Ove Trellevik (H) [10:08:07] (ordførar for saka): Det er brei einigheit i denne salen om at me treng meir kraft. Havvind er ei av dei moglegheitene me har for å sikra oss godt, og som me kan lukkast med. Føremålet med lovendringa me behandlar i dag, er å leggja til rette for utnytting av fornybare energiressursar til havs – i samsvar med målsetjingar for samfunnet, og for at energianlegg vert planlagde, bygde og disponerte slik at omsynet til elektrisitetsforsyning, miljøsikkerheit, næringsverksemd og andre interesser vert tekne i vare på ein god måte.

Lovendringa som me behandlar i dag, legg det juridiske grunnlaget for forvaltinga og vegen vidare for fornybar energiproduksjon til havs. Lovforslaget gjeld prosessen fram mot søknad om tildeling av konsesjon for produksjonsanlegg innanfor eit område som opnar opp for utvikling av fornybar energiproduksjon til havs.

Regjeringa føreslår i denne proposisjonen at det som hovudregel skal haldast ein konkurranse om areal for fornybar energiproduksjon til havs. Komiteen støttar det, men det er eit stort fleirtal i Stortinget som i merknadene har beskrive korleis ein skal forstå unntaksregelen i lovteksten. Stortingsfleirtalet meiner at unntaksregelen skal forståast slik at direktetildeling av areal etter søknad kan verta gjeve i særlege tilfelle, som t.d. lisenspartnarar innan eksisterande utvinningsløyve på sokkelen, der kraftproduksjon frå havvind direkte eller indirekte skal nyttast til å elektrifisera petroleumsinstallasjonar.

Fleirtalet meiner dette vil kunna bidra til raskare utbygging av havvind og til raskare elektrifisering av petroleumsverksemda. Omsynet til miljø og sameksistens med fiskeri og anna næringsverksemd skal også i slike tilfelle vektleggjast tungt. Unntakspraksis må baserast på kriterium som er opne, objektive og kan etterprøvast.

Fleirtalet meiner at dersom sokkelen skal elektrifiserast i størst mogleg grad med havvind, bør det leggjast til rette for dette og gjennomførast raskt av omsyn til forsyninga. Det er viktig at dei som har rettar på sokkelen, kan få anledning til å gjennomføra elektrifisering i samarbeid med partnarane og underleverandørane sine, også i kombinasjon der ein har kraft-frå-land-løysingar.

Når det gjeld hovudregelen om konkurranse, legg regjeringa i all hovudsak opp til at det skal nyttast auksjon, og vidare at eit område skal tildelast på grunn av andre objektive og ikkje diskriminerande vilkår. I proposisjonen skriv også regjeringa at det skal verta lagt opp til at

«områda i Sørlige Nordsjø II skal tildelast gjennom auksjon, medan områda i Utsira Nord vil bli tildelt basert på kvalitative kriterium som legg til rette for innovasjon og teknologiutvikling».

Så ser me i dag at regjeringa no sender to saker på høyring med høyringsfrist i begynninga av januar. Dette gjeld prekvalifiseringskriterium for auksjonsmodell i Sørlege Nordsjø II og kvalitative kriterier og støtteordning for Utsira Nord. Det er bra.

Så er det nokre mindretalsmerknader og forslag. Eg reknar med at dei enkelte partia vil gjera greie for det sjølve.

Marianne Sivertsen Næss (A) [10:11:28] (komiteens leder): Fra dag én har Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen hatt en klar ambisjon om utbygging av havvind på norsk sokkel, gjennom å tildele arealer for 30 GW produksjon innen 2040. I dag tar vi havvindsatsingen et stort steg videre. Vi ser at olje- og energiministeren har annonsert at denne havvindplanen sendes på høring, og med bevilgningsøkningen i 2023 er vi i rute til å ha de første havvindmøllene i produksjon i god tid før 2030. Lovendringen som vi behandler i dag, underbygger dette.

Det er en liten proposisjon som er til behandling, men den inneholder viktige skritt for en næring som vil ha stor betydning for Norge i tiårene som ligger foran oss. Gjennom havenergiloven reguleres søknader og tildelinger av konsesjoner for utvikling av fornybar energiproduksjon til havs. Forslagene som behandles nå, innebærer en tydeligere og mer detaljert regulering enn tidligere. For eksempel gjør dette det rettslig klarere hvilke kriterier som kan settes for en prekvalifisering, og gir hjemmel til å tildele områder gjennom auksjon eller på grunnlag av kvalitative kriterier.

Norge er i en unik posisjon til å markere oss innenfor teknologiutvikling og industri knyttet til havvindmøller, og vi har mye erfaring fra sokkelen til å ta med oss inn i dette arbeidet. På nyåret vil områder knyttet til Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord bli utlyst, og i løpet av 2023 vil de også bli tildelt. Det har også blitt satt av midler til grunnundersøkelser for havvindområdene i de resterende delene av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, for å holde tempoet oppe for framtidige planer, og flere arealer vil bli utlyst i 2025. I forbindelse med statsbudsjettet har vi dessuten foreslått – og får vedtatt – å til sammen øke bevilgningene med over 150 mill. kr til å legge til rette for raskere utbygging av havvind, konsesjonsbehandling av strømnett og fornybar kraft, og styrking av NVEs arbeid.

Jeg vil understreke at en satsing på fornybar energiproduksjon til havs også har betydning for at petroleumsindustrien selv kan ta ansvar for å kutte egne utslipp. Det reduserer behovet for kraft fra land.

Til slutt vil jeg peke på at det går et skille mellom de partiene som tar landets kraftbehov for framtiden på alvor, og dem som ikke gjør det. Skal Norge lykkes som industrinasjon og bidra til å kutte nok utslipp i tide, er de skrittene som vi nå tar, helt avgjørende for å få det til. Da må vi legge til rette for bl.a. fornybar energiproduksjon til havs, som regjeringen nå gjør. Jeg er glad for at det brede flertallet på Stortinget stiller seg bak dette.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [10:14:30]: Regjeringen har store ambisjoner for havvind og planlegger å lyse ut areal for inntil 30 000 MW havvind innen 2040. I dag startet det, først med at statsråd Aasland inviterte til pressekonferanse der han presenterte rammene for tildeling på Utsira Nord og de første områdene på Sørlige Nordsjø II. De foreslåtte endringene i havenergiloven er enda et viktig steg for å få fortgang i utlysningen og tildelingen av areal for havvind. Utlysning og tildeling skal etter loven i hovedsak skje gjennom konkurranse gjennomført som auksjon, men loven gir også anledning til å tildele areal etter objektive og ikke-diskriminerende kriterier. I særlige tilfeller kan areal også tildeles direkte. Dette gir rom for en havvindsatsing som er kostnadseffektiv, men også tilpasset forutsetningene og potensialet til ulike areal for havvind – til nytte for utviklingen av ny industri og teknologi og elektrifisering av sokkelen.

Det er viktig å stille krav til aktørene som skal utvikle denne næringen. Havenergiloven i dag stiller ingen slike krav. Derfor er Senterpartiet glad for at lovforslaget nå stiller krav om at de aktørene som ønsker å delta i en konkurranse om tildeling av areal, må ha god teknisk kompetanse og finansiell styrke og oppfylle krav til helse, miljø og sikkerhet.

Havvindsatsingen skal også være en industrisatsing og må komme samfunnet til gode. Gode prosesser for prekvalifisering blir viktig, sånn at nye arbeidsplasser og fagmiljøer etableres langs norskekysten. I Agder gir denne satsingen store muligheter for leverandørindustrien. Markedet er stort, og det er nå det skjer, både innenfor etablert bunnfast teknologi og innenfor ny flytende teknologi. Havvind vil også kunne gi Agder basestasjoner for drift, vedlikehold og beredskap samt ilandføring av fornybar kraft, som skal sikre norsk fastlandsindustri. Denne industrien vil danne grunnlaget for mange nye arbeidsplasser innenfor fornybar energi på landsbasis og i Agder. Ikke minst vil det gi grobunn for nye høykompetente industrimiljøer i Agder.

Norge trenger mer kraft, mer kraft til ny grønn industri og til omstilling av samfunnet. Samtidig er det viktig for Senterpartiet at Norge også i framtiden skal ha et kraftoverskudd. Senterpartiet er derfor glad for at kraftproduksjonen fra første fase av Sørlige Nordsjø II skal gå til Norge, til gode for norsk industri og norske husholdninger. For Senterpartiet er det viktig at den nasjonale samfunnsnytten vurderes i hvert enkelt havvindprosjekt. Valget av innretning for overføringskabler må alltid gjøres med det klare mål å komme norsk industri og norske husholdninger til gode.

Jeg er glad for at regjeringen nå er opptatt av å ha en god dialog med fiskerinæringen, og at det skal gjøres grundige grunnundersøkelser i området som skal lyses ut. Vi trenger mer kraftproduksjon, og vi trenger mer matproduksjon. Derfor er det svært viktig at vi sikrer god sameksistens, og det grunnlaget legger vi nå.

Terje Halleland (FrP) [10:17:45]: Vi er vel alle enige om at vi må komme i gang med utbygging av havvind, og nødvendige endringer i havenergiloven er viktige skritt for å realisere en videre framdrift. Jeg vil likevel uttrykke meg noe skeptisk til en del av de endringene som gir departementet rett til å tildele områder etter søknad – uten utlysning eller konkurranse. Jeg håper at statsråden eller andre i salen kan avklare litt hva som er intensjonen med muligheten som en her gir departementet, og om den utfordrer – i alle fall etter min målsetting – det å etablere en havvindnæring i Norge hvor alle aktører oppfatter at de konkurrerer på like vilkår.

Mange er veldig opptatt av at havvind skal bli et verktøy til å elektrifisere sokkelen, og at dette helst skal skje før 2030. Trollvind er blant de prosjektene som jeg forstår kan være med på å realisere dette, og da er det viktig å ha tunga rett i munnen, for det sitter en rekke selskaper som rigger seg for et norsk havvindeventyr. Når jeg da forstår at en ønsker å gi f.eks. Trollvind en lettere vei fram, med direkte tildelinger på grunn av at dette er en elektrifisering av sokkelen, så vil mitt spørsmål være akkurat det: Er Trollvind elektrifisering av en oljeinstallasjon, eller er det en havvindpark som leverer kraft til land?

Hywind Tampen er et elektrifiseringsprosjekt hvor en bygger havvindturbiner som gir kraft direkte til Snorre- og Gullfaks-feltene. Trollvind er ikke et slikt prosjekt. Det ligger bare geografisk i nærheten av en oljeinstallasjon, men skal levere all kraften sin til land. Da vil jeg gjerne spørre statsråden om han kan si noen ord om når petroleumslovverket skal brukes, og når havenergiloven skal brukes.

En annen fordel som kan oppstå om det etableres egne ordninger for oljeselskap for etablering av havvind, er at det kan inngås avtaler hvor oljeselskap kjøper opp deler av kraftproduksjonen fra havvindselskapet, og hvor oljeselskapet da kan avskrive deler av den summen, og på den måten komme i en bedre posisjon enn konkurrentene. Jeg bekymrer meg forhåpentligvis helt unødvendig, men jeg vil forsikre meg om at vi skal konkurrere på like vilkår.

Equinor har vært tydelige på at de ser for seg at staten skal stille opp med subsidier for å bygge ut havvind på Utsira Nord, men de sier altså at de skal bygge ut Trollvind uten subsidier. Da har jeg lyst til å spørre om noen kan forklare meg forskjellen på disse to prosjektene. Jeg synes absolutt vi skal bruke havvind til å elektrifisere sokkelen, men jeg sliter om vi lander på et system som favoriserer oljeselskapene. Skal Norge lykkes med sin havvindsatsing, må vi vise at dette skal være en konkurranse mellom kvalifiserte selskap.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:21:03]: Dei norske havområda er nokre av dei mest produktive i verda. Som det blei gjort greie for i Meld. St. 29 for 2020–2021 om ein heilskapleg plan for bevaring av viktige område for marin natur, seier Det internasjonale naturpanelet at 40 pst. av verdshava allereie er sterkt påverka av menneskeleg aktivitet. Fiskeri skjer på dei områda som er grunnare enn 300 m. Det er difor sannsynleg at det er dei same områda som er mest aktuelle for plassering av flytande havvind.

MAREANO-prosjektet har gjeve oss meir kunnskap om forholda på havbotnen. Det er viktig at den kunnskapen no blir brukt i utplukk av område for havvind, for å unngå feilplasseringar. Eg meiner at store vindkraftanlegg med anker og kablar ikkje bør plasserast i viktige fiskefelt, trekkorridorar for sjøfugl eller der det er sårbare korallrev og gyteplassar, dersom det er fare for å skade desse viktige naturverdiane.

I proposisjonen blir det understreka at det ikkje skal gjevast konsesjon til energianlegg til havs utan at det på sikt har ei positiv samfunnsnytte. Fordelane med tiltaket må vere større enn ulempene for allmenne interesser.

Det er viktig at vi får ei satsing på havvind, men det må skje med stort miljøomsyn. Eg er ikkje mellom dei som har størst forventingar til at samfunnsnytten av flytande havvind i norske røffe farvatn er veldig stor. Eg ville ha meir realistiske tal på systemkostnadane med vedlikehald og kraftbalansering i forkant av at vi handsama energimeldinga. Men no er det vedteke at vi skal ut i havet med endå ein industriaktivitet. Difor er det viktig at det ikkje blir teke lettvint på korleis dette skal føregå. Lovendringa som er føreslege skal gje departementet heimel til å både prekvalifisere utbyggjarar og utlyse konkurranse om dei opna areala.

For SV er det viktig at det blir stilt kvalitative krav til utbyggjarane, og at det blir utført konkurranse. Difor fremjar SV i lag med fleire andre parti mindretalsforslag der vi krev at utbyggjarane må knyte til seg relevant fiskeri- og miljøkompetanse og ha ein praksis med rapportering etter Environmental, Social and Governance, ESG-standard. Vi understreker også i vårt forslag at departementet, når dei utlyser område etter unntaksregelen, må leggje sterk vekt på påverknad på natur og berekraft i sine vurderingar.

Med dette fremjar eg mindretalsforslaga i saka.

Sofie Marhaug (R) [10:24:00]: Jeg tegnet meg først og fremst for en stemmeforklaring. Rødt er som kjent imot havvind, men vi har gått inn og støttet en del forslag som handler om å ta større hensyn til naturen – en del av de momentene forrige taler var inne på – og forslag som vi mener kan være bra for utvikling av norsk industri når det først skal bygges havvind i Norge. Det er en form for subsidiær stemmegivning.

Jeg fikk likevel lyst til å kommentere noen av påstandene fra talerstolen, for det ble sagt at vi vil få bygget havvind i god tid innen 2030, men på pressekonferansen i sted hørte jeg statsråden si 2029. Jeg vet ikke om jeg synes det er i god tid, og jeg vet ikke hvor mye det er snakk om heller, fordi det er ikke helt en sammenheng mellom hvordan folk i denne salen snakker om framtidens energiutbygging og de faktiske planene som foreligger, og resultatene av dem.

Jeg vet ikke hvor mange pressekonferanser det har vært om havvind fra denne regjeringen, men det er jo ikke lett å skille den ene fra den andre, enten det er veikart, strategier, rammeplaner eller bare helt vanlige handlingsplaner. Det er store ord, men faktisk ganske lite handling hvis hensikten er, som det ble sagt fra denne talerstolen, å ta hensyn til framtidens kraftbehov. Da er det en del problemer med havvindsatsingen til regjeringen.

For det første vil ikke dette dekke et potensielt kraftunderskudd i 2025 eller 2026, som er de mest pessimistiske anslagene. For det andre er det forskjell på ulike former for kraftproduksjon. Det er ikke sånn at havvind er en veldig stabil energikilde, og det vet regjeringen godt. Jeg tror alle i energi- og miljøkomiteen vet at vi kan såpass mye om kraftproduksjon at vi vet det, så det er mange problemer med påstanden om at det er havvind som skal redde framtidens kraftproduksjon.

Det ble sagt at det går et skille i denne salen mellom dem som tar det behovet på alvor, og Rødt – det var sikkert myntet på oss, siden vi er imot havvind. Men jeg mener at skillet går ved dem som prioriterer energieffektivisering og solkraftproduksjon – ting som vi kan få til på kort sikt, men som regjeringen faktisk reduserer støtten til i budsjettforliket med SV. Det er det som monner på kort sikt.

Havvindproduksjon kan man være for av andre grunner, men det handler ikke om å redde det kraftunderskuddet man potensielt kan få i 2025 eller 2026. Såpass ærlige bør vi være i denne salen.

Ola Elvestuen (V) [10:27:17]: Først vil jeg påpeke at det er en liten feil i innstillingen. Venstre støtter innstillingen, men det står ikke i papirene.

Det er bra at vi nå får denne saken om endringer i havenergiloven. Dette er helt nødvendige endringer for å legge til rette for en havvindsatsing som vi også trenger. Det er også bra at regjeringen i pressekonferansen i dag har lagt fram prekvalifiseringskriterier – er det vel – og auksjonsmodell for første utlysning av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, sånn at vi er i gang med den prosessen. Jeg synes imidlertid at man overselger hvor offensiv regjeringen er, at man fortsatt holder på, og ikke legger til rette for hybridkabler. Det er beslutninger regjeringen tar som gjør at dette går senere enn det det ellers kunne gjort, også med havvindutviklingen i Norge.

Så til pressekonferansen og den høringsprosessen som nå er. I endringene i havenergiloven legger man opp til at det skal være konkurranse, og først og fremst en priskonkurranse. Men man kan også legge inn kvalitative krav, under objektive og ikke-diskriminerende kvalitative krav. Venstre mener at det må vi gjøre for Utsira Nord, men at vi også trenger å legge inn kvalitative krav for Sørlige Nordsjø II og bruke den muligheten for bedre å kunne legge til rette for en konkurranse også fra bedrifter med base i Norge.

Det som er viktig i denne saken, er at vi ikke bare har oppmerksomhet på den havvindutbyggingen vi trenger, men at vi også skal ta vare på de viktige naturverdiene som er i norske havområder. Samtidig som vi bygger ut havvind, har vi forpliktet oss til at vi skal verne 30 pst. – eller tilsvarende – av våre havområder. Vi har særlig verdifulle områder som er godt kartlagt i Norge, og det er klart at samspillet også med fiskeriene må ivaretas.

Til slutt vil jeg ta opp balansegangen mellom dette regelverket og direktetildelinger for å kunne ha flytende havvind opp mot petroleumsnæringen, som jeg mener det er viktig å tilrettelegge for, for den muligheten trenger vi. Hywind Tampen er det første store eksempelet på det. Men jeg ser helt klart utfordringer med hvordan det i praksis skal gjøres – at man har dette konkurransesystemet som vi nå legger til rette for, samtidig som vi må kunne ta enkeltbeslutninger for å tilrettelegge for havvind, også for å få ned utslippene innenfor petroleumsnæringen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [10:30:34]: Poenget med havvind er å beskytte naturen gjennom å erstatte fossil energi med fornybar. Da er vi helt avhengig av at vi gjør det på en måte som nettopp beskytter naturen.

Da vi behandlet energimeldingen i høst, fikk vi i Miljøpartiet De Grønne gjennomslag i denne sal for et historisk vedtak om at utbygging og drift av havvindparker og annen fornybar energiproduksjon på norsk sokkel skal ha vesentlig bedre natur- og miljøregnskap enn tidligere energiprosjekter i Norge, og at utbygging og drift skal gjøres på en måte som sikrer svært lav eller positiv samlet naturpåvirkning over tid. Noe slikt har Stortinget aldri vedtatt før. Det er et framtidsrettet vedtak som sier at den norske havvindsatsingen, i motsetning til vannkraftutbyggingen og vindkraftutbyggingen på land, ikke skal ødelegge naturen. Dette har næringen selv etterlyst. De er eksperter på teknologi, ikke kartlegging av sårbar natur.

Men hvordan følger regjeringen opp dette vedtaket? Olje- og energidepartementet sier at de anser vedtaket som fulgt opp og begrunner det med at hensyn til naturpåvirkning er ivaretatt uansett i konsesjonsprosessene. Men det er jo det vi har sett gang på gang i prosjekter med vindkraft på land, at konsesjonsprosessene ikke ivaretar. Det var nettopp derfor vi fikk dette historiske vedtaket i Stortinget.

Vi i De Grønne anser dette som et direkte brudd med Stortingets vedtak, og vi ser konsekvensene også nå, med det vi behandler i dag, at i forslaget til prekvalifiseringskriterier for Sørlige Nordsjø II, som ble lagt fram i dag, er ikke naturhensyn nevnt med ett eneste ord – ikke engang i kapitlet om bærekraft.

FNs klimapanel og FNs naturpanel slår begge fast at ytterligere ødeleggelse av natur ikke er forenlig med verken klima- eller miljømålene. Vi har sjansen til å gjøre norsk havvindsatsing til det første industri- og næringsprosjektet i Norge som utføres på naturens premisser. Stortinget har vedtatt at det skal utføres på naturens premisser. Næringslivet ønsker at det skal utføres på naturens premisser. Det norske folk ønsker at det skal utføres på naturens premisser. Da holder det ikke, som regjeringen nå foreslår, å anta at de vanlige konsesjonsprosessene er tilstrekkelig for å sikre at havvindutbyggingen skjer på naturens premisser.

