Nils-Ole Foshaug (A) [11:03:49] (ordfører for saken): Først vil jeg takke for arbeidet i komiteen med dette forslaget.

Venstre har foreslått at Stortinget skal be regjeringen fjerne det generelle særunntaket for russiske fiskefartøy fra det norske havneforbudet, slik at det også inkluderer russiske fiskefartøy som er omfattet av SOLAS, MARPOL eller Load Lines Convention.

I det store bildet er komiteen enige om at Norge skal tilslutte seg EUs sanksjoner. Uenigheten omhandler de enkelte nasjonale tilpasningene og i denne sammenhengen russiske fiskefartøys tilgang til norske havner.

Komiteen er samstemt om at det er svært viktig at Norge ikke blir en frihavn for russiske fartøy som ikke kan anløpe annen europeisk havn. Regjeringens beslutning av 6. oktober 2022 om at russiske fiskefartøy som er unntatt fra havneforbudet, skal kunne komme til havn i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord – og at alle de russiske fartøyene som kommer til disse havnene, skal kontrolleres – støttes fra komiteens side.

Flertallet i komiteen vil også trekke fram at representantforslaget reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitikken. Etter Grunnloven § 26 skiller ansvarsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitikk seg fra andre politikkfelt.

I tillegg viser flertallet til at Stortinget har mottatt informasjon i tråd med Stortingets forretningsorden og etablerte praksis.

Disse momentene, sammen med at flertallet i komiteen har registrert at regjeringen har vært tydelig på at den løpende vurderer havneforbudets innretning, gjør at komiteens tilråding denne gangen – som fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti – er at representantforslaget vedlegges protokollen.

Som kyststat er Norge og Russland etter havrettskonvensjonen pålagt å samarbeide om forvaltningen av bestandene som vandrer mellom de økonomiske sonene. Verdens største torskebestand lever i Barentshavet – en torskebestand som er forvaltet på en særdeles god og bærekraftig måte. Denne vellykkede forvaltningen er et resultat av norsk-russisk fiskerisamarbeid, og den forvaltningen må vi hegne om.

Kan havneanløpene misbrukes? Ja, selvfølgelig kan de det. Det er derfor gjort en tilpasning fra regjeringens side med Kirkenes, Tromsø og Båtsfjord som de eneste havnene de russiske fartøyene kan anløpe. Med de tre havnene gir det de beste forutsetninger for å kontrollere fiskebåtene, og sikkerhetstjenesten følger løpende med på aktiviteten til russiske fiskefartøy.

Til slutt vil jeg poengtere at unntaket for russiske fiskefartøy fra havneforbudet ikke innebærer et unntak fra øvrige deler av sanksjonsregelverket, herunder forbudet mot å stille penger og formuesgoder til rådighet for listeførte personer og enheter. Sanksjoner er vårt viktigste pressmiddel mot det russiske regimet og for å svekke Putins evne til å finansiere den grusomme krigen i Ukraina. Og Norge står i lag med EU og andre land for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:07:56] (komiteens leder): Det er såpass kjølig i salen, president, at det tar litt tid å komme ut av pleddene man har på seg når man skal på talerstolen.

Denne saken krever for så vidt ikke så mange kommentarer, og vi har merknader i innstillinga. Jeg vil bare understreke viktigheten av noe Høyre har påpekt hele veien, nemlig at det må gjøres løpende vurderinger av både om de resterende unntakene fortsatt har en begrunnelse, og om de er riktige å ha. Én ting er, som vi beskriver i merknadene, at det finnes argumenter for å ha enkelte unntak fra havneforbudet. I Norge er disse begrunnet i fiskerisamarbeidet. Samtidig er det en økende uro for at havneforbudet kan føre til både omgåelse av sanksjons- og eksportkontrollregelverk, og at sivile fiskefartøy, som etter den nye russiske militære doktrinen også er en del av den militære fartøystrukturen, selvfølgelig også kan bære militære kapasiteter, som spionasjeutstyr, sabotasjeutstyr osv. Dette er en bekymring regjeringa selv har pekt på i forbindelse med innstrammingen av unntakene, da det ble gjort 6. oktober, og det var nettopp derfor det var så avgjørende å få gjort denne innstrammingen, som gjør at havneanløp nå bare kan gjøres i tre havner.

Dette er altså en sak der det hele veien må gjøres nye vurderinger etter hvert som situasjonen utvikler seg. Det handler om situasjonen og trusselbildet fra Russland mot både Norge og andre land slik situasjonen er nå. Det handler selvfølgelig også om at situasjonen i Ukraina stadig forverres. Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse, forbereder Russland seg ikke bare på en langvarig konflikt, de forbereder seg også på å bruke alle virkemidler de har til rådighet, som Etterretningstjenesten også påpeker i sin Fokus-rapport for 2022.

Jeg mener det er avgjørende viktig at vi ikke havner i en situasjon der de to særnorske unntakene vi har fra sanksjonsregelverket, dvs. unntaket fra havneforbudet og unntaket som omhandler Russia Today og Sputnik, blir brukt av russiske aktører enten til å omgå vårt regelverk eller til å kunne utnytte norske havner på en måte som ikke er i tråd med verken sanksjonsregelverket eller regelverket for øvrig. Dette er en veldig alvorlig situasjon, og vi må ikke være naive med tanke på hvordan dette utspiller seg.

Selv om ikke det er en del av denne saken, vil jeg på det sterkeste igjen oppfordre regjeringa til å avslå søknadene fra russiske forskningsfartøy om å drive forskningsaktivitet bl.a. rundt Svalbard. Denne sikkerhetspolitiske situasjonen krever at vi er årvåkne og ikke naive, og jeg har så langt ikke hørt at regjeringa har sagt at de ønsker å avslå disse søknadene. Det gjelder både en søknad som var aktiv i oktober, og en omsøkt forskningstillatelse med et fartøy rundt Svalbard fra midten av desember. Igjen vil jeg bare peke på den nye russiske militærdoktrinen, som veldig tydelig sier at også sivile fartøy skal kunne brukes til militære formål. Det er i alle fall sterk grunn til å mistenke at flere av disse fartøyene, enten det er fiskefartøy eller det er forskningsfartøy, er utstyrt med militære kapasiteter som har helt andre formål enn å drive forskning eller fangst.

