Anne Kristine Linnestad (H) [10:04:35] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Komiteen er samstemt i at rent drikkevann og et avløpssystem som fungerer, er avgjørende for et velfungerende samfunn, og at det er store etterslep på vedlikehold, oppgraderinger og investeringer over hele landet. Det er allikevel en delt innstilling, og jeg vil nå gå over til Høyres syn i saken.

Høyre mener at det kan være riktig å utarbeide en nasjonal handlingsplan innenfor VA, altså vann og avløp, men før en eventuell handlingsplan skal kunne utarbeides, må det foreligge en objektiv oversikt over vedlikeholdsbehov og investeringsbehov. Når oversikten foreligger, kan staten vurdere hvilke tiltak staten kan anbefale kommunene å prioritere for å unngå både over- og underinvesteringer og sikre at vedlikeholdsetterslepet hentes inn mest mulig effektivt.

Vann og avløp er på selvkostområdet. Størrelsen på de kommunale gebyrene er sammensatt av mange faktorer, og de påvirkes av den generelle prisstigningen på kjemikalier og energi, planlagte utbedringer, investeringer osv. Det enkelte kommunestyret vedtar de kommunale gebyrene i sine årlige budsjetter, og kostnadene belastes den enkelte husstand direkte.

Helseministeren viser i sine svar til komiteen til at hun vinteren 2022 nedsatte en interdepartemental arbeidsgruppe som jobber med en tverrsektoriell handlingsplan, og det er bra. Dessverre vil ikke denne planen bli lagt fram for Stortinget før sent i høst eller i løpet av vinteren 2024.

Det er dyrtid. Lånerenten kan øke ytterligere i desember, og stadig flere innbyggere får problemer med å klare å betale regningene sine. Derfor ber vi Stortinget vedta at det skal utarbeides en objektiv nasjonal oversikt over behovene, som skal legges til grunn for en eventuell nasjonal handlingsplan for å gi kommuner og innbyggere en reell oversikt for å unngå unødvendig høye vann- og avløpsgebyrer.

Dermed tar jeg opp de forslagene som Høyre er en del av.

Rune Støstad (A) [10:06:50]: Dette er en svært viktig sak som dessverre har fått for lite nasjonal oppmerksomhet de siste årene. Rent drikkevann og et godt og sikkert avløpssystem er helt avgjørende for at folk skal kunne leve et godt liv i hele landet. Dessverre har vi enorme utfordringer innenfor vann og avløp, og det er et gedigent etterslep som krever milliardinvesteringer i norske kommuner. Derfor er det gledelig at dagens regjering har et stort fokus på vann og avløp, og at regjeringen prioriterer dette området.

Vann er det viktigste næringsmiddelet vi har. Ifølge organisasjonen Norsk Vann bruker hver person i Norge 140 liter vann per dag, og rundt 10 liter går med til matlaging. Det gir et bilde av hvor viktig dette er. Derfor er det også viktig at vi i større grad har et stort fokus på dette i årene framover.

Med uværet «Hans» og andre naturkatastrofer de siste årene har vi opplevd store skader på kritisk infrastruktur, også på ledningsnett og rensesystem innenfor vann og avløp. Arbeidet som blir gjort på dette området framover, blir også viktig med tanke på både beredskap og trygghet for folk i hele landet.

Det er kommunene som må løse denne store utfordringen. Det er et stort og krevende løft for veldig mange. Derfor må vi gjøre dette arbeidet i god dialog med kommunene, og jeg vet at regjeringen har et stort fokus på det.

Det er bra at vi får et ambisiøst avløpsdirektiv. Samtidig må det være mulig å få gjennomført dette innenfor de kommunale budsjettene. Derfor er det svært viktig at regjeringen fortsetter sitt gode arbeid med å fremme norske interesser overfor EU.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet om saken. Min opplevelse er at vi har en felles forståelse av alvoret i situasjonen, og jeg tror også at vi har en felles oppfatning av hva som skal til for å møte utfordringene. Samtidig er jeg trygg på at regjeringen kommer med gode svar, både når vi får på plass de nasjonale målene for vann og helse, og når vi får på plass en tverrsektoriell gjennomføringsplan – kanskje skjer det allerede før jul.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:09:41]: Rent vann og gode sanitærforhold, FNs bærekraftsmål nr. 6, er en viktig forutsetning for god helse. Et fungerende vann- og avløpsnett er samfunnskritisk infrastruktur, og det er store utfordringer knyttet til utbedring og oppgradering i hele landet, både praktisk og økonomisk. Riksrevisjonen har vist at nesten en tredjedel av det rensede drikkevannet i Norge lekker ut av rørene. I lang tid er det gjort for lite, og vi ser et stort etterslep på vann- og avløpsnettet.

Jeg er glad for at helseministeren i sine svarbrev til komiteen er tydelig på at det jobbes med nye mål for vann og helse med en tverrsektoriell plan. Det er behov for store investeringer i hele avløpssektoren i Norge. Regjeringen vil bidra slik at kommunene gjør kloke investeringer. Regjeringen har bevilget penger til en tilskuddsordning for kommunenes planlegging av nitrogenfjerning. Den vil være på plass i høst, og utbetalingene vil skje over nyttår.

Jeg er imidlertid bekymret over EUs revidering av avløpsdirektivet. En samlet komité viser til at det kan få store økonomiske konsekvenser for norske kommuner og innbyggere om det ikke tas hensyn til særnorske forhold ved implementering i Norge. La det ikke være noen tvil: Strengere rensekrav og bedre rensing er bra for helse og miljø, men EUs direktiv er ikke godt nok tilpasset norsk spredt bebyggelse, vår lange kystlinje og vårt varierte terreng. Norsk tilpasning er også viktig for å kunne holde kostnadene nede i alle kommuner. Senterpartiet forventer at avløpsdirektivet tilpasses norske forhold.

Tilstanden i Oslofjorden er et eksempel på hvor alvorlig konsekvensene av dårlig avløpsrensing kan bli. Ordførerne i Vestfold minner meg jevnlig på dette, og jeg er glad for at det i statsbudsjettet for 2023 ble bevilget 12,5 mill. kr til tiltak for å redusere utslipp fra avløp til Oslofjorden.

Vi er med rette stolte av vårt norske vann, men jeg innser at vi fortsatt har store oppgaver foran oss når det gjelder vann og avløp.

Helge André Njåstad (FrP) [10:12:20]: Me har ei innstilling frå komiteen med ikkje mindre enn tre ulike Dokument 8-forslag til behandling i dag, og det er mange ulike forslag frå ulike parti. Så registrerte eg på morgonen at me skal få eit fjerde i komiteen ganske raskt, når Høgre òg har fremja eit representantforslag i dag. Så komiteen får i alle fall fokusert på vatn og avløp vidare, og det er bra.

Dessverre er det einaste me er einige om, at vatn er viktig, og at det er viktig å ha eit avløpsdirektiv som er berekraftig. Me er ikkje einige om nokon av løysingane, så det einaste som komiteen her føreslår, er at alle dei gode forslaga ikkje blir vedtekne. Det synest Framstegspartiet sjølvsagt er synd, for me er med på ei rekkje forslag. Me er sjølvsagt med på våre eigne, men det er òg sånn at me stemmer for gode forslag frå andre parti. For det er heilt openbert at me i den situasjonen me står i, er nøydde til å gjera noko overfor norske forbrukarar, som ligg an til å få ei kjemperekning i framtida viss ingenting blir gjort.

Grunnen til at det blir ei kjemperekning, er samansett. Det er sjølvsagt fordi det har vore eit stort vedlikehaldsbehov, som det skal gjerast noko med, det er nye krav, spesielt frå Brussel, og det er behov for å gjera store investeringar på dette feltet. Samtidig skal dette gjerast innanfor eit sjølvkostprinsipp, som i seg sjølv gjer at ein kanskje ikkje har fokus på like effektiv drift som ein har viss ein er i ein konkurransesituasjon og må finna dei gode løysingane. Difor hadde Framstegspartiet håpt at fleire skulle vera med på at ein i alle fall kan ha ein benchmarking-modell, som gjer at ein samanliknar ulike kommunar, sånn at dei som driv effektivt, kan læra av dei andre, at ein kan strekkja seg, og at forbrukarane kan stilla krav til kommunen sin om at ein må driva effektivt i eit felt.

Hovudutfordringa er likevel det som skjer i Brussel. Eg vart litt optimistisk då eg høyrde på representanten Kleveland, som seier at dette sjølvsagt må vera tilpassa norske forhold. Då synest eg det er rart at ein har tenkt å stemma imot forslaget frå Raudt og Framstegspartiet, om at ein «ber regjeringen sikre at nytt avløpsdirektiv blir tilpasset særnorske forhold. Ho brukte orda «norske forhold», så viss me hadde endra det til «norske forhold», hadde me då kanskje fått fleirtal. Men eg registrerer at det er berre Raudt og Framstegspartiet som vil tilpassa det «særnorske forhold». Beklagar: Sosialistisk Venstreparti var òg einig i det forslaget. Då kunne me fått fleirtal for det – og sendt ei tydeleg melding om at ein i Brussel ikkje skal påleggja norske kommunar og norske forbrukarar ei ekstrarekning, ved at anten Senterpartiet, Arbeidarpartiet eller Høgre hadde stemt for det. Då hadde ein i alle fall gjeve ein klar instruks til regjeringa om at ein skal bestemma avløpsdirektivet for norske forbrukarar i Noreg og ikkje i Brussel, for dette vil bli ei stor kostnadsbombe, og det er Framstegspartiet veldig kritisk til.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet er ein del av.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:15:29]: Vatn og avløp er kritisk felleseigd infrastruktur finansiert ved sjølvkost. Men det er dyrtid, og dyrtida rammar også kommunane. Auka rente gjev rekordhøge gebyr i kommunane som har store lån. I fleire kommunar er det varsla over 100 pst. auke i gebyra på grunn av auka rente og strengare krav.

Miljødirektoratet melde seinast denne veka at vi ikkje er i rute med å betre miljøtilstanden i Oslofjorden. Problemet med forureining av fjorden handlar i stor grad om vatn og avløp.

Ifylgje Norsk Vann har kommunane eit etterslep på investeringar på minst 320 mrd. kr. For mange røyr lek og er i dårleg stand.

Klimaendringane vil gje hyppigare flom- og tørkeperiodar, og i ein flomsituasjon gjev dårlege røyr fare for forureining av drikkevatn. I tørkeperiode kan problemet verte for lite vatn, både til alminneleg forsyning og til f.eks. brannslokking.

Konklusjonen i Riksrevisjonens rapport om myndigheitene sitt arbeid med trygt drikkevatn, frå februar i år, er klar:

• Folk har stort sett trygt drikkevatn no, men nasjonale mål frå 2014 om å redusere lekkasjar og fornye leidningsnettet er ikkje nådd.

• Verkemidla for drikkevatn har ikkje ført til betre måloppnåing.

• Det er for lite samordning mellom departementa.

• Informasjon om drikkevatn som blir samla inn, er ikkje tilstrekkeleg og vert ikkje innhenta på ein effektiv måte.

Difor er det med stoltheit vi har fremja forslag i denne saka, for det trengst ein nasjonal handlingsplan for koordinert innsats for å ivareta vasskraftkretsløpet og unngå feilinvesteringar. EUs avløpsdirektiv må tilpassast norske forhold for at vi skal unngå store feilinvesteringar. Alle norske kommunar må vere knytte til ein kunnskapsdelingsportal innan 2026, meiner vi, for ved å dele kunnskap kan ein spare kostnader og lære av andre. Regjeringa må ta ansvar for å fremje nødvendige tiltak for å sikre kompetanse i sektoren i åra som kjem. Det hastar med å fylgje opp anbefalingane i NOU 2015: 16, og regjeringa har eit soleklart ansvar for å setje av ressursar til dette viktige arbeidet.

Det skal takast eit stort løft i kommunane i åra som kjem. Difor meiner vi det er nødvendig at regjeringa greier ut ei rentekompensasjonsordning for kommunane, som kan vere med på å lette børa av store investeringar i vatn og avløp. SV meiner at vi ikkje har noko val. Stortinget må be regjeringa ta tak i dette, for det handlar om grunnleggjande sikkerheit, helse og miljø.

Med dette fremjar eg dei forslaga vi er med på i denne saka.

Tobias Drevland Lund (R) [10:18:35]: Det norske vann- og avløpsnettet står foran store behov for oppgraderinger, og det er bl.a. snakk om investeringer for bortimot flere hundrevis av milliarder kroner i årene framover for å sikre rent vann og god håndtering av avløpsvann. I tillegg kommer behovet for å bygge nye rensestasjoner, og det nye avløpsdirektivet i EU med tilhørende krav forventes å kunne utløse enda større investeringsbehov. Hvem må betale prisen for dette? Det er innbyggerne – gjennom økte kommunale avgifter. I det skriftlige innspillet til huseierne til denne saken står det at vanngebyrene har økt med 56 pst. i perioden 2010–2022, ifølge bostedsindeksen laget av analysemiljøet Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra Huseierne. Avløpsgebyrene har økt med 52 pst. i samme periode, og til sammenligning har konsumprisindeksen steget med 33 pst. i denne perioden.

I Rødt er vi veldig redde for at nødvendige oppgraderinger av vann- og avløpsnettet og bedre rensing vil medføre et gebyrsjokk for innbyggerne i landets kommuner. Også Rødt støtter selvkostprinsippet, men det bør være åpenbart for alle at her må staten på en eller annen måte ta mye større ansvar og legge til rette for investeringer på vann- og avløpsområdet, og ikke kun basere seg på at landets kommuner skal kunne løse denne voksende problematikken gjennom å lempe dette over på innbyggerne gjennom økte avgifter og kommunale gebyrer. De som taper på mangelfulle grep, er innbyggerne. Er det noe folk i Norge ikke trenger nå, er det skyhøye kommunale avgifter – på toppen av økt rente, matpriser som stiger og vinterens skyhøye strømpriser, som vi igjen ser vokse nå.

EU vedtok nylig det nye direktivet for vann og avløp, og der stilles det strengere krav til rensing, noe som i utgangspunktet er bra. Men det er forskjell på å bo i Brussel og å bo i Båtsfjord. Jeg skulle ønske at regjeringen allerede her i dag sa at de kunne være med på forslaget fra Rødt, Fremskrittspartiet og SV, som sier at vi skal tilpasse det nye vann- og avløpsdirektivet særnorske forhold.

Vi har lyttet til debatten, og representanten Kleveland brukte i sitt innlegg begrepet «norske forhold», så jeg vil da på vegne av disse partiene endre forslag nr. 5 fra «særnorske forhold» til «norske forhold», og håper da at vi får med oss regjeringen på det. Det er jo viktig at vi klarer å få tilpasset dette til norske forhold, og at man ikke innfører krav som både er unødvendige og gir liten miljøeffekt ute i kommunene.

Det er hele 13 ulike forslag som Rødt er med på her i dag, alt fra å lage en nasjonal handlingsplan til at det ikke innføres krav om renseanlegg for lokalsamfunn som har få innbyggere og god rensegrad. Det er skuffende at ingen av forslagene ser ut til å kunne få flertall, men det er enda ikke for sent å snu, og vi håper at regjeringen plukker opp hansken og starter jobben, som flere av partiene her i denne salen er utålmodige etter å sette i gang. Både folk og miljøet vårt er helt avhengig av det.

Med det viser jeg til de forslagene Rødt er med på.

André N. Skjelstad (V) [10:21:54]: I europeisk sammenheng – og i den store verden – er det ganske unikt at vi i Norden har rent grunnvann. Det er en ganske spesiell situasjon, og vi er heldige i så måte. Det vi ikke er like heldige med, er at vi har et formidabelt etterslep med hensyn til investeringsbehovene. Norsk Vann regner med at vi har opptil 350 mrd. kr i etterslep. Det er klart at dette er krevende, og det er krevende så lenge vi har den typen kommunal struktur som vi har, for dette ligger på kommunene. Det er enda mer krevende når vi vet at det i dagens regjering er et parti som har allergi mot å gjøre noe med den kommunale strukturen. Det er selvfølgelig med på å føre til at etterslepet ikke blir gjort noe med, for den strukturen er egentlig helt avgjørende for å kunne løfte investeringsgraden rundt i norske kommuner, noe en selvfølgelig har unnlatt å snakke om i utredningene fra regjeringen. Det er også en vesentlighet i dette.

Det er ikke til å komme fra at det er en god del for så vidt fornuftige forslag i denne saken, men det er også en del forslag i denne saken som krever at det kanskje brukes litt mer tid. Vi har for vår del sympati for å tenke rundt det som gjelder rentekompensasjon, men vi kommer ikke til å støtte det, for det bør vurderes nærmere hvordan dette i så fall skal gjøres. Det vi vet, er at selv om dette holder på å bli dyrt, er det ingen tvil om at veldig mange kommuner har et vann- og ledningsnett som mange plasser har ligget der fra før krigen. Det er utfordrende når vi også vet at mange av disse rørledningene kanskje er i en sånn forfatning at de burde vært skiftet ut for lenge siden, og at de per i dag ikke hadde blitt godkjent. Det er det ingen som helst tvil om.

Jeg ser at enkelte partier ønsker å løfte at dette er forskjellig ut fra hvor i landet en er, og det er det vel ingen som helst tvil om. Jeg tror det også vil kreve en runde, det å kunne se dette i en helhet. For å vise det som imidlertid har vært det viktigste grepet for å få fart i dette, kan jeg ta eksemplet med min lille kommune, som het Verran en gang i tiden, og som etter hvert ble en del av Steinkjer. Gjennom det fikk vi til å løfte et nytt ledningsnett i deler av den kommunen. Hadde vi ikke sett muligheten til å bli en større kommune, kunne vi ikke gjort det løftet. Selv om selvfølgelig også gebyrsatser vil kunne utgjøre noe, var dette helt nødvendig for å kunne ta et slikt grep og få et storstilt løft på både vann og avløp. Men jeg skjønner at allergien i dagens regjering er for stor mot akkurat det.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:25:07]: Jeg er glad for at vann- og avløpsområdet får oppmerksomhet på Stortinget. Kort tid etter at regjeringen tiltrådte, satte vi disse utfordringene på dagsordenen. Hovedutfordringene innenfor drikkevannsområdet er dårlig ledningsnett og høy lekkasjegrad. Situasjonen er tilsvarende på avløpsområdet.

I tillegg er mange av avløpsrenseanleggene gamle og overholder ikke dagens rensekrav. Det må investeres både for å ta igjen etterslepet og for å gjennomføre nye krav som vil komme med revidert avløpsdirektiv. Et ambisiøst direktiv med strengere krav er i utgangspunktet positivt og vil bidra til redusert forurensing fra avløp. Samtidig har vi forståelse for at gjennomføringen kan være krevende. Klima- og miljødepartementet har ved flere anledninger spilt inn våre vurderinger overfor EU, og vi vil fortsette å jobbe for å ivareta norske interesser overfor EU i arbeidet fram mot endelig revidert avløpsdirektiv.

Vann og avløp er samfunnskritiske funksjoner, og vi må være forberedt på å møte et endret trusselbilde og endret klima. Derfor er vannforsyning et av de sentrale risikoområdene som også vil bli omtalt i den kommende helseberedskapsmeldingen.

For å møte dette sammensatte utfordringsbildet på en helhetlig måte besluttet regjeringen vinteren 2022 å opprette et interdepartementalt samarbeidsforum for vann og avløp og iverksette arbeidet med å revidere de nasjonale målene for vann og helse fra 2014. Det skal også utarbeides en tverrsektoriell gjennomføringsplan. Dette arbeidet pågår for fullt og planlegges å være ferdig innen utgangen av 2023. Deretter vil jeg påse at målene og den tverrsektorielle gjennomføringsplanen gjøres kjent.

Med utgangspunkt i innstillingen oppfatter jeg det slik at regjeringen og Stortinget deler situasjonsforståelse og har felles mål om å møte utfordringene på best mulig måte.

God dialog med kommunene er avgjørende i dette arbeidet, siden det er kommunene som i hovedsak eier og driver vann- og avløpsanleggene. Vi ønsker å tilrettelegge for at kommunene kan gjøre gode investeringer og iverksette hensiktsmessige tiltak som vil føre til tryggere vannforsyning og bedre avløpshåndtering på en kostnadseffektiv måte.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:39:33]: Eg skal ikkje halde noko langt innlegg no, men eg må knyte nokre ord til innlegget til representanten Skjelstad. Han sa at det er for tidleg å stemme for ei rentekompensasjonsordning i dag. Då vil eg gjere både representanten Skjelstad og resten av Stortinget merksame på at det vi foreslår, er:

«Stortinget ber regjeringen utrede en rentekompensasjonsordning for vann og avløp, og komme tilbake til Stortinget med et forslag om dette i statsbudsjettet for 2025.»

Det er sjølvsagt slik at Stortinget gjev ei bestilling, og så er det departementet, som har kompetansen på dette, si oppgåve å kome med eit forslag som kan vere med på å løyse noko av denne floken for kommunane, som står overfor veldig store investeringar.

Ola Elvestuen (V) [10:40:48]: Jeg vil også knytte noen ord til temaet vann og avløp. Det framstilles litt som om dette er et behov som har dukket opp fordi vi får et nytt avløpsdirektiv fra EU. Det er det jo ikke. Norge har hengt etter på vann og avløp de siste 30 årene. Nitrogenrensing er standard i Sverige og Danmark, og det har det vært siden 1990-tallet. Vi valgte å ikke stille krav om det. Det ser vi resultatet av i dag, bl.a. i Oslofjorden, hvor det er en krise – fjorden er i ferd med å dø. Avrenningen fra landbruket er altfor stort, og nitrogenrensingen er ikke kommet på plass. Det er vel seks anlegg som har nitrogenrensing i dag, og, som jeg sa, dette er standard i Danmark og Sverige. Så det er ikke en overraskelse at det nå er store behov for å få på plass renseanlegg.

Dette vil koste, og det er viktig for de større stedene at man hele tiden er oppmerksomme på at vann- og avløpsgebyrene må ligge på riktig nivå, slik at det blir høy nok utskiftningsgrad på bl.a. ledningsnettet. Utskiftningsgraden i mange norske kommuner i dag er ekstremt lav. Det er kommuner som har en utskiftningsgrad som er så lav at det vil ta 1 000 år å skifte ut ledningsnettet. Utskiftningsgraden bør være opp mot 2 pst., slik at det skjer i løpet av en femtiårsperiode – i hvert fall 1–2 pst.

Man må også huske at det er ingenting som er dyrere enn å ha et dårlig nett og å være dårlig forberedt, også på de klimaendringene som kommer. Man må forbedre overvannshåndteringen. Da vil jeg også etterlyse overvannsgebyret. Kommunene må ha en helhetlig tenkning, og tiltak over bakken – og her vil mange av de små tiltakene avhjelpe – gjør at man trenger færre og ikke så store investeringer under bakken. Så man må ta med seg at dette er både en måte å få færre utgifter på når det blir mye nedbør, ved at man får færre skader, og en måte å sørge for at investeringsbehovet blir mindre. Så det er nødvendig å ha et overvannsgebyr, som det var en utredning av så langt tilbake som i 2015. Jeg er ganske sikker på at hvis den politiske viljen er til stede, er det klart til å kunne vedtas umiddelbart. Det er ett ledd i prosessen med å få dette på plass.

Helt til slutt: Jeg vokste opp på Toten på 1970-tallet, og staten tok en helt tydelig lederrolle i å få på plass Mjøsaksjonen og drive den framover. Nå trenger vi en statlig lederrolle for å lede arbeidet med å rense Oslofjorden.

Tobias Drevland Lund (R) [10:44:05]: Jeg skal ikke kjede salen for mye, men jeg kunne ikke dy meg etter at representanten Elvestuen var her oppe. Han nevnte viktigheten av nitrogenrensing. Det er noe Rødt er helt enig i. Det er derfor vi, sammen med Fremskrittspartiet, fremmer et forslag om det her i dag. Vi «ber regjeringen legge frem en modell for et spleiselag for investeringer i nitrogenrensing av avløpsvann i områder som blir pålagt nye rensekrav». Hvis Venstre er veldig opptatt av det samme – som jeg har inntrykk av etter representanten Elvestuens innlegg – burde de støtte dette forslaget fra Fremskrittspartiet og Rødt, som jeg mener er viktig og riktig.

Det er ingen som er imot bedre rensing, men rensekravene må være forholdsmessige, og de må tilpasses norske forhold. Det er forskjell på å bo i Båtsfjord og i Brussel. I de europeiske storbyene og i storbyene i Norge er det helt klart bra at det skal være strengere rensekrav, men når det er snakk om mindre tettsteder, tettsteder med bortimot 1 000 innbyggere, må kravene der være annerledes enn i de største byene. Det forstår jo alle – det er sunt folkevett.

Jeg må bare få rettet opp inntrykket hvis noen tror at Rødt f.eks. er imot bedre rensekrav. Det er vi ikke, men det må tilpasses de lokale forholdene, topografien og de norske forholdene.

Jeg håper at regjeringspartiene etter denne debatten og etter de kloke ordene fra representanten Kleveland, som tok til orde for at dette må tilpasses norske forhold, vil støtte forslag nr. 5, som nå handler om å tilpasse direktivet til «norske forhold», ikke «særnorske forhold», som det sto før. Det er ordrett det representanten sa, og det var også noe liknende statsråden var inne på i sitt innlegg og i replikkvekslingen. Det er ikke for sent å snu. Jeg håper regjeringspartiene blir med oss og de andre partiene på dette.

Ola Elvestuen (V) [10:46:09]: Jeg skal ikke bruke 3 minutter, men siden jeg fikk en direkte utfordring, må jeg svare på den. Etter politisk erfaring fra både kommune og storting vet jeg at den enkleste måten å sørge for at ingenting skjer i Norge, er å holde på å diskutere hvilket nivå som skal ha ansvaret. Så et spleiselag og så en lang diskusjon om hvordan det skal se ut, kommer Venstre ikke til å gå inn på. Her har man et ansvarsområde, ansvaret er tydelig. Om staten skal ta et større ansvar? Som jeg sa: Staten bør ha en lederrolle når det gjelder å drive fram det som er nødvendig for Oslofjorden, og det er hele Østlandet. Det er et enormt område som må gjøre det. Så kan det være – som det er på en del andre områder, enten det dreier seg om nett, bredbåndsutvikling eller noe annet – statlig støtte til de områdene som trenger det mest. Men å få på plass en generell fordelingsnøkkel før man setter i gang – da tror jeg man bare utsetter ting. Man vil da få en kontinuerlig diskusjon, som gjør at man ikke får noen framdrift, og det er framdrift vi trenger, særlig i de mest sentrale områdene, for å få på plass nye renseanlegg.

Anne Kristine Linnestad (H) [10:47:39]: Det er ingen i salen som er uenig i at det er forskjell på å bo i Brussel og i Båtsfjord. Samtidig blir det en utfordring om Stortinget skal pålegge regjeringen å sikre at man skal ta særlige hensyn til norsk forhold, i en situasjon hvor vi bare kan påvirke, og hvor det faktisk er en forhandling. Så det er det med å sikre det som er litt vanskelig for Høyre. Jeg skulle veldig gjerne ha hørt fra representanten Kleveland før vi går til votering. Kan hun begrunne hvordan hun kan si at det er en selvfølge, når statsråden ikke kan si det? Det skulle jeg gjerne hatt en større diskusjon om.

Jeg kan ikke unngå å vise til den mulige oppsplittingen av Kristiansand kommune, hvor statsforvalteren i Agder helt tydelig sier at gjør man det, påfører man innbyggerne i Søgne og Songdalen høyere gebyrer. Det er egentlig også en tverrpolitisk enighet i denne salen om at det skal vi la være å gjøre.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:49:53] (ordførar for sak 2): Eg vil starta med å takka komiteen for godt samarbeid og legg med dette fram ei innstilling frå ein samla komité.

Temaet er militær disiplinærmyndigheit og inneber endringar i forsvarsloven, men òg fleire andre lovar, og oppheving av den eigne loven om militær disiplinærmyndigheit, som òg blir kalla disiplinærloven.

Forslaget inneber ikkje store materielle endringar i lovverket, men er i hovudsak å vidareføra gjeldande rett om militær disiplinærmyndigheit. Endringane vil bety ei forenkling av regelverket og å flytta aktuelle disiplinærreglar og disiplinærlovar til forsvarsloven. På den måten bidrar me òg til å samla regelverket om verneplikt og teneste i Forsvaret i ein felles lov. Dette er i tråd med føremålet bak samanslåinga av vernepliktsloven, heimevernloven, forsvarspersonelloven og militærnektarloven til forsvarsloven i 2016.

Av faktiske endringar som bør nemnast, er forslaget om å fjerna arrest som refsingsmiddel i fredstid og krigstid, å innføra klagetilgang for den som er personleg fornærma i ei disiplinærsak, og å forenkla klage- og kontrollordninga i disiplinærsaker.

Dessutan er det endringar i den påtalemesissige behandlinga av militære straffesaker. Generaladvokatembetet blir føreslått avvikla som eigen etat, og oppgåvene er føreslått vidareførte, delvis i den sivile påtalemyndigheita og delvis i Forsvaret. Forslaget inneber å avvikla den militære rettargangsordninga og at ordninga med eit særskilt militært rettsvesen fell vekk. Når det gjeld forslaget om å avvikla generaladvokatembetet som eigen etat, understrekar komiteen at det då er viktig å vidareføra den fagkompetansen og det overblikket som generaladvokatembetet har i dag. I motsett fall vil endringa medføra ei svekking samanlikna med dagens ordning.

Marit Arnstad (Sp) [10:52:46] (ordfører for sak nr. 3): Som saksordfører for Innst. 33 L for 2023–2024 vil jeg få lov til å starte med å takke komiteen for godt samarbeid om en innstilling der det er bred enighet om intensjonene og de mange forslagene i proposisjonen.

Forslaget til ny lov om militær politimyndighet har også vært på bred høring, og det har vært mange gode innspill til proposisjonen. I en tid med en vesentlig forverret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa er det viktig at Norge kan gjøre tiltak for å beskytte vårt forsvar og vår militære evne. Tiltak som skal forebygge og hindre at landets forsvarsevne og beredskap utsettes for uønskede hendelser, er viktig. Den typen uønskede hendelser kan skje ved både utilsiktede og tilsiktede handlinger. Militær politimyndighet er et av Forsvarets viktigste verktøy for å kunne skjerme og beskytte egen operativ evne i fredstid.

Komiteen viser i sin innstilling til at det i proposisjonen foreslås regler for å sikre en effektiv og uavhengig etterforskning og tiltak som vil tydeliggjøre sporvalget mellom disiplinærsak og straffesak ved mistanke om lovbrudd. Reguleringen av etterforskning er nært knyttet til proposisjonens forslag om å nedlegge generaladvokatembetet som etat. Dette innebærer at den påtalemessige behandlingen av enkeltsaker med tilknytning til Forsvaret vil bli overført til sivil påtalemyndighet, og at militære etterforskere underlegges denne påtalestyringen. Ved å overføre ansvaret for militære straffesaker til sivil påtalemyndighet vil disse straffesakene også ivaretas av en organisasjon som har kapasitet og kompetanse til å håndtere straffesaker i fred, krise og krig.

Det foreslås også en lovfesting av retten til militær inspeksjon. I proposisjonen presiseres det at militær inspeksjon ikke iverksettes på bakgrunn av mistanke om en konkret straffbar eller refsbar handling, men heller som et forebyggende, kontrollerende virkemiddel. Det er særlig de sikkerhetsmessige aspektene som kjennetegner militær virksomhet som gjør inspeksjonen til et relevant verktøy for å redusere risikoen for bevisste eller ubevisste sikkerhetstruende hendelser.

La meg få lov til å understreke at formålet med en sånn inspeksjon, som er nedfelt i § 19 første ledd, er nokså klart, og komiteen forutsetter sjølsagt at en slik inspeksjon blir gjennomført i tråd med formålet.

Videre klargjøres regler som har til hensikt å styrke sikkerheten og beskytte beredskap og forsvarsevne. Straffebestemmelsen for brudd på loven foreslås skjerpet for å ta høyde for en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon.

Militær politimyndighet er viktig for å kunne opprettholde et godt sikkerhetsnivå og for å forebygge og forhindre ulykker. Ofte trener og øver Forsvaret i områder der sivilbefolkning ferdes, og det er spesielt viktig å fokusere på sikkerhet der hvor det foregår potensielt farlig aktivitet som skyteøvelser eller manøver med stridskjøretøy. Det er å håpe at forebyggende tiltak, ro, orden og sikkerhet i områder der den typen aktivitet gjennomføres, kan bidra til å redusere risikoen for ulykker eller skader – både for de militære som deltar i aktivitetene, og for befolkningen som helhet.

Når det gjelder behandling av proposisjonen, er komiteen enig om at det overordnede formålet er å gi større forutberegnelighet og å styrke rettssikkerheten. De foreslåtte endringene vil gi bedre oversikt, systematikk og sammenheng i regelverket. Målet er at den nye loven skal kunne bidra til en enklere og mer effektiv rettsanvendelse, og at tidligere uavklarte rettsspørsmål blir løst.

Hårek Elvenes (H) [10:56:45]: Prop. 133 L og Prop. 134 L markerer et tidsskille i vårt militære rettsvesen. Det foreslås en lov om militær politimyndighet som erstatning for den gjeldende loven om politimyndighet i Forsvaret fra 1988. Forslaget innebærer en avvikling av den militære rettergangsordning i fred, krise og krig, og at ordningen med et særskilt militært rettsvesen bortfaller.

Til grunn for dagens straffesaksordning ligger prinsipielle og praktiske hensyn. Disse hensynene er i dag lite framtredende. Generaladvokatembetet ligger stort sett på siden av det ordinære sporet for straffesaksbehandling og har få eller ingen forutsetninger for å utføre påtalefaglig etterforskningsledelse i tråd med dagens krav fastsatt av Riksadvokaten.

Det foreslås å avvikle Generaladvokatembetet som en egen etat, og at samtlige oppgaver overføres til den sivile påtalemyndighet og Forsvaret. Vel å merke overføres de fleste oppgavene til Forsvaret. Det har i de senere år vært en nedgang i antall militære straffesaker. Det ilegges også færre refselser årlig som medfører kontroll for Generaladvokatembetet. Denne ordningen med et eget ledd i påtalemyndigheten som kun er påtalemyndighet i straffesaker, er på mange måter et unntak fra den ordinære strukturen med enhetlig påtalemyndighet.

Det er behov for regler som sikrer en enhetlig behandling av militære og sivile straffesaker, og som sikrer at alle straffesaker behandles med samme krav til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet. Det militære disiplinærsystemet skal videreføres. Refselsesmidlene videreføres i det alt vesentlige, men med den viktige endring at arrest utgår som refselsesmiddel i både fredstid og krigstid.

Det er flere grunner til at et militært disiplinærsystem fortsatt er nødvendig. Folkeretten stiller krav om at styrkene skal være underlagt en ansvarlig kommando og et internt disiplinærsystem som skal sørge for etterlevelse av krigens folkerett. Den sentrale begrunnelsen om et eget militært disiplinærsystem begrunnet ut fra behovet for å opprettholde disiplin og for å sikre et effektivt forsvar er fortsatt gjeldende. Dette behovet kan ikke dekkes gjennom statsansattlovens sanksjonssystem.

Et sentralt punkt er forslaget om å ta ut arrest som refselsesmiddel – kanskje mer kjent som kakebu – i fredstid og i krigstid. Utviklingen innenfor menneskerettighetene og rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, har nødvendiggjort en ny vurdering av de ulike refselsesmidlene.

Arrest er suspendert av forsvarssjefen som prinsipalt refselsesmiddel i fredstid med virkning fra 1. januar 2018, bl.a. begrunnet ut fra dårlig tilgang på arrestlokaler. Hovedbegrunnelsen for å avvikle arrest som refselsesmiddel er at ileggelse og gjennomføring må skje i tråd med de krav som følger EMK. For at arrest og dermed frihetsberøvelse skal være lovlig, må kravene til dom oppfylles. Det krever en kompetent og uavhengig domstol. Vi har ingen slik i dag. Man må da enten opprette dette spesielt for arrestinstituttet eller bestemme at arrest skal ilegges av de ordinære domstoler. Det siste er valgt som løsning.

Til slutt må jeg bemerke og opplyse om at frihetsinnskrenkning som ikke omfatter arrest, fortsatt opprettholdes, eksempelvis forbud mot til visse tider på dagen eller hele døgnet å forlate leiren eller et fartøy.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:02:10] (ordfører for saken): Representantforslaget som vi i dag behandler, viser til forsvarskommisjonen og tar opp viktige problemstillinger knyttet til styrkingen av norsk forsvarsevne. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet om saken og samtidig takke for godt samarbeid og en konstruktiv forsvarsdebatt generelt i en tid med varige endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Å sikre trygghet og frihet for det norske folk er Stortingets viktigste oppgave. Tiden er overmoden for å prioritere grep som styrker operativ evne på kort, mellomlang og lang sikt.

Kort tid etter at Senterpartiet gikk inn i regjering, og før Russlands invasjon av Ukraina, satte vi ned en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon. Målet var å vurdere Norges sikkerhetspolitiske utfordringer og samlede beredskapsressurser, for så å gjøre målrettede tiltak. Dette var framtidsrettede og riktige tiltak, som vi i dag tydelig ser viktigheten av. Debatten om forsvar og beredskap er revitalisert, og vi har fått betydelig faglig og allmenn innsikt i hvor skoen trykker.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen nå er på sitt mest alvorlige siden 1945. Dette alvoret er grundig beskrevet i både rapportene fra forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen, i fagmilitært råd og i NSMs sikkerhetsfaglige råd. Forsvarskommisjonen kommer også med tydelige anbefalinger om at Stortinget bør prøve å oppnå brede forlik i arbeidet med langtidsmeldingen i tiden framover.

Å styrke og bygge opp et tidsriktig forsvar har gjennom den alvorlige situasjonen i vår egen bakgård fått en helt ny dimensjon. Samtidig er det viktig å ivareta en balansert politikk basert på kontinuitet, stabilitet og handlefrihet. Dette vil koste mye penger over lang tid. Arbeidet må gjøres riktig, slik at vi ruster opp organisasjonen, som over lang tid har vært beredt på å ruste ned. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever enda bedre og bredere involvering politisk så vel som faglig for å få på plass en langtidsplan som ivaretar våre sikkerhetspolitiske behov på en best mulig måte.

Regjeringens arbeid med ny langtidsplan for forsvarssektoren vil konkretisere opptrappingsplanen for hvordan vi skal styrke Forsvaret videre. Også innspillene fra forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonen samt forsvarssjefens fagmilitære råd og Nasjonal sikkerhetsmyndighets vurderinger vil være med på å danne et solid kunnskapsgrunnlag for hvordan Norges forsvarsevne skal styrkes i en krevende tid.

Regjeringen har begynt arbeidet med ny langtidsplan for forsvarssektoren, og denne planlegges lagt fram til våren. De nevnte rapportene danner et gjennomarbeidet og faglig grunnlag for ny langtidsplan. Regjeringen har på bakgrunn av de nevnte endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser invitert til en bred politisk forankringsprosess for neste langtidsplan. Dette arbeidet har allerede startet opp.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:05:22]: Å sikre trygghet og frihet for folket er vår viktigste oppgave. Sikkerhet danner fundamentet alle andre samfunnsoppgaver hviler på. Det sikkerhetspolitiske landskapet har dramatisk endret seg i løpet av de siste årene, og Norge trenger et sterkt forsvar tilpasset den nye situasjonen, moderne utrustet og med høykompetent personell.

Arbeidet med å styrke Norges forsvarsevne og samfunnets motstandskraft har regjeringen startet, og vi må sørge for at vi har et sterkt forsvar som vil ivareta Norges sikkerhet, trygghet og handlefrihet, våre interesser og verdier.

Den forverrede sikkerhetssituasjonen nødvendiggjør et forsvarspolitisk taktskifte. Det betyr at vi må prioritere økte bevilgninger til Forsvaret selv om det vil kunne innvirke på andre områder.

Forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen, fagmilitært råd og NSMs sikkerhetsfaglige råd gir regjeringen og Stortinget et solid grunnlag for å utvikle og bygge opp Forsvaret. Når vi til neste år skal vedta en ny langtidsplan for Forsvaret, vil det være den viktigste langtidsplanen for Norge i etterkrigstid.

Vanligvis er det regjeringen som legger fram forslag til ny langtidsplan for Stortinget til behandling. Denne gangen er framgangsmåten endret, og i lys av et dramatisk bakteppe og betydningen av en forutsigbar langtidsplan som kan vise retning for en lengre periode, har regjeringen invitert alle partiene til en bred politisk forankringsprosess. Et bredt forlik om neste langtidsplan har vært regjeringens uttalte mål hele tiden, og invitasjonen til alle partier for å skape en forankringsprosess viser etter mitt syn et solid lederskap av regjeringen i en krevende tid.

Forslaget fra Fremskrittspartiet har gode intensjoner, men ettersom regjeringen allerede har igangsatt forankringsprosessen i Stortinget, blir representantforslaget litt som å slå inn åpne dører.

Hårek Elvenes (H) [11:08:11]: Forsvarskommisjonen har talt, og forsvarssjefen har lagt fram sitt fagmilitære råd. Det er betydelig sammenfall mellom de anbefalingene som kommer fra kommisjonen, og det rådet som forsvarssjefen gir. Vårt nasjonale forsvar må styrkes. Den styrkingen som har pågått over flere år, må fortsette med uforminsket kraft. Vi må ta høyde for at vår nabo Russland er uforutsigbar og farlig. Dette må ligge til grunn for dimensjoneringen av vårt eget forsvar i overskuelig framtid. Skal vi klare å bygge opp et forsvar til det nivået som det bør være på, må det være samsvar mellom struktur, oppgaver og finansiering. Finansieringen avgjøres gjennom de årlige budsjettene i Stortinget, og vi må sørge for en finansiering av Forsvaret som kan stå seg over ulike stortingsflertall.

Regjeringen har respondert positivt på Høyres oppfordring om å jobbe fram et bredt forlik når det gjelder den neste langtidsplanen – et forlik og et arbeid med et forlik som starter på et tidligere tidspunkt enn ved de siste langtidsplanene. I så måte er Nansen-pakken og den prosessen som der ble gjort, med involvering av Stortinget på et tidligere tidspunkt, et godt eksempel. Det er viktig at den prosessen som nå er startet, blir en reell prosess og ikke en skinnprosess.

Om forslaget til Fremskrittspartiet kan det sies at det har gode intensjoner og mange gode tanker i seg, men nå har man jo startet opp en prosess som vil ivareta de hensynene som Fremskrittspartiet peker på i sitt forslag, på en god måte. Det er jo regjeringen som sitter på det faglige grunnlaget og på utredningskapasiteten, og som har et ansvar for å holde Stortinget informert. Å starte en form for gruppearbeid fra Stortingets side i god tid før langtidsplanen legges fram, vil ikke være et faglig godt grunnlag å jobbe fram politiske vedtak fra.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Presidenten [11:11:00]: Da har representanten Hårek Elvenes tatt opp forslaget han refererte til.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:11:22]: Dette forslaget fra Fremskrittspartiet er altså å nedsette en tverrpolitisk arbeidsgruppe. Det har en litt underlig forhistorie, for det er et forslag som alle slutter seg til, men som kun Fremskrittspartiet vil stemme for. Ikke bare slutter de seg til forslaget, de har allerede deltatt i en tverrpolitisk arbeidsgruppe som skal gjøre akkurat det som dette forslaget sier. Men vi har enda høyere ambisjoner. Vi ønsker å arbeide med Forsvaret både operativt og finansielt, slik at vi både får mer ressurser og kan gjøre fornuftige ting med Forsvaret.

Når vi har en situasjon hvor Fremskrittspartiet fremmer et forslag, og alle er enige, men allikevel ikke stemmer for, fordummer det debatten i Stortinget. Det fordummer denne salen, og folk utenfor forstår ikke hvorfor man ikke kan være enige om det man er enige om, når man faktisk jobber med det man enige om allerede. Men la det ligge.

Det viktigste er Forsvarets intensjoner, som allerede er ivaretatt. Jeg gjentar de punktene som vi ønsker at vi skal jobbe etter. Det gjelder styrking av forsvarsøkonomien, styrking av styring, ledelse og ressursbruk, styrking av Forsvarets egenevne, styrking av totalforsvaret og det sivilt-militært samarbeid og styrking av alliert og internasjonalt samarbeid. Det er vi alle enige om, og det er det vi holder på med å snakke om i den tverrpolitiske arbeidsgruppen.

Det som er litt bekymringsfullt, er at i det første møtet som statsministeren hadde med de parlamentariske lederne – vi plebeierne fikk sitte bak på en stol – sa statsministeren ganske tydelig, og poengterte hele tiden, at det er regjeringens langtidsplan, det er regjeringens langtidsplan, det er regjeringens langtidsplan. Jeg lurer litt på hva slags innspill forsvarsministeren egentlig ønsker å få. Ønsker han å høste innspill fra partiene, trekke ut det han mener er relevant, legge frem en langtidsplan hvor han har tatt det beste fra alle, og så ta all kredden selv? Er det slik han ønsker å gjøre det, eller ønsker han at det faktisk skal være et felles tverrpolitisk dokument som vi alle står bak? Eller skal vi ikke stå bak, og skal han bare plukke ut noen av de tingene som regjeringen ønsker? Der synes jeg forsvarsministeren må tenke seg om.

