Presidenten
[10:06:02 ]: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens
kontor om at utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsrådene Kjersti
Toppe og Bjørn Arild Gram vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte
regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den
muntlige spørretimen.
Vi starter da
med første hovedspørsmål, fra representanten Hårek Elvenes.
Hårek Elvenes (H) [10:06:28 ] : Ukrainske styrker forbruker
nå like mye ammunisjon daglig som et mindre europeisk land forbruker
på et helt år i fredstid. Samtidig har krigen skjerpet kravene til
beredskap både i Norge og i andre NATO-land.
Køen for å kjøpe
ammunisjon er i ferd med å bli svært lang. Det delvis statseide
norske selskapet Nammo er en av kun fire større ammunisjonsprodusenter
i Europa, og de opplever en svært sterk økning i ordreinngangen.
I november uttalte selskapet at etterspørselen etter panservåpenet
M72 var attendoblet.
Etter den kalde
krigen har ikke Nammo vært dimensjonert for krigsproduksjon. Den
norske stat har som eier av Nammo et særlig ansvar for å bidra til
å ivareta ammunisjonsberedskapen blant våre allierte.
Høyre har gjennom
lang tid etterlyst en mer aktiv holdning fra regjeringen i denne
saken. Dessverre er regjeringen bakpå med å øke kapasiteten. I avtalen
som ble annonsert 13. januar i år, lovte regjeringen at produksjonskapasiteten
skulle øke, men Stortinget har fortsatt ikke fått informasjon om
hvordan dette skal skje. Dersom Norge ikke kan levere innen rimelig
tid, risikerer vi at produksjonen av nok ammunisjon til Norge, NATO
og Ukraina svekkes, og at vår posisjon som en pålitelig partner
også kan komme i vanry.
Spørsmålet mitt
til ministeren er: Mener regjeringen at Nammo i dag har tilstrekkelig
produksjonskapasitet til å kunne håndtere den ekstremt høye ordreinngangen
som har kommet det siste året?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:08:19 ] : Representanten Elvenes
har rett i at det er et betydelig økt behov for produksjon av våpen
og utstyr. Det handler om den støtten vi har behov for å gi til
Ukraina, men også om de behovene vi har for å styrke beredskapen
og beholdningene for oss selv og våre allierte i en mer krevende sikkerhetspolitisk
situasjon.
Det er også helt
opplagt at våpen- og ammunisjonsindustrien, både i Norge og i mange
andre land, ikke har vært dimensjonert for den situasjonen vi nå
står i. Derfor er det gjennomført, og det gjennomføres, en betydelig
investering i denne industrien.
Vi må for det
første ta utgangspunkt i at det nå er et helt annet markedsmessig
grunnlag for å foreta investeringer i forsvarsindustrien. Det betyr
altså at det er kommersielt grunnlag for å utvide produksjonskapasiteten
i forsvarsindustrien, og vi ser jo at både Nammo og Kongsberg har
gjort, og gjør, betydelige investeringer i sin kapasitet, i Norge
og i utlandet.
Likevel kan det
være situasjoner hvor det er usikkerhet om det langsiktige behovet
og mulighetene for å avskrive investeringer innen rimelig tid. Da
kan et utvidet samarbeid med myndighetene være aktuelt. Et eksempel
på det er det vi har gjort, og som representanten viste til, nemlig
at vi nå har bestilt mer artilleriammunisjon fra Nammo. Det er den
største ordren de noen gang har fått, og Nammo har bekreftet at
det gir grunnlag for å utvide produksjonskapasiteten. Samtidig får
Norge moderne artilleriammunisjon. Det er en veldig god løsning.
Hårek Elvenes (H) [10:10:19 ] : Jeg takker for svaret, som
kanskje var i grenselandet til å være en analyse mer enn et svar.
Men for å ta opp tråden: Den forserte ammunisjonsbestillingen som
den norske stat har lagt inn til Nammo, gir den nok likviditet til
at Nammo skal kunne utvide sin produksjonskapasitet så fort det
er mulig? Det er jo tanken bak det hele, hvis man gjør de riktige
grepene.
Er regjeringen
enig i at Norges posisjon som en pålitelig leverandør av ammunisjon,
og i siste instans som en pålitelig partner i NATO-samarbeidet,
kan komme i spill hvis vi ikke øker produksjonskapasiteten i den
takt det er mulig, og som våre allierte forventer?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:11:05 ] : Produksjonskapasiteten
øker, og det er veldig viktig. Det er vi enige om. Regjeringen framskyndet
allerede i april i fjor en ekstraordinær bestilling av artilleriammunisjon
fra Nammo for å være sikker på at vi får leveranser innen rimelig
tid. I tillegg la vi på nyåret fram avtalen med Nammo om bestilling
av ny, moderne artilleriammunisjon for 2,6 mrd. kr, og det er bekreftet
fra Nammo at det legger grunnlag for at de kan investere i utvidet
produksjonskapasitet i Norge. Så vi følger opp det som representanten
etterlyser. En ting er at vi har en eierrolle, men vi har også en
stor kunderolle. Vi bruker innkjøpsrollen vår til å legge grunnlaget
for at Nammo kan investere i ny produksjonskapasitet.
Hårek Elvenes (H) [10:12:09 ] : Jeg takker for svaret.
Det eneste tiltaket
som Stortinget er kjent med, er det tiltaket som ministeren nå redegjør
for, og som det var diverse medieoppslag knyttet til. Mye tyder
på at de tiltakene som nå er iverksatt, ikke er tilstrekkelige for
å øke produksjonskapasiteten i den takt som er nødvendig. Vi er
kjent med at Nammo også kunne tenkt seg tiltak utover dette, eksempelvis
et slikt tiltak som Høyre la inn i sitt alternative budsjett, nemlig
et kapitalinnskudd til bedriften for å øke egenkapitalen og derigjennom øke
likviditeten, slik at investeringer kan gjøres raskere.
På nytt er spørsmålet
til ministeren: Har han tanker rundt hvordan kapasiteten kan økes
raskere, utover de tiltak som nå er iverksatt?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:13:01 ] : Først vil jeg si at
den løsningen regjeringen har kommet fram til med Nammo, er en atskillig
bedre løsning enn det Høyre tok til orde for gjennom sitt budsjett.
Det var et forslag om å skyte inn penger i bedriften og på det viset legge
grunnlag for at den skal investere. Det som vi isteden har landet
en løsning på, er at vi leverer en betydelig bestilling, en ordre,
til Nammo. Slik kan de ha grunnlag for å få avskrevet investeringer
i økt produksjonskapasitet, samtidig som vi raskere får moderne
artilleriammunisjon til Norge. Jeg mener at det er en bedre løsning.
Vi har dialog med forsvarsindustrien, og jeg tror det er veldig
viktig at vi blir enda bedre på å gi dem forutsigbarhet og innsikt
i våre planer, og har god dialog gjennom det, slik at vi også gir
dem mulighet til å planlegge for ytterligere investeringer framover.
Hårek Elvenes (H) [10:14:06 ] : Det er en grunnleggende læresetning
i finansiell tenkning at en krone i hånden i dag er mer verdt enn
en krone i hånden der framme. Således kan en ikke avvise Høyres
forslag som en ikke relevant løsning på det problemet vi har vært innom.
Men la nå det ligge.
Det som kan være
interessant å få vite litt mer om, er om ministeren har mottatt
noen tilbakemeldinger fra våre allierte, knyttet til Nammo sin produksjonskapasitet
i forhold til det nærmest eksponentielt økende behovet for ammunisjon
i Europa.
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:14:46 ] : Først: Jeg sa ikke
at Høyres forslag ikke var relevant, men jeg sa at løsningen regjeringen
landet på, var en bedre løsning enn det Høyre tok til orde for.
Det var det jeg sa.
Når det gjelder
tilbakemelding fra allierte, kan jeg ikke i farten peke på spesifikke,
konkrete henvendelser knyttet til det. Det er ikke noen tvil om
at dette har vært på dagsordenen i NATO-sammenheng. Generalsekretæren
har vært veldig tydelig på at det er viktig å øke produksjonskapasiteten
av våpen og ammunisjon. La meg igjen understreke at det faktisk
skjer i betydelig grad, og det skjer på kommersielle vilkår. Kongsberg
Gruppen, f.eks., har allerede investert i økt produksjonskapasitet for
både NASAMS-luftvern og missiler. Nammo gjennomfører også en rekke
investeringer. Begge disse bedriftene er lokalisert i mange land.
Vi har også en
løpende dialog med industrien, og som jeg sa, er det å gi forutsigbarhet
og innsikt i våre langsiktige planer et viktig bidrag til at de
kan investere enda mer.
Guri Melby (V) [10:16:04 ] : Når norsk og vestlig ammunisjon
og teknologi blir brukt på slagmarken i Ukraina, medfører det at
denne teknologien blir eksponert for Russland og for deres samarbeidspartnere.
Jeg tror at vi bare må legge til grunn at de vil både kopiere og
finne måter for å motvirke vår teknologi og våre styrker framover.
Derfor vil både forskning og utvikling i forsvarsindustrien være
essensielt for å greie å beholde de alliertes teknologiske forsprang.
I en tid der det
er bred enighet på Stortinget om at vi skal øke satsingen på Forsvaret,
at vi skal øke forsvarsbudsjettene, valgte regjeringen i fjor å
kutte 50 mill. kr i forsknings- og utviklingsmidler rettet mot forsvarsindustrien.
Dette er særlig små og mellomstore bedrifter som jobber med innovasjon,
avhengige av. Spørsmålet mitt er: Vil forsvarsministeren ta grep
allerede i revidert nasjonalbudsjett for å øke satsingen på forskning
og utvikling innenfor forsvarsindustrien i Norge?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:17:09 ] : Forskning og utvikling
er veldig viktig i samfunnet generelt, inkludert i forsvarssektoren.
Det er det ingen som helst tvil om. Det er en form for teknologisk
kappløp som pågår hele tiden. Derfor er det viktig at vi har ambisjoner
for norsk forsvarsindustri og for FoU og innovasjon knyttet til
det.
Det er bestandig
slik at en gjør krevende prioriteringer i et budsjett. Nå er bevilgningen
for i år på samme nivå som den var i 2021, dog med den forskjellen
at regjeringen også foreslo et nytt tiltak, nemlig medlemskap og
deltakelse i NATOs innovasjonsfond, hvor det ble foreslått og bevilget
40 mill. kr i året for å styrke samarbeidet knyttet til sivil teknologi,
som i en tidlig fase også kan tas i bruk i forsvarssektoren.
Presidenten
[10:18:05 ]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Sylvi Listhaug (FrP) [10:18:19 ] : I dag vil kampen for kvinners
rettigheter i Iran prege 8. mars-tog over hele verden. Også her
i Oslo vil støtte til det modige iranske folkets kamp mot det islamistiske
regimet være i sentrum for markeringen.
Dette islamistiske
regimet som alle frihetselskende mennesker tar avstand fra, som
har ansvaret for at jenter og kvinner voldtas i iranske fengsler
og unge menn henges fra heisekraner, hadde altså utenriksminister
Huitfeldt møte med i forrige uke. Som en av ytterst få utenriksministre
fra Europa valgte den norske utenriksministeren å møte den iranske
utenriksministeren, Hossein Amir-Abdollahian. Det er heller ikke
lenge siden den norske ambassaden, sammen med kun Polen og Ungarn
fra EU, deltok i feiringen av den islamske revolusjonen i Iran.
Våre diplomater var altså med og feiret det islamistiske tyranniet
som ble innført i Iran i 1979.
Vi kan dessverre
slå fast at Norge er blant de vennligst innstilte landene i Vesten
overfor presteskapet i Teheran, et islamistisk og brutalt regime
i et land der jenter drepes for å ha hijaben feil på, og jenter
gasses fordi de går på skole. Den norske regjeringen er helt klar
på at det ikke er aktuelt å møte russiske ministre etter invasjonen av
Ukraina. Det skulle bare mangle. Jeg tar også for gitt at norske
diplomater ikke deltar på markeringer og feiringer i Russland. Det
store spørsmålet er hvorfor utenriksministeren finner det naturlig
å møte Irans utenriksminister. Er det virkelig slik at hvis et regime
terroriserer, torturerer og dreper egen befolkning, er det helt greit
å møte regimet og være med på feiring av det skrekkveldet som ble
innført, og gjennom dette bidra til å legitimere regimet, mens hvis
noen invaderer et annet land og dreper uskyldige, kan man kutte
all kontakt?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:20:15 ] : Takk for et
veldig viktig spørsmål.
Da Iran deltok
på møtet i Menneskerettighetsrådet, var det jeg som hadde ordet
rett etter den iranske utenriksministeren, og da hadde jeg anledning
til å gå i rette med måten de behandler kvinner på, og ikke minst
demonstrantene og de tøffe menneskene som har stått opp for kvinners
rettigheter i Iran.
Når det gjelder
at jeg har møte med den iranske utenriksministeren, som jeg har
i likhet med den finske og en del andre, er det fordi det er min
fordømte plikt. Det er min fordømte plikt å ta opp de menneskerettighetsbruddene
vi ser, og ta opp hvordan kvinner blir behandlet i Iran. Det å gå
og gjemme seg og si at jeg ikke vil snakke med ham – da mener jeg
at jeg ikke gjør jobben min.
Det er litt merkelig
med Fremskrittspartiet, som senest 2. juni i fjor møtte Irans viseutenriksminister.
Det er jo ikke sånn at Iran over natta har blitt et regime som behandler
sin egen befolkning dårlig. I 2019 var det også store demonstrasjoner
i Iran, og 1 500 mennesker ble drept. Det førte ikke til at Fremskrittspartiet
ikke ville møte Iran. Jeg mener at det samme gjelder nå. Da kan
jeg ta opp det jeg mener, og komme med kritikk når det gjelder hijabpåbud
og det som handler om hvordan kvinner blir behandlet i dette landet.
Jeg tror på det
jeg har sagt siden jeg fikk denne jobben: Jeg tror ikke på samtaleboikott,
jeg tror ikke det fører noensteds hen. Jeg mener rett og slett at
det er et uttrykk for feighet hvis man ikke tør å komme med den samme
kritikken overfor Irans utenriksminister som jeg gjorde i plenum,
og som jeg også gjør her.
Sylvi Listhaug (FrP) [10:21:59 ] : Det er interessant at utenriksministeren
sammenligner den iranske og den finske utenriksministeren. Den iranske
utenriksministeren har tette bånd til den beryktede iranske militære
organisasjonen Revolusjonsgarden, som EU vurderer å sette på terrorlisten.
Den iranske utenriksministeren sa i talen han holdt for FNs menneskerettighetsråd,
at ingen iranere hadde blitt drept av regimet under demonstrasjonene
den siste måneden. I et intervju med CNN sa han at ingen fredfulle
demonstranter var arrestert, og at påstander om voldtekt av kvinner
i fengsler var falske anklager mot regimet. Dette er åpenbart absurde
påstander som bare understreker regimets grenseløse frekkhet og
forakt for egen befolkning.
Konfronterte utenriksministeren
sin iranske kollega med disse løgnene? Fikk utenriksministeren inntrykk
av at hun klarte å overbevise den iranske utenriksministeren om
at drap på demonstranter, arrestasjoner, voldtekter og henrettelser
må stanse?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:22:58 ] : Det jeg sa
her, var å rette opp i det som Listhaug feilaktig sier i Dagbladet
i dag: at det bare var jeg som hadde møte med ham. Det hadde også
den finske utenriksministeren, så det er ikke bare Norge som er
tøffe nok til å si hva vi mener om Iran.
Jeg har ikke inntrykk
av at Iran direkte i samtale med meg sier: Ja, nå skal vi legge
om politikken. Men det ville være veldig naivt, det som er Listhaugs
oppskrift – hvis hun virkelig tror at den iranske utenriksministeren er
så ivrig etter å møte meg at dersom jeg bare nekter, så endrer de
kvinnepolitikken i landet.
Jeg mener at det
er min plikt å ta opp min kritikk. Jeg mener at jeg framfører det
som er Norges linje, på en direkte måte, slik jeg også gjorde da
jeg var leder av utenrikskomiteen og snakket på vegne av alle de
politiske partiene i denne salen. Det er tydeligvis en annen standard
for Fremskrittspartiets egne representanter enn for meg, og det
ønsker ikke Listhaug å svare på.
Sylvi Listhaug (FrP) [10:24:00 ] : Det er interessant at man
behandler Russland på en helt annen måte enn Iran. Jeg mener at
man skulle behandlet begge likedan. Det islamske regimet i Iran
har i over 40 år stått bak en brutal undertrykkelse, utrenskinger
og henrettelser. Tusenvis av iranere har flyktet til utlandet. En
del har kommet til Norge og drømmer om at fedrelandet skal bli fritt.
Mange av disse reagerer kraftig på norske myndigheters dialog med
terrorveldet i Iran, bl.a. Feri Gaulin, som sitter på galleriet
i dag. Hennes egne ord er at det er flaut, pinlig og naivt at utenriksministeren, hennes
partikollega, mener det er veldig viktig med dialog med regimet
i Teheran.
I en meningsmåling
blant 158 000 iranere i Iran svarer 80 pst. at de vil ha vekk den
islamske republikken og erstatte den med et demokratisk styresett.
Hvorfor velger utenriksministeren å pleie omgang med terrorregimet
i Iran istedenfor å stå sammen i solidaritet med de som kjemper
i Iran og i Norge for å fjerne regimet?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:25:06 ] : Det er fordi
jeg framfører kritikk på vegne av Norge, og det er min fordømte
plikt å ikke gå og gjemme meg. Når Iran inviterer meg til møte,
har jeg anledning til å si direkte det samme som jeg sa på talerstolen.
Det var mange land som la merke til at det norske innlegget i den sammenhengen
var veldig sterkt. Da har vi en litt annen måte å drive utenrikspolitikk
på. Det er tydeligvis slik at Listhaug har en annen type kriterier
for meg enn for sin egen gruppe, for Fremskrittspartiet møtte Irans viseutenriksminister
2. juni i fjor. Jeg møtte selv Irans utenriksminister da jeg var
leder av utenrikskomiteen, sammen med representanter for Fremskrittspartiet.