Statsråd Terje Aasland [10:33:35]: Regjeringen har store ambisjoner for havvindsatsingen, og den har mange kvaliteter i seg. For det første vil havvindsatsingen gi oss mer fornybar energi. Så vil den sørge for at vi kan kutte klimagassutslipp raskere, og også etter 2030, og den vil legge til rette for industriutvikling, ikke minst på fastlandet, som vi trenger.

Men det aller viktigste er kanskje at dette gir en ny industriell mulighet for å utvikle leverandørindustrien vår – de som i dag har lent seg på olje- og gassindustrien – innenfor nye områder, områder som er store i omfang. 1 000 mrd. kr har SINTEF vurdert det som vi skal investere på norsk sokkel, kanskje 10 000 mrd. kr i europeisk sammenheng, og det globale markedet er enormt. Dette danner grunnlaget for trygge arbeidsplasser i tiden framover og enorme muligheter for Norge.

Vi skal innen 2030 utlyse 30 000 MW havvind. De første arealtildelingene skal skje neste år. I dag har vi sendt forslag til bl.a. prekvalifiseringskriterier, kvalitative kriterier, støttemekanisme og auksjonsmodell på høring. Jeg kan bare understreke for dem som eventuelt måtte være i tvil: Prekvalifiseringskriteriene er egentlig et utdrag av de kvalitative kriteriene og sånn sett med på å løfte fram mulighetene også for norsk industri.

Som en del av forberedelsene til arealutlysningene neste år har regjeringen foreslått endringer i havenergiloven, som nå behandles. Endringene gjelder hvordan vi skal lyse ut og tildele areal innenfor et området som er åpnet for utvikling av fornybar energiproduksjon til havs. De foreslåtte endringene i loven vil klargjøre tildelingsprosessen for aktørene som ønsker å søke areal. Jeg er glad for at det er en bred tilslutning til den innstillingen som vi nå behandler.

Vi forventer at det vil være mange aktører som ønsker å bygge ut havvind på norsk sokkel, det er stor interesse. Vi foreslår derfor at det som hovedregel skal avholdes konkurranse om areal for fornybar energiproduksjon til havs. Da er hovedregelen det, det er ikke noe annet som er grunnlaget for hovedregelen. En slik konkurranse kan enten være en auksjon, slik vi planlegger for Sørlige Nordsjø, med prekvalifiseringskriterier, eller en konkurranse der arealene tildeles basert på andre objektive ikke-diskriminerende kriterier. Vi ønsker en ryddig konkurranse, ordentlige forhold og forhold som gjør at vi kan dra med og videreutvikle norsk industri.

På Utsira Nord vil tildeling av areal skje ved bruk av slike kriterier for å fremme innovasjon og teknologiutvikling og ikke minst legge grunnlaget for skalering og industrialisering. Lovforslaget gir likevel departementet hjemmel i særlige tilfeller til å tildele areal basert på en søknad uten utlysning og konkurranse.

Når det nå skal etableres en ny næring på norsk sokkel, mener vi det er riktig og viktig å stille krav til aktørene som i dag skal utøve denne næringen. Havenergiloven inneholder i dag ingen slike krav. Lovforslaget stiller derfor krav om at de aktører som ønsker å delta i en konkurranse om tildeling av areal, må ha tilfredsstillende teknisk kompetanse, finansiell styrke og oppfylle relevante krav til bl.a. helse, miljø og sikkerhet.

Siv Mossleth (Sp) [10:46:56]: Sjømatnæringen slår stadig egne eksportrekorder. For første gang kan den nå 150 mrd. kr, viser tall fra Norges sjømatråd. Det er rekordhøye summer. I fjor var verdien 120,8 mrd. kr, og 2021 var tidenes beste år for norsk sjømateksport med 15 milliarder fiskemåltider.

Det er ingen tvil om at fiskeri og havbruk er viktig. Folk må ha mat, og de må gjerne ha sjømat. Næringen er viktig for alle dem som arbeider og har inntekt derfra eller i tilknytning til de næringene. Fiskeri og havbruk er viktig, både for samfunnene langs kysten og for byene, som får en stor del av verdiskapingen. Næringen er også veldig viktig for nasjonaløkonomien.

Mange i Norge forstår ikke hvor store verdier sjømaten vår representerer. Torsk, makrell, sild, ørret, sei og laks genererer store inntekter. I fjor eksporterte Norge sjømat for 70 mrd. kr til EU, 23,6 mrd. kr til Asia, 12,6 mrd. kr til Polen og 10,4 mrd. kr til Danmark. Regjeringspartiene har et mål om å øke eksporten, utenom olje og gass, med minst 50 pst. innen 2030. Mat fra havet er viktig for å nå dette målet.

Nå er det kanskje noen som spør seg hvorfor jeg snakker om sjømat i en sak om havvind, men det er helt naturlig. Det er også helt nødvendig, for det er en absolutt nødvendighet at det blir en reell og god sameksistens mellom satsingen på havvind og andre næringer, som fiskeri, havbruk, sjøtransport og oljenæringen. I tillegg har regjeringa et overordnet ansvar for at havvindsatsingen blir økologisk forsvarlig på alle måter. Havvindsatsingen må ta hensyn til både klima og natur, og det har jeg tillit til at den vil gjøre.

Nikolai Astrup (H) [10:49:33]: Jeg skal ikke snakke om sjømat selv om det er fristende. Jeg tror jeg holder meg til havvind i dag.

Statsråden sa i replikkvekslingen at det går raskt og fort for denne regjeringen med alt som har med havvind å gjøre. Mon det. Det har jo vært et løpende seminar mellom regjeringspartiene i mange, mange måneder om rammevilkårene for havvindsatsingen, bl.a. uenighet om hybridkabler, noe som igjen har ført til at det bare er halvparten av Sørlige Nordsjø II som nå skal lyses ut i første kvartal neste år. Det er et stort paradoks, for når vi står i en situasjon hvor alle i denne sal er enige om at vi trenger mer kraft raskt, er det spesielt at regjeringen ikke lyser ut hele Sørlige Nordsjø II – og ikke bare det: De burde i tillegg vurdere om det er mulig å bygge ut mer på Sørlige Nordsjø II enn de tre gigawattene som opprinnelig er satt som grense, rett og slett fordi vi er en situasjon hvor det er behov for mye ny kraft raskt.

Statsråden sier også at det er stor entusiasme i næringen for å være med på havvindsatsingen. Det er veldig bra. Men det er også en stor uro rundt rammevilkår. Vi har nå opplevd at vindkraft på land har blitt påført en skatt som gjelder fra 1. januar, uten at saken engang er sendt ut på høring, som selvfølgelig også påvirker risikoen, den oppfattede risikoen, ved å investere i Norge.

Det kommer til å bli en kamp om alle innsatsfaktorer for å få bygd ut mer fornybar kraft i Norge, enten det er sol, vind eller andre ting. Det gjelder for metaller og mineraler, men det gjelder også for kapital, og det er en stor bekymring at regjeringen nå har stilt seg slik at det er blitt stor uro rundt rammevilkårene. Det er blitt politisk risiko rundt satsing i Norge. Det kan også påvirke havvindsatsingen, hvor det kan bli investeringer opp mot 1 000 mrd. kr, og hvor staten kommer til å stille opp med en svært liten andel av det. Det betyr at vi er avhengig av privat kapital, vi er avhengig av utenlandsk kapital, og vi er avhengig av stabile rammevilkår.

Vi er avhengig av at regjeringen derfor avklarer, først som sist, om det er slik at de har tenkt å innføre en grunnrenteskatt på havvind, og om den kommer med tilbakevirkende kraft, kanskje om noen år, når næringen har begynt å tjene penger, om den kommer med en gang, eller om den ikke kommer i det hele tatt. Dette er av den typen spørsmål som regjeringen nå må være tydelig på, fordi de har stilt seg i en situasjon hvor de har skapt enormt stor usikkerhet og økt politisk risiko ved investeringer i Norge. Det er svært uheldig, og det er noe regjeringen nå må gå inn i.

I tillegg må de avklare hvem som skal betale for dette nettet som skal bygges, for det blir enormt. Det er ingen som kommer til å satse uten at disse rammevilkårene er avklart. Jeg håper at statsråden ser seg tjent med å svare på disse tingene nå.

Statsråd Terje Aasland [10:52:47]: Det var ikke så mange spørsmål i innlegget. Det var vel heller et uttrykk for at en er litt bakpå og må komme med kritikk av det regjeringen har gjort og gjør. Men jeg vil snu det og si: Det er ikke noe løpende seminar. Det er stor entusiasme og begeistring der ute for det som er foreslått knyttet til havvindsatsingen, og det er et stort mulighetsvindu der for norsk industri.

Det vi har gjort i dag, er å klargjøre tildelingskriteriene på Sørlige Nordsjø, om at vi kommer til å legge inn prekvalifisering før en kan delta i en auksjonsrunde. Det er nettopp for å ivareta hensynet til norsk industri og sørge for at vi kan få de ringvirkningene som vi faktisk trenger av det prosjektet. Det er ganske vesentlig at vi lykkes med det, fordi det er starten på havvindeventyret.

På Sørlige Nordsjø er det kvalitative kriterier. Hvorfor? Jo, fordi det er viktig å bringe mulighetene inn, også til norsk industri, og sørge for at ringvirkningene blir store. Det er det vi har presentert i dag, og om tilbakemeldingene er det hvert fall bare ett ord jeg vil bruke, og det er stor begeistring. De som vil være med og ta viktige skritt i retning av å utvikle en helt ny teknologi – eller en enda sterkere teknologierfaring – eller muligheten for industrialisering knyttet til flytende havvind, har nå muligheten.

Det er denne regjeringen som har lansert det. Det er denne regjeringen som har lagt til rette for det. I løpet av veldig kort tid har vi avklart store, viktige spørsmål, om nettopp rammebetingelsene for en ny, framtidig industri.

Jeg opplever ikke at det er stor uro. Jeg opplever ikke at det er usikkerhet – tvert om. Jeg opplever at norsk industri er framoverlent. De er utålmodige etter å komme i gang, og vi støtter dem. Og det er, som noen fra industrien sa for kort tid siden, blitt gjort mer på noen få måneder enn på de siste ti årene. Det er et uttrykk for at det nå går fort.

Vi er standhaftige. Vi står på det vi har sagt at vi skal gjøre. Vi skal realisere 30 000 MW havvind på norsk sokkel. Dette skal være en mulighet for norsk industri. Det skal gi oss mer fornybar energi, og det skal også bidra til at vi kan kutte klimagassutslipp.

Så jeg håper at Stortinget er opptatt av å være like samlet og entusiastisk når vi diskuterer fortsettelsen i rammebetingelsene for havvind, som en har vært til forslaget vårt om endringen i havenergiloven, for da lover dette svært godt.

Nikolai Astrup (H) [10:55:32]: Man skal lytte til folk som er selvtilfreds, for da kommer det fra hjertet. Men det er ikke noen særlig tvil om at regjeringen har tatt seg tid. Den opprinnelige planen var å lyse ut de konkrete arealene på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord første kvartal i år. Det ble et år senere.

Statsråden sa også for ni måneder siden at det ikke var behov for å sette noe mål for havvindutbyggingen. Dette målet er han nå veldig opptatt av å presisere at ikke er 30 GW, men 30 000 MW. Det høres selvfølgelig mye mer ut, men det er akkurat det samme. Det var et mål som først kom på plass etter at det ble helt klart for regjeringen at Stortinget kom til å påføre regjeringen å ha et slikt mål, hvis de ikke gjorde det selv. Det er bra at det er kommet på plass, men ambisjonene på Sørlige Nordsjø II er halvert av denne regjeringen, og det er en politisk villet beslutning fra regjeringen, fordi man ikke klarer å bli enige seg imellom, mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om hvordan nettet på sokkelen skal utformes. Det er noe regjeringen selv må ta ansvar for.

Så opplever jeg at statsråden ikke svarer på det som er mine bekymringer. Blir det en grunnrenteskatt på havvind? Det er stor uro og økt politisk risiko, påført av denne regjeringen på næringslivet og ikke minst på utenlandsk kapital, som vil investere i Norge. Det er viktig at også denne type spørsmål avklares. Jeg skjønner at statsråden ikke kan avklare det i dag, men det må avklares relativt raskt hvorvidt det kommer. Det må avklares hvem som skal betale for dette nettet, og det må avklares hvordan støttenivået faktisk blir.

Fordelen her er at denne gangen har regjeringen valgt å sende kriteriene ut på høring før de fatter vedtak, og det er jo noe helt nytt for denne regjeringen. Jeg vil si at de nå er kommet tilbake til norsk tradisjon – det har jo vært litt unorsk så langt – og det er positivt.

Så ser jeg i avisene at når statsråden sier det har skjedd veldig mye på dette området, viser han til Hywind Tampen. Det er riktig – den er nå i drift. Men det var ikke denne regjeringens fortjeneste at den kom i drift. Det var noe som ble satt i gang under forrige regjering, og så var det tilfeldigvis på statsråd Terje Lien Aaslands vakt at dette kom i drift.

Vi er ledende på flytende havvind. Vi er bakpå på bunnfast havvind, og regjeringen har redusert ambisjonene på bunnfast havvind. Jeg kan ikke forstå hvorfor statsråden ønsker å vente helt til 2025 med å lyse ut fase to av Sørlige Nordsjø II når vi er i en situasjon der vi, som statsråden selv påpeker, trenger mer kraft.

Hvorfor kan ikke statsråden nå si at ikke bare skal de lyse ut første fase av Sørlige Nordsjø II, men de skal også gå raskt i gang med fase to – aller helst bør det gjøres samtidig – slik at vi får det opp og stå? Og så må statsråden som sagt avklare disse rammevilkårene, som han ikke gjorde noe forsøk på i sitt innlegg her i sted.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [10:58:37]: Det er utrolig hva man kan klare å problematisere på en dag der man skal vedta havenergiloven og endringer i den nettopp for å klare å komme videre med den havvindsatsingen som de fleste partier på Stortinget er enige om. Når representanten Astrup og Høyre prøver å framstille dette sånn som han gjør i sine innlegg, kan jeg ikke annet enn å kommentere. Havenergiloven var vel klar i 2010 eller 2012, i forrige runde. Det er ikke tvil om at den lå klar for den forrige regjeringen til å utvikle mer havvind enn det som er gjort til nå.

Når det gjelder enigheten eller uenigheten mellom regjeringspartiene om en radial eller hybrid forbindelse, er den veldig klar. Det står veldig tydelig hva som er ambisjonen til regjeringen, og det er at første utbygging skal skje med en radial forbindelse til Norge. Hvorfor det? Fordi alle i denne salen sier at vi må ha mer kraft inn til vårt eget land – til produksjonen og industrien i dette landet. Så det at dette skal bli en stor debatt i denne saken, stiller jeg meg undrende til.

Når Astrup først er inne, har jeg lyst til å stille et spørsmål som går på budsjettet til Høyre. Der er det satt av 1,1 mrd. kr i inntekt fra konsesjoner på havvind som skal komme allerede i 2023. Jeg vet ikke om jeg får svar på spørsmålet mitt i dag, men det kunne vært nyttig å vite: Er Høyre klar for å kjøre dette direkte ut på auksjonene, på hybrid, uten å ta hensyn til norsk industri og uten å sørge for at det er pengene som teller i den videre utbyggingen av havvind i Norge? Eller ønsker Høyre, slik som regjeringen, å være med og videreutvikle denne næringen sånn at den blir en viktig industrisatsing i dette landet?

Statsråd Terje Aasland [11:01:05]: Bare så det ikke hefter noen tvil: Rammebetingelsene, forutsigbarheten og langsiktigheten i satsingen på havvind ligger fast. Det vi har gjort i dag – sendt ut en høring om tildelingskriteriene – danner et grunnlag for det.

Vi har ikke senket ambisjonsnivået for Sørlige Nordsjø, slik representanten Astrup prøver å framstille det som. Jeg har sagt veldig tydelig – også i innlegget mitt – at vi jobber med å oppskalere nettopp fase II av Sørlige Nordsjø, fordi det kan være viktig i en kraftforsyningssammenheng. Så vi har absolutt ambisjoner om det.

At vi er selvtilfredse med det vi har gjort, vil jeg ikke akkurat påstå, men at vi kan være stolte av det vi får til når det gjelder havvind, synes jeg absolutt det er grunnlag for, for alle som har vært med i ulike fasetter, og som legger til rette for det. Det startet med Terje Riis-Johansen som olje- og energiminister. Han var den som la grunnlaget for at vi fikk den første flytende havvindmøllen, og at vi fikk Hywind Tampen. Det er kjempebra, og det er et grunnlag for at vi har en ledende posisjon nå. At vi oppskalerer og videreutvikler dette, er jo kjempebra for norsk industri, norske muligheter og det norske perspektivet på det. Så framtiden ser absolutt lys ut. Vi har tatt tak i den industrielle muligheten som ligger i tilknytning til flytende havvind. Vi materialiserer det og realiserer det, og det er det absolutt grunn til å være stolt av.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:02:51]: Eg bad om ordet fordi eg må kome med ein kort merknad. No kappast vi om å skubbe på med havvindsatsinga, og eg er også utålmodig etter at vi skal greie å kutte klimagassutslepp og skaffe meir fornybar energi. Samtidig har eg ei veldig bekymring, for der vi er mest bakpå i Noreg – og i Europa også, for vi heng saman med Europa i kraftsystemet vårt – er på effekt og reserveeffekt. Europa har planar om store havvindsatsingar, store vindkraftsatsingar, men balansekrafta, som skal gjere at dette er påliteleg og kan levere stabilt, er kjempeviktig, og det er noko som vi må få betre planar for, for her har Noreg verkeleg ei stor rolle å spele. Samtidig er vassdirektivet til EU ganske tydeleg på at vi ikkje kan gjere dette med ein type effektkøyring av vasskraftverk som øydelegg elvane våre.

Så her er det nokre store spørsmål, når det gjeld både investeringar, kostnader og alt saman, som eg synest er blitt for lite debattert, og som er for lite framme. Eg vil gjerne at regjeringa merkar seg dette med effekt, for vi kan få situasjonar der straumprisen kanskje fyk opp i 80 kr/kWh, viss det plutseleg er for lite.

Eg sigla over Nordsjøen for nokre år sidan, men det var ikkje vind; det var svartestille ei veke. Så dette vil eg, no i dag, berre understreke skikkeleg frå denne talarstolen, at balansekraft må bli eit større tema for oss framover.

Nikolai Astrup (H) [11:05:00]: Statsråden sa i sitt innlegg at rammebetingelsene ligger fast. Vel, vi får se hvordan rammebetingelsene blir til slutt. De er sendt på høring, og det er fortsatt mye som er uavklart, men jeg tror regjeringen må ta inn over seg at tilliten i kapitalmarkedene er skadeskutt. Det betyr at de står overfor en stor oppgave med å berolige markedene med at vi får forutsigbare rammevilkår også for havvindsatsingen, hvor det skal investeres kanskje opp mot 1 000 mrd. kr.

En tysk forvalter sa det veldig fint etter at forslaget om ny grunnrenteskatt på vindkraft på land kom, at han fremover heller ville investere i Sverige og Finland, hvor det er forutsigbare rammevilkår, eller i Den dominikanske republikk, fordi det var mer forutsigbart enn å investere i Norge. Det er fint for Den dominikanske republikk, men ikke så godt for Norge. Her må regjeringen ta inn over seg hvor mye skade de har forårsaket selv, og at de har en ryddejobb å gjøre med å bygge opp igjen den tilliten som er helt nødvendig for å tiltrekke oss de investeringene vi skal ha, for at dette skal bli det industrieventyret som vi alle håper det blir.

Statsråd Terje Aasland [11:06:16]: Jeg vil ta avstand fra den måten å framstille Norge som en mulig arena for investeringer på. Norge er tvert imot veldig stabilt, og Norge har fantastiske muligheter. Så er det ingen tvil om at vi, i likhet med veldig mange andre land, har vært i en helt bestemt situasjon. Høyres opplevelse av å sitte i regjering er å bidra med bruk av mer oljepenger for å løse alle problemer som dukker opp – og de har gjort det. Nå har vi stått i en situasjon hvor det ikke har vært mulig å bruke mer oljepenger, i frykt for at renten skal øke og dermed presse helt vanlige folk og sette dem i en økonomisk krevende situasjon.

Det har vi tatt hensyn til. Det har gjort at vi har måttet ta noen grep som er omdiskuterte, ja, men jeg mener at det står seg godt, og Norge er fremdeles et veldig godt land å investere i. Vi ser det på tilknytningskøen når det gjelder behovet for å få nett. Det er en stor kø som har dukket opp i løpet av de siste par årene, og årsaken til det er jo at en ser muligheter i Norge som en ikke ser andre steder i verden.

May Britt Lagesen (A) [11:08:00] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Saken ligger på bordet som følge av at Finansdepartementet i proposisjonen fremmet forslag til ny lov om regnskapsførere. Lovforslaget vil erstatte den gjeldende regnskapsførerloven, lov 18. juni 1993 nr. 109.

Selve formålet med lovforslaget er å bidra til å sikre at næringsdrivende, særlig i små og mellomstore foretak, har tilgang til kompetente regnskapsførere i utførelsen av sine regnskapsplikter ved å stille minstekrav til regnskapsførernes kvalifikasjoner og skikkethet. Det er også å sikre intensjonen om at regelverket skal oppleves som en forenkling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, slutter seg til regjeringens forslag til ny lov om regnskapsførere. Det er ikke gjennomført muntlig høring, men det har likevel kommet tre skriftlige høringsinnspill i saken. I tillegg er det fremmet tre forslag fra mindretall i komiteen.

Konklusjon: Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité, med unntak av § 4-2 annet til femte ledd, § 5-3 annet ledd, § 5-4 annet ledd samt § 6-3. Komiteen har for øvrig ingen merknader og viser til proposisjonen.

Over til mitt politiske innlegg: En av intensjonene ved lovendringen er forenkling. Det foreslås bl.a. forenklinger i hva som skal registreres i regnskapsførerregisteret. Krav om registrering av dato for autorisasjon, sletting av autorisasjon eller registrering av at autorisasjon er tilbakekalt eller suspendert, er nå tatt bort. Generelt krav til arkivering legges til fem år.

Når det gjelder arkivering av oppdragskommunikasjon, er det allikevel noe uenighet. På den ene siden kan Fremskrittspartiet og Høyres forslag om at det skal være en regel om fem års oppbevaringstid for oppdragskommunikasjon uten unntak være et poeng med tanke på forenkling. På den annen side vurderer Arbeiderpartiet belastningen med å ha unntak om oppbevaring av oppdragsdokumentasjon på ti år, altså dersom lovbrudd er tatt opp skriftlig med oppdragsgiver, som ikke ekstremt belastende eller vesentlig komplisert, særlig med tanke på både teknologi og digitalisering som gode verktøy.

Forenkling er viktig, men det er også viktig at man har gode og fornuftige rammer som kan bidra til å dokumentere og avdekke det når eller hvis man opererer ved siden av god forvaltningsskikk. I tillegg kan man anta at dette gjelder en forholdsvis liten andel.

Mahmoud Farahmand (H) [11:10:47]: Jeg vil også starte med å takke for samarbeidet og dialogen underveis. Vi er, som saksordføreren nevnte, langt på vei enig i veldig mye av det som framlegges her.

Det er to punkter som ikke i nevneverdig grad bidrar til målsettingene som ble framlagt, som var å modernisere for å sikre at brukerne har regnskapsførertjenester på et faglig godt kvalifisert nivå, samt forenkling. Det gjelder spesifikt oppbevaringstid, som det ble nevnt, samt hjemmel for overtredelsesgebyr. Hva angår oppbevaringstid, er det slik at man har fem år som norm, men det er satt et unntak med ti års oppbevaring for deler av oppdragsdokumentasjonen mellom regnskapsfører og kunde. Det som er litt underlig i den sammenhengen, er at flertallet i utvalget er imot denne utvidelsen til ti år. Og i revisorloven argumenterer departementet selv mot differensiert oppbevaring av oppdragsdokumentasjon. Dermed er det vårt utgangspunkt at fem års oppbevaringstid for all dokumentasjon er den beste veien å gå. Det vil også skape, som sagt, samsvar med annet relevant regelverk.

Hva angår overtredelsesgebyr, vil denne hjemmelen skape rettssikkerhetsmessige utfordringer. Dette verktøyet, altså overtredelsesgebyr, er en administrativ sanksjonsform som ofte bygges på et skjønnsmessig grunnlag. For at den som blir ilagt overtredelsesgebyret, skal få et vedtak prøvd objektivt, innebærer det at saken må løftes til rettsapparatet. Det vil være en lang og ressurskrevende prosess, som mange i praksis ikke vil ha mulighet til å gjennomføre. Også her må det legges til at flertallet i utvalget ikke så det tjenlig å innføre en regel om overtredelsesgebyr i regnskapsførerloven.

Videre er det viktig å ha med seg at de mest alvorlige lovbruddene som begås av regnskapsførere, dreier seg om forsettlig medvirkning til å unndra skatter og avgifter, og manipulering av regnskapsinformasjon. Slike lovbrudd dekkes av straffebestemmelser i straffeloven, bl.a. bestemmelsene om regnskapsovertredelse, skattesvik og bedrageri. Flere av straffebestemmelsene rammer også uaktsom overtredelse. NOU-utvalget mener at disse overtredelsene fortsatt bør forfølges strafferettslig.

Med det vil jeg ta opp forslaget vårt.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:13:34]: Regnskapsførere har et veldig viktig samfunnsoppdrag, som vi kanskje ikke tenker på ofte nok, men som vi skal tenke på nå. Det er derfor nødvendig at vi har en god regulering av regnskapsførernes virksomhet, fordi det kan være med på å hindre økonomisk kriminalitet og å sikre åpenhet og ryddighet om økonomien i de mange selskapene i Norge. Derfor er vi glade for at regjeringen har lagt seg på en varsom linje der man har foreslått en streng regulering, der det har kommet innspill fra de miljøene som jobber med skatt og økonomisk kriminalitet. Det er vi glade for.

Det er likevel rom for forbedringer, for dessverre skjer det at bedrifter ikke gir skattemyndighetene den informasjonen de er pliktige til å gi. Det kan føre til at selskapene unndrar seg skatt, eller at økonomisk kriminalitet blir skjult fra myndighetene. I sånne tilfeller mener jeg at regnskapsføreren til den aktuelle bedriften bør pålegges å utlevere informasjon. Skattedirektoratet har selv bedt om en sånn lovendring. Vi er enig med skattemyndighetene og tror at det kan være et bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet, og vi har derfor foreslått det.

Med det fremmer jeg Rødts forslag i saken.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:15:02]: Jeg har hatt stor glede av å bruke regnskapsførere gjennom mange år, som selvstendig næringsdrivende, så det er viktig at vi har solide og gode regnskapsførere i Norge. Jeg vil også takke for et godt komitéarbeid. Vi må ha gode rammer rundt dette.

Det som regjeringen er opptatt av, er at det næringslivet som har behov for det, særlig små og mellomstore foretak, har tilgang til kompetente regnskapsførere som kan bistå i utførselen av regnskapspliktene. Formålet med lovforslaget er å legge til rette for nettopp det. Regnskapsførere har vært underlagt en egen lov og krav om autorisasjon siden 1993. Den gjeldende loven fra 1993 har i all hovedsak fungert godt, men det har vært behov for en helhetlig gjennomgang i lys av utviklingen. En slik gjennomgang er nå gjort for å bidra til gode rammer for regnskapsførertjenester også framover.

I denne proposisjonen foreslår vi derfor en ny regnskapsførerlov som er oppdatert og tilpasset nåtiden. Selv om mye er likt, tar lovforslaget inn over seg at bransjen og regnskapsførerområdet har endret seg over tid. Vi foreslår å videreføre at det skal stilles krav til faglig kompetanse, kvalitet, sikkerhet og organisering, og at det kreves godkjenning fra Finanstilsynet for å kunne tilby regnskapsførertjenester.

Regjeringen er opptatt av at formell utdanning fortsatt skal suppleres av relevant praksis. Det er viktig å stille krav om at bransjen holder seg à jour gjennom å stille krav til gjennomført etterutdanning. Selve praksiskravet foreslår vi å øke noe, mens etterutdanningskravet foreslås mer fleksibelt innrettet. Dette mener vi er en god avveining.

I tillegg har vi vært opptatt av å sikre brukerne av regnskapsførertjenester og regnskaper et betryggende faglig kvalitetsnivå hos regnskapsførerne. Lovforslaget er også viktig ut fra den samfunnsmessige interessen som ligger i å sørge for korrekte og kontrollerbare regnskaper og for riktig innkreving av skatter og avgifter.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:18:35] (ordfører for saken): Finanskomiteen har hatt til behandling forslag om ny lov om låneformidling samt enkelte lovendringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven og hvitvaskingsloven. Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om innstillingen.

Oppsummert innebærer lovforslaget at de offentligrettslige delene av EUs boliglånsdirektiv blir del av norsk rett. De privatrettslige delene av boliglånsdirektivet er allerede gjennomført i ny finansavtalelov, som trer i kraft 1. januar 2023.

Formålet med loven er bedre forbrukerbeskyttelse, bl.a. gjennom nye krav til egnethet, krav til god forretningsskikk, forsvarlig virksomhetsstyring og krav til godtgjørelsesordninger. Lovforslaget skal også bidra til å fremme finansiell stabilitet, først og fremst gjennom å stille krav til forsvarlig långivning.

Den nye loven om låneformidling stiller nye og strengere krav til låneformidlere og deres virksomhet. Det er viktig for å sikre vanlige folks trygghet i møte med tilbydere av finansielle tjenester. Ikke-profesjonelle kunder har behov for et særlig vern i finansmarkedene, ettersom de ofte har svakere forutsetninger for å vurdere risiko, kostnader og avkastningspotensial enn profesjonelle investorer.

Flertallet i komiteen støtter at loven skal gjelde for formidling av alle typer lån til forbrukere, ikke bare boliglån. For å beskytte forbrukerne i et marked som i dag er svært uoversiktlig, er det særlig viktig at også formidlere av forbrukslån omfattes av lovforslaget. Ifølge høringssvaret fra Forbrukertilsynet er det på høy tid at slike regler kommer på plass for å stramme opp den useriøse delen av markedet og gi bedre forbrukervern.

Konsesjonsreglene i loven vil gjelde alle som har låneformidling som sin hovedvirksomhet. Foretak som hovedsakelig driver annen virksomhet, men som tilbyr finansieringsløsninger til forbrukere som en tilleggstjeneste, f.eks. bilforhandlere eller innenfor varehandelen, blir unntatt konsesjonsplikt så lenge de ikke formidler boliglån.

Lovforslaget bygger på et høringsnotat fra Finanstilsynet som var på høring sommeren 2019. Regjeringen har vært opptatt av å lytte til innspillene som er kommet, og forslaget ble derfor endret på flere punkter sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Flertallet i komiteen slutter seg til det framlagte forslaget til lov om låneformidling. Jeg regner med at partier som har andre synspunkter enn komiteens flertall, selv redegjør for disse.

Mahmoud Farahmand (H) [11:21:17]: Jeg vil også takke for en god dialog og godt samarbeid i denne saken. Jeg er helt enig i det som saksordføreren legger fram. Det som dog er litt vesentlig å ha med seg, basert på høringsinnspillene, er at det gjennomføres en vurdering av loven etter at den har fått virke litt, slik at de høringsinstansene som hadde kritiske innvendinger, føler seg hørt og sett.

Så må jeg si til våre gjester at denne loven er mye mer relevant for dere enn dere tror. Det er også viktig å få med seg at denne endringen medfører at Finanstilsynet får flere oppgaver, og det er da viktig at Finanstilsynet også får tilstrekkelig med midler til å kunne følge opp de oppgavene de blir pålagt, på en effektiv og forsvarlig måte.

Utover det har jeg ikke mer å legge til.

Hans Andreas Limi (FrP) [11:22:29]: Jeg vil også takke for samarbeidet om denne saken i komiteen, selv om vi er uenig, og det er derfor vi har fremmet et alternativt forslag om å sende saken tilbake til regjeringen. Vi mener at det som er utgangspunktet i boliglånsdirektivet, er kredittavtaler som enten utelukkende eller hovedsakelig gjelder lån med pant i fast eiendom til boligformål. Hvis det er slik at det er nødvendig på et område å innføre like regler i hele EØS-området, er det en fordel at regelverket da er mest mulig likt, at det praktiseres mest mulig likt, og at man ikke utvider dette til å omfatte all låneformidling til forbrukerne.

Vi ser at mange av høringsinstansene påpeker det samme, og de påpeker én ting til, og det er at konsekvensen av å utvide denne lovens virkeområde, ikke er tilstrekkelig utredet i saken fra regjeringen. Derfor ønsker vi at den sendes tilbake til regjeringen, og at det fremmes et nytt forslag om en lov som avgrenses til å gjelde låneformidling til boligformål med pant i fast eiendom, som i større grad er en oppfølging av det som ligger i boliglånsdirektivet.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets to forslag.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:24:13]: Jeg vil først takke komiteen for arbeidet.

I proposisjonen foreslås det nå en ny lov om låneformidling og enkelte endringer i finansforetaksloven. Proposisjonen inneholder forslag som vil gjennomføre deler av boliglånsdirektivet i norsk rett. Lovforslaget styrker kravene til aktører i markedet for formidling av lån til forbrukere. Kravene omfatter bl.a. regler om egnethet og kompetanse hos de ansatte og krav til god forretningsskikk og ansvarsforsikring for foretaket.

Regjeringen er opptatt av å sikre vanlige folks trygghet i møte med tilbydere av finansielle tjenester. Denne loven vil styrke forbrukervernet og kan bidra til mer forsvarlig gjeldsopptak. De seriøse aktørene hilser forslaget velkommen. Lendo skriver i sitt høringssvar:

«Som en seriøs og langsiktig aktør er det i deres interesse at det er ryddige og oversiktlige forhold i den delen av bransjen vi assosieres med.»

Det er jeg enig i.

Loven skal gjelde formidling av alle typer lån til forbrukere, ikke bare boliglån. Det er i tråd med en lang tradisjon i norsk rett å ha like regler for alle typer lån. Hensynene bak loven er også minst like relevante for formidling av forbrukslån og billån som de er ved formidling av boliglån. I høringen var mange høringsinstanser bekymret for anvendelsesområdet til direktivet. Dette har vi lyttet til. Vi har lyttet til bilbransjen, som var redd for at bilselgere ikke skulle kunne tilby lånefinansiering til bilkundene, og vi har lyttet til varehandelen, som ønsker å kunne tilby delbetaling og betalingsutsettelse for de produktene de selger.

Vi har laget en lov som styrker forbrukervernet for alle forbrukere, samtidig som den ikke gir uhåndterlige krav for dem som tilbyr lånefinansiering av sine produkter.

Frode Jacobsen (A) [11:27:14] (ordfører for saken): Det er to måneder siden regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, og selve budsjettet vedtok vi her sist torsdag. Senere i dag skal finanskomiteen ha formell avgivelse av Innst. 3 S for 2022–2023. Den innstillingen vil inneholde omfattende merknader og vurderinger fra komiteen knyttet til alle regjeringens forslag i Prop 1 LS for 2022–2023, inkludert forslaget om økt grunnrenteskatt og grunnrentesats og innføring av høyprisbidrag for kraftsektoren og vurderingen av tilbakevirkningsforbudet etter Grunnloven § 97.

I forbindelse med det forslaget vi nå behandler, har komiteen ikke gått inn i vurderinger av spørsmålet om tilbakevirkning. Det som her blir foreslått fra Fremskrittspartiet, er at Stortinget skal benytte seg av bestemmelsene i Grunnloven § 83 om å be om Høyesteretts betenkning om det juridiske innholdet i regjeringens forslag til statsbudsjett knyttet til spørsmål om økt grunnrenteskatt og innføring av et høyprisbidrag. Grunnloven gir Stortinget mulighet til å be om slike betenkninger fra Høyesterett. Det er en mulighet Stortinget har brukt med stor varsomhet, og derfor har Stortinget kun en gang etter 1945 benyttet seg av denne muligheten.

I merknadene slutter komiteens flertall – alle partier med unntak av Fremskrittspartiet – seg til statsrådens vurderinger når han i sitt brev av 10. november til Stortinget skriver følgende:

«Jeg mener at terskelen for å innhente Høyesteretts uttalelse etter Grunnloven § 83 bør være høy. Praksis har vist at det skal svært mye til før det er hensiktsmessig at en slik uttalelse blir innhentet. Selv om en betenkning er rådgivende for Stortinget, vil den kunne legge føringer for etterfølgende rettslige prosesser om det samme temaet, og dermed bidra til å undergrave Høyesteretts dømmende oppgave – og selv om betenkningen formelt verken har noen rettskraft eller prosessuelle rettsvirkninger. Det vises også her til at regjeringen har lagt frem for Stortinget relevante momenter i disse sakene, og redegjort for regjeringens eget syn.»

Terskelen for at Stortinget skal be om Høyesteretts betenkning i juridiske spørsmål, skal være høy. Et stort flertall i komiteen, alle med unntak av Fremskrittspartiet, slutter seg dermed til innstillingen om å avvise forslaget som er fremmet. I en sak som dette vil det ikke være et riktig skritt av Stortinget å innhente Høyesteretts betenkning etter Grunnloven § 83 om tilbakevirkningsforbudet etter Grunnloven § 97.

Helge Orten (H) [11:30:01]: Takk til saksordføreren for redegjørelsen. Vi slutter oss for så vidt til standpunktet om at dette ikke sendes inn for Høyesterett, og at det skal være en høy terskel for nettopp å gjøre det – å be om en uttalelse derifra. Spørsmålet om tilbakevirkende kraft vil også bli ytterligere behandlet eller vurdert i Innst. 3 S for 2022–2023, som saksordføreren viste til, og våre merknader vil framkomme i den forbindelse.

Jeg vil bare understreke at problemstillingen knyttet til tilbakevirkende kraft ikke er uproblematisk. Det er en veldig krevende problemstilling, som vi etter beste evne har prøvd å sette oss inn i, og som vi også vil måtte behandle når vi legger fram Innst. 3 S. Samtidig vil jeg også understreke at det er regjeringens ansvar nettopp å sørge for at de forslag som fremmes for Stortinget, er tilstrekkelig utredet og avstemt i forhold til både norsk lov og Grunnloven. Det er et ansvar som hviler på enhver regjering – når de fremmer forslag for Stortinget – å gjøre denne type vurderinger, inngående vurderinger, av hvorvidt det som fremmes, er innenfor både norsk lov og Grunnloven, og at det er tilstrekkelig utredet.

Jeg har bare lyst til å understreke det før vi avslutter. Jeg har egentlig ikke noe mer å tilføre saken utover det saksordføreren viste til. Så kommer vi tilbake til øvrige merknader i Innst. 3 S for 2022–2023.

Roy Steffensen (FrP) [11:31:45]: Finansministeren har mange ganger stått på denne talerstol og med stolthet snudd seg og pekt på bildet bak her og snakket varmt om Eidsvoll 1814 og Grunnloven, og det med veldig god grunn, for Grunnloven skal vi være svært stolte av. Og et viktig punkt i Grunnloven er § 97, om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.

Det norske samfunnet er bygd på tillit, tillit til systemer, tillit til politikere, tillit til lovverket, og på vissheten om at det som er vedtatt, er det man skal forholde seg til – at ikke politikere ut av intet med tilbakevirkende kraft kan endre straffelov, reguleringer eller gjøre vedtak som snur opp ned på hverdagen. Likevel skjedde dette nå i september da regjeringen i forbindelse med sitt forslag til statsbudsjett foreslo at sats i grunnrenteskatt for vannkraft skal gjelde fra januar 2022 – samt innføring av et høyprisbidrag fra 28. september 2022.

I budsjettettdokumentene finnes en gjennomgang av tilbakevirkningsspørsmålet som ligger i regjeringens forslag, sett opp mot Grunnloven § 97. Her har finansministeren gått til det uvanlige skritt å be om at også Stortinget vurderer tilbakevirkningsspørsmålet grundig – at også Stortinget vurderer tilbakevirkningsspørsmålet grundig. Det finnes altså tvil i departementet om dette er gjort på rett måte. For Stortinget ville det vært naturlig å be om nettopp Lovavdelingens vurdering dersom det var tvil om lovligheten. Men en sånn vurdering for Stortinget må imidlertid gjennomføres med assistanse og kompetanse fra regjeringen. Fremskrittspartiet mener derfor at det mest naturlige i denne saken er å ta i bruk Grunnloven § 83, om å innhente Høyesteretts vurdering. Dette bør gjøres all den tid Lovavdelingen i departementet, i kapittel 3.4.4 i deres konklusjon, har påpekt at de er i tvil om dette ligger innenfor Grunnloven § 97.

I uttalelsen tok Lovavdelingen forbehold om at saken reiste mange og vanskelige spørsmål, at enkelte sider ved forslaget var usikre og uavklarte, at Lovavdelingen hadde begrenset kjennskap til en rekke forhold ved kraftmarkedet, og ikke minst at de hadde hatt begrenset tid til rådighet. Lovavdelingen konkluderte altså under tvil med at forslaget ikke er i strid med Grunnloven, men uttrykte særlig tvil hva gjelder tilbakevirkende innføring av høyprisbidraget. Videre påpekte de at det trengs en velbegrunnet redegjørelse for de krav Grunnloven oppstiller om hvorfor tiltak må ha tilbakevirkende kraft. Den velbegrunnede avgjørelsen tyder på at dette handler om økonomi og behovet for å saldere, eller på kort tid å finne penger til å saldere, et budsjett.

