Presidenten
[10:03:13 ]: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: Arbeiderpartiet 15 minutter,
Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet
5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Rødt 5 minutter,
Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Kristelig
Folkeparti 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:03:56 ] (komiteens leder): Jeg
vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen på
torsdag. Også denne gang var mye av redegjørelsen viet Russlands
brutale krigføring i Ukraina, og det mener jeg var helt riktig.
Samholdet i Europa er ekstremt viktig, både nå og framover, når konsekvensene
av krigen treffer Europa enda hardere i form av vedvarende høye
energipriser, høy inflasjon og høye renter. Det er også viktig å
bevare samholdet for å kunne bevare støtten til Ukraina på alle
nivåer, når det gjelder både militær hjelp og selvfølgelig økonomisk
og humanitær hjelp og hjelp til gjenoppbygging.
Jeg deler utenriksministerens
vurdering av at kriser kan splitte, men i mange tilfeller bidra
til sterkere samhold og fordypet samarbeid, og at pandemien og krigen er
gode eksempler på det. Historien har vist at EU har en egen evne
til å komme sammen og sette fart i samarbeidet i krisetider. Vi
har sett det i forbindelse med migrasjon og finanskrise, og vi ser
det nå i forbindelse med pandemi og krig.
Det er ikke så
rart at det skjer. Landene er tett integrert med hverandre, både
økonomisk og politisk, og en krise som treffer ett land, rammer
på sett og vis alle. De har felles interesser i å løse utfordringene.
Det betyr ikke at alt EU gjør, er riktig, men EU-landene legger
i økende grad vekt på å stå sammen om løsningene fordi utfordringene
er så store.
Det som skjer
som følge av Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina, er likevel
noe nytt. Utviklingen av samarbeidet går nå raskere enn før, samarbeidet
blir dypere, og det utvides til områder som tradisjonelt sett har
vært mindre sentrale for EU som organisasjon. Ett av disse områdene
er utenriks- og forsvarspolitikk.
Det er flere årsaker
til det, men i tillegg til behovet for tettere samarbeid som har
kommet som en konsekvens av krigen, har Storbritannias uttreden
fra EU gjort at mange initiativ, kanskje spesielt fra Tyskland og Frankrike,
nå får fart. Tradisjonelt har Storbritannia vært skeptisk til samarbeid
om utenriks- og forsvarspolitikk, og EU etter brexit er mer enn
28 minus 1. Det er en ny dynamikk på en del områder.
Samtidig som det
var helt riktig å bruke mye tid på krigen og konsekvensene av den
i redegjørelsen, hadde utenriksministeren også mye taletid igjen
som hun valgte ikke å bruke. Jeg synes det er overraskende at hun f.eks.
ikke brukte tid på å gi sine vurderinger av hva nettopp dette fordypede
samarbeidet om utenriks- og forsvarspolitikk har å si for Norge.
I alt inneholdt redegjørelsen bare seks korte setninger om temaet
EUs utvikling og betydning for Norge.
Utenriksministeren
sa bl.a. at når europeisk samarbeid går inn i nye faser, vil europapolitikk
også måtte utvikles og tilpasses. Så setter hun punktum. Hun peker ikke
på hva det vil si, og hvordan vi best kan utvikle og tilpasse politikken
vår. Det interessante å diskutere når utviklingen, integreringen
og fordypningen av samarbeidet i EU går fortere og fortere, er selvfølgelig
hvordan EU utvikler seg, hvordan vi kan bidra til å ivareta våre
interesser, og hvor vi skal søke samarbeid. Og hva med de områdene
som faller utenfor EØS-avtalen, som det jo blir stadig flere av?
Man kan se det
samme i regjeringas mandat til det såkalte Eldring-utvalget. Utvalget
har fått i oppgave å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de ti siste
årene. Det er selvfølgelig ikke uten betydning, men det interessante
er jo å se på samarbeidet de neste ti årene, se på framtida. Utenriks-,
sikkerhets- og forsvarspolitikk er ett av de områdene. Selv om vår
sikkerhetspolitiske forankring er i NATO, er det også et område
der utviklingen går fort. Dette er også et område der EU tradisjonelt
har avvist å ta med tredjeland. Det er ikke Norges feil, men det
er allikevel en realitet.
Når EUs rolle
som utenrikspolitisk aktør skyter fart, som utenriksministeren selv
viser til i redegjørelsen, kan ikke regjeringa betrakte det utenfra
og ikke analysere hva som skjer for Norge, for dette har også en
viktig kobling til NATO. Når Finland og Sverige blir NATO-medlemmer
og 23 av 27 EU-medlemmer er allierte, snakkes det åpent i politiske
kretser, i Norden og resten av Europa om at EU blir sterkere i NATO.
Man kan også legge til at Danmark har avskaffet sitt forsvarsforbehold, som
de har hatt siden 1993, som altså betyr at Danmark nå fullt ut vil
delta i utenriks- og forsvarspolitikken til EU. Norge og Island
blir de eneste NATO-landene i Norden som ikke også er med i EU.
Det betyr at mer og mer av utenriks- og forsvarspolitikken vil bli
diskutert på områder der Norge ikke er med.
Åsmund Aukrust (A) [10:09:19 ]: Takk til utenriksministeren
for en svært god redegjørelse.
Vi lever i et
Europa i svært rask endring, først og fremst på grunn av krigen
i Ukraina – krigen midt på vårt kontinent som tar liv hver eneste
dag. En hovedjobb for Europa i året som kommer, er å fortsette vår støtte
til Ukraina og sørge for at ukrainerne vinner tilbake sin frihet.
Vi må fortsette å støtte Ukraina politisk, humanitært og militært.
Det har vi gjort det siste året i fellesskap, som Europa og som
Vesten, og det må vi fortsette å gjøre så lenge det er behov for
det – både så lenge krigen varer, og i støtten til å bygge opp Ukraina
igjen etter krigen.
Krigen i Ukraina
har satt oss alle på en stor prøve, for Russlands ulovlige krig
har enorme ringvirkninger. Den har resultert i millioner av flyktninger,
den har gitt energikrise og høye matvarepriser. Noe av det Putin
hadde undervurdert da han gikk til angrep mot Ukraina, var Europas
samhold. Han trodde at krigen ville føre til mer splittelse. Vi
har sett det motsatte.
I tiden som kommer,
må vi fortsette å stå sammen og verne om det europeiske samarbeidet,
for krisene Europa står i, må vi fortsette å møte i fellesskap.
Vi vet at det siste året har vært tøft for mange, men allikevel
ligger det mest krevende foran oss. Selv om strømprisene i Europa denne
vinteren kommer til å være altfor høye for mange, vet vi at vi –
iallfall sannsynligvis – vil ha nok tilgang til energi. Mange spår
derimot at det er neste vinter som virkelig vil være det som er
krevende for Europa. Derfor må vi fortsette å stå sammen som ett
Europa, støtte hverandre og unngå splittelse mellom folk, både i
land og mellom land.
Krigen har vist
hvor avhengige vi er av hverandre. Norge er den klart største leverandøren
av gass til Europa. I møte med våre europeiske kolleger møter vi
takknemlighet for at vi er til å stole på, og at vi gjør det vi
kan for å skaffe så mye gass som mulig. Tilbake gir vi takknemlighet
for støtten fra våre allierte land som er med og beskytter våre
gass- og oljeinstallasjoner. Dette er selvfølgelig blitt enda mye
viktigere etter sabotasjen mot Nord Stream. Senere i dag skal jeg
besøke «Queen Elizabeth», flaggskipet til britene som nå ligger
til kai i Oslo, og som før det kom hit, har vært ute og patruljert ved
områdene hvor Norge produserer gass i Nordsjøen. Det er et bilde
på den solidariteten som er mellom land i Europa.
Denne helgen ble
klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh avsluttet. Det er grunn til å takke
alle våre forhandlere som gjorde sitt, og lyktes med å komme videre –
selv om man ikke lyktes med å komme så langt som det Norge ønsket
seg. Klimatrusselen er virkelig den største trusselen i vår tid,
og det er ingen kriser som er så internasjonale som klimakrisen.
Vi har et omfattende klimasamarbeid i EU, og mye av det som skjer
i Europa, kan vi la oss inspirere av, og motsatt. Energikrisen i
Europa må gi fortgang i bygging av ny fornybar energi. Også her
kan Norge spille en viktig rolle i å drive fram ny teknologi. Denne
regjeringen har store ambisjoner om at havvindutbygging kan bli
et stort nytt industriprosjekt for Norge.
I forkant av klimatoppmøtet
oppjusterte Norge våre klimamål til 55 pst. kutt innen 2030, rapportert
inn til FN. Dette er et mål som vi har etter en klimaavtale med
EU, og så er det regjeringens klare mål at dette skal gjøres gjennom
nasjonale klimautslipp.
Europa er vår
verdensdel. Vi har et tett og nært samarbeid med europeiske land
både i og utenfor EU. EØS er vår tilknytning til Europa og til EU,
og det er Arbeiderpartiets syn at det har tjent Norge svært godt.
Denne regjeringen fører en aktiv europapolitikk, og vi ser at vi blir
lyttet til. I Paris i vår var utenriksministeren vår for første
gang på over ti år på EUs utenriksministermøte, og da Europas 43
statsledere i oktober møttes i Praha til det første møtet i Det
europeiske politiske fellesskapet, var statsminister Støre den første
personen på talerlisten etter president Zelenskyj. Det er et bilde
på at vår stemme betyr noe.
Vi går en krevende
tid i møte, både for Norge og for Europa, men vi skal klare dette,
for vi skal samarbeide, og vi skal samarbeide der det er behov for
det. Vi skal bevare tilliten mellom folk og nasjoner, og vi skal
sørge for å gi folk håp om og tro på at dette får vi til – for vi
får det til, sammen.
Marit Arnstad (Sp) [10:14:32 ]: Redegjørelsen om EØS preges
nok en gang av den svært urolige tida vi er midt oppe i i Europa.
Det er riktig, som utenriksministeren vektla i redegjørelsen, at
den krigen vi nå er vitne til i Ukraina, kan bli definerende for
en hel generasjon.
Landene i Europa
og institusjoner som EU og NATO har blitt satt på prøve i den vanskeligste
sikkerhetspolitiske situasjonen etter annen verdenskrig, men evnen
til samhold på tvers av landegrenser og uavhengig av om en er medlem
av EU eller i NATO, har vist seg sterkere enn Russland og Putin
hadde ventet seg. Strategier om å så splid har ikke lyktes.
Krigen har for
alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av russiske
energileveranser. Det er tydelig at Europa var dårlig forberedt
på den energisituasjonen en nå har gått inn i. Gjennom mange år
har europeiske land gjort seg altfor avhengig og altfor sårbar gjennom
en omstilling som har byttet ut regulerbar kraft med uregulerbar
kraft, og en har dermed fått et energisystem med langt større ustabilitet.
Tyskland, som har faset ut flesteparten av sine atomkraftverk til
fordel for sol- og vindkraft, er et eksempel på det – men også Frankrike,
som har hatt nokså varierende vedlikehold og modernisering av sine
atomkraftverk. De siste inflasjonstallene som har kommet, viser
at energiprisene har økt med 41,5 pst. i eurosonen det siste året.
