Stortinget - Møte torsdag den 21. oktober 2021

Dato: 21.10.2021
President: Eva Kristin Hansen

Søk

Innhold

Sak nr. 3[10:00:18]

Debatt om regjeringens erklæring (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 18. oktober 2021)

Talere

Presidenten: Før debatten starter, vil presidenten vise til det vedtatte debattopplegget fra i går. Stortinget fortsetter trontale- og erklæringsdebatten, og dagens første taler er statsminister Jonas Gahr Støre. Etter statsministerens innlegg vil det åpnes for et replikkordskifte.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: På dag to vil jeg takke for den debatten som var i går, og jeg vil takke for alle de gode ordene som ble sagt på tvers av skillelinjene til nye statsråder og til nye representanter. Jeg vil, som da en gammel representant som ikke lenger sitter fast i denne salen, si at jeg synes det kom veldig mange gode innlegg fra nye stemmer. Det er mange nye representanter i Stortinget, og det preget også en del av debatten i går. Jeg synes det var forfriskende og bra for debatten.

Regjeringsskiftet skjedde mot et bakteppe av tragedie i Norge. Det som skjedde i Kongsberg onsdag kveld, har egentlig rystet hele landet. Jeg vil si etter besøket i Kongsberg og kontaktene mot nødetater og myndigheter der at det var en opplevelse av at landet kom sammen i solidaritet med Kongsberg-samfunnet. Det er viktig også i tiden som kommer, med hensyn til dem som har mistet sine nære, men også til hvordan vi tar tak i de temaene som er blitt avdekket som følge av denne tragedien. Det berører helsevesenet, det berører justissektoren, og det er et ansvar vi alle må ta, og som regjeringen tar på største alvor.

Det var en debatt der jeg opplevde at partiene snakket om sin politikk, regjeringen snakket om sin. Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra partier som er i opposisjon, med ønske om samarbeid med regjeringen på områder hvor vi kan finne samarbeid. På vegne av regjeringen vil jeg takke for det og si at det vil vi følge opp gjennom et godt forhold til Stortinget. Vi er en mindretallsregjering og skal søke flertall i denne sal.

Et tema som har engasjert mange, er konsekvensen av de høye strømprisene for vanlige folk der ute, høye utgifter på toppen av et familiebudsjett som kan være krevende å få til å gå opp. Her opplever jeg at Stortinget kan samle seg, at vi kan få en enighet om raske tiltak som betyr en forskjell for dem som er mest utsatt.

Vi har Hurdalsplattformen som utgangspunkt for regjeringens politikk. Vi har vært i kontorene i seks–sju dager, og vi forbereder tilleggsproposisjon til budsjettet. Dette er jo kjent etter et regjeringsskifte. Plattformen har klar kurs, klare verdier og tar tak i de store utfordringene Norge står overfor. Den strekker seg over fire år, men den har egentlig perspektiv for de utfordringene Norge møter på 2020-tallet. Hvordan kan vi sikre små forskjeller, kjernen i det som gir tillit og kraft i det norske samfunnet, muligheter for alle i hele landet, i by og bygd? Hvordan kan vi bedre skolen slik at vi kvalifiserer våre unge til å komme inn i arbeidslivet, og hvordan lykkes vi i klimakampen, digitaliseringen og en aktiv utenrikspolitikk?

Det er mange konkrete tiltak i plattformen. Jeg hører noen etterlyse at det skulle vært flere, men dette er også en plattform som inviterer samfunnet til å delta i utformingen av politikk, til at partene i arbeidslivet blir mer med i utformingen av hvordan vi tar de store veivalgene. Bedrifter, organisasjoner og frivilligheten skal høres og tas med. Derfor er dette et prosjekt på vanlige folks premisser. Vi vil lytte til dem og inkludere dem.

Jeg registrerer at deler av høyresiden gjerne snakker om det med vanlige folks tur, om vi ikke nå kan legge det bak oss, det var valgkamp, nå er vi over i en ny tid. Deler av media har tatt det samme. Jeg kan love at det legger vi ikke bak oss. Dette er meningen med denne regjeringen, at vi skal lytte til mange som gjennom mange år har opplevd at de har kommet i andre rekke, at de som har kommet i første rekke, ofte har vært dem som er best stilt, og at mennesker som lever av sitt vanlige, ærlige arbeid, har opplevd at de har kommet i andre rekke, at de har blitt overhørt, oversett og noen ganger overkjørt. Vi skal utvikle hele landet. Vi skal være vanlige folks interesseparti. Dette er ikke retorikk. Det er vårt prosjekt, og det er en politisk nødvendighet etter åtte år med høyrepolitikk.

Jeg skal ikke ta opp igjen et av valgkampens kjente tema, men i går hørte vi fra Høyre igjen at kuttet i formuesskatten er viktig for å få folk i arbeid. Det har vi ikke fått dokumentert gjennom de siste årene. Vi har spurt og spurt. Nå er det også et veldig viktig tiltak for å lykkes i klimakampen. Det synes jeg også er dårlig dokumentert. Det som er dokumentert, er at de 7 mrd. kr Høyre ønsker å gi i formuesskattekutt, går til de 1 pst. rikeste i landet. Det er i seg selv et uttrykk for hvorfor vi sier at nå er det vanlige folks tur, at det er andre som skal komme først i den køen. Folk stiller opp for fellesskapet når fellesskapet stiller opp for dem. Det er en forutsetning for at landet vårt skal lykkes, og en grunnleggende forståelse for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen.

Arbeid er et tema som gikk igjen i debatten fra mange partier, og det er bra. Nå hører vi om at det er fart i norsk økonomi, det er mange ledige jobber. Samtidig er det mange som står utenfor, og som vi ønsker inn i arbeid. Den største muligheten for at vi kan få midler til å fordele i vårt samfunn, er at flere jobber, at færre er på trygd, at flere betaler skatt og kan bidra til egen økonomi.

Så blir det sagt fra særlig Høyre at det viktigste for folk er å ha en jobb å gå til. Det er jeg enig i isolert sett, men det er ikke på hvilken som helst betingelse at man går til en jobb. Når vi er på vei inn i en høykonjunktur, skal vi være særlig oppmerksom på at det ikke må bli slik at folk kommer inn i en jobb, og så skal man ta til takke med jobben og være glad bare man får den. Hvis man da opplever at man blir fratatt sosiale rettigheter, blir nektet retten til å organisere seg osv., slik vi ser i deler av arbeidslivet, så er det et varseltegn.

Derfor er det for denne regjeringen avgjørende å slå ring om den norske arbeidslivsmodellen, som handler om at man får en hel, fast stilling, at det er en trygg jobb, at det er parter, at man kan organisere seg, og at samfunnet oppmuntrer til organisering. Derfor vil vi styrke en lang rekke av de forholdene som gir folk trygghet på jobb. Dette er oppskriften på at vi har et omstillingsdyktig arbeidsliv. Folk i Norge skifter jobb lett, fordi det er trygt å skifte jobb. Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel. Folk går over og tar i bruk ny teknologi fordi det er trygt på jobb. Derfor er investeringene i en arbeidslivsmodell der folk på jobb høres, ses og tas med på råd, viktig for produktiviteten vår, for investeringene våre og for fornyelsen i arbeidslivet.

Tilsvarende for helse: Din helse er ditt ansvar, men alles helse er også alles ansvar. Vi har et fellesskapsansvar for å sikre et helsevesen som ser folk – i det nære, fastlegen i kommunen, og helt inn til spesialisthelsetjenesten. Derfor må vi ikke gå ned sporet med privatisering og todeling. Vi må ha bedre sykehus for alle, bruke teknologi for å desentralisere helsetilbudene, men alltid tenke forebygging og folkehelse, hvordan man kan unngå å komme på sykehus. Må man på sykehus, skal man få verdens beste behandling uansett hvor man bor, hvem man er, og hva man tjener. Det er ikke et poeng for helseministeren å stå og blokkere folk fra å komme på sykehus, men helseministeren og regjeringen skal legge til rette for at man har en helse og et utgangspunkt i livet som gjør at man kan leve livet uten store helseplager. Derfor er fysisk aktivitet i skolen, skolemat og mål for forebygging viktig i regjeringens politikk.

En tredje ting som kjennetegner debatten til nå, er at den her i salen handler mest om mulighetene og utfordringene i Norge. De er mange, og vi tar dem på alvor. Men mulighetene i Norge, et av verdens åpneste samfunn både teknologisk, digitalt og geografisk, handler i stor grad om utviklingen utenfor Norge og hvordan Norge forholder seg til verden rundt oss.

Utenrikspolitikken har direkte påvirkning på vanlige folks liv i Norge. I mine år som utenriksminister sa jeg at utenrikspolitikkens mål skulle være å gjøre innenrikspolitikken mulig, altså sikre en trygghet for Norge til at vi kan sette våre mål for et samfunn med like muligheter, velferd og trygghet for alle. Det er en god inspirasjon for denne regjeringens politikk i dag.

I vårt utenrikspolitiske engasjement skal regjeringen ivareta og fremme Norges politiske og økonomiske interesser, bidra til fred og lavspenning i våre nærområder, sikre at Norge, med vår åpne økonomi, kan handle og utveksle med land og folk både nært og fjernt fra Norge, slik at folk kan gå på jobb i Mo i Rana, Odda og Kongsberg og sikre inntekter til landet og til familien sin. Vi er en eksportnasjon. Vi skal øke eksporten. Vi må øke eksporten.

Regjeringen starter sitt arbeid i en tid med økende rivaliseringer og spenninger mellom stormaktene. Det er omgivelsene. Vi har for vane å si at de storpolitiske konfliktene sjelden oppstår ved Norges grenser. Slik er det også i dag. Men de kan oppleves og føles her. Blåser det kalde vinder i nord, har de ikke oppstått i nord. De kan ha oppstått i Ukraina, Sør-Kina-havet eller en eller annen skandale og tragedie i Midtøsten. I nord melder stormakter seg på, viser seg fram og utfordrer etablerte normer for suverenitet og folkerett. Vi møter utfordringer fra stater som nærmer seg oss gjennom nye former for påvirkning, cyberaktivitet og målrettet etterretning. Virksomheten rettes ikke bare mot våre militære kapasiteter, men også direkte mot norsk teknologi og kompetanse i næringslivet og mot norske myndigheter sentralt og på lokalt nivå.

Jeg sier dette fordi det er utfordringer vi må ta på alvor og møte sammen. Vi skal nedsette en totalforsvarskommisjon og oppdatere bildet av hva det norske forsvar i bredt, dvs. Forsvaret selv, men også alle andre deler av samfunnet, må kunne og evne. Norge skal være en trygg og pålitelig partner og NATO-alliert. Vi skal utvikle og fordype vårt samarbeid i Norden, og vi legger EØS-avtalen til grunn for vår brede kontakt med Europa.

Norge er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med altfor mye underskudd. Derfor skal vi ta vårt ansvar. Det følger av norske tradisjoner og verdier, men det er også en opplyst egeninteresse. Vi er aktivt medlem av FNs sikkerhetsråd, der Norge vil ha formannskapet i januar. Vi skal føre en fornyet utviklingspolitikk der vi investerer i virkeliggjøringen av FNs bærekraftsmål. Vi skal ta vårt lederansvar som havnasjon og lede an i arbeidet for å beskytte havet, livet i havet og alle muligheter bærekraftig havforvaltning gir. Derfor har da også denne regjeringen en egen havminister.

Så skal vi, i tråd med lang norsk tradisjon, tenke slik at mange av Norges store muligheter her hjemme ligger i det vi får til i og med andre land. Vi skal kutte våre klimagassutslipp i Norge. Det er viktig, men virkelig betydning for kampen mot klimaendringene får det om våre teknologiske løsninger bidrar til kutt i land med de største utslippene, enten det handler om utvikling av fornybare energiressurser i utviklingsland, så man kan hoppe over det fossile stadiet, eller teknologiske gjennombrudd innen hydrogen, havvind og fangst- og lagring av CO2. At vi når våre mål, er vår forpliktelse. Samlet sett kommer ikke det i seg selv til å endre verden, men vi sitter på teknologi og kompetanse som kan endre verden, og det må motivere oss.

Her som ellers er Europa vår viktigste mulighet. Vi skal nå våre klimamål i forpliktende samarbeid med EU. Regjeringen vil ta initiativ til samtaler og samarbeid med EU om hvordan dette samarbeidet kan utvikles og styrkes. Det handler om at mange av valgene Europa nå skal ta, vil avhenge bl.a. av teknologi og kompetanse vi har. Det sies at vi har et forskudd på havvind, vi har en mulighet på hydrogen, men de er ikke datostemplet. Det er forsprang man kan miste.

Regjeringen har høye ambisjoner. Vi har staket ut en ny og mer rettferdig kurs for landet og skal følge opp med konkret politikk som merkes i vanlige folks liv langs hele Norges kyst og innland, og som ruster oss som land og fellesskap i møte med 2020-tallets store utfordringer. For min egen del handler det om å kunne se barn og barnebarn i øynene med trygghet for at vi gjør det vi kan for at de skal bli voksne og etter hvert eldre i et Norge med små forskjeller mellom folk, levende lokalsamfunn i hele landet, et Norge som skaper verdier i et trygt arbeidsliv, og et Norge som gjør sitt i en urolig verden, der klimaendringene truer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H) []: Jeg vil på ny få lov til å gratulere Jonas Gahr Støre med både statsministerjobben og ny plassering under replikkordskiftet i trontaledebatten.

Vi har nok hørt debatten litt ulikt, Jonas Gahr Støre og jeg, om hva som har vært temaene så langt i denne debatten. Jeg opplever at et hovedtema har vært at vi egentlig ikke vet så mye om kursen til den nye regjeringen. Vi vet lite om de konkrete forslagene, fordi vi sjelden har fått en mer ullen og mindre konkret redegjørelse. Så langt gikk det at VGs kommentator skrev at det var bemerkelsesverdig hvor mange slagord og klisjeer de hadde klart å presse inn i det som skal sette retning for regjeringens arbeid.

Da lurer jeg helt konkret på: Er det fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke klarte å bli enige om en konkret politikk i Hurdal, eller er det fordi Arbeiderpartiet har begynt å tvile på egne løsninger at det er så ullent?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg vet ikke om jeg skal gratulere representanten med plassen på den siden av salen, men jeg ser fram til å ha gode debatter her i tiden som kommer.

Det er ikke en klisjé å rydde opp i et arbeidsliv der folk ikke har hele, faste stillinger og opplever utrygghet. Det er ikke en klisjé å si at vi skal ha en aktiv næringspolitikk der staten går inn med det private næringsliv og sier at vi har noen mål å nå – hvordan skal vi nå dem sammen, hvordan skal virkemiddelapparatet virke bedre? Det er ikke en klisjé å si at når vi har en dobling av antall unge uføre på Erna Solbergs vakt, skal vi ta tak i det med nye virkemidler – ikke kutte i Nav, men styrke alle de tjenestene vi har for å få folk i jobb. Det er ikke en klisjé når vi styrker klimamålene til 55 pst. og øker CO2-avgiften til 2 000 kr.

Listen er lang, men jeg forstår at VGs kommentator og den forrige statsministeren kan se på det som klisjeer og ullent språk, men det er konkrete målsettinger og forpliktelser. Som jeg sa i mitt innlegg, skal vi fylle det ut når vi legger fram våre budsjetter, våre planer og vår politikk i tiden som kommer.

Erna Solberg (H) []: En regjeringserklæring er ofte en måte å vise retning, ja, men det er også å vise konkrete ting man skal gjennomføre. Denne regjeringserklæringen er svært lite konkret. La meg begynne med ett av de områdene som jeg virkelig mener trenger konkrete, kortsiktige og gode løsninger, nemlig klimaområdet. På klimaområdet vet vi at det haster, og vi vet at hvert tonn vi sparer tidlig i denne tiårsperioden, kommer til å bety mye mer enn hvert tonn man sparer på slutten. Men alle de konkrete tiltakene på klimaområdet fra denne regjeringen så langt er å svekke de tiltakene som skal til. Man ønsker ikke å innføre CO2-avgift på den måten – i alle fall er det uklart – den forrige regjeringen har lagt opp til i sitt statsbudsjett. Man øker momsen på elbiler, som betyr at insentivene for å kjøpe elbil blir mindre. Rekken er ganske lang.

Da lurer jeg på om Jonas Gahr Støre kan gi konkrete svar på hva i denne regjeringserklæringen som på kort sikt kommer til å kutte utslipp.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: På kort sikt la Erna Solberg fram en regjeringserklæring i 2013 der hun ikke hadde med klima. Hun glemte klima. Nå ønsker hun en klimaplan fra regjeringen innen februar. Det tok sju og et halvt år før den forrige regjeringen leverte en klimaplan. Men takk for at planen kom, det var mange gode ting der.

Når vi gjør grepet med elbil, for å ta det veldig konkret, er det for å si at kjøper man en elbil opp til 600 000 kr, kan man kjøre langt med familien sin. Kjøper man en el-Jaguar til 1,2 mill. kr, får man betale toppen selv. De pengene kan vi bruke til å bygge ladestasjoner i hele landet. Da kan folk kjøre bil og mer elbil i distriktene. Da blir bensin og diesel isolert sett mindre viktig.

Det budsjettet representanten la fram, med økning i CO2-avgiften – vel, det møtte aldri virkeligheten i Stortinget. Representanten Solberg skulle da som statsminister møte Sylvi Listhaug og bli enig om denne økningen. Det får vi aldri se fasiten på. Vi skal legge fram våre budsjettendringer om noen dager, og da får vi se. Denne plattformen er full av ambisjoner og mål på klima, og vi skal levere på det.

Erna Solberg (H) []: Jeg konstaterer at det ikke var et eneste forslag som fører til at en kommer til å kutte mer. Tvert imot er det altså forslag som måtte svekke det. Jeg understreker igjen: Vi har et budsjett der vi er blitt enige med EU om hvor store kutt vi skal ha. Hvert tonn vi kutter tidlig, teller hvert eneste år fremover. Derfor har det mye større verdi, og derfor er det så viktig at vi gjør de tingene som regjeringen la opp til. Vi la opp til en klimaplan fordi vi har en avtale, fordi vi har økt ambisjonene, og fordi vi skal levere bedre på klima fremover. Men den nye regjeringen har ingen nye tiltak, og det må jeg si er litt rart, for i valgkampen ga Jonas Gahr Støre inntrykk av at han hadde en klimaplan, at han var mer konkret enn den daværende regjeringen for hva man skulle gjøre – uten at han heller den gangen sa noe om innholdet. Men en ting han sa, var at Statsministerens kontor skulle få en mer sentral rolle i klimapolitikken enn i dag. Da lurer jeg på: Hvordan har statsministeren tenkt å gjøre det – altså en mer sentral rolle?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Den sentrale rollen står her. Statsministeren kommer til å engasjere seg i det arbeidet for fullt. Så tror jeg at diskusjonene om virkemidlene representanten nevner, er viktig, men vi har mye større ambisjoner enn det. Vi skal kutte i klimagassutslippene, bidra i verden, som jeg sier, og så skal vi lykkes med å utvikle verdikjedene på hydrogen. Jeg tror vi trenger sterkere virkemidler enn representanten har foreslått. Vi skal lykkes i en næringspolitikk som løfter fram og korter ned veien til at vi virkelig kan utnytte potensialet i havvind. Og vi skal sørge for at dette skjer i hele økonomien, i husholdningene, i avfall, i landbruk, i bygg og anlegg. Vi legger ikke fram detaljerte oppskrifter på det i en hurdalsplattform. Vi setter våre mål. Så skal vi sette oss ned med de partene som er berørt, de skal få eierskap og støtte. Staten skal stille krav, og den den skal stille opp. Det kommer vi til å se i tiden som kommer.

Erna Solberg (H) []: Det er altså bare å konstatere at Arbeiderpartiet ikke har den klimaplanen – men de hadde et klimaseminar de skulle invitere partene til – at det var det som var klimaplanen til Arbeiderpartiet, at det de sa i valgkampen, var at den konkrete planen ikke eksisterte, for vi kan ikke se den igjen i det som faktisk ligger i erklæringen. Det er bekymringsfullt, for hvis man ikke nå har flere tiltak, men vil svekke de tiltakene daværende regjering har gjort, når vi ikke målene våre tidlig nok. Det betyr ikke at vi klarer å kutte klimautslippene på et tidlig tidspunkt.

Jeg skulle gjerne også spurt om noen andre tiltak som var interessant Det er jo slik at vi fra Høyres side i løpet av mange år har jobbet hardt for at norsk skole skal møte hver enkelt elev, bidra til at hver enkelt elev får bruke sitt potensial og sitt talent. Vi har laget regler for det, bl.a. intensivopplæring i skolen for dem som henger etter. Da blir vi alltid møtt med en lese-, skrive- og regneerklæring fra Arbeiderpartiet – den viktigste valgkampsaken i 2017, i 2019 og også i 2021 fra Arbeiderpartiet. Den er heller ikke med i erklæringen. Ble det for vanskelig å gi en garanti om at man skulle lese og skrive, eller var Høyres politikk bedre?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Det står fast at vi skal sørge for at barna våre lærer å lese, skrive og regne. Den beste måten å få til det på, er å få flere kvalifiserte lærere inn i skolen, der den regjeringen som har gått av, har sviktet. Derfor skal vi sørge for bedre rekruttering av lærere til lærerutdanningen. Vi skal sørge for å ikke hive ut av skolens læreryrker 20 000 erfarne lærere som står klar til å ta denne undervisningen. Vi skal styrke den tidlige innsatsen, slik at vi er trygge på at ungene våre kan lese, skrive og regne tidlig, ikke måtte ta tak i det når de kommer på ungdomsskolen. Denne ungdomsskolereformen som plutselig Høyre har kommet på etter åtte år i regjering, står i Hurdalsplattformen, den skal vi gå i gang med – kunnskapsministeren snakket om det i går. Så det er en satsing på tidlig innsats som vil komme gjennom grunnskolen og inn i ungdomsskolen, og med andre virkemidler enn den regjeringen som er gått av, har valgt.

Erna Solberg (H) []: Jeg er glad for at regjeringen har valgt å ta Høyres valgkampsak. Ingen av partiene i regjeringen snakket om en ungdomsskolereform, men har nå lagt det inn i sin plattform. Jeg er glad for at Høyre kan påvirke Arbeiderpartiet og regjeringens politikk når vi har gode ideer, og vi kommer tilbake med mange andre.

I 2017 var Arbeiderpartiets viktigste skoleløfte til foreldre en lese-, skrive- og regnegaranti for barna. Det var det også i 2019. Vi har sett ute i kommunene at kommunepolitikerne til Arbeiderpartiet ikke klarer å levere på dette. Nå har Arbeiderpartiet fått regjeringsmakt, og dette står fortsatt i programmet deres; det er det viktigste svaret Arbeiderpartiet har hatt.

Vil statsminister Jonas Gahr Støre utstede en garanti i denne fireårsperioden om at alle barn skal lære å lese og skrive og regne godt nok, eller går han vekk fra det valgløftet som har vært det viktigste skolepolitiske valgløftet til små barn og deres foreldre i løpet av de siste tre valgkampene?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Nå blir jeg nesten rørt. Jeg er glad for at representanten Solberg har latt seg inspirere av dette flere ganger, og at hun nå gjør det til sitt og håper vi kommer til å følge opp det vi står for. Svaret er ja. Målet er å kunne avdekke i 2. og 3. klasse om ungene våre kan lese, skrive og regne. Hvis de ikke kan det, skal de få oppfølging. Men de som får oppfølging og spesialundervisning i dag, opplever at halvparten av den undervisningen skjer av folk som ikke er utdannede lærere. Det er en dårlig investering for å følge opp, uansett hvilken garanti man eventuelt måtte ha. Da er et av virkemidlene å gjøre noe med det, at det kommer flere kvalifiserte lærere inn i skolen for å kunne ta tak i det tidlig.

Det er skolens oppgave å sørge for at ungene våre kan lese, skrive og regne. Vi vil påse at det skjer, men da må vi også ha den kompetansen som trengs. Da må vi satse bredt. Det er også viktig at ungene våre har helse, at det er en skolehelse, at de har fysisk aktivitet, og at de får en mer praktisk skole, så de kan lykkes i skolen.

Ja, det er Arbeiderpartiets mål – det er regjeringens mål.

Sylvi Listhaug (FrP) []: La meg starte med å gratulere statsminister Jonas Gahr Støre med ny jobb. Jeg håper det blir et godt klima i Stortinget de neste fire årene.

Jeg har lyst til å ta opp en viktig sak. Vi opplevde jo at den forrige regjeringen, med Høyre i spissen, valgte å hente en IS-terrorist til Norge – en person som helt frivillig forlot Norge, som støttet halshogging, voldtekt, lemlestelse og drap av uskyldige barn, kvinner og menn. Debatten er i gang igjen. Fremskrittspartiet er tydelig på at vi kan hente barna, men vi vil ikke være med på å hente mødrene.

Utenriksministeren har tidligere sagt at vår generelle holdning er at vi ikke ønsker å hente disse kvinnene hjem, men at hver sak må vurderes individuelt.

Mitt spørsmål er: Jobber utenrikstjenesten med å hjelpe IS-kvinnene hjem til Norge nå?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: La meg takke for lykkeønskningen og ønske tilbake til representanten Listhaug at hun også bidrar til et godt klima, både i salen og utenfor salen.

Til spørsmålet vil jeg bare slutte meg til det utenriksministeren har sagt. Det er ikke Norges politikk å hente hjem folk som frivillig har reist ut og sluttet seg til IS eller andre terrorbevegelser.

Så er det slik at vi har hatt den holdningen at vi bør ta sikte på å kunne hjelpe barn. Barn er uskyldige, og vi har støttet de tiltakene den forrige regjeringen foretok for å hjelpe barn hjem.

Utover det vil jeg si at saker som kommer opp for Utenriksdepartementet og norske myndigheter, må behandles individuelt. De må gjennomgås for å se hvilken sammenheng de står i. Det gjelder generelt og i disse sakene. Men jeg vil understreke at Norge vil arbeide for å finne internasjonale løsninger på det problemet som gjelder for oss alle, at det sitter en lang rekke potensielt farlige mennesker i leirer i Nord-Irak og i Syria, som vi må være med på å kunne finne løsninger for.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det håper jeg betyr at man jobber for en internasjonal straffedomstol som gjør at disse blir dømt og må sone i de områdene forbrytelsene er begått. Det som er problemet her, er at vi ser at disse IS-kvinnene skyver barna foran seg for å prøve å få norske myndigheter til å hente dem til Norge. Jeg fikk ikke svar på spørsmålet om utenrikstjenesten nå jobber med dette, så derfor vil jeg prøve meg på et annet spørsmål: Kan statsminister Gahr Støre garantere at regjeringen ikke vil hente IS-kvinner til Norge?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg gjentar det jeg sa i sted, at det er ikke noe Norge er forpliktet til å gjøre, det er ikke noe Norge har som politikk å gjøre. Kommer det henvendelser til utenrikstjenesten fra nordmenn i utlandet i ulike situasjoner, blir de behandlet individuelt ut fra den situasjonen de er i, og så blir det vurdert på det grunnlaget. Utover det har jeg ikke noen kommentar til denne enkelte saken.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det betyr at vi får ingen garanti, og da taler vel kanskje det for seg.

Det har også vært betydelig forvirring når det gjelder avgiftspolitikken på diesel og bensin fra den nye regjeringen. Statsministeren har jo tidligere sagt at det er helt greit med priser opp mot 20 kr per liter. Jeg tror nok at mange familier med vanlige inntekter og aleneboende som nå opplever økt rente, høye matvarepriser og skyhøye strømpriser, ikke er enig i det. Klima- og miljøministeren har vært ute og sagt at det blir høyere avgifter, og jeg må si at gårsdagen var heller ikke særlig oppklarende på dette punktet. Verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet vil garantere at avgiftene ikke øker, og representanten Aasrud sa: «men vi skal finne gode løsninger som gjør at de som er avhengige av å bruke bil, skal slippe en stor økning».

Det tror jeg er en fattig trøst for mange som nå sliter med å betale regningene. Kan statsministeren garantere at avgiftene ikke går opp på diesel og bensin?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Som vanlig er representanten Aasrud en klok representant. La meg bare presisere at jeg sa ikke at det var greit med høye bensinpriser, men jeg fikk spørsmål om hva hvis prisen var 20 kr – oppe i Gudbrandsdalen da jeg var der og møtte en journalist. Da sa jeg det er greit, da får jeg betale det. Det var det jeg sa den gangen. Men jeg vil på dette området sitere hva vi sier i Hurdalsplattformen, at regjeringen vil «redusere avgifter som rammer folk flest, som for eksempel elavgift og drivstoffavgifter, herunder differensiert veibruksavgift».

Nå skal vi legge fram vår tilleggsproposisjon til statsbudsjettet. Der vil vi komme tilbake til det. Men vi er opptatt av at de som ikke har alternativer til å kjøre nullutslippskjøretøy, skal skånes, i den forstand at når vi øker avgiftene på drivstoff, er det sosial rettferdighet og geografisk rettferdighet som må ligge til grunn når vi fastsetter avgiftsnivået. Det vil vi ta med oss inn. Samtidig består jo pumpeprisen av flere elementer. Så her er det flere ting å se på i sammenheng, og det får representanten svar på når vi kommer litt inn i november.

Audun Lysbakken (SV) []: La meg først få benytte denne anledningen til å gratulere statsministeren. Så får jeg kanskje ingen gratulasjon tilbake for at jeg står her, men så lenge den politiske avstanden på en del viktige områder for oss er for stor, er det sånn det blir. Men begge våre partier er del av et svært stort flertall mot den regjeringen som nå har gått av, og en viktig grunn til det store flertallet er den økende ulikheten i makt og rikdom – Forskjells-Norge. Det er og må være et helt sentralt mål for denne perioden at utviklingen mot økende forskjeller i landet vårt blir brutt, at vi får det vendepunktet som veldig mange mennesker har stemt for. Da må vi endre arbeidslivet, vi må satse på velferden, men det er ikke til å komme forbi at den aller viktigste grunnen til at ulikhetene øker i Norge, er at de rikeste drar ifra. Da må vi gjøre noe med et skattesystem rigget for de rike. Er statsministeren enig i at kraftig skjerpede skatter for den økonomiske eliten er nødvendig for å få forskjellene ned?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: I rekken av gratulasjoner må jeg få lov til å si at jeg beklager at representanten Lysbakken står der, og at han ikke er plassert på annet vis i salen, men vi skal finne ut av det, og vi har mye felles å bygge på.

Jeg er enig i at vi trenger et mer rettferdig skattesystem som fordeler byrdene mer rettferdig. Derfor har Arbeiderpartiets inngang i denne valgkampen – og det er også reflektert i Hurdalsplattformen – vært å si at de som tjener 750 000 kr og mindre, skal få kutt i skatt. Vi som tjener over, skal betale mer skatt. Vi som har formuer, skal betale mer i formuesskatt. Det er rettferdig. Samtidig skal vi være bevisste på at vi går ut av en pandemi. Vi skal ha forutsigbarhet for næringslivet, og derfor har vi lagt selskapsskatten flatt på 22 pst. På avgiftssiden sier vi at går en avgift opp, skal en annen avgift eller skatt gå ned. Det vil samlet sett kunne bidra til at vi får aktivitet i økonomien, flere i arbeid, bake kaken større, mer å fordele. Det er en politikk som baserer seg på mer rettferdig fordeling, og jeg er enig i at de med sterkest skuldre kan bære en tyngre bør.

Audun Lysbakken (SV) []: Forrige regjering mislyktes i klimapolitikken, og det er derfor ingen av oss skal legge for mye vekt på Høyres forsøk på å renvaske seg selv nå om dagen. Den regjeringen bommet på 2020-målene, og den hadde ingen plan for å nå 2030-målene.

Derimot bør den nye regjeringen legge større vekt på miljøbevegelsens reaksjon på Hurdalsplattformen. Der har kritikken vært skarp, og det mener jeg er forståelig, for regjeringsplattformen leverer ikke noen endring i oljepolitikken og heller ingen nye tiltak av betydning for raske utslippskutt. Så er det jo slik, som statsministeren er veldig klar over, at nå teller hvert år hvis vi skal nå 2030-målene, og det betyr at 2022 også må bli et år hvor vi tar nye steg for raske utslippskutt. Jeg merker meg at det er mange spørsmål nå knyttet til om regjeringen i tilleggsproposisjonen vil svekke enkelte klimatiltak. Jeg regner med det er uaktuelt for statsministeren, og at han heller vil legge fram en tilleggsproposisjon hvor vi får nye tiltak for raske utslippskutt. Vil han det?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Ja, vi har bekreftet våre mål. Vi skal nå dem med EU, vi skal nå dem gjennom tiltak i hele økonomien, og selvfølgelig må det reflekteres i tilleggsproposisjonen også, selv om det er kort tid. Så skal vi innføre arbeidet – som jeg tror representanten er enig i – med en klimabudsjettering, slik at vi budsjetterer også på klimakuttene.

Men det er jo slik at her skiller nok SV og Arbeiderpartiet lag i synet på hvilken rolle industrien har. Arbeiderpartiet mener at industrien har kompetanse, teknologisk innsikt og forståelse for hva som skal til for å få nye nullutslippsnæringer, nye arbeidsplasser, nye næringer opp å stå. Derfor vil vi utvikle, ikke avvikle, men vi sier også i Hurdalsplattformen at vi skal ha et stabilt aktivitetsnivå med økt innslag av de nye fornybare næringene. Vi tror at en brå nedgang i olje- og gassvirksomheten tjener Europa dårlig, markedene dårlig, verden dårlig, og at det også svekker den innsatsen vi skal ha for å kutte klimagassutslipp. Industrien må være en veldig viktig aktør på 2020-tallet for å nå de målene vi skal nå i 2030.

Bjørnar Moxnes (R) []: I 2017 var en viktig oppsummering fra Arbeiderpartiet at etter mange forlik til høyre skulle de tydeligere tilhøre venstresiden. Det begynner veldig bra i plattformen til regjeringen, nemlig med at det er et historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet. Men da er det også litt skuffende at plattformen slår ring om det som er dårlige forlik med de borgerlige i miljøpolitikken og også i skattepolitikken. Vi ser at kuttene i selskapsskatten fredes. Dette er skatt på overskudd når man har trukket fra utgiftene, penger som ikke er investert i arbeidsplasser. Da Høyre kuttet mer enn skatteforliket, altså ned til 22 pst., gikk Arbeiderpartiet imot, men nå vil Arbeiderpartiet frede også det siste kuttet fra Høyre.

Etter krisen må regningen deles rettferdig. Milliardærenes overskudd kan ikke fredes. Er Støre med på en ny kurs med en skattepolitikk som kan finansiere f.eks. gratis tannhelse for alle?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg sa vel noe av det i svaret til Lysbakken om vårt syn på skatt. En reduksjon i selskapsskatten startet på tampen av vår forrige regjering, i lys av at landene rundt oss hadde satt den skatten ned. Jeg er veldig bekymret for at vi får et race mot bunnen. Det advarer jeg mot. Det ser ut som det også har stoppet opp. Det er riktig at vi var kritiske til nedgangen til 22 pst., men vi mener det er riktig for stabiliteten i det norske nærings- og arbeidslivet at vi holder på den når vi nå er på vei ut av en pandemi.

