Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:04:38] (ordfører for saken): Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår i proposisjonen å øke bevilgningen til bostøtten i 2022 for å avhjelpe situasjonen med høye strømpriser for personer med lave inntekter. Forslaget innebærer å videreføre ekstrautbetalingen fra desember 2021 samt å utvide bostøtteordningen, slik at om lag 50 000 nye mottakere midlertidig kan komme inn i ordningen. Endringene skal gjelde for bostøtteutbetalinger i perioden januar til og med mars 2022.

Regjeringen foreslår å styrke rammetilskuddet til kommunene med 300 mill. kr for å dekke økt utbetaling av sosialhjelp som følge av høye strømpriser.

Komiteen står sammen om å øke bostøtten og viser til at de norske kraftprisene har vært uvanlig høye gjennom 2021. Fram mot vinteren har prisene vært økende og er nå svært høye og har vært det over tid. Det er forventet at kraftprisen vil holde seg på et høyt nivå gjennom vinteren. Utviklingen er likevel usikker og avhenger av værforholdene og kraftsituasjonen i landene rundt oss. Forbruket av strøm er høyest om vinteren, og en samlet komité ser at situasjonen kan bli belastende, særlig for mange vanskeligstilte husholdninger.

Jeg vil også vise til veilederen for behandling av saker om økonomisk stønad under pandemien, som er besluttet videreført til og med 30. juni 2022. Av veilederen framkommer det bl.a. at kommunene bør være tilbakeholdne med å stille vilkår om avhending av bolig, bil eller andre eiendeler for å få innvilget sosialhjelp, da behovet antakelig vil være kortvarig.

Høye strømpriser er sosialt urettferdig og øker forskjellene mellom folk. Vi har normalt et veldig effektivt kraftsystem i Norge, men det har ingen sosial fordelingsprofil. Det er den politiske oppgaven, og den tar regjeringen grep for nok en gang. Sikringsordningen regjeringen la fram i desember, og som et samlet storting stemte for, går ut på at når markedsprisen på kraft i gjennomsnitt går over 70 øre per kilowattime for en måned, vil staten kompensere en del av regningen. Dette kompensasjonsnivået oppjusteres nå fra regjeringen – fra 55 pst. til 80 pst. Den delen staten betaler, blir trukket direkte fra på regningen fra nettselskapet eller fra strømleverandører. Folk trenger altså ikke å foreta seg noe for å få støtte.

Strøm er et fellesgode som alle i et mørkt og kaldt land som Norge er avhengig av. Målet til regjeringen er å redusere forskjeller og gjøre hverdagen for vanlige folk i hele landet enklere.

Mudassar Kapur (H) [10:07:37]: Det er ingen tvil om at de store utslagene i strømprisen de siste månedene har vært en belastning for veldig mange, både enkeltpersoner, familier og husstander. Derfor har det vært viktig for fellesskapet å stille opp, og særlig for de svakeste gruppene. Vi vet at veldig mange av dem sliter. Mange av de gruppene som sliter mest, er de som allerede har svak økonomi. Denne saken gjelder i utgangspunktet personer som mottar bostøtte. Kommunalkomiteen har på kort tid nå hatt tre slike saker, og jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Det går fort når man skal behandle slike saker, og i forbindelse med denne saken vil jeg gjerne takke både komitélederen og ikke minst saksordføreren for god tilrettelegging. Jeg vil også sende en ekstra takk til statsråden for å svare raskt på våre henvendelser. Det betyr mye i en sak som skal behandles raskt.

Selv om denne saken handler om bostøtte, er det også andre grupper som sliter i samfunnet vårt. Derfor har vi i Høyre, sammen med Fremskrittspartiet og Rødt – jeg vet at vi kommer til å få støtte fra Venstre i hvert fall – foreslått å utbetale 1 000 kr ekstra til alle som er ledige, permitterte eller mottok arbeidsavklaringspenger ved utgangen av desember 2021, ved neste utbetaling. Det er ikke noen tvil om at dette er en gruppe som hadde det ganske tøft, og har det ganske tøft, særlig på grunn av koronakrisen. De opplever stor usikkerhet. Jeg synes det er synd at vi ikke får støtte til dette forslaget. Særlig hadde vi satt vår lit til SV i denne saken, som kunne vært med på å vippe dette flertallet i favør av dem som trenger disse pengene.

Jeg må også påpeke at i den situasjonen som vi har vært i, har dessverre regjeringen flere ganger vært bakpå og kommet sent på banen. Jeg skulle ønske at regjeringen hadde jobbet med disse tingene allerede da regjeringspartiene satt i forhandlinger med SV. Dette er ikke en ukjent problemstilling, og jeg håper at man nå vil følge tett med på situasjonen videre.

Jeg fremmet tidligere i dag et lovendringsforslag på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Det er også nødvendig for å kunne få til denne typen utbetalinger som ligger i vårt forslag, forslag nr. 1, i denne saken.

I desember fikk komiteen informasjon om at det skulle komme en større strømkrisepakke. Den gangen var vi bekymret for at bostøttemottakerne, som skulle få penger i desember, ikke ville få hjelp til å betale regningene sine, som forfalt da. Det fikk vi faktisk rett i. Men vi er glade nå for at regjeringen kommer tilbake med bostøtte for de neste tre månedene, og vi støtter det forslaget. Vi håper at regjeringen vil følge tett med på situasjonen framover.

Avslutningsvis tar jeg opp forslag nr. 1, som Høyre er en del av.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:10:53]: Velferdssamfunnet Norge har sikkerhetsnett som skal ivareta oss når vi trenger det. Bostøtteordningen er et slikt sikkerhetsnett. De høye kraftprisene har gitt mange høye utgifter til oppvarming av boligen. Dette rammer spesielt folk med lav inntekt.

I dag viderefører vi ekstrautbetalingen fra desember, pluss utvider bostøtteordningen så rundt 50 000 flere midlertidig kommer inn i ordningen. Det handler rett og slett om å lage enda tettere masker i sikkerhetsnettet vi vedtok før jul. 300 mill. kr til kommunene til økt sosialhjelp, som vi vedtar i dag, vil gi mange en bedre hverdag i denne ekstraordinære perioden. I tillegg kom regjeringen i helgen med løfte om økt strømstøtte. 80 pst. i stedet for 55 pst. av regningen av årets tre første måneder blir dekket når kilowattprisen overstiger 70 øre. SV har lovet støtte til forslaget, så dette blir enda et kraftfullt tiltak Velferds-Norge kan gi oss som innbyggere.

En viktig grunn til at landet Norge ble et velferdssamfunn, er nasjonal kontroll over energipolitikken vår – vannkraft, konsesjonslover eller at vi stilte krav i oljealderens spede begynnelse, slik vi så i sesong én av NRKs serie Lykkeland. Hvordan kom vi i denne situasjonen med så skyhøye strømpriser, og hvordan kan vi unngå det igjen?

Senterpartiet vil sikre suveren norsk kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge og for videre utbygging av norsk kraft og energimiks. Offentlig eierskap må ligge fast. Beslutninger om eventuelle, nye mellomlandsforbindelser til utlandet må fortsatt tas av norske myndigheter. I Hurdalsplattformen står det at det ikke skal bygges nye mellomlandsforbindelser til Norge i denne fireårsperioden.

Fjoråret var ekstraordinært. Lave fyllingsgrader i kraftmagasinene kombinert med europeiske forhold som påvirker norsk kraftpris, har gitt oss uholdbare strømpriser. Senterpartiet mener vi bør se på handlingsrommet i konsesjonene for mellomlandsforbindelsene, spesielt sjøkablene. Hvordan påvirker norsk krafteksport norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser?

Rimelig, fornybar kraft har vært et gode for folk og næringsliv i Norge i lang tid. I kalde Norge er rimelig strøm et velferdsgode og en nødvendighet for folk. For næringsliv og industri er rimelig strøm et konkurransefortrinn. Dette vil Senterpartiet beholde.

Jeg er glad for at vi i dag vedtar å øke bostøtten og midler til sosialhjelp.

Helge André Njåstad (FrP) [10:14:10]: Etter å ha høyrt innlegget frå føregåande talar frå Senterpartiet, er det freistande å seia at dei kanskje bør revurdera kven dei skal samarbeida med, viss dei ønskjer at låg straumpris skal vera eit gode for befolkninga. Så bør ein iallfall sjå på dei forslaga som ligg i Stortinget, og kanskje stemma for det ein er for, og mot det ein er mot.

Mitt parti har sett fram gode forslag som ville ha kome norske innbyggjarar, vanlege folk, til gode, dei seinare månadene. Me starta med å føreslå å fjerna elavgifta, fjerna momsen og ha ei betre straumstøtteordning, og seinast i dag har representanten Sve føreslått å setja makspris. Det er gode forslag, men diverre har me sett at det i denne salen ofte er slik at når Framstegspartiet føreslår noko, blir det nedstemt, men så føreslår ein ei justering, eller ei forbetring, av eigne forslag etterpå. Det såg me seinast i førre veke, då me ikkje fekk lov å votera over vårt forslag, men det gjekk berre nokre få dagar før regjeringa justerte sitt forslag. Det er litt ironisk å lesa denne innstillinga, som refererer til eit forslag frå regjeringa og eit forlik med SV som allereie er gått ut på dato. Det er ikkje lenger den gjeldande politikken frå dei fleirtalspartia, fordi dei har måtta justera si eiga straumpakke etter at denne gjekk i trykken. Det viser kor bakpå ein er, og kor lite frampå ein har vore i denne situasjonen.

Når det kjem til denne saka, støttar me sjølvsagt at ein skal styrkja bustøtta òg for rekninga som kom denne månaden, som gjaldt for straumen i desember. Det skulle berre mangla at ein ikkje gjer det, sjølvsagt, men me meiner at det er på langt nær nok. Me bør gjera dei tiltaka som Framstegspartiet har føreslått, både med reduserte avgifter, med auka refusjon og med makspris. Me bør gjera meir, og det trur eg dei aller fleste innbyggjarar ser, og forhåpentlegvis vil fleire parti koma oss i møte og sjå det, dei òg.

I denne saka fremja, som representanten Kapur sa, Høgre, Venstre, Raudt og Framstegspartiet eit forslag om å gje 1 000 kr til nokre grupper som me veit har det spesielt vanskeleg, dei som er ledige, dei som er permitterte, og dei som er på arbeidsavklaringspengar. Det er eit forslag som vil vera ei viktig handsrekking, og når dei partia som eg refererte, står bak, betyr det at ein treng berre eitt parti til for å ha fleirtal. Då kviler det eit stort ansvar på SV, som sit på vippen, som kan stemma for det forslaget og gje ei handsrekking, eller dei kan stemma imot og visa med all tydelegheit at dei er eit støttehjul for regjeringa – og ikkje støttar det dei er for, og stemmer imot det dei er imot. Så eg er veldig spent på neste innlegg frå SV, om dei vil danna fleirtal for det forslaget, som vil gje ein tusenlapp meir til dei gruppene som eg refererte.

Då tek eg opp forslaget frå Framstegspartiet og Raudt.

Grete Wold (SV) [10:17:30]: Ordet «krise» er noe vi har brukt mye fra denne talerstolen i høst og i vinter, og kanskje er det også blitt brukt noe mer enn nødvendig. Det er ikke krise for alle om strømregningen blir doblet en vinter, eller om vi må sitte på hjemmekontor en periode til. Men på samme måte som pandemien har tvunget oss til å lære digitale løsninger å kjenne, har rekordhøye strømregninger tvunget oss til å spare på strømmen. Det har vi ikke hatt for vane her i landet, og vi kan vel med fordel si at det var på tide med begge deler.

Det er krevende, og det skaper vansker for mange; det er det ingen tvil om. En så høy strømregning som venter oss denne og trolig også de neste månedene, vil gi utfordringer for mange. For en del er ikke dette bare utfordrende; det er faktisk en krise. Det er grupper som allerede lever på et minste minimum, og enhver økning i regningsbunken velter et allerede for tungt lass. Derfor er det behov for klare støtteordninger fortsatt.

I den ordningen vi behandler i dag, er det nettopp de med lav inntekt og høye boutgifter, og som med det også har krav på bostøtte, som får en forlenget og etterlengtet ordning. Det at vi får utvidet målgruppen med anslagsvis 50 000 husstander til, er en utvidelse SV er fornøyd med å ha bidratt til. I forlengelsen av det ser vi fram til rapporten fra utvalget som jobber med å se på nettopp bostøtten, da det etter SVs mening er altfor mange som faller utenfor nettopp den viktige ordningen.

Når vi skal få på plass nye ordninger, avdekkes det også noen svakheter med de systemene vi allerede har. Vi har i denne saken hatt noen utfordringer med at kommunene sender ut informasjon om at strømstøtten avkortes mot andre stønadsordninger, og det er viktig også denne gangen å understreke at det ikke må skje – med mindre Nav allerede dekker strømregningen.

Vi ser nå en utfordring som rammer dem som mottar dagpenger eller arbeidsavklaringspenger. De leverer meldekort hver 14. dag, noe som er ment nettopp å fange opp variasjonene i inntekt. Men to ganger i året faller det tre utbetalinger innenfor samme kalendermåned, og med det bortfaller bostøtten og nå også strømstøtten. En mulig annen utfordring for utbetaling av disse stønadene bør vi nok utrede da det også gir en uforutsigbarhet i egen økonomi, spesielt for dem som har marginal økonomi til å prioritere og omdisponere fra før. Nå i første hånd er det et poeng at bostøtteutvalget også ser på dette og ser de utfordringer som møter mange når systemene ikke er godt samkjørt.

Den situasjonen vi nå er i, må vi sørge for at vi ikke kommer i flere ganger. Derfor trenger vi en ny strømpolitikk. Det vi ser nå, er markedskreftene som herjer fritt med ett mål for øye – profitt – og uten ansvar for forbrukeren eller det næringslivet vi har rundt omkring i landet. Derfor må vi få kontroll på kraften vår. SV foreslår derfor et statlig strømselskap som kan kjøpe inn kraft og selge med forutsigbare vilkår til innbyggerne og til næringslivet. Med den kommende energimeldingen blir det spesielt viktig å utforme politikk på dette området. Det må vi politisk ta et ansvar for.

Tobias Drevland Lund (R) [10:20:46]: Rødt er svært bekymret for privatøkonomien til folk i hele landet vårt som får den ene rekordhøye strømregningen etter den andre. «Strømprisene knuser den norske arbeiderklassen», sa småbarnsmoren Anita Bjørnevig Knutsen på «Debatten» i desember. Få har sagt det bedre enn henne.

Jeg registrerer at regjeringen nå har kommet på banen med en forsterket strømpakke. Det er bedre, men ikke godt nok. Rødt foreslo å øke denne til 90 pst. allerede i desember. Dessuten er terskelen på 70 øre per kilowattime fortsatt en unormalt høy pris. Før jul foreslo Rødt i et representantforslag at Stortinget oppretter en ny bevilgningspost med noen av de rekordstore inntektene som staten har tjent på grunn av økte strømpriser, nettopp for å betale tilbake til landets 2,5 millioner husholdninger. De ville med vårt forslag ha fått 4 400 kr fra denne posten så raskt som mulig, men det ble nedstemt. La meg også minne om at senest i dag har Rødt fremmet et representantforslag om å innføre en makspris på strøm.

Rødt mener at alle tiltak som raskt kan igangsettes, også ekstraordinære utbetalinger av bostøtte, er nødvendig. Men en stor svakhet med dette forslaget fra Støre-regjeringen, som med de foregående forslagene, er at mottakerne risikerer å få dette avkortet mot andre ytelser. Rødt, SV og Fremskrittspartiet har tidligere, også med støtte fra flere partier, foreslått at disse ytelsene må komme i tillegg til de andre ytelsene og ikke bli avkortet. Rødt mener det er helt selvsagt at de foreslåtte ekstra utbetalingene av bostøtte ikke skal komme til fratrekk.

Dagens bostøtteordning har helt åpenbart behov for varig styrking. Det er bra at 50 000 flere inkluderes midlertidig i de foreslåtte ekstraordinære utbetalingene som vi skal vedta her i dag, men det er ikke nok. Regjeringen anslår at med den midlertidige utvidelsen vil det berøre mellom 130 000 og 140 000 mottakere, men la meg minne om at i 2011 var det 155 000 husstander som fikk utbetalt bostøtte. Det viser at ordningen må styrkes, og den må utvides til å gjelde flere.

Derfor foreslår Rødt allerede her i dag, i forslag nr. 3, at regjeringen snarest skal komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man midlertidig kan øke inntektsgrensen for å sørge for at flere kan søke om bostøtte i perioden 1. januar til 31. mars 2022. I lys av den ekstraordinære situasjonen må vi altså sørge for at flere mottar bostøtte enn i dag.

Det er også mange grupper der ute som av ulike grunner ikke kvalifiserer til å søke om bostøtte, og Rødt er særlig opptatt av alle dem på uføretrygd, på arbeidsavklaringspenger og lignende stønader som har uhåndterbare bo- og strømutgifter, men som ikke har mulighet til å søke. NRK kunne tidligere fortelle om Frøy Rosvoll-Bystad, som ikke fikk bostøtte fordi hun var 8 kr for rik. Dette gir uheldige utslag, og derfor viser jeg til forslag nr. 2, fra Rødt og Fremskrittspartiet, som sikrer at alle, også de på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, skal få mulighet til å søke om bostøtte.

Jeg tar opp forslaget fra Rødt.

André N. Skjelstad (V) [10:24:08]: Jeg håper at måten vi før jul og nå rett på nyåret har hastebehandlet saker på, gir en viss trygghet for og visshet om at myndighetene kan handle raskt om omstendighetene krever det. Stortinget står stort sett samlet når vi igjen vedtar bevilgninger som er svært viktig for mange mennesker. Vi kan mene mye om størrelse og omfang, men likevel stiller en samlet komité seg bak hovedlinjene i forslaget – og det er betryggende og godt.

Å forlenge disse ekstra utbetalingene til bostøttemottakere må vi si er både riktig og nødvendig. Med dette vedtaket blir bostøtteordningen også utvidet til å gjelde ytterligere 50 000 mottakere, og det er bra. Med de strømprisene vi ser nå, er det ikke bare husholdninger med dårlig råd som holder pusten når fakturaen for siste måneds strømforbruk skal inspiseres. Også de som normalt håndterer strømregningene fint, opplever at utgiftene gjør et stort innhogg i husholdningen, og vi ser nå tall som setter prisrekord etter prisrekord.

De bakenforliggende årsakene til hvorfor prisene er slik de er, gir et betydelig hardere debattklima enn debatten om hva som kan gjøres for å kunne betale regningene. Det mener jeg er en styrke ved dette vedtaket. Vi kan være rykende uenige om hvorfor prisene er som de er, og om eventuelle løsninger på det. Samtidig som vi kan enes om at vi må hjelpe folk som sliter og kjenner på økonomien.

Mye tyder på at det ikke er siste gang Stortinget må vedta bevilgninger som hjelper folk gjennom tider med høye strømpriser. I Norge har vi i mange år vært heldige. Tidvis har strøm nærmest vært for gratis å regne sammenliknet med prisene ellers i Europa. Det kommer også av at vi har vært selvforsynt med fornybar energi, ren energi, i motsetning til mange land rundt oss, som har utstrakt bruk av fossile energikilder. I tiden framover vil de som byr på ren energi, bli mer og mer populære og viktige, men det vil også gjøre noe med prisene. Fornybar energi er foreløpig et knapphetsgode i Europa.

Å møtes for å behandle hastevedtak hvert år når kulda setter inn, er ikke noe vi kan gjøre i lengden. Når vi i framtiden kanskje må betale mer for noe som tidvis har vært gratis, er det flere grep som må tas – både i privatøkonomien og også i politiske prioriteringer. Hvordan vi møter de utfordringene i årene som kommer, er opp til oss alle å reflektere over – politikere som forbrukere.

Jeg er glad for at vi på kort tid fikk behandlet saken, slik at enda flere får hjelp til å håndtere de høye regningene de tre første månedene i 2022. Jeg vil samtidig signalisere at Venstre kommer til å stille seg bak forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt, om å utbetale 1 000 kr ekstra til alle som var ledig, permittert eller mottok avklaringspenger ved utgangen av desember 2021, ved neste utbetaling. Dette vil også gi flere et viktig bidrag for å håndtere en økonomisk krevende hverdag. Så vil jeg også nevne at ved en inkurie var ikke Venstre, som eneste parti, med på en fellesmerknad som går på avkorting, i komiteens arbeid med saken.

Statsråd Bjørn Arild Gram [10:27:26]: Rett før jul vedtok Stortinget flere tiltak for å bøte på konsekvensene av de høye strømprisene. Det ble bevilget midler til en ekstra utbetaling i desember til bostøttemottakere over hele landet, og en ordning med strømstøtte til husholdningene over nettleien ble vedtatt. Ved behandlingen av strømstønadsloven ble det også slått fast en intensjon om å utvide bostøtteordningen midlertidig. Det har regjeringen allerede fulgt opp i praksis ved å endre bostøttereglene for desember, januar og februar. I den proposisjonen som behandles i dag, foreslår vi budsjettendringer i tråd med dette. Videre foreslår vi, som tidligere varslet, ekstra utbetalinger til bostøttemottakerne i januar, februar og mars. Disse utbetalingene viderefører innretningen fra ekstrautbetalingen i desember og utgjør i lag med den en betydelig lettelse for mange av de aller mest vanskeligstilte husholdningene.

Det er enkelt og effektivt å benytte bostøtteordningen til å utbetale midler til vanskeligstilte husstander, men det er ikke helt uten utfordringer. En omstendighet som har fått mye oppmerksomhet de siste dagene, er at bostøttemottakere som har hele eller deler av inntekten fra arbeidsavklaringspenger eller dagpenger, kan miste bostøtten to måneder i året. Det er fordi det to måneder i året vil være tre 14-dagers utbetalinger av arbeidsavklaringspenger eller dagpenger i samme kalendermåned, og da kan inntekten utbetalt i den måneden bli så høy at bostøtten uteblir. Normalt jevner dette seg ut over året, men når det er knyttet en ekstrautbetaling til bostøtten, faller det uheldig ut. Dette lar seg ikke endre på kort sikt, men når vi nå foreslår ekstrautbetalinger hver måned gjennom vinteren, motvirker vi problemet. Det blir i alt fem ekstrautbetalinger fra november til mars, og ingen vil miste mer enn en av dem på grunn av tre AAP-utbetalinger samme måned. Det er beklagelig at noen rammes av dette, men det er fortsatt riktig å utbetale midler gjennom bostøtteordningen. Vi når ikke ut til alle som trenger hjelp, men vi når ut til svært mange.

Regjeringspartiene og SV har uttrykt en enighet om å utvide bostøtten midlertidig. Regjeringens forslag følger opp denne enigheten og innebærer lavere egenandeler og vesentlig høyere inntektsgrenser. Inntektsgrensene for enslige er økt med mellom 30 000 og 50 000 kr. For familier kan det være snakk om mer enn 100 000 kr i året. Opptil 50 000 nye husstander kan på denne måten få tilgang til både bostøtte og de foreslåtte ekstrautbetalingene nå i vinter. Det kan være enslige uføre på minsteytelse eller andre husstander som har litt høyere inntekter enn dem som får bostøtte vanligvis. I proposisjonen har jeg understreket at disse anslagene er usikre. En viktig grunn til det er at antall nye mottakere avhenger av at folk faktisk søker. Husbanken arbeider nå intenst sammen med kommunene for å spre informasjon til potensielle søkere. Det virker, og kommunene er nå midt i et hektisk løp med å klargjøre søknader for desember før stønaden skal utbetales 20. januar.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [10:41:40]: Jeg hørte at representanten Njåstad begynte sitt innlegg med å kritisere min egen partifelle, og han sa at Fremskrittspartiet hadde levert flere gode forslag «dei seinare månadene». Det tror jeg var et begrep han valgte med omhu – «dei seinare månadene» – for vi må se på hva som ble gjort da Fremskrittspartiet hadde olje- og energiministeren og finansministeren, noe Fremskrittspartiet hadde i hele sin regjeringsperiode. Da sørget man for tidenes avgiftsøkning på strøm, for å endre norsk lov for å kunne bygge en privat eksportkabel, for å undertegne en erklæring der Norge sa at man ikke skulle begrense eksporten av strøm også i tider hvor det er knapt med strøm og prisen er høy, og man ga bort suverenitet over norsk energipolitikk.

Dette året har Norge virkelig fått føle hvordan det er å importere høye europeiske strømpriser. Dette skaper enorme problemer for svært mange. Familier over hele landet sliter med regningen. Små og store bedrifter rammes. Hvis vi ikke etter hvert får tilbake mer normale norske strømpriser, vil vår kraftkrevende industri få store problemer. De som rammes aller hardest her og nå, er de av oss som har dårligst råd. For å hjelpe dem som sliter mest, foreslår regjeringen, med støtte fra SV, å øke bevilgningene til bostøtte i 2022. Forslaget innebærer å videreføre ekstra utbetalinger fra desember samt å utvide bostøtteordningen, slik at om lag 50 000 flere husstander kan få bostøtte. Regjeringen foreslår også å styrke rammetilskuddet til kommunene med 300 mill. kr for å dekke økt utbetaling av sosialhjelp som følge av høye strømpriser.

Norge er kaldt og mørkt om vinteren. Takket være våre fantastiske fossefall og vår felles eide regulerbare vannkraft har vi kunnet bruke strøm til å varme opp husene våre. Derfor er det få land som er så avhengige av strøm for å sikre varme, og det er åpenbart få land i Europa og verden for øvrig som er så kalde om vinteren som Norge. Da rammer det hele samfunnet vårt når strømprisene blir så høye som nå.

Strømprisene må ned. I Hurdalsplattformen varslet regjeringen flere tiltak. Aller viktigst er det at regjeringen ikke vil bygge en eneste ny utenlandskabel så lenge vi styrer. Vi vil se på konkrete tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn. Samtidig skal vi sette ned en energikommisjon for å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft.

Det trengs en langt større bevissthet om hvor viktig det er å sikre nasjonal kontroll over bruken av strøm. At Fremskrittspartiet forrige uke beklaget hva de selv hadde hatt ansvar for, var en start.

Mímir Kristjánsson (R) [10:44:55]: Beklager at jeg tar opp tid i en annen komités debatt. Når jeg gjør det, er det fordi høstens strømkrise og de utbetalingene som har kommet over bostøtten, har avdekket enorme feil og mangler i bostøtten – særlig hva angår de gruppene jeg arbeider mye med i arbeids- og sosialkomiteen, nemlig de som går på ulike stønader i Nav-systemet.

NRK brakte før jul historien om Frøy Rosvoll-Bystad, som er 8 kr for rik til å kunne søke om bostøtte. Hun går altså på den laveste satsen for uføretrygd. Noen vil alltid være 8 kr for rike, uansett hvor man setter inntektsgrensen for bostøtte. Men i Norge har man kommet i den merkverdige situasjonen at inntektsgrensen for bostøtte i de store byene er nøyaktig 8 kr lavere enn den laveste satsen på uføretrygd, slik at alle som går på den laveste satsen for uføretrygd i en ordinær situasjon, vil være nøyaktig 8 kr for rike i måneden, eller 96 kr for rike i året, til engang å få søke om å få dekket bo- og strømstøtte.

Nå har regjeringen, og det er jeg veldig glad for, tatt grep om dette sammen med SV og utvidet antallet som kan søke om bostøtte med om lag 50 000. De svakhetene som har åpenbart seg i bostøtteordningen nå, peker fram mot at man må gjøre varige endringer i bostøtteordningen, som harmoniserer den på en skikkelig måte sammen med de laveste satsene for uføretrygd.

Jeg vil minne om at det å gi noen rett til å søke bostøtte ikke betyr å si at de skal ha bostøtte. Det betyr bare at de får muligheten til å dokumentere at de har så lave inntekter og så høye utgifter at de kan trenge offentlig støtte til å bo.

I forlengelsen av denne problemstillingen har vi også oppdaget et annet problem, nemlig den manglende harmoniseringen mellom Navs annen hver uke utbetalte ytelser, som dagpenger og arbeidsavklaringspenger, og bostøtten, som beregnes ut fra et månedsgrunnlag. Da har vi havnet i den absurde situasjonen at det er antallet mandager i måneden som avgjør hvorvidt man kommer over eller under inntektsgrensen for bostøtte. Nå har mandag aldri vært en favorittdag for noen av oss, men for disse går mandagene i veldig stor grad ut over deres mulighet til å få støtte og hjelp i en vanskelig situasjon.

Statsråden sier han gjerne skulle ønsket å ordne opp i disse problemene, men at det er vanskelig å gjøre på kort sikt. Vel, det er en enkel ting det er mulig å gjøre på kort sikt, og det er å heve inntektsgrensen for å søke bostøtte enda mer. Jeg henviser bare til de forslagene Rødt fremmer i dag, bl.a. sammen med Fremskrittspartiet, om å sørge for at alle som er på uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og lignende, skal få mulighet til i alle fall å søke bostøtte.

Lene Vågslid (A) [10:48:07] (leiar i komiteen): Eg vil òg takke for den raske behandlinga me greidde å gjennomføre i komiteen.

Komiteen, samla sett, gjentek òg i dagens innstilling det me gjorde førre gong, at den rettleiaren som gjeld for kommunane når det gjeld å vere tilbakehalden med å stille vilkår om avhending av bustad, bil eller andre eigedelar, skal gjelde heilt fram til juni. Det er eg glad for.

Eg er òg glad for at statsråden tydeleg seier at han vil sjå grundig på problemstillinga som er reist når det gjeld utbetaling av arbeidsavklaringspengar desse tre måndagane i månaden. Lat meg minne om at dette ikkje er ei ny problemstilling. Høgre–Framstegsparti-regjeringa blei utfordra på det same, utan at det blei gjort særleg mykje med det då. Eg er glad for at statsråd Gram er framoverlent i saka.

Så er eg litt lei av at Høgre og Framstegspartiet prøver å framstille regjeringa som bakpå. Når me driv med politikk, må me sjå på heilskapen i politikken. I dag ser me ei rørande omsorg frå Høgre og Framstegspartiet når det gjeld arbeidsledige og permitterte, men viss me ser på statsbudsjettet for 2022, er det altså slik at Høgre i dag gjev 250 mill. kr med den eine handa, og så gjekk dei inn for 2,6 mrd. kr mindre enn regjeringa til same gruppe då me behandla statsbudsjettet for 2022 – bl.a. i form av at AAP-mottakarar ville falle ut av ordninga for sosialhjelp om me skulle høyrt på Høgre og Framstegspartiet, kuttet i fribeløpet for uføre, kuttet i feriepengar for ledige, kuttet i arbeidsmarknadstiltak. Desse tiltaka heng saman, så det me ser her i dag, er eit Høgre som er oppteken av velferdsstaten i krisetid, men når det gjeld heile året, er det ei anna pipe. Dette er klassisk: Ein gjev litt med den eine handa og tek grovt med den andre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:51:47] (ordfører for sakene): Det er viktige forslag som blir tatt opp her av Rødt. Det som er sammenhengen, er at de forslagene i stor grad er hentet fra NOU 2021: 9, Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv, som hadde høringsfrist den 1. november i fjor.

Det som nå skjer i departementet, er at departementet går gjennom høringsinnspillene. Derfor er en enstemmig komité, med unntak av Rødt, enig i at en bør avvente en helhetlig gjennomgang fra departementet før en går inn i de konkrete sakene. Det er kortversjonen av hvordan denne saken står. Det er en felles erkjennelse i komiteen at dette er et tema som en må gå grundig inn i. Derfor har utvalget – som er ledet av Jan Fougner, og som altså framla NOU 2021: 9 – gått grundig inn i det.

Utvalget har også gått grundig inn i et av de forslagene som Rødt fremmer, nemlig det som handler om § 1-8 i arbeidsmiljøloven, om å definere arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet. Det har ikke minst blitt viktig i det siste, når vi ser at virksomheter som tidligere hadde egne ansatte, nå holder seg med arbeidsfolk fra andre selskaper, men hvor det opprinnelige selskapet i praksis har styringsrett over de arbeidsfolkene, og dermed forsøker en å unndra seg pliktene knyttet til den styringsretten som en i praksis har. Det er et av de forslagene som Rødt tar opp, men som er grundig vurdert i utvalget – et spørsmål som er meget krevende å løse, og det understreker ytterligere behovet for å se dette i sammenheng.

Ellers vil jeg på Senterpartiets vegne si at det her refereres til den norske modellen. Når det gjelder den norske modellen, vil jeg henlede oppmerksomheten til hva det er som er kjernen i den. Kjernen i den norske modellen ble etter Senterpartiets vurdering etablert ved kriseforliket i 1935, da Bondepartiet og Arbeiderpartiet gikk sammen om at Stortinget skulle sette rammer for markedskreftene, og Stortinget skulle kunne styre innholdet i den private eiendomsretten. Det er det som nå blir satt under press på stadig flere områder gjennom EØS-avtalen, hvor Stortinget fratas mulighet til å styre de store linjene i politikken – altså styre linjene slik at det norske folk får trygghet, for det er det som er kjernen i den norske modellen: de folkevalgtes mulighet til å styre markedskreftene og styre innholdet i den private eiendomsretten.

Dette temaet går videre inn på ansettelsesforhold i arbeidslivet, og det er Senterpartiets vurdering at vi er nødt til å peke ut en veldig klar og tydelig kurs på at Norge skal holde seg med arbeidsfolk sjøl. Derigjennom må vi styrke lønns- og arbeidsvilkårene for de mange praktiske yrker der vi i dag er avhengige av gjestearbeidere. Vi er nødt til å styrke utdanningssystemet vårt slik at interessert ungdom kan utdanne seg til eksempelvis malere, murere, slaktere og helsefagarbeidere, og disse yrkene må få en status som gjør at de blir attraktive. Vi er også nødt til å ha et velorganisert arbeidsliv, noe som er en forutsetning for et trygt familieliv.

Senterpartiets vurdering er at vi skal fase ut bemanningsselskapene over tid og erstatte dem med vikarbyråer som også kan stå for arbeidsformidling. Men jeg vil understreke til slutt at det vi skal gjøre, skal til enhver tid dekke opp behovet for arbeidsfolk på en slik måte at arbeidsgiver og andre kan få gjort det arbeidet som en trenger i Norge. Det er en krevende jobb, og derfor er innstillinga slik den nå foreligger.

Trine Lise Sundnes (A) [10:57:11]: Min farmor bodde som barn i Øvre Vaskegang her i Oslo sentrum, rundt svingen ned mot Akerselva ved legevakten, som de fleste kanskje vet hvor er. Dit kom fiffens tjenere og leverte tøyvasken til husholdet de jobbet for. Jeg kan bare tenke meg hvordan vasken ble utført, og hvor hardt arbeidet var for en nybakt mor med ungen på armen. I kirkeboka fra Vaterland kirke står min oldefar oppført som løsarbeider. Det er heldigvis ikke dagens arbeidsliv, takket være fagbevegelsens innsats, fulgt opp av Arbeiderparti-regjeringene i etterkrigstiden med en fornuftig regulering som bygger oppunder faste ansettelser og utstrakt bruk av partssamarbeid.

Her til lands har vi levd med vikarbyråer siden 1965, da Manpower etablerte seg i Norge. Fra 1971 ble det forbudt å drive virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver, bortsett fra i kontor- og butikkyrker, som har hatt lovlig innleie i over 50 år. Den gang var forbudet motivert i mangelen på faglært arbeidskraft da utbyggingen av oljeindustrien begynte. Utleiefirmaer rekrutterte arbeidskraft fra bestående bedrifter. De kunne tilby ansatte bedre betalt, og bedriftene ble tvunget til å leie inn arbeidskraft for å få utført oppdragene, til en høyere pris. Naturlig nok var misnøyen stor blant ansatte. Ved noen verft var det sågar aksjoner for at de fast ansatte skulle oppnå samme lønnsbetingelser som de innleide.

I dag er det motsatt. Innleide arbeidstakere, i stor grad fra Øst-Europa, utnyttes og underbetales, og selv med EUs likebehandlingsdirektiv, hvor en arbeidsgiver og oppdragsgiver ikke kan forskjellsbehandle lønnsvilkår og goder mellom arbeidstakere og innleide, gir likevel utstrakt bruk av innleie uønskede effekter. Det er åpenbart for meg at ved EU-utvidelsen som ga Norge tilgang til et enda større arbeidsmarked, burde det vært fulgt opp av et større ansvar og forpliktelser for bedrifter og virksomheter som benytter seg av innleie. Det har vært en betydelig vekst i bruken av innleide fra bemanningsforetak de siste ti årene, og selv om bruken har avtatt noe på bakgrunn av pandemien, er det ikke tvil om at regelverket må skjerpes inn og sørge for at bedrifter igjen tar arbeidsgiveriet sitt på alvor gjennom faste ansettelser framfor innleie.

Det trygge, seriøse og organiserte arbeidslivet i Norge utfordres av useriøse aktører på jakt etter rask profitt, på bekostning av arbeidsfolk. Det bidrar til økende forskjeller, det svekker den norske modellen, og det svekker rekrutteringen til viktige yrker. Noen bransjer peker seg ut.

Jeg er glad for at regjeringen er godt i gang med Hurdalsplattformen og arbeidet med reguleringer som kommer utnytting av arbeidsfolk til livs. Oppfølgingen av Fougner-utvalget, Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv, er godt i gang. Mange av forslagene utvalget har kommet med, er sammenfallende med Arbeiderpartiets ønske om en storrengjøring i arbeidslivet. De har gjort en grundig jobb, og mange av forslagene fra utvalget bør ses i sammenheng. Det var også den entydige tilbakemeldingen fra dem som deltok på høringen om Rødts representantforslag. De ville vente på regjeringens forslag.

Det er gledelig at Rødt har satt seg godt inn i både Arbeiderpartiets program og Hurdalsplattformen. Når vi allikevel velger ikke å støtte representantforslaget fra Rødt, handler det om respekt for de demokratiske prosessene som er både varslet av regjeringen og igangsatt. Det er nesten blitt litt som forut for de årlige lønnsoppgjørene. En vet at det snart er lønnsforhandlinger og påske når Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri er ute og varsler at i år er det ingenting å gi. På samme måte vet en at så snart noen i regjeringen varsler at det jobbes med en sak, så kommer Rødt med et representantforslag ved første mulige anledning. Det er litt spesielt, men dog ikke overraskende at det er Rødts metode. De gikk tross alt til valg på ikke å søke regjeringsmakt. Faktisk kan en få inntrykk av, når en ser på mengden av representantforslag fra Rødt, at de mener regjeringen kun er et unødvendig forsinkende ledd.

Vi bør være forsiktige med å forsere de demokratiske prosessene vi er så stolte av i dette landet. Vårt standpunkt har bred støtte blant arbeidslivets parter. Derfor står også Arbeiderpartiet på trygg grunn når vi ikke støtter representantforslaget fra Rødt, men avventer den igangsatte prosessen og forslaget fra regjeringen.

Aleksander Stokkebø (H) [11:02:24]: I Norge skal vi ha et anstendig arbeidsliv, med et sterkt trepartssamarbeid og hele og faste stillinger som den soleklare hovedregelen. Når arbeidslivet er i endring, må vi vurdere hvordan reglene kan tilpasses den nye hverdagen, sånn at næringslivet får vokse og arbeidstakerne får tryggheten de trenger og fortjener.

I Fougner-utvalget er det mye som er verdt å diskutere, bl.a. om en skal utvide arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven, og om det skal lovfestes en gjennomskjæringsregel. Høyre går inn i dette arbeidet med et pragmatisk og åpent sinn for å finne løsninger. Dette er samtidig altfor viktige spørsmål til at vi bør behandle dem stykkevis og delt, som forslaget fra Rødt legger opp til. De bør behandles under ett når regjeringen kommer tilbake med sin oppfølging av utvalgets arbeid.

Selv om det er mye som er verdt å diskutere, er det noen forslag vi bare ikke kan gå med på. Rødts ønske om å forby bemanningsbransjen er et slikt. Her snakker vi altså om – i det store og hele – seriøse små og store bedrifter som hjelper næringslivet med å skaffe riktig kompetanse, og som hjelper arbeidssøkere med å få en fot innenfor arbeidslivet, seriøse selskaper som har arbeidsgiveransvar og ivaretar den ansattes rettigheter, og påser at arbeidsforholdene er innenfor spillereglene i arbeidslivet.

I forrige uke kunne vi lese om Christoffer fra Bodø som var fire år i Nav-systemet uten arbeid. Etter tips fra en venn kontaktet han et bemanningsbyrå, og nå er han på vei mot fagbrev og fast jobb som tømrer. Vi trenger flere sånne suksesshistorier. Derfor er vi bekymret når arbeidsministeren og Rødt tar på seg de ideologiske skylappene og går til kamp mot den seriøse bemanningen og innleien i stedet for å takle de useriøse. Det vil vi advare mot. Svært mange sektorer er avhengig av innleie for å få virksomheten til å gå rundt. Industrien, helsetjenesten og bygg- og anleggsbransjen er eksempler. Samtidig utgjør innleie kun et sted mellom 1,7 og 1,9 pst. av den totale arbeidsstyrken. Heller enn å forby dem som driver seriøst, må vi ta dem som er useriøse.

For å ta de useriøse er kontroll og bedre håndhevelse av reglene den viktigste løsningen, og på Høyres vakt gjorde vi nettopp det. Vi strammet inn regelverket og avskaffet de usosiale nulltimerskontraktene. Vi gjorde det krystallklart at arbeidstakeren har krav på fast ansettelse, reell stillingsprosent, lønn mellom oppdrag og tidsangivelse for når en skal jobbe. Vi innførte bedre kontroll, og vi innførte å styrke a-krimsentrene. Vi tok sklitakling på de useriøse.

I Norge skal vi ha et anstendig arbeidsliv, med et sterkt trepartssamarbeid og med hele og faste stillinger som den soleklare hovedregelen. For å få til det må vi fortsette arbeidet fra Høyres vakt, og vi ser fram til samarbeidet i komiteen for et trygt og seriøst arbeidsliv.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [11:06:29]: Midlertidig ansettelse har nærmest blitt et skjellsord på norsk venstreside, men det finnes et mylder av ulike tilknytningsformer til arbeidslivet. Noen jobber deltid, noen jobber heltid, noen er innleid, noen starter med midlertidig ansettelse, andre ikke. Det betyr ikke at arbeidslivet har blitt råere eller mer brutalt. Arbeidstakerrettighetene er sterke i Norge. Forskjellene er små, og midlertidighet og innleie er unntaket, ikke regelen i norsk arbeidslivspolitikk. Det er bra, og sånn mener vi at det skal være. Vi ønsker ikke bedrifter som baserer seg på innleie, og som undergraver arbeidsgiveransvaret. Innleie er ment for å ta toppene.

I de to sakene foreslås flere ting, bl.a. et geografisk forbud mot innleie. Å lage forskjellige regler basert på noen av de gamle fylkene er underlig, og det vil alltid bli en diskusjon om hvor den grensen kommer til å gå. Skal det være forbudt i Larvik og tillatt i nabokommunen Porsgrunn, som ligger i samme fylke, slik forslagsstillerne vil? Da mener vi at det er bedre ikke å ha et sånt geografisk forbud.

Forslagsstillerne mener også at det offentlige skal ta et større ansvar for arbeidsformidling. Fremskrittspartiet har ikke noe imot et mangfold i arbeidsformidling så lenge det er seriøst, lovlig og ordentlig. Det er ikke sånn at bare fordi det er en statlig oppgave, blir det bedre. Bemanningsbransjen er i all hovedsak en seriøs bransje som bidrar til å skaffe næringslivet arbeidskraft. Hvis en bedrift ønsker å benytte seg av det tilbudet, vil ikke vi nekte dem det.

Det vi imidlertid må gjøre, som Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, er å ta dem som driver useriøst og ulovlig. Vi har vært med på en rekke tiltak for å gjøre det, ikke minst opprettelsen av flere a-krimsentre, en betydelig styrking av Arbeidstilsynet og å gi muligheten for at sektorer snakker med hverandre og deler informasjon for å ta de useriøse. Vi kommer til å fortsette det arbeidet, men vi kommer ikke til å gå med på de radikale skrittene som det tas til orde for i dette enkeltforslaget, og vi vil ikke gjøre det stykkevis og delt.

Det pågår nå et arbeid, og vi ser fram til det. Vi ønsker å se det helhetlig og følge opp Fougner-utvalgets arbeid. Ellers merker jeg meg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti nå folder sine hender og ikke gjør noe i saker de tidligere har vært høye og mørke i. For eksempel er Rødts forslag nr. 4 så å si identisk med det Senterpartiet og SV selv stemte for i juni 2020, i Prop. 61 LS for 2019–2020. Jeg er glad for at et stort flertall stemmer ned de enkeltforslagene som kommer i dag.

Kirsti Bergstø (SV) [11:09:42] (komiteens leder): Som saksordføreren påpekte i sitt innlegg, er det flere viktige spørsmål for arbeidslivet og for arbeidsfolk som løftes i forslagene som er fremmet i dag. Nettopp fordi det er så avgjørende spørsmål, er det leit at forslagsstillerne har valgt ikke å lytte til de samlede innspillene som kom da komiteen hadde høring om forslagene. Det var en samlet arbeidstakerside og også arbeidsgiverside som presiserte at de foreslåtte endringene i representantforslaget må ses i sammenheng med de varslede forslagene og endringene fra regjeringen, for å sikre et godt og grundig lovarbeid og en god behandlingsmåte.

Til behandlingen i dag ligger forslag som er lagt fram av Fougner-utvalget, men forslagene som behandles, ble fremmet før høringsfristen til Fougner-utvalget var gått ut, og behandlingen skjer altså før innholdet er vurdert og eventuelt justert etter innspill fra partene i arbeidslivet. Det er etter SVs syn ikke en god måte å drive lovarbeid eller samarbeide med partene i arbeidslivet på. Særlig viktig er det å lytte til de berørte forbundene, som vet hvor skoen trykker, og som organiserer dem som er mest utsatt. Deres tilbakemelding har vært veldig tydelig, nemlig ønsket om å behandle spørsmålene på en grundig måte. Det har SV lyttet til. Derfor er vår stemmegivning i sakene som behandles i dag, ikke nødvendigvis uttrykk for hva vi mener politisk, men for at vi ønsker at Stortinget skal behandle disse sakene under ett og på en nødvendig god måte, for også å sikre tilbakemeldinger og vurderinger fra de berørte, som partene i arbeidslivet.

Regjeringen har varslet at dette er saker som skal komme, og at det er et arbeid som skal følges opp. Det er også varslet en større sak knyttet til innleie i arbeidslivet og regulering. Fra SVs side ser vi fram til å gripe fatt i det arbeidet. Vi forskutterer på ingen måte noen enighet, men vårt utgangspunkt bør være kjent, og det er også fremmet flere ganger tidligere. SV ønsker å avvikle bemanningsbransjen. Helt fra starten har SV tatt til orde mot den liberaliseringen og det frislippet som har gitt veldig alvorlige og negative konsekvenser for arbeidslivet og for tryggheten til arbeidsfolk.

Vi ser i dag at det er et problem at fast ansatte erstattes av innleid arbeidskraft, og vi ser at den voldsomme løsarbeiderimporten har ført til press på lønns- og arbeidsvilkår og truer viktige fagområder, som for murere og malere. Vi ser også at den voldsomme veksten og bruken av innleid arbeidskraft i både bygg og anlegg, industri og velferd er med på å forhindre nok ansatte i velferden og legger et voldsomt press på forholdene for de tillitsvalgte og deres lønns- og arbeidsvilkår, som i sum er viktig trygghet.

Den kommersielle bemanningsbransjen står i sterk kontrast til målet om et godt og organisert arbeidsliv med trygghet og faglighet. Likevel: Nettopp fordi situasjonen er så alvorlig og utfordringene er så store, ønsker vi et grundig og helhetlig arbeid på dette feltet. Vi vet at vi har et nytt flertall på plass. Vi har en regjering som har erkjent utfordringene, og som nå må komme med løsningene. Jeg vil legge til at lovarbeid er et avgjørende og viktig redskap for tillitsvalgte i deres virke, og det er også en del av grunnen til at SV stemmer som vi gjør i dag. Vi ser fram til en grundig, en helhetlig og en skikkelig behandling av avgjørende spørsmål for arbeidsliv og arbeidsfolk.

Mímir Kristjánsson (R) [11:14:50]: Einar Gerhardsen sa i sin tid at den største bragden til den norske arbeiderbevegelsen var at ingen arbeidsfolk lenger trengte å stå med lua i hånden, men at de kunne rette ryggen og se sjefen inn i øynene. Slik er det i store deler av det norske arbeidslivet, men i én bransje er det andre tilstander som gjelder. I én bransje blir arbeidsfolk systematisk snytt for lønn, i én bransje opplever arbeidsfolk gjentatte ganger å bli fortalt at de plutselig ikke får betalt neste uke likevel, og i én bransje kan man bli byttet ut så fort man stiller kritiske spørsmål. Jeg snakker om bemanningsbransjen – en bransje som er løftet fram for å gi bedriftene fleksibilitet på bekostning av fleksibilitet i livet til dem som jobber der. Den fleksibiliteten som bedriftene får, går ut over tryggheten og fleksibiliteten til de menneskene som skal gjøre disse jobbene.

Bemanningsbransjens selvbilde er stort. Den ser på seg selv som en inngangsbillett til arbeidslivet. Men den fortellingen tåler ikke et møte med virkeligheten. Situasjonen for de ansatte i norske bemanningsselskaper er jo ikke at de får fast jobb, men at de blir avspist med lavere stillingsbrøker enn det de faktisk jobber, og at de har dårligere sikkerhet for inntekt og jobb enn dem som jobber i arbeidslivet for øvrig.

Hvis man snakker med organisasjonsarbeiderne som organiserer østeuropeiske arbeidsfolk her i byen og andre steder i Norge, er det en ganske trist historie de forteller. De forteller om bemanningsselskaper som systematisk snyter sine ansatte for overtidsgodtgjørelse. De forteller om at 20 ansatte i et større bemanningsselskap i disse dager kjemper for å få utbetalt i underkant av 1 mill. kr for overtidsarbeid. De forteller at det er helt vanlig på kort varsel å måtte avspasere uten lønn, og avspasering skjer ikke etter avtale mellom ledere og ansatte, som i det ordinære arbeidslivet – nei, avspaseringen skjer når bemanningsselskapet ikke har oppdrag til de ansatte og dermed tvinger dem til å være uvirksom og ikke få lønn. Det er helt vanlig – forteller de – at man har en mye lavere stillingsbrøk i de ansettelsesavtalene man har i bemanningsbyrået, enn det man faktisk jobber, fordi byråene sikrer seg mot å måtte betale for mye mellom oppdrag.

Alt dette er stikk i strid med loven, som skal sikre forutsigbarhet og likebehandling. Felles for de bedriftene jeg har nevnt nå, i anonymisert form, er at de er medlemmer av NHO Service og Handel, og dermed er en del av den seriøse bemanningsbransjen. Så når representanten Stokkebø og Høyre snakker om at de satte inn en sklitakling på de useriøse aktørene i bemanningsbransjen, vil jeg påstå at de verken har truffet mann eller ball, men tvert imot at bemanningsbransjen har fintet dem på baken og beveget seg enkelt videre for å sette ballen i åpent mål. Man skulle tro at alle stortingspartier ville distansere seg fra en slik bransje, men dessverre er det – selv om det kommer mange gode signaler fra regjeringen – bare Rødt og SV som vil forby bemanningsbransjen slik den er i dag.

Mange regler er blitt strammet inn for bemanningsbransjen, men til tross for alle disse lovarbeidene ser vi at bemanningsbransjen viser en enorm kreativitet og innovasjonskraft når det kommer til å lure seg unna offentlige påbud og regler. Det er akkurat derfor vi tror at vi er nødt til å gjøre noe mer grunnleggende med problemet og skaffe oss en annen måte å drive arbeidsformidling på her i landet.

Bemanningsbransjen er ikke bare et problem for dem som jobber der, den er et problem for samfunnet vårt også. Hvis vi som samfunn ikke lenger er i stand til å utdanne fagfolk, som murere og malere, hvis ingen lenger søker seg til disse yrkene, hvis vi i Norge ikke lenger er i stand til å bygge våre egne hus, men er helt avhengige av hele veien å hente inn pendlerarbeidskraft fra andre land på siste avgang med Wizz Air, hvis det er virkeligheten i den norske økonomien, er Norge et veldig sårbart land den dagen det oppstår problemer, som vi ser nå, under pandemien.

Det er flere sektorer som mangler arbeidskraft nå, og det er mange som lurer på hva alternativet til bemanningsbransjen skal være. Jeg tør minne om at det før år 2000 ikke var privat arbeidsformidling i Norge. Før år 2000 løste man disse problemene på andre måter, og det var mulig å bygge hus og skip og drive andre typer virksomhet i Norge før år 2000. Det bygget vi står i nå, ble bygget helt uten bemanningsbransjen.

Alternativet til bemanningsbransjen er tre ting: Det første er en offentlig arbeidsformidling, det andre er utleie mellom produksjonsbedrifter, og det tredje, som jeg vil avslutte med, og som jeg tør å minne denne salen og norske bedrifter om, er at det ikke er ulovlig å ansette folk i Norge. Norske bedrifter som skal ha arbeid gjort, må basere seg på å ansette folk selv og ikke leie dem inn fra private bemanningsfirma.

Statsråd Hadia Tajik [11:20:19]: Det er mykje i desse forslaga som eg er einig i. Noko er allereie lagt fram, slik som det å fjerna den generelle tilgangen til å bruka mellombelse tilsetjingar, som òg var eit tema i Fougner-utvalet. Noko er under arbeid, slik som innstrammingar i bruken av innleigd arbeidskraft og andre delar av oppfølginga av Fougner-utvalet.

Det er på ingen måte ei nyheit at Arbeidarpartiet og Senterpartiet er opptekne av desse sakene. Òg i opposisjon har me vore avgjerande pådrivarar og dagsordensetjarar. Me forhandla f.eks. fram innstrammingar i bruk av innleigd arbeidskraft allereie i 2018, saman med andre parti, så i den grad partiet Høgre føler at dei har teke ei sklitakling på delar av bransjen, er det nok fordi Arbeidarpartiet, Senterpartiet og andre parti har peikt og sagt: Der er ballen, gå og ta han – og slik har sørgt for at det har vore eit fleirtal på Stortinget som har støtta opp om det.

Det har vore ein betydeleg vekst i bruken av innleige frå bemanningsføretak dei siste tiåra. Innleige som fortrengjer faste tilsetjingar, skaper auka forskjellar i arbeidslivet, det skaper utryggleik hos folk, og det har hatt ei rekkje negative konsekvensar både for den enkelte og ikkje minst på samfunnsnivå. Regjeringa ønskjer difor å stramma inn på bruken av innleigd arbeidskraft. Eg opplever at det er ein veldig tydeleg politisk forskjell i forhold til høgresida, at dei rett og slett ikkje forstår det omfanget som innleige har fått i enkelte bransjar, og kor avgjerande det no er å stramma inn på dette for å sikra at det er faste og direkte tilsetjingar som i større grad er norma òg der.

Departementet jobbar med fleire forslag på dette området. Det er offentleg omtalt at det bl.a. er snakk om at me vurderer eit mogleg forbod mot innleige for byggenæringa i Oslofjord-området, fastsett i forskrift, at me ser på å ta vekk at arbeidsmiljølova opnar for innleige når arbeidet er av mellombels karakter, ei tydeleggjering av grensa mellom innleige og entreprise og ei godkjenningsordning for bemanningsføretak.

Eg er oppteken av at me skal finna gode løysingar på dette området. Difor har departementet hatt fleire møte med partane i arbeidslivet for å belysa konsekvensane av aktuelle tiltak. Dei forslaga vil etter kvart verta sende på høyring som vanleg.

Regjeringa vil òg styrkja etterlevinga av innleigeregelverket ved å innføra kollektiv søksmålsrett igjen. Det er noko me ser fram til å leggja fram for Stortinget om ikkje altfor lang tid. Kartleggingar tyder på at det skjer brot på reglane om innleige for bemanningsføretak i delar av arbeidslivet, og at det er vanskeleg for arbeidstakarane å følgja opp den typen brot. Høyringsfristen er gått ut, og eg kjem til å fremja forslaget om saka ganske snarleg.

Når det gjeld forslaget om styrkt offentleg arbeidsformidling, viser eg til at regjeringa ønskjer å styrkja Nav si rolle som arbeidsformidlar. Det er omtalt i Hurdalsplattforma, og det er òg kjent at departementet arbeider med å følgje opp to oppmodingsvedtak knytte til arbeidsformidling i arbeids- og velferdsetaten.

Så vil me i samarbeid med partane leggja fram jamlege kartleggingar om utviklinga i arbeidslivet knytt til organisasjonsgrad, tariffavtaledekning, innleige, faste og mellombelse tilsetjingar og andre tilknytingsformer. Regjeringa arbeider òg med ulike tiltak for å styrkja retten til heiltid.

Fleire av forslaga i desse representantforslaga er henta frå Fougner-utvalet si utgreiing. Det er eit utval som har lagt fram mange gode forslag. Det er veldig positivt at komiteen ser at departementet no jobbar med å følgja opp desse forslaga. Denne regjeringa meiner at det er behov for å innføra strengare reglar for tilknytingsformer og verksemdsorganisering der hensikta eller konsekvensen er at ein omgår arbeidsgjevaransvaret eller svekkjer kollektivt avtalte eller lovfesta rettar. Det er eit arbeid som har høg prioritet, og departementet ønskjer å følgja opp forslaga raskt. Der legg eg òg stor vekt på å ha ein dialog med partane i arbeidslivet, òg i det vidare arbeidet.

Jobben med å sikra arbeidsfolk meir makt over sin eigen kvardag er i gang. Eg er veldig stolt over å representera ein bevegelse og ei regjering som sørgjer for at me får ordentlig fart på dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:31:42]: Representanten Stokkebø fra Høyre sa at Høyre fikk vekk nulltimerskontraktene, og at Høyre tok sklitakling på de useriøse. Jeg tror nok det er behov for at representanten leser seg opp på hva som har skjedd tidligere, for det er ikke sant, det som der ble sagt. Det vi sto overfor, var avtaler som var utformet av NHO Service og Handel, som het «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Det var nødvendig med svært grovt skyts her i Stortinget for å endre på den ansettelseskontrakten og endre på loven, og det førte jo til at statsminister Solberg erkjente at det var hennes største nederlag.

Ellers, når det gjelder sklitakling på de useriøse, er det i dag en godkjenningsordning av bemanningsselskaper som ikke er operativ. Det er nærmest en papirtiger, og en av jobbene som regjeringa nå går inn i, er sjølsagt å se på godkjenningsordninger som er reelle.

Når det gjelder det Stokkebø sa angående at 1,7–1,9 pst. av arbeidsstyrken var i bemanning, er vel det hentet fra Fafo-notat 2021: 17, Omfanget av inn- og utleie i norsk arbeidsliv. Initiativtakerne til prosjektet var Fellesforbundet og NHO Service og Handel. Jeg har gått grundig gjennom den rapporten og det som viser at det statistiske grunnlaget har store mangler. Derfor er det viktig å bringe fram offentlig statistikk som viser bruk av innleide fra bemanningsforetak som er registrert i Norge, andre EØS-land samt er fordelt på bransjer og fylker i Norge, sånn at vi har et felles faktagrunnlag i diskusjonen framover.

Når det gjelder bemanningsselskaper kontra vikarbyråer, gikk Blaalid-utvalget – som avga NOU 1998: 15, som omhandlet arbeidsformidling og arbeidsleie – inn for vikarbyråer. Det vi må tilbake til nå, er vikarbyråer som erstatning for bemanningsbyråer, og de vikarbyråene må også kunne drive arbeidsformidling.

Til eksemplet fra Stokkebø angående den personen som hadde vært på Nav og fått jobb i bemanningsbyrå: Ja, vi har mange slike gode eksempler, og på det området er det bemanningsselskaper som gjør en god jobb. Men det som nå må til, er at vikarbyråene kan gjøre den samme jobben. Så må Nav-systemet forbedres slik at det er kompetente fagfolk i førstelinja i Nav som kjenner nærings- og arbeidslivet, og som kjenner den arbeidssøkende. Ingen har bedre forutsetning for å gjøre den jobben bedre. Det er det sporet som regjeringa arbeider langs.

Eivind Drivenes (Sp) [11:34:52]: Det forundrer meg litt at Rødt kjører så enormt på denne saken om innleie av arbeidskraft, for hvis de ønsker å gjøre det beste for de ansatte i denne bransjen, gjør de det kanskje ved å ha en helhetsforståelse av saken. Vi har utredningen fra Fougner-utvalget. Da Rødt fremmet dette forslaget, forelå den. Høringsfristen var ikke gått ut, og utredningen er en premiss for komiteens videre arbeid. Statsråden bekreftet det – det er ikke lenge før det kommer noe fra regjeringen. Da vil vi se helhetlig på denne bransjen og disse utfordringene. Skal vi løse opp i dette, kan vi ikke ha en stykkevis og delt prosess.

Representanten Stokkebø skrøt av Høyres innsats. Ja, det kan godt være at de gjorde noe bra der, men det forundrer meg litt at det skrytes så mye, siden jeg i går hadde møte med en leder i et byggevarekonsern på Sørlandet som driver stort innen byggenæringen. Han sa at det største problemet for dem, som er en seriøs og stor bedrift, er at det må ligge noe trøkk bak – a-krimsenter og krav fra Arbeidstilsynet – for det er ikke nok, det som ligger der. Det er kanskje en av utfordringene – vi har ikke nok solid regelverk i bakhånd for å kunne rydde vekk de useriøse.

Trine Lise Sundnes (A) [11:36:37]: Høyresiden er bekymret for venstresiden i denne salen. Jeg mener de burde være mye mer bekymret for arbeidsfolk som ikke får faste ansettelser, og som med det fratas forutsigbarhet – arbeidsfolk som kun tilbys midlertidige kontrakter fordi høyresiden i denne salen stemte for å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser uten vilkår. Det var en endring som førte til tusenvis av flere midlertidige kontrakter fra det ene året til det andre. Det kommer venstresiden i denne salen til å gjøre noe med.

Høyresiden burde være mye mer bekymret for forretningsmodeller som er avslørt i saker som Stendi-saken, som gikk for retten, hvor 22 medlemmer av Fagforbundet gikk til sak mot det private helseforetaket. Det burde de være mye mer bekymret for enn for venstresiden i denne saken. Høyresiden burde være mye mer bekymret for alle dem som ikke har fulltidsarbeid, alle dem som må jakte vakter for å få penger nok til utgiftene sine, penger nok til å forsørge ungene sine. Det burde høyresiden i salen være mer bekymret for.

Mímir Kristjánsson (R) [11:38:15]: De forslagene som Rødt har lagt fram i dag, handler ikke bare om bemanningsbransjen. De handler også om hvordan man skal hindre at stadig flere bedrifter i det norske arbeidslivet systematisk prøver å organisere seg bort fra det ansvaret de har som arbeidsgivere.

Det er ikke lenge siden at mange av oss var sammen med frustrerte oppsagte ansatte fra SAS utenfor Stortinget i en demonstrasjon. Det de opplevde, var at de mistet jobben under pandemien, med garantier om å få komme tilbake til selskapet når tidene ble bedre. Vel, de samme flyene flyr, de samme rutene går, men nå har selskapet valgt å omorganisere seg bort fra den forpliktelsen de har overfor sine ansatte, ved å opprette to egne bemanningsforetak internt i sitt eget selskap og dermed si at de ansatte ikke lenger er ansatt i SAS, men i SAS Link.

Denne typen manøver skulle man tro var unik, men det er den dessverre ikke. Denne typen manøver blir stadig mer typisk i det norske arbeidslivet. Oftere og oftere ser vi at for å unngå forpliktelser og sikre sin egen fleksibilitet, på bekostning av de ansattes trygghet og fleksibiliteten i deres liv, organiserer også seriøse selskaper, som SAS, seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Det er en utstrakt bruk av selvstendig næringsdrivende innenfor det norske arbeidslivet på områder der de slett ikke er selvstendig næringsdrivende, men bare vanlig ansatte. Men de tvinges til å organisere seg som selvstendig næringsdrivende for å kunne jobbe der. Det er bl.a. det som saken om Aleris og Stendi handler om.

Hvis man ser internasjonalt, ser man at denne utviklingen har kommet mye lenger. Se f.eks. på et firma som Uber – måten de tvinger sine sjåfører til å opptre som selvstendig næringsdrivende på, og hvordan de aldri tar noen form for arbeidsgiveransvar for alle de tusenvis av menneskene som i praksis jobber for dem.

Det er derfor vi har lagt fram disse forslagene, og det er derfor vi med stor glede og forventning ser fram til det helhetlige arbeidet som alle andre også går og venter på, for å få ryddet opp i arbeidsgiverbegrepet i det norske lovverket. Er det et minste minimum av ansatterettigheter man må ha, er det at man må vite hvem man jobber for, og det må være klart at dem man jobber for, har plikter overfor den ansatte.

Kirsti Bergstø (SV) [11:41:10]: Vi har vært mange som har vært oppbrakt over behandlingen av de ansatte i SAS, og det var en bred forsamling av folkevalgte som møtte dem ute på markeringen deres. Nettopp fordi vi må ta på alvor den situasjonen som er, med omstrukturering, med oppbryting av selskapet, som gjør at avtaleverk blir parkert, at tillitsvalgte ikke lenger får brukt sin makt, og at arbeidsfolk blir satt på bakken, er det avgjørende at vi lytter til dem som står i kampen, dem som skulle hatt pilotluen på, og dem som skulle vært på flyene som går.

Der er tilbakemeldingen veldig soleklar fra de forbundene som organiserer de ansatte: Dette må ses på helhetlig. Derfor har også de forbundene og LO bedt Stortinget om å arbeide helhetlig, med lovarbeid, med tiltak som kan sikre de ansatte på en ordentlig måte. Derfor vil jeg bare presisere hvor avgjørende det er at lovarbeid gjøres på et vis som gjør at det kan være et redskap for de tillitsvalgte, og at vi som ønsker den grunnleggende endringen av maktforholdene, jobber på et vis som gjør at de som er tettest på kampen som pågår, også er med når det gjelder hvor retningen går.

Helt til slutt vil jeg bare ha en liten kommentar knyttet til bemanningsbransjen. Det som har blitt brukt som argument for den, er at folk kommer i jobb. Derfor er det nødvendig å si at bemanningsbransjen i seg selv verken skaper oppgaver eller arbeidsfolk, men er et ledd som står mellom de uløste oppgavene og de ledige hendene. Nettopp derfor var det et gledelig signal som kom fra statsråden i sted, om at Nav må styrke sin oppgave som arbeidsformidler, og det er veien å gå for at folk skal ledes ut i trygt arbeid, der man kan ha hele og faste ansettelser og ikke minst et organisert arbeidsliv til grunn.

Margret Hagerup (H) [13:20:41]: Det ble i innledningen redegjort godt for mangelen på fagarbeidere som vi kommer til å ha i tiden framover, og det er tankevekkende at NHO melder at seks av ti bedrifter mangler folk med riktig kompetanse.

For næringslivet i hele landet er det kun én bekymring som ligger langt fremme – behovet for kompetent arbeidskraft. Norsk næringsliv har et skrikende behov for kompetanse på alle nivåer. Det betyr at kompetansepolitikken blir enda viktigere i årene framover.

Skal vi gjennom det grønne skiftet vi nå står midt oppi, blir kompetanse helt avgjørende. Norge trenger flere dyktige fagarbeidere i både privat og offentlig sektor nå og i framtiden. Heldigvis peker pilene i riktig retning, men det gjenstår ennå viktig arbeid.

I dag inviterer jeg derfor statsråden og Stortinget til en dialog om hvordan regjeringen vil følge opp Solberg-regjeringens satsing for fortsatt å øke rekrutteringen til yrkesfaglige utdanningsprogrammer og sørge for at enda flere fullfører med fag- eller svennebrev. For selv om flere av de som nå begynner på videregående skole, begynner på et yrkesfaglig studieprogram, ser vi at vi trenger at enda flere ungdommer søker seg til dette. Vi må derfor fortsette å gjøre yrkesfagene mer attraktive, sørge for at lærlinger får lærlingplass og sikre at færre faller fra i videregående skole.

Før 2013 var det en utfordring at for få valgte yrkesfag og at det elevene lærte på skolen, var for lite relevant for det arbeidslivet de skulle ut i. Det var for mange som ikke fikk læreplass, og for mange som ikke fullførte utdanningen sin.

Høyre i regjering har derfor jobbet målrettet med å få flere til å velge yrkesfag. Denne satsingen har ført til at over halvparten av søkerne til videregående nå velger yrkesfag. Det har ført til at rekordmange får læreplass og at ni av ti får fagbrev etter fullført læretid. Det er gode nyheter for elevene og AS Norge, og det viser at vi er på rett vei.

En viktig del av arbeidet har vært å gjøre utdanningene mer relevante for arbeidslivet og jobbe for en mer praktisk undervisning, bl.a. gjennom innføringen av et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag som eget valgfag i ungdomsskolen. Dette skal også gi elevene et bedre grunnlag for å velge utdanningsprogram på videregående.

Det har også vært et klart mål å forbedre innholdet i yrkesfagene i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Nå får elevene tidligere spesialisering i det faget de tar utdanning i. Skal du bli tømrer, skal du rett og slett lære mer om tømrerfaget og mindre om alt mulig annet.

Det har også vært viktig å prioritere antall læreplasser, og nok læreplasser er avgjørende for å sikre at flere elever får fullført utdanningen sin. Derfor gjorde Høyre i regjering det mer attraktivt å ta inn lærlinger gjennom å øke lærlingtilskuddet, sette krav om lærlinger ved offentlige anbud og innføre en egen merkeordning for lærebedrifter. De siste årene slo vi alle rekorder i antall læreplasser som er registrert siden målingene startet. I 2019 fikk omtrent 80 pst. læreplass mot 70 pst. i 2013.

Vi må fortsette å gjøre utdanningene mer relevante for arbeidslivet og sørge for at enda flere elever blir forberedt for yrkesfag gjennom ungdomsskolen. Derfor håper jeg at vi kan snakke mer om både ungdomsskolereform og det videre arbeidet med å gjøre det enklere for alle, også godt voksne, å kunne fylle på med kompetanse og kanskje ta et fagbrev på jobb. Samtidig som vi skal rekruttere lærlinger, må vi også jobbe for at det skal være enklere å bygge på utdanningen sin.

Fra politisk hold kan vi gjøre mye, men jeg tror også at både næringslivet, samfunnet og vi som er aktører i samfunnet, har mye å bidra med. Som datter og nå mor tar jeg meg selv i å ha fått mange gode råd på veien, samtidig som jeg nærmer meg en alder hvor jeg snart skal rådgi egne barn. Et betimelig spørsmål er om jeg er skikket til det.

Næringslivet tar også ofte selvkritikk på egen evne til å reklamere for egne karriereveier. De har en viktig jobb med å fortelle om behov og muligheter. Det finnes ingen enkle svar på disse spørsmålene, men jeg er helt sikker på at vi må snakke mer om rådgivningstjenesten, faget utdanningsvalg og samtidig utfordre egne holdninger – både som politikere, mødre og fedre. Og vi må snakke mer om dimensjoneringen av yrkesfag i fylkene og det viktige samspillet mellom skoleverk og næringsliv.

Jeg ser fram til en viktig debatt om dette temaet, og jeg er helt sikkert på at vi kan finne mange felles punkter og sammen fortsette det gode arbeidet som er startet.

Statsråd Tonje Brenna [13:25:27]: Jeg deler representanten Hagerups engasjement for yrkesfagene i videregående opplæring. Fagarbeidere er en viktig ressurs for landet vårt, og vi trenger veldig mange flere av dem i årene som kommer. Regjeringen er derfor opptatt av at vi både utdanner nok fagarbeidere, og at vi utdanner gode fagarbeidere. Vi skal ha høy kvalitet på opplæringen i skole og bedrift. Vi må også ha et opplæringstilbud som er tilpasset arbeidslivet, og vi må ha læreplasser til alle som ønsker å gå i lære.

Regjeringen varsler allerede i Hurdalsplattformen at vi vil gjennomføre et kraftfullt løft for yrkesfagene. Det begynner med å styrke den praktiske læringen i skolen, bedre yrkesfagopplæringen og læretiden og øke innsatsen for seriøse vilkår i arbeidslivet.

Regjeringen vil styrke kompetansen og kvaliteten i alle deler av opplæringen. Fag- og yrkesopplæringen skal kvalifisere til læreplass, og fullført fag- og svennebrev skal kvalifisere til arbeid. Studieforberedende utdanningsprogram skal kvalifisere til høyere utdanning. Regjeringen vil følge opp stortingsmeldingen om fullføringsreformen og konkretisere denne ytterligere.

Vi ser nå at omtrent halvparten av elevene som søker videregående opplæring, velger yrkesfag. Det er et veldig godt utgangspunkt. Vi vet allikevel at fullføringen er noe lavere på yrkesfag enn på de studieforberedende programmene. Vi vet også at ikke alle som velger yrkesfag, kommer ut med yrkeskompetanse. Det er det flere grunner til.

Noen fullfører til slutt med studiekompetanse, noen får ikke læreplass, noen bruker lengre tid på å fullføre, og noen fullfører ikke i det hele tatt. Jeg mener den forrige regjeringen sviktet de elevene som ikke fikk læreplass, fordi det er gjort for lite over for lang tid for å gjøre alle kvalifisert og sikre læreplass til alle.

Så er jeg enig med representanten Hagerup i at vi må sørge for at flere fullfører videregående opplæring, og at flere fullfører med yrkeskompetanse. Men vi kan ikke bare ha fokus på at elevene skal fullføre, vi må også sørge for at utdanningsløpet har en kvalitet som gjør at elevene er reelt kvalifisert for læreplass. Det er en del ting som tyder på at det fortsatt er avstand mellom det arbeids- og næringsliv etterspør, og det elevene går fra skole og over i læretid med av kompetanse. Jeg vil i dialog med partene sørge for bedre samsvar her. Vi må kjenne behovet både for hvilke fag vi har behov for flere fagarbeidere innenfor, hva arbeids- og næringsliv etterspør når det gjelder hvert enkelt fag, og hva hver enkelt elev skal kunne mer om.

I 2020 sto nesten 7 000 søkere uten læreplass. Samtidig vet vi at sjansene for å fullføre med fag- eller svennebrev øker for dem som får læreplass. Regjeringen vil derfor starte med å styrke arbeidet med å sikre læreplass til alle som ønsker å ta fag- eller svennebrev. Vi har styrket budsjettet med 113,5 mill. kr i forhold til Solberg-regjeringens budsjettforslag, fra 256,5 mill. kr til 370 mill. kr. Med det styrker vi både kvalifiseringen og formidlingen til læreplass, og vi vil forsterke oppfølgingen av elevene ut i bedrift. Dette vil vi gjøre sammen med partene i arbeidslivet og sammen med fylkeskommunene, som representanten Hagerup helt riktig peker på er viktig for både å formidle kvalifiserte elever og mobilisere nok læreplasser.

Jeg har merket meg at erfaringene i fylkeskommunene er at Fagbrev på jobb er en populær og etterspurt ordning. Den gir voksne mulighet til å oppnå fag- eller svennebrev samtidig som de er i vanlig lønnet arbeid. På den måten sikrer vi livsopphold under opplæring. Det har vært stor etterspørsel etter ordningen, og fylkeskommunene fikk 46 mill. kr ekstra over statsbudsjettet i 2020 og 2021 for å tilby flere voksne Fagbrev på jobb. Regjeringen viderefører tilskuddet til fylkeskommunene for å stimulere til økt bruk av ordningen.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at både jeg og regjeringen er opptatt av at alle skal få mulighet til å fullføre og bli reelt kvalifisert til den videregående opplæringen de har startet på. Ikke minst er et sentralt mål at alle som ønsker å fullføre med yrkeskompetanse, skal få mulighet til det, med kompetanse som er relevant for arbeidslivet, og sikkerhet for læreplass.

Jeg ser fram til videre debatt om et viktig tema her i Stortinget.

Margret Hagerup (H) [13:30:37]: Takk for godt svar, og det var betryggende – jeg visste det vel egentlig også – at vi deler målet om at flere skal fullføre. Jeg var spesielt glad for at statsråden trakk fram at en skal jobbe tett med næringslivet, for samhandlingen mellom fylkene som skoleeier og kommunene, næringsliv og politikere er utrolig viktig.

En skal ha respekt for at næringslivet endrer seg raskt, og det krever et større samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet, både i grunnskole og i videregående, for her skjer det veldig mye. En kan kanskje spørre seg om hvorvidt verkstedene på skolene skal stå tomme etter klokken tre, eller om man kan ha en større samhandling mellom industri, næringsliv og skolene og bruke dem litt mer om hverandre.

Så har vi yrkesfaglærerne, som jeg vil trekke fram som viktige faktorer i dette arbeidet. Kanskje trenger vi flere fra industrien som bygger på med pedagogikk og kan bli gode yrkesfaglærere i framtiden, og kanskje skal flere lærere i yrkesfag også hospitere i næringslivet med jevne mellomrom, så en får en større samhandling mellom disse.

Som politiker har jeg lagt merke til at en ofte snakker om å løfte yrkesfagenes status. Så var det noen som sa til meg at samtidig som en gjør det, sier en også at yrkesfagene har lav status. Det er litt tankevekkende. I Rogaland har en jobbet målrettet med yrkesfag gjennom flere tiår, og der har det høy status. Det er fordi de har gått i samarbeid med næringslivet og snakket med næringslivet om hvilke behov de har, og fagarbeiderutdannelsen er blitt en veldig god retning. Det er et resultat av tillit, samhandling, kompetanse og vilje til å lykkes, og de sier at dimensjoneringen har vært avgjørende.

Fylkene må kanskje i større grad kartlegge behovet for lærlinger og dimensjonere tilbudet ut fra det i dialog med næringslivet. Dette var også noe Stein Lier-Hansen var ute og sa i desember, at løsningen for å få flere lærlinger ut i læreløp rett og slett er å dimensjonere tilbudet ut fra behov. Den vanskelige øvelsen blir nettopp å klare å få til at eleven samtidig skal få lov å velge mellom sine tre topprioriterte valg. Men jeg tror en skal se litt til Rogaland, som er så tydelige på at årsaken til at en har lyktes så godt i dette arbeidet, er at næringslivet må være førende. Det gir jo også jobb i den andre enden. Da er vi tilbake til at elevene kanskje må få litt mer smaken av utdannelsen og få mer praksisnær opplæring tidligere. Derfor blir ungdomsskolereformen utrolig viktig.

Rådgivningstjenesten kunne jeg ha sagt veldig mye om. Kanskje trenger det ikke være lærere som er rådgivere, kanskje er det en annen type rolle som har større kjennskap til yrkeslivet, kanskje er det noen helt andre. Men at det trengs mer sammenheng mellom ungdomsskole, videregående og næringsliv, er det ingen tvil om.

Jeg kunne også ha sagt utrolig mye om kjønnsbalanse og at en forteller om feminine og maskuline valg og alt dette, men det viser bare at dette temaet har veldig mange nyanser, og vi har mye å snakke om den neste timen.

Statsråd Tonje Brenna [13:33:53]: Jeg er veldig glad for at eksempelet Rogaland ble trukket fram, for Rogaland er åpenbart et fylke som gjør veldig mye bra på hele dette temaet, men Rogaland er også noe så sjeldent som et litt ubeskjedent fylke som skryter av seg selv. Jeg tror det er noe flere av landets fylker bør gjøre; skryte av de bra tingene man får til innenfor fagopplæring og samarbeid med næringsliv.

Jeg tror at noe av nøkkelen ligger i tidligere kontakt mellom den enkelte elev og den enkelte bedrift, at man allerede første året på videregående, gjerne så tidlig som mulig, kommer i kontakt med en potensiell arbeidsgiver. Jeg tror også det vil bidra til å løse en av de største utfordringene vi ser rent statistisk, nemlig at gutter med minoritetsbakgrunn, selv når vi kontrollerer det mot karakterer, har vanskeligere for å få læreplass enn veldig mange andre grupper.

Jeg tror også det representanten Hagerup er inne på som handler om foreldre og rådgivning og de rådene våre ungdommer får i livsvalg de tar i løpet av tenårene, er noe av nøkkelen. Jeg skulle ønske vi i større grad klarte å vise fram hvilke muligheter som ligger innenfor det å ta yrkesfag, hvilken lønn man får innenfor veldig mange fag, som jo for en del fag er høyere enn det man kan få hvis man tar en enda lengre utdanning.

Jeg tror vi har mye å gå på når det kommer til kontakt mellom den enkelte rådgiver og næringsliv, sånn at man i større grad forstår hvilke bransjer man veileder elevene inn i. Jeg tror også at det å vise fram hvilke muligheter man har med fagbrev for å fylle på med kompetanse senere, er viktig. Våre fagskoler gjør en enormt viktig jobb, og det å vise fram at selv om man tar yrkesfag, har man mulighet til å lære hele livet, fylle på med kompetanse, løfte seg til neste nivå og sørge for utvikling med utgangspunkt i faget sitt. Det tror jeg er viktig.

Det er ikke den ting som til nå er sagt i denne debatten, som jeg er uenig i, og jeg ser fram til å jobbe tett med Stortinget i det videre for å sørge for at enda flere velger yrkesfag, og at flere blir kvalifisert til fagbrev.

Jorodd Asphjell (A) [13:36:21]: Ettersom vi trøndere er så beskjedne, skal jeg ikke ta fram alt det fantastiske vi gjør ved våre 32 videregående skoler. Det skal jeg la ligge i denne sammenhengen. Men jeg er veldig glad for representanten Hagerups spørsmål i interpellasjonen til statsråden. Det er viktig og nødvendig. Hun peker på viktige resultat av manglende satsing på yrkesfag gjennom åtte år og viser til Statistisk sentralbyrå, at vi i 2035 vil mangle 90 000 fagarbeidere. Det er ikke noe som har som har oppstått nå, men det har oppstått gjennom mange år, og det er en stor utfordring.

Er det noe vi trenger, er det fagarbeidere. Jeg er selv svenn, grafiker. Det er et fag som snart er borte. Men det er veldig viktig å ha fagarbeidere som kan yrket sitt, for det styrker konkurransekraften i næringslivet, og det er viktig å ha fagarbeidere i offentlig sektor, noe som styrker kvaliteten i våre velferdstjenester. Det er en viktig satsing for hele landet.

Derfor er jeg glad for at Støre-regjeringen allerede har tatt viktige grep for å sette praktisk-estetiske fag så sterkt på dagsordenen som den har gjort. Det er helt nødvendig hvis vi ønsker å rekruttere flere elever som ønsker å gå i den retningen, fra grunnskolen og inn i den videregående skolen. Dette er noe NHO og LO har påpekt gjennom flere år, at vi vil mangle viktige fagfolk på sentrale områder hvis vi ikke gjør mer drastiske tiltak. Mer praktisk læring i skolen, hvor barn og unge skal oppleve praktiske evner og ferdigheter, må bli vektlagt enda mer. I dag hadde vi høring om ungdomsskolereformen. Jeg tror samtlige på høringen påpekte akkurat det, at skal vi rekruttere flere elever inn i yrkesfag, må vi også legge bedre til rette gjennom mer praktisk læring i ungdomsskolen.

I Hurdalsplattformen har regjeringen slått fast at vi må ha en klar styrking av praktisk læring i skolen, og det viste vi også, som statsråden sa, med styrking av årets budsjett, budsjettet for 2022, på dette området. Da jeg så at 77 mill. kr nå ble tildelt videregående skoler som har søkt om utstyr, må jeg si at det må ha blitt svært godt mottatt. Jeg ser at min gamle skole, Meldal videregående skole, også fikk en million. Man hadde et helsides oppslag om hvor viktig det var. Jeg var og besøkte dem for et år siden, og den dreiemaskinen jeg sto på der i 1976, står faktisk der ennå, den dag i dag. Det tyder på at det er viktig å ha nytt og moderne utstyr som er tilpasset dagens og morgendagens næringsliv. Det må legges til rette for at skoler får denne typen utstyr og den kompetansen, og derfor er jeg veldig glad for at dette budsjettet ble styrket på de områdene.

Jeg har vært innom Selbu videregående skole, og der tror jeg 80 pst. av elevene nå går på yrkesfag. Hvorfor det? Jo, det er fordi det er et nært samarbeid mellom videregående skole, vertskommunen og lokalt næringsliv, og ikke minst er det et opplæringskontor som følger opp elevene på skolen inn mot næringslivet og sørger for at de kommer seg inn på en læreplass.

Derfor er det også viktig at Arbeiderpartiet nå har satset på en lærlingegaranti som skal sikre elever en læreplass. Forrige regjering foreslo bl.a. at elever som ikke fikk læreplass, skulle ta fagbrev i skolen – et fagbrev som ikke er etterspurt av næringslivet, som ikke er etterspurt av det offentlige, som heller ikke er noe elevene selv ønsker, og som ikke er noe skolen selv ønsker å legge til rette for. For det å ha enda tyngre teoriundervisning for de elevene som allerede sliter, er ikke måten å sørge for bedre rekruttering innenfor dette området på.

Det å vektlegge yrkesfaglige og praktiske fag er viktig. Da må man ha trivsel, man må ha utstyr, og elevene må føle at de kjenner mestring i skolehverdagen. Mestring i skolehverdagen betyr også økt trivsel for både elever, hjem, næringsliv og skole. Vi ser at det er mange elever i dag som sliter med skole, men heldigvis har frafallet etter hvert blitt mindre. Men frafallet starter ikke i videregående skole, det starter tross alt i ungdomsskolen – i de første årene. Derfor er det så viktig at vi nå har en regjering som satser på en ungdomsskolereform som gjør det mulig at en håndterer og evner å føle at en mestrer skolehverdagen så tidlig som mulig. Da er man med og bidrar til økt rekruttering innenfor yrkesfag i framtiden.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:41:33]: Utdanning har aldri vært viktigere enn det er nå. De store forskjellene i dagens samfunn er mellom dem som har en jobb å gå til, og dem som ikke har det. Nøkkelen til deltakelse i arbeidslivet ligger i å gjennomføre og bestå et planlagt løp i videregående skole.

Fylkeskommunen som skoleeier har en stor og viktig oppgave med å tilpasse tilbudet i videregående skole til behovene i samfunnet. Jeg mener det er fylkeskommunens absolutt viktigste oppgave. Det er stor mangel på kvalifisert arbeidskraft i hele landet, og det er fylkeskommunens ansvar å sørge for at ungdom får anledning til å velge riktig vei videre i livet.

Arbeids- og næringslivets behov må i langt større grad enn i dag være førende for dimensjonering av tilbudene i videregående skole. Det å lyse ut og igangsette tilbud i videregående skole innenfor fagområder og næringer der det ikke står læreplasser og arbeidsplasser og venter i andre enden, er å sluse elevene inn i et løp de ikke kommer ut av. Det er uansvarlig og bidrar til at ungdom faller utenfor arbeidslivet, og at næringslivet ikke får den kompetansen som trengs.

Vi har alle et ansvar for å bidra til kunnskap om utdanningssystemet og om behovene i samfunnet, enten vi er politikere, foreldre, tanter eller naboer. Men det er grunnleggende viktig at fylkeskommunen tar sitt ansvar på største alvor.

Videregående skoler er viktige regionale utviklingsaktører i distriktene, men rollen som regional utviklingsaktør må aldri vektes så høyt at det går ut over kvaliteten i tilbudet til elevene. Dimensjonering av tilbudene i videregående skole må altså skje basert på nærings- og arbeidslivets behov, regionale fortrinn og med blikk på fylkenes samlede tilbud.

Så det er slik, som statsråden var inne på i sitt innlegg, at dette må skje i samarbeid med partene i arbeidslivet. Her spiller yrkesopplæringsnemndene en veldig stor og viktig rolle, og vårt håp er at deres rolle blir tillagt enda større vekt i tiden som kommer. Læreplasser kan heller ikke vedtas. Læreplasser må stilles til disposisjon fra næringslivet, og næringslivet i Norge er veldig flinke til å stille opp med læreplasser, men det må være behov for arbeidskraft innenfor de næringene. Derfor er det lett å snakke om en læreplassgaranti, men vi må ikke glemme at vi i det offentlige skolesystemet må legge til rette for at det finnes utdanningsløp innenfor de retningene der næringslivet har behov for arbeidskraft, for der finnes også læreplassene. Vi må også ha et langt større samarbeid mellom næringsliv og skole. Kanskje må skolene oftere ut på arbeidsplassene, og vi må ha lærere i skolen som hospiterer i næringslivet.

Karen Blixen sa: «Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen; det er skolen som skal innrette seg etter livet.»

Dagens elever er morgendagens kapital, og de er vår felles framtid. De fortjener skoleeiere – altså fylkeskommuner og kommuner – som jobber langsiktig og bevisst for kvalitet og gjennomføring, for best mulig utnyttelse av ressursene og ikke minst for riktig dimensjonering av tilbudene i videregående skole. Da bidrar de til at ungdom får velge mellom utdanninger som gir læreplass og innpass i arbeidslivet.

Maren Grøthe (Sp) [13:45:36]: For Senterpartiet har det alltid vært og vil fortsatt være utrolig viktig å sikre et yrkesfagløft. Vi trenger flere og flere hender som har lyst til og ønsker å bidra og skape verdier til samfunnet vårt framover. De siste årene kan det virke som vi har fått en trang til at flest mulig skal ha en bachelorgrad eller en mastergrad. Samtidig ser vi at det er de mest praktiske elevene som ofte faller fra. Det er dumt når næringslivet trenger flere fagarbeidere. Vi trenger ingeniører, men vi trenger også dem som skal arbeide i helsesektoren, dem som skal bygge veier og hus, og restaurant- og matbransjen vår skriker etter folk.

Det er litt interessant å høre Høyres skryteliste over at de har gått i front for så store satsinger på yrkesfag. Realiteten er at et tverrpolitisk storting i stor grad har vedtatt og pålagt regjeringen arbeidet med nye læreplaner, statusheving, sikring av yrkesfaglærere osv., uten at dette har vært deres egne fanesaker i særlig stor grad.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det mye vi har lyst til å ta tak i. Utdanningen av framtidens fagarbeidere starter allerede i 1. klasse og må være en vesentlig del av norsk skole gjennom hele utdanningssystemet. Da må vi bygge skolen sånn at elevene ikke først og fremst forberedes på en akademisk karriere, men også får anerkjennelse for praktiske ferdigheter, og at skolen forbereder dem til og motiverer dem for praktiske utdanninger og yrker.

Hurdalsplattformen slår fast at vi vil styrke praktisk læring i skolen, bl.a. gjennom en ungdomsskolereform. Alle elever i ungdomsskolen skal få tilbud om arbeidslivsfag og minst ett praktisk rettet valgfag. De praktisk-estetiske fagene skal vektlegges mer i lærerutdanningene. De skal satses på, og det har vi allerede satt i gang gjennom årets statsbudsjett.

Rådgivningstjenesten i ungdomsskolen må også styrkes. Samtidig må vi sikre at alle de som starter på en yrkesfaglig utdanning, får fullført den. Da må vi sikre alle sammen en lærlingplass. Derfor er vi veldig glade for at vi bevilget 113 mill. kr ekstra utover Solberg-regjeringens budsjett til nettopp dette arbeidet. Framover vil vi også sette større krav til bruk av lærlinger og forbedre de ordningene vi har.

For at flere elever skal kunne kvalifiseres til disse lærlingplassene, er det viktig at de får god nok opplæring på skolene i forkant. Da må de få trene på relevant utstyr. En stram fylkesøkonomi kombinert med manglende satsing fra Solberg-regjeringen har resultert i at én av fire lærere på yrkesfag mente de manglet nødvendig utstyr for å kunne lære bort fagene sine, ifølge en undersøkelse fra Utdanningsforbundet i 2020. Dette er ikke bra nok. Derfor deler regjeringen nå ut 77 mill. kr til skolene som skal brukes på nettopp sånt utstyr. For eksempel får min nærskole, Gauldal videregående, nå 2,3 mill. kr de kan bruke på utstyr som skal lære opp framtidens fagarbeidere.

Å løfte fagskolene vil også være et viktig ledd i arbeidet for at flere skal velge yrkesfag. Realiteten i dag er at mange av dem som går yrkesfag, og mange ungdommer som skal velge utdanning, ikke er klar over at man kan bygge på et fagbrev med høyere yrkesfaglig utdanning. Senterpartiet har i mange år arbeidet for at dette skal bli et mer anerkjent tilbud, og at antallet plasser i sektoren skal trappes opp. Det vil vi fortsette med.

Totalt sett har Senterpartiet og Arbeiderpartiet store ambisjoner for dette feltet i årene framover. Skal flere elever ønske å bli fagarbeidere, må det oppleves som et reelt alternativ for flere. Da må praktiske ferdigheter anerkjennes, mulighetene må styrkes, og de må legges fram.

Margret Hagerup (H) [13:49:56]: Jeg vil takke for gode innlegg. Her skulle vi ha snakket hele dagen, så heldigvis har vi en ungdomsskolereform vi skal jobbe videre med. Vi kunne også ha sagt mye om fagfornyelsen som har lagt til rette for litt mer praktisk læring, og jeg kunne ha stått her og kranglet og diskutert med representanten Asphjell om hvem som har gjort mest.

Men jeg velger å ikke gjøre det – jeg velger å snakke om min egen hjertesak, som også handler litt om å sette representanten Asphjell på plass, på en litt annen måte. Det er rett og slett på høy tid – ja, faktisk på overtid – å sette både meg selv og andre norske mødre og fedre på plass. Onkler, tanter, besteforeldre og naboer kan også gjerne være med på den lista. For denne kollektive villfarelsen om at enkelte studieretninger er mer verd enn andre, har nå vart for lenge, og fremdeles hører vi om ungdom som gis råd basert på karakterer. Det er det samme jeg fikk høre i 1996, da jeg valgte allmennfag som retning. Det sendte meg ut i tre år på videregående hvor jeg fremdeles ikke hadde noen retning etter å ha fullført. Tysk grunnfag ble redningsplanken før en gravid hund ga meg det påskuddet jeg trengte til å hoppe av. Siden gikk jeg fra rollen som kassadame til butikksjef, og senere tok jeg høyere utdanning samtidig som jeg var i jobb – for jeg måtte jo bli til noe.

Mange år senere, klokere både av erfaring og alder, ser jeg at mulighetene var mye større enn det jeg kunne fatte i den alderen. Det var et virvar av valg og kun et fåtall jeg var kjent med. Jeg trengte gode råd, og jeg trengte kunnskap om valgene. Vi må derfor ha høye ambisjoner for rådgivningstjenesten og sørge for at enda flere får smake på ulike yrker gjennom skoleløpet.

Men det handler også i stor grad om holdningene våre – og vår rolle som mor og far, nabo, søster og bror. I Utdanningsnytt kunne vi lese om Lukas og moren Guri, som mente at TIP var for sånne gutter som vokste opp på verksted og ikke kom inn andre steder. Lukas hadde jo evner og ressurser, ikke minst innen samfunnsfag, og Guri var redd han ville kaste disse bort. Heldigvis ble Guris fordommer gjort til skamme, og hun endret mening.

En undersøkelse fra NHO viser at seks av ti foreldre ikke er klar over at det finnes over 150 yrker å velge mellom ved å ta yrkesfag. Men synse og mene – det skal vi. Det må vi slutte med. For det handler om kloke utdanningsvalg for framtiden. Det handler om at næringslivet og industrien får den kompetansen de trenger, og at ungdommene våre utdanner seg til en jobb.

I dag har vi løftet fram en liten del av mulighetene yrkesfagene gir. Vi er ikke i nærheten av å raspe på siden av det engang. Det er mange aktører som bidrar i dette samspillet, og jeg er glad for at de som har hatt ordet til nå, deler intensjonen om at vi må ha mer samhandling mellom aktørene, og vi må snakke mer for å få til de bedre løsningene. Sammen må vi løfte opp og vise mulighetene til dem som skal ta de vanskelige valgene.

Med det vil jeg takke for en inspirerende og engasjerende debatt og håper vi får nye anledninger.

Statsråd Tonje Brenna [13:53:05]: Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene til representanten Hagerup. Selv ville jeg bli kokk, men fikk beskjed om at det burde jeg ikke bli, for jeg hadde for gode karakterer. Senere ville jeg bli politi, men jeg fikk diabetes, og så ville jeg bli lærer, men hadde for dårlig mattekarakter. På den annen side endte jeg opp her sammen med dere, så det viser jo også at det kan gå tålelig greit, selv med meg som gikk på studiespesialiserende uten at jeg egentlig burde ha gjort det.

Jeg tror allikevel at det er et veldig godt poeng at de rådene veldig mange av våre ungdommer får, er basert på noen fordommer som overhodet ikke er riktige. Yrkesfag gir store muligheter til å jobbe innenfor spennende bransjer. Det gir mulighet for faglig påfyll og også god lønn, så det er ingen grunn til at våre unge ikke skal rådes til å ta fagbrev.

Så er det flere som har vært inne på dette med utstyrssituasjonen på yrkesfag. Det er riktig at vi delte ut 77 mill. kr til yrkesfag forleden, og det er jo langt fra nok, fordi situasjonen mange steder er prekær. Men da ble jeg spesielt glad for å lese i Aura Avis at de på Sunndal videregående skole hadde mottatt 880 000 kr, som skulle brukes på en helt spesiell maskin. Jeg gleder meg veldig til å reise til Sunndal videregående skole og til å se på den veldig spesielle maskinen.

Jeg tror et av dilemmaene vi står overfor som politikere, handler om å tenke gjennom den akademiseringen som skjer på mange nivåer i hele vår utdanningssektor. Det er godt ment, det er et ønske om å stille krav og løfte kvaliteten. Jeg tror allikevel at skolen for veldig mange av våre barn og unge blir for snever og for teoretisk. Derfor er jeg glad for at flere er inne på dette med ungdomsskolereform og praktisk læring. Jeg tror at praktisk læring vil gjøre at flere ulike typer unger vil få muligheten til å lykkes gjennom skoleløpet. Jeg tror det vil føre til at flere kan lære mer, og jeg tror også at flere vil introduseres til det å jobbe praktisk tidligere. Det er en viktig del av det å lære, at man kan lære på flere måter enn ved å sitte stille med en bok.

Så er det viktig å si at fylkeskommunene gjør en formidabel jobb på området når det gjelder å utvikle de forskjellige fagene og jobbe tett med skolene og med nærings- og arbeidsliv. Det er nesten ikke grenser for hvor mange ulike varianter av prosjekter som finnes for både å rekruttere flere yrkesfagelever og sørge for å ha læreplasser til alle. Men vi må gjøre mer.

Til slutt: Jeg mener at det å få flere fagarbeidere handler om – først, på skolesiden – å sørge for at skolen er et sted hvor alle våre barn og unge kan være. Men i den andre enden trenger vi en storrengjøring i arbeidslivet der demonteringen av arbeidsmiljøloven som den borgerlige regjeringen har sørget for gjennom åtte år, stanser, og der det blir mer ålreit å gå på jobb innen flere bransjer. For det å være fagarbeider og det å gå på jobb handler om mer enn veien til jobben. Det handler også om å ha anstendige forhold hver eneste dag når en gjør en innsats.

Kari-Anne Jønnes (H) [15:10:05]: Statsråden sa mye pent om kulturskolen, men hun glemte én ting. Hun glemte at for noen barn er kulturskolen alt.

Jeg har lyst til å fortelle om Audhild, som da pandemien traff som hardest, reiste rundt til unger med instrumenter for at de skulle få lov til å oppleve kulturskolen hjemme hos seg selv hver dag hele uken, eller når de måtte ha behov for det. Og jeg vil fortelle om Ingrid-Marie og Rosamund, som endret sine digitale kulturskoletimer og tilpasset dem familiesituasjoner, noe som gjorde at unger og ungdom i alle aldre fortsatt kunne få lov til å oppleve kulturskolen. Det sier ganske mye om engasjementet hos dem som jobber i kulturskolen. Ikke bare har de veldig høy kunnskap og kompetanse, de er også veldig opptatt av å bidra til at alle barn og unge som deltar i kulturskolen, får gode opplevelser.

Jeg er spesielt glad for det statsråden sa om at kulturskolen bør tenkes inn i SFO i alle kommuner. Regjeringen har jo satt av penger til tolv gratis SFO-timer i uken for førsteklassinger. Kanskje kan kulturskolen være en del av de timene, slik at vi kan sikre at alle barn kan få delta i kulturskolens aktiviteter.

Så sa hun noe annet jeg synes var veldig bra, nemlig om å se kulturskolen i sammenheng med det øvrige utdanningssystemet på alle nivåer. Det er veldig viktig for utvikling av kulturskolen og for samfunnet som sådan.

Jeg har et spørsmål til, for i stortingsmeldingen står det at det hovedsakelig er to måter å forstå kulturskolen som ressurssenter på. Den første og mest utbredte forståelsen og praksisen er at kulturskolen skal være et ressurssenter for lokalt kulturliv. Den andre varianten er mindre utbredt og omfatter kulturskolen som en samfunnsutviklingsaktør i bredere forstand, f.eks. gjennom samarbeid med Nav, PPT, skolehelsetjenesten, barnevernet, helse- og omsorgstjenesten osv. Er det sånn at statsråden er åpen for, eller ønsker, å se kulturskolen som et ressurssenter i en litt bredere forstand og også kan tenke seg å se kulturskolen som en viktig aktør inn mot andre kommunale og offentlige tjenester, som i den utvidede forstanden i meldingen?

Statsråd Tonje Brenna [15:13:00]: Jeg takker for spørsmålet og igjen for engasjementet. Jeg er helt enig i det representanten Jønnes sier om at det er mange ildsjeler der ute som gjør alt for å gjøre kultur tilgjengelig for våre barn og unge.

Kulturskolen er et nasjonalt rammeverk som alle kommuner skal tilby i en eller annen variant til landets barn og unge. Allikevel er det noen dilemmaer knyttet til å styre dette fra nasjonalt hold, men med store lokale variasjoner. Et av dilemmaene, som også handler mye om tilgjengelighet, er dette med pris. Det er krevende å skulle si f.eks. at prisen skal ned, at vi skal ha en makspris, hvis maksprisen bidrar til at et tilbud som noen steder allerede er rimelig, kan bli dyrere. Det er krevende å ha en nasjonal tilnærming til moderasjonsordninger, for moderasjonsordninger slår ikke nødvendigvis riktig ut alle steder. Det er også krevende å skulle ha en tilnærming der man både styrer tydeligere basert på at man legger inn flere krav, f.eks. til samarbeid, og samtidig sier at det skal være lokal variasjon.

Når det er sagt, mener jeg det er en veldig god idé representanten Jønnes peker på, nemlig at kulturskolen kan være både bindeledd og brekkstang og forsterke innsats som andre både offentlige og private aktører gjør i møte med våre barn og unge.

Her gjøres det utrolig mye bra, spennende og variert arbeid over hele landet fra før. Jeg tror vi helt sikkert kan gjøre mer for å forsterke den innsatsen, men jeg tror samtidig vi skal holde fast ved at kulturskolen skal være rammeverket, og at det er den lokale variasjonen og kreativiteten som både målbærer og formidler de ulike lokale kulturuttrykkene som finnes der ute, som er kjernen i kulturskolens oppdrag.

Jeg er glad for at teamet kommer på dagsordenen, at vi kan diskutere videre, og at det også kan komme opp andre forslag til hvordan vi kan følge opp det gode og grundige arbeidet som allerede er gjort på området, og hvordan vi kan styrke kommunenes innsats for å sørge for enda mer kultur og flere tilbud til våre barn og unge.

Lise Selnes (A) [15:15:21]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte kulturskolen i debatten. Kulturskolen er veldig viktig; den er veldig viktig for mange barn og for lokalsamfunn også, vil jeg påstå. Kulturskolen jobber med å skape en bredde i kulturtilbudet, men de jobber også med å løfte de enkelte talentene som finnes på dette feltet rundt omkring i kommunene våre. Jeg er veldig glad for at Hurdalsplattformen peker på at kulturskolen skal være tilgjengelig for alle barn og unge, og at man må finne muligheter for å få til dette.

I min egen kommune, Nord-Odal, har jeg gjennom mange år jobbet med kulturskolen. Det er veldig viktig, og en av måtene jeg har sett på for å nå alle barn og unge, er å gi et kulturskoletilbud i bredden. I Nord-Odal kommune er det kulturskoletilbud i alle barnehager gjennom hele året i bestemte aldersgrupper. Det er en måte å møte store grupper med barn på som er veldig bra. Det er lav terskel og fellesskap. I tillegg er kulturskolen viktig for å løfte deler av kulturen vår. Det er faktisk en av de kulturelle grunnmurene vi har i lokalsamfunnet vårt. Det stimulerer til kreativitet og utfoldelse og ikke minst en meningsfull fritid.

Ser en på standarden i f.eks. norsk rytmisk musikk, som hevder seg i internasjonal sammenheng, tror jeg ikke den ville vært der den er i dag, hadde det ikke vært for kulturskolen. Det er også viktig at kulturskolen evner å samhandle med andre, lokale kulturaktører, som korps. I min egen kommune, Nord-Odal, har vi det som kalles «korpspatrulje», som gjør at vi har et rimelig solid skolekorps i lille Nord-Odal kommune, som også er veldig viktig. Som jeg sa i sted: Kulturskolen skaper bedre lokalsamfunn.

Min tidligere kollega og mangeårige ordfører i Stange, Nils Amund Røhne, var veldig opptatt av både kultur og kulturskolen. Han hadde et særdeles stort engasjement for det og satt til og med i styret for Kulturskolerådet i Innlandet. Han var opptatt av – og sa det veldig tydelig – at frivilligheten gir oss et varmere samfunn. Han var opptatt av samskaping, og han pekte også på viktigheten av å se på frivilligheten også opp mot kulturskolen. Spesielt nå under pandemien kan det være viktig å tenke på hvordan en kan bruke den frivillige kultursektoren i samhandling og samskaping med kulturskolen, som kanskje kan være en innfallsvinkel til hvordan man kan møte de utfordringene som finnes for å gjøre kulturskolen tilgjengelig for alle.

Nils Amund Røhne var en klok man også på dette området, og han sa at vi måtte fokusere på mulighetene når det gjelder kulturskolen og frivillighet, ikke den slitenheten som vi kanskje ser i kultursektoren for øvrig. Ser vi på mulighetene, kan vi være med på å skape en god kulturskole.

Jeg gleder meg til å være med i debatten og til å løfte dette videre. Jeg tror at kulturskolen er med på å gi gode lokalsamfunn. Det gir også en god opplevelse for de barna som er en del av det – og det må være alle barna.

Tage Pettersen (H) [15:19:34]: La meg også starte med å takke for muligheten til å snakke om noe vi alle sammen bør være stolte av. Ungdomskulturmeldingen, som Solberg-regjeringen la fram, og som vi behandlet her i Stortinget i juni, var nemlig historisk. I innledningen av meldingen kunne vi lese:

«Med denne meldinga presenterer regjeringa for første gongen barne- og ungdomskulturfeltet som eit samla politisk satsingsområde på nasjonalt nivå. Dette gjer vi fordi vi meiner at barn og unge skal ha eit kunst- og kulturtilbod av høg kvalitet.»

Og i meldingens kapittel 8, som allerede er trukket fram i debatten, som omhandler kulturskolen, kan vi lese at regjeringen ønsket «ein sterk kulturskole for framtida», og at kulturskolen skal ha et variert tilbud med høy kvalitet og gi alle barn og unge som ønsker det, et tilbud.

La meg starte med begrepet «kvalitet». For meg, og ikke minst med mine erfaringer fra Moss, står kulturskolen for profesjonalitet og kvalitet. Et av suksesskriteriene er at alle barn, uavhengig av kunnskapsnivå og bakgrunn, møtes på tvers av godt kvalifiserte instruktører og lærere. Derfor er jeg veldig glad for at kvalitetsbegrepet gjennomsyrer hele stortingsmeldingen.

Like lystig blir jeg dessverre ikke når jeg leser Hurdalsplattformen. Der vi kan se at de rød-grønne partiene er opptatt av kvalitet f.eks. i svømmeundervisningen, skriver de samme partiene at for kulturskolen er det det viktigste at den skal nå ut til alle. Jeg leser med andre ord at kvalitet er viktigere på noen områder enn på andre områder, bl.a. kulturskole, som vi her diskuterer.

Dessverre blir jeg heller ikke noe mer oppstemt av å lese tildelingsbrevet for 2022 fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet. Det står riktignok to sider om kulturskolen her, men ordet «kvalitet» er ikke nevnt en eneste gang. Jeg håper jeg tolker dette feil.

Det andre begrepet jeg har lyst til å berøre i dette innlegget, er «for alle». Kulturskolerapporten fra 2019 viser at rundt 13 pst. av barn i grunnskolealder går på kulturskolen, som det allerede er sagt i debatten. Den typiske kulturskoleeleven blir beskrevet som et barn eller en ungdom fra en ressurssterk familie med høyt utdannede og kulturinteresserte foreldre. I rapporten blir det også pekt på at få kjenner til kulturskolen, og at foreldre og barn i stor grad selv må oppsøke informasjon om kulturskolen. Dette påvirker selvfølgelig hvor mange som deltar, og også hvem som deltar.

Derfor er jeg glad for at Solberg-regjeringen var tydelig da den foreslo tiltak for å sikre at kulturskolen skal være et tilbud for alle. Jeg ble litt overrasket over å høre statsråden i hennes innlegg si at hun nå går videre for å finne ut hvordan man kan inkludere flere, for i stortingsmeldingen er det listet opp en rekke tiltak for hvordan man kan inkludere flere, bl.a. at det bør være et politisk mål for kulturskolen at kommuner har både et breddetilbud og et kjernetilbud, at Utdanningsdirektoratet videreutvikler informasjonen om kulturskolen, også på flere språk, og gjør informasjonen tilgjengelig, at kulturskolene oppfordres til å jobbe med å rekruttere bredere for å nå ut til nettopp alle barn og unge, og sist, men ikke minst oppfordre kulturskolene til å jobbe for å tilby et bredt spekter av kulturuttrykk i porteføljen sin. Jeg håper regjeringen også følger opp dette i arbeidet med å inkludere flere.

Den nevnte kulturskolerapporten viser oss at manglende bredderekruttering, for å kalle det det, ikke utelukkende handler om økonomi, som enkelte framstiller det som. Men vi skal være oppmerksomme på at økonomi selvfølgelig kan være en barriere for mange familier. Solberg-regjeringen ba derfor i meldingen kommunene vurdere om kulturskolen kunne omfattes av ordningen med fritidskortet. Hensikten var nettopp å sikre at alle barn kunne settes i stand til å delta i en fritidsaktivitet. Dersom kommunene hadde tatt dette i bruk, ville det bidratt til å senke terskelen for å delta på dette tilbudet for veldig mange. Som kjent har Arbeiderpartiet og Senterpartiet valgt å avvikle ordningen allerede før prøveprosjektene er gjennomført og evaluert, men da må vi også fra Stortingets side kunne forvente at regjeringen kommer opp med andre tiltak for å eliminere økonomi som barriere for å kunne delta på kulturskolen.

Kulturskolen er en viktig arena for inkludering. Det er alltid rom for alle. Kulturen har ingen innbytterbenk – du er alltid god nok til å være med. Der mange faller fra i idretten når de føler at de ikke er gode nok lenger, ser vi at kulturen klarer å beholde veldig mange i et livslangt løp. Derfor er kulturskolen og kvalitet veldig viktig.

Maren Grøthe (Sp) [15:24:43]: Kulturen bidrar til å skape både levende lokalsamfunn og et godt liv for den enkelte. Kulturskolene utgjør en viktig del av grunnmuren i den landsomfattende kulturelle aktiviteten, for kulturskolene er mange barn og unges første møte med kulturlivet – noen ved at de lærer å spille et instrument eller å bruke stemmen sin, andre ved at de gjør noe helt annet gjennom sirkuskurs, drama eller f.eks. visuelle kunstfag. Mangfoldet i dette tilbudet skaper en god arena for at flere barn og unge skal få muligheten til å utvikle sine ferdigheter og oppleve mestring, samtidig som det bidrar til å styrke kompetansen om og gleden av kultur hos barn og unge.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet ser derfor på kulturskolen som et viktig tilbud for våre barn og unge, som også kan være en betydelig ressurs for både grunnopplæringen, kulturlivet og næringslivet i kommunen. For oss i Senterpartiet har det også alltid vært viktig å belyse koblingen kulturskolene har mot utdanningsfeltet. Kulturskolen blir en forlengelse av grunnskolens allmenne opplæringstilbud innen praktisk-estetiske fag og vil fortsatt være forankret i opplæringsloven framover. Samtidig er det viktig at kommunene får rom til å utvikle tilbudet og legge til rette for et godt samarbeid mellom kulturskole, skole og SFO.

Framover ønsker vi at kulturskolene skal være en arena hvor alle barn og unge kan ta del i tilbudet. Målet er at vi skal ha et tilbud av god kvalitet, med god kapasitet og til en rimelig pris. Hurdalsplattformen staker ut en tydelig retning i denne politikken, hvor det slås fast at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å gjennomføre et nytt kulturløft som skal komme hele landet til gode, og særlig satse på den lokale og regionale kulturen. Samtidig skal kommuneøkonomien fortsatt styrkes, og kultur skal på nytt utgjøre 1 pst. av budsjettet. Det har det ikke gjort de siste åtte årene, så jeg kan berolige representanten Pettersen med at det er kun i Høyre man tenker at å gi tilbudet til flere, vil gå på bekostning av kvalitet. Vårt mål er at flere skal ha tilgang til kunst og kultur uavhengig av hvem de er og hvor de bor, og å satse enda mer på kulturskolene vil være en viktig del av akkurat det.

Mari Holm Lønseth (H) [15:27:26]: Takk til interpellanten for å ta opp en viktig debatt om kulturskolen. Jeg har lyst til å bruke min taletid til å snakke om noe av det jeg og Høyre mener er viktig med kulturskolen, og som også statsråden så vidt var inne på i sitt innlegg, nemlig det som handler om inkludering og integrering. Kulturskolen er viktig for at alle barn skal få muligheten til å være med på kunst- og kulturaktiviteter. Den har et viktig ansvar for å sikre at barn som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter og urbefolkninger skal ha samme rett som alle andre barn til å leve ut sin kultur. Kulturuttrykk som eget språk, og utøvende kunst, som sang, dans og ritualer, er noe vi alle har, og det er klart at barn med minoritetsbakgrunn skal ha samme rett og samme mulighet til å utøve sine kulturuttrykk.

At barn kan møtes gjennom kunst- og kulturuttrykk, er også viktig for inkludering, fordi barn lærer av hverandre. Uansett hvilken kultur man kommer fra, om den er stor eller liten, har vi også mye vi kan lære av hverandre. Det kan bidra til å bygge ned barrierer mellom folk, og ikke minst vil et mangfoldig kulturliv berike oss alle.

Jeg vil gjerne nevne et eksempel. Mange kjenner til forestillingen Fargespill, som settes opp i flere norske kommuner. Ofte gjøres det i regi av f.eks. kulturskolene. I min hjemby, Trondheim, har kulturskolen, sammen med flere andre, satt opp Fargespill i ti år. Det er en viktig forestilling, som også trekker til seg mye oppmerksomhet, og det er ekstra viktig for dem som får være med på å utøve kunsten. Ikke bare er det en fin forestilling, det gjør også at mennesker fra ulike kulturer får møtes på likeverdig vis og lære av hverandre.

Alle barn, helt uavhengig av foreldrenes bakgrunn og inntekt, skal ha muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, også på kulturaktiviteter. Dessverre vet vi at det er for mange barn med innvandrerbakgrunn som lever i familier med varig lav inntekt. Over halvparten av alle barn som lever i familier med varig lav inntekt, har innvandrerbakgrunn – selv om de bare utgjør i underkant av 20 pst. av alle barn. Det viktigste vi kan gjøre, er å sikre at disse familiene får verktøy for å komme seg varig ut av fattigdom. Det handler om å få de kvalifikasjonene og den kompetansen som arbeidslivet etterspør, sånn at man kan komme seg varig ut i jobb og få en varig inntekt. Men for disse barna, som skal få lov til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre barn, må vi også ha kortsiktige tiltak som hjelper dem. For eksempel var fritidskortordningen et viktig tiltak for å sikre at barn i familier med lav inntekt også skulle få muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, men den har dessverre også Arbeiderpartiet i regjering fjernet.

Samtidig er vi nødt til å forbedre hverdagsintegreringen. Hverdagsintegrering skjer der folk møtes, enten det er i små og store fellesskap eller på formelle og kanskje ikke minst uformelle arenaer. Det kan være i nabolaget, på foreldremøte, det kan være heiende side om side på fotballaget, eller det kan være sittende sammen på en forestilling til nettopp kulturskolen.

Bedre hverdagsintegrering var en av hovedstolpene i Solberg-regjeringens integreringsstrategi, som ble presentert av daværende kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. For Høyre har det vært viktig å styrke nettopp hverdagsintegreringen som skjer på disse ulike arenaene. Høyre i regjering har også satt i verk flere tiltak, nettopp for å bruke kulturen og frivilligheten mer aktivt. Et eksempel er ordningen med inkludering for kulturliv. I 2020 ble det bevilget 9 mill. kr til ordningen, som ble fordelt til 55 ulike prosjekter som gir tiltak rettet mot barn og unge i lavinntektsfamilier, familier med minoritetsbakgrunn, nasjonale minoriteter eller barn og unge med nedsatt funksjonsevne.

For neste år blir det også etter forslag fra Solberg-regjeringen en stor styrking av nettopp den ordningen, noe som vil komme barn og unge til gode. Vi er selvfølgelig også glad for at nåværende regjering har valgt å videreføre den prioriteringen som Solberg-regjeringen gjorde i sitt budsjett. Det er viktig og bra for å få et mangfoldig kulturliv der alle barn får delta, uavhengig av hvor de kommer fra.

Kari-Anne Jønnes (H) [15:32:23]: Jeg vil takke statsråden for gode innlegg, takke for en god debatt og takke alle andre som har deltatt i debatten. Jeg vil gjøre mitt for å holde liv i den også framover.

Nils A. Røhne var en klok mann. Kulturen og kulturskolen bidrar til et mer åpent og inkluderende samfunn, og heldige er vi som har hatt ham i Innlandet.

Representanten Grøthe snakket varmt om kvalitet. Da vil jeg få lov til å minne om at det ikke blir mer kvalitet av å omfatte flere mens budsjettene kuttes. Det er kuttet 400 mill. kr i fritidskortet. Det rammer faktisk ganske mange.

Kulturskolene er en helt unik inkluderingsarena for barn og unge. Ingenting er så fint som å se barn og unge uttrykke seg gjennom kunst og kultur. Vi er glad i idrett i Norge, og det er bra, for idretten er en svært viktig inkluderingsarena for veldig mange, men kulturskolen fortjener samme fokus, for hva er vel egentlig mer åpent og inkluderende enn kulturen? Kulturen er mangfoldig og har plass til alle. En er god nok som man er, og det er rom for å være annerledes.

Jeg vet ikke om alle har kjent på den følelsen av ikke å være god nok, men mange har det. Det er ikke noe stas å være den siste som velges til laget som skal kjempe om seieren. Det fantastiske med kulturskolen er at ingen behøver å kjenne på den følelsen, en er god nok som man er. Det er en følelse alle fortjener å kjenne på, og som vi trenger mer av i dagens samfunn. Det er rom for å være annerledes, ta mye plass eller ta lite plass, og det er rom for ulike perspektiver. Det er fantastisk å se hvordan hen som ikke kom med på fotballaget, spiller Csárdás så tårene triller hos publikum, og det beveger selv de tøffeste å se hen som sliter med det skolefaglige, men som med stor selvfølgelighet mestrer teaterscenen. Det er helt nødvendig å ta inn over seg hvordan noen barn og unge trenger blanke ark og fargestifter for å fortelle sin historie, finne seg selv eller akseptere hvem de er.

Kulturskolen er så mye mer enn en arena for barn og unge. Det er en av de viktige hjørnesteinene i samfunnsgrunnmuren. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle engasjerte i kulturskolen landet over for den innsatsen de gjør hver dag. Gjennom pandemien har de strukket seg langt. Jeg vet om mange barn og unge som har hatt kulturskolen som sin trygge havn og sitt ankerfeste de siste to årene. Det er takket være engasjerte og dedikerte lærere med stor kunnskap og kompetanse. En ekstra takk til alle dere som har oppsøkt elever med instrumenter, ark og fargestifter – dere er viktige for samfunnet.

Statsråd Tonje Brenna [15:35:27]: På vei opp på talerstolen fikk jeg et hint fra representanten Jønnes om at det var på tide å si takk for i dag, og det er jeg enig i. Før det vil jeg gjerne si takk for en veldig god debatt. Jeg tror det representanten Jønnes er inne på, med følelsen av å være god nok, er noe av kjernen i det vi ønsker å bidra til gjennom å tilby et rikt og godt kulturtilbud til alle landets barn og unge. Og kanskje nettopp derfor er det denne lokale variasjonen er så viktig, der vi bygger videre på tilhørighet, på samhold, og på det som er spesielt for nettopp det lokalsamfunnet som tilbyr kulturskole til den enkelte.

Så registrerer jeg representanten Pettersens bekymring over manglende formuleringer i Hurdalsplattformen. Jeg tror vel egentlig ikke at det er noen grunn til bekymring, men det bidrar til en spennende debatt, for jeg er helt sikker på at det skal være kvalitet på kulturskoletilbudet. Det er bra og en ambisjon vi deler, og jeg er helt sikker på at det er et felles mål for denne salen å inkludere flere i kulturskolen.

Det er likevel sånn at representanten Pettersen er bekymret, og til det kan jeg framlegge et slags enkelt regnestykke, for etter åtte år med borgerlig regjering er det altså 13 pst. av våre barn og unge som deltar i kulturskolen. Det betyr at det vil ta om lag 60 år å komme fram til målet om at alle skal kunne delta, med det tempoet vi har hatt til nå i dag. Og da kan jeg garantere én ting og utfordre på en annen ting: Jeg garanterer at jeg ikke kommer til å sitte hele den perioden hvis det tar denne tiden, men jeg lover å utfordre meg selv og dere på hvordan vi raskere kan nå målet om at flere skal inkluderes i kulturskolen landet over.

Det at kommunene har økonomiske muskler til å prioritere lokal kultur, er helt avgjørende for at flere skal kunne inkluderes. Det er åpenbart at kommuneøkonomien både preger hvilken pris den enkelte må betale for å delta, den preger hvor mangfoldig tilbudet blir, og den preger selvfølgelig også hvor raskt man kan omstille seg dersom noen skulle få en god idé til noe det kan være relevant å tilby barn og unge.

Derfor er jeg stolt av å være del av en regjering som styrker kommuneøkonomien og dermed bidrar til at kultur kan nå ut til flere, for det er de universelle ordningene som bidrar til at kulturskolen skal være nettopp noe større enn bare en møteplass for kultur. Den skal også være en møteplass mellom ulike mennesker som uavhengig av bakgrunn og lommebok har mulighet til å utfolde seg sammen, til å bli kjent med hverandre, til å lære av andre, til å finne ankerfeste, finne holdepunkter og utvikle seg kreativt sammen med andre barn og unge, uansett hvem de er.

Jeg takker for en veldig god og spennende debatt og gleder meg til å diskutere videre med dere alle de grepene vi kan gjøre i fellesskap for å sørge for at enda flere får være del av det fantastiske kulturskolen har å tilby.