Statsråd Tonje Brenna [10:01:35]: En av de aller første jeg traff etter at jeg ble kunnskapsminister høsten 2021, var Adam. Den gangen var han en litt beskjeden liten gutt som sjenert viste fram lekebilen sin i St. Olavs barnehage i Sarpsborg. Da jeg traff ham igjen i sommer, var han blitt en barsk og tøff fireåring med en litt for stor drill han ville vise meg.

Siden jeg traff Adam første gang, har regjeringen redusert prisen på Adams barnehageplass i flere omganger. Det betyr mye for Adam og hans foreldre og for andre unger som kan delta i barnehagefellesskapet, uansett hvor i landet de bor, og uansett størrelsen på foreldrenes lommebok. Når Adam etter hvert skal begynne på skolen, vil han og tusenvis av andre unger kunne delta i SFO fordi prisen har blitt lavere under denne regjeringen. Billigere og mer tilgjengelige barnehager og SFO er bra for ungene, og det er også bra for foreldrene, som kan gå på jobb og bidra til samfunnet vel vitende om at ungene deres er trygge, og at de slipper å betale store summer for trygghet for seg og sine.

I vår felles skole skal elevene både være sammen og lære sammen. Vi skal utdanne framtidens problemløsere, gode samfunnsborgere og trygge, hele mennesker. Denne regjeringen har lovet å slå ring om vår felles skole, gjøre opplæringen mer praktisk og variert og sørge for et trygt, godt og inkluderende barnehage- og skolemiljø. De aller fleste av elevene våre trives i skolen, og når Adam begynner i 1. klasse om to år, vil han forhåpentligvis være blant det flertallet som opplever tilhørighet og har venner, og bli like glad i læreren sin som de fleste andre norske barn er.

Samtidig vet vi at en del ting går i feil retning. I siste del av barneskolen faller motivasjonen. Flere forteller at de kjeder seg, og flere opplever en hverdag preget av mobbing, press og stress. Jeg tror noe av denne utviklingen kan forklares med at skolen de siste årene har blitt smalere. Boksen for hva vi regner som en flink elev, har blitt mindre og trangere.

Skolen skal være et sted hvor Adam og alle klassekameratene hans får være hele seg, men skal vi lykkes med det, må de få bruke mer av hele seg gjennom skoleløpet. Derfor er vi i gang med å gjøre skolen mer praktisk, variert og relevant. Vi må bruke både hode og hender når vi lærer, rett og slett fordi vi da lærer mer.

Hjerneforsker Per Brodal gir oss et godt bilde på hvorfor det er viktig. Menneskehånden utgjør om lag 1 pst. av vår kroppsvekt. Likevel bruker vi så mye som 20 pst. av nervecellene i hjernebarken når vi beveger hånden vår. Brodal forteller hvordan vår evne til problemløsning og teknologisk utvikling henger nøye sammen med evnen til å bruke hendene våre, og framtidens store samfunnsutfordringer vil løses med både hode og hender – av både teoretikere og praktikere.

Da må vår skole også være tilpasset dem begge. Det vil bl.a. kreve at våre skoler får bedre lokaler, utstyr og verktøy til praktisk og variert undervisning. Det har vi nedprioritert i dette landet for lenge. Derfor legger vi friske penger på bordet til å prioritere dette opp og gjøre skolen mer praktisk og variert.

Samtidig skal vi utvikle andre grunnleggende ferdigheter. Norske barn og unge leser mindre og dårligere enn før. Det er ikke en utvikling vi ser i Norge alene. Over hele Europa ser vi svakere leseresultater. Skal vi klare å få våre elever til å lese bedre, er de nødt til å lese mer. Vi må vekke lesegleden hos ungene våre, for leseglede bidrar til gode lesere. Regjeringen setter nå inn et ekstra gir for å styrke innsatsen for lesing og leselyst.

Det samme gjelder for arbeidet med digital kompetanse i skolen. Etter for lang tid med ukritisk digitalisering må vi ta tilbake kontrollen. Vi må finne en bedre balanse mellom det digitale og tradisjonelle, mellom skjerm, bøker, tastatur og penn.

Alle elever har krav på en god og trygg skolehverdag. Det er et ansvar vi har for alle Adamer og deres foreldre. Derfor har vi levert en kraftfull pakke med målrettede tiltak mot mobbing, som jeg håper skolen griper med begge hender. Våre unger må ha det bra for å lære bra, og jeg er bekymret for de økende mobbetallene.

Det er mye vi ikke vet om det arbeidslivet Adam skal ut i, men vi vet to ting. Det ene er at han skal ut i et høykompetent arbeidsliv, og det andre er at han må lære hele livet. Da må vi kvalifisere flere av våre unge gjennom videregående opplæring, læreplass og livslang læring og sørge for at alle barn kan lykkes i våre skoler – til beste for den enkelte og til beste for samfunnet.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:22:30]: Verden endret seg dramatisk 24. februar i fjor.

Vi aner ikke rekkevidden av historiske endringer når vi står midt oppi dem, men vi aner noen konturer av hvilke konsekvenser denne krigen vil få for norske interesser, både direkte og indirekte. Til tross for stor usikkerhet må vi manøvrere etter beste evne i et nytt sikkerhetspolitisk og geopolitisk landskap.

Vi må prioritere annerledes. Her hjemme betyr det bl.a. økte kostnader knyttet til forsvar, beredskap og vår solidaritet med Ukraina. Samtidig må vi internasjonalt verne om verdier, relasjoner og institusjoner som er avgjørende for et lite land som Norge: respekten for folkeretten og et velfungerende multilateralt samarbeid.

Situasjonen krever en betydelig styrking av innenlandsk beredskap og forsyningssikkerhet. Noe av det første Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjorde da vi kom i regjering, var å sette ned totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen. Det trengs et krafttak for å styrke den samlede samfunnssikkerheten og sikre lokal og regional beredskap.

Pandemi og krig har vist oss at internasjonale forsyningslinjer kan svikte. Avhengigheten av det globale handelssystemet øker sårbarheten vår. Derfor gjenoppretter vi bl.a. lagre for matkorn, og vi styrker norsk landbruk som en del av totalberedskapen.

Den europeiske sikkerhetsarkitekturen er i endring. NATO styrker seg, og Norge skal fortsette å være en lojal og pålitelig alliert, bl.a. ved å oppfylle NATOs mål om 2 pst. av BNP til forsvar innen 2026.

Det er viktig for Norge at Ukraina vinner krigen. Vår solidaritet med Ukraina står fast, og vi skal bidra militært og humanitært så lenge det er påkrevd.

Som utviklingsminister vil jeg understreke at denne krigen får konsekvenser langt utover Europa. Da snakker jeg ikke bare om at den forårsaker økt sult og fattigdom i mange utviklingsland, konsekvensene er også geopolitiske. Det påvirker også Norge, og det krever vår oppmerksomhet.

Det multilaterale spillebrettet rokkes. For å utfordre Vesten trenger Russland ikke bare Kina, Iran og noen andre på sin side, de jobber for en ny multipolar verden.

For det store flertallet av afrikanske land dreier ikke krigen seg om et valg for eller mot Vesten, men de ser at globale makthegemonier utfordres, og de ønsker seg en tydeligere stemme i globale strukturer. De opplever at andre kriger og kriser får mindre oppmerksomhet. Mot dette bakteppet bruker Russland mye ressurser på å spre sitt falske narrativ om krigen. Vesten og våre sanksjoner får f.eks. skylden for økte mat- og energipriser i utviklingsland.

Norge og våre likesinnede må møte det globale sør med respekt for at verden ser annerledes ut fra Afrika enn fra Oslo, og som en langsiktig og pålitelig partner. Vi kan ikke tillate oss å glemme at andre kriser og konflikter i verden har blitt enda verre, selv om Ukraina krever vår innsats, for dersom vi trekker oss tilbake, står andre klare til å fylle det tomrommet. Derfor var sør-pakken på 5 mrd. kr, som vi lanserte parallelt med Nansen-programmet, veldig viktig. Det har blitt lagt merke til. Arbeidet vårt for matsikkerhet og matsuverenitet i afrikanske land gjennom utviklingspolitikken blir også lagt merke til. Norsk politikk er å bygge Afrikas egen matproduksjon, slik at de kan komme ut av den avhengigheten som gjør at stormaktene enda en gang bruker dem som brikker i spillet sitt.

Et stabilt afrikansk kontinent er i vår interesse. De siste årene har vi sett regjering etter regjering bli avsatt i militære kupp, flere av dem med støtte fra Vladimir Putins leiesoldater. Klimaendringer og væpnede konflikter med økt nød og påfølgende migrasjon har katastrofale konsekvenser. Dette kan være noe av prisen vi betaler for å vende blikket nærmere våre egne grenser.

Som jeg sa innledningsvis: Vi aner ikke rekkevidden av historiske endringer når vi står midt oppi dem. Derfor må vi tenke strategisk og bygge allianser. Norske nasjonale interesser er tjent med et sterkt internasjonalt engasjement og å forebygge den globale mistilliten vi ser bre om seg i dag.

Karianne B. Bråthen (A) [10:41:35]: For to år siden sto jeg på denne talerstolen og snakket om hvordan politikk kan påvirke helt vanlige folk – folk jeg har møtt i mitt nærområde i Nordland. Jeg snakket om hvorfor det var på tide med en helt ny kurs for dette landet. Til tross for krig, krise og dyrtid kan vi slå fast at det har de fått.

Daniel, som i 2021 var tillitsvalgt hos Sortland Entreprenør, var bekymret for at de nyutdannede ungdommene skvises ut av arbeidslivet på bekostning av useriøse aktører og sosial dumping. Han vet nå at denne regjeringen tok den bekymringen på alvor. Norgesmodellen er viktig for å fremme det trygge og seriøse arbeidslivet og bevare den norske arbeidslivsmodellen. Det vinner unge arbeidstakere på.

Sykepleier Grete og hovedtillitsvalgt Hanne i Fagforbundet har også erfart at denne regjeringen tok bekymringen for rekruttering til helse- og omsorgstjenestene på alvor. Vårt svar har vært en storstilt satsing på hele og faste stillinger, bl.a. med en endring i arbeidsmiljøloven, som trådte i kraft i januar.

Min mamma, som er ufrivillig minstepensjonist og er bekymret for de unge kvinnene som kommer etter og trenger en lønn og pensjon å leve av, vet nå at vi tok bekymringen på alvor og innførte pensjon fra første krone.

I Nordland har vi alt fra store virksomheter og konserner til små enkeltpersonforetak. Vi har en næringspolitikk som satser på både de store, de mellomstore og ikke minst også de små. En sånn næringspolitikk er ikke politikk bare for bedriftenes skyld, men for distriktene, lokalsamfunnene og velferdsstaten. Det er også en aktiv likestillingspolitikk fordi kvinner ofte etablerer seg i det små. Gjennom en aktiv næringspolitikk har vi nå den laveste arbeidsledigheten på 14 år, og vi har økt eksporten fra Fastlands-Norge.

Man kan se for seg at det var en annen regjering som styrte dette landet i den tiden vi er i, med høye priser og høy rente. Hvordan ville de folkene jeg nå nevnte, da hatt det? Jo, det ville betydd fortsatt deltidsstillinger og ingen lønn å leve av, unge som skvises ut av arbeidslivet til fordel for billig arbeidskraft, en fortsatt stor grad av ufrivillige minstepensjonister som sliter med å få endene til å møtes, en passiv næringspolitikk uten retning og en fortsatt nedgang i eksport når man tar bort olje og gass.

Det er fremdeles mange som sliter, og det må vi ta på alvor. Grepene denne regjeringen har tatt, har sikret at utgangspunktet til disse jeg har nevnt, er et helt annet i den dyrtiden vi lever i nå. Vi har forberedt dem på framtiden, til forskjell fra den forrige regjeringen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i samarbeid med SV levert politikk som gjør hverdagen tryggere for folk, sånn at de kan få større muligheter til å ta del i et fellesskap som stiller opp.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [10:44:47]: Vi har hatt stor mangel på helsepersonell i lang tid. Det er helt åpenbart at vi må jobbe med å beholde dem som er i yrket i dag, for det er ikke bærekraftig å utdanne flere sykepleiere og lærere hvis de like fort forsvinner ut i den andre enden.

Likevel mener jeg det er viktig å snakke om utdanningen, for samtidig med mangelen på helsesykepleiere, sykepleiere og lærere har også det generelle behovet for arbeidskraft økt, særlig i håndverkeryrkene. Da må vi sørge for å utdanne de folkene vi har, med rett kompetanse til samfunnet vårt.

Senterpartiet har i mange år vært opptatt av mer praktisk læring i ungdomsskolen og i videregående, både for å øke gjennomføringsgraden og ikke minst for å utdanne flere fagfolk. Den politikken leverer denne regjeringen på.

Vi vet at mangelen på helsepersonell og lærere er særlig krevende i mange distriktskommuner. Universitetene og høyskolene er ikke innen fysisk rekkevidde for alle. Det er ikke mulig for alle å flytte dit utdanningene er, enten det er på grunn av familiesituasjon eller økonomi. Da må vi flytte utdanningen ut dit folk bor, ut i distriktene.

Jeg kommer fra Agder. Der har vi et studiesenter som virkelig har lyktes med dette. Desentralisert utdanning for bl.a. sykepleiere, vernepleiere og lærere er en suksessoppskrift på å utdanne folk med god kvalitet der de bor.

Det sier seg litt selv at hvis småbarnsforeldre kan utdanne seg der de bor, vil de også få seg jobb der de bor. Derfor er det så viktig og så riktig at denne regjeringen satser på og fortsetter å satse på desentraliserte og fleksible utdanninger, nettopp fordi vi må ta i bruk alle virkemidler vi kan for å dekke samfunnets behov for arbeidskraft.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:47:12]: Da Høyre i regjering innførte fritt behandlingsvalg i 2015, var det med utgangspunkt i pasienten. Det er pasienten som kjenner sine behov best. Det viktigste er ikke om folk får hjelp av offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp, for makten i helsetjenesten må alltid være hos pasienten, ikke hos systemet. Maktesløsheten man kjenner på når man er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. Derfor er kvalitet, valgfrihet og mangfold i helsetjenesten viktig.

I trontalen snakket regjeringen om å skape vår felles helsetjeneste. Problemet er at den ikke er for alle, spesielt ikke etter at regjeringen fra 1. januar i år avviklet fritt behandlingsvalg. Den er ikke for mennesker som vil bestemme behandlingssted selv, den er ikke for mennesker som trenger mangfold for å ivareta behovene sine, og den er ikke for mennesker som ikke har tjukk nok lommebok til å kjøpe seg ut av helsekøen. Da fritt behandlingsvalg ble avviklet og en viktig pasientrettighet fjernet, kalte helse- og omsorgsministeren det for en jubeldag. Tenk å kalle det for en jubeldag når sårbare mennesker som sliter med psykisk helse og rus, mister behandlingstilbudet sitt. Det er hårreisende.

Halvveis inn i denne regjeringsperioden, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ser vi at ventetidene øker betydelig i helsetjenesten, og stadig flere opplever fristbrudd. Regjeringspartiene har i løpet av denne trontaledebatten brukt mye av taletiden sin på å snakke om åtte år med Høyre i regjering, og det skal jeg også gjøre. Fra Høyre gikk inn i regjering i 2013 og fram til koronapandemien, sørget vi for at pasientene sto to uker kortere i helsekø – to uker. Ventetidene for somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling ble redusert. Størst nedgang var det innenfor rusbehandling, der ventetiden ble redusert med mer enn en måned, fra 67 til 33 dager. Og ikke fortell meg at det ikke betyr noe for den enkelte pasient at en får hjelp raskere.

Høyre viste i regjering at vår politikk fungerte. Vi klarte å få ned ventetidene. Vi klarte å sikre at folk kom raskere tilbake til hverdagslivet og arbeidslivet. Det fikk vi til fordi vi tok alle gode krefter i bruk til beste for pasienten ved å innføre fritt behandlingsvalg, styrke sykehusøkonomien og gjøre nye investeringer i moderne sykehusbygg over hele landet. Høyre vil gjøre mer for å sikre rask og god helsehjelp til pasientene. Regjeringens helsepolitikk er feil medisin til feil tid, og det går ut over pasientene, som må stå stadig lenger i helsekø. Det er ingenting å rope hurra for.

Siv Mossleth (Sp) [10:50:35]: Oldefar skal ha en aktiv alderdom og gode helsetjenester i hele landet. Barn og unge skal ha mulighet til gode oppvekstsvilkår i hele landet. Dette er det så utrolig mange som er opptatt av, og det er et bevis på det fellesskapet vi har i dette landet. Men nå er det ulvetider, det er vanskelige tider, det er ufred, det er utrygghet. Mange opplever en brutal og hard tid, og de svakeste rammes hardest. Krigen i Ukraina er forferdelig for ukrainerne, og den gir ringvirkninger utover hele verden. I går hørte jeg på representanten Nordby Lunde, og jeg var så enig i det første hun sa. Hun sa at dagens situasjon ville vært vanskelig for enhver regjering. Så stoppet all enighet. Resten av innlegget beviste hvorfor det er så viktig at det ikke er høyreregjeringen som styrer i disse vanskelige tider, for det neste jeg hørte, var sentralisering, sentralisering, sentralisering. Så trakk hun pusten og gikk til angrep på landbruket og jordbruksavtalen. Landbruket fikk jo muligheter til inntektsvekst, og det var ifølge representanten ikke bra.

Norsk mat er utrolig viktig for oss alle, spesielt i vanskelige tider. De fleste bønder tjener mye mindre og arbeider mye mer enn folk flest. Så det er bra for Norge i vanskelige tider at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som styrer landet.

Den dagen krigen brøt ut i Ukraina, var jeg i Wien og ledet Stortingets OSSE-delegasjon. Jeg hadde delegasjonslederen fra Ukraina til bords og snakket veldig mye med han den kvelden. Familien hans bodde 15 km utenfor Kyiv. Jeg er glad for at et samlet storting ønsker å hjelpe Ukraina, ønsker å stå opp for fred og frihet i Europa. Jeg skal være med i OSSEs team for Ukraina i tiden som kommer.

Terje Sørvik (A) [10:54:00]: Det er nå to år siden Arbeiderpartiet kom i regjering. På den tiden har godt over 100 000 flere personer kommet i jobb. Investeringene i næringslivet er på et høyt nivå, og det har ikke vært så mange unge under 25 år i jobb i andre kvartal på 22 år. Det er bra. Dette er kjernen i sosialdemokratiet: Det handler om å skape, og så dele, og det handler om å sette folk i stand til å skape seg et bedre liv. Ingenting gjør dette bedre enn at det går godt i norsk næringsliv, og at flere kommer i jobb. Samtidig må vi erkjenne at økt rente og prisvekst er krevende for mange. Desto viktigere er det at så mange har kommet i jobb, og at det går bra i næringslivet i Norge.

Arbeiderpartiet prioriterer det viktigste først. Det handler om arbeid, og det handler om velferd. Det betyr noe med en regjering som prioriterer det. Når SFO blir gratis og barnehage billigere, ser vi det på tallene. Flere deltar i samfunnet. Flere blir inkludert. Lommeboka har betydning, også for barns deltakelse i lokalsamfunn.

I høst har mange barn startet på skolen igjen, og mange for første gang. At så mange nå kan gå gratis på SFO, gjør at foreldrene føler mindre på tidsklemma og stram lommebok. Men det aller viktigste er hva dette betyr for barns oppvekst. Gratis SFO betyr at flere barn kan delta der andre barn deltar. Ingen førsteklassinger eller andreklassinger må nå stå utenfor skolegården og se på at andre barn kan gå på SFO og leke, lære og ha det gøy. Tidligere kunne de ikke det på grunn av mamma og pappas lommebok. Det samme gjelder reduksjon av makspris i barnehage: Flere får muligheten til å delta, og småbarnsforeldre har mer igjen i lommeboka til huslån og andre utgifter.

Arbeiderpartiets politikk skal bidra til trygghet i hverdagen. Det er vårt prosjekt å gi folk over hele landet flere muligheter, slik at alle kan leve et så fritt og godt liv som mulig – enten det handler om å få seg jobb, komme seg inn på boligmarkedet, kombinere familie- og arbeidsliv eller få den helsehjelpen som trengs. Det er derfor vi prioriterer de store velferdsløftene i krevende tider: Vi sikrer flere sykehjemsplasser, gjør barnehage og SFO billigere og får på plass en ungdomsgaranti.

Det betyr noe hvem som styrer landet i vanskelige tider.

Bjørnar Moxnes (R) [10:56:55]: Sist uke besøkte jeg Johanna Engen på Kampen. Hun er en fattig minstepensjonist som har stått på i årevis for dem som har minst. Hun har selv gått fra å gå på Fattighuset på Grønland for å få mat til å jobbe der som frivillig. Frivillige trengs, for matkøene er rekordlange. Likevel må Fattighuset kutte antall matutdelinger fra to i uken til én. De mangler mat til alle som trenger det.

I helgen kunne vi lese om pensjonister som må søke Nav om nødbolig fordi de mangler tak over hodet. I forrige uke handlet det om eksplosjon i antall inkassosaker og uken før om at over 100 000 husstander sliter med å sette mat på bordet. Vi kan få en fattigdom vi ikke har sett i hele etterkrigstiden.

Samtidig er Norge i 2023 ikke et fattig land. Vi er et av verdens rikeste land, med banker som håver inn – hittil i år over 50 mrd. kr i overskudd, DNB har alene over 20 mrd. kr – og vi har også en overklasse som aldri har hatt mer penger. Det er dagligvarebaroner som skrur opp matprisene, velferdsprofitører som beriker seg på skattepengene våre, arvinger som knapt har løftet en finger for formuen sin. De har fått alt de peker på, i flere tiår. Likevel er det folk flest som nå får regningen, med skyhøye strømpriser, matpriser og renter som går rett opp.

Grunnen til at prisene øker og inflasjonen er høy, er ikke at minstepensjonister, rørleggere eller butikkansatte har for mye penger mellom hendene. Det er storselskapene som har økt profittmarginene, det er den europeiske strømbørsen som driver opp prisen på norsk vannkraft, og det er Norges Bank som driver en aggressiv rentepolitikk som rammer alle med boliglån.

Johanna Engen sa at det er mange fattige som skammer seg, men at de som bør skamme seg, er politikerne. Fattigdom skyldes jo ikke naturkrefter, det skyldes politikk. Det vi må gjøre, er å ta tilbake kontrollen over prisene. Det er derfor Rødt går inn for en makspris på strøm, et tak på husleieøkning for å tvinge bankene til å kutte rentemarginene og å bruke statens eierskap i DNB for å sikre at banken stiller opp for folk, og ikke motsatt.

Vi skal ikke ha matkøer i Norge, for vi mangler verken mat eller penger. Det finnes ingen god grunn til at folk skal sulte her i landet. Nå er det på tide at resten av Stortinget våkner. Vi er valgt inn her for å tjene folket, ikke for å tjene oss selv.

Tor Inge Eidesen (Sp) [11:00:03]: Regjeringen legger gjennom trontalen vekt på trygg økonomisk styring og ansvarlig pengebruk. Den høye prisveksten rammer særlig dem med lavest inntekt. Derfor iverksettes mange tiltak for å skape økt trygghet for folk gjennom et omfordelende skattesystem, mer velferd og sterkere sikkerhetsnett. Nå faller prisveksten, og det er håp om at tiden med høy prisvekst kan være i ferd med å gå mot slutten.

Bakteppet for denne situasjonen er godt kjent. Krig i Ukraina, energikrise og press i industrien har skapt en situasjon som er en helt annen enn da denne regjeringen tok over ansvaret. Da kreves handlekraft og endringsvilje i de politiske prioriteringene, og det har regjeringen klart.

Et samlet storting stiller opp med kraftfulle tiltak for å hjelpe Ukraina. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen reduserer kostnadene for barnefamiliene gjennom lavere satser for SFO og barnehage, vi har kanskje Europas beste strømstøtteordning, og vi øker bostøtten og justerer opp de veiledende satsene for sosialhjelp. Dette bidrar absolutt til dem som har aller minst.

Dette er bare noen få eksempler på at vi tilpasser politikken til den virkeligheten vi lever i. Likevel er det mange, altfor mange, som opplever en svært krevende tid der husholdningsbudsjettene ikke strekker til. Mange tyr til frivillige tilbud for matutlevering, og flere søker sosialhjelp. Matkøene vokser. Er det fordi Nav ikke greier å stille opp, eller er det fordi Nav ikke er tilgjengelig nok, eller er det å henvende seg til Nav og be om økonomisk hjelp forbundet med skam og nederlag? Svaret er helt sikkert sammensatt. For meg og Senterpartiet er arbeidet med å gjøre Nav mer tilgjengelig og i stand til å møte alle grupper som trenger det, høyt prioritert. Vi skal ha et sikkerhetsnett.

Likevel er det viktigste at vi har en politikk som skaper gode, langsiktige løsninger. Kontroll med prisveksten – og gjennom det mer normale renter – vil være det viktigste bidraget for å gjenvinne akseptabel kjøpekraft for mange av dem som sliter. At folk har jobb, og at vi setter i verk tiltak for å inkludere enda flere i arbeidslivet, er viktig for å gi folk en anstendig inntekt å leve av. Ungdomsgarantien og ordningen med varig tilrettelagt arbeid er viktige bidrag for å inkludere flere i arbeidslivet. Her øker regjeringen innsatsen, og det varsles en fireårig opptrappingsplan. Inkludering i arbeidslivet er også inkludering i samfunnet, en grunnleggende aksept av at alle skal med.

Så er det heldigvis slik at vi har rekordhøy sysselsetting, og norsk økonomi står sterkt for å møte framtiden.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:03:19]: Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har tydeliggjort trusselen Russland utgjør mot nabostater og våre allierte. Som følge av den forverrede sikkerhetssituasjonen øker regjeringen bevilgningene til Forsvaret. Dette gjør regjeringen for å styrke Forsvarets evne til å håndheve norsk råderett i hele vårt territorium, både til lands og til havs.

I tillegg har Støre-regjeringen lagt fram en forpliktende plan overfor NATO, hvor Norge innen 2026 skal bruke minst 2 pst. av BNP på forsvar. Fellesskapet forplikter, ikke minst i sikkerhetspolitikken. Til dere som mente at dette var for lite og for sent, vil jeg si at dette er første gang en norsk regjering faktisk forplikter seg til 2-prosentmålet. Den forrige regjeringen hadde sju år på seg, men gjorde det ikke.

I lys av at handlingsrommet i statsbudsjettet er begrenset i årene framover, utgjør vår opptrapping av forsvarsbudsjettet en tung politisk prioritering fra regjeringen. Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at dette er helt nødvendig, og det håper jeg alle her i rommet er enig i. Forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen og forsvarssjefen er i alle fall enig. De har kommet med tydelige anbefalinger om at det er helt nødvendig å styrke Norges forsvarsevne og samfunnets motstandskraft. Det tar vi i Arbeiderpartiet på største alvor.

Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet har vært landets ledende kraft for å bygge opp, modernisere og fornye det norske forsvaret siden annen verdenskrig. Nå er det på tide med et nytt taktskifte for å trygge landet.

Vi vil sørge for at forsvarssektoren får nødvendig forutsigbarhet til å kunne foreta kloke og ressurseffektive investeringer som sikrer balansen mellom ambisjon, struktur og økonomi. Det viktigste verktøyet vi stortingspolitikere har for å løse sikkerhetsutfordringene, er den neste langtidsplanen for Forsvaret. Den skal vedtas neste år og vil bli Norges viktigste forsvarsplan siden etterkrigstiden.

Statsministeren har i sommer invitert opposisjonen til samtaler om utformingen av planen. Dette er altså ikke vanlig politisk praksis, men særdeles klokt av statsministeren, for i krevende tider er det viktig at vi i forsvars- og sikkerhetspolitikken finner sammen til beste for landet. Jeg ser fram til et godt samarbeid i Stortinget denne sesjonen for å sikre troverdig forsvarsevne gjennom økonomisk forutsigbarhet og bredt politisk eierskap.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:06:44]: Vi er i en tid preget av alvor. Samtidig som de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk består, må norsk forsvarsplanlegging reflektere det som skjer rundt oss nå. Situasjonen krever det.

Norge må styrke eget forsvar tuftet på kapasiteter i alle forsvarsgrener, og regjeringen har allerede igangsatt umiddelbare tiltak som skal styrke Forsvarets operative evne på kort og mellomlang sikt. I møte med våre partnere og allierte skal Norge vise forutsigbarhet. Vi skal være en part de kan stole på. Dette er ikke tiden for eksperimenter og overraskelser i norsk utenriks- og forsvarspolitikk.

Vi skal fortsatt støtte oppunder Ukraina og deres kamp for frihet og demokrati, og sammen har vi vist evne til å tilpasse oss en krevende situasjon som fortsatt i lang tid kommer til å prege det sikkerhetspolitiske bildet. I den kommende sesjonen må vi se på hvilke muligheter vi har foran oss, og jobbe for å innrette oss etter det vi har opplevd som et paradigmeskifte i global sikkerhetspolitisk historie.

God samfunnssikkerhet forutsetter samhandling og koordinering mellom beredskapsaktører. Vi må nyttiggjøre samfunnets samlede kompetanse for å styrke totalberedskapen vår. God beredskap er å investere i menneskelig kapital, forskning og kunnskap – og ikke bare i kroner.

Verdens matproduksjon er stadig mer geografisk konsentrert, og matprisene internasjonalt stiger kraftig. Vi har krig i Europas kornkammer samtidig som tørke og flom i mange viktige jordbruksland fører til knapphet og eksportbegrensninger. Endringer i verdens kornproduksjon fører til at det settes spørsmålstegn ved robustheten til det globale matsystemet. Matproduksjon er avgjørende for norsk beredskap. Norge har i dag en selvforsyningsgrad på rundt 40 pst., og det er bred politisk enighet om at dagens matberedskap er for svak. Statens viktigste oppgave er å sikre befolkningen mat, spesielt i krisetider, og da må vi ha et oppegående landbruk som har tro på framtiden.

Tidligere i sommer la totalberedskapskommisjonen fram sin rapport om hva det må arbeides med framover for å forebygge framtidige sikkerhetsmessige utfordringer. Totalberedskapskommisjonen peker på hvor viktig det er å styrke den lokale og regionale beredskapen. God krisehåndtering, som mange i dette landet har gjennomført gjentatte ganger de siste årene, forutsetter nærhet til hendelsen, lokalkunnskap og umiddelbar tilgang til ressurser. Beredskapssamvirket på lokalt og regionalt nivå må styrkes.

Jorodd Asphjell (A) [11:10:05]: Jeg vet ikke om dette er et parlamentarisk uttrykk, men jeg tror alle sammen kan være enige om at dyrtid er noe dritt. Det rammer enkeltmennesker, unge og gamle, det rammer bedrifter og næringsliv, og det rammer lokalsamfunn. Høyere renter på boliglån, dyrere mat på bordet og økte strøm- og driftskostnader rammer alle. Det rammer absolutt dem som har det hardest fra før, og det er en stor utfordring.

Som far og bestefar er jeg glad for at denne regjeringen hjelper dem som har det tyngst, nemlig barnefamiliene, gjennom å sette ned barnehageprisen med 1 000 kr per måned fra 1. august neste år, og at denne regjeringen innfører 12 timer gratis kjernetid i SFO for første- og andreklassinger. Vi har gitt et historisk løft for studenter ved å øke studiestøtten med 9 000 kr i året, i en dyrtid som alle opplever. Dette er sosialdemokratisk utjevning på sitt aller beste, i en tid som er krevende for alle.

For Arbeiderpartiet har arbeid til alle alltid vært en hovedsak gjennom generasjoner. Antall sysselsatte har aldri vært flere enn nå, og hvis vi skal klare å opprettholde og videreutvikle våre velferdstjenester, er vi avhengige av at flest mulig er i arbeid og at unge ikke blir stående utenfor arbeidslivet. For å kunne ha gode og kvalitative velferdstjenester innen barnehage, skole, eldreomsorg og helse, er vi nødt til å gi alle som ønsker det, hele og faste stillinger.

Små forskjeller mellom folk i by og bygd, og at folk har en inntekt å leve av, bidrar til større tillit, er grunnleggende for enkeltmenneskets frihet og gjør at folk kan leve ut sine drømmer.

En sterk offentlig fellesskole og barnehager med dyktige og motiverte lærere som gis tillit i jobben, er viktig og nødvendig. Vi må rekruttere flere inn i læreryrket, men det er like viktig at vi greier å beholde dem som allerede er lærere.

Det er viktig å ha noe å leve av, men det er også viktig at vi har noe å leve for. Frivilligheten, idretten og kulturen har vært, og vil alltid være, viktige satsingsområder for Arbeiderpartiet og regjeringen. I september ga kulturministeren betydelig støtte til Fargespill i Trondheim og Turnéteateret i Verdal, og ikke minst 95 mill. kr til Olavshallen i Trondheim.

Høyre har gjennom hele valgkampen og under debatten tatt opp at de ulike offentlige kostnadene må reduseres. Da er det spesielt at når det skal dannes et nytt flertall i Trondheim, er det første de gjør å øke antall medlemmer fra 11 til 15, som betyr flere millioner i kostnader for innbyggerne i Trondheim. Skal det kuttes i barnehager, eller skal det kuttes i en mer praktisk skole for alle? Det får vi vente og se, og det håper jeg at vi får se snart.

Else Marie Rødby (Sp) [11:13:25]: Vi i Senterpartiet er opptatt av trygghet. En viktig del av vår opplevde trygghet i samfunnet er god rettssikkerhet. Det betyr i det store at vi skal ha et vern mot urett, men det betyr også at vi som enkeltpersoner skal ha mulighet til å ivareta våre rettigheter og plikter. For at dette vernet ikke skal være innholdsløst for dem av oss som ikke kan ivareta dem selv, må vi ha gode rettshjelpsordninger. Det hjelper lite å ha rett dersom du ikke kan kreve din rett.

Prinsippet om at alle er like for loven er grunnleggende viktig i vår rettsstat, og det må innebære at folk har mulighet til å ivareta interessene sine selv om de ikke har god økonomi eller har en god advokat i sin bekjentskapskrets. Dette er hensyn som rettshjelpsordningen vår hviler på. De siste åtte årene, da Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti satt med ansvaret for rettshjelpen i dette landet, fikk stadig færre mennesker tilgang til denne muligheten. I 2020 var det til slutt så dårlig stilt at kun 9 pst. av alle i Norge kvalifiserte for rettshjelp. Jeg er derfor veldig glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering, sammen med SV her på Stortinget, har styrket ordningen i hvert statsbudsjett vi har lagt fram. Men så er vi ikke ferdige med det.

Like før sommeren fremmet regjeringen et lovforslag som vil gjøre rettshjelpsordningen bedre og mer treffsikker. Gjennom å innføre en gradering av støtten skal vi sørge for at omtrent hver tredje husstand i Norge har rett på rettshjelp. Det er en stor forskjell fra da Høyre og Fremskrittspartiet styrte. Da fikk bare én av elleve denne muligheten. Rettshjelpsordningen skal nå knyttes til statens grunnbeløp. På denne måten gjør vi ordningen mer forutsigbar og mindre sårbar for politiske skifter. Det blir rett og slett vanskeligere for Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti å svekke eller utvanne ordningen, dersom de skulle komme i posisjon til det.

Samtidig som vi nå gjennomfører denne klare forbedringen av rettshjelpsordningen, er det verdt å merke seg at en god del av sakene hvor folk trenger rettshjelp, er saker som knytter seg til offentlige tjenester eller rettigheter i velferdssystemet vårt. Det er verdt å reflektere litt over at utviklingen av stadig mer digitaliserte tjenester og mindre tilgjengelighet til å få snakke med noen kan bidra til at flere må henvende seg til en advokat eller juridisk hjelper for å få oversikt over sin egen sak eller rett og slett få hjelp til å framsette en enkel klage.

Det offentlige har en lovfestet veiledningsplikt, og rettshjelpsordningen kan ikke komme til erstatning for denne. Når det er sagt: Vi lever i et stadig mer rettsliggjort samfunn, og alt tyder på at flere vil trenge rettshjelp framover. Når Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering styrker rettshjelpsordningen, både i sin form og med økonomiske virkemidler, vil heldigvis flere også kunne få det, og det er veldig viktig for mange menneskers rettssikkerhet.

Mona Nilsen (A) [11:16:44]: Et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap er selve målet for Arbeiderpartiet, for det gir trygghet og muligheter for alle. Det er det vi jobber for i de minste bygdene, i de største byene og også her på Stortinget. Enten det er på godværsdager, hvor vi kan bruke handlingsrommet til å gi mer frihet og flere muligheter, eller som nå, når vi er midt i en økonomisk krise, bruker vi fellesskapet til å støtte dem som trenger det mest, og sørger for å styrke grunnmuren i velferdstjenestene våre.

På fredag legger regjeringen fram statsbudsjettet. Det vil være et budsjett som gir trygghet for folks økonomi, som sikrer at folk får gode velferdstjenester uansett hvor de bor, et budsjett som støtter opp under vårt mål om arbeid til alle og en god beredskap for hele landet. Det kommer til å være et budsjett vi sosialdemokrater kan være stolte av, for våre budsjetter er i sterk kontrast til det vi så i åtte lange år med Solbergs regjeringskamerater. I motsetning til høyresiden her i salen, som hver eneste gang de fikk muligheten, prioriterte økte forskjeller, mer privatisering og et utrygt arbeidsliv for arbeidsfolk, så vil vi i Arbeiderpartiet alltid prioritere fellesskapet.

Det er lett å glemme, men la meg bare minne representantene fra høyresiden om en liten del av de usosiale kuttene de har stemt for: kutt i fysioterapi for brannskadde og folk med amputasjoner, kutt i tannregulering for barn med skjeve tenner, kutt i brillestøtten til unger med dårlig syn, kutt i økonomisk støtte til arbeidsledige, kutt i støtte for multihandikappede, uføre og kronisk syke. Sånn kunne jeg ha fortsatt.

For Arbeiderpartiet står målet fremdeles klart for oss: et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterkere fellesskap. Regjeringens budsjett for 2024 vil gi oss mer av nettopp det.

Irene Ojala (PF) [11:19:12]: Representanten Marit Arnstad fra Senterpartiet pekte i sitt innlegg i går på den store kvinneandelen i politisk ledelse i Norge. Jeg synes det var veldig interessant å høre på. Min bestemor Astrid ble født i 1900. Bestemor var en kvinne som på Varangerhalvøyas skrinne bredder tok imot lam, kalver, føll og småbarn. Hun pleide å si: Det blir aldri bedre for oss kvinner før det blir kvinnelige politikere. Kvinner vil forstå og endre kvinners muligheter og rettigheter til å føde i trygghet i Norge, også i Finnmark.

Sju av ti partiledere i denne sal, inklusiv meg fra Pasientfokus, er kvinner. Helse Nord ledes av kvinnelig direktør, styreleder i Helse Nord er kvinne, direktøren i UNN er kvinne, nesten 50 pst. av representantene i denne sal er kvinner, og i tillegg har vi hatt to kvinnelige statsministere i Norge.

Jeg tillater meg å spørre: Kan vi på Stortinget, fra ulike partier og lister, sitte stille og se på at Helse Nord, Finnmarkssykehuset og flere andre foretak i nord vinner fram med å legge ned fødetilbudet i Nord-Norge, som svar på helseminister Kjerkols oppdrag om å gjøre helseforetakene mer økonomisk lønnsomme? Er det god kvinne-, barne- og familiehelse i å legge ned fødetilbud i Kirkenes, Alta, Nordreisa, Senja, Narvik, Lofoten, Brønnøysund og ett på Helgeland?

Jeg har styrt husholdningsbudsjettet hjemme i flere tiår. Det er vanskelig å ha tillit til at Helse Nord vil spare penger på å legge ned disse fødetilbudene. Det er vel ikke sånn at det er gratis å sende fødende kvinner med kollektivtransport, fly eller ambulansefly, taxi eller privatbiler opp mot 600 km én vei for å føde barn? Hva med kvinnenes livskvalitet i den mest sårbare tiden i en kvinnes liv? Hva med tryggheten for mor og barn? Har ikke kvinners livskvalitet også en verdi, selv om den ikke kan måles i penger?

Sett i lys av totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, fagmilitære råd, sykehusutvalget og sannhets- og forsoningskommisjonen kan Pasientfokus og jeg faktisk ikke se ett eneste godt argument for at kvinners kamp for trygg fødselsomsorg ikke skal lykkes. Jeg hører mange si at vi ikke har penger, men vi skal altså elektrifisere Melkøya for 13,2 mrd. kr. Vi skal betale den regningen for et oljeselskap som hadde 78,8 mrd. amerikanske dollar i pluss i 2022. Tenk om vi kunne brukt noen av de milliardene til å styrke fødeavdelinger og fødetilbud i Finnmark, i Nord-Norge og i Norge for øvrig. Det hadde vært noe for kvinnekampen. Stå opp, kvinner, og kjemp for våre rettigheter!

Olve Grotle (H) [11:22:15]: Eg møter stadig på yngre menneske som er blitt usikre på framtida, som spør seg om dei gode tidene i Noreg er over, og om det er dei som no må betale rekninga for at vi har hatt det så godt i så mange år. Eg forstår spørsmåla og utfordringane det blir peika på, og meiner dei må løysast i ein langsiktig og fast politikk for landet vårt. Vi må rett og slett gjere nokre politiske vegval for å gje unge menneske dei same sjansane vi sjølve har hatt. Det vil bli vanskeleg av fleire grunnar, men eg vil peike på nokre tema eg meiner er svært viktige.

Det er absolutt nødvendig at vi har ei trygg og stabil økonomisk styring av landet vårt, ein politikk som held prisane og rentene nede og som gjev privatøkonomien føreseielege rammer. I samanheng med dette må vi òg greie å halde skattane, avgiftene og gebyra nede, for at familiane skal få behalde meir av sine eigne pengar.

Vi må vidare ha ein offensiv og sosial bustadpolitikk som gjer det lettare å kome inn på bustadmarknaden. Fleire bustader, kortare saksbehandlingstid og raskare regulering av bustadtomter er nokre av stikkorda her.

Høgre har alltid vore opptekne av skule, utdanning og kompetanse. Dette vil bli viktigare og viktigare. God, oppdatert og relevant kompetanse vil vere avgjerande for arbeidslivet vårt og for den enkelte.

Likevel: Skal vi greie å finansiere viktige samfunnsoppgåver framover, som helse, utdanning, forsvar, samferdsle og ulike trygde- og velferdsordningar, treng vi eit sterkt og mangfaldig næringsliv – eit næringsliv som kan etablere seg, vekse og bli verande på norske hender. Skal vi få det til, må vi ha ein politikk som gjev gode, stabile, føreseielege og vekstfremjande rammevilkår.

Dessverre har vi dei siste to åra sett at næringslivet har fått liten tillit til den næringspolitikken som blir ført, og mange er urolege for framtida til norske bedrifter. Fleire meiningsmålingar, eit pågåande kystopprør og eit utspel frå SMB Norge i forgårs om politisk risiko viser det. Det same meiner eg valet i haust viste.

Grunnane til den manglande tilliten er mange, men det synest klart at dei mange skatteskjerpingane, auka arbeidsgjevaravgift, innleigeforbod og den politiske risikoen som er skapt, spelar inn.

For Høgre er det difor viktig at vi no får ein ny næringspolitikk som igjen kan gje næringslivet dei rammevilkåra dei treng, slik at vi kan sikre bedriftene og arbeidsplassane våre og leggje til rette for at næringslivet kan utvikle seg, vekse og framleis spele den viktige rolla dei har i samfunnet vårt.

Runar Sjåstad (A) [11:25:10]: Høy sysselsetting er den viktigste forutsetningen for det norske velferdssamfunnet. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én.

Dagens situasjon er at vi opplever rekordhøy sysselsetting, rekordlav arbeidsledighet og at mange bransjer sliter med å skaffe nok kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer dem som fortsatt står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, og som trenger målrettede tiltak for å komme tilbake i arbeid.

Det er mange som sliter. De som har minst fra før, er også de som merker konsekvensene av økte levekostnader hardest. Krigen i Ukraina, økte gjeldsrenter, strømpriser, matvarepriser og bensin- og dieselpriser gjør at flere sliter med egen økonomi og bekymring for framtiden. Mange føler stor grad av usikkerhet. Situasjonen er krevende for stadig flere.

Budsjettet legges fram i morgen. Budsjettet viser at regjeringen fokuserer på å få kontroll på inflasjonen og utlånsrenten, bremse den kraftige prisveksten, bidra til økonomisk trygghet, skape trygghet for egen arbeidsplass og utjevne sosiale og geografiske forskjeller – altså sikre en trygg økonomisk styring.

Befolkningsnedgangen i Finnmark gir grunn til bekymring. Dyre flybilletter og usikkerhet rundt helsetilbudet er medvirkende årsaker. Den norske stat må være tydelig til stede, også i nord. En aktiv distriktspolitikk og distriktspolitiske virkemidler er avgjørende for å stoppe ytterligere befolkningsnedgang.

Rike naturressurser, et røft klima i endring og mange små kystsamfunn som lever av og ved havet, er det som preger nordområdene. Tradisjonsrike næringer som fiske og skipsfart har lagt grunnlaget for utviklingen i nord og vil sammen med nye, framvoksende næringer innen fornybar energi, bioprospektering og grønn industri definere framtiden vår.

Norge vil ha behov for mer fornybar energi framover. Lokalsamfunnene som stiller natur og ressurser til rådighet, skal sikres sin andel av verdiskapingen, men det er en viss skepsis og uro vedrørende enkeltprosjekter, bekymringer vi også må ta på alvor. Det å se helheten, bruke skjønn og ha respekt for geografisk variasjon er vesentlig når hele Norge skal utvikles.

Dersom Nord-Norge skal kunne videreutvikles industrielt og næringsmessig, vil utbygging av kritisk infrastruktur og bærekraftig energiutbygging være avgjørende. Gode prosjekter med lokal forankring skaper verdier og bidrar til utvikling, og må derfor løftes fram.

Regjeringen har hatt to år på seg. Vi er godt i gang med å rydde opp etter åtte år med Høyre-styrt regjering.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:28:19]: Helt siden det flyttet folk hit, har kysten vært den viktigste reise- og næringsveien i Norge. Den er minst like viktig i dag. Men nå har vi latt kysten gå for lut og kaldt vatn i altfor mange år. Det blir derfor nødvendig med et solid løft for kysten framover.

Først og fremst må vi øke ambisjonene for Kystverket. En underfinansiering av området over tid har gitt oss et betydelig etterslep på både havneinfrastruktur og farleder. Fiskerihavner står til forfall, og fisken landes derfor ikke på rett plass. Flere plasser må skip losses halvveis ute i ytre havn før de kan gå inn i indre havn. Andre plasser må skipene vente på høyvann. Dette er et problem i hele landet.

Vi må ha en kystsatsing som utgjør en forskjell. Fisken må kunne landes lokalt. Gods på kjøl må gjøres både praktisk og økonomisk attraktivt, og vi må sikre en finansiering som gjør at kommunene slipper å forskuttere helt kritiske tiltak. Den nye nasjonale transportplanen blir dermed et viktig verktøy for å nå dette målet.

Vi må sende et tydelig signal om at det skal gjøres et løft, og at det følger penger med det. Det vil skape ny optimisme i de samfunnene som i dag sliter på grunn av dårlige forhold, og det vil gjøre anleggsnæringen klar for langsiktige investeringer i utstyr som trengs for å gjøre jobben. Men det nytter ikke med fiskerihavner om ikke fisken kommer i land der den hører hjemme. For egen del mener jeg det er vanvittig at vi i altfor stor grad sender fisken ubearbeidet til alle andre land for produksjon. Dette må vi slutte med. Vi må få fisken på land, slik at vi får tilbake de attraktive, helårige arbeidsplassene.

Landet må utvikle fiskerinæringen til noe mye mer enn det vi gjør i dag. Forskning på ulike ferdiglagde produkter må gjøres der fisken blir tatt på land. Vi må bruke mer tid på produktutvikling, markedsføring og salg enn det vi gjør i dag. Arbeidet med å få dette til må gjøres sammen med mottak og foredlingsindustri. I tillegg må Innovasjon Norge, universiteter og høyskoler knyttes opp til dette utviklingsarbeidet.

Regjeringen skal nå legge fram en ny kvotemelding, og jeg forventer at den lytter til råd fra Riksrevisjonen. Husk gjerne at fisken tilhører folket i fellesskap.

Camilla Maria Brekke (A) [11:31:30]: Kvinners rett til å bestemme over egen kropp er mange steder i verden under press, og abort blir forbudt. I 2019 ble abortloven i Norge brukt som et forhandlingskort. Med en Høyre-ledet regjering ble kvinners rett til selvbestemmelse strammet inn. Det var et historisk tilbakesteg.

Arbeiderpartiet har alltid gått i front for å sikre gode offentlige helsetjenester og reell likestilling. Uavhengig av hvor i landet man bor, og hva man tjener, skal man ha tilgang på helsetjenester med god kvalitet, og selvbestemmelse er avgjørende.

For oss er det en selvfølge å sikre god familieplanlegging og å hindre uønskede graviditeter. Dette gjør vi gjennom god seksualundervisning, tilgang på langtidsvirkende prevensjon og en abortlov som sikrer kvinner retten til å bestemme over eget liv og egen helse.

Å ta abort kan være et vanskelig valg for noen, og det siste en kvinne i en sårbar situasjon trenger, er å føle skam og skyld. Abortnemnder er skam satt i system.

Til tross for en liten økning i aborter i fjor viser trenden de siste 15 årene at færre tar abort. Dette skyldes enklere tilgang på prevensjon kombinert med god kunnskap og veiledning. Det er bra, og det er god politikk.

Arbeiderpartiet ønsker å sikre selvbestemmelse til uke 18, avvikle nemndsystemet og legge til rette for faglig forsvarlige valg mellom medikamentell og kirurgisk abort. Samtidig må vi styrke rådgivningen og veiledningen til kvinner og familier som velger å utføre abort. Tilbudet om råd og veiledning skal alltid være til stede både før, under og etter, uansett hvor i landet man bor.

Jeg er glad for at Støre-regjeringen har igangsatt arbeidet med å oppdatere abortloven. Det er nødvendig for å sikre kvinner reell selvbestemmelse og god oppfølging, men også for å oppdatere språk og innhold i dagens lov.

Det finnes fortsatt partier i denne salen som ønsker å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp gjennom abortloven. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet går i motsatt retning og vil styrke loven.

Å ha mulighet til å planlegge om og når man ønsker å få barn, bidrar til mer frihet og likestilling. En oppdatert abortlov styrker kvinners rett til selvbestemmelse. Jeg ser fram til at abortutvalget legger fram sin innstilling.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:34:18]: Forskjellene i Norge øker. Mens noen folk står i matkø fordi de ikke har råd til mat, orker ikke andre å stå i køen på Gardermoen og flyr heller privatfly. Noen folk i Norge kutter på strømforbruket for å ha råd til mat, mens andre i solidaritet stengte av varmen på sine private svømmebasseng fordi de heller kunne dra på The Well. Nå dropper folk i Norge tannlegebesøk for å spare penger, mens andre tjener hundrevis av millioner av kroner på å selge private helsetjenester. Noen folk i Norge reduserer barnas fritidsaktiviteter fordi de mangler penger, mens andre tar pengene sine og flytter til Sveits, fordi de vil holde dem for seg selv.

Det mangler ikke på penger. Vi er i en dyrtid, men ikke fordi det mangler penger i det norske samfunnet. Det er fordi de som har minst, ikke har nok, og noen tar en stadig større andel av den samfunnskaken vi alle er med og baker. Hvem er det vi i denne salen skal bruke vår tid og tenke mest på? Politikk handler om prioriteringer. Jeg skal være ærlig: Jeg synes det er viktigere med behovene til dem som står i matkø, dem som ikke har råd til tannlege, og dem som fryser hjemme, enn at milliardærer skal betale litt mindre skatt.

Den økonomiske situasjonen gjør at mange av dem som strevde før, har fått det enda tøffere. Derfor må vi utvide velferden, ha gratis SFO, fortsette tannhelsereformen og øke de sosiale ytelsene. Samtidig som mange har det tøft, er det noen som tjener godt på den dyrtiden som rammer mange hardt. Vi har en inkassobransje som går godt. Nordmenn betaler mangfoldige ganger mer i inkassosalær enn folk gjør i Sverige og Finland. Systemet henger igjen i 1980-tallet, har aktører på feltet sagt. Det må handling til. Det må bli fortgang i regjeringens arbeid med ny inkassolov. Vi trenger maksrente på forbrukslån. Vi trenger en handlekraft mot en bransje som tilbyr lette løsninger og en bunnløs gjeldsspiral.

Tidligere har SV foreslått et reklameforbud mot forbrukslån. Det har vi dessverre ikke fått flertall for, men er det én ting Stortinget burde kunne samle seg om, er det å forby personlig rettet reklame for forbrukslån. Derfor fremmer SV forslag om det i trontaledebatten. I dag er det sånn at har man søkt på kredittkort eller forbrukslån og så bestemmer seg for at det ikke er en vei man har lyst til å gå ned, man vil ikke åpne den gjeldsspiralen, så er det synd for deg, for da står en kynisk bransje klar med personlig rettet markedsføring hver gang man åpner telefonen eller går inn på sosiale medier, med sponset reklame for at man skal ta opp lån. Man skal ha en vilje av stål for å stå imot det presset.

Jeg hadde håpet at vi i denne sal kunne bli enige om at kredittkort ikke skal veives foran ansiktet til mennesker med betalingsproblemer. Det har Stortinget mulighet til nå. Da sier vi tydelig at folks behov er viktigere enn forbrukslånsbankenes.

Marianne Sivertsen Næss (A) [11:37:32]: Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen har klare mål for nordområdene. Den negative befolkningsutviklingen skal snus, de lokale verdiene skal utnyttes til å skape vekst, og nordområdene skal gjøres til sentrum for grønn omstilling.

Det er først nå, under Støre-regjeringen, at fine ord om nordområdene omsettes til handling. På to år har det blitt fattet flere vedtak som bidrar til å styrke bosetningen i Finnmark, enn de foregående åtte under Solberg. I tiltakssonen har vi nå fått gratis barnehage, og nedskriving av studielånet er økt. Finnmarksfradraget økes, og det gjøres en storstilt og etterlengtet satsing på fiskerihavner. Det kommer på plass mer desentralisert utdanning, med satsing på studiesenter fra Hammerfest i vest til Sør-Varanger, Vadsø og Tana i øst. Regjeringen har også kommet med en tiltakspakke for aktivitet og utvikling i Øst-Finnmark, og ikke minst vil kraft- og industripakken være med på å bygge infrastruktur for framtiden.

Også Finnmark må kutte utslipp og gå fra fossil energibruk til fornybar. Vi må sørge for at Arktis verken blir et museum, naturreservat eller ødelagt av klimaendringer. Arktis er hjemmet til mange. Det skal vi ta godt vare på. Vi må sikre livskraftige lokalsamfunn for at det skal bo folk i nord, ikke bare av sikkerhetspolitiske årsaker, men også av energipolitiske årsaker. Noen av verdens beste energiressurser finnes i nord, om det er i havet, på norsk sokkel eller på land.

Derfor kan vi ikke være med på å sette en hel landsdel på vent på grunn av Fosen-saken, som enkelte tar til orde for. Fosen må finne sin løsning. La det ikke være noen tvil om at SP artikkel 27 må innfris, men svaret på arealkonfliktene i områder med reinbeite må finne sin løsning i gode prosesser, tidlig involvering og kompensasjon der det er nødvendig.

Faktum er at reintallet de siste tiårene har økt parallelt med annen utvikling i Finnmark. Det er mulig med sameksistens, og det er ikke minst viktig for det samiske samfunn at det bor og lever folk i lokalsamfunn som er bærekraftige, og med et bredt og variert næringsliv. Jeg vil minne om at de aller fleste av innbyggerne i Finnmark ikke har tilknytning til reindriften. Vi kan ikke godta et premiss om at én næring har vetorett og kan stoppe all annen utvikling og den energiomstillingen som hele verden er i gang med. Skal vi nå målet om at nordområdene skal bli sentrum for grønn omstilling, har vi sammen et ansvar for å sikre dialog og gode prosesser.

Det er av sikkerhetspolitisk betydning at det bor folk i Finnmark. Det er et nasjonalt ansvar.

Marian Hussein (SV) [11:40:49]: Det er godt å være samlet igjen i denne salen for å fatte nødvendige beslutninger for å forbedre vårt samfunn.

I trontalen sa Kongen at det er en kvalitet ved det norske demokratiet at vi evner å finne sammen i saker som krever det. I et av forslagene vi fremmer i dag, inviterer vi Stortinget til å gjøre nettopp det. Regjeringen har varslet at de skal legge fram en helse- og samhandlingsplan, og i forbindelse med det er det viktig at vi tar noen grep.

Vi lever i en dyrtid, men vi lever også i en tid hvor det er viktig at vi sikrer tryggheten, for vår felles trygghet står nå på spill. Økte kostnader i samfunnet har slått rett inn i sykehusene våre, og det går ikke lenger an å drive etter en bedriftsøkonomisk modell som forutsetter overskudd for å kunne bygge sykehusinfrastruktur.

Det er kamp om ressursene. Det er stadig færre som ønsker å bli helsepersonell. Selv om vi bygger ut studieplasser, blir det ikke flere som søker seg til sykepleierutdanningene, for arbeidslivet i helsevesenet vårt har endret seg. Vi har hørt brølene fra barselkvinner, sykepleiere og Bunadsgeriljaen. Det siste var aksjonen fra de yngste legene i #Legermåleve.

Jeg er bekymret for hvordan vi skal fortsette å ha et velferdssamfunn hvis vi ikke tar de nødvendige grepene nå. Vi må endre systemet. Vi må gi de ressursene helsepersonell trenger. Det handler ikke nødvendigvis bare om flere kollegaer. Vi må også bygge sykehus og infrastruktur som hjelper dem.

Nylig skrev overlege Lars Kåre Kleppe ved Stavanger universitetssykehus at helseøkonomifokuset er for dominerende i sykehusene i dag. Det går på bekostning av faglige hensyn, utvikling av gode og stabile fagmiljøer og god samhandling med kommuner og fastleger.

Hvis det er ett sted de merker dette, er det i nord. I disse dager skaper helseforetaksmodellen utrygghet i det helseforetaket som skal sikre spesialisthelsetjenester i 45 pst. av landet vårt. Krigsforbrytelsene begått av vår nabo i nord, har minnet oss på behovet for en sterk norsk tilstedeværelse i Nord-Norge. Da kan vi ikke skape uro og ustabilitet for det helsepersonellet som har valgt å jobbe i nord.

Så i dag inviterer jeg regjeringspartiene: La oss gå sammen og trygge helsetjenestene våre. Vi så hvordan Høyre i valgkampen snakket om de privates behov. Nå må vi ta ansvar for fellesskapet og helsetjenestene våre.

Lise Christoffersen (A) [11:44:23]: Bakteppet for årets trontaledebatt er dystrere enn på lenge. Som statsminister Støre åpnet innlegget sitt i går med: Vi lever i ei skjebnetid. Det er pandemi, klimakrise, krig, prisstigning, økte renter, utrygghet for daglige utgifter og utrygghet for hva framtida vil bringe. Det krever trygg politisk styring.

Vår viktigste ressurs er menneskene som bor her. Det er ingen selvfølge. Sosialdemokratisk trygghet gjennom sterke fellesskap, utdanning og arbeid, uavhengig av klassebakgrunn, har vært den førende politiske krafta i Norge, helt siden mellomkrigstidas kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet og den første hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening. Vi fikk trepartssamarbeidet, et ryddigere arbeidsliv og en aktiv næringspolitikk. Investeringslysten økte. Grunnlaget ble lagt for det velferdssamfunnet vi kjenner i dag.

Den oppskriften er ikke gått ut på dato. Verdiskaping gjennom arbeid er en grunnleggende forutsetning både for enkeltmenneskets frihet og for velferdssamfunnet vårt.

Det er vanskelig å se hva som er Høyres alternativ. Tross fine ord i debatten er det vanskelig å finne annet enn dårlig, gammeldags og usosial høyrepolitikk – skattekutt til dem som har mest, kutt i stønader for dem som har minst. Det er urettferdig. Det skaper økte forskjeller og et samfunn med mindre tillit mellom folk.

Høyre påstår at de er det mest næringsvennlige partiet. Det er de ikke. Tallenes tale for 2022 er klar: Andelen sysselsatte er under vår regjering den høyeste siden 2008, ledigheten den laveste. Andelen sysselsatte unge under 25 år er den høyeste på 22 år. Det ble under Støres første år skapt flere jobber i privat sektor enn under hele Solbergs regjeringsperiode. Det samme mønsteret ser vi om vi sammenligner med Stoltenbergs regjering. Det er på Arbeiderpartiets vakt at det skapes jobber i privat sektor.

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Nye jobber skapes i samarbeid mellom private og en aktiv, ikke en passiv, offentlig sektor. Det er det som skal ta oss gjennom det grønne skiftet. Det er det som er næringsvennlig. Det er det som gir folk trygghet for framtida, og da trenger vi menneskene.

Høyres arbeidslinje er pisk og kutt i stønader. Det virker ikke, det skaper bare fortvilelse og økte forskjeller. Den rød-grønne arbeidslinja er noe helt annet, et tilbud til dem som kan, men som i dag ikke får. Vi kommer til å trenge dem alle som en i tida som kommer.

Silje Hjemdal (FrP) [11:47:32]: Arbeiderpartiet kom sist stortingsvalgkamp med store lovnader om å bedre eldreomsorgen. Gjennom flere år har imidlertid regjeringen vist at landets eldre ligger nederst på regjeringens prioriteringsliste. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort det helt klart at de bruker de eldre som en salderingspost i budsjettet. Det så vi bl.a. i fjor, da de foreslo å kutte 1 mrd. kr i investeringstilskuddet til nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger.

Det fikk vi bl.a. erfare i Bergen kommune, som ikke har plass til alle som trenger sykehjemsplass. Landets nest største by har nemlig et stort behov for flere plasser. Det må bygges, og det haster. Derfor var det veldig skuffende å lese at f.eks. søknaden om å renovere Midtbygda sykehjem ble avslått. Det kom fram i den saken at Bergen kommunes søknad var registrert 22. desember 2022, men investeringstilskuddet regjeringen la inn i statsbudsjettet for 2023, var brukt opp dagen før. Jeg er helt enig med Arbeiderpartiets Ruth Grung, i Bergen kommune, som mente at dette var totalt uakseptabelt.

Derfor mener jeg at dette er nok en indikator på at regjeringen bommer grovt på det nasjonale investeringstilskuddet, som ble kraftig kuttet. Dette advarte Fremskrittspartiet kraftig imot, og så får vi nå se hva regjeringen leverer i budsjettet.

I tillegg til dette har også Arbeiderpartiet nylig avviklet eldreombudet, som Fremskrittspartiet fikk opprettet i regjering. Det er kanskje også en indikator på at disse partiene ikke ønsker et ombud som skal påpeke hvor feilaktig og urettferdig politikken deres faktisk slår ut. Jeg synes i hvert fall det er veldig urovekkende når man har stilt ganske mange spørsmål til helseministeren som man ikke får klare svar på, og ser at det fremdeles er alvorlig ute i kommunene.

Senest denne uken har vi et nytt eksempel fra min egen hjemkommune, der vi kan lese at de eldre tvinges til å faste opp mot 15 timer i døgnet på sykehjemmet i Bergen – og rett og slett sulter på sykehjem. Dette er helt uakseptabelt, og jeg forventer at en helseminister som ikke svarer godt på skriftlige spørsmål, i hvert fall leverer noe i budsjettet i morgen som gir en indikasjon på at man nå skal ta de eldre på alvor. Det er i hvert fall ikke akseptabelt at de ansatte skal jobbe frivillig overtid for å ivareta deres rettigheter.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:50:53]: Pris- og fattigdomskrisen som vi står i nå, har fyrt opp om de siste årenes økte forskjeller i makt og rikdom. Trygdede, lavtlønte og minstepensjonister er bare blant noen av dem som varsler om krise hver dag som går. 150 000 nordmenn er ille ute økonomisk. Det er tre ganger så mange som før pandemien. Men selv om fattigdommen øker, er det ikke sånn at det norske samfunnet har blitt mindre rikt. Nei, tvert imot, det går fortsatt så det griner på børsen, og eiere henter ut profitt som bare det. Derfor har også den ene sentralbanken og økonomen etter den andre slått fast at den største enkeltårsaken til priskrisen er selskapenes økte profittmarginer. Det er snakk om en «griskflasjon».

Den eneste måten å møte denne krisen på er derfor å ta kontroll, fordele rettferdig og bygge ut spleiselag. Vi må ta kontroll over prisene, enten det er på mat eller strøm, vi må regulere bankenes rekordprofitt på høy rente, og så må vi fordele rettferdig – fra kriseprofitt og den økonomiske eliten til å få inntektene til de fattige opp, som minsteytelser for pensjonister, uføretrygdede og mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Så må vi bygge ut spleiselaget som senker regningene til folk – med gratis SFO for flere barn, som sparer familier for titusener av kroner i året, og med å ta tannhelsen inn i velferdsstaten, slik at det ikke er dyrere å gå til tannlegen enn å gå til fastlegen.

SV er i opposisjon fordi vi mener at dagens regjering ikke gjør nok for rettferdig fordeling – og ei heller for grønn omstilling. Likevel driver vi igjennom forandring, nettopp for å ta kontroll, fordele rettferdig og bygge ut spleiselaget. Vi har presset fram gjennomslag for å regulere matvarebransjen, vi har fått igjennom rettferdig fordeling fra de rikeste og til minstepensjonistene, og vi har drevet fram gratis kjernetid i SFO for første- og andreklassingene og billigere tannlege for flere.

Når Stortinget nå igjen er samlet for et nytt år med arbeid for landet, er det dette vi må ta fatt på: Hun som står i matkø fordi uføretrygden hun mottar, ikke er nok, og han som hadde en grei økonomi før krisen, men som nå frykter for om han har nok til både å betale regningene og å betale prisen for SFO til ungene. De må få svar på sine utfordringer fra denne salen. Det er hva SV skal gjøre, og det burde være helt selvsagt når det er på venstresidens vakt.

Even A. Røed (A) [11:54:07]: Det er alvor i norske helsetjenester. Året som har gått, har gitt oss helsepersonellkommisjonens rapport, som slo fast at mangelen på helsepersonell vil – om vi ikke gjør noe – bli veldig stor. Det krever mye av oss i årene som kommer. Alt kan ikke fortsette som før, fordi antallet som trenger hjelp fra helsevesenet, vil øke betraktelig.

Da er ikke bare mer penger og mer trykk nødvendigvis holdbare løsninger, for det blir ikke nødvendigvis mer helsepersonell av mer penger, og satsingen på ett område kan gi en nedgang på et annet – ikke fordi det blir mindre penger, men fordi det blir konkurranse om personell innad i tjenestene. Da er ikke løsningen å bidra til å utvikle et helprivat helsetilbud på siden av det offentlige der de som har økonomi til det, kan kjøpe seg helseforsikringer som gjør at de kan hoppe fram i køen. For én ting er å snike i køen når andre får tilbudet de trenger i tide; noe annet er å snike i køen når det er fare for at det gjør at andre ikke får et helsetilbud i det hele tatt – fordi sykepleierne og legene jobber for det helprivate istedenfor den fellesskapsfinansierte helsetjenesten. Det er det som kan bli realiteten.

Alle i denne sal ønsker å benytte det mange kaller å ta alle gode krefter i bruk, og det er enkelt sagt helsepersonell, helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, spesialister og så videre. Det blir ikke flere av dem av at man gir en «fast track» til private helsetjenester. De blir flere ved at vi forbedrer vår felles helsetjeneste. De blir flere ved at helsetjenestene er et godt sted å jobbe. De blir flere ved at de får en lønn å leve av og en arbeidsdag til å leve med.

Regjeringen har satt i gang en opptrappingsplan for heltid og god bemanning som skal bidra til at flere får utvikle sin kompetanse, og at flere får jobbe heltid. Det gir mer helsepersonell fordi vi bruker ressursene bedre, og det gir dem som jobber i tjenestene, en bedre arbeidshverdag. Regjeringen har styrket sykehusbudsjettene, noe som gir bedre rammer og bedre muligheter for å kunne skape gode, trygge og forutsigbare arbeidsplasser for vårt helsepersonell, og vi skal fortsette å styrke sykehusene. Regjeringen har styrket basistilskuddet til fastlegene for å sikre rekruttering og stabil legedekning i hele landet, og vi har sikret at de fastlegene som tar den tyngste børen, også får betalt for den jobben de gjør. Og i høst kommer Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som kommer til å stake ut veien videre for vår felles helsetjeneste.

Det er alvor. Det betyr at vi trenger mer fellesskap, ikke mindre. Vi trenger mer trygghet, ikke mindre. Vi trenger en satsing på vår felles helsetjeneste, ikke tiltak som undergraver den. La oss stå sammen for å finne løsninger til det beste for pasienten.

Jone Blikra (A) [11:57:13]: Å få kontroll på prisstigningen, sørge for gode støtte- og trygdeordninger og ikke minst sikre arbeid til alle er prioriterte oppgaver. På disse områdene har regjeringen levert og fortsetter å levere. Mange kjenner allikevel nå på en hverdag som er preget av å få pengene til å strekke til, og en usikkerhet om hva framtiden bringer.

Det er Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets viktigste oppgave å trygge folk i hverdagen. Samfunnet må stille opp når det er nødvendig. Derfor skal vi sikre og utvikle velferdsstaten. Vi skal også sørge for en aktiv og framtidsrettet næringspolitikk, og sikre jobb til folk, både nå og i framtiden.

Fysisk sikkerhet og trygghet er også en viktig sak i folks hverdag. Mange små og store lokalsamfunn opplever en fysisk usikkerhet der de bor og jobber. Klimaendringer, ras, flom og samtidig et stadig voksende etterslep når det gjelder å holde våre veier og jernbaner i orden, skaper denne usikkerheten. For et par uker siden var transport- og kommunikasjonskomiteen på reise i Nordland. I Lofoten kjørte vi buss på E10, fra Svolvær til Å. Det er en europavei som stedvis var så smal at kjøretøyer hadde problemer med å passere hverandre, en europavei som på deler av strekningen var skiltet med fareskilt der trafikantene ble advart mot å stanse grunnet overhengende fare for ras. Samme type utfordringer har vi landet over, ikke minst på våre fylkesveier. Vi må ta grep og ta det ansvaret vi er gitt, i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet da de satt med ansvaret. Å ta vare på det vi har, og å sørge for å sikre folks trygghet er en selvfølge for Arbeiderpartiet – ja, rett og slett å prioritere folks liv og helse i den hverdagen de lever i. I dette arbeidet er også næringsveiene viktige, veiene våre bedrifter landet over er avhengig av for å holde landet i gang. Med inneværende statsbudsjett og revidert budsjett har vi for første gang klart å forhindre at etterslepet på vedlikeholdet på riksveiene våre har økt. Men etter mange år med borgerlig styre og samferdselsministre fra Fremskrittspartiet sliter fylkene med et enormt etterslep på veivedlikehold. Det blir nå tatt tak i.

Svaret er nemlig ikke å kutte i overføringene til fylkene, som Høyre og Fremskrittspartiet har vist gjennom sine budsjetter. Folks sikkerhet og trygghet, i både stort og smått, er det nå vårt ansvar å sikre. Det leverer vi på, og det skal vi fortsette å levere på.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:00:27]: Rekk opp hånden om du tror Norge vil nå våre klimamål for 2030. Dette var spørsmålet partilederne fikk i partilederdebatten i valgkampen. Det var bare én som rakk opp hånden. Regjeringens finansminister gjorde det ikke.

Ekstremværet «Hans» og en sommer med rekordtemperaturer understreker nok en gang alvoret. Det haster med å få en mer kraftfull klimapolitikk, globalt og i Norge, som reduserer utslipp og tar vare på natur. Det betyr en storstilt utbygging av mer fornybar energi, satsing på framtidens klimaløsninger som karbonfangst og -lagring og grønt og blått hydrogen, økt pris på CO₂ og ikke minst gode rammevilkår for næringsliv og industri.

Med Høyre skjedde det et taktskifte i klimapolitikken. Ikke bare vedtok vi ambisiøse klimamål, men vi fulgte også opp med en konkret klimaplan som viste tonn for tonn hvordan vi skulle kutte utslipp, og vi inngikk et forpliktende samarbeid med EU. Regjeringen har gjort det motsatte. Klimamålene er skjerpet, men flere klimatiltak er svekket, og regjeringen krangler nå på bakrommet om hvorvidt Norge skal være en del av sentrale EU-lover på området klima og energi.

I Norge akkurat nå er det mangel på kraft som kortslutter klimapolitikken. Miljødirektoratet sier at vi trenger 34 TWh mer fornybar energi for å nå klimamålene våre. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er halvveis inn i stortingsperioden, og de har gitt konsesjon til 0,2 TWh mer energi. Det er ikke gitt konsesjon til et eneste større vannkraftprosjekt, vindprosjekt eller solprosjekt. Konsesjonsprosessene tar fortsatt opp mot sju år. Reguleringene innenfor solenergi henger igjen. Havvind får vi ikke på denne siden av 2030, og utbyggingen på Sørlige Nordsjø II har attpåtil blitt ulønnsom og et stort subsidiesluk. Rammevilkårene for å bygge fornybar energi har blitt dårligere, ikke bedre, og regjeringens skattesjokk i fjor har gjort at milliardinvesteringer i mer fornybar energi er satt på vent.

I trontaledebatten sier Arbeiderpartiet og Senterpartiet at dette var grep de måtte ta fordi det var energikrise, fordi det var inflasjon, og fordi det var krig i Europa. De sier de tok ansvar i en krevende tid. Men å ta ansvar i en krise handler ikke bare om å kaste tiltak på bålet og håpe at flammene slukner. Å ta ansvar betyr at man løser kortsiktige utfordringer i dag samtidig som man sikrer velferd, arbeidsplasser, fornybar kraft og utslippskutt i morgen. Det gjør ikke regjeringen.

Europa har vist lederskap. Behovet for å frigjøre seg fra russisk gass har akselerert satsingen på fornybar energi, på mineralutvinning, på grønn teknologi og på ambisiøs klimapolitikk. Det gir også store muligheter for Norge, for vår industri og våre arbeidsplasser, men da trengs det mer kraft i klimapolitikken og en regjering som tar ansvar for framtiden.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:03:35]: Vestlandet har eit krevjande terreng med fjord og fjell. Me opplever dagleg ras og stengde vegar. Å koma seg rundt på Vestlandet betyr at ein må leggja inn ekstra reisetid og følgja med på vêrvarselet. På Vestlandet kjem me til å utvikla eit ekstra ledd i nakken fordi me pleier å veksla mellom raskt å sjå opp på fjellsida og ned på vegen for å sjå etter ras og stein. Hovudvegen mellom Bergen og Oslo, E16, er ein sånn veg.

Eg skal konsentrera meg om den mest rasutsette strekninga, som er mellom Bergen og Voss. Her ramlar det stein dagleg, og vegen er stengd kvar veke. Denne rasutsette ulukkesstrekninga har også ein tilhøyrande jernbane, ein jernbane som har fleire forseinkingar, og går like sakte som då han blei bygd i 1909. Det forklarer kvifor me må gjera noko med denne europavegen, og kvifor fellesprosjektet E16 veg og bane, K5, er viktig for oss.

Perrongen på Arna stasjon har blitt nedslite av statsrådar som har lova veg og bane og store beløp i statsbudsjettet, for ny veg og bane mellom Bergen og Voss er ein god valkampsak. Me har ete kake og feira lovnadar – lovnadar som sjeldan har blitt følgde opp i eit statsbudsjett. 3. september 2023 kom det endeleg lovnad med pengar inn i statsbudsjettet, pengar som sørger for å halda framdrift i prosjektet.

Mange personar har opplevd ras på denne strekninga. Eg har sjølv stått fast mellom to ras. Eg høyrer tallause historier om personar som har opplevd farlege situasjonar, og nokon gonger kunne det gått skikkeleg gale. Det handlar berre om sekund. Det er difor yrkessjåførane som køyrer på denne vegen dagleg, har dette som sitt øvste prosjekt. Det er difor politikarane på Vestlandet prioriterer liv og helse og K5, og det er difor milevis med konvoiar med bilar køyrer på E16 når ein er redd for at prosjektet ikkje skal gjennomførast.

Me på Vestlandet har mange samferdselsprosjekt, men me er heilt trygge på at K5 må byggjast før dei andre prosjekta kan bli realisert. Statsminister Jonas Gahr Støre, saman med finansministeren, stod på Arna stasjon og lova 300 mill. kr i statsbudsjettet. Dei var heilt tydelege på at dette prosjektet skal gjennomførast.

Mona Fagerås (SV) [12:06:35]: Jeg er fortvilt. Jeg er lei meg, og jeg har sant å si mest lyst til å gråte mine modige tårer. Lekkede dokumenter viser at Helse Nord utreder fjerning av akuttberedskap ved flere sykehus i nord og nedleggelse av Lofoten sykehus. Jeg representerer en befolkning i nord som kjenner på en enorm uro og utrygghet, og som stiller seg spørsmålet: Skal vi virkelig være nødt til å ta denne kampen på nytt? Og hvorfor er det så vanskelig å forstå de spesielle geografiske og klimatiske forholdene vi lever under?

Lekkingen har skapt enorm oppmerksomhet og negative reaksjoner i store deler av landsdelen. Dokumentet var holdt unna offentligheten. Dette omtales fra kommunens side som et nytt og meget alvorlig tillitsbrudd i prosessen og i strid med lovnaden fra Helse Nord. Sentrale spørsmål i utredningen bør ikke hemmeligholdes og påberopes å være interne arbeidsdokumenter. Det legger grunnlag for mistillit, også til intensjonene fra oppdragsgiveren, som er helseministeren og regjeringen.

Helse Nord begrunner behovet for endringer med mangel på kvalifisert helsepersonell. Da er det viktig for meg å gjøre oppmerksom på at det særlig er de to store sykehusene i nord som sliter med rekrutteringen. Lofoten, som er under utredelse for nedlegging, er et populært sted å komme til, også for helsepersonell. Vi snakker om kommuner som faktisk har befolkningsvekst, noe som jo er unikt for landsdelen, men denne positiviteten er i ferd med å bli tatt fra oss. For øvrig kan jeg ikke tenke meg noe som virker mer negativt på rekruttering enn den prosessen vi nå er inne i. Mangel på helsepersonell er en nasjonal utfordring som må løses med nasjonale tiltak.

Så opplever jeg også her i dag å bli møtt med holdninger som: Ja ja, dere vil jo bare ha alt sånn som det alltid har vært. Befolkingen i Lofoten og Nord-Norge er ikke imot omstilling, det er vi vant med, men den må baseres på virkeligheten. Vi er ikke imot bedre ressursutnyttelse.

Jeg startet med å uttrykke fortvilelse, men jeg lover nå at tårene skal tørkes, for kampen for et mest mulig likt helsetilbud over hele landet må dessverre starte nå.

Hans Inge Myrvold (Sp) [12:09:47]: Til dagens debatt vil eg innleia med å referera til eit prosjekt som har imponert meg og mange med meg. Rein Hardangerfjord og Framtidshavet har på imponerande vis etablert verdas største plast- og søppelinnsamlingsaksjon, og det i vår alles fjord, Hardangerfjorden. Bakgrunnen for aksjonen er det enorme utsleppet av plast og marint avfall som over tid har akkumulert seg stort, med ein tydeleg strategi om at ein skal halda øko- og fjordsystemet i balanse med omgjevnadene.

Gjennom eit imponerande samarbeid mellom alle samfunnslag, med aktørar frå akademia, havbruksnæring, skuleborn, lag og organisasjonar, har altså dette prosjektet hittil klart å samla om lag 35 tonn med marint avfall. Attendemeldingane og responsen frå dei mange lokalsamfunna langs Hardangerfjorden har vore enorm og særs positiv. Dette er eit fellesskapsprosjekt av og for alle dei som bur langs, ferdast ved og nyttar fjorden i sin kvardag. Prosjektet har som målsetjing å utvikla ein varig modell som byggjer band til fjorden på ein heilt ny måte.

Kvifor tek eg dette til trontaledebatten? Jo, Rein Hardangerfjord er ikkje berre ein storstila dugnad, det er òg eit prosjekt som synleggjer den enorme krafta som ligg til folket og lokalsamfunna. At ein i denne delen av landet har samla seg om tydelege mål og rammer for eit livsviktig arbeid, gjev oss framtidsvon. Det er òg eit eksempel på at uansett kva strategiar og forordningar frå m.a. EU som vert implementerte i Noreg, er det den lokale handlekrafta som gjev oss resultat.

Skal ein sikra legitimitet og forståing rundt vår tids klima- og miljøutfordringar, må dette forankrast med forståing for det grunnleggjande problemet. Difor blir det særs viktig at me, Stortinget, utøver klokskap i måten me skal handtera desse spørsmåla på frametter. Attendemeldingane etter årets kommune- og fylkestingsval er mange, men fleire av dei handlar om forståinga av og større avstand til utviklinga av norsk klima- og miljøpolitikk. Difor må me sikra legitimitet i alle delar av samfunnet gjennom tydelegare rammer, mål og resultat.

Ola Elvestuen (V) [12:12:59]: Det begynner å bli en lang trontaledebatt. Mange av innleggene har vært innom at vi er i en ny globalpolitisk æra, der land som Russland, Kina, Iran, Eritrea og andre autoritære land undergraver og bekjemper frihet og demokrati, undergraver en regelstyrt verden. Russlands angrep på Ukraina er vel det verste eksempelet på dette. Det er avgjørende at vi nå står sammen og ikke bare opprettholder den støtten vi gir til Ukraina, med våpen, militært utstyr, sivil støtte og sanksjoner – at vi ikke bare opprettholder den Nansen-pakken, men forsterker innsatsen. Det er ikke minst fordi det skapes mer tvil etter valget i Slovakia, og det er komplikasjoner i USA. Da trenger vi å vise at vi fastholder støtten til Ukraina så lenge det er nødvendig, og det er avgjørende å ha en posisjon som tydelig viser overfor Russland og Putin at en langvarig krig ikke er i Russlands interesse.

Det er også mange som er inne på at vi har en stormaktsrivalisering med USA på den ene siden og Kina med deres forbundsfeller på den andre. Jeg tror det er viktig fra Stortingets side å være helt tydelig på at Norges og Europas posisjon i den rivaliseringen, altså de konfliktene, er å stå sammen med USA. Vi skal stå sammen i den posisjonen. Dette handler om demokratier som må forsvare sine posisjoner.

Det samme trenger vi å gjøre inn mot det globale sør. Norge må samarbeide tettere med Europa og samarbeide for å bidra til en demokratisk utvikling inn mot det globale sør. Man kan si at det er en ny æra. Globaliseringen har ikke lenger de samme positive ordene omkring seg, men frihandel er fortsatt viktig. Vi trenger en verdibasert frihandel for å støtte opp under en demokratisk utvikling.

Vi må gjøre prioriteringer. Jeg spurte tidligere i dag om den norske deltagelsen i den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur, som har sitt hovedkvarter i Beijing og i stor grad er styrt av det kinesiske kommunistpartiet. Vi har vært medlem der siden 2016. Fra Venstres side ser vi ingen grunn til at vi skal delta i det. Jeg ser ingen fordeler vi får av det, og ikke hvordan våre verdier bygges opp gjennom det. I stedet bør vi gå over til å delta i det som heter Blue Dot Network, som handler om å ha miljømessig gode infrastrukturutbygginger i det globale sør. Der er land som USA, Storbritannia, Spania og andre med. Der bør også vi delta.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:16:25]: Vi er nå halvveis i stortingsperioden, og vi har bak oss to år med Støre-regjeringens venstresidepolitikk. Resultatet er trangere tider for folk flest og mye av næringslivet, for mens Fremskrittspartiet og Høyre kuttet skattene og avgiftene med 30 mrd. kr da vi satt i regjering, har Støre-regjeringen økt med 55 mrd. kr på to år. Dette merkes, spesielt når vi kom rett fra en pandemi og gikk direkte til energi- og strømpriskrise, og fremdeles er i en situasjon med altfor stor prisstigning og høye renter.

Vi ser dessverre en stor økning i antall inkassosaker og leser om flere og flere som ikke lenger får endene til å møtes og blir avhengige av hjelp fra organisasjoner for å ha råd til mat og boutgifter. Samtidig ser vi en inaktiv regjering og en statskasse som svulmer. Det er bra med sterke statsfinanser, men ikke når mye stammer fra årelating av Norges befolkning og et næringsliv som fyller statens pengebinge. Skatter og avgifter økes i god sosialistisk ånd, og frykten er at morgendagens statsbudsjett kommer med enda flere skatte- og avgiftsøkninger – noe som er det siste folk trenger i dagens situasjon.

Det folk trenger, er reduserte skatter og avgifter, slik at de får beholde mer av egne penger selv framfor å betale dem inn til statskassen, som igjen i retur altfor ofte kaster dem bort på mange sløseprosjekter, hvorav flere av dem – som elektrifisering av norsk sokkel og Melkøya – ikke bare koster milliarder, men også bruker all kraft som behøves til annen næringsutvikling.

Norsk fornybar kraft, som i alle tider har vært et norsk konkurransefortrinn og et gode for befolkningen, er ikke det lenger, spesielt ikke i prisregion NO2, som dekker fra sør i Hordaland og helt til øst i Vestfold. Befolkningen og næringslivet opplever her strømpriser som er vedvarende mye høyere enn historisk normalt, og mange ganger høyere enn prisene i øst og vest. Dette ødelegger konkurransekraften til sørnorsk næringsliv, og det må tas tak i.

Fremskrittspartiet har flere ganger tidligere fremmet forslag om å begrense og regulere krafteksporten, samt flere andre forslag som ville ha bidratt og hjulpet mot stor europeisk prissmitte i Sør-Norge, uten at vi har fått flertall. Regjeringen kan ikke sitte stille og se på at næringslivet i Sør-Norge behandles helt ulikt resten av landet, med de negative konsekvensene dette allerede har fått, og vil få. Her er både jeg og alt av sørnorsk næringsliv utålmodig, og vi kommer ikke til å gi oss før løsninger er på plass.

Med den lovnaden skal jeg kjapt innom et helt annet, men meget viktig tema: økt forekomst av kriminalitet og grov vold, ungdomskriminalitet og råere ungdomsmiljøer, barnevern, innvandring og integrering. Disse temaene henger sammen, selv om man i årtier har gjort alt for å undertrykke disse sammenhengene. Mens fornuftige folk allerede i 2015 så på Sverige som et skrekkens eksempel hva gjelder innvandrings- og integreringspolitikk, uttrykte SV at Sverige var et lys i Europa. Det lyset må være brannbomber, bilbranner og flammen fra pistolmunninger, for Sverige er ute å kjøre. Da må vi ta lærdom. Fremskrittspartiet kommer til å kjempe for masse god politikk her, og jeg håper også regjeringen evner å se hvor galt fatt det har gått, og endrer kursen på veldig mange områder.

Erlend Larsen (H) [12:19:46]: Politikk handler om å finne svar på de spørsmålene innbyggerne har, og ha løsninger folk tror på. Høstens valg ga noen tydelige signaler om hvilke partier som har svar på det folk er opptatt av, og som har løsninger folk tror på. Jeg skal ikke dvele ved hvorfor Høyre gjorde et godt valg, men jeg har noen tanker om hvorfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde et dårlig valg:

• fordi folk der ute er opptatt av trygge arbeidsplasser

• fordi mennesker som arbeider i private bedrifter, opplever at arbeidsplassene deres blir utrygge med dagens regjering

• fordi ansatte i konkurranseutsatte bedrifter opplever at regjeringspartiene har en teoretisk tilnærming til det praktiske livet og hvordan det er å måtte forsvare arbeidsplassen sin hver eneste dag i konkurranse med bedrifter i utlandet eller i Norge som er eid av folk bosatt i utlandet

Det er lettvint retorikk å si at de som har fått anledning til å gjøre seg rike Norge, også skal være bosatt i Norge. Sannheten er at svært mange av dem som flytter til Sveits og andre land, gjør det av hensyn til bedriften sin og bedriftens ansatte, ikke for egen vinning. Bedriften betaler en rekke skatter og avgifter. På toppen av alt skal de betale formuesskatt på eiendeler, varelager og ting som isolert sett ikke gir inntekt. De fleste eierne må kreve utbytte for å betale formuesskatt. For å få utbytte må bedriftene betale skatt, deretter må eierne betale skatt på utbytte før eierne har kontanter nok til å betale formuesskatten. Det er med andre ord store beløp som blir betalt i samlet skatt før eieren sitter med kontantene som skal til for å betale selve formuesskatten.

Dette utarmer bedriftene, det skaper investeringstørke, det hindrer innovasjon og utvikling, og det skaper usikre arbeidsplasser. Formuer som normalt ville skapt nye arbeidsplasser, blir borte. I verste fall blir de brukt til å skape arbeidsplasser i andre land.

Å kreve formuesskatt blir som å be bøndene selge settepotetene for å betale skatt. Bedrifter som går med underskudd, må fortsatt betale formuesskatt. Resultatet av regjeringens politikk er en rekke konkurser i bedrifter som ville klart seg uten regjeringens overbeskatning.

Alle skal betale skatt. Den politiske uenigheten er hvor mye skatt. Dagens regjering overbeskatter. Dersom fiskerne overbeskatter havet, slik regjeringen overbeskatter folk, blir fisken borte – akkurat som med de rike, de blir også borte. Dette forstår de ansatte i de aktuelle bedriftene. De forstår at regjeringen skattlegger så hardt at eiernes bosted er avgjørende for om bedriftene skal overleve eller ikke – om bedriftene skal sitte igjen med overskudd som kan brukes til å forske på nye produkter, eller gjennomføre andre tiltak som sørger for at bedriftene og arbeidsplassene fortsetter å være konkurransedyktige.

Folk som opplever at det er en direkte sammenheng mellom den daglige konkurransen i næringslivet og lønnen, stemmer ikke på de røde partiene; de stemmer på partier som har en næringsvennlig politikk, en politikk som sikrer arbeidsplassene.

Une Bastholm (MDG) [12:22:55]: I desember i fjor undertegnet Norge den internasjonale naturavtalen om å beskytte og restaurere 30 pst. av norsk natur på land og til havs. Det er historisk ambisiøst. Likevel var trontalen fra regjeringen kjemisk fri for naturpolitikk. I august fikk vi nasjonale tall for planlagt bygging i norske kommuner. Det var skremmende. 164 km² myr planlegges nedbygd, det tilsvarer 23 000 fotballbaner. 986 nye km² natur er satt av til hyttebygging. Det tilsvarer over 100 000 fotballbaner. Og 140 km² matjord skal ofres for å bygge veier, boliger og varehus.

På kort sikt er det gratis å bygge ned natur, og derfor er det attraktivt for utbyggerne. Men ungene våre og samfunnet og dyrelivet må betale prisen. Når vi bygger i myr, så ødelegger vi leveområder for dyr, vi ødelegger naturens eget flomvern, og vi ødelegger et karbonlager. Når vi bygger ned fjellnaturen, deler vi opp leveområder for villrein og andre dyr som trenger store, sammenhengende naturområder for å greie seg i et tøft klima. Når vi bygger ned matjorda, ødelegger vi matsikkerheten vår, og vi øker presset på Brasils regnskog, for et eller annet sted må jo maten produseres.

Norsk arealpolitikk er naiv, og den er ute av kontroll. Det er ikke kommunalt selvstyre som beskyttes når det er så lett å bygge ned natur, matjord og myr. Det er de kortsiktige interessene til store utbyggere som setter små kommuner opp mot hverandre. I tillegg til å være passiv angriper regjeringen også naturen aktivt og direkte. De plukker fra hverandre selve reisverket i naturforvaltningen, som Arbeiderpartiet en gang var arkitekten bak. Senterpartiet og Arbeiderpartiet sier rett ut i Hurdalsplattformen at antallet statlige innsigelser må bli færre. I to år på rad har de dessuten prøvd å kutte i skogvernbudsjettet, og i morgen får vi svaret på om de prøver seg en tredje gang.

Når regjeringen i tillegg overkjører miljøfaglige råd og bygger motorvei gjennom naturreservatet Lågendeltaet, svekker de legitimiteten til naturvernet. De opphever lovens strengeste vern uten tungtveiende begrunnelse.

Og langs kysten er folk bekymret for havene og fjordene våre – enten det er på grunn av sjødeponi i Førdefjorden, oppdrettsnæringen som ødelegger for villaksen i Hardangerfjorden, eller at regjeringen nå vil åpne opp for mineralvirksomhet på havbunnen.

Mange kommuner er nå i gang med å tenke arealnøytralitet, og mange har satt i gang arbeid for å restaurere tapte naturverdier, f.eks. i Marka. I flere fjellkommuner vokser også motstanden mot hyttebygging. Ambisiøse lokalpolitikere kan gjøre mye, men trenger å ha statsrådene i ryggen i saker som handler om nasjonale interesser.

Aleksander Stokkebø (H) [12:26:10]: Når det er uro i verden, må politikkens oppgave være å bidra til ro og trygghet. Vi må gi folk og næringsliv forutsigbarhet. I stedet har regjeringen bidratt til mer usikkerhet og uforutsigbarhet, og eksemplene er mange. Den økte arbeidsgiveravgiften på 1,4 mrd. kr bare i Rogaland og doblet skatt på norsk eierskap går knallhardt ut over jobbene. Skatteøkninger med tilbakevirkende kraft har allerede stoppet masse sjømatprosjekter, bl.a. i Trovåg i Vindafjord og Tytlandsvik i Hjelmeland. De kraftige innstrammingene mot innleie har ført til at tusenvis av arbeidsfolk mister jobben. Det har skapt flere veier ut av arbeidslivet, når det vi egentlig trenger, er flere veier inn. Regjeringens treghet i møte med strømkrisen har svekket bedriftenes konkurransekraft.

Ingen kan si at situasjonen vi nå står oppi, er enkel å håndtere. Det er krig og energikrise i Europa, og det ville vært en vanskelig situasjon uansett hvem som styrte. Det skjønner alle. Dette handler om hvordan man håndterer den situasjonen man står i. Det var heller ikke lett å håndtere koronapandemien, men vi gjorde det. Alt var ikke perfekt, men vi handlet, og vi hadde en statsminister som viste lederskap. Det tror jeg at mange nå savner fra landets regjering – lederskap og forutsigbarhet og en regjering som evner å prioritere det viktigste først. Det er ikke flere fylkeskommuner og kontorer, men det er ressurser til gode tjenester.

I valget ga innbyggerne i Stavanger og Rogaland en klar melding om at de nå ønsker en annen kurs. Norge kan bedre, og Høyre er klart til å ta ansvar. Derfor vil vi redusere oljepengebruken og kontrollere prisveksten. Derfor vil vi ta bort den ekstra arbeidsgiveravgiften, sånn at det blir enklere å investere og holde folk i jobb. Derfor vil vi ha ut høyprisbidraget på vannkraft og bygge ut mer fornybar kraft for å kutte klimagassutslipp og få ned strømprisen for folk og næringsliv.

Når det er uro i verden, må politikkens oppgave være å bidra til ro og trygghet. Der har vi en vei å gå i denne salen, men Høyre er klart til å bidra.

Øystein Mathisen (A) [12:29:06]: Jeg vil starte med å gratulere alle lærere, for i dag er det den internasjonale lærerdagen. En god lærer har evnen til å inspirere og motivere elevene, åpne dører til nye ideer og ny kunnskap, og gi dem ferdigheter som vil være verdifulle gjennom hele livet. Derfor satser Arbeiderpartiet på lærere og en mer tillitsbasert skolepolitikk.

En av de viktigste enkeltfaktorene for læringen i skolen er læreren. Derfor er det svært viktig å gi lærerne mulighet til faglig utvikling, vise dem tillit til å gjøre oppgavene sine, og verdsette den betydningen yrket har for samfunnet. Derfor ønsker regjeringen å lovfeste et krav om at framtidige lærere må ha lærerutdanning. Det tydeliggjør verdien av utdanningen og av profesjonen.

Samtidig satser vi stort på etter- og videreutdanning. Mer enn 14 000 lærere i barnehage og skole har søkt om å få etter- og videreutdanning. Dette viser en betydelig interesse blant lærerne for å forbedre sine ferdigheter og sin kompetanse. Regjeringen har satt av 1,6 mrd. kr til videreutdanning. Det er spesielt gledelig at det er en stor økning, på 49 pst., i antallet søkere til de praktiske og estetiske fagene. Denne kompetansen blir svært viktig når vi skal skape en mer praktisk og variert skole, der vi skal lære med både hendene og hodet.

En god lærer evner å tilpasse utviklingen til elevenes individuelle behov. Det krever både faglig kompetanse og sosial forståelse. En dyktig lærer forstår at elever lærer på forskjellige måter, og finner måtene å tilpasse utdanningen på som når eleven. Derfor startet Arbeiderpartiet i regjering en mer praktisk og variert skole, med både rentekompensasjonsordning for skolebyggene og tilskudd for mer praktisk læring.

Jeg vil også nevne en utfordring vi står overfor, og det er lærermangel. Allerede mangler vi mange lærere i store deler av landet, og de neste årene vil vi også mangle flere tusen. Nesten 10 pst. av alle lærerne er over 60 år, og når mange studieplasser står tomme, er det svært bekymringsfullt. Situasjonen er spesielt ille i de nordligste fylkene. Nedgangen i søkertallene startet i 2019, under den borgerlige regjeringen, og er en alvorlig utvikling. Et godt eksempel på et tiltak for å utdanne flere nye lærere og å finne disse er LæreriNord. Dette er et prosjekt som har som mål å øke rekrutteringen til lærerutdanningen på Nord universitet, gjennom en aktiv og oppsøkende prosess ute i kommunene. Framover må vi finne flere slike grep for å invitere partene i skolen og andre parter til å være med og finne nye tiltak for å rekruttere, utdanne og beholde flere kvalifiserte lærere i den norske skolen.

Irene Ojala (PF) [12:32:08]: Foran Stortinget er det kommet en lavvo. Det er den unge reindriftsutøveren Mihkkal Hætta fra Kautokeino i Finnmark som har flyttet inn. Mihkkal bor i lavvoen utenfor her i protest mot at vindkraftanlegget på Fosen fortsatt er i drift tross en dom i Høyesterett, og til tross for at regjeringen innrømmet at de bedriver et pågående menneskerettighetsbrudd. Fosen, Melkøya og påtvungen vindmølleutbygging skaper stor uro i Finnmark.

Tidligere kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen sa våren 2022 at regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Så kom sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i juni. Det er på tide at staten starter en opprydding i Fosen-saken og i de bruddene som blir gjort mot befolkningen i Finnmark. Om seks dager er det to år siden Høyesteretts dom ble avsagt og menneskerettighetsbruddet på Fosen ble bekreftet. Egentlig er det en trussel mot rettsstaten Norge når staten ikke følger opp en høyesterettsdom, og hvis staten kan begå menneskerettighetsbrudd mot Fosen-samene over så lang tid og slippe unna med det, hvilken tillit kan vi da ha til staten?

Bård Hoksrud (FrP) [12:33:23]: Det er morsomt å høre på representanter fra regjeringspartiene i denne debatten, for de er så strålende fornøyde med seg selv. En av dem sa at budsjettet vil være i god sosialdemokratisk ånd. Når man er stortingsrepresentant, vet man kanskje ikke helt hva som kommer i det budsjettet – kanskje hvis man er en spåkvinne. Det vet jeg ikke. Jeg tror i hvert fall at opplevelsen ute hos vanlige folk ikke er som opplevelsene til representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne salen. De opplever at det er kø for å få fastlege, det er kø for å få hjelp med psykiske plager, det er kø for å få rusbehandling, og det er kø for å få operasjoner på sykehus, for man har altså en regjering som ikke vil ta i bruk den ledige kapasiteten som er der, som mennesker der ute faktisk trenger.

I tillegg til det har vi Helse Sør-Østs økonomiske langtidsplan for sykehusene. En representant fra SV var her oppe og var bekymret for sykehusene i Nordland. Det er jeg også. Det ser ganske skummelt ut, men det ser altså ikke en døyt bedre ut i Helse Sør-Øst. For mitt eget sykehus i Telemark er altså forslaget at man skal kutte 250 mill. kr i driften fram til 2027. Det er utfordrende, og det kommer til å ramme masse pasientbehandling i fylket mitt. Et av alternativene er faktisk å legge ned akuttlegebilen som kom på plass fordi man har en dårligere luftambulanseberedskap enn i resten av landet. Helse Sør-Øst har valgt bare å si at de deler de pengene ut til flere andre sykehus, sånn at det sykehuset som fikk dette nettopp for å møte de utfordringene, blir fratatt penger – og regjeringen aksepterer at det skjer i Helse Sør-Øst. Det er provoserende. Med det kravet som ligger der nå, kan det også spøke for både strålesenter, sengepost og nytt akuttmedisinsk akuttmottak. Det er hverdagen der ute i sykehusene. Det står kjempetøft til der ute, og jeg forutsetter at det i det budsjettet som kommer i morgen, faktisk kommer ting som begynner å gjøre noe for å sørge for at vi skal kunne gi pasienter og andre skikkelige helsetjenester i dette landet.

Det er noen forslag vi kommer til å støtte. Vi kommer til å støtte forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti. Det gjør vi selvfølgelig fordi vi allerede har tatt et initiativ til å prøve å få denne salen til en gang for alle å rydde opp i eldreomsorgen – å sørge for at man får en trygg og verdig eldreomsorg, og at de som trenger sykehjemsplass, de som trenger omsorgsplasser med heldøgns pleie, og de som skal ha hjemmetjenester, faktisk får gode tjenester i framtiden. Derfor kommer vi til å støtte det.

Når det gjelder forslag nr. 11, fra Sneve Martinussen på vegne av Rødt, kommer vi ikke til å støtte det.

Når det gjelder forslag nr. 26, om kvinnehelse: Ja, kvinnehelse er utrolig viktig. Fremskrittspartiet har kjempet mye i denne salen for å løfte kvinnehelse. Jeg skulle gjerne sett at det hadde vært enda litt mer offensivt, og at det ikke kom inn som en del av hele den store nasjonale helse- og sykehusplanen, men jeg skjønner at dette er sånn SV skal unngå å ta debatten og sørge for å få fremmet og gjennomført flere gode forslag.

Forslag nr. 27 stemmer vi imot.

Sandra Bruflot (H) [12:36:43]: Denne våren la kvinnehelseutvalget fram sin NOU, Den store forskjellen. Den slår fast det vi har visst i mange år: Kvinner har et dårligere møte med helsetjenesten enn menn. I vår iver etter å behandle alle likt har vi har oversett de forskjellene som tross alt er der. Kvinner er ikke små menn, og vi bør heller ikke behandles sånn. Noen sykdommer rammer kun kvinner, noen sykdommer rammer kvinner oftere enn menn, og kvinner har andre symptomer enn menn. Det er f.eks. fortsatt sånn at en kvinne kan oppleve å komme inn på legevakten med symptomer på hjerteinfarkt og få beskjed om at hun sikkert bare er litt stresset.

Kvinnehelseutvalget pekte på store strukturelle ting som må endres dersom vi skal få et likeverdig helsetilbud. Det er alt fra hva vi lærer bort i profesjonsutdanningene til helsepersonell til hvordan vi finansierer fødsels- og barselomsorgen, hvordan vi forsker, diagnostiserer og behandler sykdommer, hvordan vi skal sørge for at folk får kunnskap om kvinnehelse, og hvordan beslutninger rundt kvinner og kjønn skal tas.

Det er snart 30 år siden forrige kvinnehelseutvalg la fram sin rapport, som peker på nesten akkurat de samme utfordringene som årets NOU. Da har vi som sitter her inne, et ansvar for å sørge for at anbefalingene ikke blir lagt i en skuff denne gangen, men at ord blir til handling.

Den 8. mars sto nesten alle politiske partier hos Sanitetskvinnene og sa at de ville ha en stortingsmelding om kvinnehelse. Disse spørsmålene var altfor store til å bli behandlet stykkevis og delt i forskjellige strategier, representantforslag og meldinger, og nettopp derfor fremmet Høyre forslag om det i Stortinget denne våren. Men SV snudde og sikret flertall for regjeringens plan om å legge fram en strategi. Det holder ikke.

Når SV i dag har et forslag om å sørge for at kvinnehelse blir en del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som skal komme om noen uker, holder ikke det. Høyre stemmer nok for, fordi vi er opptatt av å redde restene av det som pleide å være en kampsak for SV, og som regjeringen foreløpig har nedprioritert, nemlig kvinnehelse. Hvis SV mener alvor, må de skjønne at det faktisk er dem som sitter med makten for å få det til. Alle andre forslag mindre enn en stortingsmelding, der det kommer noen tiltak her og noen planer der, er ikke bra nok. Og jeg tror SV vet det selv.

Da Solberg-regjeringen satte ned kvinnehelseutvalget, var det fordi vi visste at det var store mangler i helsetilbudet til kvinner. Disse utfordringene kan løses, vi har muligheten til å gjøre det, men regjeringen gjør det ikke. Forslaget til SV bidrar ikke nok. Når vi stemmer for, er det med en veldig klar forventning om at dette ikke blir noe flertallet gjemmer seg bak, i stedet for å fremme det vi egentlig trenger: en stortingsmelding om kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv.

Camilla Maria Brekke (A) [12:40:02]: Aldri før i min levetid har så mange under 25 år vært i jobb. Det er veldig bra, men Arbeiderpartiet har større ambisjoner. Vårt mål er at alle som kan og vil, får mulighet til å jobbe. Uavhengig av hvor mange forsøk man trenger, skal storsamfunnet stille opp. Unge mennesker skal få muligheten til å mestre hverdagen. Det handler om trygghet i jobb, å oppleve mestring i utdanning, å bestå fagprøven, å tjene egne penger og å fullføre videregående utdanning.

Jeg er skikkelig stolt av ungdomsgarantien, fordi den bidrar til tidlig innsats og tett oppfølging av unge som trenger hjelp til å mestre hverdagen, komme ut i jobb eller ta utdanning. For Arbeiderpartiet har det vært viktig å sikre retten til å fullføre videregående på den tiden man trenger. Derfor ble det lovfestet. Samtidig er det et politisk mål at alle som fullfører videregående utdanning, blir kvalifisert til læreplass eller videre utdanning.

Det finnes ikke noen A4-vei inn i arbeidslivet, men med god oppfølging, en praktisk fellesskole og karriereveiledning kan vi sikre at enda flere unge får et fotfeste i arbeidslivet. Lav arbeidsledighet gir muligheten til dem som har stått utenfor arbeidslivet lenge, og de som aldri har kommet inn i betalt arbeid, får muligheten til det. Egne ungdomsveiledere i Nav skal koble bedrifter og unge sammen.

Arbeiderpartiets viktigste oppgave er å sikre at folk over hele landet får enda flere muligheter, slik at de kan leve et fritt og godt liv. Vi har store oppgaver foran oss. Med økt rente, økte matpriser, krig i Europa og klimakrise er det viktigere enn noen gang at vi unge har en framtid vi kan tro på. Et av virkemidlene er å skape en bedre framtid for dagens unge nettopp gjennom ungdomsgarantien, men det er bare starten. Arbeid til alle vil alltid være jobb nummer én.

Shakeel Rehman (A) [12:42:21]: Arbeiderpartiet vil grunnlovfeste allemannsretten og styrke den gjennom lovverk og reguleringer. Allemannsretten er grunnlaget for friluftslivet i Norge og brukes gjerne som en samlebetegnelse på rettigheter vi har til ferdsel i og bruk av naturen. Friluftslivet i Norge er unikt, med stillhet, uberørt natur, milevis av tilgjengelige skiløyper og stier i skog og fjell. Friluftslivet og naturopplevelser er en viktig del av vår kulturarv. Det binder oss sammen, skaper gode opplevelser og gir god livskvalitet, trivsel og bedre helse.

Arbeiderpartiet mener at satsingen på allemannsretten og friluftslivet er noe av det viktigste vi kan gjøre for en god folkehelse. Ved å ta vare på bynære parker og grøntområder vil vi bidra til at alle får muligheten til å oppleve gleden ved det enkle friluftslivet. Men allemannsretten blir stadig utfordret, både i retten og ved at vi får stadig mindre nærnatur for allmennheten i kommunene. Organisasjoner innen friluftsliv, som Turistforeningen, Norsk Friluftsliv og Friluftsrådenes Landsforbund, er tydelige på at allemannsretten bør grunnlovfestes. De peker på at selv om allemannsretten bygger på lange tradisjoner og flere hundre år med sedvane, er retten stadig under press. Nedbygging av natur, ulovlige stengsler i strandsonen, krav om betaling og forsøk på å gjerde folk ute fra områder som skal være åpne for alle, er bare noen eksempler på truslene mot allemannsretten. I tillegg opplever mange kommuner økt behov for bolig- og næringsarealer, og det går som regel ut over landbruks-, natur- og friluftsområdene.

Det er kommunene som forvalter naturen, som er nærmest folk, og de må få et større ansvar og en større verktøykasse for å kunne ivareta naturen som et verdifullt fellesskapsgode. Arbeiderpartiet vil kjempe for at skog, fjell og fiskevann skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bakgrunn og lommebok. Derfor vil vi sikre offentlig eierskap i Statskog, bl.a. for å opprettholde tilgangen til jakt og fiske for alle.

Som verdi står allemannsretten fjellstøtt i Norge, men de arealene som står til rådighet for å utøve den, er stadig under press. De mulighetene for ferdsel, opplevelser og høsting som allemannsretten legger til rette for, er svært viktig for veldig mange av oss. Derfor må allemannsretten grunnlovfestes. Det har Stortinget muligheten til i løpet av denne stortingsperioden. Den håper jeg at et solid flertall her i salen vil gripe.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:45:32]: Jeg ble født i 1992, datteren min ble født i 2022, og av og til kan jeg misunne min foreldregenerasjon for den tiden de levde i da de fikk barn, for den optimismen som rådet om datiden og om framtiden: Muren hadde falt, og demokratiet, liberale verdier og det frie markedet hadde seiret. Det var «the end of history» – nå ville alle land bli som oss. Og i årene i etterkant var det en enorm velstandsvekst. Folk har fått eie sin egen bolig, og velferdsstaten har blitt rikere.

Nå er demokratibølgen delvis på vei tilbake. Vi er vitne til en handelskrig og økt proteksjonisme. Verden og energisystemene må raskt gjennom en enorm omstilling for å unngå katastrofale klimaendringer, og dette må gjøres uten økt polarisering, fattigdom og ulikhet. Det er krig i Europa og inflasjon, og på toppen av alt ser vi tegn til en ny migrasjonskrise i Europa.

Dette ble en dyster beskrivelse av vår samtid, men den er høyst reell for mange. Vi bør være bekymret for et nytt generasjonsgap i Norge og i Europa, at vi får en stor gruppe unge mennesker som opplever at deres foreldregenerasjon trekker opp stigen etter seg. Renteøkningen treffer ikke godt voksne folk med nedbetalt bolig, og som har hatt reallønnsvekst i mange år. Den treffer unge folk som er i ferd med å stifte familie, har lån, og som ikke har penger i banken. I Oslo har nå en sykepleier kun råd til å kjøpe 1,3 pst. av boligene i Oslo. De siste årene har regjeringen gjort det vanskeligere og dyrere for nordmenn å starte, omstille og drive de bedriftene som skal finansiere unge folks velferd i framtiden.

Småbarnsforeldre, som meg selv, kan med takknemlighet levere barna våre til gode barnehager, men de må kanskje også se for seg en alderdom med betraktelig dårligere pensjon enn i dag, i en helsetjeneste som kommer til å mangle folk. Det bør være en tankevekker for oss i denne salen og minne oss på at generasjonsfellesskapet ikke bare er et viktig prinsipp; det er også en moralsk forpliktelse, fordi det begrenser vår handlefrihet i dette rommet.

Det betyr at vi må stå oppreist i prioriteringsdebatter. Det betyr at vi av og til må si nei til velferd i dag fordi vi må sikre mer velferd og verdiskaping for framtidige generasjoner i morgen. Det betyr at vi må prioritere offentlig pengebruk slik at vi kan holde priser og renter nede, og slik at familier får beholde noe mer av sine egne penger selv. Det betyr at vi må investere mer i det som sikrer velferd i framtiden – enten det er en god skole med kompetente lærere, eller det er vekstfremmende skatteletter for bedrifter – i stedet for å spre penger tynt utover offentlig sektor i dag.

Nå har vi en regjering som i to år har gjort det motsatte, og som mangler svar på hvordan de vil løse de store utfordringene Norge står overfor. Mens regjeringen ser bakover, må vi se framover. Barna, også de som er født på 2000-tallet, skal slippe å plukke opp regningen etter oss.

Hadia Tajik (A) [12:48:47]: September i år var den varmaste som har vorte målt nokon sinne. Gjennom heile sommaren har me lese nyheiter om ekstremvêr i andre land, og ikkje minst opplevde me òg ekstremvêret «Hans» i store delar av Sør-Noreg i august. Me les om menneske i andre land som mistar livet på grunn av hetebølgjer som følgje av klimaendringane.

I fjor las eg i avisa at ei tomt i heimbygda mi Bjørheimsbygd vart seld til ein spansk familie som ville vekk frå klimaendringane. I juni i år drog eg til Madrid og møtte dei – Ceren, Juanma og vesle Leo, som er på alder med mi eiga Sofia. Dei er dei nye klimaflyktningane: ressurssterke, men utan tru på at klimaproblemet vil verta løyst, så dei prøver sjølve å tryggja framtida til sin eigen familie.

Me er ikkje i nærleiken av å vera rigga for det som kan koma til å treffa oss. Me er ikkje i rute med å kutta nok utslepp fram mot 2030. Ingen parti kan skryta av at dei har funne oppskrifta på korleis me skal klara å kutta utslepp raskt nok, og med tilstrekkeleg folkeleg støtte. Likevel er det regjeringas Grøn bok som er det viktigaste verktøyet me har for å sjå klimatiltaka i samanheng og planleggja for framtida. Det er nybrottsarbeid å jobba med den type klimabudsjett, og regjeringa påpeikar sjølv at metodikken må vidareutviklast og systematikken forbetrast. Grøn bok viser at vegen til 2030 er mogleg, sjølv om den ikkje alltid framstår som så sannsynleg.

Viss me skal lukkast med å forberede oss på framtida, må me klara å vera system- og samfunnskritiske. Difor vil eg anerkjenna det representanten Tina Bru seier i VG i dag, sjølv om det ikkje er eit direkte innlegg i trontaledebatten. Der seier ho at ho sjølv under straumpriskrisa var så oppteken av å forsvara det beståande at ho ikkje var flink nok til å sjå at ting kunne verta gjort annleis eller raskare. Det trur eg at fleire må ha kjent på under straumpriskrisa, der altfor mange etter mitt syn var opptekne av å beskytta dagens kraftmarknad, utan òg å anerkjenna at rammevilkåra for den same marknaden er politisk bestemte. Det er skapt av menneske og har menneskelege feil og manglar som me må ta ansvar for.

Eg vil gje honnør til olje- og energiminister Terje Aasland for å ha utforma nye reglar for forsyningssikkerheit i energikrisa, og ikkje minst òg hans forgjengar, Marte Mjøs Persen, for ei rask utforming av den første straumstønadsordninga for hushaldningane. Me må våga å jobba på same måten når nødvendige klimatiltak skal verta utforma, for me har skapt eit samfunn med ei avhengigheit av fossil energi, produksjon av varer og tenester som forureinar og overforbrukar ressursar, og eit forbruk som ikkje er berekraftig. Òg her må me klara å vera system- og samfunnskritiske, elles vil me fortsetja å bryta varmerekordar i mange tiår framover.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:51:54]: I mitt aller første besøk til Bredtveit kvinnefengsel ble jeg intervjuet av en innsatt. Hun stilte meg mange spørsmål, og da hun var ferdig, spurte hun: Har du noen spørsmål til meg? Jeg var jo nysgjerrig, så jeg måtte spørre: Hva er det du sitter inne for? Hun sa: Jeg drepte mannen min.

Umiddelbart kan man tenke at dette er et kaldblodig menneske som fortjener å sitte i fengsel. Hun drepte sin mann mens han lå og sov, på grunn av flere tiår med vold og overgrep. Det var som om hun ikke kunne huske et liv uten vold.

Hver fjerde kvinne i Norge har vært utsatt for vold eller trusler om vold. Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge, og i et flertall av disse var det registrert partnervold i forkant. I mars i år fikk vi en rapport som viser at vold i nære relasjoner kostet samfunnet nesten 100 mrd. kr i 2021. I form av fysisk, psykisk og økonomisk vold og negativ sosial kontroll fratas altfor mange sin frihet hver eneste dag. Denne frihetsberøvelsen må forebygges, bekjempes, avdekkes og straffeforfølges.

Arbeiderpartiet i regjering har allerede fått til veldig mye. Politiet er blitt styrket. Snart får vi en partnerdrapskommisjon for å forebygge. Vi har satt ned et voldtektsutvalg som ser på årsakene til voldtekt og hvorfor så få anmelder. Vi vil også legge fram forslag til samtykkelov, og krisesenterloven skal evalueres og styrkes. Mye skjer, mye gjenstår. Jeg ser fram til regjeringens opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep mot barn, som er varslet senere i år.

Mennesker som utsetter andre for vold, får sjelden sympati. Som menneske har jeg sympati for det, men som politiker ønsker jeg at alle som begår feil, skal få en sjanse til å bli bedre. Noen har mulighet til å få den hjelpen mens de fortsatt er i faresonen, mens de fortsatt har de nærmeste rundt seg. Andre må få den hjelpen i fengsel. Kriminalomsorgen må derfor gjenreises.

Jeg startet med å snakke om kvinner i fengsel, og jeg vil avslutte med å snakke om mennesker i fengsel. Kriminalomsorgen må gjenreises, omsorgen i kriminalomsorgen må igjen bli reell. Mennesker som kommer inn, må igjen få komme ut med bedre forutsetninger. Slik forebygger vi også vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep mot barn og unge.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:54:41]: Er Noreg som land klar til å møte framtida?

På overflata er svaret ja. Norsk økonomi går så det susar. Vi har «pengar på bok», meir enn kanskje noko anna land i verda. Vi har ei høgt utdanna befolkning, verdas mest omfattande velferdsstat og rekordhøge eksportinntekter.

Problemet er at norsk økonomi er ein koloss på leirføter – eller meir korrekt: på oljeføter. Det vil ta slutt – ja, det må ta slutt – i løpet av få år. Om 10–20 år må Noreg ha bevega seg frå å ha ein fossildominert økonomi som liknar mest på strukturen i land som Saudi-Arabia eller Nigeria, til å få ein økonomi som liknar på eit heilt normalt europeisk land, med eit mangfald av berekraftige næringar. Annleislandet må bli det vanlege landet, og der, i omstillinga til å bli eit «vanleg land», ligg vi kraftig på etterskot.

Abelias nye omstillingsbarometer, til dømes, syner at Noreg har den minst berekraftige strukturen i vårt næringsliv av alle vestlege land, samtidig som tilgangen til risikokapital er dårleg, og motivasjonen til å starte og byggje bedrifter er låg. Det er diverre eit resultat av ein vilja politikk frå dagens regjering. Dei som bygger nye bedrifter i Noreg i dag, blir straffa med stadig høgare særnorske skattar, som formuesskatt og ekstra arbeidsgivaravgift, og dei blir mistenkeleggjorde i staden for å bli heia fram.

Vi er ikkje, slik vi likar å tru, leiande på verken teknologi, kompetanse eller det grøne skiftet. Vi ligg bak – vi er i oljebobla enno. Slik kan det ikkje halde fram. No hastar det. Skal vi bli eit vanleg europeisk land med ein sunn og berekraftig framtidsøkonomi, må det radikale grep til – raskt. La meg nemne tre:

1. Vi treng å bli verdas beste nasjon å starte og bygge bedrifter i, og ein skattereform som gjer det lønsamt å investere i og bygge bedrifter og nye arbeidsplassar i Noreg. Tida er forbi for særnorske straffeskattar på kompetanse og norsk eigarskap. Vi treng fleire og meir mangfaldige norske eigarar over heile landet, ikkje færre.

2. Vi treng å setje teknologi og digitalisering øvst på den politiske dagsordenen. Vi står no framfor teknologiske revolusjonar innanfor kunstig intelligens og bioteknologi som har kraft i seg til å endre verda meir og raskare enn nokon gong før i menneska si historie. Det krev politisk leiarskap.

3. Sist, men ikkje minst: Vi treng å bli ein del av Europa. Vi må sitje rundt bordet der vår framtid blir forma – i EU. Uansett kva del av framtida vi snakkar om – digitalisering, grøn omstilling og klima, Ukraina, demokrati versus diktatur – det er EU som no leiar an og prøver å ta politisk styring. Rundt det bordet bør Noreg også vere.

No må vi setje kursen framover. Det krev politisk leiarskap. Vi må forme morgondagen i staden for å frykte han. Venstre har forma framtida sidan 1884. Vi er klare for å gjere det òg i 2023.

Ingunn Foss (H) [12:58:01]: De siste tiårene har samfunnet og kriminalitetsbildet endret seg mye. Det var bakgrunnen for at Solberg-regjeringen – på bakgrunn av grundige faglige råd og anbefalinger – gjennomførte en historisk modernisering av politiet. Et av de viktigste grepene vi tok, var å styrke politiets innsats mot overgrep. Altfor mange barn utsettes for dette i dag, og mange av disse overgrepene skjer på internett.

Solberg-regjeringen styrket politiets innsats gjennom politireformen, lovendringer og store budsjettsatsinger. Bevilgningen til politiets driftsbudsjett økte med ca. 4,2 mrd. kr i løpet av de åtte årene vi styrte, og det ble ansatt over 3 500 flere folk i politiet. Politireformen gjorde det mulig å bygge opp sterke fagmiljøer i politidistriktene. Resultatene mange distrikter har oppnådd i flere av de større sakskompleksene på feltet, viser hvor viktig reformen har vært.

Trontaledebatten skal være en debatt der vi ser framover. Grunnen til at jeg likevel velger å ta et tilbakeblikk, er at tiltak vi gjennomførte – med bred involvering basert på faglig grunnlag – blir nedprioritert og ødelagt av dagens regjering. Tirsdag denne uken kom nyheten om at Sør-Vest politidistrikt må avvikle sin spesialgruppe mot nettovergrep, Operasjon Spiderweb. Årsaken er ressurssituasjonen i politiet. Dette etterforskningsmiljøet blir nå splittet opp og spredt tynt utover, et miljø som etter fire års drift passerte 100 domfellelser for seksuallovbrudd. Jeg er alvorlig bekymret for at nedleggelse av dette fagmiljøet vil føre til at færre overgrep blir avdekket, og at overgripere ikke blir tatt.

For politifolk som ser konsekvensen av regjeringens manglende vilje til å satse på det som virker, må det være ekstra frustrerende når de ser hva regjeringen faktisk bruker penger på. Over politiets budsjett skal regjeringen bruke over 20 mill. kr på å etablere nye tjenestesteder, stikk i strid med politiets faglige råd. I tillegg vil de nye kontorene binde opp over 5 mill. kr i året i ekstra administrasjonsutgifter, penger som helt klart burde gått til mye viktigere ting, som f.eks. arbeid mot overgrep mot barn.

Så vi har dessverre en regjering uten vilje og evne til å prioritere de viktigste oppgavene på justisfeltet.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:00:50]: Tørrår var eit grunnlag for tomme vassmagasin førre år, og tørrår er også eit grunnlag som kan brukast om regjeringa sin samferdselspolitikk når det gjeld det som vart lagt fram i trontalen deira. Det er blotta for samferdsel og blotta for store tiltak for å kunne byggje landet innanfor eit så viktig område som samferdsel er når det gjeld å byggje landet for framtida.

Det er på mange måtar sånn at dagens regjering vert sett på som å vere ei av dei verste og mest distriktsfiendtlege regjeringane landet har sett på veldig, veldig mange år. Ein har gått til frontalangrep på kysten vår og distrikta med skyhøge skattar og avgifter og skyhøg straumpris, for ikkje å snakke om kjempehøge drivstoffprisar. Vi høyrde om eit parti som ikkje kunne sitje i regjering viss drivstoffprisane var over 20 kr literen. Så vidt eg veit, sit det partiet framleis i regjering – når vi no ser prisar på både 25, 26 og 27 kr per liter.

Når vi ser på kva som er viktig for distrikta, er gode og trygge vegar viktig. Kvar skjer dei store og alvorlege ulykkene og dødsulykkene? Jo, dei skjer like mykje på fylkesvegar, men dei skjer i veldig stor grad på tofeltsvegar og vegar i dårleg tilstand og med høge trafikktal. Då er det sånn at regjeringa skal endre vegnormene, ein skal endre vegnormene til å byggje smalare og billegare, og ein skal byggje vegar med to og tre felt – med langt høgare ÅDT og høgare trafikkgrunnlag. Ein skal då kunne risikere opp mot 15 000 bilar på ein tofeltsveg, og det er den klare oppskrifta på kaos.

I mitt eige fylke, Møre og Romsdal, har det i området ved Blindheim–Breivika – der ein finn tofeltstunnellen med høgast trafikk i landet – berre det siste året vore fire dødsulykker og mange andre alvorlege ulukker. Det same gjeld E 136 ut av Ålesund, som ligg i det same området: høg ÅDT, masse ulykker. Det er desse vegane regjeringa skal ha meir av. Det er nesten ufatteleg. I dagens situasjon er gode, trygge firefeltsvegar dei tryggaste vegane vi har. Det er ingen dødsulykker på dei vegane – men det skal vi ikkje ha, vi skal byggje dei ned. I byane kjem det framleis til å bli bygt firefeltsvegar, men det vil vere distrikta som vert ramma, med dårlege vegar og med høg ÅDT, og ein kan risikere fleire ulykker.

Vi har hatt ein storm, «Hans», som har gjeve store utfordringar. Vi har eit laust forslag, forslag nr. 20, som vi har ein ny tekst på. Det lyder:

«Stortinget ber regjeringen straks starte arbeidet med en midlertidig bruløsning for Randklev bru, herunder en mulig bruk av veibrua, slik at Dovrebanen kan gjenåpne.»

Det er hermed fremja at den endringa er lagd inn.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:04:08]: Den viktigste ressursen i helsetjenesten vår er helsepersonellet. Nå er mange av dem slitne. Noen er helt utslitt, og flere velger seg ut av helsetjenesten og jobber i andre sektorer. Dette er en av hovedutfordringene som vi står i nå og frem mot 2040. Vi må finne løsninger som bidrar til at sykepleiere og leger har en arbeidshverdag til å leve med, og som sikrer helsepersonell arbeidstid og turnuser som de kan stå i. Hvis unge skal ha lyst til å søke seg til helseutdanninger, må de vite at de går inn i et yrke med mulighet for faglig utvikling og flere karriereveier, både i offentlig og privat sektor, at de blir godt ledet, og at deres kompetanse verdsettes.

Vi må også gjøre mer for å få tilbake helsepersonell som i dag jobber som noe annet. Ifølge Sykepleierforbundet er det 17 000 sykepleiere som ikke jobber som sykepleiere – og her må jeg skynde meg og si at noen av oss i denne sal for så vidt utgjør en del av den statistikken.

Da helsepersonellkommisjonen la frem sitt arbeid i april, tok derfor Høyre initiativ her på Stortinget til et forlik, eller gode samtaler, om helsepersonell i hele helse- og omsorgstjenesten. Til tross for positive signaler fra helseministeren i en interpellasjonsdebatt her i Stortinget har det ennå ikke kommet noen invitasjoner, i hvert fall ikke til oss i Høyre, om samtaler rundt dette viktige temaet.

Avslutningsvis har jeg noen kommentarer til SVs forslag nr. 26, om å sikre at kvinnehelse blir en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og at Stortinget får til behandling konkrete forslag til tiltak. Min kollega Sandra Bruflot har tidligere gitt veldig tydelig uttrykk for hva vi mener: at dette forslaget ikke godt nok følger opp de store utfordringene som NOU-en om kvinnehelse peker på, og at Høyre har vært tydelig på behovet for en stortingsmelding.

Så er det ett spørsmål som er viktig for oss å få avklart i dag, og derfor er jeg veldig glad for at helseministeren er til stede i salen: Vil flertall for et forslag fra SV kunne innebære at Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som er bebudet til Stortinget om noen uker, før jul, vil bli utsatt? Det er jo sånn at når Stortinget ber om noe, må regjeringen levere. Slik er vårt demokrati bygd opp. Vi er bekymret hvis Nasjonal helse- og samhandlingsplan utsettes. Sykehusutvalget, helsepersonellkommisjonen – det foreligger veldig mye arbeid som skal komme. Det skal komme til syne i Nasjonal helse- og samhandlingsplan hvordan regjeringen velger å peke vei videre for helsetjenestene i årene fremover. Jeg håper helseministeren kan avklare hvorvidt Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil kunne bli utsatt dersom SV får gjennomslag for sitt forslag her i Stortinget.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:07:23]: Representanter henter inn eksempler fra andre land for å argumentere for sitt syn. Innen oppvekst og utdanning kan vi jo advare mot svenske tilstander, der privatisering av skolesystemet deler inn barna etter sosial bakgrunn og betalingsevnen til foreldrene. Vi kan vise til Finland, der tillit til lærerne har vært en suksess for læring i skolen, og vi kan se til Danmark, som er på størrelse med et norsk fylke. I Danmark brukte Mette Fredriksen sin tale til Folketinget 3. oktober til å beskrive betydningen av godt håndverk – ved talerstolen som hun sto ved – og praktisk læring, og til å skryte av lærere.

Når vi vil rekruttere til flere kritiske yrker, må vi starte med å anerkjenne betydningen av disse fagfolkene. Vi i Stortinget kan også anerkjenne at treutskjæringer, maling og jernstøpinger er godt håndverk. Dette er kulturarv som går tapt om ikke den praktiske kompetansen til skoler og fagmiljøer blir prioritert. Vedlikehold gjør seg ikke selv, og deler kan ikke bli bestilt inn fra andre siden av verden.

De to drivende dyktige finsnekkerne Ivar og Lars holder til i kjelleren her i bygget. Med utdanning som møbelsnekker og maskinsnekker i bunn kan de holde Norges nasjonalforsamling intakt materielt sett. Tidligere i år var elever ved Hjerleid Handverksskole her. De elevene og den skolen er i særklasse, sammen med Møbelsnekkerskolen Mysen og Plus-skolen i Fredrikstad. De holder praktisk ervervet kompetanse i hevd, for mye verdifull læring er praktisk ervervet kompetanse, håndbåren kompetanse, kompetanse du bare lærer av å gjøre det sammen med andre som kan det.

Jeg hører Høyre tyr til krisebeskrivelse av fraværet i skolen, og at løsningen er krav, kustus og kontroll. Senterpartiet mener det er feil fokus. Tid, tillit og trygghet, der praktisk læring får like mye plass som teori, er løsningen. Det prioriterer regjeringen gjennom nye læreplaner, midler til utstyr, rentekompensasjon for bygg, utstyrsstipend og etter- og videreutdanning for lærere m.m. Praktisk læring får et løft. Det er nødvendig for å møte behovet for omstilling. Fagarbeidere må vi ha mange flere av. Flere unge kan finne sin vei i livet og motivasjon i skolen om de får oppleve praktisk læring. Det bør vi alle anerkjenne.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:10:34]: I sommer var jeg på kunnskapsinnhenting i samiske og kvenske samfunn i Finnmark og hos Svahken sijte, den sørsamiske befolkningen i Engerdal. Det ble en kunnskaps- og dannelsesreise.

Elvesamene langs Tanaelva er svært bekymret for at det tradisjonelle stengselsfisket etter laks snart skal være historie, etter at Tana ble stengt for laksefiske på norsk side. Kunnskapen om og interessen for stengselsfiske må holdes i hevd for at denne viktige delen av elvesamenes kultur ikke skal gå tapt. Når man reiser i Gudbrandsdalen eller Valdres, dukker det stadig opp små utsalgssteder med lokale produkter fra lokale produsenter. Det gjør det ikke i Finnmark. Når innbyggerne i Kautokeino snakker om utmarksnæring, kan de mene det tradisjonelle notfisket etter sik i Avzi. Da samles bygda, setter nota, drar nota og fordeler fisken mellom seg – en fantastisk kultur- og matopplevelse for meg, matauk og sosialt fellesskap for dem. Det må legges til rette for at tradisjonelle næringer som dette kan fortsette i framtiden, og da må utmarksnæring forstås i en samisk kontekst, ikke i en østlandsk.

Det sørsamiske språket har 318 ord som beskriver snø. Hvor mange ord har bokmål? Min kalender har fire årstider. Den samiske har åtte. Hvorfor tar jeg opp dette i trontaledebatten? I juni la sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport for Stortinget. Den skal være et grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikken og urett begått mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner. For meg starter veien til forsoning gjennom kunnskap. Skal vi oppnå forsoning, må alle få langt større kunnskap om våre nasjonale minoriteter, urfolk og deres språk og kulturer. Rapporten har forslag til flere tiltak som bør settes i verk, og den er til behandling i kontrollkomiteen.

I trontalen nevner regjeringen reindriften med to setninger, men ikke ett ord om kommisjonens rapport eller betydningen av den. Jeg mener at et godt sted å begynne forsoningsarbeidet for regjeringen hadde vært om de hadde benyttet trontalen til nettopp å si noe om betydningen av forsoningsarbeidet.

Roy Steffensen (FrP) [13:13:12]: Samtidig som Hans Majestet leste trontalen og snakket om dyrtid, kunne vi lese på nrk.no at Nordeas kontor i Kristiansand ansetter 30 nye kunderådgivere, for det er så mange henvendelser fra folk som ønsker betalingsutsettelser, avdragsfrihet på lånene sine eller bedre rentebetingelser, fordi renteøkningene har vært så store.

Det har vært en formidabel prisvekst på mat, strøm og drivstoff, og stadige renteøkninger. Dette merker folk på kroppen, og vi ser nå at inkassobransjen opplever vekst, konkurstallene stiger, og matkøene vokser. Da er det oppsiktsvekkende at regjeringens bidrag er å gjøre drivstoff enda dyrere.

Snittprisen for bensin var på 16 kr før Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen tiltrådte. I fjor var snittprisen på om lag 22 kr, i år ligger den på omtrent det samme. I dag er prisen på bensin 21 kr og 79 øre på f.eks. G P i Sirdal. Vedums løsning mot disse høye prisene fikk vi presentert i en budsjettlekkasje på tirsdag, og det er at avgiften skal øke med 15 øre. 15 øre høres kanskje ikke mye ut, men det kommer på toppen av tidligere økninger. I 2021 var de totale bensinavgiftene på 6 kr og 38 øre. I 2023 er de på 6 kr og 91 øre, og de skal altså stige til 7 kr og 6 øre.

På «Politisk kvarter» i dag bekreftet klimaminister Barth Eide at avgiftene skal ytterligere opp i året som kommer, og vi kan altså komme dit at Vedum som finansminister bidrar til å øke bensinavgiftene med mer enn én krone literen. Dette er altså samme person som i en snart legendarisk filmsnutt på Facebook raljerte over de høye bensinprisene, da de var på om lag 16–17 kr. Sånne priser virker det som vi kan se langt etter med denne regjeringen.

En annen i Senterpartiet som har ment noe om drivstoffpriser, er parlamentarisk leder Marit Arnstad. Et intervju hun ga til VG for et par år siden, ble tema i replikkvekslingen i går. Forklaringen var visst at da hun uttalte seg, var prisen på 16 kr, og det betyr at avgiftene ikke kunne øke med inntil 4 kr, sånn at det ble 20 kr. Det var visstnok det som var intensjonen bak ultimatumet som ble gitt i VG i 2021.

Fasiten er dessverre sånn at med denne regjeringen skal bilistene betale mer for bruken av bil, mens man får mindre tilbake, for samtidig som avgiftene øker, reduseres ambisjonsnivået for samferdsel. I motsetning til det Fremskrittspartiet er opptatt av, nemlig å bygge solide firefelts motorveier, skal de nå nedskaleres, utsettes eller ikke bygges.

Tina Bru (H) [13:16:28]: Det var fint å høre representanten Tajik trekke opp noen av de tankene som jeg har delt i et VG-intervju i dag. Det korte budskapet mitt handlet om viktigheten av at vi tør å være litt mer systemkritiske, samtidig som vi selvfølgelig skal hegne om det grunnleggende i politikken vår.

Jeg setter pris på anledningen til å utbrodere litt her i trontaledebatten, til tross for at dette ikke først og fremst handler om regjeringens politikk, men om at jeg mener den generelle politiske debatten lider litt av en debattform som ikke er spesielt tillitvekkende. Vi har snakket mye i denne debatten om tilliten til politikere, men vel så mye mener jeg at vi bør snakke om tilliten til selve politikken.

De siste årene har vi stått i ulike situasjoner som for meg synes å preges av at stadig flere velgere uttrykker en følelse av avmakt. På den ene siden tror jeg folk føler at noen av oss ikke svarer ordentlig på de spørsmålene vi får, at vi er mer opptatt av å bortforklare enn å forklare, at vi ikke vil innrømme at noe ikke fungerer godt nok, selv når det er helt opplagt for alle andre, og at vi er for opptatt av å finne de detaljene hvor vi er uenige, selv når det er punkter hvor vi faktisk er enige. På den andre siden synes de kanskje at noen av oss kommer med forenklede løsninger på veldig kompliserte spørsmål, at vi vil snu opp ned på alt, og at vi krisemaksimerer som en slags modus operandi hver gang vi er i en debatt.

I midten der havner handlingslammelse, for hva skjer med oss når vi møter hverandre på den måten? I VG viser jeg til strømpriskrisen som et eksempel, og for å være ganske selvkritisk husker jeg at jeg ble så opptatt i den debatten av å forsvare det systemet vi har, som jeg mente – og som jeg fortsatt mener – på sitt mest fundamentale er veldig bra for landet vårt. Samtidig var jeg så redd for at vi skulle ende opp med å gjøre noen vedtak som var helt ute, som snudde opp ned på alt, at jeg bare sto og forsvarte det vi hadde – selv om jeg så i ettertid at det var både riktig og mulig å gjøre justeringer, og at vi kunne sikkert gjort det raskere også. Vi lar oss begrense av de dørene vi selv setter opp for oss selv i alle debatter, og dette føler jeg gjelder på tvers av alle partiene.

Dette var også Tajik inne på i sitt innlegg, og det setter jeg veldig pris på. Jeg tror vi alle kunne hatt godt av å reflektere litt mer rundt det, og i tiden framover er vi selvfølgelig nødt til å gjenreise tilliten til politikerne. Da må vi ikke glemme at selve politikken og vår evne til å justere kursen når det trengs, er vel så viktig for den tilliten til demokratiet som vi har brukt mye tid på å snakke om de siste dagene.

Frode Jacobsen (A) [13:19:36]: Stortingets siste møtedag før sommeren var fredag 16. juni. Dagen etter dro jeg til Ukrainia. Målet var Lviv. Sammen med andre frivillige skulle vi levere biler, medisinsk utstyr og annet utstyr som skulle sendes fram til de som kjemper i fronten for sin egen trygghet og sitt lands frihet i Ukraina.

Vi brukte fire dager på turen og hadde en overnatting inne i Lviv. For meg var det viktig å bidra med det jeg kan, bruke min egen tid og litt egeninnsats. Det var lærerikt, tankevekkende og meningsfylt. Det føltes riktig og viktig å ta turen fra trygge Bøler i Oslo og til Lviv.

I Lviv møtte vi folk som hver dag lever med krigen tett på seg. De driver organisasjoner som samler inn forskjellig utstyr som sendes fram til soldater og dem som kjemper i front. Selv om Lviv er langt fra fronten, var vi sammen med folk som hver dag kjenner på krigens grufulle virkelighet. De har familie og venner som kjemper i strid for landet sitt.

På torget i Lviv settes det nesten daglig opp bilder av soldater i alle aldre som har mistet livet i kampen for sitt lands frihet. Vi besøkte et treningssenter i Lviv der det foregår trening av folk som forbereder seg på å gjøre en innsats, og kanskje ofre eget liv, for sin egen trygghet og Ukrainas frihet og selvstendighet.

Natten vi overnattet i Lviv, ble vi vekket av alarm. Vi hørte eksplosjoner fra droneangrep. Dagen etter møtte vi Lvivs ordfører som kunne fortelle om materielle skader på infrastruktur som følge av fem dronetreff. Heldigvis ble ingen folk skadet.

Dette er hverdagen i Ukraina. Folk lever i usikkerhet. Hva gjør dette med barn og unge og alle andre som prøver å leve et mest mulig vanlig liv? De opplever angrep flere ganger i uken. Folk kjenner personer som kommer hjem fra krigen, i kiste eller med fysiske eller psykiske skader. Sånn har det vært i halvannet år siden 24. februar 2022, dagen da vår nabo, Russland, gikk til angrep på en av sine naboer.

Norge må gjøre mer for at Ukraina skal vinne krigen. Skulle Ukraina tape, vil det true verdens, Europas og Norges sikkerhet. Regjeringen og Stortinget gjør mye. Nansen-programmet er en viktig milepæl, og det er svært gledelig at Stortinget står sammen om dette. Det må vi fortsette med, også når det gjelder et forlik om vårt eget forsvar. Norge må gjøre det vi kan for å holde Vesten samlet i støtten til Ukraina. Ukraina kan ikke tape denne krigen. Det vil være dårlig nytt for oss alle. Derfor må vi jobbe aktivt i NATO sammen med EU og ikke minst gjøre det vi kan for at også USA fortsetter sitt engasjement og sin økonomiske og militære støtte til Ukraina. Dette handler i bunn og grunn om vår egen trygghet og at vi er avhengige av at verden opptrer i fellesskap.

«Slava Ukraini!»

Helge Orten (H) [13:22:50]: De siste 20 årene har vi hatt stabilitet i den norske økonomien og hos våre viktigste handelspartnere. Inflasjonen og rentene har vært lave og til tider kanskje unormalt lave. Russlands krig i Ukraina og ettervirkninger av pandemien har bidratt til en situasjon med kapasitetsutfordringer, mangel på arbeidskraft, ubalanse i energimarkeder og en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Verden har blitt mindre trygg, og vi har fått høy inflasjon og økte renter.

I denne situasjonen er det mange som opplever store utfordringer. Prisene på nødvendige varer har økt betydelig, og lånet har blitt dyrere. Folk og bedrifter opplever at kjøpekrafta er redusert. Det er svært viktig for folks økonomi og velferd at vi får kontroll på inflasjon og rente. I en situasjon med økt uro velger regjeringa å gjennomføre store skatteøkninger for norsk næringsliv og bruke maksimalt med oljepenger. Det bidrar til økt usikkerhet for norske arbeidsplasser og legger ytterligere press på renta.

Høyre har vært tydelig på at vi må holde igjen på offentlig pengebruk og redusere skattene for folk og bedrifter i alle våre alternative budsjetter, nettopp for å unngå økt unødvendig press på rentene og legge til rette for at de som trenger det mest, sitter igjen med mer i lommeboka. Det er krevende å omprioritere i budsjettet, men det er nødvendig. Samtidig som vi skal håndtere de kortsiktige problemene, står vi overfor mange og store utfordringer som må løses. Det kan vi klare så lenge man viser vilje til å ta ansvar.

Det er vanskelig å få øye på regjeringas ambisjoner for Norge i trontalen. Vi blir flere eldre, tilgangen på kompetent arbeidskraft er begrenset, og det skjer en rivende teknologisk utvikling. Samtidig har vi store utfordringer knyttet til klima, forsvar, helse, kunnskap og infrastruktur som må løses. Da betyr det noe hvordan vi prioriterer, og hvordan vi bruker pengene. Så langt ser det ut som regjeringa er mer opptatt av gårsdagen enn morgendagen. Reversering ser ut til å være viktigere enn utvikling.

Solberg-regjeringa gjennomførte mange reformer som bidro til å øke kvaliteten i tjenesteproduksjonen, samtidig som de la grunnlaget for en mer effektiv offentlig sektor. Det var helt nødvendig for å ruste Norge for framtida og skape handlingsrom for de store oppgavene som står framfor oss.

Hva gjør denne regjeringa? Hvilke reformer ser regjeringa for seg å gjennomføre som kan legge grunnlaget for bedre tjenester og økt handlingsrom i årene som kommer? Jeg finner få spor av reformvilje i trontalen. For Høyre er det viktig å overlate samfunnet til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok det. Det handler om velferd i dag kontra velferd i morgen. Da kan vi ikke gjøre som regjeringa og spre ressursene tynt utover i dag og overlate de store utfordringene til neste generasjon.

Karianne B. Bråthen (A) [13:26:03]: Vi lever i en krevende tid. Krigen i Ukraina og ettervirkningene av pandemien har satt sitt preg på verdensøkonomien. Prisene har økt i alle land, også her i Norge. Mange merker at de har fått en trangere økonomi, og da er det vår viktigste oppgave å få ned prisstigningen og føre en ansvarlig økonomisk politikk for å trygge norske familier, norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

Denne regjeringen har fire klare mål i næringspolitikken. Vi skal gjennom en aktiv næringspolitikk legge til rette for nye arbeidsplasser, utslippskutt, økt fastlandseksport og økte fastlandsinvesteringer over hele landet.

Regjeringen har levert mye aktiv næringspolitikk for å spille norske bedrifter gode siden vi tok over makten. I fjor la vi fram et grønt industriløft med 100 konkrete tiltak for norsk industri, der 96 av 100 tiltak er igangsatt eller gjennomført. Nå har vi et grønt industriløft 2.0, der vi har lagt inn nesten 50 nye tiltak. Vi kom også med nyheten om at vi skal sette av 15 mrd. kr til virkemidler for grønn omstilling. Det er en historisk satsing som vil utgjøre en viktig forskjell for mange bedrifter i hele landet, men ikke minst i mitt eget fylke, Nordland.

Vi har fått fart på havvindsatsingen og har en plan for å doble norsk kraftproduksjon fram mot 2040. Vi har allerede lyst ut de to første områdene for havvind på norsk sokkel. Vi har lagt fram en ny eierskapsmelding med en grønnere og mer aktiv eierskapspolitikk, hvor vi stiller tydelige forventninger til klima og miljø, lederlønninger og flere kvinner i styrene. Vi er godt i gang med eksportreformen «Hele Norge eksporterer», som skal hjelpe norske bedrifter med å selge produkter til hele verden. Fem viktige satsingsområder er i fokus.

Videre har vi lagt fram Norges batteristrategi med ti grep som skal sørge for at Norge skal være et attraktivt vertsland for bærekraftig og lønnsom aktivitet i hele batteriverdikjeden og tiltrekke oss de store gigafabrikkene. Vi har lagt fram en mineralstrategi med fem satsingsområder som skal bidra til at Norge utvikler verdens mest bærekraftige mineralnæring. Vi er også i gang med en reiselivsstrategi, noe som er viktig for hver kommune i hele landet. Ikke minst jobber vi med forenkling, med mål om å spare norske bedrifter for til sammen 11 mrd. kr.

Norge står overfor store oppgaver og utfordringer i dette tiåret. Bedriftene våre skal gjennom den største omstillingen i historien. Da er det underlig at opposisjonen, med Høyre, på sin side ikke har vært villig til å være med på å ta ansvar. De har valgt å holde seg utenfor brede forlik, samtidig som de nekter å legge fram sine alternative løsninger. Det er lett å gripe fatt i skattepolitikken når man ikke hører på den listen vi nå ramser opp. Men bedriftene kan være trygge på at regjeringen og fellesskapet vil stille opp og jobbe sammen med dem for at Norge skal fortsette å lykkes med verdiskapingen.

Rune Støstad (A) [13:29:18]: Det er grunn til å se lyst på framtiden, og framtiden er ungene våre, de aller yngste blant oss. Arbeiderpartiets viktigste oppgave er å gjøre det vi kan for at framtidige generasjoner får muligheten til å leve et godt liv i hele landet. Skal vi lykkes med det, må vi ha to perspektiv i hodet samtidig. Først og fremst må vi forstå den alvorlige situasjonen som vi har nå, forstå folks behov og komme med løsninger som hjelper folk gjennom en vanskelig tid. Her har regjeringen mange gode og offensive tiltak på gang og skal gjøre mer. Vi må også se framover og ta grep nå som får betydning for framtidens generasjoner.

Årets store velferdsreform, nemlig billigere barnehage, er et av mange gode eksempler på hvordan dagens regjering tar grep som betyr noe nå, samtidig som vi planlegger for framtiden for ungene våre. Vi tar sats mot framtiden. I min kommune blir en barnehageplass 1 500 kr billigere. Det betyr at en familie med to unger i barnehagen sparer nesten 30 000 kr i året. 30 000 kr er mye.

Vi holder det vi har lovet, nemlig å bruke de store pengene på vanlige folk og en mer rettferdig fordeling, framfor å gjøre som Høyre: å gi skattelette til dem som har god råd og store formuer. Billigere barnehage får flere inn i barnehagen, flere blir en del av fellesskapet, og flere får muligheten til å lykkes i framtiden.

Redusert barnehagepris er også god distriktspolitikk. I åtte år kjørte Høyre-flertallet sentraliseringstoget inn mot hovedstaden. Distriktene ble oversett og overkjørt på veien. Nå er Arbeiderpartiet og Senterpartiet i full gang med å fornye og forsterke distriktspolitikken, og billigere barnehage er bare ett av mange gode tiltak vi er i gang med. I trontalen var også distriktspolitikken tydelig framhevet.

Ja, det er mange gode grunner til å se lyst på framtiden, for vi har en regjering som er opptatt av å løse den situasjonen som den enkelte og vi som land står i, samtidig som vi ser framover og utvikler ny og spennende politikk for framtiden.

Mahmoud Farahmand (H) [13:32:03]: Årets trontaledebatt har en litt annen retorikk enn de to foregående debattene jeg har vært med på her i salen. Regjeringspartimedlemmene har gått fra å snakke om vanlige folk i hele Norge, som vi er så glad i, til å snakke om å trygge folks økonomi og Norge. Det siste er vi alle opptatt av – å trygge folks økonomi og landet vårt. Det er krevende tider; der er vi også enige.

Russlands meningsløse krig mot Ukraina, med god støtte fra land som Iran, bidrar til å gjøre verden mer ustabil og bidrar til større ustabilitet i verdensøkonomien. Denne ustabiliteten har også følger for norske husholdninger og norsk næringsliv. Økt inflasjon med påfølgende økte renter er en av konsekvensene som treffer norske husholdninger og næringslivet vårt.

Selv om regjeringspartiene i denne sal i retorikken er veldig opptatt av husholdninger og næringsliv, viser de det dessverre ikke i reelle handlinger og politikk. Man trenger ikke gå lenger enn til Norges Banks pengepolitiske rapporter for å se hvordan regjeringens pengebruk gjør norske husholdninger og næringslivet mindre trygge i en krevende økonomisk situasjon. Norges Bank skriver i to pengepolitiske rapporter på rad at offentlig pengebruk er en av hovedårsakene til økt inflasjon og økte renter.

Der hvor regjeringen skryter av å ha redusert barnehageprisene med 1 000 kr i måneden, har de bidratt til å øke rentene for en familie med 4 mill. kr i boliglån med 4 000–5 000 kr, og den økningen kommer til å fortsette. Jeg ser at noen rister på hodet her, men det er altså Norges Bank som skriver dette. En familie med 4 mill. kr i lån vil som sagt få betydelig økte utgifter framover.

Enkelte kan muligens falle for fristelsen til å si at Høyre ikke har redusert pengebruken i sine alternative budsjetter, slik vi hørte i et av innleggene her tidligere, men det stemmer jo ikke. Vi har redusert pengebruken samtidig som vi har klart å prioritere viktige saker. Vi har foreslått viktige målrettede tiltak for familier med dårlig råd. I våre alternative budsjetter har vi foreslått å øke barnetrygden med 3 000 kr per barn, gi billigere barnehage og SFO til dem som trenger det aller mest, og øke minstefradraget på arbeid og trygd. Vi har også støttet engangsutbetaling på 3 000 kr for uføre på minstesats. Samtidig fant vi rom til å prioritere sikkerhet og beredskap og som sagt redusere oljepengebruken med 5 mrd. kr.

Om regjeringen ikke vil tro på det vi sier, og tro på Norges Bank, kan man jo selv lese dagens E24, der flere sjeføkonomer går ut og uttrykker bekymring for regjeringens oljepengebruk og hvordan den vil påvirke videre rentebane. De er spent på hva som kommer i statsbudsjettet i morgen; det er også vi i Høyre. Vi håper at regjeringen klarer å utvise litt større evne til prioritering for å ivareta husholdningene og bedriftene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:34:57]: I morgon blir statsbudsjettet lagt fram, og det skjer i ei dyrtid der økonomien til folk er alvorleg utfordra. Eg trur dei siste SIFO-tala er ein vekkjar for alle. Det er ei galopperande negativ utvikling for hushalda til folk. Mange har store utfordringar med å betene lån, kome seg gjennom kvardagen, gå i butikken osv.

På daglegvarer ser vi at det har vore ein prisvekst som er langt høgare enn elles i samfunnet. Alle merkar det på lommeboka – spesielt dei som har dårleg økonomi, men eg trur alle merkar det når dei går inn og ut av ein butikk. Folk merkar dyrtida no. Det er ein djupt problematisk situasjon for mange.

Statsbudsjettet blir også lagt fram i ei tid der klimaet er i endring og naturen blir bygd ned. Vi har skrive under avtalar i både Paris og Montreal og andre stader som forpliktar oss, men likevel skortar det på tiltaka.

Eg trur det er i dette perspektivet vi eigentleg må sjå diskusjonen rundt tillit og tillitskrise i norsk politikk. Her har vi forplikta oss overfor eigne innbyggjarar om at vi skal tryggje hushalda i vanskelege situasjonar. Vi har forplikta oss til å stanse klimaendringane og bremse øydelegginga av natur. I den grad vi ikkje gjer det – og folk merkar ein vanskelegare økonomi, opplever «Hans», som var i sommar, opplever akselererande klimaendringar med svekking av natur og meir ekstremvêr og opplever at ein frå folkevalt nivå ikkje anten er politisk i stand eller har vilje til å gjere dei tiltaka som er nok til å tryggje økonomien til folk og redde natur – er det klart det skaper ei tillitskrise.

Så kjem skandalane på toppen av det. Eg trur det er det som er den materielle, underliggjande grunnen til at vi no opplever eit tilløp til tillitskrise i norsk politikk. Det skjer på toppen av at ein ikkje klarer å tryggje økonomien til folk tilstrekkeleg i dyrtid, og at ein ikkje er i stand til å gjere det som skal til for å nå måla våre i Parisavtalen og Montrealavtalen.

I morgon blir statsbudsjettet lagt fram, og hausten vil avgjere om vi klarer å tryggje økonomien til folk, om vi klarer å fordele i dyrtid, og om vi klarer å faktisk gjere det som skal til i møte med klimaendringar og naturøydeleggingar. Det kjem til å bli det djupe spørsmålet om vi er verde tilliten.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [13:38:09]: Tenk for et land vi bor i. Det er så utrolig mye som gjør at jeg er glad i Norge. Det er alt fra Bjørn Dæhlie, Sissel Kyrkjebø og Lillehammer-OL til fjordene våre, fjellene våre og skogene våre. Det er Tynset skigruppe og Nord-Østerdal skiskytterkrets, det er frivilligheten og 17. mai-togene. Men ikke minst er det tilliten og fellesskapet vi har i dette landet, som igjen legger grunnlaget for det aller beste: den norske velferdsstaten.

Tenk hvor unikt det er at en som vokser opp på Tolga eller Tynset med en ufør far eller en aleneforsørgende mor med lav inntekt, kan få like gode muligheter i livet som en som vokser opp i en familie i Bærum eller på Bygdøy med veldig mye penger. Trolig finnes det ikke et eneste land i verden, verken nå eller tidligere, som i så stor grad har lyktes med å skape et sånt samfunn.

For meg handler dagens regjering i bunn og grunn om én ting: å ta vare på hele Norge. Det klarer vi gjennom aktive politiske grep. Hvis du bare lar sentraliseringskreftene jobbe på, får du ikke like gode muligheter om du vokser opp på Tolga eller Tynset sammenlignet med Bærum eller Bygdøy.

En god rådgiver ga et råd for debatten: Snakk om én ting. Problemet er at denne regjeringen gjør så mye at man ikke bare kan snakke om én ting. Vi tar svært mange grep for å ta vare på og utvikle hele Norge:

Vi sikrer bredbånd til hele landet. Vi har fått på plass en helt ny statlig finansiering av desentraliserte studiesentre. Vi har innført gratis ferjer og halvert prisene på kortbanenettet. Vi har senket barnehageprisene betydelig og ekstra mye i distriktene, fordi vi skal utvikle alle lokalsamfunnene våre. Vi har snudd helt om på rovdyrpolitikken, hvor de som bor nær rovdyrene, faktisk blir lyttet til. Vi har sikret to store jordbruksoppgjør, og vi skal legge fram en helt ny opptrappingsplan for jordbruket. Ikke minst har vi fått slutt på alt sentraliseringspress eller all tvangsbruk overfor norske kommuner, for hver og en i Norge har krav på innflytelse over sitt lokalsamfunn, sitt land.

Det var nettopp en representant som sa at det er vanskelig å få øye på regjeringens ambisjoner for Norge. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vi skal ta vare på og utvikle hele Norge – hele det Norge som vi er så glad i.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:41:15]: I vårt naboland Sverige ser vi nå en voldsbølge som det er vanskelig å fatte. Selv om situasjonen i Norge ikke er like urovekkende, er jeg enig med dem som tar til orde for at vi må lære av det som skjer i Sverige, for å unngå å havne i samme situasjon.

Regjeringen har nylig lagt fram tiltak om flere og strengere straffereaksjoner for ungdom. Det er et viktig og nødvendig skritt for å komme volden til livs, i kombinasjon med ulike forebyggingsprosjekter rettet mot unge i risikogruppene. Det viktigste spørsmålet vi bør stille oss, er imidlertid hvordan barn og unge havner i risikogruppene og hvorfor de lar seg rekruttere til disse gjengene. Jeg tror dette henger tett sammen med at forskjellene mellom folk har blitt større. Når stedet du bor, og menneskene som bor der, opplever verken å bli hørt eller prioritert av myndighetene, kan det utvikle seg en motstand som kommer til uttrykk som avmakt, tilbaketrekning og mistillit.

Mennesker i utsatte områder har lenge sakket akterut. Mest bekymringsfullt er det at stadig flere barn vokser opp i fattigdom, og at disse barna bor mer geografisk konsentrert. I den mest utsatte bydelen i Fredrikstad lever hele 46 pst. av barna i fattige familier. Et viktig utgangspunkt for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering er at hvilken bakgrunn du har og hvor du vokser opp, ikke skal påvirke hvilke muligheter du har i livet. Da må vi ha både god distriktspolitikk og god fordelingspolitikk.

For å få familier ut av fattigdom og dårlige boforhold må vi kvalifisere dem som står utenfor, til utdanning og yrkesdeltakelse. Samtidig må vi styrke barnehager og skoler, slik at de har ressurser til tidlig innsats og å legge til rette for fritidstilbud som er tilgjengelige for alle. Da er kommunene viktige.

I Østfold har vi mange kommuner med store utfordringer knyttet til sosial ulikhet og utenforskap. Paradokset er at det også er lavinntektskommuner som får langt mindre penger enn gjennomsnittet til å produsere gode tjenester til innbyggerne sine. Disse kommunene vet mye om hvilke tiltak som virker, men har ikke råd til å gjennomføre dem. Det er et paradoks som må løses når vi skal revidere inntektssystemet.

Sist, men ikke minst, prioriterer Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering byområdene med størst konsentrasjon av levekårsutfordringer gjennom egne, målrettede områdesatsinger, som skal bidra til å løfte lokalsamfunnene og hjelpe dem som faller utenfor. Min påstand er at trygge barn og unge som føler seg sett og ivaretatt, ikke så lett lar seg rekruttere til kriminelle gjenger. Et samfunn som ser deg, gjør det lettere å se andre, og et samfunn som tror på deg, gjør at du kan få troen på framtiden.

Mari Holm Lønseth (H) [13:44:05]: La meg først si at det Sandtrøen tar opp, er litt interessant. Han sier at det med Senterpartiet skal bli slutt på all tvangsbruk i kommunene framover. Det er altså den samme regjeringen som har fremmet et lovforslag til Stortinget om å overkjøre viljen til Kristiansand kommune om ikke å ha en folkeavstemning. Så at det er slutt på all tvangsbruken, står rett og slett ikke til troende.

For Høyre har det vært viktig i denne debatten å fortelle om våre løsninger for å ta ansvar for framtiden. Vi vil få helsekøene ned gjennom å samarbeide med private og ideelle og bruke ledig kapasitet, sånn at alle kan få rask helsehjelp når de trenger det og at det ikke bare er forbeholdt dem med god råd. Vi skal få læringen og mestringen i skolen opp og fraværet ned, og vi vil satse på læreren og beholde fraværsgrensen. Vi har lyst til å bygge ut mer fornybar kraft, sånn at vi kan få strømprisene og klimagassutslippene ned. Vi vil prioritere det viktigste framfor reversering og nye kommuner og nye politikontorer som politiet selv ikke ønsker seg, for å unngå å lempe alle de økte kostnadene over på folk og næringsliv gjennom økte skatter.

I debatten har vi hørt en rekke ulike påstander. En av påstandene var fra Ole André Myhrvold, som påsto at det i det siste året har blitt skapt flere jobber med Støre-regjeringen enn det ble skapt under åtte år med Høyre i regjering. Ser vi på fastlandsøkonomien i privat sektor, stemmer heller ikke det, men det vil dessuten også ta tid før regjeringens politikk påvirker hvor mange nye jobber som skapes i privat sektor.

Jeg er veldig glad for at det var en stor vekst i privat sektor i 2021 og 2022, og det henger naturlig sammen med at man åpnet opp under og etter pandemien og at den gode trenden som Solberg-regjeringen startet på, fortsatte. Nå ser vi dessverre at jobbveksten bremser opp, og SSB regner med at arbeidsledigheten kommer til å øke litt framover.

I mitt hjemfylke, Trøndelag, står vi også foran store utfordringer i årene som kommer. Der blir det også flere eldre og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Arbeidslivet skriker etter kompetent arbeidskraft, og klimakrisen påvirker oss alle. Dette er utfordringer som Høyre vil ta ansvar for å løse. Derfor vil vi fortsette inkluderingsdugnaden, sånn at flere som står utenfor jobb, kan komme inn i arbeidslivet. Vi vil bygge ut mer fornybar energi, og vi vil ha lavere skatt for folk og næringsliv, for å trygge arbeidsplassene og sørge for at næringslivet kan skape verdier for framtiden og for vår felles velferd.

Regjeringen tar ikke ansvar for de store utfordringene vi står foran. De bruker tiden på å reversere og gå tilbake, og kommer ikke med langsiktige svar på de utfordringene vi står foran.

Mudassar Kapur (H) [13:47:16]: Jeg må begynne med å si at det er litt morsomt når Senterpartiet snakker om å stanse reverseringene og samtidig, som min kollega var inne på i stad, har sendt ut et lovforslag om potensielt å overstyre Kristiansand kommune for å gjennomføre sin egen innbyggerhøring, og kanskje også tvangsoppdele kommunen til en kostnad av potensielt 400 mill. kr, med økte avgifter for innbyggerne der. Det bringer meg til mitt neste poeng: Når venstresiden snakker om å trygge folks økonomi, blir det litt rart når de samtidig sløser bort skattebetalernes penger på å lage nye fylker og kommuner, istedenfor å bruke de samme pengene på tjenester.

For å gå over til et annet tema – bolig: Det er også en ting som har opptatt velgerne i denne valgkampen, og som opptar veldig mange familier. Vi begynner nå å bevege oss fra et samfunn hvor åtte av ti eier sin egen bolig, til at stadig flere sliter med å komme inn på boligmarkedet. Vi ser dette spesielt i pressområdene. I min hjemby, Oslo, er problemene ekstra store etter åtte år med rød-grønt byråd, og jeg håper at et byrådsskifte vil bidra til at vi kan snu den utviklingen.

Men det aller viktigste for å få folk inn på boligmarkedet er at det finnes boliger, og at det må være boliger på et prisnivå folk har råd til. Boligmarkedet i Norge er sammensatt, men hovedårsaken til høye boligpriser er rett og slett mangel på boliger. For å holde prisveksten nede er det viktig å få bygd mer og få bygd raskere. Det må med andre ord politisk handlekraft til for å hjelpe flere inn på boligmarkedet og hjelpe flere med å oppnå boligdrømmen. Dessverre opplever vi en regjering som så langt ikke har prioritert dette.

Regjeringen og regjeringspartiene i Stortinget har flere ganger fremmet forslag som gjør det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet. Vi snakker her om kutt i BSU-ordningen og å kutte i boligsosiale tiltak som hjelper dem som trenger det mest, til å få seg et hjem. Det siste klarte heldigvis SV å få regjeringen til å snu på, og det er vi selvsagt glad for. Men jeg er redd for at den utviklingen vi nå ser i boligprisene, og usikkerheten, gjør at noen kommuner kanskje havner bakpå og slutter å regulere flere boliger. Dermed risikerer vi å få en dobbel smell, med både boligmangel og økt prisstigning når ting vil normalisere seg. Det kombinert med at vi har en regjering som har utsatt sin egen boligmelding til slutten av denne stortingsperioden, gjør at Høyre nå har fremmet en rekke nye forslag for en ny boligpolitikk, som jeg håper partiene vil støtte når vi skal behandle de sakene i løpet av høsten. Det vil føre til raskere saksbehandling, raskere regulering av boliger og forenkling av regelverk, og det kommer til å sørge for at vi får bygd mer og hjulpet flere. Det blir en spennende høst i så måte.

Lars Haltbrekken (SV) [13:50:33]: I dag tidlig kom nyheten om at vi har bak oss den varmeste måneden som noen gang er målt siden temperaturmålingene startet. September 2023 framstår som en varslet katastrofe. Det var også et stort hopp i temperaturen på kloden i september 2023 sammenlignet med andre måneder. Det gir en klar beskjed til oss om at vi må gjennomføre store utslippskutt i årene framover, og der har SV store forventninger til det statsbudsjettet som kommer i morgen.

Særlig er vi nødt til å gå løs på de store punktutslippene i Norge. Vi er nødt til å kutte de utslippene om vi skal klare å nå våre klimamål og unngå de alvorligste konsekvensene av klimakrisen. Et av disse punktutslippene er Melkøya. Der er Norges tredje største utslipp, og det må bort. Men vi kan ikke, som regjeringen har lagt opp til i sin løsning for Melkøya, risikere et nytt brudd på menneskerettighetene, som Landbruks- og matdepartementet advarte mot i et brev til Olje- og energidepartementet i januar i år, og vi kan ikke tappe Finnmark for kraft for å gjøre dette. Derfor fikk vi tidligere i år et enstemmig vedtak i Stortinget om at regjeringen skulle gjøre en egen vurdering av det å få anlagt et karbonfangstanlegg for å få fanget og deponert CO₂ fra Melkøya under havets bunn. Dessverre var denne egne vurderingen fra regjeringen ikke en egen vurdering, men en blåkopi av Equinors tidligere vurdering.

Samtidig vet vi at det er flere uavhengige eksperter som har sagt at kostnadene knyttet til CO₂-fangst og -lagring er langt lavere enn det som Equinor har sagt. Wärtsilä, som bygger skip, planlegger CO₂-fangst fra sine båter. Vi har tidligere seniorforskere ved SINTEF i Trondheim som sier at kostnadene til Equinor er overdrevne, og det er også andre selskaper som har sagt at de kan få fanget CO₂-en fra Melkøya på en langt rimeligere måte. Derfor har SV i denne debatten fremmet et forslag om å få en uavhengig vurdering av (presidenten klubber) kostnadene knyttet til CO₂-fangst og -lagring fra Melkøya-anlegget.

Hårek Elvenes (H) [13:53:57]: De som følger denne debatten fra yttersiden, må være en smule skuffet over Arbeiderpartiets manglende engasjement i spørsmål knyttet til sysselsetting og arbeidsplasser. Det er hevet over enhver tvil at den høye levestandarden vi har her til lands, skyldes høy sysselsetting, en godt utdannet befolkning og høy produktivitet.

I går var det et sitat fra Odvar Nordli, tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet. Det var for så vidt ikke første gang. Odvar Nordli skal visstnok ha uttalt at markedet aldri har løst noen sosiale problemer, men de har skapt mange. Ja vel, men da må det være lov å spørre: Hva er alternativet til markedet? Det er arbeidsledighet. Vi trenger sterke nasjonale markeder, og vi trenger også tilgang til sterke internasjonale markeder for å kunne opprettholde levestandarden i dette landet, bl.a. gjennom EØS-avtalen. Det er nemlig markedet vi lever av, alle sammen.

I 2021 behandlet Stortinget perspektivmeldingen. Det er egentlig en melding som burde følge med som vedlegg til trontalen. Der går det tydelig fram at statens utgifter vil øke mer enn økningen i inntektene i årene som kommer. Det står, omtrent skrevet med to streker under, at veksten må komme i privat sektor for fortsatt å kunne opprettholde velferden her i landet. I trontaledebatten går det veldig mye i velferd, og for Arbeiderpartiet går det også veldig mye i fellesskap, men det er på sin plass å minne om at det finnes et fellesskap utenfor det statlige fellesskapet. Det er kanskje de fellesskapene som de fleste av oss føler den sterkeste tilknytningen til, og som er de største fellesskapene.

Det er et mål for Høyre at flest mulig skal kunne leve av sin egen inntekt. Derfor fikk en gjennomsnittlig familie en skattelette på ca. 19 000 kr under Solberg-perioden. Denne regjeringen har skjerpet beskatningen generelt, og det ser ut til at denne regjeringen har glemt begrepet vekstfremmende skattelettelser, som et samlet storting sluttet seg til da man behandlet hvordan oljepengene skulle brukes.

Regjeringen Solberg reduserte selskapsbeskatningen fra 28 pst. til 22 pst., formuesskatten ble redusert, og SkatteFUNN-ordningen ble utvidet. Alt dette ble gjort i erkjennelsen av at vi trenger å styrke det private næringslivet for å opprettholde sysselsettingen, som er den viktigste betingelsen og forutsetningen for velferd for den enkelte. Det er et savn ved dagens regjering: å se spor etter vekstfremmende skattepolitikk.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:57:14]: Under trontaledebatten peikte Høgres representant Mathilde Tybring-Gjedde på at Jonas Gahr Støre var den einaste partileiaren som rekte opp handa med tru på å nå klimamålet. Men ho sa ingenting om at hennar eigen partileiar, Erna Solberg, stod med hendene i lommene under spørsmålet. Det er kanskje ikkje så rart, for det var det Høgre gjorde i åtte år, nemleg å stå med hendene i lommene utan å føreta seg særleg mykje for at me skulle oppnå klimamåla våre. Arbeidarpartiet gjer noko med det. Me skal kutta med 55 pst. innan 2030, i heile økonomien. Me har kome med tiltak til industrien, til befolkninga, for ikkje å snakka om grøn bok, som gjev klare målsettingar. Representanten Mathilde Tybring-Gjedde må gjerne rekkja opp handa og melda Høgre på i kampen om å nå klimamålet.

Tobias Drevland Lund (R) [13:58:23]: Først så vil jeg rette opp i et løst forslag, forslag nr. 17, fra Marie Sneve Martinussen på vegne av Rødt, etter dialog med regjeringspartiene og flere andre partier. Omformuleringen er sendt inn på egnet måte, men jeg leser opp det justerte forslaget. Det lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag til endring av partiloven som sikrer at reelle bidragsytere av bidrag over de beløpsgrenser som loven fastsetter, innberettes og offentliggjøres. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter at utredningen er gjennomført.»

Det er veldig gledelig at Rødt får flertall for dette forslaget. Det er viktig i kampen for mer åpenhet og et styrket demokrati.

Ikke overraskende vil jeg snakke videre om forskjellskrisen og den økonomiske utryggheten som stadig flere folk står i og kjenner på. Vi ser nå at inkassoselskapene håver inn i første halvår i år, med en inntektsøkning på hele 7 pst., og det er samtidig som flere og flere sliter med å betale regningene sine. Nettavisen skrev før jul i fjor at omtrent 4 mrd. kr går i utbytte til de største inkassoselskapene her i landet. I den priskrisen stadig flere folk står i nå, er det ikke først og fremst synd på inkassoselskapene, det er heller synd på alle dem som gruer seg til at det dumper ned en ny regning eller et inkassovarsel i postkassen. Da mener Rødt at et sted å begynne er å forby det offentlige og kommuner å bruke eksterne kommersielle inkassoselskaper, et forslag Rødt fremmet senest i går. En som fikk føle på hvor brutalt det er å møte inkassobransjen, var alenefaren Tom Alexander Terjesen, som Aftenposten skrev om tidligere i år. I hans tilfelle har inkassoavdelingen til Visma gått tingrettens vei for å kreve inn boligen til Terjesen og kreve den tvangssolgt, for én utestående regning på 706 kr. Han betalte ikke regningen i tide til Agder Renovasjon, og regningen som var på 706 kr, vokste seg til 4 000 kr og endte på 14 000 kr på grunn av høye inkassosalærer og gebyrer. Hvorfor? Det var fordi Terjesen, som han oppga selv, hadde gått gjennom en skilsmisse og på dette tidspunktet også sto uten jobb. Han valgte det man burde gjøre, han valgte familien først og de prekære utgiftene som strøm, forsikring og huslån. Terjesen sa:

«Jeg visste ikke hvor alvorlig en regning på syv hundre kroner i renovasjonsavgift kunne ende opp med å bli.»

Her er Rødt like forfjamset som Terjesen. Det er helt vanvittig at et offentlig eid renovasjonsselskap med et kommersielt inkassoselskap i front skal prøve å gjøre folk hjemløse og kaste dem på dør for beløp ned mot 700 kr. Så jeg håper at denne salen sikrer bred støtte for forslaget til Rødt om at nå er det på tide å innføre en minsteterskel for når man kan gjennomføre et tvangssalg.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:01:34]: Det har vært sagt noe viktig i denne trontaledebatten fra flere representanter fra ulike partier som jeg har lagt merke til at har kommet i år, og som ikke har vært sagt så tydelig i de foregående årene. Det er følgende: Det er folkene som er det mest verdifulle vi har i samfunnet vårt. Det har jo alltid vært viktig, men hvorfor har det blitt sagt fra flere partier i trontaledebatten i år? Det henger bl.a. sammen med at vi nå ser hvor viktig det er å ha folk til å utføre grunnleggende oppgaver i samfunnet vårt, enten det er i helsevesenet, i forsvaret eller i industrien, og at det er utfordringer med å rekruttere de fagfolkene som trengs i ulike deler av arbeids- og næringslivet vårt.

Den andre siden av denne saken, som er veldig gledelig, er at det gjør at det i hele landet er en kraftig positiv etterspørsel etter ungdommen vår. De har flere muligheter enn de har hatt på mange år, nettopp fordi folk er det mest verdifulle vi har i landet vårt.

Jeg har bl.a. møtt Mari fra nabokommunen min, Rendalen. Hun er 18 år og ble beskrevet i Østlendingen. Hun går bygg- og anleggsteknikk på Lillehammer videregående skole og fortalte til Østlendingen at hun i løpet av fjoråret hadde fått praksisplass på en lokal snekkerbedrift, og at hun nå hadde tatt kontakt med den daglige lederen for å få lærlingplass. Og som det sto i avisen:

«Han sa at jeg var hjertelig velkommen og jeg var fornøyd med det. Jeg trivdes veldig godt, smiler Mari.»

Det er fordi det nå er knapphet på arbeidskraft at veldig mange ungdommer i Norge opplever det positive som Mari opplever. Det er bruk for dem mer enn noen gang. Det var derfor ganske paradoksalt å høre representanten Hårek Elvenes, som sa at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av sysselsetting. Faktum er at Støre-regjeringen har satt ny norgesrekord i sysselsetting. Det har aldri vært flere innbyggere som bor i Norge, som er i jobb. Når Elvenes sier det, er det det samme som å si til Jakob Ingebrigtsen, rett etter han har tatt norgesrekord på et baneløp, at han ikke virker så interessert i løping. Det er blant de villeste påstandene jeg har hørt i denne debatten, men det er jo beviselig feil. Det er bare å gå inn på ssb.no, så finner man det med et klikk.

Det at det er knapphet på arbeidskraft, betyr at vi er tilbake til normaltilstanden i samfunnsøkonomien, med at hvordan man prioriterer personer er like viktig som hvordan man prioriterer penger. Det har blitt sagt at vi har våknet opp fra en sikkerhetspolitisk dvale, og på samme måte kan vi si at vi har vært i en samfunnsøkonomisk dvale, der det har virket som vi har hatt personer til alt. Folk er det mest verdifulle vi har i samfunnet.

Sverre Myrli (A) [14:04:51]: Kommende søndag er det 25 år siden Oslo lufthavn på Gardermoen ble åpnet. 8. oktober 1998 gikk flaggene til topps. Den nye flyplassen var ferdig, og kongen åpnet det hele. Etter en lang og vanskelig politisk debatt i Norge gjennom mange årtier fattet Stortinget til slutt det endelige vedtaket 8. oktober 1992. Så gikk det altså seks år før flyplassen ble åpnet. Det er imponerende at en klarte å få bygd alt med tilhørende tilbringersystem på seks år.

Jeg nevner dette fordi det er en stor dag. Vi har fått en veldig bra flyplass. I fjor var faktisk Oslo Lufthavn Europas mest punktlige flyplass. Jeg bruker dette som et eksempel fordi hovedflyplassdebatten og hovedflyplassvedtaket viser hvor viktige politiske vedtak er i arbeidet vi alle har et ansvar for: å legge til rette for og skape nye arbeidsplasser. Vi kan ikke vedta nye hovedflyplasser så ofte, men det er et veldig godt eksempel på hvilke virkninger et slikt vedtak får.

Inne på Oslo lufthavn på Gardermoen er det 13 000 arbeidsplasser – det er en stor norsk kommune. Med alle arbeidsplassene som er tilknyttet flyplassen, snakker vi om i hvert fall 20 000 arbeidsplasser, kanskje enda flere. Det er sånn vi må tenke, og det er sånn vi må jobbe. Når vi ser hva som har blitt av flyplassen på Gardermoen, hva det har medført for Romerike, hva det har medført for Akershus – ja, hele Østlandet – var det et veldig viktig og veldig riktig vedtak i sin tid. Derfor er det viktig at vi fører en aktiv næringspolitikk, noe regjeringen vår gjør.

Vi må skape, og vi må dele. Vi må skape for å dele. Når vi har skapt, er det også viktig at vi deler. Begge deler er like viktig. Vi skal øke eksporten, og regjeringen har lagt fram det de kaller grønt industriløft, hvor løsningene på framtidas utfordringer – både å kutte klimagassutslipp og å skape arbeidsplasser – ligger. Det er lagt fram en mineralstrategi, og det er lagt fram en batteristrategi, for å nevne noe, som er løsningene på hvordan vi skal ta oss over fra dagens samfunn og inn i det nye samfunnet.

All politisk debatt dreier seg i utgangspunktet om trygghet og tillit: trygghet i hverdagen, trygghet for at folk har en jobb å gå til, at de har en bolig, at økonomien er i orden, at en har skole til ungene sine, at vi har et helsevesen som fungerer, og at vi har et samfunn uten kriminalitet. All politisk debatt dreier seg om trygghet og tillit, og det er det som bør være ansvaret for oss som sitter i denne salen.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:08:09]: Trontaledebatten i dag fikk en litt annen start enn den pleier, for vanligvis er det jo statsministeren som har første innlegg i debatten. Men jeg er glad for at Norges statsminister deltar på møte i det nye initiativet Det europeiske fellesskapet, EPC, der statsministeren i går sa at Norge hører naturlig hjemme, og at der må Norges stemme høres. Dette initiativet kom i kjølvannet av Russlands brutale invasjon av Ukraina for å samle demokratiske europeiske land for å drøfte politiske og sikkerhetspolitiske spørsmål av felles interesse på en uforpliktende måte.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa befinner seg i, trenger vi alle plattformer og former for samarbeid for å beskytte og forsvare våre liberale demokratier. Europeisk samhold i møte med russisk aggresjon er i norsk interesse. Vår uavhengighet og vårt nasjonale handlingsrom er helt avhengige av at også landene rundt oss er frie og fredelige demokratier. Vi er gjensidig avhengige av at vi lykkes både hver for oss og sammen. Alt vi har, og alt vi er, er ugjenkallelig vevd sammen i et skjebnefellesskap der vi står sterkere når vi står sammen. Likevel var ikke EU eller EØS nevnt med ett ord i trontalen. Det var et annet europeisk fellesskap som fikk Nobels fredspris i 2012. Dette ble begrunnet med at EU, med sine forløpere, har bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa. Også vår frihet og vår selvstendighet begynner med et fritt, demokratisk og økonomisk sterkt Europa.

Russlands fullskalakrig mot Ukraina har ført til et politisk skifte i Europa vi ikke har sett siden Berlinmurens fall. Allerede dager etter invasjonen gjorde Tyskland en historisk snuoperasjon i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk. I mai samme år leverte Sverige og Finland sin NATO-søknad, og bare en måned senere sa danskene solid ja i en folkeavstemning om å fjerne forbeholdet mot forsvarssamarbeidet i EU. Det betyr at våre naboland har tegnet en dobbel forsikring for framtidig fred, frihet og demokratiutvikling, hvor de nå har både NATO og EU som en sikkerhetspolitisk arena tuftet på en robust nasjonalstat i bunnen.

Denne reorienteringen i europeisk politikk nådde aldri helt hit. I stedet for å styrke og forbedre det forpliktende europeiske samarbeidet og fellesskapet velger Norge fortsatt å stå utenfor i troen på at vi alene vet best. Det er bra at statsministeren mener at Norge naturlig hører hjemme i et uforpliktende europeisk fellesskap, og at hans stemme høres der. Men jeg mener at Norge også hører hjemme i det forpliktende europeiske fellesskapet, og at Norges stemme må høres også der. Vi står sterkere når vi står sammen, og sjelden har vi trengt det mer enn nå.

Sveinung Stensland (H) [14:11:21]: Det har blitt satt spørsmålstegn ved Høyres løse forslag, som det snart skal voteres over. Det antydes at vi ber om innsyn i regjeringens interne budsjettdokumenter. Det er ikke tilfelle. Det er ikke det vi er ute etter.

Det er å forvente at regjeringen gjennomfører den politikken man har gått til valg på. Politiske valg, seire og nederlag er en del av demokratiet, og det aksepteres selvsagt fullt ut.

Vårt forslag skaper ikke presedens. Vi er ikke på jakt etter budsjettdokumenter. Det har seg slik at justisministeren selv har spilt inn de faglige rådene fra politiet og Politidirektoratet i debatten om etablering av nye politikontor. Da må hun finne seg i at man etterspør disse konkrete rådene. Jeg har selv sendt skriftlig spørsmål om disse, og det har blitt avvist. Signalet vi mottar fra politiet, står nemlig i motstrid til det inntrykket vi opplever at regjeringspartienes representanter har prøvd å skape.

Bakgrunnen for det løse forslaget fra Høyre er at justisministeren og representanter for regjeringspartiene har forsøkt å gi inntrykk av at POD og politiet har stilt seg bak beslutningen om å opprette 20 nye polititjenestesteder. I Politisk kvarter 22. august fremstilte justisministeren det som at beslutningen ble truffet på bakgrunn av innspill bl.a. fra politiet.

Vi mener det har stor betydning for offentligheten å få innsyn i rådene, f.eks. om regjeringen har blitt frarådet å opprette nye kontorer, og om politiet har synliggjort konsekvensene ved en slik beslutning, som ikke har kommet frem i offentligheten. Det gjelder både rådene fra POD og fra politidistriktene. De siste månedene har vi sett at flere politimestre har varslet nedbemanninger. Seneste i går var det en sak i TV 2 som demonstrerte dette til fulle.

Det er for oss uklart hva politiet har stilt seg bak, og ikke, i denne saken. Det er forskjell på å ikke anbefale noe og å fraråde noe. Når det i offentligheten er blitt gitt et inntrykk av at dette er et arbeid politiet har bidratt i, mener vi det er avgjørende at de faglige rådene og innspillene blir offentliggjort for å sikre åpenhet og transparens.

Situasjonen politiet står i – med nedbemanning, manglende tillit til politiledelsen, at flere ansatte vurderer å slutte – gjør det særlig viktig med åpenhet i denne saken.

Tina Bru (H) [14:13:48]: Jeg ønsker bare å gi en stemmeforklaring på vegne av Høyre til to forslag. Det første er forslag nr. 14, fra Rødt, som vi kommer til å stemme imot fordi vi mener dette forslaget slår inn åpne dører. Det er fordi en rekke lovendringer som legger grunnlaget for økt innsyn, ble fremmet og vedtatt under forrige regjering. Da ble det også bestilt og levert en utredning om hvordan et offentlig aksjeregister kan etableres, for å følge opp det tidligere stortingsvedtaket. Dagens regjering har uttalt at de jobber videre med dette, og forslaget tilfører derfor ikke noe substansielt nytt, slik vi ser det.

Så er det forslag nr. 15, også fra Rødt, som vi kommer til å stemme imot fordi det er umulig å oppfylle dette forslaget uten å bryte utredningsinstruksen. Forslaget tar heller ikke inn over seg at personer som man foreslår å pålegge en opplysningsplikt, også kan være omfattet av lovbestemt taushetsplikt om de saker de har jobbet med, som f.eks. advokater.

Marian Hussein (SV) [14:14:57]: Jeg tenkte jeg skulle gjøre rede for et av SVs forslag, som handler om kvinnehelse. Tidligere i år leverte kvinnehelseutvalget en omfattende rapport med mange konkrete og tydelige og gode anbefalinger. I revidert nasjonalbudsjett fikk SV gjennomslag for å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som ser på arbeidshelse i et kjønnsperspektiv. Vi er dessverre ikke likestilte på jobb, som vi tror. Kvinner jobber fortsatt i midlertidige arbeidsforhold, mer deltid, har lavere lønn og dermed også lavere pensjon. De har høyere sykefravær enn menn, og 80 pst. av minstepensjonistene i dette landet er kvinner. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet gir i tillegg store likelønnsutfordringer. Så det grepet er tatt.

Samtidig slo kvinnehelseutvalget fast at det å ha en bukoperasjon er mer lønnsomt for sykehusene enn å ta imot en gravid kvinne. Vi har gjennomgående et dårligere helsetilbud for kvinner, fordi systemet ikke er bygd for å ivareta kvinners behov. Det er viktig, når kvinnehelse ikke er likestilt med mannens helse, verken i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten, at vi tar de grepene som er nødvendig for å endre helsetjenestene våre. Så når regjeringen skal lage sin helse- og sykehusplan, er det viktig at kvinnehelse får en gjennomgående rolle, og at vi også får sett på de systemfeilene som gjør at det stadig vekk er barsel- og fødetilbudene til kvinner som er truet av nedleggelser, og ikke det som går på mannehelse.

Så må jeg også skryte litt av regjeringen, som har fulgt opp med lovnader til forskning på kvinnehelse, og som også skal etablere en ny nasjonal kompetansetjeneste for endometriose og adenomyose, for det er heller ikke tilfeldig.

Kvinner utgjør halvparten av befolkningen, og det er viktig at det nå begynner å synes i plandokumentene når man skal planlegge likeverdige helsetjenester i framtiden. For kvinnehelseutvalgets rapport viste at vi i dag ikke har likeverdige helsetjenester for halvparten av befolkningen vår.

Turid Kristensen (H) [14:17:43]: Under beretningen om rikets tilstand på tirsdag sa regjeringen at regjeringen er opptatt av at det skal være mulig for alle barn og unge å delta i fritidsaktiviteter, og det er selvfølgelig veldig bra. Det er utrolig viktig for å sikre at alle barn og unge får en god barndom, får oppleve mestring, får oppleve tilhørighet, får oppleve inkludering og får være sammen med sine venner og sine klassekamerater. Det er også et viktig bidrag for å forhindre utenforskap.

Regjeringen sier også i beretningen at tilskuddet til å inkludere barn og unge er økt, og det er jo også for så vidt bra. Myndighetene må bidra til å redusere de økonomiske barrierene, som faktisk er det som bidrar til å holde barn og unge utenfor idrett, kultur og fritidsaktiviteter. Men ser vi på helheten i det regjeringen gjør, trekker regjeringens politikk mer i negativ retning enn den bidrar i positiv retning: Man har fjernet gaveforsterkningsordningen, man har halvert skattefradraget for gaver til idrett og frivillighet, og man har sørget for, f.eks. gjennom forskriftsendringer for bingo, at det går mindre penger til idrett og frivillige organisasjoner enn det gjorde før. Man nekter frivillige organisasjoner å digitalisere lotterier, som er en helt meningsløs ting å gjøre, og noe som det faktisk også var flertall for i denne salen at de skulle få lov til.

Det er gitt noen økninger i tilskuddene, det er riktig, men hvis man ser på helheten, f.eks. det at man har fjernet fritidskortet, så blir jo disse tilskuddene for små å regne. Høyre-regjeringen hadde satt av, i sitt siste budsjett, 400 mill. kr til fritidskortet, og det ville ligget over 1,5 mrd. kr der. De økningene som regjeringen har kommet med, er med respekt å melde ganske små til sammenligning.

Så er det sagt fra denne talerstolen, bl.a. av Arbeiderpartiets representant Åse Kristin Ask Bakke, at erfaringene med fritidskortet var dårlige. Vel, det har ikke bare vært positive tilbakemeldinger, men ser man på den siste evalueringen, har folk sagt at dette fungerer, men at det fikk funke altfor kort tid. Jeg har tidligere fra denne talerstolen sagt at det er ikke sikkert at innretningen på fritidskortet, slik det var, var riktig, men at det var en god satsing for at barn og unge skulle kunne delta, det var det.

Hovedpoenget her er at det er behov for at regjeringen nå gjør det de sier at de skal gjøre på mange andre områder, nemlig å komme med en kraftfull satsing. På TV 2-nyhetene i går sto statsråden og bekjentgjorde at det skulle komme en handlingsplan, og at det skulle komme 10 mill. kr, og at denne planen skulle komme neste sommer. Reaksjonene jeg har fått i morges, er: Virkelig? Idretten, kulturen og frivilligheten har vært knall tydelig på hva som er problembeskrivelsene, og hva som faktisk trengs å gjøres. Nå må regjeringen slutte å snakke, slutte å vurdere og faktisk gjøre noe. Barn og unge trenger ikke en handlingsplan. De trenger handling.

Mani Hussaini (A) [14:21:00]: Nyhetsbildene fra Sverige sjokkerer oss alle. Vold, drap og gjengkriminalitet truer og rammer alle samfunnslag. Det må slås hardt ned på.

I løpet av trontaledebatten har flere representanter fra Fremskrittspartiet forsøkt å lage en sammenheng mellom innvandring og kriminalitet og lansert det som en hovedårsak til det som skjer i Sverige. Det er, med all respekt å melde, gammelt nytt og et totalt nytteløst spor i de utfordringene svenskene står i.

Det er klart at innvandring uten god integrering er oppskriften på utenforskap. Mange av de barna og unge som begår disse grufulle handlingene, er født og oppvokst i Sverige, og det gjelder for så vidt også de barn og unge i Norge som lefler med lovbrudd og kriminalitet og har innvandrerbakgrunn. Å lære det norske språket og ha et godt utdanningstilbud og en jobb å gå til etter endt utdanning er oppskriften på god integrering, og det er noe vi heldigvis har lyktes med i stor grad i Norge. Men det er også viktig å ha tydelige lover og straffer for ungdom som kommer på skråplanet. Tidligere i uken varslet justisministeren en rekke forslag som strammer inn på sanksjoner unge kriminelle kan få, og varslet at regjeringen i høst skal legge fram en stortingsmelding om gjengkriminalitet.

Fremskrittspartiets representanter har også vært ute i avisene og advart mot at vi snart får svenske tilstander i Norge, og at vi må se til Danmark for å bekjempe gjenger. Vi trenger ikke å se til Danmark. Fremskrittspartiet, med sine syv tidligere justisministre, kan bare se til hva Arbeiderpartiet foreslo i forrige stortingsperiode. Vi foreslo bl.a. å styrke og utvide ungdomsenhetene i kriminalomsorgen med flere plasser, slik at politiet og konfliktrådene kan sette inn sanksjoner mot dem som bryter avtaler om ungdomsstraff. Vi foreslo å utarbeide forslag til lovhjemler som forbyr deltakelse i kriminelle gjenger og rekruttering til disse. Vi foreslo for regjeringen med Fremskrittspartiet i manesjen å fremme forslag om endringer som gir forhøyet straff for organisert kriminalitet, slik at det kan ramme kriminelle gjenger, og mange andre forslag ble fremmet. Man kan gjette hva Fremskrittspartiet gjorde. Jo, de stemte det ned. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i regjering og kan gjøre noe med disse utfordringene vi står i.

Anna Molberg (H) [14:24:02]: Trontaledebatten i år er preget av bekymringer på mange områder, enten det er bekymringer for klima, krig, prisstigning, kraftmangel eller for vår egen utvikling og mangelen på arbeidskraft.

Vi skal kanskje være forsiktige med å rangere bekymringene, for alle er alvorlige og krever all politisk oppmerksomhet framover. Men helt grunnleggende er fundamentet for vår eksistens og vårt styresett, nemlig det frie demokratiet. Når demokratiet og friheten er truet i våre nærområder, er også vi utsatt. Derfor er det avgjørende at vi bidrar med alle tilgjengelige midler for å stanse ondskapen som herjer i Ukraina. I september alene falt det over 850 presisjonsbomber på ukrainske skyttergraver fra russiske kampfly, og mange hundretusen artillerinedslag dreper mennesker som kjemper for sin frihet. Dette kan stanses med F-16-bistand, og det sier seg derfor selv at hjelpen ikke kan komme raskere. Det er veldig godt nytt at også Norge vil bidra med våre fly.

Det er mye vi må forholde oss til framover, også her hjemme. Vi er i stor grad en petroleumsbasert økonomi, og vi har et oljefond som gir oss et økonomisk handlingsrom for å prioritere vår egen velferd. Velferden vår henger imidlertid også sammen med økonomien, og jo mer penger vi bruker her hjemme, jo mer bidrar vi til at prisveksten øker, og at rentenivået øker og blir langvarig. LOs sjefsøkonom har i forkant av statsbudsjettframleggelsen sagt at vi kan tillate oss å bruke mer oljepenger, rundt 20 mrd. kr ekstra i 2024 og rundt 40 mrd. kr ekstra i 2025. Samtidig prøver Norges Bank med sine renteøkninger å dempe og kjøle ned økonomien. Det er grunn til bekymring dersom regjeringen øker oljepengebruken. Det er en unødvendig risiko å ta, all den tid mange nordmenn nå virkelig sliter med høye boliglånsrenter.

Det er en tid for alt, og i perioder med normal inflasjon kan vi tillate oss å bruke oljepenger og investere i samferdsel og utvikling, nettopp slik regjeringen Solberg gjorde i åtte år. Men nå er det moderasjon som bør være hovedregelen, og da må det kanskje gjøres noen upopulære valg for alles beste på sikt. I stedet velger regjeringen å bruke penger på dyre fylkesoppsplittinger, små lensmannskontorer og velferdstiltak som smøres tynt utover, istedenfor å løfte dem som virkelig trenger det.

Utfordringene står i kø, men vi skal glede oss over at partiene på Stortinget kan samarbeide. Ukraina-krigen er et godt eksempel på det, og i morgen kommer statsbudsjettet, som vil si noe om hva regjeringen vil gjøre for økonomien framover. For Høyres del vil det være avgjørende med moderasjon, slik at folk kan oppleve at prisgaloppen bremses mest mulig og raskest mulig.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:27:25]: Det kom litt bråare på enn berekna, men det får gå bra. Debatten går mot slutten. Eg skal berre gje ei kort stemmeforklaring på Venstres røysting på SVs representantforslag om kvinnehelse. Det er vel nr. 26, så vidt eg tek det frå hugsen. Det er eit forslag vi kjem til å røyste for, men vi røystar ikkje for med lett hjarte, for dette er eit plaster på eit sår som strengt teke bør handterast på ein heilt annan måte. Kvinnehelse er eit så stort og viktig tema, og med den NOU-en vi no har fått, fortener det ei eiga stortingsmelding. Det fortener at problematikken rundt kvinnehelse blir løfta i si fulle bredde. Der er Venstre fullt og heilt på linje med det Høgre og Framstegspartiet tidlegare har gjeve uttrykk for i debatten.

Når vi likevel kjem til å røyste for dette forslaget, er det fordi vi òg erkjenner at det diverre ser ut til at Sosialistisk Venstreparti er med og hindrar at det finst eit fleirtal i denne sal for å krevje ei stortingsmelding for kvinnehelse. Då vil vi vere med og gjere det som er mogleg å gjere i situasjonen vi no står i, for å få kvinnehelse på dagsordenen i Stortinget i den meldinga som uansett er varsla før jul.

Det er viktig for oss at det ikkje gjer at den meldinga som no er varsla, blir forsinka. Vi vil stå heilt fritt når den meldinga kjem, til å vurdere om det som då kjem av tiltak for kvinnehelse, er nok, eller om vi framleis står faste på at vi er nøydde til å få på plass ei eiga stortingsmelding om det, for dette er eit av dei største og viktigaste temaa i norsk helsevesen i dag.

Summa summarum kjem vi til å røyste for framlegg nr. 26.

Torbjørn Vereide (A) [14:29:32]: Det har vore ei glede å følgje denne trontaledebatten. Det har vore ein debatt som har handla om kva som skal skje i framtida, kva landet vårt skal byggjast vidare på, verdiar og korleis folka som bur i landet vårt, skal få vere ein del av den tryggleiken som mange generasjonar har opplevd før oss.

Eg trur det er ei kjensgjerning at viss ein ikkje lukkast i skulen, opplever ein ikkje noko særleg tryggleik. Eg trur eg kan skrive under på at eg veit kva det betyr å slite i skulen, eg veit kva det betyr å ha hatt ein lærar som såg noko ekstra i meg då eg ikkje hadde tru på meg sjølv. Eg trur eg òg kan seie at eg veit kva det betyr å ha slite i arbeidslivet då eg kom rett ut av skulen og ikkje heilt visste kva det gjekk i.

Det at vi tek ungdomsarbeidsløysa på alvor og skjønar at det ikkje berre handlar om nokre tal når vi snakkar om 100 000 unge som har hamna utanfor arbeid og utdanning, og at vi får inn målretta tiltak, med ein ungdomsgaranti, med satsinga i Nav, med å gje dei moglegheita til å vise kva dei er gode for, sjølv om dei ikkje har dei beste karakterane å vise til, det betyr noko, ikkje berre for dei enkelte elevane, men òg for framtida til landet vårt. Det er det eg brenn for.

Eg opplever kanskje litt for ofte at vi på ulike møterom her på Stortinget møter ungdomar og unge vaksne som fortel si historie om korleis dei fall utanfor, og korleis dei no står i permanent uføretrygd eller heilt på utsida av samfunnet vårt, og at eg sit igjen med ein følelse av at dette jo er flinke, dyktige og oppegåande folk som vi hadde hatt bruk for, og som kunne ha vore til stor nytte. Viss vi ikkje klarar å gjere noko med den trenden vi har hatt dei siste åtte–ti åra og den trenden får fortsetje – vi har fått ei dobling av talet på unge uføre – er det nemleg katastrofalt for landet vårt.

Høgre-leiar Erna Solberg drog opp ein debatt om kva som er verdiskaping og ikkje. Viss ein ikkje erkjenner at denne satsinga på å sikre tryggleiken og framtida til dei unge òg er viktig for verdiskapinga vår, veit eg ikkje kva som er ei god verdiskapingssatsing i Noreg. Det er noko av det viktigaste vi kan gjere.

Eg trur vi berre må vere dønn ærlege og erkjenne at vi framleis har ein vanvitig stor jobb framfor oss. Det er ikkje rosenraudt, det er ikkje perfekt, men vi har kome godt i gang med mange viktige tiltak. Det er eg stolt over. Dette arbeidsområdet kjem vi til å fortsetje å kjempe for både i Arbeidarpartiet og i regjeringa.

Rigmor Aasrud (A) [14:32:47]: Denne debatten går nå mot slutten. Den har vært preget av at vi har en krise i Norge, og at mange opplever tøffe tider. Det slår inn i vanlige folks hverdag når pengene ikke strekker til like mye som før. Derfor har regjeringen satt i verk mange tiltak for å skape økt trygghet for folk i denne urolige tiden: skatteletter til dem som har lite, vi har fått et skattesystem som er mer omfordelende, velferden er bygd ut, og vi har fått et sterkere sikkerhetsnett.

Høyre prøver nå å male et bilde av en regjering som bare ser bakover. Høyre vil se framover, sier de. Jeg er helt enig i at det er viktig å ha blikket festet på de utfordringene som står foran oss. Samtidig skjønner jeg at Høyre ikke vil dvele ved fortiden. De etterlot seg mange uløste oppgaver etter åtte år i regjering:

• Vi hadde en fastlegekrise.

• Vi hadde et arbeidsliv med mange innleide.

• Det var svært mange unge som sto utenfor arbeidslivet.

• Vi fikk en energimelding bare noen måneder før energikrisen slo til, uten at det var noen retning på det.

Jeg hører også at det er mange fra Høyre som her snakker om at det er viktig at vi tar vare på demokratiet og folkestyret. Tvangssammenslåing av fylker og kommuner er vel ikke svaret på det.

Debatten viser også at det er tydelige forskjeller mellom Arbeiderpartiet og Høyre i velferdspolitikken. Det at man tegner et bilde av at økt velferd er negativt, synes jeg folk skal merke seg. Det er viktig å investere i folk. Det er viktig å få flere unger inn i barnehage og SFO. Det er viktig at skolen blir mer tilpasset de ungene som er der. Det er viktig å ta bedre vare på arbeidsfolkene våre og inkludere flere unge i arbeidslivet. Det er å ruste Norge for framtiden, og det er nettopp det vi gjør.

Når jeg nå hører representanter fra Høyre si at det ikke stemmer at det har blitt flere i arbeid under vår regjering, anbefaler jeg dem å ta en titt på nasjonalregnskapet og tabell 09174. De må sjekke det de sier.

Til slutt: Vi, sammen med Senterpartiet, kommer til å sørge for en trygg økonomisk styring som er tilpasset en urolig tid, samtidig som vi skal ruste Norge for framtiden.

Jeg vil gi en kort stemmeforklaring: Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslagene nr. 17, 19 og 26. Vi har stor sympati for forslag nr. 11, men mener at det må utredes mer. Jeg skjønner at forslaget ikke ble endret.

Jeg har også lyst til å gi en kommentar til forslag nr. 1, fra Kristelig Folkeparti: Man vil at regjeringen skal initiere et bredt eldreforlik på Stortinget. Det ligger en sak i Stortinget hvor vi kan få til et bredt eldreforlik. Den kom før sommerferien, og vi er rede til å snakke med alle partier om den saken.

Marit Arnstad (Sp) [14:36:16]: Dette er en stor dag for Norge, så jeg finner at det er på sin plass fra denne talerstolen å gratulere Jon Fosse med nobelprisen i litteratur. Det var en flott ting for hele landet vårt.

Det har som vanlig vært en bred og mangfoldig debatt, og jeg skal kommentere noen av sakene som har blitt tatt opp. Levekostnader har for alle partier vært en viktig del av debatten. Det synes jeg også er naturlig. Det er et tema som har opptatt veldig mange talere, og jeg opplever at alle partiene er oppriktig opptatt av denne problemstillingen, men at vi kan ha ulike forslag og virkemidler i møte med tematikken.

Spørsmålet om et eldreforlik har også blitt tatt opp. Dette er et forslag Kristelig Folkeparti har lagt på bordet. Alle partier er opptatt av en bedre eldreomsorg, men også her vil man skille litt lag når det gjelder virkemidlene. Vi så det allerede i debatten mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. De var uenige om det skulle være statlig eller kommunal eldreomsorg. Det viktige er at regjeringen allerede har lagt fram en stortingsmelding om de eldres situasjon. Den er til behandling i Stortinget nå. Gjennom komitébehandlingen har vi da alle muligheter til å danne brede flertall og inngå de nødvendige forlik om eldrepolitikken i Stortinget i løpet av høsten. Det ser jeg fram til å ha diskusjoner om.

Ukraina har også vært et viktig og tydelig tema i debatten, det er veldig bra. Det betyr at forsvar og beredskap blir viktige temaer i debattene vi skal ha i løpet av året som står foran oss. Regjeringspartiene håper sjølsagt på gode samtaler om begge temaene.

Høyres holdning i denne debatten har i stor grad vært det jeg vil kalle «budsjettforberedende». De har gått langt i å diskutere et budsjett de fortsatt ikke har sett. Det er interessant at innleggene i realiteten handler om et kommende budsjett som ingen har sett. Det er flere momenter som det blir interessant å vurdere i morgen. Jeg tror også det skal bli interessant å se på hva som var den underliggende utgiftsveksten hos Erna Solbergs regjering sammenliknet med dagens regjering, for å nevne ett spesifikt punkt.

Man snakket også mye i Høyres hovedinnlegg om at vi må holde igjen i offentlig sektor – at vi må gjøre det for å gi rom til det private næringsliv. Men hva er egentlig offentlig sektor? Det er barnehageprisene, strømstøtten, bostøtten til dem som har minst, arbeidsavklaringspengene, bedre pensjoner og trygd – alt det som er viktige tiltak for å dempe virkningen av prisstigning og inflasjon. Det er offentlig sektor, og det er helt nødvendig når den overordnede tematikken for denne debatten har vært levekostnader.

Sylvi Listhaug (FrP) [14:39:40]: Det har vært interessant å følge debatten. Vi har fått servert mange festtaler om alt det fantastiske denne regjeringen har gjort, men så ser vi hva som skjer ute i virkelighetens verden.

Vi ser at det blir flere fattige i Norge. Vi ser at forskjellene øker. Vi ser at det per nå er 151 000 husholdninger som sliter, og det tallet øker nesten måned for måned. Ennå har ikke alle rentehevingene slått inn, så dette kommer til å bli langt verre. Likevel er medisinen å fortsette å dele ut litt penger til noen grupper, mens vi vet at veldig mange ikke vil få noen som helst hjelp. Spesielt vil jeg peke på alle de enslige uten barn i dette landet, enpersonshusholdninger med én inntekt – for dem blir alt dyrere. Man er i jobb, men likevel føler man at det ikke strekker til.

Vi kan snakke om gjengkriminaliteten – som heller ikke ser ut til å bli tatt på alvor – og den eskalerende ungdomskriminaliteten. Vi hadde statsministeren her i går, som nærmest harselerte da han fikk spørsmål om dette. Man tar ikke inn over seg hva slags situasjon vi står i, med smittefaren fra Sverige, som man snakker om. Faktum er at disse kriminelle nettverkene allerede er i Norge, i mange politidistrikter. Vi ser også at ungdomskriminaliteten nå øker kraftig. Svaret fra regjeringen er at 290 politistillinger er fjernet fra politiet i distriktene. Ni av tolv politidistrikter har kuttet i år. Vi hører at dette kommer til å fortsette framover. Man er altså mer opptatt av å opprette politikontor der det ikke trengs, enn av å møte svært alvorlig kriminalitet og en utvikling som bør uroe alle som er opptatt av ungdom i dette landet.

Eldreomsorg har det vært ganske lite snakket om. Det er mye snakk om krise, men det er veldig lite snakk om eldreomsorg – selv om eldre ligger med fulle bleier, selv om eldre sitter redde hjemme og ikke får plass på sykehjem, selv om 3 000 eldre som i realiteten burde hatt en sykehjemsplass, ikke får det. Likevel er det ingen vilje til å ta de grepene som er nødvendig for å bygge ut den kapasiteten som trengs. Dette handler om foreldrene til mange av oss som sitter i salen her, som snart blir eldre, det handler også om besteforeldrene våre. Dette handler om dem som har bygd dette landet, og jeg skulle ønske at også den krisen ble tatt på alvor.

Jeg er glad for å høre at det muligens blir flertall for forslaget vårt om Equinor og COSL og avtalen som er inngått mellom dem – det er bra.

Så vil jeg takke for en god debatt.

Kirsti Bergstø (SV) [14:43:02]: Jeg har lyst til å takke for gode debatter i løpet av de dagene vi har bak oss. De har vært gode fordi det er viktige spørsmål som er løftet, men også fordi skillelinjene i politikken og i denne salen har kommet veldig tydelig fram. Jeg må si at jeg er like glad nå som da vi startet diskusjonen i går for at det tross alt er et flertall i denne salen som er valgt inn for å forplikte seg til å styrke samholdet i samfunnet og styrke fellesskapene.

Mange har sagt at det går godt i Norge, det er pekt på at det er mange i arbeid, og at det går bra med økonomien. Men når det går så det griner, må vi passe oss så ikke noen går foran mens andre sitter igjen og griner. Det er grunn til det nå, når vi ser at matkøene vokser over hele landet. Det er dobbelt så mange som trenger hjelp, og veldig mange av dem som står der i kø for å få mat, for ikke å legge seg sulten i Norge i dag, har veldig lave ytelser. De lever på ytelser som det ikke er mulig å leve av, og der kommer deres utilstrekkelighet fram. Det er økonomiske ender som ikke møtes, og da er det ganske mye som kan mørkne.

Da er det helt avgjørende at vi evner å finne fram motet for økonomisk omfordeling og for å sikre folk den tryggheten de trenger i dyrtiden. Da er jeg veldig stolt over å se tilbake på det vår bevegelse har fått til, hva arbeiderbevegelsen har gjort. Vi har klart – gjennom kamp, gjennom politisk arbeid – å bygge samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap. Det betyr at det er det motet vi må finne fram til nå og sørge for at ulikheten i makt og rikdom ikke øker, at de på toppen ikke får dra ifra, og at gapet mellom dem som har mest og dem som har minst, tettes. Da trengs ikke skattelette til dem som har mer enn nok fra før. Da trengs ikke privatisering, og da trengs ikke mer makt til markedet. Tvert imot må vi ta politiske grep for å tøyle de løpske markedene når det gjelder pris på både kraft, bolig, utleie og mat.

Det samme politiske motet trengs også for å bekjempe klima- og naturkrisen, som innebærer et like stort alvor som den forskjellssituasjonen som er i landet vårt. Også der trengs det handling og sterke fellesskap, med mot i brystet og visjon i blikket.

Sofie Marhaug (R) [14:46:18]: På vegne av Rødt vil også jeg takke for debatten. Det har vært mange gode ord, særlig fra regjeringspartiene. Høyresiden har kanskje vært mer opptatt av å snakke om Sverige enn av å snakke om den forskjellskrisen som vi faktisk har i Norge. Det vi i Rødt likevel savner, er at disse fagre ordene fra regjeringspartiene følges opp med mer konkret politikk, for vi kan ikke ha det sånn som vi har hatt det det siste året, at vi har en halv Robin Hood-politikk, en politikk der vi tar fra de rike – det er Rødt for, det tror jeg alle vet, vi var med på lakseskatten – uten å gi tilbake til de fattige. Det holder ikke bare å ta fra de rike, vi er også nødt til å gi mer tilbake. Folk må se at velferdsstaten fungerer også for dem, i tider med trang økonomi, med høye strømpriser, med en rente som bekymrer mange, med banker som tar det de kan fra oss vanlige kunder, som sitter igjen med veldig lite. Matkøene fortsetter å vokse. Folk er bekymret.

Det som vi i Rødt foreslår i et av våre løse forslag, er at julen bør komme tidlig i år. I år bør julen komme allerede i oktober, for det som vanligvis skjer i denne salen, er at rett før jul bevilger vi kanskje en ekstra tusenlapp fordi vi er bekymret for at noen ikke skal ha nok mat eller penger til å kjøpe gaver til alle i familien. Den kriseforståelsen må synke inn allerede nå. Det koster under 15 mrd. kr å løfte alle som er på Navs minsteytelser, opp til over fattigdomsgrensen i Norge, og det er ikke mye penger. Det er mindre enn vi bruker på Sørlige Nordsjø II. Det er mulig å sørge for at vi ikke har den typen fattigdom og den typen matkøer som vi ser i Norge i dag. Det er en skam for alle oss i denne salen.

Til slutt, president, vil jeg rose en annen president, Masud Gharahkhani, for å ta opp noe som er veldig viktig, nemlig at vi ikke kan holde oss med den typen skandaler som det har vært i den siste tiden. Det er uutholdelig for oss som stortingspolitikere at vi har skandaler av den typen vi har hatt, med inhabilitet, med daytrading fra statsministerboligen. Det går ikke an, og det må vi rydde opp i i fellesskap. Derfor er jeg glad for at det blir flertall for forslag nr. 17, fra Rødt, som handler om å åpne opp og ikke få amerikanske tilstander i norsk politikk.

Med det vil jeg takke for debatten.

Sveinung Rotevatn (V) [14:49:43]: Det har vore ein debatt prega av tøffe tak og friske replikkar som i større eller mindre grad har relatert seg til innlegga ein repliserer på – mest i mindre grad, får ein vel seie. Trass i at det skal vere debatt i ein debatt, er det også nokon ting som går igjen i positiv forstand, og der eg opplever at dei fleste partia deler eit engasjement og ein vilje til å få ting gjorde.

Det eine gjeld kampen for det ukrainske folk og solidaritet med dei som står i krigen. Det engasjementet er tverrpolitisk. Det er bra. Eg opplever at det er eit tverrpolitisk ønske om å sikre folk sin privatøkonomi i tøffe økonomiske tider. Det er rett nok stor variasjon i løysingar, men diagnosen er ganske lik. Det er bra.

Eg opplever også at det er eit felles ønske om å gjenreise tilliten til det politiske systemet etter ein sommar prega av mange skandalesaker, som sjølvsagt treffer dei representantane og statsrådane det gjeld, men som også treffer heile det politiske systemet. Det er det eit felles ansvar å sørgje for at ein kjem seg ut av på ein god måte.

Samtidig er det nok å diskutere og debattere i sesjonen som står føre oss, og det viser også denne trontaledebatten. Vi har ei pågåande klima- og naturkrise, der det skjer for lite. Det vart varsla i trontalen at det kjem nye klimatiltak i statsbudsjettet i morgon. Det følgjer vi spente med på.

Innanfor EU- og EØS-feltet har vi frå Venstre si side utfordra fleire statsrådar på kva som er grunnen til at det no vert gjennomført ei rekkje direktiv og rettsakter innanfor den europeiske grøne given i våre naboland, men at det ikkje skjer her. Mistanken om at det er eit pågåande seminar internt i regjeringa, vert stadig sterkare. Det må ein raskt verta ferdig med, slik at vi kan delta i den felleseuropeiske grøne dugnaden på lik linje med alle andre.

Eg vil også nemne utdannings- og kunnskapsfeltet. Vi har ei rekruttering til lærarutdanninga som er på veg inn i ei krise. Vi har eit antal utanlandsstudentar på norske universitet som fell raskt, fordi gratisprinsippet er avskaffa. Vi har ei regjering som har innført ekstra skatt på det å tilsetje folk med høg kompetanse, gjennom høgare arbeidsgjevaravgift. Den er midlertidig, men det er lite som er så varig som midlertidige skattar. Vi får sjå kva som kjem i budsjettet i morgon. Uansett er det då ein går frå generell politisk debatt til meir handfast debatt. Det ser eg fram til. Venstre er klart til å ta dei debattane.

Heilt til sist vil eg også nytte høvet til frå denne talarstolen å gratulere Jon Fosse med nobelprisen i litteratur. Det er ein stor dag for Norge og ikkje minst ein stor dag for Noreg. (Munterheit i salen).

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:52:50]: «Vi lever i en overgangstid. Et gammelt samfunn er i ferd med å skapes om til et nytt.»

Dette er et utdrag fra Arbeiderpartiets grunnsyn og retningslinjer som ble vedtatt i 1949, og det er kanskje enda mer sant i dag. Regjeringen hadde gjort klokt i å huske det – og at klima og natur må være rammen for det nye samfunnet som skal skapes. Hvis vi ikke klarer å stoppe raseringen av det globale artsmangfoldet og den dramatiske oppvarmingen av kloden, vil de fleste andre problemer som vi forsøker å løse i denne salen, framstå som bagateller. Basert på trontaledebatten er jeg ikke trygg på at de store partiene faktisk vil prioritere klima og natur.

Det er ingen overraskelse at Fremskrittspartiet er mer opptatt av svenske tilstander enn av å ta vare på livsgrunnlaget vårt. Fremskrittspartiet er redd for grønn statskapitalisme. Jeg synes faktisk at vi kan ha godt av litt mer fornuftig statskapitalisme. Selvfølgelig skal Norge investere i de bedriftene som skaper løsninger på de store problemene, som overforbruk og klimagassutslipp. I dag nyter jo oljen godt av slike statlige investeringer, som SDØE, om Fremskrittspartiet har glemt det.

Landsfader Einar Gerhardsen konkluderte i sin tid at hans største bragd var at ingen lenger måtte stå med luen i hånden, men nå er det mange som opplever å gjøre nettopp det. I situasjonen vi står i, hjelper det ikke bare å flikke på velferdsstaten. Vi har ikke råd til at ulikheten øker.

Nå øker matkøene. Folk vet ikke hvordan de skal få endene til å møtes. Mange lurer på hvor høye renter de tåler før de kanskje må selge huset. En av grunnene til at renten stiger, er de store investeringene som pågår i oljesektoren, men statsministeren mener visst at dette ikke har noe å gjøre med presset i norsk økonomi. Oljenæringen er tydeligvis så magisk at den opphever økonomiske lover. Det hadde også vært forfriskende om Høyre ville prate om oljeaktiviteten og ikke bare om oljepengebruken.

Til slutt: For Miljøpartiet De Grønne er tillit en grunnleggende verdi ved vårt prosjekt. Derfor går jeg også inn i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg kjenner mine kollegaer på Stortinget og i regjering som hardtarbeidende, reale folk. Nettopp derfor er det viktig å rydde opp.

Med det vil jeg takke for en god debatt. Vi i Miljøpartiet De Grønne ser fram til arbeidet i det 168. storting.

Erna Solberg (H) [14:55:50]: Jeg skjønner at det som kan samle Stortinget på slutten av en trontaledebatt, er å gratulere Jon Fosse med en nobelpris. Det er den første nobelprisen i litteratur til Norge på nesten 100 år. Jeg er spesielt glad for at en litt melankolsk, vestlandsk tilnærming til livet nå honoreres med nobelprisen i litteratur. For oss vestlendinger er det fint, selv om vi kanskje ellers skulle håpe at vi så mer optimistisk på tingene fremover.

I denne debatten har Høyre forsøkt å fokusere på at det to år inn i denne regjeringsperioden er det vanskelig å se at regjeringen tar ansvar for fremtiden og har en retning som bidrar til at omstillingen av Norge bygger på et bredt grunnlag av et næringsliv med en stor privat sektor som kan bære velferden fremover. Vi er helt enig i at vi må gjøre viktige prioriteringer for å gjøre dagens velferd bedre, men samtidig må de skrittene vi tar der, ikke gjøre det vanskeligere å nå målene våre om at våre barn skal arve et samfunn som både klimamessig, økonomisk og sosialt faktisk er like godt og et like godt utgangspunkt som det var for oss.

Det er et tankekors at fordi den store driveren av norsk økonomi, olje- og gassnæringen, kommer til å bli en mindre driver i årene som kommer, må vi ha et mye bredere næringsgrunnlag i fremtiden. Da er noe av svaret satsing på batteri, havvind og grønn satsing. Men det store volumet kommer i bredden av små og mellomstore bedrifter, nye teknologibedrifter og ting vi skal satse på fremover. Det er der vi savner å se en strategi, bl.a., fra regjeringen, og det går på bekostning av noe, akkurat som innstrammingene.

Når regjeringen ikke strammer godt nok inn i deler av offentlig sektor, vil hoveddelen av innstrammingene for øyeblikket betales av unge mennesker, som er de som sitter med høye lån eller kan ha store vanskeligheter med å komme inn i boligmarkedet fordi de ikke får lånekreditt i det hele tatt. Dette er noen av de viktige tingene fremover.

Jeg kan svare på all polemikken fra representanten Aasrud med å påpeke at barn fikk gratis barnehageplass under den forrige regjeringen hvis man hadde dårlig økonomi. Denne regjeringen letter barnehageprisene for dem som ikke har så dårlig økonomi. Og jeg kunne tatt opp en rekke andre ting knyttet til disse spørsmålene, f.eks. om innleie og at Arbeidstilsynet i februar leverte en rapport som sa at det ikke lenger var et problem med grove brudd på innleieregelverket. Den rapporten kom før regjeringen kom med innstrammingsforslagene sine. Det er altså en unødvendig innstramming som skaper større problemer.

Høyre har i ulike innlegg gitt stemmeforklaringer til de forskjellige forslagene vi stemmer for. Når det gjelder noen forslag, stemmer vi for for å vise godvilje, men med noen tydelige og klare betenkninger knyttet til det. Utover det sier jeg takk for debatten.