Det er feil å si at 22 pst. selskapsskatt bør økes for å ta milliardærene, som representanten Moxnes sier. Det er ganske mange som driver bedrifter og foretak i Norge, små og mellomstore bedrifter, som ikke er milliardærer, og som skal ha forutsigbarhet, og som skal ansette flere. Det som virkelig er jobbskapemaskinen i norsk økonomi, er de små og mellomstore bedriftene, og dem stiller denne regjeringen opp for, og da skal de ha stabilitet og forutsigbarhet. Men samtidig er det slik at de av oss med mest i inntekt og formue må betale mer skatt.

Guri Melby (V) []: Jeg vil også stille meg i rekken av gratulanter. Stabilitet og forutsigbarhet for næringslivet var et viktig stikkord. Noe som Jonas Gahr Støre var veldig klar på i valgkampen, var at det ikke var aktuelt for Arbeiderpartiet å utrede alternativer til EØS-avtalen. Han har til og med uttalt at det ville være omtrent som å fortelle kona gjennom 30 år at man ville utrede alternativer til ekteskapet. Underforstått: Det er kanskje ikke noen vits i å utrede alternativer hvis man har tenkt å bli, og det ville kanskje ikke blitt så godt mottatt.

Hurdalsplattformen slår riktignok fast at EØS-avtalen ligger fast, men man skal altså utrede erfaringer som nærstående land har med alternative avtaler med EU. Jeg greier ikke å lese dette på noe annet vis enn at man skal utrede alternativer til EØS-avtalen. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Hvorfor skal man gjøre det hvis man har til hensikt å bli, og hvordan tror statsministeren at dette vil bli mottatt?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg synes det er interessant at vi nå får en belæring av Venstre om å være stabile i europapolitikken, i synet på forholdet til Europa og tilknytning der. Men jeg deler synet til representanten om at EØS-avtalen er viktig; den ligger til grunn for Norges forhold til Europa, og den ligger til grunn i Hurdalsplattformen. Det vet Europa, det vet EØS-partnerne våre, og det er det ingen tvil om.

Så tror jeg det er nyttig – som vi skriver i plattformen – at vi får en oppsummering av erfaringene fra de siste ti årene med EØS-avtalen. Vi hadde Europautredningen fra 2012. Den ga oss masse viktig kunnskap om hvordan det samarbeidet fungerte. Nå har vi ti nye år, med en del særtrekk som vi trenger mer kunnskap om.

Flere har vært opptatt av hvilke erfaringer det er med andre alternativer. Arbeiderpartiet har sagt at vi ikke trenger å utrede alternativer til EØS-avtalen; den er vi for. Men vi har jo ikke noe imot at vi oppsummerer erfaringene som nærstående land har med sitt forhold til Europa. Det tror jeg kan opplyse debatten. Noen av våre nærstående land har EU-medlemskap, andre har andre avtaler med EU enn det Norge har. Det tror jeg ikke blir oppfattet som utfordrende i det demokratiske Europa.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Jeg vil gjerne gratulere statsministeren med nydannet regjering og ønske ham masse lykke til. Det er godt å høre at regjeringen ønsker å ta vare på vanlige mennesker. Et menneskeliv har like mye verdi enten man har milliarder på bok, eller man er en vanlig arbeidstaker med bare noen tusenlapper på bok. Men det samme gjelder også hvis man ikke eier et rødt øre, er bostedsløs, papirløs eller kanskje også er på flukt. Jeg blir bekymret når de røde og de blå slåss om hvilke grupper i dagens samfunn som skal stikke av med mest av ressursene. Jeg blir beroliget av at regjeringen har en satsing på klima, men svært bekymret over at man legger opp til en solid forbruksvekst – spesielt en vekst i forbruk av naturen. Vi risikerer å ikke la noe være igjen til generasjonene som kommer etter oss, til naturen og de andre dyrene og til de som har minst.

Vil denne regjeringen klare å utøve nok måtehold til å etterlate noe av livsgrunnlaget til dem som kommer etter oss?

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Svaret på det spørsmålet er ja. Dette er en regjering som er utgått fra partier som skal ta vare på og utvikle Norge, dvs. kompetansen til nordmenn, men også det naturgrunnlaget Norge bygger på. Klima- og miljøministeren holdt gode innlegg i går om at det beste vernet av naturen ikke nødvendigvis er at den ikke er i bruk, at den ikke forvaltes, at man ikke drar nytte av det naturen gir av muligheter, men det skal selvfølgelig være innenfor rammene av at vi tar et forvalteransvar. Vi har i denne plattformen f.eks. vært tydelige på betydningen av å verne om matjord. Mange i Norge tror at vi har veldig mye geografi der det ikke bor folk, men vi har lite matjord, og det krever at vi har oppmerksomhet om det og tiltak for det.

Vi definerer naturutfordringen som like sentral som klimautfordringen. Vi har Klimakur, men vi trenger også å se på en naturkur – hvordan vi tar vare på naturen – som en del av det helhetlige forvalteransvaret.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Også jeg vil benytte anledningen til å gratulere statsminister Støre.

Under den innledende talen om regjeringserklæringen var vi mange som lyttet godt. Jeg har lyst til å starte med å si at avslutningen var både sterk og viktig, da statsministeren snakket om involvering, om bredden av perspektiver fra denne salen om hvordan vi bygger tillit. Men helt innledningsvis snakket statsministeren med ord som står i sterk kontrast til det. Da la statsministeren trykk på en økende avmakt i Norge som tærer på tillit, trygghet og samhold.

Det er ikke slik vi kjenner det norske folk – tvert imot: Vi har nettopp stått sammen gjennom den verste krisen siden andre verdenskrig, og knapt noe land har klart seg bedre gjennom pandemien. Store deler av verden har ikke sett det verste ennå. Fra historisk høy ledighet våren 2020 er ledigheten nå godt under snittet for de siste 20 årene – det er færre helt ledige nå enn det var før krisen brøt ut. Det er ikke avmakt som preger Norge, det er samhold, tillit og solidaritet. Det var også vanlige folk som stemte fram et ikke-sosialistisk flertall ved forrige valg, og det er vanlige folk som har gitt et annet flertall denne gangen.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Helseministeren snakket i går veldig innsiktsfullt om betydningen av vårt felles helsevesen i møtet med pandemien. Hun og jeg har snakket om tilliten. Finansministeren og jeg har snakket om betydningen av små forskjeller og tillit i Norge, og at det må vi bygge på. Men reiser man rundt i landet, møter man også mennesker, både midt i en by og langt utenfor en by, som opplever avmakt – avmakt overfor beslutninger. Hvor tas beslutningene? Er jeg involvert? Blir jeg hørt?

Maktutredningen på 1970-tallet hadde det som sitt store tema: makt og avmakt. Jeg mener at i et demokrati som vårt, som bygger på folkestyre og nærhet til folk, er oppmerksomheten om avmakten noe vi skal følge med på – og er det litt av det, er det alvorlig. Avmakten man føler hvis man ikke får en helt fast stilling, ikke har rettigheter på jobb, ikke tør å si fra, mister fordelene sine i en jobb hvis man fagorganiserer seg: Hvis representanten tenker at det er å snakke Norge ned å være opptatt av dette, er vi rett og slett uenige. Jeg mener vi skal være opptatt av å begrense avmakt der det finnes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anna Molberg (H) []: Noe av det viktigste vi gjør for å utjevne sosiale forskjeller, er å få folk inn i arbeid. Det å være til nytte, fylle tiden med noe meningsfylt og ha større økonomisk frihet, det gjør oss lykkeligere. Dette er hvorfor et av Høyres viktigste prosjekter i regjering har vært å skape flere jobber og inkludere flere inn i arbeidslivet.

I tillegg til å skape jobbene har vi også løsnet skruen i arbeidsmiljøloven. Adgangen til midlertidige ansettelser er god hjelp både for næringslivet og for dem som ønsker en fot inn i arbeidslivet. Trolig hadde mange bedrifter latt være å ta inn nye ansatte dersom vi ikke hadde hatt den fleksibiliteten den forrige regjeringen innførte.

La det være helt klart: Høyre er selvfølgelig tilhenger av at faste og hele stillinger skal være hovedregelen, men vi anerkjenner også at en midlertidig stilling kan være et avgjørende springbrett inn i fast heltidsstilling.

Jeg er bekymret for at regjeringen nå bygger opp terskelen for å få flere ut i jobb. Når Hurdalsplattformen sier at man skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, betyr det at de som sliter med å komme inn i arbeidslivet, kommer til å fortsette å slite med det.

Høyre kommer til å fortsette å føre en politikk for å sikre at det alltid skal lønne seg å jobbe. Adgangen til midlertidige ansettelser er en av mange måter å øke sysselsettingen på. Det er tross alt bedre å komme inn i arbeid midlertidig enn passivt å motta trygdeytelser mens man venter på den hele, faste stillingen. Halvparten av dem som får en midlertidig stilling, er også i jobb et år senere.

Lediggang er ikke bra. Det er ikke bra for samfunnet, og minst av alt er det bra for den det gjelder. Nå strammer den nye regjeringen skruen til, og fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven er snart historie. Det kan i ytterste konsekvens bety at den ene stillingen hos den ene bedriften aldri kommer til, og det kan bety at den ene personen som kunne ha besatt den, fortsetter å gå ledig.

Endringene som nå er varslet, er ren ideologi. Men aner regjeringen konsekvensene? Har regjeringen snakket med verft langs kysten om deres behov for arbeidskraft? Har regjeringen snakket med bemanningsbyråene, som daglig hjelper folk inn i arbeid? Har regjeringen snakket med dem som er hjulpet inn i arbeidslivet? Det er ingenting som tyder på det. Det er ideologien som trumfer behovene i den virkelige verden.

Kari-Anne Jønnes (H) []: En god skole med kompetente lærere er det beste sosialpolitiske virkemiddelet vi rår over.

De siste åtte årene har kunnskap vunnet kampen om ressursene i skolen. Det er rekordmange kvalifiserte lærere, og tre ganger så mange får hvert år videreutdanning som under den rød-grønne regjeringen. Flere elever er til stede i undervisningen, og rekordmange fullfører videregående skole.

Støre-regjeringen prioriterer å sette kunnskapsskolen i revers. De første tiltakene de presenterte for norsk skole – å senke krav og forventninger til lærerne – ble på lederplass i Aftenposten presist omtalt som «lave ambisjoner på elevenes vegne».

I Hurdalsplattformen flyttes ressursene og fokuset i skolen fra kunnskap og kompetanse til mat, lek og struktur. Nærhet til skolen er ikke det samme som kvalitet. Når regjeringen nå vil innføre et nytt kriterium i kommunenes inntektssystem – et grunntilskudd på 500 000 kr per grunnskole – ja, da premierer de kommuner som ikke planlegger for framtiden.

I svært mange kommuner er skolestrukturen tilpasset 1950- og 1960-tallets barnekull. Det å kjempe for skolestruktur framfor å kjempe for kvalitet og innhold i skolen, og i tilbudet til elevene, er misforstått skolepolitikk. Når skolepolitikken blir distriktspolitikk, får vi ikke bare dårligere skolepolitikk, det blir også dårlig distriktspolitikk.

Det er kunnskap vi skal leve av framover. Derfor er det viktig å sikre alle barn og unge kvalitet i skolen. Det er vår sikreste og viktigste investering i framtiden. Og viktigere enn noe annet er at barn og unge kan lese, skrive og regne skikkelig når de går ut av ungdomsskolen. Da er de skodd til å gjennomføre et løp i videregående skole, som igjen fører til studier eller arbeid – og et aktivt og godt liv. Det er viktig for den enkelte, og det er viktig for samfunnet. Derfor fremmet vi i går her i salen et forslag om en helhetlig ungdomsskolereform.

Skal vi ha kunnskap i skolen, må vi ha kunnskap om skolen, og vi trenger kunnskap om den enkelte elevs ferdigheter, mestringsnivå og progresjon. For Høyre er det viktig å sikre den enkelte elevs rett til undervisning på sitt nivå. Når regjeringens mål er en fellesskole der alle elever mestrer, lærer og trives godt, håper jeg de husker at alle elever er unike individer. Gjennomsnittseleven finnes ikke, og fellesskolen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet må ta inn over seg at kvalitet i skolen oppnår vi først når hver enkelt elev oppfyller sitt potensial til fulle.

Karen Blixen sa: «Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Jeg håper regjeringen legger seg det på minnet.

Margret Hagerup (H) []: Dagen etter valget konstaterte en av ungene før han sprang ut dørene på vei mot skolen: «Nå er det vanlige folks tur.» Dagen før hadde vi kjørt forbi en plakat av Jonas Gahr Støre der vi kunne lese Arbeiderpartiets slagord. «Sier de virkelig det?» spurte en av ungene. En annen undret seg over hvem som var de uvanlige. Jeg beroliget dem med at dette nok bare var et slagord som ville forsvinne etter valgkampen. Men i debatten, og også i dag, har vi dessverre hørt at tiden for populisme ikke er forbi, og i Hurdalsplattformen blir det tidlig konstatert at vi har fått en regjering for vanlige folk. Jeg lurer på hva denne plattformen vil gjøre for gutten min som sprang ut dørene den dagen, og for alle andre elever i norsk skole.

Det er ingen tvil om at læreren er den enkeltfaktoren som betyr mest i skolen. En faglig sterk lærer som ser og forstår elevene, kan utgjøre forskjellen på om elevene mestrer skolehverdagen eller ikke. Da bekymrer det meg at den første skolesatsingen som ble kjent, var å fjerne krav til karakterer for lærerstudenter og å fjerne kompetansekravet for lærere.

Regjeringen Solberg har gjennom åtte år prioritert kunnskap i skolen og investert i lærerne. Vi har gjort grunnskolelærerutdanningen om til en femårig mastergrad, med større rom for fordypning og praksis. Vi innførte kompetansekrav i norsk, matematikk og engelsk, og det er nå 12 000 flere lærere i skolen som oppfyller kravene til fagkompetanse i disse fagene. Flere studenter gjennomfører nå lærerstudiene, og på kortere tid. Siden Høyre kom i regjering, har vi fått 4 500 flere kvalifiserte lærere i klasserommene. Historisk mange elever fullfører videregående skole, 4.- og 5.-klassingene leser bedre, og karakterene og gjennomføringen øker mest blant elevene med foreldre med lavest utdanning.

Men det er fortsatt for mange elever som går ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og det er ennå dessverre for mange som ikke fullfører videregående skole. Derfor er det et tankekors at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå prioriterer vekk kunnskap og kompetanse. Skolen kan gå fra å være et sted å lære til å bli et sted å være når kravene senkes. Det er dårlig nytt for elevene våre.

Forskning understreker betydningen av læreren i arbeidet med å gi elevene læring, mestring og motivasjon i skolen. Lærerne jobber hver dag med å se, forstå og tilpasse undervisningen til over 800 000 ulike elever, og de er helt avgjørende i skolen.

Høyre skal fortsette å investere i kunnskap i skolen og investere i lærerne, for det er kun en tydelig skolepolitikk, med en klar retning, som utjevner sosiale forskjeller.

Per Vidar Kjølmoen (A) []: Hvis det er populistisk å jobbe for vanlige folk, ja, da er Arbeiderpartiet et populistisk parti. Mange vanlige folk jobber i maritim næring, en av de fremste verdiskaperne i Norge. Sektoren skaper verdier for rundt 90 mrd. kr i året og gir arbeid til om lag 84 000 kvinner og menn rundt om i hele Norge. I tillegg kommer om lag 20 000 norske sjøfolk.

Norge har i over 150 år vært en ledende maritim nasjon og deler av næringen går fortsatt godt. Men ikke alt går bra i maritim sektor. I fjor fikk Maritimt Forum utarbeidet en rapport som advarte om at 30 000 arbeidsplasser kunne gå tapt i maritimt og ba om kraftige tiltak. De kom ikke i statsbudsjettet for 2021, og de kom heller ikke i høyreregjeringens forslag til statsbudsjett for 2022. Eller som Maritimt Forum selv sa i sin kommentar: «Skuffende avskjedshilsen fra Solberg-regjeringen». Jeg kan avsløre at folk på verftsgulvene i Ulsteinvik heller ikke var særlig imponert. Så jeg finner det noe spesielt at tidligere statsminister Erna Solberg i salen her kritiserer Arbeiderpartiet for en for lite konkret næringspolitikk.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal nå styre Norge på bakgrunn av Hurdalsplattformen. Den slår fast at nettolønnsordningen skal styrkes, ikke svekkes, som Høyre og Fremskrittspartiet vil, at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde på norsk sokkel, og at vi skal ha sterke aktivitetsskapende tiltak for maritim industri og en grønn omstillingspakke for klimavennlig omstilling av skip. Det er dette Norge trenger: en ny kurs for maritim industri og for hele Kyst-Norge. Det er en langt mer konkret og aktiv næringspolitikk enn det den tidligere høyreregjeringen sto for. Eller som Maritimt Forum selv sier: «Ny regjering viser store maritime ambisjoner».

Vi i Arbeiderpartiet er enige med bransjen, for nå er det vanlige folks tur. Om noen skulle være i tvil om hvor viktig maritim politikk er for Kyst-Norge, så er både presidenten og alle dere andre, ja, til og med tidligere statsminister Solberg, hjertelig velkommen til båt og boknasild på Sunnmøre, når som helst.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Jeg tenkte jeg skulle ta Stortinget med litt tilbake i tid, til 1900-tallet, til Sam Eyde og Kristian Birkelands tid, hvor innovasjon, verdensledende kompetanse og driftighet i kombinasjon med god utnyttelse av våre konkurransefortrinn, stabil og rimelig fornybar energi, la grunnlaget for etablering av mange industrieventyr, bl.a. Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab, Norsk Hydro, som finnes den dag i dag.

Tilbake i år 2021 skusles derimot vårt konkurransefortrinn med rimelig, ren, fornybar kraft bort. Istedenfor å bruke kraften til ny grønn kraftkrevende industri, som Morrow batterifabrikk i Arendal, til grønn hydrogen- og ammoniakkfabrikk på Herøya, samt hele ti planlagte anlegg i milliardklassen på Vestlandet, som nå risikerer å bli utsatt eller avlyst på grunn av kraftmangel, ønsker de andre partiene å sende konkurransefortrinnet vårt offshore, for å elektrifisere norsk sokkel. De andre partiene ønsker altså å sende 1,5 ganger mer strøm enn hva alle de 58 omdiskuterte vindkraftparkene i Norge produserte i hele 2020, til sokkelen. Dit skal kraften for å flytte utslippene fra Norge til Europa, ikke fjerne dem. Dette prioriteres istedenfor å bruke kraften til å legge til rette for nye industrieventyr.

Elektrifisering av sokkelen vil ha tilnærmet ingen effekt på reduksjon av globale klimautslipp, men det vil derimot ha kjempestor effekt på strømregningen, som allerede er mer enn høy nok i dag, samt på skatteseddelen til folk flest. I tillegg vil det regelrett stikke kjepper i hjulene for ny industrisatsing og for nye arbeidsplasser.

Norge er allerede en av verdens beste innen klima og miljø. Vi har allerede 98 pst. fornybar kraftproduksjon. Vår totale energimiks med transport og alt er blant verdens beste, med i underkant av 70 pst. fornybar energi, selv om vårt langstrakte, flotte land er et energiintensivt land å befolke, mens EU-leder Tyskland derimot har en energimiks på i underkant av 70 pst. fossil energi. For å sette det litt på spissen: Norge kan sammenlignes med en veltrent og aktiv person på 70 kg, mens Tyskland og deler av EU tilsvarer en inaktiv og lite mobil person på 225 kg. Norge skal kutte 55 pst. innen 2030, altså i underkant av 40 kg, mens Tyskland skal kutte like mange prosent, men fra et mye høyere nivå. Tyskland vil ikke engang være på nivået vårt i dag, selv om de når målet sitt innen 2030. Norge, derimot, vil være en avmagret og sykelig person på 30 kg, hvor befolkningen og næringslivet sliter.

Det er på tide å avklare hva som er viktigst, spesielt for disse partiene som utroper klimakrise så ofte de kan. Er det klimatiltak som gir mest mulig effekt per krone, og som kan motvirke krisen, som er viktigst? Eller er det viktigst å innføre mest mulig avgifter og skatter for befolkningen samtidig som man bevilger mest mulig penger til kostbar symbolpolitikk med liten eller ingen virkning i Norge, for å framstå som handlekraftig.

Maren Grøthe (Sp) []: Regjeringserklæringen viser en ny retning for Norge, en retning hvor vi skal lytte til folk og lokalsamfunn, få ned forskjellene mellom folk og ta hele landet i bruk. Dette gjelder over hele linja, også på utdanningsfeltet.

Dette er i stor motsetning til den politikken som har vært ført de siste åtte årene. Senest i vår lanserte den daværende kunnskapsministeren Guri Melby at de ville tvinge alle fylkeskommunene til å innføre et rent karakterbasert opptak som inntaksmodell for de videregående skolene våre. For oss i Senterpartiet, derimot, handler politikken om at beslutningene skal tas nært folk, fordi vi må erkjenne at det er ulike utfordringer i Agder, i Troms, i Oslo og i Sogn og Fjordane. Nettopp derfor er jeg så glad for at plattformen er veldig tydelig på at fylkene fortsatt skal få bestemme dette selv.

I mitt hjemfylke, Trøndelag, har vi valgt nærskoleprinsippet. For en region med en sterk by og sterke distrikter har dette vært helt sentralt for at vi har kunnet gi gode skoletilbud til elevene våre. Nærskoleprinsippet sikrer at alle elevene har rett til en skoleplass i nærheten av der de bor, uavhengig av hvilke karakterer de hadde fra ungdomsskolen.

Med et rent karakterbasert opptak, som regjeringen Solberg ønsket, ville det kun ha vært karakterene som avgjorde hvilken skole man kom inn på – hvor de med gode karakterer kunne ha fått velge først, og de med litt dårligere karakterer måtte ha tatt de plassene som ble igjen, uavhengig av om den plassen var på skolen i nærheten eller to timer unna. Det vil si at dersom en ungdom hadde slitt litt på ungdomsskolen, skal vi svare på det med at de da må flytte for å fullføre utdanningen sin.

Dette støtter ikke opp om målet om at vi skal få flere gjennom utdanningsløpet. Samtidig er vi redd for at dette kunne ha ført til A- og B-skoler, særlig i byene, og svekket – og i verste fall ha ført til at vi måtte ha lagt ned – skoler i distriktene.

Som ungdom, som senterpartist og nå som stortingsrepresentant fra Trøndelag er jeg utrolig stolt over at Hurdalsplattformen staker ut en tydelig retning. Med dette vedtaket sikrer vi at ungdommer kan være på skolen, ikke på bussen til skolen – at de skal få slippe å flytte fra lokalsamfunnet sitt for å fullføre utdanningen sin. Og ikke minst sikrer vi at vi skal ha både gode byskoler og sterke distriktsskoler i årene framover.

Dette er et viktig signal og et tydelig eksempel på den politikken som skal føres fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet i årene framover, så vi har mye å glede oss til.

Kathy Lie (SV) []: Barnetrygden skal være et universelt gode som sikrer alle barn et minstenivå av nødvendig velferd. Barnetrygden er universell og gis til alle barn nettopp fordi det er et viktig sikkerhetsnett for alle. Likevel er det slik at ikke alle barn i norske kommuner mottar denne ytelsen. Det er i dag 65 000 barn som lever i familier på sosialhjelp, og over 34 000 av disse lever i kommuner som velger å trekke barnetrygden fra når de beregner utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Det gjør at de aller fattigste barnefamiliene i realiteten mister verdien av barnetrygden. 34 000 barn blir frastjålet barnetrygden. Det er over halvparten av de ungene som kanskje trenger det aller mest. Det er en grunnleggende urettferdighet i en ordning som rammer de aller svakeste i et samfunn. Det er trist at så mange kommuner velger å fortsette denne praksisen til tross for at utfordringen er pekt på av mange.

I regjeringsplattformen er ordet barnetrygd ikke nevnt en eneste gang. Det står noe om å styrke universelle goder for barn og unge, men ingenting om barnetrygd. SV har store forventninger til den nye regjeringen når det gjelder å sørge for reell utjevning av forskjellene mellom de få på toppen og dem som har minst. Vi forventer at tilleggsproposisjonen inneholder en satsing på barna i lavinntektsfamiliene, en satsing på at alle barn skal leve et godt liv, uavhengig av foreldrenes lommebok, at alle barn skal kunne delta i aktiviteter i vennekretsen, gå i bursdag med presang, delta i idretts- eller kulturtilbud og ha en sommerferie med opplevelser som skaper gode minner.

I min hjemkommune, Lier, er praksisen med avkorting avviklet etter et forslag fra SV som fikk flertall. Det er jeg glad for, men det er altfor tilfeldig at de som har det aller vanskeligst fra før, skal være avhengige av lokale initiativ. Barnefamilier som bor på hver sin side av en kommunegrense, kan i dag risikere å få ulike muligheter til et godt liv.

Mange kommuner oppgir dårlig økonomi som årsak til denne praksisen. De finner ikke mulighet til å prioritere dette i trange budsjetter. SV vil at kommunenes mulighet til å avkorte barnetrygden ved beregning av sosialhjelp skal stanses, og at kommunene skal få bedre økonomiske rammer, slik at de får det til.

SV har vært enig med regjeringspartiene i alle debatter i valgkampen om at kommunene må styrkes, og at de økonomiske sosiale forskjellene i samfunnet må ned. Å stanse kommunenes praksis med avkorting av barnetrygden for dem som mottar sosialhjelp, er et viktig første skritt på veien mot et mer likestilt samfunn. SV vil at alle barn skal motta barnetrygd, uten unntak. Vi skal tette hullene i sikkerhetsnettet, så barn kan leve et godt liv. For en god barndom varer livet ut, og det fortjener alle barn.

Ingunn Foss (H) []: Etter åtte år med borgerlig regjering er den norske domstolen kraftig styrket. Det er bevilget betydelige midler til digitalisering, lyd og bildeopptak, økt bemanning og teknisk utstyr, og ikke minst er det gjennomført en strukturreform som allerede etter kort tid gir gode resultater.

Bakgrunnen for reformen var bl.a. Riksrevisjonens rapport høsten 2019, som kritiserte domstolene for ikke å overholde saksbehandlingsfrister. De store domstolene hadde for mange saker, mens mange av de små hadde for få saker. En reform var helt nødvendig. Det er derfor med bekymring jeg leser Hurdalsplattformens punkt om at den nye regjeringen vil «[g]jeninnføre strukturen for domstolane før domstolsreforma av 2021 for å vareta borgaranes rettstryggleik og sikre sjølvstendige domstolar med stadleg leiing».

Det er riktignok hengt på et unntak om lokal enighet, men det er veldig vanskelig å forstå hva dette kan bety.

Signaler om reversering i valgkampen førte til uro og frustrasjon blant ansatte i Agder tingrett. De er godt fornøyd med reformen og har oppfordret alle politikere på Agderbenken til å arbeide for at reformen ikke blir reversert. De skriver i oppfordringen at reformen har ført til mindre ledelse, flere dommere og god representasjon på alle rettssteder.

Reformen har heller ikke ført til sentralisering av arbeidsplasser. Ingen medarbeidere har byttet arbeidssted, og brukerne har det samme tilbudet som før. Den eneste forskjellen er at kvaliteten er blitt bedre, de er blitt mindre sårbare, og avviklingen av sakene går fortere.

Målet med reformen er oppnådd. For å sitere lederen i Lister24 den 25. september i år vil det være

  • «en stor skam om den ofres på Senterpartiets distriktspolitiske alter. I denne saken må symbolpolitikken droppes. Både av hensyn til de ansatte som nå er bekymret. Men først og fremst fordi omleggingen vil gi innbyggerne høyrere rettssikkerhet og bedre tjenester.»

Hvis den nye regjeringen er opptatt av borgernes rettsikkerhet, er dette en reform som ikke bør reverseres.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Kuttar me av oss fingeren ved eit uhell, får me hjelp med det same. Kuttar me oss sjølve på armen, får me òg hjelp med det same: Me får hjelp til å stoppe blødinga og til å sy kuttet. Men kva med årsaka til at ein kutta seg i første omgang?

Ved eit hjarteinfarkt er ikkje løysinga fritt behandlingsval. Løysinga er hjelp nært der me er, og dei same mekanismane gjeld ved psykisk krise. Når me står i ei psykisk krise, er det alfa og omega med tidleg hjelp og støtte. Det handlar om tilgjengelegheit, og det handlar om eit støtteapparat av kompetente menneske som kan ta imot.

Det er eit openbert behov for ei kraftig opptrapping av psykisk helse. Av forskjellige årsaker blir mange tilvisingar avviste. Det vil seie at ein ikkje får hjelp. Difor er eg svært glad for regjeringserklæringa, der me har ei tydeleg retning.

Regjeringserklæringa seier at ein skal ha lågterskeltilbod i kommunane, der ein ikkje treng tilvising. Me skal ha ein opptrappingsplan for psykisk helse, me skal auke kapasiteten på sjukehusa og slutte å byggje ned sengeplassar. Me skal ha betre organisering av tenestene, og me skal satse på barne- og ungdomspsykiatri og på distriktspsykiatriske senter.

Me har kompetente menneske i heile landet som står klare, i alle delar av helsevesenet, for å gje folk gode verktøy for å takle kvardagen. Senterpartiet skal jobbe kvar dag for gode rammer for desse kompetente tilsette, slik at når ein er i ei psykisk krise, skal ein kunne kjenne seg trygg i alle ledd.

Hjelpa skal vere der me er. Difor skal Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa satse på trygg og tilgjengeleg hjelp der me er, i kommunane våre.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) []: I Hurdalsplattformen slår regjeringspartiene fast at norske pasienter skal ha et offentlig helsetilbud i verdensklasse, uavhengig av adresse og størrelse på lommeboken. Etter åtte år med kutt og knappe budsjetter er det åpenbart at kommune- og sykehusøkonomien da må styrkes for at det skal være penger nok til å øke grunnbemanningen og bedre tilbudet til eldre og syke. Men penger alene er ikke nok. Vi har i dag en stor mangel på helsepersonell, og beregninger viser at mangelen vil øke drastisk i årene framover. Det anslås at vi i dag mangler nærmere 7 000 sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere, og i 2035 kan vi mangle 28 000.

På Sykehuset Kalnes i mitt distrikt rapporterer de tillitsvalgte om en kritisk bemanningssituasjon. Per 5. oktober hadde jordmødrene på kvinneklinikken jobbet 27 000 timer overtid hittil i år. Det tilsvarer 15 årsverk. På intensivavdelingen var det jobbet 22 500 timer overtid, 12 årsverk, og i akuttmottaket 21 500 timer, eller 11,6 årsverk. I samme periode er det rapportert tusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven. Dette er dessverre ikke unikt for Kalnes. Jeg hører tilsvarende historier fra andre deler av landet. Det sier seg selv at et så høyt arbeidspress, med doble vakter og masse overtid, ikke er bra verken for de ansattes helse eller for pasientene de skal ivareta. Vi klarer ikke å gi innbyggerne våre helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet uten tilstrekkelig bemanning og rett kompetanse på rett sted.

For å sikre et offentlig helsetilbud i verdensklasse, slik vi har satt oss som mål, trenger vi både å utdanne, rekruttere og beholde flere sykepleiere, jordmødre og andre typer helsepersonell. Den alvorlige bemanningssituasjonen kan ikke overlates til det enkelte sykehus eller den enkelte kommune å løse. Det må tas kraftfulle politiske grep, og vi må gjøre flere ting samtidig. De tillitsvalgte peker på lønnsvilkår, hele, faste stillinger og økt grunnbemanning som viktige tiltak for at sykepleiere og jordmødre skal holde ut i full jobb i yrket sitt over tid. I tillegg må det selvsagt utdannes flere sykepleiere og jordmødre og settes inn tiltak for å styrke rekrutteringen både i sykehus og i kommunene.

Jeg har tillit til at helsepersonellkommisjonen som regjeringen skal sette ned, kan være en god arena der partene, helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene sammen kan finne fram til de mest effektive tiltakene for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell over hele landet. Sammen med heltidsløftet som er skissert i regjeringsplattformen, håper og tror jeg at vi i årene framover vil ha tilstrekkelig med kompetente og erfarne helsepersonell som er glade i og stolte av det viktige yrket de har valgt, og at de med sine varme hender og kloke hoder bidrar til at vi når regjeringens mål om et offentlig helsetilbud i verdensklasse.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Først vil eg rette opp forslag nr. 6, frå Audun Lysbakken på vegner av SV. Ny tekst skal vere:

«Stortinget ber regjeringen umiddelbart, innen utløpet av oktober, legge frem forslag om midlertidig styrking av bostøtten og sosialhjelp for å sikre at folk med dårlig råd har penger til å betale de høye strømregningene som er på vei.»

Då var det gjort. Så til dagens debatt:

Det er veldig overordna, det er veldig mykje som er bra i regjeringsplattforma til den nye regjeringa. Det har vi vore inne på også tidlegare i debatten. Det er spennande enkeltsatsingar. Men overordna sett, når det gjeld dei to største utfordringane i vår tid, som handlar om miljø og fordeling, er dette for dårleg. Det får også følgjeeffektar for arbeidet med det grøne skiftet, som vi synest ikkje ser spesielt lovande ut. Her er det mykje å ta tak i.

Også når det gjeld enkeltsatsingar på mitt område, fiskeri, synest eg at regjeringspartia ikkje har kome i møte det dei var ein del av i valkampen. Innan jordbruket er det også ein heil del å ta tak i. Den nye retninga ser ikkje ut til å kome der.

Eg er også overraska over kor lite konkret ein er i distriktspolitikken – det må eg ærleg talt innrømme. Så her har vi mykje å ta tak i i tida som kjem. Spesielt når det begynner å bli konkret, vil dette bli spennande å gripe tak i.

SV er eit opposisjonsparti. Vi søkjer resultat for vår politikk; det er det vi har ansvaret for. Og vi vil vere konstruktive med alle vi finn felles interesser med.

I tida som kjem, vil vi nok sjå nokre oppmodingsvedtak. Det har i løpet av dei siste stortingsperiodane og dei siste åtte åra vore eit demokratisk problem på Stortinget at oppmodingsvedtak ikkje har blitt følgde opp av regjeringa. Det er eit djupt demokratisk problem. Det betyr at det vår nasjonalforsamling, Stortinget, vedtar og bestemmer, ikkje blir gjennomført.

Eg vil difor, på vegner av SV, varsle at vi kjem til å ha ein veldig låg terskel for å sørgje for at det vil få konsekvensar å ikkje følgje opp oppmodingsvedtak. Det er i Stortinget si interesse at vedtak som blir gjorde her, får direkte konsekvensar for myndigheitene si utøving og gjennomføring av politikk. Eg vil tru at det er i alle parti si interesse at det skjer. Så vi kjem til å følgje nøye med på gjennomføringa av politikken til regjeringa og vil ha låg terskel overfor regjeringa når det gjeld konsekvensar.

Lars Haltbrekken (SV) []: Takk, president, og gratulerer med vervet som stortingspresident.

Om litt over en uke samles verdens statsledere til det avgjørende klimatoppmøtet i Glasgow. Det sentrale spørsmålet der blir om vi klarer å holde den globale temperaturøkningen til under 1,5 grader. I går kom FN med en rapport som viser at verdens land planlegger å produsere mer enn dobbelt så mye fossil energi som vi kan, dersom vi skal klare å begrense den globale temperaturøkningen til maksimalt 1,5 grader.

