Jonas Gahr Støre (A) [10:06:44]: Rundt om i hele landet sitter det mennesker som følger denne debatten med både ro og uro. De kjenner på ro fordi de har sett at fellesskapet og vårt politiske system består prøven i møte med pandemien. Trontalen gir anerkjennelse til alle i landet vårt som stiller opp for syke og sårbare – innen helsevesenet, skole, transport, renhold og andre livsviktige deler av arbeidslivet. Arbeiderpartiet slutter helhjertet opp om den anerkjennelsen.

Da krisen var som størst i vår, var også Stortinget seg sitt ansvar bevisst. Usosiale forslag fra regjeringen ble raskt rettet opp i Stortinget. Koronaloven ble rammet inn uten at verdifull tid gikk tapt. Stortinget bestod prøven i en kritisk tid. Det bidro alle partier til. Vi er ikke ferdige med covid-19, og covid-19 er trolig ikke ferdig med oss. Måtte alle partier i denne sal holde fast ved viljen og evnen til å sikre trygge løsninger for land og folk.

Så er det slik at mange i landet vårt samtidig kjenner uro over det de erfarer i sine liv, i sin hverdag. Mange pensjonister har i flere år opplevd å få mindre penger å rutte med, mens lønnsmottakere har fått mer. Med Arbeiderpartiets modell for regulering av pensjonene blir det slutt på denne urettferdigheten. Til nå har høyrepartiene sagt nei. Vi gjentar vårt forslag i dag.

Andre står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Mange som får en fot innenfor, gjør det gjennom midlertidige deltidsstillinger, ofte med dårlig betaling. Jeg er spesielt bekymret over at titusenvis av unge mennesker, som nå er sårbare i koronakrisen, sliter med å komme inn i arbeidslivet. En hel stilling, en fast stilling, en god lønn – det gir trygghet i hverdagen for folk og familier. Slik betaler vi også for vår felles velferd i dette landet. Det som er bra for den enkelte, er samtidig bra for landet og for fellesskapet.

Så vil mange si – når vi skuer utover verden – at vi har det bra i Norge, og de har rett. Samtidig føler mange en uro for samfunnsutviklingen og for hvor Norge er på vei. De er urolige for en utvikling med økende forskjeller mellom rik og fattig og mellom by og land, urolige for at velferdsstaten ikke er der når de trenger den, urolige for alvorlige klimaendringer, men også for at klimapolitikken skal ramme urettferdig og sette sluttdato for arbeidsplasser uten at nye kommer til.

Det er lett å forstå denne uroen, for den bygger på harde – og for høyresiden ofte ubehagelige – realiteter. For forskjellene øker i Norge. Det er en realitet. Ulikhetene i formue er nå på nivå med klassesamfunnet Storbritannia – i Norge. Ulikhetene i inntekt er langt større enn tidligere antatt. I en rapport SSB la fram for kort tid siden, kommer det fram at de aller rikeste i vårt land både tjener mer og skatter mindre enn det som kommer fram i vanlig statistikk.

Hva var Høyres svar i møte med denne utviklingen? Hvor kom Høyres landsmøte? Hvor satte de sitt avtrykk? Jo, å fjerne formuesskatten, hele formuesskatten, det var svaret. De rikeste i dette landet skal altså bli enda rikere. Ifølge Høyres landsmøte er det Norge trenger nå, over 25 000 flere nullskatteytere. Det Norge trenger nå, er en skattelette på 200 mill. kr til Bærum kommune alene, mer enn til hele Nord-Norge til sammen. Det Norge trenger nå, er et gedigent skattekutt hvor det finnes null – null – dokumentasjon på at det skaper en eneste ny arbeidsplass. Tvert imot: I en rapport regjeringen selv har bestilt, som er omtalt i DN i dag, står det svart på hvitt at økt formuesskatt kan gi flere arbeidsplasser, ikke færre.

Å fjerne formuesskatten er så usosialt og urettferdig i et land med økende ulikhet, så umusikalsk midt i en krise hvor vanlige folk blir rammet. Det er en bekreftelse på at partiet Høyre er besatt av formuesskatten. Og vi minnes Høyre-mannen og historikeren Francis Sejersteds brutale erkjennelse i et bind av Høyres historie, som jeg for øvrig fikk til min bursdag – takk for det:

«Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet.»

Slik var det før, og slik er det altså fortsatt.

Det er også en realitet at vi har fått en tillitskrise i distriktene. Folk i distriktene ser at staten trekker seg tilbake, at politiet trekker seg tilbake, at lokalsykehusene svekkes av dårlig økonomi, at utdanningssteder i distriktene legges ned, at utviklingsmidler til næringslivet i distriktene fjernes, og at oljen, fisken og skogen – våre felles naturressurser – gir få arbeidsplasser lokalt og regionalt der folk bor.

Det er en realitet at det foregår en gradvis todeling av vårt helsevesen i et a- og et b-helsevesen. Åtte av ti nordmenn er bekymret for den todelingen. Seks av ti mener vi allerede har det. Og det er ikke rart, for vårt felles offentlige sykehus, våre sykehus, er kronisk underfinansiert. Vi er langt bak våre naboer i å ta i bruk nye, dyrere kreftmedisiner, med det resultat at rike mennesker kan redde seg selv, mens vanlige folk får nei til ny, livreddende medisin.

Høyres privatiseringsreform skulle med helseminister Høies ord gjøre at det ikke lenger var behov for private helseforsikringer. Nå har vi fasiten: Antall helseforsikringer har økt med over 200 000. Samtidig tappes fellesskapets sykehus for penger og fagfolk. Nå skal private kommersielle også slippes inn i eldreomsorgen. Todelingen nordmenn frykter, er blitt tydeligere. Regjeringens politikk gjør vondt verre.

Arbeiderpartiet ønsker et mer rettferdig Norge, og det kan politikken bidra til. Vi går til valg på tre store løfter:

• trygt arbeid til alle

• en sterkere velferdsstat

• en effektiv og rettferdig klimapolitikk

For å skape arbeidsplasser vil vi at bedriftene skal møte en aktiv stat som bidrar mer, og som krever mer tilbake. Vi trenger en stat som trår til med kapital, støtter ny teknologi og bruker eierskap og offentlige innkjøp til å skape arbeidsplasser og nå andre viktige samfunnsmål. Vi trenger en stat som stiller krav til næringslivet. Mer av naturressursene våre skal bearbeides og gi arbeidsplasser her hjemme. Det organiserte arbeidslivet skal styrkes. Uten det overlever ikke vår samfunnsmodell. Sammen med en sterk fagbevegelse skal vi bekjempe sosial dumping, lønnstyveri og arbeidslivskriminalitet, og vi vil begrense innleie og sørge for at flere kan jobbe heltid.

Det andre løftet vi gir, er å gjøre vår felles velferdsstat sterkere. Den skal omfatte alle, uavhengig av hvem du er, og hvor du bor. Ingen unge skal falle utenfor, og alle eldre skal være trygge. Da trenger vi en sterkere offentlig velferdsstat. Vi trenger sterkere lokalsykehus, en ambulansetjeneste som kommer når det virkelig haster, jordmødre i full stilling i alle distriktskommuner og et politi- og brannvesen som er til stede der folk bor. Vi trenger bedre kvalitet og kapasitet i våre felles sykehus.

Vi trenger skoler, universiteter og høyskoler som kan gi unge mennesker den beste utdanningen de trenger for å gå inn i et arbeidsliv i endring, og som kan ta nye samfunnsoppdrag for å sikre arbeidsfolk retten til ny kunnskap gjennom hele arbeidslivet.

Alle eldre skal være sikre på at de får hjelp som er tilpasset deres behov. De har rett til en trygg og verdig alderdom.

Norges klimamål skal nås. Det er vårt tredje løfte. Vi trenger en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber. I framtiden vil de tryggeste arbeidsplassene være natur- og klimavennlige. Ungdommen etterspør det, og industriarbeiderne kan levere. Norge har de beste forutsetningene for å bygge ny, klimavennlig industri basert på ren, norsk energi. Våre fagfolk kan utvikle nye, gode jobber og klimaløsningene som verden trenger, f.eks. innen karbonfangst og lagring, hydrogen, havvind og grønn skipsfart. Men da trenger vi et nytt flertall i denne sal som vet at klimakrisen ikke kan løses av hver enkelt eller av markedet alene.

Høyres landsmøte ga sitt svar på hva Norge trenger nå: å fjerne hele formuesskatten. Det er tydelige forskjeller mellom Høyres svar og våre svar.

I vårt nye programforslag er hovedsakene trygt arbeid til alle, et sterkt forsvar for offentlig velferd og en effektiv og rettferdig klimapolitikk. Vår drøm er et sterkt fellesskap hvor vi gjør forskjellene mindre og mulighetene større uansett bakgrunn og bosted. Vår ambisjon er et sterkere fellesskap hvor vi løser de store oppgavene sammen.

Valget om ett år blir en ideologisk kamp om verdier, retning og saker. Åtte år med Høyre i regjering og Fremskrittspartiet som støttehjul er nok. 2021 blir et retningsvalg for Norge.

Jeg tar opp de forslag som Arbeiderpartiet har fremmet.

Trond Helleland (H) [10:30:17]: De siste tjue årene har Norge opplevd stor velstandsvekst. Denne veksten har kommet oss alle til gode. Vi har en av verdens rikeste middelklasser, et godt velferdssamfunn og et samfunn der de aller fleste har det bra. Norge har brukt oljeformuen klokt, vi har spart til neste generasjon. Vi har investert i kunnskap, vei og jernbane. Dette har gjort Norge bedre rustet i den internasjonale konkurransen.

Vi lever i et trygt samfunn med små forskjeller, og det bor folk i hele landet. Slik vil vi ha det i framtiden også, men vi vil videre. For selv om vi har gode velferdstjenester, vil vi ha bedre velferdstjenester. Selv om vi har gode skoler, vil vi gjøre dem bedre. Og selv om mange av oss har det veldig bra i dag, vil vi gjerne at neste generasjon skal få enda flere muligheter. Da må vi utvikle oss og gjøre nødvendige omstillinger. Blir vi stående, er det lett å stivne – slik er det i skiløypa, og slik er det med politikk også.

Mye kommer til å endre seg de neste årene. Globaliseringen tar nye former, digitaliseringen skaper nye muligheter, urbaniseringen trekker folk til byene, vi lever lenger, og vi blir flere eldre. Om ti år vil det være flere eldre enn barn i Norge. Det blir flere rullatorer og færre barnevogner, flere sykehjemsplasser og færre barnehageplasser, flere utgifter og færre å fordele kostnadene på. Gjør vi ikke grep nå, vil utgiftene til det offentlige øke raskere enn inntektene. Slik kan vi ikke ha det. Produktiviteten må opp, vi må skape mer og inkludere flere i arbeidslivet. Alle som kan jobbe, bør jobbe.

Da vi gikk inn i dette året, pekte mange piler oppover i norsk økonomi. Arbeidsledigheten var lav, og optimismen var tilbake i næringslivet etter oljekrisen. Turister kom fra alle verdensdeler for å oppleve norsk natur og kultur. Så kom koronapandemien. Vi ble satt på en stor prøve her i landet, og de siste månedene har vi sett hvor viktig det er at landet har god beredskap. Norge skal ha en beredskap som gjør oss i stand til å håndtere kriser når de oppstår. Vi kan aldri vite hvilken krise som vil ramme oss, og når. Vi kan derimot gjøre oss i stand til å takle det uventede. Derfor gjør vi bl.a. endringer i politiet. Vi trenger sterkere fagmiljøer, et mer kunnskapsstyrt politi og raskere responstid.

Jeg har lyst til å takke partiene på Stortinget for å ha vist evne til å stå sammen når det gjelder. Ofte får vi politikere høre at vi krangler for mye, at vi er mer opptatt av konflikter enn hva som forener. Da pandemien rammet Norge, viste vi at vi kan finne sammen når en krise truer landet. Vi deltar nå sammen med andre nasjoner i å utvikle vaksinen mot covid-19. Og vi har forpliktet oss til å dele vaksinen når den kommer. Samarbeid og raushet er verdier vi skal verdsette. Samarbeid og raushet bygger bånd og tillit mellom folk og land. Og nettopp tillit er helt avgjørende for å håndtere en internasjonal pandemi.

Vi skal også være glad for at vi har økonomiske muskler. Vi skal være glad for at vi har oljefondet. Oljefondet hadde aldri blitt til uten en innovativ oljenæring og et næringsliv som har skapt verdier til beste for oss alle. Det handler om offshorearbeideren som setter seg inn i et helikopter på vei til Nordsjøen, om skipperen som styrer supplybåten i all slags vær, om lastebilsjåføren som kjører over fjellet om natten, og om gründeren som satser sine sparepenger på å skape jobber. Oljefondet er et pensjonsfond, men det er også en forsikring. En forsikring sparer vi på til den dagen vi trenger den. I år har vi trengt denne forsikringen, men allerede nå må vi forberede oss på at vi må bruke mindre penger fra oljefondet. Koronapandemien vil gå over. Da må også Stortinget komme tilbake til en normaltilstand. Årets høye pengebruk kan ikke fortsette.

Før sommeren hadde vi kontroll på pandemien, men arbeidsledigheten økte til det høyeste nivået siden krigen. Folk som hadde vært i arbeid hele livet, måtte fylle ut meldekort på Nav. Nyutdannede studenter gikk rett inn i arbeidsledighetskøen, rockeband, symfoniorkestre og teatre måtte kansellere sine konserter og forestillinger. Det er vondt å sitte hjemme når du helst vil gå på jobb. Spørsmålene blir mange. Å ha en jobb handler om mer enn å ha en inntekt. Det handler om kaffepausen med gode kolleger, om diskusjonen i lunsjen, meningene om helgens fotballkamper i Tippeligaen og Premier League – det er mye å snakke om der nå. Det handler om å få brukt sine evner og bli sett.

Tirsdag 22. september var det registrert 106 000 helt arbeidsledige i Norge, ifølge tall fra Nav. Det utgjør 3,8 pst. av arbeidsstyrken. Jeg så at arbeidsledigheten var lavest i Nordland og høyest i Oslo. Det er betydelig færre enn i vår, men det er for mange. Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet fortsetter imidlertid, men vi er ikke i mål. Framover må arbeidsplasser være vår viktigste prioritet. Hele Norge skal tilbake i jobb.

Skal vi klare det, må vi sørge for vekst i det private næringslivet. Det er det private næringslivet som er hardest rammet av permitteringer og oppsigelser. Vi kan ikke erstatte private arbeidsplasser med offentlige arbeidsplasser. Derfor er jeg bekymret når jeg hører at venstresiden vil at staten skal sterkere på banen i næringsutviklingen. Staten skal legge til rette for næring, men staten skal ikke drive næring. Den jobben skal vi i størst mulig grad overlate til private. Jeg blir bekymret når jeg hører at deler av venstresiden vil melde oss ut av EØS. Det vi trenger framover, er mer samarbeid mellom land, ikke mindre. Vi trenger et stort marked å selge varene våre til, ikke et lite. Jeg blir bekymret over venstresidens motstand mot private gründere og private virksomheter som skaper arbeidsplasser innen helsesektoren. Istedenfor å kalle dem innovatører, kaller venstresiden dem profitører. De private aktørene utgjør et viktig og nødvendig supplement for å møte framtidens behov, og de gjør at det offentlige må skjerpe seg i konkurransen. I tiden framover trenger vi mer privat innovasjon, ikke mindre.

Jeg blir også bekymret når jeg hører at Senterpartiet vil reversere mye av den nødvendige omstillingen som har skjedd de siste årene. Senterpartiet skaper et bilde av at alt var bedre før, men alt var ikke bedre før. Skolene er bedre nå enn før, veiene er bedre nå enn før, helsevesenet er bedre nå enn før, politiet har mer kunnskap nå enn før, og folk flest har det bedre nå enn før. Vi løser ikke framtidens utfordringer ved å drømme oss tilbake til fortiden.

Morgendagens jobber vil bli grønnere. Høyre tror at norske virksomheter kan ta en ledende rolle i å skape disse jobbene. Klimaendringer er en av de største utfordringene vi står overfor. Derfor er det gledelig å registrere at utslippene er på vei ned. I februar tok Norge sats og meldte inn et forsterket mål under Parisavtalen. Norge tar nå en tydelig lederrolle i verden ved å kutte utslipp og gå foran i å følge opp våre internasjonale forpliktelser. Klimakrisen kan løses, og den skal løses.

Pandemien vil prege Norge de neste månedene også, men pandemien må ikke gjøre oss nærsynt. Vi må fortsette å satse på god infrastruktur, vi må fortsette å knytte sammen bo- og arbeidsmarked, vi må fortsette å satse på kunnskap og kompetanseheving, og vi må legge til rette for jobbskaping. Vi må fortsette å kutte utslippene. Ja, vi må fortsette omstillingen av Norge, slik at folk kan leve gode og meningsfulle liv enten de bor i Oslo, i Trøgstad, i Vardø eller i Hallingdal.

Siv Jensen (FrP) [10:50:25]: Det er krevende tider. Arbeidsledigheten er høy. Mange arbeidsplasser er utsatt, og mange opplever nå livsverkene sine som reelt truet – de kan altså gå over ende. Da må jeg si at jeg synes det er litt underlig med mange gjentakende budskap fra ulike deler av regjeringspartiene om at vi nå er på vei ut av krisen. Vi hørte senest representanten Helleland si at nå er tiden kommet for å redusere pengebruken. Det er mange gode grunner til å gå kritisk gjennom offentlig pengebruk, men da bør regjeringen også se på det som for øyeblikket er definert som hellige kyr, f.eks. at man først setter av 1 pst. av BNI til bistand, uten at det går gjennom den samme kritiske vurderingen som alt annet.

Er det på ett tidspunkt at vi skal være glad for at vi har et oljefond, er det nettopp nå. Det er i krisetider vi skal ha muligheten til å bruke litt ekstra penger, for å avhjelpe de veldig uheldige utslagene som denne pandemien har gitt oss.

Ingenting hadde vært bedre enn om regjeringspartiene hadde rett i at vi nå var på vei ut av krisen, men det er altså veldig lite som tyder på det. Alle de bedriftene jeg snakker med når jeg reiser rundt i dette landet, forteller ganske tøffe historier, om frykten for at bedriftene skal gå over ende, og for at tiltakspakkene som regjeringen har kommet med, ikke treffer godt nok. Man kan jo ikke ta et tverrsnitt av de bedriftene som nærmest er helt uberørt av denne krisen, se dem opp mot de bedriftene som opplever store problemer, og så si at hvis vi tar et gjennomsnitt, er det et tegn på at vi nå er på vei ut av denne krisen. Jeg er helt uenig i det.

Jeg har derfor på vegne av Fremskrittspartiet store forventninger til det statsbudsjettet som regjeringen skal presentere om et par dager. Jeg kan i hvert fall nevne noen av de tingene Fremskrittspartiet har forventninger om vil komme der. Vi har selvsagt forventninger om kraftig forbedrede rammebetingelser for norsk næringsliv gjennom at skatter og avgifter blir satt ned. Vi har forventninger om mindre byråkrati. Vi har forventninger om at vi nå skal trygge interessene til innbyggerne våre gjennom gode tjenester og gjennom trygge jobber. Vi har forventninger om at vi retter en håndsrekning til landets pensjonister, som gjennom de siste årene har opplevd betydelig reduksjon i kjøpekraften som følge av lønnsoppgjørene.

Vi har selvfølgelig også forventninger til at det blir gjort noe med grensehandelen. Jeg har vært og besøkt bedrifter rundt omkring i dette landet som nå opplever sterk vekst i varehandelen. Jeg har snakket med folk som har fått seg jobb for første gang på mange år. De er veldig glad for det, men de er selvsagt urolige fordi den jobben er midlertidig. Tenk så bra det hadde vært om vi kunne gjøre alle disse tusenvis av midlertidige jobber faste gjennom at vi fikk redusert forskjellen i avgifter mellom Sverige og Norge! Det ville vært et godt bidrag, og også bidratt til at vi fikk flere arbeidsplasser i varehandelen, som veldig ofte er arbeidsplasser for ikke-faglærte personer.

I en tid da det er privat sektor som sliter mest, tror jeg også det er helt åpenbart for stadig flere hvor veksten må komme i fremtiden. Vi er nå kommet inn i en tid da offentlig forvaltning må kjenne sin besøkelsestid og redusere byråkrati og ikke minst sløsing med skattepenger.

Fremskrittspartiet fremmer i dag en lang rekke forslag som nettopp handler om å sikre innbyggernes interesser. Det handler om at ingen under 50 år skal tvinges til å bo på sykehjem mot sin egen vilje. Det er rett og slett helt uverdig at det skjer i Norge i 2020. Vi fremmer forslag om å gjøre noe med underreguleringen av pensjonen for landets pensjonister. Vi fremmer forslag om å gjøre noe med gebyrene i kommunal sektor, som nok ikke kan sies å være helt etter selvkostprinsippet. Vi fremmer forslag om ulike granskinger av statlige tilskudd, og vi ber regjeringen om en omfattende gjennomgang av norske bistandsmidler. Det kan ikke være slik at man er så opptatt av målsettingen om 1 pst. av BNI at man ikke er opptatt av hva disse pengene går til. En kritisk gjennomgang av dette må på plass, og vi regner selvsagt med tilslutning til det forslaget i Stortinget. Hvorfor skal man ha denne typen kritisk gjennomgang? Jo, rett og slett fordi det alltid er skattebetalerne som får regningen, og det er også de som kommer til å sitte igjen med regningen hvis vi får et regjeringsskifte etter valget.

Det er en bukett av partier som seg imellom bedriver en form for NM i skatteskjerpelser. Derfor er det grunn til å være litt urolig når man hører innlegget til representanten Gahr Støre, som åpnet dagen i dag med å snakke om denne staten som skal stille opp for alt og alle hele tiden. Men hvem er nå det? Det er skattebetalerne. Igjen får vi altså et veldig tydelig budskap om at dette er partier som hver for seg og sammen ønsker å skjerpe det samlede skattetrykket i Norge for så å bruke betydelige beløp på dyre reformer. Det er et regnestykke som i hvert fall ikke kommer til å gå opp for lommebøkene til folk flest og næringslivet. Derfor er det all mulig grunn til å uroe seg over hva som kan bli konsekvensene av forverrede rammebetingelser for privat sektor hvis vi får et skifte etter valget.

Jeg synes også det er litt underlig at statsministeren i helgen sa til NTB at hun kunne se for seg å søke andre flertall i Stortinget for budsjettet. – Jeg ser at statsministeren rister på hodet. Det regner jeg i så fall med at noen fra regjeringen eller regjeringspartiene vil oppklare i løpet av denne debatten, for jeg leste det NTB-intervjuet med stor interesse. Da er det i så fall fristende å spørre om det er slik at målsettingen om å sitte i regjering er viktigere enn hva slags politikk som føres. Jeg mener i hvert fall på vegne av Fremskrittspartiet at man får til bedre løsninger for skattebetalerne, for folk flest, gjennom å lytte til de innspillene og forslagene som Fremskrittspartiet nå kommer med.

Uansett går vi en spennende høst i møte. Jeg kan forsikre om at forhandlingene om statsbudsjettet, som jeg har oppfattet at statsministeren ønsker skal skje – i hvert fall først – med Fremskrittspartiet, ikke kommer til å bli noen enkel operasjon. Vi skal selvsagt ferdigstille våre krav, men jeg kan forsikre om at det handler om å få redusert avgiften på grensehandelsutsatte varer, at det handler om å trygge hverdagen for folk og gjøre noe for eldre som har opplevd en kraftig forverring av livssituasjonen sin som følge av koronapandemien. Slik kan vi ikke ha det. Vi må gjøre noe for alle dem som opplever å få utsatt behandlinger og operasjoner ved landets sykehus fordi alle ressursene primært har vært bundet opp i koronarelaterte ting. Det er forståelig, men samtidig urovekkende at helsekøene nå vokser, og at ventetidene øker som følge av den prioriteringen.

Vi har selvfølgelig forventninger om at vi får gitt en håndsrekning til landets pensjonister. Det er over én million mennesker som opplever at situasjonen har blitt forverret, og det er ikke en situasjon som kan vedvare, særlig fordi man opplever å få negativ kjøpekraftsutvikling i en situasjon med magre lønnsoppgjør. Det er mulig å forstå det, men det er ikke mulig å forstå at man ikke gjør noe med en brist i de forutsetningene som lå til grunn da pensjonsreformen i sin tid ble vedtatt. Det regner jeg med at flere partier bør komme til en erkjennelse av, og at vi får gjort noe med det.

Med det tar jeg opp forslag nr. 70, som Fremskrittspartiet har fremmet.

Marit Arnstad (Sp) [11:12:03]: Med den forrige taleren fikk en et øyeblikk en følelse av at vi var langt inne i en budsjettdebatt om et budsjett ingen ennå kjenner. Dette er jo en trontaledebatt, som handler om den parlamentariske situasjonen, ikke minst mellom regjeringen og dens støtteparti, Fremskrittspartiet. Men som representant for et opposisjonsparti må jeg si at det sikkert blir ganske interessante budsjettdrøftinger, basert på det innlegget som nettopp ble holdt.

Dette er den siste trontaledebatten før valget neste år, den siste trontaledebatten før et stortingsvalg. Gjennom sju år har den Høyre-ledede regjeringen nå sentralisert, lagt ned tjenester og ført en politikk som har gitt både distriktsopprør, kystopprør og dårligere lokale offentlige tjenester. Trontalen var imidlertid fri for all omtale av noe som kunne ligne distriktspolitikk. Jeg tror nok at statsminister Erna Solberg og regjeringen nå satser alt på at velgerne skal ha glemt spørsmål om sentralisering og distriktsopprør fram mot valgdagen i 2021. Den ekstraordinære situasjonen det siste halve året har jo på mange måter flyttet fokuset bort fra regjeringens egentlige prosjekt, nemlig det politiske innholdet i den sju år gamle avtalen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Nå prøver nok regjeringen å styre skuta inn i smulere farvann. Nå reiser Høyre-folk rundt omkring og sier at det ikke har vært noe distriktsopprør. Og de prøver å redusere betydningen av dette og egentlig av alle diskusjoner om distrikter, til å handle om diskusjoner om fortida.

Valget i 2021 handler om politisk kurs og politisk retning. Det denne regjeringen kaller reformer, har i mange sammenhenger vært en ren sentralisering og et ønske om store enheter, uten noen begrunnelse for hvordan dette skal gi bedre kvalitet og innhold. Høyre har fokusert på systemene, ikke på menneskene. Det skaper et samfunn med større forskjeller og avmakt. Regjeringen har brukt både press og tvang mot kommuner og fylker for å få sammenslåinger som verken henger på greip eller har oppslutning blant innbyggerne. To meningsløse gigantfylker står igjen som en påminnelse om det: Troms og Finnmark og Viken – Troms og Finnmark, som er større enn en rekke europeiske land, og Viken, som har et innbyggertall på 1,2 millioner og går fra Hallingskarvet til Halden. Begge fylkene er uten indre sammenheng. Høyre er blitt så opptatt av regioner at de har glemt folket som bor i dem.

Regjeringen har også presset fram en politireform som gjør at en rekke lokalsamfunn – både i by og bygd, egentlig – har mistet sitt nærpoliti. Det er som den nylig pensjonerte politimannen Geir Tveit fra Grønland politikammer sa det:

«Men vår kompetente politistyrke hindres hver dag i å utføre det arbeidet de er dedikert for, fordi etaten er mer sentralisert og toppstyrt.»

Gjennom sju år har den samme sentraliseringsfilosofien blitt anvendt både på akuttsykehus og fødetilbud, på universitets- og høyskolesektoren og på de lokale domstolene, tingrettene. Noen steder er de lagt ned, andre steder tømmes tilbudet sakte, men sikkert for ledelse og innhold. De utarmes, og håpet til Høyre og Fremskrittspartiet er nok at de etter hvert skal «modnes» til nedleggelse.

Hele denne sjuårsperioden har regjeringen ført en politikk ved hjelp av både små og store grep som har gjort tilværelsen vanskelig for norske distrikter og vært til fordel for de store enhetene og de folketunge områdene. Distriktspolitiske virkemidler som bidro til aktivitet og investeringer i mange kommuner, er radert ut. Konsesjonsgrensene i landbruket er økt og bidrar til større bruk. Samtidig er importkvotene strukket til det ytterste. I fiskeriene har regjeringens politikk nå ført til en splittelse innad i fiskeriene som vi ikke har sett siden Trollfjordslaget i 1890. Statlige arbeidsplasser er trukket ut av distriktene gjennom nedlegging av en rekke kontor – skattekontor, Nav-kontor og andre funksjoner.

Regjeringen ser ut til å arbeide ut fra en slags hypotese som sier at de små enhetene og alle som bor «ytterst ute» et eller annet sted, er for dyre i drift. De burde helst flytte. Det koster for mye å opprettholde tjenestetilbud og arbeidsplasser. Det er for dyrt å opprettholde infrastruktur, å vedlikeholde strømkabler og å legge fiber til hus som ligger spredt og langt unna sentrum.

Slik vil ikke Senterpartiet tenke. Likeverdigheten og tilliten i dette samfunnet innebærer at vi må se og anerkjenne utfordringene i landet uansett hvilke deler av landet det handler om. Vi må i det hele tatt tro på hele Norge.

Tidligere Høyre-statsråd Victor Norman hadde en interessant innledning på en distriktspolitisk konferanse som jeg var på i forrige uke. Han mente at bosettingsmønsteret var et fellesgode vi ikke hadde råd til å miste, og at det var behov for en ny og kraftfull distriktspolitikk.

Senterpartiet mener det trengs helt nye verktøy i distriktspolitikken. Framfor alt trengs det en erkjennelse av at distriktspolitikk ikke kan løses ved hjelp av helt generelle og nøytrale virkemidler. Det må løses med målrettet satsing. Derfor foreslår Senterpartiet bl.a. bygdevekstavtaler – en langsiktig satsing på de kommunene som har de største næringsmessige utfordringene. Derfor foreslår vi redusert selskapsskatt i distriktene. Derfor foreslår vi bredbånd, ikke til 92 pst. av befolkningen og ikke til 95 pst. av befolkningen, men til absolutt hele befolkningen.

Koronapandemien har preget oss det siste halvåret. I starten gjorde partiene på Stortinget en stor innsats for å komme fram til felles løsninger på mange av utfordringene. Det var et viktig arbeid – både når det gjaldt lovgivning, når det gjaldt helse, og når det gjaldt økonomi. I dag er den perioden imidlertid over. Nå velger regjeringen å snakke med sitt støtteparti, Fremskrittspartiet, framfor å snakke med alle de politiske partiene. Da er det desto viktigere at prosessene er preget av åpenhet. Senterpartiet er bekymret for om den kommisjonen som nå skal evaluere gjennomføringen av koronasituasjonen, vil gjennomføre sitt arbeid i tilstrekkelig åpenhet, altså i full åpenhet.

Da pandemien brøt ut, var regjeringen dårlig forberedt når det gjaldt helseutstyr, og kommunene ble de første månedene nedprioritert. Da er det litt sørgelig at den beskjeden som kom i forrige uke om at kommunene ikke lenger vil få hjelp fra det nasjonale beredskapslageret og må bygge egne lagre for utstyr, kommer på det tidspunktet den nå gjør. Regjeringen må ikke svikte eget beredskapsansvar midt under pandemien. De må ikke unnslå seg sin egen koordinerende rolle. Det er klart at å legge dette ansvaret over på kommunene kan bli en økonomisk byrde som går ut over andre tjenester, som oppvekst og eldre. Senterpartiet er bekymret over regjeringens holdning til Kommune-Norge, til kommunene som står på og gjør en stor jobb med å beskytte sine innbyggere, med testing, med smittesporing og med helsetjenester. Det gjør det heller ikke bedre når helseministeren kommer med utsagn om økonomistyring i kommunene som oppleves som en smule arrogant. Det vitner i alle fall om at regjeringen har en vei å gå når det gjelder å lytte til kommunesektoren, som har hatt store ekstrakostnader knyttet til hele koronasituasjonen.

Jeg har lyst til å nevne en liten ting til: Senterpartiet er bekymret for de strenge reglene eldre og funksjonshemmede har vært utsatt for det siste halve året – å holde tilbake besøk fra de nærmeste, å nekte pårørende å komme inn for å hjelpe sine nærmeste med helt grunnleggende ting. Det er mange eksempler på at dette har vært praktisert uklokt. Framover må vi bli bedre til å balansere målene om godt smittevern opp mot behovet for kontakt med venner og familie. Isolasjon og ensomhet er alvorlig. Derfor fremmer Senterpartiet i dag et forslag – fordi vi mener det er nødvendig – om en bedre kartlegging av myndighetenes håndtering av besøksrestriksjoner og besøksstans. Det er et felt der alle sider må fram, slik at vi kan lære av det for framtida.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Audun Lysbakken (SV) [11:33:45]: Tiden vi lever i, og årene vi skal inn i, preges av to store kriser. Det ene er pandemien og den økonomiske krisen som den har utløst. Det andre er klima- og miljøkrisen. Det betyr at det vi skal gjøre dette stortingsåret, det vi skal ta stilling til i valget neste år, er preget av et større alvor enn det jeg i hvert fall kan huske at norsk politikk har vært før, og at det er et stort behov for en politikk for håp og forandring.

Skal vi klare å løse disse to krisene, må vi gjøre det vi har gjort i Norge mange ganger før, nemlig føre en politikk som er for de mange og ikke for de få, der det ikke er de snevre egeninteressene til dem med mest penger og mest makt fra før som får bestemme, men interessene til vanlige folk.

Det er slik vi har gjort det ved avgjørende veivalg i dette landet. Slik fikk vi et arbeidsliv der folk ikke skulle stå med luen i hånden, men være beskyttet av et sterkt lovverk og sterke fagforeninger – et arbeidsliv for de mange og ikke for de få. Slik fikk vi et skattesystem der de med de bredeste skuldrene skulle bære de tyngste byrdene, og der en ikke bare skulle få ned forskjellene, men også finansiere en velferdsstat som skulle sørge for et sikkerhetsnett for oss alle sammen, men også en trampoline å ta sats på i livet for folk, slik at ikke bare de rikestes barn, men alles barn, skulle ha muligheten til å ta i bruk sine evner og leve ut sine drømmer – et skattesystem for de mange og ikke for de få. Slik fikk vi en næringspolitikk som sikret vannkraften og oljen for folket i stedet for å privatisere bort ressursene – en næringspolitikk for de mange og ikke for de få.

Kort sagt har dette landet aldri blitt bygd med markedets usynlige hånd; det er bygd på sterke fellesskap og små forskjeller. Nå må vi gjøre det samme igjen.

Men det er ikke slik denne regjeringen møter krisetiden. Tvert imot har vi sett en utilstrekkelighet i tiltakene mot arbeidsløshet, og vi har sett en mangel på sosiale krav. Hvor er kravene om at de som får statsstøtte, ikke samtidig skal kunne putte penger i skatteparadiser eller utbetale utbytte til eierne? Hvor er kravene om at de som mottar penger fra staten, ikke bør si opp folk eller gå over til løsarbeid? I stedet ser vi meningsløse skattekutt, enten det er kutt i formuesskatt eller kutt til oljeselskapene.

Når det gjelder klimakrisen, har vi fått en skattepakke som kun garanterer for aksjonærene i oljeselskapene, ikke for arbeid og klimaomstilling. Regjeringen har fortsatt ikke en plan for den omstillingen vi skal igjennom, eller for hvordan vi skal nå klimamålene i 2030. Fortsatt er det ingen erkjennelse av at vi ikke kan lete etter mer olje når verden allerede har funnet mer fossil energi enn vi kan brenne, hvis vi skal unngå katastrofal global oppvarming.

Det har kommet noen rapporter i det siste som det er nødvendig å bruke lite grann tid på. Den ene er den fra Statistisk sentralbyrå som viser oss sannheten om Forskjells-Norge – hvor stor ulikheten i makt og rikdom i dette landet faktisk er. Den viser at det SV har sagt i årevis om det dype samfunnsproblemet vi har med økende ulikhet, er sant. De 370 rikeste enkeltmenneskene i Norge legger beslag på 6 pst. av all inntekt, står det i den rapporten. Den rikeste promillen av landets befolkning betaler mellom 9 pst. og 17 pst. i skatt, mens vanlige arbeidsfolk betaler mye, mye mer. De rike drar ifra, og det er hovedgrunnen til at ulikheten i makt og rikdom øker i Norge. Det er et samfunnsproblem når makt og penger samles på færre hender enn før.

Så har vi dagens rapport, bestilt av regjeringen, som viser at det ikke er lavere, men økt formuesskatt som kan gi flere arbeidsplasser – like etter at Høyre har vedtatt at det er et stort og viktig mål å fjerne hele formuesskatten. Dette viser jo at det største regjeringspartiet lar sin skattepolitikk styres av milliardærenes følelsesliv i stedet for det som er det ekte næringslivets faktiske interesser. Vi trenger ikke milliardærer, vi trenger milliarder til arbeid og velferd.

Gjennom årene med blå regjering har vi sett en utvikling der mange vanlige arbeidsfolk opplever stagnasjon i sine inntekter, sett opp mot det som skjer på toppen av samfunnet. Mange av de dårligst betalte i Norge har ikke hatt reallønnsvekst på årevis. Pensjonistene ser nå nok et år med minus i kjøpekraften, noe som selvfølgelig rammer hardest de som er eldre og har lave pensjoner fra før.

Regningen for skattekuttene i de blå årene er også i stor grad blitt sendt til mange av dem som har minst – uføre, aleneforeldre, folk på arbeidsavklaringspenger, brannskadde, amputerte, barn med briller – alle de ulike støtteordningene som denne regjeringen har kuttet i. I dag fremmer SV forslag om at Stortinget skal be regjeringen gjøre noe de aldri har gjort, nemlig undersøke konsekvensene for dem som er rammet av disse kuttene. Det er det minste vi kan be om. Jeg tror at den undersøkelsen – hvis Stortinget vedtar å gjennomføre den – vil vise at disse kuttene bør reverseres, ett for ett, krone for krone.

SV foreslår også å erklære klimakrisen som en nasjonal nødsituasjon. Det vil være å understreke det alvoret vi må møte klimapolitikken med framover. En del representanter fra Stortinget har nylig vært på Svalbard. Jeg var der sammen med utenriks- og forsvarskomiteen. Temperaturøkningen i den delen av landet vårt har vært på 5,5 grader siden 1990. Der ser vi – tydeligere enn noe annet sted i vårt land – hva konsekvensene av klimakrisen er og vil bli: økosystemer i ubalanse, forutsetningene for lokalsamfunn blir drastisk endret. Likevel er klimapolitikken i dette landet fortsatt tilfeldig og halvhjertet. Nå trenger vi en plan for å nå klimamålene i 2030 og en plan for å gjøre oss mindre avhengige av oljen. Rundt om i landet venter bedrift etter bedrift på den planen og på tiltakene som skal gjøre at det er nullutslippsløsninger som lønner seg, på tiltakene som skal gjøre at de nye ideene får muligheten til å lykkes. Det vi står foran, er en renessanse for den aktive nærings- og industripolitikken, med staten og fellesskapet som motor og med markedsliberalismen på historiens skraphaug.

Norge trenger en grønn ny deal, der vi skal kutte utslipp, bygge landet og dele goder og byrder – kutte, bygge og dele. Det er fellesskap og ikke marked og privatisering som nå er det moderne.

Da burde vi denne høsten også få se et ordentlig løft for kommuneøkonomien. Vi burde få se en stopp i privatiseringspolitikken, enten den handler om de sugerørene som velferdsprofitører har fått ned i statskassen gjennom frislipp for kommersialisering innenfor barnevernet, eller den handler om den store muligheten til å ta ut profitt fra barnehager og eldreomsorg. Det burde innebære å stoppe privatiseringen av jernbanen og stoppe utviklingen der fiskeriressursene samles på færre hender enn før.

Til slutt: En av debattene Stortinget må ta denne høsten, er hvordan vi skal håndtere den demokratiske forankringen og behovet for åpen debatt rundt nødvendige tiltak mot pandemien. Til nå har regjeringen hatt makt til ene og alene å vedta svært dramatiske inngrep i innbyggernes friheter og rettigheter – nedstenging av hele deler av samfunnet vårt. Det var nødvendig å gjøre det i vår, det hadde bred politisk støtte, men SV har sagt hele veien at vi har et lovverk som er tilpasset kortvarige, men ikke langvarige kriser. Derfor vil jeg utfordre Stortinget til en debatt om det forslaget SV har fremmet om å trekke tilbake regjeringens fullmakter, slik at nye koronatiltak må forankres i Stortinget på en helt annen måte.

Vi lover tydelig opposisjon i høst. SV er det rød-grønne folkepartiet i norsk politikk. Vårt prosjekt er en rød-grønn regjering – en som jobber for de mange, ikke for de få.

Med det tar jeg opp SVs forslag nr. 71–87.

Terje Breivik (V) [11:57:02]: Om det er eitt ord som best kan beskriva det me politikarar har møtt gjennom koronatida frå bedrifter, sjølvstendig næringsdrivande, frilansarar, organisasjonar, idrettslag, arbeidstakarar og heilt vanlege folk, er det ordet «imponerande». Måten me som samfunn i fellesskap har stilt opp for kvarandre på, vist tolmod, solidaritet og godteke alle restriksjonane, viser noko av kvaliteten med Noreg og det norske demokratiet.

Som parlamentarisk leiar i eit regjeringsparti ynskjer eg å retta ein stor takk til det norske folk, nærings- og organisasjonslivet, med dei to store, LO og NHO, i spissen, og alle i offentleg sektor som har stilt opp, og stiller opp, i dugnaden. Sjølv i krisetider er det eit privilegium og ei takknemleg oppgåve å vera ansvarleg politikar i eit samfunn der tilliten mellom styresmaktene og folket er så stor, der me er så godt organiserte, og ikkje minst der me har tilgang på ressursar få andre land er i nærleiken av.

Summa summarum er det likevel ikkje tvil om at for dei fleste har det vore ei krevjande tid. To av dei bransjane som framleis slit tungt, og som vil slita ei god stund enno, er reiselivet og kultur- og eventbransjen. Avtalen regjeringspartia og Framstegspartiet vart samde om no på fredag, gjev større tryggleik for desse næringane framover. Det er grunn til å takka Framstegspartiet for viktige, konstruktive bidrag. Kompensasjonsordninga for sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar vart t.d. ikkje berre vidareført, men òg forbetra.

Regjeringa varsla i trontalen at dei følgjer utviklinga tett og sjølvsagt er innstilt på både å vidareføra ulike tiltak, endra og supplera dei, om koronasituasjonen og behova framover tilseier det. Ein vaksine kan heldigvis vera på plass på nyåret. Gjennom tett, godt internasjonalt samarbeid er det fullt trykk på å utvikla ein heilt ny vaksine på rekordtid.

Internasjonalt samarbeid er ikkje berre nødvendig for å kunna handtera pandemiar som ikkje kjenner landegrenser, men òg klimakrisa, kampen mot fattigdom og migrasjonsproblemet, og for å få bukt med ei omfattande skatteflukt.

Sommaren 1989 kom den kjende amerikanske statsvitaren Francis Fukuyama med denne oppsummeringa av tidsånda: Det me kan oppleve, er ikkje berre slutten på den kalde krigen, men at det vestlege liberale demokratiet no er godteke som den endelege utgåva av menneskeleg styresett.

Nokre månader seinare i 1989 fall muren i Berlin. Kommunismen i Europa var historie. Fukuyama var nærast profetisk. Resten kjenner me: 9/11, terrorfrykta og -faren, finanskrisa, høgrepopulismen, venstrepopulismen, Trump, brexit og Boris, europeiske land som igjen byggjer murer, no ikkje for å halda folk inne, men ute. Historia var dessverre ikkje over. Og i ei tid der til og med stormakter som USA og Storbritannia har politiske leiarar som er aktive pådrivarar for usunn, direkte farleg nasjonalisme, og nærast åtvarar mot globalisering, er det viktig at eit rikt, velorganisert land som Noreg tek ansvar og er pådrivar for meir forpliktande europeisk samarbeid. For eit lite land som Noreg har det historisk sett vore heilt avgjerande, og er eit viktig bidrag for at me er det trygge, privilegerte landet me alle nyt godt av i dag.

For Europa har EU-samarbeidet sikra framvekst av demokrati, menneskerettar, økonomisk velstand og vekst og ikkje minst bidrege til at fryktens kontinent no er den mest fredfulle verdsdelen på kloden. Europa treng eit samlande leiarskap for å handtera det som har styrke i seg til å skru det europeiske samhaldet fleire tiår tilbake, eit leiarskap som forsterkar demokratiseringa av EU, og som styrkjer rolla til det folkevalde EU-parlamentet ytterlegare.

Landsmøtet til Venstre behandla nytt prinsipprogram førre helg. Der vart det vedteke: Venstre ynskjer på sikt at Noreg skal delta i dei demokratiske institusjonane i EU gjennom eit EU-medlemskap, der det vert laga gode løysingar for fiskeri og landbruk, og der det vert teke ei separat vurdering av eventuelt å gå inn i eurosona. Medlemskapet må avgjerast etter folkerøysting, og Venstre sine folkevalde skal respektera resultatet.

Skepsisen og motstanden i opinionen til eit eventuelt norsk EU-medlemskap er sterk. Det er difor lite eller ingenting som tilseier at Venstre skal gjera EU til ei viktig sak i det komande stortingsvalprogrammet og i komande stortingsperiode. Og for oss som er opptekne av å føra ein politikk som tryggjer og legg grunnlaget for arbeidsplassar i distrikta: Det er ikkje det nyanserte ja-standpunktet Venstre no har innteke som er faren for eksportindustrien eller landbruket vårt, men dei partia som vil seia opp EØS-avtalen.

Landsmøtet til Venstre valde òg ny partileiar, Guri Melby. Ho er i tillegg utdanningsminister i regjeringa og står slik sett midt i den historiske, utrøyttelege innsatsen Venstre har stått i sidan partiet vart skipa: å gje alle barn same moglegheiter i livet uavhengig av bakgrunn og opphav og å kjempe mot barnefattigdom og ulikskap gjennom systematisk satsing på ein sterk offentleg skule og tidleg innsats. Og dessverre har ikkje alle barn det bra i Noreg. Då er jobben vår som politikarar å ta vare på desse ungane, gje dei høve til å delta på fritidsaktivitetar, gå i barnehage og på SFO og ha ein skulekvardag prega av undervisning tilpassa den enkelte og fri for mobbing. Difor har Venstre sørgt for å gje gratis plass i barnehage for barn i familiar med dårleg råd, difor har me satsa på gratis skulefritidsordning til barn i familiar med låg inntekt, og difor har me stått på for ei betre skulehelseteneste, eit betre fritidstilbod og gratis aktivitetskort. Eg er òg svært glad for at me i godt samarbeid med dei to andre regjeringspartia, Høgre og Kristeleg Folkeparti, og med Framstegspartiet har fått på plass elleve månader studiestøtte, betra velferdsordningane for studentar og systematisk etablert fleire studieplassar og studiemoglegheiter i heile landet, og ikkje minst monaleg betra moglegheitene og tilbodet til dei som slit med å fullføra vidaregåande skule.

For Venstre handlar klima- og miljøkampen om å sikra fridomen og moglegheitene til framtidige generasjonar. Me er ukuelege framtidsoptimistar. Difor kuttar me klimagassutslepp og fredar verdfull og trua natur. Med Venstre i spissen har me no dei lågaste utsleppa på 27 år nasjonalt, trass i at dei går opp i Noregs største by, Oslo. Det har ikkje kome av seg sjølv, men gjennom elbilfordelar, auka bruk av biodrivstoff, ei omfattande satsing på kollektivtransport og jernbane og ikkje minst eit utstrekt samarbeid med norsk næringsliv og forskings- og teknologiutviklingsmiljø. Tunge statlege verkemiddel som Enova, klimateknologiordninga og SkatteFUNN er auka med mangfaldige milliardar. Me har etablert eit heilt nytt statleg klimainvesteringsselskap, Nysnø Klimainvesteringar AS, som på rekordtid er tilført 2 mrd. kr i forvaltingskapital. Me har gjort det meir lønsamt å ta grøne val i kvardagen gjennom eit grønt skatteskifte som set ned prisen på grøne løysingar, som null- og lågutsleppsbilar og kollektivtransport. Og i budsjettforslaget for 2021 ligg det inne ei gigantsatsing på karbonfangst og -lagring. Dette kan vera noko av det viktigaste me gjer med tanke på å redusera klimagassutslepp raskt og omfattande nok, ikkje berre i Noreg, men «worldwide», for å unngå dei verste klimaendringane i framtida.

For Venstre er fridom og moglegheiter for alle det viktigaste. I denne stortingssesjonen vil det heilt sikkert stå mange slag om nettopp det: rusreforma, klimameldinga som skal visa korleis me skal nå 2030-måla, og ulike tiltak som skal sikra at endå fleire torer, og lukkast med å realisera gründerdraumen sin, t.d. – nødvendige og krevjande forslag, men forslag som gjer Noreg til eit betre land. For betre er alltid mogleg.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:18:31]: Det er ganske utrolig – når jeg hører de rød-grønne partiene i denne debatten, er det umulig å kjenne seg igjen i det bildet som tegnes. Det er opposisjonens rolle å kritisere regjeringen, men Arbeiderpartiet og resten av venstresiden tar feil. De tar feil. Sannheten er at vi har en regjering som viser lederskap, trygt lederskap. Vi har en regjering som viser familiene tillit, som tror på lokalsamfunnet, de nære relasjonene og frivillig engasjement. Vi setter enkeltmennesket i sentrum, ja, vi setter menneskeverdet i sentrum, fra livets begynnelse til livets slutt. Vi er i en regjering som tar den kristne kulturarven på alvor, og som vet at trosfrihet må forsvares. Dette synes ikke Arbeiderpartiet å forstå. Venstresiden er rett og slett ikke der. De er på et helt annet sted, omgitt av statlig tvang og tro på at alle skal gå i fire fjerdedels takt. Men mennesket er så mye mer enn det.

Jeg er stolt over å tilhøre et kristendemokratisk parti som vet at det mest avgjørende i samfunnet ikke er staten, men nettopp de fellesskap som opprettholdes av familier, trossamfunn, frivillighet og institusjoner. Verdier som personlig ansvar og tillit er med på å skape et godt samfunn for alle, der de små fellesskapene står i sentrum.

Vår kristne historie tar vi med oss inn i en ny tid. Den preger oss som land, og verdiene er stadig relevante. Men verdiene er også under press. Når deler av venstresiden vil renske Grunnloven for tro og kirke, må vi være på vakt. For selv om den kristne kulturarven fortsatt står sterkt i Norge, kjenner vi motkreftene. Men Kristelig Folkeparti er stolt av den kristne kulturarven. Kristendommen preger vårt menneskesyn og våre verdier. Den preger våre lover og vår historie, ja, hele vår kultur. Vi skal aldri la venstresiden vinne den kampen.

Verdigrunnlaget forplikter. Ja, vi er forpliktet til å føre en politikk som gir et bedre liv for alle som i løpet av livet trenger ekstra hjelp og støtte på ulike måter, og i løpet av livet er det mange som kan ha særskilte behov, enten som følge av sykdom, tap av jobb, tap av nære relasjoner, kanskje samlivsbrudd, eller som følge av et krevende utgangspunkt i livet. Da må vi som samfunn stille opp – med fritidskortet for at alle barn skal kunne delta i fritidsaktiviteter, med en historisk økning i barnetrygden, med opptrappingsplanen mot vold og overgrep, med billigere SFO for dem som trenger det, med mer penger til enslige minstepensjonister. Vi har fått på plass et eldreombud. Vi har sørget for tilskudd til ideelle institusjoner som ivaretar syke og døende slik at de skal få en bedre omsorg i en sårbar fase av livet. Tilbudet til alvorlig syke barn og unge er styrket. Vi øker fattigdomssatsingen til om lag 1 mrd. kr. Vi har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt, en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen, økt bevilgningene til familievernet, til foreldrestøtte, til helsestasjons- og skolehelsetjenestene, til barnevernet, til rus- og psykiatriomsorgen og til arbeidet mot vold og overgrep. Vi har i tillegg sørget for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend, og satt i gang et prøveprosjekt med gratis deltidsplass i SFO.

Listen kunne ha vært mye lengre. Dette er Kristelig Folkeparti-politikk som gjør en forskjell i menneskers hverdag, fordi Kristelig Folkeparti ønsker å ta den kampen.

Men vi skal også se utover landets grenser. Som et ressurssterkt land har vi et særlig ansvar for å hjelpe mennesker i nød, som i Hellas, i Moria-leiren. De enorme lidelsene gjør inntrykk. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag i regjering for å hjelpe nettopp disse menneskene i en ekstrem situasjon – helt nødvendig, men selvsagt ikke nok alene. Derfor hjelper vi nå på ulike måter, og vi jobber fortsatt for å få til en felleseuropeisk løsning. Felleseuropeiske løsninger er viktige, ikke bare i denne konkrete situasjonen, men også senere når nye kriser oppstår, for dem vet vi vil komme. Vi har derfor ikke satt noe punktum for norsk hjelp til flyktninger i Hellas. Vi er ikke ferdige, men vi er i gang, og vi ser noen resultater allerede.

Lærere, elever og foreldre fikk hverdagen snudd på hodet da skolene måtte stenge i vår. Fra å tilbringe mange timer hver dag med kontaktelever og medelever ble hjemmeundervisning og skjermmøter den nye hverdagen. Skoleelever og lærere tok derfor en stor del av byrden ved nedstengingen av samfunnet. I møtet med en usikker framtid trenger vi alle noen faste og trygge holdepunkter, og er det noe barn og unge trenger akkurat nå, er det trygge voksne som kan skape et trygt fellesskap for barna. Gjennom hjemmeundervisning og stor grad av isolasjon i løpet av våren gikk en del av undervisningen tapt for noen, men viktigere nå enn økt fokus på å ta igjen tapt undervisning blir det å vektlegge nettopp sosiale og relasjonsbyggende aktiviteter i ukene og månedene framover. Skolehverdagen må handle om tilhørighet og samarbeid, trygge relasjoner og omsorg i skolehverdagen, for i trygge omgivelser skapes nettopp grobunn for både læring og mestring. Jeg er stolt av norsk ungdom. Gjennom ulike tider har ungdommen vist at de reiser seg og kommer gjennom kriser. Det tror jeg vi vil se også denne gangen.

Kommende generasjoner er helt avhengig av at vi tar klimatrusselen på alvor. Verden står midt i en alvorlig klimakrise. Med dagens kunnskap er det derfor helt nødvendig at vi får til en ordning med fangst og lagring av CO₂ i et stort omfang om vi skal nå klimamålene. Langskip-prosjektet vil være et viktig norsk bidrag for nettopp å nå disse – både i Norge og internasjonalt. Vi har både kapitalen og den teknologiske kompetansen som trengs for å lykkes. I tillegg har vi tiår med norsk offshorekompetanse og en kontinentalsokkel som er en ideell lagringsplass for CO₂. Vi har dermed mulighet til å lage en komplett verdikjede for fangst, transport og lagring av CO₂. Regjeringen har fremmet en stortingsmelding om CCS, et langt steg framover mot å realisere det utslippsfrie samfunnet.

Vi står foran en spennende politisk høst. Det vil sikkert bli mye støy, mye bråk. Media vil spekulere og konspirere. Kristelig Folkeparti skal ha blikket festet på de politiske sakene som vi er valgt på, verdigrunnlaget vi forvalter, troen på familien som en ramme for en trygg oppvekst, verdighet for våre eldre, troen på sivilsamfunnet og frivillighetens skapende kraft, de nære relasjonene og trygge lokalsamfunn, et robust og solid forsvar av landet. Vi skal være stolte over hva Norge representerer, våre friheter og vårt demokrati, og vi skal være stolte av vår kristne kulturarv. Den skal ikke gjemmes bort, den skal løftes fram – alltid.

Une Bastholm (MDG) [12:40:38]: Vår tid krever mye av folkevalgte over hele Norge, og også av Stortinget. Vi er i en midlertidig unntakstilstand på grunn av korona, samtidig som vi må fortsette en permanent og helt nødvendig omstilling av samfunnet – en grønn omstilling.

Alle som orker å ta det inn over seg, ser at det haster å løse klima- og naturkrisen. Verdens dyrebestander er i snitt redusert med to tredjedeler på 50 år. Klimaendringene truer liv og helse over hele verden om vi ikke snarest legger om klimapolitikken. Løsningen på framtidens utfordringer, pandemier, klimakrise og naturkrise krever at vi ser sammenhengen mellom mennesker og miljø. Et godt begrep for dette er Verdens helseorganisasjons uttrykk «én helse». Verdenshelse, dvs. dyrehelsen, menneskehelsen og naturhelsen, er koblet sammen, påpeker de. Dette kommer tydelig fram under covid-19-utbruddet.

Tap av natur fører til svekket dyrehelse og folkehelse fordi naturen lagrer karbon, den er levested for planter, dyr og mikroskopiske hjelpere, og den støtter oss ikke bare når den kultiveres, men også når den er vill, ved å gi grunnleggende tjenester som ren luft, rent vann, flomsikring, medisiner og gode opplevelser. Derfor blir det avgjørende at vi løser koronakrisen på en måte som også løser natur- og klimakrisen.

For noen uker siden la Røde Kors fram enda en rapport som viste at flertallet i Norge er bekymret for mer ekstremvær. Rapporten fant også at åtte av ti nordmenn er villige til å gjøre mer klimavennlige valg i hverdagen sin for å dempe klimaendringene, og at bare én av fem nordmenn mener at klimaberedskapen er god nok. Likevel fortsetter flertallet i Stortinget å bygge motorveier istedenfor å rassikre veiene vi har og flytte penger over på tog, ferge og kollektiv. De fortsetter å subsidiere oljeleting, forrige århundres gullkalv, istedenfor å investere i fornybare alternativer som vi vet det er økende interesse for.

Siden vi lukket Stortinget før sommeren, har interessen for olje på verdensmarkedet stupt, mens den for fornybart har skutt fart. Investeringer i fornybar energi har steget suverent mest i verdi i år av alle bransjer, faktisk hele 56 pst. Samtidig har oljeservicebransjen falt mest av alle bransjer. Mens verdiene av olje stupte i resten av verden, kommer investeringene i fossil energi til å øke i Norge i 2020, ifølge SSBs siste beregninger. Jeg beklager å si det, men om ti år vil oljeskattepakken som stortingsflertallet vedtok før sommeren, bli sett på som den siste store krampetrekningen fra et utdatert politisk regime. Det handler ikke om at jobbene til folk ikke er viktige, men om at satsing på olje ikke lenger er måten en redder jobber på.

Karbonfangst og -lagring, derimot, skaper jobber og tar verden framover. Med mindre verden klarer å kutte energiforbruket dramatisk, er vi helt avhengige av en massiv utbygging av denne teknologien hvis vi skal ha noe håp om å begrense klodens oppvarming til 1,5 grader. Regjeringen sier likevel nei til karbonfangst og -lagring på Klemetsrud, med mindre Oslo-befolkningen klarer å skaffe 60 pst. av pengene selv. Det er det nå høyst usikkert om de vil klare. I EU er det stor kamp om investeringsmidlene, og Norge er tross alt et rikt land som man kan forvente dekker denne kostnaden selv.

Vi har ventet på en investeringsbeslutning for CCS i sju år. Oljeskattepakken ble vedtatt i et sveip etter noen dagers forhandlinger i Stortinget, tross enorm økonomisk risiko. I dag legger Miljøpartiet De Grønne derfor fram et forslag om å sørge for at skatteregimet for petroleumsindustrien hindrer samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer. Vi må flytte ambisjonene, risikokapitalen og skattelettene over til havvind, grønn skipsbygging, CCS, solenergi og bedrifter som skaper jobb og utvikling uten å ødelegge framtiden til ungene våre.

Statsledere i EU bruker nå koronakrisen som en mulighet for å gjøre økonomien og samfunnet mer bærekraftig. En tredjedel av EUs koronapakke skal brukes til klimatiltak, til fornybar energi og energilagring. Det skal bygges én million nye ladepunkter for elbil. I Frankrike får ikke Air France lenger tilby innenlandsflyvinger der tog er et godt alternativ, og for at bensinstasjoner skal kunne motta koronastøtte i Tyskland, må de tilby lading til elbilene. Her har Norge mye å lære.

Samtidig som klimaendringene truer, fortsetter Norge å fordrive, forbruke og forurense leveområdene til dyr og planter. Regjeringen verner nye områder med den ene hånden og gjør det lettere å bygge ned all annen natur, strandsone og matjord med den andre. I tillegg nøler de ikke med å oppheve vern når det passer dem. Akkurat nå planlegges mudring i det vernede Tanadeltaet i Finnmark, veibygging gjennom våtmarkene i Nordre Tyrifjorden og ny E6 gjennom Lågendeltaet ved Lillehammer. Det hjelper ikke med nye verneområder når vernevedtakene ikke er verdt papiret de er skrevet på.

Alle barn fortjener å vokse opp med fuglekvitter og blåbærturer i nærnaturen, oppdage spor etter gaupe eller jerv i fjellet eller få øye på en havørn. Derfor vil vi i De Grønne reformere naturpolitikken. Vi må slutte å bygge ned natur, og vi må invitere tilbake mer av den naturen vi har tapt. Derfor foreslår vi i dag å be regjeringen legge fram en stortingsmelding med en forpliktende handlingsplan for å restaurere 15 pst. av de forringede økosystemene i Norge, i tråd med Aichi-målene.

Noen steder er vi så smått i gang. I Trondheim har de åpnet bekken og laget en nydelig naturpark i Iladalen rett ved der bestefaren min bodde før i tiden. På Dovrefjell er restaureringen av et stort fjellområde i det gamle skytefeltet endelig ferdigstilt. I Oslo skal våtmark restaureres i Bjørvika, og laksen er tilbake i Akerselva.

Alle barn fortjener også å vokse opp i en verden som forsvarer grunnleggende menneskerettigheter. De siste månedene har vi sett et enormt folkelig engasjement for flyktningkrisen ved Europas grenser. Aksjonsgruppen Evakuer barna fra Moria nå og en rekke norske sivilsamfunnsorganisasjoner har alliert seg med mange av landets ordførere og krever at Norge tar imot flere enn 50 asylsøkere fra Moria. Flertallet i befolkningen støtter også det. Norge har alt som trengs for å bidra til å relokalisere flere asylsøkere fra Hellas. Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har alle sagt at de kan ta imot 50 hver. Og vi har masse kapasitet. Asylmottak over hele Norge står tomme og legges ned, dyktige fagfolk i kommunene står arbeidsledige fordi det nå knapt kommer asylsøkere – de stoppes i Tyrkia og Hellas etter at Europa stengte grensene i 2016. At 50 fra Moria ikke er nok, handler ikke om å være god og snill, det handler om å forsvare grunnleggende menneskerettigheter, her asylretten som asylsøkere på greske øyer nå blir frarøvet fordi Europas grenser er stengt, og Europa ikke tar ansvar for at menneskene får behandlet sin asylsøknad et annet sted. I tillegg er de humanitære forholdene på vårt eget kontinent fullstendig uakseptable.

Hellas har advart og bedt oss om å bidra til evakuering i mange år. 50 fra Moria er ikke nok, for Norge skal være et land som forsvarer og kjemper for de internasjonale spillereglene som skal sikre fred, stabilitet og respekt for menneskeverdet.

Derfor fremmer jeg i dag et forslag sammen med SV om å be regjeringen gjennomføre relokaliseringen av asylsøkere fra Hellas til Norge så raskt som mulig, og øke antallet til betydelig flere enn 50 i 2020. Vi håper på bred støtte til det forslaget.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [13:00:58]: For noen dager siden, så å si nøyaktig ett år før valget, fikk vi bekreftet det som mange lenge har følt på kroppen, men som Høyre prøver å snakke seg bort fra, nemlig at noe er råttent i Forskjells-Norge – ja, enda mer råttent enn det statistikken har vist oss til nå. Jeg snakker om tallene fra SSB, som viser at forskjellene har økt fire ganger mer enn det vi har trodd – at den rikeste prosenten har karret til seg en dobbelt så stor andel av totalinntekten som vi har antatt fram til nå – og om magasinet Kapitals liste, som viser at vi aldri har hatt så mange milliardærer i Norge som vi har nå. Landets 400 rikeste har økt sine formuer med over 700 mrd. kr på ti år. Det skjer samtidig som 500 000 mennesker har vært avhengig av Nav gjennom året, og at regjeringen planlegger kutt for de arbeidsløse.

Bak tallene om økt ulikhet skjuler det seg mennesker. På den ene siden har vi flertallet som taper på denne utviklingen, på den andre siden mindretallet av superrike som blir rikere og rikere. Under krisen har mange gått på jobb med stor smitterisiko – bussjåfører som bokstavelig talt har holdt samfunnshjulene i gang, butikkansatte som har sikret oss mat på bordet. De har fått applaus og har havnet på listen over samfunnskritiske funksjoner, men på lønnslistene havner de på bunnen. Sjefene i busselskapene setter derimot lønnsrekord, og eierne av dagligvarekjedene, som Rema-Reitan og Johan Johannson, står på Kapitals liste over de rikeste. På den listen finner vi også velferdsprofitører som Adolfsen-brødrene. De har fått installert svære sugerør i statskassen og bygd seg en formue på 5,6 mrd. kr, bl.a. gjennom å selge eiendommer de har fått gratis eller på billigsalg av norske kommuner.

Hvordan endte vi opp med det Forskjells-Norge vi har i dag? Det skyldes i hvert fall ikke naturkrefter utenfor de folkevalgtes kontroll, som enkelte partiledere har sagt. Tvert imot skyldes framveksten av Forskjells-Norge politiske vedtak som har ført til skattefrie gigantformuer for milliardærene og lønnsdumping for arbeidsfolk, ikke bare vedtakene om å la velferdsprofitører forsyne seg av innbyggernes skattepenger til privat berikelse, men også vedtaket som Arbeiderpartiet og de borgerlige gjorde da de åpnet opp for å sette ut bussjåførene på anbud. Det var i 1991. Året etter var det Brundtland-regjeringen, støttet av de borgerlige, som innførte nullskatt på aksjeutbytte. Dette betyr enorme skattefrie formuer til millionærene på den ene siden og lønnsdumping for arbeidstakerne på den andre siden.

Bussjåfører på anbud, som vi har sett nå under streiken, viser oss hvordan politikk kan forandre folks liv til det verre. De sakker akterut på lønn, de blir detaljstyrt av stoppeklokka gjennom arbeidsdagen, mens for de rikeste ser vi at mindre skatt har ført til det motsatte, nemlig mer penger, mer makt og mer innflytelse over samfunnet. Dette skal vi snu.

Etter forrige valg må vi også spørre oss: Skal vi virkelig tro på at de partiene som skapte problemene, er de rette partiene til å løse problemene? I dag står vi fortsatt i den verste krisen siden 1930-tallet. Vi har dobbelt så mange ledige som før korona. Det er grunn til å tro at arbeidsledigheten vil bite seg fast, men kriser betyr også politiske veivalg. Markedsliberalismens kanskje fremste pådriver, Milton Friedman, sa at utfallet av kriser avhenger av hvilke ideer som er i omløp. I regjeringskorridorene er det vel først og fremst markedsliberale skrivebordsteorier som er i omløp, for selv om ikke koronaviruset i seg selv gjør forskjell på fattig og rik, gjør definitivt regjeringens krisepolitikk det. Fra dag én har den handlet om å verne privilegiene til de aller rikeste. Milliarder har blitt gitt til eiendomsbaroner uten noen betingelser og krav om at de kutter husleien for kriserammede bedrifter eller enkeltpersoner. Samtidig har hundretusener av arbeidsledige ventet i månedsvis på å få sine sårt tiltrengte dagpenger, og nå vil altså regjeringen kutte i krisepakkene som Rødt bidro til å kjempe gjennom på Stortinget for å beskytte de ledige mot effektene av krisen. La meg gjøre én ting klart: Rødt godtar ikke at det tas så mye som én krone fra dagpengene til de ledige, og det burde ingen andre partier i Stortinget heller godta.

Det er heldigvis sånn at regjeringens krisepolitikk, hvor de rike favoriseres mens regningen veltes over på arbeidsfolk, ikke er noe naturgitt. Det viser historien, ikke minst krisen på 1930-tallet. Da ble nemlig vanlige folks interesser for første gang satt i førersetet i politikken. Også i den nåværende krisen finnes det helt andre ideer i omløp enn de markedsliberale ideene vi ser hos regjeringen. Rødt la fram et kriseprogram som bygger på den samme grunntanken som på 1930-tallet, nemlig om en rettferdig vei ut av krisen for å sikre inntekt, arbeid og velferd for alle.

Nå har NHO riktignok uttalt at det er umusikalsk av vektere og bussjåfører å streike under koronaepidemien. Vi i Rødt har nok en ganske annen musikksmak enn bedriftseierne og NHO. Vi er enig med hovedtillitsvalgt i Securitas, Robert Ball, som sier at det er eiersiden som synger falskt når Securitas-sjefen tjener ti ganger mer enn de ansatte vekterne i selskapet. Da er de falske melodiene på eiersiden, og ikke hos dem som nå streiker for å få sin rettmessige andel av verdiskapingen.

Kampviljen til streikende vektere og bussjåfører og ikke minst den overveldende støtten de har fått ute i folkedypet, viser også noe annet: at de som har fått sitt liv forandret til det verre av politiske beslutninger, også kan ta saken i egne hender og slå tilbake. Det er bare et år siden vi feiret at det er 100 år siden vi fikk allmenn stemmerett her i landet, og at vanlige folk kunne bruke demokratiet til å kjempe for sine interesser. Om et år skal vi igjen bruke stemmeretten til å skape mer rettferdighet for folk flest.

Rødt går til valg på en tydelig politikk for å få ned forskjellene. Vi går bl.a. inn for en dynastiskatt som gjør at de på toppen – med store formuer, utbytter og luksusarv – bidrar mer til fellesskapet. Dette får forskjellene ned. Som dagens rapport som regjeringen har bestilt, viser, vil økt skatt på formue gjøre at sysselsettingen faktisk går opp.

Det er direkte naivt å tro at regler for å begrense utbytte får velferdsprofitørene til å slutte å ta profitt ut av velferden. Derfor går også Rødt inn for å få de kommersielle ut av velferden og heller sikre velferd i felles regi sammen med de private ideelle aktørene. Vi vil også ha en rettferdig miljøpolitikk som ikke lar eliten få kjøpe seg ut av klimadugnaden, og som velter regningen over på vanlige folk og folk i distriktene. Vi vil ha en stopper for internasjonal vindkraftkapital som raserer norsk natur og sender pengene rett ut av landet.

Ja, Rødt skal bidra til å felle høyreregjeringen neste år. Men vi husker også at forskjellene i landet vårt har økt under sittende regjeringer med andre partier i førersetet, så for å få et vendepunkt og få ned forskjellene i Norge må vi derfor ikke bare nøye oss med å felle regjeringen og tro at partier på rød-grønn side, som åpnet opp for nullskatt, for buss på anbud og for profitt i velferden, fikser biffen alene. Nei, et rekordvalg for Rødt er den beste garantien for ikke bare å skifte regjering, men også få et retningsskifte så vi får ned forskjellene, får en kraftfull og rettferdig miljøpolitikk og får profitten ut av velferden.

Jeg tar med det opp Rødts 22 forslag, som er en forslagspakke mot Forskjells-Norge, både for å utfordre regjeringens forskjellspolitikk og for å avklare hvor de andre partiene står, ett år før stortingsvalget. Det er tid for at flertallet i Norge ikke bare får sitt liv forandret av politikken, men selv blir med og skaper og forandrer politikken.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:23:24]: Utenrikspolitikkens fremste mål er å sikre og fremme norske interesser, våre verdier, vår sikkerhet og vår velferd. At Norge skal ta internasjonalt ansvar og jobbe for å fremme forpliktende internasjonalt samarbeid, er det bred enighet om her på Stortinget, og det er et arbeid regjeringa prioriterer høyt. La meg derfor nå ta opp noen aktuelle saker.

Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet de neste to årene fra januar kommer til å bli krevende, men det er i norsk interesse å forsvare FN og folkeretten og bidra til at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet og ikke bilateralt mellom stormaktene.

Rådets legitimitet hviler ikke minst på de valgte medlemmene. Derfor er det viktig at Norge og Norden regelmessig er representert rundt bordet når sikkerhetspolitiske utfordringer diskuteres i Rådet. Jeg har sendt et brev til Stortinget der jeg ber om å få holde en redegjørelse om vårt medlemskap i FNs sikkerhetsråd og prioriteringene i løpet av høsten for å kunne gå mer i dybden på temaene.

Når regjeringa senere i høst presenterer en ny nordområdemelding, er det fordi verden har endret seg betydelig siden den forrige nordområdemeldinga ble lagt fram, i 2011. Internasjonal politikk er i mye større grad preget av stormaktsrivalisering, mer nasjonalisme og mer press mot etablerte samarbeidsinstitusjoner og verdier. Det ser vi også i nord. I en sånn situasjon ønsker vi å opptre klokt og årvåkent, til beste for norske interesser. Regjeringa er opptatt av en helhetlig tilnærming i nordområdepolitikken, der utviklingen av den nordlige landsdelen ses i sammenheng med utenriks- og sikkerhetspolitikken. Derfor kommer meldinga til å dreie seg om Arktis, om våre nære nordområder og om Nord-Norge.

Storbritannia er på vei ut av EU. Overgangsperioden utløper nå ved nyttår. Fra 1. januar 2021 vil dermed betingelsene for vår handel med Storbritannia endres betydelig, fordi Storbritannia ikke lenger er en del av det indre marked. Når de går ut av EU, går de også ut av EØS. Sammen med våre EFTA- og EØS-partnere Island og Liechtenstein forhandler vi nå med Storbritannia om en frihandelsavtale. Britene deler vårt ønske om å videreføre vilkårene for handelen i så stor grad som mulig. Regjeringa har hatt som hovedprioritet å ferdigstille en frihandelsavtale med Storbritannia som skal tre i kraft 1. januar 2021. Forhandlingene holder et høyt tempo, men det gjenstår en del arbeid på enkelte områder. Næringsministeren og jeg orienterte Stortinget sist under Stortingets europautvalgsmøte 23. september, og jeg kommer til å gi en ny orientering ved neste møte 20. oktober, for vi jobber selvfølgelig parallelt med å forberede midlertidige løsninger som kan gjelde fra 1. januar og til frihandelsavtalen kan tre i kraft senere i 2021, dersom vi ikke kommer i mål med forhandlingene i tide. Forhandlingene kommer til å fortsette uten opphold, selv om vi ikke skulle komme i havn.

Men norske bedrifter må være klar over at det uansett vil bli annerledes enn det er under EØS. Som NHO sier til media i dag: Handelen vil jo fortsette, men bedriftene må forberede seg på at det er helt andre regler og prosedyrer, at ting vil ta lengre tid, og at det vil koste mer. Og verken vi eller EU kan kompensere fullt ut for at Storbritannia trekker seg ut av det indre marked.

Vi følger utviklingen i Hviterussland tett. Det hviterussiske folket har de siste ukene vist et stort mot og en stor utholdenhet, og vi støtter kampen for demokrati. Vi bidrar sammen med nordiske og europeiske partnere til tiltak som fremmer respekt for menneskerettigheter og demokratisering. Natt til fredag ble EU enige om restriktive tiltak mot myndighetspersoner i Hviterussland, og vi har sluttet oss til det.

OSSE driver også et dialogspor, og vi har stått sammen med flere andre land om å iverksette den såkalte Moskva-mekanismen. De hviterussiske myndighetene må avstå fra vold, de må løslate politiske fanger og gå i dialog med opposisjonen.

Til slutt helt kort om Polen. Sammen med Island og Liechtenstein har regjeringa nå sendt brev til Polen om at EØS-midler ikke kommer til å gå til såkalte LHBTI-ideologifrie soner. Det er en menneskerettighet å elske hvem man vil. Derfor kommer vi til å fortsette å stå opp for LHBTI-personers rettigheter videre framover.

Hadia Tajik (A) [13:39:48]: Dette innlegget er ei helsing til pensjonistane. De har vorte behandla urettferdig. Dei siste åra har lønsmottakarane fått auka kjøpekraft, mens de har fått minka kjøpekrafta. Sånn kan det ikkje fortsetja. Dette vil Arbeidarpartiet retta opp i. Med oss ville de fått snittet av løns- og prisveksten i samfunnet. Det ville betydd fleire tusen kroner meir i årlege utbetalingar viss me hadde fått gjennomslag. Til einslege minstepensjonistar særleg vil eg seia: Me veit at det er vanskeleg for dykk når de ikkje har nokon å dela utgiftene med. Me vil auka utbetalingane dykkar kvart år. For 2020 føreslo me 4 000 kr meir som ein start, men høgrepartia stemde oss ned. Me kjem ikkje til å slutta å stå på for dykk.

Dette innlegget er òg ei helsing til bussjåførane. Fyrst vil eg seia takk takk for at de streika. Det de gjer, gjeld løns- og arbeidsvilkår for alle, ikkje berre yrkesgruppa dykkar. Viss nokon i norsk arbeidsliv får for lite, forplantar det seg òg til andre yrkesgrupper, og det er ein solidarisk kamp de har kjempa. Arbeidarpartiet legg seg ikkje direkte opp i lønsforhandlingar, det ligg mellom partane i arbeidslivet, men eg har lyst til å seia dette: Det er grovt urettferdig at leiarane dykkar tener nesten ti gonger så mykje som det de gjer. Det kan ikkje fortsetja slik, det er ikkje det Noreg me vil ha. Dei rikaste må betala meir i skatt, og de, vanlege arbeidsfolk, må betala mindre, for de må få behalda meir av løna sjølve. De vil få meir i fagforeiningsfrådrag, meir i pendlarfrådrag, og de vil ikkje oppleva ein avgiftsgalopp, sånn som Høgre har gjennomført, der avgiftene har auka med nesten 6 mrd. kr dei siste åra.

Dette innlegget er òg ei helsing til sjukepleiarane. De har vore frontlinja til heile det norske samfunnet under koronapandemien. De har fått velfortent applaus. No må de få betre arbeidsvilkår. Det gjeld både de som arbeider i kommunane, og de som arbeider i sjukehusa. Helse- og omsorgstenestene våre treng meir pengar til dagleg drift, sånn at dei kan få opp grunnbemanninga. Me treng politikarar som vil satsa på meir heiltidsarbeid og faste stillingar, at det er trygt og føreseieleg for arbeidsfolk, og mindre på deltidsarbeid og mellombelse kontraktar. Det kjem Arbeidarpartiet til å sørgja for. I staden ser me no at mange kommunar budsjetterer med at sjukepleiarane ikkje skal få auka løn, fordi kommunane ikkje får nok pengar frå høgreregjeringa. Fleire sjukehus melder òg at dei har ein pressa økonomi, som går ut over drifta.

Eg synest Noreg er eit fantastisk land. At det er små forskjellar mellom folk, er verdt å ta vare på. Moglegheiter og innflytelse for arbeidsfolk over kvardagen, det er verdt å slåst for, og ingen av delane er ein sjølvsagd ting. Det er ingen politiske parti som vil seia at dei er imot små forskjellar, men ikkje alle parti er villige til å gjera det som trengst for å få forskjellane ned. Høgre viser gong på gong at dei er for rikfolk og ikkje for vanlege folk – når me no òg ser at dei aller rikaste i Noreg kan skatta så lite som 90–170 kr av kvar tusenlapp dei tener, mens ein sjukepleiar kan koma til å skatta nesten det dobbelte av kvar tusenlapp dei tener.

I løpet av dei siste sju åra har fagforeiningsfrådraget stått stille, mens aksjerabatten til dei som har pengar å plassera, har auka. Under Erna Solberg har dei rikaste i landet vorte endå rikare, mens dei fattigaste hushalda vert sitjande igjen med mindre pengar enn før. Det har me òg sett – det same mønsteret – når høgreregjeringa har kome med krisetiltak under koronapandemien. Arbeidarpartiet har saman med andre opposisjonsparti føreslått ei betre inntektssikring, og me har fått gjennomslag. Me har føreslått avgrensingar for utbyte og leiarlønsgalopp, men diverre vorte nedstemde.

Vårt løfte til veljarane inn i 2021 er at Arbeidarpartiet vil sørgja for trygt arbeid til alle. Det er jobb nummer éin. Me skal sørgja for ein sterkare velferdsstat, som er der når du treng han, uansett kvar du bur, uansett kva slags økonomisk bakgrunn du har. Og det gjeld uansett om du er pensjonist, bussjåfør eller sjukepleiar, uansett om du er i jobb, vil i jobb, eller treng den velferda som folk i arbeid skaper. Det er deg me i Arbeidarpartiet kjem til å slåst for.

Mudassar Kapur (H) [13:53:36]: Norge står ved et vendepunkt. Viruset og den økonomiske krisen som har fulgt det, har skapt store problemer, men ikke bare nye problemer. Allerede før pandemien snakket vi om mørke skyer i horisonten, men nå er det ikke lenger stille før stormen. Koronakrisen er langt fra over, krisen er heller kommet over i en ny fase. I tiden framover må vi fortsette den nødvendige omstillingen av norsk økonomi samtidig som vi må håndtere pandemiens effekter. Vi må fortsette å skape flere jobber, vi må gjennomføre det grønne skiftet, vi må fortsette utdanningsløftet, og vi må fortsette inkluderingsdugnaden, slik at de som i dag står utenfor arbeidslivet, kommer inn i arbeidslivet.

De ulike koronatiltakene og krisepakkene på mangfoldige milliarder har vært nødvendige. Selv om det har vært helt riktig å bruke penger på å berge arbeidsplasser og familier, er det også avgjørende at vi framover nå fokuserer på å skape flere jobber og få flere tilbake igjen i jobb. Bare på den måten vil framtidige generasjoner ha en minst like god verktøykasse som vi har hatt i møte med denne pandemien.

Koronakrisen førte til at vi nesten over natten fikk 300 000 arbeidsledige. Selv om arbeidsledigheten er blitt kraftig redusert siden april, er det fortsatt krevende og usikre tider for mange. Veien ut av krisen handler derfor om å skape mer og inkludere flere. Vi må legge til rette for nye arbeidsplasser og få folk tilbake på jobb.

Arbeiderpartiets svar på utfordringer så langt i debatten er de samme som før: reversering av reformer, stillstand og økte skatter og avgifter og kampen mot private aktører. Det har vi ikke råd til, for mens inntektene fra olje og gass går ned, blir vi flere eldre, og vi føder færre barn. Det vil si at vi blir færre i arbeid som skal finansiere en verdig eldreomsorg for flere, samtidig som vi sakte, men sikkert vil miste inntektene fra vår uten tvil mest profitable næring.

Det betyr at det offentlige må bruke penger på en smartere måte enn før. Kommunereformen, avbyråkratiseringsreformen og jernbanereformen er eksempler på tiltak som gjør at staten kan spare penger ett sted og bruke penger på varme hender i helsetjenesten og gode pedagoger et annet sted. Dette er reformer venstresiden er imot.

Et annet eksempel er Nye Veier AS. Ved å opprette et privat selskap som jobber utelukkende med veibygging, har staten et potensial til å spare om lag 60 mrd. kr. Også her er det uavklart hva venstresiden vil.

Norge trenger en politikk som legger til rette for og ikke begrenser økonomisk vekst. Det er tross alt næringslivet som skaper verdiene som senere skal fordeles. Da kan vi ikke øke skattene og gi næringslivet flere reguleringer, slik Arbeiderpartiet og venstresiden vil.

Til tross for at hverdagen kanskje begynner å likne en slags normaltilstand, er denne normaltilstanden langt unna for mange av Norges bedrifter og deres ansatte. For reiselivet, kulturbransjen og eksportbransjer er krisen langt fra over. Det betyr at selv om vi nå legger fram tiltakspakker, og selv om det kommer et statsbudsjett som skal være tilpasset den økonomiske situasjonen, må vi hele tiden være klar på at det kan bli behov for å gjøre flere justeringer. Da har vi sagt at vi skal gjøre det som trengs.

I Norge har vi kommet igjennom harde tider før, og det har vi gjort sammen. Skal vi fortsette å ha et samfunn med muligheter for alle i framtiden, må vi gjøre det vi alltid har gjort for virkelig å løfte Norge fram. Det er å sørge for at barn ikke faller ut av utdanningsløpet, og at deres foreldre er en del av arbeidslivet.

Sylvi Listhaug (FrP) [14:06:51]: Tusenvis i Norge er permittert eller har mistet jobben. Mange bedrifter rundt omkring i hele landet sliter tungt, og mange bekymrer seg for framtiden. Noe av det viktigste vi må gjøre framover, er å skape arbeidsplasser.

Tilnærmet stengte grenser til Sverige viser hvilket potensial som er dersom Norge fører en avgiftspolitikk som er mer tilpasset nivået vi ser i våre naboland. Resultatet er faktisk helt fantastisk. Dagligvarebutikker nær grensen har hatt opp mot 75 pst. vekst i omsetning. Salgsveksten for drikkevarer både med og uten alkohol har økt markant. Flere pol i grensetraktene har hatt en salgsvekst på over 100 pst. Og det er vel sånn at enten man kjøper alkoholen i Norge eller i Sverige, er faren ved den akkurat den samme. Innholdet er stort sett det samme.

Norgesgruppen alene har ansatt over 2 000 midlertidig ansatte. De er nå selvfølgelig bekymret for om de får beholde arbeidsplassen sin framover. Dette er arbeidsplasser for dem som har et hull i cv-en. Dette er arbeidsplasser for dem som mangler utdanning, for alle dem som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

De som vil tjene aller mest på å sette ned avgiftene, er folk på Vestlandet – folk som er langt unna grensen til Sverige, og som ikke kan reise over for å handle i hverdagen. Har vi ikke sponset svenskene nok – med avgiftskroner, med arbeidsplasser? Ved å sette ned avgiftene kan vi nå skape over 7 000 nye arbeidsplasser i Norge. Er det mulig? Ja. Se til Danmark. Danmark har snudd trenden. De har satt ned avgiftene mot Tyskland, og vi ser at dette har redusert handelslekkasjen som var over grensen.

Noen politikere har snakket om dette med folkehelse. Vel, erfaringen fra Danmark er i hvert fall at forbruket har gått ned. Det har rett og slett sammenheng med at man har sluttet å hamstre og kjøpe mye mer enn man trenger. Det er sånn i hverdagen at har man kjøpt inn mye sjokolade og den ligger i skapet, er det lett å gå og ta seg en bit. Har man det ikke i hus, men kjøper det når man trenger det, så spiser man mindre sjokolade. Derfor vil det å sette ned avgiftene og få mindre grensehandel faktisk være bra for folkehelsa.

Barna er det kjæreste vi har. Jeg ble kjent med en familie med ei lita jente på to år som heter Isabella. Hun ble født med en dødelig sykdom som heter Tay-Sachs, og barna som fødes med denne alvorlige sykdommen, dør gjerne før de er fire år gamle. Familien, som bor i Hustadvika kommune i Møre og Romsdal, har kjempet en kamp mot kommunen, tidligere Fræna, i årevis. Foreldrene er helt utslitt på grunn av mangel på hjelp, og det de ba om, var rett og slett å få avlastning om natten. Svaret fra kommunen har nå blitt å plassere Isabella på sykehjem – en to år gammel jente på sykehjem – mot foreldrenes vilje. Hele saken er rett og slett til å grine av. Vi har sett flere saker om det samme: barn – små barn – som plasseres på sykehjem mot sin vilje.

Det er på tide å sette en stopper for dette. Derfor håper jeg et flertall i denne salen er med Fremskrittspartiet på å få på plass en lovendring, slik at ingen kommune kan plassere personer mellom 0 og 50 år på sykehjem mot deres eller foreldrenes vilje. Plutselig en dag kan det være en av oss som sitter her i salen, som er i en sånn situasjon. Det er ikke verdig, og derfor er det på tide å sette punktum for det.

Geir Pollestad (Sp) [14:20:43]: Sju år med Erna Solberg har vore sju år med sentralisering. Det har vore sentralisering av offentlege tenester, pengar og makt har vorte flytta, kommunar og fylkeskommunar har vorte fjerna meir eller mindre tilfeldig, styreromma i statlege selskap har vorte fylte av folk frå hovudstadsområdet. Det er sentralisering på alle frontar, og det er ikkje noko Senterpartiet har funne på. Det er noko folk rundt om i Noreg kjenner på i kvardagen.

Og sentraliseringa kjem ikkje aleine, for når arbeidsplassane vert flytta, når einingane har vorte store, er det eit tomrom som skal fyllast. Det vert fylt med reglar og tilsyn. Det vert fylt med byråkratisering. Det startar med sentralisering, og det endar med byråkratisering. Og når det har vorte vondt, vanskeleg og byråkratisk, ja, då ligg vegen open for privatisering. Slik heng dei saman, desse tre. Det går ikkje an å vera for sentralisering og mot byråkratisering, men det går heller ikkje an å kjempa ein kamp mot privatisering om ein ikkje samtidig kjempar ein kamp mot sentralisering.

For Senterpartiet vert dette eit viktig år. Me skal leggja grunnlaget for ein næringspolitikk for å ta heile landet i bruk. Me ønskjer å bruka staten meir aktivt i næringspolitikken. Men det betyr ikkje at me underkjenner det private eigarskapet. Det private eigarskapet skal framleis vera det viktigaste eigarskapet i Noreg, og me skal leggja ein plan, og me skal koma med konkret politikk for å stimulera vilkåra for småbedriftene i Noreg. Me skal styrkja dei sosiale ordningane, me skal ha ein målretta politikk, og me skal ha eit samarbeid mellom kommunar og bedrifter for å utvikla småbedrifter i heile landet.

Senterpartiet skal styrkja havbruksnæringa, og me trur ein viktig føresetnad for det er at kystkommunane får sin del av verdiskapinga. Der har det skjedd ein litt ynkeleg tryllekunst det siste året, for etter det Stortinget har vedteke, skulle kystkommunane hatt ei inntekt i 2020 og 2021 på 4,8 mrd. kr. Regjeringa gjev dei 3,3 mrd. kr. Dei tek altså 1,5 mrd. kr frå kystkommunane og kallar det for ei gåve. Det er som om ein person er ute og går og mister to 500-lappar. Du finn desse to 500-lappane, stappar den eine i di eiga lomme, gjev den andre tilbake og forventar ein takk fordi du var så snill. Det er måten denne regjeringa handterer kystkommunane på.

Når det gjeld fiskeripolitikken, treng me nokre avklaringar. Me skulle få dei i fjor. Me har berre fått nye spørsmål. Senterpartiet vil ta utgangspunkt i Riksrevisjonens tindrande klare rapport og utforma ein politikk for å nå dei måla som Stortinget tidlegare har fastsett, og ikkje følgja den forvirra politikken som regjeringspartia og Framstegspartiet vedtok i samband med kvotemeldinga.

Når det gjeld landbruket, er det behov for å styrkja landbruket i heile landet. Det me har opplevd med regjeringspartia, er at dei meiner at alt er fryd og gaman. Det er ingen bekymringar. Ja, ser ein ikkje problemet, klarer ein heller ikkje å løysa det. Det trengst investeringar i dei små og mellomstore bruka i norsk landbruk om me òg i framtida skal ha eit landbruk i heile landet.

Det vil òg vera viktig for Senterpartiet å styrkja beredskapen. Me vil dette året jobba for å få på plass eit nytt jordvernmål, og me vil jobba for at Stortinget endeleg skal gjera eit klart vedtak om etablering av beredskapslagring – og spesielt beredskapslagring av korn.

Eg registrerer at mange frå regjeringspartia som står på denne talarstolen, er veldig fornøgde med utviklinga dei ser. Men står ein på Stortingets talarstol og kikar ut over Noreg, det ein ser av Noreg, ja, så går det kanskje ikkje så ille. Men frå Stortingets talarstol har ein verken utsikt over Gudbrandsdalen eller over Groruddalen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:34:41]: Dagen i dag starta på ein veldig interessant måte. Vi fekk ein rapport servert frå Frischsenteret og Senter for skatte- og adferdsforskning som viser at kutt i formuesskatten ikkje fører til verdiskaping og auka sysselsetjing. Analysen frå Frischsenteret viser faktisk at kutt i formuesskatten har negativ effekt på sysselsetjinga. Hovudsatsinga til regjeringa og høgresida på næringsfeltet dei siste sju åra er altså med andre ord ikkje næringspolitikk. Eg gjentar: Kutt i formuesskatt er ikkje næringspolitikk. Og dette skjer med eit bakteppe der pandemien har utløyst ei stor krise i norsk næringsliv. Det er mange som allereie er arbeidslause, og fleire kan det til og med kome til å bli. Og så er hovudsatsinga til regjeringa stadig kutt i formuesskatten, som beviseleg fører til det motsette, altså mindre sysselsetjing. Det er ganske oppsiktsvekkjande.

Og når det ikkje er næringspolitikk, kva er det da? Jo, det er rein forskjellspolitikk. Myten om at høgresida er god på næringspolitikk, kan hermed leggjast død. Derimot har høgresida uavgrensa mengder både politikk og pengar for eigarar i næringslivet, men ikkje for verdiskaping, ikkje for korleis skape nye framtidsretta arbeidsplassar, ikkje for arbeidarar. I sju år har dei ført ein politikk som handlar om å flytte store verdiar til lommebøkene til dei aller rikaste.

I den same perioden har vi blitt stadig meir avhengige av oljeindustrien. Eksportretta industri slit i ein situasjon der alt skulle liggje til rette for satsing på framtida. Det er berre når Stortinget har pressa gjennom fleirtal, at framtidsretta næringsprosjekt har blitt prioritert, som grøn skipsfart, flytande havvind, batteriindustri, hydrogenproduksjon, bioindustri og CCS. Dei ligg langt bak skjema for å oppnå klimamåla og sviktar i næringspolitikken, men har klart å skape rekordmange milliardærar og rekordmange barn som veks opp i fattigdom. Det er ganske imponerande. Sju tapte år ligg difor bak oss. No, i den siste trontaledebatten før eit stortingsval, er det på tide å sjå framover.

SV går til val på ein plan for omstilling av norsk økonomi og ei næring som kuttar klimautsleppa, byggjer nye arbeidsplassar, reduserer forskjellar mellom høg og låg, by og land – kort sagt: kutte, byggje, dele – ein grøn ny deal. Det er ei formidabel oppgåve, som dessverre har blitt enda større med regjeringas handlingslamming. Men skal vi klare dette, må staten ta i bruk heile verktøykassa si og vri det i retning av å kutte, byggje og dele. Vi må vri verkemiddelapparatet, eksportstrategiane og innkjøpspolitikken sånn at det blir ein del av løysinga. Vi må vri finanspolitikken og pengepolitikken sånn at pengane blir sette i arbeid for fordeling og klima. Vi må vri lovar og reglar for å skape overgang til ein sirkulær økonomi. Vi må byggje ny infrastruktur for transport og energi for nullutsleppstransport og elektrifisering av Noreg. Vi må ta i bruk ein aktiv sysselsetjingspolitikk som sørgjer for at kompetansen som i dag er knytt til olje og gass, blir overført til nye nasjonale industrieventyr og sikrar arbeid til alle. Vi må tore å satse skikkeleg på flytande havvind, batteriproduksjon, grøn skipsfart, hydrogen og bioindustri.

Når eg tidlegare har framført SV sin plan for Stortinget, har høgresida forsøkt å latterleggjere det. Men sidan den tid har til og med NHO teke til orde for akkurat det same. Dei vil ha ein aktiv stat som har ein plan. Kjem vi i det heile til å sjå ein plan for omstilling av norsk økonomi frå regjeringa etter åtte år? Neppe, for det verkar ikkje som dei tar det tilstrekkeleg på alvor.

Det er val neste år. Vi har verken tid eller råd til meir fest blant dei aller rikaste. Det er alvor no. Vi på venstresida har ein jobb å gjere.

Ola Elvestuen (V) [14:48:47]: Jeg har en plakat på kontoret mitt. Den ser jeg på hver dag, og der står det: Vi har bare tolv år – jorda har feber. Den fikk jeg av en miljøagent, men jeg fikk den for to år siden. Det vil si at nå har vi bare ti år på den viktigste oppgaven som dette storting og neste storting står overfor, nemlig å kutte klimagassutslippene tilstrekkelig fram mot 2030.

Vi har viktige oppgaver foran oss. Neste år, 2021, trer det forpliktende regelverket for Parisavtalen inn. Alle land skal melde inn sterkere klimamål. Regjeringen i Norge var tidlig ute med å melde inn et mål på 50–55 pst. reduksjon, og vi trenger å presse på for at de andre gjør det samme, slik at hele verden er med på den dugnaden som vi i fellesskap må ha for å kutte klimagassutslippene globalt med minst 50 pst. innen 2030.

Vi er også i full gang med et samarbeid i Europa om felles gjennomføring av de klimamålene vi skal ha, altså at vi skal ha et samarbeid på alle områder, ikke bare de kvotepliktige, men også de ikke-kvotepliktige, som transport, avfall, landbruk og også arealbruk. EU-kommisjonen har lagt fram forslag om at vi skal kutte 55 pst. Det vil da med avtalen gjelde også for oss, og det er viktig at vi nå, innenfor dette samarbeidet, ytterligere skjerper også våre tiltak.

På mange områder ligger vi langt foran. De norske utslippene går ned. Det har de gjort de siste fire årene. Faktisk også i seks av de sju siste årene har utslippene gått ned. Klimamålet for 2020 er innen rekkevidde. Får vi de samme utslippskuttene i år som vi gjorde i 2019, når vi målet om å komme ned på 48,7 millioner tonn. Det var det få som trodde for få år siden. Dette gjør vi altså samtidig som andre, f.eks. Oslo, sliter med å kutte sine utslipp. Her går de opp.

Innenfor transport ligger vi langt foran. Vi har holdt på elbilfordelene gjennom to stortingsperioder. Så langt i år har 50 pst. av salget vært elbiler. Sist måned var det oppe i 60 pst., og vi er også på vei mot å nå målet i 2025 med bare salg av nullutslippskjøretøy. Det er avgjørende at elbilfordelene nå opprettholdes inntil vi vet at vi når målet. Diskusjonen om avgiftsendring må følge. Målet må være det førende. Når vi vet at vi når det, kan man se på justeringer.

Vi ser at elektrifiseringen blir stadig mer omfattende. Vi har gjennomført en betydelig styrking av Enova, men også via Forskningsrådet, miljøteknologiordningen, Klimasats og Grønt Skipsfartsprogram. Nå ser vi stadig flere elektriske busser, varebiler, de første innenfor tungtransport, og også det som skjer innenfor grønn skipsfart – med stor endring og i stort tempo. Og vi har vært modige. Vi har tatt i bruk bærekraftig biodrivstoff til tross for dilemmaene som det innebærer, og klimaeffekten av biodrivstoff blir også stadig bedre.

Sannheten er at uten denne viljen ville det ikke vært mulig å nå klimamålet for 2020. Men nå må vi se framover. Det er i denne stortingssesjonen at Stortinget også skal vedta en klimaplan som skal gi den forutsigbarheten og de tydelige rammene vi trenger for å kutte utslipp i Norge og sammen med Europa, fram mot 2030.

Men vi er også i en naturkrise. Én million arter er truet av utryddelse. Nå er naturbaserte løsninger også et viktig klimatiltak, og det er viktig at Norge fortsetter den innsatsen vi gjør, og det lederskapet vi har internasjonalt – enten det er regnskogsatsing, kamp mot miljøkriminalitet eller det er den havsatsingen som også statsministeren har stått bak. Men vi må også gjøre mer her hjemme. Vi har fått i gang mye med 10 pst. skogvern – vi har passert 5 pst. Vi har doblet antall utvalgte kulturlandskap. Vi har nye marine verneområder, og vi har større innsats mot plast og forsøpling i havet. Vi har også vernet Lofoten, Vesterålen og Senja og andre områder mot petroleumsaktivitet. Men vi må videre. Det holder ikke lenger bare å sikre de viktigste områdene og bremse en utvikling med tap av natur. Vi er nødt til å stoppe utviklingen og drive den tilbake. I 2030 må vi ha mer natur enn det vi har i dag. Da trenger vi også å få på plass en Parisavtale for natur, med vilje til å verne mer, ha bedre helhetlig forvaltning og se på hvordan man kan få dette til.

Tore Storehaug (KrF) [15:00:10]: Sidan førre trontaledebatt har vi eit ganske unikt år bak oss, der Stortinget har jobba meir på tvers av partigrensene enn ein har hatt tradisjon for å gjere – i lag og kjapt, og der hurtigheit kanskje har vore viktigare enn presisjon – fordi det har vore nødvendig å finne tiltak for å få landet gjennom den krisa vi har stått i.

Når vi no har trontaledebatt igjen, går det an å heve blikket litt, og eg trur at vi – etter å ha høyrt debatten så langt – kan anerkjenne at debatten er tilbake i salen. Det trur eg er eit sunnheitsteikn og eit godt teikn, som viser at Noreg har klart seg forholdsvis bra gjennom den krisa, òg fordi vi har hatt nokre faktorar med oss som har vore viktige. Vi har klart å ha ein god smittevernstrategi, som har halde smitten forholdsvis under kontroll. Vi har vore heldige som har eit næringsliv med varer som framleis blir etterspurde i resten av verda. Då vi for eit halvår sidan skulle vedta krisepakka, såg vi for oss oljeprisar og lakseprisar og andre eksportprisar som skulle vere lågare enn det dei kanskje har blitt. Det meiner eg òg har vore ein styrke for Noreg at vi ser at dei tinga vi er avhengige av å selje, er ting som er etterspurde i resten av verda.

Men det viktigaste, som gjer at Noreg har kome seg godt igjennom krisa, handlar om at vi har eit velfungerande velferdssamfunn. Vi har gode ordningar, men òg ein tillit folk imellom, og mellom folk og styresmakter, som gjer at ein kan handtere denne typen kriser på ein god måte. Er det noko vi skal lære av dette når vi har eitt år igjen av denne stortingsperioden, er det at dei fellesskapa som har stilt opp for kvarandre det siste halvåret, er dei vi er nøydde til å styrkje òg i tida framover, for denne krisa viser kva vi set pris på, og kva som er trygt når det vi set pris på, blir trua.

Eg meiner at det ordparet vi kanskje bør klare å få fram, er at vi må ha ei styrking av dei små og nære fellesskapa, og at det må skje på ein måte der vi òg tek del i dei store fellesskapa som er rundt oss. Vi veit at velferdssamfunnet vårt treng sterkare fellesskap, og at fellesskap er meir enn staten – det er bygdene og byane våre, nabolaga, idrettslaga, og framfor alt er det familiane.

Vi har ei regjering no som legg dei store pengane i dei små ungane, og som har satsa på å byggje opp ein politikk som gjev familiar makt og moglegheit til å styre sin eigen kvardag, og som investerer i tidleg innsats. Det er fordi vi òg veit at i ulikskapsdebatten er kanskje det aller viktigaste vi gjer, den investeringa vi gjer i vår felles framtid når vi investerer i det som er Noregs viktigaste nasjonalformue, nemleg at vi har eit samfunn som klarar å setje inn innsatsen mot ungane og leggje eit godt grunnlag tidleg i livet.

Nyare forsking slår fast at det er dei fyrste leveåra som er mest avgjerande for korleis menneske utviklar seg. I dei fyrste leveåra blir meir enn ein million nye nervesamband i hjernen skapt kvart einaste sekund. Desse sambanda blir forma og lagar sjølve arkitekturen i hjernen, og det er det som skapar grunnlaget for framtidig læring, framtidig åtferd og framtidig helse. Når vi brukar pengar på dei fyrste åra, handlar det om å leggje forholda til rette for at ein kan ha ein trygg og god oppvekst, det handlar om innsatsen opp mot familiane, og det handlar om tidleg innsats i barnehage og på skule. For vi veit at det som skjer i familiane og i barnehagen dei fyrste leveåra, er minst like viktig som det som skjer gjennom vidare skulegang.

Eg sa at det handlar om dei små fellesskapa, men at det òg handlar om dei store. Eg er glad for at vi har hatt eit fleirtal i denne salen i denne stortingsperioden som har sett at Noreg er ein del av verda, og at løysingane på dei store utfordringane vi står overfor – både i pandemien og etterpå – er fleirnasjonale, og dei handlar om å ta del i dei store fellesskapa.

Eg er stolt over at vi har klart å levere statsbudsjett etter statsbudsjett som leverer på prosentmålet, der Noreg bidreg til dei delane av verda som ikkje er like privilegerte som oss, der vi ser at det som er krise her, er katastrofe andre plassar i verda. Eg er glad for at vi har eit stortingsfleirtal som har sett klimaarbeidet inn i den internasjonale konteksten der det høyrer heime. Noreg er det fyrste vestlege landet som leverte forsterka mål under Parisavtalen. Vi har levert fire år med klimakutt, og no skal vi ha ein stortingshaust der vi både skal få debattere Klimakur og Langskip, der Noreg skal ta ei leiarrolle i det internasjonale arbeidet med karbonfangst og -lagring. Vi samarbeider med nabolanda våre om å nå dei måla vi har sett. Og ikkje minst styrer vi trygt på at vi står i dei avtalene vi har internasjonalt, som EØS-avtalen. Det betyr òg at vi har ein berekraftig veg ut av denne krisa, og det er eg stolt av.

Anette Trettebergstuen (A) [15:11:28]: Sju år med høyreregjering – både partier og ministre har kommet og gått, men i alle disse årene er det ført en tydelig politikk som skaper større forskjeller mellom folk. De rikeste har fått mer, vanlige folk har fått velferdskutt. Det har blitt større forskjeller på dem i og dem utenfor jobb, og stadig flere står helt utenfor arbeidslivet.

Vi trenger en ny kurs. Arbeiderpartiet vil gi landet vårt den nye kursen: færre forskjeller mellom folk, sterkere velferd, sosialt rettferdig fordeling, flere i jobb. Vi har en regjering som ikke lytter til folks behov, og som overser at stadig flere må stå med lua i hånda i dagens Norge, forsterket av koronakrisen. Koronakrisen setter et forstørrelsesglass på de økende forskjellene i samfunnet vårt.

På fredag demonstrerte sceneteknikere, lyd- og lysfolk, managere, ja egentlig alle som jobber foran, på siden av og bak scenen, for at vi andre skal få nyte kulturopplevelser av beste kvalitet. De demonstrerte fordi de stod i fare for ikke å ha noe å leve av fra 1. november, fordi vi har en regjering som konsekvent har kommet for sent på banen med tiltak rettet mot kulturlivet, og som regel har det vært for lite. Vi har sett ordninger som ikke treffer godt nok. De demonstrerte fordi vi har en regjering som ikke forstår hvordan kulturlivet henger sammen, hvordan opplevelser skapes, at det faktisk står mengder av arbeidsfolk bak et arrangement, ikke bare selve artisten.

Det var disse folkene som først fikk merke krisen. Saler ble tømt, og scener måtte stenges på få timers varsel i mars. De som lever av å samle folk, blir også de siste som får gå tilbake på jobb. De må få hjelp til de har en jobb å gå til igjen. Det arbeidsfolket som gir oss kulturen, de som er med på å gjøre livene våre verdt å leve, skal ikke måtte stå med lua i hånda.

Koronakrisen setter et forstørrelsesglass på forskjellene i det norske samfunnet, på folk i såre situasjoner, på konsekvensene av at vi har langt igjen til vi er likestilt. De damene som heltemodig dro oss gjennom den første og mest intensive fasen av krisen, de som stod i frontlinjen i helsevesenet, som sørget for renhold, de som gikk på jobb i butikken og utsatte seg for smittefare slik at vi andre skulle være trygge, de damene fortjener så mye mer enn kollektiv klapp fra balkonger. Denne krisen bør ha fått opp de øynene som fortsatt var lukket, for at disse folkene fortjener en lønn å leve av, pensjon fra første krone og hele, faste stillinger. Det kan ikke fortsette å være sånn at de viktigste arbeidstakerne våre er de som må jobbe hardest for minst.

Det er de som fra før var i en utsatt posisjon i arbeidslivet, som nå rammes hardest, men som også står på mest. De som jobber deltid, de som er midlertidig ansatt, det er de som betaler prisen nå når service- og opplevelsesnæringene rammes hardt og sannsynligvis lenge. De fortjener mindre prat. De trenger ikke bare klapp, de trenger handling.

Arbeiderpartiet vil ha mer ordnede forhold i arbeidslivet, mindre midlertidighet, mindre innleie, hele, faste stillinger, pensjon fra første krone og en lønn å leve av. Det er vårt løfte, men for det trenger vi også et regjeringsskifte.

Helge Orten (H) [15:15:42]: Det siste halvåret har satt oss på prøve. Vi står midt i en verdensomspennende pandemi og en situasjon ingen av oss har vært i før, og som det vil ta tid å komme gjennom. Så langt har vi i fellesskap klart å begrense smittespredningen i Norge og begrense antall dødsfall relatert til covid-19.

Pandemien har stor betydning for verdensøkonomien og norsk økonomi. I Norge har vi økonomiske muskler til å kompensere for bortfall av inntekter både for bedrifter og for arbeidstakere som midlertidig blir arbeidsledige. Det er ikke en selvfølge i andre deler av verden.

Redusert etterspørsel i verdensmarkedene vil ha betydning for konkurranseutsatt næringsliv. Norge er særlig utsatt siden vi har så stor andel eksport og er avhengige av å selge mye av det vi produserer, til utlandet. God markedsadgang og utviklingen hos våre viktigste handelspartnere er helt avgjørende for hvordan virkningene vil bli i vår økonomi.

Koronapandemien har vist oss hvor viktig privat verdiskaping er for bærekraften i velferdssamfunnet vårt. Norske bedrifter bidrar til inntekter og arbeidsplasser og finansiering av nødvendige fellesgoder. Noen næringer har foreløpig klart seg godt, f.eks. fiskeri og oppdrett. Andre, som enkelte av de store verftene, offshorerederier og reiselivsbransjen, har større utfordringer.

Tiden framover blir viktig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Vi må skape mer samtidig som vi legger til rette for nye og grønne arbeidsplasser. Det betyr ekstraordinære tiltak i den situasjonen vi står i, for å bidra til at ellers lønnsomme bedrifter kommer seg gjennom pandemien. Men det betyr også en videreføring av den politikken vi har ført siden 2013, med satsing på kunnskap og kompetanse, fortsatt stor satsing på innovasjon og næringsrettet forskning og utvikling, å bygge en god, sikker og effektiv infrastruktur i hele landet og å sørge for et konkurransedyktig skattenivå både for den enkelte og for norske bedrifter og norsk eierskap.

Det er derfor underlig at i en tid der mange bedrifter opplever krevende tider og har behov for hver krone de kan beholde i egenkapital, ønsker venstresiden i norsk politikk å gjøre situasjonen verre ved å beskatte norsk eierskap og norske arbeidsplasser hardere. Det vil gjøre det vanskeligere å skape nye arbeidsplasser, særlig for de bedriftene som i denne situasjonen sliter med anstrengt likviditet.

En effektiv transport er svært viktig for konkurranseevnen til norske bedrifter og for at hver enkelt av oss skal ha en god hverdag. Når jeg er på bedriftsbesøk, er samferdsel en gjennomgangstone. God infrastruktur er nødvendig for at det kan skapes arbeidsplasser i hele landet. Siden vi tok over regjeringskontorene i 2013, har samferdselsbudsjettet økt med over 80 pst., og det er vel ingen stor hemmelighet at vi vil se en økning også i budsjettet for 2021. Vi begynner å nærme oss en dobling av samferdselsbudsjettet siden 2013.

Samtidig er det gjennomført reformer som øker handlingsrommet i samferdselssektoren. Etableringen av Nye veier har vist at det er mulig å jobbe smartere og redusere kostnadene. Jernbanereformen og anbudsutsetting av flere strekninger har vist at det er mulig å skape et bedre tilbud til en lavere kostnad for fellesskapet. En samlet venstreside stemte imot etableringen av Nye Veier og jernbanereformen, men jeg ser at de liker å saldere budsjettet med gevinsten fra de samme reformene.

Transportsektoren er godt i gang med å redusere utslipp. Ny teknologi gjør det mulig, og innfasing av elbiler og elektriske ferger er gode eksempler på det. I de større byområdene er det stadig flere som går, sykler eller bruker kollektivtransport. Korona har nok skapt en ekstraordinær situasjon, særlig for kollektivtransporten, men vi skal tilbake til den positive utviklingen vi hadde før koronaen.

Innenfor maritim sektor er vi helt i verdenstoppen. Både staten og fylkeskommunene har stilt strenge miljøkrav i fergeanbud, og nærmere 70 ferger vil om kort tid være lav- eller nullutslippsferger. I tillegg til å bruke offentlige innkjøp er tilskuddsordninger gjennom Enova og en aktiv avgiftspolitikk helt avgjørende for denne utviklingen. Når statsministeren også tar til orde for en betydelig satsing på hydrogen, er det svært gledelig. I maritim sektor er hydrogen og andre energibærere veldig aktuelt, særlig for fartøy som seiler over lengre avstander.

Det beste er at det vi gjør i maritim sektor, skaper arbeidsplasser i Norge og bidrar til verdiskaping langs kysten. Den norske maritime klyngen er et av våre største konkurransefortrinn. Det handler om å skape mer samtidig som vi legger til rette for en grønn omstilling. Norske bedrifter er helt avgjørende for at vi skal få til det.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [15:29:09]: I økonomiske krisetider handler det for politikere om å prioritere. Og når vi skal prioritere, er det første vi må gjøre, å kutte ut sløsing.

Innvandringen til Norge er noe av det dyreste vi kan drive med. Det er mange forskjellige typer innvandring, og de har forskjellige kostnader. De siste fem årene har vi tatt imot ca. 100 000 ikke-vestlige innvandrere til Norge. Brochmann-utvalget har regnet ut at hver ikke-vestlige innvandrer i snitt gjennom sitt livsløp koster samfunnet opp mot 10 mrd. kr. Det vil si at vi bare de fem siste årene har pådratt oss kostnader på opp mot 1 000 mrd. kr. Dette er penger som noen må betale. I en krisetid tviler jeg på at vi har råd til å fortsette med den takten som har vært de siste 20–30 årene.

Den fluktrelaterte innvandringen er den aller dyreste. Brochmann-utvalget har regnet ut at hver flyktning som kommer til Norge, gjennom et livsløp vil koste opp mot 20 mrd. kr. Så 3 000 kvoteflyktninger, som Norge skal ta imot hvert år, koster altså samfunnet rundt 60 mrd. kr.

Hadde det vært sånn at den måten å bruke penger på hadde gitt veldig mange mennesker et håp, og hadde gitt veldig mange mennesker hjelp, tror jeg veldig mange flere, også Fremskrittspartiet, kunne blitt med på å forsvare det. Men sannheten er at dette er den desidert dårligste måten å hjelpe mennesker på, altså å bosette i Norge. Norge er verdens dyreste land å bo i og også verdens dyreste land å hjelpe mennesker i. For å trekke noen sammenligninger kan vi si at Norge og Sverige alene bruker mer penger hvert eneste år på bosetting og integrering enn hele FN bruker på alle flyktninger i hele Afrika og hele Asia, eller hele Midtøsten. Det er en voldsom pengebruk. Når vi da, sammen med Sverige, bruker mer penger på noen få tusen her enn hele FN bruker på mange millioner mennesker, er ikke dette å hjelpe mennesker.

Den aller dårligste måten å hjelpe mennesker på er å hente asylsøkere med et uavklart og tvilsomt beskyttelsesbehov. Når regjeringen har bestemt seg for å ta hjelpen fra kvoteflyktninger som vi faktisk vet trenger det, og gi den til asylsøkere med et tvilsomt beskyttelsesbehov fra Moria-leiren, er det rett og slett en ganske umoralsk politikk. Det har ingenting med hjelp å gjøre.

Norge og Europa har drevet med relokalisering av asylsøkere fra Hellas og Italia tidligere. I 2016 og 2017 hentet Norge 700, og europeiske land hentet flere titalls tusen og relokaliserte dem. Hva skjedde? Jo, situasjonen ble bare verre. Den gangen var det 3 000–4 000 asylsøkere i Moria, og i dag, før det brant, var det opp mot 13 000 asylsøkere der. Det har altså ingen effekt, men det gjør vondt verre å ta hjelpen fra kvoteflyktninger for å gi den til asylsøkere med et tvilsomt beskyttelsesbehov.

Jeg synes det er rart at ordførere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet prøver å kappes om å fremstå som solidariske ved å overby hverandre på mottak av Moria-flyktninger. For hvis det hadde vært sånn at det var solidariteten som drev disse fram, kunne de jo starte med å bosette familier med multifunksjonshemmede barn som har ventet i opptil sju år i mottak i Norge – nettopp fordi de samme ordførerne ikke vil ta imot dem som allerede har fått opphold, fordi det kanskje ikke gir den gevinsten, det gir kanskje ikke de pengene i kassen. Jeg synes det virker hyklersk når Arbeiderpartiets og Senterpartiets ordførere kappes om å ta imot noen, mens de avviser andre som trenger det enda mer.

Jeg mener at vi nå må begynne å prioritere. Vi har sløst bort nok penger på en politikk som ikke hjelper. Vi har skaffet oss nok integreringsproblemer, og det er faktisk nok mennesker som har druknet på vei til Europa over Middelhavet i dag. Vi kan legge om politikken. Vi kan føre en politikk som redder liv, og som faktisk også sparer penger.

Kjersti Toppe (Sp) [15:42:22]: Helsekriser er dei mest sannsynlege krisene som vil ramma det norske samfunnet: pandemiar, legemiddelmangel og antibiotikaresistens. Dette er helsekriser som vil kunna ta mange liv. Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap har åtvara oss. Covid-19-pandemien var varsla. Han førte til den største nedstenginga av landet i fredstid. Konsekvensane var store for samfunnet, næringslivet, helsevesenet, idretten og kulturlivet, men òg for kvar enkelt: dei sårbare unge, dei skrøpelege eldre, som har vorte isolerte, og som har døydd aleine, det har vore besøksstans i bustader for tusenvis av menneske med psykisk utviklingshemming – sannsynlege brot på menneskerettane.

Senterpartiet fremjar i dag forslag om at praksisen rundt besøksstans og isolering av sårbare grupper under pandemien må kartleggjast. Vi treng å vita for å læra og for å retta opp i urett.

Trontalen viser til dugnaden: den gode naboen, helsepersonellet som jobbar overtid, kulturlivet som måtte stengja ned, dei som mista arbeidet og inntekta, alle som har ofra og vore tolmodige. Dugnaden er fantastisk, men trontalen burde ha handla om styring av landet, om politisk leiarskap, politisk ansvar, politiske prioriteringar i krisetider. Der svikta han.

Trontalen viste til internasjonalt samarbeid. Det er sjølvsagt viktig, men orda «nasjonal beredskap» vart ikkje nemnde med eitt ord i trontalen. Det er oppsiktsvekkjande, men ikkje uventa frå dagens regjering.

Noreg stod i praksis utan ein nasjonal beredskap for vanleg smittevernutstyr og kritisk viktige legemiddel da pandemien trefte – ingen beredskapslager, ingen nasjonal produksjon. Noreg har få sjukehussenger per capita samanlikna med andre land i Europa. Vi har få intensivplassar per capita i forhold til andre land. Vi har ein relativt liten respiratorberedskap. I tillegg vert alle nye sjukehus konsekvent bygde med for liten kapasitet. Lokalsjukehus er lagde ned. Pandemien har vist kor avhengige vi har vorte av import av arbeidskraft til viktige beredskapsyrke òg i helsevesenet vårt.

Pandemien har òg vist at Noreg treng ei ny retning i helsepolitikken. Vi treng å styrkja den nasjonale beredskapen – beredskapsproduksjonen av viktige legemiddel og smittevernutstyr. Vi må prioritera det offentlege helsevesenet og avslutta privatiseringspolitikken, skrota sentraliseringspolitikken, auka sjukehuskapasiteten, sikra lokalsjukehus, styrkja fastlegane, legevakta, ambulansetenesta, kommunehelsetenesta, eldreomsorga, følgjetenesta for fødekvinner, ikkje slå saman fødeavdelingar og ikkje byggja eit nytt gigantsjukehus, eit såkalla «smittetårn», midt i Oslo.

Når alt kjem til alt, er det ikkje å velja mellom offentlege eller private tilbod som er det viktigaste. Det er å ha eit sterkt offentleg helsevesen som skaper tryggleik i lokalsamfunn og beredskap ved kriser i heile landet og for alle, uansett bakgrunn. I kriser er det lokalsjukehusa, kommunehelsetenesta og det offentlege helsevesenet som gjeld.

Men helsepolitikken til regjeringa fokuserer på det motsette – på enkeltpasientbehandling, konkurranseutsetjing og privatisering, fritt behandlingsval, effektivisering og høg grad av innsatsstyrt finansiering basert på diagnosekodar. Men det finst ingen kode for beredskap. Beredskap løner seg ikkje i den marknadsbaserte helsepolitikken til regjeringa. Dette vil Senterpartiet endra på.

Vi står for ei anna retning – for nasjonal beredskap og eit sterkt offentleg og desentralisert helsevesen som er politisk styrt, gjennom avvikling av helseføretaksmodellen.

Eg vil til slutt koma inn på ein del viktige forslag som Senterpartiet i dag fremjar:

• eitt om at den felles kommunale journalløysinga Akson skal verta kvalitetssikra gjennom ei offentleg høyring

• eitt om å be regjeringa straks sørgja for at alle helseføretak tilbyr forsvarlege følgjetenester for kvinner som har meir enn 1,5 time reiseveg til fødeinstitusjon

• eitt der vi ber regjeringa greia ut ulike økonomiske modellar for å utvikla nye, verksame antibiotika som premierer utvikling og ikkje kjøp og sal

Ingvild Kjerkol (A) [15:47:27]: Koronapandemien har rammet helse, trygghet, arbeidsplasser og økonomi for mennesker over hele jordkloden. Sammenlignet med mange andre land har vi klart oss godt i Norge, men det er ikke rettferdig hvis regjeringen under krisen øker de økonomiske forskjellene og ikke klarer å beskytte de mest sårbare.

Koronapandemien har vist at den enkeltes helse må være fellesskapets ansvar. Svikter helsetjenesten, vil samfunnet ganske raskt gå i oppløsning, og vi er overlatt til oss selv. Butikker vil måtte stenge og bedrifter avvikles. En sterk offentlig helsetjeneste for alle er vår viktigste beskyttelse mot viruset og framtidige pandemier. Trygghet for helsen er lik trygghet for næringslivet og trygghet for arbeidsplassene.

Da Norge ble stengt over natten, fikk vi den høyeste arbeidsledigheten etter annen verdenskrig. Våre helsearbeidere har jobbet lange vakter for at vi skulle komme oss gjennom en smittebølge som kunne ha lammet oss enda mer som samfunn. Helsefagarbeidere, sykepleiere og leger har gått på jobb for oss alle. De har ikke gått på dugnad. Dugnad er den innsatsen vi alle gjør i hverdagen med å holde avstand og vaske hender.

Krisetid er som et forstørrelsesglass for forskjeller og ulikhet. Høyre i regjering øker forskjellene. Statistisk sentralbyrås nyeste rapport viser at det står verre til enn det vi trodde. De 1 pst. rikeste i Norge betaler mindre skatt enn arbeidere med helt vanlig inntekt, f.eks. en sykepleier som tjener 450 000–500 000 kr i året. For hver tusenlapp de aller rikeste i Norge tjener, kan de skatte så lite som 90–170 kr, mens en sykepleier skatter 250 kr. Noen drar ifra, og noen blir stående igjen. Hvor du bor, utdanningsnivået til foreldrene dine og den familieøkonomien du vokser opp i, er avgjørende for helsen din og for hvor lenge du kan være frisk og leve.

Høyreregjeringen har i sin plattform et mål om å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Hva betyr det? Betyr det at sykehusene våre ikke er bærekraftige? Kommunene legger nå sine budsjetter, og signalet fra ordførere og rådmenn er bekymring. Pengene de får fra staten, dekker ikke de økte kostnadene. I Telemark og i resten av distriktene må lokalsykehus betale for pasienter som ikke behandles der, men hos private behandlere, på grunn av Høyres privatiseringsreform. Ambulansebaser legges ned i distriktene. Er det det regjeringen mener med en bærekraftig velferdstjeneste – lenger å vente på ambulansen?

Ulike partier har gått inn og ut av Erna Solbergs høyreregjering gjennom sju år, men kursen har hele tiden vært den samme: mer til dem som har mye fra før, privatisering av vår felles helsetjeneste og et mer utrygt arbeidsliv – en kurs som svekker den norske samfunnsmodellen og tilliten mellom folk, en kurs som rett og slett øker forskjellene. Arbeiderpartiet vil ikke ha stor forskjell på folks muligheter til å kunne bevege seg mot sine egne mål, og Arbeiderpartiet vil aldri akseptere at en global helsekrise får spre seg til en rekke lokale kriser hvor arbeidsledigheten får bite seg fast på et høyt nivå.

Norge må komme gjennom denne pandemien sterkere, tryggere og mer rettferdig enn før. Da trengs en sterkere velferdsstat og en mer aktiv stat som også bidrar til å skape verdiene i privat sektor – et arbeidsliv som ikke skyver folk ut, men som setter hender og hoder i arbeid.

Statsråd Tina Bru [16:00:21]: Vi har lagt bak oss noen krevende og vanskelige måneder. Norge har stått i og står fortsatt i en pandemi som har utfordret oss på nye og ukjente måter. Det har krevd mye av mange, og fortsatt er vi ikke ute av krisen.

Utbruddet av koronaviruset førte også til stor usikkerhet og uro i de internasjonale energimarkedene. Stengte grenser og lokale nedstengninger i mange land fikk store konsekvenser. Dette har også rammet den norske energibransjen – og petroleumsnæringen spesielt. Oljeprisfallet førte til likviditetsutfordringer og finansielle utfordringer for hele den norske olje- og gassnæringen. Norge valgte også å gjennomføre et produksjonskutt på norsk sokkel av hensyn til egen ressursforvaltning og norsk økonomi.

Situasjonen i oljemarkedene var alvorlig. Virusutbruddet førte til økte kostnader ved gjennomføring av pågående prosjekter, og mange planlagte prosjekter og leteaktivitet sto i fare for å utsettes. Dette ville medført store negative ringvirkninger for leverandørindustrien og truet arbeidsplasser over hele landet. Dette kunne igjen ført til et varig tap av kompetanse her hjemme. På bakgrunn av dette foreslo derfor regjeringen en midlertidig, målrettet og avgrenset endring i petroleumsskatten for å sikre at de lønnsomme, planlagte prosjektene blir gjennomført som de ellers ville blitt.

Selv om det fortsatt er krevende tider, kan vi allerede nå se at det som ble døpt oljeskattepakken, har hatt en positiv effekt. Senest i forrige uke mottok jeg plan for utbygging og drift for Breidablikk i midtre del av Nordsjøen. Breidablikk har en investeringsramme på 18,6 mrd. kr og sikrer oppdrag og aktivitet i norsk leverandørindustri. I tillegg har vi mottatt utbyggingsplan for Hod og elektrifisering av Sleipner. Dette skaper ringvirkninger og trygger arbeidsplasser over hele landet vårt. Jeg er veldig glad for at det var et bredt flertall i Stortinget som stilte seg bak oljeskattepakken og gjennom det bidrar til å opprettholde aktivitet i det som er landets største og viktigste næring.

Til tross for de ekstraordinære omstendighetene som pandemien har stilt opp, har vi også opprettholdt forutsigbarhet for næringen på andre områder. Regjeringen la frem en oppdatert forvaltningsplan for havområdene, som fikk bredt flertall i Stortinget, inkludert definisjonen av iskantsonen. Dette er viktige avklaringer og rammer for petroleumsvirksomheten. I tillegg jobber vi nå videre med både TFO 2020 og 25. konsesjonsrunde.

Konsekvensen av pandemien har ikke rammet fornybarnæringen på samme måte som olje- og gassindustrien, men likevel har de hatt de samme utfordringene som andre deler av næringslivet med å opprettholde aktivitet samtidig som de har ivaretatt smittevernet. Jeg vil gi honnør til kraftbransjen, som i en veldig krevende periode har opprettholdt en trygg og stabil strømforsyning til bedrifter og hjem.

Også for fornybarnæringen har vi levert viktige politiske saker det siste året. Vindkraft på land skaper mye engasjement, og regjeringen valgte i oktober i fjor å ikke gå videre med arbeidet med en nasjonal ramme for vindkraft. I juni la jeg derfor frem en stortingsmelding med en rekke forslag til innstramminger og endringer i konsesjonsbehandlingen. Jeg ser frem til at Stortinget skal behandle denne meldingen senere i høst, og jeg vil invitere til et samarbeid med alle partiene i Stortinget. Jeg mener det er viktig for å sikre et bredest mulig flertall om viktige rammer for utviklingen av vindkraft på land i årene fremover.

Regjeringen er opptatt av å skape mer og inkludere flere, og arbeidet med grønn omstilling og kutt i klimagassutslippene er svært viktig i den sammenheng. I tiltakspakkene som regjeringen fremmet for Stortinget, var det derfor en betydelig satsing på forskning, teknologiutvikling og andre tiltak som styrker vår konkurransekraft og kutter utslipp. Som del av en milliardpakke til grønn omstilling bevilget vi 120 mill. kr for å bygge opp under hydrogenstrategien som vi la frem, vi økte tilskuddet til NORWEP, og vi etablerte et nytt forskningssenter for havvind, for å nevne noe.

Helt avslutningsvis vil jeg selvfølgelig nevne Langskip – det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne. Regjeringen foreslår at vi nå gjennomfører et prosjekt som vil demonstrere for hele verden en hel verdikjede med fangst, transport og lagring av CO₂, og at det er mulig. At flere land følger etter, er helt avgjørende for at dette skal bli en suksess, og for at vi skal klare å kutte utslippene i Norge og i Europa samtidig som vi trygger viktige industriarbeidsplasser.

I likhet med meldingen om vindkraft som vi skal behandle, ser jeg frem til en god dialog med Stortinget også i denne saken, og jeg vil arbeide for et bredest mulig flertall for en svært viktig satsing for norsk industri og for norske arbeidsplasser.

Bård Hoksrud (FrP) [16:17:45]: Trontalen som ble lest opp på fredag, inneholdt to ord om samferdsel, og det var ordene «god infrastruktur». Jeg ville iallfall lagt til ordene «avgjørende viktig». Å sørge for god infrastruktur er faktisk en av statens viktigste oppgaver. Men det må ikke bare være flotte ord. Det må følges opp med bevilgninger som sikrer at viktige prosjekter gjennomføres. I de nesten sju årene Fremskrittspartiet satt i regjering, var det ikke tvil om at samferdsel var helt i fronten av pannebrasken når det kom til bevilgningene. De ble økt med ca. 80 pst. – et historisk løft. I tillegg tok vi grep for å få på plass Nye Veier, et utbyggingsselskap som fikk ansvar for å bygge ut flere veier helhetlig, raskere og billigere enn det man gjorde under de rød-grønne. Denne etableringen har vi allerede sett fantastiske resultater av, både i Agder på E18, på rv. 3/25 i Hedmark og ikke minst i min egen hjemkommune, Bamble, hvor jeg senest i går kveld kunne kjøre på den flotte, nye veien, en splitter ny, fantastisk firefelts motorvei, med 110 km fartsgrense – takket være at Fremskrittspartiet satt i regjering.

Når de rød-grønne politikerne sier at vi må ha mer skatt for folk for å sikre velferden, må jeg be dem stoppe opp, og jeg vil vise til at det finnes helt andre og mye bedre forslag, som å tenke nytt, ta grep og sørge for å spare samfunnet for penger som heller kan brukes på å bygge ut flere veier, ta i bruk nye verktøy, som Nye Veier. Det er et grep Fremskrittspartiet har foreslått man kan gjøre på jernbanesiden også, slik at vi kan sikre fortsatt utbygging av de viktige jernbanestrekningene, som bl.a. intercitytriangelet, uten at kostnadskarusellen får lov til å fortsette som i dag.

I de åtte årene partiene SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering, tok de ikke et eneste grep på samferdselssiden for å få mer ut av pengene som folk har slitt og jobbet for, og som de har brukt til å betale sine skatter og avgifter med. Det var faktisk så galt at når Fremskrittspartiet i regjering sørget for at vi etablerte Nye Veier, ble det sagt at dette var å sette samferdsel tiår tilbake i tid. Senterpartiet kalte det et luftslott. Nå, fem år senere, kan man konkludere med at det må være et av historiens mest innbringende luftslott. Av veiprosjektene Nye Veier fikk tildelt, har de klart å redusere de estimerte prosjektkostnadene med nær 20 pst., eller 25 mrd. kr – 25 mrd. kr spart for skattebetalerne. Nye Veier har satt i gang utbygging som folk virkelig har sett resultater av. Det er et utrolig viktig redskap for å sikre bosetting i hele landet. Denne utbyggingen handler om å gjøre hverdagen enklere for folk i hele landet, som Kari Elisabeth i Finnmark, Trygve i Hedmark, Kristian og Åse i Agder, Arild og Kjersti i Hordaland, Ida i Akershus og Marie i Oslo. Jeg har møtt bedriftseiere og ansatte som forteller om hvor viktig veien er for å sikre bedriften og/eller skape ny aktivitet som kan skape nye arbeidsplasser. Jeg har møtt yrkessjåfører som forteller om hvordan situasjonen på arbeidsplassen deres har endret seg og blitt mye bedre. Jeg er også blitt fortalt at det fortsatt er mange steder det er viktig at Fremskrittspartiets «trøkk» på samferdsel, og da spesielt på veiene, må fortsette framover.

Det er viktig å bygge ny vei. Å ta vare på det man har, er like viktig. Derfor styrker vi vedlikeholdet kraftig. Vi stanset forfallet og begynte å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Det er så utrolig viktig at i tillegg til å sørge for bedre veier, har det store positive effekter for trafikksikkerheten. I Norge har vi en heftig ambisjon om null hardt skadde og drepte i trafikken. Dette er tøffe mål, men skal vi klare å nå dem, kan vi ikke stoppe opp og redusere tempoet i utbyggingen. Nei, vi må fortsette å «trøkke» på.

I 1970, for 50 år siden, omkom 101 barn og unge under 16 år i trafikken. I fjor var det første gang i nyere tid at ingen under 16 år omkom i trafikken. Det er svært gledelig, men vi skal fortsette å jobbe for at dette fortsetter, ved å bygge ut flere veier, fjerne ulykkespunkter og vedlikeholde veiene framover. Vi snakker ofte om kortere reisetid og mer effektiv transport, men trafikksikkerheten på nye veier er minst like viktig.

Derfor er jeg litt bekymret over statsråd Hareide og regjeringens signaler om at man vil redusere ambisjonsnivået, at man ikke kan bygge ut så mange prosjekter i tiden framover. Det kan jeg love at det vil bli kamp om. Inneværende Nasjonal transportplan, som ble lagt fram av tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, er dobbelt så ambisiøs som den de rød-grønne klarte å få fram. Vi må følge opp. Fremskrittspartiet vil gjøre sitt for at ambisjonene ikke trekkes ned, for behovene er der fortsatt. Det handler om E134, E39, E16, E10 og mange andre viktige prosjekter som fortsatt trenger sårt at det satses framover. Da trenger man et offensivt og framoverlent lag, og det laget er Fremskrittspartiet – for veier og samferdsel for folk flest.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:22:54]: Norge har de siste månedene opplevd en stor økonomisk krise som følge av ringvirkningene av koronapandemien. Det var helt nødvendig og riktig å gjennomføre kraftfulle økonomiske tiltak for å sikre inntekt for personer – inntektssikringsordning for selvstendig næringsdrivende var en helt ny ordning – sikre kompensasjon for bedrifter som er hard rammet, og legge til rette for at det fortsatt skal være mulig å bo, arbeide og leve gode liv i hele Norge. Dessverre har mange av de tiltakene som har kommet fra regjeringen, vært altfor få, for lite kraftfulle, og de har rammet skjevt. Det har vært behov for Stortinget å gripe inn. Dessverre er man nå kommet i en situasjon der regjeringen er tilbake til det gamle mønsteret med Fremskrittspartiet som støtteparti. Det fører til at en får en politikk som ikke er kraftfull nok til å ivareta hele Norge, og som ikke er i stand til å ivareta ulike virksomheter, både små og store. Det er behov for nye og mer kraftfulle virkemidler.

Så er det framfor alt også viktig med en politikk for framtiden for å legge til rette for nye arbeidsplasser, å legge til rette for ny industrireising i Norge. Da må vi ha en strategisk satsing på de næringene der vi har fortrinn, og basert på våre rike naturressurser.

Jeg har registrert talere i salen i dag som har ment at strategien for framtiden bør være å innskrenke det handlingsrommet vi har i Norge, legge oss mer under EU på stadig nye områder. Jeg har til og med hørt talere som åpenlyst har argumentert for EU-medlemskap. Det ville jo være en særdeles uklok politikk for Norge. Tvert imot bør vi sørge for å øke den nasjonale handlefriheten, sørge for at vi har mer handlefrihet over viktige politikkområder, sørge for at vi har nasjonal handlefrihet over energi- og industripolitikken, slik at vi kan bygge arbeidsplasser for framtiden – ikke slik som flertallet på Stortinget har sørget for de siste årene, at en har underlagt vitale deler av norsk energi- og industripolitikk EU gjennom å godta tilslutning til EUs energibyrå ACER. Det ligger også planer for at en skal gå ytterligere videre gjennom en ny energimarkedspakke, der en på nye områder skal legge norsk politikk i EUs hender. Der skal en være forpliktet til å utarbeide nettutviklingsplaner i Norge som skal revideres med jevne mellomrom, og der en er i strid med EUs planer, er det EUs planer som skal legges til grunn, og vi skal innrette oss etter det.

Jeg registrerte energiministeren her tidligere i en replikkveksling snakke om det forslag til endring av energiloven som regjeringen har sendt på høring. Jeg merket meg også at olje- og energiministeren sa at det høringsutkastet er helt i tråd med den avtalen som en i denne salen har inngått med Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne om en tredje energimarkedspakke. Da hadde det vært interessant om representantene fra Arbeiderpartiet i salen kunne bekrefte at de er enige i den forståelsen som deres avtalepartnere har – som har stått på talerstolen her og også i media har sagt at NorthConnect-kabelen ikke skal bygges, ikke nå, ikke i framtiden. Den avtalen som er inngått, er et endelig nei til det prosjektet. Avtalen utelukker også private kabler i framtiden. Samtidig har altså energiministeren nå lagt fram et høringsforslag der en unntar NorthConnect-kabelen for kravet om at det er Statnett som skal eie og drifte utenlandsforbindelser.

Dette viser dessverre hvordan en har forsøkt å forlede velgerne i en så viktig sak. Det var ikke slik at NorthConnect-kabelen var stoppet en gang for alle. Det er én måte å gjøre det på, og det er at Stortinget gjør vedtak om at kabelen ikke skal bygges. Det har blitt fremmet forslag om det i salen her før, og de partiene som ikke har vært med på det tidligere, vil få nye anledninger til å stemme for at det prosjektet skal skrinlegges en gang for alle – ikke fortsette med å forlede velgerne gjennom sin dobbeltkommunikasjon.

Terje Aasland (A) [16:27:55]: Det kunne vært interessant å gå inn i en kabeldiskusjon nå, men jeg skal unnlate å gjøre det. Oppgavene som ligger foran oss, er ganske så store. Flere hundretusen arbeidsledige må tilbake i jobb, mange etter en krevende koronatid, men også mange nye jobber må skapes og omstilling skje i et næringsliv som i veldig stor grad stimuleres av oljeaktiviteten. Økende forskjeller må erstattes av kraftfulle tiltak for å få til små forskjeller mellom folk, hvor det viktigste grepet er å få inkludert alle i et trygt arbeidsliv.

Velferdssamfunnet må forsterkes og videreutvikles. Eksportinntektene fra næringer utenfor oljen må betydelig opp for å sikre bærekraften i velferdssamfunnet. Vi må ta aktive grep for å løse klimakrisen. Det må gjøres rettferdig, og jobber må skapes. Sju års erfaring med høyrepolitikk viser at der ligger ikke svaret. Disse oppgavene løses best i erkjennelsen av at man får til mer sammen enn hver for seg. De løses ikke av individualisme eller med skattelette til dem som har mest fra før. Vi må bygge sterkere og mer forpliktende fellesskap, et samfunn der det er små forskjeller og høy tillit mellom folk.

Trontalen adresserte ikke løsninger på de store utfordringene. De var knapt nok nevnt – kanskje ikke så rart i og med at de økonomiske forskjellene har økt de siste sju årene. Vi ser at eksporten til utlandet stuper, at andelen nordmenn i jobb har falt, og at bærekraften i velferdssamfunnet utfordres. Spør vi høyrefolk hva det er som skal til for å redusere de økte forskjellene, styrke eksporten, få flere i jobb og styrke bærekraften i velferdssamfunnet, vet vi svaret: Det er skattekutt.

Det er feil. Et vesentlig poeng i en sosialdemokratisk samfunnsmodell er utøvelsen av aktiv næringspolitikk som tar tak i de mange mulighetene, men også erkjenner utfordringene. I dag har vi en næringspolitikk som ikke godt nok erkjenner at betydningen av norsk olje og gass vil avta i tiden som kommer. Det er feilslått næringspolitikk. I dag har vi en næringspolitikk som ikke erkjenner at staten må få en sterkere rolle i næringspolitikken for å lykkes i tiden som kommer. Det er feilslått næringspolitikk. I dag har vi en næringspolitikk som ikke viser tegn til å bygge verktøy for omstillingskraft og eksportsatsing. Det er feilslått næringspolitikk.

I en rapport utarbeidet av Menon på vegne av Eksportkreditt vises det hvordan det norske eksportarbeidet totalt har sviktet. Få OECD-land har hatt svakere utvikling i markedsandeler enn Norge. Det er manglende ambisjoner, for lite ressurser og en lite hensiktsmessig organisering av arbeidet, og vi ligger nær bunnen av samtlige OECD-land når det gjelder ressurser til å drive med eksportfremme. Det handler ikke bare om eksport, men om manglene i næringspolitikken. Næringspolitikken må bistå bedriftene til innovasjon, vekst, oppskalering, kommersialisering og internasjonalisering. Vi må forsterke virkemidlene fra en idé unnfanges, til det er kommersielle produkter i vekstkraftige markeder.

Når de økonomiske forskjellene har økt, eksporten til utlandet har stupt, og andelen nordmenn i jobb har falt, kan mye av dette henvises til en mislykket næringspolitikk. Dette er alle viktige utfordringer som Arbeiderpartiet prøver å vise svar på og finne løsninger for i vårt forslag til partiprogram. Vi viser i programutkastet hvordan vi kan bidra til at det kan bygges ny og klimavennlig industri på skuldrene til den eksisterende. Vi viser hvordan vi skal bruke våre store naturressurser til å skape verdier som deles rettferdig. Vi viser hvordan vi vil stille kapital til disposisjon slik at de gode ideene og de mange mulighetene i større grad kan lykkes. Vi vil sørge for at vi kan bruke staten i samspill og partnerskap med private for å få uttelling på næringslivets kreativitet, for å skape arbeidsplasser, velferd og optimistiske lokalsamfunn over hele landet.

Når utsalget av statlige virksomheter står som et høyreideologisk mantra, vil jeg understreke at i et sosialdemokratisk tenkesett er statlig eierskap ikke et mål i seg selv, men et viktig verktøy for å utvikle Norge videre. Vi har sett og erfart høyrepartienes manglende evne til å løse de store samfunnsoppgavene. Høyresidens mantra på det mest vesentlige er skattekutt og privatisering. Ja, de var så sikre på formuesskattens negative virkning på bedriftene at de bestilte en rapport. Nå er utredningen kjent og viser at økt formuesskatt øker sysselsettingen for små og mellomstore bedrifter. Rapporten er med andre ord et knusende oppgjør med høyrepolitikkens viktigste næringspolitiske tiltak: formuesskatten.

Sju års erfaring med høyrepartiene viser oss at ingen av de store oppgavene kan løses med høyrepolitikk. Skal vi lykkes i å løse framtidens utfordringer, må høyrepolitikken avløses. Vi må igjen ha en politikk som bygger sterkere og mer forpliktende fellesskap. Fokuset må igjen rettes mot mindre forskjeller, trygge jobber til alle og et solidarisk samfunn der vi tar mer ansvar for hverandre enn det høyrepolitikken bygger opp til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:33:06]: Gjennom mine 15 år på Stortinget har det blitt noen trontaledebatter. Det som er annerledes denne gangen, er at det blir min aller siste. Helsepolitikk har ligget mitt hjerte nær og er et svært viktig tema for Fremskrittspartiet – en helsepolitikk med hovedfokus på mangfold, valgfrihet, nye ideer og like muligheter.

Fremskrittspartiet har i alle år fremmet en rekke forslag for å forbedre og trygge helsevesenet vårt, og selv om vi gjennom regjeringsdeltakelse har gjennomført store deler av vår helsepolitikk, vil vi fortsette å jobbe for mindre byråkrati og forenklet regelverk, mer mangfold og frihet, og ikke minst vil det bli viktig å fjerne køer og forlengede ventetider som covid-19 har medført.

En viktig jobb vil også være å følge opp de vedtak vi har gjort, slik at folket der ute får den tjenesten som vi mener vi har vedtatt.

Et eksempel på dette er den lovfestede retten til brukerstyrt personlig assistent. På fredag la Uloba frem en rapport om hvordan ordningen oppleves ute i kommunene fem år etter innføringen. Det var ikke særlig lystig lesning. Svært få nye tildelinger er gitt, kommunene er ikke opptatt av at brukerne skal få leve selvstendige liv, og i hvert fall ikke ha aktive liv, slik funksjonsfriske har. Men aller verst: Kommunenes holdning til søkerne er, slik jeg opplever det, fortsatt den aller største utfordringen. For Fremskrittspartiet, som har som hovedfokus at folk skal få være sjef i eget liv, er dette veldig nedslående.

Mangel på villighet til å la folk få være sjef i eget liv gjør at Stortinget har innført stadig flere rettigheter, forbud, påbud og øremerking overfor kommunene. I sak etter sak ser vi likevel at kommunene svikter i tilrettelegging, oppfølging og brukermedvirkning.

Fremskrittspartiet vil derfor igjen vise til at så lenge vi har dette unaturlige skillet mellom hvem som skal betale for hvilken tjeneste, vil vi fortsette å se store forskjeller og direkte svik mot enkeltmennesker. Fremskrittspartiets gjennomslag for en prøveordning med statlig finansiert pleie- og omsorgstjeneste har vist oss at vi får en bedre tjeneste om helsetilbudet finansieres av staten i sin helhet.

Fremskrittspartiet vil fortsette jobben med å forbedre forholdene for de rusavhengige. Kommunene har ansvar for oppfølging etter rusbehandling, men det har til tross for opptrappingsplanen og store bevilgninger ikke medført den store forbedringen som vi forventet. Igjen viser skillet mellom hvilket nivå som skal betale for hva, at dette medfører glipper og til og med neglisjering.

Vi kan ikke lenger sitte stille og la folk mislykkes gang på gang. Å stå i rusbehandling er hardt arbeid, men den største jobben er å holde seg rusfri også i hverdagen. Bolig, økonomi, aktiviteter og en opprydding i «ryggsekken» krever at kommunene er «hands on». Også pårørende som har stått i de mange krisene og nederlagene, trenger sterkt å bli sett og hørt.

Å hegne om fritt behandlingsvalg står høyt oppe på Fremskrittspartiets liste. I motsetning til venstresiden, som ikke vil at de uten helseforsikring og de uten fet bankkonto skal få bruke private sykehustilbud, krever vi at alle skal ha de samme rettigheter og muligheter. Det betyr at alle må få lov til å velge seg et privat tilbud om de mener det er bedre, om det har kortere ventetid, eller fordi det ligger nærmest. Pasienten velger, staten betaler.

Særlig innen rus og psykisk helse har private tilbud vært helt avgjørende for svært mange. Dersom vi virkelig er opptatt av at forskjellene i samfunnet ikke skal øke, er vi helt avhengig av å opprettholde valgfrihet for alle.

Den 10. september fortalte NRK om en to år gammel jente som bodde på sykehjem mot foreldrenes vilje. Helt tilbake til Alvheims tid på dette hus har Fremskrittspartiet kjempet for at barn og unge mennesker skal slippe å bo på sykehjem hvis de selv eller deres nærmeste motsetter seg dette. Og mange vedtak er gjort i denne sal for å stoppe denne praksisen. Nå er det altså et to år gammelt barn. To år! Vi fremmer derfor et forslag i dag som en gang for alle slår fast at en slik praksis vil være forbudt.

Det er åpenbart at kampen for medbestemmelse, mangfold og valgfrihet ikke er vunnet. I desember nedlegges grunnsteinen for landets aller første barnehospice. Fremskrittspartiet har støttet 100 pst. opp om dette prosjektet fra dag én. Vi står stolt og trygt i denne avgjørelsen, så får venstresiden fortsette sin kamp mot mangfold og valgfrihet.

Jeg tar hermed opp forslag nr. 38, som jeg refererte til i mitt innlegg.

Hårek Elvenes (H) [16:38:39]: Koronapandemien har på en nesten uvirkelig måte minnet oss på hvor raskt tidene kan skifte. Fra en situasjon der arbeidsledigheten var den laveste de siste ti år, fikk vi en situasjon der antall permitterte og arbeidsledige nærmet seg en halv million. Koronaviruset har vært den sorte svanen der sannsynligheten for situasjonen kan forklares med etterpåklokskap. Vi var på rett vei. Ledigheten var lav, skattepolitikken virket, bedriftsetableringen skjøt fart, åtte av ti nye bedrifter og arbeidsplasser kom i privat sektor.

Samfunnets reisverk er private bedrifter som er lønnsomme, og som har evne til å betale skatt. Hver dag går én million mennesker på jobb i små og mellomstore bedrifter med mindre enn 100 ansatte, og disse bedriftene står for cirka 50 pst. av verdiskapingen her i landet. Regjeringen satte alle kluter til for at bedrifter som under normale omstendigheter har livets rett, ikke skulle bukke under i denne høyst ekstraordinære situasjonen. For regjeringen har det også vært altoverskyggende å begrense skadeomfanget i økonomien for bedrifter og for arbeidsplasser.

I disse tider er verdien av levedyktige bedrifter blitt tydelig for noen hver. Derfor er det så skuffende at Arbeiderpartiet i sitt program ikke nevner privat eierskap én gang. Det er mer stat, man tyr til gamle sosialistiske løsninger som Arbeiderpartiet hadde forlatt for mange tiår siden. Det begynner å lukte litt gammelsosialisme av Arbeiderpartiet, og de nærmer seg i sin språkbruk mer og mer SV og Rødt.

Samfunnssikkerhet og beredskap har vært et prioritert område for regjeringen. Konklusjonen i Politianalysen og Gjørv-rapporten var nedslående. Steg for steg er politiet blitt bedre. Nå har vi nådd målet om to politiansatte per tusen innbyggere, og de 400 stillingene som ble bevilget ekstra i koronapandemien, er nå omgjort til permanente stillinger.

Kriminaliteten forandrer seg, og da må selvfølgelig politiet også forandre seg. Men det som ikke forandrer seg, er Senterpartiet. Der er løsningen på et helt endret kriminalitetsbilde status quo. Det må jo gjøre et visst inntrykk på Senterpartiet at Senterparti-ordføreren i Lyngen i dag står fram og støtter den regionale lensmannen, som beviselig sier at politiet i det området er blitt bedre. Det samme skjer på Finnsnes. Der står den lokale lensmannen, Arnold Nilsen, som for øvrig var Arbeiderpartiets ordførerkandidat ved kommunevalget, fram og sier det samme. Mon tro om det kanskje gjør et lite inntrykk på Arbeiderpartiet, som etter hvert er blitt et lite haleheng til Senterpartiet i kritikken av politireformen.

Nå tas det nasjonale beredskapssenteret i bruk i Ski, og her skal også innsatspersonellet i politidistriktene kunne samtrene med de nasjonale beredskapsressursene.

Det er litt fornøyelig å konstatere at Senterpartiet i de nærmeste årene etter politireformen gikk høyt på banen og sa at samtlige lensmannskontor som var lagt ned, skulle gjenåpnes. Så kom statsbudsjettet for 2019, og da hadde man moderert seg til at 20 lensmannskontor skulle gjenåpnes. Nå er det opp til de lokale ordførerne å avgjøre dette.

Til slutt vil jeg si at i 2013, da Haakon Bruun-Hanssen og Ine Eriksen Søreide overtok som henholdsvis forsvarssjef og forsvarsminister, startet man en total gjennomgang av situasjonen i Forsvaret. Forsvarsbudsjettet er økt med 30 pst., og den operative evnen er nå beviselig bedre. Om få dager kommer den nye langtidsplanen til Stortinget. Da inviteres opposisjonen, og jeg vil nesten si spesielt Arbeiderpartiet, til å inngå et forlik, slik at man kan føre de lange linjene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk videre og ta tverrpolitisk ansvar for dette for staten desidert viktigste området.

Rigmor Aasrud (A) [16:43:46]: I sju år har vi hørt trontaler og tiltredelseserklæringer av

forskjellige sammensetninger av solbergske regjeringer. Forskjellen mellom disse talene og de statsbudsjettene som har kommet noen dager senere, har vært stor.

Vi har hørt en regjering som sier den er opptatt av små forskjeller mellom folk, for deretter å kutte i velferdsytelser og formuesskatt.

Det startet med feriepengene til de arbeidsledige, kutt i antall måneder det offentlige skal sørge for lønn til de som er i jobb i bedrifter som går konkurs, i barnetillegget for uføre, kutt i lengden en kan få støtte når en skal trene seg opp etter sykdom, kutt i arbeidsavklaringspenger til ungdom, brillestøtte og tilskudd til tannregulering til unger har møtt samme skjebne. Det er kutt, kutt, kutt – også i formuesskatten, men virkningen er jo helt forskjellig.

Resultatet er at de økte forskjellene gjør at vi er kommet i selskap med land som Storbritannia og Spania når det gjelder ulikhet. Der hører vi ikke hjemme. Festtalene om at vi er et folk der ulikheten er liten, forblir festtaler. Ulikheten er der, og den har økt dramatisk de siste årene.

I Arbeiderpartiet vil vi en annen vei. Vi vil styrke velferdsstaten, gi flere trygghet for arbeid og trygghet i arbeidet. Vi vil ha en velferdsstat som stiller opp for de som trenger den.

Da covid-19-pandemien traff oss med full styrke, handlet regjeringen raskt. Norge ble stengt ned, og mange bedrifter måtte permittere sine ansatte.

Men stilte regjeringen opp for de som ble rammet? Arbeidsgivers betalingsplikt skulle kuttes fra 15 til 2 dager, og deretter skulle de permitterte få vanlige dagpengesatser – ingen forslag for de som tjente lite, for lærlinger eller for de som jobbet som selvstendige. For Arbeiderpartiet var det ikke aktuelt å akseptere at arbeidsfolk skulle ta regningen.

Resultatet ble at regjeringen ble overkjørt i Stortinget. Det kan arbeidsfolk være glade for. Utvidelsen av inntektssikringsordningen har gitt de permitterte over 16 mrd. kr mer å rutte med i år. Det var ikke regjeringens forslag. Det er derimot forslaget om å kutte i formuesskatten med 1,2 mrd. kr midt i året. Det står i grell kontrast til det regjeringen foreslo for arbeidsfolk: 16,5 mrd. kr mindre i lommeboken, mens de med formue fikk 1,2 mrd. kr mer i sin lommebok.

Smitteutbruddet forsterker behovet som næringslivet har for omstilling, og som folk har for økt kompetanse. Men på fredag kom det noen urovekkende tall fra Nav. Med et antall ledige som er dobbelt så høyt som på samme tid i fjor, viser Navs siste tall at det er 33 færre på tiltak i september i år enn i fjor, 33 færre – et halvt år etter at vi fikk utbruddet. 158 færre får opplæring gjennom Nav-systemet enn på samme tid i fjor. Hvor har det blitt av de nye ideene og regjeringens gjennomføringskraft?

Koronakrisen har vist oss hva felleskapet betyr: en velferdsstat som stiller opp for de som trenger den. Skal vi klare det i framtiden, må vi sørge for at arbeidsledigheten ikke biter seg fast. Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapets muskler til å få flere i arbeid. Vi må skape flere arbeidsplasser i alle næringer, sånn at folk kan bo i hele landet vårt, samtidig som arbeidsplassene bidrar til å løse klimakrisen. Til det trenger vi den norske modellen, der lønnsforskjellene er små og så mange som mulig er i arbeid. Vi trenger arbeidsfolk som er trygge på at de har en jobb å gå til, og som har trygghet på arbeidsplassen. Vi trenger en regjering som tar partene i arbeidslivet på alvor, som bruker dem aktivt, og som ikke bare bruker dem som referanser i sitt arbeid. For det er i samarbeid med arbeidsgiverne og arbeidstakerne vi løser framtidens utfordringer.

Margret Hagerup (H) [16:48:48]: Det er vår jobb å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Det innebærer også at vi må bevare noen viktige verdier i samfunnet vårt: tilliten mellom folk, et trygt og godt arbeidsliv, små forskjeller og muligheter for alle uavhengig av bakgrunn.

Debatten om ulikhet har blusset opp igjen etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten hadde ulikheten doblet seg, uten at noe hadde skjedd. De har bare brukt andre tall. Som om bedriftenes overskudd er et problem? At bedrifter går bra og tjener penger, er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber, velferd som sørger for hjelp til dem som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.

Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det, men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit. Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene med tanke på ulikhet i Europa.

Men vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. For hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Kun å måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten. Men hadde det blitt bedre? Neppe. Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med. Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet. Vi må se bak statistikken og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheter, og det er mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet, og det er mennesker som mangler utdanning.

Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom, må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet, med sterkere vektlegging av arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig, for det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.

Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og å få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører, øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har, og faller jo lavere. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.

Høyre har som mål at ni av ti skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne, og vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.

For å bekjempe fattigdom trenger vi et arbeidsmarked hvor folk får delta. Derfor er inkluderingsdugnaden så viktig. For Kirkens Bymisjon er Fretex den viktigste fattigdomsbekjemperen. Det handler om mulighet for jobb.

Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet og i ytterste konsekvens kunne føre til et fattigere og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling og dermed mindre til dem som har minst.

Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller, men de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn, både nå og i framtiden.

Jon Georg Dale (FrP) [16:53:57]: Lat meg aller først i lys av trontalen som regjeringa la fram, takke regjeringspartia for konstruktivt, men krevjande samarbeid i ei spesiell tid for Noreg gjennom det siste halve året som er gått.

Etter vel sju timar med debatt rundt trontalen kan ein undre seg over korleis landet ser ut frå benkane til Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. For det vi har høyrt i dag, er stort sett omattskriving av gamle talepunkt, ei historieforteljing om mange av dei utfordringane Noreg har stått i, utan visjonar for framtida. Men vi er i ei heilt anna tid, og folk ute må kunne forvente meir av oss enn ferdigskrivne manus frå tale- og debatteknikkhefta frå førre stortingsvalkamp. For norske bedrifter er situasjonen ute ein heilt annan. Difor er det avgjerande at vi ved inngangen til ein ny stortingssesjon ikkje berre er fornøgde med den jobben som vi har gjort dei månadene vi har bak oss, men ser behova for kraftig industripolitikk for framtida for å sørgje for at dei arbeidsplassane vi har i Noreg, ikkje berre kjem seg haltande gjennom den ekstreme situasjonen norsk økonomi har vore i, men faktisk kjem styrkte ut av det, og at det gjev moglegheiter for nye arbeidsplassar og ny verdiskaping.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har som einaste fellesnemnaren gjennom dagens diskusjon at dei vil auke skattenivået, i ei tid der norske bedrifter knapt har overskot å snakke om. Det viser den fundamentale mangelen på nytenking på norsk venstreside. Difor har vi ein viktig jobb i Stortinget med faktisk å skjøne korleis Noreg ser ut rundt om i landet. For dei lokale bedriftseigarane langsmed heile vestlandskysten eller i Nord-Noreg lever ikkje av talar frå Stortingets talarstol. Dei lever av hard cash. Det er det som har sørgt for at vi er ein velferdsstat, som rett nok er oljesmurt, men som likevel handlar om at vi tek vare på det beste i mennesket, nemleg evna og viljen til å skape sin eigen arbeidsplass, sin eigen kvardag, sørgje for at dei lukkast med å få det til og dermed beheld litt av overskotet sjølve, mens dei brukar det andre til å vere med og finansiere velferd for oss alle. Det er den politikken som handlar om å skape arbeidsplassar og vekst som kjem til å vere avgjerande i den tida vi går inn i.

Dersom vi ser på om det er andre ting som det kanskje iallfall begynner å lukte fellesskap av frå venstresida – ja, så er det stadige angrep på det som gjer at vi klarer å kome oss igjennom krisetider som dei vi har vore inne i, nemleg f.eks. norsk olje- og gasspolitikk, som no smør økonomien med hundretals av milliardar kroner i året. Mens stadig nye parti byr over kvarandre, anten det er SV, Miljøpartiet Dei Grøne eller andre, om kor raskt vi kan kvitte oss med den industrien som sysselset titusenvis, om ikkje hundretusenvis, av arbeidstakarar landet over og bidreg til at vi kan klare å kome oss gjennom slike tider som Noreg har vore inne i, i ein heilt unik posisjon samanlikna med dei fleste andre land i verda, brukar dei same partia den same perioden til å stikke nye kjeppar i hjula. Det viser kvifor Framstegspartiet med sine bidrag gjennom dei krisepakkane vi har hatt, gjennom dei endringane i oljeskatteregimet som no også regjeringa er glad og fornøgd med, har utløyst ny aktivitet på norsk sokkel. Det viser kvifor alle desse tiltaka er nødvendige. Men det viser også at vi må vere meir opptekne av å få meir igjen for kvar krone i framtida.

Eit av dei områda som vi kjem til å sjå meir av i året som kjem, er klimapolitikken – fordi Noreg skal bidra til å ta ned dei globale utsleppa. Vi skal bidra til å kutte utslepp i Noreg, men vi må gjere det på ein måte som faktisk gjer at vi får mykje igjen for kvar brukte krone. Vi må bruke kvotemekanismar, vi må bidra med ein klimapolitikk som effektivt kuttar utslepp, ikkje flytte utslepp ut av landet. For dersom det skjer, slik også fleire av dei partia som har hatt ordet i dag, tek til orde for her i Stortinget, bidreg det til at arbeidsplassane som følgjer med desse utsleppa, også reiser ut av landet. Det er ein gammaldags klimapolitikk, og det er ein umoderne industripolitikk, og Framstegspartiet kjem i denne sesjonen til å vise at vi er eit klart alternativ til det.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:59:10]: Det er under ett år til valget – ett år til vi kan få et nytt rød-grønt flertall. Jeg gleder meg! Det er grunn til å glede seg over alle de mulighetene det kan innebære for å redusere forskjellene i Norge, og for å ta tak i klimakrisen vi står overfor. Det er et ganske stort og alvorlig bakteppe vi har her, for vi vet at det har noe å si hvem som styrer.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har endret Norge. Forskjellene er nå større enn de var i 2013 – ja, langt større enn det vi trodde. De rikeste har blitt vilt mye rikere, mens arbeidsfolk i yrker med lav lønn opplever at reallønnen deres står stille.

Klimagassutslippene er omsider på vei ned, men hvis noen her tror at vi er i nærheten av å være på sporet av 2030-målene og Parisavtalen, tar de skammelig feil. Det er tross alt det som er det viktigste, noe som de klimastreikende ungdommene minner oss på.

Men der vi kanskje ser de grelleste eksemplene på at denne regjeringen har forandret Norge, er på fordeling av makt i samfunnet. For vi er ikke lenger der at én mann eller én kvinne er én stemme. Nei, nå avgjør bankkontoen hvor stor mulighet man har til å påvirke samfunnsutviklingen, og hvor stor mulighet man har til å sikre egne interesser.

Erna Solbergs viktigste politiske prosjekt har i realiteten endt opp med å bli et prosjekt for å gjøre de rike rikere. Det er det tydeligste resultatet som står igjen etter denne regjeringen. Aldri før har det vært så mange milliardærer i Norge, og regjeringen har villig gitt dem store skattekutt, slik at de har kunnet bli enda rikere. Dette er en gigantisk omfordeling av makt fra fellesskapet og folk flest til en liten økonomisk elite. For det høyresiden ikke ser ut til å forstå, eller ikke vil forstå, er at økonomisk ulikhet er et problem som først og fremst handler om makt – det er et problem fordi noen får mer makt på bekostning av andre.

I dag kontrollerer den rikeste tiendedelen i Norge over halvparten av all nettoformue. Den rikeste prosenten eier en femtedel av all formue, og den rikeste tusendelen eier 10 pst. av all formue i Norge. Når de aller rikeste i samfunnet skaffer seg kontroll over stadig større formuer, kan de selvsagt koste på seg flere luksusgoder, som litt finere klær, større hus eller et privatfly. Men det aller største problemet er at den økte ulikheten innebærer at de også får mer makt – mer makt enn den jevne hjelpepleieren, læreren eller bussjåføren kan drømme om – gjennom direkte eierskap i næringslivet, eller politisk gjennom finansiering av lobbygrupper og tenketanker. Dette har vi sett mange eksempler på under Erna Solbergs ledelse.

Denne høsten har to av yrkesgruppene med lav lønn streiket fordi lønnen deres nettopp er for lav og står stille – vekterne, som fortsatt streiker, og bussjåførene. Felles for de to yrkene er at de har vært langt mer utsatt for korona enn det mange av oss andre har vært. Det er også et påfallende stort gap mellom deres lønn og lønnen til konsernsjefene. Administrerende direktør i Securitas tjener en vekters årslønn på én måned. I Vy Buss tjener administrerende direktør 3,3 mill. kr. På Erna Solbergs vakt øker dette gapet, godt hjulpet av skattekutt for de rike.

Arbeidsløsheten er fortsatt altfor høy, og mange er nå usikre på om jobben de har i dag, kommer til å overleve. Likevel er regjeringens svar å gi krisepakker til næringslivet – uten å stille et eneste krav om at arbeidsplassene til folk flest må bestå, uten å stille krav om at det ikke skal utbetales utbytte, uten å stille krav om å begrense lederlønningene og bonusene. Nå varsler regjeringen at de permitterte og arbeidsløse skal få mindre i dagpenger fra 1. januar – godt nytt år, hilsen regjeringen.

Men klart: Også landets rikeste merker denne krisen. Kapitals oversikt viser at Norges 400 rikeste i 2020 kontrollerer verdier for 1 401 mrd. kr, ned fra 1 408 mrd. kr i fjor. Jeg tenner et lys for landets 362 milliardærer.

Samtidig er det 110 000 unger som vokser opp i fattigdom i Norge – 110 000. Regjeringen har varslet at de vil legge fram en samarbeidsstrategi. Det høres jo fint ut, men spørsmålet blir: Hvordan skal disse familiene få bedre råd? Det får vi se når vi ser statsbudsjettet på onsdag, om det er milliardærene eller ungene som blir prioritert.

Statsråd Guri Melby [17:04:33]: Kunnskap gir frihet, og utdanning sikrer at alle kan leve gode liv og ha en arbeidsplass å gå til. Koronakrisen har kostet tid og krefter, men de ansatte har stått på, og de har ofret, og de har vist en imponerende faglig dyktighet og en fantastisk kreativitet. Det gjør meg utrolig stolt.

For meg er 2020 året da den norske skolen viste seg som veldig mye mer offensiv og framoverlent enn sitt rykte. Ikke bare ble undervisningen heldigitalisert på rekordtid – skolen har samtidig innført den største faglige reformen siden Kunnskapsløftet, nemlig fagfornyelsen. Den markerer at en sentral brikke i regjeringens satsing på kvalitet i skolen er på plass. Noe av det viktigste ved reformen er å sikre at skolen kan bruke tid på og skape rom for dybdelæring i stedet for å haste gjennom tema for tema. Med færre og mindre detaljerte kompetansemål får vi også mer rom for lærerens skjønn og vurderinger når det gjelder hva eleven trenger å jobbe med. I praksis er dette egentlig en gedigen tillitsreform til norske lærere, norske rektorer og norske skoleeiere.

Dette viser også at tillitsreformen som Arbeiderpartiet og SV etterlyser, er en unødvendig ikke-reform. Lærerne har den nødvendige tilliten, og de har også, særlig de siste månedene, vist at de forvalter den på en god måte. Det vi derimot trenger, er en frihetsreform i skolen – en skole som ser hver enkelt elev, og som gir tilpasset opplæring. Det er ikke sånn at alle trenger å lære absolutt det samme til akkurat samme tid, men alle elever skal få lov til å dyrke sine egne talenter og interesser. Utdanning skal gi frihet og muligheter for alle, og eleven skal stå i sentrum.

Klimaforandringene og tap av natur truer friheten til framtidige generasjoner. Det grønne alternativet skal alltid være det beste og det enkleste. Skal vi lykkes, må vi skape nye, grønne arbeidsplasser samtidig som vi kutter i utslipp. På grunn av den politikken som regjeringen med Venstre i spissen fører, er utslippene i Norge nå de laveste på 27 år. Vår politikk virker, men vi må likevel gjøre mer.

Vi må styrke kollektivtrafikken, vi må fortsette elbilrevolusjonen, og vi må gi industrien mulighet til å gjennomføre det grønne skiftet. Samtidig må staten bidra. Det må bli mer lønnsomt å leve miljøvennlig og mindre lønnsomt å forurense. Det må være lov å tjene penger på menneskeskapte klimaløsninger eller å ta ut profitt, som venstresiden så foraktelig omtaler det som bare er sunn forretningsdrift.

Lønnsomme bedrifter som lykkes med å skape ny klimateknologi, bidrar til både å kutte i utslipp og å skape lønnsomme arbeidsplasser. Det ruster oss for framtiden. Klimakampen er ikke et kretsmesterskap; den er et verdensmesterskap der alle må bidra. Regjeringen har derfor inngått et bindende klimasamarbeid med EU som virkelig forplikter oss til å kutte utslipp. For å lykkes i klimakampen trengs mer samarbeid, ikke mindre, slik en del partier, som SV og Senterpartiet, tar til orde for.

I motsetning til en tidligere statsminister for de rød-grønne partiene mener Venstre at når det er gnisninger mellom systemet og individet, må noen stå opp for individet. Alle skal ha like muligheter i livet: barn som vokser opp i fattigdom, rusavhengige, mennesker på flukt og enkeltmennesket i møte med A4-systemet. Alle er forskjellige, men alle kan bidra inn i fellesskapet. Det er et liberalt ansvar å ta vare på hverandre, og spesielt dem som trenger det aller mest.

I denne stortingssesjonen skal regjeringen legge fram sitt forslag om rusreformen, en reform som de rød-grønne aldri greide å levere på grunn av uenighet og politisk feighet, men som er helt nødvendig, og som endrer hele vår tankegang om hvordan vi møter mennesker med rusavhengighet. Vi skal fjerne mistilliten mellom rusmisbrukere og offentlige etater. Vi skal gi dem den helsehjelpen som trengs, og politiet skal bruke ressurser på kriminalitet og ikke på sykdom.

Frihet og like muligheter til alle er Venstres ærend i politikken. I denne stortingssesjonen vil det stå mange slag om nettopp dette: rusreformen, klimameldingen – som viser hvordan vi skal nå 2030-målene – og frihetsreformen i videregående opplæring, f.eks. De vil alle være forslag som er både krevende og nødvendige, men som gjør Norge til et bedre land. Å forbedre er alltid mulig.

Anniken Huitfeldt (A) [17:22:37]: Ansvaret for å bekjempe koronaepidemien ligger hos nasjonalstatene, men i dette spesielle året, 2020, etter hvert som alle verdens land har blitt rammet av pandemien, har vi også fått illustrert behovet for et fungerende internasjonalt samarbeid. Samtidig har også pandemien forsterket motkreftene mot internasjonalt samarbeid: mer alenegang og nasjonalisme og økt stormaktsrivalisering. Dette er bakteppet når Norge om få uker tar plass rundt bordet i FNs sikkerhetsråd. Jeg ser fram til samarbeid i Stortinget om de viktige sakene på Sikkerhetsrådets dagsorden, og hvordan Norge kan bidra til å fremme fungerende og forpliktende internasjonalt samarbeid – for vi står ikke sterkest alene.

For det første trenger vi EØS-avtalen for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet. For det andre: Norges trygghet ivaretas best gjennom samarbeid med våre allierte i NATO. For det tredje: Det er nødvendig at land som Norge er villig til å ta ansvar som medlem av FNs sikkerhetsråd. Og for det fjerde: Vi må stå sammen med våre venner og allierte i Europa og sammen med EU reagere når vårt naboland bryter folkeretten ved å bruke militærmakt for å prøve å endre landegrenser. Disse fire poengene er ingen selvfølge. I Norge er det i denne salen politisk uenighet om disse fire sakene.

I en tid preget av stadig sterkere motsetninger er det bra at vi er samlet om sentrale verdier i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, men det betyr ikke at vi må slutte med debatt. Jo større ambisjoner vi har i utenrikspolitikken, jo mer debatt må vi ha om de utenrikspolitiske veivalgene. Og jeg vil spesielt utfordre regjeringa på tre områder. Det første gjelder utviklingspolitikken.

Jeg mener at vi i altfor stor grad bidrar til politisk sementering i mottakerlandene og i for liten grad bidrar til samfunnsendring. Vi må mer enn i dag bruke bistand som et politisk virkemiddel for å få til fordeling, håndtere klimaendringene og i kampen for at kvinner skal kunne bestemme over egen kropp. Så kan sikkert regjeringa peke på enkelte bistandsprosjekter som bidrar til nettopp disse målene, men i dag er det litt for mye av litt til alle, og for lite utviklingspolitikk som bidrar til reell samfunnsendring i mottakerlandene. For utviklingspolitikk er også politikk, ikke veldedighet.

For det andre er det behov for at Forsvaret nå har politisk beslutningsevne og tiltak som raskt kan øke forsvarsevnen. Beslutningsvegringen i forsvarspolitikken må ta slutt. Vi trenger tydelige veivalg om hvilke forsvarskonsept Hæren skal bygge på, og hvilke skip Sjøforsvaret skal ha i framtida. Vi trenger ikke minst flere folk i Forsvaret, ute i de operative avdelingene. Flere folk er ifølge den nylig avgåtte forsvarssjefen det viktigste enkelttiltaket for å øke Norges forsvarsevne. Og med utfordringene sivil luftfart og maritim sektor nå står overfor, har Forsvaret meget gode muligheter til å få tak i dyktige fagfolk.

Den tredje og siste utfordringen – i denne omgang i hvert fall – er behovet for nye initiativ og taktskifte både innenfor freds- og forsoningspolitikken og i nedrustningspolitikken. Norsk konfliktløsningsdiplomati er faktisk effektiv ressursbruk. Ved å bidra til å forebygge og stanse væpnede konflikter kan menneskeliv reddes. Ødeleggelser kan avverges, radikalisering kan forhindres, og flukt kan unngås. Også innen nedrustningspolitikken trenger vi nå nye ideer og et oppgjør med vanetenkningen. Vi trenger nye initiativ for å styre utviklingen innen ny teknologi, som f.eks. selvstyrte våpen, og vi trenger et oppgjør med vanetenkning i nedrustningspolitikken. Med vårt NATO-medlemskap kan vi spille en viktig brobyggerrolle, og den rollen er det nødvendig at vi fyller.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [17:27:20]: Verdiskaping, å skape verdier, det lyder vakkert – skape det vi skal leve av. Det er summen av alt vi skaper, som gjør Norge til det fantastiske samfunnet med de enestående ordningene vi har i dag – summen av din og alles arbeidsinnsats, summen av råvarene vi tar frem og selger, summen av produktene som utvikles, summen av innovasjon, skaperkraft og hardt arbeid. Slik har det vært i generasjoner, og slik må det fortsatt være. Norge har på ulike tidspunkt hatt flaks, men vi har alltid vært flinke, og vi jobber hardt. Vi har flinke innovatører, og vi har historisk klart å få mye ut av lite.

Det er ikke vi politikere som skaper jobber – muligens med unntak av når vi oppretter et nytt tilsyn eller et nytt direktorat – men den virkelige verdiskapingen og de tusenvis av arbeidsplassene vi trenger, skapes av folk, gründere, privat kapital, privat risikovilje. Vi har en sterk offentlig sektor, og det skal vi fortsatt ha. Når jeg sier at vi ønsker at vekst først og fremst skal komme i det private, er ikke det et angrep på offentlig sektor. Tvert imot – det er en støtte til det offentlige fordi det er den private verdiskapingen som betaler for de offentlige tjenestene. Vi har vunnet VM i offentlig sektor. Vi har den største. Vi har vunnet VM i offentlig eierskap på børsene. Vi har det største. Så med den største offentlige sektoren og den mest statlig eide børsen i den vestlige verden – er det virkelig der vi skal sette inn støtet? Styrke offentlig eierskap og utvide offentlig sektor? Selvfølgelig ikke. Veksten må komme i privat sektor. Privatkapitalandelen på børsen må øke. Privat eierskap må styrkes. Vi må legge til rette for at kapitalen strømmer inn i og gjennom de private selskapene. Vi må sørge for at vi ikke har skatter som slår urettferdig ut for norsk eierskap. Det må ikke lønne seg med utenlandsk eierskap. Derfor må vi fortsette å senke skatt på arbeidende kapital, slik at enda mer av verdiskapingen kan pløyes tilbake til bedriftene.

Norge må omstille seg, uansett hva man mener om olje eller klima, uansett om man er globalist eller nasjonalist, uansett om man er pessimist eller optimist. Norge må omstille seg. Verden er inne i en enorm endring. Vi kan henge med, eller vi kan bli hengende etter. På enkelte områder kan vi til og med lede an. Men vi må – vi må – omstille oss. Vi har de siste månedene sett mange og gode eksempler på at næringslivet er i stand til å omstille seg raskt. Som ved tidligere kriser ser vi at kreativiteten blomstrer – nød lærer åpenbart fortsatt «nøgen kvinde at spinde».

I min egen hjemkommune har vi en tradisjonell produksjonsbedrift. Har man trykket på vindusspyleren i bilen sin, er det spylervæske fra Wilhelmsen Chemicals i Færder kommune man har kjent eimen av. Denne bedriften bestemte seg 13. mars for at de skulle legge om deler av produksjonen. De tømte lageret for plastflasker og korker i alle mulige og umulige farger og fasonger. Derfor fant man også i lang tid håndsprit i ulike og rare forpakninger, men fra samme bedrift. Å legge om til håndspritproduksjon 13. mars er innovasjon i praksis. Heia innovatørene i norsk næringsliv! De er motorene våre inn i fremtidens verdiskaping.

Ikke alle bransjer har kunnet finne muligheter i denne krisen. Noen bransjer ser fremdeles veldig mørke skyer i horisonten. Mens dagligvarebransjen f.eks. går bedre enn noensinne, sliter bl.a. reiselivs- og eventbransjen svært tungt. Dette skal og må vi finne gode ordninger for. Det betyr ikke at det ikke vil være noen som går over ende, men vi må jobbe for å hjelpe dem som i utgangspunktet var sunne bedrifter med livets rett.

Et område som vil være avgjørende for om vi lykkes med omstilling og økt verdiskaping i årene som kommer, er inkludering. Vi må inkludere flere. Det er verdiskaping. Norge er et land med små forskjeller. Det skal vi fortsatt være. Den aller største forskjellen er mellom de av oss som har et arbeid å gå til, og de som ikke har noen grunn til å stille vekkerklokken når de legger seg. Er man utenfor arbeidslivet, er forskjellen i forhold til dem som er innenfor, enorm. Det gjelder økonomi, det gjelder selvfølelse, og det gjelder menneskeverd. Forskjellen på å tjene en krone på jobb kontra å motta en krone fra Nav er stor for egen selvfølelse og for samfunnsøkonomien. De som står utenfor, må komme innenfor. De som i dag jobber litt, må få lov til å jobbe mer. Er det vanskelig å få jobb på grunn av språkferdigheter, ja da må vi sørge for at flere lærer norsk. Er det helse, psykisk eller fysisk, som gjør at man ikke kan jobbe, må vi legge til rette på arbeidsplassene, styrke helsetjenesten og fjerne hindre. Er det manglende kompetanse, enten fordi arbeidets art har endret seg, eller det er lenge siden man lærte jobben, må vi fylle på, styrke etterutdanning for dem som er i arbeidslivet, og sørge for rett til utdanning for dem som står på terskelen til arbeidslivet.

Regnestykkene for Norge som nasjon går ikke opp om man fremskriver dem. Vi må skape mer, ellers vil velferdskutt tvinge seg frem. Noen tror at vi kan øke skattene med 10, 20 eller 30 mrd. kr og dermed berge velferden, men det er å skatte seg til fant, for å omskrive et gammelt munnhell. Vi må skape verdier som sikrer velferden slik vi kjenner den. Men vi kan ikke, slik våre ærede rød-grønne konkurrenter synes å tro, skatte oss til velferd.

Erlend Wiborg (FrP) 17:32:41: Det har vært og er fortsatt usikre tider. Mange har opplevd usikkerhet under pandemien. Hvordan kommer det til å gå med meg og min familie? Vil mine foreldre og besteforeldre overleve en eventuell smitte? Hvordan vil barna mine takle redselen rundt det som skjer i verden? Vil bedriften jeg jobber i, overleve? Hvordan skal jeg kunne betjene boliglånet hvis jeg mister jobben?

Mange har det tøft, mange har blitt syke, mange har dødd, mange har mistet jobben, mange har blitt permittert, og vi har alle opplevd mye usikkerhet. Alle har forståelse for at under pandemien er det mer usikkerhet enn før, og noen har også merket det kraftig på lommeboken. Dette vil forhåpentligvis være midlertidig, og etter hvert vil vi gradvis komme oss tilbake til normalen.

Men spesielt mange eldre rammes ekstra hardt av pandemien. Mange har opplevd å ha vært isolert i lang tid, og mange bekymrer seg over at de er i risikogruppen hvis de først skulle bli smittet.

Samtidig er det mange eldre som også er bekymret for sin pensjon. For gjennom mange år har landets pensjonister opplevd å få sin pensjon underregulert. Helt siden Stoltenberg i 2011 fikk samlet Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti til å inngå pensjonsforliket, har landets pensjonister sakket akterut. Ja, de vedtok en lov som sa at landets pensjonister skulle få underregulert sin pensjon hvert eneste år. Det har også medført en negativ kjøpekraftsutvikling i flere år. Kun Fremskrittspartiet stemte imot.

Siden den gang har Fremskrittspartiet gang på gang fremmet forslag om å bedre pensjonistenes kår, både i regjering og utenfor regjering. Jeg er stolt av at vi har fått gode gjennomslag, f.eks. for å redusere avkortingen for gifte og samboende pensjonister – til sterke protester fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Landets pensjonister bør merke seg dette. Hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan se landets pensjonister i øynene og vite at de vil at gifte og samboende pensjonister skal få sin pensjon redusert, er uforståelig for meg. For det er kun pensjonister som skal få avkortet sin inntekt hvis de er gift eller samboende. Det gjelder ikke andre grupper. Heller ikke stortingspar.

Landets pensjonister fortjener ærlighet og redelighet. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er i det minste ærlige. De sier rett ut at landets pensjonister skal underreguleres. De er ærlige på at etter deres mening skal landets pensjonister få en dårligere utvikling år for år enn resten av samfunnet. Men Arbeiderpartiet, pensjonistforlikets arkitekt og underreguleringens mor, fremmer i dag forslag om endringer. Ja, Arbeiderpartiet hevder de vil endre dagens underregulering. De vil erstatte den med en annen type underregulering. Utenfor denne salen ville man kalt slikt en bløff, men siden det er et uparlamentarisk uttrykk, skal jeg ikke påstå det her.

Men la oss se hva deres kamerater ønsker. Sosialistisk Venstreparti har uttalt at de er enig med Fremskrittspartiet i at underreguleringen de selv var med på å innføre, skal bort, men det hjelper lite, all den tid de samtidig ønsker å fremme forslag om å øke skattene for landets pensjonister, sånn at man reelt sett sitter igjen med mindre enn i dag. Senterpartiet ønsker å redusere pensjonen til gifte og samboende pensjonister, og de har stemt lojalt sammen med Arbeiderpartiet imot Fremskrittspartiets forslag om å avskaffe underreguleringen.

Landets pensjonister fortjener bedre. De fortjener en anstendig pensjon. De fortjener en rettferdig årlig regulering av pensjonen. Jeg utfordrer derfor alle de øvrige partiene i dag til å støtte følgende forslag, som Fremskrittspartiet og jeg nå fremmer: «Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som samlet vil bidra til at effekten av årlig underregulering av pensjon fjernes.»

Emilie Enger Mehl (Sp) [17:37:41]: I sju år har folk i Norge kjempet en kamp i motstrøm mot sentralisering og overstyring, først mot Høyre og Fremskrittspartiet i regjering, så mot Høyre med Fremskrittspartiet som støtteparti til regjeringen.

Senterpartiet mener at noe av det aller viktigste man gjør som folkevalgt, er å lytte til folk, men det virker som om regjeringen styrer et land med folk de har liten tro på, og bruker mer tid på å lytte til EU og Brussel enn til folk som vil beholde studietilbudet på Nesna eller politiet i Engerdal.

Høyre og Fremskrittspartiet har brukt tvang for å få igjennom sammenslåing av fylker som Innlandet, Viken og Troms og Finnmark, og store kommuner som ingen ville ha. Høyre og Fremskrittspartiet har stått for systematisk fjerning av arbeidsplasser fra distriktene. Det er mindre og større saker hver for seg som utgjør enormt mye til sammen. De har sentralisert politiet, fjernet skatteoppkreverfunksjonen i mange kommuner, bygd ned trafikkstasjoner, ødelagt for taxinæringen og lagt ned viktige studiesteder i distriktene – for å nevne noe.

Kommunene har fått flere og flere krav og utgifter under Høyre og Fremskrittspartiet i regjering uten at inntektene har økt tilsvarende. Resultatet er at mange kommuner i hele Norge nå står i en ekstremt krevende økonomisk situasjon og i verste fall må legge ned skoler og sykehjem for å unngå ROBEK-listen. Senterpartiet mener det er dypt alvorlig at Høyre sitter og forårsaker dette, ikke gjør noe og bruker kommuneøkonomi for å drive fram nedleggelser rundt i Norge. Alt dette selger Høyre ut med fine ord som f.eks. omstilling, men for Senterpartiet er sentralisering det riktige ordet.

Norge er et land som er bygd på å bruke naturen og ressursene vi har i skog, i hav og på fjellet. Høyre og Fremskrittspartiet har stått for liberalisering og sentralisering også i jordbruket, og de har drevet fram privatisering og salg av våre naturressurser, som f.eks. da en tysk stiftelse fikk kjøpe 600 000 dekar skog i Trøndelag nå nylig. Og gjennom en urettferdig rovdyrpolitikk har regjeringen gjort det umulig å ha dyr på utmarksbeite i store deler av Norge og tatt fra folk levebrødet og grunnlaget for noe av den mest miljøvennlige matproduksjonen vi har i verden.

Regjeringen nekter å lytte til folk som sier at press fra ulv, bjørn, jerv og gaupe er enormt vanskelig å leve med. I stedet for å følge opp rovviltforliket og ta ut flere rovdyr prøver de å fjerne makt fra lokaldemokratiet ved å sentralisere rovviltnemndene og ha sentrale organer uten demokratisk forankring som skal bestemme over folks hverdag.

Da regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, trumfet igjennom den såkalte nærpolitireformen, var det også uten å lytte til demokratiet og folk. Oppgaven med å beslutte hvilke lensmannskontor som skulle legges ned, ble sendt til Politidirektoratet. Der sitter det byråkrater og ikke folkevalgte, og det er et gjennomgående problem og et verdispørsmål at regjeringen flytter beslutningsmakt fra folkevalgte, fra demokratiet, og over til organ med personer som aldri må svare folk ved valg.

Etter den såkalte nærpolitireformen er beredskap og forebygging bygd ned over hele Norge. Over 1 100 politiansatte har forsvunnet fra nærmere 200 kommuner under reformen. Regjeringen har lagt ned 122 lensmannskontor, og av de kontorene som står igjen, er det mange som har fått færre ansatte og mistet myndighet over sitt område.

Vi er alvorlig bekymret i Senterpartiet for tryggheten til folk etter sentraliseringen som regjeringen har gjennomført når det gjelder beredskap. I de aller fleste utrykninger er det nå brannvesenet som er først på stedet, også i alvorlige hendelser, f.eks. knivvoldhendelser, der det åpenbart er politiet som har hovedansvar. Det legger en enorm byrde på brannvesenet lokalt, det setter folk i farlige situasjoner, og det flytter kostnader fra stat til kommune.

Når politiet forsvinner, truer det også tillit og respekt for politiet. Kritikken mot politireformen, som har sentralisert, kommer ikke bare fra distriktene, den kommer også fra de største byene. For eksempel gikk nylig høytstående politiledere i Bergen ut og sa at politireformen har gjort at man nesten ikke driver med forebyggende arbeid lenger. Det er i Bergens bydeler, og det er alvorlig.

Vi vil ha god beredskap i hele landet og et politi som er nær folk og kjenner lokalsamfunnet. Politikk handler om verdier, og hvis vi vil at folk skal bo i hele landet, må regjeringen slutte å sentralisere tjenester, arbeidsplasser og beredskap bort fra folk.

Lene Vågslid (A) [17:42:53]: Det er vel få reformer som er meir utskjelte enn nærpolitireforma – ei reform som var heilt nødvendig, men som ikkje er i nærleiken av å likne på den reforma Stortinget faktisk vedtok. Me skulle hatt eit likare og nærare politi no – Gjørv-kommisjonen sa at den viktigaste beredskapsressursen i Noreg er det lokale politiet.

Folk opplever framleis at politiet ikkje kjem når dei treng det. Som min kollega i justiskomiteen sa, er det brann- og redningstenesta som i stor grad må vere vikarpoliti i store delar av landet. Ordførarar rasar og vil sende rekninga til staten. Offer for kriminalitet står i ganske lange køar i straffesakskjeda, mens kriminelle får strafferabatt. Førebygging av det ein ikkje kan telje reint kvantitativt, taper.

Om ein tek opp dette med justisministeren, f.eks., slik tilsette og folkevalde gjorde i Sør-Aust politidistrikt før helga, er beskjeden at politimeisteren og dei i Sør-Aust politidistrikt må ta leiaransvar for å nå den politidekninga som er målt, og for å halde budsjettet sitt. Eg blir provosert av dette. Eg meiner me treng ein justisminister som tek eit politisk leiaransvar, og heller ikkje no ser det ut til at Høgres forsøk på å leie an i justispolitikken skal få til det.

Det er ikkje slik at me berre kan sitje i ro og vente på at denne reforma skal verke. Det må takast grep, det må ryddast opp, slik Framstegspartiets mange justisministrar sa dei ville gjere, og no er det Høgre som har ansvaret for det.

Arbeidarpartiet ynskjer å endre kurs. Me ynskjer å styrkje den samla politikrafta i det ytste leddet. Me vil gå igjennom Politidirektoratets rolle. Me må sørgje for at ressursane går ut der samfunnsoppdraget blir utført. Effektivisering og avbyråkratisering bør ein gjere i staten, men ein bør ikkje gjere det med høgremetoden, gjennom flate kutt som ikkje har klare mål. Me ynskjer ein plan for digitalisering av domstolane. Me vil gjeninnføre ei kriminalomsorg som har ei straff som verkar, og som har tru på rehabilitering. Og me ynskjer å halde på ein desentralisert domstolsstruktur.

Arbeidarpartiet har i fleire år fremja ei rekkje forslag for å motverke den urovekkjande utviklinga i gjengkriminalitet. Bekymringa vår strekkjer seg utover hovudstaden. I Lørenskog har politidistriktet Aust berre ei handfull som arbeider dedikert med gjengkriminalitet, sjølv om det blir meldt om at gjengane veks og blir meir brutale, og at ungar heilt ned i tiårsalderen blir rekrutterte til ein eller fleire av dei kriminelle gjengane i nærmiljøet.

Arbeidarpartiet meiner det er behov for ein permanent innsats mot gjengkriminaliteten i samarbeid med kommunane, og me meiner det må på plass exitprogram for gjengkriminelle som fører til at ein får ei betre moglegheit til å bryte ut av kriminelle miljø. Dessverre er innsatsen frå høgreregjeringa for dårleg, og politiet blir heller ikkje sett i god nok stand til å gjere den kraftfulle jobben som for lengst burde ha vore i gang. Det er heller ikkje vigd eitt ord til dette i trontalen til regjeringa.

For å redusere sosial og geografisk ulikskap i Noreg trengst det nye krefter. Loven skal vere lik for alle over heile landet, og då må den overivrige sentraliseringa ta slutt. Skattefesten for dei som har mest frå før, må ta slutt, og velferdsstaten må bli sterkare og ikkje utsetjast for privatisering.

Arbeidarpartiet sitt forslag til partiprogram er tydeleg på at me skal ha ein forsterka distriktspolitikk, der me ynskjer å innføre bl.a. eit nærleiksprinsipp i alle vurderingar me skal ta. Forskjellane i dette landet må ned. Det er djupt urettferdig at dei ein prosent rikaste i Noreg betaler mindre skatt av kvar tente krone enn folk flest. Det er ikkje greitt at familiar, småbarnsfamiliar, mistar brillestøtta si, mens dei med mest pengar frå før kan skåle i champagne over skattegåvene frå Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og støttehjulet Framstegspartiet.

Dei økonomiske forskjellane mellom folk i Noreg er større enn det me tidlegare har anteke, noko fleire har vist til i debatten i dag. Det er ei samfunnsutvikling som Arbeidarpartiet vil snu. For å få til det kjem me til å trenge eit nytt fleirtal – eit fleirtal for rettferd, for tryggleik og for mindre forskjellar.

Tage Pettersen (H) [17:47:52]: Høyre anerkjenner at det har vært mange reformer de siste årene, og vi anerkjenner også at dette er et krevende arbeid, men et nødvendig arbeid for å forberede Norge på framtiden.

Senterpartiet er mest opptatt av antall kontorer, også når det gjelder politiet, som vi nettopp har hørt. Senterpartiet vil tilbake til 1990-tallspolitiet og vil ikke høre på tunge faglige anbefalinger i Politianalysen eller i Gjørv-kommisjonens rapport. Først skulle Senterpartiet åpne alle lensmannskontorer, i strid med faglige anbefalinger. I 2019 budsjetterte det samme partiet for å åpne 20 av 126 kontorer. Nå tør de ikke lenger si hvor mange kontorer som skal åpnes.

Hvis alle lensmannskontorer skal åpnes og være bemannet for å klare å løse pålagte oppgaver, og de gamle politidistriktene skal tilbake, som Lundteigen lovet i Drammens Tidende, blir det ikke bare et organisatorisk kaos i politiet, det må også budsjetteres deretter. Regningen er på et sted mellom 3 mrd. og 4 mrd. kr, og de pengene har Senterpartiet så langt ikke lagt inn i sine alternative budsjetter. Vi risikerer med andre ord å sende en milliardregning til skattebetalerne og bare sitte igjen med et økt politibyråkrati, mellomledere og mange dyre husleiekontrakter.

Politiet har vært budsjettvinner hvert år under denne regjeringen. Vi har styrket politiet med over 4,4 mrd. kr, og vi når målet om to politifolk per tusen innbyggere i år. Forrige uke ble det varslet en historisk satsing på politiet: 400 midlertidige koronapolitistillinger skal bli permanente, og budsjettet for 2021 blir den største oppbemanningen på nye, varige politistillinger i moderne tid. Det betyr over 2 100 flere politifolk totalt i vår regjeringsperiode, eller over 3 200 nye ansatte i politiet.

De siste årene er politiet modernisert og tilpasset dagens kriminalitetsbilde. Politiet har fått nytt teknisk utstyr og nye biler. De trener mer, de er mer synlige, de er mer til stede – både på nettet og andre steder – og de er beredt til å håndtere alvorlig kriminalitet.

Sist uke var jeg i et møte med Øst politidistrikt. Med det kriminalitetsbildet vi ser i dag, er politiets klare melding at det ikke hadde vært mulig å oppnå tilstedeværelse eller responstid med gammel struktur. Politireformen og digitaliseringen av politiet har bidratt til å løse kriminalitetsutfordringer som det ikke hadde vært mulig å løse med den gamle organiseringen. Kompleksiteten i kriminalitetsbildet understøtter at reformen var helt på sin plass, ble vi fortalt.

For det forebyggende arbeidet er jeg glad for at det ble framhevet at en av reformens gevinster nettopp er økt fokus på samarbeid med kommunene gjennom SLT-arbeidet. Det er nå blitt standardisert hva som blir tatt opp i de lokale politirådene, og de kunne fortelle oss at de får rapporter om politiråd som fungerer langt bedre enn tidligere.

I september i fjor slo politiet i Oslo til mot det som viste seg å være et omfattende og internasjonalt nettverk av organisert kriminalitet. TV 2, som dekket saken, siterte seksjonssjef Rune Skjold i Oslo-politiet, som sa:

«Vi fikk mulighet, gjennom politireformen, til å sette sammen ulike fagområder som ikke vi har hatt så mye tradisjon for i økonomisporet tidligere. Da kunne vi ta i bruk hele den verktøykassa som politiet har, og på den måten følge et tungt kriminelt nettverk i Oslo.»

I Nordlys i dag kan vi lese at lensmann Ole Johan Skogmo i Nord-Troms forteller at reformen har vært en stor suksess. Han uttaler at alle målbare parametere viser at både beredskapen, synligheten og polititjenestene har blitt mye bedre. Også lensmann Arnold Nilsen i Finnsnes lensmannsdistrikt mener at reformen har fungert godt. Men det stopper ikke der. Selv Senterparti-ordfører Dan Håvard Johnsen i Lyngen er positiv.

De fleste vil nok være enig i at dette er gode skussmål for reformen. Selv Senterpartiet kan vel anerkjenne disse positive beretningene om politiets nye organisering, eller lytte til folk, som Emilie Enger Mehl nettopp oppfordret oss alle til. Vi må ikke få folk til å tro at de ikke er beskyttet av politiet bare fordi politiets hovedkvarter ligger i nabokommunen. 1990-tallspolitiet, som Senterpartiet ønsker seg, stengte ofte døren kl. 15, eller ofte stod lensmannskontorene ubemannet. Et dyrt, stengt bygg gir ingen reell trygghet for mennesker verken i by eller bygd.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:52:50]: Statens aller viktigste oppgave er å sikre nasjonen mot indre og ytre fiender. Ja, det er selve fundamentet som skaper legitimitet for statsdannelsen. Sikkerhet – trygghet for folk flest – er helt fundamentalt i et samfunn. Da må vi for det første bruke store deler av det vi snakker om her, på justisfeltet – utover det som handler om Forsvaret – og da må vi gjennomføre de endringene som samfunnsutviklingen tilsier at vi må gjøre. Men vi må også være i stand til å møte de utfordringene vi ser vokse frem. Da har vi, vil jeg si, et grelt eksempel i vårt naboland, Sverige, som over tid, på grunn av en helt hodeløs innvandringspolitikk, har sett fremvekst av kriminalitet i et omfang som nesten er vanskelig å tro.

Vi snakker om Sverige, vårt naboland: gjeng- og ungdomskriminalitet, bydeler som til tider er utenfor kontroll, og nå sist rapporter om klannettverk som er i ferd med å ta over samfunnsfunksjoner og infiltrere myndigheter, lokalpolitikk og næringsliv med formålet å bedrive kriminalitet og berike seg selv. Det er en utvikling vi aldri kan akseptere i Norge. Når man ser at vi er på vei dit, er det viktig at man så raskt som mulig setter inn de tiltakene som er nødvendige for å forhindre det, stoppe det og bekjempe det. Det har Fremskrittspartiet lagt frem forslag om i Stortinget som vi skal behandle senere i høst, konkrete tiltak for å stoppe gjeng- og ungdomskriminalitet. Det handler om tydelige reaksjoner – at politiet kanskje må tillate seg å gå noe tøffere frem enn man har gjort tidligere, at man bruker de mulighetene som ligger i det å utdele straff, og kanskje må de som er strafferettslig ansvarlige og under 18 år, også kunne fengsles i et helt annet omfang enn man har hatt så langt – og om ansvarliggjøring av foreldrene. Vi kan ikke tillate at det sklir ut, og at vi nærmer oss det som omtales som svenske tilstander. La det være helt klart: Der står Fremskrittspartiet tydelig.

Jeg registrerer at det er en debatt rundt politireformen. Det kan nesten være vanskelig å forstå at man befinner seg på samme planet når man lytter til Senterpartiet, og når man lytter til Høyre. Det er ingen tvil: Det var gode grunner til at Stortinget vedtok den reformen som regjeringen nå over tid har gjennomført – gode grunner, godt begrunnet, faglig sterkt begrunnet. Det er sagt her i debatten og referert til Nordlys i dag: I Nord-Troms og Midt-Troms har man gjort seg veldig gode erfaringer med politireformen – en helt riktig beskrivelse. Men det bildet er ikke nødvendigvis det samme over hele landet. Derfor er det viktig nå når vi skal behandle politimeldingen, at vi ser på de eventuelle justeringene som måtte være nødvendige for å gjøre en god reform enda bedre. Ingenting skal være hugget i stein. Én av de tingene som bekymrer meg, er at vi ser en del plasser at det åpenbart er for få politipatruljer ute. Det handler om at man får hjelp fra politiet når man trenger det. Jeg tror det er mange grunner til at det har blitt slik. Én ting er at oppmerksomheten har strukket seg mot ett fokus. Det har handlet om to per tusen, to polititjenestekvinner og -menn per tusen innbyggere. Det er et veldig viktig mål, som Stortinget har slått fast, men som kanskje gjør at man velger å ansette folk i funksjoner som ikke nødvendigvis er de dyreste. Patruljer er dyrt. Jeg håper man i fortsettelsen prioriterer nærhetsprinsippet høyt når man vet at patruljer i nærheten kan agere raskt når ulykken er ute.

Jeg er overhodet ikke i nærheten av å dele den beskrivelsen Senterpartiet driver på med. Den er rett og slett uriktig. Politireformen er godt begrunnet, men det betyr ikke at det ikke kan gjøres endringer underveis.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [17:58:07]: Fra politireform til familiepolitikk. I Granavolden-plattformen står det følgende:

«Familiepolitikken skal støtte opp om familielivet og gi familiene mulighet til å organisere sine egne liv. Det bør ligge tungtveiende argumenter til grunn når politikken blander seg inn i familienes frihet til selv å styre sin egen hverdag.»

Disse linjene, ja dette perspektivet, er selve Kristelig Folkeparti-faktoren i regjeringens familiepolitikk, en familiepolitikk som jeg er veldig stolt av.

Dessverre ser vi at presset på familiene øker fra samfunnet rundt dem. Da hjelper det sannelig ikke at mange politiske partier også sender ut sterke signaler om at kvinner bør komme seg raskere tilbake i arbeid, at staten og det offentlige skal overta viktige oppgaver for familiene, og at familiene ikke skal kunne benytte seg av ordninger som gir dem økt valgfrihet.

Dette er det siste familiene trenger, og her ligger det også en klar ideologisk forskjell i synet på familiene. For når de andre partiene i sine nye programutkast eksempelvis foreslår å fjerne kontantstøtten fordi de mener den er til hinder for arbeidslinjen, og de heller vil erstatte den med en såkalt ventestøtte, blir familiene redusert til et middel for å oppnå deres politiske mål. Kristelig Folkeparti vil heller fjerne hinderet som står i veien for å bygge sterke familier, for familiene er et mål i seg selv.

En ventestøtte kan på ingen måte erstatte kontantstøtten. Ja, den kan kanskje løse det praktiske i en overgangsperiode for noen, men dessverre sender en ventestøtte et sterkt og sørgelig signal om at målet for disse partiene er at absolutt alle skal sende barna sine i barnehage så fort som overhodet mulig, og at valgfriheten, muligheten til å være litt lenger hjemme med ettåringen sin, kun er forbeholdt de familiene som har god råd.

Hva betyr det? Jo, det betyr at Kristelig Folkeparti er det eneste partiet på Stortinget som virkelig ønsker at familier skal ha valgfrihet og fleksibilitet. Vi anerkjenner at familier er forskjellige, at foreldre er de viktigste omsorgspersonene, og at de vet best hva som er bra for sine barn, og hva som skal til for at deres hverdag skal gå i hop.

Kristelig Folkeparti ønsker å styrke familiene, ikke å styre dem. Ja, vi er selve garantisten for kontantstøtten, men ikke bare det: Vi har også de siste årene mer enn fordoblet engangsstønaden for dem som venter barn, men som står utenfor arbeidslivet eller ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Fra neste år vil engangsstønaden være på over 90 000 kr. For oss er dette viktig; det er viktig å legge til rette for at også de som ikke har tjent seg opp rett til foreldrepenger, skal ha råd til å sette barn til verden.

Barnetrygden hadde stått stille helt siden 1996. Den har Kristelig Folkeparti, etter at vi kom i regjering, økt i to runder – senest nå med 300 kr mer i måneden for barn mellom 0 og 6 år. Det vil bety mye for mange, og særlig for de familiene som har lav inntekt, eller de familiene som har flere små barn.

I tillegg har vi fått på plass et fritidskort for alle barn og unge mellom 6 og 18 år. For når vi vet hvor viktig det er for denne aldersgruppen å være med i organiserte aktiviteter – oppleve fellesskap, oppleve mestring – må vi sørge for at absolutt alle har mulighet til å delta.

Vi har også sørget for gratis barnehage og SFO for de familiene som trenger det aller mest, og et tilbud om samlivskurs til alle førstegangsforeldre. Nå øker vi også satsingen på prosjektet «Familie for første gang» med 45 mill. kr. Prosjektet skal bidra til at førstegangsfødende blir trygge i morsrollen, og at de lærer god barneomsorg.

Kristelig Folkeparti mener alvor når vi sier at vi vil styrke familiene. Vi vil stå opp for deres valgfrihet, vise dem tillit og snakke opp familiene og familielivet hver eneste gang vi får sjansen.

Sverre Myrli (A) [18:02:53]: Jeg har etter hvert deltatt i mange trontaledebatter – veldig mange vil noen si. Men jeg må nok samtidig si at dette kanskje er den mest spesielle av alle debattene, ikke fordi vi har fått mindretallsregjering, det har vi hatt mange ganger, ikke fordi det snart er presidentvalg i USA, det er det hvert fjerde år, og heller ikke fordi Lillestrøm Sportsklubb ikke spiller i øverste divisjon, selv om det er første gang på 45 år. Nei, denne trontaledebatten er spesiell fordi vi med norske øyne har rekordhøy arbeidsledighet som en følge av virusutbruddet i vår. Det er den aller viktigste jobben vi nå har: å sørge for at arbeidsledigheten ikke biter seg fast. All vår innsats må nå rettes inn mot å få flere i arbeid. Vi må ha et oppegående næringsliv med solide bedrifter.

Regjeringspartienes representanter sier i debatten at mye går bra i Norge, og at de fleste har det godt. Ja, selvsagt er det slik, og det skulle da bare mangle. Men hvor bra de som allerede har det bra, har det, er ikke noe mål på hvor vellykket politikken som føres, er, iallfall ikke alene. Jobben nå er at de som har utfordringer i hverdagen, skal få det bedre, og det er det regjeringen må måles på.

Skal folk ha en jobb å gå til, må hjulene være i gang. Folk må ha jobb, folk må betale skatt til fellesskapet, vi må holde aktiviteten oppe, og vi må bygge landet. Derfor må vi bygge ut Østfoldbanen, Dovrebanen, Vestfoldbanen og Ringeriksbanen. Vi må elektrifisere Trønderbanen og Meråkerbanen. Vi må bygge ny veg og jernbane mellom Bergen og Voss. Vi må bygge Stad skipstunnel, vi må bygge ut vegene våre, vi må bygge ut kollektivtrafikken i de store byene, og vi må investere i godstiltak på jernbanen.

Vi må bygge landet sammen, og vi må ha tillit til hverandre. Egentlig dreier alt politisk arbeid seg om to forhold: tillit og trygghet. Tilliten i samfunnet forvitrer gradvis dersom forskjellene blir for store. Det kan ikke være vi og dem, det må være oss. Derfor er det meningsløst at lederlønningene nå løper løpsk, også i offentlige selskaper. Det gir rett og slett ingen mening at den nye Vy-direktøren skal tjene over 5 mill. kr i året – ti ganger så mye som en bussjåfør i Vy tjener. Hvorfor har vi denne skjevfordelingen i samfunnet?

Og forskjellene øker. De som har mest, får enda mer, og de som har lite, sakker akterut eller – i verste fall – får mindre. Det er ingen naturlov som sier at det skal være slik. Det er ingen naturlov som sier at det skal fortsette slik. Nei, dette er resultatet av den politikken som føres. Hvorfor i all verden skal Vy-direktøren tjene ti ganger så mye som en bussjåfør? Finnes det noen som helst grunn for det? Går det an å argumentere for det i det hele tatt? Hvor er de som sitter i styrene, og som er med på dette, og som bestemmer dette? De er utnevnt og oppnevnt av regjeringen. Det er klart det går an å sette en stopper for dette, og det er klart det går an å føre en annen politikk. Med en slik politikk bygger vi ikke tillit, og det er skadelig for samfunnet vårt.

Til slutt: Vi har store muligheter i dette flotte landet vårt. Da må vi ta de riktige valgene nå. Da må vi bygge landet sammen. Da må vi føre en politikk for mindre forskjeller. Da må vi sikre arbeid til alle, og da må vi bygge et samfunn basert på tillit og trygghet.

Statsråd Monica Mæland [18:07:53]: Vi er heldige som bor i et trygt land. Virusutbruddet som har rammet oss i år, viser likevel hvordan samfunnssikkerheten på kort tid kan bli utfordret. Koronaviruset har hatt store konsekvenser for alle deler av samfunnet. Den direkte konsekvensen er at liv og helse blir truet. Samtidig har flere av smitteverntiltakene negative konsekvenser for samfunnet.

For å bevare trygghet og tillit i samfunnet vårt må vi fortsette å styrke det systematiske arbeidet med å verne oss mot alle slags hendelser uavhengig av om de er utløst av naturen, av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. Regjeringen vil fortsatt styrke arbeidet med sikkerhet og beredskap gjennom bl.a. tverrsektorielt, offentlig-privat og internasjonalt samarbeid.

Truslene fra radikalisering og voldelig ekstremisme er en annen utfordring som påvirker nasjonal sikkerhet. Effektiv kamp mot kriminalitet er en forutsetning for et trygt samfunn. Kriminaliteten er over flere tiår blitt stadig mer kompleks, ikke minst avdekkes stadig flere store saker knyttet til seksuelt misbruk av barn.

På få år er kriminaliteten også blitt langt mer digital. Datainnbrudd og digitale svindelforsøk mot offentlige og private virksomheter treffer oss nesten daglig. Virusutbruddet har også gjort oss mer avhengig av digital samhandling, noe som gjør oss enda mer sårbare for digitale trusler og kriminalitet.

Med et kriminalitetsbilde i stadig utvikling må vi sikre Norge et politi som er i stand til å håndtere den utviklingen. Dette var noe av bakgrunnen for politireformen, som nå er i sin sluttfase. Arbeidet har gitt gode resultater, men vi er ikke ferdige. Regjeringen vil legge ytterligere til rette for et tilgjengelig politi, som i enda sterkere grad er til stede i lokalsamfunnet, enten det er på gata eller på data. Vi har lagt stor vekt på å øke bemanningen i politiet, og målet om to politifolk per tusen innbyggere nås i 2020.

I november i år åpner Politiets nasjonale beredskapssenter. Det innebærer et stort løft for beredskapen i hele landet ved at nasjonale ressurser samles på ett sted med det beste utstyret og fasiliteter for øvelser og samarbeid. Arbeidet med anskaffelsen av de nye redningshelikoptrene pågår, og de første helikoptrene ble satt i drift 1. september i år. Arbeidet med å etablere en ny redningsbase i Tromsø har også startet opp.

Rettssikkerhet står sentralt i en rettsstat som Norge. Tilgjengelige og effektive domstoler som tar avgjørelser med høy kvalitet, er avgjørende for folks rettssikkerhet. Smitteverntiltakene i forbindelse med virusutbruddet har ført til at færre saker avvikles i domstolene, og dette utfordrer rettssikkerheten. Derfor har regjeringen iverksatt tiltak for å opprettholde saksavviklingen og bygge ned restanser i domstolene. Det gjelder også hos påtalemyndigheten i politiet og Den høyere påtalemyndighet.

En viktig forutsetning for lav kriminalitet i samfunnet er at lovbrudd ikke gjentas. Moderne fengselsbygg gir bedre forhold for både ansatte og innsatte og legger til rette for et godt innhold i soningen. I 2020 åpnet nytt fengsel i Agder, landets største fengsel med høyt sikkerhetsnivå, med tilsammen 300 plasser i Mandal og Froland. Fengselet markerer et viktig løft for norsk kriminalomsorg. Så skal vi fortsatt arbeide med tiltak for å motvirke isolasjon i fengsel og bedre soningsforholdene for kvinner.

Vi går inn i en viktig stortingssesjon, den siste før stortingsvalget i 2021. Jeg ser fram til å diskutere hvordan vi skal bekjempe kriminalitet, hvordan vi ytterligere kan styrke kvaliteten i domstolen, og hvordan vi kan legge til rette for en kriminalomsorg som sørger for at personer etter endt soning kommer i utdanning eller arbeid.

Vi trenger en justissektor som utvikler seg i takt med tiden vi lever i, og det håper jeg at debatten i Stortinget vil preges av.

Stein Erik Lauvås (A) [18:25:04]: Høyreregjeringens trontale har mange runde vendinger. Det gir jo et skinn av at regjeringen vil beskytte og ta vare på vårt felles velferdssystem, og Høyres slagord om at det er mennesker og ikke milliarder som teller, ligger og vaker i bakgrunnen. Og det er nettopp i bakgrunnen vi må lete: Hva er den reelle politikken bak de fine formuleringene vi ser i høyreregjeringens trontaler? Hva er det regjeringen egentlig gjennomfører?

Jeg skal ta noen eksempler og gjenoppfriske litt hva denne regjeringen egentlig gjennomfører av politikk: Det er skatt på kostgodtgjørelse, skatt på tjenestereiser, skatt på pendleropphold, skatt på tariffestede sluttvederlag, skatt på kost og losji for arbeidstakere i arbeidsoppdrag, avkorting av dagpenger, redusert mulighet for lån i Husbanken, avkorting av uføretrygden, avkorting av etterlattepensjonen, avkorting av arbeidsavklaringspenger, avkorting av sluttvederlag, egenandel for fysioterapi for kroniske sykdommer, kraftig underregulering av pensjoner, realinntektsnedgang for pensjonister, kutt i fri rettshjelp, sterk økning i elavgiften, økt avgift på kollektivtransport, økt avgift på kinobilletter, fotballkamper osv., kutt i barnetillegget for uføre, kutt i støtten til allergikere og kutt i stipendordningen for studenter. Videre svekker de fagforeningsfradraget, det er økte egenandeler ved legebesøk og økt makspris i barnehagen. De har fjernet skolefrukten, og det er kutt i bilordningen for funksjonshemmede. Det har vært tvangssammenslåing av fylker og kommuner, de har svekket arbeidsmiljøloven, svekket trepartssamarbeidet og svekket handelsnæringen med sukkeravgift og fritak for avgifter på netthandel, og de la ned Rygge flyplass med avgiftsøkninger. Det har vært angrep på selvbestemt abort, de svekker kommuneøkonomien, som var den dårligste på 15 år i fjor, de privatiserer jernbanen, forfordeler private helsetilbud, svekker lokalt politi, sentraliserer domstoler, skattekontor og trafikkstasjoner, øker bompenger, med rekordinnkreving i 2019, og gir tidenes skattekutt til Norges aller rikeste.

Dette er den reelle politikken bak de fine ordene i trontalen som blir servert. Vanlige folk må ta regningen når man kutter i velferdsordninger og øker avgifter, mens de i Norge med den beste og sterkeste økonomien får skattekutt og bedre kår. Som historiker Francis Sejersted skriver: «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet», og det viser de tydelig nå.

Arbeiderpartiet vil noe annet med Norge. Vi vil ha flere mennesker i arbeid, vi vil utvikle velferdsordningene, vi vil satse på fellesskapsløsninger. De siste månedene har jo med all tydelighet vist at vi ikke løser utfordringene ved å stå hver for oss. De store oppgavene løser vi best sammen. Vi må sikre at kommunene får rammer som gjør at de kan levere utdanning, helsehjelp og andre velferdstjenester til sine innbyggere, og det må være tillit mellom stat og kommune. Vi kan ikke ha det sånn at vi har en regjering og statsråder som velger å sette seg på sin høye hest og sparke nedover, slik statsråd Høie gjør når han sier at kommunestyrene ikke har styr på økonomien, etter at folk har stått på dag og natt for å bidra i dugnaden. Vi er nødt til å sikre gode oppvekstvilkår, og om man bor i Marker eller Meråker, må vi sikre et offentlig helsevesen som er der når man trenger det, som er der når man blir syk. Vi må sikre et politi og et brannvesen som kommer når man trenger det. Vi vil ta hele landet i bruk, vi må desentralisere der vi kan, og vi må få opp en aktiv og offensiv distriktspolitikk som gir muligheter for arbeidsplasser over hele landet.

Arbeiderpartiet vil ta i bruk alle gode krefter for å styrke næringsutviklingen, og vår felles velferd kan bare sikres ved at folk har en trygg og sikker jobb å gå til, at de har tjenester som barnehager og skoler i nærheten av der de bor, at vi har en desentralisert utdanning, og at vi har trygge og gode helsetjenester. Vi trenger kort sagt et sterkere fellesskap. Vi trenger et fellesskap som tar ansvar for de store oppgavene, for verdiskaping og arbeidsplasser, for en klimapolitikk som virker og er rettferdig, for vår felles velferdsstat. Høyresidens politikk er ikke svaret for å styrke fellesskapet og utjevne forskjellene. Det er den sosialdemokratiske modellen med et trepartssamarbeid og tillit mellom folk som vil gjøre Norge bedre, og det er en slik politikk Arbeiderpartiet vil fremme.

Så til en stemmeforklaring. Arbeiderpartiet vil støtte det løse forslaget nr. 67 med følgende korte stemmeforklaring: Vi forutsetter at dersom dette forslaget blir vedtatt, vil de asylsøkerne som hentes ut fra Hellas, være sårbare personer som med høy sannsynlighet vil ha rett til beskyttelse i Norge, i tråd med UNHCRs anbefalinger. Arbeiderpartiets forslag fra april er for øvrig allment kjent.

Karin Andersen (SV) [18:30:33]: Når Norge nå skal innta en av de viktigste plassene i internasjonal politikk, i FNs sikkerhetsråd, gjør vi vel ikke det for å vente på at andre land skal være foregangsland på menneskerettigheter og løse viktige oppgaver, og så at Norge da skal følge etter.

Brannen i Moria-leiren understreker hvor dyp krisen er i det internasjonale systemet som skal sikre beskyttelse for mennesker på flukt. Politisk sliter FN. Når det gjelder flyktninger, er det ingen byrdefordelingsprinsipper som er juridisk bindende. Det finnes altså ingen mekanismer som sier hvordan det er rimelig og urimelig at fordelingen burde være, og derfor er systemet avhengig av at noen land går foran, setter standard og får andre med.

Derfor fremmer SV forslag i dag om at Norge nå må følge FNs anmodninger om mottak av flyktninger, hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot, og at Norge også skal følge FNs fortolkninger av våre forpliktelser etter asylkonvensjonen og ikke drive med egen fortolkning, slik at man undergraver dette, slik regjeringen har gjort. Dette måtte være det minste vi kan forlange når Norge nå skal inn i denne posisjonen, og forhåpentligvis være ledende og ikke en sinke.

For noen dager siden så jeg helseminister Høie var ute i media og mente at kommunesektoren i Norge hadde rotet bort masse penger og fikk se å finne noe å kutte i for å få budsjettene i hop. Det er visst behov for at flere i regjeringen kommer seg ut i virkeligheten nå og ser hvordan det er der. Man sitter i kommunestyrene nå og er nødt til å kutte i de tiltakene som regjeringen står her og sier at de er veldig for. Dessuten sier statsråder under debatten her at man ikke kan kutte i tiltak til barn, man kan ikke kutte i tiltak til eldre, man kan ikke kutte i tiltak til andre personer som har det vanskelig. Hva i all verden skal kommunene da gjøre når pengesekken ikke rekker?

SV vil at vi skal garantere for alle ekstrautgifter kommuner har hatt, og tapte inntekter, mens regjeringen, f.eks. statsråd Melby, sier at regjeringen skal være med og dekke. Regjeringen sier «urimelig store utgifter». Vel, det holder overhodet ikke.

Kommunene sitter nå og kutter i tjenester til gamle og sjuke, som trenger mer, ikke mindre hjelp. Jeg har aldri hørt om noen eldre og sjuke som har fått for mye hjelp, men det mener visst regjeringen. Og kommunene må det, for kommuneloven pålegger dem det. De kan ikke vente til neste år, når regjeringen har regnet seg ferdig på dette, de må gjøre det nå, for det er en plikt de har. Da blir det færre på jobb, sånn at de ansatte som allerede er slitne, blir enda mer slitne. Strikken kan ikke strekkes lenger. Samtidig skal vi altså rekruttere tusenvis av nye arbeidstakere inn i disse yrkene. Da trengs det mer penger, ikke mindre.

SV har foreslått å øke kommunenes inntekter kraftig og garantere for at staten tar regningen. I tillegg trengs det en større pakke for å bruke kommunene som motor til å holde arbeidsplasser i gang med vedlikehold og nødvendig oppussing. Ja, kommunesektoren er tryggheten i hverdagen for folk når det er krise, og det er sånn man må se på det nå, ikke bare bruke det som en motor, men også se at det er en trygghet som må på plass. Den er undergravd nå, for folk har sittet og mistet tjenester, har måttet vente og ikke fått hjelp i måned etter måned etter måned, og nå mener altså tydeligvis regjeringen at man skal kutte enda mer på det.

Det siste vi trenger nå, er at kommunene må bidra til økt arbeidsløshet, både ved kutt i egen virksomhet og ved at de må sette vedlikehold og nødvendige nybygg på vent. Da rammer det hele landet. Det rammer også privat sektor, som trenger disse jobbene på vedlikehold og på nybygg, for bygge- og anleggsbransjen melder om at det er for få oppdrag nå. Det er til og med så få oppdrag at de ikke tør å ta inn lærlinger, og det burde bekymre flere enn SV.

For SV er dette verdivalget lett: Vi vil satse på fellesskapet, ikke på at private milliardærer skal få skattelette.

Jeg vil også ta opp SVs forslag nr. 63 og 64.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [18:36:10]: Bekjempelse av fattigdom handler om å ta tak i de underliggende årsakene til fattigdom. Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet bruker mye tid til å snakke om skattepolitikk, snakke om de rike, men sier forbausende lite om hva de vil gjøre med de underliggende årsakene til fattigdom. Det blir litt på metanivå. Og så er de jo veldig opptatt av historikere fra Høyre, som Francis Sejersted. Da vil jeg bare minne om at han har skrevet «The Age of Social Democracy», hvor han faktisk prissetter den skandinaviske modellen, som handler om bl.a. stabilitet og sosial velferd. Så de som har skrevet innleggene til Arbeiderpartiet, kan kanskje ta seg bryet med å lese hele boken.

Sosial ulikhet i Norge handler først og fremst om å være i arbeid, det handler om å ha en inntekt, det handler om å ha en utdanning, det handler om helse. All statistikk forteller at barn i lavinntektsfamilier

• har foreldre som ikke er tilknyttet arbeidslivet

• har foreldre som får mer enn halve inntekten i sosiale ytelser

• har foreldre der en av dem har lav eller ingen formell utdanning

• har en av foreldrene som aleneforsørger

Barnefattigdom rammer barn med innvandrerbakgrunn i særlig grad. Kombinasjonen av svak yrkestilknytning hos foreldrene og familier med mange barn har ført til at mange innvandrerfamilier har hatt en dårligere inntektsutvikling enn resten av befolkningen. Dette må vi gjøre noe med. Flere må inn i arbeidslivet, og vi må ha fattigdomsutjevnende tiltak. Her tar regjeringen grep. Regjeringen legger til rette for at flere skal komme i arbeid. Vi skaper arbeidsplasser, gir kompetanseheving i arbeidslivet og gir støtte til dem som ikke har fullført videregående opplæring. Vi øker bevilgningene innen psykisk helse og rus. Dette er et langsiktig og systematisk arbeid.

Regjeringen har en strategi mot barnefattigdom med 64 konkrete tiltak. Jeg skal nevne noe av det, og jeg skal være konkret: gratis kjernetid i barnehage, redusert foreldrebetaling i barnehager og skolefritidsordning, ferietilskudd, økt barnetrygd for første gang på 20 år og doblet engangsstønad til foreldre som ikke har rett på foreldrepenger. Vi innfører fritidskort, midler til å dekke deltakelse på ulike fritidsaktiviteter, slik at barn skal få seg gode venner og ikke minst et nettverk for fremtiden. Bostøtten er økt, slik at 18 000 barnefamilier får opptil 8 000 kr mer utbetalt. Endringene har også ført til at rundt 1 100 husstander har fått rett på bostøtte, hvorav 900 av disse er husstander med barn. Dette er konkrete tiltak som bidrar.

Og vi har fått en mer sosial NRK-finansiering: Vi har fjernet NRK-lisensen og finansierer den over skatteseddelen. Det gjør at ordningen blir mer sosial. De som tjener mer, må betale mer. For minstepensjonister er det gratis.

Regjeringen er opptatt av unge med funksjonshemning og har satt av 100 mill. kr til barn og unge. Dette skal gå til kommunene og bidra til sårt tiltrengt avlastning for pårørende og et godt tilbud for rehabilitering og avlastning. Koronakrisen har vist at dårligere funksjonalitet og mer angst og depresjon er blant konsekvensene for denne gruppen.

Barn skal ikke oppleve at de ikke får med seg matpakke på skolen. De skal ikke oppleve å ikke få være med i fritidsaktiviteter, eller at de ikke har mulighet til å dra på ferie. De skal ikke møte på skolen og bli sett på som et barn av en lavinntektsfamilie. Skolen skal motvirke sosiale forskjeller. Vi må ha et skolesystem som gir alle like muligheter, og som kompenserer for sosial bakgrunn.

Da nytter det ikke med Senterpartiets politikk, som vil at nasjonale prøver skal erstattes med utvalgsprøver, og at resultatene skal være hemmelige. De som taper mest på en slik endring, vil være elever som trenger tettest og mest tilrettelagt faglig oppfølging. Og Arbeiderpartiet er imot fraværsgrense, opptakskrav til lærerutdanningen og kompetansekrav til lærere.

Vår politikk virker. Flere fullfører faktisk videregående skole nå enn i 2013. Og sist, men ikke minst: Varig arbeid er den viktigste enkeltfaktoren for å bekjempe fattigdom, og en god utdanning legger til rette for det.

Willfred Nordlund (Sp) [18:41:32]: Året vi har lagt bak oss, har vist at det er håp for en framtid hvor vi fortsatt stiller opp for hverandre. Pandemien har for mange krevd store offer i hverdagen, og for noen det aller mest dyrebare. Den vil forandre hverdagen vår i framtiden.

Nasjonsbygging er historien om Norge, en historie hvor behovene og problemene i Loppa i Finnmark var like viktige å løse som dem i Oslo, og om enkeltmennesker, næringsliv og lokalsamfunn som har stilt opp for hverandre. Norges styrke er at vi har stått samlet – bygd og by, lek og lærd, rik og fattig. Under Høyre har man forlatt dette samfunnsløftet i praksis.

Senterpartiets mål er et levende folkestyre og desentralisering av makt, arbeid, kapital og bosetting. Det kommer til å være grunnlaget for framtidig verdiskaping. For å gi hele landet den samme muligheten i framtiden må det etter Senterpartiets syn være folk, arbeidsplasser og likeverdige tjenester i hele Norge. Gode, likeverdige tjenester nær folk gir trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. I fiskeværene i Lofoten, sykehuset i Odda, industriparken i Mo i Rana og på gårdsbruket i Ås blir det hver dag gjort arbeid som holder Norge i gang. Hver og en av oss bidrar på sin måte. Det gir grunnlag for verdiskaping, bosetting og arbeidsplasser i hele landet, noe Senterpartiet vil fortsette å kjempe for.

Gjennom seks år har høyreregjeringen med støtteparti jobbet for sentralisering av arbeidsplasser, sentralisering av tjenestetilbud, sentralisering av økonomiske ressurser og sentralisering av makt og innflytelse til en liten del av Norge. Innen offentlig sektor har høyreregjeringen med god hjelp av støttepartiet Fremskrittspartiet gjennomført sentraliserende reformer i kommunesektoren, sykehussektoren, høyskole- og universitetssektoren, politiet, Nav, skatteetaten og fengselsvesenet, for å nevne noen.

Høyreregjeringen flytter systematisk ressursene til de store byområdene, mens distriktene og småbyene blir tappet for arbeidsplasser, velferdstjenester og innbyggere. Det er mulig å løse problemer for de største byene uten at det skal gå på bekostning av distriktene. Regjeringens politikk skaper problemer i både bygd og by – i byene fordi sentraliseringen fører til høye boligpriser og trengselsproblematikk, i bygdene fordi nedlegging av tjenester og fraflytting truer lokalsamfunn og livsgrunnlag.

Selv en forkortet trontale burde inneholdt noen ord om hvordan man skal styrke de grunnleggende tjenestene i Kommune-Norge, de som vi er avhengig av hver dag for at Norge skal gå rundt. Barnehage, skole, omsorg, helse, politi og kulturtilbud er tjenester som burde gis i hele landet. Det offentlige Norge og tryggheten det gir i hverdagen, burde vært noe vi bygde videre på i felleskap. Denne regjeringen vil ikke, eller får det i hvert fall ikke til.

Selv om talen hadde velfortjent honnør av de mange titalls tusen som gikk og går på jobb for at samfunnet skal gå rundt, var trontalen tom for hvordan hverdagen for disse skal tas tilbake – hvordan de skal settes i stand til å levere gode tjenester også i framtiden.

Det finnes mange som nå risikerer å brenne seg ut. Nå står høsten for tur. Budsjett skal landes. Turnusene skal planlegges. Nødvendige oppgraderinger av skolebygg skal besluttes. Nye håpefulle skal få sin kunnskap. Branner skal slukkes. Folk skal få helsehjelp.

Senterpartiet har prioritert og vil fortsette å prioritere å øke midlene til kommunene og fylkeskommunene, sånn at de kan drive gode skoler, yte god eldreomsorg og gi gode tjenester til innbyggerne. Det er det som bygger hele Norge.

Kommuner og fylkeskommuner sørger nemlig for de grunnleggende velferdstjenestene til innbyggerne. Midlene bindes dessverre stadig oftere opp i statlige satsinger, kommunenes inntektsmuligheter strammes inn, og økte utgifter og oppgaver blir ikke kompensert. Regjeringen har i hovedsak valgt å hjelpe sentrale deler av landet. Sånn bygger man ikke helhet.

Sjelden har utfordringene med å få pengene til å strekke til og usikkerheten vært større for norske kommuner og lokalpolitikere. Summen av de endringene Høyre og Fremskrittspartiet har stått for, betyr trangere økonomiske tider for mange kommuner og dårligere tjenester til folk.

Kutt i tjenestetilbud i en kommune henger som regel ikke sammen med manglende økonomisk styring, som helseministeren hevdet i forrige uke. Kuttet henger sammen med at høyreregjeringen ikke tar inn over seg den vanskelige situasjonen som oppstår når inntekter svikter og utgifter og oppgaver øker.

Senterpartiet mener at tilbakeføring av penger til kommunene skal sikre likeverdige tjenester til alle innbyggere, uavhengig av bosted og befolkningsutvikling. Trontalen varslet ikke noe nytt. Med høyreregjering og Fremskrittspartiet på slep skal Norge fortsatt sentraliseres, koste hva det koste vil. Senterpartiet står for det motsatte.

Jon Gunnes (V) [18:46:52]: I trontalen fra regjeringen sies det:

«Arbeidet med å innrette skattesystemet slik at det blir mer lønnsomt å ta grønne valg skal fortsette i 2021.»

I tillegg vil jeg påpeke at det må legges til rette for at det blir enkelt å ta grønne valg i hverdagen. Et ekspertutvalg anbefaler at alle personbiler som passerer et bompunkt, skal betale lik avgift. Dette er Venstre mot. Det gir ingen signaler om at man ønsker et grønt skifte. Et grønt skifte betyr at man går fra klimaødeleggende drivstoff til klimavennlige energibærere. Batteri, hydrogen og biodrivstoff er bærekraftige løsninger. De kjøretøyene som er klimavennlige, må ha en fordel.

Stortinget har vedtatt at elbilen maks skal betale halv pris i en bom. Dette er etter Venstres mening en akseptabel ordning, som fortsatt favoriserer elbilen såpass mye at den kan være med på å bidra til å nå målet om at det ikke skal selges en eneste bensin- og dieselpersonbil etter 2025. Fortsatt er det gratis å kjøre forbi et bompunkt med elbil i f.eks. Trondheim. Dette er fornuftig politikk. Andelen som kjører elbil i Trondheim, er fortsatt lav. Den er ca. 15 pst. Venstre mener at andelen elbiler i Trondheim-trafikken og i de fleste andre områder i landet bør overstige 20 pst. før vi justerer fordelen. Elbilistene har vært klar over at de i framtiden må bidra til finansiering av byavtalene og nye veier. Men det skal alltid lønne seg å være miljøvennlig.

Det er en fornøyelse å ta en batterielektrisk ferge. Ikke bare vet vi at det er klimavennlig, støynivået er også meget lavt. Svartrøyken og lukta fra skorsteinen er borte – og fortsatt kan vi kjøpe svele. Anbudspolitikken som fylkeskommunene har om hvem som skal eie og drive fergene, er en suksess. Nå kan det stilles krav til klimavennlige løsninger. De har innkjøpsmakt, og miljøvennlige ferger gir et godt tilbud og langt bedre arbeidsforhold for de ansatte.

De fordyrende løsningene som ny teknologi og nybygging kan medføre, er og bør være et spleiselag mellom stat og fylkeskommuner. Men mest sannsynlig får bilistene etter hvert ta del i lavere driftskostnader med enkel elektrisk drift, og ikke minst vil langt flere biler bruke fergetilbudet. Jeg har stor tro på at norgesferie fortsatt blir en slager de nærmeste årene, selv om koronaen er slått i hjel med vaksinering.

Fergerevolusjonen vil bli avløst av en hurtigbåtrevolusjon. Jeg vil si til politikere lokalt, regionalt og nasjonalt: Vær utålmodige. Ikke fir på kravene. Norske båtbyggere er klare til å bygge miljøvennlige, raske og sikre båter, som kan føre til langt større anvendelse og spennende løsninger innenfor kollektivtrafikken.

Flyselskapene sliter, og jeg tror ikke det kommer opp til gamle høyder med voldsom vekst i bruken, som vi har sett de siste 10–20 årene. Særlig langdistansefly blir mindre etterspurt. Elektriske løsninger kommer og gjør flyene langt mer attraktive, og da særlig i vårt langstrakte land med mange kortbaneflyplasser. Jeg heier på flyselskapene som er offensive overfor klimautfordringene og vil bruke sin makt overfor flyprodusentene. Teknologisk revolusjon, mindre flystørrelse og ikke minst et helt annet bruksmønster, med mange avganger, gjør nok noen flyruter attraktive og billigere. En flyrute mellom Bergen og Stavanger som går hver halvtime, med flystørrelse på om lag 50 passasjerer, må kunne bli en suksess på Vestlandet.

På Venstres landsmøte fikk vi delegater en fantastisk beskjed fra vår daværende leder, Trine Skei Grande: Vi skal ha en rekordsatsing på jernbane neste år. Rekordhøye 32,6 mrd. kr slår alle tidligere rekorder og er over en dobling av det de rød-grønne satset på jernbane i sitt siste år i regjering. Regjeringens jernbanesatsing i 2021 er fantastisk. Nesten 80 millioner passasjerer blir fraktet, og vi bør ha en målsetting om 100 millioner innen 2025.

Espen Barth Eide (A) [18:52:06]: Framtiden er fornybar, sirkulær og bærekraftig. Det er den veien det går. Det har klimastreikende ungdommer skjønt. Det har kapitalen skjønt. Det har banker, forsikringsselskaper og fond forstått. Det har teknologer, innovatører og næringslivsledere skjønt. Det skjønner arbeidstakere, og det er stadig mer erkjent også i politikken. EUs grønne giv er et godt eksempel på det. I helgen leste jeg også klima- og energiplanen til Biden og Harris – dersom de blir valgt, noe meningsmålingene antyder. Den vil ikke på noen måte stå tilbake for det vi nå ser i EU. Og til alt overmål har til og med Kinas president, Xi Jinping, lovet at Kina skal bli karbonnøytralt. Det er denne veien det går. Den dårlige nyheten er at det ikke går fort nok, og mye av 2020-årene vil dreie seg om å få farten på omstillingen opp slik at den treffer i forhold til det gjenværende karbonbudsjettet vi kan tillate oss å bruke.

Mye tyder på at både viljen til å regulere og teknologien som skal hjelpe oss, kommer for full kraft i disse årene. Markedene vi eksporterer til, er i rask endring, særlig de europeiske markedene, som tar det meste av vår eksport. Dette er en god nyhet for verden, men også et alvorsord til Norge, for om ikke vi får fart på vår egen omstilling, utsetter vi Norge og norsk næringsliv for en stadig større økonomisk klimarisiko. Og den klimarisikoen som ligger i at andre tilpasser seg, at markedene endrer seg, må vi ta på stadig større alvor. Vi ser at det vil være en dalende etterspørsel etter det vi har levd godt på til nå, men også en økende etterspørsel etter det vi kan bli store på hvis vi satser nå, hvis vi satser tidlig.

Jeg tror på kraften i norsk industri, og jeg tror på norske industriarbeidere som selve klimaløserne. Vi har på mange måter akkurat den leverandørindustrien og den prosessindustrien vi ville ønsket oss dersom vi ønsket å ta ledelsen i dette skiftet. Mye av det samme kan sies om vår energisektor, om bygg og anlegg, om transport, om landbruk og fisk. Vi har mulighetene, men vi må gripe dem.

Det krever en aktiv, retningsgivende næringspolitikk. Det krever en stat som i nært partnerskap med aktørene i markedet setter tydelige mål, strenge etterprøvbare mål – ikke strenge mål for at vi skal plage oss selv, men fordi vi skal inspirere og sette retning på en helt nødvendig omstilling. Det krever at vi bygger opp hydrogen, at vi bygger opp grønn skipsfart, at vi satser på karbonfangst og -lagring og alle disse nye mulighetene som nettopp ligger i spennet mellom det vi er gode på nå, og det vi skal bli gode på i morgen.

Jeg ønsker velkommen regjeringens satsing på langskip, på fullskala karbonfangst, -transport og -lagring. Jeg skulle gjerne sett at det var to fangstanlegg og ikke ett. Jeg synes det grenser til det litt pinlige at vi skal si: Stakkars Norge klarer ikke å finansiere to, så det bør bulgarske, portugisiske og finske skattebetalere gjøre istedenfor oss – et stort anlegg på et felt hvor vi har tatt stort internasjonalt eierskap. Men jeg tror i hvert fall det er viktig at vi samler oss om denne storsatsingen.

Det jeg har lyst til å si om det som kan bli en av høstens viktigste debatter her, om karbonfangst og -lagring, er at dette er ikke bare et svært viktig klimatiltak – kanskje på mange måter detviktigste enkelttiltaket Norge kan bidra med i den internasjonale klimakampen. Det er heller ikke bare noe som kan gi oss mange nye arbeidsplasser. Det er også nøkkelen til å ta vare på mange av de arbeidsplassene vi allerede har – enten det er i prosessindustrien eller i olje- og gassektoren – når de skal ut og møte et marked som stadig sterkere og med stadig større hyppighet kommer til å etterspørre lave utslipp i hele kjeden.

Men til dette trenger vi altså en sterk og effektiv stat som tør å sette retning. Det markedet kan hjelpe oss med, er kursen på den utviklingen. Der er vårt bidrag å gjøre det mulig å løfte hele verdikjeder samtidig. Det markedet ikke løser for oss, er behovet for rettferdighet – sosial rettferdighet mellom folk, små forskjeller, at folk skal være med, at de som jobber i dag, også får jobbe i morgen, og geografisk rettferdighet ved at vi sørger for å ta hele landet i bruk, som både er politisk og moralsk riktig, og også rasjonelt når vi skal utvikle muligheten i dette.

Derfor vil Arbeiderpartiet i løpet av denne debatten og i løpet av denne høsten komme med en rekke konkrete forslag til hvordan vi i enda større grad kan få fart på en utvikling som uansett skjer, men som altså ikke skjer med den hastigheten vi kan tillate oss med det gjenværende karbonbudsjettet i verden.

Turid Kristensen (H) [18:57:44]: Noe som har opptatt meg mye de siste månedene, er hvordan vi kan sørge for at koronapandemien ikke fører til at flere faller ut av videregående skole, og at de ikke klarer å ta sitt fagbrev.

Å styrke bedriftene og stimulere til aktivitet har selvfølgelig hjulpet for lærlingene våre og for dem som leter etter læreplasser, for uansett hvor mye Arbeiderpartiet skulle ønske det, er det faktisk ikke mulig å vedta en læreplass. De må skapes av bedrifter, av private bedrifter som går med overskudd. Tiltakene som ligger i regjeringens Utdanningsløftet 2020, var også et veldig godt svar på utfordringene for elever i videregående opplæring, både de som gikk i studiespesialiserende programmer, og de på yrkesfag.

Jeg er i tillegg veldig glad for den nyheten som kom i går, om at regjeringen vil bruke ytterligere 4 mrd. kr for å få flere gjennom videregående, bidra til at flere får læreplass og til å få ungdom tilbake på skolebenken. Jeg må ærlig talt innrømme at det ble litt feiring i heimen da dette ble kjent.

Det å sørge for at flere elever fullfører og består videregående skole, var en av regjeringens viktigste satsingsområder også før koronapandemien. Regjeringens mål er at ni av ti skal fullføre innen 2030, og Høyre har i tillegg som mål at 5 000 flere skal fullføre hvert år innen 2025. Nå er det rekordmange som fullfører, nesten åtte av ti. Men hvordan skal vi nå målene vi har satt oss for å få enda flere til å fullføre?

En ting jeg har lyst til å peke på her i dag, er hvor viktig det er å anerkjenne at vi alle er forskjellige. Vi står overfor ulike utfordringer til forskjellige tider i livet. Heller ikke ungdommene våre er A4. Det er utrolig viktig at vi sørger for at ingen blir hengende etter, og at alle får gode grunnleggende ferdigheter. Men vi må også ha en grunnskole og en videregående skole som tar høyde for at elevene ikke går i takt, at de lærer på forskjellige måter og modnes til forskjellige tider. Mye er gjort for å møte elevene i dette, men det blir også viktig å sikre elevene våre flere muligheter for tilrettelagte løp og større valgfrihet – ikke minst i ungdomsskolen og i videregående, og mellom ungdomsskole og videregående.

Det vil nok kanskje likevel ikke være nok for å gi alle det de har behov for. Jeg har møtt flere fantastiske aktører som spiller en helt avgjørende rolle for så mange unge. Vi trenger en hel vifte av arenaer og opplegg som kan møte de unge der de trenger å bli møtt.

Vi kunne i går lese om at statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Guri Melby møtte Thomas på IKT-huset. Thomas hadde droppet ut av videregående skole, men fant her et tilbud som passet for ham. Jeg har fulgt IKT-huset i flere år og husker godt da jeg leste om Espen som hadde falt ut av videregående skole åtte år tidligere. Her fikk han nå toppkarakterer og forberedte seg på videre studier i biologi på universitetet takket være den dataspillbaserte undervisningen han fikk på IKT-huset.

Jeg har møtt elever som har seilt med Windjammer, et livsmestringsprogram på skoleskipet «Christian Radich». Som Ida-Sofie sier: Windjammer har fått meg til å innse hvor mye jeg faktisk kan få til, før turte jeg nesten ikke å gå ut av huset på grunn av sosial angst.

Jeg er også mektig imponert over resultatene de får på Krokeide videregående skole i Hordaland, en skole som kombinerer utdanning med et sterkt sosialmedisinsk tilbud. Katrine forteller at livet forandret seg helt da hun begynte der, ikke minst har hun fått masse motivasjon til hva hun kan gjøre etter videregående skole.

Så har jeg selvfølgelig vært på besøk på Krokeides søsterskole i Feiring i Eidsvoll, som startet nå i høst. Å møte elevene som var der – forventningsfulle og motiverte etter å ha møtt så mange bratte oppoverbakker i løpet av sitt skoleliv – var rett og slett en veldig god opplevelse. Jeg har virkelig tro på at denne gangen kan det lykkes.

Initiativtakerne bak prosjektet Windjammer sier det egentlig ganske enkelt: Ikke sitt fast på land når det finnes et hav av muligheter. – Jeg tenker egentlig at de mulighetene finnes både til sjøs og på land.

UngInvest er en annen viktig bidragsyter til å få unge gjennom videregående skole.

Vi har mange, og vi trenger kanskje enda flere, men dette er i hvert fall et knippe veldig gode aktører som gjør alt de kan for å hjelpe ungdommene våre. Disse aktørene, og regjeringen, som har økt gjennomføring i videregående opplæring som en av sine hovedoppgaver, gjør meg veldig forhåpningsfull for at vi for framtiden skal klare å gi ungdommene, som er framtiden vår, den framtiden de fortjener.

Cecilie Myrseth (A) [19:02:50]: I årene som kommer, må vi skape tusenvis av nye arbeidsplasser skal vi klare å få hele folket i arbeid. Da trenger vi at fellesskapet tar et større ansvar. Vi må skape for å kunne dele.

De siste sju årene har de økonomiske forskjellene økt. Eksporten til utlandet stuper. Mer av velferden har blitt privatisert, og færre folk er i jobb. Det er feil medisin for landet. Det er resultatet av urettferdig og gammeldags høyrepolitikk på Erna Solbergs vakt.

Jeg er stolt av Arbeiderpartiets nye utkast til program. Det viser en annen vei. Vi vil skape mer, styrke den offentlige velferden og igjen gjøre arbeid til alle til jobb nummer én. Derfor er Høyres reaksjoner på våre forslag forutsigbare. Høyre ønsker ikke at staten, politikken, skal ta en aktiv rolle for å bygge ny og framtidsrettet industri, man overlater heller styringen alene til marked, børs og spekulanter. Det er en ærlig prioritering, men det er ikke det landet vårt trenger.

Derfor er det like forutsigbart at Høyres løsninger på alt er å kutte skatt, og aller mest formuesskatten, som den parlamentariske lederen i Høyre kalte for straffeskatten. Det er også en prioritering. At det å kutte formuesskatten vil skape over 25 000 flere nullskattytere, har ikke akkurat ført til noen intern sjelegransking på Høyres Hus.

Men husk at skattekutt er også velferdskutt. Derfor stiller jeg også spørsmål ved forståelsen – eller kanskje mangelen på forståelsen – til representantene fra Høyre, som Ebbesen, som Kapur, som Helleland, av forskjellen på det å privatisere offentlige arbeidsplasser, altså velferdstjenestene, og det å skape nye private arbeidsplasser. Det blir ikke flere hender i omsorgen av å frata folk opptjent pensjon gjennom å privatisere. Mens Høyre virker stadig blindere i sin utdaterte tro på markedet, beveger Arbeiderpartiet seg motsatt vei fordi vi trenger å styrke statens rolle til å være en aktiv medspiller når vi skal skape ny næring og industri, sikre arbeidsplasser, trygge arbeidsplasser. Det handler om å forstå den tiden vi lever i.

Olje- og gassinntektene går ned, og arbeidet med å skaffe nye inntekter og utvikle nye og grønnere eksportnæringer går for sakte. Det som trengs, er kraft, vilje og lederskap. Vi trenger politikk som viser vei.

Havet er et av våre største fortrinn. Fisken er noe av det fineste vi har. Arbeiderpartiet vil satse på å utvikle hele kysten. Det er mye som går bra i fiskeri- og sjømatnæringen, men det er også noen utfordringer som er veldig store, som skaper uro og potensielt også stor konflikt. Forskjellene øker. Dette er ressursene våre. Hvordan de fordeles, er viktig. Det handler om kvoter. Det handler om makt, og saken om Riksrevisjonens rapport, som har vist at fisken samles på stadig færre hender og kystsamfunnene svekkes, skal behandles i Stortinget denne uken.

Arbeiderpartiet vil gjøre noe med det. Vi vil gjøre fordelingen mer rettferdig. Vi vil sikre at kystsamfunnene ikke svekkes. Vi vil handle. Det vil ikke Høyre.

Utenfor stuevinduet mitt i Tromsø danser nordlyset, lyset som har bidratt til å skape lys i mørketiden på flere måter. Det har kommet turister fra hele verden for å se og oppleve nord. Nå er det tomt, det er ingen der. Sommerferien hjelper ikke de som lever av vinteren. Reiselivet har vært stemoderlig behandlet. Folk i reiselivsnæringen er slitne. Vi er nødt til å stå opp for den næringen på ordentlig i tiden som kommer. Det skal Arbeiderpartiet være med og bidra til.

Liv Kari Eskeland (H) [19:08:03]: Senterpartiet og eg ser nok ikkje det same Noreg. Der eg ser optimisme, fortel Senterpartiet om pessimisme. Senterpartiet snakkar om alt som går feil veg i landet vårt, alt som er feil ute i distrikta og på bygdene på grunn av denne regjeringa, alt som må reverserast, og alt som var så mykje betre før.

Men ta ein tur til Bømlo og sjå på produksjonen av salmalaks, på utviklinga som har vore der sidan dei første merdane vart etablerte rett utanfor kaikanten tidleg på 1970-talet. No har dei fleire millionar i omsetning.

Ta ein tur til Hardanger og sjå på siderproduksjonen til Hardangergutane, der unge folk ser nye moglegheiter i eit tradisjonsrikt produkt, tilrettelagt for produksjon og sal av denne regjeringa.

Ta ein tur til Lom og Dombås og sjå på spennande mikrobryggeri, eller til Rennesøy der dei produserer Klosterlam, eller til Rissa der dei lagar den nydelege iskremen. Norsk matproduksjon blomstrar.

Norske restaurantar vinn Michelin-stjerner fordi dei satsar på noko av det beste

Bygde-Noreg har å by på. Heldigvis finst det veldig mange unge menneske som vil satsa, som ser moglegheiter der Senterpartiet ser problem. Desse menneska lèt seg ikkje påverka av at Senterpartiet svartmålar livet i distrikta. Dei ser at det stadig vert enklare å skaffa seg eit levebrød utanfor bysentruma.

Når eg reiser rundt i Noreg, ser eg ikkje bygder prega av elende. Eg ser folk som vil og kan, og som får til det dei vil – på grunn av digitalisering, på grunn av betre infrastruktur, på grunn av

desentraliserte utdanningsløp, tilrettelegging på fleire område og ønskt politikk, der

heile landet skal takast i bruk.

Eg ser eit reiseliv som veks. Eg ser verksemder som Aktiv i Lom, som satsar på toppturar, grotteturar og kajakkutleige i Jotunheimen. Norske og utanlandske turistar oppsøkjer kulturopplevingar – heile året.

Folk i distrikta har aldri hatt fleire moglegheiter enn no. Det vert bygd vegar, bruer og tunnelar. Alt dette bidreg til å gjera kvardagen lettare og distrikta meir attraktive for unge folk.

På Stord, før Trekantsambandet, stengde øya då den siste ferja gjekk. Skulle du reisa frå Stavanger til Stord før i tida, måtte du ta ferje frå Mekjarvik til Skudenes i halvannan time. Då hadde du kanskje allereie stått eit par timar i ferjekø. Så måtte du hasta av garde for å rekkja neste ferje frå Utbjoa, på smale og farlege vegar. Slik er det ikkje lenger. Dette er ikkje ei tid me vil tilbake til. Difor jobbar me no målretta for å knyta dei folketunge delane av Vestlandet ytterlegare saman, med Rogfast, med Ryfast, med Hordfast.

Me har auka samferdselsbudsjettet med 80 pst. Me hadde mykje å rydda opp i, og jobben er ikkje ferdig. Me har mykje å ta att. Det gjer me fordi me har tru på vekst og utvikling i heile landet. Me har tru på den drivkrafta me finn hjå Freyr AS i Mo i Rana, som skal etablera batterifabrikk med 2 500 arbeidsplassar.

Me har tru på Hywer AS i Førde som er i verdsklassen med sine produkt innan småkraft – geniale idear klekte fram gjennom samarbeid mellom småprodusentar, som bidreg til meir fornybar energi og verdiskaping lokalt, som greier å trekkja til seg kompetent og relevant arbeidskraft. Me har også tru på Green Yard i Feda som ser forretningspotensial i resirkulering av gamle

skip, eller Kitemill som testar ut vindkraft på andre måtar, eller Brødrene Aa i Hyen – som tek teknologien med nullutslepp hurtigbåtar ut i verda.

Me ser framoverlente Varanger Kraft som omdannar vind til hydrogen og ammoniakk på Finnmarksvidda i samarbeid med EU. Me ser hydrogen og ammoniakk, som reiarar tek med seg til utvikling av den grøne skipsflåten, der Wärtsilä på Stord testar ut sine motorar gjennom katapulten, eller der Eidesvik sin «Viking Energy» i samarbeid med Equinor gjer det same – fordi me har lagt til rette for at dette kan skje, der ute i heile landet.

Me høyrer ikkje av nokon av desse at dei vil tilbake til fortida. Dei vil ha meir av den vegen me no er i ferd med å staka ut. Og dei vil definitivt behalda EØS-avtalen som gjer at dei får sine varer og tenester ut i verda.

Alt dette skjer der ute i Noreg, mellom fjord og fjell, der folk ønskjer å bu og skapa eit godt liv. Og det greier dei – ikkje på trass av, slik Senterpartiet vil ha oss til å tru, men på grunn av.

Dag Terje Andersen (A) [19:13:13]: Dette er den siste trontaledebatten i denne stortingsperioden. Vi har snart hatt to perioder med Høyre-dominert regjering, og jeg vil si det er en Høyre-dominert regjering som – for første gang, egentlig – har vært mer preget av den liberalistiske delen av Høyre enn den gamle, gode, konservative delen av Høyre.

Jeg har vært så heldig å få lov til å snakke ganske mye om den norske modellen, den norske samfunnsmodellen, delvis rundt omkring i Norge, men ikke minst i utlandet. Da har jeg opplevd at folk fra alle partier som har vært med i de delegasjonene jeg har vært med i, har sagt: Jo, dette er noe vi står sammen om – det at vi har et samfunn med små forskjeller, med gode velferdsordninger som for en stor del er organisert i offentlig regi, noe som gjør at de er likeverdige for alle, uten sosial stand, det at vi har gode sosiale ordninger som gjør at folk kan være trygge, noe som også bidrar til en omstillingsevne i næringslivet som har vært unik i Norge. Ikke minst har alt dette også gitt oss gode økonomiske resultater i landet.

Jeg har hørt mange utlendinger som har omtalt den norske modellen med beundring, men nå møter jeg altså folk som omtaler det som skjer i Norge, med forundring. For med de gode resultatene vi har oppnådd med den norske modellen, er det mange som er overrasket over at vi nå ser en politikk som har som resultat at forskjellene i Norge øker. Til og med OECD, som ikke akkurat er sosialdemokratiets høyborg i Europa, har funnet ut at små forskjeller også lønner seg økonomisk for samfunnet.

Så har vi sett systematisk skattelette til de rikeste. Nå er det lovd enda mer formuesskattekutt, til tross for at dagens rapport til næringsministeren dokumenterer at det ikke gir sysselsettingseffekt – snarere tvert imot. SSB har tydeliggjort at ulikhetene er større enn det vi var klar over, og at de rikeste betaler mindre skatt enn vanlige arbeidsfolk av hver hundrelapp de tjener, mens arbeidsfolk har fått høyere skatt i løpet av denne perioden. Hvis man pendler, skal man betale mer skatt. Hvis man får diett fra arbeidsgiver, skal man betale mer skatt. Ja, folk med alminnelig inntekt har fått mindre å rutte med.

Noe som drar i retning av de økte forskjellene, er selvfølgelig de dramatisk økte lederlønningene i Norge, som vi senest i fjor hadde en egen riksrevisjonsrapport om. Vi ser stadig eksempler på meningsløst høye nivåer og ikke minst en utvikling fra et år til et annet som langt overgår det gjennomsnittet av innbyggerne i Norge har.

Samtidig presses arbeidstakerlønningene nedover av sosial dumping og press fra useriøst arbeidsliv. Det har vi sett i byggebransjen, vi ser det i hotell- og restaurantbransjen, vi ser det i rengjøringsbransjen, og nå i det siste har det heldigvis vært fokusert mye på bussjåførene. De yrkene som holder dette samfunnet i gang, blir stadig mindre estimert og premiert. Det er en utvikling som er farlig.

Samtidig ser vi kutt i velferd, i feriepenger for dagpengemottakere, innstramminger i arbeidsavklaringspengeordningen, en voldsom økning i antall unge uføre – eller sånne konkrete ting som kutt i støtten til briller for folk som har dårlig råd.

Det viktigste nå er å løse ledigheten. Det sier alle. Men da må vi ha en aktiv næringspolitikk. Vi må ha en aktiv sysselsettingspolitikk. Vi kan bruke den norske modellen til å utvikle næringslivet og sysselsettingen videre og få mindre forskjeller.

Siv Jensen advarte oss, før hun ble finansminister, om at den norske modellen skulle svekkes. Det har hun klart. Den norske modellen skal i framtida ikke svekkes. Vi skal ha en ny kurs der vi ikke avvikler den norske modellen, men styrker den.

Lene Westgaard-Halle (H) [19:18:44]: Vi står i en vanskelig tid, en tid der vi er nødt til å stå sammen. Men som vi har lært: Vi skal ikke kaste bort en god krise. I en krise ligger det store muligheter.

Dette har på mange måter vært en test for omstillingsevnen til oss nordmenn, og jeg synes vi har klart oss bra. Vi har sjonglert jobb og smittevern samtidig som vi har vært både mamma, kokk og lærer hjemme ved kjøkkenbenken. Vi har vurdert snørrete neser på ungene våre, for om snørret hadde feil farge, måtte ungen være hjemme fra barnehagen igjen. Teams-møte med sjefen måtte gjennomføres samtidig som treåringen fant ut at han skulle lage sin egen frokostblanding, uten tallerken, med hele melkekartongen utover kjøkkengulvet – midt i lysbilde nummer fire. Vi har alle hatt vårt. Men fy fillern så flinke vi har blitt til å multitaske. Vi har installert kontor hjemme, vi kan det meste om Teams og Zoom og webinarer. Krisen har digitalisert oss raskere enn Finansdepartementet klarer å si provenyeffekt.

Den samme offensiviteten må vi ty til når vi nå skal håndtere en enda større utfordring – å gå fra grått til grønt. Vi visste ikke at korona kom, men vi vet at en dag vil oljeeventyret være over. Og vi kan forberede oss. Det handler ikke bare om frisk luft og renere hav, det handler like mye om å sikre norske arbeidsplasser og inntekter i framtiden, å sikre at Norge fortsatt er verdens beste land å bo i for både barna våre og barnebarna våre.

Jeg møter mange som ikke ønsker å forholde seg til det, som helst vil lene seg tilbake og slippe å ta ansvar. Ikke alle, men mange av dem er godt voksne menn. Som en av dem sa til meg i forrige uke: Det er greit med klima og miljø og sånt, men det får da være måte på.

Personlig er jeg utrolig takknemlig for at vi har en så offensiv blå-grønn regjering, som ikke synes det er måte på, at vi styrer etter tidenes grønneste regjeringsplattform, og at trontalen nå varsler at vi trapper opp enda et hakk. For nei, det er ikke måte på. Folk som ikke henger med i tiden, kan ikke styre nærings- og klimapolitikken vår. Det er offensive og moderne folk som må gjøre det – som Erna, som Kjell Ingolf, som Tina, som Sveinung.

Omstillingen til et grønnere Norge pågår for fullt. Utslippene går ned, men vi kan ikke hvile på laurbærene. Vi har satt oss enda mer ambisiøse mål for 2030, og det krever nye initiativ. Derfor trenger vi klimameldingen som nå kommer. Derfor trenger vi et mye grønnere skattesystem, så det blir mer lønnsomt å ta grønnere valg, både for oss forbrukere og for næringslivet.

For det finnes ikke nok idealister til å redde klimaet. Vi må spille på kreftene og motivasjonen til både kapitalister og idealister om vi skal nå de målene vi har satt oss. Derfor trenger vi å bygge et fullskala anlegg for fangst og lagring av CO₂. Jeg må innrømme at jeg er veldig glad for at regjeringen har valgt å satse i Vestfold og Telemark. Karbonfangst og -lagring vil redusere utslipp, det vil skape jobber, det vil gjøre oss verdensledende på ny teknologi, og det vil bidra til at norsk industri klarer å konkurrere i en grønnere verden.

Men vi trenger mer. Vi trenger å fase fossil energi ut av transportsektoren, vi trenger å elektrifisere sokkelen, og vi trenger å kutte utslipp i industrien. Vi har doblet overføringene til Enova, og derfor har vi også muskler til å hjelpe industrien og næringslivet til å fortsette den grønne reisen. Vi har vært fødselshjelper for verdens reneste aluminiumsverk på Karmøy, Europas største biogassanlegg på Skogn, den landbrukspolitiske suksessen Greve i Vestfold, og vi bidrar nå til bygging av verdens største flytende havvindmøllepark – for å nevne noe.

Men vi trenger mer. Statens innkjøpsmakt må brukes mye mer aktivt enn det som gjøres i dag. Staten kjøper inn varer og tjenester for over 500 mrd. kr i året. Vi trenger økt energieffektivisering i bygg, og vi må tørre å ta i bruk avgiftssystemet for å sørge for at nettopp det skjer. Vi trenger en sterkere satsing på hydrogen, bl.a. på ferjer, så vi kan utløse det potensialet som ligger i verdikjedene der. Vi er nødt til å ta inn over oss at finansmarkedene nå har flyttet seg mot grønt – og gjør det i stadig økende grad. Vi skal videre.

Så kan du, kjære klimaskeptiker, gjerne bli sittende i godstolen din og kjefte på tv-en eller fortsette å kjøre bil med håndbrekket på, mens vi andre går foran, har tatt på oss den grønne ledertrøya og får på plass et Norge med friskere luft, renere hav og tryggere arbeidsplasser også i framtiden.

For øvrig bør den nye politihøyskolen ligge i Larvik.

Torstein Tvedt Solberg (A) [19:23:25]: Nå er det alvor ute i norske skoler og barnehager. De tok koronadugnaden i vår på strak arm. Hjemmeskole ble rigget på rekordtid. Nå står de overfor en tøff og nesten umulig høst. Dugnaden er avlyst. Høyreregjeringa møtte ikke engang opp.

De siste ukene har jeg besøkt skoler og barnehager over hele landet, og hverdagen der ute er dramatisk. Budsjettene til skole og barnehage er allerede sultefôret. Utgifter til ekstra vask, vikarer, overtid og andre koronarelaterte utgifter må skolene fikse selv. Milliardene har sittet løst for næringslivet, men barnehagene og skolene ble visst litt glemt. Vi vet derfor at det blir en tøff høst for mange skoler. Da hjelper det lite med en klapp på skulderen fra regjeringa med beskjed om å jobbe dobbelt. Det er fjernt fra den virkeligheten en ser ute i Skole- og Barnehage-Norge, der lærere og ansatte står i en umulig spagat. En skal visst undervise elever både hjemme og på skolen, og overtidsbetaling kan en ikke forvente.

Norske skoler og barnehager har fått et nyord: koronakutt. Det er den nye hverdagen i en tid da vi heller burde satse mer på utdanning og på barnehagene. Flere skoler må kutte i vikarbruken og si opp lærere på grunn av ekstrautgifter knyttet til koronatiltakene. Flere skoler har heller ikke råd til å kjøpe inn nye skolebøker. I Trondheim er det nå i høst varslet koronakutt, i Kristiansand er det varslet koronakutt, i Stavanger, min hjemby, er det fare for koronakutt på 123 mill. kr i skole- og barnehagesektoren, i Bergen 70 mill. kr, og i mindre kommuner ser vi den samme tendensen.

Regjeringa har lovet at alle ekstrautgifter til korona skal kompenseres. Så langt har det vært tomme løfter fra regjeringa som ikke hjelper på budsjettene. Tomme løfter skaper koronakutt, og den situasjonen som skolene og barnehagene nå står i, er regjeringas ansvar. En har funnet plass til 125 mrd. kr i koronatiltak. Da synes jeg det er alvorlig at skolene og barnehagene nesten er glemt.

Men jeg er mest bekymret for konsekvensene av koronakuttene. Også Utdanningsforbundets leder Steffen Handal sier at han er alvorlig bekymret for at de sårbare elevene nok en gang rammes. Vi så det i vår. Rapportene fra tida da vi stengte skolene, viste at det rammer de sårbare elevene hardest. Ja, det rammer de fleste elevene, men de sårbare hardest.

Det sies at koronakrisa har vært et forstørrelsesglass for forskjellene i Norge. Slik har det også vært i skolen. De svakeste elevene med det dårligste utgangspunktet stiller nå svakere. Jeg mener de hadde fortjent å bli sett og fortjent å bli satset på. De fortjener ikke koronakutt.

Overarbeidede lærere og ansatte i skole og barnehage hadde også fortjent å bli sett og å bli satset på, ikke nye koronakutt. Regjeringas arrogante avvisning av disse konsekvensene får allerede konsekvenser. Det ser vi i en fersk rapport som Respons Analyse har fått utført på vegne av Utdanningsforbundet. I barnehagene ser man at sykefraværet blant ansatte har økt dramatisk etter sommeren, og mange barnehagestyrere melder at de ikke har penger til vikarer, og det allerede nå, før – og for noen midt i – høstferien.

Arbeiderpartiet mener vi må prioritere annerledes. Arbeiderpartiet krever handling. Allerede i revidert budsjett i vår krevde vi en ekstra milliard til skoler og barnehager, men der ble vi nedstemt av høyreregjeringa. Krisepakkene som har kommet i høst, har dessverre ikke gitt noen svar, og jeg må innrømme at jeg har lave forventninger til statsbudsjettet senere i uka. Det er på tide å legge pengene på bordet hvis vi skal unngå større forskjeller i skolen.

Michael Tetzschner (H) [19:27:48]: Hvis ord var nok til å bygge landet, kunne vi i dag sagt at vi hadde gjort en fantastisk innsats. Men politikk og utformingen av den må ta utgangspunkt i forståelse for hva som gir familiene inntekter, og hva som gir sivilsamfunnet råderom. Det er produksjon og verdiskaping. Først når fisken er fisket og transportert og produktene markedsført og solgt, har man penger til å drive staten og betale for det som ellers blir kalt gratis av fellesgoder. Etter å ha hørt på Arbeiderpartiets Gahr Støre i dag høres det ut som at nå er svaret på alle kriser at staten skal bli større og viktigere. Samtidig skal de som står utenfor staten, ikke være med på å bygge den. Staten og kommunen skal på nye felter være sikret monopol og skjermet mot brysom sammenligning fra privat tjenesteyting. Det er ikke å ta Norge i bruk, men å snakke nedsettende om det som ikke skjer i statlig regi.

Vi ser det samme mønsteret i debatten: et Arbeiderpartiet som er redd for å distansere seg fra sine foretrukne partnere til venstre for seg selv. Med felles tankegods fra seminarsosialismen i flere avskygninger er måten man omtaler næringslivet på. Færre lønnsomme bedrifter: ikke noe problem – større stat. Problemer for nyskaping, færre gründere enn vi kunne hatt uten formuesskatt på arbeidende kapital: ikke noe problem – større stat. Særskatten på norske arbeidsplasser, som vi nesten er alene om i Europa, skal ikke bare fortsatt diskriminere norsk eierskap, den skal til og med økes med 41 pst., mener Arbeiderpartiet. Og dets mulige regjeringskamerat, Lysbakken, snakket tidligere i debatten i dag om markedsøkonomi, som altså skulle ligge på historiens skraphaug. Som venstresosialist vil nok representanten Lysbakken være særdeles godt kjent med hva som befinner seg på historiens skraphaug. Verre er det at Arbeiderpartiet inntar en passiv og uklar holdning til sine partnere som vil undergrave Norges viktigste avtale, nemlig EØS-avtalen.

Arbeiderpartiet har gått fra å være for EU-medlemskap til å være likegyldig. Samtidig flyttes grensene for hva som kan aksepteres av undergraving av EØS-avtalen i egne rekker. Mens man på borgerlig side har fått et nytt parti som vil bidra politisk i Europa, beveger Arbeiderpartiet seg i motsatt retning.

Også her tror jeg man skal merke seg effekten av at Arbeiderpartiet med Gahr Støre har latt seg binde til partier til venstre for seg selv. Når Gahr Støre så klart utelukker samarbeid over midten i vesentlige spørsmål, vil styrkeforholdet innad i det rød-grønne hopehav, som har vært presentert her i dag, kunne merkes. Det er et Arbeiderpartiet i mindretall i den rød-grønne leir, omringet av EØS-motstandere. Det er denne avtalen som gir vårt eksportrettede næringsliv markedsadgang til verdens største kjøpekraftige marked bestående av 500 millioner mennesker. Det er det som gir oss sysselsetting. Det er det som sørger for velstanden i form av lønninger, som igjen finansierer pensjonene, trygdene og offentlige goder – ja, som i det hele tatt gjør at velferdsstaten kan finansieres, og at rød-grønne politikere kan fremme forslag de ikke aner prisen av.

I strid med hva det selv hevder, kan ikke Arbeiderpartiet garantere jobb til alle –hvis man ikke forstår hva som er drivkreftene bak innovasjon, patenter, produktutvikling og økonomisk vekst: at det skjer i et sammenlignende konkurransemiljø, der de som forbruker minst realressurser og frembyr den beste kvaliteten til kundene, er de som lykkes, mens de som står stille og håper på monopolbeskyttelse og statlige subsidier for å skjule sin ineffektivitet, ikke lykkes. De første skaper verdier, de siste forbruker dem.

Arbeiderpartiet har i sin hittil uhørte retorikk her i dag tydelig sagt hvor de har sitt hjerte, men det påfallende er at utfallet mot privateide bedrifter, som bidrar til velferdsstatens tjenesteyting, er profittjagende når de går med overskudd og dermed utvider beskatningsgrunnlaget og på lengre sikt styrker statens finanser. Arbeiderpartiet er ikke villig til å reformere offentlig sektor. Selv en politireform Arbeiderpartiet opprinnelig støttet, ble for mye å bære frem.

Prisen for manglende rasjonalitet, uteblitt omstilling av staten og undertrykt konkurranse fra andre som kunne løst oppgavene raskere, bedre og billigere, påfører landet tap mange ganger større enn de skattelettelsene Arbeiderpartiet ser som roten til alt ondt. I motsetning til sløsing, som er å kaste bort penger, er penger som gis i skattelette, ikke tapt, men inne i det økonomiske kretsløpet. Før eller senere kommer de samfunnet til gode i en eller annen form.

Etter å ha hørt representanten Tajiks streikehyllest tidligere i dag blir man slått av hvor lite egnet Arbeiderpartiet for tiden er til å ta ledelsen i landet.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [19:33:04]: Dette året har vært veldig annerledes. I håndteringen av koronaviruset har vi satt liv og helse først, og vi har slått ring om de mest utsatte og mest sårbare. Responsen vår med strenge smitteverntiltak for hele befolkningen for å beskytte dem som er mest utsatt, var og er et verdivalg.

I et halvt år har vi jobbet for å beskytte det norske samfunnet mot viruset og mot følgene av pandemien. Nå er målet at vi skal ta hverdagen tilbake. Vi skal sikre godt smittevern og god behandling i helsetjenesten. Samtidig skal vi svare på de langsiktige utfordringene som landet står overfor. Vi skal klare å inkludere flere, det blir vår viktigste jobb. Da må vi bidra til at bedriftene kommer i gang igjen over hele landet, og at flest mulig kommer i arbeid, slik at de slipper å bli stående varig utenfor arbeidslivet. For det å være på utsida er noe av det verste et menneske kan oppleve. Det gjelder ikke minst for de mange eldre som har blitt isolert alene når de ikke lenger kunne få besøk av familie. Vi har varslet at regjeringa i statsbudsjettet for neste år foreslår å forsterke innsatsen mot ensomhet for eldre.

En god oppvekst varer livet ut, med en god barndom er man bedre rustet til å klare seg bedre senere i livet. En god familiepolitikk legger grunnlaget for en trygg oppvekst, bedre livskvalitet og på sikt økt deltagelse og inkludering i samfunnslivet. I familien skal barn få kjærlighet, trygghet til å være seg selv og støtte til å vokse og utforske verden på egen hånd. Barn trenger nære relasjoner som er gode og stabile. Dette har blitt spesielt utfordret i år, for da virusutbruddet skjedde, forsvant mange av de faste nettverkene rundt barn og unge som de har i barnehagen, i skolen og i fritidsaktivitetene. Mange kunne ikke møte besteforeldrene, eller alle vennene sine, og pandemien viste hvor sentrale familiene er. For å få oversikt over konsekvensene nedstengningen av landet fikk for tjenestene til sårbare barn, satte vi i april ned en koordineringsgruppe. Helt siden koronaepidemien brøt ut, har regjeringa jobbet hardt med å få på plass tiltak som skal komme de sårbare ungene til gode. Regjeringa la fram en tiltakspakke på over 400 mill. kr nettopp for å forbedre situasjonen for sårbare barn og unge.

Vi fortsetter å investere i familiene, investere i barn og unges oppvekst. Barnetrygden ble i fjor økt for første gang på 20 år. Vi økte den videre i år for alle barn til fylte 6 år. Utover arbeid er barnetrygden den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere andelen barn i lavinntektsfamilier. Økningen skal også komme sosialhjelpsmottagere med barn til gode. Vi vil at alle barn skal få delta i organiserte aktiviteter, også barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Tolv kommuner prøver nå ut fritidskortet, og vi har varslet at vi foreslår 180 mill. kr i 2021 til å videreføre og utvide prøveprosjektet med fritidskort for alle barn fra 6 år til fylte 18 år.

Altfor mange barn og unge rammes av lavinntekt og utenforskap, med færre muligheter enn sine jevnaldrende til å skape et godt liv for seg og sine. Derfor legger vi denne måneden fram en strategi som skal fremme inkludering og deltagelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. Strategien inneholder tiltak som skal gi barn og ungdom god omsorg og økte muligheter til å gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i sosiale fellesskap og få bedre tilgang til helsetjenester. Vi har økt engangsstønaden, og vi varsler at vi utvider programmet «Familie for første gang», som er til stor hjelp for sårbare mødre. Å hjelpe foreldre til å bli trygge voksne for sine barn er i kjernen av å gi barn en god oppvekst. Trygge foreldre gir trygge barn.

For noen barn er hjemmet et farlig sted, et sted der de møter vold og annen svikt. Barnevernet er til for å hjelpe de ungene. Vi har et godt barnevern i Norge. Hvert år får mange tusen barn helt nødvendig hjelp fra barnevernet. Samtidig er det flere utfordringer. Derfor gjøres det mer på barnevernsområdet nå enn på veldig lang tid. Vi satser tungt på barnevernet. Vi har helsesatsing, kompetansesatsing og skolesatsing, og ny barnevernslov er på gang. Barnevernet gjennomfører nå et digitalt løft.

Jeg er også tros- og livssynsminister, og 2020 er et merkeår. Det er snart et halvt år siden den nye loven ble vedtatt i Stortinget, et halvt år da så mye har skjedd. Til tross for at loven kom i en tung tid for landet, var det en gledens dag da vi klarte å få på plass en felles lov om tros- og livssynssamfunn med en tydelig forankring av det livssynsåpne samfunnet. Det tror jeg er viktig for å skape et godt og inkluderende samfunn for alle, og det tror jeg er viktig for at Den norske kirke skal få mulighet til å organisere seg slik den selv ser formålstjenlig. Kirken går inn i spennende tider.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [19:50:44]: Jeg deltok nylig i en debatt hvor målet var å se på hvordan en skulle kunne skape nye arbeidsplasser i Finnmark. På vei til debatten hadde jeg med en haiker som hadde reist på kysten i Finnmark i mange år som ansatt på lokalbåt. Han fortalte at enkelte ganger tidligere kunne han se belter av lodde i fjæresteinene. Det var ikke noe spesielt mye fugleliv rundt disse loddebeltene, og han forklarte hvorfor: Fuglene hadde mat overalt. Hvorfor ser vi dette så sjelden nå?

Mange alarmklokker ringer allerede. Lodde og raudåte beskattes hardt. Båter så store som trålere konkurrerer med små kystbåter helt inn i fjordene til fjæresteinene, der alt sopes med, ofte uavhengig av om artene de fisker, er i gyting eller ikke, eller at de tar årsinntekten fra andre. Plast og søppel tar mer og mer plass i havet.

Uavhengig og fri forskning må til for å finne svarene på mange av disse utslagene. Vi må se på hvordan havet og fjordene tåler den aktiviteten vi har der. Vi må beskytte det omfattende kretsløpet som finnes i havet.

Jeg har tidligere fortalt hvordan vi kan skape flere tusen arbeidsplasser langs kysten om vi satser på kystflåten og videreforedling av fisk i disse fiskerisamfunnene. Dette er veien å gå.

Like før Stortinget åpnet, var jeg bl.a. i Berlevåg. Her spurte en dame meg om hvordan vi kunne tillate at fisken som ble fisket rett utenfor stuedøra, ikke kom på land, slik at det kunne skapes flere industriarbeidsplasser i Berlevåg. Berlevåg hadde hundrevis av arbeidsplasser som følge av fiskeriene for få år siden. Hun mente at fryseanlegg som ble brukt til å sende fisken ut av landet for produksjon, måtte forbys.

Uansett hvordan vi velger å leve livene våre, må vi få de samme mulighetene i livet. Store og mindre næringsformer må vi heie på. Ulike samfunn må ha de samme godene, f.eks. politi, helsetilbud og skole. Dette burde være en selvfølge.

Ordføreren i Båtsfjord sier at vi må ha selvtillit i fiskeripolitikken. Vi har verdens beste fisk, og vi har foredlet fisk i hundrevis av år. Dette kan vi. Kysten vil ha mer arbeid, og vi må slutte å sende fisken til utlandet for produksjon. Vi må fiske fisken selv, og vi må produsere den i Norge.

Alle ønsker utvikling og ikke avvikling. Sentraliseringen må stoppe opp.

Masud Gharahkhani (A) [19:53:59]: Da pandemien traff Norge, var vi heldige som hadde de flotte folkene i helsevesenet, helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og mange andre yrkesgrupper som jobbet døgnet rundt for å redde liv og helse, de flotte folkene i oppvekstsektoren, som slengte seg rundt for å organisere hjemmeskole for barna våre og gi et tilbud til de foreldrene som måtte jobbe ute i felt når mange av oss kunne jobbe hjemmefra, alle de som sikret trygghet og holdt hjulene i gang fordi vi har velferdsstaten, den samme velferdsstaten høyresiden går til valg på å kutte og privatisere. Vi går til valg på å styrke velferdsstaten og gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor.

Skal vi lykkes med å styrke velferdsstaten for innbyggerne, forutsetter det en sterk og velfungerende offentlig sektor i Norge. Mye er bra, mye kan bli bedre, fordi de ansatte forteller oss at avstanden mellom dem som sitter på toppen, og dem som jobber ute i felt, øker. Det er ulik virkelighetsforståelse av hvordan den faktiske arbeidshverdagen er. Velferdsstatens ansatte har minst medbestemmelse i hverdagen sammenlignet med andre yrkesgrupper. Altså: De som jobber med det som er aller viktigst for deg og meg, de eldre, barna våre, velferden vår, har minst å si. De forteller oss om en hverdag der markedstenkningen har tatt overhånd, en arbeidshverdag som må passe inn i et Excel-ark, der mennesker blir til et produkt, privatisering som fører til at velferdstilbudene ikke henger sammen for oss som innbyggere, der utenlandske fond i skatteparadiser og andre kommersielle ønsker seg inn i norsk velferd for å tjene penger på fellesskapets ressurser på bekostning av ansattes lønns- og arbeidsvilkår – en hverdag preget av idiotisk målstyring og rapportering som båndlegger tid som kunne vært brukt på innbyggerne, eldreomsorg der stoppeklokkementaliteten har tatt overhånd, et politi drevet av New Public Management, der dyktige politifolk slutter og ansatte gråter på jobb, barne- og ungdomspsykiatrien, der 20–25 pst. av hverdagen går til registrering, psykisk helsehjelp, der barn og unge blir en del av et produksjonsløp.

Skal velferdsstaten stille opp for oss når vi trenger den, må vi lytte til de dyktige fagfolkene. De må få tid, tillit og ansvar. Vi må kvitte oss med feilslått målstyring som skaper frustrasjon og båndlegger tid. Vi må slå ring om offentlig velferd og ideelle aktører. Vi må sikre reell medbestemmelse for ansatte. Og vi skal ikke gjøre som høyrefolkene ønsker, kutte i og privatisere velferdsstaten. Vi skal ta vare på den sosialdemokratiske samfunnsmodellen, som gjør at vi kan stille opp for hverandre uavhengig av hvor i landet vi bor, og uavhengig av økonomi.

Ingunn Foss (H) [19:57:11]: Tilliten til norsk politi er stor, og særlig stor er den til at folk får en rettferdig og respektfull behandling. Dette er grunnleggende verdier som vi må ta godt vare på og sikre for framtiden.

Politiet står i en viktig omstilling, og det er ingen tvil om at politireformen var og er nødvendig. Bakgrunnen var terrorangrepet 22. juli 2011 og den påfølgende analysen av norsk politi. Gjørv-kommisjonen beskrev et politi som var for svakt rustet, organisert og ledet, og politianalysen tegnet et lignende bilde. Målet er et politi med økt beredskap, styrket operativ evne og bedre samarbeid internt.

Regjeringen har arbeidet målrettet for å styrke politiets evne til å håndtere både terrorisme og alvorlig kriminalitet. Beredskapstroppen og utrykningsenhetene i politidistriktene er kraftig styrket, øvingsaktiviteten er økt, ny instruks for Forsvarets bistand til politiet er på plass, nye politihelikoptre er operative og beredskapssenteret på Taraldrud ferdigstilles nå i høst. Det er ingen tvil om at denne regjeringen satser på politiet, noe budsjettallene helt klart viser. Vi har styrket politiet med 4,4 mrd. kr, og forrige uke varslet vi også at de 400 såkalte koronastillingene blir permanente. Det betyr 2 000 flere politifolk totalt i vår regjeringsperiode.

Det er fortsatt mye som kan og skal bli bedre, men på veien må vi glede oss over alt som er blitt bedre i politiets arbeid etter gjennomføringen av reformen. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring skriver i rapport 2020:4:

«Operasjonssentralene er blitt mer profesjonelle, politikontaktene og politirådene får til god samhandling med kommunene og politipatruljen jobber på nye måter gjennom politiarbeid på stedet.»

Riksadvokaten skrev i 2019:

«Det kan ikke være tvilsomt at kvaliteten på straffesaksområdet i dag er høyere, og gradvis blir jevnere, enn tidligere.»

I mine mange besøk til politi og lensmannskontor rundt i landet, og særlig i mitt eget fylke, Agder, har jeg ikke møtt noen, verken fra ledelsen eller de ansatte, som vil reversere politireformen eller ha tilbake den gamle strukturen. Derfor er det ganske merkelig at Senterpartiet, med Arbeiderpartiet på slep, gir inntrykk av at reformen er feilslått og må reverseres.

Så mitt klare råd er at nå må politiet få ro til å få en helt nødvendig reform til å virke.

Ole André Myhrvold (Sp) [20:00:06]: De siste sju årene har regjeringen Solberg, med vekslende mannskap, fyrt av det vi kan kalle en flertrinnsrakett for sentralisering. Konsekvent og systematisk har man bygd ned og fjernet viktige bremseklosser mot sentraliseringen.

I Norge har vi historisk hatt et solid bolverk for å unngå sentralisering. Det har vært en suksess, for sentralisering er en selvforsterkende kraft, og om den får fri utfoldelse, sånn som regjeringen Solberg legger opp til, vil den også rotere stadig fortere. Uten solide virkemidler og politisk vilje vil sentralisering finne sted.

Her i landet har et mangfold av små og store kommuner og fylker med en naturlig geografisk sammenheng sørget for spredning av makt, arbeid, tjenester, kompetanse og kapital. Vi har sørget for at industripolitikken har blitt lagt opp sånn at naturressursene kan utnyttes der det har gitt fordeler for lokalsamfunn og bidratt til livskraft og arbeidsplasser som grunnlag for bosetting. Landbrukspolitikken har hatt mye av det samme målet og historisk gitt fordel for små og mellomstore bruk basert på stedegne ressurser.

På den andre siden har staten brukt sin posisjon til å spre tjenester til folk, f.eks. skattekontor, sjukehus, høyskoler og politi, utover hele landet. Trafikkstasjoner, tingretter og et tilstedeværende Nav har vært en del av det lokale tjenestetilbudet folk har kunnet forvente. Under Erna Solbergs styre har derimot modernisering blitt det nye mantraet, en modernisering som har vært synonymt med sentralisering. Det bolverket vi har bygget opp for å sørge for levende og attraktive lokalsamfunn, arbeidsplasser, kompetanse og beredskap i hele landet, har blitt plukket fra hverandre og demontert bit for bit.

Høyres parlamentariske leder henviste i sitt hovedinnlegg til at det skal være mulig å leve det gode liv i Trøgstad. Det er jeg glad for, for jeg kommer tilfeldigvis derfra – en kommune som ble slått sammen mot innbyggernes vilje, en kommune som var motor i lokalsamfunnsutviklingen, og som balanserte ulike behov innenfor en stram kommuneøkonomi, men som allikevel var både innovativ og effektiv, og som leverte tjenester som innbyggerne var relativt godt fornøyd med. Nå er Trøgstad blitt til Indre Østfold, og en kan vel kanskje si at om det skal være noe positivt, er det at vi erstattet fire Høyre-ordførere med en Senterparti-ordfører.

Poenget mitt er at det er kommunene som er bærebjelken, som sørger for skoler, sykehjem, velferd og utvikling i hele landet. Nå opplever vi at kommunene sliter med å få budsjettene til å gå i hop. Ordførere, rådmenn, posisjon og opposisjon snakker om at de sliter med å få budsjettet til å balansere. Og så møter altså landets helseminister opp og sier at kommunene legger opp budsjetter som bevisst ikke balanserer, og så skylder på korona.

Dette er ikke en statsråd verdig overfor dem som står i førstelinja for landets skoler, helse og omsorg. Det er tvert imot respektløst, og jeg forventer egentlig at statsråden og statsministeren tar avstand fra en slik uttalelse.

Steinar Reiten (KrF) [20:03:28]: Jeg er blant dem som har fått oppleve gleden ved å bli bestefar. Likevel kan det til tider være skremmende å tenke på hvordan verden vil se ut i år 2100, en virkelighet som det er sannsynlig at mine barnebarn vil oppleve mot slutten av sitt liv.

Min generasjon har vært privilegert ved å vokse opp i en gullalder i Norge, der vi har opplevd en enorm velstandsvekst. Nå står vi midt i en tid der barn og unge demonstrerer fordi de er bekymret for framtiden sin, for en stadig varmere planet, og der vi for første gang på mange år ser en tilbakegang i den økonomiske utviklingen for verdens fattige på grunn av koronapandemien.

Samarbeidsklimaet internasjonalt er også krevende. Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer, og den vil i tiårene som ligger foran oss, bli altoverskyggende. Det er vårt ansvar som politikere å ta tak i disse problemstillingene for å sikre framtiden for kommende generasjoner.

Som et tiltak for å nå de målene Norge har meldt inn i Parisavtalen, ble stortingsmeldingen om CCS-prosjektet, Langskip, lagt fram for to uker siden. Der foreslår regjeringen å fullfinansiere og gjennomføre bygging av en tretrinns kjede for fangst, transport og lagring av CO₂, som skal kunne være operativ i 2024. Jeg er svært glad for at Kristelig Folkeparti i regjering har bidratt til at dette prosjektet blir realisert. Det vil gi enorme positive ringvirkninger for norsk industri. Langskip vil gi norske bedrifter mulighet til å ta globalt lederskap ved å utvikle ny teknologi og ny kompetanse.

Norge har allerede sterke fagmiljøer for fangst, transport og lagring av CO₂. Prosjekt på Sleipner og Snøhvit har i flere tiår demonstrert sikker lagring av CO₂ på norsk sokkel. Planlegging av fullskalaprosjektet på Mongstad har også gitt viktig læring. Nå tar vi nye skritt og etablerer en komplett verdikjede for fangst og lagring av CO₂. Dette er det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne og et riktig skritt i retning av en grønn omstilling av industrien.

Jeg håper og tror at også de som innledningsvis har uttrykt skepsis, vil gå inn i et bredt forlik for å skape ny vekst og nye arbeidsplasser i norsk industri gjennom realisering av Langskip-prosjektet.

Karbonfangst og -lagring er et de viktigste tiltakene vi har for å bekjempe klimaendringene. Ifølge FNs klimapanel er fangst og lagring av CO₂ helt nødvendig for at vi som internasjonalt samfunn skal klare å redusere globale klimagassutslipp i tråd med klimamålene i Parisavtalen. Det siste vi trenger nå, er klimaskeptikere som høylytt hevder at prosjektet er risikabelt, at det er dyrt, og at staten bør bruke penger på andre ting enn å realisere Langskip-prosjektet.

Når jeg hører og leser slike kommentarer, går tankene til et sitat av den amerikanske journalisten og redaktøren Henry Louis Mencken: «En pessimist er et menneske som straks det lukter blomster, ser etter kisten.»

Dette prosjektet handler om internasjonal solidaritet. Det snakkes ofte om at omstilling til lavutslippssamfunnet må være rettferdig. Som en av de vestlige industrisamfunnene som har skapt velferd av de enorme naturressursene vi har, men også bidratt til betydelige utslipp, innebærer det at vi må ta et ekstra ansvar i klimakampen.

Torill Eidsheim (H) [20:06:44]: I Noreg har vi utvikla eit velferdssamfunn med små forskjellar. For å kunne ta vare på det må vi vidareutvikle det til å bli eit berekraftig velferdssamfunn.

Vi står som kjent overfor store utfordringar i åra som kjem: demografi, digitalisering, klimaendringar, migrasjon og overgang frå produksjon av olje og gass til grøne alternativ.

Ein full stans i oljeverksemda frå 2020 ville for Noregs del betydd 140 mrd. kr mindre i årlege skatteinntekter til staten. Berekningar viser at rundt 300 000 tilsette i og rundt næringa ville blitt utan ein jobb å gå til. Omstillinga er nøydd til å skje utan å true velferdssamfunnet vårt. Høgre ønskjer å forandre for å bevare. Vi ønskjer å bevare vår felles velferd.

Sosiale forskjellar er ei utfordring som skal møtast. Den største forskjellen ligg i utdanning. Vi sørgjer difor for at fleire kan fullføre høgare utdanning. Fråfallet i norsk vidaregåande skule går no ned. Det er bra.

Men det at ein har ein jobb å gå til, føreset meir enn berre utdanning. Det føreset òg at nokon skapar arbeidsplassar, eller at du skapar han sjølv. Det kan ha ei veldig stor oppside, men det er òg ein risiko for både deg og familien din.

Ny Analyse, SMB og BI la i førre veke fram ein ny rapport som viser at formuesskatten, slik han er innretta i dag, først og fremst rammar det norske kvardagsnæringslivet. Debatten i dag har avdekt at ordet «formuesskatt» gjev folk eit bilete av ein slags Robin Hood-skatt, der ein tek pengar frå landets aller rikaste og gjev til dei fattige. Men det er ikkje snakk om verken gull eller edelsteinar, og det er heller ingen økonomisk elite det er snakk om. Realiteten er at 98 pst. av alle som betaler formueskatt på arbeidande kapital, har under 20 mill. kr i netto likningsformue. Til saman betaler desse 3 mrd. kr i formuesskatt.

I vanskelege tider som no truar dette små og mellomstore bedrifter. Det svekkjer evna deira til å investere for vekst og skape nye arbeidsplassar.

Solveig Schytz (V) [20:09:57]: Aldri før har flere mennesker i verden vært på flukt fra krig, klimaforandringer, nød og elendighet. Og krisene forsvinner ikke om vi lukker øynene for dem. I møte med flyktningkrisen må vi ta vårt ansvar og sørge for at Norge er en trygg havn. Menneskerettigheter opphører ikke ved landegrensen, og Venstre mener at alle mennesker på flukt har rett til beskyttelse.

Venstre vil skape en grønn framtid med frihet og muligheter for alle. Det er et liberalt ansvar å ta vare på hverandre, og spesielt dem av oss som trenger det aller mest. Vi skal bidra med hjelp i nærområdene der mange har flyktet, vi skal ta imot kvoteflyktninger som blir fordelt gjennom FN, og vi skal sørge for at de som søker asyl i Norge, blir behandlet på en human måte og får sine asylsøknader behandlet skikkelig.

Venstre vil ha en liberal og human asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på dem som har behov for beskyttelse. Den rød-grønne regjeringen hentet 1 000 kvoteflyktninger i året. Den blå-grønne regjeringen henter 3 000 i året. Flyktningspørsmål løses best gjennom internasjonalt samarbeid, og FNs rolle er helt avgjørende.

Venstre mener at FNs høykommissær for flyktningers rolle må styrkes. Det er også avgjørende at Europa samarbeider mer og gjør mer for å løse våre felles migrasjonsutfordringer. Dagens situasjon i Hellas demonstrerer det. Også vi i Norge har vår del av ansvaret for den hjerteskjærende og forferdelige situasjonen i flyktningleirene på de greske øyene, for vi er også en del av EU–Tyrkia-avtalen.

Jeg er veldig glad for initiativet fra EU-kommisjonen om å lage en ny migrasjonsavtale i Europa. Vi ser at noen land er skeptiske, men jeg er optimist, for Europa må lykkes sammen. Europa må finne løsningen sammen, og Norge må være en del av det og ta sin del av ansvaret. Norge kan og må bidra mer fordi vi kan, fordi menneskerettigheter ikke opphører ved landegrensen.

Jeg er glad for at Norge har bidratt med store ressurser for å hjelpe til med å bedre de humanitære forholdene i flyktningleirene i Hellas og med behandling av asylsøknader, og har sendt et medisinsk kriseteam. Jeg er også glad for at regjeringen har startet arbeidet med å hente ut sårbare barnefamilier fra Hellas. Venstre har kjempet hardt for at det skulle bli mulig.

Venstre vil at Norge skal bidra mer – også ved å hente flere flyktninger fra Hellas til Norge – og det fortsetter vi å jobbe for i regjering. Norge må gjøre mer fordi vi kan, og fordi menneskerettighetene ikke opphører ved landegrensen.

Aleksander Stokkebø (H) [20:12:50]: Våren har vist oss det norske velferdssamfunnet på sitt beste, der vi har et sterkt sosialt sikkerhetsnett, der vi har tillit til hverandre og står samlet når det gjelder, og der vi har en statsminister og en regjering som gjør det som trengs for å sikre folk og næringsliv.

Koronakrisen har vært en stor utfordring for hele den norske økonomien, for bedriftene, arbeidsplassene og det brede lag av befolkningen. Men som alltid har det vært hardest for dem med minst, som gjerne har lite utdanning og arbeidserfaring, og som er først ut døren og mister jobben når tidene blir trange. Derfor har Høyre helt siden krisen startet, vært opptatt av å sikre et sterkt sosialt sikkerhetsnett for å unngå at krisen får forsterke forskjellene i samfunnet. Når vi vet at en av de store forskjellene i samfunnet er mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor, må vår viktigste oppgave framover være å få flere i jobb. Vi klarte det i 2017 etter oljeprisfallet. Da var veksten i kjøpekraften sterkest for den nederste inntektsgruppen, dem med minst, og vi endte med den laveste arbeidsledigheten på ti år.

Nå må vi klare det igjen. For å få det til må Norge bli et av verdens beste land å starte og drive bedrift i. Da må vi for det første ha gode forhold for innovasjon og miljøteknologi. Bedrifter som Beyonder i Sandnes, som bruker restavfall fra skogsindustrien til å lage verdens mest miljøvennlige batterier, må få vokse og skape mer. Vi må ha bedre veier for å få varene raskere fram, og vi må få på plass Rogfast. Så trenger vi et mer konkurransedyktig skattenivå, slik at arbeidsplassene blir i Norge.

Jeg håper at venstresiden nå avlyser sitt årlige NM i skattesmell, for dette er ikke tiden for å konkurrere om å sende størst mulige milliardregninger til landets hardt prøvede bedrifter, som allerede sliter med å holde hjulene i gang. Jeg håper nå også at Senterpartiet endelig dropper forslaget sitt om skjerpet skatt på norsk eierskap i distriktene. Det er på høy tid.

Med Høyre skal det iallfall ikke være tvil: Vi skal ta hverdagen tilbake og bygge et samfunn med små forskjeller. Men da trenger vi flere i jobb, skape mer og inkludere flere. Det har vi klart før, og det skal vi klare igjen.

Tuva Moflag (A) [20:15:59]: Det er under ett år til valget, og Arbeiderpartiet har akkurat lagt fram et godt forslag for å utvikle landet vårt videre for 2020-tallet. Vi har tre hovedsaker som vi vil satse på framover:

Det første løftet handler om arbeidsliv, og nå som vi står midt oppe i en pandemi, er arbeid viktigere enn på lenge. Vi må skape nye jobber, men først og fremst må vi redde de arbeidsplassene vi har. Vi i Arbeiderpartiet mener at hovedregelen i arbeidslivet skal være faste, hele stillinger. Kampen mot små stillingsbrøker blir en hovedsak for oss. Folk skal slippe å jakte etter vakter for å få en lønn å leve av. Arbeidslivet skal være trygt og med anstendige lønns- og arbeidsvilkår.

Det andre løftet vårt handler om velferd. Vi vet at alle taper hvis noen blir stående utenfor. Derfor er universelle velferdsordninger grunnstammen i en sosialdemokratisk politikk. Det er ikke lommeboka som skal avgjøre hvor god kreftbehandling man får. Det er ikke lønna til mamma og pappa som skal avgjøre om seksåringen får gå på SFO. Vi må stanse todelingen i helse og velferd.

Det tredje løftet handler om at Norges klimamål skal nås. Nå skal vi gjøre en storstilt omstilling av samfunnet og industrien vår. For å få til dette må vi bygge på den kompetansen vi allerede har. Nye næringer må bygges på skuldrene av det som har sikret velferden vår fram til nå. Utslippene skal ned, jobbskapingen skal opp.

Vi står fortsatt i en pandemi som krever innsats fra ansatte i velferdstjenestene våre og fra næringslivet, som fortsatt går krevende måneder i møte. For kulturlivet og reiselivet vil det fortsatt ta mange måneder før man kan begynne å drifte som normalt. Arbeidsplasser som har livets rett, må vi bidra til å få gjennom krisen. Vi har med andre ord en helsekrise som brer seg til alle samfunnsområder.

Nå framover er det kommunene som kommer til å bære den største børa knyttet til håndteringen av korona. Regjeringen lovte å stille opp for disse kommunene, men nå ser vi at kommunene blir sittende igjen med regningen likevel. 126 Arbeiderparti-ordførere tar et kraftig oppgjør med dette i en kronikk i Nationen:

«Det er vi kommunene som selv har tatt størsteparten av både arbeidet og regningen for stengte skoler og barnehager, trygge sykehjem og hjemmetjeneste, økt kapasitet på legevaktene, feberpatruljer, testing, smittesporing og innkjøp av smittevernutstyr. Det er våre barn i barnehagene, elevene på skolene og eldre på sykehjemmene som rammes av regjeringens manglende satsning på kommuneøkonomi, og vi er lei av at regjeringen og ministeren, gang på gang, ikke kan møte oss på dette.»

Med en Arbeiderparti-ledet regjering fra neste høst vil kommunene få denne støtten.

Liv Signe Navarsete (Sp) [20:19:16]: Medan me i dag gjennomfører årets trontaledebatt i eit velståande Noreg og i danna former, ganske så roleg, er det internasjonale bakteppet langt meir dramatisk. Ein verdsfemnande pandemi rasar og råkar dei fattigaste mest. Meir enn 70 millionar menneske er på flukt på grunn av krig, fattigdom og klimaendringar. Me ser at krig og ufred spreier seg, sist til Nagorno-Karabakh, der sivile igjen vert hjelpelause offer for militære handlingar. Regjeringa i det fredelege Noreg kan – og bør – ta initiativ som kan skape prosessar for fred mellom Armenia og Aserbajdsjan. Noreg går snart inn i FNs tryggingsråd. Me kan, som ikkje EU-medlem, ta eigne nasjonale fredsskapande initiativ, og må gjere det. Fokus på freds- og forsoningsarbeid må høgare på regjeringa sin dagsorden. Det same må arbeidet for nedrusting.

Noreg lever i fred med sine naboar, men me ser ei aukande stormaktsrivalisering. Dei politiske spenningane har auka òg i våre nærområde og mest i nordområda. Om kort tid får me til Stortinget andre utgåva av langtidsplanen for Forsvaret. Fyrsteutkastet gav få konkrete svar på dei godt skildra utfordringane. No forventar me ein konkret plan, spesielt for fyrste fireårsperiode. Me treng å sikre Forsvaret for å ha ei trygg framtid.

Parallelt med handsaminga av langtidsplanen for Forsvaret skal Stortinget òg drøfte Senterpartiets representantforslag om å setje ned ein totalberedskapskommisjon. Sist me hadde ein slik kommisjon, i år 2000, la dei fram ein rapport, og mykje har skjedd både nasjonalt og internasjonalt på dei 20 åra. Terroråtak, alvorlege ulukker, pandemiar, storbrannar og aukande klimaendringar som fører til store stormar, flaum og rasherjingar, er berre nokre døme. Me treng at forsvar, politi, helse og dei andre beredskapsetatane er utstyrte og trena til å handtere alvorlege hendingar kvar for seg og i lag. Me treng at dei er stand til å førebyggje at hendingane skjer. Me treng samarbeid og haldningsendring hjå enkeltmenneske som sikrar at hushalda syter for å ha alternativ oppvarming, vatn, mat og medisinar dersom kriser skjer.

Regjeringa si sentralisering av beredskapsetatar som politi og heimevern og signal om sentraliserande endringar innan brann og redning gjer at totalberedskapen under dagens regjering er usikker og svekt i mange delar av landet. Me har fått mykje støtte frå beredskapsetatane for representantforslaget. Håpet er at også eit breitt fleirtal på Stortinget vil støtte forslaget om ein totalberedskapskommisjon og få greidd ut korleis Noreg skal sikre evnene våre til førebyggjande arbeid og beredskapen me treng for å gå framtida tryggare i møte.

Margunn Ebbesen (H) [20:22:42]: Norge og verden står overfor den største krisen på mange tiår. Pandemien rammer enkeltpersoner og bedrifter over hele verden. Vi er heldige i Norge som har økonomiske muskler til å kunne bruke flere hundre milliarder på å hjelpe både enkeltpersoner og bedrifter gjennom den vanskelige perioden vi står i. Samtidig vil det være mange som allikevel kommer til å miste jobben sin, og bedrifter som går konkurs. Men vi skal komme oss gjennom denne perioden, selv om det kan bli utfordrende. For samtidig som pandemien raser, vil også oljeinntektene falle i årene som kommer. Derfor må det skapes flere hundre tusen nye jobber i private bedrifter. Det er en av de virkelige utfordringene vi står overfor framover: Vi må sikre skatteinntekter for å finansiere vårt gode velferdssamfunn nå og i framtiden.

Høyre og regjeringspartiene vil ikke sende en stor skatteregning til private bedriftseiere. Vi må gi dem rammevilkår som sikrer utvikling, ikke avvikling. Høyre har bidratt til å senke skattene for folk og næringsliv med 25 mrd. kr siden 2013, og de siste tallene fra SSB før pandemien inntraff, viste at det var skapt rundt 58 000 nye arbeidsplasser.

Høyre vil følge opp sin skattepolitikk ved å senke formuesskatten på arbeidende kapital. Dette er en særegen og konkurransevridende skattlegging som urettferdig rammer verdiskaping og norske arbeidsplasser. Særlig rammer dette familieeide hjørnesteinsbedrifter i distriktene, som f.eks. Fru Haugans Hotel i Mosjøen.

Jeg har i høst besøkt mange bedrifter over hele landet, og naturlig nok veldig mange i Nordland. Tilbakemeldingene er tydelige. Ingen ønsker en økt skatteregning; alle takker for den enorme samferdselssatsingen og ber om at den fortsetter. De er livredde for Senterpartiets lemfeldige omgang med EØS-avtalen. Avtalen sikrer nemlig god markedsadgang for varene som produseres, og gir tilgang til et marked på over 500 millioner europeere. Dette er viktig for eksportrettede bedrifter som Elkem Salten i Sørfold og Rana Gruber og for havbruksnæringen. EØS-avtalen er helt avgjørende for norske arbeidsplasser i distriktene og for norsk velferd.

Politikk handler om å prioritere, og det gjør Høyre i regjering, med lavere skatt, økte rammer til samferdsel og satsing på kompetanse.

Velgerne i Nordland ble ved siste valg villedet til å tro at Senterpartiet satset på distriktene. Det har de ikke vist gjennom praktisk handling i Nordland. Så ingen må la seg lure til å tro at en smittende latter og fagre løfter er redningen for distriktene.

Ingalill Olsen (A) [20:26:03]: Covid-19 førte til endringer i hele landet. Kystens riksvei nummer én, Hurtigruten, permitterte og gikk i opplag, slik at det kun var to av elleve båter som betjente kysten vår. Nord-Norge er avhengig av Hurtigruten, ikke minst for å sende og motta gods. Det var forståelse for den situasjonen som oppsto i mars 2020, men utover våren ble det klart at ekspedisjonene langs anløpsstedene slet både økonomisk og med å få gods ut og inn. Hurtigruten ble helt uforskyldt satt i denne vanskelige situasjonen.

Nå er imidlertid situasjonen slik at med det Hurtigruten har gjort knyttet til sine famøse cruise og smitteskandalen på «Fridtjof Nansen», er det nettopp Hurtigruten selv som har utsatt kystbefolkningen for en uakseptabel situasjon, når de nå igjen reduserer til kun to båter. Mens alle andre sektorer langsomt åpner opp og utvider sine tilbud, har Hurtigruten permittert de norske sjøfolkene, godt hjulpet av Stortingets permitteringsordninger, mens de henter inn utenlandske sjøfolk, som de attpåtil underbetaler, til cruisebåtene sine.

Det gjør rett og slett vondt å være tilskuer til sosial dumping, ikke minst fordi Arbeiderpartiet har vært en pådriver for kystruten og for at staten skal betale for denne tjenesten. Dette skjer til tross for at Hurtigruten mottar årlig støtte fra staten på 856,1 mill. kr, begrunnet i nettopp støtte til å opprettholde lokalpassasjertrafikk og godstransport. Staten betaler mye, og kystbefolkningen får minimalt igjen.

Et eksempel fra anløpsstedet Havøysund i Vest-Finnmark kan illustrere hva de kan forvente seg i oktober måned: 52 kanselleringer, 20 dager denne måneden blir det ingen båtanløp, 12 dager er det ett anløp, mot to anløp hver dag normalt, kun seks anløp på sydgående som kan ta med fisk sørover, under forutsetning av at ikke Båtsfjord og de andre fiskeværene østpå har fylt opp godskapasiteten.

Dette tilbudet er ikke lenger akseptabelt. Kravet er krystallklart: Hurtigruten må stille med flere skip, ellers må det settes inn andre godsbåter på strekningen Bergen–Kirkenes. Anløpsstedene melder om at dette tilbudet ikke bidrar til å støtte næringslivet og øke vår fiskeeksport. Jeg gjentar: Dette tilbudet er ikke lenger akseptabelt for kystens folk.

Anne Kristine Linnestad (H) [20:29:22]: 2020 har vært og vil fortsette å være annerledesåret og koronaåret. Det er det året seksåringen lærte seg å vaske hendene med antibac og nå helt automatisk gjør det før hun går inn i en butikk. Men jeg frykter at vi ikke kommer tilbake til en såkalt normalisert hverdag før tidligst neste sommer.

Derfor er det ekstra viktig å ikke frata ungdommene drømmen om en egen bolig, en jobb å trives i, en trygg hverdag for seg selv og sin familie. Nå er altså ikke tiden for å redusere lånerammen for unge over hele landet som vil kjøpe sin egen bolig. Ja, vi kan diskutere muligheten til å få låne fem ganger inntekten, om det beløpet er for høyt, men det er en diskusjon vi må ta over tid, ikke konkludere på nå.

Slik Høyre ser det, er det viktig å se på løsninger som kan være riktige for at flest mulig av dem som over hele landet drømmer om å kjøpe sin egen bolig, får realisert drømmen sin – ikke bare løsninger som treffer i hovedstadsregionen og rundt de store byene, men også i Vennesla, på Bugøynes og i Aurskog-Høland. Vi har en god mekanisme i boliglånsforskriften. La oss heller diskutere den og nivået på den før vi bestemmer oss for å senke lånerammen for alle.

En trygg hverdag er viktig for oss alle. Derfor besøkte jeg Øst politidistrikt forrige uke, og på direkte spørsmål om politireformen og dens effekt var tilbakemeldingen fra politiet klokkeklar. Noen ønsker seg nok tilbake til tiden med lensmann Åmodt, men samfunnet vårt er endret mye på kort tid. Vi har alle blitt langt mer digitalisert, og muligheten til å avdekke vinningskriminalitet, bedrageri, voldskriminalitet og nettovergrep hadde vært helt umulig med den gamle organiseringen. Man må ha kompetanse som kan avsløre, og samtidig må man ha mannskaper nok til å rykke ut lokalt.

Kompleksiteten i endringene i kriminalitetsbildet understøtter at reformen var helt på sin plass, ifølge Øst politidistrikt. Denne tilbakemeldingen bekreftes av politiets egen evaluering av reformen, en reform som er utskjelt og latterliggjort, men som altså politiet selv mener er en suksess.

Justisminister Monica Mæland annonserte forrige uke at politidistriktene til sammen vil få overført 26 mill. kr for at 500 innsatspersonell, såkalte IP3-mannskaper, skal få trene ved det nye beredskapssenteret som åpnet i Nordre Follo i september, og som vil være i full drift innen årsskiftet. Det betyr at 500 politifolk nå skal få trening de ikke har hatt før, og heller ikke har i dag. Målet om to politimannskaper per tusen innbyggere er et godt og målbart mål, og det vil bidra til å trygge alles hverdag ytterligere.

Lars Haltbrekken (SV) [20:32:38]: Natt til 8. september brant det i Moria-leiren. Tusenvis av mennesker som fra før hadde lite, mistet nå alt. Moria har vært en tikkende bombe i lang tid, med desperate mennesker i en overfylt leir med begrensede tjenester og fasiliteter. Hellas har forsøkt å avhjelpe situasjonen ved å flytte folk til fastlandet, men det har hele tiden kommet nye flyktninger og migranter til øya, samtidig som europeiske land i liten grad har vært villige til å dele på ansvaret og ta imot mennesker fra Lésvos.

Den norske regjeringens svar på brannen var å åpne for at 50 flyktninger fra Moria skulle komme til Norge. Over 100 norske kommuner har tilbudt seg å ta imot langt flere. Bare Trondheim, som jeg selv kommer fra, har sagt at de kan ta imot det dobbelte av hva regjeringen har åpnet for.

Kontrasten mellom folks og norske kommuners engasjement for noen av de mest sårbare på denne kloden og regjeringens innsats på den andre siden er skrikende. Kompromisset som regjeringspartiene inngikk i denne saken, er ikke et bidrag til samarbeid. Regjeringen ville at Norge først skulle trå til når åtte til ti andre land hentet flyktninger ut av Moria-leiren. Det å lene seg tilbake og la andre ta ansvaret først, for så å komme nølende etter, er ikke det vi trenger nå. Det vi trenger nå, er land og statsledere som stiller opp for mennesker i nød, som gjør det uten å nøle, som gjør det uten å vente på at andre skal ta det første skritt, som gjør det nødvendige: å hjelpe mennesker i den ytterste nød. Norske kommuner tar denne rollen. Som jeg sa, har over 100 kommuner sagt at de er klare til å ta imot flyktninger fra Moria.

Mer enn noen gang trengs samarbeid for å løse de store utfordringene verden står foran – ikke regjeringer som nøler, og som venter på at andre land skal ta det første skrittet og ta ansvar.

Jeg vil også ta opp forslag nr. 68 og 69, fra SV.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:35:47]: Privatisering – felles verdier og velferd konsentreres nå på færre private hender. Det er alt fra naturressursene våre, som skogen, til tryggheten for helsetjenester eller pensjon, som man i stadig større grad må ta et privat ansvar for å ordne. Det skjer enten gjennom bevisste politiske valg, som når renholderne i Forsvaret eller de som vasker golvet på togene våre, mister opptjente pensjonsrettigheter, eller når markedskreftene slippes løs på omsetning av natur, i noen tilfeller rett og slett fordi fellesskapet og inntektene til vår felles velferdsstat underprioriteres. Alt dette skaper større forskjeller, og det skaper utrygghet ute blant folk i landet vårt.

På 1980-tallet var det enkelte som påsto at forskjellene måtte bli større for at økonomien visstnok skulle fungere bedre. I dag vet vi at det bare er tull. Det er helt motsatt av hva høyrepartiene hevdet den gangen. For vi vet at det er i de landene med små forskjeller, en sterk velferdsstat og økonomisk trygghet for det breie lag av befolkningen at helsa er best, kriminaliteten er lavest, og folk er mest fornøyd.

Derfor trenger vi nå et mer rettferdig Norge, med mindre forskjeller. Vi trenger et Norge der naturressursene våre kommer lokalsamfunnene til gode, enten ved at de er fordelt på hendene til de mange eller eid i fellesskap.

Trond Hellelands kommentar i dag, som representant og parlamentarisk leder for det største regjeringspartiet, var oppsiktsvekkende. Han påsto at det ikke spilte noen rolle om et tysk oppkjøpsfond kjøper opp en stor del av Trøndelag og skogen, fordi skogen visstnok uansett var i Norge. Det bryter jo med et fundamentalt prinsipp om hvordan vi har forvaltet både vannkraft, fisk, olje og jorda vår. Vi vet at det er gjennom å prioritere arbeidsplasser og verdiskaping at vi skaper de gode samfunnene, i stedet for spekulasjonsdrevne priser der råstoffet bare selges rett ut uten noen krav til lokale ringvirkninger eller bearbeiding.

Som en skjønner, har vi et veldig viktig stortingsvalg foran oss. Dette er fundamentale sider ved hvordan velferdsstaten skal fungere, og hvordan naturressursene våre i Norge skal være fordelt.

Solfrid Lerbrekk (SV) [20:38:58]: Til å begynna med vil eg senda ei helsing til to kvardagsheltar som kjempar for bl.a. lærlingane i vektarstreiken, Jason og Kenneth, som kvar dag gjer ein viktig jobb for sikkerheita på flyplassen og danskebåten, men som akkurat no kjempar i ein viktig streik for ei låglønsgruppe.

Etter sju år med høgreregjering ser me verkeleg resultata av Høgre sin politikk. Me ser eit brutalisert Nav som hiv folk ut i håpløysa, eller karantene, som det jo heiter. Barnefamiliar får ikkje dekt dei reelle kostnadene til verken tannregulering eller briller for dei ungane som treng det. Forskjellane aukar. Dei med lite har vorte betydeleg fattigare, mens dei med mykje har verkeleg kjent på kor mykje lettare den skatterekninga vart, utan at dette har skapt ein einaste arbeidsplass ekstra.

Arbeidslivet har derimot vorte meir brutalt – ikkje veldig mykje for dei med høge løningar, men for reinhaldarar, vektarar, tømrarar, sjukepleiarar, butikktilsette og taxisjåførar har det ikkje vorte betre. Dei må framleis jobba deltid og kjempa om ekstravakter. Nokre av dei jobbar til og med delte vakter på laurdagar. Desse kvardagsheltane fortener så mykje meir enn ein klapp på skuldra og takk for at dei jobba ekstra i koronakrisa. Dei fortener meir velferd, betre tryggleik på jobb, betre løn med heile, faste stillingar.

Me kan fortsetja denne rekkja – med ostehøvelkutt i offentleg sektor, kutt i fysioterapi til brannskadde og amputerte, pensjonistar som har mista fleire milliardar kroner i kjøpekraft dei siste åra, og kutt i arbeidsavklaringspengar og pleiepengar. Det siste punktet har me stort sett brukt heile perioden no på å retta opp igjen. Kuttrekkja er veldig lang etter kvart.

Dette teiknar eit bilete av ei regjering som kjempar for dei rikaste, noko som går ut over dei som har lite, og som slit med å få kvardagen til å gå rundt. På denne måten har regjeringa verkeleg fått fart i forskjellsutviklinga. Forskjellane mellom dei som har lite, og dei som har mykje, er på eit historisk høgt nivå. Det er verkeleg ikkje ei suksessoppskrift for å få fleire med på laget eller for framtida.

SV vil heller ha ein politikk for dei mange, ikkje for dei få. Me vil føra ein politikk som gagnar dei som tek dei tyngste løfta, dei som tener minst, og dei som treng ei utstrekt hand frå fellesskapet.

Marianne Haukland (H) [20:42:17]: I trontalen kan vi representanter ta opp hvilke temaer vi ønsker, og hvilke saker vi ønsker å belyse.

Jeg ønsker å gjøre Stortinget oppmerksom på et viktig tema som tas opp i dokumentaren «The Social Dilemma», der tidligere programmerere og programutviklere i Silicon Valley går ut og varsler om de mer skadelige sidene ved sosiale medier, hvordan sosiale medier og selvlærende algoritmer som var ment for å øke profitten i plattformene, er med på forandre verden sånn som vi kjenner den, fordi de forandrer drastisk på mennesker og hvordan mennesker opplever det samfunnet vi lever i.

Dokumentaren gir mer innhold og bevis for dette og hvordan det skjer i praksis, enn det jeg klarer å gjengi med min begrensede taletid her i salen. Men den viser helt tydelig hvordan sosiale medier bevisst har utviklet seg til å bli mer avhengighetsskapende ved å ta i bruk design som frigjør dopamin hos brukeren – alt dette for å kunne selge flere annonser. Vi er produktet, og algoritmer som høster informasjon fra oss, bruker våre data for å gi oss mer målrettet innhold, for å holde oss engasjert lenger og for å kunne gi oss flere annonser. Dette gjør de kun for å selge annonser.

Konspirasjonsteorier som alle i denne salen i dag enkelt kan avfeie som løgn, får stadig større rekkevidde på grunn av denne inhumane innretningen på algoritmene, og dette står i fare for å skade moderne demokratier og en opplyst debatt.

Jeg anmoder samtlige representanter om å sette seg mer inn i hvordan sosiale medier påvirker samfunnet vårt. For det er et fantastisk redskap for å knytte kontakt med mennesker, men det har også en bakside som vi så vidt har begynt å se: hvilken skade dette gjør på unge voksne, med mer depresjon, selvskading og selvdrap.

Vi har så vidt begynt å se konsekvensen av et stadig mer polariserende samfunn. Kanskje vi her i denne salen trenger å jobbe for å få reguleringer som kan være med og styre denne endringen, før det blir for sent. Og vi må holde de store sosiale plattformene ansvarlig for at innhold som helt åpenbart er usant og gjør skade på vårt demokrati, spres. Vi må ha en samtale om hvordan vi kan være med på å bidra til å regulere disse plattformene, for det er helt åpenbart at de ikke kan regulere seg selv.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [20:45:28]: Foreldre og barn som er i kontakt med barnevernet, er hele mennesker. De trenger ofte hjelp utover det barnevernet kan tilby dem. Barnevernet er først og fremst eksperter på hva god omsorg er, og hva som er omsorgssvikt, men ikke nødvendigvis på psykisk uhelse eller andre livsutfordringer som disse menneskene ofte har.

Mennesker som har denne typen utfordringer, trenger noen som har tid, og som ser dem, og som bygger på den styrken som allerede er i dem – selv om det av og til kanskje må letes etter eller hjelpes fram. Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti at vi i enda større grad legger til rette for at barnevernet kan samarbeide godt med andre hjelpeinstanser i kommunen.

Barnas Stasjon drevet av Blå Kors i Kristiansand, Lister og Lindesnes er gode eksempler på hvordan kommuner og ideelle organisasjoner kan jobbe sammen for å sikre trygghet og omsorg for både barn og voksne. Denne typen samarbeid bidrar til å sikre barn en god utvikling og til å styrke foreldrekompetansen.

I september besøkte jeg også Mulighetenes hus i Vennesla. De som jobber der, er opptatt av å løfte fram nettopp mulighetene som ligger i hvert enkelt menneske, og å bygge opp under disse i stedet for bare å fokusere på problemene. Det var utrolig sterkt å se og høre om hvordan mennesker som selv har vært i en vanskelig situasjon og greid å få livet sitt på rett kjøl, nå ønsker å bruke sitt liv til å hjelpe andre i samme situasjon som de en gang var i. Måten de også jobbet med hele familier på, og ikke bare med enkeltpersoner, ga helt andre muligheter for endring i menneskers liv.

Kristelig Folkeparti vil fortsette å styrke frivillige organisasjoner og ideelle aktørers viktige arbeid på ulike arenaer. Vi vil også jobbe for at barnevernet skal få et enda sterkere samarbeid med ideelle aktører. Her ligger det virkelig gode muligheter for verdifull samskaping. Tiltak i regi av ideelle har ofte en lavere terskel for å skape den helt nødvendige tilliten som er en forutsetning for å ta imot hjelp for å bryte negative mønstre. Kombinasjonen av fagpersoner og frivillige som tilbyr relasjoner og tiltak som varer over tid, kan gi gode og varige resultater.

Kristelig Folkeparti er glad for at den nye barnevernsloven som kommer til våren, legger opp til nettopp dette – at vi skal styrke forebyggingen i kommunene, og at hjelpeinstansene skal få et bedre samarbeid på tvers. Det er bra for enkeltmennesket, familien og samfunnet som helhet.

Kari Henriksen (A) [20:48:20]: Da statsministeren i sin nyttårstale ønsket seg flere solskinnshistorier fra barnevernet, trodde mange på de fine ordene og de gode ønskene. Endelig skulle vanskeligstilte barn få en bedre hverdag. I forrige uke kom en ny rapport fra Riksrevisjonen, også den med flengende kritikk. Enda en gang svarer regjeringa at de jobber med forbedringer, at de planlegger en rekke aktiviteter og tiltak.

De fine ordene klarer ikke lenger å dekke over at politikken de fører, ikke er bra for barn og familier i de mest sårbare situasjonene. Borgerlig politikk øker forskjellene, skaper større ulikhet og mer utenforskap. Barnevernet alene er god nok grunn til å skifte regjering, men også at vi nå øyner en samfunnsmessig glideflukt tilbake til det som en gang var: da forskjellene var formidable, da noen få godt stilte eide og rådde over det meste.

Vi ser det gjennom at regjeringa velger almisser til jul når det blir for pinsomt å se køene ved Frelsesarmeen for mat og gaver, eller når sommeren nærmer seg, og det blir for mange familier uten råd til sommeraktiviteter. Et samfunn som deler ut gaver til verdig trengende – det er det nye borgerlige samfunnet.

Koronakrisen har gjort vondt verre for mange. Høyreregjeringas statlige almissepolitikk for å bøte på forskjellene og ulikhetene som bare vokser, viser at vi trenger et sterkere fellesskap. Hvor mange flere barn må takke nei til å gå i gebursdag fordi de ikke har penger til å kjøpe bursdagsgave til klassekameratene sine, før regjeringa innser at skattekutt i milliardklassen ikke kommer disse barna og deres familier til gode, men bare øker forskjellene og er urettferdig politikk?

Arbeiderpartiet vil gjøre arbeid til alle til jobb nummer én. Vi vil styrke velferdsstaten, og vi vil bruke de store pengene på å gjøre hverdagen tryggere og samfunnet mer rettferdig. Arbeiderpartiet mener dette må til dersom forskjellene i Norge skal bli mindre og mulighetene større – uansett hvem du er, og hvor du bor.

Vi vil bygge opp et barnevern som tar vare på barns beste, som oppleves og oppfattes som rettssikkert, og som får tillit. Vi vil at en ekspertgruppe skal gjennomgå rettssikkerheten ved alle sider i barnevernet, at barnevernet skal driftes i offentlig og ideell regi, fordi barnevern ikke er egnet for kommersiell drift. Og vi vil bruke vår felles økonomi til å styrke barnevernet, ikke til økt fortjeneste i kommersielle selskaper.

Regjeringa bidrar år for år til en utvikling der forskjellene mellom folk øker, der gapet mellom by og land forsterkes, der felles investeringer og eiendom selges og privatiseres, og der folk opplever utrygghet for jobb og på jobb. Det er både en gammeldags og en unorsk utvikling.

Elin Rodum Agdestein (H) [20:51:34]: Siden 2013 har regjeringen ført en økonomisk politikk for å gjøre oss mindre oljeavhengige, øke omstillingsevnen og gi norsk økonomi flere ben å stå på. Vi har gjennomført rekordhøye investeringer i samferdsel, løftet skole, utdanning og forskning i kombinasjon med at vi har lettet skattebyrden for bedriftene og husholdningene.

Det er et krevende halvår vi har lagt bak oss. Men da krisen traff oss, hadde Norge et langt bedre utgangspunkt enn de fleste andre land. At vi har bygd reserver i gode tider, har gjort det mulig å sette inn kraftfulle tiltak i møte med den største krisen i norsk økonomi i etterkrigstiden. Vi har brukt flere hundre milliarder kroner for å møte den umiddelbare bremsen i norsk økonomi, gi inntektssikring til folk, kompensere kommunene, unngå masseoppsigelser og bidra til at folk skal ha en jobb å komme tilbake til etter at vi er ute av den mørke tunellen.

Gjeninnhentingen har gått raskere enn forventet. Likevel står norsk næringsliv fortsatt i en ekstremt krevende situasjon. Mange jobber er borte, og mange har mistet livsverket sitt. Situasjonen i markedene ute i verden gir oss heller ikke noen drahjelp.

Selv om ledigheten er redusert, er det fortsatt nesten 200 000 mennesker som leter etter en jobb og 106 000 er fortsatt helt ledige. Det er altfor mange. Derfor er det avgjørende at vi får ledigheten ned og jobbskapingen opp. Og er det noe koronakrisen har lært oss, er det betydningen av private jobber. Ni av ti permitterte har vært i private bedrifter. Det er i de private bedriftene de nye jobbene må skapes. Vi trenger ikke noe mer statsstyrt næringsetablering. Ja, vi skal legge til rette med gode rammevilkår, men vi politikere er ikke eksperter på etablering av bedrifter.

Og dette er ikke tiden for skatteøkninger, verken for dem som skaper nye private jobber, eller for dem som sliter med å få hverdagen til å gå rundt. Veien ut av krisen handler om å skape mer og inkludere flere og å trygge hverdagen til folk. Det har vi konkretisert i fem tydelige mål: Vi skal få folk tilbake i jobb, ledigheten skal ikke bite seg fast. Vi skal sikre enda flere ben å stå på og vekst i privat næringsliv. Vi skal skape en grønn framtid. Vi skal gjennomføre Utdanningsløftet 2020. Vi skal inkludere flere. Veien mot disse målene er både en vei ut av krisen og et godt steg på veien mot å løse de mer langsiktige utfordringene vi står overfor, som er å sikre bærekraft for velferden framover. Samtidig med dette skal vi bevare tryggheten og tilliten i det norske samfunnet.

Krisen utfordrer evnen vår til innovasjon og endring. Selv om utsiktene framover er usikre, har vi alle mulige forutsetninger for å klare det. Men vi løser ikke framtidens utfordringer med å drømme oss tilbake til fortiden. Det viktigste nå er å holde ut og holde kontroll på smitten. Da kan vi øke aktiviteten i økonomien enda mer, og sammen kan vi da ta hverdagen tilbake.

Mona Fagerås (SV) [20:54:39]: Det er lærernes dag i dag, og jeg vil starte dette innlegget med å takke alle landets lærere. Krisen vi sto i i mars, har med all tydelighet vist oss hvor viktig lærerne er i samfunnet vårt. Lærerne har drevet fjernundervisning av en hel nasjon. De har strukket seg langt, for lærerne vet hvor viktig det er for barn å gå i barnehage og i skole. De vet hvor viktig det er for barn å være en del av et felleskap, og de har vært bekymret for de ungene som ikke har det så bra hjemme, som trenger masse oppfølging, og som har hatt det ekstra vanskelig i denne tiden.

Skoler over hele landet rapporterer nå om økte utgifter som følge av koronatiltak. Kunnskapsminister Guri Melby har lovet at ekstra utgifter skal kompenseres, men i mange kommuner er merutgiftene ikke fullt ut dekket. I mange kommuner blir skolene gitt beskjed om å ta koronautgiftene innenfor det ordinære budsjettet, som vil bety kutt i barnehage- og skolebudsjettene. Nå krever SV at krisepakken til skolene snart kommer på bordet, for det er barna våre som har betalt den høyeste prisen i koronakrisen.

Guri Melby har sagt at hun skal ta hele regningen for koronaskolen. Nå må hun holde det hun har lovet og ikke svikte elevene og barnehagebarna. For det er åpenbart at tilbudet i barnehager og skoler vil bli dårligere når skolekassa er tom og rektorene og barnehagestyrerne bare ser røde tall i sine budsjetter.

En undersøkelse fra Respons Analyse viser at sykefraværet blant ansatte i barnehagene har økt dramatisk etter sommeren, og mange barnehager har ikke penger til vikarer. Og det er ikke bare lederen i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, som er bekymret for bemanningssituasjonen i barnehagene nå, det er også vi i SV. Styrere i norske barnehager mangler virkemidler for å sikre forsvarlig drift, og bruk av vikarer er heller ikke alltid like enkelt. Det kan være uforsvarlig å bruke vikarer som ikke kjenner barna eller barnehagens arbeid. Smitteverntiltakene gjør også at driftingen av barnehagene blir mindre smidig. På grunn av organisering i kohorter har ikke avdelingene mulighet til å hjelpe hverandre, slik de pleier å gjøre.

Det haster mer enn noensinne med å få på plass en krisepakke for skolene. Det er useriøst og arrogant ikke å svare på hvor mye penger regjeringen har tenkt å bevilge, og hvor mye som er satt av til å dekke opp for de millionbeløpene det her er snakk om. SV skulle ønske at regjeringen var tydeligere på hva som er regjeringens planer for finansiering av skolene og barnehagene.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [20:57:54]: Kristelig Folkeparti og regjeringen er opptatt av å følge situasjonen i Midtøsten. Midtøsten har lenge vært en av verdens mest konfliktfylte regioner, og situasjonen er blitt forverret de siste ti årene. Konflikten mellom Israel og palestinere, som tidligere ble kalt «alle konflikters mor», har i løpet av det siste tiåret faktisk blitt overskygget av andre og farligere dødelige konflikter.

Truslene fra terrorgruppen Al Qaida var den dominerende trusselen lenge etter 11. september 2001, men i 2014 ble sikkerhetsutfordringene fra Al Qaida overskygget av IS, Den islamske staten, som ville bygge et ekstremt kalifat i regionen. Deler av Syria og Irak ble underlagt kalifatets skrekkregime. Det tok mange år før IS mistet territorial kontroll, men fortsatt er IS en trussel. Dette ser vi konsekvenser av også i vårt land.

Assad-regimet i Syria kjente seg truet av det folkelige opprøret som bredte seg. Landet og folket ble deretter revet opp. IS og Al Qaida terroriserte store områder av Syria og Irak, og så kom den tyrkiske invasjonen i grenseområdene, som kompliserte situasjonen.

Syria-krisen har skapt millioner av internt fordrevne og flyktninger som søker beskyttelse i andre land, og er år etter år rangert som verdens største humanitære katastrofe. Den humanitære krisen i Syria ble om mulig bare overgått av krisen i Jemen, som et episenter for humanitære lidelser.

Spenningen og nøden i Midtøsten engasjerer oss i Kristelig Folkeparti og i regjeringen, og vi må med våre ressurser prøve å bidra til bedring.

Den gamle og uløste Palestina-konflikten har kommet mer i skyggen. Det har vært avgrensede militære kamper mellom Hamas og Fatah på Vestbredden. PLO har hatt visse samarbeidsforhold med Israel, men konflikten består. Men andre regionale sikkerhetsutfordringer har kommet mer i forgrunnen. Trumps omdiskuterte fredsplan ble laget i et ensidig samarbeid med Israel og avvist av palestinerne, som nå er regionalt svekket fordi Emiratene og Bahrain nylig har opprettet diplomatiske forbindelser, slik Egypt og Jordan har gjort for flere år siden.

Midtøstens regionale hovedrivaler er det sunnimuslimske Saudi-Arabia og det sjiamuslimske Iran. Deres økonomi er også dominert av fallende oljeinntekter, som kan gi en utvikling med ny ustabilitet, konflikter og humanitære lidelser, som vi må være forberedt på. Midtøsten er Europas nærområde. Norge blir lett berørt av konfliktene der, sikkerhetspolitisk så vel som humanitært. Kristelig Folkeparti er opptatt av både den politiske og den humanitære siden av krisene. Det handler om mennesker som fortjener å få leve i fred.

Som medlem av FNs sikkerhetsråd må Norge også bidra i det internasjonale arbeidet for konfliktløsning, fredsarbeid og humanitær hjelpeinnsats. Det ansvaret skal vi ta – i pakt med de beste norske tradisjoner.

Tellef Inge Mørland (A) [21:01:11]: Det er lett å slå fast at mens vi venter på en vaksine, har fellesskapet vært den beste medisinen i koronaens tid. Da det i vår var behov for rask handling, sto vi sammen på Stortinget. Jeg synes vi skal være stolte over at norsk politikk er skrudd sammen på et sånt vis at det er mulig å få til når krisene rammer oss. Så vil det komme en tid da vi må evaluere. Var vi godt nok forberedt? Hvordan handlet vi da koronaen traff oss? Hvorfor hadde vi ikke nok smittevernutstyr? Var de rådene folk fikk, forutsigbare og klare nok? Men i månedene som har gått, har jeg vært glad for at jeg kan se på pressekonferanser der Erna Solberg og Bent Høie også framstår som om de vil mitt beste i kampen mot viruset, selv om de representerer et helt annet parti. Det er ingen selvfølge i en sånn situasjon. Det er bare å se til USA.

Smittsomme sykdommer er sannsynligvis det beste eksemplet på hvorfor alle tjener på at også de uten helseforsikring eller penger får hjelp, og får den beste hjelpen tilgjengelig, for når alle har rett på fri helsehjelp, begrenser det spredningen. I New York var en koronapasients siste ord før han skulle legges i respirator: Hvem skal betale? Derfor er det verdt å merke seg at de løsningene det her hjemme har blitt ropt på, er nettopp fellesskap og samhold. Det er de offentlige sykehusene, sammen med kommunenes helsetjenester, som har stilt opp for at vi skal få kontroll på viruset. Markedet og bedriftene har ropt på staten for hjelp, og det samme skjedde også under finanskrisen. Det har vært lite rop om mer private løsninger, bortsett fra hos Høyre. Der vil man nå lage en «fast track» til privatisering i helsevesenet, og ordet «dugnad» er blitt redusert til å fjerne formuesskatten for mangemillionærer flest, ikke en dugnad for folk flest.

For Arbeiderpartiet handler dugnad om et helsevesen som skal være der for alle. Det handler også om å stille opp for bedriftene slik at de kan komme seg gjennom krisen, men da handler det samtidig om at de samme bedriftene ikke skal betale ut utbytter eller bonuser til sine ledere. Dugnaden handler om å bygge fellesskapets sykehus sterkere, slik at vi kommer oss gjennom både gode og onde dager, ikke en dugnad for å splitte opp og skape børs av de felles helsetjenestene som i dag får oss gjennom koronakrisen på en ganske så god måte her i Norge.

Koronaen har virkelig lært oss at når det røyner på, er fellesskapet vår beste medisin. Det er en medisin som Arbeiderpartiet vil utvikle videre, ikke avvikle, slik vi nå ser tendenser til hos Høyre.

Nicholas Wilkinson (SV) [21:04:24]: Norge vil, hvis Norge har samme politikk som regjeringen fører, mangle 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere i 2035. Vi mangler 6 000 sykepleiere i dag, og problemene hoper seg opp hvis vi ikke endrer politikken.

I helse- og omsorgstjenesten jobber de fleste i deltidsstillinger. Det er uvanlig å ha hele, faste stillinger. Tenk på det! Hvis mange av dem som har deltidsstillinger, får hele stillinger, kan vi fjerne mye av manglene for å få helsepersonell vi trenger.

Hva gjør regjeringen gjennom helseforetakene for å få hele, faste stillinger? Jo, de går til sak mot fire sykepleiere som vil ha heltid. Jeg vil rose disse fire sykepleierne som kjemper en kamp for mange i hele helsevesenet. Det er en skam at regjeringen aktivt motarbeider sykepleiere som ønsker hel stilling. Regjeringen og Bent Høie kunne ha stoppet saken mot sykepleierne i Østfold, men har ikke gjort det. Jeg og SV foreslår at Stortinget skal gripe inn for at regjeringen og helseforetakene skal ansette flere i hele, faste stillinger, og for at Sykehuset Østfold ikke skal anke saken mot disse sykepleierne.

I dag må partiene bestemme seg for om Stortinget vil støtte dem som jobber på gulvet i helsevesenet, eller lederne på toppen i helseforetakene. SV velger dem som pleier og behandler pasientene. Hvis Stortinget overstyrer regjeringen, kan vi endelig jobbe mot de store bemanningsproblemene vi har med å få flere hele, faste stillinger i helsevesenet.

Jeg tar opp SVs forslag nr. 61 og SV og Senterpartiets forslag nr. 62.

Marianne Haukland (H) [21:07:35]: Finnmark har de siste ti årene hatt en vanvittig økonomisk vekst. Faktisk har vi hatt den høyeste veksten i landet i nord. Det er derfor viktig for meg å påpeke at det er ganske stor optimisme i min landsdel. Også i Finnmark har man gått i bresjen for å gjennomføre det grønne skiftet, og jeg tror at grønn hydrogen produsert i Berlevåg vil gi oss et nytt industrieventyr, som også vil kutte utslipp lokalt og nasjonalt.

Selv om veien ut av krisen så vidt har begynt, har jeg tillit til at vi klarer dette, og at omstillingen til grønne, bærekraftige arbeidsplasser vil gi bedre forutsigbarhet i økonomien og skape flere arbeidsplasser som inkluderer flere. Å skape en bærekraftig velferd er jobb nummer to. Det første er viktigst for denne generasjonen, og det andre er viktigst for generasjonene som kommer etter.

Vårt næringsliv trenger ikke en skatteregning fra Arbeiderpartiet når partiet skal hente milliarder for å finansiere sitt stortingsprogram, spesielt ikke når veien ut av krisen så vidt har begynt. Vi trenger trygghet om Norges tilknytning til EU, som er et marked for våre produkter.

Mange piler peker nå oppover, og det er resultatet av denne regjeringens politikk, for flere unge fullfører nå videregående opplæring fordi vi stilte krav til elevene om at de måtte møte opp. Det har fungert, men fraværsgrensen vil venstresiden oppheve.

Elevene trenger flere lærere som har kompetanse i det de underviser i. Høyre i regjering har styrket etter- og videreutdanning og opprettet femårig lærerutdanning, og de som tar seg jobb i Finnmark, i Nord-Norge, får ekstra nedskriving av studielån. Dette har snudd på lærermangelen i landsdelen. Arbeiderpartiet vil reversere kompetansereformen vår.

Næringslivet trenger flere folk med økt kompetanse, og vi kan ikke snakke ned landsdelen vår i denne sal. Det gir oss et dårligere omdømme. Folk må få høre de gode historiene om et næringsliv som lykkes, selv om man er i nord, og om folk som lykkes, for det er flere av dem.

Jeg kommer alltid til å være finnmarking. Selv om fylkeskommunen og administrasjonen er slått sammen med Troms, rokker ikke det ved min identitet. Og istedenfor å se framover og sørge for å levere enda bedre tjenester til innbyggerne i landsdelen skal vi ifølge venstresiden inn i en opprivende reversering. For først når reverseringen er over, kan vi se framover.

Pilene peker oppover nå, og det bør være utgangspunktet for utviklingen av Finnmark og nordområdene og landsdelen. Derfor skal regjeringen levere en nordområdemelding som skal vise denne regjeringens ambisjon. Jeg har stor tro på at vi både kommer oss ut av krisen, og at vi fortsatt vil se et Finnmark med en vanvittig økonomisk vekst.

Åsunn Lyngedal (A) [21:10:50]: I Norge har vi et stort behov for å omstille næringslivet vårt, sånn at vi kan øke eksportinntektene, skape flere arbeidsplasser og bli mindre oljeavhengig. Statsminister Solberg var bekymret for oljeavhengigheten da hun dannet regjering i 2013. Da var underskuddet på handelsbalansen på 248 mrd. kr, hvis man så bort fra olje og gass. I 2019 var det samme handelsunderskuddet på over 400 mrd. kr.

Høyreregjeringens fremste næringspolitiske virkemiddel er å senke formuesskatten for privatpersoner. Sett i lys av at vi faktisk vet at kutt i formuesskatten ikke skaper jobber, bl.a. fra dagens rapport fra Frischsenteret og NMBU, er det ikke rart at høyreregjeringen ikke har lyktes i å omstille norsk næringsliv.

Arbeiderpartiet mener at staten har en viktig rolle i å skape nye arbeidsplasser gjennom aktiv næringspolitikk, og vi mener også at det haster. Aktiv næringspolitikk er å stille opp med kapital, gjerne i partnerskap med private, det er å sikre tilgang til nødvendig infrastruktur, også bredbånd, sikre eksport, f.eks. gjennom felles markedsføring av Norge som reisemål, og man kan bidra ved hjelp av regionale utviklingsmidler. Så må vi sikre at offentlig sektor etterspør grønn teknologi fra bærekraftige bedrifter. Det er veldig viktig når vi vet at det offentlige handler for 600 mrd. kr i året.

Vi har også før stått overfor nye næringer som bruker ny teknologi, f.eks. da Norge fant oljen. Staten engasjerte seg for å sikre at verdiene kom fellesskapet til gode, og for å sikre at norsk industri var konkurransedyktig. Staten etablerte til og med et selskap, noe Høyre i dag har advart mot i en rekke innlegg.

Arbeiderpartiet vil at vi skal kunne bruke flere næringspolitiske verktøy for å skape nye arbeidsplasser og nye eksportinntekter, bl.a. innenfor havvind, produksjon av hydrogen og ammoniakk, helseteknologi, romindustri og havbruk. Mineralutvinning er i dag vanskelig å finansiere, og vi mener at staten må kunne bidra med kapital, fordi næringen kan skape nye arbeidsplasser, og fordi mineraler er grunnleggende for det grønne skiftet.

Arbeiderpartiet mener at reiselivet er en næring som vi skal leve av i framtiden. Mange reiselivsbedrifter fikk noen inntekter i nordmenns sommerferie, men nå står de helt uten inntekt, og i dag er hele Europa stengt. De har ingen hjelp med de faste utgiftene sine, ingen hjelp i september, ikke nå i oktober – ja, vi vet ikke om det er noe hjelp å få ut året. De står alene i en situasjon der markedet er stengt av smitteverntiltak. Det er uforutsigbart, og det er urettferdig. Reiselivsbedriftene må jo også være omfattet av dugnaden. Mangelen på hjelp fra regjeringen og støttehjulet Fremskrittspartiet skaper fare for mange konkurser og tap av store verdier i en næring som skal skape eksportinntekter i framtiden.

Eigil Knutsen (A) [21:14:08]: Etter å ha hørt innlegg fra en rekke Høyre-representanter i denne salen i dag – representantene Helleland, Tetzschner, Rodum Agdestein og nå sist Haukland – om skatt, og særlig formuesskatt, er det behov for noen oppklaringer.

Formuesskatten er altså den mest omfordelende skatten vi har, krone for krone. Formuesskatten betales av mennesker, ikke bedrifter – jeg gjentar: mennesker. Hvis man fjerner formuesskatten helt, som Høyres landsmøte har vedtatt, blir det over 30 000 nye nullskattytere i Norge. Det koster 16 mrd. kr å fjerne formuesskatten helt. Det tilsvarer halvparten av de kommunale sykepleierne rundt omkring i hele Norge.

Det viktigste med dette innlegget er å si at det er ingenting som heter arbeidende kapital. Det er et politisk oppfunnet begrep. Det heter verdsettelsesrabatt på aksjer og driftsmidler, og aksjer står for 88 pst. Per-Kristian Foss kalte det selv aksjerabatt. Bankinnskudd blir ikke omtalt av Høyre som arbeidende kapital, men er vel så arbeidende, for når man har penger i banken, blir de lånt ut til bedrifter som investerer i prosjekter.

Statsministeren vet alt dette, finansministeren vet alt dette, ja, både den nåværende lederen og tidligere ledere av finanskomiteen vet dette, og Kristelig Folkeparti-lederen, som stadig snakker om arbeidende kapital, vet dette. Men de bruker dette begrepet for bevisst å villede en komplisert skattedebatt.

Dette kuttet i formuesskatten fordeler også ressurser fra hele landet inn til Oslo vest og Bærum. Det er der personene med store finansformuer sitter. Og kuttet i verdsettelsesrabatten har altså – nesten halvparten – gått til personer med formuer på over 100 mill. kr. Men verst av alt er at disse kuttene i formuesskatten som er gjort, og som Høyre nå planlegger å gjøre videre, øker forskjellene – uten å skape nye arbeidsplasser. I dag har vi fått en rapport fra Frischsenteret som sier at formuesskatt faktisk kan gi noen flere arbeidsplasser i familieeide bedrifter. Og for ti dager siden fikk vi en rapport fra SSB som viser at de aller rikeste i Norge viser seg å være dobbelt så rike som vi tidligere har trodd, og de betaler mindre skatt av inntektene sine enn lærere og sykepleiere.

Det er behov for ny politikk i dette landet, for mer eksport, for bedre fordeling og for en styrket velferd. Høyres hovedprioritering med å fjerne formuesskatten er ikke veien å gå.

Nina Sandberg (A) [21:17:16]: Vi lever i en usikker tid, men aldri har betydningen av kunnskap vært mer åpenbar. Høyere utdanning, forskning og kompetanse kommer til å bli fundamentalt for Norges videre utvikling. Det er en grunnleggende erkjennelse for oss i Arbeiderpartiet nå når vi setter retning for 2020-årene. Vi vil bruke kunnskapspolitikk for å sette Norge i stand til å håndtere de store samfunnsutfordringene i vår tid. Alle har vi sett hvor essensielt kunnskap og forskning var og er i kampen mot koronaviruset. Dette er også avgjørende for vår mulighet til å få en rettferdig omstilling, for bærekraftig utvikling av økonomien og velferdsstaten.

I Arbeiderpartiets nye program og i vår nye strategi for høyere utdanning, forskning og kompetanse er mer desentralisert utdanning et hovedgrep. Vi vil ha mer utdanning nær folk. Lik tilgang til kunnskap gjennom hele livet er grunnleggende, både for hver enkelt, for regionene og for Norge i stort. Vi vil utvikle, ikke avvikle. I programmet foreslår vi derfor å styrke lærestedenes regionale ansvar, vi vil ha opptrappingsplaner for studieplasser i hele landet, og vi vil styrke forskningen på gode velferdstjenester. Det er en urovekkende mangel på fagfolk, bl.a. i velferdsstatsyrker, som sykepleiere og lærere, og det må vi løse gjennom å tilby profesjonsutdanninger rundt om i hele landet. Det trengs altså krav om regional tilstedeværelse for å styrke det desentraliserte tilbudet.

Arbeiderpartiet kommer derfor til å støtte forslag nr. 3, fra Senterpartiet. Vi har allerede programfestet det. Forslag nr. 88, fra Fremskrittspartiet, om å gjennomgå finansieringskategoriene i høyere utdanning, kan vi også støtte, men den gjennomgangen bør være helhetlig. Vi foreslo dette i 2015, og vi har gjort det senere, men Fremskrittspartiet har stemt det ned. Hvis de hadde støttet forslaget for seks år siden i regjering, ville de nødvendige tilpasningene ha vært gjort allerede.

Et tiltak som vi er mindre sikker på effekten av, som man må nevne her, er ideen fra Venstre om å sertifisere lærerne. Sammen med flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen støttet vi i 2017 et forslag om en slik utredning. Den er vi gjerne med på å etterlyse, slik som Fremskrittspartiets forslag nr. 89 inviterer til. Men vi noterer oss at Fremskrittspartiet nok en gang foreslår noe som de i regjering ikke har fulgt opp.

Kent Gudmundsen (H) [21:20:21]: Vi står i en krevende tid med pandemien hengende over oss, men dugnadsånden og innsatsen fra mange har bidratt til at vi på mange områder i samfunnet har kommet temmelig bra igjennom det som må kunne sies å ha vært – og er – en krevende tid for mange. Det er selvsagt særlig tøft for dem som står uten jobb, som opplever at livsverket er truet, og som kjenner på usikkerhet. For oss voksne er det likevel –forhåpentligvis – bare en periode i vårt voksne liv da det er ekstra tøft.

For ungene våre er det imidlertid ikke bare barndommen – første, andre eller tredje klasse –det er snakk om. Det er tiden som er her nå, og kun nå, og arbeidet med å legge til rette for de minste er derfor veldig viktig. Det er i den forbindelse jeg synes det er på sin plass i dag å gi ros til alle lærerne som har stått på og strukket seg langt for at ungene våre ikke skal bli skadelidende og miste verdifull undervisning.

De yngste barna er det særlig viktig å følge tett opp, slik at vi sikrer at alle, uavhengig av bakgrunn og støtte hjemmefra, får det påfyllet som er så viktig for å oppnå grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning – ferdigheter som må tilegnes tidlig, og som er så avgjørende for videre skolegang. Det var nettopp derfor vi prioriterte denne gruppen både da samfunnet ble gradvis gjenåpnet før sommeren, og gjennom de påfølgende målrettede tiltakene overfor dem som har behov for særlig tilrettelegging og oppfølging.

Kommunene som skoleeiere har ansvaret for at denne klare prioriteringen følges opp ute, over hele landet, og at det settes av tilstrekkelige ressurser til en forsvarlig oppfølging av den enkelte elev, slik at dette ansvaret ikke skal ligge på den enkelte lærer.

Fra regjeringen og fra Stortinget har vi vært tydelige på at alle koronarelaterte utgifter skal dekkes, og det er tett dialog med KS for å avdekke omfanget. Så når jeg hører historier om kutt i skolen som går under flagget «koronakutt», vil jeg protestere på det kraftigste. Ingen – og jeg understreker: ingen – kutt i skolens budsjetter skal kunne argumenteres å være knyttet til koronasituasjonen. Det har også kommunalministeren bekreftet.

Så langt har kommunene fått tilført 16,5 mrd. kr som følge av koronautbruddet. I tillegg har kommunenes handlingsrom økt med 9 mrd. kr som følge av lavere pris- og lønnsvekst. Så da jeg tidligere hørte representanten Tvedt Solberg fra Arbeiderpartiet snakke om koronakutt i skolen, skjønte jeg at man nå forsøker å skyve foran seg rød-grønne kommuner som har slitt med overforbruk av andre årsaker. Men det man egentlig skyver foran seg, er ungene våre og deres muligheter i det som allerede er en krevende tid. Sånt bør man holde seg for god til, særlig når man har fått melding om at alle koronautgifter vil bli dekket. Barna våre og norsk skole fortjener bedre.

Bengt Fasteraune (Sp) [21:23:37]: Stortinget vedtar hvert år mye penger til viktige samferdselsprosjekter. Totalt i 2020 er samferdselsbudsjettet på over 74 mrd. kr. Mer penger betyr ikke lenger mer vei og bane. Mer penger går nå i stor grad til å dekke økte kostnader som har oppstått på grunn av manglende kostnadskontroll.

Mange av utbyggingsprosjektene strekker seg over flere år. Stortinget bevilger penger på bakgrunn av utredninger og kostnadsanalyser som regjeringen legger fram. Det blir gitt fullmakter til regjeringen i de årlige statsbudsjettene slik at store prosjekter er sikret framdrift over flere år.

De siste månedene har vi sett en stor endring i folks reisemønster. Det har dukket opp nye løsninger som sannsynligvis vil stå seg også etter at koronasituasjonen er over. Hvis en stor del av arbeidstakerne i framtiden kan velge en mer fleksibel arbeidstid og mer bruk av hjemmekontor, vil det bli mindre behov for økt kapasitet på kollektivtrafikken og på veiene, særlig i og rundt de største byene, der kapasitetsutfordringene er størst. Det er store kostnader knyttet til å bygge ut infrastruktur som er dimensjonert for rushtidene – de få timene i løpet av dagen da svært mange bruker veien, bussen og toget. Derfor må vi spørre oss: Hva er behovet om 10, 20 og 30 år? Er det da like mange som er nødt til å være på jobb mellom kl. 8 og kl. 16?

Arven Fremskrittspartiet etterlater seg i Samferdselsdepartementet, er manglende kostnadskontroll – kostnadsoverskridelser i milliardklassen, dårlig styring av store prosjekter og en enorm bompengegjeld. Dette har Høyre sittet i regjering og sett på uten å ta det nødvendige ansvar. På grunn av manglende kostnadskontroll og svak styring over flere år har nåværende samferdselsminister Hareide sett seg nødt til å dra i bremsen. Han har forstått dette og at dete ikke kan fortsette. Han vil få kontroll på prosjekter og kostnader. «Store kostnadsauker på jernbaneprosjekt utfordrer naturlig nok framdrifta som var lagt til grunn i Nasjonal transportplan 2018–2029 og i Jernbanedirektoratet sitt handlingsprogram», sier Hareide.

Det er omfattende byvekstavtaler til en statlig kostnad på 66 mrd. kr over tolv år, en bompengepakke til 20 mrd. kr, 50 mrd. kr til en 17,3 km lang vei vest for Oslo, og Follobaneprosjektet ligger an til å få en sluttkostnad på 35 mrd. kr, et prosjekt som har galopperende kostnader og stadige forsinkelser uten at statsrådene fra Fremskrittspartiet har tatt ansvar og ryddet opp.

Denne regjeringen og forrige regjering har gjort det svært vanskelig å innfri de løftene som ligger inne i dagens NTP, og har lagt et svært dårlig grunnlag for den neste NTP-en, som skal behandles til våren.

Øystein Langholm Hansen (A) [21:26:52]: Etter dagens rosemaling av regjeringens politikk har jeg behov for å vise til at etter sju år med høyreregjering har vi færre i arbeid, og vi har flere på trygd. Andelen av oss som står i jobb, har gått ned. Vi eksporterer for lite – og stadig mindre – og flere står utenfor arbeidslivet. Det blir ikke skapt nok arbeidsplasser. I tillegg har regjeringen åpnet for midlertidige ansettelser, og de gjør ingenting for å stanse sosial dumping og gjør heller ingenting for det organiserte arbeidslivet. Ulike partier har gått inn og ut av Erna Solbergs regjering gjennom sju år, men kursen har hele tiden vært den samme: Forskjellene øker, og tilliten mellom folk forsvinner.

Et eksempel er regjeringens konsekvente arbeid for løsarbeidersamfunnet og mot trygghet i og for arbeid. På flere og flere områder er det nå store problemer med midlertidig ansatte. Her kan det f.eks. vises til liberaliseringen i drosjelovgivningen. Regjeringen har med samferdselsminister fra Fremskrittspartiet og mot Arbeiderpartiet og resten av opposisjonens stemmer fått vedtatt at drosjenæringen skal åpnes for løsarbeidere, og nå skal også taksametrene vekk. Dette er med rene ord galimatias og viser regjeringens holdning til løsarbeidersamfunnet. På toppen av det hele vil høyreregjeringen gjennomføre denne liberaliseringen midt i en pandemi, mens den organiserte drosjenæringen ligger nede for telling.

Vi fikk nye tall fra Taxi Depot på Gardermoen i dag. Tallene på antall turer fra flyplassen i september 2020 ligger 73 pst. under tilsvarende for 2019 og 2018. Drosjenæringen ligger altså med brukket rygg, og nå skal de få konkurranse fra løyvehavere uten driveplikt og uten taksameter.

Representanten Gunnes fra regjeringspartiet Venstre sa følgende til nettstedet E24 i april:

«Mitt råd har vært at vi utsetter til vi er tilbake til en normaltilstand. Da stiller alle likt på startstreken når man skal tilpasse seg et nytt regelverk, og ingen har forsprang eller har tatt strafferunder før det nye opplegget.»

Jeg har ikke for vane å råde noen til å høre på Venstre, men dette rådet var faktisk veldig godt.

Høyreregjeringen står på de bedrestiltes side. De med minst får minst, og det eneste tillegget disse får, er en usikker hverdag og en usikker framtid.

Jorodd Asphjell (A) [21:30:15]: Eierskap til programmet gir trygghet, stolthet, selvtillit og entusiasme, og det er smittsomt. Ja, det høres og vises når Jonas Gahr Støre snakker om viktigheten av at de store oppgavene løser vi best sammen. I Arbeiderpartiets nye programforslag er hovedsakene trygt arbeid til alle, et sterkt forsvar av offentlig velferd og en effektiv og rettferdig klimapolitikk.

Arbeid og inntekt gir trygghet for den enkelte, for familier og for lokalsamfunn. Et anstendig og seriøst arbeidsliv der ansatte er organisert og har medbestemmelse, sikrer både kompetanse og konkurransekraft. Vi trenger flere dyktige og stolte fagarbeidere både i privat og i offentlig sektor. Derfor foreslår Arbeiderpartiet et kraftig løft for yrkesfagene – utstyrsløft, tre lærlinger per tusen innbyggere og en kraftigere satsing på høyere yrkesfaglig utdanning.

Høyreregjeringen har redusert distriktspolitiske virkemidler, noe som har medført svekket konkurransekraft i distriktene. Arbeiderpartiet er opptatt av at arbeidsplasser og bosetting i bygdene styrkes, og da må bl.a. differensiert arbeidsgiveravgift opprettholdes som virkemiddel for de rundt 200 distriktskommunene som har lavere sats i dag. Arbeiderpartiets drøm er et sterkt fellesskap der vi gjør forskjellene mindre og mulighetene større uansett bakgrunn og bosted.

Etter politiske føringer og sentrale styringssignaler sendte Nav Trøndelag 20. august ut et brev, som er unntatt offentlighet, om kutt i 68 plasser til Arbeidsforberedende trening. Kapto Skaun mistet alle sine fem plasser, Rosenvik i Orkland mistet 35 plasser. I dag er ventelistene på AFT-plasser lang, og de blir lengre. Da blir det feil medisin å kutte plasser for dem som trenger det mest. Ved utgangen av august mottok mer enn 357 000 personer i alderen 18–67 år uføretrygd. Antallet personer som mottar trygd, har aldri vært høyere. Det skaper større forskjeller, og det skaper utenforskap. Arbeiderpartiets ambisjon er et sterkere fellesskap for å løse de store oppgavene sammen.

Regjeringen innførte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen i 2015 og har siden kuttet budsjettet til statlige virksomheter med 0,5 pst.–0,7 pst. årlig. Kuttene betyr bl.a. at NTNUs budsjett for 2020 kuttes med 34 mill. kr. Det samlede kuttet siden 2015 er på hele 230 mill. kr. Og Helge Holden, professor i matematiske fag ved NTNU, skriver at dette er ingen reform, men kutt i budsjettene som medfører dårligere tilbud og kvalitet i undervisningen og forskningen.

Lokalsykehus må utvikles og styrkes, og fødende må sikres fødetjenester. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke jordmortjenestene i kommunene, hvor folk bor og lever sitt liv. Arbeiderpartiet vil aldri godta at offentlige velferdstjenester som barnehager, skoler, sykehjem og sykehus tappes for penger og fagfolk for å bygge opp private tilbud. Høyre øker forskjellene blant folk og mellom by og land. Det kan vi ikke godta.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [21:33:37]: Øygarden er klar, regjeringa har talt, og Industri-Noreg tek utfordringa: karbonfangst, -transport og -lagring, CCS, er heilt nødvendig for at Noreg skal nå klimamåla som vi har forplikta oss til i Parisavtalen. Alle land skal vera klimanøytrale ein gong mellom 2050 og 2100, og vi slepp ikkje unna.

I Kollsnes industripark i Øygarden kommune har dei førebudd og tilrettelagt for CCS-prosjektet i mange år. I 2007 opna statsminister Stoltenberg det banebrytande LNG-anlegget på Kollsnes, og med handlekraft og industrielle innovasjonar stiller dei opp igjen for framtidas klimanøytrale løysingar.

Takk også til dåverande samferdselsminister Liv Signe Navarsete, som på grunn av vedtaket i Hordaland fylkeskommune la inn LNG som vilkår i nye ferjekonsesjonar. Det var modig og starten på ein grønare transportsektor. Mykje har skjedd etter det, og utviklinga gjer at Øygarden og kompetansemiljøa har naudsynt erfaring og kunnskap til å setja i verk CCS-prosjektet. Takken går også til ei spenstig Solberg-regjering, som satsar grønt og satsar på klima.

Kva kan denne satsinga utløysa og gje av verdiar i eit nasjonalt, regionalt og lokalt perspektiv? Vel, CO₂-utsleppsmåla i Noreg vert innfridde, og i dette perspektivet ser vi at Øygarden er den best eigna lokasjonen i Noreg for storskala handtering av karbondioksid og hydrogen og ei naturleg nasjonal hydrogenklyngje, inklusiv Ågotnes-miljøa.

Noregs mest klimavenlege og kortreiste løysing er å samlokalisera produksjon og handtering av flytande hydrogen og karbondioksid. Det må leggjast til rette slik at maritim sektor kan omstilla seg også for distribusjon og leveringstryggleik for volum. Å omdanna gass til energi på staden med CO₂-fangst vil vera den mest energieffektive og klimavenlege metoden. Dette kan utløysa og sikra etableringar av industri som kan nyttiggjera seg spillvarme og kjelder for eksisterande verksemd. Det er stor optimisme.

Ja, dette vil verta mange nye arbeidsplassar, mange grøne arbeidsplassar, og det sikrar eksisterande. Vi er heldige som kan omstilla den høge kompetansen og den teknologiske forståinga vi har arbeidd fram i olje- og energisektoren, og det gjev også norsk industri høve til eksport av både teknologi så vel som kompetanse. Alle har støtta opp om dette prosjektet i nye Øygarden kommune, også Framstegspartiet.

CCS er inga månelanding som aldri skjedde. CCS er takeoff for Langskip.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [21:37:01]: Det er en eksplosiv vekst i digitale overgrep og utnyttelse av barn. Stadig flere barn får tilgang til internett, og andelen overgripere øker, også her i Norge. Ifølge UNICEF er en tredjedel av internettbrukere barn. Seksuell utpressing og egenproduserte nakenbilder av barn, som kommer på avveie, er en del av hverdagen på nettet. Én gjerningsperson kan ha mange ofre og oppbevare store mengder overgrepsmateriale.

For et par uker siden dukket det opp en selvmordsvideo midt blant dansevideoer på TikTok-appen. Barn helt ned i tiårsalderen har sett videoen og fått sterke psykiske reaksjoner – ja, til og med reagert med oppkast. Videoen spredte seg raskt også på Instagram og Snapchat. Internett har også ført til at pedofile kan utveksle materiale seg imellom, og det er vekst i form av livestreaming, der man kan bestille voldtekt av et barn i andre land og få det levert digitalt hjemme i egen stue. Ifølge Interpol er det minst 1,8 millioner flere pedofile på nett nå enn for bare et år siden. Dette skaper et enormt marked for kriminelle nettverk, som tjener store summer.

Koronatiden har båret med seg mange slagsider. En av dem er ensomheten i karantene og selvisolasjon. I karantenetiden har bruken av og tilgangen til pornografi økt. Ved flere anledninger er det oppdaget videoer med barn. Dette er en utvikling som vi ikke kan akseptere. Barn og unge som opplever at nakenbilder spres på nettet, enten selvprodusert eller ved tvang, utsettes dermed for nye overgrep hver gang noen laster ned og ser. Det er svært traumatiserende, og de blir opptatt av å få dette fjernet.

Vi må anerkjenne at seksuell utnyttelse av barn på internett og i sosiale medier er et globalt problem, og Kristelig Folkeparti mener at Norge bør innta en ledende rolle i et internasjonalt samarbeid.

I det internasjonale arbeidet Norge gjør mot slaveri og barnearbeid, mener Kristelig Folkeparti at seksuell utnyttelse av barn må inkluderes i de prioriterte områdene i henhold til FNs bærekraftsmål. Begrepene «barneprostitusjon» og «barnesexturisme» fordekker sannheten. I sin ondskap er det nemlig kun snakk om seksuell og kriminell utnyttelse av barn. Kristelig Folkeparti har alltid jobbet for å beskytte barn og vil fortsette å gjøre det på alle måter framover.

Gjennom politireformen skal det utarbeides en strategi mot overgrep, og gjennom bistandsprosenten rettes midlene mot utdanning av barn, noe som kan få familier ut av fattigdom og dermed forhindre utnyttelse og menneskehandel. Det må organiseres en koordinert, kunnskapsbasert innsamling om dette for å bekjempe ondet.

Kristelig Folkeparti vil kjempe for et varmt samfunn, hvor barn og unge skal føle seg trygge, og vi ønsker sammen med regjeringen å gå foran i det internasjonale arbeidet mot denne globale utnyttelsen av sårbare barn.

Ruth Grung (A) [21:40:21]: Arbeiderpartiet er glad for at regjeringen nå vil satse på fullskala CO₂-håndtering. Det er et ambisiøst teknologisk prosjekt, der Norge kan ta lederrollen i utviklingen av kostnadseffektiv fangst, transport og lagring av CO₂. Men det er også et viktig klimaprosjekt. FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået mener at karbonfangst er en forutsetning for å redusere de globale klimagassutslippene. Men når fellesskapet velger å investere så betydelige beløp, må vi sikre at det i størst mulig grad kommer hele samfunnet til gode i form av arbeidsplasser, verdiskaping og inntekter til velferdssamfunnet.

Vi trenger derfor helt tydelige rammebetingelser. Investeringer må ikke bare komme noen få private selskaper til gode. Hvem er det som skal eie teknologien? Foreløpig er det stort sett det offentlige som tar hovedinvesteringen og risikoen. Da må vi også sikre at verdiene som blir skapt, kommer fellesskapet til gode. Det gjelder både eksport og teknologi ved etablering av nye fangstanlegg, men også ved salg av lagringsmuligheter.

Olje og gass har gitt oss unik verdiskaping og inntekter. Det forundrer derfor at regjeringen ikke er mer opptatt av å sikre at naturressursene også skal ha mest mulig verdi i framtiden. Vi har betydelige gassressurser igjen. Ved å koble naturgass til karbonfangst kan vi dekarbonisere gassen og produsere blått hydrogen.

Norge har fram til i dag i stor grad vært råvareleverandør. Vi bør ha som ambisjon å ha mest mulig verdiskaping i Norge, spesielt med tanke på de nye energibærerne som vil bli etterspurt i framtiden. Men endringene skjer raskt, og vi må være i forkant. Arbeiderpartiet vil at naturgass skal spille en viktig rolle i en nasjonal hydrogensatsing, både for eksport og egen bruk.

Norge er også en stor sjøfartsnasjon og går i front i utviklingen av lavutslippsskip innenfor alle typer fartøy. På langtransport, som står for over 80 pst. av utslippene, har man ennå ikke funnet en god erstatter for dagens drivstoff. Hydrogen og ammoniakk er blant de mest aktuelle alternativene.

Nå har Norge mulighet til å sikre framtidig verdiskaping med karbonfangst, sørge for at naturgassen fortsatt vil gi store inntekter i form av hydrogen, kunne styrke grønn skipsfart og sikre ny industri som vi ennå ikke kjenner til, og ta et kvantesprang for lavere klimautslipp i hele verden.

Ingrid Heggø (A) [21:43:18]: I det nye programforslaget frå Arbeidarpartiet er hovudsakene trygt arbeid til alle, sterkare velferdstenester og ein effektiv og rettferdig klimapolitikk. Vår draum er sterkare fellesskap der vi gjer forskjellane mindre og moglegheitene større, uansett kva bakgrunn ein har, eller kvar ein bur.

Vanlege folk har fått mindre å rutta med under regjeringa Solberg. Det er ikkje overraskande at Høgre passar på dei betrestilte og prioriterer dei rikaste framfor vanlege folk. Men det som overraskar meg, er at Kristeleg Folkeparti har gjeve opp kampen mot auka forskjellar og ikkje vil sjå at når ein gjev skattelette til dei som har mest frå før, då aukar forskjellane.

I den første krisepakka ville regjeringa at vanlege folk som vart permitterte, skulle ta rekninga for at bedriftene fekk to dagars lønsplikt. Dette må dei som har hatt ordet frå Høgre og regjeringspartia, heilt ha gløymt her i dag. Det var vi, ein samla opposisjon, som ordna inntektssikringa. Det er noko grunnleggjande gale i at folk som tener pengar på å ha pengar, betalar mindre i skatt enn folk som tener pengar på å jobbe. For kvar tusenlapp dei aller rikaste i Noreg tener, betalar dei så lite som 90– 170 kr i skatt, mens ein sjukepleiar skattar 250 kr. Det er ikkje rettferdig.

Over tiår har vi bygd ein sosialdemokratisk samfunnsmodell i Noreg. Den må vi forsvara og byggja vidare på – ikkje byggja ned. Ein omfordelande skattepolitikk som gjev skattelette til vanlege arbeidsfolk og auke i pendlarfrådraget og fagforeiningsfrådraget, er svaret frå Arbeidarpartiet. Det vil gje vanlege folk meir å rutta med.

Og vi vil gje pensjonistane eit løft, slik at også dei får auka kjøpekraft når lønsmottakarane får det.

Arbeidarpartiet vil skapa jobbar og kutta utslepp. Natur- og klimapolitikk må verta ei ramme rundt all politikk. Noreg har dei beste føresetnadene for å byggja ny, klimavenleg industri, basert på rein, norsk energi. Noreg har folka, økonomien og kompetansen som trengst for å møta klimakrisa, men vi treng ei ny regjering, ei handlekraftig regjering, ei regjering som gjer det føreseieleg og trygt å skapa jobbar og å vera i jobb.

Runar Sjåstad (A) [21:46:18]: Høy sysselsetting er den viktigste forutsetningen for det norske velferdssamfunnet. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle jobb nummer én. Norges posisjon i verden er og har alltid vært avhengig av havet. Våre havområder er fem ganger større enn våre landareal. Mesteparten av Norge er nordlige hav, og mer enn 80 pst. av Norges havområder ligger nord for polarsirkelen.

Rike naturressurser, internasjonalt samarbeid, nye handelsruter gjennom Nordøstpassasjen, et røft klima i endring og mange små kystsamfunn som lever av og ved havet, kjennetegner våre nordområder.

Tradisjonsrike næringer som fiske og skipsfart har lagt grunnlaget for utviklingen i nord og vil, sammen med nye, framvoksende næringer innen fornybar energi, bioprospektering og grønn industri, definere framtiden.

Norge vil ha behov for mer fornybar energi framover. Lokalsamfunnene som stiller natur og ressurser til rådighet, skal sikres en større andel av verdiskapingen. Arbeiderpartiet vil ha naturressursskatt på vindkraft, som skal komme kommunene til gode. Vi mener også at fellesskapet skal eie naturressursene, og at man i utbyggingen skal sikre norsk eierskap i sektoren for framtiden. Vi har foreslått en utredning av hjemfallsordning for vindkraft.

Samtidig er det viktig å lytte til dem som får utbyggingen nær innpå seg. Deres bekymringer må tas på alvor. For noen kan bekymringene bygge på et prosjekt i utvikling. For andre handler det om et prosjekt som stanses. Det å se helheten, bruke skjønn og ha respekt for geografisk variasjon er vesentlig når hele Norge skal utvikles. Dersom Nord-Norge skal kunne videreutvikles industrielt og næringsmessig, vil bærekraftig energiutbygging være kritisk.

Arbeiderpartiet støtter opp om industriutvikling i distriktene. Gode prosjekter med lokal forankring, som skaper verdier og bidrar til utvikling, må løftes fram. Arbeiderpartiet var med på å vedta nødvendige innstramminger i Stortinget i juni. Arbeiderpartiet ser fram til behandlingen av stortingsmeldingen om endringer i konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land. Samtidig ønsker Arbeiderpartiet å bidra til at Varanger Kraft AS får beholde sin konsesjon for Raggovidda vindpark i Berlevåg kommune. Det er et prosjekt med sterk støtte, lokal forankring, stor grad av lokalt eierskap og med stort potensial knyttet til industriutvikling og produksjon av grønt hydrogen.

Arbeiderpartiet vil komme tilbake til denne saken i forbindelse med behandlingen av budsjettet og være med på å utforme nødvendige merknader.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [21:49:32]: Å få flest mogeleg i arbeid er noko av det viktigaste vi kan gjera for å unngå at menneske fell utanfor samfunnet.

Dette har vore ein fast programpost for Kristeleg Folkeparti sidan oppstarten av partiet i 1933. Inspirasjonskjelda er Hans Nilsen Hauge, som oppretta mange verksemder, og som også sysselsette enkjer, einslege mødrer og personar med særlege behov, slik at dei kunne tena til livsopphaldet, klara seg sjølve og få eit betre liv. Vi snakkar ikkje arbeidsstover – vi snakkar produksjonsverksemder.

Den sosiale og inkluderande profilen til Hans Nilsen Hauge er vidareført i Hauge School of Management i Oslo, og etter kvart vil vi få utdanna massevis av økonomar som vil prega samfunnet med denne økonomiske filosofien.

Alle bør få mogelegheit til å bidra i samfunnet og til å vera ein del av sosiale fellesskap. Det styrkjer både sjølvkjensla og fellesskapa. Retten til arbeid skal vera uavhengig av kva bakgrunn ein har, kor funksjonsfrisk ein er, eller om ein har vanskar i livet som gjer det krevjande å få eller stå i arbeid.

Kristeleg Folkeparti har i Granavolden-plattforma fått til ei opptrapping av VTA – altså varig tilrettelagde arbeidsplassar. Dette har ført til eit historisk høgt nivå med om lag 11 000 plassar i 2020. Regjeringa aukar satsinga med 39 mill. kr og 300 VTA-plassar i 2021. Vi er langt frå målet enno. Fokuset, krafta og viljen ligg i samarbeidet mellom politikk og næringsliv.

Deltakarar med tilrettelagt arbeid skal få fast tilsetjing og ein arbeidskontrakt. Dette er nødvendig for å gje gode vilkår og tryggleik for både arbeidstakarar og verksemder. God oppfylging frå skulealder og inn i arbeidslivet gjer det lettare å lukkast.

Tiltaket arbeidsførebuande trening har til kvar tid 7 500 menneske i opplæring. Dette er menneske med rusproblematikk, psykiske lidingar, sosial angst og lese- og skrivevanskar. 40 pst. av deltakarane i dette tiltaket kjem tilbake til arbeid eller utdanning. Det er fem år sidan regjeringa innførte dette tiltaket, og det nyttar!

Kristeleg Folkeparti har arbeidd for å få gjennomslag for ei likeverdsreform som vil verta lagd fram for Stortinget våren 2021. Reforma handlar om å skapa eit samfunn som har plass til alle, og der alle vert behandla likeverdig. Skal vi lukkast med rett til arbeid for alle, er det avgjerande at vi har eit samfunnssyn som legg til rette for mangfald, inkludering og deltaking.

Kristeleg Folkepartis politiske mål er at ingen skal ha eit liv i utanforskap.

Heidi Nordby Lunde (H) [21:52:50]: Dette er jo siste trontaledebatt før valget, og det minner meg om min første trontaledebatt etter regjeringsskiftet i 2013, da representanten Trond Giske slo fast at etter åtte år med Arbeiderparti-ledet regjering var norsk økonomi bunnsolid. Men allerede før regjeringen Solberg tiltrådte, ble det varslet full brems og økt arbeidsledighet av norske økonomer. Det var arven etter åtte år med rød-grønn regjering. Det viste seg altså at selv med bunnsolid økonomi, rekordhøy oljepris, arveavgift, høyere selskapsskatt og høyere formuesskatt ble det også lengre sykehuskøer og 15 000 flere fattige barn under de rød-grønne årene. Så når venstresiden styrer, er det åpenbart ingen sammenheng mellom høyere skatter og mer velferd. Men nå vil de ha høyere skatter, og da gjør de det dyrere å skape de arbeidsplassene folk skal tilbake til, noe som dermed kan forlenge krisen.

Solberg-regjeringen kom altså ikke til dekket bord. I tillegg kom en oljepriskrise, der 50 000 jobber gikk tapt på kort tid, og en migrasjonskrise med rekordhøy ankomst av flyktninger og asylsøkere. Og idet Norge i februar i år sto i en situasjon der ledigheten var historisk lav og med mangel på kompetent arbeidskraft som det største hinderet for vekst i hele landet, kom covid-19.

Men en kraftfull politikk som støttet norsk næringsliv og trygget norske arbeidstakere, gjør at Norge har klart seg godt. Til tross for at vi faktisk er midt i pandemien, er de fleste tilbake i jobb, selv om mange fortsatt opplever krise. Og krisen er ikke over. Alt vil ikke bli som før, og vi har uansett visst lenge at vi må over i en ny normal. Det grønne skiftet kan ikke bli et rødt skatteskifte med mer stat og mer styring, men må skape økonomisk og sosialt bærekraftige arbeidsplasser over hele landet.

Sist Arbeiderpartiet forsøkte å håndplukke bedrifter, etablerte de en dørfabrikk i Årdal, som truet arbeidsplasser andre steder i landet og ble lagt ned med store underskudd litt senere. Politikere har sjelden forutsetninger for å plukke vinnere i et marked, men taperne er ofte flinke til å plukke politikere som vil gi dem penger. Det er dette Arbeiderpartiet kaller aktiv, retningsgivende næringspolitikk. Så dersom en arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt i venstresidens næringsstrategi, er det mest sannsynlig at det er de som må betale for den.

De siste syv årene har Høyre gjennomført reformer – ikke for å endre Norge, men fordi Norge har endret seg. Vi kan ikke reversere oss til framtiden, men vi kan risikere framtiden ved å reversere helt nødvendige endringer. Vi må skape mer og inkludere flere, ikke skatte mer og styre mer.

For øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske Venstre velkommen som nytt ja-parti i Stortinget.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [21:55:49]: I dag er komplekse, delikate natursystemer satt i alvorlig trøbbel. Vi har åttedoblet ressursbruken vår fra naturen, og Norge er på verdenstoppen i bruk og kast. Over 90 pst. av metaller og mineraler vi tar fra naturen, blir bare brukt én gang, og det vil være mer plast i havet enn spisbar fisk innen 2050 dersom plastproblemet fortsetter.

Dette er ikke kun et spørsmål om naturvern. Dette er faktisk grunnleggende økonomi. Vår velferd er basert på utnyttelse av naturens ressurser, og skal vi ha velferd også de neste 30–100 årene, må vår natur være i stand til å generere det overskuddet vi trenger. Da må vi sammen med EU lykkes med overgangen til en sirkulær økonomi. Vi må ha et marked for å bruke materialer flere ganger. Produkter må være designet for å resirkuleres, gjenvinnes og repareres, og vi må bruke digitalisering for å ha kontroll på de råvarene vi bruker. Vi må rett og slett skape mer ut av mindre.

For oss som er liberalkonservative, er dette egentlig et ganske prinsipielt spørsmål, for det handler om ansvarlig, fornuftig ressursbruk, måtehold, moderasjon og generasjonsansvar. Det handler om at Norge, som er et land rikt på naturressurser, også må verdsette sine naturressurser i kroner og øre.

Men i motsetning til hva mange fra Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne tror, kommer vi ikke til å lykkes dersom vi ikke bruker én ting, nemlig markedet og markedsmekanismene. For ja, omstillingen krever en smart og effektiv stat som stiller riktige krav, bruker sin anskaffelsesmakt og lager gode rammevilkår, men den krever også en stat og ikke minst politikere som kjenner sine begrensninger, og som vet at offentlige subsidier og politisk kløkt og entusiasme alene aldri vil være nok til å bygge et land, og det vil i hvert fall ikke være nok til å skape lønnsomme sirkulære forretningsmodeller.

Når SV, Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet, med Senterpartiet på slep, vil ha kraftige skatteøkninger for små og mellomstore bedrifter midt i en krise, gjør man det i realiteten helt umulig for de samme bedriftene å investere i den teknologien, det produksjonsutstyret og den kompetansen de trenger for å skape sirkulære verdikjeder. Når venstresiden sår tvil om EØS-avtalen, sår de også tvil i alle de bedriftene som er avhengige av markedsadgang i Europa, om de engang vil begynne å tenke sirkulært. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne krever handlekraft i klimaomstillingen når planen deres er å ta pengene og makten fra alle dem som faktisk skal handle.

Norge er nå nærmere å nå 2020-klimamålene enn noen gang før. Mens utslippene dessverre går opp i min hjemby, Oslo, har de nå gått ned i Norge fire år på rad. Men skal vi også klare å snu opp ned på måten vi bruker ressursene på i dag, trenger vi systemendringer og kraftigere virkemidler, og da trenger vi faktisk bedrifter som går i pluss og ikke i minus.

Kirsti Leirtrø (A) [21:58:59]: At små forskjeller, trygghet og tillit bidrar til mer verdiskaping, er ikke noe Arbeiderpartiet har funnet på. Også OECD har analysert sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst, og konklusjonen deres er at økt ulikhet bidrar til en lavere økonomisk vekst. Vi vet at en lavere økonomisk vekst fører til mindre til fordeling. Vi kan altså skape mer for å dele ved politisk å bidra til mindre forskjeller, mer inkludering, tillit og fellesskap.

I sju år har vi fått økt skattelette, mens nye avgifter og fjerning av velferdsordninger har rammet dem som har minst å rutte med. Høyreregjeringen fører en politikk som gjør at tilliten og tryggheten svekkes og forskjellene øker mellom folk. En ny SSB-rapport viser at ulikhetene i Norge har økt dramatisk. Dette skyldes ikke covid-19. Covid-19 forsterker bare utfordringene ytterligere. Høyresidens politikk er basert på en ideologi der de rike skal belønnes og velferdstjenestene begrenses eller privatiseres.

Lederlønningene økes formidabelt, mens pensjonister og vanlige arbeidsfolk mister kjøpekraft og tryggheten sin. Vi vil ikke ha det slik – et løsarbeidersamfunn med f.eks. en liberalisering av drosjenæringen som gir drosjesjåførene null muligheter til å leve av lønnen sin, eller renholderne i jernbanen, som mister opptjente pensjonsrettigheter, og lønns- og arbeidsvilkårene deres svekkes.

Som om ikke det er nok, ble det i fjor 36 000 nye uføre. Det er over halvparten av et årskull i Norge. Sju av ti i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon ønsker seg en jobb tilpasset dem. De trenger trygghet og et verdig liv. Vi trenger mer fellesskap og høyere tillit. Nå har denne regjeringen satt oss flere tiår tilbake. For det er ikke bare verdiskapingen som svekkes ved økte forskjeller. Menneskeverdet, likeverdet og livskvaliteten svekkes også. Folk må bli lyttet til og ikke være nødt til å stå med lua i handa. Vi trenger en ny kurs for Norge. Vi trenger en ny regjering.