Hege Bae Nyholt (R) [10:04:12] (komiteens leder): «Så blev det da jul som det gjør hvert år», heter det i en strofe fra den kjente arbeiderdikteren Rudolf Nilsen. Det at vi møtes i denne salen for å diskutere budsjett, er et tegn på at det nærmer seg jul. Innledningsvis vil jeg benytte budsjettdebatten til å takke komiteen, komitéråden og andre som har bidratt til at vi har kunnet ha gode diskusjoner og politisk arbeid i komiteen i året som har gått. Jeg tror at ganske mange kan kjenne seg igjen i Winters lange nattarbeid med arkivering, rørpost og tunge øyne. Vi får håpe at Stortingets hjerte på ingen måte er arkivet – selv om det er viktig – men at hjertet pulserer både i ganger, i salen og ikke minst på utsiden.

Dessverre har ikke våre ansatte i barnehager og skoler like gode, tilrettelagte arbeidsdager som vi har. I høst har flere av våre ansatte i velferdsstatens grunnmur, selve barnehagen, fortalt om en hverdag preget av stress, press og for lite folk på jobb. Sånn kan vi ikke ha det. Hadde Tøfflus kunnet snurre film i dag, ville nok Jon Blunds video vært at alle barn har rett på gode dager i barnehagen. Gode barnehagedager er helt avgjørende for samfunnet. Det er der de fleste barna lærer seg grunnleggende motoriske ferdigheter, som å gå og stå, det er der de lærer å snakke, men kanskje aller viktigst: Det er der de lærer om seg selv i møte med de andre.

Vi har en bemanningskrise i velferden. I barnehagene er det et høyt arbeidspress, ikke full bemanning hele dagen og høy vikarbruk. Derfor kom det et brøl fra barnehagegulvet, og det er alvor. Én av tre barnehagelærere vurderer å slutte. Ansatte beskriver en hverdag hvor de opplever ikke å strekke til, og det er som sagt et høyt sykefravær i sektoren. Stadig færre søker seg til utdanningene.

God kvalitet i barnehagen er helt avhengig av barnehagefaglig kompetanse og god bemanning. Derfor velger Rødt i sitt alternative budsjett å fase inn såkalt toppet grunnbemanning, som betyr at alle barnehager med mer enn 50 barn får én ekstra pedagog eller fagarbeider. Erfaringene med denne modellen så langt viser at sykefraværet går ned, og stabiliteten for barna øker. Flere folk på jobb gjør rett og slett jobben både lettere og bedre. Videre øker Rødt overføringen til kommunene med flere milliarder kroner, slik at vi kan oppfylle bemanningsnormen i barnehagen og sette inn vikarer fra dag én.

Oppveksttjenester er ikke som andre varer. Kjerneverdien er den tiden de ansatte har til faglig oppfølging og omsorg. Denne verdien kan ikke effektiviseres og rasjonaliseres i det uendelige. Da får vi dårligere tjenester og utslitte ansatte som slutter. Velferdsstaten vår er som sagt helt avhengig av at mange vil jobbe og bygge kompetansen sin i barnehagen, skolen, barnevernet og andre støttetjenester.

Mange norske familier sliter med å få endene til å møtes på grunn av høye priser på strøm, mat og bolig. Matkøene vokser, matsentralene går tomme for mat, folk forteller at de ligger våkne om natta og ikke får sove. Derfor foreslår vi å fase inn gratis skolemat i grunnskolen. Ordningen vil sikre at alle barn får et sunt måltid på skolen hver dag, og den vil spare barnefamiliene for både tid og penger. Uten mat og drikke klarer ikke barna å lære på skolen. Gratis skolemat vil sikre at barn fra alle sosiale lag får tilstrekkelig påfyll i løpet av en slitsom dag. Tenk om alle foreldre kunne bre dyna over seg om kvelden og framfor å ligge våken av bekymring, og kunne nynne seg i søvn med ordene: «Takk for denne dagen, takk for gode ord, for det gode vi fikk i magen».

Ytterst få ungdommer tenker: Jeg tror jeg blir skomaker, jeg, som faren min før meg. Det er heller ikke noe mål at vi skal reprodusere våre foreldres yrkesvalg. Det som derimot er et mål, er at vi utdanner gode fagarbeidere til alle områder i samfunnet. Vi trenger gode fagarbeidere, og det er gledelig at stadig flere velger fagutdanninger.

Rødts mål er at utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor man bor, og hvor mye foreldrene tjener. Vi vil sikre et praktisk orientert utdanningstilbud i hele landet, og vi vil ha en storstilt satsing på praktisk læring, yrkesfag og fagskoler for å sikre elevenes behov for variert læring og samfunnets behov for fagarbeidere. Derfor øker vi utstyrsstipendet for elever på videregående. Derfor øker vi borteboerstipendet. Derfor sikrer vi 500 nye studieplasser i fagskolen. Vi vil også at våre fagskolestudenter skal ha det best mulig, derfor setter vi av penger til et nasjonalt studentombud.

På slutten av dette innlegget vil jeg benytte anledningen til å ønske god jul til alle dere som jobber i landets barnehager og skoler, til mine kollegaer i stortingssalen og alle ansatte på Stortinget og selvfølgelig til landets befolkning.

Jeg tar opp forslagene til Rødt.

Elise Waagen (A) [10:16:12]: Jeg er stolt over at det er mine og dine nisseunger som er årets budsjettvinnere. Med dette budsjettet tar vi grep for å sikre at alle barn kan delta i fellesskapet som barnehage og SFO utgjør, eller bygge vennskapsbånd og kjenne varmen gå fra hånd til hånd.

Støre-regjeringen har gjennomført en av vår tids største velferdsreformer for barnefamilier. Nå er det billigere barnehage og gratis kjernetid i SFO for 1.- til 3.-klassinger, og nå settes maksprisen i barnehagen ned med hele 1 000 kr i måneden og 1 500 kr i grisgrendte strøk. Dette er universelle ordninger som alle kan få ta del i, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller fargen på nisselua.

Vi i Arbeiderpartiet mener at fellesskolen er grunnmuren for våre barns skolegang. Den skal romme alle, for nisseunger er nisseunger, uansett om de kommer fra fjell eller låve. Alle skal ha muligheten til å få langlua i vår skole. Derfor har vi satt i gang en historisk satsing på læring i skolen, gjennom en mer praktisk og variert skole. Vi må gjøre noe med at skolen først og fremst er innrettet for de menneskebarna som kan sitte stille bak pulten, og det er grunn til å være bekymret for resultatene til guttene.

Her i VU har regjeringen nisset på plass en historisk rentekompensasjonsordning, slik at kommunene kan investere mer i utstyr og skolebygg, slik at vi kan gjøre skolen mer praktisk og variert, og slik at vi kan øke motivasjonen til alle elevene.

Selv om mye går bra i norsk skole, er det grunn til å være bekymret for en del piler, og da snakker jeg ikke om nisselærlingen, men vi har en del piler som peker i feil retning. Elevenes læringsresultater i viktige fag blir dårligere. Vi ser at motivasjonen og trivselen faller, mens fravær, mobbing og dårlig oppførsel øker. Det vil regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen ta tak i, for i fellesskap kan vi bedre, og elevene må lære mer enn det de gjør i dag. Da må lærerne få mer tid og mer tillit.

Høyreregjeringen gikk av i 2021, og den store langlueprøven PISA-undersøkelsen ble gjennomført tidlig i 2022. Det var kun kort tid etter at den blå timen var over at undersøkelsen ble tatt opp, og den viser historisk dårlige resultater i matematikk, lesing og naturfag, og elever som har gått åtte år med Blåmor som statsminister, er det grunn til å være bekymret for resultatene til.

Vi i Arbeiderpartiet tror ikke at vi kan snu dette med bare mer av det samme, og det er synd at Høyre i sitt alternative statsbudsjett har nisset bort hele satsingen på en praktisk og variert skole. Jeg er bekymret for leseferdighetene og nisselesegleden blant barn og unge. Her trengs det en storstilt satsing, både fra foreldre og i skolen. Da er det på sin plass at vi bidrar med mer midler, slik vi nettopp gjør i neste års statsbudsjett. Slik kan vi sikre en bedre balanse mellom skjerm og tastatur og mellom penn og tastatur.

«I think Høyre has lost the gnist.» I virkeligheten er det ikke bare å blåse på julekula for å få den til å gløde, og lesegleden kommer neppe tilbake til barn og unge ved å gjøre bøker dyrere, slik Høyre gjør ved å legge moms på bøker.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi må stille krav til dagens unge. Jeg er urolig for dagens økende fravær, og vi må stille opp. Sammen må vi stille strengere krav til oppfølging av elever med fravær og bygge et sterkere lag rundt elevene.

I nisseloven står det at «i hvert hus og på hver gård må det bo folk, for ellers blir det ikke jul i år». Nettopp derfor trenger vi kompetente lærere over hele landet, og jeg ser fram til at regjeringen neste år skal legge fram en strategi for rekruttering av lærere.

En annen gruppe som er budsjettvinnere i år, er studentene. Det er ordentlig nisseglede nå på tampen av året. Studentene er blant dem som kjenner mest på den økende kostnadsveksten, og det er gledelig at vi sammen med SV har fått på plass en viktig satsing. Høyre låner, men de glemmer å gi tilbake til studentene.

Denne regjeringen jobber for å få forskjellene ned, og med oss skal vi få opp læringen i skolen.

Jan Tore Sanner (H) [10:28:01]: Skole- og utdanningspolitikk kommer til å stå i sentrum for både samfunnsdebatten og den politiske debatten fremover. Felles for alle de store utfordringene vi skal håndtere i årene som kommer, er behovet for kompetanse og omstilling. Det gjelder den grønne omstillingen, som krever økt satsing på forskning og også på realfaglig kompetanse. Det gjelder de demografiske endringene, som vil øke omsorgsbehovene samtidig som det blir færre i yrkesaktiv alder. Det gjelder også den teknologiske utviklingen. Den skaper muligheter til å løse oppgaver bedre og mer effektivt, men den utfordrer oss som samfunn og vil kreve en kompetansepolitikk tilpasset voksne i og utenfor arbeidslivet.

Vi skal verken skjønnmale eller svartmale situasjonen i skolen. Mye har gått i riktig retning. Flere fullfører videregående, flere velger yrkesfag. Mange av dem med svakest utgangspunkt har løftet seg mest, og regjeringen Solberg hadde en kraftfull satsing på lærernes kompetanse.

TIMSS-undersøkelsen fra 2019 viste at femteklassinger i Norge er blant de beste i Europa både i matematikk og i naturfag. Samtidig står skolen etter pandemien overfor noen store utfordringer. Det er mer uro og fravær i skolen. Flere sliter med grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Vi har rekrutteringskrise til realfagene. Færre søker seg til læreryrket, og andelen ukvalifiserte lærertimer er på sitt høyeste på 20 år. Den nylig offentliggjorte PISA-undersøkelsen viste at 15-åringene gjør det dårligere i matte, naturfag og lesing. Det er dette som danner grunnlaget for Høyres prioriteringer.

13 500 flere barn får gratis kjernetid i barnehagen fordi vi øker inntektsgrensen, og vi vil starte innfasing av rett til barnehageplass for desemberbarna.

Flere assistenter skal få muligheten til å ta barnehagelærerutdanning. Vi øker satsingen på kvalitet i SFO og utvider ordningen med redusert pris for lavinntektsfamilier. Vi øker satsingen på lærernes kompetanse ved å gjøre det mulig for langt flere ukvalifiserte å fullføre lærerutdanningen. Vi bedrer veiledningen for nytilsatte og gjeninnfører lærerspesialistordningen. Det skal være mulig for gode lærere å gjøre karriere i klasserommet, få bedre lønn og mer kompetanse, slik at flere barn kan lære å lese, skrive og regne skikkelig. Vi øker satsingen på realfag ved å gi elevene i ungdomsskolen en ekstra time naturfag, og vi viderefører Lektor2-ordningen for realfag.

Vi prioriterer bedre hjelp til studenter som sliter med psykisk helse, enten de studerer i Norge eller i utlandet. Vi trapper opp kompetansepolitikken for voksne, slik at flere kan stå lenger i jobb, og slik at flere kan komme inn i arbeidslivet. Vi øker satsingen på forskning med over 600 mill. kr og beholder Senter for fremragende utdanning, slik at vi som samfunn blir bedre i stand til å håndtere de store utfordringene fremover.

Det er grunn til å spørre hvorfor regjeringen bruker de store pengene på billigere tjenester for alle og på å beholde gamle skolestrukturer fremfor forskning og kvalitet og innhold i skole og utdanning. Også i skolepolitikken må vi gjøre det viktigste først. Høyres mål er at alle elever skal møte en godt kvalifisert lærer i klasserommet.

Tallene som kom før helgen fra Grunnskolens Informasjonssystem, GSI, bør få alarmklokkene til å ringe i Kunnskapsdepartementet. Andelen ukvalifiserte lærertimer har ikke vært høyere siden 2001. Det er bra at regjeringen følger opp Stortingets pålegg om å lovfeste krav om lærerutdanning for å bli ansatt som lærer, men det hjelper lite når det ikke vises vilje til å iverksette tiltak, slik at flere ukvalifiserte kan fullføre lærerutdanningen.

Nå er det på tide at regjeringen legger bort reverseringspolitikken og tar tak i utfordringene med fravær, uro, svake lese-, skrive- og regneferdigheter og økningen i andelen ukvalifiserte lærere.

Jeg håper at statsråden vil lytte til Blåmors kloke ord: Når dagen er god, er allting blått, eller til Blåfar, som alltid legger til: Når dagen er blå, er allting godt.

Høyre har lagt frem en rekke forslag for både å løfte ungdomsskolen, bedre rådgivningstjenesten, styrke kompetansepolitikken og sikre flere kvalifiserte lærere. Jeg føler meg trygg på at ingen vil ha noe imot om statsråden gjør som blånissene – låner og gir noe tilbake.

Jan Tore Sanner (H) [10:33:01]: Det er herved gjort.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:41:51]: Trygghet for folk er regjeringens viktigste jobb sånn verden ser ut nå. Det er kommet og fortsetter å komme rekordmange flyktninger til Norge. Krig i Europa og Midtøsten krever mer av oss som medmennesker. Samtidig krever barn, unge og voksne i et livslangt læringsløp at vi stiller opp og jobber videre for en bedre hverdag også nær folk. Senterpartiet er opptatt av gode barnehager, skoler og utdanningsmuligheter i hele landet. Vi har nemlig bruk for absolutt alle i dette landet.

Gjennom lov er ansvaret for barnehagetilbud, skoletilbud og grunnleggende kvalifisering lagt til kommunene. Derfor er det verdt å dvele ved at kommunal sektor får en vekst i frie inntekter på 6,4 mrd. kr i 2024. Stortinget vil bidra til å ruste kommunene til å møte dyrtida også i barnehager, skoler og annen velferd lokalt. Alle de verdifulle barnehagelærerne, lærerne og laget rundt elevene i grunnskolen jobber i kommunen.

Vi gjør flere store satsinger i 2024. Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen vil bidra til å trygge barnefamilienes økonomi gjennom å kutte drastisk i barnehageprisen. For 167 kommuner blir maksprisen for barnehageplass fra 1. august 2 000 kr, og for de resterende 189 kommunene blir prisen 1 500 kr. Jeg ser at flere kommuner vurderer handlingsrommet for gratis barnehageplass. Siden så godt som alle barn i de siste årskullene går i barnehage, er dette en solid besparelse for småbarnsfamiliene.

I grunnskolen venter vi på siste rapport fra evalueringen av seksårsreformen og på skjermbruksutvalget. Nylig kom utvalget for kvalitetsutvikling med sin NOU. Dette er betydningsfullt arbeid for retningen norsk skole skal ta videre. Vi har sett at kunnskapsløftet ikke tok oss dit vi ønsket, og at skolens brede mandat med både dannelse og utdannelse av barn og unge må møtes med bredere politikk. Skolen må ha rom for alle elever, praktikere som teoretikere. Det er bruk for alle.

Derfor prioriterer regjeringen midler til en mer praktisk og variert skole. En rentekompensasjon med 1 mrd. kr årlig i åtte år vil kunne gi solide investeringer i spesialrom og solid utstyr. I tillegg får 5.–10. klasse 127 mill. kr til utstyr og læringsarenaer. Vi vet at utstyr og rammer for praktisk og estetisk undervisning og fag har mye å si for både elevene og lærerne.

Lesing, leselyst og strategisk jobbing for å bedre leseferdighetene prioriteres også av regjeringen. Skolebibliotekene, lærerkompetansen og tiltak som bokbad får 25 mill. kr. Læringsmiljøarbeid er videre prioritert med 35 mill. kr, og strategien for digital infrastruktur og kompetanse følges opp med 85 mill. kr, der bl.a. innkjøp av læremidler er viktig. Det er verdt å nevne at med ny opplæringslov i 2024 kommer også flere forbedringer for skolene. Samisk prioriteres, og Meld. St. 13 for 2022–2023 om samisk språk m.m. følges opp.

Budsjettet er også et frampek på ny ungdomsmelding. Senterpartiet har tidligere uttrykt bekymring for «det glemte skoleslaget», at ungdomsskolen faller mellom to stoler, men Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen husker så absolutt på mulighetene i ungdomsskolen. Her må elevene få kjenne at det er bruk for dem, og at det er bruk for deres ferdigheter.

I videregående skole velger nå stadig flere elever yrkesfag, og de siste årene har det vært flere som velger yrkesfaglig retning enn som velger studieforberedende retning. Det lover godt at flere nå vil ha en yrkesvei innen yrkesfag, fordi de selv får en mer praktisk arbeidshverdag og fordi samfunnet etterspør fagarbeidere. Over 1 mrd. kr går til satsinger for flere læreplasser, kvalifisering, fagbrev på jobb og den historiske retten til å fullføre videregående opplæring som følger av ny opplæringslov. Vår styrking av borteboerstipendet og utstyrsstipendet er avgjørende.

Samtidig må kapasiteten innen fagskoler fortsette å øke. De fire siste årene har det blitt 2 600 flere fagskoleplasser. Senterpartiet har i en årrekke vært opptatt av fagskolene og ivrer for arbeidet med ny fagskolemelding.

Universiteter og høyskoler får realvekst i tildelinger sammenlignet med førpandemitida i 2019, og 1,6 mrd. kr mer enn revidert nasjonalbudsjett 2023. Studieplasser som er prioritert nå, er innen IKT, medisin, skogfag, vernepleie, folkedans, flyingeniørfag og fysioterapi. Fra 2024 får også flercampusinstitusjoner en økonomisk styrking ved at den søknadsbaserte ordningen til HK-dir går inn i basisfinansieringen. Det er naturlig ved mål om økt handlefrihet i førstelinjen under tillitsreformen.

Studentboliger prioriteres videre med 1 650 enheter for 2024, og økt tilskuddssats per hybelenhet og økt kostnadsramme.

Forskning er en betydelig del av utviklingen, og bevilges samlet 52 mrd. kr. Mer kunnskap, kompetanse og utdanning bidrar til trygghet.

Som nissemor sa det så godt: Sånn er det med den saken.

Himanshu Gulati (FrP) [10:54:39]: Norge har alle muligheter til å føre en klok og kunnskapsbasert utdanningspolitikk. Dessverre mener jeg at vi ikke utnytter den muligheten godt nok. Antallet studenter øker år for år, budsjettene til høyere utdanning øker også, samtidig som både det verdiskapende næringslivet og velferdsstaten mangler helt nødvendig arbeidskraft. Slik har det vært i mange år. Det satses ikke nok på fagskolene, og yrkesfagene på videregående skole prioriteres ikke sterkt nok. I tillegg ser vi uønskede og bekymrende tendenser som mobbing og vold som økende problemer i skolen, samtidig som mange faller fra. Videre er norske elevers resultater i lesing, skriving og regning middelmådige, til tross for at Norge er blant de landene i OECD som bruker mest penger per elev, og har høyest lærertetthet. Situasjonen i norsk skole er dessverre mer «bob-bob-bob» enn «bærre lekkert».

Vi må få skolen inn på rett spor. For å få til dette må lærere og skoleledere få mer autoritet. Ro og orden i klasserommet, økt vekt på kjernefag som norsk og matematikk og bruk av velprøvde verktøy som karakterer og eksamener må vektlegges. Vi må huske på hva det er som ligger til grunn for alle innovasjoner og teknologiske framskritt: en god grunnutdanning med vekt på lesing, skriving og regning. Basisfagene må fungere optimalt. Det gjelder i dag, og det vil også gjelde i framtidens utdanning.

Fremskrittspartiet er særlig opptatt av å styrke fagskolene og prioritere yrkesfagene på videregående skole. Utdanningstilbudet må i større grad tilpasses næringslivets og samfunnets behov. Vi må lære av dem som får det til, også på yrkesfagområdet. Vi ser at de som klarer å integrere praksisplasser og bedrifter i utdanningen, ofte lykkes med å redusere frafall, med å være mer attraktive og med å gjøre yrkesfag til selve gullmodellen i norsk opplæring. Altfor mange steder er ikke det tilfellet. Derfor må vi lære fra dem som får dette til, og implementere det andre steder også. Fremskrittspartiets mål er at ungdom har best mulig tilgang til utdanning som gir dem arbeid, og derfor må vi bl.a. satse på yrkesfag.

Fremskrittspartiet er skremt av regjeringens angrep på private. Her ligger det et stort skille mellom de rød-grønne partienes tilnærming og Fremskrittspartiets ønske om likebehandling av offentlige og private tilbydere. Vi mener slik valgfrihet og mangfold gir et bedre tilbud. Det viser også tilfredshetsresultater blant familiene. Vi mener at angrepet på private kommer til å gi færre barnehageplasser og et dårligere tilbud. Vi er også ideologisk mot slik statlig overstyring.

De tre nissene Hansi, Fritz og Gynter sang «it’s hard to be a nissemann». Når vi ser tallene om vold i skolen, er det dessverre heller ingen tvil om at «it’s hard to be a lærer». Her må vi ha konkrete løsninger, og jeg vil bl.a. vise til forslagene i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det er bl.a. et forslag om 20 mill. kr til et prøveprosjekt som skoler over hele landet kan søke om, for å prøve ut sosialagenter. Det er et prosjekt som er prøvd ut på fire skoler i Oslo med meget gode resultater, og som jeg er stolt over at Fremskrittspartiet i byrådsforhandlingene i Oslo har fått gjennomslag for å øke. Vi mener at det må implementeres nasjonalt også, slik at utsatte skoler over hele landet kan søke om penger for å prøve dette vellykkede prosjektet hos seg selv. Vi har også satt av 40 mill. kr i vårt alternative budsjett til andre tiltak for å redusere den økende voldstendensen vi ser i skolen, bl.a. gjennom å lære av «skolakuten»-prosjektet i Sverige, som vi mener det kan ha noe for seg å prøve ut i Norge.

På barnehagefronten – i og med at jeg snakket om det tidligere – foreslår vi at kuttet i pensjonstilskudd reverseres, slik at private barnehager får dekket sine faktiske tariffestede pensjonsutgifter. Det mener vi er anstendig og god arbeidspolitikk for å få likebehandlingen opp og slik den bør være.

I sum viser prioriteringene i Fremskrittspartiets alternative budsjett en tydelig retning. Vi jobber for valgfrihet på skole- og barnehageområdet, trygge og gode skoler og barnehager, forutsigbarhet også for private aktører og større økonomisk handlefrihet for elever og studenter. I tillegg vil prioriteringene gi bedre dekning av arbeidsmarkedets behov og dermed økt verdiskaping og trygghet for folk flest. Dette er politikk som det er viktig å få gjennomført. Skal vi få realisert dette, må de røde ut og blånissene ta over i neste stortingsvalg.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Grete Wold (SV) [11:07:47]: Jeg vil starte med å vise til en ikke ukjent Jon Blund: Alle barn har rett til skolegang og utvikling. Alle barn har rett til deltakelse og innflytelse. Det må være målet med alle utdanningsbudsjett: Alle de postene vi vedtar, skal bidra til å gi barn i hele landet en god oppvekst, en skole der alle kan mestre, og en reell mulighet til å ta en høyere utdanning – etter evner og ønsker.

SV har lyktes med å gjøre regjeringens budsjettforslag enda litt bedre, og jeg vil takke kollegaer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet for et i noe overkant hektisk, men godt og konstruktivt samarbeid.

SV har i sitt alternative budsjett, etter min ærbødige mening, en enda bedre politikk for sektoren. Vi har naturlig nok ikke fått gjennomslag for alle våre prioriteringer, men samlet sett har vi fått til et ok budsjett for kommende år. For å trekke fram noe av det vi har fått til, er gratis halvdagsplass for alle tredjeklassinger særdeles viktig. Alle barn skal få være med på leken, og det kan ikke være slik at foreldrenes lommebok begrenser den muligheten. At dette er politikk som nytter, vet vi. Vi ser at deltakelsen har økt rundt i kommunene. Mange flere barn er med på SFO etter at vi fikk innført gratistid for 1. og 2. klasse. Så er ikke dette arbeidet over.

Pris er viktig, men det er også innhold og kvalitet. SV er derfor glad for at vi har kommet til en enighet med regjeringen om at man skal vurdere behovet for en opptrapping av bemanningen for å sikre kvalitet og kompetanse i hele skolefritidsordningen. Det er slik at økt behov for bemanning må ses i sammenheng med den reelle bruken av tilbudet. Jeg har fått besøke skoler som har fått til et godt samarbeid med frivilligheten og kulturskolene knyttet opp til aktivitet i SFO-tiden og dermed økt kvaliteten. Dette håper jeg er noe vi kan se sammen på i framtiden. Skole og SFO eller AKS er kanskje den siste faktiske felles arenaen barn har, og her ligger det mange muligheter for å gjøre den tiden enda bedre.

Den andre viktige prioriteringen vi har fått til sammen, er en historisk økning i studiestøtten med 10 pst., og det var virkelig påkrevet. Det er sjelden at så mange i en budsjetthøring trekker fram det samme behovet og ønsket. I år var det ikke bare studentene, men også universitet, høyskoler, fagbevegelse og interesseorganisasjoner som uttrykte hvor viktig og avgjørende dette var. Det handler ikke kun om dyrtid med økte bo- og levekostnader, som dessverre rammer så mange også denne vinteren. Det handler om studenter som jobber for mye, så mye at det går utover studiene. Både kvalitet og normert tid utfordres. Det handler også om studentenes psykiske helse og velferd. Vi vet at mange sliter, og studietiden skal være noe mer enn en fase i livet hvor man kun overlever. Det skal være en tid man skal kunne se tilbake på med glede. Det fortjener våre hardtarbeidende studenter.

Det som i realiteten står på spill, er muligheten for alle til å kunne ta den utdanningen man evner og er motivert til å ta. Vi kan ikke komme dit hvor det kun er dem som har foreldre med fortsatt forsørgermulighet, som kan ta en høyere utdanning i Norge. Studielån er noe man kan ta, men det må betales tilbake.

Norges fortrinn med lik rett og mulighet til utdanning er så viktig, også når det gjelder utveksling av kompetanse og arbeidskraft. Framtidens utfordringer er globale og må løses med samarbeid. SV er derfor glad for at vi klarte å stoppe kuttet av ordningen NORPART. Vi skulle gjerne også sett at man hadde klart å stoppe skolepenger for internasjonale studenter, slik vi har i vårt alternative budsjett. Vi trenger virkelig kloke hoder og nytenkende unge for å møte de kompetansebehovene vi har og vil få i årene framover.

Skole og utdanning er mer enn det som skjer i klasserommet og ute i skolegården. Det tilbudet som freds- og menneskerettighetssenterne våre gir elever og lærerstudenter, er i realiteten en vaksine mot krig, rasisme, fascisme og urett. Det er noe vi trenger i dag – i en verden som bærer preg av å være «en mørk og stormfull aften», der økt ulikhet, økende flyktningestrømmer, klimaendringer og krig dessverre skaper fare for uroligheter også her i Norge.

Jeg er derfor glad for at vi fant noe midler til Raftostiftelsen, Falstadsenteret og Arkivet. Det var hardt tiltrengte midler og vil komme godt med i et viktig formidlingsarbeid. At vi også har klart en god prioritering av Sametinget, Samisk høyskole og kvensk språk og kultur er ikke mer enn å forvente, men det er like fullt viktig å trekke fram, og det forplikter også i framtidens budsjetter.

Avslutningsvis vil jeg takke for et godt samarbeid med komiteen og komitéråd, og ikke minst takk til alle som har bidratt med høringsinnspill, muntlig og i mailinnboksen, gode påminnelser og refleksjoner. Det har gjort dette budsjettet bedre enn det var i utgangspunktet.

Abid Raja (V) [11:17:08]: Verdenssamfunnet står overfor mange kriser samtidig. Da er det viktig å legge til rette for å løse de utfordringene Norge står foran akkurat nå, og samtidig ha øye for hvordan landet skal komme seg styrket ut av krisetiden. De langsiktige løsningene finnes kun dersom det investeres i kunnskap, utdanning og forskning. Det overordnede målet med Venstres alternative budsjett for kunnskapssektoren er å gi flere muligheten til å begynne og fullføre utdanningsløpet. Dessverre ser vi nå at det ufrivillige skolefraværet bare øker og øker. For å sitere noen i Jul i Svingen: Det gjør meg så sint at jeg begynner kanskje å få feber.

Venstre ønsker å innføre en tiltakspakke for å motvirke det ufrivillige skolefraværet ved å redusere skolefraværet i grunnskolen, utvide med en tiltakspakke, utvide ordningen med bl.a. rullerende barnehageopptak, investere i flere og bedre lærere, videreutdanne flere lærere og opprettholde gode ordninger for studenter. Gjennom tiltak som styrking av den frie forskningen, opprettholdelse av de regionale forskningsfondene og økt næringsrettet forskning ønsker vi i Venstre å bidra til økt forskning.

Barnehagene skal være en trygg arena for lek og læring der barn får frihet til å leke, lære og utvikle seg. For foreldre er det viktig med en rask og forutsigbar tilgang på barnehageplass. Som konsekvens av dagens ordning må mange foreldre ta ut ulønnet permisjon i påvente av barnehageplass. For å sikre foreldre mer frihet og fleksibilitet foreslår Venstre derfor en utvidelse av ordningen med rullerende barnehageopptak.

Vi ser også med bekymring, som jeg nevnte, på fraværsutviklingen i grunnskolen. Skolen må sikre at alle har et godt utgangspunkt for å delta i samfunnet og arbeidslivet. Da må opplæringen være tilpasset eleven, og skolen må motivere til læring. Venstre legger i sitt alternative budsjett fram en tiltakspakke for å redusere det ufrivillige skolefraværet i grunnskolen. Det er stort behov for nye læremidler, i tråd med nye læreplaner. Dette gjelder både digitale og analoge læremidler. Venstre setter av midler til begge deler i sitt alternative budsjett. Læreren spiller en viktig rolle i barn og unges opplæring, og i Venstres alternative budsjett foreslås det nettopp en styrking av videreutdanning av lærerne.

Vi mener også at livslang kunnskap er sentralt for å omstille Norge til en grønn og kunnskapsbasert økonomi. Et sentralt mål for Venstre er å tilrettelegge for høyere utdanning. Venstre foreslår i sitt alternative budsjett bl.a. å øke studiestøtten for alle studenter til 1,3 G. Dette er første del av en opptrapping mot 1,5 G, som skal sikre at alle har mulighet til å ta høyere utdanning. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse peker også på at den psykiske helsen til norske studenter er urovekkende. I Venstres alternative statsbudsjett settes det derfor av midler til studentvelferd og tiltak mot ensomhet og psykiske plager hos studentene.

Jeg vil understreke at økt tilgang på utdanning og en fortsatt satsing på forskning er sentralt for å ta Norge framover. En sterk kunnskapssektor er viktig for å omstille samfunnet og bygge arbeidsplassene for framtiden. Venstre foreslår i sitt alternative budsjett derfor å reversere nedleggelsen av de regionale forskningsfondene i tillegg til å styrke den frie forskningen.

Et annet mål for Venstre i kunnskapspolitikken er å opprettholde det internasjonale samarbeidet om utdanning. Det gagner både norsk næringsliv og norske læresteder og knytter Norge tettere sammen med verden rundt oss. Derfor foreslår Venstre i sitt alternative budsjett å reversere regjeringens kutt i stipendandelen for norske studenter i utlandet og at høyere utdanning fortsatt skal være gratis for studenter utenfor EU og EØS-området.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:29:48]: Kristelig Folkeparti jobber for en skole som i større grad klarer å se hver enkelt elev. Vi er også særlig opptatt av at det skal være mer lek, spesielt for de yngste elevene, og at vi skal møte elevene mer med bøker og lesing på papir i stedet for skjerm. Så da vi lagde Kristelig Folkepartis alternative budsjett, er det hovedoverskrifter.

Jeg drømmer om en skole der vi klarer å se hver enkelt elev og gi dem utfordringer på det nivået de er, slik at de klarer å oppnå sitt potensial. Likevel vil jeg alltid understreke i utdanningsdebatter at nøkkelen til suksess ikke handler om at vi lykkes fullt ut bare alle får en sekser eller best mulig karakter. Vi har lyktes når vi klarer å gjøre dem til gode mennesker – at de er gode sosialt, at de møter andre på en god måte, at det er mindre mobbing, og at vi oppnår å lage gode arbeidstakere og gode mennesker for resten av livet.

Et stikkord er at vi i denne salen gjentatte ganger har foreslått og prøvd å få med flertallet på mer lek for de aller yngste elevene. Vi mener at den kunnskapen som foreligger nå, viser at det å starte tidligere på skolen og ha mer fag inn, ikke er det som gjør at elevene lykkes bedre. Jeg synes det er spesielt interessant å se til de større undersøkelsene, og da synes jeg OECDs rapport, ikke minst der de viser til New Zealand, er veldig interessant. Der sammenligner de store grupper som begynner å lese når de er fem år, og store grupper som begynner å lese når de er sju. Resultatet er at de er på samme nivå når de er elleve, men de som begynte da de var sju – altså litt senere – har større leseglede, større leselyst og forståelse og en indre motivasjon, som er avgjørende.

Derfor mener vi at vi heller bør se på mer lek, selvsagt spesielt for førsteklassingene og bedre overgang fra barnehage til skole, men også de første årene og opp gjennom. I vårt budsjett kutter vi i timetall, for vi mener at det ikke bør være så mye fag. Det bør være mer tid til fri lek.

Et annet felt innenfor dette er at Kristelig Folkeparti kjempet gjennom lærernormen, for vi ønsker flere voksne og flere lærere i klasserommet. Flere har vært inne på at vi også klarte å rekruttere flere lærere og utdanne og etterutdanne flere lærere. I det opplegget vi legger fram, øker vi også støtten til mentorordningen, nettopp for å sikre at de nyrekrutterte som kommer inn, skal takle overgangen på en god måte og bli motiverte og trives som lærere.

Hovedgrepet i Kristelig Folkepartis alternative budsjett er likevel skolebøker. Vi setter av 0,5 mrd. kr til å få kjøpt inn flere skolebøker. Det er fordi vi mener – og rett før helga kom en delrapport fra skjermbrukutvalget som viser det – at en må ha en bedre balanse mellom bruk av skjerm og bøker. Sammen med de 500 mill. kr som skal gjøre at det blir flere bøker og skolebøker for barna, setter vi også av 80 mill. kr til skolebibliotek, som også er med på å skape leselyst og -glede hos de små.

I den sammenheng har vi også satt av midler til mobilhotell. Jeg er glad for den statsråden som har kommet nå, for jeg opplever en kunnskapsminister som er mer imøtekommende enn det regjeringa var før når det gjelder både mobil og for så vidt også skjerm og lek. Når det nå skal komme nye retningslinjer for mobil, mener jeg at statsråden burde ta det fullt ut og gjennomføre et forbud. De resultatene vi har sett til nå fra skoler som prøver ut mobilforbud, er veldig gode, og da bør vi hjelpe rektorene rundt om med at det bare er sånn. Når det blir mer fysisk aktivitet, mindre mobbing og bedre karakterer – spesielt for jenter og for dem som kanskje sliter mest på skolen – mener jeg at det er et veldig godt tiltak å gripe fatt i.

