Stortinget - Møte onsdag den 14. februar 2024

Dato: 14.02.2024
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:24]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Tonje Brenna, Lubna Boby Jaffery og Erling Sande vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Henrik Asheim.

Henrik Asheim (H) []: Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren.

Vi har sektorer i Norge som trenger ekstra arbeidskraft i perioder. Det har man løst på ulike måter, bl.a. gjennom innleie fra bemanningsbyråer. Det kom i 2019 nye regler, som bl.a. forbød nulltimerskontrakter. Samtidig gjorde Arbeidstilsynet undersøkelser av bemanningsbyråene og avdekket ikke flere brudd på arbeidsmiljøloven i disse selskapene enn i resten av arbeidslivet.

Allikevel valgte regjeringen og det nye flertallet å lage nye og enda strengere regler, som trådte i kraft 1. april i fjor. Det innebar bl.a. forbud mot innleie for bygge- og anleggsbransjen i Oslo, gamle Viken og Vestfold. I tillegg er det langt strengere regler i resten av landet. Dette ble begrunnet med at man ønsket mindre innleie, men også flere faste stillinger. Paradoksalt nok førte disse regelendringene til at en hel del fast ansatte i bemanningsbyråene nå har mistet jobben.

Fafo har i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra statsrådens eget departement stilt spørsmål til byggenæringen både i og utenfor forbudssonen om hvordan de ser for seg å skaffe den arbeidskraften de ellers ville skaffet gjennom innleie. Kun to av ti bedrifter oppgir at de ser for seg å ansette flere mennesker i fast stilling. En av fire bedrifter, både i og utenfor forbudssonen, mener derimot at det er nødvendig med flere midlertidige ansettelser, og i landet som helhet sier 34 pst. av bedriftene at de nå vil bruke mer overtid for sine ansatte. Fellesforbundet har uttalt at disse tilbakemeldingene fra arbeidslivet tror de ikke på. Derfor er mitt første spørsmål til statsråden: Tror statsråden på svarene fra næringslivet?

Statsråd Tonje Brenna []: Det var et omfattende spørsmål, på den måten at en rekke påstander fra både Fafo og andre ble komprimert til ett spørsmål: Tror jeg på dem – ja eller nei? Mitt svar er at det viktige for regjeringen er at vi skal ha trygge og gode arbeidsforhold på jobb alle sammen, uansett hvilken bransje vi jobber i. Da er det en stor fordel om lov- og avtaleverk spiller på lag, hvor lovgiver bidrar der man kan for at folk skal ha fast ansettelse og en trygg jobb å gå til, og vi er avhengig av høy organisasjonsgrad for at partene skal gjøre sin del.

Det er mange bransjer som strever med å få tak i folk for å få dekket de behovene de har. Det mener jeg ikke er en unnskyldning for å la være å ansette folk fast. Tvert imot er jeg helt overbevist om at det er en sammenheng mellom f.eks. om unge mennesker velger å utdanne seg til å jobbe i en bestemt bransje, og hvilke arbeidsvilkår det er i den bransjen, hva den bransjen er kjent for, og om man kan se for seg en framtid der som arbeidstaker. Derfor mener jeg at det var riktig av regjeringen å stramme inn på muligheten for innleie, med de unntak som finnes, bl.a. at hvis man avtaler det mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, er det mulig å leie inn arbeidskraft når man trenger det.

Byggebransjen er en veldig konjunkturutsatt bransje. Derfor er det ekstra viktig at vi jobber med å kvalifisere ungdommene våre og er opptatt av å rekruttere til bransjen hver eneste dag, også når det er litt lavere aktivitet, sånn som det er nå. Det gjør vi gjennom å sørge for å ha et godt utdanningstilbud over hele landet, som jeg også mener er en fordel om er politisk styrt, av fylkespolitikerne, som vet hvilket behov det er for arbeidskraft i deres region. Det gjør vi gjennom å stramme til på lovverket, som gjør at det er godt å jobbe også i bransjer som tradisjonelt er utsatt for en del utfordringer, som sosial dumping og useriøse aktører, og det gjør vi også gjennom å jobbe kontinuerlig for godt partssamarbeid, sørge for at det er trygt og godt å gå på jobb, og at organisasjonsgraden er høy, kanskje særlig i de bransjene vi her snakker om, hvor organisasjonsgraden mange steder er for lav, og arbeidslivet utfordres av useriøse aktører.

Henrik Asheim (H) []: Jeg tolker det som et ja til at statsråden tror på de tilbakemeldingene som næringslivet nå selv gir, fordi det er departementet som har bedt om de tilbakemeldingene.

Det har kommet flere utslag av dette forbudet mot innleie i bestemte områder på bygg og anlegg. Aftenposten kunne bl.a. dokumentere at man etter flommen ved ekstremværet Hans slet med å skaffe elektrikere til å reparere skadene i Hallingdal fordi det tilfeldigvis ligger i Buskerud, mens man kunne leie inn elektrikere i Valdres fordi det tilfeldigvis ligger i Innlandet. Det er også slik at sentrum–venstre-tenketanken Agenda har spurt de tillitsvalgte i bygge- og anleggsbransjen, som uttrykker mye positivt fra deres ståsted, men som er urolige for økt bruk av underleverandører. De peker på at man tidligere hadde innleid arbeidskraft som man sørget for at hadde de samme arbeidsvilkårene som de som jobbet der. Nå har man underleverandører, som de har langt mindre kontroll med.

Regjeringen har omtalt dette forbudet som midlertidig i disse områdene, og da er spørsmålet til statsråden: Hva mener hun skal til for at det midlertidige forbudet oppheves?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mener at når vi gjennomfører lovendringer for å få bukt med et problem, må vi la lovendringene virke for å se om de er nyttige for oss for å få bukt med nettopp det problemet. Jeg mener at hypotesen om at vi må gjøre mer for at folk har en trygg, fast jobb å gå til, står seg, enten det er ekstremvær eller konjunktursvingninger i økonomien som er bakgrunnen for at det er høyere eller lavere aktivitet i enkeltbransjer.

Jeg mener også at det er en ting Fafo forteller oss, som representanten Asheim utelater når han forteller om Fafo. Det er nemlig det at forskning forteller oss at om du har fast jobb, har du på det jevne høyere lønn – ikke bare i form av at den jobben du har, lønner deg bedre, men du har også i snitt en høyere timelønn. Det er altså direkte på den enkeltes bankkonto bedre å være fast ansatt i en bedrift enn det er å være innleid nå og da. Derfor mener jeg – og det går tilbake til der jeg startet – at det er et mål for regjeringen at vi skal ha trygge, faste stillinger til folk i dette landet. Det er ekstra viktig i konjunkturutsatte bransjer, og derfor mener jeg at de innstramningene vi gjorde, var riktige, og vi må se hvordan de virker framover.

Henrik Asheim (H) []: Det er derfor det er så dumt at så mange fast ansatte i bemanningsbransjen nå har mistet jobben. Det er også slik at regjeringen tidligere har måttet gjøre unntak i dette regelverket, f.eks. for det man kaller spesialkompetanse, altså konsulenter og rådgivere. Regjeringen har laget et unntak for landbruket, og de begrunner det med at landbruket er sesongbasert, men de har ikke laget unntak for andre bransjer og sektorer som er sesongbasert. I tillegg har de unntatt helsevesenet, med begrunnelse i at dersom de hadde fjernet det i helsevesenet, kunne man ikke hatt forsvarlig drift. Jeg tror alle forstår at en festival som pågår i fem dager, eller et høyfjellshotell som har mye mer å gjøre på vinteren enn på sommeren, ikke kan ha alle dem de trenger i høysesongen, fast ansatt hele året, og det er derfor de trenger å leie inn ekstra arbeidskraft fra bemanningsbyråene. Nå er det også krav om unntak for kulturbransjen, som kan leie inn folk til å rigge opp og ned lys og lyd, men de kan ikke leie inn folk til sikkerhet eller til å servere øl på festival. Ser statsråden at det nå begynner å bli et veldig inkonsekvent regelverk med mange unntak, og er hun åpen for å lette på de generelle reglene heller enn å lage denne typen sveitserostlover som hun nå har laget?

Statsråd Tonje Brenna []: Det paradoksale med å ri to hester over tid, hvis de ikke holder samme retning, er at man blir stående i en veldig lite elegant spagat. Her mener representanten på den ene siden at det er et problem at vi har strammet inn, og på den andre siden mener han at det er pragmatiske unntak for bransjer som trenger det spesielt. Jeg mener at festival- og konsertarrangører er et veldig godt eksempel på et pragmatisk unntak, hvor – så vidt jeg husker nå, med alle forbehold – det også er mulig å ha unntak for servering av både mat og øl.

Jeg går tilbake igjen til Fafo. Det ene vi vet, er at man får høyere betalt på timebasis hvis man har fast jobb. Det andre vi også vet, er at den største overgangen fra bemanningsbyrå til ikke å være ansatt i bemanningsbyrå lenger, er til fast jobb. Altså virker egentlig regjeringens politikk på flere nivå. Både er det slik at flere blir fast ansatt, og vi sørger for at det er mer forutsigbart for den enkelte, fordi man slipper å være så utsatt i f.eks. konjunkturutsatte bransjer som man var tidligere, da det var mye mer liberalt når det gjelder innleie. I tillegg kan jeg glede representanten med at siden vi tiltrådte, har 130 000 flere mennesker i Norge kommet i jobb. Jeg mener det er et uttrykk for at vår arbeidslivspolitikk fungerer svært godt.

Anna Molberg (H) []: Statsråden nevnte nettopp dette med å ri to hester – og apropos det: I FriFagbevegelse kunne vi nylig lese at statsråden har hatt et møte med partene i arbeidslivet, der det var enighet om at det bare er tillitsvalgte etter hovedavtalen som kan avtale innleie. I svar på spørsmål fra undertegnede i forrige uke skriver statsråden derimot at det ikke er foretatt endringer i hvordan lovens tillitsvalgtbegrep skal forstås. Loven sier at tillitsvalgt ikke trenger å være fagforeningstillitsvalgt. Dette er bekreftet av statsrådens eget departement og tidligere arbeids- og inkluderingsminister fra Arbeiderpartiet. Det står også svart på hvitt i regjeringens tilsvar til ESA, som nå vurderer om innleiereglene er ulovlige. Hvorfor sier statsråden og LO til pressen at det likevel bare er fagforeningstillitsvalgte i LO som kan inngå avtale om innleie?