Det er stor forskjell på 1,5 graders oppvarming og 2 graders oppvarming. Med 1,5 graders oppvarming vil Arktis være isfri kun én gang hvert hundrede år. Med 2 graders oppvarming vil det skje hvert eneste tiår. Med 1,5 graders oppvarming kan vi begrense den ekstreme varmen, mens slike tilfeller vil skje dobbelt så ofte om den globale temperaturen øker til 2 grader.

Norge er et av de landene som trekkes fram i FN-rapporten. Vi er et av de landene som planlegger for en oljeproduksjon som er i strid med 1,5-gradersmålet. Dette var en av grunnene til at SV trakk seg fra sonderingene i Hurdal. Vi kunne ikke være med og forsvare en oljepolitikk som frontkolliderer med et av de desidert viktigste målene og en av de viktigste oppgavene for vår tid. Det er ingen forskjell på den uansvarlige klima- og oljepolitikken som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti sto for, og den som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil kjøre. Forskjellen er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har flertall i Stortinget. De må forholde seg til en sterk rød-grønn blokk med SV i spissen.

Det er ikke bare et problem for klimaet og de enorme naturverdiene i havet at det planlegges for en høy produksjon av olje og gass i årene framover. Det er også en utfordring for sysselsettingen og velferden i årene framover. Vi, som land, kan ikke ha som strategi å skulle produsere mer av det verden vil ha mindre av. Nei, vi må kutte utslipp, skape nye arbeidsplasser og sørge for en rettferdig fordeling. Da kan vi ikke båndlegge vår kompetanse og arbeidskraft på å produsere mer fossil energi. Vi må sørge for en omstilling hvor vi bruker den enorme kompetansen vi har fått fra satsingen på olje, til å bygge ut de nye næringene for framtiden.

Norge har en unik mulighet til å satse på havvind, ikke minst flytende havvind. Her kan vi bli verdensledende, skape arbeidsplasser og framtidige inntekter, men da må det satses nå, ikke i morgen.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Aldri før har oljepengebruken vært høyere enn under

den forrige regjeringen. Handelsbalansen utenom olje og gass har forverret seg kraftig siden 2013, og norsk økonomi uten oljeinntekter står mildt sagt på gyngende grunn.

Senterpartiet mener vi er på overtid for en nødvendig satsing på norsk fastlandsindustri. Når inntektene fra olje- og gassindustrien blir mindre, er det helt nødvendig med en kraftig snuoperasjon. Dette vil også være et betydelig bidrag om vi skal nå målsettingene vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen. Vi trenger inntektene fra fastlandsindustrien. Vi trenger nye arbeidsplasser, og vi trenger en mer klimavennlig produksjon av varer og tjenester til erstatning for en ukritisk import.

Norge er vant med å ta sats og investere i ny framtidsrettet industri. Olje- og gassindustrien er et resultat av en slik satsing. Nå har vi i tillegg både penger og kompetanse til å satse på nytt. Det var ikke tilfellet da olje- og gassindustrien ble etablert på begynnelsen av 1970-tallet. Vi må bruke oljerikdommen vår i kombinasjon med den kompetansen som olje- og gassindustrien har gitt oss, til å reinvestere i fastlandsindustrien. Det er en betydelig oppgave som skal løses.

Det første vi må ordne opp i, er den maktforskyvningen som i lang tid har skjedd i forholdet mellom statlige myndigheter og multinasjonale selskaper, internasjonal storkapital og demokratiet. Mange multinasjonale selskaper sjonglerer virksomheten sin mellom ulike land for å betale minst mulig skatt. En slik utvikling innebærer mindre penger til finansiering av velferd og svekker konkurransekraften til norske bedrifter som skatter til Norge.

Denne regjeringen vil føre en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet og holde selskapsskatten på 22 pst. gjennom hele stortingsperioden. Norge står overfor store oppgaver dette tiåret. Vi skal få flere i jobb, skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 pst. Disse fire målene skal vi nå i fellesskap gjennom en aktiv og framtidsrettet næringspolitikk.

Vi må sørge for at avgiftssystemet bidrar til en klimaomstilling som er effektiv og både sosialt og geografisk rettferdig. Partnerskapet med næringslivet er helt sentralt. Kompensasjonsordninger eller avgiftsreduksjoner for særskilt berørte grupper og næringer skal det tas hensyn til, og det skal gjøres gjennom partnerskapet for at næringene skal få bedre konkurransekraft.

Det er tid for å gjøre en jobb, og den jobben er vi rede til å ta.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) []: Akkurat nå står vi i en varslet bemanningskrise i en stor og viktig sektor i arbeidslivet, nemlig helsevesenet og mangelen på sykepleiere. Vi må utdanne flere sykepleiere. Samtidig må vi ivareta de sykepleierne som allerede er i jobb. Jeg er selv sykepleier, og jeg kjenner altfor mange unge sykepleiere som allerede nå snakker om å finne en vei ut av yrket. For å løfte de mest sårbare i samfunnet vårt må vi inkludere og snakke om dem som skal gjøre den jobben – førstelinjen.

Ufrivillig deltid er en stor utfordring i norsk arbeidsliv. Derfor er jeg glad for at regjeringen skal jobbe aktivt for en heltidskultur, noe som er spesielt viktig i helsevesenet. Og frivillig deltid, hva betyr egentlig det? De historiene jeg hører, handler om sykepleiere som forteller hvor slitne de er, og om hvor stort ansvar de allikevel har, hvor lite tid de har, og hvor dårlig samvittighet de kjenner på for ikke å strekke til. Mange velger derfor å jobbe deltid for faktisk å ha et liv utenom jobb. Det vil jeg kalle ufrivillig frivillig.

Vi kan ikke ha det sånn at dagens arbeidstakere må gå på kompromiss med overskudd, tid og egen samvittighet når de er på jobb, for å kunne jobbe 100 pst. Under sånne forhold er det ikke rart at én av fem nyutdannede sykepleiere slutter i yrket i løpet av de første ti årene.

Regjeringen tar dette på alvor, og vi skal løfte kommune- og sykehusøkonomien, for vi ser at den arbeidsbelastningen som er i dag, er for stor. En styrket kommuneøkonomi vil gi rom for å øke grunnbemanningen. Det sier seg selv at hvis man har nok ansatte på jobb, deler flere på belastningen. Da kan kanskje sykepleieren på vakt ta seg en ordentlig matpause, rekke å gå på toalettet og ikke minst ha tid til alle pasientene sine. For vi må ikke glemme hvem dette handler om. Det handler om de mest sårbare i samfunnet vårt, som skal bli møtt med verdighet. Da må helsepersonell ha tid og tillit til å se den enkelte.

Grete Wold (SV) []: Kommuneøkonomi: Kanskje med noen hederlige unntak, som foregående taler, er det få som synes det er et veldig spennende ord. Men det er noe som vi alle berøres av. Regjeringen legger fram en plattform hvor trygge, gode og bemyndigede kommuner vektlegges. Det er gledelig.

Kommune-Norge løser hver eneste dag livsviktige oppgaver for sine innbyggere. Pasient, elev, forelder, utbygger eller bedriftsleder – kommunen vår yter tjenester til oss gjennom hele livet og på de fleste områder hvor vi har en rolle. Derfor er kommuneøkonomi helt avgjørende og inneholder nettopp det som er spennende og ikke minst viktig for folk.

Rammene og handlingsrommet har blitt kraftig redusert i kommunene de siste årene. Kutt, besparelser og effektivisering er faste punkter på kommuneledelsens agenda. At regjeringen ønsker å fjerne disse ABE-kuttene, de såkalte ostehøvelkuttene, er veldig bra. Det er veldig riktig at vi politisk tar ansvar for den effektiviseringen og ikke minst den prioriteringen som man skulle mene er forsvarlig.

Samtidig ønsker regjeringen at kommunene skal være mest mulig selvstyrte og med det rammefinansierte. Skal det være realistisk, må det en kraftig økning i rammene til. Ellers vil lovpålagte og stadig økte oppgaver, bl.a. fra samhandlingsreformen, spise opp det handlingsrommet. Men økte rammer er ikke nok. Det er behov for å se på hvordan vi driver kommunene. Er de rigget for å møte dagens og morgendagens utfordringer?

En tillitsreform er noe av det regjeringen framsetter som et viktig prosjekt, og som statsministeren sier vil gi ansatte økt tid og tillit. Denne reformen må ta for seg både system, fagpersoner, tillitsvalgte og ikke minst mottakeren selv. Møtet mellom tjenesteyter og mottaker må få en fornyet makt. En utvikling hvor vedtak og avgjørelser tas lengst mulig vekk fra mottakeren, må snus.

Et lavterskeltilbud for psykisk helse er en viktig satsing i plattformen. Det må bety begynnelsen på en tid hvor brukeren står i sentrum, og hvor spørsmålet «Hva er viktig for deg?» faktisk får en betydning, både i innhold og i omfanget av den tjenesten som ytes. Det vil kreve fagpersoner, og det vil også kreve samarbeid med frivillig sektor. Det er den eneste måten å utforme gode, differensierte tilbud på.

En utvidelse av Husbankens samfunnsoppdrag er etterlengtet og en veldig god start. Det må bety at regjeringen faktisk legger opp til en boligpolitikk med reelle muligheter for folk til å komme inn på et eiemarked. Altfor mange betaler en altfor høy husleie i dag, og drømmen om en bolig forblir nettopp det – en drøm. En utvidelse av startlånordningen – slik at også de med betalingsevne, men uten egenkapital får muligheten til å komme inn på eiemarkedet – mangler i plattformen, men det håper SV det er politisk vilje til å ta med videre.

Kartet må tegnes etter terrenget – ikke omvendt, for det inngir ikke tillit.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Hurdalsplattformen – og regjeringserklæringen – er god. Den er ikke uttømmende, men den peker ut en tydelig kurs. Trygghet, tillit og nærhet er et godt norsk verdigrunnlag for utvikling av politikk – for Norge.

Opposisjonen etterspør flere konkrete grep. Noen mener statens grep er tydeligst. Jeg vil oppfordre opposisjonen til å lese om våre grep når det handler om tillitsreform. Det innebærer involvering, det innebærer å lytte og at folk både skal få påvirke sine tjenester, sin hverdag og politikken som føres. Å ha tillit til folk handler nemlig ikke om å fortelle dem hvordan alt skal skje. Nei, det handler om at regjeringen skal ta ansvar for å legge til rette, med de statlige virkemidlene, rammene og tiltakene som i neste rekke gjør folk gode og gir folk muligheter i hele landet.

Når vi nå skal øke eksporten utenom olje og gass med 50 pst., er fastlandsindustri, norsk verdiskaping og norske ressurser avgjørende. Og til dem som etterspør konkrete klimatiltak: Å bruke skogen og andre fornybare energikilder, skape nye og lengre verdikjeder samt flere arbeidsplasser og kompetansemiljøer knyttet til disse – det vil ta Norge inn i framtiden.

Vi vet at kort vei til å påvirke gir økt tillit. Vi vet at tillit er et gode som også gjør at Norge går godt. Vi vet også at tilgang på kunnskap, utdanning og kompetanse styrker den enkelte, det styrker samfunnet ved både det offentlige og det private, og det styrker tilliten alle oss imellom. Da har vi all grunn til å hylle den nye regjeringen, som nå vil prioritere desentralisering framfor sentralisering – og som vil prioritere tillit framfor overstyring.

Norge får ny kurs. Det blir bedre for Norge, det blir bedre for framtiden, og det blir bedre for oss.

Mahmoud Farahmand (H) []: Det er gledelig å høre at mange i løpet av den pågående debatten har vært opptatt av vanlige folk i hele Norge. De fleste av oss i denne salen er opptatt av at innbyggerne i Norge skal ha et godt liv. De fleste av oss i denne salen er helt vanlige folk, med helt vanlige venner og helt vanlig familie. Med det sagt tror jeg det er viktig også å snakke om de uvanlige folka som bor i det langstrakte landet vårt.

I går kveld på vei hjem møtte jeg på Øystein, en annen telemarking og porsgrunning. Det at vi møter hverandre i storbyen helt tilfeldig, er ikke så interessant, men Øysteins historie er av interesse. For en del år tilbake startet Øystein en bedrift. Denne bedriften har nå over 130 ansatte i store deler av Østlandet, og bedriften er stadig voksende. Øysteins uvanlige valg om å forlate sin trygge jobb i Posten og starte Bypost er det som i dag har blitt til arbeidsplassen for 130 kvinner og menn.

Dette er ikke et enestående eksempel. Det er også i Telemark, nærmere bestemt Rjukan, grunnlaget for dagens verdensledende prosessindustri, i Telemark, ble lagt. Også her var det et uvanlig og risikovillig individ som satte i gang. Det er denne prosessindustrien som i dag er en av motorene i framtidens grønne industri. Industrien sier selv at de er avhengig av en rekke leverandører fra distriktene, små og mellomstore bedrifter, som bidrar til at industrien på Herøya i Grenland er verdensledende. De sysselsetter tusenvis av mennesker, mennesker fra alle samfunnslag og med varierende kompetansenivå – helt vanlige folk.

For Høyre har det vært og vil fortsatt være viktig å inkludere flere i arbeidslivet. For å kunne gjøre dette er vi helt avhengig av et levende næringsliv. De fleste får sitt første møte med arbeidslivet i det private næringsliv. Det er ikke til å komme unna at det er nettopp næringslivet som er villig til å ta risikoen ved å ansette mennesker som har hull i cv-en, inkludere dem i arbeidslivet og tilføre disse menneskene nødvendig kompetanse. Min mor, en alenemor fra Iran, fikk sitt første møte med det norske arbeidslivet på Hareid hotell. Hun fikk mulighet til å jobbe på kjøkkenet, lære seg norsk, som hun fortsatt snakker med et snev av lokal møredialekt. Det er uvisst hvordan livene våre hadde sett ut i dag om hun ikke hadde fått denne muligheten.

Dessverre ser det ut til at Hurdalsplattformen legger opp til en skatte- og avgiftspolitikk som neppe vil bidra til at små og mellomstore bedrifter får bedre kår. Det vil neppe bidra til at det skapes flere arbeidsplasser i næringslivet. En slik politikk vil ikke gjøre livet til vanlige folk i Norge, som vi er så glad i, bedre. Det vil ei heller skape inkluderingen vi så sårt trenger for vår framtid.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har lyst til å starte med å gratulere den nye regjeringen som har tiltrådt, og ser fram til samarbeid.

Jeg vil også si takk til alle dem som har stemt på oss i SV i Oslo. Vi hadde en framgang til 13,3 pst., som hele vi er veldig stolt av, men som jeg tror også skyldes at mange opplevde at vi som parti tar på alvor det livet som folk her i byen lever, de ønskene de har for framtiden, og de mulighetene og de utfordringene som de møter.

Mange av oss som flytter til byene, gjør det fordi det ofte er flere muligheter i byene. Men å si det gjør oss også ofte blind for alle dem som er avskåret fra de mulighetene – de som vil jobbe, men som ikke får jobb, de som vil bo trygt, men som ikke kommer seg inn i et stadig mer urettferdig boligmarked, som må flytte rundt, og som ikke får slå rot, de som ikke har mulighet til å kjøpe et nytt kjøleskap når det gamle ryker, og enda mindre ta del i alt det som byene byr på av kultur, matopplevelser, aktiviteter, fordi de har fått mindre og mindre å rutte med hvert år, og de som ikke har muligheter fordi de ikke er trygge i sitt lokalsamfunn, ikke så trygge som de burde få være der. Uansett om dette gjelder ungdommen på Stovner, minstepensjonisten på Tøyen eller barnefamilien på Mortensrud, må det tas på alvor. Det mener jeg at høyreregjeringen ikke har gjort, for det har i åtte år nå vært en politikk som hvert eneste år har økt forskjellene mellom folk.

Det må være et mål at alle skal bo i gode lokalsamfunn og ha gode levekår og frihet til selv å kunne forme eget liv, i hele landet. Da trenger vi en politikk som omfordeler, som reduserer forskjellene, og som bygger ut vår felles velferd. Men vi trenger også målrettede virkemidler og politikk for byene og de områdene med levekårsutfordringer. Vi kan ikke overlate hele det ansvaret til byenes lokalpolitikere, for de alene sitter ikke på de store løsningene eller pengene. Jenssen-utvalget, som la fram sin utredning i fjor, beskriver situasjonen godt og anbefaler en lang rekke gode tiltak. Disse anbefalingene bør følges opp, og Stortinget bør involveres i det arbeidet. Her finnes det sikkert også flere gode forslag. Jeg håper derfor at regjeringspartiene vil stemme for forslaget vårt om en stortingsmelding om levekårene i byene, for det er viktig å løfte virkeligheten der også inn i salen her.

Karianne B. Bråthen (A) []: Jeg står her i dag fordi folk i Nordland ønsker en endring og en ny kurs. I løpet av valgkampen møtte jeg flere av dem.

Daniel, som er tillitsvalgt for Sortland Entreprenør, er bekymret for at de nyutdannede ungdommene skvises ut av arbeidslivet på bekostning av useriøse aktører og sosial dumping. Den bekymringen deler flere. Da er det godt å stå trygt i en regjeringsplattform der vi skal utarbeide en norgesmodell med nasjonale seriøsitetskrav.

Grete, som er sykepleier i hjemmetjenesten i Øksnes, og Hanne Næss, som er hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Sortland, er bekymret for rekrutteringen til helse- og omsorgssektoren. Det er stort press, og det er vanskelig å få tak i folk. Da er svaret på det å satse på hele, faste stillinger og økte ressurser til kommunene, sånn at de kan øke grunnbemanningen.

Ordføreren i Lødingen, Hugo, er bekymret for at vi nå ikke skal kunne ta vår del av klima- og miljøansvaret, kanskje spesielt når det gjelder å gå over til elbil. Løsningen på det er fastsatt i plattformen: Vi skal sikre at det opprettes ladestasjoner i alle kommuner.

Endresen Transport i Øksnes, som transporterer den dyrebare skreien og laksen fra Lofoten og Vesterålen, er bekymret for trafikksikkerheten langs våre veier. Det skal vi løse gjennom en økt satsing på etterslepet på fylkesveiene.

Remi og Lena, som er ordfører og varaordfører i Lofoten, er bekymret for hvordan de skal tilrettelegge og bidra med bærekraftig reiselivsutvikling. Da må vi må være på og gi startskudd til å kjøre pilot på innføring av besøksbidrag.

Så har vi Ida, ordføreren i Bodø, som er blitt Europeisk kulturhovedstad 2024. Hun er avhengig av kulturlivet og frivilligheten. Vi skal gradvis øke kulturens andel av statsbudsjettet til 1 pst., og ikke minst skal vi sikre frivilligheten full momskompensasjon.

I Nordland har vi alt fra store virksomheter og konsern til små bedrifter. Vi skal ha en næringspolitikk som både satser på de små, de mellomstore og de store, og som treffer mangfoldet. Det mener jeg også er aktiv likestillingspolitikk, for kvinner er de som oftest etablerer seg i det små.

Nordland er et Norge i miniatyr. Det er langstrakt, og det er rikt på viktige naturressurser. Vi blir ofte dratt fram i festtaler. Nå er det på tide å løfte Nordland bort fra skrytelisten og over på prioriteringslisten.

Vi må ha en aktiv politikk der vi tar hele landet i bruk, en politikk for by og land, innland og kyst, nord og sør, som reduserer forskjeller, og som bidrar til at den verdifulle verdiskapingen som skjer ute i kommunene, kommer lokalsamfunnene til gode. Det skal være godt å bo, leve, arbeide og drive næring i hele landet, og da er jeg glad for at Hurdalsplattformen svarer på alt det, og mye, mye mer, og jeg gleder meg til arbeidet i næringskomiteen.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det har vært et vanskelig halvannet år, og vi har også opplevd den bratteste økonomiske nedgangen siden annen verdenskrig. Nå er store deler av norsk økonomi ute av krisen, arbeidsledigheten har falt kraftig, og vi er noenlunde tilbake på det nivået vi var på før pandemien.

Faktisk er problemet for mange næringer nå at de mangler folk, selv om vi har mange ledige hender. Problemet er at de ledige hendene ofte ikke har den kompetansen som næringslivet etterspør. Det viktigste vi kan gjøre for å løse det problemet, er å sørge for at flere fullfører videregående, at flere velger yrkesfag, og at flere får muligheten til å ta videreutdanning. Det å kvalifisere flere for arbeid er en av de største utfordringene vi har i årene framover, for den viktigste forskjellen i Norge er mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har en jobb.

At en forelder eller begge ikke er i arbeid, øker også sannsynligheten for at barn vokser opp i fattigdom. Dessverre ser vi at innvandrere er overrepresentert. Hvis vi ser på barn med innvandrerbakgrunn, utgjør de i alt 18 pst. av alle barn, men de barna utgjør likevel over halvparten av alle barn som lever i varig lavinntekt. Høyre har gjennomført en rekke tiltak for å hjelpe familier med dårlig råd på kort sikt: gratis kjernetid i barnehage og SFO, økt barnetrygd, målrettet bostøtteordningen og startlånsordningen, for å nevne noe. Men vi er nødt til å ta tak i årsakene som ligger bak, og da er vi også nødt til å sørge for at integreringen blir bedre.

En av de siste tingene som ble gjennomført, var et stort integreringsløft, med mål om at deltakerne skulle oppnå formell kompetanse. Vi har satt mål om krav til oppnådde norskkunnskaper og innført krav om at alle som tar introduksjonsprogrammet, skal få en vurdering og ta del i arbeidspraksis for å lære om norsk arbeidsliv, for å nevne noe.

Fram til den nye integreringsloven kom på plass, var det ikke høye nok krav til resultater etter introduksjonsprogrammet, og det var først og fremst et krav om at man skulle gjennomføre, ikke et krav om at man skulle oppnå en formell kompetanse. Det var ikke godt nok, men med de forbedringene som har blitt satt i verk, har man også kommet et godt stykke på vei for nettopp å stille krav, for det å stille krav er å bry seg om folks framtid og gi dem muligheter til å lykkes. Det vil Høyre også sørge for at vi følger opp i tiden som kommer.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Landet har fått en ny regjering, og Hurdalsplattformen er kartet som vi skal sette kursen ut fra. De styrende partiene har i valgkampen og i plattformen snakket mye om vanlige folk, om trygt arbeid og om frihet for den enkelte. Men gruppen eldre nevnes ikke en eneste gang i plattformen når det er snakk om arbeid til alle. Det håper undertegnede ikke er et tegn på at man ikke ønsker disse med på laget.

I 2011 ble pensjonsreformen vedtatt av Stortinget. I reformen legges det til grunn at framtidige arbeidstakere må stå lenger i arbeid enn dagens arbeidere for å oppnå samme alderspensjon som dagens pensjonister. Skal samfunnet klare å yte en pensjon til framtidige generasjoner som tilsvarer dagens nivå, er det nødvendig at flere eldre velger å stå lenger i arbeid. Derfor er de de senere år gjort endringer som skal bidra til at man står lenger i arbeid. I 2015 ble aldersgrensen hevet fra 70 til 72 år, og senere er retten til å opptjene pensjonspoeng hevet til fylte 75 år. Det er altså tatt flere grep for at flere skal bidra mer, men det er ikke gjort noe med retten til å motta ytelser som sykepenger og dagpenger fram til ny pensjonsalder for dem som er omfattet av pensjonsreformen. Skal man ha en forventning om at de eldre skal bidra lenger i yrkeslivet, til beste for samfunnet, må folketrygden endres slik at de får rett til ordinære sykepenger og dagpenger som andre arbeidstakere som bidrar og skatter til fellesskapet.

I mange år har yrkesaktive blitt diskriminert ved å bli kastet ut av arbeidslivet. Plikten til å slutte ved oppnådd særaldersgrense ble heldigvis fjernet tidligere i år, men i plattformen sier regjeringen at man ønsker å gjeninnføre plikten. Særaldersgrensen har vært et frynsegode for mange offentlig ansatte – enkelte går av med pensjon 10–15 år før andre i offentlig sektor – men primært i privat sektor, og det mens de fortsetter å heve lønn et annet sted på toppen av særpensjonen. Særaldersgrensen ble i sin tid opprettet for å ivareta dem med særlig fysisk og psykisk tunge yrker ved å garantere dem en særpensjon og tidlig avgang fra stillingen. Disse er det viktig å ivareta også i framtiden, men ordningen er blitt svært uthulet opp gjennom årene, og derfor må det ryddes.

Skal man sikre framtidige generasjoner god pensjon, må man i langt større grad ta utgangspunkt i den enkeltes arbeidsevne, at det er et mest mulig likt pensjonssystem mellom privat og offentlig ansatte, og at en tilrettelegger for at seniorer kan ha større deltakelse i samfunnet.

Vanlige folk er folk flest. Folk flest må bidra dersom de kan, men da må regjeringen legge til rette gjennom å inkludere, ikke ekskludere.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det er litt av en branntomt den nye regjeringen kommer til. I dag hørte vi statsminister Gahr Støre si at folk i åtte år er blitt overhørt, oversett og overkjørt. I tiltredelseserklæringen brukte han ord som økende avmakt, behov for storrengjøring, redningsaksjoner og behov for å sikre nasjonal kontroll – som om Norge har vært helt ute av kontroll de siste åtte årene. Men Norge har jo vært kåret til verdens beste land å bo i gjennom hele Solberg-regjeringens tid og blir omtalt som det landet som har håndtert pandemien best.

Selvsagt finnes det oppgaver som kan løses bedre, men etter åtte år med Høyre i regjering står Norge godt rustet til å løse de utfordringene vi som fellesskap står overfor. Ledigheten faller, sysselsettingen øker, flere fullfører videregående, flere velger og består yrkesfag, færre faller utenfor. Dette legger grunnlag for en bærekraftig, inkluderende økonomisk vekst som utjevner sosiale forskjeller, dersom den politiske viljen og virkemidlene er der.

I Hurdalsplattformen innrømmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet at forskjellene i levekår mellom fattige byområder og resten av landet øker. Likevel er politikken deres rettet mot vanlige folk i distriktene, ikke folk som sliter i byene. Byene, derimot, skal tappes for egne inntekter gjennom endringer i inntektssystemet for fylker og kommuner. Distriktene skal få gratis ferjer og billigere diesel og bensin, arbeidsplasser skal flyttes ut av Oslo, og pendlerfradraget skal økes. I tillegg skal skoleinntektssystemet endres slik at små grendeskoler med få elever får mer støtte, i stedet for at man prioriterer skoler i områder med store sosiale forskjeller og elever som sliter. Dette er en politikk som øker forskjellene mellom by og land. Grender går foran Groruddalen.

Strømprissituasjonen har gjort at det nå nærmest er et statussymbol å møte på jobb med nyvasket hår i Oslo. Hadde det vært omvendt, altså med nærmest gratis strøm i Oslo og skyhøye priser andre steder, hadde det nok vært på med bunaden og fyr på faklene. Men med begynnerpriser på 20 000 kr på Husfliden har ikke folk som sliter, råd til bunad, i motsetning til dem som nå får gratis ferje og billigere bensin.

I tiltredelseserklæringen sa statsminister Gahr Støre at regjeringen ville ta fatt på utfordringene knyttet til levekår, sosial mobilitet og barnefattigdom i byene, og det håper jeg virkelig at de gjør. Men for å være sikre vil Høyre i dag støtte forslaget som krever at regjeringen legger fram en stortingsmelding om levekår i byene.

Norge er et for lite land til å sette by og land opp mot hverandre. Skal vi virkelig lykkes med de store utfordringene Norge står overfor, må vanlige folk først og fremst stå sammen, enten de bor i by eller bygd i det landet vi er så glad i.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Vel møtt til nytt storting.

Vi har fått ny regjering og nytt storting, og mange er nok spent på hvilken politikk som vil bli ført de neste årene, og ikke minst på hvilken politikk som vil bli ført for vanlige folk. Landets pensjonister har i år etter år fått mindre og mindre. De blir straffet når de er gift og samboende. Det er en ordning som Fremskrittspartiet har forbedret i løpet av de siste 20 årene. Den var før på 25 pst., og så er den blitt redusert og redusert med Fremskrittspartiet, flere ganger.

I tillegg blir pensjoner underregulert. Det er en konsekvens av pensjonsreformen, som bl.a. Arbeiderpartiet og Senterpartiet innførte. Fremskrittspartiet har alltid sagt, og sier fortsatt, at underreguleringen skal fjernes. Pensjonistene skal ikke bli straffet bare fordi de er pensjonister.

Fremskrittspartiet er pensjonistenes parti. Det har vi vist gang på gang, både ved at vi har økt pensjonene generelt – minstepensjonene særskilt – og ved at vi har vist at vi er villige til å ta kampen for landets pensjonister.

Vanlige folk er det blitt snakket mye om, både i valgkampen og ellers. For meg er det ikke bare slagordet som er viktig, men at vi gjør noe for dem som sitter nederst ved bordet. På NRK kunne vi for noen dager siden se en sak om Oddlaug og Arve, som begge er lamme og som bor i en kommune på Sørlandet, og som ikke får fornyet hjelpemidlene sine – noe så banalt som en stårullestol, som de har hatt i flere tiår, og som gir dem livsglede og verdighet. Men nå sier Nav at det er slutt. Dette er velferdsstaten i Norge i 2021, og hvis ikke Oddlaug og Arve er vanlige folk, så vet ikke jeg.

Jeg vil avslutte innlegget med en sak som jeg vet ligger i Arbeids- og sosialdepartementet, nemlig kompensasjonsordning for skadde oljearbeidere. Der gikk Fremskrittspartiet sammen med nettopp dagens regjeringspartier, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, for å nedsette en kommisjon og lage en ordning for de skadde pionéroljearbeiderne fra 1970-, 1980- og 1990-tallet. Hvis ikke det er vanlige folk, vet ikke jeg.

Så jeg forventer at det arbeidet blir fulgt opp, og at det ikke ble med praten. Og så ser jeg fram til at kommisjonen skal levere sin rapport til neste år, og jeg er sikker på at den kommer til å bli fulgt nøye med på fra Stortingets side.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er et privilegium å sitte i denne sal og få representere folk fra ens eget fylke, og jeg håper at alle gjør det på utmerket vis de neste fire årene.

Men som Oslo-representant har jeg også et håp om at flere stortingsrepresentanter tar turen utenfor Stortingets fire vegger og hilser på folk som bor i denne byen. Noen kvartaler nede i veien finner man sprøyterommet i Oslo. Der møter man rusavhengige fra hele landet, som opplever å bli stigmatisert og kriminalisert fordi de har en avhengighet. Noen T-banestopp unna Stortinget kan man besøke skoler der mange elever sliter med språket, der mange elever vokser opp i fattige familier i trange leiligheter og trenger en god skole mer enn noen andre. Og jeg kan love Stortinget at følelsen av avmakt kan være vel så stor for en som bor på Grønland, som for en som bor i en distriktskommune.

Hvorfor er dette viktig å si? Jo, fordi jeg er grunnleggende bekymret for at det er disse menneskene som vil tape i budsjettkamper de neste årene. Hurdalsplattformen er smekkfull av dyre løsninger for distriktene som vil binde opp budsjettene i mange, mange år, mens de sosiale utfordringene vi har i byene, så vidt nevnes. Plattformen går til og med så langt at de skal endre inntektssystemet, slik at Oslo-skolen og andre skoler i levekårsutsatte områder må gi fra seg penger for å betale for grendeskoler.

Høyre er opptatt av at alle mennesker skal ha like muligheter, uansett hvor de bor. Da må faktisk kommuner med større sosiale utfordringer få ekstra støtte gjennom inntektssystemet. Da må familier med lav inntekt få gratis kjernetid i SFO og barnehage, og da må vi faktisk satse på utjevning gjennom god faglig undervisning, gjennom faglig oppdaterte lærere, intensivopplæring i lesing og regning til elever som henger etter, og åpenhet om resultater i skolen. Det gjør Høyre fordi det virker. Vi ser nå at det er rekordmange elever som fullfører videregående skole, og at økningen er størst hos dem som har foreldre med lav utdanning.

Denne plattformen går i motsatt retning. Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal fjerne kompetansekrav til lærere. Nasjonale prøver og fraværsgrensen skal endres. Når det gjelder lesing, skriving og regning, nevnes ikke den garantien Arbeiderpartiet har foreslått år etter år, med ett ord. Jeg er bekymret for denne skolepolitikken fordi vi ser hvordan den nå slår ut i Oslo. Der ser vi at forskjellene mellom skoler øker, og at langt flere av dem som har foreldre med lav utdanning, havner på det laveste nivået på nasjonale prøver – og det forsterker seg, det går i arv. Og vi klarer ikke å utjevne forskjellene hvis man ikke satser på utjevning og god skole.

Skal vi hindre utenforskap, må vi faktisk tørre å målrette støtten til dem som trenger den mest, og vi må faktisk tørre å si at også i skolepolitikken er det noen ting som krever de største ressursene; det er noen ting som bør vinne kampen om pengene. Det er gode lærere, og det er god undervisning.

Skal vi utjevne forskjeller, må vi faktisk også løfte byene. Vanlige folk bor også her.

Kirsti Bergstø (SV) []: Statsminister Støre uttrykte bekymring for de økte strømprisene i sitt innlegg tidligere i dag. Det er en bekymring mange av oss har uttrykt den siste tiden. Veldig mange sliter med å få endene til å møtes og kan ikke skjønne hvordan de skal klare store, uforutsette utgifter.

Derfor har SV fremmet forslag som jeg håper vil bli tatt godt imot, ønsket velkommen og stemt for av det store flertallet her inne, også regjeringspartiene – for å vise at man støtter den utålmodigheten som ligger i et bredt politisk fellesskap, etter å stille opp for dem som trenger det aller mest nå. Vårt forslag handler om å skru opp bostøtten og sosialhjelpen innen veldig kort tid, utgangen av oktober, sånn at de som allerede har et spor for hjelp, kan få hjelp og vite at de vil få det.

Men dette er et problem som gjelder flere enn dem som mottar bostøtte eller kan søke om sosialhjelp. Derfor har vi også et forslag som handler om mer langsiktige ordninger. Det er mange som har lav inntekt og høye strømutgifter som trenger egne ordninger, når vi ser at prisene galopperer sånn de har gjort i den tiden vi er inne i nå. Da må folk vite at de kan betale strømregningen i oktober, november, desember og januar, selv om de har lav inntekt. For at vi skal slippe disse rundene hvert år, er vi nødt til å få en varig ordning.

Dette er et problem som stikker dypere og ikke bare handler om hvordan man skal klare å trå til for dem som ikke kan betale strømregningen når prisene går i været. Det handler ikke bare om de økende forskjellene og at uforutsette utgifter, enten det er til tannlege eller strøm, kan være krevende å bære, men også om hva strøm og kraft skal være i samfunnet vårt. Skal kraften være en hvilken som helst vare på et marked, eller noe vi i større grad forvalter i fellesskap, som vi bruker strategisk, og som vi har en større politisk kontroll over? SV vil ta til orde for det siste. Vi ønsker en gjennomgang av energiloven. Vi ønsker å se hvordan vi ikke bare kan la være å bygge nye kabler, men også i større grad kontrollere eksporten, og vi ønsker at kraften skal brukes til beste for innbyggere, kraftkrevende industri, næringsliv og lokalsamfunn.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Gjennom det siste tiåret har underteikna vore tett engasjert i kommunepolitikken gjennom ulike roller som folkevald. I desse åras løp, og særleg i siste halvdel av perioden, har rekrutterings- og bemanningssituasjonen innan helse- og omsorgssektoren vore under eit stort press.

Frå mi erfaring i kommunesektoren handlar dette i stor grad om mangel på kvalifisert personell og liten tilgang på arbeidskraft. I særleg grad gjeld dette mangel på sjukepleiarar, men i alle fagområde innan helse og omsorg rår same skjebne.

Nye, oppdaterte tal frå arbeidsgjevarundersøkinga til Nav fortel oss at denne negative trenden berre har forsterka seg. Me nærmar oss eit absolutt kritisk punkt mellom nosituasjonen og dei framskrivingane som gjeld behov for personell totalt innan helsevesenet. Sykepleierforbundet har i ei stor kartlegging funne ut at over 72 pst. av medlemene deira har vurdert å slutta i arbeidet sitt eller byta arbeidsplass.

Ein av føresetnadene for å lukkast med ei tydeleg kursendring er å leggja til rette for utdanningsløp i heile landet. Lokale studiesenter og eit desentralisert høgskuletilbod vil sikra eit tilbod som ser heile landet. Dette i kombinasjon med ein desentralisert sjukehusstruktur vil skapa gode fagmiljø og gode rekrutteringsarenaer.

Tidlegare helseminister Bent Høie uttalte følgjande, ifølgje eit spørsmål frå stortingsrepresentanten Moxnes, i 2018:

«Å avverge sykepleiermangelen dreier seg både om å sikre tilstrekkelig tilgang gjennom god utdanningskapasitet og god rekruttering av nye sykepleiere, og om å redusere uønsket avgang gjennom å blant annet bidra til gode fag- og arbeidsmiljøer.»

Ein skulle nesten tru at denne likninga til Høie skulle gå opp. Men som kjent har ikkje den politiske formelen til Høgre på nokon måte gjeve oss tilfredsstillande svar.

Gjennom årets val har folket talt, og ei tydeleg kursendring er no på veg gjennom Hurdalsplattforma til den nye regjeringa. Plattforma erkjenner og syner til dette utfordringsbildet, og den nye helseministeren har forsikra oss om at dette no har høg prioritet – gjennom ein kommisjon som skal koma med tiltak for å utdanna, rekruttera og behalda kvalifisert helsepersonell over heile landet.

Fokuset til Senterpartiet er og vil vera ei tydeleg satsing på utdanning der folk bur. Samstundes må ein tydeleggjera økonomiske prioriteringar som faktisk går til styrking av bemanningssituasjonen i fyrstelinja i både primær- og spesialisthelsetenesta.

Den nye plattforma vår legg til grunn eit helsefremjande samfunn der ein førebyggjer sjukdom og sikrar ei desentralisert helseteneste som yter gode og likeverdige helsetenester i heile landet.

Grete Wold (SV) []: En «rettferdig innvandringspolitikk», en migrasjonspolitikk som er «forutsigbar og ansvarlig» – det er store, viktige og avgjørende ord for menneskers liv. Hva som er rettferdig, oppleves nok høyst ulikt ut fra hvor man står, og hva man står i. Verden er ikke rettferdig, sies det. Nei, men vi som politikere må forsøke å gjøre den så lite urettferdig som mulig. Vi kan ikke redde alle. Nei, det er nok også korrekt, men som et av verdens rikeste land, med ressurser både på bok og ikke minst geografisk, må vi ta vår del av et globalt ansvar.

SV vil alltid kjempe for en solidarisk, rettferdig og rettssikker flyktningpolitikk, der utgangspunktet skal være at vi lytter til FN – at vi følger deres tolkninger og anbefalinger og følger opp de anmodninger som FNs høykommissær for flyktninger gir. Det må også gjelde kvoteflyktninger og hjelp i nærområdene. FN ber Norge om å ta ansvar for 5 000 kvoteflyktninger. Det tallet finner vi ikke igjen i Hurdalsplattformen. Det er kanskje ikke overraskende, men det er litt skuffende. FN ber ikke Norge om dette hvis det finnes gode og bedre løsninger på bordet. At man så foreslår å bygge opp en solidaritetspott på minst 5 mrd. kr for å bedre forholdene til mennesker på flukt og i nærområdene, er veldig bra. Det gir mening. Men vi må ikke la dette være et avlat for at noen andre skal ta ansvaret fra oss. Solidaritet med mennesker på flukt og en human politikk for dem som lider under krig, tortur og forfølgelse, må være bunnplanken i innvandringspolitikken vår.

En økt vektlegging av rettssikkerheten for barn på flukt skal være i fokus. At Norge skal være pådriver i det arbeidet, er bra. Saker som omfatter barn, må prioriteres, slik at barns liv ikke settes unødvendig på vent. Rask saksbehandling er viktig, men det må ikke gå ut over kvaliteten og rettssikkerheten, vi må likevel sørge for å få gode og riktige vedtak. Videre skriver regjeringen at alle barn som oppholder seg i Norge, skal få full tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det burde være en selvfølge, og det er dermed også veldig gledelig at det er viktig punkt i plattformen.

Det er bekymringsfullt at man ikke vektlegger barn når man innfører begrensninger i retten til familiegjenforening samt utvidet bruk av midlertidige tillatelser. Der er også barn involvert, barn som lider under en streng og ikke alltid like human politikk. Norge er et godt land. Vi har ressurser, og vi har muligheter – vi må ta ansvar. Det er flere lyspunkter i regjeringens planer på dette området, men det er totalt sett også stort rom for forbedringer for en rettferdig, rettssikker og ikke minst solidarisk flyktningpolitikk.

Nå går vi en kald vinter i møte. Kuldegradene nærmer seg, og den første snøen har falt i Oslo. Det gjør den snart også i overfylte flyktningleirer rundt om i verden. Det er ingen rettferdighet i at barn fryser.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Gjennom valgkampen gjorde Senterpartiet det til en av sine aller største symbolsaker at de skal reversere Viken fylke og gjenopprette de tre gamle fylkene Buskerud, Akershus og Østfold. Derfor er jeg glad for at det i Hurdalsplattformen ikke står at regjeringen vil legge ned Viken umiddelbart, men lar det være opp til Viken selv om de ønsker oppløsning eller ikke.

Det er lov til å ha symbolsaker, men det ble brukt over 300 mill. kr på å opprette Viken. Skal vi nå bruke hundrevis av millioner på å oppløse fylket og sørge for at ingen av tjenestene til innbyggerne blir utviklet, fordi politikerne ikke kan ta avgjørelser verken for de gamle eller for de nye fylkene? Vi mener at politikernes tid og skattebetalernes penger må brukes til bedre skoler, bedre kollektivtrafikk og kraftfulle klimasatsinger, ikke til å rive fra hverandre det nye fylket, som så vidt har kommet i gang.

Vi i Høyre er uenige i mye av den politikken det rød-grønne fylkesrådet i Viken fører, kanskje aller mest når det gjelder raseringen av den velfungerende inntaksordningen til videregående opplæring som vi hadde i Akershus. Men det er jo på grunn av Arbeiderpartiet og Senterpartiets feilslåtte politikk, ikke på grunn av at Viken er Norges sjette største fylke. Sannheten er at Arbeiderpartiets tidligere fylkesrådsleder og nå kunnskapsminister, Tonje Brenna, og tidligere finansfylkesråd Halvard Ingebrigtsen har gjort et godt arbeid for å utforme det nye fylket, koronaen til tross. Da fylkesrådet i Viken la frem sin bærekraftsrapport i juni, skrev de:

«2020 var Vikens første år, og ambisjonen var ikke kun å slå sammen tre tidligere fylkeskommuner, samt deler av Statens Vegvesen. Målet var å bygge en ny fylkeskommune. Det er en stor og langsiktig oppgave, og 2020 kan sees på som året da vi bygget grunnmuren.»

Det er som sagt brukt mer enn 300 mill. kr på å bygge grunnmuren til et nytt fylke, og slik Høyre ser det, er det ingen grunn til å kaste hundrevis av millioner av skattebetalernes penger ut av vinduet for å rive den ned igjen nå. Høyre mener at skattebetalernes penger må brukes på bedre tjenester der folk bor, og for å knytte fylket sammen – ikke på enda flere runder, med ny fellesnemnd, nye ansettelser av fylkesdirektører og ledelse, innplassering av ansatte og nye organisasjonskart ganger tre, og helst i all hast for å nå valget i 2023. Vi er bekymret for at ikke en eneste innbygger vil få et bedre tilbud ut av dette.

Høyre vil i utgangspunktet legge ned fylkeskommunene, men det er det ikke flertall for i denne salen, og slik kommunekartet ser ut i dag, er ikke alle kommunene i landet vårt rustet til å ta på seg alle de nye oppgavene de ville fått. Istedenfor å bruke flere hundretalls millioner av skattebetalernes penger til å splitte opp det nye fylket vil Høyre at fylkestinget i Viken setter full fart på den viktige jobben som må gjøres for å få et bedre kollektivtilbud, at viktige investeringsbeslutninger om nye skolebygg tas, og at det settes inn kraftfulle tiltak for klima, miljø og kulturlivet – rett og slett gi gode tilbud til folk flest.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: For løst å sitere den konservative tenker Edmund Burke: Vi må endre måten vi lever på, for å bevare det av verdi i samfunnet vårt. Det er politikernes jobb å legge til rette for at det skal være lett å velge rett i hverdagen for de aller fleste av oss.

Det er en viktig jobb for dette stortinget å gjøre det enklere og billigere for innbyggerne å leve miljøvennlig, men det er dessverre ikke tilfellet i dag. Eksempelvis går i dag togene tregt. Tilbudet er dårlig sammenlignet med alternativene fly og bil. En familie betaler ingenting for å ta barna med i bilen, men det koster mye å ta barna med på toget. Det gjør det ikke lett å velge rett. En skikkelig familierabatt og lavere priser på tog bør derfor være høyt prioritert av den nye regjeringen. Dette kan Stortinget gjøre noe med. Vi foreslår i første omgang å be regjeringen komme tilbake med et forslag om å redusere billettprisene på tog og kollektivtrafikk med 20 pst. Det vil være et kraftfullt signal fra politikerne og en invitasjon til folk mange steder rundt om i landet om å være med på det grønne skiftet. Det er nå bredt flertall på Stortinget for å halvere ferjeprisene, og det støtter vi i Miljøpartiet De Grønne opp om. Men vi i Miljøpartiet De Grønne mener det også er på tide med et togopprør, et kollektivopprør på samme måte som vi har hatt et ferjeopprør, og vi inviterer alle partier til å være med og støtte dette forslaget.

Erlend Svardal Bøe (H) []: I valgkampen snakket Arbeiderpartiet og Senterpartiet i store ord om at det var Nord-Norges tur. Da er det merkelig å se hvor små ord som brukes om Nord-Norge i Hurdalsplattformen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det viktigste tiltaket for Nord-Norge er at Troms og Finnmark fylkeskommune skal oppløses. Én fylkeskommune skal bli til to fylkeskommuner. Men jeg synes egentlig det bare er trist, for hadde det vært Nord-Norges tur, hadde Hurdalsplattformen hatt svar på de utfordringene Nord-Norge faktisk står overfor: hvordan vi skal få en sterkere befolkningsutvikling, hvordan vi skal bygge ut en bedre infrastruktur, hvordan vi skal sikre næringslivet tilgang på mer kompetent arbeidskraft. Men de svarene mangler i Hurdalsplattformen, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal heller bruke mye tid og store penger på å reversere ting, legge fram helhetlige planer og utrede stort og smått. Det Nord-Norge trenger, er konkrete tiltak som viser en tydelig retning.

Jeg er stolt over mye av det Høyre har fått til gjennom åtte år i regjering. Det er alltid ting som kunne vært bedre, men det store bildet viser at Høyre i regjering har bygget Nord-Norge – en landsdel som under Høyre har hatt landets laveste arbeidsledighet og vekst i en rekke næringer. Vi har bl.a. doblet samferdselsbudsjettet, sånn at viktige prosjekter som ny E6 i tunell gjennom Kvænangsfjellet, Hålogalandsvegen og ny innfartsvei og flyplassterminal i Tromsø kom i gang. Vi har også fått på plass den første statlige tilskuddsordningen for vedlikehold av fylkesveier. Det er viktig for bl.a. sjømatnæringen på Senja og Skjervøy. Vi har styrket forsvaret og beredskapen i nord med ny redningshelikopterbase, større bevilgninger og flere investeringer, sånn at vi får et forsvar som kan reagere hurtigere, er mer slagkraftig og har bedre utholdenhet. Vi har økt antallet studieplasser i Nord-Norge betydelig, sørget for at flere elever fullfører videregående skole og satset mer på desentralisert utdannelse, sånn at flere i distriktene får kompetansepåfyll.

Høyre vil ikke bruke mye tid og store penger på å gjøre én fylkeskommune om til to fylkeskommuner. Vi vil bruke mye tid og store penger på å løse de reelle utfordringene Nord-Norge står overfor, som bedre infrastruktur, satsing på kompetanse, styrket beredskap og forsvar, mindre ventetid i helsetjenestene og å holde skattene og avgiftene nede for folk og næringsliv, for det bidrar til å skape flere verdier og flere arbeidsplasser. Og det burde Arbeiderpartiet og Senterpartiet også ha gjort, om det virkelig var Nord-Norges tur.

Hårek Elvenes (H) []: Sannhetens øyeblikk ser ut til å ha innhentet Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Hurdal. Kategoriske valgløfter er parkert – det skal utredes, det skal evalueres. Statens utredningsinstitutt skal liksom samle de løse endene og gi svar. Vi får se hva som kommer. Men det er hevet over enhver tvil at Senterpartiet har gått til valg med løfter som de antakelig innerst inne visste var ugjennomførbare. Derfor har også skuffelsen meldt seg i deler av landet.

Regjeringsplattformens tvisyn knyttet til Norges forhold til Europa er i grunnen interessant og oppsiktsvekkende. Det står bl.a. at det skal jobbes målrettet for å forsvare norske interesser overfor EU. Men si meg: Vi er vel ikke under angrep fra EU? Jeg tror vi må minne oss om at Europa er vårt kontinent – kulturelt, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Det som er godt for Europa, er godt for Norge.

En kanskje litt mer alvorlig sak er at regjeringen nå har funnet ut at den skal stille med observatør i Wien til sommeren, når landene som har undertegnet FNs traktat mot atomvåpen, møtes. Jeg ser i VG i dag at tidligere statsminister og partileder Jens Stoltenberg er ute og sier helt tydelig til statsminister og partileder Jonas Gahr Støre at dette ikke er veien å gå. Dette er rett og slett brudd med de solidariske forpliktelsene som vi har i NATO.

Framskrivninger viser at i 100 kommuner vil i 2030 antakelig 35 pst. av befolkningen være over 67 år. Det er i grunnen en illevarslende melding. Disse kommunene kan komme i en situasjon der de ikke vil være i stand til å levere de velferdstjenestene som staten har vedtatt at man skal levere. Hele generalistkommunebegrepet kan komme under press, og da er ikke løsningen å reversere kommunesammenslåinger som allerede er gjennomført, og langt mindre sementere dagens kommunestruktur. Det gjelder å ta fatt i framtidens utfordringer. De kan være vanskelige å ta fatt i, nettopp fordi de har med framtiden å gjøre og derigjennom er så vanskelige å kommunisere. Men hvis man ikke tar fatt i denne typen problem, kan det fort oppstå og komme tilbake som uoverstigelige utfordringer i morgendagen. Jeg savner en offensiv holdning i regjeringsplattformen akkurat på dette feltet. Vi har en utfordring knyttet til vår kommunesektor i framtiden.

Else Marie Rødby (Sp) []: Det å føle seg trygg er et grunnleggende behov for oss mennesker, og vi er heldige i dette landet. De fleste av oss kjenner på en grunnleggende trygghet i hverdagen. Vi beveger oss fritt, lønnen kommer på konto, vi får time hos legen, og politiet kommer når vi ringer. Men trygghet kommer ikke av seg selv, og det er heller ikke sånn at vi politisk kan vedta at folk skal føle seg trygge.

Senterpartiet er opptatt av tjenester nær folk, av myndige førstelinjer, av tillit til dem som er ryggraden i velferdssamfunnet vårt, av kultur, ansvar og ledelse i det offentlige. Men hvorfor er vi det? Det er selvfølgelig fordi alle de offentlige tjenestene våre, enten de er kommunale eller statlige, jo er til for folk, og folk bor i hele landet.

Senterpartiet mener at et synlig lokalt og tilstedeværende politi er helt grunnleggende for folks trygghet. I vår digitale hverdag er det heldigvis mye som kan løses på nett, men politiets rolle som forebygger og offentlig myndighet i lokalsamfunnene våre forutsetter faktisk fysisk tilstedeværelse. Politiet må kjenne geografien, folkene og miljøene hvis de skal kunne ivareta det samfunnsoppdraget de har. Derfor må flere politifolk være ute i førstelinjen og færre i direktorat og kommunikasjonsavdelinger. Det må være mulig å snakke ordentlig om hvorfor Politidirektoratet i Oslo har vokst, mens vi ikke er i mål med flere patruljer ute der vi bor.

Der jeg kommer fra, det sentrale Østlandet, Asker, har også folk i nødsituasjon opplevd å vente i timer på politiet. Politiet har ikke alltid mulighet til å rykke ut, fordi det i kjølvannet av politireformen har blitt lange avstander også her. Folk har blitt oppfordret til å ordne opp selv. Man opplever sjelden å se de samme politifolkene to ganger, og vi møter stort sett politiet i bil på vei gjennom tettstedene våre med ujevne mellomrom.

En annen konsekvens av politireformen er at brannvesenet i stadig større grad er først på stedet. De er først i situasjoner de verken er trent til eller utstyrt for – først der politiet burde vært først. Derfor er det helt nødvendig for den lokale beredskapen å løfte behovet for responstidskrav for alle nødetater og å styrke politiets nærvær, slik Hurdalsplattformen nå legger opp til.

Norsk politi- og lensmannsetat har 900 år med historie som innebærer nærhet, lokalkunnskap og tilstedeværelse. Det er derfor underlig at når Høyre og Fremskrittspartiet de siste åtte årene har hatt ansvaret for å rigge politiet for framtiden, valgte man først og fremst å forandre framfor å forbedre. Det har med respekt å melde ikke vært noen stor suksess.

Even A. Røed (A) []: Tiden er inne for at vi skal drive en aktiv næringspolitikk i Norge igjen. Med den regjeringsplattformen som regjeringen Støre legger til grunn, kommer vi til å legge til rette for ny industri og satse på å utvikle den vi har. Det kommer til å være viktig for veldig mange lokalsamfunn. Det kommer til å være viktig for hele Norge.

Vi må lykkes med å øke eksporten, vi må lykkes med å bygge ny industri på skuldrene av den vi allerede har, og vi må lykkes med å bygge en grønn industri som tar Norge inn i framtiden. Skal vi lykkes med det, må vi legge en langt mer offensiv linje til grunn enn det den forrige regjeringen gjorde og har gjort i sitt statsbudsjett.

Vi må peke på næringene med fortrinn i Norge. Vi må bygge ut mer kraft, og vi må legge til rette for et virkemiddelapparat for næringslivet som gjør at både de små, de mellomstore og de store bedriftene kan drive omstilling. Vi må ha hele linjen med i bildet. Vi skal skape ny teknologi som løser dagens og morgendagens utfordringer, men vi må også satse på framtidens produksjonsmetoder og på den måten sikre at teknologi som blir utviklet i Norge, også blir produsert i Norge. Da skaper vi arbeidsplasser, da øker vi eksporten, og da sikrer vi økte inntekter for vår felles velferdsstat.

Der jeg kommer fra, Kongsberg, er vi godt i gang med dette, med Industri 4.0 og en industripilot der framtidens produksjonsmetoder skal utvikles. Et trepartssamarbeid og en næringsklynge som vet å samarbeide, gir store muligheter. Da må vi stille opp, gjøre det mulig for store bedrifter å ta steget inn i den omstillingen vi har foran oss – den er større enn noen gang. Deretter må vi satse på kompetanse, flere skal bli fagarbeidere, flere skal få etter- og videreutdanning. Da er satsingen på yrkesfag og fagskolene helt sentrale for å nå de målene. Derfor legger Hurdalsplattformen opp til en storsatsing på praktiske ferdigheter og yrkesfag. Det vil gjøre at flere opplever mestring på skolen, og det vil gjøre at vi utdanner flere av de viktige fagarbeiderne vi trenger. Derfor legger Hurdalsplattformen opp til en vekst i fagskolen, slik at vi kan utdanne flere på høyere yrkesfaglig nivå, flere vil få muligheten til å ta etter- og videreutdanning. Det gjør at vi treffer med tanke på den kompetansen vi trenger. Flere får relevant kompetanse, og flere vil kunne gå fra å stå utenfor til å komme inn i arbeidslivet.

Kompetansen hos fagarbeiderne vil være det som driver oss gjennom det grønne skiftet. Den vil bidra til å skape ny teknologi. Industrien og fagarbeiderne er problemløserne, for de vil bidra til et grønnere Norge samtidig som vi vil beholde folk i jobb. Vi skal utvikle morgendagens teknologi i Norge, men vi skal også produsere den i Norge. Da må vi satse på framtidsrettet og effektiv produksjon. For skal vi løse klimakrisen, skal vi holde folk i jobb, og skal vi sikre velferdsstaten vår, må vi satse på industrien og fagarbeiderne.

Rasmus Hansson (MDG) []: Nå er alle enige om at det vi kaller det grønne skiftet, er både en nødvendighet og en kjempemulighet for norsk næringsliv. Denne regjeringen – og det gjorde også den forrige regjeringen – gjennomfører bra tiltak som bidrar til det skiftet. Det er fint. Men hvis vi har lyst til å bli ikke-røykere, er det en dårlig strategi først å røyke opp hele pakken og så håpe at nikotinsuget har gitt seg innen det er blitt tomt.

Påstanden om at Norges beste endringsstrategi er å investere i den petroleumsvirksomheten vi skal slutte med, kommer til å bli stående som en historisk kuriositet. Prosjektet vi gjennomfører, må vi forplikte oss til og planlegge. Det grønne skiftet er et kappløp, både med fysiske og biologiske endringer som vil få voldsomme konsekvenser hvis vi ikke får kontroll på dem, og med andre land som har færre valgmuligheter og hardere press enn oss for å finne løsninger. Det kappløpet vinner norsk næringsliv bare hvis vi tar inn over oss og får hjelp med politiske mål og rammer som også blir langt tydeligere og langt mer forpliktende enn dem regjeringen legger fram i Hurdalsplattformen.

Miljøpartiet De Grønne oppfordrer regjeringen til å ta inn over seg hva det grønne skiftet faktisk er. Det er å skape velferd uten å ødelegge ressurser og liv. Vi kommer til å støtte de flertall i Stortinget som gir mest konkret politikk for to radikale systemendringer:

Tiltak for å gjenbruke ressurser, ikke forbruke ressurser – det luftige begrepet «sirkulær økonomi» må altså omsettes til at all produksjon og all handel gjøres ansvarlig for å ta inn kostnader for å skape velferd av å gjenbruke og ikke forbruke.

Så kommer vi til å støtte tiltak som utvikler samfunnet uten å ødelegge natur. De kravene vi har vent oss til at kommer fra FNs klimapanel – som vi nå legger til grunn for nesten all politikk og nesten all næringsutvikling – stiller biologien også til oss. Politikken må kreve, og det er politikkens oppgave å legge til rette for at teknologi og produksjon skaper velferd uten å ødelegge natur. Det er veldig radikalt og like nødvendig som klimajobben.

Miljøpartiet De Grønne er vant til at vår realistiske miljøpolitikk blir stemt ned. Men vi er også vant til å få rett. Vår oppfordring til regjeringen og til dette Stortinget er å korte ned perioden mellom Miljøpartiet De Grønnes gode forslag og at det skapes flertall for Miljøpartiet De Grønnes politikk.

Bård Ludvig Thorheim (H) []: Det er rekordhøye strømpriser. Jeg noterer meg at de høye strømprisene inntil nylig var Solberg-regjeringens feil, mens de høye strømprisene nå skyldes været, ifølge den nye olje- og energiministeren. Den nyslåtte finansministeren har sagt at det er ingen mirakelkur mot høye strømpriser. Men de høye prisene gjør det vanskelig for mange å få endene til å møtes.

Vi må sette inn tiltak med en sosial profil. Høyre har derfor framsatt et forslag om tiltak på både kort og lengre sikt. På kort sikt vil Høyre foreslå å øke bostøtten og sosialhjelpen for å hjelpe husstander med dårlig råd i forbindelse med de høye strømprisene. På lengre sikt vil vi foreslå å bygge ut langt mer fornybar energi, bl.a. ved å gi konsesjoner for flere havvindutbygginger utenfor kysten av Nord-Norge og Helgeland og ved oppgradering av vannkraft. På den måten vil vi sikre lavere strømpriser for alle, og ikke minst er det bra for konkurransekraften til norsk industri.

På Dagsrevyen denne uken sa olje- og energiministeren at strømprisene skal jevnes ut geografisk, og at prisene noen steder må opp. Jeg tolker det som at strømprisene – med regjeringens politikk – skal opp i Nord-Norge. Olje- og energiministeren kan ikke være klar over den grønne industrireisingen i Nordland og Nord-Norge for øvrig, som er blant de sterkeste grønne industrireisingene i hele Europa. Den fenomenale jobbskapingen vi har i industrien i nord, har stabilt lave strømpriser som sin aller viktigste forutsetning.

Jeg håper regjeringen ikke skrur opp strømprisene i nord og dermed spenner bena under et fenomenalt grønt industrieventyr, men heller stemmer for Høyres forslag, som vil gi lavere strømpriser for folk og industri.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Et sunt, enkelt og godt skolemåltid er helsepolitikk, sosialpolitikk og utdanningspolitikk i praksis. Vi vet at elever lærer best med mat i magen. Vi vet at det å samles rundt et måltid gir trivsel, forebygger mobbing og gjør integrering lettere. Vi vet at et skolemåltid vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller mellom skolebarn. Mange prøveprosjekter med skolemat gjennom mange år har vist at både elever, lærere og foreldre er svært fornøyd og har gode erfaringer. I sju år fikk ungdomsskoleelevene gratis skolefrukt. Erna Solbergs regjering fjernet ordningen i 2014.

Senterpartiet vil skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen. Forebygging er svaret, og Senterpartiet var det første partiet som foreslo én times fysisk aktivitet hver dag i skolen. Kjernen i forebygging er sunn mat, gode måltidsvaner og mer fysisk aktivitet.

Jeg er veldig fornøyd med at vår nye Arbeiderparti–Senterparti-regjering vil ha en gradvis innføring av et daglig, sunt og enkelt skolemåltid til elever i skolen. Et organisert skolemåltid gir alle elever like forutsetninger for læring. Flere vil kunne bli inkludert og gjennomføre skoleløpet, komme i arbeid og bli arbeidstakere som bidrar til fellesskapet. Den nye regjeringen vil løfte skolen. At barn og unge med ulik bakgrunn lærer sammen, er viktig for fellesskapet, bygger ned forskjeller og bygger opp tillit.

Senterpartiet er glad for at det blir mindre måling og testing og mer praktisk undervisning og læring. Det vil bli større fokus på fysisk og psykisk helse, og et skolemåltid kan bidra til å oppnå dette. Derfor er en gradvis innføring av et skolemåltid en satsing på framtiden.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Jeg startet bakerst og nederst da jeg leste Hurdalsplattformen. Der fant jeg nemlig kapitlet om utviklingspolitikk, og der var det mye bra – la meg si det. Det var på ingen måte et sorgens kapittel. Ikke minst er det veldig bra at plattformen bekrefter at regjeringen vil videreføre det norske lederskapet innenfor global helse.

I budsjettet for i år økte Kristelig Folkeparti i regjering bevilgningen nettopp til global helse med 60 pst. Vi tok på oss lederskapet for den internasjonale dugnaden mot covid-19-pandemien, ACT-A, og i Norge har vi stått sentralt i arbeidet med å sikre framtidig global helsesikkerhet og pandemiberedskap. Samtidig lanserte Kristelig Folkeparti i regjering en historisk nysatsing på ikke-smittsomme sykdommer, inkludert psykisk helse, i utviklingspolitikken.

Den lederrollen som Norge har og har tatt, er bygd opp gjennom flere tiår med ulike politiske ledere og politisk lederskap – og det må forvaltes godt også i fortsettelsen.

Så kan jeg ikke la være å påpeke at på dette feltet har regjeringen på mange måter fått en flying start, i og med at den forrige regjeringen allerede har gjennomført eller påbegynt viktige punkt i erklæringen:

  • utfasing av olje for utvikling-programmet – vedtatt og igangsatt

  • satsing på matsikkerhet og sultbekjempelse med særlig vekt på småskalaproduksjon – en av hovedsatsingene for Kristelig Folkeparti i regjering

  • etablering av en klimasatsing for å erstatte kull med ren energi

  • oppfølging av et klimafond på 10 mrd. kr, som Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for, er allerede i gang

Jeg kunne fortsatt, men la meg avslutte med et spørsmål som jeg håper å få avklart i dag. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen

«vil bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft».

I Granavolden-plattformen sto det helt utvetydig at 1 pst. av BNI skulle bevilges til offisiell utviklingsbistand, ODA, og det sikret en viss andel til arbeidet for internasjonal rettferdighet, selv om det er effekten og resultatet av bidraget vi gir, som er det aller viktigste, og som står i sentrum. Men dette målet er altså ikke like klart formulert i Hurdalsplattformen, for det er langt fra all internasjonal innsats for bærekraftsmålene som godkjennes som utviklingsbistand.

Jeg tar det likevel for gitt at regjeringspartiene, som hele tiden har støttet prosentmålet, vil fortsette å la 1 pst. av BNI gå til offisiell utviklingsbistand, men jeg vil gjerne gi representanter for regjeringspartiene mulighet til å bekrefte at den forståelsen er riktig, slik at vi kan få ryddet enhver tvil av veien rundt dette. Jeg ser fram til en slik avklaring.

Mani Hussaini (A) []: I begynnelsen av høsten erklærte FN kode rød for menneskeheten – vår jordklode varmes opp i rekordfart, og klimaendringene er ikke lenger noe som kan skje i framtiden. Prisen for politikere som ikke har gjort nok, betaler vi nå i form av varmere og villere vær, ødelagte avlinger, flom og skogbranner og tusenvis av mennesker på flukt. Derfor ble årets valg også et klimavalg og resulterte i en ny regjering – en Arbeiderparti–Senterparti-regjering.

Velgerne sa tydelig nei til den ikke-eksisterende klimapolitikken til Høyre-regjeringen, men de sa også nei til en klimapolitikk som er moraliserende, usosial, som straffer vanlige folk, og som legger ned arbeidsplasser i Norge.

Velgerne sa derimot ja til en klimapolitikk som kutter utslipp, skaper jobber og er sosialt rettferdig, og derfor er jeg veldig glad for at Hurdalsplattformen legger opp til nettopp det.

Høyre har i dag lagt fram forslag om at regjeringen skal levere en helhetlig klimaplan innen noen få måneder. Det er nesten ikke til å tro at det bare var én uke Høyre trengte i opposisjon for å virke useriøs. Høyre satt med makten i syv og et halvt år før klima kom på dagsordenen og har null troverdighet på dette feltet.

Høyre har vært veldig opptatt av at klimadelen i Hurdalsplattformen er uklar og ikke konkret. Jeg lurer på om vi skulle ha spandert en synstest på hele stortingsgruppen til Høyre, for her er en liten smakebit på hva vi skal gjøre de neste årene:

Vi skal kutte norske utslipp med 55 pst. Det gjelder altså hele økonomien og er det dobbelte av hva Høyre har ambisjoner om. Det kommer til å bli en formidabel innsats, og vi har gode muligheter til å lykkes med det.

Utslippskutt skal være kjernen i strategien for vekst, eksport og jobbskaping. Norge skal igjen bli en eksportnasjon.

Vi skal i motsetning til den avgåtte regjeringen føre en aktiv næringspolitikk og satse på områder som karbonfangst, havvind, hydrogen og andre fornybare næringer.

Vi skal innføre konkrete mål for utslippskutt for hver enkeltsektor og -næring i Norge.

Vi skal lage en ny klimaplan for hele økonomien, som kutter utslipp i tråd med Norges klimamål. Og vi skal legge fram et klimabudsjett allerede neste år.

Vi skal ha en rettferdig elbilpolitikk. I stedet for å gi momsfritak for dyre elbiler skal vi bruke midlene på å bygge ladestasjoner i hele landet. Det er rettferdig omstilling i praksis.

Og vi skal bygge ut kollektivtrafikken og øke pendlerfradraget, som den avgåtte regjeringen kuttet i, for å gjøre det mer lønnsomt å bruke buss og tog og for at vanlige folk skal sitte igjen med mer.

Nå er det vanlige folks tur, og nå er det klimaets tur.

Olve Grotle (H) []: Vi må gjere det meir attraktivt for tilsette å kunne investere i eigen arbeidsplass. Eg har i lang tid hatt god kontakt med mange nystarta gründerverksemder i Sogn og Fjordane, der eg kjem frå, og kjenner godt til at ei utfordring desse ofte har, er å greie å rekruttere dyktige medarbeidarar.

Ei av desse er INTIN AS, som er eit oppstarts- og vekstselskap som m.a. driv med utvikling og oppsett av smarthus. I eit intervju med NRK i vinter fortalde dagleg leiar at selskapet har store utfordringar med å greie å rekruttere medarbeidarar, særleg innan programmering. INTIN AS – som har god driv, vekst og suksess – var klår på at ei god opsjonsskatteordning kunne vere eit viktig verktøy for å trekkje til seg nye, attraktive medarbeidarar. Selskapet var òg klår på at dagens ordning ikkje var god nok, og kom med forslag til forbetringar.

I vår kom regjeringa Solberg nettopp med slike forbetringar, og desse ligg inne i forslaget til statsbudsjett. Forbetringane inneber m.a. at skattleggingstidspunktet blir utsett til den tilsette sel aksjane sine, vinsten blir skattlagd som kapitalinntekt, og den gunstige ordninga blir utvida til å gjelde mange fleire verksemder.

Det å kunne tilby nye medarbeidarar eigarskap i bedrifta er ein god og effektiv måte å rekruttere nye medarbeidarar på. Ein slik sjanse vil ofte nettopp vere det som skal til for at ein tilsett torer å gå frå ein sikker og godt lønna jobb, kanskje i ein storby, til ein lågare betalt jobb i eit nystarta, men spennande gründerselskap i distrikta. Når opsjonsordninga no blir endra, vil det å kunne tilby nye medarbeidarar eigarskap, gjere desse selskapa meir attraktive. Ja, det kan til og med vere det heilt avgjerande argumentet nokon treng for å flytte til Sogndal, Eid, Stord, Voss eller ein av dei andre småbyane, tettstadene eller bygdene vi har rundt om i landet.

I Hurdalsplattforma blir det sagt at ein skal

«se på opsjonsbeskatningen med mål om at flere ansatte kan ta del i verdiskapingen i oppstarts- og vekstbedrifter».

Eg synest dette verkar defensivt og hadde gjerne sett ei meir offensiv haldning frå den nye regjeringa si side. Eg vel likevel å tolke regjeringsplattforma slik at ein er positiv innstilt til dei endringane som ligg inne i forslaget til statsbudsjett. Det bør difor no liggje godt til rette for at forslaget om ny opsjonskatteordning blir vedteke. Det vil som nemnt vere svært viktig for dei mange gründer-, oppstarts- og vekstbedriftene vi har rundt om i landet.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det å oppleve respekt for egne grenser og ha makt over egen kropp skal være en selvfølge. Dessverre er det altfor mange, og spesielt kvinner, i samfunnet som opplever at deres grenser blir tråkket på, og at deres makt over egen kropp blir tatt fra dem.

Nesten hver tredje 18-årige jente har en eller annen gang i løpet av livet opplevd en kroppslig seksuell krenkelse. Krenkelsene det dreier seg om, er alt fra uønsket beføling og tafsing til voldtekt eller forsøk på det. I en undersøkelse fra 2014 fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser resultatene at én av ti norske kvinner har vært utsatt for voldtekt i løpet av livet, nesten halvparten før fylte 18 år. Det er så mange at det er vanskelig å sette ord på omfanget. Det betyr at i Oslo alene vil 35 000 mennesker bli utsatt for voldtekt i løpet av livet. Tenk på hvor mange mennesker det er – det er flere enn det bor i byer som Hamar, Gjøvik eller Molde.

At arbeidet mot voldtekt fortsatt er dårlig koordinert og underprioritert, selv om det rammer hundretusenvis av mennesker landet over, er en rettspolitisk skandale. Verken kvinners fysiske sikkerhet eller rettssikkerhet er ivaretatt godt nok av staten. Det viktigste vi kan gjøre for å stoppe dette, er å hindre at voldtekter skjer i utgangspunktet. Derfor er det avgjørende at vi satser på forebygging gjennom å styrke seksualundervisningen, og den må starte så tidlig som i barnehagen, med særlig fokus på grensesetting.

Så må vi også endre lovverket. Sex skal være frivillig, og er det ikke frivillig, er det voldtekt. Tiden er overmoden for å innføre en samtykkebestemmelse i straffeloven. Kritikerne av en samtykkelov hevder ofte at det er symbolpolitikk eller lite praktisk anvendbart. Med respekt: Det stemmer ikke. I Sverige har 75 pst. flere blitt dømt etter innføringen av samtykkelov, antall anmeldelser har økt med 21 pst., og antall tiltaler har økt med 80 pst. Norge har i tillegg flere ganger fått kritikk av FNs kvinnekomité fordi den norske voldtektsbestemmelsen ikke inneholder krav om samtykke. Jeg er derfor glad for at den nye regjeringen i sin regjeringsplattform sier at de vil starte arbeidet med å innføre en samtykkelov. Dette er heldigvis et arbeid som ikke trenger å ta særlig lang tid. Land som Hellas, Tyskland, England, Danmark og Sverige er alle land som har en sånn lovgivning.

SV har derfor fremmet et forslag om at regjeringen senest i løpet av våren 2022 kommer til Stortinget med et forslag om en samtykkelov. På den måten kan vi sende et tydelig signal til landets innbyggere om at nei betyr nei og ja betyr ja.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg er glad vi nå har fått en regjering som vil føre en politikk for vekst og utvikling i hele landet. Befolkningsnedgangen i distriktskommuner skal snus til befolkningsvekst. Det har vi greid før. I 2015, da Erna Solberg gikk av som kommunalminister, hadde vi 249 kommuner med befolkningsnedgang. Etter åtte år med Senterpartiet i regjering og i Kommunaldepartementet var tallet halvert. Nå er situasjonen enda mer dramatisk enn i 2005, men ny regjering har gitt distriktskommunene ny framtidstro, og regjeringsplattformen inneholder kraftige virkemidler.

Det aller viktigste er at det skal innføres en regel om distriktspolitiske konsekvensanalyser av alle reformer, og at kravene om å vurdere distriktspolitiske hensyn skal være gjennomgående i all forvaltning. Statlige virksomheter skal organiseres slik at kompetansen ligger så nær innbyggerne som mulig, og det skal bygges sterke kompetansemiljø i hele landet. Nå er det også på tide å få fart på boligbyggingen i distriktet. Jeg er glad den nye regjeringen vil opprette en tilskuddsordning for boligetablering i distriktet.

Skal vi få ungdommen til å flytte tilbake, må vi vite hvordan vi skal få til det. Hva sier ungdommen selv er viktig når de skal komme tilbake?

For det første sier de at det må være arbeid å finne, og gjerne til to når de er to i en familie. For å få til dette må vi ha en kraftfull distriktspolitikk som faktisk legger opp til vekst i hele landet, og vi må satse på regional utvikling i fylkene. Senterpartiet ivrer for bygdevekstavtaler, og vi må sikre den grunnleggende infrastrukturen. Fylkesveiene må være i orden, og vi må ha både bredbånd og mobildekning i hele landet. Rammene for næringslivet er avgjørende, og det desidert viktigste distriktspolitiske virkemiddelet er den differensierte arbeidsgiveravgiften.

For det andre prioriterer de tjenester nær folk. For å sikre gode barnehager og skoler i nærmiljøet trengs det en kraftig styrking av kommuneøkonomien. Det har vi varslet i kommuneproposisjonen, og det kommer regjeringen til å levere på.

Det tredje de påpeker, er frihet for den enkelte til å bosette seg i den delen av kommunen de selv ønsker. Ofte ønsker de seg god plass og større avstand til naboen enn de får i et boligfelt. Mange vil også bo i den grenda de har tilknytning til. Da er det avgjørende at politikken legger til rette for at folk kan bo også utenfor kollektivårene.

Jeg mener det er helt avgjørende at Hurdalsplattformen slår fast at statlige planretningslinjer skal revideres. Kommunenes selvråderett skal styrkes ved at alle kommuner skal ha muligheter til å utvikle både små og store lokalsamfunn i hele kommunen.

Etter åtte år med sentralisering er det på høy tid med ny kurs. Derfor er jeg glad for at den nye regjeringen er soleklar i sine prioriteringer. Norge trenger en politikk for hele landet, og det leverer vi på.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Innen 2030 skal vi kutte over halvparten av norske utslipp, samtidig som vi skal bevare velferden og skape ny, lønnsom grønn industri og grønne arbeidsplasser. Da må markedet, teknologien og staten trekke i samme retning, og da må vi også forkaste den gammeldagse definisjonen av hva som er et miljøparti. Det er ikke mulig å være et miljøparti i 2021 dersom man ikke ser sammenhengen mellom god næringspolitikk, klimapolitikk og internasjonal politikk. Man er ikke et miljøparti dersom man er skeptisk til europeisk samarbeid og skeptisk til utbygging av fornybar energi og kraftutveksling. Man er ikke et miljøparti dersom man i tillegg til CO2-avgiften foreslår kraftige skatteøkninger for næringslivet og gjør det vanskeligere for bedrifter å investere og omstille seg.

Klimakampen er ikke en kamp mot markedet, det er en kamp for grønt næringsliv, grønn industri og nye, lønnsomme, grønne verdikjeder. Det er kjernen i Høyres klima- og miljøpolitikk. Klimagassutslippene har nå gått ned fem år på rad, og vi har satt i gang et reelt grønt skatteskifte, økt bruk av klimakrav i offentlige innkjøp og lav- og nullutslippsløsninger i kollektivtrafikken, skipsfarten og persontrafikken. Vi satser tungt på nye, grønne næringer og grønn industri – vi har hørt det mange ganger – hydrogen, havvind og karbonfangst og -lagring, for å nevne noe. Det skaper muligheter for Norge.

Regjeringen har kommet med en regjeringsplattform som er overraskende grå. I den grad den peker ut en retning, peker den bakover. Økningen i CO2-avgiften, som er det mest effektive verktøyet vi har for å kutte utslipp og bruke markedet i miljøets tjeneste, uthules med flere unntak. Regjeringen sier de skal kutte klimagassutslippene med 55 pst., men uten at det introduseres noen nye konkrete tiltak, verken nye moraliserende eller ikke moraliserende klimatiltak. Det nærmeste vi kommer, er utredning av nye, statlige selskap innenfor f.eks. hydrogen, statlige selskap som kan komme til å utkonkurrere de mange bedriftene som vi nå ser skyte fart.

Måtehold, generasjonsansvar og moderasjon er grunnleggende verdier for Høyre. I dag er natursystemer i alvorlig trøbbel. Vi har åttedoblet ressursbruken vår fra naturen, og Norge er på verdenstoppen i bruk og kast. Framover må vi, sammen med EU, lykkes med overgangen til en sirkulærøkonomi. Vi må bruke materiale flere ganger, sørge for at produkter er designet for å resirkuleres, gjenvinnes og repareres. Det vil kreve konkrete endringer i avgiftssystemer, i produsentansvar og i håndtering av avfall. Der vil Høyre være i front.

Høyre vil kjempe for et mer bærekraftig Norge der alle har mulighet til å lykkes. Vi vil fremme konkrete, offensive og ambisiøse løsninger på klima- og miljøfeltet. Så får regjeringen ta seg av slagordene.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: I dag er det altfor mange som ikke har en reell mulighet for å få prøvd sin sak for retten. Hensikten med fri rettshjelp er at flere personer med lav inntekt får dekket utgifter til juridisk bistand innenfor flere gitte områder.

Inntektsgrensen for fri rettshjelp er i dag 246 000 kr for en aleneboende person. For samboere er den 369 000 kr. Dette er ikke blitt endret siden 2009. Det innebærer at personer som i 2009 var omfattet av ordningen, i dag ikke lenger får den hjelpen de faktisk trenger, og som de ikke nødvendigvis har råd til. I 2009 var det 15 pst. av befolkningen som hadde krav på fri rettshjelp, det samme tallet er i dag 8,5 pst. Dermed har rettssikkerheten for en stadig større gruppe mennesker blitt svekket over tid.

Hele ordningen med fri rettshjelp er moden for endring. Den forrige regjeringen nedsatte derfor Rettshjelpsutvalget, som kom med sine anbefalinger til en ny ordning. I forslaget til statsbudsjett for 2022 foreslår Venstre og altså regjeringen å heve inntektsgrensen for fri rettshjelp med 10 pst. Dette er et veldig viktig første steg i retning av å sikre fri rettshjelp for dem med dårlig råd. Dessverre er ikke fri rettshjelp nevnt i Hurdalsplattformen. Det nevnes et ullent punkt om at den økonomiske risikoen ved å få avgjort en sak for domstolene skal reduseres. Det er ikke så lett å si hva det betyr.

Noe annet jeg frykter for, er domstolsreformen. I Hurdalsplattformen varsles det en reversering. Den forrige organiseringen av domstolene møtte kritikk både fra Domstoladministrasjonen og fra Riksrevisjonen, og det var tydelig at strukturen hadde liten fleksibilitet, sårbarhet for sykdom og habilitetsproblematikk. Reformen, som trådte i kraft i april i år, skal styrke rettssikkerheten og gi et bredere og likere domstoltilbud i hele landet. Den korter ned ventetiden og sikrer større fleksibilitet og sterkere fagmiljøer, slik at også mindre domstoler kan lage faggrupper og spesialisere seg. Samlet sett er alt dette veldig positivt for rettssikkerheten.

Reformen fører også til at man bevarer kompetansearbeidsplasser i distriktene, og man sikrer brukerne nærhet til domstolene i framtiden. I mitt eget rettsdistrikt, Agder, som fram til nå har vært en stor del av min arbeidshverdag, frykter nå de ansatte i domstolene en reversering. De beskriver at forslaget om reversering skaper uro og frustrasjon. For hva betyr egentlig punktet om reversering? Hvordan defineres enigheten? Dette er oppskriften på beslutningskaos.

Domstoladministrasjonen har estimert at en reversering vil koste 75 mill. kr, og at de årlige utgiftene vil være 37 mill. kr høyere enn om man lar reformen stå. Jeg mener innstendig at vi bør lytte til fagfolkene i Dommerforeningen, Dommerfullmektigforeningen og Advokatforeningen og la domstolsreformen stå.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Ifylgje FN er 50 pst. av økosystema i verda blitt øydelagde dei siste 50 åra, i mi levetid, på grunn av menneskeleg aktivitet. Dei fem viktigaste årsakene til tap av biologisk mangfald er alle menneskeskapte, og arealbruksendring er den viktigaste årsaka.

Eg er difor glad for at statsminister Jonas Gahr Støre er så tydeleg i dag på at naturkrisa og klimakrisa må løysast samtidig. Arealforvalting til havs blir veldig viktig i denne stortingsperioden, og vi har ei energimelding på bordet. Men eg synest ikkje regjeringserklæringa er god nok politikk for natur- og klimakrisa med den oljepolitikken som er skissert. Allmenningen, fiskefelta vest for Mørebankane og langs Eggakanten, der min far og hans far fiska, er no utlyst for olje- og gassleiting, sjølv om det er ein botn med korallrev og med sårbare og svært verdifulle område. Både forskarar og fiskarar er bekymra, for området der gassfeltet Ormen Lange ligg, er djuphav, nesten ørken. Eggakanten–Aktivneset og områda vest for Mørebankane er noko heilt anna. På djupt vatn er det lite liv, men når ein kjem over 650 meter, kjem ein inn i områda der raudåte overvintrar, og der det er korallar, annan sårbar og viktig botnfauna og viktige leveområde for fisk. Dette økosystemet er viktig både for CO2-binding og for matproduksjon.

Altså: Dette handlar både om næring, klima og natur. Det faglege grunnlaget for Meld. St. 20 for 2019–2020, om forvaltningsplanane for dei norske havområda, viste at det var behov for ein heilskapleg gjennomgang av alle SVO-ar, altså særleg verdifulle og sårbare område, i dei norske havområda. Ei tverrfagleg ekspertgruppe har gjennomført første del av denne oppgåva og kom med sin rapport i 2021, dvs. miljøverdivurderingane. Men sjølve sårbarheitsvurderingane med skildring av næringsaktivitet kjem ikkje før våren 2022. Likevel er svært mange leiteområde definert som sårbare lagt ut i TFO-runden i 2020 og i 2021.

Det er svært viktig å styrkje nasjonal forsking og kartlegging av økosystema i havet gjennom Mareano-prosjektet og aktiviteten ved m.a. Runde Miljøsenter. Og så må vi sørgje for å bruke den kunnskapen og vere føre var for dei økosystema i havet som er så enormt viktige, både for CO2-binding og for matproduksjon.

Vi har tent godt på oljen i vel 50 år, og den kan kanskje vare nokre tiår til, men fisken og den biologiske produksjonen i havet har vore der i titusenvis av år. No er det vårt ansvar å sørgje for at økosystema ikkje blir påført ytterlegare skadar.

Margrethe Haarr (Sp) []: En satsing på barn og unge er den beste investeringen for framtiden. Et afrikansk ordtak sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Alle barn er alles ansvar. Dessverre er det altfor mange barn i Norge som ikke får den oppveksten og omsorgen de fortjener og trenger. Dette er blitt enda mer synlig under pandemien, der stengte skoler, ingen tilgang til fritidsaktiviteter, og at store deler av støtteapparatet ble borte, har gjort situasjonen enda mer uholdbar for mange. For disse barna er skole og barnehage viktig, men det er også viktig med et godt og treffsikkert barnevern, i samarbeid med andre etater og nærmiljøet.

Derfor er jeg så glad for at Hurdalsplattformen setter tydelige mål for barnevernet, og at den understreker fellesskapets ansvar til det beste for barna. Vi må ha et barnevern med god kvalitet i alle kommuner, et barnevern som skal forebygge og hjelpe de barna som utsettes for omsorgssvikt, og som sikrer trygghet. Vi trenger et barnevern med økt kompetanse, bedre tid og tillit til å utføre oppgaven sin. Det er godt å se at regjeringen skal støtte opp under og ønsker å styrke barnevernstjenesten, øke bemanningen og sikre finansiering av barnevernsreformen. Å få fokuset over på forebygging og tidlig innsats vil kunne hindre mer inngripende tiltak senere, men den dreiningen vil ta tid, og vi må sikre at alle barn får den oppfølgingen som trengs i en overgangsperiode. Vi må også erkjenne at det vil være barn som trenger mer omfattende tiltak, enten på institusjon eller i fosterhjem, og sikre at det ikke er kommuneøkonomien som er avgjørende for at den hjelpen gis.

Jeg elsker kommunen, og kommunen har vist en enorm omstillingsevne og enestående innsats for å følge opp nye oppgaver og sørge for gode tjenester til sine innbyggere, særlig gjennom pandemien. Men det krever at kommunene gis tid, tillit, forutsigbarhet og nok ressurser. Da er det betryggende at Hurdalsplattformen sier at kommunene må sikres ressurser og handlefrihet til å løse sine oppgaver, og at de skal sørge for et inntektssystem som sikrer et likeverdig tjenestetilbud i hele landet.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Ola Elvestuen (V) []: Venstre har i åtte år ført en offensiv klima- og miljøpolitikk fra Stortinget, både i budsjettsamarbeid og fra regjering. Vi har gode resultater. Elbilsalget i Norge har i løpet av disse årene gått fra under 5 pst. til nå over 90 pst., innblanding av biodrivstoff er nå godt over 20 pst., og når det gjelder grønn skipsfart, gjør vi i Norge mer, raskere enn noen andre land, enten det er hurtigbåter eller det er elferjer. Nå kommer også de autonome, elektriske lasteskipene om kort tid. Kollektivsatsingene i de store byene er en suksess. Byvekstavtalene trekkes fram av OECD på deres liste over ti anbefalte klimatiltak. Det går langt flere tog enn noen gang, og klimatiltak driver næringsutvikling over hele landet. Det er et godt utgangspunkt for det som skal gjøres videre.

Vi har meldt inn nye mål til FN etter Parisavtalen med 50–55 pst. reduksjon, og vi har fått på plass en avtale med EU om felles klimamål i 2030. Vi har også lagt fram og fått gjennom i Stortinget en klimaplan for å gjennomføre disse forpliktelsene. Utslippene går ned – de har gått ned i fem år. Vi klarte ikke 2020-målet. Vi manglet 600 000 tonn. Sannsynligvis når vi det målet i år, altså ett år for sent. Men nå må tempoet opp. Skal vi nå klimamålene med 55 pst. reduksjon i 2030, må vi redusere med 2,6 millioner tonn hvert år.

Men hva ligger egentlig i Hurdalsplattformen? På konkrete tiltak svekkes forslagene. Målet om bare salg av nullutslippskjøretøy i 2025 er blitt til fossilfrie biler. De andre kjøretøygruppene – tungtransporten, varebilene – nevnes ikke. At det offentlige bare skal bruke elbiler eller nullutslippskjøretøy fra 2022, er svekket. Bruk av miljøavgifter, både CO2-avgiften og andre miljøavgifter, er det stor usikkerhet om, og det er ingen nye tiltak i en situasjon hvor vi må ha forsterkede tiltak. Det er på klima.

Men vi er også i en naturkrise. Der må vi stoppe tapet av naturmangfold. Vi må verne mer natur fram mot 2030. Men hva ser vi? Skogvernet svekkes. Vern generelt svekkes. Det er ingen mål i plattformen. Det eneste stedet det er tydelige mål, er for å redusere bestandsmålene for bjørn og ulv – redusere konfliktnivået. Å redusere konfliktnivået er enkelt, for den aktøren som har drevet mest for å bygge opp konflikten omkring rovdyr, sitter nå i regjering som partner med Arbeiderpartiet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: I går sa representanten Linda Hofstad Helleland at det ikke hadde gått så bra når staten hadde presset seg inn i næringsvirksomhet. Da tenker jeg at det er rom for litt historietime her i Stortinget, for vi har i hvert fall ett eksempel som heter Statoil, nå Equinor. Ikke bare presset de seg inn, de var et resultat av visjonære, handlekraftige ledere i regjering og storting, som skjønte at næringsutvikling er en sak både om hvordan naturressursene skal brukes, og ikke minst om hvordan verdiene skal fordeles for framtidige generasjoner.

Det er egentlig den tankegangen Hurdalsplattformen bygger på, og da er det et stort paradoks at det fra både høyrepolitikere og en del journalister kommer påstander som at her er det ingen retning eller noe konkret. Jo, her er det så konkret at for 2000-tallet har vi plukket fram noen av de mest moderne og framtidsrettede ideene som gjør at vi har det økonomiske handlingsrommet vi har i dag.

Da har jeg også lyst til å komme med en anbefaling av en bok som jeg leste i sommer. Mariana Mazzucato har skrevet en bok som heter «En ny økonomi», der hun viser hvordan staten og det private næringslivet sammen får til innovasjon. Der kan parallellen til Statoil være NASA. Da USA skulle sette i gang et månelandingsprosjekt, var veldig mye av de innovasjonene som senere er blitt avgjørende for næringslivet i USA og resten av verden, basert på forskning som den amerikanske staten finansierte. Men de ga ikke bare bort penger uten å stille noen krav: De hadde tydelige forventninger til hva det private næringslivet skulle være med og levere på – på samme måte som vi nå stiller krav til utslippskutt, bl.a.

Representanten Elvestuen holdt akkurat nå egentlig et innlegg på linje med det Hofstad Helleland og en del journalister kommer med, og sier at her er det ingenting konkret. Vel, la oss da gå helt konkret til verks og gå fra offshore og inn på fastlandet. I Hurdalsplattformen står det helt eksplisitt at vi skal bygge anlegg for industriell gjenvinning av tremateriale. Så hvis Stortinget en dag skal skifte ut dette interiøret, skal vi ikke lenger brenne det og slippe ut CO2 – da skal det gjenvinnes og komme til nytte i nye, moderne byggematerialer og interiørprodukter.

Det tiltaket alene kan spare så mye som 300 000 tonn CO2-kutt på ett år, og da snakker vi om konkrete ting. Men det virker ikke som verken Elvestuen, Hofstad Helleland eller en del kommentatorer faktisk har lest konkrete punkter i Hurdalsplattformen. Det anbefaler jeg sterkt, for der ser man handlekraft som vi kan spore tilbake til både opprettelsen av Statoil og til NASAs tankegang for månelanding.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Barnefattigdommen øker. I noen byområder har vi fått en tredobling av familier med varig lav inntekt. Segregeringen øker i byene, særlig mellom dem som har mest, og dem som har minst i lommeboka. Dette har skjedd på Høyres vakt. Det skulle vi ikke trodd etter å ha hørt representanten Heidi Nordby Lunde, som fra talerstolen tidligere i dag sa at vi i Hurdalsplattformen innrømmer at gapet i levekår mellom fattige byområder og resten av landet øker.

Vi slår fast et faktum, et faktum som må gjøre litt vondt. Etter åtte ved roret har flere av barna som vokser opp i levekårsutsatte områder, fått vanskeligere liv. Hva har Høyre i posisjon gjort for disse barna når det etter åtte år er flere enn da Høyre tok over styringen av landet?

Forskere sa i Aftenposten i 2017 at det ville være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område, men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og lav utdannelse, reduserer ens livssjanser.

Men det skal den forrige regjeringen ha: De bestilte og fikk en NOU om levekår i byene. NOU-en fant altså at ulikheten øker, og at barn i lavinntektsfamilier nå i større grad enn før bor i det samme nabolaget. NOU-en peker på viktige faktorer for å utjevne levekårene, nemlig gode universelle ordninger: Kvalitet i barnehagene og skolene er avgjørende, et inntektssystem for kommunene som er treffsikkert for å møte disse utfordringene, og storbytilskuddet. Ikke minst peker også NOU-en på viktigheten av boligpolitikken, men aller viktigst er det å kvalifisere flere til jobb, slik at de kan forsørge seg og sin familie.

Hurdalsplattformen gir et løft for dem med minst i lommeboka. Vi vil styrke kommunenes frie inntekter – ikke noe tiltak er viktigere enn det. Ved å gi kommunene en trygg og god økonomi, slik at de kan tilby gode tjenester til sine innbyggere, vil de med minst få det bedre, f.eks. ved å redusere maksprisen i barnehagen og gjøre barnehagene gratis fra det tredje barnet en har som går der samtidig.

Vi vil styrke og utvide områdesatsinger i de store byene. Vi har fått til utrolig mye positivt for nabolagene i Groruddalen gjennom Groruddalssatsingen. Ikke minst har vi engasjert folk lokalt for sitt eget lokalsamfunn. Og vi vil styrke Husbanken og fremme en aktiv boligpolitikk.

Ved å delta i arbeidslivet vil de fleste kunne forsørge seg selv og sin familie og dermed unngå å havne i fattigdom. Derfor er det å få flere i arbeid så viktig for den nye regjeringen. Vi sier tydelig i Hurdalsplattformen at vi vil styrke arbeidet med å kvalifisere flere til arbeid.

Nå er det vanlige folks tur, også i storbyene.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: De siste åtte årene har vært preget av en økende sentralisering i landet. All skyld skal selvfølgelig ikke gis til den avgåtte regjeringen, men den har definitivt gitt sine bidrag. Det var åtte år med sentralisering av statlige tjenester og funksjoner, der staten forsvant fra mange lokalsamfunn, med sine tjenester, sin beredskap og sine arbeidsplasser, og faktisk ble fraværende. Det merket folk, det merket lokalsamfunn.

Eksempel på det er kommuner som har opplevd en mangedobling av ekstrakostnader til brann og redning fordi de oftere må rykke ut når politi og ambulanse har vært lenger unna og har brukt lengre tid – eller ikke kommer.

Kommuners ekstrakostnader er én ting – folk og lokalsamfunns opplevelse av utrygghet, økt avmakt og mindre tillit er mye verre. Det handler om likeverdige tjenester for alle i hele landet, det handler om trygghet og framtidstro. Det handler om noen av de viktigste kvalitetene i det norske samfunnet, slik vi har kjent det.

Til dem som mener at det ikke er slik at mange flere opplever avmakt og har mindre tillit til at man stiller opp som samfunn og stat og opplever økende forskjeller, anbefales virkelig en virkelighetssjekk i hele landet og en titt på valgresultatet. Jeg er særdeles glad for at noe av det den nye regjeringen og Hurdalsplattformen fokuserer mest på, er å sette vanlige folks interesser først og å ha en politikk som gir rom for et godt liv i Norge i framtiden.

At vi nå har en regjering med ambisjoner for hele landet og de mange lokalsamfunnene i hele landet, er det mange som gleder seg over og har forventninger til – også jeg. Det er imidlertid trist å registrere at representanter fra partiet Høyre både i og utenfor denne salen delvis harselerer med viktigheten av eksempelvis økt pendlerfradrag og gratis ferge for samfunnsutviklingen i hele landet. De må ta seg en tur til Nord-Troms og Distrikts-Norge og sjekke ut realitetene. Dette er viktige tiltak for å sikre verdiskaping og sysselsetting som faktisk gir landet gode inntekter. Men noen har dessverre ikke glemt hvordan man skal sentralisere enda mer, og står fortsatt for det. Det tenker jeg at folk kommer til å huske.

Derfor er jeg og mange andre veldig glad for at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen nå skal få gode år til å legge til rette for en utvikling av hele landet og for alle i dette landet.

Ragnhild Male Hartviksen (A) []: I dag, i mitt aller første innlegg her på Stortinget, er jeg både ydmyk og glad for å kunne holde et innlegg om en av mine hjertesaker.

I Hurdalsplattformen slås følgende fast: Regjeringen vil

«[g]jennomgå og betre ordningar for familiar med barn med særskilte behov, og sørgje for at barn med særskilte behov også i skulefritidsordninga får oppfølginga og tilrettelegginga dei har behov for.»

Hva betyr dette? Både i Asker kommune, der jeg har vært lokalpolitiker, og i Drammen kommune, der jeg har jobbet i PPT i en årrekke, har foreldrene kontaktet meg om dette viktige temaet, at barna deres må få den hjelpen de trenger også i SFO-tiden. Det er nemlig slik at barn i barnehagealder kan få denne retten gjennom en sakkyndig vurdering. Det gjelder også elevene på skolen. Men ved overgang mellom barnehage og skole er denne retten kun gjeldende i deler av barnas skolehverdag. Når skoledagen er ferdig, ofte så tidlig som kl. 12 eller 13, står elevene, som ofte har oppfølging gjennom hele dagen, uten rettigheter i SFO-tiden. Barn som benytter tegnspråk, som trenger emosjonell eller adferdsmessig regulering, eller som har andre funksjonsnedsettelser som gir dem rett til oppfølging, slutter ikke å ha disse behovene fordi skoletimene er over.

Foreldrene til funksjonsreduserte barn gruer seg også ofte til skolestart, og mange blir svært overrasket når de skjønner at barnas rett til oppfølging kun gjelder i de timene skoledagen varer. Mange, ofte mødre, vurderer da om de kan stå i fullt arbeid, og for de fleste er denne usikkerheten, selv om skolene og SFO tilrettelegger så godt de kan, en enorm bekymring disse foreldrene ikke trenger på toppen av omsorgsbyrden.

Vi snakker om de aller mest sårbare barna i Norge og deres familier. Jeg er stolt over at Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet i Hurdalsplattformen slår fast at dette er noe vi skal endre på. Barn med spesielle behov skal få den oppfølgingen de trenger også i SFO-tiden – en sak alle foreldre til barn med funksjonsnedsettelser og de ansatte i skole, barnehage og SFO vet viktigheten av, og ikke minst barna selv.

Frode Jacobsen (A) []: Når jeg står her på Stortingets talerstol for første gang, har jeg tenkt over: Hvorfor engasjerer jeg meg i politikken? For meg er politikken et redskap for å skape trygge nærmiljøer og for å sikre at menneskene rundt oss har like muligheter uansett bakgrunn. Jeg tror at verden, Norge, byen min og bomiljøet mitt rundt meg på Bøler er tjent med at forskjellene ikke er for store. Det er bra for meg, for min familie og for mine naboer at folkene rundt oss har det bra. Her er trygghet et nøkkelord – trygghet for at ungene våre har gode barnehager, en god skole, like muligheter for utdanning, meningsfulle fritidsaktiviteter og til etter hvert å kjøpe seg sin egen bolig. Det er trygghet for at vi har en jobb å gå til, og at arbeidslivet kjennetegnes av seriøsitet, en lønn til å leve av og et trygt fellesskap, og trygghet for at vi får en god omsorg når vi blir syke eller gamle, eller når vi av andre grunner trenger at fellesskapet er der for oss. For meg er den politiske retningen viktig for hvilket samfunn jeg ønsker meg: trygghet, sterke fellesskap, små forskjeller, like muligheter.

Jeg er en oslogutt og stolt av byen min. Jeg er stolt av retningen byen har tatt de siste årene, med et Arbeiderparti-ledet byråd. I regjeringsplattformen ser jeg tydelige tegn til at kursen i Oslo, med utbygging av velferd, sosial utjevning og kutt i klimagassutslipp, nå skal bli nasjonal politikk. Det er bra for dem som bor på Tøyen, i Tana eller på Tynset. I Hurdalsplattformen sier regjeringen at staten skal dekke 70 pst. av kostnadene i de store kollektivprosjektene. Det betyr mye når vi skal bygge ny T-banetunnel. Mange sykler, går eller kjører bil, men de fleste i Oslo reiser med T-banen. Husk at T-banen i Oslo har 120 millioner passasjerer i året – til sammenlikning frakter alle toglinjene i landet 80 millioner reisende.

I morgen åpner det nye Munch-museet her i byen. Gled dere til det, og gled dere til sommeren, når vi kan bade fra Munch brygge og den nye Operastranda – og det i en fjord som regjeringen lover handling for å redde, det haster. Jeg vil i likhet med representanten Mathilde Tybring-Gjedde oppfordre alle representantene til å gjøre seg kjent i Oslo. Fjorden er nevnt, men marka er fantastisk. Når regjeringen i plattformen slår fast at det skal legges godt til rette for friluftsliv i byene, bl.a. ved universell utforming av turveier, er det veldig gledelig.

Regjeringen slår fast at de vil forsterke og utvide områdesatsingene og forebygge barnefattigdom. Det er viktige tiltak for å bekjempe sosial ulikhet.

Faren til kompisen til sønnen min kjører drosje. Hos taxisjåførene i denne byen er gleden stor over at regjeringen skal stoppe frislippet i drosjenæringen og samarbeide med næringen og fagbevegelsen for å bekjempe sosial dumping.

Jeg elsker dugnad og har brukt mye tid på det. Det skaper samhold og er gøy og meningsfullt. Når regjeringen nå lover full momskompensasjon for frivilligheten, skaper det jubel hos korpset i Bø og på Bøler, Grorud og Grue, og Hol og Holmlia.

Kathy Lie (SV) []: Kunst og kultur er viktig i ethvert menneskes liv, uansett om man leser en bok, går i teater, spiller håndball i det lokale idrettslaget eller spiller i korps. Gode vilkår for kunst og kultur er viktig for både utøvere og konsumenter. Det er viktig for det kreative mennesket, for ånd og sjel, for samholdet i lokalsamfunnet og for barn og unges deltagelse og opplevelsesrikdom.

Den avgåtte regjeringens forslag til kulturbudsjett er svakt og utydelig på flere områder. Det var derfor med stor glede og entusiasme jeg leste Hurdalsplattformens kulturkapittel. Regjeringens satsing på kulturen høster lovord i Kultur- og Frivillighets-Norge, nå er det bare opp til regjeringen å levere.

Det er spesielt innenfor de områdene som gjelder kunst og kultur for alle – tilskudd til de frivillige organisasjonene, idrettslag, korps, fritidstilbud, kulturskoler og åpne folkebibliotek i alle kommuner – at et nytt kulturløft er påkrevd. Et nytt kulturløft må være et kulturløft for denne grunnmuren, som er viktig for at det skapes og brukes kultur i hele landet. Det handler om kulturbudsjettet, men det handler også om kommunebudsjettet.

Et sterkt kulturfond som forvalter av tilskuddsordninger er med på å skape den armlengdes avstand til politiske beslutninger som gir et fritt og uavhengig kulturliv. Derfor er det viktig å støtte opp om Kulturfondet som en selvstendig forvalter.

Et rikt og variert kunst- og kulturliv er avhengig av skaperne og utøverne av kunsten. Utøverne og skaperne skal kunne leve av kunsten uavhengig av klassebakgrunn, og ha skikkelige arbeidsforhold. Derfor må vi legge til rette for en kunstnerpolitikk der kunstnerne får forutsigbare rammer og flere stipender, og gjøre det tryggere og enklere å bli ansatt i trygge forhold. Vi skal være en vaktbikkje for at det opprettes flere stipender og få på plass gode ordninger som Musikkalliansen, slik vi har sett skuespillere og dansere har klart.

SV er glad for at regjeringen vil innføre full momskompensasjon for de frivillige organisasjonene. Det vil bety mye i kroner og øre for drift av lag og foreninger over hele landet. SV er også glad for at regjeringen legger opp til en opptrapping for kulturen til 1 pst. av statsbudsjettet. Vi er et godt stykke unna det i dag.

Det knytter seg stor spenning til hvor fort det vil synes på budsjettet når regjeringen nå har sagt den vil gå inn for en gradvis opptrapping. SV har forventninger om at noen av de midlene vil komme allerede i 2022.

For SV er det også viktig å sikre de redaktørstyrte mediene gode rammevilkår. Vi trenger gode lokale og regionale medier med kompetanse og samfunnsansvar. Derfor er det viktig å styrke mediestøtten, slik at frie redaksjoner i hele landet får arbeidsvilkår til å utøve sin rolle som samfunnskritikere.

