Stortinget - Møte tirsdag den 13. februar 2024

Dato: 13.02.2024
President: Kari Henriksen

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [12:42:07]

Interpellasjon fra representanten Grete Wold til kunnskapsministeren: «Det blir stadig mer mobbing i skolen, og Elevundersøkelsen viser at tallet på elever som opplever å bli mobbet fortsetter å øke. Når hele 15 pst. i 5. klasse og 13 pst. i 7. klasse oppgir at de har blitt mobbet, er det sterkt urovekkende. Alle barn har rett til å ha det trygt på skolen, og det ansvaret kan vi ikke unngå å prioritere. Det er ikke kun på digitale medier at barn og unge opplever mobbing, det er også av medelever i skolegården, og noen oppgir også mobbing fra de voksne. Når vi vet at barn som opplever mobbing trives dårligere, har mindre sosial omgang og har større faglige utfordringer, må dette adresseres raskt. Hva konkret jobber regjeringen med for å stoppe denne utviklingen, og hvordan stiller statsråden seg til et eget mobbetilsyn med nasjonalt eller regionalt ansvar?»

Talere

Grete Wold (SV) []: «Madeleine var jenta som alltid gråt». Det var overskriften på forsiden til telemarksavisen Varden en høstdag for få år siden. Hun fortalte om en skolehverdag preget av mobbing og overgrep i skoletiden, og hun opplevde det ingen barn skal oppleve. I tillegg sier hun at ingen ville høre om hvorfor hun gråt. Posttraumatisk stresslidelse ble noe av det Madeleine måtte slite med i årene etterpå. Hennes historie rørte mange, og den førte faktisk også til noen forbedringer i lovverket. Jeg vil begynne med å takke henne og dem som klarer å dele det de har opplevd. Det krever styrke og mot. Det er vår jobb å lytte og følge opp med handling.

Så godt som alle barn i Norge går på skolen i ti år, ti viktige år. De fleste fortsetter også mange år etter det. Det er år som vil preges og formes av det de lærte, det de opplevde, og det de erfarte disse ti årene i grunnskolen.

Det er år man ikke får tilbake, år som legger grunnlaget for resten av livet – ikke bare hva man lærte, og hvilke karakterer man klarte å få på vitnemålet, men også hvordan læresituasjonen var. Hvordan vær læreren, hvordan var klasserommet, var det trygt å dusje etter gymtimen, ble en sett om noe ikke var greit og – ikke minst – hadde man venner? Skolen kan være det stedet man gleder seg til etter en lang sommerferie, men det kan også være det stedet man gruer seg til hver eneste morgen.

Det er vondt å høre historiene fra barn, unge og etter hvert voksne som forteller om skoledager preget av mobbing. Mobbing har vi alltid hatt. Om det var mer eller mindre før, spiller absolutt ingen rolle for de barna som vokser opp med sår som blir til arr, arr som ikke blir borte. Vi ser at barn som har levd med mobbing, ikke glemmer. Det er noe som setter spor som ikke kan viskes bort. Det betyr ikke at man ikke kan få et godt liv, men mobbingen setter dype spor med vonde minner.

I min vanlige jobb har jeg møtt mange voksne med rusutfordringer og/eller psykiske lidelser, og det er ikke få av dem som forteller om en barndom med mobbing på skolen. For noen har mobbingen vært den direkte årsaken til et liv med utenforskap og smerte.

Det er ikke kun i skolen mobbingen skjer. Etter hvert som vi har fått en digital verden som gir uante muligheter – på godt og vondt – får mobberen enda flere arenaer, og omfanget øker.

Det å ikke bli bedt inn i felleskap er kanskje ikke mobbing i seg selv, men det å ikke bli inkludert, det å sitte utenfor sosiale felleskap, er vondt. Det skaper et dårlig selvbilde og negative tanker, som igjen går ut over livskvaliteten. Mobbing er derfor et samfunnsproblem. Det kan være helt ødeleggende for den enkelte, men det er også et problem for et samfunn som trenger alle.