Vi retter også opp kuttet på friskole. Jeg slutter meg for så vidt til skrytet til SV, som også reagerte på det – til og med Rødt har reagert på kuttet når det gjelder friskole. Jeg har selv besøkt steinerskoler og andre skoler, så det er ikke bare tradisjonelle religiøse skoler som har vært opprørt. Der opplever jeg samtidig at når kunnskapsministeren varsler at en skal se på modellen på nytt, er det likevel et kutt på vel 50 mill. kr neste år. Vi er bekymret for den jobben som gjøres der. Jeg er enig i at det må gjøres en jobb, og modellen må justeres, men det ligger fortsatt i løypa kutt på opptil 0,5 mrd. kr, noe som vil ramme hardt.

Vi retter også opp det kuttet som ble gjennomført for utenlandske studenter, som flere har kommentert, og vi slutter oss til endringene som angår barnehage og SFO.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:41:25]: Regjeringen er tydelig på at den ønsker å gi barn og unge de beste mulighetene for å realisere potensialet sitt, uansett hvem mor og far er. Derfor satser vi på barnefamiliene i dette budsjettet, og derfor tilrettelegger vi for en skole som kan treffe interessene, behovene og ferdighetene til alle barn.

Regjeringen reduserer makspris for foreldrebetaling i barnehagen til 2 000 kr i måneden, i mindre sentrale strøk og områder til 1 500 kr. Ferske tall viser at nesten alle barn nå går i SFO de to første årene, mens henholdsvis 63 pst. og 37 pst. bruker SFO i 3. og 4. klasse. Denne økningen i de to første årene er et direkte resultat av stortingsflertallets satsing på gratis halvdagsplass de to første årene i SFO. Nå utvider vi også til 3.-klassingene, sånn at de kan få det samme tilbudet om å bli med og leke, samtidig som at foreldre sparer utgifter.

De norske resultatene fra PISA 2022 viser et sterkt fall i prestasjoner i matematikk, lesing og naturfag. Resultatene bekrefter en fallende trend i flere undersøkelser de siste årene. Pandemien er én årsak, men vi ser at våre resultater faller mer enn i andre land som stengte ned mer enn oss. PISA viser at fire av ti ikke lærer nok til å fortsette utdanningen i enten lesing, matte eller naturfag. Det viser at forskjellene øker, at altfor mange faller fra og mister utviklingsmuligheter. PISA viser at andelen som presterer best i matematikk, reduseres fra 14 pst. til 7 pst. Det mener jeg kan bidra til å sette fellesskolen under sterkt press framover, og den utviklingen må vi snu.

I dette budsjettet tar vi derfor en rekke grep for å øke kvaliteten i både barnehage og skole. Det fortjener ungene våre. I barnehagen foreslår vi å bevilge nesten 800 mill. kr i 2024 for å øke kompetanse og kvalitet. Regjeringen fortsetter også å satse på etter- og videreutdanning for lærere i barnehage og i skole, og neste år bruker vi samlet 2,6 mrd. kr på dette.

For at kommunene skal legge til rette for en mer praktisk og aktiv læring, innføres en ny åtteårig rentekompensasjonsordning på 8 mrd. kr til å investere i nytt utstyr og nye lokaler. På toppen av dette kommer en tilskuddsordning på 127 mill. kr til mer praktisk læring fra 5. til 10. trinn.

Unger som kan lese godt, lærer også bedre. Leseferdighetene til norske unger er blitt dårligere de siste årene. Vi fortsetter derfor satsingen på lesing, og 25 mill. kr går direkte til kompetansetiltak for lærere, skolebøker og leselystprosjekter. Regjeringen beholder momsfritak på bøker.

Vi ser økte mobbetall, redusert motivasjon og økt skolefravær. Vi foreslår derfor 35 mill. kr til en tiltakspakke som skal sørge for at flere elever får et tryggere skolemiljø. Jeg er glad for at regjeringen har fått solid støtte i befolkningen og fra flere partier i denne salen for å utarbeide nye nasjonale anbefalinger for hvordan skolene kan være mobilfrie. Vi skal også sikre at digitale verktøy i undervisningen brukes til å øke læring og ikke til å rømme bort fra den. Jeg håper at rødnissene og blånissene blir enige, sånn at den store stjernen kan skinne for nisser og folk med alle slags luefarger.

Av de som begynte i videregående opplæring i 2016, hadde 81 pst. fullført og bestått i løpet av fem eller seks år. Det er en positiv utvikling, men vi er ennå ikke i mål. Derfor foreslår vi en betydelig økning av budsjettet for at flere skal få en læreplass, sånn at de kan fullføre fagbrev, og at flere skal kunne ta et fagbrev på jobb, og på den måten sikre seg tryggere jobb og en tryggere framtid for seg og for sine. Vi øker også borteboerstipendet og utstyrsstipendet. Vi skal bort fra en skole hvor mange ikke henger med, til en skole som forsterker fellesskap, og som forsterker økt læring.

Statsråd Sandra Borch [11:59:19]: Siden jeg tiltrådte som forsknings- og høyere utdanningsminister i starten av august, har jeg brukt mye av tiden min på å reise rundt i landet. Jeg har snakket med ordførere, næringslivsledere, rektorer og ikke minst studenter. En stor utfordring nevnes av alle, nemlig mangelen på kompetanse. Vi mangler kompetanse i en lang rekke næringer og yrker. Det meldes om mangel på teknologer, lærere og sykepleiere, for å nevne noe, og vi får en stadig eldre befolkning og stadig økende behov for helsetjenester. Vi får færre i arbeidsfør alder og stadig lavere fødselstall.

Samtidig har vi et stort omstillingsbehov, både på kort og lang sikt. Vi trenger mer strøm og mer digitalisering, og vi må utvikle nye høyproduktive arbeidsplasser. Det er en krevende situasjon, og den kommer bare til å bli mer krevende i årene som kommer. Det er realitetene vi også må ta innover oss. Regjeringen møter denne utfordringen i årets budsjett. Vi satser på studieplasser og kompetanse i hele landet, vi fjerner unødig byråkrati, vi gjør nødvendige og tydelige prioriteringer, og vi satser på forskning for å møte framtidens utfordringer.

I Hurdalsplattformen varslet regjeringen at vi ville sette i gang en reell avbyråkratisering i høyere utdanning ved å gjennomgå oppgavene til direktoratene og overføre myndighet til institusjonene. Vi sa også at vi skulle øke basisfinansieringen til universitetene og høyskolene, og ikke minst kompensere merkostnader for flercampusinstitusjoner. Nå leverer regjeringen på sentrale løfter i Hurdalsplattformen. Vi flytter betydelige beløp over rammebevilgningen, og vi styrker særlig finansieringen av institusjonene med flere campuser. Regjeringen vil sikre tilgang til høyere utdanning i hele landet. Rammebevilgninger blir økt med 200 mill. kr til desentralisert og fleksibel utdanning.

For å møte nettopp de store utfordringene med kompetansemangel må vi ta grep. Vi må styrke kapasiteten i høyere utdanning, og vi må nå ut til flere. Regjeringen tildeler 255 nye studieplasser i høyere utdanning. Vi styrker utdanning der det er store behov i det norske samfunnet, som innen medisin, IKT og flyingeniørfag, for å nevne noen.

Vi satser stort på å styrke fagskolene. Den høyere yrkesfaglige utdanningen er viktig, og her har vi høye ambisjoner også framover. Fagskolene har en nøkkelrolle i å møte de kompetansebehovene som finnes i de ulike regionene. De er sentrale for å sikre livslang læring over hele landet. Derfor prioriterer regjeringen 500 nye studieplasser på fagskoleutdanninger innenfor tekniske fag, helse- og velferdsfag og områder som er særlig viktige for det grønne skiftet.

Prisstigningen rammer mange grupper hardt. Studenter har lavere kjøpekraft enn mange andre og er en særlig utsatt gruppe når alt blir dyrere. Regjeringen har tatt store grep for å sikre studentenes kjøpekraft i en krevende tid. Med det løftet som nå ligger i budsjettforslaget etter budsjettenigheten med SV, vil hver student ha fått en samlet økning i studiestøtten på 23 500 kr siden vi tiltrådte. Det betyr mye for å sikre at utdanningen er tilgjengelig for alle. I tillegg har vi tatt grep for å sikre prisjustering av studiestøtten, sånn at den holder tritt med den reelle prisveksten. Dersom prisene stiger uventet mye, vil studiestøtten også øke i takt med det.

Regjeringen møter de store utfordringene vi står overfor. Vi er villige til å gjøre de prioriteringene som må til for å møte kompetansebehovene i næringslivet og i arbeidslivet. Vi satser på forskning og kunnskap for å ruste oss for framtiden. Vi satser på studieplasser og kompetanse i hele landet, vi fjerner unødig byråkrati, og vi gjør det som trengs for å frigjøre ressurser til de største og viktigste oppgavene.

Da må vi også legge til rette for hvordan utdanningsløpene følger samfunnsutviklingen. Vi vet vi kommer til å mangle folk framover. Vi vet også at 650 000 står utenfor utdanning og arbeid i dag. Denne restarbeidskapasiteten må vi få ut i jobb, fordi det er viktig for den enkelte, men også fordi Norge trenger å få disse ut i viktige jobber framover. Vi må få dem inn i samfunnslivet før fjellet lukker seg. Det er ingen tvil om at forskning og utdanning er nøkkelen til hvordan vi løser framtidens utfordringer, og denne komiteens jobb på dette feltet kommer til å bli svært viktig framover for hvordan vi er med på å forme Norge.

Øystein Mathisen (A) [12:15:59]: Gratis utdanning er viktig for hver og en av oss, men det er enda viktigere for oss som samfunn. Det skaper tillit, det skaper like muligheter, og det skaper rettferdig fordeling. Vi nordmenn er veldig stolte over å ha gratis utdanning, men for noen er dette en sannhet med modifikasjoner.

For alle i Norge som har måttet flytte hjemmefra for å begynne på videregående utdanning, merker man fort at borteboerstipendet ikke strekker til når bo- og reiseutgifter skal betales. Disse elevene har blitt hengende etter økonomisk, for under åtte år med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti sto stipendbeløpet nærmest stille. De som måtte flytte for å kunne gå på videregående, fikk ikke den økningen som fulgte av økte priser og trangere boligmarked. Da blir videregående dyrere for barna fra Blåfjell enn for ungene i Skomakergata.

Det er verken mulig eller forventet at vi skal ha en så desentralisert videregåendestruktur at ingen må flytte hjemmefra for å ta utdanning. Men når noen får en sånn ekstra økonomisk byrde og barriere, må fellesskapet stille opp. Jeg er stolt over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen med SV har økt borteboerstipendet i de to siste budsjettene. For det utgjør en stor forskjell når stipendet nå økes til 6 677 kr per måned, mot 4 709 kr da vi tok over. Det betyr faktisk nesten 20 000 kr i året for de studentene som er borteboere.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi utdanning skal være gratis også for elever i distriktene. Dette gjelder også for elever som har behov for dyrt utstyr i utdanningen sin. Derfor har regjeringen økt utstyrsstipendet med 90 mill. kr over disse to årene. Det er historisk, og det tar oss nærmere målet vårt om gratis utdanning, men vi er ikke helt i mål.

De borgerlige gjorde svært lite på dette feltet i sine år. Her har Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen med SV gjort store grep for at norsk skole skal være gratis for elevene, uansett om de må reise hjemmefra for å studere, eller om de har behov for dyrt utstyr i utdanningen sin.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:18:50]: Jeg har stor sans for Gynter, og jeg er rimelig sikker på at han har fagskoleutdanning, så praktisk og fornuftig som han er.

Fagskolestudenter fortjener en velfungerende ombudsordning, akkurat som andre studenter. Det er snakk om 3 mill. kr, og alle partiene klarer å finne de pengene – bare ikke posisjonspartiene, som i siste liten hoster opp 10 mrd. kr. Det er ikke til å tro. Her blir man servert et punkt i Hurdalsplattformen på sølvfat, og så velger man å la fagskolestudentene stå igjen uten å få oppfylt sine rettigheter. Det er jammen litt av en julegave.

Gynter har skjønt noe viktig, nemlig at utfordringer må løses på en fornuftig måte, og derfor er forskning grunnleggende viktig. Uten forskning, ingen utvikling. Regjeringspartiene har åpenbart lave ambisjoner for Norges rolle når utfordringene skal løses.

Hvis forskningen skal ta av og bidra til bærekraftige løsninger for framtiden, ikke bare nasjonalt, men globalt, må forskningsfly kunne lette. Og det er her Gynter kommer inn, for han har skjønt at propellen er viktig, og at «we soon må til to think on to find out how we shall skru it on the fly».

Regjeringen ser ikke ut til å ville fly høyt. I år igjen kuttes det i næringsrettet forskning, samtidig som næringslivet sliter med uforutsigbare rammevilkår. Forskning og utvikling er avgjørende for å håndtere det grønne skiftet, skape vekst i næringslivet og utvikle nye næringer. I vårt alternative budsjettforslag foreslår vi, i tråd med Høyres prioriteringer i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, å styrke satsingen på næringsrettet forskning. Høyre har høye ambisjoner for norsk forskning, og vi følger opp vårt samfunnsoppdrag om grønn vekst og omstilling med en kraftfull forskningspakke på 650 mill. kr.

Forutsigbare rammevilkår er viktig for forskning og utvikling, både for forskningen ved universitetene og høyskolene, ved instituttene og i næringslivet. Derfor prioriterer Høyre i sitt alternative budsjett å legge til rette for et konkurransedyktig og nytenkende næringsliv som bidrar til flere grønne jobber, og som gir mer skatteinntekter både i Svingen og på Sletta. Ved å fjerne hele den ekstra arbeidsgiveravgiften, som i realiteten er en ekstra avgift på kompetansearbeidsplasser, legger Høyre til rette for bærekraftig innovasjon for bedriftene og forutsigbare rammevilkår. Det bidrar til lys i stille grender og arbeidsplasser over hele landet – som alle er så glad i.

Det virker som om regjeringen har en vente-og-se-holdning til hvordan vi skal løse den grønne og digitale utfordringen – det er litt sånn «ja ja, så tenker vi ikke mer på det i dag. Men i morgen kan vi tenke på det». Det er ikke godt nok. Norge trenger en regjering som bidrar til trygghet og forutsigbarhet for forskningsmiljøene, og som bidrar til tverrsektorielt og tverrdepartementalt samarbeid. Vi har ikke tid til å vente til i morgen.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:22:07]: «Det var en mørk og stormfull aften» i hele landet vårt før Senterpartiet og Arbeiderpartiet tok plass i regjering. Det får vi bekreftet når vi ser de borgerliges alternative statsbudsjetter, hvordan de ville styrt utdanningspolitikken. Vi i Senterpartiet mener det vi sier, når vi snakker om å ta hele landet i bruk. Vi har år etter år lagt fram tiltak som gjør det enklere for folk å bo og leve både i by og i bygd.

Vi gjennomfører et historisk løft for barnefamiliene og et viktig samfunnsgrep som reduserer forskjellene mellom folk. Aldri før har maksprisen i barnehage vært så lav: Fra 1. august 2024 reduseres den i hele landet til 2 000 kr, og for de 189 mest spredtbygde kommunene blir maksprisen 1 500 kr. Det betyr at barnehage blir mer tilgjengelig for alle, og særlig viktig er grepet vi gjør for distriktskommunene. «Det e bærre lækkert.» Høyre, derimot, mener åpenbart ikke at det er viktig å styrke distriktene og bidra til økt bosetting.

Jeg har selv barn i barnehage, og jeg vet hvor viktig det er med dyktige og tilstedeværende barnehageansatte. Det betyr mye både for trivsel og for barnehagemiljø. Det meldes om høyt sykefravær, høyt arbeidspress og lave søkertall til barnehagelærerutdanningen. Det er alvorlig, og det må vi anerkjenne. Samtidig har vi en barnehagelov som sier at bemanningen må være tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Det gjelder i hele åpningstiden, også ved sykdom og annet fravær, og det skal følges hver eneste dag. Det betyr at eierne må sørge for at det til enhver tid er nok ansatte på jobb til at personalet kan drive en tilfredsstillende og forsvarlig virksomhet.

Å satse på lærere og barnehagelærere er noe av det viktigste vi gjør for ungene våre. Vi er i gang med en rekrutteringsstrategi sammen med partene i arbeidslivet og andre sentrale aktører i sektoren.

Vi har økt kommunenes frie inntekter for å ta hensyn til kostnadene til økt bemanning og flere barnehagelærere de siste årene, etter at forrige regjering kun innførte nye krav, nettopp for å kunne legge til rette for at kommunene kan øke andelen barnehagelærere utover lovens minstekrav.

«I dag er i dag, og i morgen er i morgen.» Vi tar ansvar i dag for morgendagens og framtidens barnehage, en barnehage som er tilgjengelig for alle, hvor ungene våre skal ha kvalifiserte lærere som ser den enkelte ungen og inspirerer til god lek og læring.

Kristian Torve (A) [12:25:11]: Norge vil mangle svimlende 90 000 fagarbeidere om få år. Skal vi klare å bygge den moderne velferdsstaten og en industri i verdenstoppen, må vi lykkes i å få utdannet mer faglært arbeidskraft. Støre-regjeringen tar den utfordringen på høyeste alvor og bruker neste år over en halv milliard kroner for at vi skal få kvalifisert flere til læreplass, og for at flere skal ta fag- og svennebrev. «Det e bærre lækkert» – for det er fortsatt ungdom som ikke får muligheten til å fullføre videregående og ta et fagbrev. Ungdom på utsiden er ikke bare tapte muligheter for den enkelte, men også for samfunnet.

Jeg tror vi også skal være ærlig på at det vil være krevende å få dekt kompetansebehovet framover. Lønnsgapet til utlandet blir mindre, og vi har flere eldre som går ut av arbeidslivet, enn nye som kommer inn. Da nytter det ikke bare å snakke koselig om yrkesfag. Hvis man tror løsningen er mer av det gamle, og at markedet vil løse dette av seg selv, da må man nesten ha vokst opp på «Blazerfjell Panorama».

Jeg er glad for at regjeringen viser at man forstår at man behøver tiltak i begge ender: konkret og nøysomt arbeid med læreplasser og økt stipend på yrkesfag, men også en mer praktisk grunnskole som skal være et like godt grunnlag for den framtidige håndverkeren som for akademikeren.

Så må det følge med penger. Det går en rød tråd gjennom regjeringens utdanningspolitikk som syr dette veldig godt sammen, hvor politikken bygger opp under målet om å utdanne flere fagarbeidere, både neste år og i årene som kommer.

Det står i kontrast til høyresidens skolepolitikk. Jeg tviler ikke på at Høyres ambisjoner og ønsker er der, men når jeg leser Høyres alternative budsjett, får jeg inntrykk av at svaret er å gjøre mer av det samme. Om man mener alvor med at man er bekymret for tilgang på faglært arbeidskraft, og at for mange ikke fullfører skolen med et fagbrev, må man spørre seg om kutt til kvalitetsutvikling, kutt til praktisk og variert undervisning og 1 mrd. kr mindre til fylkene, som har ansvaret for videregående opplæring, er den riktige veien å gå.

Jeg har åtte år i fylkestinget bak meg før jeg nå i høst gikk ut derfra. Trøndelag fylke har ikke store driftsresultater å vise til, og det har tidvis vært trangt, men da Arbeiderpartiet ledet an i fylkestinget, var vi alltid tydelige på at skole er det viktigste. Derfor har man også prioritert skole høyest. La det ikke være noen tvil om at et kutt på 1 mrd. kr til fylkene vil få konsekvenser for videregående utdanning.

Tilbake til budsjettet vi diskuterer her i dag: Årets «Støveldance», eller budsjettdebatt, i Stortinget viser at det er mange som snakker koselig om videregående og yrkesfag, men hvis man er opptatt av å få til reelle endringer, opptatt av å få flere til å velge og fullføre yrkesfag, må man stemme for et rød-grønt budsjett.

Lise Selnes (A) [12:28:27]: Høyere utdanning, forskning og kompetanse er avgjørende for verdiskaping og innovasjon i det norske samfunn. Dette budsjettet viser at regjeringen tar det på alvor. Nei, nå ble dere nysgjerrige. Regjeringen satser tungt på nye studieplasser i medisin: 60 nye studieplasser til de desentraliserte studiemodellene ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU. Fullt opptrappet betyr det 360 flere legestudenter i 2030 og 176,8 mill. kr – fullt opptrappet – i 2032.

Det er så mye rart en kan bli på denne jorden. Regjeringen satser også på studieplasser i fysioterapi i Elverum, vernepleierplasser i Kongsvinger, videre satsing i Kristiansund, det leveres også på Campus Gol, som en samlet komité omtalte i fjorårets budsjett, flyingeniørutdanning ved NTNU Trondheim, nye studieplasser i IKT, og, for ikke å glemme, studieplasser i folkedans i Rauland.

Hva betyr det at alle har rett til å få utvikle sine evner, spør Tøfflus Jens Petrus. Gjennom dette budsjettet får vi også på plass den første delen av stipendordninger. Det er viktig. Dette er et målrettet stipendprogram som ivaretar det globale sør. Det er likevel fortsatt viktig å få på plass ordninger som også ivaretar kompetansebehovet Norge har. Det krever at vi får på plass slike ordninger.

I siste del her stiller jeg et spørsmål som vil bygge opp forventningene til mitt neste innlegg. Jeg spør meg: Hvordan kan Høyre velge å ta vekk momsfritak på lærebøker? Det rammer studenter hardt og er et forslag som gir ekstra regninger til landets studenter i dyrtid. Særlig er dette et forslag fullstendig bak mål i en tid der behovet for å få tilgang til flere bøker diskuteres for fullt, og der mange påstår at digitaliseringen har gått for langt.

En travel lappeskomaker kan ikke ligge og drunte under dynen. Det kan heller ikke vi, skal vi klare å gjøre studiehverdagen økonomisk bærekraftig for våre studenter.

Irene Heng Lauvsnes (H) [12:31:15]: Arbeidskraft er et knapphetsgode i mange bransjer, og bedrifter over hele landet skriker etter kvalifisert arbeidskraft. Kompetansepolitikken vil være avgjørende i et arbeidsliv i rask omstilling, og lykkes en ikke med det, kan resultatet bli økt frafall og arbeidsledighet.

Så langt har regjeringen videreført arbeidet regjeringen Solberg startet med i kompetansepolitikken, snakket om tillitsreform og pekt fram mot utredninger og meldinger. Først varslet regjeringen utsynsmeldingen. Så beskrev de det vi allerede vet: at det er behov for stor omstilling både i og utenfor arbeidslivet. Nå varsler regjeringen en kompetansereform for livslang læring, hvor regjeringspartienes medlemmer i utdanningskomiteen har store forventninger til det partssammensatte utvalget. Det har Høyre også.

Det har nå gått to og et halvt år uten konkrete tiltak, og regjeringen inntar i kjent positur en vente-og-se-holdning. Regjeringen Solberg børstet støv av kompetansepolitikken og la fram kompetansereformen Lære hele livet, hvor målene er at ingen skal gå ut på dato i arbeidslivet, og at kompetansegapet mellom hva arbeidslivet trenger og hva som finnes hos arbeidstakerne, tettes. Tilbudet om treparts bransjeprogrammer, fleksible utdanningstilbud og tilskudd til fylkeskommunene gjorde det mulig for flere å fullføre videregående opplæring og å styrke kompetansen for både arbeidsledige, permitterte og sysselsatte. Dette har gitt flere nye og fleksible videreutdanningstilbud i samarbeid med utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet.

Samtidig som behovene for omstilling og kompetanse øker både i og utenfor arbeidslivet, kuttes tiltaksplasser. Det innføres en ekstraskatt på kompetansearbeidsplasser, samtidig som flere av kompetanseprogrammene er svekket de siste årene. Regjeringen Støre viser manglende handlekraft i kompetansepolitikken.

Det grønne skiftet er i full gang, noe som stiller store krav til læring i arbeidslivet, systemer for etterutdanning og samarbeid om kompetanseutvikling på arbeidsplassene. Bransjeprogrammer som ble startet som et prøveprosjekt av regjeringen Solberg, burde vært en lavthengende frukt for regjeringen. Målet er økt deltakelse i kompetanseutvikling innen aktuelle bransjer og at bransjene får tilgang til relevant kompetanseutvikling. Da Fafo evaluerte disse, viste de til gode resultater. Bransjeprogrammene ser ut til å ha samsvart med behovene i bransjen og har truffet målgruppen på en særlig god måte, noe som kommer fram i mange av høringsinnspillene som har kommet inn. Fafo fant at bransjeprogrammene særlig traff dem med lite formell kompetanse, som kanskje ellers ikke hadde tatt etter- og videreutdanning.

Lise Selnes (A) [12:34:31]: I budsjettforliket med Sosialistisk Venstreparti blir det en historisk økning i studiestøtten, en økning på nesten 14 000 kr i året for heltidsstudenten. Nå er det altså ikke bare pippipene som kan spise seg gode og mette.

Når det er sagt: Det er viktig å påpeke at det ligger et alvor bak dette. I dyrtid er det ekstremt viktig at vi evner å gi alle mulighet til å være student. Det skal ikke være foreldrenes lommebok som bestemmer om du skal være student eller ikke. Derfor er jeg og Arbeiderpartiet svært glad for at dette løftet kom på plass.

I tillegg er det viktig, som jeg påpekte i mitt forrige innlegg, at regjeringen gjennomfører momsfritak på lærebøker, at prisen på tannlegebehandling blir halvert for dem mellom 21 og 26 år, at vi prisjusterer studielån, og, kanskje viktigst av alt, at vi legger til rette for at det bygges flere studentboliger. Det er den største enkeltutgiften for studenter. Nei, studenter blir heller ikke millionærer av våre grep, men kanskje ikke så fattige lell.

La oss tenne et håp og tenne noen lykter når det mørkner – og satse på forskning. Å bruke store ressurser på forskning i en krevende tid er avgjørende. Samlet bruker regjeringen 48,5 mrd. kr på forskning. Det er store tall, men avgjørende for innovasjon i offentlig og privat sektor. Det er også avgjørende for ny, grunnleggende forskning, der regjeringen nå bevilger 1,8 mrd. kr til den langsiktige og grunnleggende forskningen.

Norge har også et behov for å øke forskning og utvikling i næringslivet. La meg komme med et forslag: Hvorfor starter vi ikke med de statlig eide selskapene våre og sier at de må ha minst 2 pst. forskning? 90 000 mennesker jobber med forskning, 49 000 årsverk, og de neste årene bør det bli enda flere.

«Hos fru Enebær på torget», nei, jeg mener Forskningsrådet, er det samlet, det meste av alt. Våre forskere og Forskningsrådet er helt sentrale for at vi skal kunne fortsette å utvikle Norge som en avansert velferdsstat.

Per Ivar Lied (Sp) [12:37:23]: Over heile landet melder næringsliv og kommunar om den same utfordringa, mangel på kompetanse. Det manglar teknologar, folk med IKT-kompetanse, lærarar og sjukepleiarar. Det manglar både fagarbeidarar og høgt utdanna spesialistar. Samtidig får vi ei eldre befolkning og aukande behov for helse- og omsorgstenester, og vi står overfor store omstillingsbehov. Difor er det viktig for regjeringspartia å møte denne utfordringa aktivt. Vi satsar på studieplassar og kompetanse i heile landet, vi fjernar unødvendig byråkrati, og vi brukar rekordmykje på forsking og utvikling.

Uansett sosial eller kulturell bakgrunn, uansett kvar i landet du bur, og uansett økonomiske føresetnader: Alle skal ha moglegheit til å utvikle seg, til å bli utfordra, til å bli kvalifisert.

I Møre og Romsdal har 65 pst. av bedriftene eit udekt kompetansebehov. Mange slit altså med å få tak i rett kompetanse. Ifølgje NHO sitt kompetansebarometer seier nesten halvparten av bedriftene som manglar kompetanse, at dei har tapt kundar og marknadsandelar, eller at dei har droppa eller utsett utviding av bedrifta. Då må vi jo spørje kvifor Framstegspartiet kuttar 56 mill. kr til universitet og høgskular og 38 mill. kr til maritim kompetanse, som er viktig i mitt fylke. Høgre har i debatten skrytt av høg andel av yrkesfag i vidaregåande skule. Men kva skjer når Høgre kuttar ein milliard til fylkeskommunane? I mitt fylke har vi av den høgaste andelen i landet som søkjer yrkesfag. Nesten 60 pst. av elevane søkjer yrkesfag. Det er dei dyraste faga. Vi har jobba godt med gjennomføring. Det er fordi ein har bygd laget rundt elevane, og det kostar faktisk ressursar.

Så tilbake til kompetansegapet og yrkesfag, som arbeidslivet i Noreg treng. Å ha ei yrkesfagleg høgare utdanning er viktig, og spesielt gjennom fagskulane. Regjeringspartia føreslår 22 mill. kr til 500 nye studieplassar i fagskulane. Det er prioriterte utdanningar innanfor tekniske fag, helse- og velferdsfag og område som er særleg viktige for det grøne skiftet. Vi føreslår også å styrkje tilskotsordningane til fagskulane, både til drift og til utviklingsmidlar. Vi veit at fagskulane våre er viktige, det såg vi under korona, med fleksible løp og studium og nettsamlingar, som passar for dei som er i arbeid. Det har vore satsa på fagskulane dei siste åra, og framleis er det stor etterspørsel etter studentar frå fagskulane.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:40:41]: Barnehagen er en god og viktig arena for utvikling, læring, inkludering og integrering. Det er viktig at flest mulig barn får oppleve trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og at de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek i sin barnehagehverdag. Alle barn har de samme rettighetene, står det i FNs barnekonvensjon. Barn som vokser opp i Norge, er utrolig heldige. Likevel må vi fortsette å kjempe for at alle barn skal få de samme mulighetene, og at ingen barn skal begrenses av foreldrenes økonomi.

I Høyre mener vi det er viktigst å hjelpe dem som trenger det mest, og vi mener derfor at det er lite klok bruk av folks skattepenger å gi dem som har god råd, billigere barnehage. Høyre har andre løsninger enn regjeringen, og jeg er stolt av det. Vi foreslår å videreføre Støre-regjeringens makspris fra 2023, men øker inntektsgrensen for å få gratis kjernetid fra 615 000 kr til 800 000 kr. Det vil bidra til at 13 500 flere barn fra familier med lav inntekt får gratis kjernetid i barnehagen.

Høyre prioriterer barnetrygden. Vi foreslår å øke barnetrygden for barn opptil seks år med 1 000 kr i måneden fra 1. august. For 2024 vil det bety at en vanlig familie med to barn med Høyres alternative budsjett vil få om lag 5 000 kr mer i skattelette og 11 500 kr i økt barnetrygd.

I tillegg er vi opptatt av kvalitet og innhold i barnehagen, ikke bare lav pris. Vi prioriterer derfor midler til arbeidsplassbasert utdanning, ABLU, sånn at flere som jobber i barnehage i dag, kan ta utdanning mens de er i jobb. Og ikke minst: I god Høyre-tradisjon tar vi et skritt på veien mot rett til barnehageplass etter endt foreldrepermisjon og inkluderer desemberbarna. Det har stor betydning for barna, familieøkonomien, likestillingen og arbeidsmarkedet.

Likevel: Når temaet er barnehage, er det på sin plass å avslutte med at vi har en regjering som sier én ting, men gjør noe helt annet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier de er glad i private og ideelle barnehager, men bidrar effektivt til avvikling gjennom strammere økonomi, stor uro og økt uforutsigbarhet. Høyre vil beholde kommunale, private og ideelle barnehager. Vi vil sørge for likebehandling og foreldrenes valgfrihet. Det er ingen grunn til å reparere noe som fungerer utmerket.

God jul til alle ansatte i alle barnehager. Dere gjør en fantastisk innsats for samfunnet, så dette er til dere – alle barn fortjener å ha en barnehageansatt som dere:

«En du kan snakke fortrolig med og slappe helt av og ta det rolig med. Det er fint å vite at du kan banke på og høre noen svare, en kos å få.»

Jan Tore Sanner (H) [12:43:55]: Jeg har tegnet meg for å svare ut noen av de spørsmålene som har kommet opp i debatten.

Kristian Torve fra Arbeiderpartiet hevdet bl.a. at det var behov for en rød-grønn regjering for å satse på yrkesfag. La meg da bare minne om at det var under den borgerlige regjeringen at et flertall av ungdommen valgte seg til yrkesfag, og det kom etter at vi både gjorde fellesfagene på yrkesfag mer praktiske, gjorde programfagene mer yrkesrettet og økte lærlingtilskuddet kraftig. Det har gitt gode resultater.

Jeg registrerer at et av regjeringens flaggskip visstnok er en rentekompensasjonsordning. Det er det som skal gjøre susen, med en mer praktisk og variert utdanning. Men det innebærer ikke 1 mrd. kr ekstra til skolene hvert år. Det er staten som dekker renteutgiftene, så til neste år utgjør det 15 mill. kr – ikke 1 mrd. kr, men 15 mill. kr. Det er helt riktig at Høyre flytter de 15 mill. kr fra rentekompensasjonsordningen til tilskuddet til mer praktisk og variert undervisning, så Høyre har en sterkere satsing på tilskuddet til praktisk og variert utdanning.

Senterpartiet gjør et stort poeng av dette grunnskoletilskuddet. Det er mulig at Senterpartiet ikke tror at Høyre-folk leser Nationen, men det gjør vi, og i Nationen i dag kan man lese at antallet grunnskoler som legges ned, går kraftig opp. Så mens Senterpartiet styrer, og deler ut 1,3 mrd. kr, legges det ned nesten en grunnskole i uken. Kanskje er det på tide å tenke nytt og heller satse på kvalitet og innhold og ikke være så opptatt av ett tilskudd per skolebygg.

La meg så til slutt bare konstatere at regjeringen etter diverse replikkordskifter ikke har kommet opp med et eneste konkret tiltak som skal bidra til at flere søker seg til lærerutdanningen, og at det kan bli flere kvalifiserte lærere i norske klasserom. Regjeringen bruker de store pengene på generelle lettelser for dem som har barnehageplass og SFO, og velger da bort å satse sterkt på at elevene skal kunne møte kvalifiserte lærere i klasserommet. Det bør være den viktigste saken i året som kommer.

Så når statsråden har invitert blånissene til å bidra inn til strategier for å få flere til å velge lærerutdanningen, svarer vi gjerne på det, så kanskje blånissene og rødnissene kan bli venner i løpet av våren, og vi kan få en mer kraftfull satsing på kvalifiserte lærere i norske klasserom.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:47:12]: Jeg tror de borgerlige representantene kan kjenne seg igjen i blånissens beskrivelse av distriktene som en plass man besøker og kanskje kommer tilbake til:

«I dag har jeg vært både modig og lur,

For i dag har jeg vært på bygdetur.»

Og videre:

«En dag kommer jeg kanskje tilbake.»

Man skal ikke trenge å være modig for å dra på bygda, man skal kunne bo og leve der. For å klare det må vi ha tiltak som gjør det mulig å ta det valget. Et av disse tiltakene er utdanning. Det er i dag veldig mange som må reise til storbyene for å ta utdanning, og som aldri reiser tilbake igjen.

Da jeg startet på sykepleierutdanningen i Kristiansand i 2015, var det også oppstart for et desentralisert sykepleierkull. En av disse studentene fortalte meg at hun hadde blitt mamma ganske ung og ikke hadde mulighet den gangen til å ta høyere utdanning. Så fikk hun, litt tilfeldig, høre om muligheten for desentralisert sykepleierutdanning og søkte på den. Hun fortalte meg at hun hadde ønsket å få seg jobb på det lokale sykehjemmet i sin kommune, og at hun aldri hadde blitt sykepleier hvis det ikke hadde vært for denne muligheten.

Etter at Senterpartiet og Arbeiderpartiet virkelig har satset på desentralisert utdanning, ser vi at vi får økt kompetanse ute i distriktene. Flere uten utdanning velger å utdanne seg, vi får flere sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere og ingeniører, bl.a.

