Rigmor Aasrud (A) [10:04:32]: Høstens stortingsvalg ga et klart signal om at Norge ønsket et politisk skifte. Seks av ti velgere stemte på et parti i opposisjon til høyreregjeringen. De to partiene med størst tilbakegang var nettopp de to største høyrepartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Velgerne ga beskjed om at de ønsket en ny regjering og ikke minst en ny politikk.

Den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la mandag fram en erklæring som vil gi Norge en ny og mer rettferdig kurs. Det har blitt en plattform som er i tråd med det vi gikk til valg på, og som er riktig for utfordringene Norge står i. For på vei inn i denne stortingsperioden er det ikke til å legge skjul på at oppgavene er store, både på kort og på lang sikt.

Arbeiderpartiet gikk til valg på en politikk for vanlige folk. Det var et budskap folk, om ikke partiene på høyresiden, kjente seg igjen i. Etter åtte år med høyrepolitikk ønsket folk en ny kurs. Folk hadde sett seg lei på usosiale og urettferdige kutt, mens landets rikeste ble skattevinnere i budsjett etter budsjett, at arbeidsfolk ble sittende igjen med regningen gjennom økte avgifter når budsjettene skulle gjøres opp, at makt ble flyttet fra arbeidstaker til arbeidsgiver, at stadig nye privatiseringsreformer i helsevesenet var viktigere enn å løse fastlegekrisen og gi sykehusene de ressursene de ble lovet før Solbergs regjering tiltrådte, at velferdstjenester og trygghet ble svekket, og at forskjellene økte, både sosialt, geografisk og økonomisk.

Heller enn å forsvare denne politikken innledet altså Høyre valgkampen med å gjøre det de er best på, å gå til angrep – ikke på Arbeiderpartiets politiske løsninger, men på budskapet. Som Høyres nestleder Tina Bru sa, da hun viet hele sin landsmøtetale til å angripe Arbeiderpartiet: Hvem er egentlig vanlige folk? – Bare det å måtte stille spørsmålet etter åtte år i regjering sier kanskje mer enn all verdens tv-debatter og avisoppslag kan gjøre.

Men det ser ikke ut som om velgerne syntes det var så vanskelig å forstå, og regjeringsplattformen som ble presentert i forrige uke, er nettopp dette: en plattform som peker ut kursen for en bedre hverdag for folk i hele Norge – folk som går på jobb, sykler til jobb og togpendler til jobb, folk som på grunn av skade eller sykdom ikke lenger kan gå på jobb, folk som er opptatt av trygghet for grunnleggende velferdstjenester, enten det er for en far som trenger pleie, en venn som trenger kreftbehandling, eller et barnebarn som i høst har hatt sin første skoledag, folk som kjører ambulanse på smale veier, folk som er redd for at ambulansen ikke kommer tidsnok når de trenger det, og folk som forsøker å få familieøkonomien til å gå opp med en gjennomsnittlig inntekt. Det er disse vi i denne salen er her for, det er dem vi skal lage politikk for.

Hurdalsplattformen slår fast at arbeid til alle i et trygt arbeidsliv er nøkkelen til mer rettferdig fordeling og frihet for den enkelte, for familier over hele landet, for de mange som står utenfor arbeidslivet, og for mange som har en jobb de opplever utrygghet i. Hele, faste stillinger og en lønn å leve av gir grunnleggende trygghet. Derfor skal vi fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og stoppe innleie som fortrenger faste ansettelser. Vi skal innføre det vi kaller en norgesmodell, som sikrer fagarbeidere og lærlinger et seriøst arbeidsliv. Det er bra for den enkelte arbeidstaker, men også viktig for bedriftene, arbeidslivet og samfunnet i stort.

Det samme kan vi si om fornyelsen og forsterkingen av trepartssamarbeidet. Vi dobler fagforeningsfradraget, og vi sørger for at partene i arbeidslivet er representert i alle relevante regjeringsutvalg. Men det å sikre et trygt arbeidsliv handler også om å ta grep for at det finnes jobber i morgendagens arbeidsliv. Vi har gått til valg på en rettferdig klimapolitikk, som kutter utslipp og skaper jobber, og de skal komme i grønne næringer. Det er ikke en endring som er gjort over natta, men med et målrettet arbeid for økt eksport og en stat og et fellesskap som tar ansvar og støtter opp om de nye næringene, skal vi få det til. Nok nye jobber i nye grønne næringer er avgjørende for å nå klimamålene, men også for at omstillingen skal bli rettferdig.

Når vi sier at vi skal sette vanlige folk først, handler det om å snu en utvikling der noen få stikker fra, og det store flertallet blir sittende igjen med regningen. Det er derfor så viktig for Arbeiderpartiet å bekjempe ulikhet og urettferdighet. De siste årene har forskjellene i Norge økt. Den forrige regjeringen bidro på enkelte områder til denne utviklingen. Det er politikk. På andre områder foretok den seg lite for å stoppe en pågående utvikling. Det er også politikk. Enten årsaken er aktive handlinger eller mangel på handling, er konsekvensen den samme, og denne utviklingen skal vi snu.

Vi skal stoppe en rekke av den forrige regjeringens usosiale og urettferdige kutt, som har rammet noen av dem som har minst, aller hardest. Brillestøtten til barn skal komme på plass igjen, arbeidsledige og permitterte skal få tilbake feriepengene, og folk som mottar arbeidsavklaringspenger, skal ikke kastes ut av ordningen før de er ferdig avklart. Vi skal gjøre det rimeligere for arbeidsfolk å komme seg på jobb. De som er avhengige av ferje, og de som pendler, og som i flere år har tatt regningen for høyrepolitikken, skal få mer igjen i lommeboka. Og vi skal gjøre noe med skatter og avgifter. I altfor mange år har de største skattekuttene kommet til dem som allerede sitter godt i det. Vi sier at de som tjener 750 000 kr eller mindre, skal få samme eller lavere skatt, mens de som tjener mer, også skal bidra mer. Det samme gjelder for dem med formue. Det er omfordeling, og det er rettferdig.

Når vi sier at vi setter vanlige folk først, handler det også om å gjenopprette en grunnleggende trygghet for viktige velferdstilbud. Det handler om å sikre tilgang på det som er oss nærmest i livet, som gode helsetjenester, barnehager og skoler, men også de mer kritiske funksjonene, som ambulanse, brann og redning og politi – at disse tjenestene er tilgjengelige for alle, uansett hva du tjener, eller hvor du bor. Vi skal styrke fastlegeordningen, gjøre et krafttak for psykisk helse og sikre at sykehusene får god nok økonomi til å gi alle innbyggere forsvarlig og trygg behandling, i stedet for å bruke pengene på dyre og lite hensiktsmessige privatiseringsreformer. Vi skal styrke politiets nærvær og tilstedeværelse i hele landet. Gode barnehager og skoler med nok personell og nok tid er ikke bare bra for barn, det er en grunnpilar for tryggheten i samfunnet. Flere kvalifiserte lærere med mer tid til hver enkelt er nøkkelen til mer praktisk læring og tidlig innsats i skolen. En styrket pedagognorm bidrar til det samme. I tillegg skal prisene ned. Det er bra for lommeboka til folk og et viktig tiltak for å senke terskelen for at barn går i barnehage og SFO.

En regjeringserklæring gir Stortinget mulighet til å ha en overordnet debatt om hvilket samfunn vi vil ha, både her og nå, for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og bedrifter, og også for morgendagen, det neste året, de neste fire årene, og også de årene som kommer etterpå. Vår oppgave i denne salen er å prioritere. Vi gjør disse prioriteringene med utgangspunkt i våre verdier og vårt samfunnssyn. Prioriteringene endrer hverdagen for folk her og nå, og framtiden for Norge. Det er et ansvar som påhviler alle partier og oss som sitter i denne salen.

De siste årene har vi hatt ulike regjeringskonstellasjoner i Norge. Vi har hatt en mindretallsregjering med en samarbeidsavtale som sikret flertall for saker i Stortinget. Vi har hatt en flertallsregjering, og vi har hatt en ordinær mindretallsregjering uten noen samarbeidsavtale. Regjeringen som nå har tiltrådt, er en mindretallsregjering. Det betyr at Stortinget blir viktig. Jeg vil avslutte mitt innlegg med å invitere til et godt og konstruktivt samarbeid med alle partier som ønsker en ny kurs for Norge – et tryggere arbeidsliv, der folk skal få en jobb og en lønn å leve av, en kraftfull innsats for å redusere forskjeller og ulikheter mellom folk, og en rettferdig klimapolitikk, som kutter utslipp og skaper jobber.

Partier som forlater regjeringskontorene, sier ofte at de skal være et konstruktivt opposisjonsparti. Som parlamentarisk leder kan jeg love at Arbeiderpartiet vil være et konstruktivt regjeringsparti, slik at vi sammen, her i denne salen, kan finne løsninger som gjør at Norge drar best nytte av mulighetene vi har, og gir vanlige folk et bedre liv.

Erna Solberg (H) [10:29:14]: Jeg vil få lov å begynne med å gratulere Jonas Gahr Støre både med valget og med utnevnelsen av hans regjering. Statsministeren har valgt et erfarent, men også et spennende lag. Jeg ønsker den nye regjeringen lykke til og håper at den bidrar til å gjøre Norge til et enda bedre land å bo i. Norge er som sagt et godt land å bo i, og vi kan alle bidra til at det blir bedre. I Stortinget vil Høyre være et konstruktivt opposisjonsparti, men vi kommer også til å utfordre regjeringen. Jeg skal komme tilbake til det.

Regjeringen tar over på et tidspunkt hvor pilene peker i riktig retning. Utslippene av klimagasser går ned. Særlig viktig er utviklingen i transportsektoren. I september var 77 pst. av nyregistrerte personbiler nullutslippskjøretøy. Det blir færre arbeidsledige. Stadig flere bedrifter melder nå at mangel på arbeidskraft hindrer videre vekst og verdiskaping. Sysselsettingsandelen er høyere enn da min regjering tiltrådte, på tross av pandemi og rekordledighet for bare få måneder siden. Stadig flere fullfører videregående opplæring. Flere velger yrkesfag, og rekordmange jenter har søkt til guttedominerte utdanningsprogram. Andelen på helserelaterte ytelser blir mindre – om en ser bort fra en kortvarig økning under pandemien.

Industriens konkurransekraft mot utlandet er betydelig bedret. Det bidrar til den store interessen for å etablere ny industri, som vi har sett de siste årene. Norsk eksport er ifølge Statistisk sentralbyrå rekordhøy. Fastlandseksporten er så langt i 2021 44 pst. høyere enn i samme periode i 2013. Jeg merker meg at den nye regjeringen vil øke fastlandseksporten med 50 pst. innen 2030. Det vil si at man legger opp til et ambisjonsnivå som er på om lag samme veksttakt som vi har sett de siste åtte årene. For første gang på mange år var det i 2019 en lavere andel av barn i fattige familier enn året før. Redusert innvandring begynner nå å synes i statistikken. Og til sist: I en verden hvor forskjellene øker, er inntektsulikheten i Norge stabil.

Som sagt er det mange piler som peker i riktig retning. Jeg håper at den nye regjeringen sørger for at utviklingen fortsetter. Jeg sier «håper», for det er jo ikke helt lett å spå. På mange områder er Hurdalsplattformen og regjeringserklæringen preget av ambisjoner om mål som også ble uttalt av den forrige regjeringen. Det er bra, og det viser at vi står sammen om mye.

Men på mange områder er plattformen lite konkret. Mest konkret er plattformen når det handler om å reversere og se bakover. I trontalen fremhevet min regjering farlige klimaendringer og det å kvalifisere flere til arbeid som de to aller største utfordringene de kommende årene. Jeg ser ingen slike tydelige prioriteringer fra den nye regjeringen. Når det gjelder f.eks. klima, er plattformen bare konkret når det kommer til hvor innsatsen mot utslipp av klimagasser skal svekkes. Høyre kommer derfor til å utfordre regjeringen med konkrete forslag. Det er forslag som vil fortsette å redusere utslippene av klimagasser, som gir barn og unge en skole som forbereder dem enda bedre på arbeidslivet og studentlivet, og som gir dem som står utenfor arbeidslivet, en sjanse til å prøve seg, en mulighet til å heve sin kompetanse og kjenne gleden av å kunne bidra. Det er forslag som gjør det enklere å ta utdanning samtidig med jobb og samtidig som man mottar ytelser til livsopphold, og som gir pasienter mer, ikke mindre rett til å velge, og kortere ventetid på behandling – for å nevne noen av områdene.

Det grønne skiftet i næringslivet pågår for fullt. Arbeidsplassene som skal erstatte petroleumssektoren i fremtiden, er nå på vei. Vi vet at de vil kreve høy kompetanse, forutsigbar markedstilgang og et næringsliv som har muskler til å investere. Skal vi fortsette å ha et høyt velferdsnivå i Norge, må de også levere høy verdiskaping og inntekter til fellesskapet. Hvis lønnsomme jobber i petroleum erstattes med jobber som trenger subsidier og statlig hjelp, må velferdsambisjonene våre tas kraftig ned. På dette området er plattformen rik på ord, men fattig på løsninger.

Et mantra for min regjering har vært at ingen skal gå ut på dato i vårt arbeidsliv. Det er et bilde på hvor viktig kunnskap og kompetanse vil være for at den enkelte skal kunne henge med, kunne delta i arbeidslivet og sikre en inntekt å leve av for seg og sin familie – den grunnleggende velferden i vårt samfunn. Utfordringene og behovet for endring og rask tilpasning til arbeidslivets behov vil være stort, både for grunnskolen, for videregående skole, for høyere utdanning og i kompetansepolitikken. Heller ikke her finnes det noen konkrete svar i det vi har fått presentert fra den nye regjeringen.

Vi må altså vente før vi vet hva regjeringen konkret vil på de aller fleste områder. Men jeg er grunnleggende optimist, så jeg har ikke tenkt å ta sorgene på forskudd. Jeg husker debatten i 2013. Jeg synes mange tok sorgene på forskudd, og det gikk mye, mye bedre – det viser også resultatene i dag.

Jeg er glad for at statsministeren i sitt innlegg ønsket et godt samarbeid med alle partiene på Stortinget. Høyre kommer til å være gjenkjennelig som et konstruktivt opposisjonsparti. Vi vil fremme konkrete forslag som bidrar til at pilene fortsatt peker i riktig retning for Norge. Jeg vil utfordre regjeringen til å støtte opp om disse forslagene.

Høyre vil også utfordre regjeringen når det gjelder det internasjonale samarbeidet. Et godt forhold til de landene som står oss nærmest, er god beredskap. Det har vi lært under pandemien. EØS-avtalen bidro til å få smittevernutstyr inn i landet og til å skaffe oss vaksiner. Så lenge Norge står utenfor EU, kan vi ikke ta noe for gitt. EØS-avtalen hjelper, men den løser ikke alt. Et godt forhold til våre europeiske venner og allierte er en viktig investering for den dagen det virkelig kniper. Det er viktigere for Norge og vår beredskap enn det er for landene som er innenfor EU.

Helt til slutt har jeg lyst til å uttrykke en liten overraskelse over den nye regjeringens manglende interesse for Norges internasjonale satsing på hav – eller havrommet, som Jonas Gahr Støre pleide å si før han ble statsminister. Havsatsingen har vokst frem til å bli en viktig utenrikspolitisk satsing for Norge. Den er viktig for vårt næringsliv og vår utvikling, og det som skjer i andre land, henger tett sammen med hvordan vi kan bruke våre ressurser i fremtiden. Det internasjonale høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, som Norge har tatt initiativ til, er et eksempel på hvordan vi strategisk og aktivt har jobbet for at vi skal ha havet på den internasjonale dagsordenen. Mange land lytter til oss i disse spørsmålene fordi de opplever at vi har mye å bidra med – framifrå forskning, gode forvaltningsmiljøer, god kompetanse. Både innen næringsliv, forskning og forvaltning har vi store og viktige miljøer – og havet, det har vi i verden felles. Det er i vår interesse at også andre land forvalter sine havressurser på en ansvarlig og bærekraftig måte. Når havet som internasjonal satsing har forsvunnet ut, håper jeg at det var en forglemmelse, og at det ikke var et signal. I løpet av denne debatten ber jeg gjerne om å få en tydelig og klar bekreftelse på nettopp dette.

Marit Arnstad (Sp) [10:54:33]: Det er noe flott og vakkert ved valg og maktskifte i Norge. Sjøl om vi ikke har nøye nedskrevne regler for alt ved en slik| overgang, følger det en viss mal, og det gjøres med stor respekt for hverandre. En avgående statsminister som ønsker den neste lykke til, en utenriksminister som gir den påtroppende utenriksministeren en god klem, en barne- og familieminister som sier det var «skamkjekt» at det var du som kom hit, til den påtroppende statsråden: Det er egentlig ganske flott å se på.

I norsk politikk har vi ikke avstemning i Stortinget om hvem som skal bli statsminister. Det er det partiet eller de partiene som vinner et valg, som også blir kalt til Kongen og overtar regjeringsansvaret. Vi har heller ingen mulighet til å bytte ut Stortinget underveis gjennom å skrive ut nyvalg, slik som mange andre land kan gjøre. Vi har det Stortinget som velgerne har valgt. Det er det Stortinget som har både makt og ansvar gjennom hele valgperioden. I norsk sammenheng har det vist seg å fungere godt. En kan kanskje si at det faktum at det er slik, har ansvarliggjort både regjering og opposisjon gjennom ulike former for mindretalls- og flertallsregjeringer.

Måten maktoverføring foregår på i Norge, sier også litt om den høye graden av tillit i samfunnet vårt. Det er et gode det er verdt å ta vare på. Vi stoler på hverandre. Tilliten vises igjen på mange områder i samfunnet: viljen til å betale sin skatt, ønsket om å delta i dugnader og stille opp i frivillig arbeid, den høye vaksinasjonsgraden vi har hatt etter korona, og måten vi som samfunn har møtt hele pandemien på gjennom det siste året.

I Hurdalsplattformen ligger tillit som en undertråd gjennom hele plattformen. Hvordan skal vi opprettholde og styrke den høye tilliten mellom folk i det norske samfunnet? Regjeringens svar er å bekjempe avmakt og økende ulikhet og demme opp for sosiale og geografiske forskjeller. Små forskjeller og et levende folkestyre både nasjonalt og lokalt er et særpreg ved Norge. Det må tas vare på, og det må utvikles. Å lytte til folk, gi folk mer makt over sitt eget liv og sine lokale samfunn, er en viktig veg å gå. Det er også et viktig prinsipp at uansett hvor du bor i Norge, skal fellesskapet stille opp for deg. Erfaringen er nemlig at folk stiller opp for fellesskapet dersom fellesskapet stiller opp for dem.

Senterpartiet ser på Hurdalsplattformen som et godt verktøy å styre etter. Den viser en ny retning. Som statsministeren sa det på mandag, skal vi møte utfordringer som klimakrise, digitalisering, velferdsoppgaver og sentralisering med nye tiltak og med ny kraft.

Regjeringsplattformen er en god plattform for å se og utvikle hele Norge. Et avgjørende punkt for Senterpartiet er at regjeringen skal innføre en regel om distriktspolitiske konsekvensanalyser av alle reformer, og at distriktspolitiske hensyn skal være gjennomgående i offentlig forvaltning. Det betyr at ulike områder må vurderes ut fra distriktsperspektivet, enten det gjelder boligpolitikken, bank- og finanspolitikken, klimapolitikken eller næringspolitikken.

God infrastruktur legger grunnlag for bosetting i hele landet. Derfor vil regjeringen halvere prisene på ferjer og bidra til gratis ferje for øyer uten fastlandsforbindelse. Å sikre lavere priser og flere avganger på kortbanenettet er også helt vesentlig. Her er regjeringens mål en halvering av prisene. Denne typen tiltak er umåtelig viktig for alle som bor og arbeider langs kysten, på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. Det bidrar til å dempe avstandsulemper. Det gjør kortbanenettet til det kollektivtilbudet det i realiteten er i norske distrikter, og det gjør hverdagen lettere for alle som er avhengig av ferje til jobb.

Digitalisering gir enorme muligheter for å skape nye arbeidsplasser og bedre offentlige tjenester, men vi får ikke utnyttet alle de viktige sidene ved digitalisering dersom den digitale infrastrukturen ikke er på plass for alle. Da vil digitalisering kunne skape nye forskjeller. Vi risikerer et digitalt klasseskille. Derfor er det svært viktig at regjeringen har nedfelt at bredbånd skal gjøres til en rettighet for alle, på linje med strøm, og at man vil sikre utbygging av høyhastighetsbredbånd til alle fastboende innen 2025. Det krever en annen satsing enn i dag. Vi må erkjenne at de som bor ytterst, ikke er de som først vil få 5G – eller 6G eller 7G. Derfor er et spleiselag med fiberutbygging særlig viktig for de siste 10 pst. av befolkningen for å sikre dem høyhastighetsbredbånd.

Distriktspolitikken skal forsterkes og fornyes. Det skal iverksettes et arbeid med bygdevekstavtaler på utvalgte steder. Denne typen avtaler skal være et langsiktig partnerskap mellom staten og utvalgte kommuner som har særlig behov for støtte til næringsutvikling. Kommunene må sjøl peke på de tiltakene i sitt område der det er behov for en innsats. Det kan gjelde næringstomter, opprustning av eksisterende industri eller reiselivsvirksomhet, infrastruktur eller kapital til videre utvikling. Mange som vil satse i disse områdene, opplever nemlig at de ikke får tilgang på privat kapital gjennom bankene, og de har problemer med opprustning og utvikling av eksisterende virksomhet. Med et slikt virkemiddel vil vi nettopp kunne nå de kommunene som har de største utfordringene. Et langsiktig partnerskap mellom disse kommunene og staten kan bidra til å skape ny virksomhet og nye arbeidsplasser.

Senterpartiet ser positivt på at en mer aktiv næringspolitikk blir en viktig del av regjeringens arbeid. Staten både kan og bør bidra mer aktivt med både infrastruktur og kapital og bruke innkjøpsmakten sin for å fremme norsk næringsliv. Naturressursene våre er et konkurransefortrinn, og det må brukes godt. At industri basert på naturresurser som kraft, fisk, havbruk og skog skal gis en særstilling, er derfor positivt. Rimelig fornybar kraft må også forbli et konkurransefortrinn. Derfor skal ikke nye mellomlandsforbindelser godkjennes i denne perioden.

Landbruk har også fått en framtredende rolle i regjeringsplattformen. Inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper i samfunnet skal tettes, strukturtiltak skal endres, det skal legges fram en plan for bedre velferdsordninger for dem som jobber i landbruket, og små og mellomstore melkebruk skal få investeringsmidler til å oppfylle løsdriftskrav. Klimaomstillingen i landbruket, som den forrige regjeringen egentlig ikke har gjort noe med, skal oppfylles gjennom et nytt organ, Bionova, som et slags landbrukets Enova. Et Bionova kan gi mulighet for den omstillingen som er nødvendig for å redusere klimautslipp fra en næring med mange tusen sjølstendige næringsutøvere. En slik omstilling kan nemlig ikke skje skjematisk. En må gå gjennom virksomheten ved hvert enkelt bruk og se på aktuelle tiltak.

Det er duket for en ny kurs, en retning der distriktene tas på alvor, en retning der tryggheten for folk i hele landet er viktig. Politi, ambulanse og brannvesen skal være mer til stede og komme raskere når noe skjer. I den sammenhengen er det viktig at regjeringen vil opprette 20 nye politistasjoner og styrke bemanningen på allerede eksisterende lensmannskontorer, og at alle nødetater skal få forpliktende responstider.

Jeg har også lyst til å peke på en ny kurs i utdanningspolitikken, der ufornuftige krav skrelles bort, og der det satses mer på praktiske fag og yrkesutdanning. Alle elever i ungdomsskolen skal få mulighet til å velge arbeidslivsfag, og det skal gjennomføres en ungdomsskolereform som forbereder elevene like mye til yrkesfaglig studieretning som til studieforberedende. Jeg ser at Høyre på åtte år i regjering ikke la fram den typen reform, men at de nå – i opposisjon – fremmer et Dokument 8-forslag om å gjøre det. Det trenger de ikke – det står i plattformen, og regjeringen skal gjennomføre det.

Senterpartiet ser også fram til en effektiv klimapolitikk som får utslippene ned, og som er praktisk og jordnær. Politikken på dette området må ikke bidra til å skape nye sosiale eller geografiske skiller. Det vil i lengden være ødeleggende for muligheten for en bred folkelig oppslutning om en av vår tids største utfordringer. Derfor må klimatiltak utformes slik at de næringene som har størst evne til omstilling, og de gruppene i samfunnet som har sterkest rygg til å bære det, også tar de tyngste takene.

Senterpartiet ser fram til realiseringen av det «arbeidsprogrammet» som en regjeringsplattform alltid er. Vi er en del av en mindretallsregjering, og vi vet at Stortinget får en særdeles viktig rolle i den perioden som ligger foran oss. Vi ser fram til et godt samarbeid i Stortinget for å bidra til en ny retning og for å få gode løsninger på de sakene som behandles i denne sal.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:17:58]: Jeg vil benytte anledningen til å gratulere den nye regjeringen og ønske lykke til med arbeidet framover.

Fremskrittspartiet kommer til å stemme for det vi er for, og mot det vi er mot. Det er saker i plattformen som Fremskrittspartiet definitivt støtter intensjonen i: redusere byråkratiet for næringslivet, styrke nettolønnsordningen, som sikrer norske sjøfolk på norske skip, og som Høyre har svekket i sitt budsjettforslag, endre rovdyrpolitikken, styrke fastlegeordningen og endre systemet for godkjenning av medisiner, for å nevne noe. Så får vi se hva som ligger i detaljene, når den tid kommer.

Fremskrittspartiets viktigste oppgave de neste fire årene er å stoppe sløsingen og bygge Norge. Det er feil at Norge øser ut mange titalls milliarder kroner til bistand, til symbolske klimatiltak og til innvandring, for å nevne noe, samtidig som vi ikke har råd til å gi familier med syke barn anstendig hjelp til å greie hverdagen uten å slite seg helt ut. At vi ikke har råd til å sikre innbyggerne våre tilgang til de beste og nyeste medisinene og behandlingsmetodene, er en fallitterklæring. Det er en skam at folk dør og lider i Norge fordi Norge ikke tar i bruk de beste og nyeste medisinene og behandlingsmetodene.

Det er absurd at Norge har brukt store ressurser på å hente en IS-kvinne til Norge, mens dødssyke pasienter som har cystisk fibrose, ikke får dekket bruk av den livreddende medisinen Kaftrio. I en reportasje på TV 2 søndag beskrev cystisk fibrose-rammede Christian Lawley sykdommen som å drukne – å drukne – i sitt eget slim. Han står i fare for å dø i løpet av vinteren hvis han ikke får den medisinen han trenger. Han vurderer å bli helseflyktning og flytte til Danmark, som godkjente denne medisinen for over ett år siden. At Norge er en sinke i å ta i bruk nye medisiner og behandlingsmetoder, rammer helt vanlige folk. De med mye ressurser kan kjøpe seg hjelp i det private helsevesenet. Derfor forventer vi at det tas tak i dette, og Fremskrittspartiet vil støtte det.

Fremskrittspartiet foreslår i dag at Norge skal si nei til anmodningen om å hente IS-terrorister til Norge. Vi skal ikke løfte én finger for å hjelpe personer som har støttet IS-kalifatet, en gruppering som kaldblodig har drept, lemlestet, voldtatt og skamfert uskyldige menn, kvinner og barn. Vi vil hjelpe barna, men vi setter foten ned for at IS-terroristene kan skyve barna foran seg for å bli hentet til Norge, finansiert av norske skattebetalere. Om Stortinget stemmer ned vårt forslag, er vi redd for at det er et signal om at regjeringen Gahr Støre vil følge opp der Solberg slapp, med å hente terrorister til Norge.

Norge har brukt mange titalls millioner på å komme i Sikkerhetsrådet. Nå er det på tide å bruke denne plassen til å bidra til å få på plass en internasjonal straffedomstol, slik at IS-terroristene kan dømmes og sone i det området forbrytelsene er begått.

Fremskrittspartiet vil sikre at pensjonistene våre får en anstendig alderdom, at minstepensjonen heves til over fattigdomsgrensen, og at pensjonsranet som gifte og samboende opplever gjennom avkortingen, opphører.

Eldre som trenger omsorg og hjelp, må få det. Vi håper at den nye regjeringen lar prosjektet med statlig finansiert omsorg fortsette, og at de skroter Høyres forslag i budsjettet om å fjerne prosjektet og pengene fra 1. januar 2022. Det vil gå ut over eldre og ansatte i disse kommunene dersom disse pengene forsvinner. Det er fint med en bo-hjemme-reform, som regjeringen snakker om, men vi trenger flere sykehjemsplasser for våre skrøpeligste eldre. Da vil Fremskrittspartiet at alle gode krefter skal slippe til og bidra til å gi våre foreldre og besteforeldre et anstendig tilbud når de blir pleietrengende.

Klimapolitikken handler mest om symbol, og det snakkes som om Norge skal redde hele verden – Norge med sine vel 5 millioner innbyggere, og som står for ca. 1 promille av utslippene. Det øses ut penger til CO₂-fangst- og -lagring. Dyrebar vannkraft sendes til oljeplattformene uten at verdens utslipp går ned. Fiskerne på Sørlandet reiser til Danmark for å fylle tanken fordi avgiftene i Norge er mye høyere. Det pynter på utslippsstatistikken i Norge, men det gir økte utslipp i verden, siden båtene kjører i timevis for å fylle diesel.

Den nye regjeringen skal øse ut enda mer. Bare ordet «klima» er inne i bildet, renner milliardene ut av statskassen. Vanlige folk i Norge opplever nå at diesel- og bensinprisene er skyhøye. Noen steder ser man pumpepriser på opp mot 20 kr per liter. Matvareprisene har økt kraftig, og strømprisene når stadig nye rekorder. På toppen av det er renten på vei opp. Det er vanlige folks tur til å betale stadig mer.

Fremskrittspartiet inviterer i dag Stortinget til å være med og gjøre noe med dette. Derfor foreslår vi at Høyres forslag om å øke bensin- og dieselavgiftene, som de har fremmet i sitt forslag til statsbudsjett, skrotes, og at Stortinget allerede i dag vedtar å redusere bensin- og dieselavgiftene med 3 kr per liter. Vi er redd for at en Arbeiderparti–Senterparti-regjering har andre planer, iallfall har klima- og miljøminister Barth Eide sagt rett ut at avgiftene skal opp. Vi oppfordrer Arbeiderpartiet og Senterpartiet til heller å støtte vårt forslag, som vil gi vanlige folk billigere diesel og bensin.

Fremskrittspartiet foreslår at vi fjerner moms og elavgift, i første omgang ut året, slik at folk skal ha råd til å betale strømregningen sin og slippe å sitte og fryse. Den nye olje- og energiministeren har sagt at noe skal gjøres, og vi har i dag sett at bostøtten skal få en økning. Men jeg tror at et vedtak i Stortinget i dag om å fjerne avgiften og momsen ville bli veldig godt mottatt blant vanlige folk som er engstelige for om de har råd til å betale strømregningen sin. Og pengene renner inn i statskassen fra olje- og gassektoren. Aldri før har vi tjent mer penger enn nå, og selvsagt har vi råd til å la noe av dette komme vanlige folk til gode, hvis det er politisk vilje.

Fremskrittspartiet mener vi kan bruke noe mer oljepenger til å bygge landet framover, men det viktigste av alt er å bruke de pengene som allerede er på budsjettet, annerledes. Vi må slutte å sløse og begynne å prioritere enda mer til å bygge landet vårt sammen, med vei og jernbane, og med gode rammevilkår for næringslivet, som skaper og sikrer arbeidsplasser. Det er et utgangspunkt for bosetting. Man er avhengig av å ha en jobb å gå til. Derfor er det utrolig å høre sosialister rakke ned på dem som skaper verdier, samtidig som man etterlyser at mer privat kapital investeres i arbeidsplasser.

Så skal man også ha mer statlige investeringer i alt mellom himmel og jord, som skogindustri og statlige hydrogenselskap. Det statlige eierskapet skal forsterkes – som om ikke staten i Norge er mer enn stor nok fra før.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen mener at staten og det offentlige er saliggjørende på de fleste områder. Fremskrittspartiet mener det er bra med individuell frihet, konkurranse, mangfold i tilbud, valgfrihet og at det skal være lov å lykkes, lov å tjene penger, uten at man rakkes ned på for det. Hvis det ikke lønner seg å skape verdier og arbeidsplasser med all den arbeidsinnsatsen man må legge ned, vil alle ønske å være ansatt, og ikke bedriftseier. Alle kan ikke ansettes i det offentlige, noen må faktisk også betale regningen for offentlig sektor.

Det er ingen tvil om hvilket parti som bestemmer i regjering. Det er Arbeiderpartiet som styrer. At oljefondet skal redde klimaet, har de også fått Senterpartiet med på. Fremskrittspartiet kommer alltid til å kjempe for at pensjonene våre, sparepengene til det norske folk, skal plasseres der de gir mest avkastning. Senterpartiet har sviktet innbyggerne på Andøya, Ullevål sykehus, og vi er redd for at de vil svikte bilistene. Men vi håper at dette tilbakevises i dag. Det er synd om vanlige folk på toppen av økte renter, matvarepriser og strømpriser og alle de skyhøye drivstoffprisene skal få en enda større belastning. I så fall er det statens tur til å bli enda rikere, ikke vanlige folk.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets løse forslag.

Audun Lysbakken (SV) [11:43:31]: Folk har sendt 100 representanter til dette stortinget med et klart mandat om forandring. Ser man historisk på det, er det faktisk det nest sterkeste samlede resultatet for sentrum–venstre-siden i norsk politikk, i hvert fall hvis man går et århundre tilbake i tid, kun slått prosentmessig i 1949, hårfint foran valget i 1936. Det er et uttrykk for et ønske om en endring i norsk politikk. Vi vet også fra de meningsmålingene som er gjort, at når folk ble spurt om hva som var de aller viktigste spørsmålene, pekte de aller fleste på Forskjells-Norge og klimakrisen. Så dette stortinget og den regjeringen som nå går på, har mandat til å levere virkelig forandring.

1936 og 1949 er jo ikke tilfeldige tidspunkter i norsk historie. Det var året etter kriseforliket mellom arbeiderbevegelsen og bondebevegelsen, og det var i forbindelse med gjenreisningen og begynnelsen på et nytt arbeidsliv og velferdsstaten vår. På mange måter er vi ved et slikt historisk veiskille også i dag, der ulikheten i makt og rikdom har nådd et nivå der veldig mange mennesker i landet vårt ønsker å se en skikkelig omfordeling av både penger og makt, der sentraliseringen har ført til opprør i distriktene, og der klimaomstillingen kommer til å ta oss gjennom store endringer i årene som kommer.

Så er spørsmålet om vi skal møte de endringene på en måte som fører til polarisering og tilbakegang, eller om det skal bli en ny vår for landet vårt, der vi får forskjellene ned, skaper optimisme i hele landet og gjennomfører et rettferdig grønt skifte.

I SV kjenner vi glede over regjeringsskiftet. Vi er glade for at en ny regjering er på plass. Vi er også skuffet over at vi ikke nådde det som var vårt mål, nemlig dannelsen av en rød-grønn regjering. Det fikk vi ikke fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ville strekke seg langt nok politisk til at vi kunne få det til. Med den plattformen som er lagt fram, tror jeg at alle kan se hvorfor det måtte bli slik. Det er for mye grått og for lite rødt og grønt. Men la det ikke være noen tvil om hva som er vår innstilling. Vi har tenkt å bidra med kraftfull politikk for rettferdig fordeling og miljø hvis regjeringen kommer til oss for å forhandle i små og store saker i årene som kommer. Og det er en rekke tiltak i plattformen som bygger på enighet mellom SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget i forrige periode. Det er positivt at regjeringen vil følge opp rød-grønn enighet om en lang rekke saker: etablering av et klimabudsjett, utfasing av kommersielle aktører i barnevernet, reduksjon av barnehagepris, satsing på heltid i arbeidslivet, innføring av skolemat, stopp i avskilting av erfarne lærere, Høgskolen i Nesna, Nord-Norge-banen, skroting av aupairordningen, samtykkelov, at Norge skal slutte seg til CRPD-konvensjonen, som beskytter rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, kollektiv søksmålsrett, dobling av fagforeningsfradraget, stans i rasering av taxinæringen. SV er klar til å danne flertall i Stortinget for saker som dette.

Likevel er det nødvendig å si at for å løse de viktigste utfordringene vi står foran – de som vårt parti har snakket mest om, både i de fire årene som er gått, i de fire årene før det og i den valgkampen vi har lagt bak oss, nemlig de voksende ulikhetene i makt og rikdom, klima- og naturkrisen – er plattformen og regjeringens ambisjoner ikke kraftfulle nok. Det er ikke nok konkrete tiltak til å få forskjellene i Norge vesentlig ned med det som ligger i Hurdalsplattformen, verken når det gjelder det nødvendige skiftet i behandlingen av dem som har mest i dette landet, de som har fått alt de har pekt på gjennom åtte år med borgerlig styre, eller måten vi møter dem som har minst, på. Uten vilje til kraftige skatteskjerpelser for de rikeste og mer å leve av for folk med lite kommer ikke forskjellene til å gå vesentlig ned. Derfor må vi få til det i årene som kommer. Viderefører vi størsteparten av Høyres skattekutt, blir det ikke penger til nye velferdsreformer og god nok kommuneøkonomi.

SV vil jobbe for at skolefritidsordningen skal bli gratis, og at vi skal få en ordentlig tannhelsereform som tetter det største hullet i den norske velferdsstaten. Og vi er opptatt av å reversere de brutale usosiale kuttene som Høyre-styret har utsatt fattige og syke for de siste årene. Da er ikke fine formuleringer om f.eks. å få fattigdommen blant barnefamilier ned nok. Vi trenger konkrete tiltak.

SV vil være opptatt av omfordeling av makt, enten det handler om å flytte fiskekvoter fra de store trålerrederne til kystflåten eller å gjøre noe med det som vi opplever er altfor mye av en fredning av velferdskapitalister og bemanningsbyråer i regjeringsplattformen.

Plattformen er heller ikke kraftfull nok til å nå klimamålene eller tydelig nok på naturkrisens alvor. Det har den jo til felles med avtroppende regjering, som bommet på klimamålene for 2020, som la fram en plan der de ikke hadde tiltak til mer enn halvparten av de norske klimamålene for 2030.

Men det er jo ikke målestokken. Målestokken nå er det som virkelig skal til for å få til en grønn og rettferdig omstilling. SV vil gjennomføre et rettferdig grønt skifte, der f.eks. økt CO2-avgift går direkte tilbake til folk gjennom en grønn folkebonus. Vi må se at det finnes rettferdige løsninger, komme oss ut av de evige diskusjonene der klimakrisen og fordelingsspørsmål blir satt opp mot hverandre. Vi må lete etter de løsningene som forener begge to. For vi må løse begge to.

Hvis vi skal utvikle grønn industri og sikre arbeidsplassene for framtiden, kan ikke Norge fortsette oljeavhengigheten. I dag har FN vist at de samlede planene for utvikling, produksjon og salg av fossil energi som finnes i verden i dag, vil ødelegge de klimamålene som landene har sluttet seg til. Det planlegges å produsere 57 pst. mer olje og 71 pst. mer gass enn det 1,5-gradersmålet tillater. Det er et paradoks som flertallet i Stortinget er nødt til å svare på. Et flertall av partiene skal altså både satse store ressurser på å produsere og finne for mye, og samtidig ber de samme partiene om troverdighet på at de har en plan for at det ikke skal skje. Det kommer ikke til å gå i hop. Derfor trengs det også en endring i oljepolitikken. Det trengs et bedre svar på FNs oppfordring om å stoppe leting etter ny fossil energi.

Det handler om klimaet, men det handler også om arbeidsplassene, om hvordan vi ruster norsk økonomi for det som skal komme, hvordan vi kan sørge for at det er en framtid for industrien langs kysten.

Den nye regjeringen ønsker vi lykke til i dag. Det er en regjering som selv velger hva den vil være – sentrumsregjering eller del av et rød-grønt samarbeid. Vi får nå et storting med en regjering i midten, en borgerlig opposisjon og en rød-grønn opposisjon der SV er det største partiet. Jeg tror at de valgene regjeringen tar, selvfølgelig også vil avgjøre hvordan rød-grønne velgere vil se på den, ikke bare den nesten halve millionen som stemte på SV, Rødt eller Miljøpartiet De Grønne, og som kanskje har gitt de aller tydeligste signalene om forandring ved dette valget, men også veldig mange av dem som stemte på Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Vi er klare til å søke rød-grønt samarbeid i dette stortinget. Vi kommer til å møte regjeringen konstruktivt hvis den søker samarbeid med oss. Et slikt samarbeid betyr at vi må komme regjeringen i møte, men det vil også bety at regjeringen må endre kurs i saker som er viktige for SV.

Til slutt: Akkurat nå er spørsmålet om strømpris et svært viktig spørsmål for folk i Norge, og aller mest for dem som har minst, de som skrur av varmen i frykt for strømregningen. Vi kan ikke ha det slik at en kald høst og en kald vinter fører til at de menneskene som har minst i vårt land, ikke kan ha varme i husene sine. Derfor har SV fremmet forslag i dag om hastetiltak både når det gjelder bostøtte, og ikke minst når det gjelder å inkludere tiltak for dem som har litt mer enn at de kvalifiserer for bostøtte. For bostøtten har vært utsatt for en rekke tøffe kutt i praksis under høyreregjeringen. Det er bra at regjeringen sier det skal komme noe om noen uker, men vi mener det haster å gi folk trygghet før neste strømregning kommer, og ber derfor om at Stortinget gjør et vedtak som kan gi retning i morgen.

Da vil jeg ta opp SVs forslag.

Sveinung Rotevatn (V) [12:04:54]: Lat meg også starte med å gratulere representanten Lysbakken med eit godt val og kondolere med at det ikkje førte til regjeringsdeltaking for hans parti. Men dette er like fullt ei regjering han har sleppt fram, og det var til og med ei regjering som representanten i sitt innlegg sa at han kjende glede over. Det er fristande å konkludere med at representanten Lysbakken må vere lett å glede. Men lat oss no bore litt i det denne regjeringa står for, og det gjeld særleg klima og natur.

Når eg les Hurdalsplattforma, og eg les om det som står om klima og natur, ser eg utelukkande svekkingar av dagens politikk. På klimaområdet skal det verte billegare å fly, billegare drivstoff, dyrare å kjøpe elbil og ein svekkjer sjølve elbilmålet. På natur skal ein jakte meir på utrydningstruga rovdyr, grunneigarar skal få vetorett mot vern, og ein skal ha ein meir laussleppt arealpolitikk enn i dag.

Då er spørsmålet mitt til SV veldig enkelt, og det er: Meiner SV at klima- og miljøpolitikken i Hurdalsplattforma i sum er betre for klima og miljø enn den den førre regjeringa førte?

Bjørnar Moxnes (R) [12:09:31]: Valget i høst var historisk – ikke bare kom Rødt over sperregrensen som første nye parti siden den ble innført, men vi fikk også et historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet, som Gahr Støre slo fast i redegjørelsen sin.

Det er veldig etterlengtet med et skifte etter åtte mørkeblå år. Jeg synes det gir en friskere eim i luften der ute. Vanlige folk er klare, det ser vi på valgresultatet, med 100 mandater for et skifte. Nå må vi få en slutt på at milliardærene får alt de peker på, forskjellene må ned.

Det er flere gode intensjoner i Hurdalsplattformen om å redusere ulikheten og urettferdigheten, om en sosialt og geografisk rettferdig miljøpolitikk, at vi ikke skal kommersialisere grunnleggende velferdstjenester og også å likestille tannhelsetjenesten med andre helsetjenester. Men så langt er dette ord på et papir. På flere felt er også plattformen altfor blass til å kunne sikre det skiftet som folk har stemt fram, og som landet vårt trenger.

Nå trengs det handlekraft. Den rød-grønne jolla fra Hurdalssjøen trenger en påhengsmotor som gir både fart og retning, og Rødt står klar med forslag for å hjelpe regjeringen med å sikre en reelt ny kurs.

I landet vårt har et stort flertall i befolkningen lenge ment at det er en hovedoppgave for politikerne å få ned forskjellene mellom folk. Det er ikke rart, for Norge har blitt et klassesamfunn med altfor store økonomiske og geografiske forskjeller. Hvor man bor, og hva man har på konto, har altfor mye å si for hvor mye makt og hvilke muligheter man har. Derfor lurer jeg på: Er det et arbeidsuhell når det i plattformen står en setning om å bevare de små forskjellene i Norge? For dette er jo formuleringer som vi kjenner igjen fra plattformene til forskjellsfornekterne i Høyre og Fremskrittspartiet. Det henger ikke helt på greip når det også står i plattformen:

«Økende avmakt, tjenester som privatiseres og sentraliseres, og økende ulikhet tærer på tillit, trygghet og samhold.»

