Sofie Marhaug (R) [10:58:57]: Equinor har levert utbyggingsplanen for prosjektet Snøhvit Future, det vil si elektrifisering av Melkøya. Elektrifisering av Hammerfest LNG vil ha tilknyttet seg mellom 360 og 370 MW. Antagelig var planen også å se elektrifiseringen i sammenheng med utbyggingen av Wisting-feltet, som nesten utelukkende består av olje og dermed er helt avhengig av kraft fra land. Heldigvis har Equinor lagt Wisting på hyllen, men den svært omfattende planen om elektrifisering ønsker de like fullt å gjennomføre.

Hvis Equinor skal ta ut et jevnt forbruk på 370 MW, som elektrifiseringen kan kreve, ville det ha tilsvart snaut 3,2 TWh i året. Det er nesten en tredjedel av kraftoverskuddet i Nord- og Midt-Norge og en stor del av kraftproduksjonen i Finnmark. Det sier seg selv at dette vil få konsekvenser for annet næringsliv i Nord-Norge. Det er grunn til bekymring.

Vi vet også at det i Finnmark kan oppstå store konflikter med slike utbygginger. I området hvor kraftlinjen til Hammerfest skal gå, er det allerede flere arealkonflikter. Det er det gode grunner til. Det er særlig reindriften i Finnmark som blir berørt, både på grunn av bygging av ny kraft for å erstatte det som skal tappes til Melkøya, og på grunn av kraftlinjene som kommer til å skjære tvers igjennom landskapet når landsdelen skal støvsuges for kraft.

Samtidig vet vi at regjeringen ennå ikke har klart å følge opp den famøse Fosen-dommen, noe som illustrerer – synes jeg – at regjeringen overhodet ikke er i stand til å håndtere den typen konfliktsaker. Å overlate avgjørelsen om elektrifisering med tilhørende utbygging og konsekvenser til regjeringen er derfor å be om bråk.

Akkurat nå har vi et pågående menneskerettighetsbrudd på grunn av vindkraftanlegget på Fosen. Hvis regjeringen går inn for elektrifisering av Melkøya, slik som Equinor ønsker med sin søknad om endret PUD og PAD for Snøhvit-feltet og Hammerfest LNG, får vi garantert lignende konflikter med både natur og reindrift.

Statnett har pekt på behovet for mer fleksibilitet i både produksjon og forbruk av kraft. Drift av LNG-anlegget på Melkøya, som gjennom året vil bruke nærmere 2,5 pst. av Norges kraftproduksjon, er etter min mening det siste vi trenger i en tid der vi går mot knapphet på kraft og dårligere effektbalanse. Det hjelper ikke å spe på med ustabil vindkraftutbygging – eller, utbyggingen er stabil nok, men vindkraften er en ustabil kraftkilde. Det løser ikke problemet med kraftbalanse i landsdelen, som er det Statnett helt tydelig peker på og skriver om i det brevet som ble sendt ut for ikke så altfor lang tid siden, og som har skapt mye debatt og store reaksjoner. Det er med andre ord gode grunner til å ta denne beslutningen på det største alvor, og ikke la den passere i stillhet i regjeringen.

Elektrifiseringen vil få så enorme konsekvenser for natur, reindrift, annet næringsliv og – ikke minst – for strømprisene, at den bør både debatteres og voteres over i landets øverste folkevalgte organ, i Stortinget. Dagens grense for stortingsbehandling framstår noe vilkårlig. Teknisk Ukeblad har akkurat skrevet om hvordan f.eks. prosjektet Balder doblet seg og dermed oversteg grensen for stortingsbehandling med mange milliarder kroner. Hvis Melkøya får en lignende kostnadssprekk, som det er all grunn til å tro i en tid med inflasjon og prisstigning, har Melkøya kanskje ikke sluppet billig unna selve prisen, men de har sluppet billig unna den politiske behandlingen. Det er noe helt absurd i at vi ikke behandler milliardprosjekter av denne typen, med så store konsekvenser som de får, i Stortinget.

For å få en best mulig forankring av vedtaket som skal vurdere bruken av mange TWh og mange milliarder kroner på å elektrifisere Melkøya-anlegget, har regjeringen full anledning til å legge fram saken til behandling som en proposisjon i Stortinget. Jeg gjentar da spørsmålet: Mener statsråden at elektrifisering er forenlig med annen industriutvikling i området, og er han enig i at saken bør til behandling i Stortinget?

Statsråd Terje Aasland [11:04:17]: Rettighetshaverne for Snøhvit-feltet leverte i desember i fjor endrede utbyggingsplaner for Snøhvit-feltet og Hammerfest LNG. Planene innebærer økt gassproduksjon fra Snøhvit-feltet og omlegging av kraftforsyningen på Hammerfest LNG til drift med kraft fra nettet. Prosjektet vil øke gassproduksjonen fra Snøhvit-feltet med om lag 60 milliarder standard kubikkmeter salgsgass og forlenge levetiden til LNG-anlegget til minimum 2040. Omleggingen til kraft fra nettet vil redusere CO₂-utslippene med 850 000 tonn per år ved det som i dag er et av de største punktutslippene i Norge.

Dette er et utviklingsprosjekt, et viktig utviklingsprosjekt for Hammerfest og Finnmark. Det vil gi langsiktighet til arbeidsplassene i Hammerfest, og det vil gi oppdrag til leverandørindustrien. Det gir inntekter til fellesskapet, og det gjør at vi kan opprettholde vår LNG-eksport til Europa og verden.

Samtidig vil prosjektet øke kraftbehovet i området. Det utløser behov for å utvide transmisjonsnettet fra Skaidi og fram til Hyggevatn, og for transformatorstasjon i Hammerfest, og departementet har klagesaken på den nye 420 kV-linjen til behandling nå. NVE tilrår at OED gir Statnett tillatelse til å bygge en ny 420 kV-kraftledning Skaidi–Hammerfest, utvidelse av Skaidi transformatorstasjon og bygging av ny Hyggevatn transformatorstasjon dersom OED gir tillatelse til at Hammerfest LNG skal drives med kraft fra nettet. Det er også søkt om konsesjon for en ny nettforbindelse fra Hyggevatn transformatorstasjon til Melkøya. Konsesjonen er nå til behandling i NVE.

Regjeringens klare mål er at vi skal legge til rette for nødvendige utslippskutt og industriutvikling i hele landet. Dette skjer ikke uten utfordringer og vil kreve et taktskifte når det gjelder utviklingen av både strømnettet og ny produksjon. Over hele landet står det nå store og små prosjekter i tilknytningskø. Samtidig må vi huske at det er stor variasjon i modenhet og realisme i de ulike planene. Kraft-fra-land-prosjekter er blant de mest modne, og etter energiloven har nettselskapene plikt til å tilby kunder som etterspør nettkapasitet, tilknytning. Om nødvendig skal det gjennomføres investeringer for å kunne gi tilknytning. Regelverket skal sikre at alle som søker tilknytning til nettet, skal få dette, og bidrar til forutsigbare rammebetingelser for dem som ønsker å etablere industri og næringsvirksomhet.

Interpellanten stiller et spørsmål om hvorvidt Stortinget bør få endret PUD og endret PAD for Snøhvit-feltet og Hammerfest LNG til behandling. Rettighetshavernes omlegging av energiforsyning til kraft fra nettet ved Hammerfest LNG for å redusere utslippene fra anlegget er i tråd med politikken Stortinget har vedtatt for å redusere utslippene fra petroleumsvirksomheten. Selskapene responderer på en myndighetsbestemt høy karbonpris, dvs. kvote pluss CO₂-avgift. Utslippsreduserende tiltak som er lønnsomme før skatt, og som har en tiltakskostnad under den forventede karbonprisen, må vi forvente at selskapene gjennomfører. Dette er prosjekter som forholder seg til politisk gitte rammebetingelser.

Endret PUD og endret PAD for Snøhvit har en samlet investering på under 15 mrd. kr, og totalprosjektet har svært god lønnsomhet, med en nåverdi på 56 mrd. kr før skatt og en balansepris på 23 US-dollar per fat. Prosjektet er robust mot lavprisscenarioer. Delprosjektet som innebærer omlegging av energiforsyningen på LNG-anlegget, har en nåverdi på 3,5 mrd. kr før skatt. Tiltakskostnaden per tonn unngått CO₂-utslipp er beregnet til 1 700 kr. Endret PUD og endret PAD for Snøhvit-feltet og Hammerfest LNG tilfredsstiller derfor forutsetningene for at Olje- og energidepartementet kan godkjenne prosjektet uten at det forelegges Stortinget, jf. fullmakt V i Prop 1 S for 2022–2023 for Olje- og energidepartementet.

Sofie Marhaug (R) [11:08:23]: Jeg takker for svaret.

Statsråden peker på flere ting, bl.a. at man har en tilknytningsplikt. Det er helt riktig, men vi har også en debatt – ikke minst i lys av strømnettutvalgets rapport, som ble lagt fram i fjor sommer – om man skal endre på den tilknytningsplikten, om man skal ha krav til samfunnsnytte, areal, natur og klima med i vurderingen av hvem som skal få kraft. Det handler om det som politikerne liker å snakke om i alle mulige andre sammenhenger, nemlig at vi går mot et kraftunderskudd, eller det er kanskje riktigere å si at vi går mot dårligere effektbalanse. Det er en debatt i seg selv, og jeg tror slett ikke at det kommer til å være sånn i framtiden at tilknytningsplikten vil være slik den er i dag.

Det stemmer at dette prosjektet fortsatt er under grensen for hva som krever stortingsbehandling, men, som jeg pekte på, og som statsråden ikke svarte på, er det flere eksempler på at offentlige prosjekter, eller prosjekter som har fått tilslutning fra det offentlige, overskrider anslagene som har blitt gitt, med mange milliarder. Det er gode grunner til å tro at det kan skje også med dette prosjektet.

Jeg tror det er behagelig for statsråden at denne saken ikke kommer til behandling – ikke får flombelysning – i Stortinget, for det er så mange negative konsekvenser. Til Teknisk Ukeblad uttalte statsråden den 16. november, i polemikk mot motstanderne av elektrifisering, følgende: Hvordan vil de utvikle Finnmark? Vil de være et ja-fylke eller et nei-fylke? Og han sier intet mindre enn at å elektrifisere Melkøya også vil være bidraget til at man kan lykkes med ny industri.

Det er vanskelig å skjønne akkurat hvordan det siste henger sammen, samtidig som landsdelen støvsuges for kraft. Jeg må si meg hjertens enig med lederen i Alta Arbeiderparti, som karakteriserer uttalelsen som arrogant i samme artikkel.

Det er interessant å høre at statsråden på den ene siden sier at nå er denne saken til behandling, og at den ikke skal opp i Stortinget, og på den andre siden uttaler seg, bl.a. i Teknisk Ukeblad, med stor skråsikkerhet for denne utbyggingen. Det oppleves ikke som at det vil tas grundige vurderinger; det oppfattes som at man har forhåndskonkludert med at dette skal bygges ut, og at naturen skal bygges ned.

Det jeg fortsatt ikke opplever at jeg har fått et godt svar på, er hvordan statsråden vil forsvare å bruke nærmere 3 TWh på Melkøya, og hvordan dette skal kombineres med annen industriutvikling.

Statsråd Terje Aasland [11:11:41]: Jeg understreker at regjeringen vil bidra til å utvikle, ikke avvikle, norsk olje- og gassvirksomhet. Den har stor betydning langs hele kysten vår, den har stor betydning for leverandørindustrien, og den har stor betydning for lokalt næringsliv og gir betydelige ringvirkninger. Ikke minst gjør olje- og gassindustrien og Hammerfest LNG dette når det gjelder Hammerfest.

Vi har ikke forskuttert noen som helst behandling, verken av PUD/PAD eller av nettet, men det er ganske vesentlig at hvis en skal behandle denne type saker innenfor en statisk tanke, så er det utfordrende. Men hva er det som er grunnlaget for å få inn mer fornybar energi til Finnmark? Hva er grunnlaget for det? Jo, det er nett. Hvordan skal vi få på plass mer nett i Finnmark, med det utgangspunktet som er? Da er det ingen tvil om at olje- og gassindustrien kan være en driver for nettopp utviklingen av nettet. Det igjen vil kunne gi grunnlag for at Nord-Norge og Finnmark-regionen kan kobles på havvindsatsingen vår og gi fantastiske dimensjoner i tilknytning til det.

Så utgangspunktet for denne debatten handler om: Skal vi behandle dette innenfor en statisk ramme, eller skal vi behandle dette innenfor en dynamisk ramme, hvor vi ønsker å legge til rette for videreutvikling, nye muligheter osv.? Infrastrukturen knyttet til nettet er helt vesentlig for at vi skal lykkes, også med annen type industri, utover det som allerede ligger der.

Tilgang på rikelig og rimelig kraft er viktig, og regjeringen vil føre en energipolitikk hvor dette skal være et konkurransefortrinn for norsk industri og husholdninger også i tiden framover, men det krever et realt taktskifte, og det er vi allerede i gang med.

For å imøtekomme en stadig større etterspørsel av energi – om det er til elektrifisering eller klimareduserende tiltak for olje- og gassektoren, eller om det er en ny hydrogenfabrikk, eller om det er Yara som skal veksle inn bruk av naturgass med fornybar energi – kreves det store mengder energi. Grunnlaget for det er at vi klarer å bygge en infrastruktur som legger til rette for både mer kraftproduksjon og et større forbruk i tiden framover. Det er nettopp oppdekningen av det store forbruket som blir viktig i tiden framover, å sørge for at vi får gjort det på en best mulig måte, en skånsom måte, og at vi klarer å være attraktiv som land både når det gjelder å investere i ny, framtidsrettet industri og trygge arbeidsplassene, og når det gjelder å sikre videreutvikling gjennom dette.

Jeg ser ingen motsetninger i dette, men som sagt har vi ikke forskuttert noen behandling verken av Hammerfest LNG, Snøhvit Future, PUD/PAD eller ledningen Skaidi–Hammerfest. Vi har dette til behandling nå og kommer til å gå grundig inn i disse sakene.

Marianne Sivertsen Næss (A) [11:14:50]: Melkøya og Hammerfest LNG er Nord-Norges største industriprosjekt og petroleumsnæringens ringvirkningsprosjekt nummer én.

Jeg er vokst opp i Hammerfest, og har kjent på kroppen hva Hammerfest-regionen var før og etter eventyret om Snøhvit. Fraflytting, pessimisme og butikkvinduer tildekket av gråpapir ble i 2002 erstattet med optimisme, framtidstro og tilflytting – alt takket være at et bredt flertall på Stortinget gjorde vedtak om utbygging av Snøhvit-feltet. Prosjektet har gitt lokale og regionale kompetansearbeidsplasser, samfunnsbygging og ikke minst store inntekts- og skattebidrag til nasjonen Norge som går til vår felles offentlige velferd.

I dag diskuterer vi behandlingen av Snøhvit Future-prosjektet. Det er et prosjekt som vil sikre drift ved Melkøya langt forbi 2030, og sannsynligvis sørge for verdens reneste produksjon av LNG. 5 pst. av all norsk gass til Europa kommer fra Melkøya. Elektrisering og ny kompresjon av anlegget vil bidra til forutsigbarhet for energileveranser i en mer usikker verden og vil opprettholde flere hundre lokale arbeidsplasser fram til 2050. Uten Snøhvit Future-prosjektet har vi ingen garanti for drift etter 2030.

Hammerfest LNG er i dag et av de største punktutslippene i Norge, og det er helt avgjørende å kutte klimagassutslippene fra de store utslippskildene for at vi skal nå våre klimamål. Elektrifiseringen vil redusere CO₂-utslippene fra anlegget med 850 000 tonn CO₂ per år. Vi er nødt til å ta innover oss at det kommer til å bli dyrere å forurense. Verden endrer seg. Nullalternativet er ikke at ting fortsetter som før. Nullalternativet er at det blir verre. Vi må kutte utslipp for å sikre arbeidsplasser i Norge i framtiden.

Jeg har stor forståelse for at det er et sterkt engasjement i denne saken. Frykten er at strømprisene skyter rett i været, og andre tar til orde for at elektrifiseringen stopper all annen næringsutvikling. Vi hører om nye aktører som vil etablere seg, men som ikke får tilknytning til nett og kraft. Det er en bekymring også jeg deler. Svaret kan likevel ikke være at nærmere 1 000 lokale arbeidsplasser legges ned i Hammerfest-regionen for kanskje å bygges opp et annet sted. Det er ikke sånn vi bygger samfunn, og i den nordligste landsdelen, hvor vi har en alvorlig negativ befolkningsutvikling, må vi gjøre alt vi kan for å klare begge deler: styrke de arbeidsplassene vi allerede har, og samtidig legge til rette for nye.

Elektrifiseringen forutsetter investeringer i nett, som igjen gir muligheter for næringslivet. Mange tenker kanskje at disse investeringene kommer uansett. Sånn er det ikke. Statnett har allerede bygd en ny overføringslinje fra Ofoten til Finnmark. Denne nye linjen til 5 mrd. kr. ble i stor grad drevet fram som en bestilling fra olje- og gassindustrien i Finnmark. Nå må linjen bygges videre til Hammerfest og Øst-Finnmark slik at også disse samfunnene får tilgang til framtidens motorvei. Et hurtigløp for bygging av 420 kV-linjen fra Skaidi til Varangerbotn og bygging av ny 420 kV-linje inn til Finnmark vil være avgjørende – selvfølgelig med gode demokratiske prosesser til grunn.

Jeg vil sitere Ketil Holmgren, som representerer NorSea Polarbase, som er en sentral næringslivsaktør i nord. Han sier:

«[J]eg tror at ved å elektrifisere Melkøya vil du få en raskere utbygging av både nett og kraft enn ellers. Jeg tror det vil framskynde en del utbyggingsplaner, og gi store ringvirkninger til regionalt næringsliv.»

Ved elektrifisering av Hammerfest LNG blir Melkøya en stor forbruker av fornybar energi. Den energien er spesielt verdifull og det er begrensede ressurser av den. Det må være et klart mål at elektrifiseringen ikke skal gå på bekostning av ny og eksisterende industri på fastlandet. Her er vi tydelige: Elektrifiseringen skal i størst mulig grad skje med havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen. Det bør derfor være en klar forventning til Equinor og partnerskapet at så snart myndighetene gir tilgang til egnede areal for vindkraft til havs i Nord-Norge, bør Equinor bidra til mer fornybar kraftproduksjon også i nord. Nord-Norge skal være med på det nye industrieventyret, som er havvindsatsingen.

Elektrifiseringen vil gi 4 mrd. kr. i lokale ringvirkninger, og mye av det vil gå til lokale entreprenører i hele Finnmark. Vi vet fra tidligere utbygginger at dyktige entreprenører fra Alta-miljøet har vært svært sentrale i det som har foregått, og det er all grunn til å forvente at store aktører rundt om i Finnmark også vil være viktige leverandører i denne anleggsperioden. Dette er et viktig prosjekt for nord og Finnmark.

Lars Haltbrekken (SV) [11:20:07]: Klimakrisen vi står foran, gjør at vi må kutte utslipp. Melkøya er et av landets desidert største punktutslipp. Skal vi nå våre klimamål, må de som forurenser mest – oljeselskapene – også kutte mest. Hvis vi ikke pålegger dem å gjennomføre utslippskutt, vil byrden bli større for mange andre, både folk og næringsliv.

Vi kan i det arbeidet ikke gå på akkord med menneskerettighetene. For 1,5 år siden falt høyesterettsdommen i Fosen-saken. SV har i denne sal gang på gang etterspurt regjeringens oppfølging av Fosen-dommen, f.eks. hvilke konsekvenser dommen har for andre utbygginger i samiske reinbeiteområder. Dette er ting regjeringen er nødt til å se mye grundigere på.

NVE sa i fjor høst at konsekvensen for reindriften av den foreslåtte kraftlinjen mellom Skaidi og Hammerfest var større enn tidligere antatt. Da må man også undersøke om utbyggingen av denne kraftlinjen har konsekvenser for vårt urfolks menneskerettigheter, som utbyggingen på Fosen ble slått fast å ha i Høyesterett.

Vi må i det arbeidet se på alternative tiltak. Et av de alternative tiltakene er å pålegge Statnett å utrede en sjøkabel som alternativ til luftspenn. Da må man samtidig se på muligheten for å få Equinor til å ta regningen for de økte kostnadene.

Et annet alternativ er å pålegge Equinor å utrede å ta i bruk CO₂-fangst og -lagring. Det deponeres allerede CO₂ fra Snøhvit-feltet i formasjoner, og da utslippstillatelsen til gasskraftverket på Melkøya ble gitt tidlig på 2000-tallet, ble det også stilt som krav at det skulle settes av plass til et CO₂-fangstanlegg, i tilfelle man fant ut at man skulle kreve det i framtiden. Spørsmålet er om Equinor har oppfylt dette kravet.

Jeg ser at statsråden har tegnet seg til innlegg senere i debatten, og da kan han jo også svare på disse to utfordringene: Vil han be Statnett om å utrede sjøkabel som alternativ, og vil han be Equinor om å foreta en skikkelig utredning av CO₂-fangst og -lagring på Melkøya som alternativ for å få kuttet utslippene?

Nikolai Astrup (H) [11:23:40]: Interpellanten stiller to spørsmål. Det første er om statsråden mener at elektrifisering er forenlig med annen industriutvikling i området. Til det er det å si at annen industriutvikling i området forutsetter at kraftnettet bygges ut fra Skaidi til Hammerfest, og det gjelder ikke bare Vest-Finnmark. En oppgradering av transformatorstasjonen på Hyggevatn vil også være viktig for utbygging og forsterkning av nettet videre mot Øst-Finnmark. Svaret på interpellantens spørsmål er at annen industriutvikling forutsetter nett – et nett som interpellanten er mot. Det henger ikke sammen.

Interpellanten er også bekymret for kraftbalansen i nord, og det er det i og for seg grunn til å være på litt sikt. Det må bygges ut vesentlig ny kraftproduksjon også i nord – og i og for seg i sør – men det vil også forutsette at vi bygger ut nettet, slik at nettet er i stand til å ta imot ny kraftproduksjon.

Det utløsende bidraget for bygging av nettet fra Skaidi til Hammerfest er anleggsbidrag fra Equinor. Dermed henger prosjektet på Snøhvit nøye sammen med nettopp det interpellanten er opptatt av, nemlig annen industriutvikling i nord. Det vil si: Uten bidrag fra Equinor blir det intet nett. Og intet nett gir ingen annen industriutvikling, og det blir heller ikke tilstrekkelig med ny kraftproduksjon i denne landsdelen.

Rødt og interpellanten er i og for seg både mot nytt nett og mot ny kraftproduksjon, så da kan man lure på hvordan ny kraftproduksjon skal komme i stand. Det som er helt sikkert, er at ingen ting av det henger sammen med klimamålene.

Så spør interpellanten om statsråden er enig i at saken bør komme til behandling i Stortinget. Nå skal ikke jeg svare på vegne av statsråden, men det er jo Stortinget som bestemmer hva statsråden skal legge frem for Stortinget, og Stortinget har bestemt at statsråden ikke skal legge frem en sak av denne typen for Stortinget. Da er det vanskelig for statsråden å være enig i at saken bør behandles i Stortinget.

Dette prosjektet er svært viktig for landsdelen – ingen tvil om det – men det er også svært viktig for annen industriutvikling i landsdelen at vi får på plass et sterkt og godt nett: en motorvei for kraft på et område hvor det i dag går en kjerrevei for kraft. Det er forutsetningen for utvikling. Det er forutsetningen for ny kraftproduksjon. Høyre er opptatt av at regjeringen raskt kommer på banen og snakker om hvordan man skal få realisert mer kraft i denne landsdelen, for det er vesentlig for den fremtidige utviklingen, både for Snøhvit og for resten av Finnmark. Det kommer vi tilbake til i neste interpellasjon.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:27:19]: Et av de største hindrene for å komme seg framover og løse framtidens utfordringer, er å tro at framtidens utfordringer løses med gårsdagens tenkning. I år er vi i 2023, og Norge har en viktig oppgave i å sikre gassforsyninger til Europa, som er et kontinent i krise på grunn av den konflikten man er i. Det er en viktig rolle vi har i 2023, men nettopp på grunn av denne situasjonen er alle våre potensielle kunder for fossil energi desperat opptatt av å komme seg vekk fra avhengigheten av fossil energi. Det er underlig at vi i denne sal diskuterer som om vi skal gjøre langsiktige investeringer for å opprettholde høy aktivitet i en næring, hvis alle kunder sier de jobber så hardt de bare kan for å gjøre seg uavhengig av den næringen. Det gjelder også slikt som å sørge for strøm fra land, som en tanke om en langsiktig løsning for en industri som er i sin solnedgangsfase. Det er interessant å merke seg at en slik løsning – strøm fra land – kritiseres av så ulike partier som Rødt, Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne. Man kan spørre seg hvilken vinkling man vil finne for å tenke at dette er en god løsning.

Selvfølgelig må vi sørge for å få ned klimagassutslipp, men de aller største klimagassutslippene er naturligvis fra forbrenning av hydrokarbonene, som man da bare flytter fra et sted til et annet. En betydelig bedre løsning ville vært å satse på havvind og karbonfangst og -lagring, som er to teknologier som vi uansett må bygge ut infrastruktur for, for å lykkes med framtidens utfordringer. Ved å satse veldig tungt på kraft fra land risikerer vi – i tillegg til at vi bruker våre midler på å bygge en langsiktig infrastruktur for noe som ikke nødvendigvis har framtiden foran seg – at vi starter i feil ende og tar kraftressurser fra næringen på land. Da risikerer vi også å sette oss i en posisjon hvor det er mulig vi er nødt til å gjøre unødige naturinngrep, noe vi aller helst ønsker å unngå.

Derfor synes vi det er et betimelig spørsmål som stilles av interpellanten. Vi synes det er interessant å følge statsrådens svar på dette, der det av og til virker som om dette anlegget er en nødvendig forutsetning for å sikre behov man har i våre nordlige landsdeler. Istedenfor å ha som en forutsetning for utviklingen og for prosjekter vi skal ha, at vi skal forsøke å holde liv i denne næringen, hadde det ikke vært bedre å se på hvordan framtiden skal se ut og gå rett til de nye løsningene vi trenger?

Jeg hører litt i svarene fra statsråden at man etterlyser en mer fleksibel tenkning. Der tror jeg statsråden er inne på noe, men vi skulle nok sett at den tenkningen var enda mer fleksibel og løsrevet fra gårsdagens tankegang.

Irene Ojala (PF) [11:30:48]: Som noen av dere vet, er jeg innvalgt på Stortinget gjennom et innbyggerforslag fra vanlige folk i Finnmark. I saken om elektrifisering av Melkøya er det stor motstand i Finnmark, og jeg skal her si noen ord om det.

For at elektrifiseringen av Melkøya skal bli en realitet, må det bygges en ny 420 kV kraftlinje fra Skaidi til Hammerfest. Den 23. september 2021 sa direktøren i NVE at denne kraftlinjen vil påvirke reindriften betydelig, og NVE viser til at virkningene for reindriften er større enn det de så for seg tidligere.

Arbeidsplasser i Finnmark er viktig. I Finnmark Dagblad kunne vi denne uken lese at det fryktes at Hammerfest vil tape arbeidsplasser hvis det ikke blir elektrifisering av Melkøya, og det er jo også noe som kommer fram i debatten her i dag. Men planene om å elektrifisere gassanlegget på Melkøya har allerede ført til at annen kraftkrevende industri i Finnmark legges på is. Det gjelder langs hele kysten av Finnmark, men også i Alta kommune, nabokommunen til Hammerfest. De regner med at de allerede har tapt opp mot 600–1 000 arbeidsplasser som er grønne, fordi man har frosset elektrisiteten til resten av fylket.

Et annet viktig element som vi er nødt til å ta hensyn til, er at det er rundt sju–åtte reindriftssidaer med 130 mennesker i alle aldre som driver reindrift i de berørte områdene for kraftlinjer. Reindriften mener at de har belegg for at kraftlinjeprosjektet vil ødelegge rotasjonsmønsteret til reinen i området.

Det hevdes at Finnmark trenger folk av sikkerhetspolitiske årsaker. For å få folk må Finnmark ha arbeidsplasser, men svært mange i Finnmark er imot elektrifisering av Melkøya, og det vil være lite lurt å sette arbeidsplasser i Hammerfest høyere enn og foran arbeidsplasser i resten av Finnmark og arbeidsplasser innen reindriften.

Norge har forpliktelser gjennom ILO-konvensjonen. Jeg minner om at Høyesterett slo fast at utbygging av vindkraft i fjellene på Fosen var i strid med menneskerettighetene og samenes rett til kulturutøvelse. Det kan fort bli en konklusjon også i Finnmark hvis saken tas videre.

I den møtefrie uken var jeg i Karasjok og fulgte utmarksdomstolens behandling av hvem som har eierrett til arealer i Karasjok kommune. Ved innføring av Finnmarksloven fra 2005 ble grunn- og naturressurser i Finnmark overført fra staten til finnmarkingene i fellesskap. Felleseiendommen forvaltes av FeFo, som fikk i oppdrag å forvalte arealene i Finnmark på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i Finnmark – og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift og utmarksbruk – for økonomisk utvikling i finnmarkingenes interesse.

Forvaltning av Finnmark kan ses på ulike måter, og jeg skal her nevne et par eksempler: Er Finnmark en ressursbank for multinasjonale selskaper med stor egeninteresse? Vi kan også se det i et demokratisk finnmarksperspektiv, for Finnmark fylkesting ser det som et demokratisk problem hvis de ikke blir hørt, mens Sametinget ser på det fra et rent rettslig og juridisk perspektiv.

Poenget mitt er at Finnmark faktisk eies av finnmarkingene i henhold til Finnmarksloven, og staten må snakke med finnmarkingene, alle finnmarkingene, før det gjennomføres inngrep i naturen i nord. Det holder ikke bare å snakke med folk i f.eks. Hammerfest, for Hammerfest er den kommunen i Finnmark som vil tjene mest økonomisk på det som nå skjer på Melkøya.

Pasientfokus er glad for at vi har ulike organisasjoner som jobber for å ivareta naturen i Finnmark for framtidens generasjoner. Deres arbeid er et korrektiv til enkle løsninger som Equinor og enkelte politikere samhandler om. Det har vakt stor oppsikt at en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Finnmark og tidligere ordfører i Hammerfest sa på NRK Nordnytt at skal vi følge den retningen mange tar til orde for, ender vi opp som et naturreservat eller museum. Det er mange politikere fra Finnmark, også fra Arbeiderpartiet, som har ringt meg og sagt at det er bedre å bo på et museum enn i et ødelagt Finnmark, og at de vil gi et positivt Finnmark til generasjonene som kommer etter dem.

Det er et stort ansvar som dette stortinget har.

Ola Elvestuen (V) [11:35:19]: Først vil jeg berømme Sofie Marhaug for å ha tatt opp denne interpellasjonen. For dette er en veldig viktig sak, om elektrifisering av Melkøya, og også av Snøhvit – med veldig store konsekvenser i det som er NO4, da særlig i Troms og Finnmark. Med elektrisk kraft fra land til Melkøya vil det ta store deler av overskuddet som nå er i denne regionen, og man risikerer at det setter begrensninger for annen næringsutvikling.

Det som er viktig for Venstre, er at vi skal nå klimamålene innenfor petroleumssektoren. Det må det ikke være noen tvil om. Vi trenger å kutte utslippene fra Melkøya, vi trenger å følge opp det som er stortingsvedtaket fra 2020 om å kutte utslippene med 50 pst. fra 2005-nivået, både på sokkelen og på landanleggene. Derfor er det ikke noe alternativ bare å si nei til kraft fra land. Vi er nødt til å se på andre alternativer, og andre alternativer som kan gjennomføres.

For Venstre er det helt opplagt. Det må ses på muligheten for karbonfangst og -lagring fra gasskraftverket på Melkøya. Det er en teknologi som er der. Det er mulig å gjøre, og det vil føre til at vi får utslippskuttene samtidig som vi ikke får den negative effekten med at kraften som skal brukes på Melkøya, vil stoppe annen næringsvirksomhet i Finnmark og Troms. Og så er det selvfølgelig også de problemstillingene som andre har tatt opp, også med linjeføringen av en ny kraftledning.

Nå som det ligger en søknad inne, håper jeg, eller jeg forventer, at statsråden også går ordentlig inn i alternativene som finnes, for her er det et opplagt alternativ som gjør at vi når klimamålene for petroleumssektoren, men uten at man har den negative effekten ellers i Nord-Troms og Finnmark, ved at all kraften, den ledige kraften, bindes opp på Melkøya og delvis på Snøhvit. Dette er mulig, og det bør gjøres. Jeg kan avsløre at Venstre også kommer til å framsette et forslag i Stortinget om dette – det første vi gjør i morgen.

Sofie Marhaug (R) [11:38:25]: Jeg takker for debatten. Jeg merker meg at et uløst problem er argumentasjonsrekken med at arbeidsplasser innen olje og gass er lik klimavennlige arbeidsplasser. Det vet jeg ikke om jeg er helt enig i. Det er nedslående hvordan man innretter hele infrastrukturen på å opprettholde norsk olje- og gassaktivitet, grønnvaske norsk olje og gass, heller enn å bygge opp en infrastruktur for andre klimavennlige industriarbeidsplasser, særlig når vi vet at oljen og gassen vil ta slutt en dag i framtiden. Så hvor framtidsrettet dette er, er jeg sannelig ikke sikker på.

Jeg synes også det er interessant å høre både representanten Astrup og statsråden snakke om at dette skal vi løse med mer kraftproduksjon. Da vises det til vindkraft til havs – det foreligger ingen havvindplaner som har kommet noen vei i denne landsdelen ennå, men det har man tydeligvis et eller annet hemmelig sted som ingen andre vet om – eller vindkraft på land, som er alternativet.

Det verken statsråden eller representanten Astrup kan svare på, er at det jo ikke bedrer effektbalansen, det løser ikke problemet med at vi går mot dårligere effektbalanse. Når vinden står stille, vil dette anlegget støvsuge landsdelen for kraft. Det er problemet, og det løser man ikke med mer vindkraftutbygging, i tillegg til alle de andre negative konsekvensene av vindkraftutbygging.

Jeg trodde at Høyre – de har i hvert fall sagt det i pressen – ville ha en kraftplan som forutsetning for å støtte elektrifisering, at det var en forutsetning, ikke bare noe man er opptatt av, men det er tydelig at partiet Høyre taler med minst to tunger i denne saken. Det får de bare gjøre, problemene er der like fullt. Problemet med kraftbalanse er der like fullt. Det er ikke bare et spørsmål om økt kraftproduksjon, det er også et spørsmål om kraftbalanse. Jeg forventer egentlig at energipolitikere forstår den forskjellen.

Så vil jeg understreke at flere partier har kommet med viktige innspill i denne debatten, både til karbonfangst og -lagring – det har jeg også hørt Høyre uttale seg positivt til i andre sammenhenger, hos Bellona, knyttet til dette konkrete anlegget – og til innspill om sjøkabel. Alt dette er argumenter for faktisk å behandle denne saken politisk, i tillegg til at den er tett på grensen på 15 mrd. kr, som krever stortingsbehandling. Også kravet om kraftplan, som vi skal debattere etterpå, er noe som taler for stortingsbehandling, og det kommer Rødt til å be om.

Statsråd Terje Aasland [11:41:37]: Takk, både til interpellanten og for debatten her. Interpellanten avsluttet med å si at hun gjerne vil legge til rette for at det bygges opp en ny, grønn og varig industri i nord. Det er jeg helt enig i – det er fantastisk flott å kunne gjøre det – men hva er det som er grunnlaget for det? Det er i hvert fall å distansere seg fra energipolitikken som interpellanten fører. For grunnlaget for mer kraftproduksjon handler om at vi må ha mer og bedre nett, og at vi må sikre kraftflyt fra uregulerbar kraft til regulerbar kraft. Vi må få det samspillet til å fungere på en god måte. Hva er hovedutfordringene i Finnmark i dag? Jo, at det er mangel på nett. Hva er hovedutfordringene i nord i dag? Det er at det er mangel på nett. Nettet er ikke bygd opp i takt med det som kommer opp nå som nye muligheter for landsdelen. Det er jo det vi må legge til rette for.

Da mener jeg også at sett i lys av det er videreutvikling av Melkøya svært interessant. Det er et viktig industriprosjekt som handler om utvikling av industriarbeidsplasser i Norge. Samtidig vil ledningen Skaidi–Hammerfest, hvis det skulle være potensial for havvind utenfor Hammerfest, legge til rette for at vi kan få den vindkraften inn, og at vi kan koble også Nord-Norge på havvindsatsingen som regjeringen holder på med. Det er egentlig en fantastisk vinn–vinn-situasjon for nord. Likevel er det de mulighetene en med interpellantens øyne velger ikke å se.

Det er ingen tvil om at dette prosjektet som vi nå konkret snakker om, er det viktigste og kanskje det eneste store industriprosjektet i Finnmark på lang tid, men det kan også være med og bidra til at en får på plass mer industriutvikling i regionen. Det vil være av stor betydning for folk, for utvikling av regionen og landsdelen og for landet, men det er også utfordringer – selvfølgelig er det det – fordi løsningene ikke er der akkurat nå, og vi trenger bedre prosesser knyttet til reindriften, som neste interpellasjon tar opp i seg. Vi er nødt til å få gode prosesser og sørge for at vi klarer å se utviklingspotensial og muligheter i den ene enden, men begrensninger for reindriften og den kulturen og den tradisjonen vi skal ivareta på en god måte, i fortsettelsen.

Det er det det handler om, og det er krevende – ja. Det er ingen opplagte svar med to streker under. Det vil kreve noe av oss i fellesskap: at vi klarer å utvikle de mulighetene som Nord-Norge faktisk sitter på, nettopp for å snu den utviklingen som er nå, hvor det er befolkningsnedgang i de fleste kommuner. Jeg tror de fleste partier egentlig ønsker at også den nordligste landsdelen vår skal være med på en positiv utvikling, med tanke både på befolkning og på industri og kulturutøvelse, som er en kvalitet i nord.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:45:43]: Med presidentens tillatelse vil jeg kort kommentere det som ble sagt i forrige sak, siden de to sakene henger sammen, om at Høyre taler med to tunger om Melkøya. Det medfører ikke riktighet. Vi er for elektrifisering av Melkøya, vi er også for mer kraftproduksjon i det prisområdet, men det er ikke noe ultimatum som settes. Vi ser at havvind kan være en viktig løsning her – i motsetning til forrige interpellant, som tydeligvis ikke var opplyst om at NVE jobber nettopp med å identifisere områder for havvind også i NO4, noe også Equinor har sagt rett ut at de kommer til å se nøye på.

Så over til interpellasjonen: Situasjonen er at eksempelvis i Porsanger får man nei til kveiteoppdrett. I Lofoten står et planlagt smoltanlegg i stampe. Statnett sier at strømmen er reservert, selv om det er modne prosjekter. Den samme beskjeden får næringslivet vårt på Senja, i Vesterålen og i Salten.

Det er to utfordringer det alle steder pekes på som bakgrunn for avslagene, og det er kraft og nett. I et skriftlig spørsmål til statsråden forleden spurte jeg om kraftsituasjonen i Nord-Norge bekymrer statsråden. I svaret ble jeg henvist til en utdatert analyse fra Statnett som sa at kraftbalansen vil bli noe svakere fram mot 2040. Realiteten er at både Statnett og andre har oppdatert sine analyser og mener det vil kunne gå mot både kraft- og effektunderskudd i det nordligste prisområdet allerede om noen få år, og før 2030. La oss derfor være enige om at situasjonen er alvorlig.

Både transmisjonsnettet og regionalnettet er dårlig utbygd i Nord-Norge. Det legger store begrensninger på den industriutviklingen som i utgangspunktet er historisk god akkurat nå. Nord-Norge har komparative fortrinn for å levere på etterspørselen som det grønne skiftet skaper i Europa, enten det gjelder batterier, hydrogen, foredling av mineraler og metaller eller bærekraftig og sunne proteiner fra fisk.

Konsesjonstiden på nettutvikling må ned – slik Høyre har foreslått tiltak for i Stortinget – men som avhjelpende tiltak inntil mer nett er på plass, bør olje- og energiministeren også se på muligheten for mer detaljregulering fra Statnetts side. Kriteriene for nettilkobling bør også gjennomgås snarest, etter de forslagene som ligger i strømnettutvalget, et utvalg som ble opprettet av Solberg-regjeringen og la fram sine anbefalinger i fjor sommer.

Utviklingen av industri i Nord-Norge, både offshore knyttet til Hammerfest og annen industri, er kraftkrevende. Det er grunnleggende positivt at den fornybare kraften fører til økonomisk vekst og jobbskaping i nord, men økt forbruk av kraft må følges opp med mer kraftproduksjon og mer nett.

Denne beskrivelsen er ikke så ulik utfordringene vi ser i resten av landet, men det unike med Nord-Norges posisjon her er likevel at kraft- og nettutbygging må ta hensyn til reindriften og samiske interesser. Det er vi folkerettslig forpliktet til, og det er rett å gjøre, men det betyr at kraftutbygging og nettutvikling er mer tidkrevende, og at det må tas enda større hensyn nordpå enn andre steder i landet. Dette skjer i en situasjon der man for kraft- og nettutbygging, utover reindriften, allerede må ta mange hensyn og ofte møter på motstand.

Fosen-dommen i Høyesterett har komplisert situasjonen ytterligere. Det er ikke kommet til noen løsning, eksempelvis om kompensasjon, etter at dommen ble avsagt. Inntrykket mitt er at dette har skapt et politisk og rettslig vakuum som skaper usikkerhet og hindrer framdrift i en rekke kraft- og nettutviklingssaker i Nord-Norge.

Det er en krevende situasjon for landsdelen min, men det finnes løsninger. Det siste tiåret har vi klart å bygge ut langt mer kraft både i nord og i sør enn forbruket har økt. Det blir utfordringen framover også, når forbruket er forventet å øke veldig mye. Det er oss politikeres ansvar fram mot 2030 å vise vei for en hurtig utbygging av kraft og nett som møter det sterkt økende behovet. Jeg viser til Høyres tolv konkrete forslag i Stortinget for å få raskere kraftproduksjon fram til 2030. Det må være mulig å styrke prosesser mellom myndigheter, reindriften og utbyggere, og det må være mulig å komme videre etter Fosen-dommen.

Med politisk vilje og klokskap kan vi få det meste til. Jeg ser fram til å høre statsrådens og regjeringens planer for å løse disse utfordringene.

Statsråd Terje Aasland [11:50:55]: Det er et sterkt engasjement rundt styrkingen av strømnettet i Nord-Norge. Regjeringen er opptatt av at vi skal ha et velfungerende nett i hele landet, som legger til rette for industriutvikling, vekst og arbeidsplasser. Dette gjelder selvfølgelig også vår nordligste landsdel.

I dag har Nord-Norge et overskudd på kraft, men det er mange planer for nytt forbruk i årene som kommer. Forbruksplanene er av ulik modenhet, noe som gjør at utfallsrommet for forbruksøkningen er stort, og at det er usikkerhet i det. For å legge til rette for økningen i forbruk vil det være behov for både et sterkere nett og økt kraftproduksjon i Nord-Norge. Det er vi enige om, og det er jeg glad for.

Nettselskapene har etter dagens regelverk ansvar for å møte samfunnets behov for nettjenester. I dette ligger det at de skal identifisere behov for nettiltak samt utrede, omsøke og gjennomføre nettinvesteringer. Energimyndighetene konsesjonsbehandler søknader, og jeg har som mål at konsesjonsbehandlingen skal effektiviseres og at saksbehandlingstiden skal betydelig ned.

Vi følger opp strømnettutvalgets anbefalinger på dette området og har allerede iverksatt tiltak. Jeg har bl.a. bedt NVE om kontinuerlig å vurdere om det er mulig å forenkle myndighetsbehandlingen samtidig som saksbehandlingskapasiteten i NVE og Olje- og energidepartementet er betydelig styrket i årets statsbudsjett. Men enkle, gode prosesser er viktig, og godt forberedte prosesser er viktig.

Jeg har merket meg at Sametinget gjennom plenumsvedtak har gitt uttrykk for at de ikke aksepterer infrastrukturtiltak som tilrettelegger for vindkraft i samiske områder. Sametinget aksepterer heller ikke nye vindkraftprosjekter med mindre de berørte samiske interessene samtykker. Samtidig skal større deler av samfunnet elektrifiseres, og det planlegges nye klimavennlige industriprosjekter som gir grunnlag for fortsatt livskraftige lokalsamfunn over hele landet. Strøm er en helt sentral innsatsfaktor for at vi skal lykkes.

Reindrift drives på rundt 40 pst. av Norges landareal, samtidig som dette er områder med rike naturressurser og med levende lokalsamfunn som vil delta i samfunnsutviklingen og sikre arbeidsplasser i tiden framover.

Jeg har overfor Sametinget gitt uttrykk for at jeg synes Sametingets prinsipielle utgangspunkt om nei til vindkraft og avvisning av nettprosjekter som kan legge til rette for nye næringer i områder med samisk reindrift og utmarksbeite, er krevende. Regjeringens klare utgangspunkt er at reindriften skal sikres og videreføres som den kulturbærende næringen den er. Å forene dette med behovet for annen næringsutvikling og utbygging av nett og fornybar energi er krevende, men det er en nødvendig oppgave. Gode prosesser som forener, og forpliktelser, tror jeg er viktige nøkkelord i dette.

Jeg har diskutert disse problemstillingene med bl.a. sametingsrådsmedlem Maja Kristine Jåma og ønsker å videreføre dialogen om hvordan disse utfordringene kan løses og prosessene bedres, slik at vi kan både bevare reindriften som kulturbærende næring og utvikle nye næringer og samfunnet for øvrig i områder med reindrift. Sametinget har på sin side også gitt uttrykk for at de ønsker videre dialog, og det er jeg veldig positiv til.

Jeg deler ikke representanten Thorheims syn om at det er et rettslig vakuum etter Fosen-dommen. Hensynet til samiske rettigheter og det folkerettslige vernet av disse har i lang tid vært sentralt i alle saker om energianlegg i samiske områder, og de rettslige utgangspunktene for disse vurderingene er velkjente og godt innarbeidede. Fosen er imidlertid en sak med stor politisk oppmerksomhet som må finne sin løsning ut fra de faktiske forholdene i den saken, men Fosen-saken gir ikke noe grunnlag for å sette behandlingen av andre saker på vent, slik enkelte tar til orde for.

Jeg er opptatt av at de samiske interessene involveres i alle stadier av prosessen ved planlegging av nye energianlegg i samiske områder, enten dette er vindkraftverk, vannkraftverk eller nett – eller noe annet, for den saks skyld. Jeg tror på at det skal være mulig å oppnå mye gjennom en konstruktiv dialog på alle nivåer.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:55:17]: Jeg er veldig glad for å høre statsrådens svar. Jeg føler at vi deler situasjonsforståelsen og også forståelsen av at det er en ganske alvorlig situasjon når det gjelder kraft og nett. Det er jeg veldig glad for, og for at det er ting på gang der, også med oppfølging av strømnettutvalgets anbefalinger.

Fortsatt er det veldig mange bedrifter som tar kontakt med meg og sier at de har et modent prosjekt, nå sist Hamarøy–Sørfold, at de har alt klappet og klart til å sette i gang, men får ikke strøm. Spørsmålet til statsråden er da: Hva svarer vi disse bedriftene? Når kommer bedringen, når vil det være strøm tilgjengelig?

Når det gjelder Fosen-dommen, hva er de neste skrittene regjeringen tenker å ta? Og også: Ser statsråden at det er muligheter for å styrke de prosessene i de enkelte tilfellene hvor det er snakk om dialog med reindriften, med det enkelte reinbeitedistriktet? Er det måter man kan opplyse saken bedre på, og gjøre det tryggere for alle parter som er med, i å vite at det rettslige handlingsrommet har blitt fulgt på en riktig måte, sånn at man raskere kan komme til gode beslutninger?

Statsråd Terje Aasland [11:57:18]: Aller først er jeg glad for at interpellanten er enig i at vi må legge til rette for at de fantastiske mulighetene som er rundt omkring i hele landet, og ikke minst i nord, faktisk kan utnyttes. Om det er innenfor havbruk, eller om det er innenfor annen type virksomhet som har framtiden foran seg, er det viktig at vi nå får en prosess hvor vi klarer å bygge ut nettet raskere. Det er en viktig del av infrastrukturbyggingen.

Egentlig er det en erkjennelse av at denne jobben som vi nå må gjøre, skulle vært startet opp for åtte–ti år siden: bygge sterkere infrastruktur, sørge for at vi fikk ned konflikter, sørge for at vi fikk gode prosesser. Men i løpet av kort tid har det blitt veldig klart at dette haster veldig. Denne perioden, hvor etterspørselen etter kapasitet er langt større enn tilbudet – jeg tror etterspørselen i det norske kraftsystemet er 20 000 MW, og så leverer vi totalt 26 000 MW – forteller hvor enormt store utfordringene egentlig er. Da er det viktig at vi klarer å utnytte nettet på en mest mulig effektiv måte, sørger for at en i størst mulig grad kan implementere de virksomhetene som er der, og som er av betydning for lokalsamfunnene rundt omkring. Samtidig er det viktig å få bygd nett raskere, som jeg sa, med raskere konsesjonsbehandlingsprosesser, enklere konsesjonsbehandlinger, se om det er ting vi kan ta ut av konsesjonssystemet, og ikke minst fortsette å ha det sterke fokuset på oppbygging av energimyndighetene – flere hender, flere hoder – men også legge til rette for bedre digitale løsninger for å gjøre ting raskere og mer oversiktlig i den prosessen.

Når det gjelder oppfølgingen av Fosen-saken, følger vi opp Norges folkerettslige forpliktelser. Det er viktig for regjeringen. På bakgrunn av Fosen-dommen har departementet iverksatt en prosess for å sikre rettighetene til reindriften på Fosen. Målet med denne prosessen er å finne en løsning som står seg for ettertiden. Det er viktig å være klar over at Høyesteretts dom i Fosen-saken ikke avklarer hva som skal skje med vindkraftverkene. På bakgrunn av det har vi også sagt at vi må ha en ny oppfølging av grunnlaget, få en utredning av det området spesifikt som gjør at en eventuelt kan fatte et nytt forvaltningsvedtak, noe som må til i denne saken. Så jeg håper at vi, i tilknytning til Fosen-saken, kan ha prosesser som gjør at en kan komme videre, sørge for at en får den utredningen som trengs for å fatte et nytt forvaltningsvedtak, og at en gjennom det klarer å forene de motsetningene som er der i dag. Alle vil være tjent med at vi kan gjøre dette på en best mulig måte.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:00:26]: Eg synest det er interessant når representanten Thorheim kjem med denne interpellasjonen, der han ber dagens regjering finna gode, raske løysingar for korleis ein kan få fleire prosjekt for kraft- og nettdekning, samtidig som dialogen mellom reindrift og myndigheiter på ulike nivå og utbyggjarar skal bli betre.

Dette er ein situasjon som har vore vanskeleg for alle involverte partar. Når representanten Thorheim kjem med denne interpellasjonen, har han gløymt å nemna at dette nesten var som ein «cold case» frå regjeringa Solberg. Det er inga hemmelegheit at denne saka blei handtert med berøringsangst, som har gjort at konflikten rundt i området har auka. Arbeidarpartiet er oppteke av dialog med lokalsamfunnet og meiner at lokalsamfunnet skal vera med å avgjera framtidige kraftutbyggingar. Difor må også lokaldemokratiet vera involvert i så betente saker.

Difor har statsrådane frå Arbeidarpartiet vore i dialog og lytta til befolkninga. Situasjonen har blitt teken på høgste alvor, og me veit at det er behov for meir kraft i Nord-Noreg. Fråflyttinga er eit faktum. Det er eit samfunn som treng arbeidsplassar for å behalda menneskeleg aktivitet og kanskje også få auka busetjing. Utbygging av kraft i Nord-Noreg skal skje på ein slik måte at det gagnar alle partar og sikrar arbeidsplassar. Det trengst arbeidsplassar i nord. Det trengst kompetanse, industri, fagmiljø og innovasjon, og det trengst meir enn nokon gong tidlegare at det bur folk og er aktivitet i nord av tryggleiksmessige årsaker – slik me har det i dag. Nord-Noreg har nettopp det – gode føresetnader for utvikling av innovasjon, industri og fagmiljø, men det kan berre skje gjennom god dialog og felles planløysingar for å sikra både reindrift og næringsutvikling i nord. Ikkje minst er Nord-Noreg ein vesentleg nøkkel for at me faktisk oppnår våre klimamål, vekst og økonomisk stabilitet.

Sofie Marhaug (R) [12:03:09]: Jeg takker også interpellanten for å ta opp Fosen-dommen på Stortinget. Det er viktig, for det skjer lite fra regjeringshold. Det ble sagt at man skal se på andre tiltak fra statsrådens side, men Fosen-dommen går jo gjennom en rekke avbøtende tiltak og konkluderer med at de ikke holder. Da er den logiske konsekvensen av Fosen-dommen at vindturbinene – iallfall noen av dem – må ned, for å ivareta reindriftsutøvelsen, som er en kulturell menneskerettighet. Derfor har vi et pågående menneskerettighetsbrudd som regjeringen nekter å ta konsekvensen av, og det er alvorlig.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at statsråden kan si at Fosen-dommen ikke skal få konsekvenser for andre utbyggingsplaner. Vi har også en pågående rettsprosess med Øyfjellet, en lignende sak. Det at man ikke tenker mer i forkant, men ber om tilgivelse i stedet for tillatelse og ikke tar konsekvensene av Høyesteretts dom, synes jeg er kritikkverdig. Dessverre undergraver det noe av tilliten til de demokratiske institusjonene vi har, der Høyesteretts dom skal få konsekvenser. Hvis ikke fungerer ikke maktfordelingen optimalt.

Jeg er spent på sannhets- og forsoningskommisjonen, som kommer med sin konklusjon i sommer. Det er noe med hvem som alltid får ulempene, og hvem som alltid får fordelene. Det vi ser i nord nå, er at Equinor kan få veldig mange fordeler og pynte på sitt klimaregnskap, mens andre næringsdrivende, deriblant samer, får alle ulempene. Det er greit å høre at Høyre ikke stiller noe ultimatum om en kraftplan for å støtte elektrifisering, men i et leserinnlegg skriver Høyre at det er uakseptabelt å si ja til elektrifisering av Melkøya uten en konkret plan. Hvis jeg har forstått interpellanten korrekt, mener man det, men man setter ikke noe makt bak kravet. Det må interpellanten gjerne rette opp i, hvis det er et feilaktig inntrykk.

Jeg tror vi står foran mange problemstillinger som selvfølgelig er vanskelige og krevende – som statsråden har gjentatt mange ganger – men spørsmålet er jo hvem det egentlig er krevende for, fordi det er ikke så krevende for storsamfunnet gang på gang å overkjøre reindriftssamer. Det har vi en lang og lite stolt tradisjon for i Norge. Det er de som blir overkjørt, det er krevende for. Det er de som taper gang på gang. Hvis man ikke klarer å følge opp Høyesteretts dom i en sak som den, og heller ikke lar det få konsekvenser for andre lignende arealsaker og for nettutbygging – klart vi trenger nett – kan vi kanskje ikke legge opp til et så stort og økende forbruk som vi gjør med bl.a. elektrifisering av Melkøya.

Kanskje vi skal be Equinor om å ta en større kostnad for f.eks. karbonfangst og -lagring for sjøkabel, som andre har vært inne på. Til nå høres det ikke ut som at det er det statsråden planlegger for, og det er beklagelig.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:07:25]: Eg sa i ei tidlegare sak i dag at vi ikkje er ferdige med diskusjonen om grenseoppgangen mellom naturresursforvalting og energi, og begge dei to interpellasjonane som vi har vore innom no, handlar nettopp om desse store tinga. Men kva om det ikkje er mogleg å seie ja takk til begge delar? Eg har ikkje lese Fosen-dommen heilt gjennom, men eg har forstått det sånn at det var ei ganske grundig behandling frå Høgsterett med tanke på korleis reindrifta blir påverka av både leidningsnett og ikkje minst vindturbinar, og at sjølv om vindturbinane var plasserte på ein plass der reinen vanlegvis ikkje heldt seg, og som ikkje var viktig beiteområde, så ville dei bøye unna på 13 kilometers avstand.

Spørsmålet om korleis ein skal skape arbeidsplassar og aktivitet i Finnmark som gjer Finnmark attraktivt og godt å leve i, er ei viktig sak, men eg er veldig usikker på om det bildet som er skapt no – der vi på ein måte skal køyre på med kraftkrevjande industri i kvar krik og krok, med hydrogenproduksjon og batterifabrikkar og tilhøyrande nett, leidningar og vindturbinar – er ein god veg å gå. Representanten Ojala snakka om at dersom ein vil bu i Finnmark, vil ein ikkje bu i eit øydelagt Finnmark. Kanskje det er nokre moglegheiter som ikkje er øydeleggjande, ein skal sjølvsagt leite etter det, og vindkraft kan kanskje ha eit potensial, men eg tenkjer at ein må forhalde seg veldig til det saklege, til det som låg til grunn i Fosen-dommen, at det var eit menneskerettsbrot. Det var ein dom der ein sa at dei vindkraftanlegga ikkje var foreinlege med å kunne utøve kulturen med reindrift, og det er veldig sterke parallellar til det som skal skje i Finnmark no.

Som representanten Marhaug var inne på, kan vi byggje leidningar og nett og vindkraft, men vindkrafta leverer av og til. Eg har sete og lese litt i nettutviklingsplanen i samband med nett og havvind, og eg ser at det er ei bekymring for at dersom ein byggjer mykje vindkraft, må ein reservere tilsvarande mykje regulerbar kraft til å fylle opp når vindkrafta ikkje leverer. Difor er heile forteljinga om at dersom vi berre byggjer nye leidningar og byggjer vindkraft i Finnmark, som mange har tenkt at dei skal tene pengar på og investere i – den løysinga er ikkje fullstendig. Det er noko vesentleg som manglar, og det er den balansekrafta og måten ein skal handtere det på. Det gjeld ikkje minst dei store planane som er i Nord-Sverige, som er tett knytte til dette kraftområdet, der det er planlagt enormt mykje vindkraft. Eg tenkjer at vi her er inne i eit saksfelt som må handterast veldig nøye og realistisk.

Til sist vil eg understreke at arbeidsplassar i Finnmark og at det skal vere godt å leve og bu der, er viktig. Straumtilgang er også viktig, men eg kjøper ikkje heilt forteljinga om at det som gjeld, er å byggje masse vindkraft i full fart og med store kraftoverføringsleidningar på kryss og tvers i Finnmark – no.

Marianne Sivertsen Næss (A) [12:12:03]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise en god debatt.

Det er viktig at Nord-Norge henger med i det som nå skjer i resten av landet, og ikke minst i Europa og verden rundt oss. Vi skal omstille oss når det gjelder energi. Vi skal gå fra fossil energi og over på fornybar. De to viktigste innsatsfaktorene er, som det er nevnt fra denne talerstolen flere ganger, at det er nødvendig å få opp kraftproduksjonen, og det er nødvendig å få opp et nett som gjør at kraften kommer fram dit den skal. Vi har i hele landet utallige eksempler på at det ikke er på plass, og at næringslivsaktører møter et nei. De får ikke tilknytning fordi kapasiteten ikke er til stede. Det er en utfordring og et arbeid som vi tar på største alvor, og som vi må finne løsninger for. Vi er godt i gang med det.

Det er litt interessant å høre både debatten her og også det offentlige ordskiftet generelt når det gjelder all utvikling som skal foregå i nord. Det høres ut som at de vilkårene som gis for vekst og utvikling i resten av landet, skal vi ikke kunne gi i nord. Da tenker jeg særlig på det som går på begrensninger – om det skulle være i Barentshavet, om det skulle være nettutbygginger i Finnmark, eller i Nord-Norge som sådant.

Jeg er helt enig i at reindriften er en utrolig viktig næring. Den har vært der og kommer til å være der i framtiden, og vi skal gjøre alt vi kan for å legge til rette for at også den skal bestå i god sameksistens med annen næringsutvikling.

Jeg har lyst til å minne om at rundt 40 pst. av Norges landareal er områder som reindriften drives på, men dette er også områder som er rike på naturressurser, og som har levende lokalsamfunn som ønsker å være med i samfunns- og næringsutviklingen. Når vi samtidig vet at i Nord-Norge er det en alvorlig befolkningsnedgang, og særlig i Finnmark, må vi se dette i sammenheng. Det blir nevnt at Finnmark verken kan ha nett eller kraft eller ledninger alle veier, vi kan ikke ha hydrogen, det ville ikke bidra til trivsel og bolyst. Vel, jeg må også minne om at Finnmark er like stort som Danmark i areal, og vi har færre innbyggere enn Lillestrøm, så det bør være muligheter for å få til både–og, ikke enten–eller.

Det som bekymrer meg, er at man i det offentlige ordskiftet har så behov for både å sette regioner opp mot hverandre og å sette næringer opp mot hverandre. Jeg er født og oppvokst i nord og har samisk bakgrunn, uten at det er noe jeg går og roper høyt om, men det er veldig mange finnmarkinger som har det som en del av sin identitet, som bor i sjøsamiske samfunn, som kjemper for vekst og utvikling, men som opplever at det er veldig stor interesse for å si at alt er så mye vanskeligere å få til i nord. Det er nettopp i nord vi trenger en ekstra innsats for å få til den utviklingen og den veksten som er helt avgjørende, også sikkerhetspolitisk.

Til dem som nevner havvind og balansekraft: Det er også forskning som viser at når det blåser i nord, er det sjelden det blåser i sør. Det å se havvindutbyggingen i sammenheng – nord og sør – vil også kunne bidra positivt inn i kraftsystemet vårt.

Verden endrer seg. Vi kan ikke fortsette å si nei til kraftutbygging eller til nett. Det er forutsetninger, det er innsatsfaktorer, også i Nord-Norge, også i Finnmark, men vi skal selvfølgelig gjøre det på en god måte.

Når det blir hevdet at man ikke tar til etterretning det som Fosen-dommen sier, er det direkte feil. Man har allerede sagt at i planlegging av ny kraftutbygging, vindkraftprosjekter, skal reindriftsnæringen være med i prosessen fra planleggingsfasen, og i konsesjonsbehandlingen skal man se på den totale belastningen på arealer når det gjøres vurderinger. Fosen-saken er en sak som det også skal jobbes med parallelt, noe som er godt i gang, for å se på hvordan man skal løse den dommen som kom der.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:16:13]: Tusen takk for det jeg synes har vært en veldig god debatt. Jeg takker for alle bidragene – ikke minst fra representanten Sivertsen Næss. Jeg tror jeg bare kan skrive under på hennes siste innlegg.

Jeg har et par kommentarer til diskusjon. Det ene er at det virker som det er enighet om hvor kritisk kraftsituasjonen er i nord, både nå og framover. Jeg savner en mer konkret plan for hvordan vi kan øke kraftproduksjonen. Særlig når vi har de utfordringene vi har opp mot reindrift, er det ekstra viktig å fokusere på det og være så konkret vi kan på hva slags kraftpotensial som kan utløses.

Representanten Merkesdal har helt rett i at dette med reindrift og dialog om det samiske er veldig konfliktfylt. Det er nettopp derfor vi må snakke om det, og det er derfor vi må ta det opp. Jeg tror at dialogen og prosessen rundt dette ikke er god nok slik den er i dag, og derfor håper jeg at vi senere kan komme tilbake til noen virkemidler for å gjøre den dialogen bedre, slik at den typen saker kan løses lettere. Jeg mener fortsatt at Fosen-dommen står i veien for at vi får enda bedre prosesser. Jeg skjønner at det er vanskelig, men det er viktig at man finner en løsning der også.

Og sist, til representanten Marhaug: Ja, jeg forventer at regjeringen har en helt konkret plan for hvordan vi skal opprettholde et stort kraftoverskudd i Nord-Norge fram til 2030. Det er også fram til 2030 at elektrifiseringen av Melkøya skal skje. Jeg mener at vi bør klare å komme opp med en plan for en kraftproduksjon som faktisk er på størrelse med det Melkøya skal forbruke. Jeg håper og tror at også regjeringen vil komme med ganske konkret politikk på dette området innen de tar stilling til Melkøya – selv om det ikke er ment som noe ultimatum, det jeg har uttalt meg om.

Takk for diskusjonen, og så håper jeg at vi fortsatt vil fokusere på disse sakene framover.

Statsråd Terje Aasland [12:19:01]: Jeg vil også takke interpellanten. Jeg synes det har vært en nyttig debatt, og det er ingen tvil om at i nord trengs det mer kraft og mer nett for å utløse de fantastiske mulighetene som er der oppe. Nordland er et unntak, men Troms og Finnmark er egentlig i en veldig utsatt posisjon, for det produseres lite kraft. For å få inn mer kraft som legger til rette for ny industriutvikling, og for videreutvikling i næringslivet som allerede er der, osv., er det det som er grunnlaget.

Det er ingen tvil om at det interpellanten tar opp – om at Nord-Norge går mot et kraftunderskudd, og at uten mer kraft og nett i nord, vil den industrielle vekstkraften gå ned og strømprisen opp – er en helt riktig analyse. Derfor er dette et viktig tema å diskutere og gjøre noe med.

Regjeringen har fullt fokus på dette. Vi skal bygge ut nett raskere, vi skal ha inn mer ny fornybar energiproduksjon i hele landet, og vi skal legge til rette for en industriell vekst. Bare et lite eksempel fra Nordland: Når Freyr etablerer seg i Nordland, vil de bruke mellom 1,2 og 1,3 TWh. Alle heier i utgangspunktet på det som et flott prosjekt, men det krever altså at Nord-Norge blir styrket, også det prosjektet, med mer kraft, mer nett og bedre kraftflyt mellom landsdelene og de ulike regionene og områdene i nord.

Regjeringen er godt i gang med det arbeidet. Jeg håper at når vi legger fram handlingsplanen om hvordan vi kan bygge ut nett raskere, får vi tilslutning fra Høyre for de gode tiltakene vi vil komme med der, som et grunnlag for å få inn mer kraft og ikke minst for ny industri og nytt næringsliv.

Tage Pettersen (H) [13:17:04]: En rekke medier har de siste månedene brukt mye spalteplass på barnevernet. Dagbladet skrev ved årsskiftet at over 380 barn venter på fosterhjem – 175 barn har ventet i mer enn ett år. Samtidig plasseres flere hundre barn i fosterhjem før hjemmene er godkjent, og flere fosterhjem mangler politiattest.

Aftenposten har avdekket at det ikke er standard praksis at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gransker alle dødsfall som skjer med barn og unge som mottar tjenester eller behandling under barnevernet. Aftenposten har kartlagt at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000 ganger til sammen siden de kom under barnevernets omsorg. Aftenposten har også skrevet om at det mangler grunnleggende informasjon om de barna som bor utenfor hjemmet i regi av barnevernet. Det mangler en systematisk oversikt over hvilke behov barna har, og hvorvidt de får den hjelpen de trenger. De har også vist hvordan noen av de sykeste barna ender opp som kasteballer mellom ulike etater når de ikke kan bo hjemme lenger. Mange av dem blir bare sykere og sykere, har Aftenposten avdekket.

Forrige helg sto foreldrene til de to 16-årige jentene som ble funnet livløse i en leilighet i Spydeberg av det som trolig var overdoser, fram. De fortalte til TV 2 at de lenge så med fortvilelse på hvordan døtrene, som ble alvorlig syke med spiseforstyrrelse, til slutt ble sendt inn i barnevernet fordi de var for syke til å bo hjemme. Foreldrene fortalte at jentene begynte å ruse seg på en av de mange barnevernsinstitusjonene de var innom, og ifølge morens oversikt hadde jentene minst tolv plasseringer i barnevernet, mange selvmordsforsøk og en rekke overdoser. Det gjør vondt langt inn i hjertet når jeg leser morens skildringer:

«Jeg har ropt ut til alle kanter, at et sted i Norges land må det finnes et sted hvor det er døgnbemanning mandag til søndag, hvor de kan låse dørene og ivareta jentene slik at de ikke utsetter seg for fare.»

Og:

«Hver gang de har rømt, så har de blitt plassert et annet sted. På hvert møte satt psykiateren og sa at «dette er barnevernets ansvar». Og barnevernet sa «dette er psykiatri». Midt imellom satt det to jenter som ble ofre for fullstendig svikt i systemet.»

På generelt grunnlag peker Barneombudet på tre hovedutfordringer i saker som vi snakker om i dag:

• bedre kartlegging når et barn kommer i kontakt med barnevernet

• bedre tverrfaglig samarbeid mellom de ulike sektorene

• å flytte et barn mellom institusjoner må være absolutt siste utvei

Jeg er helt enig med Barneombudet og har flere ganger tatt til orde for at vi må legge til rette for bedre samhandling og nedbygging av siloer og vanntette skott. Vi klarer ikke å tilby helhetlige tjenester eller bli kvitt ansvarsfraskrivelser om vi ikke får helsesektoren, psykiatrien, barnevernet og skolen, for å nevne noen, til å jobbe sammen med utgangspunkt i den som står i midten, nemlig det enkelte barn eller ungdom. At sektorene lever i sin egen silo og ikke samhandler godt nok, lider altfor mange barn under i dag.

Jeg føler behov for å si at mye også fungerer bra i barnevernet, og at denne interpellasjonen ikke er et forsøk på en svartmaling. I stedet håper jeg den kan bidra til å sette søkelyset på de områdene som vi sammen kan forbedre, og jeg er derfor glad for at barneministeren var tydelig i sitt budskap til Aftenposten i fjor sommer, da hun sa:

«Det skal ikke være sånn at et system skal være en driver til å bli sykere. Jeg tar dette på stort alvor og vil gjøre noe med det, både på kort sikt, men også på lengre sikt med en systemendring.»

Så spørsmålet i dag blir da: Hvordan vil statsråden ivareta rettssikkerheten for å hjelpe barn til å motta riktige tjenester så tidlig som mulig?

Statsråd Kjersti Toppe [13:21:09]: Denne debatten handlar om barn, barn som har det vanskeleg, barn som treng beskyttelse, hjelp og omsorg, og barn som skal møtast med tryggleik, kjærleik og forståing og som må sikrast gode og trygge oppvekstvilkår.

Eg vil takka interpellanten for å ta rettstryggleiken til sårbare barn i barnevernet opp til debatt.

Barnevernet er ei særdeles viktig teneste i velferdssamfunnet vårt, og Aftenpostens serie om sårbare og psykisk sjuke barn viser at barn i barnevernsinstitusjon ofte har psykiske plager og opplever mange flyttingar og mangelfull helsehjelp. Dette har òg vorte omtalt i mange tidlegare rapportar og tilsyn, f.eks. i Helsetilsynets rapport «Omsorg og rammer – når barn trenger mer».

Vi treng å tenkja nytt om måten vi driv barnevernsinstitusjonar på. Korleis kan vi klara å laga eit tilbod som varetar barnas behov for tverrfagleg oppfølging, tryggleik og stabilitet? Institusjonsutvalet har fått i oppdrag å vurdera kva oppgåver, rammer og omfang institusjonsbarnevernet skal ha i framtida. Dei skal levera rapporten sin til hausten. Så er det barnevernsutvalet som skal vurdera tiltak for å styrkja rettstryggleiken i alle ledd av arbeidet til barnevernet. Dei kjem med tilrådinga si i mars. Begge desse NOU-ane vert viktige.

Helsehjelpa i barnevernet må styrkjast. Fleire studiar viser at barn som får hjelp frå barnevernet, har auka risiko for psykiske problem. Regjeringa prioriterer utvidinga av helsekartlegging for barn som vert flytta ut av heimen. Vi skal òg leggja fram ein opptrappingsplan for psykisk helse. Så jobbar vi på tvers av departement for å sikra ein nasjonal plan for helsehjelp til barn i barnevernsinstitusjonar. Her vil òg gode ambulante tenester verta viktige.

Bufdir og Helsedirektoratet har òg starta utrulling av eit nasjonalt forløp for barnevern for å gi barn i fosterheim og heimebuande barn betre tilgang til helsehjelp, og det er òg på gang ei samla evaluering av heile helsetilbodet til barn i barnevernet.

Barn i barnevernet opplever for mange flyttingar. Det skapar ustabilitet, og det gir ikkje barna tryggleik. Flyttingar gir brot i omsorgssituasjonen for barnet og kan gå ut over bl.a. skulegang og helsehjelp. Førebygging av flyttingar er viktig for å sikra eit føreseieleg tilbod, og det er eit mål at ein skal unngå flyttingar som ikkje er til barns beste.

Eg har gitt Bufdir i oppdrag å utarbeida tydelegare krav til avgjerder omkring flyttingar, og at barns medverknad og rettstryggleik vert varetatt. Og dersom eit barn opplever fleire flyttingar, skal og må det utløysast ei ny, tverrfagleg vurdering og ein plan for å hindra nye. Men det viktigaste for å hindra flyttingar er at tilboda som barn får, om det er i fosterheim eller på institusjon, er nære, gode og tilpassa behovet som barnet har.

Eg vil ha ein betre tryggleikskultur i barnevernet, der vi lærer av alvorlege hendingar som skjer. Eg har varsla Statens helsetilsyn om at dei vil få i oppdrag grundig å gå gjennom alle dødsfall knytte til barnevernsinstitusjonar dei siste fem åra, og dei har starta dette arbeidet. Tilsynet har òg fått i oppdrag å laga årlege rapportar om tilsyn som vert gjennomførte i barnevernet, med sikte på læring. Regjeringa har sagt at vi òg skal oppretta ein undersøkingskommisjon for alle alvorlege hendingar som skjer barn, og den vil òg omfatta barn i barnevernet.

Dagens høge bruk av private, kommersielle aktørar gjer at helsetilbodet til sårbare barn gjerne vert oppstykka. Regjeringa ønskjer difor å styrkja det offentlege tilbodet til barna med størst behov og der det trengst tverrfagleg samarbeid for å få best oppfølging, og det skal vi gjera i samarbeid med ideelle aktørar. Det offentlege må ha kapasitet og kompetanse til å gi eit godt tilbod til dei mest sårbare barna i barnevernet. Det er ikkje tilfellet i dag.

Interpellanten viser til at teieplikt kan stå i vegen for at forskarar får snakka med barn. Det er slik at forskarar som regel vert gitt god tilgang til teiepliktige opplysningar til bruk i forsking, og forvaltningslova har eigne føresegner om tilgang til teiepliktige opplysningar til bruk for forsking. På barnevernsområdet er denne tilgangen til å gi fritak delegert til direktoratet. Men eit spørsmål i dette er kven som skal samtykka på vegner av barnet når forskarar ønskjer å innhenta kunnskap ved å snakka direkte med barn, og det ser eg at vi må vurdera. No er det slik at Barne- og familiedepartementet leiar ei interdepartemental gruppe om barns rettar, og dette vil verta ei problemstilling i dette arbeidet.

Tage Pettersen (H) [13:26:25]: La meg starte med å takke statsråden både for innlegget hun nettopp holdt, og først og fremst for det engasjementet hun viser for barn og unge under barnevernets omsorg.

Vi har en helt fersk barnevernslov med mange viktige og gode tiltak, og vi er helt i startfasen av utrullingen av barnevernsreformen, men vi må erkjenne at dette i liten grad hjelper dem som står midt i utfordringene i dag. Jeg forstår frustrasjonen til alle dem som ser behov for endring nå, og jeg håper at statsråden er i stand til å ha både et her-og-nå-perspektiv og et framtidsbilde i hodet når hun jobber med denne sektoren. Ofte blir statsrådens svar at det er satt ned to utvalg som jobber, og at vi må vente på deres konklusjoner. Barnevernsutvalget skal vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid, fra undersøkelse til ettervernsfase, og her er vi forespeilet en NOU i mars, som statsråden sa. Og så vet alle vi i denne sal at veien fra en NOU til ny politikk kan være lang.

Utvalget som skal se på organisering og innhold i barnevernets institusjonstilbud, skal legge fram sin NOU i oktober, og de skal etter sigende legge fram en delrapport nå i mars. Dette utvalgets mandat er å gi tydelige forslag til endringer som gjør at barn som i dag blir flyttet til institusjon, får bedre hjelp.

Ifølge Aftenposten mangler det en oversikt over hvem disse barna er, hva de lider av, og om de får den helsehjelpen de trenger. Ifølge regjeringen skal utvalget bygge på rapporter og kunnskapsgrunnlag som allerede eksisterer eller er under arbeid, men grunnlaget er da altså veldig tynt. Vi vet for lite om barna som det offentlige har ansvaret for, vi vet også for lite om hvordan det går med dem på sikt, og hva som virker, sa utvalgsleder Erik Stene til Aftenposten. Ifølge ham er det ikke mulig å svare like grundig på alt, og de må derfor prioritere noen områder av bestillingen.

I tillegg til dette er regjeringen og SV enige om at departementet senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2023 skal legge fram en plan for å fase ut store kommersielle aktører fra barnevernet. At dette gis en slik prioritet midt i denne situasjonen, der vi står i dag, er for meg komplett uforståelig.

Vi har i lang tid snakket om utfordringer for barn som trenger hjelp fra flere tjenester, og særlig da barna som er under offentlig omsorg. Dette må vi sørge for at gis prioritet først. Det gjelder barn og unge som lever livet sitt her og nå, og de kan ikke, eller skal ikke, vente på en NOU eller en annen utredning for å få framtidstro for sitt eget liv.

Statsråd Kjersti Toppe [13:29:23]: Eg vil òg retta ein takk til interpellanten for å fremja barnevernet til debatt. Det tenkjer eg vi ikkje har for mykje av. Det er bra at Stortinget er på dette viktige området, som har mange vanskelege sider ved seg, men der det er så uendeleg viktig å gjera dei rette tinga, slik at vi gir barna den beskyttelsen som dei treng. Eg vil understreka at det sjølvsagt er mykje som fungerer bra, men vi må òg innrømma at for ein del av dei kanskje aller mest sårbare barna, er det for ofte at det kan gleppa. Vi har vore inne på det i debatten til no at det skjer for mange alvorlege hendingar, det skjer for mange flyttingar, og helsehjelpa er ikkje god nok.

Det er ikkje slik at vi skal venta på to NOU-ar, og eg håpar eg har gjort greie for ting som eg har sett i verk allereie, som er viktige. Det eine handlar om at det er gode system, og det meiner eg det ikkje har vore til no. Så må ein læra av feil, på tvers av tenester. Tilsynsrapportar på ei teneste kan vera gunstig for akkurat den tenesta, men for alle andre har ikkje den informasjonen gått vidare. Det er òg noko som eg allereie no har tatt tak i.

Det andre er at det har vore mangelfull statistikk, eller tilgjengeleg informasjon, om korleis det går med barna som er i barnevernet. Der er det allereie på gang ein del ny statistikk, som kanskje ikkje er tilgjengeleg akkurat no, men det vil koma meir statistikk i løpet av året. No er jo ikkje statistikk eit mål i seg sjølv, men det er nødvendig å ha for at vi skal kunna vita korleis vi kan laga det beste tilbodet.

Når det gjeld avkommersialisering, det at vi ønskjer å styrkja det offentlege tilbodet, så kan vi ha litt ulike utgangspunkt på synet på private og bruken av private kommersielle aktørar, men eg vil vera tydeleg på at det er nettopp no det er viktig å gjera ein innsats her. For det er jo ikkje rett, etter mitt syn, at det er dei aller sjukaste barna vi set ut på anbod, i eit system som eg meiner er ein drivar for auka flyttingar. Og det må vera slik at det offentlege i alle fall må ha kunnskap og kompetanse til å gi tryggleik for tilbodet til dei mest sårbare.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:32:44]: Barnevernet er en av de viktigste og kanskje mest komplekse velferdstjenestene vi har. Barn og familier som mottar hjelp fra barnevernet, er også de mest sårbare i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor det er så viktig at vi har de riktige tiltakene og riktig behandling.

Barnevernet er til for å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til rett tid. Vi trenger et trygt og godt barnevern, men vi trenger også et barnevern med en større kompetanse på psykisk helse enn det vi har i dag. Vi er nødt til å se på innholdet og kvaliteten i tilbudet på alle nivåer. Jeg opplever at regjeringen er mest opptatt av hvem som driver institusjonstjenesten, i stedet for å se på kvaliteten i det tilbudet som gis, og ikke minst hvordan vi kan sikre kontinuitet.

Vi er nødt til å stille spørsmålet om vi bruker de ressursene vi har i Norge, riktig innen psykisk helse. Spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse er nettopp de som er spesialister på psykisk helse, og vi må stille spørsmålet om det ville være riktig om kanskje institusjonsbarnevernet burde vært lagt inn under helseforetakene og psykisk helsevern. Det er foretakene som har ansvaret, men de kan gjøre avtaler, slik helseforetak gjør i dag, med ideelle eller private, men det vil da være helseforetakene som kvalitetssikrer det som skjer på institusjonene. Så jeg ønsker at man også ser på det i de utredningene som er.

Det er ille at barn er kasteballer mellom barnevern og psykisk helsevern, og sånn kan vi ikke ha det. Tilsyns- og forskningsrapporter har pekt på kvalitetsmessige og strukturelle utfordringer, og vi er nødt til å ta tak i det og rett og slett tenke nytt. Det er svakheter i samhandlingen mellom tjenestene, både i den enkelte kommune og mellom forvaltningsnivåene, og jeg tror ikke det blir bedre av å gjøre mer av det samme. Vi må tenke nytt.

Regjeringen Solberg prioriterte barnevernet høyt. Vi hadde en kompetansestrategi for å øke kompetansen i barnevernet, det kom en barnevernsreform med overføring av oppgaver til kommunene, det kom på plass en ny lov, og det ble en styrking av fosterhjemsområdet. Kommunene skal nå avlegge en årlig rapport til sine politikere om tilstanden i sitt barnevern, og det har vel akkurat kommet i gang. Vi var også opptatt av helseundersøkelser av de barna som nå staten overtar ansvaret for, og det skal jo nettopp avdekke psykiske lidelser og psykiske utfordringer og også ta tak i det. Derfor reiser jeg igjen spørsmålet: Er det riktig at det nå er helseforetakene som får den oppgaven?

Vi vet at det er mange dyktige mennesker som jobber i barnevernet, og vi må også heie på dem. Vi må ikke glemme at det også skjer mye bra i barnevernet. Mange barn klarer seg godt, men vi må ta større tak i utfordringene, som nettopp nå er psykisk helse, og alle rapporter tilsier at det kommer til å øke fremover. Så i stedet for å ri ideologiske kjepphester, tror jeg vi er nødt til å se på en ny organisering av institusjonsbarnevernet.

Margrethe Haarr (Sp) [13:36:43]: I denne salen har vi i løpet av et år utallige viktige debatter der vi debatterer hvordan vi skal klare å forbedre hverdagen til befolkningen. Likevel tør jeg påstå at en av de viktigste debattene vi tar, er hvordan vi best mulig skal kunne ivareta barn og unge, særlig de barna og unge som er under barnevernet.

Et samfunns evne til å ta vare på de barna og unge som trenger det mest, evnen til å sikre hjelp og omsorg til de barna som lever under forhold som kan skade dem, evnen til å sikre gode oppvekstvilkår for alle barn, er helt avgjørende. Det er et ansvar vi som samfunn må være bevisst, et ansvar vi aldri kan ta lett på, et ansvar der vi hele tiden må vurdere behovet for justeringer for å sikre at vi lykkes.

Hurdalsplattformen følger opp dette ansvaret og har som mål å iverksette tiltak og igangsette ulike utredninger med mål om å bedre og trygge barnevernet, der barnets beste skal ligge til grunn. Et av de viktigste tiltakene i Hurdalsplattformen er regjeringens mål om å gjennomføre en kvalitetsreform i barnevernet, noe jeg ser fram til å jobbe videre med.

Det har vært flere saker i nyhetsbildet som viser hvordan barn og unge har det under barnevernets omsorg, særlig rettet mot de barna som bor på institusjon. Det er historier som gjør vondt å lese og høre om. Likevel er ikke dette nye historier; det er historier vi er kjent med over lengre tid. Det viser at det fortsatt er nødvendig å iverksette nye tiltak for å forbedre tjenesten, og at vi fortsatt har en vei å gå for å bedre tilbudet til disse barna. Dette handler ikke kun om barnevernet, det handler om hvordan vi som fellesskap på tvers av ulike tjenester klarer å ta vare på de barna som trenger det mest.

Som interpellanten løfter i interpellasjonen, ser vi at mange barn som bor på institusjon, opplever å bli flyttet flere ganger. Det må jobbes med å hindre unødvendige flyttinger, for vi vet at dette påvirker det enkelte barn særlig negativt. Det er brudd på gode relasjoner, brudd på tilhørighet, det vil gi en opplevelse av utrygghet og mangel på stabilitet, og ikke minst er det brudd på barns rettigheter. Dette er ikke gode oppvekstvilkår for barn, og det er noe vi må ta på alvor.

Vi ser at flere barn som barnevernet følger opp, har ulike psykiske lidelser. Da må vi spørre oss om hvorvidt vi i dag har de tjenestetilbudene som er tilpasset barn og unge. Har vi utviklet et samlet sett godt nok tjenestetilbud til barn og unge som ivaretar de behovene de har i dag? I den sammenheng blir regjeringens arbeid med opptrappingsplan for psykisk helse helt avgjørende, og her bør tilbudet til barn og unge løftes høyt.

Som statsråden har redegjort for i sitt innlegg, foregår det ulike utredningsarbeider på en rekke områder. Det er satt ned ulike utvalg som ganske snart skal legge fram sine konklusjoner, og det er gjennomført mer akutte og nødvendige grep innenfor barnevernet. Jeg er utrolig glad for at vi har en statsråd som tar situasjonen i barnevernet så på alvor, som ønsker å få den kunnskapen om hva som fungerer godt og hvor det er behov for endringer, og som tør å gjennomføre undersøkelser for å finne ut hvor vi ikke har lykkes – en statsråd som allerede har vist at man prioriterer dette feltet ganske høyt.

Jeg ser fram mot det videre arbeidet med å utvikle barnevernet, et arbeid som vi må gjøre i fellesskap, med barnets beste som hovedfokus.

Turid Kristensen (H) [13:40:40]: Som representanten Pettersen sa i sitt innlegg, vet vi for lite om barna som det offentlige har ansvaret for, og vi vet for lite om hvordan det går med dem på sikt. Noe vet vi likevel, og det er at forskningsresultater viser at mange barnevernsbarn mislykkes i utdanningssystemet.

En rekke studier viser at en stor andel av de unge som ivaretas av barnevernet, har problemer med å klare skolefaglige utfordringer, og mange av dem når voksenalder uten å ha utdanning utover den obligatoriske skolegangen. Riktignok er det også mange av de unge som bor i fosterhjem eller på institusjoner, som klarer seg godt på skolen, men andelen er klart lavere enn i den øvrige befolkningen.

I en undersøkelse som Statistisk sentralbyrå har gjennomført på oppdrag fra Bufdir, framkommer det at unge som får hjelp av barnevernet, er overrepresentert blant dem som ikke fullfører videregående skole. Bufdirs undersøkelse viser at seks år etter fullført ungdomsskole er det en langt større andel av unge med barnevernstiltak som verken er i jobb eller utdanning, sammenlignet med unge uten barnevernstiltak. Dette er dessverre med på å gi dem en dårligere start på voksenlivet enn barn som ikke er i barnevernet.

Én forklaring som flere forskere anser som viktig, er at en del barnevernsbarn har et stort fravær fra undervisningen. Mange av de unge som ivaretas av barnevernet, er mye borte fra skolen. Det pekes på at fravær ofte oppstår i forbindelse med flyttinger, noe som jo er temaet for den interpellasjonsdebatten vi har her i dag. Når det framkommer i Aftenposten at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000 ganger, og at de i snitt ikke har bodd mer enn 60 dager på hvert sted, er det rett og slett sjokkerende. Når vi i tillegg leser om jenta som ble flyttet mellom 15 barnevernsinstitusjoner på ulike kanter av landet i løpet av tre år og måtte forholde seg til mellom 100 og 200 ansatte bare på institusjonene hun bodde på, sier det seg selv at det ikke legger et godt grunnlag for en god skolegang, det heller. Alle barn har rett på en god skolegang, så jeg forventer at statsråden også vil ta dette med i vurderingene når hun skal se på hvordan man kan forbedre situasjonen for barna som er under barnevernets omsorg.

Som representanten Pettersen også trakk fram, kan veien fra en NOU etter barnevernutvalgets arbeid til ny politikk være lang. Å sørge for at disse barna får en trygg og stabil skolegang, må derfor også prioriteres, og kan ikke settes på vent. Det regner jeg med at statsråden er enig i, og at arbeidet med å bedre skolegangen for barn i barnevernet er noe statsråden raskt vil følge opp.

Helt avslutningsvis har jeg litt lyst til å komme innom en sak til som er i skjæringspunktet mellom skole og barnevern, og jeg vil få si at jeg er veldig glad for at statsråden har uttalt at hun vil rydde opp i den svært uheldige praksisen med at skoler melder familier til barnevernet uten grunn. Vi er helt avhengige av at foreldre, skoler og barnevernet kan samarbeide godt, og denne praksisen bidrar dessverre til mistro mot barnevernet og gir kanskje også frykt for å be om hjelp hvis det faktisk kan oppstå et behov for det. At statsråden har uttalt at disse har vært utsatt for en stor feil, og at den reviderte utgaven av veilederen for samarbeid mellom skole og barnevern snart vil være på plass, er betryggende. Vi trenger alle tiltak som gjør at både barn i barnevernet og andre barn opplever en så trygg og god skolegang som mulig.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:44:47]: Det er alvorlige saker vi nå diskuterer: barn og unge i barnevernets omsorg og hvordan vi som samfunn best kan håndtere denne samfunnsoppgaven. Jeg vil takke både interpellanten for å løfte denne viktige saken i salen i dag, og ikke minst Aftenposten og flere andre medier, som den siste tiden har både belyst og avdekket aktuelle utfordringer på området. Det har, synes jeg, også løftet samfunnsdebatten rundt hvordan vi kan organisere et bedre barnevern og finne de gode løsningene.

Jeg er glad for at barnevernet får mer oppmerksomhet i media, selv om det nå pekes på der systemet svikter. Ikke minst, som flere har sagt, er det vondt å lese mange av de historiene og sakene som kommer fram. Men det er veldig viktig, hvis vi skal få til endring.

Barnevernet er et område som er veldig viktig for Arbeiderpartiet, og statsråden har allerede gjort rede for og fortalt mye om det Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering nå har igangsatt. Det er et omfattende arbeid. Det er ambisiøse planer for det vi vil med barnevernet. Jeg vil igjen, som flere har sagt, understreke at det er grep vi gjør nå, ting vi allerede har satt i gang med, men det er også igangsetting av lengre prosesser for de mer dyptgående endringene.

Vi har vært opptatt av at det er viktig å se på rettssikkerheten i barnevernet, og at en ser på det i alle ledd. Vi ser veldig fram til NOU-en fra barnevernsutvalget, som jo kommer om veldig kort tid – en knapp måned. Ekspertutvalget skal både se på og vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd i barnevernets arbeid, både for undersøkelse etter ettervern, i tillegg til en bred referansegruppe som nå blir hørt, og som får komme med innspill. Det er f.eks. Landsforeningen for barnevernsbarn, Organisasjonen for barnevernsforeldre og Norsk Fosterhjemsforening, i tillegg til organisasjoner for ansatte, bare for å nevne noen.

Jeg nevner dette bare for å understreke at det er et veldig omfattende arbeid en nå går i gang med. Da er det viktig å være grundig, i hvert fall når det er snakk om så viktige ting som rettssikkerheten. Men det at vi er grundige, at det er lengre prosesser, som rundt NOU-en igangsatt, er heller ikke til hinder for at en tar grep nå, sånn som denne regjeringen gjør. Derfor vil jeg også kommentere at den utålmodigheten som representanten Pettersen fra Høyre frambringer, er noe merkelig, for det var Høyre i regjering som f.eks. nedsatte barnevernsutvalget. Å nå kritisere at den prosessen tar litt lang tid, er derfor litt merkelig. En kan egentlig også si at de utfordringene vi ser nå, er et resultat av at Høyre har styrt i åtte år. Politikken til vår nye regjering har ikke fått lov til å virke så lenge.

Så skal ikke jeg stå og påstå og tenke at Høyre må ta ansvar for alt som er galt i barnevernet nå fordi de har styrt i noen år, men jeg hadde kanskje forventet litt mer ydmykhet fra de som har styrt i åtte år, på den situasjonen en nå ser. Jeg vil også kommentere det at det mangler tall og statistikk, for som statsråden var inne på: Er det egentlig behov for mer statistikk? Det er ikke det jeg tror Høyre egentlig mener heller, men vi må passe oss politisk for at det ikke blir et mål i seg selv. Det viktigste må være tiltakene som gjør at vi hjelper og beskytter barna. Det tror jeg vi politikere, som politiske ledere, også må minne oss på litt av og til, for hver gang vi etterspør mer tall, mer statistikk, betyr det for dem som jobber i tjenestene, ofte mer byråkrati og at det brukes mer tid på rapportering. Det er tid som tas fra nettopp å hjelpe barna og at de kan bruke faget sitt og gjøre den viktige jobben sin.

Tallene er viktige, men vi må kun etterspørre de aller viktigste tallene – de tingene som trengs for å hjelpe barna. Derfor er jeg også så glad for de formuleringene som står i Hurdalsplattformen om nettopp en tillitsreform som også skal gjelde barnevernsfeltet. Det vi skal se på, er hvilke grep vi kan gjøre for å kutte rapporteringen og statistikkene som er unødvendige, sånn at fagfolkene får mer tid til å hjelpe nettopp barna.

Det er barna i barnevernets omsorg som er det viktige her, som fortjener så gode oppvekstvilkår som mulig. Jeg er så glad for at vi har kommet så langt i dette arbeidet allerede, og ikke minst er utålmodige – også jeg – på alt vi skal gjøre i denne perioden.

Tage Pettersen (H) [13:49:37]: La meg starte med å takke for en god debatt, og så kan jeg være enig med siste taler i at feltet vi debatterer, fortjener ydmykhet fra alle oss i det politiske miljøet hele tiden for den viktige jobben som gjøres. La meg også da gjenta det jeg sa tidligere: Det gjøres mye godt og riktig innenfor barnevernsfeltet, og jeg retter en stor takk til alle dem som jobber der. La meg også være helt klar på at det aller viktigste for Høyre er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til riktig tid, og at barnas beste alltid skal komme i første rekke.

La meg komme inn på og løfte noen av Høyres løsninger på dette feltet. Vi mener at barnevernet i både små og store kommuner må ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å håndtere krevende saker. Vi kan ikke risikere at barn ikke får den tryggheten de har rett på, bare fordi de bor i feil kommune. Derfor mener vi at ingen kommuner som har under et visst antall ansatte i barnevernet, bør ha ansvaret for tjenesten uten at de inngår et samarbeid med andre, og vi mener at alle kommuner bør ha et døgnkontinuerlig tilbud. Kommuner med stor andel av befolkning med ulik kulturell bakgrunn, må også sikres kultursensitiv kompetanse.

Høyre har også foreslått at utrullingen av den vedtatte helsekartleggingen før plassering på tiltak, må gis en større prioritet enn det regjeringen har iverksatt. Den nye barnevernsloven stiller nye, viktige kompetansekrav til dem som skal lede og jobbe i tjenesten, og at det i dag ikke finnes relevant utdanning som kan tas på deltid ved siden av jobb, er noe barneministeren bør få sin kollega i Kunnskapsdepartementet til å jobbe aktivt med.

Fosterbarn og fosterforeldre må sikres nødvendig oppfølging fra både kommunen, selvfølgelig, og ikke minst relevante tjenester, noe som det er godt beskrevet i både Fosterhjemsundersøkelsen og media at er en mangelvare i dag. Sist, men ikke minst, må vi sørge for at det legges til rette for samhandling på tvers, som mange har vært innom i debatten i dag.

Vi er prinsipielt uenig i regjeringens arbeid for å fase ut private aktører fra velferdsmiksen. Det er ingen hemmelighet. Bredden i tilbudet til sårbare barn mener vi vil svekkes hvis de kommersielle aktørene fases ut av barnevernstilbudet, og vi mener det er mer fornuftig å bruke pengene på å forbedre eksisterende tilbud enn å fase ut omsorg som fungerer. Senest i går besøkte jeg en 17 år gammel jente som endelig hadde kommet til et sted hvor hun nå hadde vært i sju måneder og fått framtidstro etter en rekke flyttinger. I oktober sa statsråden til Aftenposten at grepene vi tar, vil styrke tilbudet til de mest utsatte barna, ikke svekke det, og det til tross for at Bufdir har sagt at det er urealistisk å fase ut de private innen 2025, som denne regjeringen ønsker.

I saken om «Glassjenta» i 2016 sa Kjersti Toppe at det var Stavanger Aftenblad som var den virkelige tilsynsmyndigheten, og vi kan vel si det samme i dag. Uten medias mange avsløringer hadde vi trolig ikke hatt denne debatten.

Statsråd Kjersti Toppe [13:52:52]: Til siste talar: Eg er einig i at vi har gjort ein god jobb på barnevernsfeltet, men det er mange tilsynsrapportar som har kome med det same resultatet, med klare åtvaringar og anbefalingar om at vi må gjera meir for å styrkja tilbodet til dei mest sårbare barna i barnevernet. Det gjeld mangel på helsehjelp og manglande skulegang, at tilbodet er for uføreseieleg, og at ein opplever det som utrygt med veldig mange flyttingar.

Eg vil i dette innlegget, mot slutten av debatten, ta opp eit område: Det er i kommunane det aller viktigaste på barnevernsfeltet skjer. Dersom vi lykkast i det kommunale barnevernet, vil ein òg lykkast i institusjonsbarnevernet, for da har ikkje utfordringane hopa seg opp. Det er min enkle filosofi, sjølv om dette er eit vanskeleg felt.

Fosterheimsområdet, som interpellanten var inne på, er kanskje det aller viktigaste området å sjå på no. Klarer vi å få til ei god og trygg fosterheimsteneste, og kan ein unngå den første flyttinga frå ein fosterheim, kan ein òg gi barnet ein mykje større sjanse til å få stabilitet seinare i livet.

Ulike forslag har vorte tatt opp frå representantane, bl.a. å leggja institusjonsbarnevernet inn under helseføretaka. Eg skal ikkje kommentera det, men eg vil seia at institusjonsutvalet har fått ganske vide rammer til å sjå på heile innrettinga. Eg har bedt dei om å tenkja nytt og er open for å sjå på kva som kan vera den beste organiseringa, og i det heile tatt å sjå på kor stort institusjonsbarnevernet vårt skal og bør vera. I så tilfelle: Korleis klarer vi å få til at dei samarbeider om barna om dei tenestene som det er heilt opplagt at barna treng?

Eg er òg opptatt av at ein i dette arbeidet ser på nærleiken i tilboda. I dag er det altfor mange barn som flyttar – det har vi vore inne på – men dei flyttar òg ofte ganske langt vekk, til andre sida av landet. Da vert det ekstremt vanskeleg for dei å oppretthalda den kontakta dei ønskjer å ha med vener, skule og fritidsaktivitetar. Dei får på ein måte eit brot nummer to. Systemet legg opp til dette med den målgruppedifferensieringa vi har. Det har eg òg bedt utvalet om å sjå på. Det er mykje vi må gjera for å betra rettstryggleiken.

Eg vil takka veldig mykje for debatten, og eg vil ta med meg dei innspela som har kome.