Stortinget - Møte tirsdag den 8. desember 2020

Dato: 08.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 99 S (2020–2021), jf. Dokument 8:4 S (2020–2021) og Dokument 8:19 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [18:36:29]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om to representantforslag som omhandler å fjerne karenstiden for mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP) samt å gi folk tryggheten tilbake i ordningen med arbeidsavklaringspenger (Innst. 99 S (2020–2021), jf. Dokument 8:4 S (2020–2021) og Dokument 8:19 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [] (ordfører for saken): Arbeids- og sosialkomiteen fremmer i denne saken én felles innstilling til to representantforslag som begge, med litt ulik vinkling, handler om det samme, nemlig reversering av de kuttene som ble gjennomført i ordningen med arbeidsavklaringspenger med virkning fra 1. januar 2018 – nærmere bestemt en høyere terskel inn i ordningen, en reduksjon i den ordinære stønadsperioden fra fire til tre år, innstramming i mulighetene til å få forlengelse for personer som ikke er ferdig avklart på ordinær tid, og innføring av en karensperiode på ett år før man kan søke arbeidsavklaringspenger på nytt.

Jeg vil gjerne takke forslagsstillerne for å reise en sak som betyr enormt mye for personer som av helsemessige årsaker ikke er i stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Vi befinner oss i det som må kunne sies å være selve kjernen i det norske velferdssamfunnet. Folketrygden er vår felles forsikring i alderdommen, og den er vår felles forsikring når sykdom eller skade rammer i yrkesaktiv alder eller tidligere i livet, mens man ennå kunne vært under utdanning. Formålet med arbeidsavklaringspenger er nettopp å sikre inntekt for den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått nedsatt arbeidsevne og er i aktiv behandling, deltar i arbeidsrettede tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid.

To enkeltforslag, likelydende i begge representantforslag, ble i henhold til Stortingets forretningsorden ikke oversendt komiteen til behandling da de allerede var votert over i denne stortingssesjonen. Det gjelder forslag om å fjerne karensordningen og forslag om rett til forlengelse for dem som ikke er ferdig avklart i Nav eller helsevesen innen utgangen av perioden da man kan motta arbeidsavklaringspenger. Komiteen viser i den forbindelse til forslag nr. 24, framsatt av Jonas Gahr Støre under trontaledebatten. De forslagene ble der nedstemt.

På grunn av den ekstraordinære koronasituasjonen har komiteen ikke avholdt høring i saken, men vi har mottatt flere innspill til støtte for forslagene fra ansattes organisasjoner og brukerorganisasjoner.

Komiteen er delt i sin innstilling. Flertallet – Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti – innstiller på at forslagene ikke vedtas, mens mindretallet, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, i litt ulike konstellasjoner, støtter innholdet i de to representantforslagene.

På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg ta opp de forslagene som vi står bak. Etter alle solemerker vil de dessverre bli nedstemt – nok en gang. For det er ikke første gang vi diskuterer de usosiale kuttene i arbeidsavklaringspenger, og gang på gang har Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen appellert til regjering og stortingsflertall om å snu. Jeg nekter å tro at de store menneskelige kostnadene det har medført, kan ha gått høyrepartiene hus forbi. Vi snakker om syke mennesker som blir behandlet på en måte som ikke er et velferdssamfunn verdig. Det eneste de vil, er å bli friske, men det er ikke bestandig det går. I mange tilfeller kan det ta år i det hele tatt å få en diagnose. Når den omsider foreligger, er det ikke alltid det finnes behandling å få. Da starter det mange opplever som en ny kamp – ikke mot sykdommen, den kampen står de i allerede, men kampen mot Nav og kampen mot klokka. Tre år er altfor kort tid for mange.

Arbeiderpartiet har møtt mange av dem, hørt på fortvilelsen over å stå på bar bakke, uten inntekt, henvist til privat forsørging eller sosialhjelp, der man kan risikere å måtte selge unna bolig og andre verdier før man får hjelp. Mange forteller om avmakten ved å bli redusert til en bunke papirer, der vurderinger fra dem som kjenner pasienten, fastlege og spesialisthelsetjeneste, bare blir satt strek over høyere opp i systemet av leger som aldri har undersøkt dem, saksbehandlere som aldri har sett dem eller snakket med dem. Runddansen i systemet, langvarige klageprosesser, kostbare runder i Trygderetten – det krever en energi mange av disse menneskene ikke har.

Arbeiderpartiet etterlyser først og fremst mangelen på medmenneskelighet i slike usosiale kutt, men vi etterlyser også logikken bak. Når en ordning påstås å ikke fungere fullt ut etter hensikten, skal vi da bare ta pengene fra folk, og vips, så er alle problemer løst? Eller kunne det hende at det ikke var et kjennetegn ved brukerne, men selve systemet, antall brukere per ansatt og selve arbeidsmetodene det var noe i veien med?

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Ordningen med arbeidsavklaringspenger ble vedtatt i 2010 under den rød-grønne regjeringen som en midlertidig inntektssikring under arbeidsavklaring med en tidsbegrensning på den gang fire år. Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, viste det seg at brukerne ikke var blitt gitt den raske og tette oppfølgingen de ble lovet da ordningen ble innført. Ved inngangen til 2014 sto derfor 70 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger i fare for å miste disse uten en reell avklaring til arbeid eller uføretrygd. Regjeringen måtte forlenge stønadene til mottakerne mens ordningen ble evaluert, og etter manglende oppfølging fra de rød-grønne ble ordningen faktisk kalt «et rullebånd ut av arbeidslivet» av arbeidslivsforskere og ansett for å være en skjult del av uførestatistikken.

Flere evalueringer, fra bl.a. arbeidslivsforskere ved SINTEF, Fafo, Schreiner og sysselsettingsutvalget, stilte spørsmål ved ordningen. Det mest usosiale vi da kan gjøre, er å ikke gjøre noen ting. Derfor har regjeringen gjennomført helt nødvendige endringer for å spisse og målrette ordningen. Nå får mottakerne raskere og tettere oppfølging og får behandling eller aktivitet som hjelper dem som kan delta i arbeidslivet, inn i det. Vi ønsker nemlig et rullebånd inn i arbeidslivet. Dette har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som saksordføreren sa, konsekvent stemt imot.

Jeg anerkjenner ikke forslagsstillernes premiss om at arbeidsavklaringspenger var en tryggere ordning før endringene, med mindre de mener at trygghet er å la deg skli ut av fellesskapet og låse deg inn i utenforskapet. Dette er stadig vekk et av de store skillene mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk, og jeg mener det var usosialt å la folk bli gående på en ordning i årevis – ikke stille krav og ikke stille opp.

Nå ser vi at flere får bedre og raskere oppfølging og tilbud om behandling eller aktivitet gjennom mer målrettede løp for den enkelte. Derfor ser jeg ingen grunn til å reversere dette, slik forslagsstillerne vil. Vi har jo nettopp fått slutt på runddansen, som saksordføreren kaller det, og jeg tror at en del av de sakene det henvises til, er saker som er så gamle at de er fra før disse endringene ble gjort.

Ifølge Nav avklares nå flere raskere både til arbeid og til om de kvalifiserer til varig inntektssikring på grunn av uførhet. Ifølge Navs årsrapport for 2019 skyldes økningen i antallet nye mottakere av uføretrygd nettopp økt saksbehandlingsinnsats og raskere avklaring av personer som mottok arbeidsavklaringspenger.

Vi mener faktisk at det er fullt mulig å avklare det store flertall – om en person har arbeidsevne – i løpet av de maksimalt fem årene man kan få arbeidsavklaringspenger. Det er svært uheldig for den enkelte å gå så lenge uten å ha avklarte, målrettede løp for behandling eller kvalifisering inn i arbeidslivet. Når vi sier at vi stiller krav, stiller vi også opp, og vi innførte krav til Nav om tettere oppfølging og raskere avklaring både i 2017 og i 2018. For dem som ikke kommer i jobb, kan sosialhjelp være et midlertidig alternativ for noen. Dersom det er helsekø, mangel på behandling eller langvarig behandling etter alvorlig sykdom, kan og bør arbeidsavklaring selvsagt forlenges, og det gjøres også.

Den største tryggheten vi kan gi, er å hjelpe folk inn i arbeidslivet. De siste årene har vi sett følgende, og nå siterer jeg fra faktasjekkerne i faktisk.no, som baserer dette på tall fra Nav:

«Andelen som avklares til jobb har gått opp for alle som har vært lenge på AAP.

For dem som hadde vært på AAP i fire til fem år, økte den fra 5 prosent i 2010 til 16 prosent siste halvår i 2018.

For dem som hadde vært på AAP i fem til seks år, økte den fra 5 til 14 prosent i samme periode.

Siste halvår i 2018 ble 11 prosent av dem som har vært på AAP i mer enn sju år avklart til jobb, mot 3 prosent i 2010.»

Høyres mål i alle deler av velferdspolitikken er å skape gode spiraler inn i arbeidslivet. Vi mener at å stille krav er å bry seg, men at velferdsstaten også skal stille opp. Det står for mange utenfor arbeidslivet som både kan og vil bidra, og Høyre vil at de skal få muligheten til det. Jeg aksepterer ikke premisset om at det er tryggere å bli stående fast i en midlertidig ordning enn faktisk å få avklart en varig inntektssikring gjennom uføretrygd eller å komme ut i arbeid.

Rød-grønn politikk gjorde at ordningen med arbeidsavklaringer ble stemplet som et rullebånd ut av arbeidslivet. Sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet har Høyre sørget for å snu dette rullebåndet. Det er usosialt å opprettholde ordninger som ikke fungerer, det er en massiv bjørnetjeneste mot mennesker som trenger hjelp, det undergraver arbeidet til Nav og misbruker ressursene deres, og ikke minst svekker det tilliten til velferdsstaten vår. På denne bakgrunn stemmer Høyre mot reverseringene som er foreslått her i dag, og ønsker å videreføre det gode arbeidet med de nødvendige endringene for å snu denne ordningen.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Vi behandler i dag to saker som i behandlingen er slått sammen til én sak. Fire av forslagene er likelydende, og også votert over tidligere, noe som gjør at de ikke kan fremmes på nytt, men det er flere av forslagene som allikevel vil bli debattert nå.

Arbeidsavklaringspenger ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2010, altså av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og erstatter tre ulike stønader. Målet da det ble innført, var at man på en rask, kort og effektiv måte skulle avklare om mennesker som gikk på AAP, skulle ut i arbeid eller ha uføretrygd. Oppfølgingen av dem som gikk på AAP da, var dårlig, og det kom fram flere eksempel på at ordningen ikke virket etter hensikten. Høsten 2013, da Stoltenberg-regjeringen gikk av, var det en prekær situasjon.

Det har etter den tid blitt gjort endringer i AAP som stort sett har vært positive. Det betyr ikke at alt fungerer etter hensikten for alle, men det har stort sett vært positivt. I 2017 ble det gjort endringer. Målet var raskere og tettere oppfølging og avklaring av arbeidsevnen. Endringene om å redusere til tre år ble støttet av de fleste kommunene, også flere rød-grønne kommuner, Nav-kontorene, Spekter, Virke, YS, KS, Akademikerne, Den norske legeforening og NHO, men med unntaksbestemmelser. Andelen av dem som ble avklart til arbeid, er høyere nå enn den var før.

I Navs egen årsrapport sies det at innstrammingen i regelverket som ble gjort 1. januar 2018, har gjort at behovet for tettere og raskere oppfølging er blitt klarere, og at flere avklares nå enn før.

Det har også blitt gjort endringer som gjør at man nå kan få arbeidsavklaringspenger i inntil seks måneder etter avklaring – mot tre måneder etter avklaring, som det var før. I dag er det likevel mulig å gi arbeidsavklaringspenger i inntil fem år, tre år på ordinær periode og inntil to års forlengelse basert på brukerens helse. Mesteparten av norsk rett er bygd på at det finnes unntak. For å bruke et engelsk uttrykk i det norske storting, er det ikke noe «one size fits all». Det betyr at man må kunne se enkelttilfeller hvor dagens regelverk ikke nødvendigvis fungerer etter hensikten, og justere både kursen og politikken.

Jeg forstår at det er mange som føler en avmakt i møte med Nav. Det kan finnes enkelte eksempler på at brukere ikke blir avklart innen makstid, og at vedkommende ikke kan lastes for det selv. Det kan være sykdomsforløp, det kan være manglende oppfølging fra Nav eller andre grunner. Derfor bør man også vurdere en adgang til unntak fra makstid i sånne tilfeller, dersom det er klart at brukeren selv ikke kan lastes for ikke å være ferdig avklart, jamfør merknadene som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har skrevet.

Videre er det riktig at det blir en tett og god oppfølging, og at det blir iverksatt krav om oppfølging fra Nav. Jeg vil også minne om at Stortinget på bakgrunn av forslag fra Fremskrittspartiet har vedtatt å opprette et Nav-ombud, som bl.a. skal gå Nav etter i sømmene og sikre at man får det man har rett og krav på. Det forventer jeg at skjer, og jeg forventer at regjeringen følger opp det som Stortinget skriver i merknadene i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Først vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i innstillinga.

Arbeidsmarkedet i dag er mye, mye vanskeligere enn hva det var for ett år siden, og de som blir rammet aller mest negativt av det, er de som har delvis arbeidsevne. Det er svært mange av dem som blir avklart gjennom arbeidsavklaringsordningen, som kommer ut med delvis arbeidsevne, altså med en arbeidsevne på over 50 pst. De har en meget, meget vanskelig situasjon i dag.

Vi har ca. 120 000 på arbeidsavklaringspenger, og det er en svært vanskelig jobb Nav har med å få de menneskene videre i en inntektssituasjon ut fra sitt arbeid. Kjernen i AAP-ordningen er at de som er med der, skal få en større trygghet økonomisk – og derfor er det en viktig ordning – og at en samtidig skal få en avklaring av om en har så mye arbeidsevne at en er berettiget til uføretrygd, eller ikke. Reglene er meget strenge. Det er mange historier om folk som ikke blir utredet til uføretrygd når arbeidsevnen deres er ganske svak, så jeg har stor medfølelse for de menneskene.

Senterpartiet fremmer forslag om midlertidig å reversere innstrammingene fra 2018, på grunn av koronasituasjonen. Vi var med på å stramme inn fra fire til tre år fordi vi ikke så det som noen fordel å være i denne AAP-situasjonen veldig lenge. Det er ikke sånn at en blir friskere av at det trekker ut. Men dessverre: De forsikringene som vi den gang fikk om at det skulle settes inn økte ressurser for å få folk raskere avklart, har ikke slått til.

Vi ønsker også å gi en rett til forlengelse for dem som ikke er ferdig avklart. Det burde være helt sjølsagt. At ikke Høyre kan være med på det, synes jeg er ganske spesielt. Det er de offentlige myndigheter, enten det er Nav eller det er spesialisthelsetjenesten, som står for det, og i mange tilfeller er det så lang saksbehandlingstid og så lange ventetider at en ikke får det innenfor fristen.

Senterpartiet går også inn for at de midlertidige ytelsene avgjøres i førstelinja. Det er førstelinja som kjenner sakene best. Det var det som var intensjonen med Nav og «én dør inn», at en her skulle få en kompetent førstelinje som kunne ta avgjørelser, og det er ikke minst viktig for midlertidige ytelser.

Vi vil også reversere kuttene for unge AAP-mottakere under 25 år. Hele holdningen vår ligger i det at det er en meget krevende situasjon nå, og da må arbeidsavklaringspengene være med på å gi en større økonomisk trygghet for disse gruppene, som har svært store problemer med å komme ut i arbeidslivet. Det er en sosial grunnholdning som ligger som basis for det Senterpartiet gjør.

Representanten Heidi Nordby Lunde sier at AAP-ordningen nærmest er et rullebånd inn i arbeidslivet. Men ser ikke representanten at det ikke er det som skjer? Vi har ikke tilstrekkelig etterspørsel i dag etter de menneskene som har delvis arbeidsevne. En kan ha mange forklaringer på hvorfor det er sånn, men det er et faktum, og for oss i Senterpartiet er det helt sentralt at vi må øke etterspørselen hos arbeidsgivere etter de menneskene som har delvis arbeidsevne. Ett av de virkemidlene vi har sett på som noe av det mest vesentlige og viktigste, er å øke omfanget av lønnstilskudd til arbeidsgivere – enten midlertidige lønnstilskudd eller varige lønnstilskudd – slik at arbeidsgiver får et lønnstilskudd, og at det offentlige dermed kan betale differansen mellom vedkommende persons arbeidsevne og full tarifflønn som vedkommende får.

Det er en meget viktig ordning som vi nå må få en kraftfull satsing på for å prøve å ta unna noe av den situasjonen som vi er oppe i, nemlig at mange som er så heldige å bli avklart med delvis arbeidsevne, må få noe å gjøre. De må få en plass i arbeidslivet. Da må arbeidsgiver stimuleres til å ta inn nettopp de personene, og da er lønnstilskudd virkemiddelet.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Dei siste åra har regjeringa kutta ganske mykje i ordninga med arbeidsavklaringspengar for sjuke menneske som treng noko å leva av mens dei ventar på behandling og avklaring mot arbeid eller uføretrygd. I tillegg har dei innført ei karenstid som kastar folk ut av ordninga før dei er ferdig avklarte. Dette er folk som må selja det dei eig, som vert tvinga til å bruka opp reservane sine, og som må kjempa mot systemet i staden for å kunna få lov til å bruka ressursane sine på å verta friskare.

Navs arbeidslinje har vorte til ei fattigdomslinje for folk med behov for hjelp, behandling og oppfølging. Difor føreslår SV å reversera dei ulike kutta som er gjennomførte over dei siste åra med høgreregjeringa, at avgjerda vert teken i førstelinja av dei som kjenner brukaren best, at dei deltek i avgjerda, og me føreslår ei plikt for Nav til tett oppfølging.

Regjeringa har tidlegare uttalt at dei vil vurdera innskjerpingane når dei veit meir om konsekvensane. No veit me at kutta ikkje har sørgt for fleire i arbeid, men i staden ein stor auke i talet på uføretrygda og sosialhjelpsmottakarar. Likevel tviheld regjeringa på å halda ved lag kutta. I staden for å fortsetja med ein medisin som beviseleg ikkje fungerer, føreslår SV å reversera kutta.

Det nærmar seg jul, og jula handlar for dei fleste av oss om å bry seg om kvarandre, om inkludering, om solidaritet og om nestekjærleik. Difor trur eg det må smerta litt ekstra for Kristeleg Folkeparti i dag å stemma mot forslag som kunna gjort ikkje berre jula, men kvardagen litt enklare for veldig sjuke folk.

Det er lite nestekjærleik i dette, for tala er klare: Det er færre personar med funksjonsnedsetting som er sysselsette i dag, etter regjeringas innstrammingar i arbeidsavklaringspengar. Det hjelper ikkje å stramma inn på ei yting når utfordringa ligg i at Nav og helsevesenet ikkje klarar å avklara folk på den tida dei har til rådigheit. Fattigdom gjer ikkje at fleire kjem i arbeid, fattigdom gjer berre fleire sjukare.

Karenstida medfører at fleire mistar den økonomiske tryggleiken før dei er ferdig avklarte for arbeid eller trygd. Når Nav, tiltaka og helsevesenet ikkje klarar å avklara menneske til arbeid eller trygd innanfor den maksimale stønadsperioden, er det den enkelte som vert straffa for dette, og ein vert dermed kasta ut i fattigdom i eit år før ein igjen kjem inn i arbeidsavklaringspengeordninga.

La det ikkje vera nokon tvil om kor SV står i saka om desse innstrammingane. Karenstida er eit politisk feilgrep innført av ei regjering med ei blind tru på at kuttpolitikk i seg sjølv får fleire ut i arbeid. Regjeringa burde heller ha starta i rett ende og spurt seg sjølv: Kor er alle desse arbeidsplassane og arbeidsgjevarane som vil tilsette menneske med nedsett arbeidsevne? Karenstida skulle aldri vore innført. SV meiner at ho må avsluttast. For den enkelte som står i denne karenstida, vert det opplevd som om dei har mista statsborgarskapet, seier dei sjølve. Dette har dei rapportert til meg fleire gonger. Me kan ikkje ha ordningar der sjuke folk vert sette på bar bakke og mistar rettane sine i folketrygda, sånn som det er no.

Bjørnar Moxnes (R) []: I dag stemmer de borgerlige partiene ned alle forslag som kunne ha gitt en hjelpende hånd til mennesker som har vært i en fortvilet situasjon i lang tid. De borgerlige partiene kunne ha sikret at ikke tusener av mennesker nå havner i fattigdom, men nei, verken mottakere av arbeidsavklaringspenger eller av dagpenger når opp på de borgerliges prioriteringsliste. De har brukt høsten på å øse ut svære skattegaver til landets milliardærer istedenfor.

Konsekvensene for den enkelte av å havne i en karensperiode er store. De får seg jo ikke en ny jobb plutselig. Dette er folk som er syke, som ikke har fått avklart om de i det hele tatt er i stand til å jobbe mer, om de har helse til det. Så for de fleste er det sosialhjelp det ender med istedenfor.

Regjeringen fører ikke engang statistikk over hva som skjer med dem som nå går ut av ordningen – ute av syne, ute av sinn for Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, som nå kan lene seg fornøyd tilbake og peke på at antallet AAP-mottakere går ned, og slå fast, som det står i innstillingen, at systemet «i det alt vesentlige fungerer etter hensikten». Det er nok å toe sine hender. Hensikten kan ikke være at flest mulig skal ut av AAP-ordningen uten at de er ferdig avklart, men det er altså realiteten for veldig mange hvis ikke Stortinget nå tar grep. Kommende år snakker vi altså om over 21 000 mennesker som kan havne ute av ordningen.

Så sier statsråd Asheim at mange av disse kan bli avklart enten til arbeid eller til uføretrygd før de når denne maksdatoen. Det er for så vidt sant, men det gjelder på langt nær alle. Når de samtidig insisterer på at maksimal periode for stønad er tre år og i tillegg har strammet inn på muligheten til å få forlengelse av ytelsen, viser det at de har et fullstendig urealistisk bilde av tiden som trengs før en person blir avklart i Nav-systemet, sånn som det fungerer per i dag.

AAP-aksjonen har gjort en jobb med å dokumentere dette. De har gått gjennom 300 uføresaker, og de har sett på hvor lang tid det i gjennomsnitt tok å få innvilget uføretrygd. Fasiten der var 7,5 år. For mange har det tatt 10 år, og bare 13 pst. er ferdig avklart innenfor dagens maksgrense på 3 år. Så det kartet som regjeringen opererer med, stemmer altså ikke overens med terrenget ute i den virkelige verden.

Så kunne vi sist uke lese om en Nav-veileder, Thomas Hall, som allerede før krisen hadde ansvaret for å følge opp 120 AAP-mottakere. Nå har antallet økt til 155. Som han sier til avisen:

«Med færre å veilede, hadde vi hatt mer tid til arbeidsrettet oppfølging som ville hatt en samfunnsøkonomisk gevinst. For å klare det, må vi bruker mer penger på oppfølging og opprette flere stillinger i Nav.»

Men i budsjettet for 2021 kuttes det ytterligere 61 mill. kr i Navs budsjetter på grunn av regjeringens såkalte og innbilte effektivisering. Siden 2015 summerer kuttene seg til om lag en halv milliard kroner. Hadde det ikke vært for disse kuttene, som altså omtales som ABE-reformen, kunne Nav ha ansatt 600 flere hos seg. Så den sendrektigheten som er blitt avdekket av AAP-aksjonen, at det i snitt altså tar 7,5 år å få innvilget uføretrygd, at mange venter i 10 år, at bare 13 pst. er ferdig avklart innenfor dagens maksgrense på 3 år, skyldes jo ikke at Nav-ansatte gjør en dårlig jobb, men at regjeringen har kuttet og kuttet og kuttet i budsjettene så hardt og så lenge at det er for få ansatte til å gjøre en jobb, til å få avklart folk innenfor dagens maksgrense.

Det er et ytterligere argument for å styrke budsjettene til Nav, men også for å gå inn for forslagene som fremmes i saken om at man burde droppe karenstiden, droppe å kaste folk ut i fattigdom, men forlenge det og gi folk muligheten til å bli avklart enten til uføretrygd eller tilbake til arbeid. Men med dagens praksis vil folk dessverre havne i fattigdom istedenfor. Det mener jeg er den dårligste løsningen av alle tenkelige.

Statsråd Henrik Asheim []: Da ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010, var målet tidligere og bedre oppfølging, og at flere skulle raskere tilbake til arbeidslivet. Hovedbildet etter at ordningen med AAP ble innført i 2010, var at samlet varighet ikke ble redusert sammenliknet med de tre tidligere ytelsene. Overgangen til arbeid økte heller ikke.

En rekke regelendringer ble iverksatt i 2018. Lovendringene innebar en smalere inngang til ordningen, at det legges til rette for et strammere stønadsløp og økte arbeidsinsentiver. De overordnede målsettingene var raskere avklaring og økt overgang til arbeid.

Forslagsstillerne fra SV vil reversere innstrammingene i ordningen med AAP som ble innført i 2018. Det kan jeg ikke se at det er gode grunner til. Endringene fra 2018 vil ha full effekt fra ulike tidspunkt – de siste først fra 2021. Jeg mener at det er viktig å få på plass et dekkende og bredt grunnlag for å vurdere effekten av regelendringene, og jeg forsikrer forslagsstillerne om at dette følges nøye.

Forslagsstillerne fra SV og Rødt vil øke den ordinære stønadsperioden til fire år og utvide muligheten til forlengelse dersom brukeren ikke er ferdig avklart. Etter innføringen av AAP i 2010 ble det ofte gitt unntak fra maksimal varighet på fire år, til tross for at det i Ot.prp. nr. 4 for 2008–2009 ble lagt til grunn at unntaksadgangen kun skulle brukes i særskilte tilfeller. Tall ved utgangen av 2016 viste at nær en av fem hadde mottatt ytelsen lenger enn fire år. Dette kan tyde på en for liberal praksis for å innvilge unntak fra bestemmelsen om maksimal varighet.

Det var behov for å klargjøre i regelverket hvem som skal få unntak, og å regulere hvor lenge det kan gis unntak. Det var også potensial for bedre og mer målrettede stønadsløp gjennom tidligere igangsetting av arbeidsrettet aktivitet og mer samtidighet i gjennomføring av arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling. Dette var en del av grunnlaget for redusert maksimal varighet fra fire til tre år. Det er viktig at det er en klar grense for hvor lenge det er mulig å motta en midlertidig inntektssikring som AAP. Dette var også bakgrunnen for at det ble innført en karensperiode på 12 måneder før det er mulig å søke AAP på nytt etter maksimal stønadsperiode. En undersøkelse i Arbeid og velferd nr. 3-2019 viser at det etter regelverksendringen har skjedd en raskere avklaring av stønadsmottakere, og at dette også gjelder for dem med kortere stønadsløp. HelseIArbeid og Individuell jobbstøtte, IPS, er gode eksempler på et styrket samarbeid mellom helsetjenesten og Nav. Formålet er å gi samtidige helsetjenester og arbeidsrettede tjenester for å forbli eller komme i arbeid.

Reduksjon i maksimal varighet fra fire til tre år gjelder kun for nye tilfeller fra 2018, og full virkning av endringen kommer først fra 2021. Som følge av koronapandemien er stønadsperioden forlenget med seks måneder. Dette vil forskyve tidspunktet for når de mottakerne som har hatt maksimal periode på tre år, i praksis vil nå treårsgrensen.

Jeg registrerer at flertallet i komiteen mener at regjeringen bør vurdere vilkårene for forlengelse etter lovens § 11-12 andre ledd, men jeg ønsker ikke å foreslå endringer i varighetsbestemmelsene nå. Forslagsstillerne fra SV vil også reversere reduksjonen i AAP for unge under 25 år, som ble innført i år. Begrunnelsen for denne endringen var at det på kort sikt ikke skal være mer lønnsomt å gå på trygd enn å arbeide eller ta utdanning for unge mennesker. Ytelsesnivået for denne aldersgruppen er etter endringen likt kvalifiseringsstønaden og introduksjonstønaden for personer i samme aldersgruppe. Regelendringene for minsteytelsen til unge mottakere har kun virket i kort tid, og det er ikke grunnlag for å vurdere effekter av endringen nå. Parallelt med regelendringene i 2020 ble det bevilget midler til forsterket oppfølgning av unge mottakere. Regjeringens forslag om økt bevilgning til arbeidsmarkedstiltak i 2021 vil gi rom for å intensivere innsatsen rettet mot unge. Bevilgningen til Individuell jobbstøtte foreslås styrket, og dette kan gi et viktig tilbud til unge mottakere av AAP. Driftsbevilgningen til etaten foreslås styrket, bl.a. for å kunne håndtere økt pågang på Nav-kontorene som følge av koronapandemien.

Jeg har tro på at regelendringene vil føre til raskere avklaring og økt overgang til arbeid. Vi følger endringene og virkingene av disse nøye. Jeg har ingen planer om å foreslå endringer i regelverket nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Statsråden har ved gjentatte anledninger forsikret Stortinget om at hvis kutt i arbeidsavklaringspenger skulle føre til utilsiktede konsekvenser, vil han ta initiativ til å endre regelverket. Men foreløpig har vi ikke sett noe slikt initiativ, selv om Arbeid og velferd nr. 2-2020 viser at innstrammingene har medført en betydelig økt overgang til uføretrygd, en betydelig økning i andelen sosialhjelpsmottakere, mens det på den annen side ikke er mulig å påvise økt overgang til arbeid.

Mener statsråden at dette er utilsiktede konsekvenser, som han vil ta tak i, eller er dette det ønskede resultatet av regjeringas kutt i arbeidsavklaringspenger?

Statsråd Henrik Asheim []: Når de gjelder de eksemplene som var ettergått i den artikkelen som representanten viser til, er det AAP-mottakere som hadde stått hele perioden ut, altså fra før 2018, slik at effekten av de endringene som er blitt gjort, vil vi, som jeg sa i mitt innlegg også, egentlig ikke se før neste år. Da har de tre årene gått, i tillegg til den forlengelsen som kom som et resultat av pandemien, som gjør at det legges ytterligere seks måneder på.

Men jeg vil bekrefte at vi kommer til å følge og evaluere dette nøye. Derfor er den evalueringen også i gang. Vi er åpne for å se på justeringer underveis, men nå er regelverket iverksatt, og jeg mener at mange av de grepene som ble gjort, både i 2018 og fra dette året, har vært riktige med tanke på å oppnå et tettere stønadsløp og raskere avklaring for flere.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret. Nå er jeg klar over at når det gjelder noen av innstrammingene, f.eks. nedkorting til tre år, kan det ta litt lengre tid. Men til viktigheten av unntaksbestemmelsene – og statsråden nevnte det jo selv – i denne tida vi nå står i: Det vi har sett, er at det har blitt vanskeligere å få forlengelse etter folketrygdloven § 11-12, og vi har også sett at Trygderetten har påvist at Nav faktisk har praktisert reglene strengere enn Stortingets lovvedtak gir adgang til. Med Nav-skandalen friskt i minne, hva har statsråden gjort for å sørge for at de som faller innenfor reglene om unntak, faktisk får den forlengelsen de har krav på?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg først bare minne om at i 2016 var det en av fem som fikk forlengelse utover de fire årene, så at det er strammet noe til, har jo vært hensikten hele veien. Dersom representanten har eksempler på at Nav praktiserer regelverket feil, eller dersom brukere av Nav eller AAP-brukere opplever at regelverket tolkes feil, håper jeg at vi blir gjort oppmerksom på det, for vi har en veldig tett dialog med Nav underveis på at det regelverket som er vedtatt, naturligvis skal følges. Feilpraktisering fra Nav skal ikke skje, og det skal vi følge nøye med på og ta opp i dialog med Nav. Men når det er sagt, er det klart at det at færre får forlengelse, er en tilsiktet virkning av at vi ikke ønsket den praksisen man hadde frem til 2016.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Statsråden var vel så vidt inne på det i sitt innlegg, og vi har jo sett i denne saken bl.a. at noen kan miste AAP uten at de kan lastes for det selv. Og jeg siterer en av de merknadene som regjeringspartiene på Stortinget og vi i Fremskrittspartiet står bak:

«Disse medlemmer mener derfor det kan være hensiktsmessig å vurdere adgang til unntak for makstid i slike tilfeller, dersom det er klart at bruker selv ikke kan lastes for å være ferdig avklart.»

Og jeg siterer videre:

«Flertallet mener regjeringen bør vurdere å foreslå utvidelse av vilkåret (…)»

Siden dette er viktig for dem dette angår, ønsker jeg å få vite når og hvordan statsråden vil følge opp Stortingets vilje, jf. de merknadene som jeg nettopp siterte.

Statsråd Henrik Asheim []: Ja, jeg har også lest den flertallsmerknaden, og det jeg oppfatter er utgangspunktet der, er at det ikke er selvforskyldte årsaker, at det rett og slett skyldes at det har tatt lengre tid enn det det normalt skal. Vi kommer naturligvis til å følge utviklingen på dette hele veien. Det var noe av grunnlaget for argumentasjonen min også, å ikke å trekke for bastante konklusjoner, rett og slett fordi dette evalueres nå, dette er endringer som er underveis. Men vi kommer til å følge opp det, naturligvis. Når Stortinget har ferdigbehandlet denne saken, og en flertallsmerknad ber om det, så kommer vi naturligvis til å gjøre det også.

Det jeg sa i mitt innlegg, er at jeg ikke har planer nå om å forlenge stønadsperioden utover de tre årene, med forlengelse til fem år, fordi jeg mener det er for tidlig å gjøre. Men den typen justeringer skal vi naturligvis alltid være åpne for å gjøre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Arbeidsavklaringspengene skulle bety tidligere og bedre oppfølging og at en kom raskere tilbake til arbeidslivet, som statsråden sa. Det skjedde jo ikke. Det var mye som gikk galt under den rød-grønne regjeringen. Det kan jeg bare understreke. Nav-reformen sporet av. A-en i Nav, altså arbeid, skulle være det viktigste i Nav-reformen, og resultatet er sørgelig for en så stor etat. Regjeringen innstrammet så i 2018, koblet med forsikring om at en skulle styrke innsatsen. Representanten Moxnes beskrev dette på en meget god måte, hvor mange Nav-personer hver enkelt veileder har. Det er ikke mulig å gjøre en god jobb.

Og så er vi i den situasjonen at Nav og helsevesenet ikke greier å utrede folk innenfor de fristene som er. Så foreslår vi at da skal det gis unntak, og så går regjeringen imot. Er det fordi regjeringen mener at det er de enkelte personene som er årsak til at en ikke greier det innenfor fristen?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg bare begynne å si, litt som representanten er inne på, at jeg tror ingen av oss kan slå oss for brystet med tanke på den situasjonen som mange mennesker i Norge står i. Det betyr at ikke hele systemet fungerer så godt som det skal, men vi forsøker å gjøre mye med det, både gjennom å møte unge mottakere med aktivitet innen åtte uker og ved at vi i budsjettet for neste år – nå blir jo det vedtatt – bevilger 825 mill. kr til flere tiltaksplasser. Vi har IPS, vi har alle disse tingene, som jeg tror kan fungere godt for å få flere i arbeid.

Så er det naturligvis ikke slik at jeg mener at det å ikke avklares i tide er den enkeltes skyld, men jeg mener det er veldig, veldig viktig at vi har et system som også har noen tydelige frister, for det vil gjøre noe med systemets evne til å følge opp raskt nok. Dette handler også om å se helseløpet og hjelpen til å stå i eller å komme i jobb, i en tettere sammenheng. Det var argumentasjonen for å stramme inn, og jeg mener det er for tidlig å konkludere med at det ikke har fungert. Tvert imot ser vi tegn til at det faktisk har gjort det.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: I fleire svar på spørsmål om kvifor regjeringa stemte ned å forlenga den mellombelse forlenginga av AAP, då SV føreslo dette tidlegare i haust, så skriv regjeringa at dette handlar om at situasjonen i Nav no er tilbake til normalen. Med all respekt: Dette er ikkje rett. Tilsette i Nav sit mange stader framleis på heimekontor og har ikkje anledning til å møta brukarane sine som normalt. Meiner regjeringa det er ein normalsituasjon å avklara brukarane sin arbeidsevne over digitale møte? Og på stader der Nav-kontora er tilbake til normalen, meiner regjeringa at normalsituasjonen har vist at det er godt nok for menneske på AAP å verta avklarte på denne måten, når dei ikkje får fullført tida si i tiltaket som dei er i?

Statsråd Henrik Asheim []: Når det gjelder f.eks. dem som står i opplæringstiltak, så vil de få forlengelse så de ikke må avslutte opplæringen mens de står på arbeidsavklaringspenger.

Men grunnen til at vi ikke har vært med på å forlenge utover de seks månedene, er – og det tror jeg alle kan se – at Nav sto i en helt spektakulær situasjon i mars, april og mai dette året. De var i en situasjon hvor det ikke var mulig å kunne følge opp AAP-brukerne godt nok. Nå er vi i en situasjon hvor vi ser at ledigheten fortsatt er for høy i Norge, men hvor Nav selv sier at de har ressurser – også fordi de i budsjettene for 2020 ble styrket med 900 mill. kr, i budsjettet til neste år med ytterligere 500 mill. kr, og at vi bevilger penger til det som antagelig vil bli 7 000 nye tiltaksplasser, og at det er mulig å følge opp på en god måte. Og jeg må bare gjenta at et veldig viktig verktøy – i tillegg til at det skal være ressurser og tiltak på plass – er å ha noen tydelige frister, for å sørge for at oppfølgingen skjer når den skal skje.

Presidenten: Med det er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Aasrud (A) []: Statsrådens svar til Lise Christoffersen i replikkvekslingen gjorde meg urolig. Hvis det ikke er etablert gode rutiner i departementet nå for å fange opp det som skjer i Trygderetten uten at stortingsrepresentanter og andre må melde fra om det, er jeg dypt urolig etter det vi så i Nav-skandalen.

Men saken vi behandler her i dag, dreier seg om at folk skal ha en reell mulighet til inntektssikring og trygghet. Konsekvensene av de innstrammingene som ble innført i 2018, er tydelige. Jeg er litt overrasket over at statsråden ikke åpner noe mer for at man bør se på det, for i Prop. 1 S for 2020–2021 skriver regjeringen følgende om konsekvensene av regelverksendringene:

«De overordnede konklusjonene er at veksten i andel og antall med uføretrygd og sosialhjelp er en effekt av innstrammingen av unntaksbestemmelsene.»

Rullebåndet ruller altså videre, men ikke den veien representanten Nordby Lunde tror.

Vi hører stadig at man gjemmer seg bak Sysselsettingsutvalget når man skal forklare kuttene i AAP for unge, men Sysselsettingsutvalget foreslo ikke bare at man skulle kutte, det skulle være en egen modell for tettere oppfølging av unge med psykiske plager, og etter det har regjeringen kuttet ut den gylne regelen for psykiatriprioriteringer i helsevesenet. Man skulle styrke kvalifiseringsprogrammet – aldri har det vel vært så få på kvalifiseringsprogrammet. Man skulle ha en betydelig økning i arbeidsmarkedstiltakene – det måtte altså en koronapandemi til før det kom noen flere plasser på plass. Man skulle ha tettere oppfølging – tettere oppfølging må bety at veiledere kan ha flere avtaler på sine dagskalendere enn det man hadde før, når vi hører at antall brukere den enkelte veilederen har, har økt betydelig.

Det er vanskelig helt å se hva som liksom er regjeringens vilje til å gjøre endringer i et system som har ført til at vi har fått flere uføretrygdede og flere på sosialhjelp. Jeg er helt sikker på at mange av dem som nå må ut av arbeidsavklaringsordningen fordi man bruker opp tiden sin, ellers kunne ha kommet tilbake igjen til jobb. Folk som har hatt tunge kreftdiagnoser og går på tunge behandlinger gjennom ganske mange år, blir slitne. Når man da ikke får gå lenger på arbeidsavklaringspenger, er veien til uføretrygd den enkleste, selv om mange av dem helt sikkert ville vært tilbake igjen i jobb hvis man hadde fått brukt noe mer tid på å bygge seg opp igjen etter en tung diagnose.

Det vi ser, er at unge skulle få tettere oppfølging, men det skal finansieres med kutt i ytelser. Det står i sterk kontrast til andre kutt regjeringen gjør for dem som har mest fra før.

Lise Christoffersen (A) []: Bare et par kommentarer til ting som har vært sagt i debatten.

Både Heidi Nordby Lunde og Gisle Meininger Saudland gjorde et poeng av at arbeidsavklaringspenger ble innført under regjeringa Stoltenberg II. Det er for så vidt riktig, men da har jeg lyst til å minne om at arbeidsavklaringspenger trådte i kraft 1. mars 2010, og den 16. oktober 2013 tok Erna Solbergs regjering over. Og jeg har aldri registrert at Stoltenberg-regjeringa sa at det å innføre arbeidsavklaringspenger, som en ny ordning med større frihetsgrad og muligheter for individuell skreddersøm, var en reform som ville fungere perfekt over natta. Tvert imot var det lagt opp til at en skulle fortsette å gjøre justeringer og endringer, både for å gjøre regelverket enklere og for å gjøre adgangen inn for brukerne enklere.

Heidi Nordby Lunde sa også at nå har en fått slutt på runddansen. Nei, det kan umulig stemme. Det skulle jeg gjerne sett dokumentert. Vi ser jo i budsjettproposisjonen at antall klager øker, antall saker for Trygderetten øker, og kollega Rigmor Aasrud var jo også inne på – jeg ble i likhet med henne litt forskrekket hvis det er sånn – at det fortsatt ikke er noe system for at kjennelser i Trygderetten innarbeides og fører til endringer i Nav.

Tilbake igjen til det med utilsiktede konsekvenser: Jeg har også registrert at det er noen mottakere av arbeidsavklaringspenger som har havnet i karens uten å være ferdig avklart, og som samtidig automatisk har mistet retten til uførepensjon fra en av de offentlige pensjonskassene. Noen sier til og med at når en har prøvd å klage på et sånt vedtak, er klagen blitt avvist, siden pensjonskassene kun følger Nav. Jeg er kjent med at statsråden i et brev av 17. november 2020 har tatt tak i akkurat dette, som ser ut som en ny feiltolkning av regelverket til ugunst for medlemmene, denne gangen i de offentlige pensjonskassene. Det er prisverdig at statsråden har tatt fatt i det, men jeg lurer på om statsråden også vil sørge for at de som urettmessig har mistet uførepensjonen sin, får etterbetalt det de har krav på.

Til slutt nevnte statsråden de unge. Jeg har et eksempel. Jeg har nettopp møtt og snakket med en ung person, lastebilsjåfør. Det går ikke lenger, han har prøvd andre yrker, sterk astma setter en stopper for det meste, og han fyller 25 år om en måned. Han spør: Hvorfor skal jeg straffes for å være ung? Det spørsmålet har jeg lyst til å sende videre til statsråden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Først vil jeg si at statsråd Asheim har ingen enkel jobb. Han har i hvert fall ingen enkel jobb som vikarierende statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet, det gjør det enda mer krevende. Jeg vil også si at statsråden svarte veldig realt på mitt spørsmål i forbindelse med arbeidsavklaringspenger, at det ikke er den enkelte søkers ansvar – eller skyld – at en ikke holder fristene. Det var sjeldent realt, og det skal statsråden ha stor honnør for. Det er en stor stjerne fra min side. Jeg deler ikke ut mange stjerner til statsråden, men det har blitt flere for Arbeids- og sosialdepartementet, så det ser ut som om partiet Høyre setter inn noen som har mer sosialt sinnelag der enn i en del andre tilfeller, eksempelvis.

Statsråden sa at det må settes frister, og det er jeg helt enig i. Det må settes frister, og frister er for to parter. Det er frister for den enkelte som er i ordningen, at en tar et eget initiativ til å stå på og få avgjort og avklart sakene sine, men det er også frister for det offentlige. Og det som berører meg så sterkt, er at vi får så mange fortellinger om at det er det offentlige, enten det er Nav eller spesialisthelsetjenesten eller noen av de tilliggende herligheter, som er årsaken til at en ikke greier å holde fristene.

I Senterpartiets forståelse er fristen også for det offentlige – det offentlige har også noen plikter på seg. Det er bakgrunnen for forslag nr. 10, som Senterpartiet har fremmet i denne innstillinga, hvor vi sier at det ikke kan være sånn at dersom det ikke er avklart som følge av det offentliges innsats, skal byrden ligge på de menneskene som er i en vanskelig situasjon. Statsråden sier at det er for tidlig å konkludere om knappe frister fungerer eller ikke. Men det er jo ganske enkelt, mener jeg, å si om det har fungert eller ikke. Hvis problemet ligger på det offentlige, må da statsråden kunne si: Ja, da er fristen til å skyves på. Det er kjernen i saken. Jeg ber statsråden om å klargjøre den delen av det, hvorfor statsråden ikke kan støtte forslag nr. 10, fra Senterpartiet, i foreliggende innstilling.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg må innrømme at jeg av alle skal anerkjenne behovet for å ha ferdigskrevne manus når man går på talerstolen, for jeg pleier å være veldig manusbundet selv. Men når man har hørt faktasjekkerne i faktisk.no, når man har hørt sitat fra Navs årsrapport, når man har hørt de faktiske tallene, da kunne det ha vært en idé å forsøke å endre i hvert fall noe på sine påstander.

Det blir påstått at det ikke har blitt innført krav til tettere og raskere oppfølging fra Nav. Det har det – det ble det under vedtakene sammen med endringene i både 2017 og 2018. Navs årsrapport bekrefter nettopp at økt kapasitet i saksbehandlingen gjør at flere nå blir avklart til uførhet. Vi ser ikke noen grunn til å holde folk som helt åpenbart kvalifiserer til uføretrygd, i uvisshet så lenge som mulig, men heller at de faktisk blir avklart til uføretrygd. Da ser vi også at det antallet øker. Flere blir også avklart til arbeid, noe som faktisk.no har faktasjekket, og som Nav også viser til.

Christoffersen viser til tall fra Arbeid og velferd nr. 2. Hun burde kanskje heller forholde seg til Navs egen årsrapport, som bekrefter at økt saksbehandlingskapasitet og tettere oppfølging også har ført til raskere avklaring. Jeg kan som sagt ikke helt se hensikten med å holde mennesker som kvalifiserer til uføretrygd, i uvisshet om arbeidslivet.

Så hørte jeg representanten Moxnes si at denne regjeringen har kuttet, kuttet og kuttet – kuttet så mye at saksbehandlerne har langt mer å gjøre og ikke klarer å følge opp. At én saksbehandler opplever dette midlertidig, kan jeg skjønne at man er frustrert over. Men tallene, igjen fra Navs årsrapport og fra Nav selv, viser at det i dag faktisk er like mange – eller flere – som jobber i Nav, også med saksbehandling, som under de rød-grønne. Det gjør at den kapasiteten har økt, de har styrket systemene og har muligheten for å behandle flere, og derfor blir flere avklart.

Det er for mange som står utenfor arbeidslivet, og som jeg sa: Høyres sosialpolitikk ønsker å bidra til å gi muligheter til andre for å få et rullebånd som har vært definert som ut av arbeidslivet, til å gå tilbake inn i arbeidslivet. Vi er ikke fornøyd med situasjonen slik den er. Men det er nettopp de endringene vi har gjort, som opposisjonen i dag ønsker å reversere, som har gjort at vi har klart å snu det rullebåndet. Det er grunnen til at vi stemmer imot.

Representanten Christoffersen sa at nei, da denne reformen ble vedtatt i 2010, var det ikke en ferdig, vellykket reform, men en reform som hadde muligheter for endringer og forbedringer underveis. Det er nettopp det denne regjeringen har bidratt til, gjennom å gjøre helt nødvendige endringer i en reform som ikke fungerte etter hensikten, men som nå faktisk har klart å reversere dette fra å være et rullebånd ut av arbeidslivet til å bli et rullebånd inn i arbeidslivet. Da stopper vi ikke de endringene nå.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal ikke bidra til en sånn voldsom forlengelse av debatten, selv om temaet i seg selv er viktig nok til at vi kanskje burde brukt litt mer tid på det.

Jeg har bare først behov for en liten oppklaring fra presidenten, hvis det er mulig i dag, i hvert fall innen vi skal gå til avstemning på torsdag: Senterpartiet har tatt opp sitt forslag nr. 10 i innstillinga, og det er altså ordrett det samme forslaget som et av dem som ikke ble oversendt komiteen under henvisning til Stortingets forretningsorden. Men hvis det nå er sånn at Senterpartiets forslag nr. 10 faktisk kan tas opp til votering, kommer selvfølgelig Arbeiderpartiet til å stemme for det, for det er jo et forslag vi selv har fremmet mange ganger tidligere.

Så bare helt kort til representanten Nordby Lunde, som påstod at jeg holdt meg til ferdigskrevne manus og ikke hørte etter hva hun sa. Hvis hun hadde sett det manuskaoset jeg hadde her oppe i mitt andre innlegg, tror jeg kanskje ikke hun hadde brukt det uttrykket. Uansett: Den typen hersketeknikker er jeg blitt litt for gammel til å bry meg om, så jeg sier det jeg mener er riktig, og det Arbeiderpartiet står for.

Når Heidi Nordby Lunde viser til faktisk.no og Navs årsrapport for 2019, vil jeg bare minne om at Arbeid og velferd nr. 2-2020 også er Nav, og Arbeid og velferd nr. 2-2020 inneholder mer enn bare enkle tabeller. Det inneholder analyser med signifikansnivå på hva som faktisk henger sammen, og hva en kan dokumentere at henger sammen. Det de sier, er at det ikke er mulig å påvise økt overgang til arbeid som følge av innstramningene som er gjort i arbeidsavklaringspenger. Det de sier, er at det er en trend som startet før innstramningene, så den har pågått uavhengig av de innstramningene som er. De har i hvert fall ikke vært i stand til å påvise en tydelig sammenheng. Men de ser en betydelig økt overgang til uføretrygd. For noen er det sikkert veldig fint at en slipper å gå år etter år på meningsløse tiltak. Det var noe av hensikten bak arbeidsavklaringsordningen også, en raskere overgang til uføretrygd. Men Arbeid og velferd nr. 2-2020 viser også en betydelig økning i andelen sosialhjelpsmottakere, og det må vel kunne sies å være en negativ effektiv som i hvert fall bør kunne interessere medlemmer av Stortingets arbeids- og sosialkomite.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 9.

Votering, se torsdag 10. desember

Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil sakene nr. 10, 11 og 12 verta behandla under eitt.

Forrige kapittel
Neste kapittel