Ine Eriksen Søreide (H) [10:22:37] (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Det er positivt at de norske hovedprioriteringene for vår periode i Sikkerhetsrådet – fredsdiplomati, kvinner, fred og sikkerhet, beskyttelse av sivile, og klima og sikkerhet – ligger fast også under den nye regjeringa. Det er viktig at de gjør det, for det øker vår mulighet til innflytelse og til å ivareta norske interesser.

Det er valgt gode prioriteringer for presidentskapet vårt. Det er positivt at utenriksministeren har videreført ideen om å gjennomføre en slags variant av Oslo Forum i New York, da med rådets ambassadører og FNs generalsekretær, når vi ikke har kunnet gjennomføre Oslo Forum på vanlig måte på grunn av pandemien.

Det er også fornuftig ikke å legge opp til mer enn to signaturarrangementer. Det har i grunnen samme begrunnelse som det ovennevnte, men i tillegg er det viktig at rådet faktisk har tid og rom, under norsk ledelse, til å håndtere det som tross alt krever mest tid og krefter: landsituasjonene.

Som medlem må Norge ha tydelige posisjoner i alle saker på Sikkerhetsrådets agenda. Når vi nå gjennomfører de første dagene av denne presidentskapsperioden, er det dessverre veldig mange landsituasjoner som må oppta rådets tid. Det er en forverret situasjon i mange land som allerede er på rådets dagsorden, og nye landsituasjoner kommer til – og det går raskt.

Norges rolle som pennefører har gitt noen veldig viktige gjennombrudd og resultater, bl.a. for Syria og Afghanistan, men situasjonene er langt fra stabile eller løst. To av de landsituasjonene som opptok mest tid helt i begynnelsen av vår periode i Sikkerhetsrådet, Etiopia og Myanmar, har gått fra vondt til verre. I Mali og Sudan har kupp og militært styre satt utviklingen langt tilbake, og faren for konflikt er høyst reell. I Midtøsten er situasjonen veldig ustabil og kan eskalere raskt. Erfaringene fra mai i fjor viser det tydelig, men også i slutten av desember var det en utvikling som lett kunne ha kommet ut av kontroll. Brutaliteten mot opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister i Hviterussland, og det betydelige russiske militære presset mot Ukraina, er også saker som nå har rådets oppmerksomhet. Og i morgentimene i dag har nyhetene om en dramatisk eskalering av volden fra myndighetene mot demonstranter i Kasakhstan, med et stort antall drepte demonstranter og over 1 000 skadde det siste døgnet, nådd oss.

De siste årene har jeg snakket mye om en verden preget av uro og usikkerhet. Det beskriver utviklingen globalt de siste årene, men det er også direkte interesserelevant i norsk utenrikspolitikk. En norsk hovedinteresse er å bevare og styrke det multilaterale systemet og en regelstyrt verdensorden. Uro og usikkerhet utfordrer norske interesser direkte, enten det gjelder sikkerhet, økonomi eller handel, eller det gjelder å oppnå framgang innen menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse, klima eller helse – altså en stor del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Denne usikkerheten kommer vi til å måtte leve med også i årene framover. Vi har ikke en satt og forutsigbar verdensorden som vi kan feste en merkelapp på, enten den er unipolar, multipolar eller bipolar. Men det kan også gi rom for kreativt diplomati fra et lite land med en interessebasert, realpolitisk tilnærming og med overskudd til å engasjere seg på områder der det kan oppnå resultater. Det gjør at vi kan bidra med spesifikk kunnskap, kompetanse og nettverk som rådet trenger, men som få andre rådsmedlemmer kan bidra med.

Norge har et godt utgangspunkt for perioden i Sikkerhetsrådet og for presidentskapet vårt nå i januar. Vi har hatt en konsistent politikk på viktige områder over tid. Det var ikke en helt egen sikkerhetsrådspolitikk som gjorde at vi ble valgt inn, men at vi var gjenkjennelige politisk, og at landene som stemte på oss, visste hva de fikk. Noen visste også at det de fikk, f.eks. en tydelig politikk for menneskerettigheter, ikke var noe de likte. Da stemte de heller ikke på oss.

Vi har anerkjente diplomater som kan faget sitt. De jobber sent og tidlig med å ivareta norske interesser og utvide det utenrikspolitiske handlingsrommet vårt. Akkurat nå i medlemskapsperioden vår, og særlig under presidentskapet, er det et voldsomt trykk på diplomatene som jobber direkte med Sikkerhetsrådet, både i FN-delegasjonen, i UD her hjemme og ute på utallige ambassader som bidrar aktivt til kunnskapen om og forståelsen av de landsituasjonene som er på rådets agenda.

Vi har et godt forhold til alle medlemmene i rådet og kan jobbe godt sammen med dem i konkrete saker. Det er særlig viktig i relasjonen til de fem faste medlemmene. Norge er gjennom medlemskapet også en veldig interessant samtalepartner for mange land. Det gjør at vi er med på å sette dagsordenen, og det gir oss også sterkere plattformer for å fremme norske interesser bilateralt på helt andre felter enn dem Sikkerhetsrådet håndterer.

Det er likevel ingen tvil om at situasjonen i rådet er krevende. Selv om 48 av 57 resolusjoner i fjor ble vedtatt enstemmig, og bare ett veto ble brukt, er det riktig som utenriksministeren sa i redegjørelsen: at denne statistikken ikke skal overspilles. De fem faste medlemmene opptrer i mange sammenhenger konstruktivt, og de felles stemmemønstrene til Russland og Kina er ikke lenger like automatiske som før. Men det betyr ikke at det ikke til syvende og sist fortsatt er svært vanskelig å få stormaktene til å endre syn når deres viktigste interesser blir berørt.

Det er heller ingen tvil om at medlemskapet i Sikkerhetsrådet krever betydelig politisk engasjement og innsats, og det må legges veldig mye jobb i å bidra til de resultatene vi vil oppnå.

Utenriksministeren viser til at regjeringa vil øke norske bidrag til FNs fredsoperasjoner. Det er viktig at det gjøres reelle vurderinger av hvilke bidrag som er aktuelle, i hvilke operasjoner og under hvilke forutsetninger. Utenriksministeren sier selv at disse operasjonene nå skjer i stadig mer uoversiktlige situasjoner. FN-operasjonen MINUSMA i Mali, der Norge har hatt betydelige bidrag i lang tid, er også FNs farligste og dødeligste operasjon. Bidrag til FN-operasjoner må underlegges like solide og realistiske risikovurderinger som enhver annen operasjon der Norge deltar med militært personell.

Utenriksministeren begynte og avsluttet redegjørelsen med historien om statsråd Lehmkuhl, både i form av skipet som bærer hans navn, og i form av hans innsats i regjeringen Michelsen i 1905. 1905 var som kjent det året da norsk utenrikstjeneste ble grunnlagt. Franskmennene har kalt denne tida i europeisk historie for «la belle époque», og verden hadde lagt bak seg en lengre periode med stabilitet og vekst. Men nå viste konferansediplomatiet som hadde sikret tiår med stabilitet, tegn til slitasje, og det brygget på ny opp til rivalisering mellom stormaktene.

I møte med dette værskiftet valgte Norge nøytralitet – det ble sett på som det tryggeste valget – og spørsmålene fra datidas debatt forteller oss ganske mye om tankegangen i denne perioden: Trenger vi egentlig et diplomati og en utenrikspolitikk? Inviterer ikke det bare til stormaktspress? Vil ikke et konsulatvesen og handel alene være best for et lite land med en åpen økonomi? Debatten stilnet etter hvert, men den ga liv til et nytt ordskifte, denne gangen om verdien av forsvaret. Trenger et nøytralt land egentlig et ordentlig forsvar? Er ikke nøytralitetsvakt godt nok for lille Norge?

I dag vet vi hvor skjebnesvangre de valgene ble. Likevel: Da vi i 2018 offisielt lanserte Norges kampanje for en plass i Sikkerhetsrådet, oppsto en debatt som hadde overraskende likhetstrekk med ordskiftet i forrige århundre. Det var flere som spurte om ikke Norge burde avstå fra å ta på seg tunge og framskutte verv i FN, for å unngå å bli utsatt for stormaktspress. Svaret mitt i 2018 var det samme som det er i dag: Dette presset eksisterer allerede, enten vi engasjerer oss eller ikke. Vi møter det hver eneste dag, både innenfor og utenfor Sikkerhetsrådet, men det er bare ved å engasjere oss at vi kan være med på å forme vår egen skjebne i verden.

Som medlem av Sikkerhetsrådet har vi opplevd at Norge, gjennom målrettet innsats og kreativt og kunnskapsbasert diplomati basert på grunnleggende internasjonale normer, klarer å drive fram saker og oppnå kompromisser som har reell betydning. Debatten om hvordan Norge håndterer stormaktspress, er likevel et sunnhetstegn. Den viser at folk reflekterer over klimaskiftet som nå skjer i internasjonal politikk, og er bevisst på at handlingsrommet i norsk utenrikspolitikk ikke kommer av seg selv. Vi må jobbe for det, og det har alltid vært definert av vår evne til å inngå allianser.

Helt til slutt vil jeg ønske alle, både ute og hjemme, som nå jobber døgnet rundt med Sikkerhetsrådet, lykke til – både med et krevende presidentskap og med det siste året av medlemskapet.

Åsmund Aukrust (A) [10:32:42]: Jeg vil takke utenriksministeren for en svært god og ærlig redegjørelse. Det var en god analyse for tydelig å vise hva slags ambisjoner Norge har for arbeidet sitt. Jeg vil takke for at hun inviterer Stortinget til debatt om hvordan Norge kan bruke den rollen vi har denne måneden og dette året, til å gjøre verden til et bedre og fredeligere sted. Jeg vil også takke komiteens leder for den innsatsen hun la ned for å få Norge valgt, og for jobben hun gjorde med å representere oss fram til regjeringsskiftet.

Heldigvis er det enighet mellom blokkene om det viktigste. Sikkerhetsrådets arbeid handler ikke om å ha de reneste eller de tydeligste standpunktene. Det har vi andre fora for. Det handler om å finne fram til løsninger og forslag som kan skaffe støtte til å gjøre verden tryggere. I redegjørelsen kom utenriksministeren med mange eksempler på hvor Norge har lyktes med akkurat det, når vi har gjort en forskjell og fått hjelpen fram. Hun kom også med eksempler på når vi ikke har klart å handle, f.eks. i situasjonen i Myanmar.

Vi vet ikke hva som kommer til å stå på Sikkerhetsrådets agenda, for den preges mye av hva som skjer ute i verden – konflikter som fort blusser opp, og som gjør at rådet må kalles sammen. Akkurat nå er det mange steder i verden hvor det er fare for nettopp det. Nettopp fordi så mye er hendelsesstyrt, er det viktig å ha klare ambisjoner om hva Norge skal sette på agendaen. Vi har to signaturengasjementer: kvinner og krig og beskyttelse av sivile i urbane strøk. Det går som en rød tråd i engasjementspolitikken til regjeringen – likestilling og regelverk for nedrustning. Jeg ønsker statsministeren og utenriksministeren lykke til med hvert sitt arrangement, og jeg håper at de også får til å møtes utenom Teams eller andre digitale møtearenaer.

I 2007 ga Den Norske Nobelkomite fredsprisen til FNs klimapanel og Al Gore. De var framsynte da de så sammenhengen mellom klima og sikkerhet. Klimaendringene utgjør i dag kanskje den største trusselen for verdens sikkerhet, også for væpnet konflikt. Naturkatastrofer og mangel på ressurser vil føre folk ut i fattigdom og gjøre oss mer sårbare for krig. Derfor ser vi nå at det er flere i uniform som engasjerer seg i klimasaken. Det framsto som naturlig da NATOs generalsekretær deltok på FNs klimatoppmøte. Likevel ser vi at dette er politisk kontroversielt. Det er ikke enighet blant Sikkerhetsrådets medlemmer om at dette hører hjemme på dagsordenen. Derfor er det veldig bra at Norge har vært med på å få til noen framskritt. På dette området trengs det at land som Norge fortsetter å jobbe for koblingen mellom klima og sikkerhet.

Et uløst problem på Sikkerhetsrådets agenda er konflikten mellom Israel og Palestina. Det er en konflikt som dessverre er lenger unna en løsning enn kanskje noen gang. Okkupasjonen på bakken finner nye former. Den humanitære situasjonen i Gaza er vanskelig, og palestinsk sivilsamfunn strupes. På palestinsk side ser vi splittelse, og det er alvorlig at det ennå ikke har vært avholdt valg. Men det er nettopp når det er som tøffest at vi ikke må miste håpet om at freden er mulig. Selv om det nå er andre konflikter i verden som får mer oppmerksomhet, er det viktig at Norge, med sitt lange, historiske engasjement, ikke gir opp og hele tiden leter etter ny dynamikk som kan gjøre at vi får til det vi drømmer om – en palestinsk stat som vil leve side om side med Israel. Jeg er glad for at utenriksministeren tar på seg den lederrollen hun har tenkt å ta på seg i løpet av den måneden hun er president i Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådet kan med rette kalles verdens viktigste møterom. Det er et rom som Norge har et svært nært forhold til. Selve rommet er en gave fra Norge. Når utenriksministeren denne måneden sitter på presidentens plass i Sikkerhetsrådet, henger det et maleri av Per Krohg bak henne. Da maleriet ble overbrakt av statsminister Oscar Torp til FNs generalsekretær, Trygve Lie, sa Per Krohg:

«Essensen i ideen er å gi inntrykk av lys, sikkerhet og glede. Den verden vi ser i forgrunnen kollapser, mens den nye verden er basert på klarhet og harmoni, og kan bygges opp.»

Det er et bilde som passer veldig godt – kanskje spesielt i det året vi skal inn i nå, i pandemiens år. Om vi kommer i mål med en verden basert på harmoni i løpet av 2022, vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at regjeringen kommer til å bruke muligheten vi har, til å gjøre verden et tryggere sted, til å trygge freden og til å gjøre verden til et bedre sted å leve.

Marit Arnstad (Sp) [10:37:49]: Jeg vil også få takke utenriksministeren for en god og informativ redegjørelse om Norges arbeid i FNs sikkerhetsråd.

Sameiet FN er avgjørende viktig for et land som Norge – et lite land med åpen økonomi og behov for kontakt, stabilitet og dialog med mange andre land rundt omkring i verden. Så mange tiår etter opprettelsen er FNs fremste oppgave fortsatt steg for steg å bidra til å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Alle land må ta sin del av ansvaret for å være aktive i denne delen av FNs arbeid, og derfor er det også viktig at Norge både grep den muligheten og akslet det ansvaret som det er å sitte i FNs sikkerhetsråd.

På sitt beste er FN og Sikkerhetsrådet verdens viktigste sted for dialog og et samlende punkt for alle verdens nasjoner. På sitt verste er FN et enormt byråkrati. Vår oppgave må være å fremme det beste i FN og å bremse det verste. Det må også være vår oppgave, vi som er glade i FN, å være villige til å si fra både om de gode og om de dårlige sidene ved FNs arbeid.

FN er viktig for vår stabilitet, for sikkerheten, for den internasjonale folkeretten og for vår økonomi. FN er en veg som kan føre fram, men det er ikke bestandig den raskeste vegen til målet. Jeg liker veldig godt det sitatet fra Dag Hammarskjöld som utenriksministeren refererte til. Han har sagt at FN ikke er en garanti for fred, men det er et nødvendig verktøy i vårt samfunns streben etter å trygge freden.

FN er mye prosess, men det er også i naturen til organisasjonen. I hele etterkrigstida har FN prøvd på dette på mer eller mindre gode måter, men alltid steg for steg. En har ikke bestandig lyktes, og utenriksministerens redegjørelse viser også hvor vanskelig det er i dag, med store regionale konflikter i både Afrika og Asia. Situasjonen i Etiopia er alarmerende. Det samme gjelder Myanmar. Det er skuffende at FN i relasjon til denne typen konflikter ikke klarer å spille den rollen som en burde gjøre etter FN-pakten, på grunn av motstridende interesser i Sikkerhetsrådet. Desto viktigere er det at en har klart å ta en rolle i andre vanskelige konflikter, både når det gjelder humanitær hjelp til Syria, overfor Afghanistan og også når det gjelder den israelsk-palestinske konflikten.

FNs rolle i fredsbevarende operasjoner er også utrolig viktig. Dette er operasjoner i stadig mer urolig og ukjent terreng, nasjonale konflikter smitter over regionalt, mange parter er involvert i konfliktene, og mange steder har det ikke vært mulig å etablere en fredsavtale, eller det er begrenset oppslutning om en avtale som foreligger. Likevel spiller de fredsbevarende operasjonene en svært viktig rolle og kommer også til å gjøre det i årene framover. Senterpartiet ønsker å bidra til å øke bidraget til disse operasjonene.

Utenriksministeren var i sin redegjørelse ganske omfattende inne på risikoen for å havne i en stormaktskvis. Den vil bestandig være der for medlemmer av Sikkerhetsrådet, for utenrikspolitikk er interessepolitikk både for små og for store nasjoner. Da er det også viktig når utenriksministeren understreker at vi hittil har klart å stå stødig i det presset og klart å beholde en uavhengig norsk stemme. Det er svært viktig.

Senterpartiet er glad for at Norge kan være med på å utforme vedtak og legge politiske linjer og også ta vår del av ansvaret for det langsiktige og grunnleggende fredsarbeidet som det å delta i FNs sikkerhetsråd er. Vi ønsker også alle dem som nå jobber med det krevende arbeidet, både i presidentskapsperioden denne måneden og også gjennom hele det neste året, lykke til med arbeidet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:42:16]: Utenriksministeren har tidligere uttalt at Arbeiderpartiet setter norske interesser først. Gårsdagens redegjørelse var da enten et brutt valgløfte eller et gedigent mageplask. Eller er det i Norges interesse at alle konflikter på jordkloden uansett bør ha Norges fokus? Er situasjonen og konflikter i Jemen, Libya, Myanmar, Somalia, Syria, Ghana, Tsjad, Nigeria, Niger, Kamerun eller Sahel-regionen noe som Norge skal engasjere seg i?

Jeg forstår at enkelte politikere, statsvitere, skattefinansierte interesseorganisasjoner og diplomatiet synes slike konflikter er interessante, men hva angår det nordmenn flest? Dette er land de færreste nordmenn kan peke ut på kartet. Som alle tidligere utenriksministre før henne viste utenriksministeren til den brede tverrpolitiske enigheten og de lange linjene i norsk utenrikspolitikk. Jeg vil heller karakterisere det som et stort gjesp hvor embetsverket og det diplomatiske korps har tatt over styringen og gjør som de alltid har gjort. Og nåde den som tenker utenfor boksen og utfordrer den brede tverrpolitiske linjen!

Så den klassiske klisjeen: Et sterkt FN er avgjørende for Norges sikkerhet og norske interesser. Da blir spørsmålet: Hva slags FN er det vi ønsker skal være sterkt? Utenriksministeren presiserer at et sterkt FN som tjener norske interesser, er et FN som fremmer internasjonal lov og rett og beskytter de små landene fra makten til de store. Er det virkelig et FN som tjener våre interesser?

I FN sitter alle de små nasjonene som begår de forbrytelsene som man på ulikt nivå i FN vedtar at det må gjøres noe med. Der sitter representanter for land som er basert på korrupsjon, udemokratiske stater som undertrykker egen befolkning, land som daglig bryter menneskerettighetene, land som bryter folkeretten, land som behandler kvinner som annenrangs borgere. I FN har de alle en stemme. De slutter seg til ulike resolusjoner, uttalelser og vedtak som fordømmer praksis de selv utfører. Det oser av dobbeltmoral. Er det et FN som styrker Norges interesser? Er dette land vi ønsker skal bli beskyttet fra makten til de store? Vi er heldige ved at det er de vestlige stormaktene basert på de liberale verdiene, maktbegrensninger og maktbalanse som har vært ledende i FN siden starten.

Men hva vil skje med FN dersom vestlige lands dominans forsvinner og ikke-demokratiske autoritære regimer som bygger sin autoritet på maktkonsentrasjon og maktbruk, setter tonen i FNs organer? Vi ser det allerede i dag. Vestens demokratiske stormakter får gradvis redusert sin globale innflytelse, og det som da står igjen, er et FN ribbet for relevans og troverdighet.

Vil da et sterkt FN fremdeles være i Norges interesse? Norge må stå solid plantet på demokratiets side. Vi skal ikke vise forståelse for totalitære stater, ei heller forsvare deres innflytelse i FN uansett hvor små de måtte være. Da er vår plass i Sikkerhetsrådet en kilde til konflikt, ikke et sted hvor Norges interesser ivaretas.

At eliten mer enn skattefinansierte interesseorganisasjoner har sitt fokus på alle de ulike konfliktlinjene som utenriksministeren ramset opp, betyr ikke at regjeringen for vanlige folk og folk flest bør bruke tid, ressurser og prestisje på å spille en global Bør Børson. Fremskrittspartiet mener at Norge heller bør engasjere seg i og fokusere på spørsmål som gjelder menigmann i sin hverdag, og det er det mange av – næringspolitisk tilgang til globale markeder, migrasjon fra vanstyrte land, utveksling av kraft over landegrensene, nordområdene, vår rolle i NATO og sikkerhetspolitikk, økende innflytelse av totalitær islam i Europa, for å nevne noen. Da er ikke FNs sikkerhetsråd en relevant arena.

Ikke overraskende har utenriksministeren hoppet på motebølgen om at alt som er trist og leit, kan spores til klimaendringene. Klimaendringer er igjen et resultat av utslipp som følger av menneskelig aktivitet, som må begrenses. Slik skaper man en sammenheng mellom utslipp på norsk sokkel og konflikt om beiteområdene i Sahel-regionen. Ikke minst er det beleilig, for ikke bare fjerner man landets eget ansvar, men man skyver det lettvint over på andre. Følger man denne logikken, henger alt sammen med alt. Det er sommerfugleffekten beskrevet slik: Vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas. Man finner også det man vil finne. Konflikter er sammensatte. Man må jo spørre seg hvorvidt forholdene i de fattige landene i Afrika var særlig mye bedre før man relaterte all elendighet til klimaendringer.

Når regningen skal gjøres opp i slutten av 2022, kan man være rimelig sikker på at Norges innsats i Sikkerhetsrådet ikke har gjort en tøddel av forskjell i verden. Ei heller har norske interesser blitt forsvart eller forklart. Verden vil være like konfliktfylt. Selvskryt og gode ord vil ikke endre dette. Det er imidlertid helt sikkert at vår deltakelse i Sikkerhetsrådet har sikret norske diplomater og embetsverk muligheter de ellers bare kunne ha drømt om.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:47:28]: Utanriksministeren trekte i innlegget sitt i går opp dei lange linjene og la vekt på at Noreg skal ha ei uavhengig stemme og ikkje vera ein kasteball i internasjonal politikk. Ministeren sa òg at det er i norsk interesse å forsvara folkeretten og internasjonale avtaler. Det var i det heile fleire ting å gleda seg over i dette innlegget i går.

Noreg har òg valt viktige og gode prioriteringar for arbeidet dei to åra som me er inne i, og for presidentskapen i januar – i alle fall på overskriftsnivå. Det gjeld fredsdiplomati, det å inkludera kvinner i fredsprosessar, vern av sivile, klima og sikkerheit. Spørsmålet er kor modig Noreg er i praksis, òg i dei situasjonane der målet om å ha ei uavhengig stemme og forsvara folkeretten fører oss på kollisjonskurs med allierte stormakter.

Eg vil utfordra på nokre av desse prioriteringane og på nokre av dei landsituasjonane som utanriksministeren la særleg vekt på. For å starta med det første, å bruka fredsdiplomati: Det er som kjent ei rekkje konfliktar i emning verda over, og spørsmålet er då kva slags initiativ Noreg vil ta for å hindra ei negativ utvikling.

Eg har to eksempel: I vår eigen region bekymrar Ukraina mange. Er det ikkje her òg på sin plass med ein smule sjølvinnsikt òg i NATO si rolle i å bidra til å spissa til konflikten? Eit anna eksempel gjeld Israel og Palestina. Utanriksministeren skal altså leia eit ope møte om Israel–Palestina-konflikten i Tryggingsrådet. Kva vil vera Noregs hovudbodskap på dette møtet? SV vil be utanriksministeren spesielt ta opp den ulovlege israelske nybygginga på palestinsk land. Det bur no ein plass mellom 600 000 og 750 000 israelarar på okkupert palestinsk jord, og nye busetjingar er planlagde. Både FN og USA har reagert sterkt i ord, og nesten alle ekspertar meiner at israelske nybyggingar ikkje berre er folkerettsstridige, det er òg ei av dei viktigaste enkeltårsakene til at ein ikkje kjem vidare i fredsarbeidet. Samtidig er det nesten ingen konkrete tiltak mot dei israelske nybyggingane. Vil då Noreg ta initiativ til straffetiltak mot Israel for å pressa fram ein stans i nybygginga?

Prioritering nummer to er å inkludera kvinner. Her vil eg igjen gje honnør til regjeringa. Og så vil eg leggja til at etter Talibans overtaking i Afghanistan har Noreg teke imot meir enn ti svært prominente kvinnelege afghanske menneskerettsaktivistar, sivilsamfunnsleiarar og politikarar. Blant dei er Nargis Nehan, som er tidlegare olje-, gruve- og industriminister, og Jamila Afghani, som er feminist og ein av dei fremste kvinnesaks-, utdannings- og fredsaktivistane i Afghanistan. SV vil be utanriksministeren og den norske regjeringa om å sørgja for at ein gjer alt ein kan for å leggja til rette for at desse kvinnene kan delta i fredsforhandlingar og andre internasjonale møte, at dei har dei reisedokumenta dei treng, at norsk UD held tett kontakt med dei for å få deira innspel for Noregs politikk når det gjeld Afghanistan, og at regjeringa vurderer å la dei få busetja seg i austlandsområdet, slik at dei lettare kan utføra det viktige arbeidet sitt saman med andre afghanarar i Noreg – for eit demokratisk Afghanistan der kvinners rettar blir respekterte.

Til slutt vil eg seia meir om situasjonen i Afghanistan, for utanriksministeren la særleg vekt på den krisa landet no står i, og nemnde bl.a. unntaket frå sanksjonsregimet mot Taliban som blei vedteke i Tryggingsrådet. Det er bra. Men sanksjonane innførte av USA og FN er framleis eit stort problem for å få pengar inn i landet, og for å motverka den humanitære katastrofen som no er i ferd med å utspela seg. SV vil difor be om at tilpassing av FNs sanksjonsregime no må setjast øvst på dagsordenen, slik at normal bankverksemd kan takast opp igjen og næringsverksemd for breie og landsomfattande utviklingsprogram kan koma i gang igjen.

Guri Melby (V) [10:52:45]: Jeg vil starte innlegget med å gratulere både utenriksministeren, regjeringen og Stortinget med Norges plass i Sikkerhetsrådet og den lederrollen som vi nå trer inn i. Som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse i går, har dette skjedd takket være en bred innsats fra nesten samtlige partier på Stortinget og ikke minst den nåværende lederen for utenrikskomiteen, Ine Eriksen Søreide.

Det betrygger meg at utenriksministeren startet sin redegjørelse med å fokusere på to viktige tema, nemlig klima og kvinners rettigheter. Klima er uten tvil en stor sikkerhetsutfordring. Av de landene som kommer til å merke påvirkningen av global oppvarming aller mest, er det en stor andel som også befinner seg i ulike konflikter. Dette blir en veldig negativ spiral fordi disse konfliktene hindrer tiltak som kan lindre konsekvensene av klimaendringene. Samtidig har vi fortsatt klimaendringer som forsterker effekten av krig og usikkerhet.

Det jeg tenkte å bruke mest tid på i mitt innlegg, er å snakke om en konflikt som utenriksministeren ikke nevnte i sin redegjørelse for Stortinget, nemlig den ulmende og uløste krigen mellom Russland og Ukraina, åtte år etter at Russland annekterte Krimhalvøya. I dag står om lag 100 000 russiske soldater langs grensen til Ukraina. Den russiske presidenten bruker dette nærværet for å presse fram forhandlinger på sine premisser.

Når vetomedlemmene av Sikkerhetsrådet er involvert i en konflikt, er det sjelden noen enkel løsning å finne i det samme rådet. Allikevel er det absolutt nødvendig for medlemmene – og spesielt for lederen av Sikkerhetsrådet – å adressere disse konfliktene, akkurat slik man adresserer andre konflikter som utenriksministeren tok opp i sin redegjørelse. Utenriksministeren brukte selv Trygve Lies ord om at FN ikke er en hurtig og lett vei, men en vei som fører fram dersom medlemsstatene med klokskap, lojalitet og fasthet benytter seg av FN-organisasjonens institusjoner. Det gjelder også for rådets permanente medlemmer.

Russland har lagt fram en rekke krav for de forhandlingene som de nå spiller opp til, og spesielt et av Putins krav er helt umulig for et liberalt demokrati å gå med på, nemlig at det skal være begrensninger på et OSSE-lands rett til å bestemme hvilke allianser det skal tilhøre. I FN- og NATO-sammenheng og i OSSE må vi være klar på at det grunnleggende prinsippet om alliansefrihet må gjelde alle land og i all framtid. Ukraina, Georgia og andre land som blir presset av Russland på den måten, fortjener vår helhjertede støtte. Selv om veien til både EU- og NATO-medlemskap kan ligge langt unna for disse landene, bør vi aldri lukke dørene for at de som ønsker det, skal få lov til å søke medlemskap.

Vi trenger dialog, også med autoritære regimer som Russland og Kina. Derfor er det bra at vi har inntatt plassen i Sikkerhetsrådet. Men det er også begrunnelsen for at vi må bruke en sånn plass til å ta opp vanskelige tema som berører stormakter, enten det er situasjonen i Ukraina, eller det er situasjonen i Hongkong. Alle land taper på en ny russisk invasjon av Ukraina, ikke minst Russland og Putin selv. Vi må derfor bruke de internasjonale arenaene der vi har innflytelse, til å fasilitere dialog, også der utfordringene virker mest uoverkommelige.

Sikkerhetsrådet ble på mange måter skapt for å løse de stormaktskonfliktene som førte til annen verdenskrig. Det er viktig at vi bidrar til at Mussolinis gamle dom over Folkeforbundet – at det er viktig og fungerer når spurver slåss, men ubrukelig når ørnene krangler – ikke blir Sikkerhetsrådets svøpe. Derfor håper jeg at det at utenriksministeren ikke nevnte Ukraina i sin redegjørelse, ikke var et signal om hva Norge legger vekt på i sitt formannskap, og at det blir nedprioritert i mengden av andre utfordringer som truer verdensfreden.

Avslutningsvis vil jeg be utenriksministeren om å leve opp til de ordene hun ytret i salen i går, om at Norges stemme må være uavhengig, også i Sikkerhetsrådet, og også fra stormaktenes forsøk på å dominere rådet. Det var nettopp lovnaden om uavhengighet som gjorde at det overveldende flertallet i denne salen under både forrige og nåværende regjering jobbet så hardt for å vinne Norge en plass i rådet. Jeg ser fram til å følge Norges formannskap og håper at vi i salen kan bidra til å sikre Norge tyngde, gjennomslag og fortsatt uavhengighet i denne viktige oppgaven.

Bjørnar Moxnes (R) [10:58:00]: Det har siden 1990 vært et drastisk brudd med det som har vært en bærebjelke i norsk politikk siden vi fikk Grunnloven i 1814, nemlig at Norge skal støtte opp om fredelige relasjoner mellom stater og folk og ikke delta i angrepskrig. Uten noe tydelig vedtak og også uten grundig demokratisk debatt har USA-lojale politikere kastet vrak på Norges fredstradisjon og dratt oss inn i tvilsomme kriger i både Afghanistan, Mali, Libya, Syria og Irak.

Det sies fortsatt fra regjeringshold at Norges førstelinjeforsvar er folkeretten, og sånn må det være, for folkerettens forbud mot angrepskrig er helt nødvendig for at småstater som Norge skal kunne bevare sin selvstendighet over tid og ikke gi tapt for militært sterkere stater. Men dessverre bidrar de samme regjeringene i praksis til det motsatte. I Libya-krigen ble FN-mandatet brutt og misbrukt til krig for regimeskifte med konsekvenser som var ødeleggende både for millioner av mennesker og også for Norges førstelinjeforsvar, folkeretten, som uthules hver gang stormaktene bryter FN-paktens krigsforbud og bruker militærmakt for å tvinge sin vilje gjennom.

Rødt har konsekvent gått imot disse krigene. Nå går vi i spissen for å gjeninnføre sunn fornuft i norsk utenriks- og forsvarspolitikk, at Forsvaret skal brukes til å forsvare Norge, ikke til å delta i angrepskrig som undergraver FN og folkeretten, og også for mer åpenhet og folkevalgt kontroll ved beslutninger om norsk krigsdeltakelse.

I dag skal Stortinget stemme over Rødts forslag om demokratisk forankring av Norges opptreden i Sikkerhetsrådet etter modell fra Europautvalget. Regjeringens stemmegivning i Sikkerhetsrådet handler i siste instans om liv og død for millioner av mennesker i hele verden og kan avgjøre om Norge dras inn i nye kriger eller ikke. Da bør vi ha en ordning som sikrer at Stortinget er informert i forkant, og at viktige beslutninger tas med åpen demokratisk debatt i forkant og ikke i det skjulte bak lukkede dører.

Ved å åpne for norsk deltakelse i USAs og NATOs aggressive angrepskriger har den norske politiske eliten ikke bare kastet vrak på Norges fredstradisjon, men også gjort Norge medansvarlig i USAs såkalte krig mot terror, som jo har ført til hundretusener av drepte og en enorm oppblomstring av islamistiske terrorgrupper rett utenfor Europas stuedør, og som også har ødelagt livsgrunnlaget for mange titalls millioner av mennesker, mens krigsprofitørene selvsagt har tjent milliarder av kroner på disse sivile lidelsene gjennom mange, mange år.

Derfor er jeg glad for at utenriksministeren nå sier hun vil bruke formannskapet til å sørge for at krigens ofre blir hørt i Sikkerhetsrådet. Hun kan vurdere å begynne med å invitere noen av de opp mot 60 millioner menneskene som er drevet på flukt på grunn av USAs såkalte krig mot terror, som Norge dessverre har deltatt i. Hvis regjeringen gjør det, kan Norge bidra til internasjonal fred, som er selve hovedformålet med Sikkerhetsrådet, og også være med på å forhindre nye kriger, som vi har sett altfor mange eksempler på. Hvis vi derimot ikke feier for egen dør, men kun trekker fram ofrene for andre lands krigføring, kan det – kanskje med rette – oppfattes som en litt hyklersk posisjon fra Norge i Sikkerhetsrådet.

I regjeringsplattformen lover de å jobbe for å beskytte barn i krig. Ut fra et samarbeid med Redd Barna fremmer Rødt i dag to forslag om å ta grep for å beskytte barn som interneres i krig, vel vitende om at den eneste reelle beskyttelsen, altså på varig vis, er at vi sikrer freden og hindrer uthulingen av FNs krigsforbud. Vi foreslår i tillegg at Norge tar initiativ i Sikkerhetsrådet for å innføre sanksjoner mot NATO-landet Tyrkia og også NATO-partner Israels alvorlige folkerettsbrudd.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:03:08]: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen om planene for den norske presidentskapsperioden. De temaene som er planlagt for de to signaturarrangementene, Kvinner, fred og sikkerhet og Beskyttelse av sivile ved krigføring i byer, er viktige og gode.

Vi vet at i kjølvannet av koronapandemien har det vært en kraftig økning i vold mot kvinner. Den samme negative trenden viser seg også i krig og konfliktsituasjoner. Vold og frykt for vold blir et hinder for at kvinner får bidra og delta. Derfor er det så viktig å følge opp den såkalte 1325-resolusjonen gjennom å øke kvinners deltakelse og kjønnsperspektivet i hele bredden av freds- og sikkerhetsarbeidet til FN. Det arbeidet må styrkes, og vi må bruke den muligheten nå under Norges ledelse.

Også når spesifikke landsituasjoner drøftes i Rådet, som Afghanistan, Etiopia, Myanmar, Sudan og Colombia, er det viktig at Norge løfter fram kvinners deltakelse og beskyttelse mot kjønnsbasert vold. I tillegg bør Norges stemme i Sikkerhetsrådet være en sterk stemme for inkludering av representanter fra sivilsamfunnet. De har unik kunnskap om det som skjer på grasrota og situasjonen for marginaliserte grupper. Uten at sivilsamfunnet er involvert, er det vanskelig å finne bærekraftige løsninger med støtte i befolkningen.

Her spiller også religiøse, trosbaserte aktører en sentral rolle i svært mange land. Ledere nettopp i trossamfunn er ofte veldig viktige når det gjelder å legge til rette for å sikre humanitær tilgang og beskyttelse av sivile. Støtten fra dem kan ofte være helt avgjørende for å sikre folkelig legitimitet til framforhandlede løsninger. Så å forstå trossamfunnenes rolle for å skape en bærekraftig fred, tillit og sosialt samhold er derfor grunnleggende viktig.

I mars i fjor var Norge medvert til et møte nettopp om tro og konflikt, som Storbritannia tok initiativ til. Vårt budskap var: Spill på lag med trosbaserte aktører, og – ikke minst – beskytt religiøse minoriteter i konfliktsituasjoner. Det er et budskap som Norge må fortsette å holde fram. Forfølgelse av troende har økt under pandemien. Det skaper mistillit, splittelse og undergraver viktig engasjement for fred og dialog.

Norge har flere ganger siden militærkuppet bidratt til at situasjonen i Myanmar er blitt tatt opp i Sikkerhetsrådet. Den humanitære krisen i landet øker nå dag for dag, som utenriksministeren var inne på i sitt innlegg. Kristelig Folkepartis oppfordring er klar: Norge må fortsette å ta opp saken til Myanmars folk i Sikkerhetsrådet. Tall og rapporter vi får, vitner om grusomheter og enorme lidelser som må få en ende.

Situasjonen i Etiopia er også dypt alvorlig. Verdenssamfunnet kan ikke lukke øynene for de menneskelige lidelsene og overgrepene som nå finner sted der. Også i Sudan ser vi en stadig mer spent situasjon, ikke minst nå, etter at statsminister Hamdok nettopp etter kuppet og konsekvensene av det gikk ut og sa at han ville gå av. Frykten for mer vold fra de militære styrkene er reell, og demokratiprosessene i landet er i ferd med å spore helt av. Her må Sikkerhetsrådet være aktiv, samlet og tydelig overfor de militære lederne før situasjonen eskalerer ytterligere.

Utenriksministeren berørte i mindre grad de betydelige sikkerhetsutfordringene som har bygd seg opp på vårt eget kontinent. Det er situasjoner som absolutt bør være på Sikkerhetsrådets bord. Vi har Hviterusslands brutale framferd mot opposisjonelle og skammelige bruk av migranter for å skape politisk ustabilitet i nabolandet. Vi har også Russlands ulovlige annektering av Krim og den senere tids troppeoppbygging langs grensen til Ukraina. Norge bør fortsatt være krystallklare i sine uttalelser om den negative utviklingen vi ser i vårt europeiske nabolag.

Til slutt vil jeg oppfordre regjeringen til å holde trykket oppe når det gjelder klima og sikkerhet, selv om det er vanskelig å få vedtatt noe rundt det i Rådet. I det hele tatt ønsker Kristelig Folkeparti et sterkere fokus på viktigheten av langsiktig utvikling for sikkerhet og fredelig sameksistens. Matsikkerhet handler også, som vi hører, om sikkerhet – i dobbel forstand. Den katastrofale matvarekrisen som vi nå ser i den fattige del av verden, forverres av konflikt, klima og covid. Den truer stabilitet, driver mennesker på flukt og øker rekruttering til opprørs- og terrorgrupper. Norge bør gjennom tiden i Sikkerhetsrådet bidra til at disse langsiktige utviklingspolitiske temaene også vektlegges i det viktige arbeidet for fred og sikkerhet.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:08:25]: Takk for en god diskusjon, som i grunnen tar opp veldig mange av de konfliktene i verden som jeg mener det er viktig at vi har et øye til når vi leder Sikkerhetsrådet. Problemet er at i Sikkerhetsrådet tar man ikke opp sine primærstandpunkter, for vi er avhengig av at alle rådets medlemmer er med på å vedta en dagsorden. Så dette vervet handler ikke om at Norge fremmer sitt primærstandpunkt, og da eventuelt går ned med flagget til topps. Da får man markert seg, men man får ikke gjort noe. Det er det som er grunnlaget for dette formannskapet. Nå har vi fått vedtatt den dagsordenen som vi mente var viktig, og satt på dagsordenen de spørsmålene – selv om en del andre land kanskje ville gjort andre prioriteringer.

Representanten Tybring-Gjedde sa – han inspirerer meg alltid: Og nåde den som tør å tenke utenfor boksen. Jeg mener jo at jeg i mitt innlegg i går sa det motsatte, at Fremskrittspartiet gjennom de diskusjonene vi har hatt i Stortinget, har bidratt til at det ofte stilles spørsmål ved en rekke ting det er bred politisk enighet om på Stortinget og i norsk utenrikspolitikk. Jeg mener det er bra. Jeg blir utfordret til å stå opp for det jeg mener er viktig i den sammenheng.

Når det blir færre demokratier i verden, mener jeg absolutt det er i norsk egeninteresse å forsvare folkeretten. At vi som et mindre land, men et stort land i FN, er med på å stå opp for at det er internasjonale lover og regler og universelle menneskerettigheter som skal gjelde, mener jeg er i norsk egeninteresse. Det er få land i verden som er så avhengig av folkeretten som Norge. Hvis vi ser på våre havområder: Grunnen til at Norge har store havområder, er nettopp med bakgrunn i internasjonale avtaler. Så når vi forsvarer folkeretten, når vi forsvarer en regelstyrt verden, når vi forsvarer at konflikter mellom land skal avgjøres i internasjonale fora, er nettopp dette en veldig sterk norsk egeninteresse. Så det kommer jeg til å sette øverst på dagsordenen også i tida som kommer.

Spørsmålet om Ukraina var på dagsordenen. Nå håndteres det først og fremst på andre måter. Det håndteres nå gjennom OSSE, som er en veldig viktig regional organisasjon for Norge. Jeg mener det er viktig, og det er noe som både Fiskaa og Melby var inne på, at i tida nå må vi være veldig, veldig klare på at det er et land selv som bestemmer hvilken allianse man skal ha. Og som representanten Eriksen Søreide var inne på i sitt innlegg, var det Norge selv som bestemte i 1905 at vi skulle være et nøytralt land, og vi bestemte selv i 1948 at vi skulle være medlem av NATO. Det må være grunnlaget for hvordan vi forholder oss til Ukraina og andre land. Derfor er nettopp våre naboland Sverige og Finland veldig opptatt av å understreke nå at dette er noe som hvert enkelt land må ta stilling til på egenhånd. Det skal på en måte ikke eksistere interessesfærer hvor nabolandet skal definere hva slags alliansetilknytning man skal ha.

Representantene Aukrust og Fiskaa var også inne på Palestina. Der skal vi være helt klare på bosettinger, at vi er mot disse, og at det bryter med det som er veien mot fred.

Når det gjelder Taliban og Afghanistan, er vi opptatt av at vi skal finne løsninger slik at sivilbefolkningen får hjelp i den situasjonen som er. De står overfor en forferdelig sultkatastrofe hvis man ikke kommer til med humanitær hjelp i Afghanistan.

Når det gjelder Kasakhstan, som Eriksen Søreide var inne på, oppfordrer vi myndighetene og andre involverte i Kasakhstan til å respektere sine internasjonale forpliktelser. Det er viktig å verne om menneskerettigheter, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet samt liv og eiendom. Demonstrasjoner i flere byer i Kasakhstan de siste dagene skyldes i første omgang økte priser på drivstoff til bl.a. kjøretøy, og folk har selvfølgelig lov til å demonstrere. Det er en del av det offentlige ordskiftet som vi ser er truet i veldig mange land, men vi kan se at en del demokratier angripes innenfra. Det avholdes valg, og man får politikere som mer eller mindre har folkelig oppslutning, men det blir angrep på ytringsfriheten gjennom domstolene, som ikke lenger kan være uavhengige, og pressefriheten og retten til sivilsamfunn. Derfor er nettopp sivilsamfunn, at vi bringer de stemmene til bordet i Sikkerhetsrådet, veldig viktig i den perioden vi sitter som leder.

Eva Kristin Hansen (A) [11:28:43]: Først vil jeg takke utenriksministeren for at hun kommer til Stortinget og orienterer oss på en grundig måte om Norge og regjeringens prioriteringer i FNs sikkerhetsråd. Jeg vil ønske henne lykke til med viktig arbeid i perioden med presidentskapet i rådet. Jeg vil også takke komiteens leder for den jobben hun gjorde for å få Norge inn i Sikkerhetsrådet.

De aktuelle sakene som utenriksministeren nevner i sin redegjørelse, maner til alvor. Særlig er det spesifikke landsituasjoner som kaller på årvåkenhet fra verdenssamfunnet, og hvor Norge kan spille en rolle. Jeg vil nevne to av dem her.

Den første er Afghanistan. I 20 år var USA, Norge og andre NATO-land militært til stede i Afghanistan. Da styrkenes tilstedeværelse skulle fases ut i løpet av 2021, tok Taliban over makten fullstendig. Som vi vet, skjedde maktovertakelsen raskt og overraskende, noe som medførte kaos og rask evakuering av internasjonalt personell. Fortvilte afghanere forsøkte å flykte i frykt for sine liv. Det var grusomme bilder vi så fra flyplassen i Kabul.

Taliban, som styrte landet med jernhånd fra 1996 til 2001, er tilbake ved makten. Det er rystende. Mange fryktet at spesielt jenter og kvinner ikke ville få beholde de rettighetene de har hatt de siste 20 årene, som bevegelsesfrihet og retten til utdanning. Taliban skal visstnok ha moderert seg, men det å love å slutte med steining av kvinner vil jeg ikke akkurat kalle framgang.

Parallelt er afghanerne nå rammet av en sultkrise. Ifølge Verdens matvareprogram er det nå bare 2 pst. av befolkningen som har tilgang på nok mat. Det anslås samtidig at 3,2 millioner barn står overfor akutt underernæring. Snart fem måneder etter at Taliban fullbyrdet sin gjenerobring av landet, er regimet fortsatt under sanksjoner som hindrer livsviktig nødhjelp og drift av økonomien. Valutaen har mistet mer enn 25 pst. av sin verdi. Samlet er dette forhold som levner afghanerne lite håp om utvikling og fred i tiden som kommer.

Den andre situasjonen jeg vil framheve, er Etiopia. På andre året foregår det en blodig konflikt mellom de etiopiske sentralmyndighetene og de lokale myndighetene i regionen Tigray. Som så ofte ellers har konflikten en lang historie, og som så ofte ellers handler konflikten om maktrivalisering, land og identitet. Tusener har så langt blitt drept etter at det brøt ut krig mellom partene i 2020, og også i Etiopia blir det slått alarm om at en alvorlig sultkatastrofe er på trappene.

Den etiopiske sivilbefolkningen forblir fanget i den fastlåste konflikten, med stort behov for nødhjelp. Nødhjelpen har hatt vanskeligheter med å komme fram fordi den blir brukt i det politiske spillet mellom de krigende partene. Sivilbefolkningen har begynt å sulte i hjel. Mye tyder på at dette skyldes en bevisst bruk av sult som en taktikk i krigføringen. Jeg vil slutte meg til utenriksministerens ord om at for Etiopia har Sikkerhetsrådet så langt sviktet.

Et fungerende sikkerhetsråd er særdeles viktig for å få slutt på de menneskelige lidelsene vi ser i verden i dag. Det er i den sammenhengen en positiv nyhet at Sikkerhetsrådet den 22. desember enstemmig vedtok å gi unntak fra sanksjonsregimet mot Taliban for humanitær bistand, og for annen grunnleggende støtte til Afghanistan som utenriksministeren også nevnte i sin redegjørelse.

Det er lenge siden vi snakket om soldater på slagmarken som de mest utsatte i krig. Situasjonen både i Afghanistan og i Etiopia illustrerer at det er de sivile som rammes hardest i moderne konflikter, og særlig kvinner. I Etiopia rapporteres det nå om systematisk voldtekt av kvinner. I Afghanistan risikerer kvinner å tape omtrent samtlige rettigheter som er blitt oppnådd de siste 20 årene. Denne erkjennelsen er en logisk bro til møtene som Norge selv velger å initiere som leder av Sikkerhetsrådet – det første om kvinner, fred og sikkerhet, ledet av utenriksministeren, og det andre om urban krigføring og behovet for beskyttelse av sivilbefolkningen, ledet av statsministeren.

At disse temaene vil prege arbeidet i Sikkerhetsrådet under Norges ledelse, bærer bud om at vi som representanter ute i verden står opp for det vi mener er riktig og viktig for å skape utvikling og fred. Det er et langsiktig arbeid som ikke startet med verken denne regjeringen eller den forrige regjeringen, men som videreføres med full kraft.

Ingjerd Schou (H) [11:33:50]: Det er lenge siden det var et større behov for internasjonalt samarbeid enn i dag. Vi ser uro, opprustning og tilspissede konflikter flere steder i verden, også i våre egne nærområder. I talende stund er det russisk styrkeoppbygging på grensen til Ukraina. President Lukasjenko klamrer seg til makten i Hviterussland og presser våre europeiske allierte ved kynisk bruk av flyktninger og migranter. Tilliten til det internasjonale samfunn er under press. Når en regelstyrt verdensorden ikke virker troverdig, ender vi opp i rivalisering og den sterkestes rett. Dit må vi ikke.

Svaret kan ikke være å gi opp, men å gjøre det vi kan for å bidra til et forsterket samhold. Derfor var det viktig at Norge fikk en plass i FNs sikkerhetsråd i denne kritiske perioden. Det var viktig for å gi Norge anledning til å bidra der vi kan utgjøre en forskjell.

Videre var det viktig for å gi oss anledning til å utdype vårt forhold til viktige samarbeidsland og for å fremme norske synspunkter og verdier i verden. De fleste partier sto bak Norges kandidatur til plassen i Sikkerhetsrådet, og vi i Høyre er stolte over at det var vi som ledet dette arbeidet.

Jeg vil takke utenriksministeren for en god og opplysende gjennomgang av arbeidet i året som gikk, og det kommende året. Vi deler utenriksministerens ambisjon for Norges del om å fortsette å fremme viktige spørsmål i rådet, der Norge har troverdighet.

Det er betryggende å høre at vår innsats for nødhjelp og for konfliktdemping vil vedvare. Det samme gjelder spørsmålet om likestilling og kvinners deltagelse. Norge skal fortsette å løfte klimaspørsmålet som en selvstendig sikkerhetsutfordring. Jeg vil spesielt trekke frem at det var positivt å høre utenriksministeren trekke frem Norges pådriverrolle for å sikre utdanning til barn og unge, også i områder preget av krig og konflikt. Utdanning er nøkkelen til varig fred og vekst, og dersom en generasjon fratas denne muligheten, forsvinner fremtidsutsiktene og troen på at fremtiden er noe for den enkelte. Stridende parter kan gjøre seg kynisk bruk av dette, slik også utenriksministeren gjorde rede for. Barn og unge er sårbare grupper. Skoler blir flere steder gjenstand for angrep i konfliktsoner, og barn blir skadelidende og frarøves sin fremtid.

Den enstemmige resolusjonen Norge var en pådriver for i Sikkerhetsrådet, er et positivt skritt i riktig retning. Jeg støtter utenriksministeren i å fremheve dette arbeidet i Sikkerhetsrådet. Jeg vil like fullt tillate meg å trekke frem at regjeringen ikke like resolutt følger opp dette arbeidet i den øvrige utviklingspolitikken. Jeg tenker da på hvordan regjeringen har gjennomført betydelige kutt i støtten til utdanning og sånn sett skadet Norges omdømme som troverdig utviklingspartner gjennom å avblåse store deler av Norges flerårige forpliktelse til fellesinnsatsen for å styrke utdanning gjennom Det globale partnerskapet for utdanning, GPE.

Det samme kan sies om regjeringens dramatiske kutt til Verdens matvareprogram, WFP. Utenriksministeren trakk frem Norges innsats i Sikkerhetsrådet for å få frem nødhjelp til områder med konflikt. Regjeringens nedprioritering av bekjempelse av sult rimer dårlig med innsatsen den norske delegasjonen nedlegger i rådet.

Når Norge går løs på det viktige siste året i denne perioden, skal utenriksministeren vite at den norske delegasjonen har Høyres fulle støtte i dette viktige arbeidet. Vi er klar over at det blir et krevende år, men desto viktigere. Fred er aldri for sent.