Jeg vil understreke at representantforslaget fra Fremskrittspartiet ikke omhandler skatten og avgiftene i seg selv. Vårt forslag adresserer regjeringens tydelige oppfordring om å gjøre en grundig vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet. Det mener vi vi best kan gjøre med hjelp av Høyesterett, og jeg fremmer hermed vårt forslag.

Sveinung Rotevatn (V) [11:34:58]: Vi har jo hatt mykje diskusjon om kraftskatt denne hausten, og den føregår på ulike nivå. Det eine er om ein er for dei endringane som vert gjorde, eller ikkje, og det har vi jo diskutert i denne salen i førre veke. Venstre er mot det føreslåtte høgprisbidraget, og vi meiner også at regjeringa går for langt når det gjeld å heve grunnrenteskatten så raskt som dei gjer.

Eit anna nivå av diskusjonen er det konstitusjonelle rundt dette. Det synest eg er ein interessant diskusjon. Det er ikkje uproblematisk, og det går også fram av forslaga frå regjeringa. Den diskusjonen kjem vi tilbake til når vi skal diskutere lovsaka, når den saka er innstilt frå komiteen.

I dag er det eit tredje spørsmål, og det er ikkje om Stortinget skal ta stilling til det konstitusjonelle her, men om ein skal be nokon andre ta stilling til det, nemleg Høgsterett. Det er noko Stortinget har vist stor varsemd med å gjere, i historia. Det har ein gjort to gonger etter parlamentarismens gjennombrot – eller det vil seie to gonger fram til 2020, ein gjorde det ein tredje gong då Stortinget gjekk inn for at ein skulle be Høgsterett vurdere EUs fjerde jernbanepakke. Då kan det i parentes merkast at dei som i dag frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og sannsynlegvis også SV meiner det er viktig at ein er tilbakehaldne, ikkje var spesielt tilbakehaldne når det gjaldt den saka. Sånn sett er det i og for seg Framstegspartiet som er dei som har ei slags konsekvent linje her, men også vi i Venstre og Høgre, som meiner det skal vere ein høg terskel før ein byrjar å be Høgsterett vurdere slike spørsmål.

Det har å gjere med både at det er ein tradisjon for at Stortinget tolkar Grunnlova og vurderer grunnlovsspørsmål, og at det er konkrete saker som vert prøvde i domstolane. Det er også ein del av Grunnlova vår, som det vart snakka varmt om her, at domstolane prøver saker, dei prøver ikkje abstrakte spørsmål. Moglegheita finst der, og då vert spørsmålet: Når er det naturleg å gjere det? For min del vil eg seie at det i alle fall må vere tale om ganske nye spørsmål som er veldig krevjande, og som ein har lite presedens for. Då kan ein kanskje tenkje seg at ein innhentar ei vurdering, sjølv om ein sjølvsagt ikkje må gjere det då heller.

Når det gjeld spørsmål om tilbakeverkande kraft av skattar, er ikkje det veldig nye spørsmål. Det har vi lang rettspraksis rundt, det har Stortinget vurdert mange gongar, og det har også Høgsterett vurdert konkret, f.eks. i reiarlagsskattgjevingssaka for nokre år sidan. At det skal tilseie at det no er nødvendig å be Høgsterett gjere ei abstrakt vurdering, vil eg seie det er lite som talar for, og difor stemmer også Venstre imot det.

Når det gjeld sjølve saka, om det no er klokt og nødvendig å påleggje kraftbransjen så høge skattar som ein gjer, på den måten ein gjer, så kan ein vere ueinige. Det har også dette stortinget vore gjennom fleire debattar, og det skal vi vere i fleire debattar før jul.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:38:12]: Regjeringen mener det er rimelig å omfordele mer av de ekstraordinært høye kraftinntektene tilbake til fellesskapet. Vi har derfor foreslått å innføre et høyprisbidrag på vann- og vindkraft. Høyprisbidraget er tilpasset den spesielle situasjonen vi er i, og blir ikke et varig element i skattesystemet sånn som grunnrenteskatten er.

Da forslaget ble offentliggjort, var det fare for at kraftprodusentene skulle tilpasse seg ved å tappe ned vannmagasiner før avgiften trådte i kraft. Det ville vært svært uheldig for forsyningssikkerheten. Det var derfor sterke samfunnsmessige hensyn som lå bak at vi foreslo å innføre høyprisbidraget med tilbakevirkning for stor vannkraft. Provenyhensyn veide også. Dette er begrunnelsen for at høyprisbidraget blir iverksatt fra offentliggjøring av forslaget og før Stortinget treffer sitt vedtak.

Regjeringen har i proposisjonen gjort grundig rede for grunnlovsforbudet mot tilbakevirkning, de sterke samfunnsmessige hensyn i saken og hvorfor vi mener at høyprisbidraget ikke innebærer klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Regjeringen har også lagt til grunn at endringer i grunnrenteskattesatsen innenfor samme kalenderår er lovlig, fordi det ikke foreligger særlig klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. En omfattende tolkningsuttalelse om dette fra Justisdepartementets lovavdeling er også innhentet.

Høyesterettspraksis har vist at domstolene ser hen til de politiske avveiningene som er gjort av lovgiver for å begrunne tilbakevirkningen. Det er derfor regjeringen i proposisjonen har poengtert at Stortinget selv må gjøre en vurdering. Å innhente en vurdering fra Høyesterett om lovligheten av de tiltakene regjeringen har foreslått med tilbakevirkning, vil forsinke hele budsjettprosessen. Det vil også være prinsipielt feil å bruke Norges høyeste domstol til å vurdere dette spørsmålet, som etter nettopp høyesterettspraksis i så stor grad handler om politiske avveininger av de ulike interessene sett opp mot risikobildet som forelå.

I historien har muligheten til å innhente betenkning kun blitt benyttet et fåtall ganger. Sist var 26. mars 2021 om jernbanepakken. Gangen før var helt tilbake i 1945. Jeg mener at terskelen for å innhente Høyesteretts vurdering etter Grunnloven § 83 bør være høy, og særdeles høy for et tiltak som inngår i budsjettprosessen. Praksis har vært at det skal svært mye til før det er hensiktsmessig at en slik vurdering blir innhentet.

Selv om en betenkning er rådgivende for Stortinget, vil den kunne legge føringer for etterfølgende rettslige prosesser om det samme temaet og dermed bidra til å undergrave Høyesteretts dømmende oppgave, og det selv om betenkningen formelt verken har rettskraft eller prosessuelle rettsvirkninger. Jeg viser også her til at regjeringen har lagt fram for Stortinget relevante momenter for vurderingen av grunnlovsnormen og redegjør for regjeringens eget syn. Stortinget må for sin del gjøre sin egen selvstendige vurdering.

Carl I. Hagen (FrP) [11:48:24]: Finansministeren har sendt et brev til finanskomiteen, datert 10. november i år, hvor det står:

«Grunnloven § 97 fastsetter forbud mot å gi tyngende lover med tilbakevirkende kraft.»

Det er litt rart at finansministeren begynner med å sitere Grunnloven feil. § 97 lyder således:

«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

Det er ikke noe snakk om tyngende lover. Men det er et interessant brev. Det står også, på side 2, følgende:

«De sterke samfunnsmessige hensynene og begrunnelsen for virkningstidspunktet, er, i tillegg til å ivareta fiskale hensyn, (...)».

De sterke samfunnsmessige hensyn er visstnok fiskale, altså å skaffe staten penger. Men så vidt vi alle vet, har staten mer enn nok penger: 12 000 mrd. kr oppspart i fond. Så det er ikke noe som kan tillegges noe særlig vekt.

Det er flere som har snakket om at det skal være en høy terskel, og det er jeg enig i. Men når et flertall i Stortinget vil vedta en lov som veldig mange allerede mener er i strid med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkning, er det nettopp en slik situasjon hvor man burde be om en betenkning.

Flere har hevdet at det er praksis for Høyesterett å tillegge Stortingets egen vurdering av grunnlovsmessigheten stor betydning. Det kommer fra en dom fra 1976, Kløfta-dommen. Jeg er uenig med Høyesterett på dette punktet, for Høyesterett skal jo nettopp passe på at et simpelt flertall i Stortinget ikke gjør noe som strider mot Grunnloven. Da må man i tilfelle endre Grunnloven, og det kan ikke et simpelt flertall gjøre. Høyesterett skal passe på at Stortinget ikke går utover Grunnloven. Da er det litt rart at Høyesterett selv sier at de skal legge vekt på hva den skyldige selv mener, for å si det slik. Det kan ikke være et fornuftig prinsipp at Stortingets vurdering skal tillegges stor vekt. Det er jo nettopp Høyesterett som skal passe på at Stortinget ikke gjør ting som strider mot Grunnloven. Da vil Stortingets simple flertalls egen vurdering egentlig ikke tillegges noen vekt. Jeg håper uansett at når denne saken er ferdig og budsjettet er vedtatt, vil noen gå til domstolene med en konkret sak for å tvinge Høyesterett til å ta stilling til om Stortingets flertall her har brutt Grunnloven. Det ville være interessant å få en endelig uttalelse i form av en dom fra Høyesterett.

Hans Andreas Limi (FrP) [11:51:47]: Flere representanter, og også finansministeren, har sagt at terskelen for å be om en vurdering fra Høyesterett skal være høy. Det er Fremskrittspartiet helt enig i. Men det er ikke veldig vanlig, heldigvis, at regjeringen fremmer lovforslag eller skatteforslag med tilbakevirkende kraft. Terskelen for det bør også være svært høy. Det som er det spesielle i denne saken, er at av omtalen i skatteproposisjonen fremgår det at regjeringen har vært i tvil. Regjeringen har bedt lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om en vurdering, og den vurderingen og de uttalelsene som har kommet, er heller ikke krystallklare. Så det er altså rom for tvil om hvorvidt dette forslaget om tilbakevirkende kraft er i henhold til Grunnloven § 97. Og det spesielle er at regjeringen ber Stortinget om gjøre den vurderingen.

Det vi er redd for ved å akseptere at man kan gjennomføre såpass store skatteendringer med tilbakevirkende kraft, er at det skaper en presedens. Hva blir det neste? Skal man også kunne akseptere at man tøyer Grunnlovens bestemmelser fordi det er praktiske og økonomiske grunner som tilsier det? Det ville i så fall bidra til å svekke rettssikkerheten i Norge. Derfor mener Fremskrittspartiet at i nettopp denne saken, som ikke er tilsvarende den vurderingen vi ba om i forbindelse med jernbanepakke IV, er det viktig å få en betenkning fra Høyesterett for å unngå at man legger til grunn en praksis som vil være veldig uheldig, og som vil bety at man i realiteten kan tilsidesette Grunnlovens bestemmelser når det passer det politiske flertallet.

Ingunn Foss (H) [12:00:31]: Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap, og de fleste drepte er kvinner. Det er større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre. I sju av ti tilfeller var partnervold registrert i forkant av drapet. Det er derfor mulig å fange opp bekymringsfulle tegn i forkant av de fleste av disse drapene, og det er derfor et betydelig potensial for forebygging i disse sakene.

Partnerdrap er den mest alvorlige formen for vold i nære relasjoner. Denne formen for kriminalitet rammer familiene hardt, og den representerer et alvorlig samfunnsproblem.

Dette forslaget er en oppfølging av Solberg-regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Dagens regjering gir utrykk for at de vil følge opp handlingsplanen, og har varslet en egen opptrappingsplan i løpet av 2023. Men nå er det mer handling vi trenger, og ikke fortrinnsvis en ny plan. Det er en rekke tiltak som må settes ut i livet. Vi har allerede mistet altfor mange mennesker fordi systemet som skal beskytte og avverge, ikke fungerer godt nok.

I en merknad i innstillingen skriver Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

«Disse medlemmene mener det er en markant endring i denne regjeringens arbeid med tiltak mot vold i nære relasjoner og for å forebygge partnerdrap.»

Høyre har fått flertall for å etablere en partnerdrapskommisjon, flertall for utredning av omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud og flertall for regelverksarbeid knyttet til varslingsrutiner til ofre for kriminalitet, men ingenting av dette er på plass, dessverre. At det skulle være en markant endring i dette arbeidet, stemmer dårlig med Riksrevisjonens rapport som kom 9. juni 2022 – snarere tvert imot. Den konkluderer med alvorlig kritikk av det offentliges innsats mot vold i nære relasjoner. Det er risiko for at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger, står det i rapporten. Undersøkelser viser at offentlig ansatte er usikre i forholdet mellom taushetsplikten og avvergingsplikten, og at de ikke vet når avvergingsplikten gjelder. Det står videre i pressemeldingen om rapporten:

«Justis- og beredskapsdepartementet har i flere år jobbet med en veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen. Utkastet er fortsatt til behandling i departementet. De sier at veilederen skal bli ferdig før sommeren.»

Spørsmålet er om veilederen ble ferdig før sommeren 2022.

Samtidig har politiets oppklaringsprosent gått ned, selv om sakene blir prioritert. Lang saksbehandlingstid i politiet er ofte årsak til at domstolene gir strafferabatt. Det kan gå ut over den forebyggende effekten av straff.

Manglende oppfølging og reaksjon på brudd på besøksforbud går ut over den voldsutsattes sikkerhet og trygghetsfølelse. Både politi og barnevern kan gi personer sperret adresse for å beskytte dem. Barnevernet plikter å informere politiet så snart som mulig når de vedtar skjult adresse. Det skjer ikke i alle tilfeller, noe Riksrevisjonen mener barnevernet må bli bedre til. Alt annet er uakseptabelt, sier riksrevisor. Spørsmålet er om dette har blitt bedre.

Jeg er glad for at flertallet i denne salen støtter forslagene om

• at vi nå må få på plass partnerdrapskommisjonen

• at det må bli utarbeidet et nasjonalt forebyggingsprogram for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap

• at kommunene i egen regi eller i interkommunale samarbeid får vedtatt handlingsplaner mot vold i nære relasjoner

• at vi får et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag

• at politi og annet hjelpeapparat må tilby brukerne alenesamtaler, og at samtalene må være obligatoriske i deler av hjelpeapparatet, i tråd med partnerdrapsutvalgets anbefaling

• at vi får på plass bedre dokumentasjonsrutiner og styrket kompetanse på reglene om informasjonsdeling mellom politi og annet hjelpeapparat, også dette i tråd med partnerdrapsutvalgets anbefaling

• at vi får styrket akuttilbudet til personer som er utsatt for vold i nære relasjoner

• at barnevernets meldeplikt til politiet om barn på skjult og sperret adresse faktisk blir overholdt

• at det sikres nødvendige rutiner for informasjonsdeling

Nå må ord bli til handling. Arbeidet på dette feltet tar for lang tid og er ikke godt nok. Altfor mange kvinner lever livet sitt i frykt og blir i verste fall drept av sin aller nærmeste. Det er helt grusomt å tenke på.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Tor André Johnsen (FrP) [12:05:07] (ordfører for saken): Jeg beklager den lille forsinkelsen. Det skal ikke gjenta seg.

Jeg vil vise til godt arbeid i komiteen og et godt samarbeid når det gjelder en veldig viktig sak. Det er en sak som dessverre fort går litt under radaren, for det skjer ofte i det skjulte, i hjemmet, og det er ikke alltid noe som offentligheten nødvendigvis får innsyn eller innsikt i. Derfor er det godt å se at mange av de tiltakene som er fremmet i representantforslaget fra Høyre, har fått flertall. Det er mange viktige punkter som absolutt vil bidra til å trygge hverdagen til kanskje hovedsakelig kvinner i forhold, og forhåpentligvis vil vold i nære relasjoner bli fulgt opp tettere og bedre framover fra både politi og andre offentlige organer.

Jeg trenger ikke gå i detalj og referere alle forslagene som står i innstillingen. Forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet har Høyre fremmet, så det går jeg ikke inn på. Jeg tenker at det ikke er noen vits i å si noe særlig mer om denne saken ut fra at flere av forslagene, som man ser, vil bli vedtatt av flertallet.

Else Marie Rødby (Sp) [12:07:09]: Det er selvfølgelig fristende å ta opp tråden med tanke på hva som er gjort og ikke gjort, og det som nå egentlig er en nesten rørende tverrpolitisk enighet på dette området. Det viser at det ville vært oppslutning og sannsynligvis flertall for forslagene som ligger i dette representantforslaget, hvis de var framsatt og iverksatt i løpet av de siste åtte årene, da forslagsstillernes parti satt i regjering, og ikke minst hvis forslagene som representanten Foss pekte på, var finansiert og klare til å settes ut i livet.

Denne regjeringen har vist at den tar partnerdrap og vold i nære relasjoner på alvor. Etter ett år kan man kvittere ut så å si alle forslagene som kommer fra Høyre og si at de er «under arbeid» eller i ferd med å bli løst. Dette går for øvrig tydelig fram av svarbrevet fra justisministeren i saken.

En partnerdrapskommisjon er iverksatt og finansiert. Et nasjonalt forebyggingsprogram tar man sikte på å etablere i forbindelse med denne kommisjonen. Når det gjelder et oppdatert kunnskapsgrunnlag, som det spørres om, er forskningsprogram i sving. Det er i tillegg utlyst et større forskningsoppdrag gjennom Bufdir med økonomisk ramme på inntil 17 mill. kr. Når det gjelder forslag om evaluering av vold- og overgrepslinjen, er det allerede iverksatt gjennom Bufdir i tildelingsbrevet for 2022. Det å legge til rette for at politi og hjelpeapparat rutinemessig tilbyr alenesamtaler, har et forbedringspotensial, men dagens praksis er faktisk i tråd med dette når det gjelder både krisesenterveileder, familievernet og politiet.

Det er litt slamring fra vidåpne dører i dette forslaget. Regjeringen har allerede iverksatt eller konkret varslet arbeid med så å si samtlige av forslagene fra forslagsstillerne. Medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er en markant endring i denne regjeringens arbeid med tiltak mot vold i nære relasjoner og for å forbygge partnerdrap sett opp mot den forrige regjeringens mindre oppfølging av det som var den forrige opptrappingsplanen.

Temaet er for viktig til å se smått på det. Vold i nære relasjoner er et viktig og alvorlig tema. Derfor har det en plass i Hurdalsplattformen, og derfor er det varslet en opptrappingsplan fra denne regjeringen i løpet av 2023. Arbeidet mot vold i nære relasjoner er et prioritert arbeid og område både for Arbeiderpartiet og for Senterpartiet. Det handler om at vi må se på vold i nære relasjoner som et alvorlig samfunnsproblem, som alvorlig kriminalitet, men ikke minst som krenkelse av helt grunnleggende menneskerettigheter. Fysisk og psykisk vold og trusler fra familiemedlemmer gjør at om lag 2 000 voksne og 1 500 barn i Norge til enhver tid bor på krisesenter. Når man bor på krisesenter, er det som regel ikke etter første voldshendelse, men etter mange hendelser og mange år. Derfor er det en trist erkjennelse at i majoriteten av partnerdrap som begås, har offeret eller drapsmannen selv vært i kontakt med hjelpeapparatet kort tid før drapet.

Som samfunn ser vi at vold i nære relasjoner har mange uttrykk. Det er likevel enkeltmennesket som betaler den høyeste prisen. Det er derfor det er så viktig å understreke at vold i nære relasjoner ikke bare angår den enkelte, men er et alvorlig samfunnsproblem. Riksrevisjonens rapport fra tidligere i år viser at vi, denne regjeringen, må gjøre mer enn Solberg-regjeringen, for det pekes bl.a. på alvorlige systematiske svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet som gjør at voldsutsatte kanskje ikke får den hjelpen de trenger, og at både arbeidet i den enkelte etaten og samarbeidet mellom etatene må bli bedre. Vi kan ikke leve med at offentlig ansatte ikke vet når de har taushetsplikt, eller om de har taushetsplikt. Vi kan ikke fortsette å leve med at det stilles spørsmål rundt avvergingsplikten, og vi må sørge for at brudd på besøksforbud får konsekvenser.

Bak dette igjen har vi partnerdrapsutvalgets rapport fra 2020, som viser, som sagt, at de fleste partnerdrapene skjer etter flere varsler, og at politi og hjelpetjenester ikke tidsnok greier å iverksette tiltak som kunne redusert risikoen for alvorlig partnervold og for partnerdrap.

Dette forslaget har et alvorlig bakteppe. Det viser at det er på høy tid at vi setter i arbeid og omsetter i handling det som forrige regjering dessverre har brukt altfor lang tid på, men som denne regjeringen viser at man har prioritert høyt. At man allerede er i gang med eller har løst så å si alle forslagene i dette representantforslaget, mener jeg viser nettopp det.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:12:20]: Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste drepte er kvinner, og kvinner har større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre.

Dette er dessverre i stor grad varslede drap. I syv av ti tilfeller av partnerdrap var det registrert partnervold i forkant av drapet. Det betyr at vi kunne gjort mer på et tidligere tidspunkt. Partnerdrap er varslede katastrofer, og mange ofre og gjerningsmenn har en eller flere levekårsutfordringer. Det aller viktigste man kan gjøre i kampen mot partnerdrap, er derfor å styrke det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep samt å sikre bedre levekår for flest mulig. Jeg synes det er positivt at regjeringen peker på at det i løpet av 2023 kommer en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

Jeg vil også berømme Høyre for å løfte denne saken. Dette er en sak og et tema partier på Stortinget, og mange av oss, er opptatt av, og det er viktig med et bredt politisk arbeid for å forhindre at partnerdrap skjer.

Riksrevisjonen avga rapporten «Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner» den 9. juni 2022. I rapporten retter Riksrevisjonen alvorlig kritikk mot myndighetenes innsats mot partnervold, og at det derfor er en risiko for at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger. I rapporten trekkes det bl.a. fram at sentrale offentlige aktører som fastleger og ansatte i barnehager og skoler er usikre på om og hvordan de skal melde fra om mistanke om vold. Mange offentlig ansatte er særlig usikre på forholdet mellom taushetsplikten og avvergingsplikten.

Av rapporten framgår det også at det er varierende oppfølging av krisesenterloven i kommunene. Derfor er det bra at det blir flertall i dag for å følge opp kommunene tettere, for å sikre handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det slås fast at partnerdrapskommisjonen skal være permanent. Det skal utarbeides et nasjonalt forebyggingsprogram med samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap.

Vi i SV skulle ønske at vi i tillegg fikk flertall for at politiet skal prioritere opp disse sakene, at informasjonen og kunnskapsdelingen rundt risikovurderingsverktøyet SARA ble mer utbredt. Samtidig er jeg glad for at vi får til mye her i dag, for at vi fokuserer på et tema som får for lite oppmerksomhet, at vi tar en rekke grep, og at det er bred tverrpolitisk støtte til det. Det er bra. Det fortjener saken.

Med det tar jeg opp SV og Venstres forslag.

Kamzy Gunaratnam (A) [12:16:04]: Knappe seks måneder etter Høyres avgang fra regjering fremmes dette representantforslaget med tiltak på et alvorlig og viktig område. Jeg vil gjerne rose engasjementet deres mot partnerdrap. Samtidig vet jeg at dette ikke var høyt nok på dagsordenen i de borgerliges åtte år i regjering.

Vold i nære relasjoner og partnerdrap er alvorlig kriminalitet og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det skjer for ofte og har store konsekvenser både for enkeltmennesker og for samfunnet for øvrig.

Når vi går inn i denne diskusjonen, er det viktig for meg å si at vold mot kvinner, vold i nære relasjoner og partnerdrap ikke bare er noe vi skal ha tiltak mot i den akutte fasen, men en helhetlig likestillingspolitikk er også avgjørende. Vold i nære relasjoner kan ramme alle, men noen er mer utsatt enn andre – kvinner mer enn menn, skeive mer enn befolkningen for øvrig. I dette arbeidet må den helhetlige likestillings- og inkluderingspolitikken være til stede.

Sist gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrte, ble det levert forpliktende og finansierte handlingsplaner. Knut Storberget som justisminister tok en plass innenfor dette som få andre. Alt fra tydeliggjøring av lovverket rundt avvergingsplikten og opprettelsen av barnehusene er takket være Storberget og forrige rød-grønne regjering. I dag må vi gjøre mer for å øke kunnskapen rundt avvergingsplikten. Altfor mange melder ikke ifra.

Alle partnerdrap er varslet. Derfor er arbeidet mot vold i nære relasjoner en sentral del av dette. Regjeringen har varslet en ambisiøs opptrappingsplan innen utgangen av 2023, og vi ser fram til den kommer. Vi har også et ansvar for å bistå kommunene i å få på plass lokale handlingsplaner, et initiativ den siste rød-grønne regjeringen tok i 2007. Dessverre er det altfor mange som ikke har fått dette på plass ennå. Også her er vi glade for at Høyre endelig vil mobilisere for dette.

Regjeringen har sørget for å øke veksten i frie inntekter til kommunesektoren, noe som er betydelig og viktig for krisesentertilbudet. Det er også helt avgjørende at voldsutsatte får et godt tilbud i akuttfasen. Tiltaket om å styrke akuttilbudet til personer utsatt for vold i nære relasjoner i handlingsplanen som de borgerlige fremmet, var ikke påbegynt av de borgerlige, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering vil følge dette opp.

I 2020 foreslo partnerdrapsutvalget å opprette en permanent partnerdrapskommisjon som skal gjennomgå saker om partnerdrap. Over ett år hadde de borgerlige på seg for å få på plass en partnerdrapskommisjon. For 2022 har Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering satt av 2 mill. kr til etablering av en partnerdrapskommisjon, med helårsvirkning på 10 mill. kr fra 2023.

Alle som engasjerer seg i vold i nære relasjoner og partnerdrap, bør ta et besøk hos politiet på Stovner. De har utviklet en metode som virker. Det forebygges og repareres. Her jobbes det med det politifaglige side om side med det helse- og sosialfaglige. Tiltakene er målrettede og samkjørte, og resultatene tilsier det samme. Samtidig vedtok man i denne sal å forby søskenbarnekteskap i forrige stortingsperiode. Dette vet vi er en utfordring i et vold i nære relasjoner-perspektiv, og vi ser fram til at regjeringen kommer tilbake med et lovforslag.

Avslutningsvis: Et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag er vesentlig for å kunne sikre en helhetlig og samordnet politikk på området. Det er behov for å innhente kunnskap om både årsaker, omfang og konsekvenser av vold i nære relasjoner, samtidig som effekten av iverksatte tiltak må evalueres, slik at vi kan bygge videre på det som virker.

Helt til slutt: Samtlige av forslagene som er fremmet av Høyre i denne saken, er Arbeiderpartiet og Senterpartiet allerede i gang med i regjering. Samtlige tiltak ble det gjort lite med i de åtte årene de borgerlige styrte. Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser ingen grunn til å stå utenfor her, selv om det er å slå inn åpne dører. Vi stemmer derfor for alle syv forslag til vedtak.

Hege Bae Nyholt (R) [12:20:23]: Partnerdrap utgjør 25 pst. av alle drap i Norge. Ett av fire drap blir begått av en ektefelle eller partner. Siden 2000 er 166 kvinner og 18 menn registrert drept i saker der partneren er siktet, enten av politi eller domstol. Dette viser tall fra organisasjonen Taushet tar liv. Hver og en av disse kvinner og menn er personer med egne historier, eget liv, med familie, venner, drømmer og planer – brått revet bort fra livet på grusomt vis. Derfor er jeg glad for at en samlet opposisjon på Stortinget i dag går inn for å vedta flere forslag som forhåpentligvis vil medføre at partnerdrapsstatistikken i kommende år ikke blir så dyster – for den er utrolig dyster.

Bekjempelse av partnerdrap og partnervold er et essensielt ledd i bekjempelsen av vold mot kvinner. Statistikken lyver ikke. Vi vet at kvinner er mer utsatt for vold fra partner enn menn. Vi vet at kvinner i større grad drepes av sine partnere, som regel menn. Vi vet at kvinner utsettes for seksuell vold i større grad enn menn, og at seksuelle overgrep og voldtekt i mange tilfeller utføres av en i nær relasjon til offeret, som ofte er en ektemann, samboer eller kjæreste.

Vi vet at i majoriteten av partnerdrap har det vært registrert partnervold i forkant. I halvparten av de registrerte partnerdrapene har det vært registrert mer enn fem voldsepisoder i forkant. Derfor er det også utrolig viktig å få på plass et nasjonalt forebyggingsprogram for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap.

Jeg merker meg at regjeringspartiene på samtlige punkter framhever det arbeidet regjeringen allerede har satt i gang for å forebygge og forhindre partnerdrap og partnervold i Norge. Det er vel og bra, men jeg stiller meg likevel på linje med den øvrige opposisjonen i at dette arbeidet må skje raskere. Her kan vi ikke hvile på laurbærene stort lenger. Det er flott at regjeringen har vist at problemene må tas på alvor, og at de følger opp, men vi må få større fortgang i dette arbeidet umiddelbart. Som samfunn kan vi ikke tåle at ett av fire drap er partnerdrap. Som samfunn, og som folkevalgte, må vi gjøre mer for å forebygge og bekjempe partnerdrap. Derfor støtter Rødt forslaget.

Vi får ikke tilbake dem vi har mistet – hver og en av dem som har blitt frarøvet livet. Hver familie og hvert barn som sitter igjen med savnet og sorgen, får ikke sine kjære tilbake. Men vi kan gjøre vårt for at færre blir drept i tiden framover, og den jobben får vi fortgang i i dag.

Statsråd Emilie Mehl [12:23:30]: Denne saken har et mørkt bakteppe. Den handler om dem som lever med frykt i sine egne hjem, som lever med frykt for sine aller nærmeste, som egentlig skal være den aller største tryggheten i noens liv. Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, som i ytterste konsekvens tar liv. For regjeringen er bekjempelse av vold i nære relasjoner en av våre absolutte hovedprioriteringer i kriminalpolitikken.

Regjeringen har over tid jobbet med de tiltakene som en samlet komité nå stiller seg bak, og den brede politiske enigheten som representantforslaget gir uttrykk for, er et godt fundament for framtidig innsats på dette området. Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste av de drepte er dessverre kvinner. Forskning viser, som flere har vært inne på, at de færreste av disse drapene kommer uten et forvarsel. Det betyr at det er et stort potensial for å forebygge.

Regjeringen har vedtatt å etablere en permanent partnerdrapskommisjon. Den skal etableres ved Statens sivilrettsforvaltning, og arbeidet med å legge til rette for etablering er igangsatt. I tillegg jobber regjeringen med et lovforslag som skal hjemle kommisjonens arbeid og sikre tilgang til nødvendig informasjon og opplysninger, uten at man hindres av taushetsplikten. Det er viktig for at kommisjonen skal kunne gjøre en effektiv jobb som bidrar til forebygging av disse grusomme drapene.

For at resultatet av kommisjonens arbeid skal kunne omsettes til læring og utvikling i forskjellige instanser, er det òg viktig at kommisjonen jobber utadrettet. Arbeidet de gjør, skal også ses i sammenheng med utviklingen av et nasjonalt forebyggingsprogram.

Partnerdrapsutvalget pekte på manglende samhandling mellom de berørte instansene som en vesentlig årsak til at volden ikke blir oppdaget før det er for sent. Kommunale handlingsplaner bidrar til at ressursene utnyttes bedre og koordineres. I tillegg gir det mulighet for å tilpasse tiltak til lokale forhold. Derfor skal vi fortsette arbeidet med å stimulere kommunene til å ta tak i dette lokalt og utarbeide egne handlingsplaner.

Det er viktig å ha et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag for å kunne sikre en politikk som er helhetlig og samordnet. Gjennom forskningsprogrammet om vold i nære relasjoner får vi verdifull kunnskap om både årsaker til og omfanget og konsekvensene av vold i nære relasjoner. Som et ledd i programmet lanseres det en landsdekkende undersøkelse om omfanget av vold i nære relasjoner i 2023.

Krisesentrene utgjør en sentral del av akuttilbudet til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. For å øke kvaliteten i det tilbudet har regjeringen satt i gang et arbeid med å utrede lovendringer og vurdere andre mulige tiltak. Som et ledd i arbeidet med å sikre bedre kommunikasjon mellom politiet og barnevernet om barn på sperret adresse, har regjeringen også satt i gang et forskningsprosjekt som skal avdekke utfordringer omkring spørsmålet om skjult og sperret adresse, herunder rutinene for samordning. Prosjektet skal utføres av NOVA.

Arbeidet med vold i nære relasjoner er noe denne regjeringen prioriterer høyt, og jeg er glad for at arbeidet mot partnerdrap settes på dagsordenen også i Stortinget. Mitt håp er at de grepene vi gjør nå, og skal gjøre framover, vil bidra til å bekjempe en voldsform som har svært skadelige konsekvenser for samfunnet, men som også rammer enkeltmennesker på grusomt vis. Vi må alle stå sammen i kampen mot det.

Tage Pettersen (H) [12:34:46]: Ved omtrent 70 pst. av partnerdrapene var det i forkant av drapene rapportert om vold i nære relasjoner. Dette rammer med andre ord mennesker i omgivelser hvor de skal føle seg trygge. Tallene er dystre, men de viser oss også at det er mulig å forebygge dersom hjelpeapparatet settes i stand til å kjenne igjen signalene tidlig nok.

Høyre i regjering jobbet med å intensivere innsatsen mot forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, og det er et arbeid Høyre nå fortsetter i opposisjon på Stortinget. I september foreslo den konservative gruppen i Nordisk råd en felles nordisk partnerdrapskommisjon, og at de nordiske regjeringer starter et arbeid med å sikre grunnlaget for bedre forskning på partnerdrap i Norden, noe jeg håper får gjennomslag.

Siden 2007 har regjeringer oppfordret kommunene til å lage kommunale handlingsplaner. Den siste kartleggingen jeg har sett, viste at under 50 pst. av kommunene hadde fulgt opp dette, og det er for dårlig. I Moss fikk kommunen og krisesenteret i 2017 årets samarbeids- og samordningspris fra Justis- og beredskapsdepartementet for vår første handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I planen «Sammen mot vold» var det 46 konkrete tiltak. Vi fikk prisen den gang for et svært godt og omfattende program, som traff bredt, når det gjaldt både tjenesteapparatets involvering, og hvem vi nådde i befolkningen. Departementet trakk særlig fram betydningen av at vold og overgrep var inne som en del av undervisningen i våre skoler.

Denne historien framhever nettopp betydningen kommunene har, og den viktige rollen kommunene bør ta. Kommunale handlingsplaner er viktig for å sikre at instansene og hjelpeapparatet samarbeider og koordinerer tjenestene overfor den enkelte, både i hjelpetilbudet til voldsutsatte og i tilbudet til voldsutøverne.

Det er bra at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har ferdigstilt en oppdatert versjon av veilederen for utvikling av slike planer, for gode veiledere og en klar forventning fra myndighetene om å etablere handlingsplaner er gode og viktige tiltak i denne sammenhengen.

Jeg er glad for at et samlet storting etter debatten i dag kan stille seg bak de viktige forslagene som vi fremmer i denne saken. Hvert partnerdrap er ett for mye, og å beskytte folk mot vold i eget hjem er noe av det aller viktigste vi som politikere kan gjøre. Jeg har en klar forventning om at regjeringen tar ansvar – og det føler jeg også har vært sagt tydelig i debatten i dag – og følger opp at kommunene, enten i egen regi eller i interkommunalt samarbeid, får på plass forpliktende handlingsplaner nettopp mot vold i nære relasjoner.

Ingunn Foss (H) [12:38:34] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, er et representantforslag fra Fremskrittspartiet om kontroll ved fotlenke med GPS-sender ved forvaringsdømtes permisjon fra soning.

Forslagsstillerne mener det må på plass et regelverk som gir adgang til elektronisk kontroll med GPS-sender av forvaringsdømte som har permisjon. De mener at dette vil gi en mer effektiv kontroll med at øvrige vilkår, som eksempelvis bestemt oppholdssted, overholdes av den forvaringsdømte under permisjon.

Forslagsstillerne påpeker også at en adgang til å sette vilkår om fotlenke med GPS-sender vil redusere rømningsfaren under permisjon, ved at det vil gå en alarm idet den forvaringsdømte eventuelt fjerner fotlenken, og at man da vil få vite hvor vedkommende befant seg da fotlenken ble fjernet. Med fotlenke vil den forvaringsdømte f.eks. ikke kunne gå gjennom sikkerhetskontrollen på en flyplass.

Forslagsstillerne viser videre til at kontroll i form av fotlenke med GPS-sender er teknologi som allerede benyttes i dag, eksempelvis ved idømmelse av omvendt voldsalarm, og at det da må være mulig å få dette raskt implementert og tatt i bruk.

Høyre støtter forslaget og tror i likhet med forslagsstillerne at dette vil gi en mer effektiv kontroll med at øvrige vilkår, som f.eks. bestemt oppholdssted, overholdes av den forvaringsdømte under permisjon. Fotlenke med GPS-sender vil også redusere rømningsfaren. Det vil også kunne bidra til å øke tryggheten til fornærmede, etterlatte og samfunnet ved permisjoner og prøveløslatelser.

Med unntak av medlemmet fra Venstre står en samlet komité bak tilrådingen. Venstre viser i innstillingen til at bruk av GPS-sporing er et inngripende tiltak, og stiller spørsmål om lagring av data, personvernet, omfang av tiltaket og om en annen type teknologi kan benyttes for å nå det samme målet. Jeg minner om at dette gjelder forvaringsdømte på permisjon fra soning. Ved å øke mulighetene for kontroll reduseres også risikoen for uønskede hendelser. Det kan føre til at flere kan gis permisjon og få bedre progresjon og rehabilitering i soningen sin.

Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen, datert 5. oktober, meddelt at departementet vil se på muligheten for bruk av elektronisk kontroll ved permisjoner og prøveløslatelser og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Jeg forutsetter at departementet gjør en helhetlig vurdering av tiltaket, og at dette veies opp mot det å kunne gi forvaringsdømte muligheter for permisjon og prøveløslatelse.

Else Marie Rødby (Sp) [12:41:41]: De som dømmes til forvaring, er lovbrytere som domstolene anser for tilregnelige, men som har begått alvorlig kriminalitet, og hvor faren for gjentakelse er til stede, eller hvor man regnes som en fare for samfunnet. Det er viktig å huske på at det i utgangspunktet er en høy terskel for forvaring, og at dette gjelder få og spesielle saker. Dette er de tilfellene hvor man anser at den tidsbegrensede fengselsstraffen er utilstrekkelig med hensyn til samfunnsvernet. Det sier litt om avveiningen som gjøres før man i det hele tatt kommer til spørsmålet som dette gjelder, nemlig fotlenke med GPS-sporing.

Det er to ting som er viktige for Senterpartiet og Arbeiderpartiet i den sammenheng. Det ene er – noe flere her har vært inne på – at forvaringsdømte også får god progresjon i straffegjennomføringen, at det er trygge sikkerhetsmessige rammer, og at de får en mulighet på lik linje med alle andre innsatte for rehabilitering og tilbakeføring etter endt soning. Det andre er at digitale kontrolltiltak, som dette forslaget representerer, vil gi bedre kontroll ved permisjon og prøveløslatelse, og at det kan øke tryggheten for de fornærmede, for de etterlatte og for samfunnet for øvrig. Det er ikke til å legge skjul på at dette er et inngripende tiltak, men det er kanskje rimelig at den forvaringsdømte er den nærmeste til å bære belastningen med elektronisk kontroll med GPS-sender, framfor at det er de fornærmede, etterlatte og samfunnet for øvrig som skal bære belastningen. Det har vært et gjennomgående prinsipp når det gjelder voldsalarm og elektronisk kontroll fram til nå.

GPS-teknologien er allerede i bruk i dag, når man idømmes omvendt voldsalarm. I hovedsak ser det ut til at det er regelendringer og implementering som trengs. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er glade for at departementet gir uttrykk for – bl.a. i statsrådens svarbrev – at man jobber med dette, og at det er på trappene. Derfor er det helt uproblematisk også for oss å være med på den nokså tverrpolitiske enigheten som er i denne saken, og stemme for det forslaget som foreligger.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:44:24] (komiteens leder): Fremskrittspartiet er selvfølgelig svært glad for at vi får gjennomslag for vårt forslag om å innføre GPS-kontroll for forvaringsdømte som er på permisjon. Likevel skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiets primærpolitikk er at disse personene i langt mindre grad får mulighet til å ha permisjon, for når vi snakker om forvaringsdømte, er det snakk om noen av de aller, aller farligste forbryterne vi har i landet. Det er bare å vise til det som skjedde for snart et halvt år siden, 1. juni, da det gikk ut riksalarm fordi man hadde en farlig forbryter på frifot. Hadde man hatt GPS-sporing av vedkommende, hadde man raskt kunnet håndtere den situasjonen, men det gikk betydelig lengre tid før man fikk kontroll på denne veldig farlige personen, som var på rømmen.

Det burde være en selvfølge at et samfunn kan verne seg selv mot de aller, aller farligste forbryterne. Ja, at vi i det hele tatt diskuterer det, er nesten en merkelig erkjennelse, for fra mitt og Fremskrittspartiets perspektiv er statens desidert viktigste oppgave – ja, selve legitimiteten for statsdannelsen som sådan – å verne borgerne fra indre og ytre fiender. Forsvarssektoren ligger et annet sted, men de indre fiendene skal vi ha et politi som er i stand til å håndtere, et rettsvesen og domstoler som er i stand til å håndtere, og kriminalomsorg som er i stand til å håndtere.

Da er det nesten merkelig at det i det hele tatt problematiseres at man skal ha kontroll på personer som er dømt for noen av de aller, aller farligste forbrytelsene. At personvernet og hensynet til disse personene problematiseres, er for meg nesten komplett uforståelig – men der er vi altså. Det er der debatten foregår i det norske samfunnet i dag. Man er så vanvittig opptatt av å ta vare på rettighetene til de kriminelle – det ser vi jo i engasjementet på justissektoren hele tiden – kontra behovet for å verne borgerne mot nettopp de indre fiendene, altså samfunnsvernet, som er vår primære oppgave. Da er det slik, og det tror jeg er greit, at personer som er dømt for særdeles alvorlige forbrytelser, må akseptere et visst innhogg i sitt privatliv og sin personlige frihet. Det er hele logikken bak å være straffansvarlig for grove handlinger.

Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at vi får gjennomslag for dette forslaget. Jeg håper det blir levert raskt her, for vi må ikke havne i den situasjonen igjen at vi har farlige folk som rømmer fra straffeforfølgelse, som man ikke har kontroll på, og som kan utøve skade og er farlige for sine omgivelser. Fremskrittspartiet er fornøyd, og jeg håper at vi også i tiden som kommer, kan finne felles politiske standpunkter for å forbedre sikkerheten for norske borgere, som tross alt er den aller, aller viktigste oppgaven. Så får det heller være at noen partier er mer opptatt av rettighetene til kriminelle. Fremskrittspartiet er opptatt av ofre, vi er opptatt av samfunnsvernet, og da handler det faktisk om at man har kontroll på farlige mennesker.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:49:05]: Bruk av GPS-sporing er et veldig inngripende tiltak. Bruk av digital sporing genererer data som samlet over tid kan gi mye informasjon om den enkeltes vaner og preferanser. Dette inngrepet i den enkeltes rett til privatliv må veies opp mot behovet for å gjøre et sånt inngrep.

Så vidt jeg kan lese forslaget, er målet med denne GPS-sporingen å kunne føre kontroll med de forvaringsdømte og å oppnå redusert rømningsfare. Det er viktig at hensynet til samfunnsvernet ikke må gå på bekostning av rettssikkerheten og retten til privatliv for den frihetsberøvede. Ved vurderingen av implementering av et slikt tiltak må det også vurderes om det er andre, mindre inngripende tiltak som kan brukes for å nå det samme målet. For eksempel er det nye teknologier, som radiofrekvensteknologi, som vil utgjøre et mye mindre inngrep enn det å spore folk med GPS.

I tillegg er det slik at det allerede i det permisjonsregelverket som vi har, forutsettes at man foretar en sikkerhetsvurdering før vedkommende som søker om det, får innvilget permisjon.

Nå blir det aktuelt å implementere denne elektroniske kontrollen ved permisjoner og prøveløslatelser, og da er det veldig viktig at det reguleres i hvilket omfang det er anledning til å benytte seg av GPS-sporing. Det fordrer at det kommer et rammeverk som regulerer til hvilke formål, i hvilke situasjoner og i hvilket omfang denne typen GPS-sporing kan benyttes, og det må framgå klart hvilke personvernkonsekvenser dette vil ha for den enkelte.

Etter vårt syn bør denne kontrollen tilpasses risikoen som den enkelte vil utgjøre, og det må ikke være strengere eller mer omfattende enn det som er nødvendig for å ivareta formålet. Dessuten er det viktig at disse tiltakene følges opp kontinuerlig for å ivareta at det ikke går utover det formålet.

Som jeg nevnte, må man i vurderingen av hensynet til samfunnssikkerhet sørge for at det ikke går på bekostning av rettssikkerheten og menneskerettighetene til den enkelte som er frihetsberøvet. Venstre kommer derfor til å stemme imot dette forslaget.

Statsråd Emilie Mehl [12:51:54]: Forvaring er den strengeste straffen vi har i Norge. Selv om forvaring er en tidsubestemt straff, skal også denne reaksjonen inneholde verktøy for at domfelte, uavhengig av hvilket lovbrudd det er snakk om, eller hvordan vedkommende fungerer, skal kunne leve et liv også etter endt straffegjennomføring, uten kriminalitet. Det er en viktig del av samfunnsvernet, og også i forvaring er det viktig at vi har et sterkt blikk på rettssikkerheten.

Når det gjelder vurdering av permisjoner, overføringer eller løslatelse for en person som er dømt til forvaring, er samfunnsvernet et tungtveiende hensyn. Sammen med alvorsgraden i den straffbare handlingen vil ofte gjentakelsesfare skape utfordringer med å gi forvaringsdømte nødvendig progresjon under straffegjennomføringen. Dette er en problemstilling som har vært tatt opp av flere, bl.a. også kriminalomsorgen selv.

Elektronisk kontroll i form av radiofrekvenssporing ble tatt i bruk i 2008 som et prøveprosjekt for gjennomføring av korte, ubetingede fengselsdommer, eller som delgjennomføring når det var kort tid igjen til løslatelse. Fra 2014 har dette vært en permanent og landsomfattende straffegjennomføringsform. Det er stadig flere som nå soner i delvis frihet, med elektronisk kontroll.

Etter en lovendring i 2019 ble domslengden utvidet fra fire måneder til seks måneder, og det ble også tillatt å bruke GPS-sporing, fjernalkoholmåling eller videosamtale under straffegjennomføringen.

Kriminalomsorgsdirektoratet leverte en rapport til departementet i juli 2021. Rapporten inneholdt vurderinger og forslag knyttet til å bruke elektronisk kontroll i enda større grad enn det ble gjort tidligere. Et av forslagene der var å benytte digital teknologi og kontrolltiltak ved bl.a. permisjoner og prøveløslatelser under forvaring. Jeg mener det kan være ett av flere verktøy som øker muligheten for progresjon hos forvaringsdømte. Elektronisk kontroll kan sammen med andre vilkår bidra til at domfelte får gjennomført opphold utenfor institusjon på en måte som også er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det legger til rette for ytterligere progresjon og utslusing som er formålstjenlig til mindre restriktive straffegjennomføringsformer.

Som jeg ga uttrykk for i mitt svar til komiteen, ser departementet på muligheten for bruk av elektronisk kontroll ved prøveløslatelser og permisjoner fra forvaring. I en slik utredning er det mange hensyn vi må se på, både menneskerettslige, personvernrettslige og etiske aspekter, som mindretallet etterspør. Det inngår som en del av vurderingen av hvilke tiltak som bør foreslås, og hvordan en slik kontroll bør utformes og praktiseres på en betryggende måte, både for domfelte, for fornærmede og for samfunnet. En utvidelse vil kreve lovendringer, og det må også ses i sammenheng med andre utredningsprosesser som berører forvaringsdømte.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:01:50]: Det er i grunnen litt bemerkelsesverdig å lytte til Fremskrittspartiets tolkning av forvaringsinstituttet. Forvaring var ikke i utgangspunktet kun fremmet og etablert med det formål å være en ekstra streng straff, men nettopp som et alternativ til bundet livstid på rundt 50 år, som vi vet at noen har tatt til orde for. Poenget er jo, slik statsråden redegjør for, at den domfelte skal ha en mulighet til å kunne prøve sin sak. Sånn sett er forvaringsdommen en stadfestelse av landets humane straffeideologi, der man legger til grunn at rehabilitering er mulig, og at målet er tilbakeføring til samfunnet. Derfor er dette forslaget, som kriminalomsorgen selv også har bedt om, et godt ledd i arbeidet med mulig rehabilitering og tilbakeføring, for ingen kan forventes å få en god tilbakeføring ved å slippes rett ut av fengsel uten nettopp den viktige rehabiliterende øvelsen permisjon er.

Så vil jeg si: Å sørge for god kriminalomsorg, sterk og god rehabilitering og et godt innhold i straffegjennomføringen er det viktigste vi kan gjøre for samfunnsvernet vårt når det gjelder domfelte og håndtering av dette.

Tor André Johnsen (FrP) [13:03:41]: Jeg har lyst til å følge opp litt i sporet til min gode kollega Per-Willy Amundsen om at Fremskrittspartiet er fornøyd. Jeg kan bekrefte det. Jeg vil jo si at det er positivt, gledelig og bra å se at opposisjon og posisjon kan samles i et bredt flertall bak en sak. Det er dessverre ikke alltid vi er vant med det i politikken. Det er mange ganger posisjon og opposisjon er enige, mens det utad kan se ut som man er uenige, for forslag blir det uansett ikke flertall for selv om man egentlig er enige. Jeg synes det er bra at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enig i det de er enig i i denne saken, og at de er med og støtter forslaget. Det gir også en større trygghet og ro for ministeren, i hvert fall slik jeg ser det, å vite at hun tross alt har et bredt flertall bak seg i Stortinget, og egentlig litt ekstra påtrykk fra Stortinget om å prioritere og framskynde denne saken.

Ellers må jeg si at jeg er litt overrasket over Venstre. Slik jeg oppfatter Venstre, ser de på bruk av fotlenke som et stort inngrep i kriminelles privatliv. Det er en oppfatning vi i Fremskrittspartiet absolutt ikke deler, og det virker heller ikke som at stortingsflertallet deler den oppfatningen. Det er tross alt viktigere å sikre tryggheten og sikkerheten for folk flest og samfunnet enn ensidig å fokusere på de kriminelles rettigheter.

Jeg tror dette blir veldig bra. Jeg synes egentlig statsråden oppsummerer bra i svaret sitt. Jeg synes flertallsmerknadene er veldig kloke og gode, for de er tydelige på at bruk av GPS til f.eks. digital kontroll kan bidra til bedre trygghet og sikkerhet for fornærmede, etterlatte og samfunnet, og at det i liten grad begrenser den forvaringsdømtes mulighet til tilbakeføring. Så dette er positivt. Det er en bra sak, og for å gjenta Per-Willy: Fremskrittspartiet er fornøyd.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:06:12]: Dette er et godt og konstruktivt forslag fra Fremskrittspartiet, og jeg er glad for at et såpass bredt stortingsflertall stiller seg bak det. Bruk av fotlenke med GPS-sender kan bidra til å øke tryggheten for fornærmede, etterlatte og samfunnet ved en prøveløslatelse. Samtidig begrenser det i liten grad den forvaringsdømtes mulighet for tilbakeføring.

Det er nettopp fordi prøveløslatelse, selv med overvåking – hvis man kan få det i stedet for å sitte inne – kan bidra til god rehabilitering og vil være et mindre inngripende tiltak enn å måtte sone bak murene. Dette vil gi kriminalomsorgen flere verktøy og mer kontroll til å kunne bruke ulike tiltak i det tilpassede løpet nettopp for å rehabilitere mennesker.

Jeg reagerer på innleggene til Fremskrittspartiet i denne saken. På den ene siden sier man at man er fornøyd med at man har et så stort flertall bak seg i denne saken. Et så å si samlet storting mener det er fornuftig å gå videre med dette. På den andre siden prøver Fremskrittspartiet å konstruere et bilde av at noen i denne salen kun bryr seg om de innsattes rettigheter og ikke noe om ofrene for kriminalitet, og at de ikke er opptatt av samfunnets trygghet i det hele tatt, men kun opptatt av hvordan mennesker som soner og går gjennom et rehabiliteringsløp, har det.

Det går selvfølgelig an å ha to tanker i hodet på samme tid. Jeg skulle ønske vi hadde kommet lenger i kriminalitetsdebatten i Stortinget, og at vi faktisk hadde klart å diskutere hvordan vi får et godt rehabiliterende system, i stedet for å prøve å polarisere debatten.

Gode og verdige soningsforhold handler nettopp om å ta samfunnet på alvor, for det vi vet, er at god rehabilitering og god oppfølging av innsatte bidrar til å gjøre dem til gode naboer og lovlydige borgere når de kommer ut, og gjør at risikoen for at de begår ny kriminalitet, blir mindre. Det handler om å ta samfunnet og offeret på alvor, og jeg skulle ønske Fremskrittspartiet også så det.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:09:41] (ordfører for saken): Representantforslaget om gjennomgang av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse og alternativer til denne er fremmet av Høyre og er et resultat av TV 2s kartlegging som viste at siden etableringen av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse har det blitt brukt over 1 mrd. kr på å tilbakeføre 41 forvaringsdømte personer til samfunnet. Ordningen ble etablert i 1993, og siden den gang har den ikke blitt evaluert, selv om det var forutsatt av justiskomiteen ved behandlingen av saken. Representantforslaget tar til orde for en slik evaluering og at det vurderes alternativer til dagens ordning.

Jeg går nå over til å snakke om SVs syn på saken. Det er behov for å gjennomføre en bred evaluering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, og det bør utredes alternativer til ordningen. Rettspsykiater Randi Rosenqvist tar til orde for en bredere evaluering enn det forslagsstillerne legger opp til, som også omfatter de tilregnelige psykisk utviklingshemmede med alvorlig adferdsavvik. Rosenqvist er av den formening at situasjonen for de tre gruppene særreaksjonsdømte uten ytterligere rehabiliteringspotensial bør evalueres samlet.

Tiden er moden for å vurdere forvaringsinstituttet som helhet. Det er nå 20 år siden særreaksjonen ble innført. I løpet av disse årene har man høstet en mengde erfaringer, men noen systematisk gjennomgang av ordningen har ikke funnet sted. Derfor er det positivt at en samlet komité nå er enig om at dette skal evalueres, og at man skal utrede alternativer. Vi i SV ønsker å konkretisere dette i større grad ved at en alternativ ordning med statlig prøveløslatelse må ha noen makstak og dessuten minimumskrav til kvaliteten.

Norge ratifiserte konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, i 2013. Det framgår av CRPD artikkel 13 at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha en effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre. Dette innebærer bl.a. å tilrettelegge prosedyrer i alle ledd av saksgangen og å gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi, påtalemakt, domstol og fengselsansatte. I dag er det kun personer med nedsatt funksjonsevne som er offer for lovbrudd som har rett til tilrettelagte avhør etter straffeprosessloven § 293.

Nordlandsforskning på oppdrag fra Bufdir avga i 2018 rapporten «Rettssikkerhet – likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med strafferettspleien». Rapporten belyser rettssituasjonen for personer med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med norsk strafferettspleie, enten som fornærmet, vitne, mistenkt, siktet eller tiltalt. Rapporten viser at personer med kognitive funksjonsnedsettelser bare i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og rettsvesen. De mekanismene som strafferettspleien har i dag for å følge opp personer med kognitive funksjonsnedsettelser, består som regel av skjønnsutøvelsen til enkeltutøvere og i liten grad av systematiske rutiner. Rapporten viser i tillegg at ansatte mangler opplæring og kompetanse til å kunne fange opp flere med kognitive funksjonsnedsettelser.

I Meld. St. 8 for 2022–2023 anslås det at om lag 10 pst. av innsatte i fengsel har kognitive vansker. Det er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til personer med kognitive funksjonsnedsettelser, og det er behov for tiltak som kan muliggjøre identifikasjon av personer med kognitive vansker på et så tidlig stadium som mulig i saksgangen, fordi det er av stor betydning for håndtering og videre oppfølging. Det er også et behov for å styrke den grunnleggende kompetansen.

Det er en rekke gode forslag, og jeg er glad for at vi får bred støtte i Stortinget til det som blir løftet fram i denne saken. Jeg skulle ønske at vi gikk enda lenger på flere av områdene. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:14:10]: Undertegnede har over tid undret seg over hvordan ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse har utviklet seg. Det er en ordning man kan anta begynte som en særordning for enkelte som krevde særlig oppfølging, og som ikke passet inn i kriminalomsorgens ordinære rammer.

Ordningen ser ut til å ha blitt til det som kanskje kan betegnes som en sekkepost. Tjenestetilbudet finansieres over statlige midler og utøves kommunalt med bl.a. private aktører. En gjennomgang er opplagt på sin plass. Det bør vurderes hvilken rolle kriminalomsorgen og friomsorgen bør ha, hvilken rolle helsevesenet bør spille, og om det for enkelte av de domfelte trengs særskilte tilbud som er satt bedre i system enn i dag.

Den enkelte domfeltes rettssikkerhet må vurderes. Sikkerheten for samfunnet må det selvsagt også ses hen til, og arbeidsforholdene til ansatte som utøver tjenesten, må gjennomgås. Vi bør også se hen til folks generelle rettsoppfatning. Det virker kanskje ikke helt naturlig å ha en ordning der folk er prøveløslatt i årevis.

Her er det mye å ta tak i, og jeg er glad for at regjeringen er i gang med dette arbeidet, og at kriminalomsorgen også ønsker det selv. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan derfor stille seg bak komiteens tilråding.

Sveinung Stensland (H) [13:16:04]: Siden denne ordningen sist ble debattert i Stortinget, har det vært elleve justisministre i dette landet, fra fem forskjellige partier, og fire forskjellige statsministre. Så det ville være helt urimelig å peke nese til dagens justisminister i denne sammenheng, men jeg er glad for at et samlet storting er enige om at tiden nå er moden for å ta tak i dette sakskomplekset. Derfor er det svært gledelig, som forrige taler var inne på, at også regjeringspartiene stiller seg bak dette forslaget. Det er alltid gøy å foreslå ting og få med seg absolutt hele Stortinget på det. La oss håpe det blir en vane.

Dette gjelder personer som i utgangspunktet kanskje er for syke til å sone, og som er for farlige til å være fri. Ikke alle det gjelder, forstår engang hvorfor de må sone, eller hva de har gjort. Dette er personer som må tas vare på, enten av hensyn til seg selv eller – ikke minst – av hensyn til samfunnsvernet. Jeg har spekulert litt på hvorfor dette har fått gli ut så lenge og fått holde på så lenge, og svaret er vel at det egentlig gjelder ganske få. Det koster veldig mye, men likevel er det ikke bra nok, og det har bare fått lov til å fortsette.

Det er to aktører jeg vil trekke fram i denne sammenheng. Den ene er psykiater Randi Rosenqvist, som virkelig har stått på for denne gruppen. Den andre er TV 2, som har gjort et fremragende journalistisk arbeid for å få belyst denne saken.

For mange av disse må man sy et godt tilbud der både kommune, spesialisthelsetjeneste og ikke minst kriminalomsorgen må være involvert. Da er vi tilbake til den sektorstyrte staten, der disse forskjellige aktørene ikke alltid jobber så godt på tvers.

Det vi er enige om, er tre forslag. Det ene kom i forbindelse med behandlingen av saken, men det vi fremmet, var en bred evaluering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, som også Kriminalomsorgen selv har tatt til orde for, men også at en skal ta en bred evaluering av særreaksjonene forvaring, dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg og vurdere om disse reaksjonene er hensiktsmessige. Dette er et viktig skritt og viktige grep for å få en bedre kriminalomsorg og ikke minst et bedre samfunnsvern. Vi har hatt litt for mange saker der folk som helt åpenbart skulle vært bedre ivaretatt, gjør helt forferdelige ting – og der samfunnet skulle vært bedre beskyttet mot dem som er utøvere av vold. Det er ingen andre enn samfunnet samlet sett som kan ta tak i dette, og jeg opplever at dagens vedtak er en god start i så henseende.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:19:29] (komiteens leder): Fremskrittspartiet støtter også innstillingen. Det er en enstemmig komité som gjør det. Det er rett og slett fordi det er helt naturlig å se nærmere på alternativer til de ordningene som finnes i dag. Jeg opplevde at forrige taler, representanten Stensland, var inne på litt av problemstillingen, for det er en mangefasettert problemstilling vi snakker om her. Det er ikke bare de som dette representantforslaget spesifikt omhandler, men det er altså en bredere problemstilling som ligger i skjæringspunktet mellom helse og justis. Jeg avslører ingen hemmelighet ved å si at evnen til samarbeid mellom helse og justis kanskje ikke nødvendigvis har vært den beste på dette området. Det er kanskje også en del av forklaringen på at vi er i den situasjonen vi er i.

Det har også historiske røtter. Det handler om nedbygging av institusjonene. Tidligere hadde vi institusjoner som kunne håndtere personer som havnet i disse og mange andre kategorier, mens vi i dag har en situasjon hvor folk går løs fordi det ikke finnes noe alternativt tilbud fra verken justis- eller helsesektoren. Så har man etablert et alternativ som omfatter noen veldig få, men som er ekstremt kostbart – det er ingen god løsning.

Fremskrittspartiet støtter innstillingen, men vi gjør det sekundært. Primært ønsker vi å hente tilbake i hvert fall en del av de gamle institusjonene som gjorde oss bedre i stand til å håndtere samfunnsvernet. For igjen er det – og dette er også relevant med tanke på en sak vi diskuterte tidligere i dag – den enkeltes rettigheter som problematiseres og som får den største oppmerksomheten, mens hensynet til samfunnsvernet havner bakerst i køen. Det er viktig at man har en helhetlig håndtering av farlige personer, både de som havner i en helsekategori, som gjør at de ikke kan være i fengsel, og alle disse alternativene som skisseres opp. Det blir interessant å lytte til hva som måtte komme av forslag når det en dag legges fram. Problemet er nok at man har gått for langt i retning av den andre grøften og egentlig har skapt et problem for samfunnet som vi prøver å løse på dertil uhensiktsmessige måter, og som også er svært dyre. Men Fremskrittspartiet stiller seg bak tilrådingen.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [13:23:11]: Det at domfelte, herunder forvaringsdømte, får god oppfølging fra både kriminalomsorgen og helse- og omsorgstjenestene er viktig for en mest mulig vellykket tilbakeføring til samfunnet. Hovedmålet med all straffegjennomføring er nettopp at domfelte kan komme tilbake til samfunnet og leve et godt liv.