SV ser mange gode intensjoner i den framlagte plattformen til regjeringen. Det skaper forventninger om et kulturløft til beste for både utøvere og konsumenter – ja, rett og slett en kultur for de mange, og ikke bare for de få på toppen.

Odd Harald Hovland (A) []: Regjeringa si plattform er tydeleg på at me skal leggje til rette for industri og nye arbeidsplassar. Me skal kutte klimagassutslepp og skape jobbar i heile landet. Det skal me bl.a. gjere ved å bruke moglegheitene som ligg i dei naturressursane me har i Noreg.

Eg vil nemne havbruksnæringa. Næringa har stor betydning for norsk matproduksjon og verdiskaping. Det er veldig bra at regjeringa er så tydeleg på at dei vil leggje til rette for vidare vekst i næringa, for å skape fleire arbeidsplassar, meir foredling, større verdiskaping og auka eksportinntekter. Den avgåtte regjeringa la i sommar fram sin havbruksstrategi. Strategien legg opp til vekst i næringa, men tema som bearbeiding eller foredling er ikkje spesielt nemnde eller vektlagde.

Eg vil understreke at auka verdiskaping ikkje berre handlar om auka produksjonsvolum, det må i høgaste grad også handle om større grad av foredling, og då sjølvsagt i Noreg. Det er dessverre slik at mykje fisk vert eksportert frå Noreg utan at han er foredla. Det betyr at fisken vert foredla ein annan plass i verda, og me går glipp av verdifullt restråstoff. Ikkje minst vert klimaavtrykket unødvendig stort. I verste fall kan me oppleve at fisk vert transportert ut av landet og importert tilbake i foredla tilstand.

Potensialet for auka verdiskaping i foredling er stort. Me får betre betalt for kvar kilo fisk, me beheld verdifullt restråstoff, klimaavtrykket vert sterkt redusert, og det gjev moglegheit for mange fleire arbeidsplassar. For å illustrere kva volum me snakkar om her, kan eg ta eit eksempel. Bremnes Seashore, som ligg i min eigen heimkommune, Bømlo, og som bl.a. produserer salmalaks, produserer fisk tilsvarande ein halv million middagsporsjonar – ikkje i året, ikkje i veka, men kvar dag – ein halv million middagar kvar dag. Berre 30 pst. av dette er foredla vare. Når me veit at dette kanskje er den beste bedrifta på foredling i Noreg, viser det at potensialet for auka verdiskaping i næringa er enormt. No vil denne bedrifta foredle ein større del av produksjonen. Det krev at det vert lagt til rette for godt samarbeid mellom næringa og myndigheitene. Det er difor eit veldig godt signal for næringa at regjeringa signaliserer at dei vil leggje til rette for forenkling, opprydding i regelverk og betre samarbeid mellom myndigheitene og næringa for å skape ei meir heilskapleg forvaltning.

Det er svært bra at regjeringa er så tydeleg i plattforma, at havbruk er eit satsingsområde. Me skal utnytte dei naturlege fortrinnet som ligg i oppdrett av fisk i kystnære strøk og fjordar, og samtidig stimulere til innovasjon og bruk av ny teknologi. Dersom me skal få til meir foredling i Noreg, krev det føreseielege rammevilkår og god dialog mellom myndigheitene og næringa. Det får me til med denne regjeringa.

Linda Monsen Merkesdal (A) []: Me bur i eit land som er i bevegelse, og me som er frå Vestlandet, er godt vane med at dei bratte fjella og liene våre kjem rasande ned heilt utan førevarsel. Me har til og med utvikla vår eigen nakkepositur for å sjå etter ras når me køyrer bil. Berre i desse dagar kan me lesa om fylkesvegar og riksvegar som blir råka av eller stengde av ras og flaum, spesielt i Hordaland. Dette er vegar som er i dagleg bruk av barn, arbeidsfolk og yrkessjåførar. Desse vegane er ei påkjenning å ferdast på, for me veit at det kjem ras, men sjeldan når.

Vestlandet har i dei siste åra fått kjenna på ei regjering som ikkje har prioritert dei rasutsette strekningane. Fylkeskommunen har fått mindre midlar til samferdsel og har måtta kutta i staden for å sikra. Eg er difor glad for at me no har fått ei regjering som tek dette på alvor.

Denne regjeringa skal saman med fylkeskommunane utarbeida ein nasjonal gjennomføringsplan for ras- og skredsikring av alle riksvegar og fylkesvegar med høg og middels skredfaktor. Dette er godt nytt, for her trengst det handling. Stengte vegar har store samfunnsøkonomiske konsekvensar. Dette er samferdselsårer som næringslivet er avhengig av. Betre vegar vil auka nytten for samfunnet i form av reduserte kostnader for vegbrukarane som følgje av betre framkome.

Regjeringa meiner at utbygging av infrastruktur må gjennomførast på ein måte som gjev mest mogleg igjen for pengane, og at store offentlege satsingar på infrastruktur skal bidra til lokale og regionale arbeidsplassar. Betre vegar gjev tryggleik og stabilitet for dei som ferdast der, gjev moglegheiter for næringslivet, og gjer ikkje minst kvardagen betre for vanlege folk, som skal leve livet sitt i bygd og by.

Det kjende ordtaket seier: Rom blei ikkje bygd på éin dag. Det blir heller ikkje vegane på Vestlandet. Men den nasjonale gjennomføringsplanen for ras- og skredsikring blir eit viktig verkemiddel i rett retning for å sikra folk ein trygg og føreseieleg kvardag på vegen.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Vi vil flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet. Dette er en av de klare målsetningene i Hurdalsplattformen. Endelig har Norge fått en regjering som vil gi vanlige folk mer innflytelse over lokalsamfunnet sitt og landet sitt.

De siste årene har stadig mer makt blitt flyttet lenger unna folk. Et eksempel er den såkalte nærpolitireformen. Den ga tidenes sentralisering av norsk politi. Men hvordan skjedde det? Jo, Politidirektoratet og politidirektøren, som ikke har fått én eneste stemme i ett eneste valg, fikk makten til å bestemme hvor det skulle ligge lensmannskontor, og hvor det ikke skulle gjøre det.

Nå snur vi utviklingen. Istedenfor å legge ned, skal vi opprette 20 nye polititjenestesteder. Vi skal styrke tjenestesteder over hele landet, og vi skal gå grundig gjennom Politidirektoratets ressurser og makt.

Rovdyrpolitikken er et annet eksempel hvor det er nødvendig å flytte mer makt nærmere folk, nærmere dem som bor nærmest rovdyrene. Det sier litt om frustrasjonen som var når en av de største politiske demonstrasjonene i moderne tid ikke var imot et stortingsvedtak, men for et stortingsvedtak. Det var for at regjeringen skulle følge opp et vedtak fattet i Stortinget.

Regjeringsplattformen slår tydelig fast at det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Vi vil redusere belastningen for beitenæringen og lokalsamfunnene, og ikke minst skal vi styrke de regionale rovviltnemndenes rolle.

Nå skal det heldigvis bli slutt på enhver form for tvang eller press om kommune- eller fylkessammenslåinger. Sentralisering av makt fører til sentralisering av folk. Det finnes ikke i dag en eneste kommune som ikke har en skole, en barnehage, et sykehjem, men det finnes mange nedlagte kommuner hvor det ikke lenger er igjen noen av disse tjenestene.

Forsvarere av kommunesammenslåinger har tidvis forsøkt å latterliggjøre motstanden med at det handler om identitet og følelser. Men det er ikke et problem at folk er stolt over kommunen sin, stolt over hjemplassen sin, det er bra. Vi ønsker at flest mulig skal brenne for å ta vare på og utvikle kommunen sin.

Gjennom Hurdalsplattformen har vi nå gitt de tvangssammenslåtte kommunene muligheten til å få tilbake selvstendigheten. Vi vil fjerne de delene av inntektssystemet som straffer kommuner som ikke slår seg sammen.

Denne regjeringen vil flytte makt tilbake til folk over hele Norge. Det arbeidet er allerede begynt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi har bare denne stortingsperioden og en til på oss for å nå klimamålene våre for 2030. Det haster, men hvis vi styrer omstillingen og gjør dette til et rettferdig grønt skifte med en aktiv statlig industripolitikk og en storstilt utbygging av klima- og miljøvennlig infrastruktur, kan vi skape store verdier samtidig.

Østfold er et veldig godt eksempel på dette. Vi har store prosjekter for både klima- og verdiskaping som virkelig kan bygge fylket for framtiden. Å bygge ut jernbanen med dobbeltspor hele veien til svenskegrensa for å frakte folk og gods på en mer effektiv og miljøvennlig måte kutter utslipp og skaper verdier. Eller karbonfangst og -lagring for sirkulærøkonomibedriftene på Øra og distriktet rundt: Det gir store potensielle klimakutt og høyteknologiske arbeidsplasser samtidig. Eller Borg havn: De tar imot store mengder gods på kjøl i stedet for trailertrafikk på veiene våre, som er avgjørende viktig for tusenvis av arbeidsplasser i distriktet. Men de har også år etter år ventet på at staten skal bevilge penger til å mudre i farleden. Nå er det flere og flere skip som ikke kan legge til kai.

Dette er et veldig typisk eksempel, for disse store prosjektene for klima og verdiskaping i Østfold har blitt systematisk nedprioritert av høyreregjeringen. I stedet for å bygge ut dobbeltsporet på jernbanen for å få raskere tog, flere avganger og færre forsinkelser, har den forrige regjeringen avlyst 20 år med løfter og heller prioritert store nye motorveiprosjekter.

Derfor er det nå skyhøye forventninger til et politisk skifte for å bygge landet og Østfold for framtiden. Og SV er tydelige: Vi har fullfinansiert mudringen i Borg havn. Regjeringsplattformen nevner ikke det. Her vil vi være en pådriver. Vi har foreslått midler til karbonfangst og - lagring på Øra. Regjeringsplattformen nevner ikke Øra, men andre prosjekter andre steder, og der vil vi være en pådriver også for Fredrikstad. Og vi har foreslått full utbygging av dobbeltsporet på jernbanen hele veien til Halden og svenskegrensa. Der står det i plattformen at man skal «opprettholde ambisjonene». Det er bra, men også der vil vi være en pådriver for at det skjer mer enn bare enn opprettholdelse av ambisjonene. Utbyggingen må gjennomføres også.

I det hele tatt skal SV bruke vår nøkkelrolle på Stortinget konstruktivt til å være en pådriver for et rettferdig grønt skifte som bygger landet, bygger Østfold og fyller ambisjonene med politisk innhold, og kutter utslipp samtidig som vi skaper nye verdier.

Lise Christoffersen (A) []: Nå er det vanlige folks tur. Mange av representantene fra de fire tidligere regjeringspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, har prøvd å plukke fra hverandre begrepet «vanlige folk», men folk skjønner godt hva det betyr. Valgresultatet viser det. Folk vil ikke ha mer forskjellspolitikk; folk vil ha arbeid, velferd og rettferdig klimapolitikk.

Valgresultatet er historisk. Vi har fått et storting med 100 rød-grønne representanter – nesten 60 pst. Støre-regjeringas rød-grønne erklæring bygger på et uttalt mål om å samle et rød-grønt flertall i Stortinget, i tråd med velgernes ønske. Nå er det opp til oss å forvalte dette flertallet slik velgerne forventer av oss.

SVs leder, Audun Lysbakken, trakk i sitt innlegg i går linjene tilbake til kriseforliket i mellomkrigstida, og det var ganske interessant, for hva var situasjonen da? Jo, en enorm fattigdom i byer og på landsbygda, et arbeidsliv preget av gjentatte arbeidskonflikter i form av streiker og lockout. Da tok arbeidslivets parter ansvar, og den første hovedavtalen så dagens lys. Sammen med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet var grunnlaget for trepartssamarbeidet lagt, og det ga oss det velferdssamfunnet vi kjenner i dag.

Stilt overfor vår tids store utfordring, klimakrisa, vil Arbeiderpartiet bygge videre på denne tradisjonen, sammen med våre rød-grønne venner i storting og regjering. Vi vil ha en rettferdig klimapolitikk som skaper jobber, ikke avvikler dem, basert på den kompetansen som ligger hos partene i arbeidslivet, og i samarbeid med en aktiv stat. Bare på den måten kan vi redde klima og natur for våre etterkommere og samtidig styrke velferden i hele landet.

I valgkampen lanserte Arbeiderpartiet egne vekstplaner for hvert enkelt valgdistrikt, med utgangspunkt i det som allerede er av fortrinn å bygge videre på. Og vekstplanene ble positivt mottatt, også i Buskerud, som jeg representerer, der vi valgte å framheve høyteknologisk industri, skog, jord, vann, reiseliv, gjenvinning – for å nevne noe. Og vanlige folk og næringsliv kjente seg igjen. Mange har allerede tatt kontakt og er klare til å bidra til det grønne skiftet, forutsatt at staten også bidrar.

Det illustrerer et viktig poeng. Opposisjonen påstår at regjeringserklæringen ikke er konkret nok, men det er feil. De konkrete svarene på vår tids største utfordringer finnes verken i Stortinget eller regjeringskontorene alene. Løsningene finner vi bare ved å samarbeide tett med de kompetansemiljøene vi har i fagbevegelse, næringsliv og forskning, sammen med en aktiv stat – og ikke med en passiv og næringsnøytral stat, som dessverre har preget Norge de siste åtte årene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: En trontale- og erklæringsdebatt skal selvfølgelig peke fremover mot hva det er vi nå skal jobbe med for å løse utfordringene, men det er mange av innleggene i denne debatten som har pekt bakover. Ja, vi som har representert posisjonen, har vært stolte, og vi har snakket om hva vi har fått gjennomført disse åtte årene, men de nye posisjonspolitikerne har også beskrevet en del om det som har skjedd.

Jeg undrer meg når Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Cecilie Myrseth, sier at det har vært altfor svak satsing på psykisk helse i disse åtte årene. Da kan man ikke ha registrert at det er nærmere 2 600 flere årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid enn det var i 2016. Det er den sterkeste veksten i årsverk siden opptrappingsplanen som ble avsluttet i 2008.

Vi har gjennomført et enormt løft på helsestasjons- og skolehelsetjenesten og styrket disse bevilgningene med 1,3 mrd. kr. Det er innført psykologkrav i kommunene. Arbeiderpartiet fjernet kravet til kompetanse før de gikk ut av regjeringskontorene i 2013. Vi har innført krav om at det skal være tilgang til psykolog i kommunene. Det er 487 flere stillinger siden 2013, og 93,8 pst. av kommunene har nå psykologkompetanse på plass. Jeg kunne ha nevnt mer.

Så fortsetter Cecilie Myrseth med å si at nå står man her, etter åtte år med underprioritering av helsetjenesten. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i også når det gjelder spesialisthelsetjenesten. Arbeiderpartiet gikk f.eks. til valg i 2013 på at de innen 2017 skulle sørge for én million flere pasientbehandlinger i norske sykehus. Det målet nådde vi to år tidligere, i 2015. Da hadde vi samtidig også redusert helsekøene med 56 000.

Hvordan har vi gjort dette i spesialisthelsetjenesten? Jo, vi har fjernet taket på hvor mange pasienter offentlige sykehus kan behandle. Vi har økt betalingen for sykehusenes aktivitet. Vi har kjøpt mer ledig kapasitet fra privat, og vi har innført reformen fritt behandlingsvalg. Evalueringen viser at de som har benyttet seg av den ordningen, har fått kortere ventetid, og ordningen har bidratt til økt valgfrihet og mangfold.

Jeg kunne sagt mye mer, men jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg ønsker også å se fremover. Nå er det viktig at vi jobber godt. Dette stortinget vil oppleve et Høyre i opposisjon som kommer til å ta vare på pasientens helsetjeneste og utfordre regjeringen på å sikre at ventetidene går ned, at aktiviteten går opp, og at norsk helsetjeneste fortsetter å være like god som den er nå når de har fått overta.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Frå Rogaland. Som medmenneske er eg oppteken av at alle skal kunne leve det livet dei ønskjer. Som medmenneske har eg moglegheit til å bidra i livet til dei eg møter. Som stortingsrepresentant har eg ansvar for at folk skal kunne leve det livet dei ønskjer, og for at folk skal kunne kjenne seg trygge på dette. Som vald representant frå Senterpartiet har eg moglegheit til å ta dette ansvaret.

Årets val viser at det store fleirtalet ønskjer ei ny retning. Regjeringserklæringa frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet viser nettopp dette. Me i denne salen har ansvar for tryggleiken til alle i landet vårt. Trygge møte med helsevesenet beror på dette. Ein stor del av livet vårt er på jobb. Me skal vise tillit til helsepersonell landet over, helsepersonell som er stolte av jobben sin. Det er slik me får verdig føde- og barselomsorg. Det er slik me får gode møte med psykisk helse, med eldreomsorga og med alle andre delar av helsa. Me skal ta tilbake pasientnærleiken. Dei høgst kompetente tilsette skal få jobbe pasientnært. Rapporteringskravet skal bli mindre. Krava skal bli mindre, og tilliten skal bli større.

Når ein høyrer og opplever korleis det er for våre kvinner og menn i kvitt, er eg glad for at regjeringa tek dette på alvor. I løpet av åtte–ti–tolv timar har ein knapt tid til matpause eller toalettpause. Me har forplikta oss til å setje ned ein helsepersonellkommisjon, som saman med dei det angår og gjeld, skal fremje tiltak for å utdanne, rekruttere og behalde kvalifisert helsepersonell. Stikkordet her er å behalde. Me skal ta på alvor dei som vel å forlate yrket.

Når me høyrer historiene til dei som jobbar i helsetenestene landet over, har me ein jobb å gjere. Og det skal me. Me skal ta ansvar for at folk skal kunne leve det livet dei ønskjer.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: De siste to dagene har vi hørt mange ideologiske innlegg fra representanter fra regjeringspartiene – ikke de løse og lite forpliktende fyndordene om at det er vanlige folks tur over hele landet som vi er så glad i, men om ideologi i næringspolitikken.

Representant etter representant fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har entret talerstolen og snakket om behovet for en mer aktiv næringspolitikk i dette landet. Jeg har forsøkt å lytte veldig nøye til hva som kommer i neste leddsetning, men det virker nesten som at ideologien om en mer aktiv næringspolitikk ikke er fylt med innhold. Det kommer ikke eksempler på hvordan en mer aktiv næringspolitikk skal spilles ut i praksis. Resonnementet stopper ved at forrige flertall førte en passiv næringspolitikk, mens dagens flertall skal føre en aktiv næringspolitikk.

Retorikken som brukes, er til gjengjeld ganske kraftfull: Det skal en ny kurs til. Men det skal altså ikke handle om skatte- og avgiftslettelser, som næringslivet er opptatt av. Det kan ikke handle om investeringer i infrastruktur, noe som etterspørres på hvert bedriftsbesøk. Det kan heller ikke handle om styrking av virkemiddelapparatet, næringsrettet forskning og utvikling, et bedre utdanningssystem, flere som fullfører videregående opplæring, eller forenklinger i regelverk og byråkrati.

Alt dette er fulgt opp av forrige flertall, men det var jo passiv næringspolitikk. Nå skal den aktive næringspolitikken inn. Er det noe som bør skremme skattebetalerne, er det nettopp det, for det har vi forsøkt før.

Den aktive næringspolitikken handler, tror jeg, om at staten og regjeringen skal plukke vinnere i næringslivet – at 19 mennesker i den innerste sirkelen av stortingssalen er bedre enn markedet til å forutse hva som vil være lønnsomt og ikke i årene framover. Riktignok har både statsministeren og næringsministeren gjort det godt både på aksjemarkedet og som bedriftsledere, men det er likevel et stykke fra det til å forvalte vår felles kapital, vår felles sparekasse.

Vi har flere eksempler på feilslått aktiv næringspolitikk fra forrige gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrte landet. Da gikk staten inn på eiersiden i en dørfabrikk i Årdal. Den skulle erstatte tapte arbeidsplasser. Det endte med at skattebetalerne tapte 80 mill. kr. Staten kjøpte seg også inn i Aker Holding AS; heller ikke det endte med kjempesuksess, hverken finansielt eller omdømmemessig.

Det klokeste skattebetalerne kan gjøre i denne situasjonen, hvor det igjen varsles en mer aktiv næringspolitikk, er å spleise på en skredder som kan sy igjen lommene til Kjell Inge Røkke og andre smarte kapitalister som står klar til å plukke opp gratis penger fra staten på gata.

Tom Kalsås (A) []: Endelig har vi fått en Arbeiderparti-ledet regjering som vil sørge for at Norge får en ny og mer rettferdig kurs. Med Hurdalsplattformen setter vi vanlige folks interesser først og gjør det mulig å leve et godt liv i hele Norge. Jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet med å bekjempe økende ulikhet og gi folk mer makt over egen hverdag.

Arbeid til alle i et trygt arbeidsliv er nøkkelen til mer rettferdig fordeling og frihet for den enkelte. Derfor står det tydelig i regjeringsplattformen at vi vil bekjempe sosial dumping, bl.a. i transportsektoren, hvor vi vil få på plass en lenge etterspurt handlingsplan mot sosial dumping. I tillegg lytter vi til drosjesjåfører over hele landet og vil derfor stoppe frislippet i drosjenæringen – både for at kundene skal være trygge, og for at sjåførene skal kunne leve av jobben sin.

Skal vi klare å skape arbeidsplasser og legge til rette for bosetting i hele landet, må vi investere i god infrastruktur. Her er gode, og ikke minst trygge, veier en helt avgjørende forutsetning. Derfor er jeg glad for at den nye regjeringen nå vil ta initiativ til at det sammen med fylkeskommunene utarbeides en nasjonal plan for rassikring og skredsikring av alle riksveier og fylkesveier med stor rasfare.

I tillegg skal en få på plass en helhetlig og forpliktende plan for å redusere det vedlikeholdsetterslepet vi ser på riksveiene og fylkesveiene i hele landet. Til disse arbeidene må vi sørge for at anbud blir utformet sånn at lokale og regionale aktører kan delta, sånn at vi bidrar til aktivitet og arbeidsplasser også lokalt. Det er aktiv næringspolitikk, det.

Til slutt: Hvis det er én ting koronapandemien har vist oss, er det viktigheten av å ha på plass en robust og effektiv infrastruktur, en digital infrastruktur. Det blir helt avgjørende skal vi klare å bygge landet i tiden som kommer. Hurdalsplattformen er derfor tydelig på at staten må ta et større ansvar for utbygging i områder der det ikke er lønnsomt å bygge ut, for å sikre at alle husstander der det bor folk, skal ha tilgang til høyhastighetsbredbånd innen 2025, og gjøre tilgangen til høyhastighetsinternett til en rettighet på lik linje med strøm.

Jeg tror ikke det kan bli så mye mer tydelig og konkret enn det. På denne måten prioriterer Arbeiderpartiet og Senterpartiet hverdagen til vanlige folk i hele landet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi må holde oss med egne arbeidsfolk. Pandemien har lært oss det. Regjeringa vil ruste Norge for å takle mer uvær, i dobbelt forstand. Beredskapen må styrkes på alle plan. Fagfolk som kan gjøre hverdagsjobbene, er helt avgjørende.

Vi må holde oss med egne fagfolk, for som arbeidsfolk har vi også et liv utenfor arbeidstida. Livet utenfor arbeidstida fremmer familielivet, bygger de mange lokalsamfunn med familie, venner, dugnad, fellesskap, frivillige organisasjoner og politisk engasjement.

Vi må bygge bedre samfunn, tryggere samfunn, flere må delta. Vi må derfor som land gjøre oss langt mindre avhengig av gjestearbeidere som ikke deltar i norsk samfunnsliv.

Vi må sikre tryggere og mer forutsigbare arbeidsforhold for både bedriftsledere og ansatte. Folk må få tryggere inntekt, sånn at bl.a. banken stoler på din betalingsevne.

Vi må få sterkere fagorganisering. Et mer velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv.

Vi må styrke lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsfolk som under pandemien ble karakterisert som kritisk viktig arbeidskraft.

Vi må slutte å snakke om dugnadsinnsats fra dem i arbeidslivet som tjener minst. Mange yter mye ekstra i kritiske tider, men det skal betales.

Vi må heve statusen for fagutdanning og snakke fram omdømmet til slaktere, helsefagarbeidere, gartnere, sveisere, ansatte i varehandel, reiseliv og fiskeforedling, gårdbrukere, sagbruksarbeidere og lastebilsjåfører – alle som utfører sitt arbeid med moderne teknologi.

Regjeringa vil arbeide for større jevnbyrdighet økonomisk, sosialt og statusmessig mellom folk. Det er avgjørende viktig for å sikre tilliten i samfunnet, og det er nødvendig for bedre å kunne oppfylle de mange ungdommers drøm om en framtid i praktiske yrker.

Regjeringa skal sette i gang et lovarbeid for å begrense bemanningsselskapenes omfang og rolle. Bemanningsselskapene må erstattes av vikarbyråer, etter Senterpartiets syn – vikarbyråer som også kan drive arbeidsformidling mellom arbeidssøker og bedrift. Vikarbyråene må ha fast ansatte som brukes for midlertidig å dekke opp konkrete vikariater, etter arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav b.

Denne omstillingen krever en overgangsperiode, f.eks. to år, slik at norsk nærings- og arbeidsliv kan gis forutsigbarhet og nødvendig fagutdanning kan komme på plass. Næringslivet må få de fagfolk det trenger etter en slik omstilling.

Regjeringserklæringa har gitt en klar retning. Parolen må bli at vi som land må holde oss med egne arbeidsfolk.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Når man leser regjeringens erklæring, er det nesten fascinerende å se hvordan man i svært stor grad er villig til å gå tilbake på det som har vært en retorikk gjennom mange år: politiske lovnader i valgkampen om reversering, som nå er endt i en taktisk retrett.

Og nei, jeg snakker ikke om Andøya. Jeg snakker faktisk om justis- og beredskapsfeltet. Når jeg leser plattformen, er det mye som Fremskrittspartiet kan slutte seg til. Men på noen viktige områder der særlig Senterpartiet har lovet å reversere – da snakker jeg om politireformen – har man altså endt med ingenting av det man har lovet. Det er bra, det er for all del veldig positivt, for politireformen var viktig, den var nødvendig, den var godt begrunnet, og den er i all hovedsak riktig gjennomført – bortsett fra på noen punkter som også vi har vært kritiske til, med at man ikke har vært tydelig nok for å sørge for at det er mer tilstedeværelse ute i distriktene.

Men når man leser denne plattformen, ser man altså at politireformen skal evalueres. Ja, det er vel noe som alltid gjøres i forbindelse med viktige, store reformer. All den retorikken som vi har hørt år ut og år inn, er altså redusert til at man skal opprette 20 nye tjenestesteder. Det fremstår ikke som noe annet enn et totalt mageplask, hvis vi husker tilbake til hvordan tidligere representant – nå finansminister – Trygve Slagsvold Vedum dag ut og dag inn fortalte oss hvordan vi var nødt til å reversere politireformen. Men det er godt at det ikke skjer.

Vi skal være innstilt på å samarbeide for å finne gode løsninger for å bygge norsk politi også i årene som kommer. Det som derimot er beklagelig, er at regjeringen legger opp til en reversering av en reform som ingen har bedt om, bortsett fra noen svært få som har en sterk egeninteresse i det. Det handler om domstolsreformen. Det er en viktig og riktig reform. Jeg håper at regjeringen før den eventuelt setter i gang en reversering av domstolsreformen, i hvert fall kan lytte til de ansatte, for de ansatte kommer med tydelige tilbakemeldinger: nemlig at dette er en reform som fungerer, at den gir bedre muligheter til å løfte frem og løse saker lokalt, og at man velger å tenke praktisk og ikke ideologisk.

Silje Hjemdal (FrP) []: I Hurdalsplattformen skriver regjeringen om hvordan man skal sikre frihet til alle slags familier og hvordan man skal redusere forskjellene. Hvordan man skal sikre dette, synes jeg imidlertid framstår som en gåte. Er det gjennom økte diesel- og bensinpriser for foreldre som er avhengig av bil i en hektisk hverdag? Er det ved å ta fra vanlige barnefamilier valgfriheten ved å gå til kamp mot private barnehager? Eller er det ved fortsatt å tenke at det er politikere og ikke familiene selv som er best egnet til å ta egne avgjørelser hva gjelder foreldrepermisjon? Eller er det kanskje gjennom å avvikle deler av kontantstøtten framfor å stille krav? Dette er bare noen av veldig mange spørsmål man kan stille seg. Det lille som er skrevet om familiepolitikk, ser for meg ut som en innskrenking av familiers frihet. De er vel også vanlige folk?

Jeg kan i hvert fall i dag love at Fremskrittspartiet også i årene som kommer vil fortsette å ta kampen for familiene og for at de skal få mer frihet og mulighet til å ta valg i eget liv, og at vi vil gjøre folks hverdag enklere og ikke kjipere.

I både plattformen og under debatten her har det vært snakket varmt om ytringsfriheten. Festtaler om demokratiets grunnsteiner er veldig flott, men jeg må innrømme at jeg er usikker på hvordan regjeringen vil forsvare dette når det stormer som verst.

I 2006 sto Vebjørn Selbekk midt i den norske karikaturstriden. Han fikk kjenne på konsekvensene av det å stå opp for ytringsfriheten. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre burde ha gitt Selbekk sin uforbeholdne støtte, men snakket heller om ytringsansvar. Gahr Støre ville roe striden, men det nytter ikke å vingle i debatter som handler om prinsipper. Når ulike aktører opp gjennom de siste 15 årene har tatt til orde for ny blasfemilov, med ønsket om f.eks. å forby karikaturer av profeten Mohammed, håpet man nettopp på støtte fra Gahr Støre. – Jeg håper virkelig at regjeringen, en gang for alle, vil slå fast at man ikke vil vingle i slike prinsipielle spørsmål igjen.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Oppgaven vår i denne sal er å vedta landets lover. Som justispolitisk talsperson for et sosialistisk parti er det min oppgave alltid å spørre om hvordan de lovene vi vedtar i denne salen, rammer mennesker med ulik klassebakgrunn, hudfarge eller kjønn. Det er min rolle å heve stemmen når urettferdigheten kommer til uttrykk, som når ungdom fra Oslo øst straffes tre ganger så mye for cannabisbruk som ungdom fra Oslo vest, enda ungdom fra Oslo vest oppgir dobbelt så mye cannabisbruk. Derfor kommer SV til å fortsette kampen for avkriminalisering av brukerdoser for rusmidler, fortsette kampen for en skikkelig rusreform. Altfor lenge har det blitt ført en feilslått straffelinje i denne salen, og la meg være tydelig: SV har ikke gitt opp rusreformen. Vi vil bygge allianser for å få den gjennomført.

Det er vår oppgave å sørge for at rettssystemet er tilgjengelig for alle. En bauta i det juridiske miljøet, Jan Fridthjof Bernt, har uttalt at påtale- og rettsapparatet er de samfunnsarenaene hvor ulikhetene er størst i landet vårt – et utsagn som ble så altfor godt illustrert gjennom Nav-skandalen, en sak som neppe hadde gått like ille hvis noen av de med mye penger og råd til dyre advokater hadde vært utsatt for en lignende mangel på rettssikkerhet.

I sitt siste statsbudsjett viste Erna Solberg at den blå regjeringen har nedprioritert rettssikkerheten for dem som trenger det mest. Det er bra at inntektsgrensen på fri rettshjelp øker for første gang siden 2009, men det er likevel slik at langt flere faller utenfor ordningen etter åtte år med høyreregjering. Jeg har store forventninger til at en ny regjering som sier de er opptatt av vanlige folk, øker inntektsgrensen for fri rettshjelp og kommer til Stortinget med forslag om ny fri rettshjelp-lov med visjoner om hvordan vi skal sikre tilgang til rettssystemet for alle. For rettshjelpstiltakene må styrkes gjennom å øke salærsatsene for offentlige forsvarere og bistandsadvokater, men også gjennom å løfte fram de frivillige rettshjelpstiltakene. Det er sjokkerende at høyresiden på vei ut døren fra regjeringskontorene kutter i bevilgningen til de frivillige rettshjelpstiltakene. Det føyer seg inn i rekken av usosiale kutt for å finansiere skattelette for dem på toppen.

Det er mange store utfordringer som må løses den kommende perioden. SV kommer ikke til å akseptere kun fine festtaler om rettsstaten vår. Vi er tydelig på at dersom rettssikkerheten i Norge skal styrkes, kreves både en aktiv politikk og mer penger. Vi er glad for at landet har fått en ny regjering, nå forventer vi at den leverer der den forrige regjeringen sviktet, for det handler om å skape et samfunn med rettssikkerhet for de mange, ikke for de få.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Grensehandelen har vokst seg unaturlig høy de siste årene, og nå har pandemien vist oss hva som skjer når grensehandelen stopper opp. Tallene som er anslått ved varig bortfall av grensehandel, er enorme.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha en aktiv næringspolitikk som ikke styres av markedet alene, men som gir en tydelig retning og sørger for at norske ressurser og verdiskaping kommer fellesskapet til gode. Derfor er jeg glad for at Hurdalsplattformen slår fast at grensehandelsproblematikken skal gjennomgås i lys av erfaringene fra koronapandemien og fra andre land, som Danmark.

Regjeringen vil foreslå tiltak som reduserer grensehandelen og styrker konkurransekraften til norsk næringsliv. Dette er viktig for norske mat- og drikkeprodusenter, som er offensive og i stor utvikling. Dette er viktig for næringsmiddelindustrien, også i Vestfold, der jeg kommer fra. Dette er viktig for dagligvarehandelen. Dagligvarer er det folk handler mest av over grensen. Dette er viktig for Vinmonopolet, som Senterpartiet hegner om. Vinmonopolet er en kunnskapsrik, offensiv og fornuftig salgskanal med bredt utvalg.

Redusert grensehandel ga i det siste halvannet året grunnlag for tusenvis av norske arbeidsplasser basert på norske råvarer. Det vil Senterpartiet ha mer av. Men ikke bare arbeidsplassene – økt verdiskaping, økte investeringer i industri og høyere skatte- og avgiftsinntekter er viktig for velferdsstaten vår. Ved å skape og beholde mer av verdiene i Norge sikrer vi bedre tjenester til alle innbyggere.

Norsk mat- og drikkeproduksjon er grunnlag for en samlet norsk næringskjede. Her er det store utviklingsmuligheter til glede for oss alle. De siste årene har vi fått en stadig høyere stolthet over egen mat- og drikkeproduksjon. Blant annet har vi blitt verdensmestre og vunnet mange priser i osteproduksjon. Et annet eksempel er bryggeri- og drikkevarebransjen, som med sine 150 produsenter leverer over 3 000 unike norske ølsorter og har verdens sunneste brusmarked med 65 pst. sukkerfri brus.

Senterpartiet skal bidra til at mer av verdiskapingen beholdes i Norge. Da er et av flere tiltak mindre grensehandel.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Hurdalsplattformen og regjeringen slår fast at norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles, og regjeringen vil legge til rette for et fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Siden Hurdalsplattformen ble lagt fram, har jeg hørt at flere fra regjeringen forklarer dette med at aktiviteten på sokkelen også kan være mer enn bare olje og gass. Det kan f.eks. være havvind. Jeg vet ikke, for plattformen gir ikke svar her.

Det den derimot utbroderer, er rammevilkårene for oljeselskapene. De skal få lete mer, mye mer, også i nye områder. Det enormt tydelige budskapet fra både FN og Det internasjonale energibyrået om at vi må slutte å lete etter mer fossil energi, har altså ikke gjort noe inntrykk på vår nye regjering. Selv om vi har funnet mer olje og gass enn klimaet tåler allerede, skal det letes etter mer. Hvordan kan regjeringen finne sammenhengen mellom det og det å stå bak målene i Parisavtalen?

Det er heller ikke troverdig at petroleumsdelen av aktiviteten på sokkelen gradvis skal erstattes av mer klimavennlige næringer dersom vi ser på de kommende investeringene i oljeindustrien. For takket være den ulykksalige oljeskattepakken vil det være et skyhøyt investeringsnivå på norsk sokkel de kommende årene. Det i seg selv vil skape helt reelle kapasitetsproblemer i norsk økonomi og industri. Det har vi opplevd før under perioder med høy oljepris og store investeringer i oljen, og det har helt konkret ført til at man har gått vekk fra planlagte investeringer i havvind og over på investeringer i olje og gass.

Mitt spørsmål er ganske enkelt, og det håper jeg vi får tydeliggjort fra regjeringen framover – gjerne i dag, men også de kommende ukene: Hvordan skal regjeringen unngå at dette skjer igjen? Og ikke minst: Hvordan skal regjeringen sikre at de nødvendige investeringene i nye næringer, som vi må leve av i årene framover, blir realisert? Jeg er spent på svaret.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Landet har fått en ny regjering, som har en ny plan for hva slags Norge vi vil ha, en regjering som vil lytte til folk, en regjering som har en tydelig plan for at en skal redusere forskjellene både sosialt og geografisk, en regjering som vil ta et oppgjør med den sentraliseringspolitikken en har hatt gjennom de siste åtte årene, og som legger til rette for at folk skal kunne, bo, arbeide og leve gode liv i hele Norge.

Jeg merket meg at representanten Erna Solberg tidligere i dag kommenterte og mente at Hurdalsplattformen var ullen og lite konkret. Vel, jeg tror faktisk at for mange rundt omkring i Norge i dag har den betydning, den nye politikken som regjeringen allerede har varslet at den vil komme med, at den vil ta grep når en ser de kraftig økende strømprisene. Det er ikke noe nytt som har kommet i løpet av de siste dagene. Den avgåtte regjeringen hadde hatt mulighet til å varsle og komme med konkrete tiltak. Vi har allerede varslet og tatt konkrete grep. Jeg er også glad for at en sikrer flertall i Stortinget for helt nødvendige tiltak knyttet til bostøtte og sosialhjelp og at vi må sørge for å få avgiftene på området ned.

Men for en del rundt omkring i Norge er det kostnader som per i dag er enda mer krevende å bære, og der den nye regjeringen i sin plattform konkretiserer tydelige tiltak. I øysamfunn rundt omkring i Norge – som Hasvik, Loppa, Værøy og Røst – skal ferjene bli gratis. Og for alle rundt omkring i Norge som er avhengige av fly på kortbanenettet, skal en sørge for at det blir halv pris på flyrutene.

Så registrerer jeg at representanter går på talerstolen og sier at det er få ambisjoner knyttet til politiområdet. Det er en god start å si at en nå skal åpne flere lensmannskontor, konkret tjue, etter at en har hatt tidenes sentralisering av norsk politi. En skal også sørge for at en gir reelt innhold til de lensmannskontorene som en har rundt omkring i Norge, og også sørge for flere politipatruljer. Vi skal ha et tilstedeværende politi i hele Norge.

Dette er en plattform som ikke er slutten, men starten, på en ny tid, der vi skal sørge for å spille på lag med bevegelser og organisasjoner rundt omkring i Norge for å redusere forskjeller og ta hele Norge i bruk. Det skal bli en glede å fortsette det arbeidet.

Mani Hussaini (A) []: Å sørge for at alle barn lærer godt på skolen, er det viktigste vi kan gjøre for et mer rettferdig samfunn med mindre forskjeller. Etter åtte år med høyreregjeringer ser vi dessverre at sosiale forskjeller reproduseres og forsterkes i skoleresultater. Det er ikke så rart. Under høyreregjeringen har antallet ukvalifiserte som underviser i skolen, økt med over 40 pst. Halvparten av spesialundervisningen gis av ukvalifiserte. En av fire som underviser i norsk skole, har ikke lærerutdanning, og lærermangelen fortsetter.

Norsk skole lider av lærermangel. For mange lærere har rømt skolen og gått til andre yrker, mange har blitt avskiltet og altfor mange har sluttet på lærerutdanningen. Å rekruttere, beholde og utdanne flere kvalifiserte lærere blir derfor det aller viktigste for den nye regjeringen. Det å sørge for nok kvalifiserte lærere i skolen er en av de viktigste investeringene vi gjør for ungene våre. Derfor er det gledelig at den nye regjeringen fjerner avskiltingen av lærere som er utdannet før 2014.

Mange unge mennesker som drømmer om å bli lærer, som brenner for enten språk, historie eller samfunnsfag, har alle forutsetninger for å bli gode lærere for barna våre, men mange stoppes i dag av høyreregjeringens rigide krav om 4 i matte, selv om man ønsker å bli norsklærer. Det har vært viktigere for høyreregjeringen hva man kommer inn i lærerutdanningen med, enn hva man kommer ut med. Derfor er det gledelig at den nye regjeringen erstatter inntakskravet på 4 i matte med mer rettferdige og treffsikre opptakskrav på lærerutdanningen.

Så må jeg si at det er på tide at vi fikk en regjering som er opptatt av fagarbeidere og yrkesfagelevene. I åtte år har yrkesfagene vært nedprioritert, i en tid hvor landet vårt trenger flere fagarbeidere. Derfor måtte det en Arbeiderparti–Senterparti-regjering til for å sikre at alle kvalifiserte søkere som går yrkesfag, skal få en læreplass og en mulighet til å fullføre utdanningen sin. 8 000 yrkesfagelever får ikke læreplass hvert eneste år. Det skal det bli slutt på nå.

Det er på tide at vi lager en fellesskole som gir alle like muligheter gjennom gode, kvalifiserte og motiverte lærere. Det er på tide at vi satser på fagarbeideren. Etter åtte år med høyreregjeringer som har styrt skolen i feil retning, er det endelig nå lærerne og fagarbeidernes tur.

Turid Kristensen (H) []: Vi var mange som var veldig spente på hva Hurdalsplattformen kom til å inneholde. Jeg forventet ikke at jeg skulle være enig i alt som stod der, men det var også punkter jeg kunne nikke fornøyd til, punkter vi er tverrpolitisk enig i, og punkter som er en videreføring av den forrige regjeringens politikk. Det er bra.

En ting som forundrer meg, er hvor stor avstand det er mellom det som blir sagt her i salen, og det som faktisk står i plattformen. Noe av det første statsminister Gahr Støre sa da han la fram regjeringserklæringen på mandag, var: «Regjeringen skal flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet.»

Det høres jo fint ut, det er et veldig godt prinsipp, men hva mener regjeringen egentlig med det? For meg er det åpenbart at dette betyr at folk bør få bestemme mest mulig over sitt eget liv, og at vi må ha tillit til at mennesker kan ta det valget som er best for dem. Det ser dessverre ikke ut til at regjeringen legger det samme i dette som meg, og det legges i hvert fall ikke opp til det i denne plattformen.

I Høyre er vi mest opptatt av menneskene, ikke av systemene, og av at vi har et mangfold. Systemet må tilpasse seg dem som skal bruke systemet. Det er pasienten vi må ha tillit til i helsetjenesten, eleven vi må vise tillit til i skolen, og foreldrene vi må ha tillit til at tar valg som er best mulig for dem og deres familie.

Hvis regjeringen mener alvor med at den skal flytte makt til vanlige folk, hvorfor vil den da frata elever mulighet til selv å velge hvilken skole de skal gå på, makt til å velge seg bort fra et miljø der de kanskje har blitt mobbet eller har et dårlig nettverk? Hvis regjeringen mener alvor med at den vil flytte makt til vanlige folk, hvorfor vil den da ikke la mennesker som sliter med f.eks. anoreksi, rus eller psykisk helse, få velge det behandlingstilbudet som passer for dem, behandlingstilbud som redder liv?

Hvis regjeringen mener alvor med at den skal flytte makt til vanlige folk, hvorfor vil den si nei til at mennesker som er avhengig av brukerstyrt personlig assistent, kan velge det tilbudet som passer best for dem, uavhengig av om det er offentlig, privat eller ideelt? Hvorfor vil den gjøre det vanskeligere for foreldre å velge det barnehagetilbudet som er best for dem, barnehager de er veldig fornøyd med?

Dette viser dessverre at Hurdalsplattformen og regjeringens retorikk rett og slett ikke henger sammen, og at det er stor forskjell på ord og handling. Hvis den nye regjeringen skal gjøre alvor av det statsminister Gahr Støre trakk fram som noe av det aller første da han la fram regjeringserklæringen på mandag, må den også ha tillit til at folk vet bedre enn politikere hva som er best for dem. Hvis regjeringen vil flytte makt til vanlige folk, må den også vise det i handling, ikke bare i ord.

Abid Raja (V) []: Venstre mener at norsk skole trenger kvalitet og mangfold. Venstre har lagt mye arbeid i å gi barn og unge i Norge en bedre skole. Det ser vi resultatene av: flere kvalifiserte lærere, flere som fullfører videregående, flere lærere per elev i klasserommene, flere helsesykepleiere og flere og bedre digitale verktøy enn noensinne før i norsk skole.

Venstre sørget for 4 000 flere kvalifiserte lærere i norsk skole. Vi sørget for flere lærere i hvert eneste klasserom i norsk grunnskole gjennom en lærernorm. Vi sørget for at 50 000 lærere har fått et tilbud om etter- og videreutdanning. Alt dette har gitt barn og unge i norsk skole lærere med mer kompetanse i fagene og med større faglig trygghet.

Samtidig støttet vår regjering elevenes psykiske helse med flere tiltak, der det viktigste er flere helsesykepleiere. På vår vakt kom det inn mer enn 500 nye årsverk med helsesykepleiere i skolen og i de lokale helsetjenestene i kommunene og fylkeskommunene.

Vi er også særlig fornøyd med at mange flere fullfører videregående skole – det er noe av det aller viktigste – og det gjorde de da vi var i regjering. 79,6 pst. er ny rekord for hvor mange elever som fullførte videregående skole.

Men alt dette er ikke nok, vi vil mer og vil gi elevene kvalifiserte lærere i alle fag og timer.

I en ellers utredende og grå Hurdalsplattform er tiltakene på utdanning relativt konkrete, men så peker de dessverre i feil retning – vekk fra kvalitet og vekk fra mangfold. For hva starter denne Senterparti- og Arbeiderparti-regjeringen med? Jo, de skal ikke stille krav til at elever skal ha undervisning fra kvalifiserte lærere. Kravet til lærerne om at de skal ha formell kompetanse, skal bort. Kvaliteten skal ned.

For lærerstudentene ser man den samme tendensen. Flere studenter enn før fullfører faktisk lærerstudiet etter at det ble et krav at man skal ha karakteren 4 i den enkleste matematikken fra videregående skole. Nå skal Arbeiderpartiet og Senterpartiet fjerne dette kravet.

Paradokset er at det i regjeringsplattformen for næringsliv og industri presiseres klart og tydelig at man er helt avhengig av oppdatert og formalisert kompetanse. Regjeringsplattformen sier at de vil innføre en kompetansereform som gir oppdatert og formalisert kompetanse, eller for å sitere plattformen: «Det er òg eit av våre fremste fortrinn.»

Da er det litt underlig at for denne regjeringen er formalisert kompetanse viktig innenfor industri og næringsliv, men ikke overfor lærere som skal undervise elever, barna våre, i skolen. Da er det til å undre seg over hvorfor elevene og skolen ikke regnes som «våre fremste fortrinn» av denne regjeringen, i denne plattformen.

Elise Waagen (A) []: Når jeg hører representanter fra de tidligere regjeringspartiene, skulle man nesten tro at de har glemt at det ikke har gått mange timene siden de selv pakket ut av regjeringskontorene. Hvis det er så dårlig stilt i norsk skole, er det påtagelig at man ikke har brukt tiden bedre i regjering.

Men jeg deler bekymringen for situasjonen og ikke minst synet på viktigheten av kompetanse og det å ha gode lærere som har tid til den enkelte, for etter to perioder med en Høyre-ledet regjering er situasjonen urovekkende. Det er tidligere estimert at Norge kunne mangle 5 800 lærere innen 2040 hvis vi ikke gjør noe nå. Det var ved skolestart i fjor 42 pst. flere ukvalifiserte lærere som underviste i skolen, enn i 2013. Det glemte forrige taler å nevne.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering har helt andre ambisjoner for norsk skole. Etter åtte år med en Høyre-ledet regjering kreves det strakstiltak – strakstiltak som vi leverer på. Vi vil fjerne avskiltingen av lærere, nettopp fordi det i vår skole er rom for dyktige, erfarne lærere som er der og gjør en forskjell ute i norsk skole, og ikke minst når vi vet at mangelen er reell der ute.

Det er en forutsetning at vi har nok lærere hvis vi skal lykkes med å få til tidlig innsats og mer praktisk læring i skolen. Dette haster, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet leverer. Vi lanserer tre grep her og nå som handler om at vi skal rekruttere, utdanne og beholde flere konkrete lærere.

Foreldrene skal være trygge på at barna deres får en god utdanning. De skal være trygge på at barna blir sett, og da er vi helt avhengig av en skole som har tid til den enkelte, og som har tid til å investere i barna.

Det er et kunstig skille som blir satt opp mellom en skole som prioriterer kompetanse, og en skole som prioriterer barn som trives når en lærer. Vi i Arbeiderpartiet anerkjenner at barn faktisk er hele mennesker. Skal de kunne lære, og skal de kunne være mottagelige for både matematikk, naturfag og alle andre fag, er de faktisk nødt til å ha det godt i livet også. Det handler om at vi er nødt til å styrke skolehelsetjenesten, vi vil ha fysisk aktivitet i skolen, og vi skal sørge for at vi gradvis skal innføre et skolemåltid. Dette står ikke i kontrast til en skole hvor man lærer, dette sørger for at barna våre er mottagelige for læring, og anerkjenner at barn og ungdommer er hele mennesker som trenger å ha gode rammer for nettopp det å være mottagelig for læring.

Irene Ojala (PF) []: Jeg heter Irene Ojala, og jeg representerer Finnmark for Pasientfokus. Bakgrunnen for at Pasientfokus er på Stortinget, er at arbeidsfolk, kvinner og menn, unge og eldre, i Alta, Kautokeino og distriktene i Finnmark har kjent en avmakt over de siste to tiårs måte å drive sykehus på. Jeg representerer Finnmark og er direkte valgt av folket. Samlet er vi i Pasientfokus tverrfaglige og tverrpolitiske. Vi gjør ikke forskjell på folk. Alle kan bli syke, uansett parti, etnisitet, religion eller yrkesbakgrunn.

Vi i Pasientfokus kommer til å jobbe helt forskjellig fra det de profesjonelle partiene gjør. Vi kommer til å invitere til samarbeid og deling av kunnskap, for delt kunnskap gir ofte mer god kunnskap.

Vi i Pasientfokus har lånt velgere fra alle partiene, fra Rødt til Fremskrittspartiet. Og vi har tenkt at alle sammen skal få velgerne sine tilbake. De har 18 måneder på å vise at de vil imøtekomme syke menneskers behov for at alle skal behandles likt.

Det ble sagt i går at tiden for å overkjøre lokalsamfunn er forbi. Det synes vi er fint. Det gir håp for gode sykehusløsninger for unge og eldre, arbeidsfolk, gravide og fødende, fra og i Finnmarks største by, Alta, Kautokeino og de øvrige distriktene i Finnmark. Det gir håp om at distriktslegene i fylket alltid skal kunne sende pasientene til riktig behandlingssted. For det er faktisk slik at et lokalsykehus ikke kan ha kompetanse på alle felt. Derfor må pasientene alltid sluses riktig vei, slik at fiskeren kommer tilbake til fiskebåten som yrkesfisker i stedet for hobbyfisker.

I går og i dag har det vært mye snakk om klimakrisen, og i ettermiddag skal vi votere over flere forslag som er en konsekvens av klimautfordringene. Det er bra. Men det er sånn at de politiske handlingene som er gjort fram til nå, ikke står i stil med de ordene som politikerne har brukt. Jeg bare nevner at det bor nesten dobbelt så mange mennesker i Alta som det gjør i sykehusbyen Hammerfest, og i et klimaperspektiv er det mer riktig at begge byene, både Alta og Hammerfest, har sykehus, og at alle pasientene i Finnmark alltid sendes til riktig behandlingssted til riktig tid, og aldri omvendt – til sykehus som må sende pasientene videre.

Norsk helselovgivning gjør ikke forskjell på folk, og det er statens ansvar å skape trygghet for syke mennesker. Det er en av grunnene til at vi har en sterk stat. Det skal ikke være en drøm at sårbare syke skal få behandling på riktig sykehus, til riktig tid og på riktig sted. Det skal faktisk være en selvfølge i landet vi bor i. Vi i Pasientfokus har som mål å bidra til at det skal skinne av måten Finnmark organiserer sykehus, geriatri og fødetilbud på. Målet er at folk i hele Helse-Norge skal si: «Se til Finnmark.» Er det mulig å få til gode og tidsriktige sykehus og fødetilbud i Finnmark? Da er det jammen mulig også andre steder i distriktene i Norge.

Kan jeg få lov til å komme med en stemmeforklaring? Det gjelder forslag nr. 19, fra Fremskrittspartiet. Pasientfokus støtter Fremskrittspartiets forslag med følgende begrunnelse: Helseforetaket Finnmarkssykehuset vil ikke bygge operasjonsstuer med ultraren luft. Det betyr at Finnmarkssykehuset ikke bygger på framtidens behov, men legger opp til å bygge en ny operasjonsstue som kun øker den eksisterende kapasiteten på operasjoner som allerede gjøres i Alta, og utelukker dermed infeksjonsfølsom kirurgi. Dette støttes også av Finnmark legeforening og av overlege Thoralf Enge i Finnmarkssykehuset, som sier at det vil gi økt kapasitet … (presidenten klubber).

Presidenten: Takk, presidenten vil minna om at det skulle vera ei kort stemmeforklaring.

Henrik Asheim (H) []: Jeg skal også gi en kort stemmeforklaring på vegne av Høyre. Men la meg bare aller først – siden debatten går mot slutten – si tusen takk for en veldig spennende diskusjon og en politisk debatt over to dager med mange som har havnet i nye roller. Noen er helt nye på Stortinget, noen som satt på Stortinget, har blitt statsråder og motsatt. Det har vært en veldig god diskusjon som jeg føler har gjort at man har fått frem mange av uenighetene, men også enighetspunktene, som er mellom oss.

Så til stemmeforklaringen fra Høyre: Høyre kommer til å stemme for SVs endrede forslag nr. 6 om bostøtte og sosialhjelp på grunn av strømprisene. Ettersom SV har endret sitt forslag til å være svært likt Høyres opprinnelige forslag nr. 13, trekker Høyre det forslaget. Så kommer Høyre også til å stemme for SVs forslag nr. 8 om oppfølging av Jenssen-utvalget. Utover det stemmer vi naturligvis for de opprinnelige forslagene fra Høyre.

Sverre Myrli hadde her overtatt presidentplassen.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg tror «gratulerer» må være det mest brukte ordet i denne debatten, og det er jo all grunn til å gratulere alle som er valgt inn, og ikke minst alle dem som ble utnevnt til statsråder for en uke siden.

Men det som bare skulle være en lykkelig dag, ble jo en dag med et veldig stort alvor etter det grufulle som skjedde på Kongsberg. Fortsatt vet vi ganske lite om hva som egentlig rammet oss. Jeg håper vi får flere svar de neste uker og måneder, men det vi vet, er at det verste kan skje.

Jeg tok ordet igjen nå for å dvele litt ved det jeg mener har vært den viktigste debatten vi har hatt dette året, og det var debatten som varte gjennom hele våren fram til tiårsmarkeringen av terrorangrepet 22. juli. Mange stemmer har satt ord på hvordan mange i Arbeiderpartiet, og kanskje spesielt de av oss som da kom fra AUF, har følt oss alene gjennom disse ti årene – at det politiske oppgjøret med hatet aldri kom, og at anerkjennelsen av hva det gjorde med oss som folk, med oss som parti og med hver enkelt, ikke har vært der.

I år var det noe som var annerledes. Flere stemmer kom til og sa at vi måtte snakke mer om dette, spesielt blant ungdomspartiene på høyresiden. De fortalte om dårlig samvittighet og berøringsangst, og sa at dette var et ansvar de var villige til å ta. Jeg vil si tusen takk til alle som gjorde det, og som sa at de ikke ville misforstå med vilje. De skjønte at de som ikke er med i Arbeiderpartiet, har et ansvar for ikke å la Arbeiderpartiet stå alene i denne saken. Vi ber ikke om sympati; vi ber om at dette må snakkes mer om, at det må diskuteres og mobiliseres sånn at det ikke kan skje igjen.

Vi lovet «aldri mer 22. juli», men så skjedde det igjen 10. august for to år siden. Jeg er utrolig glad for at regjeringsplattformen tar med seg debatten om 22. juli og ikke lar det bli et blaff med de riktige ordene hver sommer. Plattformen slår fast at vi skal ta vare på de synlige sporene i Høyblokka, så konspirasjonsteoriene ikke skal få vokse fram. Vi sier at alle elever skal lære om hat og rasisme, og det er et mål at så mange som mulig kommer seg til Utøya eller til 22. juli-senteret. Man trenger ikke å dra til utlandet for å lære om hva hat og ekstremisme er. Vi sier at vi skal slutte å finansiere hatefulle og rasistiske blogger, for vi vet at de er farlige.

Kanskje viktigst av alt: Justisministeren får nå i oppdrag å ta opp AUFs forslag om det som på mange måter blir en ny 22. juli-kommisjon. Gjørv-kommisjonen var utrolig viktig, den tok debatten om beredskap og politi, men vi trenger en ny kommisjon som ser på hvordan dette kan skje. Hva får unge mennesker til å radikalisere seg, og hvordan kan vi unngå at det skjer igjen? De snakker om soloterrorister, men de er ikke alene – de har hverandre.

Jeg ser fram til det utrolig viktige arbeidet den kommisjonen skal gjøre. Jeg håper den får bred støtte her i Stortinget, og at vi alle kan følge opp det arbeidet, så vi med rette kan si: Aldri mer 22. juli, og aldri mer 10. august.

Ola Elvestuen (V) []: Vi nærmer oss slutten av debatten, så jeg skal komme med noen stemmeforklaringer fra Venstres side. Vi vil stemme for SVs endrede forslag nr. 6, om en økning i bostøtten og sosialhjelpen med bakgrunn i høye strømpriser. Vi vil også stemme for forslag nr. 8, fra SV, om en melding til Stortinget om levekår i byer, bygget på Jenssen-utvalgets anbefalinger. Vi vil stemme for forslag nr. 9, fra SV, om forslag til sanksjoner som skal slå ned på trakassering i fiskeriene. Venstre vil stemme for forslag nr. 10, fra SV, om å beholde Andøya flystasjon som base for maritime overvåkningsfly. Vi vil videre stemme for forslag nr. 11, fra SV, om å følge opp EU-kommisjonens initiativ om ikke å tillate videre utvinning av fossile energiressurser i Arktis.

Venstre vil stemme for forslag nr. 14, fra Høyre, om å legge fram den varslede klimaplanen – regjeringen har nå varslet en ny klimaplan – i løpet av februar 2022. Poenget er at vi nettopp har gjennomført og behandlet en klimaplan i Stortinget. Skal det gjøres endringer, er det den som må forbedres, og det kan umulig trenge å ta veldig lang tid. Ellers må man begynne på nytt, og det er en helt annen prosess. Vi har en offensiv klimaplan, det er den som nå må forbedres. Videre vil vi stemme for forslag nr. 15, fra Høyre, om en nøytral merverdiavgift i helseforetakene.

Venstre vil stemme for forslag nr. 18, fra Fremskrittspartiet, om en fullverdig utredning av Ullevål sykehus som utbyggingsalternativ til Gaustad. Statsminister Jonas Gahr Støre sa i sin redegjørelse at tiden for overkjøring av lokalsamfunn er over. For at dette skal være alvor, må det gjelde at man ikke skal overkjøre lokalsamfunn også hvis bystyret i Oslo går imot planene for Gaustad og det enorme sykehuset som er planlagt der, ellers blir dette bare tomme ord.

Venstre vil stemme for forslag nr. 19, fra Fremskrittspartiet, om etablering av en ultraren operasjonsstue ved Klinikk Alta. Der er det bevilget midler i årets budsjett, og det må følges opp.

Venstre vil også stemme for forslag nr. 28, fra Miljøpartiet De Grønne, om et styrket nattogtilbud i Norge og til utlandet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: En liten kuriositet: Grunnet politisk press solgte oljefondet seg ut av produsenten Lockheed Martin i 2005. Oljefondet eide 0,38 pst. av Lockheed Martin, og kursen var 38 dollar. Med dagens kurs ville avkastningen finansiert samtlige F-35-fly. Vi utelukker investeringer på grunn av etikk, men handler med uetiske bedrifter på grunn av behov, så det ser ut som ulike regjeringer, alle bortsett fra Fremskrittspartiet, lever etter prinsippet om at moral er bra, men at dobbeltmoral er dobbelt så bra.

NATOs nye strategiske konsept skal vedtas på toppledermøtet i Madrid neste år. De skal utvide konseptet, det er ideen, og det har også amerikanerne sagt. Det skal bli et slags verdenspoliti. Man skal utvide med klima. Man skal utvide med nasjonalt demokrati innad i landene, altså at NATO skal virke innad i landene, og det skal også være «out of area»-oppdrag, dvs. utenfor NATO. En slik strategi løser absolutt ingen ting, og det provoserer veldig mange. Vi skal diskutere lærdommen fra Afghanistan. Der har NATO permanent mistet sin troverdighet, dessverre, og det er viktig at man retter opp det. NATOs opprinnelige mål er å garantere medlemslandenes frihet og sikkerhet med politiske og militære midler. Det bør det fortsette å være.

Når det gjelder traktaten for forbud mot kjernevåpen, har regjeringen ønsket å være med på statspartenes møte om den. Det har skapt sterke reaksjoner. Som eneste NATO-land ønsker «Jonas-Hurdal» å utfordre «NATO-Jens». Det synes vi er en veldig dårlig idé. Det skaper gnisninger i NATO, helt unødvendige gnisninger, og det gjør at når vi uttrykker at vi har behov for NATO, provoserer vi NATO tilbake. Det er en helt unødvendig provokasjon. Det løser ingen ting, og det gjør overhodet ikke verden tryggere.

I Hurdalsplattformen er ikke USA nevnt med et eneste ord, men Tyskland, Storbritannia, Norden og andre nærstående land er nevnt, også mange andre land. Da blir det ikke mange andre land igjen. Men et land som ikke er nevnt, som kanskje burde vært nevnt, er Frankrike. Når det gjelder Frankrike, er vi med i militære operasjoner i Mali, men Frankrike er altså ikke et nærstående land som vi bør samarbeide med, ifølge plattformen til regjeringen.

Det er én setning om Kina, men ingen ting om handel med Kina selv om vi har vært i forhandlinger med Kina om en frihandelsavtale siden 2008 – ikke et ord om Kina. Det er ikke noen ord om dataleveranser fra Kina, og det er kanskje litt rart. Jeg håper at regjeringen kommer tilbake og skriver noe om det.

Så er det FN-operasjoner, FNs kjernevåpentraktat, FNs sikkerhetsråd, FNs flyktningkonvensjon, FNs sanksjonerte forhandlinger i Midtøsten, FNs multilaterale orden, FNs bærekraftsmål og frykten for jordens klimatiske undergang. Det er FN hele veien, og vi skal fratas den nasjonale myndigheten – frivillig – og gi den til FN. Det er en helt unødvendig situasjon vi har satt oss i. Det står i Hurdalsplattformen selv om statsministeren rister på hodet.

Cecilie Myrseth (A) []: Støre-regjeringen er altså en god uke gammel. Solberg-regjeringen har uansett sittet i åtte år, og man må tåle, også i dag, at man snakker om de åtte årene. For jeg må si at det er litt overraskende å høre all denne klagingen – jeg vet ikke om det er et parlamentarisk ord – som har vært i disse dagene fra høyresiden. Hurdalsplattformen er proppfull av konkret politikk. Den viser en ny kurs for fellesskap, mindre forskjeller, hvor vi ser hele landet. En må nesten være politiker fra høyresiden om en ser på det som floskler og ikke som forpliktende ord. Det er litt det samme som at man ikke helt forstår hvem som er vanlige folk i dette landet.

Til representanten Wilhelmsen Trøen: Jeg står for min kritikk, som jeg kom med i går, som gjaldt de siste årene innen psykisk helse. Man må gjerne snakke på inn- og utpust om hvor bra man har gjort det innen helse, men jeg velger å sette min lit til Riksrevisjonen, som før sommeren kom med en knusende dom over den tidligere regjeringens resultater innen psykisk helse. Ja, det er altså langt mellom liv og lære. De har snakket mye om psykisk helsevern og hatt høye uttalte ambisjoner, men Riksrevisjonen har altså slått fast realitetene. Mange med psykiske lidelser må vente lenge på helsehjelp. Hva slags helsehjelp man får, avhenger av hvor man bor, og noen risikerer faktisk å ikke få hjelp når de trenger det, og vi vet ikke nok om den behandlingen som gis, faktisk virker.

Dette er Riksrevisjonens ord. De som sliter både psykisk og med rus, får ikke god nok hjelp, verken i kommunene eller i spesialisthelsetjenesten. De er også tydelige på at det er sterkt kritikkverdig at den forrige regjeringen ikke et eneste år siden 2013 klarte å innfri målet som man kaller den gylne regel – ikke ett år siden 2013. Da må man gjerne stå her og være veldig fornøyd med de resultatene, men jeg er glad for at det er en ny tid, at det er en ny kurs, en ny regjering som har store ambisjoner. Vi skal hjelpe, vi skal stille opp, vi skal få på plass et kraftfullt løft, og det må vi, fordi psykisk helsehjelp er livsviktig. Det er for mange som står i kø, for mange får ikke hjelp, og vi har for lite midler til forebygging. Denne regjeringen skal levere, og det skal vi gjøre med faktisk politikk.

Terje Aasland (A) []: Denne erklæringsdebatten er liksom opposisjonens debatt, men jeg lurer litt på hvor opposisjonen er hen. Det er jo ingen tydelig opposisjonell stemme i stortingssalen lenger. Er det et uttrykk for at en er tilfreds? Mest sannsynlig er det det – at det er en regjeringserklæring som er lagt på bordet, som har en veldig ny, tydelig retning for Norge. Det må jo være et klart uttrykk for det. For hvor er de parlamentariske lederne til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Senterpartiet? Det er kanskje ikke interessant å avslutte den parlamentariske runden i denne debatten.

Når tidligere statsminister står i denne salen og sier at regjeringserklæringen er ullen, og det er det eneste hun har å si, er det verdt å merke seg at regjeringserklæringen ikke er ullen. Det er en veldig tydelig erklæring, som tar Norge i en helt annen retning enn det høyrepartiene holdt på med i åtte år. Det er en veldig tydelig erklæring hvor vi ønsker – og kommer til å klare – å redusere forskjellene mellom folk og blant folk, både geografisk og mellom folk direkte. Det er en erklæring for å skape nye jobber, ny aktivitet, oppmerksomhet mot næringslivet og hva næringslivet trenger for å vokse – veldig tydelig. Det har aldri noen gang, i hvert fall så lenge jeg har deltatt i debatter i denne sal, vært tydeligere omtaler av hva næringslivets behov er. Det handler også om bare tryggere jobber og hva arbeidslivet skal representere, og ikke minst en sterkere velferdsstat. Regjeringserklæringen er jo gjennomsyret av hvordan vi vil utvikle det.

Det handler også om å kutte klimagassutslipp, med nye virkemidler og tydeligere mål, og samtidig hvordan vi skal bruke de fantastiske mulighetene som er i dette landet.

Det er en god erklæring for landet. Det er helt nødvendig at vi nå får en ny politisk retning, som faktisk ser folk og ikke minst inviterer folk til fortsatt politikkutvikling, sånn at en klarer å ta hensyn til de meningene som er der ute. Jeg håper inderlig at vi, i sterk kontrast til den foregående regjeringen, er de som inviterer inn og lytter til fagbevegelse og andre som deltar i samfunnsutviklingen. Det er vi helt avhengig av for å fortsette å ha et land med små forskjeller og god utvikling.

Ingrid Fiskaa (SV) []: «Evne til forsvar – vilje til beredskap» er tittelen på Forsvarets langtidsplan, vedtatt av det førre stortinget og lagt fram av den førre regjeringa. Det er ein god tittel. Dessverre har forsvarspolitikken dei siste åra ikkje styrkt verken forsvarsevna eller beredskapen. Det har vore langt mellom ord og handling.

No har me fått eit regjeringsskifte og eit nytt fleirtal. Vil det òg koma til uttrykk i forsvarspolitikken, eller vil me fortsetja utholinga av norsk suverenitet og av vår evne og vilje til å forsvara demokratiet vårt mot ytre truslar og press? Eg håpar det fyrste.

Me i SV står klare til å danna fleirtal med regjeringa for å oppfylla det som står i Hurdalsplattforma om at «Forsvaret skal hevde norsk suverenitet og sikre nasjonale interesser.»

Me strekk òg ut ei hand her i dag for å ta eit steg i den retninga. SV har fremja eit forslag om at «Stortinget ber regjeringa behalda Andøya flystasjon som base for dei maritime overvåkingsflya våre.» Me veit at dette er – eller iallfall har vore – ei svært viktig sak for det eine av dei to regjeringspartia.

Kvifor er Andøya flystasjon så viktig? Det er berre å ta ein kikk på kartet og topografien. Andøya er perfekt for overvakingsflya. På Andøya kan dei tunge flya letta og landa utan større problem. Andøya har òg ei unik strategisk plassering. Overvaking av havområda våre blir ikkje mindre viktig i ein meir tilspissa sikkerheitspolitisk situasjon, med større interesse frå ulike hald for både ressursanse i havet og skipsleia forbi oss.

Spørsmålet om Andøya flystasjon set dei grunnleggjande vegvala i utanriks- og forsvarspolitikken vår på spissen. Det er ikkje fyrst og fremst ei distriktspolitisk sak, det er ei sak som handlar om forsvarsevne, suverenitet og om å stola på fagfolk.

Dei militærfaglege råda er ikkje til å misforstå. Vedtaket om å flytta basen har derimot vore drive fram frå politisk hald og med ønske om å spara pengar, eit ønske som allereie viser seg å vera ganske fåfengt. Det er derfor på tide å tenkja seg om, og det er ikkje for seint å snu. Flytteprosessen er berre så vidt i gang, og infrastrukturen på Andøya er intakt.

Det er ikkje ein dristig påstand at Andøya flystasjon uansett kjem til å bli brukt i lang tid framover. Spørsmålet er til kva og av kven. Derfor er me tilbake til utgangspunktet mitt: Skal me sjølve ta ansvar for vår eiga sikkerheit, eller skal me overlata det til andre og gjera oss stadig meir avhengig av aktørar som ikkje har dei same interessene som oss? Eit nytt fleirtal og ei ny regjering kan våga å ta honnørorda om å hevda norsk suverenitet på alvor.