Forskjellene har økt i mange tiår under vekslende regjeringer, også på Arbeiderpartiets og Senterpartiets vakt. Vi skal ikke bevare de forskjellene, de skal ned – ikke minst fordi vi vet at koronapandemien har økt forskjellene enda mye mer. Mange milliardærer har blitt enda rikere gjennom krisen, mens hundretusener av arbeidstakere har mistet jobben, blitt permittert, rast ned i inntekt. Så fikk vi – opposisjonen i forrige periode – heldigvis løftet nivået på dagpengene, og regjeringen har varslet en forlengelse av dette så lenge krisen varer. Da lurer jeg på: Hvorfor skal vi ikke lære av erfaringene vi gjorde oss våren 2020 om at sikkerhetsnettet var for svakt da krisen traff oss? Hvorfor skal arbeidsledige i 2023, særlig de som har hatt lav inntekt, klare seg på mindre dagpenger enn de som er arbeidsledige i 2021?

Så handler også kampen mot Forskjells-Norge om kampen mot sentralisering. Derfor vil jeg gratulere Bunadsgeriljaen med en viktig seier for fødetilbudet i Kristiansund, og også aktivistene på Helgeland med Høgskolen i Nesna. Men kampen er ikke over, den fortsetter for en aktiv distriktspolitikk for arbeid og velferd i hele landet vårt, for Ullevål sykehus og for et oppgjør med tvangssammenslåinger også på Vestlandet, Sørlandet og i hele Norges land.

Vi vet at det blinker kode rød for både miljøet og menneskeheten. På dette feltet leverer ikke regjeringen. På én side er det økte mål om utslippskutt – vel og bra. Samtidig viderefører den mye av Erna Solbergs oljepolitikk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også inngått forlik med de borgerlige, som har vist seg å være utrolig lønnsomme, først og fremst for oljedirektørene. Stø kurs for mer oljeleting er ikke hva verden trenger, og vi har funnet mer olje og gass enn det klimaet tåler at vi brenner opp.

De rikeste ti prosentene slipper ut dobbelt så mye som resten av oss, og de strengeste kravene må stilles til dem som slipper ut mest. Jeg tror vanlige folk er klare for en innsats for klimaet så lenge alle bidrar. Rødt er en pådriver for at miljøpolitikken blir både kraftfull og rettferdig. Da er det viktig at miljøavgifter som den varslede økte CO2-avgiften gjøres sosialt og geografisk rettferdige. Her har Rødt konkrete forslag som vi gjerne hjelper regjeringen med å få gjennomført.

Så er det et forslag som vi fremmer i dag, som jeg håper alle partier i salen ser nytten av. På samme måte som regjeringen svarer på spørsmål fra Stortinget og også leverer økonomiske beregninger til alternative budsjetter, mener Rødt at regjering og embetsverk må gi svar om klimaeffekten av tiltak i behandlingen av regjeringens varslede klimabudsjett. På samme måte som vi kan få beregnet fordelingseffekten av partienes skatteopplegg, bør også fordelingseffekten av klimapolitikken beregnes, så den blir både treffsikker og rettferdig. Et sånt forslag tror og håper jeg alle partier bør kunne samle seg bak.

Vi vet at rekordhøye strømpriser bekymrer veldig mange, og at sjokkprisene forsterker Forskjells-Norge. Markedet har spilt fallitt, og Rødt vil ta tilbake kontrollen over arvesølvet vårt. Vi vil styre kraften og kraftprisene i tråd med norske interesser, vi vil si nei til nye eksportkabler og bremse eksporten gjennom eksisterende kabler. Vi har i årevis gått i spissen for tiltak for folk med dårlig råd og høy strømregning og fremmet forslag om at dette må på plass raskt på Stortingets første møte i denne sesjonen. Jeg vil ønske både Høyre og regjeringen velkommen etter på viktige punkter i dag, men vi har stadig en vei å gå.

Så vil et annet viktig slag i denne stortingsperioden stå om kommersialiseringen av barnehagesektoren. Rødt går i spissen for en profittfri barnehagesektor. Her er det gode intensjoner i plattformen fra Hurdal, i sterk kontrast til den regjeringen som mente det ikke var noen prinsipiell forskjell på å drive barnehage og å drive bilverksted. At vi nå har en regjering som ser forskjell på barn og biler, er et framskritt og et godt utgangspunkt. Men så er det 100 pst. umulig å sørge for at offentlige tilskudd og foreldrebetaling går fullt ut til barnehagedrift og barnas beste uten å gjeninnføre profittforbudet i barnehageloven. Plattformens punkter om kommersielle barnehager lar seg umulig gjennomføre i forlik med de borgerlige. Derfor må regjeringen komme til venstresiden i Stortinget for å sikre en ny politikk, og Rødt står klar for å trekke i riktig retning. Nå har det vært velferdsprofitørenes tur altfor lenge, nå må det være nok.

Regjeringen sier at den skal flytte makt til vanlige folk. Det forplikter, det må flyttes makt i arbeidslivet, og vi må få flere fagorganiserte – tariffavtaler. Så vet vi mer enn nok om hvordan innleie og bemanningsbyråer har fått bre seg og undergravd faste hele stillinger i arbeidslivet – på byggeplasser, men også i offentlig sektor og på verftene våre. Tiltaket som trengs, er et forbud mot disse bemanningsbyråene.

Det har aldri vært en selvfølge at arbeidsfolk og folk med dårlig råd har noe de skal ha sagt, og det å stå opp for dem er en oppgave vi tar på største alvor. Med vårt rekordvalg har vi nå fått en sterkere stemme på Stortinget. Vi har over 140 000 stemmer i ryggen, og folk fra hele landet har gitt oss tillit. I økende grad er vi et parti for dem som sitter nederst ved bordet. Vi skal være en konstruktiv, en utålmodig og en uredd kraft på Stortinget. Plattformen er en start fra regjeringen, men der intensjonene er gode, er det mye som mangler på tiltakssiden. Men med hjelp fra en rød og kraftig påhengsmotor har jeg stor tro på at det blir mulig å lage vei i vellinga.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Guri Melby (V) [12:34:46]: Venstre har lagt bak seg nesten fire år i regjering, og etter å ha sittet med makt i åtte år greide vi denne høsten å få framgang ved valg. Det er faktisk ganske historisk – det er ikke noe som skjer veldig ofte. I likhet med andre partiledere som har vært her oppe og tolket sine valgresultat som et eksempel på hva velgerne vil ha mer av, tolker jeg selvsagt det resultatet som et eksempel på at velgerne ser at det trengs et sterkt, liberalt, grønt og internasjonalt orientert parti på Stortinget. Etter å ha sett regjeringserklæringen er jeg ikke noe mindre i tvil om at det er nødvendig, og at Venstre har en viktig rolle å fylle i dette stortinget. Heldigvis er det en mindretallsregjering, og det betyr jo i praksis all makt i denne sal. Jeg håper denne salen bruker den makta til å sørge for at vi trekker politikken i en grønnere retning.

Gjennom valgkampen så vi at den gang statsministerkandidat – nå statsminister – Jonas Gahr Støre brukte mye tid på å snakke om «vanlige folk». Det har vært mange som har tatt opp det begrepet også i denne debatten, og mange har spekulert litt i hvem disse vanlige folkene er. Jeg tror mange av oss som er i denne salen, også ganske ofte føler oss som vanlige folk, selv om vi har litt uvanlige roller i samfunnet, men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på at jeg skulle være en av disse vanlige folkene som ble truffet av politikken til regjeringen. Det skal jeg si litt mer om senere.

Arbeiderpartiet er på sitt beste et parti som jeg har stor respekt for, et parti som tør å stå i store reformer, og som ofte mener at det er viktig å gjøre det rette, ikke alltid bare det som er populært. Men det er jo flere som har brukt formuleringer som f.eks. Arne Strand, som sa at ørnen i norsk politikk dessverre ble «en meis blant mange» i et nytt partilandskap. Etter mitt skjønn har statsministerens parti blitt et parti som har blitt drevet fra skanse til skanse for å greie å holde et parti som SV inne og greie å sørge for at Senterpartiet ikke tok for mange av deres velgere. Resultatet, mener jeg, er en politikk preget av floskler og slagord og lite konkret innhold.

Jeg mener at politikken skal bedømmes på innhold og konkrete tiltak og ikke på retorikken, og det skal jeg love at vi skal gjøre også med denne regjeringen. Vi kommer til å holde Arbeiderpartiet til de standardene de har satt til seg selv som styringsparti, og vi skal bidra til å fylle de tomme frasene til Støre og Vedum med reelt politisk innhold som gir flere muligheter og mer frihet til alle. Vi kommer de neste fire årene til å levere forslag som skal få ned utslippene, som skal gjøre skolen bedre, og som skal gi næringslivet en strak vei inn i det grønne skiftet.

Dette er ikke vår regjering. Flertallet har denne regjeringen takket være SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Allikevel skal vi bruke hver mulighet til å fremme en god politikk som tar landet framover og ikke i revers.

Dessverre synes jeg det ble litt for mye Trygve Slagsvold Vedum og litt for lite Jonas Gahr Støre i redegjørelsen som statsråden holdt fra denne talerstolen på mandag. Den var fattig på konkret politikk, og den var rik på billige floskler. Vi kjenner det fra valgkampen, men nå mener jeg at tiden er inne for å bli konkret. Og hvem sin tur er det egentlig? Mange av disse flosklene er det jo lett å være enig i, men hva betyr det? Hvem går det på bekostning av? Hva betyr det når vi sier at vi skal sette vanlige folk først, når vi skal utvikle hele Norge, og når vi skal ha gode tjenester nær folk? Veldig fine ord, men hvordan oppnår man det egentlig?

Det som framfor noe treffer vanlige folk, er at denne regjeringen setter klimapolitikken på pause. Ja, den deler forrige regjerings klimamålsettinger, og det er ikke alle land der nasjonalforsamlingen er enig om et slikt mål. Det er altså situasjonen hos oss, og det skal vi være glad for. Det at vi har en debatt om tiltak og ikke om målsetting, er et veldig godt utgangspunkt for faktisk å lykkes med klimapolitikken.

Allikevel greier jeg ikke i regjeringserklæringen å finne et eneste nytt tiltak som gjør at Norge kutter mer utslipp enn det dagens klimaplan legger opp til. Tvert imot er det flere forslag her som bidrar til å svekke og til å uthule de tiltakene som allerede ligger i klimaplanen. Regjeringen vil gjøre det billigere å fly, den vil gjøre det billigere å kjøpe bensin, og så vil den gjøre det dyrere å kjøpe elbil. Dette er for meg helt umulig å forene med en offensiv og god klimapolitikk.

Så høres det unektelig fint ut at man skal greie å lage unntak fra en del av disse avgiftene for noen grupper. Det som jeg frykter, er at når noen får unntak, blir børa for vanlige folk tyngre, og hvis ikke forurenser skal betale – ja, da er det jo vanlige folk som må betale, enten nå eller i framtiden, hvis vi skyver problemene foran oss. Dersom vi nå kaster bort disse fire årene uten å kutte utslipp, blir de neste fire årene desto tyngre for vanlige folk og for et næringsliv som vil sakke akterut i den globale konkurransen om framtidens arbeidsplasser.

Det er også vanlige folk i næringslivet sin tur til å kjenne på ny usikkerhet – usikkerhet rundt vår viktigste handelsavtale og forholdet til Europa, som denne regjeringen serverer et næringsliv som nettopp er på bedringens vei etter en pandemi. Nå teller kanskje ikke gründere som vanlige folk, men de kommer til å kjenne at denne regjeringen har mer tiltro til staten enn til privat sektor. Staten skal styre mer, staten skal eie mer, staten skal kjøpe seg opp, og staten skal plukke vinnerne. Og der det ellers i plattformen er snakk om mer tillit og mer makt til vanlige folk, er det ingen tegn til det i næringspolitikken. Tvert imot, nå er det mer stat, og det er den vanlige Arbeiderparti-statens tur i norsk næringsliv.

Det er jo også vanlige folks tur til å motta mer statlig støtte, og det er her jeg har funnet ut at jeg også hører inn under statsministerens definisjon av vanlige folk. Jeg får billigere barnehageplass for mine to sønner, om lag 1 000 kr ekstra på bok hver måned. Men er det egentlig jeg som trenger det mest? Jeg bor i en av bydelene i Oslo med størst sosial ulikhet, med mest barnefattigdom. Jeg ser mennesker rundt meg hver eneste dag som hadde trengt denne støtten mer. Det er de som sliter med å betale regningene i slutten av måneden, og som kanskje ikke engang har penger til å sende ungene fulltid i barnehagen. Når regjeringen skal gi meg billigere barnehage, tar den fra dem som trenger den støtten mer enn meg. Det er hyggelig å bli regnet som en av vanlige folk, men jeg mener ikke det bør være min tur nå.

Vanlige folk trenger heller ikke at vi svekker kravene til kunnskap og kvalitet i skolen. En god skole er det viktigste vi kan satse på for å bekjempe sosial ulikhet og for å gi alle like muligheter i livet. Da er det vårt ansvar at vi stiller de samme strenge kravene til lærere, uansett når de har tatt utdanningen sin, eller uansett hvor i landet de jobber. Og du skal ikke trenge å være en uvanlig engasjert og frampå forelder for å sikre ungen din en god utdanning.

I erklæringen står det at alle barn skal «kunne lykkes i fellesskolen». For at dette skal bli virkelighet, for at både vanlige – og kanskje også uvanlige – barn skal lykkes, trenger de tilpasset opplæring. Da trenger vi å vite noe om hva ungene kan. Da trenger vi bedre kartleggingsverktøy enn det vi har i dag. Men det arbeidet som vi har satt i gang med å utvikle bedre kartleggingsverktøy som gir oss mer kunnskap om den enkelte elev, vil regjeringen sette på pause. Så det er altså ikke vanlige elevers tur.

Jeg mener det bør være de som trenger det aller mest, sin tur, f.eks. rusavhengige, som dessverre fortsatt skal møtes med straff heller enn hjelp fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte ned rusreformen i vår, eller den eleven som ikke lenger skal få velge seg bort fra nærskolen der han eller hun opplever mobbing, eller ungdommene som har brølt for klimaet, og som nå må forholde seg til en grå regjering som kjører samme linje i oljepolitikken. De er nemlig også vanlige folk, og det bør være deres tur.

Hvis Støre er villig til å fylle en del av flosklene med konkret innhold, f.eks. på klimaet, skal jeg love at vi kommer til å støtte ham i alt som gjør at vi når klimamålene våre, at vi verner natur, at vi satser på småbedrifter, og at vi gir alle mer frihet.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [12:58:32]: Først vil jeg bruke anledningen til å takke Erna Solberg og hennes statsråder for innsatsen de har lagt ned for Norge gjennom åtte år. Jeg vil også, på vegne av Miljøpartiet De Grønne, ønske statsminister Jonas Gahr Støre og den nye regjeringen lykke til med sitt arbeid. Norge er tjent med å ha en regjering som lykkes med å ta tak i de store utfordringene vi har foran oss.

I 1930, midt under den store depresjonen, skrev den berømte økonomen John Maynard Keynes et essay med tittelen Økonomiske muligheter for våre barnebarn. Keynes var optimistisk. I 1930 så han for seg at i 2030 ville verdens materielle utfordringer langt på vei være løst. Men da, som han skriver, ville mennesket for første gang stå overfor sitt mest grunnleggende problem, nemlig hvordan man skulle bruke denne friheten fra økonomiske bekymringer, hvordan man skulle bruke fritiden, hvilke vitenskaps- og fritidsaktiviteter man skulle dyrke – og hvordan man skulle leve klokt, fornuftig og godt.

Når vi nå står her, ved inngangen til en ny stortingsperiode i 2021, kan vi slå fast at Keynes langt på vei fikk rett – i hvert fall for oss i rike land som Norge. Verdensøkonomien har vokst kraftig det siste hundreåret, og selv om det fortsatt er altfor mange i verden som lever i ekstrem fattigdom, har veksten ført med seg en kraftig økt levestandard for de aller fleste, ikke minst her i Norge. Det har gitt oss nye utfordringer. Vi har fått nye former for utenforskap og utfordringer med hvordan vi skal bruke friheten vår, og det rokker ved det aller mest grunnleggende: Vi er i ferd med å ødelegge selve livsgrunnlaget vårt, noe som kan rive vekk velferdsveksten for mange og dytte verdens mest sårbare mennesker ut i fattigdom og nød, spesielt i fattige land, men også i den vestlige verden.

Likevel er et grunnleggende mål for politikk og samfunnsliv at vi hele tiden skal bli stadig rikere og forbruke mer. I nasjonalbudsjettet anslår Solberg-regjeringen at det private forbruket i 2022 skal øke med hele 11 pst., og perspektivmeldingen legger opp til en kraftig vekst også i årene framover.

Hvis det noen gang er tid for å tenke på hvilken framtid vi planlegger for, er det ved innledningen til en ny stortingsperiode. Når jeg snakker med folk om hva de ønsker seg mer av, kommer mer tid til venner og familie høyt på listen. Det viser også spørreundersøkelser. Norge har det siste året hatt en velferd basert på et materielt forbruk som ingen andre samfunn noen gang har opplevd. Dette gode samfunnet må vi ta vare på, men det gir ikke mening å basere Norges framtid på en forutsetning om at vårt materielle forbruk skal fortsette å vokse inn i himmelen – fordi naturen ikke har rom for det, fordi det er usolidarisk i møte med mennesker i andre deler av verden som også har lik rett som oss til å forbedre sin levestandard, og fordi mye tyder på at det er helt andre ting enn stadig voksende materielt forbruk som gjør livet vårt bedre og mer meningsfullt å leve.

Det betyr ikke at ingen skal tjene mer enn de gjør i dag. Forskjellene i samfunnet må ned, og de som tjener mest, må bidra mer til spleiselaget. Men vi må også innføre en politikk som gjør det lettere og billigere å reparere, låne, leie, bytte og gjenbruke – ikke bare bruke og kaste – og hvor vi prioriterer mer tid til hverandre i stedet for stadig flere ting.

Ta de høye strømprisene som eksempel. De som tjener mest på Solberg-regjeringens forslag om å kutte elavgiften for alle, er de som bruker og sløser mest strøm. Vi i Miljøpartiet De Grønne mener at vi i stedet må gi kortsiktig hjelp til dem som rammes hardest av prisøkningen, og så må regjeringen innføre et toprissystem på strøm, hvor det er mye høyere avgifter på unødvendig luksusforbruk enn på et vanlig, nøkternt forbruk.

Jeg tror de fleste er enige om at det er og bør være stor forskjell på å ha et hyttepalass som varmes opp hele vinteren, og det at en minstepensjonist skal kunne varme opp huset sitt. Slik kan vi både ta hensyn til at strøm er et nødvendighetsgode, samtidig som vi gjør det langt mer lønnsomt å spare strøm. Som Naturvernforbundet sammen med en rekke andre sa tidligere denne måneden: Energisparing er det største kraftverket vi har.

Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor i dag forslag om å be regjeringen utrede et toprissystem for strøm og legge fram en tiltakspakke for energisparing og kortsiktig hjelp til dem som rammes hardest av prisøkningen, og vi håper på bred støtte til dette.

Åtte år med en Høyre-ledet regjering har gitt rekorder i nye oljelisenser og nye motorveier. Store mengder natur er blitt bygget ned, og forskjellene har økt. Derfor gikk Miljøpartiet De Grønne til valg på et regjeringsskifte. Vi ønsker oss et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og SV, slik vi har i flere av storbyene, og vi stilte tydelige krav. Etter valget har Arbeiderpartiet og Senterpartiet forhandlet fram en plattform for en ny regjering. Vi i Miljøpartiet De Grønne har ikke hatt noen rolle i eller innflytelse over dette og går derfor – naturlig nok – i opposisjon til regjeringen. Vi kommer til å være konstruktive og støtte de forslagene som vi er enig i, og så vil vi søke samarbeid og jobbe for gjennomslag for vår politikk.

Jeg mener at det er enkelte positive trekk å spore i den nye regjeringserklæringen. Det er positivt at plattformen så tydelig får fram at klima skal være rammen for all politikk, og at det skal innføres forpliktende klimabudsjetter med sektorvise utslippsmål. Dette har Miljøpartiet De Grønne kjempet for helt siden vi kom inn på Stortinget i 2013, og vi har også innført det som et prinsipp i Oslo og i andre kommuner der vi er med og styrer. Jeg forventer at dette vil gi grunnlag for en mye bedre debatt i Stortinget om hvordan vi faktisk skal nå de målene vi har satt oss, og at det vil ansvarliggjøre hele regjeringen på en helt annen måte enn vi har sett tidligere.

Likevel er hovedproblemet at Hurdalsplattformen, i likhet med så mange regjeringer før, ikke tør å ta ordentlig tak i klima- og naturkrisen. Regjeringen vil videreføre oljepolitikken og motorveipolitikken til Erna Solberg. Den vil fortsette å la kortsiktige interesser bygge ned natur, og den klarer ikke helt å bestemme seg for om det skal bli billigere eller dyrere å bruke fossilbil. Uten viljen til å gjøre det som trengs, hjelper det lite med et klimabudsjett.

Det finnes mange forskjeller på Høyre og Arbeiderpartiet, men på klima og natur er Norges to største partier ganske like. Det er grunnen til at Miljøpartiet De Grønne i mange år har tatt til orde for en grønn allianse i norsk politikk, på tvers av høyre- og venstreaksen. Både i dette stortinget og på lengre sikt er vi overbevist om at en slik bred allianse er det vi trenger for å få til virkelig store endringer i norsk klima- og naturpolitikk. Vi har allerede sett eksempler på dette i det nye stortinget. I forrige uke fremmet Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne et forslag om å stanse leting etter mer olje og gass på norsk sokkel. Jeg håper også at Venstre og Kristelig Folkeparti vil slutte seg til dette og bidra til å legge press på fossilpartiene før det viktige klimatoppmøtet i Glasgow senere i høst.

Å jobbe for tettere samarbeid i en grønn allianse, å bringe sammen partier både på høyre- og venstresiden som setter klima og natur først, kommer til å være en viktig prioritet for Miljøpartiet De Grønne i dette stortinget.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:21:56]: La meg først få lov til å gratulere statsministeren, Arbeiderpartiet og Senterpartiet med å ha dannet en ny regjering og med en ny regjeringsplattform. Selv om mye er uklart og kostbart, og selv om noe er slik at det rett og slett tar Norge i feil retning, vil jeg gi regjeringen honnør for flere gode og nødvendige grep som tas i plattformen. Dette er tiltak som Kristelig Folkeparti, som et sentrumsparti, kan støtte opp om.

Vi er enige om retningen i distriktspolitikken, f.eks. at statlig ansatte kan jobbe i distriktene, og at det legges til rette for tilpassede boliger for eldre i distriktene, slik at eldre kan bo hjemme lenger. Begge deler var noe også den forrige regjeringen tok initiativ til. Vi er enige om at dette er lurt.

Kristelig Folkeparti er også enig i retningen i landbrukspolitikken, med tetting av inntektsgapet og tilrettelegging for et levende landbruk med små og store bruk i hele landet, slik også Kristelig Folkeparti prioriterte da vi satt i regjering.

Kristelig Folkeparti er også veldig glad for at regjeringen bevarer søndag som en annerledes dag og legger opp til en solidarisk alkoholpolitikk. Videre har regjeringen satt arbeid til alle som jobb nummer én. Det er vi enig i, og sammen med Stortinget og partene i arbeidslivet leverte vi på dette i regjering.

Norsk økonomi er ute av krisen, og ledigheten har falt raskere nå enn under både bankkrisen og finanskrisen. Det er gledelig og betyr utrolig mye for folk – eller «vanlige folk», som det nå heter.

Regjeringen skal «flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet», heter det i Hurdalsplattformen. Det er vel og bra, men det er likevel noe grunnleggende som mangler i oppfølgingen, for på flere områder er regjeringsplattformen gjennomsyret av skepsis til å la vanlige folk få lov til å bestemme selv. Vi ser det klarest i familiepolitikken.

Statsministerens parti gikk til valg på å fjerne en velferdsordning for familiene, nemlig kontantstøtten. Det klarte de heldigvis ikke fullt ut, men vi ser nok en gang at straks Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer i regjering og får makten, starter nedprioriteringen av kontantstøtten, som er familiens valgfrihet. Det å redusere kontantstøtten og erstatte den med en ventestønad sender et signal til småbarnsforeldre om at barnehage er det eneste rette alternativet. Valgfriheten angripes. For Kristelig Folkeparti er ikke målet at flest mulig foreldre skal benytte seg av kontantstøtten. Målet er at foreldrene skal ha valgmulighet. Familiene skal støttes, ikke styres. De skal hegnes om, ikke herjes med.

Familieperspektivet glimrer for øvrig med sitt fravær i regjeringens plattform. Det står ingenting om barnetrygd, fritidskort, utbygging av flere barnehageplasser, fleksibel foreldrepermisjon eller familiens rolle som fellesskap. Familien blir bare et middel for å nå andre mål, som likestilling og arbeidslinja. Her tar Hurdalsplattformen Norge i feil retning.

Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk sentrumsparti. Vi mener at samfunnet bygges best nedenfra. Det arbeidet starter i familien. Trygge omsorgspersoner og en god oppvekst er noe ungene tar med seg hele livet. Vi har tillit til at familiene kan velge det som er best for seg.

Ja, vi må flytte makt til vanlige folk. Regjeringens frykt for at vanlige folk skal velge, skinner også gjennom når det gjelder utdanningsfeltet. Menneskerettighetene beskytter foreldrenes rett til å velge alternativ opplæring for sine unger. Den nye regjeringen vil derimot at foreldreretten skal være avhengig av hvilken kommune man bor i. Det undergraver friskolene som et supplement til den offentlige skolen. Det undergraver foreldrenes valgmulighet og mangfoldet i sektoren. Kristelig Folkeparti vil sikre dette mangfoldet.

Vi vil sikre foreldreretten, og vi vil sikre økonomiske rammer for friskolene som gjør at det kan være et reelt alternativ, uavhengig av folks lommebok.

I frivillighetspolitikken er det mange gode anslag i regjeringsplattformen – det er bra. Men når vi kommer til trossamfunnene, byttes ord ut. Ord som «tillit» og «frihet» byttes ut med ord som «kontroll» og «styring». Statsstøtten går fra å være en støtte til trossamfunn og livssynssamfunn fordi de har en egenverdi, til å bli et redskap for statlig styring, kontroll og innsyn. Flertallet av handlingspunktene handler om å stille krav til trossamfunnene.

Trosfrihet er en grunnleggende pilar i vårt demokrati. Vår oppgave som politikere er å sikre mennesker en grunnleggende rett til trosfrihet og tankefrihet. At tros- og livssynssamfunnene i så stor grad som mulig skal få lov til å styre seg selv, er viktig. De må ikke bli behandlet som et redskap for politikere for å oppnå egne mål. Regjeringen strammer nå skruen til for trossamfunnene, og trosfriheten svekkes.

Også når vi blir eldre, skal vi få lov til å være sjef i eget liv. Valgfriheten er viktig i denne livsfasen. Dersom det kommer et behov for å ha både helsehjelp og omsorg døgnet rundt, skal det være trygt å få god hjelp fra helsetjenesten. Her er det fortsatt mye å gå på i Norge i dag.

For andre kan pårørende være viktige hjelpere i deler av livet. Omsorg fra familie og de nærmeste bidrar til trygghet, aktivitet og meningsfulle dager. Det kan ikke telles i timer, kroner og øre, men det kan likevel anerkjennes og verdsettes i større grad enn i dag. Kristelig Folkeparti har foreslått en pårørendestøtte. I regjeringens plattform er det lite nytenkning på dette feltet. Det hadde vi trengt. Behovene i eldreomsorgen vil øke kraftig framover. Det er ingen tegn til at regjeringen har en plan for å møte disse behovene.

For et kristendemokratisk parti vil ansvaret for å forvalte klima, natur og miljø på en god måte alltid være grunnleggende. Å håndtere klimakrisen er helt avgjørende, og det er helt avgjørende at vi klarer å løse dette i fellesskap. Vi kjenner problemstillingene, og nå gjelder det å handle målrettet og systematisk.

Kanskje er det slik at de som har forurenset minst, betaler den største regningen – de som ikke har forurenset, ikke har midler og ikke har mulighet til å betale seg ut av dette, ei heller har et oljefond. Jeg er stolt av at vi i regjering har levert på at vi skal ha et ansvar internasjonalt. Vi har fått på plass et klimafond som skal sikre utvikling av ren energi også til land som ikke har mulighet til det selv. Men da er det viktig at regjeringen ikke sender regningen for å bekjempe utslippsutfordringene til verdens fattige. Pengene til å finansiere klimatiltak i land som ikke har penger selv, må ikke hentes fra skolegang for jenter i sårbare områder eller barnevaksineringen i Afrika sør for Sahara. Nei, de pengene må komme i tillegg til bistandsprosenten.

Jeg gratulerer igjen statsministeren og den nye regjeringen og ønsker dem lykke til med oppdraget. Jeg vet også hvordan det er å sitte i en mindretallsregjering. Det blir både interne kamper og kamper i Stortinget. Jeg skal love at Kristelig Folkeparti skal være konstruktiv og tydelig som opposisjonsparti – stemme for det vi er for, og imot det vi er imot.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [13:45:35]: Det er alltid noe spesielt og høytidelig med den første debatten i en ny stortingsperiode, og det er ekstra høytidelig når det er regjeringsskifte. Jeg har fått lov til å være med på det tre ganger: i 2005, i 2013 og i 2021. Og så tenker man: Hva er det som er så spesielt og fint med det? Jo, noe av det fineste med den norske styringstradisjonen er hvordan dette skjer. Da jeg skulle gå av og ble kastet som landbruks- og matminister, sto jeg der på kontoret mitt, og inn kom en person som hadde kalt det norske landbrukssystemet et kommunistisk makkverk. Det var Sylvi Listhaug. Men så gjør man det hyggelig og blidt og overleverer nøkkelen – det skjer så fredelig som bare det.

Denne gangen, da jeg skulle få lov til å bli statsråd igjen, skulle jeg få nøkkelen fra en jeg har kritisert dag ut og dag inn, Jan Tore Sanner. Så kom jeg inn på kontoret, det var hyggelig og blidt, og han overleverte nøkkelen med en liten morsomhet – men det er lov – og ønsket egentlig lykke til på ferden.

Noe av det aller fineste er at det aller siste den utgående regjeringen gjør, er å oppnevne den inngående. Vi tar det som en selvfølge, men det er en fantastisk kvalitet med vårt politiske system at vi gjør det på den måten. Alle ønsker at det skal gå fredelig for seg selv om vi har uenigheter. Og det går fredelig for seg. Når vi ser hvor mange andre demokratier som nå er under press, må vi 169 som har blitt valgt – noen av oss har gått ut og blitt statsråder – slå ring om den grunnverdien vi har i det norske demokratiet: tillit og fellesskap, og at vi er folkets tjenere, ikke folkets herrer.

Så skal jeg innrømme at det er litt artigere etter valg når det har gått bra, jeg har prøvd begge deler. Det er litt morsommere for dem som går inn i kontorene, enn for dem som går ut av kontorene. Da vi gikk ut av kontorene i 2013, hadde vi 10 representanter. Når vi går inn i kontorene nå, har vi 28. Så det er en litt bedre følelse, det skal sies.

Det som er så hyggelig med debatten i dag, er at vi har fått en hurdalsplattform, og så har vi fått den regjeringen vi i Senterpartiet har ønsket i mange år, en regjering utgått av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, eller Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, som den nå heter. Når man ser på plattformen, mener vi at vi har fått mange gode løsninger, og jeg har lyst til å gå gjennom noen av dem.

De siste åtte årene har det vært en diskusjon om Stortinget skal tvinge gjennom sin vilje hvis det lokalt er sterk motstand. Det forrige flertallet valgte det, f.eks. med Viken, Troms og Finnmark og andre typer tvangssammenslåinger. Nå er den tid forbi, nå skal det være en regjering som lytter, og hvis man lokalt ønsker å fortsette som en kommune, skal man fortsette som det. Vi har også sagt i regjeringsplattformen at vi skal hjelpe til med å løse opp dem som ønsker å bli oppløst etter tvangssammenslåing. Det er en helt annen holdning. Og vi skal slutte å straffe dem som ikke slo seg sammen, som inntektssystemet har lagt opp til etter at Høyre og Fremskrittspartiet la sin mal – en stor seier, en stor endring. Selv om inntektssystemet kan virke teknisk, har det mye å si.

I strømpolitikken er det en helt annen holdning. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering, sa de at de var lei av lav strømpris. De ønsket såkalt å øke verdien av norsk kraft, ønsket høyere strømpris. Det har Fremskrittspartiet fått til, mens vi, når vi går inn i regjering, har sagt det helt motsatte: Vi ønsker å føre en politikk for å ha en lav norsk strømpris, bygge ny norsk industri og hjelpe norske husholdninger. Vi har også signalisert at vi ønsker å ha et lavere avgiftsnivå på de mest grunnleggende varene, som gjør at de som har lavere og middels inntekter, ikke skal straffes, men få hjelp.

Vi har vært opptatt av å innføre et eget grunnskoletilskudd for nettopp å sørge for at det også på små steder skal kunne være en skole, og at de grunnleggende offentlige tjenestene skal være nær der man bor, uansett om en bor på et lite sted eller et stort sted – en stor endring fra den forrige regjeringen. Vi har sagt at vi ønsker å bruke høyere utdanning til å bygge landet, vi har en helt annen holdning. Det er ikke bare de høyere utdanningsinstitusjonene selv som skal tenke det ut, men også vi som samfunnsbyggere skal tenke ut hvordan man kan klare å bruke høyere utdanning til å bygge lokalsamfunn og få de utdannede folkene vi trenger, f.eks. på Nesna.

Vi er tydelige på at vi ønsker å styrke den lokale beredskapen innenfor både politi og ambulanse. Kanskje er et av de sterkeste symbolene fødeberedskap og de seierne man så i Kristiansund. I bunnen ligger en helt annen tenkning om fordeling: at vi ønsker et land med mindre sosiale og geografiske forskjeller, og at vi ønsker å bruke skatte- og avgiftspolitikken til å utjevne forskjeller mellom folk, ikke forsterke forskjeller mellom folk. Vi ønsker å organisere offentlig sektor slik at det skal være bra om man bor i Oslo, men det skal også være bra om man bor i Vadsø.

Vi har fått en regjering for vanlige folk i hele Norge.

Masud Gharahkhani (A) [14:05:41]: Stortingsvalget ga et tydelig mandat for et politisk skifte. Stortingsvalget ga også et tydelig mandat for en ny politisk kurs for landet, sterkere velferdsstat, aktiv næringspolitikk og rettferdig klimapolitikk.

Norge står overfor formidable utfordringer. Vi skal skape mange nye arbeidsplasser og aktivitet i hele landet, vi skal kutte utslippene med 55 pst. innen 2030, og vi må øke eksporten. Da må vi slå ring om det som gjør at Norge funker. Den norske modellen med et tett trepartssamarbeid og en sterk velferdsstat har gitt norsk næringsliv økt produktivitet og et unikt konkurransefortrinn internasjonalt. Derfor er det avgjørende at vi styrker, ikke svekker, denne modellen i tiden framover.

Det tiåret vi går inn i nå, vil definere om vi lykkes. Nå blir det Stortingets ansvar å stake ut ny kurs og politikk som skal sikre framtidens arbeidsplasser over hele landet og finansiere velferdsstaten, samtidig som vi kutter utslipp. Gjennom en ny grønn industrioffensiv kan Norge skape jobber, trygge framtidens velferd og bidra til å kutte verdens utslipp. Da trenger vi en mer aktiv næringspolitikk.

Mange av de fremste industrimiljøene i verden finnes i Norge. De er skapt gjennom et samspill mellom en aktiv stat og næringslivet. Selv kommer jeg fra et stolt industrifylke, Buskerud, hvor vi bl.a. har Kongsberg-industrien, som er et resultat av nettopp dette samspillet. Næringer som olje, gass og offshore er klare for å bruke kompetansen og teknologien for å bygge den grønne industrien som kutter utslipp og skaper morgendagens arbeidsplasser. Nå har de fått en ny regjering som er villig til å bruke statlig eierskap og kapital for å utvikle nye grønne verdikjeder og øke eksporten.

For disse viktige industrimiljøene har ikke kravet vært kutt i formuesskatten eller næringsnøytralitet. De etterlyser en aktiv stat. Nå får de endelig en ny regjering som vil spille på lag – en regjering som ser at norske naturressurser må tas i bruk for å skape verdier og arbeidsplasser over hele landet. Ressurser som tilhører fellesskapet, skal komme folket til gode og gi større ringvirkninger lokalt. Vi må få slutt på at altfor mye fisk eller tømmer sendes ubearbeidet ut av landet, slik at store muligheter for verdiskaping og lokale arbeidsplasser går tapt. En mer aktiv stat skal bidra til å endre på dette.

Reiselivet har blødd skikkelig under pandemien. I reiselivsnæringen ligger det fantastiske muligheter til å skape helårsaktivitet og arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har store ambisjoner på vegne av reiselivet.

Selv er jeg utdannet radiograf og har hatt gleden av å jobbe i helsevesenet. Digitale løsninger og teknologi er en viktig del av velferdstilbudet. I Norge vil offentlig sektor investere stort i tiden framover. Utenlandske gigaselskaper ser på Norge som et attraktivt land som følge av disse investeringene. Hvis vi skal hindre at verdiskapingen og arbeidsplasser knyttet til dette forsvinner ut av landet, må vi ta politiske grep nå for å styrke digitale kompetansemiljøer i Norge. Offentlig sektor må bli en strategisk partner for norsk leverandørindustri.

I Norge skal vi bygge ut strømnettet, vi skal elektrifisere sokkel, og vi skal bygge ut havvind. Dette vil kreve store offentlige investeringer i infrastruktur. Nå har vi fått en ny regjering som vil bruke den offentlige innkjøpsmakten til å bygge opp norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og det er på tide. Denne innkjøpsmakten må også brukes for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår og bidra til å øke organisasjonsgraden og bekjempe aktører som vil undergrave den norske modellen og trepartssamarbeidet.

Gjennom pandemien er vi også blitt minnet om viktigheten av selvforsyningsgraden, beredskapen og sårbarheten. Regjeringen har en tydelig ambisjon om å satse på den lokale bonden, ikke bare med klapp på skulderen, men ved å gjøre noe med inntektsgapet. Til Nortura har jeg også lyst til å si at det er nødvendig og viktig med en desentralisert næringsmiddelindustri. Det behovet har pandemien forsterket. Vi må stoppe sentraliseringen i landbruket.

Jeg ser fram til samarbeidet med regjeringen og samarbeidet i næringskomiteen. Næringslivet er avhengig av offentlig sektor for å få nødvendig kompetanse, arbeidskraft og drahjelp, og offentlig sektor er avhengig av et mangfoldig næringsliv som skaper verdier og arbeidsplasser i hele landet. I Norge har vi alle forutsetninger for å lykkes. Da trenger vi en aktiv næringspolitikk.

Henrik Asheim (H) [14:10:28]: Arbeid er den viktigste velferdspolitikken vi har. Det siste halvannet året er det mange flere enn de som kanskje så for seg at de kunne havne i en slik situasjon, som har opplevd hva det betyr ikke lenger å ha en jobb å gå til hver dag. Det å ha en jobb er naturligvis den beste måten å kunne forsørge seg selv og sine egne på, men arbeid er også mer enn bare en inntekt. Arbeid er følelsen av å være til nytte. Det er følelsen av at noen etterspør en, og at det man kan, er verdt noe også for andre.

Vi skal glede oss over at sysselsettingen nå øker, at ledigheten tross alt har falt svært raskt etter at pandemien slapp det hardeste grepet om samfunnet vårt, men fortsatt er det altfor mange mennesker som står uten en jobb. Derfor må vi også sørge for å bruke mange av de virkemidlene som trengs for at flere kan komme fra utenforskap og inn i både arbeid og utdanning. Den største forskjellen i Norge er rett og slett mellom dem som er i jobb, og dem som ikke er i jobb. Selv om vi selvfølgelig skal ta grep for å sørge for at ledigheten går ned og flere jobber skapes, er det også en hel del mennesker som sto utenfor arbeidslivet før pandemien rammet, og som kanskje til og med opplever å ha blitt skjøvet enda lenger bak i køen etter at den kom.

Det er en grunn til at Høyre kommer til å fortsette og fortsette og fortsette å snakke om en kunnskapsskole, en skole som sørger for at flere elever fullfører og består, får et vitnemål eller et fagbrev i hånden, rett og slett fordi det er den absolutt viktigste billetten inn i arbeidslivet senere. Da må man også sørge for at vi har gratis kjernetid i barnehage for de minste barna, og at vi satser på tidlig innsats. Jeg er stolt av at vi har sørget for 4 500 flere faglærte lærere i skolen, og at mange av dem er satt inn i de første årene. Vi må sørge for fortsatt å ha krav til kompetanse for dem som skal undervise barna våre, for hva de kan, er den viktigste faktoren for hva elevene lærer.

Men selv når vi virkelig skal være modige og love at innen 2030 skal ni av ti fullføre videregående skole, er det én av ti igjen. Det er én av ti som også med et slikt hårete mål ikke har et vitnemål eller et fagbrev. Derfor må vi også ha tiltak og pakker for dem. For eksempel har Høyre lansert forslaget om å tilby utdanningsstillinger, muligheten til å stå i jobb, men også med en tydelig avtale med arbeidsgiver om hvilken kompetanse man skal oppnå for å få det fagbrevet, kanskje på en litt annen måte enn det det legges opp til i skolen.

Vi vet også at en av de viktigste årsakene til at mange faller ut av arbeidslivet, er psykisk helse, altså det å slite med psykiske lidelser, eller rus. Jeg må si at jeg er alvorlig bekymret over at vi tross alt har en regjering som nå sier at den skal fjerne fritt behandlingsvalg for nettopp dem som sliter med disse lidelsene, frata dem muligheten til å velge den behandlingen som passer dem best, uavhengig av hvem som tilbyr den. Jeg synes det er synd, selv om det ikke var overraskende, at denne regjeringen også sier klart nei til en rusreform som sier at unge mennesker som f.eks. har kommet litt på skråplanet, og som kanskje til og med bruker rus for å håndtere de utfordringene de står i, fortsatt skal møtes med bøter og straff, ikke med hjelp.

Derfor må vi også i arbeidslivspolitikken sørge for at vi stiller krav til folk. Derfor skal vi fortsette å ha aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, men vi skal også klare å kombinere ytelser på en slik måte at de er bedre tilpasset brukerne med tanke på hvordan de kommer seg i jobb. Det er slik man har fått f.eks. individuell jobbstøtte, som hjelper dem som sliter med psykiske lidelser, til å stå i en jobb. Det er slik man har fått #syktbrajobb, som er et forsøk i Nav som nettopp sørger for å finne ut hva det er man faktisk kan, hvilke jobber man faktisk trives i, og så jobber man mye med å finne akkurat den stillingen. Det er derfor vi bruker lønnstilskudd for å kompensere, slik at flere av dem som står utenfor, får muligheten til å vise seg i arbeidslivet.

En av de viktigste gruppene vi skal hjelpe til å stå i arbeid, er innvandrere som kommer til Norge. Det er et faktum at av de barna som vokser opp i lavinntektsfamilier, er det store flertallet i veksten barn som har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn. Det er ingen unnskyldning, men det er en veldig viktig forklaring, for da vet vi også hvordan vi skal håndtere det.

En ny regjering som akkurat har tiltrådt, skal naturligvis også få tid til å fremme sine forslag, budsjetter, vise kortene mye mer enn bare en erklæring som vi diskuterer i dag. Men jeg kan love at Høyre ikke kommer til å slutte å snakke om kunnskap i skolen og grep for at flere skal få komme inn i samfunnet vårt.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:23:43]: Gjennom nesten to år med koronapandemi har vår felles helse- og omsorgstjeneste gitt oss trygghet. Den har bestått stresstesten. Hurdalsplattformen slår fast at nå er det den offentlige helse- og omsorgstjenestens tur. Derfor skal vi styrke grunnfinansieringen av sykehusene, styrke kommunehelsetjenesten og fjerne ordningene for økt privatisering, som den forrige regjeringen innførte.

En tidligere helse- og omsorgsminister – nå statsminister – har sagt at selv om den enkeltes helse er den enkeltes ansvar, har vi alle ansvar for vår felles helsetjeneste. Vi må gjøre noe med miljø- og samfunnsforhold som bidrar til sykdom, og vi må skape gode forutsetninger for god helse og livskvalitet for alle. Ulikhet er i seg selv en kilde til økte helseforskjeller. Vi skal være en regjering for vanlige folk, en regjering som utjevner forskjeller. Økende ulikhet tærer på tillit, på trygghet og på samhold.

Særlig er det viktig å gi barn og unge en god start i livet. Økningen i psykiske vansker blant unge bekymrer. Vi må forsterke innsatsen for at unge mennesker får sunne vaner tidlig og sikres en normal utvikling, og at de finner arbeid som gir mening og retning i livet. Her vil jeg samarbeide med flere departementer for å finne gode løsninger.

Vi må forhindre at koronakrisen skaper nye helsekriser. Vi må raskt ta igjen etterslepet på behandling i sykehusene og på oppfølging i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Psykisk helse og rus er en særskilt utfordring. Vi trenger både lavterskel psykisk helsehjelp og en kvalitetsreform for psykisk helsevern. Vi har varslet en opptrappingsplan for psykisk helse. Konkret har vi sagt at opptrappingen skal sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Vi vil også se grundig på kommunale tjenester, psykisk helsevern for barn og unge spesielt, på distriktspsykiatriske sentre og sykehuspsykiatrien.

Vi skal også gjennomføre en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet.