Mer kunnskap er alltid bra. Det er viktig for at vi skal kunne føre en god politikk. Derfor er vi veldig positive til en gjennomgang av ordningen for å finne ut om den faktisk fungerer, og om ting kan gjøres for at den skal fungere enda bedre. Ordningen har fått fungere i 20 år, og da er det naturlig å gjennomgå den. Det er viktig å understreke at hensynet til samfunnsvernet ikke må få gå på bekostning av de frihetsberøvedes rettssikkerhet og verdighet. Med en helhetlig gjennomgang vil man kunne se på nye løsninger og alternativer, noe f.eks. psykiater Rosenqvist har tatt til orde for.

Jeg vil snakke litt om forslagene Venstre har i denne saken. Personer med kognitiv funksjonsnedsettelse har rett til tilrettelegging i møte med rettsapparatet vårt, men det er mange som ikke får det i dag. Venstre mener at alle personer med funksjonsnedsettelse må få den tilretteleggingen de har krav på, også om de er mistenkt eller siktet i en sak. Mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse har ofte utfordringer knyttet til språk, hukommelse, problemløsning og det å bearbeide informasjon eller ta til seg ny kunnskap. Det gjør at man rett og slett ikke stiller på lik linje med alle andre i møte med rettsapparatet. Derfor er vi nødt til – også fordi vi er forpliktet til det – å tilrettelegge bedre for disse menneskene, sånn at de får en rettferdig behandling.

CRPD artikkel 13 sier at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha en effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med alle andre. Det innebærer bl.a. at vi må tilrettelegge prosedyrer i alle ledd av saksgangen. Det betyr at vi må gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider innenfor rettspleien. Både politiet, påtalemakten, domstolene og fengselsansatte skal ha kompetanse som gjør dem i stand til å oppdage at en person har en kognitiv funksjonsnedsettelse, for deretter å kunne tilrettelegge for denne personens særskilte behov. I dag er det både juridiske og praktiske skjær i sjøen for å få til tilrettelegging for alle i møte med rettsapparatet. For eksempel er det bare personer med kognitiv funksjonsnedsettelse som har vært offer for eller vitne til et lovbrudd, som har krav på tilrettelagte avhør. Det bør også gjelde for dem som er mistenkt eller siktet i en sak. Derfor foreslår vi å utvide retten til tilrettelagte avhør til også å gjelde mistenkte og siktede. Det vil styrke rettssikkerheten for dem, og det vil bidra til at vi endelig følger opp det vi forpliktet oss til å gjøre allerede tilbake i 2013, da vi ratifiserte CRPD.

En av utfordringene går ut på at man ikke klarer å identifisere personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Allerede i 2018 kom det en rapport fra Nordlandsforskning som sa at mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse bare i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og rettsvesen. I dag vil det typisk avhenge av om personene man møter i de forskjellige instansene, har kompetanse på området eller ikke, og dermed kan plukke opp personene som har behov for å bli fanget opp.

Da jeg selv jobbet som advokat, hadde jeg klienter med dokumentert kognitiv funksjonsnedsettelse som ikke hadde blitt fanget opp, og som hadde gått gjennom avhør og andre prosedyrer komplett uten tilrettelegging. Det fører til en svært risikabel og uverdig behandling, noe som i de verste tilfellene igjen kan føre til uriktige dommer. Sånn kan det ikke være. Det er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser.

Venstre foreslår derfor å heve kvaliteten på undersøkelsene som politiet gjør for å skaffe opplysninger om siktedes personlighet, livsforhold og framtidsmuligheter til bruk for avgjørelse i saken. Dette må standardiseres, f.eks. ved å inkludere kontrollspørsmål som danner grunnlag for å se hvordan man kan fange opp personer med kognitiv funksjonsnedsettelse. Det er behov for å styrke rettssikkerheten på dette området, og det vil Venstres forslag i denne saken være med og legge til rette for.

Statsråd Emilie Mehl [13:28:24]: Både for fengselsstraff og for forvaring skal det skje gradvis overgang til full frihet. Det skal skje innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer som er betryggende for samfunnet, og som forebygger ny kriminalitet.

Norsk straffegjennomføring bygger på rettighetsprinsippet, som innebærer at innsatte har krav på de samme rettighetene i og utenfor kriminalomsorgens institusjoner. Det gjelder bl.a. kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester. Noen domfelte har av ulike årsaker et stort omsorgsbehov. Tett oppfølging av prøveløslatte forvaringsdømte i form av individuell tilrettelegging, behandling og kontroll er nødvendig, og det krever ressurser.

Departementet finansierer ordningen for utslusing av forvaringsdømte som av særlige grunner må oppholde seg på institusjon eller kommunal boenhet. Kriminalomsorgen er ansvarlig for sikkerheten, mens institusjonen eller kommunen er ansvarlig for det faglige innholdet. Det er domstolen som beslutter slik prøveløslatelse, og bare når vilkår om institusjonsopphold er avgjørende for at løslatelse kan skje. Domfelte må ha bedre av løslatelse enn opphold i kriminalomsorgens institusjoner, og det må være utsikter til at vedkommende kan leve et liv i frihet.

Institusjonsordningen var etablert før forvaringsinstituttet ble innført i 2002. Det var et alternativ for sikringsdømte psykisk utviklingshemmede som bodde i hjemkommunen, med omfattende hjelpetilbud og kontroll. Det ble av Mæland-utvalget i 2008 gjennomført en etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner. Denne ble fulgt opp i et eget høringsnotat fra departementet i 2008 og 2010. Ingen av disse dokumentene inneholder imidlertid en total gjennomgang av ordningene. Jeg deler derfor komiteens flertalls syn, at ordningen med at forvaringsdømte prøveløslates med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet, må evalueres.

Nylig har regjeringen besluttet å sette ned et utvalg som skal utrede hvordan vi ivaretar innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemning som fører til at de vanskelig kan integreres i aktiviteter og fellesskap i fengsel. Målet med arbeidet til det utvalget er å få utredet hvordan vi best mulig kan ivareta den gruppen både under fengselsoppholdet og ved tilbakeføring til samfunnet. Utvalget skal vurdere om det er behov for spesielle oppfølgingstiltak ved løslatelse, og om ordningen med at forvaringsdømte prøveløslates med vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet fungerer på en god måte.

En vurdering av modeller for organisering, finansiering, styring og ledelse vil også kunne inngå som en del av utvalgets arbeid. Det er et mandat vi nå har under utarbeidelse, og regjeringen vil offentliggjøre sammensetningen og mandatet så snart dette foreligger. Det er derfor for tidlig å gå nærmere inn på hva slags ulike forslag om konkrete ordninger det kan være aktuelt å se på.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [13:34:49] (ordfører for saken): Representantforslaget om en uavhengig granskning av Spesialenheten for politisaker er fremmet av representantene Melby, Almeland og Wetrhus Thorsvik fra Venstre. Forslagsstillerne viser til at det i de siste årene har vært flere mediesaker om hendelser som er anmeldt til spesialenheten, men senere henlagt. De viser videre til at flere av de sakene som er omtalt, framstår som alvorlige og med bilde- og videobevis.

Komiteens flertall støtter ikke forslaget om en uavhengig granskning.

Spesialenhetens mandat innebærer å etterforske saker der det er spørsmål om ansatte i politi eller påtalemyndighet har begått straffbare handlinger i tjenesten. Spesialenhetens etterforskning og iretteføring av straffbare forhold begått av ansatte i politiet og påtalemyndigheten bidrar til å opprettholde samfunnets tillit til deres myndighetsutøvelse. Spesialenheten mottar ca. 1 000 saker i året.

I innlegget mitt vil jeg legge til grunn at mindretallet i saken videre i debatten vil redegjøre nærmere for sitt syn og forslag. Jeg vil sånn sett gå videre ut fra mitt ståsted. Som sagt støtter ikke komiteens flertall forslaget i saken. Flertallet utgjøres av Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

Spesialenheten ble etablert i 2005 og hadde som formål å sikre en mer rettssikker og ensartet behandling av anmeldelser av ansatte i politiet og påtalemyndigheten. Det er også viktig å sikre en rettssikker behandling av ansatte i politiet og påtalemyndigheten som beskyldes for ulovlige handlinger. I den sammenheng er det viktig å understreke at også personell i politi og påtalemyndighet skal møtes av den samme etterforskningsmetodikk og faglige standard som enhver annen borger som blir gjenstand for etterforskning.

Det er viktig å poengtere at spesialenheten står i en særstilling i påtalesystemet, med mandat til å etterforske ansatte i påtalemyndigheten og politiet, der både arbeidsmetode og beviskrav skiller seg fra annen påtalevirksomhet. Det er lav terskel for å registrere en henvendelse som straffesak, og man mottar altså årlig ca. 1 000 saker. Mange av de sakene henlegges uten etterforskning fordi det som anmeldes, faktisk er en lovlig tjenestehandling.

Som det også redegjøres for i statsrådens svarbrev, kan altså spesialenhetens beslutninger påklages til Riksadvokaten i samsvar med reglene i straffeprosessloven § 59 a. Det er videre et ganske begrenset antall saker som er omgjort av Riksadvokaten, noe som tilsier at spesialenheten har en høy treffsikkerhet i påtalevedtakene sine. Eksempelvis ble enhetens avgjørelse i 139 av 150 klagesaker opprettholdt i 2020. Det er også mange eksempler på at spesialenheten har reist tiltale, men der tiltalte har blitt frikjent i domstolene fordi tjenestebruddet ikke ble ansett som et grovt brudd.

Spesialenheten avgir årlig en melding til Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten om sin virksomhet. Riksadvokaten har gjennom flere år i sine kommentarer vært tydelig på at kvaliteten på etterforsknings- og påtalevedtakene i spesialenheten er meget god.

Det kan også være verdt å nevne at i spesialenhetens årsrapport gjennomgås alle saker som er avgjort med straff, samt saker som enheten har ført for domstolene. Dette sikrer åpenhet og gir allmennheten, departement og riksadvokat god oversikt over enhetens virke.

Det er også gjennomført en evaluering av spesialenhetens arbeid i 2009 og av politidistriktenes håndtering av saker oversendt fra spesialenheten for administrativ behandling i 2015. Blant annet på den bakgrunn – og samlet sett – mener vi altså at det ikke er grunn til å igangsette en granskning av spesialenheten for politisaker, slik representantene har foreslått.

Tor André Johnsen (FrP) [13:39:28]: Takk til min kollega fra Senterpartiet som hadde en god og grundig orientering om hvorfor det er et så bredt flertall som støtter spesialenheten, men ikke støtter forslaget. Vi i Fremskrittspartiet er tydelige på at vi har stor tillit til spesialenheten, og vi ser absolutt ingen grunn til å granske den. De gjør en god jobb.

Jeg skal prøve ikke å gjenta alt min forgjenger fra Senterpartiet sa, men jeg synes det er veldig viktig å få fram, og kanskje presisere en gang til, poenget om at dette ikke er sammenliknbart – hvor mange saker som fører til domfellelse eller påtale i de sakene spesialenheten etterforsker, kan ikke sammenliknes med hvordan saker behandles i rettsapparatet i samfunnet for øvrig.

Terskelen for å melde inn saker til spesialenheten er veldig lav, og den skal være lav. Det fører også til at man får en del saker der som ikke nødvendigvis er straffbare, og som absolutt ikke skal følges opp videre av rettsapparatet. Jeg synes kanskje det beste eksempelet for å vise at spesialenheten gjør en god jobb, og at det er korrekt å avvise mange av sakene, er de få sakene som har gått videre til Riksadvokaten. Det viser at det er enormt høy treffsikkerhet hos spesialenheten. I 2020 er f.eks. 197 av 203 klagesaker – bare 6–7 av de sakene de fikk inn, ble omgjort. Det viser at treffsikkerheten er stor.

Spesialenheten har stor tillitt, de gjør en god jobb, og jeg er veldig glad for at et så bredt flertall i Stortinget i dag viser det ved at man avviser dette forslaget fra Venstre.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [13:41:54]: Spesialenheten for politisaker ble opprettet 1. januar 2005. Spesialenheten har som oppgave å etterforske saker der det er spørsmål om hvorvidt ansatte i politiet eller påtalemyndighetene har begått en straffbar handling i tjenesten. Dette er en viktig institusjon for å bevare og opprettholde befolkningens tillit til politiet, for å bidra til å unngå at feil blir gjort, og for å sikre ansvarliggjøring i de tilfellene hvor feil har blitt begått.

For at en sånn kontrollmekanisme overfor politiets virksomhet skal fungere, må den være effektiv, uavhengig og ha tillit i befolkningen. Da ordningen ble evaluert i 2009, viste den at spesialenheten har utfordringer med hensyn til hvordan enhetens kulturelle uavhengighet oppfattes, og at behovet for ressurser og kompetanse fra politiet er en utfordring med hensyn til praktisk uavhengighet.

Så har mye skjedd siden den tid, men dessverre finnes det et omfang av saker der det framstår åpenbart for publikum at det er skjedd svikt i politiets arbeid, men likevel blir saken henlagt av spesialenheten – og dette selv om det kan eksistere mange vitner og bildebevis. Den typen henleggelser opprører folk og kan bidra til å svekke tilliten til politiet.

Politiet er avhengig av tillit for å gjøre jobben sin. De forvalter statens maktmonopol, og det er derfor avgjørende med gode kontrollmekanismer, for feil skjer. Feil skjer overalt, også i norsk politi, og det som viser om en institusjon er moden, er om den er villig til å lære av feilene. For å sikre oss at det skjer, bør vi sette i gang en uavhengig gransking av Spesialenheten for politisaker nettopp for å få et oppdatert kunnskapsgrunnlag og en vurdering av spesialenheten.

Jeg synes det kan være litt illustrerende for hvordan disse diskusjonene blir, når representanten fra Fremskrittspartiet sier at her støtter Fremskrittspartiet spesialenheten og ikke forslaget, som om de som har fremmet dette forslaget, ikke er opptatt av at vi skal ha en god spesialenhet i Norge. Det handler nettopp om at skal man bevare tilliten til disse institusjonene, må man være villig til åpent å diskutere, undersøke om det skjer feil, slik at man kan rette disse feilene. Jeg hadde håpet at Fremskrittspartiet ikke prøvde å polarisere enhver debatt der man diskuterer politiet og hvordan man kan lære av feil, men heller bidro mer konstruktivt inn i de debattene.

Med det tar jeg opp SV og Venstres forslag i saken.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [13.45.35]: Spesialenheten har en svært viktig oppgave. Det de skal gjøre, er å behandle spørsmål om hvorvidt ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjeneste. Det er utrolig viktig. Politiet er samfunnets førstelinje i håndheving av rettsstaten og demokratiet. De skal sørge for å sikre et trygt samfunn, og de er det eneste organet som kan bruke makt i fredstid. Derfor er det også avgjørende at befolkningen har tillit til at rettssikkerheten deres ivaretas i møte med politiet, og det er nettopp derfor vi fremmer dette forslaget for å sørge for at denne viktige ordningen fungerer så godt den bare kan.

For å sikre kvaliteten er det viktig å føre kontroll med politiets arbeid. Spesialenheten skal bidra til å opprettholde og styrke den offentlige tilliten til politiets arbeid og sørge for at politiet ikke misbruker sine rettigheter og privilegier. Alle tilfeller hvor folk opplever seg utsatt for overdreven maktbruk eller andre tjenestefeil, blir undersøkt og behandlet, og det må gjøres på en tilfredsstillende måte for å sørge for at vi ivaretar de grunnleggende verdiene vi har i demokratiet og rettsstaten.

I 2021 ble 1 264 anmeldelser behandlet hos spesialenheten. Av disse var det bare 65, altså 5 pst., som endte med en positiv påtaleavgjørelse i form av forelegg, tiltale eller påtaleunnlatelse. Mellom 2017 og 2021 har 4–5 pst. av sakene endt i positiv påtaleavgjørelse. Nesten 60 pst. er henlagt uten rimelig grunn til å etterforske. Det framstår som en svært høy henleggelsesprosent, selv tatt i betraktning det representanter her har tatt opp knyttet til eventuelt usaklige og grunnløse anmeldelser. Til sammenligning ble det i 2021 registrert totalt 279 000 ordinære anmeldelser til politiet i Norge, og det ble fattet positive påtaleavgjørelser i over 121 000 av disse sakene.

Man kan dermed legge til grunn at det prosentvis skjer langt flere positive påtaleavgjørelser i den ordinære straffesakskjeden enn hos spesialenheten. Det kan godt ha sine helt naturlige forklaringer, men det å undersøke det er heller ikke farlig. Det å sørge for at vi har god kvalitet i de sakene som behandles av spesialenheten, at det er et uavhengig organ, er ikke farlig.

Når det gjelder videre klage til Riksadvokaten, som det også ble vist til her, er det relativt få som klager saken videre dit. Ifølge statistikk fra spesialenheten er det kun 6 pst. av anmeldelsene som er sendt inn av en advokat, som sendes til Riksadvokaten. En utfordring med det er at man som regel ikke har oppnevnt advokat for saken i spesialenheten, noe som også kan påvirke likevekten mellom partene.

Spesialenheten skal være uavhengig av politiet. I dag ligger enheten under Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten. Likevel består den i hovedsak av ansatte med politi- eller påtaleerfaring. Uavhengighet av politiet er helt avgjørende for at enheten skal ha tilstrekkelig legitimitet og tillit i befolkningen, ikke minst blant dem som klager inn sakene.

I NOU 2009: 12 Et ansvarlig politi, som er blitt vist til, var noen av vurderingene bl.a. at spesialenheten har utfordringer med hensyn til hvordan enhetens kulturelle uavhengighet oppfattes, og at behovet for ressurser og kompetanse fra politiet er en utfordring med hensyn til praktisk uavhengighet. Det går bl.a. på behov knyttet til etterforskningsbistand fra politiet i saken.

Det vi ønsker, er en gjennomgang av kvaliteten på etterforskningen, en gjennomgang av intern kultur og uavhengighet. Jeg synes det er fryktelig synd at flertallet ikke ønsker en gjennomgang av og kunnskapsinnhenting om hvordan en så viktig instans som spesialenheten fungerer. Det er ikke farlig med mer kunnskap. Det er bare med på å gjøre at vi kan lage enda bedre ordninger.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13.50.26]: Jeg vil takke representantene fra Venstre for et viktig forslag. Forslaget er viktig fordi det alltid vil være et skjevt maktforhold mellom politiet og sivile som pågripes, og når folk opplever seg utsatt for overdreven maktbruk, er det grunnleggende en fare for demokratiet og rettsstaten. Sivile som pågripes, er dessuten ofte mennesker i sårbare situasjoner. Miljøpartiet De Grønne mener at en av de viktigste oppgavene til politiet er forebyggende innsats. Det forutsetter et bevisst arbeid med omdømmebygging og tillitsfulle relasjoner med innbyggerne. Denne tilliten må fortjenes og tar tid å bygge opp hvis den tapes.

Vi har all grunn til å være stolte av norsk politi. Vi har et foregangspoliti som andre land kan lære av. For eksempel er dialog framfor vold og maktbruk noe som kjennetegner det norske politiet, og politiet har generelt høy tillit i befolkningen.

I politiets innbyggerundersøkelse for 2020 svarer 82 pst. at de har tillit til politiet. Samtidig besitter politiet en stor og unik makt i samfunnet. Denne makten fordrer en regelmessig og kritisk refleksjon over utøvelsen av makten, både ut fra legalitetsprinsippet og ut fra en analyse av hvordan maktutøvelsen kan bidra til å skape og opprettholde diskriminerende strukturer.

Det er særlig dette siste som gjør at det er så viktig at det skjer en granskning av spesialenheten. Et av områdene det er særskilt aktuelt å sikre gode rammer for politiets maktutøvelse på, er personkontroller. Selv om vi ser at muligheten til å gjennomføre personkontroller er nødvendig for at politiet skal kunne gjennomføre sitt arbeid, er kontroll og ransakelse belastende og stigmatiserende for dem som opplever det ofte.

Det er dessverre ikke tvil om at etnisk profilering forekommer i norsk politi. Norge har fått kritikk for praksisen av både norske og utenlandske institusjoner, deriblant Norges institusjon for menneskerettigheter og FN. Det er viktig at norske politikere er tydelige på at dette er uakseptabelt. Etnisk profilering er nedverdigende og dehumaniserende og vil kunne rive ned de gode forutsetningene for tillitsfulle relasjoner til politiet.

Derfor fremmet vi i Miljøpartiet De Grønne i fjor et forslag om innføring av en obligatorisk kvitteringsordning. En obligatorisk kvitteringsordning skal sikre at det alltid deles ut en kvittering til personer som er gjenstand for personkontroller i regi av politi- og tollmyndigheter. Forslaget vårt falt, men vi er glad for å kunne støtte Venstre og SVs forslag, som ber regjeringen igangsette en uavhengig granskning av spesialenheten for politisaker.

I dag virker terskelen for å anmelde til spesialenheten for høy og sannsynligheten for å vinne gjennom for lav. Det skaper en risiko for at enkelte ikke orker å ta den kampen. Det er en risiko vi ikke kan ta oss råd til, verken for rettsstaten vår, for demokratiet vårt eller for de mest sårbare blant oss.

Statsråd Emilie Mehl [13:54:02]: Regjeringen støtter ikke forslaget om å igangsette en uavhengig gransking av spesialenheten. Derfor er jeg også glad for at komiteens brede flertall mener at det ikke er grunn til å igangsette en slik gransking. Flertallet i komiteen begrunner dette med at det de siste 15 årene er gjennomført en evaluering både av spesialenheten og av politidistriktenes håndtering av saker oversendt fra spesialenheten for administrativ behandling, spesialenhetens årlige melding til Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten om sin virksomhet og Riksadvokatens gjentatte uttalelser om at spesialenhetens arbeid holder høy kvalitet.

Det er viktig at den som anmelder en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten, har tillit til at spesialenheten behandler den saken uhildet. Da spesialenheten ble opprettet i 2005, var det særlig to hensyn som var viktige. Man ønsket å sikre både en mer rettssikker og ensartet behandling av dem som ville anmelde ansatte i politiet eller påtalemyndigheten, og en rettssikker behandling av ansatte i politiet og påtalemyndigheten som beskyldes for ulovlige handlinger.

Ansatte i politiet og påtalemyndigheten som beskyldes for ulovlige handlinger, må sikres samme etterforskningsmetodikk og faglige standard som enhver annen borger som etterforskes. Derfor mener jeg det er nødvendig at flere av spesialetterforskerne i spesialenheten har bakgrunn fra politiet.

Mindretallsforslaget er bl.a. begrunnet med at henleggelsesprosenten i spesialenheten er for høy, og at det de siste årene har vært flere mediesaker om hendelser som senere er blitt henlagt. Jeg mener det er feil å sammenligne antall positive påtaleavgjørelser i spesialenheten med antall positive påtaleavgjørelser i politiet som gjelder straffbare forhold begått i samfunnet for øvrig. Mange av sakene som henlegges uten at det konkluderes med straffansvar, henlegges fordi vilkårene for straff ikke er til stede. Tjenesteutførelsen kan likevel ha vært kritikkverdig. Disse sakene sendes til politidistriktene og Politidirektoratet for administrativ oppfølging. Fordi et stort antall anmeldelser vurderes å ikke være straffbare handlinger, kan heller ikke henleggelsesprosenten anses for å være høy. Henleggelsesprosenten skiller seg heller ikke ut fra tilsvarende enheter i Norden.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [14:00:57]: Etter debatten som har vært hittil, har jeg lyst til å gjenta et vesentlig moment knyttet til saken vi diskuterer. Spesialenheten er uavhengig av politiet og andre offentlige myndigheter. Derfor er den administrativt knyttet til Justis- og beredskapsdepartementet og faglig underlagt Riksadvokaten. Til det siste: Som faglig overordnet kan Riksadvokaten gi spesialenheten pålegg om iverksetting, gjennomføring og stansing av etterforskning. Jeg noterer meg at Venstre i denne sammenhengen ikke tillegger Riksadvokaten en spesielt viktig rolle, mens det i andre saker er liten tvil om Venstres tiltro til Riksadvokaten. Det noterer jeg meg, men jeg synes det framstår noe underlig.

Det er også viktig å peke på det som flere har vært inne på, nemlig at man ikke kan sammenlikne positive påtaleavgjørelser i spesialenheten med antall positive påtaleavgjørelser i politiet, som gjelder straffbare forhold som er begått i samfunnet for øvrig. Det var representanten som også er forslagsstiller, enig i, men valgte likevel å foreta den sammenlikningen i sitt innlegg. Så begrunnelsen og resonnementene som ligger bak det forslaget, og som har blitt framført i debatten vi har hatt nå, framstår litt underlige for undertegnede.

Jeg konstaterer igjen at det er et bredt flertall i salen som går imot representantforslaget i denne saken.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [14:02:52]: Jeg må få lov til å kommentere noe av det siste som kom her fra representanten fra Senterpartiet. Som jeg nevnte innledningsvis i innlegget mitt, handler dette om at spesialenheten er en viktig instans. Det å kunne vise til at den er uavhengig og velfungerende, er imperativt for at befolkningen skal kunne ha tillit til politiet.

Som jeg også nevnte, kom det i 2009 en NOU hvor det bl.a. ble vist til at spesialenheten har utfordringer med hensyn til hvordan enhetens kulturelle uavhengighet oppfattes. Så dette er ikke bare noe som vi har kommet på uten at det ligger noe til grunn for det.

Hele poenget er å kunne innhente kunnskap og lage ordninger som er så gode som de absolutt kan være, for dette er en viktig enhet. Dette handler ikke om mistillit til spesialenheten; det handler om å sørge for at en så viktig enhet skal fungere så godt som overhodet mulig.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:05:06] (ordfører for saken): Vi behandler her representantforslag om å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i norsk lovgiving. Komiteen viser til at Norge allerede har ratifisert CRPD, og dette representantforslaget omhandler hvorvidt CRPD skal inn i menneskerettsloven.

Tusen takk til komiteen for samarbeidet i denne saken, og takk til hele FUNKIS-bevegelsen for deres innspill og gode råd i prosessen.

Da vil jeg legge fram Arbeiderpartiet og Senterpartiets syn i saken.

Personer med funksjonsnedsettelser er en gruppe som utsettes for diskriminering på mange områder i livet, og som har behov for et sterkt og godt rettslig vern. Derfor mottok vi med stor glede nyheten om at regjeringen vil inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i norsk lov. Samtidig vil regjeringen nå innhente en juridisk ekspertvurdering for å ta stilling til hvordan inkorporeringen bør skje. Ekspertvurderingen skal gi regjeringen anbefaling om hvordan konvensjonen bør innlemmes, og skal særskilt vurdere inkorporering i menneskerettsloven. Denne vurderingen og anbefalingen skal leveres snarest mulig, og senest innen utgangen av 2023.

Norge sluttet seg til CRPD i 2013. Det ble ansett som nødvendig med endringer i vergemålslovgivningen og diskrimineringsombudsloven, men ellers ble CRPD gjennomført ved konstatering av at norsk rett allerede var i overensstemmelse med konvensjonen.

Vurderingen ekspertgruppen skal komme med, skal inneholde anbefalinger om eventuelle behov for endringer i sektorlovgivningen for å sikre oppfyllelse av CRPD.

Vi vet at personer med funksjonsnedsettelser har utfordringer med å gjennomføre utdanning. Noen faller utenfor arbeidslivet, og noen møter hindringer for deltakelse i kultur- og idrettsliv. Altfor mange blir også utsatt for mobbing og trakassering. Dette rammer enkeltpersoner, men er også et demokratisk problem og en stor utfordring for hele samfunnet. Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha de samme mulighetene som alle andre til å delta i samfunnslivet, på like vilkår og uten diskriminerende barrierer.

Ingunn Foss (H) [14:07:57]: Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 3. juni 2013. Ratifikasjon innebærer en forpliktelse til å oppfylle alle krav konvensjonen stiller, uavhengig av gjennomføringsmåte i norsk rett. Høyre i regjering jobbet kontinuerlig for å sikre at norsk lovgivning og offentlig politikk var i tråd med konvensjonen.

Jeg vil spesielt trekke fram likeverdsreformen, som vår regjering lanserte 26. mars 2021, hvor målet bl.a. var å skape et samfunn som evner å gi barn og unge muligheter og anerkjennelse, slik at de blir godt rustet til å møte livet de har foran seg, og et samfunn hvor det er bruk for alle, og hvor alle sikres lik tilgang til sine rettigheter. Videre framhevet Solberg-regjeringen betydningen av å sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er realisert på et høyt nivå i Norge. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir vern mot diskriminering og trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne og inneholder regler om plikt til universell utforming og individuell tilrettelegging. Offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner har plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling uavhengig av nedsatt funksjonsevne.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda håndhever loven. Andre sentrale lover som bidrar til gjennomføring av konvensjonen, er plan- og bygningsloven, lov om offentlige anskaffelser, arbeidsmiljøloven, opplæringsloven, folketrygdloven, pasient- og brukerrettighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og vergemålsloven.

Det er gjennom tydelige politiske prioriteringer vi sikrer et samfunn med like muligheter og bruk for alle. Ingen av utfordringene mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever, vil løses av forslagene som fremmes i dette dokumentet, da rettigheter som følger av konvensjonen, allerede er ivaretatt i norsk rett.

Forslaget om å inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven har blitt behandlet og nedstemt i Stortinget flere ganger, og vårt syn er at ved å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven gis konvensjonen forrang foran bestemmelser i annen lovgivning. Allerede i dag følger det av presumsjonsprinsippet at norsk lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser.

CRPD-komiteen, som bl.a. gir uttalelser i klagesaker gjennom individklageordningen etter den valgfrie tilleggsprotokollen, gir uttrykk for vidtrekkende tolkninger av flere av konvensjonens bestemmelser, bl.a. artikkel 12, om likhet for loven. CRPDs vidtrekkende tolkninger av artikkel 12 innebærer f.eks. at staten aldri har anledning til å anvende tvang overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Norsk lovgivning tillater dette når det er nødvendig som en siste utvei, da underlagt strenge kontrollmekanismer. Inkorporering av konvensjonen og ratifisering av tilleggsprotokollen vil styrke vekten av uttalelsene fra CRPD-komiteen og på den måten redusere det nasjonale handlingsrommet på området.

For Høyre handler ikke dette om vi skal etterleve konvensjonen, men at vi ønsker å koble gjennomføring av konvensjonen til det norske representative demokratiet, og at håndhevelsen av rettigheter skjer i det norske forvaltningsapparatet med ansvar for norske borgere. Konkret politikk og individuell saksbehandling bør skje innenfor rammen av norsk forvaltningsrett.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:12:14]: Mennesker med funksjonshindringer har særskilte utfordringer. De opplever diskriminering på en rekke samfunnsområder. I 2013 skrev Norge under på CRPD. Vi forpliktet oss rettslig til denne konvensjonen, men har ennå ikke innført den i norsk lov. Det burde være åpenbart at det er på høy tid at Norge inkorporerer CRPD i menneskerettsloven og ratifiserer tilleggsprotokollene. Det er noe vi i SV har løftet på Stortinget og i denne salen en rekke ganger. Jeg er glad for at Rødt nå løfter denne saken, sånn at vi igjen får diskutert dette.

I 2021 sto Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sammen om en merknad der de skrev helt eksplisitt at «mangel på inkorporering av CRPD i menneskerettsloven er med på å gjøre likestillingskampen for mennesker med nedsatt funksjonsevne vanskeligere». Dette er et arbeid som burde ha kommet lenger. Videre skriver Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV: «[S]elv om Norge har forpliktet seg til å følge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), vil en inkorporering av konvensjonen tydeliggjøre at diskriminering og fordommer mot funksjonshemmede er et sentralt samfunnsproblem. Det vil også tydeliggjøre funksjonshemmedes rettigheter og styrke likestillingsperspektivet. En inkorporering vil understreke at CRPD likestilles med andre menneskerettighetsinstrumenter og ikke sees på som mindreverdig.»

Det er rart at man når man har kommet inn i regjeringskontorene, ikke lenger vil være så eksplisitt tydelig som man var for knapt et år siden, men heller vil skrive at man nå vil vurdere om man skal legge CRPD inn i menneskerettsloven. Det er en unødvendig omvei å sette ned et utvalg for å vurdere om CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven eller ikke, sånn som regjeringen har varslet. Jeg er helt enig med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som i 2021 sa at det var synd at denne prosessen har tatt så lang tid. Mennesker med funksjonshindringer fortjener bedre. De fortjener bedre fra oss som sitter her på Stortinget, og de fortjener bedre fra regjeringen. Jeg synes det er bra at vi i dag stemmer over disse forslagene og viser hvilke partier som er de utålmodige. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene fremdeles var like utålmodige, og at de turte å være så direkte som de var for et år siden, sånn at vi kunne fått det svart på hvitt at CRPD skal inn i menneskerettsloven. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Tobias Drevland Lund (R) [14:15:56]: Alle mennesker har rett til like muligheter til deltakelse i samfunnet, til utdanning og til arbeidsliv. Mellom 15 og 18 pst. av Norges befolkning har nedsatt funksjonsevne, og likevel er det slik at akkurat denne store minoriteten ikke er rettslig likestilt med resten av befolkningen vår.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal sikre at funksjonsnedsatte får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Det er som Berit Larsen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon sa under en samtale om inkorporering av CRPD:

«Funksjonshemmede er de som står lengst bak i samfunnet, både når det gjelder skole, arbeid og inntekt. Det er en tydelig forskjell på å ha rett, og å få rett om man har nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. Dette gapet må lukkes.»

CRPD har ennå ikke blitt inkorporert i norsk lovgivning. Regjeringen har varslet at de skal inkorporere CRPD, men de har ikke sagt i hvilken lov. Rødt er tydelig på at det er menneskerettsloven som er rett plass for CRPD.

Både FN og menneskeretts- og interesseorganisasjoner har ved gjentatte anledninger kritisert Norge for praksisen med at personer med nedsatt funksjonsevne ikke er rettslig likestilt med andre grupper i samfunnet vårt. Personer med nedsatt funksjonsevne mangler den rettssikkerheten mange andre grupper i samfunnet har. At det har tatt så lang tid som det faktisk har, å komme dit vi er nå – bare det at vi har denne debatten – synes jeg er leit. Det er rett og slett skandaløst.

Når det gjelder å gi disse menneskene et fritt liv og de samme rettighetene og mulighetene som andre mennesker i Norge, er det en frihetskamp som fortsatt må kjempes. Norge har heller ikke ratifisert tilleggsprotokollene til FN-konvensjonen, og med det er heller ikke individklageretten til mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretatt.

I Hurdalsplattformen heter det at et likestilt samfunn er et fritt samfunn, og Rødt kunne ikke vært mer enig. Regjeringen peker videre i plattformen på at et av skrittene på veien mot et likestilt samfunn nettopp er å inkorporere CRPD.

Konsekvensen av å inkorporere CRPD i norsk lov og å ratifisere tilleggsprotokollene er at Stortinget sender et utvetydig signal om at Norge ikke aksepterer diskriminering, og at grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas – også for en av Norges største minoriteter.

Det er derfor skuffende, men dessverre ventet, at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet går imot Rødts forslag her i dag. Mennesker med nedsatt funksjonsevne må få de samme menneskerettighetene som andre borgere i dette landet, og derfor kommer Rødt til å fortsette å kjempe denne kampen, side om side med alle de andre som også er på laget vårt her. Jeg takker for støtten fra andre partier i denne salen, og med det viser jeg til Rødts forslag.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [14:19:36]: Jeg må begynne med å takke Rødt, som løfter fram denne saken.

Venstre mener at alle skal ha rett til å bestemme over sin egen hverdag. Nedsatt funksjonsevne skal ikke være til hinder for å leve et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Dette handler om likestilling, det handler om likeverd, og det handler om en rettighetsfestet frihet til å bestemme over sitt eget liv.

I dag er det sånn at personer med funksjonsnedsettelse møter på barrierer som hindrer full likestilling. Noen har utfordringer med å gjennomføre utdanning, noen faller utenfor arbeidslivet, og noen møter hindringer for deltakelse i kultur- og idrettsliv. Felles for disse utfordringene er at de gjerne henger sammen og kan resultere i utenforskap, stigmatisering og mangel på likestilling. Selv om konvensjonen er ratifisert av Norge, er det veldig lite kunnskap om konvensjonen i norsk offentlighet. Det som er fint med en inkorporasjon, er at konvensjonen mest sannsynlig vil få større synlighet og praktisk gjennomføringskraft i det offentlige. Dette er spesielt viktig for kommunene og andre offentlige aktører.

Konvensjonen og tilleggsprotokollene er viktige for å sikre like rettigheter og like muligheter. Videre vil en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven være en veldig viktig anerkjennelse av at dette handler om grunnleggende menneskerettigheter, og at det ikke handler om helsehjelp. Venstre støtter derfor representantforslaget fra Rødt.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:21:36]: Aller først vil jeg takke representantene fra Rødt for et viktig forslag. Ingen skal bli funksjonshemmet i møte med samfunnet.

I Norge må vi ta inn over oss kritikken FN har gitt oss, og det som flere undersøkelser har vist om at mange blir mobbet og opplever hets og utenforskap på bakgrunn av sin funksjonsnedsettelse. Mennesker med funksjonsvariasjon krever ikke særegne rettigheter, men de krever universelle menneskerettigheter og muligheten til å kunne være likestilte borgere som kan delta og gi tilbake igjen til samfunnet.

Miljøpartiet de Grønne mener at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, altså CRPD, i sin helhet må implementeres i norsk lov. Alle borgere i Norge har en grunnleggende rett til å engasjere seg, delta og bidra i demokratiet, og det er storsamfunnets plikt å legge til rette for like muligheter uavhengig av funksjonsnivå.

Som justiskomiteen viser til, er regjeringen i gang med arbeidet med å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, men regjeringen har ikke bestemt seg for hvilket lovverk CRPD skal inkorporeres i. Her bør det være liten tvil. CRPD hører hjemme i menneskerettsloven. Regjeringen har bedt en juridisk ekspertgruppe se særskilt på hvordan konvensjonen kan inkorporeres i menneskerettsloven, men jeg er enig med mine meningsfeller i Venstre og SV i at det grunnlaget har vi allerede. Å sette ned enda et utvalg for å vurdere om CRPD skal inkorporeres i menneskerettsloven eller ikke, er en unødvendig omvei.

Mennesker med funksjonsvarians er den største minoriteten i Norge og utgjør mellom 15 pst. og 18 pst. av Norges befolkning. Likevel er de ikke likestilt med resten av befolkningen; snarere møter de i dag barrierer som hindrer full likestilling. Poenget med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er å sikre at funksjonsnedsatte får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Dette er ikke symbolpolitikk. Ord og intensjoner betyr noe. Mangel på inkorporering av CRPD i menneskerettsloven er med på å gjøre likestillingskampen for mennesker med nedsatt funksjonsevne vanskeligere.

Selv om Norge har forpliktet seg til å følge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, vil en inkorporering av konvensjonen tydeliggjøre at diskriminering og fordommer mot funksjonshemmede er et sentralt samfunnsproblem. Det vil også tydeliggjøre rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og styrke likestillingsperspektivet.

En inkorporering vil understreke at CRPD likestilles med andre menneskerettighetsinstrumenter og ikke ses på som mindreverdig. Det er en viktig anerkjennelse av at dette handler om grunnleggende menneskerettigheter, ikke om helsehjelp. Derfor støtter Miljøpartiet de Grønne forslagene fra SV og Venstre om å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i menneskerettsloven og om at Stortinget skal be regjeringen fremme en sak om å ratifisere tilleggsprotokollene til konvensjonen.

Statsråd Emilie Mehl [14:25:25]: Regjeringen fører en offensiv likestillingspolitikk som inkluderer personer med funksjonsnedsettelser. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, er helt sentral for å sikre at personer med funksjonsnedsettelser får innfridd sine menneskerettigheter og får mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Derfor ønsker regjeringen å inkorporere CRPD i norsk lov.

Hovedansvaret for denne saken ligger hos kultur- og likestillingsministeren. Regjeringen vil nå innhente en juridisk ekspertvurdering som gir oss et grunnlag for å ta stilling til hvordan inkorporering bør skje. Ekspertutvalget skal gi regjeringen en anbefaling om hvordan konvensjonen bør tas inn i norsk lov, og skal særskilt vurdere inkorporering i menneskerettsloven.

Når CRPD inkorporeres, er det et naturlig tidspunkt for å foreta en fornyet vurdering av om det i lys av konvensjonen er behov for endringer også i annen lovgivning. Ekspertvurderingen skal også gi oss råd om dette.

I tillegg vil jeg understreke at vi har en plikt til å sikre at norsk lovgivning er i tråd med CRPD. Dette er en forpliktelse regjeringen tar på det største alvor, og det kontinuerlige arbeidet med å sikre etterlevelse av CRPD stopper ikke opp mens vi venter på ekspertutvalgets vurdering.

Vergemålsloven er utformet for å gjennomføre viktige deler av CRPD. Mitt departement jobber med en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen, bl.a. for å tydeliggjøre konvensjonsforpliktelsene i loven. I tråd med CRPD-artikkel 4 gjennomføres arbeidet i nær dialog med aktuelle organisasjoner, som bl.a. inviteres til jevnlige dialogmøter. Regjeringen har også lagt fram for Stortinget forslag til viktige endringer i vergemålsloven, som vil styrke retten til selvbestemmelse og beslutningsstøtte, og arbeidet med en helhetlig gjennomgang fortsetter i lys av CRPD.

Spørsmålet om ratifisering av tilleggsprotokollen til CRPD hører inn under utenriksministerens ansvarsområde, og jeg kommenterer det forslaget i samråd med henne. Tilslutning til individklageordningen under CRPD ble behandlet av Stortinget i 2017. Forslaget fikk ikke tilslutning. Flertallet på Stortinget var enige om at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser en norsk tilslutning til individklageordningen vil kunne få, og det foreligger ikke nå noe grunnlag for en ny vurdering.