Stortinget - Møte torsdag den 9. juni 2022

Dato: 09.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 357 S (2021–2022), jf. Dokument 8:219 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [17:06:47]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sandra Bruflot, Erlend Svardal Bøe, Kari-Anne Jønnes, Turid Kristensen, Anne Kristine Linnestad og Tone Wilhelmsen Trøen om å forebygge og redusere ensomhet (Innst. 357 S (2021–2022), jf. Dokument 8:219 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Elise Madland (A) [] (ordførar for saka): Fyrst vil eg takke komiteen for arbeidet med dette Dokument 8-forslaget om å førebyggje og redusere einsemd. Bakgrunnen for saka er at regjeringa blir beden om å utarbeide ein handlingsplan for å redusere einsemd, for å styrkje forskinga, og for å auke kunnskapen på området.

Regjeringa blir òg beden om å styrkje samarbeidet mellom det offentlege, næringslivet og frivilligheita. Det har vore stor einigheit i komiteen om at dette er eit viktig og prioritert arbeid framover. Det er kome inn to skriftlige innspel i saka, frå Virke aktiv helse og frå IKT Norge. Begge er positive til forslaget.

Eg reknar med at dei andre partigruppene vil gjere greie for sitt syn i saka.

Å kjempe mot einsemd er ei svært viktig prioritering for regjeringa. I Hurdalsplattforma er det å utjamne sosiale helseforskjellar, medrekna utanforskap, ein raud tråd gjennom alt arbeidet til regjeringa. Regjeringa vil utarbeide ein eigen strategi for å motverke einsemd og sosial ulikskap i helse.

Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag å evaluere Helsedirektoratets tilskotsordning for å motverke einsemd, og det vil bli følgt opp med ei kunnskapsoppsummering i løpet av 2022. At dette blir følgt opp i folkehelsemeldinga, og at det kom ein opptrappingsplan for psykisk helse, viser at dette arbeidet er høgt prioritert. For å understreke viktigheita av dette har regjeringa sett i gang arbeid med ein ny nasjonal strategi for livskvalitet, der einsemd inngår som ein viktig del.

At arbeidslause og menneske med dårleg økonomi og helsetilstand føler ein større grad av einsemd, er svært alvorleg. Difor er kampen mot Forskjells-Noreg ei oppgåve regjeringa prioriterer som nummer éin. Fattigdom, ulikskap og utanforskap er gift for fellesskapssamfunnet vårt. Fleirtalet i komiteen viser si støtte til nettopp å ha ein strategi som ser einsemd og sosial ulikskap i samanheng. Det aller beste med Noreg har alltid vore små sosiale og økonomiske forskjellar, og at alle kjenner at dei er ein del av fellesskapet, er eit gode ved landet vårt som me vil behalde og kjempe for.

Det å ha eit nettverk, å ha nokre medmenneske å støtte seg til, er avgjerande i kvardagen. Difor er det urovekkjande å lese Ungdata-undersøkinga, der 11 pst. seier at dei ikkje har eller trur dei har gode venar å fortru seg til. Også her ser me at talet er høgast hos dei med lågast sosioøkonomisk status. Dette viser igjen kor viktig politikken til regjeringa er for å redusere økonomiske og sosiale skilje.

Frivillig sektor speler saman med kommunane ei viktig rolle i folkehelsearbeidet, og regjeringa er tydeleg på at dei vil gje alle moglegheit til å delta i organisert idrett og friidrett, nettopp fordi det forhindrar einsemd og utanforskap. Koronapandemien, som er friskt i minne, viste oss nemleg viktigheita av det frivillige arbeidet og alt frivilligheita bidrog med gjennom heile pandemien.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det å være ensom kan være vondt. Det er nok mange av oss som i større eller mindre grad har kjent på det i løpet av livet. Etter koronapandemien har vi sett at ensomheten i samfunnet vårt har økt blant unge og eldre. Rundt tre av ti unge opplever ensomhet, og nesten fire av ti eldre over 80 år føler seg ensomme. Forskning viser at ensomhet påvirker helsen vår negativt. Det kan føre til psykisk uhelse og redusert livskvalitet, og det kan være en risikofaktor på lik linje med fedme, inaktivitet og røyking. Når vi ser at ensomheten øker og vi vet om konsekvensene det har for helsen vår, trenger vi flere virkemiddel for å forebygge og redusere ensomhet.

Hver morgen når jeg går til jobb her på Stortinget, går jeg forbi en kafé der det står på vinduet at vi kan ikke se ensomhet, men vi kan snakke om det. En av dem som har snakket åpent om å være ensom, er Roar Lillebostad. Ham traff jeg i mai, da jeg var på besøk på en nabokafé på Sagene i Oslo som er en uformell møteplass der folk kan komme for å bli kjent med hverandre og møte frivillige fra Røde Kors. Roar sa det rett ut: Ensomhet er skadelig. For ham var det en dørstokkmil å ta initiativ til å få en besøksvenn og å oppsøke ulike fellesskapstilbud. Men Roar klarte å gå over den dørstokken, og i dag har han nådd drømmen sin om å være et forbilde for andre og jobber for å motvirke ensomhet. Samfunnet vårt trenger flere forbilder som Roar om vi skal få mer åpenhet om det å være ensom, og om vi skal klare å forebygge og redusere ensomhet.

Høyre fremmer i dag, sammen med flere andre partier, tre forslag til vedtak om hvordan vi skal klare å forebygge og redusere ensomhet. Det første er at vi må ha en nasjonal handlingsplan med konkrete tiltak. Det andre er at vi må ha mer forskning og økt kunnskap om tiltak som motvirker ensomhet. Det tredje er at vi må styrke samarbeidet mellom det offentlige, næringslivet, arbeidslivet og frivilligheten. Jeg er veldig glad for å se i innstillingen at det er flertall for forslagene til vedtak – med unntak av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som stemmer imot.

En økt innsats for å forebygge og redusere ensomhet vil utgjøre en forskjell for den som opplever ensomhet i samfunnet vårt. Men selv om det er mye samfunnet som helhet kan gjøre, tror jeg det viktigste er hva hver enkelt av oss gjør, som å være mer raus med hverandre og stille opp for hverandre. Det kan være å invitere naboen på en kaffe, si hei eller smile til noen på butikken eller, som en del av Frivillighetens år, melde seg som besøksvenn.

Ensomhet kan være skadelig, og derfor er det så viktig at vi tar det på alvor.

Med det anbefaler jeg komiteens tilråding i innstillingen.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Ein av ungdomane i heimfylket mitt fortalde: Eg mista vener på barneskulen. Eg tok avstand frå folk når eg hadde det vanskeleg. Eg kom ikkje inn i miljøet på skulen igjen.

Dette er ein del av tilbakemeldingane som kom under kartlegginga av ungt utanforskap Stavanger kommune gjorde under pandemien. Dette arbeidet vil eg anbefale alle å lese.

Kampen mot einsemd og utanforskap er vår kamp. Det er vår kamp som medmenneske, som folk, og som lokalsamfunn. Kampane er mange og står overalt. Kampen mot sentralisering er ein del av denne kampen – kampen mot at lokalsamfunn over heile landet vårt skal bli tappa for ressursar og folk, kampen mot at den lokale butikken skal bli nedlagt, sånn at Ola på 80 år ikkje lenger har nokon plass å ta ein kaffi, og kampen mot at barnehagen og skulen blir lagt ned, sånn at barnefamiliane flyttar, som igjen resulterer i at det lokale idrettslaget har færre medlemer og i verste fall må leggje ned. Kvar skal unge Nadia då spele lagspel og ha eit fellesskap? Det er kampen mot at hjørnesteinsbedrifta i bygda blir flytta, sånn at folk mistar jobben. Kva med dei som blir igjen, eller dei som må flytte til ein heilt ny plass, som mistar nettverket sitt?

Dette handlar ikkje om by mot bygd, det handlar om å skape levande lokalsamfunn i heile landet vårt. Det handlar om at om ein bur på Holmlia, i mi heimbygd, Ølen, i Steinkjer eller på Storhaug, skal me ha samlingsplassar, ein nærskule og arbeidsplassar. Me skal ha gode lærarar som ser kvar elev. Me skal ha gode lågterskeltilbod. Me skal ha samlingsplassen på den lokale butikken, der Ola på 80 år kan møte jamnaldrande og snakke om krig, fred og alt som er midt imellom.

Dette er eit ansvar og ein kamp både statsministeren, me her i salen, den lokale læraren, fotballtrenaren og alle andre må ta, for det er ein kamp for fellesskapet, mot einsemd og utanforskap.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det å bekjempe ensomhet er utrolig viktig. Det handler om utenforskap og å føle at en ikke er en del av fellesskapet, med de utfordringene det gir – og det er en utfordring at altfor mange mennesker i Norge opplever ensomhet. En rapport, faktisk fra før pandemien, viste at fire av ti personer over 80 år er ensomme. Halvparten av alle som bor alene eller har svekket helse, er plaget av ensomhet. Det er enorme tall, og det var før en pandemi.

Om vi hadde gjort den samme undersøkelsen under pandemien eller nå, er jeg ganske trygg på at tallet ville ha vært enda høyere. Vi vet at nedstengingen av samfunnet gjorde at enda flere opplevde det med ensomhet, opplevde at man ikke kunne stikke på kafeen og sitte og prate med dem man ofte pratet med til vanlig. Man kunne ikke delta på sosiale aktiviteter, og man ble sittende helt alene fordi man kanskje ikke hadde et nettverk rundt seg. Det er alvorlig.

For Fremskrittspartiet handler det om at vi må gjøre de tiltakene vi kan. Så føler jeg jo at en del av de flertallsforslagene som ligger her, er bra forslag, men de kunne ha vært enda mer spisset, og det kunne vi sikkert ha blitt enige om. Men jeg er litt overrasket over at regjeringspartiene velger å stemme imot dette, og jeg skulle gjerne ha sett at Høyre også hadde støttet det forslaget som Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt står bak, om at man skal komme tilbake i statsbudsjettet for 2023 med konkrete lavterskelforslag om ting som man vet er veldig enkle å iverksette.

