Erlend Larsen (H) [10:38:33]: Hensikten med denne interpellasjonen er å rette søkelyset på noe av det tristeste i livet, nemlig selvmord og hvordan vi som jobber med samferdsel, kan redusere tilgangen til metoder for selvmord. Det er ikke minst viktig å redusere muligheten for impulsive selvmord ved å sikre steder som ser ut til å være enkle å bruke – å hoppe fra broer, komme ut på jernbanespor på uoversiktlige steder osv.

Hvert år velger omkring 650 av oss å avslutte eget liv. Selvmord påfører familie og venner stor smerte og bunnløs sorg. Det anslås at ti etterlatte og nærstående rammes av hvert selvmord. Ethvert selvmord er en tragedie for den det gjelder, og alle de som sto nær den avdøde. Vi kan ikke akseptere at så mange av våre medmennesker velger å avslutte livet selv. Vi har alle et ansvar, uansett om vi er nær familie, venner og kollegaer, helsevesen eller offentlige myndigheter. Vi som arbeider med samferdsel, har et særskilt ansvar for å redusere mulighetene for å utøve selvmord i tilknytning til installasjoner som vi har ansvar for, slik som høye master, broer og jernbane.

Selvmord blir ekstra belastende for sjåfører, lokførere og vitner. Å bli utsatt for et selvmordsforsøk er voldsomt, dramatisk og traumatiserende. Vi som arbeider med samferdsel, har også et ansvar for at sjåfører, lokførere og andre ikke skal oppleve dette. Det er viktig å sikre installasjoner slik at det blir vanskelig eller umulig å utføre selvmord, som f.eks. å sikre master – slik at det ikke lar seg gjøre å klatre der – sette opp sensorer og overvåkingskameraer, sette opp høyer gjerder på broer osv. Denne typen sikringer vil begrense muligheten for å gjennomføre impulsive selvmordsforsøk.

Vi vet at mange av oss kommer i akutte stressituasjoner som gjør at noen utfører impulsive handlinger. Dersom vi kan utsette denne selvmordsimpulsen, kan personen få behandling av helsevesenet.

Mange av ulykkene på våre veier er kamuflerte selvmord. I Vestfold ble enkelte strekninger veldig belastet med ulykker som kan ha vært selvmordsforsøk. Innføringen av midtdelere fjernet ulykkene. Dersom bakgrunnen for ulykken er usikker, blir dødsfallet registrert som ulykke og ikke som selvmord. Det er uheldig for vår kunnskap om selvmord og forebygging av selvmordsforsøk.

Solberg-regjeringen utarbeidet en handlingsplan for forebygging av selvmord for perioden 2020–2025. Der står det bl.a. at Statens vegvesens analyser av alle dødsulykker i veitrafikken tyder på at antall selvmord i trafikken kan være flere enn det som dokumenteres i selvmordsstatistikken. Det antas at om lag 6 pst. av dødsulykkene kan ha vært selvmord. Handlingsplanen sier at det er lite kunnskap om selvmord i trafikken. Mens antall dødsulykker i trafikken har gått ned, har antallet dokumenterte selvmord i trafikken vært relativt konstant. Når antall drepte og hardt skadde i trafikken er på vei ned, utgjør selvmord en stadig større andel av ulykkene. Økt kunnskap om selvmord i trafikken og pålitelig statistikk er derfor viktig for det forebyggende arbeidet.

Handlingsplanen sier at antall selvmord som følge av påkjørsel på jernbanen har økt kraftig de siste årene. Det står også at antall påkjørsler forventes å fortsette om ikke det blir iverksatt tiltak. En skulle tro at det er vanskelig å redusere påkjørsler på jernbanen, men det hjelper å bedre lokførerens siktlinjer. Overvåking av utsatte områder, grovere pukk og hindre har vist seg å hjelpe.

Over en tiårsperiode ble det utført 319 selvmord fra høye steder. Nesten halvparten av disse selvmordene ble gjennomført fra seks broer. Forskning på selvmord gjør det mulig å finne utsatte steder, slik at de kan sikres. Det blir gjort mye for å sikre selvmordsutsatte steder. Det er tross alt mange som avbryter selvmordsforsøkene.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Hva er status og framdriftsplan for selvmordsforebygging innenfor Samferdselsdepartementets ansvarsområde og hvilken prioritet har det?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:42:49]: La meg først få takke representanten Larsen for initiativet til å sette en viktig debatt på dagsordenen.

Årsakene til selvmord og selvmordsforsøk er sammensatte og henger selvfølgelig sammen med ulike livsfaktorer. Å forebygge selvmord er et felles ansvar som krever innsats. Regjeringen følger opp den handlingsplanen som representanten viste til, nemlig planen for forebygging av selvmord, som ble lagt fram av den forrige regjeringen.

Ett innsatsområde i planen handler om å begrense ulike selvmordsmetoder. Innenfor samferdselssektoren er det flere sikringstiltak som vil være aktuelle for å forebygge selvmord. Disse forebyggende tiltakene bidrar til å utsette selvmordsimpuls og til å gi tid til livreddende hjelp. Å begrense tilgangen til ulike selvmordsmetoder er derfor et viktig forebyggende tiltak.

Norge har 4 665 kilometer jernbane med togtrafikk. Det er heldigvis relativt få tilfeller av selvmord på jernbanen, men når det skjer, er det med ca. lik fordeling mellom stasjonsområdene og det vi kan kalle for åpen linje. I 2024 har det vært en liten økning i antall selvmord. De fleste tilfellene var da utenom stasjonene. Med en så lang jernbane er det umulig å forutse hvor påkjørsel eller selvmord vil skje, men det finnes noen unntak. På slike plasser settes det f.eks. opp gjerder for å hindre at folk skal kunne ta seg inn.

Bane NOR har ansvaret for å ivareta sikkerheten i og ved infrastrukturen og for å forebygge hendelser med dødelig utfall, selvmord inkludert. Som representanten er inne på, er disse hendelsene sterkt belastende for mange, og derfor prioriteres dette arbeidet høyt.

Bane NOR har nedsatt en arbeidsgruppe som skal drive med forskningsbasert arbeid for å kunne avklare hvordan viljeshandlinger kan håndteres i oppfølging og rapportering. Arbeidet baserer seg på et faglig kunnskapsgrunnlag om omfang, mønstre og mulige tiltak, og det innebærer samarbeid med alle berørte parter. Dette arbeidet konkretiseres nå med tiltak knyttet til utvalgte områder.

Bane NOR er, i samarbeid med berørte kommuner, allerede i ferd med å gjennomføre strakstiltak der de fleste selvmord finner sted. Bane NOR har hatt møter med aktuelle samarbeidsaktører og har gjort strakstiltak som skilting med informasjon om hjelpetelefon og økt tilstedeværelse av vektertjenester. Kirkens Bymisjon bidrar med sin tjeneste «Sporet», som ble startet opp i oktober 2024.

Bane NOR gjør videre et omfattende oppsøkende holdningsskapende arbeid i form av kampanjer og besøk på skoler, kontakt med vel-, ski- og turforeninger og jordeierlag. De annonserer i aktuelle tidsskrifter, gjennomfører aksjoner og problematiserer også ulovlig og farlig ferdsel gjennom medieutspill. Det bidrar også til å forebygge selvmord.

Det er svært viktig at mennesker i selvmordsrisiko fanges opp tidlig, får forståelse fra et medmenneske og får hjelp. Erfaringen viser at menneskelig kontakt på det kritiske tidspunktet er noe av det viktigste i forebyggende sammenheng.

I 2021 kartla Statens vegvesen antall høybroer i Norge med potensial for sikring for å kunne unngå selvmord. Mulige tiltak vil i utgangspunktet være fysiske barrierer som montering av høyt rekkverk. Per i dag pågår det prosjektering og vurdering av ulike tiltaksløsninger på tre aktuelle broer.

Hvert år skjer det også, slik det ble nevnt, selvmord i veitrafikken, men nøyaktige tall er det vanskelig å få. Selvmord i trafikken regnes ikke som trafikkulykker og inngår ikke i de offentlige statistikkene over slike. Det er politiet som avgjør om en dødsulykke er et selvmord eller en ulykke, og antallet kan være høyere enn rapportert.

For å sikre god kunnskap og forebygging er klassifisering viktig. Klassifisering av selvmord er komplekst, og det krever mange ulike kilder. Statens vegvesen har engasjert en fagekspert som har utarbeidet en rapport med anbefalinger om kriterier for klassifisering av selvmord i trafikken. Arbeidet viser behov for standardiserte nasjonale rutiner for håndtering av selvmord i trafikken. Gode rutiner og klassifiseringssystemer er viktig for å redusere feilkilder og estimere underrapportering.

Dette er et prioritert område for virksomhetene i samferdselssektoren, og dette er noe jeg er opptatt av å forebygge, i samråd med andre myndigheter og aktører.

Erlend Larsen (H) [10:47:59]: Takk til statsråden for et godt og utførlig svar.

Ulykker og selvmord er de viktigste dødsårsakene for nordmenn under 45 år. Blant annet er et ukjent antall selvmord skjult som ulykker. Det er derfor viktig at vi løfter dette temaet, slik at vi kan bidra til å redusere antall selvmord. Det er behov for å se mer på retningslinjer for hva som kommer på selvmordsstatistikken. Etterforskning er viktig for å vite om det er et selvmord eller ikke, rutiner for klassifisering bør følges opp, og å styrke kunnskapen om «hot spots».

Så hvordan følger man opp denne kunnskapen som blir samlet inn? Kunnskap og oversikt over utsatte områder er en forutsetning for effektive tiltak. Dette er riktignok ikke en replikkrunde, men det ville vært nyttig om statsråden ville si noe om hvordan han vil følge opp det tydelige behovet for mer standardiserte nasjonale rutiner og retningslinjer for håndtering av selvmord i trafikken i Norge.

Storting og regjering har i mange år gjort en rekke tiltak for å få ned selvmordstallene, men vi vet ikke nok om hvilke tiltak som virker. Vi vet at langvarig stress, dødsfall i familien, skilsmisser og økonomiske problemer øker risikoen for selvmord. Det er en risiko for at akutte situasjoner som gir en hard psykisk belastning, kan føre til impulsive forsøk på å avslutte eget liv. Da er samferdselsinstallasjoner noe enkelte tyr til.

Psykiske plager er en uunngåelig del av livet, og det treffer oss alle. Det er viktig at de som trenger det, får hjelp til å mestre utfordringene livet byr på. Vi må gi god helsehjelp til dem som sliter med mer alvorlige psykiske lidelser. Høyre i regjering gjorde mye for å forebygge selvmord: Vi satte psykisk helse på læreplanen for skolene. Fra 2020 ble det krav om at alle kommuner skal ha egen psykolog. Det ble laget en handlingsplan for selvmordsforebygging, og vi tilførte et betydelig antall årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid – for å nevne noe.

Ventetidene for å få behandling gikk betydelig ned. Dagens regjering har fjernet mange av mulighetene til å få hjelp fra private helseaktører, noe som har gitt lengre helsekøer. Lange helsekøer kan skape en oppgitthet og ta bort troen på et bedre liv. 2024 var det verste ventetidsåret for pasienter generelt på 12 år. Under dagens regjering har ventetidene innenfor psykisk helse økt med ni dager, noe som er dramatisk for dem det gjelder. Kapasiteten i hjelpeapparatet må opp, ventetidene må ned, og flere må få hjelp som faktisk hjelper.

I vår politikk finner vi en nullvisjon for selvmord. Et av tiltakene er å etablere forebyggingsprogrammer som har dokumentert effekt mot selvskading og selvmord. Skal vi få ned ventetidene i helsetjenesten, må vi føre en politikk som virker, og la private slippe til. Høyre har fått ned ventetidene i regjering før, og vi skal gjøre det igjen. I mellomtiden må vi sikre de objektene samferdselssektoren har ansvaret for, slik at vi reduserer muligheten for å utføre selvmord.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:51:03]: Som jeg sa i mitt første innlegg, jobber regjeringen med å følge opp denne planen, og det er åtte departementer som står bak. Det viktigste her er å ha et inkluderende samfunn, et samfunn som tar vare på folk, som gjør at sjansen for at folk føler på behov for å ta selvmord minimeres, og selvfølgelig er det også viktig hvordan vi håndterer mennesker i utsatte situasjoner, og hvordan helsevesenet leverer på å hjelpe folk som har psykiske utfordringer.

Mitt hovedansvar er hvilke grep vi tar på våre transportområder. På jernbanesiden jobbes det med å identifisere interessenter og samarbeidspartnere, etablere samarbeidsforum, samarbeide med ledende forskningsmiljøer, skaffe til veie tilstrekkelig kunnskap om emnet, statistikk og analyser, gjennomgå risikofaktorer både internt på stasjoner som er særlig utsatt, og i omgivelser rundt stasjonsområdene, samt kartlegge hvor belastningen er, undersøke hvilke eksisterende barrierer som finnes, hvilke som har fungert, inkludert nye barrierer og sikringstiltak som ble gjennomført i løpet av 2024.

Dette er hele tiden et pågående arbeid. Jeg har selv deltatt i møter, uten å gå inn på hvor og hva saken handler om, med både en ordfører fra herværende kommune og Bane NOR, og jeg har ikke noe annet inntrykk enn at dette tas på veldig stort alvor i Bane NOR, og at de jobber veldig godt med å gå inn der hvor man oppdager at det er en økt og forhøyet risiko.

Jeg har også lyst til å komme innom at når dette først skjer, er det, som representanten tok opp, en veldig stor belastning på både sjåfører og lokomotivførere. Det finnes heldigvis noen ordninger som bidrar til å hjelpe dem som kommer i den situasjonen. Lastebileierforbundet har det de kaller for kollegahjelpen, hvor man innenfor sjåføryrket kan snakke med hverandre i en sånn situasjon. På samme måte har man i jernbanesektoren, innenfor Norsk Lokomotivførerforbund, inngått avtaler med alle togselskapene om kollegastøtte ved ulykker og selvmord på jernbane. Så det jobbes også på det planet. Når det først går så galt at dette skjer, vil det være nødvendig å håndtere både de etterlatte og de pårørende, men ikke minst også dem som har vært i ulykkessituasjonen fra transportsektorens side.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:54:00]: Eg vil takke representanten Larsen for å reise ein viktig interpellasjon om eit tema som er stort og kanskje i ein del samanhengar òg vert snakka for lite om, òg fordi det får veldig sterk verknad på dei som har opplevd sjølvmord nær på kroppen – dei etterlatne og, når det skjer i det offentlege rom og innanfor transportsektoren, dei som har vore til stades som sjåfør, lokførar eller passasjer. Faktisk å snakke om desse tinga, fokusere på det og jobbe systematisk med det er noko av det viktigaste vi kan gjere. Dette er sjølvsagt viktig for å redusere talet på sjølvmord, at det er fleire som vel livet, og der er det mange tiltak innanfor ulike sektorar som det er viktig å fokusere på. Ein av dei tinga som dagens regjering har vore oppteken av, er å styrkje lågterskeltilbodet i kommunane når det gjeld psykisk helsehjelp, og å stille eit vilkår om at alle kommunar skal ha den typen tilbod tilgjengeleg, sånn at ein raskt kan fange opp ulike situasjonar som over tid kan utvikle seg for den enkelte.

Som statsråden er inne på i sitt siste innlegg: Når det skjer innanfor transportsektoren, som i det tilfellet det er snakk om her, får sjølvmord ofte verknad for langt fleire enn berre den som vel å avslutte livet sitt, og pårørande og etterlatne. Det er ofte mange som har vore involvert i det som har skjedd, og òg har vore vitne til det som har skjedd. Difor er det viktig å gå systematisk gjennom dei hendingane som har vore, sjå på kva slags triggerar som finst, og korleis ein kan redusere risikofaktorane. For eigen del veit eg at ja, det er som statsråden seier: Sjølvmord på jernbanen skjer både på stasjonsområdet og utanfor stasjonsområdet. Basert på erfaring og basert på den statistikken som vi har, veit ein at det er nokre område som over tid er meir representerte enn andre. Sjølv bur eg i Lillestrøm kommune. Lillestrøm stasjon er ein av dei mest trafikkerte togstasjonane i landet, der det dagleg ikkje berre går tog som stoppar på stasjonen, men òg går tog som går gjennom stasjonsområdet i høg hastigheit, bl.a. flytoget. Vi veit dessverre at det har vore mange hendingar på Lillestrøm stasjon over tid, òg knytt til sjølvmord. Det ein i tidlegare tider vart anbefalt, var at den typen statistikk og den typen kunnskap skulle ein vere forsiktig med å dele fordi det òg kunne vere ein trigger i seg sjølv, men det er eit område der ein har endra tilnærminga noko, til at det faktisk er viktig å setje søkjelyset på dei punkta og utfordringane som finst, og med basis i det sjå på kva slags tiltak som kan gjennomførast.

Eg synest statsråden gjer godt greie for ein del av dei generelle tiltaka som vert jobba med, og som løpande vert jobba med i dialog mellom regjering og transportetatar og med kommunar, men dette er noko som vi må jobbe målretta med vidare, og som vi aldri kan gjere eit godt nok arbeid med. Det er klart at vi har ein infrastruktur i Noreg med både veg, jernbane og andre transportformer i mange, mange kilometer. Ein kan ikkje gardere seg mot alt. Viss nokon til sjuande og sist har kome til det at ein ønskjer å avslutte livet, er det òg vanskeleg å forhindre det. Men å kunne gjere sitt ytste for å redusere triggerar og å bidra til at fleire faktisk vel livet, ja, det er ei viktig og felles målsetjing, som eg trur dei fleste deler.

Hege Bae Nyholt (R) [10:59:20]: Først vil jeg si takk til representanten Larsen for både å tørre og å ville reise en debatt – kanskje en samtale – vi snakker altfor lite om.

Jeg skal gjøre mitt ytterste for å holde meg både parlamentarisk og ryddig i denne debatten, men for meg er det personlig. Som etterlatt er det tidvis, eller nesten alltid, umulig å snakke om selvmord og selvmordsforebygging uten at det også er emosjonelt. Jeg skal være ærlig og si at jeg har gruet meg til denne debatten, men jeg synes den er for viktig til ikke å delta. For meg er det ikke tall, det er mamma. Det er min mamma, som ikke klarte livet lenger, og som jeg har levd uten i elleve år. Til tross for at elleve år er lang tid, er det kort når man på den mest brutale måten mister det mennesket man er mest glad i, og som kanskje også har vært mest glad i en.

Rundt 650 mennesker i snitt – bare å si noe sånt synes jeg nesten er uærbødig – tar livet sitt i Norge hvert år. Tre fjerdedeler er menn. 2023 var et ekstra dystert år. 707 mennesker valgte å avslutte livet. Det er det høyeste tallet på mange tiår, og det burde ryste oss alle, som samfunn og som folkevalgte. Igjen sitter det titalls, kanskje opptil hundretalls mennesker som er berørte. Det er familie, venner, kollegaer, naboer og lokalsamfunn. Selvmord er et stort samfunnsproblem, og det er et mannsproblem.

Årsakene til selvmord er sammensatte. Det er kanskje 707 historier bak alle dødsfallene, og enda flere blant alle dem som prøvde og ikke lyktes, eller ikke egentlig ønsket å lykkes. Det betyr at vi dessverre ikke har en kvikkfiks for å redusere selvmordstall, men vi vet noe om årsakene. En fellesnevner er tap – tap av kontroll, tap av økonomi, tap av relasjon, tap av status – og utenforskap. For min mamma tror jeg denne veien startet da hun var i en alvorlig trafikkulykke og ble ufør. Hun gikk fra å være en særs aktiv samfunnsdeltaker til å bli mindre og mindre relevant og på et tidspunkt ikke utenfor huset.

Det er et ganske stort samfunnsansvar å skulle klare å snu dette, men jeg mener at det er vår oppgave. Vi er også nødt til å ta på det dypeste alvor at dette er en løsning altfor mange menn velger når livet blir for tøft. Vi har et langt stykke å gå når det gjelder å ta menns utfordringer på alvor, når det gjelder å sørge for at menn får hjelp til å ha et språk – det vi i barnehageverdenen kaller verbalisering av følelser, å kunne sette ord på følelsene, ikke bare enten lukke dem inne eller agere på dem. Vi vet dessverre at gutter får mindre språkoppfølging og språktrening i barnehagen enn jenter. Det er noe vi må ta på alvor og snu.

Mannsutvalget har kommet med en rekke alvorlige funn om hvordan gutter, gutters interesser og gutters behov nedprioriteres, i alt fra yrkesfag til andre områder. Vi er nødt til å ta Mannsutvalgets anbefaling på det største alvor også.

Vi vet at å være etterlatt er en risikofaktor for selvmord. Det er altfor dårlig oppfølging og vern av etterlatte. For min del fantes det ikke noe kriseteam, det var ingen som sto der. Derimot måtte jeg selv melde min egen mor død og forklare hvordan det skjedde. Det er ikke ivaretakende. Det har aldri vært et tilbud om oppfølging i ettertid.

Vi er nødt til å forebygge. Vi er nødt til å sikre flere opplevelsen av å være innenfor, selv om man ikke kan jobbe, selv om man ikke kan bidra innenfor de normene vi forventer i samfunnet, som en slags mal som for mange er umulig, men det er også viktig å redusere tilgang til metoder. Rødt er for å ruste opp jernbanen, og sikring er en viktig del av det arbeidet, for å forebygge både selvmord og også andre påkjørsler. Nok en gang takk for muligheten til å delta i debatten.

Erlend Larsen (H) [11:04:29]: Først vil jeg takke alle som har hatt ordet: statsråd Nygård for god og bred orientering om hva som blir gjort innenfor samferdselsfeltets mange områder, Gjelsvik for gode refleksjoner og ikke minst dette med at selvmord tidligere var noe man ikke snakket om, for man var redd for at noen skulle kopiere det, og også Nyholt, som holdt et veldig personlig innlegg. Det er også veldig viktig, for det er mennesker dette dreier seg om, det er ikke statistikker, tall og de overordnede tingene. Det er individet og disse tragediene rundt det. Takk for alle gode og personlige innlegg.

Det er et viktig tema, og jeg tror at debatten vi har, er med på å gi økt oppmerksomhet for oss alle og for oss alles gjensidige ansvar for dette her. I tillegg til oppmerksomheten rundt selvmord, tror jeg også det er viktig at man har oppmerksomhet rundt ulykkesutsatte steder, at det har høy oppmerksomhet, som f.eks. usikrede planoverganger.

Selv om dette ikke er en replikkrunde, har jeg helt til slutt et lite spørsmål jeg håper statsråden kan gi svar på når han skal ha sitt siste innlegg. Handlingsplanen fra 2020 er jo tverrdepartemental. En av kvalitetene ved det er nettopp at det er flere departementer som har vært med på å utvikle den, og man ser ansvarsforholdet innenfor dette avgrensede helseområdet alle departementene på en måte deler. Mitt spørsmål er egentlig bare kort om regjeringen har noen planer for å oppdatere handlingsplanen fra 2020.

Takk for debatten.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:06:23]: Jeg vil også starte der at jeg vil takke for en nyttig, riktig og viktig debatt med gode, saklige innlegg. Jeg vil også takke for det sterke innlegget fra Nyholt, som jeg synes virkelig setter i perspektiv hva det faktisk handler om. Det er veldig viktig for oss hele tiden å ha bevissthet om at det er menneskene dette handler om.

Jeg tenker at dette er et saksfelt vi er helt enige om at vi må gjøre noe med, og det må vi gjøre noe med i bredt, det må vi gjøre noe med på alle de områdene som har et ansvar for det. Det handler i bunn og grunn om at vi har et samfunn som tar vare på folk, men selvfølgelig handler det om mye mer enn det.

Det er en høy bevissthet om denne problematikken i samferdselssektoren. Jeg er sikker på at denne debatten her i Stortinget bidrar til at den oppmerksomheten blir enda høyere. Sånn sett er det bra at vi har denne debatten.

Når det gjelder denne handlingsplanen, jobbes det med å følge den opp. Den har et tidsperspektiv til og med 2025. Jeg kan dessverre ikke her og nå gi en tilbakerapportering på statusen i hele oppfølgingen av planen og hva som er tankene videre. Det vil nok være andre statsråder enn meg som kan svare bedre på det, men vi skal iallfall sørge for å bringe det spørsmålet videre, sånn at de riktige departementene kan svare det ut. Det er ikke sånn at når en handlingsplan går ut på tid, så skal man slutte å arbeide med dette her. Det viser både denne debatten og tallene at vi på ingen måte kan gjøre.