La meg avslutningsvis peke på et annet vesentlig poeng for Høyres del, og det er at vi legger til grunn og forventer at regjeringa sørger for at det gjennomføres reell kontroll av fartøyene. Når jeg sier det såpass tydelig, er det fordi det selvfølgelig er enklere å gjøre det nå, når det er snakk om tre mulige havner for anløp, men det er også en klar forventning om at det ligger til grunn for unntaket. Dersom det ikke er mulig å føre den reelle kontrollen, mener jeg også at det ikke er grunnlag for å ha det unntaket som nå er der.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:12:54]: Jeg vil innledningsvis presisere at det er svært viktig at Norge ikke blir en frihavn for russiske fartøy som ikke kan anløpe andre europeiske havner.

Regjeringens beslutning og innstramming av forbudet 6. oktober 2022 er tydelig på at russiske fiskefartøy som er unntatt fra havneforbudet, skal kunne komme til havn i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord, og at alle de russiske fartøyene som kommer til disse havnene, skal kontrolleres.

Som en reaksjon på Russlands brutale angrepskrig har det vært viktig at vi, sammen med våre allierte, støtter Ukraina og reagerer kraftig mot Russland. Vi har støttet Ukraina med militært materiell for å hjelpe ukrainernes kamp på bakken og bistått med materiell og medisinsk bistand i en krevende humanitær situasjon. Det har vært viktig å redusere Russlands evne til å finansiere den folkerettsstridige krigen i Ukraina, og vi har altså sluttet opp om EUs sanksjoner mot det russiske regimet, med enkelte nasjonale tilpasninger, slik som her.

Den alvorlige utviklingen den siste tiden, med Russlands uakseptable annektering i Ukraina, anslagene mot gassrørledningen i Østersjøen og økt droneaktivitet, har gjort at regjeringen har skjerpet beredskapen ytterligere. Det er viktig å unngå at Norge blir et transittland for å frakte varer ulovlig til Russland. Derfor har regjeringen strammet inn regelverket, som jeg presiserte i stad, slik at russiske skip kun kan anløpe havnene i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord. Samtidig er tolletaten bedt om å intensivere kontrollen av russiske fiskefartøy slik at alle russiske fiskefartøy omfattet av unntaket som anløper de tre aktuelle havnene, blir fysisk kontrollert. Det er en svært viktig forutsetning når denne beslutningen har blitt tatt.

Færøyene har også innført et havneforbud mot russiske skip med unntak for russiske fiskefartøy. Dette er for å bevare det bilaterale fiskerisamarbeidet med Russland og forvaltningen av fiskebestandene mellom de to landene. I likhet med Norge gjør Færøyene løpende vurderinger av situasjonen.

Norge har hatt et fiskerisamarbeid med Russland i nesten 50 år. Vi har et viktig ansvar for å sikre god og bærekraftig forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet, som vi deler med Russland. For å få dette til i praksis er vi avhengige av et fungerende fiskerisamarbeid med Russland. Norge forvalter flere fiskebestander sammen med Russland, og det er særlig viktig at verdens største torskebestand blir forvaltet på en bærekraftig måte. Det har derfor vært gjort unntak fra havneforbudet for russiske fiskefartøy. Unntaket for russiske fiskefartøy består derfor, men blir strammet inn, og det vurderes også fortløpende om det skal gjøres ytterligere innstramminger.

Til slutt vil jeg også trekke fram at dette representantforslaget reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitikken. Etter Grunnloven § 26 skiller ansvarsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitikken seg fra andre politikkfelt. Det er viktig å presisere at Stortinget har mottatt informasjon i tråd med Stortingets forretningsorden og etablert praksis, og jeg vil presisere at regjeringen gjør og har gjort løpende vurderinger av utviklingen for å gjennomføre sine beslutninger, noe Stortinget er gjort kjent med.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:17:33]: Aller først vil jeg si meg uenig med siste taler. Det er greit at det er noen områder der det er både pågående konflikter og annet Stortinget ikke nødvendigvis bør blande seg borti, rett og slett, men det finnes andre områder hvor det er helt naturlig at Stortinget har meninger. Selv om det ikke nødvendigvis er noe som er dagsaktuelt, må Stortinget få lov til å ha meninger om det, og det har Fremskrittspartiet stadig vekk.

Dette forslaget handler egentlig om at Venstre ikke ser skogen for bare trær. Dette er egenmarkering fra Venstre. Dette er ikke et forslag som Ukraina ville satt pris på.

Utenriksministeren sa vel i sin redegjørelse at vi er EUs største leverandør av sjømat – det var kanskje en litt dårlig formulering, for det var ikke det utenriksministeren egentlig mente å si, men man skjønner hva hun mente. 27 pst. av all importen kommer fra Norge. Hvis det blir slik forslagsstillerne ønsker, at vi skal få et forbud, setter man hele forvaltningen av torskebestanden i Barentshavet på spill. Det kan man velge å gjøre, men det er en egenmarkering. Og det er potensielt veldig farlig, for Russland kan velge å fiske opp fisken på sin side, hvor den er ganske liten, og hindre den i å svømme over slik at vi kan fiske torsk når den er ganske stor. Det høres ut som en banal problemstilling, men det er akkurat det som er problemstillingen. Vi kan risikere det. I tillegg kan vi risikere at andre konvensjoner også er utsatt.

Jeg må si at jeg er forundret over at Venstre er så høye og mørke i denne salen. De møtte ikke engang opp – det må jeg få si – på det siste møtet i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, hvor dette spørsmålet ble tatt opp. Da kan man selvfølgelig si hva man vil i denne salen. Man har ikke fått den informasjonen. Da har man heller ikke taushetsplikt, for man har ikke fått informasjonen. Derfor er man ute i mediene og mener det ene og det andre, og det synes jeg er helt meningsløst. Derfor vil jeg spørre Venstre-representantene om de er klar over hvordan forvaltningen foregår, og om de vet at torsken er mindre på den ene siden og større på den andre siden. Er Venstre-representantene klar over det? Eller er dette forslaget et slag i løse luften for å vise at Venstre er mest for boikott av Russland?

Det er faktisk andre spørsmål som er helt vesentlige, og akkurat forvaltning av torsk i Barentshavet er et viktig spørsmål både for Russland, for Norge, for Barentshavet, for fiskebestanden og for Ukraina. Det er ikke positivt for noen av disse partene dersom Venstres forslag blir vedtatt. Russland straffes ikke noe mer, men kan ta igjen med dobbelt mynt dersom de føler at de blir straffet.