Under pandemien klarte Fremskrittspartiet å presse regjeringen, som hadde puttet inn ganske mange hundre millioner kroner ekstra, men vi klarte å øke det med over 400 mill. kr til for å bekjempe ensomhet, og da spesielt rettet inn mot eldre mennesker. Jeg er overbevist om at vi må ta nye løft for å sørge for å redusere ensomheten, sørge for å bruke frivilligheten og bruke pårørende, som også er en viktig ressurs som man ikke må glemme i denne diskusjonen. Det er viktige ressurser å spille på. Det er viktig at helsepersonellet som er ute og besøker folk i hjemmet sitt, kanskje melder fra når de ser at det er en person som sliter med ensomhet og har lite besøk. Da tror jeg det er viktig å si fra, og jeg vet også at mange gjør det.

Men det er spesielt at vi nå har en regjering som velger å legge ned Eldreombudet, som er et av de organene som skal si fra klart og tydelig og være vaktbikkja for eldre. Det synes man tydeligvis ikke er en viktig ressurs. Det synes jeg er trist, men jeg regner med at vi kommer tilbake til det litt senere i revidert budsjett – da kommer forslag fra Fremskrittspartiet.

Jeg tar opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marian Hussein (SV) []: Det er i fellesskap vi kan bekjempe ensomhet, og jeg er glad for at det er et stort flertall i komiteen i dag for å få gjennom disse forslagene. Jeg er enig med representanten fra Arbeiderpartiet og saksordføreren, som sa at det er ved å skape et samfunn med små forskjeller at vi bekjemper ensomhet – et samfunn med rause velferdsordninger, økonomisk trygghet og felles arenaer. Men analysen vår slutter jo der. Da stiller jeg meg undrende til hvorfor regjeringspartiene velger å stemme mot disse forslagene.

Tiden etter pandemien har vist oss hvor sårbare vi er. Under den første nedstengingen av Norge våren 2020 viste en undersøkelse at 50 pst. av denne byens befolkning følte seg ensom. Det er veldig mange mennesker som følte seg ensom i en by med veldig korte avstander. Behovet for å gjøre noe med dette har ikke blitt mindre etter alle nedstengingene. Rapportene som vi ser nå om barn og unges psykiske helse, viser at vi har en lang vei å gå.

Den sterke veksten i barn og unges psykiske uhelse er et direkte resultat av pandemien og pandemihåndteringen, men det begynte ikke nødvendigvis der. Derfor må vi i tiden som kommer, styrke felles arenaer for barn og unge, særlig tilgangen på lavterskel fritidstilbud og fritidsklubber, bibliotek og andre kulturskoletilbud.

Personer som står utenfor arbeidslivet, har en økt sannsynlighet for å oppleve ensomhet. Det er viktig og riktig å sørge for at flere får tilgang til faste, hele stillinger, men også at vi skaper trygge velferdsordninger, sånn at folk kan bruke kreftene sine på andre ting enn å sikre seg sosial trygghet.

En annen ting som det sjelden snakkes om, er at personer med minoritetsbakgrunn rapporterer om at de har 10 pst. høyere sannsynlighet for å være ensom. Derfor må vi også jobbe mer for å sikre et mer inkluderende samfunn, slik at flere kan delta i de felles arenaene vi har.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det ble nevnt av representanten fra Senterpartiet og Rogaland at det var gjort en undersøkelse i Stavanger både om ungdom og utenforskap og om eldre. Jeg har den samme oppfordringen – en bør lese den.

Ensomhet er kanskje en av de største folkehelseutfordringene vi har både for eldre og for ungdom. For ungdom som er utenfor – da snakker vi ikke bare om utenforskap, men også om ensomhet – får en opplevelse av å ikke være noen ting verdt. Angsten øker, psykiske utfordringer øker, og da blir det utfordringer med å delta i aktiviteter.

Vi kan ha mange gode planer. Kristelig Folkeparti er med på forslagene til vedtak i saken. Planer og strategier og forskning er et grunnlag. Men vi må tenke større. Vi må tenke: Hvordan gjør vi det med byggefeltene våre? Hvordan gjør vi det i blokkene våre? Hva gjør vi for å ha ulike generasjoner inne, for å forebygge?

Vi kan gå i oss selv. Jeg har en gammel venninne på over 88 år. Hun er på sykehjem nå. Hun er kjempealene og ringer mange ganger per dag selv om hun er på sykehjem. Da er det vårt ansvar enten å åpne hjemmet vårt, ta telefonen eller være en i nabolaget som faktisk bryr seg. Det kan vi ikke vedta i denne sal. Men vi kan oppfordre, og vi kan legge til rette for hvordan vi planlegger fellesskapene, og hvordan vi planlegger bofellesskapene våre.

Dette året har frivilligheten et spesielt fokus hos oss. De er sentrale her for å legge til rette for fellesskap, hvor folk føler seg inkludert, f.eks. Frelsesarmeen i denne byen. Til slumstasjonens kafé går ikke folk bare fordi de trenger å få maten – de går dit fordi de trenger å møte folk. Det er menneskemøtene som reduserer ensomheten og minsker utenforskapet. Det tenker jeg vi skal være obs på, både i samfunnet og også i institusjonene våre.

Jeg skal avslutte med å fortelle om en gammel dame som lå på enerom. Hun ville heller hjem til lyset i hytta og elgen. Så flyttet de henne til tomannsrom, og da sa hun: Her har jeg noen å være i lag med. Det er det ensomhet handler om.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Irene Ojala (PF) []: Takk til Høyre som har tatt opp denne viktige saken om å forebygge og redusere ensomhet. Mange føler seg ensomme; det er en helseutfordring som er underkommunisert. Det er likevel viktig å si at det å være alene ikke er det samme som å være ensom. Noen liker å være alene, og andre er ensomme i fellesskap med andre. Men mange savner et fellesskap – om så bare å ha noen å ta en kopp kaffe sammen med.

Mange eldre voksne forteller om ensomhet etter et langt yrkesliv. De opplever å bli oversett og ikke tatt på alvor. Andre har vært skiftarbeidere og har ikke deltatt på kveldsarrangementer og frivillig arbeid fordi de har vært fraværende om kveldene når slik aktivitet gjerne skjer.

Unges ensomhet handler ikke om å ta seg sammen eller bare å gå ut. Det handler bl.a. om utestengelse, det å se annerledes ut, være annerledes eller ha foreldre og familie som skiller seg litt ut fra andre.

Ensomhet i primærnæringene er svært viktig å ta tak i. Yrker som bonde, reindriftsutøver og fisker er blitt mer spesialisert, noe som gjør at det ikke er behov for like mange hender i arbeid som tidligere. Å drive alene med store økonomiske forpliktelser kan føre til frykt for å bli syk. Begynner man å frykte noe, så blir man flink til å frykte, og da blir man syk. Mangel på sosialt nettverk og manglende mulighet til ferie og fritid fordi en utfordrende økonomi setter grenser, fører noen ganger til psykisk uhelse.

Færre fysiske møter med kollegaer enn tidligere gjør det vanskelig å fange opp helseutfordringene. Vi må derfor sette søkelys på psykisk helse og ensomhet i samfunnet som helhet. Vi her på Stortinget kan ikke vedta en lov mot ensomhet, men vi kan være med på å åpne dører opp til inkluderende fellesskap. Vi skal ikke ta frivilligheten for gitt, men åpne opp for et samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten.

Lærere, sykepleiere og hjelpepleiere er ofte de som får den første kontakten med mennesker som er ensomme. De bør gis mulighet til å igangsette forebyggende tiltak. Men det er også ofte den lange veien – det å styrke kompetansen på ensomhet i utdanningen, ved å se på forskrifter, fagplaner og studieemner og nasjonale rammeplaner. Den korte veien er at hver og en av oss starter med å se hverandre og faktisk være litt snille med hverandre. Å by på en enkel kopp kaffe – det er enkelt og ofte helt gratis.

Med dette støtter Pasientfokus selvfølgelig mindretallsforslaget.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg deler representantenes vurdering av ensomhet som en stor folkehelseutfordring, og som en av de viktigste årsakene til tap av livskvalitet. Det er også store sosiale forskjeller i ensomhet og livskvalitet.

Arbeidet med å forebygge ensomhet og fremme sosial støtte blir et sentralt tema i folkehelsemeldingen vi skal legge fram våren 2023. Det er også naturlig å se nærmere på ensomhet i opptrappingsplanen for psykisk helse som skal legges fram i løpet av 2023.

Ensomhet og sosial støtte er en av de viktigste faktorene som påvirker livskvalitet. Etter at Arbeiderpartiet allerede i 2018 fikk flertall for et forslag om et bedre målesystem for livskvalitet, gjennomføres det nå nasjonale målinger av livskvalitet. Det gjør at vi nå har langt bedre oversikt over utviklingen og ulik grad av ensomhet mellom ulike grupper, sosialt og geografisk. Vi arbeider også med en nasjonal livskvalitetsstrategi, og som del av dette arbeidet planlegger vi for hvordan vi kan bruke det vi nå vet om livskvalitet og ensomhet aktivt i vår videre politikkutforming.

Det dreier seg ikke bare om egne tiltak for å motvirke ensomhet, men en bredere tilnærming til hvordan vi som samfunn kan fremme inkludering, sosialt felleskap og støtte, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Alle tiltak, både i og utenfor helsesektoren, må vurderes – om de påvirker ensomhet. Tiltak som bidrar til å fremme sosial støtte og inkludering må tillegges stor vekt.

I forbindelse med folkehelsemeldingen vil jeg komme tilbake til Stortinget med måter å utvikle folkehelsearbeidet på for å ivareta livskvalitet, herunder ensomhet, på en mer systematisk måte i alle sektorer. Det innebærer bl.a. et bedre system for oversikt over ensomhet, at ensomhet inngår i kommunenes, fylkeskommunenes og statens oversikt over sine folkehelseutfordringer, og at det gir grunnlag for iverksetting av tiltak på de områdene der det gir størst effekt.

Jeg er enig i at vi trenger mer kunnskap om ensomhet. Derfor har Folkehelseinstituttet fått i oppdrag å evaluere tilskuddsordningene innen ensomhet og lage en kunnskapsoppsummering om ensomhet, som også skal ligge til grunn for handlingsplanen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Erlend Svardal Bøe (H) []: I 2019 skrev statsråden et veldig godt innlegg i Dagsavisen om ensomhet, og der sto det: Som politikere kan vi ikke akseptere denne triste statistikken, der fire av ti eldre over 80 år opplever ensomhet. Hun skrev også at ensomhet blant eldre kan og skal selvsagt bekjempes, og at dette er et resultat av for lav ambisjon fra samfunnet.

De forslagene som er fremmet her i dag, som handler om å ta tak, ha en handlingsplan, mer kunnskap og bedre samarbeid med frivillige, går altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet imot. Så mitt spørsmål er: Hvis man setter det statsråden selv skrev i 2019, opp mot det at Arbeiderpartiet og Senterpartiet går imot forslagene i dag, mener statsråden at regjeringen har høye nok ambisjoner for å bekjempe ensomhet i samfunnet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener det er bra og prisverdig at Høyre nå ser at dette er en betydelig folkehelseutfordring. Jeg var som stortingsrepresentant med på å fremme forslag i denne sal for mange år siden, og da var ikke Høyre av den oppfatningen – og støttet det ikke.

Forslagene av i dag slår inn åpne dører. Vi har arbeidsprosesser som ivaretar alle de forslagene som ligger på bordet. Vi har intensivert jobben med å ta på alvor at livskvalitet og mestring er en betydelig del av folks opplevde helse, og at vi må gjøre mer for å inkludere og forebygge.

Mine ambisjoner står ved lag, og jeg er veldig glad for å ha fått med Høyre på laget.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Nå gjorde jo vi også mye i regjering. Vi la fram en strategi for å forebygge ensomhet som en del av folkehelsemeldingen i 2019, og vi la fram en tilskuddsordning for tiltak mot ensomhet som kommunene kan søke om.

Hvis statsråden er opptatt av å gjøre mer, som jeg, Høyre og de andre partiene er enige om, burde også Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemme for de forslagene som ligger her i dag. Statistikken er veldig klar og tydelig. Vi ser at tre av ti unge og fire av ti eldre over 80 år opplever ensomhet. Så spørsmålet er: Hvorfor skal man vente på å få en folkehelsemelding når det ligger et konkret forslag i Stortinget, der man nå kan sette i gang med å lage en mer forpliktende handlingsplan for hvordan man kan bekjempe ensomhet? Det ligger forslag her for å styrke forskningen på dette, og det ligger også et forslag her om å få til et bedre samarbeid med frivillige, næringsliv, arbeidsliv og det offentlige. Hvorfor skal man vente på folkehelsemeldingen når man har forslag man kan stemme for her i dag?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vil understreke at det ikke er min oppgave å gi en stemmeforklaring i denne salen. Jeg forholder meg til de vedtakene Stortinget fatter. Men jeg opplever at regjeringspartiene føler seg trygg på de arbeidsprosessene regjeringen er godt i gang med. Og det er jo ikke sånn at vi venter med dette til vi legger fram folkehelsemeldingen neste år. Vi har allerede gitt Folkehelseinstituttet i oppdrag å se på tilskuddsordningene innen tiltak mot ensomhet. Vi har også et bedre system for å gi oss oversikt, og dette inngår også i kommunenes, fylkeskommunenes og statens oversikt over folkehelseutfordringene. Det gir et godt grunnlag for iverksetting av tiltak på de områdene som gir størst effekt. Så det er på ingen måte sånn at vi stiller ting i bero. Vi er allerede godt i gang.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det må være litt sammenheng mellom ord og handling, og det er jo derfor jeg tar opp at Arbeiderpartiet og Senterpartiet faktisk stemmer imot forslagene.

Men jeg kan ta utgangspunkt i folkehelsemeldingen, som statsråden selv er inne på. Det er varslet at den skal komme våren 2023. Da er mitt spørsmål om statsråden kan si noe om hvor forpliktende den skal være når det kommer til konkrete tiltak for å bekjempe ensomhet. Er det sånn at statsråden vil sette av mer midler for å bekjempe ensomhet? Det er jo bl.a. et forslag om det i denne saken. Hva kan vi se av konkrete tiltak og avsatte midler for å bekjempe ensomhet når folkehelsemeldingen kommer?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg tror representanten er veldig klar over at hele dette bildet får man når folkehelsemeldingen legges fram. Men det skjer ting på disse områdene som Høyre nå har engasjert seg i – prisverdig, og det er jeg veldig glad for. Kommunene deltar i folkehelseprogrammet, de oppfordres til å samarbeide med frivillige organisasjoner og med lokalt næringsliv. I dag kom jeg fra et møte med den nyoppnevnte lederen, Berit Brørby, for Rådet for et aldersvennlig Norge, som også har et viktig oppdrag. Jeg gleder meg til at hennes arbeid skal vises, sammen med de andre organisasjonene, for å fremme inkludering. Så ble det i noen av innleggene nevnt en rapport fra Stavanger om utenforskap. Den har jeg kikket på, og den var veldig interessant. Den sier: Ikke kom med flere tiltak, la ressursene jobbe sammen og samordne innsatsen i større grad for å inkludere bedre.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Vi har vært gjennom en koronapandemi, og vi ser konsekvensene av den. Ensomheten var økende før pandemien, og den har sikkert økt under pandemien. Jeg synes det er litt defensivt at statsråden svarer at hun ikke kan komme med noen forpliktelser, verken på tiltak eller midler. Vi skal liksom vente og se når folkehelsemeldingen kommer. Jeg synes ikke det er veldig høye ambisjoner for bekjempelse av ensomhet, hvis svaret er at man skal vente til neste vår før regjeringen har tenkt å foreta seg noe når det gjelder ensomhet.

Det står også i Hurdalsplattformen at man skal lage en strategi for bekjempelse av ensomhet. Den strategien lagde Solberg-regjeringen og la den fram i 2019. Mener ikke statsråden at ambisjonene bør være høyere? Og hvorfor skal man vente til man får en folkehelsemelding når man allerede ser utfordringene – og det ligger forslag på bordet? Bør ikke ambisjonene være høyere for å gjøre noe raskere for å bekjempe ensomhet i samfunnet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vet ikke hvor mange replikker jeg har svart på fra representanten Svardal Bøe nå, men i alle svarene mine har jeg sagt at vi venter ikke på folkehelsemeldingen, vi setter i gang tiltak. Representanten nevner pandemien og det vi har sett om behovet for en styrket innsats for å mobilisere til aktivitet, deltakelse og inkludering. Her har regjeringen faktisk bevilget flere hundre millioner – til tilskuddsmidler, til helsefrivilligheten og til andre godt organiserte, lettbeinte tilbud som mobiliserer til aktivitet og deltakelse og til at folk kan samles på nye arenaer. Så det er ikke på noe som helst vis sånn at vi venter til neste år. Vi har satt i gang en rekke tiltak, som jeg har redegjort for både i innlegget mitt og i svarene jeg har gitt til representanten.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er litt morsomt å høre på statsråden. Det er flott å høre innlegget fra talerstolen her om alt man tenker, og om vyer og alt mulig, men hvis man kutter bort alt det fine, sier statsråden i svaret til foregående replikant at de har arbeidsprosesser for å gjøre noe. Arbeidsprosesser – det er tid, det. Og det er faktisk mange eldre som ikke har den tiden, som er ensomme der ute, og som trenger at det skjer noe nå.

Vi må sette i gang tiltak nå. Vi vet hvilke tiltak man kan sette i gang raskt. Det handler bare om vilje til faktisk å prioritere penger til å gjennomføre det. Vi behøver ikke å vente på noen folkehelsemelding eller noen arbeidsprosesser for å gjøre noe. Det handler om vilje til å gjøre det. Vi har altså bevilget 400 mill. kr mer, som Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for under pandemien, og som i stor grad er brukt til faktisk å sørge for å gjøre noe med ensomhet blant eldre.

Hvorfor er statsråden så negativ til å sette i verk de tiltakene?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten Hoksrud synes det er morsomt å høre på meg. Jeg synes også det er morsomt å høre på representanten Hoksrud. For han bare plukker ut litt av det jeg sier, og så sier han at det var det eneste jeg sa, og at jeg ikke sa noe mer enn det. Heldigvis har vi gode referenter, og vi streames live, så folk får med seg hva som blir sagt i denne salen.

Vi har delt ut flere hundre millioner kroner direkte til tiltak som har ført til aktivitet og mobilisering, og til at folk som ikke ville ha møttes uten disse tiltakene, faktisk møtes, og at vi får til bredere inkludering. Og vi stopper ikke med det. Vi ønsker mer av de tiltakene vi ser har god effekt. Nå har vi også bedre oversikt over hva ensomhet betyr for livskvaliteten til den enkelte, takket være at Fremskrittspartiet den gangen faktisk ga oss flertall for å få til bedre målesystemer. Når vi tidligere har fremmet forslag om å bekjempe ensomhet, har Fremskrittspartiet stemt imot dem. Dette kunne ha kommet i gang enda tidligere.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden må gjerne si at det var veldig mye, og det var sikkert mange ambisjoner om framtidige ting i det statsråden sa. Men jeg synes det var en mye mer ambisiøs opposisjonspolitiker Kjerkol, mens det nå er en posisjonspolitiker Kjerkol som er mye mer forsiktig og tilbakelent, og som prater om prosesser og sånne ting.

Jeg mener at man kunne vært enda mer offensiv i noen av forslagene som ligger her, men det er grusomt rart at statsråden sørger for at hennes egne partifeller her på Stortinget, som tilhører regjeringspartiene, ikke kan stemme for disse forslagene. Det burde vært åpenbart, alle burde kunnet stemme for dem. Hvorfor er statsråden så imot å stemme for disse forslagene, som faktisk ville betydd at man i hvert fall viser at man har vilje til å handle? Og hvorfor måtte statsråden absolutt legge ned Eldreombudet, som skulle være vaktbikkja som skulle passe på statsråden, sånn at statsråden ble holdt litt i ørene hvis hun begynte å røre med de eldre?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Statsråden har mange eldre som holder henne i ørene. I dag møtte jeg den nye lederen for Rådet for et aldersvennlig Norge. Det er en myndig dame fra Jevnaker. Hun kommer til å holde statsråden i ørene.

På tirsdag møtte jeg alle de fylkesvise eldrerådene. De hadde landssamling i Kristiansand. De var veldig tydelige. Statsråden var nesten litt sliten i ørene etterpå. Så jeg er ikke redd for at vår aldrende befolkning ikke kommer til å bli hørt i det norske samfunnet. De er en voksende gruppe. De er ressurssterke. I år har vi passert over en million pensjonister. De målbærer høyt og tydelig sine ønsker og behov.

Det er ikke min oppgave å gi noen stemmeforklaring i denne salen. Jeg forholder meg til de vedtakene som blir gjort, men jeg registrerer at partifellene til regjeringen er trygge på den jobben som gjøres.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Sandra Bruflot (H) []: For tusenvis av år siden, da mennesker levde ute i naturen med farlige dyr, hadde de menneskene som levde i flokk, størst sjanse for å overleve. Det er derfor det ligger i vår natur å ha et ønske om å ha folk rundt oss. Vi trenger heldigvis ikke hverandre på samme måte for å overleve i 2022, men vi har de samme behovene som forfedrene våre hadde.

Ensomhet kan ramme oss i alle faser av livet. Noe av det første vi er opptatt av på våre barns vegne når de er store nok til å gå i barnehage eller på skole, er at de har venner, at de har noen å være sammen med. Men det er følelsen av å være ensom som er skadelig, og selv om man er sammen med andre, kan man føle seg ensom. Ungdata-undersøkelsen fra 2021 viser at 11 pst. av unge oppgir at de ikke har eller ikke tror de har noen gode venner de kan betro seg til.

Når barna er små, har voksne rundt dem et stort ansvar for å passe på at de har noen, at de blir inkludert, og at de blir en del av store og små fellesskap, men etter hvert som de blir eldre, blir også ansvaret i større og større grad deres eget. Noen hopper rett fra fellesskap til fellesskap og føler sjelden på at de er ensomme. Ungdomsskole, videregående, læretid i en bedrift med kollegaer, jobb – vi vet at ensomhet i større grad rammer dem som faller utenfor de arenaene, enten det er skole eller arbeidsliv.

Vi har snakket mye om pandemien etter hvert, og det har blitt nevnt før, men for mange som satt i store hus med hjemmekontor og plutselig fikk hverdagskabalen enklere til å gå opp, var kanskje ikke nye restriksjoner så ille. Å sitte som nyutflyttet nittenåring i en ny by, på et nytt studium, med noen få kvadratmeter til rådighet, ikke kjenne noen og heller ikke ha noen sosiale arenaer å møte noen på, eller å være ny i et nytt land – det har selvfølgelig ført til mer ensomhet, selv om ensomhet også var et problem før pandemien og kommer til å være det etterpå.

Ensomhet og utenforskap er også en litt rar greie, for under pandemien var det noen som syntes det var deilig at alt var stengt ned, for da følte de seg ikke alene om ikke å bli invitert med på ting. De var like ensomme, men mindre utenfor, for de var ensomme samtidig som andre var det. Sånn skal det ikke være, det løser jo ingenting at flere er ensomme og ikke føler at de tilhører fellesskapet.

Ensomhet er ikke bra, ikke blant eldre i befolkningen og ikke blant ungdom og unge voksne på vei inn i et liv der de ikke føler seg som en del av noe fellesskap. Det er bra at det blir flertall for en handlingsplan, økt forskning og et bedre samarbeid mellom frivillige, næringsliv og arbeidslivet for å forhindre ensomhet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Det er lite forskning som entydig viser hvorfor flere mennesker rapporterer om økt ensomhet, men vi vet at ensomhet er en trussel for helsen i like stor grad som fysiske sykdommer kan være det. Dette er en av grunnene til at vi mener vi trenger mer forskning og mer systematisk arbeid for å motvirke ensomhet. Det er helt åpenbart at det er et politisk ansvar å forebygge ensomhet, og at det arbeidet må skje på veldig mange områder.

Et av de områdene er å styrke og støtte frivillighetens rolle i arbeidet mot ensomhet. Det fellesskapet som frivilligheten skaper, kan være den viktigste vaksinen mot ensomhet og psykiske plager. Vi i Høyre anerkjenner og verdsetter de frivilliges innsats når det gjelder forebygging av ensomhet både blant unge og blant eldre.

Blant dem over 80 år oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme. I går kunne NRK Troms og Finnmark fortelle at mange menn sliter med å finne ny mening med livet når de går av med pensjon. Det alvorlige er at dette kan man se på selvmordsstatistikken. Der er menn over 80 år sterkt representert, viser statistikk fra Folkehelseinstituttet. Tallene for menn over 75 år viser at per 100 000 tar 22 personer livet sitt. For kvinner er det 5. Det er altså over fire ganger flere menn. Så til tross for at mange jobber godt, til tross for at frivilligheten bidrar, til tross for at vi deler ut masse tilskudd for å skape aktivitet, så vet vi ikke nok. Kanskje hører vi ikke nok fra de stille stemmene, de som ikke deltar i fellesskapene, kanskje trenger vi mer forskning for å vite hvordan vi skal nå fram til dem.

Eldre trenger venner. De trenger besøks- og aktivitetsvenner, og det har vi i eldreomsorgen. Men det som er så fint, er at det å være besøks- og aktivitetsvenn som eldre gjør at man også får delta i et fellesskap. Jeg hadde gleden av å være med Røde Kors' besøksvenner i Eidsvoll. Der pakket jeg og delte ut julegaver sammen med Bjørg Aurstad og mange av de andre som absolutt hadde nådd en anselig alder, men som var i veldig god form, og som hadde veldig stor glede av å hjelpe andre.

Når det gjelder menn, kan det være færre av dem som møter opp på slike arenaer. Derfor er jeg skikkelig stolt av at vi i Eidsvold Turn Fotball har en veterangruppe. De juger og jobber – og «juger», president, er ikke et uparlamentarisk uttrykk, for «juger» betyr egentlig bare at de snakker sammen og drikker kaffe. Det er så viktig for livskvaliteten. De møtes og jobber også veldig bra helt gratis for vår idrettsklubb.

Det finnes ingen rask kur i kampen mot ensomhet. Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet og Senterpartiet brukte tiden i morgen til å stemme for forslaget. Da blir det hel enighet, og da slår vi inn åpne dører også for dem som trenger åpne dører.

Cecilie Myrseth (A) []: Ensomhet er vi alle sammen enige om at vi må bekjempe. Vi er ikke egentlig uenig i noen av problembeskrivelsene som gis i denne salen om hvorfor dette er et stort problem. Det er et problem og ofte et sentralt element i terapirommet, det vet jeg også som psykolog. Det er et element for mange pasienter, men det er også et stort element for folk utenfor terapirommet. De fleste har opplevd ensomhet én gang, flere ganger eller ofte i livet. Men det er ikke det vi behandler nå, om vi er enige om det er et stort problem eller ikke. Det tenker jeg vi også skal være ærlige på når vi diskuterer det.

Det vi snakker om, er om man skal ha nok en plan, eller om arbeidet er ivaretatt i det som allerede er startet opp av regjeringen. Arbeiderpartiet mener åpenbart det, derfor stemmer vi som vi gjør. Vi mener at man ved å fremme disse forslagene slår inn åpne dører, for som statsråden veldig godt har redegjort for, er dette arbeidet allerede i gang.

Det blir ikke mindre ensomhet i samfunnet av å ha enda en plan. Jeg tenker det er viktig å gjøre de planverkene man nå har og de verktøyene man er i gang med, gode og sikre at de treffer, enten det er i folkehelsemeldingen, i arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse eller i det igangsatte arbeidet med en ny strategi for livsmestring. Det blir ikke mindre ensomhet med nok en plan. Vi er nødt til å prioritere, bruke penger og satse. Det viser vi heller ikke gjennom disse vedtakene, det viser vi når vi prioriterer i budsjett.

Det har vært mange år nå hvor psykisk helse har vært nedprioritert. Det har det kommet kraftig kritikk mot. Det er et arbeid regjeringen er i gang med å gjøre noe med. Det er veldig viktig, og det er jeg glad for. Det å få til en opptrapping av satsingen på å gjøre noe med den psykiske uhelsen er en av de viktigste oppgavene til denne regjeringen. Det burde det vært i forrige periode også, men det er viktig, og det er vi i gang med.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det som er bra i denne saken, er at det er flertall for de forslagene som foreligger, med SV, Rødt, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Venstre, Pasientfokus og Høyre. Så synes jeg det er mange ulike signal som kommer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne debatten. Det blir sagt at en er opptatt av å gjøre mer, men når det ligger et forslag på bordet om å gjøre mer, vil en ikke være med på det forslaget.

Så sier Myrseth fra talerstolen at en er enig i problembeskrivelsen, men en vil ikke være med på løsningen for å gjøre noe med den problembeskrivelsen. Jeg stilte spørsmål til statsråden om hva en vil gjøre. En skal vente på folkehelsemeldingen som kommer våren 2023, men en vil ikke svare noe på spørsmål om midler og tiltak i den folkehelsemeldingen. Så kommer Myrseth på talerstolen og sier at en skal satse mer og bruke mer midler. Det er klart at en blir litt frustrert når det er én ting som blir sagt fra statsråden, og så er det noe annet som blir sagt fra partiene. Det forteller meg at en har et lavt ambisjonsnivå på dette feltet, når en snakker om å gjøre mer, men vil ikke være med på forslagene som handler om å gjøre mer.

Ensomhet er en av vår tids største folkehelseutfordringer. Vi vet hva konsekvensene av ensomhet er. Det kan være mer psykisk uhelse, og det kan være redusert livskvalitet. Da må vi ta det på alvor når vi ser unge og eldre som opplever økt ensomhet i samfunnet vårt. Så jeg håper at en i løpet av det neste døgnet kanskje går på bakrommet og diskuterer litt mer, og kanskje blir enig med flertallet og stemmer for disse forslagene.

Så vil jeg si helt til slutt at jeg også er veldig enig i at ensomhet løser vi ikke bare med politikk, med ulike politiske tiltak. Det handler også om at vi må være rausere med hverandre og se menneskene rundt oss. Det handler om flere faktorer enn kun politikk.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se fredag 10. juni