Stortinget - Møte tirsdag den 15. november 2022

Dato: 15.11.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Møte tirsdag den 15. november 2022

Formalia

President: Masud Gharahkhani

Presidenten []: Representantene Sverre Myrli, Lubna Boby Jaffery, Siv Mossleth, Aleksander Stokkebø, Åslaug Sem-Jacobsen, Bård Hoksrud, Erlend Larsen, Truls Vasvik og Grete Wold, som har vært permittert, har igjen tatt sete.

Følgende innkalte vararepresentanter tar nå sete:

  • For Akershus: Liv Gustavsen

  • For Rogaland: Irene Heng Lauvsnes og May Helen Hetland Ervik

  • For Sør-Trøndelag: Hilde Marie Gaebpie Danielsen

  • For Østfold: Lars Vegard Fosser

Det foreligger tre permisjonssøknader:

  • fra Senterpartiets stortingsgruppe om permisjon etter Stortingets forretningsorden § 5 annet punktum for representantene Anja Ninasdotter Abusland og Jenny Klinge – begge fra og med 15. november og inntil videre

  • fra Venstres stortingsgruppe om permisjon for representanten Ola Elvestuen i tiden fra og med 15. til og med 18. november for å delta i høynivådelen av den 27. partskonferansen under FNs rammekonvensjon om klimaendringer og partsmøter under Kyotoprotokollen og Parisavtalen (COP 27) i Sharm el-Sheikh, Egypt

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:

  1. Søknadene behandles straks og innvilges.

  2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden slik:

    • For Vest-Agder: Eivind Drivenes 15. nov.– inntil videre

    • For Møre og Romsdal: Per Ivar Lied 15. nov.– inntil videre

    • For Oslo: Sofie Høgestøl 15.–17. nov.

Presidenten []: Eivind Drivenes, Per Ivar Lied og Sofie Høgestøl er til stede og vil ta sete.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik overbrakte 4 kgl. proposisjoner (se under Referat).

Presidenten []: Representanten Olve Grotle vil framsette et representantforslag.

Olve Grotle (H) []: På vegner av stortingsrepresentantane Linda Hofstad Helleland, Erlend Svardal Bøe, Bård Ludvig Thorheim, Helge Orten, Ove Trellevik og meg sjølv vil eg overlevere eit representantforslag om å ikkje innføre normprissystem ved grunnrenteskatt på havbruk.

Presidenten []: Representanten Guri Melby vil framsette et representantforslag.

Guri Melby (V) []: På vegne av representantene Alfred Jens Bjørlo, Abid Q. Raja, Ingvild Wetrhus Thorsvik og meg selv har jeg æren av å legge fram et representantforslag om å opprettholde ABC-tilbudet i Oslo som et helårlig tilbud og om en plan for å løse den akutte mangelen på jordmødre.

Presidenten []: Forslagene vil bli behandlet på reglementsmessig måte.

Sak nr. 1 [10:04:13]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i plan- og bygningsloven (reglar om handtering av overvatn i byggjesaker mv.) (Innst. 35 L (2022–2023), jf. Prop. 125 L (2021–2022))

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Anne Kristine Linnestad (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken og for at det er en enstemmig komité som står bak tilrådingen.

Det er en høyaktuell proposisjon og innstilling som legges fram for Stortinget i dag. Det er ikke mer enn et par dager siden innbyggere på Vestlandet fikk kjenne på naturkreftene og var utsatt for kraftig nedbør som medførte oversvømmelser og store skader på hus og eiendommer. Regjeringen Solberg startet dette arbeidet gjennom en NOU i 2015–2016, og jeg er glad for at regjeringen Støre på denne måten følger opp dette arbeidet og bygger denne proposisjonen på et høringsnotat lagt ut i mars 2020.

Nedbør gir overvann, og overvannet er en del av vannets naturlige kretsløp. Det er likevel ingen tvil om at nedbørsmengdene øker, både i mengde og i intensitet. Det er særlig akutt styrtregn og brå snøsmelting i områder med tette flater, dvs. nedbygde arealer, som skaper store utfordringer. Vi hører og leser stadig om oversvømmelser, vannfylte kjellere, utglidninger av veier og jernbanestrekninger og ikke minst ras. Ifølge Kommunal- og distriktsdepartementet koster skader fra overvann samfunnet mellom 3,3 mrd. kr og 5,8 mrd. kr årlig.

De foreslåtte endringene vil kunne gi et godt grunnlag for å håndtere overvann og overvannsløsninger framover, både blågrønne og blågrå løsninger, og lovendringen vil kunne bidra til at store skader på infrastruktur og eiendommer forebygges. Komiteen påpeker at lovendringene vil gi kommunene større handlingsrom og flere virkemidler til å forebygge skader på infrastruktur og eiendommer, offentlige som private.

En samlet komité viser til høringsinnspill som påpeker at den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt større ansvar for overvann og overvannshåndtering på egen eiendom, og at dette kan få økonomiske konsekvenser for den enkelte grunneier. Gjennom lovendringen vil kommunene kunne kreve at grunneiere og festere gjør utbedringer på egen eiendom for å hindre vannskader. Gjennom denne lovendringen vil Stortinget flytte vedtakskompetansen i forbindelse med ekspropriasjonen fra statsforvalteren til det enkelte kommunestyre. Det vil si at et vedtak om ekspropriasjon blir flyttet nærmere innbyggeren og den som har gummistøvlene på.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Disse lovforslagene er lover for framtiden. De siste årene har vi fått en villere og våtere natur. God og helhetlig planlegging som tar hensyn til dagens og framtidens klimaendringer, står helt sentralt på veien mot et klimatilpasset samfunn. I dette arbeidet har kommunene et særlig stort ansvar for å fatte gode vedtak som gir innbyggerne trygghet og forutsigbarhet.

Med klimaendringene blir flomdemping og evnen til å ta unna overvann stadig viktigere. Dette gjelder spesielt for byer, hvor store deler av arealet gjerne er bebygd med bolig- og næringsbygg, veier, parkeringsplasser osv. Tette overflater som ikke lar vannet nå det underliggende jordsmonnet, men sender det videre langs overflaten, øker faren for flomdannelse.

Endringsforslagene i denne loven gir kommunene hjemler til å kunne kreve tiltak for håndtering av overvann, både ved nybygging og på eiendommer som er helt eller delvis utbygd. Målet med forslagene er å forebygge skader på byggverk og å utnytte overvann som ressurs. De foreslåtte endringene gir kommunene et større handlingsrom og flere virkemidler til å forebygge store skader på infrastruktur og eiendommer i forbindelse med større og mer intense nedbørsmengder.

Den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt et større ansvar for overvannshåndtering, og vi må være oppmerksomme på at dette kan få økonomiske konsekvenser det kan være utfordrende å se rekkevidden av. Det er derfor greit å vise til to poeng i det nye lovforslaget, i § 31-14:

«Pålegget skal kunne gjennomføres uten uforholdsmessig stor kostnad.

Eieren eller festeren skal varsles etter § 32-2 før det gis pålegg etter første ledd. Kommunen skal ved utferdigelse av pålegget fastsette en frist for oppfyllelse.»

Kari Mette Prestrud (Sp) []: Klimaendringene, med større og mer intense nedbørsmengder kombinert med fortetting og mye mer asfalt, gjør at overvann enkelte steder har blitt en utfordring. Utfordringen medfører store kostnader for samfunnet. Det er faktisk snakk om skader for flere milliarder kroner i året som følge av overvannsproblematikk. Jeg er derfor glad for at vi får denne proposisjonen til behandling. Lovforslaget gir kommunene hjemmel til å kunne kreve at tiltak mot overvann gjennomføres, både ved nybygg og på eiendommer som helt eller delvis er utbygd.

Forebygging er erfaringsmessig langt mindre kostbart enn å reparere skadene i ettertid. Derfor er det viktig med forebyggende arbeid, også mot skader på byggverk. Vi må om mulig få på plass ordninger som i stedet utnytter overvann som en ressurs. I stedet for rør kan det være en løsning med åpne bekker, dammer og grøntområder. Dette kan gi et område et godt estetisk løft.

Jeg er glad for at en samlet komité er enig om at de foreslåtte endringene i plan- og bygningsloven gir et godt grunnlag for å håndtere overvann i framtiden. Samtidig er det viktig å påpeke at den enkelte huseier og eiendomsbesitter blir pålagt et større ansvar for overvannshåndteringen. Dette kan få økonomiske konsekvenser.

For oss lovgivere kan det være utfordrende å se rekkevidden av de økonomiske konsekvensene dette kan få, særlig for eksisterende eiendommer. Det kan eksempelvis være fordi man ikke var klar over problematikken med overvann da man kjøpte eiendommen, eller fordi man i en krevende økonomisk situasjon framover ikke har muligheten til å øke huslånet for å finansiere en anbefalt overvannsløsning. Dette kan være grunn til bekymring, så vi vil følge nøye med på hvilke konsekvenser denne lovendringen vil få. Dette vil vi gjerne ha tilbakemelding på for eventuelt å vurdere behov for nødvendige justeringer.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Regjeringa tek klimautfordringane og konsekvensane av dei på alvor. Skadar på grunn av overvatn kostar samfunnet mellom 3 mrd. kr og 6 mrd. kr kvart år. Det gjer at vi må tenkje nytt og finne nye løysingar for å handtere overvatn.

Regjeringa ønskjer blågrøne løysingar i byar og tettstader. I staden for røyr, som ofte ikkje klarer å ta unna alt overvatn, er det betre med opne bekkar, dammar og grøntområde. Slike løysingar gjev eit område òg eit estetisk løft. Området kan t.d. nyttast til bading og rekreasjon. Førebygging er langt mindre kostbart enn å reparere skadane frå overvatn i ettertid. Regjeringa føreslår difor endringar i fleire føresegner i plan- og bygningslova som gjev kommunane betre verkemiddel for tiltak mot overvatn.

Eg er glad for at komiteen meiner at dei føreslegne endringane i plan- og bygningslova gjev eit godt grunnlag for å handtere overvatn i framtida. Forslaga gjev kommunane eit større handlingsrom og fleire verkemiddel til å førebyggje mot skadar på infrastruktur og eigedom. Kommunane får heimlar for å kunne krevje at private gjennomfører tiltak for å handtere overvatn både ved nybygging og på eigedomar som heilt eller delvis er utbygde. Målet med forslaga er betre førebygging mot skadar på byggverk, å sikre helse og miljø og å utnytte overvatn som ressurs.

For nye byggjetiltak føreslår regjeringa at kommunane kan krevje at dei som byggjer nytt, òg må byggje offentlege blågrøne overvassløysingar. I dag kan kommunane berre krevje at det skal leggjast overvassrøyr. Slike blågrøne overvassløysingar kan f.eks. vere opne bekkar, dammar og grøntområde. Andre blågrøne løysingar kan vere grøne tak, regnbed og parkeringsanlegg med permeable flater o.l.

Regjeringa føreslår òg ein heimel som gjer det mogleg for kommunane å krevje at det vert opparbeidd overvasstiltak i heilt eller delvis utbygde område. Pålegg kan gjevast for å avverje fare for skade eller vesentleg ulempe ved overvatn. Pålegget kan ikkje vere meir omfattande enn det som er naudsynt.

Kommunane skal ikkje føreslå konkrete overvasstiltak, men den enkelte grunneigar eller festar kan påleggjast å handtere overvatn med ein viss nedbørsintensitet. Eksempel på tiltak frå grunneigar eller festar kan vere å setje opp tønner for oppsamling av vatn frå tak. Overvasstiltaka skal berre handtere det auka overvatnet som følgjer av busetnaden på eigedomen, noko som for dei fleste privatpersonar inneber at overvasstiltaka vert relativt avgrensa i storleik. Samtidig vil dei grunneigarane som opplever eller risikerer å oppleve kostnader som følgje av at det renn overvatn frå andre sin eigedom, få reduserte kostnader.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel

Sak nr. 2 [10:15:32]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Charlotte Spurkeland, Ove Trellevik, Nikolai Astrup og Mudassar Kapur om å øke det lokale selvstyret når det gjelder kommunenes plikt til å følge opp ulovlige tiltak (Innst. 41 S (2022–2023), jf. Dokument 8:239 S (2021–2022))

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Helge André Njåstad (FrP) [] (ordførar for saka): Denne saka er fremja av Høgre og handlar om kommunane si plikt til å følgja opp ulovlegheiter etter plan- og bygningsloven. Eg reknar med at partia sjølve vil gjera greie for sine ulike syn, men kort oppsummert synest Høgre og Framstegspartiet at kommunane skulle hatt eit større handlingsrom, og at ein difor anten bør føreslå eller greia ut ein heimel som gjev større lokalt handlingsrom i slike saker. Raudt og SV vil gå i motsett retning, medan regjeringspartia ønskjer å slutta seg til skrivet frå statsråden og ikkje vedta noko i denne saka. Der står linene, så eg skal bruka dei to siste minutta på Framstegspartiets syn.

Me veit at dette er saker som er særs ubehagelege for dei det gjeld. Om ein har hengjande over seg ei sak knytt til ulovlegheiter, som kanskje har skjedd under tidlegare eigar eller i ein tidlegare generasjon, kan ein oppleva ein kommuneadministrasjon som lener seg på eit lovverk og er veldig streng. Har ein gjort noko, er det ofte i god tru.

Me veit at nivået på saksbehandlinga i tidlegare tider i kommunane var veldig mykje prega av munnleg dialog, av manglande skriftleg dokumentasjon og av at ein har gjort ting i god tru. Difor blir det feil, etter vårt syn, å seia at desse sakene handlar om frislepp i strandsona. Det handlar ikkje om det i det heile. Det handlar om å forstå at innbyggjarar som har gjort noko basert på råd dei har fått frå kommunen, ikkje skal straffeforfølgjast i fleire år etterpå.

Eg har sjølv vore ordførar og lokalpolitikar i ein kommune, og eg ser at i våre nabokommunar er dette ein stor kime til irritasjon og problem. Nabokommunen sør for oss, Fitjar, har kjørt eit prosjekt med politiet, Forsvaret og alt mogleg og har i etterkant av det følgt opp veldig mange saker. Det har ført lite godt med seg, men det har ført til mykje misnøye og masse ubehag for dei det gjeld. Òg Bergen kommune har gjennomført mange prosjekt som innbyggjarane opplever som veldig strenge og urettferdige.

Felles for eigentleg alle desse sakene er at kommunane har gjeve munnlege tilbakemeldingar som folk har halde seg til. Det er ikkje sånn at innbyggjarane har gjort noko lovstridig, etter mitt syn, men dei har handla i god tru. Då burde Stortinget kunna seia at ein kan avskjera gamle saker og ikkje behandla folk som kriminelle. Det er bakgrunnen for at me støttar Høgre og vil gå endå lenger, og ber regjeringa fremja eit forslag. Dessverre er det ikkje fleirtal for å gå i den retninga i dag.

Eg tek til slutt opp forslaga frå Framstegspartiet i saka.

Presidenten []: Da har representanten Helge André Njåstad tatt opp de forslagene han refererte til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Vi trenger mer felles strandsone, ikke mindre. Nesten hele Oslofjorden er bygget igjen, og jeg kan ikke fatte eller forstå hvorfor Høyre nå vil at de som bygger ulovlig, kan slippe unna hvis de bare er smarte nok til å lure seg unna over tid. Høyre foreslår et riking-amnesti for ulovlig bygging i strandsonen. Høyre vil med dette ta fra folk tilgangen til strandsonen vår, og det bryter med allemannsretten.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi heller må gå motsatt vei, som f.eks. Oslo kommune har gjort. Oslo har nå rustet opp strender og fellesområder langs kysten vår. I Oslo har vi faktisk 1,8 m2 kystlinje per innbygger, og kun 30 pst. av den strandlinja er tilgjengelig for opphold og ferdsel. Da er det pussig å legge opp til å gjøre det enklere å slippe unna med ulovlig bygging – når hovedutfordringen er at det bygges for mye ulovlig. Vi kan ikke gi opp kampen selv om tilsyn koster penger, og det er mange som bygger ulovlig.

Det er lett å forstå Njåstad i det han sier om at det er ubehagelig for folk hvis det er den forrige eieren som har tatt seg til rette, og at man har kjøpt noe i god tro, men det er likevel ikke godt nok. Det er faktisk sånn at politiet i vår utga en trusselvurdering der de listet opp nettopp det at folk tar til seg til rette i felles naturområder som en alvorlig trussel mot Norge. Da er det merkelig at det ligger forslag om at flere skal få slippe unna, sånn som forslaget er.

Det er også veldig bra at det er ulike interesseorganisasjoner som heller ikke støtter forslaget og å bygge ned strandsonen.

Kommunene har ansvar for å følge opp ulovlige tiltak etter plan- og bygningsloven, og det er viktig at kommunene tar det oppdraget på alvor. Det er verktøy i plan- og bygningsloven til å rydde opp i gamle lovbrudd. Kommunene kan faktisk avstå fra å følge opp ulovlige tiltak som er av mindre betydning. Kommunene kan foreta en revisjon av arealplanen, motta søknad om tillatelse i ettertid og også gi dispensasjon.

I arbeidet med ny plan- og bygningslov i 2008 ble det slått fast at det vil være veldig uheldig hvis ulovlige tiltak gjennom ikke å oppdages kan oppnå å bli lovlige. Straff etter plan- og bygningsloven foreldes uansett etter de generelle reglene i straffeloven, så handlingsrommet er der. Plikten til å følge opp ulovlige tiltak er viktig og nødvendig av hensyn til allemannsretten, natur og friluftsliv, prinsippet om likhet og for å forebygge at folk tar seg til rette. Å endre eller fjerne denne plikten vil utfordre kjerneområdet til loven og undergrave respekten for regelverket.

Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for redegjørelsen, som egentlig tok opp i seg de viktigste elementene ved forslaget og hvorfor forslaget er fremmet.

Jeg vil også takke representanten Staalesen for på en utmerket måte å demonstrere hvorfor det er lurt å ha lest forslagene man holder innlegg om, og ikke bare drive med karakteristikker.

Dette handler ikke om et riking-amnesti. Dette er en sak som handler om at kommunene i dag har en plikt etter plan- og bygningsloven til å følge opp tiltak som er ulovlige, uavhengig av hvor gammelt forholdet er, med mindre det regnes for å være av mindre betydning. Forslaget vi nå behandler, går ut på å utrede muligheten for å fjerne eller tidsavgrense denne plikten. Selv om plikten til å forfølge ulovligheter etter plan- og bygningsloven skulle fjernes, vil det fortsatt være adgang til å forfølge ulovlige tiltak dersom kommunen ønsker dette.

Kommunene bruker mye tid og ressurser på å vurdere tiltak som er av mindre betydning. Dette forslaget kan bidra til å frigjøre kapasitet til saker som er av større betydning eller ikke er veldig gamle. En lovendring vil bidra til å øke det lokale selvstyret. Jeg hører på Staalesens generelle meninger om strandsone at representanten er litt i konflikt med sin egen statsråd i denne saken, som har gitt andre typer uttalelser om strandsonen generelt.

Selv om det vil kunne være ulik praksis fra kommunene til kommune, vil dette være i tråd med prinsippet om at avgjørelser skal tas nærmest mulig folk. Viktige momenter i lovutredningen bør bl.a. være prinsipper om likebehandling og forutsigbarhet. Samtidig er det viktig å understreke at det ikke skal lønne seg å ta snarveier eller bryte regelverket. Utgangspunktet må fortsatt være at ulovlige forhold bør kunne kreves rettet, eller revet for den saks skyld, og at det ikke skal være amnesti bare fordi det tar lang tid før ulovligheter oppdages.