Fastlegene har en stor og viktig rolle i den helsemodellen vi har i Norge. En velfungerende helse- og omsorgstjeneste er avhengig av at fastlegeordningen fungerer. En velfungerende fastlegeordning henger nøye sammen med at vi har en god legevakttjeneste, som er der når hjelpen trengs, i hele landet. Vi vil styrke fastlegeordningen slik at vi sikrer bedre rekruttering og stabile legetjenester i hele landet.

I 2030 er det ikke bare et stort jubileum på Stiklestad, men da vil vi også være flere eldre enn barn i Norge. Det en historisk milepæl. Det betyr at vi må omstille oss og gjøre mye annerledes – og det er en stor motivasjon. Vi må se på løsninger som bidrar til at eldre kan bli boende hjemme lenger og leve et aktivt liv, bl.a. gjennom en reform med aktivitetsgaranti, ved å satse på velferdsteknologi og ved å sørge for god ernæring og flere tilrettelagte boliger.

Vi har stor sykepleiermangel, og vi mangler fastleger, spesialister og helsefagarbeidere. Derfor vil regjeringen nedsette en helsepersonellkommisjon som skal fremme tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell over hele landet.

Det er fagfolkene som er gullet i helse- og omsorgstjenesten. De har hatt en tøff vakt, og mange er slitne. Vi må ta vare på alle dem som gjør vår felles helse- og omsorgstjeneste til verdens beste. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i helse- og omsorgstjenesten. Vi må utdanne, rekruttere og beholde gode folk, og det siste må den offentlige helsetjenesten bli bedre på. For å beholde fagfolkene må de som jobber i helse- og omsorgstjenesten, også ha tilgang til oppdatert teknologi og kompetanseutvikling, slik at de kan være i front i fagene. Slik prioriterer vi vanlige folks helse.

Geir Pollestad (Sp) [14:42:10]: Det er ein stor dag for Noreg, for me diskuterer ei ny retning for landet vårt. I åtte år har me hatt ei regjering som kvar dag har sentralisert landet vårt. No får me ei regjering der det å ta heile landet i bruk er det sentrale. Men det verkar som om den nye opposisjonen har litt problem med å ta grep om den politikken me skal føra. For eksempel verkar det som om ein ikkje heilt forstår kva ein aktiv næringspolitikk er. Det kan verka som om enkelte trur at det handlar om at det er staten som no skal driva næringspolitikken i Noreg.

Plattforma slår heilt klart fast at privat eigarskap er utgangspunktet for det norske næringslivet, men staten skal ha ei mykje meir aktiv rolle i å hjelpa næringslivet, leggja til rette for næringslivet, vera ein medspelar og ikkje ein motspelar for næringslivet. Det kan vera slik at når ein kjøper inn varer og tenester, er det ikkje sikkert det er lurt når ein skal skapa sysselsetjing i Noreg, å bestilla båt i Nederland. Det var logikken til den førre regjeringa. Me må sørgja for at den type innkjøp skjer i Noreg. Me må stilla krav til næringslivet, men me skal òg stilla opp med støtte, verkemiddel og eit samarbeid. Når det gjeld denne aktive næringspolitikken, som ein er så redd for, er det verd å merka seg at både LO og NHO er begeistra for ei slik utvikling.

Eit anna viktig grep ein tek i næringspolitikken, er at ein går frå å sjå på dyrast mogeleg straum som eit mål til at billeg straum skal vera eit fortrinn for norsk næringsliv. Tord Lien sa i 2013 at dyrare straum var målet. Men det er jo heilt feil, for ein skal jo ikkje basera seg på å selja mest mogeleg straum ut av landet. Ein skal basera seg på å produsera mest mogleg av verdi og arbeidsplassar på denne straumen. Me ønskjer ikkje å vera ein bananrepublikk. Me ønskjer å ha verdiskaping og utvikling i Noreg.

Eit anna felt som sårt trong ein ny politisk kurs, er landbruket vårt. Plattforma er svært offensiv på dette feltet. Me skal tetta inntektsgapet og ha ein forpliktande plan for det. Me skal auka sjølvforsyningsgraden. Me skal ha eit landbruk i heile landet.

Då me kom inn i Landbruksdepartementet, såg me at der var det lite som var rydda, der var det ein arv å ta hand om, for tilleggsforhandlingane med jordbruket hadde Olaug Vervik Bollestad lagt i ein skuff og stukke frå – håpte at ingen oppdaga det. Den førre regjeringa forbaud pelsdyrnæringa og stakk frå rekninga. Det er ikkje gjort, og oppgåva ligg der og ventar. Og det er innført eit lausdriftskrav som vil ha stor innverknad på mjølkeproduksjonen og krevja store investeringar. Ein har berre satsa på at det skulle gå over.

Slik sett har me hatt ei regjering som ikkje har forstått situasjonen. Ein har ikkje hatt ein ærleg kommunikasjon om korleis det har vore i landbruket, at økonomien faktisk har vore pressa. Me har hatt Høgres landbruksnettverk som har reist rundt i landet og meska seg på lokale spesialitetar utan å forstå den grunnleggjande samanhengen mellom landbruket og landbrukspolitikken. Der må me gjera endringar. Me må ha ein ærlegare kommunikasjon, og me må ha større mål for landbrukspolitikken.

Og når det gjeld ærlegdom i kommunikasjonen, håpar eg at det vil vera eit kjenneteikn på det nye fleirtalet, for etter åtte år – også med Framstegspartiet i regjering – er det på tide å peika på betydninga av ærlegdom.

Me høyrde tidlegare i dag partileiar Sylvi Listhaug snakka om at dei hadde redusert bompengane med 2 mrd. kr, men når bilistane kikar på si rekning frå 2013 til 2021, har ho auka med 2 mrd. kr. Og det er altså på Framstegspartiet sitt program: å kutta, det er å auka. Då vert folk forvirra, og eg trur det er ein farleg politikk. Framstegspartiet burde vore ærleg og sagt: Me har auka avgiftene i Noreg, me har auka bompengane i Noreg.

Eit anna næringspolitisk område er fiskeripolitikken. Der trengs det ei opprydding. Politikken har blitt styrt som idrettsøvinga tilløp utan hopp. Me har behandla ei kvotemelding der eit av vedtaka til det førre fleirtalet var at tiltaket som vart vedteke, skulle greiast ut. No må me inn på ny, og fiskerinæringa fortener at me legg fram ei ny og oppdatert kvotemelding.

Erlend Wiborg (FrP) [14:55:01]: Innvandring må være det eneste politikkområdet der de svakeste systematisk får minst hjelp. Det er også det eneste området der de som kjemper for å opprettholde et system der de svakeste sitter nederst ved bordet, fremstilles som de gode og de rause. Det er nå 82 400 000 mennesker på flukt. Mens vi i Norge diskuterer om vi skal hente 50 eller 100 mennesker fra Moria, har FNs budsjett til flyktningleirene vært en salderingspost i årevis.

For Fremskrittspartiet handler innvandringspolitikk om å være fargeblind, om bærekraft og om rettferdighet. For pengene det koster å hente 50 asylsøkere til høykostlandet Norge, kunne vi gitt 8 300 personer et mer verdig liv i de i dag overfylte flyktningleirene i Jordan. Barna i Jordan hører verken Gahr Støre eller Slagsvold Vedum på, de har ingen kulturpersonligheter eller samfunnstopper som kan kjempe deres kamp, og medias interesse for disse barnas skjebne begrenser seg til noen oversiktsbilder på Dagsrevyen. Millioner av ansiktsløse barn har ikke foreldre med penger og ressurser til å komme seg til Europa. At barna ikke befinner seg på europeisk jord, gjør ikke deres liv mindre verdifulle. Asylsøkere som har ressurser til å betale menneskesmuglere og komme seg til Europa, har allerede vist at de er ressurssterke, og det er en stor overvekt av menn i sin beste alder.

Det er urettferdig å hjelpe de få i stedet for de mange, det er umoralsk å hjelpe de sterke foran de svake, og det er uansvarlig å føre en innvandringspolitikk som påfører fremtidige generasjoner enorme utgifter i Norge. Jeg er stolt av at Fremskrittspartiet i en årrekke har kjempet for å øke budsjettene til hjelp i nærområdene. Senest under budsjettbehandlingen i fjor fremmet Fremskrittspartiet forslag om å øke hjelpen med 2 mrd. kr, et forslag som dessverre bare fikk Fremskrittspartiets stemmer.

Det stemmer heller ikke at grensene til Europa er stengt, slik enkelte forsøker å gi et inntrykk av. Ifølge FN druknet minst 1 146 migranter i Middelhavet bare i første halvår, en dobling fra i fjor, og minst 200 barn har druknet på vei til Europa bare mellom 2014 og 2018. Dagens asylsystem medfører noen forferdelige insentiver som medfører drukningsdød og fyller lommebøkene til skruppelløse menneskesmuglere. Fremskrittspartiet fremmet allerede tidlig på 2000-tallet forslag om å opprette asylmottak i Afrika og gi Norge full kontroll over asylpolitikken. Da var et samstemt politikk- og pressekorps helt enige og kritiserte Fremskrittspartiet med at dette var umulig.

Vel, Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark har nettopp vedtatt en lovendring om opprettelse av asylmottak i Afrika. Danskene har også signalisert at de ønsker et samarbeid med Norge, og den sosialdemokratiske statsministeren i Danmark har nå også strukket ut en hånd til den sosialdemokratiske statsministeren i Norge. Min utfordring til statsminister Gahr Støre blir da om han vil samarbeide med sine danske kollegaer og sørge for at denne helt nødvendige revisjonen av et dysfunksjonelt asylsystem finner sted. Jeg kan minne regjeringen på at den har flertall i denne sal sammen med Fremskrittspartiet, og det skal ikke stå på oss.

Til slutt: Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen Solberg da vi ikke kunne akseptere at norske skattebetalere brukes til å gi terrorister særbehandling. For Fremskrittspartiet er det uakseptabelt at Norge bruker ressurser på aktivt å hente tilbake personer som har sluttet seg til en såkalt islamsk stat, som i brutalitet bare kan sammenlignes med grusomheter vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Det er rett og slett grenseløst naivt å hente hjem IS-terrorister, enten de er kvinner eller menn. Den aktuelle IS-kvinnen fikk en dom på drøyt tre år, noe som gjør at hun snart vil være ute blant oss alle i samfunnet. Denne ekstremt lave dommen har gjort at flere terrorister nå ser sitt snitt og forsøker å få regjeringen til å hente dem til Norge. Regjeringen har uttalt at den har en generell grunnholdning om ikke å hente terrorister, men hva betyr egentlig dette? Vil regjeringen garantere at det ikke hentes terrorister til Norge, uavhengig av kjønn? Det får vi se i morgen når Stortinget skal votere over Fremskrittspartiets forslag om å si blankt nei til å hente voksne terrorister til Norge.

Det handler om alles sikkerhet. Det er ikke skattebetalernes jobb å hente terrorister til Norge.

Kirsti Bergstø (SV) [15:07:48]: Vi har en tid bak oss der ulikheter i makt og rikdom har økt, der gapet mellom dem som har minst, og dem som har mest, har blitt større. Ofte ser vi at økte forskjeller framstilles gjennom grafer, tall og statistikk, men det handler alltid om folk. Det handler om mennesker. Det handler om dem som nå sliter med å få endene til å møtes, med å få strømregningen betalt, etter en tid med permittering og arbeidsløshet. Det handler om dem som har havnet på bar bakke på grunn av kutt i arbeidsavklaringspengene, og det handler om alenemoren som ringte meg en fredagskveld og var så søkk fortvilt fordi hun hadde vært på handletur med guttungen og han ønsket seg både Donald og brunost, og hun måtte velge. Det er det som skjer når man kutter i barnetillegget til uføre.

Det har vært en alvorlig tid for landet vårt fordi koronakrisen har blitt en forskjellskrise. Selv om de fleste av oss har fått både ett og to stikk, så stikker forskjellene dypt. Den krisen henger igjen. Derfor var det gledelig å høre statsminister Gahr Støre si at ulikhet er gift for et samfunn. Det er vi i SV enig i. Det er derfor vi tar til orde for en kraftfull motgift gjennom en økonomisk omfordeling og vekst i velferd for de mange i stedet for formuer for noen få.

Flertallet i Norge har stemt for en ny politisk kurs, et oppgjør med ulikhet i makt og rikdom og en ny kurs når det gjelder klima og natur. Derfor må en ny kurs innebære nettopp det. Det må innebære en ny boligpolitikk der bolig ikke er noe man skal spekulere i, men noe vi skal bo i, at kutt i velferd erstattes av en politikk for trygghet for flere, også for dem som i dag ikke går til tannlegen fordi de ikke våger regningen som følger med, og for alle ungene som i dag må gå hjem alene mens de andre fortsetter leken på SFO, fordi prisen er for høy.

Det må tas et oppgjør med høyreregjeringens usosiale kutt, som vi har vært mange om å kritisere i mange år. Vi må også ta et oppgjør med velferdsprofitørene og sikre at hver krone som er satt av til velferd, nettopp skal gå til velferd. Hver krone til barnevern skal gå til utsatte unger og ikke til barnevernsbaroner.

Ikke minst trengs en ny politisk kurs for arbeidslivet. Derfor er det veldig bra at det varsles tydelige tak for hele og faste stillinger, både gjennom endringer i lov og gjennom midler for å få nok folk inn i tjenestene til dem som løfter tungt i velferden vår i dag, sånn at de skal orke å stå i full stilling. Vi trenger enda sterkere grep. Plattformen mangler et tydelig oppgjør med løsarbeidersamfunnet, som har vokst fram over tid, som undergraver et organisert og trygt arbeidsliv, og som undergraver kompetansebygging på arbeidsplassene og trygghet for den enkelte arbeider. Et flertall av LOs medlemmer og ikke minst de mest berørte forbundene har klare vedtak og forventninger om bemanningsbransjen, som i dag erstatter fast ansatte med innleid arbeidskraft, og hvor Arbeidstilsynet sier det er krevende å finne ut når innleie er lovlig og ikke. Her kommer SV til å jobbe utålmodig for sterkere grep sammen med de tillitsvalgte. Der må vi forholde oss til det kobbelet av innleie som fins, og ikke bare de få, mest seriøse som er organisert i NHO, men de useriøse og også kriminelle aktørene som faktisk bedriver lønnsarbeid og grov utnytting av arbeidsfolk.

Vi mener at arbeidslivet trenger en storrengjøring, og det å få avviklet bemanningsbransjen er en del av den ryddejobben som trengs nå. Mange har håp om endringer i sitt liv og sine lokalsamfunn, alt fra dem som trenger brillestøtte, veiløse samfunn som trenger å få båten tilbake, og de som trenger tryggheten gjennom velferd. Vi i SV er tydelige: Blir det for platt, skal vi hjelpe regjeringen med å finne formen.

Terje Aasland (A) [15:21:36]: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en meget omfattende og god regjeringserklæring, som vil gi Norge en ny og mer rettferdig kurs. Så langt i denne debatten føler jeg ikke at det er mye motstand mot det som er lagt fram av regjeringen. Når jeg har registrert uttalelsene fra det tidspunktet hvor regjeringen presenterte denne erklæringen oppe i Hurdal, og fram til nå, er det – uten unntak – kun opposisjonen som har vært imot, eller som har hatt kritiske røster til det som står der. Opposisjonen har selvfølgelig – som sin plikt – hatt noen kritiske kommentarer, men de drukner litt i alle de positive omtalene som faktisk er gitt til erklæringen utenom det. For erklæringen treffer nettopp et tidsvindu som vi er inne i. Den tar tak i det grønne skiftet og legger til rette for at de mange fantastiske mulighetene vi tross alt har i dette landet, kan brukes til å trygge folk, redusere forskjeller og ikke minst skape viktige verdier.

Selv om representanten Solberg tidligere i dag prøvde å si at alle piler peker i en viss form for positiv retning for landet, er det greit nok en gang å understreke at alt er ikke såre vel akkurat sånn som situasjonen er. Pandemien er ikke over, ettervirkningene vil fortsatt prege deler av norsk næringsliv, ledigheten er fortsatt høy, langtidsledigheten øker, og handelsbalansen, om man holder olje og gass utenfor, gir god grunn til bekymring. Det er ikke mye å skryte av – selv om eksporten har økt fra 2013 – så lenge handelsunderskuddet, utenom olje og gass, er 221 mrd. kr per september inneværende år. Det er ganske dramatisk, og det er heller ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for at norsk industri kan ta del i det grønne skiftet på en betryggende måte. Det er for mange investeringer som blir satt på vent, fordi infrastruktur og kraft osv. ikke er på plass.

Klimagassutslippene er kanskje vår tids største utfordring og viktigste oppgave. Hvis vi framskriver de banene som er prognosert, viser det kutt i 2030 på 19 pst. – 19 pst. Vi skal kutte 55 pst. i 2030. Så oppgavene som den nye regjeringen går til, er store – formidable – og det ser ut til at den må ta tak i de oppgavene som den forrige regjeringen ikke så.

Dagens erklæring treffer industrien. Den treffer industriens behov for det grønne skiftet. Vi kan gjennom en industrioffensiv nå klare å skape nye jobber, trygge framtidens velferd og bidra til at vi kutter verdens utslipp. Vi kan i større grad sikre mulighetene for videreforedling av våre naturressurser, og vi skal inngå gjensidig forpliktende klimapartnerskap, der fellesskapet bidrar med støtte til omlegging og teknologiskifte til lav- og nullutslippsløsninger. Fornybar kraft skal være et fortrinn for norsk industri. Vi vil sette kraften i arbeid for nettopp å skape trygge, framtidsrettede arbeidsplasser, og vi vil sikre at industrien faktisk kan ta del i det og bruke den viktige ressursen.

Vi vil også legge fram en nasjonal strategi for å få på plass grønne industriområder og industriparker med internasjonale konkurransefortrinn, og hvor vi har infrastrukturen på plass. Og istedenfor å avvikle SIVA, som dagens regjering ønsker, vil vi videreutvikle SIVA og legge til rette for at det kan bli et viktig verktøy i byggingen av Norge.

Vi vil fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier som Tord Lien snakket om i 2016, nettopp fordi vi ønsker å prioritere industriens behov for kraft. Vi vil sørge for at vi klarer å veksle inn fossil energibruk med fornybar energi, som et av de viktigste klimatiltakene vi kan foreta oss. CO₂-avgiften er viktig – ja, men det er vel så viktig å legge til rette for at en kan klare å gå fra fossil energibruk til fornybar energibruk. Vi vil kutte klimagassutslipp og legge til rette for at nye jobber skapes, og vi kommer til å legge til rette for at utslippskutt blir kjernen i strategien for økt vekst, eksport og nye jobber. Vi sier også veldig tydelig at vi skal kutte klimagassutslippene med 55 pst. og øke eksporten med 50 pst.

Dette er konkrete, forpliktende mål, ikke symboler, men vil være politiske føringer for en offensiv og konkret nærings-, energi- og klimapolitikk hvor man legger til rette for et grønt skifte, kutter klimagassutslippene og utnytter naturressursene slik at nye framtidsrettede jobber kan skapes.

Statsråd Tonje Brenna [15:34:51]: For 282 år siden ble Norges første offentlige skole åpnet. Med det fikk også arbeiderklassens barn et skoletilbud. Siden den gang har mange forslag blitt vedtatt i denne sal og bygget videre på det som først ble en sterk offentlig fellesskole og i nyere tid også et godt utbygd barnehagetilbud.

Jeg er som ny kunnskapsminister ydmyk overfor alt det arbeidet som er lagt ned av mine forgjengere, men først og fremst er jeg ydmyk overfor den innsatsen tusenvis av ansatte i barnehager og skoler over hele landet legger ned hver eneste dag. Mye av det jeg har fått høre de første dagene som kunnskapsminister, viser at barnehagen og skolen nå opplever et stort og økende press. Det er krevende å være det samfunnshuset som skolen jo skal være, i et samfunn der forskjellene mellom folk øker, der flere barn vokser opp i fattigdom, der flere unge blir uføre og støtes ut av arbeidslivet, der flere sliter med psykiske helseutfordringer, og der foreldres utdanning har stor betydning for hvordan ungene gjør det på skolen. Alt dette er det krevende for barnehage og skole å demme opp for. Derfor er jeg glad for å være en del av en regjering der sosial utjevning ikke bare er en oppgave lagt til skolen, men en oppgave lagt til hele regjeringen.

Vi er en regjering som på område etter område vil kjempe mot økte forskjeller, og jeg tror vi kan lykkes. Men da kan det ikke være sånn at det er i barnehagen, som vi vet har så stor betydning for barns utvikling, vi har en så lav andel ansatte med utdanning. Skal vi utjevne økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller, må vi heve kvaliteten og kompetansen i barnehagen. Derfor er ambisjonen i Hurdalsplattformen om at minst halvparten av de ansatte i barnehagen skal være barnehagelærere, så viktig. Det samme er målet om 25 pst. fagarbeidere.

Vi skal ikke bare gjøre barnehagen bedre, vi skal også inkludere flere barn i barnehagefellesskapet. Da kan vi ikke, som den forrige regjeringen, påføre folk kraftige prisøkninger i foreldrebetalingen. Vi vil i stedet gjøre det billigere for foreldre å sende barna i barnehage. Samtidig skal vi jevne ut de store kvalitetsforskjellene mellom barnehager, bl.a. ved å sikre at pengene vi bruker på barnehage, faktisk går til barnas beste, og at kommuner får mulighet til å stille kvalitetskrav også til de private barnehagene.

Denne regjeringen vil forbedre skoleresultatene og øke gjennomføringen i videregående skole, men det bekymrer meg, som både Utdanningsforbundet og Elevorganisasjonen så tydelig sier, at en veldig stor andel av undervisningen i skolen i dag gjennomføres av lærere uten lærerutdanning. Da er det kanskje heller ikke så rart at det er tre ganger så mange som får spesialundervisning på 10. trinn som på 1. trinn, det er det motsatte av tidlig innsats, eller at drøyt halvparten av innvandrerguttene fullfører videregående opplæring, det er det motsatte av god integrering. I ungdomsskolen ser vi at flere elever opplever kjedsomhet og mangel på motivasjon.

Vi skal bygge en sterkere fellesskole, en skole der lærerne får bedre tid til å fange opp og følge opp dem som trenger hjelp og støtte, der elevene får arbeide mer praktisk og variert, der lærerne får konsentrere seg om undervisning og læring og oppleve tillit og pedagogisk handlingsrom, der vi er opptatt av at barna lærer grunnleggende ferdigheter tidlig, og at de får den støtten de trenger for å mestre disse, der flere fullfører og faktisk blir forberedt på arbeidsliv og videre studier, og der både lærere og elever får et godt lag rundt seg.

Skolen kan ikke løse alle problemer som kommer til uttrykk i vårt samfunn, men alle problemer vi har i samfunnet, kommer til uttrykk i våre klasserom. Regjeringens mål er at alle mennesker i Norge skal kunne leve et godt liv, og at ungene våre får et godt utdanningstilbud, er avgjørende for å nå dette målet. Utdanning er nøkkelen til jobb, til deltakelse, til å oppleve å være til nytte og dermed oppleve å høre til, men våre barn og unge kommer inn døren til skoler og barnehager som hele mennesker. Vi må sørge for at hele menneskene, med alt det de bærer på, får en sjanse til å lykkes, og vi må gjøre mer for at flere av våre lærere har lyst og overskudd til å stå lenger i våre klasserom.

Det er et oppdrag jeg og mine kollegaer i regjeringen tar på det største alvor, og jeg både håper og tror at representantene i denne salen vil være med på å løse nettopp det oppdraget.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:55:04]: For Høyre er den norske helsetjenesten pasientens helsetjeneste. Det er alltid pasienten vi ser for oss når vi skaper politikk for å løse de viktige utfordringene som finnes på helsefeltet. Det er bestemor, som fortjener å kunne velge selv også når helsen svikter og hun trenger hjelp i hverdagen. Det er gutten som har slitt med psykiske plager, og som ønsker å velge seg et behandlingstilbud uten medisiner. Det er hun som har fått beskjed om at det kan være kreft i tykktarmen, og som er sjeleglad for at ventetiden til utredning blir kort, fordi de offentlige helsetjenestene tar i bruk ledig kapasitet hos private.

Det har flyttet nye krefter inn i Helsedepartementet, og med på det flyttelasset er verken valgfrihet for pasienter eller tillit til at det er pasienten som vet best om seg selv. I Hurdalsplattformen – eller Huddarnsplattformen, som vanlige folk i området øverst på Romerike, der jeg bor, kanskje ville sagt – blir ikke pasientens helsetjeneste nevnt med ett eneste ord. Til tross for at det i plattformen står at regjeringen skal «flytte makt til vanlige folk på alle områder i samfunnet», så gjelder det da tydeligvis ikke for pasientene. Pasienter og eldre skal få mindre makt og mindre valgfrihet. Der vi gjennom åtte år har skapt en helsetjeneste hvor systemet må tilpasse seg pasienten, snur Arbeiderpartiet og Senterpartiet opp ned på dette og setter systemet først.

Ikke bare har pasientens helsetjeneste vært en helsetjeneste der det viktigste spørsmålet vi stiller pasienten, er: Hva er viktig for deg? Pasientens helsetjeneste har de siste åtte årene levert helsehjelp av høy kvalitet med kortere ventetid. Fra 2013 til 2020 er ventetidene i sykehusene redusert med to uker. Ventetiden innenfor rusbehandling er nær halvert siden vi overtok i 2013, fra 59 til 33 dager. Vi vet, og mange av oss har kjent på det, at hver eneste dag en må vente, kan være tøft og vanskelig både når man er pasient, og når man er pårørende.

Oppskriften for å redusere helsekøer og ventetider er ikke å si nei til å ta i bruk alle gode krefter som vil bidra i helsetjenesten. Oppskriften for å sikre pasienter større trygghet er ikke ved å flytte makten fra dem og tilbake til systemet.

Vi er fornøyd med at den nye regjeringen vil følge opp arbeidet med å sikre en fastlegeordning som er bærekraftig og fremtidsrettet. Vår handlingsplan for 2020–2024 er en historisk styrking av allmennlegetjenesten med 1,6 mrd. kr. Så vet vi at utfordringene ikke bare kan løses med mer penger. Arbeidsbelastningen må ned, og vi må bidra til å få redusert den økonomiske risikoen som er forbundet med fastlegedrift. Det må skapes trygge og spennende fagmiljøer, og det må sørges for god oppfølging og tilrettelegging i spesialiseringsløpet.

Vi håper også at den nye regjeringen følger opp vår enorme satsing på kompetanse i helse- og omsorgssektoren. En faglig sterk helsetjeneste er livbøyen og tryggheten for pasienter og pårørende – i forebyggende helsetjeneste, i spesialisthelsetjenesten, i kommunehelsetjenesten, i psykisk helsevern.

Den nye helseministeren vil møte et konstruktivt Høyre her i Stortinget, men hun vil også møte et kompromissløst Høyre når det gjelder å stå på pasientens og valgfrihetens side. Vi kan ikke akseptere at denne regjeringen river ned pasientens helsetjeneste vedtak for vedtak. Vi vil kjempe for eldres rett til å ha frie brukervalg, ruspasientenes rett til fritt å velge seg til et behandlingssted selv. Vi vil kjempe for at pasienter fortsatt skal få rask og riktig helsehjelp ved at private krefter skal få bidra med sitt mangfold, sin ledige kapasitet og sin innovasjon.

Høyre har lang tradisjon for å flytte makt fra systemet til pasienten og å kjempe for sterkere pasientrettigheter. At Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå svekker pasientrettighetene ved å fjerne det frie valget til behandling som alvorlig syke pasienter har behov for, og ved å fjerne fritt brukervalg i eldreomsorgen, er trist. Vi har stått og vil alltid stå på pasientens side, og vi vil fortsette å skape pasientens helsetjeneste.

Til slutt vil jeg ta opp Høyres forslag.

Willfred Nordlund (Sp) [16:09:17]: Jeg vil gratulere Norge med en ny regjering, de som er blitt utnevnt til viktige verv, og ikke minst alle som har fått plass i denne salen.

Den nye regjeringen vil i samarbeid med Stortinget ha alle forutsetninger for å levere en ny og mer rettferdig politisk kurs og utvikling i hele landet, i tråd med hva folk har ønsket.

Et av de viktige grepene i plattformen er at vi som fellesskap skal løse omstillingen vi står i. Staten skal altså ta en mer aktiv rolle. Staten er en viktig premissgiver og samspiller for at vi bruker de norske ressursene til verdiskaping til det beste for felleskapet.

Solberg-regjeringen glemte sammenhengen mellom at når og der næringslivet går godt, særlig i distriktene, er det behov for at lokalsamfunnene har muligheter til å legge forholdene til rette for at det også skal medføre bolyst og utvikling. Når lokalsamfunn føler at de stadig er under angrep, nytter det ikke at lokalt næringsliv går godt alene. Den nye regjeringen har en helt annen forståelse av sammenhengene, og det vises i plattformen.

Historien om Norge er en historie om spredt bosetting, store, spredte naturressurser og folk som så muligheten. Vi har nå fått en regjering som ønsker å bygge hele landet, som vil satse på de mulighetene som finnes overalt til økt verdiskaping, sikre at vi får befolkningsutvikling i alle deler av landet.

Vi er nødt til å forbedre handelsbalansen med utlandet. Å øke norsk eksport er et klart mål for regjeringen og Senterpartiet. Slik finansierer vi vår felles velferd og sikrer at folk har en jobb å gå til.

Senterpartiets energi- og industripolitikk tar utgangspunkt i bruk av naturen. Det gjør også den nye regjeringens politikk. Menneskelig aktivitet i og bruk av naturen medfører nødvendigvis spor. Det gjelder å få til balansen. Næringslivet har også her et selvstendig ansvar.

Verden etterspør i større grad produkter med lavt klimaavtrykk. De norske industrimiljøene sitter på kompetanse som er avgjørende i omstillingen til lav- og nullutslippsløsninger. Gjennom en grønn industrioffensiv kan Norge skape jobber, trygge framtidens velferd og bidra til å kutte verdens utslipp. For å få alt dette til er det viktig at vi sikrer bedre rammebetingelser, og at norske naturressurser, herunder f.eks. rimelig fornybar kraft, forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.

Jeg registrerer at regjeringen i større grad vil bidra til at bedrifter kan utvikle og skalere industriell teknologi i Norge, f.eks. gjennom et grønt statlig investeringsselskap. Det er framtidsrettet.

Kapasiteten i strømnettet skal forsterkes i hele landet, og konsesjonsbehandlingstiden skal kortes ned. Disse grepene er helt avgjørende for å bygge opp nye industriarbeidsplasser.

Regjeringen ønsker å få fortgang i arbeidet med å lage en enda større industri rundt Norge som romnasjon. Det er jeg meget glad for, særlig som vesteråling. Det er et kappløp hvor staten er nødt til å være med og bidra.

Vi er nødt til å fortsette arbeidet med å forenkle og redusere byråkratiet, samtidig som vi skal ha gode kontrollrutiner.

Handelsnæringen og næringsmiddelindustrien er næringer som sikrer stor sysselsetting og arbeidsplasser i hele landet. De bidrar til levende lokalsamfunn og aktivitet i by og bygd, samtidig som det er behov for bedre reguleringer. Kjedemakten må reduseres.

Den maritime næringen som vi ser i hele landet, er en viktig hjørnestein i mange lokalsamfunn og skaper store verdier. Regjeringen og Senterpartiets mål er at politikken skal legge til rette for videre vekst innen maritim sektor, med norske lønns- og arbeidsvilkår og internasjonal konkurranseevne. Det potensialet er stort.

Vi har fått en regjering som ser verdien av jord- og skogbruket, hva næringene betyr for arbeidsplasser, beredskap og aktivitet i hele landet. Det blir en viktig oppgave å tette inntektsgapet og sørge for at vi fortsatt har jordbruk over hele landet. Jordvernet er i denne sammenhengen viktig. Her må vi være langsiktige og føre en restriktiv politikk. En mer offensiv politikk for skogindustrien er også god næringspolitikk, god distriktspolitikk og ikke minst god klimapolitikk.

Fiskerinæringen er av stor betydning for norsk økonomi, for verdiskapingen, eksporten, bosetting og arbeidsplasser langs hele kysten. I regjeringsplattformen er det sentralt å ivareta de distriktspolitiske målsettingene i fiskerilovgivningen om arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunn. Samtidig er det mye som skal løses for å oppnå alle disse målene. En ny kvotemelding må derfor på plass for en utrolig viktig næring for hele landet. Samtidig skal vi fortsatt bidra til å utvikle en stadig mer bærekraftig havbruksnæring som gir aktivitet.

Til syvende og sist: Næringspolitikken er helt avgjørende for å lykkes med de andre politiske målsettingene denne regjeringen har satt seg fore. Jeg ser fram til de neste årene med et godt samarbeid mellom regjering og storting for å løse dette.

Terje Halleland (FrP) [16:22:14]: Gjennom de siste åtte årene, eller kanskje særlig sju av dem, har samferdselssektoren i Norge opplevd tidenes løft. Med Fremskrittspartiet i Samferdselsdepartementet og som avgjørende stemme i samferdselspolitikken har samferdselsbudsjettet nesten blitt doblet sammenlignet med hva den forrige rød-grønne regjeringen etterlot seg i 2013.

Samferdselsminister Nygård overtar ansvaret for et departement og en sektor med høyt aktivitetsnivå. Etter to perioder med kraftfull satsing på vei, jernbane, sjøtransport og flyplasser danner det seg selvsagt forventninger til fortsettelsen.

Det overrasker neppe at jeg vil mene at Hurdalsplattformen har sine svakheter, men det er faktisk deler av innholdet som også lover bra – om regjeringen leverer på det, vel å merke. Og president, det tenker jeg at du personlig tar deg av å passe på blir fulgt opp!

Allerede i innledningen til kapitlet om transport legges det til grunn at samferdselsinfrastrukturen binder Norge sammen og er helt avgjørende for bosettingen og arbeidsplasser over hele landet. Den omstillingen som vi står foran, hvor samfunnet og næringslivet vårt skal tilpasse seg nye markeder og nye tider, krever tiltak fra det offentlige for å opprettholde og styrke konkurranseevnen for norsk næringsliv. God infrastruktur i havner, flyplasser og ikke minst et godt og sikkert veinett må til for å klare dette. Da kan vi sikre verdiskaping og ivareta arbeidsplasser over hele landet.

Det er alltid lurt å prioritere de mest samfunnsøkonomiske prosjektene. Men hva er det som gjør at noen prosjekter blir mer lønnsomme enn andre? Jo, det er akkurat bruken av prosjektet. Derfor er finansieringen viktig. Når det da blir investert i nye veiprosjekter, kan vi ikke innføre bompenger, som reduserer bruken av de samme prosjektene og reduserer lønnsomheten.

Fremskrittspartiet er tydelig på at offentlige veier er et offentlig ansvar. Vi mener infrastrukturen skal finansieres over skatteseddelen, sånn som vi også finansierer andre viktige offentlige oppgaver. Gjennom de siste åtte år har Fremskrittspartiet som eneste parti mot bompenger fått redusert bruken av bompengene i veiprosjekter, der bompengeandelen har gått ned fra 42 pst. i Stoltenberg-regjeringen til 28 pst. med Fremskrittspartiet. Bare siden i fjor har vi sikret 2,5 mrd. kr til reduksjon og fjerning av bompenger. Så når regjeringen skriver i plattformen at den vil «utrede løsninger som kan erstatte bompenger i fremtiden», kan jeg på vegne av Fremskrittspartiet og alle landets bilister gi dere den beste løsningen helt uten behov for kostbar og tidkrevende utredning: Erstatt bompengene med statlig fullfinansiering.

Satsing på vei har ikke bare sørget for at flere veier har blitt bygd, men vi har også bedret måten de blir bygd på. Nyvinningen Nye Veier AS har ikke bare hevet taket for hva som er mulig å få til i samferdselssektoren, de har også løftet golvet ved å gjøre hele prosesser både hos seg selv og Statens vegvesen mye bedre. Nye Veier alene har spart skattebetalerne for over 25 mrd. kr og sørget for at vi får bedre veier raskere, og at store summer er blitt frigjort til andre gode formål. Benytter den nye regjeringen seg av alle de gode verktøyene som den overtar, har den gode forutsetninger for å lykkes.

I mai i år gjorde Stortinget flere vedtak som løftet opp bruken av biogass og skulle sikre en likebehandling mellom bruk av biogass, elektrisitet og hydrogen. Dette vedtaket førte til stor optimisme i næringen, og på bakgrunn av det tok flere investeringsbeslutninger for etablering av både ny produksjon og kjøp av utstyr. I budsjettforslaget fra tidligere regjering velger de å svare på dette vedtaket med å be Stortinget om å gå bort fra det samme vedtaket, fordi effekten av utslippsreduksjoner er uviss. Det er helt utrolig hvor stemoderlig en kan behandle biogass og en hel bransje. Skal vi lykkes med utslippsreduksjoner, er vi ganske enkelt helt nødt til å bruke og utnytte tilgjengelige teknologier. Jeg håper derfor at ny regjering står ved vedtaket fra mai og omgjør tidligere regjerings forslag og sikrer likebehandling av biogass med andre nullutslippsteknologier.

Sveinung Rotevatn (V) 16:27:34: Skal Noreg lykkast, treng vi ein sunn økonomi, og vi treng eit konkurransedyktig næringsliv. Difor har Venstre i mange år, i opposisjon og posisjon, jobba for å gjennomføre eit grønt skatteskifte. Med det meiner vi at det må løne seg å gjere meir av det vi vil ha meir av – skape jobbar, byggje sterke bedrifter – og det må løne seg mindre å gjere det vi vil ha mindre av, nemleg å forureine.

Bedrifter som får for høge skattar, vågar ikkje å investere. Billege fossile løysingar kjem til å utkonkurrere dei berekraftige alternativa med mindre det kostar å forureine. Eller som Kongen las i trontalen – i og med at dette trass alt også er ein debatt om trontalen:

«Det viktigste tiltaket er at prisen for å slippe ut klimagasser må gå opp.»

Eit grønt skatteskifte stod sentralt for den borgarlege regjeringa. Det ser dessverre ut til at Gahr Støre-regjeringa har valt motsett inngang: Skattane skal opp slik at det løner seg mindre å skape arbeidsplassar, og klimaavgiftene skal ned slik at det løner seg meir å forureine.

I Hurdalsplattforma er den nye regjeringa klar på at ho no skal auke skattane, sjølv om inntektene frå det sjølvsagt aldri vil kome i nærleiken av å finansiere dei løfta som vart gjevne gjennom valkampen, men det var venta. Det som var litt meir overraskande, var kor svak klimaprofilen i denne plattforma faktisk vart. Den borgarlege regjeringa sitt mål om å få ein CO₂-pris på 2 000 kr i 2030, støttar også denne regjeringa. Det er bra. Men ein seier ingenting om kor raskt ein skal setje opp prisen, og jo saktare det går, jo mindre vert klimaeffekten. Og ein vil gjere unntak for ein av våre aller største utsleppskjelder, nemleg vegtrafikken. Dei vil gjere det dyrare å kjøpe miljøvenlege bilar og vil gje fleire unntak for kven som skal betale for utsleppa sine. Kort sagt set ein det grøne skatteskiftet i revers.

Og dette gjer regjeringa under overskrifta «En rettferdig klimapolitikk». Det høyrest jo veldig fint ut – rettferdig klimapolitikk. Kven kan vel vere mot det? Problemet er at eg til dags dato aldri har høyrt nokon bruke omgrepet «rettferdig klimapolitikk» utan at dei brukar det for argumentere for å svekkje eit klimatiltak. Elbilar skal verte dyrare. Det er rettferdig. Drivstoffet skal verte billegare. Det er rettferdig. CO₂-avgifta skal få fleire unntak. Det er rettferdig. Den grunnleggjande utfordringa er at ein i mangel på truverdige svar i klimapolitikken heller forsøkjer å gjere mykje av klimapolitikken til sosialpolitikk. Det må ein gjerne ønskje å gjere, for det er fint med sosialpolitikk. Problemet er at ein må få ned utsleppa. Det er utfordringa klimapolitikken skal løyse.

Er det noko som er urettferdig klimapolitikk, så er det at utsleppa går opp, for ingenting er meir urettferdig enn klimaendringar. Rike land og rike personar har størst utslepp. Fattige land og fattige personar har lågast utslepp, men opplever dei største konsekvensane av klimaendringar utan kontroll – med ørkenspreiing, havstiging, dårlegare vilkår for jordbruk, m.m.

Ein rettferdig klimapolitikk, i tillegg til å fungere, er også ein klimapolitikk som likebehandlar. Eitt tonn CO₂ er eitt tonn CO_2, og når regjeringspartia i ulike settingar vil gje unntak for forureinar betalar-prinsippet – for fiskerinæringa, for avfallsforbrenninga, for veksthusnæringa, for vegtransporten – ja, så må det bety at nokon andre skal kutte meir i staden, elles går det ikkje opp. Men kven dei andre er, det høyrer vi aldri noko om. Eg er litt usikker på om dei finst. I så fall står vi berre igjen med éin ting, og det er svekte klimatiltak, mindre klimakutt.

Ein politikk der dei flinkaste lobbyistane skal få sleppe å vere med og betale for forureining, og dei aller flinkaste lobbyistane i tillegg skal få direkte statsstøtte og investeringar frå regjeringa, er ikkje rettferdig klimapolitikk. Det er heller ikkje effektiv klimapolitikk, og det er iallfall ikkje grøn politikk. Det er eit stort alvor over dette fordi det er ni år til 2030, og innan den tida skal vi kutte utsleppa med 50–55 pst. Då vil eg seie at det har kvilt eit tungt ansvar på den utgåande regjeringa, utsleppa har gått ned, men dei burde gått ned endå raskare, og det kviler eit tungt ansvar på den påtroppande og no sitjande regjeringa, som skal, får vi tru, leie dette landet til midt utpå 2020-talet. Då skal ein vere på god veg mot dei 50–55 pst. Og jo fleire som får unntak frå den dugnaden, jo vanskelegare vert det å nå målet.

Eigil Knutsen (A) [16:40:29]: Årets stortingsvalg ga et historisk mandat for en ny regjering i Norge, og den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har lagt fram en plattform som setter oss på en mer rettferdig kurs.

Valgkampen fikk fram interessekonfliktene. Høyres mest konkrete valgløfte var store formuesskattekutt, mens Arbeiderpartiet og de andre partiene som ønsket regjeringsskifte, prioriterte vanlige folks interesser. Når vi nå tar fatt på arbeidsøkten, er det med visshet om at det ligger store oppgaver foran oss. Forskjellene har økt, altfor mange unge kommer ikke i arbeid, og ikke minst må vi ha kraftige kutt i klimagassutslippene.

Disse utfordringene er så enorme at vi ikke har annet valg enn å møte dem i fellesskap, ikke hver for oss. Store omstillinger og samfunnsløft kommer ikke av seg selv eller gjennom en eller annen magisk markedsmekanisme. Nei, store løft kommer når vi bygger på og styrker det beste ved Norge: tilliten vi har til hverandre, et organisert arbeidsliv, en sterk og felles velferdsstat og verdensledende industri.

I den nye regjeringsplattformen kommer virkelig troen på politikkens kraft tydelig fram. Lovverket skal styrkes for å sikre arbeidstakeres rettigheter med hele og faste stillinger. Distrikts-Norge skal satses på med konkrete virkemidler, ikke stille sentraliseres. Industrien skal utvikles med utslippskutt og nye arbeidsplasser, og velferden skal styrkes. Velferdsstaten var ikke ferdig i 1970 eller 1990 eller 2010, velferden må bygges ut også på 2020-tallet. Det er store uløste oppgaver innen primærhelsetjenesten, offentlige sykehus og skolen, for å nevne noe.

Det er en forutsetning som må ligge i bunnen for oss som tror på politikkens kraft til å endre samfunnet. Vi må holde orden i økonomien og føre en ansvarlig økonomisk politikk. Dette er selvfølgelig slått fast i Hurdalsplattformen, der første kapittel etter innledningen har fått den treffende tittelen «Trygg økonomisk styring og rettferdig fordeling». Målet med den økonomiske politikken er ikke økonomisk vekst i seg selv, men en økonomisk vekst som gir arbeid, omfordeling og velferd. Ikke minst skal finanspolitikken føres i tråd med Parisavtalen og våre utslippsmål, og vi skal få årlige forpliktende klimabudsjetter i forbindelse med statsbudsjettet.

Med Fremskrittspartiet i regjering økte avgiftene i Norge med 6 mrd. kr. Med Høyre i regjering ble formuesskatten kuttet med om lag 10 mrd. kr. Velgerne sa klart og tydelig nei takk til denne politikken ved årets valg. Nå blir det forutsigbarhet og rettferdighet: forutsigbarhet ved at det samlede skatte- og avgiftsnivået for folks inntekter skal ligge fast, og at selskapsskatten er uendret gjennom perioden; rettferdighet ved at de med inntekter under 750 000 kr skal betale mindre skatt, mens de som tjener mye, må betale litt mer. Det samme må de med store formuer, ved at vi skal gjøre formuesskatten mer rettferdig, bl.a. ved å heve bunnfradraget og verdsette aksjer og næringseiendom i tråd med skatteforliket fra 2016.

Jeg begynte innlegget mitt med at høstens valgresultat ga et historisk mandat for en ny retning i Norge. Vi som sitter i Stortinget, har en viktig rolle i å forvalte det mandatet. Vi som representerer regjeringspartiene i denne salen, ønsker oss et godt samarbeid med alle partiene på Stortinget og vil søke å danne flertall for budsjettene sammen med SV.

Landet vårt går inn i et tiår som vil avgjøre Norges posisjon i en verden i rask endring. Klimamålene skal nås, forskjellene skal ned, og flere skal i jobb. Til det kreves det hardt arbeid og godt samarbeid i Stortinget blant alle oss som har fått det ansvarsfulle oppdraget med å representere våre valgdistrikter i denne stortingsperioden.

Seher Aydar (R) [16:53:56]: Det er bra at vi endelig har fått en ny regjering. En ny regjering bør også bety ny politikk. Det er godt å lese en regjeringsplattform som slår fast at det å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller er viktig for å fremme folkehelsen. Det bør i neste omgang forplikte til å utjevne disse forskjellene. Når tennene ikke behandles som resten av kroppen, legges det i praksis opp til at forskjellene i samfunnet kommer til uttrykk i befolkningens tannhelse. Når folk må betale flere tusen kroner for å bore, er konsekvensen at folk som har dårlig råd, ikke får dekket tannhelsebehovet sitt.

I dag regner det offentlige tenner som en del av kroppen bare til man fyller 18 år. Det er fint at regjeringen nå vil øke alderen med et par år, og at støtteordningene skal styrkes. Men det kan ikke for alvor være alt regjeringen mener den kan gjøre i løpet av fire år, for det hjelper overhodet ikke det store flertallet av befolkningen, og da får vi heller ikke en tannhelsereform for folk flest. Skal vi få ned forskjellene og gjøre det som trengs for å sikre tannhelsetilbud til alle, kan ikke regjeringen tviholde på Høyres skattekutt til landets rikeste. Da får vi heller ikke den tannhelsereformen som trengs.

En gradvis økning av selskapsskatten, altså skatten som betales av overskuddet i selskapet, kan gi nok til å fullfinansiere en tannhelsereform som gjør tannhelse gratis for alle innen fire år. Én prosent i året, fra dagens 22 pst. til det tidligere nivået på 27 pst., ville gitt den inndekningen regjeringen mangler. Det må faktisk til om det skal bli vanlige folks tur, for vanlige folk er også Siw og Siri som har levd med lidelser og smerter, og som ikke har råd til å betale tannlegeregningen. Siw Iren Nyborg beskrev det slik:

«Jeg husker jeg satt på en benk utafor tannlegekontoret, med en regning på 7 000 kroner jeg ikke hadde noen måte å betale. Da tenkte jeg at alt var håpløst.»

Spørsmålet er egentlig om regjeringen kan være håpet for vanlige folk som sitter på en benk utenfor tannlegekontoret med smerter og lidelser og med en tannlegeregning de ikke kan betale. Det er på høy tid med en tannhelsereform for å likestille tannhelsetjenester med andre helsetjenester.

En skulle tro at en regjering som hevder å være for vanlige folk, valgte å lytte til fagforeningene og lokalbefolkningen framfor overbetalte direktører, men i praksis gjør de det motsatte ved å legge ned Ullevål sykehus. Det er veldig alvorlig for ikke bare sykehustilbudet for folk i Oslo, men også for halve Norges befolkning. De vil kløyve akuttmiljøet på Ullevål i to, selge sykehustomten til private spekulanter, og så vil de bygge høyblokker på en tomt som er for liten. Fagfolk sier tydelig at de trenger alle spesialister samlet under ett tak, slik det er på Ullevål i dag, for å redde liv i tilfelle katastrofer, større ulykker eller i verste fall terroranslag. Regjeringen bør i det minste lytte til disse fagfolkene.

Med dagens planer er det heller ikke avklart når eller om Aker sykehus kan bli lokalsykehus for hele Groruddalen, inkludert bydelene Stovner og Grorud. Hvis denne regjeringen mener alvor med at Aker skal bli lokalsykehus for hele Groruddalen, må planene endres. Det vet vel egentlig regjeringen også, spesielt Senterpartiet – vi har tross alt advart om det samme sammen flere ganger før.

Det er et veldig stort behov for satsing på psykisk helse, men likevel går regjeringen inn for å avvikle Gaustad sykehus og flytte pasientene til et bygg med innebygd luftegård ved Sinsenkrysset. Gjennomføring av disse sykehusplanene innebærer at Senterpartiet tråkker på kommunalt selvstyre, og at Arbeiderpartiet ikke lytter til fagforeningene. Det er stikk i strid med hvordan regjeringspartiene framstiller seg selv. Men la det være klart: Vi gir ikke opp denne kampen. Hvis regjeringen for alvor bryter med høyrepolitikken i sykehussaken, og hvis den hadde turt å skattlegge de rike, slik at den fikk råd til en skikkelig tannhelsereform, ja da kunne vi i dag behandlet en regjeringserklæring med flere ambisjoner.

Tuva Moflag (A) [16:59:08]: Arbeid til alle og trygghet i arbeidslivet har alltid vært en hovedsak for Arbeiderpartiet. Etter halvannet år med nedstengninger, permitteringer og oppsigelser på den ene siden og ekstrem arbeidsbelastning og personellmangel på den andre siden er arbeidslivspolitikken høyaktuell. Den norske og nordiske modellen bygger på høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner. Den har gitt norsk arbeidsliv høy produktivitet og et unikt konkurransefortrinn. Samfunnet vårt kjennetegnes av høy tillit, små forskjeller og stor omstillingsevne. På vei ut av koronapandemien ser vi dessverre at den norske modellen er under press, til tross for at måten samfunnet vårt er organisert på, ses som en viktig forklaring på hvorfor Norge har lyktes bedre enn de fleste andre land med å håndtere pandemien.

I går sto ansatte i SAS og demonstrerte mot sin egen arbeidsgiver foran Stortinget. Det gjorde inntrykk å se dem stå der med uniformen på kleshengeren og crew-kofferten på bakken. Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi de har blitt bedt om å søke på sine egne jobber. Dette bare understreker det vi har sagt: Det er behov for en storrengjøring i arbeidslivet.

Regjeringen vil forsterke trepartssamarbeidet. Ved å jobbe strategisk og mer forpliktende sammen ruster vi oss for å møte de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer. Derfor vil vi fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større ansvar innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport. Partene i arbeidslivet skal være representert i alle relevante regjeringsutvalg. Vi skal utvikle arbeidslivet og samfunnet sammen. Vi vil sette i gang med flere tiltak for å øke organisasjonsgraden. Vi har lovet å doble fagforeningsfradraget, og det gleder vi oss til å levere på. For å styrke arbeidstakernes rettigheter vil vi gjeninnføre en kollektiv søksmålsrett for å forhindre ulovlig innleie og arbeidslivskriminalitet. Vi vil forbedre lovverket for å sikre at arbeidsgiverne ikke kan organisere seg bort fra ansvaret de har for sine ansatte. Vi vil fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser og begrense bemanningsbransjens omfang og rolle.

Under høyreregjeringen har forskjellene mellom folk økt, og det er de som har minst i utgangspunktet, som rammes hardest av de usosiale kuttene til den forrige regjeringen. En sterkere tilknytning til arbeidslivet er den viktigste veien ut av fattigdom, men vi må også ha et sikkerhetsnett som monner når man ikke har helse til å jobbe. Men hva betyr det å ha en sterk tilknytning til arbeidslivet? For det holder faktisk ikke å ha en jobb hvis den ikke gir deg en lønn å leve av. Faste, hele stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. I noen familier har man også dobbel deltid, der foreldrene kanskje jobber i hver sin deltidsstilling, innen f.eks. pleie og omsorg eller varehandel, som er bransjene med mest deltid. Det er slitsomt å måtte jakte vakter for å få en lønn å leve av, men det er også slitsomt å bli oppringt hver gang man har fri, fordi det er bemanningskrise på jobben. Mange får dårlig samvittighet når de sier nei til den telefonen.

Jeg vil trekke fram to viktige grep denne regjeringen vil ta for å sikre at arbeid blir en reell vei ut av fattigdom. Vi vil sette ned en lavinntektskommisjon med deltakelse fra partene i arbeidslivet og følge opp konklusjonene med politiske grep for å redusere inntektsforskjellene i Norge. Det kan ikke være sånn at de på toppen fortsetter å dra ifra. Vi vil gjennomføre et heltidsløft, i tett samarbeid med kommuner, helseforetak og partene i arbeidslivet. Vi vil styrke fortrinnsretten til økt stilling og retten til heltid i lovverket, ved at arbeidsgiver må dokumentere at det er behov for en deltidsstilling. Det er altfor lett nå å utlyse små stillingsbrøker for å få kabalen til å gå opp, på arbeidstakers bekostning.

Vi har store ambisjoner for arbeidslivet. Vi skal skape flere jobber og sørge for at flere blir inkludert. Altfor mange blir stengt ute, og økningen i antallet unge uføre må snus. Dette skal vi gjøre ved å satse på tiltak og ordninger som får folk i jobb, og vi har store ambisjoner for Nav og hvordan folk som er syke eller i krise, møtes av velferdsstaten når man trenger den.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å gratulere alle med et viktig verv som stortingsrepresentant.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:04:26]: I 2014 uttalte Fremskrittspartiets olje- og energiminister Tord Lien at det var et mål med høyere strømpris, og at utenlandskablene ville bidra til å nå det målet. I tillegg har høyreregjeringen år for år økt elavgiften så mye som med 50 pst. samlet i sin periode. Jeg er glad for at vi i dag kan konstatere at tiden da regjeringen bevisst jobbet for høyere strømpriser for folk og industri, nå er over.

Hurdalsplattformen slår fast at klima- og energipolitikken skal være sosial og rettferdig. Vi har nå fått en regjering som vil videreutvikle det som i årtier har vært et av landets og industriens største konkurransefortrinn, nemlig rimelig og nok kraft. I en tid da vi er nødt til å redusere klimautslippene, har kraften vår fått nok et konkurransefortrinn, nemlig at den er fornybar. Det betyr selvsagt at vi skal elektrifisere samfunnet der vi kan, men det vil også være viktig og avgjørende i omstillingen fra en olje- og gassdrevet økonomi til en fornybar økonomi, der markedet etterspør lavest mulig utslipp i produksjon. Da kan vi ikke stille oss i en situasjon der vi ikke får nyetableringer, og – enda verre – der eksisterende industri flagger ut fordi kraftprisen er for høy og for uforutsigbar. Hurdalsplattformen fastslår at vi trenger en samlet plan for norsk kraftproduksjon, uavhengig av energikilde. Det er avgjørende for at folk og industri også i framtiden skal være til stede i hele vårt langstrakte land.

Jeg er også glad for at tiden da man trodde at klimapolitikk var noe som var statisk og ensartet – «one size fits all» – er over. Skal vi lykkes med klimaomstilling og nå våre klimamål, må tiltakene være tilpasset den virkeligheten vi lever i, enten det er her i Oslo, på Atna eller på Sørøya. Politikken må bidra til å bygge ned, ikke øke, de sosiale og geografiske forskjellene. Alle må få mulighet til å ta klimavennlige valg, uavhengig av økonomi og bosted.

For næringslivet satser regjeringen på partnerskap. Vi har et stort potensial i den omstillingen ulike bransjer skal igjennom for å nå klimamålene. Utfordringen er å ikke knekke nakken på de ulike næringene før man får omstilt seg. Det er derfor behov for ulike metoder og ulike grep. For noen vil en høy CO₂-avgift være grei å bære, for andre trengs kompensasjonsordninger, avtaler eller avgiftsreduksjoner.

For å oppfylle statens og landbrukets avtale om kutt av klimagassutslipp i landbruket trengs det hjelp av nye verktøy. Det viktigste nye verktøyet regjeringen lanserer, er etablering av Bionova, en finansieringsmekanisme til støtte for klimatiltak i landbruket. Om vi sikrer en vellykket omstilling her som ikke svekker den norske selvforsyningsgraden, kan vi også være en foregangsnasjon som kan eksportere klimateknologi og klimaløsninger til matprodusenter og bønder i hele verden.

Hurdalsplattformen fastslår også at offentlige innkjøp og anskaffelser skal vekte klima og miljø med minimum 30 pst. eller mer. Det vil være en gigantisk motor til omstilling i næringslivet.

Plattformen er den mest ambisiøse plattformen på sirkulærøkonomi noensinne. Regjeringen vil ha en gjenbruksstrategi for offentlig virksomhet samt gjennomgå og endre statens avhendingsinstruks slik at gjenbruk av statens eiendom og eiendeler blir enklere. Det skal lages en ny og forbedret handlingsplan for sirkulærøkonomi med konkrete og målrettede tiltak for å redusere avfall og for å sikre økt gjenvinningsindustri og handel basert på resirkulerbare ressurser i Norge.

Regjeringen vil også jobbe for at forbrukere og innkjøpere får informasjon om hvor mye ressurser som er brukt for å lage et produkt, hvor store utslipp det står for, eventuelle skadelige miljøgifter og hvordan arbeidsforholdene er for dem som lager det. Det skal legges til rette for at produkter kan merkes med informasjon om hvordan de kan repareres, gjenbrukes og resirkuleres. Dette er kraftige ambisjoner som legger til rette for mer bruk og mindre kast.

Senterpartiet står i en stolt forvaltertradisjon. Det betyr at vi gjennom bærekraftig bruk skal overlate kloden i bedre stand enn den var da vi overtok den. Hurdalsplattformen bærer med seg troen på at mennesket på en bærekraftig måte skal høste av naturens ressurser, framfor statisk og formalistisk vern. Det er en verdi i seg selv at hele landet tas i bruk, der vi har frihet til selv å velge hvor vi ønsker å leve vårt liv.

Energi- og miljøfeltet er et bredt felt, men henger tett sammen. I Norge skal vi alle være med og nå klimamålene, samtidig som vi forvalter enorme naturressurser i energisektoren. Denne regjeringen er tilhenger av føre-var-tiltak, men er også teknologioptimister med tanke på havvind, CCS og andre store grep.

Hurdalsplattformen danner grunnlaget for en ny industrireising basert på enestående kompetanse og teknologi, norske ressurser og råvarer.

Jeg er glad landet har fått en ny kurs, og en kurs som ikke utelukkende overlater klima- og miljøpolitikken til markedet.

Tina Bru (H) [17:09:47]: I åtte år jobbet regjeringen Solberg systematisk med å inkludere flere – for å gi flere mulighet til å delta, til å bidra og til å skape det vi skal leve av, det som gjør velferdsordningene våre mulig å finansiere. Vi fokuserte på de store oppgavene.

Majoriteten av handlingsrommet vårt brukte vi på å styrke kommuneøkonomien og til å investere i fremtiden gjennom kunnskap, samferdsel og skattelettelser, i tråd med handlingsregelens intensjon. Med tidlig innsats har vi sørget for at barn med ekstra behov får bedre støtte allerede i barnehagen. Med gratis kjernetid i barnehagen for lavinntektsfamilier og økt barnetrygd har vi løftet økonomien til småbarnsfamiliene betydelig, særlig for dem som har aller minst.

Vi har jobbet for et trygt og bærekraftig Norge med muligheter for alle. Regjeringen Solberg så hvordan det å løse de store utfordringene i samfunnet hang sammen. Vi klarte også å tenke nytt, selv etter mange år i regjering. I budsjettet for neste år foreslår vi f.eks. et nytt jobbfradrag som kan gi dem under 30 år med lave eller middels inntekter mer enn 5 000 kr lavere skatt. Dette er en målrettet skattelette som vil motivere unge i etableringsfasen med lav inntekt til å jobbe mer. Vi foreslår også å redusere trinnskatten for dem med lavest inntekt. Det vil for mange gjøre det mer lønnsomt å jobbe, enten man er ung eller gammel.

I sitt innlegg tidligere i dag mente Arbeiderpartiets Rigmor Aasrud at jeg ikke vet hvem vanlige folk er. Da vil jeg minne Arbeiderpartiet om at vanlige folk har barn i private barnehager. Vanlige folk har ungene sine i skolen og ønsker seg en god lærer. Vanlige folk har psykiske lidelser og ønsker å kunne bestemme hvor de skal få behandling. Vanlige folk er eldre som ønsker å bestemme hvem som skal komme hjem til dem og vaske dem når de selv ikke klarer det lenger. Vanlige folk synes det er ganske greit å få beholde litt mer av sine egne penger. Dette er vanlige folk som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har glemt. Det er vanlige folk som skal overstyres av en helt vanlig stat i vanlig stil fra Arbeiderpartiet.

Venstresiden gikk under den borgerlige regjeringen høyt på banen med beskrivelser av Forskjells-Norge og usosiale kutt, men i Hurdalsplattformen er det svært lite konkret om dette. Den nye regjeringserklæringen består av mange dyre ideer og dårlige løsninger, som å lage flere fylkeskommuner, kommuner og lensmannskontorer. Dette er ikke en erklæring som har svar på de store utfordringene Norge står overfor. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har hatt åtte år i opposisjon til å finne ut hva de vil med Norge, åtte år til å definere et politisk prosjekt. Det de nå har lagt frem, viser at det har de ikke klart.

Regjeringen skriver at den skal gjennomføre en tillitsreform. I samme dokument viser den imidlertid null tillit til at elever som skal begynne på videregående utdanning, selv kan velge den skolen som passer best for dem. Den viser heller ikke tillit til at pasienter, særlig de som sliter med rus og psykiske lidelser, kan velge et behandlingstilbud som passer for dem. Kanskje har den bare tillit til offentlig ansatte? Nei da, den har null tillit til styret i Nord universitet, som har vedtatt å legge ned undervisningsstedet på Nesna. Den avgjørelsen er sentralisert til Oslo. Regjeringen viser også null tillit til domstolene, som ikke vil at domstolsreformen skal reverseres, slik regjeringen nå lover. Ei heller viser regjeringen tillit til politiet, som nå skal få lensmannskontorer de ikke vil ha.

Støre-regjeringen mangler svar på de store utfordringene Norge står overfor. Nå skal Støre-regjeringen først foreslå endringer i vårt forslag til statsbudsjett og deretter forhandle med Sosialistisk Venstreparti om en endelig enighet. Problemet for Støre er at når han ikke staker ut noen tydelig retning selv, blir det opp til samarbeidspartiene å gjøre det for regjeringen. Det skal bli veldig interessant å se hvor langt til venstre SV klarer å dra regjeringen.

Kanskje er alt dette grunnen til at representanter for regjeringspartiene her i dag, og kanskje særlig representantene fra Arbeiderpartiet, er mer opptatt av å snakke om den gamle Solberg-regjeringen enn av å vise begeistring for sitt eget nye regjeringsprosjekt.

De store ordene som kom i valgkampen, har nå blitt til litt finere, litt mer unøyaktige formuleringer i en regjeringserklæring. Jeg merker meg det og ser veldig frem til å se de konkrete forslagene der man skal følge opp alt det fine de skriver om f.eks. energipolitikken i denne regjeringserklæringen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [17:14:46]: Høyre har i media og i denne debatten vært opptatt av å si at pandemien er over. Det er den ikke, og etterdønningene vil vi merke lenge. Jeg vil heller si at vi står overfor store oppgaver.

Jeg er spesielt bekymret for idretten, kulturlivet og frivilligheten. I kjølvannet av pandemien må de gjenoppbygges og forsterkes. Dette er ryggraden i Norge, det er der samlingspunktene som skaper samhold i lokalmiljøet, er – på tvers av kulturell, etnisk og sosial bakgrunn og på tvers av alder. Pandemien har svekket disse trygge fellesskapene. Styrken i de miljøene og det fellesskapet de representerer, er svekket.

Høyre i regjering må ta sin del av ansvaret. De innførte noen av de strengeste tiltakene i denne sektoren, og ryggraden i Norge, de som nettopp lever av å samle folk, ble stengt ned. Breddeidretten ble ofret, og reglene som fulgte, var kaotiske – som for Viking Fotball hjemme i Stavanger, der herrelaget fikk spille, mens damelaget ikke fikk. Kulturlivet ble strupt, restriksjoner førte til at dørene måtte stenges, salene måtte tømmes og aktiviteter kanselleres. Dialogen var dårlig, statsråden var bakpå, og den tilbakemeldingen jeg har fått høre mest, er at Høyre og regjeringa ikke forstår. Reglene traff helt feil.

Konsekvensen av den politikken ser vi nå. Den langsiktige prisen for regjeringas tilnærming kan bli høy. Norges idrettsforbund har i 2020 mistet 178 000 medlemmer. Idretten melder nå om spillere som forsvinner, lag som må legges ned, og at det frivillige støtteapparatet og trenerne forsvinner. Bare i Rogaland har over 100 ungdomslag i fotballen som var påmeldt før sesongstart, nå trukket seg. I kulturlivet er usikkerheten stor med tanke på om publikum vil vende tilbake – og hvilke konsekvenser dette vil få for den kompetanseflukten som har vært. Mest kritisk av alt er at det ofte er de som trenger fellesskapet mest, som forsvinner først – de barna som hele livet har kjempet mot utenforskapet, men som fant sitt fellesskap i håndballaget eller i rockebandet. Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Ryggraden, de sterke fellesskapene, må gjenreises.

Heldigvis har vi fått en ny regjering som vil møte utfordringene med sterkere fellesskapsløsninger. Vi er allerede i gang: Arbeids- og inkluderingsministeren har forlenget kriseordningene. Det vil bety mye for kulturlivet og er viktige ordninger. Vi må forsterke initiativene fra sektoren selv, som kampanjen #tilbaketilidretten i regi av Norges idrettsforbund, en landsomfattende kampanje som gjør at flere skal komme tilbake til idretten. Ikke minst må vi øke ambisjonene, i Hurdalsplattformen er det store ambisjoner på vegne av både idretten, kulturlivet og frivilligheten i Norge. For å ta noen eksempler: Vi skal innføre regionale kulturfond, styrke regional filmsatsing, lage en nasjonal plan for idrettsanlegg, sikre gratis lån av utstyr til trening og friluftsliv i kommunene og ikke minst gi full momskompensasjon til frivilligheten, som vil bety mer penger i kassa til over 20 000 frivillige organisasjoner rundt omkring i landet.

Jeg er også glad for at vi nå skal i gang med et nytt kulturløft, som særlig satser på regional og lokal kultur. I et samfunn hvor vi har hele verden tilgjengelig ved hjelp av noen få skjermtrykk, der alt vi ser og konsumerer av norsk innhold, konkurrerer med det globale i en evigvarende dans, må vi nettopp hegne om den kunsten og kulturen vi har i Norge, dens egenverdi. Jeg tror ikke vi kan bli størst, men vi kan være best. Derfor er jeg glad for at den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa har lagt fram en erklæring som vil gi Norge en ny og mer rettferdig kurs, der de trygge fellesskapene i idretten, kulturlivet og frivilligheten skal gjenreises. Nå er det vanlige folks tur.

Siv Mossleth (Sp) [17:19:06]: Norge har i åtte år hatt ei høyreregjering som har hatt sentralisering som mål nummer én. Det har vært ei regjering som har ført til større forskjeller mellom folk, og nå er det en glede endelig å debattere en ny regjeringsplattform, som peker på en ny og bedre kurs for hele landet. Folket viste oss ved valget at de er så inderlig klar for å endre retning. Distriktspolitikken skal forsterkes og fornyes. Tida for overhøring og overkjøring er over, og vi skal skape grunnlag for gode liv i hele landet.

I Nordland fikk Arbeiderpartiet og Senterpartiet, de nye regjeringspartiene, flertall på benken med fem av ni representanter, og de gamle regjeringspartnerne fikk halvert besetningen sin. De fikk inn kun to av ni representanter fra Nordland. Dette viser helt tydelig at dagens regjeringsalternativ har bred støtte i mitt valgdistrikt.

Jeg ser fram til å få ei stortingsmelding om distriktspolitikk, hvor anbefalinger gitt av Norman-utvalget og distriktsnæringsutvalget blir fulgt opp. Mange av anbefalingene er tiltak som Senterpartiet har jobbet for lenge, og som nå er slått fast i Hurdalsplattformen.

Fergene blir gratis for samfunn uten veiforbindelse og med samband med under 100 000 passasjerer, og de blir rimeligere for andre. Det skal kompenseres for å velge grønne løsninger for ferger og hurtigbåter. Fiskerihavnene og FOT-rutene forblir statlige.

Prisene på flybillettene på kortbanenettet skal ned, og antallet avganger skal opp. Drosjenæringen skal sikres ordnede forhold hvor kundene er trygge og sjåførene kan leve av jobben. Sosial dumping i transportsektoren skal bekjempes, og investeringer i samferdsel skal styrke norske bedrifter med norske lønns- og arbeidsvilkår.

Høykapasitetsinternett skal bli en rettighet på lik linje med strøm, og mobildekningen skal kraftig forbedres der folk bor og ferdes, på land og på sjø.

Senterpartiet vil sikre folk i dette landet nok og trygg mat produsert på norske ressurser. Det betyr at utmarka må brukes til beite for både rein og bufe, og Senterpartiet vil gå i front for en mer restriktiv rovviltpolitikk de neste fire årene, sånn det er slått fast i gjeldende politiske plattform. Den lokale forvaltningen og de regionale rovviltnemndene skal styrkes.

Utfordringene i reindriftas og landbrukets beitebruk er stor mange plasser i landet. Jeg besøkte f.eks. en sauebonde på Rødås i Salten i sommer. Han mistet 130 dyr i fjor. I år ser det ut til å bli 190 dyr. Jerven, gaupa og høyreregjeringas skjeve vekting av rovviltforliket gjør at den drifta ikke kan fortsette. Vi må ha en mer restriktiv rovviltpolitikk, og den skal vi få på plass, selv om det kan ta litt tid å snu etter at rovviltet har fått være hovedmålet i den todelte målsettingen i en årrekke.

Alle de tolv reinbeitedistriktene i Nordland gikk i fjor i lag om en uttalelse hvor de sier:

«Vi har én stor felles bekymring – framtida for reindriften i Nordland. Reindriftens produksjon og avkastning har gradvis blitt redusert gjennom flere år. De siste årene har den negative utviklingen akselerert. Nå står vi ved et veiskille – økonomisk, driftsmessig og kulturelt.

Som reindriftsutøvere ønsker vi å produsere mat til mennesker, ikke bare til rovvilt.»

Reinkjøtt er en delikatesse som folk vil ha. Reindrifta er en næring, men den er også en bærebjelke i samisk kultur og tradisjon. Nå blir slakteuttakene stadig mindre. Likevel minsker reintallet i de fleste distriktene i Nordland. Selv voksne og livskraftige livdyr blir drept og skadet av rovvilt. Det første distriktet legges øde nå i år. Sånn kan det ikke fortsette. Det er derfor mange oppryddingsjobber som står igjen etter forrige regjering.

Ine Eriksen Søreide (H) [17:24:25]: Jeg vil i likhet med flere andre få lov til å gratulere den nye regjeringa med tiltredelsen og statsrådene med ansvarsfulle oppgaver. Fra Høyres side kommer vi til å være en konstruktiv opposisjon. Vi kommer til å arbeide sammen med regjeringa der det er grunnlag for det, og der vi skal finne gode løsninger for å ivareta norske interesser. Men vi kommer også til å utfordre regjeringa der det er nødvendig.

Etter å ha lest gjennom Hurdalsplattformen er det liten tvil om at mange av analysene som ligger til grunn, er riktige og deles av flere partier i denne sal, f.eks. at verden preges av mer uro og uforutsigbarhet – det er et tema vi har diskutert i Stortinget de siste åtte årene – og at norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, norsk sikkerhet og norske verdier i en verden preget nettopp av mer uro og uforutsigbarhet.

På flere områder i erklæringen er det derfor ganske overraskende at det er relativt lite sammenheng mellom analysen og konklusjonen eller politikken som presenteres. Det er akkurat nå en fersk forsvarsminister på vei til forsvarsministermøtet i NATO. Det er alltid en ilddåp fordi det møtet naturlig alltid ligger kun få dager etter et regjeringsskifte. Men med seg i bagasjen har den ferske forsvarsministeren fått et punkt i Hurdalsplattformen som handler om at Norge skal delta som observatør på statspartskonferansene for forbudstraktaten. Det er for meg et nokså uforståelig punkt all den tid både Stortinget og Arbeiderpartiet klart har avvist både å signere og å ratifisere traktaten. Det er for meg uforståelig fordi det nødvendigvis må skape reaksjoner blant nære allierte at Norge deltar som observatør, øyensynlig uten noe annet mål enn å gjøre nettopp det, for det er, som flere fra regjeringa har sagt, ikke noe mål verken å signere eller å ratifisere. Det er en traktat som Stortinget har drøftet grundig, og de to store svakhetene ved traktaten, i tillegg til at den er i strid med våre NATO-forpliktelser, er at den ikke har sterke verifikasjonsmekanismer – den har tvert imot svake verifikasjonsmekanismer – og det er ingen kjernevåpenstater som er med i traktaten. Det vil altså si at det ikke er mulig å bli kvitt et eneste atomstridshode, uten at kjernevåpenmaktene er med. Derfor er jo det arbeidet den forrige regjeringa har lagt ned mye tid og ressurser i, nemlig arbeidet med verifikasjon og ledelse av to ekspertgrupper på området, et arbeid som går framover, og som bør prioriteres også av den sittende regjeringa.

Jeg er også overrasket over et annet punkt i regjeringserklæringen. Jeg er glad for at regjeringa slår fast at EØS-avtalen ligger til grunn. Jeg mener også at det skulle bare mangle. Dette er Norges viktigste internasjonale avtale. Det er en avtale som sikrer norske arbeidsplasser, som sikrer bosetting i distriktene, og som er utrolig viktig for verdiskaping og velferd i Norge.

Men da er det desto mer merkelig at regjeringa ønsker å bidra til potensielt å undergrave EØS-avtalen gjennom punktet i erklæringen som sier at man «så raskt som mulig» skal ta kontakt med EU for å sikre Norge unntak fra deler av EUs fjerde jernbanepakke. Det står ingenting om hvilke deler av jernbanepakka det dreier seg om. Det står heller ingenting om hva man må påregne er konsekvensene av dette, og jeg forventer at Stortinget oppdateres og orienteres raskt dersom regjeringa går til EU med et forslag om å gjøre nettopp dette. Det er jo heller ikke rett fram prosedyremessig. Alle EØS-landene – det er da alle EU-landene pluss Norge, Island og Liechtenstein – må være enig i en sånn eventuell endring dersom det skal bli aktuelt.

Så er det mange ting i plattformen som er gjenkjennelige, og jeg vil særlig trekke fram som positivt at regjeringa legger mye vekt på samarbeidet med nære europeiske allierte og med nordiske land. Dette er noe vi fra den forrige regjeringas side også prioriterte. Vi begynte i 2014 et arbeid med å styrke samarbeidet med bl.a. Tyskland, Storbritannia, Nederland og Frankrike samt de nordiske landene om både utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Men jeg syns det er noe underlig at regjeringa ikke har valgt å framheve i erklæringen USA som vår viktigste allierte og som vår sikkerhetsgarantist i NATO. Det tror jeg regjeringserklæringen hadde stått seg godt på, spesielt når man sender forsvarsministeren til Brussel med en bagasje full av ting som kan skape problemer opp mot våre nære allierte.

Bård Hoksrud (FrP) [17:30:00]: Jeg er vanligvis en blid fyr, og det har jeg tenkt å fortsette å være, i motsetning til en del rød-grønne politikere for åtte år siden. Da var det mange bistre og litt sure innlegg fra denne talerstolen.

Jeg skal bruke mye av taletiden min på løfter i regjeringserklæringen som vi er enige om, og som vi faktisk har store forventninger til at regjeringen skal levere på. Jeg må likevel starte med å si at det selvsagt er en del i erklæringen som vi er misfornøyd med. Å avskaffe fritt behandlingsvalg vil føre til et dårligere offentlig tilbud til pasientene. Det vil særlig ramme behandlingstilbudet til psykisk syke og rusavhengige. Men det får vi nok av anledninger til å diskutere senere i denne salen.

Nå skal jeg snakke om noen av de områdene som vi har store forventninger til at regjeringen faktisk skal levere på.

Norge er en sinke i å godkjenne nye medisiner. De som rammes, er svært syke pasienter som dør for tidlig og lider unødvendig. Disse pasientene har nå store forventninger til at løftene i erklæringen blir innfridd. Regjeringen lover at saksbehandlingstiden skal ned, og at brukere og fagfolk skal få en sterkere stemme. Jeg håper at helseministeren kommer til å lytte til hva hennes kollega Kjersti Toppe har sagt om dagens system, når regjeringen skal følge opp dette løftet. Hovedproblemet er at det er sykehusdirektørene som avgjør hvilke medisiner som godkjennes. Toppe har tidligere sagt at det blir som bukken som passer havresekken. Det er økonomien i helseforetaket som bestemmer, ikke behovet til enkeltindividet. Det er jeg helt enig i, og det vet jeg at alle som nå venter på medisiner de trenger for å få et verdig liv, også er.

De dyktige helsearbeiderne våre har også – med rette – god grunn til å ha store forventninger til regjeringens løfter. Norge har i dag en helsekrise. Det er fordi vi har et underskudd på kompetente helsearbeidere som vil jobbe i helsevesenet. Regjeringen lover i erklæringen å øke antallet studieplasser på helsefagutdanninger, og den skal fremme forslag for å utdanne, rekruttere og beholde helsepersonell. Fremskrittspartiet er svært utålmodig. Det vil ta flere år før vi ser resultater av flere studieplasser. Det er også umoralsk av et rikt land å basere seg på at andre land utdanner helsearbeiderne vi trenger, spesielt når WHO anslår at verden mangler 6 millioner sykepleiere og helsefagarbeidere.

Vi vedtok tidligere i år, sammen med de nåværende regjeringspartiene, at det i statsbudsjettet for neste år skulle foreslås flere studieplasser for helseutdanningene. Det gjorde ikke den forrige regjeringen, og Fremskrittspartiet forventer at denne regjeringen leverer på det de stemte for tidligere i år.

Regjeringserklæringen har også gitt mange eldre forventninger om at det skal satses på eldreomsorgen. En aktivitetsgaranti for de eldre, bedre ernæring og en opptrappingsplan for god bemanning i eldreomsorgen er noen av løftene som vi selvsagt kommer til å stille oss bak. Men regjeringen tar ikke tak i hovedproblemet med dagens eldreomsorg, nemlig at det er kommunen som har ansvaret for driften.

Regjeringen har også mange andre kostbare løfter på vegne av kommunene, som også skal finansieres av de økte overføringene til kommunene som er lovet. Jeg frykter at kommunepolitikere fortsatt vil nedprioritere de eldre når budsjettene skal vedtas, som vi har sett mange eksempler på rundt omkring i Kommune-Norge.

Jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid med regjeringen. Jeg håper at regjeringen klarer å levere på alle løftene sine på helsefeltet, men vær trygg, vi skal være på vakt og være på som en ilder som kjemper som en bjørn, for å sikre at de som trenger pleie, omsorg og behandling, skal få det beste tilbudet, med valgfrihet, uten at det er den enkeltes lommebok som bestemmer.

Cecilie Myrseth (A) [17:33:46]: Norge har fått en ny regjering og en politisk plattform som viser ny kurs, en kursendring som vil komme vanlige folk til gode. Under høyreregjeringen har altså de sosiale helseforskjellene i Norge økt. Det er dramatisk. Lommeboka og utdanning bestemmer i enda større grad enn tidligere hvor lenge man kan forvente å leve, og med hvor mye sykdom, smerte og lidelse. Det er grunnleggende urettferdig, og det er en utfordring jeg er glad for at Støre-regjeringen kommer til å ta tak i, med tiltak som vi vet virker. Særlig vil vi prioritere barn og unge. Vi vet at forebyggende og helsefremmende arbeid er riktig medisin for å sikre god helse til alle. Og her skal fellesskapet stille opp, bekjempe sosiale helseforskjeller. Det er Hurdalsplattformen tydelig på.

Vi har en krevende tid bak oss med sosial distansering, og hvor psykisk helse i enda større grad har fått sin rettmessige plass på dagsordenen. Men det er med et alvorlig bakteppe at det har skjedd. Vi vet at vi har en tid da mange har følt seg alene – har vært alene. Ensomhet har blitt et betydelig større problem. Derfor er jeg så glad for at psykisk helse nå i større grad er på dagsordenen. Den psykiske helsen har i større grad vært under press, og vi har utfordringer med å sikre god nok hjelp. Ventelistene er for lange, satsingen til den forrige regjeringen har vært for svak, vi mangler psykologer, sykepleiere og annet helsepersonell. Det har hatt og har konsekvenser som rammer dem som trenger det mest. Dårlig psykisk helse er den viktigste årsaken til økende uførhet blant unge i Norge. Det er alvorlig og viser at vi som samfunn ikke har gjort nok. Det har aldri vært et alternativ for oss i Arbeiderpartiet ikke å ta tak i dette. Jeg er derfor så glad for at den nye regjeringen er så tydelig på at vi trenger et krafttak for psykisk helse.

Jeg vil gi en stor takk til alle som har gjort sitt ytterste og mer til for å sikre nødvendig helsehjelp til befolkningen under pandemien. Men applaus alene er ikke nok. Og vi har mer enn nok å ta tak i etter åtte år med underprioritering av vår felles helsetjeneste. Pasientene skal møte en tjeneste hvor de ansatte har tid – tid til kvalitet. Det får vi når vi prioriterer helse og trygghet framfor skattekutt til dem med aller mest. Det gir oss muligheter som den forrige regjeringen ikke hadde. Det skal vi bruke godt på lag med fagfolkene, for fagfolkene er det viktigste.

Fastlegene er de som de fleste av oss møter for stort og smått, de som behandler hoveddelen av helsen vår. Heller ikke her har det vært gjort nok, og derfor har vi en fastlegekrise. Støre-regjeringen har høyere ambisjoner med mål om å styrke fastlegeordningen reelt, sikre stabil rekruttering og legedekning i hele landet. Da må listelengden ned og basistilskuddet opp. Fagfolkene er det fremste vi har i vår helsepolitikk. Og det er ikke bare fastleger som er utfordringen; vi mangler sykepleiere, spesialister og helsefagarbeidere. Det er krevende, derfor er jeg glad vi skal jobbe mye med dette. Det er bra at vi skal få en helsepersonellkommisjon. Da må også faste, hele stillinger bli standarden i helsetjenesten.

Abort er et alvorlig tema som krever seriøs politisk behandling. I motsetning til den forrige regjeringen ønsker dagens regjering å se på abortloven på en skikkelig måte i full åpenhet. Det er seriøst, og det er verdig. Høyre og Kristelig Folkeparti har allerede varslet kamp for nemnd – tro det den som vil, men det er politikken. Arbeiderpartiet har en tydelig politikk hvor vi setter kvinnen først. Jeg ser fram til at vi skal diskutere det også her i Stortinget.

Vi skal være konstruktive og samarbeidsvillige, for god helse betyr frihet, og vi har alle en helse. De fleste av oss må på et tidspunkt enten som pasient eller pårørende ha hjelp. Da må vi kunne stole på at fellesskapet skal stille opp, uavhengig av hvor man bor og størrelsen på pengeboka.

Tage Pettersen (H) [17:39:04]: I forrige uke overleverte Erna Solberg nøkkelkortet til et land i god stand. Sysselsettingen øker, ledigheten går ned, og 5 000 flere fullfører skolen hvert eneste år. Grunnlaget er lagt for videre vekst framover. Den nye regjeringen overtar et Norge som på mange områder går godt, og det ligger i ryggmargen til Høyre at vi etter vår vakt skal overlevere landet i en bedre forfatning enn da vi selv overtok. Det siste Høyre gjorde i regjering, var å legge fram et statsbudsjett som legger til rette for trygge og gode liv i hele landet, gjennom å legge grunnlaget for flere jobber i privat sektor, gjennom å gi folk og bedrifter kompetansen de trenger, gjennom å sette fart på omstillingen mot et grønnere og mer digitalisert samfunn og gjennom å se de svakeste.

Den nye regjeringen skriver at den skal gjennomføre en tillitsreform. I samme plattform viser den imidlertid null tillit til at lokalpolitikerne selv kan bestemme hvordan de ønsker å løse sitt kompetansebehov eller anskaffe tjenester til sine innbyggere. Regjeringen viser med all tydelighet at systemet er viktigere enn enkeltmennesket – gjennomgående i regjeringserklæringen. Allergien Arbeiderpartiet – og nå også Senterpartiet – har mot de private, trumfer barnas behov. Det viktigste for et barn som må tas hånd om av barnevernet, er god omsorg og gode rammer, men dette kommer åpenbart i andre rekke for regjeringen, som synes det er viktigst hvem som leverer tjenestene.

I regjeringsplattformen er det mange paradokser. Et av dem er at det blir distriktene som blir mest skadelidende, siden det i utgangspunktet er de som har minst tilgang på kompetent fagpersonell, samtidig som de nå skal avslutte bruken av konkurranseutsetting. Dette skjer samtidig som kommunene får økt ansvar i barnevernsreformen. Et annet er at regjeringen vil avslutte bruken av konkurranseutsetting, samtidig som den skal sikre ideelle virksomheter langsiktige avtaler med det offentlige. Hvordan er dette mulig, og hvorfor er det bedre med et monopol bestående av ideelle enn et bredt mangfold? Og hva med alle de områdene hvor de ideelle i dag ikke tilbyr tjenester? Var det virkelig barnas beste som lå til grunn da man satt i Hurdal og ble enige om disse konkrete punktene?

Et tredje område er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skriver at det er en prioritert oppgave å sikre god kompetanse. Hvor troverdig er dette? Fram til i dag har ikke Arbeiderpartiet villet snakke om noe annet enn øremerking av stillinger og antall ansatte på dette feltet. Det har vært Høyre som har snakket om og bevilget penger til økt kompetanse i barnevernet. Beskjeden var tydelig da KS møtte til høring i Stortinget knyttet til forslag om en gransking av barnevernet. De sa at vi «vet nok om hva som ikke er bra nok». Videre argumenterte de for behovet for en faglig utvikling av tjenesten.

For meg og for Høyre betyr det at svaret på utfordringene som avdekkes i barnevernet, er noe annet enn øremerking av flere stillinger, fordi flere folk ikke nødvendigvis er det samme som økt kompetanse eller bedre kvalitet. Med Høyre i regjering var nettopp økt kompetanse for de ansatte i barnevernet en av de aller viktigste satsingene for å møte de utfordringene barnevernet står overfor. En ny kompetansereform for barnevernet har vært ute på høring, og det jobbes nå med utviklingen av mastergrad for barnevern. Mastergrad vil gi en større juridisk kompetanse i tjenesten, og det er helt nødvendig, for barns rettssikkerhet er fortsatt ikke godt nok ivaretatt, ifølge rapporter fra bl.a. Riksrevisjonen. Derfor foreslo regjeringen Solberg 77 mill. kr for å innføre kompetansebehov for de ansatte i barnevernet i statsbudsjettet for 2022, og vi vil også opprette 300 nye studieplasser til barnevernfaglig mastergrad.

Helt til slutt vil jeg komme med en utfordring, og da på likestillingsfeltet. Da likestilling under Erna Solberg ble flyttet til Kulturdepartementet, uttalte nåværende kultur- og likestillingsminister at dette var hårreisende, pinlig og drøyt, og at:

«Likestillingspolitikken har ingen ting å gjøre i Kulturdepartementet».

Da er utfordringen og spørsmålet om dette betyr at den nye regjeringen nå har tenkt å tilbakeføre likestilling til barne- og familieministeren, ettersom Trettebergstuen åpenbart mente at kulturministeren ikke burde ha ansvar for dette området.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [17:43:59]: Jeg kommer fra en landsdel med en del store levekårsutfordringer. Agder har utfordringer knyttet til lav sysselsettingsgrad, høy andel uføre i yrkesaktiv alder, og vi har et lavere utdanningsnivå, som igjen fører til at vi også har lavere gjennomsnittsinntekt. Dette er informasjon som vi har hatt i mange tiår, faktisk i hele min levetid, og likevel har vi ikke klart å gjøre noe med det.

Noe annet vi vet, er at nærmere 39 pst. av dem som har grunnskole som høyeste gjennomførte utdanning, står utenfor arbeidslivet. Tilsvarende tall for dem som har fullført videregående utdanning, er 16 pst. Det er en ganske vesentlig forskjell – 39 pst. mot 16 pst. Det viser at noe av det viktigste vi kan gjøre for å bøte på utfordringer knyttet til lav yrkesdeltakelse og andre levekårsutfordringer, er å sørge for at flere fullfører videregående opplæring. Hvert eneste år er det 5 000 elever som mister retten til videregående opplæring. Mange av disse elevene kunne ha fullført hvis de hadde fått en ny sjanse og litt bedre tid. Gjennom en inkluderende skolegang med muligheter for at enda flere fullfører, kan vi redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Under Venstres tid i regjering har faktisk fullføringsraten økt til 80 pst. Derfor stusset jeg på at ikke fullføringsreformen eller en annen offensiv politikk for å hindre drop-out fra videregående er nevnt i den nye regjeringsplattformen. Venstre kommer til å fortsette med å kjempe for fullføringsreformen de neste fire årene fordi vi ønsker et deltakende fellesskap, med små forskjeller, hvor folk har friheten til å leve det livet de selv ønsker.

Hvis flere fullfører videregående i årene som kommer, trenger vi også enda flere arbeidsplasser. For Agder og for andre næringstunge regioner er markedsadgangen til Europa selve livsnerven i mange av lokalsamfunnene. I 2020 eksporterte bedrifter i Agder for 17,4 mrd. kr til EU-land, og rett under 20 000 arbeidsplasser er indirekte eller direkte knyttet opp mot eksport. Ikke minst er det mange bedrifter som er avhengig av arbeidskraft og kompetanse som vi får til landet gjennom fri bevegelse og EØS-avtalen. Avtalen er rett og slett veldig viktig for mange arbeidsplasser i distriktene. Fra min egen region kan jeg nevne viktige bedrifter som Nøsted Kjetting i Mandal, Elkem i Kristiansand, Aludyne i Farsund og Morrow i Arendal. Derfor blir jeg bekymret når det i regjeringens nye plattform står at handlingsrommet i EØS-avtalen skal utredes og brukes aktivt, og at det skal jobbes målrettet for å forsvare norske interesser overfor EU. Regjeringen risikerer å demontere EØS-avtalen steg for steg ved stadig å utfordre et regelverk som knytter oss tettere til Europa. Det siste norsk næringsliv trenger nå, er mer usikkerhet, etter en lang tid med korona. EØS-avtalen tjener oss godt, og veien framover bør være et sterkere europeisk samarbeid hvor Norge får mer innflytelse og ikke mindre. Det eneste reelle alternativet til EØS-avtalen er fullt EU-medlemskap.

Venstre står opp for EØS-avtalen, og det handler også om at klimakrisen krever internasjonalt samarbeid. Når vi snakker om klimaendringene, snakker vi ofte om det som om det er noe som skjer langt borte eller langt fram i tid, men konsekvensene skjer faktisk her og merkes nå, og sånn er det for alle kystbyer i min region. Etter beregninger fra NVE betyr det økende ekstremværet for min oppvekstkommune Mandal at mens man i 2004 mente at en 200-årsflom ville bety 1,8 meter høyere vannstand ved bybrua vår, er det nå beregnet til 2,7 meter – og det er forskjellen på bare 17 år.

Tiden for unntak i klimapolitikken er over, og selv om retningen heldigvis ligger fast også med en grå regjering, ser jeg med stor bekymring på formuleringene om at det skal utarbeides avgiftsreduksjoner for særskilt berørte grupper og næringer. Det innebærer en svekkelse av et av de viktigste klimatiltakene vi har, nemlig CO₂-avgiften.

Regjeringen slår også fast at klimapolitikken ikke skal være moraliserende, men hva er egentlig mer umoralsk enn ikke å gjøre det som er nødvendig for å stoppe de katastrofale klimaendringene vi står overfor? Vi vet at vi må gjennomføre klimatiltak, også klimatiltak som kan være litt ubehagelige, men vi kan ikke fremme like mange unntak som tiltak. Klimapolitikken må først og fremst kutte utslipp, mens vi kan bruke resten av skatte- og avgiftspolitikken til å utjevne forskjellene, og så kan vi føre en effektiv klimapolitikk ved siden av.

Norge har alle muligheter til å bli en vinner i omstillingen til et grønnere samfunn. I denne stortingsperioden trenger vi et grønt kunnskaps- og næringsparti som ser framover, ikke en grå regjering som reverserer klimaavgifter, glemmer skolen og svekker næringsgrunnlaget i distriktene.

Freddy André Øvstegård (SV) [17:49:17]: Velgerne har sendt et tydelig politisk signal. Med 100 mandater på Stortinget er det få valg i norsk moderne historie som har gitt et bedre resultat for venstresiden. Dessuten er det den sosialistiske venstresiden og de mest progressive miljøpartiene som har vokst mest på rød-grønn side. Det er en kraftfull beskjed og en forventning om forandring fra den kursen Erna Solberg har styrt landet etter de siste åtte årene, med økende forskjeller i makt og rikdom, med brutte klimamål og med nedbygging av natur. Derfor er vi glad for at det har kommet på plass en ny regjering.

SV har vært tydelig hele veien. Vårt mål har vært en rød-grønn regjering med SVs deltakelse, en regjering som står for en kursendring, for rettferdig fordeling og miljø. Men vi har også vært helt tydelige på at vi kun er med i en regjering som faktisk gir den kursendringen. Det er politikken som skal avgjøre, ikke posisjonene. Hvis det ikke blir kraftfullt nok til å få ned forskjellene og klimautslippene, da går vi i opposisjon. Sånn ble det. Hurdalsplattformen er for svak i møte med de økende forskjellene og med klima- og naturkrisen. Vi ser det f.eks. i to av de viktige kampsakene for velferd og rettferdig fordeling.

Den første: Blant barna i 1.–4. trinn går fire av ti ikke i SFO, og en tredjedel av familiene sier at prisen er en årsak til det. Mange barn går alene hjem fra skolen på grunn av foreldrenes økonomi, mens de andre ungene får fortsette leken og læringen. Det er ikke rart, for det er mange som ikke har råd til å betale opptil 30 000 kr i året bare for ett barn med heltidsplass. Dette gir et klasseskille i skolen som det haster å gjøre noe med, særlig når det under Erna Solbergs regjeringstid har blitt satt rekord i barnefattigdom.

Hurdalsplattformen bærer ikke akkurat preg av hvor mye det haster for de ungene som ikke kan gå i SFO nå. Der kan vi lese at det gradvis skal innføres gratis SFO for førsteklassinger. Vel og bra, men altså ikke for hele 1.–4. trinn, ikke heller noe om hvor mye av SFO-tilbudet som skal bli gratis, eller når i løpet av perioden. Det er for svakt. Men det er ikke overraskende med tanke på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en manglende vilje til å omfordele nok fra den økonomiske elitens rikdom til velferd for de mange. Regjeringens skatteløfter står i veien for deres velferdsløfter.

Det andre eksemplet er profitt i velferden vår. Under Erna Solberg har kranen stått vidåpen for store kommersielle konsern, ofte med bankkontoer i skatteparadis. Det er velferdsprofitører som har fått berike seg på skattepenger og foreldrebetaling, som skulle gått til et bedre tilbud for ungene våre i barnehagene f.eks. Ja, 1,1 mrd. kr anslo Hagen-utvalget forsvinner ut av velferden vår inn i privatprofitt på bare et år. Avkastningen har blitt større i barnehager enn på børsen. Og hvis utviklingen fortsetter som nå, vil halvparten av de private barnehagene være eid av fem store konsern innen 2029. Da haster det med å komme med kraftige nok grep for å stoppe at denne kommersen skal få bre seg, for å beholde mangfoldet av små og foreldreeide ideelle barnehager.

Men regjeringsplattformen gir ikke de grepene som trengs for å ta dette oppgjøret med profitten. Det som virkelig trengs, er et forbud mot å ta profitt ut av barnehagene, men plattformen går ikke engang inn for alt det som allerede er blitt utredet av gode virkemidler i Storberget-utvalget. Plattformen er for grå.

Nå er det opp til regjeringen hvordan den vil opptre i møte med Stortinget. Velger den å være en grå sentrumsregjering, eller vil den lytte til det kraftige budskapet fra stemmeurnene som har satt sammen dette historiske rød-grønne Stortinget? SV er i alle fall klar til å bruke sin nøkkelrolle for konstruktivt å fylle politikken de neste fire årene med et rødere og grønnere innhold enn det vi ser i denne plattformen.

Jorodd Asphjell (A) [17:54:30]: Valget i høst handlet om hva slags samfunn vi vil ha. Resultatet ga et historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet vårt. Vanlige folk i hele landet vil at deres liv, utfordringer og interesser igjen skal stå øverst på dagsordenen. Og på skole og kunnskap er ambisjonene veldig store.

For Arbeiderpartiet er skolens viktigste oppdrag å sørge for at alle barn får lære godt. Skolen må passe for alle – det er ikke barna som skal tilpasse seg skolen. Vi vil gi barn og unge en skole med mer aktiv, praktisk og tilpasset undervisning, der alle elever møter kvalifiserte lærere med tid til god oppfølging og variert undervisning.

Vi vil ha en skole der barn og unge møter kvalifiserte lærere og fagfolk som har tid til dem – tid og tillit til å gi oppfølging eller hjelp med en gang. Barn og unge må ha det bra for å lære bra. Vi vil ha en skole som tar læring og trivsel på alvor, og det er denne erklæringen svært tydelig på.

Vi vil gi elevene mer variert undervisning, bedre oppfølging og flere kvalifiserte lærere med bedre tid. Det vil vi gjøre fordi det gir bedre læring for elevene – og mer tillit til og mindre overstyring av dem som jobber i skolen.

Gode barnehager gir barn en god start i livet. En god oppvekst varer hele livet ut. Gode barnehager er et viktig bidrag for å gi alle barn en trygg og god oppvekst og like muligheter. I barnehagen skal barn oppleve inkludering, fellesskap og vennskap. Her skal de møte voksne med rett kompetanse, og nok ansatte som har tid til å bruke sin fagkunnskap sammen med barna.

Fra å ha hatt et borgerlig flertall og en høyreregjering som i åtte år har økt prisene i barnehagene, har vi nå endelig fått en regjering som vil redusere prisene for barnefamiliene og øke bemanningen med kvalifiserte ansatte for de yngste.

Vi vil prioritere flere lærere. Det viktigste for barn og unges læring, mestring og trivsel er at de møter kvalifiserte lærere som har tid til å se den enkelte eleven. Regjeringen vil møte den varslede lærermangelen med en bred satsing på å rekruttere, utdanne og beholde flere kvalifiserte lærere.

Satsing på kompetanseutvikling skal fortsette på dagens nivå. Etter- og videreutdanningstilbudet skal utvides med flere fag og viktige områder som klasseledelse, digitale læremidler, tilpasset opplæring og spesialpedagogikk. Dette skal det satses på. Det er tydelig, og det gir en skole med mer kompetanse tilpasset elevenes varierte behov.

Vi vil styrke fellesskolen. At barn og unge med ulik bakgrunn lærer sammen i skolen, er viktig for fellesskapet – det bygger ned forskjeller og opp tilliten til hverandre. Det er tydelig, og det gir en skole med mer kompetanse, som er viktig framover. Regjeringen vil videreføre fagfornyelsen, men også innføre en tillitsreform i skolen i dialog med partene. Det er en viktig del av kvalitetsarbeidet.

Vi vil ha mer praktisk læring i skolen. Barn og unge skal oppleve at praktiske evner og ferdigheter blir vektlagt og er verdifullt for samfunnet. Jeg er glad for at regjeringen vil styrke praktisk læring og begynne med en ungdomsskolereform som skal gi mer praktisk læring og forberede elvene til både yrkesfaglige og studieforberedende studieretninger. Da må det legges til rette for at skolene har nødvendig kompetanse, utstyr og læringsarenaer til å kunne ta i bruk praktiske læringsmetoder i alle fag.

Siden norsk nærings- og samfunnsliv trenger flere fagarbeidere, er jeg glad for at regjeringen vil gjennomføre et kraftfullt løft for yrkesfagene, som begynner med å styrke praktisk læring i grunnskolen, bedre yrkesfagopplæring i skole og læretid og økt innsats for seriøse vilkår i arbeidslivet.

Elever må ha det bra for å lære bra, som jeg har sagt tidligere. Skoler der elever lærer godt, er også kjennetegnet av høy trivsel. Barn og unge skal ha et trygt og godt skolemiljø. Mobbing på skolen og andre arenaer skal forebygges og tas tak i raskt.

Vi vil styrke høyere yrkesfaglig utdanning. Fagskolene skal gi høyere yrkesfaglig utdanning av høy kvalitet og være et likeverdig yrkesfaglig alternativ til universitets- og høyskoleutdanning. Jeg er glad for at regjeringen vil gi fagskoleutdanningene en viktigere rolle i arbeidet med livslang læring og jobbe for et tett samarbeid mellom fagskolene og partene i arbeidslivet. Regjeringen vil også prioritere utvikling av kvaliteten og tilbudet for å møte framtidens kompetansebehov.

Summa summarum: Det beste med Norge er den høye tilliten vi har til hverandre, og det sterke fellesskapet som binder oss sammen. Små forskjeller mellom folk og et levende folkestyre har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Derfor er gode velferdstjenester nær folk helt sentralt.

Sveinung Stensland (H) [17:59:41]: Først vil jeg ønske Jonas Gahr Støre til lykke som statsminister og alt det beste for regjeringens viktige arbeid for oss alle.

Regjeringen Solberg har sørget for mer politi og en profesjonalisert beredskap. Norsk justissektor har aldri vært sterkere enn nå etter åtte år med Høyre i regjering. Norsk politi og beredskap var i mange tiår underprioritert av diverse, både blå og rød-grønne, regjeringer. I tiden etter 22. juli ble norsk politi gjennomanalysert, og konklusjonen var brutal. Den norske beredskapen sto til strykkarakter.

Men mye har skjedd siden 2011. Etter regjeringsskiftet i 2013 startet Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet arbeidet med å reformere norsk politi. Dessverre valgte Arbeiderpartiet i senere tid å trekke støtten til reformen. Høyre, derimot, har stått fjellstøtt ved politireformen, både i opp- og nedturer, og når resultatet nå foreligger, kan vi ikke annet enn å være stolte. Under Høyres ledelse har norsk politi blitt styrket med svimlende 2 500 flere operative politifolk. Dette er mennesker som står på dag og natt for å holde oss andre trygge.

Vi har økt driftsbudsjettet deres med om lag 4,2 mrd. kr og bevilget ytterligere 5 mrd. kr til større investeringer. Vi har satset på forebygging, styrket etterforskningen, skjerpet kampen mot overgrep på nett og profesjonalisert beredskapen i hele landet. Politiets nasjonale beredskapssenter har samlet viktige beredskapsfunksjoner på ett sted, sånn at de på en mer effektiv måte kan trene og jobbe sammen.

Beredskapstroppen har blitt 60 pst. større. Vi har fått tre splitter nye politihelikopter. Vi har nådd målet om to politibetjenter per 1 000 innbyggere og sørget for at politiet innfrir de nasjonale kravene til responstid i alle de tre tettstedskategoriene. Når Erna gir fra seg statsministerstolen til Gahr Støre og tidligere justisminister Monica Mæland har overlatt politiet til Emilie Mehl, er det liten tvil om at de arver et tryggere Norge enn det vi overtok i 2013.

Høyres viktigste saker er at politiet skal være der kriminaliteten skjer, styrket omsorg for ofrene samt å forebygge radikalisering og ekstremisme. Regjeringen signaliserer at den ønsker et politi for gårsdagens kriminalitetsbilde, ikke fremtidens utfordringer. Hovedsatsingen er å vri ressursene i politiet over til å opprettholde flere lensmannskontor fremfor at politiet skal rustes til å håndtere et moderne kriminalitetsbilde. Dette er en reversering av gjeldende politikk som ikke er ønsket av politiet selv, og regjeringens reverseringsiver går hardt ut over justissektoren.

Reversering av domstolsreformen, en reform sterkt støttet av dommerne, sorenskriverne og juristene, er et stjerneeksempel på denne regjeringens dyre ideer og dårlige løsninger.

Gjennom valgkampen lovet særlig Arbeiderpartiet et krafttak mot ekstremisme, og da særlig høyreekstremisme. Disse løftene har blitt til ett eneste punkt i erklæringen: Regjeringen vil nedsette en kommisjon. Behovet for en sånn kommisjon ett år etter vår regjerings handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme vitner om en regjering som er tom for ideer og har lave ambisjoner. Regjeringspartiene var flinke gjennom valgkampen til å bruke store ord, men når alt kommer til alt, viser det seg at handlingsevnen er begrenset til små justeringer.

Høyre gikk til valg på et eget underkapittel med konkrete tiltak mot ekstremisme og radikalisering. Jeg kan anbefale den nye justisministeren å ta en titt i Høyres program dersom hun ønsker innspill til hvordan disse utfordringene skal møtes, ettersom hennes egen partileder og regjeringssjef virker å være tom for ideer og uten ambisjoner. De store løftene fra de rød-grønne i valgkampen ble til små justeringer av den beviselig fornuftige politikken Høyre har ført de siste åtte årene, og godt er det.

På vegne av Høyre vil jeg ønske justisminister Mehl lykke til med svært viktige og krevende oppgaver. Vi lover å være konstruktive, men vi kommer til å møte regjeringen med forventninger om å gjøre opp satsingene vi har satt i gang, og vil advare mot enkel symbolpolitikk i tråd med det vi hørte i valgkampen. 94 pst. av befolkningen oppgir at de føler seg trygge. Det er bra, men vi skal ikke ta tryggheten for gitt. Jeg håper regjeringen fortsetter å se fremover og viderefører satsingene fremfor å sløse milliarder på reversering av tiltak verken politi, sorenskrivere eller domstoler ønsker. Men de er gjerne ikke vanlige nok folk for Gahr Støre og hans mannskap til at deres stemme skal høres.

Maria Aasen-Svensrud (A) [18:04:22]: Først vil jeg gjerne få gratulere den nye regjeringen og si at jeg er glad for at vi nå har fått en regjering som vil ta Norge i en annen og ny retning – en regjering som vil forebygge og bekjempe kriminalitet i hele landet og sørge for at politiet er til stede i folks hverdag, både fysisk og på nett. Nå skal det faktisk bli en styrking av den totale politikraften, slik at folk – uansett hvor de bor – kan føle trygghet. Vi må ha et nært og synlig politi med et sterkt sivilt preg.

Kriminalitet skal først og fremst forebygges. Et politi som er nært og har god lokalkunnskap, er en forutsetning for å få til dette. Vi vil bekjempe kriminalitet, men også årsakene til kriminalitet. Målet må være at det skal gjennomføres en politikk som forebygger bedre, oppklarer mer, reagerer raskere og rehabiliterer bedre.

Vi har alle et ansvar for å følge loven, men fellesskapet vårt har også et ansvar for å sette folk i stand til å følge loven. Det betyr at vi som fellesskap må være til stede i folks liv. Vi må følge opp barna som faller utenfor, vi må følge opp ungdommene som ikke mestrer skolen, og vi må være der før folk faller inn i en kriminell løpebane. Dette krever mye av oss. Fellesskapet vårt har f.eks. ikke vært sterkt nok når vi ser at barn og unge blir alvorlig kriminelle i tilknytning til gjenger. Jeg er glad for at vi har en regjering som ser dette, som vil være forebyggende og smart overfor kriminalitet og ikke bare «tough on crime».

En effektiv straffesakskjede er grunnleggende for effektiv kriminalitetsbekjempelse og god rettssikkerhet for innbyggerne. For at ofre for kriminalitet ikke skal stå i uverdige køer som fører til at de som har brutt loven, får strafferabatt, må kapasiteten bedres i hele straffesakskjeden, slik regjeringen har gitt uttrykk for i Hurdalsplattformen.

Vi må ha moderne, desentraliserte og tilgjengelige domstoler. Domstolenes behandling av både sivile saker og straffesaker skal være effektiv og rettssikker. Derfor ønsker vi en desentralisert domstolstruktur. Domstolene skal settes i stand til å løse sine oppgaver med høy kvalitet og innen rimelig tid. Arbeiderpartiet mener at domstolenes uavhengige rolle som en tredje statsmakt må vernes.

Kriminalomsorgen må gjenreises med hovedfokus på rehabilitering og tilbakeføring. Vårt mål for fengsels- og friomsorgen er at folk som dømmes til soning, skal gjennomføre en straff med innhold som kan sørge for et kriminalitetsfritt liv etter soning. Dette øker samfunnssikkerheten for oss alle. Et godt innhold i soningen og en straff som virker, er betydningsfullt for den personen det gjelder, og det er også betydningsfullt for alle oss som er utenfor murene.

Soning skal, så langt det er mulig, foregå i nærheten av straffedømtes sosiale, familiære og arbeidsrelaterte nettverk.

Jeg er glad for at regjeringen tydelig sier fra om at barn ikke skal sitte i ordinære fengsler. At barn i dag bevisst er plassert i høysikkerhetsfengsel for voksne mannfolk, er blant de groveste bruddene på barns behov for særskilt vern og barns rettigheter. Dette ble innført på Solbergs vakt – nå skal det endres under Gahr Støre.

Det å sikre trygghet for liv og helse er fellesskapets og statens viktigste oppgave. Vi mener det overordnede trusselbildet Norge står overfor, med en mer ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, økende ulikhet i Norge og internasjonalt, klimaendringer og utfordringer særlig knyttet til digitalisering, skaper økt behov for å se trusler og beredskap i sammenheng. Det er behov for en bred totalberedskapsgjennomgang. Derfor er vi glad for at regjeringen vil sette ned en totalberedskapskommisjon som skal se på helheten, svakheter og styrker i totalforsvaret og beredskapen.

Den lokale beredskapen må styrkes. Regelen er at neste krise ikke blir lik denne krisen. Vi trenger et sterkere samvirke, tydeligere ledelse og bedre øvelser i hele beredskapskjeden. Det er behov for bredere digitale samhandlingsverktøy mellom nødetatene og frivillig redningstjeneste.

Alle partiene ønsker trygghet for innbyggerne. På justisfeltet er man enig om mye, men det er også stor uenighet. Vi satser på å finne fram til brede løsninger i Stortinget.

Statsråd Sandra Borch [18:09:49]: I dag debatterer vi en regjeringserklæring med en klar ambisjon om at vi vil utvikle hele Norge. Regjeringen skal ruste landet for de store oppgavene som nå står framfor oss.

Jeg står her i dag som landbruks- og matminister, en jobb jeg tar på dypeste alvor. Som en som har vokst opp på gård og vært med på fjøsstellet siden før jeg kunne gå, kjenner jeg på utfordringene, men også de enorme forventningene en hel næring nå står overfor. Derfor er jeg stolt over at regjeringen prioriterer landbruk høyt i denne regjeringserklæringen. Det er viktig, for det er ingen tvil om at landbruksnæringen står overfor store utfordringer og ikke minst har følt på en stor utrygghet de siste årene.

Denne regjeringen ønsker en ny kurs for norsk landbrukspolitikk, en politikk som skal bidra til mer norsk matproduksjon, og en politikk som skal ta norske matprodusenter på alvor. Vi har satt oss et ambisiøst mål om å bedre inntektsmulighetene i jordbruket. Plattformen vår sier at næringsutøvere i landbruket skal ha samme inntektsmuligheter som andre grupper. Det er viktig både for matproduksjonen vår og også for å videreføre landbruket i hele landet. Men det fordrer også at vi må ta hensyn til markedsutviklingen, konkurransekraft mot import, gode rammer for investeringsmidler og ikke minst at inntektsøkningen skal bli realisert i praksis.

Tilrettelegging for gode inntektsmuligheter og selve inntektsmålingen er komplisert. Et viktig grunnlag for planen om inntektsopptrapping må baseres på det arbeidet som ekspertutvalget for inntektsmåling er i gang med. Det skal nå leveres en utredning som skal legges fram innen sommeren 2022, og den skal vurdere grunnlaget og forutsetningene for sammenligning av næringsinntekten i jordbruket med lønn for arbeidstakere. Så vil jeg bare presisere at å vente på ekspertutvalgets utredning ikke er til hinder for et godt jordbruksoppgjør til våren, men det er viktig at det gjennomføres en grundig utredning som grunnlag for denne opptrappingsplanen.

Landbruket har stor betydning for sysselsetting, lokal verdiskaping og utvikling i hele Norge. Det er ingen tvil om at denne regjeringen ønsker en ny kurs i norsk landbrukspolitikk, og derfor har vi prioritert konkrete punkt om det i Hurdalsplattformen. Regjeringen vil sikre et landbruk over hele landet og bidra til å følge opp samfunnsoppdraget for jordbruket, som er å sikre befolkningen nok og trygg mat produsert på norske naturressurser.

Styrking av investeringsmidlene i jordbruket blir også viktig, særlig med tanke på omleggingen til løsdrift og muligheten for å ha med seg både små og mellomstore melkebruk videre.

Importvernet er bærebjelken i norsk landbrukspolitikk og en forutsetning for en aktiv landbrukspolitikk over hele landet. Derfor skal regjeringen ivareta norske landbruksinteresser i handelsforhandlinger og ikke minst utnytte det handlingsrommet vi har i tollvernet.

Jordbruket er også en viktig del av løsningen for å nå Norges klimaforpliktelser. Klimaavtalen mellom staten og organisasjonene skal ligge til grunn for det klimaarbeidet jordbruket også skal bidra med. Vi skal fortsette arbeidet med å redusere utslippene, øke opptaket av karbon og tilpasse jordbruket i godt samarbeid med hele næringen.

Det er mange spennende felt innenfor landbruk og mat. Reindriften som næring, kultur og livsform er unik både i nasjonal og i internasjonal sammenheng. Reindriften representerer god ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til næringsmessig mangfold og er en sentral bærer av samisk kultur.

Regjeringen vil også fort føre en restriktiv jordvernpolitikk. Jordvern er kanskje ikke den mest sexy saken å snakke om, men den er viktig, for matjord er en knapphetsressurs. Vi har derfor satt oss et ambisiøst mål om å sikre at jordvern blir et overordnet hensyn i arealforvaltningen.

Det er ingen tvil om at denne regjeringen har litt av en opprydningsjobb å gjøre etter forrige regjering. Den jobben er nå startet. Jeg gleder meg til å ta fatt på det arbeidet med det laget denne regjeringen er, og ikke minst ha et godt samarbeid med Stortinget om å virkelig nå endre kursen i norsk landbrukspolitikk.

Mímir Kristjánsson (R) [18:30:18]: Det er en ny dag i Norge. Det norske folk har valgt et historisk venstreorientert storting. Et sånt valgresultat forplikter. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå en stor forpliktelse i tiden som kommer for at det som har skjedd, skal bli mer enn at Norge har fått en ny regjering. Norge trenger også en ny politisk kurs. Det vil vi i Rødt hjelpe regjeringen med – noen ganger som en kritisk, men oftest som en konstruktiv samarbeidspartner.

I Hurdalserklæringen varsler Arbeiderpartiet og Senterpartiet en storrengjøring i norsk arbeidsliv. Det er utrolig gledelig, og på dette feltet stiller Rødt opp med både kost og bøtte for å bidra som vaskehjelp – eller renholdskonsulent, som det kanskje heter i våre dager. Den eksplosive veksten i bemanningsbyråer har de siste årene snudd opp ned på mye av norsk arbeidsliv. Igjen ser vi at arbeidsfolk står med lua i hånda og uten grunnleggende trygghet for inntekt og arbeid. Derfor er det gledelig at regjeringen nå varsler at den skal skjerpe lovverket for bemanningsbransjen. Det er vi glad for.

Men vi er også bitte litt urolige, for en del av de tydeligste valgløftene på dette området har nå dessverre blitt redusert til utredninger og vurderinger. Ikke minst er vi uroet for at regjeringen ikke fra start har forpliktet seg til et straksforbud mot bemanningsbyråer i Oslofjordområdet, slik både byggfagforeningene og Rødt har krevd, og slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet flere ganger har foreslått i denne salen. Et slikt forbud trenger nemlig ikke noe omfattende lovarbeid. Det er fullt mulig innenfor dagens lovverk. Det var i alle fall det Arbeiderpartiet og Senterpartiet mente så sent som i desember 2020, da de fremmet dette forslaget sist. Jeg har ærlig talt vanskelig for å se hva som skal ha endret seg nå.

I altfor mange år har den norske staten straffet syke, trygdede og uføre mennesker både med smålige kutt i ytelser og med kontrollhysteri og mistillit i Nav-systemet. Den såkalte arbeidslinja har ikke først og fremst handlet om at det skal lønne seg å jobbe, men om at det skal straffe seg å være syk. Resultatet av dette er i mine øyne en institusjonalisert mobbing av syke, trygdede og uføre mennesker i vårt samfunn. Denne forfølgelsen av syke, uføre og trygdede mennesker må ta slutt.

Regjeringens første mulighet til å bevise at den staker ut en ny kurs på dette feltet, kommer allerede i disse dager. Nå faller hundrevis av mennesker hver uke ut av arbeidsavklaringspengeordningen på grunn av Solberg-regjeringens smålige kutt på feltet. Disse må sporenstreks bli tatt inn i ordningen igjen. Rødt og jeg forventer at det vil skje i løpet av den nærmeste tiden, i tråd med det regjeringen heldigvis har signalisert både i Hurdalserklæringen og andre steder.

Jeg åpnet med å si at det er en ny dag i Norge, og vi gleder oss til å ta fatt på storrengjøringen etter regjeringen Solberg. Men det må altså bli mer enn en kattevask. Her trengs det sterkere lut, og Rødt står klar til å hjelpe med det.

Åsmund Aukrust (A) [18:39:44]: Ofte sier vi at vi er så heldige som bor i Norge. At hver og en av oss er født akkurat her, skyldes jo flaks, men at Norge er blitt det landet det er, skyldes alt annet en flaks og lykke. Det skyldes summen av alle politiske valg vi som land har tatt – hvor forskjellen mellom folk skal være liten og tilliten stor, hvor det er en verdi for oss alle at det bor folk over hele landet, hvor velferden skal være offentlig, så vi alle sammen får den samme muligheten uansett hva slags familie vi vokser opp i, og at vi har et arbeidsliv som gjør at ingen skal stå med lua i hånda.

Alt dette har gått i feil retning de siste åtte årene under Fremskrittspartiets og Høyres ledelse. Vi har hatt en regjering som har sentralisert og privatisert, en regjering som har støttet opp om det uorganiserte arbeidslivet. Man står kanskje ikke med lua i hånda, men altfor mange har stått med telefonen i hånda og ventet på neste oppdrag. Forskjellene mellom folk har økt, og under Erna Solbergs ledelse har vi hatt rekord både i antall millionærer og i antall fattige barn. Landets rikeste har fått trillebårlass av skattekutt, mens de som sitter nederst ved bordet, har fått smålige kutt.

Det var dette Norge sa nei til den 13. september ved å gi et historisk flertall til vår side av politikken. Med ny regjering blir det en ny kurs for Norge, for nå er det endelig vanlige folks tur. Nå skal vi styrke velferden i nærheten av der folk bor, for de store oppgavene løser vi best sammen. Vi skal fjerne retten til midlertidige ansettelser og doble fagforeningsfradraget, for en trygg jobb å gå til er det viktigste for ens egen sikkerhet.

Vi skal senke skatten for vanlige folk og øke den for landets millionærer. Vi skal ha en mer aktiv næringspolitikk, hvor staten både stiller opp og stiller krav. Hurdalserklæringen har selvsagt ikke alle svar, men den peker ut en retning og viser veien til hvor vi skal være som land på 2020-tallet. Det gir en ny kurs for Norge, en kurs som setter livet til vanlige folk først.

Martin Tranmæl sa i en tale at vi skal stå med beina godt plantet på norsk jord, men med blikket vendt ut mot verden. Det samme kan sies om denne regjeringen. Dette er en internasjonalt rettet regjering som skjønner at det ikke er noen forskjell mellom utenriks- og innenrikspolitikken. Den henger mer og mer sammen. For noen år siden var det noen som snakket om at sosialdemokratiet var i krise. I dag har vi sosialdemokratisk statsminister i Norge, Sverige, Danmark og Finland og sannsynligvis også snart forbundskansler i Tyskland. Vi er en del av en verden som vil ha mer fellesskap og mer samarbeid. Jeg tror også at denne situasjonen gjør at vi vil kunne få flere internasjonale initiativer.

Det er ikke dag og natt i utenrikspolitikken, og det er positivt ved Norge at vi er til å kjenne igjen gjennom de ulike regjeringer. Men det er noen viktige forskjeller. Vi har fått en regjering som vil mer, som tør mer, og som vil ta nye initiativer for en tryggere, mer rettferdig og grønnere verden. Det er i Norges interesse å være et land som bidrar mer, for i en polarisert verden trenger vi land som gjør mer – for klimaet, for internasjonal rett, for nedrustning og for dialog og forsoning. Det trenger verden.

Samtidig som det er mye som går i riktig retning, opplever vi også mer uro og mer uforutsigbarhet. Flere land er i ferd med å gå i oppløsning, konfliktene mellom stormaktene tiltar, og i vårt eget nabolag ser vi at mange land går i autoritær retning, og at rettigheter vi har tatt for gitt, nå er i fare. Det er her vi trenger Norge – både fordi det er i vår egen interesse, og fordi vi er et land som skal stå opp for solidaritet. I utviklingspolitikken sier vi at vi skal prioritere hardere. Vi kan ikke være alt for alle, men vi kan gjøre mer og se etter muligheter hvor Norge kan utgjøre en stor forskjell.

Under den forrige regjeringen fikk vi kutt i klimafinansiering og kutt i støtten for at kvinner skal bestemme over egen kropp. Tiden for det er definitivt over. På samme måte som klima, ulikhet, likestilling og mat er de viktigste prioriteringene for regjeringen her hjemme, skal de også være det ute i verden.

Norge skal være en fredsnasjon. Vi skal være en god alliert, en samarbeidsnasjon og et land som står opp for våre grunnleggende verdier. Vi skal være et land som setter fellesskapet først, både her hjemme og ute i verden.

Mudassar Kapur (H) [18:44:48]: La meg også slutte meg til gratulasjonene til ny regjering, og lykke til med nye verv og viktige oppgaver til medrepresentantene.

I forrige uke ble den nye regjeringens plattform lagt fram, og det var knyttet stor spenning til visjonene for årene som ligger foran oss. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nemlig hatt åtte år i opposisjon til å finne ut hva de vil med Norge. Plattformen viser, i hvert fall foreløpig, at det har de ikke klart. SV har stemplet plattformen som grå. Jeg vil heller si at den er mer ullen, fordi det på flere områder faktisk er vanskelig å forstå hva regjeringen vil. Det vi fikk, var en regjeringserklæring som ikke svarer på framtidens utfordringer.

Regjeringen skal gjennomføre en tillitsreform. I praksis viser den ikke annet enn mistillit til landets innbyggere og landets kommuner. Den viser ikke tillit til at elever selv kan velge hvilken videregående skole de mener er best for dem. Den viser heller ikke tillit til at pasienter, særlig de som sliter med rus og psykiske lidelser, kan velge et behandlingstilbud som passer for dem. Regjeringen viser ikke tillit til domstolene, som ikke vil at domstolsreformen skal reverseres. Ei heller viser den tillit til politiet, som nå skal få lensmannskontorer de ikke vil ha.

Selv KS, der kommunalministeren selv var sjef for inntil noen dager siden, var ute i Kommunal Rapport og var bekymret for at kommunene ikke vil få nok selvstyre til at reformen vil fungere. Dette høres ikke ut som en tillitsreform. Det høres mest ut som en mistillitsreform.

Siden 2013 har de frie inntektene til kommunene økt med 35 mrd. kr. Frie inntekter betyr mer tillit til det lokale selvstyret. Vi har gjennomført reformer som vi nå ser gir bedre tjenester, samtidig som vi gjennom effektiviseringen får mer ut av fellesskapets midler.

Høyre er opptatt av å bruke ressursene på best mulig måte. Derfor kommer Høyre fortsatt til å prioritere modernisering og digitalisering av offentlig sektor. Det vil være en annen retning enn det vi kan lese i plattformen, der man faktisk satser på å ha et prestisjeprosjekt om å lage mer offentlig sektor, lage flere kommuner, flere fylkeskommuner, flere fylkesadministrasjoner. Mer offentlig sektor er ikke svaret på de utfordringene som det norske samfunnet står overfor. Velferden vår må skapes før den kan deles. Det må derfor legges til rette for at private arbeidsplasser blir skapt i hele landet, i både by og bygd.

Framtidens byer bygges ikke med distriktstiltak, og før alle senterpartister nå hopper i stolen, vil jeg forte meg å legge til at like fullt kan vi ikke bygge vekstkraftige distrikter med bybrillene på. Landet bygges lokalt, og vi bygger det sammen. Samarbeidet mellom store byer og distriktene rundt er viktig for utviklingen av de ulike landsdelene, både for næringsliv, arbeidsplasser, infrastruktur og boligutvikling. Norge er et mangfoldig land. En god region- og distriktspolitikk gir mer mangfold og dermed også mer vekst og verdiskaping i hele landet.

Det viktigste for å sikre vekstkraftige regioner er et skapende og innovativt næringsliv, som har de rette rammene til å skape de nye arbeidsplassene. Med større og sterkere kommuner kan man lage en sterkere strategi for å takle de felles utfordringene regionene har. Senterpartiets nei til kommune- og regionreform og den nye regjeringens iver etter å skape mer byråkrati er derfor også et nei til framtidens løsninger.

Høyre har i regjering jobbet for et trygt og bærekraftig Norge med muligheter for alle. Det skal vi også gjøre i opposisjon på en konstruktiv og god måte. Framover skal vi fortsette å stå på for å skape flere jobber, inkludere flere i arbeidslivet, få ned helsekøene, sørge for at flere fullfører skolen, og kutte utslippene raskere. Vi skal sørge for at barn og unge får gode oppvekstvilkår, og at de svakeste blant oss aldri blir stående alene.

Jeg ser fram til å ta fatt på en ny fireårsperiode. Jeg ser fram til godt samarbeid med representantene på Stortinget, og så får vi se hva framtiden bringer når regjeringsplattformen etter hvert fylles med litt mer konkret innhold.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [18:49:46]: Senterpartiet og Arbeiderpartiet skal gjøre Norge tryggere og styrke tilliten og nærheten folk imellom. Hurdalsplattformen peker tydelig ut kursen. Vi i Stortinget har et stort ansvar i å bidra konstruktivt. Tonen på dagens debatt lover i utgangspunktet godt, og det kler jo også Kapur å ha inntatt opposisjonsrollen så tydelig.

Senterpartiet vil jobbe for sterke fellesskap og mindre forskjeller mellom folk og landsdeler. Uavhengig av alder, livssituasjon og bosted skal man ha like muligheter. Man skal ha tjenester nær seg i hele landet. For at verdiene tillit, trygghet og nærhet skal fungere, må alle tre bli styrket. En gjennomgående tillitsreform har Senterpartiet jobbet for i lang tid, og nå skal regjeringen sette det ut i livet. Det handler om fagfolk i førstelinja, redusert byråkrati, digitalisering der det er matnyttig, og styrket partssamarbeid. Det gir både en gevinst for folk og for økonomien.

Oppland Senterparti gjorde et historisk godt valg i år. Oppslutningen vår tilsier at vi har et styrket mandat og stor tillit å forvalte. Regjeringen svarer alt i plattformen på mange av forventningene. At Oppland fylkeskommune kan gjenoppstå, gleder vi oss over og ønsker fylkestinget lykke til med arbeidet.

Vi skal ikke tilbake i tid. Vi skal framover, der mindre enheter sikrer nærhet og kortere vei til påvirkning for folk. Det gir styrket tillit og mindre forskjeller mellom folk, færre konsulenter og direktører og flere hender i førstelinja. Og når Høyres Kapur peker på opptak til videregående skole, er det jo nettopp avgått regjering som utøver mistillit når de skal styre dette nasjonalt framfor å la fylkene gjøre det, der elevene og elevorganisasjonen tydelig sa at veien til påvirkning var kortere. Det skal vi sikre.

Vi har både små og store lokalsamfunn. Vi har både bygder og byer som skal bli satset på gjennom dedikerte utviklingsavtaler med lokale tilpasninger. Framfor tvang og overstyring skal nå både fylker og kommuner få merke at de får en regjering som skal bidra til arbeidsplasser, verdiskaping og næringsutvikling på lokale premisser. Infrastruktur og høyhastighets bredbånd skal være en rettighet i vårt moderne samfunn.

Næringslivet er mangfoldig. Alt fra reiseliv og små bedrifter og enkeltpersonforetak til industrilokomotiv med verden som marked gir fellesskapet verdier og arbeidsplasser. Senterpartiet skal vise hva aktiv næringspolitikk vil si, der gründere og bedrifter får merke at vi vil de skal lykkes.

Landbruket skal også få en ny vår. Inntektene skal opp, velferdsordninger styrkes og våre begrensede ressurser verdsettes bedre. Fornybar energi og fornybare verdikjeder er avgjørende for at vi skal nå målene om kutt i klimagassutslipp, og for at vi skal få til omstillingen. Norsk mat på norske ressurser med norsk arbeidskraft blir viktig.

Landbruksministerens innlegg nettopp var klinkende klart. Klimapolitikk er nemlig mer enn vern og elbil. Kommunenes og folks valg i hverdagen er avgjørende. Globalt er matkasting en versting. Forbruk og folks muligheter i sine lokalsamfunn i hele landet blir avgjørende. Kommunene må få ta del i klimaløftet vi som land må ta. Tjenester nær folk skal gi bedre livskvalitet og begrense unødvendig skytteltransport. Enten det er en barnehage nær deg med flere barnehagepedagoger, nærskoler som nå skal få grunnfinansiering og flere kvalifiserte lærere, eller kompetansetilbudet ved den lokale videregående skolen og utdanningssenteret – folk skal få mulighet til kompetanseutvikling og individuell vekst hele livet.

Høyere utdanning på både fagskoler, høyskoler og universiteter blir viktig for å ta oss som samfunn inn i framtiden. Mer anvendbar forskning med forskningsinstitutt i spissen blir viktig for kunnskapsbasert utvikling. Senterpartiet mener også at både regionale forskningsmidler og utviklingsmidler må styrkes. Solberg-regjeringen har ikke kvidd seg for å kutte her, men det er nå historie. Hurdalsplattformen viser vei.

Vi kan også glede oss over styrket satsing på fastleger og psykiatri, beredskapen lokalt skal sikres, politi og ambulanse skal være der når en ulykke skjer, ikke bare det lokale brannvesenet. Det handler om trygghet, tillit og nærhet – verdier som Hurdalsplattformen og Norges nye regjering tar godt inn over seg. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Frank Edvard Sve (FrP) [18:55:07]: Det må nærmast vere NM i «greinaløyse» når det i eit land som Noreg, som produserer så mykje olje og gass – berre i september månad var det 79 mrd. kr i inntekter – og som er eit land som produserer masse straum, er vanlege folk sin tur til å måtte betale skyhøge drivstoffprisar og skyhøge straumprisar. Det er òg vanlege folk sin tur til å måtte betale for symbolpolitikk ved å elektrifisere sokkelen til meir enn 50 mrd. kr. Gassen kan ikkje brukast i Noreg, han må sendast til Europa, for der kan han brukast – men ikkje i Noreg. Og så skal vi sende straumen frå Noreg ut på sokkelen.

Det er vanlege folk sin tur til å betale for slik symbolpolitikk, no når vi ser at straumprisane i Sør- og Midt-Noreg når tidenes høgder. Det er vanlege folk sin tur til å betale både ein, to, tre og fire gonger straumprisen – og drivstoffprisen – som dei normalt gjer. Det er vanlege folk som har mellom 5 000 kr og 10 000 kr i ekstra utgifter i månaden, som har problem med å betale for seg no i dette landet.

I dag har eg sete og høyrt på finansminister Trygve Slagsvold Vedum, som i veldig stor grad har vore oppteken av tidlegare regjering, Framstegspartiet og alle andre som har gjort feil. Eg kan òg leite fram oppslaget frå 2012 frå olje- og energiminister Borten Moe, som jubla over kraftkabel til Tyskland og at det ikkje skulle koste noko. Men la no det liggje – vi legg det bak oss, og det bør òg finansministeren gjere no: leggje det bak seg, sjå framover og gjere jobben som finansminister og faktisk løyse problema til vanlege folk.

Det er ein alvorleg situasjon i Noreg i dag. Vi er nøydde til å gjere noko for å få kostnadene til vanlege folk ned. Det er bra at regjeringa signaliserer at ein skal gjere noko med bustønaden, men kven treffer det? Treffer det vanlege folk? Nei, det gjer ikkje det – det treffer dei aller svakaste, som har dei minste inntektene. Men når det gjeld vanlege folk, som er i vanlege jobbar i heile Noreg, er det ikkje slik caffè latte-gjengen i Miljøpartiet Dei Grøne hevdar, at det berre er rikingar som må køyre bil i Noreg. Det er ikkje slik det er hevda, at det berre er folk i hyttefelta i Trysil som må bruke straum. Det er vanlege folk som må varme opp husa sine, og det er heilt vanlege folk i heile Noreg som må bruke bilen, for det er ikkje noko anna alternativ. Då kan ikkje drivstoffprisane vere så høge som dei er no, og då kan vi ikkje ha straumprisar på det nivået som er no.

Framstegspartiet kan hjelpe finansministeren. Vi har fremja to framlegg om å kutte elavgifta og å kutte momsen på straum. Det gjev ca. 3 000–4 000 kr i direkte kutt for kvar einaste husstand i november og desember til saman. Det gjev armslag til vanlege folk i heile Noreg, og då vil vi gjere noko som faktisk betyr noko, i tillegg til bustønaden. Eg håpar inderleg at finansministeren lyttar til det eg seier no, lyttar til det Framstegspartiet faktisk bidreg med. Det vil kunne få ned prisen til vanlege folk så folk slepp å fryse – eller å måtte la bilen stå og ikkje kunne køyre ungane sine til idrett eller kva det måtte vere. Sånn kan vi ikkje ha det i Noreg.

Så er eg litt bekymra. Vi har ei mindretalsregjering, og ein har masse vyar om alt mogleg. Landbruket skal f.eks. verte så mykje betre. Men landbruket er ei næring som verkeleg slit med høge straumutgifter, som bruker ein masse drivstoff, og skattar og avgifter har òg ramma den næringa. Kva vil då skje, når denne mindretalsregjeringa har gått til val på å fjerne den borgarlege regjeringa og Framstegspartiet – og det klarte dei med eit godt val, gratulerer med det – og dei må samarbeide med kommunistane i Raudt og med Miljøpartiet Dei Grøne og SV, som vil kutte leiting etter olje og gass i framtida? Berre i 2022 er det lagt til grunn 277 mrd. kr i olje- og gassektoren. Ein skal fjerne inntektene og erstatte dei med utgifter. Korleis skal det gå med dette landet og med f.eks. landbruksnæringa viss ein får ein situasjon der dagens regjering skal samarbeide på den raud-grøne sida – som dei sjølvsagt kjem til å gjere? Eg trur det vert vanskeleg.