Statsråd Tonje Brenna []: En konsekvens av at man har anledning til å avtale seg bort fra innleie, er jo at man har en fagforening, at man har en tillitsvalgt, og at man bruker det avtaleverket som finnes. Derfor er hele poenget – og det har også vært Stortingets poeng – at inngangskriteriet for å avtale seg vekk fra lovens bestemmelser er at det er en organisert arbeidsplass med parter som kan avtale seg vekk fra det. Det har jeg fastholdt gjennomgående, det har jeg svart, det har min forgjenger svart, og det er jeg helt overbevist om at Stortinget også er enig i, all den tid Stortingets klare intensjon var å stramme inn på dette og være helt tydelig på at det skal være organiserte forhold og enighet mellom partene der man eventuelt måtte avtale seg vekk.

Jeg har hatt møte med partene, hvor det ble uttrykt at det er en lite utbredt praksis å omgå disse reglene. Det er jeg glad for, for jeg mener det er en forutsetning for at loven skal virke etter hensikten. Så har jeg sagt at jeg kommer til å fortsette dialogen med partene for å se om det er behov for justeringer, f.eks. når det gjelder Arbeidstilsynets veiledning i disse spørsmålene.

Anna Molberg (H) []: Dette er med all respekt svært uklart. Det sies én ting til pressen, og det sies noe annet i svar på skriftlig spørsmål. Hvis vi legger til grunn det statsråden da har kommunisert til pressen, betyr det at det kun er fagforeningstillitsvalgte i LO som kan inngå avtale om innleie. I sin argumentasjon overfor ESA sier regjeringen derimot at loven skal forstås slik at alle tillitsvalgte kan inngå avtale om innleie. En ny definisjon av tillitsvalgt betyr at små og mellomstore bedrifter ikke kan leie inn med mindre de er organisert med en tillitsvalgt fra LO. Det betyr at bedriftene må tvinge sine ansatte til å organisere seg i Norges største fagforening for å få leid inn folk. Kan statsråden bekrefte at det er dette som er den nye realiteten? Og ikke minst: Har regjeringen korrigert sine tidligere opplysninger til ESA, slik at vi får en riktig beslutning om hvorvidt innleiereglene er ulovlige eller ikke?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg mistenker, etter en rekke både skriftlige og muntlige spørsmål og svar, at det er en litt villet misforståelse fra representanten, for dette er ikke uklart. Det står jo i lovteksten som Stortinget har vedtatt, hva inngangskriteriet for å avtale seg vekk fra forbudet mot innleie er. Det er at det er parter som kan komme til enighet om det, at det er en avtale på arbeidsplassen. Utover det mener jeg at dersom representanten føler at dette ikke er klart gjennom både skriftlig og muntlig svar gitt av meg, så har vi en utfordring, og da får vi diskutere det videre. Jeg er usikker på hva representanten egentlig gjør her, annet enn å prøve å bidra til mer forvirring om noe som er helt klart, nemlig at dersom partene er enige om det på den enkelte arbeidsplass, har Stortinget sagt i lovs form at de kan avtale seg vekk fra forbudet mot innleie – hvis de er enige om det.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg er enig med statsråden i at vi har en utfordring. Den utfordringen er at det som står i regjeringens svarbrev til ESA, det som står i Arbeidstilsynets veileder, og det som er oppfatningen til en rekke firmaer i Norge, er det motsatte av det vi blir fortalt her i stortingssalen. Statsråden har på gjentatte spørsmål i dag snakket seg bort ved å si at partene kan avtale. Spørsmålet er: Hvem er det som representerer den ene parten? Det er det som er spørsmålet. Er det den tillitsvalgte som bare er et verneombud, eller er det den tillitsvalgte fra fagforeningen med innstillingsrett? Det er det klare ja/nei-spørsmålet statsråden må svare på. Hvem er det som har muligheten til å inngå denne avtalen på arbeidsselgerens vegne?

Statsråd Tonje Brenna []: Vi har organisasjonsfrihet i Norge, så hvor folk velger å organisere seg på den enkelte arbeidsplass, er helt opp til dem. Nettopp fordi vi har store bedrifter, vi har små bedrifter, vi har bedrifter hvor dette lovverket er veldig relevant og ofte kommer opp til diskusjon, og vi har bedrifter hvor dette sjelden er tema i det hele tatt, har jeg vært opptatt av å ha denne diskusjonen gående med partene for å se om loven virker etter hensikten. I det møtet jeg har hatt, kom det til uttrykk at det er lite utbredt at man går utenom de reglene som gjelder. Det er en opplevelse av at partene jobber godt sammen, og at organisasjonene og arbeidsgiverne finner sammen på den enkelte arbeidsplass. Jeg opplever også at det er et klart ønske fra arbeidsgiversiden at man blir enige om det, der hvor man avtaler seg vekk fra forbudet mot innleie.

Derfor mener jeg at loven foreløpig ser ut til å fungere etter hensikten og Stortingets intensjon, som var å tydeliggjøre at det må være enighet mellom partene hvis man avtaler seg vekk fra innleie, og jeg står fast ved det svaret.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det som er hundre prosent klart, er at det er hundre prosent uklart hva statsråden svarer nå. Spørsmålet er: Hva er det den loven og regelen er? Spørsmålet er: Hvem er det som har muligheten til å inngå avtale der? Om regelen bare omgås noen få ganger i norsk arbeidsliv, er ikke det det interessante. Om det finnes organisasjonsfrihet – og for den saks skyld ytringsfrihet, religionsfrihet og menneskeretter – i Norge, er heller ikke spørsmålet. Spørsmålet er: Hvem er det som kan avtale, på vegne av arbeidsselgersiden, at det kan være innleie? Er det en representant for de ansatte som er med i en fagforening med innstillingsrett, eller kan de som eier bedriften, avtale med en hvilken som helst representant?

Det spørsmålet har det mange ganger blitt levert veldig uklare svar på, og det må vi nå få en oppklaring av og en klarhet i.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er jo derfor jeg er så opptatt av inngangskriteriet for å ta unntak i loven i bruk, nemlig at man har en fagforening å avtale med. I virksomheter med en fagforening som har innstillingsrett, kan ikke jeg legge annet til grunn enn å forutsette at det er god dialog mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og fagforeningstillitsvalgte, og at man på arbeidsplassen finner en løsning som handler om dette, hvor man er enig. Dette er et godt eksempel på et område hvor lov og avtaleverk må spille godt sammen, for loven sier det loven sier, og så er det praksisen ute på arbeidsplassen som avgjør hvem som har anledning til å gjøre denne avtalen.

Derfor mener jeg vi må forutsette at på en arbeidsplass med en fagforening som har innstillingsrett, er det den fagforeningen det gjøres avtale med. Jeg har svart helt klart og tydelig overfor ESA. Jeg har også hatt møter med organisasjonene, som sier at dette ikke er et problem, dvs. at arbeidsgiver forsøker å omgå det. Tvert imot finnes det gode løsninger mellom de tillitsvalgte på arbeidsplassen og arbeidsgiver, der det skulle være aktuelt.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Helge André Njåstad (FrP) []: Spørsmålet mitt går til kommunalministeren.

Samtidig som me sit her i Stortinget i dag, veit me at det er mange lokalpolitikarar som er samla i Trondheim til viktig møte i KS. Ein av dei diskusjonane som går føre seg der, er stram kommuneøkonomi, stor grad av statleg styring og lite handlingsrom for lokalpolitikarar. Det betyr at mange tenester rundt om i norske kommunar er under press. Folk som er opptekne av barnehagetilbod, god eldreomsorg og ein god skule, opplever at kommunane må kutta og stramma inn fordi ting har vorte dyrare for kommunane, renta stig, og straumen blir dyrare.

Det har vorte vanskelegare å vera lokalpolitikar under Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa. Der kommunane dei siste åtte åra med borgarleg regjering bygde opp store fond, ser me no at ein må tæra på dei fonda for å få budsjetta til å gå i hop. Det er rett og slett ei anna verkelegheitsbeskriving i norske kommunar i dag enn det har vore tidlegare. Dei har rett og slett mindre handlingsrom til å levera og utvikla gode tenester. Me registrerer òg at det er få tiltak som kjem frå regjeringa for å gjera det betre for kommunane å levera gode tenester til innbyggjarane der innbyggjarane bur. Ein har eit inntrykk av at denne regjeringa er meir oppteken av å driva med reversering og folkerøystingar og bruka pengar på å oppretta nye fylkeskommunar som innbyggjarane ikkje har eit særleg forhold til, framfor å utvikla gode barnehagar og skular og god eldreomsorg i norske kommunar.

Spørsmålet mitt til kommunalministeren er rett og slett: Kva vil kommunalministeren seia til alle lokalpolitikarar som er samla i Trondheim, og som er bekymra for kommuneøkonomien, bekymra for ikkje å få budsjetta til å gå i hop og bekymra for ikkje å kunna levera gode tenester til innbyggjarane? Har kommunalministeren nokre gode tilbakemeldingar til dei som no er samla for å leggja ein plan for dei neste fire åra i kommunane sine?

Statsråd Erling Sande []: Eg har òg hatt gleda av å vere i Trondheim og prate med desse lokalpolitikarane. Eg er oppteken av deira situasjon, og regjeringa er oppteken av å levere ein god kommuneøkonomi. Vi har også vist det, for noko av det fyrste Senterpartiet og Arbeidarpartiet gjorde då vi kom inn i regjeringskontora, var å løyve meir midlar nettopp til kommunane, 2,5 mrd. kr meir, for å løyse dei viktige tenestene og oppgåvene som representanten Njåstad viser til.

Ein god kommuneøkonomi er avgjerande viktig. Sjølv om kommuneøkonomi er eit kjedeleg ord, handlar det i praksis om kva skuletilbod ein har, kor god skulen kan vere, og kor god eldreomsorga kan vere, for har ein ikkje dei økonomiske rammene til det, seier det seg sjølv at då vil det ramme tenestetilbodet. Difor er dette noko regjeringa er svært oppteken av.

I tillegg til det eg har nemnt, er vi no i gang med gå gjennom inntektssystemet for kommunane. Då ser vi særleg på dei kommunane som er i kommunegrupper der det er låge inntekter. Dei har låge skatteinntekter, men dei har kanskje likevel store utfordringar i tenestetilbodet sitt. Så det handlar òg om korleis vi kan bidra til å utjamne meir mellom kommunane.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det var ikkje overraskande at hovuddelen av svaret handla om at dei kommunane som slit, skal få hjelp frå dei kommunane som har høgare skatteinntekter enn landsgjennomsnittet.

Det er veldig merkeleg at rekninga for svak kommuneøkonomi rundt om i norske kommunar skal sendast til Oslo, Bærum, Asker, Austevoll osv., i staden for at staten tek eit større ansvar og faktisk stiller opp for barnehagetilbodet, skuletilbodet, eldreomsorga og andre viktige tenester som innbyggjarane er opptekne av. Svaret kan ikkje alltid vera at ein skal vera oppteken av eit inntektssystem der ein i fleire år har brukt kommunane si tid på å setja kommunar opp mot kvarandre. Det er heilt openbert at det er staten som må på banen for å sørgja for at me har ein god kommuneøkonomi – ikkje ved å senda rekninga til andre kommunar som òg har utfordringar.

Kvifor kan ikkje staten bidra meir i staden for å senda rekninga til dei skattesterke kommunane?

Statsråd Erling Sande []: Eg trur vi må vere einige om at inntektssystemet er viktig. Det handlar om korleis vi fordeler dei midlane som går til kommunane. Det må jo også vere representanten Njåstads syn at det er viktig korleis vi innrettar det, men å ta det i same debatt som nivået på overføringane blir ikkje riktig, for der har regjeringa sikra auka overføring til kommunane, sånn at ramma for mange kommunar – dei fleste – har auka. Samtidig går vi no gjennom fordelinga av midlane. Det er to forskjellige debattar, og då er vi sjølvsagt opptekne av at fordelinga skal vere rettferdig. I dette tilfellet har strekken blitt for stor, og det går særleg ut over kommunar som har låge inntekter. Då meiner eg det er både ansvarleg og riktig å sjå på korleis vi kan løfte dei kommunane noko.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Vi har over tid opplevd en stor strøm av flyktninger til Norge, og det er ingen tvil om at det medfører utfordringer for Norge som nasjon og også for kommunene rundt omkring.

Fremskrittspartiet fremmet i år et representantforslag om å fullfinansiere statlig påførte utgifter til kommunene som følge av den store flyktningstrømmen og bosetting av disse flyktningene. Dette har ført til et enormt stort press på de kommunale tjenestene samt at kommunene har fått økte utgifter til de kommunale tjenestene. Dette kan medføre at barn ikke får den oppfølgingen de har behov for i skolen, at ventetiden ved fastlegekontorene øker, eller at eldreomsorgen i kommunen rett og slett blir dårligere.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden kompensere for de økte utgiftene kommunene får som følge av denne store flyktningstrømmen, slik at kommunene kan levere gode tjenestetilbud til sine innbyggere?

Statsråd Erling Sande []: Flyktningtilstrøyminga har vore ei formidabel utfordring for norske kommunar. Det eg trur eg har lyst til å starte med, er å rose norske kommunar for den innsatsen dei har gjort med å ta imot flyktningar – mange flyktningar dei siste åra. Det er heilt rett som representanten peikar på, at det gjer at kommunane får auka belastning også på sine tenester. Mange kommunar seier at dette har gått bra, men at ein no merkar eit auka press på tenestene. Det er tilbakemeldingar eg tek på størst mogleg alvor. Eg er i tett dialog med kommunane, og regjeringa i fellesskap – for dette er problemstillingar som går på tvers av departement – er oppteken av korleis vi kan sikre at kommunane er i stand til å løyse den utfordringa dei no opplever blir meir krevjande.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Noen av kommunene har over tid også opplevd store økonomiske utfordringer grunnet mange ressurskrevende brukere. Det oppleves at det kommer ressurskrevende brukere også blant dem som kommer som flyktninger, noe som gir større utfordringer. Det typiske tilfellet vil være de minste kommunene, hvor noen få brukere fra eller til kan ha stor prosentvis betydning. I Nordland er det flere kommuner som er på ROBEK-listen, som ikke lenger klarer å finne inndekning for disse merkostnadene.

Fremskrittspartiet, bl.a. ved Helge André Njåstad, kjempet i sin tid gjennom at vi skulle få en større refusjonsordning for ressurskrevende brukere. Vi opplever for tiden at den ordningen svekkes. For dem som er under 67 år, er det refusjonsordning. For dem som er over 67 år, eksisterer det ingen refusjonsordning. Dette gir store økonomiske utfordringer til allerede vanskeligstilte kommuner. Er dette noe som statsråden akter å se på?

Statsråd Erling Sande []: Det korte svaret er ja, for akkurat som representanten påpeikar, ser vi at ein del kommunar har aukande utgifter knytte til resurskrevjande tenester. Kommunane skal ta vare på alle innbyggjarane sine. Kvar enkelt av oss har ulike behov, og nokre har større behov enn andre. Difor eksisterer den kompensasjonsordninga som representanten viste til. Vi ser at særleg for kommunegrupper som ikkje er blant dei største kommunane, men som har mange dei yter desse resurskrevjande tenestene til, er dette ei stor belastning. Det er noko vi må sjå på, og som vi ser på no i samband med inntektssystemet for kommunane – korleis vi innrettar desse ordningane sånn at vi set kommunane i stand til også å yte dei tenestene som krev litt meir resursar.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Mitt spørsmål går til arbeidsministeren.

Unge uføre har nok en gang hatt alles oppmerksomhet den siste tiden. Statsråden har selv sagt at hun hver morgen er bekymret for bærekraften i folketrygden, og hun beskriver økningen i utgiftene som enorm. Denne gangen var det imidlertid alarmen fra partiet Høyre som ringte aller høyest, da nestleder Henrik Asheim nylig uttalte:

«Vi bør rett og slett si at det ikke er lov å uføretrygde mennesker under 30 år.»

Det er dramatisk. Da vil syke mennesker under 30 år miste en relativt trygg inntekt og heller bli overlatt til mer midlertidige og lavere ytelser. For eksempel kan man få boliglån om man mottar uføretrygd, og det vil man som regel ikke kunne hvis man heller mottar arbeidsavklaringspenger. Dette vil ikke gjøre syke mennesker friskere, det kan heller bety mer fattigdom.

Det er ikke Høyre-nestlederen som står på motsatt side av talerstolen her – heldigvis, vil jeg si – men likevel vil jeg spørre statsråden om temaet fordi vi over tid har sett at debatten om unge uføre går stadig lenger og lenger ut i høyre grøftekant. Drevet av denne frykten for de skumle uføretallene kommer både det ene og det andre forslaget om å stramme inn, om å gi uføre lavere lønn, eller om å holde nivået på ytelser under fattigdomsgrensen. Noen av disse forslagene kommer også fra Arbeiderpartiet. Siden statsråd Brenna ikke har gjort det hittil, så vidt jeg har sett, tenkte jeg at hun nå kunne få anledningen til først å slå fast at Høyres forslag er uaktuelt, og så si om hun heller er enig med SV i at mer usikkerhet og lavere ytelser ikke fører til flere unge i arbeid.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg kan også gjøre det jeg foretrekker: å si hva jeg mener Arbeiderpartiet skal jobbe videre med, og hva Arbeiderpartiet mener om saken.

Det er i all hovedsak to grupper av unge mennesker som er på uføretrygd. Den første gruppen er mennesker som er født uføre, i praksis, og som aldri kommer til å kunne delta i arbeidslivet. De får i stor grad innvilget uføretrygd når de er rundt 18–19 år. Den gruppen mener jeg vi ikke kan skape usikkerhet for. Det er mennesker som må vite at de har en inntektssikring, og at de kan leve et så godt liv som mulig med de skadene eller sykdommene de måtte være født med, og som vi som samfunn må ta godt vare på, med de behovene de måtte ha. Den andre gruppen av unge som får innvilget uføretrygd, er unge mennesker som litt oppe i 20-årene får innvilget uføretrygd. Her har selvfølgelig hvert enkelt menneske sin historie, men i stort handler det om psykisk uhelse.

Jeg mener at overfor den siste gruppen har vi en stor jobb å gjøre, både fordi jeg mener at overgangen fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd er for stor for denne gruppen – jeg tror ganske mange av dem både vil og kan jobbe noe – og også fordi at for en del mennesker som har f.eks. psykiske plager, kan det være direkte helsebringende å jobbe og kunne delta og høre til i et arbeidsfellesskap. Derfor er jeg opptatt av at vi jobber langs flere akser. Vi skal trygge dem som har behov for inntektssikring. Vi skal sørge for at det finnes aktiviteter for dem som er på uføretrygd og allikevel kan delta på en eller annen måte, gjennom arbeidsmarkedspolitikken vår. Vi må gjøre mer for å signalisere helt tydelig overfor unge mennesker at vi trenger dem, vi gir dem ikke opp, og vi har plass til dem i vårt arbeidsliv, selv om de kanskje ikke er hundre prosent, hundre prosent av tiden.

Vi lever i en tid hvor bakgrunnen for innvilget uføretrygd endrer seg. Diagnosen som gjør at den enkelte får uføretrygd, er annerledes enn den var tidligere. Derfor mener jeg at vi må se på hele verktøykassen vår og sørge for å skaffe oss flere virkemidler for å få flere med i arbeidslivet, både fordi det er viktig for den enkelte, og fordi vi som samfunn trenger alle de hodene og hendene vi kan ha i arbeid i dette landet, med de store oppgavene som ligger foran oss.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det hadde vært en fordel å slå helt tydelig fast logikken i hvert fall, at man ikke står sterkere i deltakelse i arbeidslivet som følge av mer usikkerhet og lavere ytelser. Likevel er jeg enig med statsråden i at målet for mange i denne gruppen er arbeid. Det aller beste for unge er å delta i arbeidslivet. Jeg er ganske grunnleggende sikker på at unge folk også ser det selv, men at de blir støtt ut av ulike grunner, og helse er en viktig årsak, sånn som statsråden sa. Hvis man ikke tror at det er et eller annet med folks innstilling som er problemet, eller at man kan true med fattigdom som en løsning – ja, da er det mye vi kan være enige om å gjøre, f.eks., som SV foreslo allerede i 2014, at unge uføre skal ha rett til samme oppfølging fra Nav som den de som har arbeidsavklaringspenger, får. Kan det være en bedre vei til å inkludere flere unge i arbeid?

Statsråd Tonje Brenna []: Logikken til representanten var jo, igjen, at jeg måtte velge mellom SV og Høyre. Jeg velger meg Arbeiderpartiet, for jeg mener at min linje er mer pragmatisk og vil bidra til at flere kommer i jobb. Dette er jo ikke et valg mellom å si at det finnes en aldersgrense på en bestemt ytelse og å si at den ytelsen skal man få lettere hvis man er i en bestemt aldersgruppe, som jeg oppfatter er ytterpunktene her. Dette er et spørsmål om hvordan vi holder flest mulig i jobb, inkluderer flere i arbeidslivet og samtidig trygger dem som ikke kan jobbe.

Jeg er helt sikker på at tettere oppfølging av den enkelte er viktig. Jeg mener at det farlige punktet, og der vi må sette inn den store innsatsen, er i overgangen fra enten sykmelding eller arbeidsavklaringspenger og inn i uføretrygd for de yngste potensielle arbeidstakerne våre. Der tror jeg vi har mye å hente. Tettere oppfølging handler det selvfølgelig om. Det handler om hvilke arbeidsmarkedstiltak vi har, hvilke arbeidsplasser vi har, og om arbeidsgivere både i offentlig og i privat sektor skal være interessert i å tilrettelegge fordi de ser at dette også er en stor, ubrukt arbeidskraftreserve.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg er enig med statsråden i at tettere oppfølging er en viktig del av svaret. Det er det også SVs forslag dreier seg om.

En annen del av det som er viktig for å lykkes med å inkludere flere i arbeid, er at det er en stor fordel at kartet stemmer overens med terrenget, altså at vi har en riktig beskrivelse av virkeligheten, av fakta. Den store alarmen om utenforskapet blant unge passer ikke helt med den hele og fulle virkeligheten. Det kunne vi høre om på NRK Radio i dag tidlig. Selv om vi ligger på topp blant sammenlignbare land, altså i OECD, på unge uføre, ligger vi også i toppen på sysselsetting for denne gruppen. I OECD har Norge nest høyest deltakelse i arbeid, utdanning eller opplæring for folk i denne alderen, kun slått av Nederland. Ser man på all trygd, ikke bare uføretrygd, er det heller ikke et særnorsk problem med tanke på å ligge i toppen av den statistikken. Da er det en rekke land som har større andel innbyggere på trygd enn oss, som Danmark og til og med Storbritannia. Er statsråden enig i at det er viktig?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er statsråden enig i. Det hadde vært fristende å si punktum, men når jeg likevel har 55 sekunder igjen til å skryte av det som går veldig bra på denne regjeringens vakt, benytter jeg muligheten: De siste årene har 130 000 flere kommet i arbeid. Det mener jeg er enormt bra. Det er folk som tidligere ikke kunne delta og nyttiggjøre seg sine egenskaper og talenter, som nå får mulighet til å gjøre det, og i tillegg sikre seg lønn på konto. Det som er litt mindre positivt med det tallet, er at 90 pst. av den økte deltakelsen kommer i privat sektor. Det er en stor applaus til private arbeidsgivere, som bidrar stort. Men offentlig sektor har litt å gå på her og bør inspireres av det.

Det andre som vi allikevel skal være på vakt for, er at vi har 100 000 unge mennesker som fortsatt står utenfor arbeid eller utdanning. De 100 000 menneskene skal vi ikke gi opp. Dem trenger vi, og de trenger at vi som fellesskap bidrar til å få dem i arbeid. Og inntil sysselsettingsandelen blant unge mennesker er på 100 pst., kommer jeg til å mene at vi fortsatt har en jobb å gjøre for å inkludere flere unge i arbeid.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er jeg enig med statsråden i, og så bør ikke punktum settes når vi er enige om at de tallene er viktige, for de tallene blir ikke så veldig godt reflektert i debatten om dette problemet. En annen ting som er viktig med de tallene, er at de kanskje aller mest sier noe om at forskjellene mellom landene vi sammenligner oss med, først og fremst handler om hva slags ytelser folk går på, heller enn om hvor mange som går på ytelse. I den sammenheng er det viktig å nevne at når antallet under 30 år som får innvilget uføretrygd, har doblet seg siden starten av forrige tiår, noe mange nå er bekymret for, kom nesten hele den økningen under Erna Solbergs regjeringstid, og både Nav selv og forskere peker på innstramminger i arbeidsavklaringspengene som hovedårsaken til økningen. Noen av høyreregjeringens innstramminger, som karensåret for arbeidsavklaringspenger, har regjeringen og SV sammen reversert, men f.eks. redusert sats på arbeidsavklaringspenger for unge og kort varighet står igjen. Nav peker særlig på det siste: Mer fleksibel varighet på arbeidsavklaringspenger kan hjelpe. Vil statsråden vurdere det for å få ned uføretallene?

Statsråd Tonje Brenna []: Vi har et ganske fleksibelt regelverk for arbeidsavklaringspenger i dag, så jeg er ikke sikker på at det er fleksibiliteten som er problemet. Jeg mener at utfordringen ligger i hvor man har overgang til fra arbeidsavklaringspenger, og der er det for mange unge som har en overgang til uføretrygd og ikke til arbeid.

Det er i år 30 år siden OL på Lillehammer og de berømte ordene «det er typisk norsk å være god» falt fra daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland. Jeg vil fylle på med å si – i år, 30 år etter – at det er også typisk norsk å gå på jobb. Vi ligger helt i sysselsettingstoppen i Europa når det gjelder hvor mange mennesker vi har i arbeid. Vi klarer å inkludere flere enn veldig mange andre land, og innvandrerne i Norge er også i stor grad i jobb i Norge. Det er bra, men det er urovekkende at så mange unge faller utenfor. Derfor kommer jeg til å legge fram en stortingsmelding som handler om nettopp dette: Hvordan får vi flere i arbeid? Der vil unge være en helt åpenbar målgruppe, for vi trenger at de har en jobb å gå til, og de trenger å føle seg behøvd, nyttig og ha en lønn på konto hver måned som gjør at de kan leve et godt liv.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Mitt hovudspørsmål går til kommunalministeren, som sist veke gav grønt lys til å sprengje fjellet Aksla i Bremanger, i eit unikt naturområde, blinka ut av Riksantikvaren som kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse, på tvers av alle faglege råd og i strid med tilrådinga frå Klima- og miljødepartementet, for å ta ut stein som skal brukast til å fylle igjen røyrgater og blande inn i anleggsasfalt i Tyskland og Nederland. Dette er ei avgjerd som ikkje berre er håplaust gamaldags i eit tid der dei fleste andre enn Senterpartiet har oppdaga at vi har ei naturkrise. Avgjerda har allereie skapt protestar internasjonalt, og saka kjem på toppen av ryktet Noreg allereie er i ferd med å få som eit land som ikkje heng med i tida i naturpolitikken.

Nyleg vedtok EU-parlamentet ein resolusjon mot at Noreg, som første land i verda, opna for leiting etter mineral på havbotnen. Vi er eitt av berre to–tre land i verda som tillèt dumping av avfall frå gruvedrift på land i havet, og vi protesterer når EU innfører nye krav for å redusere utslepp av kloakk og forureining i sjøen, for ikkje eingong å nemne regjeringa sin rovdyrpolitikk, eller landbruksministeren i intervju med VG nyleg, der han entusiastisk tek til orde for å byggje ned meir natur.

Samla teiknar dette eit bilde av eit land og ei regjering som er i utakt med tida når det gjeld naturpolitikk. Samtidig skal vi no rundt om i verda selje inn Noreg som grøn eksportnasjon – ein frå før krevjande omdømejobb for eit land som tradisjonelt lever av å selje olje og gass. Difor er mitt spørsmål til kommunalministeren: I kva grad blei Noreg sitt omdøme internasjonalt, vår evne til å få gjennomslag internasjonalt i saker som er viktige for oss, det bildet vi teiknar av Noreg ute, vurdert av regjeringa før kommunalministeren gav grønt lys til å sprengje fjellet Aksla i Bremanger, i strid med alle faglege råd og til internasjonale protestar?

Statsråd Erling Sande []: Fyrst har eg lyst til å seie at eg er grunnleggjande ueinig i det bildet representanten Bjørlo teikna av verda sitt syn på Noreg. Den svartmålinga og det inntrykket som blir gjeve, er eg ueinig i. Slik meiner eg bestemt at det ikkje er, men det får vi berre vere ueinige om.

Når det gjeld den konkrete saka, er det slik at vi må ta i bruk noko natur i dette landet. Det har vi gjort gjennom alle år, og det kjem vi til å fortsetje å gjere. Men eg vil seie at regjeringa er veldig oppteken av nettopp å gjere grundige avvegingar mellom omsynet til natur og miljø på den eine sida og verdiskaping på den andre sida. Det har vi også gjort i denne saka.

Den konkrete saka om Aksla i Bremanger kommune var ei sak der eit klart fleirtal i kommunestyret sa dei ynskte etablering av dette steinbrotet. Planane blei modererte undervegs for å imøtekome innvendingar med omsyn til natur og miljø. Kommunen valde også å seie at dei vil ta ut eit anna område som ikkje har inngrep frå før. Altså: Aksla-området har eit steinbrot frå før, og kommunen ville ta ut eit område som ikkje hadde inngrep frå før, dersom ein kunne få etablert eit steinbrot, eit inngrep, i nærleiken av der det var andre inngrep. Det har vore vege for og imot, og etter ei samla vurdering har eg funne grunn til at dette tiltaket kunne det gjevast løyve til.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg takkar for svaret.

Statsråden viste til at eit viktig moment for han var at fleirtalet i Bremanger kommune var for dette prosjektet. På måndag overleverte naturrisikoutvalet ein rapport til regjeringa der dei innstendig ber om fleire grep mot det norske naturtapet. Blant råda var tydelegare føringar frå statlege myndigheiter for at naturen skal ha forrang, altså at ikkje kvar enkelt av landets 357 kommunar skal ha kvar sin heime åleine-fest når det gjeld å ta for seg av natur. Utvalsleiar Aksel Mjøs sa ved framlegginga:

«Det er mange diskusjoner om kommunalt selvstyre. Vi tror at en litt større grad av statlige føringer er nødvendig.»

Er kommunalministeren, ut frå det bakteppet vi no ser, einig med naturrisikoutvalet i at for å ta vare på den naturen vi har igjen, må vi få tydelegare føringar frå nasjonalt nivå om å ta vare på natur, og litt mindre kommunal fridom til å byggje ned naturen bit for bit i 357 heime åleine-festar rundt i norske kommunar?

Statsråd Erling Sande []: Eg klarer ikkje å unngå å la meg provosere av måten Venstre og Bjørlo omtalar det lokale sjølvstyret på. Heime åleine-fest? Eg vil ta avstand frå det. Det er ein respektlaus måte å omtale norske lokalpolitikarar på. Dei står i desse avvegingane dagleg. Dei vurderer naturomsyn og klimaomsyn opp mot arbeidsplassar. Det er jo ikkje sånn som representanten Bjørlo gjev inntrykk av, at vi som er rikspolitikarar, får vitet idet vi går inn dørene her. Både representanten Bjørlo og eg har vore lokalpolitikarar, og ein må leggje til grunn at vi også i den rolla hadde sunn fornuft. Det eg ser rundt i kommunane, er store, omfattande debattar om desse tinga. Ein gjer grundige vurderingar av fordelar opp mot ulemper og kjem til avgjersler som er kloke, og som stort sett blir ståande – og i nokre få unntak blir det saker som kjem på det rikspolitiske bord.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Det er mykje klokt vit blant norske lokalpolitikarar, men det er ulikt frå parti til parti, og Venstre har t.d. vore imot dette prosjektet i Bremanger. Men poenget er at rolla til kommunalpolitikarane er å vurdere det innanfor ei kommunal ramme. Når det gjeld naturen, er det det nasjonale perspektivet som er ekstremt krevjande, og det er her naturrisikoutvalet peikar på at det i det store bildet er naturen som blir taparen.

Det er litt interessant at det akkurat no går føre seg eit slags ope seminar i regjeringa om regjeringa er for eller imot å byggje ned meir natur. Landbruksministeren tar til orde for å byggje ned meir natur, mens klima- og miljøministeren aktivt går ut i media og seier at landbruksministeren bommar, og at det ikkje er aktuelt å byggje ned meir natur, som vi har sett i media dei siste dagane. Så mitt spørsmål er: I det opne seminaret som no går føre seg mellom desse to ministrane, kva for eit lag er kommunalministeren på? Team Pollestad, som vil byggje ned meir natur, eller team Bjelland Eriksen, som ikkje vil byggje ned meir natur?

Statsråd Erling Sande []: La meg fyrst gjenta det eg sa i stad. Det blir gjort grundige vurderingar rundt om i kommunane, også når det gjeld arealbruk, og vi må heilt klart vurdere arealbruk nøyare framover. Det ser vi fordi vi har ei klimakrise og ei naturkrise. Dette har òg regjeringa vareteke i sine statlege forventningar til kommunane, og dei blir vareteke av lokale folkevalde rundt om som planlegg arealet i kommunen sin. Eg er heilt overtydd om at det ikkje vil vere slik at vi kan seie at vi ikkje skal ta i bruk meir natur. Det kan handle om at det skal bli etablert eit byggjefelt. Det er kanskje ei hjørnesteinsbedrift som må utvide noko. Eg trur representanten Bjørlo òg er klar over det, men det at vi har grundige diskusjonar og nøye avvegingar for å sikre at vi tek vare på verdifull natur, er sjølvsagt viktig.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Takk for svaret, som kort summert opp vel er at Sande er på team Pollestad, som dermed har fått ein ny medlem i dag og sikkert jublar for det.

For å bli litt meir konkret på akkurat kommunalministeren sitt ansvarsområde: Statsforvaltarane rundt om i landet har den krevjande, men veldig viktige oppgåva å representere dei nasjonale interessene med å ta vare på natur i arealsaker i kvar enkelt kommune – fordi det er tilnærma umogleg for den enkelte kommune å sjå heile det nasjonale bildet. I Vestland skal no statsforvaltaren – tidlegare senterpartileiar Liv Signe Navarsete – abdisere i arealsaker, litt enkelt sagt. Ho skal ikkje lenger uttale seg før kommunane gjer vedtak i dispensasjonssaker etter plan- og bygningslova, og heller ikkje be kommunane om å få tilsendt dispensasjonssøknader. Kommunane sjølv skal no bestemme friare og gje dispensasjonar.

Eg vil spørje: Trur kommunalministeren at den svekte rolla Statsforvaltaren i Vestland no får i arealsaker – sjølvsagt med kommunalministeren si godkjenning – vil føre til meir eller mindre nedbygging av natur og landbruksjord?

Statsråd Erling Sande []: Det er jo ikkje slik at det Statsforvaltaren i Vestland føreslår, er å abdisere i dispensasjonssaker. Ein føreslår ei forenkling der ikkje statsforvaltaren går inn i alle sakene på det tidspunktet, fordi ein veit at dei aller fleste av desse sakene ikkje blir sette på spissen. Det handlar om, meiner eg, eit spennande prosjekt for å sjå om vi kan bruke statsforvaltarane sine resursar på ein meir effektiv måte. Når det er sagt, er det ikkje mi oppfatning at det svekkjer omsynet til eksempelvis natur eller andre viktige omsyn som statsforvaltaren skal ta. Snarare kan det bety at ein frigjer krefter og resursar hos statsforvaltaren til å vere tidleg inne, rettleie og hjelpe kommunar i vanskelege avvegingar.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg føler ikkje at me heilt fekk svar på spørsmålet som Bjørlo hadde om kven av ministrane den ansvarlege statsråden for arealpolitikk, kommunalministeren, støttar. Det har vore interessant å lesa i media om landbruksministeren, som sjølv tek initiativ til å ringja til VG for å seia at naturkrise ikkje stoppar den karen, og som har med seg ferdigskrivne, gode sitat som mange lokalpolitikarar kjenner seg igjen i. Det gjekk ikkje mange dagar før klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen sa at det Pollestad no seier, ikkje er regjeringa sin politikk. Det hadde vore veldig interessant om statsråden, dvs. han som faktisk har ansvaret for plan- og bygningslova, kanskje kunne bruka minuttet sitt på å avklara kven av desse to statsrådane som representerer politikken til regjeringa, for no sit ein og føler at det er dobbeltkommunikasjon frå regjeringa si side, der to ulike departement seier forskjellige ting. Det ville vera veldig opplysande for alle om den ansvarlege statsråden avklarar om det er linja til Pollestad eller linja til Bjelland Eriksen som er gjeldande.

Statsråd Erling Sande []: Mi tolking av Pollestad sitt innlegg i debatten er nettopp dette: Vi vil ikkje vere i ein situasjon der vi kan seie at no er det punktum, no kjem vi ikkje til å ta i bruk nye areal. Der vil ikkje denne regjeringa vere. Der vil antakeleg ikkje framtidige regjeringar vere. Det handlar om å gjere grundige avvegingar når vi skal ta i bruk nytt areal, og det handlar også om at kommunane har dei verktøya dei treng når dei skal planleggje for arealbruken sin. Samtidig har vi nasjonale forventningar. Vi bevisstgjer kommunane på ansvaret dei har for å ta i vare natur, matjord og andre verdifulle areal, for areal er ikkje ei uavgrensa vare. Ein må planleggje og bruke areal fornuftig, og det har eg god tillit til at kommunane gjer ut frå dei verktøya dei i dag har.

Rasmus Hansson (MDG) []: Regjeringen har forpliktet seg til å verne natur i et omfang som får selv Miljøpartiet De Grønne til å få bakoversveis – 30 pst. representativt vern pluss 30 pst. restaurering i løpet av de neste sju årene. Det er ikke dårlig. Samtidig har NRK dokumentert det de som har hatt lyst til å vite det, har visst lenge, nemlig at det bygges ned altfor mye natur, mye mer natur enn det man hadde tenkt, og man har ikke kontroll på det. I Hurdalsplattformen står det imidlertid at statlige innsigelser fra statsforvalterne må bli færre, og det er statsforvalterne som skal ivareta de nasjonale interessene overfor kommuner som fatter ukoordinerte enkeltbeslutninger som ødelegger for mye natur. Hva mener statsråden er viktigst: forpliktelsen til å ta vare på 30 pst. natur og restaurere 30 pst. natur innen de neste sju årene, eller å fortsette å svekke statsforvalterens innsigelsesrett?

Statsråd Erling Sande []: Det er jo ikkje snakk om å svekkje statsforvaltaren sin motsegnsrett. Eit grep kan vere det eg nemnde i svaret mitt til representanten Bjørlo. Får vi til betre samordning mellom statleg kompetanse, f.eks. statsforvaltaren, og kommunane på eit tidleg tidspunkt, unngår ein at fleire saker blir motsegnssaker. Det kan heller ikkje for Miljøpartiet Dei Grøne vere eit mål at det skal bli fleire motsegnssaker. Motsegn er eit verktøy der ein i nokre få tilfelle ikkje klarer å kome til einigheit om gode løysingar lokalt. Så kjem saka opp, og blir i ytste konsekvens avlagd dom på, på regjeringas bord. Men det er ikkje noko mål at det blir mange saker. Målet må jo vere å setje lokalpolitikarane i best mogleg stand til å gjere gode vurderingar på arealbruken lokalt, og gjerne då med støtte – og endå meir støtte enn i dag – og rettleiing frå statlege etatar.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Turid Kristensen (H) []: Mitt spørsmål går til kultur- og likestillingsministeren.

Jeg oppfatter at regjeringen er enig med Høyre i at det er viktig at alle barn og unge får en god fritid, får være sammen med venner, får føle mestring og tilhørighet. Det er viktig både for den enkelte og for folkehelsen at alle barn og unge får anledning til å ha en fysisk aktiv fritid. Likevel er det færre muligheter for de ungdommene som ikke finner seg til rette i den mer klassisk organiserte idretten.

Jeg håper statsråden og jeg kan enes om at det viktigste er at flest mulig barn og unge er i aktivitet og får delta i gode felleskap. Organisert idrett står sterkt blant norsk ungdom, og det er veldig bra. Tre av fire har vært med i et idrettslag i løpet av ungdomstiden, men i dette tallet ligger det også at én av fire ikke deltar der, og det er også ganske mange.

Samtidig er frafallet fra ungdomsidretten stort. Nærmere seks av ti som har vært med i ungdomsidrett, faller fra før de er 18 år. Det er en tid der mange får nye interesser, og det er naturlig at mange velger andre måter å være fysisk aktiv på. Mange fortsetter heldigvis å trene. Halvparten av dem som slutter, trener på et treningsstudio, og seks av ti trener på egen hånd.

Nasjonal statistikk viser at tre av fire av den aktive befolkningen over 15 år driver med noe annet. Dette er aktiviteter som gå- og løpeturer, styrketrening, sykling, skating, BMX, sparkesykkel, dans, parkour og «street workout». Derfor har det vært viktig for Høyre å løfte fokuset på den egenorganiserte fysiske aktiviteten. Vi styrket både organisert og egenorganisert idrett gjennom spillemidlene, og vi opprettet også Tverga som et nasjonalt ressurssenter, et tilbud jeg er veldig glad for at Støre-regjeringen har videreført.

Jeg lurer på om statsråden kan svare på om hun er enig i at det er like bra for barn og unge å være i aktivitet uansett hvordan de gjør det, og hvordan hun jobber for å tilrettelegge for at det finnes kreative og gode arenaer for ungdom som vil organisere sin fysiske aktivitet på egen hånd.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Selvsagt er jeg enig når det gjelder representantens spørsmål. Det er veldig bra at barn og unge organiserer seg på egen hånd, og at de får muligheten til det.

Vi har noen nasjonale ordninger, som representanten også refererte til. Spillemidlene er en ordning der ulike lag og organisasjoner får mulighet til å få tildelinger. Vi gir en stor tildeling hvert år til Norges idrettsforbund. Tverga får også en egen tildeling gjennom nettopp spillemidlene, knyttet til den veldig gode aktiviteten de er med og bidrar til.

I forbindelse med nysalderingen ga vi også penger til bl.a. Ungdom og Fritid. Fritidsklubbene er på mange måter et sted veldig mange barn og ungdom søker seg til. Det er ikke bare et 1980- og 1990-tallsfenomen, der jeg lagde ostesmørbrød og danset hiphop. Det er fortsatt et veldig aktuelt sted barn og unge søker seg til, der det er både organisert og veldig mye uorganisert aktivitet. Spillhusene rundt omkring er også et sted der mange driver med organisert og uorganisert aktivitet.

Mange av disse stedene er nettopp i kommunene, for alle barn og unge bor i en kommune. Det jeg er opptatt av, er at kommunene ofte vet hva barn og unges behov er i den enkelte kommune. Jeg har bl.a. besøkt Tvibit i Tromsø. De får også midler over spillemidlene til den aktiviteten de bidrar til, både organisert og uorganisert.

Svaret er altså ja. Jeg mener denne regjeringen er med og bidrar til nettopp det. Hvordan vi kan få flere barn og unge med, er noe vi selvfølgelig kommer til å berøre når vi kommer med handlingsplanen vår om noen måneder. Det er veldig fint å få dem med i organisert aktivitet, men det er ikke lavere status å være med på uorganiserte aktiviteter.

Turid Kristensen (H) []: Nå gjaldt mitt spørsmål i utgangspunktet fysisk aktivitet, selv om jeg er helt enig i at fritidsklubber og spillhus også er viktige. I den forbindelse tenkte jeg å nevne at Solberg-regjeringen i 2017 lanserte en egen tilskuddsordning for å stimulere kommunene til å være mer kreative og nyskapende når det gjelder arealer for egenorganisert fysisk aktivitet. Dette ble lansert som en treårig prøveordning, og den ble også forlenget med et år.

Alle aktivitetsparker og andre arealer er et gode, men for å nå alle barn og unge mener jeg at vi må fortsette å tenke nytt og være kreative. Tverga, som vi har vært inne på, stimulerer kommunene til nettopp dette. En tilskuddsordning vi hadde, var et virkemiddel for at de lettere skulle kunne gjøre sin jobb, men nå er denne ordningen kuttet – uten at det er gjennomført en skikkelig evaluering, og det er heller ikke kommet på plass en annen ordning.

Hvis statsråden mener at dette er viktig, vil hun ta initiativ til at det blir gjennomført en evaluering og vurdere en ny tilskuddsordning for å stimulere mer?

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Jeg tror absolutt at fysisk aktivitet er viktig, men det er også mye god helse i faktisk å møtes på spillhusene. Det er derfor jeg nevner dem som et eksempel. Vi ga også et økt tilskudd til Tverga i årets tildeling, nettopp fordi vi mener jobben de gjør, er viktig.

Når det gjelder den konkrete ordningen representanten peker på, kan jeg ikke i dag svare på om det er noe vi ønsker å evaluere. Jeg er opptatt av at vi skal se på alle mulige ordninger som gjør at barn og unge kommer i aktivitet. Lokale fritidserklæringer er et grep veldig mange er opptatt av akkurat i disse dager, og det synes jeg er positivt.

Jeg mener at vi også må lytte til ungdommen og hva de er opptatt av. Derfor har et av de innspillsmøtene jeg har hatt i forbindelse med den nye handlingsplanen, nettopp vært å lytte til barn og unge fra alle fylkene i landet, der de har gitt innspill om hvordan de i større grad kan delta i aktiviteter. Dette kommer vi også tilbake til i forbindelse med den nye handlingsplanen.

Turid Kristensen (H) []: Det gir meg i hvert fall et håp om at dette vil bli evaluert. Som både statsråden og jeg har vært inne på, er det mange barn og unge som ønsker å drive med noe annet enn de tradisjonelle fritidsaktivitetene, og den mest populære aktiviteten er jo gaming, dataspilling og e-sport. Jeg vil gratulere statsråden med å ha fått lagt fram en ny dataspillstrategi. Den inneholder flere tiltak som jeg synes er gode, og et av de tiltakene jeg støtter fullt ut, er at det skal opprettes et nasjonalt kompetansesenter for dataspillkultur. Det jeg likevel undrer meg over, er at regjeringen ønsker å legge dette til Norsk filminstitutt. Det vil, etter det jeg forstår, kreve mye arbeid og kompetansebygging hos NFI for å få dette på plass. Samtidig har allerede aktive gamere på Vestlandet etablert et nasjonalt kompetansesenter for gaming og e-sport i samarbeid med viktige aktører som Norges E-sportforbund, Bredde-e-sportalliansen, Spillforsk i Bergen, forskningsmiljøer ved Universitetet i Agder, mfl. De har hentet inn penger, de har et styre, og de er klar. Kan statsråden forklare hvorfor hun har valgt å legge dette kompetansesenteret til et offentlig organ og bygge opp kompetansen der, når dette allerede finnes hos aktive gamere, og de er klar?

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Norsk filminstitutt har en veldig god kompetanse på spill. De er med på å gi støtte og også veiledning til hvordan norske spillutviklere bl.a. kan få mer gjennomslagskraft. Det er helt klart veldig gode miljøer, som representanten peker på, bl.a. i Bergen, men det er ingen motsetning. Det er ikke sånn at man ikke skal lytte til de gode miljøene som finnes både i Bergen, i Nord-Norge og andre steder knyttet til spill, men det er viktig at vi bruker pengene på en fornuftig måte. Her har vi allerede et organ som er i stand til å gjøre dette på en skikkelig måte, og som jeg også opplever har tillit i spillverdenen. Det er et godt samarbeid, og spillmeldingen, etter det jeg har fått med meg, er relativt godt tatt imot. Med dette bygger vi også videre på Erna Solbergs spillstrategi, som jeg er glad for at Solberg-regjeringen fikk lagt fram før de måtte gå av.

Turid Kristensen (H) []: NFI har god kompetanse på utvikling av spill, men ikke på spillkultur og den aktiviteten der, og vi har altså gode kompetansemiljøer. Jeg håper i hvert fall at statsråden vil sørge for at de blir dratt godt inn i det arbeidet.

Jeg vil også over til det som er litt av overbygget – at ungdomstiden er en tid hvor mange får nye interesser på godt og vondt. Ungdomskriminalitet er et økende problem, ikke minst i de største byene, og dette må vi jobbe systematisk med. I Høyre har vi lagt fram forslag for å bekjempe ungdomskriminalitet, og et av forslagene er å legge til rette for kveldsåpne skoler og for at barn i lavinntektsfamilier får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. På tv2.no kunne vi lese at unge sier at dersom de ikke føler mestring på skolen eller i idretten de driver med, prøver de å finne den mestringsfølelsen en annen plass. Vi har også kunnet lese om prosjektet «Aktive drenge» i København, hvor de fotfølger ungdom og sørger for at de som enten har falt ut, eller står i fare for å falle ut, får fylt tiden sin med en aktiv fritid. Dette vil de Høyre-styrte storbyene våre nå innføre. Vil du bidra til dette?

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Jeg tror representanten Kristensen er klar over at vi har kommunalt selvstyre i dette landet, og jeg er verken statsråd for skoler eller for barn. Jeg er kultur- og likestillingsminister. Samtidig er det jo ikke slik at kommunene ikke får lov til dette i dag. Jeg er selv fra Bergen. Der har vi hatt kveldsåpne skoler, og vi har i mange år under et Arbeiderparti-byråd hatt Åpen hall, og jeg er veldig glad for at Høyre-byrådet i Bergen i så fall – det har jeg ikke fått med meg ennå – ønsker å videreføre dette. Det er de hjertelig velkommen til.

Jeg tror at jeg kan være med og bidra til det gjennom bl.a. å si at jeg er opptatt av – og det har jeg sagt også, senest på kulturpolitisk toppmøte med KS – viktigheten av å ha arealer tilgjengelig for utøvelse av fritidsaktiviteter, kunst, kultur, idrett og også andre aktiviteter. Der vet jeg at mange kommuner jobber godt med det, også mange fylkeskommuner. Viken lagde i sin tid også en veileder for hvordan man aktivt kan ta i bruk rom og lokaler.

Turid Kristensen (H) []: Jeg er godt klar over det lokale selvstyret, og det skal vi hegne om. Nå brukte jeg litt for lang tid på innledningen i spørsmålet, men dette dreier seg om prosjektet «Aktive drenge», som handler om å legge til rette for og bidra til at kommunene lettere skal kunne gjøre dette – sammen med kunnskapsministeren, som kanskje kan åpne og påvirke skolene, og med barne- og familieministeren, men også med kultur- og idrettsministeren – gjennom å legge til rette for å hjelpe idretten og fritidsaktivitetene til å kunne fylle dette tilbudet. Mitt spørsmål gikk egentlig ikke ut på at statsråden skulle fikse dette helt på egen hånd, men: Vil du være med og samarbeide med justisministeren, kunnskapsministeren og andre statsråder på ditt felt for å legge til rette for at vi kan hjelpe disse ungdommene?

Presidenten []: Presidenten vil bare minne om at «du» ikke er en tiltaleform i stortingssalen.

Statsråd Lubna Boby Jaffery []: Absolutt – hver gang jeg diskuterer ungdomskriminalitet med justisministeren, pleier jeg å si til justisministeren: Noe av svaret ligger innenfor mitt felt, gode justisminister. Det gjør jeg ved enhver anledning når vi diskuterer dette, for forebygging er veien. Vi hadde ikke trengt å bruke penger på å forhindre ungdomskriminalitet hvis man hadde klart å forebygge det i begynnelsen. Så er ikke svaret alltid like enkelt, for det er komplekse årsaker til at barn og unge blir ungdomskriminelle.

Når det gjelder «Aktive drenge»-prosjektet, opplever jeg at det gjøres gjennom de bevilgningene vi gir. Blant annet ga vi rett før jul 100 mill. kr til lokale aktivitetsmidler i idrettslagene, for å bruke det som et eksempel. Så har vi f.eks. i Bergen noe som heter LIM, som handler nettopp om lekser, idrett og mat, der barn og unge får lov å komme, der man bruker lokale aktivt, bruker idrettslag, og der også skolen er åpen. Dette er altså gjort mange steder, og jeg skal selvsagt ikke motsette meg dette verken nå eller i framtiden.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Et av de temaene som diskuteres for tiden, er en forbedring av pensjonsreformen, hvor regjeringen ønsker økt pensjonsalder. Det blir argumentert med at pensjonsordningen er dyr, og at flere må jobbe lenger for å få den samme gode pensjonen som vi har i dag, og for at statens framtidige kostnader skal reduseres.

Undertegnede og Fremskrittspartiet har ved flere anledninger fokusert på nødvendigheten av å se på flere ting når man skal diskutere framtidens pensjoner, som f.eks. at flere står utenfor arbeidslivet. Det er mange grupper som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet, og som i liten grad betaler skatt og pensjon.

Dette temaet synes ikke å ligge fremst i tankerekken til statsråden og regjeringen, og insentivene for å få flere ut i jobb er fraværende. Vi har flere ganger i denne stortingsperioden prøvd å fremme forslag som kunne vært med og få flere ut i jobb, uten at dette har brakt noen bedring i situasjonen. Hadde det ikke vært bedre å fokusere på å få flere ut i jobb for å bidra til framtidens pensjoner enn å skvise mer ut av dem som allerede bidrar? En eldre arbeidstaker sa til meg i helgen, da vi satt og diskuterte, at man til tider føler seg som en presset sitron som det ikke er mulig å få mer ut av. Likevel har det størst fokus fra regjeringen, mer enn faktisk å få flere til å være med på spleiselaget.

Statsråd Tonje Brenna []: Det er uklart for meg om det nå er kjønn eller partitilhørighet som gjør dette krevende, men jeg er i alle fall i stand til å ha to tanker i hodet på én gang. Det er vel få ting jeg snakker så mye om, og er så opptatt av, som at vi skal få flere i jobb. Derfor har vi jo langt på vei lykkes med å komme et stykke videre gjennom å få 130 000 flere med i arbeidslivet de siste årene, og derfor bruker vi nesten 11 mrd. kr bare i år på å inkludere flere mennesker i arbeid gjennom aktive arbeidsmarkedstiltak. Det handler om hvordan vi tilrettelegger på den enkelte arbeidsplass, det handler om bedrifter som tilbyr stillinger som er forbeholdt dem som trenger tilrettelegging, og det handler om store og små organisasjoner, arbeidsgivere og kommuner rundt omkring over hele landet, som gjør alt de kan for å få flere i jobb. Jeg tror ikke man treffer noe menneske i dette landet som er mer opptatt av å få flere i jobb enn undertegnende.

Så mener jeg – og det er her det komplekse med å ha to tanker i hodet på én gang kommer opp igjen – at det er mulig å gjøre det og samtidig være opptatt av at de som er i jobb, skal være der lenger. Vi har i Norge en befolkning som blir stadig eldre, men som også er stadig friskere. Derfor må jo mål én, to og tre for dem som er i jobb allerede, være at de orker, vil og kan, og at de verdsettes på en måte som gjør at de kan stå lenger i arbeid.

Da folketrygden ble innført i 1967, var forventet gjennomsnittlig levealder for menn 72 år. I dag er den 82 år. I tillegg er dagens seniorer sterkere i klypa, de er kjappere i hodet, de ser bedre, og de hører bedre. De er rett og slett i bedre form, og veldig mange av dem har lyst til å jobbe lenger. Det finnes vel ingen bedre måte å løse dette på enn både å få flere i jobb, gjøre det vi kan for at seniorene våre verdsettes og har gode og lange yrkesliv, og samtidig skru på pensjonssystemet vårt på en måte som gjør at man – etter et langt yrkesliv – er sikker på at man får utbetalt den pensjonen man har krav på, og sikker på at man får trygget alderdommen, også gjennom en inntektssikring etter at man går ut av arbeidslivet. Alt dette får vi til på samme tid.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Likevel, forslagene fra regjeringen er fraværende. Eldre arbeidstakere som ønsker å stå lenger i yrkeslivet, opplever at de blir straffet. Hvis man f.eks. skulle bli syk og samtidig ha oppnådd pensjonsalder, men valgte å stå lenger i yrkeslivet, får man ikke de samme rettigheter som andre arbeidstakere har.

På budsjettspørsmål fra Fremskrittspartiet kom det tydelig fram at hvis sysselsettingen øker blant f.eks. innvandrere eller unge uføre, som er et tema som statsråden og undertegnede diskuterte i Politisk kvarter, og hvor potensialet kanskje er 40 pst. flere ut i yrkeslivet, kan det bidra til å øke statens inntekter betraktelig. Hvis man f.eks. hadde en sysselsettingsøkning på 10 pst. for ikke-vestlige innvandrere, hadde innsparingen vært 24 mrd. kr. Det er ikke medregnet skatt eller innbetaling av pensjoner. Har statsråden noen plan for hvordan man skal øke sysselsettingen blant innvandrere?

Statsråd Tonje Brenna []: Det har statsråden. Derfor har vi nå skrudd på introduksjonsprogrammet som er noe av det første nyankomne til Norge deltar i, for å arbeidsrette det tydeligere og sørge for at det reelt forbereder bedre på deltakelse i arbeidslivet. Derfor har vi justert på noen av de ordningene som bl.a. de som kommer hit på kollektiv midlertidig beskyttelse, får når de kommer hit, for å styrke arbeidsinsentivene, og derfor gjør vi store og små grep hele veien for å sørge for at det skal være mulig for folk å komme seg i jobb. Arbeidsmarkedstiltakene våre er også aktuelle for veldig mange innvandrere som kommer hit.

Så mener jeg at det å forenkle dette til å være et spørsmål om vestlige og ikke-vestlige innvandrere er å forenkle det for mye. Blant eritreere f.eks., de som kom til Norge i 2015 og 2016, er det i stor grad en høyere andel sysselsatte enn i majoritetsbefolkningen for øvrig, så bildet må modereres noe. Det viktigste vi gjør, er likevel for det første å kvalifisere folk for arbeid, sørge for at de kan språk, sørge for at vi har en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og sørge for å styre økonomien trygt, sånn at vi har gode arbeidsplasser over hele landet. Det lykkes vi med og kommer til å lykkes enda bedre med i framtiden.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg er helt enig i det med forenklingen av bildet, men det bør ikke være noen tvil om at flere ikke-vestlige innvandrere enn vestlige innvandrere står utenfor arbeidslivet.

I et annet svar på budsjettspørsmål kom det fram at kun 44,7 pst. av kvinnene som kommer til landet som flyktninger, deltar i arbeidslivet. Det betyr at en svært stor andel står utenfor arbeidslivet med de fordelene det vil medføre til også å delta i det sosiale livet. Det er snart 8. mars og kvinnedagen, og mange av disse kvinnene står utenfor arbeidslivet og har således ikke muligheter til å kjempe for de rettighetene som yrkesaktive kvinner har, eller delta på de arenaene som mange gjør gjennom yrkeslivet. Har statsråden tenkt å gjøre noe for å få flere kvinner som har kommet til landet som flyktninger, ut i jobb?

Statsråd Tonje Brenna []: Det har statsråden, gjennom å skru på introduksjonsprogrammet, som jeg viste til i mitt forrige svar, og vi må også gjøre mer for å sørge for både språkopplæring og at flere kan kvalifisere for arbeid.

Det er for få av kvinnene som kommer til Norge med flyktningbakgrunn, som deltar i arbeidslivet. Det er jeg helt enig i, og det må vi gjøre noe med. Derfor har regjeringen vært opptatt av å styrke Nav, som jo er en viktig arbeidsformidler for veldig mange som står utenfor arbeidslivet. Derfor kommer snart et nytt språkopplæringsprogram, som man kan benytte digitalt samtidig som man enten går på skole eller jobber ved siden av, og derfor har vi også vært opptatt av å styrke Jobbsjansen, som har veldig gode resultater når det gjelder å få innvandrerkvinner i arbeid.

Jeg er helt sikker på at det at den enkelte kvinne er i arbeid, er viktig for henne, men det er også viktig som forbilde for ungene hennes, som en viktig bidragsyter i familien, og det er viktig som integreringsarena. Derfor mener jeg at vi skal gjøre mer for å få flere innvandrerkvinner i jobb. Det kommer også til å være et tema i stortingsmeldingen om integrering som jeg kommer til å legge fram om ikke altfor lenge.

Presidenten []: Vi går til neste hovedspørsmål.

Mudassar Kapur (H) []: Mitt spørsmål går til kommunal- og distriktsministeren. Det er for tiden store utfordringer i boligmarkedet. Særlig i pressområdene gjør kombinasjonen av boligmangel, høye priser og høy rente det svært vanskelig for mange. Regjeringens svar har som oftest vært at man vurderer situasjonen nøye.

Denne vente-og-se-holdningen kan ikke fortsette. Høyre fremmet nylig mange konkrete forslag som ville bidratt til å få byggetakten opp og byggekostnadene ned, men alt ble stemt ned. Det ble nei til å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på å få ned saksbehandlingstiden. Det ble nei til å inngå en dialog med de store byene for å sikre raskere boligbygging. Det ble også nei til helt konkrete forslag om saksbehandlingsfrister, nye regler for lavere byggesaksgebyrer og det å la kommunene stille krav til f.eks. andel leie til eie og deleie i nye prosjekter. Vi tok også til orde for f.eks. å gjøre det enklere å omregulere kommunale og statlige tomter og bygg til boligformål.

Ingenting av det jeg nevnte nå, ønsket eller anbefalte statsråden at skulle få flertall i Stortinget. Svaret var i all hovedsak at man skal vente og se, at man jobber med en boligmelding, og at man er i gang. Jeg har mange ganger undret meg over at dersom man allerede er i gang med å se på de samme tingene, hvorfor ikke da komme opposisjonen i møte og få gjort noe med ting, heller enn å legge inn en kunstig ventetid?

Siden statsråden og hans kollegaer i Stortinget allikevel har stemt dette ned, regner jeg i det minste med at de har egne alternativer. Jeg vil derfor spørre statsråden om hvilke egne, konkrete initiativ – som jeg legger til grunn at er noe helt annet enn dem man har stemt ned – statsråden kan vise til som har bidratt til å øke byggetakten og å senke byggekostnadene.

Statsråd Erling Sande []: For det fyrste deler eg skildringa av situasjonen som representanten Kapur legg fram. Det er krevjande tider no. Det er krevjande i byggjenæringa, det blir bygd for lite. Mange har problem med å kome inn på bustadmarknaden, og mange har problem med å finne leigebustader.

Difor, og nettopp difor, er det ikkje slik at regjeringa berre har sete heilt i ro, slik representanten prøver å gje inntrykk av. Tvert om har vi i lag med SV, i forhandlingane om budsjettet i Stortinget, løfta låneramma til Husbanken betydeleg. Det er eit effektivt grep for å få aktiviteten opp, og vi skal veldig, veldig mange år tilbake for å sjå ei regjering som har styrkt Husbanken så effektivt. Det er ein sterk muskel inn i dette arbeidet.

Vi går òg gjennom regelverket heile tida og vurderer korleis vi kan forenkle, men vi må òg vite at dei grepa vi gjer, svarar på målet vårt om meir bustadbygging. Det er klart at eksempelvis å stille meir krav til dei som byggjer ut, òg kan gjere at utbyggjarane trekkjer seg tilbake, og at vi får bygd færre bustader. Så vi må heile tida vurdere om dei verktøya som vi set inn, legg til rette for det som er målet vårt no: meir bustadbygging.

Eg har lyst til å nemne at vi på leigemarknaden har prøvd å leggje til rette for at det som står tomt rundt omkring, i større grad kan bli leigd ut gjennom midlertidige forenklingar knytte til leige, og ikkje minst har boligdugnaden.no prøvd å mobilisere fleire utleigebustader. Vi ser at det er viktig i dagens situasjon.

Mudassar Kapur (H) []: Uten å gå for langt inn i en debatt om Husbanken er det ikke sånn at lånerammen i seg selv løser boligmangelproblemet. Det er først og fremst regulering av boliger og at det legges til rette for at de kan bygges raskt, som er det viktigste. Jeg hører også i statsrådens svar at det fortsatt vurderes, ses an, men med all respekt: Nå er vi inne i 2024, og neste år går denne fireårsperioden ut, så det er på tide med handling.

Og når vi først snakker om handling: Det er ikke sånn at statsråden ikke er en statsråd som liker å vise handlekraft. Denne regjeringen har f.eks. hatt fullstendig overtenning på å lage nye fylker, nye kommuner, øke byråkratiet og arrangere folkeavstemning, mens man nesten sover i timen eller i beste fall har en vente-og-se-holdning overfor alle dem som står utenfor boligmarkedet.

Når dette går så tregt, står vi i fare for at det ikke kommer til å få effekt på boligmarkedet innenfor denne fireårsperioden selv om vi skulle vedta en boligmelding. Innser da statsråden at denne kombinasjonen gjør at vi får fire tapte år for dem som vil oppfylle boligdrømmen?

Statsråd Erling Sande []: Eg blei litt usikker på om representanten Kapur prøver å dra dette over i ein debatt om kommune- og fylkesstruktur og det å lytte til folk, for då vil eg berre gjenta det som eg har svart før, når det spørsmålet har kome opp: Ja, denne regjeringa har valt å lytte til folk. Der Høgre og den førre regjeringa valde å køyre over folk og tvinge strukturreformer nedover hovudet til folk mot deira vilje, har vi ei anna tilnærming. Vi ønskjer å lytte til folk, og det er heilt riktig: Vi har også halde folkeavrøystingar.

Det betyr ikkje at vi ikkje har jobba med andre ting, og nettopp bustadpolitikken har vi jobba mykje med. Der er det eit stort engasjement i regjeringa. Når det gjeld det grepet som eg viste til, knytt til Husbanken, som Kapur seier ikkje betyr noko, er eg òg grunnleggjande ueinig. Det er klart det betyr noko. Byggjenæringa seier at det betyr noko, og då vel eg å leggje meir vekt på det byggjenæringa seier, enn på det representanten Kapur seier.

Mudassar Kapur (H) []: Det er veldig hyggelig at statsråden legger mer vekt på hva byggenæringen sier, enn på hva som foreslås i Stortinget. Likevel er det faktisk her vi behandler politikken, og når mange av de forslagene Høyre har fremmet, er de samme som bolignæringen kommer med, blir det litt rart at man ikke benytter anledningen til å få på plass gode politiske løsninger på vegne av dem vi alle er på jobb for, nemlig de som står utenfor boligmarkedet.

Jeg synes også det var litt spennende å se at statsrådens engasjement gikk et par knepp høyere bare fordi jeg nevnte dette med kommunereform. Det var bare et eksempel på regjeringens tidsbruk.

Den 6. desember 2023 kunne vi lese en sak på bygg.no der statsråden erklærer klart og tydelig at han er landets boligminister. Vil da boligministeren innrømme at den situasjonen vi nå har i boligmarkedet, som er svært kritisk for veldig mange, skjer på hans vakt og er hans ansvar?

Statsråd Erling Sande []: Eg har stort engasjement for bustadpolitikken, og det håpar eg kjem fram også når eg snakkar om det.

Bustadpolitikken er avgjerande viktig. Vi kan sjølve tenkje oss det: Viss vi ser vekk frå det vi må ha av mat og klede og drikke, er jo bustaden vår, det å ha ein trygg og god bustad å bu i, noko av det viktigaste i livet vårt. Det engasjementet opplever eg at representanten Kapur og eg deler. Difor er det viktig heile tida å leite etter grep, og særleg no når byggjetakta er låg, for å få bygd fleire bustader. Det gjer vi også. Eitt grep eg kan peike på, er å få fortgang i behandlinga av plansaker gjennom dei moglegheitene som ligg i digitalisering. Nokre av gevinstane som vi har dyrka fram i byggjesaker, der vi har hatt ei vesentleg effektivisering på grunn av digitalisering, kan vi ta ut og også bruke på plansaker. Det er eitt enkelt eksempel på korleis vi i endå større grad kan leggje til rette for dei som ønskjer å byggje bustader.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Bustadprisane herjar med folk. BOVELs rapport frå august om utsette grupper i dyrtida slår fast at fleire enn før er ille ute og har betalingsproblem. Etter at denne rapporten kom, har det vore to nye renteaukar, og det går to, tre, fire månader før renteauken får skikkelege konsekvensar for økonomien til folk. Det har òg kome ein ny rapport som seier at dagens strenge behovsprøving av bustøtta skaper fattigdomsfeller. Bustøtta er eit verktøy som ein kan bruke raskt når det er problem.

Spørsmålet mitt er: Kva har statsråden og regjeringa gjort for å avhjelpe den svært alvorlege situasjonen mange er i ferd med å få på grunn av buutgiftene i dyrtida?

Statsråd Erling Sande []: Vi har lagt til rette for at fleire kan få bustøtte. Vi har delvis også gjort forbetringar, i lag med SV, her i denne salen, nettopp fordi vi ser det som representanten peikar på: at fleire slit. Vi må heile tida leite etter korleis vi kan gjere bustøtteordninga endå meir treffsikker, ved å fjerne tekniske ting som ligg der, og som slår ut overfor den gruppa som representanten Kjerstad er oppteken av.

Eg trur innlegget hennar på ein måte viser det viktigaste regjeringa gjer, nemleg å prøve å få kontroll på prisvekst og renteauke. Det er jo det som slår tungt inn no. Då veit vi at det dessverre er slik at når dei økonomiske tidene er vanskelege, rammar det dei som har minst frå før. Så dette fokuserer regjeringa på i veldig stor grad.

Presidenten []: Den muntlige spørretimen er da omme.