Det er også viktig at en eventuell endring av plikten til å forfølge ulovligheter ikke blir et insentiv for å gjøre noe i skjul. Det er de urimelige tilfellene man må forsøke å treffe med en eventuell lovendring. Det er derfor vi også tar til orde for en skikkelig utredning og bred høring og ikke går inn i enkeltforslag på dette tidspunktet. Det synes jeg ville vært en fordel om Stortinget kunne vært med på, men det blir ikke flertall for saken.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Presidenten []: Dermed har representanten Mudassar Kapur tatt opp Høyres forslag.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Regjeringen vil ha en kunnskapsrik arealpolitikk som bidrar til vekst og utvikling i både små og store lokalsamfunn. Det skal legges til rette for mer boligbygging i områder med liten befolkningstetthet, og kommunene skal få økt handlefrihet når det gjelder hvor i kommunene nye boliger skal kunne bygges.

Jeg er derfor glad for at statsråden i sin vurdering av representantforslaget skriver at byggeforbudet i strandsonen bør praktiseres noe mindre strengt i kommuner med mindre utbyggingspress, og at kommunene bør benytte det lovlige handlingsrommet de har til å planlegge for utbygging i strandsonen.

Regjeringen vil ha en mer differensiert forvaltning av strandsonen med økt handlefrihet og større muligheter for næringsutvikling og bosetting i spredtbygde strøk langs kysten i strandsonens sone 3. Dette gjelder deler av kysten i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag og kysten i Nordland og Troms og Finnmark.

Det er også viktig å evaluere statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og sikre at det legges til rette for vekst og utvikling i områder med svak eller negativ befolkningsutvikling. Planretningslinjene skal ikke bidra til raskere nedbygging av dyrket mark.

Senterpartiet mener likevel at det ikke er gode nok grunner til å støtte dette representantforslaget. Oppfølging av ulovlige tiltak er bl.a. viktig av hensyn til allmennhetens tilgang til naturen, prinsippet om likhet for loven og for å forebygge at folk tar seg til rette uten at det får nødvendige konsekvenser.

Kommunene kan allerede i dag la være å følge opp ulovlige tiltak som er av såkalt mindre betydning. Andre alternativer er revisjon av arealplan, søknad om løyve i ettertid og dispensasjon. Statsråden har også signalisert at departementet snart er ferdig med en ny veileder for ulovlighetsoppfølging. Denne vil bli lansert om kort tid og kan bli et godt verktøy for kommunene. Samlet sett tilsier dette at det ikke er grunnlag for å støtte representantforslaget.

Grete Wold (SV) []: Det er noen prinsipper man bør holde fast ved uansett, og det å følge opp og sørge for at brudd på norsk lov får konsekvenser, er et slikt prinsipp. Selv om man kan ha forståelse for og også sympati med kommuner som bruker store ressurser for å ettergå og følge opp lovbrudd begått tilbake i tid – som det nå er noen som vil nedprioritere – er det nettopp en slik tenkning som medfører at vi bygger ned og bort natur, strandsone og viktige rekreasjonsområder, bit for bit. At man peker på kommunens selvstyre, er for SV i denne saken et argument mot, og ikke for, en slik lovendring. Når kommunene er en del av de sakene som har medført dagens situasjon, der 70 pst. av strandsonen rundt Oslofjorden er nedbygd, vitner det om at vi trenger et klart lovverk og en streng tolkning av det.

Likebehandling av saker er også et prinsipp man må legge til grunn. Et lovbrudd er verken mer eller mindre alvorlig avhengig av når det er begått. Vi vil kunne se saker, begått med kanskje ett års mellomrom, få helt ulik behandling, og at det er kommunen som da skal vurdere om begge eller kanskje kun den ene saken skal følges opp. Det vil skape dilemmaer som vi faktisk ikke kan akseptere.

Allemannsretten står sterkt i Norge. Det er noe vi alle er veldig stolte av og ønsker å sikre. Men det skjer ikke av seg selv. Vi må være villige til å ta tak i de sakene og de interessene som ikke bidrar i positiv retning her. Spesielt gjelder dette strandsonen i Oslofjorden, hvor stengsler og gjerder settes opp for å forhindre ferdsel. I Færder kommune prioriterer man nå både å følge opp ulovlighetene i byggesakene og også en kartlegging og fjerning av stengsler.

SV ønsker i sitt alternative budsjett å styrke kommunenes mulighet til å følge opp disse sakene, altså det motsatte av det forslagsstillerne ønsker i denne saken. I tillegg fremmer vi i denne saken et forslag om at regjeringen kommer med ulike tiltak for å styrke kommunenes plikt og mulighet til ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven. Når noe er tidkrevende og belaster kommunale budsjetter, er svaret å styrke kommunenes muligheter til å følge opp lovverket, sikre forsvarlig saksbehandling og ressurser til å håndtere det juridisk. Derfor ønsker vi også tilbake en ordning med advokatbistand til kommuner som sliter med ulovlig bygging, f.eks. i strandsonen – en ordning som trengs.

Høringsinstansene i denne saken støtter ikke forslaget, og det gjør heller ikke flertallet her i dag. Det er vi veldig fornøyd med, men dette er ikke en endelig seier på noen som helst måte. Saken viser at vi fortsatt har en jobb å gjøre med å sikre strandsone, sårbar natur, matjord og fellesskapets midler.

Med det tar jeg opp det forslaget som SV er en del av.

Presidenten []: Representanten Grete Wold har dermed tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg kommer fra kystkommunen med Norges vakreste skjærgård og noen av landets dyreste hytter, nemlig Kragerø kommune i Telemark. På veldig mange av disse hyttene ferierer jo Høyres kjernevelgere, til stor glede for lokalt handels- og næringsliv og entreprenører: Det bygges, kjøpes og selges i et svært høyt tempo.

Men Kragerø er ikke alene om å oppleve et utrolig utbyggingspress i strandsonen. SSB kunne 5. juli i år fortelle at i indre Oslofjord er 71 pst. av strandsonen utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold. Denne statistikken endrer seg kjapt, og ikke til fordel for allemannsretten og allmennheten. Ni av ti søknader om bygging i strandsonen innvilges, og dispensasjoner gis over en lav sko.

I tillegg til alt dette kommer oppfølging av alle de ulovlige inngrepene, som Høyre og Fremskrittspartiet nå vil gi norske kommuner beskjed om å se gjennom fingrene med – et slags riking-amnesti for sjikanøse stengsler i strandsonen. For det er her vi er nå: Summen av basseng, hyttebyer, flytebrygger, lektere, opparbeidede blomsterbed, fastmonterte benker, drivhus, båthus og steinhelletrapper er i ferd med å gjøre allemannsretten i strandsonen til en teoretisk størrelse og øvelse flere steder i landet. Privatiseringen av strandsonen er noen ganger så total at det noen steder er problematisk i det hele tatt å komme i land med båten uten å støte på en malplassert flaggstang eller et stort, ulovlig oppsatt gjerde, som skal gi en følelsen av at retten til å oppholde seg akkurat der en er, ikke egentlig er der, men tilhører noen andre.

Dette truer ikke bare den lykkelige sameksistensen mellom fastboende og turister, det er kriminelt. I sin trusselvurdering for 2022 beskriver Økokrim denne strandsonekriminaliteten som «forsettlig og systematisk». Det er en svært alvorlig beskrivelse, som burde få politikere fra alle deler av det politiske spekteret til å ta dette mer alvorlig og reagere kraftigere.

Sammen med SV fremmer derfor Rødt i dag et forslag om å gå helt motsatt vei av det Høyre og Fremskrittspartiet vil. Vi ber regjeringen komme med forslag til tiltak for å styrke kommunenes plikt og ikke minst mulighet til ulovlighetsoppfølging i strandsonen. For det er en kjensgjerning at med plikten må det følge ressurser og kompetanse, hvis vi sammen skal kunne gi strandsonen, og dermed allemannsretten, bedre vern. Jeg heier på en strandsone som er mer tilgjengelig for alle, ikke mindre, og derfor viser jeg til det forslaget som Rødt er en del av.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa er generelt positiv til forslag som bidreg til å auke det lokale sjølvstyret i kommunane, men kvart enkelt forslag må vurderast for seg, og eg vil ikkje tilrå dei forslaga som er fremja i denne saka.

Som KS har peikt på i sitt innspel, må ein sjå det lokale sjølvstyret i samanheng med rolla kommunane har som planstyresmakt. Eg er samd med KS i at plikta til å følgje opp tiltak som er i strid med arealplan òg er ein del av lokaldemokratiet. Gjennom det kan ein gjere det føreseieleg, skape likebehandling og gje tillit til lokaldemokratiet.

Det kan i konkrete saker vere viktig at ulovlege tiltak vert følgde opp og retta sjølv om det har gått lang tid. Kommunane har allereie fleire verktøy for å rydde opp i gamle saker som kan vere gjennomførte i strid med plan- og bygningslova. Det er viktig òg å understreke at kommunane kan avstå frå å følgje opp ulovlege tiltak av mindre betydning. Andre alternativ er revisjon av arealplan, søknad om løyve i ettertid og dispensasjon.

Når det gjeld skjønnet til Statsforvaltaren, som bl.a. representanten frå Framstegspartiet har teke opp i saka, må Statsforvaltaren i dag leggje stor vekt på det lokale sjølvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Er det f.eks. søkt om dispensasjon for eit ulovleg kaianlegg eller naust og vilkåra for dispensasjonen er oppfylte, skal ikkje Statsforvaltaren overprøve skjønnet til kommunane. Eg meiner at det som vert teke opp her, er godt vareteke. Det er likevel viktig at dei tiltaka som har store konsekvensar – dei som er ulovleg gjennomførte, uansett om det er langt tilbake i tid – vert følgde opp av kommunane. Dei sakene som er ulovleg gjennomførte, har konsekvensar for andre, men det er konkret opp til kommunane å vurdere om det er av mindre betydning, og korleis dei – som sagt – skal løysast.

Når det gjelder forslaget frå representantar frå SV og Raudt, som ønskjer å styrkje plikta og høvet kommunane har til å følgje opp tiltak som kan vere i strid med plan- og bygningslova, meiner eg at dagens regelverk balanserer ulike omsyn, og at det ikkje er grunnlag for å gå inn på det.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg takker statsråden for svarbrev i saken og for redegjørelsen fra talerstolen. Høyre har foreslått å utrede om denne plikten skal fjernes eller tidsbegrenses. Som jeg også sa fra talerstolen, fratar ikke dette kommunene retten til å følge opp ulovlige tiltak, men det gir kommunene makt og myndighet til selv å vurdere hvordan de skal følge opp disse sakene. Dette er ikke noe amnesti, men det handler om å gi lokaldemokratiet mer makt. Forslaget fra Høyre som er til behandling i dag, er et forsøk på å få til en kunnskapsbasert tilnærming til dette feltet. Det handler altså om å utrede et lovforslag og sende det ut på høring. Hva er det som gjør at statsråden ikke er åpen for en utredning, ikke er åpen for en høring, og ikke er åpen for å innhente kunnskap og fakta relatert til dette forslaget?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Kommunane har stort handlingsrom i dag når det gjeld korleis dei skal vareta den plikta dei har til å følgje opp saker som kan vere i strid med plan- og bygningslova. Det er eksempelvis slik at saker som vert vurderte av kommunane å vere av mindre betydning, er det ikkje plikt til å følgje opp. Det finst òg andre måtar å sørgje for å rette opp det som er ulovleg. Ein kan søkje om løyve i ettertid, ein kan gje dispensasjon, og ein kan revidere arealplanen. Men det er viktig at òg dei som denne typen saker får følgjer for, er trygge på at i dei tilfella der det er gjennomført tiltak i strid med plan- og bygningslova, har kommunane eit ansvar for å følgje opp innanfor rammene av lovgjevinga.

Helge André Njåstad (FrP) []: Debatten før statsråden tok ordet, var veldig mykje med oslobriller og handla om situasjonen i Oslofjorden, ein såg ikkje heile landet. Eg synest statsråden var meir nyansert og eigentleg peikte på kva det handla om. Men ingen tok tak i det som eg tok opp i innlegget mitt, nemleg tidlegare praksis i kommunane med munnleg saksbehandling – ei anna saksbehandling utført i ei anna tid enn i dag.

Meiner statsråden at innbyggjarar som har fått eit munnleg ja frå ein kommune og ikkje kan bevisa det, stiller sterkt når dei skal forsøkja å få sakene ut av verda, eller meiner statsråden det skal behandlast som at det munnlege løyvet veldig mange kommunar har gjeve, aldri har skjedd?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Alle saker må vurderast opp mot det regelverket som gjaldt på det tidspunktet tiltaket vart gjennomført. Kva dialog som har vore med tiltakshavaren opp mot kommunen, er sjølvsagt noko som tiltakshavaren må ha en dialog vidare med kommunen om. Men kvar enkelt tiltakshavar har eit ansvar for å følgje opp i tråd med dei til kvar tid gjeldande lover og reglar. Eg skjønar sjølvsagt at viss ein har fått rettleiing frå kommunen som i ettertid viser seg å ikkje vere korrekt, er det noko som kan skape konsekvensar for tiltakshavarar. Ein må likevel vurdere konsekvensen av tiltaket – og så i neste omgang sjå på dei ulike alternativa for oppfølging i ettertid.

Helge André Njåstad (FrP) []: Statsråden meiner altså at dersom ein som innbyggjar kjøper ein eigedom, skal ein setja seg inn i praksisen i den kommunen ein kjøper eigedomen, om korleis saksbehandlinga var på det tidspunktet tiltaket vart oppført. Så om praksisen i den kommunen tilseier at ein får lov til å gjera ei lita justering på ei bryggje eller slikt, skal ein som innbyggjar bera det ansvaret. Er det rett forstått at statsråden meiner at det kviler på innbyggjaren å sjekka opp slike ting og ikkje på kommunen som hadde den praksisen?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: No er eg litt usikker på kva representanten både spør om og viser til. Det er litt vanskeleg å ta stilling til konkret praksis som har vore i enkelte kommunar. Eg er oppteken av at kommunane skal gje god rettleiing til tiltakshavarar når det gjeld tiltak som ein stiller spørsmål om – om det er behov for å søkje om løyve, og om kva som er reglane i kommunen. Men det er viktig at ein har eit system som legg til rette for at ein ikkje gjennomfører tiltak som er i strid med gjeldande lovar og reglar.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg trur absolutt alle er einig i at ein skal følgja lovar og reglar, og at ein skal følgja planar, og etter nyaste plan- og bygningslov trur eg det er openbert for alle at ein må gå til eit selskap, søkja og gjera ting rett.

Men f.eks. før 1985, i eldre tider, var det veldig mange kommunar som praktiserte plan- og bygningsloven annleis. Ein praktiserte meir munnleg saksbehandling. Eg trur ingen kommunar i dag praktiserer munnleg saksbehandling, men veldig mange gjorde det før. Det er det som er kjernen i forslaget til Høgre og Framstegspartiet, at ein skal kunna avskjera gamle saker. Ein bruker veldig mykje ressursar på ting som ligg langt, langt tilbake i tid, der det er ord mot ord mellom kommunen og ein tidlegare eigar eller ein tidlegare generasjon. Det er dei typane saker me vil sjå annleis på, ikkje noko ulovleg som vart gjort i fjor, i forfjor og i nyare tid, men ting som ligg langt, langt tilbake. Er det slik at regjeringa ikkje eingong vil vurdera å kunna avskjera gamle saker som ligg langt tilbake i tid, frå stor ressursbruk?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Kommunane må gjere ei konkret vurdering av den enkelte saka – kva som er grunnlaget, når det er vorte gjort, kva slags reglar som gjaldt då, og korleis kommunen sjølv har handtert det. Men det er i den konkrete saka.

Ein må òg vurdere kva som skal vere oppfølginga. Dersom det er tiltak av mindre betydning, er det ikkje noko som kommunane har ei plikt til å følgje vidare opp. Men det er òg andre måtar å kunne sørgje for at eit tiltak vert gjort gyldig. Det kan vere søknad om løyve i ettertid, det kan vere dispensasjon eller revisjon av arealplan, f.eks. Her er eg oppteken av at ein bruker det skjønet som ein har lokalt, for å handtere oppfølginga innanfor rammene av regelverket som gjeld.

Tobias Drevland Lund (R) []: Statsråden nevner det i svarbrevet til komiteen angående representantforslaget og er også inne på det i innlegget sitt, denne veilederen for ulovlighetsoppfølging som departementet jobber med. Jeg har egentlig bare det enkle spørsmålet om statsråden kunne redegjøre litt for hvordan denne veilederen vil bli seende ut, og hvordan den vil fungere.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Poenget med ein rettleiar er å skulle gje dei som sit med ansvaret, altså kommunane, ei hjelp på vegen når det gjeld korleis dei skal følgje opp det ansvaret dei har innanfor gjeldande lov. Det er eit omfattande og komplekst regelverk. Det er viktig korleis ein kan vurdere kva som ligg i dette med saker av mindre betydning. Det er kommunen som må gjere ei vurdering av det i den enkelte saka, men det går an å sjå korleis andre saker har vorte handtert tidlegare.

Ein må òg sjå på både kva slags alternativ ein har for oppfølging, og kva slags reaksjonsformer som kan vere aktuelle i ulike typar saker.

Presidenten []: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel

Sak nr. 3 [10:45:14]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Hadle Rasmus Bjuland om å etablere medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger (Innst. 28 S (2022–2023), jf. Dokument 8:250 S (2021–2022))

Presidenten []: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Selnes (A) []: Først av alt vil jeg bruke denne anledningen til å takke for en god debatt i komiteen. Komiteen viser felles til svaret fra statsråd Borten Moe. Det har også vært en skriftlig høring. Vi har fått 22 svar, og alle der peker på at det er nødvendig at det utdannes flere leger i Norge.

Grimstad-utvalget slo fast i 2019 at det er behov for å øke kapasiteten på medisinutdanning i Norge med 440 nye plasser. Regjeringen har startet dette arbeidet med å øke kapasiteten ved Universitetet i Tromsø, og det er behov for ytterligere økninger. Grimstad-utvalget var også tydelig på at desentraliserte studiemodeller er den beste metoden for å øke kapasiteten.

Medisinutdanning er en av de dyreste utdanningene vi har i Norge, og det er et svært attraktivt studium. Det er veldig forståelig at Universitetet i Stavanger ønsker egne studieplasser, og det er også forståelig at en samlet rogalandsbenk kjemper for dette. Likevel: Her må det prioriteres, og ressursbruken må innrettes slik at vi får flest mulig studieplasser av de ressursene vi har. I Norge er det et stort behov for legekompetanse, og det er allerede krevende å rekruttere til undervisningsstillinger ved de eksisterende medisinutdanningene.

Det er viktig for Arbeiderpartiet og Senterpartiet at flere deler av landet blir tatt i bruk når det utdannes leger. I Stavanger har det i over 20 år blitt utdannet leger gjennom studiemodellen Vestlandslegen. Studenter fullfører medisinutdanningen sin i og nær Stavanger gjennom praksis og også de tre siste studieårene. Dette bør bygges ut, og gjennom det vil enda flere få mulighet å fullføre legeutdanningen i Stavanger.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Fastlegeordningen er en forutsetning for en velfungerende helsetjeneste. Som oftest er det gjennom fastlegen de fleste har sin første kontakt med helsetjenesten, og da er det avgjørende at ordningen fungerer godt. For Høyre er det viktig at alle føler seg trygg på at fastlegen er der når de trenger hen.

Situasjonen for fastlegeordningen er veldig alvorlig. Mange fastleger opplever arbeidshverdagen som så belastende at de slutter i jobben, og antallet personer uten fastlege bare stiger og stiger. Når fastlegene mister troen, mister vi fastlegen. Det regjeringsoppnevnte kompetansebehovsutvalget peker på at leger er en av yrkesgruppene hvor det er aller størst mangel i arbeidsmarkedet. Det er ikke tvil om at vi som samfunn har et stort ansvar for å bidra til at vi har nok leger.

Forslaget vi behandler i dag, er en sammensatt sak med store budsjettmessige konsekvenser, som krever en grundig og ansvarlig behandling gjennom ordinære budsjettprosesser. Solberg-regjeringen endret gradsforskriften sånn at akkrediterte institusjoner får mulighet til å utdanne psykologer, jurister og teologer. Videre satte Høyre i sin regjeringsperiode i gang en bredere nasjonal prosess for å utrede hvordan man kan utvide kapasiteten på medisinutdanningen i Norge.

Høyre mener kvalitet, kapasitet og økonomi må være førende faktorer for videre utvikling av medisinutdanningen i Norge. Opprettelse av nye studieplasser i medisin er kostnadskrevende, og etablering av nye studieplasser eller eventuell utvidelse av antallet institusjoner som gis gradsgivende rett innen medisin, krever derfor et grundig beslutningsgrunnlag. Det er nedsatt en helsepersonellkommisjon som innen 1. februar 2023 skal legge fram en offentlig utredning som skal både gi et solid kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov og foreslå treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet.

Høyre mener det er behov for å øke kapasiteten på medisinutdanningene i Norge, sånn at en større andel studenter kan ta medisinutdanning i Norge og bidra til å sikre dekning av både nåværende og framtidig behov for leger. Dette må gjøres etter en helhetlig vurdering, og vi mener det er hensiktsmessig å avvente helsepersonellkommisjonens utredning om hvordan man kan sikre samsvar mellom kompetansebehov og kapasitet i utdanningsløpet framover.

Da har jeg tatt opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om å avvente helsepersonellkommisjonens utredning.

Presidenten []: Representanten Kari-Anne Jønnes har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil gjøre mer for fastlegeordningen, for utdanning av leger og for helsetjenestene til folk i hele landet enn den avgåtte høyreregjeringen gjorde. Derfor er det prioritert bl.a. studieplasser innen medisin ved UiT, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Et notat utarbeidet av Nasjonalt senter for distriktsmedisin datert den 26. februar 2020 viser bl.a. at det internasjonalt er gjort mange observasjonsstudier hvor det er rapportert om at leger med bakgrunn fra distriktet er mer tilbøyelige til å praktisere i distriktet etter endt utdanning. Det er også gjort studier som viser hvordan påført distriktserfaring, f.eks. ved gjennomføring av en del av legeutdanningen i distrikt, gir økt rekruttering av leger til distrikt. Fra samme notat framgår det at en undersøkelse av arbeidssted for 34 årskull UiT-utdannede leger viste at en betydelig høyere andel arbeidet i primærhelsetjenesten enn gjennomsnittet blant norske leger – de fleste i Nord-Norge. Fastlegeordningen er under press, og vi trenger flere til primærhelsetjenesten.

Både distriktsnæringsutvalget og demografiutvalget framhevet betydningen av tilgang på høyere utdanning i hele landet. Når vi har en fastlegekrise, er dette viktig å ta med inn i debatten om medisinutdanning i Norge.

Det blir utdannet leger i Stavanger i dag via Universitetet i Bergen og via praksis ved sykehuset i byen. Regjeringen konkluderte om medisinutdanning ved UiS, Universitet i Stavanger, og la det fram for Stortinget gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2022. Statsråden redegjorde godt for vurderingene rundt dette. Når Kristelig Folkeparti i dag fremmer dette representantforslaget, virker det litt hult etter at de, som en del av stortingsflertallet, satt med ansvar for statsbudsjettet i åtte år. Solberg-regjeringen hadde ikke sittet ved makten i åtte år uten Kristelig Folkepartis støtte, og de prioriterte ikke medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger da.

Jeg er glad for at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen prioriterer medisinutdanningen. Jeg er glad for at regjeringen prioriterer Universitetet i Tromsø. Dette vil bedre tilgangen på fastleger i hele landet.

Liv Gustavsen (FrP) []: Saken om medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger har vært til behandling tidligere, bl.a. gjennom representantforslaget fra Fremskrittspartiet om å endre gradsforskriften. Men regjeringen la saken død i revidert nasjonalbudsjett tidligere i år. Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti handler om å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger, og at Universitetet i Stavanger mener regjeringen har lagt til grunn andre tall på kostnader enn det universitetene selv opererer med.

Saken om å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger har vært en viktig sak for Fremskrittspartiet i mange år. I høringen om forslaget uttrykte om lag samtlige høringsinstanser at vi må utdanne flere leger i Norge, og et stort flertall uttrykte at det var positivt å etablere medisinstudiet i Stavanger. Vi deler ønsket om og ser viktigheten av å etablere medisinstudiet ved Universitetet i Stavanger, og ser behovet for flere læresteder som kan tilby medisinstudiet.

Fastlegekrisen er gjennom mange år godt belyst. Flere leger begynner nå å endre terminologien og går fra å kalle det fastlegekrise til pasientkrise, for selv om leger blir utslitte og har sprengt kapasitet, er det til syvende og sist pasientene det går ut over. Fremskrittspartiet er dypt bekymret for situasjonen landets leger og pasienter står i. Behovet for flere leger har aldri vært større, og det er derfor synd at flertallet stenger dørene for Universitetet i Stavanger.

Universitetet i Stavanger har over mange år utarbeidet en studiemodell med en innovativ og faglig pedagogisk profil som klart skiller seg ut fra de etablerte medisinutdanningene. Modellen bygger på en nyskapende pasientforløpsmodell med klinisk praksis i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Dette møter kommunenes behov og kan bidra til å løse fastlegekrisen. Universitetet vil integrere teknologisk kompetanse for å utdanne leger som kjenner framtidens helseteknologi.

Tidligere i høst utførte Allmennlegeforeningen en undersøkelse blant 5 000 fastleger. Undersøkelsen viser at det samlet er 235 000 som mangler fastlege i dag. Det er 60 000 flere enn de 175 000 som har vært det offisielle tallet. Fremskrittspartiet mener løsningen for fastlegekrisen bl.a. er å utdanne flere leger i Norge. Vi synes det er synd at flertallet i denne sal ikke ser nytteverdien av å åpne opp for medisinutdanning i Stavanger.

Med det tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet har alene, og det vi har sammen med Venstre.

Presidenten []: Representanten Liv Gustavsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er stor legemangel mange steder, både i primærhelsetjenesten og ved sykehusene våre. Derfor er det grunn til å berømme alle initiativer og prosjekter for å styrke medisinutdanningen vår. Det er også noe av bakgrunnen for at SV i innstillingen til denne saken sier at det er mange positive sider ved prosjektet til Universitetet i Stavanger. Likevel må saken vurderes ut fra hensynet til hele faget nasjonalt, bl.a. ut fra konsekvensene en etablering vil få for hele faget, utdanningstilbudet andre steder og studiesteder i sum. Statsråden sier i sin uttalelse om forslaget at det ikke er kapasitet i fagfeltet til å etablere en ny medisinutdanning uten at det vil få konsekvenser for andre studiesteder, særlig på mindre steder, og institusjoner som benytter desentraliserte modeller.

Flere utdanningstilbud har nemlig de senere årene utviklet desentraliserte modeller for dette studiet – med praksis ute i distriktene – med svært gode resultater. Derfor sier ikke SV et endelig nei til etablering av medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger, men vi mener det ikke er klokt av Stortinget i dag å gjøre en så omfattende beslutning i detalj om en profesjonsutdanningsstruktur med store økonomiske konsekvenser kun basert på et representantforslag. Det er bl.a. uenighet om tallgrunnlaget, som har blitt belyst i sakens behandling.

Vi vil så klart følge saken videre. Vårt mål er en så god medisinutdanning som mulig i hele landet, med høy kvalitet, som bidrar til mer rekruttering av leger, på både små og store steder.

Mímir Kristjánsson (R) []: På ett nivå er det lett å se på denne saken som en form for regional strid, der særlig Stavanger og Bergen, Rogaland og Hordaland, står mot hverandre og krangler om knappe ressurser. Det har gått så langt at en tidligere representant fra Hordaland, Ruth Grung, spøkte med at hun skulle sette opp en statue av en torpedo i Bergen, fordi hun hadde lyktes med å torpedere denne utdanningen i forrige periode. For dem av oss som er så uheldige å være i forhold som krysser fylkesgrensene på Vestlandet, er dette en krangel man må ha til alle døgnets tider.

Dypest sett handler dette likevel om noe annet enn at Stavanger-folk vil revansjere seg for Vikings fiaskosesong. Det handler om at vi har en fastlegekrise i Norge, det handler om at vi har mangel på utdanning av leger i Norge. Halvparten av norske leger utdannes i utlandet. Det er ikke en god modell, det er ikke en bærekraftig modell, og det er ikke en modell som sikrer at vi får leger som er kjent med det norske helsevesenet, på best mulig måte. Det begrenser hvilke muligheter vi har til å forme medisinutdanningen på en måte som tar hensyn til den norske befolkningens behov, og det fører også til at en rekke dyktige medisinstudenter som er fra Rogaland og skal jobbe i Rogaland, må tilbringe en del år i Praha, Kraków eller Budapest før de får lov til å komme hjem og gjøre den legegjerningen de skal.

Målet for oss alle er å styrke den norske medisinutdanningen totalt sett. Uenigheten om tallgrunnlag, om hvor det her og nå er best å etablere studieplasser, om det er billigere eller dyrere i Stavanger, om det skal være den ene eller den andre modellen for å hente legestudenter hjem, eller om de skal utdannes i Bergen først og Stavanger etterpå, eller Stavanger først og Bergen etterpå – alle disse detaljene kan vi diskutere. Men hvis vi skal utdanne så mange leger på sikt som det vi trenger, er det ingen grunn til å tro at et stort universitet som Stavanger – der det allerede finnes et universitetssykehus som utdanner leger, i en region med betydelig helsefaglig kompetanse – ikke skal være med og dra det lasset i det lange løp. I det lange løp kommer vi ikke utenom å bryte det oligopolet som de fire eksisterende studiene har, og desentralisere legeutdanningen dit hen at også Stavanger får lov til å utdanne leger.

Så vi er allerede i dag klare til å støtte det representantforslaget som er kommet fra Kristelig Folkeparti, men vi ser selvfølgelig også veldig positivt på de signalene som kommer fra representanten Øvstegård og andre, om at det skal være mulig å vurdere dette videre dersom det i dag ikke får flertall.

Abid Raja (V) []: Venstre er bekymret for regjeringens og statsrådens manglende kommunikasjon med Universitetet i Stavanger i forbindelse med saken. Trolig er den manglende kommunikasjonen årsaken til det som kan framstå som en knute på tråden mellom Universitetet i Stavanger og regjeringen, for universitetet og departementet har til dels betydelig forskjellige vurderinger av kostnadene ved å opprette et medisinstudium i Stavanger.

Når det er så forskjellige vurderinger av kostnadene, burde det være en enkel oppgave for regjeringen og statsråden å gå i dialog, og være i dialog, med sin egen sektor og med universitetet, for å avklare hvilke elementer som skal inngå i en slik kostnadsvurdering, istedenfor å sitte og rett og slett oppjustere universitetets beregninger på en måte som universitetet selv overhodet ikke kjenner seg igjen i. Dessverre er denne dialogen ikke gjennomført, og det hersker derfor tvil om hva som er de faktiske – reelle – kostnadene. Vi må jo spørre statsråden hvorfor slik dialog ikke er holdt og gjennomført.

Venstre er kritisk til måten regjeringen har valgt å avlyse medisinutdanningen i Stavanger på i revidert budsjett for 2022. Vi vet at Norge trenger flere studieplasser innen medisin. Det er flere representanter som allerede har snakket godt om dette. Uavhengig av hvilken framgangsmåte man bruker for å oppjustere antallet studieplasser innenfor medisin i Norge, vil det selvfølgelig kreve investeringer. Da er det lurt å holde dørene åpne og ikke lukke dem igjen.

Universitetet i Stavangers foreslåtte konsept for etablering av minst 70 nye studieplasser i medisin framstår som gjennomarbeidet og kan settes i verk når utredningen er ferdig. Derfor har Venstre fremmet forslag. Vi står bak forslag om å fortsette utredningen av medisinutdanningen i Stavanger – ikke skrote det, som regjeringen har foreslått. En god utredning må til for å få et skikkelig beslutningsgrunnlag. Det velger regjeringen ikke å gå videre med.

Jeg vil benytte anledningen til å berømme Universitetet i Stavanger for å ha fått til et bredt samarbeid i regionen, både med kommunene, næringslivet og universitetssykehuset.

Jeg registrerer til slutt at Stavanger Arbeiderparti har sendt inn høringsinnspill til komiteen, uten at det har påvirket Arbeiderpartiets stortingsgruppe nevneverdig. Jeg synes det er synd, for hadde de støttet Venstres forslag, kunne det ha bidratt til å sikre nettopp det flertallet som Stavanger Arbeiderparti ber om.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg ønsker først å svare ut det at Kristelig Folkeparti har sittet i regjering og ikke gjort noe. Jeg kan fortelle representanten som spurte, at det har vi virkelig gjort i regjering – og tapt.

235 000 pasienter venter i dag på fastlege. Det øker for hver dag. Mellom 40 og 50 pst. av dem vi tar imot av ferdigutdannede studenter, kommer fra utlandet. I tillegg foreslår regjeringen i sitt statsbudsjett at studenter som skal studere i utlandet, må betale mer av egen lomme når de må betale skolepenger i utlandet. Det betyr at vi heller ikke er sikre på om vi kan bruke den kapasiteten som vi per i dag har brukt i utlandet, og vi kan stille spørsmål ved om det er etisk riktig å bruke en så stor andel når veldig mange av de andre landene i Europa trenger de studentene selv. I tillegg bruker det norske helsevesenet utrolig mye penger på å få de studentene som har studert i utlandet, til å tenke «norsk» når de kommer hjem og skal jobbe i det norske helsevesenet.

Vi trenger faktisk en forpliktende plan for hvordan vi skal få flere studieplasser innen medisin i Norge. Så lenge vi holder på de fire universitetene som lobber til hver eneste benk i denne sal og sier at verden ikke vil stå til påske hvis vi utvider med ett universitet til, er det dette som er realiteten.

Den fagplanen som Stavanger universitet har lagt til grunn for en ny medisinerutdanning, har de også laget i fellesskap med medisinerstudentene, nettopp for å få et treffsikkert, moderne og innovativt studium, som kan være med og gi en sunn konkurranse innenfor universitetsvesenet.

Og det er faktisk sånn at mindretallet i Aune-utvalget og Grimstad-utvalget mener det er uheldig at enkelte utdanninger har vært begrenset til et fåtall av institusjonene, og sier at det faktisk hemmer kvalitetsfremmende konkurranse i sektoren. Er det noe vi trenger innenfor helsevesen og utdanning, er det nemlig å være innovativ og tenke nytt for å sikre at vi har den tjenesten i framtiden.

Derfor kom Kristelig Folkeparti med dette forslaget, for vi mener at vi har ikke mer enn tiden og veien for å utdanne nok folk til å være det helsevesenet som alle er glad i.

Statsråd Ola Borten Moe []: Noen av oss mener at handling er viktigere enn prat, og all den tid det er enighet i denne salen om flere medisinplasser for å utklarere et økende behov for leger, er det viktig hva vi faktisk gjør hvert år for å få produsert flere leger.

I fjor ga vi 15 plasser til Universitetet i Tromsø, og i år ga vi 30 nye – 45 til sammen på to år. Det er et viktig bidrag, og det er viktig at det kommer i nord, der legemangelen er størst. Det er også betydelig ledig kapasitet på våre andre fakulteter. Videre er det behov for å ta i bruk større deler av landet for å utdanne våre leger. Vi har allerede medisinutdanning i Stavanger, men vi mangler det i Innlandet, i Kristiansand og på deler av Vestlandet. Det kommer derfor til å være fokuset for denne regjeringen framover: å fortsette den opptrappingen av medisinutdanning som vi allerede er godt i gang med.

Det betyr at vi er nødt til å bruke ressursene på en mest mulig effektiv måte, sånn at vi får utdannet flest mulig leger for de ressursene vi samlet sett har. Da er det mye viktigere at vi får økt antallet studenter enn antallet fakulteter. Hvis man ser på medisinutdanningen, mangler det en del kritisk kompetanse innenfor basalfagene på utdanningssiden. Man sliter allerede ved de fire eksisterende fakultetene med å få på plass nok innenfor fysiologi, biokjemi og anatomi. Det er en del av faget som alle medisinstudenter må gjennom. Vi løser ikke det problemet med å opprette enda et fakultet, som er nødt til å trekke veksler på akkurat de samme begrensede fagressursene som Universitetet i Stavanger i så fall hadde måttet ta del i.

Jeg konstaterer egentlig at Stortinget er samlet og enig knyttet til utfordringsbildet, nemlig flere legestudenter i Norge. Så konstaterer jeg at noen er mer opptatt av at vi skal ha et visst antall fakulteter, enn av hvordan vi skal utdanne flest mulig leger og ta i bruk en størst mulig andel av landet for å få det til. Det mener jeg er feil retning å gå i.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg opplever at statsråden er ganske arrogant – det er kanskje et uparlamentarisk uttrykk – i svarene. På den ene siden sier statsråden at vi bare prater, men da vi satt i regjering, utvidet vi antall studieplasser. Punkt to: Statsråden sier at ja, vi trenger utdanningsplasser i Kristiansand, i Innlandet og steder på Vestlandet. Samtidig mangler vi fagfolk som fysikere, biokjemikere osv. Hvordan henger det sammen hvis en skal utdanne flere og desentralisere, men ikke utdanne flere fagfolk? Hvordan henger de tallene sammen?

Statsråd Ola Borten Moe []: Det er på ingen måte min intensjon å være arrogant. Jeg bare påpekte at når representanten Vervik Bollestad etterlyser en plan for hvordan vi skal øke kapasiteten på medisinutdanningen i Norge, er det min opplevelse at den planen kommer hvert eneste år i form av at vi øker utdanningskapasiteten innen medisin. Det har denne regjeringen gjort i de to siste budsjettene – begge ganger i Tromsø, rett og slett fordi det er der den relative absolutte legemangelen er størst.

Videre er det, når det gjelder representanten Vervik Bollestads andre spørsmål om hvordan dette henger sammen, forskjell på basisfagene og det som handler om den kliniske delen av utdanningsløpet. I basisfagene er det kapasitetsutfordringer knyttet til tilgang på lærerkrefter, mens vi innenfor det kliniske opplever bred enighet om at hvis vi skal klare å øke kapasiteten, er vi nødt til å ta i bruk større deler av landet og få på plass større tverrfaglighet. Det løser vi ikke ved å opprette flere fakultet, det løser vi ved å ta i bruk større deler av landet.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg er helt enig i at vi trenger å utnytte hele landet når det gjelder praksisplasser – det er jeg helt enig i. Så mener jeg det er mulig å utvikle legestudiet ved å gi flere mulighet for innovative måter å tenke på utdanningen på, nettopp for å treffe.

Nå hører jeg statsråden si at de ga 15 eller 17 plasser i fjor og x antall plasser i år. Jeg vet hva vi leverte med tanke på studieplasser de årene vi satt i regjering, men det er ikke nok. Vi har fortsatt 235 000 som venter på fastlege. Så det å få en plan – ser ikke statsråden at det er viktig? Vi trenger faktisk å vite når folk går av med pensjon, når vi skal ha den fastlegeordningen vi har – at vi faktisk har nok utdannede folk, og ikke tar det tilfeldig hvert år når vi lager budsjett.

Statsråd Ola Borten Moe []: Vi skal legge fram en utsynsmelding i løpet av det neste året, der vi i bred forstand kommer til å ta for oss kompetansebehovene i det norske samfunnet framover. En dedikert plan knyttet til medisinutdanningsbehovet tror jeg imidlertid ikke vi trenger, for vi vet alle sammen at vi mangler leger, og vi er alle sammen enige om at vi skal utdanne en større andel av legene i Norge. Der vi skiller lag, er knyttet til strategi for hvordan vi skal få dette til. Der mener regjeringen – egentlig med støtte fra et ganske bredt flertall i Stortinget – at det er viktigere å få opp kapasiteten på medisinutdanningen heller enn å opprette flere fakultet. Det ene er et kostnadsargument, der regjeringen mener å ha dokumentert godt at det er dyrere. Det andre er selvfølgelig at det er et press innenfor en del sentrale kompetanseområder knyttet til basisfagene som er krevende for oss, og så mener jeg at vi må bruke de kliniske kapasitetene over hele Norge for å få til dette.

Avslutningsvis: De fire fakultetene er innovative og utvikler nye måter å utdanne leger på.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Ja, de fire fakultetene har mulighet for å være innovative, og det er et faktum at de har disse studieplassene. Derfor kan de drive som de har gjort, fordi de sitter med all makt i dette. Det virker som om regjeringen faktisk stiller seg bak at det er greit. Men alle andre utdanninger har vi klart å fordele på flere universiteter. Er det kun penger som er grunnen til at en ikke ønsker dette inn i Stavanger? Det handler ikke om kvalitet, ikke om kompetanse, ingen ting annet – det handler kun om penger.

Statsråd Ola Borten Moe []: Nå tillegger representanten Vervik Bollestad meg ord og meninger som jeg ikke har. Det handler selvsagt om penger og ressurser, det vil det gjøre for enhver regjering. Det som skiller vår regjering fra den forrige regjeringen, er at vi faktisk er nødt til å prioritere innenfor et rom der oljepengebruken er nødt til å gå ned, mens den regjeringen representanten Vervik Bollestad satt i, kunne koste på seg å bruke stadig større andeler av oljepengene for hvert eneste budsjett. Det gjør politikken litt mer krevende når man faktisk er nødt til å prioritere.

At alle andre utdanninger er spredt rundt omkring i landet, er en sannhet med modifikasjoner. Jeg vil anta at representanten Vervik Bollestad vet like godt som meg at når det gjelder f.eks. jus og psykologi, har man også et ønske om å få til det i Stavanger, men man har ikke fått det til så langt.

Og endelig til kvalitetssiden: Det er et ganske stort strekk i laget knyttet til om man mener at det er lurt med et treårig løp i Stavanger kontra det som er et helintegrert seksårig løp, som er det som flesteparten av oss mener skal være medisinutdanningen i Norge, for å få høyest mulig kvalitet på legene våre.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Irene Ojala (PF) []: Jeg kom litt sent inn i debatten, og jeg har lyttet litt til den. Svaret jeg får på de fleste spørsmålene, er penger. Da kan man spørre: Hva var så spørsmålet?

Vi i Pasientfokus jobber for samarbeid, ikke konkurranse, og det må vi spesielt gjøre når det gjelder utdanning av leger og sykepleiere. Derfor mener vi i Pasientfokus at det haster å få utdannet flere leger og annet helsepersonell i Norge. Helst bør flere utdannes i distriktene, både for å ha praksis der og for å bli boende der.

Dagens praksis for å få utdannelser i Norge og det helseforetakene og kommunene gjør, konkurrere om utdanning og leger, fører til at vi i Norge bruker massevis av millioner på å leie inn utenlandske vikarer. I Finnmarkssykehuset f.eks. brukes mange vikarer. De kommer fra Sverige, fra Danmark og fra Tyskland. Andre kommer fra Finland, Nederland, Belgia, Polen, Portugal, Serbia og Russland. I dag tapper Norge andre land for arbeidskraft. Pasienter i Norge møter ofte leger som ikke forstår språket, pluss at vikarlønningene er svært høye.

Vi i Pasientfokus mener derfor det er bedre å satse på en utdanning i Stavanger og ikke la det konkurrere med utdanningen i Nord-Norge, for vi trenger jo over 400 nye leger i Norge. Jeg gjør som Bollestad og spør: Hva var spørsmålet? Svaret man får, er penger. Vi må tenke på pasientens beste. I Nord-Norge er det som sagt mye bedre at vi får leger utdannet i Stavanger som skjønner norsk, enn at vi får folk fra andre land som ikke skjønner hva vi snakker om.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel

Sak nr. 4 [11:19:05]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Henrik Asheim, Margret Hagerup, Kari-Anne Jønnes, Jan Tore Sanner og Erna Solberg om styrking av videregående opplæring for voksne (Innst. 44 S (2022–2023), jf. Dokument 8:274 S (2021–2022))

Presidenten []: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Freddy André Øvstegård (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken, som er et representantforslag hvor det foreslås å be regjeringen om å iverksette tiltak og fremme forslag som sikrer at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell rett til fullføring. Det skrives videre at det skal legges vekt på bedre samarbeid, økt fleksibilitet, bedre tilgjengelighet og større kapasitet.

Komiteen har avholdt skriftlig høring om saken, hvor det kom inn to høringssvar. Videre er komiteen enig med forslagsstillerne i at det er behov for å legge bedre til rette for at folk kan ta utdanning i voksen alder, og at dette gjelder både dem uten fullført videregående opplæring og dem som har fullført, men som kanskje trenger å få ny kompetanse.

På vegne av SV vil jeg si at forslaget reiser et viktig tema. Det er mange barrierer som hindrer voksne fra å fullføre videregående opplæring. I det hele tatt er utdanningssystemet vårt, særlig da videregående opplæring, fortsatt lite egnet for folk med familie eller andre forpliktelser. Et konkret eksempel på det er hvor vanskelig det er å bli lærling som voksen, på en lærlinglønn som ikke akkurat er tilpasset det å ha hus og familie.

Heldigvis har vi ordninger som Fagbrev på jobb, som også utvides, og det foregår mye annet arbeid på dette som SV støtter. Derfor mener vi det er naturlig å behandle dette i sin helhet når revidering av opplæringsloven kommer til våren, som bl.a. følger opp fullføringsreformen, og i forbindelse med stortingsmeldingen om kompetansebehov, som også skal ta opp en større kompetansereform. Da vil SV særlig ta til orde for å gjøre det reelt enklere å velge yrkesfag som voksen, å være lærling som voksen, og ikke minst ha et utdanningssystem som legger til rette for omstilling for å møte det grønne skiftet.

Norske fagarbeidere er i verdensklasse, og vårt konkurransefortrinn er nettopp kompetanse. Den kompetansen vil også være vårt konkurransefortrinn når vi skal omstille oss for å kutte utslipp og utvikle grønne arbeidsplasser videre. Her må vi sørge for at hele utdanningssystemet vårt trekker i samme retning, og det vil være noe av det viktigste for SV i behandlingen av de sakene som kommer framover.

Jorodd Asphjell (A) []: Først vil jeg takke forslagsstillerne for deres engasjement knyttet til styrking av voksnes muligheter til å ta videregående opplæring, og også saksordføreren, som har ledet saken på en god måte. Det gir oss og regjeringen en god mulighet til å svare ut et av regjeringens viktigste satsingsområder for denne perioden. Her er det mye godt arbeid som allerede er godt i gang, og det er viktig, ettersom vi ønsker å styrke denne retten og muligheten for voksne som står uten fag- eller svennebrev. Jeg vil spesielt vise til voksnes muligheter for å kvalifisere seg gjennom Fagbrev på jobb, som ble etablert i 2018. Det er et godt tiltak, men samtidig også et tiltak som bør videreutvikles, og som har befestet seg gjennom dette året. Det viser også antallet som har meldt seg opp. Det å ta fag- eller svennebrev er en viktig ordning for regjeringen, for partene i arbeidslivet og ikke minst for dem som har behov for å få en fagutdannelse. Nå er det bl.a. innført at fylkeskommunen skal rapportere hvor mange det er som melder seg opp til denne ordningen, og på den måten gi oss et godt grunnlag for hvordan ordningen virker per dags dato og ikke minst i framtiden.

Jeg vil også vise til modulforsøket, et forsøk med modulstrukturert fag- eller yrkesopplæring for voksne i noen lærefag. Det er også viktig for at ufaglærte som står i arbeid, og som kanskje er i fare for å miste arbeidet, får muligheten til å ta denne videreutdannelsen. Det er også viktig at dette tilbudet er fleksibelt, effektivt og tilpasset både opplæringsløp for den voksne, bedrifter og læringsinstitusjoner.

Stortinget vedtok i forbindelse med fullføringsreformen i 2018 en rett til å fullføre og bestå videregående opplæring for alle. Det er veldig viktig hvis vi skal utarbeide og utnytte den arbeidskraften vi har. Det gir også muligheten til å ta omvalg for ungdommer som har startet på en yrkesvei, men som har behov for å ta dette omvalget.

Regjeringen har varslet at man vil gjennomføre en bred kompetansereform for arbeidslivet. Det er kanskje den viktigste biten. Hvordan skal vi sørge for at vi har en sånn gjennomgang, og hvordan skal vi gjøre det sammen med næringslivet, slik at det er et trepartssamarbeid som kan gjøre dette på en god måte? Her er det viktig at alle instanser i samfunnet bidrar, både kommuner, fylkeskommuner og opplæringsinstitusjoner rundt omkring, og på den måten sørger for at vi får flere fagarbeidere som styrker konkurransekraften i næringslivet, og også styrker kvaliteten i alle våre velferdstjenester i tiden framover.

Margret Hagerup (H) []: Norsk næringsliv har et skrikende behov for kompetanse på alle nivå, og kompetansepolitikken blir viktig i årene framover. Regjeringen Solberg la grunnlaget for livslang læring gjennom Kompetansereformen – Lære hele livet og Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden, nettopp for å sikre flere voksne grunnleggende utdanning og kompetanse tilpasset arbeidslivets behov. Det er bra at komiteen er såpass samstemte om at vi skal fortsette dette arbeidet.

Nesten 600 000 voksne i alderen mellom 25 og 59 år har ikke fullført videregående og mangler dermed billetten til videre utdanning og kompetanseheving. Men de har ofte verdifull kompetanse etter mange år i arbeidslivet, noe som kalles realkompetanse. Verdien av realkompetanse er stor. Den er imidlertid ikke lett å omsette, men desto viktigere å verdsette. Vi trenger derfor en bredere tilnærming til kompetansebegrepet. For hvis vi kun skal snakke om den formelle delen av kompetansen, utelukker vi en stor del av befolkningen og den kompetansen som allerede ligger der, og det er et dårlig utgangspunkt for å skulle lære hele livet.

Gjennom prosjektet Balansekunst har Tormod Skjerve i Virke, sammen med partene i arbeidslivet, utviklet en egen metode for å sette ord på og såkalt oversette den kompetansen som bygges opp i arbeidslivet gjennom det daglige arbeidet. Dette arbeidet må fortsette, for ved å beskrive den realkompetansen som bygges opp i arbeidslivet, kan den lettere brukes i andre deler av arbeidslivet og også gjennom det formelle utdanningssystemet. Dette kan for noen være et springbrett videre til fagbrev eller høyere utdanning. For andre kan det bli en verdsettelse og anerkjennelse av den kompetansen de allerede har.

Som godt voksen ser jeg at den kompetansen jeg har tilegnet meg gjennom arbeidslivet, er minst like viktig som teorien fra skolebenken. Det er summen av teori og praksis som vil gi store muligheter i morgendagens arbeidsliv, men da må skolesystemet gjøre dette mulig.

Gjennom regionreformen er fylkeskommunens ansvar for kompetansepolitikken forsterket. Framover må vi i større grad klare å se behov, etterspørsel og system på tvers av forvaltningsnivåer og regioner for å finne de gode løsningene som både passer den enkelte og arbeids- og næringslivet. For arbeids- og næringslivet er det viktig at ansvarsfordelingen er tydelig avklart, og at det utvikles enklere måter for å få en oversikt over det tilbudet som finnes i dag.

For arbeidstakere i 40–50-årsalderen kan det være utfordrende å sette seg på skolebenken igjen, spesielt hvis opplegget er for likt den skolen de droppet ut av da de var unge voksne. Da må dagens skolesystem utfordres, og det må stimuleres til mer fleksible modeller, som en eksempelvis har på Åkrehamn vidaregåande skole. Der kan folk søke på en fredag og starte på en mandag, samtidig som en er yrkesaktiv, har en familie og fortsetter livet som en lever. Det er framtidens skole for voksne.

Jeg tar opp forslaget som Høyre har sammen med Fremskrittspartiet og Venstre.

Presidenten []: Dermed har representanten Margret Hagerup tatt opp det forslaget hun refererte til.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg har lyst til å starte med å trekke opp et viktig skille mellom Høyre og Senterpartiet. Fokuset til Høyre om at ni av ti skal fullføre videregående, er feilslått. Senterpartiet mener alle unge bør få muligheten til å kvalifisere seg for arbeid. Likevel gikk Høyre til valg høsten 2021 på at ni av ti skulle fullføre videregående skole.

Stortinget har alt vedtatt fullføringsrett og rekvalifiseringsrett. Nå skal dette bli satt ut i livet i praksis. Fylkene får en stor oppgave med å løse dette, og det vil bli ulike løsninger rundt om basert på behovene til elevene, skolene og regionene de er i. Vi må både klare å stille krav og ha forventninger samtidig som vi innretter ordninger så det er mulig for elever med ulike forutsetninger å kvalifisere seg for jobb, unge som voksne.

Høyre breier seg i innstillingen med mye politikk det er tverrpolitisk enighet om. Forslaget de fremmer, slår i hovedsak inn åpne dører. Samtidig ytrer de en viss utålmodighet – det er opposisjonens kort når de vet det er arbeid på gang. Statsråden gjør godt rede for regjeringens arbeid med både Fagbrev på jobb, forberedende opplæring for voksne, modulforsøk hos HK-dir, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, nye læreplaner for voksenopplæring og forberedende voksenopplæring, treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling og kompetansereform for arbeidslivet, som er varslet i utsynsmeldingen som kommer til våren, for å nevne noe.

Vi er ikke i mål med kompetansepolitikken, men Høyre må ikke få for seg at det må til mer høyrepolitikk for å sette Stortingets vilje ut i livet. Tvert imot, med tillitsreform, partssamarbeid og fotfolket i fokus, er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet, med tillits- og folkevalgte i hele landet som best vil få til bedring i praksis. Vi skal anerkjenne, verdsette og synliggjøre eksisterende kompetanse og arenaer for kompetanseheving. Kompetanse, høy grad av tillit og lav forskjell mellom folk og landsdeler har vært nøkkelen til suksess for Norge i lang tid. Det prioriterer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen særlig i møte med dyrtiden og krigen i Europa.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Liv Gustavsen (FrP) []: Behovet for rett kompetanse i norsk næringsliv er stort. Som forslagsstillerne så rett skriver, viser Navs bedriftsundersøkelse at norske virksomheter mangler 70 000 ansatte. Å få tak i dem med rett kompetanse er vanskelig.

Som politikere må vi bruke de verktøyene vi har for å legge til rette for og få økt kompetansen i den aldersgruppen av befolkningen som ikke har videregående opplæring. Vi mener forslaget vil åpne dørene for mange voksne som ønsker å fullføre videregående skole. Skal vi lykkes med å hjelpe næringslivet med å få på plass relevant og riktig kompetanse, må vi legge til rette for at man skal lære hele livet. Å innføre som en rettighet at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell mulighet til å fullføre, vil være et skritt i riktig retning for at ingen skal gå ut på dato – uavhengig av om man har fullført videregående eller ikke.

Næringslivet trenger arbeidskraft, og samfunnet trenger at flere er i arbeid. Arbeidsmarkedet skriker etter kompetanse. Nå har vi muligheten til å sikre oss den kompetansen ved å gi flere mulighet til å fullføre videregående skole

Hege Bae Nyholt (R) [] (komiteens leder): For en del tiår siden var det fullt mulig å endre voksenlivet uten å ha fullført videregående skole. En del reiste til sjøs, noen begynte i industrien, i firmaer, i butikk eller kanskje på kontor, og lærte seg faget gjennom å jobbe. En del jobbet seg oppover i systemet. Jeg har opptil flere i egen familie og omgangskrets som hatet livet bak pulten, men som endte opp som sjef for eget firma. Det var også mange som hadde et helt arbeidsliv uten formelle papirer på kompetansen, men som levde godt med det.

I dag er det annerledes. Jobbmarkedet er annerledes. Formell kompetanse vektlegges, og det er nesten ingen jobber for dem som ikke fullfører videregående skole.

Mange er utenfor arbeidslivet. Kompetansen og graden av tilknytning til arbeidslivet er blant de største kildene til økende forskjeller i Norge. Derfor er det også viktig at disse har muligheten til å fullføre enten videregående skole eller å ta et fagbrev, gjerne som Fagbrev på jobb. Jeg har flere kollegaer som har gjort det. Det gjør noe med både stoltheten og tryggheten i yrket.

Det er altså en mismatch mellom dem som står utenfor arbeidslivet, og det arbeidslivet trenger. Ikke alle kan gå inn i 100 pst. jobb, men mange kan jobbe. For oss som samfunn har vi alt å tjene på å sikre at de som i en eller annen grad har et ønske om og en mulighet til å stå i arbeidslivet, får muligheten til det.

Rødt deler SVs syn på at dette er lurt å gjøre i en større sammenheng, og derfor har vi også valgt å gå inn i SVs merknad om å behandle disse spørsmålene i sin helhet i forbindelse med revidering av både opplæringsloven og fullføringsreformen, og ikke minst i stortingsmeldingen om framtidig kompetansebehov, som er varslet å komme våren 2023.

For Rødt er dette et viktig politisk tema, og for samfunnet er det helt avgjørende at vi finner gode løsninger og viderefører de løsningene vi har i dag, og som fungerer.

Abid Raja (V) []: La meg begynne med å takke Høyre for å sette en viktig sak på dagsordenen. Venstre og Høyre er helt enige om betydningen av å styrke det videregående opplæringstilbudet for voksne.

Fullføringsreformen, som ble lagt fram av Guri Melby i Solberg-regjeringen, er en historisk utvidelse av retten til videregående opplæring. Reformen vil bidra til at flere kan fullføre og bestå, fordi de har en rett til det. Ifølge SSB har 480 000 personer i alderen 25–59 år ikke fullført grunnskole eller videregående opplæring. Dersom retten til å fullføre skal bli en reell rettighet for alle, i alle aldre, må det tenkes nytt om videregående opplæring for voksne. Venstre mener det må legges til rette for et fleksibelt utdanningstilbud som er tilpasset hverdagen. Da må det være mulig å fullføre videregående opplæring mens man er i jobb og har familie. Det fordrer at vi tør å ta debatten også om innholdet i opplæringen.

I Venstres alternative statsbudsjett, som ble presentert i dag, foreslår vi å finansiere de tiltakene som er vedtatt i fullføringsreformen. Det inkluderer retten til å ta nytt fagbrev, utvidelse av oppfølgingstjenesten, tettere oppfølging, ekstra skoleår for dem med svakt grunnlag, innføringsfag og forebygging av psykiske plager.

Venstre er kritisk til at regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2023 gjør flere grep som nedprioriterer kompetansepolitikken. Dette kan bremse opp nødvendig omstilling. Det kuttes bl.a. i midlene til Kompetansepluss, som legger til rette for at voksne i arbeid kan få opplæring i grunnleggende ferdigheter, og i forsøkene med modulbasert videregående opplæring for voksne. Venstre foreslår å opprettholde støtten til disse tiltakene i vårt alternativ.

Kunnskap og kompetanse vil være avgjørende i omstillingen til et grønnere og mer bærekraftig samfunn. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, og det er særlig viktig å heve kompetansen blant personer uten eller med lite formell utdanning. Derfor må vi holde trykket oppe på kompetansepolitikken, ikke svekke den, slik regjeringen gjør.

Statsråd Tonje Brenna []: La meg begynne med å takke for et viktig og godt forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak og fremme forslag som sikrer at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell rett til fullføring av videregående skole. Det skal legges vekt på bedre samarbeid mellom stat, fylke og næringsliv, økt fleksibilitet i tilbudene og bedre tilgjengelighet og større kapasitet.»

Jeg er ikke uenig i noe av dette. Dette gjør vi, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.

I 2022 var det ca. 480 000 voksne som ikke hadde fullført videregående opplæring. Dette tallet har dessverre vært stabilt over mange år. Det vil vi gjøre noe med, og det viser vi med vårt budsjettforslag for neste år. Regjeringen foreslår en samlet økning på 330 mill. kr til tiltak for at flere skal fullføre videregående opplæring.

Regjeringen foreslår 61 mill. kr til å legge til rette for en rekke endringer i opplæringsloven, som vi tar sikte på å fremme våren 2023. Lovendringene skal bidra til økt fullføring og kvalifisering. Det omfatter bl.a. rett til særskilt norskopplæring og en plikt for kommunene og fylkeskommunene til å sørge for rådgivning til voksne i grunnopplæringen. I tillegg foreslår regjeringen å videreføre tilskuddene som skal finansiere en rett til å fullføre videregående opplæring og en rett til en yrkesfaglig rekvalifisering. Dette vil til sammen utgjøre rundt 450 mill. kr i 2023.

Én ting er å styrke voksnes rettigheter til opplæring. Like viktig er det å etablere tilbud som er både attraktive og reelt tilgjengelige for voksne. Situasjonen for voksne er ofte annerledes enn det den er for elever i ordinær utdanning. Vi foreslår derfor å styrke fylkeskommunenes mulighet til å tilby flere voksne Fagbrev på jobb med 60 mill. kr, en økning på 14 mill. kr fra 2022. Vi vil også se på muligheten for å få flere utenfor arbeidslivet til å kunne benytte ordningen. Dette gjør vi sammen med Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og vi følger også tett opp av hvem og hvordan Fagbrev på jobb benyttes, sånn at vi kan lære og utvikle det tilbudet underveis.

Modulforsøket har vært viktig og så vellykket at fra 2023 vil det bli hovedmodell for voksne fra høsten 2024. I tillegg har jeg bedt Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Utdanningsdirektoratet om i fellesskap å vurdere annet støttemateriell som må på plass for å få en god implementering av modulisert opplæring som hovedmodell.

Tilgang på kompetanse er avgjørende for framvekst av nye næringer, men det er også nøkkelen til veldig mange ulike goder vi har i samfunnet vårt. Derfor vil vi, sammen med arbeidslivets parter og alle som jobber med utdanning på et eller annet nivå, sørge for at vi i det videre klarer å løse det vi alle er ute etter, å sørge for at flere voksne får mulighet til å få formell kompetanse blant dem som ikke har det allerede.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Margret Hagerup (H) []: Kunnskap og kompetanse vil være avgjørende i omstillingen til et grønnere og mer bærekraftig samfunn, og vi må sikre at vi får tilført den kompetansen vi trenger. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, og det er særlig viktig å heve kompetansen blant personer med lite eller ingen formell utdanning. Det er gledelig at statsråden i sitt svarbrev viser til at det er viktig at voksne uten fullført utdanning kan fullføre sin kompetanse, noe hun også bekrefter her i dag, og det er bra at en tar med seg videre arbeidet som regjeringen Solberg startet med fullføringsreformen. Det er dessverre litt annerledes når det gjelder statsbudsjettet, hvor de gode intensjonene ikke følges opp. Jeg har merket meg at det kuttes i midler til Kompetansepluss, midler til bransjeprogrammene og midler til modulbasert opplæring.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor velger regjeringen å målrette kuttene i budsjettet for 2023 sånn at viktige kompetansetiltak nedprioriteres?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er ikke riktig at viktige kompetansetiltak nedprioriteres.

For å ta det første først: Det er veldig lenge siden, kanskje en generasjon siden eller lenger, politikere faktisk måtte prioritere pengene når de lagde statsbudsjett. Den luksusen det var for Solberg-regjeringen å kunne bruke stadig mer oljepenger i budsjettene, har vi ikke lenger. Derfor må vi prioritere hardere. Det betyr ikke at vi ikke har prioritert kompetansepolitikken – tvert imot. Fra 2024 blir modulbasert opplæring, som er viktig for voksne uten videregående opplæring, et standard tilbud. Vi har fått på plass flere ulike typer bransjeprogram, og vi er også i gang med et samarbeid mellom Arbeidsdepartementet, Helsedepartementet og Kunnskapsdepartementet for å se på hvordan vi kan få flere til å gjennomføre, fullføre videregående hvis de har behov for hjelp langs flere akser parallelt.

Jeg kommer ikke til å late som om det finnes noen enkle svar på dette, men at vi stadig må være på søken etter nye, bedre måter å jobbe på, er jeg helt overbevist om.

Margret Hagerup (H) []: Jeg er helt enig i at politikk også handler om å prioritere. Når en ser at midlene til Kompetansepluss har blitt brukt veldig godt i arbeidslivet i den omstillingen som er, og en evaluering fra Fafo har vist at bransjeprogrammene treffer nettopp dem som står lengst fra arbeidslivet og trenger å få tilført kompetanse, skulle en gjerne sett at en prioriterte det i statsbudsjettet.

Det er likevel gledelig at en gir signal om at modulbasert opplæring blir et varig tiltak fra 2024, så mitt spørsmål er, når det gjelder evalueringen av dette arbeidet i dag: Hvordan vil statsråden sikre at dette arbeidet også tar utgangspunkt i skoleverket og ikke bare i næringslivet, sånn at en sikrer at både de som er i arbeidslivet, og også de som står utenfor arbeidslivet, får ta del i den modulbaserte opplæringen?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg forstår Høyres ønske om å lage mye polemikk rundt dette temaet. De 480 000 voksne i Norge uten videregående opplæring mistet ikke videregående opplæring på denne vakten. Det hadde de ikke rukket. Vi har vært i regjering i ett år. De 480 000 menneskene har vi ikke klart å nå tidligere. Det har Høyre også en del av ansvaret for, så jeg vil anbefale oss alle å være litt nøkterne i debatten og heller være på søken etter svar i fellesskap.

Når det gjelder måten vi forankrer dette på, er det flere innganger. Det ene er det som også representanten Øvstegård var inne på, ny opplæringslov, det å sørge for at skolen har tilstrekkelig fleksibilitet til å lage tilbud som passer for voksne, men også at vi samarbeider med næringslivet og arbeidslivet. Vi trenger å ha tilgang til oppdatert kompetanse innenfor bransjer som er i stadig endring, samtidig som utdanningssystemet vårt skal være tilgjengelig for voksne som trenger grunnleggende kompetanse. Når disse tingene virker sammen, er jeg helt overbevist om at det er bra både for nye bransjer og for de 480 000.

Margret Hagerup (H) []: Politikk er også praktisk politikk, det å være ute og snakke med folk.

Grunnen til at jeg tar opp dette spørsmålet, er at Åse Bratthammer, som er en av dem som viser til veldig gode erfaringer med modulbasert opplæring, er bekymret for at en når en nå evaluerer dette, ikke tar hensyn til at også skolene må holde i det. Hun er bekymret for at de som står lengst utenfor, ikke vil få dette tilbudet.

Mitt spørsmål handler om at jeg vil ha en endelig avklaring: Kan statsråden si at en vil sikre at dette vil være både i skoleregi og i regi av næringslivet, og at en sikrer at det ikke blir enten–eller?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg kan betrygge Åse Bratthammer med at mitt svar på spørsmålet er at dette blir hovedmodellen fra 2024. Så den gode nyheten for Åse og andre som har fått glede av dette tilbudet, er at det nå blir bredere, det kan nå flere, og det blir en hovedmodell for måten vi tilbyr videregående opplæring på for voksne uten formell videregående kompetanse.

Så tror jeg at vi skal være ganske ydmyke overfor at voksne mennesker lever et ganske annerledes liv enn det våre tenåringer gjør. Derfor må vi alltid være ute etter å løse dette både langs utdanningssporet og langs arbeidslivssporet – og langs et tredje spor, som vi kanskje vier for lite oppmerksomhet: de som er uten vitnemål fra videregående, men også utenfor arbeid.

Til nå mener jeg at både storting, denne regjeringen og den tidligere regjeringen har vært ganske gode på å komme opp med koblingen mellom den som har jobb, og den som trenger kompetanse. Neste steg må være å finne ut hvordan vi også får tak i dem som ikke har jobb, men heller ikke har formell kompetanse, og få dette til å virke bedre sammen.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til statsråden for et godt innlegg. Jeg er veldig glad for at vi deler mye av virkelighetsbeskrivelsen.

Som statsråden også sa, er ikke dette noe helt nytt problem. De ca. 480 000 har vært uten arbeid en god stund. Regjeringen er veldig opptatt av sin tillitsreform, og vi har hørt, i representanten Knutsdatter Strands innlegg, at også tilbudet til voksne innen videregående opplæring skal være basert på tillit og tilpasses forhold lokalt. I Høyre er vi opptatt av like muligheter for alle. Det gjenspeiler dette forslaget.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva ligger i tillitsreformen på dette området, og hvordan sikrer man voksne både med og uten utdanning og med ulike forutsetninger like muligheter i hele landet?

Statsråd Tonje Brenna []: Kjernen i tillitsreformen er at den enkelte i førstelinjen skal få utøve sitt fag på den måten man faglig vurderer at det skjønnet kan utøves best. Eksemplet fra skolen er at læreren får lov til å være pedagog og leder i klasserommet, får til rådighet de ressurser man trenger for å lykkes med det, og at andre ting som forstyrrer muligheten for å gi god opplæring, skal fjernes. Det handler om det grunnleggende, som jeg tror vi alle er enige om, nemlig at vi stoler på at den enkelte yrkesutøver gjør sin jobb. Det står i ganske grell kontrast til en del av det de borgerlige gjennomførte på sin vakt, og sto for, nemlig mer detaljstyring, mer testing, mer måling og forstyrrende ting som kommer inn i skolen og trekker fokuset vekk fra undervisning og mer over på det som skal måles og testes.

Rettighetene til de voksne jobber vi med gjennom opplæringsloven, men tilliten til de ansatte må vi jobbe med hver dag for at de skal kunne møte og innfri de rettighetene på en god måte.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Alle fortjener utdanning og tilgang til kunnskap og kompetanse. Det er den sikreste investeringen vi som samfunn kan gjøre, og den investeringen gir alltid avkastning – for hvert enkelt menneske, for arbeidslivet og for oss som samfunn.

Fullført og bestått videregående opplæring er, for de aller fleste av oss, nøkkelen til et godt og givende liv med aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Det er ledige jobber og mangel på kompetanse i hele landet. I distriktene er det ikke mangel på arbeidsplasser som bremser vekst og utvikling; det er mangel på folk og mangel på kompetanse.

Som samfunn er det en av våre absolutt viktigste oppgaver i tiden som kommer å sørge for at de som står utenfor arbeidslivet, får en sjanse til å komme innenfor, og da trenger de tilgang til utdanning. En annen, og like viktig, oppgave er at de som er i arbeid, men som trenger mer – eller annen – kompetanse, får tilgang til utdanningssystemet.

Poenget er at døren til utdanningssystemet vårt – til mer kunnskap, mer kompetanse – alltid må være vidåpen, og den må gjelde for alle. Døren må være åpen, og muligheten til å delta i videregående opplæring må være reell for alle, uavhengig av alder, bosted, livssituasjon og kunnskapsnivå. Det er en forutsetning for at vi skal lykkes i tiden som kommer, med økte krav, økt omstillingstakt og økt mangel på kompetanse, og det samtidig som fødselstallene synker og ungdomskullene blir mindre.

Reell tilgang til videregående opplæring for voksne betinger at vi ser på opplæring som en dynamisk aktivitet, ikke som et bygg der dørene er åpne fra åtte til fire. Noe annet som er viktig, er at hver enkelt blir tatt på alvor og får sin realkompetanse vurdert, slik at riktig dør på riktig nivå i utdanningssystemet åpnes. En forutsetning er at fleksibiliteten er stor. I det øyeblikk behovet for kompetanse dukker opp, eller evnen, lysten og motivasjonen for utdanning er til stede, må døren åpnes, uavhengig av tid på året og hvor du bor.

Med de digitale mulighetene vi har nå, som stadig er i utvikling, bør ikke bosted begrense mulighetene til valg av eller tilbud om fag. En kombinasjon av fysisk undervisning på nærskolen, tilstedeværelse på nærskolen med digital undervisning fra en annen skole og modulbasert fysisk undervisning på skoler kan gi alle tilgang til alle fag som tilbys i norsk videregående opplæring. Det det krever, er fleksibilitet og vilje til å ta de grep som trengs lokalt, på hver enkelt skole, i tillegg til utstrakt samarbeid mellom skoler og mellom skoler og næringslivet. Høyre prioriterer kunnskap og kvalitet i skolen. Vi prioriterer også en skole som er tilgjengelig for alle gjennom hele livet.

Elise Waagen (A) []: Min bestefar vokste opp på et lite småbruk ved havet. Han fikk sju år med skolegang, men han fikk allikevel en fast jobb på meieriet og tilbrakte hele sitt arbeidsliv der.

Historien om min bestefar er ikke unik. Jeg tror de fleste av oss kjenner seg igjen, enten det gjelder foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som fikk en fast jobb, fikk muligheten og fikk trygghet i hverdagen sin. Jeg er sikker på at hvis min bestefar skulle komme fersk inn i arbeidslivet i dag, så hadde det nok vært enda mer oppoverbakke i det å få seg en trygg, fast jobb. Arbeidslivet er endret, og det stilles andre krav i dag.

På mange måter er det bra at vi har et høyt kompetent arbeidsliv, men det stiller også krav til politikken, og det stiller krav til oss. Det betyr at det fortsatt er mange som ikke har fått muligheten til å fullføre videregående opplæring, eller som har blitt stående igjen på perrongen. 480 000 har ikke fullført videregående opplæring som voksne. Representantforslaget fra Høyre i dag er på mange måter også en anerkjennelse av at den politikken de førte i åtte år, ikke nådde i mål. På mange måter trenger vi fortsatt å gjøre mer for å inkludere flere i arbeidslivet og sørge for at flere får den kompetansen de trenger for å få en trygg, fast jobb.

Norsk arbeidsliv og samfunnsliv endres raskt, og de fleste av oss må kanskje bytte jobb flere ganger, og grunnlaget for velferden vår er nettopp et høyt kompetent arbeidsliv. Skal vi sørge for at folk har en reell mulighet, handler det om å kunne kombinere det å hente i barnehagen, kjøre på fotballtrening og å være på jobb fra åtte til fire. Da må vi jobbe annerledes. Og det gjør regjeringen. Vi følger opp fullføringsreformen. Tilskuddet til Fagbrev på jobb er etablert og er også opptrappet i neste års budsjett.

Når representanten fra Høyre tegner et bilde av at vi ikke prioriterer bransjeprogram, er det feil. Det ble nettopp utlyst 94 mill. kr til bransjeprogram i elleve ulike bransjer. Bransjeprogrammene som er foreslått avviklet på neste års budsjett, er bransjeprogram som var tilknyttet pandemien.

Regjeringen jobber nå med en kompetansereform for arbeidslivet. For Arbeiderpartiet handler det om å gi mulighet til å ha en trygg, fast jobb også i et arbeidsliv i endring. Det handler om å skape bedre resultater for arbeidslivet, det å kunne investere i de ansatte, men det handler først og fremst om å invitere flere inn i å ha en trygg, fast jobb.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel

Sak nr. 5 [11:56:10]

Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til kunnskapsministeren:

«To år med pandemi og en historisk lang streik har rammet barn og unge. Nå skaper også krig uro hos mange. Skolen er den eneste arenaen hvor alle barn møtes, sosiale fellesskap utvikles og unges utvikling kan observeres.

Hvordan mener statsråden skolen i samarbeid med foreldre, helsevesen, barnevern og andre kan skape trygghet slik at forutsetningen for læring styrkes og utenforskap kan forebygges, og hvordan vil regjeringen sikre at vi får tilstrekkelig kunnskap om situasjonen?»

Kari-Anne Jønnes (H) []: Som foreldre er vi mange som er bekymret nå. Gjennom høsten har vi sett mange oppslag i media der både skoleledere, lærere, helsesykepleiere, politi og andre som er engasjerte i barn og unges oppvekst, uttrykker bekymring i tiden etter pandemi og langvarig streik. Vi vet alle at mange har gått glipp av mye, både faglig og sosialt. De som hadde det vanskelig før, har det enda vanskeligere nå. De som følte seg utenfor før, sliter enda mer nå. De som søkte seg til uheldige miljøer før, gjør det samme nå, og det kan tyde på at de gjør det i større grad. På flere skoler har politiet jevnlige besøk for å få bukt med bruk og omsetning av rusmidler. Helsesykepleiere har lange køer foran sine kontor, og mange unge leter etter et holdepunkt i hverdagen. Ekstra bekymret blir jeg når jeg vet at på svært mange av landets skoler har ikke elevene tilgang på helsesykepleier hver dag, og heller ikke vaktmester.

I sommer møtte jeg en flott gjeng ungdommer som delte av sine erfaringer. På mitt spørsmål om hva som var aller viktigst for dem for å sikre en trygg skolehverdag slik at de ville møte opp på skolen hver dag, svarte de: at det er noen vi kan gå til når vi trenger det.

Mange barn og unge er utrygge, og mange opplever at de ikke har noen å gå til. Høyre i regjering gjennomførte faglige vurderinger av konsekvenser og behov i skolen som følge av pandemien. Vi bevilget ekstra midler til å ta igjen tapt læring, både faglig og sosialt, og vi sørget for ekstra midler til sommerskole. Vi er bekymret for at regjeringen ikke følger opp i samme grad. Etter pandemien kom en langvarig streik, og mange unge føler også frykt som følge av krig i Europa. Ja, vi er i en spesiell situasjon, og det kommer til å koste oss som samfunn noe å følge opp barn og ungdom, men vi har ikke råd til at flere barn og unge faller utenfor. Det er stor mangel på arbeidskraft i hele landet, og da er det fortsatt slik at det å investere i barn og unges utdanning og sosiale arena, nemlig skolen, er det aller viktigste vi kan gjøre. Det gir avkastning og er viktig for den enkelte og for oss som samfunn.

Etter avvikling av tiltakene fikk vi en langvarig streik som rammet ulikt sosialt og faglig. Høyre mener det er svært kritikkverdig at de skolene som ble rammet av streiken, ikke fikk gjennomført nasjonale prøver. Kunnskapen fra disse prøvene skal nettopp brukes til å løfte hver enkelt elev og sørge for at hver enkelt blir møtt på sitt nivå og får muligheten til å løfte seg, faglig og sosialt.

Nå er vi nødt til å se framover, og jeg håper vi kan gjøre det sammen. Skolen, som er den eneste arenaen der alle barn og unge møtes og observeres, må bli bedre i stand til å støtte og hjelpe hver enkelt i skolehverdagen, i samarbeid med foreldre og alle andre involverte aktører. Har vi et godt nok kunnskapsgrunnlag til å klare den jobben? Vet vi hvordan vi best møter hver enkelt elev? Vet vi hvorfor noen lykkes godt og andre mindre godt med å bekjempe ufrivillig skolefravær? Er vi flinke nok til å dele kunnskapen vi har, og involvere andre aktører i skolehverdagen? Ser vi muligheten til et bredt samarbeid med andre kommunale tjenester? Kan kulturskolen nå ut til dem som ikke klarer å møte opp på skolen? Kanskje er det å få muligheten til å oppleve mestring, uavhengig av på hvilken arena det er, nøkkelen til å komme tilbake til skolen. Vet vi hvordan det går med de elevene i videregående skole som bor på hybel og må håndtere alt i hverdagen helt alene? Er det slik at vi tør å se hverandre i øynene når vi spør hvordan det går, slik at vi kan oppdage at et «ok» ikke nødvendigvis betyr at alt er ok?

Det er nå vi må gjøre dette sammen. Vi kan ikke ha en vente-og-se-holdning. Lavere forventninger til oppmøte og reduserte krav til kvalitet og resultater hjelper ingen unge. Å stille krav er å bry seg, og det gjelder også i skolen, på alle nivåer og for alle involverte. Derfor lurer jeg på hvordan statsråden vil bidra til at vi sammen, som samfunn, igjen kan sørge for trygghet, slik at forutsetningen for læring styrkes og utenforskap kan forebygges, og hvordan regjeringen vil sikre at vi får tilstrekkelig kunnskap om situasjonen.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg tror ingen for rundt tre år siden hadde sett for seg det som skjedde på fiske- og viltmarkedet i Wuhan, en kinesisk by 7 800 km fra Norge, og hvordan det ville dominere livene våre i svært lang tid etterpå. I løpet av pandemien har mange vært redde for å bli smittet, for å bli alvorlig syke og for å miste noen de er glad i. Mange som aldri før hadde kjent på ensomhet, fikk oppleve det og kjente på at dagene ble tunge, og at det var langt mellom høydepunktene. Unge mennesker som konstant lever i opplevelsen av å være til stede i en tid de aldri kan få igjen, mistet opplevelsen av å kunne bruke den tiden sånn de selv ønsker.