Gjennom det siste
halvåret har Norges betydning som gasseksportør til Europa økt,
og det øker også vår strategiske betydning. I mange, mange år framover kommer
vi til å være Europas største gassleverandør. Det er et ansvar vi
må være oss bevisst, ikke minst når det gjelder å ivareta sikkerheten
på norsk sokkel. Forsvaret har økt sin tilstedeværelse ved norske
olje- og gassinstallasjoner. Regjeringen har vært i dialog med våre
allierte om å øke tilstedeværelsen i norsk sektor og har takket
ja til tilstedeværelse fra både Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
Felles oppdragsløsning,
sivilt og militært, kommer til å være nødvendig og må styrkes og
videreutvikles i tida framover. Den samme oppmerksomheten om forsyningssikkerhet
som er for energi, som er nødvendig i Europa, trenger vi også i
norsk energipolitikk i tida framover.
Konflikten i Ukraina
og dagens råvarepriser har vist oss hvor viktig det er å ha kontroll
med egen energiproduksjon og med egen matproduksjon. Å sørge for
innbyggernes trygghet er statens viktigste oppgave. Den globale
verdensordenen, der vi kan lene oss på internasjonale forsyningslinjer
og handel, er satt under press. Vi må erkjenne at vi må sikre det
norske folks grunnleggende behov for mat og strøm, og det er både
trygghet og beredskapspolitikk i ett.
Senterpartiet
er positivt til samarbeid med våre europeiske partnere og ønsker
initiativ fra EU velkomment. Etter Russlands brutale angrepskrig
har internasjonal samordning av humanitært arbeid, mottak av flyktninger,
felles våpen- og materielleveranser og samlede sanksjonspakker vist
seg å være veldig effektiv. Vi setter pris på at det arbeidet som
gjøres, kan gjøres sammen med land både i og utenfor EU.
Samtidig mener
Senterpartiet at de siste månedene har vist oss hvor sårbart demokratiet
er. Vi mener det er viktig å ta vare på kjernen i demokratiet og
det tette forholdet mellom folkevalgte og velgere. Senterpartiet
mener EU gir folkestyret dårligere vilkår. Den politiske og økonomiske
integrasjonen i EU svekker folkestyret og fratar medlemslandene
økonomisk og politisk handlefrihet. Vi er opptatt av at Norge også
må ha muligheten til å ivareta egne nasjonale interesser, og mener
at dagens sikkerhetspolitiske situasjon understreker både behovet
for internasjonalt samarbeid og nærhet til folk i de enkelte land.
Nærheten til dem en representerer som folkevalgt, er noe av kjernen
i og garantien for et solid demokrati, uansett hvilket land vi snakker
om.
Den arbeidsdelingen
vi nå ser mellom NATO og EU, der NATO er vår sikkerhetspolitiske
garanti mens EU bidrar med kraftfulle sanksjoner, er god. Det er
viktig at en i årene framover ikke forsøker å dublere hverandres oppgaver,
men fortsatt kan ha en slik fornuftig arbeidsdeling. Vi trenger
ikke nye strukturer som kniver om de samme kapasitetene. Samtidig
ser vi et annet drag ved europapolitikken som også er viktig. Det
samarbeidet vi har med Storbritannia om trening av ukrainske soldater og
donasjoner av våpen, er eksempler på det. Diskusjonen om Nordens
sikkerhetspolitiske rolle, med Sverige og Finland som medlem av
NATO, blir også en viktig debatt å ta med seg videre.
For å kunne ivareta
norske interesser best mulig innenfor EØS må vi kartlegge veien
videre og basere politiske prioriteringer på både erfaringer og
de mål vi har for framtida. Det gjelder enten det handler om bruken av
EØS-midler, helsesamarbeid, jernbane eller markedsadgang for fisk.
Derfor er også Eldring-utvalget et viktig utvalg, som ikke bare
skal vurdere erfaringene, men også vise veien framover.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:19:51 ]: Jeg vil takke
utenriksministeren for redegjørelsen, men la meg være «the odd man
out», for jeg vil ikke bare ha gjensidige hyllester, som jeg har
hørt frem til nå. Jeg mener det er en oppramsing av floskler og
status quo, men ingen analyser og visjoner om fremtiden. Skal vi
få reelle debatter i Stortinget, må også uenigheter komme frem, dersom
de finnes. Jeg er ikke helt sikker på om de finnes, men jeg skal
iallfall presentere noen av dem.
Det er korrekt
at NATO har vist evne til samhold, men det er en sannhet med enkelte
vesentlige modifikasjoner. Det er bra med økt amerikansk nærvær,
det er fint at Tyskland styrker sitt forsvarsbudsjett, det er bra
at Norge styrker sitt forsvar og fokuserer på beredskap, og det
er positivt at Sverige og Finland ønsker å bli medlem av NATO, men
det er også en sannhet at Tyrkia spiller den viktigste rollen i
NATO. Tyrkia har hatt samtaler med alle parter og er et land som
har en sentral rolle. Det er en rolle som ikke noe annet NATO-land
kunne ha fylt.
NATO-landet Ungarn
har kontakter med Russland, som ikke nødvendigvis er et eksempel
på et samlet Europa. Sverige og Finland ønsker NATO-medlemskap, men
er stanset av Tyrkia, og landet har stilt krav for å godta ratifikasjon,
krav som Sverige ikke vil innfri. At den viktigste våpenhjelpen
til Ukraina kan bli en utfordring for NATO-landenes egen beredskap,
er ikke sagt med et eneste ord – og derfor at Norge og andre land
må styrke sin forsvarsindustri og ikke minst øke FoU-midlene til
utvikling av ny og bedre teknologi. I budsjettet fra regjeringen
for 2023 gjør regjeringen akkurat det motsatte.
Det er liten tvil
om at Norges produksjon av gass i dag er helt avgjørende for energiforsyningen
til EU-land. Det er riktig og viktig, men da burde utenriksministeren være
tydelig på behovet for åpning av nye felter, slik at dette faktisk
kan videreføres. Det er lite konstruktivt at klima- og miljøministeren
løper rundt i Egypt og argumenterer for det stikk motsatte.
Norges mottak
av ukrainske flyktninger er positivt og støttes av de aller fleste.
Utenriksministeren nevner imidlertid ikke hvorfor flyktninger fra
Ukraina har en naturlig plass i Norge, men det kan jeg minne om
skyldes at krigen i Ukraina er på det europeiske kontinent, og at
det er naturlig at Norge tar imot flyktninger fra våre nærområder.
Hun nevner heller ikke at ukrainske flyktninger nesten utelukkende
er kvinner og barn, mens fedrene har blitt værende i Ukraina for
å forsvare landet sitt. Utenriksministeren nevner heller ikke at
mange ukrainske flyktninger allerede er blitt integrert og blitt gode
bidragsytere til det norske samfunnet, og at mange uansett ønsker
å reise hjem når fedre og sønner har vunnet krigen. Det står det
stor respekt av.
Sett dette opp
mot mottak av immigranter og folk som rømmer fra egne land på den
andre siden av jordkloden. Dette er flyktninger som utenriksministeren ønsker
å motta. Dette er nesten utelukkende unge menn som ikke er villige
til å kjempe for sitt land, men reiste fra kone og barn, for senere
å hente disse på familiegjenforening. Vi kan ikke sette svake grupper
opp mot hverandre, hevdes det. Jo, visst kan vi det. Det gjør vi
hver eneste dag. Vi gjør det i Norge, og vi gjør det ute. Det er en
del av politikkens vesen.
Utenriksministeren
nevner heller ingenting om den kanskje aller største langsiktige
utfordringen alle vestlige land i dag står overfor, og som skaper
alvorlig splittelse i Europa: ulovlig innvandring og flyktningstrømmer
over Middelhavet, eller mottak av immigranter generelt og ønsket
om å behandle asylsøknader utenfor Europa. På dette området trengs
et samhold i EU, men landene står langt fra hverandre – i rak motsetning
til det utenriksministeren og tidligere talere fra denne talerstolen
sa, at det er et stadig mer samlet Europa. Det er ikke et mer samlet
Europa; det er et stadig mer splittet Europa. Det gjelder folk i
hele den vestlige verden, som er stadig mer splittet, og det burde
man ta på alvor. Norge er ingen konstruktiv bidragsyter for å gjøre dette
på det feltet. Istedenfor å støtte prosesser for å bedre samholdet
i Europa velger Norge å ha skip i Middelhavet som plukker opp migranter
og henter dem til Norge.
Norsk jernbanepolitikk
er ikke en viktig sak i Europa i krig. Det betyr null og niks i
et slikt perspektiv, og referansen til Hurdalsplattformen i den
forbindelse er en ordlek for spesielt interesserte politikere i
Norge.
Utenriksministeren
gjentar påstanden som den forrige utenriksministeren brukte som
en grunn for å poengtere hvor viktig samarbeidet med EU er. La oss
slå fast at utbruddet av covid ikke var et eksempel som viste europeisk
samhold. Det er et eksempel på hvordan hvert enkelt land stengte
sine grenser, helt uavhengig av EU. At man senere etablerte mekanismer
for kjøp av vaksiner, er positivt, men det er strengt tatt ikke
noe å la seg imponere over. Det gjelder tilbud og etterspørsel,
og er etterspørselen stor, blir tilbudet desto bedre. Regjeringens
europapolitikk er et eksempel hvor alt skal prioriteres, ingenting
skal nedprioriteres. Det er et strålende eksempel på politikerspråk.
Bjørnar Moxnes (R) [10:25:00 ]: Det har gått et halvt år siden
forrige EØS-redegjørelse, og det er fortsatt krig i Europa. Den
har ringvirkninger langt utenfor Ukrainas landegrenser også. En
av verdens største energileverandører har invadert en av verdens
største kornprodusenter, med ødeleggende virkninger for fattige
lands tilgang til livsnødvendigheter, og også for lommebøkene, som
var slunkne i mange land fra før av.
Utenriksministeren
tok opp EUs fjerde jernbanepakke i sin redegjørelse. Som vi vet,
er dette en bunke med rettsakter fra EU som pålegger EUs medlemsland
å legge persontogtrafikken ut på anbud og sørge for at alle togselskaper
i EU skal kunne konkurrere om disse. Norge er ikke et EU-land –
takk og pris – men noe av det siste høyreregjeringen gjorde før
de forlot kontorene sist høst, var å få denne pakken gjennom i Stortinget,
mot stemmene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og Miljøpartiet
De Grønne. Så fikk vi en ny regjering, med 100 mandater for en ny
kurs bak seg, som nå lytter til fagbevegelsen, som avlyser de planlagte
konkurransene på persontog, og som starter forhandlinger med EU
om unntak fra kravene.
Statsråden viser
til at regjeringen tydelig har formidlet løftene i Hurdalsplattformen
til EU, og det er veldig bra. Da vil folk der ute som er avhengig
av jernbanen eller som jobber i jernbanen, se konkrete resultater
av regjeringsskiftet, og se at regjeringen er villig til også å fronte
nasjonale krav opp mot EU.
Når det gjelder
Jernbanedirektoratets direktetildelinger, som det også vises til,
er det noen uløste problemer: Direktoratet viderefører oppsplittingen
av jernbanen på Østlandet, som vi vil komme tilbake til i andre runder
og andre komiteer. Når det gjelder regjeringens EØS-arbeid i saken,
er det nye takter fra en ny regjering. Jeg synes det bør være inspirasjon
for hva regjeringen bør gjøre i kraftspørsmålet. Her har de også
solide nasjonale krav i ryggen. Da Stortinget – mot stemmene til
bl.a. Rødt – underla oss EUs energibyrå, ACER, stilte flertallet åtte
såkalt ufravikelige betingelser. Disse åtte betingelsene skulle
sikre full nasjonal styring og kontroll over norsk vannkraft, kontroll
over alle avgjørelser om energisikkerhet og bruk av flaskehalsinntekter,
pluss at norsk kraft skulle gå til å trygge industri i Norge.
Statsforfatningen
vår avhenger av at regjeringen er bundet av Stortingets vedtak,
og når Stortinget har vedtatt at det skal være nasjonal styring
over kraften vår, mens EU-kommisjonen sier vi ikke har lov til å
styre hvordan denne kraften skal prises, og hvor den skal gå, forplikter
det regjeringen til å forhandle og reforhandle med EU, som de nå
gjør med jernbanepakken. Jeg vil derfor på det sterkeste be regjeringen
lytte til den alternative energikommisjonen og bruke stortingsflertallets vedtak
om åtte såkalt ufravikelige krav som utgangspunkt. De må fronte
disse kravene høyt og tydelig for EU og ikke gi seg før disse kravene
er oppfylt. Jeg kan ikke skjønne at det skal være mindre maktpåliggende
for regjeringen å sikre norsk kontroll over vannkraften og over
strømmen enn å sikre nasjonal kontroll over persontogtrafikken.
Alternativet til dette er å innrømme det som representanten Nikolai
Astrup vel har sagt i mediene – at disse åtte såkalt ufravikelige
kravene var rent spill for galleriet, og at man førte folk bak lyset.
Det tror jeg verken folk der hjemme eller Stortinget vil finne seg
i, så her må regjeringen vise handlekraft.
Rødt har også
fremmet et forslag om å endre EØS-loven § 2 for å sikre norske interesser.
Utenrikskomiteen avgir sin innstilling i den saken i dag. Denne
paragrafen sier at EØS-regler automatisk skal gå foran øvrige norske lover
og regler hvis det er konflikt. Å sikre at nasjonale lover tvert
om kan gå foran overnasjonale organers tolkning av EØS-reglene,
er et strakstiltak vi fremmer for både å definere og å sikre handlingsrommet
i viktige saker for landet.
Guri Melby (V) [10:30:19 ]: La meg starte med å takke utenriksministeren
for redegjørelsen i forrige uke. Jeg ble veldig glad for å høre
i redegjørelsen at regjeringen legger så stor vekt på betydningen
av det internasjonale samarbeidet, spesielt med våre naboland i
EU, og at regjeringen ser behovet for å bidra til europeisk samhold
i situasjonen vi befinner oss i.
Venstre og jeg
er enig i at Norge må samarbeide enda tettere i det europeiske fellesskapet
i møte med de store utfordringene i vår tid.
Utenriksministeren
brukte tid på å snakke om krigen i Ukraina og den viktige rollen
EU har tatt der: på den ene siden militært, i sterkt samspill med
NATO, og på den andre siden gjennom å koordinere økonomisk bistand
til Ukraina, ikke minst gjennom de tøffe sanksjonene som EU-landene
i fellesskap har gjennomført. Det er også verdt å trekke fram den
sivile beredskapen, slik utenriksministeren gjorde, som handler
om alt fra å levere medisinsk materiell, til kraftforsyning, og
til evakuering. I disse spørsmålene er EU helt essensiell.
Sist vi hadde
en debatt om utenriksministerens EU- og EØS-redegjørelse i denne
salen, sa jeg at det ville vært interessant å tenke seg hvordan
den situasjonen vi står i nå, hadde vært dersom vi – uavhengig av
Norges tilknytning – ikke hadde hatt et EU, dersom det ikke fantes
et overnasjonalt organ som faktisk har mulighet til å reagere, og
til å samordne land.
Det er ingen tvil
om at EU har vist sin betydning gjennom den krisen vi nå står i,
også innenfor det sikkerhetspolitiske området. Jeg savnet derfor
noen refleksjoner fra utenriksministeren i hennes innlegg om hva utenforskap
i EU faktisk betyr for oss, og hvilke grep vi bør ta for å unngå
at det blir en sårbarhet for oss at vi ikke er fullt medlem av EU
– uavhengig av hva man ville ha ment om et slikt medlemskap.
Et annet politikkområde
der EU har tatt betydelig lederskap, er innenfor klimapolitikken.
Vi har akkurat lagt bak oss COP27 i Sharm el-Sheikh, der EU var
en av de største pådriverne for å få på plass en enighet som inkluderer
både kutt i klimagassutslipp og et internasjonalt solidaritetsfond.
På mange andre områder ser vi også at EU har tatt det globale lederskapet
i å kutte klimagassutslipp og bekjempe forurensing og miljøgifter
– som også preger vår hjemlige debatt.
EU har uten tvil
også tatt en lederrolle i energikrisen, som følge av Russlands invasjon
av Ukraina, og som følge av Russlands bruk av gass som et våpen
i krigføringen mot hele Europa. EU spiller en stadig viktigere rolle i
det sikkerhetspolitiske samarbeidet på vårt kontinent, både gjennom
det felles forsvars- og sikkerhetssamarbeidet og i dialog med NATO.
Det er mange som
har brukt dette sitatet før, men jeg bruker det likevel: Det er
tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer.
Nettopp det har
vi opplevd i 2022. På kort tid har den sikkerhetspolitiske situasjonen
i verden endret seg. Våre naboland i øst, Sverige og Finland, har,
på grunn av dette, søkt medlemskap i NATO. Det er krig i Europa,
og vår avhengighet av samarbeid med andre land har blitt veldig
tydelig.
Det er heller
ingen tvil om at Norge er viktig for veldig mange andre land, slik
flere her har trukket fram før meg, bl.a. gjennom den betydningen
vi har som en stor leverandør av gass til Europa.
Også i 2020 opplevde
vi egentlig litt av det samme, at vi hadde uker der endringer skjedde,
som kanskje bare skjer gjennom tiår til vanlig. Det å være en integrert
del av EUs helseberedskap og kriserespons var viktig for Norge under
covid-19-pandemien, og det er ingen tvil om at det blir viktigere
i årene framover å sikre Norge full deltakelse i det europeiske
samarbeidet om helseberedskap.
Når samarbeidet
i Europa blir enda tettere enn før, innenfor både sikkerhetspolitikk,
forsvarspolitikk, energipolitikk og beredskap, må vi samarbeide
tettere med våre demokratiske naboland, med de landene som vi kjenner
oss igjen i, og som opprettholder den liberale rettsstaten og friheten.
Jeg etterlyser
fortsatt at perspektivene fra våre naboland blir ivaretatt gjennom
regjeringens EØS-utredning. Når verden endrer seg så dramatisk så
raskt, er det viktig at vi oppdaterer vårt faktagrunnlag for å ha
en god og nyansert debatt om Norges tilknytning til Europa. En faktabasert
debatt er også det som kan gjøre oss motstandsdyktige mot påvirkning
fra krefter som ikke vil oss vel.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:35:31 ]: I går undertegnet
Norge en historisk avtale med Den europeiske utviklingsbanken. Avtalen
sikrer Ukraina hjelp til gassinnkjøp for 2 mrd. kr. Det svarer på
et konkret ønske fra Ukraina om at Norge spesielt bistår til innkjøp
av gass denne vinteren, for å dekke akutte behov. Samarbeidet illustrerer
i grunnen det prinsippet som jeg vektla i redegjørelsen, at vår
bistand må være godt koordinert med ukrainske myndigheter og andre givere,
og vår støtte skal innrettes på en måte som er effektiv, og som
også er transparent. Da jeg møtte bankens visepresident i går, understreket
han at Norge er den nest største giveren til bankens instans i Ukraina, kun
USA gir mer enn oss.
Gjennom den brutale
aggresjonskrigen forsøker Russland å svekke det grunnleggende verdifellesskapet
i Europa og å undergrave våre demokratiske rettsstater og forpliktende
internasjonalt samarbeid. Vår europapolitikk er i denne sammenheng
en gjenkjennelig del – og også et veldig tydelig svar. Verken krigen
eller forsøkene på å angripe våre kjerneverdier kommer Russland
til å lykkes med. Dessverre fortsetter demokrati- og rettsstatsutviklingen
i flere europeiske land å gå i feil retning. Det forsøker Russland
å utnytte for å svekke vår vilje til å videreføre sanksjoner og
også bistand til Ukraina. Denne regjeringa vil fortsette å innta
en klar holdning overfor både Ungarn og andre land i spørsmålet
om demokrati- og rettsstatsutvikling. Det opplever jeg også at det er
bred enighet om i denne salen. Sett med norske øyne er det gledelig
at EU nå ser ut til å handle mer kraftfullt enn tidligere.
Russland bruker
bevisst posisjonen som energistormakt til å ramme europeisk økonomi,
og da er det i vår interesse at Europa finner løsninger på energikrisen.
Akkurat nå er det viktigste vi kan gjøre, å sørge for en høy og stabil
gassproduksjon, i tett samarbeid med EU og Europa. Samtidig skal
vi bidra til at EU når sine energi- og klimamål, og vi har store
ambisjoner. Derfor ønsker vi å videreutvikle samarbeidet med EU
innenfor klima, miljø og også grønn omstilling. Vi er i samtaler
med EU om utforming av en grønn allianse. Målet er å kutte utslipp
og skape arbeidsplasser gjennom grønn og rettferdig omstilling.
Under FNs klimatoppmøte
hadde vi god dialog med EU. Vi samarbeider for å presse på for større
ambisjoner innenfor utslippsreduksjoner og for å få på plass et
arbeidsprogram for utslippsreduksjon. Det samme gjelder forhandlinger
om finansieringsmekanismer for klimarelatert tap og skade i utviklingsland.
Flere har pekt på den raske utviklingen i EU på områder som berører
norske interesser. I en mer usikker verden søker EU å styrke sin
motstandskraft og uavhengighet. I energikrisen ser vi konturene
av et mer omfattende samarbeid i Europa.
Til slutt vil
jeg si noe om støtte til Ukraina. Når ukrainske myndigheter sender
lister med anmodninger om bistand, sender de den samme listen til
en lang, lang rekke land. Det at Norge sier nei til å bidra til
å dekke enkelte ting som etterspørres på disse listene, innebærer ikke
noen avvisning. Fra norsk side har vi vært imøtekommende til veldig,
veldig mye. Som jeg har understreket, er giverkoordinering også
helt avgjørende, og det innebærer at ikke alle kan gjøre alt. Uavhengige
oversikter over militær støtte viser at Norge kommer på topp ti i
absolutte tall, og at bare Polen og baltiske land kommer foran når
det gjelder bistand som andel av bruttonasjonalprodukt. Vår støtte
til Ukraina er omfattende, og vi skal bidra enda mer.
Presidenten
[10:39:24 ]: Det blir replikkordskifte.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:39:39 ]: Utenriksministeren sa
i redegjørelsen sin på torsdag at når vi nå er i gang med forhandlingene
om en ny periode for EØS-midler, skal man fra norsk side legge vekt
på at midlene også skal fremme og beskytte felles kjerneverdier
som rettsstat og demokrati. Det er jeg hjertens enig i. Både den
forrige regjeringa og dagens regjering opplever jeg har lagt stor
vekt på at det skal være mekanismer i selve finansieringsordningene
som også legger dette til grunn, altså kondisjonaliteten. Dersom
vilkårene ikke oppfylles fra mottakerlandenes side, skal det være mulig
å trekke støtten eller på andre måter omdirigere bidragene.
Utfordringen akkurat
nå er at mange av de landene hvor rettsstatsutfordringene er størst,
også får økende betydning i EU, og de landene som har vært tydeligst
på barrikadene for å fremme rettsstats- og demokratiperspektivet,
legger det litt i bakgrunnen fordi andre ting også er ekstremt viktig
nå, spesielt håndtering av krigen.
Hvordan vurderer
utenriksministeren muligheten til å få til en større grad av kondisjonalitet
som vilkår i EØS-middelforhandlingene?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:40:47 ]: Jeg vurderer
dem som gode, nettopp fordi krigen i Ukraina har vist oss hva det
er vi forsvarer. Vi har stått opp for å forsvare Ukrainas rett til
å foreta demokratiske vurderinger om hvilken tilknytningsform de
skal ha til internasjonale organisasjoner. Dermed er det en økende
bevissthet om disse fellesverdiene i Europa.
Vi så før en større
grad av koordinering fra bl.a. Polen og Ungarn i disse spørsmålene.
Nå kan vi si at Ungarn på en måte står i en særstilling, mens Polen
i det siste har lagt mer vekt på samarbeid med europeiske land, men
det gjenstår å se hvilke innenrikspolitiske konsekvenser dette får
i Polen.
Det er klart at
dette er høyere på dagsordenen, og vi har en dialog med EU om dette.
Vi føler at vi har full støtte for at våre midler skal bidra til
rettsstatsutvikling, og at vi står vakt ved demokratiske verdier
i Europa.
Hårek Elvenes (H) [10:41:55 ]: Regjeringen har varslet en
utredning der man skal se nærmere på handlingsrommet i EØS-avtalen
og Norges erfaringer med denne avtalen. I Hurdalsplattformen står
det at man også skal se på nærstående lands alternative erfaringer.
Det vil antakelig på mer forståelig norsk bety hvilke erfaringer Sveits
har gjort seg med sitt konglomerat av avtaler med EU, og Storbritannias
erfaringer med brexit.
Mitt spørsmål
til utenriksministeren er: Hvorfor er det mer interessant å utrede
disse forholdene, eksempelvis Sveits og Storbritannia, enn å se
på det som faktisk er det eneste reelle alternativet til dagens
EØS-avtale, nemlig et fullt medlemskap?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:42:44 ]: Dette er et
spørsmål som har vært oppe i denne salen veldig mange ganger. Denne
EØS-utredningen skal ikke utrede hvorvidt Norge skal søke EU-medlemskap
eller ikke. Det får være en uavhengig diskusjon som foregår uansett.
Det er ulike oppfatninger i denne sal og også blant det norske folk
om dette spørsmålet. Det er ikke unaturlig at det kommer opp igjen,
for det er veldig lenge siden Norge har tatt stilling til det spørsmålet.
Denne utredningen
legger konkret vekt på hvilke erfaringer vi har når det gjelder
både handlingsrom og hvordan vi kan forvalte norske interesser i
møte med EU. Noen ganger har vi møtt omfattende utfordringer. Jeg
trenger ikke nevne Nav-skandalen og hvilke konsekvenser den har
fått, men også på andre områder har vi ønske om å benytte oss av
det handlingsrommet som foreligger. Det er noen ganger uklart hva
det egentlig innebærer. Så er også tilfellet når det gjelder jernbanepolitikken
– vi vil benytte oss av det handlingsrommet som foreligger, fullt
ut. Derfor mener jeg det var behov for en slik EØS-utredning, og
så får diskusjonen om EU-medlemskap foregå uavhengig av denne. Det
er neppe noen EØS-utredning som setter i gang den diskusjonen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:44:05 ]: Utenriksministeren
sa at jeg var hennes favorittmotstander, og det er jo hyggelig.
Vi var på samme lag – tror jeg – i forrige periode, da var det jo
Ine Eriksen Søreide vi skulle kjempe mot. Det er i Europa nå blitt
en stadig større enighet om at man må behandle asylsøknader i naboland
som er trygge. Danmark har gått inn for det, Storbritannia har gått
inn for det, flere andre land diskuterer det. Det gjør de for at
de som har krav på asyl, vil få asyl – og de som ikke har krav på
asyl, får ikke asyl og blir da værende på samme kontinent som de
kom fra. Er utenriksministeren enig i at denne formen for innvandring
er en stor utfordring, og kan hun si at regjeringen vil støtte en
eventuell asylbehandling i opprinnelseslandet – eller det trygge
landet?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:45:09 ]: Dette er et
omfattende spørsmål om asylpolitikk, men det som var utgangspunktet
for denne diskusjonen, er vel det som har skjedd i Italia den siste
tiden, hvor representanten hadde kritiske innvendinger. Dette er
en diskusjon som foregår langs mange linjer i Europa, og der det
er uenighet.
Det som var tilfellet
for Norge, var at Italia har tatt imot veldig mange fra ulike skip,
noen av dem har vært norskregistrerte. Det er ikke slik at vi etter
havretten har plikt til å ta ansvar for de personene. Når vi allikevel
bidro med å ta imot 20 personer, var det som en del av en felleseuropeisk
mekanisme. Vi har bestemt oss for å ta 200 av disse migrantene.
Det var naturlig å stille opp for Frankrike, som hadde tatt imot
et norskregistrert skip, for å avhjelpe dem i denne situasjonen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:46:09 ]: Utenriksministeren
svarer litt flyktig på spørsmålet, og derfor går jeg over til et
annet. Klima- og miljøministeren uttalte etter møtet i Egypt at
det er et mål å fjerne produksjon av olje, gass og kull, men han
fikk det ikke til denne gangen. Samtidig er regjeringen opptatt
av å se på Wisting-feltet i Nordsjøen, som har utvidet olje- og gassproduksjonen,
og som vil vare noen tiår fremover i tid. Er utenriksministeren
enig med klimaministeren i at man skal fase ut olje-, gass- og kullproduksjonen,
eller mener hun det er klokt å øke gassproduksjonen, f.eks. på Wisting-feltet?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:46:59 ]: Det spørs
jo på hvor lang sikt man mener, og når man eventuelt mener man skal
iverksette tiltak. Det som er viktig, er at vi bidrar nå, og vi
har økt vår gassproduksjon til Europa. Det har vært veldig viktig
i den situasjonen vi er i. Det er klart at både olje og gass er
overgangsenergiformer. Vi bruker den kompetansen vi har, bl.a. fra
norsk olje- og gassindustri, til å investere mer i fornybare energikilder.
Dette er overgangsenergiformer. Så kan jeg ikke nå sette noen dato.
Jeg vil bare si
at jeg sa en feil i innlegget mitt når det gjelder Den europeiske
utviklingsbanken, der skulle det ha vært 200 mill. kr.
Så vil jeg si til Tybring-Gjedde at vi har samarbeidet om veldig
mange viktige ting, og noe av det viktigste vi har samarbeidet om,
er å få enighet om Det europeiske forsvarsfondet. Det har, som jeg
også gjorde rede for i min redegjørelse, fått ganske store konsekvenser
– positive sådanne – for norsk industri.
Bjørnar Moxnes (R) [10:48:21 ]: Jeg tok i mitt innlegg opp
regjeringens aktive holdning overfor EU når det gjelder persontogtransporten
på anbud, og det jeg etterlyser av tilsvarende aktiv holdning for
å utforske handlingsrommet med hensyn til råderetten over kraften,
dvs. både priser og ikke minst kraftflyten, med bakgrunn i stortingsvedtaket
som Arbeiderpartiet bidro til i 2018 med disse åtte såkalt ufravikelige
kravene, betingelsene, for å underlegge Norge EUs energibyrå, ACER. Det
jeg vil spørre utenriksministeren om, er om utenriksministeren mener
at handlingsrommet overfor EU bør utforskes også når det gjelder
spørsmålet om kraft og strøm – tilsvarende det man nå gjør når det
gjelder persontogtransporten.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:49:24 ]: Representanten
og jeg er grunnleggende uenige om ACER, så jeg vil ikke ta noen
omkamp om den saken her, men rent generelt er vi opptatt av å utforske
handlingsrommet på alle områder. Når det gjelder de åtte betingelsene
om ACER, var det uttrykk for den politiske viljen til de partiene
som stilte seg bak, og vedtaket om innlemmelse av tredje energimarkedspakke
var i tråd med de betingelsene. Vi førte aldri noen bak lyset da
vi stilte disse åtte kravene. Det var et politisk uttrykk for Arbeiderpartiets
syn på energisamarbeid med EU, som daværende regjering også sluttet
seg til og kommuniserte til EU, og som ble framført av daværende
utenriksminister, Søreide, dvs. en politisk villighetserklæring. Det
ble aldri sagt at det var en juridisk bindende erklæring,
Bjørnar Moxnes (R) [10:50:13 ]: Jeg takker for svaret og setter
pris på at Arbeiderpartiet har en annen holdning enn Høyres Nikolai
Astrup, som går veldig langt i å innrømme at dette var noe som ble
sagt for å berolige motstanderne, og at det åpenbart ikke hadde
noen realpolitisk hensikt. Det er godt å høre at Arbeiderpartiet mener
at dette skal ha betydning. Da er spørsmålet mer konkret hvordan
regjeringen vil følge opp disse åtte ufravikelige kravene opp mot
EU. Alternativ Energikommisjon mener at regjeringen både kan, bør
og må bruke disse ufravikelige kravene, siden de ble lagt til grunn
som forutsetning for Stortingets samtykke til ACER. Det gjelder
krav om frikobling av prisdannelsen fra den europeiske kraftbørsen
og også full norsk kontroll over eksporten dersom vi ønsker å ta
kontroll over det. Derfor er spørsmålet: Hvordan vil regjeringen
følge opp disse åtte ufravikelige kravene overfor EU?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:51:17 ]: Jeg er litt
usikker på hva representanten mener med «full norsk kontroll over
eksporten». Betyr det at vi kan stanse eksport av energi og samtidig
kunne få strøm fra EU i en tid da vi har underskudd på kraft? Hvis
det er det representanten mener, er vi nok ikke enige på dette punktet.
Det er veldig viktig for Norges energisikkerhet. Så tror jeg nok
ikke Alternativ Energikommisjon nødvendigvis kommer med de helt
korrekte analysene på dette området, men det jeg vil si på generelt
grunnlag, er at vedtaket om innlemmelse av tredje energimarkedspakke
var i tråd med de betingelsene som vi har stilt.
Guri Melby (V) [10:52:12 ]: Akkurat nå i denne salen har vi
en saklig og god debatt om EU og EØS, men det er ingen tvil om at
dette er et spørsmål som generelt vekker sterke følelser hos folk,
og som kan bidra til polarisering og splittelse. Det ble bl.a. tatt
opp i en rapport som ble bestilt av vår regjering, tror jeg, fra
forskere i FFI, som ser på ulike scenarioer for valgpåvirkning fra fremmede
makter, der EU-debatten blir brukt som et eksempel på en debatt
som kan utnyttes til påvirkning. Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik
ville først ikke publisere rapporten, fordi han mente at den bidro
til å mistenkeliggjøre EU- og EØS-motstandere. Han uttalte:
«Hvis forskere ønsker å presentere
slike argumenter for EU og EØS, kan de melde seg inn i en organisasjon
eller et politisk parti, i stedet for å pakke inn det i en forskningsrapport
om valgpåvirkning (…)»
Mitt spørsmål
til utenriksministeren er: Mener utenriksministeren det er en fare
for at fremmede makter kan bruke denne debatten til uheldig påvirkning,
og hvordan kan vi i så fall unngå det?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:53:12 ]: Takk for et
stort og veldig omfattende og viktig spørsmål. Det er noe vi ser
på veldig mange områder, at innenrikspolitiske debatter kan brukes,
men da er det viktig at vi monitorerer disse diskusjonene på en
god måte. Det er klart at vi har fulgt med på det norske valget
og andre diskusjoner og sett om vi har vært sårbare på samme måte
som USA var for noen år siden. Vi har vel ikke opplevd den samme
sårbarheten, men vi må følge med hele tida på hvordan sosiale medier
kan bli brukt for å påvirke meningsdanninger i en eller annen retning.
Det mener jeg vi har et veldig omfattende arbeid på, men vi kan
altså ikke slutte med det. Nå har det vært relativt lite diskusjon
om cyberangrep sammenlignet med det det kanskje var i offentligheten
for en tid tilbake, men som følge av krigen kan vi ikke utelukke
at det kan bli flere cyberangrep, og at det blir økte forsøk på
kontroll av meningsdiskusjoner i saker hvor vi er uenige.
Så tror jeg nok
representanten Melby og jeg er enige om at vi trenger sterke diskusjoner,
og det er ikke alle sterke meninger som er polarisering.
Presidenten
[10:54:16 ]: Da er replikkordskiftet avsluttet.
Nils-Ole Foshaug (A) [10:54:37 ]: Først vil jeg takke utenriksministeren
for en grundig og god redegjørelse, og også for hennes gode innlegg
her i dag.
Samarbeidet og
samholdet i Europa er tuftet på frihet, demokrati og menneskerettigheter.
Det er verdier som har formet våre liv, vårt land og vårt kontinent.
I Norge har vi i mange år levd såpass godt, hatt så gode og trygge
liv, at vi til tider kanskje har tatt disse verdiene for gitt. Vi
har snakket om dem i festtaler på 17. mai og også fra Stortingets
talerstol, men verden er annerledes nå, for krigen i Ukraina former
vår tid.
Når vi i dag snakker
om frihet, demokrati og menneskerettigheter, er det umulig ikke
å ha det ukrainske folk i tankene – et folk som har vist seg særdeles
standhaftig, og som hver dag mønstrer alt de har av forsvarsvilje
for å beskytte sitt land. De russiske overgrepene har vært mange,
og brutaliteten er ubeskrivelig, men det ukrainske folk har ikke
latt seg knekke, og de har ikke hatt noen illusjoner om hva de kjemper
mot. Det må heller ikke vi ha.
Som utenriksministeren
redegjorde for 17. november, forbereder Russland seg på en langvarig konflikt.
Det må vi også gjøre. Vi må møte det alvoret og den usikkerheten
vi i dag står overfor, med et tettere samarbeid med våre allierte
og ikke minst med våre europeiske naboer. Den sikkerhetspolitiske
situasjonen gjør det ettertrykkelig klart at vi må ta mer ansvar
for egen sikkerhet. Det betyr at vi må bruke pengene våre til forsvar
bedre, men også at vi må bruke mer penger.
Vår deltakelse
i Det europeiske forsvarsfondet, EDF, er et eksempel på svært klok
pengebruk, for det å samarbeide om standardisering og felles utvikling
av militære kapasiteter er viktig for å få til best samhandling,
og for å få mest ut av hver krone. På sikt vil teknologiske nyvinninger
bidra til økt forsvarsevne og styrket kampkraft. Norsk deltakelse
i EDF er dessuten viktig for norsk forsvarsindustri og for norske
arbeidsplasser.
De siste ukene
har det, selv for en døl fra Troms, blitt relativt kjølig, og kanskje
i kjøligste laget her på Stortinget, men selv om man har blitt noe
snufsete, er det ikke så galt at det ikke er godt for noe. Den senkede
temperaturen er også en påminnelse til oss folkevalgte om at Russland
utfordrer oss – vi som sitter her – med et bredt spekter av virkemidler,
ikke minst når det gjelder energi. Russland har, med ulike virkemidler,
påvirket energiprisen i et forsøk på å så splid mellom folk – og
mellom land – og mens det har foregått på et slags fordekt, indirekte vis,
har Russland de siste ukene gått til målrettede angrep mot sivil
ukrainsk energiforsyning. Nesten halvparten av landets energisystemer
er nå ødelagt, og millioner står uten strøm, så vi skal vel kanskje
egentlig ikke klage på litt lavere temperatur her i bygget.
Å verne om det
europeiske samarbeidet innebærer å stå opp for verdiene som fellesskapet
er tuftet på: frihet, demokrati og menneskerettigheter. Det betyr
også at vi må stille opp for Ukraina, selv om det koster. I en slik
situasjon er det vår oppgave som tillitsvalgte å bidra til samhold
mellom folk og mellom land, og det er viktig, for om vi i resten
av Europa evner å forsterke og bevare det samholdet og lar oss inspirere
av Ukrainas standhaftighet, ja, da kan regimet i Moskva bare glemme
å få viljen sin. Om vi står støtt på våre verdier, vil Russland
bli nødt til å skifte kurs.
Hårek Elvenes (H) [10:59:45 ]: Få kriger i verdenshistorien
har vært tydeligere varslet enn krigen i Ukraina. Likevel ble Europa
tatt på sengen. Krigen kom som et sjokk og har ført til fundamentale
endringer for vårt kontinent.
Russland er i
dag en militarisert terrorstat isolert fra store deler av verdenssamfunnet.
At handelen med aggressive, autoritære regimer bærer i seg en betydelig
risiko, må erkjennes. Forestillingen om at land som har utstrakt
handel med hverandre, ikke går til krig mot hverandre, er død.
Krigen har endret
Europa fundamentalt, på godt og vondt. Oppslutningen om NATO er
rekordhøy, og det europeiske samholdet er sterkere enn på lenge.
Norges plass i det europeiske fellesskapet, gjennom EØSavtalen og
NATO, er forsterket. EØS er hovedpilaren i Norges samarbeid med
EU, uttalte ihuga EØS-motstander og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik
da han leste meldingen om rikets tilstand under Stortingets åpning
i oktober. Det er riktig beskrevet. Hva alternativet til EØS-avtalen
er, har verken Gjelsvik eller Senterpartiet klart å gi troverdige
svar på.
Norge har sluttet
seg til EUs sanksjoner, men det er også et tankekors at Norge ikke
har plass rundt bordet når sanksjonene vedtas. Norge trenger å være
en del av det europeiske fellesskapet EU.
Trygghet i Europa
handler både om NATOs militære makt og om EUs politiske kraft. Etter
Russlands brutale invasjon av Ukraina samordnet EU-landene utenriks- og
sikkerhetspolitikken enda sterkere. Sett i lys av dette framstår
det som enda mer underlig at regjeringen ikke vil utrede et EU-medlemskap
når Norges erfaringer med EØS-avtalen nå skal utredes. Det eneste
reelle alternativet til EØS-avtalen er fullt medlemskap i EU. Dette
burde være tiden og anledningen for utenriksministeren å tone flagg
i EU-spørsmålet. Svaret har hittil vært at dette er uaktuelt. Krigen
og pandemien har med all tydelighet vist betydningen for Norge av
et godt og nært forhold til EU. Samarbeid om innkjøp av koronavaksiner
er bare ett eksempel.
Europa har gjort
helomvending i energipolitikken. Frankrike vil igjen bygge kjernekraftverk,
og Tyskland foretar en nådeløs selvransakelse pga. sin avhengighet av
russisk gass. Det er en dyp følelse i den tyske befolkning av at
noe fundamentalt er endret i det tyske samfunnet etter Russlands
invasjon. Dette fikk vi tydelig formidlet under komiteens besøk
i Tyskland. De første dagene etter den russiske invasjonen var et
totalt sjokk for Tyskland. Vi snakker nå om vår viktigste handelspartner
og en av våre absolutt nærmeste allierte.
Norge har økt
sin gassproduksjon med ca. 8 pst. sammenlignet med fjoråret. Tyskland
har klart å fylle sine gasslagre 100 pst. før vinteren. Dette hadde
ikke vært mulig uten Norge som en stabil og langsiktig leverandør
av gass.
Europa er vårt
kontinent. Et tilbakeslag i Europa vil fort merkes også i vårt land.
Europa er vårt desidert viktigste eksportmarked. 80 pst. av varene
vi selger til utlandet, går til EØS-land. EØS- avtalen sikrer oss
adgang til det europeiske markedet på hjemmemarkedsbetingelser.
Et sterkt økonomisk Europa er en forutsetning for at Norge og resten
av Europa skal kunne ivareta vår sikkerhet, våre verdier og vår
velstand.
Til slutt: Europas
sikkerhetspolitikk integreres i stadig sterkere grad gjennom felles
politikk mellom EU-landene. PESCO-samarbeidet er en av hovedpilarene
i dette samarbeidet. Norge deltar i ett av PESCO-prosjektene, nemlig
prosjektet om militær mobilitet. Hadde Norge vært et fullverdig
medlem av EU, kunne vi ha spilt en langt mer aktiv rolle i dette
samarbeidet som er så viktig for totalberedskapen i vårt land og
i Europa.
Ingjerd Schou (H) [11:04:56 ]: Først vil jeg takke utenriksministeren
for en god og grundig redegjørelse. Som redegjørelsen nevnte, har
krigen i Ukraina utløst den største sikkerhetspolitiske krisen i
Europa siden annen verdenskrig.
Krisen er omfattende.
Vi har å gjøre med en humanitær katastrofe som vi ennå ikke kjenner
omfanget av. Spørsmålet om suverenitet er utfordret på aggressivt
vis. Samholdet vi så langt har sett i Europa, utfordres av en energikrise
som rammer alle land.
Hele den sikkerhetspolitiske
arkitekturen i Europa er skaket. Vi har sett raske og avgjørende
endringer allerede. Tydeligst er dette i Sveriges og Finlands NATO-søknader.
Danmark har på sin side avsluttet sitt såkalte forsvarsforbehold
i EU. Framover skal landet koordinere sin utenriks- og sikkerhetspolitikk
med EU som ethvert annet medlemsland. Jeg vil også minne om at Ukraina, sammen
med Georgia og Moldova, sendte sine søknader om medlemskap i EU
mens Kyiv var under angrep. Det sier sitt.
Vi kan også vente
at den utenriks- og sikkerhetspolitiske profilen til EU vil bli
tydeligere framover. Som EUs utenrikstalsmann Josep Borrell uttrykte
da det strategiske kompasset for unionen ble lagt fram tidligere
i år: EU må lære seg å tale maktens språk. Han la til: Og det må skje
fort.
Som et utenforland
vil Norge i en rekke av disse spørsmålene være mer observatør enn
deltaker. Vår EØS-avtale knytter oss svært tett til unionen, men
vi er ikke fullverdige deltakere. Vi vil ikke være der når viktige spørsmål
diskuteres – spørsmål som angår oss, og som vil angå oss i stadig
større grad.
For oss som representerer
Høyre, er dette negativt. Regjeringen deler ikke vårt syn. Det jeg
håpet vi kunne enes med regjeringen om, er spørsmålet om kunnskap. Utenriksministeren
har gjentatte ganger bedyret at utvalget regjeringen har nedsatt
som skal vurdere erfaringene med EØS-avtalen, nettopp skal bidra
til mer kunnskap. I pressemeldingen uttalte utenriksministeren følgende:
«Nå skal vi skaffe oss et best mulig
kunnskapsgrunnlag om EØS-avtalen og det handlingsrommet avtalen
gir oss i en omskiftelig tid i Europa.»
Kunnskap er bra,
men jeg tillater meg å gjenta kritikken vi har rettet mot mandatet
til dette utvalget flere ganger. Dersom vi ønsker å belyse erfaringene
med EØS-avtalen og se den opp mot alternative tilknytningsformer,
ville det være helt riktig å inkludere alternativet om fullt medlemskap.
Dette har regjeringen nektet utvalget å se på.
I forslaget til
neste års statsbudsjett ser vi også at kunnskap om EU nedprioriteres.
For det første vil regjeringen kutte i bevilgningen til EU-opplysning.
I tillegg foreslås det noen pussige grep for bevilgning til forskning.
Den tidligere øremerkede støtten til europapolitisk forskning blir
nå lagt ned og flyttet til en mer generell, nyopprettet forskningspott.
Dette er ikke snakk om store penger. I et stort budsjett mener likevel regjeringen
det er viktig å kutte i en bevilgning på noen få millioner.
Vi kan ikke trekke
annen slutning enn at dette er en rent symbolsk handling. Det er
i tråd med Senterpartiets EU-motstand å gjøre dette, men Arbeiderpartiet
er ikke lenger gjenkjennelig i spørsmålet om europapolitikk. Det
er i alle fall ikke i tråd med utenriksministerens uttalelse om
at målsettingen er å bidra til mer kunnskap.
Det er synd. Vi
befinner oss i en kritisk tid hvor europeisk samhold er viktigere
enn noen gang. Man kan kanskje ønske seg at et slikt samhold ikke
skal involvere EU, men det er og blir en ønsketenkning kun EU-motstanderne
tror på.
Presidenten
[11:09:22 ]: De talere som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) [11:09:38 ]: Naturlig nok var utenriksministerens
redegjørelse også denne gangen konsentrert om Russlands aggressive
krigføring i Ukraina. Bekymringen for våre ukrainske kolleger og
innbyggerne i landet deres er også gjennomgangstema i parlamentarikerforsamlingen
i Europarådet, sammen med de utfordringene krigen utgjør for stabiliteten
i Europa og i det europeiske samarbeidet for øvrig.
Europarådet ble
dannet i 1949, etter annen verdenskrig, med den kalde krigen som
bakteppe og med Norge som en av de ti grunnleggerne. Etter hvert
valgte 47 land å slutte seg til. Europas framtid skulle bygges på
respekten for menneskerettigheter, demokrati og rettstatens prinsipper.
Nå er disse verdiene
alvorlig truet, mer alvorlig enn noen gang på de mer enn 70 årene
som er gått. 16. mars i år besluttet ministerkomiteen i Europarådet
å ekskludere Russland på grunn av invasjonen av Ukraina. Noe annet
ville vært helt umulig, men det fikk samtidig store konsekvenser
for 144 millioner russere, som ikke lenger er beskyttet av den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen.
Det er ikke bare
i Russland utviklingen går i feil retning. Rettsstatsprinsippene
er under press både i Ungarn og i Polen. Her bør Norge kunne bruke
de påvirkningsmulighetene vi har, bl.a. gjennom de pågående forhandlingene
om EØS-midlene, der Norge er en betydelig bidragsyter – noe statsråden
også viste til i replikkordskiftet tidligere i dag.
Situasjonen på
deler av Balkan gir også grunn til bekymring. Faren er at de havner
i skyggen av krigen i Ukraina. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren
så tydelig ga uttrykk for at Norge vil fortsette vårt samarbeid
med landene på Vest-Balkan. Det er helt i tråd med anbefalingene
fra parlamentarikerforsamlingen i Europarådet, som så sent som i
oktober uttrykte stor bekymring for den geopolitiseringen vi de
siste årene har vært vitne til i denne regionen, med Russland i
førersetet. Oppfordringen til våre regjeringer var at vi alle må
bidra med det vi kan, for å bistå Albania, Bosnia-Hercegovina, Montenegro,
Nord-Makedonia, Serbia og Kosovo i deres ambisjoner om tettere europeisk
integrering. Det er viktig ikke bare for situasjonen på Balkan og
de aktuelle landene, men faktisk for stabiliteten på hele det europeiske
kontinentet – og det vil komme alle europeiske borgere til gode,
også oss i Norge.
Michael Tetzschner (H) [11:12:36 ]: Utenriksministerens redegjørelse
er naturlig nok preget av krigen i Europa. Det er bred tilslutning
til situasjonsbeskrivelsen etter Russlands militære overfall på
en fredelig nabostat, og også hvilken betydning dette kan ha for fremtidig
sikkerhetsordning i Europa.
Ukraina er blitt
frontlinjestaten for prinsippene om at hver stat skal kunne leve
trygt innenfor internasjonalt anerkjente grenser, og at militær
ekspansjonisme for å innlemme en stat ved hjelp av voldsbruk ikke
skal ha noen plass i det 21. århundre.
Ukraina fører
for seg selv en eksistensiell kamp for overlevelse, men også for
allmenne folkerettslige grunnprinsipper, og i et større bilde for
hele den europeiske sikkerhetsordning slik vi har kjent den siden
1945. Det er regulær krig i Ukraina som vi ikke kan la landet tape. Forbrytelser
skal ikke lønne seg. Hvis krigen ender på en måte som i noen ledd
kan utlegges som territorielle gevinster for Russland, er det all
grunn til å tro at andre og langt mindre stater står for tur – de
baltiske land, Moldova, Georgia, Kasakhstan.
Når krigen en
gang slutter, må Putin-regimet stå til rette for sine krigsforbrytelser.
Det blir mye å svare for. Vi har de siste ukene sett hvordan Russlands
krigføring er lagt om til å slå ut sivil infrastruktur, særlig energiforsyning,
over hele landet. Under hele krigens forløp har formålsløs og uforholdsmessig
bombing av boligområder, forsamlingshus og butikker vært en del
av terroriseringen av sivilbefolkningen. Sist søndag var det opptalt 400
luftangrep over hele Ukraina. En angriperstat som fremfører seg
slik, har satt seg utenfor enhver moralsk skala.
Nylig behandlet
Stortinget et representantforslag om at Norge skulle komme fullstendig
på linje med EUs sanksjoner mot Russland, hvilket i vårt tilfelle
bl.a. ville bety at vi også hadde stengt de tre gjenværende havnene for
anløp av russiske fiskefartøy. Forslaget fikk ikke Stortingets støtte.
Grunnen til at jeg tar det opp nå, er at det i enkelte pressereferater
har vært utlagt som en gal konklusjon. Når noen av oss ikke kunne
stemme for dette, hadde det sammenheng med at vi anerkjenner at
det er utenriksministeren som fører dag-til-dag utenrikspolitikk,
og at Stortinget gir overordnede retningslinjer og føringer, f.eks.
gjennom debatter som denne. Jeg vil understreke og minne om at det
står utenriksministeren fritt å stenge de tre siste havnene, at
det også er mulig å innkalle de farledsbevis som er gitt, og at
de såkalte mediekanalene – Russia Today og Sputnik – ikke lenger
bør få anledning til å spre krigspropaganda mot en norsk opinion.
Jorodd Asphjell (A) [11:15:55 ]: Først vil jeg rette en stor
takk til utenriksministeren for hennes brede internasjonale arbeid,
som nyter stor respekt rundt omkring i verden. Det er veldig viktig.
Norge overtar
formannskapet i Nordisk råd fra 1. januar 2023. Norden, med sine
27 millioner mennesker, er en av regionene i verden som har samarbeidet lengst
– Nordisk råd feirer 70 år i 2022. Helsingforsavtalen er selve grunnloven
for det nordiske samarbeidet.
Utenriksministeren
nevnte selv Norden i NATO i sin redegjørelse 17. november ved at
Finland og Sverige har søkt om medlemskap i forsvarsalliansen, og
at det vil begynne en ny epoke for det nordiske forsvarssamarbeidet framover.
Jeg vil understøtte
dette med å vise til det store engasjementet som er rundt nordisk
forsvarssamarbeid i Nordisk råd for tiden. Rundebordsmøtet vi hadde
på Stortinget i forrige uke, hvor Norge var vertskap, viste også
dette engasjementet. Under den konferansen var parlamentarikere
fra hele Norden opptatt av å følge med på arbeidet med fornyelsen
av NORDEFCO-visjonen.
Nordisk råd fornyer
nå sin internasjonale strategi. Her blir Europa og EU prioritert.
Det er viktig. Uavhengig av om ikke alle land i Norden er medlem
av EU, binder krisen i Europa og verden oss sammen til sterke fellesskap.
Jeg vil også benytte
anledningen til å understreke hovedpunktene i Norges formannskapsprogram
for 2023 – et trygt, grønt og ungt Norden. Vi ser at innbyggerne
i Norden ønsker mer nordisk forsvarssamarbeid, nordisk samarbeid
om forsvars- og sikkerhetspolitikk, krisehåndtering og bedre klimaløsninger.
Et trygt Norden er en forutsetning for å nå den nordiske visjonen om
at Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region
i 2030.
Forsyningssikkerhet
for energi, mat, medisiner og medisinsk utstyr er sentrale områder
for et forsterket samarbeid i Norden, Europa og internasjonalt.
Samarbeid om økt beredskapssikkerhet er viktigere enn noen gang,
slik at vi sammen kan være bedre rustet til nye krisesituasjoner
i verden. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren løftet dette
så tydelig sammen med regjeringen i sitt arbeid for å sikre trygghet,
fred og ikke minst også demokratisk utvikling i land rundt oss i
Europa. Så tusen takk for det store engasjementet utenriksministeren
viser på dette området. Det er viktigere enn noen gang.
Agnes Nærland Viljugrein (A) [11:18:54 ]: Min generasjon er
avhengig av at dette storting lykkes med en oppgave ingen andre
storting har klart før oss. Vi må dramatisk endre norsk klimapolitikk.
Vi må stanse klimaendringene før de får fatale konsekvenser. Vi
har den oppgaven fordi vi sitter i denne sal og har ansvaret for
å gjøre noe med det – ikke bare her hjemme i Norge, men for hele
Europa.
På vegne av en
hel generasjon har jeg lyst til å be dere huske dette: Når vi diskuterer
energikrisen her hjemme eller i resten av Europa, kan vi ikke bare
snakke om strømpriser og kabler. Vi er nødt til å diskutere energikrise
og klimakrise samtidig, fordi krisene skjer samtidig, og de kan
løses samtidig. Så lenge Putin utnytter gassleveranser i et spill
om grunnleggende menneskerettigheter i Europa, er det Norges rolle
å være en stabil leverandør av gass til Europa.
Det er ikke gass
som er framtiden for vårt felles energimarked, og dette storting
må være helt ærlig på at det er det fornybar energi som er. Det
Europa burde vært avhengig av at Norge leverte mye av nå, er energi
fra fornybare energikilder.
Norge skal bidra
til å stanse krigen i Ukraina med våpen, forsvarsmateriell og humanitær
bistand og ved å ta imot flyktninger i våre kommuner, men vi er
også nødt til å vise solidaritet med Europa i en energikrise. Den
krisen hadde sett ganske annerledes ut hvis verden allerede var
i gang med en kraftfull utbygging av fornybar energi. Vi kan ikke
samarbeide med et Europa som bruker sin avhengighet av Putin til
å gjenåpne fossile energikilder, kull- og gasskraftverk. Samarbeidet
må bygges på vindmøller, på havvindteknologi og – her hjemme i Norge
– på den norske vannkraften. Det er den viktigste oppgaven dagens
regjering har, både her hjemme i Norge og også ved å bidra der ute
ved å samarbeide om et energimarked som kutter utslipp, som bygger
opp grønne energikilder, og som blir uavhengig av Putins gass, ikke
på fossile alternativer, men på fornybare.
Jeg er stortingsrepresentant
fordi jeg tror det er håp for Europa. Jeg tror det er håp for framtiden
til hele min generasjon, men det er bare håp hvis dette storting
og politikere i hele Europa er i stand til å ta det ansvaret som
nå kreves av oss. Det ansvaret er å bidra med løsninger for Europa
i krig og i den klimakrisen vi står i dag, med løsninger som står
seg i framtiden. Det haster å kutte utslipp, og det haster å få
Europa uavhengig av russisk gass. Løsningen ligger foran oss, den
er grønn, og den er fornybar. La oss fortsette den jobben.
Per Ivar Lied (Sp) [11:22:03 ]: Eg vil gjerne seie litt om
Ukraina og om norsk støtte til Ukraina. Utanriksministeren informerte
i utgreiinga om at Noreg hittil har bidratt med rundt 2,3 mrd. kr
i sivil bistand til Ukraina og nabolanda og i tillegg militær støtte
til ein verdi av rundt 2 mrd. kr.
Som utanriksministeren
nemnde tidlegare, ligg Noreg på topp ti i absolutte tal – berre
etter Polen og dei baltiske land når det gjeld total bistand som
andel av BNP. Så ligg det, sjølvsagt, forslag om betydelege bidrag til
Ukraina for 2022 og 2023. 4 mrd. kr går i inneverande år til humanitær
nødhjelp, driftsstøtte til den ukrainske staten samt innkjøp av
gass gjennom Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling,
EBRD, som er nemnd. Dette trengst.
Gjennom ordninga
for sivil beredskap i EU er betydelege leveransar av legemidlar,
medisinsk materiell og også materiell til kraftforsyning og anna
utstyr sendt frå Noreg til Ukraina. Noreg har bidratt med transport
av fleire hundre ukrainske pasientar til ulike land i Europa og
har tatt imot 126 pasientar til behandling på norske sjukehus. Noreg
har med dette bidratt med nesten ein tredjedel av pasienttransportane
frå Ukraina gjennom ordninga for sivil beredskap, ikkje minst med
stor innsats frå både helsetenesta og Forsvaret.
13,5 millionar
ukrainarar har flykta frå heimlandet eller er internt fordrivne.
Belastinga for nabolanda er spesielt stor. Hittil har Noreg tatt
imot 32 000 flyktningar, og over heile landet gjer lokalsamfunn,
skular og helsetenesta ein stor innsats for å ta imot alle desse menneska
som er tvinga på flukt.
Både sentralt
og lokalt i Noreg arbeider ein med ulike former for støtte til Ukraina.
Det er sendt utstyr til reparasjonar innanfor kraftsektoren, det
blir hjelpt til med annan infrastruktur, som f.eks. bruer, kommunar og
mottaksapparat tek imot flyktningar, og det blir utbetalt lønningar
til lærarar, sjukepleiarar og legar med hjelp frå Noreg. Ikkje minst
er det – i tillegg til det som blir gjort frå det offentlege – eit
stort engasjement og innsats i frivillige organisasjonar og lag
over hele landet. Det vil også fortsetje, og det trengst for eit
land under angrep, for eit folk som går ein knallhard vinter i møte,
der svært mange er utan strøm og andre nødvendige forsyningar.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:24:59 ]: Først vil jeg benytte
anledningen til å gratulere representanten Foshaug med dagen – som
seg hør og bør.
Så skal jeg gå
over til å dekke noen temaer som for så vidt også har vært oppe
i debatten.
Jeg er litt overrasket
over at utenriksministeren heller ikke i innlegget sitt – hun hadde
ett minutts taletid igjen, så det hadde vært mulig – adresserte
noe av den tematikken som flere her har vært inne på, nemlig hvordan
endringene som skjer i EU, nå påvirker Norge og vår evne til å ivareta
norske interesser, og hvordan vi best kan posisjonere oss for et
godt samarbeid med EU. Det er ikke fordi noen forventer at utenriksministeren
i dag skal kunne presentere alle svarene på hvordan dette vil se
ut i framtida, men det handler om å begynne diskusjonen og erkjenne
at det er noen utfordringer. Det er helt åpenbart, som flere har
vært inne på, at NATO er vår sikkerhetspolitiske tilknytning. Det
er like åpenbart at ingen har interesse av å duplisere NATO og EU,
men det er altså ting som skjer som får betydning for oss. Det diskuteres
saker som berører vår utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk,
på arenaer der vi ikke er. Et viktig eksempel på det er da EU diskuterte
sin nye Arktis-strategi. Det var en diskusjon vi ikke var med på,
men vi måtte bruke masse tid på å diskutere med våre gode venner
og partnere i Norden, sånn at denne strategien ikke fikk en utforming
som ikke ivaretok norske interesser på en fornuftig måte. Spørsmålet
er bare hvordan vi forholder oss til endringene.
Så vil jeg på
vegne av Høyre si at vi kommer til å støtte med alt vi har, den
jobben regjeringa skal gjøre når det gjelder kondisjonalitet, rettsstatsprinsipper
og demokrati når det gjelder EØS-midlene. Samtidig er det også der
en utfordring, som jeg var inne på i min replikk, nemlig at en person
som Tysklands forbundskansler, Scholz, hadde som en av sine programerklæringer
at dette var noe han skulle jobbe med i EU, og det har nå, av for
så vidt naturlige årsaker, blitt skjøvet litt til side. Spørsmålet
er mer hvilket driv som nå er i EU, og om vi kan regne med den samme
støtten fra EU når vi nå jobber med EØS-midlene.
Helt avslutningsvis:
Representanten Guri Melby spurte om utenriksministeren mener at
EU- og EØS-spørsmål er noe som kan utnyttes av fremmede makter til
polarisering, for f.eks. å påvirke valg og ordskifte i Norge. Utenriksministeren
ga et godt svar, men svarte ikke på selve spørsmålet, nemlig om
dette er et tema som kan utnyttes. Jeg vil også her understreke
at dette ikke handler om ja eller nei til EU eller EØS. Mitt klare
ja-standpunkt til EU kan like godt utnyttes som et klart nei-standpunkt
til EØS. Poenget er at legitime politiske standpunkter, som å være
mot EØS-avtalen, kan utnyttes av aktører som har illegitime hensikter.
Jeg tror vi må være klar over at EU-/EØS-saken i Norge er en sånn
sak som fort kan ta fyr, for å bruke et sånt begrep, og nettopp derfor
må vi også være på vakt mot aktører som ønsker å utnytte det.
Bengt Fasteraune (Sp) [11:28:16 ]: Utenriksministeren har
gitt sin redegjørelse i en tid da det er krig i Europa, med et svært
aggressivt Russland, og med en katastrofe for ukrainerne som ingen
kunne sett for seg. Det er en tid med energikrise i Europa, som
heller ingen kunne sett for seg. Det er til dels store økonomiske
utfordringer og til dels forskjellige utfordringer. Det er en pandemi
som noen sier er avsluttet, men som i enkelte deler av Europa blomstrer
som aldri før. Det er et Europa med store utfordringer – og det
er det som har vært utgangspunktet for utenriksministerens redegjørelse.
Vi ser tydelig
at vi kan samarbeide om mye, men både Norge og andre land er avhengig
av en nasjonal kontroll over den økonomiske situasjonen, energisituasjonen,
matsikkerhet og ikke minst tilgang til infrastruktur i bred forstand.
Vi ser den samme diskusjonen som vi ser i Norge, i andre europeiske
land, og det er helt naturlig når det er en krise, men det er likevel
svært viktig at vi bidrar der det er naturlig. Det gjør Norge i
stor grad, med felles sanksjoner, felles våpenhjelp, humanitær bistand
og levering av energi, spesielt gass, for å få på plass en sikkerhet
– og det er det vi snakker om akkurat nå – for vinteren som kommer,
og kanskje også en sikkerhet for neste års vinter, som kan bli kritisk
i Europa.
Vi har som en
selvstendig nasjon utenfor EU gjennom den siste tiden sett viktigheten
av å kunne velge løsninger som er av nasjonal betydning, f.eks.
vår politikk knyttet til havner og havneforbud, som i ytterste grad
betyr noe for forvaltning av torskebestanden, forvaltning av fiskebestanden
generelt i Barentshavet. Dette gjør at vi selvstendig kan ha en
beredskap og beredskapsheving. Vår rolle har ført til den direkte
dialogen vi nå har med Finland og Sverige, som er på trappene for
å bli medlemmer i NATO, og ikke minst er det svært viktig for vår
sikkerhet her og nå.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Sverre Myrli (A) [11:31:27 ]: I går var flere av oss fra Stortinget
til stede på den årlige sesjonen i NATOs parlamentarikerforsamling
i Madrid. Der talte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og Ukrainas
president Volodymyr Zelenskyj. Det var svært tankevekkende innlegg
i en veldig spesiell og veldig alvorlig situasjon for Europa, som
har utviklet seg bare til det verre og mer tragisk etter Russlands
invasjon av Krym i 2014.
Møtet i NATOs
parlamentarikerforsamling var selvsagt sterkt preget av situasjonen
i Ukraina og alt det medfører for vårt kjære Europa, og av Finlands
og Sveriges kommende NATO-medlemskap. Til representanten Tybring-Gjedde:
Det er ikke sånn at Tyrkia har stoppet eller blokkert – jeg er litt
usikker på hva slags begrep som ble brukt – Sveriges og Finlands
medlemskap i NATO, snarere tvert imot. Dette er det gode prosesser
på. Jeg minner om at under NATO-toppmøtet i sommer – for øvrig også
holdt i Madrid – ble det inngått en trilateral avtale mellom nettopp
de tre landene: Tyrkia, Sverige og Finland. Jeg er ganske sikker
på at det blir løsninger her. 28 av de 30 medlemslandene i NATO
har så langt ratifisert Sverige og Finlands inntreden. Nå gjenstår
Tyrkia og Ungarn, men som sagt er jeg ganske sikker på at det finnes
gode løsninger.
Jeg har forundret
meg litt over Høyres framtreden og holdninger i denne debatten.
Det virker nesten som Høyre er ute etter å overdrive meningsforskjellene
overfor EU, og det virker nesten som Høyre nå legger opp til at
EU skal overta ansvar fra NATO innen forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Det er absolutt ingenting som tyder på det. Jeg vil nesten si snarere
tvert imot. EU er absolutt viktig, men ikke som et alternativ til
NATO. Det er jo NATO som i sterkere grad kommer til å ta seg av
forsvars- og sikkerhetspolitikken. Bare for å ha sagt det: Det er ikke
sånn at det enten er Europa eller NATO. NATO er Europa, og det bor
faktisk flere europeere i land som er medlem av NATO, enn i land
som er medlem i EU.
Som sagt: Jeg
snakker absolutt ikke ned EU, men Høyre må ikke framstille det som
at det nå er snakk om enten EU eller NATO. NATO er viktigere enn
noensinne, og med Sverige og Finland som medlemmer får vi et enda
bedre og sterkere NATO.
Marit Arnstad (Sp) [11:34:51 ]: En rekke av Høyres representanter
i debatten har etterlyst en debatt om hvordan vi forholder oss til
EU – altså at vi på bakgrunn av de endringene som nå skjer i Europa,
og på grunn av krigen burde hatt en debatt om hvordan vi forholder oss
til EU. Da må jeg stille spørsmålet: Hvilken debatt er det de da
vil ha? Vi har jo en debatt. Vi har en debatt om de enkelte sidene
av den krigssituasjonen vi ser i Europa. Vi har en debatt om sanksjonspolitikk
og hvordan Norge skal forholde seg til det samarbeidet vi har med de
ulike landene i Europa på det området. Vi har en debatt om de humanitære
forholdene. Vi har en debatt om flyktningstrømmen som er i Europa
akkurat nå. Vi har også en debatt om vårt eget samarbeid med EU
på f.eks. forsvarssida og om forholdet mellom NATO og EU. Det vi
kanskje underspiller litt, er hvilket forhold vi har til et viktig
land i Europa som ikke er medlem av EU, nemlig Storbritannia, som
når det gjelder forsvarssamarbeid, bokser langt over sin liga med
tanke på å være ett enkelt land. Det har mye større betydning i den
sammenhengen enn veldig mange andre land i Europa.
Jeg blir litt
overrasket over Høyres innfallsvinkel i debatten. Jeg lurer på om
vi skal tolke Høyres innlegg slik at de nå fyrer i gang en ny debatt
om norsk medlemskap i EU. Da er jo spørsmålet: Hvor raskt mener
de vi skal komme i gang? Hvor raskt skal vi søke? Skal vi starte allerede
nå? Skal vi legge til rette for en folkeavstemning og en søknad
om medlemskap allerede nå?
Vi er uenige om
medlemskap i EU. Senterpartiet mener at et medlemskap i EU kommer
til å svekke folkestyret og nærheten til beslutningene i folkestyret.
Vi mener at det vil føre til mindre kontroll over naturressursene
våre – olje, gass, fisk og andre naturressurser. Det er en fair
uenighet. De ulike meningene vi har om det, ligger til grunn i enhver
debatt vi har om en EØS-redegjørelse i Stortinget. Vi har respekt
for de ulike meningene vi har om medlemskap. Egentlig mener jeg
at denne salen har vist seg godt i stand til å håndtere problemstillinger knyttet
til krigen og det som skjer i Europa, uavhengig av hva en mener
om norsk EU-medlemskap, men tonen i debatten i dag er fra Høyres
side nesten slik at en skulle tro at vi som ikke ønsker å søke om
medlemskap i EU, ikke forholder oss til krigen og det som skjer
i Europa, på en realistisk måte. Det ville være en veldig uheldig
tolkning hvis det var tilfelle. Jeg skal prøve ikke å tolke Høyre i
den retning, men jeg er litt forundret over styrken i en del av
innleggene. Jeg lurer litt på hva dette betyr for Høyres del – om
de nå mener vi aktivt skal søke medlemskap ganske raskt, og om vi
kan forvente oss at de vil ta initiativ til en folkeavstemning og
en søknad etter hvert.
Mani Hussaini (A) [11:38:02 ]: Jeg vil også takke utenriksministeren
for en god og grundig redegjørelse. Redegjørelsen forteller om en
urolig tid, en tid hvor det pågår krig på vårt kontinent, men redegjørelsen
forteller også om en tid hvor samhold og samarbeid har kommet til
overflaten. I debatten i dag har det kommet fram to totalt ulike
virkeligheter i synet på samarbeid. På den ene siden mener noen
at Norge styres av EU, og på den andre siden mener noen at vi er
totalt maktesløse utenfor EU. Begge beskrivelsene må kunne tas med en
klype salt. Sannheten er at vi har gjensidig interessefellesskap
med Europa, men vi har ved to anledninger valgt å si nei til norsk
medlemskap. Vi har funnet vår egen samarbeidsform gjennom EØS, og
det er en samarbeidsform vi støtter. Nettopp derfor må vi med jevne mellomrom
evaluere, for å forsterke samarbeidet og sørge for at både Norge
og EU kommer godt ut av det samarbeidet. Jeg forstår derfor ikke
iveren fra enkelte etter å melde seg inn i EU så fort som mulig.
Jeg forstår heller ikke motstanden fra de samme om å være imot evaluering
av EØS-avtalen. Hva er det man frykter fra en slik evaluering –
at EØS-avtalen i det store og hele tjener Norge godt?
La meg minne om
at Norge har vært en helt avgjørende aktør for Europas energisikkerhet
den siste tiden, særlig etter at Russland ulovlig valgte å invadere
Ukraina. Norge er en stormakt i energipolitikken. EU og Europa lytter
til Norge, og vi har felles interesse av framtidig industri. Derfor
er jeg glad for at regjeringen ser på mulighetene for økt partnerskap
og norsk verdiskaping knyttet til CO2 -håndtering,
hydrogen, havvind, råvarer, batterier og grønn skipsfart.
I vårt samarbeid
med EU gjennom EØSavtalen kan dette bidra til grønn industriutvikling,
til økte eksportmuligheter, til flere arbeidsplasser og ikke minst
til en felles innsats for klima.
Vi må rett og
slett slutte å undervurdere Norges posisjon i Europa fra denne talerstolen.
Presidenten
[11:40:49 ]: Representanten Ine Eriksen Søreide har hatt ordet
to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa
til 1 minutt.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:41:07 ]: Her var det ganske mange
villede misforståelser. Representanten Marit Arnstad vet selvfølgelig
veldig godt at dette ikke dreier seg om ja eller nei til norsk EU-medlemskap,
og representanten Sverre Myrli vet veldig godt at dette ikke dreier
seg om at EU skal være et alternativ til NATO. Når 23 av 27 EU-medlemmer
er NATO-medlemmer når Sverige og Finland kommer med, og når EU tar
en større utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle samtidig som det
snakkes om at EU nå blir sterkere i NATO, er vi nødt å forholde
oss til den utviklingen, og spørsmålet er hvordan. Det betyr at
når vi diskuterer disse tingene, handler det om å peke framover
på hva vi kan forvente, hvordan vi skal ivareta norske interesser,
hvordan vi best skal samarbeide med EU. Det mener jeg er helt naturlig
at vi diskuterer. Det handler ikke om medlemskap i morgen, det handler
om å prøve å ivareta norske interesser – og det handler dypest sett
om å forholde seg til verden som den er.
Hårek Elvenes (H) [11:42:26 ]: Representanten Arnstad forsøkte
å reise en debatt om debatten. Høyres forventninger til en EU-debatt
er knyttet til det den utredningen som er bebudet, egentlig burde
inneholde. Det kunne blitt en god debatt hvis den utredningen kunne ta
opp i seg den utvikling EU har vært gjennom siden folkeavstemningen
i 1994, og de konsekvensene den utviklingen har for Norge som et
ikke-medlemsland. Det er et faktum at Europas utenriks- og sikkerhetspolitikk
i langt sterkere grad enn tidligere nå samordnes gjennom EU. Det
har betydning for Norge, et lite land i Europas utkant som er avhengig
av en felles utenriks- og forsvarspolitikk.
Så må jeg må si
til representanten Mani Hussaini at Norge ikke undervurderer og
underspiller sin egen rolle i Europa, men vi skal heller ikke overspille
den. Utenrikskomiteen var nylig på besøk i London, Paris og Berlin,
og da ble det uttrykt stor takknemlighet for den rollen Norge inntar
i Europa med å være en langsiktig og forutsigbar leverandør av gass
i en krisetid for Europa.
Vi må huske på
at denne EØS-avtalen innebærer så mye, mye mer enn bare det å ha
tilgang til et marked som er ca. 80 ganger større enn vårt eget
hjemmemarked. Vi kan reise fritt, vi kan delta i de europeiske forskningsprogrammene,
og vi vet jo at EU er en pådriver innenfor utviklingen av en dynamisk
miljøpolitikk. Alt dette kommer Norge til gode, og alt dette har
skjedd etter 1994. Derfor er det å beklage at den utredningen som
nå kommer, kun forholder seg til enkeltelementer av den utviklingen
vi har sett, og ikke tar opp i seg det store spørsmålet: Hva er
Norges kostnad og konsekvenser ved å stå utenfor det EU vi i dag
har, ikke det EU som var i 1994?
Presidenten
[11:44:55 ]: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel