Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende
måte:
5 minutter til
hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Petter Eide (SV) [09:35:46 ] : Jeg er første taler, men det
betyr ikke at jeg er saksordfører. Til Stortingets orientering er
saksordføreren, fra Arbeiderpartiet, ikke til stede. Hun er syk,
og det er også andre representanter fra Arbeiderpartiet. Jeg er
da blitt bedt om å ta det første innlegget, ikke som saksordfører,
men som forslagsstiller.
Jeg er veldig
glad for at vi har fått flertall i denne saken i dag. Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, men også Fremskrittspartiet, støtter oss i saken
om at de lokale politistasjonene i Oslo ikke skal legges ned. Så
i dag forventer vi også at det vil bli gitt en veldig klar beskjed
til politiet om at de planene de har om å legge ned disse to politistasjonene,
og da også planene om å bygge en ny samlet enhet, stanses, og at
politiet gjør dette på en annen måte.
Det ble altså
kjent i vår at politiet i Oslo, antakelig etter beskjed fra ledelsen
i Politidirektoratet og kanskje også opp til justisministeren, ønsket
å legge ned de to politistasjonene i Oslo øst og sør. De ulike bydelsutvalg som
var berørt av dette, gikk umiddelbart til aksjon, og alle sammen
protesterte mot disse planene. Bystyret i Oslo behandlet også saken,
men tok ikke stilling til den og overlot dette til politiet.
Det er to forhold
som gjør at jeg valgte å ta denne saken til Stortinget. Det ene
er at vi her står overfor en strukturendring av politiressursene
i Oslo som rammer nærmere halve byens befolkning, 280 000 mennesker. Politiet
planla ikke for at denne endringen skulle forankres politisk. Det
var altså ikke i politiets planer å drøfte dette verken med bystyret
eller bydelsutvalg, og heller ikke med Stortinget. Jeg mener at
dette er en altfor stor beslutning til at politiet kan ta den alene,
selv om de har hjemmel for å gjøre det.
Det neste jeg
reagerte på, var at konsekvensene av planene heller ikke var utredet.
Det var ikke utredet hvordan politiet på bakgrunn av dette ville
jobbe annerledes, det var ikke utredet hvordan politiet ville løse
sitt forebyggende mandat, og det var ikke utredet hvordan publikums
møte med politiet ville bli med disse planene. Ville f.eks. terskelen
for å anmelde vanskelige saker bli høyere eller lavere? Det var
ikke utredet. Det var heller ikke utredet hvordan politiets arbeidsmetoder
ville endres, f.eks. om det ville bli mer eller mindre patruljering
og større eller mindre lokal tilstedeværelse, og hvordan man skulle
jobbe overfor sårbar ungdom, osv. Ingenting var utredet.
Heller ikke det
økonomiske var utredet. Det ble hevdet av noen politiledere i Oslo
at man ville spare penger på dette, og at disse pengene kunne overføres
til annet politiarbeid. Men disse tallene har vi ikke sett, selv om
vi har bedt om det.
Ingenting i disse
planene er altså blitt utredet, og jeg mener at vi er nødt til å
kreve – når en beslutning er så stor og rammer halve byens befolkning
– at det er gode konsekvensanalyser som ligger til grunn for beslutningsgrunnlaget.
Når politiet er
blitt utfordret på dette i den offentlige debatt, bruker de begreper
som at de skal love publikum gode politiressurser, og de sier også
at de skal spare penger. Men dette er hva man kan kalle god-jul-og-godt-nyttår-betraktninger,
for det er ingenting av dette som er utredet eller håndfast, og
det er heller ikke dokumentert skriftlig.
Det er ikke sånn
at vi i SV ønsker å sementere hvordan politiet skal arbeide. Vi
skal heller ikke vedta i Stortinget i dag hvilke bygninger politiet
skal være i. Men vi forventer at når politiet gjør store endringer
i måten de skal organisere seg på i Norges største by, har disse
en politisk forankring, og vi forventer også at det er et beslutningsgrunnlag
som er kjent og offentlig, og som vi kan ha tillit til.
Det er helt kritisk
for SV, når vi skal diskutere måten politiet skal jobbe på i Oslo,
at det forebyggende arbeidet blir ivaretatt på en god måte, spesielt
overfor sårbar ungdom. Det er også avgjørende for oss at politiet
er rustet til å håndtere vold og voldtekt i nære relasjoner, og det
skal være en lav terskel for anmeldelser. I tillegg er det avgjørende
for oss at politiet skal organisere seg på en slik måte at politiarbeidet
skal kunne skje med minst mulig maktanvendelse.
På denne bakgrunn
har vi nå fått flertall i denne saken, slik at politiet ikke skal
slå seg sammen på dette området. Vi ønsker et nærpoliti som er nær
der folk bor, og som ivaretar publikums tjenester på en god måte.
Peter Frølich (H) [09:41:12 ] : Stortingssalen er en sal med
helt fantastiske muligheter. Her kan vi vedta nesten alt, om hva
som helst. Det som startet som en litt begrenset praksis med at
man vedtok lover og budsjetter og holdt seg til det, har nå utviklet
seg til en tradisjon hvor vi vedtar anmodningsforslag om veldig
mange forskjellige temaer. Det er bra på en måte, men det gir også
en utfordring, for i et hektisk mediebilde er det også veldig fristende
å kaste seg på saker og trender – og plutselig glemme hvilket konstitusjonelt
ansvar man faktisk sitter med.
Jeg kan tenke
meg mange, mange forskjellige saker som det kunne ha vært fristende
å legge seg opp i. Skal det være flere heldøgns årsverk ved den
lokale legevakten? Skal militæret øve på spesifikke scenarioer,
og kanskje spesielt der man kommer fra? Skal man drive saksbehandling
i forvaltningen? Det er kanskje enkeltsaker som får mye oppmerksomhet
i mediene, og som opprører. Skal man drive enkeltsaksbehandling
i denne salen? Det har forekommet, og det vil sikkert forekomme
i framtiden også.
Nå skjer det altså
i justiskomiteen. Man er nå fristet til å gå inn i en vanskelig
debatt om ordenssituasjonen i bydeler i Oslo, og så legger man seg
opp i politiets disposisjoner. Skal det være en eller to eller tre
politistasjoner? Hvor skal de ligge? Hvordan skal de driftes?
Selv om det er
fristende, er det ikke sikkert at det er rett og klokt å gjøre det
på den måten, for den store prinsipielle utfordringen er at man
nå flytter ansvaret vekk fra politiet, men faktisk også vekk fra
regjeringen. Så flytter man det ansvaret inn i denne salen og til
enkeltrepresentanter og partigrupper. Hvis resultatene uteblir etter disse
vedtakene, hvor man f.eks. legger opp til heldøgns patruljering
i visse bydeler, hvem skal man holde ansvarlig da? Hvem skal man
holde ansvarlig for de uteblitte resultatene? Dette er prinsipielle
spørsmål som jeg synes det er veldig uheldig at ikke flertallet
reflekterer mer over.
Nå gjør man for
det første et innhogg i investeringsbeslutninger og den typen lokaliseringsspørsmål
i politiet. Det har noen økonomiske konsekvenser. Vi vet at det
mest sannsynlig kommer erstatningskrav i kjølvannet av dette. Jeg
håper at flertallet står klar til å betale regningen, i det minste.
Det er litt frustrerende at politiet nå må bruke penger på potensielt
å betale ut erstatninger og forsinke saker framfor å drive med kjerneoppgavene
sine.
Den andre delen
av dette forslaget er mye mer problematisk, og det handler om at
man legger seg opp i politimesterens oppgaver. Det står at det skal
være heldøgns patruljering i bydel a og bydel b, men det er ingen
som reflekterer over: Hva med bydel c? Hva med politidistrikt x,
y og z? Hvor skal det stoppe? Når skal denne salen finne ut at noe
er faktisk regjeringens og politimesterens ansvar?
I prinsippet sitter
det nå ganske mange assisterende politimestere i denne salen, som
alle bærer en liten del av et ansvar som de har tatt fra politimesteren
og plassert hos seg selv. Det er ingen god måte å styre politiet på,
og det er ingen god måte å styre landet på.
Per-Willy Amundsen (FrP) [09:45:24 ] : Det er særlig på to
områder politiet står overfor utfordringer. Jeg er blant dem som
er godt fornøyd med en viktig og bra politireform, men vi har også
noen utfordringer som jeg tror vi reelt skal ta inn over oss. Det
handler om at politiet ikke overalt er like nærværende som vi helst skulle
ønske, og det handler også om en særskilt utfordring, i særdeleshet
i hovedstaden, som handler om gjengkriminalitet, som vi nå etter
hvert ser utvikle seg også flere plasser i landet, rundt Oslo osv.
Det er reelle utfordringer som det må tas tak i.
Derfor er Fremskrittspartiet
svært glad for at vi i forhandlingene med regjeringspartiene om
budsjettet fikk gjennomslag for å skaffe ytterligere 100 mill. kr
for nettopp å styrke politiets nærhet ute i alle politidistriktene. For
det er særdeles viktig. Det handler om tryggheten for folk flest,
og det handler om at politiet er til stede når de trengs. Men også
60 mill. kr klarte vi å bli enige med regjeringspartiene om for
nettopp å bekjempe gjengkriminalitet.
Dersom man ser
utfordringer som er høyst reelle, og man ikke opplever at det tas
tilstrekkelig tak i det, opplever jeg det ikke som problematisk
i det hele tatt at man fra denne talerstolen, i denne salen har
noen meninger om det og kommer med noen anmodninger til regjeringen
om å rydde opp i det.
Jeg må si at fra
mitt perspektiv er jeg ikke bare fornøyd med den jobben som gjøres
i Oslo politidistrikt. Jeg oppfatter ikke at man i tilstrekkelig
grad er til stede på gateplanet, at man i tilstrekkelig grad prioriterer
å være nært befolkningen, og ikke minst i de mest utsatte bydelene
i Oslo hva gjelder gjengkriminalitet. Derfor synes jeg det er naturlig
for Fremskrittspartiet – som vi faktisk har valgt å gjøre her –
å være med og danne flertall med Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV, fordi vi også har noen meninger om det.
Vi skal i neste
uke behandle en rekke forslag fra Fremskrittspartiet som vi også
delvis har fått gjennomslag for i justiskomiteen, hvorav flere av
forslagene som blir vedtatt, nettopp handler om å bekjempe gjengkriminalitet.
Men det forutsetter at man på den ene siden har de økonomiske ressursene
som skal til for å håndtere det, og der opplever jeg at vi langt
på vei er inne på en god kurs i statsbudsjettet, med enigheten mellom
Fremskrittspartiet og regjeringspartiene.
Dessuten bør Oslo
politidistrikt kanskje prioritere litt annerledes. Kanskje de burde
være mer opptatt av å bekjempe kriminaliteten på gata, skape trygghet
i hovedstaden og kanskje i litt mindre grad enn det som er tilfellet
i dag, sitte på et kontor og gjøre jobben derfra. Det handler om
balansen mellom på den ene siden forebygging og på den andre siden
et politi som er til stede, som kan slå ned på kriminalitet, og
som kan bruke også de tøffe virkemidlene, som er helt nødvendig
dersom man skal bekjempe gjengkriminaliteten i hovedstaden.
For det er en
realitet. Vi har stått i tilsvarende utfordringer tidligere i Norge
og i hovedstaden, men man klarte den gang å slå tilbake en utvikling
som på ingen måte var ønskelig. Jeg opplever ikke at man i dag i
like stor grad klarer å gjøre det. Det tror jeg kanskje handler litt
om filosofi, den politiske filosofien som ligger til grunn for hvordan
Oslo politidistrikt velger å jobbe, og hvordan man velger å prioritere.
Da er det ikke vanskelig fra Fremskrittspartiets perspektiv å gi
noen klare og tydelige signaler om at jo, politiet må være til stede,
og i særdeleshet i Oslo øst, for det handler om tryggheten til folk
flest, og det handler om innsats for å bekjempe gjengkriminalitet.
Vi kan aldri havne i den situasjonen at vi begynner å nærme oss
svenske tilstander.
Jan Bøhler (Sp) [09:50:39 ] : Dette er en sak jeg har vært
involvert i siden rundt 1990. Politiet hadde den gangen sin politistasjon
på Økern, og de hadde fra slutten av 1980-tallet et arbeid i gang,
som ble kalt Stovner-modellen, og kontakt med oss politikere i Oslo
for å få en stasjon på Stovner. Da var poenget som politiet argumenterte
med, at de ville ha nærvær i et område hvor det skjedde en god del
ting, og de ville også vise sitt nærvær ved å ha bygget sitt der,
rykke ut derfra osv., og at det skulle være betryggende for befolkningen.
Jeg husker møtene med politifolk som argumenterte for en stasjon
på Stovner. Vi ble engasjerte politisk, og det skjedde – stasjonen
kom dit.
Nå etter politireformen
er Manglerud politistasjon og Stovner politistasjon reelt sett slått
sammen i Enhet øst. Det er et faktum vi må forholde oss til når
vi behandler denne saken. De forskjellige mannskapene innenfor Enhet
øst, enten de sitter på Manglerud eller på Stovner, er vant til
å samhandle. De bygger opp patruljetjenester sammen, de etterforsker
sammen, de har et nært samspill, men de sitter forskjellige steder.
Jeg vil gjerne rose politiet for kontakten som politiet har med
oss som bor i områdene – den er god. Stasjonssjefen på Stovner legger
stor vekt på å stille opp i bydelsutvalg, stille opp på fotballkamper,
være til stede når ting skjer rundt omkring og er veldig tilgjengelig.
Jeg vil at vi skal ha med oss det, at vi har et politi som har vilje
til å bygge mye kontakt.
Da vi fikk høre
om denne prosessen, var det i starten forsøk på kontakt. Jeg husker
stasjonssjefen snakke bl.a. om at hvis de skulle ha et felles bygg,
ville han bygge opp politiposter i alle bydelene, sånn at politiet
kunne få et nærvær av dem som skal være der ute, forebyggerne. Det er
nå ti–tolv forebyggere i hver bydel som Enhet øst dekker. De har
mannskaper som kan møte opp på lokale politiposter – ikke bare komme
innom, men møte opp fast et sted og bli bedre kjent med ungdommen.
Det var noe han luftet i starten av prosessen.
Det som skjedde,
var en veldig dårlig prosess videre av både politiledelsen i Oslo
sentralt og Politidirektoratet. Da vi etterspurte hvordan det går,
hva man kom til om hvor man skal ha stasjonene i framtiden, hvordan det
blir og om dette med politiposter er en reell tanke, ble vi bare
møtt med nei, nå er det anbudsprosess, nå kan vi ikke si noe, nå
vet vi ikke noe. Til nå har svaret vært: Det er anbud, vi vet ikke,
vi kan ikke si noe. Da vil jeg si til representanten Frølich at
jeg ber om at man ser dette. Selv om man har en formell plassering
av hvem som har makt til å beslutte dette, er man også avhengig av
å lytte og ha en forankring og være i samspill med befolkningen.
Hvis ikke faller grunnlaget for å ta de beslutningene sentralt i
Politidirektoratet eller i politiledelsen i Oslo bort, eller de
får i hvert fall liten legitimitet og støtte.
Behovet for tilstedeværelse
er, som representanten Amundsen var inne på, større og større. Jeg
merker fronten mellom ungdomsgrupper noen steder og politiet – den
må bygges ned fra begge sider. Den ene siden, politiet, må bygge
den ned ved at de er der hele tiden, også i fredstid når det ikke
skjer ting – bli kjent, møte opp der hver dag og være på fornavn.
Som jeg har erfart: Ved f.eks. politiposten på Holmlia, som nå er
nedlagt, jobbet det en som hadde vært der i 20–30 år, som jeg ofte
var rundt sammen med, og som var på fornavn med gutta fram til 2011–2012.
Det betyr mye.
Jeg er nå spent
på, når man har stoppet anbudsprosessen og skal starte på nytt våren
2021, hvordan man legger opp prosessen videre. Jeg tror det blir
viktig å få til et samspill mellom de interessene jeg forstår at
politiet har når det gjelder bygg, moderne bygg osv., og det behovet
vi har for synlighet, tilstedeværelse overfor oss som bor i disse
områdene. Jeg håper at man kan lære av den prosessen nå og starte
den på nytt med blanke ark.
Bjørnar Moxnes (R) [09:56:03 ] : Den såkalte nærpolitireformen,
som har brakt politiet lenger vekk fra folk i distriktene, men også
i de store byene, skal fortsette. Det meldte regjeringen tidligere
i høst og skrøt samtidig av at de har oppnådd målsettingen sin om
to politifolk per 1 000 innbyggere. Det er oppnådd bl.a. gjennom
litt kreativ telling, hektisk oppbemanning før jul og påfølgende
oppsigelser etter nyttår, for ikke å snakke om at det fører til
at stadig flere politifolk bruker tiden sin på sivile oppgaver.
Men det er bare
en av mange ting som skurrer med den såkalte nærpolitireformen,
og det er den saken som behandles i Stortinget i dag, også et uttrykk
for. For denne reformen, den såkalte nærpolitireformen, som er en stående
vits, fører politiet lenger unna folk, også her i Oslo. I strid
med det som er meningen til alle folkevalgte organer som er berørt,
skal politistasjonene på Holmlia og Manglerud bli slått sammen.
Det har ikke vært på høring, de var blitt enige om det i direktoratet
og Oslo politidistrikt og la det fram som et ferdig vedtak for kommunen.
Verken Stortinget, byrådet, bystyret eller bydelsutvalgene har blitt
spurt om hva de synes om denne planen.
Rødt har vært
krystallklar i denne saken helt siden starten. Den er en konsekvens
av den sentraliseringspolitikken som Stortinget har vedtatt, mot
Rødts vilje. I Oslo har Rødt prøvd å få stilt denne sammenslåingen
i bero, men da stemte Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet i bystyret
mot. At Arbeiderpartiet nå har snudd, i hvert fall sånn halvveis
i døra, er vel og bra, og det er det eneste fornuftige, men problemene
forsvinner ikke selv om dagens vedtak går igjennom. For det er et
mønster her som det føyer seg inn i, som er bekymringsfullt, som handler
om tilliten til politiet, men også om måten sentralleddet overstyrer
lokalkunnskap og kompetanse på. Den gradvise nedstengningen av politiet
der folk bor, kombinert med et overdrevent fokus på såkalt effektivisering
og flytting av ressurser til sentrale funksjoner, fører til at politifolks
faglighet og også evne til å jobbe forebyggende svekkes, samtidig
som regjeringen også sørger for å privatisere stadig mer av politiets
kjerneoppgaver. Dette har politifolk på gulvet slått alarm om i
årevis. Rapporter fra 2019 viser at tre av fire politifolk sier
at ressursmangel går ut over oppgaveløsing. Nesten to av tre politifolk
sier at de går hjem fra jobben med en dårlig følelse i magen av
at de ikke har gjort jobben sin godt nok.
Hvis denne utviklingen
som er påbegynt og har akselerert under den sittende regjeringen,
fortsetter, kan vi få det vi kan kalle for amerikanske tilstander.
Vi er heldigvis langt unna foreløpig, for mens folk i USA mobiliserer
mot politiet og for såkalt «defunding», slår folk i Norge ring rundt
sitt nærpoliti og går mot regjeringens ødeleggelse, svekkelse, sammenslåing
og nedleggelse av de lokale politistasjonene – også her i Oslo,
hvor det er mobilisering nedenfra mot å slå sammen Manglerud og Holmlia
politistasjon.
Rødt kommer naturligvis
til å støtte forslagene som nå får flertall i Stortinget i dag,
men det er som sagt på langt nær nok. På nyåret skal stortingsmeldingen
om politireformen behandles. Da skal vi gjøre det vi kan for at
de mange tillitserklæringene til lokale politistasjoner landet rundt
blir omsatt i en politikk som sikrer et nærværende politi med sivil
karakter som kjenner og som kan spille på lag med befolkningen i
lokalsamfunn landet rundt, også i våre største byer.
Skal vi klare
å forebygge kriminalitet, må vi også ha et politi som har en sterk
lokal forankring, som har god kunnskap om lokale forhold, som kort
sagt kjenner folk lokalt – altså det motsatte av de borgerlige partiene
og Arbeiderpartiets såkalte nærpolitireform – en reform som flytter
politiet ut og tilbake i lokalsamfunnene, det være seg i bygd eller
by, og på den måten har lokal forankring og kan gå i spissen for
å forebygge, framfor regjeringens evige tro på sentralisering, sentralisering
og sentralisering.
Statsråd Monica Mæland [10:01:20 ] : La meg starte med å si
at jeg har full tillit til at politiet i Oslo klarer å ta de gode
politifaglige beslutningene, også for kontorstrukturen i bydelene.
Politimesteren
i Oslo er opptatt av å gi folk et godt tjenestetilbud over hele
byen, og tilbudet blir stadig bedre. Samtidig mener Oslo-politiet
at Manglerud og Stovner politistasjoner ikke i tilstrekkelig grad
er egnet for dagens polititjeneste. Når dagens leiekontrakter går ut
i 2023, gir det politiet en anledning til å se på dagens kontorstruktur,
om den er best med tanke på de tjenester som innbyggerne i Oslo
skal ha.
Oslo politidistrikt
og Politidirektoratet forventer at en samlokalisering vil gi en
styrket tilstedeværelse, mer effektiv ressursbruk i Oslo øst og
sterkere fagmiljøer. Det er også verdt å nevne at Manglerud politistasjon
ikke er åpen for publikum.
Så er det altså
ikke slik at en ved hendelser rykker ut fra politistasjonen, men
fra de mannskaper som til enhver tid patruljerer rundt i bydelen.
Forebyggende arbeid foregår heller ikke nødvendigvis på kontoret,
men ved at politiet oppsøker publikum, og at man har god kontakt
med folk og driver oppsøkende arbeid ute blant unge og andre for
å forebygge og fange opp ting før det skjer.
Som justis- og
beredskapsminister er jeg opptatt av å sørge for at politiet har
de beste forutsetningene for å gjøre en best mulig jobb, samtidig
som en lar politiet stå for de politifaglige oppgavene og vurderingene.
Det er deres fagfelt.
Beslutninger om
tilpasning av tjenestetilbudet bør ligge til politiet. Det er de
som har kunnskap om og innsikt i hvordan ressursene bør innrettes
for å møte borgernes forventninger.
Politiet har utredet
at en sammenslåing vil gi grunnlag for bedre tjenester. Konsekvensen
av å kreve en ytterligere konsekvensutredning vil være at dagens
konkurranse må stoppes, og det vil potensielt medføre både et svekket
tilbud og økte kostnader for politiet – ressurser som burde vært
brukt på forebygging og på avdekking av kriminalitet.
Jeg mener faktisk
talt at flertallets innstilling i denne saken er nedslående. Jeg
har nå reist rundt til politiet i hele landet, og jeg møter et politi
som ønsker større handlingsrom, som ønsker tillit og mindre detaljstyring.
I dag ønsker man å gjøre det stikk motsatte. I dag sier man at man
ikke har tillit, ikke tillit til bystyret i Oslo og ikke tillit
til politiet i Oslo, når man sier at man her i denne sal vet bedre,
og har bedre forutsetninger for å vurdere hvordan en beslutning
skal tas, hva den skal inneholde, og til og med hvem som skal ta
den, eller dvs. hvem som ikke skal ta den – det står ordet «uavhengig», så
da går jeg ut fra at det er andre enn politiet som skal ta beslutningen.
Jeg har hørt noen
dette året snakke om tillitsreform, det var åpenbart ord helt uten
innhold, og det er nedslående.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Jan Bøhler (Sp) [10:04:52 ] : Jeg blir nesten litt lei meg
når statsråden framstiller flertallets innstilling som «nedslående»,
for jeg tror at i denne saken er det nå viktig å bygge samarbeid,
tillit og forståelse for hva som skjer. Her har man fra politiets
side lagt opp til en veldig dårlig prosess og bare vist til at nå
har de anbud, og de kan ikke si noe om hva som skjer. Og til det
statsråden sier om at flertallet ikke har tillit til bystyret: Bystyret har
ikke støttet dette, det er byrådslederen det blir vist til av politiet
når det gjelder hvem som har støttet dette.
Jeg skulle ønske
at man nå kunne signalisere en prosess hvor man framover legger
opp til mer samarbeid med befolkningen og med dem som reagerer på
dette. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Når man nå skal sette i gang
en ny anbudsprosess, hvilke signaler vil hun gi om hvordan man bør
gå fram?
Statsråd Monica Mæland [10:05:57 ] : Det blir jo sånn som Stortinget
vil. Så når Stortinget har besluttet i detalj hvordan politiet skal
vurdere dette, hvem som skal vurdere det, og hvilke vurderinger
man skal gjøre, må jeg gi det signalet videre – ikke bare til Oslo-politiet, men
til politiet i hele landet. Derfor er dette nedslående.
Det har ikke vært
en dårlig prosess. Det er ikke alle som er enig i resultatet og
konklusjonen, men det er altså sånn at Oslo har et veldig velfungerende
politiråd. Det jobbes veldig godt mellom lokale politikere i Oslo
og politiet, og jeg opplever Oslo-politiet som en spydspiss i mange
av de utfordringene som vi også har i resten av landet, men som
Oslo har i mye større grad.
Her er det altså
gjort en politifaglig vurdering for å bedre tjenestetilbudet og
for å gjøre en enda bedre jobb. Det må da stoppes, fordi man her
i Stortinget vil bestemme hvordan dette skal gjøres. Det synes jeg
er nedslående, og det kommer vi ikke bort fra. Så det er ikke en
dårlig prosess, men det er en prosess mange er uenig i, og hvis
Stortinget vil beslutte mer i denne saken, kan man jo det.
Jan Bøhler (Sp) [10:07:02 ] : Jeg regner meg også som en lokalpolitiker
i Oslo, som ombud for befolkningen i Oslo i disse områdene, og jeg
må si at i denne saken – jeg har mye god kontakt med politiet ellers
– har det vært en dårlig prosess. Til lokalavisene har det bare vært
svart at de har nå anbudsprosess, og de kan ikke si noe nærmere
om hvor en ny politistasjon skal ligge, de kan ikke si noe nærmere
om modellen. Når man nå skal restarte prosessen, er det behov for
å legge det opp på en mer åpen, imøtekommende og inkluderende måte for
alle som omfattes av dette.
Jeg synes statsråden
skal være glad for at det er stort engasjement for hvordan politiet
skal jobbe, og hvor politiet skal være i disse områdene, for det
uttrykker en støtte til politiet. Så jeg skulle ønske at statsråden
kunne svare meg på hvordan hun mener at vi nå kan gå fram for å
få en prosess hvor man har mer åpenhet for de ønskene som er, f.eks.
om lokale politiposter.
Statsråd Monica Mæland [10:08:06 ] : Jeg føler at representanten
maner til at vi skal være enige i denne saken. Vi er dypt uenige.
Jeg kommer til å overrekke politimesteren i Oslo den beslutningen
Stortinget fatter i dag, og fortelle at den må følges – dessverre.
Det vil være min oppfatning av situasjonen.
Konkurransen er
i gang, og det høres ut som om det er anbud som er blitt problemet.
Det er jo helt vanlig i alle sektorer, for at det offentlige skal
få mest mulig – og best mulig – igjen for pengene. Det er ikke offentlig
eide lokaler man har i dag heller. Leiekontraktene er i ferd med
å gå ut, man ønsker å finne nye lokaler som bedre kan tjene den
oppgaven politiet har. Her griper man inn i den prosessen, man detaljerer
hvordan det skal gjøres. Det synes jeg er nedslående. Men det er
klart: Hvis Stortinget vil vite mer om kvadratmeterpris og kanskje
til og med om adresse for den nye stasjonen, kan man selvsagt få
det. Men da tar man også et stort ansvar for å ta beslutninger som
burde ha vært politifaglige, og man burde ha hatt tillit til politiet
i denne saken.
Presidenten: Presidenten
aksepterer ikke at representantene går fra talerstolen mens statsråden
fortsatt snakker. Da står man faktisk igjen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:09:25 ] : Jeg så at Jan
Bøhler tok en Tybring-Gjedde fra talerstolen, men jeg vet ikke om
han får de samme overskriftene da.
Statsråden sa
at politiet i Oslo fungerer godt. Det er kanskje et godt utgangspunkt
for at det faktisk fungerer godt, men vi snakker ikke om at det
fungerer godt i dag, vi snakker om at det skal fungere bra i fremtiden.
Statsråden sier
sterkere tilstedeværelse ved ikke å være til stede – den siste delen
av setningen la jeg til. At det skal bli sterkere tilstedeværelse,
var et sitat fra talerstolen. Hvordan blir det sterkere tilstedeværelse
ved at man slår sammen politistasjoner? Jeg bare lurte på hvordan
man får til det.
Statsråd Monica Mæland [10:10:04 ] : Det jeg sa når det gjaldt
Oslo-politiet, var at de var en spydspiss på mange områder, og det
opplever jeg. Vold i nære relasjoner, gjengproblematikk, demonstrasjoner
– Oslo har en større mengde av alt som andre byer har i mindre grad.
Derfor er de en spydspiss, for å detaljere det.
Jeg hørte representantens
partifelle si fra talerstolen at man ikke skulle sitte på kontoret
og utføre politiarbeid, man skulle være ute i gatene. Og det er
jo nettopp det man skal. Nå skal man ikke sitte på ett kontor, man skal
sitte på to kontorer, og det er det som er utfordringen i denne
saken. Kontorfasiliteter er selvfølgelig viktig, og publikumsrettede
tiltak er viktig, men det aller viktigste er selvfølgelig å være
ute der det skjer, å ha kontakt med lokalbefolkningen. Den vurderingen
har politiet tatt, og den overprøves her i dag. Det synes jeg er nedslående.
Petter Eide (SV) [10:11:07 ] : Jeg tror det er viktig, i hvert
fall for undertegnede, som er forslagsstiller, å understreke at
dette ikke handler om mistillit til politiet. Vi legger oss ikke
opp i konkrete bygningsdetaljer og den type ting. Det skal politiet
få finne ut av selv. Det vi er opptatt av her, er å bygge tillit
til politiet, og vi ønsker å styrke den tilliten også gjennom å
sikre at politiet går i dialog med befolkningen.
Det at det er
flertall i Stortinget for disse planene, har vært kjent en stund.
Det var også ute i mediene for halvannen uke siden, eller noe slikt.
Samtidig var det et møte i Stovner bydelsutvalg i går, hvor leder
og representant for Oslo-politiet orienterte bydelsutvalget om nedleggelsen
av Stovner politistasjon og bygging av en ny politistasjon. Da undrer
jeg meg litt. Har ikke politiet fått noen type beskjed om hvilke
prosesser som foregår i Stortinget? Hvordan kan en politileder i
Oslo ha et møte med et bydelsutvalg dagen før denne saken behandles
i Stortinget?
Statsråd Monica Mæland [10:12:12 ] : Jeg aner ikke hvilke beskjeder
politiet i Oslo har fått. De er jo i full gang med en konkurranse.
Det spesielle her er jo ikke at politiet gjør jobben sin, det spesielle
her er at Stortinget midt i en konkurranse sier at de ikke har tillit
– for det er det man sier – til jobben som gjøres, og så detaljerer man.
Hvis jeg får lese
fra forslaget til vedtak: Det skal være en analyse, man skal gjennomgå
hvordan sammenslåingen vil påvirke tjenestetilbudet, og man ønsker
endring i politisk arbeidsform, metodikk og kriminalitetsforebyggende
arbeid og endring i responstid.
Det er altså en
opplisting, det er en marsjordre, det er en politifaglig vurdering
som Stortinget velger å gjøre her, midt i en konkurranse som allerede
er i gang. Disse leiekontraktene går ut på dato. Det har Oslo-politiet
forberedt, og det jobber de med. Det forholder bystyret i Oslo seg
til, det har Politidirektoratet og Justisdepartementet forholdt
seg til, men det gjør ikke flertallet i denne salen.
Petter Eide (SV) [10:13:09 ] : Denne delen av forslaget handler
om at denne beslutningen ikke er knyttet til et konkret beslutningsgrunnlag
med en konsekvensanalyse. Det Stortinget vedtar i dag, er at når
politiet skal gjøre strukturelle endringer for byens befolkning,
må de legge til grunn en konsekvensanalyse.
I muntlig spørretime
for et par uker siden bekreftet justisministeren for meg at det
ikke er gjort noen konsekvensanalyse av disse endringene, men hun
sier at det er gjort en muntlig vurdering, og at en muntlig vurdering er
like bra som en skriftlig vurdering. Det er ikke tilfredsstillende
for Stortinget. Vi ønsker å ta et ansvar for dette. Når politiet
skal omorganisere ressursene sine for nærmere 300 000 mennesker,
skal vi ha et skriftlig beslutningsgrunnlag, og det er det som mangler
i denne saken.
Så jeg må spørre
justisministeren igjen: Hvorfor er det ikke laget et skriftlig beslutningsgrunnlag
og en konsekvensanalyse som Stortinget også kunne benyttet i denne
behandlingen?
Statsråd Monica Mæland [10:14:11 ] : Svaret er ganske enkelt
fordi vi har tillit til at politiet i Oslo har gjort de nødvendige
vurderinger. Det har også bystyret og byrådet i Oslo. Man har altså
tillit til at de politifaglige vurderingene er gjort. Det har man
ikke her i denne sal.
Så hører jeg hva
man sier, at man vil ha mer detaljstyring, mindre handlingsrom,
mindre tillit – ikke bare i Oslo, det gjelder politiet i hele landet.
Det er et stort ansvar å ta. Alle de som har vært opptatt av og
snakket om en tillitsreform, må besinne seg. Vi går i stikk motsatt retning.
Jeg synes det er nedslående, men det velger Stortinget å gjøre,
og det er et stort ansvar å ta.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Petter Eide (SV) [10:15:14 ] : Jeg skal følge opp den problematikken
med at dette ikke er Stortingets bord, som både justisministeren
og representanten Frølich tok opp i stad. Frølich tar opp de konstitusjonelle
sidene av saken, og han mener at dette er en type saksbehandling
av politiets arbeid, og at vi blander oss opp i politiets beslutninger.
Han mener at stortingspolitikerne overtar politiets oppgaver. Når
skal dette stoppe, spør representanten Frølich. Justisministeren
har tilsvarende, litt indignerte betraktninger – unnskyld at jeg
må si det – når det gjelder hva Stortinget gjør her.
Jeg oppfatter
det helt motsatt. Jeg mener at Stortinget tar et viktig ansvar.
Vi er folkets representanter, slik representanten Bøhler også uttrykte
det. Her har alle berørte bydelsutvalg i Oslo protestert mot denne
endringen, og da er det helt naturlig at vi i en sunn demokratisk
prosess velger å ta den opp til et høyere nivå. Vi lytter til det
lokale demokratiet og tar det på den måten inn i stortingssalen.
Jeg synes det er en sunn politisk prosess. Det er ikke noe galt
konstitusjonelt med det overhodet. Ja, det er helt riktig at politiet
har hjemmel til å gjøre dette uten at saken må politisk behandles,
men spørsmålet er om det er lurt. Er det lurt? Bygger det tillit, og
bygger det dialog med befolkningen når politiet gjennomfører en
slik beslutning uten å lytte til hva lokale politikere mener? Jeg
mener det er en svært uklok handlingsmåte, og jeg mener at representanten
Frølich og justisministeren, i sin indignasjon over at Stortinget blander
seg opp i dette, gjør en alvorlig feil, for det er helt avgjørende
at vi, når vi skal bygge en politiressurs i Oslo, sikrer at den
er i tråd med hvordan folk oppfatter at politiet også skal være.
Om ikke annet skal det i hvert fall være en form for dialog med
folk og med politiske organer lokalt.
Så er det ikke
sånn at vi blander oss opp i politifaglige forhold. Nei, vi gjør
ikke det, men vi tar ansvar og ber om at det skal gjøres politifaglige
vurderinger. Vi har ikke sett disse politifaglige vurderingene.
Vi har bare sett påstander om at dette kommer til å bli bra. Vi
har sett påstander om at vi kommer til å spare penger. Vi har sett påstander
om at politiet skal løse oppgavene sine. Vi har ikke sett konkrete
konsekvenser skrevet ned på papir av hvordan dette kommer til å
bli i framtiden. Det er ikke tilfredsstillende for Stortinget. Når
vi skal behandle og jobbe med hvordan politiet organiseres for 300 000 mennesker,
er det ikke tilstrekkelig at politiet serverer oss påstander som
ikke er underbygget i konkrete utredninger. Det Stortinget gjør
her i dag, er ikke å detaljstyre, men det er å ta ansvar.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:18:29 ] : Jeg må si meg
enig med Petter Eide. Det er ikke hver gang, men denne gangen gjør
jeg det.
Det er interessant
å se, med tanke på en diskusjon vi hadde om langtidsplanen for Forsvaret
for en tid tilbake. Da var det snakk om lokalisering og baser og
anskaffelser. Også Høyre var opptatt av det. Det var ikke sånn at
forsvarssjefen hadde monopol på alt dette. Da hadde vi ikke trengt
å diskutere noe som helst, bare bevilget penger.
Det er jo nettopp
det som er jobben vår – å se på hva som gjelder for kundene. Kundene
er i dette tilfellet de som bor der. Det er ikke leverandøren, men
kundene og hva de er opptatt av. Kundene er opptatt av nærhet. Kundene
er opptatt av den tryggheten det er at politiet er der de bor. Hvis
man tror man kan bygge en kjempemastodont og få bedre polititjenester
i Oslo, er det helt meningsløst. Det vet også Høyre, og jeg kan
være helt sikker på at Høyre kommer til å snu i denne saken. Til
syvende og sist, ved neste års valgkamp, kommer Høyre til å gå ut og
si at dette er viktig, vi trenger et nærpoliti, og nærpolitiet bør
være der hvor folk er.
Ut fra Høyres
argumentasjon kunne vi bygd én politistasjon, en kjempepolitistasjon
i Oslo. Da hadde man ikke fått så mange kontorer. Da kunne folk
vært ute og kjørt politibil og vært rundt omkring. Det er ikke sånn det
funker! Det funker sånn at man skal patruljere, man skal være i
forkant når det skjer kriminelle hendelser, at man er der før gjengkriminaliteten
er der, blir kjent med dem som bor der – akkurat som representanten
Bøhler, som har lang erfaring fra Groruddalen, sa. Han kjenner dette
på kroppen og vet hvordan det skal fungere. Da er det ikke noen
vits i å diskutere og prøve å krangle seg til en annen løsning og
vise til politiet, når man vet at det er andre utfordringer i Groruddalen
enn det er andre steder. Jeg skal ikke blande meg inn i hvordan
politiet opererer i distriktene, men i Oslo blander jeg meg faktisk inn,
for det er Oslo jeg representerer. Man vet at nærhet funker, og
da er det ikke noen vits i å stå her på talerstolen og si at det
blir mer nærhet ved ikke å være til stede, som statsråden faktisk
sa fra talerstolen. Det skjer ikke sånn. Det er ikke sånn det fungerer.
Dette er en sak
der regjeringen kommer til å snu. Jeg er helt sikker på at vi får
en statsråd, om det er denne statsråden eller en annen, som neste
år sier at ja, når politiet nå har fått en ny utredning, har vi
kommet til en annen konklusjon – istedenfor å si at det er nedslående at
vi står her og gjør det som er jobben vår, som Petter Eide sa. Det
er jobben vår å stå her og se hva som er best for kundene. Kundene
er velgerne – de som bor i området. Jeg er veldig glad for at regjeringen
lider et nederlag her, for de kommer til å snu til slutt.
Peter Frølich (H) [10:21:11 ] : Det er ingen som er indignert
fra denne talerstolen, men forundret må det være lov å være. Jeg
tror det også er mange i Politi-Norge i dag som klør seg i hodet,
for vi har hatt et system over lang tid. I syv år i justiskomiteen
har vi hatt et system hvor Stortinget ikke blander seg inn i denne
typen beslutninger. Jeg tror på stående fot at vi ikke har hatt ett
eneste eksempel på at vi har trådt over den prinsipielle grensen
og begynt å styre politiets hånd i enkeltsaker. I dag tar Stortinget
det steget over grensen. Da må det være lov å være ganske forundret.
Petter Eide har
rett når han sier at Stortinget tar ansvar. Det er faktisk akkurat
det de gjør. De tar et stort ansvar, ikke i betydningen at det er
ansvarlig, for det er det overhodet ikke. Dette tror jeg er noe
av det mest uansvarlige jeg har vært med på, prinsipielt sett. De
tar et enormt ansvar. De tar det vekk fra politiet, de tar det vekk
fra politimesteren, og de plasserer det på sine egne skuldre. Da
blir det interessant å se når medieoppslagene kommer om at anbud
er kansellert, erstatningskrav kommer, det skal betales ut kompensasjoner,
og millioner på millioner på millioner som kunne gått til politiaktivitet
i Oslo, må gå ut til erstatninger til private firmaer. Er representantene
i denne sal da klare til å stå her og svare for det, til å stå i
media og svare for det? Det er de mest sannsynlig ikke. Da løper
de enten og gjemmer seg eller skylder på regjeringen – dessverre.
Jan Bøhler (Sp) [10:23:17 ] : Å ta ansvar er også å ta ansvar
for å prøve å få inkluderende prosesser hvor folk møtes, hvor man
hører på befolkningen, og hvor vi prøver å få forankret avgjørelser
på en måte som gjør at det ikke blir store konflikter, stor misnøye
og unødvendige belastninger på forholdet mellom politi og befolkning. Jeg
må si at hvis regjeringen og de som støtter regjeringen i Stortinget
nå, hadde lest dette vedtaksforslaget, så er det utformet sånn at
det er mulig å legge opp til en prosess.
Det er ikke absolutte
punkter i dette forslaget til vedtak. Det er et forslag til vedtak
som gir muligheter for å jobbe på en god måte med hvordan man kan
forsikre seg om f.eks. kontinuerlig tilstedeværelse i disse bydelene.
Der er det forskjellige modeller for det som man kunne jobbet med,
som det legges opp til i det første punktet her. Jeg mener det ikke
er for mye av Stortinget å forvente at vi skal kunne si til politiet
at vi vil ha forsikringer om at det blir en kontinuerlig tilstedeværelse
i bydelene.
Det samme gjelder
det å ha en konsekvensanalyse av et vedtak – er det så krise at
man trenger å bruke så sterke ord om hvor nedslående og provoserende
dette er? Jeg vil bare fortsatt si til det statsråden sier om bystyret
i Oslo, at bystyret i Oslo ikke har støttet dette. Det er byrådslederen
det har vært vist til fra politiets side.
Det jeg skulle
ønske når det gjelder dette som sies om tilstedeværelse, er at vi
tenker på erfaringene vi nå har med hvordan bygge opp tillit og
nærhet til bl.a. ungdomsgrupper og ungdomsmiljøer i disse utsatte
områdene. Det jeg har sett, og min opplevelse av det, er at der hvor
jeg har sett at det har vært bygd tillit, har det vært i perioder
hvor vi har hatt politifolk som har blitt godt kjent hver dag med
disse ungdommene, som har vært i miljøet hver dag. Det beste eksempelet
jeg har på det, er det jeg nevnte i sted om en politipost som var
på Holmlia til 2011/2012, altså til før den vanskeligste utviklingen
begynte der ute. En hadde bl.a. en politimann som hadde vært der
i 20–30 år, vært der hver dag på jobben i 20–30 år og kjente gutta
ut og inn. Når vi var rundt og pratet med dem, var de på talefot,
hilste og var blide, samme hva de drev med, og en kunne lettere
også stoppe dem fra å komme helt ut å kjøre.
Jeg tror ikke
man må forveksle en sånn politipost som er åpen på et senter hvor
alle ser at her er politiet, alle ser at der inne sitter han politimannen
med det fornavnet vi alle kjenner, og han er ute hos oss hele tiden, med
et svært, massivt kontor hvor politiet sitter langt borte fra det
området det gjelder. Jeg har sett dette i praksis, og jeg skulle
ønske at man nå kunne ha en mer åpen tilnærming til mulighetene.
Presidenten: Representanten
Petter Eide har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Petter Eide (SV) [10:26:37 ] : Jeg skal ikke fortsette den
polemikken om hvorvidt dette er Stortingets oppgave eller ikke.
Jeg mener definitivt at det er det, fordi vi her tar ansvar i en
sak hvor vi mener at politiet ikke i tilstrekkelig grad har utredet
konsekvensene av sine egne planer, og det er ikke tilfredsstillende
for ansvarlige politikere.
Så er jeg glad
for at vi får flertall i denne saken i dag. Jeg tror det uttrykker
en god forståelse av hvordan politikere, spesielt i Oslo, ser på
dette. Samtidig uttrykker dette også at vi lytter til lokaldemokratiet.
Samtlige bydelsutvalg som er berørt av dette, vil være enig med
stortingsflertallet i dag. Jeg tror at det vi vedtar i dag, kommer
til å føre til at folk i Groruddalen og i Oslo sør, på Holmlia osv.,
vil føle seg tryggere, og de vil være veldig glad for at Stortinget
faktisk har blandet seg opp i dette. Jeg har vært der ute og snakket
mye med folk, og de synes det er veldig fint at vi stopper disse
planene som folk føler er ganske fremmede.
Jeg er veldig
glad for det flertallet vi har fått i dag, og tusen takk spesielt
til Fremskrittspartiet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.
Votering, se voteringskapittel