengs for å kunne bekjempe kriminaliteten effektivt. Hvordan politiet skal utvikle seg i årene framover, er derfor en viktig debatt.

Grunnlaget for debatten også her i dag er politidirektørens faglige råd. Det er avgjørende at vi som har ansvar for å styrke og utvikle politiet, tar våre avgjørelser basert på et solid kunnskapsgrunnlag, for å sikre folks trygghet.

Temaene som tas opp i det politifaglige rådet, kan ikke behandles separat, det må ses i et bredere perspektiv. Som flere har påpekt, står Norge i en forverret sikkerhetspolitisk situasjon, og Norge blir mer digitalisert. Dette må man ta inn i betraktningen når vi diskuterer politiet framover.

Som perspektivmeldingen peker på, vil Norges hovedutfordring fram mot 2060 være nok folk i arbeid til å gjøre de oppgavene som trengs. Dette er situasjonen Norge står i. Vi som har ansvar for drift og utvikling av Norge, må være oss det bevisst.

Det gjelder også med hensyn til politiet, selv om vi har noen klare mål: Folk i Norge skal være trygge. Kriminaliteten i Norge skal bekjempes. Når en begår lovbrudd, skal en møtes med en rask reaksjon. Vi må forebygge bedre for å hindre at kriminalitet begås til å begynne med.

Jeg oppfatter at vi er mange partier som står bak disse målene, bl.a. reflektert ved at Arbeiderpartiet bidro til åtte av ni flertall for å bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet 20. februar i år, etter et godt arbeid i justiskomiteen.

Politiet er sentrale her, og Politidirektoratet har en sentral rolle i å tilrettelegge for en kunnskapsbasert og langsiktig utvikling av politiet. En systematisk og kontinuerlig kunnskapsbygging om politiets virksomhet er viktig for å kunne identifisere spørsmål av prinsipiell og verdimessig karakter, bl.a. knyttet til politiets verktøy, metoder og hjemmelsgrunnlag. Det at vi legger til rette for en god, demokratisk behandling av disse spørsmålene, er av stor betydning for å bevare befolkningens tillit til politiet.

Jeg er derfor positiv til at Politidirektoratet har utgitt en første versjon av rapporten Politidirektørens faglige råd. Politidirektørens faglige råd tar opp viktige områder, og det er allerede iverksatt arbeid som omfatter flere av disse i noe ulik grad. Det kommende politirolleutvalget vil f.eks. kunne bidra til å belyse forhold knyttet til politiets samvirke med andre sektorer. Det samme vil det pågående arbeidet med å utvikle en langtidsplan for sivil beredskap, og arbeidet med å tydeliggjøre politiets rolle ved hendelser høyt i krisespekteret, som totalberedskapsmeldingen varslet om.

Videre er det behov for et digitaliseringsløft for politiet. Det er en problemstilling jeg følger tett, og som nå er gjenstand for en konseptvalgutredning.

Når det gjelder politiets behov for handlingsrom til selv å styre innsatsfaktorer som best ivaretar overordnede mål og krav, er dette noe som følges opp i arbeidet med å innføre flerårige planer for politiet. En sentral målsetting med dette arbeidet er nettopp å gi politiet nødvendig handlingsrom og insentiver til å utvikle seg innenfor overordnede rammer og politiske føringer.

Jeg er glad for denne diskusjonen i dag. Jeg er glad for at vi sammen kan ta politidirektørens faglige råd opp til debatt, og at vi kan se framover.

Johan Aas (FrP) [12:03:03]: Dette har vært en meget viktig debatt, og det har vært mange gode intensjoner, men dessverre er ikke intensjonene og realitetene like sammensatt bestandig. Jeg blir egentlig ganske lei meg og provosert når mediene må sette dagsordenen for å få politiet til å benytte ressurser på tyveri- og voldssaker.

På Kongsvinger, som er min by, var det en lokal kjøpmann som ble overfalt fordi flere skulle stjele fra butikken hans. Han ble utsatt for vold, og det sto i lokalavisen: «Politiet henla tyveri og voldshendelse uten en gang å se på videobevis.» Det ble en del rabalder i lokale medier og sosiale medier. Videre skrev lederen i lokalavisen: «Hva gjør denne henleggelsen med folks allmenne rettsfølelse?»

Det må vi tenke på. Det gikk så langt at påtalelederen i Innlandet politidistrikt måtte skrive et tilsvar til lederen i avisen, og jeg vil sitere noe av svaret han kom med:

«Årsaken til våre kapasitetsutfordringer henger sammen med flere faktorer. Mengden av saker som gjelder alvorlig kriminalitet, som vi må og er pålagt å gi prioritet, saker hvor ofre og pårørende er utsatt for store belastninger eller hvor samfunnsinteresser og velferdsstatens fellesgoder er truet. Dette dreier seg blant annet om voldssaker, voldtekter og andre seksuelle overgrep, mishandling i nære relasjoner, alvorlig økonomisk kriminalitet, organisert kriminalitet, grov narkotikakriminalitet og også ungdomskriminalitet. Mange av disse sakene krever omfattende etterforskning og påtalearbeid. Vi er også fortsatt påvirket av de mange drapssakene politidistriktet opplevde fra slutten av 2023 og ut i 2024. Politidistriktet har ikke budsjettmessig handlingsrom til å ansette tilstrekkelig antall etterforskere og påtalejurister, og det gjøres en prioritering innenfor tilgjengelige ressurser til enhver tid.»

Dette viser utfordringene som politidistriktene lider av. Det er for lite ressurstilførsel, som det har vært under foregående regjering. Senest 11. februar ble det da – etter påtrykk fra mediene – bestemt at saken skulle gjenopptas og politiet se på den.

Politiet må prioriteres med mer ressurser, slik at vi kan sikre folks rettsfølelse og trygghet. Senterpartiet opprettet i sin tid symbolske tjenestesteder, som bl.a. i Engerdal. Det trengs mer ressurser, og symbolpolitikken må reverseres.