Jeg tror også mange kjente på at de plutselig på et vis måtte forholde seg til en grense for hva de kunne orke, og hva de kunne klare. Vi mennesker er jo flokkdyr. Store og små fellesskap gir livet vårt mening. Pandemien påvirket utvilsomt opplæringstilbudet til barn og unge og førte til begrensninger for mange.

Verdenssituasjonen nå, i kjølvannet av pandemien, gjør at mange er bekymret for framtiden. Klimaendringene tar ikke pause. Russlands angrepskrig har utløst den største sikkerhetspolitiske krisen på mange tiår i Europa. Det er matvarekrise, det er energikrise, og stort og smått foregår i mange menneskers liv. Alle disse krisene – og opplevelsen av å være i live i en krisetid – forsterker nok opplevelsen av at ting er vanskelig, spesielt for de mest sårbare blant oss. De er både unge og eldre, men det er mange av dem som er unge.

Utfordringen her hjemme er på samme tid velkjent. Vi skal dekke inn økte utgifter til strømstøtte, mottak av ukrainske flyktninger, styrking av Forsvaret og omsorg for stadig flere eldre. Samtidig skal vi bruke mindre penger, rett og slett fordi det dyreste vi kan gjøre for folk, er å bruke så mye penger at lønns- og prisveksten skyter fart og renten blir høyere enn det familiene kan bære. Derfor er en del av svaret på den krisetiden vi lever i, trygg økonomisk styring og rettferdig fordeling av goder. Det er spesielt viktig for alle oss som er flokkdyr, fordi mye av det som gir tilværelsen mening når ting kan framstå skummelt og i rask endring, er å høre til i et fellesskap.

Derfor mener jeg at det sjelden har vært så viktig som nå å stoppe den oppsplittingen av klasserom og skoler som den borgerlige regjeringen sto for. Det handler om mange ting, men blant de tingene som kanskje er viktigst, er å ta vare på det som gjør Norge til Norge: et land med små forskjeller, sterke fellesskap og høy tillit. Dette er ikke noe vi oppnår én gang for alle, eller noe vi kan overlate til noen andre, på et annet sted og til en annen tid. Pandemien har vist med all tydelighet hvor viktig skolen er som møteplass for barn og unge.

I Norge har vi et bedre utgangspunkt enn i veldig mange andre land. I Elevundersøkelsen forteller de aller fleste elevene at de trives på skolen. De får faglige utfordringer, og de opplever mestring. De har gode relasjoner til læreren og opplever å få støtte både fra skolen og hjemmefra. Samtidig vet vi at det er mange som strever. Som representanten også peker på, er det ulikt hvordan både pandemi og streik har rammet elevene våre, basert på hvem de er, og hvor de bor. Noen har opplevd faglige og sosiale tap, og en del opplever en forverret psykisk og fysisk helse. Det kan være at en del av de tingene vi ennå ikke har oppdaget, vil vise seg over tid, og at vi får langvarige konsekvenser av begge deler.

Derfor har jeg bl.a. nedsatt et utvalg som skal gjennomgå dagens kvalitetsvurderingssystem og foreslå forbedringer i verktøy og datakilder vi bruker når vi skaffer oss kunnskapsgrunnlag om skolen. Vi må vite at det vi tror vi vet om elevene våre, faktisk stemmer. Derfor jobber vi videre med å styrke læringsmiljøet, og jeg har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere hva slags kompetanse skolene trenger for å bygge tryggere og bedre barnehage- og skolemiljø. Jeg har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å innhente mer forskningsbasert kunnskap om konsekvensene av pandemien og hvilke tiltak som virker. Vi vet fra rapporten til Parr-utvalget at mange av de tiltakene det allerede arbeides med i skolen, er nøkkelen til hvordan vi kan jobbe bedre og mer systematisk med å legge til rette for den enkelte elev. Dette vil jeg fortsette å gjøre, i samarbeid med skoleeiere over hele landet.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til statsråden for et godt innlegg med mange svar. Jeg er glad for at statsråden også ser den usikkerheten og utryggheten vi opplever som folk, som samfunn, og jeg deler statsrådens synspunkt på at vi er sårbare. Jeg mener at vi er sårbare som folk når det er så mange rundt oss som opplever så stor grad av usikkerhet som det kan synes som vi gjør nå.

Statsråden snakker om trygg økonomisk styring i en krevende tid og omtaler oss alle som flokkdyr. Jeg er enig i omtalen «flokkdyr», men jeg skulle like å se den dyreflokken som med viten og vilje og med åpne øyne i vanskelige tider som dette går inn i en reversering av fylkesoppdelingen, når vi vet at over halvparten av budsjettet i de fleste fylker går til videregående opplæring, og når vi vet at videregående opplæring er det aller, aller viktigste vi gjør, som fylkene gjør, for å ta vare på hvert enkelt menneske – eller om man vil, hvert enkelt dyr i flokken. Jeg tror ingen dyreflokk, uavhengig av hva slags dyr, hadde gått inn i den fylkesoppdelingen. Jeg mener det ikke vitner om trygg økonomisk styring. Jeg mener det vitner om det stikk motsatte.

Jeg er enig i at vi har et veldig godt utgangspunkt i Norge, men det at man er god til noe, behøver jo ikke å bety at man ikke kan bli bedre. Det er nettopp derfor jeg stiller dette spørsmålet. Som statsråden er inne på, og som jeg er glad for å høre, trenger vi mer forskning, sånn at vi vet mer om hvilke tiltak som settes inn, og hva som fungerer, for vi er nødt til å ha kunnskap om skolen for å få kunnskap i skolen. I den situasjonen vi er i nå, har vi heller ikke råd til å vente og se om vi har nok kunnskap, så jeg er veldig glad for å høre at det skal hentes inn mer kunnskap og settes i gang forskning.

Jeg er litt opptatt av at vi fortsetter å bruke pengene riktig. Jeg lurer fortsatt på hvordan vi skal sikre alle like muligheter i hele landet, for når vi snakker om å bruke pengene fornuftig, handler det om å løfte hver enkelt og sørge for at hver enkelt elev får like muligheter uavhengig av hvor i landet vedkommende bor.

Om vi ser flokken som går inn i fylkesoppdeling uten egentlig å ville det, noe sted i landet, og tillitsreformen og tilliten til at det gjøres mye godt arbeid ute på hver enkelt skole – for det gjør det, det er veldig mange som jobber godt – i kombinasjon: Hvordan kan vi sikre at vi som samfunn jobber godt nok, og på samme nivå?

Statsråd Tonje Brenna []: Det er påfallende at en debatt om noe så viktig som hvordan vi får elevene våre til å trives og oppleve at de mestrer både hverdags- og skoleliv i en tid som er ganske annerledes enn vi kunne sett for oss for bare få år siden, munner ut i at representanten Jønnes er bekymret for fylkesoppløsning og nasjonale prøver.

Jeg er bekymret for og har et engasjement for elevene våre. De er veldig forskjellige – heldigvis – for det at mennesker ikke er like, gjør det mer spennende å være menneske. Derfor mener jeg at vi må ha en skole som gir plass til og rom for ulike typer mennesker, ulike elever som lærer på forskjellige måter, og derfor er vi i gang med arbeidet med å gjøre skolen mer praktisk og variert. Vi vet at for mange først når de har kommet godt opp i tenårene, oppdager at de har praktiske ferdigheter og interesser.

Jeg er helt overbevist om at den målingen og styringen av skolen som har forsterket seg på Høyres vakt, ikke har gjort det lettere verken å være lærer eller elev. Vi vet også at når vi tester noen fag veldig mye, drar det ressurser dit og dermed også vekk fra andre deler av skolen. Det kan kanskje høres litt banalt ut å si at noe av det som er nøkkelen til at vi skal lykkes bedre i skolen, er at vi skal ha mer praktiske og estetiske fag, men jeg mener det. Det er å ta kunnskap på alvor, og det er å ta kunnskap tilbake i skolen etter åtte år med en borgerlig regjering som har vært mer opptatt av å måle enn at elevene skal lære.

Jeg er opptatt av at alle skoleeiere, skoleledere, lærere og alle som jobber tett på barn og unge, er best til å vurdere hva den enkelte elev trenger – alle dager, men kanskje spesielt nå. Derfor mener jeg at dette ikke skal fjernstyres fra Stortinget, men tvert imot at vi må ha tillit til at de fagfolkene som er tettest på ungene våre, er i stand til både å vurdere hva behovet er, og har verktøyene til å løse de utfordringene de står i. Da må vi sørge for at det er godt tverrfaglig samarbeid, både inne på den enkelte skole og ute i kommunene mellom de forskjellige tjenestene. Det kan jo av og til virke som om alt er mørkt og svart, men det foregår utrolig mye spennende ute i kommunene med prosjekter som jobber tverrfaglig, som pakker inn barna og elevene våre, som sørger for å glemme barrierer og stengsler mellom ulike tjenester, og som har ett eneste mål for øye, og det er å ta vare på ungene våre.

Skolen er i seg selv, i sin natur, en samarbeidende samfunnsinstitusjon. Skolen kan ikke løse alle utfordringer vi står i alene, men alle utfordringer et samfunn har, kommer til uttrykk i våre klasserom. Derfor er jeg opptatt av at vi har en skole der hver enkelt elev kan trives. Det kan vi legge til rette for faglig og sosialt og ved at hver enkelt lærer har mulighet til å gjøre en god jobb.

Øystein Mathisen (A) []: Det er ingen tvil om at de siste årene har vært en prøvelse, for samfunnet så vel som for norsk skole. Disse utfordringene har virkelig elevene fått kjenne på, der skolehverdagen er blitt snudd opp ned, og mange har mistet både læring og de sosiale arenaene som er så viktige. For lærerne ga det nye utfordringer der man kjapt måtte omstille seg og lage undervisningsplaner og undervisningsmetoder som fungerte digitalt, og for foreldrene har hjemmeskole vært en svært ny utfordring, som kom overraskende og kjapt på.

Likevel har norsk skole kommet seg godt gjennom dette på veldig mange måter. Jeg mener at en av de viktigste grunnene til at vi har klart akkurat dette, er at vi har en sterk norsk fellesskole der alle elevene kan delta og være med. Fellesskolen er noe av det viktigste vi har i samfunnet vårt. Når vi nå har en ganske bred og stor debatt der temaet egentlig var opplæring, men der vi også har snakket om kommunesammenslåinger og kommuneoppbrytinger, tenker jeg at man kan se litt stort på det: Hva har pandemien lært oss samfunnsmessig?

Tilliten i et samfunn kan ikke bygges opp over én stortingsperiode, den bygges opp over generasjoner. Noe av det viktigste for å bygge opp denne samfunnstilliten finner vi i den norske fellesskolen, der vi alle sammen – uavhengig av økonomisk bakgrunn, uavhengig av hva slags religion man har, og uavhengig av hvor stort hus foreldrene har – møtes og går sammen på én fellesskole. Denne tilliten tror jeg var ganske avgjørende for hvor godt vi kom oss gjennom pandemien, hvor godt vi klarte å forstå de tøffe avgjørelsene vi måtte ta, og hvordan det påvirket forskjellige folk. Derfor er det en av de viktigste lærdommene som pandemien ga oss, at den norske fellesskolen er et av de bolverkene som – generasjon for generasjon – styrker hvordan vi takler slike kriser.

Pandemien, klimakrisen og krigen som nå er i Europa, påvirker selvfølgelig den oppvoksende generasjonen, men hva kan vi gjøre for å sørge for at vi reduserer disse negative konsekvensene og utfordringene? Jeg tror at nå når vi er gjennom pandemien, er ikke løsningen å starte et stort testregime der alle elever skal gjennomføre masse tester i forskjellige fag for å se hva man eventuelt har gått glipp av. Løsningen er ikke testing, måling og detaljstyring, men tillit til hver enkelt lærer, hver enkelt skoleleder og hver enkelt kommune til å ta de rette avgjørelsene for hva man skal gjøre for å styrke læringen.

Da trenger man sterkere økonomi. I to budsjetter har denne regjeringen styrket kommuneøkonomien, og man har kommet med konkrete penger til de områdene der pandemien har rammet ekstra hardt, for å kunne ta igjen det som eventuelt er tapt – og tillit til læreren om å ta de rette avgjørelsene om hva som trengs.

Barn og unge trenger nå å komme tilbake til en normal skolehverdag, og ikke mer av noe annet. Det er også noe Parr-utvalget tydelig viser til. Det samme gjelder at laget rundt eleven må styrkes, slik at den rette kompetansen kommer inn og kan bidra til å skape en god norsk skole. Å innføre fraværsgrense eller andre nye detaljstyringsteknikker er ikke nødvendigvis det som styrker skolene våre framover.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte med å takke for et viktig tema – et tema som egentlig burde engasjere veldig bredt, også her på huset.

Svaret på å skape trygghet og forebygging av utenforskap tilligger ikke et enkelt samfunnsområde. Vi er alle hele mennesker og lever livet vårt på en rekke ulike arenaer. Derfor er det viktig å fokusere på å bygge ned mange av de vanntette skottene, eller siloene, og i større grad evne å se helhet. Eller sagt på en annen måte: La oss utvikle morgendagens politikk med utgangspunkt i menneskene i stedet for i systemene.

Det er en rekke statistikker som gir oss et faktagrunnlag som vi må ta med oss når målet er å skape et mer inkluderende samfunn for dem som vokser opp. SSB skrev i mai i år at andelen barn mellom 9 og 15 år som har brukt kino, bibliotek, teater og museum, har gått kraftig ned fra 2016 til 2021. Ungdata viste i sommer at rundt 50 pst. av de unge deltar i ulike fritidsaktiviteter, men at andelen har vært synkende over tid. I august kom SSB med tall som viser at 170 000 ikke har råd til å delta i fritidsaktiviteter. Til sist vil jeg trekke fram Telemarksforskning, som i høst har gjennomført en undersøkelse hvor 204 kommuner har svart, og nesten fire av fem kommuner sier at kulturdeltakelsen har gått ned de siste to årene, og at det særlig er barn og unge som har falt fra.

Frafall fra nettopp fritidsaktiviteter, kulturaktiviteter og andre fellesarenaer er alvorlig og kan få store samfunnsmessige konsekvenser, og vi bør særlig være bekymret for barn og unge, som denne debatten handler om. Disse arenaene har en samfunnskraft som bidrar til å bygge nettopp de gode, trygge lokalmiljøene, og som står for de viktigste sosiale møteplassene i de unges fritid.

Det er også mye kunnskap fra de unge selv som fortjener å bli løftet fram. La meg få trekke fram et eksempel fra Asker kommune. Der står 11 pst. av ungdom mellom 16 og 25 år utenfor arbeid eller utdanning. Til tross for at dette er en lavere andel enn i veldig mange andre kommuner, tar de allikevel utfordringen på alvor. I begynnelsen av november inviterte de ungdom, politikere, fagpersoner og aktører i lokalsamfunnet til å se på hvordan de sammen kan bidra. Noen av innspillene som de der kom fram til, var behov for mer samarbeid og kunnskap på tvers av virksomheter og mellom ulike aktører, en inkluderende praksis og arenaer som gir rom for alle, hvor alle opplever både å bli hørt og å høre til, å styrke medvirkningen fra de unge og bruke dem som ressurser, å styrke arbeidet med overganger for å skape helhet i oppvekst- og læringsløpet, og voksne og tjenester som vektlegger å lytte, bygge relasjoner og ha tro på de unge og deres familier som er i utfordrende livssituasjoner. Det var med andre ord nok en bekreftelse på at de vanntette skottene må rives ned.

Kronprinsparets Fond hadde nylig et framtidsmøte hvor budskapet fra ungdommene som deltok, ble tatt godt imot av KS. Oppsummert ønsket de mer «guttastemning», som gir guttene nødvendige fellesskap, et psykisk førstehjelpsskrin og en russetid som inkluderer alle. På deres tipunktsliste kunne vi også lese ønsker om fadderordning i overgangen til videregående utdanning, flere gratis lavterskeltilbud og bedre kjennskap til fritidstilbudet ute i kommunene.

Det som var påfallende i de første innleggene i denne debatten, var at statsråden gjemte seg bak at det var så mye annet man måtte prioritere å bruke pengene på, noe vi selvfølgelig alle er enig i. Vi har lagt en pandemi bak oss og står i en utfordrende situasjon akkurat nå. Men da er det for så vidt også naturlig at representanten Jønnes løftet fram ett tiltak, oppløsning av fylkeskommuner, som noe regjeringen har valgt å prioritere å bruke penger på.

Det er over ett år siden Høyre gikk ut av regjeringen og Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok, og det har dessverre vært et år med nedprioritering av frivillighet for veldig mange barn og unge. Det er en trend som må snus, og det må vises politisk vilje. Det holder f.eks. ikke å forlenge Fritidserklæringen og kun følge den opp med gode ord. Skal vi jobbe godt på tvers av sektorene for å sikre at flere barn og unge inkluderes, trenger vi handling, og det haster. Vi må rive de vanntette skottene.

Lars Vegard Fosser (Sp) []: Først ønsker jeg å takke interpellanten for en god og viktig interpellasjon.

De siste årene er det mange elever som har mistet verdifull tid på skolen. Som lærerstudent og lærervikar kjenner jeg til mange barn og unge som har vært mer hjemme enn de ønsker. Det har ikke vært optimale tider for å oppnå læringsutbytte eller for elevenes sosiale læring og følelsen av tilhørighet i et fellesskap. Det er ikke enkelt å lære i en ekstraordinær situasjon. Jeg vet selv hvordan det oppleves å få studiehverdagen snudd på hodet – fra å være en del av et inkluderende læringsmiljø, med gode venner, til å sitte alene foran en pc-skjerm. Det er krevende å følge med på undervisningen, og mitt læringsutbytte ble betydelig mindre enn hva det var før pandemi og nedstengning. Hvis jeg, som en voksen student, synes at det var vanskelig, kan vi bare se for oss hvordan det var for barn og unge.

Den beste læringen skjer i et inkluderende læringsmiljø, der elevene gis likeverdige muligheter til læring og utvikling uavhengig av deres forutsetninger. Norske skoler skal ha et læringsfellesskap der elevene gis muligheter til å utforske fagene i dybden, tenke kritisk og lære av og med hverandre. Slike læringssituasjoner har ikke nødvendigvis vært like enkle å skape de siste årene. Lærere og andre ressurspersoner i skolen har hatt en krevende hverdag for å skape best mulige vilkår for elevene.

Konsekvensene omkring elevenes læring etter pandemi og streik vil være langvarige. Senterpartiet er opptatt av at vi skal gi skolene tillit, tid og handlingsrom til å gjøre nødvendige tiltak til beste for hver enkelt elev. Derfor er det ekstra viktig at hver enkelt lærer nettopp får tid og mulighet til å følge opp hver enkelt elev. Det medfører at regjeringen og Stortinget må bidra med nødvendige midler til kommunene, slik at de kan arbeide med å tette kunnskapshull, noe regjeringen bl.a. gjorde i revidert nasjonalbudsjett, der det ble fordelt 75 mill. kr til områder som har vært spesielt hardt rammet under pandemien.

En viktig forutsetning for læring er trygghet. Elevene skal føle at de blir sett og hørt, og det er viktig at elevene blir bevisstgjort på deres ansvar og rolle i arbeidet med å utvikle et godt læringsmiljø for alle. Læring henger tett sammen med læringsmiljø. Hvis det ikke er et godt læringsmiljø, blir det også vanskelig å lære noe på skolen. Derfor er elevene avhengig av trygge voksne som aktivt arbeider for at elevene skal trives på skolen og bli tatt på alvor.

