Stortinget - Møte onsdag den 5. mai 2021

Dato: 05.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 2 [11:28:29]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 1, fra representanten Per Espen Stoknes til statsministeren, er overført til utenriksministeren.

Spørsmål 4, fra representanten Kjersti Toppe til justis- og beredskapsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 5, fra representanten Arild Grande til arbeids- og sosialministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 15, fra representanten Jorodd Asphjell til forsknings- og høyere utdanningsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Per Espen Stoknes til statsministeren, er overført til utenriksministeren.

Per Espen Stoknes (MDG) []: «USAs president Joe Biden gikk til valg på et offensivt klimaprogram, blant annet et forslag om globalt moratorium mot oljeleting i Arktis. Men i en uttalelse til NTB 22. april sa statsminister Erna Solberg at «vi har ingen planer om å endre vår oljepolitikk på grunn av dette». Uttalelsen kom samme dag som Biden arrangerte et toppmøte for å sette fart på internasjonalt klimasamarbeid.

Er det slik å forstå at Norge vil motarbeide et eventuelt formelt initiativ fra USA til et globalt moratorium mot oljeboring i Arktis?»

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Norge har en lang og god tradisjon for kunnskapsbasert forvaltning av havområdene våre, og senest i juni i fjor fastsatte Stortinget helhetlige rammer for virksomheten til havs gjennom å vedta oppdaterte forvaltningsplaner for alle havområdene våre. Det er en sånn tilnærming som har gjort det mulig å drive trygg og sikker virksomhet i alle våre havområder der vi i dag tillater den type virksomhet, og disse hovedlinjene har det vært og er bred enighet om politisk her i Stortinget.

Det er de naturgitte forholdene på stedet som har og bør ha betydning for hvilken næringsvirksomhet som er forsvarlig å ha i et havområde. Golfstrømmen gjør f.eks. at det i norsk del av Barentshavet er helt andre naturforhold og klimatiske forhold enn i havområder tilsvarende langt nord i andre land, inkludert i USA. På den måten er Norge forskjellig fra de fleste andre arktiske land. Cirka 9 pst. av befolkningen vår bor i Arktis. Vi har næringsvirksomhet, aktivitet og åpne hav. Vi har en helt annen situasjon, og forholdene i den sørlige delen av Barentshavet ligner mer på forholdene i de andre norske havområdene enn f.eks. havområdene tilsvarende langt nord i USA.

Nasjonalt kom president Biden allerede 20. januar i år med en såkalt «executive order» som gjennomførte et midlertidig moratorium på olje og gass i Arctic National Wildlife Refuge i Alaska. Arctic National Wildlife Refuge er et stort verneområde på North Slope i Alaska, som grenser mot Canada. Det har vært dragkamp om å åpne deler av verneområdet for olje- og gassvirksomhet i flere tiår. President Trump satte i gang en åpningsprosess, og det er da forventet at president Biden reverserer dette, om enn midlertidig.

Mens det sørlige Barentshavet er åpent hele året, er den nordlige delen dekket av sjøis deler av året. Her er det i forvaltningsplanene satt en grense for petroleumsvirksomhet der det forekommer sjøis mer enn 15 pst. av tida i april. Norge er det eneste landet i Arktis som i dag har satt en sånn grense. I den sørlige delen av Barentshavet har det vært drevet petroleumsvirksomhet i 40 år. Det er i denne perioden boret over 150 letebrønner og det er bygd ut felt på en sikker måte.

Norge setter pris på den gode dialogen vi har med USA, om både energi og klima, og vi ser på USA som en nær og god partner for samarbeid og dialog. Samtidig er det Stortinget som bestemmer hvor vi skal ha petroleumsvirksomhet i Norge, sånn Stortinget gjorde ved åpningen av Barentshavet sørøst i 2013, og da de tok stilling til forvaltningsplanen for norske havområder før sommeren i fjor. Norge har en god tradisjon for at det er våre folkevalgte som tar beslutninger basert på en sterkest mulig kunnskapsinnhenting, og det kommer vi til å fortsette med.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg takker for svaret fra utenriksministeren.

Jeg merker meg at hun beskriver den langvarige tradisjonen som Norge har, men når en amerikansk president gikk til valg på et program for et globalt moratorium mot oljeboring i Arktis, så er dette faktisk historisk. Et enormt gledelig klimapolitisk taktskifte er innen rekkevidde. For en gangs skyld har Norge makt, for vi er en stormakt i Arktis, og det er åpenbart at signalene fra utenriksministeren og statsministeren kan påvirke Biden-administrasjonen når de vurderer hvordan de skal fremme forslag om dette. Hva slags konsekvenser tror utenriksministeren det vil få for Bidens framgangsmåte og muligheter til å realisere et oljemoratorium i Arktis hvis Norge på forhånd sier nei?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Først må jo dette forslaget i så fall fremmes. Foreløpig er det en hypotetisk problemstilling, og som jeg var inne på i mitt innlegg, er dette noe som er gjort nasjonalt i USA fra Bidens side i denne omgang. Vi kan selvfølgelig ikke endre norsk energipolitikk eller forvaltning av norske havområder basert på en tenkt eller mulig framtidig problemstilling, men hvis det skulle komme en invitasjon fra USA eller andre til dialog om nordområdenes rolle i det å løse globale bærekraftsutfordringer, kommer vi selvfølgelig til å ta del i den dialogen, både bilateralt, multilateralt og selvfølgelig også blant kyststatene i Arktisk råd.

Det er som sagt for tidlig å si noe om dette ennå, fordi det ikke foreligger noe forslag. Vi har veldig god dialog med USA på energi- og klimaspørsmål, og statsministeren var en av de 40 statslederne som deltok på Bidens klimatoppmøte nå i april. Jeg vil også bare nevne at dette er heller ikke en problemstilling amerikanerne har tatt opp med oss, at dette skulle være noe som er nært forestående å foreslå fra USAs side.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Det er ikke første gang Norge og norsk oljeindustri jobber skulder ved skulder for å bremse og stoppe viktige internasjonale miljøinitiativer i Arktis. Ett forslag fra sterke krefter i EU om å stanse oljeleting i Arktis ble nedstemt med knapt flertall i EU-parlamentet for noen år siden etter en sterk lobbykampanje der norske myndigheter åpent bekjempet forslaget sammen med oljenæringen.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Er det slik at norske myndigheter og diplomater i USA nå jobber for å bekjempe et varslet forslag om et globalt moratorium mot oljeleting i Arktis?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Som sagt er ikke dette et forslag som ligger på bordet fra amerikanerne. Vi har god dialog med amerikanerne, og dette har heller ikke blitt tatt opp med oss fra amerikansk hold.

Det er viktig å understreke, som jeg var inne på i det første svaret mitt, at det er Stortinget som legger rammene for norsk petroleumspolitikk. Det er det et bredt flertall for her i huset. Så erkjenner og respekterer jeg at Miljøpartiet De Grønne har et annet synspunkt enn flertallet på det. Det er en helt ærlig sak. Men vi følger altså opp det brede flertallet som ligger i Stortinget, og det er også i tråd med de arealmessige rammene i forvaltningsplanen Stortinget fastla sommeren 2020.

Spørsmål 2

Roy Steffensen (FrP) []: «I norsk skole er det vanlig at ungdomspolitikere, interesseorganisasjoner og næringsliv kan besøke skoler og være en del av undervisningsopplegget. Den 24. april kunne vi lese i Vårt Land at bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass har møtt over 5 000 elever siden 2019. Dette vil Sosialistisk Venstreparti nå ha en slutt på, og de ønsker å forby oljenæringen å kunne møte elever på skolen.

Hva tenker statsråden om forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, og er dette noe også regjeringen vil vurdere?»

Statsråd Guri Melby []: Norsk skole skal være et vindu mot samfunnsliv og arbeidsliv for elevene. I skolen skal elevene lære om ulike yrker og utdanninger, de skal lære om miljø og bærekraftig utvikling – og de skal også lære å tenke kritisk og se ulike sider av en sak. På skolen skal elevene få utvikle evnen til å stille spørsmål, stimuleres til nysgjerrighet og stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Vi lever i et samfunn i dag der barn og unge påvirkes fra mange ulike hold. På skolen får elevene anledning til å møte ulike stemmer innenfor en trygg ramme.

Kritisk tenkning og etisk bevissthet er en viktig del av skolens brede samfunnsmandat og er tydelig nedfelt i overordnet del av læreplanen. Elevene skal trene på å gjøre etiske vurderinger, være utforskende og veie ulike hensyn opp mot hverandre. På den måten skal skolen lære elevene å ta bevisste valg og kunne begrunne egne meninger.

Jeg vil også vise til at bærekraftig utvikling ble innført som et tverrfaglig tema i de nye læreplanene som ble tatt i bruk fra inneværende skoleår. Gjennom arbeid med temaet skal elevene utvikle kompetanse som gjør dem i stand til å ta ansvarlige valg og handle etisk og miljøbevisst.

Det å invitere inn ulike deler av samfunnet i undervisningen kan bidra til å gjøre opplæringen mer motiverende og mer forståelig for elevene. Skolene og lærerne må bruke et godt faglig skjønn i arbeidet med å tilpasse opplæringen, og det er opp til skolen hvordan undervisningen og andre aktiviteter på skolen legges opp for at elevene skal lære best mulig. Det gjelder også hvem de ønsker å invitere inn i undervisningen. Det er altså opp til den enkelte skole og den enkelte lærer å bestemme det. Det er viktig bl.a. for at opplæringen skal kunne tilpasses elevene og gi mulighet til å ta opp dagsaktuelle temaer – og også mulighet til å tilpasses f.eks. lokale forhold.

Jeg har tillit til at lærerne kan gi elevene det rammeverket som er nødvendig for å kunne vurdere ulike sider av en sak og være kritisk til det de hører. Jeg mener ikke det er riktig å ha nasjonale regelverk der vi forbyr enkeltaktører å komme inn i skolen.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg er glad for at statsråden kommer med denne avklaringen om at det skal være opp til skolene, for oljenæringen er viktig for Norge som energinasjon og for vår velstand nå, men vil også være det i mange tiår framover. Næringen er også en katalysator for andre teknologitunge bransjer, den sysselsetter om lag 200 000 personer og vil ha behov for å rekruttere mange nye personer i årene som kommer. Da betyr det noe hvordan vi omtaler næringen.

I forrige uke kunne vi lese i Aftenbladet at Norges mest populære studium er det nye tollstudiet ved Universitetet i Stavanger, som har ca. 2 000 søkere til 35 plasser, mens det f.eks. kun var 21 førstegangssøkere til 20 studieplasser på petroleumsteknologi. Universitetet i Stavanger gir TV 2-serien «Toll» æren for de høye søkertallene, fordi den tegner et positivt og spennende bilde av yrket.

Er statsråden enig i at vedvarende negativ omtale av oljenæringen kan påvirke søkertall til høyere utdanning?

Statsråd Guri Melby []: Jeg tror absolutt at måten vi snakker om ulike yrker på, har påvirkning på søkertallene – både at det oppleves som om noen yrker har høy status og høy anseelse, og også ungdommens egen vurdering av hva framtidsutsiktene er i ulike yrker.

Jeg tenker at når det gjelder ulike næringers behov for arbeidskraft, er det klart at vi som nasjon har et viktig ansvar i å sikre at det finnes gode utdanningstilbud over hele landet som gjør at vi utdanner de fagfolkene vi trenger. Så tenker jeg også at bransjene selv har et viktig ansvar for å bidra til rekruttering inn i sine bransjer. Nå har oljenæringen over mange år hatt veldig god rekruttering og kanskje bidratt til at andre bransjer har slitt mer. Det er ingen tvil om at det å konkurrere om den kompetansen kommer til å være en stor utfordring framover, og jeg tenker at det er en viktig jobb for oljenæringen selv å sikre seg den rekrutteringen den trenger.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg synes svaret fra statsråden er interessant, for nå har mange politiske partier hatt landsmøte, og gjennomgangstonen fra Rødt, Miljøpartiet De Grønne, SV, Kristelig Folkeparti og statsrådens parti, Venstre, har vært at oljen representerer et problem, og at politikerne har et ansvar for at den skal fases ut. Selv om de nevnte partiene er uenige om å sette en konkret sluttdato, er i hvert fall alle partiene enige om at de ikke skal være positive til nye investeringer. Det synes jeg er veldig beklagelig, og det vil ha liten nytte for verdens miljø, men være til stor glede for verdens kullbaroner og oljesjeiker.

Likevel, sett i lys av det som statsråden nå har sagt i dagens spørretime, er det grunnlag for å håpe at statsråden vil være positiv til å gå i motsatt retning av SV, og heller oppfordre flere skoler til å få besøk av Norges viktigste næring.

Statsråd Guri Melby []: Jeg tror ikke jeg skal kommentere altfor mye av petroleumspolitikken, da det er ganske langt utenfor de feltene jeg er ansvarlig for som statsråd.

Jeg tror jeg skal forholde meg til det spørsmålet handler om, nemlig hvilke aktører vi skal slippe til i skolen. Jeg tenker at hvis vi ønsker at elevene skal utvikle evne til kritisk tenkning, at de skal kunne få høre flere sider av en sak og gjøre seg opp egne meninger, er det viktig at skolen har rom til å invitere inn de aktørene som de mener er relevant for å få til nettopp det. Jeg tenker at nettopp i en sånn setting som skolen er, kan det være relevant at en type aktør som Norsk olje og gass kan komme inn, kan bidra med sine perspektiv. Det samme kan selvsagt også miljøvernorganisasjoner eller andre som kanskje representerer noen andre syn. Så får elevene mulighet til å ta stilling til en del spørsmål selv, uten at vi nødvendigvis skal tre fasiten ned over hodet på dem. Det tror jeg er det beste vi kan gjøre for å utvikle gode samfunnsborgere som også kan ta seg gode jobber i framtiden, uavhengig av næring.

Spørsmål 3

Jenny Klinge (Sp) []: «Ved dei om lag 120 lensmannskontora som vart lagde ned i 2017, forsvann 350 politiårsverk. I tillegg har over om lag halvparten av dei gjenverande politistasjonane og lensmannskontora mista tilsette gjennom den såkalla «nærpolitireforma», jf. SSB.

Korleis ser statsråden for seg at ressursane skal finne kvarandre ved alvorlege hendingar når regjeringa har sørgt for at dei ikkje lenger eksisterer og/eller er bygd ned i store delar av landet?»

Statsråd Monica Mæland []: Vurdering av politikraft og tilstedeværelse gjøres ut fra kapasitet og kompetanse på politidistrikts- og geografisk driftsenhetsnivå. Det er i dag hele politidistrikter som leverer tjenestene ute i kommunene. Det har vært et sentralt grep i politireformen og er nødvendig bl.a. som følge av endringer i kriminaliteten. En slik helhetlig tilnærming til oppgaveløsningen representerer en endring fra tidligere, da lensmannskontoret i større grad hadde ansvar for beredskap og etterforskning lokalt.

Det handler bl.a. om hvilken bistand politiet kan yte ved alvorlige hendelser, i forbindelse med alvorlige identitetskrenkelser og overfor digital kriminalitet. I dag er det et helt annet samspill mellom ulike ressurser i hele politidistriktet, noe som også forklarer hvorfor kvaliteten på politiets arbeid har økt og politiet er i stand til å håndtere mer krevende saker likt og uavhengig av om hendelsen skjer i en stor eller liten kommune.

Kapasitetsundersøkelsen som er gjennomført, viser at selv om det er blitt færre lensmannskontor, så rykker politiet ut på oppdrag der det bor folk. Undersøkelsen påpeker at politiet bruker like mye tid på oppdrag i bygd som i by, og at politiet har kapasitet til også å prioritere mindre akutte hendelser.

I løpet av 2020 har de geografiske driftsenhetene fått en betydelig høyere andel av økningen i politiårsverkene enn de funksjonelle enhetene. 76 pst. av økningen i politiårsverkene i 2020 har gått til styrking av de geografiske driftsenhetene. I budsjettet for 2021 ble bevilgningen til politiet økt med om lag 578 mill. kr. Økningen skal i hovedsak gå til å styrke de geografiske driftsenhetene i politiet og vil gi ytterligere lokal tilstedeværelse og politikraft der folk bor og ferdes.

Når det gjelder SSB-tall om bemanning på kommunenivå, vil jeg gjerne understreke at denne statistikken gir et feil bilde av politikraften i den enkelte kommune. SSB tar utgangspunkt i de faste arbeidsstedene som de ansatte er registrert ved. Det kommer dermed ikke fram at ansatte som er registrert ved et fast arbeidssted i politiet, i praksis utfører sitt arbeid i flere kommuner og står til rådighet for hele distriktet.

Jenny Klinge (Sp) []: Eg takkar for svaret. Den raud-grøne regjeringa la fram ei rekkje tiltak i forbindelse med terrormeldinga i 2013. Eitt av tiltaka var å auke talet på IP3-mannskap frå 800 til 1 200 på landsbasis. Dette er dei politifolka som har mest trening i å handtere våpen og ekstra krevjande situasjonar. Solberg-regjeringa vidareførte denne ambisjonen og skreiv i forslaget sitt til statsbudsjett for 2017 at ein skulle nå måltalet på 1 200 innan utgangen av det året – beredskapen skulle vere tilfredsstillande i heile landet, og alle politidistrikt skulle ha tilgang på tilstrekkeleg mannskap med IP3-godkjenning. To år seinare kom det ein kontrabeskjed i statsbudsjettet for 2019. Målet var redusert frå 1 200 til 1 000.

Kva slags beredskapsfaglege vurderingar ligg til grunn for at regjeringa har gått bort frå ambisjonen om at det skal vere døgnbemanna IP3-patruljar tilgjengeleg i alle politidistrikt, noko som ikkje lenger er mogleg når ein tek ned talet frå 1 200 til 1 000?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg forstår at Senterpartiet er veldig opptatt av tellemåten. Jeg er opptatt av beredskap og totalberedskapen. Politiets beredskap er styrket i alle ledd.

Det som er viktig, og som er helt nytt i år, er at alt innsatspersonell i alle politidistrikter nå får midler til å reise og trene ved det nye nasjonale beredskapssenteret. Det betyr at vi får et innsatspersonell som er bedre trent, og som kjenner de nasjonale beredskapsressursene mye, mye bedre enn det som var situasjonen tidligere. Når vi i tillegg vet at politiet har bedre utstyr, trener mer og har bedre grunnlag for å gjøre jobben, er det ikke å telle enkeltpersoner som er det viktige, det er hvordan totalberedskapen er. Den er altså styrket i hele landet og i alle ledd, takket være en kraftsatsing knyttet til politireformen og til innsats, personell, mer penger og nye biler, båter og helikoptre.

Jenny Klinge (Sp) []: Regjeringa har klart det utrulege – nemleg å sentralisere helikopterberedskapen til politiet i Nord-Noreg frå Bardufoss til Rygge. Dermed har Nord-Noreg ingen helikopter som politiet kan bruke til å fly inn politifolk eller spesialstyrkar til ei bygning, eller som i ytste konsekvens kan bli brukt av skarpskyttarar. I rapporten frå Gjørv-kommisjonen, som regjeringa ofte viser til, men som det kan verke som om dei ikkje har lese særleg godt, står det bl.a. at ved eventuelle framtidige og meir omfattande terrorangrep andre stader i landet vil helikopterstøtte kunne bli av kritisk betydning for moglegheita til å avgrense og nedkjempe trusselen.

Var terrorberedskapen i Nord-Noreg betre då det fanst helikopter der som kunne brukast til å fly politifolk til viktige oppdrag, eller som kunne brukast av politiets skarpskyttarar, eller er beredskapen betre no når politiet ikkje har slike helikopter for beredskap nord for det sentrale Austlandet?

Statsråd Monica Mæland []: Det er faktisk feil. Det er jo slik at vi har politihelikoptre. Vi har gjort en avtale med sivil helikoptermyndighet og leid inn helikoptertilgang i Tromsø.

I tillegg er det igjen slik at Senterpartiet er notorisk opptatt av geografisk tilholdssted for våre helikoptre. Politiet har avtale med Kystverket og kan få bistand fra Forsvaret, og vi har nye politihelikoptre knyttet til det nye beredskapssenteret som har mye lengre rekkevidde, kan reise mye lenger, bære tyngre og gjøre en mye bedre jobb.

Så ja, beredskapen i hele landet er betydelig styrket under denne regjeringen, både i form av endret organisering, altså politireformen, og i form av flere mennesker, bedre verktøy, bedre ressurser og mer øving.

Spørsmål 4

Fra representanten Kjersti Toppe til justis og beredskapsministeren:

«Vest politidistrikt blei i 2020 for fyrste gong det politidistriktet med lågast politidekning per innbyggjar i heile landet. Per 31. desember 2020 var det 1,58 politifolk per 1 000 innbyggjarar. I Oslo er det til samanlikning 2,54. 16 stader i Hordaland har enten mista det lokale lensmannskontor sitt eller fått færre tilsette enn i 2015. Også bydelspolitiet i Bergen har mista fleire tiltals tilsette gjennom reforma.

Kva gjer statsråden for å stoppe sentraliseringa av politiet i Hordaland, sikre bydelspolitiet og redusere responstida?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 5

Fra representanten Arild Grande til arbeids- og sosialministeren:

«Mange delvis permitterte kan ha fått betydelig restskatt, jf. artikkel på Dinside.no 21. april 2021. Rett skattetrekk er den enkeltes ansvar, men vi bør kunne forvente både gode rutiner og god informasjon fra våre offentlige myndigheter, slik at det er enklest mulig å betale inn rett skatt til rett tid.

Hvordan fastsetter Nav skattetrekket for delvis ledige dagpengemottakere, hvor mange av de som har vært ledige i 2020, kan nå ha fått en betydelig restskatt, og hvordan vil statsråden bidra til å bedre situasjonen nå eller i fremtiden?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 6

Emilie Enger Mehl (Sp) []: «Fra 2013 til 2019 mistet 14 kommuner i Hedmark statlige arbeidsplasser, ifølge en oversikt fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Nord-Odal har tapt 42 arbeidsplasser, Stange 30, Våler 28, Eidskog 22, Åmot 20, Alvdal 9, Folldal 7, Løten 14, Rendalen 8, Sør-Odal 6, Tolga 5, Åsnes 3, Ringsaker 2 og Os 1. Samtidig er befolkningsnedgangen i Hedmark og Oppland på sitt sterkeste siden 1995, og befolkningen sentraliseres til de største kommunene.

Synes statsråden at regjeringens sentralisering av arbeidsplasser er god distriktspolitikk?»

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Regjeringen fører ikke en distriktspolitikk med sentralisering som mål. Tvert imot ønsker vi å motvirke sentralisering – samtidig som vi jobber for at tjenestene for innbyggerne skal bli bedre og mer tilgjengelige, og at folk skal oppleve en enklere hverdag. Digitalisering bidrar jo til en desentralisering av tjenester. Der man før måtte reise til et kontor, ta seg fri fra jobben og stå i kø, kan man nå med et par tastetrykk løse det hjemme fra pc-en.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for utvikling og vekst i hele Norge. Vi ønsker at det skal være kompetansearbeidsplasser over hele landet, og at det skal være en god regional fordeling av statlige arbeidsplasser.

I hele vår periode har regjeringen ført en aktiv lokaliseringspolitikk. Det er om lag 1 240 arbeidsplasser som er nyetablert eller flyttet ut av Oslo-området i perioden 2013–2020. Vi har f.eks. lagt Norsk helsearkiv til Tynset, med om lag 60 statlige arbeidsplasser. Snart skal Helsedataservice flyttes til Tynset. Det åpnes også for noen stillinger i Trondheim, stillinger som i dag er plassert i Bergen, Oslo og Trondheim.

Hovedregelen i regjeringens lokaliseringspolitikk er at ny statlig virksomhet skal etableres utenfor Oslo og sentrale kommuner i Oslo-området. Det innebærer i praksis at statlige arbeidsplasser og tjenester ofte lokaliseres i mellomstore byer.

I 2019 forsterket regjeringen retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser. Det skal legges vekt på lokalisering i regionale sentre der virksomhetene har størst potensial for å bidra til det lokale tilbudet av arbeidsplasser. Å styrke de små byene og tettstedene er viktig for å skape et regionalt tyngdepunkt som kan balansere den tiltrekningskraften de store byene har. De små tettstedene skal også bidra til omlandet og distriktet rundt.

Regjeringen er opptatt av at statlige arbeidsplasser og statlige etater skal levere best mulig tjenester, tjenester som er kunnskapsbaserte. Digitalisering gir, som jeg sa, nye muligheter for organisering av virksomhetene. Det betyr at endringene som gjennomføres i offentlig sektor, gir både bedre tjenester, bedre oppgaveløsning og mer effektiv ressursbruk.

Parallelt med dette jobber vi for at effektiviseringen ikke skal få uheldige konsekvenser for enkeltområder. Det er nettopp derfor vi jobber så aktivt med lokaliseringspolitikken. Den svake befolkningsutviklingen i Innlandet skyldes i hovedsak, som i resten av landet, fødselsunderskudd kombinert med lav arbeidsinnvandring, og fødselsunderskudd og lav arbeidsinnvandring fra EØS-landene ser vi også er en trend i øvrige deler av landet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Distriktsministeren begynner med å hevde at regjeringen jobber for å motvirke sentralisering. Senterpartiet er uenig i den beskrivelsen. Vi har tvert imot sett en regjering som systematisk har sentralisert alt fra politi til trafikkstasjoner, skattekontorer og mange andre arbeidsplasser vekk fra spesielt de minste kommunene.

Politiet representerer et område hvor det har skjedd en kraftig sentralisering. Den 5. oktober 2018 vedtok Stortinget følgende:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen.»

Likevel ser vi i f.eks. Hedmark at Stange nå har gått fra femten ansatte politifolk til én, Koppang har gått fra seks ansatte til tre, og Rena har gått fra seks ansatte til to. Hvordan er det en reell styrking av lensmannskontorene på Stange, Koppang og Rena?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Det er litt pussig at også representanten og Senterpartiet er så opptatt av å understreke at de motarbeider sentralisering. For der Senterpartiet har mulighet til å gjøre noe, nemlig i fylkene og fylkeskommunene, når de sitter ved makten, gjør man jo det samme. Det er faktisk nesten en sterkere sentralisering i fylkene der Senterpartiet sitter og styrer, enn der staten styrer.

I Innlandet ser vi at antallet arbeidsplasser er redusert i de minste kommunene med nesten 50 pst. fra 2013 og fram mot 2020. Samtidig ser vi at økningen i de mest sentrale kommunene er på over 50 pst. i samme tidsrom. Dette er en sentralisering som Senterpartiet har valgt. Det er det sikkert gode grunner til, fordi man ser at det gir bedre tilbud til innbyggerne.

Når det gjelder politiet, registrerer jeg at vi har fått 150 flere stillinger i 2020 enn vi hadde i 2013. Det er ikke politikontoret som er det viktigste; det er å ha politiet der ute og muligheten til å oppklare og hjelpe ved kriminalitet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg spurte om hvordan denne reduksjonen av antall ansatte var en reell styrking av de tre spesifikke lensmannskontorene, men statsråden valgte å bruke et minutt på å snakke om Senterpartiet i stedet.

Da får jeg spørre om noe annet. I går vedtok styret i Sykehuset Innlandet at de vil ha et nytt hovedsykehus på Moelv, og de vil legge ned akuttfunksjonen ved Elverum sykehus. Den beslutningen skal videre til styret i Helse Sør-Øst, og så er det til slutt Høyre i regjering som bestemmer hva som skal skje med sykehuset i Elverum.

Senterpartiet mener det ville være en tragedie for hele regionen hvis vi ikke skal ha et akuttsykehus på Elverum. Det må bestå for å sikre både arbeidsplasser og trygghet og beredskap for innbyggerne i hele Østerdalen. Det er en tjeneste som ikke kan digitaliseres. Hvis man skader seg eller skal føde, kan man ikke gå på en datamaskin – da må man på sykehus.

Mener digitaliserings- og distriktsministeren at det er bra for regionen i Østerdalen hvis akuttfunksjonen ved sykehuset i Elverum forsvinner?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Dette er jo en beslutning som helseministeren skal ta på et tidspunkt, og derfor blir det uryddig av meg å kommentere dette i Stortinget i dag.

Jeg forstår at det er problematisk for Senterpartiet at jeg bruker min tid på å minne om at Senterpartiet selv driver en sentralisering der de sitter med makten og politisk ledelse. Jeg skjønner at det er ubehagelig å bli minnet om det, all den tid Senterpartiet er mest opptatt av å kritisere staten for at man sentraliserer. Men det er interessant å se at også Senterpartiet ser at det er viktigere å gi gode tilbud og øke tilgjengeligheten for innbyggerne fremfor å holde fast på kontorer og gamle strukturer.

Når vi også ser at veksten i antallet statlige arbeidsplasser økte innen offentlig administrasjon og ikke politi og sykepleiere under Senterpartiet, var det naturlig for meg å kommentere det.

Spørsmål 7

Bengt Fasteraune (Sp) []: «Fra 2013–2019 mistet Oppland 269 statlige arbeidsplasser. Når arbeidsplassene flyttes må folk flytte etter. SSBs befolkningsoversikt for 2020 konkluderer med at Oppland og Hedmark har hatt den største befolkningsnedgangen siden 1995. Oppland har flest nasjonalparker i landet, og i enkelte kommuner er 80 pst. av områdene vernet. Det er etablert kompetansesentre som har oppgaver tilknyttet verneområdene.

Vil statsråden sørge for at statlige arbeidsoppgaver og arbeidsplasser flyttes fra direktorat og statsforvalter til disse områdene?»

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Regjeringen har gitt kommunene tilbud om å overta forvaltningsansvaret for alle mindre verneområder. Kommunene får fortløpende tilbud om å bli forvaltningsmyndighet når nye verneområder opprettes. Nasjonalparker og andre større verneområder forvaltes av nasjonalpark- og verneområdestyrer som er satt sammen av lokalpolitikere. For en tid tilbake besøkte jeg Røros. Her har de nylig samlokalisert Fylkesmannens reindriftsavdeling, nasjonalparkforvaltere, Statens naturoppsyn og Statskog. Dette gir sterke og spennende fagmiljøer, som gjør Røros til et mer attraktivt arbeidsmarked, og som også kan bidra til at andre, ikke bare statlige arbeidsplasser, men også arbeidsplasser i privat sektor kan knytte seg til disse sterke fagmiljøene.

I mitt svar til representanten Enger Mehl redegjorde jeg for regjeringens lokaliseringspolitikk, men jeg kan tilføye at regjeringen i 2020 startet fire pilotprosjekter med Statens hus rundt om i Norge. Målet med at vi gjør det, er at små og mellomstore avdelinger av statlige etater skal samarbeide tettere med hverandre og skape større fagmiljøer på mindre steder rundt om i distriktet, slik at man kan tiltrekke seg ytterlige arbeidsplasser og kompetansemiljøer. Dette er et samarbeid mellom statlige etater, vertskommune, fylkeskommune og statsforvalter som vi har stor tro på. Fremfor at man sitter spredt rundt omkring i hele landet med statlige arbeidsplasser i små fagmiljøer, kan man samle kompetansemiljøer, og kollegaer også, for et godt arbeidsfellesskap.

Digitale løsninger legger til rette for at arbeidsoppgaver kan utføres fra et annet sted enn det fysiske kontoret hos arbeidsgiver. Regjeringen ønsker å åpne for at medarbeidere i statlige virksomheter i større grad kan arbeide fra hele landet. Det gir større fleksibilitet i det statlige arbeidslivet og bidrar til at fagkompetanse både kan beholdes og styrkes i distriktene.

Det kan også være et potensial for at fjernarbeidsplassene som vi nå ser at næringslivet legger til rette for, men som også staten legger til rette for – vi ser at Lånekassen nå lyser ut stillinger med hele Norge som arbeidssted – vil bety en vekst i arbeidsplasser i distriktene. Da er det også interessant å se på hvordan vi kan legge til rette for kontorfellesskap i eksisterende lokaler, og hvordan vi kan løfte fram og styrke miljøene i næringshagene og kunnskapsparkene rundt om i landet, slik at flere som har muligheten til og ønsker å flytte ut i distriktet, kan ta med seg arbeidsplassen fra de store byene og flytte til mindre steder. Her kan kommuner og fylkeskommuner ta en viktig rolle i å kartlegge og ta i bruk lokal infrastruktur til lokale arbeidsfellesskap.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Takk for svaret. Jeg ser at man i stor grad åpner opp for at det kan flyttes ut arbeidsplasser, og det er beskrevet miljøer i både fylke, kommune og i og for seg stat. Da skal jeg prøve å presisere det litt. Jeg skal liste opp noen oppgaver som Land- og friluftslivavdelingen har i dag, i seksjonen for verneområder, og det er under Miljødirektoratet:

  • arbeid for å bedre tilstanden i verneområder, bl.a. gjennom restaureringstiltak

  • ansvar for opplæring av lokale nasjonalpark- og verneområdeforvaltere og -styrer

  • arbeid med besøksforvaltning i verneområder samt forvaltning og utvikling av merkevaren for verneområder i Norge

  • arbeidet med nasjonalparklandsbyer og -kommuner

  • arbeid med økt verdiskaping, med natur og verneområder som ressurs

  • ansvar for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag og utvikle fagsystemer og digitale verktøy på vårt ansvarsområde

Etter det jeg vet, jobber det 17 personer i Land- og friluftslivavdelingen, seksjonen for verneområder. Mener distriktsministeren at dette er oppgaver som kan flyttes ut?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg er opptatt av at statlige arbeidsplasser skal flyttes ut av Oslo-området for å bidra til kompetansearbeidsplasser rundt om i distriktene. Det er viktig, og derfor er jeg glad for at vi har flyttet ut mange, og at vi fortsatt har en aktiv lokaliseringspolitikk. Jeg ser at det er noen statlige arbeidsplasser som både staten og fylkeskommunene, der Senterpartiet sitter og styrer, ønsker å gjøre endringer knyttet til.

Jeg har også lyst til å nevne at utvikling og vekst i Distrikts-Norge også handler om arbeidsplasser i privat sektor. Det ser nærmest ut som at hvis ikke staten går inn, hvis vi ikke etablerer statlige arbeidsplasser, så er det nesten ikke liv laga i distriktene. Det er ikke situasjonen der ute. Vi ser at aktivitet, vekst og utvikling i stor grad er knyttet til å skape jobber i privat sektor.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Det er jeg enig i. Privat næringsutvikling er særs viktig.

Jeg vil være enda mer konkret og bruke Hjerkinn-miljøet som eksempel. De har hatt besøk av mange ministre, inkludert statsministeren, og muligens også denne ministeren. Dagens kompetansemiljø består av Norsk Villreinsenter Nord. De har fire ansatte og har en nasjonal veiledningsoppgave innen villreinforvaltning. Samtidig har de bygd opp et publikumstilbud som lokale reiselivsbedrifter benytter seg av, bl.a. Viewpoint Snøhetta. Det er et forvaltningsknutepunkt for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, Rondane nasjonalpark og Dovre nasjonalpark, med fire forvaltere. Statens naturoppsyn, SNO, har sitt kontor der. Det er en felles informasjonsmedarbeider. Det er kontor for fjellstyrer rundt platået, i både Dovre og Folldal. Det er også et pilegrimssenter, og det er mange andre, guider og slike, tilknyttet dette. I tillegg er NTNU en aktiv bruker.

Kan dette være et kompetansenav der statlige arbeidsplasser flyttes ut, og som kan få ansvar for lokale, regionale og nasjonale oppgaver?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg er veldig glad for at det eksempelet trekkes frem, for det er nettopp ved at behovet for å jobbe sammen i tette kompetansemiljøer kommer fra miljøene selv fordi man ser at det er så mye synergier å hente ut av det, at man skaper disse fellesskapene på tvers og får synergier ut av det. Det er veldig bra, og det ønsker jeg å se mer av. Jeg har besøkt senteret, jeg har vandret som pilegrim gjennom området og besøkt senteret, og det er veldig godt å se at man gjør dette lokalt, også uten at staten vedtar det. Jeg synes jo det er en positiv ting, men jeg ønsker å se mer av at både stat og fylkeskommuner og kommuner går sammen om å få etablert flere slike kompetansemiljøer.

Spørsmål 8

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: «Statsråden har tidligere vist til regjeringens «formidable distriktssatsing». Nordland er det fylket som har mistet flest statlige arbeidsplasser i kommuner med lavest sentralitet under denne regjeringen. Hele 298 arbeidsplasser er borte der de trengs mest. Fylkets ene kommune i sentralitetsklasse 3 har fått tilført 306 statlige arbeidsplasser.

Synes statsråden at flytting av statlige arbeidsplasser til kommuner i laveste sentralitetsklasse vil være et effektivt virkemiddel for vekst, og vil det være god distriktspolitikk?»

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Spørsmålet fra representanten likner på spørsmål jeg fikk fra Senterpartiet tidligere i dag. Det handler om statlige arbeidsplasser, små kommuner, virkemiddel for vekst og god distriktspolitikk. Siden jeg nettopp redegjorde for regjeringens lokaliseringspolitikk i mitt tidligere svar, vil jeg avgrense meg til hva jeg mener er god distriktspolitikk og effektive virkemidler for vekst.

Selv om statlige arbeidsplasser kan være et viktig tilskudd for å skape balanserte arbeidsmarkeder, som jeg tidligere var inne på, er det ikke statlige arbeidsplasser som skaper vekst. Det er det næringslivet som står for. Nordland er et fylke med stort ressursgrunnlag og mange spennende muligheter for vekst og utvikling. Grunnlaget for at folk skal bo i hele landet, er at de har en jobb å gå til. Derfor prioriterer vi gode vilkår for næringslivet. Distriktspolitikken handler om innsats på en rekke politikkområder. Vi vil fortsette vår satsing på skatte- og avgiftslettelser, på forskning og innovasjon, for å skape jobber i Nord-Norge. Vi vil satse på en aktiv statlig lokaliseringspolitikk og bedre kommuneøkonomi.

I ny Nasjonal transportplan vil vi fortsette regjeringens historiske samferdselsutbygging i Nord-Norge. Vi satser milliardbeløp på investeringer til riksveier og fylkesveier. Vi bygger bredbånd i distriktene som aldri før. Gode samferdsels- og bredbåndsløsninger er avgjørende for å sikre livskraftige distrikter. Nordland får store investeringer gjennom NTP til både vei, jernbane, kyst og luftfart. Utbedringer på E6 og E10 vil gi store reisetidsreduksjoner og økt trafikksikkerhet.

Vi legger også til rette for at alle skal kunne ta utdanning, uavhengig av hvor man bor og hvilken livssituasjon man er i. Innen sommeren skal vi legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning. Alt dette er viktige komponenter i det jeg mener er en god distriktspolitikk og gode virkemidler for vekst. Regjeringen fører en fremtidsrettet distriktspolitikk for å omstille norsk økonomi for nye arbeidsplasser. Nå videreutvikler vi distriktspolitikken, og den skal vi legge frem før sommeren.

Når det gjelder Nordland, ser vi at fylkeskommunen har sentralisert en hel del. Fylkeskommunen i Nordland har redusert antall arbeidsplasser i de minste kommunene, med over 15 pst. mellom 2013 og 2020. Den eneste kommunen med økning i fylkeskommunale arbeidsplasser i Nordland er Bodø. Representanten kjenner fylkeskommunen godt, og der Senterpartiet driver fylkeskommunen, driver sentralisering, flytter arbeidsplasser fra mindre kommuner rundt i fylket og inn til Bodø, er det en grunn til det, og grunnen ser jeg for meg er at de mener det er for å gi bedre tjenester, som kanskje er mer kostnadseffektivt, men også bedre kvalitet til sine innbyggere. Det er jo målet for oss politikere. Det er ikke kontorer, systemer og strukturer, det er gode tjenester til innbyggerne våre.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: I stedet for å svare på sammenhengen mellom statlige arbeidsplasser og distriktspolitikk, som egentlig var spørsmålet, velger statsråden igjen å angripe fylkeskommunene, og det er for så vidt helt greit.

Jeg kan svare for Nordlands del. Det er brukt f.eks. veldig mye energi og midler på å bevare de 16 videregående skolene og de 28 studiestedene som vi har spredt utover fylket. Det lyses nå ut fylkeskommunale stillinger med fleksible arbeidssteder og stillinger med fritt arbeidssted innad i fylket. I veiadministrasjonen er det nå flyttet langt flere stillinger ut fra Bodø enn da Statens vegvesen hadde ansvaret. Det bygges eksempelvis ikke nytt fylkeshus i Bodø fordi det ønskes at man flytter ut funksjoner.

Til spørsmålet som jeg ønsker å stille: Hva tror statsråden det gjør for en kommune som Beiarn når Helfo legger ned fem statlige arbeidsplasser – ikke mange, men viktige for Beiarn? Eller Leirfjord, som mistet 20 da barnevernsinstitusjonen ble lagt ned?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg må presisere: Det var overhodet ikke min intensjon å kritisere fylkeskommunen. Tvert imot forsvarer jeg det fylkeskommunen gjør, fordi fylkeskommunen sentraliserer i Nordland. Jeg tror Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Nordland sentraliserer statlige arbeidsplasser fordi de mener at det gir et bedre tilbud til sine innbyggere.

Så er det litt vanskelig for meg å stå her og svare for hver eneste statlige arbeidsplass som er lagt ned i ulike kommuner i hele Norge innenfor ulike sektorer som andre statsråder har ansvaret for. Jeg håper Senterpartiet kan ha forståelse for det. Mitt utgangspunkt er at vi fortsatt skal ha en aktiv lokaliseringspolitikk. Vi skal aktivt legge til rette for at vi også etablerer og får flest mulig arbeidsplasser i privat sektor i distriktene. Men når vi ser at samfunnet er i endring, tjenester er i endring, folk trenger ikke å reise milevis for å oppsøke et kontor når de kan trykke på en tast i stua og få fikset tjenesten, kan vi ikke opprettholde kontorer bare for å opprettholde kontoret.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) []: For å svare på mitt eget spørsmål: Jeg vil påstå at statlige arbeidsplasser er betydelig viktigere samfunnsbyggere i distriktskommuner enn i store bykommunene. Det hjelper distriktene lite å flytte fra Oslo til Trondheim. Jeg mener det er et virkemiddel regjeringen kunne ha brukt dersom det var et reelt ønske om vekst og bosetting i hele landet, og jeg er veldig enig med ordføreren i Beiarn som sa etter Helfo-nedleggelsen: «Så mye for at digitalisering skulle kunne gi arbeidsplasser i distriktene. Staten sier ett, og gjør noe annet. Dette er skikkelig trist.»

Til slutt: Hva tenker statsråden om at UDI nå velger å legge ned asylmottaket i Salangen, det eneste som har fagkompetanse på enslige mindreårige, for å flytte til det sentrale Østlandet? Hvordan lykkes regjeringen innenfor områdene digitalisering og distriktspolitikk når nå også Nasjonal kommunikasjonsmyndighet flytter fra bygda til byen, fra Lødingen til Tromsø?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Det var flere spørsmål her, men til det siste representanten tok opp, om flytting av Nkom og den ene arbeidsplassen fra Lødingen, så er ikke det avklart ennå. Der er det en dialog mellom departementet og Nkom om prosessen, så endelig beslutning er ikke fattet.

Det representanten og jeg er enige om, er at statlige kompetansearbeidsplasser er viktig i Distrikts-Norge, og derfor er det bra at regjering og storting ønsker at statlige arbeidsplasser etableres utenfor Oslo. Den linjen ligger fast.

Så synes jeg det er veldig gledelig når vi nå nettopp fikk melding om at Nord-Norge er blant regionene i Europa med lavest arbeidsledighet i 2020. Det tyder på at her er det arbeidsplassene i privat sektor som gir oss velferd, som gir skatteinntekter, og jeg kunne ønsket at vi hadde snakket litt mer om det enn bare om at staten skal være eneste svar på alle problemer i distriktene.

Spørsmål 9

Nils T. Bjørke (Sp) []: «Hordaland har hatt ein auke i statlege arbeidsplassar på 2 920 i perioden 2013–2019. Men auken i Bergen kommune har vore på 3 165, slik at det har vore ein reell nedgang i distrikta. Voss kommune har hatt ein nedgong på 90 arbeidsplassar og Ulvik kommune ein nedgang på 20 arbeidsplassar. Også i politiet er det sentralisert. I Odda hadde politiet, ifølgje SSB, 31 tilsette i 2016, medan det var 27 tilsette i 2020.

Kva gjer regjeringa for å snu sentraliseringstrenden og sikre distrikta i Hordaland statlege tenester og arbeidsplassar?»

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg takker for spørsmålet. Jeg er glad for å få lov til å svare på disse spørsmålene, for jeg har et stort engasjement for det. Jeg så at representanten satt i salen også mens jeg besvarte de tidligere spørsmålene fra Senterpartiet, der jeg redegjorde for regjeringens lokaliseringspolitikk, så deler av spørsmålet har jeg allerede svart på.

Som jeg kommenterte i svaret til representanten Fasteraune, er ikke alle statistikkendringer reelle endringer i antall arbeidsplasser. Endringer i organisasjonsform kan påvirke statistikken, og det gjelder for Voss, eksemplet som representanten tar opp. I underkant av 50 sysselsatte er knyttet til opprettelsen av det statlige aksjeselskapet Spordrift AS, som dermed er registrert som offentlig eid foretak.

Både sentralisering og urbanisering er internasjonale trender som preger bosetting og levekår over hele verden. Norge er i en særklasse når det gjelder å opprettholde levende lokalsamfunn over hele landet. Det skal være mulig å leve et godt liv uansett hvor man bor i Norge.

Her har jeg lyst til å trekke frem kommunenes rolle i å tilrettelegge for tjenester og arbeidsplasser. Kommunene kan spille en aktiv rolle for å få frem lokale ideer, i kraft av å være planmyndighet og tilrettelegger for næringsutvikling. Lokalt forankrede prosesser som integrerer nærings-, areal- og samfunnsutvikling er viktig for en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet. Attraktive steder og aktivt næringsliv henger tett sammen og påvirker hverandre. Bredden i det lokale arbeidsmarkedet påvirker tilflytting, mens trivsel og gode tjenester får folk til å bli.

Siden representanten nevner politiet, vil jeg nevne at politireformen sikrer et operativt, synlig og tilgjengelig politi med kapasitet til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og dermed gi innbyggerne økt sikkerhet. Reformen har gitt større fagmiljøer og mer robuste politidistrikt og operasjonssentraler. Alle politidistriktene er styrket, og vi vil styrke bemanningen ytterligere i distriktene i årene fremover.

Så til Vestlandet. Jeg ser at det i Vestland fylkeskommune er redusert antall arbeidsplasser i de minste kommunene med nesten 30 pst. frem mot 2020. Den eneste kommunen med økning i fylkeskommunale arbeidsplasser på Vestlandet er Bergen. Jeg har igjen lyst til å forsvare det som Senterpartiet er med på i Vestland, for jeg har en genuin tro på og overbevisning om at fylkespolitikerne der gjør disse vurderingene ikke ut fra at de ønsker å legge ned statlige arbeidsplasser i de minste distriktskommunene i Vestland, men de flytter dem til Bergen fordi det gir en bedre tjeneste til innbyggerne, med mer kvalitet, mer kostnadseffektivt og med mer tilgjengelighet.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg er einig i at det er viktig med lokale arbeidsplassar i anna næringsliv, men då er det viktig at staten legg til rette. Eg skal ta eit lokalt døme med trafikkstasjonen på Voss. Tidlegare var det lokal sjef som styrte ressursane etter behov og kunne bruka folka på fleire område. Det vart delt opp i divisjonar der dei var i forskjellige båsar. Så begynner dei å snakka om nedlegging. Det var stor diskusjon. Dette er ei skjult nedlegging, for dei har framleis halv drift, dei har framleis oppkøyring, men dei har plukka vekk timane og folka lokalt, slik at næringslivet ikkje har tilgang til dei tenestene. Desse tenestene kan ein ikkje utføra digitalt. Dei er avhengige av å få dei gjorde lokalt. Før gjekk det fort å få seg ein time, anten ein skulle godkjenna køyretøy eller andre ting eller ha oppkøyring. I dag er det nesten umogleg fordi dei har skapt ei usikkerheit som gjer at folk har slutta, og så har dei ikkje tilsett nye folk på stasjonen. Er ikkje det eit typisk døme på korleis ein ikkje skal gjera det om ein skal styrkja lokalt næringsliv?

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Jeg er helt enig med representanten i at staten har et stort ansvar for å legge til rette for næringslivet for at det skal være enkelt å drive og enkelt å etablere nye arbeidsplasser. Derfor er det viktig at når de ulike sektorer, etater og direktorater gjør endringer, må man ikke bare se hva dette har av konsekvenser for i sin sektor. Man må se det i en helhet, hvilke konsekvenser det får for regionen og ikke minst for næringslivet, som representanten er inne på. Jeg er glad for at representanten vektlegger viktigheten av at vi som politikere legger til rette for at de arbeidsplassene som kommer innenfor privat sektor, som gir inntekter og finansierer velferden vår, får en enklest mulig hverdag.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Men det er akkurat det som er poenget, at her prøver ein å leggja opp til det, og etter ei stund kjem det fram at nei, det er statistikk på at me ikkje har bruk for dei ressursane der. I dag er systemet i Vegtilsynet slik at ein må inn og booka timar. Så lenge dei timane ikkje er opna og ein ikkje får booka timar, ser det ut som det ikkje er aktivitet på plassen. Dei har jo bruk for tenestene, men dei får ikkje dekt behovet. Dei må reisa lange vegar for å få dekt dei tenestene, og det er snakk om å ha aktive miljø.

På Voss hadde me 14 Helfo-arbeidsplassar, ei av dei betre avdelingane i landet. Men når det overordna prinsippet er at sentralisering er løysinga, vart dei òg lagde ned og flytta vekk, i plassen for å byggja oppunder det lokale miljøet som var der, med kunnskapsarbeidsplassar som var viktige for bygda. Totalen i dette, med så mange ting, er det som gjer at frustrasjonen vert stor ute i bygdene.

Statsråd Linda Hofstad Helleland []: Det forstår jeg, men vi ser at både Høyre i regjering og Senterpartiet i ledelsen i veldig mange fylker velger å sentralisere fordi man er satt der som politiker for å gi en best mulig tjeneste til innbyggerne og ikke for å bevare kontorer. Jeg er enig i at digitalisering og teknologi ikke bidrar til at alt kan løses på nett, tvert imot. Men det frigjør kapasitet sånn at vi med de varme hendene, sykepleierne, eller om det er politiet, kan bruke ressursene der, på dem som trenger det mest, i de operative stillingene ute, for innbyggerne våre. Så kan alt annet som er mulig å løse digitalt, løses digitalt. Men igjen – man må se dette i en større sammenheng, hvilken betydning det får for regionen og for næringslivet. Derfor er det viktig å ha en koordinerende rolle for å ivareta distriktspolitiske hensyn.

Spørsmål 10

Liv Signe Navarsete (Sp) []: «Det er ei utfordring å skaffe nok folk til nytt MPA-miljø på Evenes, både støttepersonell, teknikarar og pilotar. Konsekvensen av regjeringa sitt vedtak i 2016 om å leggje ned Andøya var ei rasering av eit MPA-miljø som var bygd opp gjennom fleire tiår. Å samle maritim overvaking og QRA på Evenes, nok ei av Høgre sine sentraliseringar, har som andre sentraliseringsvedtak frå regjeringa negative konsekvensar.

Korleis vil statsråden sikre at sentraliseringa ved Evenes ikkje fører til svekt norsk operativ evne til maritim overvaking?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg skal ikke bruke veldig lang tid, men vi må kanskje kikke litt på begrepet «sentralisering», sånn som Senterpartiet bruker det nå. På Andenes bor det 2 500 innbyggere, i Evenes kommune bor det 1 350. Noen arbeidsplasser til Evenes kan jeg vanskelig se kan karakteriseres som sentralisering, i alle fall. Men spørsmålet til representanten Navarsete om kompetanse i Luftforsvaret og på basene vår er veldig godt, uavhengig av populistisk retorikk.

Vi gjør en del for å bygge opp kompetansemiljøet i Forsvaret på mange måter. Vi har en utdanningsreform, vi har en ny militær ordning. For Luftforsvaret er det også viktig at vi nå har stor økning i antallet stillinger. Vi forsøker å få produsert så mange piloter som mulig. Vi samarbeider tett med fylkeskommunene når det gjelder fagutdanning, for tidligere sto Forsvaret for mye av utdanningene selv, og når praksistida var ferdig, konkurrerte gjerne Forsvaret med sivile kapasiteter om disse folkene. Vi er nå i samarbeid med fylkeskommunene i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag og også med luftfarten, flyselskapene, om flyteknikerlinje, sånn at vi kan gi gode estimater på behovet framover. Det har ført til at vi nå antakelig vil øke antallet linjer på disse feltene, slik at vi har flere å velge mellom når behovet melder seg i framtida.

Evenes ble valgt tuftet på en helhetlig vurdering av operative og økonomiske forhold. Det å drifte både overvåking og QRA-kapasitet fra Evenes er sett som et veldig godt tiltak. Det bygges en rad baser der, vi gjør tilgjengelig boliger for dem som skal ansettes på basen. Vi jobber tett med Harstad og Narvik for å synliggjøre en arbeidsmarkedsregion, noe jeg tror vil gjøre det lettere å rekruttere folk også for å gjøre jobben på Evenes.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg snakkar i dette tilfellet om sentralisering av tenestene som naturleg er.

I ein artikkel i NRK Nordland kom det fram at Narvik by ligg nokre kilometer utanfor den absolutte grensa for kor langt unna Forsvaret kan busetje personell frå basen på Evenes. Då saka vart utgreidd vart det ikkje gjort ein full KVU1- og KVU2-prosess, men ein fekk i alle fall eit inntrykk av at Narvik skulle få nyte godt av denne flyttinga. Kvifor vart ikkje denne avstanden, som har kome fram no, drøfta i avgjerdsgrunnlaget, og kan statsråden garantere at vi ikkje får fleire overraskingar som har personell- og kostnadskonsekvensar i utbygginga på Evenes?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Når det gjelder arbeidsmarkedsregionen, som også inkluderer Narvik, er det en sak. For det første er det gitt en dispensasjon, sånn at Narvik inkluderes. Så har jeg sagt at vi skal ha en strategi som tenker arbeidsmarkedsregion og muligheter for at man som par skal kunne jobbe på Evenes – den andre er kanskje på universitetet i Narvik eller på sykehusene i Narvik eller Harstad. Vi har tatt grep om det. Nå jobber vi med en strategi for å se arbeidsmarkedsregionen under ett, sånn at det skal være mer attraktivt å bosette seg i regionen og bli mer attraktivt å jobbe på Evenes.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er viktig at departementet oppfyller alle utgreiingspålegg som er. I KS1-rapporten når det gjeld hangarplassering på Evenes flystasjon, som vart endra grunna manglande utgreiing, kom det fram at MPA, maritime patruljefly, på Evenes ikkje er utgreidd i ein full KVU- og KS-prosess.

I ein slik prosess burde nettopp tilhøvet for tilsette, både rekruttering og det å halde på dei som er, vore eit viktig tema. Me ser det no både i helikoptermiljøet på Bardufoss, i MPA-miljøet på Andøya og etter kvart på Evenes at Forsvaret har store problem med både å halde på tilsette og å rekruttere tilsette. Kvifor var ikkje dette ein del av avgjerdsgrunnlaget til Stortinget? Det kunne ha vore viktig å ha diskutert i den konteksten som den saka var i.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Vi har brukt de utredningsmodellene som Stortinget og Finansdepartementet har pålagt oss, alt etter størrelsen på investeringsprosjektene.

Det er ikke sånn at dette ikke har vært vektlagt. Personell har vært vektlagt både når det gjelder Evenes, når det gjelder den videre aktiviteten på Andenes, og når det gjelder ny aktivitet, sivil aktivitet, gjennom omstillingsarbeidet på Andenes for å kartlegge hvor mye av personellet der som kan tenke seg å gjøre noe annet. Også når det gjelder helikopterkapasiteten på Bardufoss, har vi jobbet med personell for å sikre at vi har personell nok. Jobben mot fylkeskommunen, fagutdanningen, er en del av det bildet.

Spørsmål 11

Martin Kolberg (A) []: «Havarikommisjonen etter fregatthavariet i november 2018 konstaterer i sin rapport 21. april at havariet kunne vært unngått, men besetningen hadde ikke blitt gitt «gode nok forutsetninger til å kunne håndtere scenarioet de stod i ulykkesnatten». For lite tid og ressurser var blitt satt av til å øve på komplekse havarisituasjoner. I tillegg til tapt forsvarsevne beløper de økonomiske kostnadene etter havariet seg til flere milliarder kroner.

Hvilke vurderinger gjør statsråden av ansvar og konsekvenser etter fregatthavariet?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Først har jeg lyst til å takke for et godt, presist og bra timet spørsmål. Dette er en alvorlig sak.

Jeg er fortsatt veldig glad for at vi kan si at det ikke gikk liv tapt ulykkesnatta. Det vil altså si at Sjøforsvaret agerte i tråd med havariledelse og prioriterte liv og helse. Så vil jeg berømme Havarikommisjonen for det undersøkelsesarbeidet de har lagt ned, og takke for to meget gode og konkrete rapporter.

Jeg har hele tiden vært opptatt av at vi skal bruke de statlige institusjonene vi har for å gjøre dette arbeidet sånn at vi er helt sikre på at vi avdekker alt som skal avdekkes i dette. Det er viktig. For det første har jeg det konstitusjonelle ansvaret for Forsvarets virksomhet, for det andre er det viktig at vi sikrer å ivareta verdier, men også å ivareta personell i framtida.

Mitt inntrykk er at rapportene fra Havarikommisjonen, både nummer én og to, er veldig gode. Det mest alvorlige vi ser der, er at de beskriver en forsvarssektor som har manglende evne til å lære av feil. Det er noe både jeg og forsvarssjefen er tydelige og klare på at skal gripes tak i. Så må jeg få påpeke at Forsvaret og Forsvarsmateriell fortløpende har tatt tak i forhold som har kommet fram i de ulike rapportene og i gjennomgangen som er gjort etter ulykken.

Det er noen tilrådinger i Havarikommisjonens rapport jeg vil trekke fram:

Styrking av sikkerhetsorganisasjonen i Sjøforsvaret er iverksatt. Videre ble fregattene lagt til kai i vinter for å utbedre sikkerhetskritiske tekniske forhold. Det viser at Forsvaret håndterer de sikkerhetsmessige tilrådingene på en god måte.

Det ble påpekt at opplæringen må styrkes. Det er allerede iverksatt tiltak for å styrke opplæringen, og den har blitt bedre. I tillegg vurderes det ytterligere tiltak nå.

Spørsmålet om jeg har tillit til Forsvarets ledelse har vært oppe. Ja, jeg mener de har vist at de har evne til å håndtere de utfordringene som er avdekket.

Vi jobber videre med tilrådinger som er i rapporten nå. En av dem er om dette har vært et skjær av bukken og havresekken, tilsynsmyndighet kontra annet ansvar. Det har vi gått inn i nå og rydder opp i, sånn at det heller ikke skal være mistanke om det.

De alvorligste spørsmålene ligger nå hos Riksadvokaten, det rettslige med hensyn til havariet, og det mener jeg vi som rettsstat skal være nøye med å poengtere. Det er domstolene som skal inn og se på de mest alvorlige tilfellene, og der vil jeg gjerne avvente Riksadvokatens uttalelser før jeg kommenterer.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Martin Kolberg (A) []: Jeg slutter meg selvsagt til det som statsråden sier om at det var usedvanlig fint og lykkelig at liv ikke gikk tapt. Jeg konstaterer nå at statsråden her i stortingssalen sier at han tar det konstitusjonelle ansvaret. I så måte er dette bra. Så kommer han inn på alle tiltakene.

Da kommer vi til det som på en måte er kjernen i saken. Det er bra at man har en læringsevne i Forsvaret, slik statsråden nå sier, men ulykken skjedde altså, og da blir spørsmålet: Var det politiske presset på at fregattene skulle seile mye mer enn de opprinnelig gjorde, en av grunnene til at dette skjedde? Og jeg vil spørre statsråden: Visste statsråden og departementet noe, hadde de fått informasjon fra Sjøforsvaret om at de var i en marginal og kanskje i en farlig situasjon med det mannskapet og den opplæringskulturen som de hadde før ulykken skjedde?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Vi jobber nå også med Havarikommisjonens delrapport nummer to for å gi svar til den. En del av det som var overraskende, det som har vakt oppsikt i media, var da Havarikommisjonen i sin rapport nummer to sa at skipet ikke var avstengt ved evakuering, at lukene ikke var skalket. Det har vi vært inne og sjekket, det er også funn som er gjort i Forsvarets rapporter tidligere, og det er funn som nå behandles av Sjøforsvaret for å kunne gi gode svar på det. Det kan nok finnes forklaringer som passer.

Vi har ikke seilt fregattene våre det remmer og tøy kan holde, og vi har ikke vært gjort oppmerksom på at vi var på kritisk nivå når det gjaldt aktivitet og bemanning. Det er ting som er kommet opp i de rapportene som har vært levert etter havariet.

Martin Kolberg (A) []: Når det gjelder det siste, vil jeg si at det er fint at statsråden er så ærlig på dette, for da er det mulig at vi kan komme til bunns i en kultur som har brakt oss i denne situasjonen. Det er veldig alvorlig for oss alle, og det er selvfølgelig alvorlig for statsråden, som er konstitusjonelt ansvarlig.

Jeg vil si at det vi har opplevd her, er et eksempel på at man ikke har god nok kommunikasjon mellom departementet og – i dette tilfellet – Sjøforsvaret, at vi er kommet i en veldig alvorlig situasjon ved at vi mistet en fregatt og milliarder av kroner har gått til bunns og er på havets bunn, og at det da er så vanskelig å tenke seg: Hvem har ansvaret for det? Statsråden har sitt ansvar. Han sier nå at han ikke har blitt informert, og da gjentar jeg presist spørsmålet: Hva tenker statsråden om at han ikke visste at mannskapet ikke var tilstrekkelig kvalifisert til å kunne føre en av våre fregatter? Hva tenker han om det?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: I det spørsmålet ligger det implikasjoner som på et vis fordeler skyld allerede. Det er jeg ikke villig til å gå inn på, det er jeg ikke villig til å kommentere før Riksadvokaten kommer med sine juridiske vurderinger av det som ligger i den delen.

Det er kommet opp at man på den ene siden har god nok opplæring, all den tid noe så alvorlig skjedde og man klarte å berge alle. Så er det kommet spørsmål om bruken av personell og antall arbeidsoppgaver, som vi nå vurderer. Deler av det har vi kompensert for ved at vi har etablert ekstra besetning, deler av det har vi kompensert for ved at vi har satt inn «Maud» som forsyningsfartøy.

Men når det gjelder akkurat det å gå inn og si eksplisitt at det var den feilen eller de feilene som gjorde at dette skjedde, vil jeg avvente med å bedømme det til jeg har hørt Riksadvokatens slutning.

Spørsmål 12

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Dagens regjering har gjennomført en rekke sentraliseringsreformer, blant annet gjennom tvangssammenslåing av kommuner og fylker. Skedsmo, Sørum og Fet ble tvunget sammen til tross for resultatet av folkeavstemning i alle tre kommuner. Regjeringen har sagt at kommunereformen skal fortsette. Daværende kommunalminister ga i svar til undertegnede 10. september 2019 støtte til lokale Høyre-politikere på Øvre Romerike som jobber for sammenslåing.

Mener statsråden det bør gjennomføres nye kommunesammenslåinger i Akershus i neste stortingsperiode?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen jobber for å styrke kommunenes forutsetninger for å levere gode og likeverdige velferdstjenester, for å kunne drive en helhetlig og bærekraftig samfunns- og næringsutvikling, for å ha en bærekraftig og robust økonomi og for å styrke sitt eget lokaldemokrati. I mange tilfeller vil større kommuner være den beste løsningen for å oppnå dette, og som alltid er det beste utgangspunktet for å bygge en ny og større kommune at de involverte kommunene selv ønsker sammenslåingen. Men dette tror jeg vi faktisk avklarte i forrige uke, representanten og jeg.

Tidligere Akershus fylke er et geografisk område hvor bebyggelsen mange steder henger sammen på tvers av kommunegrensene, og hvor mange innbyggere daglig reiser over kommunegrenser for ulike gjøremål. Det er med andre ord et geografisk område der samfunnsutviklingen har løpt fra kommunegrensene.

Tidligere i år mottok jeg en rapport fra NORCE om utfordringer i områder med sammenhengende bybebyggelse på tvers av kommunegrensene. Hovedkonklusjonen er at til tross for mange velfungerende interkommunale samarbeid om ulike tjenester, fører den administrative oppdelingen av byområdene til konkurranse mellom kommunene om innbyggere og bedrifter og til tids- og ressurskrevende samarbeidsprosesser. Konsekvensene er bl.a. byspredning og overforbruk av arealressurser. Studien gir grunnlag for å hevde at den administrative oppdelingen av byområdene hemmer funksjonsdyktigheten til de lokale folkestyrene og effektiviteten til lokalforvaltningen.

I 2016 var den faglige anbefalingen fra daværende fylkesmann i Oslo og Akershus at dette geografiske området burde bestå av ni kommuner. Jeg mener det er både hensiktsmessig og fornuftig med flere sammenslåinger her fremover. Det vil kunne gi en mer helhetlig og samordnet utvikling i regionen. Det er imidlertid opp til lokalpolitikerne i disse kommunene å bestemme om de ønsker å starte prosesser med sikte på sammenslåing.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg takker for svaret.

Nå er det altså sånn at kommunene i Akershus, til liks med kommuner i andre deler av Norge, har vært gjennom omfattende prosesser de senere årene for å vurdere spørsmålet om kommunesammenslåing. De aller fleste kommunene har endt opp med at de ønsker å fortsette som egen kommune. For eksempel har samtlige kommuner på Øvre Romerike valgt å fortsette som egen kommune. Det er det befolkningen ønsker. En meningsmåling som lokalsamfunnsforeningen tok opp, viste at et stort flertall i Akershus ønsker å bestå som egen kommune. På Øvre Romerike var det 72 pst. som svarte at de ønsket å bestå som egen kommune, kun 18 pst. sa at sammenslåing kunne være aktuelt.

Hvorfor mener statsråden at en på tross av det skal kjøre på med videre kommunesammenslåinger i Akershus?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er klar over at det har vært omfattende prosesser. Noen steder har det ført frem, og andre steder har det ikke ført frem. Jeg tror at dette mange steder også er et spørsmål om en modningsprosess. Det ser vi f.eks. nord i Gudbrandsdalen, hvor man jo også var gjennom en omfattende prosess for å avklare om man burde slå seg sammen, men hvor Senterparti-ordførerne nå har kommet til at det er fornuftig å se om man kan gjøre ting annerledes, fordi det kan gi bedre tjenester til innbyggerne.

Jeg besøkte Bodø i fjor høst, og da kunne ordføreren fortelle meg at man nærmest hver uke fikk henvendelser fra kommunene rundt Bodø om Bodø kunne drifte tjenestene på deres vegne, fordi de ikke var i stand til å drifte dem selv. Da utfordret jeg henne på det samme: Ville det ikke da vært fornuftig med kommunesammenslåing, og hvorfor sa dere nei i sin tid da vi hadde prosessen? Hun sa: Vel, dette er også en modningsprosess. Jeg tror nok det er mye sant i det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er jo ingen kommuner i Norge, ei heller under tidligere regjeringer, som har blitt nektet sammenslåing, hvis de involverte kommunene ønsket det. Det som er den store forskjellen i den siste perioden, er at man har hatt en statlig styrt prosess, der man forsøker å tvinge kommuner sammen, og der det av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet også er blitt gjennomført tvangssammenslåing av kommuner, mot den klart uttrykte folkeviljen. Det har gjort at man i mange kommuner, eksempelvis i Akershus, har måttet bruke utrolig mye ressurser på den prosessen, istedenfor det som er det viktigste for kommunene: å gi gode tjenester til folk i sin egen kommune.

Når kommunene har sagt nei, folket sier nei: Hvorfor mener statsråden at en allikevel skal presse på for nye kommunesammenslåinger i Akershus, istedenfor at kommunene kan konsentrere seg om å gi gode tjenester til innbyggerne, i tråd med det innbyggerne selv ønsker?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg er veldig glad for at representanten tar opp spørsmålet om gode tjenester, for det er Senterpartiet fint lite opptatt av i debatten om dette; det er geografi over funksjon – og det mener jeg er svært uheldig. Det sentrale spørsmålet er: Hva slags kommunestruktur er det som gjør at kommunene kan levere på de plikter og oppgaver de har? Det er mye mer komplekse og spesialiserte oppgaver kommunene skal løse i dag, enn det det var da Senterpartiets foretrukne kommunestruktur så dagens lys, på midten av 1960-tallet. Mye har skjedd.

Jeg har ingen intensjon om å tvinge kommunene i det gamle Akershus fylke til å slå seg sammen, men jeg har sagt at jeg tror situasjonen kommer til å modnes, slik at flere kommuner kommer til å komme frem til at de ønsker å slå seg sammen, fordi de ser at det er til innbyggernes beste.

Spørsmål 13

Ole André Myhrvold (Sp) []: «Siden 2013 har norske kommuner tatt nabopraten og kjørt omfattende prosesser knyttet til kommunestruktur. Utallige timer og kroner er brukt. I Adresseavisen 21. februar skriver statsråden som svar på avisens ønske om tydeligere statlige føringer i kommunereformen: «I denne stortingsperioden er ikke det aktuelt.» Det kan tyde på at statsråden mener det er aktuelt i neste periode.

Hvorfor respekterer ikke statsråden de valg innbyggere og folkevalgte har tatt for eksempel i Marker, Råde og Hvaler?»

Statsråd Nikolai Astrup []: Det korte svaret er at jeg respekterer de valgene som er tatt, men ettersom det ville blitt en litt kjedelig utveksling mellom representanten og meg, hvis jeg skulle nøye meg med det, vil jeg legge til noe.

Jeg mener debatten om kommunestruktur bør handle om kommunenes evne til å levere gode tjenester til innbyggerne, legge til rette for arbeidsplasser og næringsliv og utvikle kommunene i tråd med innbyggernes forventninger og fremtidige behov. Kommunene står overfor store utfordringer i årene som kommer, uavhengig av hvilke partier som til enhver tid sitter i regjering. Vi vet at mange kommuner sliter med fraflytting, utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse, økende utgifter i helse- og omsorgssektoren og store infrastrukturbehov. På toppen av dette har kommunene en viktig rolle i arbeidet med å nå bærekraftsmålene og å håndtere klimautfordringene.

Norge er et langstrakt land, og kommunene har svært ulike forutsetninger for å løse disse oppgavene. Noen vil klare det utmerket. Andre sliter allerede. I et møte med spredtbygde kommuner i Finnmark i forrige uke uttalte en rådmann følgende: I denne kommunen består helse- og sosialavdelingen av én person, og de siste fem månedene har det vært meg.

Han satte med det ord på et problem for mange spredtbygde kommuner. De har store problemer med å rekruttere nok fagfolk og innfri de krav og forventninger Stortinget og innbyggerne har til dem. 90 pst. av de mest spredtbygde kommunene sier selv at de har utfordringer med å tiltrekke seg rett kompetanse. 67 pst. av bedriftene sier det samme. Svaret for mange av disse kommunene er omfattende interkommunalt samarbeid. Det er mye bra med interkommunalt samarbeid, men samtidig er dette et tegn på at kommunene ikke klarer å innfri generalistkommuneprinsippet, og det er en utvikling som Stortinget bør ta på alvor.

Kommunereformen har ikke endret på grunnstrukturen i Kommune-Norge. Det er fortsatt 120 kommuner med under 3 000 innbyggere, og halvparten av landets kommuner har under 5 000 innbyggere. Samtidig ser vi også utfordringer med fragmentert kommunestruktur i mer sentrale kommuner der sammenhengende byområder er delt mellom flere kommuner. Det fører til mindre helhetlig planlegging og dårligere løsninger for innbyggerne.

Alt dette taler for at flere kommuner kommer til å ta nabopraten i årene fremover. Jeg har allerede nevnt kommunene nord i Gudbrandsdalen hvor lokale Senterparti-ordførere allerede har startet. Flere vil se at man står sterkere sammen enn hver for seg. Jeg har derfor tro på at det vil bli langt flere kommunesammenslåinger de neste årene, og det mener jeg er fornuftig.

Det beste utgangspunktet for en kommunesammenslåing er at kommunene selv ønsker det. Kommunestyrene i Marker, Råde og Hvaler vedtok for snart fem år siden at de ønsker å fortsette som egne kommuner. Det er et vedtak jeg respekterer. Det kan godt hende at det forblir slik i disse kommunene. Samtidig tror jeg mange kommuner i Norge vil vurdere sine alternativer i årene fremover, rett og slett fordi Norge har endret seg siden dagens kommunestruktur så dagens lys på 1960-tallet. Oppgavene er flere og langt mer komplekse og spesialiserte.

Representantens parti ser seg helst tilbake i møte med fremtiden, men før er en tid vi aldri får igjen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg kan love statsråden at vi ser framover. Vi ønsker best mulig tjenester for innbyggerne, uansett om de bor i store eller små kommuner. Tallenes tale er jo ganske klar, fordi innbyggere i små og mellomstore kommuner er over snittet fornøyd med de tjenestene de får. Så lager statsråden et problem av at kommuner velger å samarbeide om tjenester, og at de da ikke kan kalles generalistkommuner. Men det er jo sånn at hvordan kommunene ønsker å løse tjenestene sine, er ikke opp til oss i Stortinget, like lite som vi legger oss opp i om Høyre-styrte kommuner privatiserer sine tjenester.

Skiptvedt, Hvaler, Aremark, Rakkestad, Marker, Våler og ikke minst Høyre-styrte Råde er kommuner som har positive vedtak om å være egne kommuner. Mener statsråden at de folkevalgte i de kommunene ikke har skjønt konsekvensene og ikke har like store forutsetninger for å vurdere framtiden, tjenestetilbudet og økonomi som det statsråden har?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det har jeg da heller ikke sagt. Men jeg mener som sagt at stadig flere kommuner kommer til den erkjennelsen at det er nødvendig å tenke nytt også om kommunestrukturspørsmålet. Det gjelder særlig i spredtbygde kommuner hvor jeg mener representanten ikke tar inn over seg i stor nok grad hvilke utfordringer kommunene faktisk sliter med når det kommer til å rekruttere fagfolk for å kunne gjøre de lovpålagte oppgavene som Stortinget har gitt dem. Det er en utfordring jeg mener vi må ta på alvor. Jeg vet at det å samle inntrykk fra hele landet er noe partilederen til representanten er opptatt av, men her mener jeg man må lytte bedre til de faktiske utfordringene som kommunene har, og da vil man også komme til den konklusjon at det er nødvendig å gjøre noe.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Tilfeldigvis har jeg bakgrunn som ordfører i en av de sammenslåtte kommunene. Riktignok var det en tvangssammenslåing, men jeg har vel aldri opplevd, da jeg kom fra næringslivet og inn i kommunal sektor, en sektor som er så innovativ og framoverlent som det kommunal sektor er. Det var imponerende å se hvordan de kommunalt ansatte fra rådmannen og til hjelpepleieren var framme i skoa for å utøve tjenester på en kostnadseffektiv god måte til innbyggerne.

Margret Hagerup, statsrådens partikollega, var ute i Stavanger Aftenblad og sa at staten må begynne å tegne kartet, og at vi må ta i bruk tvang. Kan jeg ut fra de svarene statsråden nå har gitt meg her i dag, konkludere med at Høyre ikke kommer til å gå for tvang, og ikke kommer til å gå for at en sentralt skal tegne kommunekartet i neste fireårsperiode?

Statsråd Nikolai Astrup []: Nå begynner representanten å gjenta seg selv, ikke minst hans kollegaer. Disse spørsmålene svarte jeg på i flere omganger i forrige uke. Hvis representanten lurer på hva svaret er, kan han gå tilbake og lese referatet.

Jeg er helt enig i at kommunenes omstillingsevne er imponerende, ikke minst i den pandemien vi står i nå. Samtidig er det en kjensgjerning at det er mange kommuner i Norge som ikke har kommuneoverlege i en tid hvor vi står i en pandemi. Hvorfor har de ikke det? Jo, fordi de ikke klarer å rekruttere. Vi har mangel på sykepleiere i mange kommuner. Hvorfor det? Jo, fordi nyutdannede sykepleiere ikke ønsker seg til en kommune hvor fagmiljøet består av én, kanskje to andre nyutdannede sykepleiere. Dette er realiteten for mange kommuner, og det er en realitet som Senterpartiet overhodet ikke tar inn over seg, og som jeg synes er litt overraskende. Det er altså ingen svar å spore fra Senterpartiet om hvordan vi skal sørge for at Kommune-Norge står styrket, og hvordan vi kan sørge for levende lokalsamfunn over hele landet. Det er kun å se seg tilbake til en tid som er forbi. Det er ikke svaret.

Spørsmål 14

Arne Nævra (SV) []: «Vegloven § 27 åpner for at bompenger kan benyttes «til investeringar i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, inkludert sporveg og tunnelbane». Jernbaneutbygginger er kostbare, og regjeringen har ikke maktet å prioritere midler til vedtatte utbyggingsformål på jernbanen, og målene for gods på bane virker fjernere enn noensinne.

Vil statsråden vurdere å bruke bompenger fra store, trafikkerte veier til å finansiere jernbaneutbygginger på samme strekning der det er stort behov?»

Statsråd Knut Arild Hareide []: Veglova § 27 gir heimel for å krevje inn bompengar, og det går fram at bompengar òg kan nyttast til investeringar i infrastruktur for kollektivtrafikk på jernbane, inkludert trikk og T-bane. Denne moglegheita er i dag nytta for investeringar i byområde for T-bane, bybane og trikk, men da ikkje for jernbane. Finansiering av jernbanen blir sett på som eit statleg ansvar.

Alternativ bruk av bompengar til investeringar i bane kan derfor tenkjast å vere mogleg, i teorien, å bli brukt for strekningsvise jernbaneinvesteringar i transportkorridorar utanfor byområde. Det opnar vegtrafikklova for. Dette vil likevel krevje at denne alternative bruken av bompengar gir det transportmessig beste tilbodet i korridoren gjennom at det er meir lønsamt å satse på jernbane framfor veg.

Nytteprinsippet er eit sentralt prinsipp ved bompengefinansering, spesielt på dei strekningsvise prosjekta, ved at dei som betaler, skal ha nytte av prosjektet, og omvendt, at dei som har nytte av prosjektet, skal betale for dette. Dette prinsippet vil etter mi vurdering bli krevjande å oppfylle ved at bilistar på ein strekning skal betale bompengar som skal gå til utbygging av jernbane.

Det er òg slik at bompengefinansiering krev lokalpolitisk tilslutning og vedtak. Dette er eit heilt sentralt prinsipp og vil òg måtte krevjast ved ei eventuell bompengefinansiering av jernbaneutbygging, og eg er usikker på om det er ein lokal betalingsvilje som er stor nok, om dette er noko lokalpolitikarar vil vurdere som aktuelt.

Eg meiner at bompengenivået slik det er lagt til grunn i den nasjonale transportplanen som no blir behandla her på Stortinget, er tilstrekkeleg, og at me skal ta på alvor at bompengebelastninga for veldig mange kan opplevast å vere nær ei smertegrense. Eg ønskjer derfor ikkje å opne for å krevje inn ytterlegare bompengar for å finansiere jernbaneutbygging, sjølv om dette i teorien kan vere mogleg ut frå lovgrunnlaget. Eg meiner at utbygging på jernbanen skal vere eit statleg ansvar, og dette er òg eit ansvar regjeringa tar. I ny Nasjonal transportplan for perioden 2022–2033 er det lagt til grunn ei styrkt satsing på person- og godstransport på jernbanen, og det er føreslått nær 400 mrd. kr nettopp til dette føremålet dei neste tolv åra.

Oppsummert: Det er riktig som representanten Arne Nævra peiker på her, det er ei reell moglegheit, men eg vil stå for det prinsippet at finansiering av jernbanen er eit statleg ansvar, og eg meiner òg me har vist vilje til å auke det. I mitt første budsjett var det ikkje tvil om at det området eg prioriterte sterkast, var nettopp å auke jernbaneutbygginga, ja, til og med tok eg ned vegløyvingane for å få det til.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret. Han henviser til prinsipper om at det er staten som skal betale for jernbane, og det er for så vidt greit, og det er jo SV enig i. Men det er ikke noe prinsipielt annerledes at bilister betaler for bedre jernbanetilbud, f.eks. for å få bedre plass på veiene, sånn som det også gjelder i byene, i byvekstavtalene. Bilistene har jo faktisk nytte av det. Gjennom forurenser-betaler-prinsippet er det også slik at man kan yte en innsats for miljøvennlig transport, og bilene vil jo uansett bidra til mikroplastforurensing, svevestøv og ikke minst beslaglegge mye areal.

Kunne en ikke tenke seg at det kunne være aktuelt, f.eks. der det er skrikende behov for mer jernbane, f.eks. på strekninger i Østfold, med et norsk-svensk samarbeid ved f.eks. Svinesund, der vi har en korridor sammen med vei, og hvor det er skrikende behov for jernbane, f.eks. avstanden ned til Gøteborg. Kan ikke statsråden tenke seg noen sånne strekninger?

Statsråd Knut Arild Hareide []: Representanten Arne Nævra peiker på den openberre samanlikninga med f.eks. kollektivtransport og jernbane, og eg innrømmer òg i dette svaret at ja, det er nokre fellestrekk her som gjer at ein kunne vurdert det. Men eg har landa på at eg trur ikkje det er ein riktig måte å gjere det på. For det første har dei byvekstavtalane me har gått inn på, og det å auke bompengebelastninga gitt ein lokal motstand. Eg er ikkje nokon motstandar av bompengar, men eg er opptatt av at me skal ha legitimitet bak dei vala me gjer. Eg er redd for at ein sånn politikk, når me veit kor kostnadskrevjande det er med jernbaneutbygging, ikkje er vegen å gå for å få tilslutning til meir jernbane, for oss som ønskjer det. Eg trur det vil opplevast som lokal, sterk motstand, og eg meiner at me må stå for prinsippet om lokale vedtak på bompengar, òg om me vel å gjere det på jernbanen.

Arne Nævra (SV) []: Jeg takker igjen for svaret. Vi skal huske på at det var en meningsmåling i 2012 – det er noen år siden nå – som viste at nesten 40 pst. mente at dette kunne være en god idé. Dette kom opp i forbindelse med den siste NTP-en som de rød-grønne hadde ansvaret for, det var inne der, og det var snakk om at det også skulle vurderes videre, men så ble det altså et regjeringsskifte.

Da er spørsmålet til statsråden: Hvordan skal vi klare å finansiere jernbanen? Det er jo noe som kan få en statsråd søvnløs. Er det bare gjennom ordinære budsjetter? Det er nøkkelspørsmålet. Ser statsråden at vi overhodet kan komme i mål med større satsinger uten nye finansieringsformer? Har han tenkt på avgift, f.eks. på gods på vei på enkelte strekninger, over lange avstander? Har han tenkt på øremerkede flyavgifter til jernbane på de samme strekningene? Har han tenkt på låneopptak fra staten til store investeringer for framtidige generasjoner? Dette er bare tre–fire ideer. Har han tenkt over dette?

Statsråd Knut Arild Hareide []: Det politiske fleirtalet i Noreg har på ti år meir enn tredobla det me vel å investere og bruke på jernbane. Det er veldig bra. Me har òg diskutert i denne sal – og representanten Arne Nævra har vore med – eksempelvis Oslo–Stockholm, der me ser på alternative finansieringsmåtar, og det er i alle fall nokon som seier i det offentlege ordskiftet at det vil dei kunne vere villige til å gjere. Eg trur òg at det at me får fleire utbyggingsmiljø, kan vere med på å hjelpe til. Men nettopp det at me no har ei tredobling, at me er villige til å bruke den typen midlar framover, trur eg er det avgjerande for å lykkast med dette.

Så synest eg prinsipielt at det vil ikkje vere dei store forskjellane på om det er T-banedrift, kollektivtransport eller jernbane, men som ein som ønskjer å satse på jernbane, trur eg ikkje dette er eit verkemiddel som vil gi oss det store løftet. Eg trur òg det vil skape ein motstand mot jernbanen, og det er det siste eg ønskjer.

Spørsmål 15

Fra representanten Jorodd Asphjell til forsknings- og høyere utdanningsministeren:

«Det siste året har virkelig vist oss hvor viktig det er å jobbe for gode og trygge møteplasser for studenter for å forebygge ensomhet. Det er viktig å satse på langsiktige tiltak for å bedre studenters trivsel i studiebyene. Nybygg på Studentersamfundet i Trondhjem er blant de beste, største og potensielt billigste forebyggede tiltakene mot ensomhet blant studenter i Trondheim og vil sikre bedre studentvelferd for mange kommende generasjoner.

Er statsråden enig i dette, og hvilke tiltak vil han iverksette for å bedre tilbudet?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 16

Mona Fagerås (SV) []: «Årets helse- og trivselsundersøkelse blant norske studenter viser at 45 pst. sliter psykisk og over halvparten er ensomme. Dette er langt flere enn tidligere. Andelen som sier de sliter med alvorlige psykiske plager, har økt fra 32 pst. i 2018 til 45 pst. i 2021. Andelen som sier de har selvmordstanker, er nesten doblet. Dette er skremmende tall og kan føre til stort frafall.

Hvilke konkrete tiltak har regjeringen iverksatt for å bedre studentenes trivsel, og hva gjør regjeringen for å forhindre frafall?»

Statsråd Henrik Asheim []: La meg takke representanten Fagerås for å gi meg anledning til å svare på spørsmål om studentenes trivsel og hvordan regjeringen arbeider for å forhindre frafall blant studentene.

Først vil jeg si at jeg ikke er overrasket over at studentene i mindre grad enn tidligere er fornøyd med studiesituasjonen sin. Tallene fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse synliggjør svært tydelig effektene av en hverdag preget av nedstengning. Veldig mange studenter har knapt fått opplevd hva det nye studiestedet deres har å by på, fordi store deler av samfunnet vårt har vært stengt i lang tid. Det påvirker også selvsagt muligheten til å bli kjent med nye mennesker. Jeg forstår godt at mangelen på kontakt med medstudenter og mindre engasjerende forelesninger er det studentene oppgir som de største utfordringene.

Samtidig vil jeg berømme alt det gode arbeidet som har skjedd i regi av institusjonene, studentorganisasjonene og samskipnadene for å følge opp studentene i en svært vanskelig tid. Siden i fjor høst har vi hatt to ekspert- og arbeidsgrupper som har foreslått tiltak både for den psykiske helsen og for gjennomføring og studieprogresjon for studentene. Ekspertgruppen som vurderte og anbefalte tiltak for oppfølging av studenter ved fagskoler, høyskoler og universiteter høsten 2020, anbefalte tiltak som mer studentaktiv undervisning, å sørge for at alle har tilbud om å delta i seminargrupper e.l., alternative treningstilbud, sosiale lavterskeltilbud, tilgang til psykisk helsehjelp, osv.

Dessverre har koronasituasjonen hatt konsekvenser også våren 2021. Universiteter, høyskoler og fagskoler har tilpasset seg de løpende endringene i tiltaksnivå for å gi studentene et best mulig utdanningstilbud, slik at de kan opprettholde sin motivasjon og studieprogresjon. De sterke begrensningene i tilgang til læresteder vi har hatt i deler av landet, medfører imidlertid betydelige utfordringer for de berørte institusjonene og for studentene. Derfor opprettet Kunnskapsdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere og foreslå praktisk gjennomførbare tiltak som skulle sikre best mulig studieprogresjon våren 2021. Arbeidsgruppen leverte sin rapport 9. april, og den foreslår tiltak som institusjonene selv kan sette i gang, som å forlenge vårsemesteret for å ta igjen utsatt aktivitet, og den foreslår også tiltak myndighetene kan vurdere, som massetesting av studenter.

Jeg har bedt universitetene og høyskolene følge opp begge rapportene, og departementet vurderer oppfølging av tiltakene som er rettet mot myndighetsnivå.

Vi har også brukt betydelige midler det siste året på å få på plass sosiale lavterskeltilbud og lønne studenter for å få i gang aktiviteter og til å følge opp medstudentene sine faglig. Regjeringen har lagt frem en studentpakke som bl.a. skal gå til faglig oppfølging, psykisk helse-tilbud og sosiale lavterskeltilbud. Dette inkluderer bl.a. 150 mill. kr til å ansette studenter ved institusjonene, 50 mill. kr til å gjøre det samme ved studentsamskipnadene, 20 mill. kr til samskipnadene for å styrke tilbudet, 10 mill. kr til å styrke studentenes psykiske helse og 20 mill. kr til å styrke samskipnadene også våren 2021.

Mona Fagerås (SV) []: Smitteverntiltakene har rammet studentene hardt, og vi i SV er svært bekymret for at denne utviklingen skal eskalere også etter at vi er ferdig med denne spesielle perioden som vi nå har vært inne i et år. Stadig flere studenter opplever alvorlige psykiske plager, og det er et klart behov for en styrket satsing på psykisk helse og gode studietilbud. For mange er plagene mer akutte enn at vi nå kan begynne å glede oss til neste semester. VG har tidligere i år avdekket ventelister for å få psykolog. En psykolog i Oslo har 30 ukers ventetid, og jeg tror ikke det er unikt. Hvordan vil regjeringen sørge for at studenter som trenger akutt hjelp, skal få det?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg er veldig enig i den problembeskrivelsen som representanten har, nemlig at vi er ikke ferdig med dette selv når vaksinen er satt i armen. For det første var tallene i SHoT-undersøkelsen før pandemien, altså for 2018, også urovekkende høye. Vi ser også at det vil være ettervirkninger av den situasjonen som vi har levd igjennom det året som har gått nå.

Det vi helt konkret har gjort, og som vi nå vurderer hva som skal forlenges av, er å gi 10 mill. kr ikke bare til lavterskeltilbudene, for jeg tror mange vil få det bedre av at man åpner mer opp og kan møte mennesker, men også 10 mill. kr til å ansette fagpersoner ute i samskipnadene for å avhjelpe det kommunale helsetilbudet, som også skal være oppe. I tillegg har vi styrket Mental Helses studenttelefon med 1,5 mill. kr, rett og slett for å sørge for at det skal være mulig å få kontakt med noen som kan henvise deg videre, hjelpe deg med å forbedre hverdagen din. Vi har også sagt at vi kommer til å komme med en større pakke både for progresjon for studentene og for psykisk oppfølging av samfunnet vårt. Derfor har også Kjøs-utvalget nettopp lagt frem sin rapport.

Mona Fagerås (SV) []: Jeg er, som man kan skjønne, meget alvorlig bekymret for den psykiske helsen til studentene og synes denne regjeringen har prioritert feil når de har vært opptatt av å støtte næringslivet uten å stille krav til dem, mens studentene har måttet klare seg uten særlig støtte. Regjeringen har ikke vært villig til å sikre at også studenter som mottar lån og stipend fra Lånekassen og har opplevd inntektsbortfall som følge av covid-19-pandemien, har kunnet motta dagpenger, og den krisestøtten som har kommet til studentene, har kommet i form av mer lån, med det resultat at studentene sitter igjen med ekstra gjeld etter covid-19.

Er ministeren fornøyd med de krisepakkene som har kommet til studentene under pandemien, og vil statsråden gå i dialog med studentene om hvilke politiske tiltak som må iverksettes?

Statsråd Henrik Asheim []: Ikke bare vil jeg gå i dialog med studentene, det har jeg også hatt løpende gjennom dette. Jeg er også godt kjent med at det har vært politisk uenighet for så vidt mellom regjeringspartiene og SV i spørsmålet om man skal gi et lån, og om stipendandelen, men det er et veldig bredt flertall på Stortinget som har både pekt på Lånekassen som verktøy for inntektsbortfall og vært fornøyd med at stipendandelen økte til 40 pst. i den nye krisepakken. Det betyr i realiteten at de som har inntektsbortfall helt tilbake til sommeren 2020, kan få 26 000 kr i økt studiestøtte, hvorav 40 pst. er stipend, slik som resten av studielånet er.

Det er mange nedslående tall i SHoT-undersøkelsen. En av de tingene som faktisk går litt bedre, er studentenes økonomi. Det skyldes nok også at utgiftene har vært mindre. Noen har flyttet hjem. Vi vet også at det har vært mindre penger å bruke på ulike studentpuber og andre veldig hyggelige arrangementer som jeg gleder meg til åpner opp igjen. Men like fullt kan det tyde på at en del av de tiltakene vi har hatt, også har klart å kompensere på ett område for studentene, nemlig økonomi.

Spørsmål 17

Siv Mossleth (Sp) []: «Nå er det vår i Nordland. Reinen kalver, og smålammene slippes på beite sammen med voksensauene. Rein, sau og andre beitedyr er bærekraftig og klimavennlig matproduksjon som også bidrar til å holde det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet oppe. Dette kunne vært en idyll, men i mange områder av fylket er det store tap av beitedyr på grunn av rovvilt. Bedre bestandsreguleringer etterspørres, spesielt på gaupe og på jerveaktivitet i kystnære områder.

Er statsråden tilfreds med at dagens politikk marginaliserer beitenæringene?»

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Den rovviltpolitikken som eg fører, er breitt forankra i Stortinget. Alle parti, i alle fall dei som var representerte på Stortinget i 2011, var einige om forliket som då vart laga. Eg meiner det forliket er eit godt kompromiss.

Eit berande prinsipp i rovviltpolitikken er at vi ønskjer å vareta både rovviltbestandane og beitenæringane. Ei slik todelt målsetjing er krevjande fordi det er ibuande konfliktar mellom dei to ulike interessene.

Eg har likevel problem med å sjå kva som ville vore eit betre alternativ enn å ha ei slik todelt målsetjing, for eg ønskjer å vareta både rovvilt og beitedyr. Både rovviltforvaltinga og beitenæringane legg kvart år ned ein stor innsats for å klare den kombinasjonen.

At ein har lukkast med å forvalte ei todelt målsetjing utan at det vert krevjande for begge interessentar, er ikkje realistisk, men likevel viser f.eks. den store nedgangen i tap av sau til rovvilt dei siste åra at vi lukkast betre og betre. Det gjeld også i Nordland. I toppåret 2012, det vil seie etter at Senterpartiet hadde styrt dette i sju år, vart 4 600 sau og lam erstatta i Nordland, mens tala for i fjor viste ein reduksjon, ned til 2 800 sau og lam. I same tidsrommet har mengda sau på utmarksbeite vore relativt stabilt.

Tal frå Rovdata viser at bestandsmålet for gaupe vart nådd for fyrste gong den siste tiårsperioden i 2020 og då med ein yngling meir enn målet. Etter nokre år under bestandsmålet har også jervebestanden dei siste tre åra vore om lag på bestandsmålet. Målet er altså ti årlege ynglingar, og registreringane viste at det var elleve ynglingar etter hiuttak i Nordland.

Det er også sett eit regionalt bestandsmål for bjørn, men ein har så langt ikkje lukkast med å byggje opp ein bjørnebestand som gjer at det målet vert nådd. Så når representanten Mossleth her etterspør betre bestandsregulering, er det viktig å hugse på at vi er svært nær dei måla for jerv og gaupe i Nordland, og at vi ligg ein del under når det gjeld bjørn framleis.

Når ein veit kor krevjande det er kvart år å skulle treffe eksakt på eit tal av ynglingar i ein viltbestand, meiner eg det er grunn til å seie at bestandsreguleringa for både gaupe og jerv i Nordland fungerer godt, i og med at ho er tett opp til bestandsmåla som er sette.

Det som er ei større utfordring i Nordland, er at ein ikkje har lukkast godt nok med å føre ei tydeleg soneforvalting. Sjølv om størrelsen på rovviltbestandane ikkje har vore noko særleg større enn bestandsmåla, er det ei utfordring at ynglingane skjer både i område prioritert til rovdyr og i område priorterte til beitedyr. Resultatet av den situasjonen er at det vert lite føreseieleg for beitenæringa.

Trass i at soneforvaltinga ikkje har fungert godt nok i Nordland, vil eg likevel understreke at forvaltinga følgjer situasjonen tett for å få til ei best mogleg oppfølging av den todelte målsetjinga også der. Blant anna har Miljødirektoratet fatta vedtak om å avlive både mordyr og kvalpar av jerv ved ein hilokalitet i Nordland no, og ein vil fortløpande vurdere behov for ytterlegare tiltak ut over sesongen.

Siv Mossleth (Sp) []: Balanseringen av rovviltforliket er ikke bra. Gauperegisteringen i Nordland er ikke bra. Det har vært sendt gjentatte henvendelser om å få bedre gauperegistreringer.

Så snakker statsråden om soneforvaltning. Dersom han mener at Statsforvalterens forslag til rovviltplan vil gi en bedre soneforvaltning, kan jeg fortelle statsråden at da ville over 70 pst. av rovviltsonene være i reinens kalvingsland. Det kan umulig være en bra soneforvaltning.

Vindmølleparken ved Kalvvatnan i Bindal er stoppet, men reindriften kan ikke ha rein der på grunn av store rovviltplager. Vi vil at folk skal kunne bo i hele Norge, og beitenæringen er viktig for distriktene. Å knekke reindriften og beitebasert landbruk – er det et ledd i sentraliseringen?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det går bra med beitenæringane våre. Det ser ein bl.a. på at talet på lam og sau på beite er stabilt også i Nordland. Det er det også nasjonalt. Så det er ikkje i det heile nokon som er i ferd med å knekkje noko som helst. Tvert imot, vi er for at vi skal ha livskraftige beitenæringar. Så vil det vere ei ibuande spenning med dyr på utmarksbeite opp mot rovvilt dersom ein er med på at vi skal ha rovvilt i Noreg, og det trur eg Senterpartiet er for, sjølv om eg av og til er litt i tvil. Då må vi klare å løyse den konflikten på ein god måte.

Når vi no har klart å få ned tapet av sau og lam frå toppen vi hadde mens Senterpartiet styrte politikken, til den nedgangen vi har sett mens vi har styrt, må det vere grunn til å glede seg over det.

Så vert det no igjen sagt at tala, som er den beste vitskapelege dokumentasjonen vi har, er feil. Det er litt vanskeleg å halde seg til når svaret alltid skal vere at fakta ikkje stemmer. Vi må styre på fakta, noko anna er veldig vanskeleg å halde seg til.

Siv Mossleth (Sp) []: Vi har reineiere som mister 75 pst. av kalvene til rovvilt i Nordland, til tross for at driften er sterkt preget av forebyggende tiltak – mer kraftfôr, mindre beite og unaturlig drift. Tapene er voldsomme, men verken uttak av rovvilt eller erstatning står i forhold til tapene. Samenes erfaringsbaserte rovviltkunnskaper blir lite lyttet til.

Jeg kjenner reineiere som forgjeves ringer SNO, Statens naturoppsyn, gang etter gang for å tipse dem om hvor de bør lete etter jerv – de finner ikke jerv.

Lærte forvaltningsmyndighetene noe etter reinmassakren i Nordland i fjor, eller vil vi se en reprise? Det er søkt om fellingstillatelse på bjørn, det er søkt om fellingstillatelse på jerv, men i fjor var det over 90 reinsdyr som måtte bøte med livet før en eneste fellingstillatelse ble gitt i Børgefjell. Skal vi ha samme massakren i år også?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er grunn til å merke seg at både kvotejakta på gaupe og lisensfellinga på jerv i Nordland har vore effektiv denne vinteren. Heile jaktkvoten, som Miljødirektoratet gav på gaupe, er fylt. I tillegg vart 14 av dei 19 dyra som nemnda vedtok når det gjaldt lisensfelling av jerv, tekne ut under den ordinære lisensfellinga. Det er eit bra resultat. Det betyr at jegerane langt på veg har lukkast med å regulere bestanden.

Det er, som eg nemnde, også slik at det er fatta vedtak om å gjere eit hiuttak i Nordland i tillegg til det på jerv. Det gjer vi nettopp for å sørgje for at vi klarer å vareta den balansen, fordi vi ikkje ønskjer å oppleve store tap av rein til rovdyr, og for at vi regulerer etter bestandsmåla. Ein skulle tru det var noko som representanten frå Nordland fann grunn til å glede seg over, at ein faktisk følgjer dei måla som er sette, og at ein lukkast med å ta ut dei dyra ein skal ta ut. Då må det vere det som er teiknet på ein vellukka politikk i tråd med Stortingets føringar.

Presidenten: Då er sak nr. 2 over.