Kirsti Leirtrø (A) [19:00:41]: Vi ønsker en ny kurs for samfunnet vårt. Den er godt beskrevet i Hurdalsplattformen. Små forskjeller, trygghet og tillit bidrar til mer verdiskaping. OECD har analysert sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst, og konklusjonen er at økt ulikhet bidrar til en lavere økonomisk vekst. Vi kan altså skape mer for å dele ved å føre en politikk som fører til mindre forskjeller, mer inkludering, tillit og fellesskap.

Fjorårets SSB-rapport viser at ulikhetene i Norge har økt veldig mye. Covid-19 forsterker bare utfordringene ytterligere. Høyresidens åtteårige budsjett har belønnet de rike og begrenset eller privatisert velferdstjenestene og fellesskapsløsningene våre. Lederlønningene har økt, mens pensjonister og vanlige arbeidsfolk har både mistet kjøpekraft og fått redusert velferdstjenester og godtgjøringer som pendlerfradrag, fagforeningsfradrag og feriepenger ved ledighet, for å nevne noe av det.

Tilliten og tryggheten er svekket, og konfliktnivået er høyere på flere områder i samfunnet vårt. Andelen uføre i Norge er nå på 10,2 pst. av dem mellom 18 år og 67 år, og den er økende. Sju av ti i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon ønsker seg en tilpasset jobb. De trenger også trygghet og et verdig liv, for det er ikke bare verdiskapingen som svekkes med økte forskjeller – menneskeverdet, likeverdet og livskvaliteten svekkes også. Folk må bli lyttet til, og vi trenger alle sammen.

Oppgavene den nye regjeringen står overfor, er store. Den viktigste ressursen vi har, er arbeidsfolk, og vi trenger mange flere av dem. Jeg har i valgkampen møtt mange fortvilte arbeidsfolk. Det er jernbaneansatte, entreprenører, lastebilsjåfører, drosjesjåfører, anleggsarbeidere, renholdere, veiplanleggere, sensorer og kontrollører som alle har levd tett på den forrige regjeringens politikk. Mange av dem har sluttet i jobben sin, andre har måttet gå ned i lønn eller mistet sine pensjonsrettigheter som en følge av Solberg-regjeringens politikk.

Vi vil bruke samferdselsbudsjettet til noe mer enn å bygge nødvendig infrastruktur for å bygge landet sammen. Det skal brukes til å bygge kompetanse, innovasjon, norske solide og seriøse bedrifter og solide arbeidsplasser i hele landet. Det gjøres ikke av markedskreftene og konkurranse, med pris som eneste krav, men ved f.eks. å utvikle anbudssystemet i tett dialog med entreprenørene, fagbevegelsen og arbeidsfolkene. Folk skal ha trygghet for og i jobb. Vi trenger ikke flere etater eller flere ledere med høye lønninger, vi trenger flere fagfolk og bedre forutsigbarhet, og vi skal redusere klimautslipp i transportsektoren. Derfor vil vi bekjempe sosial dumping i transportsektoren og sørge for at samferdselsinvesteringene styrker norske bedrifter med norske lønns- og arbeidsvilkår, og vi vil stille klima- og innovasjonskrav i anbudene våre.

Dessverre har det blitt sånn at Nasjonal transportplan ikke lenger er et verktøy som gir forutsigbarhet for dem rundt oss. Etterslepet er stort og er nå på 27 mrd. kr. I tillegg kommer alle overskridelsene, f.eks. på intercity, som også må løses. Solberg-regjeringen har brukt neste regjerings handlingsrom ved store OPS-prosjekter, nedprioritert fylkesveiene og kysten vår. Driftskostnadene på vei har nå økt med 72 pst., og forventningene der ute er store til neste regjering. Oppgavene er store, men det blir nå endelig en ny kurs for Norge og for samferdselssektoren vår.

Linda Hofstad Helleland (H) [19:05:59]: Gjennom å legge grunnlaget for flere jobber i privat sektor legger vi også til rette for trygge og gode liv i byene, på landet og langs kysten vår. Da trenger bedriftene industrien. Ja, hele næringslivet vårt trenger da riktig kompetanse. Flere bedrifter melder nå at mangel på arbeidskraft med riktig kompetanse hindrer videre vekst og verdiskaping. Jeg kan love regjeringen at Høyre kommer til å fremme forslag etter forslag for at folk og bedrifter skal få tilgang til den kompetansen de trenger. Her lover vi å hjelpe regjeringen for å få til en kraftfull satsing.

Farten på omstillingen mot et grønnere og mer digitalisert Norge er i stor grad avhengig av at vi politikere gir bedriftene våre mulighet til å investere i innovasjon, FoU og nyskaping. Det er næringslivet vårt som er spydspissen i det grønne skiftet. Det er jobbene i privat sektor som skal sørge for finansieringen av velferden til ungene våre og til barnebarna våre. Da er det gledelig at selv om vi har stått midt oppe i en pandemi, har Norge nå en gründerboom. Vi har et rekordhøyt antall nyetableringer. Samtidig ser vi at det er stor interesse for å etablere ny industri i Norge. Industriens konkurransekraft mot utlandet er betydelig bedret. Dette er veldig bra.

Jeg har lest plattformen på næringsområdet. Det som slår meg, er at her er det veldig mye stat, det er veldig mye statliggjøring – svaret på det meste er at staten skal få styre mer.

Representanten Aasland uttalte tidligere i debatten i dag at alle mottok plattformen på en fantastisk måte, og at det var ingen kritikk å spore noe sted. Men det er jo ikke så rart, for plattformen finnes ikke konkret. Det er massevis av ord, men man bygger ikke landet ved hjelp av ord. Man bygger det ved hjelp av handling, og derfor gir det en liten grunn til bekymring når vi ser at handling er det staten som skal stå for når det kommer til næringspolitikken. Men nå er det foreløpig så vagt, og det er foreløpig så mange valgkampformuleringer som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har forent seg om, at vi skal gi regjeringen en sjanse og en mulighet til å legge frem konkrete tiltak for hvordan vi skal skape de nye grønne jobbene.

Utslippene av klimagasser går ned. Det grønne skiftet i næringslivet pågår for fullt. SMB-er landet rundt innoverer og investerer i det grønne skiftet. Men fra nå skal altså staten ta over. Jeg skjønner godt at det for mange er en besnærende tanke å la staten ta mer styring. Det høres jo for så vidt ok ut, særlig i et land som har så høy tillit til offentlig sektor, men det har aldri vært noen suksess at staten roter seg inn i privat næringsliv. Vi har nok eksempler på at det ikke har fungert så godt.

I Høyre mener vi at staten skal være en aktiv støttespiller for bedriftene. Regjeringen ser ut til å mene at staten vet best, og at staten skal gå foran og skvise ut private initiativ og gründerspirit. Vi har sett skrekkeksempler fra tidligere på statlige skattebetalerfester i næringslivet, og det har ikke vært noe pent syn. Derfor er det overraskende at regjeringen etter så mange eksempler på uheldige konsekvenser av statliggjøring av næringspolitikken igjen ønsker en radikal reversering av norsk næringspolitikk, og at vi skal tilbake til 1970-tallets industripolitikk. Det er jo, som tankesmien Manifest hevder, et radikalt skifte. Det gjør det vanskeligere å starte, eie og drive bedrifter. Det igjen vil føre til færre lønnsomme bedrifter som betaler skatt og skaper jobber.

Vi er alle i denne sal enige om at vi ønsker flere grønne jobber. Vi ønsker en grønnere industri. Da er det feil medisin å pålegge næringslivet vårt økte skatter og ikke la dem gå foran og være den spydspissen som de ønsker å være i det grønne skiftet.

Mona Fagerås (SV) [19:11:11]: Jeg er skuffet, skuffet over at vi ikke fikk en ny rød-grønn regjering. Isteden har vi fått en ny regjering som jeg ikke helt vet hva jeg skal kalle – Hurdalsgjengen, kanskje? Uansett – navnet skjemmer ingen så lenge man ikke skjemmer seg selv. Den nye regjeringen har nå valget mellom å bli kalt den grå sentrumsregjeringen og å søke rød-grønt samarbeid. Vi i SV skal i hvert fall stå opp hver morgen for å levere resultater for våre velgere.

Det som var våre to viktigste saker i denne valgkampen, var Forskjells-Norge og miljø. Om regjeringen ikke leverer kraftfull forandring på disse to, tror jeg mange rød-grønne velgere, også i Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil bli skuffet. Denne plattformen er for svak både når det gjelder makt og rikdom og klima og natur.

Samferdselsministeren er i salen. Jeg har lyst til å si at på samferdselsområdet skal i hvert fall vi i SV være konstruktive for å få til gode rød-grønne løsninger – for jernbane og veier, ikke klimafiendtlige motorveier og prestisjepregede riksveiprosjekter. For samferdsel handler om så mye mer – om myke trafikanter, sykkelveier, ladestasjoner og ferger og tog på elektrisitet og hydrogen. Det er mye bedre å bygge langt og trygt enn bredt og dyrt. Norge har dessuten svært gode forutsetninger for å sitte ved spakene og være i front for elektrifisering av luftfarten.

Jeg vil minne regjeringen om at Hurdalserklæringen er tydelig. Den sier at vi må redusere klimagassutslippene fra transportsektoren og bidra til at vi skal nå våre internasjonale klimaforpliktelser. Men hvordan vi skal nå disse målene, er det dessverre umulig å finne svar på i plattformen fra den nye regjeringen, og fortsetter vi bare med tut og kjør i transportsektoren, vil en ikke nå langt. Jeg ser dessverre ingen klare signaler om hvilke grep som skal tas som monner.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av alle klimagassutslippene i Norge, og disse skal halveres innen 2030. Vi har dårlig tid, folkens! Vi i SV mener at vi trenger endringer i transportsektoren framover. Det er nødvendig å prioritere miljøvennlig transport, innføre høye miljøavgifter og kutte i miljøfiendtlige motorveiprosjekter. Jeg hadde håpet på at en ny regjering var mer tydelig på dette. Derfor har jeg, siden samferdselsministeren sitter i salen, tre konkrete utfordringer jeg håper å få svar på fra regjeringens side.

For det første: Det er nødvendig å vri de store summene fra klimafiendtlige motorveier og prestisjepregede riksveiprosjekter til jernbane og andre kollektivløsninger og til gang- og sykkelveier. Etterslepet på vedlikehold av fylkesveier et stort, og NTP viser en altfor dårlig satsing på dette. Det er klarlagt at vi har et behov på rundt 70 mrd. kr for å dekke etterslepet. Nye motorveier skaper mer privatbilisme og økte klimagassutslipp og er arealkrevende og dyre. Vi er derfor nødt til å nedskalere unødvendige motorveiprosjekter, utbedre eksisterende veier og ha trafikksikring av riks- og fylkesveier i distriktene samt prioritere kollektivtransport i hele landet.

For det andre: Dagens NTP legger opp til at motorveier skal bygges før moderne, tosporet jernbane i viktige korridorer. I beste fall skal de bygges samtidig. Det er et sikkert grep for å slå bena under grunnlaget for jernbanen. Er dette regjeringens politikk? Hvis ikke – hvilke jernbanestrekninger er det regjeringen skal prioritere?

For det tredje: Elektrisk drevne ferger er på full fart inn i trafikk i Norge, og det samme gjelder nullutslipps lastebiler og anleggsmaskiner. Gjennom regler, avgiftspolitikk og støttetiltak kan omstillingen av hele transportsektoren mot nullutslipp framskyndes. Vil regjeringen f.eks. kompensere fylkeskommunene for de økte utgiftene en overgang til nullutslippsferger innebærer?

Dette var flere spørsmål enn jeg forventer svar på i debatten, så jeg nøyer meg med å si «to be continued».

Trine Lise Sundnes (A) [19:16:39]: Arbeidslivspolitikken skal bygge på respekt for vanlige folks ærlige arbeid og sikre god lønn, faste ansettelser og hele stillinger og en trygg pensjon for alle, sa statsminister Gahr Støre i tiltredelseserklæringen mandag.

For oss i Oslo, som har den laveste andelen offentlig ansatte av alle fylker her i landet, og hvor 75 pst. av arbeidstakerne jobber i privat sektor, er dette vesentlig. 51 000 av dem jobber i dagligvarehandelen her i Oslo. Og selv om norsk arbeidsliv for de aller fleste er trygt og godt organisert, hører vi altfor ofte om et arbeidsliv som ikke er slik som vi ønsker at det skal være. I varehandelen, et kvinnerikt område, florerer deltidsbrøkene, og ansatte må hele tiden jakte etter flere timer. Tusenvis av kvinner har en jobb de ikke kan leve av.

HK-leder Christopher Beckham trakk i sin åpningstale til forbundets landsmøte sist fredag fram Hanne – en 25 år gammel kvinne som jobber i en 30 pst.-stilling. Hanne vurderte å takke nei til en tur med bestemor fordi hun kanskje kunne få en vakt. Hun måtte hele tiden være parat i håp om å få mer jobb. Å alltid være på og aldri helt ha fri i en 30 pst.-stilling er uverdig. Fortrinnsretten til økt stilling og retten til heltid må styrkes, og det kan vi gjøre ved at arbeidsgiver må dokumentere behovet for deltidsansettelser.

Den lave tariffavtaletettheten i privat service og tjenesteytende næringer er urovekkende. Enda mer urovekkende er meldinger om virksomheter som presser ansatte til å forbli i et uorganisert arbeidsliv, senest representert ved gårsdagens oppslag i E24 om ansatte i TESS, Norges største leverandør av industrislanger, hvor selskapet melder at ansatte i avdelinger med tariffavtale ikke får ta del i bonusordninger, tilskudd til arbeidstøy, dekking av kostnader til tannlege, bilgodtgjørelse utover statens satser eller helseforsikring eller ulykkesforsikring som tilbys øvrige ansatte.

TESS er ett av mange selskaper som opptrer organisasjonsfiendtlig, og hvor historiene først kommer fram når folk gir opp og velger å slutte. Aleksander Jenssen, en av de ansatte hos TESS, uttaler at ledelsens varsler om fjerning av goder framstår som truende, og at systematisk motarbeidelse av fagorganisering har medvirket til at han nå slutter i jobben. Tidligere har vi hørt om Elkjøp, Power, XXL og mange flere. Det er uholdbart. Vi har en forpliktelse gjennom Norges medlemskap i FNs arbeidslivsorganisasjon ILO til å promotere og hegne om retten til å organisere seg og tilrettelegge for arbeidstakernes kollektive forhandlingsrett. Derfor er også statsminister Gahr Støres bud i tilretteleggingserklæringen om høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner som kjernen i den norske arbeidslivsmodellen så viktig. Det er dette som gir Norge stor omstillingsevne og produktivitet. Modellen representerer et unikt konkurransefortrinn for Norge – så riktig. Det må legges til rette for at det blir lettere å organisere seg. En dobling av fagforeningsfradraget og gjeninnføringen av den kollektive søksmålsretten blir viktige bidrag for å lykkes.

Regjeringens ønske om et tettere og mer forpliktende trepartssamarbeid og et styrket lokalt partssamarbeid vil bidra til å synliggjøre arbeidslivets viktige arbeid og styrke tariffavtalenes stilling og med det bidra til det viktige arbeidet med å løfte lavtlønte, som ifølge en nylig utgitt Fafo-rapport nå teller over 600 000 arbeidstakere, hovedsakelig i privat sektor: renholdere, butikkmedarbeidere, barnehageassistenter og ufaglærte i kommunene med over 16 års lønnsansiennitet. Lavtlønte har en lønn langt under snittet av industriarbeiderlønn i Norge. Et av de sentrale funnene i Fafo-rapporten er at det lønner seg å ha tariffavtale. Det vil vi ha mer av.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [19:22:01]: Det er med både stor lettelse og optimisme jeg i dag står her og holder mitt aller første innlegg i denne stortingsperioden. Lettelse kjenner jeg på fordi saken som gjorde meg engasjert i rikspolitikken i utgangspunktet, nemlig den voldsomme og villede sentraliseringen av tjenester, makt, ressurser og arbeidsplasser som regjeringen Solberg i alle sine konstellasjoner har stått for, skal nå stoppe.

En rekke nye distriktspolitiske tiltak kommer nå ny regjering med – helt nødvendig, for vi må få mer geografisk utjevning i samfunnet. Folk må få kjenne seg trygge, få utdanning, ha jobb samt tilgang på offentlige tjenester nær seg over hele landet vårt.

Den andre følelsen jeg kjenner på her jeg står, er optimisme. Den kommer av at den nye regjeringen kommer til å jevne ut de voksende forskjellene i samfunnet, og den vil styrke innsatsen på mange av de andre feltene jeg brenner ekstra sterkt for – som kultur og frivillighet. Regjeringen har nemlig sagt at kulturbudsjettet skal komme opp i 1 pst. andel av statsbudsjettet, som er en mye større andel enn under regjeringen før oss, da de før pandemien heller bygde den andelen ned. Nå skal den opp, og i første rekke handler det om vårt nye kulturløft, et regionalt og lokalt kulturløft.

Det vil bli ekstra stort fokus på det å få flere kulturarbeidsplasser og kompetansemiljøer rundt om i landet. Vi skal opprette regionale kulturfond og styrke filmbransjen, ikke minst regionalt. Vi skal gi kommuner mer penger å rutte med, noe som vil gagne kulturen, samtidig som vi skal bygge opp den kulturelle grunnmuren, som bibliotekene, kulturskolen, de desentraliserte kulturhusene og Den kulturelle skolesekken og spaserstokken. Og vi skal gjøre en ekstra innsats for å sikre mangfold av lokalmedier framover, som kan fortelle om all kunsten og kulturen som skal løftes rundt omkring. Endelig skal vi også få en leselyststrategi og et bibliotekløft, som den forrige regjeringen av helt uforståelige grunner på død og liv ikke ville ha når vi gang på gang foreslo det – enda andelen som leser, faller dramatisk her til lands, særlig blant barn og unge.

Noe annet den forrige regjeringen gang på gang sa nei til når Senterpartiet fremmet forslag i forrige periode, innfris også nå av den nye regjeringen, nemlig full momskompensasjon for frivilligheten, idretten og den frivillige kulturen. Dette har vært frivillighetens kampsak siden 2000-tallet, og selv om andre partier opp igjennom har sagt seg enig i at det er for galt at frivillige lag og foreninger skal betale skatt på dugnaden sin, har ingen innfridd kravet før nå. Det har vært en fest å oppleve hvor glade lag og foreninger rundt om i landet har blitt for denne nyheten – ikke minst siden det er av ekstra stor betydning for frivilligheten etter den svært utfordrende pandemien.

Det å bygge opp igjen frivilligheten, idretten og kulturen etter covid-19 sammen med andre bransjer som har blitt hardt rammet av pandemien, blir for øvrig en av de mest betydningsfulle oppgavene framover, for både regjeringen og oss på Stortinget. Det samme gjelder det å få jobb til flere og det å evne å kutte i klimagassutslipp i tråd med våre forpliktelser samtidig med at vi skal få til nye grønne arbeidsplasser over hele landet – ikke minst i industrien, som er viktig i mitt kjære Telemark, for det er mulig med det potensialet Norge har som verdensledende på fornybar energi og teknologi.

I regjeringserklæringen er det en rekke tiltak som legger til rette for dette. Vi skal selvfølgelig ta naturressursene våre mer og bedre i bruk samt sikre nasjonal kontroll over dem og sørge for nok strøm. Men ikke minst blir det viktig at staten stiller opp med risikokapital og insentiver i starten – som å opprette et grønt statlig investeringsfond, styrke eksisterende virkemiddelapparat og forplikte oss til langsiktige investeringer innenfor flere industriområder.

Blant all den gode politikken i Hurdalsplattformen vil jeg avslutningsvis peke på et annet av de aller mest betydningsfulle områdene som vi nå endelig skal få et helt nødvendig løft for, nemlig psykisk helsevern. Fram til 2009 hadde vi en opptrappingsplan for psykisk helsevern som virkelig bygde opp tjenesten. De siste årene har det motsatte skjedd. Bare på Distriktspsykiatrisk senter på Notodden, der jeg kommer fra, er det nå knapt noen psykiatere igjen i motsetning til hvordan det var for bare ti år siden. Det gjøre det utfordrende for enkeltmenneskene som blir rammet, men også for samfunnet som helhet, for det er ikke akkurat sånn at det under de borgerlige har blitt færre med psykiske lidelser og plager. Heldigvis får vi nå en ny opptrappingsplan på dette området. På tide! Men det måtte altså et regjeringsskifte til for det, og det regjeringsskiftet var definitivt også på tide.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [19:27:03]: Jeg får så vidt nok bestillinger på turer til å betale lånet på huset. Det var det en av drosjesjåførene som jeg satt på med i sommer, som fortalte. For mange var da optimismen i ferd med å komme tilbake i Norge etter en lang nedstengning, men drosjesjåføren var fortsatt bekymret. Han grudde seg til konsekvensene av Høyre-regjeringens ukontrollerte taxipolitikk: færre turer, dårligere betaling. Noen ganger i politikken er det lett å se hvem som vinner på en sak, og hvem som taper på den. Men her taper både sjåførene, som er arbeidsfolket, og passasjerene, enten det er ungdom, eldre eller pasienter som trenger et trygt tilbud, forutsigbart, hele døgnet, i hele landet.

Kanskje spør man likevel: Alle kan da ikke tape? Noen må da også vinne på det ettersom det har blitt presset igjennom? Det er riktig. Storkapitalen som skal inn og dermed skumme fløten av sjåførenes ærlige arbeid, er de som vinner. Når det nå derimot skal bli vanlige folks tur, er ikke det bare et veldig godt budskap. Det er arbeidsformen for Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, og det er mange enkeltmenneskers mulighet til å få trygghet for både økonomien og familien. Taxisjåførene er altså de som har fått mindre jobb og dårligere betalt.

Hvis man ser for seg at noen gjennomfører en lovendring som gjør at eiendomsmeglere får så få oppdrag og så liten inntekt at de sliter med å betale ned huslånet på sin egen bolig, da vet jeg at Høyre kommer opp hit og reagerer. Det er derfor vi Arbeiderpartiet reagerer på det som har skjedd med taxisjåførene våre, for nå skal vi bygge rettferdighet, optimisme, framtidstro og stabilitet også i denne byen. Når økonomien svekkes, går det også ut over oppvekstvilkårene til mange unger, og vi vet at det rammer ulikt og mange bydeler i Oslo ekstra hardt. Så dersom det ukontrollerte frislippet i taxinæringen hadde fått fortsette, ville det vært en torpedo for økte forskjeller i Oslo.

Ikke bare skal vi bruke transportpolitikken bevisst framover for å utjevne forskjeller. Vi skal også legge en moderne tankegang til grunn, slik at vi oppnår flere samfunnsmål samtidig når vi gjør investeringer i infrastruktur. Når skattebetalernes penger blir investert i store prosjekter, skal vi bygge opp under en framtidsrettet, miljøvennlig og arbeidstakervennlig bygge- og anleggsnæring, som gir oss både høyere verdiskaping og lavere utslipp. Og ikke minst kommer vi til å kreve at de som får slike oppdrag på vegne av oss alle, naturligvis skal ha med seg unge og lærlinger på arbeid slik at vi bygger selvtillit og ferdigheter for morgendagens fagarbeidere. Det mener vi er rett og rimelig, for det er sånn at her på Stortinget er vi ikke et underbruk av smale interesser. Vi er vanlige folks viktigste redskap for trygghet og rettferdighet.

Jan Tore Sanner (H) [19:31:14]: Den nye regjeringen overtar på et tidspunkt hvor vi kan fastslå at den økonomiske krisen ligger bak oss. Det vil fortsatt være noen ettervirkninger som må håndteres også inn i kommende år: langtidsledighet, barn og unge som har mistet verdifull tid på skole og har læringshull, og personer som sliter med psykiske helseutfordringer. Men det er nå høy aktivitet i økonomien. Pilene peker i riktig retning, og vi er mest sannsynlig på vei inn i en moderat høykonjunktur til neste år.

Norge har et godt utgangspunkt for videre omstilling. Norge er i dag mindre oljeavhengig og mer konkurransedyktig. Da vi ble truffet av oljeprisfallet i 2014, mistet Norge om lag 80 000 arbeidsplasser knyttet til petroleumsrettede næringer. I løpet av noen få år kom det over 120 000 nye arbeidsplasser innen andre bransjer i privat sektor. Det sier noe om hvor omstillingsdyktig norsk økonomi er, særlig med et tett og godt samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og mange som investerer og skaper nye arbeidsplasser.

Få uker etter at Norge ble stengt ned i mars 2020, hadde vi over 400 000 arbeidsledige og permitterte i Norge. Nå er antall helt ledige lavere enn det det var før krisen. Sysselsetting blant bosatte i Norge er på det høyeste siden 2012. Det kommer stadig nye meldinger fra bedrifter som mangler arbeidskraft.

Det vanlige etter store økonomiske kriser er økt utenforskap og oftere lavere sysselsetting over tid. Nå har vi høyeste sysselsetting blant bosatte i Norge siden 2012. Det gir oss et helt unikt utgangspunkt for å lykkes med å få opp sysselsettingen og få flere personer i arbeid. Det er viktig for den enkelte, men det er også viktig for oss som samfunn, for det er arbeidskraften som skaper verdier, og som også er grunnlaget for fremtidig velferd.

Men skal vi lykkes med dette, må kompetansepolitikken videreføres og forsterkes i årene som kommer. Vi har fått mye på plass i løpet av de siste årene, med muligheten til å kombinere dagpenger og utdanning, fagbrev på jobb, modulbasert undervisning, bransjeprogrammer i samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Dette legger et grunnlag for at de som er permittert eller ledig, og de som er i jobb, kan øke sin kompetanse og bidra til at også bedriftene får den kompetansen de trenger for å videreføre og få til nye investeringer.

På lengre sikt er det utdanningspolitikken som er det viktigste verktøyet vårt. I løpet av de siste åtte år har antallet og andelen som fullfører videregående skole, økt fra om lag 72 pst. til om lag 80 pst. Det er kanskje et av de aller viktigste resultatene, særlig innenfor utdanningsområdet, fra de senere år. Det at ungdom får et fagbrev eller mulighet til å studere videre, er også inngangsbilletten til arbeidsmarkedet.

Men der starter også min bekymring, for når jeg leser Hurdalsplattformen, er det ingen mål eller ambisjoner om at enda flere skal fullføre videregående skole. Derimot er plattformen veldig tydelig på hva som skal reverseres. Man skal reversere det vi vet fungerer, nemlig godt kvalifiserte lærere med faglig fordypning. Man skal fjerne firerkrav for å komme inn på lærerutdanning, som har vært et viktig verktøy for at flere skal fullføre lærerutdanningen. Man skal også reversere kravet om at lærere skal ha fordypning i norsk, engelsk og matte, i hvert fall for dem som er utdannet før 2014.

Vi trenger en stor satsing på kompetansepolitikken fremover. Jeg kan love den nye regjeringen at vi skal være konstruktive i opposisjon, men vi kommer også til å være tydelig på de områdene hvor vi ser at politikken i praksis svikter. Jeg er bekymret når det gjelder viljen til å satse på det som fungerer i skolen, nemlig kunnskap, kvalitet og gode lærere.

Hans Andreas Limi (FrP) [19:36:29]: Endelig ble det vanlige folks tur. Gratulerer med det. For Fremskrittspartiet er det viktig at folk får bestemme, uansett om de er vanlige eller ei, men at folk får bestemme mer over eget liv, og at politikere og byråkrater får mindre makt. Vi mener at velferden styrkes best ved at folk får bestemme mer over egen inntekt. Lavere skatter og avgifter innebærer økt handlingsrom og bedre velferd for familier flest i hele landet.

Regjeringserklæringen forteller oss at det samlede skatte- og avgiftstrykket ikke skal økes. Imidlertid har vi allerede fått bekreftet at avgiftsregningen for de aller fleste blir større. Uklare programformuleringer om drivstoffpriser er ryddet av veien av vår nye klimaminister, som har fortalt at drivstoffprisene vil øke. Nå skal altså skyhøye drivstoffpriser gjøres enda høyere, med avgiftsøkninger som rammer hardest dem som har minst, og som er avhengig av bilen i hverdagen. Mange av dem er barnefamilier som ikke er nærmeste nabo verken til barnehage eller skole. Dersom regjeringen virkelig mener at det er vanlige folks tur, bør den bidra til lavere drivstoffpriser og ikke omvendt. Men jeg regner ikke med at SV er spesielt enig i dette.

Det er rekordnivå for strømpriser mange steder i landet. Dette skjer samtidig som det offentlige får ekstra store inntekter fra krafteksport og avgifter. Dersom regjeringen virkelig er opptatt av vanlige folks hverdag, må den prioritere lavere avgifter fremfor å gjøre staten enda rikere på høye strømpriser. Endringer i bostøtten blir for smalt, og derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å fjerne elavgift og merverdiavgift på strøm til norske husholdninger ut året. Det vil bety mye for alle som sliter med høye strømutgifter.

Vanlige folk har ikke nødvendigvis råd til ny elbil, og i tillegg er ikke batteridrift en praktisk løsning for alle. Regjeringen vil innføre delvis elbilmoms, men vil samtidig at elbilens konkurransefortrinn skal opprettholdes. Da frykter jeg at dette vil innebære enda høyere engangsavgift på konvensjonelle biler. Det vil igjen ramme mest dem som har de laveste inntektene, og innskrenke folks valgmuligheter.

Regjeringsplattformen er heller ikke helt fri for litt slitne ideologiske kjepphester som skal piskes til blods. Regjeringens varslede kamp mot private initiativ og tjenesteytere viser nettopp dette, særlig innen velferdsområdet. Skal ikke lenger tjenesten vurderes basert på objektive kriterier som kvalitet, pris og hvor fornøyde brukerne er? Så lenge selskapsformen får plass i kjepphestens sal, er det underordnet om tjenesten blir både dyrere og dårligere. Det viktigste er at det skjer i offentlig regi. Akkompagnert av en nærings- og industripolitikk Norge ikke har sett maken til siden 1960-tallet, skal private initiativ nå i stadig større grad måtte vike for en mer aktiv stat. Enkeltmennesket skal fratas insentiv til å realisere sin kreativitet og skaperkraft gjennom at det skal bli mindre lønnsomt å skape nye produkter og utvikle nye tjenester i privat sektor. Nå kan det virke som om det er vanlige politikeres tur til å vedta næringsutviklingen i dette landet, og ikke vanlige folk og markedet. Det vil utfordre fremtidens velferd.

La meg f.eks. vise til barnehagesektoren. Er det én sektor som gjennom de siste 18 årene til gagns har bevist det offentliges manglende evne til alene å kunne levere et godt og mangfoldig tilbud på velferdsområdet, er det nettopp barnehagesektoren. Det må vi hylle og ikke strupe. Private tilbud som et supplement til det offentlige er et gode og ikke et problem.

Kari Henriksen (A) [19:41:11]: I årets valg viste velgerne tydelig at de ønsket et politisk skifte. De ønsket ikke lenger den borgerlige urettferdige politikken vi har hatt i åtte år. De ønsket en politikk for helt vanlige folk over hele landet. Vår politikk er klar. Vi vil skape trygghet i og for arbeid, sikre en rettferdig klimapolitikk, styrke velferdstjenestene, minske forskjellene og gi barn og familier med dårlig råd mer å rutte med.

Digitalisering, klimaendringer og politiske konflikter preger store deler av verden i dag. Mange mennesker opplever utrygghet og uforutsigbarhet. Klima, politisk ustabilitet og forfølgelse fører til at mennesker legger ut på flukt, og at barn sulter. Pandemien har vist at mennesker utsatt for alvorlig sykdom trenger sterkere fellesskap i og mellom land. Og pandemien er som et forstørrelsesglass på de forskjellene som finnes, her hjemme og i verden for øvrig. Det vil denne regjeringa gjøre noe med. Nasjonalt og internasjonalt skal vi jobbe for å få flere i arbeid, en rettferdig økonomisk politikk, gode og velfungerende velferdstjenester og en klimapolitikk som mange slutter opp .

Det er nødvendig med en politikk som samler og bygger bro. I Norge og i andre land opplever vi splittelse mellom folk og grupper, at falske nyheter og konspirasjonsteorier har fått plass i politiske partier og regjeringer. Ultranasjonalisme og antiglobalisme har fått rotfeste. Ofte henger denne politikken sammen med en annen skille- og ekskluderingspolitikk, nemlig en politikk som ekskluderer muslimer, jøder, kvinner, LHBTI-personer, flyktninger og funksjonshemmede. Norge skal være en tydelig stemme mot en slik politikk.

Vår utenrikspolitikk skal bygge på rettferdighet, demokrati og likestilling. La meg starte hjemme, i nord. Det nordiske samarbeidet og nordområdepolitikken skal gjenreises. Folk-til-folk-samarbeidet gjennom Barentssamarbeidet og det arktiske samarbeidet skal styrkes. Det er å sikre Norges interesser i nord og er både framtidsrettet og helt nødvendig.

Kvinners situasjon er blitt verre flere steder i verden både på grunn av en framvoksende konservativ politikk i mange land og som en følge av pandemien. Konservativ politikk truer kvinners selvstendighet. De gjøres sårbare på grunn av urettferdig, diskriminerende og undertrykkende politikk. Avgjørelser i spørsmål om kvinners liv og situasjon blir innskrenket. Retten til abort, til selv å ha ansvar for familieplanlegging og prevensjon, og retten til å bli økonomisk selvstendig trues. Kvinner er spesielt rammet av negative konsekvenser på grunn av nedstengninger og bevegelsesrestriksjoner. Vold mot kvinner har økt, og deres økonomiske selvstendighet er satt mange år tilbake. Det er skremmende. Kvinner i alle land er fullt ut i stand til å ta avgjørelser om og i eget liv. Jeg er glad for at Hurdalsplattformen så tydelig slår fast at kvinners rettigheter skal styrkes, ikke bare hjemme, men også i utenrikspolitikken.

Hurdalsplattformen slår også fast at vår utviklingspolitikk skal forankres i FNs bærekraftsmål. Vi vil bruke 1 pst. av brutto nasjonalinntekten til å nå målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Trepartssamarbeidet ligger til grunn for vår internasjonale handelspolitikk. Vi vil sikre grunnleggende standarder i handelsavtaler og basere det på ILOs kjernekonvensjoner.

Representanten Erna Solberg uttrykker skuffelse over vårt engasjement for havrommet. Jeg tror hun har glemt vår nåværende statsministers erklæring på Arbeiderpartiets landsmøte:

«Det neste store internasjonale initiativet Norge skal ta, handler om hav.»

Nå er havrommet på den internasjonale agendaen. Blant annet var det tema på møtet i G7-gruppa, et møte der Erna Solberg deltok.

Vi skal bygge tillit og demokrati og vise solidaritet i vår internasjonale politikk. Jeg inviterer Erna Solberg og resten av Stortinget til brede løsninger om vår utenriks- og forsvarspolitikk.

Nikolai Astrup (H) [19:46:27]: Vi har bare én klode, og den er ikke bare en arv fra våre forfedre, men også et lån fra våre barn. I dette ligger det en forpliktelse og et ansvar. Det er nå vi må redusere utslippene og bremse de farlige klimaendringene. Det er nå vi kan bidra til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft i verden. Det er nå vi må handle.

Norge har et godt utgangspunkt. Utslippene er på vei ned. Vi har verdensledende teknologimiljøer, kanskje verdens beste fagarbeidere, omstillingsdyktige og innovative bedrifter, høy tillit og relativt små forskjeller, og vi har kapital. Det vil komme godt med. Vi skal gjennom en enorm omstilling som samfunn frem mot 2030 og 2050. Spiller vi kortene våre rett, blir det ikke slutten på noe godt, det blir starten på noe bedre. Norge må utnytte de naturgitte fordelene vi har, bygge ut mer fornybar energi til havs, legge til rette for oppgradering av eksisterende vannkraftverk og skånsomme utbygginger av vernede vassdrag der det er forenlig med verneverdiene, og vi må fortsette utbyggingen av transmisjonsnettet i Norge, slik at kraften kommer frem til dem som trenger den, til en akseptabel pris for både vanlige folk, industri og næringsliv.

Vi må bruke kompetansen vi har i offshore- og shippingnæringene, aktivt i det grønne skiftet og bidra til å utvikle kostnadseffektive løsninger som også resten av verden kan ta i bruk. Vi har industriell kompetanse og naturgitte forutsetninger for å håndtere store nye satsinger, og mye er på gang allerede: Det er fem store batterifabrikker under planlegging i Norge. Verdens største flytende havvindmøllepark er under bygging. Nord-Europas største biogassanlegg ligger på Skogn. I ombruk, gjenbruk og resirkulering ligger det et stort potensial for nye løsninger, bedrifter og arbeidsplasser, og hydrogen er et annet strategisk satsingsområde som har fått medvind under Solberg-regjeringen, og hvor grunnlaget er lagt for en blå og grønn fremtid.

Skal vi lykkes med å omsette grønne teknologier til lønnsomme arbeidsplasser, må staten ta en aktiv, men ikke aktivistisk rolle. Enova, Innovasjon Norge og Nysnø er viktige virkemidler. Men vi må også føre en næringspolitikk som gjør det attraktivt å satse i og fra Norge. Det vi ikke trenger nå, er mer skatt og en stat som plukker morgensdagens vinnere.

OECD har anslått at det innen 2030 må investeres 4 200 mrd. dollar i utviklingsland alene hvis verden skal innfri bærekraftsmålene og 2030-agendaen. Det sier noe om hvilke enorme muligheter Norge og norske bedrifter har til å utvikle teknologi og miljøtiltak som ikke bare reduserer vårt eget fotavtrykk i verden, men som bidrar til utvikling og utslippsreduksjoner globalt, og det må være målet. Vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen, både her hjemme og globalt. Hvis vi skal lykkes med det, må vi ta markedet i bruk i miljøets tjeneste. Markedet er som kjent en elendig herre, men kanskje den mest effektive tjeneren vi har. Vi må sørge for at det lønner seg å være miljøvennlig, og at det koster å forurense, og det må gjelde alle næringer og både vanlige og uvanlige mennesker.

Når det grønne valget gir sorte tall på bunnlinjen, starter en snøball å rulle som ikke lar seg stanse. Et godt og inspirerende eksempel er fra den stolte kullstaten Kentucky. Der har de et kullmuseum, og det museet får energi fra solceller. Da sjefen for museet ble spurt om ikke dette var et paradoks, svarte han bekreftende og la til: Men det var det som var billigst.

Det blir ikke enkelt å nå klimamålene globalt, og det blir heller ikke enkelt å nå dem i Norge. Jeg er glad for at regjeringen følger opp den forrige regjeringens ambisiøse mål for klimakutt til 2030, og at samarbeid med EU og årlige utslippsbudsjetter frem mot 2030 ligger fast. Det er imidlertid grunn til å bekymre seg for at Hurdalsplattformen er tydeligere på hvilke unntak fra klimatiltak som skal innføres, som f.eks. i CO₂-avgiften, enn på hvilke nye tiltak som skal innføres for å nå målene. Er det én ting som er helt sikker, så er det at alle de aktørene som skal gjennomføre det grønne skiftet de neste årene, trenger forutsigbarhet, forutsigbarhet for hvilke rammevilkår som vil gjelde. Det er bare ni år til 2030, og det tar tid å innføre nye klimatiltak. Det tar f.eks. mange år å realisere fullskala havvindproduksjon, men fremtiden nekter å vente. Derfor haster det at regjeringen fremmer sin nye, varslede klimaplan. Høyre fremmer i dag forslag om at regjeringen må komme tilbake med planen innen utgangen av februar, og håper på bred støtte i Stortinget til dette.

Om knappe to uker møter verdens land til det 26. klimatoppmøtet i Glasgow. Det omtales som det viktigste møtet siden Paris i 2015. Norge skal og må være en pådriver i det globale klimaarbeidet. Solberg-regjeringen fremmet en rekke norske posisjoner i sitt forslag til statsbudsjett for 2022, bl.a. en dobling av Norges klimabistand innen 2025, en kraftig opptrapping av midler til klimatilpasning og et klimainvesteringsfond på 10 mrd. kr som skal bidra til investeringer i fornybar energi i utviklingsland. Det er helt uklart om regjeringen viderefører Solberg-regjeringens posisjoner. Jeg legger til grunn at klima- og miljøministeren forankrer de posisjonene regjeringen har tenkt å fremme i Glasgow, på egnet måte i Stortinget.

Lene Vågslid (A) [19:51:34]: Hurdalsplattforma viser ei klar, ny retning for landet. Ei hovudsak for Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa som ein høyrer i debatten i dag, er å nedkjempe aukande ulikskap i samfunnet – det å gje folk tilbake att makt over eigen kvardag. Det er ei kjensgjerning og eit problem at staten har trekt seg tilbake dei siste åtte åra under Høgres styre. Det er ei kjensgjerning at den avgåtte regjeringa har ført ein politikk som aukar forskjellane mellom folk, både økonomisk og geografisk. Det finst ingen tvil: Distriktspolitikken må forsterkast og fornyast. Den politikken regjeringa fører, og som så mange tydeleg snakkar om i dag, vil føre til optimisme og framtidstru over heile landet.

Landet vårt er både stort og langt, og me må utnytte dei moglegheitene som er i Noreg. I Nord-Noreg f.eks. må me ha ein kraftigare politikk for å snu befolkningsnedgang til vekst. Regjeringa har store ambisjonar for nye program der ein skal prøve ut nye tiltak i distriktspolitikken som særleg vil vere viktige for landsdelen i nord. Me treng ein kraftfull distriktspolitikk som peikar framover, og det ser me i Hurdalserklæringa. Det er frykteleg gamaldags at ein i dag må setje seg i bilen og køyre timevis for å ordne enkle ting, tenester som ein anten bør kunne løyse digitalt, eller som ein bør kunne ordne gjennom lokale nærtenestesenter og servicetorg, som regjeringa har i si erklæring.

Arbeidarpartiet er eit parti for både by og land. Det ser me av plattforma. Her er det òg viktig å trekkje fram at me må forsterke områdesatsingane i dei store byane og jamne ut levekårsutfordringane.

Det er store ambisjonar for kommunesektoren. Politikken til Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa skal bidra til betre kvalitet på velferd, omsorg og skule – for lærarane, sjukepleiarane, helsefagarbeidarane og alle dei som arbeider i kommunal sektor, som er fyrstelinje i velferdstenestene våre. Samtidig har dei ei veldig viktig rolle i omstillinga til lågutsleppssamfunnet og når det gjeld sosial bustadbygging. Då må me styrkje verktøykassa til kommunane og leggje til rette for nye løysingar, slik plattforma tydeleg peikar på.

Mudassar Kapur frå Høgre, som eg truleg skal diskutere mykje med i tida framover, kan kanskje ikkje ha lese plattforma med dei mest positive brillene på, for eit av dei viktigaste prosjekta til denne regjeringa er tillitsreforma. I heile førre stortingsperiode arbeidde me i Arbeidarpartiet – ganske nitid, over fleire år – med å leggje vegen mot tillitsreforma. No skal me saman med partane i arbeidslivet gjennomføre henne. Reforma skal gje tilliten, tida og makta tilbake att til dei som utgjer fyrstelinja, og som er ryggrada i velferdsstaten, som lærarane, sjukepleiarane, politibetjentane og fastlegane. Me må fjerne unødvendige, detaljerte og rigide krav og målstyring som tek tida vekk frå det samfunnsoppdraget som dei i fyrstelinja faktisk har. Mange tilsette i velferdstenestene våre brukar meir tid på papirarbeid, kontrollrutinar og på å rapportere på same informasjon fleire gonger. Mange blir målte på såkalla indikatorar som ikkje fangar opp det som verkeleg tel for kvaliteten på tenesta. Eit eksempel: Tilsette i barne- og ungdomspsykiatrien fortel at dei brukar så mykje som ein fjerdedel av tida på å kode og registrere og ikkje på å behandle. Det kan ikkje fortsetje, og der viser Arbeidarpartiet og Senterpartiet tydeleg retning i plattforma.

Arbeidet med tillitsreforma må i gang no, og det blir eit av dei viktigaste prosjekta for fornying av offentleg sektor og for betre tenester for folk.

Erling Sande (Sp) [19:56:17]: Noreg er eit litt annleis land. Det kan kanskje dei fleste land seie om seg sjølv, men det som er litt spesielt med vårt land, er at vi har teke heile landet i bruk. Det er busetnad og verdiskaping og aktivitet i byar, i tettstadar og i bygder rundt om i heile landet vårt.

Ein grunnleggjande føresetnad for dette, og ein grunn til det, er at vi har eit finmaska transportnett over heile landet, eit vegnett for biltransporten, ferjer, hurtigbåtstrekningar, jernbaneskjener, flytrafikk, trikkar og bussar og eit stadig betre digitalt kommunikasjonsnett. Vi har bygd ut effektive transportsystem i dei største byane våre, men vi har òg eit tilbod til dei som bur ytst, både fordi folk i heile landet skal vere kopla på og vere ein del av fellesskapet vårt, og òg fordi verdiskapinga ikkje nødvendigvis speglar folketalet. Mange stadar i landet vårt har stor verdiskaping trass lågt folketal. Transportsystemet bind landet i hop. Det er ein uunnverleg del av kvardagen for folk og næringsliv, og for Senterpartiet er vidareutvikling av denne infrastrukturen ei viktig prioritering. Transportsystemet i framtida skal vere sikrare, det skal vere meir effektivt, og det skal vere meir miljøvenleg.

Den nye regjeringserklæringa markerer eit taktskifte på fleire område i samferdselspolitikken. Endringane betyr noko for kvardagen til folk og næringsliv. Reduserte flyprisar på kortbanenettet er viktig for bedriftseigaren på Helgelandskysten og for studenten i Volda. Reduserte ferjeprisar betyr noko for næringslivet langs Mørekysten og pendlarane i fjordbygdene. Gratis ferje til dei samfunna som ikkje har noko anna alternativ, sikrar ei moglegheit for å både bu og skape verdiar på øyer og i samfunn langs heile kysten vår. Ei satsing på kollektivprosjekt i og rundt dei store byane våre betrar kvardagen til storbybefolkninga. Det er ein transportpolitikk for heile landet.

Regjeringa varslar òg at tilgangen til høghastigheitsinternett skal vere ein rett på lik linje med straum, og at alle husstandar der det bur folk, skal ha høghastigheitsbreiband innan 2025. Punktet er utruleg viktig. Alle skal kunne vere med på den digitale utviklinga. Det opnar for moglegheiter til at folk kan velje friare kvar i landet vårt dei vil busetje seg, at fleire arbeidsplassar kan spreiast rundt utover landet, at nye arbeidsplassar kan skapast og eksisisterande arbeidsplassar tryggjast rundt om i heile landet vårt.

Om ikkje opposisjonen lèt seg begeistre, trur eg i alle fall at ganske mange av innbyggjarane og næringslivet rundt om i landet vårt blir begeistra.

Ein valkamp gjev mange høve til møte med menneske. Eit som sette spor, var då eg møtte småbarnsforeldre i Oldedalen som sende ungane sine langs ein rasfarleg skuleveg. Dei fortalde: Verst er det når vi som foreldre ser ut av vindauget og spør kvarandre om vi tør sende ungane på skulebussen i dag. Arbeidet med å sikre rasutsette vegar er svært viktig. Eg er veldig glad for at regjeringa har varsla ein gjennomføringsplan for å sikre dei mest skredutsette vegane våre.

Sist, men ikkje minst: Transportsystemet vårt må òg bli meir klimavenleg. Fleire ladepunkt, meir landstraum i hamnene, satsing på bioenergi i transportsektoren, infrastruktur for klimavenleg tungtrafikk, utvikling av hydrogenløysingar for sjøtransporten – det er viktige tiltak for å redusere utsleppa frå transportsektoren vår.

Det blir hevda frå opposisjonen at regjeringserklæringa ikkje skapar begeistring. Ja, eg får seie som vi av og til seier oppe i Nordfjord: Skal vi vedde?

Statsråd Espen Barth Eide [20:00:51]: Siden det er første gang jeg tar ordet som nyslått klima- og miljøminister, har jeg lyst til å begynne med å si at jeg ser fram til godt samarbeid med Stortinget om det vi i Hurdalsplattformen slår fast er vår tids viktigste utfordring. Det er en enorm oppgave, det er en krevende oppgave, og det er en spennende oppgave, for den skal jo kombineres med at vi skal skape gode, fine liv i hele landet, der alle skal med, på en måte som gjør at vi kommer ut av den omstillingen vi nå skal gjennom, på en måte vi kan være stolt av. Det betyr at klimapolitikken må levere kuttene som skal til i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, og vi har altså veldig tydelige mål for det i erklæringen. Det betyr at klimapolitikken må skape nye grønne arbeidsplasser over hele landet, og det betyr at det er et imperativ, også for klimapolitikken selv, at den framstår som rettferdig både geografisk og sosialt, for har vi ikke med oss folk, lykkes vi ikke i denne store generasjonsutfordringen som det har falt på oss i vår tid å svare på.

Så er jeg veldig stolt av at vi er svært tydelige på at vi ikke bare skal sette mål, men vi skal også planlegge for hvordan vi når dem, sektor for sektor, år for år, med tydelige klimautslippsbudsjetter. Ja, vi har sagt intet mindre enn at klimautslippsbudsjettet, eller karbonbudsjettet, skal være like styrende for økonomien som pengebudsjettet, så framtidige budsjettkonferanser blir rett og slett også framtidige karbonbudsjettkonferanser, der vi disponerer de utslippene vi har igjen.

Vi skal gjøre dette på en måte som bygger nye næringer. Jeg ser veldig fram til det brede samarbeidet på tvers av hele regjeringen og alle samfunnssektorer, med næringslivet, med samferdsel, med fisk og landbruk, med energiforsyning – i det hele tatt med alle samfunnsområder – for å bygge klimapartnerskap, solide avtaler mellom staten og de ulike næringene og de ulike samfunnssektorene om hvordan disse målene nås, hva sektoren kan bidra med selv, hva staten må bidra med, og hva som er de overordnede føringene, og hvordan vi når dem.

Representanten Astrup spurte om det kommende klimatoppmøtet i Glasgow. Jeg kommer gjerne tilbake med mer detaljer om det, men jeg har lyst til å si kort at vi kommer til å støtte opp om de ambisiøse ambisjonene som det britiske formannskapet, støttet av EU, USA og en rekke andre ledende land, har, nemlig å holde 1,5-gradersmålet innen rekkevidde. Det er mer enn bare ord, og det er mer enn et tall, for vi har de siste årene lært om den enorme forskjellen på utfall dersom vi lander på 1,5 grader eller nær det, versus at vi går over 2 graders oppvarming. Det er en enorm forskjell, og det er viktig å holde ved like muligheten for å nå 1,5-gradersmålet, altså å stoppe oppvarmingen innen 1,5 grader. Det blir en viktig leveranse fra dette møtet: å ta grep for å lykkes med det.

Så er vi nødt til å bidra til å styrke klimafinansiering og bidra til at de landene som trenger hjelp, både til å forebygge klimakrisen og til å tilpasse seg de klimaendringene som uansett kommer, får det. For det tredje er det et knippe med viktige spørsmål som hahandler om å gjøre ferdig de regelbøkene, de normene og prinsippene som skal styre klimapolitikken fra nå av, i en enda viktigere fase enn den vi har hatt til nå. Det blir i sannhet et svært viktig møte.

Så har jeg lyst til å minne om at vi ikke bare har en klimakrise, vi har også en naturkrise. Naturkrisen og klimakrisen henger nøye sammen, de påvirker hverandre negativt, men de må også forstås som to forskjellige ting.

Vi må i tillegg til å få ned utslippene og gå over til en mer fornybar økonomi sørge for at vi går over i en mer sirkulær økonomi, at vi slutter med bruk-og-kast og lærer oss å bruke ressursene om igjen. Det er også arbeidsplasskapende. Det er faktisk slik at det er masse god økonomi i å gjøre økonomien mer sirkulær, mer bærekraftig. Ikke bare vil den vare lenger, men det skaper jobber i hele landet.

Dette er en fantastisk stor og viktig agenda, og jeg håper på et veldig godt samarbeid om dette. Det kommer til å være ulike syn på hvor mye markedet løser alene, hvor mye staten skal bidra med, og hvordan det samspillet skal framstå, men jeg håper vi kan bli enige om at spørsmålet ikke lenger er om vi skal nå klimamålene, men hvordan vi raskest, mest effektivt og på en mest rettferdig måte kommer nettopp dit.

Marianne Sivertsen Næss (A) [20:19:31]: La meg starte med å gratulere oss alle med at vi endelig har fått en regjering som vil ta hele landet i bruk, en regjering som har troen på den nordligste landsdelen, og som med sin nordområdepolitikk vil satse på utdanning og forskning, ressursforvaltning, næring og samferdsel.

Vi har ingen tid å miste for Finnmark og Nord-Norge. Den negative befolkningsutviklingen må snus. En av de største utenrikspolitiske utfordringene er at folk flytter fra nord. Dette er et stort paradoks. I nord har vi jo ressursene som verden både trenger og ønsker, som sjømat, energi, mineraler og opplevelser. I regjeringserklæringen finner vi flere punkter som anerkjenner regionens betydning for nasjonen Norge, men skal vi ta i bruk de enorme mulighetene i landsdelen, må det bo folk her.

For å lykkes med å gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling må vi ha flere tanker i hodet samtidig. Regjeringserklæringen er tydelig på at vi skal utvikle petroleumsnæringen og ikke avvikle den. Petroleumsnæringen bidrar i dag med store inntekter, verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet. Kompetansen og inntektene fra olje og gass vil være avgjørende når vi skal omstille og få til en overgang til fornybarsamfunnet.

Endelig har vi fått en regjering som stiller opp for og stiller krav til næringsaktørene som høster av våre naturressurser, en regjering som vil stille krav til oljeselskapene om at mer av verdiskapingen skal bli igjen lokalt, og krav om ringvirkninger på land, ikke minst i nord. For å sikre Finnmark samme forutsetning for utvikling av samfunn som i resten av landet vil investeringer i verdiskapende infrastruktur og tilgang på kvalifisert arbeidskraft være avgjørende. 420 kV-linjer fra Skaidi til Varangerbotn og fra Skaidi til Hammerfest er en nødvendighet.

Våre fylkesveier og riksveier skal vedlikeholdes, og strekningene E45 Kløfta fra Kautokeino til Alta og rv. 94, som er innfartsåren til Hammerfest, er overmodne for utbedring.

De ekstraordinære tiltakene vi har hatt lengst nord for å få folk til å flytte til Finnmark og Nord-Troms, skal evalueres og forbedres. Regjeringserklæringen lover flere desentraliserte utdanningstilbud nær der folk bor.

Den nordligste landsdelen er viktig for oss som bor i nord, men den er også helt avgjørende for nasjonens sikkerhet og for våre inntekter til statsbudsjettet. Aldri før har vi hatt en regjeringserklæring som så tydelig legger til rette for å gjøre Nord-Norge til sentrum for nasjonal politikk (presidenten klubber). Endelig ser vi ambisjoner for å utvikle den landsdelen jeg kommer fra. Verdier skal skapes, infrastruktur forbedres og den negative befolkningsutviklingen skal snus, til fordel for hele nasjonen (presidenten klubber).

Helge Orten (H) [20:22:56]: Jeg legger merke til at flere representanter fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakker om aktiv næringspolitikk som om det skulle være noe nytt. Det er det jo ikke. De siste åtte årene er det ført en svært aktiv næringspolitikk, og det har vært en formidabel økning i satsingen på næringsrettet forskning, utvikling og innovasjon. Det har vært helt avgjørende for å støtte opp om den omstillingen store deler av næringslivet vårt har stått i og står i, og for å utvikle ny teknologi som både kan bidra til lavere utslipp og legge til rette for økt konkurransekraft for norsk næringsliv.

Aktiv næringspolitikk handler om å støtte opp om den næringen der vi har særlige forutsetninger for å lykkes, f.eks. innenfor den maritime sektoren, der våre bedrifter er helt i verdenstoppen. Grønt Skipsfartsprogram og krav til lav- og nullutslippsløsninger for ferger og hurtigbåter er eksempler på hvordan offentlig-privat samarbeid kan bidra til framtidsrettede løsninger som har et stort eksportpotensial, og som bidrar til lønnsomme arbeidsplasser.

Aktiv næringspolitikk var det også da regjeringen Solberg fikk på plass en hydrogenstrategi og en tydelig satsing på teknologiutvikling og infrastruktur. Satsing på offshore havvind og støtte til viktige prosjekter for karbonfangst og -lagring er også områder der det er mulig å skape ny industri og eksportinntekter for Norge, og som bidrar til reduserte utslipp.

Aktiv næringspolitikk handler om å sørge for at bedriftene våre møter færrest mulige hindre for å utføre sin virksomhet. Digitalisering og forenkling av mange funksjoner vil bidra til lavere kostnad og økt konkurransekraft. Den digitale dekningen i Norge har aldri vært bedre, og nå rulles også 5G-nettet ut for fullt. Digital dekning i hele landet er et av våre store konkurransefortrinn og avgjørende for innføring av ny teknologi på mange områder.

Aktiv næringspolitikk er det når vi de siste åtte årene har doblet samferdselsbudsjettet og bygd infrastruktur i hele landet.

Aktiv næringspolitikk handler også om stabilitet og forutsigbarhet i eksportmarkedet. Da nytter det ikke å så tvil om EØS-avtalen, slik f.eks. Senterpartiet og SV gjør.

Aktiv næringspolitikk krever en god skattepolitikk. Når selskapsskatten er redusert til 22 pst. og skatten på arbeidende kapital er betydelig redusert de siste årene, betyr det at det er blitt mer attraktivt å investere i norske arbeidsplasser og norske virksomheter.

Det virker som om Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at aktiv næringspolitikk er lik økt statlig eierskap. Samtidig vil de samme partiene øke skattleggingen av norsk eierskap i norske bedrifter. Det er feil medisin. Aktiv næringspolitikk handler i første rekke om å legge til rette for at det er attraktivt å investere i norske bedrifter og norske arbeidsplasser, og at disse bedriftene kan utvikle seg på en god måte. Da skaper vi lønnsomme arbeidsplasser og legger til rette for innovasjon og utvikling.

Geir Jørgensen (R) [20:25:59]: Først vil jeg få gratulere landet med et nytt storting. Da vi i Rødt startet denne valgkampen, sa vi to ting: Vi skal gi landet et nytt storting og en ny regjering og vi skal etablere oss godt over sperregrensen. Begge deler har vi klart. Dette er godt nytt for landet, og det er spesielt godt nytt for kysten.

I Hurdalsplattformen er det et kapittel om fiskeri og havbruk. Vi i Rødt er veldig glad for at den nye regjeringen tar initiativ til en ny kvotemelding. Vi som har fulgt med i fiskeripolitikken innenfor og utenfor denne salen, husker hva som skjedde med den forrige. Det ble forsøkt presset fram en kvotemelding like før Riksrevisjonen skulle offentliggjøre sin rapport om hvordan norsk fiskeripolitikk og praksis står i forhold til lovgivning og samfunnsmål. Et folkelig opprør – og partiet her klarte å utsette behandlingen av denne meldingen, men likevel ble det presset gjennom en kvotemelding som vi ikke kunne godta. Det er vi glad for i Rødt. Så skal vi sammen med folk langsmed kysten være med og påvirke hva denne meldingen skal inneholde.

Så skal jeg si litt om havbruksdelen i Hurdalsplattformen. Det legges altså opp til vekst i en næring som ikke har klart å ordne opp i de problemene de skaper, selv med dagens volumer. I Rødt har vi gjort et veldig godt valg på kysten. Det er et valgresultat som har kommet fordi folk opplever at de får mindre og mindre å si om sin egen framtid på det stedet de bor. Det er en ensidig satsing på én næring, havbruksnæringen – som har fortrengt våre kystfiskere fra sine tradisjonsrike plasser – som vi vet har store problemer med forurensning, sykdom, lus og den type ting. Vi kan ikke godta umiddelbart at denne næringen skal kunne få vokse med dagens teknologi. Så vi i Rødt kommer til å løfte disse sakene inn på Stortinget sammen med den store folkebevegelsen som nå reiser seg langsmed hele kysten, og som krever en annen teknologi og en annen politikk overfor denne næringen. Vi skal sørge for at det skal bli vanlige kystfolks tur, ikke den vanlige gjengen av oppdrettsmilliardærers tur.

Rune Støstad (A) [20:29:18]: Ny regjering gir nytt håp og tro på framtiden i hele landet. Etter å ha vært ordfører i en gudbrandsdalskommune i seks år med en regjering som har nedprioritert distriktene, har vi nå fått en regjering som vil ta Norge i en ny og mer rettferdig retning. Det er en regjering for vanlige folk – en regjering som setter arbeid, bedre velferd og en mer rettferdig klimapolitikk øverst, og som vil ha en politikk for mer rettferdighet og mindre forskjeller mellom folk og mellom by og bygd.

Begrepet «by og land hand i hand» er godt kjent i denne salen. Mindre kjent er det kanskje at dette tankegodset ble klekket ut på ei hytte midt i Gudbrandsdalen. Byfolk, bygdefolk og hytteeier Einar Gerhardsen brukte mye tid på politikkutvikling på den hytta. Gerhardsen forstod sin tid og sitt folk, akkurat som vår nye statsminister, Jonas Gahr Støre.

Som representant for distriktene er jeg spesielt glad for at vi har fått en regjeringserklæring som så tydelig sier at distriktspolitikken må forsterkes og fornyes. Hurdalsplattformen har en rekke kraftfulle og konkrete tiltak som folk og næringsliv i hele landet vil merke. Trygt arbeid, bedre velferd og gode liv i hele landet er det aller viktigste. Derfor har plattformen tydelige satsinger på barnehage, skole, helse, bolig, vei og ikke minst at bredbånd skal være en rettighet på lik linje med strøm.

Så må vi ha en stat og kommuner som vil bidra til en mer aktiv næringspolitikk og nye arbeidsplasser der ressursene er, og der næringslivet er i førersetet. Ressursene er der, næringslivet står klart, og vi har fått en regjering som er i gang. Norge har fått en ny regjering med store ambisjoner for hele landet, med en historisk satsing på distriktene, på byene, på viktige næringer og ikke minst på kommunene – der folk bor.

Hurdalsplattformen er solid og offensiv. Det er tydelig politikk og en tydelig retning som svar på vår tids utfordringer – for folk i hele Norge.

Aleksander Stokkebø (H) [20:32:17]: Høyre vil ha et samfunn med små forskjeller, tillit og muligheter for alle. Når vi da vet at den største sosiale forskjellen er mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor, må vår viktigste oppgave være å få flere i jobb.

Først må de nye jobbene skapes. Vi må gjøre det enklere å starte, drive og jobbe i oppstartsbedriftene. Derfor er jeg litt forundret når Arbeiderparti-plattformen er ganske så ribbet for gründerpolitikk. Høyre har i statsbudsjettet foreslått endringer i opsjonsskatten for å gjøre det enklere for oppstartsbedriftene å tiltrekke seg dyktige ansatte og styrke konkurransekraften.

Regjeringens svar i plattformen er at de vil «se på» det. «Se på» – det har vi ikke tid til. Det er ikke stirreleken vi trenger nå. Vi trenger handling. Det blir min første utfordring til den nye næringsministeren, og Høyre er beredt til å være med og ta ansvar for å gjennomføre en mer konkurransedyktig gründerpolitikk i Norge i årene som kommer.

I tillegg til å skape mer må vi inkludere flere i de jobbene vi har. På Høyres vakt tok vi Norge trygt gjennom den største økonomiske krisen siden krigen. Vi fikk fart på Norge, slik at stadig flere nå kommer i jobb. Men fortsatt står altfor mange utenfor, og bak hver arbeidsledige finnes det kompetanse det norske samfunnet trenger. Alle kan, så la oss gi folk sjansen til å blomstre! Vi må sikre et trygt, anstendig og fleksibelt arbeidsliv der alle som vil jobbe, får jobb.

Da er det flere ting vi må gjøre. Vi må for det første fortsette satsingen på inkluderingsdugnaden, der minst 5 pst. av alle nyansatte i staten er folk med hull i cv-en. Vi må prioritere flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, som det ble om lag 3 000 flere av på Høyres vakt, sånn at de som ikke er klare for det ordinære arbeidslivet, fremdeles kan få en god jobb å gå til. Så må vi sørge for at ingen går ut på dato, og vi må ha flere desentraliserte utdanningstilbud, slik at det blir lettere å kombinere jobb og utdanning.

På Høyres vakt ble det skapt mer og inkludert flere. Vi ser fram til et konstruktivt samarbeid i Stortinget for å ta vare på det Norge vi alle er så glad i – med små forskjeller, tillit og muligheter for alle.

Terje Sørvik (A) [20:35:22]: De siste åtte årene har gitt store strukturendringer innenfor en rekke samfunnsområder. Sentraliseringskreftene har fått råde, med mantraet større, sterkere og mer robust.

Hvordan skal vi som ønsker utvikling i hele Norge, endre på dette nå etter regjeringsskiftet? Jo, vi skal satse på det vi er sterke på, og utløse mer av næringsmulighetene som ligger i naturgrunnlaget vårt, enten det er jord- og skogbruk, fiskeri, havbruk, mineraler, energi, mat eller reiseliv. Naturressursene ligger ute i landet og kan ikke sentraliseres. Derfor vil vi bruke de distriktspolitiske virkemidlene som verktøy for viktige satsinger. Verktøykassen må være tilstrekkelig, ellers får vi ikke gjort jobben.

Den nylig avgåtte regjeringen har over flere år dreid satsingen på næringsutvikling inn mot nasjonale ordninger og foretatt store kutt i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene. Det er svært uheldig for tilretteleggingen for arbeidet med innovasjon, verdiskaping og eksisterende næringsliv og for etablering av ny næringsvirksomhet i distriktene. Siden 2013 er de regionale utviklingsmidlene til f.eks. Trøndelag over statsbudsjettet redusert med ca. 40 pst. I tillegg har midlene fått nasjonale bindinger som gir fylkeskommunen liten eller ingen frihet til å foreta regionale tilpasninger.

Vår regjering vil styrke fylkeskommunene som samfunnsutvikler. Regionale utviklingsmidler bidrar også til å realisere viktige nasjonale satsinger. Økt konkurransedyktighet og sysselsetting, og bedre rammebetingelser for næringslivet er blant målsettingene. Fordi midlene fordeles til fylkene, som har god kjennskap til utfordringene i de ulike regionene, kan også ressursene tilpasses særskilte forutsetninger og utfordringer. Midlene skal prioriteres til innovasjon, nyetableringer og tiltak som er nærings- og bedriftsrettede. For fylkeskommunene er Innovasjon Norge et viktig verktøy, og de bedriftsrettede midlene delegeres dit. Vi ser også at Innovasjon Norge svekkes i den avgåtte regjeringens forslag til statsbudsjett.

Utvikling av regionvekstavtaler blir viktige samhandlingsverktøy og blir en systematisering av den tette kontakten som var mellom nasjonale myndigheter og fylkene under pandemien.

Distriktspolitikken må forsterkes og fornyes. Arbeid og velferd er det viktigste. Folk skal bo og leve sitt liv i alle deler av landet. Da må viktige velferdstjenester være i nærheten. Bredbånd og gode kommunikasjons- og transportløsninger er avgjørende. «Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

Tove Elise Madland (A) [20:38:36]: Landet vårt har gjennom fleire tiår vore prega av sterke fellesskap, små forskjellar og høg tillit – eit Noreg slik me kjenner det, og slik omverda kjenner oss. I dei siste åtte åra har dette blitt endra. Dei siste åtte åra har landet vårt blitt eit land med auka forskjellar. Forskjellane mellom folk i by og land og mellom ulike delar av landet er blitt større. Mange har kjent på utanforskap og usikkerheit for arbeid og at den gode velferdsstaten vår er endra.

For regjeringa er ein sterk offentleg velferdsstat berebjelken, ein velferdsstat som er bygd opp på at ein bidreg etter evne og får ved behov. Dette er kjernen i politikken til regjeringa. Det å ha ei helse- og omsorgsteneste som er tilgjengeleg uansett kven du er, kvar du bur, eller kva lommeboka di inneheld, er viktig. Ei helse- og omsorgsteneste med velkvalifiserte tilsette i heile og faste stillingar, som ser pasienten, er heilt avgjerande. På denne måten får me ei helseteneste i verdsklasse.

Regjeringa vil styrkje økonomien til både kommunane og sjukehusa. Årlege kutt har svekt det felles helsevesenet vårt. No er tida inne for å ta eit oppgjer med dette. Me treng ein styrkt kommuneøkonomi og ein styrkt økonomi for sjukehus og helseføretak, f.eks. for å få auka grunnbemanninga for nettopp å gje dei eldre og dei sjuke trygg omsorg og betre pleie.

Politikken til regjeringa vil gje oss tryggleiken tilbake. Ei god offentleg helseteneste til alle, uansett kva tankar ein har og kva lommeboka inneheld, vil gje oss ein ny kurs og tryggleik i kvardagen.

Tobias Drevland Lund (R) [20:40:56]: Først og fremst gratulerer til oss alle med ny regjering og nytt flertall. Fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør har det de siste årene rast et distriktsopprør, et distriktsopprør mot nedleggelser av sykehus og funksjoner, mot sentralisering av arbeidsplasser og ikke minst mot tvangssammenslåing av både kommuner og fylker, også kjent som kommune- og regionreformen. Nå er det vanlige folks tur, har vi hørt under hele valgkampen, og mange av landets vanlige folk bor i distriktene. Det var derfor svært gledelig å høre statsminister Jonas Gahr Støre nå på mandag ved presentasjonen av regjeringserklæringen si:

«Tiden for overkjøring av lokalsamfunn er over.»

Dette forplikter og må følges opp, ikke bare i ord, men også i handling. I Hurdalsplattformen står det at man skal oppløse tvangssammenslåtte kommuner og fylkeskommuner som sender søknad etter vedtak i kommunestyret eller fylkestinget innen 1. juli 2022. Problemet er at det ikke nødvendigvis foreligger et politisk flertall i de sammenslåtte fylkestingene eller kommunestyrene for å sende inn en slik søknad, selv om motstanden i folket er stor. Bare som et eksempel: I en meningsmåling utført av InFact i Sogn og Fjordane i april svarte hele 63,5 pst. av de spurte at de ønsker å løse opp det nye storfylket. Bare 22,5 pst. ville beholde Vestland dersom det var en folkeavstemning.

Et annet eksempel på en kommune som også ble offer for formuleringen i Hurdalsplattformen, er gamle Søgne kommune. Søgne kommune ble trukket fram som et eksempel da finansminister Trygve Slagsvold Vedum i siste partilederdebatt lovte at tvangssammenslåtte kommuner kunne løsrive seg så fort Senterpartiet kom til makten.

Rødt mener det er på tide å lytte til folk som altfor lenge ikke har blitt lyttet til. Derfor foreslår vi at det skal avholdes rådgivende folkeavstemninger i Vestland, i Innlandet og i Vestfold og Telemark om hvorvidt man vil gå tilbake til den strukturen som fantes før. I tillegg foreslår vi at det avholdes rådgivende folkeavstemninger innenfor rammene av de gamle kommunegrensene til tidligere Søgne, Haram, Verran, Flora og Vågsøy om hvorvidt man skal gå tilbake til den gamle kommunestrukturen eller ikke.

Som statsminister Gahr Støre også sa på mandag:

«Regjeringen skal flytte makt til vanlige folk.»

Dette forplikter. Så til alle som er enig med oss i det, inviterer vi partiene til å støtte våre forslag for å sørge for at folk i Distrikts-Norge endelig skal bli lyttet til.

La meg også ta tak i en aller siste ting. Statsminister Gahr Støre sa så riktig:

«Kampen mot Forskjells-Norge er en kamp for å bevare vår samfunnsmodell.»

Derfor forventer Rødt at den nye regjeringen fokuserer fullt på å få ned antall barn som vokser opp i fattigdom, som nå er hele 115 000. Å gjøre noe med fattigdommen krever mange strukturelle tiltak. Et av dem er å lovfeste at barnetrygden skal komme alle barn til gode og ikke avkortes for familier på sosialhjelp.

Linda Monsen Merkesdal (A) [20:44:10]: Noreg og verda skal i ei ny retning. Noreg skal kutta 55 pst. av klimagassane innan 2030. Klimakrisa er vår tids største utfordring, og saman med tapet av natur står me overfor store globale kriser. Derfor er det avgjerande at tiltak for å løysa den eine krisa ikkje går på kostnad av den andre.

Tiltak for å kutta klimautsleppa må gjerast gjennom tiltak som me veit vil påverka vår kvardag. Folk opplever og føler på ansvaret, eit kollektivt ansvar som den enkelte ikkje klarar å ta aleine. Eg har snakka med menneske som seier at dei opplever dette som belastande, og som ønskjer å ta ansvar ved å velja varer og tenester som er gjenbruks- og klimavenlege. Det er i dag krevjande å orientera seg i denne marknaden, det blir opplevd som vanskeleg når mykje av industrien ute i verda og i Noreg fortset å produsera miljøskadelege produkt. Mange kjenner på ei maktesløyse når det gjeld kva den enkelte kan bidra med inn i den store klimakampen.

Vanlege folk, og spesielt ungdomane våre, seier at dei ikkje har opplevd tryggleik i politikken som blir utforma for å bremsa den globale oppvarminga. Nyheitsbildet viser ei verd i endring, med ras, flaum, tørke og ekstremvêr, og dette er skremmande bilde. Me som politikarar skal visa handlekraft og ta utfordringane på alvor. Denne regjeringa skal gjennomføra dei største klimatiltaka i Noregs historie for å kutta utslepp.

Klima og natur skal vera ramma rundt all politikk. Noregs ambisiøse klimamål forpliktar heile regjeringa og alle delar av samfunnet, og målet skal nåast. Politikken skal bidra til at berekraftige næringar veks fram basert på kompetansen til verdsleiande fagfolk i industrien. Klimapolitikken skal ikkje vera moraliserande, og han må vera rettferdig. Å ta klimavenlege val skal bli enkelt for den enkelte. Regjeringa skal gjennom ein stø og trygg kurs i dei store klimaoppgåvene kutta klimautslepp, sikra eit samfunn med små forskjellar og mobilisera til ei brei og folkeleg støtte i klimapolitikken. Det er storsamfunnet som må ta ansvar for at menneske skal kunne ta klimavenlege val i Noreg og i verda, gjennom økonomi, sosiale ordningar og arbeid. Dette er vårt ansvar som folkevalde å gjennomføra, og det ansvaret skal denne regjeringa ta.

Lene Westgaard-Halle (H) [20:47:25]: Etter åtte herlige år med borgerlig regjering har vi et bedre utgangspunkt for omstilling enn noen gang. Framtiden ser lys ut for Norge. Vi står opp om morgenen til en økonomi som har blitt grønnere og mindre oljeavhengig, konkurransekraften er styrket, og vi har blitt mer digitaliserte.

Vi går på jobb i et Norge som har blitt grønnere og sterkere. Arbeidsledigheten har igjen falt kraftig – til sammenligning mye raskere enn under f.eks. finanskrisen – og ledigheten vil fortsette å falle i 2022. I april i fjor var det på det meste 430 000 arbeidssøkere. Nå er tallet i underkant av 130 000, og vi er snart tilbake på nivået før pandemien.

Vi våkner opp i et av landene som har håndtert koronakrisen aller best. I tillegg til lav ledighet og trygg styring gjennom en pandemi har Høyre i regjering ført en politikk for å skape mer og inkludere flere.

Vi har brukt de store pengene på å investere i velferd, i velferd til vanlige folk. Ni av ti kroner av det økte handlingsrommet i statsbudsjettet er brukt til å styrke helse og omsorg, utdanning, kommuneøkonomi og samferdsel. Pengene er brukt på vanlige folk. Etter åtte år med Høyre i regjering våkner vi opp til et renere Norge, et land som har kuttet utslippene fem år på rad, og har det laveste nivået på utslipp på nesten 30 år. Vi har gjennom åtte år ført en politikk som har gjort det dyrere å forurense og lettere for vanlige folk å ta grønne valg. Den nye regjeringen hevder den vil kutte klimagassutslippene, men følger – iallfall foreløpig – ikke opp med tiltak.

Hurdalsplattformen er retningsløs og oppsiktsvekkende svak på klima, nesten som om noen internt sitter og holder litt i håndbrekket. CO₂-avgiften, som er det mest effektive verktøyet for å kutte i utslipp, uthules med en rekke unntak. Med Høyre i regjering ble tilskuddet til Enova doblet, vi satset blytungt på karbonfangst og -lagring, havvind og hydrogen – bare for å nevne noe. Listen er veldig mye lengre.

Med Støre-regjeringens plattform ligger det an til at satsingen på Norge som en moderne og næringsvennlig klimanasjon som lå i den blå-grønne regjeringens klimaplan, svekkes framfor å trappes opp. Det betyr færre ben å stå på i framtiden for Norge, færre jobber i sektorer som kutter utslipp uten å kutte utviklingen. Jeg håper Støre-regjeringen har større ambisjoner både for norsk næringsliv og for framtiden enn det den viser i denne plattformen. Jeg må innrømme at jeg er optimist, så jeg heier på de grønne stemmene i Arbeiderpartiet.

Det siste Høyre gjorde, var å legge fram et grønt, næringsvennlig statsbudsjett som legger til rette for gode og trygge liv for alle, både i byene, på bygda og langs kysten. Det gjorde vi bl.a. gjennom å legge grunnlaget for flere jobber i privat sektor, for det vi trenger de neste årene, er å skape mer, ikke skatte mer.

Torbjørn Vereide (A) [20:50:37]: Eg har lyst til å bruke mitt første innlegg på Stortinget til å fortelje ei historie om nokon som eg er glad i, og som eg bryr meg veldig mykje om. Eg har lyst til fortelje om Olav og Elena som jobbar på Thon Hotel i Jølster i Sogn og Fjordane valkrins, der eg kjem frå.

Elena blei født i Russland og voks opp i Bulgaria. Då ho flytta til Noreg, visste ikkje ho kva det organiserte arbeidslivet handla om. Då ho jobba så hardt at ho ikkje berre heldt på å gå i bakken, men faktisk gjekk i bakken og måtte gå til legen, torde ho ikkje å seie frå, for det var ikkje sånn det var der ho kom frå. Men sjølv om ho ikkje hadde kjennskap til det organiserte arbeidslivet då ho kom til landet, lærte ho det, for i 2012 organiserte ho seg i Fellesforbundet. Det var ikkje kven som helst som blei tillitsvald på hotellet der – det var faktisk ektemannen hennar, Olav. Og det var ikkje berre ho som organiserte seg, for jammen gjekk dei og organiserte seg heile gjengen, frå null til bortimot alle.

Når ein ser blikket deira og kor stor stolte dei er av arbeidsplassen sin, kor mykje drive og glede dei viser over det dei held på med, kjenner ein det. Ikkje berre gjer det noko med dei som tilsette, men det gjer òg noko med drifta og moglegheitene til dei som driv det, og dei som leiar bedrifta. Den forståinga gjer meg òg glad for at vi no har med oss i salen ein næringsminister som har uttrykt, som eigar sjølv, at det er bra for alle partar at vi har eit sterkt og organisert arbeidsliv. Like viktig er det at vi har fått ein arbeids- og inkluderingsminister som frå starten av seier noko om ambisjonsnivået vårt – om fagforeiningsfrådraget, som vi skal doble, og om at vi igjen skal innføre den kollektive søksmålsretten, som skal styrkje krafta i rørsla vår og ta kampen mot ulovleg innleige og arbeidslivskriminalitet. Ikkje minst er eg med og støttar opp om ei regjering som er på lag med arbeidsfolk. Eg registrerer dei stadige forsøka på å rakke ned på vanlege folk, men det er dei eg er på lag med, og det er eg utruleg stolt av.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [20:53:57]: Velferdsstaten vår er i verdsklasse. Det har vi alle verkeleg fått merke under koronapandemien når det store fellesskapet stiller opp for oss alle. Men dette kjem ikkje av seg sjølv. Velferdsstaten vår består av alle dei dyktige folka som er på jobb kvar dag for fellesskapet. No er det fellesskapet sin tur til å stille opp for dei. Som sjukepleiar har eg sett dette arbeidet frå innsida. Helsefagarbeidarar, reinhaldsarbeidarar og assistentar er blant dei som har stått i frontlinja, og som har stilt opp for vår felles tryggleik. Utfordringa er at altfor mange arbeidsfolk ikkje får moglegheit til å jobbe i heile og faste stillingar, som gjer at ein ikkje får planlagt livet sitt. Ein veit ikkje kva løn som kjem inn på slutten av månaden, og ein har ikkje moglegheit til å eige eigen bustad.

Det er på høg tid med ein ny retning for arbeidsfolk, og det blir det, for regjeringserklæringa er klar og tydeleg på kva slags arbeidsliv vi skal ha i Noreg. Vi skal ha eit seriøst arbeidsliv, der folk har eit trygt arbeid og ei løn å leve av. Faste og heile stillingar skal vere hovudregelen i norsk arbeidsliv, og retten til heiltid skal styrkjast i lovverket. Det skal gjennomførast eit heiltidsløft, og kommunane skal få betre økonomi, slik at dei kan tilsetje fleire.

Med ei arbeidarpartileidd regjering blir det ei ny retning for landet, ei ny retning for arbeidsfolk og ikkje minst ei ny retning for likestillinga, for heiltid er òg ein likestillingskamp. Deltid er det spesielt mykje av i kvinnedominerte yrke, noko som gjer dette til ei viktig sak for å løfte likestillinga. Om vi som samfunn skal bli meir likestilte, må det eit arbeid til for å skape heiltid, for vi veit godt at likestilling ikkje kjem av seg sjølv, likestilling skjer gjennom handling.

Skal vi kome lenger med likestillinga i Noreg, må vi òg sikre at alle får moglegheit til å arbeide i heile og faste stillingar. Med ei arbeidarpartileidd regjering og denne plattforma blir det ei ny retning for arbeidsfolk og for likestilling. Det blir ei ny retning for landet, og eg gler meg.

Sofie Marhaug (R) [20:56:44]: Akkurat nå opplever vi en slags strømkrise. Jeg sier «slags» for for kraftprodusentene er de høye prisene kjærkomne. Men for folk med stram økonomi kan skyhøye regninger være en økonomisk katastrofe. Inkassobyråene sier at gjeldskravene vil komme på løpende bånd. Vedvarende høye priser i tiden som kommer, har blitt varslet av Norges vassdrags- og energidirektorat – NVE. Ved å koble oss stadig tettere på det europeiske energimarkedet, med flere utenlandskabler og økt eksport, vil prisene stige i Sør-Norge.

Eksporten fortsetter, selv om NVE har opplyst om stramme magasiner. Ikke siden 2006 har fyllingsgraden vært så lav som den var i forrige uke. Det som er lønnsomt for kraftselskapene, er ikke automatisk lønnsomt for norske husholdninger eller på sikt for industrien i Norge. Den økte markedsstyringen forsterker Forskjells-Norge, en utvikling som et bredt politisk flertall bærer ansvaret for. De siste 20–30 årene har det foregått en markedsliberal revolusjon, der oppvarming av hus og vann har gått fra å bli ansett som å være et grunnleggende behov til først og fremst å bli ansett som en vare.

Høyre-regjeringen med velsignelse fra bl.a. Arbeiderpartiet har forsterket markedstvangen gjennom bygging av enda flere utenlandskabler. Når den nye regjeringen nå sier nei til flere utenlandskabler, er det bra, men neppe nok. Rødt vil ha strakstiltak for å hjelpe dem som nå sliter med å betale regningene. Men vi må ha mer enn bare et plaster på såret. Vi må begrense krafteksporten og markedsrettingen av energipolitikken generelt, for kraften tilhører folket uavhengig av postnummer eller hva man har på konto.

Truls Vasvik (A) [20:59:22]: Koronapandemien har gitt oss mange nye erfaringer. Men selv om bruken av hjemmekontor har økt for mange, er det – og vil være – viktig å fortsette å legge til rette for gode kollektivtilbud i hele landet.

Det går alltid et tog, heter det. Dessverre er det ikke sånn. En overmodig kråke satte ut jernbanenettet i hele søndre Vestfold og Grenland i flere uker. Store deler av traseen sør for Tønsberg er fra grevskapstida. Det er derfor nødvendig at ambisjonene om full intercityutbygging er tydelige, noe også den nye regjeringsplattformen slår fast. Men det vil selvfølgelig ta tid, og derfor står det også at det må «jobbes med vesentlige tilbudsforbedringer på indre og ytre InterCity». Jeg er glad for at vi nå har fått en regjering som er betydelig mer ambisiøs på jernbanens vegne enn det vi har sett de siste årene.

Flere av opplevelsene i pandemien har vært vonde og slitsomme. Men vi tar også med oss noen gode erfaringer. Jeg skal nevne tre eksempler:

Punkt 1: Unge vil og unge kan jobbe i landbruket. Marthe Hillestad på Søndre Grevle gård ved Stavern er en mellomstor jordbærprodusent som fikk plukket jordbærene sine ved hjelp av hardtarbeidende, dyktige norske ungdommer. Jeg ønsker at flere unge skal få denne muligheten. Samtidig er jeg glad for at regjeringen skal jobbe for anstendige lønns- og arbeidsvilkår i landbruket.

Punkt 2: Nordmenn vil feriere i Norge. Aldri før har så mange nordmenn feriert i eget land, og mange sier at de også i framtida vil bruke eget land mer. Som representant fra den eneste kommunen i landet med en egen kommunedelplan for camping ser jeg fram til en ny nasjonal plan for en bærekraftig reiselivsnæring som også skal sikre lokal verdiskaping hele året.

Punkt 3: Det norske offentlige helsevesenet fungerer og redder liv. En enorm innsats av fantastiske ansatte har gjort at Norge har kommet godt ut av den krisen vi har vært i. Vi skal fortsette å styrke det offentlige helsevesenet og sikre at vi ikke får en todelt helsetjeneste.

Samtidig har det siste halvannet året forsterket noen utviklinger som er faretruende. Ensomheten som mange lever i, har blitt mer utbredt. Dette gjelder særlig unge under 35 år. Og blant de arbeidsledige oppgir ifølge SSB 28 pst. at de er plaget av ensomhet. Det viser viktigheten av å ha det sosiale nettverket som folk opplever på jobben, og at det å stå på utsiden av arbeidslivet har konsekvenser utover kun det økonomiske. Regjeringen vil lage en strategi for å bekjempe ensomhet. Det er bra, og det er nødvendig. Samtidig er det helt avgjørende å få flere folk i arbeid. Det gir skatteinntekter til samfunnet og bidrar til å øke produktiviteten. Men ikke minst: Det er veldig god folkehelse.

Mona Nilsen (A) [21:02:20]: Etter åtte år med en høyreregjering som har satt likestillingen i revers og økt forskjellene mellom folk og mellom by og land, er det en stor glede at vi nå har en regjering som setter ny kurs, en ny kurs for arbeidslivet, en ny kurs for næringslivet og en ny kurs for vanlige folk.

Valgresultatet i nord viste tydelig at folk ville ha en ny retning, en ny retning der alle skal kunne leve et godt liv, ha gode velferdstjenester, uavhengig av hvor du bor, eller størrelsen på pengeboken, ha trygge og gode arbeidsplasser å gå til, enten man bor på bygda eller i byen. Den nye regjeringen har to tydelige og veldig ambisiøse mål for næringslivet: kutte utslipp med 55 pst. og øke norsk eksport, utenom olje og gass, med minst 50 pst. innen 2030.

Nordland har en fantastisk kraftforedlende industri som vil bidra til å realisere begge disse målene. Om få år vil Norges første battericellefabrikk ligge i Nordland. I tillegg til dette er det en rekke veldig spennende både hydrogen- og datasenterprosjekter på trappene i flere deler av fylket. Når vi da legger til det store romeventyret på Andøya, står vi overfor et svært spennende tiår i nord.

Av og til kan politikk være poetisk. I Hurdalsplattformen heter det:

«Den nye nordområdepolitikken har som mål å snu den negative befolkningsutviklingen, utnytte de lokale verdiene til å skape vekst, gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling».

Det er vakkert. Er ikke det vakkert? Det regjeringen gjør, er å utvikle nordområdene gjennom en ny samfunnskontrakt, en kontrakt mellom naturressursene og lokalsamfunn. De som høster av fellesskapets ressurser i nord, må legge igjen mer lokalt, enten det er skog, fiskeri, havbruk, vind, mineraler eller olje og gass.

Til slutt: Jeg er svært glad for at denne regjeringen vil styrke kommuneøkonomien. Altfor mange kommuner opplever kutt på kutt og en stat som har stukket av. I regjeringsplattformen er det en tydelig retning som gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til å gi gode tjenester, drive utvikling og ikke avvikling.

Even Eriksen (A) [21:05:26]: Arbeidslivet har et skrikende behov for kompetanse. Regjeringens redegjørelse på mandag staker ut en ny retning for samfunnet, for et mer rettferdig og grønnere samfunn der Norge kutter sine klimagassutslipp og skaper flere grønne arbeidsplasser. Flere arbeidsplasser i hele landet betyr et økt behov for god kompetanse. Og president: Visste du at Norge har noen av verdens beste fagarbeidere? Det skal vi fortsette å ha inn i framtiden. Utfordringen er å utdanne nok.

Ett mulig tiltak er å sikre at alle kvalifiserte yrkesfagelever er sikret en læreplass etter endt vg2. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringsplattformen er så tydelig på at dette er noe regjeringen ønsker å prioritere framover, i samarbeid med fylkeskommunene og arbeidslivet. For er det én kø her i landet som er totalt meningsløs, er det ikke rushet inn mot Oslo på en mandag morgen – nei, det er alle de yrkesfagelevene som står og venter på, og ikke får, en læreplass.

I mitt tidligere liv, altså inntil torsdag, var jeg folkevalgt i Trysil kommune og i Innlandet fylkeskommune. I 2016 vedtok kommunestyret i Trysil som det første i landet å innføre en læreplassgaranti. I dag ser vi resultatet: På fire år har vi hatt 100 pst. formidling, vi har flere godkjente lærebedrifter, og flere av ungdommene i Trysil søker seg til yrkesfagene. I Innlandet jobber man med en tilsvarende modell, i Rogaland har man Bergeland-modellen, i Nordland har man Steigen-modellen – alle ulike løsninger som tar elevene på alvor og sikrer læring ute i bedrift.