Så det er tydeligvis – ut fra Listhaugs retorikk – bare utenriksministeren
som ikke skal møte iranske politikere, mens det er fullt ut legitimt
for Stortinget. Jeg mener at det er min plikt å si fra om den uretten
som iranske kvinner utsettes for.
Sylvi Listhaug (FrP) [10:26:11 ] : Jeg mener at ingen myndighetspersoner
i Norge skal ha møter med det islamske regimet i Iran. For litt
over et år siden landet det et privatfly med 15 Taliban-terrorister
i Norge. Det var et besøk som kostet norske skattebetalere 7 mill. kr.
Det viste seg snart at samtalene ikke bidro til annet enn å anerkjenne
Taliban. Terroristenes grunnleggende primitive syn på kvinner og
menneskerettigheter er ikke endret. Resultatet et år etter er at
afghanske kvinner har det verre enn noen gang, og de har ingen rettigheter igjen.
Den norske regjeringen lot seg altså bruke av Taliban til å legitimere
sitt regime. Talibans utenriksminister Amir Khan Muttaqi uttalte
at møtet i Norge var en prestasjon fordi de fikk dele scene med
verden. Også flere utenlandske medier mente at Norge bidro til å anerkjenne
Taliban. Mitt spørsmål er om utenriksministeren mener det er riktig
å legitimere Taliban, og hva hun tenker om at forholdene for kvinner
i Afghanistan er verre enn noen gang.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:27:12 ] : Jeg legitimerer
ikke Taliban, men jeg mener at det er viktig at vi ser på Afghanistan
som en sikkerhetsrisiko. Vi har nemlig prøvd det som er Listhaugs
metode, før. Det internasjonale samfunnet forsøkte å isolere Afghanistan,
og det utgjorde en sikkerhetstrussel, ikke bare mot det afghanske
folk, men mot hele verden. Jeg mener altså at ut fra en sikkerhetsvurdering
– men også ikke minst med tanke på det som Fremskrittspartiet er veldig
opptatt av, å unngå nye flyktningstrømmer – er det viktig at vi
bidrar med humanitær hjelp, og at vi har en dialog om hvordan de
ser på sikkerhetsutfordringene i sitt eget hjemland.
Utenriksministeren
i Afghanistan er enig i at kvinner skal gå på skole. Jeg mener det
er viktig at vi oppmuntrer ham. Det er det gamle lederskapet i Kandahar som
har hindret det i denne sammenheng. Jeg blir oppfordret av kvinneaktivister
i Afghanistan til å fortsette dialogen med Taliban, og det kommer
jeg til å fortsette med.
Presidenten
[10:28:12 ]: Vi går til neste hovedspørsmål.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:28:26 ] : Det har den siste
tiden blitt satt fokus på seksuell trakassering og overgrep i Forsvaret.
I 2021 viste Forsvarets egne undersøkelser at hele 46 pst. av kvinnene
i Forsvaret hadde opplevd seksuell trakassering, mens 58 pst. av
kvinnene i førstegangstjenesten hadde opplevd kjønnstrakassering.
Det er en skam for Norge at kvinner som går inn i Forsvaret for
å bidra til Norges sikkerhet, blir utsatt for trakassering og overgrep.
En av de unge kvinnene NRK snakket med, svarte på et spørsmål om
Forsvaret er et trygt sted:
«Man kan ikke si det er en trygg
plass når det som har skjedd har skjedd. At det har skjedd med flere,
og at det mest sannsynlig kommer til å skje med flere. Da er det
ikke en trygg plass».
Silje Falmår,
som modig sto fram i NRK og fortalte om sine opplevelser i førstegangstjenesten,
opplevde det ingen skal oppleve. Hun fortalte om seksuell trakassering,
voldtekt, mobbing og utestengelse. Som hun sier til NRK: Det var
etterspørsel etter bilder av kropp, spørsmål fra gutter om de kunne
være med henne i dusjen, om hun kunne suge dem, om hun kunne ligge
med dem i helgen, og i tillegg flere konkrete berøringer, som at hender
ble tatt opp gjennom genseren på puppene. Knapt noe skjedde i denne
saken. Det framstår rimelig åpenbart at det er behov for en gransking
av en ukultur i Forsvaret.
I dag kan NRK
fortelle om en drastisk nedgang når det gjelder om folk vil råde
jenter som er unge i dag, til å gjennomføre førstegangstjenesten.
I fjor ville 70 pst. anbefalt jenter førstegangstjenesten, nå er
tallet redusert til 45 pst. Vil forsvarsministeren si at Forsvaret
i dag er en trygg plass for jenter som skal inn til førstegangstjeneste, og
er han i lys av omfanget av seksuell trakassering i Forsvaret overrasket
over at det er en så stor reduksjon i andelen som vil anbefale jenter
å gjennomføre førstegangstjenesten?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:30:27 ] : De fortellingene vi
har hørt det siste året fra kvinner i Forsvaret, både vernepliktige
og ansatte, har gjort sterkt inntrykk på oss alle. Vi har hørt om
uakseptabel og ulovlig adferd, om for dårlig håndtering av varsler
og manglende konsekvenser, om kulturutfordringer og handlinger som
opplagt er uttrykk for ukultur. Det må ha vært veldig tøft å stå
fram. Vi bør være takknemlige for at de har maktet det, det gjør
det mulig å bli bedre, men de burde ha sluppet å gjøre det. Jeg
tar dette veldig alvorlig.
Mobbing og seksuell
trakassering er selvsagt uakseptabelt uansett hvor det skjer i samfunnet,
men som representanten er inne på, er det særlig alvorlig når det gjelder
vernepliktige i Forsvaret, for vi ber jo en andel av ungdommen vår
om å bruke et år eller mer av livet sitt for oss alle i fellesskapet.
Vi pålegger dem en plikt, og det er klart at da er det vår plikt
å sørge for at de er trygge når de gjennomfører den plikten på vegne
av oss alle og den tryggheten det skal gi oss. Vi har jo Forsvaret
for at det skal være trygt å være i Norge, og da må det også være trygt
å være i Forsvaret.
Det er heldigvis
sånn at det er mange som har det bra, som gir gode tilbakemeldinger,
og som sitter igjen med gode opplevelser – av både guttene og jentene
i Forsvaret – men så lenge ikke alle kan si det, er det ikke trygt
for alle. Det vi har hørt om, er helt uakseptabelt, og vi er nødt
til å ta dette på det største alvor. Den undersøkelsen representanten
viser til, er det ingen grunn til å være overrasket over når vi
har fått disse fortellingene. Det er klart at da svekkes også tilliten
til Forsvaret, og det er i seg selv veldig alvorlig.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:32:23 ] : Det er et strukturelt
problem i Forsvaret, og jeg synes egentlig det oppsummeres godt
med det svaret Forsvaret ga til NRK. Da sa bataljonssjef Nina-Sofie
Berg: «Jeg mener at premisset om å si at det er en ukultur basert
på enkeltstående hendelser blir feil.»
Når undersøkelser
viser at 46 pst. av kvinner, nesten halvparten av alle kvinner,
opplever seksuell trakassering i Forsvaret, da er det ikke snakk
om bare en liten gruppe, eller at det ikke er greit at seksuell
trakassering skjer om det bare skjer med én. Det er snakk om at nesten
halvparten av kvinnene opplever dette, og det er en ukultur i norsk
forsvar. Det virker som det er noe helt spesielt med Forsvaret som
gjør dem mer utsatt. Blant annet har en egen gransking vist at flere
personer som har vært involvert i straffesaker, har blitt tilbudt
sluttpakker i stedet for avskjed eller andre reaksjoner. Andre har
pekt på at det er en ukultur når det gjelder å si fra, og at man
nesten blir belønnet for ikke å varsle.
Mener statsråden
at det er korrekt å tilby sluttpakker til overgripere, og hvordan
tror statsråden det påvirker hvem som sier fra?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:33:27 ] : Denne typen saker kan
vi møte overalt i samfunnet, men i dette arbeidet må vi ta med oss
og være oppmerksomme på at man kan møte særegne utfordringer i en
militær organisasjon. Dette var noe PwC pekte på i den eksterne rapporten
som forsvarssjefen bestilte knyttet til varslingssakene, som sa
noe om at her er det forhold som kan gi en økt sårbarhet for at
ting skjer. Det er en veldig geografisk spredt organisasjon, det
er 10 000 nye inn hvert år, høy rotasjon på personellet og mange
ledere som er unge, så det er særskilte forhold å være oppmerksom
på.
Når det gjelder
det med sluttpakker, har forsvarssjefen kommentert at det har vært
en avveining mellom å gi sluttpakke for å få folk raskt ut kontra
å ha langvarige saker gående, med lønn, for dem som er ansatt i
Forsvaret.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:34:30 ] : Jeg er enig med ministeren
i at seksuell trakassering er et samfunnsproblem – i arbeidslivet,
i skolen, på studiesteder. Hvis man ser på andre undersøkelser –
Ungdata-undersøkelsen, Ung i Oslo-undersøkelsen, Nasjonal trygghetsundersøkelse
– så er tallene høye når 29 pst. av jenter har opplevd seksuelle
krenkelser i løpet av oppveksten. Det er urovekkende høye tall,
dessverre. Likevel kommer ingen av de tallene i nærheten av det
omfanget som er i det norske forsvaret. Det kan ikke sammenlignes.
Det er betydelig høyere der. Mange av de sakene som har vært i media,
har vært preget av at sakene ikke har blitt fulgt opp, og at de
som varsler, opplever det som meningsløst. En av forklaringene på
hvorfor flere voldtektssaker ikke ble fulgt opp, var ifølge Forsvaret
at det var såpass tett opp mot jul.
Hva mener forsvarsministeren
er riktig reaksjon overfor ansatte i Forsvaret som ikke følger opp
saker etter å ha blitt gjort kjent med seksuell trakassering eller voldtekter?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:35:27 ] : Det er opplagt at varslingssystemet
i Forsvaret ikke har vært godt nok. Det er det ingen tvil om. Derfor
er det tatt en rekke grep etter at disse sakene kom opp i stort
omfang før sommeren i fjor, både for å følge opp den enkelte varsler
bedre, bl.a. ved å få en tilbakemelding om hva som skjer når man
har varslet, og for å sørge for at det blir mer likebehandling av
de varselsakene som kommer. Det skal konfereres med Generaladvokaten
for å sikre likebehandling, og er det uenighet om reaksjoner, skal det
også tas direkte med Forsvarsstaben.
Til det konkrete
spørsmålet: Det er helt opplagt at man har en plikt til å følge
opp hvis det først skjer noe som er uakseptabelt. Gjør man ikke
det, må det følges opp i ansettelsesforholdet, med de reaksjonene
som vil ligge i arbeidslivet.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:36:30 ] : Det er ikke bare
i Norge Forsvaret har et problem med seksuelle overgrep. I fjor
skrev NRK at norske offiserer på FN-oppdrag i Sør-Sudan ble refset
for sexkjøp og for ureglementert kontakt med lokale kvinner. Det
er skammelig at mennesker som ble sendt til Sør-Sudan for å beskytte sivile
mot bl.a. pågående seksuelle overgrep, selv var en del av problemet.
FN ble aldri informert om at norske offiserer hadde brutt reglene
mot seksuell utnyttelse og overgrep. Ifølge forsvarssjefen var det
fordi Forsvaret ikke hadde rutiner for å informere FN. Nå har FN
ekskludert de seks norske offiserene fra FN-oppdrag for all framtid.
Stemmer det at
FN aldri ble varslet om de grove hendelsene som fant sted i Norway
House i Sør-Sudan, og er det nå utviklet rutiner for å varsle FN
dersom lignende hendelser skulle forekomme?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:37:21 ] : Jeg – og jeg tror alle
oss her – tar på det sterkeste avstand fra de handlingene som de
norske offiserene gjorde seg skyldige i under tjeneste i Sør-Sudan
i 2013. Forholdene skulle ha vært rapportert til FN umiddelbart.
Dette ble ikke gjort, av årsaker som jeg – i hvert fall foreløpig
– ikke har klarhet i, men det er uansett sterkt beklagelig. Norske
offiserer som sendes ut i internasjonale operasjoner, blir rutinemessig
orientert om reglene som gjelder for tjenesten, herunder regler
for kontakt med lokalbefolkningen. Forsvaret har allerede innført
en rekke tiltak for at slike hendelser ikke skal skje igjen. Forsvarsstaben
har presisert at Forsvaret ikke vil redeployere personer som har
blitt refset eller straffet for slike forhold. Ansvarlige personellforvaltere
har fått tilgang til å se ilagte refselser, det innføres kontroll
av refselser før beordring, og det innføres også en rutine for at
Forsvaret melder fra til departementet om refselser og sanksjoner
mot militært personell i internasjonale operasjoner, slik at saken
raskt kan rapporteres videre til FN.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:38:23 ] : Om det skjer seksuelle
overgrep mot kvinner i Sør-Sudan eller mot kvinner i det norske
forsvaret, vet vi at dette er noe som kan prege mennesker i lang
tid, noe de bærer med seg. Da er en viktig del av reparasjonen at
saksbehandlingen er betryggende, og at det repareres så langt som det
er mulig. En viktig ordning i Norge er voldsoffererstatning, som
for mange oppleves som en anerkjennelse av at de er blitt utsatt
for en urett. I tillegg har man andre reparasjonsmekanismer.
Hvilke mekanismer
er på plass for å følge opp dem som har blitt utsatt for trakassering
i Forsvaret, og å sikre dem en anerkjennelse av det overtrampet
de har blitt utsatt for?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:39:05 ] : En viktig del av arbeidet
med dette er å sikre at varslene blir godt håndtert. Det ligger
også mye god forebygging i å håndtere varsler, slik at vi veldig
tydelig får markert at dette er uakseptabelt, og at det får konsekvenser.
Jeg nevnte i et
tidligere svar én endring som allerede er gjennomført når det gjelder
oppfølging av varslerne, nemlig at man faktisk blir informert om
hva som skjer med varslene. Det var noe som var veldig tydelig etterlyst
i de historiene vi fikk høre før sommeren i fjor – man varslet,
men så hørte man ikke noe mer. Det er et av de tiltakene som er
gjennomført. Det er gjort en del tiltak allerede, og så rigges det
en ny varslingskanal i tillegg for å sikre at det nå blir en konsekvent
oppfølging av de varslene som kommer. Det mener jeg er et veldig
viktig grep for å ivareta varslerne.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:40:23 ] : Forsvaret er en av landets
viktigste arbeidsplasser. Vi skal ha høy tillit til dem som har
det som arbeidsplass, men det skal også være en trygg arbeidsplass
for alle. Reaksjonene som har kommet på det som har skjedd, tror
jeg har vært voldsomt sterke hos de aller fleste. Jeg tror nok også
at det første skrittet på veien for å få til endring er å erkjenne
at det er et problem.
Jeg mener også
det er viktige tiltak som har blitt iverksatt. Det har vært viktig
for varslernes del. Varslerne skal oppleve trygghet ved å stå fram,
og de skal ha trygghet for at varselet følges opp. Og det må være
en tydelig linje fra Forsvarets side, et tydelig lederansvar, å
fortelle både unge og eldre i Forsvaret hva som er akseptabel atferd
og ikke, og at ikke-akseptabel atferd får konsekvenser i Forsvaret,
som overalt ellers.
Mitt spørsmål
er: Hvilke konkrete frister har forsvarsministeren nå gitt Forsvaret
for iverksetting av f.eks. endrede varslingsrutiner og opprydding
i en kultur, og hvordan følger Forsvarsdepartementet dette konkret
opp?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:41:26 ] : Jeg er enig i den vurderingen
av situasjonen som representanten gir. Dette har vært fulgt opp
overfor forsvarssjefen og Forsvaret helt fra de første sakene kom
opp våren og forsommeren i fjor. Jeg ba allerede da om en rapport
fra forsvarssjefen over viktige tiltak. Det ble satt inn tiltak knyttet
til både skolering og kursing av folk med personellansvar og gjennomgang
av åpne varsler for kontroll av reaksjoner. Et av tiltakene som
forsvarssjefen kom tilbake med, var en ekstern gjennomgang av varslingsinstituttet,
og den kom med rapporten fra PwC. Jeg fikk en ny rapport, som jeg
hadde etterlyst, fra forsvarssjefen før jul i fjor, og jeg venter
enda en rapport om framdriften av disse tiltakene og en rekke annet fram
mot sommeren.
Grunde Almeland (V) [10:42:45 ] : Ukulturen i Forsvaret på
dette området fortjener en grundig gransking, som også hovedspørsmålsstilleren
var inne på. Men det som gjør denne saken så fortvilende, er at
det på ingen måte er første gangen vi hører om det. Jeg har selv
vært tillitsvalgt i Forsvaret, og jeg har selv fått høre disse historiene.
Vi har hatt disse tallene i mange år. Forsvaret har lovet at de
skal ta tak i det, de har lovet at de skal få på plass varslingssystemer,
men det er ikke blitt gjort. Det at man ikke har tatt tak i det,
at man ikke har tatt dette nok på alvor, har også ført til at man
etter hvert går inn i en tillitskrise, som man nå ser tallene på,
helt konkret, med at færre vil anbefale å gå inn i tjenester og flere
er negative til førstegangstjenesten. Kan statsråden redegjøre for
hva han selv vil gjøre for å gjenopprette tilliten til Forsvaret?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:43:49 ] : Det er nok riktig at
dette har vært et saksfelt over tid. Vi hadde disse MOST-undersøkelsene
om mobbing og seksuell trakassering i Forsvaret fra både 2018 og
2020. Jeg kan best svare for de vel ti månedene jeg har vært statsråd,
og dette har vært på bordet hele veien i den perioden.
Et viktig bidrag
fra meg er å følge opp min underliggende etat, nemlig Forsvaret
og forsvarssjefen, angående dette. Jeg viste i mitt forrige svar,
som jeg nesten ble ferdig med, til at det rapporteres jevnlig tilbake
til meg om en rekke tiltak.
Så mener jeg det
er ting å se på direkte i departementet også. Et eksempel på det
er at vi nå reviderer det juridiske rammeverket for disiplinærsaker
og arbeider med et nytt forslag til disiplinærlov for Forsvaret.
Blant annet vurderer vi innføring av klageadgang for fornærmede
i disiplinærsaker, noe som vil styrke deres rettssikkerhet, og vi
ser også på terskelen for at disiplinærsaker skal sendes over til
sivil påtalemyndighet.
Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:45:08 ] : Ansatte i Forsvaret er
blant dem som oppgir å drikke mest i jobbsammenheng, ifølge en undersøkelse
fra Folkehelseinstituttet, og en bacheloroppgave som ble skrevet
ved Krigsskolen for noen år siden, viser at halvparten av dem som
ble spurt, viser til at det er sterkt drikkepress. Konklusjonene
i denne oppgaven viser veldig tydelig, som jeg tror alle her er
enig i, at det ikke samsvarer med de verdiene offiserene og Forsvaret
ønsker å stille seg bak. Da blir det uforståelig at vi ser rimelig
og subsidiert alkohol bli tilbudt rundt om i Forsvarets messer og
barer. En dårlig kultur blir på ingen måte bedre av alkohol; det
bare forsterker de utfordringene som er der. Også i noen av varslingssakene
som har kommet, har vi sett en direkte link til nettopp høyt forbruk
av alkohol. Spørsmålet er: Er dette greit? Hva vil forsvarsministeren
foreta seg når vi får så tydelig dokumentasjon på den sammenhengen?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:46:15 ] : Jeg synes at det som
tas opp her om alkohol, er et relevant tema knyttet til hele den
brede diskusjonen vi har om forholdene i Forsvaret, og om varsling,
mobbing og seksuell trakassering. Skjenkestedene i Forsvaret har
søkt og fått bevilling på linje med andre som serverer alkohol.
Så har nå sjefen i Forsvarsstaben uttalt at man skal vurdere spørsmålene
om tilgang og pris på alkohol i Forsvaret. Jeg tror det er klokt.
Jeg er opptatt
av at Forsvarets personell skal ivaretas på best mulig måte. Da
må man gjøre en helhetsvurdering knyttet til den delen av – for
så vidt – velferdsordninger, som skjenketilbudet er, opp mot de
forholdene som handler om god kontroll, og at situasjonen rundt alkoholbruk
i Forsvaret er ansvarlig. Jeg er trygg på at forsvarssjefen nå vil
gjøre vurderinger knyttet til akkurat det.
Presidenten
[10:47:16 ]: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.
Marie Sneve Martinussen (R) [10:47:29 ] : Mitt spørsmål går
til barne- og familieministeren, og jeg kan jo begynne med å gratulere
statsråden med dagen.
Priskrisen som
rammer hele samfunnet, rammer kvinner spesielt hardt. Det handler
om at kvinner tjener mindre enn menn. Vi ser også at de fleste som
går på minsteytelser i velferdssektoren, altså arbeidsavklaringspenger
eller uføretrygd, er kvinner. Fafo har også gjort en kartlegging
av matkøene i landet, og de har sett at to av tre av dem som står
i matkø, er nettopp kvinner.
Selv om det er
en veldig stor glede å få barn, er det også fryktelig dyrt. Barnetrygden
er den måten vi som storsamfunn spleiser på kostnaden og for så
vidt arbeidet det er å ha barn. Derfor vil jeg bruke spørretimen den
8. mars til å spørre statsråden litt om barnetrygd. Det har blitt
et veldig rart skille i barnetrygden mellom unger som er under og
over seks år, der man over natten plutselig får 640 kr mindre i
måneden bare fordi barnet blir seks år. Dette skillet ble innført
av den forrige regjeringen.
Ønsker dagens
regjering å videreføre dette skillet? Ser man noen som helst slags
logikk i at det skal være billigere å ha en syvåring enn en femåring,
eller er dette et skille man ønsker å redusere framover?
Statsråd Kjersti Toppe [10:48:57 ] : Eg vil gratulera med dagen
tilbake til representanten. Dette er eit viktig tema. Når det vert
dyrtid, er det ofte kvinner det går ut over, kvinner er i fleirtal
i matkøane osb.
Når det gjeld
barnetrygd, er det jo det som er forsikringa vår, noko som skal
gå til alle, og som skal hindra fattigdom i barnefamiliar. Undersøkingar
viser at barnetrygda bidrar til nettopp det. Eg er veldig opptatt
av at vi skal vidareføra barnetrygda som ei universell velferdsordning
som når ut til alle, uavhengig av bakgrunn. Vi har stolte tradisjonar
for det i Noreg.
Når det gjeld
det at det i dag er eit markert skilje i barnetrygda mellom dei
som er under og over seks år, var det, som representanten sa, eit
skilje som vart innført under den førre regjeringa. Ein tok midlar
frå dei eldste barna for å finansiera bl.a. fritidskortet. Det vi
har gjort i budsjettet for i år, er å prisjustera heile barnetrygda
etter budsjettforliket med SV. Vi har òg gjort ei viktig omstilling
som gjer at einslege forsørgjarar får ei forsterka barnetrygd, som
eg meiner er veldig viktig, for vi veit at der er risikoen stor
for å oppleva låginntekt.
Elles er jo spørsmålet
frå representanten noko som har med statsbudsjettet å gjera, og
eg kan ikkje seia meir om det no. Barn vert jo ikkje billigare med
alderen, dei vert dyrare. Samtidig er det kanskje slik at småbarnsforeldre
som har dei minste barna, har ein dårlegare familieøkonomi, som
kan vera eit argument for at det er viktig å ha ei stor og god barnetrygd
for dei som er under seks år.
Marie Sneve Martinussen (R) [10:50:56 ] : Jeg vil først takke
for det jeg opplever som et forsvar for en universell barnetrygd,
som også Rødt støtter. Det er nettopp barnetrygdens effekt på fattigdom
som har blitt veldig tydelig på grunn av dette skillet som er innført.
I de siste tallene kan man se at det for barn under seks år er en
nedgang i antallet og andelen barn som lever i fattigdom, mens det
ikke er det for barn over seks år. Det viser, mener jeg, hvor viktig
barnetrygden er. Jeg vil tro at det ikke er noe lettere å være fattig
og oppleve utenforskap når man er 13- eller 14-åring enn når man går
i barnehage. Jeg skjønner at statsråden ikke kan gi budsjettløfter
helt plutselig i mars, men er det et mål å jevne ut det skillet,
eller er det et skille som man godtar at har kommet, og tenker at
man skal bevare videre?
Statsråd Kjersti Toppe [10:51:54 ] : Dette er noko vi vurderer
og noko eg òg sjølvsagt ser. Det er ikkje opplagt at vi skal ha
ei ordning med eit slikt skilje. Eg kunne ønskt at vi hadde éin
sats for barnetrygda uavhengig av kor gamalt barnet er, og at vi
heller kunne koma inn og støtta barnefamiliane på andre måtar når
det gjeld spesielle utfordringar, slik vi t.d. har gjort no med
SFO-satsane, der det vert gratis. Det betyr jo mykje for dei som
er over seks år òg. Så vi har òg gjort andre prioriteringar som
lettar økonomien til barnefamiliar med omsorgsansvar for dei over
seks år.
Eg vil òg nemna
ei viktig regelendring, og det er at vi endra lova slik at kommunane
ikkje lenger kan rekna inn barnetrygd når dei bereknar sosialhjelpa.
Det vil koma alle til gode, òg dei som har ungdomar. Det, meiner
eg, er òg ei viktig indirekte styrking av barnetrygda.
Marie Sneve Martinussen (R) [10:52:56 ] : Takk for svaret.
Da tolker i hvert fall jeg det slik at dette solbergske skillet
på seks år ikke er noe som regjeringen ønsker å frede, og så er
det så klart et spørsmål om hvordan man vil løse det framover.
Statsråden nevnte
selv dette med prisregulering, altså at man har prisjustert barnetrygden,
men her er jeg ærlig talt litt forvirret. Vi vet jo at i fjor ble
prisveksten veldig mye høyere enn man trodde, og det betyr at selv om
regjeringen prisjusterte barnetrygden i oktober 2021, har barnetrygden
gjennom 2022 blitt mye mindre verd. Det er snakk om opptil 1 000 kr
i året, og staten har spart mange hundre millioner på at barnetrygden
ble mindre verd i fjor.
Nå sier man at
man skal prisjustere barnetrygden i år, men da lurer jeg på: Er
det et mål for regjeringen at barnetrygden ikke skal bli mindre
verd? Eller er man komfortabel med at den prisveksten man hadde
i fjor, i realiteten har spist opp deler av barnetrygden, slik at den
nå er mindre verd enn den var under den forrige regjeringen?
Statsråd Kjersti Toppe [10:53:57 ] : Det er ikkje eit mål for
regjeringa at barnetrygda skal verta mindre verd. Det vil koma ei
sak om dette i revidert nasjonalbudsjett der vi oppjusterer desse
prisanslaga, og vi tar utgangspunkt i at det òg skal gjelda barnetrygd.
Til korleis det
da vert i dei neste statsbudsjetta: Det er jo mange regjeringar
som har nytta anledninga til å vidareføra barnetrygda nominelt i
veldig mange år, slik at ho er blitt svekt over tid. Så har vi fått
eit løft dei siste åra, som eg tenkjer var veldig viktig, og som
vi òg – som representanten seier – kan sjå effektane av, særleg
for barnefamiliar som har omsorg for barn under seks år, slik at
barnetrygda betyr noko.
Det er jo slik
at alt er ei budsjettprioritering, men i Hurdalsplattforma har vi
sagt at vi skal prioritera dei universelle velferdsordningane som
når ut til alle barn, og eg tenkjer at barnetrygda er nettopp ei
slik god ordning.
Marie Sneve Martinussen (R) [10:54:58 ] : Jeg nevnte i sted
at 115 000 barn vokste opp i fattigdom, og vi vet at det å være
enslig forsørger er noe av det som medfører størst fare for å havne
i den statistikken. Det er jo slik at 95 pst. av de enslige forsørgerne
i Norge er damer, så det er oftere mor som blir sittende alene med barnet.
Derfor mener jeg at det også er en viktig kvinnesak å styrke de
økonomiske rammene for enslige forsørgere. Jeg er klar over at regjeringen
har gjort noen endringer i barnetrygden som gjør at noen enslige
forsørgere får litt mer, men de fleste får ikke noe mer.
I den priskrisen
vi står i nå, lurer jeg på: Er statsråden og regjeringen komfortabel
med innsatsen overfor enslige forsørgere, eller frykter man at dette
er en fattigdom som vokser, og som vil fortsette å vokse?
Statsråd Kjersti Toppe [10:55:50 ] : Eg kan forsikra representanten
om at vi vil ha eit særskilt fokus på einslege forsørgjarar, og
det har vi òg hatt. Eg er heilt klar over at det er ein stor risiko
for at einslege forsørgjarar hamnar i ein situasjon der ein lever
i vedvarande låginntekt. Det er utruleg viktig for å førebyggja
det at barn veks opp i fattigdom, at vi sørgjer for gode ordningar
for einslege forsørgjarar.
Det var ikkje
berre ein liten auke for einslege forsørgjarar: Alle får 5 000 kr
meir. Det ligg i budsjettforliket med SV, der vi gjorde ei omlegging
slik at vi tok vekk skattefrådraget, og dei som ikkje kan utnytta
skattefrådraget fullt ut, får ein stor auke. Dei einslege forsørgjarane som
tente minst, får no altså ein historisk auke i barnetrygda. Det
synest eg er veldig bra, og eg trur det kan hjelpa mange, spesielt
i den dyrtida som vi lever i no.
Presidenten
[10:56:47 ]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:57:07 ] : Modum Bad har gjennom
mange år bygd opp et veldig omfattende behandlingstilbud for skadde
veteraner i Forsvaret. Dette behandlingstilbudet er bygd opp gjennom
en systematisk og langsiktig utprøving av hva som fungerer, og hva som
ikke fungerer, og i perioden med fritt behandlingsvalg, fra 2015,
økte Modum Bad kapasiteten sin.
Når regjeringa
nå har tatt den ideologiske kampen mot valgfrihet videre og fjernet
fritt behandlingsvalg, vil Modum Bad etter all sannsynlighet måtte
kutte så mye som 3 000 liggedøgn. Det vil også føre til at behandlingstida
for veteraner på Modum Bad øker med 18 uker, fra 51 uker til ca.
69 uker, og dette vil ramme veteranene i veldig sterk grad. Modum
Bad er en av få institusjoner i Norge med kompetanse på behandling
av nettopp skadde veteraner, og det er ikke noe tilsvarende tilbud for
veteraner i dag i det offentlige helsevesenet. Det vil også tydelig
ramme traumeavdelingen, der mange av pasientene med hardest skader
kommer inn, og de som trenger denne behandlingen mest. Det er jo
spesielt at denne villede politikken fra regjeringas side rammer
veteranene som gruppe så hardt; de søker jo tilbake til et liv med
både livsmestring og livskvalitet. Mitt spørsmål er: Hvordan syns
statsråden at dette bortfallet av tilbud, eller det dårligere tilbudet,
for veteraner er?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:58:49 ] : Her tar representanten
Ine Eriksen Søreide opp et tema knyttet til helseministerens portefølje,
om fritt behandlingsvalg i helsevesenet, og jeg skal ikke begi meg
dypt inn i den tematikken. Men den debatten handler jo om hvordan
det samlede helsevesenet vårt skal utvikles i årene framover, om
det er sånn at private aktører kan etablere tilbud uavhengig av
samlede vurderinger knyttet til de offentlige helsebudsjettene.
Det er jo det dette handler om. Spørsmålet er da: Hva er det som
på lang sikt gir oss det beste samlede helsetilbudet til befolkningen
i Norge? Jeg har ingen spesielle vurderinger akkurat her og nå knyttet
til hvordan dette slår ut for ulike pasientgrupper. Det er jo de
regionale helseforetakene som har ansvaret for å forme det samlede
helsetilbudet til den norske befolkningen, inkludert våre veteraner.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:59:52 ] : Det er altså regjeringa
som har ansvaret for den samlede helsepolitikken, og dette er en
beslutning regjeringa har tatt i fellesskap, nemlig at man skal
oppheve fritt behandlingsvalg. Jeg er ganske overrasket over at
en statsråd med ansvaret for oppfølgingen av en så stor pasientgruppe ikke
har satt seg inn i hvilke konsekvenser det kommer til å få. Realiteten
er at for dem som blir henvist fra det offentlige til Modum Bad,
vil tilbudet fortsatt være gratis, men bortfallet av fritt behandlingsvalg
gjør at man ikke lenger har noen garanti for å få tilbudet i seg
selv. Dessuten vil jo de som ikke henvises dit av det offentlige,
oppleve at de må betale for dette tilbudet, og det vil da opprette
et klasseskille mellom dem som har råd til å få behandling på Modum
Bad, og dem som ikke har råd til det. De skadde veteranene sliter
i mange tilfeller også økonomisk og på andre måter og har dermed
ikke råd til å gjøre dette.
Hva vil statsråden
foreta seg for å sikre behandlingstilbudet til veteraner ved Modum
Bad?
Statsråd Bjørn Arild Gram [11:00:55 ] : Jeg er veldig opptatt
av at det er det offentlige som skal beslutte rammene for det samlede
helsevesenet vi har, og jeg mener at det er det som legger grunnlaget
for at vi over tid sikrer at vi har det beste helsetilbudet til
den norske befolkningen, inkludert veteraner. Det kan ikke være sånn
at private aktører kan etablere ulike helsetilbud uavhengig av de
samlede prioriteringene i det offentlige helsevesenet.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:01:22 ] : Det er det offentlige
som skal beslutte rammene, og det er regjeringa som sitter på toppen
av det offentlige. Det er jo ikke sånn at Modum Bad eller andre
institusjoner bare etablerer tilbud uavhengig av økonomiske rammer
eller retningslinjer. De har etablert et tilbud nettopp fordi det
var mulig med fritt behandlingsvalg. Så tas fritt behandlingsvalg
bort, og det betyr at veteraner som har behov for behandling på
Modum Bad, enten ikke får tilbudet, får en betydelig økt ventetid
eller må betale for tilbudet selv. Det mener jeg det er ganske oppsiktsvekkende
at regjeringa ikke har gått inn i og vurdert før de tok den ideologiske
kampen for mindre valgfrihet og fjernet det frie behandlingsvalget
– at man ikke så hvilke konsekvenser det ville ha.
Jeg spør nok en
gang: Hvordan skal regjeringa nå ivareta disse veteranene – som
enten ikke har et annet tilbud i det offentlige, eller som nå må
betale for det tilbudet de får på Modum Bad – på en måte som gjør
at veteranene får den behandlingen og den tryggheten de har krav
på?
Statsråd Bjørn Arild Gram [11:02:23 ] : Her er det opplagt
ideologiske skillelinjer, og spørsmålet er da om det er rett at
private kan etablere tilbud uten å ha avtale med det offentlige
helsevesenet, som skal finansiere det, og sende regningen videre
til det offentlige helsevesenet. Spørsmålet er hva som over tid
gir oss det best samlede helsetilbudet, inkludert for våre veteraner.
Regjeringen har et tydelig standpunkt til det: Ja, vi kan bruke
private også i privat helsesammenheng, men da må det skje etter
avtaler med det offentlige, slik at det blir gjort helhetlige prioriteringer
for å sikre den norske befolkningen et best mulig helsetilbud.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:03:06 ] : Her er det gjort avtale
med det offentlige. Det er jo det som er hele poenget med fritt
behandlingsvalg, at man som pasient kan ta med seg retten man har
til behandling, også til et privat tilbud, og at det offentlige
betaler. Det er nesten helt utrolig at regjeringas representant
står her og sier at det virker som institusjoner har opprettet et
behandlingstilbud i privat regi uten at det er avklart med det offentlige.
Dette tilbudet kom jo på plass nettopp på grunn av fritt behandlingsvalg,
nettopp på grunn av avtaler med det offentlige helsevesenet. Det
eneste som nå skiller dette fra slik det var tidligere, er nettopp
at de veteranene det er snakk om, ikke lenger kan ta med seg en
rett til den behandlingen som fungerer best. Man skal altså henvises
til et tilbud i det offentlige som ikke er godt nok, ikke bygd ut
nok. Og det var ett av problemene med å fjerne fritt behandlingsvalg
fra 1. januar – at det ikke er tilsvarende tilbud i det offentlige.
Det andre er at veteraner som fortsatt ønsker å bruke Modum Bad,
i stor grad må enten vente veldig mye lenger eller betale for dette
selv. Syns statsråden det er rimelig?
Statsråd Bjørn Arild Gram [11:04:07 ] : Jeg vil presisere at
vi har fritt sykehusvalg i Norge. Man kan velge hvor man skal behandles,
men premisset er at det skal skje enten i et offentlig sykehus eller
hos private aktører som har avtale med det offentlige, slik at dette
er prioritert i en samlet ramme for hvordan vi bruker ressursene i
helsevesenet. Det er det som er det grunnleggende utgangspunktet,
og jeg viser til forslaget som er fremmet knyttet til det.
Silje Hjemdal (FrP) [11:04:54 ] : For kort tid siden var vi
begge på veterankonferansen, der gode ting som gjøres på veteranfeltet,
diskuteres – også utfordringer. I etterkant har jeg hatt dialog
med bl.a. SIOPS, som frykter at veteranarbeidet skal bli betydelig
svekket om veterantjenesten legges inn under Forsvarets personell- og
vernepliktssenter. I verste fall frykter man at dette er en nedprioritering
av veteranarbeidet. Derfor lurer man på om denne reorganiseringen
er politisk forankret, og derfor blir mitt spørsmål: Mener statsråden
at en omorganisering, og kanskje flytting, av veterantjenesten er
til det beste for landets veteraner?
Statsråd Bjørn Arild Gram [11:05:42 ] : Regjeringen er veldig
opptatt av å ha en aktiv, god veteranpolitikk. Derfor jobber vi
nå med en ny tiltaksplan for veteraner for å følge opp bredt, knyttet
til de behovene veteranene har. En prioritert satsing har allerede
vært å styrke forskningen knyttet til veteransakene.
Jeg tror ikke
det er noen grunn til å overdrive betydningen av den konkrete saken
som representanten her nevner. Det handler altså om hvor en forankrer
Forsvarets veterantjeneste – om den ligger under Forsvarets fellestjenester
eller under Forsvarets personellforvaltning. Det er gode argumenter
for at det siste er vel så naturlig som det første.
Så vidt jeg vet,
handler dette da om en endring i organisatorisk tilknytning, ikke
om en fysisk flytting av folk som jobber med dette temaet.
Presidenten
[11:06:32 ]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:06:47 ] : I årene 1932–1933
begikk Sovjetunionen et folkemord i Ukraina. Folkemordet er kalt
holodomor, som betyr drap ved sult. Under ledelse av generalsekretæren
i det sovjetiske kommunistpartiet ble det igangsatt tvangskollektivisering
av landbruket i Ukraina. All eiendom ble konfiskert, og landeierne
ble tvunget til å arbeide på kollektivbruk. Avlingene som ble produsert,
var underlagt kvoter som skulle leveres til det sovjetiske regimet
i Moskva. Størrelsen på kvotene økte stadig. Til slutt ble alle
avlinger beslaglagt, og den systematiske utsultingen var et faktum.
Den katastrofale
hungersnøden var Stalins brutale forsøk på å knuse ukrainsk identitet
og nasjonalfølelse. Den var menneskeskapt – ikke ulikt det vi opplever
i dag. Ukrainere har helt siden selvstendigheten i 1991 bedt verdenssamfunnet
om å definere holodomor som et folkemord. For Ukraina er utsultingen
et nasjonalt traume, og selv nå, 90 år senere, forfølges ukrainere
av historiens brutalitet.
En internasjonal
anerkjennelse av holodomor som et folkemord vil oppleves som en
oppreisning for det ukrainske folk. Nettopp derfor er det så viktig
å få vedtatt det nå – når Russland igjen forsøker å utslette ukrainsk
selvstendighet. Per i dag er det 24 land som har anerkjent holodomor
som et folkemord. Europaparlamentet har gjort det samme og oppfordrer
alle EU-land til å følge etter. Parlamentets komité som har behandlet spørsmålet,
skriver at man fordømmer de kriminelle handlingene til det totalitære
Sovjet-regimet, som førte til folkemord på millioner av ukrainere.
Fremskrittspartiet
har fremmet et representantforslag om dette spørsmålet, og i utenriksministerens
svar til komiteen forsøker ministeren å problematisere anerkjennelsen
av folkemordet og vikler seg inn i formaliteter. Utenriksministeren
konkluderer med at regjeringen ikke støtter forslaget. Står regjeringen
fast ved at den ikke vil anerkjenne holodomor som et folkemord?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:08:36 ] : Holodomor
var en forferdelig, katastrofal hungersnød som rammet det ukrainske
folket, og snakker man med ukrainske familier, vil veldig mange
ha forferdelige minner fra en tid hvor mange millioner måtte bøte med
livet, mange av dem i de områdene som nå er under russisk angrep.
Når jeg ikke er
tilhenger av en politisk erklæring på dette området, skyldes det
at dette er en prinsipiell linje, som ikke har noe med at vi vikler
oss inn i saker og ting å gjøre, men at vi holder oss til det samme
prinsippet uansett, og det er at begrepet folkemord er definert
i FNs folkemordkonvensjon fra 1948. Da kommer spørsmålet: Dersom
dette skal defineres som et folkemord, må det opp for en domstol,
og da må også bevisene legges fram. Det som er situasjonen når det
gjelder denne forferdelige hungersnøden, er at noen historikere
mener at den ble startet i den hensikt å utrydde den ukrainske befolkningen
eller ukrainske bønder – altså at det var bøndene det var hensikten
å utrydde. Andre mener at dette var en katastrofal følge av en brutal,
kommunistisk tvangskollektivisering av jordbruket, som følge av
Stalins totalitære regime. Uansett fikk dette katastrofale konsekvenser.
Men den samme
prinsipielle linja har ligget fast, også når Fremskrittspartiet
har sittet med justisministeren, i spørsmål som er knyttet til Kinas
overgrep mot uigurene, til overgrep mot armenerne i det osmanske
riket og til ISILs overgrep mot jesidiene: Dette er et begrep som
vi ikke erklærer politisk, men som det er opp til domstolen og historikerne
å avgjøre.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:10:30 ] : Jeg ber utenriksministeren
om å slutte med å skylde på Fremskrittspartiet – det skjedde også
i forrige innlegg.
Katastrofalt og forferdelig,
ja, det er riktig, men altså ikke folkemord. I en formell henvendelse
fra den ukrainske ambassaden i Oslo til utenriks- og forsvarskomiteen ber
chargé d'affaires Hontsjarevytsj om at Stortinget anerkjenner holodomor
som et folkemord. Hontsjarevytsj skriver at i lys av Russlands brutale
militære angrep på Ukraina i fjor gjenskapes Russlands ønske om
å fjerne ukrainsk identitet. Kulturen skal slettes, språket skal fjernes,
opposisjonen skal kveles, og landet skal innordne seg Russland.
Den norske regjeringen,
derimot, skriver at det er historisk usikkerhet om hvorvidt utsultingen
var en bevisst utryddelsespolitikk, og at definisjonen av folkemord
i FN ikke ble vedtatt før 1948, så siden utsultingen i Ukraina skjedde
i 1932–1933, kan man ikke anvende vedtak med tilbakevirkende kraft.
Videre skriver regjeringen at den vil overlate definisjonen til
historikere og relevante internasjonale domstoler.
Mener regjeringen
at den er mer kvalifisert enn ukrainske myndigheter til å definere
holodomor?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:11:32 ] : Jeg skylder
da ikke på Fremskrittspartiet, jeg bare viser i denne og den forrige
saken til at det er én type prinsipper Fremskrittspartiet har i
regjering, og en annen når de kommer på Stortinget, og at det er
en viss dissonans mellom de to standpunktene.
Jeg mener det
er utrolig viktig at dette er juridiske begreper, og at vi, når
vi ser at mennesker utsettes for forferdelige lidelser, ikke baserer
det å anvende folkerettslige begreper på en politisk overbevisning.
Det gjør jo ikke holodomor til en mindre brutal handling, uansett
om det var et ønske om å utrydde ukrainere som folkegruppe eller
en forferdelig kommunistisk tvangskollektivisering som var årsaken
til at så mange millioner mennesker måtte bøte med livet.
Jeg har gjort
det norske standpunktet kjent for den ukrainske utenriksministeren,
og han vet at vi behandler de spørsmålene på den måten som vi gjør.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:12:32 ] : Dette var flaut
av utenriksministeren, må jeg si. At Norge i motsetning til de fleste
av våre samarbeidsland leter etter formaliteter og juridiske hemsko
for ikke å gi ukrainerne det moralske løftet de ber om, viser mangel
på lederskap og evne til å forstå og tolke historien. Av de 24 landene
som har valgt å anerkjenne holodomor som folkemord, finner vi bl.a.
USA og Tyskland, ja, sågar Ungarn. Den tyske forbundsdagen uttaler
følgende:
From today’s point of view, the
historical-political classification as genocide is obvious. The
German Bundestag shares this classification.
Senatet i USA
er enda tydeligere.
Regjeringen kommer
altså til en diametralt ulik konklusjon enn alle andre land som
har behandlet spørsmålet. Er det en samlet regjering som står bak utenriksministerens
konklusjon, eller er dette spørsmål regjeringen har overlatt til
utenriksministeren?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:13:27 ] : Nå sier jo
representanten selv at det ikke er regjeringen i disse landene han
henviser til, som har definert dette som folkemord. Det er Senatet,
det er Forbundsdagen, det er andre. Det er forskjell på hva en regjering
sier, og hva man sier i parlamentene. I Norge har det vært stor grad
av samsvar mellom hva som har blitt sagt fra parlamentets side og
fra regjeringens side. Regjeringen står selvfølgelig bak dette standpunktet,
og det har vært standpunktet over flere år, også den gangen Fremskrittspartiet
hadde justisministeren – selv om representanten ikke liker at jeg
minner ham på det.
Det gjør ikke
denne forferdelige hungersnøden noe bedre at vi ikke har en politisk
erklæring om det, men dette er altså spørsmål som er definert i
folkemordkonvensjonen, som kom på plass etter annen verdenskrig. Vi
har definert forhold som folkemord når den internasjonale domstolen
har gjort det, bl.a. når det gjelder Srebrenica. Det er basert på
den type mekanismer, som er grunnlaget for hva vi gjør.
Presidenten
[11:14:29 ]: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Turid Kristensen (H) [11:14:41 ] : Spørsmålet mitt går til
barne- og familieminister Toppe.
Barnevernets viktigste
oppgave er å beskytte de mest sårbare barna blant oss, og barnas
beste skal alltid komme i første rekke. Barn og unge er forskjellige
og har ulike og sammensatte behov, og riktig hjelp til riktig tid må
være det viktigste, viktigere enn hvem som tilbyr hjelpen. Målet
må være høy kvalitet, valgfrihet og at vi klarer å møte det enkelte
barns behov. I dag er det stor mangel på fosterhjem, alvorlige rekrutteringsutfordringer,
og mange barn må vente altfor lenge før de får hjelp. I Hurdalsplattformen
sier regjeringen at en gradvis vil fase ut store kommersielle aktører
innenfor barnevernet. Målet er at disse skal være faset ut innen
2025, men det er allerede vedtatt at kommunene fra 1. juli 2023 ikke
kan plassere barn i et fosterhjem som har inngått avtale med en
privat tjenestetilbyder.
Da Barne- og familiedepartementet
ba Bufdir om å lage modeller for utfasing av kommersielle aktører
og regne på hvor mye det ville koste, svarte Bufdir at det var urealistisk
å fase ut de private innen 2025. Nå er tidsrammen ytterligere snevret
inn. Bufdir uttalte at de per i dag trenger de kommersielle aktørene
for å kunne oppfylle bistandsplikten, altså plikten Bufdir har til
å finne et egnet sted til barn som må plasseres utenfor hjemmet.
Regjeringen og statsråden velger tilsynelatende ikke å forholde
seg til sin egen fagetat.
Mitt spørsmål
til statsråden er derfor: På hvilket faglig grunnlag er det bestemt
at det skal strammes inn på bruken av private aktører i barnevernet
og for rekruttering av fosterhjem?
Statsråd Kjersti Toppe [11:16:26 ] : Det var veldig mange unøyaktigheiter
i innlegget til representanten, ein blandar saman litt ulike ting
og seier ting som faktisk ikkje er rette. Regjeringa har i Hurdalsplattforma sagt
at vi ønskjer å fasa ut dei kommersielle tilbydarane i barnevernet
generelt. Vi har ikkje sagt at det skal skje innan 2025. Eg har
mange gonger presisert at dette må skje på ein måte som varetar
barna og tilbodet til barna. Samtidig, og forut for dette, må vi
byggja opp det offentlege tilbodet, som vart bygd ned da Høgre styrte
barnevernet, og vi må styrkja dei ideelle, som heller ikkje fekk dei
vilkåra dei trong, da Høgre styrte. Det er fordi vi meiner det er
så viktig at vi iallfall har den grunnkapasiteten i det offentlege
barnevernet til å tilby hjelp til dei barna som har dei største
behova. Der er vi ikkje i dag på grunn av at Høgre, da dei styrte,
prioriterte ei privatisering av barnevernet.
Det som skjer
1. juli 2023, gjeld fosterheimar, og det gjeld ein ny regel om at
når kommunane skal rekruttera fosterheimar, må dei gjera avtale
med fosterheimen sjølv, ikkje via ein privat tilbydar. Sjølv etter
at den lovreguleringa trer i kraft, vil private kunna hjelpa til
med å rekruttera fosterheimar. Dei kan hjelpa til med oppfølging,
rettleiing og avlasting, men den juridiske avtalen må kommunen gjera
direkte med fosterheimen. Det handlar om rettssikkerheit og kvalitet,
for vi har ansvaret for desse ungane, og det ansvaret må kommunen
ta på alvor.
Turid Kristensen (H) [11:18:27 ] : Jeg vet ikke hva som er
mest unøyaktig. 2025 har vært et av forslagene som har vært hørt,
og som har blitt slått ned, bl.a. av egen fagetat, og jeg hørte
ikke noe svar på hvilke faglige råd som faktisk ligger til grunn.
Det er heller ikke riktig at Høyre har bygget ned den offentlige
barnevernstjenesten, men vi ønsker et best mulig tilbud, og derfor bør
vi være åpne for alle aktører.
Nå er det jo ikke
bare Bufdir som har uttrykt sin bekymring over regjeringens politikk.
Det har også KS, Norsk Fosterhjemsforening, Barneombudet og Akademikerforbundet
gjort. De har påpekt hvor viktig det er at endringene må konsekvensutredes,
og at private tilbud ikke kan fjernes før et nytt er på plass. Regjeringen
skal senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett legge fram
en plan for hvordan dette skal gjøres, og det er mindre enn to måneder
til. Kan statsråden redegjøre for hvilket arbeid som pågår for å
få på plass denne planen? Og hvordan vil regjeringen sørge for at
Bufetat og kommunene settes i stand til å rekruttere fosterhjem
som tidligere har hatt avtaler med private leverandører?
Statsråd Kjersti Toppe [11:19:29 ] : Det ligg grundige faglege
råd bak den omstillinga som vi ønskjer å gjera no, og det låg klart
ein plan for det området, som Høgre faktisk var med på og hadde
bedt om da dei sat og styrte. Dette gjeld jo at i dag er vi totalt
avhengige av private kommersielle i tilbodet til barn med dei største behova,
altså dei som treng mest hjelp av helsevesenet, som treng andre
tilbod, og der har sju av ti plassar vore i kommersiell privat regi.
Sånn kan vi ikkje fortsetja. Det er god fagleg grunngiving for at
vi må byggja opp kapasiteten i det offentlege, så vi kan ta hand
om desse ungane på ein betre måte enn i dag, og vi har fått mange gode
tilbakemeldingar på at det er viktig å gjera den jobben.
Turid Kristensen (H) [11:20:35 ] : Jeg synes ikke at jeg fikk
svar på hvilken plan som foreligger, og hvordan man skal erstatte
de private. Jeg er kjent med at Barneombudet er sterkt bekymret
for akkurat det samme og har henvendt seg til departementet med
omtrent de samme spørsmålene. Det kan ikke sies at det foreligger faglige
råd når det gjelder den framgangsmåten regjeringen nå legger opp
til, når Bufdir er så tydelig som det det er. Og poenget er at Dagbladet
hadde en undersøkelse som viste at 380 barn venter på fosterhjemsplass, f.eks.,
og 175 har ventet på det i over ett år. Noe av grunnen til at man
har fått bygget opp denne private kapasiteten, er at de private
er til stede i hele landet, og det er også uttrykt stor bekymring
for om disse institusjonsplassene og tilbudene vil kunne bygges
opp innen de tidsfristene som regjeringen legger opp til. Jeg vil
gjerne spørre statsråden igjen: Hvilken plan vil statsråden legge
på bordet innen revidert nasjonalbudsjett som kan trygge både Bufetat
og kommunene på at kapasiteten vil være tilstrekkelig etter endringene?
Statsråd Kjersti Toppe [11:21:41 ] : Vi har heile tida vore
tydelege på at måten vi skal gjera dette på, er at omstillinga skal
skje gradvis. Vi har fått greidd ut kva som kan vera mogleg, men
omstillinga skal skje på ein måte som varetar tilbodet til ungane,
dvs. at vi kan ikkje fasa ut dei private kommersielle før vi har
fått bygd opp eit betre offentleg tilbod og fått ein vekst i ideell
sektor, som eg meiner kan vera ein erstattar for dei private kommersielle
plassane. Vi skal fremja ei sak innan revidert nasjonalbudsjett
som viser korleis dette skal skje. Men det er ikkje så vanskeleg
som representanten gir inntrykk av no, for det handlar om at vi
har underkapasitet i det offentlege barnevernet. Den kapasiteten
skal vi styrkja, og da kan vi fasa ut dei private kommersielle.
Det skal skje gradvis, men det er det beste for kvaliteten i barnevernet
på sikt.
Presidenten
[11:22:44 ]: Den muntlige spørretimen er nå omme.