Grunde Almeland (V) [09:02:13]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid med å komme i havn med innstillingen i tide, til tross for korte frister og hektisk innspurt. Jeg vil også takke alle som stilte opp fysisk på høring for komiteen, samt alle som har sendt oss skriftlige innspill. Denne komiteen har hatt lange høringsdager, men alle som har brukt av sin tid for å komme med innspill, skal vite at komiteen setter stor pris på arbeidet som legges ned i innspillene.

Jeg ser fram til en god debatt om viktige områder her i dag. Utover det har jeg ingenting å tilføye som saksordfører, annet enn at jeg regner med at hvert parti redegjør for sine respektive alternativer til budsjett her i dag.

I flere meldinger og strategier har vi de siste årene vært flinke til å understreke kulturens betydning. Kulturmeldingen, som vi behandlet for noen år siden, er kanskje det beste eksemplet på det – en melding hvor vi klarte å løfte blikket og svare på hva kulturen betyr.

All kultur er ytringer. I et åpent og liberalt samfunn legger vi til rette for alle ytringsformer. Vi trenger sterke kulturinstitusjoner og et fritt kulturfelt som blomstrer. Det vil gi oss et mangfoldig kulturtilbud med mange forskjellige ytringer.

Etter pandemien er det ikke kultur det lønner seg å kutte i. Kultur er limet som holder oss sammen, og som danner grunnlaget for et demokratisk og liberalt samfunn. I krisetider er det nettopp kulturen og kunstnerne vi må hegne om. Behandlingen av budsjettet i dag er en anledning for oss til å vise om vi faktisk mener dette.

Vi trenger en politikk med ambisjoner for utvikling, ikke stillstand. Vi trenger en politikk som tar Kultur-Norge framover. Dessverre mangler regjeringens forslag til budsjett nettopp dette. Det er riktignok flere lysglimt, men det legges ikke penger bak mange fine ord. Budsjettet er rett og slett et pausebudsjett.

Regjeringen skriver i sitt forslag til kulturbudsjett at det er viktig at kunstnere i større grad anerkjennes som arbeidstakere på linje med andre arbeidsfolk. Dette er en intensjon jeg kan stille meg bak. Det er klart vi må sørge for at de får arbeide på like vilkår som andre. Men ikke alle kunstnere kan være arbeidstakere, og mange ønsker det heller ikke. Kulturfeltet er preget av mange enkeltstående frilansere og selvstendig næringsdrivende, og med kultursektorens særpreg er det viktig at vi som politikere forstår nettopp dette dersom vi skal føre en politikk med tilstrekkelig effekt. Det er viktig for utviklingen av kulturnæringen at flere får mulighet til å skaffe seg stabil inntekt for å sikre forutsigbarhet og sørge for at flere orker å stå lenger i kulturyrket.

Mange kunstnere livnærer seg i hovedsak gjennom enkeltpersonforetak og fakturerer for jobbene de utfører. Dette innebærer at de ikke får opptjent trygderettigheter. Selvstendig næringsdrivende kunstnere har anledning til å kjøpe tilleggsforsikring gjennom Nav, men ikke alle finner økonomisk rom for å skaffe seg denne tilleggsforsikringen, og ordningen fungerer heller ikke optimalt for dem som eksempelvis har kombinasjonsinntekter.

Et svært godt eksempel på ordninger som treffer kultursektoren med alle sine særpreg godt, er SKUDA. Alliansen sikrer dansere og skuespillere rettigheter og inntekter mellom eksterne tilsettingsforhold og oppdrag. Det skaper nødvendig stabilitet og forutsigbarhet, samtidig som ordningen har bevist at den ikke er en hvilepute, men fortsatt sikrer stor aktivitet blant de ansatte.

Det trengs flere slike allianser. Jeg er glad for at regjeringen har startet arbeidet med en musikerallianse, som jeg skulle ønske det kom penger til allerede nå, slik Venstre har foreslått, for det trengs å ta tak for å sikre en bedre kunstnerøkonomi. Utover det jeg allerede har nevnt, foreslår Venstre både flere stipendhjemler og å styrke utstillingshonorarordningen, for å nevne noe.

Det trengs altså grep for å styrke kunstnerøkonomien, men grep for å styrke den enkeltes økonomi er ikke tilstrekkelig alene. Vi trenger også å sørge for å utvikle hele næringens potensial. Det handler rett og slett om å gi alle dem som skaper kunst, flere muligheter til å nå sitt publikum. Mulighetene for vekst og verdiskaping er store, men Norge ligger i dag bak andre sammenlignbare land, slik som eksempelvis Sverige. Da er det for meg helt uforståelig at regjeringspartiene, sammen med SV, foreslår brutale kutt på flere områder. Det kuttes i Innovasjon Norges kultursatsing og i Kulturrådets kulturnæringssatsing, det kuttes i gaveinsentiver, og det kuttes i utenrikstjenestens midler til å fremme kultur. Hvis budsjettet skal være medisinen Kultur-Norge trenger for å komme fullt opp å gå igjen etter pandemien, er samarbeidspartienes budsjettforslag ikke riktig resept.

På et annet av komiteens områder har det i inneværende år igjen blitt aktuelt å understreke det kanskje noen av oss har sett på som en selvfølgelighet: at alle mennesker har rett til å velge hvordan de vil leve sitt liv. Det målrettede angrepet mot skeive i Oslo 25. juni 2022 viser at et slikt samfunn er noe vi ikke skal ta for gitt, men noe vi må kjempe for hver eneste dag. Som Oslo-representant, og som skeiv selv, er dette noe jeg har kjent ekstra mye på det siste halvåret.

Vi må jobbe for et samfunn som sikrer at alle mennesker opplever trygghet, like muligheter og frihet til å bestemme over eget liv og egen kropp, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion og kjønnsidentitet. Derfor er jeg glad for at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett foreslår å øke tilskuddene til organisasjonene som arbeider med å fremme aksept for mangfold innen kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og at regjeringen foreslår å styrke tilskuddsordningene for LHBTI+-organisasjonene.

I forbindelse med dette budsjettet behandler vi også for første gang en egen meldingsdel på medieområdet, for det skal i dag vedtas langsiktige rammer for mediestøtten. Da stusset jeg litt på proposisjonen som kom fra regjeringen, for de foreslåtte styringssignalene følger ikke fullstendig opp den intensjonen som Stortinget hadde. Det er i dag kun foreslått to konkrete signaler: at den direkte mediestøtten og NRKs økonomiske rammer skal justeres for pris- og lønnsvekst fra 2024, altså ikke fra og med det budsjettet vi behandler her i dag. Statsråden har riktignok flere ganger etter at budsjettet ble lagt fram, påpekt at styringssignalene er et gulv, ikke et tak, og det regner jeg med – og håper – at hun kommer til å gjenta her i dag.

Denne diskusjonen kan heller ikke utelukkende handle om nivået på støtten. Derfor er det synd at eksempelvis endringsforslagene til produksjonstilskuddet ikke er inntatt i de flerårige styringssignalene. Faktisk mener jeg det bryter med intensjonen Stortinget hadde, at det skal forelegges forslag til fireårige styringssignal i første budsjett etter stortingsvalget. Departementet skriver selv at høringsinnspillene er til behandling, og at departementet tar sikte på at den nye forskriften får virkning for tildeling av produksjonstilskuddet 2023, og da er det full anledning til at vi også kunne diskutert det her i dag.

Der styringssignalene ikke ga særlig mye å snakke om, var det et helt annet forslag i dette budsjettet som gjorde det. Kalddusjen regjeringen ga bransjen med å foreslå å avvikle avgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester, var brutalt, og det viker fra det prinsippet vi har lagt til grunn i denne sal om plattform- og teknologinøytralitet. Jeg registrerer at samarbeidspartiene understreker at det ikke er foreslått endringer i mva-vedtaket for aviser. Dette bekrefter dessverre det som har vist seg å være en for svak forståelse av hvordan mediebransjen fungerer, for som Erik Sønstelie fra Oppland Arbeiderblad skriver i en kommentar 16. november i år:

«Men fritaket foreslås nå fjernet for elektroniske nyhetstjenester som ikke er å anse som aviser. Definisjonen av avis knytter seg til å «i hovedsak inneholde tekst og stillbilder». I merverdiavgiftsretten betyr hovedsak 80 prosent. For oss i Oppland Arbeiderblad – og i store deler av bransjen vi er en del av – er dette nærmest uforståelig å gå inn for i 2022. Det er faktisk helt krise. For vi er farlig nær å ha mer enn 20 prosent av vårt innhold i form av lyd og video.»

Hvorfor er det slik? Jo, fordi mediebransjen er midt i en enorm digital omstilling, for ikke å si omveltning. Skal vi fortsette å ha et like sterkt mediemangfold som vi har i dag, i framtiden, må vi legge til rette for at norske nyhetsmedier lykkes i denne omstillingen. Da kan vi ikke gjøre et slikt, om jeg får si det, klønete vedtak som regjeringspartiene, med SVs velsignelse, nå har fått flertall for.

Jeg har forståelse for at man må se på hvordan ordninger treffer, slik at de ikke utnyttes, men for dette fritakets del kunne man f.eks. gjort slik Venstre foreslår i sitt alternative statsbudsjett: å opprettholde avgiftsfritaket, men begrense det til å gjelde nyhetstjenester som særlig retter seg mot norsk publikum og norske forhold.

Avslutningsvis vil jeg gi en kort stemmeforklaring. Gitt at Venstres forslag nr. 16 ikke får flertall, vil Venstre stemme subsidiært for forslag nr. 5, fra Høyre og Fremskrittspartiet. I tillegg vil Venstre stemme for de to løse forslagene, nr. 17, fra Høyre, om strømavtaler, og nr. 18, fra Rødt, om støttetilbud for aleneforeldre. Med det tar jeg også opp alle forslagene Venstre er en del av.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [09:20:07]: Årets statsbudsjett er eit budsjett som skal gje folk tryggleik og bidra til ei meir rettferdig fordeling. I ei krevjande tid, med krig i Europa, energikrise og kraftig prisvekst, skal eit stramt og rettferdig budsjett bidra til å få kontroll på prisveksten, skape tryggleik rundt økonomien og arbeidsplassane til folk og jamne ut sosiale og geografiske forskjellar. Mange opplever no tøffe tider. Med prisstigning og auka renter har mange vanskeleg for å få endane til å møtast.

Regjeringa har i år gjort det inga regjering har gjort på utruleg mange år, nemleg prioritert beinhardt, med å redusere oljepengebruken med 20 mrd. kr samtidig som ein har dekt inn ein kostnadsvekst på rundt 100 mrd. kr. Nettopp det å bruke endå meir pengar ville kunne forsterke problema vi no gjerne skal løyse.

I eit stramt budsjett er det desto viktigare å prioritere, òg innanfor kulturbudsjettet. Vi prioriterer kultur i heile landet for at alle, uansett storleiken på lommeboka eller kor ein bur, skal få moglegheita til å oppleve kunst og kultur. Kultur, idrett og frivilligheit er avgjerande for levande lokalsamfunn i heile landet. Vi prioriterer eit ope, inkluderande og mangfaldig kulturliv sjølv i eit stramt budsjett, nettopp ved å halde ved lag tilskota til kulturinstitusjonane rundt om i heile landet. For at desse skal få moglegheit til å gje oss alle gode opplevingar, treng dei det handlingsrommet til å klare det. Derfor prioriterer vi å fjerne den urettferdige ABE-reforma høgreregjeringa innførte, som gav flate kutt og svekte institusjonane sin økonomi over heile landet, noko som òg ramma aktiviteten. Det merkar eg meg at fleire parti i salen no føreslår å innføre i sine alternative budsjett, noko som det er heilt ubegripeleg at ein gjer. Heldigvis for kunst- og kulturopplevingar rundt om i landet er ABE-reforma avvikla.

I ei tøff tid prioriterer vi frivilligheita, for frivilligheita bidreg til å skape gode lokalsamfunn over heile landet. Frivilligheita bidreg til kompetanse, læring, inkludering og at folk i alle aldrar kan møtast, engasjere seg og få ta del i fellesskapet. For Arbeidarpartiet og regjeringa er det viktigare no enn nokon gong å sikre frivilligheita stor fridom og ein sentral plass i samfunnet, òg gjennom finansieringa. Derfor innfrir vi i år igjen full momskompensasjon, frivilligheita sitt viktigaste krav, for at alle skal få lov til å ta del i fellesskapet, og for at alle dei dyktige frivillige som gjer ein heltemodig innsats kvar einaste dag, kan få bruke tida si på meir aktivitet og inkludere fleire. Vi er òg i gang med å gjere det enklare å vere frivillig. Etableringa av tilskudd.no, som blei lansert på Frivillighetens dag, var eitt verktøy for å gjere kvardagen som frivillig endå litt enklare.

Idretten er den største fritidsaktiviteten for barn og unge. I ei dyrtid der vi ser tendensar til at fleire fell frå idretten tidlegare, prioriterer vi gratis og tilgjengelege utlånsordningar og at kommunane kan opprette lokale kontingentkassar, som igjen sikrar at terskelen for deltaking skal vere så låg som overhovudet mogleg. Vi vernar om einerettsmodellen og er i gang med ein ny anleggsstrategi for å sjå på korleis vi kan byggje anlegg som gjev barn og unge moglegheita til å kunne få delta der ein bur.

Vi sikra straumstønad til frivilligheita allereie i desember i fjor. Han er i dag styrkt til 90 pst. over 70 øre – eit viktig bidrag til at ein kan halde ved lag aktiviteten, på lik linje med ordninga for hushaldningane. Eg vil òg framheve at anlegg som brukar gass, får hjelp no, fordi ein ikkje kan risikere at høge prisar går ut over barn og unge sine fritidsaktivitetar.

Eit viktig overordna mål for denne regjeringa er å jobbe med likestilling på alle felt. Likestilling skal prioriterast på alle samfunnsområde, og universell utforming er heilt nødvendig for å gje alle like moglegheiter til å kunne delta. Vi vil ha ein offensiv likestillingspolitikk som sørgjer for at ein blir inkludert i samfunnet uavhengig av kjønn, seksuell orientering, funksjonshemjing og etnisitet. Etter åtte år med ei høgreregjering som sette likestillinga i revers, er kursen no at likestilling blir prioritert og satsa på. Derfor prioriterer vi likestillingsarbeidet òg i dette statsbudsjettet, og spesielt organisasjonane som jobbar tett på ute i landet.

Alle skal få moglegheita til å vere den dei er, uavhengig av kjønn, kven dei elskar, kor dei bur, eller kva bakgrunn dei har. Ei hovudsatsing for regjeringa er derfor å styrkje LHBTI-feltet, for å bidra til betre levekår og livskvalitet for personar som bryt med normer for seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristikk i Noreg. Ein del av det viktige arbeidet er i gang, med varsling av ein ny handlingsplan og ikkje minst lov om forbod mot konverteringsterapi.

I dag behandlar vi ikkje berre statsbudsjettet, vi behandlar òg dei fireårige styringssignala og legg grunnen for mediestøtteordninga. Dette blir gjort for fyrste gong i denne sal, så det er rett og slett eit slags nybrottsarbeid. Dei fireårige styringssignala omfattar bl.a. rammene til dei direkte mediestøtteordningane, NRK og kommersiell allmennkringkasting. Gjennom fireårige styringssignal for mediestøtta blir det gjeve meir føreseielege rammevilkår for media, som vil vere viktig for å sikre eit mangfald av medium, uavhengig av kor ein bur i landet. Vår mediepolitikk set rammer for ytringsfridomen, som er den grunnleggjande retten som gjev oss moglegheita til å uttrykke våre meiningar og idear utan frykt – og utan frykt for diskriminering.

Ytringsfridomen vår, som vi hegnar om, er ein føresetnad for demokratiet vårt. Det er nødvendig for å sikre at folk kan delta i samfunnsdebatten og påverke avgjerdene som angår deira liv. Lokale og regionale redaktørstyrte medium er ein viktig del av kampen mot «fake news». Derfor er eg glad for at vi i dag sikrar betre vilkår for dei, og ikkje minst at vi klarar å sikre at lokalradioane kan sende på FM-nettet fram til 2031, og at fleirtalet på Stortinget no ser at dei kan bruke dei ressursane på digitalisering, ikkje nødvendigvis på å søkje konsesjonar på nytt.

Dette er eit budsjett som gjer Noreg til eit meir rettferdig samfunn, som prioriterer dei som treng det mest, og der kultur, frivilligheit og idrett blir prioritert òg i krisetid, med eit stramt budsjett. Vi treng noko å leve av, men vi treng absolutt noko å leve for òg. Dette er eit budsjett som gjer Noreg til eit meir rettferdig samfunn der vi òg prioriterer kultur i det breie, over heile landet.

Turid Kristensen (H) [09:38:59]: Høyre har lagt fram et alternativt statsbudsjett hvor vi har gjort en del tydelige prioriteringer. Vi har lagt vekt på å sikre folks trygghet i en urolig tid. Vi har prioritert folks privatøkonomi, vi har prioritert å sikre folks jobber, og vi har satset på lokalmiljøet, på trygghet og på klima. Høyre vil løse de utfordringene vi står overfor, uten å øke skattene som setter folks jobber i fare. Vi har prioritert over 6,5 mrd. kr til styrking av folks privatøkonomi, med bl.a. lavere skatt på vanlige inntekter og en økning av barnetrygden med 3 000 kr per barn. En vanlig familie med to voksne med moderate inntekter og to barn ville med vårt budsjett fått over 8 000 kr mer å rutte med i året. Det betyr noe.

Nav melder om at det er 70 000 ledige jobber der ute, men samtidig er det 250 000 mennesker som står utenfor både utdanning og jobb. Høyre har derfor fortsatt satsingen på å inkludere i arbeidslivet, med 1 000 flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne og 1 000 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det har også vært viktig for oss å øremerke midler til tiltak som stiftelsen Helt Med, som skaffer jobb til folk med utviklingshemming, og til TV BRA.

Det har også vært viktig for Høyre å bidra til å redusere presset i norsk økonomi, ikke minst gjennom lavere oljepengebruk enn det regjeringen har lagt opp til. Det er for å minske behovet for å øke rentene, noe som virkelig gir store utslag for mange i en tid med økende priser, ikke minst på strøm og mat.

Disse prioriteringene er også synlige i Høyres alternative budsjett for Kultur- og likestillingsdepartementet. Jeg vil ta for meg noen av områdene nå, og så vil min gode partikollega i komiteen komme tilbake til andre områder i et senere innlegg.

Noe av det jeg mottar aller flest henvendelser om, er hvordan en tøffere økonomisk hverdag gjør det vanskeligere for mange å prioritere barnas fritidsaktiviteter. Dette er også veldig synlig i mediebildet. Nå er det ikke noe nytt at økonomiske barrierer bidrar til at mange barn og unge ikke får delta i idretten og på fritidsaktiviteter, men nå ropes det varsko i nesten alle kanaler.

SpareBank 1 publiserte nylig resultatene fra sin årlige undersøkelse om holdninger til kostnader i barneidretten, og disse tallene er skremmende. 30 pst. har valgt ikke å introdusere barna sine for visse idretter fordi det er for dyrt. 20 pst. har valgt å ta barna ut av en idrett fordi det er for dyrt. 43 pst. opplever et sterkt utstyrspress. 22 pst. oppgir at de har benyttet kreditt for å få råd til barnas sportsutstyr. Det er gjennomgående at det koster mer å ha barn i idretten.

Vi har kunnet lese i Aftenposten hvordan generalsekretæren i Oslo Idrettskrets uttaler at idrett er i ferd med å bli noe for øvre middelklasse, og at vi står i fare for å gi opp deler av befolkningen. Nordlys, fra en annen del av landet, har presentert en fersk undersøkelse som viser at 10 pst. allerede har kuttet ned på sports- og fritidsaktiviteter til barn.

Hos NRK har vi kunnet lese at stadig flere foreldre ber om hjelp. Også familier som har normale inntekter, kommer nå til idrettslagene og ber om hjelp for å kunne holde barna i idretten. Daglig leder i Åssiden Idrettsforening sier i en sak hos NRK at han mener at situasjonen har forverret seg kraftig etter at regjeringen valgte å avslutte fritidskortordningen, en ordning han mente traff godt.

I saken hos NRK kunne vi også lese om en ti år gammel gutt som hadde fortalt at han var veldig glad i å spille fotball. Da han ble spurt om hvilket lag han spilte på, svarte han: «Mener du sånn pengefotball?»

Det gjør oppriktig vondt både å høre og lese om barn og unge som holdes utenfor idretten fordi familiene rett og slett ikke har råd til å la dem delta.

At regjeringen valgte å skrote fritidskortet, må vi bare innse. Verre er det at bortfallet av de 400 mill. kr som lå i ordningen, ikke er i nærheten av å bli kompensert gjennom andre ordninger. Det er lagt inn noe mer i noen ordninger, men minuset er fremdeles stort.

I tillegg til å styrke familienes økonomi har vi i vårt alternative budsjett derfor bl.a. prioritert 30 mill. kr til inkludering av barn og unge i fritidsaktiviteter. Alle skal ha like muligheter til å delta, det skal ikke komme an på foreldrenes lommebok. Vi har derfor også valgt å styrke barne- og ungdomsorganisasjonene og satse på gode møteplasser for både organiserte og egenorganiserte aktiviteter.

Generalsekretæren i Oslo Idrettskrets har uttalt at det kan synes som om det er en oppfatning hos i hvert fall noen politikere at idrettslagene bare er der, men det er de ikke. De trenger også hjelp for å klare å overleve og for å kunne fortsette å gi et verdifullt tilbud til barn og unge.

Jeg er glad for at regjeringen til slutt fikk på plass en strømstøtteordning for frivillige organisasjoner. Dette var svært viktig for idrettslagene, både slik at de kunne unngå å stenge ned, og slik at de kunne unngå å øke kontingenten. Det var ikke minst viktig for alle de barn og unge som da fortsatt hadde et tilbud.

Jeg er også veldig glad for at ordningen er forlenget ut juni 2023, slik representanten Ask Bakke var inne på. Denne komiteen har tidligere vært klar på at det er viktig at strømstøtteordningen til frivillige organisasjoner følger strømstøtteordningen for private husholdninger, når det gjelder både kompensasjonsgrad og varighet. Ordningen for private husholdninger er forlenget ut desember 2023. Det samme bør gjelde for frivillige organisasjoner.

En svakhet ved den opprinnelige strømstøtteordningen til frivillige organisasjoner var at den ikke inneholdt noen tilskudd til alle de idrettslagene som bruker gass som energikilde. Dette ble meldt inn av idretten allerede da vi behandlet den første strømstøtteordningen i februar. Høyre foreslo også den gangen at ordningen måtte utvides for å inkludere dette. Også barn og unge som trener ved anlegg som benytter gass som energikilde, fortjener at deres idrettslag får hjelp til å holde kostnadene nede. Jeg er veldig glad for at regjeringen i nysalderingen av budsjettet for 2022 fant penger til å hjelpe også idrettslag som bruker gass. Jeg håper virkelig at dette videreføres i 2023, og at regjeringen tidlig vil gi klare signaler om at idrettslagene kan forvente denne støtten også til neste år.

Det har nok vært en utfordring for oss alle i årets budsjettbehandling å klare å prioritere det som er viktige formål for oss. Høyre har derfor valgt å kutte i byråkrati for å kunne bruke pengene på det viktigste – å styrke kulturen, idretten og frivilligheten.

For Høyre har det vært viktig å finne muligheter for at mer penger skal kunne gå til gode formål innen idrett og frivillighet. Vi fremmer derfor i dag et forslag om at regjeringen skal påse at en større andel av omsetningen til Norsk Tipping skal gå til formålsmottakerne ved å redusere administrative driftskostnader til reklame, konsulenter og profilering. Norsk Tipping har brukt om lag 450 mill. kr til dette. Det utvidede reklameforbudet for utenlandske spill – både det som har trådt i kraft, og det som vil tre i kraft ved nyttår – vil medføre at Norsk Tipping får et mindre behov for å profilere seg for å gjøre den viktige oppgaven med å lede spillelysten i befolkningen over til ansvarlige og trygge spilltilbud.

Vi i Høyre mener at en reduksjon av Norsk Tippings bruk av penger til dette kan frigjøre så mye som 250 mill. kr til idrett og frivillighet. Disse midlene vil kunne brukes til mange gode tiltak, f.eks. ville det vært mulig å etablere bedre tilskuddsordninger for egenorganisert aktivitet. Man kunne ha videreutviklet gode folkehelsetiltak som Stolpejakten, og man kunne fått etablert en søkbar ordning for møteplasser og arrangementer for gaming og e-sport, som jeg med glede ser at regjeringen er opptatt av og har funnet noe mer penger til på slutten av året. Midlene kunne også lagt til rette for økt utbygging av nærmiljø- og idrettsanlegg i kommunene og økt inkludering i idrettslagene. Andre viktige områder som man kunne ha valgt å styrke gjennom å frigjøre disse midlene, er f.eks. arbeidet mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten, som er et prioritert satsingsområde. Det ville også vært rom for å øke tilskuddene til samfunnsnyttige formål, slik som f.eks. Redningsselskapet, og for å få på plass igjen en gaveforsterkningsordning, som mange savner sterkt.

Norsk Tipping skal ikke bruke mer penger enn nødvendig til reklame, profilering og konsulenter, men vi mener det er viktig at regjeringen er tydelig i sine forventninger om at det økte reklameforbudet mot utenlandske spill må medføre mindre pengebruk til slike formål. Vi håper derfor at partiene i salen her i dag vil kunne støtte dette forslaget.

Jeg vil avslutningsvis ta opp alle de forslagene som Høyre står inne i, og som er innlevert av Høyre.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:59:58]: Da vi vant valget og dannet regjering med Arbeiderpartiet i fjor høst, gledet jeg meg veldig til å sette alle våre planer innenfor kultur, kulturminner og mediefeltet ut i livet – f.eks. å få opp igjen andelen av statsbudsjettet som skulle brukes på kultur, etter at det hadde gått ned under forrige regjering, og å få til et skikkelig godt lokalt og regionalt kulturløft, nesten være litt julenisse. Det aller første vi gjorde, var endelig å gi frivilligheten den gaven de har kjempet for siden 2000-tallet, nemlig full momskompensasjon på varer og tjenester. Så snudde det meste, kraftig. Da vi skulle begynne å lage budsjett for 2023, var det ikke mye julenissetakter. Da var det smalhans som gjaldt – og alt annet enn det å pøse på med penger til nye ordninger, nye tiltak eller nye bygg. Der regjeringer før oss har kunnet bruke oljepenger i ekspansive budsjetter i flere år, tiår faktisk, må det nå kuttes en rekke steder for å finne inndekning til store, nye budsjettviktige satsinger. Det er satsinger som forsvar, beredskap, til flyktninger fra Ukraina, strømstøtte og tiltak for å avhjelpe situasjonen for de hardest rammede i den dyrtiden vi lever i nå – og da på et vis som ikke bidrar til ytterligere inflasjon og prisvekst, og med det stor fare for altfor høy rente, som så å si alle vil bli rammet av, siden Norge er ett av de landene i verden hvor befolkningen har aller mest gjeld. Høy rente vil ramme dem som allerede har minst, mest, både direkte og indirekte, siden kommunene med høy rente vil slite med tjenestetilbudet sitt.

Jeg må si at jeg synes den siste tiden har vært vond – det å se og høre om hvor tøft og hardt veldig mange mennesker har fått det nå som prisene er blitt så høye. Strømprisene har blitt høye, energimarkedet er ute å kjøre, og i det hele tatt er det veldig mye urolighet og frykt med tanke på framtiden, både sikkerhetspolitisk, klimamessig og økonomisk. Da er jeg glad for at regjeringens forlik med SV har gitt et stramt budsjett, som i denne tiden vil gi den nødvendige trygge og økonomiske styringen til det beste for norsk økonomi, familier, bedrifter og for enkeltmennesker. Det er et ansvarlig budsjett, men også omfordelende, med utjevning av sosiale og geografiske forskjeller, med bl.a. en av verdens beste strømstøtteordninger, økt bostøtte, økt barnetrygd og minstepensjon, senkede barnehagepriser, gratis SFO for førsteklassinger, og til neste år for andreklassingene, og en økning i kommunerammen på 2,6 mrd. kr, for å nevne noe.

Vi har, til tross for smalhans, fått til viktige ting for kulturen og frivilligheten også, som det å innfri full momskompensasjon, med en økt bevilgning på 125 mill. kr, og sikre frivilligheten strømstøtte like lenge som husholdningene, med 770 mill. kr i første halvår. Ordningen for tilskudd til inkludering av barn og unge, til lån av utstyr, kontingentkasse, osv., er styrket med 96 mill. kr, og regjeringen har fått på plass en helt ny tilskuddsordning for mangfolds- og inkluderingstiltak, på 200 mill. kr.

Regjeringen er for øvrig i gang med arbeid for å styrke frivillighetssektoren vår, med ny strategi for kulturfrivilligheten, en ny plan for idrettsanleggene våre – etter turneen rundt i landet med innspillsmøter – en dataspillstrategi og en utredning om fritidsklubbene våre.

Regjeringen er opptatt av at det skal være mulig å oppleve kunst og kultur over hele landet, og vi er i gang med det regionale og lokale kulturløftet vårt, bl.a. ved å nærme oss slutten på arbeidet med etableringen av regionale kulturfond, med en utredning av den utrolig viktige kulturelle skolesekken, og for første gang legge fram en offentlig utredning om det kulturuttrykket som flest mulig benytter seg av, utøver eller nyter over hele landet, nemlig musikk.

Vi gjør det vi har sagt at vi skulle: Vi har avviklet ABE-kuttene den forrige regjeringen pinte kulturinstitusjonene våre med de siste årene, noe som er viktig siden også kulturinstitusjonene våre merker dyrtiden godt nå. Underlig er det da i en slik situasjon at Høyre og Venstre i sine alternative budsjetter ønsker å gjeninnføre ABE-kuttene – og ramme kulturinstitusjonene våre enda hardere. Det har vært et mål for oss i arbeidet med det stramme budsjettet for 2023 å skjerme kulturinstitusjonene våre og resten av kulturbudsjettet for kutt, og å sørge for at de får videreført tilskuddene sine. Da har det, som nevnt tidligere, ikke vært særlig rom for noen nye satsinger, ordninger og bygg, som f.eks. en ordning for etablerte scenekunstkompanier, som vi har varslet skal komme, da forrige regjering ikke evnet å få dette på plass. Organisasjonene på feltet hevder at en sånn ordning krever rundt tretti friske millioner, noe årets budsjett ikke har, men det har også vist seg at det er mange forskjellige meninger om hvordan ordningen skal være, og da er det fint med mer tid til å gjøre ordningen så god og treffsikker som mulig. Jeg ser fram til at arbeidet med ordningen ferdigstilles i løpet av neste år.

Ei heller er det rom for å opprette en ny ordning som Musikeralliansen. Jeg er veldig glad for at vi, til tross for stramt budsjett, viderefører de 120 nye stipendhjemlene regjeringen tidligere har fått på plass. Når kunstnermeldingen – som kulturministeren nå jobber med – er klar, vil det bli enda mer søkelys på hvordan kunstnernes kår kan forbedres. Da vil nok både stipendhjemler, økonomiske ordninger og ordninger som SKUDA og en musikerallianse være en del av den meldingen.

I et budsjett hvor det er få som får en ekstra styrking, får likevel Filmfondet 20 nødvendige millioner, og våre filmpolitiske ambisjoner står fast. En viktig del av dette arbeidet er at regjeringen har igangsatt en ekstern analyse av filminsentivordningen for å vurdere behovet for endringer og få fakta på bordet om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av den.

I forliket med SV ble det også rom for å sikre midler til satsingen på Ibsen, i hans fødeby Skien, i forbindelse med 200-årsjubileumet i 2028. Det var bare tiden og veien for å kunne lykkes med å ferdigstille istandsettingen av barndomshjemmet til den store dramatikeren vår på Venstøp og å få på plass en formidlingsarena for Ibsen i det nye biblioteket. Dette kommer til å bli viktig for Skien, Telemark og Norge – og ikke minst for norsk litteratur og scenekunst. Andre tiltak som har hatt en tidskritisk merkelapp på seg, og som har fått tildeling etter forliket, er Det Vestnorske Teateret, Teater Vestland, Troldhaugen og KODE, universell utforming i Bodø bymuseum, Jøssingfjord Vitenmuseum, Doktortjønna på Røros og båten og kulturminnet «Anna Rogde».

Innkjøpsordningen for sakprosa styrkes også med 10 mill. kr, i tråd med regjeringens satsing på litteratur – der vi har startet med ny boklov, fortsetter med leselyststrategien og har styrket skolebibliotekene i årets budsjett.

Før jeg sier noe om de nye styringssignalene for mediepolitikken, ønsker jeg å rette søkelyset på et område som er viktig for meg og for regjeringen, nemlig kulturminner. Budsjettet for 2023 bærer også her preg av smalhans, naturlig nok, slik situasjonen er. Selv om det i denne runden ikke er funnet rom for større økninger og satsinger, er det verdt å merke seg at regjeringen er i gang med flere store, ambisiøse prosjekt på feltet, som ny kulturminnelov, et arbeid med å utrede skatte- og avgiftsinsentiver som kan stimulere private eiere av kulturminner og kulturmiljø, en opptrappingsplan for kulturminnefondet og ikke minst et omfattende arbeid med nye bevaringsstrategier, som er like om hjørnet.

Ellers er jeg glad for at vi, etter et år der angrepene på skeive på ulikt vis dessverre har hatt en negativ utvikling, finner rom til nesten å doble tilskuddene til LHBT+-organisasjonene, med 15 mill. kr. Vi viderefører satsingene til likestillingssentrene, på 12 mill. kr, også i 2023, mens Fremskrittspartiet velger å kutte i alt av likestillingstiltak, noe jeg kan bli helt oppgitt over, sånn verden er nå. Det samme blir jeg av de voldsomme kuttene til Fremskrittspartiet i kulturbudsjettet. Ja, det er ideologi for dem, og jeg ser behovet for å synliggjøre det i budsjettet, men kuttene er useriøse og umulige å gjennomføre, så også de store kuttene innenfor mediepolitikken – og nå går jeg over til den.

I mediemeldingsdelen av budsjettet vi debatterer i dag, legger regjeringen fram forslag til fireårige styringssignaler for NRK, for de direkte mediestøtteordningene, en redegjørelse for tendensen i mediemarkedet, en gjennomgang av de direkte mediestøtteordningene, en vurdering av og forslag til ny NRK-plakat og en redegjørelse for utlysningen av ny avtale om kommersiell allmennkringkasting og tv etter 2023.

Den gode nyheten, som gir stor forutsigbarhet for mediene, er at den direkte mediestøtten og tilskuddet til NRK videreføres, og at dette i den kommende fireårsperioden skal justeres for lønns- og prisvekst. Som senterpartist er veldig glad for at regjeringen understreker viktigheten av at NRK skal ha sterk tilstedeværelse i hele landet, og jeg ser fram til at de nye fylkene får tilbake flere sendeminutter på NRKs flater enn det de dessverre har hatt når de har vært tvangssammenslått med andre fylker. Jeg er også glad for at enda flere av NRKs radiokanaler får krav om 40 pst. norsk musikk. I varslingen om ny kommersiell allmennkringkastingsavtale er regjeringen også tydelig på at man skal sikre at det lages riksdekkende nyhetssendinger utenfor Oslo-området, noe som er av stor betydning for mediemangfoldet vårt. Det er også pressestøtten, og den økes i budsjettet for 2023, til over 488 mill. kr.

Dette er viktige støtteordninger som bidrar til at vi har flere og mer ulike redaktørstyrte medier av god kvalitet med tillit i befolkningen, noe som blir ekstremt viktig framover for demokratiet vårt. Ikke minst legger pressestøtten til rette for de mindre lokalmediene våre. Ved siden av være demokratifremmende, betyr disse også utrolig mye for lokalsamfunnene, på veldig mange plan, noe som for øvrig har blitt ytterligere forsterket ved nylig vedtatte endringer i produksjonstilskuddet og innovasjons- og utviklingstilskuddet. I sistnevnte har man økt støtteintensiteten til prosjekter som retter seg mot små og lokale nyhets- og aktualitetsmedier. Framover vil også de små lokalavisene, med minst 450 i abonnementsantall, få ta del i produksjonsstøtten. Dette er to grep som lokalavisene har uttrykt at de er veldig glad for.

Lokalradioene jubler også etter at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i budsjettbehandlingen sørget for at disse ikke trenger ny konsesjonsrunde for å få sende på FM-nettet, etter at vi har forlenget muligheten til å sende på FM fram til 2031.

Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV på Stortinget har også tydeliggjort at vi ser fram til en gjennomgang av konsekvensene for de redaktørstyrte mediene, etter at den lite treffsikre ordningen med momsfritak for elektroniske nyhetstjenester nå blir avviklet. Det blir viktig for oss å se nærmere på de mer utilsiktede konsekvenser for enkelte medier, som TV 2.

Å være ansvarlig for å sikre folk trygghet, og med det også gjøre grep i budsjettet som smerter for enkelte, er krevende, men det må til. Jeg er stolt av det budsjettet landet får for 2023; det er et budsjett som gjør sitt for å stagge prisveksten så den ikke kommer ut av kontroll, samtidig som det er sosialt og geografisk utjevnende. Til tross for smalhans gir det absolutt mye god politikk og styrkinger for kulturfeltet, frivilligheten og idretten, for kulturminnene våre og for mediesektoren.

Til slutt vil jeg si at de løse forslagene som er lagt fram i dag, kommer vi ikke til å støtte.

Morten Wold (FrP) [10:22:23]: La meg bare aller først si at jeg kommer fra innbytterbenken i min kulturkomitékollegas fravær i dag, så det er altså ikke dette området jeg til daglig arbeider med i Stortinget.

Årene som har gått, året som vi er inne i, og neste år har alle sammen vist seg å være – og vil også bli – utfordrende for folk. De siste to årene har vi alle sammen måttet leve med koronapandemien, med alle de følger den har påført oss. I år har det også brutt ut en brutal krig på vårt eget kontinent, hvor den aggressive part er et av våre naboland. Krigen har ført til enorme lidelser for folk i Ukraina, og har direkte og indirekte påvirket våre liv også her.

Folk opplever nå sterkt økte renter, høyere strømpris for alle husholdninger og virksomheter, prisvekst på mat og dagligvarer, dyrere drivstoff og skatteskjerpelser i mangemilliardklassen. Alt dette slår inn i folks hverdag. Folk får dårligere råd. Flere familier enn noen gang gruer seg til jul. Frivillige lag og organisasjoner sliter med de høye strømprisene og klarer ikke å holde aktiviteten oppe til tross for at behovet er større enn noensinne. Idrettshaller stenger. Barn og unge mister sine fritidstilbud og i noen tilfeller sitt sosiale nettverk når de ikke lenger møtes.

I denne situasjonen skulle man kanskje tro at regjeringen gjorde hva den kunne for frivillige lag og organisasjoner. Man skulle tro at det var på tide å bli flinkere til å prioritere ned tiltak som ikke er like nødvendige, og som ikke bidrar til bedre tider. I stedet ser vi en «business as usual»-holdning, med enkel klatting på budsjettet.

Fremskrittspartiet har foreslått store endringer i budsjettet. Vårt totale budsjett ville hjulpet mange, mange flere enn det regjeringens budsjett gjør.

Hva har så dette å si for Fremskrittspartiets prioriteringer på kulturbudsjettet? Vi er mest opptatt av helheten og er derfor ikke villige til å fortsette de høye offentlige utgifter til en del kulturformål. NRK burde ikke være en offentlig finansiert konkurrent til de kommersielle mediehusene. Mens de andre partiene forsøker å overgå hverandre med hilsen hjem til alskens offentlig støttede kulturformål, mener vi at det er mye bedre å satse på andre ting.

Fremskrittspartiet vil at momskompensasjonen til frivilligheten skal rettighetsfestes. Det er et mål vi har jobbet for i nesten tjue år. Endelig er målet i sikte, og frivillige lag og organisasjoner kan ha en mye større forutsigbarhet. Fremskrittspartiet vil også at helt klart næringsvennlige ordninger skal rettighetsfestes. Et flott eksempel er insentivordningen for utenlandske filmproduksjoner. Hvis den kan gjøres forutsigbar, vil det skape store positive ringvirkninger i form av arbeidsplasser og omsetning.

Så noen ord om de mediepolitiske styringssignalene. Som kjent har Fremskrittspartiet noen andre tanker om deler av mediepolitikken enn flertallet i denne sal. For oss er mediepolitikken overmoden for en modernisering og liberalisering. Deler av Medie-Norge er allerede et godt fungerende marked, mens andre deler henger igjen i tidligere tiders gjennomregulerte og statsstyrte planøkonomi. Det viktigste her er NRKs særstilling som statsfinansiert mediehus.

Fremskrittspartiet mener at det burde gjennomføres en ny debatt om NRKs samfunnsoppdrag. For det første er det mye i samfunnsoppdraget som ikke lenger burde være der. Det er rett og slett slik at den teknologiske og markedsmessige utviklingen har ført til at veldig mye av oppdraget dekkes fint av andre kilder. For eksempel er det i dag ikke vanskelig å få tilgang til norsk musikk.

For de deler av samfunnsoppdraget som fortsatt ikke kan dekkes fullverdig i et liberalisert marked, bør det ikke være slik at kun en statlig finansiert mastodont kan levere innholdet. Man kan godt se for seg at det meste av NRKs innhold kan settes ut på anbud, eventuelt med omvendt auksjon. På den måten kan dagens NRK reduseres til et innkjøpskontor, som påser at resten av samfunnsoppdraget dekkes av ulike tilbydere. Når det er sagt, produserer NRK veldig mange flotte programmer og er en solid og god medieaktør i det norske samfunn.

Når det gjelder andre deler av mediepolitikken, er det viktig for Fremskrittspartiet å signalisere at markedsaktørene selvsagt bør få forutsigbare rammebetingelser, i hvert fall i den utstrekning som det offentlige kan stå inne for. Samtidig betyr det ikke at staten skal låse seg til hvor mye f.eks. statsstøtten skal være i flere år fremover. Når praktisk talt alle andre poster på statsbudsjettet vedtas år for år, kan ikke mediesektoren forvente mer forutsigbarhet enn andre.

En liten hjertesak for meg er lokalradioene. Jeg er glad for at en samlet komité vil forlenge FM-konsesjonene. Som man kanskje husker, var Fremskrittspartiet den aller ivrigste forkjemperen for å bevare FM-nettet ved innføringen av DAB, og vi kjempet en hard kamp for nærradioenes fortsatte eksistens. Det gjør vi fortsatt. Derfor er vi glad for denne forlengelsen. Jeg ser at posisjonspartiene har forsøkt å skape et inntrykk av at det kun er de som har bidratt til at man nå sikrer forlengede konsesjoner. Det føler jeg vel er litt urent politisk trav og utsalg av politiske saker som alle partier bør holde seg for gode for når komiteen er samlet omkring dette ønsket.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet er en del av. Jeg vil også gi uttrykk for at vi ønsker å støtte Høyres løse forslag nr. 17, som er fremlagt i dag.

Kathy Lie (SV) [10:37:21]: Det var godt å få varmet opp med en replikk til Fremskrittspartiet.

Et rikt og mangfoldig kulturliv der alle har mulighet til å delta, krever at vi støtter dem som lager og formidler kunst og kultur og gjør kunst og kultur mer tilgjengelig der folk bor. I SVs alternative budsjett starter vi opptrappingen for å oppfylle løftet om at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kultur.

Frivilligheten og idretten er blant fellesskapets grunnsteiner. Et viktig tiltak for å sikre dem er å gjøre momskompensasjonen regelstyrt og innføre en rekke virkemidler for å bedre tilgangen på treningsarealer og øvingsrom. Vi mener den lokale frivilligheten må styrkes og sikres forutsigbarhet.

I SVs alternative statsbudsjett styrker vi Kulturfondet, Norsk filmfond og Fond for lyd og bilde, så vi styrker det frie feltet. Vi prioriterer bibliotekene, kulturskolene og fritidsklubbene, som viktige arenaer i den kulturelle grunnmuren.

En forutsetning for et rikt kulturliv er en anstendig kunstnerøkonomi. Derfor foreslo vi flere nye stipendhjemler, styrking av vederlagsordningene og å gjøre ordningen for utstillingshonorar fast og utvide den. Vi foreslo en økt satsing på Skuespiller- og danseralliansen, og vi foreslo midler til å starte opp Musikeralliansen, som nå er ferdig utredet og helt gryteklar. Vi foreslo også en større økning i pressestøtten og en videreføring av momsfritaket for elektroniske nyhetsmedier.

I en tid med et stramt budsjett har det ikke vært mulig å få til det nødvendige løftet for alle disse ordningene, men jeg vil si at mange deler av kulturbudsjettet er vinnere i år. Vi visste at det ville bli lite rom for de store investeringene og de store satsingene. Jeg har likevel ved flere anledninger tatt til orde for at kulturen er spesielt viktig for oss i krevende tider – når vi trenger å samles og oppleve, når vi trenger mening og impulser, når vi trenger å skape.

I budsjettforhandlingene med regjeringen vil jeg spesielt trekke fram at vi ble enige om å styrke innkjøpsordningen for sakprosa med 10 mill. kr. Det er et felt som har vært underfinansiert lenge, og vi har tidligere vært enig med kulturministeren om at behovet er enda større. Denne bevilgningen er en god start på en opptrapping til de 25 millionene vi foreslo i vårt budsjett. Det skrives mye god sakprosa, og nå vil flere få tilgang til disse bøkene i hele landet. Det er også viktig for forfatterøkonomien.

I finansdebatten nevnte jeg de mange mindre, men viktige prosjektene og tilskuddene som vi fikk gjennomslag for i budsjettforliket. Disse bevilgningene kan synes små hver for seg, men når man ser hvilken betydning det har for kulturen rundt om i hele Norge, er jeg oppriktig glad og stolt over å kunne bidra til så mye glede. Nå kan «Anna Rogde» seile med ungdom som trenger noe annet enn et klasserom, Bymuseet i Bodø kan bli universelt utformet så alle kan besøke det, og folk i Hallingdal kan nyte opera i en vinterisolert og tilrettelagt låve hele året.

Vi har også blitt enige om en satsing på Ibsen 2028 i Skien, Kode museer i Bergen, Jøssingfjorden Vitenmuseum i Rogaland, Doktortjønna friluftspark i Trøndelag og Samovarteateret i Finnmark.

I dette budsjettforliket styrker vi også formidlingen av nynorsk scenekunst med Teater Vestland og Det Vestnorske Teateret. Det betyr mye for satsing på godt teater på nynorsk.

I SVs alternative statsbudsjett foreslo vi en økning til kultur og idrett og frivillighet på 638 mill. kr, nettopp fordi vi mener kulturen er så viktig, og fordi vi mener det er viktig med et skikkelig løft etter at mye av kulturen har lidd under pandemien og ikke har klart å hente seg inn helt ennå. Vi ser også at den frivillige sektoren fortsatt sliter med å komme seg opp på nivået fra før pandemien.

I en tid hvor den ene krisen avløser den andre, er det utfordrende å sette kultur og frivillighet først, men vi vet det betyr så mye for mange menneskers livskvalitet og mening med livet. Det betyr mye for det skapende mennesket. Dessuten er det mange menneskers levebrød.

Jeg vet fra tidligere at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i opposisjon var enige om veldig mye på kulturfeltet, og at vi sammen ønsket å løfte kultursektoren opp til 1 pst.-målet. Jeg tror ikke vi plutselig har blitt veldig uenige. Derfor håper jeg det kommer en tid hvor de store satsingene igjen blir mulig å få gjennomslag for, for kultur har en verdi i seg selv, og det er viktig at kultur av god kvalitet kan oppleves av alle i hele landet. Det mener jeg at SVs alternative budsjett svarer godt på, og jeg håper at vi kan jobbe videre for å bli enige, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sammen, om å styrke kulturbudsjettet videre i årene som kommer.

Så skal jeg si litt om mediepolitiske styringssignaler. En fri og uavhengig presse er viktigere enn noen gang. I en urolig verden med store, kritiske hendelser er det viktig med tilstedeværende presse, som kan ta tak i de store sakene og gi oss nyheter av god kvalitet. Her er de frie, redaktørstyrte mediene særdeles viktig, og jeg er derfor glad for at vi har en retning i styringssignalene som styrker dette feltet. Det er også viktig som en motvekt til de store teknologigigantene, som opererer på sosiale medier med mye informasjon som ikke er etterprøvbar.

I mediebildet vil jeg også framheve NRKs viktige rolle som allmennkringkaster. Jeg er fornøyd med at Medietilsynets rapport viser at NRK nettopp oppfyller allmennkringkasteroppdraget og er med på å sikre mediemangfoldet i Norge. I den sammenheng er det viktig å framheve også at NRKs regionkontorer gir god tilstedeværelse i hele landet.

Jeg er glad for at kravet til NRKs norskandel er skjerpet og utvidet til å gjelde flere kanaler, men jeg er nok av den oppfatning at det burde gjelde alle kanalene. Siden det i lang tid også har vært lagt til rette for en kommersiell allmennkringkaster på tv, er jeg fornøyd med at det kompenseres for at den lokaliseres utenfor Oslo, og at det kompenseres for distribusjon av nyheter og innhold for barn og unge og produksjon av norsk drama.

Da regjeringen la fram sitt budsjettforslag i høst, kom det som et sjokk på mange i mediebransjen at regjeringen foreslo å avvikle momsfritaket for elektroniske nyhetsmedier. Mediebransjen ga uttrykk for at dette ville ramme innovasjon og digital utvikling både regionalt og lokalt, og at momsfritak hadde gjort det mulig å skape flere nyhetssendinger med levende lyd og bilder for å tilpasse seg nye og yngre kundegrupper.

Så har det også vært diskusjoner om moms på avveie blant mange tv-distributører og strømmetjenester. De som omsetter nyhetskanaler, har tjent på dette ved å inkludere nyhetskanaler i sports- og underholdningspakker som selges til forbrukerne. Det er klart at deler av momsfritaket har blitt benyttet til noe som ikke var formålet med å innføre det. Likevel ser vi at dette får store konsekvenser for bl.a. TV 2 som en viktig allmennkringkaster. I SVs alternative budsjett foreslo vi å reversere hele kuttet. Det fikk vi ikke gjennomslag for, men vi er glad for at vi har fått til et verbalforslag hvor vi ber regjeringen vurdere innretningen knyttet til momsplikten og konsekvensene for de redaktørstyrte mediene, og vurdere tiltak for å sikre at lokal- og regionaviser ikke får begrensninger i muligheten til produksjon av video og lyd på grunn av momsendringene. Det har blitt presisert at momsfritaket fortsatt gjelder for alle aviser, også de nettbaserte, og det er viktig for mange lokalaviser.

Jeg er glad for at det foreslås tiltak for å styrke lokalmediene, og særlig er jeg glad for at vi fikk til en flertallsmerknad om å forlenge FM-konsesjonene uten ny konkurranseutlysning fram til 2031. Det er viktig for at lokalradioene skal kunne ha forutsigbarhet og kunne bruke kreftene sine på digital transformasjon framfor mye arbeid med konkurransegrunnlaget. Det har allerede vært satset mye på digitalisering, og vi har vært redd for at usikkerhet om man får forlenget konsesjon, ville føre til at mye av dette arbeidet ville gått tapt.

De fireårige styringssignalene er en helt ny måte å jobbe langsiktig med mediepolitikk på, og jeg håper at dette svarer til medienes ønske om mer forutsigbarhet.

Hege Bae Nyholt (R) [10:56:53]: Rødts alternative statsbudsjett reflekterer krisetiden vi står i, og har undertittelen Rettferdighet og trygghet: Ta tilbake kontrollen.

Etterdønningene av pandemien overlapper med den pågående priskrisen og gjør vilkårene spesielt tøffe for mange kulturarbeidere. Rødt mener og har ment i mange år, også før pandemien og priskrisen, at kulturbudsjettene våre i større grad må søke å gi flere i kultursektoren den tryggheten og kontrollen over eget liv som ligger i fast inntekt. Derfor foreslår vi i år igjen å etablere flere arbeidsstipender, statsstipender og langvarige stipender for kunstnere. Vi foreslår også å øke satsen på stipendet med 15 000 kr per år, øke bevilgningen til utstillingshonorar og tilskuddsordninger, bevilge penger til opprettelse av kunstnerallianse og ekstraordinære bevilgninger til det frie scenekunstfeltet for å opprettholde aktiviteten etter koronaen.

Situasjonen vi står i i år, etter at Russland invaderte Ukraina, pålegger oss et ekstraordinært ansvar, for blant den pågående krigens mange ofre finner vi viktige formidlere av kunst og kultur som har måttet legge ned sitt virke, enten for faktisk å flykte eller av redsel for represalier fra myndighetene. Det å tilrettelegge for at mennesker som er på flukt eller er underlagt sensur, kan fortsette å utøve, er et internasjonalt ansvar. Residensordningen er ett av flere virkemidler vi har i verktøykassen. Det er for meg helt uforståelig at man verken i forslaget fra regjeringen eller i budsjettenigheten med SV har funnet midler til å styrke ordningen, til å etablere trygge omgivelser for flyktende kulturarbeidere og kunstnere. Rødt vil styrke residensordningen og med det bistå opposisjonelle i Russland og kunstnere fra Ukraina i den formidable oppgaven det er å bidra til sine samfunns kollektive hukommelse også i krigstid.

Rødt tror på å gi unge utøvere muligheten til å utvikle eierskap og tillit fra tidlig alder og foreslår en egen tilskuddsordning til ungdomsstyrte kulturprosjekter. Vi foreslår makspris på kulturskolen og styrker Den kulturelle skolesekken.

Rødt løfter bibliotekene. Ingen andre institusjoner er så konstante, så inkluderende, så samlende og så opplysende som det bibliotekene er. Vi løfter skolebibliotekene i utdanningsbudsjettet og finansierer årlig forsyning av barne- og ungdomslitteratur til 500 biblioteker over hele landet. Dette mener vi også er et viktig tiltak i priskrisetider. Sammen med fritidstilbudene som frivilligheten produserer, er bibliotekene svært viktige lavterskelmøteplasser. Det å bygge ut bibliotekene og frivilligheten er å bygge ut fellesskapet.

Hege Bae Nyholt (R) [11:00:02]: Det skal jeg sikkert.

Statsråd Anette Trettebergstuen [11:00:25]: Regjeringens mål er et samfunn der alle skal ha like muligheter, uansett hvem man er, hvor man bor, hva slags bakgrunn man har, eller størrelsen på lommeboka. Vi jobber hver dag for et samfunn med mindre forskjeller mellom folk og for en mer rettferdig fordeling.

Det gjelder også i kulturpolitikken. Vi har et klart mål om å gjennomføre et nytt kulturløft, der særlig den lokale og regionale kulturen skal styrkes, og vi er allerede i gang med mye av arbeidet. Vi jobber for å senke tersklene for deltakelse. Vi vil ha flere med. Vi vil at kunstnere skal ha rettigheter og vilkår på lik linje med andre arbeidsfolk. Vi fører også en mer offensiv likestillingspolitikk. Alle skal ha samme muligheter, samme frihet og samme trygghet til å leve et godt, selvstendig liv.

Det siste året har vært svært krevende for veldig mange. Vi har gått fra pandemi til krig, og det slår selvsagt også inn når vi skal lage statsbudsjett, men selv nå, med et stramt statsbudsjett, er jeg glad for at kulturbudsjettet tross alt har kommet godt ut. Vi har klart, og vi har prioritert, å skjerme de brede ordningene for kutt, og vi har gjort noen tydelige prioriteringer i et stramt budsjettår.

Først og fremst jobber vi for å sikre alle lik tilgang på kunst og kultur. Det er ekstra viktig at barn og unge skal ha like muligheter til å delta i idrett og fritidsaktiviteter. Her er det helt avgjørende at vi legger til rette for frivilligheten, og det prioriterer vi. I fjor sikret vi full momskompensasjon for frivillige organisasjoner. Det samme gjør vi i år. I 2023-budsjettet er bevilgningen til momskompensasjonsordningen økt med 125 mill. kr. Til sammen er ordningen styrket med 275 mill. kr fra Solberg-regjeringens siste forslag i fjor, da den ikke var full. I tillegg har vi sikret frivilligheten strømstøtte. Alt dette bidrar til å holde aktiviteten oppe og deltakeravgiftene nede i krevende tider.

Kulturinstitusjonene våre – teatrene som der ute i regionene turnerer og gir folk opplevelser av høy kvalitet, museene som er så fantastisk viktige, alle som sørger for å formidle kunst og kultur av høy kvalitet ut til alle i landet – er viktige. Derfor har vi nå avviklet ABE-kuttet som den forrige regjeringen innførte, og vi har videreført tilskuddene til institusjonene til neste år, uten kutt. Til sammen har vi lagt inn 120 nye kunstnerstipender siden vi kom i regjering, og i et ellers stramt budsjett prioriterer vi å videreføre alle disse.

Regjeringen har som mål at kulturfolk skal behandles som arbeidsfolk, og vi må forsterke og forbedre det sosiale sikkerhetsnettet for kunstnere og kulturarbeidere. Bak enhver konsert, utstilling, tekst eller forestilling er det folk som også henter i barnehagen, betaler strømregningen sin og gjør sitt for å få endene til å møtes. Kunstnere og kulturarbeidere skal ha rimelig betaling, som alle andre. I kunstnermeldingen, som vi nå jobber med, og som er varslet at snart kommer, skal vi gjennomgå hele kunstnerøkonomien.

Norsk film er virkelig inne i en gullalder. Da er det viktig at også vi følger opp og satser, og det gjør vi. Vi har økt støtten til Filmfondet med 20 mill. kr for neste år. Samlet har vi da på ett år, siden vi tiltrådte, styrket feltet med 35 mill. kr til fondet. Vi har endelig fått lagt ut medfinansieringsforslaget på høring, og insentivordningen er endelig under evaluering.

Vi jobber for at Norge skal være et tryggere og mer likestilt og inkluderende samfunn. Vi styrker tilskuddene til LHBT+-organisasjonene med 15 mill. kr i neste års budsjett. Det er nær en fordobling av den totale støtten, og behovet for økt støtte på dette området har blitt ekstra synlig etter terrorangrepet i Oslo natt til 25. juni i år. Jeg håper alle har fått opp øynene for den frykten som veldig mange skeive må gå rundt og føle på hver eneste dag.

Vi fører en offensiv likestillingspolitikk. Fortsatt er det sånn at menn tjener mest. Kvinner er mer utsatt for vold og negativ sosial kontroll. Menn er i flertall i styrerom og i lederstillinger. Her har det gått for sakte framover. Nå setter vi tempo på likestillingsarbeidet. I inneværende års budsjett styrket vi organisasjonene som jobber med likestilling og de regionale likestillingssentrene – nesten en dobling av innsatsen på flere felter. Den innsatsen og satsingen viderefører vi. Det er enormt viktig å gjøre dem som hver eneste dag – der ute hvor folk jobber og bor – jobber med å endre holdninger, jobber med å kurse og jobber med kampanjer, i stand til å gjøre mer.

Jeg er glad for at vi gjennom budsjettforliket med SV har fått på plass ytterligere styrkinger på både museums- og scenekunstområdet, i tillegg til at vi bl.a. forsterker innkjøpsordningen for sakprosa. Det er et enormt viktig mål for oss, og det passer godt i hop med våre ambisjoner på litteraturfeltet, ikke minst den nye bokloven, som straks legges fram.

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt arbeid og et godt samarbeid og samtidig varsle at jeg vil komme tilbake til mediepolitikken, som vi også diskuterer her i dag, i et eget innlegg.

Marte Eide Klovning (A) [11:18:55]: I en tid preget av krig og energikrise i Europa, kraftig prisvekst og økte forskjeller har budsjettflertallet lagt fram et stramt, men omfordelende og rettferdig budsjett. Selv i et stramt budsjett skjermer vi de store områdene, og vi finner rom for å løfte noen viktige satsingsområder.

En av våre hovedprioriteringer er styrking av litteratur og leselysttiltak. Vi har over flere år dessverre sett en negativ utvikling i interessen for bøker. Vi leser færre bøker, og noen leser ikke i det hele tatt. Det kan bl.a. forklares med at de visuelle mediene har overtatt, men vi har flere utfordringer å ta tak i enn det.

Ipsos' leseundersøkelse for barn og unge viste at 32 pst. av gutter mellom 16 og 19 år ikke leste en eneste bok i 2021. PISA-undersøkelsen viser f.eks. at 61 pst. av guttene aldri leser for fornøyelsens skyld. Eldre barn leser mindre enn yngre, og gutter leser mindre enn jenter. Dette kan jeg som forelder til tre gutter i alderen seks til tolv år bekrefte, for lesegleden for de to eldste har allerede begynt å avta. Lesegleden var stor da de var små, men har avtatt etter hvert som vi som foreldre leser mindre for dem – fordi vi forventer at de skal lese selv. Det kan ses i sammenheng med at de opplevde det å lære å lese som vanskelig og mistet motet allerede i 1. klasse. Dette er dessverre ikke unikt for meg og mine barn. Foreldre leser mindre for ungene sine. PISA-undersøkelsen viser en nedgang i leseferdigheter og endret lesemønster hos norske elever. Dette krever tiltak og arbeid over tid for å snu.

Vi løser ikke alt i dette budsjettet, men vi tar flere grep for å styrke arbeidet. Blant annet styrker vi ordningen med tilskudd til skolebibliotek via Kunnskapsdepartementet med totalt 25 mill. kr. Tilskuddet skal, sammen med en bedre kommuneøkonomi, bidra til at skolebibliotekene kan være en arena for leseglede, bidra til å styrke arbeidet med lesestimulering, og skape en inkluderende arena som tar hensyn til de ulike forutsetningene som barn og unge har. Vi ønsker å rette en særlig innsats mot skolebibliotek i levekårsutsatte områder.

I tillegg satser vi på litteratur og leselysttiltak, og i den sammenheng er formidlerrollen svært viktig, spesielt for hvordan vi kan bidra til å øke leselysten til gutter. Derfor er jeg glad for at vi nå gir 10,6 mill. kr mer til leselysttiltak, hvorav én million går til Foreningen !les, som bl.a. jobber med formidling av litteratur, uansett lesenivå, og én million til Leser søker bok, som har som mål at alle, uansett leseferdighet, skal få tilgang til gode leseopplevelser.

Vi er i gang med planleggingen av en leselyststrategi, og vi har forslag om ny boklov ute på høring for å sikre tilgang til god litteratur til samme pris over hele landet. Derfor er jeg glad for at det er vi som styrer landet, for det å gjøre bøker dyrere, som Høyre foreslår, er ikke noe som vil bidra positivt til å gi flere lesere. Tvert imot vil det kunne bety at færre har råd til å kjøpe bøker. En slik endring vil også kunne gi ringvirkninger inn i den totale økonomien til forfattere og forlag, som kan bety at det vil bli et mindre mangfold av bøker som faktisk blir skrevet.

Vi må snu måten vi snakker om bøker på – at en må kunne lese for å komme seg opp og fram i livet – eller som forfatteren Arne Svingen skrev i Aftenposten for noen uker siden: Vi må slutte å presentere bøker som noe sunt og bra for deg, på linje med tran. Vi må fokusere på det fine med bøker og hva det kan gi den enkelte: den gode opplevelsen og gleden ved å utvikle fantasien med å lage helt egne bilder i hodet av det du leser. Sist, men ikke minst bidrar lesing til sosial utjevning, og det styrker lokaldemokratiet.

Tage Pettersen (H) [11:23:22]: Den spente og alvorlige politiske situasjonen i verden og Europa understreker viktigheten av at vi som samfunn tar vare på vår kultur og vår historie. Kulturen gir oss fellesskap som binder oss sammen, og den skaper en felles historie og felles verdier.

De siste månedene har jeg ofte sitert den tidligere italienske statsministeren, Matteo Renzi, som etter terroren i Paris i 2015 varslet strakstiltak for 2 mrd. euro – halvparten til sikring og en like stor del til å gi ungdom tilgang til teater, museum, konserter og litteratur. Hans ord bør på mange måter være enhver kulturpolitikers ord: Alle pengene vi setter av til sikkerhet, vil bli en investering om vi husker hva vi forsvarer: identiteten vår – satt sammen av pluralisme, dialog og toleranse.

Det er noen tydelige forskjeller på kulturpolitikken til regjeringspartiene og Høyre. Den aller største handler om politisk styring og vilje til å slippe fram privat kapital for å sikre at kulturen får flere ben å stå på. Det framstår for meg som merkelig at man gjennomgående kan mene at private penger, private næringer og privat engasjement er så skummelt. Et godt eksempel på dette er gaveforsterkningsordningen, som ble avviklet, som noe av det første regjeringen tok tak i. Begrunnelsen var at private penger ikke skulle styre kulturpolitikken. De i snitt 80 mill. offentlige kronene som kom inn i spleiselaget hvert år, ville man ha politisk styring med. Her ønsker man i samme manøver både å strupe insitamentet for å skaffe private penger og sørge for å frata kulturfeltet styringen over 80 mill. frie offentlige kroner og legge dem under politisk styring og kontroll.

Gaveforsterkningsordningen er noe av det vi ønsker å gjeninnføre når vi nå ber statsråden om å instruere Norsk Tipping til å slanke sine administrative kostnader for å øke overskuddet og tilbakebetalingen til formålsmottakerne. I tillegg strammer regjeringen nå til i inntektsarbeidet, gjennom bingobransjen, flere av lotteriene og skattefradraget, for å nevne noe. I sum dreier dette seg om flere hundre millioner kroner som den samme regjeringen aldri kommer til å kompensere med tilsvarende penger over statsbudsjettet. Konsekvensen er færre kroner inn i sektoren og mer politisk styring.

Den økonomiske situasjonen til det frie scenekunstfeltet er alvorlig. Tall fra Danse- og teatersentrum viser en nedgang på 41 pst. i internasjonal etterspørsel av norsk scenekunst i 2022 sammenlignet med 2019. En styrking av norsk scenekunst vil bidra til sterkere kulturinstitusjoner, økt mangfold, og at den norske kulturarven sikres. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett å innføre en søkbar ordning for etablerte scenekunstkompanier. Nå er det, som jeg også var inne på i replikkordskiftet, tid for handling.

Leselyst er prisverdig viet mye plass det siste året. Vi vet at gutter leser minst, og vi vet at de med dårligst økonomi kjøper færrest bøker. Høyre har to svar for å møte dette. For det første gir vi barnefamiliene bedre økonomi gjennom økt barnetrygd og reduksjon av skattene for dem med lave inntekter. Det andre er å styrke innkjøpsordningen, som vi vet er den viktigste ordningen for den langsiktige utviklingen av litteratur i Norge, med 50 mill. kr.

På inndekningssiden har Høyre som et tydelig mål å redusere byråkrati og sløsing med ressurser. Vi vil effektivisere og forenkle kulturbyråkratiet, slik at mer av midlene kan gå til nettopp kultur, idrett og frivillighet. Dette gjenspeiles konkret i budsjettet vårt, men også gjennom at vi tar initiativ til debatter om virkemiddelapparatet, som f.eks. Kulturdirektoratet og Kulturfondet.

Ytringsfrihetskommisjonen, nedsatt av regjeringen Solberg, leverte i august sin utredning En åpen og opplyst offentlig samtale. I Norge hegner vi om ytringsfriheten, som er avgjørende for vår demokratiske beredskap. Jeg har merket meg at kommisjonen ser tendenser til at ytringsrommet i deler av kulturfeltet kan være for trangt, og Fritt Ords undersøkelse «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» fra 2020 peker på at 34 pst. av kunstnere er redd for å ytre seg kritisk i debatter på grunn av mulige konsekvenser for tildeling av støtte. Dette må vi ta på alvor.

Det er første gang Stortinget inviteres til en debatt om de mediepolitiske styringssignalene etter at vi vedtok denne ordningen i forrige periode. Jeg tenker allerede nå at det vil være lurt å evaluere prosessen. For Høyres del vil jeg f.eks. være tydelig på at endringsforslagene i produksjonstilskuddet burde vært tatt inn som en del i meldingsdelen. Dette er en veldig viktig innretning det er mange meninger om, som vi også har sett i departementets høringsrunde. I 2026 bør dette arbeidet startes opp tidligere.

De minste mediene har hatt en negativ inntektsutvikling. Det er i denne gruppen en finner flest uavhengige aviser i mindre lokalsamfunn landet rundt. Derfor er det viktig å sikre at det løftet de minste mediene fikk i produksjonstilskuddet under Solberg-regjeringen, blir styrket ytterligere. I kulturministerens redegjørelse til Stortinget i april i år sa hun:

«Medier er en forutsetning for ytringsfrihet og for demokrati. Regjeringens mål er å sikre sterke norske medier og å legge til rette for at alle grupper i samfunnet har tilgang til et godt medietilbud.»

Jeg er helt enig med henne i det. Mediebransjen selv peker på utfordringer med å sørge for nødvendig kompetanse i mediehusene. Derfor vil det være naturlig at regjeringen styrker fokuset på kompetansebygging. Dette kan f.eks. gjøres gjennom økt støtte til miljøer som Institutt for journalistikk og Senter for undersøkende journalistikk, og som en mulig del av en utvidet innovasjons- og utviklingstilskuddsordning.

Et område som ikke er adressert i styringssignalene, er behovet for å utrede en varig, solid støtteordning for norske tidsskrift. Dette utredningsarbeidet bør være bredt og også inkludere å se på Kulturrådets tidsskrift- og kritikerordning. Målet må være en bærekraftig og forutsigbar ordning som også sikrer et mangfold av kvalitetstidsskrift.

I et demokratiperspektiv er det viktig at alle grupper i samfunnet har informasjon, slik at de kan delta i en faktabasert samfunnsdebatt. Med dette bakteppet bør regjeringen, i dialog med mediebransjen, utrede ordninger som stimulerer til at mediene i større grad når de unge. Her vil jeg vise til innspillet fra Norsk Journalistlag, der de oppfordrer til å utrede et tilbud for å sikre uavhengig redaktørstyrt journalistikk til unge borgere.

Lokalradioen er også en viktig mediekanal ut i mange lokalsamfunn. Jeg vil derfor også vise til Medietilsynets konklusjon om at det bør opprettes en ny driftsstøtteordning for lokalradio med egne redaksjonelt ansatte. Formålet her må være å styrke den løpende journalistiske produksjonen av nyheter, aktualitet og samfunnsdebatt ute i lokalradioene. Jeg er glad for at regjeringspartiene nå sier ja til forlengelse av FM-konsesjonen for lokalradioer fram til 2031, og resultatet er at et enstemmig storting nå støtter en forlengelse i stedet for å gjennomføre ny konsesjonsrunde i 2026.

Styringssignalene som gjelder NRK, stiller vi oss bak, men Høyre vil signalisere støtte til høringsinstansene som har spilt inn at NRKs ansvar for norsk musikk bør økes ved at kravet om minst 40 pst. norsk musikk så raskt som mulig utvides til å gjelde alle NRKs radiokanaler.

Kommersiell allmennkringkaster er også temaet i denne meldingsdelen. I den anledning mener Høyre at man må vurdere kompensasjonen for nyhetsproduksjon i avtalen. Denne bør ikke begrenses kun til produksjon for lineær tv. Man bør også legge inn en komponent for ikke-lineær nyhetsproduksjon. Det sentrale her må være hvordan dette virker inn på mediemarkedet totalt sett, og ikke minst hvilke målgrupper man når ut til.

Avslutningsvis må jeg ta tak i regjeringens overraskende grep med å oppheve momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester. I dag rammer dette primært ett norsk mediehus, men samtidig er en samlet bransje tydelig på at dette stikker kjepper i absolutt alle hjulene for innovasjon og morgendagens løsninger for en hel bransje. For Høyres del er vi tydelige på at regjeringen må utrede mulighetene for å avgrense fritaket for elektroniske nyhetstjenester med sikte på å gjeninnføre dette for norske redaktørstyrte medier og komme tilbake til Stortinget senest i revidert budsjett våren 2023. Det var også begrunnelsen for at vi sluttet opp om det verbalforslaget som ble fremmet i Stortinget tidligere i desember.

Margrethe Haarr (Sp) [11:32:11]: Senterpartiet ønsker å legge til rette for levende lokalsamfunn fylt med meningsfylte aktiviteter og opplevelser, et inkluderende og mangfoldig tilbud over hele landet. Det er et ønske vi heldigvis deler med Arbeiderpartiet, og som vi gjennom ambisjonene i Hurdalsplattformen viser at er en viktig satsing for denne regjeringen.

Frivilligheten er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Frivilligheten skaper lokalt engasjement, fellesskap og sterke lokalsamfunn, og det er en viktig prioritering for denne regjeringen å legge til rette for frivilligheten og for at alle, uavhengig av økonomi og sosial bakgrunn, skal kunne få være med og delta.

Budsjettforliket legger opp til en rekke tiltak for å styrke frivilligheten. De økte kostnadene rammer også frivilligheten hardt. Jeg er derfor glad for at vi har klart å få på plass en strømstøtteordning, som har vært helt avgjørende for å holde aktivitetsnivået oppe dette året. I tillegg fortsetter regjeringen å prioritere full momskompensasjon. Dette er et av de viktigste grepene som kan tas for å løfte frivilligheten og sikre at man legger til rette for økt aktivitet.

Barn og unges muligheter og tilgang til meningsfylte fritidsaktiviteter vet vi er helt avgjørende for å forebygge utenforskap. Gjennom ulike tilskuddsordninger og støtteordninger hos både Kulturdepartementet og Barne- og familiedepartementet legger regjeringen til rette for at flere skal kunne ha en meningsfylt fritid.

For frivilligheten og særlig idretten er bidraget gjennom spillemidlene helt avgjørende. Derfor er jeg så glad for at vi gjennom en styrking av enerettsmodellen sikrer at denne ordningen blir videreført, og dermed at overskuddet fra pengespill fortsatt kan være med og styrke idretten og frivilligheten i stedet for å havne i lommen til utenlandske pengespillaktører.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at flere skal kunne delta i frivilligheten og i idretten, og har derfor prioritert en ny søknadsbasert ordning for tilskudd til mangfolds- og inkluderingstiltak i idretten og fysisk aktivitet i samarbeid med NIF – en ordning som blir tatt godt imot.

I oktober var jeg innom Elverum rullestolhåndball. Laget ble etablert tidlig i år og har allerede en spillergruppe på over 20 personer. De har i år fått tilskudd fra denne potten for å kunne fortsette å utvikle tilbudet, og de var selv helt tydelige på at dette betyr utrolig mye. Det gir dem mulighet til å kunne videreføre tilbudet framover og ikke minst opprettholde den kvaliteten utøverne fortjener.

På tross av et stramt budsjett prioriterer Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i forliket en styrking av kulturbudsjettet og viser tydelig at man også i krisetider prioriterer kultur og frivillighet.

Irene Ojala (PF) [11:35:18]: Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen holdt i vår en redegjørelse om at regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter. Det var kloke ord, og Pasientfokus tar selvfølgelig ordene til etterretning.

Jeg har imidlertid en bekymring. Likestilling for urfolk og andre folk må også gjelde i kommunal og statlig forvaltning. Det er derfor underlig å tenke på at samtidig med at statsråden forteller at Norge skal være et foregangsland når det gjelder likestilling, gjøres det faktisk forskjell i kommunene i Finnmark. I Vest-Finnmark danner kommunene Alta, Hammerfest, Hasvik, Loppa, Måsøy, Nordkapp og Porsanger fellesskapet Vest-Finnmark Rådet. Den samiske kommunen Kautokeino søkte i 2018 igjen om å få bli medlem i Vest-Finnmark Rådet. Det var kun Alta som sa ja til Kautokeino som likeverdig partnerskapskommune. De øvrige rådskommunene ønsket ikke Kautokeino velkommen «på nåværende tidspunkt».

Jeg hadde ikke tenkt å ta det opp her i dag, men jeg synes det er ganske alvorlig at 2 900 innbyggere i den samiske kommunen Kautokeino ikke får samarbeide på like vilkår som de andre over 40 000 innbyggerne i Vest-Finnmark. Det jeg synes er underlig, er at det er de kommunene som danner dagens regjeringsfellesskap, som ikke ønsker Kautokeino velkommen på nåværende tidspunkt.

Det er tette bånd mellom Kautokeino og kysten av Finnmark, og sommerbeite for rein gjør at reindriftsutøverne og familien deres flytter til kysten om sommeren. Et samarbeid mellom kysten og de samiske områdene burde, slik jeg ser det, derfor være på sin plass. Det er mulig ministeren har et signal hun kan sende til sine partifeller på kysten av Finnmark. Er det riktig å stenge ute Kautokeino kommune fra et samarbeidende fellesskap i Vest-Finnmark som skal skape gode løsninger for framtiden?

Så er det også sånn – og det synes jeg er ganske alvorlig – at enkelte politikere i nord, i Finnmark, nå er begynt å melde seg inn i samemanntallet uten at de føler seg som samer. Det sier de selv. Grunnen til det er at de ønsker å kunne stemme over samiske rettigheter og om f.eks. gruvedrift i Repparfjorden. Er det slik vi skal gjøre det i Norge i framtiden – at politikere stjeler til seg en urfolkstatus for å endre naturforvaltningen i Finnmark? Jeg synes ikke det. Jeg synes det er kjempealvorlig.

Det har derfor stor betydning å høre hva statsråden har å si om dette etter hvert. Vi i Pasientfokus skal følge nøye med utover våren og anser dette som så viktig at det bør være en egen sak på Stortinget om det. ILO-konvensjonen 169, om urfolk, er veldig viktig, og vi må bestemme oss: Skal den gjelde, eller skal den ikke gjelde? Det må vi ta en debatt om.

Terje Kollbotn (R) [11:38:32]: La meg først fortelje at dei dagane eg har vore her som vararepresentant frå Hordaland for Sofie Marhaug, har eg hatt mange gode opplevingar og lært mykje. Men i dag, sidan det er kulturdebatt, vil eg framheve éin ting: Eg vil hylle referentane!

Eg er, som fagforeiningsmann og politikar, ein som snakkar frå hjartet og hovudet. Eg har ikkje noko manus, og eg snakkar dialekt, Odda-dialekt. I går kom ein av referentane til meg og spurde: Vil du ha referatet på nynorsk? – Ja, gjerne, sa eg. Så får eg referatet, og det er skrive mykje, mykje betre enn eg kunne ha skrive det. Så den hyllesta til referentane, at dei skriv eit godt nynorsk for oss som snakkar dialekt og ikkje har noko skriftleg manus, synest eg er viktig å fremje, for det har å gjere med kultur, med nynorsk og med språkkultur, og referentane gjer ein god jobb.

Då eg reiste spørsmålet om korleis ein varetek og styrkjer litteraturformidling og leselyst, og utfordra statsråden på det, fekk eg ikkje noko klart svar på om statsråden ville arbeide vidare med to av dei mest spennande litteraturhusa og sjå om dei også kunne få sin plass i statsbudsjettet. Eg fekk heller ikkje svar på kva som er retningslinjene og krava til dei litteraturhusa som alt er komne inn i statsbudsjettet, så det ønskjer eg å kommentere litt meir.

Eg har ein mistanke om at dei som er komne inn – og ære vere dei – seinast Litteraturhuset i Bergen, er komne inn av litt ulike grunnar, kanskje gjennom gode talspersonar og lobby, men det er noko som er felles, og det er at dei er frå storbyane. Dersom det er slik at vi skal utvikle leselyst og litteraturformidling i heile landet, kan det vere eit poeng å sjå nøyare på Noregs andre litteraturhus. Det blei etablert i 2011 i Odda, som eit resultat av ein eventyrleg suksess med Litteratursymposiet i Odda, og seinare kom arbeidarlitteraturfestivalen Jernrosa. Det bidreg til identitetsbygging i lokalsamfunnet og i Hardanger som er ganske eineståande – ein koplar kontakten til arbeidsplassane og til skulane, og ein driv eit senter for å skape identitet og kulturutvikling.

Så eg vil gjerne at statsråden, kulturministeren, vurderer ein invitasjon til Litteratursymposiet i Odda neste år og får sett nøyare på det som kanskje kan bli eit fyrtårn, ikkje berre regionalt på Vestlandet, men også nasjonalt.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:42:07]: Det har vært sagt her fra talerstolen i dag at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ikke leverer på kulturområdet. Det kunne jeg ikke sagt meg mer uenig i. Selvfølgelig skulle vi hatt en annen situasjon i verden, slik at vi slapp et stramt økonomisk budsjett for å sikre en trygg økonomi, men selv i en slik situasjon vil jeg løfte fram de satsingene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort på feltet.

Vi prioriterer idrett, kultur og frivillighet, bl.a. ved at vi prioriterer å fjerne de flate kuttene i ABE-reformen. I den situasjonen vi står i nå, med stor prisvekst for alle, medfører det at utgiftene på bunnlinjen blir høy. Det synes vi treffer nok. Isteden jobber vi med støtteordninger, som strømstøtten til frivilligheten. Vi gjør den like enkel som til husholdningene, fordi det ofte er frivillige som skal søke på denne ordningen.

Når det gjelder fritidskortet representanten Kristensen trekker fram i debatten, er det kanskje slik at Åssiden Idrettsforening – et område med blandede levekårsutfordringer – som undertegnede tilfeldigvis kjenner svært godt fra 14 år i PPT ved Åssiden skole, har en positiv erfaring, men de generelle erfaringene i Drammen var at ordningen med fritidskort traff feil.

Faktisk er det en annen kilde jeg heller vil anbefale Kristensen: en reportasje fra NRK Oslo og Viken 31. januar 2022, kl. 19.45, hvis dere vil søke. Det er en god reportasje der ulike organisasjoner og frivillige foreninger i Drammen evaluerer sine erfaringer med fritidskortet. Både Frelsesarmeen og idrettsforeningen Skiold er tydelige her. De sier klart at fritidskortet hadde en god intensjon, men at deres erfaring var at det var en ordning som ikke traff slik den skulle. De beskrev at utfordringene ved ordningen veide tyngre enn intensjonen, da ordningen krevde både BankID, nettilgang og norskkunnskaper. Matutdelingen hos Frelsesarmeen, som er de som møter dem som trenger det mest i Drammen, trakk i tillegg i reportasjen fram ønsket om en annen ordning, en individtilpasset ordning, og helst en pott der en kan søke til hele kontingenter, utstyr og utgifter.

Drammen er en riktig by å velge når en vil diskutere barnefattigdom. Erfaringene fra Drammen og tiltakene de etterspurte i januar, samsvarer svært godt med Arbeiderpartiet og Senterpartiets politikk på området fritid og fritidsaktiviteter for barn og unge. Regjeringspartiene er enig i at vi bør lytte til Drammen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:45:13]: Jeg er helt enig med Høyres representant Pettersen i at den store forskjellen mellom Høyre og regjeringspartiene er at regjeringspartiene ønsker å satse på gode ordninger som er brede og treffer hele landet, og som treffer den lokale og regionale kulturelle grunnmuren, mens Høyre er mest opptatt av å styrke populære kulturaktører som er gode på å skaffe seg sponsing, og med det får mye ekstra fra staten i den geografisk skeive og lite utjevnende gaveforsterkningsordningen, og av at de som er rike nok til å gi store gaver til frivilligheten, skal få mest mulig skattefradrag.

Jeg er også enig med representanten Pettersen i noe annet, som egentlig var grunnen til at jeg tegnet meg, og det er at det er på tide at det kommer en ordning for de etablerte scenekunstkompaniene. Det tok år og dag under forrige regjering å prøve å få den på plass. Først en liten gladnyhet: I går sørget regjeringen for midler til at de etablerte kompaniene som har det aller tøffest nå, i påvente av ordningen, får penger. Det gjelder bl.a. Susie Wang, Transiteateret og traavik.info. Det er veldig bra.

Så til ordningen i 2023. I årevis har det vært en stor utfordring at det ikke finnes en ordning for de etablerte scenekunstkompaniene, og forrige regjering klarte ikke å få den på plass. Nå snakkes det om at det er estimert 30 mill. kr til en sånn ordning, og da var det ikke så lett å kunne prioritere det i et stramt budsjett. Dessuten har det kommet fram såpass mange ulike syn og meninger om hvordan ordningen bør være, at det er bra at det blir litt mer tid til å jobbe med den for at ordningen skal treffe så godt som mulig.

Høyre har lagt inn 4 mill. kr til en sånn ordning, som vil hjelpe kanskje to – maks – av de kompaniene som dette skulle treffe. Jeg lurer derfor på om Høyre har konkludert på ordningen, og at den ikke trenger å være større enn 4 mill. kr, pengemessig. Ikke minst er jeg spent på hvordan Høyres ordning ser ut, siden det er lagt inn penger til det i budsjettet. Er det kriterier man skal søke på, som skal definere hvilke kompanier som skal komme med i ordningen? I tilfelle, hvilke? Høyre har også allerede konkludert med at ordningen bør ses i sammenheng med etableringen av regionale kulturfond. På hvilket vis?

Grunde Almeland (V) [11:48:03]: Det er mange ting jeg kunne brukt enda mer tid på i denne debatten her, men det er to ting jeg ønsker å vie litt ekstra oppmerksomhet. Det første er at man med regjeringens budsjettforslag brøt en tradisjon vi tidligere i fellesskap har vært flinke til å holde i live, nemlig at når vi gir penger til nye investeringer i kulturbygg, er det naturlig at det følges opp midler til drift når disse byggene står klare.

Det var en rekke eksempler på kulturinstitusjoner som var ganske bekymret for hvordan de skulle klare å drifte nye rom, når de ikke fikk nødvendige tilskudd til drift, i tillegg til at de må bære bl.a. strømkostnader. Regjeringen fikk hjelp av SV til to av dem, Det Vestnorske Teateret og Teater Vestland, for å nevne noen, men man har museer sånn som litt bortenfor oss her, nemlig IBSEN Museum & Teater, som nå må holde helt lukket fordi de ikke har midler til drift. Jeg ønsker at statsråden i debatten i dag svarer for hvilke forventninger institusjoner framover skal ha dersom de får penger til investeringer, om de da også kan belage seg på å få penger til drift.

Et annet spørsmål jeg ønsker å løfte, er noe jeg ikke helt forstår. I denne budsjettproposisjonen foreslår statsråden å oppheve et vedtak vi alle er enige om, nemlig at det skal settes kriterier for internasjonale idrettsarrangementer. Hun har påpekt i offentligheten at vi er helt enige, men at det var en forskjell på det vedtaket hun selv var med på å foreslå, kontra det undertegnede foreslo. Problemet er bare at den setningen hun ville ha inn den gangen – «som oppfyller kriteriene til WADA-koden når det gjelder dopingarbeid» – er det ingen som er imot. Flertallet den gangen understreket også at det helt fint kunne ivaretas med den formuleringen som den gang ble vedtatt.

For stortingsflertallets del er det ikke noe problem, så vi står i en situasjon der statsråden foreslår å oppheve et vedtak hun likevel sier i offentligheten at hun har tenkt å følge opp. Det forstår jeg bare ikke. Er det det at det er så irriterende at Stortinget skal ha en mening om dette, at statsråden helst bare vil gjøre det selv? Jeg håper egentlig hun kan oppklare dette her i dag og bare si at vi ikke trenger å oppheve det vedtaket hun understreker at vi er enige om, for det er ingen motstrid mellom det som er vedtatt, og det hun ønsker. Jeg kan understreke nå at jeg, som var en del av det flertallet, helt fint tillater at også WADA-koden skal gjelde under dopingarbeid.

Statsråd Anette Trettebergstuen [11:51:19]: La meg bare kvittere ut den saken én gang for alle, før jeg holder et innlegg om mediepolitikken etterpå.

Dette er mildt sagt en merkelig kritikk. Den gangen det vedtaket ble gjort, hadde Arbeiderpartiet et alternativt forslag i saken, som var likelydende, men som – som representanten Almeland også redegjør for – i tillegg tok inn at et kriterium for å avholde store internasjonale arrangementer i Norge selvfølgelig er at WADA-koden for antidopingarbeid skal gjelde. Det ønsket ikke daværende regjeringspartier den gangen å stemme for, eller å ta inn, og jeg mistenker at det kanskje handler om at forrige regjering ønsket å slippe til X Games, uten at de i starten av sin virksomhet i Norge forholdt seg til den type antidopingarbeid. Det er ikke riktig at man «opphever» et vedtak. Vedtaket er gjort, men når jeg nå skal rapportere til Stortinget om hva jeg har gjort med anmodningsvedtakene, har vi kvittert ut at det ikke følges opp. Det er fordi flertallet i Stortinget har endret seg, og jeg kommer til å følge opp vårt eget vedtak og lage en slik liste med kriterier for internasjonale arrangement i Norge, der selvfølgelig også antidopingarbeid inngår. Vi er enige om dette, men vi ønsket å gå lenger enn regjeringspartiene i forrige periode. Det er den eneste forskjellen.

Så vil jeg også si at forrige regjering og partiene hadde flere år på seg til faktisk å gjennomføre sitt eget vedtak fra den gang. Det gjorde man ikke. Jeg kan betrygge Stortinget og representanten om at dersom det blir aktuelt med store internasjonale idrettsarrangement i Norge, skal det være en liste med stramme og gode kriterier.

Kathy Lie (SV) [11:53:35]: Som likestillingsministeren så godt sa i sitt innlegg, er likestillingskampen ikke i mål, selv i et av de mest likestilte landene i verden. Som sykepleier har jeg i mange år markert likelønnsdagen, den dagen i året hvor gjennomsnittsmannen har tjent like mye som kvinner gjør i løpet av et helt år. I løpet av de siste ti årene har denne dagen bare flyttet seg fra en dag i slutten av oktober til 17. november, som det var i år.

Det foregår fortsatt diskriminering på mange felt i samfunnet, og kvinner utsettes oftere for dette, både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Kvinner utsettes oftere for hets og hatefulle ytringer, og kvinner utsettes mye oftere for seksuell trakassering enn menn. Derfor er det viktig å styrke det arbeidet som gjøres i kvinneorganisasjonene, for det er relevant og viktig. Vi mener også at det er viktig å styrke bemanningen i Likestillings- og diskrimineringsombudet, og vi foreslår i vårt alternative budsjett også å styrke Diskrimineringsnemnda. I SVs alternative budsjett foreslår vi også å øke støtten til likestillingssentrene, som har en viktig rolle i likestillingsarbeidet.

Ikke bare kvinner diskrimineres. Jeg er derfor glad for at statsråden har fokus på dette og øker tilskuddet til LHBT-organisasjonene. I SV foreslo vi også økt støtte til tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, og også et nytt program mot seksuell trakassering.

Kampen for et reelt likestilt samfunn og mot alle former for rasisme, diskriminering, hatefulle ytringer og trakassering må fortsette med full styrke. Ingen er fri før alle er fri.

Statsråd Anette Trettebergstuen [11:55:41]: Regjeringen er opptatt av å sikre at vi har et mangfold av redaktørstyrte frie medier i hele Norge. Det er grunnsteinen i demokratiet vårt, og alle skal ha tilgang til et godt medietilbud. For å sikre det er det nødvendig å jobbe på flere plan. Foruten det arbeidet vi nå gjør på et nordisk nivå for å regulere de store tech-gigantene, som i veldig stor grad også påvirker rammevilkårene til de norske mediene, har vi nå i budsjettproposisjonen for 2023 for første gang lagt fram en egen meldingsdel med beskrivelse av utfordringer og status for mediesektoren og forslag til fireårige styringssignaler for den direkte mediestøtten og NRK.

I meldingen har vi gått gjennom dagens tilskuddsordninger og vurdert behovet for endringer. Vi foreslår å videreføre den direkte mediestøtten og tilskuddet til NRK i denne fireårsperioden, justert for lønns- og prisvekst – og ja, det er et gulv, det er ikke et tak. De fireårige signalene skal skape forutsigbarhet og samtidig sikre en armlengdes avstand mellom de frie mediene og politiske beslutninger om økonomiske rammebetingelser.

Regjeringen vil sikre NRKs rolle som en bred allmennkringkaster med sterk tilstedeværelse i hele landet. Det er viktig at vi med jevne mellomrom evaluerer NRKs oppdrag som allmennkringkaster. Derfor har vi også sendt NRK-plakaten ut på høring og vurdert høringsinnspillene i meldingsdelen. Vi har ikke avdekket behov for omfattende justeringer i plakaten, men jeg vil vise til at vi bl.a. har utvidet kravet om norsk musikk i NRK Radio.

Vi har varslet at vi skal lyse ut en ny avtale om kommersiell allmennkringkasting på TV som skal gjelde fra 2024 til 2031. Et viktig element med avtalen vil være å sikre at det produseres riksdekkende nyhetssendinger også utenfor Oslo-området.

Når det gjelder forslaget om å avvikle fritaket for merverdiavgift for elektroniske medier, vil jeg vise til at det er Finansdepartementet som har ansvaret for momsregelverket, og at det derfor ikke er et forslag som behandles i denne komiteen eller på denne budsjettrammen. Som flere andre har påpekt, var det et uheldig kutt som kommer til å ha uheldig virkning. Det vet vi alle sammen. Jeg skal samarbeide med finansministeren om oppfølging av det anmodningsvedtaket, som er en del av budsjettavtalen med SV. Jeg er glad for at den avtalen og det vedtaket nettopp gir oss handlingsrom for å jobbe videre og kanskje finne bedre innretninger på dette i tiden framover.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [11:58:48]: Debatten i dag har vore prega av store ambisjonar, nokre større enn andre, og i replikkrunden fikk eg spørsmål frå representanten Almeland om kor store ambisjonane våre er for kulturlivet. Det ser ein ganske godt ved at vi i eit så stramt budsjett prioriterer å løyve endå meir pengar enn ein gjorde i fjor. Sett i perspektiv føreslår Høgre å kutte 133 mill. kr og Framstegspartiet 5,3 mrd. kr. Det må jo vere ei utruleg spesiell kjensle å sitje i opposisjon og by under forslaget frå regjeringa. Då bør ein kanskje spørje kor høge ambisjonar ein har for kulturlivet.

Det vi veit er skadeleg for kulturlivet, er høgreregjeringa sitt flate ostehøvelkutt, som rammar økonomien til kulturlivet. Det førte til mindre pengar til alle, særleg til institusjonane rundt om i heile landet.

Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har difor vore oppteken av å fjerne desse urettferdige kutta. At Høgre vil oppretthalde dei, er ikkje særleg overraskande, men at dei vel å doble kutta frå 0,5 til 1 pst., er ganske overraskande. Her er det stor forskjell mellom ord og politikk, for i partiprogrammet til Høgre skriv dei at Høgres hovudmål er sterke kulturinstitusjonar som er opne og tilgjengelege for heile befolkninga. I budsjettet kuttar dei samtidig alle desse kulturinstitusjonane med 1 pst. Dei skal altså vere sterke, berre dei er det med mindre pengar.

Som sagt har det vore viktig for oss å fjerne ABE-reforma og prioritere frivilligheita og kultur og stå fast på einerettsmodellen – med full momskompensasjon, kontingentkasse ute i kommunane og utstyrssentralar, slik at barn og unge kan få ta del i fritidsaktivitetar uansett kva økonomi familien har.

Eg må til slutt kommentere at moglegheita barn og unge har til å ta del i fritidsaktivitetar, også handlar om økonomien til familien. Då går det i feil retning når Høgre føreslår å kutte 86,5 mill. kr i inntekt til uføre, hovudsakeleg gjennom kutt i barnetillegg, og gjere det dyrare å vere fagorganisert. Når Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet føreslår 860 mill. kr i auka bustønad for 2023, er svaret frå Høgre 0 kr. Mens Arbeidarpartiet gjer barnehagen billegare, gjev gratis SFO for første og andre klasse, doblar fagforeiningsfrådraget og styrkjer retten til heiltid, er dette, saman med satsinga på kultur, frivilligheit og idrett, på god veg til å gje mindre forskjellar i samfunnet og større moglegheiter for alle.

Grunde Almeland (V) [12:01:52]: Jeg får starte med å si at jeg ikke vet om spørsmålet mitt fra replikkrunden med representanten Bakke var helt riktig referert, men uavhengig av det – gitt at man har store ambisjoner – er det avgjørende tross alt om man legger penger bak ambisjonene. Jeg håper representanten Bakke har lyst til å bidra til det i de kommende budsjettene, da hun ikke har fått det til i dette budsjettet.

Tilbake til vedtaket om idrettskriterier: Jeg må starte med å si at jeg er glad for bekreftelsen statsråden her gir om at disse kriteriene faktisk kommer. Det er det viktigste i praksis. Det ser jeg fram til, og jeg blir gjerne med og sørger for at vi får et bredt flertall for gode kriterier.

Men det statsråden sier her fra talerstolen, er faktisk feil. Hun sier at dette egentlig ikke handler om å oppheve et vedtak, men å oppheve dette vedtaket er et forslag som skal stemmes over i dag. Hvis hun ikke mener at dette vedtaket skal oppheves, bør ikke regjeringspartiene stemme for VII. Konsekvensen av å oppheve et vedtak er ikke at man aldri får noen kriterier, men at Stortinget ikke lenger har noen mulighet til å kreve rapportering på anmodningsvedtaket som Stortinget har gjort.

Det statsråden gjør i en sak der vi alle er enige, uavhengig av hvilke insinuasjoner statsråden kan ha om hva man har ment og ikke ment – jeg har i hvert fall sagt at vi er helt enige, jeg var forslagsstiller den gangen – er rett og slett å si at Stortinget ikke skal bry seg om dette, for dette skal statsråden fikse uten at Stortinget skal kontrollere at det følges opp. Det er helt greit, jeg har tro på at statsråden kommer til å følge dette opp, men jeg synes det er en merkelig måte å oppføre seg på overfor landets parlament.

Avslutningsvis håper jeg statsråden har lyst til å svare kort på innlegget jeg hadde om forventninger for institusjonene når det gjelder driftsmidler etter investering, i hovedsak fordi jeg tror det er litt viktig for veldig mange der ute å høre statsråden si noe om det, og jeg håper hun ønsker å gi noe forutsigbarhet for dem i det.

Jeg vil helt avslutningsvis bare takke alle sammen for en god debatt om dette rammeområdet. Det blir mye mer å diskutere her framover.

Tage Pettersen (H) [12:04:38]: Jeg har fått noen spørsmål fra representanten Sem-Jacobsen som jeg føler det er riktig å kvittere ut.

Det handlet om de etablerte scenekunstkompaniene, og om vi hadde konkludert, siden vi allerede hadde lagt inn midler i vårt alternative budsjett. Svaret på det er selvfølgelig nei, og det er derfor vi også i forslag ber regjeringen komme tilbake med en ordning. Men jeg må være så ærlig å si at vi faktisk har en ambisjon, på vegne av disse kompaniene, om at denne ordningen bør komme på plass i løpet av 2023 og ikke vente til 1. januar 2024. Jeg har også tiltro til at kulturministeren klarer å levere en innretning før det, og da er det behov for penger også i 2023. Så kunne representanten Sem-Jacobsen kanskje ha stilt seg foran et speil og spurt seg selv hvorfor man fra regjeringens side hadde satt av 4 mill. kr til det samme i inneværende år, som nå er justert tilbake i justeringen av budsjettet for 2022.

Jeg skal ikke gå inn på påstanden om at Høyre kun er opptatt av populærkultur, gjennom å støtte både gaveforsterkningsordningen, skattefradrag og andre virkemidler for å få flere private penger inn i kulturen. Det faller egentlig på sin egen urimelighet.

Representanten Ask Bakke brukte to minutter på å snakke om Høyres politikk sett med representantens øyne. Jeg har behov for å korrigere litt av det. ABE-kuttene var vi for så vidt inne på i replikkordskiftet i sted, og det spiller liten rolle hva dyret heter: Det er virkningen for institusjonen og for feltet som er det vesentlige. Som jeg var inne på i replikkordskiftet: Om ABE er borte som begrep, rammer kulturbudsjettet til regjeringen institusjonene kraftig og mer enn det ABE-kuttet representerte i forrige periode. Jeg trakk fram bl.a. NRK og Kilden som to eksempler på virksomheter som nå må nedbemanne som følge av kutt som er større enn det ABE-kuttet var.

Det er helt riktig at det for Høyre ikke er noe mål å overby regjeringen. Høyre er opptatt av en politikk med ansvarlig pengebruk. Derfor bruker vi også 5 mrd. kr mindre i statsbudsjettet enn det regjeringspartiene gjør, fordi vi mener det er riktig å gjøre for å få både prisvekst og rentevekst til å stagnere, for å nevne noe.

Allikevel har vi prioritert å legge inn 3,3 mrd. kr for å øke barnetrygden, langt mer enn det regjeringen gjør. Vi justerer vår ordning som vi innførte i forrige periode og i regjering, hvor ingen betalte mer enn 6 pst. av sin lønn for en barnehageplass. Den justerer vi nå ned til 5 pst. Vi synes det er et mer treffsikkert tiltak enn f.eks. å justere barnehageprisen med en femtilapp for alle per måned.

Det er så absolutt et stramt, men veldig forsvarlig og veldig treffsikkert budsjett som vi har lagt fram.

Turid Kristensen (H) [12:07:51]: Jeg hadde også bare behov for å svare ut noe av det som er kommet i innleggene nå mot slutten av debatten.

Vi står ofte og diskuterer en sak som jeg tror vi egentlig kan være ganske enige om at er viktig for flere partier, men så blir det litt stråmannsargumentasjon, slik som når det blir gjentatt fra representanten Bakke at jeg står og er en varm forsvarer av fritidskortet som ordning – når det jeg spurte representanten om i replikkordskiftet, er hvor det blir av pengene. Ordningen har vært evaluert, og den var ikke 100 pst. treffsikker. Jeg har også tidligere vært åpen om at man da må se på om man skal justere på det, eventuelt finne andre ordninger, men min bekymring har vært – fordi disse familiene trenger denne støtten – hvor pengene har blitt av. Da hjelper det lite å angripe Høyre ved å påstå at vi vil ha tilbake fritidskortet slik som det var, når det ikke er det som har vært diskutert her i dag.

Jeg hadde også lyst til å kommentere litt på det replikkordskiftet jeg hadde med statsråden om konverteringsterapi. Min bekymring handlet ikke om at man nå ønsker å utrede noe mer. Min bekymring, og mitt spørsmål, handlet om hvorvidt man ikke syntes det var en tapt mulighet at man allerede kunne ha hatt på plass et forbud som beskyttet de aller svakeste, nemlig barn og ungdom.

Statsråden svarer med at hun må få bruke noe tid på den utvidelsen hun ønsket. Selvfølgelig må hun det, det har gått litt i overkant av ett år siden regjeringen tiltrådte, og jeg har stor tillit til at de vil komme tilbake med et nytt forslag, men man peker på at regjeringen Solberg brukte tre år. Det er ikke så underlig at det tar lengre tid når man skal bygge opp et forslag om en ny lov på et nytt felt fra bunnen av – at det vil ta lengre tid enn det vil ta å vurdere, utvide og eventuelt inkludere flere ting i den loven.

Mitt ønske var egentlig å få diskutert litt at det er synd, at det er en tapt sjanse, at barn og unge i dag ikke er beskyttet mer enn hva regjeringen Solberg sørget for, men det fikk jeg altså egentlig ikke svar på.

Statsråd Anette Trettebergstuen [12:10:31]: Det er litt underlig å høre opposisjonen i debatten angripe regjeringen for mangel på ambisjoner eller mangel på kutt. Hvor skal jeg begynne? Jeg kan begynne med Høyre, som skryter av lavere pengebruk enn regjeringen. Det får kulturfeltet merke. Man kutter over 130 mill. kr på kulturbudsjettet. Samtidig står representanten Pettersen og snakker om at institusjoner nå må nedbemanne og viser til den lønns- og prisveksten som ligger til grunn for budsjettet. Ja, mange får det trangt nå, men Høyre legger den samme lønns- og prisveksten til grunn. I tillegg gjeninnfører de og styrker ABE-kuttet. Det gjør at de samme institusjonene man er bekymret for at må nedbemanne, med Høyres politikk gjennomført måtte kuttet enda mer. Vi har fjernet ABE-kuttet en gang for alle. Når det blir bedre tider igjen, vil dette være noe som kommer institusjonene til gode.

Vi vet hvor de store pengene går med Høyres politikk. De går til dem som har mest fra før. Det blir en litt hul bekymring at folk har dårlig råd, og at unger må stå igjen uten aktivitet, når vi vet at Høyre dekker inn sine skattekutt med å fjerne 1 mrd. kr på feriepenger på dagpenger, gjeninnføre karensåret i arbeidsavklaringspengeordningen, kutte i barnetillegget til de uføre, kutte i tannlegestøtte til kronikere og øke barnehageprisene. Hvilke unger tror Høyre at dette går ut over? Jeg bare spør. Blir det enklere eller vanskeligere for de folkene å gi ungene sine aktiviteter med Høyres kutt? Jeg bare spør.

Det er litt underlig å høre at Høyre plutselig har ambisjoner om å få på plass en scenekunstordning for de etablerte kompaniene. Jeg tror det er seks år siden jeg selv i opposisjon var med på å skrive anmodningsvedtaket om at regjeringen – den forrige regjeringen – måtte komme med den type ordning. De klarte det ikke på seks år. Jeg skal gi dem litt rett i at dette er svært komplisert, derfor har heller ikke vi klart det, men jeg vil gjerne vite litt om hvorfor Høyre nå plutselig ser dette klart. Hva slags kriterier skal ligge til grunn, hvem skal få, for hvor lenge, og hvor mye skal det koste? Er det en ting vi i hvert fall har innsett på dette året her, er det at det kommer til å koste mye mer enn 4 mill. kr.

Grunde Almeland (V) [12:13:43] (komiteens leder og ordfører for saken): Også i denne debatten vil jeg som saksordfører starte med å takke komiteen for godt samarbeid om innstillingen, men heller ikke her har jeg så veldig mye å tilføre, annet enn at jeg regner med at hvert parti redegjør godt for sine respektive alternativer til budsjett.

Det er en vanskelig tid for mange familier – først flere år med pandemi, og så prisvekst på strøm, mat og mer. Det har vært med på å tvinge altfor mange til å gjøre umulige prioriteringer.

Tall fra SSB viser at om lag 115 000 barn vokser opp i fattigdom i Norge. Det er urovekkende høye tall og gjør at barn ikke har muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, dra på ferie eller gå på kino eller kafé. De blir stående utenfor fellesskapet. Det kan vi ikke akseptere.

Vi trenger å se på hvilke ordninger som best kan bidra til å gjøre hverdagen lettere og bedre for flere. Et eksempel på det er barnetrygden. Barnetrygden er en ytelse som treffer barnefamilier godt, men det er svært dyrt å øke den for alle. Derfor er det svært sjelden at dette har vært gjort, men jeg er glad for at Venstre har funnet rom til å gjøre dette i sitt alternative budsjett i år. Likevel er tiden inne for å tenke på hvordan ordningen best kan treffe dem som trenger det mest. Derfor foreslår også Venstre i sitt alternative statsbudsjett å øke og skattlegge barnetrygden, slik at personer med lav eller ingen inntekt sitter igjen med betraktelig mer penger hver eneste måned. En forsørger med to barn på åtte og tolv år og en skatteprosent på 25 pst. vil sitte igjen med ca. 500 kr ekstra i barnetrygd hver eneste måned for hvert barn selv etter skattlegging, og da kommer altså de ca. 3 000 kr ekstra i økt barnetrygd i vårt forslag på toppen av dette.

Selv om mange opplever vanskelige tider, er det likevel noen vi som samfunn har et ekstra stort ansvar for å ivareta på en god måte. Den 31. mars i år publiserte Helsetilsynet sitt landsomfattende tilsyn med undersøkelsesarbeidet i det kommunale barnevernet, som har pågått i 2020 og 2021. Tilsynet avdekket at 80 av de 90 gjennomgåtte barnevernstjenestene hadde begått lovbrudd eller hadde forbedringsområder. Helsetilsynet har aldri sett en så høy andel lovbrudd i sine tilsyn.

Dette må vi ta på høyeste alvor. Noen av de mest sentrale funnene er at barnevernet ikke foretar grundige nok undersøkelser før sine mest inngripende konklusjoner. Barnevernets dokumentasjon, vurderinger og begrunnelser er ikke tydelige nok til at de kan etterprøves, og det er stor forskjell på de ulike saksbehandlernes holdninger og kompetanse. Barnevernet involverer heller ikke i tilstrekkelig grad barna selv i sakene.

Det er riktignok blitt tatt flere grep de siste årene. Med barnevernsreformen flyttet vi mer ansvar til kommunene på barnevernsområdet. En rekke utredninger og evalueringer av barnevernet har pekt på at ansvarsfordelingen mellom stat og kommune har bidratt til utfordringer. Enkelte beslutninger er blitt tatt for langt unna brukerne, og uklare ansvarsforhold kan føre til uforutsigbarhet i tilbud og samhandlingsutfordringer.

Reformen tydeliggjør kommunenes forebyggende ansvar og styrker kommunenes styring av barnevernet, men det må tas flere grep. For de barna som i dag er i barnevernets omsorg, haster det å gjøre kommunene bedre rustet til å skjøtte sine plikter og gi staten mulighet til å gripe inn overfor kommuner som forsømmer sine plikter. Det er grunnen til at Venstre i høst har foreslått et eget representantforslag med en rekke forslag som tar sikte på å sikre forsvarlige barnevernstjenester, og jeg ser veldig fram til at komiteen skal behandle dette forslaget over jul.

For at kommunene skal være i stand til å tilby forsvarlige barnevernstjenester, må de rustes både med nok ansatte og med tilstrekkelig finansiering. Det er grunnen til at Venstre i sitt alternative budsjett foreslår å styrke det kommunale barnevernet med 150 nye stillinger. For at det enkelte barn skal bli møtt av barnevernet på en best mulig måte, er det viktig å sikre at den enkelte saksbehandler i tilstrekkelig grad har både tid og kompetanse til å hjelpe hvert enkelt barn.

Avslutningsvis vil jeg også peke på at barne- og ungdomsfrivilligheten fortjener et løft. De er limet i lokalsamfunnene, og etter flere harde år er det en riktig prioritering å gi støtte nettopp til barne- og ungdomsorganisasjoner og deres arbeid. Det er grunnen til at Venstre i sitt alternative statsbudsjett foreslår en styrking på 10 mill. kr av grunnstøtten, som disponeres og fordeles av LNU.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [12:25:03]: Denne debatten, i rammeområde 2, omhandler fordelingen av så mye som 60 milliarder norske kroner på de viktige barne- og familieområdene, områder som direkte farger hverdagen til så mange barn og unge, familiene deres og de ansatte ute i tjenestene. I dag vedtar vi de konkrete pengene som skal gå til lønn, til de eksakte hendene og den konkrete kompetansen som skal utføre noen av de aller viktigste oppgavene i samfunnet vårt.

Da kjenner jeg på ærefrykt. Det bør vi alle gjøre. Derfor vil jeg løfte inn i denne debatten viktigheten av å huske på historien om den ansatte som skal gjøre jobben, moren som må søke via kontingentkassen, jenta som faktisk får den ekstra samtaletimen på familievern- eller barnevernskontoret, eller saksbehandleren som får tid til å ta den ekstra telefonen, eller delta på akkurat det kompetansefremmende kurset som gjorde at man forsto – og fant en løsning. Derfor vil jeg løfte alle historiene om det som vil skje det neste året, som vil skje på akkurat den måten på grunn av hvordan vi fordeler de 60 milliardene i dag.

Krig i våre naboland, med påfølgende høye energipriser, økende rente og høy prisstigning, rammer hardt. Vi hører stadig vonde historier og erfarer konsekvenser som rammer alle. Et overordnet mål har derfor vært å sørge for trygg økonomisk styring for å sikre at prisstigningen og renteøkningen blir så liten som mulig i en situasjon der både priser på varer og renten stiger mer enn på mange år. Likevel har vi innenfor forsvarligheten funnet rom for å sikre og ta vare på viktige tjenester på dette området.

Arbeiderpartiet vil, sammen med Senterpartiet og i budsjettforliket med SV, bruke pengene på rammeområde 2 slik at de kommer sluttbrukeren, som altså er norske barn og familiene deres, og de ansatte i tjenestene vi har ansvaret for, mest mulig til gode. Det er disse gruppene som har vært i fokus for vår fordeling og prioritering, og det absolutt overordnede hensynet har vært barns beste.

Fra tidligere kriser har vi lært at det er de som har minst, som rammes hardest, og i etterkant av vårt første budsjettforslag har høsten vist oss hvor hardt de svakeste rammes. Utover høsten har prisene fortsatt å stige. Jeg er derfor glad for at man i budsjettforliket har jobbet fram en løsning basert på høstens erfaringer, der en øker støtten til dem som trenger det mest, får ned forskjeller ved å bedre økonomien til dem som har minst, og på den måten sikre barnefamiliene mest mulig kjøpe- og handlekraft. I budsjettforliket har vi fått til en prisjustering av barnetrygden, samt kommet til enighet om en økning av satsen for enslige forsørgere på 5 000 kr per år.

Videre har vi gjennom budsjettet foreslått flere tiltak som kommer barn og familier til gode, spesielt i den tiden vi står i nå. Vi har innført 12 timers gratis SFO i uken til alle barn på første og andre trinn. Vi gjør barnehagen billigere ved at vi senker barnehagemaksprisen til 3 000 kr i måneden fra 1. januar 2023 og gjør barnehagen gratis fra barn nummer tre samtidig. Det er et tiltak jeg vet flerlingforeldrene lenge har etterspurt.

Vi øker ytelsene og satsene til dem som har aller minst, på områder som bostøtte, barnetillegg og økt støtte til matsentraler. Vi gir økt studiestøtte til studenter og mindre skatt til dem med vanlige og lave inntekter. Vi sørger for at alle aleneforsørgere, i tillegg til at de får økningen på de nevnte 5 000 kr i året, også får muligheten til å benytte seg av verdien av den tidligere skattefordelen. Så har vi en omlegging fra skattefradrag til ytelse via barnetrygd, der alle får ytelsen, uavhengig av om de har en skattbar inntekt eller ikke. Dette er viktig for å sikre denne gruppen som sitter alene med ansvaret for regningene hjemme.

Videre har vi fjernet karensåret, forlenget arbeidsavklaringspengene og doblet barnetillegget til dagpengene, med økning fra 1. februar, og vi har gjennomført ferietillegget på dagpenger, noe som også kommer foreldre med barn til gode og dermed styrker familieøkonomien. Vi har styrket brillestøtten direkte til barn, noe som medfører at rundt 140 000 barn vil få rett på brillestøtte. Støtten kan gis opptil 4 850 kr, noe som er dobbelt så høyt som under Erna, og som er svært viktig for dem som har minst. Før kunne kommunene medregne barnetrygd som inntekt når man vurderte behovet for sosialhjelp. Det kan de ikke lenger.

Alle disse tiltakene må ses i en helhet med tanke på hva vi gjør for å sikre stillaset rundt barnefamiliene i de krevende tidene vi nå står i.

Videre vil jeg løfte fram arbeidet som gjøres på området barnevern. Det bevilges om lag 38 mill. kr til å sikre gjennomføringen av iverksettelsen av den nye barnevernsloven, som skal gjelde fra 1. januar 2023. Et overordnet mål med ny barnevernslov er å sikre økt rettssikkerhet for alle familiene som mottar hjelp fra barnevernet, og gi enda flere barn en trygg oppvekst. Arbeidet med rettssikkerhet i barnevernet styrkes ytterligere, først ved at barnevernsutvalget – som skal avgi sin utredning i form av en NOU i mars 2023 – under vår regjering har fått styrket sitt mandat til at utvalget skal gjennomgå norsk barnevern, med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd i tjenesten, og at barns beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.

Videre vil jeg nevne det viktige arbeidet som legges ned med å styrke institusjonsbarnevernet. Her har vår regjering satt ned et eget utvalg, som også skal levere sin innstilling i 2023. Utvalget skal foreslå endringer som sikrer at barna får den hjelpen og omsorgen de trenger. På dette området må vi tenke bredt og nytt og se på hvilke tverrfaglige samarbeid som bør settes inn. Utvalget har og vil ha tett dialog med barn og unge med erfaringer fra barnevernet og med ansatte og aktører på ulike nivåer i organisasjonene.

Av de områdene jeg i denne omgang trekker fram, vil jeg til sist løfte fram de 21 millionene vi har satt av for å utvide tilbudet om tverrfaglig helsekartlegging av barn som er i barnevernets omsorg. Helsekartlegging er et svært viktig tiltak, som vi setter inn med et faglig forankret mål om å sikre oversikt på både medisinsk, kognitivt og psykoemosjonelt grunnlag. En slik kartlegging vil legge grunnlaget for å sikre både barn, foreldre og ansatte at den hjelpen vi setter inn, er fundert på faglig forankrede råd og veiledning, noe vi vet har betydning for effekten av tiltak.

På området barnevern vil vi understreke viktigheten av vårt felles ansvar. Vi hører dessverre stadig historier vi aldri skulle hørt, historier som understreker viktigheten av at hver eneste krone på området brukes riktig. Det er egentlig veldig enkelt: Vi må bli bedre på et barnevern på sårbare barns premisser, på forebyggende tjenester på sårbare familiers premisser, der en størst mulig andel av de avgrensede pengene vi faktisk har på dette feltet, er sikret å gå til barna, til familiene deres og til de tjenestene de trenger. Det skulle egentlig bare mangle.

Ideelt barnevern, som fører overskuddet tilbake til tjenestene til barna, i tillegg til at de leverer på både mangfold og kontinuitet, er et viktig bidrag i en omfattende og krevende tjeneste. Derfor setter Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen av 10 mill. kr til å styrke det ideelle barnevernet og har satt i gang et viktig arbeid med å sikre dem langsiktige kontrakter.

Samlet vil alt dette medføre et løft på området barnevern, og samlet vil det også medføre et stort løft ikke minst på barne- og familieområdet. De utfordringene vi står i, skal vi klare å løse sammen. Selv om dette er et budsjett i krisetid, er det et budsjett i riktig retning, et budsjett der vi har gjort viktige prioriteringer for barn og familiene deres.

Tage Pettersen (H) [12:43:04]: Jeg tror et samlet storting er enige om at prisveksten og økt rente er den største utfordringen familier over hele landet møter i dag. Kostnadsøkningene i samfunnet er en betydelig belastning for mange familier, og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at husholdningene i Norge i snitt har fått 18 000 kr mindre å rutte med som følge av disse økte kostnadene.

De med minst rammes hardest fordi deres utgiftsøkninger utgjør en større andel av det de har. Ungdata junior 2022 slo fast at de barna som vokser opp med færrest ressurser hjemme, i langt mindre grad deltar i idrett og andre organiserte aktiviteter enn barn med ressurssterke foreldre.

Barnetrygden er den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere barnefattigdommen. Derfor er jeg stolt over at da barnetrygden økte for første gang på 20 år, var det nettopp da Høyre og våre borgerlige venner satt sammen i regjering. Barnetrygden ble økt for alle og med hele 8 200 kr i året for barn opp til seks år.

Men Høyre stopper ikke der. I vårt alternative budsjett for 2023 øker vi barnetrygden med 3 000 kr i året for alle opp til 18 år. I tillegg reduserer vi skattene for dem med lave og midlere inntekter, slik at barnefamiliene får bedre økonomi og flere barn får delta i og bli en del av fellesskapet etter skoletid.

Som jeg også gjorde i replikkordskiftet, skal jeg få gratulere SV, som for første gang siden 1990-tallet fikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet med seg på en liten økning i den samme barnetrygden.

Uten presset fra SV framstår regjeringen forholdsvis handlingslammet når vi snakker om barn som vokser opp i fattige familier. Gode ordninger er erstattet av tiltak med langt lavere bevilgninger. Regjeringen tar seg god tid og setter ned en ekspertgruppe som skal gi råd om hvordan innsatsen for barn i fattige familier bør prioriteres en eller annen gang inn i framtiden. Ting tar åpenbart tid. Denne gruppen ble oppnevnt i august, som vi nettopp hørte, og først nå i desember ber de om innspill for å klargjøre problemstillingene de skal vurdere.

Barnevernets viktigste oppgave er å beskytte de mest sårbare barna blant oss. Som barnas stortingsrepresentant vil jeg være tydelig på at barnas beste alltid skal komme i første rekke. Riktig hjelp til riktig tid er viktigere enn hvem som tilbyr den. Barn og unge er forskjellige og har ulike og sammensatte behov. Derfor er Høyre opptatt av et mangfold av tilbud – som er tilpasset nettopp barna – bestående av både kommersielle, ideelle og offentlige tilbydere.

Hovedprioriteringen for regjeringen Solberg var å sikre at ansatte i barnevernet har den kompetansen de trenger. Vi satset nettopp på kompetansehevende tiltak. Samtidig så vi en økning i antall ansatte i det kommunale barnevernet med om lag 30 pst. i regjeringsperioden. Solberg-regjeringens barnevernsreform har til hensikt å styrke det forebyggende arbeidet i kommunene, og den skal bidra til at tjenestetilbudet tilpasses lokale behov. Barnevernsloven vi fikk på plass, skal sikre bedre hjelp til sårbare barn og familier, og ikke minst rettssikkerheten for barn og foreldre.

Sist uke var jeg på besøk hos Støttespillerne i Vestby, som driftes av Bufetat. Dette er et eksempel på et godt offentlig tilbud til noen av de unge som har det aller tøffest. Tilbudet var truet av nedleggelse, men etter at avisen Budstikka satte søkelys på viktigheten av tilbudet, og jeg også utfordret statsråden, har tilbudet blitt besluttet videreført. La meg gjenta at for Høyre er det kvaliteten på tilbudet, ikke hvem som drifter det, som er det viktige.

I budsjettet bruker regjeringen store penger på å fase ut private aktører fra barnevernet. Denne retningen er vi fundamentalt uenig i. Derfor foreslår vi også å kutte ut de bevilgningene regjeringen de siste årene har lagt inn for å dekke de økte kostnadene ved økt andel plasser i offentlige og ideelle institusjoner.

Fortellingen til venstresiden når det gjelder dette, er historieløs. Det var Brundtland-regjeringen som åpnet for private aktører i barnevernet, og i 1993 fikk vi en ny barnelov, med innføring av fylkesnemndene, som påla departementet og fylkeskommunene mye større ansvar for å gi barna behandling. Dette var starten på samarbeidet med private aktører innen barnevernet slik vi ser det i dag. Brundtland-regjeringen mente i motsetning til Støre-regjeringen at det var viktigere at sårbare barn fikk et godt tilbud, enn hvem som eide det.

De siste tiårene har vi sett hvordan nettopp private aktører kommer på banen når det offentlige ikke har kunnskap eller kompetanse til å tilby tjenestene vi trenger. Det har aldri vært et politisk mål å øke andelen private aktører i velferden, men det har vært et viktig svar på hvordan vi skulle sikre at flere får tilgang på gode tjenester nettopp når de trenger det.

Norge har stort sett et godt barnevern. Det skyldes, tror jeg, den norske modellen og den norske velferdsmiksen av offentlige, ideelle og private aktører. Vi ser nå en regjering som har abdisert i denne debatten om private bidrag inn i velferdsmiksen – det er SV som sitter med makten, og som i hvert eneste budsjettforlik dikterer veien videre. Det framstår for meg som et paradoks at denne nevnte ekspertgruppen som skal gi regjeringen råd om tiltak for barn som vokser opp i fattigdom, har fått over et år på seg før de skal levere sin anbefaling til regjeringen, mens på den andre siden har regjeringen gått med på å la SV diktere at det i løpet av fem måneder skal legges fram en plan for å fase ut store kommersielle aktører fra barnevernet. Da skjønner vi hva som er viktigst for venstresiden. Det er svært overraskende at man ikke lytter til Bufdir, som har varslet at en del av disse målene som er satt, ikke minst tidsmålene, er urealistiske.

Det er flere grunner til å spørre om regjeringen er egenrådig og dropper å lytte til råd fra sine egne fagetater. Det pågår for tiden anskaffelser av institusjonsplasser i barnevernet, der Bufdir var instruert om å tildele virksomheter organisert som konsern, til sist – etter ideelle og private frittstående. Jeg stilte spørsmål til statsråden om hvilket juridisk grunnlag departementet la til grunn for kjøp av institusjonsplasser i barnevernet etter den prioriteringsrekkefølgen. Den 13. desember så jeg at Bufdir gikk ut og sa at de nå er bedt om å se bort fra føringen om å skille mellom store kommersielle og andre leverandører når direktoratet anskaffer institusjonsplasser. I praksis innebærer dette at prioriteringen nå er endret, og skillet mellom kommersielle med og uten konsernstruktur faller bort. Når jeg snakker med bransjen, sier de at regjeringen her har framvist et oppsiktsvekkende slett arbeid. Man hopper bukk over konsekvensutredninger, og resultatet er at det ofte da blir nettopp uansvarlig politikk.

Høyre er dypt bekymret over at prosesser kortsluttes, at ting skjer for raskt, og at helt avgjørende behandlingsplasser som følge av det vil kunne forsvinne. Vår bønn er at ideologien legges til side, og at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet tenker seg nøye om. Vi kan ikke se på at regjeringen svekker helt nødvendige institusjoner for dem som trenger det aller mest der ute. Det gjør sterkt inntrykk på meg når jeg lesses ned av e-poster, både lange og korte, med fortellinger fra foreldre og ungdom, hver gang etter at jeg har vært ute i media og ment noe om barnevernet. Det er foreldre og ungdom som har forsøkt et utall av tilbud, det er foreldre og ungdom som forteller om sine møter, også med private institusjoner, hvor mange av dem har klart å hjelpe dem på rett kjøl. Det er foreldre og ungdom som forteller at det er et blindspor å ta livet av de private institusjonene.

Bruk og kast kan være et passende bilde. De private er gode å ha når man skal bygge opp et tilbud, som barnevernet på 1990-tallet, barnehager tidlig på 2000-tallet, når flyktningstrømmene kommer, eller når vi trenger noe ekstra innen omsorg og rehabilitering, men så fort man mener at man klarer seg selv i offentlig regi, kastes de gode og viktige partnerne på dør.

NOU-en Private aktører i velferdsstaten viser at det fortsatt er mye ugjort på måling av kvalitet på helse- og velferdstjenestene. Det er stort behov for mer kunnskap om sammenhengene mellom kvaliteten for brukere, ressursbruk og eierskap. Derfor er Høyres svar i denne debatten, for å sikre mangfold av tilbydere, at det offentlige må stille strengere krav til anbudenes vekting av kvalitet og kompetanse, strengere krav til innsyn og åpenhet, og at man i enda større grad foretar kontroller av institusjoner drevet av både offentlige, ideelle og private.

Margrethe Haarr (Sp) [13:00:57]: Det er urolige og vanskelige tider, og det preger samfunnet vårt. Krigen i Ukraina, økte strømpriser og kraftig prisvekst er krevende. Det påvirker oss alle og ikke minst neste års budsjett. Vi er i en krise som vi ikke kan kjøpe oss ut av, der vi heller må ta grep for å bidra til å få kontroll på prisveksten. Budsjettet er stramt, og oljepengebruken er kraftig redusert. Det er gjort vanskelige prioriteringer, men et klart mål med budsjettet er å skape trygghet for folks økonomi og utjevne sosiale og geografiske forskjeller. Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV tar flere betydelige grep tilpasset den situasjonen vi er i, og det er tydelig i forliket at barn og unge er en prioritering.

Det er mange barnefamilier som har det tøft økonomisk på grunn av situasjonen vi er inne i. Budsjettet setter inn ulike tiltak for å begrense den påvirkningen dyrtiden har, og flere av dem er rettet mot familiene. Budsjettet legger opp til en redusert inntektsskatt for dem med en inntekt under 750 000 kr. Man reduserer maksprisen for barnehageplass. Man gir gratis kjernetid i SFO for første- og andreklassinger, økt barnetrygd og ikke minst strømstøtte – for å nevne noe. Det vil samlet sett kunne være med og bidra til et større handlingsrom for familiene og motvirke noen av konsekvensene av den høye prisveksten.

Andelen barn og unge som lever i familier med lav inntekt, har de siste årene økt. Dette er en utvikling som bekymrer hele komiteen, og som det er et stort behov for å ta tak i. Vi er kjent med at disse barna har en lavere deltakelse i fritidsaktiviteter, dårligere fysisk og psykisk helse og høyere frafall fra videregående skole – en oppvekst som kan føre til at man faller utenfor også senere i livet. Det er helt nødvendig at vi setter inn de riktige tiltakene for å bedre oppvekstvilkårene for disse barna. Det er prøvd ulike tiltak, men effekten av tiltakene har uteblitt. Jeg er derfor glad for at regjeringen har satt ned et ekspertutvalg for barn i fattige familier, som skal vurdere hvilken innsats som bør prioriteres for å sikre bedre oppvekstvilkår for barn og unge. Innspillene fra denne ekspertgruppen vil være betydningsfulle og ikke minst kunne gi oss flere innspill i det videre arbeidet.

Regjeringen har en klar målsetting om å redusere antallet barn som lever i familier med lav inntekt, og i budsjettforliket gjøres endringer som skal bidra til å sikre mer til dem som har minst. I tillegg til de generelle tiltakene som alle barnefamilier får, vil endringen der man flytter støtte fra skatt til utvidet barnetrygd, til sammen øke støtten til de enslige forsørgerne og gi dem med lav inntekt et løft.

Deltakelse på fritidsaktiviteter er viktig for barn og unge. Barn som lever i familier med lav inntekt, har begrenset mulighet til å delta på disse aktivitetene hvis vi ikke setter inn tiltak som sikrer en lavere kostnad, eller at flere av tilbudene er gratis. Derfor er jeg også glad for tilskuddsordningen for inkludering av barn og unge. Denne tilskuddsordningen ble styrket i år. Neste år vil den bli ytterligere styrket med 96 mill. kr. Med denne tilskuddsordningen kan kommuner og organisasjoner søke om tilskudd til gjennomføring av tilbud som sikrer en bredere inkludering av barn og unge. Tiltak kan være lokale fritidskasser for å dekke kontingent og annet utstyr, gratis sommeraktiviteter, sommerjobb for ungdom, gratis ferietilbud til familier, åpne møteplasser – for å nevne noen eksempler. I tillegg brukes 20 mill. kr av de 96 mill. kr til å styrke utstyrssentraler som BUA. Dette er målrettede og tilpassede tiltak i samarbeid med kommunene og organisasjonene, tiltak som treffer godt, og som vil være med og bidra til å utjevne forskjeller.

En av våre viktigste oppgaver er å legge til rette for at barn og unge får en trygg og god oppvekst. Dessverre er det mange barn som ikke har det i dag. Den beste sikringen vi har, er et godt barnevern, og det er et avgjørende bidrag vi kan gjøre for disse barna. Regjeringen har tydelige mål for utvikling av denne tjenesten og er i gang med å håndtere de utfordringene som ligger der i dag. Det er avdekket ulike lovbrudd innenfor tjenesten som må tas tak i, og man har satt ned et ekspertutvalg som skal sikre rettssikkerheten i barnevernet. Budsjettet setter av midler til en tiltakspakke for å styrke kvaliteten i det kommunale barnevernet, og regjeringen har varslet en kvalitetsreform.

Barnevernsreformen har nettopp trådt i kraft. Den skal være med på å sikre at barn og familier får hjelp tidligere og et større fokus på forebygging. Barnevernsreformen har gitt kommunene et økt faglig og økonomisk ansvar for tjenesten. Heldigvis har dagens regjering sikret at kommunene blir økonomisk kompensert for det økte ansvaret i år, men også for neste år. Ny barnevernslov trer i kraft på nyåret, og det er bevilget midler til gjennomføring av denne samt midler til å utvide tilbudet med helsekartlegging, som vi vedtok tidligere i år.

Det vil ta tid før man vil se effekten av barnevernsreformen. Uansett vil det alltid være noen barn og unge som vil ha behov for et institusjonstilbud. Det har den siste tiden kommet en rekke kritiske tilbakemeldinger på tilbudet som gis i de ulike institusjonene. Det er nå satt ned et eget utvalg som skal se på institusjonsbarnevernet, og det er bra. Regjeringen ønsker å styrke det statlige institusjonstilbudet og sikre en mer langsiktig avtale med de ideelle leverandørene. Det ble i år bevilget 150 mill. kr til omstilling av det statlige tilbudet og en ytterligere økning med 10 mill. kr for å styrke institusjonsplassene hos de ideelle tilbyderne neste år.

I tøffe og vanskelige tider er det viktig at vi stiller opp for hverandre, at vi prøver å bidra til å gjøre ting litt lettere og skape gode opplevelser. Julen er like rundt hjørnet – en tid som mange gleder seg til, men også mange gruer seg til. I år har flere bekymringer knyttet til julen enn tidligere. Staten skal være med og stille opp for dem som har vanskelige tider, men det er også lov til å være medmenneske og stille opp for hverandre.

Flere har sikkert hørt i nyhetene om 16 år gamle Karianne fra min hjemkommune, Kongsvinger, som i flere år har samlet inn pant for å kunne gi noe til andre i julen. I år ønsket hun å gjøre noe for enslige forsørgere. Hun har samlet inn over 130 000 kr, og sist helg inviterte hun 100 personer til julebord. Karianne sier selv at motivasjonen er å kunne gi andre en god opplevelse, og tilbakemeldingene fra familiene viser at det har hun gjort med glans. Jeg er stolt av Karianne, men også over hvordan lokalsamfunnet har støttet og vært med og bidratt. Heldigvis er det ikke bare Karianne som ønsker å gjøre noe for andre, og særlig nå før jul. Med dyrtid er det fint at vi kan stille opp litt ekstra.

Regjeringen har gjort en rekke grep for å sikre at vi skal komme oss gjennom den vanskelige tiden vi er i. Neste års budsjett gjør det samme. Jeg er glad for at vi har en regjering som tar det ansvaret de er satt til, og at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sikrer et ansvarlig budsjett som er omfordelende, rettferdig og reduserer konsekvensene av den situasjonen vi er i.

Morten Wold (FrP) [13:14:45]: Jeg vil begynne med å vise til mine innledende kommentarer til debatten om kulturbudsjettet. De er like relevante for familiebudsjettet.

Det er liten tvil om at mange familier har fått det trangere allerede, og at enda flere vil oppleve det samme. Fremskrittspartiet har foreslått store endringer i budsjettet for å hjelpe alle som sliter. Det bør innføres en makspris på strøm. Skattetrykket må ned slik at folk flest får beholde mer av pengene sine, og næringslivet ikke blir tvunget til oppsigelser. Jeg må få gjenta at Fremskrittspartiets budsjett ville hjulpet mange, mange flere enn det regjeringen og SVs budsjettkompromiss gjør.

Vi har sett flere negative konsekvenser av pandemien. For en del familier var det en belastning at samfunnet delvis stengte ned. Når de økonomiske tidene blir trangere, blir også det en belastning for familiene. Erfaring viser at slike belastninger gir grobunn for vold mot sårbare grupper i samfunnet. Det gjelder spesielt barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Med de vanskelige tider som er, og det Fremskrittspartiet oppfatter som en tafatt politikk fra regjeringen, blir det flere av disse.

Fremskrittspartiet vil derfor styrke tilbudet til sårbare barn og unge. Arbeidet mot vold og overgrep er så viktig at vi rett og slett må satse alt vi kan. Er det på ett område vi må ha en nullvisjon, er det nettopp her. I vårt alternative statsbudsjett har vi lagt inn ekstra midler til voldsforebyggende tiltak, til senter for voldsutsatte barn, til barne- og ungdomsvernet, og til barnevernet. Vi har også lagt inn midler til barne- og ungdomstiltak, og til Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge.

Slike tiltak er med på å bekjempe negativ sosial kontroll. Fremskrittspartiet ser på negativ sosial kontroll som den viktigste likestillingspolitiske kampen i vår tid. Det er dessverre altfor mange unge – spesielt kvinner – som får sitt liv ødelagt av utdaterte holdninger som ikke hører hjemme i et moderne samfunn. Det er faktisk slik at også unge voksne har en soleklar rett til å velge sin egen vei i livet.

Til slutt vil jeg igjen peke på at levekostnadene øker gjennom at matutgiftene blir større, strømmen blir dyrere og renten på boliglånet blir høyere. Denne trippelsmellen er spesielt vanskelig for de flere hundre tusen husholdningene som allerede sliter. Fremskrittspartiet har tro på at det viktigste vi kan gjøre for familier og folk flest, er å sørge for en bærekraftig økonomisk utvikling og en kostnadsvekst som ikke dytter store deler av befolkningen ut i problemer.

Kathy Lie (SV) [13:22:59]: Det er ingen tvil om at 2022 har vært et ekstra tøft år for mange. Med høyere strømpriser og prisøkning på mat og drivstoff har situasjonen for dem med lav inntekt blitt kritisk, men også folk med helt vanlige inntekter føler seg utrygge nå og har begynt å lete etter hvor i familiens budsjett de kan kutte. Dette har derfor vært et år preget av forhandlinger om kriseløsninger, som har vært helt nødvendig på flere områder.

Det vi skal behandle her i dag, er budsjettet for familiene, for barna. Barnefamiliene rammes ekstra hardt av den tiden vi er inne i nå, og vi vet allerede at om lag 115 000 barn vokser opp i fattigdom i Norge. Det er 115 000 barn for mye.

Det er flere tiltak som kan hjelpe familiene, som billigere barnehage, gratis SFO og muligheter for billigere eller gratis fritidsaktiviteter og gratis lån av utstyr til aktiviteter og fritid. Derfor er jeg glad for at familiebudsjettet er styrket med 96 mill. kr til inkludering av barn og unge og til BUA.

Den enkeltytelsen som flest foreldre sier ville hjulpet dem aller mest, er økt barnetrygd. I SVs alternative budsjett foreslår vi å øke barnetrygden for barn fra 6 til 18 år til samme nivå som for de minste barna. Vi foreslår også et søskentillegg fra barn nummer tre og utvidet barnetrygd for enslige forsørgere. Respons Analyse har utført en undersøkelse for Redd Barna som viser at foreldre med skolebarn er mer bekymret for økonomien enn de med de minste barna. SSBs analyse av inntektsstatistikken for 2020 viser også at økningen i fattigdom i familiene med de minste barna har stagnert etter at barnetrygden ble økt for denne gruppen.

I budsjettforliket ble det dessverre ikke enighet om de to første forslagene, men jeg er veldig glad for at vi ble enige om å prisjustere barnetrygden. Det er ikke en stor økning, og det er ikke nok til å løfte mange opp av fattigdom, men det er et viktig signal om at noe måtte gjøres med en trygd som har stått stille for de fleste i så mange år at den var i ferd med å bli marginalisert. Jeg håper dette bare er starten, og at vi i årene framover vil prisjustere barnetrygden hvert år.

I fjor sørget vi for at de som mottar sosialhjelp, også skulle få glede av barnetrygden. I år sørger vi for en betydelig økning til enslige forsørgere med lav inntekt, som også er en ekstra sårbar gruppe.

Et annet område vi har vært spesielt opptatt av, er et godt barnevern. I SVs alternative budsjett foreslår vi både en styrking av det offentlige barnevernet og en betydelig økning i antall stillinger i det kommunale barnevernet. Vi styrker det statlige barnevernets fosterhjemsarbeid, vi styrker barnas mulighet til medvirkning, og vi ønsker også å teste ut bruk av mangfoldskontakter i barnevernet. Vi mener også at barnevernet bør overta omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere, slik at deres rettigheter ivaretas på en bedre måte enn det gjør i dag.

I dette budsjettforliket fikk vi ikke gjennomslag for å øke bevilgningene. En av årsakene til det er at antall institusjonsplasseringer har gått ned. Vi vet ikke helt årsaken til dette, men det er en viss urolighet for at kommunene plasserer færre barn på grunn av den store økningen i egenandeler. Vi håper det ikke er slik, og at det skyldes et faktisk mindre behov, men vi vet ikke. Kanskje må vi se på størrelsen på egenandelen for kommunene når vi får mer svar.

Den store politiske skillelinjen når det gjelder barnevern, handler mest om hvem som skal tilby barnevernstjenester. SV og regjeringspartiene er enige om at barnevernet er det offentliges ansvar, og at pengene vi bevilger, skal gå til barna og ikke til utbytte for konserneiere. I dag er det flere store kommersielle aktører som driver barnevernstjenester, som tjener seg svært rike på offentlige bevilgninger. SV ønsker at alle pengene skal gå til å gjøre barnevernet bedre og støtter opp om krav til kompetanse for både saksbehandlere og de ansatte i institusjonene. Vi støtter opp om regjeringens foreslåtte tiltak for å øke kvaliteten i det kommunale barnevernet, med fokus på styring og ledelse, veiledningsteam og hjelpetiltak.

I dette budsjettforliket er vi enige om at regjeringen skal sikre ideelle virksomheter i barnevernet langsiktige avtaler med det offentlige, og at de senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal legge fram en plan for å fase ut de store kommersielle aktørene fra barnevernet. Denne planen ser jeg fram til, og jeg gleder meg til å bidra til et profittfritt barnevern til beste for barna.

Hege Bae Nyholt (R) [13:31:57]: Barnevernet ligner ikke på andre velferdstjenester. Relativt få får noen gang kontakt med barnevernet, og enda færre har erfaringer med barnevernets tiltak. Barnevernet er siste skanse, som skal ta vare på de aller mest sårbare barna og familiene. Barnevernsbarna har ingen sterke lobbyorganisasjoner i ryggen, de genererer ingen kortsiktige overskudd i noen budsjett. Vi i Rødt var glad for at regjeringen og ikke minst statsråd Toppe var veldig tydelig på at barnevernet var den sektoren hvor kommersialiseringen hadde gått aller lengst, og hvor avkommersialisering må skje. Vi har vært enige om at statlig egenregi og ideelle aktører må styrkes.

I dag er det fortsatt fullt frislipp av kommersielle aktører i barnevernet. Årets statsbudsjett la opp til å bruke store summer på kjøp av kommersielle barnevernstjenester, ifølge BFD. Samtidig leverer regjeringen kutt i statlige barnevernsinstitusjoner og kutt i Bufdir. Hvordan dette passer sammen med ambisjonene om å avkommersialisere eller styrke statlige og ideelle kapasiteter, er vanskelig å se. En ting er at dette er politisk skuffende, en annen ting er at for barna som er under barnevernets omsorg, teller hvert eneste år. En barndom er kort, men den skal vare hele livet.

Grunnleggende for en god barndom er friheten fra vold og overgrep. Dessverre viser statistikken oss at også en sentral del av likestillingsarbeidet i Norge er arbeidet mot nettopp vold og overgrep. En av tre kvinner blir utsatt for vold i løpet av livet, og dessverre må vi konstatere at krisesentertilbudet i Norge er langt fra det det burde være. Vi hører historier om underfinansiering, lite egnede lokaler, innskrenkede åpningstider osv. Den samiske befolkningen har ikke et eget krisesentertilbud overhodet for tiden. Det loves revidering av lovverket, det loves utredninger, men vi trenger at det handles. Vi trenger å sikre et gratis, døgnåpent og tilgjengelig krisesenter for alle over hele landet. Dette kan redde mang en barndom, og det kan redde mange liv.

Til slutt vil jeg vie en relativt stor slump tid på en pengemessig relativt beskjeden satsing i Rødts alternative statsbudsjett, men en satsing vi mener kan utgjøre en stor forskjell der ute. Rødhette, et avlastningstilbud for aleneforeldre, fyller et hull i norsk likestillingsarbeid fram til nå som Rødt er svært opptatt av å tette. Tilbudet er et samvirke mellom foreldre og miljøterapeuter. Man bidrar til å avlaste andre foreldre og får avlastning tilbake.

Aleneforsørgere er spesielt utsatt, både for konsekvensene av priskrisen vi står i nå, og i mer normale tider for stress, ensomhet og markedssvingninger. Man er mer sårbar alene, for forsørgeransvaret er akkurat som når man er to. Rødhette har som mål både å tilby barnepass og å utvide aleneforeldres nettverk. Det å overlate barna sine til andre er i noen grad fortsatt skambelagt i det norske samfunnet. Vi må fjerne den skammen. Vi foreslår i dag at regjeringen skal se på hvordan man kan utvikle tilbudet til aleneforsørgere etter modell fra Rødhette, og det håper vi at vi får støtte til i salen.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:37:58]: Finansministeren presenterte tidligere i år på fjernsynet et regnestykke der han fortalte at familiene skulle få et økt handlingsrom. Jeg reiser mye rundt i landet, og jeg har til gode å treffe noen som er enig i akkurat dette. Det eneste folk opplever som øker, er matpriser, strømpriser og renter, og til dels også drivstoffprisene.

I en tid da helt vanlige familier sliter kraftig med å få endene til å møtes, og i et budsjett med begrenset handlingsrom, er barna det viktigste for Kristelig Folkeparti. Det er vår viktigste prioritering. Vi mener at å satse på barna og familiene er den beste investeringen vi som samfunn kan gjøre. Derfor styrker Kristelig Folkeparti barnetrygden, vi legger til rette for at barna skal ha mulighet til en fritidsaktivitet gjennom utrulling av fritidskortet, og vi øker engangsstønaden til 2 G.

Kristelig Folkeparti mener at å styrke den universelle barnetrygden er det viktigste vi kan gjøre for barnefamilier som sliter nå. Kristelig Folkeparti foreslår en økning i barnetrygden på om lag 3,5 mrd. kr. Årlig innebærer det 4 000 kr for hvert barn. Dette er et tiltak vi vet fungerer. Det styrker barnefamilienes økonomi og har særlig stor betydning for de familiene som har minst. Økt barnetrygd gir også familiene økt valgfrihet.

Kristelig Folkeparti økte barnetrygden da vi satt i regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, med 8 200 kr i forrige periode, noe som ifølge tall fra SSB har stanset økningen i antall lavinntektsfamilier. Dessverre foreslo regjeringen et reelt kutt i barnetrygden på om lag 0,5 mrd. kr. SV fikk i første omgang nullet ut dette kuttet, men med de siste tallene for prisvekst vet vi at også budsjettforliket vil bety et betydelig reelt kutt i barnetrygden. Det er skuffende, og resultatet er forutsigbart: Flere barn vil vokse opp i fattigdom.

Når familienes økonomi strammes til, er det ofte også fritidsaktivitetene til barna som først ryker. Det hemmer deltakelse, skaper ulikhet og er ødeleggende for idrett og annen frivillighet som er barnas fellesarenaer. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti å innføre fritidskortordningen for hele landet, i alle landets kommuner, fra høsten 2023. Det vil si at alle barn mellom 6 og 18 år får 2 000 kr til bruk på fritidsaktiviteter neste år. Det sikrer at alle barn kan delta i fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi. I tillegg vil det inkludere flere barn, og ordningen vil også utvikle frivillig sektor, idrett, kulturliv, lag og organisasjoner.

Videre vil Kristelig Folkeparti legge til rette for ordningen med engangsstønaden for familier der foreldrene ikke har opparbeidet rettigheter til foreldrepenger. I dag får disse foreldrene et engangsbeløp på i overkant av 90 000 kr, mens de som har rukket å tjene opp rettighetene sine, kan få over 650 000 kr utbetalt. Det er urettferdig. Kristelig Folkeparti vil sikre en minsteytelse på 2 G, som er i overkant av 220 000 kr. Samtidig ønsker vi å legge om ordningen slik at den går over til månedlige utbetalinger. Dette vil gi økte ressurser til familier med svak økonomi.

I tillegg legger Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett opp til å fjerne den svært rigide tredelingen av foreldrepermisjonen som bl.a. har medført at nesten halvparten av alle mødre tar ut ulønnet permisjon i etterkant av permisjonsperioden. Kristelig Folkeparti ønsker å gå tilbake til en ordning med ti uker til mor og ti til far, og resten er familien i stand til å avgjøre selv.

Det var vanlige folks tur. Nå er det slik at vanlige folk er de som står i matkøer. Det er vanlige folk som nå gruer seg til strømregningen kommer. Det er vanlige folk som også gruer seg til jul, for de har ikke råd til å gi barna sine gaver. Derfor er det slik at Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal finne løsninger for helt vanlige folk, med universelle ordninger.

Så er det kommet noen løse forslag, og Kristelig Folkeparti vil støtte forslag nr. 17.

Statsråd Kjersti Toppe [13:50:27]: Høge straumprisar, dyrt drivstoff og aukande renter rammar alle, men hardast dei som har lite frå før. Eg er særleg bekymra for barnefamiliar som får problem med å handtera auka prisar.

Regjeringa vil styrkja det universelle velferdstilbodet til barn og unge. Vi prioriterer m.a. redusert makspris i barnehage, gratis barnehage for tredje barn i barnehagen samtidig og auka bemanning og pedagogtettleik i barnehagar i levekårsutsette område.

I budsjettforliket mellom regjeringa og SV er det i tillegg m.a. einigheit om å prisjustera satsane i barnetrygda og å innføra gratis kjernetid i SFO for andreklassingar. Vi styrkjer barnetrygda spesielt for einslege forsørgjarar. Regjeringa føreslår ei omlegging av støtta til einslege forsørgjarar, som vil gi auka støtte for dei med dei lågaste inntektene. I budsjettforliket er det i tillegg einigheit om at satsen for utvida barnetrygd for alle einslege forsørgjarar skal verta både prisjustert og ytterlegare auka med 5 000 kr i året. Einslege forsørgjarar vil med desse to grepa få minimum 5 676 kr meir i disponibel inntekt, og dei med lågast inntekt vil få 17 220 kr meir i 2023.

Å delta i fritidsaktivitetar er viktig for ein god oppvekst, og regjeringa vil arbeida for å gjera fritidsaktivitetar tilgjengelege for alle barn. Vi føreslår difor også å styrkja tilskotsordninga for å inkludera barn og unge, med 96 mill. kr i år, og av desse skal 20 mill. kr prioriterast til utstyrsentralar for utlån av sports- og fritidsutstyr. Saman med styrkinga i fjor har vi styrkt denne ordninga med 181 mill. kr på to år. Ei styrkt tilskotsordning vil gi fleire barn og unge høve til å delta på sosiale aktivitetar gjennom tilbod som fritidsklubb, fritidskasse og ferieaktivitetar.

Den nye barnevernslova skal gjelda frå 1. januar 2023. Lova skal styrkja det førebyggjande arbeidet, medverka til betre barnevernsfagleg arbeid og styrkja rettstryggleiken for barn og foreldre. Vi prioriterer 38 mill. kr for å finansiera at den nye lova vert sett i verk. Lovendringane er òg ein viktig del av oppfølginga av sakene der Noreg er dømd i EMD for krenking av retten til familieliv.

Tverrfagleg helsekartlegging av barn som barnevernet skal flytta ut av heimen, er viktig for å sikra at barn får den helsehjelpa dei treng, og for at nye omsorgspersonar skal kjenna behova til barnet. Stortinget lovfesta tverrfagleg helsekartlegging i mars 2022, og regjeringa har ei satsing for å auka kapasiteten i tilbodet. Det er føreslått 21 mill. kr for å utvida dette tilbodet i 2023. Helsetilsynets landsomfattande tilsyn med barnevernsundersøkingar viste at det er behov for å auka kvaliteten på dette arbeidet. Det er òg behov for å gi fleire kommunar tilgang til kunnskapsbaserte tiltak som vi veit hjelper barn og familiar. Vi legg difor opp til ei auka satsing på kvaliteten i det kommunale barnevernet på 25 mill. kr. Regjeringa fører vidare arbeidet med å utvikla det statlege barnevernet. Vi har m.a. sett ned eit utval som skal greia ut korleis institusjonsbarnevernet kan verta betre, og som skal levera innstillinga si i oktober 2023. I tillegg fører vi vidare styrkinga av tilbodet av institusjonsplassar frå ideelle leverandørar, med ein auke på 10 mill. kr, og etablerer ei vidareutdanning for institusjonsleiarar.

Kyrkjebygga er nokre av dei fremste kulturminna vi har her i landet. Riksantikvaren har, i samarbeid med Den norske kyrkja, kome med ei tilråding om eit bevaringsprogram for å setja i stand dei kulturhistorisk viktige kyrkjene. Dette er ei oppfølging av stortingsvedtaket om å setja i stand dei gamle kyrkjene våre i eit omfang som svarar til dei verdiane som staten vert eigar av etter delinga av Opplysningsvesenets fond. Bevaringsprogrammet vil etter planen starta opp i 2024. For ikkje å mista framdrift i dette er eg glad for at vi har ei dobling av midlane som skal gå til freda og verneverdige kyrkjebygg i 2023.

Eg er glad for at vi gjennom budsjettforliket mellom regjeringa og SV har fått til ei betring i ei vanskeleg tid, særleg for utsette barn og familiar.

Turid Kristensen (H) [14:07:17]: Å forebygge vold i nære relasjoner var et prioritert område for Høyre da vi satt i regjering. For de som ikke har opplevd det selv, for de av oss som ikke har levd med dette på kroppen, er det nok vanskelig å forstå hvor tungt og vanskelig det må være å leve i frykt i sine egne hjem og å leve med frykt for sine aller nærmeste. Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, som i ytterste konsekvens tar liv.

Høyre i regjering jobbet med å intensivere innsatsen mot forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det er et arbeid Høyre nå fortsetter i opposisjon på Stortinget. Jeg er veldig glad for at det nylig ble flertall for en rekke gode forslag da Stortinget behandlet et representantforslag fra Høyre om dette. Det er veldig bra at det er mye tverrpolitisk enighet på dette feltet. Dette er et område som Høyre har valgt å prioritere i vårt alternative budsjett, hvor vi har økt tilskuddet til voldsforebyggende tiltak og til Stine Sofies Stiftelse.

Et annet område som er viktig for oss i Høyre, er å styrke frivilligheten. Frivilligheten er en viktig brikke – egentlig en grunnstein – i lokalsamfunnene våre. Den skaper samhold og tilhørighet og er veldig viktig for at mange skal kunne leve et godt liv i kommunene våre. Det er ikke minst viktig for barn og unge, hvor de frivillige organisasjonene er viktige bidragsytere i å inkludere barn og unge i demokratiet vårt.

Jeg har spesielt lyst til å trekke fram det gode arbeidet som Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, gjør. Høyre har derfor valgt å styrke tilskuddet til LNU gjennom et økt grunntilskudd, og vi ønsker også å gi LNU muligheten til å videreutvikle portalen som de har etablert – en portal for lokaler – som gjør det lettere for de frivillige å finne egnede lokaler for sin virksomhet.

Et siste område jeg har lyst til å trekke fram, handler om at Høyre i vårt alternative budsjett har valgt å prioritere 95 mill. kr for å doble skattefradraget på gaver til frivilligheten. Dette ville ha styrket frivilligheten i hele landet. Vi ønsker altså å doble det tilbake til det nivået det lå på før regjeringen valgte å halvere det, da de gjennomførte et kutt som skapte store protester fra frivillighet over hele landet.

Det er en ordning som har fungert godt, og det er ikke riktig – som Støre-regjeringen ofte argumenterer med – at den er et gode for dem med høy inntekt. Syv av ti av dem som har benyttet seg av ordningen, har en årsinntekt på under 650 000 kr. Frivilligheten har selv beregnet at dette kan medføre et inntektstap på inntil 400 mill. kr, som på ingen måte er blitt erstattet på annen måte hos dagens regjering.

Jeg vil avslutte med noen ord om det løse forslaget som er fremmet til denne budsjettbehandlingen, for nå må det bli slutt på at forbrukerne blir lurt inn i dyre strømavtaler – avtaler som er vanskelige å forstå. Jeg skulle nok ønske, som jeg har sett at statsråden har uttalt i flere saker i mediene, at bransjen var villig til å rydde opp i dette på egen hånd, men det har jeg dessverre fullstendig mistet troen på.

Statsråden har uttalt at hun ønsker å se an hvordan de nye reglene, som trådte i kraft i november, fungerer, før hun er villig til å gripe inn for å hjelpe forbrukerne. Høyre er enig med Forbrukerrådet i at dette er en avtaleform som må avvikles, og at de nye reglene som trådte i kraft, ikke på noen måte er tilstrekkelige for å sørge for at forbrukerne forstår rekkevidden eller konsekvensene av disse avtalene.

Bransjen ser ikke ut til å ville ta ansvar selv. En av de store aktørene, Fjordkraft, har avvist at de vil slutte å selge disse avtalene så lenge det er etterspørsel etter dem. Selskapene spekulerer i folks ønske om trygghet og forutsigbarhet. Når selskapene bruker navn som «solid», «trygg», «lavpris» og «forutsigbar», kan det ikke sees på som noe annet enn en tilsløring av hva disse avtalene egentlig innebærer. Da er ikke dette avtaler som forbrukerne egentlig etterspør.

Høyre fremmer derfor et forslag i dag hvor vi ber regjeringen om å bidra til å få en løsning på en helt uholdbar situasjon for forbrukerne. Vi mener at regjeringen ikke bare kan vente og fortsette å følge med og se, når de variable strømavtalene koster forbrukerne så dyrt som det vi har sett eksempler på i det siste. Jeg håper vi kan få bred tilslutning til det her i dag.

Høyre støtter forslag nr. 18, fremmet av Rødt.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:12:28]: Som førre talar viste til, fremjar Høgre i dag eit laust forslag der ein ber regjeringa vurdere om det bør stillast strengare krav til informasjonen straumselskapa gjev til forbrukarane om ulike avtalar, slik at forbrukarane betre kan vurdere risiko og konsekvensar knytt til avtalane. Vi stemmer imot dette i dag, ikkje fordi vi er ueinig i innhaldet, men fordi det allereie er gjort. Dette forslaget viser at representanten frå Høgre kanskje har gløymt kva vi gjorde i førre periode, for tilbake i 2021 sikra Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV, saman med Framstegspartiet, fleirtal for tre oppmodingsvedtak, som bidrog til ikkje å vurdere, men å skape endring. Viss eg ikkje hugsar feil, stemte også Høgre for forslaga.

Utgangspunktet for vårt engasjement har vore at berre ein fjerdedel av oss veit kva vi betalar i straum, eller om vi har ein god eller dårleg avtale. Kompliserte prismodellar gjer at dagens mange straumtilbod og avtalar har vore vanskelege å samanlikne. Mange har rett og slett blitt lurte til å betale meir enn ein treng. Vi synest ikkje det er greitt å vurdere situasjonen, vi vil ha slutt på lureriet. Difor er vi glad for at regjeringa har snudd seg raskt rundt, og at det allereie frå 1. november tredde i kraft nye reglar gjennom endringa i prisopplysningsforskrifta. I tillegg jobbar Barne- og familiedepartementet saman med Olje- og energidepartementet og reguleringsmyndigheita for energi med korleis obligatorisk prisinformasjon kan utformast.

Gjennom desse endringane blir det no stilt heilt nye og strengare krav til straumselskapa. Viktig informasjon om endring i vilkår kan ikkje lenger stå med små bokstavar nedst i fakturaen. Det er no innført strengare krav til opplysningar om pris, varigheit og avtaletype, som skal brukast ved all marknadsføring. Det blir innført ei plikt for straumselskapa til å offentleggjere prislista for alle avtaletypar, slik at folk enkelt kan setje avtalen sin opp mot andre avtalar. Det blir plikt til å vise til Forbrukarrådets straumprisportal, ein portal som gjer det mogleg å samanlikne dei ulike straumavtalane – ein portal regjeringa no har styrkt økonomisk med 2 mill. kr, nettopp for å sikre god kvalitet og brukarvenlegheit. Varslingsfristen for endring av avtalar blir meir enn dobla, frå 14 til 30 dagar.

Vi meiner at vi ikkje skal trenge å lure på kva ein har kjøpt, eller til kva pris, samtidig som straumselskapa tener på mi og di forvirring. Folk skal kunne ta vala sine med utgangspunkt i fakta og ikkje salstriks, og folk fortener god og tydeleg informasjon om kva straumen faktisk kostar.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:15:25]: Til tross for et stramt budsjett som følge av krig, voldsom prisvekst på det meste og et stort behov for ikke å legge enda mer stein til byrden for folk for å gjøre det vi kan for å stagge prisvekst og rentehopp, får regjeringspartiene og SV til mye for barn, unge og deres familier i budsjettet for 2023. Vi får ikke minst til mye for dem som trenger det mest, både barna i barnevernet og barn i lavinntektsfamilier – godt gjort greie for både av barne- og familieministeren og av mine kollegaer fra regjeringspartiene og SV.

Jeg velger derfor å ta opp et helt annet felt som denne budsjettdebatten rommer, nemlig tros- og livssynsfeltet. Der regjeringspartiene og SV sørger for en styrking av tilskuddet til folkekirken vår og til andre tros- og livssynssamfunn, velger Høyre å kutte hele 69 mill. kr til folkekirken. Venstre kutter enda mer, nemlig 125 mill. kr, og Fremskrittspartiet drar skikkelig på og kutter 239 mill. kr.

I en tid da mange søker til folkekirken for både trøst, håp og konkret hjelp, og med samfunnets forventninger til at folkekirken skal være der i kriser, i feiringer av høytider og som en arena for viktige anledninger i menneskers liv, ønsker altså disse partiene å innskrenke tilskuddet til folkekirken. Det vil få store følger for dens drift og tilbud rundt omkring i hele landet. På toppen av det hele vil kuttet til folkekirken automatisk føre til kutt i tilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn, hvor Fremskrittspartiet for øvrig tenker å kutte over 1 mrd. kr.

Jeg undrer meg over om de tre partiene har tatt inn over seg at forutsetningen for den nye trossamfunnsloven og også det politiske forliket om Opplysningsvesenets fond var at finansieringsordningen til Den norske kirke skulle videreføres på om lag samme nivå. Kanskje har de vært mer klar over at disse kuttene, som det meste av politikken til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, selvfølgelig vil ramme særlig tilbudet i distriktene, i en tid da det fra før av er utfordringer med å opprettholde kirkelige arbeidsplasser over hele landet. Disse kuttene ville ført til veldig mange oppsigelser rundt om. De store kuttene vil også ramme oppgavene Kirken har innenfor krise og beredskap, eldreomsorg, kriminalomsorgen og den viktige rollen Kirken har som kulturarena.

På vegne av alle dem som har søkt seg til og kommer til å oppsøke de ulike tros- og livssynssamfunnene våre, inkludert folkekirken vår, i den vanskelige tiden vi har foran oss, er jeg veldig glad for at det er Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV som får flertall for sitt budsjett i dag.

Grunde Almeland (V) [14:18:15]: Jeg ønsker å vie litt tid til forbrukerområdet, for vi trenger å føre en aktiv forbrukerpolitikk. Det vil sørge for at mennesker ikke utnyttes, noe som er særlig aktuelt i usikre tider. Et godt eksempel er det som allerede har vært en del diskutert, nemlig hvordan strømselskapene i lange tider har solgt kundene sine svært ugunstige strømavtaler, såkalt variable strømavtaler. Jeg er glad for at statsråden har uttalt seg kritisk til disse. Jeg er litt overrasket over at man ikke kan stemme for et forslag man er enig i i dag. Det jeg gjerne skulle ønsket meg at statsråden sa klart og tydelig og ikke bare skal «vurdere» – et ord bl.a. representanten Ask Bakke kritiserer at man bruker for mye – er hvorvidt man skal forby denne type avtaler. Jeg håper statsråden kan si klart og tydelig at det kommer et forbud mot denne type villedende avtaler, og ikke bare at hun skal vurdere det.

Forbrukerpolitikken skal styrke stillingen til forbrukerne og sikre dem gode rettigheter og et sterkt vern dersom rettighetene ikke blir oppfylt. Ofte står forbrukere overfor kommersielle aktører med bedre informasjon og kunnskap om produkter, avtalevilkår og markedsforhold, og denne ubalansen må vi veie opp for. Samtidig trenger vi en politikk som gjør det enklere for hver og en av oss å navigere i jungelen av tilbud som eksisterer. En god hjelp er merkeordninger, som Svanemerket er et eksempel på. Svanemerket er et viktig verktøy for norske forbrukere, men kanskje vel så viktig for profesjonelle innkjøpere når de skal ta mer miljøvennlige valg. Miljømerking virker som en katalysator for sirkulærøkonomi og innkjøpsmakt i det grønne skiftet. Ved å gi standardisert og kvalitetssikret informasjon om varer og tjenester som er blant de minst miljøbelastende på markedene, blir det enklere for forbrukere å ta gode miljøvalg. Det er bl.a. grunnen til at vi i Venstre i vårt alternative statsbudsjett foreslår å øke støtten til Svanemerket.

Jeg vil vie resten av taletiden til et annet felt, nemlig etteradopsjonstiltak. Jeg har i flere skriftlige spørsmål til statsråden diskutert hvordan man bør styrke de etteradopsjonstiltakene som eksisterer, og foreslår også nye. Statsråden har avvist at hun ønsker det Venstre har satt av penger til, nemlig et eget kompetansesenter på dette området. Jeg håper hun har noen svar til oss her i dag på hva hun vil gjøre, utover det som allerede nå er foreslått, for det er ikke riktig, slik statsråden bl.a. insinuerer, at adopsjonsforeningene er fornøyd med de tiltakene som allerede er varslet.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:21:33]: Eg tenkte å nytte høvet til å snakke om barn og unges moglegheit til å få delta i fritidsaktivitetar. I juni besøkte eg BUA på Årvoll, og der møtte eg flyktningar som nyleg var komne frå Ukraina. Eg trur eg aldri kjem til å gløyme uttrykket til den vesle guten som fekk låne sykkel, og som nekta å sleppe han så mykje som eitt sekund. Gjennom etableringa av BUA har vi fått eit viktig samfunnsbidrag. Kloke damer blei sosiale entreprenørar då dei i 2014 stifta den ideelle organisasjonen som no gjev barn og unge, og også vaksne, eit gratis tilbod om idretts- og fritidsutstyr, slik at vi får tilgjengelegheit, inkludering, meir fysisk aktivitet og i tillegg gjenbruk.

Nav og Gjensidigestiftelsen bidrog til oppstarten. Dei gav gjennom eit pilotprosjekt tillit til dei som starta det opp. Resultata er fantastiske. Berre dei siste tolv månadene har det vore om lag 500 000 utlån gjennom BUA, og 174 kommunar er med. BUA fornyar seg stadig og utviklar seg saman med kommunane, som òg utviklar seg ulikt, og med grunnlag i lokale forhold. Det er verdt å nemne involveringa i arbeidstreningsprosjekt og reparasjonsverkstad. I budsjettet no har regjeringa føreslått å styrkje BUA med 20 mill. kr i auke til utstyrssentralane og 2,5 mill. kr til stiftelsen BUA, for å vidareutvikle tilbodet og for at kontingenten frå kommunane kan haldast låg.

Smarte utlån i fellesskap er blitt ein suksess. Det handlar om å gje alle moglegheit til å delta og få prøve seg på ulike aktivitetar, om å gjere det enklare å bli inkludert i fysisk aktivitet for alle. I tillegg får vi smart og miljøvenleg ressursbruk ved at ikkje buer og kjellarar rundt omkring blir fylte opp med utstyr som ikkje kan brukast, fordi ein likevel snart veks ut av det. Utlånsordninga er eit godt eksempel på kva vi kan få til i fellesskap, eit eksempel på at vi for ganske små midlar kan gjere store grep som betyr mykje i kvardagen til folk.

Statsråd Kjersti Toppe [14:24:11]: Eg vil gi ei vurdering av det lause forslaget frå Høgre. Den første delen meiner eg er varetatt med dei forskriftsendringane vi gjorde i haust. Vi har stilt strengare krav til informasjon, slik at forbrukarane ser kva som er i avtalen og kan vurdera risiko og konsekvensar.

Den neste delen av forslaget er å vurdera om det er behov for strengare reguleringar, og da vil eg seia at der vurderer eg kontinuerleg om det er behov for strengare regulering. Når vi høyrer debatten her, skulle ein derimot tru at det dette forslaget handla om, er om ein var for eller mot eit forbod her og no, men det er ikkje slik forslaget er utforma. Vi vil sjølvsagt følgja opp om det er behov for strengare reguleringar, og elles deler eg det sterke engasjementet mot det som vi no opplever der ute.

Så synest eg det er veldig spesielt med dei partia som er veldig for ein tydeleg forbrukarpolitikk. Kvifor kuttar dei same partia da i Forbrukartilsynet og i Forbrukarrådet? Høgre har lagt inn eit kutt på 5 mill. kr til Forbrukarrådet og 2,5 mill. kr til Forbrukartilsynet, og både Høgre og Venstre har i tillegg ABE-kutt som òg svekkjer. Dersom vi meiner noko med god forbrukarpolitikk, må vi heller styrkja desse to viktige institusjonane. Forbrukartilsynet er veldig viktig, nettopp for å sjå om avtalane er rimelege, og om dei har god nok informasjon. Dei kan gripa inn, og på nettsidene sine har dei òg god informasjon ut til forbrukarar, som der kan sjå på kva slags informasjon dei skal krevja, kva angrerett dei har, kva som er bindingstid – alt dette. Så dette engasjementet heng ikkje i hop når ein samtidig vil svekkja desse viktige ordningane.

Når det gjeld adopsjon, er det ikkje slik at eg har avvist eit kompetansesenter. Dette har vi greidd ut, og det vi no seier, er at vi skal utvikla ei kompetanseteneste for adopterte og familiar etter adopsjon. I tillegg til dei to tinga vi har varsla i budsjettet, om kurs for adoptivforeldre og bistand ved søk etter biologisk opphav, vil vi òg vurdera utvikling av eit prøveprosjekt med ei sentral samtalestøtte til nasjonalt og internasjonalt adopterte. Eg har aldri sagt at foreiningane til dei adopterte var fornøgde, men det var det vi gjorde no for 2023, og dette skal vi jobba meir med. Vi varslar òg meir inn i oppdragsdokumentet til Bufdir om kva dei skal jobba med til neste år på dette viktige området.

Turid Kristensen (H) [14:27:24]: Både representanten Ask Bakke og nå også statsråden viser til et tiltak som er gjennomført, et tiltak vi alle har vært enige om, nemlig en forskriftsendring fra 1. november, og peker på at den skal gi den informasjonen som forbrukerne trenger. Forbrukerrådet har imidlertid vært krystallklare på at det ikke er tilstrekkelig. Disse avtalene er så kompliserte og så vanskelige å forstå at det må tas andre grep. Selv Energi Norge, som organiserer strømselskapene, sa på Dagsnytt 18 at dette er avtaler som ikke er lette å forstå.

Derfor spør vi først i vårt forslag om hvorvidt det kan være noen muligheter for å gi bedre informasjon, selv om den siste tidens utvikling tyder på at det ikke vil være tilstrekkelig.

Vi er jo ikke fagpersoner; selv ikke Forbrukerrådet vet helt hva som er beste løsning, de har ikke vurdert ferdig om strenge reguleringer kanskje kan hjelpe forbrukerne i tilstrekkelig grad, eller om det faktisk må innføres et forbud. Det er den jobben vi ber statsråden om å gjøre. Da er det ikke tilstrekkelig å vente og se på hvordan forskriftsendringen er. Det er ikke tilstrekkelig å ha en følge-med-holdning til dette. Dette er noe som forbrukerne lider under, som koster dem dyrt, som gjør at mennesker har solgt innbo for å klare å betale strømregningene, og strømselskapene er altså ikke villige til å slutte å selge disse avtalene.

Jeg må også si at det er noe spesielt når statsråden skal forklare at hun ikke ønsker at det skal stemmes for et forslag som vil gi henne et mandat til å gå sterkere til verks, med at det også innføres kutt på de områdene. Regjeringen kutter også i sine budsjetter, men jeg ville aldri finne på å beskylde regjeringen for at det betyr at de ikke bryr seg om de områdene det kuttes i. Her er det snakk om, for alle parter, at vi har vært nødt til å finne noen kutt for å kunne prioritere andre områder, og vi har valgt å kutte i byråkrati og konsulentbruk – som jeg vil tro at også Senterpartiet kanskje har tatt til orde for er en riktig måte å gjennomføre innsparinger i offentlig sektor på.

Statsråd Kjersti Toppe [14:30:05]: Eg tar imot alle gode forslag frå opposisjonen, men det er ikkje slik at eg treng dette forslaget om forbrukarpolitikk for å ha eit mandat. Dette er noko som vi jobbar med kvar dag, og vi har gjort viktige endringar allereie.

Viss det hadde vore Høgre som var i posisjon, trur eg nok dei hadde forstått at når vi innfører noko 1. november, må vi gje det litt tid, og viss vi er ueinige om det, får vi heller vera ueinige om det. Eg meiner det er veldig klokt å gje det litt tid, og så skal vi sørgja for at både Forbrukartilsynet og Forbrukarrådet får gjera den viktige tilsynsjobben sin, at dei får belyst sakene og går ut og kontrollerer at det faktisk skjer ei god endring.

Når vi har ein budsjettdebatt, er det eigentleg heilt legitimt å kommentera at når andre parti kuttar i forhold til det som vi legg fram, på eit så viktig område, må ein faktisk stå til ansvar for det.

Eg har éin kommentar til slutt: No er det sagt veldig mykje om forskjellen på opposisjonen og forslaget frå regjeringa og SV når det gjeld trus- og livssynssamfunn. Éin ting er Den norske kyrkja når vi står framfor jul og julehøgtid og kva det betyr for mange, slik sett, men vi må ikkje gløyma det sosiale arbeidet som trus- og livssynssamfunna gjer. Vi ser det i desse tider når vi brukar trus- og livssynssamfunna til å nå ut til utsette grupper. Det er veldig mange gode eksempel på at f.eks. Den norske kyrkja samarbeider med frivillige organisasjonar, om matutdeling osv., og dersom det kjem eit stort kutt i finansieringa til Den norske kyrkja, vil det òg gå ut over det sosiale arbeidet. Eg tenkjer at om det er eitt år det er viktig å sikra finansiering til trus- og livssynssamfunna, er det no, når vi har ei dyrtid. Dei kan brukast på ein måte der vi elles ikkje når ut, og saman med andre frivillige lag og organisasjonar, og slik sett er det kuttet for neste år ikkje heilt bra, etter mitt syn.