Stortinget - Møte tirsdag den 30. mai 2023

Dato: 30.05.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 453 S (2022–2023), jf. Dokument 8:190 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:03:04]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Morten Wold, Himanshu Gulati, Sylvi Listhaug, Bård Hoksrud og Helge André Njåstad om å nekte flyktninger å flytte til andre kommuner før de er selvforsørgende (Innst. 453 S (2022–2023), jf. Dokument 8:190 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Mette Prestrud (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om denne innstillingen i kommunal- og forvaltningskomiteen vedrørende representantforslaget fra stortingsrepresentanter i Fremskrittspartiet. Forslaget handler om å nekte flyktninger å flytte til andre kommuner før de er selvforsørgende. Man foreslår at Stortinget skal be regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre krav om selvforsørgelse ved sekundærflytting, slik at flyktninger må bo i første bosettingskommune inntil de er selvforsørgende.

Det er ikke vanskelig å være enig med Fremskrittspartiet i at det er utfordringer – ja, også problemer – som følge av at flyktninger flytter fra distriktene og inn til sentrale strøk, hvor de har venner og familie. Det er veldig forståelig, men noen flytter til byene selv om de ikke kjenner noen. Dette har uansett negative konsekvenser for integreringen.

Den uheldige følgen av tilflyttingen til byene er også mer press på tjenestetilbudet fra Nav og kommunene i form av bosettingstilbud, språkopplæring og arbeidsformidling. I tillegg vil skolene i byene oppleve langt flere elever i klassene, elever som har behov for ekstra støtte til norskopplæring.

Den andre uheldige følgen er at distriktene trenger disse menneskene der de først ble bosatt. Vi har et sterkt behov for å øke befolkningen ute i distriktene for å opprettholde tjenestetilbudet nær folk. Distriktskommunene har også vist seg å være svært dyktige til å integrere flyktninger. Hvis ikke husene fylles opp, mister skoler og barnehager grunnlaget for å drive, og når skoler og barnehager forsvinner, forsvinner også andre tjenestetilbud som er viktige for at andre blir boende i lokalsamfunnet.

Problemet med forslaget er at det er litt for mange praktiske utfordringer med å støtte det. Vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet må vite at en lovendring vil fungere i praksis, noe annet ville være uansvarlig. Hva hvis f.eks. kun den ene i familien har fått jobb et annet sted, men ikke den andre? Hva hvis vedkommende gifter seg med en som har arbeid et annet sted i landet? Og hva hvis flyktningen flytter for å være omsorgsperson for en nærstående som er syk? Det ville jo avlaste Navs omsorgstilbud.

Heldigvis viser nasjonal statistikk at færre flytter fra den første bosettingskommunen. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har derfor ut fra en samlet vurdering kommet fram til at representantforslaget ikke vedtas. Dette støttes også av komiteens flertall.

Mari Holm Lønseth (H) []: Den norske modellen for bosetting av flyktninger har vært viktig for å sikre bedre integrering. At vi har en styrt og spredt bosetting hvor det ikke er opp til hver enkelt de første årene å velge bostedskommune selv – dersom de skal ha rett på en rekke tilbud som f.eks. introduksjonsprogram og annen støtte – gjør at flyktninger bosettes i hele landet. Det kan gi bedre grunnlag for integrering gjennom at man kommer til områder hvor det er grunnlag for arbeid, og hvor det er et stort lokalmiljø som kan bidra til å lære den enkelte norsk og også de mer uskrevne reglene i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Forskning viser f.eks. at innvandrere som har et større norsk nettverk, har større sannsynlighet for å være i arbeid enn de som ikke har det. Det er også viktig at flyktninger matches godt med arbeidsmarkedet i den kommunen de kommer til. Derfor er f.eks. kompetansekartlegging av den enkelte viktig, men ikke minst også at man har god oversikt over arbeidsmarkedet i den kommunen man blir bosatt i, slik at man vet at det er mulighet for å komme seg ut i arbeid der.

For Høyre er det viktigste at kommunens resultater i integreringspolitikken vektlegges når flyktninger skal bosettes. Det er store forskjeller på i hvilken grad kommunene lykkes med å få flyktninger ut i arbeid. Det er viktig at man fortsetter å vektlegge kvalitet. Det er også viktig at bosettingen er spredt. Derfor er det også viktig for Høyre at man ikke bosetter flyktninger i områder med store levekårsutfordringer eller som har en høy innvandrerandel fra før.

Jeg har stor forståelse for den utfordringen Fremskrittspartiet tar opp i dette representantforslaget. Det er enkelte kommuner som opplever større utfordringer med såkalte sekundærflyktninger enn andre. Det er flyktninger som flytter etter at femårsperioden er over og ikke er godt nok integrert, hvor mange da heller blir avhengige av ytelser, og står utenfor arbeidslivet. Den utfordringen mener Høyre primært må løses med en bedre integreringspolitikk heller enn ved å gjennomføre det Fremskrittspartiet selv omtaler som flyttenekt. Jeg forstår imidlertid forslaget fra Fremskrittspartiet slik at dette ikke går på at man skal nektes å flytte, men at man ikke vil motta ytelser eller ha rett til det etter femårsperioden hvis man velger å flytte. Det kan også by på noen utfordringer, f.eks. hvis man flytter for å få tilgang på et bedre arbeidsmarked. Derfor støtter Høyre ikke dette forslaget fra Fremskrittspartiet i dag.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det å være ærlig og redelig er noe alle bør være, men spesielt politikere må være det, for alt vi gjør, alle vedtak vi fatter, har konsekvenser.

Fremskrittspartiet var i mange år alene om å ønske å få frem kostnader og fakta knyttet til innvandringspolitikken som føres. Det er viktig, uavhengig av hvilket syn man har på innvandring, slik at man får opp konsekvensene og kan veie kostnadene opp mot andre tiltak – også for å se om innvandringspolitikken man fører, faktisk hjelper dem som reelt sett har behov for beskyttelse, eller om det er velferdsmigranter som nyter godt av det.

Etter mange års kamp har Fremskrittspartiet via Statistisk sentralbyrå fått regnet på dette. Vi vet at kostnadene med å hente én flyktning i et livsløpsperspektiv er på over 20 mill. kr. Henter man f.eks. 3 000 kvoteflyktninger ett år, påfører vi nåværende og fremtidige skattebetalere 58 mrd. kr i livsløpskostnader.

Det er mange som hevder at kommunene får dekket sine kostnader når de bosetter flyktninger. Det er ikke korrekt. De første årene får riktignok kommunen dekket en vesentlig del av sine kostnader, men etter at introduksjonsprogrammet er avsluttet, får man ikke dekket kostnadene.

Selv om mange lykkes, blir integrert og jobber og forsørger seg selv og sin familie, ser vi at det er mange som dessverre ikke gjør det. Statistikken er krystallklar: Innvandrere, også innvandrere med lang botid og deres etterkommere, kommer dessverre dårlig ut på statistikker knyttet til yrkesdeltagelse og kriminalitet. Noe fungerer åpenbart ikke godt nok.

Et stort problem som Fremskrittspartiet tar opp i vårt forslag i dag, handler om at mange flytter fra kommunen de er bosatt i, til områder som har en altfor høy innvandrerandel. Dette er også et problem som flere andre partier anerkjenner, men de velger å stikke hodet i sanden i stedet for å ta nødvendige grep.

Det er en sammenheng mellom antall innvandrere i et område og hvor mange man evner å få integrert. Kommunene vurderer hvert år hvor mange de mener de har kapasitet til å ta imot, men så kommer sekundærflyktningene, som da påfører kommunen kostnadene, og det hemmer integreringen.

På bakgrunn av det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten []: Representanten Erlend Wiborg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Rødt og SV støtter ikke forslaget fra Fremskrittspartiet her i dag. For enkelte kommuner kan høy tilflytting av sekundærflyktninger være utfordrende med tanke på kommuneøkonomien, men Rødt mener likevel at slik forslaget framstiller det, vil dette utgjøre en uforholdsmessig og usaklig forskjellsbehandling samt kunne være i strid med menneskerettighetene, særlig FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 12.

Rødt deler oppfatningen av forslagene som kommer til uttrykk i svarbrevet fra statsråden, om at å hindre eller nekte personer å flytte etter integreringstilskuddsperioden også kan bidra til det motsatte av hva jeg oppfatter er intensjonen til forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet, nemlig å hemme integreringen og deltakelsen i arbeids- og samfunnslivet. Isteden må det satses på mer og bedre integrering og på en styrket kommuneøkonomi som setter kommunene i bedre stand til å løse disse problemstillingene. Vi må inkludere flere i arbeidslivet og tilrettelegge introduksjonsprogrammet slik at det blir lettere å kombinere det med arbeid, og slik at man kan ta introduksjonsprogrammet over flere år, noe Rødt og SV senest foreslo på Stortinget i forrige uke.

Det er også viktig å ha klart for seg at disse menneskene det er snakk om, som kommer til Norge som flyktninger, også er ressurser for stor- og lokalsamfunnet. Dette er mennesker som ofte kan og vil bidra og må settes i stand til nettopp det. Noen kommer hit med høyere utdanning som det er vanskelig å få godkjent i Norge. Det må vi gjøre mye enklere, for å tilgjengeliggjøre den kompetansen som velferdsstaten vår trenger. Det må bli lettere å få på plass godkjenningsordninger for slik kompetanse i framtiden, noe også Rødt og SV tidligere har foreslått på Stortinget.

Norge som storsamfunn har også et ansvar for at de som flykter hit, føler seg hjemme, ved å bekjempe rasisme og fordommer som ofte rammer innvandrere på arbeidsmarkedet. Her trengs det en mye mer offensiv politikk. Vi vet f.eks. at de med utenlandskklingende navn oftere ikke blir innkalt til jobbintervju.

I svarbrevet til komiteen skriver statsråden at hun også ser dette i sammenheng med stortingsmeldingen om levekår i byer og byområder og den varslede gjennomgangen av inntektssystemet til kommunene. Det vil etter Rødts syn være riktig at denne problemstillingen også adresseres der.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Ved inngangen til 2023 var andelen av befolkningen i Norge med flyktningbakgrunn på om lag 5 pst. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde rundt 20 pst. av befolkningen. At en økende andel av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn, gir både muligheter og utfordringer.

Vi vet at en for stor andel flyktninger ikke kommer inn i arbeidslivet, eller at de faller ut av arbeidslivet etter noen år. Særlig kvinner er i for stor grad utenfor arbeidsstyrken. For mange innvandrere har også for dårlige norskkunnskaper, og vi vet at mange jobber i utsatte bransjer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Vi vet også at det er for mange barn med innvandrerbakgrunn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, og at for mange blir utsatt for negativ sosial kontroll.

Svaret på integreringsutfordringer bør ikke være å begrense flyktningers mulighet til å flytte til en ny kommune utover det som gjelder i dag. Å hindre flyktninger i å flytte, vil like gjerne kunne bidra til å redusere deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, som det motsatte. Et slikt forbud vil også kunne utgjøre usaklig forskjellsbehandling og være i strid med Grunnloven og menneskerettighetene. Jeg mener det må være en mulighet til skjønnsmessig å innrømme hjelp til livsopphold for flyktninger, på samme måte som for andre innbyggere.

Jeg er kjent med at enkelte tilflyttingskommuner ser på sekundærflytting blant flyktninger som utfordrende. I juni vil regjeringen fremme en melding til Stortinget om levekår i byer og byområder. Meldingen vil omhandle regjeringens politikk for å legge til rette for gode levekår og gode oppvekst- og nærmiljøer i byer og byområder. Jeg vil også minne om at Kommunal- og distriktsdepartementet jobber med en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene.

Jeg mener at svaret på integreringsutfordringer er å jobbe for bedre integrering. Det viktigste er derfor den innsatsen vi gjør for å integrere flyktningene når de har fått opphold og blir bosatt i en kommune. Regjeringens mål for integreringsarbeidet er å få flere i arbeid, bygge sterkere fellesskap og gode fellesarenaer, fremme likestilling og bekjempe negativ sosial kontroll.

Målet må være at alle skal ha like muligheter i Norge, uavhengig av bakgrunn og bostedskommune. Da må vi sørge for at vi lykkes bedre med å integrere dem som kommer, og som bor i alle deler av landet. Når kommunene avtaler bosetning, tar de samtidig på seg ansvar for integrering. Vi må legge til rette for at flyktninger skal gis en reell mulighet til å delta i arbeidet og samfunnet ellers.

De store ankomstene av flyktninger det siste året understreker viktigheten av at integreringsarbeidet er effektivt og målrettet. Derfor er det også viktig at vi tar en fot i bakken. Hva har fungert, og hva har fungert mindre bra? For å ruste oss enda bedre for framtiden, har regjeringen satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om integrering, som etter planen skal legges fram våren 2024.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Statsråden hevder at forslaget kan være i strid med Grunnloven og menneskerettighetene. Jeg må minne statsråden på at et krav som likner det som Fremskrittspartiet her foreslår, allerede eksisterer i dagens lovverk, knyttet til de fem første årene man er bosatt. Det er reelt sett snakk om å utvide det kravet som allerede finnes.

Arbeiderpartiordfører i Sarpsborg og nåværende sentralstyremedlem Sindre Martinsen-Evje har tatt opp denne problemstillingen gjentatte ganger og vist hvor stort problemet er. Han har sagt:

«Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av naiviteten eller uvitenheten de opererer etter.»

Er statsråden enig med sin partifelle?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Representantforslaget går ut på å utvide den tidsperioden da en flyktning må være selvforsørgende for å kunne flytte til en annen kommune, utover de fem første årene, når kommunen mottar integreringstilskudd. Dette kan være i strid med menneskerettighetene, for alle som er lovlig bosatt i Norge, har rett til å velge sitt bosted og rett til ikke å bli utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Rettighetene kan begrenses i noen grad, med begrunnelse i økonomiske og integreringsmessige hensyn, slik at kommunen mottar integreringstilskudd, men et forslag om et flytteforbud som skal gjelde utover de fem årene integreringstilskuddet varer, vil trolig ikke være forholdsmessig. Derfor står jeg fullt og helt inne for at dette vil kunne være et brudd på både Grunnloven og menneskerettighetene.

Så mener jeg vi har et felles ansvar for å integrere flyktningene som kommer hit. Kommunene har påtatt seg sitt ansvar, og staten har sitt ansvar. Det er fordelt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg registrerer at statsråden har problemer med å si seg enig med sin partifelle, som er ordfører og sentralstyremedlem, og som viser til naiviteten eller uvitenheten man opererer etter. La meg ta et annet spørsmål.