Jeg er også enig med utenrikskomiteens leder i at søknader fra russiske forskningsfartøy bør avslås.

Geir Jørgensen (R) [11:20:40]: Jeg vil innledningsvis få lov til å gjøre noe jeg sjelden gjør – jeg vil berømme regjeringen for den klokskap de har vist i denne saken, og for at de har stått imot Venstres uutholdelige letthet på dette politikkområdet, som kanskje er blant de mest kompliserte vi har.

I 1975 åpnet vi en luke i et mørkt og tungt jernteppe, i den hensikt å gå sammen som havstat med Russland og forvalte det som i dag er den siste store torskebestanden vi har igjen i verden. Så kan man hevde at markedet og kjøp og salg og leveranser og den typen ting ikke er omfattet av de norsk-russiske fiskeriforhandlingene, men det hører sammen. Det er en del av det store bildet, og vi kan ikke tillate oss å spille russisk rulett med den ressursen som vi som bor i nord og langs kysten, skal leve av i generasjoner framover.

Hvordan var situasjonen før de russiske trålerne leverte i Norge? Jo, vi hadde omlasting til havs, et uregistrert uttak, svart omsetning og upålitelig fangststatistikk. Det var situasjonen, og det har tatt tiårs arbeid med diplomati, forhandlinger og tilrettelegging for at vi kunne få denne fisken levert over kai i Norge, sånn at vi har hatt den nødvendige ressurskontrollen. Jeg kan ikke forestille meg at Venstre vil tilbake til den situasjonen vi hadde før.

I de seks sanksjonspakkene som EU har innført, og som Norge i all hovedsak har sluttet seg til, er ikke handel med russisk fisk en del av sanksjonsgrunnlaget. Ei heller USA har innført sanksjoner på handel med russisk fisk.

Den innstrammingen som nylig kom, med leveranser kun i Tromsø, Kirkenes og Båtsfjord, stiller vi i Rødt oss bak. Vi må styrke kontrollen; vi må styrke tollvesenet og alle som har myndighet på dette området, for å sørge for at Norge ikke blir en snarvei inn for aktivitet som vi ikke ønsker. Vi ønsker også velkommen og ser gjerne målrettede sanksjoner mot dem som profitterer på dette, spesielt oligarken Vitalij Orlov, som er en Putin-venn, og som styrer mye av dette fisket i Barentshavet.

Gi oss målrettede sanksjoner som virker, så skal vi i Rødt være med og støtte det. Men det representantforslaget som er til behandling i dag, er en ganske unødvendig lettvinthet, og vi kan risikere at mange tiårs arbeid med å ta vare på de nordlige fiskebestandene faller sammen. Dit ønsker ikke vi i Rødt at vi skal komme.

Guri Melby (V) [11:24:38]: Venstre mener at russiske fiskefartøy ikke hører hjemme i norske havner så lenge landet er i krig med Ukraina. Vi mener at regjeringen bør avslutte det særnorske unntaket for russiske fiskefartøy i EUs sanksjoner mot Russland. Dette standpunktet er det to hovedårsaker til.

For det første bør Norge strekke seg så langt vi kan for å strupe finansieringen av Russlands krigføring i Ukraina. I 2021 var førstehåndsverdien til de russiske landingene i Norge 1,3 mrd. kr, ifølge Råfisklaget. I 2022 passerte verdien av de russiske fisketrålernes landinger i Norge, ifølge E24, én milliard allerede i juni. Disse pengene går inn i den russiske økonomien, og de bidrar til å holde Russlands angrepskrig i live. Sanksjoner gjør selvsagt vondt for vår egen økonomi, men hele poenget er jo at det skal gjøre vondt for den russiske økonomien. Derfor mener vi at vi bør fjerne dette unntaket.

For det andre bør Norge strekke seg så langt vi kan for å hindre de sikkerhetsproblemene som er knyttet til sivile russiske fartøy. Fiskeindustrien er viet stor plass i Russlands nye maritime doktrine, og det er nå godt belagt at Russland bruker sivile fartøy for militære formål eller etterretningsformål. Det betyr at fartøyene kan ha et sideoppdrag om å kartlegge norsk infrastruktur, norske havner og vår kyst. I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå befinner oss i, påligger det oss et ekstra stort ansvar for å forhindre etterretningsinnhenting mot Norge.

Parallelt med debatten om havneforbud foregår det debatter i mediene om å forhindre russiske forskningsfartøy fra å kartlegge havbunnen i norsk økonomisk sone. Vi erkjenner at det er komplisert å hindre denne aktiviteten, men i likhet med representanten Søreide mener jeg vi må se på hva som er mulig for å få til nettopp det. Men det å stenge russiske fiskefartøy ute fra norske havner er ikke komplisert. Det er et enkelt tiltak, og vi mener det bør gjennomføres nå, slik resten av EU og Storbritannia har gjort.

Regjeringen skal berømmes for å ha tatt grep for å hindre at norske havner brukes til sanksjonsomgåelse og ulovlig overføring av teknologi til Russland. Vi vil gjerne se like resolutte grep for å hindre resten av sikkerhetsproblemene knyttet til russiske fartøy i norske havner.

På generelt grunnlag mener jeg at gjensidighet er et godt prinsipp å styre etter når vi bestemmer oss for hvordan vi skal omgås våre naboland. Norge har siden 2014 vært utestengt fra russiske havner. Har vi da en forpliktelse til å holde norske havner åpne for russiske fiskefartøy? Jeg mener vi ikke har det. Stengte havner betyr ikke at russiske fartøy ikke kan fiske torsk i norsk sone. Om havnene stenges, nektes russerne verken adgang til norsk økonomisk sone eller til Svalbardsonen. Og dersom det er sånn at tilgang til havner er avgjørende for det norsk-russiske fiskerisamarbeidet, burde ikke Norge godta at vi er utestengt fra russiske havner.

Representanten Tybring-Gjedde mente at dette var et tiltak som ikke var ønsket av ukrainerne selv. Tvert imot: Ukraina har vært svært tydelig på at de ønsker et reelt havneforbud i Norge. President Zelenskyj uttalte det selv i den talen som ble sendt her i Stortinget.

Så må jeg også kommentere alle innleggene som handler om hvorvidt Stortinget har en mulighet til å fatte vedtak i en sak som dette. Da Stortinget behandlet Harberg-rapporten i 2022, slo alle partiene fast at Stortinget kan behandle saker som gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken av eget tiltak, at Grunnloven § 26 regulerer den formelle vedtaksmyndigheten og det påfølgende ansvaret, men at det utover dette prerogativet ikke er begrensninger på Stortingets involvering i og behandling av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Da presselosjen inviterte til diskusjon om dette temaet for to dager siden, og både utenriksministeren og representanter fra SV og Høyre deltok i panelet, opplevde i hvert fall denne representanten at det var bred enighet om at det både er akseptabelt og bra med debatt om utenrikspolitikk, og at partiene står fritt til både å komme med utspill og forslag.

Den merknaden som partiene har fremmet i denne saken om at dette utfordrer § 26 i Grunnloven, mener jeg ikke står i stil med den samme holdningen, og det synes jeg er skuffende. Vi står i en av de største krisene som mange av oss – håper jeg – kommer til å oppleve i den tiden da vi sitter på Stortinget. Det at Stortinget ikke skal ha meninger om den politikken Norge fører i den krisen, mener jeg legger en for sterk begrensning, og det er ikke heldig for Norges sikkerhet.

Med dette fremmer jeg Venstres forslag i saken.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:29:50]: Regjeringas uttalte linje siden Russlands invasjon av Ukraina har vært å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland. Men mat er ikke en del av sanksjonene, og det er veldig viktig å understreke hva disse sanksjonene handler om. Regjeringa har vært tydelig på at vi står sammen med våre allierte om å støtte Ukraina og reagere kraftig mot Russland, og Norge har derfor sluttet opp om EUs sanksjoner mot Russland, med enkelte nasjonale tilpasninger. Tiltakene er en nødvendig reaksjon på Russlands brutale og uprovoserte angrepskrig mot Ukraina.

Norges geografi forutsetter en felles forvaltning sammen med Russland av den viktige torskebestanden i Barentshavet. Barentshavet er et av verdens mest produktive havområder. Nordøstarktisk torsk regnes som verdens største torskebestand, og vi er helt avhengige av en havforvaltning i nordområdene som er langsiktig, og som også er bærekraftig. Det er en norsk kjerneinteresse at dette samarbeidet videreføres. Slik kan vi sørge for en bærekraftig forvaltning av felles bestander og dermed beskytte det økosystemet som disse er en del av.

Gjennom fiskerisamarbeidet har bestanden over lang tid blitt forvaltet bærekraftig og med veldig gode resultater. Vi er tilbakeholdne – og det er det som er poenget – med å treffe beslutninger som kan rokke ved den bærekraftige forvaltningen og stabiliteten i nord. Regjeringas syn er derfor å fortsette det generelle unntaket for fiskefartøy – at det bør videreføres. Unntaket for russiske fiskefartøy fra havneforbudet innebærer ikke unntak fra øvrige deler av sanksjonsregelverket, og forbudet mot å stille penger eller formuesgoder til rådighet for listeførte personer og enheter gjelder like fullt.

Jeg vil si at jeg er enig med komiteens leder, og vi er hele tida tydelige på at vi løpende vurderer havneforbudets innretning, herunder mulighetene for å gjøre det gjeldende for russiske fiskefartøy dersom situasjonen krever det. På bakgrunn av ny informasjon ble det i oktober gjort innstramminger i regelverket, og russiske fiskefartøy som har unntak fra havneforbudet, kan nå bare anløpe havner i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes.

Innføring av EUs og Norges sanksjoner har begrenset Russlands muligheter til å anskaffe produkter og teknologi. Det gjør at risikoen øker for at russiske fartøy misbruker adgangen til havneløp. Myndighetene følger derfor nøye med på russisk aktivitet i norske farvann og i norske havner. Slik vil vi unngå at Norge blir en frihavn, eller at mulighetene til å levere fisk misbrukes til en annen type aktivitet.

De russiske fiskefartøyene som anløper de tre aktuelle havnene, blir fysisk kontrollert av tolletaten. I tillegg har politiet innført økt synlighet og patruljering på aktuelle steder. Videre minner jeg om at vi allerede i vinter styrket politiets og PSTs arbeid i nord, bl.a. knyttet til sammensatte trusler, som er relevant i denne sammenheng.

Regjeringa vil fortsette å vurdere havneforbudets innretning løpende og vil også gjøre nødvendige tilpasninger på grunn av det til enhver tid gjeldende etterretningsgrunnlaget.

Så vil jeg bare legge til for egen regning at når det gjelder diskusjonen om utenrikspolitikk i denne salen, er jeg fullt og helt opptatt av at det skal vi ha. Men jeg synes det blir litt stort når Venstres leder sier at hun – «jeg» – har satt søkelyset, og at det har ført til at andre partier etter hvert har blitt enige med Venstre. Vi har hatt en bred diskusjon om ulike utenrikspolitiske saker i denne salen, men jeg tror verken representanter for Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Rødt eller SV kan si: Vi har snudd på grunn av Venstres Guri Melby. Det er viktig med et offentlig ordskifte, men alle partier har tatt historiske standpunkter på bakgrunn av demokratiske prosesser i egne partier, og det mener jeg har vært en veldig viktig del av de store og nye beslutningene vi på mange måter har tatt om Norges posisjoner etter at krigen i Ukraina brøt ut.

Runar Sjåstad (A) [11:33:58]: Den norsk-russiske grensen strekker seg nesten 198 km. Kirkenes i Sør-Varanger kommune er grensebyen mot Russland. Sør-Varanger har en rik historie som gruvesamfunn i perioden 1906–1997 og er i stor grad bygd opp rundt AS Sydvarangers drift på jernmalmforekomster. Innbyggertallet vokste i denne perioden fra noen hundre til i overkant av 10 000 innbyggere.

I 40 år under den kalde krigen var det lite kontakt over den norsk-russiske grense, men med Berlinmurens fall i 1989 økte trafikken over grensen samt det økonomiske og kulturelle samarbeidet. Hjørnesteinsbedriften AS Sydvaranger driftet med store underskudd på 1970- og 1980-tallet før den ble nedlagt ved styrt avvikling i 1997. Staten var storaksjonær, og Stortinget behandlet flere saker vedrørende avvikling av bedriften og omstilling av samfunnet i Sør-Varanger.

Nærheten til Russland og friere flyt av varer og tjenester på tvers av grensen ble trukket fram som klare fordeler, og strategiene ble lagt for å videreutvikle næringsaktivitet rettet mot kunder i det russiske markedet. Stortinget bevilget betydelige beløp til nyetableringer, bl.a. gjennom Innovasjon Norge og Siva. Kirkenes utvikling ble opprettet og tilført kapital, og det samme ble Sør-Varanger Invest.

Eksisterende næringsliv ble oppmuntret til å satse på Russland og russiske kunder. Hele det offentlige virkemiddelapparatet ble rigget for at eksisterende og ny næringsaktivitet skulle rette seg inn mot det russiske markedet. Dette var det bred politisk enighet om i Stortinget. Det var en villet politikk. Samarbeid på utdanning, kultur og idrett og folk-til-folk-samarbeid ble heiet fram. Kompetansemiljøer som f.eks. Barentssekretariatet ble bygd opp.

I 2014 okkuperte Russland Krim, og Norge støttet de vestlige reaksjonene på Russlands brudd på folkeretten. Sanksjoner rettet seg mot en rekke produkter, tjenester, personer, banker og finansinstitusjoner. Etter at Russland har gått til en full angrepskrig mot Ukraina, har EU innført sju nye, omfattende sanksjonspakker som Norge har sluttet opp om. Sanksjonene ble stadig strengere, og mulighetene for å drive handel med Russland er sterkt begrenset.

Russiske motsanksjoner og ettervirkningene av nedstengninger på grunn av koronapandemien er merkbare. Sanksjonene rammer hardt, også i Sør-Varanger, men det er sterk støtte i lokalsamfunnet for sanksjonene. Men det norsk-russiske fiskerisamarbeidet videreføres for å sikre en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskebestandene. Havnene i Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes er fortsatt åpne for russiske fiskefartøy som er underlagt streng kontroll, og kan stenges på kort varsel ved behov.

Norge skal ikke være en frihavn for uønsket aktivitet, så forslaget om å fjerne det generelle særunntaket fra det norske havneforbudet for russiske fiskefartøy – om det blir vedtatt – vil få katastrofale konsekvenser for flere hundre arbeidsplasser i Sør-Varanger, hvor nesten 700 av en arbeidsstokk på 5 000 er tilknyttet Russland.

Sofie Høgestøl (V) [11:37:27]: Jeg kunne ikke dy meg da jeg skjønte at det skulle være en litt livlig prinsipiell debatt om utenrikspolitikken, ikke minst om det prinsipielle skillet i forholdet mellom storting og regjering i utenrikssaker.

Jeg har bare noen få kommentarer utover det kloke innlegget min partileder hadde i sted. Den første bemerkningen min i dag knytter seg til selve Grunnloven § 26. Vi er alle enige om det prinsipielle utgangspunktet i Grunnloven § 26 første ledd, som gir regjeringen et betydelig ansvar for utenrikspolitikken – det vi gjerne kaller for utenriksstyret. Det er et klassisk skille mellom utøvende myndighet og lovgivende myndighet i de aller fleste land at det er utøvende myndighet som har denne utenrikspolitiske kompetansen.

Men det utgangspunktet avskjærer ikke Stortinget fra å mene noe om utenrikspolitiske saker. Man må jo bare se på Grunnloven § 26 annet ledd for å se at det er tilfellet, for i annet ledd er det Stortinget som får kompetansen til å samtykke til traktater som er særlig viktige. Så det er et samspill her, og det samspillet illustreres også i denne konkrete saken, for dersom regjeringen skulle gått med på et forslag av denne typen, ville et slikt forslag antakelig trenge en ny lovhjemmel, og en lovhjemmel må jo Stortinget gi. Så det er et samspill i utenrikspolitiske saker.

Den andre bemerkningen min knytter seg til hvordan Stortinget faktisk har praktisert dette på utenriksfeltet. Jeg er veldig usikker på om det finnes en entydig og klar praksis for at Stortinget ikke gjør vedtak eller anmodningsvedtak i konkrete utenrikspolitiske saker, hvis man ser tilbake på praksisen de siste årene.

I Dagbladet i dag påpeker den kloke jusprofessoren Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen at det finnes en rekke eksempler på anmodningsvedtak de siste årene hvor Stortinget har bedt regjeringen gjøre en rekke konkrete ting i utenrikspolitikken. Det eksemplet jeg tenker mest på, er de norske barna i Syria, hvor Stortinget fattet et vedtak i 2019. Det er bare naturlig at Stortinget har synspunkter på denne typen saker. Det er et skille her, men det avskjærer ikke Stortinget fra å ha meninger.

Så jeg avslutter også mitt innlegg, i likhet med det Guri Melby gjorde, med å sitere litt fra den fine Harberg-rapporten som kom i fjor, og som Stortinget selv refererer fra, at Grunnloven § 26

«regulerer den formelle vedtaksmyndigheten og det påfølgende ansvaret. Ut over dette legger prerogativet ikke begrensninger på Stortingets involvering i og behandling av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål».

Irene Ojala (PF) [11:40:23]: Det er vel få i Norge som blir påført så store konsekvenser av Putins krig som befolkningen i Finnmark, og særlig i Øst-Finnmark. Som finnmarking er jeg opptatt av fiskeriforvaltningen i nord. Regjeringen har innført begrenset havneadgang for russiske fiskefartøy i de tre havnene Båtsfjord, Kirkenes og Tromsø. Slik jeg forstår det, er det ingen formell kobling mellom det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet på den ene siden, og det at russerne får levere fisk i norske havner på den andre siden.

Norge har en geografi som forutsetter at Norge og Russland har en felles forvaltning av torsk og andre fiskebestander i Barentshavet, og det har gått bra og gikk bra selv under den kalde krigen. Utenriksministeren har rett i at vi i Norge må ivareta fiskerisamarbeidet med Russland og legge til rette for bærekraftig forvaltning av de viktige fiskebestandene som Norge og Russland deler, i et framtidsperspektiv.

Fisken i havet er ikke en evigvarende ressurs. Fisken er en betinget ressurs. Det betyr at det er vi mennesker som har et sørge-for-ansvar for å forvalte fisken i et økologisk framtidsrettet perspektiv – og til beste for kommende slekter. Det må vi klare selv om det er krig.

Regjeringen har iverksatt sterke begrensninger for russisk leveranse av fisk i Norge. Min bekymring er at hvis vi stenger samtlige havner for russiske fiskeleveranser, kan det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i Barentshavet bli svært problematisk. Noen mener vi lar Putin styre i denne saken. Det gjør vi ikke. Putin er Russlands krigerske leder, men hvis Russland ikke får levere fisk i de tre norske havnene, kan det være at russerne slutter å fiske stor torsk i Norge og konsentrerer sitt fiske i russisk sone, der småtorsken er. Da kan de fiske flere fiskeindivider i russisk sektor, altså øst i Barentshavet, for å ta kvoten sin i kvantum. Det vil ha negative konsekvenser for fiskeressursene i framtiden.

Helt enkelt forklart: Hvis den russiske torskekvoten er på 100 kg, kan russerne i dag fiske fem store torsk à 20 kg på norsk sokkel og levere fisken i norske havner. Hvis russerne ikke får levere fisk i Norge, kan de bestemme seg for å fiske 100 kg i egen sone. Da må russerne fiske 20 fisk à 5 kg for å få 100 kg, og da kan de levere fisken i Murmansk. Det er ikke økologisk bærekraftig.

Jeg har liten tillit til Putin, og scenarioet jeg legger fram, er at russerne faktisk kan fiske til den siste fisken i Barentshavet er tatt opp, uten at Norge kan gjøre noe med det. Vi har norske tollere som har startet kontroll av fiskebåtene i de tre norske fiskerihavnene. Det er kjempefint.

Vi i Pasientfokus støtter regjeringens generelle unntak for fiskefartøy i norske havner og mener at unntaket bør videreføres.

Sveinung Rotevatn (V) [11:43:28]: Representanten Christian Tybring-Gjedde utfordra representantane for Venstre og lurte på om vi i det heile var kjende med korleis situasjonen er for torskebestanden i Barentshavet. Då kan eg fortelje representanten Tybring-Gjedde at den gjeldande forvaltningsplanen for Barentshavet var det underteikna, som klima- og miljøminister, som førte i pennen, la fram og fekk vedteke i Stortinget. Så ja, vi er godt kjende med miljøsituasjonen i Barentshavet og ressursforvaltningsspørsmåla som er knytte til det.

Det vi derimot ikkje er med på, er at ein skal føresetje – som fleirtalet her gjer – at dersom Noreg sluttar seg til sanksjonslinja til EU, vil russarane aktivt begynne med miljøkriminalitet, bryte avtalar med Noreg og øydeleggje torskebestanden. Det er for det første ikkje gjeve at det kjem til å skje, og for det andre synest eg at vi skal føre ein uavhengig politikk, og at vi skal følgje linja til EU i dette spørsmålet.

Det er fleire her som påstår og antydar at Venstre berre fremjar desse forslaga for å markere seg, osv. Vel, viss ein har følgt utviklinga i denne saka, der regjeringa har gått frå først å meine at det ikkje er nokon forskjell på politikken til Noreg og politikken til EU, til å innrømme at det er det – vi har eit unntak – til deretter på hausten å seie at ein har stramma inn, trur eg det er bra at vi har hatt ein diskusjon om dette. Eg trur det har vore bra for norsk politikk. Utanriksministeren seier at det som Venstre måtte meine, har i det heile ikkje påverka kva ho føretek seg. Det må ho sjølvsagt få lov til å fortelje både seg sjølv og Stortinget, men eg trur det er bra at vi diskuterer desse spørsmåla.

Når det gjeld grunnlovsspørsmålet, er det mange her som set seg på sin høge konstitusjonelle hest og meiner at dette er eit område som Stortinget ikkje skal fatte vedtak i. Det er ikkje riktig at det er tydelege grenser her. Stortinget har sjølv tydeleg uttalt at Stortinget har ei rolle og kan fatte oppmodingsvedtak i utanrikspolitikken – og Stortinget har også gjort det. Eg trur alle av dei representantane i komiteen som står bak denne merknaden om § 26 i Grunnlova, sjølv har fremja og stemt for oppmodingsforslag i utanrikspolitikken i dei siste stortingsperiodane. Eg har funnet fleire berre frå førre stortingsperiode, og då er det jo tydeleg at kva prinsipp ein legg til grunn, avheng av kva ein sjølv meiner i den enkelte saka. Det er – om ikkje anna – ikkje spesielt prinsipielt.

Det er rett og slett ingen fast og tydeleg praksis på dette, men over dei siste 100 åra har Stortinget gjentekne gonger meint noko om utanrikspolitikk i vedtaksform, og regjeringa har lojalt følgt det opp. Så skjøner alle at utanrikspolitikken likevel skil seg frå andre område, for regjeringa har heilt andre prerogativ og fullmakter til å forhandle på vegner av Noreg og forplikte Noreg, men det avskjer ikkje Stortinget frå verken å meine noko eller fatte vedtak.

I dag har ein moglegheit til å gjere eit slikt vedtak. Det synest eg ein burde gjere. Eg respekterer dei som er ueinige i det, men då får ein diskutere det, og ikkje om Stortinget i det heile har ei rolle å spele her.

Åsmund Aukrust (A) [11:46:48]: Til Dagbladet i går kveld sa Guri Melby:

«– At det kan være irriterende å måtte svare på kritiske spørsmål forstår jeg, men vi har også satt søkelys på saker som har bidratt til at andre partier har snudd. Flere av partiene bak denne merknaden har jo etter hvert blitt enige med oss i Ukraina-spørsmål.»

Jeg tror verken utenriksministeren eller andre i regjeringen synes det er «irriterende» å få kritiske spørsmål. Det er jo tvert imot det en politiker liker. Det er ikke negativt med debatt. Jeg skulle ønske det hadde vært mer debatt om utenrikspolitiske spørsmål. Men jeg mener at Venstre må si på hvilke områder de mener de har gått foran, som har fått de andre partiene til å snu. Jeg mistenker at Guri Melby kanskje vil si våpen. Vel, i diskusjonen om våpen sto Guri Melby, sammen med utenriksministeren og Erna Solberg, i Debatten 24. februar og sa de var motstandere av å sende våpen til Ukraina. Regjeringen holdt pressekonferanse 27. februar og sa at nå må partiene vurdere dette. Det gjorde alle partiene. Den 28. februar fattet regjeringen vedtak. Det fikk støtte fra alle partier, bortsett fra SV og Rødt, og SV har senere også støttet regjeringens vedtak.

Når det gjelder omfanget av våpen, er alle partier veldig godt orientert og vet at det er noe som ikke diskuteres åpent før våpnene er på plass. Der har Guri Melby senere også innrømmet at hun har gått ut og etterlyst mer våpen, som hun allerede visste var på vei til Ukraina.

Så holdt Sveinung Rotevatn et innlegg hvor han snakket om at fiskefartøyene er et eksempel på at regjeringen kommer etter Venstre. For det første: Havnene er åpne for fiskefartøy i hele Europa. Forskjellen på Norge og resten av Europa er størrelsen på båtene, fordi båtene er større i Barentshavet enn de f.eks. er i Middelhavet. Men regjeringen har hele tiden sagt at de følger med på dette hver eneste dag, at dette er en vurdering som gjøres løpende. Det var derfor regjeringen fattet det vedtaket de gjorde om bare å holde tre havner åpne, men det har jo ingenting med Venstres forslag å gjøre.

Litt mer på generelt grunnlag: I sikkerhetspolitikken skal vi diskutere høyt, vi skal diskutere åpent, men det er ikke all informasjon som regjeringen og andre sitter på som kan sies høyt og åpent. Derfor har Stortinget egne møter hvor Stortinget holdes informert og orientert om dette, slik at vedtakene som fattes, fattes av regjeringen. Jeg tror det er en god måte gjøre det på. Hvis man mente det skulle gjøres på en annen måte, måtte eventuelt hele Stortinget i enhver sak holdes orientert. For på hvilket grunnlag mener Venstre at man ellers skulle fatte vedtak som går på sikkerhetspolitikken, dersom det ikke var sånn at hele Stortinget var informert?

Til slutt: Sofie Høgestøl holdt et innlegg hvor hun snakket om at dette er et samspill. Selvfølgelig er det et veldig sterkt samspill. Det er kanskje det området i politikken hvor det er størst samspill mellom storting og regjering, hvor regjeringen legger alle kort på bordet – jevnlig og ofte – overfor den utvidete utenrikskomiteen. Vi har Europarådet, og vi har traktater, som selvfølgelig vedtas i Stortinget, men dette er jo ikke spørsmål om en traktat; dette er en forskrift som vedtas i statsråd. Det er selvfølgelig ikke en motsetning til masse politisk debatt, og det har diskusjonen om Ukraina også vist. Vi har hatt mye i den politiske debatten om det.

Guri Melby (V) [11:50:13]: Det er et par temaer jeg har lyst til å ta opp på tampen av debatten, for det første påstanden fra Arbeiderpartiets Sjåstad om at dette er et forslag som vil få katastrofale følger for Sør-Varanger, bl.a. på grunn av nedleggelse av arbeidsplasser. Det er ingen tvil om at det å stoppe økonomisk aktivitet med Russland vil kunne ha konsekvenser, særlig for lokalsamfunn i Finnmark. Derfor har Venstre fremmet et eget forslag om en egen pakke for Øst-Finnmark, nettopp for å bedre denne regionens mulighet til å stå på egne ben. Jeg vil også si det sånn at hvis vi har lokalsamfunn i Norge som er så sterkt avhengig av økonomisk aktivitet med Russland, en aktivitet som russerne for så vidt kan velge å avslutte når som helst, mener jeg at vi har en sårbarhet som vi bør gjøre det vi kan for å utbedre, og den tror jeg er ganske uavhengig av om vi vedtar et fullt havneforbud eller ikke.

Så til påstandene som handler om konsekvensene for fiskebestanden i Barentshavet. Det har vært flere som har hevdet at dersom Norge stenger tilgangen til norske havner, vil fiskerisamarbeidet med Russland opphøre. For det første vil jeg gjenta poenget fra mitt første innlegg – poenget med gjensidighet. Russland har altså nektet norske skip tilgang til sine havner. Det har ikke ført til at fiskerisamarbeidet har blitt avsluttet. Bør det ikke være en form for gjensidighet i dette spørsmålet? Det er flere forskere som har uttalt at en stenging av havnene ikke ville ført til at fiskerisamarbeidet ville blitt avsluttet. Det sier også regjeringen selv i pressemeldingen knyttet til at det ble inngått en ny fiskeriavtale. Det kanskje fremste argumentet for at det ikke ville ført til at fiskerisamarbeidet hadde blitt avsluttet, er nettopp at begge parter har en sterk egeninteresse i at denne avtalen videreføres. Den er kanskje aller viktigst for Russland, for det er jo stort sett russiske fiskefartøy som fisker i norsk økonomisk sone, og ikke omvendt.

Jeg må også komme innom debatten både om hva vi kan diskutere i denne sal, hva slags forslag vi kan fremme, og hva slags rolle Venstre har i utenrikspolitikken. Vel, jeg har stor selvtillit på vegne av eget parti, men jeg er nok ganske trygg på at både regjeringen og andre partier har sine prosesser der man fatter sine vedtak, og der man tar inn mange argumenter når man har de diskusjonene. Men jeg må jo også si, på vegne av demokratiet og på vegne av håpet om at en politisk debatt kanskje bidrar til at man innimellom endrer noen meninger, at jeg håper at det at vi har en debatt om utenrikspolitikken, bidrar til at mange faktisk endrer sitt syn. Det har vært mange spørsmål vi har tatt opp der regjeringen i hvert fall har endret sin praksis. Et veldig klart eksempel er måten man har håndtert skadde ukrainske soldater på, der vi opplevde at regjeringen var veldig sen med å fatte beslutninger som gjorde at Norge kunne følge det de andre landene gjorde der.

Marit Arnstad (Sp) [11:53:35]: Jeg tror kanskje at det er akkurat noe av det siste som representanten Melby her sier, som også de andre partiene reagerer litt på, for alle parti har gitt råd til regjeringen. Alle parti har gitt konsultasjoner til regjeringen. Det er ikke sånn at det er Venstre alene som på en måte har gitt råd eller konsultasjoner i saker som angår disse spørsmålene. Alle parti har gjort det, men vi har altså gjort det gjennom de egnede fora som finnes for konsultasjon mellom regjering og storting på det utenrikspolitiske området.

Sjølsagt er ikke Grunnloven § 26 statisk. Den er sjølsagt et samspill mellom regjering og storting. Det har den bestandig vært. Rammene for den vil også utvikle og endre seg med tida. Det er ikke noe forbud etter § 26 om at Stortinget skal ha meninger eller kunne ha diskusjoner om utenrikspolitikk. Men jeg synes det er verdt å minne om, og det er jo det flertallet her gjør, at i utenrikspolitikken er det etter § 26 en annen ansvarsfordeling mellom regjering og storting enn det det er i innenrikspolitiske spørsmål. Det er det verdt å nevne. Av og til er det grunnlag for å kunne minne om denne konstitusjonelle ansvarsfordelingen og minne om at det finnes muligheter til å gi råd og konsultere i egnede fora, sjøl om det kanskje ikke like spenstig som et Dokument 8-forslag.

Da tror jeg vi er tilbake ved kjernen igjen. Vi kan ha ulike meninger om sakens innhold, men det er ikke sånn at det bare er Venstre som har vært opptatt av disse spørsmålene. Det er ikke bare Venstre som har gitt uttrykk for det. Andre partier har også gjort det, sjøl om vi da har brukt de fora som er vanlig å bruke i forholdet mellom regjering og storting i utenrikspolitikken.

Runar Sjåstad (A) [11.55.32]: Jeg reagerer når representanten Melby sier det er fælt at et samfunn er så avhengig av samhandling med Russland, et samarbeid som Russland til enhver tid kan avslutte. Da vil jeg bare minne representanten Melby om det jeg prøvde å få fram i mitt innlegg: Samhandlingen med Russland er ikke fordi vi er spesielt unorske eller spesielt russervennlige. Den handler faktisk om at vi er en del av Norge, og at vi er den delen av Norge som grenser mot Russland. Det er denne salen som har heiet fram, lagt til rette for og lagt føringer for at man skulle ha et utstrakt samarbeid på alle nivåer, og det har man fulgt opp lojalt også fra nord.

Det at man kan stå på denne talerstolen og si at man har foreslått en pakke så man kan stå på egne bein, mens det man egentlig har foreslått, er å spenne bein under et helt samfunn og overlate det mer eller mindre til å ta imot pakker fra Stortinget når man har bygd opp noe selv, synes jeg er en uverdig måte å argumentere for sitt forslag på.

Jeg er veldig glad for at Venstre ser ut til å stå alene om forslaget sitt i denne saken. Jeg mener man kanskje burde tatt en studietur til Øst-Finnmark, snakket med folk og møtt miljøene der oppe, som tross alt ikke har gjort noe annet enn å utnytte de fortrinnene man har, og lojalt fulgt opp de vedtakene som er gjort i denne salen over veldig mange år.

Guri Melby (V) [11.57.24]: Jeg vil bare svare kort på representanten Arnstads innlegg. For det første sa representanten flere ganger at det ikke er bare Venstre som har ment noe om disse sakene. Jeg kan ikke komme på at jeg en eneste gang har påstått at det er bare Venstre som har ment noe. Jeg synes det er positivt med alle som deltar i debatten, både om havneforbud og om andre spørsmål som er relevante i vår håndtering av krigen i Ukraina og generelt på det utenrikspolitiske området.

Selvsagt bruker også partiet Venstre de foraene som er satt av til å kunne diskutere disse spørsmålene. Der regner jeg med at representanten mener spesielt den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen, altså DUUFK. Jeg mener den komiteen er svært viktig for å kunne ha konsultasjoner uten at man nødvendigvis har verken tid til behandling i stortingssalen eller mulighet til å løfte spørsmålene her. Men jeg mener at det ikke skal avskjære muligheten for også å ha en offentlig debatt. Dersom det gjøres konsultasjoner hvor man ikke er enige om saker, mener jeg partiene har full mulighet til å fremme forslag som går i en annen retning enn regjeringen ønsker.

Irene Ojala (PF) [11:58:40]: Jeg vil bare helt kort si at uklok fiskeriforvaltning er irreversibel i et økologisk perspektiv. Det vi gjør i dag, får følger for framtidens fiskeriressurser i Finnmark og for bosetningen der. Ingen av oss i denne sal kan forutsette at Putin og Russland ikke bryter fiskerisamarbeidet. Jeg må bare si at det er svært overraskende hvis noen faktisk tror på det, for Putin er uforutsigbar og krigersk. Kan vi ha tillit til en mann som går til krig mot naboen Ukraina, og si at han plutselig er til å stole på når det gjelder fiskeriforvaltningen i Barentshavet? Det lurer jeg faktisk på.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:59:35]: Jeg vil bare komme med en opplysning på grunn av en påstand som ble fremmet av Venstres representant Guri Melby. Jeg vil bare si at Utenriksdepartementet ikke er kjent med at norske fartøy som har forsøkt å legge til havn i Russland, har blitt nektet adgang.

Så vil jeg bare si, rent generelt, at det vil nok være sånn at representanter fra alle partier her i salen kan komme med utspill før meg.

Det som har vært viktig for meg når det gjelder denne krigen, er at jeg vet at avisene og kanskje deler av opposisjonen tenker at det er viktig for meg å handle fortest mulig – og det er det jo. Men jeg tror ettertida vil dømme Norge og regjeringa på om vi tok informerte, opplyste valg. Når jeg har sittet i Stortinget, i denne salen, og behandlet f.eks. Libya-rapporten eller Afghanistan-rapporten og -evalueringen, er det nettopp det som har vært de kritiske spørsmålene. Det manglet ikke på utålmodige tilrop fra bl.a. partiet Venstre den gangen vi skulle ta stilling til operasjonen i Libya i 2011. Det har jeg hatt med meg i hele denne prosessen, at jeg må vite at de folkerettslige utredningene er foretatt, for jeg vet at et feil utspill kan være et feil utspill, det får ingen konsekvenser, men en feil beslutning av meg som utenriksminister kan ha uopprettelige konsekvenser.

Jeg kommer til å handle så raskt som mulig, men jeg vet at det er viktig for meg heller ikke å gjøre feil, og derfor kommer det av og til til å ta litt mer tid enn det tar for opposisjonen. Det betyr ikke at jeg har endret syn, det betyr bare at jeg må ta opplyste valg, i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig.