Lars Haltbrekken (SV) [10:09:44]: Gitt at landet står i en litt uavklart situasjon med tanke på hvem som skal sitte i regjering og ikke, vil jeg vise til Stortingets forretningsorden § 41. Her åpnes det for at en sak kan utsettes før debatten om saken er avsluttet. Jeg vil derfor foreslå at den saken vi har til behandling i dag, utsettes. Jeg har et håp om at da vil Arbeiderpartiet, hvis det blir en situasjon hvor Arbeiderpartiet fortsetter i regjering alene, kunne stemme for flere av forslagene som er fremmet, ut fra deres historie, med landets første miljøvernminister og etter hvert statsministeren, som ble kalt verdens miljøvernminister. Jeg foreslår derfor, med henvisning til Stortingets forretningsorden § 41, at saken på dagens kart utsettes.

Sofie Marhaug (R) [10:11:29]: Rødt kommer til å støtte forslaget fra SV. Det handler om at det på flere punkter helt sikkert er uenigheter mellom regjeringspartiene. Vi er usikre på om begge partiene kommer til å fortsette å være regjeringspartier, slik at det parlamentariske grunnlaget vil om få timer kunne endre seg. Det gjelder ikke bare hvilket håp eller hvilken lit man kan ha til Arbeiderpartiet i denne saken; det gjelder jo også Senterpartiet. Vi har et forvaltningsprinsipp i denne naturmeldingen som sier at kraftutbygging, kraftlinjer, datasentre og forsvarsformål skal ha forrang foran naturen. Særlig den biten om fornybar kraft, at den skal ha forrang, minner mistenkelig om særlig det siste direktivet, varianten av fornybardirektivet, som inneholder lignende formuleringer, og som er noe av stridens kjerne i forbindelse med den pågående regjeringskrisen.

Så vi ønsker forslaget fra SV velkommen, og vi mener at det er god grunn ut fra det parlamentariske grunnlaget og den parlamentariske situasjonen for å ta naturmeldingen opp til behandling ved en senere anledning, ikke i dag.

Mani Hussaini (A) [10:13:07]: Jeg må innrømme at jeg ble litt tatt på senga av det forslaget som kom på bordet her. Det som er viktig for oss i Arbeiderpartiet å understreke, er at den meldingen som ligger i Stortinget, og som vi har behandlet i komiteen i lang, lang tid, og hatt høringer om, er i tråd med Arbeiderpartiets politikk, og det er en del kompromisser som vi har funnet sammen med Senterpartiet. I dag er vi på Stortinget for å forsvare og sørge for at det blir vedtatt. Noe jeg kommer til å si senere i debatten, er at denne meldingen har veldig stor støtte i denne salen, selv om noen i opposisjonen forsøker å skape et inntrykk av at det ikke er slik, men det er slik. Det er et veldig, veldig stort flertall bak dette.

Så med disse betraktningene, og i og med at det er Arbeiderpartiets politikk som ligger i meldingen, og at det er et stort flertall bak de tilrådingene som kommer, anbefaler jeg å ikke utsette saken.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:14:23]: Høyre mener at det ikke er grunnlag for nå å begynne å spekulere i hva som blir det parlamentariske grunnlaget og regjeringssammensetningen, og vi må legge til grunn at regjeringspartiene har gjennomtenkt sine standpunkter. Vi har hatt denne saken til behandling i tre måneder i komiteen. Så kan jeg selvfølgelig forstå at det er skuffelse over at det ikke er flertall for noen forslag per i dag, og det kan også være ganske godt grunnlag for å spekulere i hva som er proppen for at det ikke er et slikt flertall. Men vi mener ikke at det er grunnlag for å utsette behandlingen.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:15:06]: For Senterpartiet er det viktig å presisera at det er riktig og viktig å behandla denne saka i salen i dag. Saka har, som det har vore referert til frå tidlegare talarar, vore til ei grundig handsaming i komiteen, og saka er no overmoden for behandling i Stortinget.

Terje Halleland (FrP) [10:15:47]: Jeg skal starte med å si at det var et spenstig forslag, der man kanskje forskutterer dagens hendelser framover, men jeg kan iallfall bekrefte at Fremskrittspartiet ikke kommer til å støtte dette forslaget. Jeg klarer heller ikke å se at sammensetningen av Stortinget vil endre seg, uansett hva som skjer i dagens happening.

Sveinung Rotevatn (V) [10:16:32]: I håp om å få ei behandling av denne saka som gjev ei styrking av naturvernet i Noreg og ikkje ei aktiv svekking av det, kjem Venstre til å støtte ei utsett behandling. Det er mogleg det er eit fåfengt håp, i lys av innlegget frå Arbeidarpartiet, men eit håp like fullt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:17:01]: Det var fristende å slutte seg til håpet fra representanten Rotevatn, men jeg tror nok ikke det er sammensetning av regjeringa som kommer til å endre om det blir flertall for noen av forslagene. Kristelig Folkeparti er med på mange mindretallsforslag og er skuffet over at det ikke blir flertall, men jeg har ingen tro på at Arbeiderpartiet eller Senterpartiet kommer til å endre standpunkt til disse, og da synes jeg det er like greit å gjennomføre debatten, så det kommer Kristelig Folkeparti også til å stå på.

Une Bastholm (MDG) [10:17:31]: I tråd med det Miljøpartiet De Grønne tok til orde for i komiteen på tirsdag, støtter jeg utsettelse av behandlingen av naturmeldingen. Grunnen til det er at det er nesten ti år siden vi behandlet en naturmelding sist. Det er den største og mest omfattende saken som handler om bevaring av natur i Norge vi har behandlet på ti år, altså siden 2016, da Stortinget behandlet dette sist. Det er 133 forslag til sammen som blir framsatt fra Stortinget – i tillegg til den meldingen som ligger til grunn fra regjeringen – og alle sammen skal bli nedstemt i dag fordi det ikke finnes noen flertall. Jeg mener det ikke er å spekulere, det er helt åpenbart at vi ville kunne fått et flertall hvis regjeringen så annerledes ut – og det kan det hende den gjør om få timer. Av demokratiske årsaker mener jeg at det er veldig naturlig å utsette særlig voteringen over de forslagene, fordi det vil kunne gjøre at man får flertall for en innstramming i ulike deler av politikken, som gjør at man tar bedre vare på naturen i Norge.

Jeg vil bare minne om at når det ser ut til at flertallet nå ikke ønsker det, betyr det at det kanskje stemmes ned forslag i salen i dag vi ikke har mulighet til å fremme igjen før sesjonen er ferdig, som kunne endret norsk naturpolitikk hvis man hadde hatt et annet flertall. Det kunne det være vi kunne hatt hvis Arbeiderpartiet ikke var bundet av Senterpartiet, som de er i den meldingen.

Det er åpenbart at de trengte mye tid på å bli enige om den meldingen, for det tok dem to år å legge den fram. Det er det som er årsaken til at det er på overtid å behandle denne saken. Det er ikke fordi Stortinget har tatt seg for god tid til å behandle den, det er at regjeringen brukte to år på å framsette en naturmelding etter at de i en global naturavtale med resten av verden forpliktet seg til å stanse naturkrisen.

Irene Ojala (PF) [10:19:37]: Naturmeldingen er en av de viktigste meldingene vi skal behandle i år. Det handler ikke bare om oss, men også om kommende generasjoners muligheter for å leve i en trygg og god verden som har økologisk bærekraft. Vi støtter derfor SVs forslag – av demokratiske årsaker, men også på vegne av våre unge, som har begynt å miste tilliten til Stortingets behandling av naturmeldingen. Da er det viktig at vi viser at vi tar ansvar. Derfor synes jeg at vi alle i fellesskap burde si at ja, dette utsetter vi.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:20:54] (ordfører for saken): Dette er en av de viktigste sakene energi- og miljøkomiteen har til behandling denne stortingsperioden, og jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid selv om det ikke blir noe flertall for noen forslag i denne runden. Naturen er grunnlaget for alt mennesker kan leve av og for, og vår velferd er basert på og avhengig av et samspill med naturen. Selv om Norge har bedre tilstand på naturen enn mange land, er også naturen i Norge under press, og også vi må følge opp den globale naturavtalen her hjemme.

Hver dag foregår det mange vanskelige og krevende avveininger mellom nedbygging av areal og behovet for økt kraftproduksjon, å redusere utslipp, å bygge nok boliger og å etablere industri. Vi skal fortsatt bygge i årene som kommer, men vi må gjøre det med en annen forståelse: også natur og areal er knappe ressurser. Vi må i større grad beskytte sårbar natur, gjenbruke allerede nedbygd natur og kompensere for større utbygginger i naturen.

Høyre har jobbet grundig med naturmeldingen, gått gjennom alle innspill og fremmer i dag 17 balanserte forslag som gjør naturmeldingen bedre, for å ta vare på sårbar og verdifull norsk natur og for å ha bedre oversikt over naturmangfoldet i Norge. For Høyre ligger det lokale selvstyret fast i arealpolitikken. Samtidig trenger kommunene bedre verktøy og føringer for å ha oversikt over egne arealer og beskytte verdifull natur. En av tre kommuner har arealplaner som er eldre enn ti år. Kommuner bør ha oppdaterte arealplaner og arealregnskap, og de bør få støtte og ressurser til det arbeidet. Det er en forutsetning for god arealforvaltning og forutsigbarhet for næringslivet. I tillegg foreslår vi at regjeringen får på plass modeller for økologisk kompensasjon, der man kartlegger arealer som kan restaureres, og som kan benyttes for å kompensere for naturtap i større utbyggingsprosjekt og i større kraftprosjekt. Det vil kunne bidra til å dempe konflikter og ta vare på natur.

Dessverre har det ikke vært vilje i Arbeiderpartiet eller Senterpartiet til å bevege seg en millimeter i denne saken. Jeg mener det er uklokt at regjeringspartiene ikke har lyttet til noen nye innspill, verken fra næringslivet eller natur- og miljøorganisasjoner, og at de ikke er villige til å stemme for et eneste forslag i dag så lenge de ser at det ikke blir et stortingsflertall mot dem. Det svekker troverdigheten til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men det er også demotiverende for alle som har bidratt med konstruktive og gode innspill til Stortinget. Jeg vil i hvert fall benytte anledningen til å takke dem for engasjementet.

Det er flere forslag som burde fått flertall i dag, enten det er en nasjonal plan for naturrestaurering fram mot 2030, at regjeringen gjennomfører en nasjonal kartlegging av større grått areal som kan gjenbrukes, og lager et nasjonalt kart – noe som er en forutsetning dersom man f.eks. ønsker hurtigere kraftutbygging i allerede nedbygd areal – eller at regjeringen sørger for å ha oversikt over utbygging i særlig viktige naturarealer. Det er vanskelig å fastsette et 2030-mål dersom man ikke har oversikt over om målet nås. Vi foreslår at man skal styrke tilliten til at konsekvensutredninger er uavhengige og grundige, og vi stemmer for forslaget om å ha en stortingsmelding for å bedre situasjonen for villaksen.

Det er over 100 forslag Høyre stemmer imot i dag. Det er forslag vi mener er altfor inngripende i det lokale selvstyret, og som i realiteten vil bety vesentlig lengre saksbehandlingstid, dyrere utbygginger og boliger, færre arbeidsplasser i distriktene og enda flere målkonflikter for lokale politikere, som skal løse mange samfunnsutfordringer samtidig. Jeg merker meg at mange av partiene som er kritiske til f.eks. kommunesammenslåing, er de samme som er veldig for statlige krav og føringer i arealpolitikken. Mange av de partiene som er for svært høye klimamål, sier automatisk nei til å prioritere areal til mer fornybar kraft. Partiene som mener at flere må få en fot inn i boligmarkedet, er de samme som er for tiltak som øker saksbehandlingstiden og utbyggingskostnadene kraftig.

Dette er mitt hovedbudskap her i dag. Vi skal løse store samfunnsutfordringer samtidig, og vi skal gjøre det mens vi i større grad tar vare på særlig verdifull og sårbar natur. Jeg skulle virkelig ønske det ble flertall for flere av forslagene Høyre er med på i dag, men vi får prøve igjen neste gang. Med det tar jeg opp forslagene som Høyre er med på.

Mani Hussaini (A) [10:25:35]: I dag behandler vi handlingsplanen for naturmangfold. Det er først og fremst et svar på den internasjonale avtalen vi inngikk i Montreal i 2022, som sier at vi skal verne og bevare 30 pst. innen 2030. Det er et direkte svar på alle de målene som ble vedtatt i naturavtalen, men det er også et svar på det som har fått veldig mye og fortjent oppmerksomhet, nemlig det at vi bygger ned naturen vår bit for bit, og at viktige naturarealer forsvinner.

I lang tid har vi sett på natur i Norge som en evig fornybar ressurs, men vi vet veldig godt at når vi bygger ned natur, tar det veldig, veldig lang tid å få den tilbake i samme tilstand som tidligere. Derfor er også denne meldingen et svar på hvordan vi kan få bukt med bit-for-bit-nedbyggingen.

Det blir snakket mye om de 130 forslagene som opposisjonen har fremmet, men la meg bare understreke: Det er tilslutning til 206 sider med ny politikk i denne handlingsplanen – en politikk som for første gang gir en ny retning i naturpolitikken, og som gjør at vi jobber mer systematisk med natur, og at regjeringen må komme til Stortinget hvert fjerde år og fortelle hvordan statusen for naturen er, og eventuelt hva vi må gjøre for å bedre tilstanden til naturen. Vi innfører også en del nye verktøy som skal gjøre det enklere og bedre å ta gode beslutninger for naturen vår.

Forrige taler var innom kommunenes rolle. Kommunene er den viktigste arealaktøren i landet, og da er det viktig at de får gode verktøy for å fatte gode beslutninger. I min hjemkommune, Nordre Follo, har vi kommet veldig langt. Det var Arbeiderpartiet, sammen med mange flere partier, som foreslo mange ulike verktøy for å jobbe bedre med areal og natur. Nå foreslår vi i denne handlingsplanen at mange flere kommuner skal få tilgang til de samme verktøyene. Vi er helt sikre på at når kommunestyrerepresentantene sitter på bedre kunnskap og bedre tallgrunnlag, og når de har bedre oversikt over hvilke verdier de har i kommunen, er de også bedre i stand til å fatte bedre beslutninger.

Vi ser til kommunene, vi har forventninger til kommunene, og vi skal stille opp med verktøy til kommunene. Sånn kan vi være med og ta vare på vår natur.

Så har jeg lyst til å gå inn på noen av de forslagene som opposisjonen har laget veldig mye bråk rundt, og hvorfor de ikke har fått flertall. Vel, en veldig god del av de forslagene er ting vi er i gang med, og da velger jeg å kalle dem for å slå inn åpne dører. Når det gjelder forslag om grå arealer: I meldingen skriver vi at vi skal kartlegge forringet natur, noe som er et bredere og viktigere begrep enn bare «grå arealer». Dessuten sier de at flere departementer nå skal definere hva grå arealer skal være. Det er også et arbeid vi er i gang med. Jeg mener at det at vi får kartlagt forringet natur, gjør at vi kan bruke de såkalte grå arealene, og at vi også kan peke på hvor vi kan restaurere og ta vare på mer natur.

Som forrige taler var inne på og beskrev veldig godt: Det er en del forslag vi er uenig i fordi vi mener at det må ligge brede forlik i natur- og for så vidt klimapolitikken for at den skal vare over tid, at den skal gi trygghet, og at den skal gi folkelig legitimitet. Sånn må vi tenke i naturpolitikken. Forslag om å forby f.eks. hyttebygging er forslag vi aldri kommer til å gå med på. Det vi i stedet har gjort i regjering – å ha statlige planretningslinjer for bygging av hytter og at man ikke bare kan ta ny natur, men må bygge i forbindelse med eksisterende infrastruktur – er gode tiltak som kommunene applauderer. Men forbud, fordyrende politikk og politikk som gjør at vi tar levebrødet fra ulike sektorer, er vi imot.

Det er derfor vi stemmer imot en veldig god del av forslagene, og en del av forslagene er ting vi er i gang med. Bare for å avslutte: Denne naturmeldingen har veldig bred støtte, og det er en god politikk vi vedtar i dag.

Hans Inge Myrvold (Sp) [10:30:49]: Berekraftig bruk og bevaring av natur er ei omfattande og særs viktig stortingsmelding, som verkeleg syner og tydeleggjer mange viktige grep i og rundt forvaltinga av naturen vår. Meldinga har òg direkte kopling mot dei 23 måla i naturavtalen. Fleire av desse måla har Noreg allereie oppfylt.

For Senterpartiet dannar denne meldinga eit godt grunnlag for ei heilskapleg forvaltning av naturen vår. Ho slår fast at me må ta vare på naturmangfaldet, samtidig som me sikrar livskraftige lokalsamfunn og levedyktige næringar. Meldinga er eit viktig steg i riktig retning, og me meiner ho byggjer vidare på norsk forvaltingspraksis, der bruk og bevaring går hand i hand og følgjer opp Noregs forpliktingar etter naturavtalen.

For naturforvaltinga må vera balansert. Naturen er grunnlaget for matproduksjon, skogbruk, fiskeri, reiseliv og ei rekkje andre viktige næringar. Naturen gjev òg livskvalitet, rekreasjon og bulyst. Samtidig har naturen ein spesiell eigenverdi og er vår felles arv, som me må verna om. Skal me sikra eit levande Noreg i framtida, må me ta vare på naturen vår, men me må gjera det på ein måte som respekterer dei som lever og arbeider i og med naturen kvar dag.

For Senterpartiet er det viktig at me fører ein politikk som bevarer natur, flora og fauna, samtidig som naturen skal vera til glede for folk og kunna forvaltast slik menneska har gjort i tusenar av år, ein balanse der forholdet mellom bruk og vern er viktig. Senterpartiet har alltid stått for ei naturforvalting som tek omsyn til både vern og verdiskaping. Det er fullt mogleg å ta vare på naturen, samtidig som me utnyttar ressursane våre på ein berekraftig måte. Difor er eg glad for at regjeringa i denne meldinga understrekar viktigheita av naturrekneskap og betre oversikt over naturverdiar. Dette vil bidra til betre vedtak og meir treffsikre tiltak for å ivareta naturen.

Samtidig er me tydelege på at naturen for mange er eit næringsgrunnlag, og me skal leggja til rette for at det òg kan vera det i framtida. Det er ingen tvil om at det krevst auka og forsterka innsats frå alle kring korleis best bevara og hausta vår natur til det beste for komande generasjonar.

Dei fremste naturvaktarane våre er gardbrukarane og landbruket og deira enorme arbeid for ei berekraftig utvikling av naturressursane våre. Difor har det vore særs viktig for Senterpartiet å utvikla landbrukssektoren og sikra ei opptrapping i inntektsgrunnlaget for kvar einskild gardbrukar. I dette står òg sjølvsagt ny jordvernstrategi og auka forståing og respekt for matjorda.

Eit berekraftig landbruk er ein sentral del av løysinga for å bevara norsk natur. Senterpartiet meiner at norsk landbruk ikkje berre handlar om matproduksjon, men òg om å ta vare på kulturlandskapet, tradisjon og det biologiske mangfaldet. Gardbrukarane forvaltar store naturområde og har ei viktig rolle i å bevara opne landskap, pollineringsområdet og berekraftig bruk av utmarksressursane. Gjennom slått og beiting held ein vegetasjonen nede. Det ligg ei forplikting til Stortinget om at landbruket får dei rette rammevilkåra for å driva på ein måte som tek omsyn til naturen og tek vare på naturlandskapet.

Me i Senterpartiet meiner denne stortingsmeldinga er eit steg i riktig retning mot ei meir heilskapleg og berekraftig naturforvaltning. Me vil arbeida for ein politikk som ivaretek både naturen og dei som brukar og er avhengig av naturen. For oss handlar dette ikkje om anten–eller, det handlar om å finna dei gode løysingane som gjer at me kan ta vare på naturen samtidig som me balanserer vern mot andre omsyn.

Regjeringa har gjort ein god jobb knytt til denne meldinga, og eg er glad for at iallfall det store fleirtalet i komiteen ser og anerkjenner dette. Me ser fram til resultatet av meldinga, og Senterpartiet vil bidra konstruktivt for å sikra den politikken som både vernar og brukar naturen på ein ansvarleg måte.

Terje Halleland (FrP) [10:35:55]: Jeg vil starte med å være enig med dem som har hatt ordet, i at dette er en viktig melding om hvordan vi skal leve både av og med naturen, måten vi bruker naturen vår på, og hvordan vi påvirker naturmangfoldet. Jeg tror at det har vært en enorm endring av oppfattelsen av bruken av natur bare de siste tiårene. Da gjelder det å finne balansen mellom bruk og vern, for vi bruker alle naturen vår. Det er til utvikling av bosetninger og arbeidsplasser, vi vet at vi har omfattende bruk av naturen til skog, jordbruk, fiske og fangst, og vi vet at vi har mange offentlige, store infrastrukturtiltak som tar natur. Dette er en god melding.

Så kommer det kritikk, og det må vi vel regne med at det skal komme. Det blir altså opplyst herifra at det ikke er flertall for noen forslag, men jeg har ikke oppfattet noe annet enn at det er et flertall for den meldingen som regjeringen legger fram i dag. En kan være misfornøyd med det og si at det er noen som ønsker å gå lenger, men jeg er helt overbevist om at med det vedtaket som Stortinget gjør i dag, er naturen bedre forberedt på morgendagen i morgen enn hva den var i går. Hvor mange land, tror vi, har en bedre forvaltning av naturen enn hva Norge har? Ja, det vil helt sikkert komme eksempler, og det vil helt sikkert komme eksempler på det i dag, men jeg tror ikke det er så mange. Jeg tror at de fleste av oss som er nordmenn, er glad i naturen vår, vi bruker naturen, og vi ønsker å bevare naturen.

Jeg skal ikke ta Senterpartiet mer i forsvar enn hva som er nødvendig, men når Senterpartiet blir hengt ut for å være den store synderen – som vi liksom så i forsøket på å utsette voteringen i dag – for at dette er et kompromiss der Arbeiderpartiet har måttet gitt store innrømmelser overfor eget parti, mener jeg at dette er den store forskjellen på sidene i dag, for det det handler om, er hvordan vi bruker naturen. Jeg kjenner iallfall ingen som er mer avhengig av naturen enn dem som stemmer på og stiller seg bak Senterpartiet. De representerer veldig mye av jordbruket og skogbruket vårt. Så det tror jeg er i gode hender.

All arealforvaltning krever en helhetlig planlegging. Vi kan ikke prioritere natur i dag, så skal vi prioritere klima i morgen, så skal vi plutselig bekymre oss for at vi ikke har klart å skape arbeidsplasser, og da er det det som skal være førende. Jeg tror at når vi legger opp til en lokal forvaltning, er det det rette. Det er de som har skoene på, det er de som kjenner sin egen natur og sin egen kommune, og de vet hvilke fordeler de har, og hvilke utfordringer de har. Jeg er rimelig trygg på at samtlige er glad i sin egen bakgård. Når vi ser den holdningsendringen som har vært, er det veldig ofte at det er naturen en griper til. I en del av de innspillene som er kommet, ser jeg at adressen er Oslo, og jeg vil da bare si at prøv å ta dere en tur ut utenfor Oslo og se på hvordan naturen vår blir forvaltet. Stort sett vil en få et positivt inntrykk av det.

Jeg tror også at hvis vi skal klare å opprettholde den lokale forvaltningen, må vi sikre at kommunene har de verktøyene som skal til for å gjennomføre en god politikk. Da tror jeg at noe av den største utfordringen vi har, er som det ble sagt her tidligere: Vi har en uheldig kommunestruktur i mange tilfeller. Da bør vi legge til rette for et samarbeid som går ut over dagens kommunegrenser.

Jeg skulle også sagt litt mer om skogen. Det er gjerne det viktigste naturområdet vi har, som viser forholdet mellom vern og bruk, for skogen er og kommer alltid til å være veldig viktig. Jeg synes at en av de største tabbene vi har gjort i Norge, er at vi ikke ønsker å regne med skogen som et godt klimatiltak. En har noen såkalte addisjonelle tillegg. Jeg tror ikke det er nok. Hadde vi tatt med dette og beregnet det fra begynnelsen av, kunne vi gitt større insentiver for et godt skogbruk.

Lars Haltbrekken (SV) [10:41:18]: Dette kunne ha vært en historisk dag, en dag hvor Stortinget tok ansvar for den naturkrisen vi står midt oppe i, hvor vi tok ansvar for det store tapet av natur som vi ser skje hver eneste dag i Norge og i resten av verden.

Jeg er født i 1971, året før verdens første miljøtoppmøte, som ble holdt i Sveriges hovedstad Stockholm. Verden hadde den gangen begynt å våkne. I Norge hadde vi sett de første sivil ulydighets-aksjonene for å ta vare på naturen, kampen for Mardøla. I USA hadde boken av Rachel Carson, «Silent Spring», kommet. I Norge fikk vi verdens første miljøverndepartement, samme år som verdens første miljøtoppmøte, og vi fikk verdens andre miljøvernminister. Men vår miljøvernminister hadde et eget departement, det hadde ikke danskene, som hadde den første miljøvernministeren. Miljøkampen var på frammarsj. Natur ble vernet, ikke over en lav sko, men vi så en helt annen hastighet i arbeidet.

Og hvem var blant dem som sto i spissen for dette? Jo, det var Arbeiderpartiet. I dag, over 50 år etter, spør jeg meg: Hvor ble det av iveren? Hvor ble det av ønsket om å ta vare på naturen – for framtiden og av hensyn til oss selv? I dag går det samme partiet inn i en uhellig allianse med Fremskrittspartiet og sin – skal vi si – i alle fall foreløpige regjeringspartner Senterpartiet, og de stemmer ned alle forslag for å styrke naturvernet.

I naturmeldingen som vi har til behandling, fremmes det ingen forslag fra regjeringen som virkelig kunne ha skutt fart i arbeidet med å ta vare på naturen, som ikke minst NRK det siste året har vist oss behovet for. NRK har også vist oss hvor dramatisk situasjonen er. Deres kartlegging viser at vi ødelegger spesielt verdifull natur, tilsvarende to fotballbaner, på en gjennomsnittlig dag – en motorvei her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep.

Det har vært 44 000 inngrep i norsk natur på fem år. Det er svært alvorlig. Alarmklokkene burde ha ringt for lengst i alle departement, fordi alle statsråder i den norske regjeringen er helt avhengig av en levende natur: Ingen fisk til fiskeriministeren uten et levende hav, ingen poteter, melk eller kjøtt til landbruksministeren uten en levende jord, og ingen inntekter til finansministeren uten en natur som jobber gratis for oss døgnet rundt hver eneste dag hele året igjennom. Det ville heller ikke ha vært noen jobber til arbeidsministeren, for som den internasjonale fagbevegelsen sier: «There are no jobs on a dead planet.»

Det pågår i dag diskusjoner utenfor denne salen som kan få konsekvenser for regjeringens sammensetning, og det var også derfor vi ønsket å få denne saken utsatt. Jeg registrerer at Høyre, som er med på noen av forslagene, ikke ønsket å utsette saken. Det betyr at Høyre ikke er spesielt interessert i å få flertall for de forslagene som de er en del av, og som i dag kunne ha vært med på å styrke innsatsen for å ta vare på natur, men vi får vel sette vår lit til at miljøpartiene fortsatt skal ta denne kampen, og håpe at vi etter hvert får flertall.

Lars Haltbrekken (SV) [10:46:24]: Representanten vil selvsagt ta opp de forslagene som SV er en del av.

Sofie Marhaug (R) [10:46:41]: I dag behandler vi det som kunne og burde vært det aller, aller viktigste dokumentet denne komiteen har til behandling i denne stortingsperioden. Sånn ble det ikke, for meldingen vi behandler, inneholder knapt et konkret tiltak for å ta vare på naturen. Skuffelsen ble enda større da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet gikk sammen om å stemme ned hvert eneste forslag som kom på bordet i komiteen.

Dette reduserer Stortinget til noe jeg lærte om på skolen, i samfunnsfagtimene, men som jeg ikke helt forsto. Jeg lærte at Stortinget noen ganger kunne fungere som et sandpåstrøingsorgan, at det ikke egentlig hadde noen reell makt. I dag vet jeg hvordan det føles, for, i behandlingen av denne meldingen har Stortinget i praksis ikke hatt noen verdens ting å si.

På tross av massiv dokumentasjon, høringsinnspill og en folkemening som ønsker å ta vare på naturen, og på tross av internasjonale avtaler regjeringen selv har inngått, endrer ikke politikken seg. På tross av partiprogrammet til Arbeiderpartiet, som sier at vi skal følge internasjonale forpliktelser om naturrestaurering, som sier at vi skal verne 10 pst. skog, stemmes likelydende eller lignende forslag ned – med støtte fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og faktisk stort sett også partiet Høyre.

Denne meldingen oppfyller ikke målene vi har satt oss fore, verken for 30 pst. restaurering av natur eller for beskyttelse av havet. Rødt fremmer en rekke forslag i dag om å bøte på problemene, om arealforvaltning og arealnøytralitet, om restaurering, vern av skog, fjell og fjord, og om artene vi har særlig ansvar for.

La meg trekke fram villreinen. Hvis villreinen utryddes i Norge, utryddes den også i verden. Samtidig vet vi at den trues her og nå. I Eidfjord planlegges det å bygge ut et alpinanlegg midt i villreinens leveområder. Energiselskapet Lyse planlegger effektoppgradering i Røldal som vil ødelegge flytteleien til villreinen. Begge eksemplene er veldig alvorlige. Nasjonale politikere bør ta et større ansvar for å stoppe sånne ødeleggelser, ikke stille seg på utbyggernes side, slik representanten Mathilde Tybring-Gjedde har gjort i eksempelet med Lyses utbygging. Rødt fremmer i dag flere forslag som handler om å bedre villreinens vilkår, og vi beklager – jeg vil beklage det fra talerstolen – at de ikke får flertall.

Om noe forverres naturens vern og beskyttelse med denne meldingen, for det innføres et helt nytt forvaltningsprinsipp. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre sikrer flertall for et forvaltningsprinsipp om at utbygging av kraft, kraftlinjer, datasentre og forsvarsformål skal få forrang for naturverdier. Det er alvorlig, og Rødt fremmer forslag om å skrote det prinsippet. Få, om noen, medier har brydd seg om denne dramatiske endringen. Det er interessant, for en del av diskusjonene i den pågående regjeringskrisen handler jo om fornybardirektivet, og den siste varianten av fornybardirektivet – som angivelig både Senterpartiet og Fremskrittspartiet er imot – handler om å gi fornybar energiutbygging forrang også for naturen. Det er like hårreisende enten det kommer fra EU eller fra regjeringen.

Et av de svarene Rødt og jeg oftest får når vi motsetter oss naturødeleggende vindkraft eller monstermaster, er at hytteutbygging jo er verre. Rødt har aldri påstått at hytteutbygging er bra for naturen. Faktisk foreslår Rødt i forbindelse med denne behandlingen å forby nye, store hytteutbygginger. Gjett hvilke partier som stemmer imot! Jo, det er de samme partiene som drar fram hytter når de skal argumentere med at det er riktig å bygge ut vindkraft. Det står altså ikke til troende.

Denne dagen kunne vært historisk for naturen. Vi kunne fattet historiske vedtak i dag for å ta vare på naturen, men slik blir det ikke. Naturmeldingen er en flopp – eller enda verre, en langfinger til naturen.

Jeg beklager, president. Jeg håper det vil se annerledes ut i framtiden. Med det er Rødts forslag fremmet.

Ola Elvestuen (V) [10:51:58]: Bakgrunnen for denne naturmangfoldmeldingen er naturavtalen fra Montreal i 2022. Vi har en global klimakrise, og vi har en global naturkrise. Jeg må si at Norge gjorde en god innsats for å forhandle fram naturavtalen i Montreal. Det ble gjort et godt arbeid, og jeg tror vi hadde en verden som var veldig fornøyd med hvor ambisiøs naturavtalen var – også vi. Vi skal altså ha 30 pst. vern og bevaring, og 30 pst. av arealene som er forringet, skal restaureres innen 2030. Så får vi denne naturmangfoldmeldingen der det, som det ble sagt tidligere, knapt er et eneste tiltak som går i riktig retning. Av enighetspunktene fra naturavtalen i Montreal lages det egne punkt og egne forslag som ikke oppfyller naturavtalen – på område etter område.

At vi nå hadde hatt en naturmangfoldmelding som sto stille ville være én ting, men innholdet i denne gjør at det som er det største problemet i Norge, som er nedbygging og arealbruksendringer, går feil vei – det er den største trusselen mot truet natur i Norge. Det står også i meldingen. Det er mye kunnskap her, vi har god naturforvaltning i Norge, og det er mye dyktige folk. Men det er ikke det lederskapet vi trenger for å ta bedre vare på natur. Poenget er at vi skal følge opp Montrealavtalen. Vi skal ha mer natur i årene framover. Denne meldingen går feil vei ved at den igjen understreker at det er kommunene som skal bestemme, og ikke bare det: Den lager et skille mellom distriktskommuner og sentrale kommuner, der distriktskommunene skal være enda større, og man skal følge det kommunestyrene vedtar. Det er ikke Nesodden, Alvdal eller Vestre Toten som har skrevet under på Montrealavtalen. Det er selvfølgelig et nasjonalt ansvar å sørge for at vi følger opp det vi har skrevet under på, også der. Ellers er vi med på å svekke selve avtalen.

Med denne bit-for-bit-nedbyggingen gjøres det nå ikke noen tiltak – heldigvis er det noen kommuner som gjør en god jobb, men det gjøres ingen nasjonale tiltak. Det kommer samtidig som Miljødirektoratet så sent som i forrige uke, når de snakket om hvilke klimatiltak vi må styrke, eksplisitt sa at vi må styrke innsigelsesinstituttet og statlige planretningslinjer, slik at klima- og miljøhensyn blir ivaretatt i større grad. I Norge har vi en avskoging og arealbruksendring på 60 km² hvert år. 60 000 dekar blir borte hvert år. Det er på størrelse med Nesodden kommune, og det er ingen tiltak her for å endre på det.

Så kommer man i tillegg med dette nye prinsippet om at fornybar energi, kraftlinjer, forsvar og digital infrastruktur skal tydelig prioriteres. Når det står i en stortingsmelding, vil det få en helt annen tyngde enn den forvaltningen vi har i dag. For meg er det helt umulig å forstå hvorfor ikke også viktige naturhensyn skal veies opp mot disse forslagene i framtiden, akkurat på samme måte som det er gjort før. Vi er for å bygge ny fornybar energi, men vi skal ikke gjøre det der det går ut over regionale og nasjonale verneverdier – det er akkurat de avveiningene vi alltid står i, og det er akkurat de avveiningene som bør være der, men nå legger flertallet inn at det skal være en tydeligere prioritering her, som vil føre til mer nedbygging.

Det eneste som er positivt her, og som vi har nå, er jo ting Venstre har vært med på å få til tidligere. Det er restaurering og satsing på Oslofjorden. Det ble snakket om villrein og å følge tiltaksplanene som er der. Da er det viktig å huske på at kvalitetsnormen på villrein ble vedtatt i Stortinget etter forhandlinger i 2016. Nå har Venstre lagt inn forslag om at vi trenger en stortingsmelding for å nå kvalitetsnormen på villaks. Jeg trodde det skulle være mulig å få flertall for det, men selv det er det ikke vilje til å være med på.

Jeg tar opp Venstres forslag, inkludert et løst forslag.

Une Bastholm (MDG) [10:57:31]: Det finnes en liten spurvefugl som heter hortulan. Den var veldig vanlig å finne i norske kulturlandskaper veldig lenge, og den står i de fleste fuglebøker fortsatt oppført som meget vanlig eller vanlig. I fjor var det første året man ikke klarte å finne noen hunnfugl av den arten i Norge, etter en nedgang over veldig mange tiår. Hortulanen er det første eksemplet her i Norge på en spurvefugl som har vært så vanlig, men som vi altså har utryddet. I praksis er den utryddet nå.

Hortulanen er det første eksempelet, men vi vil få flere eksempler av den typen arter som har vært helt vanlig i Norge, for vi vet at mange av dem nå er oppført på rødlisten som truet eller kritisk truet. Det kommer altså flere eksempler på det hvis vi ikke gjør systemiske, store endringer i arealforvaltningen og forvaltningen av naturen.

Norge trenger en ny naturpolitikk. I oktober la Miljøpartiet De Grønne fram en plan med over 100 tiltak til sterkere beskyttelse av natur og dyreliv i Norge. Den har vi utviklet sammen med miljøbevegelse, forskere og våre grønne lokalpolitikere med deres erfaring, med skoene på, og den viser hvordan vi kan sette i gang med en snuoperasjon i norsk natur nå – hvis vi hadde ønsket det.

Det er ikke en naturlov at fuglesangen skal stilne i skoger og fuglefjell. Det trenger ikke å bli mindre fisk i fjordene og færre insekter i blomsterengene. Vi må ikke bygge motorveier over fuglerike våtmarker. Dette er politiske valg.

Etter to år med venting kom regjeringen med en handlingsplan ribbet for forpliktende handling. I dag ser det ut til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet sørger for at ikke et eneste av over 130 forslag som ville ha forbedret den meldingen og styrket norsk naturpolitikk, får flertall.

Min erkjennelse er at vi er der i naturpolitikken nå hvor vi var for noen tiår siden i klimapolitikken. Det har blitt helt vanlig å være for. Det går ikke an å være imot å ta vare på natur, akkurat som alle var for å gjøre noe med klimaet, men det er veldig få partier som har tatt inn over seg den systemiske endringen som trengs, vaneendringene, for å ta forskerne på alvor og faktisk få en reell endring i naturnedbyggingen og tap av arter i Norge. Naturen må rett og slett i praksis vinne mye oftere mot økonomiske hensyn, gamle vaner, gammel kunnskap og særinteresser.

Det er ingen grunnleggende frihet som står på spill ved å ta bedre vare på naturen, men vår alles grunnleggende frihet står på spill hvis vi ikke begynner å ta vare på naturen og gjør det vi vet trengs, og som forskerne er så tydelige på.

Vi trenger et systemskifte, f.eks. når det gjelder karbonutslipp på naturarealer – og telling av det er jo vel så viktig som telling av pengene våre for å vite at vi har en bærekraftig velferd og en bærekraftig økonomi. En slik type systemisk grep er arealnøytralitet. Dette handler om at staten forplikter seg til å slutte å tape natur og setter krav til kommunene om det samme. Det er ikke noe mer urimelig eller overstyrende å foreslå enn at kommunene skal forholde seg innenfor budsjetter som er i balanse.

Dette forslaget alene kan reformere naturpolitikken uten å ramme lokaldemokratiet. For meg er motstanden mot dette i Arbeiderpartiet og Høyre ganske uforståelig, for det å ikke stanse tap av natur – altså det å ikke ha et mål om å slutte å bygge ned natur – betyr at man synes det er greit å fortsette å bygge ned natur. Da kan man i beste fall utsette nedbyggingen, at den tar litt lengre tid. Samtidig vet vi at det naturmangfoldet trenger, og det vi har forpliktet oss til i den globale naturavtalen, er å stanse naturkrisen, snu utviklingen og sørge for at naturen også kan få mer plass – at vi deler denne planeten bedre med andre arter enn vi gjør i dag.

Et annet systemisk grep er naturavgift, der det er en slags kompensasjonsordning når natur bygges ned. Det gjør at man vrir interessen hos utbyggerne mye mer over på arealer vi allerede har bygd ned og ødelagt, i stedet for at initiativene alltid kommer der det er billigst i dag, i jomfruelige arealer: matjord, hundremeterskogen til ungene, nærnaturen til folk.

Et tredje forslag er å stanse flatehogst i naturskog. Vi har nå et naturskogkart. Det er uten feltundersøkelser og uten innhold, men vi har et riss. Hvis det skal ha noen mening, må det også føre til ny politikk for naturskogen.

Jeg tar opp forslaget Miljøpartiet De Grønne har alene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:02:57]: Naturen er et knapphetsgode, og det er vårt ansvar å forvalte naturen bedre. Naturen i Norge har vi over lang tid kunnet ta for gitt – den rene lufta, rent vann og et rikt biologisk mangfold. Slik er det dessverre ikke lenger, og som foregående taler var inne på, ser vi en dramatisk utvikling.

I dagens samfunn står ofte naturen i konflikt med andre mål vi ønsker å oppnå. Det er krevende avveininger som må tas mellom nedbygging av areal opp mot behovet for økt kraftproduksjon, redusere klimagassutslippene, boligbygging, næringsutvikling, osv. Nettopp derfor har behandlingen av denne meldinga vært så viktig for grundig å drøfte hvordan disse avveiningene skal gjøres på best mulig måte framover.

For Kristelig Folkeparti er det helt klart at vi må ta bedre vare på norsk natur, både for oss selv og for generasjonene som kommer etter oss. Forvalteransvaret forplikter oss til det. Vi mener at det må skje med en tydelig nasjonal ramme og på en måte som ansvarliggjør lokaldemokratiet, og som ivaretar samfunnets behov for bærekraftig utvikling.

Vi har derfor støttet forslag om en nasjonal plan for restaurering av natur og kartlegging av restaurerbare områder. Vi mener det er avgjørende å sikre konkrete tiltak for truede arter, verneområder og myr, samtidig som vi sørger for at kommunene har den nødvendige fagkompetansen til å gjøre gode vurderinger. Derfor har vi støttet forslag om at alle kommuner skal utarbeide et arealregnskap og få støtte til å gjøre dette. Kristelig Folkeparti vil sikre at beslutningene tas på et solid kunnskapsgrunnlag, og at konsekvensutredninger blir grundig utført. Dessverre er det ikke flertall for dette. Det er kommunene som kjenner sitt eget nærområde best, og det er viktig at de får handlingsrom til å finne gode løsninger, men også kunnskap til å gjøre det best mulig. Vi er skeptiske til forslag som vil frata kommunene styring over arealpolitikken, og har heller vært med på merknader om bedre lokal arealplanlegging, økt skogvern gjennom frivillige ordninger og tiltak for å redde Oslofjorden, f.eks. Vi har støttet arbeidet med å restaurere sjøfuglbestander og sikre at hav- og kystområdene våre forvaltes på en bærekraftig måte.

Jeg vil takke saksordføreren for en grundig og god jobb og for flere gode forslag. Det er gledelig å se at det på ikke-sosialistisk side finnes sterke initiativer for å gjøre nødvendige tilpasninger for framtida. Selv om det er uenighet om enkelte løsninger, er det tydelig at vi deler de grunnleggende målene. Dette gir meg tro på at en ny regjering kan sikre stabile og forutsigbare rammer, ikke bare for næringslivet, men også for naturen.

Denne forventningen står i skarp kontrast til hvordan jeg mener regjeringa har håndtert et område som er svært viktig for Kristelig Folkeparti: skogvern. Mange ble svært overrasket og skuffet da regjeringa i sitt forrige statsbudsjett foreslo å kutte 444 mill. kr i bevilgningene til frivillig skogvern – en halvering av budsjettposten. Heldigvis gjorde SV en jobb i budsjettforliket, men det vitner om en uforutsigbar politikk som skaper usikkerhet for alle berørte parter, og viser hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig ønsker.

Dessverre ser vi lignende tilfeller på andre områder. Statsminister Støre lovet i forkant av det samme budsjettet 100 friske millioner til naturvern, men i praksis ble det totale budsjettet for naturvern betydelig redusert. Å framstille det som en historisk satsing var ikke annet enn villedende politikk. Når realiteten er betydelig svekkelse av støtten til naturtiltak, undergraves tilliten til regjeringas naturpolitikk.

Komiteens arbeid med naturmeldinga har vært grundig og omfattende. Det har vært ulike synspunkter på hvordan vi best kan ivareta norsk natur, men diskusjonene har vært konstruktive og reflektert og har vist de viktige avveiningene som må tas. Mange av forslagene som er fremmet, viser langt på vei en felles forståelse av behovet for mer langsiktige løsninger for restaurering av forringede økosystemer, og så er spørsmålet hvor langt vi har vært villig til å gå. Vi er skuffet over at flertallet ikke ønsker å gå lenger.

Men til tross for at meldinga ikke samler flertall om noen av forslagene, og at det er fremmet over 130 mindretallsforslag, mener jeg behandlingen har vært viktig. Den gjenspeiler de ulike tilnærmingene til naturforvaltning, men også et felles engasjement for å finne bedre løsninger enn i dag. Det er avgjørende at vi fortsetter å jobbe for en politikk som balanserer vern, utvikling og lokalt selvstyre på en enda bedre måte.

Kristelig Folkeparti vil stå fast ved vårt forvalteransvar som grunnprinsipp, og vi vil bidra til en helhetlig naturpolitikk for framtida.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:07:44]: Med denne behandlingen innføres for første gang en mer systematisk og helhetlig forvaltning av naturen vår. Vi setter mål om å redusere nedbyggingen av særlig viktig natur innen 2030 og begrense netto tap av særlig viktig natur til et minimum innen 2050. Slik skal vi nå endelig jobbe kontinuerlig med å få bukt med bit-for-bit-nedbyggingen og sørge for at vi over tid gjennomfører de nødvendige tiltakene for å ta vare på naturen vår.

Det blir ikke et tiår til neste naturmelding. Hvert fjerde år vil vi legge fram en samlet oversikt over status, måloppnåelse og tiltak som gjennomføres ved handlingsplanen for natur. Dette er et systemgrep som bidrar til at naturen jevnlig kommer på dagsordenen, og som gir mulighet for å justere kurs underveis.

Oversikten skal bl.a. bygge på de etablerte prosessene for menyer av tiltak for økosystemene og naturregnskap, og vi skal finne de beste tiltakene for å sørge for at vi har et mangfold av økosystemer i god tilstand. Når vi nå lager naturregnskap, vil det gi oss oversikt over utviklingen i tilstanden til naturen, hvor mye natur vi har, og hvilke økosystemtjenester den gir oss.

Det viktigste grepet for å få bukt med nedbyggingen, er å forvalte arealene våre godt. Vi har satt en langsiktig målsetting, og vi løfter fram tydelige prinsipper for en mer arealgjerrig og bærekraftig arealforvaltning. Målsettingene vil være vår nasjonale ledesnor, og vi skal jobbe aktivt for å nå dem.

Kommunene skal fortsatt ha hovedansvaret for arealpolitikken. Vi vil gjennomføre tiltak som skal styrke kommunenes kompetanse og kapasitet til naturvennlig planlegging. Vi skal gi kommunene kunnskap og informasjon. Kommunene kjenner forholdene lokalt best, er godt posisjonert for å gjøre gode valg mellom bevaring og bruk av natur og kan sikre folkelig og lokaldemokratisk legitimitet til nødvendige naturtiltak.

Men å sitte i førersetet forplikter. Kommunene vil ha mye av ansvaret for at vi når våre samlede mål, og kommunene må helt klart være dette ansvaret bevisst og ta det på alvor. Om vi ved neste gjennomgang ser at det har skjedd for små endringer i forhold til hva som er nødvendig, må vi selvfølgelig vurdere om det er behov for strengere tiltak og føringer.

Kommunene må sørge for at det i størst mulig grad bygges på allerede utbygd areal i stedet for å ta i bruk nye. Kommunene bør også gå gjennom arealplanene sine og ta ut byggeområder som det ikke er behov for. Samtidig vil regjeringen jobbe sammen med kommunene og sørge for god veiledning og tiltak som øker kompetansen og kapasiteten lokalt. Tiltak som naturregnskap og naturskogkart, som gir tilgang på kunnskap tidlig i arealbeslutninger, gir også grunnlag for bedre beslutninger og mer informerte beslutninger underveis. I tillegg vil vi gi tydelige styringssignaler og regler slik at kommunene kan ivareta dette ansvaret på best mulig måte. Slik skal vi sammen ta vare på naturen og nå målsettingen om å begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050.

Når vi nå skal stemme over forslag knyttet til handlingsplanen, vil vi også stemme imot enkelte forslag som vi kanskje i utgangspunktet ikke er imot. Det er fordi vi allerede er i gang med mange av de forslagene, i ulike former eller varianter, eller har allerede varslet at vi skal startet med lignende tiltak.

Gjennom å ivareta naturarealene våre gjør vi også en viktig jobb for å ta vare på leveområder for artene våre, som villrein og insekter, og at økosystemene fortsetter å yte viktige økosystemtjenester. Det er en viktig jobb for oss alle, og som er et ansvar vi alle bør være bevisst.

Vi er alle avhengige av naturen, og vi skal bit-for-bit-nedbyggingen av naturen til livs. Nettopp derfor er det avgjørende at vi forvalter bærekraftig. Det er det regjeringen vil legge til rette for med den nye handlingsplanen for natur, og som vi for første gang systematisk tar tak i og får tilslutning til fra Stortinget.

Med det er jeg uenig i påstandene om at dette ikke er historisk. Dette er en kursendring for naturen, og den er jeg glad for at Stortinget stiller seg bak.

Aleksander Øren Heen (Sp) [11:31:56]: Me har høyrt fleire her peika på at det er Senterpartiet som er proppen for at ein ikkje har kome lenger i natursaker. Til det vil eg seia at me i Senterpartiet kanskje har ei litt anna tilnærming til naturpolitikken, nemleg at det er forvalting av natur som skal vera det berande prinsippet, og at forvaltartankegangen ligg tungt over vårt parti. Det betyr at me skal overlevera naturen i betre stand til neste generasjon enn då me overtok han. Den måleparameteren heiter då ikkje prosentvern, men kva tilstand naturen er i: om det er slik at me òg kan halda fram med å bruka naturen til å sikra skog, at me kan bruka skogen til å gje oss tømmer som kan bidra til karbonfangst og bioenergi, at havet framleis gjev oss fisk og sjømat, og at jorda kan produsera mat. Det er i tråd med den forvaltartankegangen som me representerer.

Eg vil hevda at forvalta natur er meir normalen enn verna natur i det karrige landet me har. Me har altså brukt naturen til å gje oss mat og naturressursar. Det meste av natur i Noreg er påverka av menneske, det er lite natur som er rein urskog eller villmark. Difor meiner eg me òg framover må bli betre på å forvalta naturen. Det skal me gjera gjennom berekraftig bruk, der me tek i bruk auka og ny kunnskap som gjev betre forvalting, men som ikkje nødvendigvis fører til meir vern.

Det har vore interessant å følgja desse debattane som har gått i det siste, der det verkar som det einaste svaret til miljørørsla er å leggja ei større og større osteklokke over dette landet, i staden for å gå inn og sjå korleis me kan lykkast med å bruka naturen på ein måte som kan gje oss meir verdiar i åra som kjem. Seinast er det illustrert med dei som har teke til orde for f.eks. å skulla stoppa jakt i verneområda. Det er eit forslag som ikkje har rot i ei forvaltartenking, men som ser på natur som noko ein berre skal ut og sjå på og ikkje leva i samspel med. Det er ei utvikling eg vil åtvara mot.

Eg håpar me i naturdebatten framover òg kan ha ein inngang som gjer at me framleis kan driva med aktivt skogbruk i dette landet, at jordbruket også er ei viktig næring, og at havet framleis er ei viktig næring langs kysten som gjev oss både mat, verdiskaping og arbeidsplassar. For det er fullt mogleg å kombinera det å ta vare på natur med det å faktisk leva av naturen.

Irene Ojala (PF) [11:34:58]: Før Stortingsvalget i 2021 var klima og innsatsen mot klimakrisen et tema som politikere fra svært mange partier var opptatt av. Kode rød var diagnosen FN hadde stilt etter å ha undersøkt jordens klima. Ulike politikere ga ungdommen håp om en framtid hvor vi politikere skulle ta klimaansvar. I dag, i 2025, har mange unge mistet tilliten til oss her på Stortinget. Det synes jeg er trist. De mener at vi gjør for lite for å sikre naturen og deres framtid. Jeg forstår ungdommene.

Jeg sitter ikke i energi- og miljøkomiteen, men skal i dag, på samme måte som alle de andre, votere over 130 mindretallsforslag. Etter en grundig jobb vil jeg si at jeg kommer til å stemme for 129 av mindretallsforslagene. Jeg kommer ikke til å stemme for forslag nr. 17, fra Høyre og Fremskrittspartiet, og jeg stemmer også mot løst forslag nr. 131, fra Venstre.

I komiteens tilråding punkt I går en samlet komité inn for å vedlegge innstillingen om «Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold» protokollen. Når vi vedlegger noe protokollen, er det en finere måte å si at forslaget ikke vedtas, på. Vi har lest meldingen. Vi har lest innstillingen. Vi har kunnskap. Men vi gir ikke de gode forslagene som ligger til grunn, flertall. Er ikke det litt lite ambisiøst på naturens og framtidens generasjoners vegne? Pasientfokus kommer derfor til å stemme mot komiteens tilråding til I.

Når det gjelder II, er det et forslag fra Venstre om oppfølging av kvalitetsnormen for villaks. Her er komiteens innstilling fra medlemmene i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet at forslaget ikke vedtas. I 2021 karakteriserte Artsdatabanken villaksen i Norge som nær truet og plasserte villaksen på den norske rødlisten over truede arter. Statusrapporten fra vitenskapelig råd viser til lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjonssykdommer knyttet til oppdrettsfisk, i tillegg til pukkellaks, som noen av årsakene til truslene mot villaksen. Villaksen er viktig for mange mennesker. Den er viktig for naturen, og vi i denne sal kunne virkelig ha kjempet villaksens sak. Det synes jeg det er rart at vi ikke gjør. Det betyr at Pasientfokus også stemmer mot komiteens tilråding til II.

Når det gjelder III, er det et forslag fra Miljøpartiet De Grønne om å stanse insektsdøden. Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet gir flertall for at forslaget ikke skal vedtas. Insekter er helt avgjørende for et friskt økosystem. Insekter er bl.a. nedbrytere, plantespisere og mat for andre dyr, og de bidrar til god jordhelse og pollinering. Pasientfokus er på insektenes side og stemmer derfor mot komiteens tilråding også i III.

Lars Haltbrekken (SV) [11:38:17]: I sitt siste svar til meg sier statsråden at regjeringen har et godt samarbeid med Sametinget om forvaltningen av naturen i samiske områder. Ja, det samarbeidet er så godt at Sametinget har sett seg nødt til å gå til rettssak mot regjeringen – til rettssak fordi regjeringen ikke har konsultert Sametinget om nedbyggingen og ødeleggelsene i Finnmark gjennom elektrifiseringen av Melkøya.

I sommer var jeg og stortingsrepresentanten Ola Elvestuen fra Venstre på Nordkinnhalvøya og besøkte Corgas reinbeitedistrikt. Ellinor Guttorm Utsi kunne selv fortelle om det voldsomme presset de står midt oppe i nå, på grunn av regjeringens planer om å elektrifisere Melkøya med strøm fra land. De har ikke mindre enn sju vindkraftanlegg å skulle forholde seg til. De er pålagt enorme arbeidsoppgaver som de ikke har bedt om, og som går ut over den jobben som de egentlig skal gjøre, nemlig å drive reindriften videre. Dette tviler jeg på at Ellinor Guttorm Utsi og Corgas reinbeitedistrikt ville ha karakterisert som et godt samarbeid med regjeringen.

Så er jeg nødt til å avlegge også Senterpartiet en liten visitt. Senterpartiets Aleksander Øren Heen holdt et innlegg her i sted hvor han snakket om viktigheten av å forvalte naturen. Det er viktig, og flere av de forslagene som bl.a. SV står bak i dag, ville ha styrket en fornuftig forvaltning av norsk natur. Vi vet at internasjonale rapporter viser at naturområder forvaltet av urfolk er bedre tatt vare på enn andre områder. Vi har i flere forslag foreslått å styrke samenes innflytelse over forvaltningen av de områdene de er avhengige av, men dette stemmer Senterpartiet mot. Hvorfor ønsker ikke Senterpartiet å styrke den delen av forvaltningen som kan være med på å styrke ivaretakelsen av natur?

Sofie Marhaug (R) [11:41:35]: Jeg vil fortsette litt på et av temaene forrige taler var innom, nemlig det såkalte kraftløftet i Finnmark. Nå kommer det til å komme inn en rekke høringssvar innen 1. februar som inneholder betydelige og vektige protester mot både utbygging av vindkraft og kraftlinjer, noe som vil rasere veldig mye verdifull natur. Vi vet at nærmere 50 pst. av den villmarkspregede naturen i Norge er i Finnmark. Samtidig er vi i ferd med å vedta en melding som inneholder et nytt forvaltningsprinsipp, at nettopp fornybar kraft og kraftlinjer kan trumfe naturhensyn. Det skremmer meg.

Det skremmer meg også at det jeg opplever her er en betydelig ansvarsfraskrivelse. Det er veldig mye snakk om hva kommunene skal gjøre, men det vi har ansvar for – det denne sal har ansvar for – er jo hva nasjonale myndigheter kan og bør gjøre. Da er det ikke riktig å peke på alle andre. Da bør vi ta mye, mye større ansvar selv.

I replikkrunden var jeg innom noen av de punktene i Arbeiderpartiets program som de ikke stemmer for i dag, men som det fremmes forslag om. I tillegg til de to tingene jeg nevnte, altså 30 pst. restaurering i tråd med internasjonale avtaler og dette med 10 pst. skogvern, har Arbeiderpartiet i sitt program at de vil utarbeide en ny plan for nasjonalparker og andre verneområder. Dette foreslås i forslag nr. 45, men stemmes sannsynligvis ned i dag. Det er veldig synd.

Vi kunne fått en utsatt debatt, og kanskje vi hadde fått andre resultater, men det har Høyre sikret flertall for at vi ikke får. Det vi opplever, er et demokratisk underskudd. Vi vet fra undersøkelser at folk flest faktisk er veldig opptatt av natur, at folk flest ønsker mer naturvern, selv om det ikke kommer til uttrykk i behandlingen av denne meldingen i dag, dessverre.

Helt til slutt: For å være litt mer i det lystige laget, synes jeg også det er synd at representanten Hans Inge Myrvold ikke har tatt opp villgeitens sak, for den vet jeg at han brenner stort for. Jeg håper det kommer nye anledninger uavhengig av hva som skjer senere i dag. Og så vet jeg at representanten Myrvold i lokalpolitikken har gått imot nye hytteutbygginger, og jeg vil berømme ham for det. Så det er ikke bare svart i kommunene, men staten bør ta mye større ansvar.

Une Bastholm (MDG) [11:48:07]: Representanten Heen fra Senterpartiet hadde et fascinerende innlegg om forvaltertankegangen. Jeg satt og tenkte at ja, det stemmer, jeg har et grunnleggende annerledes natursyn enn Senterpartiet. Jeg er en del av naturen, og for meg gjør det vondt og det er etisk galt å utrydde andre arter. Jeg deler denne planeten med et artsmangfold og en natur. Jeg er dypt avhengig av den. Jeg er ikke bare forvalter, jeg står ikke over naturen – jeg er i naturen. Ja, jeg tror det er forskjell. Men la oss si at jeg også ønsker å være forvalter, for det vil jeg, fordi vi har et system i Norge som gjør at menneskene forvalter naturen. Vi prøver, i hvert fall. Senterpartiet er jo ikke for å forvalte naturen. Senterpartiet er for at enhver som eier en grunn, eller som har en næringsinteresse i naturen, skal få lov til å gjøre som man vil. Det Senterpartiet kaller forvaltning, er allmenningens tragedie, og det har gjort at vi har den naturkrisen vi har i dag.

Så det er jo helt åpenbart at vi må stramme inn. Vi må i hvert fall begynne å gjøre det med det vi forvalter. Hva er eksempler på forvaltning? Jo, det er å slutte å flatehogge i naturskog, hvor 40 pst. av de rødlistede artene og truede artene i Norge lever. Det er å slutte å overfiske i hav og i fjord. Det er å slutte å tillate oppdrettsanlegg i fjorder, som forurenser sårbar natur og gjør at villaksen, som Norge har et særlig ansvar for, og som er rødlistet, går dukken.

Dette er forvaltning. Forvaltning er å ta på alvor når forskerne roper varsko og ber oss om å endre reglene for næringsliv som bruker naturen. Så det er ikke sant at det står mellom vern og bruk; det står mellom hvordan vi bruker naturen, og hva slags regler vi skal sette for det. Jeg vil også gjerne ha mer osteklokke-vern i Norge, og jeg mener at jaktfrie soner inne i nasjonalparker helt åpenbart er en god idé, slik at vi får se noen områder av Norge som er urørt også fra jakt. Hvorfor skal jaktinteresser få lov til å være over absolutt hele Norge – i hvert fall i naturen – mens alle andre interesser av å bruke den naturen på andre måter, f.eks. opplevelser, skal være tilsidesatt? Det er dypt urettferdig. Det er en særinteresse som får vinne igjennom også i indrefileten, i nasjonalparkene våre. Det er et eksempel på forvaltning, at en har områder av Norge uten jakt.

Et annet eksempel på forvaltning er det kommunene har ansvar for i arealforvaltningen. Regjeringen gjentar og gjentar at man nå har gitt kommunene nye verktøy, men man har jo egentlig ikke det. Vi kan håpe at de begynner å bruke naturskogkartet. Naturregnskapet er såpass førstegenerasjon at det overhodet ikke kommer til å ha detaljer på kommunenivå, heller ikke om to år, når det er ferdig.

Så det er en stor jobb å gjøre for å få til den systemendringen som trengs for naturen, og også for å forvalte den godt.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:51:26]: Jeg bet meg merke i noen av de kommentarene som kom underveis i debatten, og som jeg følte et behov for å kommentere. For det første gjentas det fra representanten Marhaug en slags framstilling om prinsippet rundt prioritering som om det er et nedbyggingsprinsipp, men det er jo ikke riktig. Det er en anerkjennelse av at vi også i framtiden kommer til å ha behov for å bygge ned noen arealer, men da må vi være tydeligere på hva de arealene som vi er nødt til å bygge ned, faktisk skal brukes til. Jeg mener det er helt naturlig å sette opp fornybar kraft mot f.eks. hytteutbygging i et sånt perspektiv – å tydeliggjøre at det ene helt åpenbart er viktigere for oss som nasjon for klimamålene våre og målene vi har knyttet til næringsutvikling, f.eks., enn andre nedbyggingsformål. Men å framstille det som et nedbyggingsprinsipp og at nedbygging er noe som er ønsket i seg selv, er ikke riktig. Naturen skal fortsatt bli ivaretatt i de prosessene på en skikkelig – og bedre – måte i årene framover.

Så er jeg i og for seg enig med representanten i at folk i Norge ønsker seg mer naturvern, og det kommer det også til å bli i årene framover. Vi skal følge opp målet om at 10 pst. av den produktive skogen skal vernes. Men folk ønsker seg også utvikling. De svarer ja på begge de spørsmålene. Noen ganger kommer også disse spørsmålene i konflikt, og det er det vi må bli bedre til å håndtere i årene framover. Da synes jeg det er interessant å f.eks. merke seg at Miljødirektoratet, vårt fremste fagmiljø på natur i forvaltningen, veldig tydelig sier at det f.eks. er mulig å bygge mer landbasert vindkraft i Norge uten at det trenger å gå hardt ut over situasjonen i naturen, altså utfordringene knyttet til nedbygging av natur, så lenge vi sørger for å lokalisere det de riktige stedene. Det er et eksempel på prosesser som kan sørge for å ivareta to hensyn på en gang.

Jeg er også uenig med representanten Elvestuen i at denne meldingen ikke kan bidra til å snu bit-for-bit-nedbyggingen av naturen. Når vi starter på en annerledes måte enn før, jobber systematisk på en annerledes måte enn før, tror jeg vi kan se at det vil ha helt reelle effekter. Det arbeidet som allerede er i gang i mange kommuner, er jeg overbevist om at kommer til å ha effekt. Utfordringen kommer til å være å fortsatt klare å holde naturen høyt oppe på dagsordenen. Derfor er jeg glad for at vi får et kontinuerlig arbeid som sørger for at vi kommer tilbake til dette fortløpende, også i en del andre saker, f.eks. for å avklare hva som skal være Norges vernemål til havs, når vi har gjort en gjennomgang av hvor stor andel av Norges havområder som allerede er under OECM-beskyttelse, altså som kan meldes inn, og som dermed kan inngå i et sånt mål.

Rasmus Hansson (MDG) [11:54:38]: Nå tror jeg at Olav Gjærevoll skjærer tenner i sin grav. Han var Norges og verdens første miljøvernminister, og han personifiserte den epoken da særlig Arbeiderpartiet bygde en verdensledende naturforvaltning og naturpolitikk i Norge. Arbeiderpartiet skjønte hvordan man måtte skru sammen et system som kunne ivareta interessene og verdiene til noe som ikke selv har penger, makt og sterke stemmer til å forsvare seg. Det ble selvfølgelig tiår med kamper og uenigheter, men det var en lang epoke der særlig folk som Brundtland og Berntsen bygde videre på dette veldig gode og solide byggverket, og kjempet gjennom store, nye naturvernprosjekter vi kjenner den dag i dag. Det var en viktig epoke, både i Norge og internasjonalt.

Så har altså Arbeiderpartiet mistet interessen for naturvernet. Partiet er blitt mer og mer uinteressert i å drive fram ordentlige, tydelige, nye naturvernprosjekter, og de har sittet og sett på og deltatt i at deres eget byggverk blir demontert og svekket. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet flyttet arealforvaltningen ut av Miljøverndepartementet, de kneblet Statsforvalteren, viltet ble forvandlet fra natur i Miljøverndepartementet til en ressurs Landbruksdepartementet forvalter, og kommunene har fått mer makt til å ødelegge natur, ikke mindre. Resultatet av alt dette er at det 50 år etter starten står dårligere til med norsk natur. Man skulle jo tro det hadde gått motsatt vei.

Det kom et stort lysglimt: Norge ble med på å signere den banebrytende naturavtalen, med ekstreme ambisjoner for naturvern og for gjenoppbygging av natur. Hvorfor skjedde det? Det må jo ha vært en erkjennelse av at nå må noe virkelig gjøres. Hva som skulle gjøres, skulle vi altså få vite i naturmeldingen. Statsministeren skrøt så kraftig av at den skulle komme, at en del folk trodde på ham. Det som skjedde, var det motsatte. Det ble møtt med forferdelse hvor tiltaksløs den meldingen var, og nå sitter vi til og med i en situasjon hvor Arbeiderpartiet stemmer mot forslag som er klippet ut av deres eget program. Naturmeldingen som skulle bli det store løftet for norsk natur, ligner straks mer på en svanesang for Arbeiderpartiets naturpolitikk.

Hans Inge Myrvold (Sp) [11:58:02]: Det har vore ein innhaldsrik debatt. Eg har òg behov for å klarera ut og avkrefta både mytespinning og andre forhold som blir trekte fram, knytt til meg som representant, men òg til partiet.

Eg meiner det er veldig uklokt av Miljøpartiet Dei Grøne på ein måte å peika på Senterpartiet som sin største motstandar i desse spørsmåla. Det er veldig uklokt å ha ei sånn tilnærming frå denne talarstolen i eit forhold der me skal bevara norsk natur. Det er ikkje sånn at Senterpartiet er for å byggja ned natur. Me skal forvalta naturen, og me er heilt avhengige av naturen i veldig, veldig store delar av landet vårt for å kunna leva, bu og utvikla distrikta. Det er heilt avgjerande for Senterpartiet å ha ei berekraftig tilnærming – og derav òg denne tittelen som definerer og omfamnar stortingsmeldinga her i dag.

Eg trur det er viktig i framhaldet å kopla på – og ikkje kopla av – kommunane. Det vert viktig. Det er ein stor frustrasjon frå mange kommunar knytt til nettopp forvaltartankegangen, òg i møte med staten, om korleis ein skal bidra til dette. Me må forsvara kommunane sin posisjon i forhold til å driva ein god arealpolitikk, sjølvsagt i samråd med statlege føringar, men me må forsvara posisjonen til kommunane i dette arbeidet. Det er heilt avgjerande med lokalkunnskapen, og at dei som har halde naturen og busetnaden i mange, mange generasjonar, er med på laget og ikkje vert kopla av.

Eg avsluttar der. Eg vil òg berre stadfesta at siste ord om villgeiter ikkje er sagt, og eg takkar for debatten.

(Innlegg er under arbeid)