Er statsråden i utgangspunktet enig i at dagens system er ganske uforutsigbart for kommunene? Kommunene finner hvert år, i forbindelse med budsjettbehandlingen, ut hvor mange flyktninger de mener de har kapasitet til å integrere og bosette. Man vedtar å ta imot f.eks. 20 personer, men så kan man risikere at det kommer 100 eller 200 personer, som sekundærflyktninger, som da vil legge beslag på kommunale velferdstjenester og hemme integreringen av dem man allerede har tatt imot. Ser statsråden det som et problem?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Når det gjelder det å ta imot flyktninger, er det, som representanten påpeker, kommunene selv som avgjør om man skal gjøre det eller ikke. Dette er basert på et frivillig system. Når vi snakker om sekundærflytting, gjelder det flyktninger som på eget initiativ flytter til en annen kommune. Det kan være ulike årsaker til det. Det kan være et tilbud om arbeid. Det kan være av velferdsgrunner, f.eks. at man har familie eller nære slektninger som bor et annet sted. Jeg ser at det kan være en utfordring, men samtidig kan vi ikke dele samfunnet inn på en slik måte at noen regler gjelder for én del av befolkningen, mens andre kan flytte fritt rundt i dette landet. Det må gjelde for alle.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg registrerer at statsråden fortsatt ikke vil bekrefte eller avkrefte om hun støtter sin partifelle, som viser til at dagens system er basert på naivitet eller uvitenhet. Statsråden har gjentatte ganger skrytt av yrkesdeltakelsen til flere innvandrergrupper. Fremskrittspartiet har gått ganske grundig inn i Statistisk sentralbyrås statistikk for å se hvor stor yrkesdeltakelsen egentlig er. Regjeringen definerer, gjennom Statistisk sentralbyrå, at man regnes som yrkesaktiv hvis man jobber én time i uken – én time.

Mener statsråden at man er yrkesaktiv hvis man jobber én time i uken, eller er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at det er juks med statistikk?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg skal ikke gå inn på hvordan SSB regner seg fram til sysselsettingen blant innvandrere, men vi så, bl.a. i SSBs oversikt over sysselsettingen blant innvandrere i 2022, en økt sysselsetting i flyktningedominerte grupper. Innvandrere fra Syria, Eritrea, Somalia og Etiopia hadde i 2022 en økning på 3–3,3 prosentpoeng i sysselsettingsgrad. Dette er grupper som i hovedsak består av flyktninger og familiegjenforente.

Jeg har ikke lyst til å slippe dette helt. Det kunne jo være fristende å spørre om det ikke ville være direkte diskriminerende om en flyktning ikke kunne flytte etter at integreringstilskuddsperioden endte, eller etter at den enkelte har fått norsk statsborgerskap.

Tobias Drevland Lund (R) []: Statsråden og jeg deler oppfatningen om at en riktigere måte å løse problemstillingene forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet tar opp her, er å sikre at flere kommer i arbeid. Det er dessverre et kjent fenomen at personer med utenlandskklingende navn sjeldnere innkalles til jobbintervju. Noen bytter faktisk navn for ikke å havne i slike situasjoner. Arnfinn H. Midtbøen har forsket på dette siden 2012. For ti år siden fant han at et utenlandsk navn reduserer sannsynligheten for å bli kalt inn til jobbintervju med om lag 25 pst. I 2021 foretok han en ny studie, denne gangen med utgangspunkt i data fra utlandet, men det inkluderte også tre norske undersøkelser. Det viser seg at lite har endret seg på ti år. Midtbøen sier:

«Det vi finner er mer eller mindre de samme resultatene over tid. Det er ikke noe tegn til nedgang i omfanget av diskriminering.»

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan arbeider regjeringen med å forhindre slik diskriminering, som vi vet finner sted?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg takker for både spørsmålet og engasjementet for dette. Vi arbeider nå med en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering. De to hovedområdene vi jobber med i den forbindelse, er diskriminering og rasisme som skjer på vei inn i arbeidslivet og på vei opp i arbeidslivet. Alle de innspillene vi har fått ved å reise rundt og snakke med ulike organisasjoner og enkeltpersoner over hele landet, men også de innspillene som er kommet fra forskningsmiljøer, vil være relevante når vi skal legge fram tiltak mot diskriminering. Det andre hovedområdet er også viktig. Det gjelder rasisme og diskriminering som barn og unge utsettes for, og det vil være tiltak som er rettet mot de arenaene som barn og unge oppholder seg på.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel