Stortinget - Møte tirsdag den 24. mai 2022

Dato: 24.05.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 277 S (2021–2022), jf. Dokument 8:115 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [16:31:50]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Grete Wold, Kathy Lie og Ingrid Fiskaa om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig av hvilken kommune de bor i (Innst. 277 S (2021–2022), jf. Dokument 8:115 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt adgang til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Maria Aasen-Svensrud (A) [] (ordfører for saken): I dette representantforslaget fremmes forslag om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatning uavhengig av hvilken kommune de bor i. Det fremmes også forslag om å samordne regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven, i tillegg til en helhetlig gjennomgang for å synliggjøre grupper som i dag ikke er omfattet av ordningene.

Komiteen viser til at den alminnelige erstatningsretten gjelder likt for alle i hele landet. Barn som blir utsatt for svikt av det offentlige, har lik rett til erstatning fra kommune eller fylkeskommune etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til stede, og kan også gi grunnlag for oppreisning.

Komiteen viser til at frivillige kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordninger er et supplement til retten til erstatning etter alminnelig erstatningsrett og Stortingets rettferdsvederlagsordning.

Komiteen registrerer at forslagsstillerne trekker fram eksempler på at innbyggere som ble utsatt for svikt fra det offentlige da de var barn, ikke har fått erstatning, eller at erstatningsordningene kan variere fra kommune til kommune. Når noen bor i en kommune hvor det ikke finnes en vederlagsordning, og andre opplever forskjeller når økonomisk tap for et erstatningskrav skal dokumenteres, mener forslagsstillerne at dette synliggjør store forskjeller i adgangen til erstatning rundt om i Norge.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener det derfor er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av alle de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper, og hvor store erstatninger som utløses, og av om vilkårene – herunder foreldelsesfristene – er ulike.

Komiteen registrerer at forslagsstillerne mener det er en svakhet at den alminnelige erstatningsordningen forutsetter et økonomisk tap. Forslagsstillerne begrunner dette med at personer som på tross av alt de er utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, likevel ikke vil få erstatning der det offentlige har sviktet grovt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at tilsvarende forslag som fremmes nå, har vært fremmet flere ganger tidligere. Vedtak som følge av de tidligere behandlingene har blitt fulgt opp. Det er blitt iverksatt tiltak for å gjøre ordningen med rettferdsvederlag bedre kjent, og det har ført til at antall søknader steg med 37 pst. i 2021.

Også vedtaket om å be om et initiativ overfor KS om å utarbeide beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger har blitt iverksatt. Riktignok har pandemien forsinket arbeidet noe, men arbeidet er godt i gang.

Disse medlemmene viser til at den alminnelige erstatningsretten gjelder likt for alle i hele landet, og at kommuner og fylkeskommuner ikke kan velge i hvilken grad de vil forholde seg til den. Det er også en frivillig erstatningsordning utover denne som et flertall av norske kommuner har vedtatt.

Disse medlemmer mener at det vil være uheldig å opprette en nasjonal ordning utover de ordningene som allerede finnes, fordi det vil rokke ved prinsippet om at kommunene må stå til ansvar hvis urett er begått. Det er kommunenes ansvar å sørge for sine innbyggere. Det må også være kommunenes ansvar å stå til rette for – og ansvarliggjøres økonomisk – hvis kommunene ikke har oppfylt sine plikter.

Disse medlemmer viser videre til statsrådens svar når det gjelder samordning av regelverket for erstatning med reglene om foreldelse i straffeloven, og mener det er godtgjort at de hensyn forslagsstillerne prisverdig tar opp, allerede er ivaretatt.

Disse medlemmer mener det er en fordel at rettferdsvederlagsordningen ikke har noen saklige begrensninger for hva det kan søkes rettferdsvederlag for, men at alle som har vært utsatt for urett, kan søke og få en individuell vurdering.

Derfor vil ikke komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtte dette forslaget.

Ingunn Foss (H) []: Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeerstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til stede. Alminnelige erstatningsregler, som alle kommuner er omfattet av, gjelder likt for alle i hele landet, enten det er privatpersoner eller kommuner.

Kommunene må, utover det de er forpliktet til etter de alminnelige erstatningsreglene, selv vurdere hvordan de vil prioritere ressursene sine ut fra lokale forhold. Frivillige ordninger for oppreisning eller erstatning kommer i tillegg til de alminnelige reglene som gjelder for alle. Vi mener denne prioriteringen må være opp til det kommunale selvstyret.

Vi mener også at en nasjonal ordning kan utvanne effekten av dagens regler, som skal virke preventivt, slik at erstatningsansvaret faller på den som har ansvaret for tjenesten.

Selv om vi mener at dette må være et lokalt ansvar, vil det være hensiktsmessig med en bedre samordnet og likere håndtering av slike erstatningssaker. I et vedtak i Stortinget den 4. desember 2018 ba Stortinget regjeringen om å ta initiativ overfor KS til å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. I svarbrevet fra statsråden opplyses det om at KS nå er godt i gang med å skissere en veileder til bruk for framtidige oppreisnings- og erstatningsordninger. Det viser seg imidlertid at arbeidet med veilederen har reist en del juridiske problemstillinger som må avklares av lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet, jf. brev fra KS datert den 10. februar 2022.

Det er beklagelig at det ikke opplyses om dette i svarbrevet fra statsråden. Høyre fremmer i denne saken, sammen med Fremskrittspartiet, et forslag om at Stortinget ber regjeringen gå i dialog med KS for å sikre en mer ensartet praksis for håndtering av saker om erstatning for svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten skjedde.

Utover det støtter vi regjeringens tilråding i saken.

Presidenten: Representanten Ingunn Foss har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Som flere representanter har pekt på i løpet av debatten, gjelder – naturlig nok – alminnelige ordninger alminnelig, og det er selvfølgelig likhet for borgerne. Det som imidlertid endrer på det, er disse frivillige ordningene som noen kommuner har valgt å benytte i større og mindre grad, og som jeg oppfatter er grunnlaget for dette forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.

Fremskrittspartiet er helt enig i Høyres vurdering. Fremskrittspartiet oppfatter dette som en del av det lokale selvstyret, det er en del av de vurderingene som kommunene selv gjør lokalt, og da er det unaturlig at man fra Stortingets side skal involvere seg utover det, all den tid vi har ordninger. De fleste vil vel også mene at vi har tilstrekkelig med ordninger. Derfor mener Fremskrittspartiet det er helt riktig at vi avviser denne saken; den blir avvist i dag.

Vi støtter også forslaget som fremmes av Høyre, om at man fra regjeringens side skal gå i dialog med KS for å sikre en mer ensartet praksis i håndteringen av saker om erstatning for svikt i det offentlige overfor en person som var barn da svikten skjedde. Fremskrittspartiet støtter altså ikke forslaget fra SV; vi støtter forslaget fra Høyre. Det var det.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det har vært flere eksempler på at innbyggere som ble utsatt for svikt fra det offentlige da de var barn, ikke får erstatning, eller at erstatningsordningene kan variere svært mye fra kommune til kommune. Noen bor i en kommune hvor det ikke finnes en vederlagsordning, og andre opplever store forskjeller i kravet til å dokumentere tilstrekkelige økonomiske tap for et erstatningskrav. For mange er eneste mulighet for en skikkelig erstatning å fremme et krav for kommunen etter alminnelige skadeerstatningsprinsipper. Da gjelder også den generelle foreldelsesfristen i foreldelsesloven.

Mange har vært utsatt for mishandling i barndommen som barnevernet kunne og skulle ha stoppet. Det er ofte en tung mental prosess å klare å ta opp en sånn sak, og derfor kan mange vente lenge før de makter å åpne opp om hva som har skjedd. Foreldelsesfrist passer ikke for personer som har vært mishandlet, som ofte har vært traumatisert, og som kan ha en lang vei å gå for å erkjenne at de har fått varige skader. Ikke bare skal skaden erkjennes, de skal også måtte gå til rettssak mot den offentlige instansen. Dette krever en styrke mange ikke har.

Det er et stort behov for både like rettigheter i kommunale ordninger og å vurdere en nasjonal erstatningsordning spesielt for de sakene som omhandler svikt av barnevernet overfor barn som er utsatt for overgrep og mishandling fra sine nærmeste, og de som har blitt utsatt for mobbing som går utover voldsoffererstatningen og de kommunale ordningene. Dette er saker hvor den som har vært utsatt for handlingen, kan bruke lang tid på å ta opp saken. Dermed er det i dag en fare for at sakene foreldes. Det bør derfor vurderes om slike saker må få en egen ordning med egne vilkår som tar hensyn til at ofrene kan bruke lang tid på en sånn prosess.

Det er også en svakhet i denne sammenheng at de alminnelige erstatningsordningene forutsetter et økonomisk tap. Det betyr at de som på tross av alt de har vært utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, ikke vil få erstatning selv der det offentlige har sviktet grovt.

Stortingets rettferdsvederlagsordning er og skal være en siste utvei for dem som ikke får oppreisningserstatning andre steder, og er beløpsmessig begrenset. Det er også en ordning som dessverre er altfor lite kjent. Det må gjøres et større arbeid for å opplyse om denne ordningen, og vilkårene for denne ordningen bør også revideres. Det er positivt at de tidligere oppfordringene til å styrke kjennskapet til Stortingets ordning er fulgt opp. Antall søknader har steget i det siste, med 37 pst. i 2021, men en så stor økning tyder dessverre på at behovet for ordningen er stort. Det er fremdeles en vei å gå. Vi som samfunn har et ansvar overfor de barna som ble sviktet av det offentlige, og vi skal stille opp for dem i større grad enn vi gjør i dag.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken, og vi støtter forslaget til Høyre og Fremskrittspartiet samt Venstres forslag i saken.

Presidenten: Representanten Andreas Sjalg Unneland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Barn skal ha en god oppvekst. Det må være det klare utgangspunkt. Det offentlige har en plikt til å sikre trygge oppvekst- og opplæringsvilkår for barn.

Det viktigste vi kan gjøre for å forhindre vold, overgrep og omsorgssvikt, er å forebygge og innhente kunnskap. Vi må satse på forebygging og tidlig innsats ved å styrke samarbeidet mellom hjem, politi, skole, barnehage, barnevern, helsestasjoner og frivillige organisasjoner. Alle må jobbe sammen for å oppnå gode resultater.

Likevel er det slik at enkelte barn ikke får sine rettigheter ivaretatt. I mitt møte med enkelte av disse menneskene som tidligere advokat har jeg fått innblikk i hvordan livet kan påvirkes av traumatiske og vonde opplevelser i barndommen. Hendelsene kan knytte seg til mobbing i barnehage eller skole, som har pågått uten å ha blitt stoppet, eller barn som vokser opp med foresatte som utøver vold eller mangler omsorgsevne, uten at barnevernet griper inn, eller ikke griper inn i tilstrekkelig grad. For mange vil slike opplevelser i barndommen, sammen med manglende oppfølging av det offentlige, kunne påvirke resten av livet. Slike traumer kan hindre mange i å fullføre utdanning og skaffe seg arbeid, og enkeltmennesket får ikke brukt sitt potensial i livet.

Som nevnt flere ganger har vi de alminnelige erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av, og som gjelder likt for alle i hele landet, enten det er privatpersoner eller kommuner. Barn som er utsatt for svikt fra det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeserstatningsloven åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet, og i tillegg til dette kommer eventuell oppreisning for ikke-økonomisk tap.

Når det er sagt, vet vi at praksisen, særlig knyttet til forlik og minnelige løsninger, er forskjellig i mange av kommunene. Jeg anerkjenner også at det for mange kan være en veldig tung prosess å skulle ta en sak til domstolene. Sammen med prosessrisikoen kan det føre til at enkelte ikke vil ta saken så langt. Ordningene det vises til i dette representantforslaget, er frivillige ordninger opprettet av kommunene og fylkeskommunene, og da foreligger det også et viktig hensyn opp mot det kommunale selvstyret.

Vi vet at det er store lokale forskjeller i hvilke frivillige erstatningsordninger som eksisterer, og vilkårene for å bli tilkjent erstatning etter disse. Noen kommuner har egne erstatningsordninger, og andre kommuner har hatt det tidligere, men senere avviklet det. Venstre mener derfor at det er behov for å kartlegge de kommunale og fylkeskommunale ordningene som eksisterer i dag, og hvordan disse praktiseres.

På denne bakgrunn mener Venstre det er behov for at det foretas en gjennomgang for å få en oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.

Jeg tar med dette opp Venstres forslag i saken.

Presidenten: Da har representanten Ingvild Wetrhus Thorsvik tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Emilie Mehl []: Dette er en vanskelig sak. Historiene bak erstatningssakene er sterke. Det er krevende å lage et godt regelverk og gode ordninger på områder hvor mange hensyn må veies mot hverandre.

Den alminnelige erstatningsretten gjelder likt over hele landet. Barn som blir utsatt for svikt fra det offentlige, har derfor lik rett til erstatning fra kommune eller fylkeskommune etter alminnelig erstatningsrett. Stortingets rettferdsvederlagsordning er et supplement til den alminnelige erstatningsretten. I tillegg kommer de frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordningene, etablert på bakgrunn av det kommunale selvstyret.

Jeg forstår at det kan oppfattes og føles urettferdig at enkelte kommuner gir mer enn de plikter etter alminnelig erstatningsrett, men jeg mener på prinsipielt grunnlag at løsningen ikke er å opprette nasjonale erstatningsordninger eller nasjonalt regelverk for kommunale ordninger.

For det første er det kommunen selv som må stå ansvarlig for kommunens egne feil. For det andre er det igangsatt et arbeid med å utarbeide retningslinjer som vil gi bedre og mer enhetlige rammer for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger. Arbeidet har blitt litt forsinket på grunn av koronapandemien, men jeg mener vi må avvente effekten av de retningslinjene før vi vurderer nye tiltak. Jeg mener vi heller ikke bør gjennomgå alle offentlige kompensasjonsordninger for å se hvilke grupper som er omfattet, og ikke.

En utredning som tar utgangspunkt i grupper i stedet for prinsipper, mener jeg vil være uheldig. Rettferdsvederlagsordningen har blitt gjennomgått flere ganger, sist i 2013, da det ble konkludert med at ordningen burde beholdes som den var. Etter min vurdering er det ikke grunn til å foreta en ny gjennomgang nå.

Så til spørsmålet om foreldelse: Det er viktig at foreldelsesregler gir skadelidte tid til å ta inn over seg virkningen av en skade, og det mener jeg reglene allerede gjør i dag. Våre tilpassede foreldelsesfrister gir skadelidte tid, samtidig som vedkommende oppfordres til å klargjøre rettsforholdet, slik at bevissituasjonen ikke vanskeliggjøres. Selv om foreldelsestiden er ute, kan dessuten krav som springer ut av en straffbar handling, settes fram under en straffesak eller ved søksmål innen ett år etter fellende dom.

Videre kan det offentlige la være å påberope foreldelse i erstatningssaker. Hvis kravet er foreldet, kan dessuten rettferdsvederlagsordningen eventuelt gi en viss kompensasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

Votering, se mandag 30. mai
Forrige kapittel
Neste kapittel