Geir Pollestad (Sp) [10:04:08] (ordførar for sakene): Laksenæringa i Noreg har hatt ei fantastisk utvikling. Det er ei næring som har bidrege med liv i lokalsamfunn, og det er ei næring som bidreg med store eksportinntekter. Det er ei næring som har handtert tøffe utfordringar oppigjennom tidene. Det er ei næring med stor verdiskaping og store overskot. Ein del av dette overskotet er skapt fordi dei bruker våre felles fjordar. Me meiner det er rett at ein del av denne verdiskapinga difor skal koma lokalsamfunna til gode. Ein større del av denne verdiskapinga skal koma fellesskapet til gode. Me skal gjera dette på ein måte som sikrar vidare utvikling og berekraftig vekst i næringa.

Me har landa på at grunnrenteskatt er det rette – ein skatt der høgt overskot gjev høg skatt, lite overskot gjev låg skatt. Me har vurdert andre modellar, men me har kome til at den modellen me går inn for, er den beste. Eg viser til innstillinga for dei enkelte elementa, men seier kjapt: skattesats 25 pst. og botnfrådrag 70 mill. kr – det er viktig å skjerma dei små og mellomstore. I formuesskatten, som har vore omstridd, gjev me 75 pst. rabatt på oppdrettskonsesjonar.

Eg er glad for at me i dag kjem til å få eit tverrpolitisk og breitt fleirtal bak både desse enkeltelementa og prinsippet om grunnrenteskatt.

Eg har lyst til å takka Venstre og Pasientfokus, som har teke ansvar, og som står i dette. Eg er òg glad for at Raudt gjennom media har varsla at dei vil støtta saka subsidiært.

I denne prosessen har det vore underleg å sjå korleis partiet Høgre ikkje har teke alvoret inn over seg, men valt å stå som ein kommentator og oppviglar på utsida i saka.

Det har vore ein tøff prosess, men det har òg vore ein prosess med ei politisk utvikling. Det har vore offentleg høyring, det har vore fagleg grunnlag, det har vore debattmøte, det har vore debattar, det har vore høyringar og innspel, og me har hatt ein prosess i Stortinget. Det har vore ein brei politisk prosess som har ført til ei endring og ei justering som gjer at eg trur at me som skal stemma for denne skatten no, er trygge på at me har gjort han betre, og at me har stått i ein viktig prinsipiell og historisk diskusjon. Eg er trygg på at det vedtaket me gjer i dag, vil stå seg over tid.

Så vil eg berre gje ei kort stemmeforklaring: Forslag nr. 8 i sak nr. 11 og forslag nr. 2 i sak nr. 12 kjem til erstatning for tilsvarande reglar i innstillinga. Elles tek eg opp dei forslaga som Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Venstre og Pasientfokus står bak.

Eigil Knutsen (A) [10:20:19] (komiteens leder): Først vil jeg takke saksordføreren for en utrettelig innsats over lang tid i denne saken. Jeg vil også takke de politiske partiene som har deltatt i konstruktive forhandlinger i Stortinget, både de som er innenfor og de som er utenfor det som blir et flertall her i dag.

Grunnrenteskatt på havbruk har hatt en lang ferd i det politiske systemet. Den offentlige utredningen som et utvalg leverte i 2019 på bestilling fra Erna Solberg, ble lagt i skuffen før den var ferdigstilt. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sendte så et forslag på høring i fjor høst, og det kom ikke få innspill tilbake. Dem lyttet vi til, og vi justerte forslaget vi sendte til Stortinget i april. Forhandlingene i Stortinget har vært preget av et oppriktig ønske fra mange om å få til et tverrpolitisk flertall, og de fleste partiene som inngår i det, har måttet gå på akkord med sine primærstandpunkter for å komme nærmere en løsning.

Fremskrittspartiets holdning i denne saken har jeg ikke tenkt å bruke tid på, den er greit avklart, og de forholder seg til en annen økonomisk virkelighet enn det jeg gjør. Høyre, derimot, skal jeg bruke litt tid på – partiet som selv, for bare to år siden, leverte en perspektivmelding til Stortinget som viste at vi har problemer med å finansiere framtidens velferd og pensjoner, partiet som attpåtil hevder at de mener at havbruksnæringen kan betale mer skatt, de vet bare ikke hvordan. Kanskje ved å øke produksjonsavgiften kraftig, sånn at skatten blir uavhengig av over- eller underskudd? Kanskje med en færøysk modell? Kanskje med økt selskapsskatt? Regionaliserte færøyske modeller har vi attpåtil hørt om. Hvem vet? Jeg håper at Høyre og Erna Solberg, gjennom debatten her i dag, snart gir melding om hva de mener om skatt på havbruksnæringen.

Grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt, og den bygger på lange tradisjoner i Norge. Verdier som skapes basert på fellesskapets ressurser, skal komme fellesskapet til gode, særlig hvis det gir opphav til grunnrente, som i havbruksnæringen. Inntektene skal brukes til å finansiere velferden vår – sykehus, pensjoner, skoler, eldreomsorg. For Arbeiderpartiet har det også vært avgjørende at vertskommunene som stiller arealer til disposisjon, skal komme godt ut. Det gjør de i denne saken, og sånn skaper vi legitimitet for framtidig vekst i havbruksnæringen.

Dette er en av landets viktigste næringer. Som representant fra det største havbruksfylket, Vestland, vet jeg godt hvor viktig aktiviteten og arbeidsplassene langs kysten er. Skattesystemet vi vedtar i dag, gir gode vilkår for vekst og investeringer. Med bunnfradrag og rabatt på tillatelser i formuesskatten legger vi særlig til rette for små og mellomstore havbruksaktører, og med et tverrpolitisk flertall gir vi forutsigbarhet og ro. Noen vil fortsette det politiske spillet. Arbeiderpartiet vil ha vekst og utvikling i havbruksnæringen og ser fram til å bidra til det.

Helge Orten (H) [10:36:04]: Når en gir karakter 20 i stil til seg selv, tror jeg kanskje det er på tide å gå i seg selv og se på den prosessen som faktisk har vært gjennomført. Det har vært en uryddig og rotete prosess helt siden statsministeren og finansministeren holdt sin pressekonferanse 28. september i fjor. Der ble det annonsert at regjeringa vil innføre en grunnrenteskatt på havbruk på 40 pst., med virkning fra 1. januar 2023, altså før høringsfristen var ute, og lenge før Stortinget fikk saka til behandling. Dette har naturlig nok skapt stor usikkerhet i hele næringen, og investeringer for opp mot 40 mrd. kr har blitt satt på vent eller avlyst. Det merkes ekstra hardt i leverandørindustrien, der ordrebøkene nå er i ferd med å gå tomme.

Vi har tradisjon i Norge for at større endringer i skattesystemet blir gjort basert på brede forlik. Det har regjeringa gått bort fra når de introduserer en ny grunnrenteskatt for havbruk uten tilstrekkelig konsekvensutredning og med tilbakevirkende kraft. Skatteutvalget leverte sin utredning i desember. Hensikten var å se hele skattesystemet i sammenheng og unngå den politiske usikkerheten regjeringas håndtering av lakseskatten har skapt. Det er mye som tyder på at ønsket om å skaffe inntekter til neste års statsbudsjett har vært viktigere enn utforming av et helhetlig og best mulig skattesystem.

Det er kun få år siden vi hadde en diskusjon om grunnrenteskatt for havbruk, og i 2020 var det et bredt flertall som sluttet seg til innføringen av en produksjonsavgift for havbruksnæringen, etter forslag fra regjeringa Solberg. Dagens regjeringspartier var en del av dette forliket, og Senterpartiet gikk sågar til valg i 2021 på ikke å innføre grunnrenteskatt på havbruk.

For Høyre er det viktig at vi har et skattesystem for havbruksnæringen som legger til rette for vekst og utvikling. Da må skattenivået være moderat, og skattesystemet må innrettes på en måte som ikke skaper unødig byråkrati eller legger til rette for skattetilpasning og konkurransevridning.

Etter vår oppfatning er et skattenivå på 35 pst. altfor høyt, og selv om et minst mulig flertall har blitt enige om å redusere satsen til 25 pst., betyr det fremdeles mer enn en dobling av skattenivået for denne næringen. Det er all mulig grunn til å være bekymret for konsekvensen av en så omfattende skatteøkning. Det vil helt åpenbart redusere bedriftenes evne til å investere i vekst, utvikling og arbeidsplasser. Dette er en svært viktig distriktsnæring, og jeg er bekymret for hva dette vil bety for arbeidsplasser og lokalsamfunn langs kysten.

Vi har hatt samtaler med de andre partiene for å se om det var mulig å få skattetrykket betydelig ned og endre innretningen av modellen. Det lyktes vi dessverre ikke med. Vi mener derfor at proposisjonen burde sendes tilbake til regjeringa, slik at det kan legges til rette for en prosess som kan gi grunnlag for et bredere forlik og et mer moderat skattenivå, hvor alternativer som framkom i høringen, også blir nærmere utredet og vurdert.

Med dette vil jeg ta opp det forslaget Høyre er alene om og det vi har sammen med andre partier. I tillegg vil vi signalisere at vi kommer til å stemme for forslag nr. 8 i sak nr. 11, der havbrukstillatelser verdsettes til 25 pst. av omsetningsverdien. Vi støtter også økningen i produksjonsavgift, slik det framgår av innstillinga.

Roy Steffensen (FrP) [10:54:51]: Jeg vil starte med spesielt å gratulere representanten Pollestad og finansminister Vedum med å skrive historie, i og med at det er første gang det i fellesskap gjennom votering i Stortinget i et skatteforlik blir inngått et flertall mellom Senterpartiet og Rødt.

I september lanserte Vedum svært overraskende grunnrenteskatt på havbruk. Det var overraskende fordi både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i forkant av valget hadde vært så tydelige på at en slik type skatt var helt uaktuelt. Selskap etter selskap har i tiden som fulgte, varslet permitteringer, og foreløpig – ca. 10 måneder etter unnfangelsen – er det fortsatt omtrent 40 mrd. kr i investeringer som enten er utsatt, nedjustert eller skrinlagt for godt. Det har også vært store protester langs hele kysten. Det er blitt arrangert fakkeltog i enkelte kommuner fordi dette rammer arbeidsplasser ute i små distriktssamfunn.

Et godt eksempel så vi f.eks. for ca. to uker siden, da HighComp på Bokn ble lagt ned. I dette lille distriktssamfunnet med ca. 700 innbyggere må altså 15 ansatte finne seg noe annet å gjøre. Det høres veldig lite ut, men i konkrete tall ville det ha tilsvart om lag 12 000 arbeidsplasser i Oslo. Det er klart det blir bråk av slikt.

Prosessen har vært elendig. Skatten er allerede, med støtte av SV, vedtatt innført. Det er vedtatt at den skal gjelde fra 1. januar, og det er SV som de neste årene skal være med og bestemme bruken av pengene som skatten innbringer, men innretningen av skatten er det altså Rødt, Pasientfokus og Venstre som er med og bestemmer. Ved første anledning i forhandlinger om statsbudsjettet i høst kan altså SV skru opp prosentsatsen – eller vil vi kanskje få se et statsbudsjett inngått mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Pasientfokus og Rødt?

Fremskrittspartiet har vært motstander av denne skattemodellen fra dag én og vært tydelig på det, og vi har fått med oss at et nettverk av kystkommuner – et nettverk bestående av over 70 kommuner, hvor de aller fleste har ordførere fra enten Senterpartiet eller Arbeiderpartiet – har ment at prosessen har vært for dårlig, at saken må sendes i retur, og at man må komme tilbake med en ny innretning. Fremskrittspartiet er helt enig med disse ordførerne som styrer de kommunene som først og fremst blir rammet av denne skatten.

Med innføring av en slik omfattende skatt burde diskusjonene og drøftelsene skje i forkant, og skatten innføres først når debatten er over – ikke slik det gjøres nå.

Fremskrittspartiet har som konsekvens av dette først og fremst foreslått å sende saken i retur til regjeringen. Deretter ber vi dem om sammen med næringen å utarbeide og utrede nye modeller som bedre vil ivareta denne viktige distriktsnæringen, og som ikke går ut over investeringer, arbeidsplasser og verdiskaping.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:03:41]: Oppdrettsnæringen høster en grunnrente på 10–20 mrd. kr i året, potensielt mer enn det. Grunnrenten høstes fra de norske fjordene og tilhører fellesskapet. Fraværet av en grunnrentebeskatning innebærer enorme overføringer av verdier fra det norske fellesskapet til oppdrettsnæringen og derav noen av Norges rikeste og mektigste personer og arvinger.

Forslaget til grunnrenteskatt som regjeringen la fram i september i fjor, ville sikret at over halvparten av grunnrenten tilfalt fellesskapet, og næringen ville sitte igjen med litt under halvparten selv. Det mener jeg var et moderat forslag til en grunnrentebeskatning som ville vært lavere enn de har i de andre næringene med grunnrenteskatt: petroleum og vannkraft.

Det var noen problemer med forslaget i høringsnotatet. Satsen var ikke et av de problemene. Bunnfradraget, som gir selskaper insentiver til skattemotivert tilpasning i selskapsstrukturen for å minimere skatteregningen, er en dårlig idé.

I proposisjonen reduserte regjeringen forslaget, en svekkelse av skatten på mange milliarder på sikt. Med det forslaget ville næringen sitte igjen med over halvparten av grunnrenten selv. Det er for mye. Likevel har regjeringen fortsatt å drive en slags skattekonkurranse med seg selv. For å oppnå hva da? Jo, for å oppnå det smalest mulige flertallet i Stortinget og la større deler av verdiene ligge igjen i lommene på noen av landets rikeste personer.

Hva sier det egentlig om samfunnet vårt når næringslivslobbyister og kapitalkreftene så enkelt vinner fram med sitt syn for å kare til seg milliardverdier, mens husholdninger i Norge sliter med å få mat på bordet i dyrtiden? Det sier noe om hvilke stemmer flertallet på Stortinget dessverre er mest opptatt av å lytte til.

Som en nylig avlagt doktorgrad ved Universitetet i Bergen konkluderte med: Vanlige folk og lavinntektsgrupper har sjelden eller aldri reell innflytelse på norsk politikk, ei heller under regjeringen som ifølge seg selv er til for vanlige folk.

En grunnrenteskatt er den minst vridende typen skatt vi har. Jeg registrerer at alle partier til høyre for SV heller vil ha mer skatt på folks arbeidsinntekter eller kutt i velferden enn å skattlegge superprofitten til oppdrettsnæringen.

I dag fremmer SV forslaget som regjeringen opprinnelig fremmet i denne proposisjonen, for det kunne regjeringen fått flertall for – sin primærpolitikk. I stedet valgte regjeringen å gi eierne av oppdrettskonsesjoner store skatteletter og danne et smalest mulig flertall. Da taper både fordeling og miljø.

Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:12:20]: Jeg vet ikke om det sier mest om meg eller regjeringen, men da regjeringen la fram lakseskatten i høst, ble jeg positivt overrasket. Selv om den er grundig utredet og har et solid faglig grunnlag, og Norge har en stolt tradisjon for grunnrente, er det noe annet faktisk å gjøre det.

Med mindre man er legendarisk naiv, skjønner man at idet man legger et slikt skatteforslag på bordet, setter man i gang en knallhard klassekamp der noen av Norges – og for så vidt også Sveits’ og Kypros’ – rikeste vil kjempe med nebb og klør. Når Høyre og Fremskrittspartiet lukter lukten av god, gammeldags klassekamp, kaster de seg inn med liv og lyst. De har tatt fram alle triksene i boken, prøvd på trenering og avsporing og kastet inn stadig mer kreative forslag – som så klart må utredes; det tar tid – og også trussel om investeringsnekt.

Motparten, alle de som tjener på grunnrenteskatt – som den lavtlønte som kan slippe å betale økt skatt, distriktskommunene som kan få rustet opp sykehjemmene sine, eller folk i matkø som forhåpentligvis kan forvente at litt av disse inntektene brukes til å sikre dem mer verdighet – har ikke like mange lobbyister. Vi kan ikke ha det sånn i Norge at milliardformuene og matkøene vokser samtidig. Alle som er imot denne skatten, må sporenstreks ta fram kalkulatoren og forklare hvor de vil kutte.

Det har derfor vært frustrerende å se regjeringen rygge litt og litt, fra et forslag på 40 pst. til 35 pst. og deretter til 25 pst. Det som blir overtydelig her i dag, er at deres eget forslag ville ha fått flertall med Rødt og SV. Det kan irritere meg, jeg innrømmer det, og jeg kommer til å mase om en høyere skatteprosent ved enhver anledning – og for så vidt også når det ikke er anledning – fordi jeg mener at det er helt ulogisk at laksebaronene skal ha to tredjedeler av grunnrenten.

Noen ganger må man løfte blikket – på 1. mai, på 17. mai – og se de lange historiene. Når jeg gjør det i dag, ser jeg et Norge med høye fjell og dype fjorder som endelig tar eierskap over verdiene som skapes på våre felles ressurser, helt fra fossefallene, via fjordene og til oljefeltene på havets bunn.

Derfor støtter Rødt subsidiært forliket, for det blir faktisk for dumt at Fremskrittspartiet, med sitt brennende engasjement for laksebaronene, skal late som at Rødt og Fremskrittspartiet er på samme lag, for det er vi ikke. Vårt engasjement ligger hos minstepensjonistene, ikke milliardærene.

Sveinung Rotevatn (V) [11:15:14]: Om drøye tolv timar startar laksefisket. Sommarens vakraste eventyr begynner då. Det mest lønsame eventyret er nok likevel ikkje fisket etter villaksen i elvane våre – det er oppdrettslaksen og havbruksnæringa, som over mange år har gjort mange stolte og produsert store verdiar for lokalsamfunn, for eigarar og for Noreg.

I Noreg har vi ein tradisjon for at næringar som får tilgang til felles naturresursar – det vere seg olje og gass, fossefall eller tronge og reine fjordar – og som skapar veldig store verdiar på grunn av det gjennom ei grunnrente, ein ekstraordinær profitt, også skal bidra meir til fellesskapet gjennom noko høgare skattesats. Historisk har Venstre som parti vore med på og teke initiativ til den typen nasjonale grep. Også i dag er vi med og tek nasjonalt ansvar.

Eg deler ein del av kritikken som har vore mot den politiske prosessen frå regjeringa si side, men eg meiner likevel det ikkje er nokon tvil om det faglege grunnlaget for at det finst ei grunnrente i denne næringa, og at ho er stor. To offentlege utval sett ned av regjeringa Solberg – regjeringa som Venstre tok del i og støtta – har anbefalt å innføre grunnrenteskatt på havbruksnæringa. Statistisk sentralbyrå har vist at det i denne næringa over tid er ein profitt på tre–fire gonger så mykje som det er i annan industri. Det er sjølvsagt heilt legitimt å meine at ein skal behalde den profitten, men tradisjonen i dette landet har vore at då bidrar ein også meir til fellesskapet.

Det føreslo regjeringa, men etter Venstres syn gjekk regjeringa for langt. Skattesatsen vart rett og slett for høg. Skattetrykket på næringa vart for høgt, ikkje minst i lys av alle dei andre skattane regjeringa har skrudd opp. Vi har likevel vore villige til å samtale og finne eit tverrpolitisk fleirtal rundt dette fordi vi trur det er viktig å vere føreseielege – dersom vi fekk gjennomslag for nettopp å senke skattetrykket. Det har vi fått. Skattesatsen på grunnrenta har gått frå 40 pst. i høyringa til 35 pst. i forslag frå regjeringa – som har stor støtte i denne salen og kunne fått fleirtal – til 25 pst., som var det Venstre ønskte.

Det er ein sats eg trur næringa kan leve med. Det seier mange av aktørane sjølve. I tillegg er rabatten på formuesskatten for konsesjonar no oppe i 75 pst. Det er viktig for mange av dei små og mellomstore familieeigde bedriftene. Når vi legg til dei viktige grepa ein tek i dette forliket, med bl.a. viktige miljøtiltak for næringa, er dette noko Venstre står i, noko vi kjem til å stemme for, og som ikkje minst vil sikre føreseielegheit for ei av Noregs aller viktigaste næringar.

Rasmus Hansson (MDG) [11:26:26]: Stortinget vedtar i dag en grunnrenteskatt på havbruk – med det aller minste flertallet som denne salen er i stand til å produsere. Det er en god illustrasjon på en tapt mulighet for å få til et bredt forlik, som alle har snakket om, om et forutsigbart skatteopplegg for oppdrettsnæringen – et skatteopplegg som tar hensyn til det faktum at oppdrettsnæringen har tatt inn veldig stor grunnrente uten å bli skattet av det, og at den av hensyn til fellesskapet i større grad bør skattes for den grunnrenten, og dessuten et skatteopplegg som brukes til å løse oppdrettsnæringens store problem, nemlig laksevelferds- og miljøproblemene.

Det har gått nesten fire år siden skatteutvalget for havbruksnæringen avga sin rapport. De fire årene er dessverre ikke blitt brukt til å lage et skattesystem som får bred oppslutning. Denne regjeringen kastet bort en gyllen mulighet ved å somle i den saken, og forrige regjering nedsatte et utvalg som de nesten enda raskere puttet i skuffen, istedenfor å jobbe med et opplegg som kunne skaffe et bredt flertall.

Miljøpartiet De Grønne støtter innføringen av en grunnrenteskatt for en næring som høster stor gevinst av fellesskapets ressurser, men denne grunnrenteskatten burde vært brukt – og Miljøpartiet De Grønne har lagt fram et forslag om at den skulle brukes – som et virkemiddel som i seg selv reduserer velferds- og miljøproblemene innen oppdrett, slik Grønn skattekommisjon anbefaler at vi bør begynne å bruke skatter og avgifter i dette landet. Det har dessverre ikke skjedd. Vi har vært åpne for å utsette prosessen for å kunne komme til et bedre opplegg som også ivaretar miljø. Derfor har vi et forslag sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om å sende forslaget tilbake til regjeringen, men vi har altså en annen begrunnelse enn Høyre og Fremskrittspartiet for dette.

Dessverre svarer den enigheten som Venstre og Pasientfokus har inngått med regjeringen, ikke på miljøutfordringene. Det er foreslått utredninger om miljøtiltak som allerede er under utredning, men det er ikke lagt inn en kobling som bruker denne kraftfulle skatten til å sørge for at dødelighet og miljøproblemer knyttet til oppdrett løses.

Jeg tar opp forslagene Miljøpartiet De Grønne har alene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:29:47]: Det er en veldig viktig sak vi diskuterer i dag, og en veldig viktig næring for Norge. Oppdrettsnæringen betyr enormt mye for Distrikts-Norge. Den betyr mye i form av bosetting, den betyr mye med tanke på arbeidsplasser, at folk har en jobb å gå til, og den betyr enormt mye når det gjelder matproduksjon.

Av og til tenker jeg: Hva er visjonene våre? Hva er målet med denne næringen? Hva ønsker en å få til av produksjon? Det er kanskje en diskusjon som hører hjemme i en annen sak, men det henger også sammen med hvilke rammevilkår næringen får.

Jeg må si at det siste trekvart året har vært ganske spesielt å følge. I etterkant av den 28. september, da regjeringa hadde pressekonferanse og sendte sjokkbølger gjennom Distrikts-Norge, så vi at veldig mange selskap valgte å legge sine investeringer på is, og noen skrinla dem direkte. Opp mot 40 mrd. kr er et tall som har blitt nevnt flere ganger. Det er iallfall enorme verdier og arbeidsplasser som har blitt lagt på is.

Noe av det som er en stor utfordring i denne saken, som ikke har vært diskutert så mye, er beskjeden om at skatten skulle innføres fra 1. januar i år. Den ble gitt noen måneder før, da saken skulle på høring. Høringen var ferdig etter innføringstidspunktet, proposisjonen kom i april, og vedtaket fattes nå i mai/juni.

Jeg registrerer at mange sier at en er opptatt av prosess når en ikke blir enig i sak. Jeg kan for så vidt være enig i at det er et argument, men jeg tror at både distriktene, næringen og regjeringa hadde tjent på en helt annen prosess, en helt annen måte å gjøre dette på. Når finansministeren sitter her, vil jeg si at jeg syns det er synd at Stortinget ikke får en helhetlig gjennomgang av skattesystemet, at vi ikke får Torvik-utvalget til behandling. I mine øyne burde en heller valgt en annen løsning hvis det var penger en trengte, lagt fram saken for Stortinget bredt og forhåpentligvis klart å jobbe fram et forlik. Når en har flere skatter å se i sammenheng, kunne kanskje enda flere partier sluttet seg til, som vi ikke nødvendigvis klarte i forrige periode, men i perioden før der, der ulike partier strakk seg langt. Det jeg frykter, er avgrensingsproblemet. Jeg frykter mye byråkrati, og jeg frykter juristmat de neste månedene.

Når det er sagt, mener jeg og Kristelig Folkeparti at det er grunnlag for grunnrente i havbruk. En riktig utformet skatt mener vi er riktig, og også et riktig nivå på skattetrykket. Derfor vil jeg bare si at jeg syns Venstre og Pasientfokus fortjener ros for å ha fått ned skattetrykket, men det var dessverre ikke så langt ned at Kristelig Folkeparti kunne slutte seg til.

Jeg vil også signalisere at vi støtter forslag nr. 8. Jeg syns det er gode forslag regjeringspartiene har kommet fram til sammen med Venstre og Pasientfokus.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:41:03]: En viktig del av den norske historien er hvordan vi har forvaltet våre naturressurser, og hvordan vi har fordelt overskuddet av våre naturressurser. Det har alltid vært kamp, det har vært diskusjon, det har vært konflikt rundt de store veivalgene når det gjelder vår forvaltning av naturressursene. Jeg har sett at det har blitt hevdet, også i dag, fra representanter fra Høyre, at det tidligere har vært brede forlik og konsensuser rundt det. Det er helt feil.

Hvis man går tilbake til kampen om vannkraften, som sto fra 1906 til 1917 og var en kjempelang diskusjon i flere runder, var det massiv motstand fra partiet Høyre. Det var også regjeringsskifter på grunn av at partiet Høyre var så imot den nasjonale kontrollen som man fikk over vannkraften, både gjennom en konsesjonsavgift og gjennom hjemfallsrett – hele det lovverket og rammeverket. Det ble sagt at man fryktet at alle utenlandske investeringer i Norge ville stoppe. Det fikk navnet panikkloven, og man angrep prosessen med full kraft. Det var Høyre som sto i spissen for det.

Det blir også framstilt som at det var stor enighet i diskusjonen rundt norsk olje- og gasspolitikk. Det er historisk sett også helt feil. Det var stor diskusjon og stor konflikt. Fremskrittspartiet stemmer i dag mot dette forslaget. Anders Langes Parti fremmet et forslag i 1975 om at hele skatten skulle avvises. Anders Langes Parti, nå Fremskrittspartiet, argumenterte kraftfullt mot – man ønsket ingen egen særskatt for norsk olje- og gassnæring, man fryktet at utenlandske investorer ville flykte ut av landet, og man gikk også veldig, veldig til angrep på det man kalte normpris. Det er veldig interessant å lese innstillingen fra 1975.

Heldigvis fikk ikke Høyre gjennomslag på starten av 1900-tallet og heller ikke Fremskrittspartiet på 1970-tallet. Det var en norsk tradisjon at man mente at rike naturressurser skulle kunne skape privat rikdom, men også at det skulle komme lokalsamfunnene og fellesskapet til gode.

Det er det samme vi gjør i dag. Vi synes det er fantastisk at vi har en stor og tung oppdrettsnæring i Norge, men når de får en stor meravkastning, mener vi det er riktig at lokalsamfunn som er vert, skal sitte igjen med mer penger. Det vil de gjøre nå. Fylker som er vert, skal også sitte igjen med mer penger. Det vil de gjøre nå. Vi mener det er riktig at vi som fellesskap, det norske fellesskapet, skal sitte igjen med mer av verdiskapingen, så vi kan bruke det på sykehus, politi, forsvar – bygge det Norge vi er så glad i.

Den diskusjonen vi er inne i nå, er en del av en lang politisk konflikt, fra Norge ble et selvstendig land i 1905, til i dag. Jeg er glad for at det er Venstre som er forlikspartner, for Venstre har en stolt historie fra starten her. Det er naturlig at Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Venstre og Pasientfokus danner et flertall. Flertallet for grunnrenteskatt er jo mye bredere her i salen. Rødt stemmer som de gjør, subsidiært for, for de ser den historiske linjen. SV protesterer litt for all verden, men de er for at vi skal innføre en grunnrenteskatt. Kristelig Folkeparti er egentlig også for det, men de vet ikke helt hvordan de skal stokke beina i dag. Det brede flertallet i Stortinget er for en grunnrenteskatt, det er jeg glad for, men Fremskrittspartiet og Høyre gjør igjen den samme feilen som de gjorde på henholdsvis 1970-tallet og på starten av 1900-tallet.

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:05:48]: Grunnrenteskatt på havbruk er riktig, og det er rettferdig. Helt siden forslaget kom, har vi hatt mange møter med selskaper, ansatte, tillitsvalgte og lokalpolitikere langs kysten og en omfattende høringsrunde. Resultatet mener jeg er en klok innretning. Grunnrenteskatt tar utgangspunkt i overskudd. Det er bedre enn skatt basert på avgifter, og det er mer rettferdig.

I Norge har vi en lang tradisjon for at verdiene som skapes med utgangspunkt i våre felles naturressurser, kommer fellesskapet til gode. For regjeringspartiene er det viktig at en større del av de verdiene som skapes, går tilbake til lokalsamfunnet.

Havbruksnæringen er bygd opp av driftige kystfolk som vil stoppe fraflyttingen og gi ungdommen troen på kysten. Vi har sett mange eksempler på dette – lokalsamfunn som ville ha vært ganske stusselige hadde det ikke vært for at samfunnsbyggerne i sin tid satset alt de hadde.

Som mangeårig lokalpolitiker i Lurøy vet jeg hva dette har betydd for Kvarøya og Lovund og flere samfunn langs hele kysten. Jeg vet også hva det har betydd at en liten kommune har hatt muskler til å bygge opp under veksten, og at storsamfunnet finansierer fellesgoder over hele landet. Det er jeg trygg på at vi nå bidrar til. Skatteforslaget bidrar til fortsatt mangfold i næringen, det vil sikre investeringer og trygge vår felles velferd.

Historien om landet vårt er en fortelling om hva vi får til i fellesskap, et fellesskap som er bygd på at vi både skaper og deler. Det er forutsetningen for både gode skoler og trygg eldreomsorg langs hele kysten og ellers i landet. Det er det store spleiselaget vårt. Nå sikrer vi et stabilt og forutsigbart grunnlag for denne velferden, og havbruksnæringens betydning for landet vårt øker.

Jeg har troen på mulighetene havet gir. Jeg har troen på at næringen skal fortsette å vokse, investere og sette nye eksportrekorder og skaffe mat til millioner av mennesker hver dag også i framtiden.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:21:27]: For ganske nøyaktig to år siden, før valget i 2021, deltok jeg i en havbruksdebatt i Reine i Lofoten. Flere i salen var til stede der. For oss som skjønte at det borgerlige flertallet gikk mot slutten, var det i alle fall betryggende at Geir Pollestad fra Senterpartiet og Cecilie Myrseth fra Arbeiderpartiet var klokkeklare på at grunnrente i havbruket ikke var en aktuell problemstilling for en eventuell Arbeiderparti–Senterparti-regjering. Ikke bare var den grunnrenteskatten som Ulltveit-Moe-utvalget hadde utredet, uaktuell, men alle former for grunnrenteskatt var helt uaktuelle.

Likevel står vi her i dag, etter at en senterpartistatsråd, Senterpartiets leder, har fremmet forslag om en ekstraskatt – en straffeskatt – på norsk matproduksjon. Der hadde man fått høy sats hvis man hadde spilt på oddsen for et par år siden. Det er en straffeskatt på en produksjon som bidrar til sysselsetting, vekst, arbeidsplasser og bolyst i en rekke små kystsamfunn langs hele landet. Det som i dag blir vedtatt, medfører en massiv inndragning av makt, myndighet og kapital fra Bømlo, Frøya, Nærøysund, Senja og andre kystsamfunn i hele landet og til Finansdepartementet i Akersgata i Oslo.

Apropos Akersgata: Representanten Geir Pollestad har tilsynelatende, og av uvisse grunner, gjort det til en vane å invitere pressen hver gang han er ute og spiser på restaurant. Forrige gang det skjedde, mens han smakte på deilige franske oster, uttalte han at kommentariatet i Oslo var en hovedmotstander. Han sa sågar at hver gang en kommentator kommenterte imot Senterpartiets politikk, var det en styrke for Senterpartiet. Kanskje burde det motsatte også vært logisk – at hver gang kommentariatet i Oslo hyller Senterpartiets politikk, burde det ringe en bjelle om at det var noe gærent. For det har ikke manglet på hyllester fra Akersgatas kommentatorer knyttet til både forslaget fra regjeringen og forliket i Stortinget. Mens vanlige folk har reist seg langs hele kysten – fagforeninger, ansatte, næringsforeninger, leverandørindustri, eiere og andre – har en del av pressens representanter bidratt som ivrig heiagjeng.

En usannhet blir ikke mer riktig av at den gjentas. Sånne usannheter florerer i denne debatten, f.eks. at dette er en næring som ikke betaler skatt, at den ikke betaler for bruk av fellesskapets ressurser, eller at det som nå innføres, er en nøytral beskatning, og at investeringer ikke påvirkes. Det som er sannheten, er at dette er en fantastisk næring, som dessverre blir satt tilbake av et knapt flertall i Stortinget, ledet av Senterpartiet og finansminister Vedum.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:24:47]: Denne saka handlar om å få på plass langsiktige, stabile rammevilkår for ei av dei verkeleg store framtidsnæringane i Noreg. Det handlar om kva vi skal leve av i framtida. Det handlar om ei næring som har ei enorm inntening, ei næring som nyttar naturressursar, men der det er gjort eit enormt utviklings- og innovasjonsarbeid, ei næring som er bygd opp frå grunnen av, og som no i dag betyr enormt mykje for verdiskaping og sysselsetjing langs heile kysten, og som kan bety endå mykje meir i framtida.

Som fleire har vore inne på, har vi i Noreg hatt tradisjon for å lage breie skatteforlik rundt desse store næringane. Vi har hatt det rundt petroleumsnæringa. Venstre har vore med på forlik der. Vi har ikkje vore hundre prosent einig i alt som er blitt gjort, men vi har stått i dei fordi det er viktig med stabile rammevilkår for dei store næringane. Det er det vi no i dag har medverka til å få på plass for havbruksnæringa.

Det som eg står her i dag og er oppriktig stolt over, er at vi har vore med på nær sagt å oppheve dei politiske naturlovene. Det er eit fleirtal i denne salen – som SV heilt korrekt har sagt – for ein grunnrenteskatt på minst 35 pst. Likevel vil det i dag bli vedteke – av eit fleirtal – ein grunnrenteskatt på 25 pst., og med ein høgare aksjerabatt i formuesskatten, på 75 pst., på oppdrettskonsesjonar. Det er ei løysing som Venstre definitivt meiner er god – for å bruke eit forsiktig ord – i den parlamentariske situasjonen vi har i dette stortinget, og som vil bety mykje for utviklingsmoglegheitene i denne næringa. Det at dei ytste venstrepartia er sette på sidelinja i sin iver etter ei altfor høg skattlegging av denne viktige næringa, betyr mykje, og det er vi stolte over å ha fått til.

Situasjonen dei siste ni månadene med investeringstørke og konkursar langs kysten er ein situasjon som ikkje kunne halde fram, og då var det nødvendig å rydde opp. Det er nødvendig å få ro og sikkerheit om framtida, og det legg vi grunnlaget for her i dag.

Så konstaterer eg at det enno er to parti i denne salen, SV og Høgre, som held fram med å nøre opp under usikkerheit. Når eg høyrer Torgeir Knag Fylkesnes og Helge Orten, får eg assosiasjonar til NRK-serien «Tre brødre som ikke er brødre». Det ser ut til at desse to partia har eit felles ønske om å skape usikkerheit der vi treng tryggleik, skape kaos der vi treng ro. Venstre er ikkje med på det spelet. Vi vil skape ro, og vi vil skape gode rammevilkår. Det har vi no vore med på, og det er eg stolt over å ha vore med på å bidra til.

Takk òg til regjeringspartia for samarbeidet.

Frode Jacobsen (A) [12:28:15]: Det blir bra å få landet denne saken i dag. Å innføre grunnrenteskatt på havbruk, som stortingsflertallet nå gjør, er riktig av flere grunner.

For det første er det rettferdig. Grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt som bygger på en lang tradisjon i Norge, der verdier skapt av fellesskapets ressurser skal komme fellesskapet til gode. Havbruksnæringen har tjent Norge vel gjennom mange år ved hjelp av våre felles naturressurser. Det skal den fortsatt gjøre. Men på samme måte som for vannkraft og ressursene fra olje og gass er det riktig å ha en grunnrenteskatt også på havbruksnæringen. Vi har tatt politiske valg om nasjonalt eierskap over naturressursene, og vi har tatt valg som gjør at fellesskapet får sin rimelige andel av verdiene som skapes med grunnlag i naturressursene.

For det andre sikrer vi med dette viktige inntekter til fellesskapet. Inntektene fra grunnrenteskatten kommer fellesskapet til gode, til finansiering av vår felles velferd – spleiselaget der de som kan yte mest, også skal bidra mest. Vi har i mange år sett eventyrlige overskudd i sjømatnæringen. Det skal vi glede oss over, og alt tyder på at det vil fortsette. Da er det rett og rimelig at næringen bidrar mer til fellesskapet.

For det tredje legger vi rammer for vekst i næringen. Havbruksnæringen er en viktig næring for Norge. Den gir arbeidsplasser langs hele kysten. Næringen skal levere bærekraftig produksjon og verdiskaping for Norge framover. Grunnrenteskatten sikrer næringen gode rammevilkår for videre vekst og nye investeringer. Grunnrenteskatten virker nøytralt. Staten går inn som en medinvestor i havbruksnæringen. Med bunnfradraget og endringer i formuesskatten legges det særlig til rette for små og mellomstore aktører.

For det fjerde gir dagens vedtak nødvendig forutsigbarhet. Det er lang tradisjon for brede forlik om skatt. Slik sikres næringslivet forutsigbarhet. Høyre burde vært med og tatt ansvar nå, men partiet har valgt å stille seg på sidelinjen. Jeg skal innrømme at jeg de siste månedene har undret meg over det vi har sett fra næringen selv og fra Høyre – ingen vilje til å diskutere substans, innhold og løsninger. Mens lakseprisen har gått til værs og selskapene melder om det ene rekordresultatet etter det andre, skal Høyre og næringen selv få oss alle til å tro at det nå går mot slutten – samtidig som det har kommet en åpenbaring underveis om at man selvsagt kan bidra med mer skatt, bare ikke denne skatten.

Arbeiderpartiet er glad for at det er et bredt og tverrpolitisk flertall for prinsippene og innretningen for grunnrenteskatten – en grunnrenteskatt som gir viktige inntekter til fellesskapet fra en næring som nyter godt av å drive en lønnsom virksomhet ved hjelp av fellesskapets naturressurser.

Linda Hofstad Helleland (H) [12:31:20]: Det er ganske spesielt å sitte og lytte til debatten i dag, og at regjeringspartiene ikke er i stand til å forsvare det forslaget som ligger der. De bruker så å si all sin tid på å gå løs på Høyre. Da har man en dårlig sak.

Det er en dårlig sak langs kysten og ute i befolkningen, ute i distriktene. Det er en dårlig sak i alle de selskapene som jobber for å skape arbeidsplasser og å nå regjeringens ambisjoner i havbrukspolitikken. De eneste hyllestene er fra kommentariatet, og da er det selvsagt enklest å skyte løs på Høyre.

Høyre har fra dag én sagt at vi ønsker en grundig utredning. Vi ønsker at de innspillene som kom i høringen, blir vurdert nøyere, nettopp fordi vi ser at den modellen som ligger der nå, er skadelig. Vi har også, i likhet med næringen, sagt at det er helt betimelig at næringen skal bidra mer – det er ingen uenig i – men da må de bidra på en måte som gjør at næringen sikres forutsigbarhet, og at det skapes nye arbeidsplasser og økt verdiskaping.

Siden regjeringsskiftet har formuesskatten økt, utbytteskatten har økt, verdifastsettelsen av arbeidende kapital har økt, og i dag vedtar Stortinget å øke skatten på norsk laks og matproduksjon – ja, den mer enn dobles. Samlet vil skattetrykket, særlig på norskeide familieselskaper langs kysten, kunne passere 80 pst. Alle forstår at dette kommer til å få konsekvenser – konsekvenser for investeringslyst, konsekvenser for arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten vår.

Da blir det litt billig av regjeringspartiene å gjøre denne debatten til et spørsmål om hvorvidt Høyre bidrar til politisk spill og uforutsigbarhet. Det som er forutsigbart, er at regjeringens skattepolitikk nå sørger for at investeringstakten går ned, at antall utenlandske aktører går opp, og at den politiske risikoen biter seg fast.

Regjeringspartiene har nå i dag også fått støtte fra Rødt. Det sier litt om det forslaget som i dag vedtas. Det er ikke en næringsvennlig beslutning som vil fremme arbeidsplasser. Dette handler ikke om politisk spill, det handler om arbeidsplassene, og det handler om at en av våre framtidsnæringer nå ikke får muligheten til å skape de arbeidsplassene som vi politikere på Stortinget har satt som mål at de skal skape.

Helge André Njåstad (FrP) [12:34:43]: Dette er fyrst og fremst ein trist dag for kysten av Noreg. Å høyra på denne debatten har vore veldig spesielt. Det har vore ein historietime der finansministeren har vore meir historielærar enn han har vore finansminister. Eg synest ikkje han har meistra nokon av rollene særleg godt, og han har i alle fall ikkje beskrive historia riktig. Viss han fyrst skal ta ein historietime og sjå bakover i staden for å sjå framover, kunna han berre gått ein periode tilbake og funne masse sitat og innlegg frå sitt eige parti som hadde sett heile denne saka i eit historisk merkeleg lys.

Eg har gjort den øvinga. Saksordførar Pollestad må ha noregsrekord i å endra standpunkt dramatisk frå ein periode til ein annan. Han fortalde frå denne talarstolen for ein periode sidan at oppdrettsnæringa er ueigna for grunnrenteskatt, og så lista han opp mange argument om kvifor dei er ueigna. Fordi ein faktisk må ta med seg innsatsfaktoren, ein må ta med seg smolten og plassera han ut, og ein må arbeide med produkta etterpå, meinte Pollestad-versjonen i førre periode at næringa var ueigna for grunnrenteskatt. No er han blant dei fremste tilhengjarane av det.

Når historia skal skrivast, kan ein lura på kva ein vil seia om Senterpartiet, som reiser land og strand rundt og skapar misnøye i distrikta, for så å få eit godt val og koma i regjering. Så føretek dei i regjeringskvartalet den største sentraliseringa i historia, frå kysten til Oslo og storsamfunnet. Det er det me er vitne til no: ein sentraliserer pengar og makt, og så seier ein at ein skal gje tilbake til distriktskommunar og kystkommunar. Har ein snakka med desse kommunane? Det er ingen av dei kommunane som føler at dei er vinnarar i dag. Dei føler at ein tek viktige arbeidsplassar frå distrikta, og dei føler at ein tek pengar frå distriktskommunane.

Det at næringa sluttar å investera og legg investeringar på vent, går ut over distrikta. Leverandørindustrien tapar oppdrag, det blir mindre engasjement og mindre skatteinntekter, og framtidsutsiktene blir svakare. Distriktskommunane føler seg ikkje som vinnarar sjølv om regjeringa framstiller dei som vinnarar. Dei føler derimot at regjeringa sentraliserer pengar til Oslo, og det ser ein jo når den kommunen som får mest av inntektene, faktisk er Oslo kommune – som kjem best ut av alle endringar denne regjeringa gjer.

Det Distrikts-Noreg hadde trengt, er ei regjering som anerkjenner at me treng å leva av det som blir skapt, og at distriktssamfunna skal vera rike på arbeidsplassar og ikkje statlege overføringar. No sørgjer ein for at ein sentraliserer alt inn til Oslo, og så skal ein gje milde gåver tilbake igjen. Det er ein dårleg politikk, og difor er dette ein trist dag for kysten av Noreg.

Irene Ojala (PF) [12:37:53]: Laksenæringen er Norges nest største eksportnæring. Diskusjonen om lakseskatten har i lang tid forsuret forholdet mellom laksenæringen, distriktene og kysten på den ene siden og staten på den andre. Det er på tide å sette strek, slik at næringen og kysten får ro og forutsigbarhet. Vi lever i en tid med krig i Europa, noe som også preger norsk økonomi. Norge er et lite land, og vi som bor i Norge, trenger hverandre. Vi er avhengig av en jobb å gå til, enten det er i taxinæringen, i handelsnæringen eller i laksenæringen. Derfor mener jeg det er viktig å omtale hverandre med respekt.

Det totale samfunnsregnskapet som laksenæringen genererer, handler om distriktsarbeidsplasser både i og utenfor oppdrettsnæringen. Vi snakker om store ordinære skatteinntekter til kommunene, ved bl.a. personbeskatning. Oppdrettsnæringen sikrer bosetting og næringsutvikling i distriktene, langt utover det som mange politikere her i denne sal har forståelse for. Oppdrett av fisk er oftest lokalisert til grisgrendte strøk, gjerne på øyer med lav bosetting og med en matbutikk som er truet av nedleggelse – helt til laksenæringen etablerer seg. Fra det har mange nærbutikker langs kyst og fjord fått et økonomisk løft og forutsigbarhet fordi oppdrettsselskapene handler mat og andre varer lokalt. Det sikrer bosetting i distriktene.

Prinsippet om grunnrente på havbruk har et solid flertall på Stortinget, men den utgående skatten på 40 pst. mente vi var for stor. Pasientfokus har vært med på å få skatten så riktig som mulig, samtidig som den nå får en bedre innretning enn det som i utgangspunktet lå på bordet. Her har både Venstre og Pasientfokus bidratt sterkt til en svært lyttende regjering. Vi har ikke, som noen sier, latt oss presse: Hva i all verden skulle regjeringen kunne presse Pasientfokus med?

For Pasientfokus har det vært viktig å sikre bosettingen i distriktene. Det har vært viktig å sikre gode løsninger for de mindre familieeide og lokalt eide selskapene og for bedrifter som satser på videreforedling. Økonomisk forutsigbarhet gjør at næringen kan fortsette sin innovative utvikling. Næringen kan på den måten bidra til en mer miljø- og klimavennlig retning. Dette er også svært viktig for ungdommen.

Avslutningsvis vil jeg si: Jeg hører at Høyre, Fremskrittspartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne er svært opptatt av det knappe flertallet som Pasientfokus nå er ansvarlig for. Da er det kanskje greit å minne de kritiske partiene om følgende: Pasientfokus ga for få uker siden et knapt flertall i saken om utflytting av statlige arbeidsplasser. Da ble voteringen 84–85, med Pasientfokus på vippen. Var den avstemningen ugyldig? Var den ikke riktig? Er det noen her på huset som ikke skjønner hvordan demokratiet faktisk fungerer? Pasientfokus er her, og jeg akter å bruke min stemme slik folket vil jeg skal bruke den.

Sigurd Myrvoll (A) [12:41:07]: Vi er vel alle enige om at fellesskapet skal få sin andel av verdiene som skapes med grunnlag i naturressursene. Når det nå er bred enighet om prinsippene om å innføre grunnrenteskatt på havbruk i Norge, bør alle som er opptatt av kommuneøkonomi, bifalle dette. Etter gode forhandlinger har nå Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Pasientfokus blitt enige om en innretning på grunnrenteskatten som skal skape forutsigbarhet og langsiktighet både for lokalsamfunn og for næringen, noe som er bra, og som viser ansvarlighet hos de nevnte partiene.

Grunnrenteskatt i Norge er ikke noe nytt. Den ble innført allerede i 1997, da innenfor kraft og petroleumsnæringen. Når vi nå innfører skatten innenfor havbruk, bygger vi videre på en stolt tradisjon som har tjent Norge godt i mange tiår – en tradisjon som har bidratt til å bygge opp en av verdens mest omfattende velferdsstater, fordi vi har hatt politikere som har sikret at verdier som skapes fra å bruke av våre felles naturressurser, kommer fellesskapet til gode.

Arbeiderpartiet heier på havbruksnæringen, som fortsatt skal ha gode vilkår for vekst og utvikling langs hele kysten, men som nå må dele mer av overskuddet med fellesskapet. Det fine med denne skatten er at det er skatt på overskudd, en skatt man betaler i gode tider, ikke når bedriften sliter, en skatt som skal brukes til å bygge gode lokalsamfunn, gode helsetjenester og gode skoler, kultur og infrastruktur i hele landet.

Det er beklagelig å oppleve at Høyre, som har vært et ansvarlig parti i de store skattesakene, har valgt å sette seg på sidelinja. I stedet for å bidra konstruktivt til en bred ordning som står seg over tid, har de valgt å være et ekkokammer for de største aktørene i næringen. Det har vært ensidig kritikk på prosess, uten at de selv har kommet med noen gode alternative løsninger. Da er det bra at både Venstre og Pasientfokus har tatt sitt samfunnsansvar i en sak som både er rettferdig og vil bidra til videre velferd i landet.

Velferd kommer ikke av seg selv. Å sikre rettferdig fordeling av inntekter og ressurser er en grunnleggende verdi for Arbeiderpartiet, og særlig nå når prisene stiger og vi hver dag må jobbe for at forskjellene mellom folk og ulike deler av samfunnet skal bli mindre. At det tidligere ansvarlige partiet Høyre velger å stå utenfor, uten et eneste svar eller løsning på dette, får være deres valg.

Når det nå er enighet om skatten, vil dette være et gode for hele samfunnet vårt. Det er en riktig, rettferdig og nødvendig skatt.

Irene Heng Lauvsnes (H) [12:44:08]: Om regjeringen trengte mer skatter og avgifter fra havbruksnæringen, kunne den med dagens ordning økt produksjonsavgiften. Den kunne bestemt at en større andel ble utbetalt til kommunene. Det kunne vært ordnet – ryddig og enkelt. I stedet gir de en enkeltnæring et skattesjokk over natten og lager en ordning som skaper stor usikkerhet og økt byråkrati. Det må være mangel på forståelse for næringslivet som gjør at et parti kan foreslå et skattesjokk til én enkelt næring på 40 pst., eller 48 pst., på toppen av de andre skattene. At Rødt og SV vil gi enorme skatter til næringslivet, er ikke noe nytt, men at Senterpartiet, som var mot grunnrenteskatt for fire år siden, nå går i bresjen for å flytte milliarder fra bedrifter langs kysten og inn til Oslo, er et sjokk for både meg og folkene som bor langs kysten. Det er fint å snakke om distriktspolitikk, men denne prosessen har ikke vært distriktsvennlig.

Høyre er enig i at næringen kan bidra noe mer med skatt, men vi mener at en grunnrenteskatt på 25 pst. i tillegg til selskapsskatt, produksjonsavgift, utbytteskatt og formuesskatt vil gi et så stort skattetrykk at det vil påvirke investeringene langs kysten. Havbruksnæringen trenger betydelige investeringsmidler for å fortsette innovasjonen i mer miljøvennlige og bærekraftige driftsformer, og da må skattesystemet stimulere til dette. Jeg mener det er viktig at kommunene som har anlegget lokalisert i sin kommune, skal få sin del av inntektene fra havbruk. Det skaper bedre aksept i nærmiljøet. Dette får de i dag fra Havbruksfondet. Havbruksnæringen betaler i dag for både økning i produksjon og nye konsesjoner.

Jeg har jobbet i denne næringen i nesten 30 år. Det har vært en rivende utvikling fra små, flytende tremerder eid av enkeltpersoner til store, solide selskaper som satser betydelig på midler til innovasjon. I 1990 var det nesten 1 000 oppdrettsselskap i Norge, i dag er tallet rundt 150. Oppdrett er kapitalkrevende, biologisk produksjon er risikofylt, og det er utgifter i flere år fra fisken slaktes til betalingen kommer. Derfor er det viktig at vi har store selskaper med rygg til å tåle tap, og nok kapital til å investere i forskning og innovasjon. Høyre mener at endringer i havbruksbeskatning bør vurderes i sammenheng med resten av skattesystemet. Regjeringen har verken foreslått en nøytral skatt eller lagt til rette for en god prosess.

Lise Christoffersen (A) [12:47:28]: 2022 ble tidenes beste år for norsk sjømateksport. Totalt eksporterte Norge 2,9 millioner tonn sjømat til en verdi av 151,4 mrd. kr i fjor. Det er rekord i verdi og tilsvarer 40 millioner måltider hver eneste dag, året rundt. Det var rekord i forhold til året før, som også var et rekordår. Det er fantastisk. Det er alle enige om.

Flertallet vil at denne positive utviklingen skal fortsette. Havbruksnæringen er viktig for kystsamfunnene våre i dag og vil være det i årene som kommer. Hurdalsplattformen er tydelig på viktigheten av å tilrettelegge for at havbruksnæringens betydning for norsk matproduksjon, verdiskaping, eksport og arbeidsplasser skal økes.

Står forslaget om å innføre grunnrente på havbruk i motsetning til det? Det kan nesten høres sånn ut i innleggene fra opposisjonen her i dag. Det mangler ikke på dommedagsprofetier om hvor forferdelig regjeringas forslag er, og heller ikke når det gjelder det flertallet har landet på. Derfor mener jeg det er viktig å understreke at grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt som bygger på en lang tradisjon i Norge. Verdier skapt av fellesskapets ressurser skal også komme fellesskapet til gode. Når selskaper får en eksklusiv rett til å benytte fellesskapets arealer i sjø til egen næringsvirksomhet, gir det grunnlag for å skape verdier. Deler av verdiskapingen kommer fra selskapenes egen produksjon, men deler av verdiskapingen kommer også fra det eksklusive monopolet på fellesskapets arealer til havs som de har fått. Hittil har de ikke betalt leie for det arealet. Det bør det i rettferdighetens navn bli en endring på, på samme måte som vi har det for bruken av andre naturressurser. Det er det grunnrenteskatt handler om – å betale en rettferdig leie for det ekstra overskuddet selskapene får sammenlignet med andre næringer, ikke fra egen produksjon, men fra en eksklusiv tilgang til fellesskapets arealer.

Forslaget flertallet i denne saken går inn for, er eltet og knadd i to offentlige utredninger. Regjeringas forslag har vært på høring og er endret etter innspill fra høringsinstansene. Det stortingsflertallet nå fremmer, er ytterligere knadd etter høring og forhandlinger i Stortinget. Resultatet er at flertallet nå går for et forslag der lokalsamfunnene langs kysten får mer igjen, og der leien selskapene skal betale, er redusert. Flertallet går for en rimelig balanse mellom fellesskap og næring. Høyre og Fremskrittspartiet er opptatt av de store selskapene, uten å ofre fellesskapet en tanke. De store selskapene applauderer sikkert det, men neppe folk og ordførere i kystkommunene våre.

Olve Grotle (H) [12:50:39]: Prosessen rundt grunnrenteskatt på havbruk har vore svært dårleg. Grunnrenteskatten blei lansert over natta og skulle til alt overmål også ha tilbakeverkande kraft. I all kontakt med havbruksnæringa, lokalsamfunn, andre politiske parti, finansmiljøet og andre har regjeringa latt vere å lytte. Resultatet av dette kjenner vi. Ikkje berre har dette vore skadeleg for havbruksnæringa, det har òg gjort at politisk risiko no har blitt ei utfordring for næringslivet vårt.

I dag kjem Stortinget til å vedta at den viktigaste distriktsnæringa vår skal få ei skattlegging som ligg over det dobbelte av det resten av næringslivet vårt betalar, og det konkurrentane i utlandet har. Frå å ville innføre ein grunnrenteskatt regjeringa opplyste ville gje ei ekstra skattlegging på 4–5 mrd. kr, blir det i dag innført ein skatt som Finansdepartementet og andre fagmiljø meiner vil liggje på mellom 10 mrd. kr og 15 mrd. kr. Vidare får havbruksnæringa ein skattemodell som er byråkratisk, har ei rekkje utfordrande sider og vil føre til uheldige struktur- og skattetilpassingar.

Det Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Raudt, Venstre og Pasientfokus dannar fleirtal for i dag, vil bremse opp den eineståande suksessen havbruksnæringa vår har hatt. Det vil gje ei svakare utvikling og mindre innovasjon, produksjon og omstilling til ei betre miljø- og berekraftig næring. Det fleirtalet bestemmer i dag, vil gje mindre kapital, aktivitet og arbeidsplassar i distrikta og langs kysten vår. Det er nettopp det Distrikts-Noreg ikkje treng. Det fleirtalet bestemmer i dag, vil påføre den verdsleiande havbruksnæringa vår eit skattetrykk som ligg langt, langt over det konkurrentane i utlandet har. Det vil på sikt føre til tap av den eineståande globale posisjonen havbruksnæringa vår har.

Høgre er oppteke av at den viktigaste distriktsnæringa vår skal ha gode og stabile rammevilkår samtidig som ho skal bidra til fellesskapet på ein god måte. Vi har difor meint at skatteforslaget til regjeringa har hatt eit altfor høgt skattetrykk, og at skattemodellen er for dårleg. Høgre har difor teke til orde for at saka skulle setjast på pause, eventuelt å gjere ønskjelege endringar i dagens ordning eller greie ut andre modellar. Dette har ikkje Høgre fått gjennomslag for, verken i tida frå september i fjor og til i dag eller i samtalane som Høgre tok del i på Stortinget. Konsekvensen av dette er som kjend at Høgre trekte seg frå samtalane på Stortinget. Det er å ta på alvor at regjeringa stod på sitt, ikkje lytta til næringa eller opposisjonen, men tvert imot vil tvinge gjennom ein lakseskatt som altså vil vere skadeleg for havbruksnæringa, leverandørindustrien, lokalsamfunn langs heile kysten og havbruksnasjonen Noreg.

Karianne B. Bråthen (A) [12:53:49]: Å stille opp for kysten er å sikre gode velferdstjenester og mer igjen for den verdiskapingen som skjer der ute. Som tidligere ordfører i fiskerikommunen Øksnes, og da medlem av Nettverk fjord- og kystkommuner, opplevde jeg at samtalene handlet mye om hvordan kystkommunene skulle få mer igjen for verdiskapingen de la til rette for, og at de virkelig la til rette for havbruksnæringen. Det er det vi gjør nå i dag – vi sikrer gode velferdstjenester i mindre kystkommuner som vi vet har utfordringer. Det er ikke sånn at alle kommuner som har tilrettelagt sine fjorder og sin kystlinje, har hovedkontor for denne næringen eller lakseslakteri, som genererer mange arbeidsplasser. Nå sikrer vi at også disse kommunene får noe igjen.

Da Solberg-regjeringen innførte verdifastsettelse på konsesjoner gitt før 1998 – som da ble opplevd som et sjokk, et sjokk for de små, familieeide – var mantraet fra næringen at dette ville ramme de små og mellomstore, lokale, familieeide selskapene, og at det var urettferdig. Spørsmålet da var følgende: Hvorfor innfører vi ikke noe som også treffer de store med utenlandske eiere? Det svarer vi på nå, med en grunnrente og bunnfradraget. Og når Høyre nå er så bekymret for kysten og denne næringen, hvorfor var de ikke det da de selv innførte verdifastsettelsen?

Det at grunnrenteskatten i det hele tatt har kommet på bordet nå – for mange etterlyser svar på hvorfor akkurat nå, hvorfor har vi endret syn – er jo på grunn av den alvorlige situasjonen i verden, med krise som avløses av ny krise, og krig i våre naboland. Da må vi sikre velferdstjenestene våre og de kommunale tjenestene. Da var det rett nå å være klar for å innføre denne skatten som en overskuddsskatt, og da er det rett at de som har den sterkeste ryggen, bærer mer av børen.

Det Høyre holder på med nå, er i mine øyne å svikte kysten. For hvor er det kapitalen er? Jo, det er i de store utenlandske selskapene. De svikter fellesskapet, og de svikter kommunene som har lagt til rette for denne næringen, men som ikke har hovedkontor og lakseslakteri. Det er dessverre et Høyre vi kjenner fra før. Det er ikke første gang de unnlater å være med på store, viktige avgjørelser. Det samme gjør Fremskrittspartiet, som nå er mer bekymret for investeringer og leverandørindustrien enn de har vært når store utenlandske eiere har flyttet og bygget nye lakseslakterier andre plasser. De arbeidsplassene er de ikke opptatt av.

Nå står vi opp for kysten, for ved å innføre grunnrente og bunnfradrag sikrer vi at kysten og kystkommunene får gode velferdstjenester også i framtiden.

Ove Trellevik (H) [12:57:04]: Dette må vera ein forferdeleg dag for regjeringa på jobb, og spesielt for finansminister Vedum. Dei kom altså til Stortinget med ein proposisjon der dei føreslo ei skatteendring som hadde som konsekvens at enkelte eigarar av norske havbruksselskap kunne få 108 pst. skatt. Det var regjeringa sin intensjon. Heldigvis har dei fått seg ein solid nasestyvar, og dei endar no på vel 60 pst. Sjølv for Høgre er dette altfor høgt. Nær ei dobling av skatten på denne næringa og for desse eigarane, framfor resten av næringslivet, er uheldig.

Det vart opprør langs kysten. Folket demonstrerte. Folk i lokalsamfunna var redde for arbeidsplassane sine. Det var altså regjeringa som starta dette politiske spelet då dei kom til Stortinget med ein proposisjon som i praksis kunne gje over 100 pst. skatt – det er nesten ikkje til å tru.

Så er desse prosentane diskuterte – om det vert 35, 30, 25 eller 15. Ja, sjølvsagt har det betyding, men vel så viktig er det kva desse prosentane skal reknast av. I dag har òg statsråden bekrefta at det skal vera eit normprisråd. Det er enno ikkje ferdig, det skal sendast på høyring, og framleis veit altså ikkje oppdrettarane kva dei skal leggja til grunn av inntekt og pris når dei skal rekna ut skatten sin. Det er altså uavklart kva skatt det vert på havbruk.

Skatten er heller ikkje investeringsnøytral, det er ein skatt med tilbakeverkande kraft, og han bryt med grunnleggjande rekneskapsprinsipp og juridiske prinsipp når ein behandlar den ståande biomassen slik ein gjer. Han er på ingen måte nøytral. Skatteverdien av negativ grunnrenteskatt skal ikkje betalast ut. Det gjer at modellen heller ikkje er ein kontantstraummodell. Det er tilnærma null i frådrag for historiske investeringar, manglande frådrag for finanskostnader, manglande frådrag for sals- og marknadsføringskostnader og marknadsføringsavgifter, og det er uklar prisfastsetjing for smolt. Dette kjem til å resultera i ei oppsplitting av verdikjeda. Det er ein trist dag for Noreg.

Norsk havbruksnæring og landet vil tapa på dette. Det vert rettssaker, det vert strukturendringar, og det vert vanskeleg for næringa å henta inn ny eigenkapital ved behov med denne høge skatten. Det vil ikkje ramma berre havbruksnæringa, men all norsk industri i denne verdikjeda.

Avkastinga frå lakseoppdrett har vore nytta til å løfta fram nye satsingar langs heile kysten. Pengane vert no i stor grad drege inn av staten og skal brukast på heilt andre ting enn investeringar og arbeidsplassar langs kysten.

Cecilie Myrseth (A) [13:00:14]: Representanten Trellevik hisser seg opp og svartmaler kysten, men jeg skjønte egentlig ikke hva han mente.

Fjordene våre, hav, fjell og skog eier vi så fint i fellesskap i Norge. Og når noen få får utnytte våre felles fjorder og havet for å skape arbeidsplasser og tjene gode penger, er det helt riktig at lokalsamfunnene og det store fellesskapet som legger til rette for både areal og annet, får sin rettmessige andel av det. Store inntekter vil nå ikke bare gå til noen få, men de vil i større grad gå til oss alle – penger som vi igjen kan bruke på å bygge lokalsamfunn og gode velferdstjenester.

Vi lever i en historisk tid, med større utfordringer enn vi har hatt på lenge. Det er en historisk dag når et bredt flertall går inn for prinsippene bak en grunnrenteskatt på havbruk, men det er uten det tidligere ansvarlige partiet Høyre, som har gått på autopilot på talepunkter fra næringen nå i flere måneder. Elendig prosess – ja, hva er det man ønsker seg? En annen løsning – ja, hva er de løsningene? Hvor er forslagene? At en næring jobber mot en skatt, er ikke så rart. Men når man kommer med forslag om at man skal utarbeide en skatt i lag med næringen, hva mener man egentlig med det? Skal man ikke snakke med folket som bor langs fjorden og kysten? De snakker Høyre kun om når det passer dem.

Havbruksnæringen skal fortsatt ha gode vilkår for vekst og utvikling langs hele kysten vår, men Høyre prøver nå å ta hele kysten, kystfolket og ordførerne til inntekt for sitt syn. Det stemmer ikke. Det er faktisk litt frekt. Det har vært mange reaksjoner, meninger og krevende diskusjoner – som seg hør og bør med en så viktig sak. Derfor har det også kommet endringer. Regjeringen har lyttet til kysten, den har også lyttet til næringens innspill, og derfor skal det fortsatt være mulig å skape viktige verdier for denne viktige næringen. Men det er ikke en konfliktfri næring heller. Det er arealkonflikter og uenigheter – også om veksten. Derfor er det viktig at man nå legger igjen mer i lokalsamfunnene.

Høyre trenger ikke å ligge våken om natten over bekymringer fra Arbeiderpartiets folk langs kysten. Vi er klar, og derfor har alle våre ordførere i Troms skrevet:

«Dette er god politikk for kysten og det setter oss i stand til å sikre velferden og legge til rette for arbeidsplasser også i fremtiden.»

Det er kloke ord.

André N. Skjelstad (V) [13:03:29]: Noen av oss kjenner saltvannet daglig når vi er hjemme, men jeg skal innrømme at jeg nok ikke er den største tilhengeren av grunnrenteskatt. Men flertallet i denne salen ble som det ble etter valget i 2021, og det er et stort flertall som støtter en form for grunnrentebeskatning.

Det er heller ikke noen tvil om hva som hadde skjedd hvis regjeringspartiene hadde måttet søke til venstresiden for å oppnå et flertall. Vi vet at primærforslagene til den foretrukne budsjettpartneren, SV, er 48 pst. Regjeringen la selv fram et forslag på 35 pst, noe som vil gjøre at satsen med stor sannsynlighet ville blitt mellom 35 pst. og 48 pst., og ikke 25 pst., som blir vedtatt i dag.

Hva var da valget? Venstre kunne ha satt seg i samme krok som Høyre og hylt mot månen og pekt på mange alternativer og alternative modeller, men samtidig blitt nedstemt, og en ville sendt et vesentlig høyere skattetrykk til kysten. Venstre tar ansvar og bidrar til forutsigbarhet for næringen og ikke minst til at det ikke blir uforutsigbart i mange år framover.

For å få på plass en ny regjering i 2025, noe jeg selvsagt håper og tror på, vil dette også i beste fall være en løsning som bør være på plass til 2027. Derfor – politikken er pragmatisk også i denne saken. Så kan jeg peke på at det også kan finnes andre elementer eller objekter som kunne vært vurdert som såkalte super profitt-objekter, som f.eks. eiendommer i pressområdene.

Gjennom debatten i dag har i hvert fall jeg blitt enda sikrere på at det var rett av Venstre å ta ansvar. Når jeg hører hvor misfornøyd Sosialistisk Venstreparti er, har jeg knapt fantasi til å tenke på hva som kunne ha hendt hvis de skulle landet denne saken i lag med regjeringen. Venstre tar ansvar, noe en også kunne ha håpet at partiet Høyre kunne ha gjort. Det kunne kanskje ha gjort at prosentsatsen hadde blitt noe lavere.

Havbruksnæringen er en av våre viktigste næringer. Det er ingen tvil om at laksenæringen betaler skatt og er en svært viktig næring for bosetting og sysselsetting. Derfor er det viktig at vi i dag lander en forutsigbarhet for næringen og ikke minst for arbeidsfolket langs kysten.

Geir Jørgensen (R) [13:06:26]: Problemet med grunnrenteskatten er ikke de problemene som Høyre og Fremskrittspartiet har løftet fram fra denne talerstolen i dag. Nei, problemet med grunnrenteskatten er at den ikke er innført for lenge siden. Det utkastet som kom, og den utredningen vi fikk på Fremskrittspartiets Siv Jensen og Høyres Erna Solbergs vakt, var ganske mye bedre enn det som er framforhandlet her i dag. Men la det ikke være noen tvil: Prinsippet om at grunnrente oppstår og det er mulig å få en rettferdig og god ordning for å bidra til fellesskapet, støtter vi i Rødt. Det gjør vi også i dag. Men jeg skal ærlig innrømme at det framforhandlede resultatet – både innretning og skatteprosent – ikke var det vi i Rødt ønsket oss, og derfor står vi utenfor forliket. Men vi stemmer altså for denne historiske grunnrenteskatten som vi får i dag.

Vi skal ha veier i distriktene, som også denne næringen bruker for å frakte ut sine varer, og vi skal ha slutt på kuttpolitikken i kommunene hvor skoletilbud sentraliseres – distriktsskolene har mange steder ingen framtid. Vi har et helsevesen som sliter i de samme kommunene som disse oppdrettsmilliardærene får lov til å operere i. Det store fellesskapet langs kysten er i det hele tatt nå helt avhengig av at flere bidrar i fellesskapsdugnaden. I så måte er dette et godt tiltak for å komme videre. Så skal vi i Rødt være med og kjempe for at skatteprosenten blir høyere enn det den er i dag, når den tid kommer.

Denne debatten, og ikke minst prosessen, har også vist hvilken enorm makt dette fåtall av mennesker som styrer norsk havbruksnæring, har over lokaldemokratiet og over fellesskapets prioriteringer. Hva har vi blitt møtt med? Jo, vi har blitt møtt med trusler om at her skal det ikke investeres. Vi har arbeidsfolk som uten grunn har fått presentert permitteringsvarsel enten direkte i posten hos seg selv eller via media. Det har vært en svartmaling uten like om situasjonen på kysten, men det er ikke sant i det hele tatt. Nå går vi videre, og så gjør vi oss klar til å styrke velferden i Distrikts-Norge med de midlene som denne privilegerte kapitalistklassen hittil har kunnet putte i egen lomme.

Mari Holm Lønseth (H) [13:09:29]: Over de siste 20 årene har livet i distriktene langs f.eks. trøndelagskysten endret seg stort, ikke på grunn av massevis av statlige subsidier, men fordi en lønnsom næring har vokst fram, selv etter tøffe år, der dyktige og driftige folk langs kysten har skapt både arbeidsplasser og bolyst. Ta f.eks. Frøya. Etter mange år med negativ befolkningsutvikling snudde det, særlig på grunn av vekst i havbruksnæringen. Nå oppleves vekst i befolkningstallet, og den private sysselsettingen er høy. Det har kommet både på grunn av vekst i havbruksnæringen og ikke minst på grunn av vekst i leverandørindustrien, og det viser oss at den beste distriktspolitikken er den som legger til rette for flere arbeidsplasser i distriktene. Derfor er det særlig overraskende at det er representanter fra Senterpartiet som her fører en politikk som i praksis vil gå hardt ut over Distrikts-Norge.

Det er flere ting som er problematiske. La oss ta prosessen først. Etter å ha reist kysten rundt og sagt at det ikke er aktuelt med noen grunnrenteskatt på havbruk, snudde det ganske brått i fjor høst. Forslaget var dårlig innrettet, noe man fikk godt bekreftet i høringen, der regjeringen møtte stor motstand. Det valgte regjeringen i liten grad å lytte til. Ikke bare det – skatten er også innført fra 1. januar, selv om vi står her i dag og diskuterer hvordan innretningen til sist skal være.

Over til realiteten: Dette betyr en stor skatteøkning for havbruksnæringen. Det går ikke bare ut over næringen selv. Det er leverandørindustrien, båtbyggere og entreprenører som kommer til å merke dette først, når investeringsstoppene blir varslet. Dette kommer på toppen av økte kostnader generelt og spesielt økte skatter, som regjeringen har pålagt både næringsliv og folk landet over.

Havbruksnæringen er en av våre viktigste framtidsnæringer. Den gir oss mer bærekraftig mat og sikrer ikke minst lønnsomme arbeidsplasser langs kysten. Det forslaget som ligger her i dag, vil bety en dobling av skattenivået, som vil få betydning for investeringer, aktivitet og arbeidsplasser langs kysten.

Jeg hører i debatten at Arbeiderpartiet og Senterpartiet prøver å få det til å høres ut som det er mest spill dette handler om, men det handler i bunn og grunn om disse arbeidsplassene. På innlegget fra representanten Cecilie Myrseth tidligere i debatten kunne det høres ut som denne næringen ikke bidrar noe i dag. Denne næringen bidrar med store skatteinntekter allerede i dag. Den kunne også ha bidratt mer – det har Høyre vært tydelig på, også næringen. Men det må gjøres på en måte som ikke setter mange arbeidsplasser i fare, som dessverre vil bli resultatet etter i dag.

Gaute Børstad Skjervø (A) [13:12:35]: Velferdsstaten er et spleiselag. Sykehus, skoler, barnehager, veier, kollektivtransport og sykehjem er tilgjengelig for alle, uavhengig av størrelsen på lommeboken din. Det er takket være at storsamfunnet spleiser på de godene. Det spleiselaget forplikter både den enkelte skatteyter og bedrifter og næringsliv, fra nord til sør og fra øst til vest. Særlig forplikter det dem som tjener store penger på fellesskapets ressurser, og i Norge er det en lang tradisjon for at de som bruker fellesskapets ressurser, også bidrar i det spleiselaget.

Oppdrettsnæringen i Norge har sett en formidabel utvikling langs kysten de siste tiårene. Høy etterspørsel etter norsk fisk, produsert langs våre kyster, har gitt superprofitt og en næring med stor vekst til gode for mange. Grunnrenteskatt på havbruk vil gi økte inntekter til fellesskapet, til skolene våre, til sykehusene og til eldreomsorgen. Samtidig vil den bidra til å utjevne forskjellene mellom folk i Norge. Det er en politikk som er med på å bekjempe ulikhet og styrke fellesskapet.

Det finnes argumenter mot grunnrenteskatt, men det er vanskelig å forstå at Høyres og Fremskrittspartiets syn i denne saken skal bety noe annet enn kutt i velferden. At Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet ikke er enige i skattepolitikken, er lite overraskende, men at Høyre i denne prosessen har valgt å stille seg på sidelinjen, er oppsiktsvekkende.

Høyre har i dag presentert mange talepunkter for hvorfor de ikke vil omforenes om dagens forslag. Jeg har imidlertid ikke hørt en eneste gang hva Høyre mener en slik skatt skulle ha innebåret. De er for grunnrenteskatt, men ikke denne grunnrenteskatten. De er for lakseskatt, men ikke denne lakseskatten. Det er mange negative bemerkninger, men det er lite konstruktive innspill. Det rammer både næringen og fellesskapet.

Velferdsstaten det norske sosialdemokratiet har gått i front for de siste 130 årene, er bygd stein på stein, og det har alltid kostet. Ved mange av korsveiene har høyresiden strittet imot og stemt imot i Stortinget for senere å slåss om æren når reformene har båret frukter. Jeg har en sterk mistanke om at dette spørsmålet vil føye seg inn i den rekken. Innføring av grunnrenteskatt på havbruk vil styrke det norske spleiselaget. Det vil gi mer omfordeling, det vil gi våre lokalsamfunn mer penger til de små og store fellesskapene, og det vil bygge velferdsstaten videre.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:15:26]: Det er en trist dag for Norge, men en spesielt trist dag for Distrikts-Norge. I mange tiår har man slitt i distriktene med å få et næringsliv som skaper arbeidsplasser og går i pluss, spesielt i fiskerisamfunnene. Når man da har fått en havbruksnæring som har løftet det fiskerinæringen i sin tid gjorde, skal man skattlegge dem til evigheten. Det er egentlig det det dreier seg om.

Det er en sentralisering av investeringskapital, som Distrikts-Norge har vært i manko på i mange år. Den skal nå inn til Oslo og refordeles. Det samfunnsansvaret de såkalte laksebaronene – som enkelte kaller dem – har påtatt seg over mange år, skal heretter staten og kommunene ta seg av. En av aktørene i Vesterålen sa det rett ut: Vi skal overleve, men vår investeringsevne vil selvfølgelig bli svekket, og samfunnsansvaret må stat og kommune heretter ta seg av, ikke vi.

I mange av disse samfunnene – f.eks. Sortland, og det er vel bare noen dager siden det åpnet et nytt hotell i Hadsel – er det disse samfunnsbyggerne som har vært med og muliggjort at det er bygd nye hoteller som styrker reiselivsnæringen. Det kommer ikke en kommune eller staten til å bidra med.

Vi kommer til å oppleve en konsolidering av selskaper fordi de som har kasseproduksjon, de som har smoltanlegg, de som har slakteri og produksjon i sjøen, kommer til å splitte opp selskapene sine – de er allerede i gang – på en sådan måte at der de får den største skattleggingen, vil også det minste resultatet ligge. Det vil bidra til at de som ikke har annet enn produksjon i sjøen, til syvende og sist vil komme til å forsvinne. De vil bli kjøpt opp av de større og kanskje også av utenlandske selskap. Er det det vi ønsker? Nei, det er ikke det, og da blir den medisinen vi nå skriver ut, helt feil.

Formuesskatten var en lissepasning fra Høyre og har i utgangspunktet vært den største bøygen for denne næringen, men nå får vi enda større utfordringer for dem. Venstre bruker som argumentasjon at det var bedre at de var med og utførte ranet enn at SV og Rødt skulle gjøre det, for de skulle rane 100 pst. Det er en merkelig form for argumentasjon. Det beste hadde vært å ha stått seg på en løsning hvor man måtte finne et annet utgangspunkt enn det regjeringen hadde lagt opp til. Dette er ikke bra for Distrikts-Norge. Det er en trist dag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:18:46]: Det er en trist dag for kysten. I dag vedtas prinsippene om og innføringen av en grunnrenteskatt for havbruk. Havbruksnæringen er en fantastisk næring som har skapt optimisme på mange småplasser i distriktene langs hele kysten, sikret bosetting i distriktene, sørget for lys i husene og sikret grunnlaget for nærbutikken.

Flere titalls milliarder skal sentraliseres fra kystsamfunn i distriktene og inn til Finansdepartementet. Det er kapital som i dag brukes som innovasjons- og utviklingskapital i kystsamfunn i distriktene. De som jubler høyest for en sånn skatt på distriktsnæringen, er hovedsakelig kommentatorene i hovedstadsmedier og «jerntriangelet». Det er forståelig, for det er hovedstaden som blir den økonomiske vinneren i denne saken.

Det har vært en tradisjon i Norge at vesentlige endringer i skattepolitikken er blitt formet av brede politiske forlik i Stortinget, men i denne saken kortslutter regjeringen viktige demokratiske prosesser og inngår et forlik i Stortinget med det spinkleste flertallet noensinne. Det burde ha lyst i varsellampene til Senterpartiet og finansministeren når Rødt i ettertid har varslet støtte til forliket av frykt for at flertallet ville smuldre.

De brede diskusjonene og brede forlikene om vesentlige skatteendringer er tradisjon i Norge. Man bør jo stille spørsmålet: Hva var så viktig med å banke gjennom lakseskatten, grunnrenteskatten på havbruk? Burde det ikke ha vært diskutert i sammenheng med behandlingen av Torvik-utvalgets anbefalinger?

Jeg er ikke i tvil om at eierne av Salmar, Mowi og de store fortsatt vil ha råd til champagne, men hvem må betale regningen? Det er leverandørindustrien i distriktene, lokaleide gründerbedrifter som skaper arbeidsplasser, verdiskaping og lys i husene i distriktene, slik som GSG AS i Porsanger, Andersen Arbeidsdykking i Alta og Seacloud, som utvikler ny teknologi for havovervåking.

Det som skuffer meg, er at Pasientfokus gir barselhjelp til en ny skatteinnretning som Finansdepartementet kan justere opp satsen på med en gang man går i forhandlinger om nye statsbudsjetter.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:22:04]: Jeg tror ikke dette er en trist dag for kysten, snarere en god dag for de vertskommunene som gjennom dette forliket kommer bedre ut. For i motsetning til hva man kanskje kan få inntrykk av i denne debatten, er det bred enighet på Stortinget om prinsippet om å innføre grunnrenteskatt på havbruk i Norge. Det er bra. Når nå Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Pasientfokus også har blitt enige om innretningen på skatten, får vi en skatt som kan skape forutsigbarhet og langsiktighet for både lokalsamfunn og næringen over tid.

Som mange har lagt vekt på, har vi i Norge en lang tradisjon for ordninger som gir fellesskapet deler av inntektene fra næringer som takket være tilgang til norske naturressurser tjener svært godt. Dette har gjort at inntekter fra vannkraften, oljen og gassen har kommet oss alle til gode.

Havbruksnæringen går godt, og Senterpartiet og Arbeiderpartiet er opptatt av at det fortsatt skal være gode vilkår for vekst og utvikling langs hele kysten. Men fra nå av må man dele mer av de store overskuddene med fellesskapet. Det fine med denne skatten er at det, som saksordføreren presiserte, er skatt på overskudd: høy skatt når det er høyt overskudd, og lav skatt når det er lavt overskudd. Det er rettferdig, og det er rimelig.

Det som står tydeligst igjen etter dagens debatt, er at vi på tross av utallige oppfordringer til Høyres talspersoner ikke har fått vite hva Høyre mener i denne viktige saken. Selv de tregeste av oss har fått med seg at de ikke er fornøyd med prosessen, men hva mer? For hvis Høyre er så opptatt av forutsigbarhet for havbruksnæringen, er det underlig at de allerede i dag varsler at de ved første anledning vil ta omkamp om det tverrpolitiske forliket som i dag behandles i Stortinget. Det gir ikke forutsigbarhet, verken for næringen eller for arbeidsfolkene langs kysten.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [13:24:10]: Det er svært interessant å høre flere av Høyres representanter i denne debatten. Tenk at de i denne debatten snakker om lange og stolte tradisjoner i Norge. Ja, vi har definitivt mange gode og lange tradisjoner i Norge, og en av de aller, aller beste er den politiske tradisjonen med at vi eier Norge i fellesskap, at hele folket i Norge og lokalsamfunnene våre skal få gleden av naturressursene våre.

Det er ingen selvfølge. Det kommer som resultat av politisk kamp. Det er nettopp derfor det er så overraskende at flere av Høyres representanter snakker om lange og stolte tradisjoner. Vannkraften er ett eksempel. Motstanden mot nasjonal kontroll over naturressursene og at inntektene fra vannkraften skulle fordeles bedre, var sterk fra Høyre. Datidens Høyre kalte til og med konsesjonslovene for panikklovene, at det var en panisk handling å sikre bedre kontroll og bedre fordeling av inntektene fra vannkraften.

På samme måte gikk Fremskrittspartiets fremste talsmenn imot nasjonal kontroll over oljen og gassen i Norge. Mange tenker i dag at det er en selvfølge at vi klarte å bygge opp de store norske oljeselskapene, og at vi utformet et skatteregelverk som gjorde at alle fikk glede av inntektene fra olje- og gassressursene. Det er det ikke. Tidligere Fremskrittsparti-leder Carl I. Hagen foreslo bl.a. å selge deler av norsk sokkel. I dag er rundt halvparten av eierskapet til de fem største selskapene på utenlandske hender. De fem største selskapene har i dag ca. 60 pst. av produksjonen. Målet vårt er at en større del av inntektene skal bli igjen i Norge, og at litt mindre skal gå til Mitsubishi i Japan eller John Fredriksen på Kypros.

Høyre kommer med en del merkelige argumenter i dag. Høyre satte selv ned et utvalg som foreslo grunnrenteskatt. Dette har vært diskutert over lang tid. Fortsatt vet vi ikke hva Høyre mener. Blant annet ble Høyres representant Orten spurt om bunnfradraget. Da uttalte representanten at vi godt kan diskutere detaljer i regjeringens opplegg. Bunnfradraget er ikke noen liten detalj. Det gjør at mindre selskaper betaler mindre skatt, og det gjør det lettere å bevare en variert struktur også med mindre selskaper langs kysten.

I dag fatter flertallet på Stortinget et historisk godt og viktig vedtak. Akkurat som vi nå ser tilbake til starten av 1900-tallet og er enige om at det var riktig, sånn vil folk mange år fram i tid se tilbake på Stortingets vedtak 31. mai 2023.

Siv Mossleth (Sp) [13:27:41]: Et av de mye brukte ordene i dag har vært «prosess», og denne prosessen startet med at Høyre-regjeringa i 2018 satte ned et utvalg som skulle vurdere ulike former for beskatning av grunnrenta i havbruksnæringen og en produksjonsavgift. Utvalget leverte i november 2019 sin NOU Skattlegging av havbruksvirksomhet. Flertallet anbefalte å innføre en overskuddsbasert grunnrenteskatt med periodiserte investeringsfradrag.

Skatteutvalget støttet i sin NOU Et helhetlig skattesystem flertallet i havbruksskatteutvalgets anbefaling om at det bør innføres en nøytral grunnrenteskatt på havbruk. Skatteutvalget viste til at en sånn skatt bør kunne innføres relativt raskt ettersom det allerede er utredet av havbruksskatteutvalget, som Høyre satte ned, og skatteutvalgets flertall, ti av elleve medlemmer, foreslo at grunnrenteskatten ble innført med en sats på 40 pst., men uten bunnfradrag. Og verden endret seg. Det ble krig i Europa. I forslaget som ble sendt ut på høring, var det en skattesats på 40 pst., med bunnfradrag. Dette kom det sterke reaksjoner på langs kysten, og Senterpartiet har lyttet til næringen og de mange ordførerne våre som mente at dette ikke var bra nok for kysten og næringen. I regjeringas Prop. 78 var forslaget 35 pst., og i dag landes forslaget på 25 pst. Mange lokale politikere og mange politikere på Stortinget kan i dag klappes på skulderen for en politisk innsats. Satsen på 25 pst. er langt lavere enn regjeringas justerte forslag på 35 pst. og betydelig lavere enn den prosenten som Rødt og SV ønsket. Jeg er fornøyd med endringene.

I tillegg til at skattesatsen senkes, økes verdsettelsesrabatten i formuesskatten til 75 pst. Dette støtter Høyre i dag, selv om det var Erna Solberg som innførte prinsippet om full formuesskatt på eldre oppdrettstillatelser i Høyre-regjeringas forslag til budsjett i 2022, lagt fram i oktober 2021. Da sa representanten Orten at det var viktig at formuesskattegrunnlaget gjenspeilte verdiene i selskapene på en best mulig måte, og han sa at det er begrunnelsen for at Solberg-regjeringa har foreslått disse endringene, altså full formuesskatt for lokale oppdrettere. I dag blir dette endret til en verdsettelsesrabatt i formuesskatten på 75 pst. Denne prosessen har ført til gode endringer for mangfoldig norsk eierskap og mindre selskap.

Eigil Knutsen (A) [13:30:58]: Debatten gikk vel som ventet, men det er fascinerende å høre på denne debatten og på Høyres representanter. Det er altså ingen forskjell i argumentasjon eller ordbruk mellom partiet Høyre og deler av næringens egne organisasjoner og deres retorikk og strategi opp mot denne saken. Vi har hørt representanter fra Høyre her i dag gjenta ønsket om å øke produksjonsavgiften for å ta inn de samme inntektene. Ja, da skulle jeg likt å se Høyre-representanter reise rundt i denne næringen når overskuddene er små, eller når det er underskudd, og at Høyre hadde innført en produksjonsavgift som tok knekken på denne typen bedrifter i dårlige tider ved å innføre en overskuddsbasert skatt. Det er mye bedre om man også kan framføre underskuddet mot framtidig overskudd. Det ble fra Høyre også snakket om skattesjokk for en næring som har mange ganger mer i inntjening sammenlignet med annet næringsliv.

Jeg vil si at dette er en sjeldent godt demokratisk forankret skatt. Det har altså vært to offentlige utvalg som har vurdert skatten, to høringer etter de utvalgene, og regjeringen har hatt saken på høring og så kommet med en proposisjon til Stortinget. Stortingets finanskomité har hatt høring, deretter møter med næringens aktører og deretter forhandlinger i Stortinget, etterfulgt av en konklusjon fra et flertall som har funnet fram til en skatteinnretning som flertallet kan støtte.

Det er også kritikk fra partiene til venstre for regjeringen. De snakker om at det er skattelette siden man går fra 35 pst. i regjeringens forslag til 25 pst. i flertallet. Det er for meg som å snakke i bakvendtland. Det er altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet som innfører denne skatten, med støtte fra Venstre og Pasientfokus. Jeg vil påstå at ingen regjering i dette årtusenet har gjort en like omfattende skattereform, som er både næringsvennlig og omfordelende, og det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering som gjør det, står opp for det og står opp for framtidens finansiering av velferden og av pensjonene våre, samtidig som vi klarer å styrke fellesskapet basert på de næringene som bruker ressursene våre.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:33:42]: Senterpartiet er eit næringsparti. Det har det alltid vore, og det er det ikkje nokon tvil om. Det er likevel inga hemmelegheit at det var krevjande å stå i for oss som bur langs kysten då dette det blei presentert.

Verdiskapinga i dette landet skjer i stor grad langs kysten. Verdiskapinga skjer i lokalsamfunnet mitt. Det er venene mine og familien min som jobbar i desse næringane. Det er rett og riktig at ein del av verdiskapinga som skjer gjennom bruk av våre felles fjordar, fell tilbake til fellesskapet og lokalsamfunnet. Det er rett og riktig at arbeidsplassane framleis blir langs kysten.

Regjeringas modell ligg i botnen, men med ei nedjustering av skattesatsen og ein auka rabatt på verdsetjing av formue enn det han var i det opphavlege forslaget. Vertskommunane og fylka får ei høgare inntekt frå Havbruksfondet. Prinsippet om grunnrenta er rett, og eg er svært glad for den løysinga som det i dag blir fleirtal for.

Eg vil hylle dei bedriftene som aktivt har gjeve konstruktive tilbakemeldingar til partiet og til meg i denne prosessen, og som har sett av tida si, slik at løysinga blir best mogleg. Desse bedriftene er viktige i lokalsamfunnet mitt, og det å aktivt bidra viser at dei framleis ønskjer å vere viktige og til stades.

Senterpartiet vil ha verdiskaping langs heile kysten, og det er viktig å støtte norske familieeigde bedrifter. Då må me stimulere til nasjonalt eigarskap og lokale investeringar. Moglegheitene for havbruk i framtida er store, og me skal vere i front på område som berekraftig ressursbruk, havmiljø, klima, teknologi, produktutvikling og marknad.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:35:49]: Jeg var litt optimistisk og trodde at debatten gikk mot slutten, så jeg tegnet meg til en stemmeforklaring – men den gang ei. Jeg tror likevel jeg holder på at dette er en stemmeforklaring til voteringen. Jeg tok i mitt forrige innlegg opp forslagene våre. Det gjelder de løse forslagene, forslag nr. 3 til S-delen og forslag nr. 10 til L-delen. For at voteringen ikke skal bli altfor krøkkete og nær sagt umulig, trekker vi forslagene fra SV som ligger i innstillingen, og så står vi på de løse forslagene til L- og S-delen.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:36:45]: Jeg har merket meg at det i denne debatten blir sagt fra regjeringspartiene at man driver med spill, og at man ikke tar ansvar. Vel, når det gjelder spill, er det et uttrykk der det heter at på seg selv kjenner man andre.

Jeg tror at alle som har vært rundt om i kystsamfunnene, også fra regjeringspartiene, ser at dette er en politikk som ikke er særlig velkommen, og som det ikke er støtte for der hvor politikken gir størst utslag. Det er mitt klare inntrykk etter å ha vært og snakket med dem som jobber i sjømatnæringen, med alle underleverandørene og ikke minst med alle de bedriftene som får risikovillig kapital til å satse i helt andre næringer – som de opprinnelig får fra kystnæringen.

Når det gjelder ansvar: Ja, vi tar ansvar for kysten. Den tilbakemeldingen jeg har fått hele tiden, er: Stå på den linjen, ta ansvar, få en bedre løsning. Det at regjeringen ikke har ønsket å gå inn for å se på andre modeller basert på produksjonsavgiften, gjør at man ikke har kommet til en bred enighet, som ville ha stått seg mye bedre for næringen. Det å ikke være med på et sosialistisk eksperiment som sender investeringer og arbeidsplasser vekk fra kysten vår og til utlandet, er å ta ansvar. Vi har tidligere kludret med rammevilkårene for oppdrettsnæringen. Den gangen ga det et oppsving hos konkurrenter i Skottland og Chile.

Vi ser hva som skjer nå. Den største oppdretteren i Nord-Norge, Inge Berg i Nordlaks, har investert enormt, ikke bare i Vesterålen, men i hele Nord-Norge. Han sier nå at kombinasjonen av formuesskatt og grunnrenteskatt gjør at han satser videre i Florida. Jeg er veldig glad i Amerika, men det er ikke vårt oppdrag å bidra til verdiskaping og jobber i USA. Vår jobb er å bidra til at det skal skje langs kysten vår.

Forrige regjering gjorde en veldig grundig kartlegging av Nord-Norge, reiste rundt og spurte: Hva er det som skal til for å stoppe den demografiske utviklingen, hvordan skal vi få ordentlig vekst i Nord-Norge? Det svaret som dukket oftest opp fra Nord-Norge selv, var: risikovillig kapital. Det er den kapitalen vi mister med dette skatteforslaget.

Jeg vil bare si at det er vår oppgave å bidra til vekst, investering og verdiskaping langs kysten. Det gjør vi ikke med dette. Vi skaper oss en veldig ufordelsmessig konkurranse mot utlandet.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:39:52]: Eg tok sjansen på at det var rom for litt meir omega-3 òg i denne debatten. Lakseskatt, grunnrenteskatt, røveri av kysten og storstila sentralisering – dette er nokon av omgrepa som er nytta i dagens debatt og sak i dag. Det er verdt å minna om at me i fellesskap har ansvar for dei velferdsytingar og tenester som er innførte i vår nasjon, men like fullt må me ta ansvar når me skal sikra desse i eit framtidig perspektiv i heile landet.

Havbruksnæringa er tydeleg med oss. Dei kan, og ikkje minst vil, bidra inn i dette fellesskapet. Gjennom ein årelang prosess står me no ved eit vegskilje, der enkelte parti vel å setja seg på bakbeina og halda fram med retorikk som er splittande og uforholdsmessig for næringa sjølv å måtta forhalda seg til, slik Høgre i dag gjer. Ingen anar kva Høgres alternativ og politikk på dette området er, og i endå mindre grad når eg har lytta til dei mange innlegga frå Høgre sine representantar. Fleire av dei avstår faktisk frå eit større bidrag frå næringa.

Senterpartiet sikrar i dag at mangfaldet i næringa kan halda fram, med dei mange små og mellomstore selskapa, mange av dei familieeigde, gjennom å redusera Høgre si innføring av ny formuesverdsetjing i 2021. Senterpartiet sikrar i dag ei vesentleg omfordeling av skatteinngangen og fordeler ein større del frå denne næringa attende til vertskommunane. Senterpartiet sikrar at havbruksnæringa kan utvikla seg med ny lukka teknologi, òg i raud sone, som i dag berre er gjenstand for nedtrekk av biomasse, som t.d. Hardangerfjorden.

Når representantar viser til manglande føreseielegheit og ein sviktande prosess, er dette smale og dårlege argument når ein les realiteten bak politikken og det samla forliket mellom regjeringspartia, Venstre og Pasientfokus i dag.

Dagen i dag blir ståande som ein merkedag i historia om nasjonen Noreg, der politisk ansvar for økonomisk og miljømessig berekraft så absolutt er framståande. Attendemeldingane frå fleire i næringa, stikk i strid med det Høgre framfører, er tydelege om at no bør ein samla seg om forliket, prinsippet og skattenivået. Etter votering i dag står me att med ei løysing som sikrar både sysselsetjing og utvikling, verdiskaping og lys i alle husa langs kysten.

Frank Edvard Sve (FrP) [13:42:56]: Senterpartiet står fram som eit av dei mest distriktsfiendtlege partia vi har i denne sal. Det er eit angrep mot distrikta og mot kysten som vi aldri før har sett. Det er skyhøge skattar og avgifter. Det er skyhøge straumprisar, matvareprisar og ikkje minst drivstoffprisar som har utfordra distrikta spesielt. Som om ikkje det var nok, har ein fått ein krig oppi det heile, slik at store delar av utstyrsleverandørane er ramma på grunn av det. Så kjem ein altså og prøver å finne på noko nytt, og det er ein grunnrenteskatt, som om det ikkje var nok.

Eg tenkte eg skulle sjå litt på kva Senterpartiet har sagt tidlegare. Pollestad, som er saksordførar, sa i 2020 at Senterpartiet trur lakseskatt vert lagt på is, at partiet er imot grunnrente på havbruk, og at dei trur sjansen for grunnrente på havbruk vert mindre med ny finansminister på post.

Det skulle vise seg at det ikkje skjedde. Det vart stikk motsett.

Vidare, i samband med partiprogrammet, seier Pollestad:

«Senterpartiet reagerer sterkt på forslaget.

Dette forslaget er kun egnet til å skape usikkerhet. Mitt råd til regjeringen er å legge bort forslaget om en ny statlig ekstraskatt snarest – og uten noen videre prosess, sier Geir Pollestad, stortingsrepresentant og leder i næringskomiteen» – på den tida.

I eit intervju med VG den 14. mai røper den same Pollestad ei manglande tru på regjeringsprosjektet, at han håpar på ein «game changer», og at han trur vinden vil snu.

Det er det absolutt ingen andre som trur så veldig mykje på i distrikta. I mitt fylke, Møre og Romsdal, er det stikk motsett. Det er ein utstyrsleverandørindustri som vert pålagd enorme utfordringar. Ein ser konkursar. Det vert mangel på oppdrag, og ein ser at dette rammar vanlege folk i heile Kyst-Noreg. Det er ikkje slik at det berre er nokre rike oppdrettseigarar som ein skal prøve å ramme. Her rammar ein vanlege folk, vanlege arbeidarar i næringslivet langs heile kysten. Eg veit kva eg snakkar om. Eg har ein son som jobbar i Optimar. Eg veit kva utfordringane er i desse næringane. Det er berre slik at ein rammar heilt blindt, og det er dei næringane innanfor utstyrsleverandørindustrien som vert hardast ramma no.

Når ein ser på distrikta, kan det ikkje vere meining i at ein skal kome med nye skattar der ein flyttar pengane frå kysten og til Oslo, og så skal ein liksom fordele noko tilbake. Det er ikkje råd å verte meir greinlaust enn dette. Eg forstår ikkje at Senterpartiet kan vere med på noko slikt. Det måtte ein finansminister frå Senterpartiet til for å innlemme denne grunnrenteskatten. Det måtte altså ein statsråd frå Senterpartiet til for å gjere det.

Geir Pollestad (Sp) [13:46:05]: Eg forstår godt at det er veldig kjekt å stå på denne talarstolen og lesa opp talepunkt frå Sjømat Norge. Det har eg gjort sjølv, men eg åtvarar litt, for når ein er ferdig med å lesa opp desse talepunkta, kan det vera at ein angrar litt. Ein får nokre tankar og tenkjer: Har me ikkje ei velferd å finansiera? Har me ikkje ein beredskap å satsa på? Er det rett at nokre få får behalda heile grunnrenta ved å bruka våre felles fjordar? Det er sånne tankar ein får etter å ha vore på talarstolen og lese talepunkta til Sjømat Norge. Og viss me ikkje skal henta ut skatten her, er det då andre som skal betala den skatten – dei som jobbar på lakseslakteri, dei som er på fiskemerden, er det dei som skal betala meir?

Det er viktig å hugsa at i forslaget som føreligg no, er det gjort vesentlege endringar knytt til utgreiinga og det som Siv Jensen sende på høyring. Det er innført eit botnfrådrag på 70 mill. kr. Det betyr at viss ein tener under 70 mill. kr, betaler ein ikkje grunnrenteskatt. Eg trur ganske mange bedriftseigarar i Noreg ville synast at det var ei ganske grei ordning å ha. Det er sånn at kommunane sin andel har vorte auka. Der Erna Solberg meinte at det var nok at kommunane fekk 25 pst. av auksjonsinntektene, seier me no at dei skal få 55 pst., så det er gjort vesentlege endringar.

Så er det éin ting som ligg litt i historia – dette har vore ein lang prosess, han starta før utgreiinga til Siv Jensen og Erna Solberg, og det var snakk om 20 øre i eksportavgift på ubearbeidd laks; næringa var knallhardt imot. Så kom spørsmålet opp om 50 øre i produksjonsavgift; næringa var knallhardt imot. Det har vore ein tradisjon der ein har sagt at ein vil betala meir skatt – berre ikkje akkurat no og berre ikkje akkurat på denne måten.

Finansministeren har gått litt tilbake i historia. Eg trur det er verdt å læra når ein tek feil, ikkje som Framstegspartiet: stå fast på det som skjedde i 1975.

Styreleiar i Mowi, Ole-Eirik Lerøy, viste til strilekrigen og sa det same ville skje i denne saka. Gustav Witsøe viste tilbake til 1628 og Vasa-skipet – det same ville skje med denne skatten. Men det er ikkje sånn det er, for no har me eit breitt fleirtal på Stortinget bak prinsippet om grunnrenteskatt. Då nyttar det ikkje med verken Vasa-skip eller strilekrig for å stoppa det. Det prinsippet vert innført, og Høgre kjem ikkje til å prioritera å ta det vekk.

Mani Hussaini (A) [13:49:18]: I dag vedtar Stortinget å innføre grunnrenteskatt for en av de mest suksessfulle næringene i landet vårt. Det er en næring som tjener store penger og skaper store verdier. Hovedingrediensen i denne verdiskapingen er at fellesskapet stiller naturen vår og fjordene våre til disposisjon.

Da grunnrente ble innført på olje og gass på 1970-tallet, ble det advart om at investeringene ville stoppe opp, og at lønnsomheten ville falle kraftig. I dag er Norges olje- og gassnæring på tross av høy beskatning landets desidert mest lønnsomme og bidrar med store bidrag til vår felles velferd.

Da grunnrente ble innført på vannkraft på 1990-tallet, ble det advart om at investeringene ville stoppe opp og lønnsomheten falle kraftig. Vannkraftprodusentene har levert rekordresultat på rekordresultat, noe som har kommet fellesskapet til gode.

Når det i dag vedtas grunnrente på havbruk, er det de samme advarslene som kommer: investeringer som tilsynelatende vil stoppe opp, og fall i lønnsomhet. Men det er bare å se på faktaene og de milliardresultatene som havbruksnæringen har levert. SalMar tjente nær 1,9 mrd. kr i årets første kvartal, opp fra 1,2 mrd. kr i samme periode i fjor, altså opp med nesten 700 mill. kr på et kvart år. Mowi, som eies av kyprioten John Fredriksen, er verdens største lakseselskap. Selskapet tjente i fjor over 10 mrd. kr, som var et rekordresultat.

SalMar og Mowi har fått lov til å bruke norske fjorder tilnærmet gratis. Det er på tide at de betaler for seg. En som ikke vil at de skal betale for seg, er representanten Linda Hofstad Helleland. Hofstad Helleland – som jeg ser ikke er i salen her og følger debatten – sa at dette er den verste prosessen hun har vært borti. Da lurer jeg på hvor hun har vært. Dette er verken en ny debatt eller en ny oppfinnelse. Hofstad Hellelands egen regjering satte 7. september 2018 ned et utvalg som skulle vurdere hvordan skattesystemet for havbruk burde utformes for å bidra til at fellesskapet får en andel av grunnrenten. Nå, snart fem år senere, er det ingen som vet hva Høyre mener, annet enn at de mener dette har vært den verste prosessen de har vært borti. Jeg er glad for at denne sal, bestående av folkevalgte, valgt av folket, bestemmer skatte- og avgiftsnivået i Norge – ikke tenketanker, næringsforeninger eller Sjømat Norge. All makt i denne sal.

Helge Orten (H) [13:52:27]: Jeg får nesten bare starte med å bekrefte at jeg har mine egne talepunkt – hvis noen skulle tvile på det.

Det har vært en fascinerende debatt. Jeg tror ikke det er så veldig mange nye argument å oppdrive, jeg tror det meste har blitt sagt, men det har vært en fascinerende historiefortelling fra langt tilbake – helt fra tidlig på 1900-tallet og fram til i dag. Det er kanskje betimelig å gjøre det sånn hvis en helst ikke vil snakke om saken.

Jeg vil bare kommentere litt av det som har kommet opp i debatten. Det er pekt på at regjeringa Solberg i sin tid satte ned havbruksutvalget. Ja, det vedkjenner vi oss selvfølgelig. I det arbeidet var det utredet en grunnrenteskatt, men det var også utredet et alternativ med en produksjonsavgift. Det som ble konklusjonen på dette arbeidet, var nettopp at man med et bredt flertall i denne salen etablerte en produksjonsavgift. Det skulle bidra til forutsigbarhet, men slik ble det da ikke.

Det som er litt fascinerende i denne debatten, er hva det er som har gjort at Senterpartiet spesielt, men også Arbeiderpartiet, har snudd 180 grader i denne saken og nå legger fram en grunnrenteskatt for havbruk. Ut ifra argumentasjonen jeg har hørt fra flere, kan det tyde på at det primært er hensynet til å skaffe økte inntekter i statskassen som har vært retningsgivende for det arbeidet. Det får for så vidt være en legitim grunn, men det er ikke en god grunn til å lage et skattesystem som sannsynligvis vil fungere dårlig, og som vil påvirke både investeringer, aktivitet og sysselsetting langs kysten.

Det er mange som prøver å si at dette er en liten skatteøkning. Det er det absolutt ikke, og det er en av våre hovedinnvendinger. Dette er en tilleggsskatt på 25 pst. Vi må i denne debatten huske på at havbruksnæringen i utgangspunktet betaler skatt på lik linje med andre – i tillegg til en produksjonsavgift og i tillegg til at man nå kjøper nye konsesjoner på auksjon. Det som nå skjer, er at man får en tilleggsskatt på 25 pst. Det er en av grunnene til at vi er sterkt kritiske til dette, for vi tror at konsekvensen av en tilleggsskatt på det nivået vil være betydelig for investeringsevnen langs kysten. Det kan bety mye for en viktig distriktsnæring, det betyr mye for en viktig vekstnæring for Norge, og det vil bety mye for muligheten til fortsatt å ha gode og lønnsomme arbeidsplasser langs kysten. Det er vår hovedbekymring.

Dette handler ikke om et politisk spill, det handler om en alvorlig bekymring og en saklig uenighet knyttet til skatteforslaget regjeringa her har fremmet – hvilke konsekvenser det vil ha for kystsamfunnene framover, og hvilke konsekvenser det vil ha for muligheten til å skape ytterligere vekst og utvikling i en næring som for oss er blitt ekstremt viktig. Ikke minst i veldig mange lokalsamfunn der man kanskje ellers hadde opplevd avfolking eller folketallsnedgang, ser vi nå blomstring, vekst og utvikling. Det må vi greie å holde ved like. Da må vi ha et skattesystem som premierer det og ikke skaper usikkerhet, slik vi nå har sett.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:55:42]: Skal næringslivet kunne utvikle seg og skape verdier som igjen bidrar til skatteinntekter som betaler for velferden vår, trenger næringslivet forutsigbarhet og stabilitet. Det har ikke denne regjeringen bidratt til.

Prosessen med å innføre en grunnrenteskatt på havbruk har vært rotete og uryddig, men det har også vært en prosess der regjeringen har prøvd å skape inntrykk av at dette egentlig handler om sutrete rikinger på kysten og i distriktene som ikke vil betale mer i skatt eller bidra mer til fellesskapet. Det er helt feil.

Det er få næringer som har vært så viktig for bosetting og verdiskaping på kysten og i distriktene som sjømatnæringen. Sjømatnæringen kan og vil bidra med mer i skatt og mer til fellesskapet, men det de ber om, er at det er en innretning på skatten som er god nok, og som ikke bidrar til at det samlede skattetrykket blir for høyt.