Selv om det tyder på at mange barn og unge har kommet seg helskinnet gjennom pandemiårene, er det mange som befinner seg i en sårbar situasjon. Pandemien har ikke bare ført til tap av kunnskap, men også til tap av verdifull sosial læring. Denne læringen kan være svært viktig for elever som fra tidligere hadde sosiale utfordringer. Disse elevene er det viktig å rette søkelyset mot, og det er viktig arbeid som nå gjøres i etterkant av pandemien for at alle elevene skal føle at de er en del av et fellesskap. For den faglige læringen kan ikke isoleres fra den sosiale læringen, og hvis man ikke trives på skolen, blir det vanskelig å lære.

Å trives på skolen har en naturlig sammenheng med barn og unges psykiske helse. Jeg har snakket med flere elever som har følt på ensomhet og vonde følelser under perioden med nedstenging, og under streiken. Vi vet at det er mange som fortsatt har det vanskelig. Dette må vi ta på alvor. Disse barna og ungdommene må vi verne om og gi den støtten og hjelpen de trenger.

Derfor er jeg glad for at regjeringen har startet arbeidet med en opptrappingsplan for psykisk helse, som skal legges fram neste vår. Regjeringen har også foreslått bevilgninger i forslag til statsbudsjett som primært er rettet mot styrking og utvikling av innsatsen mot barn og unge og pasienter med alvorlige og sammensatte psykisk helse- eller rusproblemer. Dette er svært viktig, da vi må arbeide for å forebygge framfor å reparere.

Hege Bae Nyholt (R) []: Først vil jeg takke representanten Jønnes for muligheten til å diskutere noe så viktig som fellesskolen, laget rundt eleven og ikke minst hvordan barna våre har det i dag.

Som det har blitt sagt flere ganger, er skolen vår viktigste fellesarena for barn og unge. Hver dag samles barn med ulik bakgrunn, ulik familieform og ulikt utgangspunkt i landets klasserom. Skolen er viktig for å sikre kunnskap, for dannelse og for å utjevne forskjeller i samfunnet. Skolen er en veldig stor del av livet til barna våre. I 13 år går de på skolen, hvis de går det ordinære løpet. Man begynner kanskje allerede når man er fem og et halvt år, og går ut som ung voksen – eller kanskje som godt voksen.

Som representanten Jønnes påpeker i sitt innlegg, har skolen vært preget av pandemi, og også en streik. Det har vært mange unormale skoledager rundt om i landet vårt, og det har nok også sett ulikt ut – litt ut fra hvor man bor. Vi vet at lærerne og skoleledelsen har strukket seg langt for å finne løsninger som ivaretar både det faglige og det sosiale. Vi vet at skolen aldri var helt stengt for de elevene som trengte det aller mest. Vi har hørt historier om lærere som ringte elever som ikke møtte på digitale timer, lærere og elever som gikk tur i marka eller på gaten, med en meters avstand. Vi vet at dette ikke kompenserer for vanlige skolehverdager i det fysiske klasserommet, med både venner og lærere rundt seg, men vi skal anerkjenne den fantastiske innsatsen som ble gjort.

Vi vet også at ungene savnet vennene sine. Vi vet at mange familier slett ikke hadde plass til at alle kunne sitte skjermet et sted, og de hadde kanskje heller ikke en pc til barna sine. Vi vet at folk har hatt undervisning på vaskerom, soverom, tørkeloft og bad, og vi vet at dette har kostet. Derfor synes jeg det er viktig at vi ser på de rapportene som har kommet i ettertid, og derfor tenkte jeg at jeg skulle sitere fra Parr-rapporten. Der står det:

«Skolen har vært gjennom en periode som ikke kan sammenlignes med noen annen i moderne tid. Alle elever, ansatte og skoler har vært berørt av pandemien i større eller mindre grad. Vi vet ikke sikkert hvilke konsekvenser perioder med stengte skoler har hatt og kommer til å få for utviklingen og læringen til elevene.»

Det står også:

«Vi må ta på alvor at mange elever nå opplever at de har tapt mye og er bekymret for hva det vil ha å si for dem videre.»

Jeg opplever at vi i denne salen er enige om at det tar vi på alvor, og at vi er bekymret, men at vi kanskje er litt uenige om hvordan vi skal møte denne utfordringen.

Tidligere i år hadde vi en høring i utdanningskomiteen om et representantforslag fra Venstre og Høyre om en tiltakspakke for å sikre og ta igjen tapt sosial og faglig læring etter pandemien. Dit hadde vi invitert Per Brodal, som er professor emeritus ved Institutt for medisinske basalfag her i Oslo. Han sa noe som er ganske viktig: For at barn skal lære, må de oppleve seg trygge, og så må de oppleve at det er en mening i det de skal lære. Den meningen er det læreren som skaper. Brodals tydeligste budskap var: Vi må sikre gode lærere som er opptatt av faget sitt og opptatt av ungene.

Jeg tror vi gjør lurt i å lytte til Brodal og til Parr-utvalget. Vi er nødt til å satse på skolen. Vi er også nødt til å lytte til dem som har stått på tørkeloftet, på badet og i klasserommet, som vet hvem de sårbare barna er, og som også vet hva barna våre trenger. Vi må satse på laget rundt eleven. Det betyr at vi ikke kan ha en situasjon med så få ansatte i den pedagogisk-psykologiske tjenesten at alle grenser for hvor lang tid man skal vente, brytes. Vi er nødt til å sikre at kontaktlæreren har tid til å være kontaktlærer. Vi er nødt til å sikre at barna opplever å bli sett og hørt i klasserommet, og skal vi klare det, er det to ting vi som folkevalgte må gjøre: Vi må gi tillit til fagfolkene som treffer barna våre hver dag, og vi må gi dem de rommene som trengs, også økonomisk, for at de kan utføre jobben sin.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Først og fremst – tusen takk for engasjementet rundt dette viktige temaet.

Pandemien satte hele samfunnet på prøve. Barnehagebarna er nå mer syke, skoleelevene må bygge relasjoner på nytt, og studentene har kanskje øving på eksamenssituasjonen. Mye var veldig annerledes de tre skoleårene som ble preget av pandemien. Jeg vil også nevne at det var noen positive opplevelser – for dem som fikk mer tid sammen, for dem som slapp å være steder de kanskje syntes var ubehagelige, eller rett og slett fordi stress og jag i stort forsvant.

Nå er hverdagen tilbake, og vi må innrette oss. Det er stor forskjell på ulike deler av landet. Pandemien slo hardere ned enkelte steder enn andre steder. Det som har gått tapt av faglig og sosial utvikling, må vi sikre at elevene får mulighet til å ta igjen. Regjeringen henter inn kunnskap om konsekvensene av pandemien. Parr-rapporten fra 2021 kom med tiltak som alt er igangsatt.

Jeg vil fokusere på elevene som har det tøffest i skolen, elever som ikke trives, som møter mobbing og utrygge situasjoner hjemme, digitalt og/eller på skolen. Enkelte elever har for stort fravær. Dem har vi et ekstra ansvar for å hjelpe. Det er snakk om tid og tillit til skoleledere, lærere og kontaktlærere. Det er snakk om kommuneøkonomi, slik at skolehelsetjeneste, rådgivere, spesialpedagoger, miljøarbeidere og andre viktige yrkesgrupper kan bidra i skolen med å fange opp disse elevene og hjelpe dem. Skolen må nå få ro til å komme godt i gang igjen med læring, mestring og annen oppfølging som bidrar til elevenes utvikling.

Jeg vil kommentere noen av Høyres bekymringer i debatten i dag. Oppløsning av tvangssammenslåtte fylker vil hjelpe elevene og skolene over tid. Nærhet er en verdi som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen prioriterer.

Manglende gjennomføring av nasjonale prøver er virkelig noe av det siste jeg bekymrer meg for etter pandemien. Elevenes behov er ikke nå først og fremst tester, men sosial og faglig utvikling og bygging av relasjoner. Behov for tverrfaglig koordinering styrkes med regjeringens barnekoordinator, og samtidig er det allerede kunnskap og engasjement i skolen for elevene som må følges opp.

Frivilligheten ble også trukket fram her, og den er definitivt en avgjørende del av løsningen. De får nå momskompensasjon, som er et stort bidrag for å skape mer aktivitet. I tillegg bidrar regjeringen bl.a. i budsjettet med midler til skolehelsetjeneste og skolebibliotek, og trekker fram betydningen av kulturskoler som en arena der elevene kan vokse og utvikle seg.

Så kan vi med fordel anerkjenne den kjempeinnsatsen lærerne var med på å legge ned under pandemien, som de nå også må legge ned etter pandemien – først og fremst fordi de brenner for elevene sine og faget sitt. Regjeringen tar dette på alvor. Vi har en kunnskapsminister som jobber med dette med kløkt og spissete ører for det partene i arbeidslivet og elevene tar opp. Det er noe av det viktigste for å komme best mulig ut av dette på lang sikt. Det blir sagt at det som ikke tar livet av deg, skal gjøre deg sterkere. Det må vi ta fra ord til handling, slik at elevene våre også kommer best mulig ut av det.

Elise Waagen (A) []: Det er viktig at ettervirkningene av pandemien for ungene våre følges opp nøye. Men jeg vil skru tiden noen måneder tilbake. Da hadde vi en lignende debatt i denne salen, og bakgrunnen var et representantforslag fra Høyre. Høyre mente at alle kommuner burde ha sommerskole, og at de måtte kartlegge alle elevenes lese- og regneferdigheter før skolestart.

Å gi statlige pålegg til kommunene om hvilke tiltak som skal iverksettes, er verken det som Parr-utvalget, fagfolk eller de som jobber i skolen, har tatt til orde for. Vi er alle enige om at vi må stille opp, men fiffige løsninger – langt fra klasserommet – laget av politikere i denne sal er ikke det skolen vår eller ungene våre trenger nå. Forslagene som Høyre har levert inn nå, har innebåret et omfattende testregime som krever – og tar – både tid og ressurser fra lærerne. Jeg er sikker på at når vi spør lærerne der ute i klasserommene, vet de så altfor godt hvem som trenger litt ekstra oppfølging, hvem som trenger den ekstra tiden. Utfordringen er dessverre bare så altfor ofte det å faktisk strekke til.

Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet mener at vi må ha en tillitsreform og styrke laget rundt ungene våre. For Arbeiderpartiet er det viktigste å gi mer rom og mer tillit og ikke nye pålegg og nye tester.

Når jeg hører representanten Tage Pettersen fra denne talerstolen, tegnes det et bilde av at denne regjeringen ikke har gjort noe for å inkludere flere barn og unge etter pandemien. Det er direkte feil. La meg ta noe av det vi har gjort:

Bare ett år inn i regjering har vi senket maksprisen i barnehagen. Det står i kontrast til den forrige regjeringen, som Høyre var en del av, som økte den år for år. Vi har gjort en historisk utvidelse ved at vi nå har gratis SFO tolv timer per uke for 1. klasse. Vi har styrket skolebibliotekene. Vi har styrket lavterskeltilbud innen psykisk helse for barn og unge. Vi har fått på plass full momskompensasjon for organisasjoner, sånn at vi kan inkludere flere barn og unge i idretten. Vi har fått på plass strømstøtte for frivilligheten og idretten, nettopp for å kunne holde anleggene oppe i en tid med dyre strømpriser. Vi har styrket BUA, for å sørge for at det ikke er lommeboka som avgjør om man skal kunne delta.

For å trekke det helt ut har vi også reversert det usosiale kuttet i brillestøtte for barn og unge, for at ikke lommeboka til foreldrene skal avgjøre.

Bare for inneværende år har vi økt kommunenes frie inntekter med 2,5 mrd. kr mer enn det den forrige regjeringen opprinnelig foreslo. Dette skal bidra til nettopp å styrke laget rundt barn og unge. For de områdene som har hatt et ekstra høyt smittetrykk, har vi sørget for et ekstra tilskudd for å kunne stille opp for dem som har vært hardest rammet. Vi gjør også endringer i skolepolitikken. Vi skal nå ha en mer praktisk orientert skole, og vi skal sørge for at flere kan lære mer på andre måter.

Denne listen kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men dette er bare noen eksempler på at vi har en ny kurs. I løpet av bare ett år i regjering har vi gjort flere tiltak for å kunne sørge for at flere barn og unge får delta. Det er politikk i praksis, som viser at vi trenger god politikk for barn som trenger oss aller mest. Jeg er sikker på at dette er svaret for dem som trenger flere fellesskap å ta del i, og det er nettopp derfor det har vært en prioritet for regjeringen.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk for alle gode innlegg i debatten.

Det er nettopp fordi jeg har et engasjement for hver enkelt elev og for å motvirke ulikhet, at jeg har stilt disse spørsmålene. Jeg mener at det ikke bare er noen som er sårbare nå – jeg mener at vi er sårbare, alle sammen. Jeg mener også at jeg har sett, gjennom og etter pandemien og streiken, at også de som ikke sliter, er sårbare og fortjener å bli sett.

Fellesskolen har vært nevnt i debatten. Jeg vil bare minne om at da Kristin Clemet la fram Kunnskapsløftet, sa hun noe som jeg pleier å gjenta så ofte jeg kan, nemlig at en god offentlig skole er det beste sosialpolitiske virkemiddelet samfunnet rår over. – Det mener jeg helt ærlig og oppriktig, og det tror jeg vi er enige om, alle sammen, men hvis fellesskolen skal fungere, må den løfte alle elever. Derfor er det så viktig for Høyre at vi bruker den kunnskapen vi har om skolen, og at vi til enhver tid innhenter ny kunnskap om skolen, for vi skal ikke bare løfte dem som sliter litt, eller dem som sliter mye, vi skal løfte alle elever, for det trenger vi som samfunn.

Tillit har vært nevnt også i denne debatten, og jeg er helt sikker på én ting: Hvis vi skal opprettholde høy grad av tillit i det norske samfunnet, må vi bruke folks skattepenger fornuftig. Jeg synes ikke det er rart å nevne fylkesreform og reversering av den i en debatt som handler om skole, når vi vet at videregående skole er noe av det aller viktigste fylkeskommunen driver med. Det er ikke slik at nærhet i seg selv er en stor kvalitet i videregående skole. Videregående skoler er en viktig regional utviklingsaktør – ja – men den verdien må aldri vektes så tungt at det går ut over kvaliteten i tilbudet til elevene. Det har det gjort, også i representanten Knutsdatter Strands hjemfylke, der man har unnlatt å ta grep, noe som gjør at tilbudet forvitrer over tid. Resultatet er at færre har valgmuligheter, og de aller fleste velger sin nærskole og blant de tilbudene som er der.

Dersom ro i skolen betyr at alle skal få lov å gjøre som de vil, er jeg mot ro i skolen. Det er fordi vi har stor kunnskap om norsk skole, og vi har forskning som viser hva vi bør gjøre av grep, men vi gjør ikke alltid det. Ro i skolen betyr å huske hva som er aller viktigst, og det er å sørge for å løfte hver enkelt elev, sørge for å bruke kunnskapen vi har om skolen, riktig, og å sørge for at det blir gjort i hele landet. Det er bare da vi kan gi ulike barn like muligheter. Vi måler ikke for målingens skyld, vi måler fordi vi vet at kartlegging er viktig, og det har vi støtte for hos veldig, veldig mange ute i Skole-Norge.

Statsråd Tonje Brenna []: Når ting er litt vanskelige, er kanskje noe av oppgaven vår å formidle håp – håp om at vi kommer til å klare å stanse klimaendringene en dag, håp om at det en dag blir fred, håp om at fellesskapet stiller opp for deg når du trenger det, håp om at alle vi som både har og tar ansvar, gjør det vi kan for at Norge skal være et trygt og godt sted både å bo og vokse opp. En del av det håpet handler også om at de som jobber tett på våre barn og unge, må oppleve håp – håp om at vi respekterer dem, håp om at de vet at vi tar dem på alvor, og at de vet at vi vet at de er helt uunnværlige. Derfor er vår jobb å bidra med gode rammer og vise at de har grunn til å håpe og tro at vi stoler på dem.

Da må vi en gang i blant stå imot ønsket om å detaljstyre og pålegge lærere og andre detaljerte føringer for hvordan deres oppdrag skal løses. Vi er så heldige at vi har en skole bestående av flere ulike yrkesgrupper. Hver på sin måte bidrar de til at den komplekse organisasjonen en skole er, kan gå rundt med alt som skal ordnes. Jeg tror at vi må være mer opptatt av hvem som jobber i skolen i tillegg til lærerne. Hvordan kan vi løse oppgavene bedre? Hvordan kan vi fordele oppgavene bedre? Har vi nok kollegaer? Er vi opptatt nok av ledelse? Sørger vi for at når alle andre har gått hjem etter siste time, er det ikke læreren som står igjen med alt det uløste, men tvert imot med et godt lag rundt seg som jobber sammen rundt den enkelte eleven?

Rammer og detaljstyring er to forskjellige ting. Enn så lyst vi av og til kan ha til å gå langt inn i detaljene, mener jeg at rammer er det vi bør forholde oss til. En av de viktige rammene handler om hvordan vi ser på kunnskap. Kunnskap består av mange elementer. Det er det vi vet. Det er det vi tror vi vet. Det er det vi har kjennskap til. Det er ferdigheter vi har. Det er forståelse av forskjellige fenomener. Kunnskap tilegnes på veldig mange forskjellige måter. Det skjer i alle fag – med hode, med hender, med kropp, med hud, med øyne og ører, i naturen, i klasserommet, på verksted, gjennom å ha nesa godt begravet i en bok og i møte med andre.

Derfor er jeg opptatt av at vi etter åtte år med teoretisering av skolen skal ha kunnskapen tilbake, kunnskap som vi tilegner oss på forskjellige måter. Men også her er jeg opptatt av at vi styrer det gjennom rammer, for kunnskap oppnår vi bare når vi anerkjenner hvor bredt begrepet er, og når vi har tillit til dem som på ulike vis formidler den til våre barn og unge hver eneste dag.

Presidenten []: Dermed er sak nr. 5 avsluttet.

Det ringes til votering kl. 15.

Stortinget tok pause i forhandlingene kl. 12.48.

-----

Stortinget tok opp igjen forhandlingane kl. 15.

President: Ingrid Fiskaa

Referatsaker

Sak nr. 6 [15:10:51]

Referat

  • 1. (75) Endringer i midlertidig lov om stønad til husholdninger som følge av ekstraordinære strømutgifter (forlenget strømstønad) (Prop. 11 L (2022–2023))

    Samr.: Blir send energi- og miljøkomiteen.

  • 2. (76) Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023) Endring av Prop. 1 S (2022–2023) Statsbudsjettet 2023 og Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2023 (saldering)

    Samr.: Blir send finanskomiteen.

  • Budsjettkapitlene i Prop. 1 S Tillegg 2 (2022–2023) foreslås fordelt til komiteene i overensstemmelse med Innst. 1 S (2022–2023) fra Stortingets presidentskap, jf. Stortingets vedtak 13. oktober 2022.

  • Nye romertall som ikke ble fordelt i Innst. 1 S (2022–2023), fordeles til komiteene slik:

  • Romertall II

    Samr.: Blir send utdannings- og forskingskomiteen.

  • Romertall III

    Samr.: Blir send næringskomiteen.

  • 3. (77) Lov om informasjonstilgang m.m. for det uavhengige utvalget som skal evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett, og i tillegg evaluere omikronhåndteringen i perioden fra 1. november 2021 til mai 2022 (Koronautvalget), og endringer i voldserstatningsloven (ny forskriftshjemmel) (Prop. 12 L (2022–2023))

    Samr.: Blir send justiskomiteen.

  • 4. (78) Lov om informasjonstilgang m.m. for Ekstremismekommisjonen (Prop. 10 L (2022–2023))

    Samr.: Blir send kommunal- og forvaltningskomiteen.

  • 5. (79) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet (Dokument 3:5 (2022–2023))

    Samr.: Blir send kontroll- og konstitusjonskomiteen.

  • 6. (80) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ola Elvestuen, Guri Melby og Grunde Almeland om å overføre ansvaret for flere riksveier til Oslo kommune (Dokument 8:37 S (2022–2023))

    Samr.: Blir send transport- og kommunikasjonskomiteen.

Presidenten []: Dermed er dagens kart ferdigbehandla.

Ber nokon om ordet før møtet blir heva? – Møtet er heva.

Voteringer

Votering

Presidenten []: Stortinget er klar til å gå til votering. Stortinget voterer fyrst over dei resterande sakene frå torsdagens kart.

Votering i sak nr. 5, debattert 10. november 2022

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sara Bell, Kathy Lie, Grete Wold og Marian Hussein om å styrke fastlegeordningen (Innst. 42 S (2022–2023), jf. Dokument 8:246 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 5, torsdag 10. november

Presidenten []: Under debatten har Marian Hussein sett fram to forslag på vegner av Sosialistisk Venstreparti og Raudt.

Forslag nr. 1 lyder:

«Stortinget ber regjeringen innføre en godkjenningsordning for allmennlegekontorer som inkluderer en registreringsordning, og at etablering ikke kan gjennomføres dersom det ødelegger for det offentlige tilbudet.»

Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fraværsordningen for videregående skole ikke belaster helsetjenesten med administrative oppgaver som ikke er begrunnet i et faktisk helsebehov.»

Miljøpartiet Dei Grøne har varsla støtte til forslaga.

Votering:

Forslaga frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt blei med 87 mot 15 røyster ikkje vedtekne.

(Voteringsutskrift kl. 15.00.56)

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Dokument 8:246 S (2021–2022) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sara Bell, Kathy Lie, Grete Wold og Marian Hussein om å styrke fastlegeordningen – vedtas ikke.

Presidenten []: Raudt har varsla at dei vil røysta imot.

Votering:

Tilrådinga frå komiteen blei vedteken med 95 mot 4 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.01.56)

Votering i sak nr. 6, debattert 10. november 2022

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten Stordalen, Silje Hjemdal, Hans Andreas Limi, Terje Halleland, Sivert Bjørnstad og Terje Hansen om like konkurransevilkår for servicehandelsnæringen (Innst. 38 S (2022–2023), jf. Dokument 8:247 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 6, torsdag 10. november

Presidenten []: Under debatten har Thorleif Fluer Vikre sett fram to forslag på vegner av Framstegspartiet.

Forslag nr. 1 lyder:

«Stortinget ber regjeringen tillate at kommunene kan innvilge søknader om salgsbevilling for alkoholholdig drikke klasse 1, også når søknaden kommer fra servicehandelsbedrifter.»

Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan servicehandelen kan konkurrere på like vilkår med dagligvarehandelen uten at det fører til økt tilgjengelighet av alkohol.»

Det blir votert alternativt mellom desse forslaga og tilrådinga frå komiteen.

Venstre har varsla støtte til forslaga.

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Dokument 8:247 S (2021–2022) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten Stordalen, Silje Hjemdal, Hans Andreas Limi, Terje Halleland, Sivert Bjørnstad og Terje Hansen om like konkurransevilkår for servicehandelsnæringen – vedtas ikke.

Votering:

Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og forslaga frå Framstegspartiet blei tilrådinga vedteken med 82 mot 17 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.02.57)

Votering i sak nr. 7, debattert 10. november 2022

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marian Hussein, Kathy Lie og Lan Marie Nguyen Berg om å sikre migrenepasienter som har fått individuell refusjon ved bruk av CGRP-hemmere (Innst. 37 S (2022–2023), jf. Dokument 8:252 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 7, torsdag 10. november

Presidenten []: Under debatten har Cecilie Myrseth sett fram eit forslag på vegner av Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en ny vurdering av behovet, og eventuelt tidsintervallet, for behandlingspause for CGRP-hemmere.»

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Stortinget ber regjeringen oppheve vedtaket om innstramming av reglene for å kunne få, samt beholde, individuell refusjon (blå resept) for CGRP-hemmere for migrenepasienter.

Votering:

Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og forslaget frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet blei tilrådinga vedteken med 56 mot 46 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.04.26)

Votering i sak nr. 8, debattert 10. november 2022

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marian Hussein, Sara Bell, Kari Elisabeth Kaski og Birgit Oline Kjerstad om helhetlig barnepalliasjon (Innst. 36 S (2022–2023), jf. Dokument 8:256 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 8, torsdag 10. november

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Stortinget ber regjeringen sikre at Nasjonal helse- og samhandlingsplan inneholder en helhetlig plan for barnepalliasjon.

Votering:

Tilrådinga frå komiteen blei samrøystes vedteken.

Presidenten []: Stortinget voterer så over sakene på dagens kart.

Votering i sak nr. 1, debattert 15. november 2022

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringar i plan- og bygningsloven (reglar om handtering av overvatn i byggjesaker mv.) (Innst. 35 L (2022–2023), jf. Prop. 125 L (2021–2022))

Debatt i sak nr. 1

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande vedtak til

lov

om endringar i plan- og bygningsloven (reglar om handtering av overvatn i byggjesaker mv.)

I

I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling gjøres følgende endringer:

§ 16-5 skal lyde:
§ 16-5 Grunneiers og festers rett til ekspropriasjon til offentlig veg, avløps- og overvannsanlegg og fellesareal samt parkbelte i industriområde

En grunneier eller fester kan med samtykke fra kommunestyret foreta ekspropriasjon for å oppfylle opparbeidingsplikten i § 18-1. Retten gjelder der offentlig veg, hovedavløpsledning eller offentlig hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av lokalt overvann skal opparbeides før en eiendom bebygges, opprettes eller endres. Ved ekspropriasjon til avløpsanlegg gjelder § 16-4 første ledd andre punktum tilsvarende.

En grunneier eller fester kan med samtykke fra kommunestyret foreta ekspropriasjon til hel eller delvis gjennomføring av del av reguleringsplan hvor områder er lagt ut til felles avkjørsel, felles anlegg for disponering og avledning av overvann og fellesområde for parkering, felles lekeareal, felles gårdsplass og annet fellesareal for flere eiendommer.

Dersom kommunen med hjemmel i § 18-2 andre ledd har stilt som vilkår for tillatelse til tiltak at parkbelte i industriområde blir ervervet i samsvar med reguleringsplan, kan grunneieren eller festeren med samtykke av kommunestyret foreta ekspropriasjon til dette formålet.

En grunneier eller fester kan med samtykke fra kommunestyret foreta ekspropriasjon som er nødvendig for å gjennomføre tilknytningsplikten etter §§ 27-1 eller 27-2.

§ 18-1 skal lyde:
§ 18-1 Krav til opparbeidelse av veg, hovedledning for vann og avløpsvann samt hovedanlegg for overvann

I regulert strøk kan grunn bare bebygges eller eksisterende bebyggelse utvides vesentlig eller gis en vesentlig endret bruk, eller eiendom opprettes eller endres, dersom følgende er oppfylt:

  • a. Offentlig veg skal være opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, busslomme, gangveg, sykkelsti, turveg, gatetun og offentlig plass. Det kan kreves at vegen legges ut i en bredde av inntil 10 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring, og opparbeides til en effektiv vegbredde av inntil 6 meter. For eiendom der bebyggelse etter planen helt eller delvis skal tjene annet enn boligformål, og for eiendom hvor planen tillater boligblokker på 4 etasjer eller mer, skal plikten gjelde en vegbredde av inntil 20 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring. Det kan ikke kreves opparbeidelse av veg hvor private avkjørsler ikke blir tillatt.

  • b. Hovedavløpsledning skal føre til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 600 mm. Kommunen kan godta avløpsforbindelse til annet hovedavløpsanlegg.

  • c. Hovedvannledning skal føre til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 150 mm. Kommunen kan godta vannforsyning fra annen vannledning.

  • d. Offentlig hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av lokalt overvann skal være opparbeidet og godkjent så langt det er vist i planen. Det skal fremkomme av planen hvilke eiendommer overvannsanlegget skal betjene. Overvannsledninger kan kreves opparbeidet med rør med diameter opptil 600 mm, uavhengig av om det er angitt i planen hvilke eiendommer overvannsanlegget skal betjene. Opparbeidingsplikten gjelder ikke for håndtering av overvann fra allerede bebygde eiendommer som ikke omfattes av § 18-6 første, andre og tredje ledd.

Kommunen kan gi kommuneplanbestemmelser om utførelsen av arbeid etter første ledd. Kommunen kan også stille krav til løsninger og produktvalg, innenfor gjeldende bestemmelser og så langt det er nødvendig for å sikre rasjonell drift og vedlikehold av anlegget.

Kommunen kan gi tillatelse til tiltak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstaver a, d og m på vilkår av at arbeidene etter første ledd blir utført før tiltaket ferdigstilles. Utsettelse for tiltak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav a og d kan gjøres betinget av tinglyst erklæring. Utsettelse for tiltak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav m eller midlertidig dispensasjon for opparbeidelsen ved slike tiltak skal være betinget av tinglyst erklæring. Ved bygging kan kommunen kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene ved ferdigstillelse.

I område som i kommuneplan er avsatt til utbygging eller til råstoffutvinning, kan kommunen sette som vilkår i tillatelse etter § 20-2 at tiltak etter første ledd er gjennomført.

Veger, hovedavløpsledninger, hovedvannledninger og overvannsanlegg som er lagt av en grunneier eller fester etter denne paragrafen, tilfaller kommunen uten vederlag fra det tidspunktet anlegget er ferdig og godkjent. Anlegget skal deretter holdes ved like av kommunen. Det skal holdes overtakelsesforretning. Kommunen plikter likevel ikke å overta en veg som ikke er opparbeidet i full bredde etter første ledd bokstav a.

Kommunen kan kreve å overta anlegget tidligere, mot selv å ferdigstille det. Er eiendommen opprettet eller endret, eller byggverket tatt i bruk, skal tiltakshaveren dekke utgiftene til ferdigstillelse. Kommunen trer inn i en forholdsmessig del av refusjonskravet der slikt krav foreligger.

§ 18-2 første ledd skal lyde:

Kommunen kan sette som vilkår for tillatelse for tiltak etter § 20-2 at felles avkjørsel, felles gårdsrom, felles anlegg for disponering og avledning av overvann eller annet fellesareal for flere eiendommer erverves, sikres og opparbeides der dette er regulert i plan.

§ 18-3 skal lyde:
§ 18-3 Refusjonsberettigede tiltak

Den som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg, godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann eller hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av lokalt overvann, kan kreve sine utlegg refundert. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-1. Med veg menes anlegg som nevnt i § 18-1.

Videre kan refusjon kreves av den som i medhold av reguleringsplan vil legge ut grunn til eller opparbeide felles avkjørsel, felles gårdsplass, felles anlegg for disponering og avledning av overvann, annet fellesareal for flere eiendommer eller parkbelte langs industristrøk. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-2. Endelig kan den som vil legge, omlegge eller utvide privat anlegg for transport av vann eller avløpsvann i område som inngår i arealplan, kreve refusjon.

§ 18-5 andre ledd skal lyde:

Dersom veggrunnen erverves eller utføring skjer i større bredde, eller det legges ledninger med større diameter enn bestemt i § 18-1 første ledd bokstav a til c, refunderes utgifter for det omfanget det kan kreves refusjon for. Det samme gjelder ved opparbeiding av større hovedanlegg enn bestemt i § 18-1 første ledd bokstav d. Blir det som følge av den større bredde nødvendig å fjerne bygning eller anlegg, er erstatningsbeløpet samt rivings- og ryddingsutgifter ikke refusjonsberettiget.

§ 27-2 femte ledd skal lyde:

Før oppføring av bygning blir godkjent, skal avledning av grunn- og drensvann være sikret. Tilsvarende gjelder ved vedlikehold av drenering for eksisterende byggverk.

§ 28-3 første ledd skal lyde:

Dersom byggverk kan bli utsatt for skade som følge av vannsig, overvann, ras eller utglidning fra nabogrunn, kan kommunen tillate at nødvendige forebyggende tiltak foretas på nabogrunnen.

§ 28-3 fjerde ledd skal lyde:

Erstatning til eiere av nabogrunn for eventuelle utgifter, skader og ulemper fastsettes om nødvendig ved skjønn. Er sikringstiltak som nevnt i første ledd nødvendig som følge av at naboen har forsømt sin plikt til å lede bort vannet eller å forebygge ras eller utglidning, kan naboen ved skjønn pålegges å erstatte tiltakshaverens kostnader, skade og ulempe.

§ 28-6 første ledd tredje punktum skal lyde:

Kommunen kan ikke pålegge gjenfylling dersom brønn eller dam er påkrevd av hensyn til vannforsyning eller overvannshåndtering.

Ny § 28-10 skal lyde:
§ 28-10 Håndtering av overvann

Tiltakshaver skal gjennomføre tiltak slik at overvann i størst mulig grad infiltreres eller fordrøyes på eiendommen. Forsvarlig avledning skal sikres og opparbeides så langt det er nødvendig. Første og andre punktum gjelder så langt ikke annet er bestemt i arealplan.

Kommunen kan avslå tiltak som ikke oppfyller kravene i første ledd.

Departementet kan gi forskrift om hva som omfattes av kravene i første ledd, blant annet om hvilke overvannsmengder som skal håndteres.

Kapitteloverskriften til kapittel 31 skal lyde:
Kapittel 31. Krav til eksisterende byggverk og bebygde eiendommer
Ny § 31-14 skal lyde:
§ 31-14 Pålegg om tiltak mot overvann på bebygd eiendom

Der det er nødvendig for å avverge fare for skade eller vesentlig ulempe på person, eiendom eller miljø, kan kommunen pålegge en eier eller fester av bebygd eiendom å sørge for forsvarlig håndtering av overvann på egen eiendom, forsvarlig avledning av overvann fra eiendommen, eller å gjennomføre en kombinasjon av håndtering og avledning av overvann. Pålegget skal kunne gjennomføres uten uforholdsmessig stor kostnad.

Eieren eller festeren skal varsles etter § 32-2 før det gis pålegg etter første ledd. Kommunen skal ved utferdigelse av pålegget fastsette en frist for oppfyllelse.

II

Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.

Votering:

Tilrådinga frå komiteen blei samrøystes vedteken.

Presidenten: Det blir votert over overskrifta til lova og lova i det heile.

Votering:

Overskrifta til lova og lova i det heile blei samrøystes vedtekne.

Presidenten []: Lovvedtaket vil bli ført opp til andre gongs behandling i eit seinare møte i Stortinget.

Votering i sak nr. 2, debattert 15. november 2022

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Charlotte Spurkeland, Ove Trellevik, Nikolai Astrup og Mudassar Kapur om å øke det lokale selvstyret når det gjelder kommunenes plikt til å følge opp ulovlige tiltak (Innst. 41 S (2022–2023), jf. Dokument 8:239 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 2

Presidenten []: Under debatten er det sett fram i alt fire forslag. Det er

  • forslag nr. 1, frå Mudassar Kapur på vegner av Høgre

  • forslaga nr. 2 og 3, frå Helge André Njåstad på vegner av Framstegspartiet

  • forslag nr. 4, frå Grete Wold på vegner av Sosialistisk Venstreparti og Raudt

Det blir votert over forslag nr. 4, frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til tiltak for å styrke kommunenes plikt og mulighet til ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Miljøpartiet Dei Grøne har varsla støtte til forslaget.

Votering:

Forslaget frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt blei med 86 mot 15 røyster ikkje vedteke.

(Voteringsutskrift kl. 15.06.26)

Presidenten []: Det blir votert over forslaga nr. 2 og 3, frå Framstegspartiet.

Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendring som presiserer at kommunene har «rett» og ikke «plikt» etter plan- og bygningsloven til å følge opp tiltak som er ulovlige.»

Forslag nr. 3 lyder:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at statsforvalteren vektlegger skjønn mer enn det man gjør i dag i saker om ulovlig bygging.»

Votering:

Forslaga frå Framstegspartiet blei med 87 mot 13 røyster ikkje vedtekne.

(Voteringsutskrift kl. 15.06.47)

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Dokument 8:239 S (2021–2022) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Charlotte Spurkeland, Ove Trellevik, Nikolai Astrup og Mudassar Kapur om å øke det lokale selvstyret når det gjelder kommunenes plikt til å følge opp ulovlige tiltak – vedtas ikke.

Presidenten []: Det blir votert alternativt mellom tilrådinga og forslag nr. 1, frå Høgre. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede et lovforslag om å endre kommunens plikt til å følge opp tiltak som er gjennomført i strid med plan- og bygningsloven, og sende dette forslaget ut på høring.»

Framstegspartiet har varsla subsidiær støtte til forslaget.

Votering:

Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og forslaget frå Høgre blei tilrådinga vedteken med 67 mot 32 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.07.30)

Votering i sak nr. 3, debattert 15. november 2022

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Hadle Rasmus Bjuland om å etablere medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger (Innst. 28 S (2022–2023), jf. Dokument 8:250 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 3

Presidenten []: Under debatten er det sett fram i alt tre forslag. Det er

  • forslag nr. 1, frå Kari-Anne Jønnes på vegner av Høgre, Framstegspartiet og Venstre

  • forslag nr. 2, frå Liv Gustavsen på vegner av Framstegspartiet og Venstre

  • forslag nr. 3, frå Liv Gustavsen på vegner av Framstegspartiet

Det blir votert over forslag nr. 2, frå Framstegspartiet og Venstre. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede kostnadene ved etablering av medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger hvor universitetet på en bedre måte blir involvert, og komme tilbake til Stortinget med et mer presist kostnadsgrunnlag.»

Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne har varsla støtte til forslaget.

Votering:

Forslaget frå Framstegspartiet og Venstre blei med 76 mot 24 røyster ikkje vedteke.

(Voteringsutskrift kl. 15.08.22)

Presidenten []: Det blir votert over forslag nr. 1, frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen i oppfølgingen av Helsepersonellkommisjonens utredning vurdere behovet for endringer i gradsforskriften for eventuelt å åpne for medisinutdanning flere steder i landet.»

Raudt og Miljøpartiet Dei Grøne har varsla støtte til forslaget.

Votering:

Forslaget frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre blei med 57 mot 43 røyster ikkje vedteke.

(Voteringsutskrift kl. 15.08.46)

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Dokument 8:250 S (2021–2022) – Representantforslag fra stortingsrepresentant Hadle Rasmus Bjuland om å etablere medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger – vedtas ikke.

Presidenten []: Det blir votert alternativt mellom tilrådinga og forslag nr. 3, frå Framstegspartiet. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen etablere medisinutdanning i Stavanger.»

Raudt og Kristeleg Folkeparti har varsla støtte til forslaget.

Votering:

Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og forslaget frå Framstegspartiet blei tilrådinga vedteken med 82 mot 19 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.09.23)

Votering i sak nr. 4, debattert 15. november 2022

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Henrik Asheim, Margret Hagerup, Kari-Anne Jønnes, Jan Tore Sanner og Erna Solberg om styrking av videregående opplæring for voksne (Innst. 44 S (2022–2023), jf. Dokument 8:274 S (2021–2022))

Debatt i sak nr. 4

Presidenten []: Under debatten har Margret Hagerup sett fram eit forslag på vegner av Høgre, Framstegspartiet og Venstre. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak og fremme forslag som sikrer at voksne som ikke har fullført videregående opplæring, gis en reell rett til fullføring av videregående skole. Det skal legges vekt på bedre samarbeid mellom stat, fylke og næringsliv, økt fleksibilitet i tilbudene, bedre tilgjengelighet og større kapasitet.»

Komiteen hadde tilrådd Stortinget å gjera følgjande

vedtak:

Dokument 8:274 S (2021–2022) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Henrik Asheim, Margret Hagerup, Kari-Anne Jønnes, Jan Tore Sanner og Erna Solberg om styrking av videregående opplæring for voksne – vedtas ikke.

Votering:

Ved alternativ votering mellom tilrådinga frå komiteen og forslaget frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre blei tilrådinga vedteken med 60 mot 42 røyster.

(Voteringsutskrift kl. 15.10.40)

Presidenten []: I sak nr. 5 ligg det ikkje føre noko voteringstema.

Møtet slutt kl. 15.12.