SV har satt mobbing på dagsordenen i sitt arbeidsprogram, og det er jeg helt sikker på at andre partier også har gjort, men det holder ikke. Gode intensjoner og planer er ikke nok, det trengs handling, og det trengs definitivt mer enn å fjerne mobilen fra klasserommet. I statsbudsjettet for i år har regjeringen satt av 35 mill. kr til å styrke arbeidet mot mobbing og for å jobbe for et bedre skolemiljø. Man har pekt på lokale beredskapsteam og tettere oppfølging av ressurspersoner som skal sørge for raske tiltak, og man vil også utvide Læringsmiljøprosjektet, slik at flere skoler kan bidra.

I tillegg kan vi lese at statsforvalteren får økte midler for å jobbe med elevenes rettigheter til et trygt og godt skolemiljø. Køen av saker må ned. Jeg ser derfor fram til å høre hvordan det går med dette arbeidet. Jeg kan ikke huske å ha sett noe om et mobbeombud, som flere har tatt til orde for, så det håper jeg statsråden vil ta opp i sitt svarinnlegg.

Nå er det nok en gang et økende antall elever som melder om mobbing i Elevundersøkelsen, og enda flere som opplever ikke å ha et trygt skolemiljø. Økningen er størst i grunnskolen, og det forteller oss tydelig at dette er barn som trenger at vi voksne tar ansvar.

Med dette som med alt annet er forebygging ordet vi ikke trenger å lete etter. Vi må tidlig inn, vi må forhindre at det utvikler seg, og da må vi se tegnene tidlig. Da dukker et annet ord opp, og det er «bemanning». Vi må ha en voksentetthet i skolen som gjør det mulig å se, oppdage og handle raskt.

Det er heldigvis gode eksempler på skoler som lykkes med dette, og jeg regner med at statsråden og departementet også følger nøye med på de suksesshistoriene vi ser. Nylig kunne vi lese i Jarlsberg Avis i Holmestrand om Kleiverud skole, som faktisk har gode tall og gode resultater på nettopp dette.

Vi kan uansett ikke la være å sette dette på dagsordenen. Derfor har jeg denne interpellasjonen, så vi kan reise debatten og kanskje få noen svar – forhåpentligvis gode – fra statsråden, som per nå har det øverste ansvaret: Hva gjøres konkret, hva kan vi forvente av den satsingen regjeringen sier de skal ha, og – ikke minst – hvilke tiltak vil man faktisk velge å følge videre?

Statsråd Kari Nessa Nordtun []: Jeg deler representantens bekymring for økningen vi ser i andelen elever som rapporterer om mobbing. Dette er alvorlig. Jeg skulle ønske vi kunne si at det er ett enkelt svar på hva som er grunnen til denne utviklingen, men jeg tror at årsakene er sammensatte, og at de ligger i forhold både i og utenfor skolen.

Arbeidet med å motvirke mobbing må stå øverst på dagsordenen hos alle som jobber i og med skolen. Skolen må forebygge og oppdage utrygge miljøer og mobbing og gjøre noe med det før sakene blir store og vanskelige, men vi andre må også gjøre vårt for å snu utviklingen. Jeg mener det er vår oppgave som voksne, som politikere, som foreldre å gjøre alt vi kan for at barn og unge skal ha det bra, og at de er inkludert i fellesskapet.

Det følger av opplæringsloven at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Jeg vil understreke at det å ha det trygt og godt handler om noe mer enn et skolemiljø uten mobbing. Det innebærer bl.a. å kunne føle seg tilstrekkelig trygg til at en kan klare å lære og utvikle seg sammen med andre. Hvis ikke elevene har det trygt på skolen, vil vi også ha problemer med å nå de målene vi har satt om læring, danning og utvikling. Vi vil at elevene skal utvikle kritisk tenkning og etisk bevissthet, at de får medvirke, at de får venner, og at de får diskutere, samarbeide, eksperimentere og utforske. For å nå disse målene må elevene være trygge på skolen sin.