Dessuten har vi ikke fått noen invitasjon etter dette møtet med statsministeren. Tiden går, og budsjettet skal vedtas nå snart, men vi får ikke noen invitasjon til det neste møtet. Da lurer vi på: Når skal vi egentlig få den invitasjonen? Dette skal jo legges frem om ikke altfor lenge, så da burde vi ha fått den invitasjonen. Det burde vært møte nummer to, tre og fire allerede, men nå har det gått en måned siden det første møtet, og vi har ikke fått noen invitasjon. Så jeg ser frem til at forsvarsministeren kanskje kan invitere fra talerstolen her i dag.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten [11:14:06]: Da har representanten Christian Tybring-Gjedde tatt opp forslaget han refererte til.

André N. Skjelstad (V) [11:14:24]: Bare i 2023 har vi fått en rekke råd og anbefalinger fra bl.a. forsvarskommisjonen, forsvarssjefens fagmilitære råd og Forsvarsanalysen 2023 fra Forsvarets forskningsinstitutt – alle med en klar melding: Forsvaret er for lite og har store mangler og etterslep. Forsvaret må styrkes.

I en tid med flere konflikter, store usikkerheter og flere samtidige sikkerhetspolitiske utfordringer har også prisene på råvarer og materiell gått opp. Våre allierte styrker sine forsvarsbudsjetter og legger opp til store investeringer og anskaffelser og et økt øvings- og treningsnivå. Her hjemme synes ikke alvoret å ha sunket helt inn.

Regjeringen presenterer sitt forslag til statsbudsjett som et historisk økonomisk løft til Forsvaret, men når beløpet justeres for prisstigning og en trekker fra det som er gitt til Ukraina, er det i realiteten bare omkring en og en halv milliard ekstra som tilføres sektoren. Venstre er bekymret for regjeringens manglende kriseforståelse og sminking av forsvarsbudsjettet i en tid hvor det kreves ytterligere skyts for å styrke Forsvaret opp til det nivået det burde ha vært.

Neste år skal langtidsplanen for forsvarssektoren legges fram. Venstre har store forventninger til regjeringen og til innholdet i deres anbefalinger. Det er et viktig arbeid med langtidsplanen både før, under og etter for å sikre et bredt forlik. Her skal Venstre være konstruktiv, men samtidig tydelig på at forsvaret av Norge må prioriteres. Så de rådene og anbefalingene regjeringen nå har fått, må få stor betydning i arbeidet.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, og straksbehovet i Forsvaret krever likevel at arbeidet med å styrke Forsvaret starter i statsbudsjettet for 2024. Med økte bevilgninger i budsjettet for neste år kan vi starte på den tunge snuoperasjonen med å styrke Forsvaret. I en tid hvor vi skal ruste opp og ressursene er knappe, skaper det lange ledetider for anskaffelse av forsvarsmateriell. Derfor kan vi ikke vente og stå i kø for å investere i ammunisjon og annet kritisk materiell.

Venstre mener at personellet er det viktigste i Forsvaret. Her må vi starte arbeidet for å sørge for at flere blir værende i Forsvaret, og at forsvarssektoren rekrutterer den kompetansen den trenger, eksempelvis på teknologisiden. Heimevernet er den forsvarsgrenen som har økt betydelig og fått en rolle som følge av en endret sikkerhetspolitisk tid, og yter også viktig bistand til sivilsamfunnet. Likevel har ikke Heimevernet de ressursene de trenger for å kunne øve personell i den skalaen det er vedtatt.

Så i sum mener Venstre at intensjonene som Fremskrittspartiet fremmer gjennom representantforslaget, er gode, men ønsker å ivareta dette gjennom de prosessene som det allerede er lagt opp til, med å knytte det til prioriteringene i vårt alternative budsjett for 2024, forhandlinger om ny langtidsplan og et eventuelt forsvarsforlik. Vi har på den bakgrunn, sammen med Høyre, fremmet forslag om å vedlegge representantforslaget protokollen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:17:35]: Det er et alvorlig bakteppe som er utgangspunktet for denne saken, med krig og økt trusselnivå som også rammer oss.

Som vi hører flere sier, er nok ikke kriseforståelsen i egen befolkning tilstrekkelig, og det er alvorlig. Derfor må vi virkelig stå sammen i slike saker, for vi kommer til å stå i krevende prioriteringsdiskusjoner de neste årene. Derfor blir et slikt bredt forlik så avgjørende, at det kan stå seg over tid, og det er bakgrunnen for at vi stemmer som vi gjør i denne saken.

Flere har nevnt allerede at forslaget til Fremskrittspartiet slik det foreligger, har gode intensjoner. Fra Kristelig Folkepartis side stoler vi på regjeringen når de har invitert oss og har startet en god prosess nettopp med dette, og at en vil ivareta de innspillene som kommer, på en god måte. Vi har vært tydelige, og kommer til å være det også, på at det må bli en reell involvering, og at det også blir en realistisk og ansvarlig opptrapping, som er helt nødvendig med tanke på det bakteppet jeg viste til.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:19:01]: Som flere har vært inne på, er vi i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon; det er stort alvor, krig i Europa, mer pågående trusselaktører og økt bruk av sammensatte virkemidler. Det er ikke noen som helst tvil om at det nå er behov for å bruke mer av samfunnets samlede ressurser på forsvar, sikkerhet og beredskap.

Vi har tatt ut en fredsgevinst over en tredveårsperiode. Det var naturlig å gjøre det etter den kalde krigens slutt. Men vi må konstatere her vi står nå, at nedbyggingen har gått for langt. Det er mye som er bra i Forsvaret. Vi investerer tungt for moderne kapabiliteter. Vi har dyktige soldater og ansatte i Forsvaret, men vi ser også at vi har utfordringer ikke minst når det gjelder robusthet og utholdenhet i strukturen vår. Og vi sitter med en god del ubalanser.

Situasjonen har gjort at vi har måttet håndtere dette her og nå. Vi har gjort både omprioriteringer og satsinger for å håndtere en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, men det er også viktig at vi nå evner å tenke mer langsiktig samtidig. Vi står overfor en mer langvarig konfrontasjon og en endret verden, som vi må forholde oss til så langt vi kan se framover. I denne sammenhengen har vi bedt om veldig grundige råd fra de to kommisjonene, fra forsvarssjefen og fra vernepliktige. Vi mottar innspill fra NATO, Nasjonal sikkerhetsmyndighets råd mv. som grunnlag for å legge fram en ny langtidsplan neste år.

Jeg mener at budsjettet for neste år, det siste året i gjeldende langtidsplanperiode, også bygger bro inn mot en ny langtidsplanperiode, ikke minst med en kraftig satsing på personellet, med så fort som mulig å komme i gang med å utdanne flere av dem vi trenger til å jobbe i Forsvaret framover, bl.a.

Jeg mener også at den situasjonen vi står i, både sikkerhetspolitisk og når det gjelder det disse prioritetsutfordringene fører med seg i statsbudsjettsammenheng, tilsier et arbeid for og et ønske om et bredt forlik. Nå er vi i gang. Vi har hatt et første møte mellom de parlamentariske lederne, statsministeren og flere av oss fra regjeringen. Ifølge min kalender, i hvert fall, har vi nå jobbet med flere datoer for møter i de kommende månedene for å ha en grundig prosess med komiteen.

Det er min intensjon i den prosessen å ha en veldig åpen og ærlig tilnærming, legge fram de vurderingene og dilemmaene vi møter, og bruke det som en reell prosess inn i en forankring som kan legge grunnlag for et bredt forsvarsforlik.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:34:03] (ordfører for saken): Representantforslaget tar opp viktige problemstillinger innen suverenitetshevdelse, sysselsetting og energisikkerhet. Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet og gode refleksjoner. Dette er temaer som det er svært viktig å debattere i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i.

Sikkerhetspolitikk og nordområdepolitikk kan ikke lenger skilles. Norsk suverenitet på Svalbard er utvetydig, og grunnleggende nasjonale interesser skal ivaretas gjennom forutsigbarhet og korrekt behandling av saker og situasjoner som måtte oppstå.

De overordnede mål for svalbardpolitikken er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd. Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen er også svært viktig. Bevaring av ro og stabilitet i området samt bevaring av områdets særegne villmarksnatur vil bli presisert i den kommende meldingen. Disse målene med dagens sikkerhetspolitiske bakteppe vil være viktigere enn noen gang og må følges opp med konkrete politiske tiltak.

I arbeidet med innstillingen understreker komiteen viktigheten av at norsk svalbardpolitikk gjenspeiler dagens geopolitiske situasjon. Det siste året har vist oss en rekke utfordringer på øygruppen, spesielt knyttet til kommunikasjon og beredskap. Justisministeren har tidligere vært ute og kommentert denne sårbarheten og har bl.a. pekt på at det er planlagt et nytt norsk satellittsystem i 2024, spesialdesignet for å gi dekning i nordområdene.

Men sikkerhet handler også om folk. Vi må sørge for at folk ønsker å bosette seg og leve på Svalbard. For å sikre dette trenger vi både trygge rammer for oppvekst, god sysselsetting og gode løsninger innen energi og kommunikasjon m.m.

Svalbard har et unikt arktisk miljø som vi må ta vare på. Tidligere denne høsten ble kullproduksjonen avsluttet på Svalbard. Dette markerer slutten på en over 100 år gammel kullhistorie. Kullet skal byttes ut med diesel som en overgangsløsning og på vei til målet om at Longyearbyen skal være selvforsynt med grønn fornybar energi innen 2030. Her må flere muligheter utredes.

Store Norske skal fortsatt forvalte boliger og næringsbygg og har en mulighet til å gå inn i annen aktivitet. De er dermed fortsatt en sentral aktør på Svalbard.

Regjeringen har satt i gang arbeidet med ny stortingsmelding om Svalbard. Den forrige stortingsmeldingen, som ble vedtatt i 2016, ga signaler om et samfunn i omstilling. Den nye stortingsmeldingen, som vil bli lagt fram for Stortinget våren 2024, vil fortsette omstillingsarbeidet og legge grunnlag og føringer for aktiviteten på og forvaltningen av Svalbard i tiden framover.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:37:16]: Svalbard er Norges nordligste region, og Norge er det eneste landet som har en moderne og stabilt utbygd infrastruktur med en tilnærmet normal samfunnsstruktur så langt nord. Svalbard har stor strategisk betydning for Norges muligheter i nordområdene og Arktis, og svalbardpolitikken er derfor en viktig del av vår nordområdestrategi.

Med jevne mellomrom kommer det nye svalbardmeldinger, som den gjeldende Meld. St. 32 for 2015–2016, og til neste år kommer en ny svalbardmelding. Svalbardmeldinger tar for seg alle områder ved den norske svalbardpolitikken.

Forslagene til Fremskrittspartiet er viktige og gode og bør debatteres i Stortinget, men for Arbeiderpartiet blir det feil rekkefølge å diskutere disse forslagene nå når en ny svalbardmelding er på trappene. Jeg ser derfor fram til meldingen som regjeringen kommer med, og til at vi kan diskutere utviklingen av Svalbard i et helhetlig perspektiv.

Hårek Elvenes (H) [11:38:45]: Det overordnede målet med svalbardpolitikken har vært uendret gjennom en årrekke og ligger fast. Kulldriften, som har vært bærebjelken for det norske samfunnet på Svalbard, har fått redusert betydning og fases nå gradvis ut. Dette skaper utfordringer, men også muligheter.

Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen er grunnleggende i norsk svalbardpolitikk, på linje med en konsekvent håndhevelse av norsk suverenitet. Unik natur, beliggenhet, lange polartradisjoner og god tilgjengelighet gjør Svalbard til et attraktivt område for både norsk og utenlandsk forskning.

Det har vært kullgruvedrift på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. I starten av 1990-årene ble Longyearbyen beskrevet som et ensidig industristed. Med de spesielle forholdene som er på Svalbard, er det kostbart å drive kullgruvevirksomhet. Utover på 2000-tallet utviklet det seg en betydelig usikkerhet knyttet til lønnsomheten i Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Det er og blir et mål at Longyearbyen skal være et levedyktig samfunn, men ikke et livsløpssamfunn. Turisme har lange tradisjoner på Svalbard, og den moderne turismen økte betraktelig i løpet av 1990-årene. Svalbards sårbare natur og begrensede infrastruktur setter naturlige begrensninger for omfanget av turismen. Kulldriften på Svalbard har en lang og svært stolt historie, men nå ser vi et lokalsamfunn som gradvis omstilles til ny, spennende virksomhet, bl.a. forskning, undervisning, turisme og romvirksomhet.

En ny utfordring kan fort bli at Longyearbyen blir attraktiv for aktivitet som ikke fremmer norsk svalbardpolitikk. Sammensetningen av befolkningen er endret, og den norske andelen av befolkningen i Longyearbyen har de siste årene vært synkende. Longyearbyen skal være et livskraftig norsk lokalsamfunn og administrasjonssentrum. Norske myndigheter har et særskilt ansvar for å fremme virksomhet som ivaretar norsk svalbardpolitikk. Det er i bunn og grunn årsaken til at vi har bosetning på Svalbard.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:41:31]: Jeg vil oppklare en feil, noe som ble sagt av saksordføreren. Kullproduksjonen er ikke stengt ned, det skjer i 2025. Kullkraftverket ble derimot stengt ned torsdag 19. oktober. Det vi debatterer her i dag, er et tema som får altfor lite oppmerksomhet her i stortingssalen. Verdens realiteter med krig i Ukraina, polarisering av verden og knapphet på innsatsfaktorer virker det ikke som man har tatt inn over seg i svalbardpolitikken. Som jeg sa: Torsdag den 19. oktober ble kullkraftverket stengt ned. En del av kullkapitlet på Svalbard ble da lukket. Akkurat dette var en grei beslutning. Kullkraftverket var utdatert, det var kostbart, og det er på tide med en ny energikilde der oppe. Men regjeringens planer om å lukke kulleventyret fullstendig i 2025, med nedlegging av kullgruvevirksomheten i Adventdalen og hundrevis av arbeidsplasser på øygruppen, er uklokt. Det er uansvarlig, og det må revurderes.

Vi i Fremskrittspartiet mener at norsk svalbardpolitikk må ta inn over seg den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten og endres. Innsatsen for å styrke suvereniteten og sysselsettingen må økes, den kan ikke reduseres, og Norges hevd og kontroll på Svalbard må intensiveres. Dette er ikke bare avgjørende for nasjonale interesser, men også for å møte de arktiske utfordringer i en stadig mer kompleks og usikker geopolitisk verden.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen og mer issmelting i Polhavet åpner for økt kommersiell aktivitet i nordområdene, og både Kina og Russland har uttrykt ambisjoner om å frakte gods gjennom Nordøstpassasjen. I tillegg er Svalbard og nordområdene særs rike på sjeldne jordmetaller og mineraler, noe som blir kritisk i tiden framover i det grønne skiftet og i generell elektronikk. Issmelting av Polhavet fører også til at Russlands og USAs nordlig kystlinjer gradvis mister noe av den naturlige beskyttelsen. Dette bør og vil kunne ha påvirkning på sikkerhetspolitiske vurderinger. Svalbard ligger i en utsatt posisjon, nå etter krigen i Ukraina mer enn noensinne, men svalbardpolitikken som føres, gjenspeiler dette i altfor liten grad.

Svalbardtraktaten sikrer vår suverenitet over Svalbard så lenge verdenssamfunnet respekterer det. Men vi ser nå i rettsstriden med EU, den såkalte snøkrabbedommen i vår, at EU angriper Norges forståelse av Svalbardtraktaten. Norge har presisert at Svalbardtraktaten, som forutsetter likebehandling av alle land, ikke gjelder på Svalbards kontinentalsokkel. EU angriper da Norge og mener seg diskriminert fordi Norge har redusert torskekvoten og satt en nullkvote på snøkrabbe. I tillegg – noe som er veldig kritisk – mener EU at dette får konsekvenser for mineraler på havbunnen.

Nå skal ikke jeg ta EUs parti, det gjør jeg sjelden, for hvis de er like lite etterrettelige på dette området som innen energipolitikken, kan deres konklusjon være tatt på feil grunnlag. Dette viser en meget viktig problemstilling, som undertegnede og Fremskrittspartiet prøver å løfte fram. Det er flere tolkninger av Svalbardtraktaten, og Norges hevd på områder og ressurser kan utfordres.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:44:44]: Det vil jeg.

André N. Skjelstad (V) [11:44:54]: Denne høsten, nærmere bestemt 19. oktober, ble kullkraftverket på Svalbard skrudd av. Jeg mener det var en merkedag for bærekraft, framtid og moderne energisystem på Svalbard. I nøyaktig samme periode har utenriks- og forsvarskomiteen behandlet Fremskrittspartiets representantforslag om å sikre kulldrift på Svalbard ut 2025. Jeg opplever forslaget som ganske frakoblet virkeligheten. Det virker som en tenker en bare kan drive videre på Gruve 7, men den gruva er utdrevet i 2025. Det er ikke bare knyttet til beslutningen om å legge ned, det er rett og slett ikke noe mer å drive på. Om man skulle ha fortsatt gruvedriften, måtte man i realiteten åpnet en ny gruve, med de kostnadene det medfører.

I tillegg til å være feil medisin mener jeg også at forslaget feiler i diagnosen det stiller. Energiforsyningen er Longyearbyens hjerte og lunger, og det er avgjørende at det fortsatt arbeides bredt med å finne framtidens langsiktige energiløsninger. I overgangsordningen skal Svalbard nå driftes på diesel. Det er veldig mye bedre enn kull, men det må etableres nye og mer bærekraftige energikilder med mål om å ta ned utslippene så vel som energikostnadene for dem som bor på Svalbard. Jeg tror i den forbindelse at f.eks. muligheten for rask etablering av solenergi og vindkraftanlegg bør utredes.

Jeg vil bare understreke at oppvarmingen på Svalbard er seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen. Isbreene smelter raskere enn før og vil føre til havnivåstigning. Permafrosten tiner i et høyt tempo, og faren for kraftig nedbør, snø- og jordskred vil øke. Sammen med økt interesse for turisme, for ikke å glemme den militærstrategiske betydningen av Svalbard, vil dette stille norske myndigheter overfor mange krevende problemstillinger i tiden framover. Derfor vil jeg også nevne at Venstre i forrige stortingssesjon fremmet forslag om en oppstartsbevilgning til å utrede et nytt havneanlegg på Svalbard, som det dessverre ikke er flertall for i denne salen.

For å oppsummere mener Venstre at det er helt essensielt med forutsigbar, forsvarlig og bærekraftig forvaltning av Svalbard. Svalbardpolitikken må være oppdatert og gjenspeile dagens geopolitiske situasjon. Vi mener at forslagene til Fremskrittspartiet i dette representantforslaget ikke er den riktige måten å oppnå det på.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:47:27]: Norsk suverenitet på Svalbard er avgjørende, ikke minst at den blir mulig å etterleve i en tid der sårbarhetene øker og det er hybride trusler som vi dessverre er blitt altfor godt kjent med. Da må vi gjøre alt vi kan for å begrense den sårbarheten. Vi har dessverre blitt altfor godt kjent med at energi og sikkerhet henger sammen. Energisikkerheten på Svalbard er sårbar, og det er noe av bakgrunnen for at vi løfter fram kjernekraft som et av alternativene.

Som vi har hørt, er det ikke mange uker siden kullkraftverket ble faset ut, og det ble lagt om til diesel etter mer enn 100 års aktivitet. 2030 kommer altfor raskt, og det er altså bakgrunnen for de forslagene vi er med på. Kristelig Folkeparti har også foreslått et utvalgsarbeid som skal være med på å sikre konsesjonsprosessene. Vi trenger både investering, forskning og pilotering, og Svalbard vil kunne være et godt sted for nettopp det.

Dette er bakgrunnen for de forslagene vi er med på. Vi ber regjeringen vurdere ytterligere å styrke kommunikasjon og beredskap på Svalbard, spesielt innenfor energi. Vi ber om å få utredet muligheten til å benytte kjernekraft eller flytende naturgass og biogass som framtidig energiløsning på Svalbard, i forbindelse med arbeidet med den endelige energiplanen for Svalbard. Vi ber også om at man utreder muligheten for oppbygging av den nødvendige infrastrukturen for ladekapasitet for skip med strøm fra kjernekraftverk eller gasskraftverk, LNG og LBG, og/eller bruk av bunkersløsninger for LNG og LBG.

Statsråd Emilie Mehl [11:49:49]: Representantforslaget er oversendt utenriksministeren. Jeg er ansvarlig statsråd for koordinering av svalbardpolitikken og uttaler meg i egenskap av det på vegne av regjeringen.

Regjeringen har varslet at det vil legges fram en ny melding til Stortinget om Svalbard våren 2024. I meldingen vil problemstillingene som representantene tar opp i forslaget, bli adressert. Det gjelder energiomstilling, beredskap, kommunikasjon, Store Norske Spitsbergen Kulkompani mv.

Meldingen er resultatet av en lengre prosess med en samlet gjennomgang av svalbardpolitikken. Det er en gjennomgang som vil legge grunnlag og føringer for aktiviteten på og forvaltningen av Svalbard i de kommende år. Jeg understreker at målene for svalbardpolitikken skal ligge fast og har ligget fast over tid.

Flere av representantforslagene dreier seg om bergverksvirksomhet på Svalbard og spesielt Store Norskes rolle. Staten er eier i Store Norske for å bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk svalbardpolitikk.

Styret i Store Norske har vedtatt å forlenge driften i Gruve 7 fram til sommeren 2025 som følge av endret markedssituasjon for kull. Det innebærer at Store Norske får produsert de tilgjengelige kullreservene i Gruve 7 på forretningsmessige betingelser, og at det ikke er behov for driftstilskudd fra staten i den gjenværende driftsperioden.

Det vil være svært kostbart å etablere en ny gruve, og vi kan ikke uten videre legge til grunn at denne vil kunne drives uten underskudd, slik situasjonen har vært for Gruve 7 i mange år. Forlengelse av driften i Gruve 7 for en begrenset tidsperiode endrer ikke regjeringens syn på kulldrift generelt eller på at kulldriften på Svalbard skal avvikles.

Forslagsstillerne tar opp kommunikasjon mellom Svalbard og fastlandet. Regjeringen prioriterer dette. Blant annet er det etablert et reservesatellittsamband i tilfelle det blir utfall på fiberkabelforbindelsen. Neste år vil etter planen et nytt norsk satellittsystem, Arctic Satellite Broadband Mission, settes i drift og tilby bredbåndsforbindelser i nordområdene. Dette vil styrke kommunikasjonsmulighetene med Svalbard i betydelig grad.

Når det gjelder framtidig energiforsyning i Longyearbyen, er det Longyearbyen lokalstyre som er ansvarlig for etableringen av den. Lokalstyret har utarbeidet en energiplan for Longyearbyen som ble overlevert Olje- og energidepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i mars. Departementene og lokalstyret vurderer nå den videre prosessen med å få på plass en ny energiløsning.

Vi kommer tilbake med en ny svalbardmelding i 2024. Der vil Stortinget få presentert rammene for svalbardpolitikken og forvaltningen av øygruppen i årene som kommer.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:03:07]: Det er ikke meningen å være en møteplager, så jeg skal være kjapp nå. Det var mye man hadde å si om denne saken, og man fikk bare tatt tak i det med suverenitetshevdelse og tilstedeværelse i forrige innlegg.

Det er riktig, som det ble sagt fra podiet her i sted, at Gruve 7 snart er tom. En ny utvidelse av kullgruvedriften på Svalbard må da nødvendigvis åpne en ny gruve. Det vil koste. Så har kullprisene hatt en meget høy periode, der de lå oppimot 440 dollar per tonn, før de nå er gått et stykke ned igjen, men fremdeles er høyere enn de siste 10–15 årene.

Gruve 7 har vært en fast, trofast og stabil leverandør til Clariant, et tysk selskap som driver med metallurgisk industri. Det er i stor grad høyverdig kull som leveres fra Svalbard. Dette ønsker vi selvfølgelig å fortsette med. Det vil sørge for at man ikke må importere kull fra Columbia, der man driver med barnearbeid, har vesentlig dårligere sikkerhetskultur og i vesentlig mindre grad fokuserer på miljø. Kull kommer fremdeles til å trenges lenge, akkurat som olje og gass fremdeles kommer til å trenges lenge. Derfor ønsker vi at man skal fortsette med kulldriften på Svalbard. Det er også en sysselsetting på rundt 200 menn der som det blir vanskelig å erstatte. I den situasjonen vi nå ser – med flere aktører, deriblant Tyrkia, som nylig har ratifisert Svalbardtraktaten, og Kina og Russland som ønsker økt tilstedeværelse – er det meget feil og meget uklokt at vi i Norge går motsatt vei.

Det ser ikke ut som vi får et flertall her i dag, hvis ikke jeg har klart å overbevise noen med min møteplaging nå, men jeg håper selvfølgelig at vi får så mange som mulig med. Dette er en viktig sak. Hvis ikke ser vi i så fall fram til at vi skal behandle svalbardmeldingen for 2024. Selv om den ikke havner innenfor mitt komitéfelt, er det meget mulig at jeg blir med og har noen ord da også. Takk for debatten.

Statsråd Emilie Mehl [12:05:53]: Jeg vil takke for muligheten til å redegjøre for migrasjonssituasjonen knyttet til Ukraina, og så vil jeg si noe om det generelle migrasjonsbildet i Europa.

Putins brutale angrepskrig mot Ukraina fører til omfattende menneskelige lidelser. Russiske luftangrep fortsetter å ramme sivil infrastruktur i tettbefolkede områder, og det foregår harde kamper på bakken i de østlige og sørlige delene av Ukraina. Millioner av mennesker er sendt på flukt fra sine hjem. Om lag 4,2 millioner mennesker har i dag midlertidig beskyttelse i Europa. I tillegg anslår FNs høykommissær for flyktninger at over fem millioner ukrainere er internt fordrevne. Kapasiteten i Ukrainas nærområder er under stort press, og mange land blir satt på prøve.

Tyskland er det landet som har tatt imot flest ukrainere – over en million. Polen har tatt imot nest flest med 960 000 og Tsjekkia tredje flest med 374 000. Seks land – Italia, Spania, Bulgaria, Romania, Slovakia og Nederland – har tatt imot mellom 100 000 og 190 000 ukrainere.

Den ukrainske flyktningsituasjonen skjer i en kontekst med en stor økning av asylsøkere til Europa fra andre land enn Ukraina. Krigen i Ukraina og pandemien har ført til forverrede levekår i svært mange land i Europas nærområder. 2022 hadde det høyeste ankomstnivået til Europa siden 2016, og nivået kan bli enda høyere i år. Rundt 855 000 personer har så langt i år søkt om asyl i Europa, altså i tillegg til fordrevne fra Ukraina. De største nasjonalitetene er Syria, Afghanistan og Tyrkia. De største mottakerlandene i absolutte tall er Tyskland med ca. 230 000 søkere, Frankrike med ca. 130 000, Spania med ca. 130 000 og Italia med ca. 100 000. Italia har fått rekordhøye tall for irregulære ankomster over den sentrale middelhavsruten, med 130 000 ankomster.

I absolutte tall ligger Norge omtrent midt på treet blant europeiske land både når det gjelder antall ukrainere vi har tatt imot så langt, omtrent 67 000 – som jeg kommer tilbake til – og antall asylsøkere fra andre nasjonaliteter, med rundt 3 800 søkere hittil i år. Relativt til folketall er vi imidlertid en betydelig bidragsyter.

Jeg deltar i diskusjonene med andre justis- og innenriksministre i Europa og Norden om migrasjonssituasjonen. Det er stor enighet om at det er behov for et paradigmeskifte i samarbeidet med opprinnelses- og transittlandene, og at det nå må jobbes mer med forebyggende tiltak. EU har kommet et skritt videre i arbeidet med den nye pakten om asyl og migrasjon, og vi avventer utfallet av forhandlingene i Europaparlamentet. Norge skal ha kontroll over egen asyl- og innvandringspolitikk. Samtidig er vi tjent med samarbeid bl.a. knyttet til tiltak i tredjeland og retur.

Vi har nå også fått en helt ny situasjon på Gaza. Det er for tidlig å si hvordan utviklingen blir, men det er ikke usannsynlig at vi på sikt vil kunne få en økt tilstrømming av asylsøkere fra Midtøsten, avhengig av hvordan konflikten utvikler seg.

Det samlede bildet er altså et stort migrasjonspress på alle yttergrensene, og at asyl- og mottakskapasitet i mange land er sprengt. Dersom Europa ikke lykkes med både å håndtere ankomstsituasjonen i volum og å enes om felles regler og håndtering, kan det få konsekvenser for Norge gjennom økte sekundærbevegelser. Vi må i Europa også fortsette å stå sammen med Ukraina.

Ukraina går nå inn i sin andre vinter under Russlands okkupasjonskrig. Det er lite som tyder på at det blir en løsning på konflikten i nær framtid. I områder nær frontlinjen er den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen krevende med store skader på boliger, sivil infrastruktur, strøm og vannforsyning og problemer med tilgang på medisiner. Humanitære organisasjoner jobber intenst med å få på plass provisoriske isolasjonsløsninger, dieselaggregater og annen midlertidig infrastruktur i forberedelse til vinteren. Det er lite som skal til for at store grupper står uten en elektrisk varmekilde.

Den ukrainske offensiven har så langt ikke medført store endringer i frontlinjene. De russiske angrepene med langdistansemissiler og droner fortsetter, og situasjonen er også krevende i områder som ikke er direkte rammet av krigshandlinger på bakken. Arbeidslivet er hardt rammet, og det er mange med lav inntekt. Antallet som lever under fattigdomsgrensen, har økt drastisk etter invasjonen, og det er fare for at antallet vil øke ytterligere.

Norges solidaritet med Ukraina er stor. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt, og som fortsetter å bidra, til å hjelpe Ukraina. Solidariteten som norske kommuner, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner har vist, er historisk. Vi har gitt, og fortsetter å gi, avgjørende bistand til ukrainere som lever i det krigsherjede området. Det er donert enorme mengder klær, medisinsk utstyr, kraft- og elmateriell, kjøretøy, fyringsved og annet materiell. Norge anses som en bærebjelke i ordningen med medisinsk evakuering av alvorlig syke og sårede ukrainere. Hele Norge har stått på og funnet rom til å gi både store og små bidrag, og det skal vi være stolte av.

Her i Norge har norske kommuner bosatt om lag 50 000 fordrevne fra Ukraina så langt. I samme periode er det bosatt over 7 000 fra andre land. Bosettingen har gått i et tempo som vi ikke tidligere har sett. Kommunene har lagt ned en formidabel innsats både med hensyn til bosetting og som vertskap for asylmottak. Det var ikke gitt at Norge skulle klare å håndtere over 70 000 asylankomster på under to år. Som et eksempel var det ventet en stor belastning på fastlegeordningen, men takket være styrking av fastlegeordningen og velvilje i helsetjenesten lokalt har man funnet gode løsninger.

Håndteringen er i tillegg gjort i ordnede former med lite konflikt om hvordan vi møter ukrainere. Ansatte i mitt departement forteller meg at de aldri før har vært vitne til et så omforent ordskifte rundt en flyktningkrise.

Ukrainerne selv gir tydelige tilbakemeldinger om at de føler seg ivaretatt i Norge. Tilbudet de får her, er av en høy kvalitet. Botiden i asylmottak har vært svært kort for denne gruppen. Det betyr at de aller fleste ukrainere mellom 18 og 55 år får tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet kort tid etter at de kommer hit. Dette er avgjørende for at de raskt skal bli aktive deltakere i det norske samfunnet fram til en trygg retur til Ukraina er mulig å gjennomføre. Målet er at flest mulig skal komme raskt i arbeid og forsørge seg selv så lenge de er her.

Det siste året har det gradvis kommet flere ukrainere til Norge enn til våre nærmeste naboland. Relativt til befolkningsstørrelse kommer det også svært mange ukrainere til Norge nå, sammenlignet med andre europeiske land. I august 2022 fikk Norge omtrent 1,5 pst. av alle ukrainske fordrevne til Europa. Ett år senere har andelen gått fra 1,5 pst. til 3 pst.

De siste ukene har denne trenden forsterket seg. Siden midten av august har Norge mottatt flere fordrevne fra Ukraina enn Sverige, Danmark og Finland til sammen. Ankomstene til Norge har nesten doblet seg fra et nivå på 550 ankomster i uken i første halvdel av 2023 til et nivå på i snitt 1 000 ankomster i uken siden august.

Dette er en ny situasjon. Da krigen startet, reiste flere fordrevne ukrainere til både Sverige, Finland og Danmark. Over tid har en gradvis større andel fordrevne valgt Norge som destinasjonsland. Omtrent 30 pst. av dem som kommer, oppgir å ha hatt opphold i et annet europeisk land før de kom til Norge. Dette er basert på et frivillig spørreskjema, og tallet kan derfor være høyere.

Sverige opplever at antall ukrainere som oppholder seg der, reduseres. Sverige har fått over 60 000 fordrevne fra Ukraina totalt, men en del av disse har reist ut av landet. Statistikken jeg har tilgang på, tyder på at det nå er ca. 39 000 personer med midlertidig beskyttelse i Sverige, og det er ukjent hvor resten har reist.

Demografien på fordrevne fra Ukraina skiller seg også fra det vi har sett med andre flyktningkriser de siste årene. Ved krigens start kom det klart flest kvinner og barn. Gradvis har dette utjevnet seg. Av de voksne som kommer til Norge nå, er det nesten like mange menn som det er kvinner. Alderssammensetningen er også ulik det som er normalt for andre flyktninggrupper. Blant fordrevne fra Ukraina kommer det personer i alle aldre.

Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvorfor en stadig større andel ukrainere velger Norge som destinasjonsland, enten de kommer rett fra Ukraina eller de beveger seg videre fra andre land i Europa. Utlendingsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet er de første som møter de fordrevne. Disse etatene har kontakt med et stort antall ukrainere hver eneste dag og følger tett med på hvordan Norge omtales i sosiale medier, for å kunne være forberedt på nye ankomsttrender. UDI og politiet rapporterer om at deres inntrykk er at mange ukrainere oppfatter Norge som et godt sted å slå seg ned. Blant de fordrevne deles det hyppig informasjon og tips om hvor man bør reise.

Med et høyt ankomstnivå kommer det også en rekke utfordringer.

Fortsatt går bosettingen raskt, men over tid kan kommunenes og offentlige myndigheters tjenester komme til å presses på en rekke områder. Disse kapasitetsutfordringene kan ikke løses med penger alene. På kort sikt er tjenestetilbudet lite elastisk. Flere kommuner uttrykker nå bekymring for at deres tjenestetilbud ikke skal strekke til, verken for personer som bor i asylmottak eller for dem som skal bosettes. Bekymringen kan gjelde både det kommunale helsetilbudet, skoler og barnehager, særlig fordi språk også er en utfordring. I tillegg må kommunene skaffe til veie boliger for de fordrevne. Her har kommunene så langt vært kreative og skaffet mange boliger på kort tid, men samtidig får vi rapporter om at det begynner å bli krevende å finne egnet boligmasse til asylmottak eller bosetting flere steder.

Asylankomstene som vi har sett den siste tiden, får også praktiske konsekvenser for den innledende asylfasen. Det er for tiden utfordringer med å håndtere gjennomstrømmingen i ankomstfasen, særlig på Nasjonalt ankomstsenter i Råde kommune, hvor det for tiden ofte er mellom 800 og 1 000 beboere per natt. Anlegget er ikke dimensjonert for dagens ankomstnivå over tid. Vedvarende høye ankomsttall vil føre til at det blir dannet køer, forsinkelser i asylkjeden og logistikkutfordringer knyttet til både helseundersøkelser som tuberkulosetesting, registreringssamtaler og samtidig håndtering av ordinære asylsøkere.

Til tross for at mottakssystemet er satt under press, er det i dag tilstrekkelig med mottaksplasser. Det er særlig to forhold som påvirker hvor stort behovet for mottaksplasser er: Det er hvor høye ankomsttallene er, og hvor mange som bosettes. Kommunenes fantastiske velvilje til å bosette i 2022 og hittil i 2023 har vært avgjørende for å håndtere situasjonen så godt som vi har gjort.

Samtidig har det i den siste tiden kommet flere personer inn i mottakssystemet enn det som er blitt bosatt. I august og september har UDI tildelt 28 nye kontrakter for drift av asylmottak over hele landet, totalt om lag 5 000 mottaksplasser. I tillegg ble det i midten av oktober inngått rammeavtale for drift av akuttinnkvartering med 27 leverandører, som skal levere et stort antall plasser. Det ble gjort avrop på 1 200 plasser fra 1. november, og flere avrop vil bli gjort i tiden framover. For at det skal være mulig å fortsette oppskaleringen av mottakskapasitet, er vi helt avhengige av et velfungerende marked for mottaksplasser, hvor både de kommunale, ideelle og private driftsoperatørene til sammen klarer å svare på behovet for mottaksplasser.

Situasjonen innebærer også at mange kommuner har blitt vertskommune for et eller flere asylmottak de siste månedene, og flere kommer til å bli det i tiden framover. For å sikre at fordrevne fra Ukraina får tilbud om innkvartering, må asylmottak noen ganger opprettes veldig brått. Nye mottak betyr også nye og uerfarne mottaksoperatører. Utlendingsdirektoratet har gode prosesser for å bistå nye operatører med å komme raskt inn i drift, men erfaring tilsier også at det kan være noen voksesmerter i startfasen forbundet med å oppskalere mottakskapasiteten i et hurtig tempo. Behovet for bygningsmasse som benyttes til nye asylmottak, kan også komme i direkte konkurranse med behovet for både private og kommunale boliger og andre typer bygg som i dag brukes som en del av tjenestetilbudet til innbyggerne.

Vi må forberede oss på at det vil komme mange ukrainere til Norge i tiden framover. Det samme kan komme til å gjelde andre asylsøkere. Utlendingsdirektoratet har i sine prognoser for asylankomster anslått at det i 2024 vil komme 30 000 nye fordrevne fra Ukraina og 5 000 andre asylsøkere til Norge. Prognosene er svært usikre, og tallene kan vise seg å bli enten langt høyere eller lavere.

Til nå har gjennomsnittlig botid i mottak vært kort, særlig for personer som kort tid etter ankomst har fått midlertidig kollektiv beskyttelse, noe som gjelder de aller fleste ukrainere. Med dagens ankomstnivå må vi være innstilt på at flere må oppholde seg lenger i mottak før de blir bosatt.

I lys av den siste tidens utvikling er det viktig at vi nå sørger for at vi har nødvendig beredskap. Situasjonen er uforutsigbar og mer sårbar enn det man kan få inntrykk av. Vi må sikre at alle asylsøkerne som kommer til Norge, får et verdig tilbud mens de er her. Samtidig må innvandringspolitikken som føres, være ansvarlig. Innvandringen til Norge skal være kontrollert og bærekraftig, og vi er nødt til å se dette i en helhet.

Hvis ankomstene fortsetter på samme høye nivå, eller øker i styrke, eventuelt også i kombinasjon med at bosettingen går saktere på grunn av de kapasitetsutfordringene jeg har nevnt, kan det utfordre evnen vår til å ta imot asylsøkere på samme måte som i dag.

I slutten av oktober sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag til beredskapshjemmel i utlendingsloven, hvor det foreslås at statsforvalteren kan pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere dersom det er nødvendig. Jeg vil understreke at det er en løsning regjeringen ikke ønsker å ta i bruk. Det er en hjemmel vi kun vil kunne ta i bruk når andre tilgjengelige løsninger og beredskapstiltak er forsøkt, det vil si i situasjoner hvor kapasiteten ikke er tilstrekkelig til å ivareta asylsøkernes helt grunnleggende behov.

Jeg vil også være tydelig på at kommunene vil bli kompensert for sin innsats dersom situasjonen skulle tilsi at en slik hjemmel må tas i bruk.

Justis- og beredskapsdepartementet har, i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet, også gitt et oppdrag til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, der de er bedt om å kartlegge tilgjengelig kapasitet for innkvartering og bosetting og å utarbeide planverk for en situasjon der kapasiteten til å ivareta asylsøkernes grunnleggende behov er utfordret.

Årsakene til at flere ukrainere nå kommer til Norge, er sammensatte. Det finnes ingen enkle grep som vil løse de utfordringene jeg har nevnt. Overordnet for regjeringens innvandringspolitikk er at alle som har krav på beskyttelse i Norge, skal få et godt tilbud under forutsigbare rammer.

Da vi gikk inn i 2022, planla vi for 3 000 asylsøkere til Norge. Det kom om lag 13 ganger så mange, og i år vil det komme like mange som i fjor. Ingen ville ved inngangen til 2022 trodd at dette kunne gå for seg på en så ryddig måte, og at vi kunne få bosatt så mange på kort tid.

Regjeringen er takknemlig for den innsatsen som er, og fortsatt blir, lagt ned, ikke minst i kommunene. Samtidig må vi være forberedt på at det vil bli vanskeligere når det fortsetter å komme mange, og at det vil kunne kreve mer av oss som fellesskap. Regjeringen vurderer derfor hele tiden forskjellige tilpasninger og tiltak for å møte situasjonen. Hva disse tiltakene er og om det blir aktuelt å gå videre med dem, må vi komme tilbake til. Jeg vil forsikre Stortinget om at regjeringen følger situasjonen tett.

Når det gjelder rammeverket for midlertidig beskyttelse, og hvordan dette skal innrettes framover, gjenstår det også krevende diskusjoner. Midlertidige tillatelser gis for ett år av gangen og kan forlenges i inntil tre år. Dersom det besluttes at gitte tillatelser skal forlenges med ytterligere et tredje år, vil vi i mars 2025 få de første ukrainerne som har hatt midlertidig kollektiv beskyttelse i tre år. Fra dette tidspunktet legger regelverket opp til at søkerne har rett til en tillatelse som danner grunnlag for varig opphold i Norge. Det er imidlertid ikke ønskelig at norsk regelverk skal skille seg vesentlig fra andre europeiske land. Derfor følger vi også tett med på utviklingen i Europa og vurderer behovet for endringer i dette regelverket.

Ingen vet hvordan situasjonen vil utvikle seg, og hvor lenge krigen vil vare. Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse legger til rette for at fordrevne fra Ukraina raskt får beskyttelse i Norge. De får et godt tilbud i Norge fram til en trygg retur blir mulig å gjennomføre. Norge vil også bidra til å gjenoppbygge Ukraina når det er mulig, gjennom Nansen-programmet.

La det avslutningsvis være helt klart: Regjeringen legger opp til fortsatt solidaritet med Ukraina. Noe av det viktigste vi gjør nå, er å bidra til at flest mulig kommer i arbeid raskt. Det er bra for den enkelte og for samfunnet, og det avlaster kommunene som har tatt imot mange. Her må vi også gjøre enda mer. Derfor har regjeringen foreslått å spisse introduksjonsprogrammet ytterligere mot arbeid.

Det er likevel viktig for regjeringen å understreke usikkerheten som ligger i dagens ankomstsituasjon og de utfordringene som kan komme. Den siste tidens utvikling kan være forbigående, men den kan også være et tegn på en ny og langvarig trend, som vil komme til å kreve tiltak. Regjeringen har vært tydelig på at vi vil legge opp til brede forlik i innvandringspolitikken, og det står vi ved.

Norge er tjent med en åpen debatt om hvilke tiltak som kan bli nødvendige, både for å ha beredskap til å ta imot dem som kommer, på en verdig måte, og for å gjøre tilpasninger for å håndtere de økte ankomsttallene.

Takk for at jeg fikk redegjøre for situasjonen og dele regjeringens situasjonsforståelse.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:26:12]: Takk til statsråden for redegjørelsen.

Det er imponerende å se hvordan fagmyndighetene på ulike forvaltningsnivå har kastet seg rundt og håndtert ankomster på et nivå vi aldri har sett tidligere, og hvordan kommuner, frivillige og vanlige folk har gjort en utrolig innsats for å ta imot flyktningene på en trygg og god måte.

Bosettingen ute i kommunene har skjedd i rekordtempo, og som statsråden redegjorde for, ser ukrainerne selv ut til å være godt fornøyd med måten de har blitt tatt imot på. Likevel, selv om mottak av flyktninger hittil har gått over all forventning, må vi, som statsråden understreker, være forberedt på at tiden framover vil bli mer krevende. Dersom de høye ankomsttallene fortsetter, vil kapasiteten bli utfordret på flere områder. Fortsatt høye ankomsttall vil også føre til at flere må bo lenger på mottak før de kan bli bosatt i en kommune, og det kommer til å dukke opp nye asylmottak ute i lokalsamfunnene. Vi vet at det ofte kan komme brått på kommuner som plutselig skal levere helsetjenester, barnehage og skoleplasser til mange flere enn normalt.

Dette er viktig, for mye av grunnen til at det har gått så bra å ta imot så mange flyktninger hittil, er at det har vært en solid og bred støtte til å gjøre det, både blant de politiske partiene og i befolkningen. Men dersom folk begynner å merke at kapasiteten er sprengt for grunnleggende velferdstjenester de selv er avhengige av, risikerer vi at denne støtten svekkes. Vi ser tendenser til dette flere steder i Europa allerede. Polen har f.eks. vært det landet som har gitt aller mest støtte til ukrainske flyktninger til nå, men på mandag kunne vi lese en sak i VG om hvordan de store kostnadene og det enorme presset på velferdstjenestene har ført til at støtten i befolkningen har gått drastisk ned det siste året.

Jeg tror ikke vi er på vei dit i Norge nå, men vi har et stort politisk ansvar for å forvalte den tilliten og velviljen som finnes i befolkningen til å ta imot et høyt antall flyktninger, og det skal vi ta på alvor. Derfor er jeg glad for at regjeringen fortløpende tar grep for å håndtere situasjonen til det beste både for flyktningene som kommer, og for de som skal ta imot dem som kommer til lokalsamfunnene sine. Da tror jeg det blir helt avgjørende at samarbeidet mellom de ulike instansene som er involvert i mottak og bosetting, er godt koordinert. Kommuner, statsforvaltere, direktorater og fagetater må samarbeide tett, særlig i en situasjon hvor ting skjer veldig raskt. For eksempel i opprettelsen av nye mottak må det være tett og god dialog. Viktig lokalkunnskap må lyttes til, f.eks. ved opprettelsen av nye mottak. Her har regjeringen en viktig jobb å gjøre med å legge til rette for gode prosesser framover.

Jeg vil understreke at det kanskje aller viktigste målet med det vi gjør nå, er å få ukrainske flyktninger raskt ut i jobb. De siste tallene vi har, viser at seks av ti av de som nå er ferdige med introprogrammet, har gått over i arbeid eller utdanning. Det er bra, men målet må være at de resterende 40 pst. også kommer seg ut i jobb så raskt som mulig. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå foreslår å gjøre introduksjonsprogrammet for ukrainere mer arbeidsrettet, i tillegg til at både arbeidsmarkedstiltak og ungdomsgaranti prioriteres i årets budsjettforslag. Dette er tiltak som betyr mye for å få flyktningene ut i jobb.

I denne salen er vi uenige om mye, men når det gjelder krigen i Ukraina og hvordan vi skal ta imot dem som kommer hit, har vi vært veldig samstemte om hovedlinjene. Jeg håper vi vil fortsette å finne fram til gode løsninger, med bred støtte her i denne sal. også framover i en tid som kan bli mer krevende.

Mari Holm Lønseth (H) [12:30:33]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Jeg opplever at det er en god situasjonsbeskrivelse, men ikke at det nødvendigvis er veldig mange nye tiltak som varsles til Stortinget her i dag.

Vi står i en alvorlig flyktningkrise. Det har vi gjort i snart to år. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har tvunget millioner av mennesker ut på flukt, og nesten 70 000 av dem har foreløpig funnet trygghet her i Norge. De skal få beskyttelse her fram til det er trygt å reise tilbake til Ukraina.

For Høyre har det hele veien vært viktig at Norge skal ha god beredskap for å håndtere den store tilstrømmingen av flyktninger og raskt få flyktninger ut i jobb. Allerede 8. mars 2022 fremmet Høyre flere forslag, bl.a. om å innføre en beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven for å håndtere en stor flyktningkrise. Da foreslo vi at regjeringen skulle få hjemmel til å fatte beslutninger om unntak fra plan- og bygningslovens normalordning for å kunne skaffe innkvarteringsløsninger raskt. Vi pekte også på behovet for å få på plass et hurtigspor for å få ukrainere raskere i jobb og å sette inn pensjonerte politifolk for å avlaste politiet i registreringsarbeidet.

Forslaget om bedre beredskapshjemler valgte regjeringspartiene å stemme ned her i Stortinget. De kom etter noen måneder selv med midlertidige lovendringer, og nå sendes det også på høring et forslag om å kunne pålegge kommunene å opprette asylmottak og få adgang til å rekvirere ulike former for privat eiendom for å skaffe innkvarteringsplasser. La meg først si at det er en statlig oppgave å sørge for innkvartering av asylsøkere, og det er det også gode grunner til. Det å pålegge kommuner å opprette mottak uten å ta hensyn til kommunens egne ønsker, kapasitet og kompetanse fordi staten ikke å klarer å levere på det man har plikt til, vil kunne være svært krevende. Regjeringen burde heller ha kommet med tiltak for at staten selv skal kunne håndtere de som skal innkvarteres, enn å opprette nye ordninger hvor ansvaret lempes over på andre når staten ikke klarer å håndtere situasjonen. Når det er sagt, har jeg samtidig stor forståelse for at man må ha hjemler som gir mulighet til å agere raskt hvis vi står i en krise. Høyre vil se på høringsinnspillene og ta stilling til det forslaget når det eventuelt kommer til Stortinget.

La meg også si at dersom vi skulle komme i en situasjon der regjeringen mener at det er grunnlag for å ta folks private eiendom for å innkvartere asylsøkere, bør det også vurderes andre tiltak for å redusere ankomstene til landet. Skal vi lykkes med å håndtere den flyktningkrisen vi står i, er vi helt avhengige av at vi fortsatt har folk og kommuner med oss på laget, og vi er også nødt til å sørge for at flere kommer raskere ut i jobb.

Jeg hører også at justisministeren nå – og tidligere – advarer mot at flere kan bli boende lenger på asylmottak. Da er det fra Høyres side viktig å si at det viktigste man kan gjøre, er å sørge for at bosettingstakten holdes oppe og at bosettingen fortsatt går raskt. Kommunene har nå lagt ned en formidabel innsats, men det er veldig mange kommuner som nå opplever at de nærmer seg en smertegrense for hvor mange de kan ta imot. Det er et stort press på kommunale tjenester, og over hele landet er det mangel på boliger.

Jeg hører at statsråden i redegjørelsen også peker på at man har funnet gode løsninger på fastlegekrisen. Jeg tror det er stor variasjon rundt omkring i landet på hvor godt det nå har fungert, og man trenger også flere tiltak for å håndtere det. Vi ser at en av de største utfordringene er mangel på boliger, men der velger regjeringen ikke å gi noen nye penger til kommunene som tilskudd til utleieboliger neste år. Samtidig har man levert et statsbudsjett hvor man har lagt til grunn ankomst av 25 000 flyktninger totalt. Det betyr at kommunene akkurat nå ikke nødvendigvis har oversikt over hvilken hjelp og støtte de kan forvente seg i neste års statsbudsjett, men at det antakelig også vil tas i revidert nasjonalbudsjett, som det ble gjort i år. Der kunne regjeringen ha kommet med en tilleggsproposisjon for å håndtere de store ankomstene, og det vil selvfølgelig Høyre være klar for å behandle raskt, hvis regjeringen velger å gjøre det.

Avslutningsvis er det viktig at vi forbereder oss på at det kan komme asylsøkere også fra mange andre land. Vi trenger en bedre beredskap for det enn vi har i dag.

Heidi Greni (Sp) [12:36:02]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse om situasjonen knyttet til migrasjonen i Europa og tilstrømmingen til Norge, særlig fra Ukraina. Jeg deler statsrådens bekymring over at ikke er noen selvfølge at håndteringen og mottaket av fordrevne fra Ukraina vil foregå like smertefritt i tiden framover som det har gjort fram til nå. Her er regjeringen frampå, og redegjørelsen viser vilje til å ta tak i utfordringsbildet før det blir veldig krevende.

Det er en grusom krig som føres i Ukraina, av vårt naboland mot et av sine naboland. Millioner av ukrainere er sendt på flukt, og fortsatt pågår det russiske luftangrep som rammer sivilbefolkning og infrastruktur. Fortsatt sendes mennesker på flukt fra sine hjem. Det er bare å understreke at situasjonen er helt forferdelig.

Som statsråden trekker fram, gikk vi inn i 2022 med planlagt mottak av 3 000 asylsøkere til Norge. Antallet som kom, var 13 ganger så mange, og så langt er det bosatt omtrent 50 000 fordrevne fra Ukraina. Det er ingen selvfølge at dette har gått i et slikt tempo og har vært så lite konfliktfylt som det faktisk har vært.

Det er viktig for meg å berømme alle som har lagt ned en innsats for at de som har kommet til Norge, har blitt mottatt, bosatt og tatt godt vare på, blitt med i introduksjonsprogrammer og blitt en del av lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge. Særlig kommuner og frivilligheten fortjener en stor takk. Innsatsen som er lagt ned, er historisk. Det gjelder også bistanden som gis til Ukraina. Det norske samfunnet har stått sammen slik at mottak og bosetting av ukrainske flyktninger har gått på best tenkelig vis. Og vi må fortsette å stå sammen. At mange ønsker å komme til Norge, tyder på at ukrainere ser på Norge som et godt land å komme til.

Tilbakemeldinger vi nå får fra ordførere, kommuner og andre, er at det struper seg til. Det er vanskeligere å skaffe egnede boliger, boligreserven er oppbrukt, og de boligene som er tilgjengelige, krever transport inn til introduksjonsprogram, barnehager osv. Kommunene er bekymret for at tjenestetilbudet i kommunene er satt under stort press – helsetjenester, fastlegeordningen, tilbud som gjelder psykisk helse, osv. Vi var på komitéreise i Agder i starten av denne uka, og det var den samme tilbakemeldingen fra samtlige kommuner vi var innom. Det samme sier kommunene i resten av landet.

Derfor er det noen realiteter vi må ta inn over oss, som jeg vil takke statsråden for å peke på: Relativt sett, i forhold til folketallet, er vi en betydelig bidragsyter i Europa med hensyn til å ta imot flyktninger, og det kommer flere til Norge enn til våre naboland. Bør dette fordeles mer jevnt? Den siste tiden har trenden forsterket seg, med et snitt på 1 000 ankomster i uka siden august.

Et høyt ankomstnivå vil føre til en rekke utfordringer. Dersom nivået den siste tiden holder seg, vil det kreve mye av oss. Det er utfordringer vi må løse sammen. Med så høye mottakstall er det ikke vanskelig å se for seg at mottakssystemet kan kollapse, at vi når en grense for hva vi klarer å håndtere, for hvor mange vi kan ta imot, bosette og ivareta på en god måte og ikke minst få raskt ut i arbeid.

Det er derfor viktig at vi har fått denne redegjørelsen i dag, at det er tydelig at regjeringen tar situasjonen på alvor, og at vi alle sammen diskuterer dette. For vi må forberede oss på at det kommer flere framover. Det er en viktig erkjennelse at det ikke er sikkert vi klarer å opprettholde et like godt tilbud som i dag dersom ankomstnivået fortsatt er veldig høyt. Det må derfor ses på tilpasninger, og vi må se på hvordan landene rundt oss innretter seg og møter flyktningene fra Ukraina. Derfor er det godt å høre at andre partier ser ut til å ha samme virkelighetsforståelse av situasjonen som vi har.

Vi trenger en forutsigbar politikk for veien videre – som er forutsigbar for kommunene, for Ukraina, for dem som har kommet til Norge, og for dem som vurderer å komme hit. Det krever en bred politisk oppslutning om retningen også framover.

Erlend Wiborg (FrP) [12:41:19]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse om situasjonen, selv om jeg også savnet en redegjørelse om konkrete tiltak for å løse situasjonen.

La meg aller først slå fast at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal stille opp for Ukraina etter det brutale angrepet de er utsatt for. Norge skal fortsatt hjelpe ukrainere på flukt, men situasjonen er helt åpenbart krevende når det kommer så mange ukrainere til Norge på så kort tid, i tillegg til at vi har en økning i øvrige ankomster. De siste ti ukene har det kommet ca. 1 000 ukrainere til Norge i uken. Hvis man justerer for folketall, er det ti ganger flere enn antallet ukrainere som har kommet til Sverige, og det er fem ganger så mange enn antallet som har kommet til Danmark.

Vi skal fortsatt hjelpe, men vi må ta inn over oss kapasiteten. Det er sånn at flyktninger hjelpes best i sine nærområder, og Ukraina er i vårt nærområde.

Jeg er også veldig glad for at regjeringen har begynt å se det totale antallet innvandrere som kommer, samlet sett. Når vi har så høyt mottak av ukrainere, burde det være en selvfølge at vi reduserer antallet kvoteflyktninger til null, sånn at vi innretter vår kapasitet til å hjelpe ukrainere på flukt. Det andre er antallet øvrige asylsøkere, som øker betydelig. Fremskrittspartiet har tatt til orde for at vi bør opprette asylmottak i tredjeland. Det forslaget har blitt stemt ned av alle andre partier i denne sal, men det er et forslag som vil kunne lette situasjonen her hjemme, samtidig som det ville sørge for at mennesker på reell flukt vil få beskyttelse. Både Danmark og Storbritannia har vedtak om dette, og i de senere dager har vi også sett at Tyskland og Italia nå vurderer liknende løsninger.

Hvis man ser på hvorfor det kommer så mange flere ukrainere til Norge enn til f.eks. Sverige og Danmark, er det nærliggende å tro at Norge fremstår som mer attraktivt, bl.a. på grunn av at vi har vesentlig høyere nivå på ytelsene vi tilbyr i Norge, enn Sverige og Danmark har. Derfor har Fremskrittspartiet tatt til orde for at vi må justere nivået på de ytelsene vi har her i Norge, sånn at de ikke er høyere enn det man mottar i Sverige og Danmark. Hvis man ikke tar de grepene – da ser vi at regjeringen nå har sendt på høring forslag som åpner opp for å rekvirere folks eiendom, tvinge kommuner til å bygge og drive asylmottak. Det er forslag som det er helt uaktuelt for Fremskrittspartiet å støtte. Regjeringen bør legge de forslagene i skuffen med en gang og heller ta tak i utfordringen.

Noe annet som er skremmende, er at når man ser på ukrainerne som kommer – og vi ser at yrkesdeltakelsen blant ukrainere heldigvis er vesentlig høyere enn blant andre innvandrergrupper med tilsvarende botid – er sysselsettingen på ca. 11,2 pst., mens Danmark har sysselsatt 49 pst. av ukrainerne. Forskjellen på Norge og Danmark er at der vi fortsatt setter ukrainere på passive ytelser gjennom introduksjonsprogrammet, velger Danmark i større grad å kjøre arbeidslinjen og at opplæring i språk og samfunn foretas ved siden av jobb – i stedet for å passivisere.

Det er mye som trengs å gjøres her. Fremskrittspartiet er også positiv til samarbeid og forlik, for det tror vi trengs i den situasjonen vi står i. Da håper jeg også at regjeringen ser til hele Stortinget, og ikke lener seg mot Sosialistisk Venstreparti, som i dag – når regjeringen roper varsku om for høye ankomsttall – går ut og krever en femdobling av antall kvoteflyktninger, noe som ville gjort situasjonen enda vanskeligere.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:46:41]: Eg vil takke justisministeren for utgreiinga.

Eg trur at vi aldri skal gløyme det perspektivet i denne krisa at dei som søkjer tilflukt i Noreg, er i verkeleg djup naud. Ein rømmer ikkje frå krig og konflikt utan ein grunn. Det er fortvilinga over krig og vanskelege forhold som går på livet laus, som gjer at folk legg ut på flukt.

Vi i vårt land, med vårt velorganiserte demokrati med pengar på bok, må aldri gløyme at det gjev oss eit særskilt ansvar for å hjelpe ukrainarar, men også kvoteflyktningane, for dersom FNs kvoteflyktningssystem ikkje fungerer, er det ingen lovleg veg for den som rømmer frå krig og konflikt. Vi må vere klare over at kvoteflyktningane er dei mest sårbare av dei sårbare i verda. Det er dei som ikkje kan beskyttast i nærmiljøet og som er desperate etter å få hjelp, FN prøver å hjelpe. Der har vi som eit land med ambisjonar om å følgje både menneskerettar og konvensjonar, eit stort ansvar for å ta vår del.

Så må eg rose kommunane som har teke imot store mengder med fordrivne frå Ukraina den siste tida, 800–1 000 per dag, og det er ganske formidabelt. Det som vi trudde og håpte at skulle bli ein spurt – at krigen skulle vere kortvarig – ser ut til å bli langvarig. Det tenkjer eg at regjeringa og vi som storting må ta inn over oss alvoret i, for det betyr at alle som skal stå på for å få det til å fungere rundt nye som kjem, treng å bli sett, og dei treng å bli tekne vare på gjennom både budsjett og prioriteringar frå vår side.

Særleg viktig er språk og busetjing. Det er klart: Kjem ein frå ei krigssone og har traume, lærer ein ikkje lett språket det første halvåret. Det kan vere mange som treng lengre tid for å kunne kome seg i arbeid. Då vi var på komitéreise, var det bekymring for dei første som kom frå Ukraina. Dei har begynt å kome så langt at dei er ferdige med introduksjonsprogram osv., men kva om ein ikkje greier å finne jobbar til desse og dei må over på sosialhjelp? Eg vil be justisministeren ta med til regjeringa at det er kjempeviktig å ha god kontakt med kommunane om dette, for å rigge kommunane til å kunne hjelpe.

Eg trur det i denne situasjonen er å skyte seg sjølv i foten om ein ikkje set inn ressursane tidleg til dei som kjem, for vi har faktisk behov for arbeidskraft, vi har behov for mykje av den kompetansen som kjem, men då må folk ha tak over hovudet, og ein må også få hjelp til å forstå og kome seg inn i det norske samfunnet. Sjølv om Ukraina er vårt nærområde, er det også kulturforskjellar som må taklast.

Både sosialhjelp, skule- og barnehageplassar og barns beste er viktig. Dei eg møtte i Agder, var opptekne av kompetansetolkar. Det er ikkje utan vidare gjeve at ein lærar eller ein som skal ta vare på barn gjennom barnevernstenestene våre, kan nok om ukrainsk kultur og språk til at ein får ein god kommunikasjon. Mange flyktningar som møter barnevernet i Noreg, er redde for offentlegheita. Dei har hatt ei tillitskrise overfor sine eigne myndigheiter, og det må vi forstå og ta høgde for når vi skal møte og hjelpe dei.

Når det gjeld busetjing, er det klart – og vi i SV har no føreslått det i det alternative budsjettet vårt – at ein må setje inn meir ressursar på å hjelpe kommunane med busetjing, og tilskot til utleigebustader er kjempeviktig for at det ikkje skal bli konfliktar internt også i Noreg mellom sårbare grupper. Dette handlar om folk, det handlar om livet til folk og korleis dei har det, og det å setje inn dei rette tiltaka er kjempeviktig for at folk skal kunne gjere det som dei aller helst ønskjer: greie seg sjølve og forsørgje seg sjølve.

Tobias Drevland Lund (R) [12:52:13]: Jeg vil starte med å takke statsråden for å komme hit og redegjøre for Stortinget i dag. Den brutale og folkerettsstridige angrepskrigen mot Ukraina har snart vart i to år, og millioner av mennesker er drevet på flukt fra hjemmene sine til land i resten av Europa, eller er internt fordrevne. Vi har ikke sett en flyktningkrise som dette siden andre verdenskrig.

Siden Russlands invasjon av Ukraina har det kommet nærmere 70 000 flyktninger til Norge, og alt tyder for øyeblikket på at det vil komme enda flere, for det er dessverre lite som tilsier at denne krigen vil ta slutt med det første. I møte med denne flyktningkrisen har land i Europa og Norge valgt ulike strategier for hvordan de har tilnærmet seg denne situasjonen – noen velger mer kortsiktige, noen mer langsiktige. Vi vet ikke hvordan situasjonen er om ett, to eller i verste fall tre år. Vi vet ikke hvor mange som vil komme, hvor mange som vil bli, og hvor mange som vil reise tilbake den dagen krigen er over. Vi håper jo alle at krigen skal ta slutt, og at Ukraina gjenvinner sin suverenitet og uavhengighet, slik at folk kan dra tilbake til hjemmet sitt, men vi vet ikke hva slags land som ligger igjen. Vi har ingen mulighet til å vite noe som helst sikkert.

Ukrainerne skal tas godt imot og godt hånd om. De skal bosettes i landets kommuner. Vi skal gi dem muligheter til å arbeide, gå på skole og i barnehage, fortsette utdanningen sin og skape et trygt liv all den tid de er her i Norge hos oss. Jeg vil derfor takke kommunene og deres ansatte, frivilligheten, utlendingsmyndighetene og øvrig mottaksapparat for å ha håndtert en krevende situasjon på en svært god måte.

Når ankomstene øker, vil mottaksapparatet også måtte økes ytterligere, og siden krigens utbrudd har mottakssystemet vårt blitt kraftig oppskalert. Dette var helt nødvendig etter at systemet hadde vært nedbygd i tiden før krigen brøt ut. Dessverre har denne oppskaleringen ført til nærmest en lekegrind for store og små velferdsprofitører, som ofte søker profitt på bekostning av tilbudet og boforholdene for dem som bor på mottakene. Rødts klare mening om dette er at vi må ha bedre kontroll med hvem som får lov til å drifte de ulike asyl- og akuttmottakene. Vi mener også at regjeringen burde ta tilbake kontrollen over driften av asyl- og akuttmottak. Det er det offentlige og de ideelle aktørene som burde drive dette velferdstilbudet, til det beste for dem som bor på mottakene – ikke de som skal berike seg på egen profitt fra drift av mottak.

Det er ingen enkel oppgave å ta imot så mange mennesker på så kort tid som Norge her har gjort. Det merkes, og presset begynner å merkes ute i kommunene. Det er ikke viljen det står på, det er heller det at både innbyggerne og kommunene i dette landet som har stilt opp fra dag én, merker at ressursene begynner å skrante. Flere kommuner merker at det blir vanskeligere å øke kapasiteten når det gjelder boliger, språkopplæring, plasser i skole og barnehage og å forbedre kollektivtilbudet og andre tjenester. Dette vet jeg at regjeringen er klar over, og jeg vet at de må vurdere tilpasninger og flere tiltak underveis.

Regjeringen har varslet at dette nok vil føre til at ukrainere som kommer hit, må regne med å bo lenger på mottak. Da er Rødts mening at stønadene til beboere på asylmottak og i akuttinnkvartering burde økes mer enn det som er dagens satser. Vi vet at mange av de ukrainske flyktningene som bor på mottak, og også de som er bosatt, oppsøker matutdeling og matkøer for å sette mat på bordet. At de som kommer hit på flukt, skal leve et liv i fattigdom, er ikke en situasjon vi skal finne oss i.

I sitt forslag til statsbudsjett har regjeringen varslet at de kommer til å kutte ankomsten av antall overføringsflyktninger, kvoteflyktninger, enda en gang, fra 2 000 til 1 000. Det mener Rødt er helt feil. I en verden der over 100 millioner mennesker er på flukt, trenger vi også å vise solidaritet med flere av dem som kommer fra andre land enn Ukraina. Det er helt naturlig at vi som europeisk land stiller opp for ukrainerne, men det er verdt å minne om at de som lever i de overfylte flyktningleirene i både Italia og Hellas, også befinner seg innenfor Europas grenser, og derfor er i vårt nærområde. FNs høykommissær for flyktninger er klar og tydelig i sin tale. Han anbefaler Norge å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Det er et råd vi også burde følge framover, og derfor er det trist å se at man velger å kutte i antall kvoteflyktninger i en tid hvor over 100 millioner mennesker er på flukt.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:57:18]: Nordmenn har vist sterk støtte til ukrainere, som er i en forferdelig vanskelig situasjon. Enkeltpersoner, organisasjoner, kommuner og virksomheter har lagt ned en enorm innsats for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er veldig godt å se.

Det er behov for å understreke at antallet ukrainske flyktninger som kommer til Norge, i seg selv ikke er et problem. Det som kan bli en utfordring, er å istandsette samfunnet, og da spesielt kommunene, til å kunne håndtere det på en god nok måte.

Kommunene trenger støtte, og de trenger hjelp fra regjeringen til ikke minst å håndtere den situasjonen vi ser i dag, men også det økte antallet flyktninger som vi forventer at kan komme framover. Ting bør gjøres mye enklere for kommunene. Kommunene er bl.a. frustrert over bortfall av tilskudd til utleieboliger, fordi det har stor betydning for kommuneøkonomien. Dette er noe som særlig treffer storbyene og de andre pressområdene for bolig, og det som treffer dem hardt, er forskriften som regulerer tilskuddet.

Istandsettelse av boliger treffes av tilskudd, men omgjøring av bygg og oppsett av modulbygg treffes ikke. Årsaken til det er at de ikke nødvendigvis er regulert til boligformål. Modulbygg settes f.eks. opp på tomter som ikke er regulert til boligformål, eller et hotell gjøres om til å huse flyktninger – de vil altså heller ikke treffes. En omregulering er tidkrevende selv med prioritering hos plan- og bygningsmyndighetene. Dette er et eksempel på noe som hemmer kommunene i å skaffe gode boforhold for flyktningene som kommer. Kommunene må rustes for mottak av flyktninger og for god integrering, og det er viktig at boligsituasjonen settes i stand sånn at man har så lite botid på mottak som mulig.

Introduksjonsprogrammet er svært viktig for integreringen, og samtidig er det noe av det som kan gjøre det attraktivt å komme hit. Regjeringens spissing av programmet kan gå på bekostning av språkopplæringen. Vi kan ikke komme i en situasjon som gjør at vi forringer integreringen. Vi vet fra tidligere flyktningstrømmer at mange mennesker blir igjen i mottaksland til tross for at situasjonen i hjemlandet blir trygg. Det er derfor en risikabel strategi å svekke språkopplæringen. Språk er den viktigste faktoren for å sikre god integrering og stabil tilknytning til arbeidslivet for de mange nye innbyggerne. Det vil være å gjøre seg selv en bjørnetjeneste å svekke integreringen for denne gruppen.

Vi må ikke glemme nabolandene til Ukraina som har tatt imot ekstraordinært mange flyktninger. Vi er også i nærområdet, og sånn sett er det ikke unaturlig at mange ønsker å komme hit til Norge, slik det er i mange andre konflikter rundt omkring i verden.

Ministeren ytrer at det skjer arbeid i EU knyttet til en europeisk fordelingsmekanisme, men det sa ministeren også i mars. Norge må være en pådriver for at en slik mekanisme kommer på plass. Det høye antallet som kommer til Norge og naboland av Ukraina, understøtter at vi allerede skulle hatt på plass denne fordelingsnøkkelen for Europa. Norge må dytte på for å lage en slik fordelingsnøkkel. Dette er ikke første gang vi har store flyktningstrømmer. Dessverre vil folk måtte legge på flukt også i framtiden, og flyktningstrømmer vil komme igjen.

Det er behov for en fordelingsmekanisme som gjør at norske politikere ikke trenger å kutte i ting som faktisk funker godt for integreringen, slik det ser ut til at regjeringen ønsker nå. Situasjonen med flyktninger fra Ukraina er en veldig god mulighet for EU til å få dette på plass, og her må Norge være med på løsningene.

Jeg må si det er paradoksalt at regjeringen begrunner innstrammingen i antallet kvoteflyktninger i statsbudsjettet med at det kommer så mange ukrainere, og så skal altså ressursbruken knyttet til de ukrainske flyktningene også reduseres – med andre ord mindre av alt.

Da vi diskuterte dette i mars, sa jeg i mitt innlegg at vi skal ta imot flyktningene med varme og omsorg. Samtidig skal vi planlegge med ansvarlighet og kontroll, slik at de løsningene vi nå legger opp til, vil stå seg over tid, også når hverdagen kommer rundt omkring i Norge.

Nå har hverdagen kommet. Det var ikke så veldig mye nytt i innlegget fra Mehl, men nå må regjeringen vise at de evner balansekunsten på en god måte som ikke svekker integreringen for de ukrainske flyktningene.

Statsråd Emilie Mehl [13:02:28]: Jeg vil takke for en fin og nyttig runde fra de andre partiene. Det er nyttig for regjeringen å få tilbakemeldinger og innspill. Jeg vil si, etter det jeg har hørt her, at Norge fortsatt skal vise solidaritet med Ukraina, som jeg også sa i innlegget mitt. Vi skal ta imot ukrainerne som kommer hit. Det er en krig i vårt nærområde, og det er utgangspunktet. Vi skal også fortsette å ha god integrering. Vi skal gjøre tiltak for å få enda flere i jobb. Det er vi helt avhengige av.

Jeg vil også si at bakgrunnen for at jeg ba om å få holde denne redegjørelsen i dag – og jeg takker på nytt for det – er at vi må forstå alvoret i hva det gjør med samfunnet vårt når det kommer så mange tusen mennesker på så kort tid som det har gjort. Det er et alvor som vi til en viss grad kan løse med tilpasninger, med penger og med tiltak for å ta imot flyktningene, men vi har bare en begrenset kapasitet i kommunene våre og i folkene som bor her fra før. Det er viktig for regjeringen å varsle at dette kan komme til å bli tøffere fordi det totale presset med de mange tusen ukrainerne som har kommet hit, kan skape utfordringer, selv om vi gjør alt vi kan for å gjøre det så skånsomt som mulig. Det kan handle om den totale belastningen på tjenestetilbudet i en kommune. Selv om man skulle klare å etablere mer innkvartering, skal man også ha et skoletilbud og et helsetilbud. Det kan handle om personell som skal stå i dette. Hvis det kommer mange flere ukrainere hit, blir det en oppgave som også skal løses av f.eks. politiressurser og utlendingsmyndighetene. Hvis vi skal opprettholde solidariteten i samfunnet vårt, tror jeg det er viktig å være ærlig om det, sånn at vi gjør det sammen i størst mulig grad.

Vi skal også ta på alvor at vi ser at ankomstene øker så mye til Norge sammenlignet med våre naboland. Når vi ser at Norge nå har endt opp med å motta flere ukrainere enn våre naboland til sammen, må vi spørre oss om det er riktig. Alt jeg har sagt i redegjørelsen, er også bakgrunnen for at regjeringen nå vurderer å gjøre justeringer eller innstramminger i rammene for hvordan vi håndterer ukrainere, og det vil vi altså komme tilbake til om kort tid.

Det er flere som har nevnt kvoteflyktninger i sine innlegg. Regjeringen har som et tydelig utgangspunkt at vi må se kvoteflyktningene i sammenheng med asylankomstene. Det er bakgrunnen for at vi reduserte antall kvoteflyktninger fra 3 000 i 2022 til 2 000 i 2023, og at vi i budsjettet for 2024 har foreslått å gå ytterligere ned til 1 000. Jeg mener også det er riktig at vi har mer enn null, som Fremskrittspartiet tok til orde for.

Til Venstre, som pekte på viktigheten av EUs fordelingsmekanisme, vil jeg først slå fast at Norge ikke er en del av EUs asylpakt. Vi er tjent med å ha et godt samarbeid med EU. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at jeg i samtaler med europeiske land opplever at det har skjedd en viss endring. Før diskuterte man mye hvordan flyktninger skal fordeles internt i Europa, men nå snakker flere og flere land om hvordan man skal forhindre migrasjon hit med forebyggende tiltak – jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt – fordi belastningen blir veldig høy, og vi må ha kontroll på migrasjonen til Europa i større grad enn i dag. For Norges del har vi bl.a. tatt til orde for at bedre returarbeid og kontroll på yttergrensene til Schengen er viktige tiltak i så måte.

Jeg ser fram til å ha god dialog med Stortinget videre og vil igjen takke for debatten og de tilbakemeldingene som har kommet fra de andre partiene.