Arbeidslivet har et skrikende behov for kompetanse, som regjeringsplattformen tar på alvor. Mitt inntrykk etter å ha pratet med bedrifter i Innlandet de siste årene er at de er klare. De er klare til å ta større ansvar for å sikre at Norge kan beholde sitt konkurransefortrinn overfor resten av verden, nemlig fagarbeideren. Det er Synnøve Finden i Alvdal med sine tre lærlinger, det er Tepas i Trysil med sine seks lærlinger, og det er Nammo på Raufoss med sine 27 lærlinger. Mange bedrifter vil bidra og sørge for at ungdommen kan fullføre videregående opplæring, men dessverre havner fortsatt mange i den meningsløse køen.

Det er mange som har forventninger og optimisme rundt regjeringsplattformen, så jeg ønsker den nye regjeringen lykke til med det viktige arbeidet – for arbeidslivet har et brennende og skrikende behov etter kompetanse.

Hege Bae Nyholt (R) [21:08:44]: Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes har tidligere sagt fra denne talerstolen at det eneste overskuddet man burde snakke om i barnehagesammenheng, er overskuddet de ansatte har til å være med barna. Situasjonen i landets barnehager i dag er at det ofte ikke er et overskudd, men et underskudd av ansatte. Sykefraværet i min hjemkommune Trondheim øker, og det er særlig innenfor oppvekst og utdanning det øker. Men denne situasjonen er ikke unik for Trondheim kommune.

Noen vil kanskje hevde at det er rart at sykefraværet går opp når pandemien sakte er i ferd med å avta i Norge. Andre vil kanskje si at vi ikke var nok syke i fjor, at det er et slags tveegget sverd å holde avstand og vaske hender, og at vi derfor blir mer syke nå enn tidligere. Men for ansatte innenfor skole og barnehage var det aldri snakk om å holde en meters avstand. Fortsatt var vi utsatt for både smitte og nærkontakt. Ifølge rapporten fra Trondheim kommune er heller ikke koronarelatert sykefravær en tilstrekkelig forklaring på den negative utviklingen. Der heter det at kun 1 pst. av sykefraværet på skoler og 1,6 pst. av sykefraværet i barnehager var koronarelatert. Da må årsaken til økning i sykefraværet være noe annet.

Tillitsvalgte innenfor oppvekst er tydelige på at årsaken til økning i sykefraværet er at man er presset på bemanning. Bemanningen før pandemien var allerede for lav, og det var vanlig i oppvekstsektoren å ta to Paracet og gå på jobb når man var syk. Jeg vil si at barnehageansatte og lærere kanskje har en for høy arbeidsmoral, men under pandemien var det ikke lenger en mulig strategi. Ved symptomer skulle man testes og være hjemme til man var frisk, eller i hvert fall til man hadde fått et negativt prøvesvar. Totalbelastningen var stor på de ansatte.

Både barnehage- og skolesektoren har vært tydelig på at det er en for lav bemanning, og at det har vært sånn lenge før koronapandemien. Ansatte beskriver en hverdag hvor man er presset på tid og ofte er for få folk. En slik arbeidshverdag fører til at man kjenner på at tid og ressurser ikke strekker til, og at det alltid var noe man skulle ha gjort. Over tid blir dette en belastning, som igjen kan føre til stress og dårlig helse.

Å fortsette å ha lav bemanning i oppvekstsektoren er en dårlig investering i framtiden. Barn og unge fortjener en hverdag med nok ansatte til at de blir sett og hørt. Ansatte i oppvekstsektoren har i lang tid varslet at dagens situasjon ikke er god, at den fører til emosjonelt stress og en følelse av ikke å strekke til, og de bør bli hørt på dette.

Lise Selnes (A) [21:11:55]: Kvaliteten i forskning og høyere utdanning er avgjørende for hvor godt Norge lykkes med å løse samfunnsutfordringer både nasjonalt og globalt. Kunnskapens egenverdi, forskningens integritet og den akademiske friheten er grunnleggende. Det gleder meg at «Huddalserklæringa», som de ville sagt selv, vektlegger viktigheten av en ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk i hele landet. Dette handler ikke om å svekke eksisterende strukturer med etablerte høgskoler og universiteter, men å legge til rette for at slike institusjoner kan gi et desentralisert tilbud i samarbeid med fylkeskommune, næringsliv og andre aktører.

Enkelte regionale utdanningssentre i denne formen er allerede etablert, men vi må bygge opp fastere rammer og øke forutsigbarheten for slike tilbud. «Det er itjnå som kjem tå seg sjøl», som noen har sunget en gang.

Desentralisert utdanning handler i første omgang om å møte behovene som er i kommuner og lokalt næringsliv. I distriktene er det mangel på både sykepleiere og lærere og annen kompetansearbeidskraft. Samtidig ser vi at det er store forskjeller i utdanningsnivået mellom ulike deler av landet og innad i det enkelte fylke. Et desentralisert tilbud vil være med på å rette opp de regionale skjevhetene og skape en kultur for utdanning i områder som skårer dårlig i statistikkene.

Hurdalsplattformen løfter også fram et annet perspektiv rundt forskning – et ønske om å etablere et forskningsmiljø i internasjonal toppklasse knyttet til næringsklynger. I dette ligger det store muligheter til å kunne møte behovene i næringslivet i en tid som er preget av omstilling på mange fronter.

Samtidig er det viktig å presisere at forskning og utdanning bestandig må ses i sammenheng. Selvsagt må desentralisert utdanning være forskningsbasert, på lik linje med utdanningene ved de etablerte institusjonene, og det er nettopp i samarbeid med universitets- og høyskolesektoren slike tilbud må utvikles.

Gjennom kunnskapspolitikken skal vi utdanne de folkene hele landet vårt trenger. Samtidig skal vi fortsatt stimulere til fremragende forskning på internasjonalt nivå og heller ikke glemme at kunnskap handler om mer enn snever nytteverdi i et kortsiktig perspektiv.

Jeg ser fram til et samarbeid i Stortinget der vi skal bygge opp kunnskapspolitikken, for der ligger framtiden – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Liv Kari Eskeland (H) [21:15:06]: Me har no fått svaret på korleis politikken for Noreg skal sjå ut dei komande fire åra. Etter ein valkamp der Senterpartiet gjekk høgt på banen for å styrkja distrikta, var me sjølvsagt veldig spente på korleis dette ville ta seg ut i plattforma som skulle leggjast fram.

Forutan nokre brotne lovnader til nokre lokalsamfunn er det forbausande få kraftfulle tiltak Hurdalsplattforma har å visa til. Reversering av ymse tiltak ligg på bordet, utan at me heilt forstår korleis dette skal gje betre tenester til den enkelte innbyggjar. Det skal vidare gjennomførast distriktspolitiske konsekvensanalysar for alle reformer. Ja vel?

Sjølv har me ei forventning om at alle reformer som vert sette i gong, vert gjorde for å betra tilhøva for alle i heile Noreg, slik føremålet har vore med dei reformene som Solberg-regjeringa har gjennomført. Me forstår no at det ikkje nødvendigvis er føremålet med reformarbeidet til den nye regjeringa.

Me finn òg positive tiltak for distrikta i den nye plattforma, som lågare ferjetakstar og billegare flyruter. Spørsmålet vert om desse tiltaka vil nå opp når ein må prioritera blant alle løfta – prioriteringar som skal vareta både den økonomiske balansen og dei ambisiøse klimamåla. Me føreset at tiltaka innan samferdsle kjem som påplussingar og ikkje omprioriteringar, for god infrastruktur er ein føresetnad for god distriktspolitikk, og det betyr at ambisjonane i Nasjonal transportplan må verta oppfylte.

Likevel vert spørsmålet om dette er svaret på å få fart på distrikta. Solberg-regjeringa overlèt til ny regjering eit næringsliv som går svært godt. Det dei næringsdrivande i distrikta no treng, er kloke hovud og dyktige hender. Det var me på god veg til å innfri med fleksibel og desentralisert opplæring, skattefrådrag for unge, styrking av differensiert arbeidsgjevaravgift, gode skatteordningar for gründerar og innføring av katapultar og klyngeprogram som er viktige innsatsfaktorar for det grøne skiftet.

Me konstaterer at den nye regjeringa har ein intensjon om å vidareføra mykje av den gode politikken me har innført. Me må sikra at ikkje viktige rammevilkår no vert sette i spel. Ei vidareføring av politikken for grøn skipsfart, vindkraft til havs, havbruk, hydrogensatsing og batterifabrikkar er viktig. Me vil difor følgja nøye med på kva som ligg i den grøne skattereforma.

Me er heilt avhengige av at dei unge finn distrikta attraktive. Det kjem med gode jobbar, fleksible utdanningssystem og valfridom i kvardagen. Me ser ikkje dette som ein tydeleg bodskap i Hurdalsplattforma, men me håper at det ligg der mellom linjene.

Ove Trellevik (H) [21:18:16]: Petroleumsnæringa på norsk kontinentalsokkel er Noregs største næring målt i verdiskaping, målt i inntekter til staten, målt i investeringar og ikkje minst målt i eksportverdi. Statsminister Støre gjentok i si tiltredingserklæring måndag her frå denne talarstolen at den nye regjeringa ikkje skulle avvikla olje- og gassnæringa, men heller utvikla ho. Han nemnde ikkje med eit einaste ord korleis ein skulle utvikla. Men i Hurdalsplattforma finn me nokre formuleringar. Dei kan gi grobotn for bekymring.

Solberg-regjeringa har i Meld. St. 36 for 2020–2021 lagt fram ein heilskapleg politikk for ei framtidsretta olje- og gassnæring. Hovudmålet i petroleumspolitikken er å leggja til rette for lønsam produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. For å oppnå dette meiner Høgre at den nye regjeringa bl.a. må halda ved lag stabile og føreseielege rammer, tildela attraktive leiteareal og bidra aktivt innan forsking og utvikling.

Olje- og gassnæringa bidreg til økonomisk aktivitet over heile landet og stimulerer til nærings-, teknologi- og samfunnsutvikling. Næringa er i kontinuerleg utvikling, og dei neste tiåra må me også forventa at ho vert svært forskjellig frå dei tiåra som me har lagt bak oss. Kontantstraumen vert naturlegvis påverka av energiprisane på verdsmarknaden. Dei siste månadane har me sett ein stor auke i prisveksten på energi, enten det gjeld straum, olje eller gass. Berre gassprisane aleine har auka til eit nivå som aukar petroleumsinntektene per nordmann med ca. 100 000 kroner i året. Og gjennom Kollsnes-anlegget i min heimkommune er eksportverdien no rundt 1 mrd. kr per dag. Det seier litt om kva denne næringa har å seia for det norske samfunnet. Norge dekkjer 25 pst. av EU sitt gassbehov og bidreg sterkt til eit skifte til lågutsleppssamfunn i EU – vekk frå kol og til gass.

Den nye gassleidningen frå Russland til Tyskland kjem også til rett tid. Det er venta større etterspørsel etter meir gass. På verdsbasis er den største utfordringa veksten i forbruket av kol, ikkje olje og absolutt ikkje naturgass.

Høgre meiner forvaltninga av petroleumsressursane skal skje innanfor forsvarlege rammer når det gjeld helse, miljø og sikkerheit, og at norsk petroleumsindustri framleis skal vere leiande på desse områda Då må det leggjast til rette for god sameksistens på havet, der både olje- og gassnæringa og andre havnæringar vert utvikla.

Ein aktiv leitepolitikk er viktig, og eg vert litt usikker når eg les alle avgrensingane ein finn i Hurdalsplattforma. Det er viktig og riktig med jamlege konsesjonsrundar på norsk sokkel, som vil gje næringa tilgang på nye, gode og attraktive leiteareal.

Lubna Boby Jaffery (A) [21:21:37]: Norge har sammen med resten av verden det siste halvannet året stått i en pandemi. Det har satt oss alle på prøve. For de fleste har det gått helt greit. Man har kommet seg gjennom den vanskelige tiden og ser nå framover. Men mange av dem som var sårbare før pandemien, har også blitt mer sårbare under og etter pandemien.

Det ser vi f.eks. i Bergen, der vi så i de første fasene av gjenåpningen at spesielt familier, barn og unge søkte hjelp i kommunens lavterskeltilbud. Med koronamidler fra staten etablerte kommunen bl.a. tilbud som Lavterskel kveld. Dit kunne man komme uten timebestilling og få hjelp fra fagfolk.

Jeg er glad for at den nye regjeringen ser at selv om pandemien er over, pågår det en krise for mange hva angår den psykiske helsen. I regjeringserklæringen slås det fast at man trenger en særlig innsats for barn og unges psykiske helse, og man skal bevilge penger til lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene. Jeg er glad for at regjeringen har hørt på barn, på unge, på fagfolk og på Kommune-Norge i kravet om at den psykiske helsen må prioriteres.

Regjeringen vil også fjerne egenandelen for dem til og med 25 år for behandling i offentlig psykisk helsevern. Det betyr at unge mennesker tidlig i voksenlivet kan få hjelp til å håndtere utfordringer før de utvikler seg til å bli uoverkommelige problemer.

Jeg ser fram til å få lov til å jobbe for et sterkt offentlig helsevesen, som styres av fellesskapet og er finansiert over skatteseddelen. Det er slik vi bekjemper sosial ulikhet og forskjeller og gir alle mulighet til å leve et godt, helsefremmende liv.

Nils-Ole Foshaug (A) [21:23:52]: Alle her i salen har en lang valgkamp bak seg. Undertegnede fikk besøke alle kommuner i Troms og hadde mange gode møter med både organisasjoner, næringsliv og innbyggere. I møte med folk ble noen saker løftet fram oftere enn andre. I Troms bor de aller fleste av oss langs eller i enden av en fylkesvei. Vi har 300 mil med fylkesvei og omtrent 118 mil med riksvei. Gode, hele fylkesveier er en forutsetning for å kunne videreutvikle samfunn og næringer som f.eks. havbruk, landbruk og reiseliv. Gode fylkesveier er også en viktig forutsetning for at innbyggerne skal kunne oppleve bolyst og trygghet. Det handler ikke bare om asfaltert vei, det handler om tuneller, rassikring, brøyting, møteplasser på smale veier og ikke minst ferger. Det handler om beredskap og sikkerhet for dem som ferdes på veien, og dem som bor og arbeider der.

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet er på mellom 6 og 9 mrd. kr bare i Troms. Det er en umulig oppgave for fylkeskommunen å ta på egen hånd. Derfor er det svært gledelig at Hurdalsplattformen er tydelig på at regjeringen vil ta tak i dette i et samarbeid med fylkeskommunene.

I møte med næringsaktører og industri fikk man presentert utbyggingsplaner for mange titalls millioner – aktører som hadde et sterkt ønske om å skape nye arbeidsplasser, ny vekst og ny giv i Distrikts-Norge. Men – og her er det et stort men – de kan altså ikke starte opp med planlegging og bygging fordi det ikke er nok kapasitet i strømnettet. Både i Lyngen og på Senja fikk vi denne tilbakemeldingen, men plattformen vår er nå klar på at staten skal ta et ansvar og skal forsterke kapasiteten i strømnettet i hele landet.

De samme næringsaktørene sliter også med arbeidskraft, arbeidskraft som i mange tilfeller eksisterer, men som ikke er tilgjengelig fordi mangel på bolig er utfordringen. Bygger man en ny bolig i Distrikts-Norge til 4 mill. kr, vil verdien på boligen være halvert idet man setter nøkkelen i låsen, og da blir det en utfordring å få finansiert boligen, og det blir ingen bosetting av det. Her tar den nye regjeringen ansvar og vil styrke Husbanken, distriktsrettet arbeid, herunder stimulere til ulike typer boliger i kommuner med et usikkert boligmarked.

Så er det en ting som de aller fleste fortsatt venter på i nord, og det er muligheten til å kunne ta toget. Nå starter arbeidet med KVU. Regjeringen skal gjennomføre en KVU med mål om å realisere utbygging av Nord-Norge-banen. KVU-en skal ferdigstilles og behandles i forbindelse med neste rullering av Nasjonal transportplan.

Valgresultatet var tydelig: Vanlige folk ønsket et skifte. Vi har fått en ny Arbeiderparti–Senterparti-regjering som har lagt fram en erklæring som tar tak i de tilbakemeldingene som vi møtte mange av i valgkampen.

Kamzy Gunaratnam (A) [21:27:05]: 20 år gamle Hamse Hashi Adan ble skutt utenfor Lofsrud skole på Mortensrud i Oslo for under to uker siden. Han døde av skadene dagen etter. Det er trist, det er tragisk, men vi må også lære av dette. Politikken må være tøff mot kriminalitet, men egentlig tøffere mot årsakene til kriminalitet. Barn og unge skal oppleve å leve meningsfulle og trygge liv. Da er det vår jobb å sikre at kommunene og bydelene har verktøyene og ikke minst pengene de trenger.

Jeg kunne stått her og snakket om Oslo hele dagen. Jeg kunne snakket om byrådets sommerjobbprosjekt, som har gitt resultater her i byen. Men selv om politiet kan melde om rekordrolige somre siden sommerjobbprosjektet ble innført, og fordi aktivitetstilbud har en betydelig rolle, må vi ikke glemme hele straffekjeden: politi, domstol og kriminalomsorgen. Vi er alle tjent med at justisvesenet nyter høy tillit i samfunnet. Det handler om tilstedeværelse, om det er politi eller rettshjelp, permanente enheter som Arbeiderpartiet brenner for. Det handler om nettopp dette: å bygge tillit over tid mellom myndigheter og befolkningen. Hvis – unnskyld, når – minoritetsungdom i Oslo øst ikke har tillit til politiet, må det bety noe for politikken vi fører. Derfor er jeg glad for at Hurdalsplattformen anser kultur og ledelse i politiet som avgjørende på dette feltet.

Hendelsen på Mortensrud gjør sterkt inntrykk. Der hvor man på den ene siden har en ung mann som er drept, har man på den andre siden et helt lokalmiljø som både står sammen i sorgen, og som ønsker å bruke denne tragedien til noe verdifullt. For det er faktisk mulig.

Hurdalsplattformen har en tydelig retning. Vi skal forebygge og etterforske bedre. Alle skal få sjansen til å bli gode medborgere. Vi skal hjelpe dem som har blitt del av negative miljøer, gjennom ulike exit-program for gjengkriminelle, for det er en god investering for de personene det gjelder, og deres pårørende, nærmiljøene og samfunnet. Vi vil føre en politikk som gir barn og unge mulighet til å leve gode liv og realisere både små og store drømmer, som hindrer at noen faller utenfor, som bygger broer og tillit, som gir folk en ny sjanse når man tråkker feil.

20 år gamle Hamse Hashi Adan er ikke lenger her. Vi får ikke stilt klokken tilbake, men vi kan lære av dette.

Sandra Bruflot (H) [21:30:17]: Da Bent Høie ble helseminister for åtte år siden, ropte Arild Knutsen at Bent måtte huske at han også var hans helseminister. Arild er leder for foreningen for en mer human narkotikapolitikk. I 2013 mente de fleste nasjonale politikere at vi fortsatt skulle straffe rusavhengige. I løpet av åtte år har vi kuttet mest i ventetiden for nettopp rusavhengige som trenger hjelp, og ventetiden ble nesten halvert. Gjennom fritt behandlingsvalg har flere av dem som nesten hadde gitt opp, tatt livene sine tilbake. Vi har gitt valgfrihet og tillit til folk i stedet for å sette systemet først.

Tidligere i år kom rusreformen. Vi foreslo å gi hjelp, ikke straff, og anerkjenne rusavhengighet som det det er, en avhengighet. Bent ble en helseminister også for rusavhengige. I 2020 sa han til nettopp Arild Knutsen om avkriminalisering at «dette har vi diskutert i 20 år, og vi har vært uenige. Du hadde rett, jeg hadde feil». Likevel må vi vente i fire år til. Da Arbeiderpartiet gikk mot Høyres rusreform, sa de at de ville at tunge rusavhengige skulle få slippe straff. Vi har slike unntak i loven allerede, sa de – for barn under 15 år og for dem som er strafferettslig utilregnelige.

Noe av målet med rusreformen er også å få vekk stigmaet og få økt forståelse. Det gjør noe med holdningene våre til folk når det de driver med, er kriminelt og ulovlig, i stedet for at det er noe de trenger helsehjelp for å takle. Jeg tror at jeg hadde følt meg ganske så liten hvis jeg oppfattet at medlemmer av den nye regjeringen sidestilte meg med et barn eller med en utilregnelig person fordi jeg hadde en avhengighet. Den retorikken og den måten å omtale mennesker på fører til mer stigma, mindre forståelse, og det får folk til å føle seg små, ubetydelige og umyndiggjort.

Rusavhengighet kan ramme de aller fleste av oss, men noen er mer utsatt enn andre. Det er på mange måter dobbelt urettferdig, fordi det ofte er de som ikke har hatt det så enkelt før, som ender opp med avhengighet. I tillegg har straff en veldig tydelig sosial slagside. Ungdom på østkanten i Oslo blir straffet tre ganger så mye som ungdom på vestkanten, selv om ungdommen på vestkanten røyker dobbelt så mye hasj. Hvis foreldrene dine har lav eller ingen utdannelse, har du sju ganger så høy sjanse for å bli straffet for narkotikalovbrudd som hvis foreldrene dine har høy utdannelse.

Vi er mange som hadde håpet på at et parti som snakker om sosiale forskjeller, hadde latt det få en betydning for ruspolitikken deres. Høyre skal bruke de neste fire årene godt, for kampen for en mer human ruspolitikk er ikke over.

Odd Harald Hovland (A) [21:33:39]: Me skal sørgje for at folk opplever tryggleik i kvardagen sin. Dei skal vite at hjelpa kjem når dei treng ho, og me skal vere førebudd på det utenkjelege. Difor er beredskap ei kjerneoppgåve for ei regjering.

Det norske samfunnet har med si høge tillit, levande lokalsamfunn og ein sterk offentleg sektor eit godt utgangspunkt for å gjere beredskapen betre. Det viktigaste for eit samfunn er å drive god førebygging. Me vil i størst mogeleg grad hindre at kriminalitet og andre uønskte hendingar skjer. Men når dei likevel skjer, er det viktig at samfunnet har dei ressursane som trengst, så raskt som mogeleg.

I ei kritisk hending viser all erfaring at det er førsteinnsatsen som er viktig når det gjeld å redde liv og avgrense skadane mest mogeleg. Det gjeld for politiet når det handlar om vald. Det gjeld for brannvesenet i ein brann. Det gjeld for ambulansane når einkvan vert ramma av akutt, kritisk sjukdom – og ikkje minst for heile redningsapparatet når einkvan vert teken av ras. Det me som samfunn kan stille med ressursar i initialfasen av ei kritisk hending, vil i stor grad avgjere utfall og skadeomfang.

Dette handlar om nærleik og om å vere til stades. God beredskap krev klare ansvarsliner og lokal forankring. Det er lett å undervurdere verdien av lokalkunnskap, men han kan vere viktig og i mange tilfelle avgjerande for ein vellukka førsteinnsats. Difor er det viktig at regjeringa i si plattform er tydeleg på at ressursane som skal handtere krisene, må vere tilgjengelege i heile landet.

I politiet har det vorte satsa mykje på nasjonale ressursar med beredskapsansvar og bistandsansvar til politidistrikta. Dette bidreg til høg kompetanse på ulike krevjande operasjonar. Det er likevel slik at den viktigaste beredskapsressursen er og vert det lokale politiet i samarbeid med kommunane, helse, brann og redning. Regjeringa si plattform skisserer viktige tiltak for å styrkje arbeidet med beredskap. Saman med fleire andre tiltak vil ein setje ned ein totalberedskapskommisjon som skal vurdere korleis samfunnet sine totale ressursar best mogleg bør innrettast for å sikre tilfredsstillande beredskap. Og ein skal styrkje samordninga av regjeringa sitt arbeid med tryggleik og beredskap.

Som eg sa i starten av mitt innlegg: Me er eit samfunn med høg tillit. Den tilliten er vår felles sosiale kapital. Den kapitalen må forvaltast klokt. Innbyggjarane har stor tru på myndigheitene og difor også store forventingar – og det har dei grunn til. Dei har grunn til å forvente at ressursane kjem så raskt som mogeleg når krisa er eit faktum. Dei har grunn til å forvente at innsatsen vert utført så godt som mogeleg av kompetent personell med godt utstyr og materiell.

I ei kritisk hending er det altså førsteinnsatsen som ofte kan vere avgjerande for korleis utfallet vert. Difor er det bra at regjeringa no vil innføre ei forpliktande responstid for alle naudetatane.

Solveig Vitanza (A) [21:37:00]: Det er med en utrolig stolthet jeg står her i dag og får lov til å snakke om Hurdalsplattformen. Denne stødige plattformen skal sørge for et mer rettferdig Norge med styrket felles velferd, flere folk i arbeid og kutt i utslipp.

Én fellesnevner for å få til dette er å føre en aktiv, framtidsrettet næringspolitikk. Gjennom de siste åtte årene har vi sett at vi har fått et stadig større underskudd i handelen med utlandet, korrigert for petroleumseksporten. Vi har som mål å øke norsk eksport utenom olje og gass med minst 50 pst. innen 2030. Vi skal sørge for at bedrifter skal få en vei inn i virkemiddelapparatet vårt. For å oppnå det skal vi nedsette et hurtigarbeidende, partssammensatt utvalg som skal sørge for at bedrifter og folk i Norge får mest mulig ut av de statlige virkemidlene.

Jeg kommer selv fra Halden i Østfold. Norges industrielle revolusjon, slik vi ofte tenker på den, startet her i 1813 da vi fikk de første tekstilmaskinene til en bomullsfabrikk. Energien ble hentet fra den lokale naturressursen, Tistedalsfossen. Siden den gang har Østfold vært et industrifylke. Noen industrier har kommet og gått, men det er også mange som har bestått, fordi de har vist en utrolig evne til omstilling.

Jeg er stolt av at regjeringen bretter opp ermene og stiller opp for å få folk og bedrifter trygt gjennom de store omstillingene som ikke bare Østfold, men hele Norge nå står overfor. Industrimiljøene i Østfold og Norge sitter på kompetanse som er avgjørende i omstillingen til lav- og nullutslippsløsninger, nye teknologiske løsninger, digitalisering og automatisering.

Hurdalsplattformen støtter opp under at framtidsrettet industri kan videreutvikles og etablere seg i Norge. Dette vil vi gjøre gjennom å sikre bedre rammebetingelser og at norske naturressurser, som rimelig fornybar kraft, forblir et konkurransefortrinn for norsk industri. Etter at vi har hatt åtte år med en høyreregjering som har ført en altfor passiv næringspolitikk, er jeg stolt over at vi nå har fått en regjering som både spiller på lag med og stiller krav til næringslivet, slik at naturressursene våre gir arbeidsplasser her hjemme. Det er mer effektivt enn skattekutt til dem som har mest fra før.

Gjennom den politikken regjeringen presenterer i Hurdalsplattformen, skal vi skape arbeidsplasser for framtiden. Vi skal sikre verdiskaping som skal finansiere våre sterke velferdsordninger, og ikke minst skal vi tilrettelegge slik at næringslivet får støtte til å gjennomføre de utslippskuttene som er nødvendig for å nå klimamålene.

Tellef Inge Mørland (A) [21:40:12]: Valgkampen og regjeringsskiftet har gitt anledning til en storslagen slagordfestival, og i den forbindelse vil jeg gi mitt lille bidrag, et slagord som de siste åtte årene har fått lov til å støve ned: skape og dele. Det hadde sin storhetstid under den forrige rød-grønne regjeringen. Dette slagordet oppsummerer på mange måter hvorfor jeg er med i Arbeiderpartiet. Det blir ingen velferd om vi ikke først har skapt noe som kan deles, men det blir heller ikke gode, stabile samfunn med små forskjeller og muligheter for alle om vi ikke deler på en noenlunde rettferdig måte.

Men slagord må omsettes i politikk dersom de skal bety noe. Det gjør Hurdalsplattformen. Vi har fått en regjering som varsler en mer aktiv næringspolitikk, der vi i størst mulig grad skal sikre videreforedling av våre naturressurser i Norge, sørge for at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri, og ikke minst legge til rette for storskala battericelleproduksjon i Norge.

Det er vanskelig for Stortinget å vedta lønnsomme arbeidsplasser, men det er fullt mulig å legge til rette for at disse nye grønne arbeidsplassene skal lykkes. I Mo i Rana og i Arendal varsles det etableringer av enorme batterifabrikker, der hver av dem vil kunne skape flere tusen arbeidsplasser. Skellefteå i Sverige ligger litt foran oss i løypa. Skellefteå er neppe Sveriges navle, men de opplever en enorm vekst for øyeblikket. Sett fra Oslo vil også Mo i Rana og Arendal kunne oppleves litt som distrikt. Med andre ord: Her ligger det muligheter for vekst rundt om i hele landet. Men vi må ha staten med på laget. I Arendal trengs nok kapasitet på strømnettet, havneutvikling og en ny vei. Til gjengjeld kan vi få over 2 000 nye arbeidsplasser og et godt bidrag til det grønne skiftet. Derfor var gleden stor da lokale stortingskandidater fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre en uke før valget sto på batteritomten i Arendal og lovte, sitat Agderposten:

«Batteriveien får penger i statsbudsjettet.»

De kunne bare ikke si hvor mye. En måned senere kom statsbudsjettet, og hva fikk den veien? Null – kr 0 – men en setning om at en skulle se på det igjen til våren. I mellomtiden står altså en bedrift i Agder straks klar til å sette spaden i jorda for å bygge fabrikk, men uten vei. Ikke engang planleggingsmidler ble det levert på av den forrige regjeringen. Det kan neppe kalles en aktiv næringspolitikk.

De som ikke har levd så lenge, vil kanskje lure på om en mann kan være statsminister. Jeg har troen. Så herr statsminister, selv om du skulle ha gått hjem og lagt deg: På Agder venter vi nå på veien til framtidens arbeidsplasser. Den trengs, for lønnsomme, bærekraftige arbeidsplasser legger også grunnlaget for at vi skal ha noe å dele. Velferdsstaten har fortsatt store uløste utfordringer, enten det gjelder folk som sliter med dårlig psykisk helse og ikke får hjelp, eller dem som opplever at det ikke er penger i lommeboken til nødvendig tannhelsebehandling. Å investere i Arendal og Agder i dag vil derfor være et kjærkomment bidrag for at vi skal kunne betale for vår felles velferd i morgen.

Erlend Svardal Bøe (H) [21:43:22]: Vi lever lenger og blir flere eldre i Norge. De neste 30 årene vil antall mennesker over 70 år dobles. Det forteller først og fremst at vi har god helse i landet vårt, men det forteller også at vi må bygge opp en god eldreomsorg med høy kvalitet, forberede helsetjenesten på at vi blir flere eldre, og skape et mer aldersvennlig samfunn, der eldre mennesker anerkjennes som verdifulle bidragsytere i samfunnet.

I regjering har Høyre gjennomført og satt i gang flere viktige satsinger for eldreomsorgen:

Vi har lagt fram kvalitetsreformen Leve hele livet, som kommunene er godt i gang med, og som tar tak i de mest grunnleggende tingene som gjerne svikter når vi prater om eldreomsorg, som ernæring, aktivitet og fellesskap, kvalitet i helsetilbudet og sammenheng i tjenestene.

Vi har lagt til rette for tilskudd til bygging og modernisering av om lag 20 000 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger.

Vi har innført flere kompetansekrav i kommunene og gjennomført et ordentlig kompetanseløft, sånn at over 146 000 ansatte i helsetjenesten har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fire årene.

Vi har fått på plass trygghetsstandard i sykehjem, for å unngå at det er for store variasjoner i kvaliteten mellom kommunene, og vi har innført en godkjenningsordning for fritt brukervalg, sånn at kommunene kan gi eldre mer makt til å bestemme over egen situasjon og egen hverdag.

Dette er bare noen av de satsingene Høyre har fått til i regjering.

Men det er en ting som bekymrer meg. Hurdalsplattformen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet følger ikke opp disse satsingene for eldre mennesker og er lite konkret på hvilke satsinger regjeringen selv skal sette i gang for å bygge opp eldreomsorgen, styrke helsetjenesten og skape et mer aldersvennlig samfunn. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å være så lite konkret på et så viktig område for så mange mennesker. Det mest konkrete i plattformen er at ulike satsinger skal reverseres og ikke følges opp videre.

Høyre vil gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig alderdom som er tilpasset den enkeltes behov. Som kommunepolitiker i Tromsø i flere år har jeg truffet mange eldre. En av dem er Einar Johansen på 90 år. I 2019 mistet han sin rett til selv å bestemme hvem som skulle komme hjem til seg, da Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Tromsø fjernet fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Nå skal Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering fjerne den samme retten for alle landets eldre. Det er en kald politikk.

Høyre vil gi eldre mennesker mer makt, ikke mindre, og Høyre er enig med Einar Johansen fra Tromsø når han sier at eldre er gamle nok til å bestemme selv.

Per Vidar Kjølmoen (A) [21:46:38]: Uten ferger hadde det blitt mye roing og muligens litt svømming langs kysten. Fergene er livsnerven for folk og næringsliv fra Agder i sør til Finnmark i nord. Dessverre har det under åtte år med Høyre og Fremskrittspartiet blitt svært dyrt å bruke denne livsnerven. Prisene på riksveifergene økte i 2014 med 3,5 pst., i 2015 med 4,1 pst., i 2016 med 2,9 pst., i 2017 med 7,8 pst., i 2018 med 2,4 pst., i 2019 med 2,7 pst., i 2020 med 3,2 pst. Ja, det blir penger av sånt.

Den 19. august i år møtte jeg og nåværende statsminister Gahr Støre to lærlinger fra Aukra på Vard Langsten. De må hver dag betale 253 kr i fergebilletter for å komme seg på jobb, selv med full rabatt og reduksjonen som kom i RNB. Det blir 58 190 kr i året, og da må lærlingene holde både bilen og dieselen i tillegg. Vi kan nok være enige om at det er forholdsvis mye penger for en første års lærling, men nå er det som kjent vanlige folk sin tur.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet går inn for at prisen på fergen fra Vestnes skal reduseres med over en tredel fra dagens nivå, mens fergen fra Aukra skal bli gratis. Det kommer nok til å bety mye, både for de to lærlingene på Vard Langsten og hundretusenvis av andre fergereisende langs kysten.

Det betyr noe hvem som styrer landet, og det betyr noe at kyst og distrikter endelig blir prioritert. Det er dette vi mener i Arbeiderpartiet når vi sier: Nå er det vanlige folk sin tur.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [21:48:42]: De siste årene har vi fått et mer sentralisert Norge, og det har ikke kommet av seg selv. Det har kommet fordi det er blitt ført en politikk som systematisk har ledet til økt byråkrati og sentralisering av makt og tjenester. Sentralisering er ikke en naturlov, det er i stor grad et resultat av politiske avgjørelser og bruken av virkemidler.

Resultatet av høstens valg ga et tydelig flertall for en endret kurs, og vi har lagt fram en regjeringsplattform som er et veldig godt utgangspunkt for å gjennomføre den forandringen som er nødvendig for å ta hele landet i bruk. Jeg ser fram til den jobben som skal gjøres her i Stortinget for at vi skal få en ny og mer rettferdig kurs for hele landet.

Det har kommet kritikk om at Hurdalsplattformen peker på saker vi ønsker å reversere. Dette handler om mer enn å reversere. Dette handler om å reparere, det handler om å bygge opp igjen tjenester som gjør at folk og næringsliv får de tjenestene som det offentlige er satt til å levere. Det er velferdsstaten vår det handler om. Det er tryggheten til folk det handler om. Det er distriktene våre det handler om.

Vi skal gå fra en regjering som sentraliserer og bygger ned distriktene, til en som bygger opp og gir folk muligheter til det gode liv i hele landet. I det arbeidet er den digitale infrastrukturen helt avgjørende. Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil gjøre tilgangen til høykapasitetsinternett til en rettighet på lik linje med strøm, og jeg er glad for ambisjonen om å sikre alle husstander der det bor fastboende, den tilgangen innen 2025. Etter ti år som ordfører i en liten distriktskommune i Agder vet jeg alt om hvor lite nett som blir bygd ut i distriktene når det er markedet som får råde, og jeg vet mye om hvor vanskelig hverdagen blir for både folk og næringsliv når de ikke har solid tilgang til internett. Mangel på bredbånd skaper klasseskiller, og mangel på bredbånd skaper et utenforskap. Det blir stadig flere tjenester vi må løse digitalt, og stadig flere tjenester vi kan få digitalt, og for de aller fleste gjør det hverdagen enklere – om vi har tilgang til nett, vel og merke.

Sannheten er at de digitale pliktene er mange for innbyggerne i landet vårt, men de digitale rettighetene har uteblitt. Jeg er glad for at vi nå vil gi det norske folk en digital rettighet, for dette er et viktig grep som vil gi mindre sosiale forskjeller og mindre geografiske forskjeller.

Roy Steffensen (FrP) [21:51:48]: Styrket forsvarsevne har Slagsvold Vedum fått gjennomslag for. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som en fornærmelse, men jeg har i over 20 år vært soldat i Heimevernet, og noe av det første som skjer når regjeringen Støre tiltrer og forsvarsevnen skal styrkes, er at jeg får innkalling – ikke til øvelse, men til å levere inn utstyret. (Munterhet i salen.) Så det skal jeg gjøre i morgen. Jeg kan gå med på at det nok i seg selv styrker forsvarsevnen, men jeg hadde håpet det ikke var et så enkelt og synlig grep som måtte til.

I regjeringsplattformen har jeg sett at det står at en ikke skal kjøpe tjenester fra kommunikasjonsbyråer. Etter å ha sett Politisk kvarter på fredag og i dag og hørt på alle de svarreplikkene som har vært i spørsmål om drivstoffavgifter, tror jeg regjeringen hadde vært tjent med å kjøpe noen tjenester fra kommunikasjonsbyråer, for det har vært klin umulig å forstå hva som skal skje med pumpeprisen, og hva regjeringspartiene har bestemt seg for. Jeg så at NRK Satiriks har laget et morsomt referat etter fredagens Politisk kvarter, men problemet er at det som står merket som satire på NRK sine sider, er nesten det samme som ble sagt i sendingen.

Enn så lenge har vi ikke fått svar på om pumpeprisen skal opp, eller om den skal ned, eller om den bare skal øke mindre enn det den kunne gjort, før den eventuelt skal ned. Jeg håper vi kan få en avklaring på dette i løpet av morgendagen, og aller helst hadde jeg sett at salen her hadde stemt for vårt forslag om å kutte bensin- og dieselavgiftene med 3 kr.

Det er to løse forslag jeg vil advare mot. Det er forslag nr. 26, fra Miljøpartiet De Grønne, om å øke målet for utslippskutt til 80 pst., og det er Høyre sitt forslag nr. 14, om at regjeringen må forhaste seg og legge fram en ny klimaplan allerede i februar. Kort tid etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, hastebehandlet Høyre-regjeringen en klimasak og meldte inn forsterkede utslippsmål på 55 pst. innen 2030. Den gang var det Venstre som hadde hjemme alene-fest og meldte inn forsterkede klimamål uten å ane verken kostnader eller global effekt. Jeg vil anbefale regjeringspartiene å stemme ned forslag nr. 14, fra Høyre, som bare er nok et bevis på at det er symbolpolitikken som er det viktigste i klimapolitikken. Det må gjøres grundig arbeid med det, man må ikke forhaste seg, og man må vite økonomiske konsekvenser.

Jeg vil anbefale regjeringen i de saker hvor avstanden til Fremskrittspartiet er mindre enn avstanden til SV, først å komme til oss – enten det gjelder ønsket om en fornuftig rovdyrpolitikk, streng innvandringspolitikk, reduserte drivstoffavgifter, utvikle oljenæringen eller annen klimapolitikk. Vår dør står åpen.

Marian Hussein (SV) [21:55:00]: Jeg er glad for at vi med årets valg har klart å skifte ut et flertall på Stortinget. Jeg er glad for at vi har gått fra en regjering som har levd på nåde fra Fremskrittspartiet, men som har saldert sine budsjetter ved å kutte i offentlig velferd, til en ny regjering som har ambisjoner om å satse på fellesskapet og offentlig velferd.

Jeg er dessverre lite imponert over denne regjeringsplattformen. Den sier ingenting om bemanningsnorm i helse- og omsorgssektoren. Fram til jeg ble innvalgt på Stortinget, har jeg jobbet i førstelinjetjenesten. Jeg kjenner altfor mange som ikke har hele og faste jobber å gå til. Jeg kjenner altfor mange kvinner som står og venter på en telefon fra jobben eller en sms fra arbeidsgiver om ekstravakter. Et av de sterkeste minnene mine er da jeg var på fritidstilbudet til sønnen min. Jeg hadde fri og sto sammen med en annen mamma, som ble oppringt fra jobben, og hun var glad for da kunne hun få vakt påfølgende dag. Hun kunne spe på den lille og usikre inntekten som hun hadde fra en 40 pst. stilling i helse- og omsorgssektoren. Hun har kjent på hva det er å ikke være nok folk på jobb.

Det er nok mange her som ikke vet hva det betyr når det ikke er nok folk på jobb i helse- og omsorgssektoren, men jeg kan fortelle: Det betyr at de som skal gjøre jobben, må strekke seg over flere oppgaver enn det er tid til. Den som har behov for hjelp, får mindre tid og omsorg enn det det er behov for. Det betyr at ting som må gjøres, ikke blir gjort, at pasienter blir liggende lenge uten å få hjelp, da det ikke er nok tid, ikke nok folk, ikke nok ressurser til å gi den tiden som trengs. Det betyr at man forsøker å vri den tiden og de ressursene som ikke er der, ut av overarbeidede ansatte, og de jobber i små deltidsstillinger og er ikke i posisjon til å protestere eller sette premisser for egen arbeidsplass. De får byrden av alle de manglende ressursene og skylda for alt som går gærent. De får heller ikke godt nok betalt for tiden på jobb.

Vi vet nok om hvordan det er å stå i ufrivillig deltid. Vi vet hvordan det er å ha for få folk på jobb i helse- og omsorgssektoren. Vi trenger å gjøre noe med det. Vi trenger å sette av ressurser til forsvarlig bemanning, heller enn å drive skadelig utnytting av kvinnene som jobber i helse- og omsorgssektoren. Derfor er jeg skuffet over at denne regjeringen ikke sier noe om bemanningsnorm. Jeg forventer at vår nye regjering gir et løfte om å løse bemannings- og belastningskrisen helse- og omsorgssektoren står overfor. Tiden for fine festtaler må være slutt. Vi må gjennomføre den politikken både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen krever. Og jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid med Hurdals-kameratene.

Per Olav Tyldum (Sp) [21:58:18]: Regjeringsplattformen gir bud om en ny retning. Den gir bud om nye og bedre tider. Den gir en god retning der hele landet skal tas i bruk, der forskjellene blant folk skal bli mindre, geografiske ulikheter skal reduseres, og tjenester nær folk skal stå i fokus.

Det står i regjeringserklæringen at ingen lokalsamfunn skal overkjøres, ingen kommuner eller fylker skal oppleve tvang eller press om å slå seg sammen. Lokalsamfunn skal kunne bestemme mer selv. Folk skal kunne ha større innflytelse over egen hverdag og kunne forme egen framtid. Ved flere anledninger har vi erfart hvor viktig det er med lokalt folkestyre og ikke minst ledelse når kriser oppstår. Derfor er det viktig å gi tillit til dem som i de fleste tilfellene står innbyggerne aller nærmest, nettopp kommunene.

Jeg er også glad for å lese i regjeringserklæringen at det skal legges fram en forpliktende og tidfestet plan for å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. Små og mellomstore bruk skal styrkes ved en målrettet investeringsordning, sånn at de også klarer å innfri løsdriftskravet. Regjeringen har ambisjoner om å sette det i gang allerede i kommende statsbudsjett.

La meg også få lov å nevne noen konkrete saker fra regjeringsplattformen som vil få betydning for min egen landsdel. Regjeringen vil innføre bygdevekstavtaler. Det skal være et nytt distriktspolitisk virkemiddel for utvikling og vekst, og med langsiktige rammer, som skal styrke næringsliv og bosetting i Distrikts-Norge. Bygdevekstavtalene skal være langsiktige avtaler mellom staten og distriktskommunene med særlig behov for støtte til næringsutvikling. En av de første pilotene er tenkt å være Indre Namdal.

Nordre del av Trøndelag har, som i resten av landet, en desentralisert sykehusstruktur. Den skal sikre beredskap og gi alle våre innbyggere forsvarlig og trygg behandling. Men ved sykehuset i Namsos er det ikke mulig å lande med de nye redningshelikoptrene. Det er ved anskaffelsen påpekt som en kritisk og stor utfordring som svekker mulighetene for å gi gode prehospitale tjenester ved sykehuset. Regjeringen vil sørge for å etablere landingsplasser for de nye redningshelikoptrene, SAR Queen. Det er et godt signal å sende til alle namdalinger som sogner til vårt sykehus i Namsos.

Regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har avlagt en plattform som passer landet, og som passer mitt valgdistrikt, Nord-Trøndelag, godt.