Jeg vet at skoleeiere, skoleledere, lærere og andre ansatte ute i skolene jobber med dette hver eneste dag. Regjeringen vil støtte dette arbeidet. Derfor har vi gjennom årets statsbudsjett prioritert, som også representanten nevnte, å bruke ytterligere 35 mill. kr til å styrke arbeidet med trygge og gode skolemiljø. Disse midlene brukes på målrettede tiltak som å utvide Læringsmiljøprosjektet, til å styrke statsforvalternes arbeid med å sikre elevene rettigheten til et trygt og godt skolemiljø og til utprøving av beredskapsteam mot mobbing.

Representanten Wold lurer på hvordan jeg stiller meg til et mobbetilsyn med regionalt eller nasjonalt ansvar. Jeg mener at et sånt forslag er overflødig. Vi har allerede gode regler i opplæringsloven gjennom statsforvalterens, altså regional stats, håndhevingsordning, der elever og foreldre kan melde inn sin sak til statsforvalteren hvis de mener at skolen ikke gjør en god nok jobb for å sikre elevene et trygt og godt skolemiljø. Statsforvalteren vurderer deretter om skolen har oppfylt plikten sin, og statsforvalteren kan også gi skolen pålegg om å gjennomføre ulike tiltak. I tillegg har statsforvalteren mulighet til å føre tilsyn med skolemiljøet på en skole mer generelt, uten at det er knyttet til en enkeltsak. Jeg mener derfor at vi allerede har et mobbetilsyn, gjennom opplæringsloven.

Jeg vil avslutte med å si at jeg mener at det viktigste arbeidet vi gjør, er det langsiktige, systematiske arbeidet for et trygt og godt skolemiljø. Dette arbeidet må være en integrert del av den pedagogiske praksisen hver eneste dag på hver skole, i hvert klasserom og i hvert fag. Den tilnærmingen må vi ha med oss når vi utformer ulike tiltak på nasjonalt nivå.

Grete Wold (SV) []: Først: Tusen takk til statsråden for gode svar – det er ikke noen tvil om at vi deler bekymringen for og opplevelsen av alvor i det vi faktisk nå ser.

Så er det, slik statsråden var inne på, ikke kun ett svar eller to streker under noe tiltak på dette. Kanskje er det også ulike svar på ulike problemstillinger på ulike steder, så vi kan nok være enige om at dette er noe vi trenger å prioritere framover. Det kan ikke ses løsrevet fra det arbeidet vi har foran oss på andre områder i skolen: rekruttering av lærere, en mer praktisk og variert skole, læremidler som er tilpasset den enkelte, og ikke minst flere yrkesgrupper inn for å styrke laget rundt eleven og læreren.

I Hurdalsplattformen har ikke mobbing fått en sentral plass, og det er kanskje litt der vi må begynne, med våre egne partiprogrammer og med regjeringsplattformen. Det som står nevnt, er at man vil forsterke forebyggingen av mobbing, og man vil innføre et bredt kompetanseutviklingsprogram og krav om beredskapsteam. Jeg hadde ønsket meg at statsråden kunne komme litt mer inn på det konkrete rundt hvordan man tenker å jobbe med akkurat det som blir trukket fram som kanskje to av de svarene vi er på leting etter. Det hadde vært nyttig.

Statsråden var inne på et annet konkret spørsmål, dette med et mobbeombud på enten nasjonalt eller regionalt plan. Da er det viktig å ta med seg at det ikke er alle som opplever at § 9 a i opplæringsloven er tilstrekkelig for å forebygge mobbing, og for å møte det problemet når det – dessverre – har oppstått. Én svakhet er at det ikke medfører noen konsekvenser eller sanksjoner for en skoleeier eller rektor om man ikke gjør det som er forventet etter denne lovparagrafen. Det oppleves også som et problem at statsforvalteren ikke alltid har et formelt ansvar for å påse at skoleeier faktisk følger opp, slik statsråden viser til.

Spesielt på mindre steder, der hvor man har et «alle kjenner alle»-lokalsamfunn, fortelles det om situasjoner hvor man som forelder ikke når fram. Her kan tette bånd mellom rektorer, lærere og kommunesjefer skape krevende situasjoner både for dem som melder fra om mobbing, og for dem som faktisk skal håndtere problemstillingen de får på pulten. Relasjonene er for tette. Da ville et uavhengig mobbeombud kunne ha vært et av svarene vi leter etter, og det er derfor også en idé kanskje å se litt nærmere på det forslaget. Det håper jeg statsråden tar med seg.

Til slutt vil jeg nevne at det er viktig at vi legger til grunn at mobbing er et symptom på at barn ikke har det bra. Det er derfor viktig at vi også snakker om dem som mobber, om hvordan vi kan skape en skolehverdag der barn som ikke mestrer sosiale koder og ikke klarer å regulere egen atferd og egne følelser, faktisk blir møtt på nettopp det og får den hjelpen de trenger. Da kan vi ikke se bort fra barnehagens rolle, som vi også har vært innom i dag. Kanskje ligger noe av svaret i en underbemannet barnehage som ikke har nok voksne til nettopp å forberede barna på den skolehverdagen som de møter når de er – fortsatt – veldig små barn.

Det er uansett noe jeg håper vi i fellesskap kan flytte høyere opp på «to do»-lista vår, både i partiprogrammene og i regjeringsplattformer, men akkurat nå er det regjeringen som sitter med ansvaret og må følge opp.

Øystein Mathisen (A) []: Utviklingen i Elevundersøkelsen går dessverre feil vei. Vi ser at det er flere barn i sjuende som sier at de blir utsatt for mobbing, og den samme trenden ser vi både høyere oppe og lenger ned i skolesystemet. Det er svært alvorlig. Mobbing kan sette lange spor og gi en dårlig start på livet for dem som blir utsatt for det. Det er heller ikke et miljø som gjør at man lærer godt, for skal man lære, må man også trives på skolen, og dette er en alvorlig utfordring som vi alle sammen jobber mot. Det er en felles innsats som tilligger både kommuner, fylker og nasjonalt nivå.

Jeg er selv i kommunepolitikken og jobber med disse utfordringene. Noe av det vi merket som fikk best resultater, var det langsiktige arbeidet med å styrke laget rundt eleven. Å bekjempe mobbing i en klasse, på en skole, er ofte en større utfordring som handler om det totale klasse- og skolemiljøet. Læreren har en veldig viktig rolle i det, men det kan også være andre yrkesgrupper som kan ha en svært viktig rolle i å bidra til å snu en negativ trend og styrke klasse- og skolemiljøet. Derfor er det å bygge laget rundt eleven og sørge for at de som har forskjellig kompetanse, kommer til rett tidspunkt inn i skolen og bidrar med det de kan, svært viktig for å lage et godt læringsmiljø for alle som går på skolen.

Regjeringen har også satset på noen konkrete programmer og innsatser i budsjettet som ble vedtatt nå i år, for å teste ut å gjøre enkelte ting i skolen som man kan ta erfaring fra og ta med videre til andre steder. Beredskapsteam, bl.a., er svært viktig når det gjelder å komme inn og gjøre noe konkret før et problem vokser og blir enda større. Mange kommuner har gode erfaringer som man kan dele med andre, og som kan videreutvikles.

Det er veldig bra at interpellanten tok opp denne viktige problemstillingen. Det er en felles innsats og et felles alvor som ligger over oss alle sammen i denne salen. Selv om vi hadde dårlige resultater i Elevundersøkelsen nå sist, har også utviklingen vært negativ og gått feil vei. Etter pandemien kan det også ha vært noe ekstra som gjør at det går dårlig i denne undersøkelsen, som vi må ta på alvor og følge opp.

Jan Tore Sanner (H) []: Jeg vil takke representanten Grete Wold for å ta opp en usedvanlig viktig problemstilling. Det er helt avgjørende at barn og ungdom er trygge på skolen. Uten den tryggheten, er det heller ikke noe grunnlag for læring. Det er vondt å lese om hvor mange barn som går med en klump i magen på vei til skolen. Som kunnskapsminister hadde jeg møter med både foreldre, barn og ungdom som var blitt mobbet gjennom mange års skolegang, og jeg tror ikke jeg har gjennomført vanskeligere møter. Det å oppleve hvordan mobbing over tid kan ødelegge et liv, er forferdelig vondt, og derfor er det viktig at vi tar dette på det største alvor.

I Utdanningsdirektoratets rapport om Elevundersøkelsen står det:

«I fjor så vi for første gang på flere år en tydelig økning i andelen elever som svarer at de opplever mobbing på skolen, etter flere år med nedgang for 10. trinn og relativ stabil andel for 7. trinn. I år er økningen enda mer markant.»

Det betyr ikke at det var på et akseptabelt nivå før, men jeg er forundret over hvor lett statsråden tilsynelatende tar på den svært alvorlige utviklingen vi nå har sett de siste årene, både den markante økningen i mobbetallene som Utdanningsdirektoratet påpeker, og økningen som har vært i fraværet, særlig på 10. trinn – det er det vi har tall for. Og fravær fra skolen er et veldig tydelig tegn på at barna ikke trives på skolen.

Kombinasjonen av mer mobbing, mer fravær og mer uro i skolen, som vi også får rapporter om, påkaller større alvor enn det vi så langt har sett fra statsråden. Det uttales at «å motvirke mobbing må stå øverst på dagsordenen for alle som jobber i og med skole». Jeg legger til grunn at det også omfatter kunnskapsministeren.

Det vi har fått presentert i denne viktige interpellasjonsdebatten, er at det er bevilget 35 mill. kr. Det er sikkert penger som kommer godt med, men det er ikke et tegn på tydelige tiltak for å ta tak i mobbing. Skal vi bekjempe mobbing, krever det tydelig skoleeierskap, at skoleeier setter dette som punkt nummer én – at barn i vår kommune skal være trygge på skolen. Det krever at skoleleder tar dette på det aller største alvor og ikke delegerer bort ansvaret for skolemiljøet. Det krever at læreren er sjef i klasserommet, at det legges betydelig større vekt på klasseromsledelse og at man involverer elevene.

Et viktig verktøy som statsråden har i sin skuff, er oppfølgingsordningen, hvor mange av de mest erfarne skolelederne reiser i team for å bistå kommuner og skoler som over tid har hatt utfordringer. Det knytter seg ikke bare til faglige resultater. De skal også legge vekt på Elevundersøkelsen og skolemiljøet. Med oppfølgingsordningen og læringsmiljøarbeidet har man verktøy som kan settes inn.

Alarmklokkene bør gå i Kunnskapsdepartementet. Vi er helt avhengig av at arbeidet med å motvirke mobbing og å fremme et godt læringsmiljø tas på langt større alvor, at det settes inn tydelig innsats for å få fraværet ned og ikke minst for å få et bedre skolemiljø for skoleelevene.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Lars Vegard Fosser (Sp) []: Jeg ønsker å starte med å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon.

Mobbing påvirker dessverre altfor mange, og det er trist å se at resultatene fra Elevundersøkelsen viser at antallet elever som opplever mobbing, fortsetter å øke. Som både folkevalgt og pedagog kjenner jeg på et ansvar for å skape et miljø der hver elev i skolen kan føle seg trygg, respektert og anerkjent. Mobbing berører ikke kun enkeltpersoner, det påvirker også hele skolefellesskapet, venner, familie og har langsiktige konsekvenser for både offer og den som mobber. I dag finnes det barn som opplever frykt, angst eller isolerer seg når de går på skolen, grunnet mobbing eller virkninger etter mobbing.

Som lærer har jeg sett og ser til tider elever som har det skikkelig vanskelig, og jeg må ærlig innrømme at det ikke alltid er like enkelt å oppdage dem, spesielt på store skoler der de ansatte ikke kjenner hver elev, og det er enklere for elevene å gjemme seg i mengden av elever.

Først og fremst må vi forstå at mobbing tar mange former. Det kan være fysisk, verbalt, sosialt og digitalt. Uansett form er konsekvensene dyptgående og kan føre til alvorlige emosjonelle og psykologiske utfordringer. Som samfunn må vi oppmuntre til åpen kommunikasjon og skape et klima der barn føler seg komfortable med å snakke med en trygg voksen om mobbing. Det er viktig at vi alle, både elever, ansatte, folkevalgte og mannen i gata, tar et oppgjør og et standpunkt mot mobbing og virkelig står opp for dem som har det vanskelig.

Senterpartiet og jeg tror at forebygging er nøkkelen. Jeg kjenner til flere skoler som har sett gode ringvirkninger av å ha innført programmer som fremmer empati, respekt og inkludering. Jeg er faktisk selv nettopp valgt inn i en ressursgruppe som skal arbeide med et konsept for et bedre psykososialt miljø ved min skole. Jeg er glad for at jeg jobber ved en skole som prioriterer nettopp dette. Hvis ikke elevene trives på skolen, vil det også være utrolig vanskelig å lære. Min erfaring og opplevelse fra skolen tilsier at det ikke kan fokuseres nok på elevenes psykososiale miljø, og at det er en felles oppgave mellom skolen, andre instanser og samfunnet som helhet å skape en tryggest mulig oppvekst for barn og unge.

Derfor er jeg glad for at regjeringen har styrket arbeidet med trygge og gode skolemiljø og mot mobbing ved å prioritere 35 mill. kr i 2024-budsjettet til en kraftfull pakke med målrettede tiltak, som lokale beredskapsteam, utvidelse av Læringsmiljøprosjektet med 35 skoler og statsforvalterens arbeid for å sikre elevenes rettigheter til et trygt og godt skolemiljø.

Beredskapsteamene vil gi skolene tettere oppfølging og dedikerte ressurspersoner for å sikre raskere og bedre innsats der skolemiljøet ikke er godt. Læringsmiljøprosjektet kan bidra til at enda flere barnehager, skoler og kommuner som lenge har slitt med dårlig skolemiljø, får veiledning. Man ser at skoler som har deltatt, har gått fra å ha over snittet til under snittet i mobbeandel. Foreldre, lærere og skoleadministrasjon må samarbeide for å skape et støttende miljø rundt elevene. Det er viktig at vi aktivt lytter til dem, at vi handler raskt hvis vi ser tegn til mobbing, utestenging eller annen uønsket atferd. Samtidig må vi også gi dem som mobber, muligheten til å forandre seg ved å tilby støtte og veiledning. Min erfaring er at mange av dem som mobber, selv har utfordringer, og at de bruker mobbing som et middel for å håndtere utfordringene sine. Det er derfor viktig at apparatet rundt elevene, som eksempelvis skolehelsetjenesten, er rustet nok til å ivareta ofrene, men også den som mobber. Også her har regjeringen kommet med tiltak.

Med bakgrunn i Elevundersøkelsen kan det virke som om vi som samfunn ikke har gjort nok for å klare å oppdage og å håndtere mobbing. Mobbing kan ikke forbli i skyggen eller bli sett isolert, det må bli sett i sammenheng med læring, trivsel og ressurser. Senterpartiet har tro på mestring og trivsel i skolen ved å gjøre skolen mer praktisk og ved å gi lærerne mer tillit. Det kan bidra til at skolemiljøet til elevene blir bedre.

Som folkevalgt mener jeg det er viktig at vi tar et kollektivt ansvar for å forme en skolekultur som bygger på respekt, empati, medmenneskelighet og kjærlighet. Ved å jobbe sammen kan vi sikre at hver elev får mulighet til å vokse og lære i et trygt og støttende miljø. Vi må arbeide sammen for å sikre at skolen er et sted der alle kan blomstre og utvikle seg.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil gi interpellanten, stortingsrepresentant Grete Wold, honnør for å ta opp et veldig viktig tema. – Jeg beklager også at jeg ikke fikk med meg begynnelsen av debatten.

Dette er et tema som berører flere ting på utdanningsfeltet. Vi hadde også en debatt i formiddag om mobilbruk, der vi også kom inn på flere av de uromomentene i skolen som vi alle er bekymret for, og som forstyrrer og ødelegger for læring i skolen.

Som flere har nevnt i dag, ser vi at motivasjonen går ned blant mange elever. Mobbetallene går opp, noe som er urovekkende, og også antallet vold- og trusselsituasjoner går opp. Det disse har til felles, er at de fjerner grunnlaget for læring og gjør at mange elever ikke får fokusert på det de skal i skolen. Så vet vi at mange av disse utfordringene heller ikke er isolert til skolen. Mye handler også om bruk av sosiale medier, den nye digitale hverdagen hvor man er koblet på og til stede ikke bare i skoletiden, men skolehverdagen er en del av dette.

Mobbing er ikke lenger bare mobbing. Vi ser, både i Norge og andre steder, at det henger mer og mer sammen med vold, aggressiv atferd og annen problematisk atferd, som det er mange grunner til at har oppstått. Pandemien har deler av skylden, og den digitale hverdagen har også en del av skylden. Vi har i hvert fall en utfordring vi er nødt til å håndtere. Vi kan ikke sitte stille og se på at dette får lov å utvikle seg uten at vi kommer med tiltak og forsøker å snu trenden. Og da må vi se på hva som fungerer enkelte steder, og vi må se på hva som ikke fungerer i dagens system.

Fremskrittspartiet har fremmet flere tiltak, også i et representantforslag som ligger til behandling i Stortinget akkurat nå, for å bekjempe vold i skolen, men som også omhandler de samme virkemidlene som brukes når det gjelder å bekjempe mobbing. Et eksempel er den grunnleggende urettferdigheten i om det er mobber eller mobbeoffer som skal bytte skole dersom mobbing får lov til å fortsette over tid og ikke opphører. De tilfellene har vi dessverre altfor mange av i Norge, og vi ser at terskelen for å flytte på mobber er for høy. Selv om forrige regjering, som Fremskrittspartiet var en del av, tok grep i loven – med riktig intensjon – ser vi at det ikke fungerer godt nok. Vi ser også at skoler og kommuner som går til det skrittet å flytte mobber, ofte får vedtakene sine annullert av statsforvalter, fordi terskelen i dagens lov er for høy i forhold til det den nok var ment som.

Jeg har – dessverre, må jeg nesten si – hatt befatning med mange saker. Jeg har møtt mange pårørende og elever rundt omkring som står i disse situasjonene hver eneste dag, hvor barna enten blir mobbet, slått, tafset på eller spyttet på, og hvor både skole, rektor, kommune og miljøet er kjent med hvilke elever som har atferdsutfordringer, men hvor de virkemidlene som er ment for å beskytte i sånne tilfeller, likevel ikke kan brukes, f.eks. fordi terskelen er for høy.

Et av de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, og som jeg mener denne salen må ta en ordentlig debatt om, er om det skal bli lettere å flytte mobber hvis langvarig mobbing ikke opphører. Resultatet i dag er at det ofte er offeret og offerets familie som ofte må ta den byrden, og det kan ikke være rettferdig. Dette er bare ett tiltak og en liten del av en stor problemstilling som krever innsats på mange felt. De reglene vi har diskutert tidligere i dag om begrensning på bruk av mobiltelefon, er også viktig, men det er fortsatt bare en liten del av en stor problemstilling, som trenger både forebyggingstiltak, reaksjonstiltak og oppfølging av dem som blir ofre for mobbing.

Grete Wold (SV) []: Tusen takk for gode innlegg og til alle som har bidratt.

Mobbing er et samfunnsproblem. Det har ikke fått nok oppmerksomhet, og vi har heller ikke fått den handlingsplanen som vi kanskje hadde trengt for mange år siden. Her kan ingen partier slå seg på brystet og si at dette har vi jobbet godt nok med, ei heller noen regjeringer kan si at de gjorde nok, de gjorde rett. Det er viktig ikke å peke, men å finne fram pennen og begynne å jobbe med det vi faktisk kan gjøre noe med.

I denne diskusjonen er det to fallgruver vi kan gå i. Den ene er å forenkle det hele. Det er veldig komplisert, det er sammensatt, og det er mange faktorer som henger sammen. Men vi kan også gå i den andre grøften og si at dette er så omfattende, så komplisert og så overgripende at vi faktisk opplever en form for avmakt, og rett og slett tenker at dette får vi ikke gjort så mye med. Vi må klare å finne en handlingsrettet og grundig tilnærming som gjør at vi systematisk kan jobbe med det, og ikke minst må vi, som flere har vært inne på, se til de gode resultatene som mange faktisk har.

Takk til statsråden for gode svar, men svarene synliggjør også at det er mye som gjenstår, og som vi må få gjort. Vi kan ikke være bekjent av den trenden vi nå ser. Vi er nødt til å snu den. Da hjelper det egentlig veldig lite med diskusjoner vi har som har veldig mye medieoppmerksomhet, nemlig om skjerm i skolen og mobiltelefon. Det er en av forklaringene, som forrige representant også var inne på, men det er på ingen måte det som er løsningen på det hele. Det hjelper ikke om vi får tilbake skolebøkene, så lenge elevene er så utrygge at de faktisk ikke mestrer å tilegne seg den kunnskapen som læreren og mange andre rundt forsøker å formidle.

Det blir viktig å tenke på at det ikke bare er barna som lever i en mer og mer tiltakende digital verden, hvor vi også møtes mindre og mindre – og man kan selvfølgelig peke litt på pandemien. Det er også sånn at foreldre møtes i mye mindre grad og kanskje kjenner hverandre i mindre grad enn man gjorde for bare noen få år siden. Det betyr at det er et nettverk rundt disse barna som også har blitt svakere. Det må vi kanskje også ta på alvor og legge opp til at man faktisk møter på foreldremøter, at man lager aktiviteter, at man bygger opp lokalsamfunn som gjør at flere rundt disse barna, landsbyen rundt dem, faktisk har muligheten til å gjøre den jobben som må til for at barna skal være trygge – det være seg om man er den som mobber og har det vanskelig med det, eller den som blir mobbet og får store konsekvenser som følge av det.

Det blir viktig å styrke rektoren. Det er ikke noen tvil om at læreren har en utrolig viktig rolle i klasserommet – helt klart. Men alle skoler har en ledelse, og det er en ledelse som står i utrolig tøffe tak og må ta utrolig tøffe beslutninger, og som også er den som må jobbe sent og tidlig for å ta alle små og store hensyn i den skolen man skal lede og ha det øverste ansvaret for. Så det gjelder å styrke rektoren, styrke laget rundt rektoren og tenke mer nettverk rundt rektorene våre. Der har vi også en yrkesgruppe som vi faktisk sliter med å rekruttere nok til, og det kan jeg forstå, for det må være en utrolig krevende oppgave.

Jeg vil igjen nevne mobbeombud. Når vi ser at lovteksten ikke er til stede, må vi kanskje også få nye tiltak.

Presidenten []: Neste talar er statsråd Nordtun. – Statsråden ynskjer ikkje å ha eit sluttinnlegg.

Då er handsaminga av sak nr. 7 avslutta.