Carl I. Hagen (FrP) []: Jeg vil først gratulere alle dem som fortjener gratulasjoner. Det er alle som er innvalgt på Stortinget, alle som er blitt statsråder, og alle som er blitt gjenvalgt til verv de har hatt tidligere – så jeg har en gratulasjon til alle.

Så har jeg merket meg og vil for så vidt gratulere Arbeiderpartiet med uttrykket «vanlige folk». Uttrykket «folk flest» var jo opptatt, men det er i realiteten nøyaktig det samme. Så at Arbeiderpartiet har valgt den samme gruppen som Fremskrittspartiet har gjort i veldig mange år, synes jeg fortjener honnør. Men det fortjener ikke honnør hvorledes de følger opp dette.

Hvis vi f.eks. ser på noe veldig mange vanlige folk, folk flest, er opptatt av, er det drivstoffpriser. Det har også vært et tema i denne debatten i går og i dag.

I fjor høst da Stortinget behandlet statsbudsjettet og fastsatte drivstoffavgiftene, lå prisene på bensin og diesel fra 14–16 kr per liter. Det var folk klar over da man fastsatte avgiftene på bensin til omtrent 5 kr per liter. Så har det skjedd en del som har endret dette bildet. Det har vanlige folk og folk flest oppdaget. Nå koster drivstoff 18 og 19 kr per liter for bensin og diesel. Hva er det som har skjedd? Jo, oljeprisen har gått fra 40 dollar per fat til i dag 84 dollar per fat. Staten soper inn 70–80 mrd. kr mer enn beregnet i 2021. Mange trodde at staten var folk flest og vanlige folk. Men hva har folk flest og vanlige folk fått ut av at staten har mottatt 70 mrd. kr eller mer i ekstra, uventede inntekter – akkurat som en lottogevinst? Jo, de betaler altså 3 kr mer per liter.

Så snakker man om at det skal gjøres noe raskt. Det er ikke noe problem for denne forsamlingen å stemme for forslag nr. 16. Da vil drivstoffprisene 1. november kunne synke med 3 kr og 75 øre, for Fremskrittspartiet foreslår å sette ned avgiftene med 3 kr per liter. Når momsen er på toppen av det, er det 3 kr og 75 øre lavere drivstoffavgift per liter. Jeg håper at de som snakker for vanlige folk gjør det også når de skal votere over forslag nr. 16.

Rigmor Aasrud (A) []: En lang debatt er snart ved veis ende, og det har vært interessant å høre mange gode innlegg her i dag, mange nye representanter som har tatt ordet for første gang. Det har også vært interessant å følge opposisjonens anmerkninger og innlegg fra denne salen. Kritikken fra opposisjonen har vært ganske sprikende. Noen er bekymret for at vi skal endre på noen av Solberg-regjeringens såkalte reformer. Ja, det er grunn til å gjøre det. Det er grunn til å se på en nærpolitireform som måtte bli en politireform fordi man ikke hadde fått til noe på ordet «nær», og det er grunn til å se på de fylkeskommunene som er slått sammen med tvang. Tvangsvedtak er aldri gode, og derfor er det fornuftig å la dem som er berørt av tvangsvedtak, få lov å mene noe om det.

Det har vært interessant å høre at Hurdalsplattformen er for lite konkret. Da tenkte jeg i går at jeg får se litt etter hva som skjedde da man var på Sundvolden for åtte år siden. Hva var de store sakene som ble debattert etter Sundvolden? Jo, det var segway og poker og lakrispiper, men det var også svekkelse av arbeidstakernes rettigheter, skattekutt og privatisering.

Men nå er Erna Solbergs regjeringer og Sundvolden- og Jeløya- og Granavolden-plattformen historie. Vi har presentert en regjeringserklæring som er bra. Den er konkret, først og fremst på politikk som vil bety noe for vanlige folk og det livet de lever, og en politikk som vil komme vanlige folk til gode, som å sikre folk hele, faste stillinger for å gi folk en lønn å leve av og trygghet i hverdagen, som gjør barnehager rimeligere, som sikrer flere kvalifiserte lærere og løser fastlegekrisen. Sånn kan vi skape mer rettferdighet mellom folk og landsdeler. Vi skal ha en omfordelende skattepolitikk som gir folk med vanlige inntekter mer i lommeboken, og sørger for at de som er rikest, bidrar mer til fellesskapet.

Det er kommet mange forslag her i dag. Vi syns vi har veldig mange gode forslag i Hurdalsplattformen, som vi skal gjennomføre. Derfor kommer ikke vi til å stemme for mange av dem, men jeg skal gi en stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 9, som gjelder sanksjoner for å slå ned på trakassering i fiskeriene. Det er selvsagt et forslag som er viktig. Jeg har forsikret meg om at statsråden har jobbet med dette hver eneste dag siden han kom inn i kontorene, og han har tatt dette på alvor, har møter og jobber med det. Derfor ser vi ingen grunn til å stemme for det forslaget her i dag, siden arbeidet er i gang. Så er vi glad for at flertallet nå støtter opp om det både statsministeren og finansministeren har sagt om å gjøre noe når det gjelder strømprisene. Derfor kommer vi til å stemme for revidert forslag nr. 6.

Marit Arnstad (Sp) []: Det har vært en interessant debatt, og denne typen debatter er også en veldig god mulighet til å få sett litt av bredden i det som opptar stortingsrepresentantene i denne salen. Debatten viser også at opposisjonspartiene har markert sine primære standpunkter. Det er også naturlig, men det betyr også at det samtidig blir veldig synlig at avstanden mellom de tidligere regjeringspartiene er blitt mye større enn det den var.

Angrepene på den nye regjeringen har vært mildt sagt meget sprikende. Fremskrittspartiet sier at Senterpartiet har gjort knefall for Arbeiderpartiet, mens Venstre sier at Arbeiderpartiet har gjort knefall for Senterpartiet. Så noen linje når det gjelder hvem det er som har gjort knefall for hvem, har det ikke akkurat vært, og det er heller ingen linje fra opposisjonens side når det gjelder angrepene på den nye regjeringen.

Hurdalsplattformen er blitt en god kombinasjon av Arbeiderparti- og Senterparti-politikk, med mange store ambisjoner for de årene som ligger foran oss. Jeg har lyst til å nevne bare et par områder som er kommet fram i løpet av debatten, der regjeringen er blitt sterkt kritisert. Det ene gjelder spørsmålet om domstolsreform og det som står i Hurdalsplattformen om domstolsreformen. Der prøver Høyres talere nokså desperat å holde fast på en strukturreform for domstolene som de sjøl ikke engang tok ansvar for, men outsourcet til Domstoladministrasjonen. Og så sier representanten Per-Willy Amundsen at den nye regjeringen ikke lytter.

Jo, det er nettopp det den nye regjeringen kommer til å gjøre, den kommer til å lytte – til de ansatte, til kommunene der tingrettene ligger, og til domstolslederne. Hvis alle er enige om at den er nye ordningen er god, da blir den ikke forandret. Men hvis det er sånn at det er kommuner som er misfornøyd med at de mister en stedlig ledelse og sjølstendighet i sin tingrett, og hvis det er ansatte som er misfornøyd med det, ja da skal de altså få mulighet til å prøve den saken på ny.

Vi mener at det er viktig at en lokalt lyttes til, og gjennomføringen av denne domstolsreformen har vært et dårlig eksempel på gjennomføring av en offentlig reform. Så er det mulig at det er bra i Agder, men jeg kommer fra Trøndelag, og i Trøndelag er det mange som er veldig misfornøyd med denne reformen.

Så har Høyre også angrepet regjeringen for klimapolitikken og påpekt at det ikke er noen tiltak i Hurdalsplattformen. Jeg har da lyst til å minne Høyre om at de har inngått en avtale med landbruket om at det skal kutte 4,4 millioner tonn CO2, og det finnes ikke ett eneste tiltak for å gjennomføre den politikken – ikke ett eneste tiltak – mens det i Hurdalsplattformen er helt konkrete tiltak om å opprette et Bionova som kan være landbrukets Enova og kutte utslipp i landbruket.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det har vært en greit debatt. Jeg tror de aller fleste er glad for å komme ordentlig i gang med denne politiske høsten. Det er også kjekt å se så mange nye på talerstolen.

Men dessverre har vi ikke blitt så veldig mye klokere av denne debatten. La oss ta bensin- og dieselavgiftene. Klima- og miljøministeren har jo, som jeg flere ganger har påpekt, vært i Politisk kvarter og sagt at det blir en økning. Representanten Aasrud nøyde seg med å si at man skal slippe en stor økning. Statsministeren sa at representanten Aasrud er klok, og for øvrig leste han opp det som står i erklæringen, som heller ikke gjør oss kloke.

Senterpartiet har heller ikke klart å garantere at det ikke blir økte avgifter, verken representanten Arnstad eller den nye finansministeren. Så vi får vente og se hva som kommer i tilleggsproposisjonen. Stortinget har en mulighet her i dag til å sette ned avgiftene fra 1. november. Det ligger konkrete forslag på bordet om det, men det er vel liten sannsynlighet for at man benytter muligheten til å komme vanlige folk i møte ved å stemme for det.

Så er det IS-kvinnene. Heller ikke her får vi noen garanti for at den nye regjeringen setter ned foten for å hente disse personene til Norge – personer som har støttet et av de mest bestialske regimene vi har sett på lang, lang tid.

Når det gjelder strøm, har vi fått brakt på det rene i løpet av disse dagene, og det skal jo også voteres over her i Stortinget, at man skal få på plass en økning i bostøtten, man hever støtten til dem som mottar den. Men det er bare 4,4 pst. av husholdningene i Norge som mottar bostøtte. Det skal vi vel egentlig være veldig glad for, men det betyr altså at for over 95 pst. av befolkningen – veldig mange av dem vil vel være vanlige folk – vil ikke det bety noen verdens ting. Fremskrittspartiet har også her gitt Stortinget muligheten til å ta grep her og nå ved å fjerne momsen, som utgjør 25 pst. av regningen, og der staten nok en gang håver ekstra mye inn når prisene er høye. Men heller ikke der ser det vel kanskje ut som vi får flertall. Så er det elavgiften, som regjeringen skal komme tilbake til, men som utgjør småpenger sammenlignet med momsen.

Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslaget om bostøtte, at regjeringen skal komme raskt tilbake med det. Så kommer vi også til å støtte forslag nr. 15, fra Høyre. Det er det vi vil støtte.

Takk for debatten.

Audun Lysbakken (SV) []: SVs nye og styrkede gruppe har fått deltatt i debatten og vist tydelig hva slags linje vi kommer til å ligge på i det nye stortinget. Vi vil søke resultater for dem som har stemt på oss, for rettferdighet og miljø. Derfor er jeg glad for at Stortinget vil slutte seg til vårt forslag om at de som mottar bostøtte og sosialhjelp, skal få hjelp til strømregningen, og at det skal skje. I hvert fall skal det legges fram forslag om det, noe som kan gi trygghet før neste strømregning kommer innen utgangen av oktober. Det er godt signal, folkens, fordi det vil gi trygghet. Det er et signal som gir trygghet til dem som opplever at de må skru av varmen fordi frykten for strømregningen er stor. Vi skal ikke være et land der folk må fryse i frykt for store strømregninger.

Det er imidlertid viktig å huske på at det har gjennom de siste årene vært en rekke usosiale kutt som bl.a. har betydd at færre enn før mottar bostøtte. Derfor vil jeg håpe at regjeringen i arbeidet videre med tiltak også ser på hvordan man kan nå ut de mange som har det svært trangt økonomisk, men som likevel ikke er omfattet av bostøtteordningen. Det er nødvendig å få til ordninger som gjør det mulig å søke også for dem, og det er nødvendig å få til permanente ordninger, sånn at ikke storting eller regjering må gripe til adhocløsninger hver gang vi får en stor prisøkning. Regjeringen som gikk av, satte ned et utvalg som skulle se på dette, men de skal komme med sin innstilling til våren, og det er jo litt sent når vi vet at det store problemet for mange kommer til å være gjennom denne vinteren.

SVs utgangspunkt for denne stortingsperioden er at vi er del av et flertall mot den regjeringen som gikk av. Vi har bidratt til at vi har fått en ny regjering, men vi er samtidig et opposisjonsparti uten bindinger. Det betyr at vi skal møte den nye regjeringen konstruktivt og kritisk, og det vi kommer til å være aller mest opptatt av, er det vi har vært aller mest opptatt av: å få gjort noe med Forskjells-Norge og å vise handling i møte med klima- og naturkrisen. Vi trenger virkelig forandring i en avgjørende tid, og det er det som er dette stortingets oppgave å levere, etter et valg der så mange har bedt om nettopp det – virkelig forandring.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det har blitt sagt mye lurt, ikke bare fra Rødts åttedoblede stortingsgruppe, men også fra flere andre i salen. Heldigvis er sunn fornuft jevnt fordelt i samfunnet og iblant også i stortingssalen.

Jeg vil framheve to ting. Det første er det som Rigmor Aasrud fra Arbeiderpartiet sa, nemlig at kampen mot Forskjells-Norge er blant de aller viktigste kampene vi kan ha for å bevare den samfunnsmodellen som vi har. Det er nesten som om vi i Rødt skulle sagt det selv. Men for å få til det trenger vi også en mindre kapitalistisk samfunnsmodell, hvor arbeidsfolk får mer makt på jobben og også kan styrke velferdsstaten.

Så sa statsråd Tonje Brenna at vi må sørge for at barnehagene ikke drives av profitt, men av et ønske om å drive gode barnehager, og det er helt riktig. Her kan ikke regjeringens løfter gjennomføres med et barnehageforlik 2.0 med de borgerlige. Her må venstresiden i Stortinget sikre en ny retning.

Så en stemmeforklaring: Vi i Rødt er både forventningsfulle, konstruktive og utålmodige, så vi stemmer derfor for de fleste forslagene, men mot forslagene nr. 15–17, forslagene nr. 19–20 og nr. 24– 26. Rødt er for å kutte i usosiale avgifter, men vi er ikke for å bruke milliarder på å gi like mye – eller mer – til dem med luksusforbruk, som bruker dyrebar strøm til å varme opp hytteoppkjørselen, eller Jacuzzien, enn til dem som har dårlig råd, som har dårlig isolerte boliger, og hvor det virkelig kniper på kontoen når strømregningen kommer. Derfor er forslag nr. 20 feil prioritering. Men vi er for forslag nr. 21 om reduksjoner i elavgift og moms i budsjettet, så det blir mulig å sikre rettferdige avgiftskutt. Vi er altså for alle forslag som er fremmet om strakstiltak, og som Rødt gikk i spissen for med forslagene våre i forrige uke.

Til slutt: I forrige periode stemte først Senterpartiet, SV, MDG og Venstre for forslaget fra Rødt om registreringsplikt for statsråder og statssekretærer som har jobbet for næringsinteresser. Deretter støttet Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og Rødt forslag fra SV om det samme, mens Venstre hoppet av i siste sving. Dette må bety at det nå er et stort stortingsflertall for å få dette på plass. Så jeg håper på støtte til forslag nr. 5 fra Rødt for å styrke folkestyret opp mot PR-bransjen og lobbykrefter og samtidig for å sikre tilliten til politikken og til de folkevalgte.

Guri Melby (V) []: Undertegnede vil også benytte anledningen til å takke for debatten. Det har vært mange gode innlegg, som gjør at jeg tror vi kan se fire lyse år fram i tid her i denne salen.

For Venstres del har vi sagt tydelig at i denne perioden har vi tenkt å stemme for det vi er for, og stemme mot det vi er imot, og det betyr også at en god del av de forslagene som er levert her i dag, kommer vi også til å stemme for. Likevel er det enkelte forslag som vi nok er enig i intensjonen i, men som vi mener det bør jobbes mer med, som vi ikke støtter her i dag. Men jeg har lyst til å trekke fram bl.a. at vi stemmer for en utredning av et fullverdig sykehus på Ullevål. Vi stemmer for Fremskrittspartiets forslag når det gjelder Alta sykehus, og vi stemmer også for å beholde Andøya flystasjon.

Så vil jeg si takk til SV for å ha løftet forslaget angående levekår i byer. Jeg er glad for å se at samarbeidspartiet til regjeringen, SV, ser at dette er et punkt i regjeringens plattform som kan forsterkes. Det er veldig fint at det er en sak som løftes opp her fra Stortinget etter en pandemi der de befolkningstette områdene i landet vårt er de som er hardest rammet, der vi vet at de som har det vanskelig fra før, er de som har blitt hardest rammet. Jeg mener det er viktig at vi løfter fram akkurat denne gruppen, og at den gruppen blir prioritert i årene som kommer.

For Venstres del har vi ønsket å bruke denne debatten til å bore litt mer i hva som ligger i regjeringsplattformen, særlig når det gjelder klima, og når det gjelder natur. I hvert fall i det jeg har greid å registrere av innlegg, har jeg ikke hørt én representant for regjeringspartiene som har nevnt et nytt klimatiltak i denne debatten. Så man har beholdt, eller faktisk skjerpet, ambisjonsnivået på klimakutt innen 2030, men man har ikke nevnt et nytt klimatiltak. Tvert imot er det i regjeringsplattformen flere formuleringer som svekker de klimatiltakene vi allerede har. Vi har altså en regjeringsplattform som legger opp til at det skal bli billigere å kjøre bensin- og dieselbiler, som gjør det dyrere å kjøpe elbil, og som gjør det billigere å fly. Dette går ikke opp. Derfor hadde jeg faktisk forventet at vi i denne debatten også fikk noen – i hvert fall noen spirer til nye tiltak som kan bidra til at vi greier å nå de ambisiøse målene som vi heldigvis står sammen om.

Det har også vært veldig lite fokus på natur og på vern. Naturkrisen er like viktig som klimakrisen, og jeg forventer at dette er et tema som blir prioritert av regjeringen framover, og det er ingen tvil om at Venstre har tenkt å være en konstruktiv part i det arbeidet.

Presidenten: Neste taler er Kristoffer Robin Haug. Presidenten hadde i utgangspunktet lagt opp til at det var de parlamentariske lederne og eventuelt statsministeren som skulle ha innlegg til slutt, men Haug har bedt om ordet og får det, selvsagt, ettersom han bare har hatt ett innlegg tidligere i debatten.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Tusen takk for gode diskusjoner disse siste to dagene.

Jeg gir en kort stemmeforklaring fra Miljøpartiet De Grønne:

Det er mange utmerkede forslag som er lagt fram som vi kommer til å støtte. Imidlertid mener vi at selv om forslagene nr. 3 og 4 løfter fram behovet for å lytte til lokalt selvstyre, er fylkene og kommunene fint i stand til å ta opp dette selv og trenger ikke overstyring fra Stortinget for å løfte slike problemstillinger.

Forslag nr. 5 vil vi løfte fram som særlig viktig – vi er glad for at det har blitt løftet i kampen mot åpenhet – og også forslaget fra SV om levekår i storbyene.

Når det gjelder forslag nr. 14, har vi forståelse for dem som mener at det vil være utfordrende å få på plass klimaplanen såpass raskt, men vi er enig med Høyre i at dette er et arbeid som haster, og vi støtter derfor det forslaget.

Vi støtter også forslagene nr. 18 og 19, fra Fremskrittspartiet, om Ullevål sykehus og Klinikk Alta, selv om vi minner om at det allerede har blitt lagt fram et Dokument 8-forslag om nettopp Ullevål sykehus.

Når det gjelder forslagene nr. 20 og 21, mener vi at begge disse er dekket enda bedre i andre forslag.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tegnet meg for også å få gi en stemmeforklaring, men jeg kan ikke dy meg for å kommentere et par ting likevel helt på tampen.

Jeg har lyst til å understreke helt på tampen etter dagens debatt, når vi nå debatterer denne plattformen, at Senterpartiet er glad for at vi har fått en Senterparti- og Arbeiderparti-regjering. Det var det Senterpartiet ønsket seg. Det har vi fått, og det ser vi svært positivt på for tida framover. Vi mener at den plattformen vi bygger på, og den erklæringen vi har behandlet i dag, er meget gode.

Så til representanten Listhaug som etterlyser garantier, og som ikke helt har forstått – tror jeg – det som står i plattformen: Det som står i plattformen, er ikke veldig vanskelig å forstå. Så jeg tror representanten skal lese det et par ganger til, og så kommer nok representanten til å bli opplyst etter hvert. Men det er også litt rart å høre representanten Listhaug si det hun sier i dag om drivstoffavgiften og andre avgifter, for i de sju årene Fremskrittspartiet satt i regjering, var de et parti som stadig vekk bidro til økte avgifter for folk flest, ikke minst når det gjelder strøm – og drivstoff.

Når det gjelder representanten Melby, kan hun ikke ha lyttet til det som har vært sagt i debatten. Jeg var oppe for bare seks minutter siden og nevnte nettopp et nytt konkret tiltak i klimapolitikken, nemlig Bionova, som kan bidra til å kutte noen av de 4,4 millioner tonn CO2 som skal kuttes i norsk landbruk, og der den forrige regjeringen ikke har løftet en finger for å få til tiltak som kan bidra til klimakutt i landbruket. Så det er ett eksempel på det Melby etterlyste, og nå har hun fått det eksempelet. Det finnes sjølsagt mange flere i Hurdalsplattformen.

Jeg har også lyst til å nevne at jeg synes det tidligere i dag var et litt rart angrep fra representanten Raja om utdanning, for det er ikke slik at den forrige regjeringen har satset på kompetente lærere mens en framtidig regjering ikke kommer til å gjøre det. Den store utfordringen i Norge i dag er at det mangler lærere, det mangler kompetente lærere, og det har det gjort over flere år. Da er det ikke slik at det å avskilte allmennlærere er en god inngang til å bidra til at flere lærere står i yrket lenger. Det er heller ikke slik at det at motiverte studenter som ikke har karakteren 4 i matematikk – men som kanskje har gode karakterer for øvrig – ikke kommer inn på lærerutdanningen, er et godt tiltak for å rekruttere lærere. Der har Hurdalsplattformen klare endringer til det bedre når det gjelder rekruttering av lærere, og også når det gjelder å øke kompetansen og kvalifikasjonene i norsk skole.

Så til en stemmeforklaring: Senterpartiet kommer til å stemme for forslag nr. 8, fra SV. Vi kommer ikke til å stemme for de øvrige forslagene, men vi vil samtidig mene at når regjeringen legger fram en proposisjon om bostøtte og sosialhjelp til dem som er utsatt med tanke på strøm, må det være en sak som behandles raskt av Stortinget, slik at man raskt får tiltakene iverksatt.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg skjønner at representanten Arnstad synes undertegnede er litt tungnem. Men jeg tror jeg må si at det nok er flere enn meg her i salen som har et problem med å forstå hva denne regjeringen egentlig vil. Problemet er at det heller ikke her er blitt oppklart. Jeg har lært å lese, for ganske mange år siden, og jeg har også lest plattformen, men det er likevel uklart hva man faktisk ønsker å gjøre.

Når det gjelder skatter og avgifter, er fasiten som Fremskrittspartiet i hvert fall kan legge på bordet, at vi har bidratt til å redusere skatter og avgifter med 37 mrd. kr i de åtte årene vi hadde innflytelse. I løpet av de siste årene reduserte vi avgifter med mange, mange milliarder kroner, bl.a. på grensehandelsutsatte varer, som vi er spent på hva den nye regjeringen vil gjøre med. For oss handlet det om å redde arbeidsplasser, skape arbeidsplasser i Norge og beholde inntekter i Norge i stedet for å sende dem over grensen.

Nå er det Senterpartiets tur til å vise velgerne hva de faktisk får til. Jeg er klar over at de sikkert kommer til å snakke mye om Fremskrittspartiet framover også, men nå kommer det snart en tilleggsproposisjon som vi skal se på, og som vil si noe om hva man ønsker å gjøre. Så skal man også inngå forlik med SV, og så får vi etter det ta en diskusjon om hvordan vi ligger an framover.

Det er sånn at Senterpartiet har muligheten her i dag både til å fjerne momsen, til å fjerne elavgiften, til å sette ned avgiftene på bensin og diesel. Man har alle muligheter til å innfri, og kanskje også overinnfri, det man har lovet velgerne. Men det gjenstår å se.

Jeg gleder meg i hvert fall til å se hva som kommer. Vi har sagt vi vil være konstruktive på det vi er enig i. Vi stemmer for det vi er for, mot det vi er mot, og så får vi se når budsjettet skal gjøres opp.

Erna Solberg (H) []: Jeg vil først få lov til å kommentere at det ikke er sånn at vi ikke har tiltak knyttet til bøndene og kutt i CO2-utslippene. Hele landbruksoppgjøret dreier seg om å se på kostnadsfaktorer og innretninger knyttet til det. Hele landbruksoppgjørsapparatet dekker altså spørsmålet om hva slags tiltak det skal være. Derfor vred vi vårt tilbud til bøndene i vår i retning av at det skulle stimulere til lavere klimautslipp. Det er ingen annen næring i Norge som på alle sider får kostnadene sine beregnet og kompensert på den måten som bøndene gjør, og så får ny politikk.

Det var egentlig ikke derfor jeg tenkte at jeg skulle si noe. Det var fordi denne debatten har vært nesten kjemisk fri for å diskutere det vi fortsatt står oppe i, som er en pandemi. Selv om vi har gjenåpnet Norge, er det all sannsynlighet for at vi for øyeblikket står overfor en ny høstøkning i smitten. Vaksineringstempoet på andre dose for en del grupper, og også på første dose for de siste resterende gruppene, ser for øyeblikket ut til å gå svært mye saktere enn vi håpet at det skulle gjøre. Vi ser også at innleggelsene øker igjen, og vi ser fra veldig mange andre land i Europa at det nå er en oppblomstring i pandemien.

Jeg vil derfor få lov til å spørre statsministeren om han har noen planer for hvilken måte regjeringen vil håndtere pandemien på fremover, og om de vil komme tilbake igjen til Stortinget for å orientere oss om denne situasjonen, om de nå i det hele tatt har et blikk på hvilken situasjon som kan utvikle seg. Vi har aldri sagt at vi er ferdig med pandemien i Norge. Faren er at vi kommer tilbake til både lokale tiltak og kanskje gruppevise områdetiltak.

Da jeg var statsminister, hadde jeg et ønske om å orientere Stortinget. Jeg fikk beskjed om at Stortinget ville la seg orientere hver gang jeg ba om å få komme. Nå har jeg da tillatt meg å spørre om statsministeren har en strategi for hvordan han vil håndtere pandemien videre, og om han vil komme tilbake igjen til Stortinget med en orientering om regjeringens politikk på området.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg kom i skade for å si forslag nr. 8, men jeg mente sjølsagt forslag nr. 6, bare så det er notert.

Så bare et par korte kommentarer: Den siste runden til representanten Listhaug viser at hun nok forstår mer av det som står i Hurdalsplattformen, enn det hun har gitt uttrykk for i debatten så langt, og det er bra. Senterpartiet går ikke inn i regjering for å øke avgiftene, slik Fremskrittspartiets energiminister gjorde da de gikk i regjering i 2013. Så har jeg merket meg at representanten Listhaug er veldig nøye på å si at de har gitt en samlet skatte- og avgiftslette, og jeg skjønner at hun bruker de ordene, «samlet skatte- og avgiftslette», for i løpet av de årene Fremskrittspartiet satt i regjering, var det slik at skatteletten som ble gjort opp med avgiftsøkninger. Det er det som er noe av problemet knyttet til den avgiftspolitikken som Høyre og Fremskrittspartiet sto for.

Når det gjelder klimatiltak i landbruket, er det min oppriktige oppfatning at landbruksoppgjøret først og fremst handler om inntektsutviklingen for bønder, for de mange, mange tusen sjølstendig næringsdrivende som er i landbruket. Det betyr at det ikke er noe klimatiltak i seg sjøl, men å opprette Bionova ville vært det. Det ville vært et nytt og fornuftig klimatiltak for å oppfylle landbrukets klimakrav.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg kan forsikre representanten Arnstad om at også forslag nr. 8 er veldig bra, så det er trygt eventuelt å stemme for det også.

Også i SV gjør vi det sånn at vi stemmer for det vi for, originalt nok, og det betyr også at vi kommer til å stemme for en del enkeltforslag fra både Rødt, Fremskrittspartiet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne.

Men det var egentlig representanten Listhaug som fikk meg til å tegne meg på nytt, for denne frykten for samarbeid med SV har jo vært en gjenganger, også i valgkampen til Fremskrittspartiet, og det har vært viktig å mane fram skremsler om hva som kan ramme nasjonen hvis SV skulle få avgjørende innflytelse. Men da er det kanskje et poeng å minne om følgende: I de årene Fremskrittspartiet styrte Norge, førte man en forskjellspolitikk hvor milliardærene fikk alt de ba om, hvor jeg tror mange av dem som hadde forventet store skatte- og avgiftsletter, ble veldig skuffet, og hvor det hvert eneste år var sånn at SV fremmet et alternativt statsbudsjett hvor det store flertall av skattyterne kom ut med et lavere samlet skatte- og avgiftsnivå enn det Fremskrittspartiet var med på i regjering. Jeg bare sier det, for det kan godt hende at mange vil oppdage i løpet av denne perioden at der Fremskrittspartiet gjennom åtte år brukte sin makt på å få forskjellene opp, på å være med og rigge skattesystemet for de rike, kommer vi systematisk til å bruke all makt vi får, til å få forskjellene ned, sånn at vi skal få et mer rettferdig samfunn og bekjempe Forskjells-Norge.

Så er jeg helt enig med Marit Arnstad i at Stortinget må være beredt til å behandle et forslag fra regjeringen knyttet til strømutgifter veldig raskt. Nå setter Stortinget, gjennom å støtte SVs forslag, en kjapp frist for regjeringen, men vi vet at det lar seg gjøre, for det har vært gjort før, og det vil gi trygghet at Stortinget gir det signalet i dag. Da må Stortingets partier selvsagt også være klar til å hastebehandle det når det kommer, sånn at folk også får pengene så raskt som overhodet mulig.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det kan høres ut som at representanten Arnstad ikke har fått med seg de avgiftsreduksjonene som har kommet på plass de siste årene, både i revidert nasjonalbudsjett og i det ordinære budsjettet.

Men hvis vi først skal gå inn på historien, kan det være verdt å nevne at da Senterpartiet styrte sist gang, var de opptatt av at Norge skulle bli Europas batteri. Borten Moe, som den gangen var olje- og energiminister, inngikk avtale med både Storbritannia og Tyskland om å bygge utenlandskabler. Men for å være helt ærlig tror jeg at de som nå er redde for at de ikke har råd til å betale strømregningene sine, gir katten i det. Det er ikke det som betyr noe for dem. Det de vil vite, er hva denne salen skal gjøre for dem, slik at de har penger til å betale den regningen, og det er dessverre her man svikter ved ikke å stemme for å sette ned moms og fjerne elavgift.

Så vil det heller ikke hjelpe for strømprisen framover, som denne regjeringen og Senterpartiet vil, å fortsette denne storstilte elektrifiseringen av sokkelen, der vi tar dyrebar fornybar kraft og sender fra fastlandet og ut på oljeplattformene. Det er ren symbolpolitikk, som koster opp mot 50 ufattelige milliarder kroner, og som ikke kommer til å bety noe verdens ting for klimaet i verden. Men så navlebeskuende har vi blitt at vi er mest opptatt av å se på vår lille andedam i stedet for å se på verdens klima, at vi har faktisk ikke en egen atmosfære. Hvis det var sånn at representanten Arnstad var opptatt av å tenke langsiktig, burde man nå stoppe den galskapen som foregår med å elektrifisere norsk sokkel.

Så til representanten Lysbakken, som sier at vi er bekymret. Ja, vi er faktisk det. Vi er bekymret for at et parti som ønsker å avvikle norsk oljenæring, den viktigste næringen dette landet har, får innflytelse og makt. Jeg er redd for at dette kommer til å bli brukt som et forhandlingskort i diskusjonene om statsbudsjettet. Og er det noe som vil ramme vanlige folk, så er det i hvert fall at hvis denne næringen får seg et skudd for baugen, får politikere med makt som faktisk greier å redusere aktiviteten.

Det andre jeg er bekymret for, for vanlige folk, er avgifter, for vi vet at SV gjennom alle tider har vært både kreativ og svært ivrig etter å flå innbyggerne med avgifter, og som vi vet, rammer avgifter mest dem som har minst, fordi det er de som har utfordringer med å betale.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg vil også takke for debatten. Det har vært to interessante dager, godt opplyst. Jeg har inntrykk av at Hurdalsplattformen setter en ny dagsorden; det er litt ulike inngangsvinkler til det. Opposisjonen har markert dette fra ulike vinkler, og vi tar det med oss når vi nå arbeider videre. Denne regjeringen vil søke løsninger i Stortinget. Det ligger i sakens natur.

Det er gledelig å notere at det finansministeren og jeg var ute med for noen timer siden – at vi trenger tiltak for å avhjelpe situasjonen for dem som er i en vanskelig situasjon grunnet økte strømutgifter – ser det ut som at et bredt flertall i Stortinget slutter seg til. Jeg kan bekrefte at regjeringen vil handle meget snart i den forbindelse. Når regjeringen handler, er det da avgjørende at Stortinget igjen handler når saken kommer til Stortinget, slik at dette kan bety noe for folk raskt.

Representanten Solberg tok opp bekymring for utviklingen i pandemien og vil ha en orientering av statsministeren i Stortinget. Jeg må da tenke at det må ha skjedd noe siden forrige torsdag til i dag, som gir grunn til uro.

Jeg kan dele med denne salen at en samlet regjering lot seg oppdatere av helsemyndighetene på lørdag, i en grundig redegjørelse. Inntrykket er at det man nå følger nøye med på, er innleggelser. Det er der vi kan måle belastningen i landet. Smittetallene er én ting; innleggelser er noe annet. Det er ikke kommet meldinger til oss som gir uttrykk for at det gir grunn til dyp uro. Vi følger situasjonen. Vi er opptatt av innsatsen for å få folk til å vaksinere seg første og annen gang og at trykket holdes oppe. Her spiller kommunene en sentral rolle, og vi kommer til å følge det meget nøye. Skulle det bli behov for å orientere Stortinget om tiltak, midler osv., vil vi selvfølgelig gjøre det.

Det er også viktig å kunne nå ut til befolkningen med kommunikasjon om saken. Det kan gjøres ved brede pressekonferanser, slik det er gjort til nå, og det kan også gjøres gjennom annen type informasjon som når folk der de bor. Særlig når det gjelder helsepersonell, tror jeg det er viktig å nå dem med grundig informasjon, slik at de er trygge i den hjelpen de gir, at de er vaksinert, og at de har tilgang på vaksiner. Jeg kan bekrefte for Stortinget at vi følger situasjonen nøye og blir nøye oppdatert – både helseministeren og jeg – og at vi kommer til å ta grep.

Jeg vil for øvrig si at det er en regjering som har gått av, som ville avvikle alle tiltak som skulle gå på sosiale rettigheter for folk som var uten jobb – fordi krisen tilsynelatende var over. Vi er opptatt av å holde tiltakene i live så lenge krisen varer. Det er de økonomiske og sosiale tiltakene. Vi vil selvfølgelig også følge den medisinske situasjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Votering, se voteringskapittel