Hva blir konsekvensene av regjeringens prosess og forslag? Jo, store investeringer utsettes eller stoppes, folk mottar permitteringsvarsel fordi aktiviteten går ned, og underleverandørene får færre ordrer og bestillinger på grunn av lavere tempo i sjømatnæringen. Det er konsekvensene, og det er ikke politisk spill, slik som regjeringen hevder at Høyre holder på med, men realiteten der ute.

Jeg tror det er få som mener at Brødrene Karlsen på Husøy ytterst i havgapet på Senja, et sted med 300 innbyggere, som hvert eneste år eksporterer sjømat for 1 mrd. kr, er noen sutrete rikinger som ikke vil betale skatt – eller at Wilsgård Fiskeoppdrett, som har brukt flere titalls millioner kroner på å bygge opp og gjøre det lille kystsamfunnet Torsken mer attraktivt ved å investere i nye oppdrettsanlegg, nye reiselivsanlegg og nye boliger, er noen som ikke ønsker å bidra til fellesskapet. Dette er folk som bygger kysten og distriktene våre, og som har risikert og satset for å få det til.

Det regjeringen burde bidra til, er at lokal verdiskaping fortsetter å bidra til lokal utvikling, men det regjeringen gjør nå, er å hente ut kapital fra lokalsamfunnene, sende den til Finansdepartementet i Oslo og kalle det omfordeling til resten av landet etterpå. Det er trist nærings- og distriktspolitikk.

Høyre gikk ut av forhandlingene på Stortinget om grunnrenteskatt fordi regjeringen ikke var villig til å bevege seg i stor nok grad, ved f.eks. å undersøke flere modeller. Når det bare for noen uker siden kom fram at skatten kan bli fire til fem ganger høyere enn det regjeringen varslet om i fjor, burde det ha vært nok til å starte prosessen på nytt igjen.

Det hjelper lite å utvide velferdsordningene i statsbudsjettet dersom det ikke er noen som skaper skatteinntektene til statsbudsjettet. Det er også grunnen til at Høyre mener vi må skape mer og ikke skatte mer. Vi trenger en regjering som satser på næringene og på distriktene, og det har vi dessverre ikke fått med denne regjeringen.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:58:48]: Det har vore ein lang debatt, og eg tek ordet for å seie tre ting mot slutten av debatten.

Det eine passar godt i kjølvatnet av representanten Svardal Bøe, som held dei same standardiserte innlegga om at vi må skape meir og ikkje skatte meir, på same tid som også Høgre stadfestar at dei er for å skatte meir, vi må berre greie ut på kva måte ein skal skatte meir. Så mindre slagord, mindre spel – la oss no vere ærlege, alle saman: Vi prøver å få på plass gode modellar, og det seier Høgre også. Høgre har til og med sagt at ein er villig til å godta ein grunnrenteskatt berre prosenten er rett. Difor skulle eg ønskje Høgre no snart kunne vere ferdig med desse eviglange standardinnlegga med tom retorikk.

Punkt 2: Eg vil berre for ordens skuld stadfeste at også Venstre støttar fleirtalsvurderingane om tilbakeverknadsspørsmålet i Innst. 372 L for 2022–2023, slik det går fram i kapittel 2.11 på side 13–14 i innstillinga. Sjølv om vi ikkje står inne i merknaden, vil eg stadfeste at vi støttar den vurderinga.

Punkt 3: Det har vore sagt mykje i denne debatten, spesielt av representantar frå SV og Raudt, men faktisk snakkar òg representantar frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet ekstremt mykje om denne fæle «lakselobbyen». Ja, med godvilje kan eg forstå kva ein meiner. Det må gå an å innrømme, i ærlegskapens namn, at sjømatorganisasjonane kanskje ikkje er på ti-på-topp-lista over Noregs mest effektive og elegante lobbyistar – det trur eg må vere lov å seie. Det er vel òg eit godt døme på at summen av pengar ein puttar inn i lobbykampanjar, ikkje alltid er proporsjonal med utfallet dersom ein har ein feil strategi, men det får no så liggje.

Poenget er at dersom ein berre snakkar om «lakselobbyen», utan å forhalde seg til laksenæringa og sjømatnæringa, bommar ein på noko veldig, veldig viktig. Laksenæringa, sjømatnæringa, er ekstremt mangfaldig og består av eit utal små og store bedrifter langs heile Kyst-Noreg, både havbruksnæringa i seg sjølv og ikkje minst den svære leverandørindustrien rundt. Når ein reiser rundt på kysten og snakkar med desse bedriftene, får ein for det første kunnskap om kva det betyr, og ein får kunnskap om at mange av dei har eit veldig reflektert forhold til at det no er viktigare å få ro og sikre rammevilkår enn å fortsetje ein krig mot det perfekte i all æve. Eg har iallfall hatt stor nytte av å snakke til dei enkelte bedriftene.

Desse bedriftene, den fantastiske sjømat- og laksenæringa vår, skapar arbeidsplassar, dei skapar velstand og vekst langs kysten, dei produserer mat i enorme mengder som er viktig for befolkninga i heile verda, og dei driv fram miljø- og klimaløysingar i eit tempo som mange andre næringar ikkje er i nærleiken av når det gjeld innovasjonskraft og -styrke. Så la oss snakke pent om denne næringa og ikkje berre kalle ho «lakselobbyen».

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:02:08]: Som med alle andre forhold i samfunnet skal vi ta tak i dei utfordringane vi står overfor. Når det gjeld det med å snakke pent – vi må sjå dei problema vi har, og ta dei på alvor. Vi i SV ønskjer å utvikle denne næringa til å bli den berekraftige kystnæringa som eg trur alle ønskjer at ho skal bli, men vegen dit er lang.

Eg er grunnleggjande sett i tvil om kor viktig det er for Høgre å senke akkurat denne skatten. Eg er også i tvil om kor lojal Venstre er når det gjeld å hegne om denne skatten. Så spørsmåla om skattesats, innretning og politikken for havbruk kjem til å bli ein stor diskusjon, og det kjem til å vere forhandlingsmat i mange år framover, uansett korleis ein vrir og vrengjer på det. Vi i SV forstår ikkje kva regjeringa har vunne på den avtalen dei har inngått om dette.

Eg vil gratulere Venstre for ikkje berre å ha forhandla ned skattesatsen ganske betydeleg, men også for å ha forhandla ned miljøet. Det er openbert at dei har gjort det. I Hurdalsplattforma står det at ein skal vidareutvikle med fleire indikatorar, men no har ein forhandla fram ein avtale kor ein seier at ein skal greie ut og vurdere nye indikatorar. Fiskeristatsråden sa også i innlegget sitt at viss desse indikatorane kjem – det skal vurderast og greiast ut – vil dei kome etter auksjonsrundane i 2024. Dei som har følgt med på desse auksjonsrundane, veit at dei stort sett skjer på hausten. Så da er det hausten 2024 at ein kanskje kan snakke om å utgreie og vurdere indikatorar som kjem i 2025 – viss det kjem. Her har ein gjort eit betydeleg miljøpolitisk knefall. Ein har antakeleg trudd at ein har bevegd eit felt framover, men i staden har ein trekt det bakover.

SV kjem sjølvsagt alltid til å vere lojale når det gjeld dei avtalene vi er ein del av. Når vi ikkje er ein del av denne avtalen, er vi sjølvsagt ikkje lojale til han, og vi kjem til å bruke alle høve – når ein skal danne fleirtal – til å løfte både innretninga til skatten og innretninga på politikken. Eg trur at resultatet av denne dagen vil gjere at oppdrettsfeltet og havbruksfeltet kjem til å bli ein mykje tøffare politisk arena enn det har vore i tidlegare år, da salen ikkje har vore i nærleiken av å vere så full som i dag.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [14:05:13]: Jeg la merke til at representanten Strifeldt tegnet et bilde av at kysten nærmest ikke ville sitte igjen med noe som helst etter innføringen av denne skatten. Det er rimelig feil. Representanten Strifeldt representerer Finnmark, og Troms og Finnmark fylke vil sitte igjen med 59 mill. kr bare som følge av innføringen av produksjonsavgiften. Alta, Strifeldts egen hjemkommune, vil sitte igjen med 18 mill. kr mer som følge av produksjonsavgiften. I tillegg kommer milliardbeløp som følge av økte inntekter fra havbruksfondet.

Jeg vil også oppfordre representanten Helge Orten, fra Høyre, om å lese Sunnmørsposten – en avis han sikkert er godt kjent med fra sin egen valgkrets. På forsiden av Sunnmørsposten i dag står det «Planlegg oppdrett i Sulafjorden». Videre i artikkelen står det at Mowi bruker de endringene som når skjer i forbindelse med grunnrenteskatt, som salgsargument, fordi det gjør at Sula kommune vil sitte igjen med økte inntekter hvert eneste år. Så den artikkelen illustrerer da to ting, både at det i høyeste grad fortsatt er attraktivt å investere i havbruk i Norge, og at lokalsamfunnene sitter igjen med mer penger, noe som er målet med det vi gjør i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:07:05]: En historisk merkedag, 31. mai 2023 – sa Per Martin Sandtrøen. Det høres nesten ut på denne debatten som at noen mer prøver å overbevise seg selv enn å overbevise oss andre eller næringen man omtaler.

Jeg gikk til Senterpartiets nettsider, og når man går 100 år tilbake for å kritisere Høyre og 45 år tilbake for å kritisere Fremskrittspartiet, trenger man bare å gå noen få år tilbake for å finne ut hva Senterpartiet har skrevet om lakseoppdrett og skatt.

«Senterpartiet – nær folk», står det på hjemmesiden deres.

Videre står det, under overskriften «Nei til ny statlig ekstraskatt på lakseoppdrett»:

«Det regjeringsutnevnte havbruksskatteutvalget la i dag frem sin innstilling der de foreslår å innføre grunnrentebeskatning for norsk oppdrettsnæring. I dag er det bare olje- og vannkraftnæringen som betaler skatt på det økonomene kaller grunnrente, det vil si de ekstra inntektene selskapene har ved å utnytte en naturressurs.

Senterpartiet reagerer sterkt på forslaget.

– Dette forslaget er kun egnet til å skape usikkerhet. Mitt råd til regjeringen er å legge bort forslaget om en ny statlig ekstraskatt snarest – og uten noen videre prosess, sier Geir Pollestad, stortingsrepresentant og leder i næringskomiteen.

Senterpartiet har et klart landsmøtevedtak der man avviser enhver form for nye statlige ekstraskatter på distriktsnæringer.

– Senterpartiet gikk mot at dette offentlige utvalget skulle settes ned. Regjeringen sier de er imot ny statlig ekstraskatt på oppdrett nå, men kjører med full trøkk på å utrede og gjøre klar for at skatten skal innføres. Dette gir ikke næringen den forutsigbarheten som kreves, sier Pollestad.

(…) Sp frykter at en slik politikk vil være negativt for kysten, for næringa og for landet, avslutter Pollestad.»

Dette var altså sitater fra Senterpartiets egne nettsider.

En historisk merkedag, 31. mai 2023 – jeg er helt enig.

Irene Ojala (PF) [14:09:17]: Det som laksenæringen og kysten trenger nå, er ro og forutsigbarhet. Mens vi har sittet her i dag og debatten har gått, er det flere fra laksenæringen som har ringt meg og sagt at det er bra at jeg står stødig i dette. De sier også at de kan leve godt med skatten slik den ble. De vil nå ha forutsigbarhet i næringen de er så glad i.

Problemet etter i dag, slik jeg ser det, er at Høyre lover at usikkerheten skal fortsette. Representanten Orten lover at Høyre vil ta tak i dette hvis de får mulighet til det. Han sier at de vil se på både skattetrykket og innretningen. SV gjør det samme på den andre siden: De ønsker å fortsette usikkerheten i kommende budsjettforhandlinger. Grunnrenteskatten på havbruk kommer altså til å bli et tema når det gjelder både innretning og størrelsen på skattesatsen, ifølge SV.

Hvis det skulle vise seg at deler av skatteregimet vi innfører i dag, gir et uheldig utfall for næringen, kan innretningen helt sikkert justeres i samarbeid med næringen. Det er bare daue folk og stein som ikke kan snu og endre mening når noe blir galt. Vi må jo kunne justere oss og leve i en dynamisk verden, tenker jeg. Det må være bedre å leve med disse faste rammene de nærmeste årene enn et mulig valgløfte om at noe kan bli bedre, for det er faktisk ingen av oss som vet hva valgresultatet blir i 2025.

Da jeg var ute her i sted, fikk jeg et spørsmål om hva jeg hadde fått igjen for å støtte regjeringen. Jeg har ikke fått noe igjen. Jeg kjøper og handler ikke med folks arbeidsplasser. Jeg er glad for at Pasientfokus har bidratt til gode inntekter til staten, kommunene, fylkene og kysten ved at den beste løsningen vi har i dag, blir vedtatt.

Jeg er glad for én ting til, og det er litt personlig: Jeg slipper å høre fra politikere, ikke bare her på Stortinget, men også hjemme i Finnmark, at Alta-folk, Pasientfokus og Irene Ojala er som gråmåsen, som skal ha og ha. Jeg har i dag vist at Pasientfokus er konstruktiv og leter etter gode løsninger til beste for Distrikts-Norge og fellesskapet.

Jeg hører igjen at man snakker om hvorvidt det er riktig at én stemme skal ha så mye å si i denne salen. Svaret på det er enkelt: På Stortinget skal alle representanter sammen ta beslutninger i alle saker – ikke bare de sakene vi er spesielt interessert i, eller har hjerte for, eller ut fra hvilken komité vi sitter i. Jeg er derfor rimelig overrasket over at noen politikere og journalister stiller det spørsmålet. Til det er det bare å si: Ja, det er demokratiet i all sin prakt.

Geir Pollestad (Sp) [14:12:22]: Eg skal i alle fall ikkje prøva å provosera nokon til å svara. Eg har berre lyst til å kommentera nokre forhold som eg tenkjer er sentrale. Det eine er forholdet til Grunnloven og EMK, som eit fleirtal har omtalt i innstillinga, og som fleire parti har slutta seg til i debatten. Det er viktig.

Det andre er eit spørsmål som har vore oppe i diskusjonen som gjeld frådrag for ståande biomasse per 1. januar 2023. Der er det grunn til å seia at det er teke eit aktivt val om at det ikkje skal verta gjeve frådrag for det.

Det har vore ein lang debatt, med mange harde ord. Eg gløymde i innleiingsinnlegget mitt å takka komiteen og Pasientfokus for samarbeidet, men eg ville sjå an debatten litt før eg gjorde det. (Munterheit i salen.) Det har vore ein lang debatt i offentlegheita, og det har vore ein lang debatt i Stortinget, så eg trur det står att å slå fast det opplagte. Til det vel eg å bruka orda til ein skikkeleg gladlaks, nemleg Ivar Aasen. Han sa: «Til» laks «aat alle kann ingen gjera».

Lise Christoffersen (A) [14:14:35] (ordfører for saken): Finanskomiteen fremmer her innstilling til Stortinget om endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven mv. Saken er uhyre viktig for økonomien til kommende pensjonister, særlig for alle dem som sitter på en eller flere fripoliser, som utgjør den største delen av tjenestepensjonssystemet i privat sektor. Jeg takker komiteen for godt samarbeid for å lose en vanskelig sak gjennom på kort tid.

Komiteen er imidlertid delt i et flertall og et mindretall. Det beste ville etter min mening vært at alle partier sto sammen i denne saken, sammen om å ta best mulig vare på folks tjenestepensjoner, slik at verdien av arbeidsfolks opptjente pensjon kan øke og ikke tape seg i verdi i tida fram til pensjonsalder, slik tilfellet er for mange i dag.

Det er nemlig dét denne saken handler om. Vi snakker om et sted mellom 500 000 og 700 000 arbeidstakeres pensjon fordelt på mer enn en million fripoliser til en verdi av rundt en halv milliard kroner forvaltet i private pensjonskasser eller livselskaper.

Dagens regelverk gjør at fripolisene, først og fremst i livselskapene, i realiteten faller i verdi. Det er de fleste fripoliseinnehavere neppe klar over. Folk vet kanskje ikke engang at de har en fripolise, men det er altså den opptjente tjenestepensjonen du får med deg når du bytter arbeidsgiver eller blir utmeldt av en ytelsesbasert og overført til en innskuddsbasert pensjonsordning.

Dagens lovmessige krav til sikker forvaltning gjør at pensjonskapitalen må plasseres kortsiktig. Det begrenser mulighetene for plassering i aksjer og fører til desto høyere plassering i obligasjoner. Plassering i sikre verdipapirer kan på kort sikt gi større sikkerhet for den garanterte avkastningen, men svært lav og til tider negativ avkastning i årene fram til utbetaling. Så lenge avkastningen er lavere enn prisstigningen, faller verdien av folks fripoliser. Det er særlig aktuelt nå, med høyere inflasjon enn på lenge.

Sammenslåtte bufferfond vil endre på det og støttes av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og Venstre. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt understreker at motivasjonen er at dette skal komme den enkelte fripoliseinnehaver til gode, men vi ser også at det fortsatt gjenstår en del før vi er helt i mål. Det samme flertallet innstiller derfor på at det nedsettes et hurtigarbeidende utvalg, der berørte parter er med for å se på ytterligere regelendringer til fordel for kommende pensjonister.

Jeg regner med at mindretallet selv tar opp og begrunner sine forslag.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:17:48]: Grunnlaget for forslagene og omtalen i proposisjonen er at endringene er til gunst for rettighetshaverne. Muligheten til å investere større deler av kapitalen i aksjemarkedet kan bidra til økt avkastning, men også økt risiko for tap. Dannelsen av bufferfond som beskrevet i proposisjonen, kan bidra til en slik økt avkastning. Samtidig er det altså økt risiko for tap. Det er uenighet mellom viktige høringsinstanser om hvorvidt premisset om endringene til gunst for rettighetshaverne er oppfylt.

Stortinget har tidligere sluttet seg til regler som åpner for valgfrihet for kunden til å frasi seg rentegarantien og selv ta risiko ved å gå over til investeringsvalg kombinert med at forsikringsselskapene kan tilby betaling til kunder som frivillig velger dette. Stortinget har også gitt sin tilslutning til at mindre fripoliser kan utbetales raskere.

Forslaget i proposisjonen innebærer en sammenslåing av tilleggsavsetninger og kontraktens andel av kursreguleringsfond til ett kontraktsfordels bufferfond som kan brukes fleksibelt, herunder til å dekke opp for manglende avkastning under null. For rettighetshaverne kan dette innebære en potensiell fordel i økt forventet avkastning knyttet til at forsikringsselskapene plasserer en større andel av porteføljene i aksjer. Samtidig må kundene da bære konsekvensene av forsikringsselskapenes forvaltning og markedsrisiko, som er en ulempe ved at kundebufferen og dermed kundene må bære en større del av nedsiderisikoen enn i dag.

Dette reiser spørsmålet om hvorvidt risiko for å måtte dekke negativ avkastning for kundene står i forhold til oppsiden. Det reises også spørsmål om fordelingen mellom henholdsvis selskapene og rettighetshaverne. På grunn av stor forskjell mellom livselskaper og pensjonskasser når det gjelder eierstruktur og formål, kan virkningene av et tak på den kontraktsfordelte bufferen gi ulikt utslag. Det omtalte taket ser ikke ut til å være til gunst for pensjonskassenes rettighetshavere.

Det er nødvendig å få på plass det beskrevne taket og risikofordeling mellom selskap og rettighetshaver, herunder også en reguleringsklausul for rettighetshaverne før et vedtak som proposisjonen legger opp til, kan gjøres.

Det er vanskelig å støtte saken slik den nå står, fordi den tross alt har konsekvenser for en halv million rettighetshavere og deres framtidige pensjon. Derfor er Høyre med på å fremme et forslag om å sende saken tilbake til regjeringen og ber om at regjeringen i et nytt framlegg for Stortinget må redegjøre for og tallfeste de mulige positive og negative virkningene av sitt forslag for gruppene som blir berørt.

Jeg tar med dette opp de forslagene Høyre står bak sammen med andre.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [14:20:40]: Av en eller annen grunn har det vært færre medieoppslag knyttet til den saken vi nå skal behandle, enn til den forrige saken vi har diskutert i dag – i hvert fall er lobbykreftene betydelig mer lavmælte. Det kan ikke være fordi bufferfond for private garanterte pensjonsprodukter ikke er viktige. Fripoliser vil i mange år framover være en vesentlig del av tjenestepensjonen for en halv million nåværende og framtidige pensjonister. Derfor er det alvorlig at mange fripoliseinnehavere opplever at de taper kjøpekraft hvert år som følge av at fripolisene deres blir mindre og mindre verdt.

Senterpartiet ser regjeringens forslag om sammenslåtte bufferfond som et første skritt i retning av å få på plass et bedre regelverk for forvaltning av fripoliser. Neste skritt blir å sørge for at regelverksendringene og den økte fleksibiliteten for selskapene følges opp av strenge retningslinjer for hvordan meravkastningen skal komme kundene til gode i form av oppregulert pensjon, slik at fripoliseinnehaverne ikke skal fortsette å tape kjøpekraft år etter år.

Regjeringen har i proposisjonen foreslått en løsning med et tak på størrelsen på bufferfondet ved starten av utbetalingsperioden for å sikre at akkumulert overskudd kommer kunden til gode. Et slikt tak vil på den ene siden komme kundene i livselskapene til gode når deres buffere etter hvert overstiger taket, men på den annen side kan et slikt tak få en umiddelbar og negativ virkning for fripoliseinnehavere i de private pensjonskassene. Vi mener derfor at spørsmålet om tak på ulike regelverk eller andre måter å sikre at overskuddet kommer kundene til gode på, bør utredes nærmere. Flertallet ber derfor regjeringen nedsette et hurtigarbeidende utvalg som skal legge fram forslag som sikrer bedre avkastning og at tilstrekkelig av bufferne realiseres som pensjon på et tidligere tidspunkt i utbetalingsperioden.

Det er viktig at utredningsarbeidet er inkluderende, og at det sikres medvirkning fra alle berørte parter, herunder også relevante pensjonistforeninger. Det er viktig at arbeidet skjer så raskt som mulig. Siden ulike forbedringer i regelverket for fripoliser har vært utredet tidligere, mener vi det bør være mulig for regjeringen å komme raskt tilbake til Stortinget med forslag til endringer, f.eks. i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:23:14]: Jeg vil innledningsvis takke saksordføreren for godt arbeid i forbindelse med denne saken. Den er også godt redegjort for av både saksordføreren og representanten fra Senterpartiet. SV tilhører flertallet her og står sammen med regjeringspartiene i merknader hvor vi understreker at motivasjonen for endringene som ligger i proposisjonen, er at de skal komme den enkelte fripoliseinnehaver til gode – ikke selskapene, men innehaverne: pensjonistene.

Det er betydelige usikkerheter om hvordan endringene til slutt blir, og hvordan de vil slå ut. Derfor gir flertallet noen viktige signaler her nå. Det ene knytter seg til forslaget om at regjeringen gjennom forskrift setter et tak på størrelsen på det sammenslåtte bufferfondet. Flere av høringsinstansene, inkludert LO, har pekt på at dette vil ramme Pensjonskasseforeningens medlemmer og innehavere av fripoliser negativt, og det også raskt. Derfor er det avgjørende at regjeringen gjennom kommende utredningsarbeid vurderer om det skal være et tak, og hvorvidt det bør være ulikt regelverk mellom livselskaper og pensjonskasser.

Det andre er å sikre jevnere utbetaling av pensjonene gjennom utbetalingsperioden. Pengene må komme til utbetaling når de trengs, og ikke for sent. Pensjonistforbundet har med rette vært opptatt av dette, og flertallet slår fast at målet for videre utredning er at pensjonene kan utbetales på et tidlig tidspunkt i utbetalingsperioden. Utredningen bør også vurdere alternative modeller for forvaltning, og vi legger til grunn at utredningen kan gjennomføres raskt, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til endringer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024, altså om et år.

Marie Sneve Martinussen (R) [14:25:22]: Pensjonspengene til mange arbeidstakere blir i dag investert på en veldig dårlig måte, rett og slett, som gjør at pengene vokser så lite at det knapt holder tritt med prisveksten. Da blir det ikke råd til kamferdrops eller fyrstekake når pensjonisttilværelsen endelig skal nytes en gang i framtiden.

Fripolisemarkedet i Norge fungerer rett og slett ikke. Det er kritikkverdig at finansnæringen ikke sørger for en bedre forvaltning av folks pensjonssparing, og så er det ganske flaut at politikere ikke har regulert markedet på en god nok måte, sånn at bankene har fått slippe unna med å gjøre en dårlig jobb.

Derfor er jeg glad for at Rødt er en del av flertallet her. Vedtaket Stortinget skal fatte i denne saken, vil forhåpentligvis sørge for bedre avkastning på pensjonssparingen til mange folk. Jeg forventer at gevinsten kommer kundene til gode. Bankene og forsikringsselskapene kan ikke utnytte anledningen til bare å gjøre seg selv enda rikere.

Samtidig er ikke disse reglene noen endelig løsning på elendig regulering av fripoliser. Det trengs langt mer radikale virkemidler for å sørge for at fripoliseinnehaverne får en akseptabel utvikling av sine pensjonsrettigheter. Derfor foreslår Rødt i et eget forslag at regjeringen utreder noen av de forslagene som allerede har blitt pekt på i debatten. Når markedet ikke klarer å gjøre jobben sin, må politikerne ta ansvar.

Med det tar jeg opp Rødts forslag til saken.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:27:11]: Vi oppfatter forslaget som ligger på bordet, som et forslag som vil overføre avkastningsrisikoen i forvaltningen av pensjonsmidler for kunder med fripoliser fra forsikringsselskapene til kundene, slik at det er kundene som må dekke eventuelle tap i forvaltningen, ikke selskapene. Ja, kundene vil kunne få noe større avkastning, men prisen er en uforholdsmessig økning i risikoen knyttet til tap av opptjente pensjonsmidler. Vi oppfatter derfor at risikoen for at folk skal miste verdier, rettigheter og tryggheten for pensjonen sin øker med denne endringen, mens forsikringsselskapene og deres aksjonærer får en stor fordel. Derfor velger vi i dag å stemme sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet om å sende forslaget tilbake til regjeringen.

Jeg tar opp Miljøpartiet De Grønnes forslag i saken.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:28:10]: I dag behandler vi en sak som er viktig for over en halv million nordmenn og deres framtidige pensjon. Saken gjelder garanterte pensjonsprodukter og omfatter bl.a. private og kommunale foretaks ytelsesordninger til de ansatte, fripoliser og kommunale pensjonsordninger. Avkastning utover avkastningsgarantien gir bl.a. opphav til såkalte tilleggsavsetninger, som tilhører kundene. Hittil har det vært forbudt at kundene i privat sektor skal måtte dekke tap, såkalt negativ avkastning, i forsikringsselskapenes forvaltning av pensjonskapitalen. Det er forsikringsselskapene som ifølge loven skal bære risikoen for negativ avkastning og dekke eventuelle tap. Så når Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og Venstre går til det oppsiktsvekkende skritt å foreslå å endre loven sånn at kundene må dekke eventuelle tap i forvaltningen av pensjonsmidlene, og ikke selskapene, er det veldig spesielt. Stortingsflertallet fjerner en kundevennlig regulering og fratar kundene verdier og rettigheter. Hundretusener av nordmenn mister trygghet for å øke pensjonen sin. Derfor går Forbrukerrådet og Pensjonistforbundet sterkt imot endringen.

Stortingsflertallet har et håp om at denne endringen skal gjøre at selskapene endrer forvaltningen, sånn at kundene samlet sett kommer bedre ut. Det mener jeg er passe naivt og misforstått. Det er svært lite trolig at selskapene vil endre forvaltningen på en måte som vil demme opp for ulempen med at kundene må dekke eventuelle tap, sånn som bl.a. Fafo har påpekt. Kunden, som verken er en profesjonell aktør eller har noen påvirkning på hvordan pensjonskapitalen forvaltes, vil være helt og fullt i hendene på markedsutviklingen og selskapene og deres disposisjoner.

De rød-grønne partiene vil altså gjøre folks pensjoner mer avhengige av børs og marked på en måte som etter alt å dømme er en ulempe for kundene. Det er utrolig. De som skåler i dag, er de store forsikringsselskapene og aksjonærene deres, som kvitter seg med avkastningsrisiko. Og det var interessant å høre bl.a. representanten Sneve Martinussen i sted, som jo støttet forslaget om mer børs og større risiko. Det er veldig spesielt for et parti som jeg har oppfattet ofte fremmer forslag om å fjerne børsen og vel så det. For disse selskapene kan jo ta risiko i dag, øke sin avkastningsrisiko, men de er altså bare villige til å endre det dersom det er kundene som skal dekke et eventuelt tap. Det er spesielt.

Hvis Kristelig Folkeparti har innflytelse igjen etter valget i 2025, vil vi gjøre det vi kan for å sikre kundene og gi dem større trygghet, gi dem tilbake den tryggheten de har i dag for pensjonen sin.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [14:31:08]: Regjeringen har lagt fram et lovforslag som skal bidra til bedre konkurranse og mer effektiv forvaltning av fripoliser, uten å svekke kundenes trygghet for å få den pensjonen de er lovet. Stortinget har vedtatt tilsvarende endringer for kommunale ordninger med virkning fra 2022.

Fripoliser er bevis på opptjent pensjon for dem som har vært medlem av en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning i privat sektor. Folk får fripoliser når de bytter jobb, og også hvis arbeidsgiveren går over til en annen type tjenestepensjonsordning. Fripoliser gir rett på et nominelt kronebeløp i pensjon. Denne ytelsen sikres ved at pensjonsleverandøren har gitt en avkastningsgaranti. Siden arbeidsgiver ikke betaler nye premier for arbeidstakere som har sluttet, får ikke fripolisen noen videre oppregulering. Fripoliser er derfor avhengig av avkastning og av garantier for at kjøpekraften skal kunne opprettholdes. Avkastningsoverskudd fra gode år kan spares i bufferfond for å dekke underskudd i dårlige år. Ved en negativ avkastning må leverandøren i tillegg skyte inn egenkapital.

For fripoliser er det i dag to forskjellige bufferfond: Et er felles for alle leverandørenes kunder, og et er for den enkelte kunden. Avkastningsoverskudd utover det leverandøren setter av i kundens bufferfond, skal fordeles mellom kunden og leverandøren. Leverandøren har rett på inntil 20 pst., mens resten tilfaller kunden og benyttes til å øke ytelsene.

Fripoliser har lenge blitt forvaltet med lave aksjeandeler, noe som har ført til beskjedne overskudd til kunden. En av årsakene er at pensjonsleverandørene har hatt begrenset insentiv og rom til å ta risiko i kapitalforvaltningen. Leverandøren bærer nedsiderisikoen, men har kun en begrenset del av oppsiden. Fripolisene har vært lite lønnsomme for leverandøren, og innretningen på dagens regelverk kan påvirke insentivene til flytting. Konkurransen om fripolisekundene har derfor vært nærmest fraværende.

Regjeringen foreslår å slå sammen dagens to fond til ett bufferfond for hver kunde. Hele bufferfondet skal kunne dekke negativ avkastning og følge med kunden ved flytting til ny pensjonsleverandør. Det kan bidra til et mer velfungerende flyttemarked, økt konkurranse og lavere priser. Forslaget kan også bidra til høyere forventet avkastning ved at det gir leverandørene bedre rom for risikotaking i forvaltningen. Samlet sett er dette et godt tiltak for kundene, som beholder tryggheten for sin garanterte avkastning samtidig som utsiktene til overskudd kan bli bedre.

Lise Christoffersen (A) [14:38:43]: Jeg vil bare svare på noe av det som har dukket opp i debatten, sett fra flertallets side.

Det sies her at det ved sammenslåtte bufferfond er kunden som må dekke eventuelle framtidige tap. Vi snakker jo fortsatt om garanterte pensjonsprodukter. Vi fjerner ikke en kundevennlig regulering i dag. Det er ikke mye kundevennlig at fripolisene og de oppsparte pensjonsmidlene taper seg i verdi over tid fram til en skal gå av med pensjon. Det er ganske betydelige beløp som faktisk går tapt over tid slik som det er i dag. Investeringer i aksjer over tid gir bedre avkastning. Så svinger selvfølgelig aksjemarkedet fra det ene året til det andre, og det er en årlig garanti knyttet til pensjonsproduktet, men det betyr jo ikke at aksjemarkedet over tid er dårligere for utviklingen av verdien av disse pensjonene, selv om det kan skje i et enkelt år.

Nå er det vanskelig, og ingen kan se inn i framtida, men vi kan jo se på forskjellen mellom pensjonskassenes og livselskapenes forvaltning i dag. Pensjonskassene har en større buffer og har dermed også en høyere andel investert i aksjer, faktisk opptil 40 pst., og med en avkastning som er dobbelt så høy som i livselskapene per i dag. Det har igjen medført at pensjonskassene har mulighet til felles forvaltning av fripoliser og pensjoner under opptjening og regulerer begge, og de har faktisk lik lønnsutvikling – altså en mye bedre regulering for framtidige pensjonister enn det en ser i livselskapene i dag.

Så kan en si: Kan vi ikke gå en ekstra runde? Det har vi gjort mange ganger. Vi har vært inne i en konstant rundkjøring når det gjelder denne saken, og mens graset gror, dør faktisk kua. Vi synes det er viktig nå å få hull på den byllen, slik at vi kommer videre. Og som jeg sa i det første innlegget: Vi er ikke helt ferdige, vi er ikke helt i mål ennå, men vi er på riktig vei.

Det ble referert til Forbrukerrådet, om kunden kan overta ansvaret for forvaltningen av egen fripolise. En kan det i dag, ha fripolise med investeringsvalg, men det er ikke veldig mange som benytter seg av det. Jeg tror den eneste jeg har hørt om som har turt å sjanse på det, er en person som er ansatt i et livselskap og utmerket godt vet hva dette dreier seg om.

Jeg tror det baserer seg på en misforståelse når Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne mener at det vedtaket som fattes her i dag, er til ugunst for framtidige pensjonister. Tvert imot, vil jeg hevde. Det er til stor gunst for framtidas pensjonister. Det kommer til å ta litt tid før vi ser de gode resultatene av det, i og med at dette er langsiktige investeringer, men det kommer.

Marie Sneve Martinussen (R) [14:42:42] (ordfører for saken): Dette gjelder altså finanskomiteens innstilling om representantforslaget fra Høyre om en supplerende utredning av skatteutvalgets forslag til skattlegging av bolig og fast eiendom. La meg takke komiteen, komitérådene, tekstsenteret og alle andre involverte for godt arbeid. Jeg er glad for å samle et bredt forlik her.

Det er et stort flertall som ikke skal vedta forslaget til Høyre, men som samtidig er enig i en del av problemstillingen som Høyre tar opp, og som sier at man mener det bør gjennomføres en bredere utredning enn den som ble gjort av Torvik-utvalget, hvis det skulle bli aktuelt å gå videre med vesentlige forslag på området fra utvalget. Utvalget kom med mange forslag på spesielt boligbeskatning, som både Rødt og flertallet mener det er fornuftig å se på litt andre konsekvenser av enn de rent skattemessige konsekvensene hvis man skulle vurdere å innføre det.

Så regner jeg med at Høyre selv redegjør for de forslagene som Høyre har fremmet og opprettholdt i representantforslaget.

Jeg har tenkt å si to ord om det forslaget som Rødt, SV og MDG står bak, for denne anledningen til å mene noe om skatteutvalget lot vi ikke gå fra oss. Jeg har en litt annen bekymring enn Høyre har, at Torvik-utvalget hoppet ganske elegant – eller uelegant – bukk over den delen av mandatet der sittende regjering ba utvalget om å se spesielt på det man kan kalle aksjonærmetoden og fritaksmetoden, og mener at det er et stort hull i utvalgets arbeid at man ikke har gjort det. Det mener også LO i sine høringssvar.

Fritaksmetoden er jo en av de største grunnene til at de aller rikeste i Norge betaler mindre skatt per krone de tjener, enn folk flest. Vi i Rødt mener i hvert fall at det burde vært malt på veggen på finansministerens kontor, slik at man ble minnet på å gjøre noe med det hver eneste dag, og at Stortinget burde sette ned et hurtigarbeidende utvalg for å se på nettopp dette, fordi Torvik-utvalget ikke har gjort det. Det fremmer vi forslag om i dag, og selv om regjeringspartiene ikke støtter det, er det jo ikke ulovlig å komme med egne initiativ og foretak. Det er full mulighet til å gjøre det, selv om man stemmer det ned her i dag.

Vi er også skuffet over at det forsøkes lagt lokk på hele den skattepolitiske debatten ved å legge dette utvalgets arbeid i skuffen. Jeg synes det er mye bra og dårlig fra utvalget, for all del, men en skattepolitikk burde vi jo ha. Vi i Rødt kommer i hvert fall til å gjøre vårt beste for ikke å legge skattedebatten i skuffen.

Jeg fremmer da det forslaget vi har i saken.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:45:50]: Da kan jeg i hvert fall starte med å ønske en skattedebatt med Rødt hjertelig velkommen. Det er også Høyre interessert i, for vi vet at selv om det norske skatte- og avgiftssystemet i hovedsak fungerer godt, er det behov for en grundig gjennomgang med jevne mellomrom for å sørge for at skatte- og avgiftssystemet fungerer etter hensikten.

Derfor ble det også oppnevnt et ekspertutvalg som skulle gjøre en helhetlig gjennomgang av skatte- og avgiftssystemet. Dette utvalget besto av noen av Norges fremste skatteeksperter, økonomer og jurister, og arbeidet ble lagt i skuffen omtrent på den dagen det ble presentert, og det synes vi er synd. Men Torvik-utvalgets innstilling om et helhetlig skattesystem inneholdt flere endringer i skattleggingen av bolig og fast eiendom, uten en vurdering av konsekvensene forslagene samlet sett kunne ha for bolig- og leiemarkedet.

Med regjeringens historikk for plutselige og raske skatteøkninger har Høyre en bekymring for hvordan dette kunne påvirke ulike inntektsgruppers mulighet til å både leie og eie egen bolig og komme inn på boligmarkedet, ikke minst for lavinntektsfamilier i pressområder med høye boligpriser. Dette gjelder også for konsekvensene for både etterspørselen etter og tilgangen på leieobjekter.

Høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser er fortsatt de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet. Husholdningenes gjeldsbetjeningsgrad er omtrent på samme nivå som under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008. Høy gjeld gjør norske husholdninger sårbare for bortfall av inntekt, økte renter eller boligprisfall. Framover vil renteøkninger trekke gjeldsbetjeningsgraden ytterligere opp, og dette øker risikoen for vanlige folks økonomi.

Regjeringens forslag til revidert statsbudsjett legger opp til en offentlig pengebruk som kan virke pris- og inflasjonsdrivende, noe som igjen kan føre til økte renter. Dette kan ramme vanlige folks økonomi hardt. Regjeringens pengebruk gjør husholdningene mer sårbare for renteøkninger som følge av at finanspolitikken i liten grad støtter opp under pengepolitikken.

Derfor ønsker Høyre en utredning av både hvordan skatteutvalgets forslag til endringer i skattleggingen av bolig og fast eiendom kan påvirke leiemarkedet og tilgangen på leieobjekter, og hvordan skatteutvalgets forslag til endringer i skattleggingen av bolig og fast eiendom kan påvirke boligmarkedet og ulike inntektsgruppers mulighet til å eie egen bolig. Det er ikke fordi vi ønsker å øke vanlige folks utgifter til egen bolig, men fordi vi er redde for at regjeringen kommer til å gjøre det.

Jeg tar med dette opp Høyres forslag.

Tellef Inge Mørland (A) [14:48:24]: Arbeiderpartiet støtter ikke Høyres forslag om en ny utredning av skatteutvalgets forslag til skattlegging av bolig og fast eiendom.

Bolig er den største investeringen de fleste av oss gjør i løpet av livet. Det medfører også at vi ofte strekker oss nesten så langt som banken gir oss lov til, for å få tak i en god bolig å leve livet vårt i.

Situasjonen til husholdningene er jevnt over at vi har mye gjeld, samtidig som vi nå ser en vesentlig økning i rentene på kort tid. Det er en situasjon som ikke bare gjelder Norge, men som vi også ser globalt. Desto viktigere blir det da at man har en trygghet for at det ikke nå kommer brå skatteskjerpelser på egen bolig, slik Høyres forslag kan være egnet til å skape en usikkerhet om.

Jeg er glad for at finansministeren avslutningsvis i sitt brev til komiteen slår fast at han ikke ønsker å øke beskatningen på bolig for vanlige folk. Det bør også være beroligende for en angstfylt Heidi Nordby Lunde fra Høyre i så måte.

Vi har en lang tradisjon i Norge for å føre en politikk der flest mulig av oss som ønsker det, skal være i stand til å kjøpe seg en egen bolig å bo i. Det har opp gjennom tiden vært en kjernesak for Arbeiderpartiet å bidra til. Den linjen ligger fast, og derfor trenger man ikke å sette i gang nye store utredninger – slik Høyre ønsker – for noe en ikke ønsker å innføre.

Jeg registrerer også at Høyre heller ikke ser ut til å få støtte fra noen av sine borgerlige samarbeidspartnere for å berede grunnen for mulige nye beskatninger av folks boliger. Det tolker jeg som et tegn på at det i denne sal er et stort flertall for at en ikke skal gjøre drastiske endringer i boligbeskatningen. Jeg synes også det er klokt at vi nå slår det fast overfor folk som ser de månedlige renter og avdrag på heimen sin stige. Det gir forutsigbarhet i uforutsigbare tider.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:50:49]: Bolig har gått fra å være et velferdsgode til å bli et spekulasjonsobjekt. Vi ser tydelig konsekvensene av å ha overlatt styringen av boligsektoren til markedet. Boligmarkedet øker de økonomiske forskjellene i samfunnet og har bidratt til en gjeldsgrad som er en trussel mot den finansielle stabiliteten og for økonomien til mange.

Alle skal ha muligheten til å skaffe seg og beholde en egnet bolig og være en del av et trygt bomiljø og lokalsamfunn. Bolig verken kan eller skal være et gode forbeholdt dem som må få hjelp til å komme seg inn på markedet. Men sånn er det i dag. Veien inn til boligmarkedet for dem som står utenfor, blir stadig vanskeligere, og det er heller ikke tilfeldig hvem som står utenfor. De som tjener minst, eier også minst.

Boligformuen er veldig ujevnt fordelt. Dermed bidrar dagens boligmarked og -politikk til å øke forskjellene i samfunnet. Det er behov for å legge om hele boligpolitikken. Man må endre skattesystemet, regulere boliglånene, bygge opp en ikke-kommersiell boligsektor og ha en boligplan som sikrer investeringer i hele landet.

Det har historisk vært gode grunner til å skattefavorisere bolig i Norge. Den norske selveierpolitikken etter annen verdenskrig var viktig for å gi vanlige folk et trygt og anstendig sted å bo. Men i de senere år har skattepolitikken i økende grad gjort bolig til et objekt for investering og spekulasjon, med den konsekvens at mange mister muligheten til å kjøpe sin egen bolig, mens andre kan bygge opp store formuer og bruke bolig som en lukrativ inntektskilde.

I 2022 var skatteutgifter til bolig og fritidseiendom anslått til netto 63,6 mrd. kr, hvorav 49,8 mrd. kr tilskrives fordelen boligeiere har i inntektsskatten. Den norske boligbeskatningen omfordeler altså flere titalls milliarder kroner hvert eneste år fra dem som har minst, som ikke eier bolig, til dem som har mest. Det er en grunn til at ulike skatteutvalg i flere omganger har foreslått skjerpelser i eiendomsbeskatningen. Det er stor faglig enighet om at eiendom må beskattes høyere, og at det også vil føre til lavere priser på bolig. Norge har lav beskatning av formue, inkludert eiendom, sammenlignet med andre land i OECD.

Det er en kollektiv politisk unnvikelse i denne salen når man ikke tør å gå inn for et sånt skatteskifte. Kutt skatten på inntekt, øk den på eiendom, som også Torvik-utvalget foreslår. Det hadde vært en fornuftig skattereform, som ville ha fått ned forskjellene, redusert finansiell risiko i Norge og bidratt til et mer effektivt skattesystem. Dessverre sier flertallet nei.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [15:10:23]: Jeg kan være veldig kort. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ligger som det ligger, for vi ser ikke noen grunn til å ha en videre utredning av innføring av boligskatt i Norge. Vi er ikke for å øke skatten på bolig for vanlige folk, og derfor avslutter jeg innlegget der.

Gaute Børstad Skjervø (A) [15:11:40] (ordfører for saken): Jeg ønsker å takke finanskomiteens medlemmer for samarbeidet i saken.

Pengepolitikken er en av to søyler i den økonomiske politikken i Norge. Når prisveksten er høy og folk er usikre på både sin egen lommebok og den økonomiske situasjonen for landet, er pengepolitikken spesielt viktig. Justeringer i pengepolitikken gjøres ikke i en fei og må behandles på en helhetlig måte som sikrer forutsigbarhet og stabilitet i hele landet.

Komiteen deler engasjementet for en balansert pengepolitikk. I dagens mandat er det tydelig at inflasjonsstyringen er fleksibel. Det betyr at å nå målet om 2 pst. inflasjon også må hensynta høy og stabil produksjon og sysselsetting. Ved rentefastsetting kan man ikke se ensidig på inflasjonsmålet, og en noe høyere inflasjon burde tåles over en kortere tidsperiode dersom det er til fordel for stabil og høy produksjon og sysselsetting.

Avveiningene mellom prisveksten og nivået på den økonomiske aktiviteten er særlig relevant når tilbudet av varer og tjenester utsettes for store forstyrrelser. I den type situasjoner vil Norges Bank måtte avveie de to hensynene mot hverandre og bruke lengre tid enn ellers på å bringe prisveksten tilbake til målet. Det ser vi i praksis når inflasjonsnivået i dag anslås til å ligge over målet ut prognoseperioden med dagens rentebane.

Samtidig kan ikke pengepolitikken alene ta et hovedansvar for høy sysselsetting. Den kan bidra sammen med bl.a. lønnsdannelsen, som vi kjenner godt fra den norske modellen, gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og trygghet.

Den økonomiske politikkens ulike deler kan ikke bestemmes i et vakuum, men må utvikles i sammenheng med hverandre. Nedsettelsen av et nytt utvalg ledet av professor Steinar Holden i januar 2023, om utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk, er relevant i denne forbindelsen.

Utvalget skal bl.a. se på hvordan lønnsdannelsen og den økonomiske politikken kan arbeide sammen for å nå målene om full sysselsetting og god konkurranseevne. Det er også spesifikt bedt om å drøfte bl.a. høy inflasjon og høyere rentenivå internasjonalt, i tillegg til klimarelaterte omstillinger og konsekvenser for lønnsdannelsen og stabiliseringspolitikken. Kunnskapsgrunnlaget vil med andre ord bli styrket framover, og dette arbeidet vil være viktig for diskusjonen videre.

Endringer i pengepolitikken bør være godt utredet og gjennomarbeidet slik at de står seg over tid. Pengepolitikken ble sist endret i forbindelse med Meld. St. 8 for 2017–2018, Meld. St. 7 for 2018–2019 og Prop. 97 L for 2018–2019. Den høyeste inflasjonen på tre tiår og stor internasjonal usikkerhet tilsier at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre en endring på det nåværende tidspunktet.

Mahmoud Farahmand (H) [15:14:55]: Jeg deler forslagsstillernes bekymring. Dessverre ser det ut som de overvurderer de virkemidlene Norges Bank har til rådighet. Dette forslaget vil dessverre bidra til å undergrave – eller muligens undergrave – troverdigheten til Norges Bank og mulighetene banken har for å nå målene som vi her på Stortinget har gitt dem i mandatet. Rasjonalet bak dagens mandat fra Stortinget til Norges Bank er at stabil og forutsigbar verdi av penger legger grunnlaget for en robust og velfungerende økonomi.

Usikker pengeverdi er skadelig for samfunnet og kanskje aller mest skadelig for dem som har minst. Lønnsinntekt er normalt ikke beskyttet mot endringer i det generelle prisnivået, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er derfor en fare for at høy og uventet økning i prisnivået særlig vil ramme mange med lave inntekter. Norges Banks evne til å gjennomføre mandatet sitt og sikre stabil og forutsigbar pengeverdi gjør det enklere for beslutningstakere som Stortinget og regjeringen å vedta og gjennomføre god og hensiktsmessig politikk som sikrer velferdsvekst og god økonomisk fordeling.

Det er hovedsakelig tre hovedgrunner til at dette representantforslaget er galt. For det første er dette galt tidspunkt å vurdere inflasjonsmålet på. Det ville vært legitimt å vurdere inflasjonsmålet i en tid da inflasjonen og målet hadde vært temmelig like. Dersom vi går inn for å endre det nå, vil vi bidra til at det blir legitimt å endre målet hver gang det er inflasjonssvingninger. Det vil bidra til å redusere inflasjonsmålets troverdighet og gjøre det svært vanskelig for oss her å bruke de politiske verktøyene vi har.

Videre er det uheldig – om ikke direkte uhensiktsmessig – å gjøre nullutslippssamfunnet til en del av formålet til Norges Bank. Det vil være symbolpolitikk som vil skade både økonomien og kampen mot klimaendringene. Norges Bank har i all hovedsak ett virkemiddel og ett mål. Det er lite hensiktsmessig å gi dem ytterligere mål som de ikke har virkemidler for å nå. Dette er blitt påpekt av flere eksperter innen fagfeltet.

Det tredje er å gi et inntrykk av at det er en motsetning mellom arbeidsledighet og stabil pengeverdi. Stabil pengeverdi er tvert imot en forutsetning for lav arbeidsledighet og reell lønnsvekst blant brede grupper av lønnsmottakere. Det er mulig at høyere arbeidsledighet kan bli en utilsiktet konsekvens av renteøkningene, men det er andre verktøy som skal ordne med dem.

Jeg vil avslutningsvis legge til at det beste verktøyet Stortinget har for å bekjempe inflasjon, er å tøyle statlig pengebruk, samtidig som vi sørger for at de som trenger økonomisk hjelp i en krevende tid, får det. Å forsøke å overta arbeidsoppgavene til sentralbanken er ingen farbar vei.

Hans Andreas Limi (FrP) [15:17:58]: Jeg vil ta opp forslagene fra mindretallet, dvs. forslagene nr. 1 og 2. Det er to forslag som er ganske identiske med de opprinnelige forslagene i representantforslaget, henholdsvis 1 og 3. Grunnen til at vi ønsker å fremme og støtte disse forslagene, som opprinnelig er fremmet av SV, er for det første at det bes om en vurdering. Det bes om at regjeringen gjør en vurdering av om nivået og vektleggingen av inflasjonsmålet i pengepolitikken bør endres. Det er ikke dermed sagt at konklusjonen fra regjeringen blir i den retning – at det bør gjøres endringer – men situasjonen er en litt annen i dag enn sist vi endret inflasjonsmålet, i 2018, og det er derfor grunn til å be om en vurdering i lys av den situasjonen vi nå står i.

Det har oppstått en viss tvil om målene til Norges Bank. Ved behandlingen av ny sentralbanklov tilbake i 2018 ble det presisert fra Stortingets side at de to målene som inngår i mandatet til Norges Bank, skulle være likestilt. Da det synes å herske en viss tvil om det, er det viktig at man får en presisering. Man kan gjerne være uenig i, som foregående taler delvis sa, at dette er mulig å likestille, men det var det Stortinget faktisk presiserte ved behandlingen av ny sentralbanklov. Da mener vi det er riktig at regjeringen presiserer at det er det som fortsatt gjelder, inntil Stortinget eventuelt har fattet et nytt vedtak.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [15:20:06]: Dagens pengepolitikk er utdatert og må oppdateres. Sentralbankens mandat har gjennom historien vært endret i tråd med samfunnets økonomiske utfordringer. Ofte har det skjedd i etterkant av at nye utfordringer har dukket opp, og synliggjort at de rådende dogmene har utspilt sine roller.

Det er ikke noe fasitsvar på hvordan pengepolitikken best bør innrettes. I løpet av 1800-tallet var den norske kronen knyttet både til en sølvstandard og til en gullstandard. Så har pengepolitikken vært knyttet til forskjellige fastkursregimer, og vi har hatt et mer fleksibelt valutakursmål, før inflasjonsmålet ble formalisert i 2001.

Etter finanskrisen i 2008 kom det en erkjennelse internasjonalt av at en hadde vært for opptatt av inflasjon og undervurdert gjeldsvekst og følgende finansiell ustabilitet. Det norske inflasjonsmålet ble i 2018 justert fra 2,5 pst. til 2 pst., og da ble det også slått fast, som foregående taler redegjorde godt for, at Norges Bank skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt finansiell stabilitet. Sentralbanken har overhodet ikke bare ett mål og ett virkemiddel, som Høyre sier. I perioden med inflasjonsmålet har den årlige inflasjonen variert mellom 0,4 pst. og 3,8 pst. I hvilken grad den lave inflasjonen i perioden skyldes sentralbankens pengepolitikk, vet vi egentlig ikke. Rentesettingen virker tregt på inflasjonen og gjennom flere kanaler.

Da den siste sentralbankloven ble vedtatt, ble det tydeliggjort av daværende finansminister Siv Jensen – med henvisning til en merknad fra representantene for Arbeiderpartiet, SV og Rødt – at produksjons- og sysselsettingshensynene skulle være likestilt med hensynet til stabil pengeverdi. Dette har Arbeiderpartiet tydeligvis glemt, men jeg er glad for at Fremskrittspartiet, som hadde finansministeren på dette tidspunktet, husker det og stiller seg bak forslaget vårt.

Så er det et nytt element som uansett bør inkluderes i mandatet, nemlig grønn omstilling. Framtidens sentralbank vil måtte ta grønne hensyn, både fordi det er en viktig samfunnsinstitusjon som bidrar til å fremme samfunnets mål, og fordi klimarisiko er i ferd med å bli en stor trussel for det finansielle systemet. Overgangen til fornybar energi kommer også, som vi har opplevd det siste året, til å medføre raske svingninger i priser og påvirke inflasjonen i Norge vesentlig. Det vil måtte påvirke pengepolitikken. Som Mark Carney, tidligere sjef for den britiske sentralbanken, sa: Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har sammen med Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Marie Sneve Martinussen (R) [15:23:09]: Dette er et veldig godt forslag fra SV, og i den grad jeg har noen streng stemme, vil den strengeste stemmen min gå til alle som mener at vi ikke kan diskutere dette, for det opplever jeg som en politisk ansvarsfraskrivelse. Pengepolitikk er, som ordet antyder, politikk, og det er Stortinget og regjeringen som setter rammene for pengepolitikken, selv om vi så klart har en sentralbank som utfører den fra dag til dag. Derfor er det også et politisk ansvar vi må ta, å se på endringene rundt oss, den økonomiske krisen og hvordan pengepolitikken i dag er innrettet for å løse det.

Når man leser historiebøker og lærebøker, kan de store omveltningene i pengepolitikken som har vært de siste tiårene, virke veldig naturlige i ettertid – f.eks. at man gikk fra fast valutakurs til flytende valutakurs, eller at man endret inflasjonsmålet tidligere – men ingen av dem kom naturlig, de var konsekvenser av konkrete situasjoner i økonomien, ofte økonomiske kriser, og politiske valg.

Også i pengepolitikken er det slik, som stort sett ellers, at det er noen som taper og noen som tjener på ulike politiske løsninger. Det er derfor Rødt, sammen med SV og Arbeiderpartiet, i forrige runde var så tydelig på at nettopp hensynet til sysselsetting skulle være så viktig. Det er egentlig ikke noe problem å få ned inflasjonen, i hvert fall på sikt, hvis man bare øker renten veldig, veldig mye. Det man imidlertid kan risikere da, er at man får en dobbelt straff av arbeidsfolk i spesielt utsatte sektorer. De får både høy rente på boliglånet sitt og er de første som mister jobben dersom man har økt renten for mye og kommer i en lavkonjunktur.

Det er derfor ulike økonomer også har hatt ulike meninger det siste året, da det har skjedd historisk raske og store renteøkninger i Norge. For eksempel LOs sjefsøkonom har vært kritisk til det. På samme måte mener jeg at vi politikere må ta et ansvar for å diskutere pengepolitikk. Jeg er derfor veldig glad for at SV har fremmet dette forslaget, og jeg er også glad for at Fremskrittspartiet er med på deler av forslagene. Da kan det i hvert fall synes som at det er en viss bredde i ønsket om å ta opp de politiske sidene ved pengepolitikken.

Jeg tenker at det presser seg fram, for velgerne vil jo vite om vi har kontroll på denne situasjonen. Renten går opp, kronen er svak, og jeg tror mange av oss har fått et nytt møte med mange av de valutahåndteringene som Norges Bank gjør for tiden. Da mener jeg at svaret ikke kan være at vi ikke kan diskutere dette, i uendelig framtid. Det kommer til å presse seg fram, og jeg skulle ønske at vi tok den debatten mer nå, på bakgrunn av SVs forslag, men det er både en høst på den andre siden og en vinter og en ny vår etter det.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [15:26:13]: Regjeringens utgangspunkt er at de ulike målene for den økonomiske politikken i så stor grad som mulig bør tilordnes de virkemidlene som er best egnet til å nå dem. Det vil bidra til høyere måloppnåelse og en tydeligere ansvarsfordeling og til å unngå uklarhet om målene.

Regjeringen har med hjemmel i sentralbankloven fastsatt at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være framoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Ordet «høy» innebærer en tydelig markering av hensynet til produksjon og sysselsetting. I uttrykket «bidra» ligger det at Norges Bank ikke kan ha et hovedansvar for å skape høy produksjon og sysselsetting, men at dette hensynet skal inngå i de avveininger banken foretar.

I 2018 ble mandatet for pengepolitikken modernisert av den forrige regjeringen, ved at inflasjonsmålet ble endret fra 2,5 pst. til 2 pst., at hensynet til produksjon og sysselsetting fikk en mer framtredende rolle enn tidligere, og at hensynet til å motvirke finansielle ubalanser ble tatt inn. Endringene har fungert godt. Mandatet gir et godt grunnlag for at Norges Bank kan føre en pengepolitikk som er i tråd med de overordnede målene for den økonomiske politikken. Mandatet pålegger Norges Bank å avveie hensynet til inflasjon mot hensynet til høy produksjon og sysselsetting.

Jeg vil advare mot å gjøre endringer i et mandat som fungerer, og som fungerer godt. Jeg vil også advare mot å gjøre endringer som overbelaster pengepolitikken og undergraver en tydelig ansvarsdeling i den økonomiske politikken. En bør unngå å tillegge pengepolitikken for mange oppgaver, og særlig gjelder dette oppgaver hvor andre virkemidler er vesentlig bedre egnet enn pengepolitikken. Innenfor den økonomiske politikken er finanspolitikken bedre egnet enn pengepolitikken til å nå klimapolitiske mål, gjennom skatter, avgifter, ulike tiltak, subsidier og bevilgninger til ulike formål.

Dagens mandat for pengepolitikken samsvarer godt med de virkemidlene Norges Bank har til rådighet.

Carl I. Hagen (FrP) [15:39:47]: Statsråden har nå sagt mange ganger at Norges Bank har et klart mandat om å sikre hensynet til høy produksjon og sysselsetting sammen med lav inflasjon. Men Norges Bank skriver selv i sin pengepolitiske strategi:

«Det overordnede målet for pengepolitikken er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon.»

De sier ingenting om sysselsetting og produksjon. Derfor vil det være naturlig at finansministeren klargjør hele mandatet for Norges Bank, som åpenbart bare har lagt vekt på én del.

Hvis statsråden er bekymret for inflasjonen, er det jo ikke vanskelig å gjøre noe med det. Å fjerne de spesielle drivstoffavgiftene får prisstigningen dramatisk ned. Å innføre makspris på strøm på 50 øre vil øyeblikkelig redusere prispresset, og en halvering av matmomsen vil også få inflasjonen nedover, så hvorfor gjør ikke regjeringen de tingene de selv kan gjøre for å få ned inflasjonen?

Norges Bank sier at når de skal ha lavere inflasjon, må de øke renten. Det ville være interessant om finansministeren kunne forklare Stortinget og det norske folk hvorfor økt rente vil medføre lavere inflasjon. Folk flest vil mene at høyere rente er en kostnad for bedriftene. Hvis bedriftene får økte kostnader, setter de jo ikke ned prisene sine. Skal de dekke de økte kostnadene, må de øke sine priser, altså det stikk motsatte av det som er den uttalte målsetting fra Norges Bank, som nå nettopp igjen har sagt at de kanskje må øke renten mer enn beregnet fordi inflasjonen ikke har sunket. Det er jo det stikk motsatte. Det vil øke inflasjonen hvis de øker renten.

Den økonomiske teorien som finansministeren åpenbart tror på, når han passivt ser på at Norges Bank øker kostnadene for bedriftene gjennom økt rente, ville det være meget interessant å få frem i det.

For øvrig registrerer jeg at pengepolitikken har vært mye omdiskutert i den senere tid. Hver gang Norges Bank har rentemøte, er det stor oppmerksomhet, og derfor er det med forbauselse jeg er vitne til at når Stortinget drøfter pengepolitikken, glimrer sentralbanksjefen med sitt fravær i Stortinget. Det synes jeg er bemerkelsesverdig. Jeg hadde forventet at sentralbanksjefen var til stede og lyttet til Stortingets debatt om pengepolitikken.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [17:37:32] (ordførar for saka): Fyrst vil eg takke komiteen for arbeidet.

Det er ikkje tvil om at dette området engasjerer. Dei siste åra har det norske samfunnet og den norske politikken endra seg. Det har vore ein brei vilje til å gå frå eit straffespor til eit hjelpespor. Rusavhengige treng behandling, og alle har rett til eit verdig liv og til nødvendig helsehjelp.

Dei forskjellige partia vil gjere greie for sine syn i møtet med forslaget. Eg vil då gjere greie for Senterpartiets syn.

Det har ikkje vore fleirtal for avkriminalisering, verken tidlegare eller i denne stortingsperioden, for alle delar av landet. Regjeringa har varsla at ho vil kome med ei førebyggings- og behandlingsreform i løpet av 2024. Førebyggings- og behandlingsreforma kjem som eit resultat av manglande prioritering av rusomsorg og -behandling. Dette er eit område som er blitt nedprioritert.

Ein naturleg del av denne reforma vil bli å styrkje det offentlege helsevesenet gjennom langsiktige avtalar med bl.a. ideelle organisjonar som tilbyr god kvalitet, og ikkje minst forskingsbasert behandling. Tilbodet i både kommunal- og spesialisthelsetenesta må utviklast.

Senterpartiet er veldig bekymra over auken ein ser i bruken av narkotika, spesielt blant unge. Ei oppfatning av at narkotika ikkje er farleg, spreier seg.

Det har som sagt aldri vore fleirtal for avkriminalisering. Det er framleis straffbart å bruke og å ha narkotika. Me meiner likevel at me går i rett retning når reaksjonane frå samfunnet på bruk og å ha narkotika til eige bruk skal vere forholdsmessige, og at personar med rusproblem og avhengigheit blir møtte med god helsehjelp og oppfølging i staden for straff.

Det må leggjast til rette for at ungdom med rusproblem blir fanga opp tidleg og møtte med hjelp og tett oppfølging. Barn og unge skal vere ein viktig prioritet i det førebyggjande arbeidet politiet gjer. Det er skremmande at tilsynelatande ansvarlege parti dyttar barn og unge framfor seg i ein debatt som handlar om vidt forskjellige utfordringar.

Det er eit breitt fleirtal for at rusavhengige skal få hjelp, ikkje straff, og det får me til utan å avkriminalisere.

Cecilie Myrseth (A) [17:40:03]: Vi er positive til at det gjøres nye grep på rusfeltet i kommunene. Det er kommunene som er nærmest folk, og de som i størst grad vil kunne ta grep som er lokalt tilpasset. Det gjør også mange kommuner.

Oslo har over lang tid tatt mange gode grep for å nå flere og gi hjelp til flere. Utviklingen av Ung Arena, som er et viktig lavterskeltilbud, er et sånt eksempel. De gjør også et viktig oppsøkende arbeid i de ulike bydelene. Det er ingen tvil om at det finnes mange gode, viktige og solide grep som kan gjøres i kommunene, og det applauderer vi, men denne saken handler om å gjøre juridiske endringer for enkeltområder i Norge, i dette tilfellet Oslo. Det er vi ikke sikker på er rett vei å gå.

Det er ikke et flertall på Stortinget for en generell avkriminalisering av narkotika i Norge. Arbeiderpartiet mener det er både riktig og viktig at vi har et helhetlig juridisk rammeverk for norsk ruspolitikk. Når det er sagt, er det en rekke tiltak som kan gjøres for å bidra til at arbeidet på rusfeltet kan bli enda bedre i norske kommuner. Det vet vi at kommunene er opptatt av og jobber med.

Vi skal legge fram en forebyggings- og behandlingsreform. Da er vi avhengig av et godt og tett samarbeid med kommunene, og vi er nødt til å lykkes med å forebygge godt for ungene våre. Da er alle tiltak som bidrar til å gi trygge og gode lokalsamfunn, viktig – som styrking av det oppsøkende arbeidet og fritidstilbudene til barn og unge. Vi må sørge for at vi inkluderer flere og sikrer at flere opplever at samfunnet ønsker å ha dem med på lag. Det er en stor jobb. Den reformen skal vi gjøre i lag med kommunene.

Også på behandlingsfeltet er det en rekke tiltak vi kan gjøre i lag med kommunene. Botilbudene må styrkes. Vi må ha et ettervern som gir inkludering, arbeid, utdanning og fritidsaktiviteter – liv med mening og fellesskap. Samarbeidet med spesialisthelsetjenesten må forbedres.

Vi er altså for å gjennomføre en rusreform i Norge – forebygging, behandling og ettervern. Men vi er også en del av et stort flertall i Stortinget som ikke ønsker en generell avkriminalisering. Det er mye som er ugjort, og mye som må forbedres, og vi ser fram til et tett samarbeid med Oslo og de andre kommunene rundt om i landet for å reformere måten vi både forebygger og behandler på.

Sandra Bruflot (H) [17:42:55]: Da rusreformen falt i Stortinget, sa vi at det var en tapt mulighet. Kampen om en annen ruspolitikk var ikke tapt, men det var dessverre muligheten til å gjøre endringer nå. Rusreformen falt med ganske klar margin i Stortinget, som akkurat ble påpekt av representanten Myrseth, men det var likevel ikke så veldig mye som skulle til for at det kunne fått et annet flertall. Grunnen til at den falt, var at Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte at de skulle være imot.

Det er likevel en ganske stor del av Arbeiderparti-politikerne som er for. Ja, det viser seg at det er en del politikere som er for helt uavhengig av politisk farge. Når Oslo bystyre ønsker seg en lokal rusreform, er det virkelig Oslo bystyre som ønsker seg en lokal rusreform. I Oslo er det et tverrpolitisk flertall bestående av samtlige partier bortsett fra Kristelig Folkeparti som ønsker seg en endring. Jeg tror det er fordi storbyene våre ser at dagens ruspolitikk ikke virker. De ønsker seg en endring, men de ser også at deres by kunne vært et bra sted å starte og et sted for å samle erfaringer.

Paradokset etter at rusreformen falt i Stortinget, var bl.a. at vi vedtok at alle kommuner skulle ha egne oppfølgingsenheter, men så glemte man – eller man vedtok ikke – den delen av reformen som gjorde at man kunne pålegge folk å møte opp der. Så lurer man på, bl.a. på tur med helsekomiteen, hvorfor de kommunale enhetene ikke brukes.

Det sies fra denne talerstolen at det haster. Vel, det haster åpenbart ikke så veldig mye å få på plass en annen politikk, for nok en gang er den varslede forebyggings- og behandlingsreformen utsatt. Når statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementet blir spurt om hvorfor det har skjedd, er svaret at det er fint for Stortinget å ha litt arbeidsoppgaver også i 2024.

Det holder ikke. Jeg vil tørre å påstå at vi kunne klart å behandle denne allerede nå. I mellomtiden får folk dårligere helsehjelp. Det er veldig tydelig at vi har en ruspolitikk som ikke virker, men det er også veldig tydelig at ruspolitikk rett og slett ikke blir prioritert av denne regjeringen.

Jeg er også veldig spent på hvordan man kan sørge for at man ikke blir møtt med straff uten å avkriminalisere, som akkurat ble sagt fra denne talerstolen. Det er veldig fint hvis man ønsker seg et mangfoldig tilbud der rusavhengige og andre kan bli møtt med hjelp, men det er det motsatte som skjer. I dag legges Vangseter ned, et eget behandlingstilbud for nettopp rusavhengige og pilleavhengige.

Hvis man er bekymret, kan man begynne med å gjøre noe. Vi som ikke har flertallet her i Stortinget, har både fremmet forslag og tilbudt oss å se på hva vi kan bli enige om. Men hvis man verken vil la sine egne kommuner få ha forsøk eller bruke den kunnskapen som ligger der i form av over 400 sider fra ekspertutvalget, er det heller ikke så enkelt å vite hva regjeringen ønsker seg.

Med det tar jeg opp det forslaget Høyre er med på.

Bård Hoksrud (FrP) [17:46:19]: Forslaget og spørsmålet som tas opp av Venstre i dette representantforslaget, er tatt opp flere ganger. Blant annet i 2021 stemte Stortinget ned et forslag om oppheving av straffansvar for personer som bruker eller innehar mindre mengder narkotika til eget bruk. Det er Stortinget som er lovgivere, og justis- og beredskapsministeren har vært tydelig på at det ikke er rom for å gi unntak fra lovverket nasjonalt for å avkriminalisere mindre mengder narkotika innenfor et begrenset geografisk område. Så er dette med lokale rusreformer noe som også ble behandlet den gangen. Fremskrittspartiet mener derfor at Stortinget har sagt sitt i denne saken, og at det ikke skal gis lokale unntak fra nasjonalt lovverk.

Jeg vil også peke på at svært mange opplever at den forrige regjeringens forslag til rusreform ikke var en hjelpereform, men en avkriminaliseringsreform, noe Fremskrittspartiet er svært kritisk til. Fremskrittspartiet foreslo i forrige stortingsperiode en rusreform hvor vi ønsker å styrke behandlingstilbudet til rusavhengige, sørge for en bedre oppfølging av rusavhengige etter behandlings- og fengselsopphold, og at unge som blir tatt for bruk eller besittelse av narkotika, skal få en forpliktende kommunal oppfølging, uavhengig av hvor i landet de bor.

I motsetning til partiene Høyre, SV, Rødt og Venstre mener Fremskrittspartiet at narkotikabruk skal være forbudt, og vi ønsker derfor heller ikke å åpne for forsøk med såkalt lokal rusreform. Fremskrittspartiet mener imidlertid at det er svært viktig å styrke det forebyggende arbeidet, og at rusavhengige sikres hjelp og oppfølging for å kunne bli rusfrie. Vi er derfor spent på regjeringens varslede forslag til en forebyggings- og behandlingsreform, om hvorvidt den vil treffe, og om den vil sørge for å bidra til at vi får en rusreform som gir rusavhengige god oppfølging i helsevesenet.

Nå ser det jo ut som det blir utsettelse, og det er synd. Det hadde vært viktig å få den saken til Stortinget raskt, for det er for mange der ute nå som ikke får den hjelpen de trenger. Vangseter er et av eksemplene på at regjeringen med bakgrunn i fritt behandlingsvalg, som blir borte, sørger for at mange som trenger behandling, ikke får den behandlingen og må vente i lang tid for i det hele tatt – kanskje – å få behandling.

For mange er det slik at hvis man må vente lenge, er man kanskje ikke lenger interessert i eller har lyst til å få behandling, og da har vi oppnådd det stikk motsatte. Derfor har det vært viktig med fritt behandlingsvalg, som har sørget for at man raskt kan få behandling.

Vi i Fremskrittspartiet mener samtidig at en reform av ruspolitikken ikke må være til hinder for arbeid som kan forebygge og avdekke bruk av narkotika.

Marian Hussein (SV) [17:49:02]: I 2021 ble forslaget om en reform av rusfeltet stemt ned, dette til tross for at en rekke partier, både på høyre- og venstresiden, ønsket å gå fra straff til hjelp i møte med mennesker som bruker rus. SV vil fortsatt jobbe for en god rusreform, der vi også sikrer god sosialfaglig oppfølging til dem som trenger det. Flere av partiene som stemte mot rusreformen, mente det var mulig å skille mellom unge og såkalte tunge rusbrukere, og mange av dem mente også at unge rusbrukere skal straffes hardere enn andre.

Året har nå blitt 2023, og fortsatt sitter vi og venter på Støre-regjeringens rusreform. Generelt i samfunnet har vi lavere strafferammer for unge, nettopp fordi straff er skadelig, og fordi vi vil legge til rette for en tryggere framtid. Det er ingen god grunn til at en skal tenke det motsatte når det gjelder ruspolitikk.

I Oslo har man jobbet lenge med å bygge opp tilliten mellom de unge og eldre. Man har gjort et stykke viktig arbeid med både psykisk helse-styrking og aktivitetstilbud til barn og unge. Nå er det et flertall i bystyret i Oslo som ber om en lokal rusreform, fordi man ønsker å bistå barn og unge bedre i arbeidet, men de får dessverre nei fra dagens regjering. Tiltakene som de foreslår, favner også bredt.

Straff er ikke forebygging. Politiet er ikke en hjelpeinstans, det er en straffeinstans. Politiet er gjerne den første instansen som er i kontakt med unge om deres rusbruk, men det blir med straffeoppfølging og ikke behandlingstilbud.

Jeg er selv fra Oslo, og vi som bor i Oslo, vet at selv om forskning og brukerundersøkelser viser at rusbruken er høyest i vest, er det barn og unge i Oslo øst som blir straffet mest. Det er de barna som også gjennomfører ruskontrakter og annet, som har vært forsøkt tidligere. Man ender dermed opp med å straffe arbeiderklassens barn to ganger, og akkurat nå er det faktisk Arbeiderpartiet som har sviktet arbeiderklassens barn. Det må vi få slutt på, og jeg håper at folk i denne salen også begynner å ta til seg fakta istedenfor å være immune.

Seher Aydar (R) [17:52:16]: Rødt mener klart at det er behov for en rusreform som opphever straffeansvaret for mindre mengder illegale rusmidler til eget bruk. Flere kommuner har vedtatt at de ønsker forsøk med lokale rusreformer. Vi mener at de skal få lov til det. La oss ta Oslo som et veldig godt eksempel. Vi har en stor kommune med en sammensatt befolkning, og et tverrpolitisk flertall i bystyret ber om å få ha en lokal rusreform. Det er egentlig en ganske god mulighet. Partiene som har pleid å stille spørsmål ved konsekvensene av avkriminalisering, bør også støtte det. De burde ha mest interesse av å støtte det, for forsøk med lokal rusreform kan bidra til å innhente kunnskap og erfaringer, og det kan også vise fram konsekvensene av en rusreform. Jeg er nødt til å understreke at det ikke er en motsetning mellom å jobbe med forebygging og behandling og en rusreform som flere byer ber om.

Det vi ser i dag, er at straff ikke virker. De viktigste virkemidlene for å forebygge rusavhengighet ligger utenfor fengslene og politiets ansvarsområde. Barn og ungdom må møtes med hjelp og forebyggende ungdomsarbeid drevet av fagpersoner, framfor straff. Det fremste verktøyet er trygge og langvarige relasjoner, det er å tilrettelegge for tilhørighet til samfunnet, det er små sosiale forskjeller, god folkehelse, arbeid og utdanning. Skal rusfeltet romme alt fra forebygging til ettervern, må vi ha ulike tilbud, for folk er forskjellige, og avhengighet kan være sammensatt. Vi trenger tverrfaglig kompetanse som kan møte hele mennesket, og straff er ikke en del av det.

Personer som bruker illegale rusmidler, utsettes dessverre fortsatt for en systematisk diskriminering. Det har pågått for lenge, og nå er det på tide med en endring.

En rusreform er også et klassespørsmål og nødvendig for å føre en kunnskapsbasert og human ruspolitikk. Forskning viser at ungdom der foreldrene har mindre enn fire års høyere utdanning, og som er bosatt i lavinntektsområder, har syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom der foreldrene har mer enn fire års høyere utdanning.

Med det som bakgrunn er det fra vårt perspektiv spesielt gledelig – men heller ikke egentlig så rart – at Oslo har et ønske om forsøk. Dessverre blir de nektet det. Oslo-politikere og Oslo-folk som meg ønsker en rusreform fordi de ser at straff ikke funker. Det ser vi med egne øyne. Vår jobb må være å sørge for hjelp, forebygging og å styrke fellesskapet. Det Oslo nå ber om, alle partier unntatt ett parti, som for så vidt heller ikke har noe annet standpunkt på Stortinget, er å få ha forsøk med rusreform i Oslo. Det mener jeg vi skal lytte til, for når alle partier, fra Rødt til Høyre, med Arbeiderpartiet inkludert, samler seg, er det fordi de ser et enormt og akutt behov for å sette i gang forsøk for de i befolkningen som trenger hjelp, ikke straff, som regjeringen dessverre vil sette i gang med.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [17:55:40]: Hvert år dør rundt 260 mennesker av overdose i Norge. Tiden er overmoden for en rusreform fordi straff for rusbruk er mer skadelig enn selve rusbruken. Siden partiene i nåværende regjering dessverre stemte ned forslaget til rusreform som Venstre i regjering var med på å legge fram, bør storbyene som er mest påvirket av folk som sliter med rus, selv få lov til å gjennomføre forsøk med lokal rusreform. Flere kommuner ønsker å gjennomføre forsøk med slike lokale rusreformer. Oslo bystyre har vedtatt at de ønsker dette.

Justisministeren har avvist at det med dagens regelverk kan gis unntak fra relevant lovverk. Nå får vi det svaret at flertallet på Stortinget heller ikke ønsker å åpne for at kommunene kan ha slike forsøksordninger. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen, med Senterpartiet i spissen, i denne saken vil overkjøre det lokale selvstyret til kommunene våre. Partiene vil fortsette med å straffe folk som sliter med rus, framfor å gi dem helsehjelp og veiledning. Mange byer ønsker selv å innføre en lokal rusreform, men Stortinget vil altså nekte dem å ha forsøksordninger med det.

I regjeringserklæringen står det at det lokale selvstyret er viktig, og at statlige og regionale myndigheter skal vektlegge lokaldemokratiet. Her har regjeringen hatt en gyllen mulighet til å flytte makten nærmere folk, men den har de ikke tatt vare på.

Ved å innføre forsøk med lokal rusreform ville vi kunne få verdifull kunnskap, og vi ville kunne redde liv. Det er i de store byene behovet for en rusreform er størst.

Konsekvensen av den feilslåtte ruspolitikken som har blitt ført, er at mange ungdommer får ødelagt livet sitt. Det kan vi ikke sitte rolig og se på. Ungdom må få oppfølging og hjelp, ikke straff og stigmatisering. De må vite at de ikke risikerer sin framtid dersom de ber om hjelp på vegne av seg selv eller sine venner. Venstre er også svært bekymret for personer som sliter med tung rusavhengighet, som ofte er i sårbare situasjoner, og som blir straffet for en sykdom de har. Det haster med reformer som gir verdighet til mennesker som sliter med rus, framfor å straffe dem.

I påvente av den såkalte rus- og behandlingsreformen som regjeringen har varslet, bør de store byene og kommunene som ønsker det, få gjennomføre forsøk med lokale rusreformer, både for å innhente kunnskap og også for å redde liv.

Rasmus Hansson (MDG) [17:58:40]: Etter at et flertall på Stortinget stemte ned forslaget om å gjennomføre en rettferdig og kunnskapsbasert rusreform i 2021, har norsk ruspolitikk hengt i et tomrom som ikke er bra for rettstilstanden i Norge, og i hvert fall ikke bra for folk som bruker ulovlige rusmidler.

Regjeringens egen behandlingsreform blir utsatt måned etter måned. I mellomtiden har Riksadvokaten og Høyesterett tydeliggjort at norsk lov gir rusbrukere langt større rettsvern enn den beskyttelsen som de til dels har fått fra politiet, og som flere av partiene i denne salen ønsker å gi dem.

Forslaget Venstre har lagt fram, forsøker å skape litt mer orden i det kaoset som regjeringen fortsatt lar dominere i denne saken, ved å tilrettelegge for at de kommunene som det siste året har vedtatt at de ønsker å gjennomføre egne rusreformer, i alle fall skal få mulighet til å teste ut dette. Det er altså kommuner som ønsker å bruke egne ressurser, egne mennesker og egen kompetanse og frivilligheten til å utgjøre en positiv forskjell for folk som sliter i vårt samfunn, for å ta vare på folk og sikre at brukere som oppsøker hjelp, ikke risikerer straff. Disse kommunene ønsker å gjøre det uten at staten trenger å gjøre noe som helst eller bidra med midler, men likevel får de altså nei fra flertallet i denne salen. Dette er jo en sal som vanligvis er stinn av ønsker om å stole på kommuner og å gi kommuner eget og økt handlingsrom.

Det haster derfor med å få til en reell endring i ruspolitikken, en endring som skaper et hjelpe- og sosialtilbud overfor brukere, væresteder, brukerstyrte hus og arbeidsrettede tiltak for å gi brukere flere muligheter i livet, enten man er tungt avhengig eller bare ønsker å prate med noen om noe som kan utvikle seg til et rusproblem. Men så lenge flere partier i denne salen er mer opptatt av å vifte med skam, stigmatisering og trussel om straff overfor sånne mennesker – mennesker som i hovedsak skader seg selv og ikke andre – blir det vanskeligere å få til hjelp for folk som trenger det, og det blir vanskeligere å få brukt de mulighetene som finnes i kommunene.

Lokale rusreformer ville fått oss et steg videre på veien i retning av en norsk ruspolitikk som virker. Dette steget blir dessverre ikke tatt i dag heller, men kampen for et rettferdig samfunn som ivaretar alle, uavhengig av hva slags rusmidler man bruker, stopper ikke her. Dette arbeidet kommer til å fortsette, med nye forslag som vi skal behandle til høsten. Til slutt tror jeg flertallet kommer til å snu, og Miljøpartiet De Grønne kommer ikke til å gi opp.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:01:54]: I narkotikapolitikken mener Kristelig Folkeparti – og det er sikkert ikke så ukjent for mange – at det er viktig at vi holder fast på at narkotika skal være forbudt. Likevel hører jeg at folk i denne sal sier at vi både er kunnskapsløse og jeg opplever nesten ukjærlige fordi vi sier at det skal være forbudt.

Forbudet skal ikke være til hinder for helsehjelp for dem som trenger det, eller stå i veien for et sterkt forebyggende arbeid og et mangfold av behandlingstilbud. Det jeg og Kristelig Folkeparti er bekymret for, er utviklingen, når jeg hører unge fortelle om at kokain har blitt et vanlig rusmiddel på deres skole – når vi vet konsekvensene av det. For samtidig som unge endrer oppfatning om hvor farlig ulike narkotiske stoffer er, er virkestoffene stadig sterkere. Derfor er det forebyggende arbeidet viktig. Vi mener det er et sterkt behov for å styrke det forebyggende arbeidet. Vi mener det ikke er nødvendig nesten å spille russisk rulett med ungdommene våre med lokale forsøk der narkotika faktisk skal være lov. Vi har store forventninger til at regjeringen kommer med tiltak som styrker det forebyggende arbeidet, som den har varslet, med en forebyggings- og behandlingsreform.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å ivareta. Vi er opptatt av å sikre. Vi er opptatt av at man skal få helsehjelp, men vi er også opptatt av at det skal være en strek, der noe er lov, og noe er forbudt. Vi tror at et forbud mot narkotika er bra, både for den enkelte og for samfunnet.

Statsråd Emilie Mehl [18:04:20]: Bakgrunnen for forslaget er Oslo bystyres vedtak fra april 2022 der de ønsker et forsøk med en lokal rusreform i Oslo kommune. Komiteens mindretall viser også til at det er flere kommuner som har vedtatt at de ønsker tilsvarende forsøk.

Kjernen i det omtalte forsøksprosjektet skal ifølge brev fra Oslo kommune være at politiet ved avdekking av mindre narkotikaovertredelser for bruk og besittelse til eget bruk følger opp saken i forvaltningssporet og formidler kontakt mellom personen og kommunen slik at kommunen kan følge opp med hjelp.

Forslaget innebærer en avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika. Bruk og besittelse av narkotika er straffbart etter bestemmelser i legemiddelloven og straffeloven. Dersom det skal gjøres unntak fra disse lovene, må det vedtas i lovs form. Et eksempel på en slik avkriminalisering er lov om ordning med brukerrom for inntak av narkotika – brukerromsloven.

Ordningen representantene foreslår, ser ut til å være det samme som forslaget som ble fremmet av forrige regjering i Prop. 92 L for 2020–2021, Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.). Dette forslaget fikk, som flere har vært inne på, ikke flertall på Stortinget.

Jeg mener det ikke bør fremmes lovforslag som åpner for avkriminalisering. Regjeringen vil at bruk og befatning av mindre mengder narkotika til eget bruk fortsatt skal være straffbart, men at rusavhengige skal bli møtt med hjelp og oppfølging framfor straffereaksjoner. Det er slått fast i regjeringsplattformen og er det som legger rammene for regjeringens arbeid.

Regjeringen jobber med å gjennomføre en helhetlig forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Målet er å gi bedre kvalitet i behandlingen og oppfølgingen av mennesker som har rusproblemer. Forebyggings- og behandlingsreformen skal etter planen forankres i en stortingsmelding. Behovet for lovendringer på ulike områder vil vurderes som ledd i reformen.

Avslutningsvis vil jeg nevne at forebygging av rusmiddelbruk er et ansvar som deles av flere sektorer. Det krever at en har en tverrsektoriell, koordinert og kunnskapsbasert innsats. Det er spesielt viktig når vi snakker om barn og unge. Derfor prioriterer regjeringen et tverrsektorielt rusforebyggende arbeid der Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet og Utdanningsdirektoratet inngår.

Else Marie Rødby (Sp) [18:12:54]: Den økte bruken av narkotika som vi nå ser, særlig blant unge, er alvorlig. Den siste tiden har det kommet flere tall og undersøkelser som viser at ungdom i stadig større grad opplever kjøp, salg og bruk av narkotika både på fritiden og på skolen. Tre ganger så mange ungdommer i Oslo har brukt kokain det siste året sammenlignet med året 2018.

Senterpartiet kan ikke se at lokale rusreformer er en god løsning på de problemene vi ser med økt narkotikabruk blant unge, snarere tvert imot. Det er et forslag som sannsynligvis vil gjøre det enklere for ungdom i utvalgte kommuner å prøve eller bruke narkotika, uten at det i praksis får noen reell konsekvens. Hvis vi tar kokain som eksempel, og det tenker jeg er lett å gjøre i våre dager, er det et stoff som kan ha store og alvorlige helsemessige konsekvenser for enkeltmennesker spesielt, men det kan også ha betydelige konsekvenser for samfunnet generelt. Veien fra fest til problem kan være kort for veldig mange, og jeg tror ikke vi hjelper dem som har alvorlige rusproblemer, ved å gjøre narkotika mer tilgjengelig for ungdommene våre. Dem hjelper vi ved å gi god oppfølging og behandling når de trenger hjelp for sitt rusbruk. For alle andre, enten de bor i Oslo, Bergen eller andre steder, mener Senterpartiet det er riktig at lovverket oppstiller grenser for bruk og besittelse av narkotika, og at dette fortsatt skal være regulert gjennom et forbud. Og som flere har vært inne på: Forslaget om avkriminalisering fra den forrige rusreformen ble ikke vedtatt.

Det er også verdt å knytte noen merknader til den prinsipielle siden av denne saken. Forbudet mot kjøp, salg, besittelse og bruk av narkotika er hjemlet i straffeloven og i legemiddelloven. Dette er nasjonalt lovverk, som innebærer nasjonalt forbud. Vi kan ikke lage frisoner for det som er ulovlig virksomhet, i enkelte kommuner, mens kommuner som fortsatt vil jobbe forebyggende for narkotikabruk i ungdomsmiljøene sine, blir sittende med en problemstilling som følge av dette.

Senterpartiets syn er at verken kommuner eller staten bør bidra til å legge til rette for at flere prøver og begynner å bruke narkotika. Jeg mener at Stortinget som lovgiver og vi som nasjonale politikere ikke kan gå inn for å innføre en rettstilstand hvor det er usikkerhet om hvorvidt nasjonal lov gjelder eller ikke.

Vi har allerede et ordskifte og en situasjon som har ført til at mange nå tenker at narkotika ikke er så veldig straffbart. Spørsmålet er da om vi skal være med på å øke denne usikkerheten og på mange måter styrke inntrykket av at vi som samfunn synes det på en måte er greit med lovverk som er vedtatt, men som vi da ikke følger. Det kan fort bidra til å gjøre situasjonen enda mer uoversiktlig og bidra til mer normalisering. Det vil gjøre arbeidet videre med et spor hvor bruk av narkotika har konsekvenser, samtidig som de som trenger hjelp, får et rusproblem, vanskeligere. Det håper jeg at ingen av oss ønsker.

Ola Elvestuen (V) [18:16:08]: Hovedproblemet vi står overfor, er at straff skader. Straff drar ungdom inn i avhengighet i stedet for å holde dem utenfor den, og det rammer i tillegg veldig skjevt sosialt. Det er grunnproblemet vi skal ta tak i, og det har også rusreformutvalget tidligere vist tydelig. Det er nok av kunnskap som underbygger at det er sånn.

Problemet nå er at regjeringen står helt stille. Vi venter på en rus- og behandlingsreform, som først skal komme som en melding. Nå har det gått to år med regjeringen, og foreløpig skjer det ingenting. Jeg har lyst til å minne representanten Hoksrud fra Fremskrittspartiet om at det ikke var slik forrige regjering opptrådte. Da vi vedtok, først i forhandlinger, at vi skulle ha en rusreform, ventet vi ikke på den – tvert imot. Da var det et selvstendig poeng at opptrappingsplanen innenfor rus skulle følges opp, vi skulle ha flere medisiner inn i LAR, vi skulle gjøre sprøyterommene om til brukerrom, man skulle få på plass heroinassistert behandling. Alle de tingene ble heldigvis gjennomført før stortingsflertallet sa nei til rusreformen, og heldigvis har Høyesterett gitt rusbrukere en bedre rettssikkerhet enn de hadde tidligere.

Nå ønsker Oslo og andre byer forsøk med lokal rusreform, og justisministeren svarer at det ikke kan gis slike unntak innenfor loven. Da vil jeg minne om – og jeg har også drevet med dette feltet lenge – at da vi fikk på plass sprøyterom i 2005 med Oslo i front, hadde vi en justisminister fra Venstre, Odd Einar Dørum, som gikk gjennom lovverket for å tilpasse det slik at man kunne få på plass et forsøksprosjekt i Oslo. Det var et forsøk fram til 2009 før det ble gjort permanent. Selvfølgelig er det også mulig å gjøre det med en lokal rusreform, med de problemene vi står oppe i, og de mulighetene en lokal rusreform ville gitt. Vi har også fått på plass et sprøyterom i Bergen, det kom ti år senere, i 2016. Det er klart at her har justisministeren og regjeringen en mulighet de kunne brukt, og som tidligere regjeringer har vist at de kunne gjøre. I dag tror jeg ingen partier her er uenig i at det var riktig å få på plass sprøyterom, nå brukerrom, slik vi har i Oslo. Det virker, og det er skadeforebyggende. Nå trenger vi også et flertall som går et steg videre, for å gi en lokal rusreform.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:20:09] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid i saken.

Det er kommet inn 14 høringssvar til komiteens høring, og det viser at dette er en sak som skaper engasjement. Jeg regner med at partiene hver for seg vil legge fram sitt syn i saken i løpet av debatten.

I 2020 stilte et enstemmig storting seg bak Solberg-regjeringens forslag om å opprette et eldreombud i Norge. Eldreombudet ble opprettet for å fremme eldres interesser på alle samfunnsområder og for å være en pådriver i arbeidet med å skape et mer aldersvennlig samfunn som i større grad anerkjenner eldre som verdifulle bidragsytere i samfunnet – og særlig framover, når det er ventet en økning i antall eldre. I dag er om lag 1,2 millioner nordmenn over 60 år, og aldring av befolkningen endrer også samfunnet.

I revidert nasjonalbudsjett i fjor varslet Arbeiderpartiet og Senterpartiet at de ville avvikle Eldreombudet. Begrunnelsen for det var ikke særlig imponerende, for regjeringen begrunnet avviklingen av Eldreombudet med at Pasient- og brukerombudet skulle styrkes, og at de kunne ivareta flere av oppgavene til Eldreombudet. Høyre støtter en styrking av Pasient- og brukerombudet, for de gjør en veldig viktig jobb med å ivareta og skape pasientens helsetjeneste, men om regjeringen tror at alle eldre er pasienter og brukere, tar de kraftig feil.

Høyre har vært svært kritisk til avvikling av Eldreombudet, for når vi har passert 1 million alderspensjonister i Norge, og vi fortsatt ser uakseptable forhold i norsk eldreomsorg – bl.a. vist i NRK-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører» – da er ikke svaret å avvikle et av de viktigste talerørene for landets eldre. En avvikling av Eldreombudet gjør at vi får én kritisk stemme mindre i norsk eldreomsorg, og det er ikke veien å gå.

Regjeringen har det siste halvannet året gjennomført en rekke tiltak som har bidratt til å svekke eldrepolitikken i Norge. Ikke bare skal Eldreombudet avvikles, regjeringen har også fjernet tilskuddsordningen for å bygge flere trygghetsboliger for eldre i distriktene, kuttet i midler til digital opplæring, opphevet godkjenningsmodellen for fritt brukervalg i kommunene, trukket forslag om å øke aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år og kalt tiltak som bidrar til mer åpenhet i eldreomsorgen, for symbolske tiltak. I sitt første statsbudsjett, for 2023, foreslo de også å stoppe utbyggingen av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunene, men i revidert nasjonalbudsjett angret regjeringen seg og la inn pengene igjen. Det forteller noe om forståelsen for behovene som er i norsk eldreomsorg framover.

Høyre støtter ikke en avvikling av Eldreombudet, som vil føre til én kritisk stemme mindre i eldrepolitikken.

Cecilie Myrseth (A) [18:23:22]: Vi skal ha trygge og gode omsorgstjenester i Norge – i dag, i morgen og i framtiden. Alle skal være trygge på at fellesskapet skal stille opp, at hjelpen man får, er faglig forsvarlig og utføres av fast ansatte med rett kompetanse. Derfor er Arbeiderpartiet og Senterpartiet opptatt av en sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste i hele landet.

Våre eldre skal være trygge på at hjelpen og fellesskapet er der når de trenger det. Derfor er jeg glad for at regjeringen jobber for en trygg og framtidsrettet eldreomsorg, en eldreomsorg som ser eldre som den store ressursen eldre er, samtidig som innovasjon og nytenking også må prege politikken vår.

Vi har over en million pensjonister. Det er pensjonister som vil være med på å påvirke sin hverdag. Våre pensjonister er og vil i framtiden være en stor og viktig ressurs. Derfor inneholder også regjeringens trygghetsreform for eldre, som kommer før sommeren, fire viktige innsatsfaktorer, bl.a. levende lokalsamfunn, hvor frivilligheten er sentral. Vi må utvikle nye og flere typer boliger som er tilpasset alderdommen. De ansatte som jobber i eldreomsorgen, skal være trygge i sin yrkesutøvelse og trygge på at de får kompetansepåfyll og ikke minst hele stillinger. Så må vi gi pårørende trygghet og muligheter for avlastning fra tyngende omsorgsoppgaver når de trenger det.

Eldre er en stor og mangfoldig gruppe med ulike behov. Det må også reflekteres i et mangfold av organisasjoner og ombudsfunksjoner som fremmer eldres interesser, ikke bare et enkelt ombud. De ulike, som Pasient- og brukerombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, personvernombud, Forbrukerombudet og Sivilombudet – har alle som oppgave å ivareta eldres behov ut fra sitt mandat.

I statsbudsjettet for 2023 ble de 15 pasient- og brukerombudene styrket. De har som oppgave å ivareta pasienter og brukeres behov, interesser og sikkerhet. Regjeringen styrket også dialogen med pensjonistenes organisasjoner, og ikke minst styrker vi opplæring til de kommunale og fylkeskommunale eldrerådene. At de eldre selv er med i politikkutviklingen, er bra. Nettopp slik får vi til bedre løsninger.

Jeg tar opp Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag.

Hans Inge Myrvold (Sp) [18:26:07]: Til denne saka, som omhandlar oppheving av eldreombodslova, er det i dag inga ny eller reell politisk prioritering, ei heller ei eventuell vidareføring av ombodet som skal debatterast. Det handlar kort og greitt om ei lov som frå 1. juli ikkje vil ha nokon vidare funksjon etter ei politisk prioritering om å avvikla dette ombodet. Samstundes har ein styrkt både Pasient- og brukarombodet og ikkje minst lokale og regionale eldrerådsfunksjonar.

Avviklinga vart, som det òg vart framført her på talarstolen, varsla for om lag eitt år sidan i det dåverande reviderte nasjonalbudsjettet og seinare vedteke her på Stortinget som del av fleirtalseinigheita mellom Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV, til statsbudsjettet for inneverande år.

Trass i at denne saka er avgjord, manar no bl.a. Høgre til omkamp. Realiteten er at ingen parti, unnateke Framstegspartiet, har prioritert ei vidareføring av Eldreombodet i politikken sin. Difor står ikkje eit omkampslag her i dag til truande – det vert eit spel for galleriet.

For Senterpartiet har denne prioriteringa handla om å styrkja ombodsrolla i heile landet. Difor har prioriteringa vår i statsbudsjettet handla om å styrkja Pasient- og brukarombodet, som har eit sterkt nærvær spreidd over heile landet gjennom ei rekkje regionalkontor. Vidare har òg prioriteringa vår handla om å styrkja dei kommunale og fylkeskommunale eldreråda gjennom tilskot for opplæring.

Summen av avviklinga og dei økonomiske endringane for Eldreombodet går utelukkande rett tilbake i arbeidet med å styrkja vitale funksjonar for og med eldre som ei viktig røyst i lokalsamfunnet. Ein vil ikkje minst ha behov for tett dialog med ombod som er til stades i den regionen ein bur, og som ikkje har ei enkelt geografisk plassering i landet.

Med presiseringa vår i dag i ei sak som i utgangspunktet er ferdig debattert og handsama av Stortinget, prioritert og vedteke i statsbudsjettet, burde denne lovoppryddinga vore enklare og litt ryddigare handtert i stortingssalen i dag.

Bård Hoksrud (FrP) [18:29:00]: Til siste taler må jeg si at han tydeligvis liker at denne debatten ikke kommer, når han sier at han mente at den burde være ryddig og vært ferdig i budsjettet. Saken kommer jo til Stortinget nå. Da er det åpenbart at vi behandler den her.

Men det er ikke så rart, for det er en merkelig sak vi behandler i dag. For tre år siden sa alle partiene i denne salen ja til å opprette Eldreombudet. Alle partiene var enige om at det var behov for et eldreombud. Derfor er det ganske overraskende at regjeringspartiene – Arbeiderpartiet og Senterpartiet – nå ønsker å legge det ned igjen, nesten før det har fått lov til å virke.

Det store spørsmålet nå er hva SV gjør, for de er ikke med på noen ting, i hvert fall ikke i innstillingen. Det interessante er at SV nå sitter med nøkkelen til hva som skal skje når det gjelder Eldreombudet. Her er det mye usikkerhet, for de har inngått en budsjettavtale med regjeringspartiene, men som sagt: Til dagens behandling har de ikke støttet Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag, så det betyr at det kan bli spennende når vi skal vedta dette, sannsynligvis i morgen.

Det er litt spesielt, for argumentasjonen til regjeringspartiene om at vi kan bruke Pasient- og brukerombudet, betyr at denne regjeringen og regjeringspartiene mener at alle eldre er syke og pleietrengende, for det er ofte det Pasient- og brukerombudet brukes til. Enda mer spesielt er det at samtidig som man vil legge ned Eldreombudet, skal man opprette et ombud for folk som sitter i fengsel. De skal ikke kalle det et ombud, men det skal være noen som skal ha eget tilsyn med og følge opp dem som sitter i fengsel. Da synes i hvert fall jeg den debatten vi nå står i, blir enda mer spesiell.

Jeg mener at hele poenget med et eldreombud er at vi skal tenke helhet og mye større enn bare det som går på pleie og omsorg. Det handler om å være talsmenn og talerør for de eldre, men også selvfølgelig for dem som trenger pleie og omsorg. Vi skal være en vaktbikkje med skikkelige klør som sitter og skraper på døren til regjeringen, kommuner og andre som sørger for at man ikke får de tjenestene man skal ha.

Brennpunkt og andre programmer har tydelig vist at det er behov for en vaktbikkje, men jeg skal love regjeringen at de kommer til å ha vaktbikkjer i bøtter og spann, både i denne salen og rundt omkring i landet. Fremskrittspartiets folk kommer til å være tydelige, og vi kommer til å være på barrikadene for de eldre. Vi håper at SV tar til fornuft og faktisk støtter opp om å videreføre Eldreombudet, til beste for alle eldre i dette landet.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [18:32:03]: Ingen skal bekymre seg for å bli gammel, sier vi. Derfor er jeg utrolig skuffet over at flertallet på Stortinget i dag velger å legge ned det som er talerøret for mange eldre, gjennom denne lovendringen. Derfor blir det også meningsløst når representanten fra Senterpartiet sier at det er en lovsak vi behandler i dag. Ja, det er en lovsak som har betydning for de eldre.

Å bli gammel handler om veldig mye. Jeg er i den gruppen som blir beskrevet, de over 60 år. Det handler om mye mer enn sykehjemsplasser. Derfor er det så mye mer enn brukere og pasienter vi snakker om. Det er nettopp i det Eldreombudet har spilt en viktig rolle. De skal vise muligheter, komme med ideer, komme med forslag om bedre muligheter til å bo hjemme og presentere problemstillinger for oss politikere.

De eldre er en stor og mangfoldig gruppe. Blant annet har Eldreombudet vært viktig i jobben med å hindre digitalt utenforskap for mange eldre. Noen steder får man ikke tatt bussen uten en iPhone.

Det ble sagt at det kommer en melding om de eldre til Stortinget, bl.a. om at de pårørende skal støttes og få avlastning. Samtidig legger regjeringen ned støtten til Sanitetskvinnene, som har pårørendeavdelinger rundt omkring i det ganske land for å kunne hjelpe pårørende med å klare tunge omsorgsoppgaver.

Det er dypt skuffende at man legger ned Eldreombudet og samtidig forventer å styrke Pasient- og brukerombudets kompetanse. En kompetanse de altså ikke har, skal styrkes, og så skal man legge ned noe annet.

Det må i alle fall ikke bli de eldre som skal lide for at flertallet i dette huset legger ned Eldreombudet. Da må man i hvert fall være sikker på at de eldre får ivaretakelse, forslag og ideer, og ikke minst at det skapes debatter som gjør at også vi politikere skjønner at dette er en utrolig mangfoldig gruppe, som trenger mangfoldige løsninger.

Irene Ojala (PF) [18:35:10]: Jeg så meg selv i speilet i morges og tenkte: Hvem skal ta vare på meg når jeg blir eldre og mer rynkete? Hvem skal snakke min sak? Det er egentlig det dette handler om.

Hvis vi ser oss rundt i salen i dag, ser vi at vi er forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn. Vi snakker ulike dialekter, vi tilhører ulike yrkesgrupper, og vi ser til og med forskjellig ut. Det er lite som gjør oss like, bortsett fra at vi alle er stortingsrepresentanter.

Eldre er ikke en homogen gruppe med mange fellestrekk som gjør at man framstår som ganske like – bortsett fra at årene har gått, og at man begynner å få en og annen rynke. Mange eldre får de samme helseutfordringene, men de er fortsatt like forskjellige som da de var unge.

For nesten nøyaktig tre år siden, i juni 2020, stemte alle partiene her på Stortinget for å opprette Eldreombudet ved en egen lov, etter modell av Barneombudet. På forhånd hadde det vært en høring om lovforslaget, en høring som viste stor støtte fra ulike deler av samfunnet til å opprette et nasjonalt eldreombud. Etter kun tre år har vi et stortingsflertall som ikke ønsker å videreføre Eldreombudet. Vi i Pasientfokus mener at ordningen med eldreombud i alle fall burde ha fått fungere over to hele stortingsperioder, slik at vi kunne ha fått samlet erfaring før man gikk til det skrittet å legge bort ordningen.

Eldreombudet ble av mange sett på som en vakthund for eldre mennesker. Vi har veldig gode erfaringer med Pasient- og brukerombudet, og de vil helt sikkert gjøre en god jobb, men det er vanskelig å se at et dedikert eldreombud vil være overflødig i en tid da vi får flere eldre mennesker.

Eldreombudets rolle har vært – og kunne fortsatt å være – å snakke de eldres sak overfor oss politikere, offentlige etater og private virksomheter. De har formidlet de eldres behov og skapt økt oppmerksomhet rundt de eldres liv, slik at de har blitt satt på dagsordenen hver dag.

Det er minst tre prioriterte arbeidsområder hvor Eldreombudet klart har vært de eldres stemme. Det gjelder innenfor helse og omsorg, arbeid og samfunnsdeltagelse og det digitale utenforskapet, som vi sannsynligvis vil få mer av.

Etter å ha drøftet saken med mange eldre og pårørende vil ikke Pasientfokus stemme for regjeringens forslag i proposisjonen. Vi mener at Eldreombudet har fungert som et viktig talerør for landets eldre, og at de på en god måte har fremmet de eldres interesser. Vi ser det som naturlig at også de eldre har et ombud som dedikert taler deres sak.

Statsråd Ingvild Kjerkol [18:38:03]: Forslaget om lov om å oppheve eldreombudsloven er en konsekvens av at det ikke lenger er grunnlag for drift av Eldreombudet. Gjennom behandlingen av statsbudsjettet for 2023 sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om å avvikle virksomheten Eldreombudet, med virkning fra 1. juli 2023. Siden det ikke lenger er grunnlag for videre drift, har ikke forslaget vært på ekstern høring.

Forberedelsene til avviklingen av etaten Eldreombudet startet i fjor. Medarbeiderne er informert om prosessen og sine rettigheter og følges opp i tråd med statsansatteloven. Jeg vil gi honnør til Eldreombudet, som bidrar til å avvikle virksomheten på en ryddig og ordnet måte.

Jeg vil understreke at forslaget om å avvikle Eldreombudet og dermed også eldreombudsloven ikke på noe vis innebærer noen mistillit til innsatsen eldreombudet og hennes medarbeidere har lagt ned. De har stått på for å følge opp sitt mandat.

Regjeringens vurdering bygger derimot på at vi må prioritere ressursene og unngå at ulike ordninger har sammenfallende oppgaver. Ulike ombud, tilsynsorganer og andre statlige instanser har ansvar for alle innbyggernes behov og interesser innen sine områder, og dermed også utfordringer som eldre mennesker kan møte. Regjeringen har styrket Pasient- og brukerombudet. Regjeringen bidrar også til å styrke de eldres stemme i samfunnet gjennom kontaktmøter med pensjonistenes organisasjoner og gjennom å bidra til opplæring av de kommunale eldrerådene.

Vi er en aldrende befolkning, og alle sektorer må bidra til å legge til rette for at eldre kan delta i samfunnet så lenge de ønsker, og at de har trygghet for nødvendige tjenester. Derfor legger vi vekt på å skape et mer aldersvennlig samfunn gjennom en tverrsektoriell innsats og med bedre boligløsninger og gode helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har derfor styrket kommunenes og sykehusenes økonomi. Jeg vil særlig vise til styrkingen av fastlegeordningen, som har en viktig rolle i lys av en aldrende befolkning.

Jeg vil for øvrig komme tilbake til hvordan eldrepolitikken skal utvikles på en helhetlig måte, når regjeringen ganske snart vil legge fram den nye bo trygt hjemme-reformen.

Bård Ludvig Thorheim (H) [18:51:59]: Jeg tar ordet i denne saken fordi jeg hadde besøk av Nordland eldreråd i dette bygget. De ba meg om å kjempe for denne saken, kjempe for at vi skal ha et eldreombud i Norge. Det samme oppfordret Agnete Tjærandsen meg til, en flott dame i sin beste alder. For noen år siden sto hun på denne talerstolen som vararepresentant – og da som den eldste stortingsrepresentanten – og talte de eldres sak.

Det jeg hører, er at man ikke ønsker å bli satt i bås som pasient eller bruker. Eldre er en veldig variert gruppe og har ulike utfordringer. For noen handler det rett og slett om å gå på bussen og ikke vite hvordan man skal få betalt for turen, fordi det har kommet teknologiske virkemidler som man ikke har klart å omstille seg til. Det er veldig mange ulike utfordringer man står overfor. Det handler om å ha et talerør, et talerør som også får tilgang til media, og som får tilgang til oss politikere på en raskere måte enn mange andre ville ha gjort, på vegne av de mange andre eldre.

Det handler også om symboler. Det jeg hører aller mest om fra eldre, er å bli tatt på alvor – bli lyttet til, bli sett, bli hørt. Jeg tenker denne saken illustrerer dette utrolig klart. Ønsker vi å ha et eldreombud, eller skal vi henvise til at det finnes et pasient- og brukerombud – og at vi driver med en reform? Dette burde være en veldig enkel sak. Jeg håper SV stemmer etter samvittigheten i denne saken. Det betyr så mye, det er så mange eldre som følge denne saken, og som må organisere seg på ulike vis. Det vi konkluderer med i denne saken i denne salen, betyr kjempemasse.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:54:25]: Vi har fått godt fram at Eldreombudet er en kritisk og viktig stemme som skal bidra til en bedre eldreomsorg og det å skape et aldersvennlig samfunn. Det kan godt være det oppleves ubehagelig for Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det er en slik kritisk stemme i eldrepolitikken, men det er faktisk helt nødvendig at vi har det. Det en gjør ved å avvikle Eldreombudet, er å avvikle kanskje den viktigste kritiske stemmen vi har i norsk eldreomsorg. Vi kan godt ha en diskusjon om hvor mange ombud vi skal ha i landet vårt, men en kommer ikke unna det faktumet at vi har passert en million alderspensjonister, at det vil bli flere eldre, og at vi fortsatt ser uakseptable forhold i norsk eldreomsorg. De tre grunnene bør i seg selv være nok til å forstå behovet for at vi må ha et eldreombud i Norge.

Jeg synes det er problematisk når Arbeiderpartiet og Senterpartiet i salen sier det er viktig å lytte til de eldre. Men hva var det de samme partiene gjorde da en skulle avvikle Eldreombudet? Jo, en tok det gjennom statsbudsjettet, sånn at en unngikk å måtte ha høring av regjeringens forslag om å avvikle Eldreombudet. De som måtte ta ansvaret og gjennomføre den høringen, var helse- og omsorgskomiteen, og det forteller kanskje litt om at en likevel ikke er så opptatt av å lytte til eldre i denne saken.

Det er to ting jeg må svare ut, som Senterpartiet var inne på. For det første ble det hevdet at Høyre ikke har lagt inn penger til Eldreombudet i sine budsjett. Det er helt feil. Vi har lagt inn penger både i revidert nasjonalbudsjett og i vårt alternative statsbudsjett til å videreføre Eldreombudet. For det andre ble det hevdet at dette var et politisk spill. Jeg vil ikke si det er et politisk spill når vi i helse- og omsorgskomiteen klarer å samle Rødt, Pasientfokus, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre. Disse fem partiene sammen forstår behovet for fortsatt å ha et eldreombud i landet vårt.

SV har ikke tatt veldig klart stilling til saken, men det håper jeg SV gjør. Det er veldig mange eldre som er opptatt av at vi skal ha et eldreombud, fordi en ser at Eldreombudet ivaretar det som handler om hvordan vi sikrer en god eldreomsorg, og hvordan vi skaper et aldersvennlig samfunn. Min klare appell er at også SV bidrar til å stemme for at vi fortsatt skal ha en eldreombudslov, og at vi senere prioriterer midler til det i statsbudsjettet, slik Høyre har gjort i sine alternative forslag.

Bård Hoksrud (FrP) [18:57:20]: Jeg vet ikke om jeg kan si frøken Vilikke, men i dag er det mange som er Vilikke her. De vil i hvert fall ikke svare på spørsmålet vi utfordrer på. Jeg utfordret statsråden klart og tydelig på om hun – hvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke får flertall nå – ville sørge for at Eldreombudet blir videreført. Jeg forutsetter selvfølgelig, slik demokratiet er, at statsråden kommer til å følge opp – men hun vil ikke svare på det.

Vi må vente i spenning på hva SV gjør, for SV sitter musestille her. Det betyr kanskje at på vegne av alle de over en million menneskene som er pensjonister, bør en del av dem som bruker digitale verktøy, sende en mail om at de er opptatt av at dette skal fortsette, for det er den tilbakemeldingen jeg får fra eldre rundt omkring i landet. De ønsker at Eldreombudet fortsatt skal være der, fortsatt skal få lov å være den vaktbikkja og den aktøren det er – ikke bare med tanke på pasient- og brukerbiten, men for hele området for eldre, også når det gjelder digitalt utenforskap, som vi vet at veldig mange eldre sliter med, og som de er bekymret for.

Denne regjeringen er tydeligvis sånn at man ikke liker brysomme aktører eller brysomme stemmer, så dem sørger man for å fjerne, på samme måte som man fjerner informasjon som handler om hvordan ting står til, f.eks. ventelister, som man nå ikke lenger får oversikt over. Jeg mener Brennpunkt dokumenterer at det er viktig å ha et godt eldreombud som kan ta tak i, følge opp og sette utfordringer innenfor eldreomsorgen på dagsordenen. Det er det dette handler om.

Jeg er veldig enig i det representanten Vervik Bollestad sa om de pårørende, som vi ofte glemmer i disse diskusjonene, som sjelden er med, men som er utrolig viktig å ha med. Det regjeringen har gjort med tanke på Norske Kvinners Sanitetsforening, er helt merksnodig. Det er ikke en del av denne debatten, så jeg skal være litt forsiktig, men jeg har likevel lyst til å påpeke at vi hadde en debatt hos KS i forrige uke, som viste at innenfor det kommunale var det under hver leder i helse- og omsorgssektoren 93 ansatte – hvis jeg ikke husker veldig feil. Det er en ganske heftig, stor bedrift. Dette er kanskje forhold der det ville vært naturlig at et eldreombud kom på banen og sa og mente noe om.

For Fremskrittspartiets del kan regjeringen ta det helt med ro – de kommer fortsatt til å ha brysomme stemmer som henger på dem. Jeg registrerer som sagt at man oppretter et tilsynsorgan for kriminelle samtidig som man legger ned Eldreombudet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:00:37] (komiteens leder): Det er veldig mange innlegg som før meg har lagt veldig stor vekt på hvorfor vi er mange som mener at Eldreombudet bør fortsette, og at denne loven ikke bør avvikles.

Jeg må si at jeg er ganske overrasket over hvor teknisk statsråden og andre behandler dette spørsmålet. Dette er altså en sak som ikke er sendt på høring, og så får vi nærmest beskjed her i salen fra bl.a. Senterpartiets representant om at det er brysomt med en debatt. Sist jeg sjekket, var det å vedta lover en av Stortingets hovedoppgaver. Likevel har man en sånn holdning til en sak som også berører mange av oss, nettopp fordi vi er opptatt av dette – og det har vi utdypet nøye og grundig, så det behøver jeg ikke å gå mer inn i.

Det jeg mener Stortinget i dag må få en avklaring på, også fra statsråden – og statsråden bør svare bedre på det enn i replikkordskiftet – er: Dersom denne loven nå ikke blir avviklet, hva er konsekvensene? Da har jo Stortinget sagt at dette skal være en lov, Norge skal ha et eldreombud, og da antar jeg at det er tid nok til å legge inn penger i revidert, og jeg antar at man forholder seg til at Stortinget har besluttet at dette skal opprettholdes. Det er et svar jeg mener Stortinget bør få fra statsråden i dag.

Cecilie Myrseth (A) [19:03:34]: Jeg skal hilse fra sakens ordfører og takke for samarbeidet i saken.

Vår jobb er å sikre at pasientene både nå og i framtiden får nødvendig helsehjelp, og at vi har en god og trygg helsetjeneste i hele landet. Vi vet at flere vil leve lenger med mer sammensatte helseutfordringer, mens det blir færre i yrkesaktiv alder og dermed færre fagfolk per pasient. Den største utfordringen vi har, er derfor: Hvordan skal vi klare å sikre dette, samtidig som vi mangler helsepersonell? Kritisk nøkkelpersonell er avgjørende for å sikre viktige, spesialiserte oppgaver.

Vi ser at det har vært en stor økning av kommersielle helseaktører. I 2001 var det 6 private sykehus i Norge, 20 år senere var det økt til 42. Det skaper utfordringer for vår felles helsetjeneste. Kritisk helsepersonell slutter i det offentlige og går heller til private aktører som kan friste med jobber uten turnus. Mange ansatte i helsetjenesten opplever nok at en jobb hos kommersielle som gjør enklere behandling på dagtid, gir en bedre balanse i hverdagen, særlig sammenlignet med det offentlige, som er i drift døgnet rundt og sikrer kritisk helseberedskap 24-7. Vi trenger derfor å utvikle den offentlige helsetjenesten, sånn at det blir lettere å kombinere jobb med familieliv. Men vi er avhengig av at turnusarbeid og vaktplaner går opp. Vi er avhengig av akuttberedskap 24-7. Vi er avhengig av at de krevende, tunge og dyre løftene blir gjort, og vi er avhengig av å prioritere og å få utdannet nødvendig og nok helsepersonell. Det skjer i den offentlige helsetjenesten. Vi trenger derfor verktøy for å kunne si nei til opprettelsen av nye private aktører der det truer driften av vår felles helsetjeneste, men private og ideelle skal fortsatt være en del av helsetilbudet gjennom langsiktige avtaler.

Når Arbeiderpartiet i dag stemmer imot forslagene i denne saken, handler det om at sakene er hentet rett ut fra sykehusutvalgets utredning, som nå er på høring. Høringen er ferdig 30. juni. Det er naturlig for oss å ta med oss alle innspillene som kommer der, inn i det videre arbeidet. Skal man innføre en godkjenningsordning, er det viktig at det skjer på en skikkelig og helhetlig måte. Vi styrer ikke helsepolitikken stykkevis og delt. Vi har omtalt godkjenningsordningen som en brems, men vi kan ikke kun bremse. Da kommer vi ingen vei. Vi må også ha en plan for å bygge ut kapasiteten og gjøre det lettere å stå i jobben. Vi må oppgavedele bedre.

Til høsten kommer den store planen. Da er jeg sikker på at vi kommer til å få mange viktige diskusjoner, og Arbeiderpartiets standpunkt her tror jeg er godt kjent.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [19:06:50] (komiteens leder): Høyre vil ha et konstruktivt og forutsigbart samarbeid mellom det offentlige, ideelle og private i helsetjenesten. Vi mener det er en viktig faktor for å sikre at vi har trygge helsetjenester uten lang ventetid for pasientene – nå og ikke minst i årene fremover. Høyre er og har vært tydelig på at hovedoppgavene i den norske helsetjenesten skal løses av det offentlige.

Nå vil Rødt, med SVs tilslutning, ha en godkjenningsordning som bl.a. skal sikre pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, men kun for private helseinstitusjoner. Frem til 2018 eksisterte det en godkjenningsordning for sykehus. Den ville den forrige rød-grønne regjeringen, som SV var en del av, avvikle i 2012–2013. Den ble imidlertid først avviklet i 2018, etter at Høyre i Solberg-regjeringen bidro til å sikre flere kvalitetsindikatorer – bedre indikatorer for styring i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene og et viktig arbeid for å redusere variasjon i effektivitet, kapasitetsutnyttelse og forbruk.

Det fremstår merkelig at partiene ytterst til venstre trekker frem beredskap og samfunnssikkerhet som et poeng for å stille strengere krav til private, når erfaringene fra koronapandemien faktisk viste oss at deres bidrag var svært verdifullt for å håndtere konsekvensene av denne. I koronakommisjonens rapport uttaler fagdirektøren i Helse Nord i sin forklaring at de hadde altfor lang ventetid på en rekke oppgaver, fordi – som han sa:

«Vi gjør det vi kan, men vi har lite private helsetjenester å spille på.»

Så utdypet han videre at dette var krevende fordi det offentlige, som sykehuseier og foretakseier, måtte kjøpe arbeidstid hos fast ansatte på kveldstid og i helger for å ta igjen etterslepet. Det var en belastning for fagfolkene. Han etterlyste altså muligheten til å ha flere å spille på. Private bidro med kapasitet og beredskap i en av de største helsekrisene Norge har stått i.

Så overrasker det nok ikke at Høyre mener det er et blindspor når Rødt tror helsepersonellutfordringene i årene fremover løses ved å redusere karriereveier og muligheten for helsepersonell til å jobbe i både offentlig og privat helsetjeneste. Vi mener at helsepersonell som jobber i det private, også bidrar med viktig kompetanse og kunnskap, og at de unge som nå skal utdanne seg, må vite at de kan gå inn i et yrke hvor de har mange karriereveier. Vi har invitert regjeringen til samtaler om hvordan vi skal løse bemanningsutfordringene og følge opp helsepersonellkommisjonens arbeid. Det håper vi regjeringen takker ja til.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Hans Inge Myrvold (Sp) [19:10:15]: Eg vil innleiingsvis takka representantane bak dette forslaget om å retta eit riktig og godt fokus på korleis me i fellesskap kan regulera eit sterkt helsevesen til beste for pasientar og pårørande i heile landet.

Gjennom Solberg-regjeringa sin epoke har det utelukkande handla om å fjerna barrierar for marknadsmekanismar som ein vesentleg del av vår helseteneste. Dette gjennomførte partiet både gjennom innføring av fritt behandlingsval og ikkje minst gjennom endringar i spesialisthelsetenestelova tilbake i 2018. Dei faktiske lovendringane då fjerna plikta om godkjenning for sjukehus og føretak som utfører tenester på vegner av sjukehus. Det var Senterpartiet og SV som røysta mot den gongen, nettopp med bakgrunn i stor skepsis til at dette ville sikra heilskaplege og tenlege helsetenester for alle innbyggjarar i heile landet.

Eg vil gjerne sitera frå handsaminga av nettopp Prop. 83 L for 2017–2018:

«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om å avvikle dagens godkjenningsordning for sykehus. Disse medlemmer støtter høringsinstansene som tar til orde for at dagens bestemmelse i stedet bør endres. Disse medlemmer frykter at bortfall av krav om godkjenning kan føre til en økning i antall private aktører.»

Og vidare:

«Disse medlemmer mener imidlertid at godkjenningsordningen særlig fremstår som et virkemiddel for å sikre en rettferdig fordeling av helsetjenester, sikre geografisk fordeling av spesialisthelsetjenester og bidra til å sørge for at den offentlige helsetjenesten har tilgang på personell.»

Dette var situasjonsbildet attende i 2018 og er vorte ei stor utfordring i styringa av våre helsetenester. Difor må me, som ansvarlege politikarar, leggja prestisje, marknadstenking og frie marknadsprinsipp bort til fordel for ansvarleg politisk styring til beste for ei helseteneste nær folk i heile landet.

For Senterpartiet vert dette eit viktig arbeid fram mot Nasjonal helse- og samhandlingsplan i ei heilskapleg form, gjeve dei offentlege utgreiingane som er leverte og no er på høyring. Gjennom avvikling av fritt behandlingsval og vidare ei styrking av økonomisk handlingsrom for helseføretaka som supplerer sin aktivitet gjennom gode, føreseielege og langsiktige avtalar med privat, ideell sektor, er det dette som er riktig veg å gå no. Det syner historia, og det syner situasjonen me står i no, godt belyst i helsepersonellkommisjonen sitt arbeid og deira utgreiing. Det er i denne salen me skal byggja helsetenestene for framtida, og det vil krevja endå tydelegare grep.

Bård Hoksrud (FrP) [19:13:37]: For Fremskrittspartiet er det viktigste at vi tar alle gode krefter i bruk for å løse utfordringene vi har i helsetjenesten. Det innebærer også at ideelle og private aktører må få bidra på lik linje med de offentlige. Fremskrittspartiet er ikke nødvendigvis negative til en godkjenningsordning. Selvfølgelig er det viktig at man sikrer at aktørene som leverer helsetjenester, er av høy kvalitet og leverer forsvarlige og gode tjenester. Likevel er det åpenbart at intensjonen til forslagsstillerne her er å begrense private aktørers mulighet til å etablere seg. Det er Fremskrittspartiet veldig kritisk til.

Jeg mener forslagsstillerne og regjeringspartiene har en helt feil oppfatning av hva som er den virkelig store utfordringen når det gjelder mangel på helsepersonell. Den store utfordringen er ikke at helsepersonell går over til å jobbe i det private, men at helsepersonell velger å gå ut av helsetjenesten. Det burde bekymre forslagsstillerne og regjeringspartiene mye mer. Ta f.eks. Aleris, som er Norges største private helseforetak. De har bare ansatt 300 av de 35 000 legene vi har i Norge. Det er i underkant av 1 pst. av alle norske leger og kan ikke betegnes som et stort sluk av helsepersonell. Det som derimot er en kjempeutfordring, er at tall fra SSB viser at en av fem nyutdannede sykepleiere slutter i helsetjenesten innen ti år. Vi har 17 000 utdannede sykepleiere i Norge som ikke lenger jobber i helsevesenet. Det burde vi være mer bekymret for. Derfor synes jeg det er ganske bekymringsfullt at regjeringspartiene virker å være mer opptatt av å bekjempe private aktører, i håp om at de ansatte skal gå tilbake til å jobbe i det offentlige, enn av å arbeide for at det skal bli mer attraktivt å stå i den offentlige tjenesten. Hvis vi skal unngå at flere går ut av helsetjenesten, må vi gjøre det mer attraktivt å bli der.

Jeg har snakket med flere som har gått over til å jobbe i det private. Flere sier at arbeidsbetingelsene er viktige. De får ikke nødvendigvis mer lønn, men de får bl.a. mer fleksibilitet og bedre muligheter til utvikling innenfor eget fagfelt. Flere av disse har tidligere jobbet i det offentlige og ønsker seg ikke tilbake. Det må tas på alvor. Kan det rett og slett tenkes at det offentlige har store utfordringer som arbeidsgiver, og ikke klarer å organisere tjenestene godt nok?

Jeg er bekymret for at man med dette forslaget vil stille andre krav til ansatte innenfor helsetjenesten enn det man gjør til andre arbeidsgrupper. Man sender et signal om at dersom du jobber i helsevesenet, skal du ikke få lov til å velge din egen arbeidsplass, du skal ikke få velge om du vil jobbe i offentlig, ideell eller privat sektor, nei, du skal jobbe der politikerne har bestemt at du skal jobbe. Det er vel knapt noen andre som får så mye kritikk for å velge å jobbe i privat sektor som helsepersonell. Ansatte i helsetjenesten skal selvfølgelig få lov til å velge arbeidsplass selv og utvikle seg innenfor sitt eget arbeid, på lik linje med enhver annen arbeidstaker.

Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre nå, er å løse det grunnleggende problemet, ikke fjerne alle muligheter helsepersonell har til å utøve yrket sitt utenom det offentlige. Hvis vi skulle vedtatt dette forslaget, ville det bidra til å presse enda flere ut av helsetjenesten, ikke sørge for at folk fortsetter å jobbe i denne viktige tjenesten for å levere gode helsetjenester til vanlige folk.

Marian Hussein (SV) [19:16:54]: Norge har et velfungerende offentlig helsevesen som er i verdenstoppen når det gjelder å tilby kvalitet og likebehandling til alle innbyggere. Høyresidens helsepolitikk har lagt til rette for konkurranse, privatisering og sentralisering av helsetjenestene etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Helse er ikke og skal ikke være butikk. Vi kan ikke sitte og se på at de offentlige helsetjenestene og velferden vår forvitrer.

Stortingsflertallet etter valget i 2021 ga oss et tydelig mandat for en tydelig sykehuspolitikk. Det skal være slutt på privatisering og nedleggelser av gode lokalsykehus. Vi er mange som er utålmodige. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen må begynne å levere på den politikken flertallet av befolkningen stemte for: et sterkt offentlig helsevesen som er tilgjengelig i hele landet.

Det haster med å regulere framveksten av de private helsetjenestene nå. Det har aldri vært mer privat kapital fra ulike internasjonale fond investert i norsk helsevesen – ikke fordi de ønsker å bistå helsevesenet vårt, men fordi muligheten for å profittere er enorm. Det er også viktig for meg å si at det ikke er de ansatte jeg vil regulere, verken i det offentlige helsevesenet eller i det kommersielle. Det er de private eiernes mulighetsrom jeg vil regulere.

Helsepersonellkommisjonen pekte på at vi mangler helsepersonell, og at helsepersonell er et knapphetsgode. Det har vi kjent til lenge. I sin rapport om bemanningsutfordringer i helseforetakene anbefalte Riksrevisjonen bl.a. at helseforetakene må sørge for å beholde ansatte ved å skape gode fagmiljøer. De anbefalte videre at ledelsen på de ulike nivåene bør ha mulighet og verktøy til å gjennomføre nødvendige forbedringer. Dette har ikke skjedd.

Grunnen til at jeg velger å adressere helsepersonellsituasjonen her, er den økende konkurransen om den viktigste ressursen innenfor helse, og det er personalet. De kommersielle aktørene rekrutterer rått, og det kan vi ikke sitte og se på.

Vi må regulere mekanismene som legger til rette for privatisering og dårlig forvaltning av offentlige ressurser. Vi må skaffe oss en oversikt over hvilke tiltak og hvilken kompetanse som er hos de kommersielle aktørene. En godkjenningsordning vil sikre demokratisk kontroll, istedenfor kommersiell kontroll, som sentraliserer helsepersonellressurser, og som bidrar til helsepersonellkrise i distriktene.

Med det tar jeg opp de forslag SV er med på.

Seher Aydar (R) [19:20:20]: Vi må ha et helsevesen der folk som trenger hjelp, får det når de trenger det, et helsevesen som ikke skiller mellom folk basert på hvor mye de har på kontoen. Det er ikke en drømmeverden jeg beskriver, det er slik velferdsstaten skal fungere.

Samtidig som mangelen på helsepersonell i det offentlige øker, har det vært en eksplosiv vekst i kommersielle helprivate helsetjenester. Det er veien til et todelt helsevesen der de med god råd kan betale seg først i køen. Folk står månedsvis i kø for å få utredning for magesmerter på sykehusene. Det kan være smerter som begrenser dem i hverdagen eller på arbeid. Privat kan friske folk derimot få en ultralydsjekk av alle organer på dagen. Sånn får vi et helsevesen kun for dem som kan betale for det.

Helsearbeidere slutter i det offentlige fordi arbeidsbelastningen blir for stor. Samtidig rekrutterer kommersielle som Aleris aggressivt helsepersonell som vi trenger i det offentlige, og styrer tjenestene dit det er penger å hente, ikke nødvendigvis dit det trengs. Å tilby unødvendige undersøkelser til friske folk er åpenbart lønnsomt for dem. De kommersielle sykehusenes grunnoppdrag er å tjene penger til investorene og sikre bedriftenes omdømme. De har ikke et samfunnsoppdrag slik den offentlige helsetjenesten har.

Rødt deler helsepersonellkommisjonens bekymring over at dette vil føre til et todelt helsevesen der de som har private helseforsikringer eller god råd, har tilgang på bedre og raskere tjenester, mens det offentlige tilbudet svekkes av personellmangel. Sykehusutvalget skriver:

«Framveksten av privatfinansierte tilbud kan etter utvalgets mening, føre til både økt forbruk og lavere indikasjonsgrenser for behandling, og økt sosial ulikhet i tilgangen til spesialisthelsetjenester. Det har også uønskede konsekvenser for arbeidsmarkedet for helsepersonell og kan føre til mangel på kompetanse i viktige fagmiljøer i den offentlige helsetjenesten.»

Det er denne utviklingen som må stanses. Et viktig tiltak er så klart å sikre at det offentlige helsevesenet tilbyr attraktive arbeidsvilkår. En styrking av det offentlige helsevesenet er et nødvendig grep for likeverdige helsetjenester for befolkningen, uavhengig av økonomi og bosted. Det er også på tide å sette ned foten for private kommersielle sykehus og klinikker.

Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke støtter forslaget i dag, men vi er direkte bekymret for at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil forsterke denne utviklingen – at de ikke bare vil holde døren åpen for et todelt helsevesen, men vil ha fortgang i det. Spesielt i en tid med økende forskjeller i samfunnet er en amerikanisering av helsevesenet vårt helt feil vei å gå. Vi trenger å styrke det offentlige helsevesenet, og vi trenger å sette ned foten for utviklingen av de kommersielle aktørene, for vi trenger et helsevesen for alle, ikke bare for dem som kan betale for det, og vi trenger at det kommersielle profittmotivet skilles fra et ideelt formål eller et offentlig samfunnsoppdrag.

Jeg tar opp forslaget fra Rødt.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [19:23:31]: Jeg har jobbet lenger i det som kalles vår felles helsetjeneste enn jeg har vært politiker. Jeg har jobbet på offentlige sykehus, og jeg har jobbet der fordi det har vært en arbeidsgiverpolitikk mot arbeidstakerne hvor en blir ivaretatt. Nå har jeg en datter som jobber på samme sykehus. Hun opplever ikke den samme ivaretakelsen. Hun opplever ikke at hun strekker til. Hun opplever å bli kommandert til å jobbe andre vakter, flytte ferier og jobbe flere helger. Det er situasjonen i dag.

Hadde jeg blitt pålagt å jobbe i det offentlige og ikke fått lov til å velge, tror jeg at jeg hadde sluttet bare av den grunn. Det handler om at de som er ansatt, faktisk er i stand til å ta gode valg selv. De ønsker å ta gode valg uten at vi skal styre dem.

Det var de private og ideelle som hjalp det offentlige sykehuset da det var kø på hjertesiden. Da sendte vi pasienter enten til Feiringklinikken eller til utlandet for å hjelpe dem. Det var faktisk en jente i denne byen som reiste til Tyskland for å ta sykepleierutdanning. Det offentlige var opptatt av varme hender og hadde lite kunnskap. Det var LHL som startet Feiringklinikken, det var Blå Kors som startet rusbehandlingen på Lade, og det var Modum som tok ansvar for psykisk helse. Disse aktørene var ikke profitører som kun skulle ødelegge for det offentlige; de var innovatører som skulle hjelpe den offentlige helsetjenesten.

Jeg hører at en snakker om private kommersielle og private ideelle. Mange av dem som jobber i private kommersielle, har faktisk en tanke om å hjelpe norske pasienter. De har et stort ønske om å bidra i køen som finnes. Derfor synes jeg det er ganske krevende at alle blir skåret over én kam. Vi aksepterer at sykepleiere reiser ut i Nordsjøen og tjener mangfoldige tusen kroner mer enn ved å jobbe i det offentlige helsevesenet. Vi aksepterer at sykepleiere jobber for fastleger som er private næringsdrivende, men vi skal altså ikke akseptere at sykepleiere og andre helsearbeidere går til andre aktører og jobber.

Jeg mener vi ivaretar sykepleiere og andre helsearbeidere ved å drive god personalpolitikk og godt turnusarbeid, ikke ved å drive slik de fire direktørene nå har gjort, som uten å involvere de tillitsvalgte snakker om at man må jobbe mer i helger. Det skaper en flukt fra det offentlige helsevesenet.

Irene Ojala (PF) [19:26:38]: Pasientfokus er enig med forslagsstillerne i at det er viktig å hindre et todelt helsevesen. Den offentlige helsetjenesten må styrkes, men for å gjøre det må vi rekruttere, utdanne og beholde dyktige fagfolk i de offentlige helsetjenestene. Det må gjennomføres effektive tiltak som sikrer både at de som har forlatt yrket, ønsker seg tilbake, og at nye generasjoner vil utdanne seg til de ulike yrkene i helsetjenesten.

Pasientfokus mener diskusjonen om offentlig versus privat helsetjeneste faktisk avsporer en mye viktigere diskusjon: en diskusjon om hva som skal til, eller hva vi kan gjøre, for å rekruttere og beholde helsepersonell og hente tilbake helsepersonell som har forlatt yrket. Det er der problemet ligger. At forholdene for dem som arbeider i helsetjenesten, fører til at mange har sluttet, eller at de vurderer å slutte, er et mange ganger større problem enn at det finnes private helseaktører.

Situasjonen for rekrutteringsordningene i både kommune- og spesialisthelsetjenesten er alvorlig, og det må vi løse. Som nevnt av flere i dag er det om lag 7 000 ubesatte sykepleierstillinger i Helse-Norge. Samtidig arbeider 15 pst. av alle sykepleierutdannede utenfor helsetjenesten, dvs. at de gjør noe annet. Det utgjør 17 000 sykepleiere. Vi må stille oss spørsmålet: Hvorfor arbeider disse 17 000 sykepleierne ikke i helsetjenesten? Det er nok mange ulike grunner til det, men Sykepleierforbundet har bl.a. pekt på at det handler om uklar ledelse, dårlig organisering, fragmentering av ansvar, ulike oppgaver som ikke fungerer, mangel på faglig utvikling og faglig støtte i tillegg til lønns- og arbeidsvilkår som gjenspeiler ansvar, risiko og belastning. Ved store endringer som gjennomføres i helsesektoren, blir de helseansatte ofte ikke hørt.

Helsearbeidere i ulike profesjoner vi har snakket med, påpeker sterkt at det er vi politikere som må ta et større ansvar med å stille krav til kvalitet på lederne og ledelsen i den offentlige helsetjenesten, og det er ganske alvorlig. Vi er faktisk nødt til å gjøre noe for å gjøre yrkene attraktive, og vi må ta i bruk alle de styringsverktøyene som kan ha effekt. Jeg tror godt samarbeid må til for å finne attraktive løsninger, sånn at folk har lyst til å stå i jobben ikke bare ett år, men gjennom et helt yrkesaktivt liv. Det tenker jeg er det viktigste vi prøver å finne ut nå. Bare da kan vi hindre at vi får et todelt helsevesen.

Statsråd Ingvild Kjerkol [19:29:51]: Vår felles helsetjeneste er en av de viktigste kvalitetene i vårt samfunn. Den gjør at vi kan være trygge på å få helsehjelp av høy kvalitet uavhengig av lommeboka. Vår felles helsetjeneste må prioriteres og hegnes om for at vi også skal kunne ha den for framtidige generasjoner. Å lykkes med å rekruttere og, kanskje aller viktigst, beholde dyktige fagfolk er avgjørende for dette.

Jeg deler representantenes bekymring for den økende mangelen på fagfolk i den offentlige helsetjenesten.

Som forslagsstillerne er kjent med, leverte helsepersonellkommisjonen sin utredning tidligere i år. De vurderer at den demografiske utviklingen vil føre til at det blir færre ansatte per pasient framover, og at helse- og omsorgstjenestens andel av arbeidsstyrken ikke kan øke vesentlig. Det betyr at helse- og omsorgstjenesten må bruke personell mer effektivt. Fagfolk må få bruke kompetansen sin riktig. Sykehusutvalget har også levert sin utredning, og de har bl.a. tatt opp spørsmålet om regulering av adgangen til å etablere private sykehus.

Det er viktig å sikre en riktig samfunnsmessig prioritering av knappe personellressurser. Da må vi se på hvordan vi kan forhindre at helprivate tilbud vokser på bekostning av vår felles helsetjeneste, som er til stede over hele landet og sikrer alle likeverdig tilgang. Jeg ønsker å se dette i sammenheng med oppfølgingen av utredningene til helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget. En etablering av en godkjenningsordning, slik forslagsstillerne foreslår, må også ses i lys av den godkjenningsordningen som tidligere gjaldt for sykehus. Debatten viser at vi må ha mer informasjon om omfang og innhold i det private tilbudet for å kunne utforme forslag til godkjenningsordninger som står seg over tid og i møte med EØS-retten.

Utredningen til helsepersonellkommisjonen har nylig vært på høring, og sykehuseutvalgets utredning er på høring fram til 30. juni. Disse to utredningene – sammen med høringsuttalelsene – vil gi oss et viktig grunnlag for å vurdere hvordan vi framover best styrer helseressursene, slik at vi når målene våre om en sterk felles helsetjeneste for alle.

Bård Hoksrud (FrP) [19:48:38]: Jeg skjønner at statsråden ikke liker at jeg tar til etterretning hva statsråden svarer, og så har jeg min oppfatning når det gjelder det. Men det er jo morsomt, for da vi kom til denne debatten, kom sosialistene virkelig på banen – da skulle man være med i debatten, men de var ikke så veldig interessert i å være med på de debattene som var før det. Jeg skjønner jo det, for det er noen her som har en, for meg i hvert fall, litt forvridd oppfatning av hvordan verden ser ut.

Jeg tror ikke man skal glemme at det faktisk var ideelle, frivillige som satte i gang veldig mye og var foregangsfolk som sørget for at vi fikk på plass skikkelig gode helsetjenester i dette landet. Så har det blitt utviklet på en veldig god måte med offentlig helsevesen, og det er ingen som er uenig i det, men for meg spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem som gjør det, det viktige er at pasientene får best mulig og raskest mulig behandling. Jeg tror at hvis de som står på denne talerstolen og prater varmt for at det bare er det offentlige som skal få lov til å levere disse tjenestene, går ut og prater med dem som venter på å få endometriosebehandling, med dem som venter på å få kreftbehandling, rusbehandling eller annen behandling og ikke får lov til å komme inn på fritt behandlingsvalg og komme raskt til behandling, så er det de er mest opptatt av, hvor raskt man kan få behandling, hvor raskt man kan bli frisk. Det er det aller viktigste for alle som er syke. Det er der jeg mener at sosialistene bommer, fordi man ikke vil bruke den kapasiteten.

Man sier at det er noen som tjener penger på dette. Er det noe man vet, så er det at staten er beinhard når man driver forhandlinger med private som skal levere helsetjenester. Man må levere mye, mye billigere for i det hele tatt å få lov til å levere.

Statsråden sier fra talerstolen at hun er pragmatisk i forhold til private, og at forutsigbarhet er viktig. Ja, for en forutsigbarhet – å ha under 20 dager på seg til å gå fra å ha en avtale med det offentlige i Vestland til å få beskjed om at om 20 dager har man ikke noen avtale, altså fra 16. desember til 1. januar. Da var det slutt med fritt behandlingsvalg for somatiske tjenester i Vestland. De eneste som fikk lov til å fortsette, var Barnas fysioterapisenter. Det er jeg knallglad for, men man burde jo brukt flere. Tenk på de flere hundre pasientene som sto klare til å bli operert på begynnelsen av året, som plutselig fikk beskjed om at de bare måtte stille seg i køen og vente enda lenger på å få den behandlingen.

Det er jo det dette handler om, og det er der vi er fundamentalt uenige. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal hjelpe flest mulig raskest mulig og sørge for at man får behandling og ikke må vente i mange uker fordi det sitter politikere som ikke vil bruke kapasiteten som er der, som da andre bruker. Det er ikke sånn at man går tilbake til å jobbe i det offentlige, for mange ønsker ikke å jobbe der. De ønsker å jobbe i det private eller ideelle og levere gode tjenester.

Seher Aydar (R) [19:51:53]: Jeg er nødt til å ta tak i noe som Hoksrud fra Fremskrittspartiet sa i replikkvekslingen, en slags påstand om at vi vil at folk skal vente i kø – kjempelenge, i mange uker. Det er en litt merkelig påstand, da ventekøene ikke nødvendigvis var kjempekorte for kvinner som lider av vanlig kvinnehelseproblematikk. Tvert imot, de var ganske lange. Det var jo også i den perioden at kvinnehelse ble ganske privatisert, i den forstand at det ikke var så mye tilbud i det offentlige, der kvinner ble avhengig av å måtte betale det private for å få helsehjelp, og dette skjedde med en finansminister fra Fremskrittspartiet og en helseminister fra Høyre.

Det er jo det som er problemet, at det er mye å rydde opp i. Vi har hatt en periode hvor det offentlige helsevesenet ikke har vært styrket til det nivået det burde vært styrket til, og det skulle jeg ønske at man tok mer ansvar for. Det er helt klart og veldig åpenbart at erfaringen viser at de private kommersielle ikke bidrar til å ta ned køene; de bidrar først og fremst til å tjene penger selv. Det er veldig interessant at selv Aleris er for en godkjenningsordning. Fremskrittspartiet kjemper altså hardere for Aleris’ økonomiske interesser enn Aleris selv gjør, det skal de ha. De er sikkert kjempefornøyde, noen av dem.

Jeg må bare påpeke noe angående helsepersonell: Det er ingen som sier at helsepersonell ikke skal jobbe hvor de vil – tvert imot. Ingen av forslagene som ligger på bordet, eller ingen som har snakket fra denne talerstolen, har nevnt noe lignende. Jeg mener at det aller viktigste – og det tror jeg absolutt alle som har vært på talerstolen, har sagt – er at det offentlige helsevesenet er en god arbeidsgiver for helsepersonell, slik at de ønsker å bli, og at man har en rekruttering basert på det.

Så må jeg bare si at de private kommersielle skrytes opp i skyene, men jeg mener det er et problem at reklame for helsetjenester strømmer inn fra alle kanter. Dr.Dropin forteller meg at jeg kan få fotografert og analysert alle føflekkene på kroppen min, uten at det trenger å være noen fare for at jeg har kreft. Aleris lover meg time på dagen om jeg føler meg litt uggen. Hos Volvat kan jeg få kosmetisk behandling for å fremme det de kaller min naturlige skjønnhet, og jeg kan få en radiolog til å undersøke alle mine organer med ultralyd, uten at det ligger noe sykdom i bunnen. Alle disse tilbudene kan jeg få, de er tilgjengelige for meg, hvis jeg kan betale for det, selv om jeg er helt frisk.

Jeg kan ikke skjønne at en slik utvikling for helsevesenet er ønsket. Jeg må understreke at ideelle og frivillige har spilt en viktig rolle – og gjør fortsatt det – men det er en enorm forskjell på det og det som Dr.Dropin, Aleris, Sjekk Helsen og alle de andre gjør, som handler om at de dreier tilbudene mot der det er penger å tjene, og det er mest penger å tjene hos friske folk.

Sandra Bruflot (H) [19:55:04]: Det ble nevnt at disse køene ikke nødvendigvis var så mye kortere under forrige regjering, men disse køene er nye. De oppsto fordi man under pandemien, forståelig nok, prioriterte andre ting, slik som kreftbehandling, alvorlig sykdom, ting som hastet. Derfor ble bl.a. operasjoner for endometriose og ting som ikke hastet like mye, utsatt. Det tror jeg alle i denne salen skjønner veldig godt, og kan støtte. Det vi ikke støtter, er at man nå får ventetider på opp mot to år på f.eks. operasjon for endometriose, samtidig som det busses kvinner over fra Sverige for å bruke kapasiteten som finnes hos de private i Norge, fra det sosialdemokratisk styrte Sverige, som sier at køene er for lange for våre kvinner, og da bruker vi kapasitet som finnes i Norge. Det er slik situasjonen er.

Så kan man si at ikke all behandling nødvendigvis er god, riktig og nødvendig helsebehandling – det gjelder jo i det offentlige også – men er det et politisk ansvar å sørge for at jeg ikke bruker mine penger på å sjekke mine føflekker et annet sted enn i den offentlige helsetjenesten, der vi har mangel på både tid, penger og folk? Jeg er litt usikker på det.

Man kan godt si at ingen her vil hindre sykepleiere og andre i å jobbe i det private, men hvis man vil hindre privat etablering fordi man trenger at disse menneskene jobber i det offentlige, er det jo nettopp det man gjør. Man bruker bare andre ord og gjør veien enda litt lengre. Det er det vi er mot.

Statsråd Ingvild Kjerkol [19:57:00]: Jeg skal ikke forlenge debatten. Jeg opplever at de forslagene som er fremmet av representantene, er godt opplyst, men jeg tar ordet fordi representanten Hoksrud kom med noen påstander om avviklingen av ordningen fritt behandlingsvalg som jeg er nødt til å rette opp i.

Det er mange som ser forhandlingene i Stortinget, og jeg vil gjøre oppmerksom på at avviklingen av fritt behandlingsvalg ble varslet i det første statsbudsjettet som Støre-regjeringen la fram, da med et tilleggsbrev til Solberg-regjeringens forslag. Så var lovforslaget ute på høring. Ingen pasienter som får sin behandling hos en fritt behandlingsvalg-aktør, skal oppleve at den behandlingen avbrytes. Det er også laget en overgangsordning på tolv måneder. Det er lengre enn det som lå i høringsutkastet. Representanten framstiller det som om forutsigbarheten forsvant i løpet av et par dager. Det er ikke det som er tilfellet, ikke overfor de private behandlerne som hadde en slik godkjenningsordning, og i hvert fall ikke for pasientene våre, som skal være helt trygge på at de får den planlagte behandlingen sin hos de aktørene som fortsatt har godkjenning ut dette året.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [19:58:36]: Jeg har lyst til å gi representanten fra Rødt anerkjennelse for og rett i at vi er mange i denne salen som ikke ønsker at Dr.Dropin skal gi ut antibiotika uten å ha sett pasienten og uten å ha tatt prøver – det er egentlig det glade vanvidd når vi f.eks. prøver å få redusert antibiotikabruken – ei heller å bruke ultralydapparatet til folk som egentlig ikke trenger det. Men det ultralydapparatet skulle vært brukt til pasienter som trenger det, hvis vi hadde valgt å kjøpe det for dem som står i køen. Det er poenget. Det er derfor vi sier at vi kan styre det vi kjøper, og da må vi kjøpe det etter det som er behovet. Ingen av oss, i hvert fall ikke jeg og Kristelig Folkeparti, er for at vi skal bruke behandling mer enn nødvendig eller undersøke folk mer enn nødvendig. Vi skal bruke undersøkelsesapparatet og personalet på en måte som gjør at pasientene får hjelp hele veien.

Bård Hoksrud (FrP) [19:59:43]: Den 16. desember 2022 fikk Aleris beskjed om at de fra 1. januar ikke fikk lov å levere i Vestland. Det betyr at det bare var noen få uker – under 20 dager.

Det er interessant at det nå er 750 000 mennesker som har tegnet privat helseforsikring, fordi de ikke stoler på at man klarer å levere de tjenestene som det offentlige skal gjøre. Over 80 pst. sier i den siste undersøkelsen at de ikke stoler på eller tror at det offentlige klarer å levere alle helsetjenestene. Det bør man ta inn over seg. Jeg registrerer at det sitter folk her som jeg ville gått enda litt lenger enn bare å kalle sosialister – men jeg skal ikke gjøre det fra denne talerstolen – for de tilhører dem som mener at alt skal styres av det offentlige, og at det bare er det offentlige som skal levere tjenester. Jeg ønsker å ha helsetjenester. Jeg synes det er bra at norske pasienter som sårt trenger operasjon, blir operert, istedenfor at vi skal hente pasienter fra Sverige. De norske pasientene kunne også fått gjort det på 90 uker kortere tid.

Solveig Vestenfor (A) [20:01:56]: Eg tek ordet på vegner av saksordføraren, og saka gjeld altså brukarrom for narkomane. Brukarromma er viktige for mange folk som slit med rus i Noreg. Brukarromma fungerer godt: Dei bidreg til auka verdigheit, til å førebyggje skader ved narkotikabruk, og dei gjev trygge omgjevnader til dei som nyttar seg av dei. Det er ingen tvil om at denne typen skadereduserande tilbod er ein viktig del av ruspolitikken som må førast vidare framover. Eg er difor glad for at regjeringa no skal gjennomføre ein førebyggings- og behandlingsreform som legg vekt på heile tilbodet til denne gruppa.

Som ein del av dette arbeidet vil brukarromma og deira funksjon bli vurderte og vidareutvikla. Me ser at det er behov for auka tilgang på brukarrom i Noreg. Kapasiteten i både Oslo og Bergen er stort sett oppbrukt, og det er òg andre byar som har behov for dette tilbodet. Det er difor viktig at me no ser på moglegheitene for at andre kommunar, og fleire enn Oslo og Bergen, kan ha og gje eit slikt tilbod.

Den såkalla Switch-kampanjen, som går ut på at brukarar skal velje mindre skadelege inntaksmåtar, har fungert og er viktig. Når fleire byter ut injeksjon med inhalering, vil fleire ha ein tryggare måte å innta stoffet på, for me veit at røyking reduserer overdosefaren betydeleg. Reduksjon i antal overdosar er eit viktig mål for denne regjeringa og for alle.

Slik det er i dag, blir det stilt krav til at brukarane av romma har ein skadeleg injeksjonspraksis. Det er viktig at me ikkje ekskluderer folk frå brukarromma og dei trygge rammene desse gjev, fordi dei har ein mindre skadeleg praksis enn andre – og dei då begynner med inhalering i staden. Det er tvert imot viktig at det å nytte seg av skadereduserande tiltak må premierast. Folk som har «switcha», skal ikkje miste tilgangen, det må me unngå.

Det blir fremja fleire gode forslag i denne saka, som òg statsråden legg vekt på. Dette, og ei rekkje andre tiltak innanfor rusfeltet, vil bli ein del av førebyggings- og behandlingsreforma som kjem i starten av 2024.

Sandra Bruflot (H) [20:04:49]: Det var en historisk viktig endring for skadereduksjonsarbeidet i Norge da sprøyterommene i Oslo og Bergen i 2019 ble til brukerrom. Da ble det åpnet for bruk av andre stoffer enn heroin og for flere inntaksmåter enn injisering. Hele målet med brukerrommet er økt verdighet for mennesker med langvarig rusavhengighet. Brukerrommene skal bidra til bedre helsemessig trygghet, forebygge infeksjoner og smitte og gi raskere hjelp ved overdoser.

Brukerrom er heldigvis ikke lenger like kontroversielt som det var, og som med mange andre ting har motstanden mot brukerrom vært basert på en tanke om at de er med på å legitimere noe som ikke er bra. Men hvis en er rusavhengig, er det ikke tilgangen på et brukerrom som gjør at du tar rusmidler. Holdningene henger dessverre igjen hos noen, og derfor er disse debattene, som den vi har i dag, viktige i seg selv.

I min lokalavis var det senest for noen uker siden et leserinnlegg om at sprøyterom – som det ikke heter lenger – var en rekrutteringsarena for ungdommer, og at slikt ville vi ikke ha i vårt lokalmiljø. For å få bruke brukerrommene må man være en registrert bruker. Man må ha hatt en langvarig avhengighet og en skadelig injeksjonspraksis. Det skal godt gjøres at det kan brukes som rekrutteringsplass for noe som helst. Ungdommer får ikke valse inn på et brukerrom uten grunn. Det eneste slike påstander bidrar til, er å gjøre foreldre og andre bekymret uten grunn og å stigmatisere en gruppe som allerede er stigmatisert.

Når Venstre fremmer forslag om å endre brukerromsloven, er det fordi kapasiteten ikke er god nok hos dem vi har, og fordi det også bør være slik at de som ikke har en skadelig injeksjonspraksis, får bruke brukerrommene. I et skadereduksjonsperspektiv kan det ikke være slik at en må bruke eller gå tilbake til sprøyter dersom en vil bruke brukerrommene.

Legeforeningen støtter også forslaget om å endre loven, og jeg merker meg at statsråden sier hun vil se på om det bør gjøres endringer på dette feltet i forbindelse med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. Det er bra.

Når det gjelder forslagene om å gjøre det enklere å etablere nye brukerrom, er vi mer usikre. Det er fordi det er viktig med både helsepersonell og de kravene som finnes til hva et brukerrom skal inneholde. Det betyr ikke at en slik endring ikke kan være nødvendig, men vi vil gjerne vite mer konkret hva man f.eks. kan ta ut for å gjøre det lettere for flere kommuner. Med det tar jeg opp forslaget som Høyre er med på.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [20:07:31]: Dei siste åra har det norske samfunnet og den norske politikken heldigvis endra seg. Det har vore ein brei vilje til heller å hjelpe dei som har utfordringar med rus.

Rusavhengige treng behandling. Alle har rett til eit verdig liv og til nødvendig helsehjelp. Regjeringa har varsla at dei vil kome med ei førebyggings- og behandlingsreform i 2024. Førebyggings- og behandlingsreforma kjem som eit resultat av manglande prioritering av rusomsorg og -behandling. Dette er eit område som har blitt nedprioritert, og kritikken vår mot Høgre og Venstres rusreform var at det heller ikkje blei prioritert der.

Brukarrom bidrar til meir verdigheit og til å førebyggje skadar ved bruk av rus. Det skapar trygge omgjevnader for inntak, sterilt brukarutstyr og rettleiing. Eit brukarrom er ei kommunal teneste, men det kan vere krav i regelverket som kan vere ein barriere for etablering av fleire brukarrom. Dette vil bli gjort i samanheng med den varsla førebyggings- og behandlingsreforma.

Ola Elvestuen (V) [20:08:51]: Da Venstre gikk i regjering i 2018, var det viktig å få på plass en rusreform. Samtidig var det helt avgjørende i de forhandlingene at vi skulle ha tiltak med én gang, og ikke vente på den ene, store saken om en rusreform. Derfor er det fra 2018 gjort endringer.

Det er gjort en endring med at man fulgte opp opptrappingsplanen på rusfeltet. Det er blitt et bredere medisinsk tilbud innenfor LAR. Som det ble nevnt her, er sprøyterommene fra 2019 blitt til brukerrom. Det er også endret slik at man kan bruke ulike stoffer på brukerrommene, og man har også mulighet til å ha røykerom. Det er drevet fram av en politikk for at man skal gå fra å injisere til å inhalere heroin. I tillegg vil jeg nevne heroinassistert behandling, som er innført som et prosjekt.

Dette ble gjort i 2019, og nå ser vi på hvilke endringer vi nå bør gjøre for å gjøre tilbudet enda bedre. Dette er et rent skadereduserende tilbud i Oslo, der vi har vært en pådriver fra 2005 – Venstre var det også den gangen. I Bergen kom det i 2016, noe som også Bergen Venstre var en pådriver for.

Når vi ser på hvordan dette fungerer nå, er det én ting som bør og må endres. Slik regelverket er nå, må man først være injiserende heroinist før man får lov til å bruke brukerrommet bare til å røyke heroin. Det er ingen grunn til å avvise personer som kommer til et brukerrom og ønsker å benytte brukerrommet for å røyke heroin, men som må gå veien om injisering før de får lov til å gå inn. Dette er en enkel endring som regjeringen bør gjøre nå, og ikke vente på den store saken om forebyggings- og behandlingsreformen som skal komme.

Vi har to forslag til. Det er gjort en feil, og de er ikke lagt inn som løse forslag, så dem kommer jeg tilbake til i budsjettsammenheng, men jeg vil likevel argumentere for dem.

Det er et problem at f.eks. brukerrommet ved Prindsen mottakssenter i Oslo er for lite. Folk står i kø for å komme inn, spesielt for å bruke inhaleringsrommet. Nå går folk heller og injiserer fordi det er mangel på plass på inhaleringsrommet. Det er ingen grunn til at vi skal ha en slik situasjon, så vi trenger å utvide tilbudet.

Det er også veldig mange krav for å ha et brukerrom. Vi bør forenkle, slik at flere mindre steder kan få det tilbudet.

Statsråd Ingvild Kjerkol [20:12:12]: Jeg har selv besøkt det brukerrommet som representanten Elvestuen omtalte, og der gjøres det en helt utrolig innsats for dem av oss som virkelig lever et vanskelig liv. Jeg er godt kjent med utfordringene fagfolkene daglig står i, og behovet for å vurdere endringer i regelverket for brukerromsordningen.

Brukerrom skal bidra til økt verdighet ved å tilby hygieniske rammer for injisering av narkotika og motivere til mer skånsomme inntaksmåter. Ordningen skal også bidra til økt helsemessig trygghet, til å forebygge infeksjoner og smitte og også til å kunne gi rask helsehjelp ved f.eks. overdoser. Formålet er også å bidra til økt mulighet for kontakt og samtaler mellom den enkelte bruker og hjelpeapparatet.

Omfattende krav i regelverket kan være en barriere for å etablere brukerrom i flere kommuner selv om det er behov for det. Dagens regelverk begrenser også hvem som har lovlig adgang til ordningen, bl.a. ved krav om helseskadelig injeksjonspraksis. Dette hindrer brukere som kun inhalerer, i å bruke ordningen. Personer som på permanent basis går over til inhalering, kan også i prinsippet stenges ute fra ordningen. Regelverket legger derfor opp til at injeksjonsbruk blir foretrukket, noe som etter min oppfatning er i strid med ordningens formål og målene i overdosestrategien.

Det er mulig å oppnå formålet med ordningen selv om regelverket forenkles. Jeg har derfor allerede igangsatt arbeid med forslag til endringer i lov og forskrift om brukerromsordningen. Jeg ønsker å forenkle kravene til innhold, hvem som skal ha adgang til ordningen, og hvordan rusmidler kan inntas, samt krav til drift av ordningen. Formålet er at det skal være enklere for kommunene å etablere brukerrom, og at flere brukere får tilgang til tryggere og hygieniske fasiliteter som fremmer verdighet og forebygger skade og sykdom.

Det er naturlig at forslag om nødvendige endringer i regelverk for brukerrom utarbeides og legges fram i forbindelse med forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet, som vi skal legge fram for Stortinget til neste år.

Sandra Bruflot (H) [20:20:11] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid.

Det er bred enighet i komiteen om at tilgang til prevensjon og god seksualitetsundervisning bidrar til å gi ungdommer og voksne gode rutiner for prevensjon og kunnskap om seksuell og reproduktiv helse, og at det bidrar til å redusere antallet uønskede og avbrutte svangerskap. Det skiller seg dessverre fra en del land, også dem vi ellers liker å sammenligne oss med, der både seksuelle og reproduktive rettigheter og helse har blitt en slags rød klut.

Det er i alt ni forslag fra Kristelig Folkeparti som skal sørge for at antallet avbrutte svangerskap går ned, og jeg forutsetter at partiene vil redegjøre for sin politikk og hvilke forslag de støtter, og ikke.

Fra Høyres side støtter vi forslaget om at vi trenger en ny handlingsplan. Dagens plan går ut i 2024, og selv om det legges fram en ny strategi for seksuell helse, tar den bare for seg en del av dette. Vi er helt enig med Kristelig Folkeparti i at det har noe å si hvordan vi tilrettelegger økonomisk for å få barn. Når du kan forvente å få opptil 700 000 kr i foreldrepenger dersom du har stått i full jobb når du får barn, mens du kan få en engangsstønad på 90 000 kr dersom du ikke står i jobb, kan det også ha en innvirkning på hva du tenker dersom du skulle bli uplanlagt gravid.

Det er flere av forslagene hvor Høyre er enig i intensjonen, men der det likevel er budsjettspørsmål. Jeg tror likevel ikke det skal være noen tvil om at barnefamilier er en prioritet, og at vi er helt enig i at det har betydning at samfunnet legger til rette for at en føler seg trygg på å gjennomføre et svangerskap, også dersom det ikke var planlagt, hvis man ønsker det.

Så er Høyre helt enig i at kvinner skal ha god tilgang på trygge aborter. Intensjonen i forslaget til SV og Rødt om abort i primærhelsetjenesten tror jeg er god, men min bekymring er at dette kan føre til at kvinner får dårligere oppfølging når de tar abort. Fastlegene sier de ikke har god nok tid til pasientene sine slik situasjonen er i dag uten den oppgaven. I dag får man ikke ta medikamentell abort hjemme dersom avstanden til sykehuset er for lang. Man må avgjøre hvor langt på vei i svangerskapet man er, om svangerskapet sitter i livmoren, og man må være ni uker på vei før man får ta medikamentell abort hjemme.

Så vet vi at en del andre land tilbyr abort i primærhelsetjenesten, og Verdens helseorganisasjon anbefaler det. Men Verdens helseorganisasjon har ikke tatt utgangspunkt i Norge og vår situasjon her. For veldig mange er det en styrking av deres rett og tilgang til abort når det kan ordnes i primærhelsetjenesten, fordi alternativet er å ikke ha tilgang. I Norge er det jo motsatt. Hos oss har man tilgang til spesialistene, og selv om en abort kan være både selvbestemt og uproblematisk for den som gjennomfører den, kan det oppstå komplikasjoner. Derfor er jeg usikker på om dette er veien å gå, men tilgangen til trygge medikamentelle aborter skal være god. Vi må bare sørge for at vi ikke får dårligere oppfølging av kvinner på veien mot det målet.

Med det tar jeg opp forslaget som Høyre er med på.

Camilla Maria Brekke (A) [20:23:28]: Til tross for en liten økning i antall svangerskapsavbrudd mellom 2021 og 2022 viser trenden at antall aborter har falt i Norge de siste 15 årene. Dette er en utvikling vi kan takke tilgang til prevensjon kombinert med god kunnskap og veiledning for. Vi bygger videre på dette, og vi har fortsatt en jobb å gjøre. Det er en intensjon jeg deler med forslagsstillerne.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil styrke dette arbeidet, og regjeringen er allerede godt i gang med å gjennomføre en rekke gode tiltak. I folkehelsemeldingen har regjeringen varslet at den tar sikte på å lansere en ny strategi for seksuell helse hvor svangerskapsavbrudd blir et viktig tema. Det er også nedsatt et offentlig utvalg som skal se på abortlovens bestemmelser, inkludert oppfølging av kvinner som tar abort. I tillegg vil regjeringens kvinnehelsestrategi ta for seg temaet abort.

Det satses på forskning om seksuell helse og kvinnehelse gjennom en rekke ulike forskningsprogrammer. Dette inkluderer årsaken til og ettervirkninger av svangerskapsavbrudd og forskning på prevensjon for menn.

Vi har et ekstra ansvar for å sikre at ungdom har trygg sex. Dette innebærer sex ved samtykke, enkel tilgang på prevensjon og kunnskap om seksuell helse og grensesetting. I år ble den nedre aldersgrensen for bidragsordningen til prevensjon opphevet. Det gir flere ungdommer, også under 16 år, enkel og billig tilgang på hormonell prevensjon. Det er jeg glad for. Arbeiderpartiet mener det bør være en særlig prioritet nå å nå ut til unge i forebyggingsarbeidet. Her spiller skolene en viktig rolle. I tillegg treffer informasjonskanaler som ung.no og DigiUng-programmet unge svært godt med informasjon om hormonell prevensjon. Vi støtter en videre styrking av disse plattformene som statens primære informasjonskanaler til barn og unge, inkludert helsenorge.no.

Det er viktige og riktige prioriteringer fra regjeringen, og det viser at det allerede gjøres mye for å forebygge uønsket graviditet og svangerskapsavbrudd og fremme god seksuell helse. Arbeiderpartiet mener det nå er mer fornuftig å lene seg på regjeringens helhetlige arbeid på dette området enn å gå inn for de tiltakene som forslagsstillerne har fremmet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [20:26:14]: Eg må ærleg seie at eg er litt usikker på hovudmålet med dette representantforslaget. Det ligg ei rekkje forslag her som kan vere noko sjølvmotseiande. Dersom målet til forslagsstillarane er fleire barn, er kanskje ikkje meir prevensjon vegen å gå.

Uansett er eg glad for at me lever i ei tid då medisinsk forsking har gjort at me kan unngå å bli gravide viss me ikkje ønskjer det, og i ei tid då me har moglegheit til å avbryte uønskte svangerskap. Me kjem aldri til å kome i ein situasjon med null uønskte svangerskap eller null svangerskapsavbrot. Me er heldige som lever i eit land der det er trygt og lovleg å gjennomføre svangerskapsavbrot.

Prosessen fram mot eit slikt avbrot er ikkje nødvendigvis lett for den enkelte. Eg meiner difor det er bra at regjeringa har sett ned eit abortutval som skal sjå på tenesta og på tilbodet, slik at informasjonen om og eventuelt gjennomføringa av eit svangerskapsavbrot blir best mogleg. Rådgjeving og rettleiing av kvinner som vurderer svangerskapsavbrot, organisering av dagens tilbod og oppfølging av kvinner som opplever eit svangerskapsavbrot, er nettopp noko av det utvalet skal sjå på. Det kjem til å bli viktige debattar her i salen om dette temaet òg framover.

Eit anna element er å leggje til rette for familielivet og at folk vil ha barn, som nemnt i mange av forslaga. Eg meiner ikkje å blanda uønskte svangerskap med det å få større familie, det er det viktig for meg å få sagt, men me må leggje til rette for at dei som ønskjer det, føler at dei har moglegheit til å starte ein familie. Me lever i ei tid då stadig færre av oss får barn og særleg fleire barn.

I 2022 fekk norske kvinner rekordlåge 1,41 barn. Eg synest det er bekymringsfullt viss det er slik at folk får færre barn enn det dei eigentleg kunne tenkje seg. Barne- og familieministeren var førre veke i VG om nettopp dette temaet. Statsråden er villig til å gjere store endringar i norsk familiepolitikk for å få fleire barn i Noreg og yngre foreldre. Me må finne ut kvifor folk ikkje får barn, og kva som skal til for at folk vil ha barn. Kva barrierar er i vegen for å få barn og fleire barn? Statsråd Toppe peiker på økonomisk støtte til studentar, utvida rett til barnehageplass og endra bustadpolitikk som nokre eksempel. Dette er gode tiltak som eg ser fram til å jobbe med og diskutere.

Bård Hoksrud (FrP) [20:29:13]: Fremskrittspartiet er veldig positiv til forslaget om å reversere kuttene som ble gjort til Stiftelsen Amathea. De driver et tilbud som i dag ikke tilbys i tilstrekkelig grad gjennom det offentlige helsevesenet. Det er viktig at de kan fortsette å gi støtte til kvinner og familier som har behov for det, både før, under og etter abort.

Fremskrittspartiet mener de voldsomme kuttene som kom til en del organisasjoner, var svært bekymringsfullt, spesielt når det rammer tilbud som ikke har alternativer i det offentlige helsevesenet. Det man gjør da, er å frata folk nødvendig hjelp og oppfølging, og at tilbudet blir tilgjengelig for færre.

Fremskrittspartiet er også bekymret over forslaget fra Rødt og SV om at abort skal tilbys i primærhelsetjenesten. Det er en presset situasjon for fastlegene våre, og løsningen er ikke å gi dem flere oppgaver. Det er også mange helsemessige årsaker til at en abort bør gjennomføres i spesialisthelsetjenesten. Jeg synes det er uansvarlig å foreslå at det skal bli økt risiko ved å ta abort, som man gjør når man foreslår at dette også skal være mulig å gjennomføre i primærhelsetjenesten.

Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 4, om jevnlig kompetansepåfyll til lærerne, slik at de kan være trygge voksenpersoner i møte med barna.

Jeg vil ta opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på i saken.

Marian Hussein (SV) [20:30:44]: Innledningsvis vil jeg understreke at selv om SV og forslagsstillerne ofte står langt fra hverandre i spørsmål om svangerskapsavbrudd, deler vi synet om god oppfølging, anstendig foreldrebetaling, god seksualundervisning, god tilgang på prevensjon og god oppfølging etter svangerskapsavbrudd.

Det er et mål å unngå uønskede svangerskap, og det er viktig at vi gjør det vi kan for å både opplyse og jobbe for at alle barn som kommer til verden i Norge, skal være ønskede barn. Videre merker jeg meg at regjeringen har en rekke tiltak, utvalg og varslede strategier som bl.a. skal tilrettelegge for bedre kunnskap om seksuell helse og redusere antall uønskede svangerskap.

Her kommer vi inn på det som forrige taler var inne på: hvorvidt kvinner skal få lov til å ha en bedre oppfølging enn det de får i dag, ved medikamentell abort. Det er slik at kvinner allerede i dag får tatt abort hjemme. De må bare innom en poliklinikk, hvor de i en studie forteller at de føler seg som en del av et samlebånd. Veldig mange kvinner opplever også ganske mye smerte i forbindelse med medikamentell abort fordi de får altfor lite smertestillende medikamenter.

Hvis man hadde hatt en medikamentell abortmulighet i primærhelsetjenesten, ville man kanskje fått oppfølgingen av en fastlege eller en spesialsykepleier som kjenner kvinnen godt, og som kunne vært mer tilgjengelig enn det man opplever ved poliklinikkene i dag. Verdens helseorganisasjon kjenner til situasjonen i Norge, og de jobber også for å forbedre norske kvinners muligheter til abort. Da må vi også kunne ta til oss den kunnskapen. Jeg ser fram til å debattere dette når lovforslagene til slutt kommer hit.

Før man kommer til svangerskapsavbrudd, er det viktig at man jobber for god og helhetlig seksualundervisning. SV har vært opptatt av dette, og jeg vil i den sammenheng vise til representantforslaget om seksualitetsundervisning i skolen, der vi gjennom utdannings- og forskningskomiteen fremmet en rekke forslag som dessverre ble nedstemt. Så partigruppene må også bli flinkere til å snakke sammen.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [20:33:55]: Bakgrunnen for dette representantforslaget er at vi i dag har en handlingsplan for å redusere antall uønskede svangerskap, og den går ut i 2024. Det har vært bred enighet i denne salen om at det er et mål å redusere dette fordi det er en påkjenning for kvinner. Da betyr prevensjon utrolig mye.

Jeg har også lyst til å si, når representanten Klungland sier at hun ikke helt forstår, at det også er tiltak og forslag her som handler om valg for dem som ønsker å bære fram. Økning av engangsstønaden er ett av dem, og videre er det forskning på hvorfor folk velger svangerskapsavbrudd. Hvorfor gjør de det, og kan vi komme med andre forslag som gjør at de velger annerledes for nettopp å slippe å ta så vanskelige valg? Bare så det er sagt: Dette ligger i noen av de forslagene. Det viktigste for oss er uansett ikke å komme med en dømmende pekefinger, det er faktisk å fortsette det arbeidet vi har gjort i denne salen som gjør at antallet svangerskapsavbrudd har gått ned.

Det som bekymrer meg, er at vi de siste årene har sett at tallene har begynt å gå opp igjen. Det vi også ser, er at unge kvinner bruker personlige historier fra TikTok for å ta disse valgene. Influensere som bruker sin historie om bruk og bivirkninger av prevensjon, gjør at kvinner velger å slutte, ikke basert på faglig kunnskap, men på én subjektiv erfaring. Derfor har vi også vært utrolig opptatt av gode plasser hvor kvinner faktisk kan få de opplysningene hver enkelt trenger om hva slags prevensjonsmiddel de kan ha bruk for, og ikke minst få god informasjon, enten det er av helsesykepleier, av jordmor eller av fastlegen sin. Nettopp denne utfordringen bekymrer meg: Hvem er det som skal gi helseopplysninger? Jeg synes de har et stort ansvar, influenserne som bruker egne historier, som gjør at kvinner tar valg som de absolutt ikke skulle ha tatt.

Det andre som bekymrer meg, er at regjeringen har kuttet støtten til Amathea, som har vært den eneste organisasjonen på utsiden av sykehusene som har hjulpet kvinner, både før de tar et valg, og etter at de har tatt et valg. Det er viktig for Kristelig Folkeparti å legge til rette for at vi faktisk sikrer at kvinner blir ivaretatt.

Det er også viktig for oss å legge til rette for at det skal passe å få barn, at det skal være slik at vi kan innføre foreldrepenger for alle – ikke minst det med 2 G på engangsstønaden, med månedlige utbetalinger – og at vi har penger som bør følge barna, og ikke bare tenke arbeidslivets linje. Dette er vi riktignok ikke enige om, men de debattene kan vi ta, nettopp fordi jeg mener det er viktig at vi i fellesskap klarer å gjøre det vi kan for å redusere antall uønskede svangerskap, fordi det er en påkjenning for kvinner å gå gjennom det.

Jeg tar opp forslagene nr. 5–9.

Statsråd Ingvild Kjerkol [20:37:12]: Det er et mål for regjeringen å forebygge uønskede svangerskap. Selv om antallet svangerskapsavbrudd i Norge har steget fra 2021 til 2022, har trenden vært fallende de siste 15 årene. Kunnskap, veiledning, gode tjenester og enkel tilgang på prevensjon har spilt en viktig rolle for denne utviklingen, i tillegg til trygg og sikker tilgang på lovlig abort.

I Hurdalsplattformen sier vi at vi vil forbedre informasjonsarbeidet og tilbudet innen seksuell og reproduktiv helse. Regjeringen har allerede satt ned et offentlig utvalg som bl.a. skal se på abortlovens bestemmelser og oppfølgingen av kvinner som tar abort. Jeg vil også trekke frem kvinnehelsestrategien som regjeringen tar sikte på å legge fram våren 2024, og som vil omhandle temaer som spontanabort og provosert abort.

Det er en prioritet for oss å nå ut til våre unge, som er en særlig sårbar gruppe i møte med uønskede svangerskap. Fra 1. januar i år fjernet vi den nedre aldersgrensen for bidrag til prevensjon gjennom bidragsordningen. Det innebærer enklere tilgang til hormonell prevensjon for unge. Jeg vil også trekke fram ung.no og DigiUng-programmet, som treffer veldig godt med informasjon som er kvalitetssikret, om hormonell prevensjon til ungdom, og jeg deler de samme bekymringene som representanten Bollestad for hvordan ikke-kvalifisert informasjon tilflyter ungdommene våre gjennom andre kanaler.

Skolen spiller også en viktig rolle, og det er viktig at vi sikrer god undervisningskompetanse i seksuell helse. I tillegg er FHI i ferd med å etablere et kompetansemiljø for helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Det blir også viktig for å utvikle god kompetanse i de tjenestene som når alle våre unge.

Når det gjelder forslagene knyttet til engangsstøtten og foreldrepengeordningen, vil det kreve en del utredninger. Her vil jeg vise til at Stortinget allerede har bedt om en utredning av alternativ til dekningsgradene vi har i dag i foreldrepengeordningen. I tillegg vil regjeringen sette i gang et arbeid for å endre dagens ordning slik at utbetalingen ved å velge 80 pst. eller 100 pst. uttak av foreldrepenger blir lik. Det er bl.a. for å gjøre det enklere for mor å kunne amme lenger. Regjeringen vil heller prioritere å følge opp utredning av disse punktene.

Sandra Bruflot (H) [20:48:29]: Jeg skjønner at det er meg som står mellom oss og solnedgangen, så jeg skal ikke bruke lang tid på verken oppsummering eller noe annet.

Jeg synes ikke det er så veldig vanskelig å skjønne hva Kristelig Folkeparti ønsker med dette forslaget, men jeg synes det er vanskelig å skjønne hva Senterpartiet ikke skjønner. Uplanlagte svangerskap kan bidra til både ønskede og høyt elskede barn. Det har noe å si hvordan vi rigger samfunnet, slik at de som blir uplanlagt gravide, ikke tenker at den eneste muligheten derfra er å avbryte svangerskapet. Samtidig som vi som samfunn har et ansvar for å sørge for at vi er rigget slik, har vi også et ansvar for å unngå uønskede svangerskap og avbrutte svangerskap.

Flere barn er hyggelig, og det er bra, men det er ikke en motsetning til tilgang til prevensjonsmidler, seksualitetsundervisning osv. Det kan ikke være slik at vi får flere barn fordi vi ikke er gode nok på prevensjon, eller fordi vi ikke vet hvordan barn lages eller ikke lages.

SV sier at abort i primærhelsetjenesten gjør at en kan få oppfølging av en lege som kjenner kvinnen. Ja, det kan godt hende, men det er ikke nødvendigvis en som kjenner til mulige komplikasjoner, hva som er symptomer på en abort som ikke er fullført, eller andre ting. Jeg tror ikke det er den norske standarden Verdens helseorganisasjon baserer seg på når de lager anbefalinger for hvordan verdens kvinner skal ha tilgang på abort.

Som sagt synes jeg ikke det er vanskelig å skjønne hva Kristelig Folkeparti ønsker. Det er en stor belastning for kvinnekroppen å ta abort, og det er ikke en motsetning mellom å rigge samfunnet slik at alle som blir uplanlagt gravide, fullfører svangerskapet hvis de ønsker det, og å sørge for at vi har god seksualitetsundervisning og god tilgang på prevensjon.