Himanshu Gulati (FrP) [14:10:24 ] : Rett ved hovedflyplassen
på Gardermoen, hvor millioner av både utenlandske og innenlandske
turister passerer hvert år, er åstedet for noen av de største brutalitetene
som skjedde i Norge under krigen, og også åsted for noen av de største
tyske massegravene i Norge fra krigen. Jeg er veldig takknemlig
overfor Forsvarsforeningen ved Øvre Romerike Forsvarsforening, ikke
minst ildsjelen Knut Erling Skreden, som har vist både meg og flere
representanter rundt på stedet og fortalt historier om enkeltskjebnene
som møtte sin død i Trandumskogen, om unge soldater i 20-årene som
sang patriotiske sanger og ble skutt til døde rett etter at de var
ferdig med dette, og om britiske soldater som kom med fly for å
være med på det som skulle skje på Rjukan, men som dessverre ble
utsatt for en flystyrt og etter det rehabilitert på sykehus, kun
for å bli tatt med til Trandumskogen for å bli henrettet.
Det er mye historie i Trandumskogen, også historie som
det er viktig at vi ikke glemmer, og som også våre kommende generasjoner
blir opplært i. På samme måte som Akershus festning har status som
nasjonalmonument og også var et sted for henrettelser, håper jeg
at man kan gjøre det samme med Trandumskogen. Fremskrittspartiet
har i sitt alternative statsbudsjett foreslått 1 mill. kr som en
startbevilgning for å gjøre dette arbeidet og for å forskuttere
en oppgradering av fasiliteter og andre ting som kanskje hører med
i et sånt arbeid. Vi har gjort det samme når det gjelder Grini og
museet for fangeleiren på Grini, som er godt i gang, men hvor vi
gjerne skulle sett noe høyere bevilgninger.
Det er også stor enighet i kommunen, på tvers
av partilinjer, om at Trandumskogen med sin historiske betydning
bør løftes opp. Dette er et sted som ligger veldig sentralt til,
men som det likevel kanskje er lite kunnskap om for mange. Vi mener
at dette bør være et sted hvor det er naturlig at spesielt alle
som går på skolen, blir tatt med for å lære om det som skjedde i
Norge under krigen, og også for å lære av feil i historien som vi
selvsagt ikke vil skal gjenta seg.
Jeg ser fram til svaret fra statsråden og regjeringen.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [14:14:52 ] : Først må jeg få lov
til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Den er
viktig i tema, men den er også tidsriktig, all den tid det i år
er 75 år siden frigjøringen i 1945. Det har ført til økt oppmerksomhet
om både minnesteder og markeringer til minne om dem som ofret alt
– om dem som mistet alt for oss, dem som ga alt for friheten.
Det har også rettet oppmerksomheten mot dem som
sterkest fikk føle konsekvensene av krigen og okkupasjonen. Samtidig
har koronasituasjonen ført til at f.eks. de hvite bussene som har
tatt ungdom til utrydningsleire på kontinentet, har blitt avlyst,
noe som også har bidratt til at vi nå har fått økt oppmerksomhet
om lokale minnesteder og den lokale historien.
Minnestedene over falne under annen verdenskrig har
en dobbel funksjon. De minner oss om hva som skjedde, og de minner
oss på betydningen dette fortsatt har. Formidling av budskapet om
de verdiene vi holder høyt, er altså viktigere enn noen gang.
Akershus festning her i Oslo er et viktig nasjonalt symbol.
Festningen representerer 700 års historie: fra tiden som kongesete
og forsvarsverk – helt til våre dager, som gravsted og regjeringens
representasjonslokale. Men først og fremst er annen verdenskrig
særlig framtredende i festningens symboltunge landskap. Som beryktet
fengsel og rettersted symboliserte festningen den nazistiske terroren
og de ofre motstandsfolkene måtte bære. Bildet av hjemmefrontmannen
i nikkers, som overtar festningen fra nazistene i stram uniform
i mai 1945, er et velkjent symbol på frigjøringen, et bilde på et
fritt Norge.
Vi har reist minnesmerker på festningen siden
frigjøringen. I disse dager reises et monument på Akershus festning
over alle dem som har vært ute i internasjonale operasjoner etter
annen verdenskrig. Dette vil være et viktig uttrykk for samfunnets
takknemlighet og anerkjennelse overfor alle som har deltatt i internasjonale operasjoner
for Norge. Det vil samtidig være et minnested over dem som har omkommet
i tjenesten. Veteranmonumentet er planlagt avduket på frigjørings-
og veterandagen 8. mai 2021.
Fra unionsoppløsningen i 1905 var det planer
om et nasjonalt monument. Monumentet skulle være et tydelig tegn
på landets selvstendighet og uavhengighet, på lik linje med flagget
og nasjonalsangen. Planene om å hedre eidsvollsmennene med en bauta
kom ikke helt i mål, og i 1940 kom krigen.
Etter annen verdenskrig ønsket man å hedre
og minnes dem som ga sitt liv for Norges sak. Derfor ble monumentet
over falne norske patrioter reist på retterstedet på festningen
allerede 8. mai 1949. Kong Haakon sa ved innvielsen at minnesmerket
skulle være over de 42 motstandsfolkene som ble henrettet der. Men
først og fremst skulle det være et minnesmerke over de falne med
ukjent grav. Sånn ble retterstedet et symbolsk gravsted for alle
motstandsfolk med uvisse graver. Men det er ingen som er begravet
på retterstedet.
Da monumentet på retterstedet var etablert,
ble det arbeidet med et nasjonalt monument som favnet om alle nordmenn
som var offer for annen verdenskrigs grusomheter. Alle taper noe
i en krig. Alle trenger noe å samles om. Og på 25-årsdagen for frigjøringen,
den 8. mai 1970, avduket kronprins Harald nasjonalmonumentet for
krigens ofre på festningsplassen. Stedet ble valgt fordi det var
best egnet til å ta imot alle dem som ville delta på jubileet og
markeringen.
Trandumskogen har en sentral plass i beretningen om
annen verdenskrig i Norge. Området har sterk symbolverdi og er et
viktig minnested over de mange som mistet livet her. Det ble henrettet
194 mennesker i Trandumskogen. Det var nordmenn, sovjetere og briter. De
ble henrettet fordi de nektet å godta den nazistiske samfunnsordenen.
De døde ble lagt i massegraver der de ble skutt.
Nazistene ville at ingen skulle kjenne skjebnen
til de henrettede. Å etterlate pårørende og lokalsamfunn i uvisshet
var en del av terroren. Etter krigen ble massegravene åpnet, og
de henrettede ble identifisert og flyttet. De norske falne ble flyttet
til sine hjemsteder. De britiske og sovjetiske falne ble flyttet
til Vestre gravlund i Oslo, der de fortsatt hviler.
I 1954 avduket kronprins Olav et verdig minnesmerke
over dem som ble henrettet av nazistene i Trandumskogen, og minnesmerket
står der også i dag. Både seremoniplassen i Trandumskogen, området
for massegravene og stridsvognskytebanen like ved ble fredet av
Riksantikvaren 8. mai i år. Stridsvognskytebanen i Trandumskogen
fungerte som en støydemper under nazistenes henrettelser. Formålet
med fredningen er å sikre retterstedet og stridsvognskytebanen som
et viktig nasjonalt krigsminne. Seremoniplassen ble fredet for å bevare
området som blir benyttet i både offisielle og uoffisielle minnemarkeringer
for de falne. Trandumskogen er et populært turområde og åpent for
allmennheten. Fredningen får ingen konsekvenser for tilgjengeligheten
for publikum.
Minnelunden og minnesmerket der er også vernet etter
forskrift om krigsgraver, jf. gravferdsloven § 23 a. Kulturdepartementet
yter faste tilskudd til Ullensaker kommune gjennom tilskuddsordningen
for vedlikehold av utenlandske krigsgraver. Kommunen utfører vedlikehold
og holder beplantningen i stand ved minnesmerket.
Det kan derfor sies at Trandumskogen allerede
har nasjonal status. Hele området er fredet etter kulturminneloven,
og minnelunden er vernet etter gravferdsloven og krigsgravforskriften.
Det betyr at minnelunden er fredet uten tidsbegrensning, holdes
i hevd og forvaltes med den verdighet som stedets egenart tilsier.
Ullensaker museum er en del av Museene i Akershus
og får driftstilskudd fra Kulturdepartementet. Museet arbeider med
formidling av krigshistorien rundt Trandumskogen og arrangerer jevnlig
omvisninger for interesserte. For de yngre generasjonene gjennomfører Ullensaker
museum et undervisningsopplegg rettet mot elever på tiende trinn.
Minnestedet i Trandumskogen er ett av mange
steder hvor vi kan minnes og hedre dem som falt for friheten og
freden under okkupasjonen. De falt for noe som var større enn dem
selv. De falt for nasjonen Norge.
Jeg er kjent med at Ullensaker kommune arbeider med
den videre utviklingen av minnestedet – Trandumskogen satt i en
helhetlig ramme, der også Trandum leir og arbeidsleiren for sovjetiske
fanger inngår. Det er derfor grunn til å takke Ullensaker kommune
for deres arbeid og for den positive innstilingen til Riksantikvarens fredningsvedtak.
Ikke minst er det grunn til å være takknemlig for den oppfølgingen
kommunen har av vår felles kulturarv i Trandumskogen.
Vi støtter det arbeidet som skjer i Trandumskogen, men
også arbeidet med andre minnesmerker. Husk at dette er et land der
vi har veldig mange minnesmerker rundt omkring. I sommer var jeg
på Hopseidet og markerte henrettelsen av seks sivile der. For tre
uker siden var jeg nede i Moss og avduket krigsseilermonumentet der.
Vi lager oss minnesmerker etter annen verdenskrig rundt omkring
i nasjonen, og det er et viktig arbeid. Det er et viktig arbeid
fordi det er en del av vår kollektive hukommelse, og det er et viktig
arbeid fordi vi skal minne de unge som kommer, på at den freden
og friheten vi kan nyte i dag, ikke kom gratis. Vi skal minne de
unge på at den freden og friheten vi har i dag, er det noen som har
kjempet for, og vi skal henge opp et lite varsku og si at den kanskje
må kjempes for en gang i framtiden også.
Men det å ha flere nasjonale minnesteder rundt
omkring er jeg litt skeptisk til, rett og slett fordi vi har en krigshistorie
som strekker seg langs hele kysten. Vi har en krigshistorie som
i aller høyeste grad ennå er levende i den delen av Norge som jeg
kommer fra, med et helt fylke som ble svidd av. Vi har en krigshistorie
som ennå sitter i bevisstheten til mange familier på grunn av det de
føler som urett som har skjedd etterpå. Vi har en krigshistorie
som ennå kjennes hos etterkommerne etter partisanene, etter de samiske
grenselosene og etter folk som kanskje føler at historien er urettferdig
fortalt etter annen verdenskrig.
Så det nasjonale minnesmerket mener jeg vi
skal holde på Akershus festning, og så skal vi bruke ressurser og
krefter på å fortelle den historien vi har med oss, rundt på minnestedene
også andre plasser i Norge. Jeg verdsetter stort det arbeidet som
skjer i Ullensaker kommune og i Trandumskogen, og vi skal verne
om historiefortellingen og formidlingen der, sånn at vi er sikre
på at vi overleverer til den neste generasjonen den viktige historien
og de viktige verdivalgene som ble gjort for at vi skal kunne ha
det så godt som vi har det i dag.
Himanshu Gulati (FrP) [14:24:15 ] : Jeg vil begynne med å takke
forsvarsministeren både for innlegget og for det synlige og genuine
engasjementet som statsråden viser for krigshistorien og for alle
dem som har bidratt i kampen for frihet for dette landet, og ikke minst
de som måtte betale med den høyeste pris man kan betale.
Jeg vil også takke både statsråden, regjeringen
og egentlig kommuner og alle andre offisielle myndigheter i Norge
for måten man hedrer dem som deltok i krigen, og hvordan man både
bevarer og løfter fram minnesmerker og andre steder av viktig betydning
fra krigen. Som tidligere statssekretær hadde jeg også selv noen ganger
æren av å være med på den typen markeringer. Jeg tror det er en
viktig del både av norsk tradisjon og kultur og er en måte å vise
at vi ikke glemmer hva de før oss har vært gjennom, og hvilken pris
de har betalt for den friheten vi fortsatt nyter den dag i dag.
Jeg vil også takke statsråden for en god beretning om
historiske hendelser, ikke minst hva de som møtte sin død på Trandumskogen,
kjempet for, og hvilken ideologi de nektet å underlegge seg.
Statsråden var inne på Hvite Busser. Det er
en flott tradisjon, selv om den er noe forstyrret av korona, at norsk
ungdom reiser ned til Polen, Auschwitz og andre steder og blir opplært
i noen av de mørke kapitlene i vår felles europeiske historie. Vårt
ønske er at man skal ha like mye fokus på å besøke de lokale stedene
av betydning, som Trandumskogen.
Jeg opplever at statsråden og jeg er enige
om det meste, og jeg respekterer også argumentet om at status som
nasjonalmonument bør reserveres på den måten det er gjort. Men jeg
tror kommunen likevel kommer til å være i kontakt med Forsvarsdepartementet,
Stortinget og andre myndigheter for å se hvordan man likevel, uavhengig
av den formelle statusen, hvor mye allerede er gjort med fredning
og andre ting, kan oppgradere fasiliteter og legge til rette for
at Trandumskogen blir et bedre formidlingssted fremover, ikke bare
for barn og unge fra Østlandet og resten av landet, men kanskje
også for en del av de turistene som bruker Gardermoen som inngangsport
til Norge, og som kanskje ikke er klar over at et så viktig sted,
av både historisk og nasjonal betydning, ligger så praktisk til.
Så jeg takker statsråden for engasjementet og for svaret, og jeg
håper, selv om statusen for sted kanskje ikke bør oppgraderes til
nasjonalmonument, at man likevel opprettholder en diskusjon og engasjement
framover for å oppgradere fasilitetene med tanke på formidling.