Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:29:58]: Med denne interpellasjonen ønsker jeg å sette søkelys på hvordan vi kan bidra til gode, trygge nabolag. Det er mye mer vi kan gjøre enn å bla opp noen millioner til områdesatsinger. Områdesatsingene er bra og viser at staten og kommunene ser utfordringene i områder med levekårsutfordringer, men det hjelper lite om de store pengene ikke kommer. Som en direktør i Husbanken sa i forbindelse med opprustningen av parker og uteområder i Groruddalssatsingen: En ny benk hjelper ikke dem som ikke har jobb, til å kvalifisere seg til arbeid.

Dette er kjernen i arbeidet mot ulikhet og levekårsforskjeller. Ingen politisk oppgave er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten. Egne penger, følelsen av mestring, økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv – alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til.

Bakgrunnen for debatten jeg ønsker å reise i dag, er hva statens rolle som samfunnsutvikler skal være når et område skal utvikles til et godt sted å bo, med utgangspunkt i trangboddhet, barnefattigdom og arbeidsledigheten i Søndre Nordstrand.

Områdesatsingene verken kan eller skal gjøre noe med levekårsutfordringene alene. Mange politikkområder må spille sammen. Områdesatsingene er ikke et eget virkemiddel for å utjevne levekårsforskjeller. Det områdesatsingene gjør, er å jobbe med bedre tjenester og lokalsamfunnene, noe som på sikt kan virke levekårsutjevnende.

Boligprisene betyr noe for beboersammensetningen, noe som igjen får innvirkning på nærmiljøene, både fysiske omgivelser, tjenestetilbudet, sosialt liv og trygghet, som igjen får påvirkning på omdømme og attraktivitet.

I går fikk jeg mange innspill fra folk på Holmlia om hva staten kan gjøre for å bidra til å skape gode nabolag. Det er på ingen måte idétørke, men det koster penger. Samtidig vet vi jo at det er billigere å forebygge enn å slukke branner. Derfor vil jeg nevne noen av forslagene jeg fikk fra dem som har skoene på:

• Staten kan systematisk undersøke årsaker til flytting ut av bydelen, samt systematisk undersøke årsaker til at nærskolen velges bort. Staten kan systematisk bruke den innhentede kunnskapen til å hindre utflytting og bortvalg av nærskole.

• Staten bør grunnfinansiere fritidsaktiviteter, slik at alle har råd til å sende barn på fritidsaktiviteter. Staten kan være med og støtte byrådets sommerjobbtilbud og også utvide tilbudet for å bidra til at ungdom kan jobbe som trenere i det lokale fotballaget. Staten kan opprette prosjekter i samarbeid med skole og FAU og idretten og andre fritidsaktiviteter for et løft for økt foreldredeltakelse i barns fritidsaktiviteter.

• Staten kan være med og etablere eller prøve ut et lokalt arbeidsmarked der bedrifter sysselsetter lokale arbeidsledige, og at de gis fortrinn i konkurranse om offentlige anbud. Staten kan utvide bruk av lønnstilskudd for lokale bedrifter som sysselsetter lokale arbeidsledige.

• Staten kan styrke lokale kultur- og kunstnerscener og etablere gode arenaer for å gjøre området enda mer attraktivt for kreative og nyskapende bedrifter eller personer.

• Staten kan bidra til en aktiv lokal næringspolitikk der det fra kommune og bydel jobbes aktivt med å gjøre bydelen attraktiv for etablerere, gjennom veiledning, støtteordninger og eiendomsutvikling.

• Staten kan gjenetablere nærpolitiet – altså et fastboende politi, ikke et besøkspoliti – for å sikre trygghet i nærmiljøet. Staten kan prøve ut nye metoder for forebygging av kriminalitet og tilbakefallsforebygging for unge lovbrytere gjennom Exit-prosjekter der tilgang til lønnet sysselsetting og kvalifisering er sentralt.

• Byrådet har allerede lansert en tomt på Mortensrud for utprøving av konsepter for nye veier inn i boligmarkedet. Staten kan være med og utvikle nye metoder og endre plan- og bygningsloven, slik at kommunene kan be private utbyggere om å bidra til å utvikle nye bokonsepter.

• Staten bør la bydelen bli et testområde for avvikling av kontantstøtte, der det istedenfor kontantstøtte tilbys språkopplæring og kvalifiseringstiltak.

Dette var et knippe av innspillene jeg fikk sent i går kveld. Engasjementet lokalt er stort.

Det er også varslet en NOU om tematikken i løpet av 2020. Det hadde vært fint om statsråden kunne gi oss en løypemelding om dette arbeidet. Når vil det være ferdig? Vil det være ferdig før jul? Det viktigste med debatten i dag er å høre hva statsråden tenker regjeringen kan bidra med for å skape gode bomiljø, utenom innsatsen i områdesatsinger. Hvilke strukturelle endringer ser statsråden for seg er avgjørende for å sørge for sosial mobilitet i områder med levekårsutfordringer?

Statsråd Nikolai Astrup [12:35:51]: Jeg er glad for at representanten Gåsemyr Staalesen tar opp utfordringene i levekårsutsatte områder. Representanten peker på en rekke utfordringer som preger noen av disse områdene, og spør hva som skal være statens rolle som samfunnsutvikler når et område skal utvikles til et godt sted å bo.

I bunn og grunn er det kommunene som har hovedansvaret for å være samfunnsutvikler på lokalt nivå. Statens ansvar er først og fremst å sikre at kommunene har de rammebetingelsene og verktøyene de trenger for å løse sine oppgaver på en god måte. I «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging» fremhever regjeringen at kommunene i sin planlegging skal motvirke og forebygge opphoping av levekårsutfordringer. Men som representanten peker på, er det noen områder i våre største byer som har så store og sammensatte utfordringer at kommunen trenger et ekstra tett samarbeid med staten for å finne gode løsninger.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal bidra til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Vi skal utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Det klarer vi bare gjennom lokal innsats. Vi må utvikle norske byer og lokalsamfunn slik at de blir inkluderende, trygge og bærekraftige.

Staten har i mange år hatt et samarbeid med flere av storbyene om en ekstra innsats i områder med særskilte levekårsutfordringer. Levekårsutsatte områder preges ofte av dårlig bomiljø, trangboddhet, høy arbeidsledighet, barnefattigdom, stor innvandrerbefolkning, høy kriminalitet og andre utfordringer. Utfordringene er svært sammensatte og komplekse og krever samordnet innsats fra mange instanser for å få gode resultater – både statlige, kommunale, private og frivillige. Statlige og kommunale myndigheter samarbeider derfor om områdesatsinger der målet er å redusere fattigdom og ulikhet.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 foreslår vi en samlet bevilgning på om lag 208 mill. kr til områdesatsinger – over syv departementers budsjetter. Områdesatsingene skal sørge for bedre tjenester og forbedre nærmiljøet der behovene er størst. Flere skal bli økonomisk selvstendige og aktivt delta i sitt lokalsamfunn og i storsamfunnet. Områdesatsingene bidrar til å få flere i arbeid og til bedre integrering av innvandrere. De skal forbedre skoleresultatene, redusere frafall i videregående skole og motvirke kriminalitet. Områdesatsingene skaper mer attraktive og grønne nærmiljøer, som legger til rette for fysisk aktivitet, naturopplevelse og sosialt samvær.

Frivillige organisasjoner som tilbyr idrett, kunst og kultur, sørger for noen av de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge i Norge. Fritidsklubber, ungdomsklubber og åpne møteplasser er også viktige fritidsarenaer for barn og ungdom. Dette er også viktige innsatsområder i områdesatsingene.

Å forebygge kriminalitet krever en bred tilnærming og er derfor et felles ansvar for offentlig sektor på alle nivå og for sivilsamfunnet. Samhandling mellom politi, bydel og andre statlige og kommunale aktører er avgjørende for å finne varige løsninger for det enkelte barn og den enkelte ungdom. Justis- og beredskapsdepartementet bidrar i områdesatsingene i Oslo med midler som er øremerket politiet. Innsatsen på 37 mill. kr er foreslått videreført i 2021.

Mange barn og unge i fattige familier har med seg små ressurser hjemmefra. Gjennom å vokse opp i levekårsutsatte områder vil de også ofte oppleve en kollektiv ressursfattigdom i nabolaget. Nabolaget utgjør en viktig del av oppvekstmiljøet til barn og unge og har betydning for deres utvikling. Vi ønsker å bidra til å bryte den negative spiralen som oppstår ved at levekårsutfordringer reproduseres hos visse grupper og i noen områder.

Regjeringens integreringsreform bidrar til at flere flyktninger og innvandrere får bedre forutsetninger for å delta i jobb, utdanning og samfunnet for øvrig. Koronapandemien og smitteverntiltakene har skapt en vanskeligere situasjon for utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Vi har gått fra lav til høy ledighet, og vi må regne med at færre arbeidsgivere har kapasitet til å jobbe målrettet med inkludering enn før pandemien. Som et tiltak under koronakrisen har regjeringen derfor lagt til rette for at flere kan kombinere dagpenger med å ta opplæring. Fremover blir det viktig at utsatte grupper ikke skyves lenger unna arbeidsmarkedet, men får den bistanden de trenger for å komme i jobb. Dette gjør innsats for inkludering i arbeidslivet enda viktigere enn før. Regjeringen vil derfor intensivere arbeidet med inkluderingsdugnaden.

Regjeringen har nylig lagt frem en samarbeidsstrategi for barn og ungdom som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn som lever i familier med lav inntekt. Sentrale satsinger i 2021-budsjettet er økning av barnetrygd og engangsstønad, videreføring og utvidelse av prøveprosjekt med nasjonal fritidskortordning, lavere foreldrebetaling i SFO og gratis SFO for familier med lav inntekt i utvalgte kommuner. Strategien skal styrke mulighetene til barn som vokser opp i familier med dårlig råd, og bidra til å forebygge at fattigdom går i arv. Strategien legger vekt på tiltak som gir barna samme muligheter som deres jevnaldrende, bl.a. til å gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og få bedre tilgang til helsetjenester.

Barn i familier med lav inntekt bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien selv eier. Barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger, har oftere en lavere boligstandard, og de har mer utrygge bomiljø enn andre. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen rettet mot barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det, skal kunne eie boligen sin, bl.a. gjennom startlån.

Husbanken skal prioritere arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte fra leie til eie. I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen en låneramme i Husbanken på 20 mrd. kr. Det er en økning på 4 mrd. kr fra saldert budsjett 2020. Regjeringen legger dermed opp til at satsingen på startlån kan fortsette, og at det kan det gis flere lån til utleieboliger og boligkvalitet. I 2021 kan over 8 000 husstander få mulighet til å eie sin egen bolig gjennom startlånsordningen. Siden 2013 er det 50 000 mennesker som har fått 50 mrd. kr i lån fra Husbanken til startlån og dermed mulighet til å eie sin egen bolig.

Trygge og gode boforhold er viktig for å redusere fattigdom, og bostøtten er et effektivt virkemiddel for å hjelpe dem som trenger det mest. I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen derfor å styrke bostøtteordningen med ytterligere 82,4 mill. kr, til 3 049 mill. kr totalt. Siden 2013 har det blitt gitt over 22 mrd. kr i bostøtte. Ordningen har blitt bedre for barnefamilier og holder tritt med prisutviklingen.

I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen også å endre bostøtten slik at i familier der barn har delt bosted, kan begge foreldene regne med barnet i bostøttesøknaden. Det vil gjøre bosituasjonen bedre for rundt 400 husstander. Regjeringen foreslår også å redusere grensen for minsteutbetaling av bostøtten.

Vi er på rett vei, men vi er ikke i mål. Derfor vil regjeringen legge frem en ny strategi for den boligsosiale politikken i løpet av høsten.

Regjeringen vil redusere fattigdom og øke den sosiale mobiliteten gjennom å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Dette skal vi gjøre både gjennom den generelle velferdspolitikken og i samarbeidet med storbyene om satsinger i de mest levekårsutsatte områdene.

La meg legge til at jeg er enig med representanten Gåsemyr Staalesen i at noe av det aller viktigste er å sørge for at de som står utenfor arbeidsmarkedet, kommer seg i jobb. Det å ha et arbeid å gå til er nøkkelen til å løse veldig mange av de utfordringene som vi sliter med i levekårsutsatte områder.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:43:24]: Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle løse denne interpellasjonen. Spørsmålet er viktig, men hva skulle jeg ta ordet og si noe om i salen? Skulle jeg ramse opp alle budsjettposter der Arbeiderpartiet har plusset på, trukket fra og prioritert annerledes? Jeg tenker at det aller viktigste nå egentlig er å få svar på hva statsråden mener er det aller viktigste.

Hva tenker statsråden er det aller viktigste vi kan gjøre for å motvirke at fattigdom går i arv, og hva gjør egentlig regjeringen for å kvalifisere flere folk til jobb?

Statsråd Nikolai Astrup [12:44:20]: Jeg mener jeg var inne på veldig mye av dette i mitt innlegg, men noe av det aller viktigste for å gjøre noe med ulikhet og levekårsutfordringer er nettopp at folk har en jobb å gå til, som vi snakket om. Derfor har regjeringen satset mer på tiltak som skal bidra til å få flere i jobb. Det gjelder ikke minst de mange som kom til Norge som flyktninger i kjølvannet av Syria-krisen, og som vi vet er overrepresentert på statistikken over mennesker som står uten egnet bolig, og mennesker som står utenfor arbeidslivet.

Inkluderingsdugnaden og Integreringsløftet er også viktige svar på de utfordringene som representanten Staalesen tar opp. Det er selvfølgelig satsinger som vi følger opp i budsjettene fremover. Jeg har veldig stor tro på verktøyene som ligger i den boligsosiale politikken. Det å sørge for at det er gode og trygge rammer rundt barns oppvekst, er viktig. Gjennom startlånsordningen bidrar vi til at vanskeligstilte mennesker som har vedvarende problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, nettopp får anledning til å eie sin egen bolig og dermed få trygge, stabile og gode rammer. Det er viktig, spesielt for barn og deres oppvekst. I tillegg gir vi jo bostøtte og har også andre ordninger gjennom Husbanken som bidrar til den boligsosiale politikken. For å sørge for at vi er treffsikre også i tiden fremover, legger vi frem en ny boligsosial politikk i løpet av høsten, som forhåpentligvis også vil svare på noen av de utfordringene som representanten tar opp.

Regjeringen har også hatt en satsing på å gi barn og unge like muligheter uavhengig av hvilket utgangspunkt de har. Ordningen vi har med fritidskort, som vi nå prøver ut, er et viktig skritt i den retningen, men også billigere SFO for dem som har behov for det, og billigere barnehage for dem som har behov for det, er ledd i den satsingen – at alle skal ha like muligheter uavhengig av hvilket utgangspunkt de hadde innledningsvis.

Jeg vil også vise til den strategien som regjeringen la frem på fredag, for den er helt fersk, nemlig samarbeidsstrategien for barn og ungdom i lavinntektsfamilier, som skal gå fra 2020 til 2023. Der ser vi nettopp på bredden i de utfordringene som lavinntektsfamilier står overfor, og hvordan vi skal bidra til å løse dem. Det er alt fra å øke barnetrygden, særlig for de minste barna, og øke engangsstønaden, til å styrke den nasjonal tilskuddsordningen for å inkludere barn og unge og utvide det vellykkede programmet «Familie for første gang» – for å nevne noe. Det er mange tiltak på trappene.

Karin Andersen (SV) [12:47:39]: Er det én ting et langt liv i politikken har lært meg, så er det å ikke høre på hva folk med makt sier, men å se på hva de gjør.

Statsråden sier vi er på rett vei, men det er vi ikke, for fattigdommen øker. Hvis levekår og fattigdom er hovedproblemet i det vi diskuterer nå, er ikke massive skattelettelser til landets rikeste en særlig god løsning. Det er heller ikke de massive usosiale kuttene som denne regjeringen har stått for, og som slår rett inn i både de familiene vi nå snakker om, og de boområdene der folk med dårlig råd og ofte dårlig helse og dårlige forutsetninger må bo – fordi det er der de har råd til å bo.

Det handler om å bryte spiralen, sa statsråden. Ja, det gjør det, men da må man få den bistanden man trenger. Man må ikke gjøre som regjeringen har gjort f.eks. når de har kuttet i AAP-ordningen, når de som har mistet jobben og helsa, skal få mindre hjelp og stå uten inntekt et helt år. Det kalles karantene, og det skal visstnok hjelpe både på helsa og på muligheten til å få jobb.

Jeg tror ikke på under – ikke i denne saken, og ikke i noen andre heller. Jeg tror på at man fordeler mer rettferdig, og at man løfter opp dem som lever i fattigdom, for vi vet at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ha dårlig helse og bli sjuk. Og vi vet at det er en klar sammenheng mellom det å klare å stå i jobb og det å ha dårlig helse. Det virker på hverandre, og det virker ikke bra. Det virker dårlig og negativt, og da er det ganske opprørende at regjeringen gjør det motsatte av det som virker.

Statsråden sier at kommunene har ansvaret. Ja, men da må de også få de midlene de trenger for å få gjøre denne jobben bedre.

Statsråden var også inne på boligpolitikken. Det er klart at den er kjempeviktig. Det å ha en trygg bolig er kjempeviktig for alle, og særlig for unger, selvfølgelig. Startlånsordningen er bra for de vanskeligstilte, men hvorfor i all verden åpner vi den ikke for ungdom og andre som trenger å låne, men som ikke har foreldrebanken i orden? Det hadde vært en veldig god løsning for å få flere til å eie sin egen bolig.

År etter år kutter regjeringen i tilskuddene til utleieboliger istedenfor å spørre seg sjøl hvorfor det ikke blir etterspørsel etter dette når vi vet at behovet er stort. Kanskje det statlige bidraget er for lite? Dette gjør at flere og flere mister muligheten til å kunne få en fot innafor boligmarkedet.

Hvorfor er regjeringen og statsråden imot å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene kan stille sosiale krav til utbyggerne, slik at vi får blandede boområder? Dessverre har det vært en salgspolitikk i kommunene der man har solgt tomtene. Det gjør at man ikke sitter med eiendomsrett til tomtene, og da kan man ikke stille slike krav. Men det hadde vært et kjempeviktig virkemiddel for de tomtene som nå skal utbygges, at man hadde klart å få det til.

Statsråden nevner bostøtten. Ja, den har falt som en stein de siste ti årene. Det er noen som får noen kroner mer utbetalt, men boutgiftene har økt mye mer, og det er mange titusen færre som får nå enn før. Det henger ikke på greip når det har blitt så mye dyrere å bo.

Mange av de med lavinntekt har mindre inntekt nå enn de hadde før, så forskjellene øker, og regjeringen gjør det motsatte av det de burde, nemlig å fordele mer.

Så et lite punkt til slutt: Hvis en ikke blir inkludert i et godt miljø, er en veldig sårbar for å bli viklet inn i et dårlig, og det tror jeg gjelder i mange av disse boområdene som interpellanten så prisverdig tok opp. Da er det viktig at regjeringen er klinkende klar når det gjelder diskriminering og dette at ungdom som er oppvokst i Norge, men som har utenlandsk bakgrunn, hele tida får beskjed om at de aldri blir norske nok, at de aldri er gode nok, at regjeringen fortsetter å finansiere blogger som sprer hat og misnøye mot innvandrerbefolkningen vår, at de ikke setter på plass sine samarbeidspartnere, som hele tida gjør denne integreringen vanskeligere, og som setter mange av disse ungdommene utafor de sosiale sammenhengene de burde få være en del av.

Ruth Grung (A) [12:53:01]: Som tidligere kommunalråd for byutvikling i Bergen erfarte jeg hvor viktig det var da vi fikk områdesatsingsmidler, men det var også viktig at det ble generelle tiltak, for én ting som ikke har effekt, er stigmatisering og det å løfte ut enkelte grupper. Det erfarte vi i alle fall veldig tidlig.

Så er det viktig med sosiale tiltak knyttet til bolig. Jeg har ikke klart å følge med den senere tid, men jeg ser jo at det kommer innspill fra utbyggere om at de ser på nye ordninger for å leie, som kan overføres til at en kan eie. Men det vi hadde tidligere i Bergen, var et pålegg om å få et samarbeid der vi bygde ut egne boenheter blant større blokker som nettopp var tilrettelagt for kommunale boliger. Den fleksibiliteten tror jeg er utrolig viktig, slik at en får sammensatte miljøer. Og det er egentlig best for alle at en har et miljø med ulike befolkningsgrupper, og at det ikke er for segregert også på dette området.

Studentboliger, spesielt i Bergen, som har nesten alle utdanningsinstitusjonene i sentrum, er også avgjørende for å hindre den hyblifiseringen som også forringer boligmiljøet mye. Jeg antar at Frogner House – er det vel det heter her i denne byen – også har vært med på å påvirke bomiljøer ved at noen kjøper opp store, flotte, gamle leiegårder, og så er det ingen kontinuitet i hvem som bruker boligene. Det forringer også. Jeg vet ikke hvilke tiltak det er mulig å sette inn mot det.

Arbeid er helt avgjørende, og tilbakemeldingen med utgangspunkt i Bergen er at en må sørge for når en planlegger, at det er gode, attraktive arbeidsplasser i alle bydelene. Det er også en måte. Men igjen: Det er kommunen som kan påvirke, men statlige, attraktive arbeidsplasser er også veldig velkomne og gir også litt status til bydeler.

Skole – helt avgjørende: Bergen er kjent for Bergensbølgen. Veldig mange av dem som skapte den bølgen, var nettopp en lærer som så elevene, så talentene i dem, og fikk dem løftet opp og bygd opp identiteten deres. Det er utrolig spennende å se hvor viktig en skole og en lærer kan være for nettopp å motvirke de negative sidene ved at det er sosiale utfordringer i et boområde. Men det er også viktig at vi kanskje prioriterer nettopp yrkesskoler når det gjelder rehabilitering, lokale skoler i de bydelene som er utsatt – at de kanskje skinner litt mer enn andre bygg.

Idrett: Det er utrolig viktig at en har gode arenaer for å drive med ulike typer idrett, men også der er det viktig å lytte til lokalbefolkningen om hva de savner, slik at flere grupper kan ha aktivitetstilbud der de kan møtes.

Når det gjelder innvandrere, har de ofte en annen måte å møtes på – de er mer ute enn oss, som inviterer mer hjem. Det å ha de plassene hvor de kan møtes slik de er vant til å møtes – og kanskje få med seg noen nordmenn på litt mer utekultur – er også utrolig positivt.

Avslutningsvis: Jeg hadde ansvaret for ruspolitikken i forrige periode på vegne av Arbeiderpartiet da jeg satt i helsekomiteen. Det var litt trist å se at staten, når de investerte så mye i rehabilitering, som ofte handlet om et helt år, ikke stilte krav til kommunene om å ha en tilrettelagt bolig – at man på bakgrunn av all den investeringen, som var gjort helsemessig for å få det til å fungere, ikke stilte krav, for veldig mange havner dessverre tilbake i det samme miljøet som man har tatt dem ut fra. Det er i alle fall et område der jeg synes at staten skulle være tydeligere – ikke minst menneskelig med hensyn til de kanskje mest utsatte gruppene – og stille krav om at det finnes både aktivitet og bolig til dem i etterkant.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:57:33]: De som har minst, har fått mindre siden 2013. Færre vanskeligstilte eier egen bolig, og først etter sju år øker regjeringen utlånsrammen til Husbanken. Arbeidsledigheten øker, og regjeringen klarer ikke å kvalifisere dem som står lengst unna arbeidslivet, til varig arbeid. Med andre ord: Ulikhetene øker under denne regjeringen. Områdesatsingene er ikke i nærheten av å løse disse strukturelle utfordringene, men er bra for å skape bedre nærmiljøer.

Hvor blir det av de store pengene, pengene som skal bidra til å løfte familier ut av varig fattigdom?

Statsråd Nikolai Astrup [12:58:33]: Da jeg hørte på representanten Andersens innlegg, ble jeg minnet om noe som en gang ble sagt av hennes tidligere partileder, nemlig Kristin Halvorsen. Hun sa at hun skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk. Men det klarte hun ikke. Det understreker kanskje poenget, nemlig at dette er vanskelig, det er komplekst. Vi har veldig mange virkemidler for å hjelpe de menneskene som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, som står vedvarende utenfor boligmarkedet, og som lever i levekårsutsatte områder. Det å innrette disse virkemidlene på en slik måte at de gir best mulige resultater, håper jeg er et mål som vi har felles, storting og regjering, men jeg tror også vi bør ha en viss ydmykhet for at dette ikke er så enkelt, at det ikke er noen kvikkfiks, og at det må jobbes med over tid.

Så pekes det på at det også i vår tid er ting som ikke går i riktig retning. Ja, det er helt riktig, og vi ser bl.a. at barn med innvandrerbakgrunn utgjorde 57,2 pst. av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mot 38,8 pst. i 2006. Denne økningen er i stor grad en konsekvens av flyktningpolitikken. Og ja, det sier seg selv at når Norge har tatt imot mange flyktninger i denne regjeringens tid, må det også gi utslag på statistikken, for det tar tid å integrere flyktninger i det norske arbeidslivet og samfunnslivet. Men det betyr ikke at vi ikke skal jobbe med det, og derfor har vi laget en egen integreringsstrategi, som vi la frem høsten 2018, nettopp for å bidra til det, hvor alt fra norskopplæring til mange andre viktige virkemidler for å motvirke utenforskap og bidra til høyere sysselsetting blant flyktninger er prioriterte temaer.

Så sa også representanten Andersen at kommunene må få de midlene de trenger. Ja, det er jeg helt enig i. Men jeg tror faktisk ikke at det er midler som mangler. Jeg tror også vi må se på hvordan vi jobber, hvordan vi jobber sammen, hvordan kommunene jobber sammen med andre aktører, og hvordan staten kan medvirke. Det er også litt av hensikten med områdesatsingene, at vi skal prøve ut nye samarbeidsmodeller og se hva som virker. Vi hadde en evaluering av områdesatsingene tidligere i år, og jeg tenker at det også ga noen viktige innspill til hvordan vi må innrette innsatsen fremover for å få enda bedre resultater.

Jeg oppfatter at på dette området er vi helt enige om hvor vi skal. Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi dit? Med den brede listen av tiltak vi har, ligger mye til rette for at vi skal lykkes enda bedre i tiden fremover. Jeg er glad for f.eks. at antallet bostedsløse er betydelig redusert under denne regjeringen, bl.a. som følge av en virkningsfull politikk.