Vi ser også at de som velger å starte på et desentralisert studium, gjør det fordi de kan bo hjemme og kombinere studiet med familieliv. Det betyr at disse også fortsetter å bo der etter at studiet er ferdig, og de skaffer seg jobb i området.

Over hele landet melder næringsliv og kommuner om den samme utfordringen: mangel på kompetanse. Det mangler teknologer, lærere og sykepleiere. Det mangler både fagarbeidere og høyt utdannede spesialister. Samtidig får vi en stadig eldre befolkning og et økende behov for helse- og omsorgstjenester, og vi står overfor store omstillingsbehov. Regjeringen møter denne utfordringen. Vi satser på studieplasser og kompetanse i hele landet, vi fjerner unødig byråkrati, og vi bruker rekordmye på forskning og utvikling for å møte framtidens utfordringer. Uansett sosial eller kulturell bakgrunn, uansett hvor i landet man bor, og uansett økonomiske forutsetninger skal alle ha mulighet til å utvikle seg, bli utfordret og bli kvalifisert.

Framover har vi mange spennende muligheter knyttet til desentraliserte og fleksible utdanninger, fagskolesatsing og videreutdanninger. På denne måten vil også flere kunne reise hjem til jul.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:50:14]: Dei neste åra vil vi stå overfor store utfordringar med å få nok arbeidsfolk. Næringslivet skrik allereie etter meir arbeidskraft. I mitt fylke, Møre og Romsdal, treng vi både fleire med fagbrev og fleire med høgare utdanning. Heldigvis satsar Arbeidarparti-regjeringa på yrkesfaga. Når vi veit om behovet, må eg seie det er litt merkeleg at Høgre føreslår å kutte over ein milliard til fylkeskommunane, men la gå, det blir heldigvis ikkje vedteke i denne salen denne gongen heller.

Frå Arbeidarpartiet vil eg understreke behovet for å styrke fagskulane i tida framover og meiner at dette, kombinert med ei satsing på yrkesfagutdanninga, vil vere viktig for å rekruttere nye fagarbeidarar og sikre arbeidslivet tilgang på nok kompetanse. Eg er glad for at det er stor tverrpolitisk einigheit om å styrkje fagskulane som høgare yrkesfagleg utdanning, og vareta og vidareutvikle fagskulane sin eigenart.

Fagskuleutdanningane skal gje solide høgare yrkesfaglege utdanningar basert på arbeidslivet sitt behov og byggje på trepartssamarbeidet innanfor norsk fag- og yrkesopplæring. Eg vil understreke at fagskulane er arbeidslivet si utdanning. Fagskulane må bli synleggjorde som ein del av eit heilskapleg utdanningssystem og som eit fullverdig alternativ til universitets- og høgskuleutdanninga. Eg må seie at eg sjølv er mektig imponert over den store jobben som bl.a. Fagskolen Møre og Romsdal gjer.

Vi treng fleire studieplassar, slik regjeringa innfører, og vi må styrkje fagskulane sine utdanningar. Berre slik kan vi gjere at fleire smånissar skal få lov til å gå på fagskulen til jul. Difor er eg glad for at vår regjering vil leggje fram ei stortingsmelding om fagskulane, og invitere sektoren til å kome med innspel. For å seie det enkelt: «Det e bærre lekkert».

Øystein Mathisen (A) [12:52:48]: Snart åpner vi siste luke i den juledebattkalenderen vi har hatt om budsjettet på utdanningsfeltet. Vi har vært innom mange av de gode tiltakene – alt fra å holde oppe trykket på etter- og videreutdanning av lærere, billigere barnehager og SFO, der flere kan gå når det blir billigere også for tredjeklassingene, til at det blir mer til praktisk og variert læring, gode tiltak for leseopplæringen, mer i studiestøtte for studentene og mer til kommunene for å satse på opplæring og skole. Det er kjempegode tiltak.

Samtidig som vi har diskutert mye konkret, har vi også diskutert situasjonen på utdanningsfeltet overordnet og hvilken retning de forskjellige partiene ønsker å gå i. Vi i Arbeiderpartiet har iallfall tatt veldig inn over oss at elevene må ha det bra for å gjøre det bra på skolen. Det er noe av det viktigste.

Når vi skal se på situasjonen, tar noen i veldig stor grad PISA-undersøkelsen som en virkelighetsbeskrivelse, og sånn er det. Da må det være lov til å dvele litt ved resultatet. Blant annet har høyresiden ofte brukt PISA som en slags definisjon på norsk skole, der man har definert hva som funker og ikke funker.

Da resultatene fra undersøkelsen kom for to–tre uker siden, var det mange som var enige om at dette var veldig bekymringsverdig. En kommentar jeg bet meg litt merke i, kom fra representanten Gulati fra Fremskrittspartiet, som sa at det er resultatet av en skole hvor det stilles færre krav. Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i dette bildet av at det stilles for få krav i norsk skole, men heller at elevene sliter med at det er mange krav som stilles i grunnskolen – og veldig tidlig.

Dette må også være en ganske hard dom over eget partis innsats i regjering og den innsatsen som har blitt gjort på utdanningsfeltet av den forrige regjeringen, for elevene som svarte på denne PISA-undersøkelsen, har gått på Høyre-skolen i 7,5 år, mens de har gått noen måneder på Arbeiderparti-skolen. Når representanter fra tidligere regjering har sånne harde ord om resultatet av PISA-undersøkelsen, er jo det en slags dom over jobben som har blitt gjort de siste åtte årene.

Elise Waagen (A) [12:55:31]: I en tid med økte levekostnader og økte forskjeller velger Høyre å kutte i maksprisen for barnehage, og de velger å kutte i gratis SFO-tilbud. I min by har vi store forskjeller. Vi har områder hvor vi har store levekårsutfordringer, og på de skolene så vi at deltakelsen i SFO gikk fra 50 pst. til nesten 100 pst. da vi innførte gratis SFO. Å kutte ut nettopp denne ordningen vet vi hever terskelen for å delta. Høyre sier de vil ha flere barnehageopptak, men glemmer å legge på plass pengene det krever, og har heller ikke fagfolkene som trengs ute i sektoren. Det er å lure velgerne når man verken har folkene eller pengene.

Blåfar var nettopp her oppe og hevdet at man hadde en like stor satsing på en praktisk og variert skole. Hvis vi bryter ned tallene, betyr Høyres satsing på en praktisk og variert skole 24 kr per elev, mens med vår rentekompensasjonsordning og tilskuddsordning er vi oppe i 12 560 kr per elev. Det er markante forskjeller. Det er ikke mye man får for 24 kr, kanskje et viskelær og en ny blyant.

I tillegg kutter Høyre nesten 5 mrd. kr til kommune og fylkeskommune. Det er grunn til å være bekymret for kvaliteten i Høyre-skolen. Vi fikk nettopp alvorlige tall gjennom PISA-undersøkelsen, og man kan godt peke på pandemien som en viktig del av det, men det å ikke snu hver stein er ansvarsfraskrivelse.

Høyre har for vane å samarbeide med Kristelig Folkeparti, partiet som vil kutte massivt i timetallet i skolen, og Høyre selv vil skyve godt kvalifiserte lærere ut av skolen ved å avskilte dem. Høyre vil gi studentene mer lån i stedet for mer studiestøtte, og i tillegg vil de gjennomføre massive ABE-kutt på over 200 mill. kr til UH-sektoren. Dette er feil diagnose og feil medisin for den sektoren og for dem vi skal forsvare. Jeg er bekymret for elevenes motivasjon, og jeg er bekymret for de grunnleggende ferdighetene.

Resultatet og de løsningene vi har, er det stikk motsatte av det Høyre fremmer. Vi har lagt fram en storstilt satsing på en praktisk og variert skole, og jeg gleder meg til fortsettelsen når regjeringen legger fram ungdomsskolemeldingen neste år.

Statsråd Sandra Borch [12:58:46]: Jeg tror den største overraskelsen fra opposisjonen i denne debatten må være at representanten Sanner leser Nationen på daglig basis. Jeg har selv vært nødt til å bytte ut Nationen med Khrono for nettopp å se hva som rører seg i den store verdenen innenfor høyere utdanning og forskning.

Det er én ting jeg ikke kan la stå uimotsagt, og det er at Høyre påstår at vi har inntatt en vente-og-se-holdning innen høyere utdanning og ikke minst i hvordan vi skal ruste Norge med tanke på den kompetansen vi trenger for å møte framtidens utfordringer. Jeg mener regjeringen har gjort en masse her, og denne salen vil også bli invitert til å diskutere viktige områder framover.

Det skal bl.a. snart leveres en stortingsmelding om opptakssystemet, en stortingsmelding om profesjonsutdanningene, som kommer til å bli viktig for hvordan vi skal rekruttere, bidra til kvalitet i lærerutdanningen, bidra til å få flere inn i lærerutdanningen og ikke minst bidra innenfor helsefag/sykepleier, der vi ser vi kommer til å møte store utfordringer i årene som kommer. Vi har nå fått en forsmak når det gjelder Helse Nord, hvor vi ser at vi i nord mangler en rekke viktige kompetansestillinger, både spesialister og vanlige helsefagarbeidere og sykepleiere.

Regjeringen har en rekke satsinger. Vi skal også levere en fagskolemelding, og vi skal levere en melding om forskningssystemet, som kommer til å bli viktige saker som denne salen skal behandle de neste årene. I den forbindelse vil jeg også invitere Stortinget til å være med og diskutere, kanskje over en kaffekopp, viktige utfordringer vi står overfor som nasjon.

Det er også viktig for meg å påpeke at både Høyre og Venstre gjemmer sine kutt i ABE-reformen, der man kutter nesten 219 mill. kr til UH-sektoren. Det vil gå ut over viktige studieplasser som regjeringen har prioritert. Man kutter også i forskningspostene til Forskningsrådet med 23 mill. kr. Her gjemmer man jo sine kutt, som vil få store konsekvenser direkte inn i sektoren, og som vil gå ut over prioritering av bl.a. viktige studieplasser, som regjeringen har prioritert i årets budsjett.

Så har vi satt ned kompetansereformutvalget, som skal levere sin rapport før jul neste år. Det kommer til å bli et viktig grunnlag også for den videre jobben som regjeringen skal gjøre nettopp for å få flere ut i jobb og ikke minst utdanne med rett kvalitet framover.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:02:03]: Jeg føler også for å komme med et par kommentarer til slutt, til Høyres innlegg.

Å kutte til fylker, til kvalitetsutvikling i skolen og kutte praktisk læring, eller å kutte de øremerkede pengene til lavere barnehagepris og grunnskoletilskudd, mener Senterpartiet er helt feil grep når vi etter pandemiår og i dyrtid skal ruste barn, unge, lærere og kommuner til å takle utfordringene de står i. Lave fødselstall og mindre barnekull bidrar til press på struktur og økonomi, men regjeringen har en rekke politiske grep som svarer på det: Nytt inntektssystem for kommunene er varslet og er på tur, og for fylkene er det allerede innført.

Høyres alternative budsjett viser at de vil ha mer av det samme som har ført oss dit vi er i dag, og at de ikke våger å tenke nytt. Ungdomsskolereformen de lanserte i januar 2023, inneholder store ord, men realiteten tyder på at Høyre helst bare vil fortsette som før – med flere timer, et fortsatt altfor akademisk syn på læring og med flere nasjonale prøver.

Ellers er det noen viktige påplussinger som også fortjener omtale: I budsjettforliket med SV kom det inn midler til produksjonsskoler i Vestland fylke. Det ligger allerede inne midler til kompetanseutvikling og studietilbud i Øst-Finnmark, til Campus Kristiansund, til vernepleieplasser i Kongsvinger, til campus på Gol, til NTNU Campussamling – for ikke å glemme til studieplasser innen IKT, som er uhyre avgjørende for at vi skal ha den kompetansen som samfunnet, næringslivet og vi alle skriker etter. Sist, men ikke minst er det midler til medisinstudieplasser hvor desentralisert medisinutdanning bl.a. vil bidra til å løfte helsevesenet vårt og svare på kompetanse- og rekrutteringsutfordringer rundt omkring i hele landet. Det er kritisk for helsevesenet, og det er kritisk for velferdstilbudet til folk. For min egen region vet jeg hvor mye medisinutdanning på Gjøvik vil bety, og hvor mye det også vil bety når man skal bygge et nytt sykehus i Innlandet.

Sist, men ikke minst er det viktig å feire påplussingen i studiestøtte til studentene. Det er ingen studier, ingen forskning og ingen akademisk utvikling uten studenter. Så vi møter dyrtiden også med forliket med SV, og da er økt studiestøtte en seier og et viktig løft.

Hege Bae Nyholt (R) [13:05:06]: Jeg er bekymret. Jeg er bekymret for framtiden. Jeg vet ikke om det er desembermørket og den litt tykke tåken utenfor vinduet, mangel på stjernestøv, styrketårer eller mangel på tente lanterner som fører til det, men jeg er bekymret. Jeg er bekymret for at vi faktisk kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger i dette landet, noe som er gjentatt mange ganger på denne talerstolen. Da bekymrer det meg at vi har stengt døren for utenlandsstudentene. Det bekymrer meg at vi ikke prioriterer penger til fagskoleplassene. Og nei, jeg tok en liten sjekk på bakerste rad: Vi har ikke voksesmerter; vi har et finansieringssystem som gjør det vanskelig å dimensjonere riktig.

Jeg er også bekymret for at vi ikke lytter til studentene våre når de forteller om en hverdag som er tøff – tidvis for tøff. Jeg skulle ønske at det var enighet i denne salen om at vi skulle prioritert de tre små millionene til et nasjonalt ombud for fagskolestudentene. For studentene våre ønsker jeg meg en hverdag som handler om å studere, ikke om å ta flest mulig vakter på Circle K eller på Coop, og som ikke handler om bekymring for hvordan man skal få betalt både husleie, semesteravgift og bøkene sine.

Julen er tiden for gode handlinger, og julen er tiden for å se hverandre. Til jul – jeg tillater meg å ha et lite juleønske – ønsker jeg meg ikke flere utredninger. Jeg ønsker meg handling. Jeg ønsker at Hurdalsplattformen gjennomføres av regjeringen, sånn at jeg kan få lov til å stå enda litt mer til venstre, der jeg hører hjemme, veldig gjerne sammen med Venstre, som jeg har invitert til et sånt fellesskap.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:07:17]: Det er nesten så jeg får lyst til å si at vi bør tenne et lys for alle de som venter på en stortingsmelding. Når vi sier at regjeringen har en vente-og-se-holdning, er det fordi alle store problemer skal løses med en stortingsmelding som vi skal vente på i ett, to og tre år. Og når denne regjeringen går av, kommer de ikke til å ha gjort noen ting med det som virkelig er viktig, nemlig å sørge for at flere kommer inn i arbeid og inn i skole.

Så blir vi beskyldt for å kutte i barnehage, og det er ikke det vi gjør. Vi har en annen løsning. Vi gir flere av dem som trenger det mest, gratis barnehage og billigere barnehage, og i tillegg får de barnetrygd. Det betyr at de familiene som har minst, kommer til å sitte igjen med mye mer penger med Høyres løsninger.

Hvis vi skal gi alle barn like muligheter, er det heller ikke slik som det sies, at vi avskilter lærerne. Nei, vi investerer i dem, og vi gir dem mer etter- og videreutdanning.

God jul!

Elise Waagen (A) [13:08:39]: Vel, hvis rett skal være rett og vi skal oppsummere strykninger og satsinger, er det faktisk sånn at Høyre nå kutter både i gratis SFO og i maksprisen. Det gjør at den tusenlappen som man legger på i barnetrygden, har man reelt sett tatt med den andre hånden. Summen av det er strengt tatt egentlig at barnefamiliene kommer dårligere ut med Høyres budsjettforslag.

Når man ser på hva som er en vente-og-se-holdning, mener jeg at det ikke står i stil med Høyres vente-og-overse. For det slik at vi gjentatte ganger i denne salen har vedtatt at vi bør ha en endring i finansieringssystemet for barnehagesektoren. Det klarte ikke forrige regjering å gjennomføre.

Jeg ser fram til at vi nå skal behandle et nytt system, nettopp for å kunne heve kvaliteten i barnehagene. Det er helt nødvendig.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:11:56] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om budsjettet.

Jeg tror ikke jeg noen gang før har hatt et så stort mørke hengende over meg før en budsjettdebatt her på Stortinget. Vi går julen i møte med en brutal krig både mot Ukraina og mot palestinerne på Gaza. Alt annet blir litt matt når man ser de store lidelsene. Likevel er vi bare nødt til å riste av oss apati og avmakt. Vi må gå til verket og gjøre vårt, fordi i tunge tider kreves det solidaritet, at vi stiller opp. Det gjelder også her hjemme.

I år etter år har forskjellene i makt og rikdom økt. De rikeste har fått dra ifra, sponset med skattegaver fra den forrige høyreregjeringen, mens vanlige folk og de med lite har hengt igjen og fått usosiale kutt i inntekter, stønader og velferd. I arbeidslivet har vi fått tilbake noe fra en annen tid, nemlig løsarbeid og så dårlige vilkår at folk kan ha både en og to jobber, men samtidig leve i fattigdom.

Med det som bakteppe kom også dyrtiden, og velferdsstaten har virkelig blitt satt på prøve. Selv om det er tusenvis av gode historier om folk som får hjelp, ser vi dessverre at sikkerhetsnettet vårt har hull, og at hjelpen noen ganger er for liten. Det at folk må stille seg i kø for å be veldedigheten om hjelp til mat, er egentlig noe vi sluttet med i Norge. I stedet for å gjøre seg avhengig av prisverdige frivillige skulle jo nettopp spleiselaget gi alle de universelle rettighetene og et minste anstendig gulv å stå på – samme hva. Men sånn er det ikke når en av åtte familier har problemer med å få råd til mat på bordet, ifølge SIFO, eller når to av tre av dem i matkø også er stønadsmottakere, ifølge Fafo. Da må vi gjøre noe. Da må vi innse at det minste gulvet å stå på for oss alle, som skulle være trygt, ikke er det, for det er nettopp i krisetider vi virkelig trenger solidaritet, sterke fellesskap og rettferdig fordeling. Det har vært en av SVs høyeste prioriteringer i dette budsjettet, for uten blir det de som sitter nederst ved bordet, som tar størstedelen av regningen – igjen.

Regjeringens budsjettforslag gjorde ikke nok. Heldigvis har vi lykkes med å flytte mer penger i dette budsjettet enn hva vi – eller noe annet parti på Stortinget – har fått til før i budsjettforhandlinger, i alle fall i moderne tid. Endelig går minsteytelsene for uføretrygd og arbeidsavklaringspenger opp, etter mange år med rop fra dem det gjelder, rop om at de minste nivåene holder folk i fattigdom. Nå går minsteytelsene opp, etter mange år med stillhet, eller mumling om arbeidslinjen som svar, fordi motstanden mot den enkle logikken om at den mest effektive kuren mot fattigdom faktisk er å gi fattige mer penger, har vært formidabel i årevis.

Men nå har vi lykkes. Fra tidligere har SV forhandlet fram økt bostøtte i flere runder, økt sosialhjelp flere ganger, bl.a. 10 pst. økning i inneværende år. Men nå går også minsteytelsene opp, med 6 000 kr for de uføre og 5 000 kr for dem som går på AAP. Vi får også dekking av internett, telefon og moderate transportutgifter inn i det som må dekkes av sosialhjelpen. Det kommer til å utgjøre en forskjell for folk som har lite.

La det være helt klart: Det er ikke nok. Ytelsene må videre opp. Da er det vårt alternative budsjett som viser våre helhetlige prioriteringer. Det er vårt opplegg. Der øker vi ytelsene mer og fordeler mer rettferdig, flytter enda mer penger fra den økonomiske eliten til mer velferd. Vi skulle jo ønske at vårt budsjett får flertall, men det gjør det ikke. Derfor velger SV hver eneste gang vi kan, å bruke den innflytelsen velgerne har gitt oss, til faktisk å levere forbedring, heller enn bare å være fornøyd med å fremme et alternativt budsjett som stemmes ned.

Det er i mørke tider som nå at vi må vise at det faktisk nytter, at vi kan endre på ting, at ting som tilsynelatende har vært helt låst, faktisk kan endres. Det har SV fått til – krone for krone, år for år – og da blir politikken både rødere og grønnere, men kanskje også lite grann lysere.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Tuva Moflag (A) [13:26:20]: Statsbudsjettet skal løse mange store floker, og dessverre finnes det ikke enkle svar som løser alle samtidig. Hvis vi løfter blikket litt og zoomer ut fra perspektivet til denne komiteen, skulle vi gjerne hatt tre nøtter fra Askepott for å løse oppgavene, for utfordringene er så store at man gjerne skulle hatt litt magi i bakhånd.

Verden står overfor en klimakatastrofe hvis vi ikke gjør et taktskifte i kutt av klimagassutslipp. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer usikker enn på lenge. Bærekraftsmålene er ikke i rute, og dyrtiden gjør at mange har det vanskelig, både i Norge og i landene rundt oss. Oppgavene er så store og tunge at det kanskje føles mer som å gå på knust glass enn å gå med glassko inn i en avslutning der man lever lykkelig alle sine dager. I mangel av magi står vi igjen med noe annet. Det finnes håp, og vi må koble det håpet med handlekraft for å løse de store flokene – både de store oppgavene, som jeg zoomet ut på, og de oppgavene som ligger på vårt felt i arbeids- og sosialkomiteen.

Jobb nummer én er å inkludere flere i arbeidslivet. Det er altfor mange som står helt eller delvis utenfor. Fortsatt er det barrierer som hindrer at folk med funksjonsnedsettelser kan delta på lik linje med andre. Det handler nok delvis om holdninger, men det handler også om systemer og hjelpemidler. I år gikk potten for funksjonsassistanse tom midt i året. Det fikk vi heldigvis ordnet raskt opp i. I forbindelse med nysalderingen av budsjettet øker vi potten for aktivitetshjelpemidler med 20 mill. kr og tilskuddet til funksjonshemmedes organisasjoner med 15 mill. kr. Nysalderingen av 2023-budsjettet er en del av dagens budsjettdebatt, og disse midlene overføres til 2024.

Vi ønsker at godt voksne og erfarne folk skal stå i jobb litt lenger. De har en kompetanse som er verdifull, og det er stort behov for arbeidskraft. I den andre enden av aldersskalaen er det helt nødvendig å få snudd trenden med veksten i antall unge uføre. Dette er folk som har hele livet foran seg. Det er folk vi trenger. Og når flere unge kommer inn i arbeidslivet, er det positivt for både samfunnet og den enkelte.

En forsterket ungdomsgaranti er et viktig virkemiddel for at flere unge skal få oppfølgingen de trenger. Målet er å se arbeid, helse og utdanning i et helhetlig perspektiv. Mange som står utenfor arbeidslivet, kan ha flere utfordringer samtidig. Det kan både handle om psykiske helseutfordringer og mangel på kompetanse. Da må vi bistå med begge deler.

Denne regjeringen har et mål om full sysselsetting. Det betyr at alle som kan og vil jobbe, skal få muligheten til det. Det forplikter oss på den ene siden til å bidra med arbeidsmarkedstiltak og varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi viderefører ungdomsgarantien, og regjeringen har varslet en arbeidsmarkedsmelding neste år. For dem som kan jobbe noe, er departementet i gang med arbeid som ser på både fribeløp og avkortingsregelverk. På den andre siden skal vi sørge for verdighet til dem som ikke kan jobbe. For noen er det slik at helsen og/eller alderen gjør at man ikke lenger kan jobbe. I en velferdsstat som vår skal man likevel kunne leve et verdig liv.

I neste års budsjett blir det en varig økning i minstenivåene på uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og i kvalifiseringsprogrammet. Minstesatsene økes med henholdsvis 6 000 kr og 5 000 kr i året med virkning fra 1. juli. Noen vil kanskje hevde at det ikke monner, men 500 kr i måneden hjelper folk som har lite i utgangspunktet.

Vi bygger velferdsstaten ved å legge stein på stein. Vi har tidligere økt minstepensjonen for enslige, karensåret for folk på arbeidsavklaringspenger er fjernet, satsene for sosialstøtte er økt, og den nye veilederen fra før jul i fjor skal sørge for at Nav bruker handlingsrommet i lovverket. Barnetrygden er økt i flere omganger, og den nye økningen på 200 kr i måneden for de eldste trer i kraft allerede fra 1. januar. Helheten i denne politikken viser en ny og nødvendig retning i sosialpolitikken.

For en uke siden hadde jeg besøk her på Stortinget av Sarah, Daniell, Bashir og Zebib fra Fagforbundets aksjonsgruppe. De har jobbet målrettet med å sikre 550 vikarer og deltidsansatte fast og utvidet stilling. De har brukt mulighetene som ligger i lovverket. Det er heller ikke magi, det er handlekraft. Arbeidet er til inspirasjon, og det gir håp om at vi kan lykkes med de store oppgavene. Så heltidspotten skal nok få bein å gå på.

Til slutt vil jeg takke komiteen for samarbeidet og opposisjonen for tålmodigheten. Det har sneket seg inn en feil i budsjettet fra regjeringspartiene og SV, men nå har min kollega Øvstegård allerede tatt opp forslaget som erstatter romertallsvedtak VIII.

Henrik Asheim (H) [13:37:51]: Vi står i et paradoks. Vi har mangel på arbeidskraft, men vi har også mange som står utenfor arbeidslivet. I budsjettprosessen har vi ofte vært opptatt av ikke å sløse med penger, men i Norge må vi slutte å sløse med mennesker. Høyre vil ikke gi opp folk.

Det er mange flere enn dem som i dag jobber, som har både evnen og viljen til å jobbe. Når arbeidslivet altså skriker etter arbeidskraft, er vi nødt til å benytte sjansen til å hjelpe flere ut i jobb. Derfor har Høyre laget en jobbpakke i dette alternative budsjettet. Flere må få den hjelpen de trenger for å prøve seg i arbeidslivet, og vi må sørge for at flere får utdanning og kompetanse på plass. Det må også lønne seg bedre for den enkelte å jobbe og å kombinere trygd med arbeid. Derfor foreslår vi 500 nye tiltaksplasser for mennesker med nedsatt arbeidsevne.

Det er ute på Nav-kontorene at folk blir møtt og får tilbud om ulike tiltak for å hjelpe dem i jobb. Der regjeringspartiene og SV har behandlet arbeidsmarkedstiltak som en slags jojo-budsjettpost, hvor de har kuttet posten i de første budsjettene for så å begynne å øke dem igjen, har Høyre forutsigbart økt bruken av arbeidsmarkedstiltak i våre budsjetter hvert eneste år, både for å sørge for at flere får en mulighet til å bidra og for å sikre forutsigbarhet ute på Nav-kontorene.

Vi foreslår 1 000 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser neste år. Det er bra at en samlet opposisjon fikk vedtatt at det skal lages en opptrappingsplan for VTA-plasser, men flertallet bevilger altså bare penger til 500 nye plasser neste år, selv om behovet er ca. 1 000 per år. Dermed kommer køene til å fortsette å vokse, og flere av de uføre som trenger et tilrettelagt arbeidstilbud, må vente stadig lenger.

Vi øker også rammen til funksjonsassistanse i arbeidslivet. Dette er en støtte til yrkesaktive med omfattende nedsatt funksjonsevne, slik at de får den hjelpen de trenger for å kunne stå i jobb. Dette var en pott som gikk tom i årets budsjett, og vi ønsker forutsigbarhet også for denne gruppen ved å sette av mer penger i neste års budsjett.

Å få innvilget uføretrygd kan aldri bli det samme som å si at man er ferdig for godt. Vi kan ikke gi opp eller støte ut mennesker på den måten. Vi ser at når 100 pst. uføre jobber litt ved siden av, slutter mange å jobbe når de når fribeløpet på 0,4 G, uavhengig av når på året det skjer. Det er altså ikke arbeidsevnen, men systemet som stopper dem fra å jobbe. Det tyder på at insentivene til å jobbe utover fribeløpet er for dårlige. En ufør som jobber nok til å tjene f.eks. i overkant av 100 000 kr ved siden av, vil ha en marginalskatt på nesten 80 pst. med avkorting og inntektsskatt. Vi som mener at det skal lønne seg å jobbe, må også stille oss spørsmålet om hvor hindrene er størst for at det nettopp er en realitet. Derfor lanserer vi en ny politikk hvor vi også halverer avkortingen helt opp til 1,2 G.

Regjeringspartiene og SV har derimot ikke gjort det lettere å kombinere uføretrygd med arbeid. I tillegg til å beholde dagens avkortingsmodell for uføre, har de fjernet et viktig verktøy som skulle komme på plass neste år, nemlig arbeidsorientert uføretrygd. For få i dag er gradert uføre, og det er fordi det er vanskelig å være helt arbeidsfør to dager i uken og helt ufør resten av uken. Derfor må det være enklere å jobbe i sitt eget tempo, og dermed kanskje også jobbe flere dager i uken.

Vi vet også at vi må stoppe veksten i antall unge uføre. Derfor var planen å innføre et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, hvor man ble enige om at Nav og arbeidsgiver kunne dele lønnskostnadene ikke etter antallet dager på jobb, men etter hvor effektiv man var på jobb de dagene man jobbet. Arbeidsorientert uføretrygd ble først foreslått av Solberg-regjeringen. Det ble videreført av Støre-regjeringen, og selv om det tok sin tid, skulle dette altså rulles ut neste år. Nå er det lagt bort. Dermed har tre av de fire budsjettene som de rød-grønne har hatt innflytelse på i denne perioden, endt opp med to skritt frem og så to skritt tilbake. Det er skuffende, først og fremst for de unge uføre, som nå mister muligheten til å prøve seg i arbeid neste år.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:30:25]: Gjennom budsjettforliket med SV legger Arbeiderpartiet og Senterpartiet fram et forslag til netto bevilgninger over statsbudsjettet for 2024 på arbeids- og sosialkomiteens ansvarsområde på 619 730 000 000 kr. Budsjettavtalen med SV innebærer en økning på netto 483 mill. kr sammenlignet med regjeringas forslag til statsbudsjett.

Samlet utgjør utgiftene over arbeids- og sosialkomiteens ansvarsområde om lag en tredjedel av statsbudsjettets utgifter. Vårt budsjett er den aller viktigste bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Bevilgningen er nødvendig for å gi de mange pensjonister og folk utenfor arbeidslivet inntektssikring og et anstendig liv uten å måtte søke om midlertidig økonomisk sosialhjelp fra kommunen eller stå i matkø.

De statlige inntektssikringsordningene, spesielt minsteytelsene, får mye oppmerksomhet. Det er bra. Alle mennesker ønsker å leve av sin arbeidsinntekt når en er fullt arbeidsfør og ferdig med sin utdannelse. Det gir den enkelte frihet, økonomisk trygghet og deltagelse i et arbeidsfellesskap som er viktig for sjølrespekt og sjølkjensle. Det gir samfunnet verdiskaping, dagliglivets arbeidsoppgaver løses, og vi kan få modernisert Norge til tidens krav.

Senterpartiet er prinsippfast tilhenger av målet om full sysselsetting av arbeidsføre folk i hele landet. Vi ser knapphet på arbeidskraft som et gode, fordi det er positivt for å lette mulighetene for arbeidsinntekt for de grupper som har en svak tilknytning til arbeidslivet, eksempelvis ungdom eller de som ikke har full arbeidsevne.

Det er viktig å øke etterspørselen etter arbeidsfolk som bor fast i Norge. Senterpartiet står derfor for kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, ved at disse arbeidssøkerne har skriftlig arbeidskontrakt på jobb hvor det er betaling i henhold til norske lønns- og arbeidsvilkår, samt at de kan dokumentere fast bosted i Norge.

For Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv en forutsetning for et trygt familieliv. Arbeidsmiljøloven er verneloven for lønnsmottakerne i norsk arbeidsliv. Loven balanserer interessene til arbeidsgivere og arbeidstakere. Loven innebærer rettigheter og plikter.

Det er mye debatt om bruk av folk fra bemanningsforetak inn i de bedriftene som produserer varer eller yter tjenester. Senterpartiet er fornøyd med at arbeidsmiljølovens bestemmelser om adgang til å bruke folk fra bemanningsforetak er strammet kraftig inn. Det er en stor fordel at arbeidsfolk er direkte ansatt og ikke utleid.

Slik de generelle lovparagrafene i arbeidsmiljøloven § 14-12 første og andre ledd er i dag, er § 14-12 første ledd nå i realiteten en paragraf for vikarbyråer som leier ut folk til vikariater, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd b. Dette er i samsvar med starten på debatten om vikarbyrå på 1990-tallet, med Manpower som et viktig firma. Imidlertid er det et viktig unntak når det gjelder innleie av helsepersonell.

Det som før var sjølve låvedøra for bemanningsbransjen inn i norske produksjonsvirksomheter, nemlig § 14-12 andre ledd, er nå presist regulert og beskrevet, sist gjennom regjeringspartiene, SV og Rødts flertallsmerknader i Innst. 73 S for 2023–2024. Det må foreligge skriftlig avtale mellom tillitsvalgt fra fagforening med innstillingsrett og bedriftsleder for at slik innleie er lovlig. Denne skal kunne legges fram for Arbeidstilsynet ved deres kontroll av at arbeidsmiljøloven følges. Dermed reduseres omfanget av arbeidsmiljøkriminalitet, og disse enkle reglene gir forutsigbarhet for alle parter.

Flere hundre tusen arbeidsfolk med arbeidsevne er utenfor arbeidslivet mot sin vilje. Arbeidsintegrering må derfor kontinuerlig være et prioritert arbeidsområde for regjering og stortingsflertall. Bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak må holdes høyt, uavhengig av konjunkturene. Når det er knapphet på arbeidsfolk, har folk størst mulighet til å lykkes med å få inntektsbringende arbeid. Effekten av de store bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak må imidlertid bli bedre, og det bør satses på lengre oppfølging, mer arbeidstrening og økt bruk av ideelle organisasjoner som ser hele menneskets livssituasjon, og hva som trengs for å komme videre i arbeidslivet.

Nav-veiledernes lokalkunnskap er gull for å få en smidig, effektiv og ubyråkratisk arbeidsintegrering. Statlige lønnstilskudd til bedrifter for å betale vanlig tarifflønn til arbeidsfolk har meget god effekt. De lokale Nav-kontorene må styrkes med fagfolk.

Regjeringa har innsatt en ungdomsgaranti. Jeg vil berømme tidligere statsråd Mjøs Persen, som kalte det de tre t-ene: tidlig, tett og tilpasset. Det er glitrende sagt. Alle i målgruppa skal få en fast kontaktperson i Nav. Det er svært bra.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:43:23]: Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet for å komme i havn med begge bena godt plantet på bakken i arbeidet med statsbudsjettet. Jeg vil også takke komitésekretæren og resten av staben for god bistand i arbeidet med budsjettet og den slalåmkjøringen en har måttet gjøre.

Så mange som mulig må delta i arbeidslivet for at det norske velferdssamfunnet skal bestå. Fremskrittspartiet vil at arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt og ha plass til alle. Stadig flere står utenfor arbeidslivet, og antallet eldre vil vokse kraftig i årene framover. For å sikre vår velferdsmodell for framtiden mener Fremskrittspartiet at alle skal bidra etter evne. Virkemidlene må innrettes på en måte som gjør at arbeid alltid lønner seg. Fremskrittspartiet mener det er viktig at alle får muligheten til å delta i yrkeslivet, også de som har en funksjonshemning.

Funksjonsassistanse skal bidra til at en kan skaffe seg eller beholde ordinært arbeid hvis en har en fysisk funksjonsnedsettelse. Vi har valgt å styrke denne ordningen med 10 mill. kr for å gi et best mulig tilbud. Vi har også valgt å styrke ordningen med aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år med 10 mill. kr, da vi mener at disse henger i hop og i sum vil bidra til at flere gis muligheten til å delta etter evne.

Sist uke kom meldingen om et forbedret pensjonssystem. Her legges det opp til at flere i framtiden skal måtte stå lenger i jobb før de går av med pensjon. Vi blir flere eldre og færre som deltar i yrkeslivet, og bærekraften i pensjonssystemet utfordres. Det er ikke sikkert at all medisin er at flest mulig jobber lenger. Nøkkelen ligger nok i å få flere ut i jobb samt utnytte restarbeidsevnen hos eldre og uføre, men da må vi slutte å straffe dem som ønsker å delta etter evne.

Vi foreslo for kort tid siden et mer fleksibelt uføresystem. Det ble stemt ned av flertallet, og det rimer dårlig med å delta etter evne, som det samme flertallet prater om i festtaler. Vi må også sørge for å få flere av de unge uføre ut i permanent arbeid, og sist, men ikke minst må vi få flere av våre flyktninger som har kommet til landet, ut i arbeid. Altfor mange grupper her står utenfor arbeidslivet.

Ukentlig blir jeg kontaktet av folk som sliter med Nav, på en eller annen måte. Vi kan også lese i media om saker som er graverende. Nav er blitt et stort skip som er vanskelig å styre. Innbyggerne sliter med å nå gjennom systemet, men også med å forstå systemet. Det er lang behandlingstid, saker ankes, og her er det også lang behandlingstid. Dialog mellom Nav lokalt og Nav nasjonalt er nærmest fraværende. Vedtak fattes uten at den som fatter vedtak, har vært involvert i saken, og dermed kan falle ned på et vedtak som strider med innstillingen fra saksbehandleren.

Dette går på rettssikkerheten løs. Vi trenger et nasjonalt Nav-ombud, i tråd med det Stortinget enstemmig har vedtatt. Det er uakseptabelt at vi fortsatt ikke har fått dette på plass. Nå må denne treneringen ta slutt. Vi har i vårt forslag til statsbudsjett lagt inn 10 mill. kr for å komme i gang. Agder fylkeskommune har en ordning etablert, og erfaringene viser at det er et stort behov. Et Nav-ombud vil bidra til å styrke rettssikkerheten til brukerne av Nav. Det vil også kunne gi råd som bidrar til å opplyse saker bedre og forstå vedtakene som fattes, slik at antallet klager reduseres. Dette vil bidra til at saksbehandlingstiden går ned og ressursene i Nav kan brukes mer effektivt.

Alderspensjonen skal bidra til at alle eldre får en verdig alderdom basert på opptjente rettigheter. I 2021 fikk Fremskrittspartiet endelig gjennomslag for å fjerne underreguleringen, og pensjonistene sikres nå en inntektsvekst lik snittet av lønns- og prisvekst. Fremskrittspartiet er opptatt av at de som har lavest pensjon, skal få sin pensjon hevet. Vi foreslår derfor å øke minstepensjonen med 10 000 kr med virkning fra 1. mai 2024. Vårt mål er å løfte minstepensjonistene opp til minimum EU60. Vi kan ikke lenger akseptere at våre minstepensjonister sitter og fryser og ikke har råd til middag hver dag.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Mímir Kristjánsson (R) [15:57:19]: Vi lever i en dyrtid i Norge som er veldig krevende for mange mennesker. Vi har fått krisetegn på krisetegn, alarm etter alarm fra de frivillige organisasjonene, fra Nav, fra Fafo, fra SIFO. For å ta noen av dagens tall: Røde Kors kan fortelle at en av fem nordmenn er bekymret for at de ikke har råd til julegaver, mens en av seks nordmenn er bekymret for at de ikke har råd til julemat.

Forskerne i Fafo sier i sin forskning på de voksende matkøene at vi står i fare for å få lommer av absolutt fattigdom i Norge. Forskerne i SIFO sier på sin side at vi har fått en fattigdomsutvikling i Norge som vi ikke har sett siden andre verdenskrig, og det snakkes om en ny type fattigdom. Akkurat der tror jeg jeg er uenig med forskerne. Jeg tror dette er den gamle fattigdommen som er i ferd med å komme tilbake. Det er bare så lenge siden vi har hatt den, at vi tror det er et nytt fenomen.

Hvis vi skal bekjempe den fattigdomseksplosjonen som vi nå ser i dyrtiden, må vi gjøre veldig mange ting samtidig. Noe handler selvfølgelig om arbeid. Derfor er det bekymringsfullt at vi har en sentralbank som nå øker renten så kraftig at vi risikerer å få økende arbeidsløshet, særlig innenfor f.eks. bygg og anlegg. Men mange mennesker skal jo ikke jobbe heller. Verken pensjonister eller uføre i Norge skal tvinges til å jobbe. Har man en restarbeidsevne, bør man få lov til å bruke mer av den, og det er derfor Rødt går inn for å øke fribeløpet i uføretrygden til 1 G, men man må understreke at har du fått et vedtak fra Nav som sier at du er ufør, skal du kunne ha ytelser det går an å leve av.

Fattigdomsproblemene i Norge er et mangehodet troll. Det betyr at hvis vi skal løse de fattigdomsutfordringene, må vi ha en bred meny med tiltak. Noen av dem som står i matkø, har en tilknytning til arbeidslivet. De er allerede i jobb. Andre går ikke i matkøen, men de sliter med å få det til å gå rundt og sliter med å betale regningene på en lav lønn. Andre igjen lever på en offentlig ytelse. Halvparten av de som står i matkø, har barn, og det betyr at den andre halvparten av de som står i matkø, ikke har barn. Derfor er det underlig at noen partier, som f.eks. Høyre, for å ta ett, ønsker å øke noen ytelser og ordninger, i dette tilfellet barnetrygd, men ikke andre ytelser og ordninger. Ja, en går til og med inn for kutt i andre ytelser, som Høyre gjør, både når det gjelder AAP, og når det gjelder barnetillegget for uføre. Da hjelper en noen av de fattige kanskje litt, men hvis en skal gjøre noe alvorlig med det stigende fattigdomsproblemet, må vi øke mange ting samtidig.

Derfor er det bare å ramse opp, og jeg mener at Rødt er det eneste partiet som har tatt dette tilstrekkelig på alvor. Vi har et budsjett der vi går inn for å øke ikke bare én ytelse, men alle minsteytelsene i velferdsstaten: minstepensjon, uføretrygd, AAP, studiestøtte, dagpenger, engangsstønad, sosialhjelp, overgangsstønad, tiltakspenger, kvalifiseringsstønad, introduksjonsstønad og helt sikkert noen flere stønader, som jeg har glemt å skrive ned.

Realiteten er at om vi skal lykkes i å bekjempe fattigdom, kan vi ikke bare velge oss ut én gruppe, minstepensjonister eller barnefamilier, og gi noen tusenlapper til dem – hopp og sprett-velferd, som det har blitt kalt. Man er nødt til å lage en helhetlig plan for å øke alle ytelsene i den norske velferdsstaten opp over fattigdomsgrensen. Det tar vi et stort jafs med i dette budsjettet. Vi mener også at vi burde forplikte oss til en sånn opptrappingsplan utover de neste årene.

Fattigdom i Norge er helt unødvendig. Norge er ikke et fattig land. Det mangler ikke mat i Norge. Det mangler ikke penger i Norge. Det mangler ikke strøm i Norge. Norge er et land med ekstremt stor privat rikdom. Det er ikke lenge siden vi kunne høre om en milliardærarving som hadde kjøpt et hus til en halv milliard kroner. Vi hører nyheter om at det settes rekorder i privat flybruk. Det settes rekorder i luksusmarkedet, på hyttemarkedet. Kort fortalt: Landet vårt flommer over av penger. Ja, kanskje er det til og med noe av problemet, at det brukes for mye penger for dem som har. Nettopp derfor må vi evne å føre en reelt omfordelende politikk som sikrer at ingen mennesker skal legge seg sulten i Norge. Her er det bare å slutte seg til Einar Gerhardsens gamle motto: Ingen skal ha kake før alle har fått brød.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Sveinung Rotevatn (V) [16:10:48]: Det å sørgje for at fleire kjem i arbeid og færre endar opp i varig utanforskap er ei av dei største samfunnsoppgåvene vi står overfor. I det arbeidet er det naturleg nok slik at alt heng saman med alt, iallfall heng det meste saman med det meste, og innsatsar på nær sagt alle samfunnsområde er viktige for å nå dette målet. Bedriftene kan vanskeleg tilsetje nye folk utan at dei har eit skatteregime som utløyser lønsame investeringar. Folk som slit med helsa, kan ha vanskeleg for å kome tilbake i jobb utan at helsevesenet stiller opp for dei. Og er det éin faktor som nær sagt garanterer varig utanforskap, er det ein skule som ikkje driv med tilpassa opplæring, der fråfallet vert høgt og læringsutbytet lågt. Så det er mange komplekse samanhengar når det handlar om å hindre utanforskap. Når det er sagt, har det jo også noko å seie korleis vi utformar velferdsordningane, som er det vi hovudsakleg diskuterer i dette rammeområdet.

I statsbudsjettet for neste år er det i tillegg til sjølve løyvingane ein del interessante anslag over utgifter og utvikling i bruken av desse ordningane, som etter mitt syn burde føre til langt større uro enn det eg synest denne debatten, og samfunnsdebatten generelt, er prega av. Det at pensjonsutgiftene stig kraftig, er for så vidt føreseieleg; det er no dei verkeleg store etterkrigskulla går av med pensjon. Riktig nok kunne også dette systemet vore utforma meir berekraftig, men det ville ikkje endra bildet vesentleg.

Det er større grunn til uro over det faktum at dei helserelaterte trygdeytingane no stig kraftig, utan at det er nokon openberr grunn til at det skal vere sånn. Ein skal bruke 26 mrd. kr meir til det føremålet neste år. Det er enorme summar. Talet på uføretrygda aukar, talet på folk på arbeidsavklaringspengar aukar, og ikkje minst aukar talet på sjukemelde. Det er inga naturlov at det skal vere sånn. Eg vil seie at det særleg er grunn til uro over den auken vi ser i sjukefråvær. Før pandemien låg det legemelde sjukefråværet på 5,7 pst., no er det på 6,5 pst. Så verdas allereie høgaste sjukefråvær ser no ut til å ha etablert seg på eit varig høgare nivå enn før pandemien. Det er ganske skummelt, fordi dette kan fort føre til varig utanforskap. Særleg uroleg bør ein vere for fråværet som aukar blant dei yngste aldersgruppene, det er der det aukar mest, og den viktigaste årsaka er psykiske lidingar.

Etter Venstre sitt syn er det viktig at trygdeordningane våre er utforma for å førebyggje utanforskap, ikkje for å forsterke det, så i det alternative statsbudsjettet vårt har vi føreslått å gjennomføre ei reform av sjukelønsordninga, etter modell frå forslaget til ekspertgruppa til sysselsetjingsutvalet. Det vil gje både arbeidsgivarar og arbeidstakarar eit mykje sterkare insentiv for å førebyggje og redusere fråværet, med sterk vekt på å ta i bruk graderte sjukmeldingar når ein kjem lenger ut i ein sjukmeldingsperiode. Eg er klar over at dette er eit tema som mange synest er litt krevjande å diskutere, for det kan jo vere veldig politisk krevjande. Men eg meiner faktisk at vi har ei plikt overfor både det norske folk og ikkje minst dei oppveksande generasjonane til å ta i bruk den beste kunnskapen vi har om dette, og utforme ordningane våre på ein meir treffsikker måte.

Elles går Venstre sine forslag til endringar på dette rammeområdet fram av det alternative statsbudsjettet vårt, så eg skal ikkje dra gjennom alt, men eg vil nemne eit par poeng mot slutten. Vi meiner at det ligg mykje potensial i å få i gang ei forsøksordning no, der ein flyttar arbeidsavklaringspengeansvaret ned til kommunane og får nokon pilotprosjekt for å sjå om ein kan få betre resultat der. Vi har føreslått å etablere eit eige sosialt investeringsfond, som vi også hadde eit eige representantforslag om, som vi debatterte i denne salen for kort tid sidan, for å få meir mangfald, innovasjon og kreativitet i arbeidet med å få folk tilbake i jobb lokalt. Vi føreslår å styrkje sosiale rettar for sjølvstendig næringsdrivande, ta imot fleire kvoteflyktningar – og fleire andre postar.

Eg kan også nemne eit par ting som i og for seg ikkje ligg under dette rammeområdet, men som eg likevel synest er verde å framheve i og med at det er så mykje diskusjon om fattigdom og familiar som slit. Då vil eg seie at noko av det mest målretta vi kan gjere, er å auke barnetrygda, slik stadig fleire parti er einige i, men ikkje berre det:også skattleggje ho, slik at ein kan få til ei ordentleg omfordeling. Det har vi føreslått i det alternative statsbudsjettet vårt, i tråd med innstillinga frå ekspertutvalet for barn i fattige familiar i haust. Dei anslår at dette grepet, med den auken vi gjer, og skattlegginga, vil halvere talet på barn som veks opp i fattige familiar. Eg trur ingen andre forslag her i dag ville hatt større effekt enn det.

Statsråd Tonje Brenna [16:27:50]: En annen ting yrkesgruppene som de to foregående talerne nettopp diskuterte, har til felles, er at de er kvinner, men la det være et faktum vi kan notere oss til videre diskusjoner om reduksjon av sykefravær blant folk i Norge.

Det neste jeg skal si, gjelder iallfall både kvinner og menn over hele landet, og det er at det er historisk mange nordmenn som går på jobb i våre dager. Sysselsettingen i Norge er høy, og mange bedrifter har nå utfordringer med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Men i løpet av 2023 har vi sett at veksten i sysselsettingen har bremset opp. Det har blitt noen flere arbeidsledige, og mangelen på arbeidskraft har avtatt. Uavhengig av konjunktursituasjonen framover vil utfordringen i arbeidsmarkedet fortsatt være at for mange står utenfor arbeidslivet, samtidig som for mange bedrifter og virksomheter opplever knapphet på arbeidskraft.

Arbeidsmarkedspolitikken har en viktig rolle i å bidra til at så mange som mulig får deltatt i arbeidslivet. Det er mange utsatte grupper som trenger noe bistand for å komme i jobb. Dette er mennesker som utgjør en viktig arbeidskraftreserve, og som vi må lykkes med å mobilisere. I statsbudsjettet for 2024 tar regjeringen derfor grep for å inkludere flere i arbeid.

Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak med 238 mill. kr sammenlignet med saldert budsjett for 2023, sånn at flere får mulighet til å delta i arbeidsmarkedstiltak. Målet er å bidra til at tilgangen på arbeidskraft øker, at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, kan kvalifisere til ledige jobber. Det er bra for den enkelte, og det er bra for landet.

Det er bekymringsfullt hvor mange unge som enten ikke deltar i arbeidslivet eller gjennomfører utdanning. Framover må vi lykkes med å inkludere flere unge. Regjeringen har allerede fått på plass en ny ungdomsgaranti som innebærer at Nav sammen med de unge selv skal samarbeide tett med helsetjeneste, skole og arbeidsgivere for å finne gode løsninger for den enkelte. I dette ligger det at de unge får tilpasset tidlig og tett oppfølging. Regjeringen foreslår samlet å bevilge 380 mill. kr til gjennomføring av ungdomsgarantien.

Regjeringen styrker også bevilgningen til varig tilrettelagt arbeid med det som tilsvarer om lag 500 tiltaksplasser. Ordningen med varig tilrettelagt arbeid har gitt mange uføretrygdede mulighet til å delta i arbeidslivet, og denne styrkingen åpner arbeidslivet for enda flere.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et sikkert og seriøst arbeidsliv. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2024 å styrke det etablerte a-krimsamarbeidet i Innlandet i tillegg til å styrke Arbeidstilsynet. Regjeringen legger vekt på at Arbeidstilsynet skal være synlig og til stede der utfordringene er størst. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har nok kapasitet og kompetanse til å følge opp og motvirke utfordringene med useriøsitet og sosial dumping. Å fremme faste ansettelser og et organisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad er noe av det viktigste vi kan gjøre for å videreutvikle den norske arbeidslivsmodellen.

Den kraftige prisveksten har medført at mange har fått en trangere økonomi, men det er de som har lite fra før, som rammes aller hardest. Det viktigste er å få kontroll på prisstigningen og sikre at folk har en jobb å gå til.

Regjeringen har videre tatt flere målrettede grep for å styrke situasjonen for særlig barnefamilier, lavinntektsfamilier med høye bolig- og strømutgifter, enslige minstepensjonister og sosialhjelpsmottakere. I statsbudsjettet for 2024 øker minsteytelsene for mottakere av arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og kvalifiseringsstønad. Vi sørger samtidig for helhetlige velferdsordninger som gir trygghet i hverdagen, både gjennom å øke barnetrygden, redusere prisen for SFO-plass og gjøre barnehagen billigere og mer tilgjengelig for folk. Vi gjør tannhelse billigere for de eldste, og vi øker også bevilgningene til matsentralene. Dette budsjettet bidrar til mer trygghet for folk i en utrygg tid for mange.

Per Vidar Kjølmoen (A) [16:45:01]: Norge er et tillitssamfunn. Det finnes knapt andre land i verden der vi har så stor tillit til hverandre – og det er nok ingen tilfeldighet. Jeg tror det er resultatet av en målrettet politikk over mange årtier for å jevne ut forskjeller og skape et samfunn med plass for alle uansett hvem du er, og uansett hvor mye penger du har i lommeboka di.

En helt vesentlig del av dette tillitssamfunnet hviler på en helt grunnleggende kontrakt mellom menneske og samfunn: De som ikke kan jobbe, skal få bistand, og de som kan jobbe, skal få jobbe, og de skal kunne leve av inntekten sin, og de skal helst kunne ha et liv utenom jobben også. Da må det være sånn at de som jobber, faktisk får lov til å jobbe fullt med en viss grad av forutsigbarhet. Det er med hele og faste stillinger at du vet når du skal på jobb og når du skal ha fri. Det er med hele og faste stillinger at du kan gå i banken og få et huslån, og det er med hele og faste stillinger du kan føle en grunnleggende trygghet på arbeidsplassen. Dessverre var det helt andre ting enn hele og faste stillinger som sto på menyen da Høyre og Fremskrittspartiet styrte Norge.

«Mer fleksibilitet», sier gjerne Høyre når ansattes rettigheter skal svekkes. Mer fleksibilitet var også argumentet da regjeringen Solberg åpnet for mer midlertidighet i norsk arbeidsliv. Fleksibilitet høres jo fint ut, men tusenkronersspørsmålet er følgende: Hvem er det egentlig som får mer av denne fleksibiliteten? Det var i hvert fall ikke riggarbeider Lukas som jobbet i bemanningsselskapet Workshop i 80 pst. stilling. Det var heller ikke verftsarbeiderne i mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, som jobbet for ned mot 30 kr timen, som fikk mer fleksibilitet. Det var i hvert fall ikke kona mi, som i årevis jaktet firemånederskontrakter i det offentlige, som fikk mer fleksibilitet. Høyres fleksibilitet er det selvsagt helt andre grupper i samfunnet som nyter godt av, og i den motsetningen ligger hele forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk.

Det var derfor Arbeiderpartiet, så snart vi hadde vunnet regjeringsmakt, satte i gang med å lage et samfunn der dem som jobber, skal få jobbe med en viss grad av forutsigbarhet, leve av lønnen sin og helst kunne ha et liv utenom jobben også. Det er derfor vi har gjort hele og faste stillinger til hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er derfor vi har skjerpet inn på innleie, og det er derfor vi styrker a-krim i Innlandet med 15 mill. kr og styrker Arbeidstilsynet med om lag 70 mill. kr, noe som var helt nødvendig etter åtte år med Høyres ABE-kutt.

I dag har både Lukas og kona mi fått faste jobber i 100 pst. stilling, og forhåpentligvis har det blitt så vanskelig å slippe unna med sosial dumping at vi slipper flere saker der folk som jobber i et bemanningsbyrå, som igjen jobber for et annet bemanningsbyrå, sitter igjen med en timelønn på 30 kr.

Alle teller eller ingen teller, sier detektiven Harry Bosch. Det gjelder også i norsk arbeidsliv. Kampen for et trygt arbeidsliv er ikke over før alle har trygghet og forutsigbarhet på arbeidsplassen sin. Jeg registrerer at Solberg allerede har varslet at hun vil reversere forbudet mot innleie om Høyre kommer til makten etter valget.

Nå vet jeg at fruen min overhodet ikke stemmer Høyre, og det bør jammen ikke Lukas eller underbetalte verftsarbeidere gjøre heller – og hvem vet? Kanskje til og med selveste Harry Bosch hadde betakket seg for Høyres visjoner om et mer utrygt arbeidsliv.

Anna Molberg (H) [16:49:27]: Arbeids og sosialkomiteens budsjett er ikke som alle andre budsjetter. Dette budsjettet står for omtrent en tredjedel av alle statens utgifter på ett år, og det har sin naturlige forklaring: Vi har en sjenerøs velferdsstat som gjør at alle medlemmer av folketrygden har et viktig sikkerhetsnett. Det er samtidig noen utviklingstrekk som alle ansvarlige politiske partier bør følge med på.

Vi ser en økning av unge mennesker med mentale helseutfordringer som havner på uføretrygd, og vi ser en økning i antall langtidssykemeldinger. Vi lever lenger enn før, og vi er nødt til å ha flere i arbeid for å sikre framtidige generasjoner den samme velferden som vi tar for gitt.

Rundt 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, samtidig som vi mangler arbeidskraft. Nesten 400 000 mottar uføretrygd, og vi har passert én million pensjonister uten at vi klarer å produsere tilstrekkelig med nye skattebetalere. Fødselsraten er på 1,4 barn per kvinne. Antall yrkesaktive bak hver pensjonist og uføretrygdet vil være 1,5 personer i 2060. Til sammenligning var det 3,5 yrkesaktive per pensjonist og uføretrygdet da folketrygden ble etablert i 1967. I dag er tallet 2,1.

Med dette bakteppet er det helt avgjørende at budsjettet denne komiteen har ansvar for, i størst mulig grad er arbeidsorientert. På samme vis må Nav også være arbeidsorientert. Vi skal ikke tvinge mennesker med helseutfordringer til å jobbe hvis de ikke kan det, men vi kan i større grad gjøre det lettere f.eks. å kombinere uføretrygd med jobb, og vi kan tilpasse oppfølgingen fra Nav mer mot arbeid – dette fordi det først og fremst er mye god helse i å jobbe. Det er mye god helse i å ha et fellesskap å høre til og å føle at man har en mening i hverdagen.

Som ung uføretrygdet er det i dag ingen som banker på døren din etter at uførevedtaket er gjort. Unge uføre risikerer å forbli uføre på livstid fordi systemet ikke følger dem opp. Det er ikke sikkert at det er meningen at alle skal være ufør resten av livet. Høyre har noen målrettede løsninger for denne gruppen. Vi foreslår å endre avkortingsreglene, slik at uføre som jobber utover fribeløpet, kun får halv avkorting i trygden. Her har regjeringen vært passiv og ønsker mer tid til å utrede forslaget. Det er helt unødvendig, all den tid sysselsettingsutvalget foreslo ulike modeller for en mer rettferdig avkorting av trygd og arbeid.

Høyre gjennomførte også inkluderingsdugnaden da vi satt i regjering. Dette innebar bl.a. at minst 5 pst. av nyansatte i staten skulle ha funksjonsnedsettelse eller hull i cv-en. Dette kravet har regjeringen av en eller annen grunn skrinlagt.

Videre har Høyre helhjertet støttet opp under regjeringens forsøk med arbeidsorientert uføretrygd for unge uføre under 30 år. Dette var noe Solberg-regjeringen opprinnelig foreslo og som Støre-regjeringen heldigvis fulgte opp. Regjeringen har selv snakket varmt om forslaget og framhevet denne satsingen som en del av regjeringens politikk om arbeidsinkludering. Problemet er at dette prosjektet nettopp ble avlyst etter budsjettenigheten med SV. 118 mill. kr, som skulle settes av til at unge uføre skulle få prøve seg i jobb på egne premisser, er nå kuttet til 0. Jeg registrerer også at representanter fra regjeringspartiene i salen i dag har en slags nonchalant holdning til hele spørsmålet og prosjektet, for det var liksom ikke så viktig likevel.

Vi må bruke folkene vi har, og vi må innrette dette budsjettet mer mot arbeid og inkludering i arbeidslivet. Det å ha en jobb å gå til er det beste tiltaket for å motvirke fattigdom. Det sender også et signal til den enkelte om at vi har bruk for deg, og at du ikke er glemt. Det sies at lediggang er roten til alt ondt, og det bør være en rettesnor for denne komiteens arbeid de kommende årene.

Tor Inge Eidesen (Sp) [16:54:17]: Det er fort gjort å la seg overvelde av store tall og økende utgifter på vårt budsjettområde. Pensjoner, uføretrygd, sykepenger, dagpenger og arbeidsavklaringspenger er alle store poster i budsjettet og helt avgjørende ytelser for dem som er mottakere. Drift av arbeids- og velferdsetaten, tiltak for arbeidssøkende, varig tilrettelagt arbeid, hjelpemidler under arbeid og utdanning og hjelp til bedring av funksjonsevnen er eksempler på andre poster i budsjettet. Økonomisk sosialhjelp er imidlertid ikke på vårt budsjett. Det er kommunenes ansvar, men er likevel en vesentlig del av det sikkerhetsnettet vi skal ha i vår velferdsstat.

Det er lett å se seg blind på tall og ordninger, men bak alt dette finner vi folk – folk som av ulike grunner har bruk for velferdsstaten. Det kan være Tonje som er uføretrygdet og sliter med å få endene til å møtes når kostnadene på det aller mest nødvendige øker mye, mye mer enn inntekten hennes. Noen ganger må hun henvende seg til Nav og be om økonomisk sosialhjelp, andre ganger må hun få en pose mat fra en matutdeling i nærheten. Trygve sliter med å få seg jobb. Han er 20 år og faller utenfor systemet, som man gjerne sier. Skal han bli ufør, eller skal han få muligheten til å delta og være inkludert i samfunnet? Det betyr noe hvordan vi – velferdsstaten – møter alle de menneskene som på ett eller flere tidspunkt i livet har bruk for ulike tjenester eller økonomisk hjelp. Den menneskelige kontakten kan være avgjørende for suksess eller fiasko. Tid og mulighet for jobbtrening, tilretteleggelse og oppfølging er viktige faktorer som kan bidra til suksess.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at vi har et Nav som er tilgjengelig og åpent, og som gir mulighet nettopp for denne personlige og individuelle oppfølgingen. I Hurdalsplattformen har Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen klare ambisjoner om å styrke bemanningen i Nav, bygge tillit til de ansattes kompetanse og delegere mer ansvar til førstelinjen, for å nevne noe. Vår tillitsreform handler nettopp om å sørge for å gi bedre mulighet for oppfølging.

I likhet med min kollega vil jeg nevne ungdomsgarantien. Her øker vi bevilgningen til Nav og prioriterer innsats i førstelinjen: fast kontaktperson, samarbeid på tvers av sektorer, helse, utdanning og arbeidsliv. Det er viktige elementer her. Jeg registrerer at Høyre i sitt alternative statsbudsjett kutter 225 mill. kr i finansieringen til arbeids- og velferdsetaten. Hva er det? Jo, det er vel sikkert folk i førstelinjen. Konsekvensene ville blitt færre folk i førstelinjen og færre mennesker til å veilede og bistå dem som trenger hjelp inn i arbeidslivet. Vi kan også snakke om varig tilrettelagte arbeidsplasser, og vi kunne godt sagt at vi ønsker oss flere plasser, men vi følger en plan, og vi har en årlig opptrapping. Jeg er glad for at budsjettforliket innebærer det.

Det snakkes mye om dyrtid. Flere enn før sliter med å få pengene til å strekke til, og vi blir utfordret på om minsteytelsene er høye nok. Det er ingen tvil om at økte priser rammer dem som har minst, aller mest. For eksempel økte kostnadene i SIFOs referansebudsjett med om lag 10 pst. fra februar 2022 til februar 2023. Det er vesentlig mer enn den ordinære lønns- og prisjusteringen. Regjeringens viktigste tiltak er den økonomiske politikken – å få kontroll over pris- og renteutviklingen – men vi må også se på minsteytelsene. Selv om mange nå søker hjelp hos frivillige, er ikke det hovedbeinet i velferdsstaten vår. Hovedbeinet skal være de offentlige ytelsene. Derfor er jeg veldig glad for at et godt budsjett har blitt enda bedre gjennom samarbeidet med SV. Dermed øker minsteytelsene for uføre, vi øker minsteytelsene for AAP, og ikke minst: i revidert nasjonalbudsjett øker de veiledende satsene for sosialhjelp.

Jeg er veldig glad for at vi i løpet av det kommende året skal vurdere et viktig spørsmål som er diskutert mange ganger, nemlig muligheten til å ha arbeid og inntekt utenom f.eks. uføretrygd. Det har regjeringen lovet å komme tilbake til, og vi ser fram til å jobbe videre med det.

Aleksander Stokkebø (H) [16:59:28]: Alle som kan og vil må få bruke sine fantastiske evner i arbeidslivet. Samfunnet trenger kompetansen. Høyre foreslår derfor en jobbpakke på om lag en halv milliard kroner. Den tiden vi nå inne i, med knapphet på arbeidskraft, må vi bruke godt. Derfor foreslår vi 500 nye tiltaksplasser til bl.a. arbeidstrening, lønnstilskudd, kompetanseheving og jobbstøtte for folk som står utenfor. Derfor går vi ikke med på regjeringens store kutt i frilanstolker for døve, døvblinde og hørselshemmede, og derfor foreslår vi økt støtte til funksjonsassistanse, slik at de som vil i jobb, får den praktiske hjelpen som trengs for å mestre arbeidshverdagen.

Når vi vet at det årlige behovet er minst 900 nye varig tilrettelagte jobber – VTA – hvert eneste år, må vi ta det på alvor. Derfor foreslår vi i Høyres jobbpakke 1 000 nye av disse. Mange av disse VTA-jobbene vil, som i de senere årene, bli i det ordinære arbeidslivet. Vi ønsker jo at alle som kan, skal få bidra der, på mest mulig vanlige vilkår. Men ikke alle er klar for det. Mange har fortsatt behov for en plass i skjermet bedrift. Som ASVL og en tydelig Høyre-ordfører i Fredrikstad har understreket for oss: Køene er fortsatt lange. Vi understreker derfor fra Høyres side at økningen i VTA-plasser i større grad må skje i skjermede virksomheter.

Høyre vil alltid være opptatt av at det skal lønne seg å jobbe. Derfor foreslår vi i budsjettet en ny avkortningsmodell for uføretrygdede. Praktisk talt betyr det at uføre som forsøker seg i jobb, vil sitte igjen med mer av inntekten. Når tusenvis av unge og eldre står uten jobb, er det vår oppgave å hjelpe til for å la dem få bidra i arbeidslivet. Når vi vet hvordan arbeid skaper fellesskap og mestring, og når vi som samfunn trenger kompetansen, kan det ikke være tvil om hva som må til – derfor denne jobbpakken fra Høyre på om lag en halv milliard kroner.

Norge har verdens beste arbeidsliv. For å ta vare på det må vi styrke kampen mot de useriøse, som på tross av å være et forholdsvis lite mindretall, gjør stor skade på fellesskapet og sårbare arbeidstakere. De kriminelle har ofte store nettverk og er vanskelig å avdekke og ta. Arbeidstilsynet og a-krimsentrene må henge med. De må derfor få bruke alle ressursene sine på å slå ned på de som systematisk undergraver verdens beste arbeidsliv. I kampen mot arbeidslivskriminaliteten har vi ikke ett minutt eller en eneste krone å kaste bort. Derfor er det helt ubegripelig at regjeringen bruker så ufattelig mye ressurser på å springe etter de seriøse bedriftene våre. Det er godt kjent at regjeringens innleieinnstramninger var dårlig utredet. Det har allerede fått store konsekvenser for næringslivet og jobber i hele landet, ikke minst i Rogaland. Tusenvis av fast ansatte i seriøse bedrifter har allerede mistet jobben, og samtidig har millioner rent ut fra Arbeidstilsynet, tappet vekk fra den viktige kampen mot den faktiske arbeidslivskriminaliteten.

Høyres budsjett viser at man er opptatt av at Arbeidstilsynet skal få bruke tiden og ressursene på tiltak som faktisk har effekt. Derfor omprioriterer vi hva de skal bruke tiden på – og slenger friske midler på toppen. Kampen mot den reelle arbeidslivskriminaliteten styrkes med dette med 15 mill. kr på toppen av regjeringens forslag.

Vi øker også nivået på gebyrene. Vi er glade for at regjeringen nå følger opp vedtak i Stortinget, selv om man i sin tid stemte imot å øke taket på hvor store gebyrer Arbeidstilsynet kan gi. Vi kan ikke ha det sånn at det kan lønne seg å la være å betale de ansatte lønn eller gi blanke i HMS. Det må få konsekvenser når det avdekkes brudd.

Med det ønsker jeg salen en god debatt videre og håper vi sammen kan sklitakle arbeidslivskriminalitet.

Bente Irene Aaland (A) [17:04:48]: Arbeiderpartiet vil det beste for folk, også for dem som mottar uføretrygd. Noen forsøker å skape myter og usikkerhet rundt begrepet «arbeidslinja» og hva dette innebærer.

Sykdom og uførhet rammer ulikt, og personer som ikke kan arbeide hele eller deler av en stilling, skal selvfølgelig motta uføretrygd. Fra 2012 og fram til 2021 var inntektsutviklingen til dem som mottok uføretrygd, lavere enn i befolkningen for øvrig. Dette vises gjennom statistikk fra SSB.

Regjeringen vil ha et samfunn med et sterkt sikkerhetsnett med velferdstjenester for dem som trenger det, permanent eller i faser av livet. Derfor er vi fornøyd med at vi gjennom budsjettforliket har funnet muligheter for å kunne øke uføretrygden med 6 000 kr fra 1. juli 2024. Dette kommer i tillegg til årlige justeringer av grunnbeløpet samt at vi også øker minstesatsen for arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsstønad.

Økningen i satsene for uføretrygd skal ikke bety avkorting i bostøtte. For å kompensere for dette økes bostøtten med 23 mill. kr i 2024, slik at mottakerne ikke får redusert sin bostøtte selv om trygdesatsene øker.

Det er imidlertid viktig å understreke at arbeid alltid vil være en bedre løsning enn uføretrygd, både for den enkelte og for samfunnet. Uføretrygd vil aldri kunne erstatte verdien av lønnet arbeid.

Arbeiderpartiet vil at folk som kan arbeide, skal ha en jobb å gå til. Også de som bare kan arbeide delvis, bør få bidra med det de kan. Dette er fordi vi vet at arbeid, i tillegg til fast inntekt, også bidrar til sosiale møteplasser, trivsel og mestring, noe som i seg selv er helsebringende.

Jeg vil også si litt om ungdomsgarantien. Ungdomsgarantien skal sikre tidlig innsats, tett individuelt tilpasset oppfølging og nødvendig hjelp opp mot andre relevante instanser, bl.a. utdanningssektoren og helsetjenesten. Målgruppen er personer under 30 år, og målet er at flere unge skal fullføre utdanning og komme i arbeid.

I en tid hvor arbeidskraft er mangelvare, er alle bidrag, små eller store, viktige. Mange uføre ønsker å komme i arbeid, men finner det vanskelig å finne inngangsdøren. Hvordan vi hjelper uføre inn i jobb, vil bli gjennomgått i stortingsmeldingen om arbeidsmarkedspolitikk som blir lagt fram før sommeren neste år.

Velferdsstaten skal virke hver dag, året rundt. Det er flest hverdager.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:07:59]: Regjeringa foreslår å øke bevilgningene for 2024 til økt bemanning og kompetanseheving i Nav med 380 mill. kr. Det er nødvendig. Ansatte i Nav har imidlertid erfaring for at slike økte bevilgninger ikke kommer førstelinja i de lokale Nav-kontorene til gode. Det er fordi de økonomiske overskridelsene på utvikling av IKT-programmene P3, sykepenger, og P4, bl.a. arbeidsavklaringspenger, er store. I tillegg kommer at Finansdepartementet har forutsatt store arbeidskostinnsparinger i budsjettet, noe som er uteblitt. Det blir altså dobbelt feil. I tillegg kommer økte driftskostnader, lisenser, oppgraderinger og nødvendig vedlikehold og kontroll av store IKT-program. Derfor blir bevilgningsøkningen brukt sentralt i Nav.

Dette er prioriteringer som nå må fram i lyset. Utviklingsinvesteringer kan ikke gå på bekostning av daglig, godt utført arbeid. Det skaper oppgitthet hos folk flest og mange klager. Når ungdom prioriteres og førstelinja ikke styrkes økonomisk, blir det dårligere oppfølging og kvalitet på den ordinære arbeidsintegreringen.

Regjeringa ønsket å iverksette et avgrenset forslag med arbeidsorientert uføretrygd for uføre under 30 år. Som en konsekvens av budsjettavtalen med SV er det videre arbeidet med dette forsøket stanset, og det innebærer en innsparing på 118 mill. kr. En sentral del av forslaget om arbeidsorientert uføretrygd – slik det ble presentert i NOU 2021:2, Kompetanse, aktivitet og inntektssikring – er å åpne for trygdejustert lønn. Det er nettopp det som er poenget. Det skulle bli mer lønnsomt å ansette uføretrygdete ungdommer fordi det ble en billigere tariff for deres arbeid. Det har vært betydelig skepsis og usikkerhet til forslaget ut fra både store administrative kostnader, avgrensningsproblemer og ikke minst at vi i praksis ville fått to ulike tariffer for utført arbeid. Vi kunne fått et a-lag og et b-lag i norsk arbeidsliv. Senterpartiet i Stortinget er fornøyd med at forslaget nå blir avsluttet.

Vi må imidlertid øke oppmerksomheten mot størrelsen av fribeløpet i uføretrygden, altså hva en kan tjene uten at uføretrygden reduseres. I dag er beløpet 0,4 G, etter å ha blitt redusert fra 1 G ved stortingsvedtak 12. desember 2011, med virkning fra 1. januar 2015. Dette skal regjeringa gjøre en jobb med og i henhold til merknadene fra flertallet komme tilbake til i statsbudsjettet for 2025. Det er meget viktig for å stimulere til at uføretrygdete kan delta med en større arbeidsinnsats kombinert med den situasjonen en står oppi.

Torbjørn Vereide (A) [17:11:17]:

«Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,

så meg er det lett nok å terge.

Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,

å dukke i elva, å klatre i berget …

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg somlar og rotar, sit aldri i fred

og får aldri ferdig ei lekse.

Men gjeld det å lokke ei mor til å le,

ein hund til å danse, ein blom til å vekse …

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg greier mest aldri å fange ein ball,

eg spring nok, men stega er tunge.

Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,

ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge …

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!»

Når vi no ser at vi har 100 000 unge som er utanfor både utdanning og arbeidsliv, er det grunn til å bli bekymra. Når ein har sett ei dobling i talet på unge uføre over dei åtte åra Høgre styrte, blir eg òg veldig uroleg. Dette er menneske som er ressursar – ikkje ei byrde, ikkje folk som burde vere på noko b-lag eller utanforskap, men folk som har evner, vilje og moglegheiter berre vi slepp dei inn i arbeidslivet vårt, berre vi gjev dei moglegheita til å delta.

Sjølv om vi har rekordmange i arbeidslivet i Noreg no, er 100 000 utanfor 100 000 for mange. Det gjer at eg er utruleg glad for og stolt over at vi har fått til ein ungdomsgaranti og putta ein milliard inn i mange tiltak for å hjelpe fleire med å kome seg over kneika og inn i arbeidslivet, sånn at dei skal sleppe å måtte kjenne på å vere på eit b-lag og i eit utanforskap.

Vi er nøydde til å vere utolmodige på tvers av partifarger, for alle desse menneska er nettopp det – enkeltmenneske. Det med samhandling, det med å jobbe på nye måtar og sørgje for at folk får kompetanseheving og moglegheita til å få den utdanninga og det påfyllet dei manglar på cv-en, få den hjelpa dei treng til å kome seg inn i arbeidslivet – eg trur knapt det finst ein viktigare ting som noka regjering kan gjere. Det er nettopp det.

For oss er dette arbeidet langt frå over. Vi er berre så vidt i gang. Arbeidarpartiet og vår regjering skal hjelpe fleire unge inn i arbeidslivet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [17:14:33]: Representanten fra Fremskrittspartiet sa at det skal lønne seg å jobbe. Det er jo helt riktig. Utfordringen er å finne ut på hvilken måte vi som land skal sørge for at det lønner seg å jobbe.

Jeg har bodd i to ulike land som gjør dette på to ulike måter. Det ene landet jeg bodde i, etter videregående, var USA. Der lønner det seg å jobbe. Ja, det lønner seg faktisk å jobbe så mye at folk må ha både tro og tre jobber fordi det ikke finnes noe alternativ. Har man ingen velferdsstat eller noe sikkerhetsnett, skal jeg love at det lønner seg å jobbe. Men det er fordi alternativet er så dramatisk dårlig.

Så har jeg bodd i et annet land, som jeg bor i i dag, som heter Norge, hvor det også lønner seg å jobbe, men hvor vi har innrettet det på den helt motsatte måten – hvor det lønner seg å jobbe fordi de laveste lønningene også skal være gode. Det er vidt forskjellige samfunn og vidt forskjellige måter å tenke på.

Her på huset har vi flinke folk som serverer oss mat i stortingsrestauranten. Vi har flinke folk som sørger for at kontorene våre er rene, og som pusser opp stortingsbygget. Innenfor disse tre bransjene – renhold, bygg og servering – er det mange flinke folk i Norge som ikke jobber her på huset, men som gjør en tilsvarende viktig jobb på andre arbeidsplasser, og som opplevde synkende reallønn lenge før det ble snakk om økte kostnader og dyrtid i Norge. Det var faktisk sånn at i 2019, da Erna Solbergs regjering hadde sittet i over fem år, var det flere av dem som tjener minst i Norge som hadde hatt dårligere reallønninger. Det skyldes et fenomen som kalles sosial dumping, hvor det ikke lenger er sånn at det nødvendigvis lønner seg å jobbe like mye som før, fordi de laveste lønningene dumpes nedover.

Tilbake til Fremskrittspartiet, som er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe: De har en tidligere kjent partileder som heter Siv Jensen, som hevdet at den norske modellen står i veien for det norske folk. Det aller viktigste momentet i den norske modellen, er at de laveste lønningene også er gode – så enkelt, så viktig og så definerende for det landet vi lever i i dag.

Da kan vi knytte en kommentar til Stokkebø, som helt riktig sa at de kriminelle i arbeidslivet er vanskelige å ta. Ja, det er riktig, så derfor må vi sørge for at det blir færrest mulig av dem, på samme måte som denne regjeringen gjør når vi strammer kraftig inn på innleie av uorganisert arbeidskraft og rydder opp i taxibransjen, der skatteetaten har sagt at det har blitt mye mer arbeidslivskriminalitet.

La oss gjøre det på den norske måten.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [17:17:46]: Først vil jeg gi en takk til representanten og poeten Torbjørn Vereide. Det gjorde godt med et lite dikt på slutten av dagen. Og som Sandtrøen sier: Ja, arbeid skal alltid lønne seg, og så mange som mulig må delta i arbeidslivet for at det norske velferdssamfunnet skal bestå. Fremskrittspartiet vil at arbeidslivet skal være trygt og fleksibelt med plass til alle. For et par uker siden takket jeg av en helsearbeider som skulle bli pensjonist. Hun ville gjerne jobbe noen vakter framover, men avkortingen gjorde at det ikke var særlig realistisk.

Stadig står flere utenfor arbeidslivet, og antall eldre vil vokse kraftig i årene framover. For å sikre vår velferdsmodell for framtiden mener Fremskrittspartiet at alle bør bidra etter evne. Virkemidlene må innrettes på en måte som gjør at arbeid alltid lønner seg. Det er helt avgjørende at de arbeids- og velferdspolitiske virkemidlene innrettes på en slik måte at arbeid alltid skal lønne seg, og at den enkelte får utnyttet sin reelle arbeidsevne til gagn for seg selv og samfunnet.

Økt tilgang på arbeidskraft kan sikres gjennom lavere sykefravær og ved å få ungdom, flere med nedsatt funksjonsevne og flere seniorer ut i arbeid, og flere i heltid framfor deltid. En liten bedrift på Sørlandet hadde 77 personer utleid i fullt arbeid. Det var bl.a. for å bidra ved konjunktursvingninger i ulike bedrifter som naturlig hadde det. Disse 77 står nå uten jobb i bedriften.

Fremskrittspartiet ønsker også flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi ser at behovet for VTA-plasser er enormt, og etterspørselen etter nye plasser øker. Det at åtte av ti personer med utviklingshemming i alderen 18 til 25 må stå helt uten jobb, er ikke godt nok. Mange av disse ønsker å være i jobb, men får ikke mulighet. Det må være et mål at alle som ønsker, skal kunne få arbeid.

Fremskrittspartiet ønsker å styrke ordningen, og vi foreslår derfor å bevilge 73 mill. kr til 500 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser i 2024. For mange er veien inn til arbeidslivet ekstra lang. Det kan være at de må ha særskilt tilrettelegging på jobb eller trenger litt ekstra oppfølging. Derfor kan veien med VTA være viktig for deres tilgang til arbeid. Det ansvaret må staten ta. Det å kunne tilby personer med nedsatt funksjonsevne en VTA-plass, en jobb å gå til framfor andre aktivitetstilbud, vet vi vil ha store samfunnsøkonomiske gevinster.

Til slutt vil jeg takke komiteen i forbindelse med min inntreden, som nå har vart en måneds tid. Hvor lenge det blir, vet jeg ikke – det vil tiden vise. Men jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig god jul, og kanskje ses vi på nyåret.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:21:10]: Stans i såkalt arbeidsorientert uføretrygd, eller trygdejustert lønn, har fått mye oppmerksomhet i denne debatten, og det lever jeg veldig godt med. Det var i det hele tatt ikke et tiltak, et forsøk eller en tankegang som SV har prioritert, eller som SV har ønsket. Tvert imot ble det møtt med stor skepsis hos oss, i store deler av det organiserte arbeidslivet og i fagbevegelsen, bl.a. også hos dem som organiserer mange av de ansatte i Nav selv. For selve ideen om å gi folk lønn og mindre lønn ut fra dårlig helse, er det noe farlig med, som ikke passer i norsk arbeidsliv, som ikke passer i norsk velferd. Derfor er det like greit ikke å gå videre med det heller.

Videre må jeg bare si at det er et eller annet snodig med høyresidens rørende omsorg for uføre og uføres mulighet til å jobbe ved siden av sin uføretrygd med sin restarbeidsevne, all den tid det er de partiene som sto for å mer enn halvere fribeløpet tilbake i forrige regjering, ned til 0,4 G.

Så til slutt: Det har blitt snakket mye om størrelsen på folketrygden totalt i denne debatten og frykten for færre yrkesaktive bak hver pensjonist osv. Det er kjente toner. Jeg vil bare minne om at det er anslått – f.eks. i perspektivmeldingen og også i andre rapporter om de økonomiske utsiktene framover – at den private rikdommen i Norge skal øke. Den skal øke ganske drastisk, med 60 pst. fram til 2060. Det er ikke sånn at vi står i en dramatisk situasjon hvor Norge kommer til å gå tom for penger. Nei, og vi kommer heller ikke til å gå tom for arbeidskraft, for samtidig med at privat rikdom ifølge alle anslag kommer til å øke framover, kommer også produktiviteten til å fortsette å øke, altså hvor mye vi skaper per time arbeid lagt ned. Derfor er denne debatten egentlig en debatt om fordeling. Det er en debatt om vi skal ta de regningene som uansett vil være der, i fellesskap, gjennom spleiselaget som folketrygden er, eller om vi skal ta de regningene hver for oss, at vi gjør det til et privat ansvar, at man må tegne forsikringer selv. Behovene vil være de samme, men de blir løst på en annen måte. Vi vet at konsekvensen av den måten å gjøre det på, vil være økte klasseskiller. Det ser vi i andre land, og det er ikke den måten SV ønsker å møte de utfordringene på.

Jeg vet ikke om jeg har framprovosert mer debatt, men jeg har i hvert fall framprovosert et innlegg, kanskje. På tross av det ønsker jeg på vegne av meg selv å ønske komiteen en riktig god jul og takke for debatten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:24:28]: Da Nav ble etablert, skulle det bli bedre for folk med helserelaterte ytelser. Sånn har det ikke blitt. Vi må få til bedre møter når fagfolk møter medmennesker som trenger bistand for å få et anstendig liv. Det må etableres tillit. Derfor vil jeg slå et slag her fra talerstolen for denne utredningen, Raskt og riktig. Det er en grundig gjennomgang av NHO omkring Navs funksjonsmåte når det gjelder anke- og klagesaksbehandlingen. Det er mange gode forslag i den utredningen. Nav er en komplisert organisasjon, og som en liten julehilsen vil jeg anbefale flere å lese den offentlige utredningen, for hele pilaren i velferdssamfunnet er å få et Nav som fungerer etter sin intensjon, ikke minst for de helserelaterte ytelsene.

Ine Eriksen Søreide (H) [17:27:28] (komiteens leder): Vi opplever krevende og urolige tider globalt, men jeg mener vi må erkjenne at dette er den nye normalen. Vi kommer trolig ikke tilbake til den situasjonen vi hadde for få år siden. Uro, store, uventede endringer og langt mindre forutsigbarhet må vi forberede oss på mer av framover. Geopolitikken blir et helt vesentlig omdreiningspunkt også i 2024, og polariseringen både internt i enkelte land og mellom land er tydelig. Kampen mellom liberale og autoritære krefter tiltar. Det forpliktende internasjonale samarbeidet, som er Norges viktigste utenrikspolitiske interesse, utfordres fra mange hold.

I det året vi går inn i, og som vi behandler budsjettet for i dag, skal det avholdes totalt 70 valg for 4,2 milliarder mennesker verden over. Noen av dem som kanskje er mest interessante sett med norske øyne, er bl.a. valget til EU-parlamentet i juni, fordi samarbeidet med EU er avgjørende viktig for Norge. Det andre er presidentvalget i USA i november. Så er det også et slags valg i Russland 17. mars, der president Putin vil benytte muligheten til å konsolidere sin stilling og oppslutningen om den brutale krigen mot Ukraina. Poenget er at alle disse valgene potensielt kan få stor betydning også for Norge og norske interesser.

Krig både i Ukraina og i Midtøsten preger naturlig nok veldig mye av den politiske diskusjonen, men det er dessverre ikke de eneste krigene, konfliktene og krisene som pågår i verden. Det gir enorme sivile lidelser, humanitære kriser og flyktningstrømmer av et enormt omfang. Alt dette legger seg på toppen av allerede eksisterende kriser og forsterker dem. Det er en av årsakene til at Høyre i budsjettet omprioriterer midler til mer humanitær støtte og til FN-organisasjoner.

For noen få dager siden var president Zelenskyj i Norge og her i Stortinget og holdt tale, faktisk for andre gang. Norge bidrar godt, både militært, økonomisk og politisk, til å støtte Ukraina. Vi har en nokså unik tverrpolitisk enighet, og vi har gjort støtten femårig. Vi må selvfølgelig vurdere om støtten framover også må økes når behovene i Ukraina øker, for Russland viser ingen tegn til å stanse de brutale angrepene.

Zelenskyj kom til Norge på en reise mellom USA og andre land i Europa, og det er ikke til å ta feil av budskapet. Det er et begynnende stemningsskifte mange steder, som vi også må ta inn over oss. Vi må bruke anledningen til å holde både støtten og oppmerksomheten om krigen i Ukraina oppe. Akkurat mens vi sitter her, står veldig standhaftige demonstranter på utsiden og har den daglige markeringen til støtte for Ukraina. Den skjer kl. 17 hver eneste dag og er imponerende, mener jeg.

Så veldig kort også om forsvarsbudsjettet, som representanten Elvenes kommer videre inn på: Vi har ønsket å øke forsvarsbudsjettet med 1,7 mrd. kr ut over regjeringas forslag. Poenget med det er særlig å knytte det opp mot mer personell, forsering av anskaffelse av luftvern, mer beredskap og forsyningssikkerhet, mer utdanning og det å beholde personell. Dette er langtidsplanuavhengige spørsmål som man kan begynne på, også før rammene for langtidsplanen er lagt. Vi legger også inn 400 mill. kr i støtte til økt produksjonskapasitet hos Nammo, som selvfølgelig er etterspurt av både oss og våre allierte, men det er også en klar forventning om at Norge skal bidra til økt produksjon.

Jeg vil også komme inn på den situasjonen som nå utspiller seg i Rødehavet, og som er en direkte konsekvens av krigen i Midtøsten. Det er nå stadige angrep fra Houthi-militsen i Jemen mot vestlige skip, i første omgang de som har adresse eller destinasjon Israel, men det virker nå som dette utvides nær sagt dag for dag. Norge er en maritim nasjon med en av verdens største handelsflåter. Vi er helt avhengig av sikkerhet til sjøs og trygghet. Det er svært mange norske skip i området til enhver tid. Jeg syns det er positivt at regjeringa nå nettopp, for noen minutter siden, signaliserte at vi vil bidra med inntil ti stabsoffiserer i Combined Maritime Forces i Rødehavet, med den erfaringen vi har fra både Adenbukta og Rødehavet fra tidligere.

Jeg tar veldig gjerne imot en litt nærmere utredning fra utenriksministeren i hans innlegg om hvordan han nå vurderer situasjonen og ikke minst sikkerheten for norske og internasjonale interesser i området.

Åsmund Aukrust (A) [17:32:48]: For fem dager siden sto president Zelenskyj i denne salen og fortalte oss om den forferdelige krigen i Ukraina og de enorme lidelsene som hans folk går gjennom. Det var som du kunne høre et sukk i salen da han minnet oss på at han var her på krigens 658. dag. I dag er det den 663. dagen. Vi må aldri venne oss til at det er krig i Europa. Det viktigste i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk for 2024 vil være å fortsette å støtte Ukrainas kamp for frihet og demokrati – militært, humanitært, sivilt og politisk. Nansen-programmet er vårt hovedredskap for det, og jeg er enig i det komitélederen sa. Det at vi tverrpolitisk har klart å samle oss om dette flerårige programmet, er ingen selvfølge når vi ser på landene rundt oss. Det håper jeg vi fortsetter med så lenge ukrainerne har behov for det, for Ukrainas kamp er også vår kamp.

I dag hadde vi julelunsj, og der sang vi om håpet rundt barnet som ble født i Betlehem. Jeg tror mange av oss da tenkte på hva slags håp det er for barna som i dag blir født i Palestina. Vil de overleve sin første uke, sitt første år? Hva slags liv ligger foran dem? Vi er i den mest alvorlige situasjonen i Midtøsten i moderne historie. Nær 20 000 mennesker er drept på Gazastripen, og over 1 000 ble drept i det brutale terrorangrepet 7. oktober. Lidelsene i Gaza er knapt til å fatte. Det er ikke mulig å se for seg hvordan det er å leve innesperret i verdens mest befolkede område samtidig som bombene hagler. Dette kan ikke fortsette, og jeg er veldig glad for at Norge har vært den tydeligste stemmen i Europa. Vi ser hvordan andre land nå kommer etter oss i kravet om å få på plass en våpenhvile, om at bombene må stanses, at gislene må frigis, og at hjelpen må komme fram. Så vil det være tid for politiske forhandlinger, og det var veldig bra at de arabiske utenriksministerne var her i Oslo i helgen, sammen med de nordiske utenriksministerne.

Vi lever i en verden hvor det brenner veldig mange steder samtidig. I Iran møtes demonstranter med arrestasjoner og drap, i Afghanistan er Taliban tilbake ved makten, i Sudan utspiller det seg en humanitær katastrofe – og listen kunne dessverre vært så utrolig mye lenger. Derfor er jeg veldig glad for at dette budsjettet prioriterer bistand og utvikling. Norge skal være et land å regne med, og vi skal ha oppmerksomhet også der tv-kameraene ikke når fram. Vi skal være et land som stiller opp med penger, og vi skal være et land som står opp for verdier, som kjemper kamper som andre land ikke tør eller vil kjempe, om det er innenfor likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, eller om det er arbeidet mot sosial ulikhet.

Jeg mener at de som er opptatt av utviklingspolitikk, bør lese budsjettene til Høyre og Fremskrittspartiet. Begge partier foreslår kutt i milliardklassen, og spesielt Fremskrittspartiet gjør enorme kutt – kutt til FN, Afrika, Midtøsten, sivilsamfunn verden over – så det viser at det er tydelige forskjeller mellom partiene, også i utviklingspolitikken.

Når vi diskuterer utenrikspolitikk for tiden, er det veldig mange dårlige nyheter, og vi ser at internasjonalt samarbeid er under press. Derfor var det en veldig god nyhet at verden klarte å bli enig på klimatoppmøtet i Dubai. Klimakrisen er og forblir den aller største utfordringen i vår tid. Norge har overoppfylt sitt løfte om klimafinansiering, og i starten av møtet i Dubai ble det annonsert at Norge skal bidra med 270 mill. kr til et fond for tap og skade til de fattigste landene. I budsjettforliket kom det også en ekstra milliard til bevaring av regnskog. Dette er bra for verden, men det er også veldig bra for Norge, for i klimakampen lykkes vi bare dersom alle andre også lykkes.

La meg avslutte med å takke de veldig mange menneskene i Norge som engasjerer seg for internasjonal solidaritet – de fra den ukrainske foreningen som står på Eidsvolls plass hver eneste dag, alle de som var ute og demonstrerte i hele Norge i helgen for situasjonen i Gaza, og alle de som har markeringer, møter og demonstrasjoner for ulike typer spørsmål hver eneste uke, om det er for Iran, Tigray, Colombia eller andre steder på kloden som trenger vår solidaritet. De som er ute og demonstrerer, skal vite at den innsatsen de legger ned, betyr noe.

Helt til slutt vil jeg avslutte med å takke, gjennom våre tre ministere, alle dem som står på for Norge i utlandet – de som er våre utsendte diplomater, de som er ute med det norske flagget på uniformen, og de som driver med solidaritet og hjelpearbeid. De gjør en stor innsats på vegne av fellesskapet, og jeg ønsker dem alle sammen en veldig god jul.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:38:02]: Årets budsjett understreker den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i. Volodymyr Zelenskyj var klar i sin tale da han sto foran Stortinget: Ukraina skal kjempe for sin frihet, og de skal ta tilbake sitt land steg for steg. Som et angrep på normer og regler som er grunnleggende for sameksistens, sikkerhet og velstand i Europa, angår krigen også oss. Det er i dette sikkerhetspolitiske landskapet det er særlig viktig at vi jobber godt sammen med våre partnere og allierte.

I 1949 sto det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Siden den tid har Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte i krise og krig. I budsjettforslaget foreslår regjeringen en styrking av kapasiteten til alliert mottak, i nord på Andøya, i Bodø og ved Blåtind skytefelt, med til sammen om lag 510 mill. kr. I tillegg videreføres en særskilt styrking utover langtidsplanens forutsetninger på 90 mill. kr til overvåking og etterretning for å øke evnen til situasjonsforståelse og nasjonal kontroll i våre nærområder. Det er alvor i Europa nå.

Tilleggsavtalen, Supplementary Defence Cooperation Agreement, SDCA, er også et godt eksempel på hvordan videreutvikling av et alliert nærvær i stor grad handler om å ivareta norske interesser. Avtalen bekrefter at USA fremdeles forplikter seg til å bidra til norsk sikkerhet. SDCA-avtalen endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium.

Årets forsvarsbudsjett viser at regjeringen tar grep for å bygge opp en organisasjon som over tid har blitt rustet ned. Dette er et arbeid som er helt avgjørende i utformingen av en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Men allerede nå viser budsjettprofilen for 2024 en markant satsing på personell, utdanning og nødvendig EBA, som skal styrke en organisasjon som skal vokse, og det så raskt som mulig. Blant annet fortsetter regjeringen personellopptrappingen og setter av ekstra midler for å øke inntaket ytterligere på Forsvarets skoler i 2024. Dette er helt avgjørende for å bygge en organisasjon som skal styrke vår operative evne.

Gjennom bevilgningene i nysalderingen forskutterer regjeringen viktige investeringer og dekker inn økte utgifter samt en generell økning på 900 mill. kr for å opprettholde forsvarsevnen og ambisjonene i inneværende langtidsplan og fram mot en ny langtidsplan. Samtidig ruster vi opp den norske totalberedskapen gjennom store kontrakter til forsvarsindustrien. Forsvarsmateriell og Nammo har så langt signert til sammen fem avtaler knyttet til leveranse av artilleriammunisjon, tre leveransekontrakter og to intensjonsavtaler, slik at Nammo skal kunne anskaffe råvarer til egen produksjon i et presset marked.

Regjeringens beslutning om å delta i ASAP, Act in Support of Ammunition Production, og i EDIRPA, European Defence Industry Reinforcement through common Procurement Act, er viktige bidrag for å utvide produksjonskapasiteten i Europa og redusere kostnadene ved NATO-relevante fellesanskaffelser. Dette kommer selvfølgelig også norsk forsvarsindustri til gode, der markedet for forsvarsmateriell har eksplodert.

Jeg registrerer Høyres kritikk og påstand om at den reelle økningen kun er på 1,5 mrd. kr. Her vil jeg understreke at den reelle økningen av forsvarsbudsjettet er på 10,9 mrd. kr, og innebærer, som det også blir sagt, betydelig støtte til Ukraina i form av penger, i form av materiell og i form av utdanningsstøtte og felles logistikkplanlegging. Operasjonen som støtter og understøtter Ukraina, er krevende på mange områder og foregår i stor grad i sanntid, med evne til å omsette beslutninger raskt og effektivt. Dette gir selvfølgelig Forsvaret en betydelig kompetanseheving på mange nivå og ikke minst fagområder. I tillegg bevilges nødvendig valutajustering av investeringsprosjekt og økt forsvarsevne. Av dette er 2,7 mrd. kr opptrapping i tråd med langtidsplanen og 1,5 mrd. kr styrking utover langtidsplanen.

Det er viktig i en tid da Europa er i krig, at vi klarer å stå sammen. Dette budsjettet skal også være en inngang til en ny langtidsplan, som ble bygd litt etter den samme modellen som vi gjorde det ved Nansen-programmet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:43:25]: Norsk utenrikstjenestes fremste oppgave er å ivareta nasjonale interesser og nasjonal handlingsfrihet. Norges rolle som global fredsmekler reflekterer ikke dette. Det er krig på vårt kontinent, en krig hvor et av våre naboland er aggressoren, og alt vårt fokus må være på å hjelpe Ukraina.

Apokalyptisk utvikling i verden: Alt provoserer, alt polariserer. Norge forsøker å spille en rolle som er større enn den vi bør spille, og som er større enn vi er kvalifisert til. Vi skjuler oss bak illusjonen om at alle ønsker Norges ekspertise, men våre økonomiske ressurser er nok det som lokker mest. Det er ikke slik at akkurat våre diplomater eller vår politiske ledelse er unikt kvalifisert til å løse verdens konflikter. Vi har et oppblåst selvbilde.

De siste ukene har regjeringen skiftet fokus. Nå er det Israels krig mot Hamas som gjelder – ikke med et mål om å fjerne terrorgruppen, men med et rop om våpenhvile, som om det skulle løse noe som helst. Ideen ser ut til å være våpenhvile og etter hvert forhandlinger med alle parter som det påstås har interesser i konflikten – også Hamas. Det er jo ikke noe alternativ ikke å snakke sammen, som det heter. Hamas er imidlertid ingen forhandlingspart på noe stadium i krigen, ei heller etter krigen. Man må ikke snakke med alle for å skape fred. Det er ingen farbar vei å samtale med noen som er ideologisk og religiøst overbevist om at motparten representerer et land som ikke har eksistensberettigelse.

For Israel og palestinere flest må sikkerhet komme først. Da må Hamas fjernes og terrororganisasjonens infrastruktur ødelegges. Deretter må Israel forlate Gaza, og det må etableres en styringsdyktig palestinsk regjering som ønsker å gjøre egne innbyggeres liv bedre. Rop om våpenhvile er meningsløs populisme og vil ikke gjøre situasjonen på Gaza eller i Israel bedre. Det vil kun tilfredsstille radikale miljøer i Europa, og Norges antiisraelske aktivisme er den verste, både blant demonstranter, politikere og statsråder i den rød-grønne regjeringen.

Ta terrorangrepet mot USA i 2001: All sympati var for USA i flere år. Ta så terrorangrepet mot Israel: Sympatien varte i fire–fem dager og snudde så til fordel for palestinerne, som selv hadde valgt å la Hamas styre sine liv.

Noen snakker om bakteppet, om okkupasjon, noe som er en dulgt antydning om at Israel ikke kunne forvente noe annet. Man glemmer raskt at også Al Qaida hadde den samme motivasjonen. For dem var bakteppet at USA er et gudløst og imperialistisk land som rammer fattige og i særlig grad muslimer.

I dag er også terroren mot USA glemt, og fokuset er nå rettet mot å hjelpe fundamentalistene i Taliban. Utviklingsministeren hevder det er noe vi må gjøre på grunn av lidelsene, men for hver krone vi sprøyter inn, legitimerer vi Talibans styre samtidig som kvinner får det stadig verre. Taliban hevder imidlertid selv at det er noe de ikke selv velger å gjøre. De trenger våpen til undertrykking av egne borgere. Når vi, etter 20 år, ikke evnet å bringe demokrati til Afghanistan, og så lenge Taliban ikke ønsker å hjelpe egen befolkning, gjør det vondt verre å sprøyte penger inn i landet.

Manglende enighet i EU om støtte til Ukraina viser at EU ikke er den vidundermedisinen som enkelte partier hevder. Det underlige er at mens Norge har evne til å reagere raskt for å gi bistand til Ukrainas forsvarskrig, drukner EU i krangler og byråkrati. Hvorfor insisterer EU-25 på at det må være enighet dem imellom for å hjelpe Ukraina? Hvorfor ikke bruke nasjonale midler individuelt, slik Norge gjør?

Fremskrittspartiet mener vi skal prioritere hjelp i våre nærområder. Vi ønsker derfor flyktninger fra Ukraina velkommen. Men vi ser det som naturlig at Norge avvikler ordningen med kvoteflyktninger fra FN, ikke minst kvoteflyktninger som reiser på ferie til landet de flyktet fra.

Fremskrittspartiet kutter 8 mrd. kr i et meningsløst stort bistandsbudsjett, et budsjett som bidrar til at stadig flere mennesker blir avhengig av bistand globalt. Gratis penger, uansett hvor mye, vil ikke skape økonomisk uavhengighet. Derimot får vi mer fattigdom, mer sult, mer korrupsjon og flere flyktninger. Bistand har blitt til innenrikspolitikk, hvor partiene viser sin globale barmhjertighet ved å vise til størrelsen på partiets bistandsbudsjett.

Fremskrittspartiet bruker bistand på områder hvor resultatene kan måles. Vi ønsker å styrke kampen mot marin forsøpling. Vi øker budsjettet for nødhjelp og mener Norge bør være rause når land rammes av naturkatastrofer. Vi styrker næringsutvikling, landbruk og handel, hvor vi ønsker å stimulere til utvikling og investering med privat kapital. Det vil bidra til verdiskaping, arbeidsplasser, selvstendighet og redusert fattigdom.

Skal man lykkes, må Norge og andre vestlige land åpne sine markeder for produkter som utviklingsland kan produsere. Fremskrittspartiet er tydelig på at dersom man eksempelvis kjemper for gjenbruk av klær i Norge, begrenser man eksportmulighetene for de landene som produserer klær. Ønsker man å beskytte sitt eget landbruk, vil det ramme bønder i utviklingsland.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandlet nylig Riksrevisjonens rapport om hjelpen til Syria. Det var totalslakt. Saksordføreren hevdet at jeg ikke kunne ha lest mange rapporter fra Riksrevisjonen dersom dette var min konklusjon. Det sier vel mye om hvor lite kontroll vi har over bistandsmidlene. Slike rapporter burde for øvrig ha vært behandlet i utenriks- og forsvarskomiteen, slik at vi kunne se at det vi bevilger, ikke virker etter intensjonen.

2024 blir et mellomår for Forsvaret, men det blir også det året da vi danner grunnlaget for fremtidens forsvar. Det er uansett ingen grunn til å benytte kreativ bokføring. Det er helt åpenbart at militær assistanse til Ukraina ikke bør bokføres som økt norsk kampkraft og forsvarsevne, og enda mindre at man bør la det gå inn i regnskapet for å nå NATOs minimumsmål på 2 pst.

La det gjøres helt klart at donasjoner av norske våpen til Ukraina ikke gjør Norges forsvarsevne bedre. Det gjør norsk forsvarsevne dårligere. Ei heller er det slik, som forsvarsministeren uttalte i en tidligere debatt med meg på TV 2, at et sterkt ukrainsk forsvar er i Norges interesse, og at bokføring over det norske forsvarsbudsjettet derfor er legitimt. Det er en underlig måte å drive politikk på. Like lite som at Norge kan bokføre NATOs alliertes forsvarsbudsjett på vårt forsvarsbudsjett, kan vi gjøre det med Ukraina. At Norge på et senere tidspunkt vil anskaffe bedre våpen enn vi har donert bort, vil jo bli belastet på fremtidige budsjetter, og dermed har man budsjettert det samme utstyret to ganger. Det er kreativ bokføring.

Det vil i nær fremtid bli anskaffet flere større forsvarssystemer. Disse vil trekke ressurser og personell, men også tid. Fremskrittspartiet mener det ikke er noen grunn til å vente på en beslutning om å anskaffe luftvern eller maritime fartøy. Her burde det nedsettes prosjektgrupper umiddelbart. Fremskrittspartiet ønsker at det skal etableres et forskningsfond som er styrt av Forsvarets forskningsinstitutt. Dette er i tråd med FFIs ønsker og ville være et godt utgangspunkt for å samle forskning på forsvarsteknologi, med kompetanse fra forsvarsindustrien. Det vil gjøre Norges bidrag til og mulighetene for felles utviklings- og anskaffelsesprosjekter i Europa større.

Fremskrittspartiet ønsker videre å legge til rette for at Nammo får de nødvendige investeringsmidlene bedriften trenger. Systemet som er etablert i Europa for økt produksjonskapasitet, hvor man etter en søknadsprosess eventuelt vil få innfridd søknaden og deretter vil få finansiert kun 45 pst. av den økte produksjonskapasiteten, er unødvendig byråkratisk og en helt unødvendig prosess, ikke minst når vi har så mye penger som vi har i dette landet, og når vi har statlig eide forsvarsindustribedrifter. Det er helt meningsløst å bruke en slik prosess.

Fremskrittspartiet ser frem til et videre samarbeid med regjeringen og de øvrige partiene for å utarbeide neste langtidsplan for Forsvaret. Ambisjonen må være at det legges frem et felles dokument som alle stiller seg bak, og ikke slik statsministeren antydet, at det blir regjeringens dokument, og at vi andre skal bidra til å gjøre det bedre, uten at vi selv skal bli en del av prosessen når det legges frem. Vi vil legge det frem sammen, slik at vi har et felles dokument. Da må vi lytte til hverandre, og vi har alle ting å bidra med. Dette er altså ikke prosjektet til regjeringen alene; det er også vår langtidsplan.

Videre er det viktig at neste langtidsplan ser lenger frem enn fire år. Det vil være naturlig at planen strekker seg 10–20 år frem i tid, slik forsvarskommisjonen anbefaler. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at det er Forsvarets behov som må styre størrelsen på fremtidige budsjetter. Det er imidlertid ingen grunn til å bruke mer penger enn det Forsvaret selv evner å omsette til økt kampkraft og forsvarsevne, og tempoet må være deretter.

Det er også naturlig at enkelte større systemer finansieres utenfor det ordinære forsvarsbudsjettet. Det gir ingen mening å bruke halve budsjettet på anskaffelser dersom man ikke har penger til å drifte dem. Eksempelvis er levetidskostnadene for F-35 beregnet til nær 350 mrd. kr over 30 år. Det betyr nesten fem forsvarsbudsjetter av dagens størrelse. Legger man det til parallelle anskaffelser av ubåter, helikopter, luftvern, stridsvogner og ulike maritime fartøyer i de årlige forsvarsbudsjettene, vil dette sannsynligvis beløpe seg til årlige budsjetter på mer enn 200 mrd. kr. Derfor vil det være klokere å trekke ut noen anskaffelser og bruke forsvarsbudsjettet til det det er tiltenkt: å drifte Forsvaret.

Ingrid Fiskaa (SV) [17:53:26]: Krig i Europa, aukande spenning og stormaktsrivalisering gjer det viktigare å investera i internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet, og det gjer det viktigare å prioritera rett i forsvarspolitikken.

SV vil ha eit sterkt nasjonalt forsvar, eit forsvar som handhevar suvereniteten vår på landjorda, på havet og i lufta, og som medverkar både til å tryggja norsk politisk handlingsrom, til god forvalting av naturresursar og til låg spenning i nærområda våre.

Skal me få til det, må me satsa på folka i Forsvaret. Forsvaret må ha nok soldatar og befal, med rett kompetanse. I dag har Forsvaret utfordringar med å halda på dyktige fagfolk. For at tilsette skal bli verande i Forsvaret, er det avgjerande at pensjonsvilkåra blir styrkte, samtidig som me unngår privatisering og unødvendig sentralisering og flytting av funksjonar.

SVs alternative budsjett for 2024 føreslår fleire soldatar og befal i Heimevernet og fleire årsverk i Forsvaret. SV vil også kalla inn ein større del av dei vernepliktige til førstegongsteneste. Tilsette og vernepliktige i Forsvaret må dessutan ha nok og fungerande materiell. SV føreslår meir pengar til personleg utrusting, øving og trening i Heimevernet.

Eit eksempel på godt arbeid for å behalda personell i Forsvaret er Midt-Troms Karrieresenter. Å behalda personell er særleg viktig i Nord-Noreg, som er i ferd med å få eit pendlarforsvar. SV føreslo difor å oppretthalda støtta til karrieresenteret. Me er glade for at dette også er ein del av budsjettforliket med regjeringa.

SV føreslår meir pengar til flystasjonen på Andøya og Luftforsvarets skulesenter på Kjevik. For at Forsvaret framleis skal kunna ha aktivitet på Andøya, trengst det militært vakthald og sikring med teknisk støttepersonell og støttefunksjonar. No hastar det verkeleg med å avklara for dei tilsette at dei har arbeid der framover. På Kjevik utdannar dei flyteknikarane i Forsvaret, ein kompetanse som det allereie er kritisk mangel på. Ei flytting av utdanninga til Værnes vil innebera ei ytterlegare svekking av fagmiljøet og i praksis setja mange fly på bakken. SV meiner difor at skulesenteret må bli verande på Kjevik.

Den ekstreme fattigdomen aukar, og meir enn 50 utviklingsland står i ei djup gjeldskrise. Dei humanitære behova har auka dramatisk det siste året. Likevel kuttar mange rike land støtta til det globale sør. Difor er det ekstra viktig at Noreg, som har store inntekter frå sal av olje og gass, opprettheld minst 1 pst. av nasjonalinntekta til internasjonal solidaritet. For det første vil pengane koma godt med. For det andre vil det vera eit viktig signal til resten av verda om at solidaritet og samarbeid ikkje berre er tomme ord.

I SV sitt alternative statsbudsjett vidarefører me den ekstra oljepengebruken på 5 mrd. kr som Stortinget vedtok i år, til utviklingsland som er spesielt ramma av konsekvensane av krigen i Ukraina. SV har dermed lagt fram eit utviklingsbudsjett på over 1 pst., og dei fem milliardane bruker me på å styrkja den humanitære innsatsen. Krigen mot Gaza skaper enorme humanitære behov, og Noreg bør ta ei leiarrolle i ein global dugnad der.

Sosiale bevegelsar spelar ei avgjerande rolle i arbeidet for utjamning og demokrati. Når demokratiet er på vikande front mange plassar i verda og folkeretten og menneskerettane står under sterkt press, er støtte til sivilsamfunn ei god investering. I SV sitt alternative statsbudsjett styrkjer me støtta til sivilsamfunn med heile 1 500 mill. kr.

Det er på høg tid at Noreg går i spissen for å kjempa mot global ulikskap. Det bør gjerast gjennom målretta arbeid mot skatteparadis og ved å redusera skadeleg og illegitim statsgjeld. Ved at utviklingsland får behalda ein større del av verdiskapinga sjølv, vil dei bli mindre avhengige av bistand. I forliket om nysalderinga aukar difor regjeringspartia og SV satsinga på Skatt for utvikling.

Det er ikkje det alternative budsjettet til SV som blir vedteke i dag. SV røystar for budsjettforliket med regjeringa. Me vil fortsetja å arbeida for meir internasjonal solidaritet og eit sterkare forsvar av demokrati, menneskerettar, suverenitet og folkerett – både her heime og internasjonalt.

Stine Westrum (R) [17:58:36]: Vi må dessverre konstatere at verden ikke ble et tryggere eller mer humant sted i 2023 enn den var i 2022. Russlands ulovlige og brutale okkupasjon av Ukraina fortsetter, og den ukrainske motstanden mot russisk imperialisme trenger Norges hjelp kanskje mer enn noen gang. Mot slutten av året var vi vitne til et grufullt angrep mot sivile israelere, og nå en israelsk utbombing, utpining og fordrivelse av sivile på Gazastripen som savner sidestykke. Lenger nede i nyhetsbildet finner vi en rekke andre dødelige konflikter, i land som Myanmar, Sudan og Etiopia, og en verden hvor autoritære regimer fester grepet og respekten for menneskerettigheter og folkeretten svinner hen. I en mer voldelig og autoritær verden, hvor stormaktenes kniving blir stadig mer direkte, bør et lite land som Norge bruke alle midler vi har, til prinsipielt å forsvare folkeretten og til å avhjelpe nød.

De humanitære behovene først: FNs kontor for koordinering av humanitær bistand, OCHA, har kartlagt 364 millioner mennesker med behov for nødhjelp og har konkrete planer for å bistå 250 millioner av dem. For å få til det mangler det 41 mrd. dollar. Det er altså et mye større gap mellom behov og midler enn det FN registrerte i fjor. Derfor vil Rødt bevilge 1,5 mrd. kr mer til global nødhjelp enn det regjeringen la opp til i sitt budsjettforslag. I tillegg vil vi øke kjernestøtten til FNs matvareprogram med 1 mrd. kr.

I prosessen rundt fjorårets ettårige støtteprogram til land i sør fikk vi heldigvis grundig etablert at bistand som går ut av landet, ikke driver opp renter og priser her hjemme i Norge. Det, pluss de store inntektene fra norsk olje og gass, taler for at vi investerer dem i å avhjelpe nød og konflikter globalt.

Når det gjelder mer langvarige behov, vil Rødt umiddelbart sette av ytterligere 200 mill. kr til gjenoppbygging av Gazastripen samt 600 mill. kr til FNs utviklingsprogram. Situasjonen på Gazastripen er imidlertid så grotesk og det tett befolkede området så grundig lagt i grus av det israelske militæret at gjenoppbyggingen av sivil infrastruktur vil ta mange, mange år. Det vil derfor trenges et forlik på Stortinget om et flerårig program for gjenoppbygging etter modell av Stortingets arbeid med Nansen-programmet for Ukraina, som Rødt, Miljøpartiet De Grønne og SV har lagt fram forslag om, og som behandles over nyttår.

Langvarig vil også arbeidet bli med å gjenreise Norges forsvarsevne. Gjennom 1990-tallet og 2000-tallet var den rådende tanken at en bakkeinvasjon fra Russland ikke var realistisk og ikke skulle være dimensjonerende for Forsvaret. I stedet skulle vi satse på mobile styrker, spesialsoldater og bombefly, som vi brukte langt utenfor vårt eget hjemmeområde. Resultatet ser vi i forsvarskommisjonens rapport: Norge har i dag et lite og grunt forsvar. Bemanningen er på et minimum, og dybden er minimal.

Skal vi klare å forsvare vår egen suverenitet, bevare freden i nord og sette premisser for den militære aktiviteten på vårt territorium, kommer vi ikke utenom en kraftig oppgradering av den nasjonale forsvarsevnen. Rødts øverste prioritet er økt bemanning, økt bruk av reservister og et kraftig utvidet luftvern. Derfor vil vi bevilge én milliard ekstra til å opprette en moderne reservistordning i forsvarsgrenene, og vil vi bevilge 1,5 mrd. kr til luftvern, som monner. Utover økningen regjeringen legger opp til, vil Rødt ha 600 flere årsverk i Forsvaret. I tillegg ønsker Rødt at Stortinget bevilger pengene som trengs til 5 000 flere soldater i Heimevernet. I lys av sabotasjen vi har sett i Østersjøen, haster det dessuten med å gjenopprette kapasiteten som lå i Sjøheimevernet, pluss i Heimevernets kontraterroravdeling HV-016.

Guri Melby (V) [18:03:18]: Venstre vil alltid kjempe for mer forpliktende internasjonalt samarbeid, både fordi global solidaritet er et liberalt ansvar, og også fordi det tjener våre egne interesser. Samarbeid på tvers av landegrenser krever at vi stiller opp når behovene er store, og det er det ingen tvil om at de er nå. Verden står i mange kriser samtidig. Ukraina kjemper fortsatt tappert mot et aggressivt og autoritært Russland, mens krigen i Gaza medfører enorme sivile lidelser som skaper global avmakt.

De globale krisene og deres påvirkning på verdensøkonomien har medført tre tapte år for global utvikling siden 2020. Det er i dag 700 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom, og verdenssamfunnet ligger ikke an til å nå målet om å eliminere ekstrem fattigdom innen 2030. Demokrati er også i tilbakegang. Nivået på demokrati som den gjennomsnittlige verdensborger levde under i 2022, var tilbake på 1986-nivå. For første gang på to tiår hadde verden i 2022 flere autokratier enn demokratier.

Derfor har det aldri vært viktigere for Venstre å prioritere nettopp global solidaritet. Det innebærer bl.a. at Norge må oppfylle 1-prosentmålet for bistand. I vårt alternative budsjett har vi økt bistandsbudsjettet med over 3 mrd. kr. Mens krigen i Ukraina rammer verdens fattige, tjener Norge på høye energipriser. Vi har et særegent ansvar for å dele noe av vår store velferd med dem som har minst. Hvis vestlige land senker våre ambisjoner for en global utvikling som fremmer velstand, menneskerettigheter og demokrati, vil land som Kina og Russland utnytte vakuumet som følger. Jeg syns det er skuffende at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tenker annerledes og legger opp til et budsjett som bryter med 1-prosentmålet akkurat i år.

Å gi flere barn skolegang er Venstres største prioritering i vårt budsjettforslag på bistandsfeltet. Samtidig prioriterer vi å øke den humanitære bistanden og klimabistanden, gi mer støtte til Palestina og fremme sivilsamfunn, menneskerettigheter og seksuell og reproduktiv helse.

Det har vel sjelden heller opplevdes som at bistandsbudsjettet og det som skjer i verden, har like stor direkte relevans for forsvarsbudsjettet. Det er en ustabil sikkerhetssituasjon i verden, og det påvirker oss direkte. Dette er bakteppet når Venstre foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 3,14 mrd. kr. Av det er totalt 2,5 mrd. kr innrettet mot å avhjelpe Ukrainas forsvarskamp direkte eller indirekte.

Nå når krigen i Ukraina går inn i sitt tredje år, er det dessverre økt usikkerhet om hvorvidt vestlige land greier å dekke Ukrainas militære behov. Det er ingen tvil om at forsvarsindustriell produksjonskapasitet er en flaskehals det haster å utbedre. Det nytter ikke å planlegge for milliardanskaffelser til Ukraina eller oppfylling av egne lagre for stridsavgjørende ammunisjon om ikke forsvarsindustrien er rigget for å kunne produsere tilsvarende. Derfor har vi i vårt alternative budsjett foreslått å bevilge 1,1 mrd. kr i investeringsstøtte til Nammo. Det trengs en resolutt satsing i stor størrelsesorden på å øke europeisk industriell kapasitet, og Nammo spiller en nøkkelrolle i europeisk produksjon.

Vi lever i en tid der vi må stå opp for friheten. Krigen i Ukraina er et vannskille som har vist oss at frihet, demokrati og selvråderett ikke kan tas for gitt, det må forsvares. Skal Norge være med på å ta Europa og NATO framover i møte med autoritære stater med territorielle ambisjoner, må Norge gjøre sitt for å bidra til sikkerheten i alliansen og nasjonalt. Vårt forsvar er ikke tilpasset den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten vi lever i. Forsvarskommisjonens rapport, FFIs forsvarsanalyse og Forsvarssjefens fagmilitære råd slår alle utvetydig fast at Norges forsvar har store mangler som krever satsing og utbedring.

I tillegg til Ukraina og forsvarsindustrien foreslår Venstre en satsing på personell og på tiltak som utdanning, bokvalitet og andre insentiver som gjør at vi klarer å rekruttere og beholde de viktige folkene våre i Forsvaret. I tillegg er det viktig å øke trenings- og aktivitetsnivået i Heimevernet, slik at vi trener tilnærmet hele styrken, ikke bare deler av den, og å sikre at HV-personellet utrustes med det materiellet og den bekledningen de trenger.

Jeg vil på det aller sterkeste understreke viktigheten av økt støtte til Ukrainas krigføring. Vi må legge til grunn at Europa framover trenger å ta en større andel av den økonomiske byrden for å sikre Ukraina seier – ikke fordi de fortjener hjelp, men fordi de kjemper en kamp på vegne av oss alle. I sakene nr. 18 og 19 har vi derfor levert forslag som vil føre til en økt støtte til Ukraina på 9 mrd. kr. Disse vil jeg redegjøre for nærmere i et eget innlegg, men jeg fremmer forslagene nå.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [18:08:31]: Jeg tar ordet for å ta opp et løst forslag som Miljøpartiet De Grønne har fremmet i dag, og som jeg håper vi får flertall for.

Det var sterkt å høre president Zelenskyj tale til Stortinget forrige onsdag. Han er på reise fordi Ukraina trenger vår støtte. Putin satser på at verden skal glemme krigen og ikke bry seg om å stå opp for vår felles frihet og våre felles rettigheter. Derfor er det tid for å øke bevilgningene til Nansen-programmet, slik også Venstre har tatt til orde for. I en situasjon der den økonomiske støtten fra USA og EU er under press, er Norges bidrag viktigere enn noensinne.

Miljøpartiet De Grønne har flere ganger foreslått å etablere et solidaritetsfond finansiert av ekstrainntektene Norge har fått av ekstraordinært dyr olje og gass som følge av Putins energikrig. Fondet skulle dekke støtte til Ukraina under krigen, gjenoppbygging den dagen krigen tar slutt, støtte til Europas omlegging vekk fra fossil energi og støtte til utviklingsland som sliter med ringvirkningene av krigen, som høye kornpriser. Miljøpartiet De Grønne var glade for at flere av disse prinsippene ble kopiert i regjeringens forslag til Nansen-programmet, selv om beløpet på 75 mrd. kr over fem år ikke er så veldig stort sammenlignet med de 2 000 mrd. kr som Norge har tjent ekstra i løpet av to år, eller sammenlignet med behovet i Ukraina nå og i framtiden.

Frankrike og Latvias presidenter, EU-kommisjonen, norske økonomer, industrikjempe Johan H. Andresen og næringslivstopp Kristin Skogen Lund er blant dem som har ment at Norge bør dele en stor del av disse ekstrainntektene.

Miljøpartiet De Grønnes opprinnelige forslag viser at Norge har mulighet for å bidra mer i en skjebnetid for Europa. Støtten til Ukraina er ikke garantert, nå som flere land vurderer å gi mindre midler. Ungarn har forsøkt å blokkere over 500 mrd. kr fra EU. At Norge øker sin støtte, vil være med på å legge press på øvrige land om å opprettholde engasjementet for Ukraina. Derfor foreslår Miljøpartiet De Grønne å øke bevilgningene til Nansen-programmet med 25 mrd. kr til bruk i 2023 og 2024, og håper at Stortinget, i lys av den svært alvorlige situasjonen i Ukraina, vil bli med på å øke rammene for Nansen-programmet.

Dette er fortsatt bare en brøkdel av hva Ukraina trenger, og Norge som har tjent så mye penger på grunn av denne krigen, kan bidra ytterligere med å gå foran og vise at vi ønsker å øke rammene nå, fordi Ukraina trenger det, og fordi situasjonen har endret seg. Derfor håper jeg også at regjeringen vil ta initiativ overfor Stortinget til å øke rammene for Nansen-programmet. Vi ser jo at det Norge har gjort – og det har også flere medlemmer av regjeringen og Stortinget sagt fra denne talerstolen – har en effekt på andre. At vi har et flerårig program, har inspirert andre til også å få det, og det er enda viktigere nå enn før.

Som generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg har sagt: Norge betaler for krigen i Ukraina med kroner og øre, mens ukrainerne betaler med sitt liv. Og med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag i sak nr. 18.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [18:12:12]: God advent, president, om vi kan si det, sånn som situasjonen er rundt oss i verden akkurat nå. Advent – ja, det er virkelig mange som venter på fred i disse dager, i Gaza og i Ukraina, men også på mange andre steder vi ikke hører så mye om i nyhetsfeeden vår.

I Kongo anslås det at så mange som 6 millioner er drept på vel 20 år. I deler av landet ser vi nå at situasjonen forverres igjen, det siste året. Det er 5 millioner på flukt. Hadde det vært Norge vi snakket om, ville vi altså vært utslettet, fordrevet og tømt to ganger.

I Sudan, der situasjonen er katastrofal, er det 7 millioner på flukt siden krigen brøt ut i april. Halvparten av befolkningen trenger akutt nødhjelp, og 14 millioner – ja, du hørte riktig – 14 millioner av dem er barn. Av det vi ser som ikke blir dekket av mediebildet, er etnisk rensing, seksuelle overgrep som våpen og utrolig alvorlige brudd på barns rettigheter.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, det er så helt avgjørende at vi bidrar og gjør det vi kan og har forpliktet oss til.

Med nye 984 mrd. kr i inntekter fra olje og gass i år vil Norges enorme profitt over to år være på rundt 1 700 mrd. kr. Det skjer altså samtidig som store deler av verden opplever økonomiske kriser og klimakriser og der uro, konflikt og krig forsterker og forverrer situasjonen.

Ni av ti land i verden har altså opplevd tilbakegang i det en kan kalle menneskelig utvikling det siste året. Mer enn 100 millioner mennesker er på flukt. Og igjen: Klimakrisen frarøver livsgrunnlaget til stadig flere mennesker. Vi har også hørt nye tall knyttet til sultkrisen – at den vokser dramatisk. Det er virkeligheten.

Tross alt dette har altså regjeringen og SV valgt å ikke nå bistandsmålet på 1 pst. Det kan ikke ses på en annen måte enn at bistand og humanitær hjelp har blitt en salderingspost for å få resten av budsjettet til å gå opp. Det mangler i alle fall over 2 mrd. kr – mangler. Dette er et valg. Når regjeringen og SV nok en gang går bort fra det målet, gjør de det i strid med tidligere stortingsvedtak og i strid med sin egen regjeringserklæring. Det er uforståelig i en tid som denne.

Jeg må si jeg er særlig skuffet over at SV som regjeringens budsjettpartner har valgt å ikke prioritere dette i sine budsjettforhandlinger. Vi har ofte stått sammen med SV i den kampen, men her svikter de. Ikke så mye som bitte litt utestemme og kaos har det vært. Vi hørte også Støre tidligere i ettermiddag være glad for at ingen slamret med dørene. Det kan være behagelig, men det er noen som blir rammet av at det ikke blir prioritert.

Allerede før budsjettforhandlingene varslet SVs leder i Vårt Land at de ikke ville redde bistanden i forhandlingene. Nå vet vi resultatet. Bistandsmålet røk, og SV ville ikke ta ansvar. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er skadelig og arrogant i møte med mange av dem som ikke får tilgang til utdanning, der vi kunne ha bidratt og hjulpet. Det er altså de prioriteringene vi ville gjort, men som SV ikke valgte. Jeg minner om at Kristelig Folkeparti vant fram i åtte år som budsjettpartner og i regjering. Her gir Sosialistisk Venstreparti opp etter bare to år.

I vårt alternative statsbudsjett foreslår vi en økning av bistandsbudsjettet på 8 049,9 mill. kr, sammenlignet med regjeringens forslag. Det innebærer at andelen som går til internasjonal solidaritet, økes til nesten 1,1 pst. – fordi det trengs, og fordi vi kan – også uten at det fører til økt oljepengebruk. Vi har prioritert.

Norsk bistand utgjør en forskjell. Humanitære bidrag har reddet liv, reduserer lidelse og bidrar virkelig der det trengs mest. I februar i år ble derfor et bredt flertall av partiene på Stortinget enige om 5 mrd. kr til en ekstrabevilgning til utviklingsland i sør som er særlig rammet av Ukraina-krigens globale ringvirkninger. Det var bred enighet om at sørpakken ikke var inflasjonsdrivende for norsk økonomi, noe både finansministeren og statsministeren etter hvert bekreftet. Derfor er det ekstra underlig og skuffende at regjeringen og SV ikke vil videreføre sørpakken i 2024.

Vi har altså videreført den i vårt alternative statsbudsjett. Det var viktig at det kom i tillegg til økningen på 1 pst. Vi retter altså først opp kuttene til utdanning, legger inn igjen satsingen til sårbare grupper, ikke-smittsomme sykdommer og global mental helse, og får rom til å prioritere sivilsamfunn, forsterke og tydeliggjøre den fattigdomsreduserende profilen på budsjettet m.m. – og så sørpakken som en naturlig konsekvens av pandemien.

Jeg begynte med å minne oss om at det er advent og ventetid. Jeg skulle ønske Stortinget opprettholdt den standarden som er satt. Kristelig Folkeparti vil i alle fall ikke vike unna og prioriterer det.

Utenriksminister Espen Barth Eide [18:17:34]: I forrige uke besøkte president Zelenskyj Norge, som kjent. Han var her i salen og holdt en tale til en samstemt forsamling. Vi møtte ham til middag rett i etterkant, og han ga veldig tydelig uttrykk for at det å besøke et land hvor støtten er stor, unison og langsiktig, varmet veldig. Jeg tror det varmet spesielt mye på akkurat den dagen fordi han var mellom en litt krevende reise til USA og et litt krevende møte for ham, for å si det forsiktig, i EU, om både videre pengestøtte og åpning for mulige medlemskapsforhandlinger. Nå vet vi at det siste gikk bedre enn han fryktet. Det første lar vente på seg, og det er fortsatt uklart rundt videre amerikansk støtte.

At vi både allerede har denne brede, unisone støtten til Nansen-programmet over fem år og var i stand til å framskynde noen av utbetalingene, slik at man kunne fylle på i en veldig krevende situasjon, er svært viktig. Jeg har lyst til å uttrykke hvor viktig det er, sett fra utenriksministerens ståsted, at det er så bred støtte til dette i denne salen, og at alt tyder på at det er varig. Dette er i vår egeninteresse. Det er solidaritet med det ukrainske folk og den politiske ledelsen i Ukraina, men det er også i vår egeninteresse at Ukraina lykkes i å overleve som selvstendig og fri nasjon, for på den måten står man også opp for grunnleggende prinsipper i utenrikspolitikken. Den støtten er sivil, militær, langsiktig, strategisk, og den blir til i nær dialog med dem som er valgt til å styre Ukraina.

Litt senere i forrige uke hadde vi besøk av et knippe sentrale arabiske og muslimske utenriksministre som har invitert seg selv til en rundtur til USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland, og som nå også besøkte Norden og – på mitt initiativ – Benelux-landene. Det de arbeider med, er nettopp tanker om en mulig plan for veien videre fra den tragiske situasjonen vi er i akkurat nå – først, selvfølgelig, gjennom en slutt på kamphandlingene, men etter hvert om hvordan man kan reetablere troen på en palestinsk stat og styrke de palestinske selvstyremyndighetene, nettopp slik at man marginaliserer Hamas internt på palestinsk side og etter hvert igjen kan få en situasjon hvor en israelsk og en palestinsk partner kan snakke sammen om veien framover.

Representanten Tybring-Gjedde mente at dette kanskje ikke var i norsk egeninteresse. Det mener jeg at det er, ikke fordi vi skal kunne ha møter i Oslo og andre steder i verden, men fordi denne konflikten kan ramme oss på måter vi kanskje ikke først overskuer. En direkte forlengelse av den konflikten vi nå ser, er nettopp det som utløste at vi i dag annonserte at vi takker ja til spørsmålet om å styrke vår deltakelse i det som heter Combined Maritime Forces i Rødehavet.

Som kjent er Rødehavet sett sørfra og oppover innseilingen til Adenbukta og til bl.a. Israel, men også opp til Suezkanalen. Det er en helt sentral del av det internasjonale transportsystemet. Det at det er stadig flere angrep der, er et alvorlig problem for verden, og det er til enhver tid et førtitalls norskkontrollerte skip inne i dette området som nå er utsatt for en alvorlig trussel. Det er helt rimelig at vi bistår militært. Det er også helt rimelig at vi bistår i å se på om vi kan bidra til å løse den bakenforliggende konflikten som dette faktisk er en del av. Dette er i god norsk utenrikspolitisk interesse.

Det er det også å bidra til globale fellesgoder. Begynnelsen av uken som gikk, tilbrakte jeg for min del i Dubai på COP28, et klimatoppmøte som endte godt, som for første gang understreket betydningen av å bevege seg vekk fra fossile brensler og få til en energiomstilling for å holde verden under 1,5-gradersmålet. For å få til det trengs det både støtte, innovasjon og omstilling i våre land, men også støtte til at andre land lykkes med sin omstilling. Det var helt nødvendig at de rike landene bekreftet sin interesse for å bidra til klimatilpasning og klimaomstilling i utviklingsland, for at vi skulle komme dit, og løse et globalt fellesgode. Dette er helt sentrale problemstillinger i verden som berører Norge direkte. Derfor er jeg glad for at Norge kan ha en aktiv utenrikspolitikk og midler til å finansiere det.

Statsråd Bjørn Arild Gram [18:36:33]: I budsjettet for 2024 forsetter Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen den systematiske styrkingen av Forsvaret, samtidig som det omfattende Nansen-programmet til støtte for Ukrainas forsvarskamp følges opp. Skal vi sikre Norges trygghet, må vi nå bruke mer ressurser på forsvar, sikkerhet og beredskap. Regjeringen har forpliktet Norge på NATOs 2-prosentmål, og ligger før skjema til nå dette i 2026.

Forsvarsbudsjettet for neste år har en tydelig profil. Vi har helt siden krigen i Ukraina brøt ut, prioritert å øke vår forsvarsevne på kort sikt, samtidig som vi forbereder Forsvaret på vekst videre framover. Disse prioriteringene fortsetter til neste år. Det er ubalanser mellom materiellinvesteringer, tilgjengelig bygningsmasse og personell og kompetanse i gjeldende langtidsplan. Her ble det tatt for stor risiko fra forrige regjering. Det er derfor en hovedprioritet for regjeringen særlig å styrke innsatsen rettet mot folkene i Forsvaret. Vi forserer oppbemanningen, slik at Forsvaret vokser raskere, og det er satt inn tiltak for å beholde flere i Forsvaret. Samtidig fortsetter vi å øke utdanningskapasiteten. Her har det opplagt vært behov som har vært undervurdert tidligere, men vi tar grep for å sikre mulighetene for vekst framover. Jeg gjør oppmerksom på at Forsvaret, etter at budsjettet ble lagt fram, har justert sitt forslag til hvordan utdanningskapasiteten skal utvikles til neste år, og jeg sendte før helga et brev til komiteen om det.

En viktig del av satsingen på personellet handler om nok og god nok bygningsmasse for bl.a. innkvartering. Det er – igjen – et svært undervurdert område i gjeldende langtidsplan. I alle budsjetter etter regjeringsskiftet har Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen trappet opp vedlikeholdsinnsatsen for personellrettet EBA. Oppussing av kaserner og kvarter, som har pågått siden 2022, kommer nå tusenvis av soldater og ansatte til gode, og vi øker samtidig investeringene til boliger og kvarter. Blant andre viktige satsinger i budsjettet for neste år vil jeg trekke fram økte ressurser til forsyningsberedskap og større vekt på tilrettelegging for alliert mottak og forsterkning. Dessuten satser regjeringen betydelig på en militær romsatsing på Andøya. Romdomenet blir svært viktig framover, og vi legger nå et godt grunnlag for en videre satsing på dette i Forsvaret, samtidig som vi også posisjonerer Norge mot allierte og partnere.

Jeg vil også kort kommentere nysalderingen og innstillingen fra komiteen. Det har vært betydelige og uforutsette merutgifter i 2023-budsjettet. Dette er særlig knyttet til pensjonsutgifter, drivstoff og konsekvensene av en svekket krone. For å håndtere dette er det gjort noen mindre tilpasninger av aktivitetsnivået i Forsvaret, og omprioriteringer med utgangspunkt i ledig likviditet i investeringsbudsjettet. Men dette er ikke nok, og regjeringen har ønsket å skjerme Forsvaret for tiltak med større konsekvenser. Derfor er Forsvaret prioritert i nysalderingen med en betydelig rammeøkning i tillegg.

Regjeringen legger også fram seks materiellinvesteringsprosjekter for godkjenning. Jeg har registrert at flertallet i komiteen har kritiske merknader til framleggingen av disse prosjektene for godkjenning i nysalderingen. Det stiller jeg meg noe undrende til. Bortsett fra ett prosjekt er de knyttet til gjenanskaffelser av materiell som er donert til Ukraina. Regjeringen ønsker gjenanskaffelser av donert materiell så raskt som mulig, og nysalderingen var første anledning til å gå til Stortinget etter at beslutningen om donasjoner var fattet.

Prosjektet for utvikling av nytt sjømålsmissil er viktig for vår framtidige evne til å bekjempe sjømål på lange avstander, og er sentralt i utviklingen av det stadig bedre forsvarssamarbeidet med Tyskland. Siden dette er et prosjekt med høy risiko, legger regjeringen opp til en trinnvis godkjenningsprosess i Stortinget. I denne omgangen handler det om godkjenning av designfasen av prosjektet. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med videre utviklingsfaser etter denne innledende designfasen.

Etter at nysalderingen ble lagt fram for Stortinget, har regjeringen konkludert med ytterligere luftverndonasjoner til Ukraina. Det er behov for gjenanskaffelser og bestillinger fra industrien, og det ønsker vi å gjøre så raskt som mulig. Det ble for krevende å få lagt fram en sak om dette for Stortinget nå før jul, og jeg tar derfor sikte på å komme tilbake med en egen sak om dette på nyåret.

Avslutningsvis vil jeg i justis- og beredskapsministerens fravær bemerke den brede politiske enigheten om hovedlinjene i svalbardpolitikken. En samlet komité understreker i innstillingen at de overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast, og at forvaltningen av Svalbard skal være forutsigbar og bære preg av kontinuitet. Regjeringen vil legge fram en ny melding til Stortinget om Svalbard til våren.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [18:53:22]: Vi legger et dramatisk år bak oss. Verden ser annerledes ut, og ikke minst har hvordan verden ser på oss, også endret seg. Den støtten og velviljen som Norge og Vesten tidligere var vant til, er det nå lenger og lenger imellom. Det er mer fragmentering, det er mer polarisering og, ikke minst, de normative verdiene i internasjonal politikk, hva som omtales som moralsk, rett og galt, er annerledes. Dette er noe Norge taper på. Det er en trend som bør bekymre oss, for Norge har lenge kunnet nyte godt av at det er enighet om spillereglene. I stedet ser vi nå at de geopolitiske rammevilkårene er i endring. Det er mange utviklingsland som f.eks. stusser over hvorfor de skal støtte Ukrainas side i krigen mot Russland, de stiller spørsmål om Vestens reaksjoner på Gaza osv.

Da pandemien kom, følte mange av disse landene seg sviktet av vår del av verden. Dette er land i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika som ser stormaktsspillet som nå pågår, som en mulighet til å shoppe rundt. Da er det viktig å understreke at det er i Norges interesse å bidra til velfungerende internasjonalt samarbeid, dialog og respekt for folkeretten. Utviklingspolitikken kan og skal bidra til nettopp det.

Samtidig som dette skjer, opplever vi altså en verden som blir fattigere og farligere. Gapet mellom bistandsmidler og etterspurte midler blir større hver eneste dag, og vi ser store tilbakeslag. Fremst blant dem er bl.a. antall mennesker i verden som sulter. Drøyt 800 millioner mennesker er nå utsatt for sult.

Samtidig som de humanitære krisene øker i omfang, må vi også jobbe mer forebyggende. Derfor har regjeringen valgt å prioritere en utviklingspolitikk som vi vet virker på matsikkerhetsfeltet, nemlig en satsing på lokal matproduksjon og klimatilpasset landbruk og lokale verdikjeder. Det har vi gjort gjennom en egen strategi og gjennom å trappe opp vårt gode samarbeid med viktige internasjonale partnere, som WFP, FAO og USAID.

Regjeringen har også lansert en ny garantiordning på 5 mrd. kr for å bygge ut fornybar energi i utviklingsland. På den måten viser Norge vilje til innovasjon og til å utløse mer privat kapital for å få mer utvikling ut av offentlige bistandskroner.

Vi ser i verden i dag at mat brukes som våpen. Mat har trådt inn på internasjonale arenaer. Det var tema på World Economic Forum i Davos, på sikkerhetskonferansen i München og på COP-forhandlingene i Dubai. Nå setter Brasil kampen mot sult på G20s dagsorden, og det snakkes om hvilke konsekvenser det vil ha dersom land ikke lykkes i å brødfø egen befolkning. Den dagen folk sulter, går demokrati og samfunnsstruktur i oppløsning. Det ser vi gang på gang.

Jeg vil fortsette Norges satsing på en utviklingspolitikk som konsentrerer seg om et klimatilpasset, moderne og bærekraftig landbruk, som gir land mulighet til å oppnå matsuverenitet. Jeg vil satse videre på en utviklingspolitikk som legger til rette for at utviklingsland får tilgang til fornybar energi og investeringer i klimasmart teknologi. Regjeringen forener innsatsen for utvikling og klimapolitikk.

Beskjeden jeg får fra utviklingsland, er klokkeklar: Det globale sør ønsker å se at vi leverer løsninger som kan hjelpe dem i å møte utfordringene som klimaendringene byr på. Derfor er jeg utrolig glad for at COP-forhandlingene resulterte i et nytt fond for tap og skade, hvor Norge bidrar med 270 mill. kr. Hvis vi ikke møter utviklingslandenes utfordringer, kan vi heller ikke regne med deres støtte i den pågående globale tautrekkingen.

Norsk bistand er rettighetsbasert, den er verdibasert, enten vi investerer i matsikkerhet, i energi, i helsesystemer, i kvinners rettigheter eller i styresettspørsmål. Norsk bistand er ikke veldedighet. Målet er samfunnsendring og varige forbedringer av sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Trine Lise Sundnes (A) [19:13:14]: Det ser ikke ut til at verden blir noe tryggere sted å være i 2024. Statsbudsjettet for neste år søker å påvirke den globale samfunnsutviklingen i riktig retning.

Norge er en middels stor, åpen økonomi og en del av Europa. Det er et faktum det ikke bare er umulig å ikke forholde seg til, men det er også uklokt. EØS-avtalen gir oss tilgang til EUs indre marked. Det er viktig når nesten 70 pst. av norsk eksport går til EU-land. Når over 610 000 mennesker her hjemme jobber med eksport i en eller annen form, er det avgjørende at vi er aktive fra norsk side for å sikre norske interesser og norsk konkurransekraft. At vi gjennom enigheten med EU om en ny periode EØS-midler viderefører og styrker arbeidet innen områder som grønn omstilling og innovasjon, rettferdig omstilling, lokal utvikling og sosial dialog, bidrar til å styrke de bilaterale forholdene mellom oss og mottakerlandene.

EØS-midlene til sosial og økonomisk utjevning er samlet i to ordninger – den ene finansiert av Norge alene, «Norway Grants», og den andre, «EEA Grants», med bidrag fra Island og Liechtenstein også. Fra norsk side får vil gjennom dette gode allierte i arbeidet for å fremme et grønt, inkluderende og konkurransedyktig Europa som også hensyntar norske interesser.

Metaller og mineraler er avgjørende for å kunne gjennomføre det grønne digitale skiftet. Norge er en stor produsent og eksportør av kritiske mineraler. Vi har en betydelig industriell produksjon og eksport av grafitt, aluminium, silisium og kobolt, for å nevne noen få. Regjeringens mineralstrategi skisserer fem områder som skal sikre at norsk gruveindustri blir mer sirkulær, at nye mineralprosjekter gjennomføres raskere, og at internasjonale partnerskap styrkes.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er opptatt av at norsk industri og andre aktører skal sikres adgang og likebehandling i de grønne markedene og omstillingene i Europa. Arbeidet med å fylle Grønn allianse med konkret samarbeid og innhold blir viktig for at Norge skal kunne ta markedsandeler. Europakommisjonens positive signaler om å starte forhandlingene om helseberedskap med Norge og øvrige EFTA-land er som et gledelig juletelegram å regne nå før jul. En avtale vil trygge befolkningen når en ny pandemi kommer. Det trengs.

Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for Europas og Norges sikkerhet. Russlands ulovlige krig i Ukraina forrykker sikkerhetspolitikken i Europa. EU og EUs medlemsland har så langt bidratt til å støtte Ukraina i størrelsesordenen 76 milliarder euro. Deres foreslåtte støttepakke, «Ukraine Facility», legger opp til 50 nye milliarder euro for perioden 2024 til 2027. At EU ikke klarte å lande en enighet om støttepakken sist uke og dermed må sette det på dagsordenen igjen over nyttår, er selvfølgelig ikke bra, men jeg er trygg på at EU-landene vil finne ut av det på nyåret.

Terrorbombing og målrettede overgrep mot den ukrainske sivilbefolkningen har ført til umenneskelige lidelser. Moskva fører en utslettelseskrig med uttalt hensikt å fjerne Ukraina som selvstendig stat og nasjon. Brutaliteten er et bevisst forsøk på å knekke Ukrainas utholdenhet, vilje og kampmoral, men hittil ser det ut til at russernes bestialske framferd har hatt motsatt effekt. Det ukrainske folk har vist en heltemodig forsvarsvilje. Måtte vinteren stå på deres side!

Norges støtte til Ukraina handler om å vise solidaritet med Ukraina, men det er også i vår egen interesse at Ukraina klarer å forsvare sitt land og sitt folk. Norges støtte til Ukrainas legitime frihetskamp er langsiktig og forutsigbar gjennom Nansen-programmet. Arbeiderpartiet er følgelig forberedt på at krigen vil kunne vare lenge, og vi vil støtte den ukrainske forsvarskampen så lenge det er behov for det.

Erna Solberg (H) [19:18:19]: Dette er en debatt om budsjettet for 2024, men det er også en debatt om salderingen for 2023. Statsråd Gram mente seg litt forurettet, eller forbauset, over en fellesmerknad som et flertall i opposisjonen er enige om. Jeg er nok litt mer forbauset over at statsråden er forbauset. For med salderingen fra denne regjeringen er det to departementer som fremstår med veldig spesielle forslag til nysaldering, og begge er på beredskapsområdet. Det ene er Justisdepartementets store – veldig store – overskridelser på politibudsjettet, som har skjedd i en periode hvor man burde hatt bedre kontroll. Det andre er kostnadsrammene knyttet til bestillingsfullmakter som man legger inn fra Forsvarsdepartementets side: en samlet kostnadsramme for prosjekter på nesten 20 mrd. kr i en proposisjon som er på to sider og har lite informasjon. Når da stortingsflertallet mener at dette burde ha kommet som en egen proposisjon og ikke vært en del av nysalderingen, er det for å få mulighet til å kunne gå grundig gjennom investeringsprosjekter. På våren har vi forslag til investeringsprosjekter til Stortinget som har en langt mindre kostnadsramme, og som går dypere inn i materialet enn det det gjør nå.

Så skjønner jeg at det kan være krise og vanskelige tider, men en del av disse prosjektene burde det vært mulig å ha gjennomarbeidet på en bedre måte. For eksempel: Det at vi lager nye Naval Strike Missiles, er jo ikke et helt nytt prosjekt. Det er en god innovasjonsutvikling, men det er også betydelig risiko knyttet til alle disse spørsmålene. Derfor har jeg lyst til å si at regjeringen påtar seg høy risiko når man går til Stortinget med så store prosjekter med så lite forarbeid. Oppfølgingen av disse er derfor veldig viktig, at det er dybdeinformasjon i de fremtidige proposisjonene som kommer til Stortinget. For det at Stortinget er velvillig og ønsker denne typen prosjekter, skal ikke kamuflere at jeg sjelden har sett mindre omfang for et større beløp, og jeg minner om at jeg har vært her ganske lenge.

Nå er det sånn at budsjettet for neste år er laget i en periode hvor vi lever i en av de mest ustabile tidene vi har hatt på lang, lang tid – med negativt fortegn. Vi har hatt ustabile tider de siste årene, men hvor ting har endret seg i positiv retning. Nå går det meste i feil retning. Derfor er det viktig at vi bygger opp under samarbeidet internasjonalt, at vi sørger for at vi har en tydelig strategi og en tydelig politikk – både for tilknytningen til og styrkingen av FN, og at vi sørger for at FN-organer fungerer, at vi sørger for at vi er tett tilknyttet EU, og at EU faktisk fungerer, og ikke minst at vår viktigste sikkerhetsgaranti, NATO, fungerer på en god måte. Alle de tre tingene er viktige. Men det er også viktig, og der har jeg lyst til å gratulere regjeringen, at vi er med i de ikke-formelle organisasjonene som eksisterer. Norge har nok en gang blitt invitert som gjesteland i G20, ikke så lenge etter forrige gang vi var der. Det er en betydelig og viktig arena, ikke minst i en tid der det er sånn at G20, G7 og andre organisasjoner kanskje lettere kan få til samarbeid enn det vi faktisk klarer å få til gjennom FN-organer – i organisasjoner der vi formelt ikke har makt, men der vi kan bidra betydelig til forpliktelsene. Derfor er min utfordring til regjeringen å informere oss bedre, ikke minst i starten på året, om hva som er vårt og Norges ambisjonsnivå, hva vi vil få ut av det å være gjesteland i G20, hvilke prioriteter vi legger inn i dette, og hvilken måte vi kan grunngi det på, også som en viktig del.

Jeg tror at det å jobbe internasjonalt er ekstremt viktig, også for å ta vare på norske interesser. Vi bør være et land som bekjemper ethvert forsøk på å tro at nasjonale bestemmelser hindrer at den internasjonale verden slår innover oss. Vi er et lite land med en åpen økonomi. Alt som skjer i verden, påvirker oss sterkt. Derfor er det viktig å være med på og forsøke å påvirke rammebetingelser, endringer og politikk internasjonalt, og det har regjeringen min fulle støtte til å fortsette å jobbe med. Det gjelder støtten til Ukraina, det gjelder støtten og arbeidet for at vi får en løsning på Gaza-krigen og krisen mellom Israel og Hamas. Det er viktig at vi finner løsninger på disse spørsmålene på en måte som stopper krigføringen og bidrar til mindre menneskelige lidelser, men at vi samtidig bidrar til at verden følger den positive trenden, istedenfor den negative trenden, som vi er inne i nå.

Ola Borten Moe (Sp) [19:23:53]: Det har ikke manglet på elendighetsbeskrivelser knyttet til utviklingen i året vi snart legger bak oss. Det er jeg helt enig i. 2023 er på så mange vis året som var så bratt.

La meg bare kort reflektere litt over det: Ukraina har gått dårligere enn det jeg tror mange av oss håpet på, i alle fall den motoffensiven som var varslet i vår. Vi opplever at vår egen verdensdel, Europa, taper internasjonal konkurransekraft. Det er viktig, for det betyr også at de liberale demokratiene i verden svekkes, både ute og her hjemme. Ikke minst ser vi det i form av mange av de valgresultatene som nå dukker opp rundt om i Europa.

Utviklingsministeren nevnte økende sult. Det er helt korrekt. For første gang på aldri så lenge går den pilen i feil retning. Det mener jeg understreker at uten økonomisk vekst og utvikling er det helt umulig å nå noen av bærekraftsmålene til FN. Det er internasjonalt som det er her hjemme – økt inflasjon og prisstigning rammer alltid dem som har minst fra før.

Vi opplever også økt spenning i Taiwanstredet, mellom Kina og Taiwan. Vi opplever dessverre manglende handlekraft fra EU og USA når det gjelder som mest. Så får vi håpe at det ordner seg i løpet av noen måneder. Det er på nytt massevis av terror og krig i Midtøsten, og viktigst er selvsagt konflikten, eller krigen, i Gaza. Og vi opplever sterkere kiving og forstyrrelse av de internasjonale verdikjedene. Nå sist er det Jemen det gjelder. Det er raketter og angrep på internasjonal handel og skipsfart i et område som er helt avgjørende for den globale handelen og dermed for den globale velstanden.

Når det gjelder Ukraina, mener Senterpartiet og jeg mener at Norge leverer, både absolutt og relativt, og det må være lov til å si at om alle hadde gjort som oss, ville det i hvert fall sett betydelig bedre ut. Det er heller ingenting å si på engasjementet, verken i denne salen eller i samfunnet for øvrig, hva gjelder krigen på Gaza. Det er få konflikter vi engasjerer oss så intenst i som akkurat den.

Så er det et par ting jeg mener vi trenger mer oppmerksomhet rundt. For det første trenger vi, også i Norge, å snakke mer om hvordan vi forbedrer vår egen konkurransekraft og øker vår egen verdiskaping. Det er viktig som en del av den grunnleggende samfunnskontrakten i ethvert samfunn. Jeg tror ikke det er mulig med et liberalt demokrati uten at man innfrir det. For det andre er det helt avgjørende for at vi skal klare å eksportere vår samfunnsmodell til resten av verden. Uten at vi lykkes med dette, kan vi heller ikke forvente at andre går om bord, og nå ser vi dessverre at det er flere mennesker som lever i ufrie samfunn enn på veldig, veldig lenge.

Jeg mener også at vi burde ha brukt noe mer tid på Iran. De har en finger med i det meste av det som skjer rundt oss, og som vi engasjerer oss imot. De sender våpen til Russland, som brukes i Ukraina. De gjør så godt de kan for å skaffe seg selv atomvåpen. De støtter opp under Hamas – på en måte som gjorde det mulig for dem å angripe Israel. De støtter Hizbollah, som truer den nordlige grensen til Israel, og som dermed truer hele stabiliteten i regionen. Det er de som sikrer Houthi-militsen i Jemen kapasiteter som gjør at de kan angripe internasjonal skipsfart, og de støtter opprørsgrupper både i Syria og i Irak på en måte som definitivt ikke er bra. I tillegg er det et repressivt regime som undertrykker egen befolkning, senest demonstrert gjennom fredspristildelingen nå i vår.

Jeg er veldig glad for regjeringens deltakelse i å sikre sikkerhet rundt det som nå skjer i Rødehavet. Der må vi gjerne trå til mer, og jeg sikker på at man følger årsakene tett. Men jeg er ikke like sikker på at rotårsaken til det som nå skjer i Jemen, er konflikten i Israel. Det kan like gjerne være et repressivt, svært undertrykkende, religiøst fanatisk regime i Iran som ikke blir tilstrekkelig korrigert – ikke av Norge, ikke av resten av verden. Så min utfordring går på å ta tak i Iran-problematikken, og jeg tror vi hadde hatt et bedre sted og en mye bedre verden uten mulla-styret i Iran.

Nils-Ole Foshaug (A) [19:29:10]: I lys av den forverrede sikkerhetssituasjonen er forsvarssjefen, forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen alle tydelige på at det er behov for en omfattende satsing på sikkerhet, forsvar og beredskap de neste tiår. Jeg tror det er klokt av oss å lytte til disse rådene.

Det er nå ett år igjen av gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren. Inneværende plan har styrket Forsvarets operative evne, men den la til grunn en altfor høy risiko i gjennomføringen. Anskaffelser er forsinket, utbygginger er blitt dyrere, etterslep på bygg og anlegg er stort, og det er utfordringer med å beholde og tilføre riktig personell og kompetanse. Man satset på at ting skulle gå enklere og at ting var billigere enn det de viste seg å være. Konsekvensene er at vår forsvarsevne ikke er slik den burde være.

Siden Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen tiltrådte har vi økt bevilgningene til Forsvaret. Regjeringen foreslår et forsvarsbudsjett for 2024 med en nominell økning på 15 mrd. kr sammenlignet med saldert budsjett for 2023. Det er en økning utover det som var planlagt i inneværende langtidsplan.

For 2024 prioriteres særlig flere folk i Forsvaret, styrking av beredskapslagre, styrking av Heimevernet, alliert mottak og situasjonsforståelse i nord. Det kommer 200 flere årsverk i Forsvaret, det blir flere utdanningsplasser, og det blir en økt satsing på bolig, kaserner og kvarter. Investeringer i materiell fortsetter og går til bl.a. F-35-kampfly, nye ubåter, overvåkingsfly, maritime helikoptre, artilleriammunisjon, luftvern og viktige IT-anskaffelser. Det aller viktigste med budsjettet for 2024 er at det danner et viktig grunnlag og en forutsetning for en videre oppbygging av Forsvaret i årene som kommer.

NATO-medlemskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk, og nå også med et samlet Norden i NATO, som åpner nye muligheter. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en forpliktende plan overfor NATO, hvor Norge innen 2026 skal bruke minst 2 pst. av BNP på forsvar. Dette er første gang en norsk regjering faktisk forplikter seg til 2-prosentmålet. Den forrige regjeringen hadde sju år på seg, men gjorde det ikke.

Norge vil støtte den ukrainske forsvarskampen så lenge det er behov for det. I en tid der vedtak lar vente på seg i både EU og USA, er Nansen-programmet av stor betydning. Jeg vil understreke at Norges bidrag til Ukraina også er med på å styrke det norske forsvaret. Våre egne styrker får verdifull trening og erfaringsoverføring i samarbeid med de ukrainske styrkene. Vi erstatter materiell som blir donert, med nytt og mer moderne materiell. Det viktigste av alt er at Nansen-programmet er et vesentlig bidrag for å styrke vår sikkerhet ved at det forhindrer at makt gir rett. Det skal ikke være sånn at den sterkestes rett gjelder, og at ulovlige angrepskriger lønner seg. Et slikt utfall vil kunne få svært alvorlige konsekvenser både i Europa og andre steder i verden.

Krigen i Ukraina har medført sterk internasjonal etterspørsel etter våpen og ammunisjon. Regjeringen har forsert anskaffelse av artilleriammunisjon for å gi Nammo forutsigbarhet for å gjøre investeringer i egen produksjonskapasitet og har besluttet å delta i ASAP, Act in Support of Ammunition Production. Dette er viktig for å utvide produksjonskapasiteten i Europa, og det trengs. Det vil også være noe norsk forsvarsindustri vil kunne dra nytte av.

Langtidsplanen for Forsvaret er det viktigste verktøyet vi stortingspolitikere har for å løse sikkerhetsutfordringene. Den neste langtidsplanen blir Norges viktigste forsvarsplan siden etterkrigstiden. Jeg ser fram til et godt samarbeid med alle i denne prosessen. I krevende tider er det viktig at vi i forsvars- og sikkerhetspolitikken finner sammen, til det beste for landet.

Ingjerd Schie Schou (H) [19:34:20]: Høyre har levert et ansvarlig alternativt budsjettforslag som tydeliggjør at vi er et parti som evner å gjøre reelle prioriteringer. Når vi gjør reelle prioriteringer, skal vi bruke mer penger på noe, men vi må også mindre penger på noe annet.

Vi prioriterer å styrke Forsvaret. Statens viktigste oppgave er å gi innbyggerne trygghet og sikkerhet. På bistandsfeltet har vi også gjort noen tydelige prioriteringer. President Zelenskyj sto i denne sal for under en uke siden og klargjorde med all mulig tyngde hvilke krefter som er rettet inn mot å nedkjempe demokrati og frihet. Høyre er stolte over å ha medvirket til enigheten om Nansen-programmet. Det er på sin plass at Ukraina nå er største mottakerland av bilateral norsk bistand.

I skyggen av krigene i Ukraina og Gaza foregår det fortsatt flere langvarige og i større eller mindre grad glemte konflikter, hvor barn, kvinner og menn mister livet, blir fordrevet fra sine hjem og blir kastet ut i sult. Antallet mennesker i verden som trenger humanitær bistand, økte fra 274 millioner i fjor til 363 millioner i år.

Høyre prioriterer derfor en økning av bevilgningen til nødhjelp og humanitær bistand med 100 mill. kr. Vi prioriterer også å øke den fleksible kjernestøtten til Verdens matvareprogram med 100 mill. kr. Det kan f.eks. gi mat til 280 000 mennesker i to måneder.

Høyres engasjement for utdanning for verdens fattige tør være kjent. Utdanning er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for styrket realisering av alle menneskerettigheter og en bærekraftig utvikling. Verdensbanken påpekte i fjor, i likhet med en annen representant her i dag, at syv av ti tiåringer i verden ikke kan lese og forstå en enkel tekst. Kutt i utdanning rammer de som har det hardest i utgangspunktet.

De som ikke får skolegang, er betydelig mer utsatt for dårlig helse og får mindre innflytelse over beslutninger som angår dem selv. Situasjonen er verst for jenter. Regjeringen skriver i sitt budsjettforslag at forekomsten av uønskede graviditeter og barneekteskap har økt etter covid-19-pandemien. Det er foruroligende at Støre-regjeringen har kuttet støtten til utdanning til under halvparten av det nivået den var på under Solberg-regjeringen. Høyre foreslår i sitt alternative statsbudsjett for 2024 å øke støtten med 100 mill. kr.

Krigene jeg har nevnt tidligere, utfordrer det multilaterale systemet som har tjent Norge godt i flere år. Norge bør fortsette å være en tydelig og konstruktiv støttespiller for FN. I vårt alternative budsjett foreslår Høyre å øke bevilgningen til FNs stedlige koordinatorer med 30 mill. kr. Å øke kjernestøtten til dem vil gi et styrket og mer samstemt FN, og det vil øke kapasiteten deres til å dele informasjon og bygge tillit til FNs arbeid.

Innenfor FN-systemet prioriterer vi å øke støtten til UNICEF med 50 mill. kr. Det bidrar til å opprettholde vaksinasjonsgrad, utdanning, ernæring og beskyttelse av verdens mest sårbare barn. Videre foreslår vi å øke kjernestøtten til FNs befolkningsfond med 50 mill. kr. Det vil styrke tilgangen til familieplanlegging, redusere mødre- og barnedødelighet og gjøre UNFPA – FNs befolkningsfond, som særlig arbeider med seksuell og reproduktiv helse – bedre i stand til å bekjempe kjønnsbasert vold og skadelige skikker som kjønnslemlestelse, barneekteskap, tidlig ekteskap og tvangsekteskap.

Jeg er klar over at det er blitt rettet kritikk mot noen av de kuttene Høyre har foreslått. Da har jeg lyst til å gjenta det jeg startet med å si, nemlig at Høyre tar på alvor at skal vi gjøre mer av noe, må vi gjøre mindre av noe annet. Vi mener det er riktig at Norge skal være en stor bidragsyter innen den globale utviklingspolitikken, men vi er mer opptatt av gode resultater av bistanden enn at den for enhver pris skal nå 1-prosentmålet. Det er velkjent at det ofte foretas store bistandsutbetalinger mot slutten av året nettopp for å nå dette prosentmålet. Derfor har vi foreslått at de største kuttene skal være på poster hvor bevilgningene har blitt økt mye etter at Støre-regjeringen tiltrådte, og hvor en stor del av utbetalingene de siste årene har skjedd i november og desember.

Hårek Elvenes (H) [19:39:28]: Det bør være et uangripelig utgangspunkt å legge regjeringens egen faktaboks til grunn når man skal legge regjeringens forsvarsbudsjett under lupen i Stortinget:

«Det settes av 2,7 milliarder kroner i tråd med LTP-opptrappingen og 1,5 milliarder kroner til ytterligere styrkinger utover LTP.»

Dette gir et langt mer nyansert og riktig inntrykk av hva den reelle styrkingen i forsvarsbudsjettet er, enn de 15 milliarder kronene som regjeringen har kommunisert. La det være sagt: At Norge bidrar med 7,5 mrd. kr til Ukraina er sikkerhetspolitisk viktig og helt korrekt, men å ta dette til inntekt for en styrking av vårt eget nasjonale forsvarsbudsjett er misvisende.

Regjeringen spente forventningens bue høyt foran framleggelsen av statsbudsjettet og har før, under og etter framleggelsen oversolgt budsjettet. Jeg tør minne om at det er nødvendig at regjeringen kommuniserer de faktiske forholdene i forsvarsbudsjettet på en mer nyansert måte til befolkningen, særlig sett i lys av at vi befinner oss i en situasjon der vi er avhengige av økt forståelse og økt aksept for økte forsvarsbevilgninger i befolkningen.

Høyre vil øke forsvarsbudsjettet med 1,3 mrd. kr utover regjeringens forslag. I tillegg kommer et kapitalinnskudd til Nammo på 400 mill. kr for økt produksjonskapasitet.

Rekruttering og å beholde personell i Forsvaret er helt avgjørende for at Forsvaret skal kunne gjennomføre de foreliggende planer for styrking av Forsvaret og de planene som måtte komme. Høyre avsetter 590 mill. kr til diverse personelltiltak: økt bemanning i Sjøforsvaret for å øke antall seilingsdøgn, utvide utdanningskapasiteten på krigsskolene og befalsskolene og andre stimulerende tiltak for å få flere over på T60-ordningen fra T35-ordningen.

Videre ønsker Høyre å øke beredskapslagrene for ammunisjon, reservedeler og drivstoff gjennom økte bevilgninger for å øke Forsvarets utholdenhet. Høyre vil også forsere anskaffelsen av luftvern med en 0,5 mrd. kr for bedre å kunne beskytte både militære mål og sivile mål. Felles for alle disse anskaffelsene er at de er grundig utredet og fagmilitært anbefalt allerede.

Det er en samlet komité som påpeker alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er også en samlet komité som påpeker nødvendigheten av en kraftig styrking av forsvarsevnen og vedvarende styrking av forsvarsbudsjettene over tid. Dette er et entydig signal til regjeringen fra Stortinget som regjeringen må ta inn over seg nå når den nye langtidsplanen skal legges fram.

Vi ser ikke et annet Russland, vi ser det sanne Russland, og det er ingen grunn til å forvente at denne naboen vil forandre sin oppførsel overfor sine naboer. Vi vet hvilken nabo vi har – en uforutsigbar og farlig nabo. Vår forsvarspolitikk og vår sikkerhetspolitikk kan ikke innrettes ut fra om det blåser varmt eller kaldt fra øst.

Høyre legger også inn et beløp til styrket forskning og utvikling innen forsvarsindustrien. Dette ble kraftig beskåret av regjeringen i statsbudsjettet i 2023. Selv om regjeringen forsøker å kompensere dette ved å føre en del av kuttene tilbake, er man ikke tilbake på det nivået dette budsjettet lå på før kuttene ble gjennomført. I den situasjonen vi nå står i, er vi helt avhengige av en forsvarsindustri som kan levere, og som også har innovativ kraft til å kunne utvikle nye produkter.

Til slutt: Det er etter replikkordskiftet fortsatt like uforståelig at regjeringen er så lite lydhør overfor Nammos behov for å øke produksjonskapasiteten gjennom et kapitaltilskudd. Dette var oppe på høringen i forbindelse med forsvarsbudsjettet, og sjefen for Nammo beskrev forskjellige alternative måter dette kan gjøres på uten at andre aksjonærer kommer i skade for å bli vannet ut. Det er mulig at departementet vet noe her som Nammo ikke vet, men det er åpenbart at signalene ikke når fram.

Per Vidar Kjølmoen (A) [19:44:48]: Få debatter på Stortinget har et så stort geografisk spenn som når utenriks- og forsvarskomiteen diskuterer statsbudsjettet.

Stedsnavn som Dubai, USA, Russland, Jemen, Gaza og Brasil farer gjennom salen, men denne debatten handler også litt om steder som Jåtta, Madla og Kjevik. Mens andre i debatten har vært opptatt av presidenter, generaler og statsministre, har jeg lyst til å si noen ord om renholderne som jobber på disse tre basene.

Under Høyre og Erna Solberg ble renholderne i Forsvaret privatisert bort. Tenk det, folk som vasker på norske militære anlegg, skulle ikke lenger få jobbe i Forsvaret. I forrige uke fikk de lov til å komme tilbake til sin gamle arbeidsgiver. De siste årene har vi hørt historier fra renholdere i Forsvaret over hele landet. De har fortalt om vanskelige arbeidsvilkår, en kamp mot klokka og umenneskelig arbeidspress. Såkalt effektivisering betydde også i praksis dårligere pensjoner for renholderne. Det går gjerne ut over noen når det skal spares penger med høyresidens honnørord om fleksibilitet og effektivisering.

Jeg vil gratulere alle renholderne som forrige mandag fikk ny arbeidsgiver. Godt renhold for alle ansatte og soldater bidrar til både trivsel og hygiene – og derfor også til forsvarsevnen vår. Kanskje vil også tryggere arbeidsvilkår og trygge pensjoner bidra til en litt bedre julehøytid for helt vanlige kvinner og menn rundt om i Norge, som igjen kan være en stolt del av det norske forsvaret.

Alle teller eller ingen teller, sier detektiven Harry Bosch. Det gjelder også i norsk arbeidsliv. Kampen for et trygt arbeidsliv er ikke over før alle har trygghet og forutsigbarhet på arbeidsplassen sin. Jeg registrerer at Solberg allerede har varslet at hun vil reversere Arbeiderpartiets forbud mot innleie om Høyre kommer til makten etter valget. Da må vi regne med at mer privatisering og midlertidighet vil tvinge seg fram.

Jeg vet ikke hva renholderne kommer til å stemme ved neste stortingsvalg, men jeg tror at selv Harry Bosch hadde vært skeptisk til Høyres visjoner om et mer utrygt arbeidsliv.

Kamzy Gunaratnam (A) [19:47:24]: Jeg er glad for at en arbeiderpartiregjering har vært krystallklar på at vi trenger våpenhvile i Gaza nå. Vi har jobbet aktivt, og som eneste nordiske land stemte Norge i november for resolusjonen i FNs generalforsamling som krevde våpenhvile for å sikre humanitære forsyninger. Senere har mange land fulgt etter, også våre nordiske naboer, og i forrige uke stemte 153 land for våpenhvile. Det er bra, men ikke nok, for bombingen pågår fortsatt.

Sivile, og særlig barn, rammes på en uakseptabel måte, med dramatiske konsekvenser. Blodbadet kan ikke fortsette. Arbeiderpartiet ønsker at Norge skal bidra med å stable en politisk prosess på bena igjen i Midtøsten, for den brutale krigen i Gaza har gjort det klart at det ikke finnes noe alternativ til fredsprosess og tostatsløsning. Vi kan ikke tolerere nye tiår med okkupasjon, krig og uløst konflikt. Vårt mål er å bidra til etableringen av en levedyktig palestinsk stat. Vår posisjon er en tydelig støtte til palestinere som ikke har gitt opp håpet om en politisk løsning på konflikten. Det å støtte samlende krefter, krefter som ønsker fred, frihet og folkestyre i Midtøsten, trengs mer enn noen gang.

Enkelte forsøker å framstille dette som at vi er bakpå eller utydelige når det gjelder vår støtte til Palestina, men det er å snu det hele på hodet. Vi i Arbeiderpartiet har jobbet målrettet med dette over flere tiår, og knapt noe politisk parti i Europa står nærmere den palestinske saken enn oss. Fredagens utenriksministermøte i Oslo er et av flere tydelige eksempler på det. På dagsordenen for møtet sto bl.a. behovet for å styrke den palestinske selvstyremyndigheten og for å fornye det internasjonale samarbeidet for en tostatsløsning. I den forbindelse vil jeg også trekke fram at Norge har økt støtten til Palestina med nærmere 800 mill. kr etter krigsutbruddet. I tillegg til å styrke den palestinske selvstyremyndighetens evne til å tilby befolkningen grunnleggende tjenester, bidrar den norske støtten i stor grad til å finansiere de enorme behovene for nødhjelp som har oppstått på grunn av krigen. Til sammen vil Norge bidra med 1,75 mrd. kr til Palestina i 2023, og vår støtte vil være betydelig i 2024. Det skulle bare mangle, vil noen si, men dette ville altså aldri skjedd uten en rød-grønn regjering.

Marit Arnstad (Sp) [19:50:21]: Det internasjonale bildet er ustabilt og urolig. Jeg er usikker på om vi er i en helt ny situasjon. Det har bestandig vært kriser og vanskelige situasjoner som krever politiske prosesser og forhandlinger, og det er bare å skrolle nedover NTB i dag, så ser man at det har vært væpnede grupper som har prøvd å komme seg fra Syria og inn til Jordan, det er en milits i Sudan, og det er den vanskelige situasjonen i Rødehavet.

Den store forskjellen er kanskje at noen av konfliktene har kommet så mye nærmere oss, gjennom at vi har en konflikt i Europa og en fastlåst situasjon mellom Ukraina og Russland, og også fordi konflikten i Midtøsten rammer sivile i så sterk grad som det den nå gjør. Jeg tror det betyr at mange også føler mer avmakt og mer frustrasjon over situasjonen internasjonalt enn tidligere. De hundretusener av soldater som dør i skyttergravene i konflikten i Ukraina-krigen, forferder, og det samme gjør de tusener av sivile i Gaza som dør som følge av konflikten mellom Israel og Hamas. Det betyr også et større engasjement, noe som på mange måter er bra.

Regjeringen har synliggjort sine prioriteringer, og i utviklingsbudsjettet prioriterer regjeringen og Senterpartiet lokal matsikkerhet og matproduksjon. Vi omprioriterer. Det er neppe noe annet område der man kan kombinere kamp mot sult, muligheten for lokal produksjon og lokale arbeidsplasser, bærekraft og stabilitet i et land, bedre enn området som angår matproduksjon og matsikkerhet.

Høyre foreslår å kutte denne bevilgningen med 0,5 mrd. kr. Det er en reell prioritering som regjeringen og Senterpartiet er uenig i. Det som overrasker, er imidlertid Høyres argumentasjon, for i stedet for å erkjenne i innstillingen at dette er en prioritering, prøver de å legge seg på en slags revisorargumentasjon. Hvorfor ikke bare være ærlig og si at en velger bort, at en reduserer med 0,5 mrd. kr til Afrika, 80 mill. kr til Asia, 0,5 mrd. kr til matsikkerhet, 100 mill. kr til helse? Hvorfor prøve å gjemme seg bak en budsjetteknisk argumentasjon som heller ikke stemmer? Det framstår veldig rart.

Derfor er jeg glad for at representanten Schou nå sier at det er en reell prioritering, for det er det det er. De velger i likhet med oss å prioritere noen ting opp, og de velger å prioritere noen ting ned.

Et annet paradoks i debatten er at Høyre mener at de forserer investeringer i Forsvaret, men de er altså kritiske til at regjeringen gjør akkurat det samme: forserer investeringer i nysalderingen. Det framstår som merkverdig, for det er nettopp en raskest mulig gjenanskaffelse alle er opptatt av. Det er heller ikke noe nytt, Høyre har sjøl gjort det, i nysalderingen i 2016 med P8. Det var noen linjer i nysalderingen der, og ikke noe mer enn det, så det er rart at de legger seg på en slik argumentasjon i denne debatten omkring å forsere gjenanskaffelser til Forsvaret som er høyst nødvendige.

Kari Henriksen (A) [19:53:42]: Vi lever i et trygt og godt land her i Norge. Her leker barna i gatene, og forventningsfullt kan de glede seg til julegaver og juleaktiviteter. Mange steder i verden er hverdagen for barn konflikter, terror, krig, sult, barnearbeid og grov utnyttelse. De vil måtte betale prisen for dette i store deler av sitt liv.

Norge har fordømt Israels blokade på Gazastripa og Hamas’ brutale terrorangrep mot sivile i Israel. Voldshandlingene må stanses og gisler løslates. Sivilbefolkningen må få tilgang til livsnødvendig hjelp. Barna på Gazastripa, i Ukraina eller andre steder i verden skal ikke måtte leve i frykt og redsel blant død og fordervelse. Som representanten Gunaratnam sa, arbeider Norge aktivt for å oppnå en fredsavtale. Det diskuteres igjen i FN i dag, har jeg lest.

Likestilling, menneskerettigheter og demokratiutvikling opplever nå store tilbakeslag. Jeg er glad for at Norges regjering fronter disse verdiene med sterk og myndig stemme hvor enn de opptrer.

Stortingets delegasjon til OSSEs parlamentarikerforsamling, under ledelse av Siv Mossleth, er aktiv. Jeg vil også nevne Aleksander Stokkebøs gode arbeid blant de yngre parlamentarikerne, og i mitt verv som spesialrapportør for Sør-Kaukasus har jeg møtt politiske ledere og kolleger i Aserbajdsjan, Georgia og Armenia.

Alle land i regionen har flyktninger og internt fordrevne. Over 100 000 flyktet fra Karabakh til Armenia etter krigen om landområdet – 80 pst. av dem barn og unge, sier Redd Barna. Norge bidrar med humanitær bistand til Armenia i den utfordrende situasjon det er for dette lille landet. Karabakh er nå Aserbajdsjans territorium, og det forhandles om fredsavtale. Landene er blitt enige om flere punkter.

Det er en historisk milepæl at de to landenes regjeringer nå ser framover sammen, men de beveger seg på en tynn, tynn mulighetslinje politisk. Vi må støtte opp om deres gode intensjoner. De har tatt viktige skritt mot en fredelig løsning.

Det er altså håp. I disse dager skriver vi julekort og ønsker hverandre godt nytt år. Det er vel et ønske som sjeldent har vært mer aktuelt. Gjennom politisk hardt arbeid og sammen med de mange som hver dag jobber ute for fred og menneskerettigheter, mot sult og utnyttelse og for likestilling, skal vi lykkes. Takk til disse. Freden skal komme, det er ingen andre svar på dagens situasjon.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [19:56:43]: Ei likestilt verd er ei meir rettferdig verd. Dette er ein grunnpilar for Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa sin utanrikspolitikk på likestillingsområdet. Mens likestillinga går framover her til lands på grunn av stort politisk trykk frå regjeringa vår, veit vi dessverre at likestillinga og rettane til kvinner går i revers mange plassar i verda.

Kvinner sin rett til å bestemme over eigen kropp og kvinner si medbestemming og innflytelse over eigen kvardag er trua mange plassar. Seksuell og kjønnsbasert vald aukar, spesielt i område prega av konflikt. Mødre- og spedbarnsdødelegheit, uønskte graviditetar og farlege abortar aukar.

Det gjer meg ganske uvel å seie dette, men framleis blir ei av fem jenter i verda utsett for barneekteskap. Dette er ikkje noko tilfeldig eller noko som berre skjer av seg sjølv. Dette er dessverre villa politikk med sterke krefter som står bak, og det går i feil retning mange plassar over heile verda. Då er det vår plikt å vise solidaritet med desse kvinnene i heile verda, kvinner og jenter som treng at vi går føre og støtter opp under.

Noreg kjem ikkje til å sitje stille og sjå på at desse rettane blir svekte. Eg er stolt over at vi er blant dei landa som gjev mest midlar til organisasjonane som arbeider for å styrkje rettane, og det skal vi fortsetje med.

SRHR-arbeidet handlar òg om det større bildet – om korleis framtida vår skal sjå ut, retten til å planleggje når og korleis ein vil starte ein familie, og kunnskap om og tilgjengelegheit av prevensjon. Jenter og kvinner sin kamp i heile verda er òg min og din kamp. Difor er likestillingskampen i utanrikspolitikken særleg viktig for oss i Arbeidarpartiet.

Eg vil spesielt nemne kvinneorganisasjonar og menneskerettsforkjemparar, som er viktige samarbeidspartnarar for å fremje rettane til kvinner rundt om i verda. Kvar einaste dag gjer dei det dei kan for å tryggje jenter og kvinner. Difor satsar denne regjeringa på desse organisasjonane, som gjer eit livsviktig arbeid rundt om. Vårt mål er ei likestilt verd. Med hardt arbeid og klare politiske prioriteringar trur eg det er mogleg.

Bengt Fasteraune (Sp) [19:59:47]: Da Zelenskyj talte til Stortinget, viste han takknemlighet for Norges støtte, som gir både forutsigbarhet og nødvendig økonomisk kapital, slik at Ukraina kan kjempe på bakken.

Vi står fjellstøtt og blir sett på som et foregangsland for måten vi har besluttet og organisert vår støtte til Ukraina på, og spesielt for vår evne til å tenke langsiktig og forutsigbart. Det skal vi i denne salen være særdeles stolte av. Den praktiske gjennomføringen av denne politikken hviler på skuldrene til herværende ministere, en jobb jeg synes de gjør på en særdeles god måte.

Vårt bidrag er helt nødvendig for ukrainerne, men jeg vil også understreke hvilke gevinster det gir oss her hjemme og til vår forsvarsevne, noe som har vært belyst tidligere i debatten. Jeg er dypt uenig med representanten Tybring-Gjedde, som særdeles upresist påstår det motsatte. Støtten til Ukraina er organisert mer eller mindre som en ren militær operasjon – en operasjon som inneholder logistikk, ganske avansert logistikk, som gjennom de over 600 dagene krigen har vart, har vært en logistikk som startet med å gi personlig utstyr og bekledning, til at man nå skal donere F16 med alt som kreves av utdanning og trening.

Det er materiell som er donert. Det er penger som puttes inn i fond. Det er koordinering mellom forsvarsindustri både her i Norge og internasjonalt, koordinering mellom allierte. Det er utdanning og trening, både på lavt nivå for den enkelte soldat, i hvordan man skal lære og trene opp stabsoffiserer, og i hvordan et avansert system skal fungere. Det er koordinering internt i NATO. Det er koordinering i forsvarsindustrien. Det er rammefaktorer som endres fra dag til dag.

Erfaringslæring gjennom en sånn operasjon er særdeles viktig. Jeg vil si at det våre styrker lærer og erfarer gjennom dette arbeidet, hører hjemme i et budsjett som vi skal behandle som et forsvarsbudsjett. Dette er viktig, dette er krevende, og jeg synes det er viktig å komme fram til, helt konkret, at i framtiden vil støtten til Ukraina bli enda mer komplisert enn i dag og kreve enda mer. Vi har sett resultater av det allerede i dag.

Frode Jacobsen (A) [20:03:08]: Debatten om budsjettet for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet er alltid viktig. Den sier noe om hvem vi er som nasjon, og hvordan vi forholder oss til resten av verden. Med det bakteppet vi har i dag, er det lenge siden det har vært viktigere enn det er akkurat nå, at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig: at vi gjør mer her hjemme for å redusere forskjeller, kutte klimagassutslipp og sikre velferden for dem som sliter mest i dyrtiden, samtidig som vi styrker eget forsvar, støtter opp om Ukrainas kamp for selvstendighet og ikke minst viser internasjonal solidaritet gjennom bistand og utvikling i de fattigste landene i verden.

Derfor er det viktig å se hva regjeringen gjør i bistandsbudsjettet vi debatterer. Budsjettet svarer bra på behovene både i Ukraina og i utviklingsland. Budsjettet stimulerer til mer investering i utviklingsland, spesielt for å bidra til å løse klimakrisen. Dessuten moderniseres bistanden for å øke effekten av norsk bistand, særlig rettet inn mot de avgjørende bærekraftsmålene.

Da er det skuffende å lese særlig partiet Høyres respons på dette. I Høyres alternative budsjett kuttes nemlig over 1,3 mrd. kr i bistanden for neste år. I FNs siste rapport for menneskelig utvikling blir det tydelig at arbeidet for å nå bærekraftsmålene er satt kraftig tilbake de siste årene. Pandemien og den påfølgende invasjonskrigen i Ukraina har hatt store negative konsekvenser for milliarder av mennesker. I kombinasjon med omveltende klima- og miljøforandringer har dette ført til økt fattigdom, tiltakende polarisering og uro verden rundt. For 2024 mener altså Høyre at de som har minst, fortjener 1,3 mrd. kr mindre enn det som regjeringen har foreslått.

Det er særlig to av kuttene som framstår spesielt korttenkte. Høyre kutter nemlig i regionbevilgningen til Afrika med 500 mill. kr. Om Høyre hadde fått det som de ville, ville dette kuttet alene hatt store konsekvenser for utviklingsstøtten til noen av verdens aller fattigste land. Store deler av Afrikas Horn er i en klima- og matkrise etter flere år med tørke og økning i priser på mat, gjødsel og såkorn. Sikkerhet og stabilitet forblir en utfordring på store deler av kontinentet. Krig har brutt ut i Sudan, og land som Mali, Sør-Sudan og Etiopia er sårbare for en ny konflikt. Uroen i DR Kongo preger regionen. Covid-19 påvirker fortsatt livet i mange land, og kolera- og ebolautbrudd rammer med ujevne mellomrom. Støtten som Høyre foreslår å redusere med en halv milliard, skal bidra til å forebygge slike kriser og avhjelpe konsekvensene av dem. Det er mildt sagt en underlig prioritering. Men det slutter ikke der. Høyre vil også kutte 500 mill. kr i støtten til matvaresikkerhet, og det i en tid hvor stadig flere sulter i verden. Det er alvorlig, og det er svært dårlig politikk.

Guri Melby (V) [20:06:28]: Jeg er stolt over Stortingets tverrpolitiske støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Fra Venstres ståsted har det hele tiden vært klart at det er Ukrainas behov som må ligge til grunn for den støtten Norge gir, og at Nansen-programmet må være et gulv og ikke et tak for norsk støtte. Vi kan heller ikke la Nansen-programmet bli en hvilepute som gjør at vi ikke hele tiden leter etter nye løsninger for hvordan og når Norge best mulig kan støtte Ukrainas frihetskamp. Når behovene i Ukraina øker, og når støtten fra andre steder uteblir, mener Venstre at det er riktig å ta grep som kan bidra til en kraftfull europeisk mobilisering for Ukraina.

Vi har akkurat vært gjennom det som er blitt kalt en historisk skjebneuke for Ukraina, som til og med inkluderte et besøk fra Zelenskyj i denne sal. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har opplevd det som både stort og rørende. Men når skjebneuken er over, vet vi at det ikke er så mange problemer som er løst. I EU klarte Orbán å blokkere den planlagte støttepakken til Ukraina på 50 mrd. euro – til stor russisk jubel. Dette kom uken etter at Kongressen i USA blokkerte den neste amerikanske støttepakken til Ukraina. Dette skjer etter at nivået på bistand til Ukraina nådde et nytt bunnivå i perioden august til oktober 2023. Det var nesten 90 pst. lavere enn i samme periode året før.

Vi har fortsatt håp om amerikansk støtte, men denne usikkerheten er i seg selv farlig. Selv om vi fortsatt kan håpe det, kan vi ikke regne med at det blir mindre usikkerhet og polarisering over Ukraina-støtte i USA framover. Støtten fra europeiske land er en del av debatten i USA. Dersom Europa tar større ansvar, øker vi sannsynligheten for at Biden får gjennomslag for sin støttepakke i Kongressen. Derfor mener vi at vi trenger en ny kraftfull europeisk mobilisering for Ukraina, og Norge har mulighet til å lede vei.

Jens Stoltenberg bønnfalte i går Europa om fortsatt støtte til Ukraina. Vi må slå fast at vi ikke aksepterer at denne krigen blir en normaltilstand. Ukraina må vinne over Russland, og det er vårt ansvar å sette dem i stand til det. Derfor foreslår Venstre at Norge bevilger 9 mrd. kr mer til sivil og militær støtte til Ukraina i forbindelse med nysalderingen av forsvars- og utenriksbudsjettene. Dette er penger som må brukes før nyttår. Vi foreslår derfor at pengene på forsvarsbudsjettet bevilges til det britiskledede fondet, som regjeringen tidligere har uttrykt at de er fornøyd med, mens vi foreslår at pengene på bistandsbudsjettet bevilges til Verdensbanken, som vi også forstår er en svært effektiv mekanisme for å støtte drift av den ukrainske staten. Dette gjør vi rent teknisk ved å hente mer penger fra oljefondet nå i nysalderingen. Så vil vi kunne skru ned oljepengebruken tilsvarende i revidert nasjonalbudsjett, siden Venstre verken har brukt eksportfinansieringspengene i vårt alternative budsjett eller støttet de mange utgiftsøkningene som regjeringen har tenkt å bruke dem på.

Mahmoud Farahmand (H) [20:09:38]: Denne debatten pågår samtidig som Russlands krig i Ukraina pågår for full styrke, samtidig som iranske militser og terrororganisasjoner herjer rundt omkring i Midtøsten, og samtidig som vi ser en krig pågå i Gaza.

Russlands meningsløse invasjon av Ukraina har vært det klareste beviset på verdien av tilstrekkelig trent og riktig utstyrt personell – eller soldater, om man vil. Forsvaret er helt avhengig av dem. For å sitere Ukrainas president i hans tale her i denne salen: Vi var ikke mange, men vi var nok. Vi var ikke mange, men vi var nok til å endre situasjonen. Vi var ikke mange, men vi hadde nok mot.

Denne talen påminner oss også om at personellet er den viktigste ressursen til ethvert forsvar. Det norske forsvaret er intet unntak. For å bygge opp mot hos personellet i Forsvaret og soldater og offiserer kreves det riktig rekruttering, god trening og tilstrekkelig øving – for å kunne bygge opp den tilstrekkelige kapasiteten man trenger. Det er alle de kvinner og menn som er på vakt for å sikre oss og ivareta sikkerhetspolitiske mål og interesser, som er det avgjørende for oss.

Soldater vil over tid erverve verdifull erfaring som gjør dem enda mer potente og verdifulle i sin innsats for å ivareta vår felles sikkerhet. Derfor blir også Høyres prioriteringer av Forsvarets personell i vårt alternative budsjett helt sentralt. Slik representanten Hårek Elvenes påpekte, styrker vi rekrutteringen og utdanningen av personellet, samtidig som vi setter av mer penger til å beholde personell i forsvarsgrenene over lengre tid. Uten godt trent og motivert personell vil ingen mengde toppmoderne utstyr være til stor hjelp. For å sitere Napoleon: En soldat vil kjempe lenge og hardt for en medalje. Jeg vil også legge til at en soldat vil kjempe lenge og hardt for verdier man har tro på.

Jeg vil avslutningsvis takke representanten Borten Moe for å nevne Irans rolle i konflikten i Midtøsten. La oss heller ikke glemme at Iran også er en essensiell og sentral samarbeidspartner for Russland i krigen i Ukraina. Iran har forsynt Russland med våpentyper som har vært helt avgjørende og sentrale i Russlands meningsløse og brutale krig mot Ukrainas sivilbefolkning – droner, missiler og mer til.

Iran har også vært på plass på bakken i de russiskokkuperte, ukrainske områdene. Det rapporteres at den iranske revolusjonsgarden har mistet mer enn ti såkalte rådgivere. Om vi ikke bryr oss om friheten til iranske kvinner og menn i Iran og deres grunnleggende menneskerettigheter, la oss bry oss om Irans bidrag til Russlands krig her i Europa og i Ukraina. La oss ta et endelig oppgjør med det iranske prestestyret – en gang for alle.

Helt til slutt vil jeg takke alle soldater og offiserer som er på vakt i julen for å sikre oss. Takk til dere og til deres familier, som gir avkall på tid i denne høytiden også. Takk!

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:12:50]: Norge har nå spilt en rolle – tror vi – i Midtøsten-konflikten siden 1993, og sikkert tidligere enn det også. Det har ikke blitt fred der. Det har ikke blitt enighet om noe som helst. Allikevel fortsetter vi, og vi tror også nå at vi skal spille en rolle fremover. Jeg er litt usikker på om det er for de blå øynes skyld eller hva det skyldes, men det er iallfall tydeligvis noe unik kompetanse i Norge, en kompetanse som ikke finnes hos andre diplomater i andre land eller i politiske lederskap i andre land. Det synes jeg er litt underlig. Det det har ført til, er at det har blitt et mer radikalisert Norge, et mer radikalisert organisasjonsliv i Norge, og et mer radikalisert Medie-Norge. Det er resultatet av den innsatsen vi har gjort.

Våpenhvile i Gaza nå er ikke noe alternativ. Det er ikke noe alternativ, for hvis det blir våpenhvile nå – som jeg også sa i min replikk – vil vi ha status quo. En våpenhvile vil ikke lede til noen fred. En våpenhvile vil være en tilstand som gjør at Israel ikke blir kvitt Hamas, verden blir ikke kvitt Hamas, og da vil krigen fortsette på et eller annet vis. Hvis ikke Israels sikkerhet er ivaretatt, blir det ikke noen fred. Man kan vedta våpenhvile så mye man vil, men det er ikke noe Israel kan akseptere. Det ville ikke Norge gjort heller, men vi forventer at Israel skal gjøre det.

Jeg synes det er ganske underlig at man opptrer på den måten, at Norge leder an i en sånn prosess som er helt uten rasjonalitet, og som ledes an av muslimske land i regionen. De arabiske sjeikene som var her, har åpenbart en interesse av våpenhvile, men de har ikke nødvendigvis en interesse av fred. Det er mulig utenriksministeren er uenig i det. Han har tatt ordet etter meg, så det blir interessant å høre hva han har å si.

Når det gjelder det å sammenligne med Russland og si at ved boikott av Russland skal man også boikotte Israel, er det å stille dette fullstendig på hodet. Her har man altså et fredelig Israel som blir invadert av Hamas, et terrorangrep foregår, og et fredelig Ukraina som blir invadert av Russland, og så skal man likestille Russland og Israel, hvor den ene har angrepet og den andre har forsvart seg mot et angrep. Det er å stille dette fullstendig på hodet.

Jeg hørte bistandsministeren si fra talerstolen at noen reagerer på det. Ja, det skulle ikke forundre meg om resultatet av dette blir at Israel skal stigmatiseres også der. I tillegg til å ha blitt angrepet, skal de også stigmatiseres fordi de prøver å bli kvitt Hamas, som er en terrororganisasjon. Til og med statsministeren har sagt det er en terrororganisasjon. Nå kan vi roe oss ned lite grann i denne salen og også i Europa, slik at vi forstår Israels situasjon, og at vi støtter Israel i deres kamp for sikkerhet og fred.

Hårek Elvenes (H) [20:16:04]: Debatten om forsvarsbudsjettet har ikke vært preget av de harde frontene. Det går jo en lang linje i norsk politikk der det er relativt bred enighet i forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Denne enigheten er det særdeles viktig å ta vare på slik som Europa ser ut i disse tider. Det er også positivt at regjeringen har kommet Høyre i møte og startet samtaler om den nye langtidsplanen, med tanke på å få til et bredt forlik i Stortinget.

Jeg merket meg representanten Foshaugs innlegg av to årsaker. Han påpekte den betydelige overlappingen og det betydelige sammenfallet det er i rådene som kommer fra forsvarskommisjonen og det fagmilitære rådet.

Det andre jeg merket meg, var at regjeringen nå hadde lagt fram en plan for å nå 2-prosentmålet. Vel, det var litt fornøyelig at den planen kom tre dager før forsvarskommisjonen la fram sin rapport. Det kan hevdes å være et prokuratorgrep å legge inn de kostnadene som går med til Ukraina-støtten.

Det jeg tok ordet for, var å si at en forutsetning for den langtidsplanen vi nå er inne i, er at det skal anskaffes nye helikoptre til både spesialstyrkene og Hæren. Jeg merket meg en pressemelding fra forsvarsministeren fra juni i år, der man sa at man ville gå inn for å levetidsforlenge de Bell-helikoptrene man har. Ministeren uttalte at han har en ambisjon om at de helikoptrene skal være tilbake på Bardufoss i 2025, men sier i samme åndedrag at spørsmålet om nye helikoptre til spesialstyrkene skal avgjøres i den nye langtidsplanen. Da er spørsmålet: Står denne ambisjonen ved lag? Er det i det hele tatt realistisk å avgjøre spørsmålet om nye helikoptre til spesialstyrkene først i 2025, tidligst, og så ha overført Bell-helikoptrene til Bardufoss i 2025?

Så mine to spørsmål til ministeren er: Kan ministeren redegjøre for begrunnelsen for å levetidsforlenge disse Bell-helikoptrene, som allerede er tilårskomne maskiner, og som det har blitt lagt ned et stort vedlikeholds- og oppgraderingsarbeid i? Står ambisjonen om at disse helikoptrene skal være på Bardufoss i 2025, fast? I så fall må ministeren skynde seg ganske kraftig.

Ola Elvestuen (V) [20:19:07]: Vi befinner oss i en helt ny geopolitisk situasjon. Det er mange ting vi kunne tatt opp nå, men jeg vil konsentrere meg om det jeg mener er det mest akutte i denne budsjettdiskusjonen, altså når det gjelder nysalderingen nå på onsdag, og det er behovet for å øke støtten til Ukraina. Zelenskyj var her i forrige uke. Det han understreket, var nettopp dette behovet – et behov for å øke støtten nå. Fra Venstres side har vi foreslått 2,5 mrd. kr inn i neste års budsjett, men også 9 mrd. kr i nysalderingen, som representanten Melby orienterte om tidligere. For Nansen-programmet er bra, det er det bred støtte for, men det må være som et gulv, og vi må nå se om det er mulig å øke dette.

Det var imponerende hvordan Ukraina klarte å stå opp mot Russlands angrep i februar 2022. De sto opp og tok denne konflikten, og de klarte også å vinne tilbake områder. Men det er en kjensgjerning at offensiven fra i sommer ikke har gitt de resultatene som mange hadde forventet. Nå står denne frontlinjen og balanserer, og det er behov for å øke støtten. For mens det er usikkerhet i USA – vi får håpe det løser seg – og Orbán skaper oppbremsing i Europa, ser vi et Russland som får militær støtte fra Nord-Korea, man snakker om opp mot en million granater. Russland får militær støtte fra Iran, som representanten Farahmand var inne på, og får også tildelt droner – riktignok sivile droner, men de brukes militært – fra Kina. Vi ser også at land ellers i Europa øker sin støtte. Tyskland har økt sin støtte betydelig, også Belgia, Nederland og Danmark. Nå er det på tide at Norge også øker sin.

Representanten Eriksen Søreide tok i sitt åpningsinnlegg opp at det var mange valg i det året vi går inn i. Noen er jo ikke valg, som i Russland, det er bare en bekreftelse for en diktator. Men det er mange valg, og det kanskje viktigste er det som kommer på slutten av året, altså valget i USA i november. Vi vet ikke hvordan det vil gå. Vi vet ikke hvor stor usikkerhet som blir skapt etterpå, ikke bare i støtten til Ukraina, men i støtten inn til NATO, og i støtten til NATO. Det vil si at nå har vi ett år på oss til å forsterke støtten til Ukraina, men også ett år for Europa til å måtte ta en mye større rolle og forberede oss på en veldig usikker framtid. Og støtten til Ukraina må holdes inntil det er Putin som vakler.

Utenriksminister Espen Barth Eide [20:22:24]: Til Elvestuens siste innlegg: Jeg vil bare minne om at vi har blitt enige om en støttepakke på 75 mrd. kr. Det gjør at vi er en av de største bidragsyterne i absolutte tall. Det er bra, og så kommer vi med en stortingsmelding om Nansen-programmet rett over nyttår, hvor det blir god anledning til å snakke om veien videre. Vi har altså nettopp framskyndet en viktig del av betalingene, som jeg sa i mitt innlegg, nettopp fordi det har buttet litt med – i hvert fall i nær tid – både amerikanske og EUs overføringer.

Jeg tok egentlig ordet for å kvittere ut en positiv invitasjon, som jeg støtter, fra representanten Erna Solberg og takker for gratulasjonene med G20-partnerskapet. Jeg mener, som Solberg også sa, det er riktig og bra for Norge å ta en slik mulighet, og jeg vil egentlig kvittere ut positivt at jeg gjerne kommer til Stortinget på egnet måte med prioriteringer og strategi for det, for jeg tror det er lurt at vi har den diskusjonen i denne forsamlingen.

Så langt kan jeg si at Brasil har satt på dagsordenen spørsmål som vi synes er svært interessante i et globalt perspektiv, f.eks. ulikhet og fordeling; reform av internasjonale institusjoner, ikke minst finansinstitusjonene, som er en viktig pågående debatt; internasjonale skattespørsmål, matsikkerhet og bekjempelse av sult; grønn omstilling i oppfølgingen av klimatoppmøtet, hvor G20 kan spille en svært viktig rolle fordi over 80 pst. av verdens utslipp kommer fra G20-landene – og også Brasils og regionens store framgang med skogbevaring den siste tiden, som også er et stort tema for oss. Og jeg kan legge til fredsprosesser som vi er involvert i, både i Latin-Amerika og andre steder.

Det brasilianske formannskapet har sagt at de ønsker å bruke G20-perioden sin til å invitere til en konstruktiv, global debatt i en situasjon hvor både de og vi opplever en tiltakende polarisering rundt spørsmål om både Ukraina og Gaza. Det ønsker vi også velkommen, så jeg kommer til å finne en god anledning til å komme tilbake til Stortinget og si mer om hva vi tenker – og inviterer til kommentarer til det.

Statsråd Bjørn Arild Gram [20:24:57]: Jeg tegnet meg for å kommentere et par innlegg fra Høyre-representanter i salen. Det første var representanten Elvenes’ påstand om at regjeringen oversolgte forsvarsbudsjettet. Til det er det å si at vi har presentert budsjettet på nøyaktig samme vis som Solberg-regjeringen gjorde. Jeg har gått igjennom de pressemeldingene og nyhetssakene som Forsvarsdepartementet har lagt ut de siste åtte årene før regjeringsskiftet, f.eks. av forsvarsbudsjettet for 2020: Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med over 2 mrd. kr. Forsvarsbudsjettet for 2020 vil dermed beløpe seg til nærmere 61 mrd. kr.

Vel, det var en nominell økning. Den reelle økningen var vel 1,1 mrd. kr.

Eller det siste – før man gikk av i 2022: Forsvarsbudsjettet for 2022 øker med om lag 4,3 mrd. kr. Forsvarsbudsjettet for 2022 vil med dette være på om lag 69 mrd. kr, en økning på 6,6 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2021.

Korrigert for pris- og lønnsøkning var det en økning på 3,6 pst.

Og jeg har flere eksempler. Den egentlige forskjellen på Solberg-regjeringen og Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen når det gjelder presentasjon av forsvarsbudsjettet, er at med denne regjeringen er tallene større i både nominelle og reelle kroner.

Så var representanten Solberg forbauset over at hun mente at jeg hadde vært forbauset over komitémerknadene. Det uttrykket jeg brukte, var «noe undrende», og det er jeg fordi de materiellprosjektene som foreligger, i all hovedsak er knyttet til gjenanskaffelse av donert materiell til Ukraina når det gjelder landbasert transportstøtte, ingeniørpanservogner og i stor grad luftvernet. Men når det gjelder Naval Strike Missile, er det nettopp for å ta ned risikoen at vi har lagt fram dette forslaget. Det er et prosjekt til potensielt mange milliarder kroner. Nå har vi da lagt fram en begrenset bevilgning for en designfase. Som jeg sa i innlegget mitt, vil jeg komme tilbake til Stortinget i neste etappe, nettopp for å ha best mulig kontroll på risikoen. Jeg var også noe undrende, for det er ikke første gangen – som representanten Marit Arnstad var inne på – en ser at det blir lagt fram materiellprosjekt til godkjenning i nysalderingen. Det gjorde regjeringen Solberg også.

Da komitélederen var forsvarsminister, ble det lagt fram forslag til anskaffelse av P-8A maritime patruljefly til nesten 10 mrd. kr – 2016-kroner. Var det gitt en veldig bred omtale i nysalderingen den gangen? Nei, det var på en og en kvart spalte. Og det finnes flere eksempler. Jeg skjønner godt at Stortinget ønsker best mulig informasjon om prosjekter, og det må vi ta til oss. Men det er ikke grunn til å være verken forbauset eller undrende over at vi har lagt fram disse sakene i nysalderingen.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [20:28:19]: Jeg vil takke Stortinget for en veldig god debatt, og jeg tror det er enighet blant de aller fleste partier i salen om at det å bygge og investere i allianser i globalt samarbeid er viktig for et lite land som Norge, og at det å sikre respekt for folkeretten, at stormaktene ikke kan manipulere geopolitikken, er i norsk interesse. Nettopp derfor mener jeg at utviklingspolitikken er et ekstra bein i det å fremme norske interesser, som komplementerer sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken.

Vi er altså ikke tjent med at Russland f.eks. vinner fram med sitt narrativ, som de selger offensivt, bl.a. på det afrikanske kontinent, om at det er vestlige lands feil og vestlige sanksjoners feil at matusikkerheten i afrikanske land øker – bare for å gi ett eksempel. Derfor er utviklingspolitikken også viktig for norske interesser. Og denne salen skal være stolt av bidragene fra Norge i en situasjon der mange andre givere trekker seg tilbake eller reduserer sin internasjonale innsats. Det legges merke til at Norge er standhaftig i sin politikk.

Noen ønsker om debatten vår i 2024 er for det første: Volum på utviklingsbudsjettene er selvfølgelig viktig, men 52 mrd. kr er uendelig mye penger å drive bistand på for. Jeg ønsker meg en enda mer offensiv og innovativ debatt om hvordan vi kan bruke pengene optimalt.

For det andre: Vi trenger mer debatt om hvordan vi kan bruke offentlige budsjetter smartere til også å utløse privat kapital, for vi kommer aldri til å nå bærekraftsmålene med offentlig bistand alene, men vi kan jobbe innovativt ved å mobilisere andre givere.

For det tredje: Bistand er samfunnsendring, og det er i vår egen interesse at utviklingsland investerer i grønn omstilling. Det er god utviklingspolitikk og god klimapolitikk. Det har vært tilløp til ideer i salen i dag, bl.a. Tybring-Gjeddes advarsler om at gjenbruk av klær står i veien for utvikling i fattige land. Jeg tror neppe det er Fretex som hindrer oss i å nå bærekraftsmålene. Tvert imot har vi mange virkemidler og verktøy i verktøykassen som vi skal bruke offensivt, og som vi kan være stolt av.

Nils-Ole Foshaug (A) [20:31:21]: Jeg skal prøve å svare på noen av kommentarene fra representanten Hårek Elvenes.

Det er ikke vanlig kutyme som følges når det gjelder denne LTP-en. Det vanlige er at regjeringen legger fram et forslag som behandles i komiteen og deretter i Stortinget. I denne sammenheng har regjeringen invitert alle partiene til en god og trygg forankringsprosess, og det er ut fra det dramatiske bakteppet som vi nå ser rundt om i verden. Dette viser etter min mening regjeringens lederskap for å samle Stortinget i den viktige prosessen framover og fram til en ny langtidsplan blir vedtatt, og jeg både håper og tror vi skal få et bredest mulig flertall for den kommende langtidsplanen.

Så til 2-prosentmålet: Jeg vet ikke om det er et behov for representanten Elvenes å mistenkeliggjøre denne regjeringen når det gjelder tidspunktet. Jeg vet i hvert fall at forrige regjering hadde sju år på seg uten å klare det. Vi gikk til valg på det. Senterpartiet gikk til valg på det. Arbeiderpartiet gikk til valg på det. Og vi gjennomfører det som er i Hurdalsplattformen, og det vi gikk til valg på, på lik linje med at vi òg gikk til valg på å styrke Forsvaret, at vi skal ha flere ansatte i Forsvaret, og vi skal ha renholderne tilbake. Vi leverer det vi sa i valgkampen.

Erna Solberg (H) [20:33:09]: Det var vel neppe slik at Arbeiderpartiet gikk til valg på at en krig i Ukraina skulle hjelpe dem med 2-prosentmålet for Forsvaret. Det er vel det Tybring-Gjedde egentlig har tatt opp i denne debatten. Det er slik at den forrige regjeringen la frem en langtidsplan der man ville nådd 2-prosentmålet etter det gjennomsnittlige BNP-målet som da var lagt til grunn, i 2027, altså ett år etter det regjeringen i dag har lagt frem. Det var altså uten at vi hadde regnet inn en krig og en stor Nansen-pakke i det.

Jeg har lyst til å si at jeg mest bare er glad for at vi klarer å nå det, hvis det gir oss forsvarsevne. Det er det grunnleggende. Når vi skal jobbe med spørsmål om hvorfor vi har et 2-prosentmål, er det fordi det skal gi oss forsvarsevne, evne til å ha militær kapasitet til å kunne begrense mulighetene for krigføring mot Norge. Det er derfor forsvarsevnen som kommer ut av prosenten, kommer til å være aller viktigst, ikke prosenten i seg selv.

La meg si at det er et bærekraftsmål som bringer sammen flere bærekraftsmål, noe vi vet veldig godt fra alt arbeidet til FN i bærekraftssammenheng, og det er utdanning. Man sier at man ikke kan nå alle målene, men det er et par mål som er sammenbindende for alle, og det er bl.a. at utdanning bidrar til å løfte kvinner, bidrar til å løfte kunnskap og kompetanse, bidrar til bedre miljø, og det løfter veldig mange og gjør det bedre for dem når det gjelder helse. Det er altså en grunnleggende forutsetning for andre mål.

Så til det siste, disputten om salderingen: Etter min mening er det flere forslag som det til sammen er overraskende at ikke kommer som en egen proposisjon, men i salderingen. Ja, de er viktige, men å sammenligne det med P-8-innkjøpet vårt, som kom fordi vi hadde en eksepsjonelt god deal som gjorde at vi kunne komme inn på et tidspunkt i en tidslinje i en amerikansk produksjon som allerede var satt i gang, og som hadde hastverk over seg – det er vi ikke i nærheten av i disse sakene. Derfor hadde det fortjent å være i en bedre sammenheng enn det det var. Det var et eksepsjonelt tilfelle den gangen som dreide seg om hvilken avtale vi hadde fått, og som dreide seg om at vi skulle komme inn i en produksjonslinje. Hvis ikke hadde det tatt mange flere år før vi hadde hatt P-8-fly. Det var det som var hastverket i 2016. Det hastverket ligger ikke i de forslagene som foreligger i dag. Da bør man ikke utnytte eksepsjonelle virkemidler til å skape seg en ny forretningsorden, som jeg opplever at regjeringen nå gjør.

Hårek Elvenes (H) [20:36:08]: Jeg må gjenta spørsmålet mitt til forsvarsministeren: Står ambisjonen om at Bell-helikoptrene skal være overført til Bardufoss i løpet av 2025, fast? Dette hviler på to forutsetninger: Spesialstyrkene må da ha fått sine nye helikopter, og Bell-helikoptrene må være oppgradert. Det siste må godkjennes av Stortinget. Det som Stortinget er kjent med, er at det foregår et forprosjekt knyttet til oppgradering av Bell-helikoptrene. Da er spørsmålet: Når kommer oppgraderingsprosjektet til Stortinget? Det var to spørsmål til forsvarsministeren.

Marit Arnstad (Sp) [20:37:04]: Denne debatten har vist oss at vi prioriterer ulikt i utviklingspolitikken, og jeg har respekt for at det prioriteres ulikt. Høyre prioriterer utdanning og velger å nedprioritere matsikkerhet, landprogrammene for Afrika og Asia, helse, osv. Vi prioriterer annerledes. Det er en ren opp- og nedprioritering avhengig av de ulike partiene. Det synes jeg er en skvær debatt, men det er disse budsjettekniske fintene som Høyre har i innstillingen som var mitt poeng i mitt innlegg.

Til materiellprosjektene som nå foreslås i nysalderingen: Et stort flertall i Stortinget er enige om å gjenanskaffe materiellet – og nå kritiseres vi for å være for raske. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at Høyre ville vært raskt ute og kritisert oss dersom vi var for sene med gjenanskaffelsene også. Så det er litt slik: «Damned if you do and damned if you don’t».

Når det gjelder P-8, mener jeg fortsatt at det er en relevant sammenligning med tanke på nysalderingen. P-8 var en stor investering på 10 mrd. kr. Den forrige regjeringen kunne valgt å legge fram en egen proposisjon for å få belyst saken grundigere, slik de nå krever av oss, men det skjedde ikke. Det ble i den sammenhengen også tatt i nysalderingen.

Så tillater jeg meg helt på tampen av debatten å komme med en liten kommentar, som kanskje er et frampek på framtidige debatter. Sjøl om vi er enige om veldig mye i utenriks- og forsvarspolitikken, synliggjøres det også i debatten noen interessante forskjeller. Når det gjelder utviklingspolitikken, må jeg si at den største forskjellen her i salen er mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Det er det ingen som helst tvil om – og dette er da de to tidligere regjeringspartiene. Med et voksende Fremskrittsparti, og etter de innleggene som representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet har hatt i dagens debatt, ser jeg med interesse fram til hvordan Høyre og Fremskrittspartiet har tenkt å samordne sine utenrikspolitiske og forsvarspolitiske innspill og utspill.

Ine Eriksen Søreide (H) [20:39:35]: Jeg har også behov for å svare ut noe av det som har kommet fram i debatten.

Til forsvarsministeren: Diskusjonen her går ikke på om budsjettet framstilles med reelle eller nominelle tall, men det er hvordan man omtaler økningen. Å si at forsvarsbudsjettet øker med 15 mrd. kr, når halvparten av det er støtten til Ukraina, store deler av det er valutakompensasjon, som vår regjering innførte, og som jo ikke styrker forsvarsbudsjettet, men hindrer at kjøpekraft tapes, er ikke en riktig måte å framstille det på, mener jeg.

Det har vært mye snakk om nysalderingen og P-8. Det er også et interessant eksempel, for den store forskjellen er egentlig dette: Det ene er at flertallet i merknadene i nysalderingen ikke er imot prosjektene som presenteres, snarere tvert imot. Vi støtter dem, og det står det eksplisitt i merknaden. Eksemplet med P-8 er interessant av flere årsaker, for forskjellen er at P-8 var grundig omtalt i langtidsplanen for forsvarssektoren, som ble lagt fram før nysalderingen, og det betyr at Stortinget tok stilling til det i en helhetlig ramme, noe som ikke kommer i denne sammenheng.

Renhold har vært diskutert. Det er også prioriteringer. Vi har valgt å bruke de 76 millionene, som regjeringen sier at man skal bruke på å ta renholdet tilbake i forsvarssektoren, på å oppbemanne kampflyvåpenet i tråd med det Sjef Luftforsvaret mener er nødvendig. Det er også en prioritering.

Så vil jeg gi litt ros til Åse Kristin Ask Bakke for hennes engasjement for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det er et engasjement Høyre deler. Da vi var i regjering, la vi inn ca. 10,4 mrd. kr i perioden 2020 til 2025 til dette formålet, og vi lagde også en egen handlingsplan mot skadelige skikker. Daværende utviklingsminister, Dag-Inge Ulstein, var primus motor for det, og det mener jeg er et viktig og riktig arbeid. Men det er også viktig å understreke at det som faktisk beskytter jenter mot barneekteskap og tvangsekteskap, er bl.a. utdanning. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre, og det er en av årsakene til at bekymringen nå er veldig stor. For veldig mange barn har ikke kommet tilbake på skolen etter pandemien, og de aller fleste av dem er jenter.

Jeg vil avslutningsvis peke på et poeng som har vært oppe. Jeg har full respekt for at det er ulike syn på Norges freds- og forsoningsinnsats opp gjennom tidene. Men det vi aldri skal undervurdere, er at Norges freds- og forsoningsinnsats gir oss betydelig sikkerhetspolitisk kapital som er viktig for Norge, både før og nå – og kommer til å være det i framtida.

Helt til slutt vil jeg også takke for en god og interessant debatt. Jeg vil passe på å ønske god jul til alle her i salen, og også til de menn og kvinner, både med uniform og i sivil, som er på jobb for Norge hver dag gjennom jula.