Statsminister Erna Solberg [12:02:16]: Takk for muligheten til å redegjøre for Stortinget om regjeringens videre oppfølging av koronakommisjonens rapport.

Koronakommisjonens vurdering er at myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett har vært god.

Kommisjonen påpeker at i en krevende situasjon for landet har myndighetene omstilt seg raskt og tatt beslutninger som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter over et år med pandemi er Norge blant de landene i Europa som har lavest dødelighet, og som er minst rammet økonomisk. Jeg vil føye til at vi også har hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn mange andre land. Vi har også en helsetjeneste som har klart å opprettholde det meste av sin normale aktivitet.

Koronapandemien har stilt det norske samfunnet og myndighetene overfor den største utfordringen siden annen verdenskrig. Særlig i starten måtte vi ta beslutninger under stor usikkerhet og uten sikker kunnskap om effekten av tiltakene. Derfor sa vi også at vi kom til å gjøre feil.

Det har vært viktig å ta beslutninger og heller korrigere underveis, enn ikke å ta beslutninger før det var for sent. Vi har lært underveis, og vi har korrigert kursen når det har vært nødvendig.

Kommisjonen påpeker at vi var for dårlig forberedt. Vi kommer til å bruke rapporten til å lære. Det var derfor regjeringen tok initiativ til å sette ned koronakommisjonen.

Kommisjonen har 17 hovedbudskap og 63 læringspunkt og anbefalinger. I dag kommer jeg til å konsentrere meg om de viktigste av disse.

Vi har bedt koronakommisjonen fortsette sitt arbeid. Foreløpig har kommisjonen evaluert beredskapen i forkant og håndteringen i første del av pandemien.

Når pandemien er over, vil vi gå grundig gjennom organisering, beredskapsplaner og regelverk. Basert på dette og kommisjonens sluttrapport vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget.

Vi er fortsatt i en pandemi, og vi vil ikke endre rammene for krisehåndteringen midt under en krise. Likevel ser vi at det er en del av det kommisjonen påpeker, som vi allerede har gjennomført, eller kan gjennomføre raskt. Jeg kommer tilbake til dette.

Kommisjonens vurdering er som nevnt at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Samtidig konkluderer den med at det er potensial for forbedring på en rekke områder. Jeg vil videre gå gjennom noen av de temaene kommisjonen trekker frem.

Kommisjonen peker på at Norge ikke var godt nok forberedt da covid-19-pandemien kom, at myndighetene ikke hadde laget scenarioer eller gjennomført øvelser som tok høyde for nedstengningen av store deler av samfunnet.

Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge. Virksomhetenes ansvar og samhandling i kriser generelt er beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan. Den ble sist oppdatert av Helse- og omsorgsdepartementet i 2018.

Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer ble vedtatt i 2019. Dette er en generell plan mot ulike typer smitte, ikke bare én type virus. Planen ble besluttet utarbeidet i lys av erfaringene fra håndteringen av ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014 og arbeidet med den nasjonale CBRNE-strategien.

Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser ble også opprettet i 2019. Formålet med utvalget er å bringe beslutningstakere på etatsnivå fra ulike sektorer sammen og å styrke koordineringen av forberedelser og innsats ved biologiske hendelser.

Influensapandemi var antatt å være det mest sannsynlige scenarioet. Norge var derfor forberedt på at det kunne komme en influensapandemi, og myndighetene hadde både systemer og nasjonale planer for dette gjennom en særskilt plan: Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa.

Denne planen synliggjør at en stor andel av befolkningen kan bli syke, noe som igjen vil føre til et høyt sykefravær og mange innleggelser i sykehusene. Dette er det planlagt for i alle sektorer, men analysene av hva et høyt sykefravær og høy sykelighet vil bety for samfunnet som helhet, har ikke vært gode nok. Planen omfatter heller ikke virus som har andre egenskaper enn influensavirus.

I planen anbefales det i utgangspunktet ikke å innføre tiltak for å begrense aktivitet i hele eller deler av befolkningen siden kostnadene ved dette kan bli svært store og nytten begrenset. I planen frarådes det også å stenge grenser og å innføre karantene av mistenkt smittede eller masseundersøkelser av tilreisende. I stedet skulle smitteverntiltak brukes til å bremse smitten og flate ut kurven, slik at ikke for mange ble syke samtidig.

For koronaviruset så regjeringen tidlig at en såkalt bremsstrategi ville være krevende å gjennomføre. Smitten kommer for lett ut av kontroll, og belastningen på helse- og omsorgstjenesten blir for stor.

Norge hadde altså et planverk for og var forberedt på en influensapandemi, men ikke på en pandemi som krevde omfattende nedstengning av samfunnet. Denne svakheten i planverk og scenarioer finner vi også i andre vestlige land. Verdens helseorganisasjon har f.eks. knyttet planverket sitt utelukkende til influensavirus fordi det var antatt å være det mest sannsynlige viruset.

Under ledelse av Verdens helseorganisasjon har verden gjennom lengre tid, bl.a. ved å vedta det internasjonale helsereglementet, arbeidet for å unngå stengning av grenser og å opprettholde økonomi, handel og bevegelse over landegrenser ved utbrudd av smittsomme sykdommer.

Det vi har gjort i over ett år nå, representerer et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid som få hadde forestilt seg var mulig eller planlagt for. Gjennom pandemihåndteringen har vedtatte sannheter om hva som er mulige virkemidler i møte med en pandemi, blitt utfordret. Dette er også kommisjonen tydelig på. Den slår fast at ingen vestlige land hadde sett for seg å håndtere en pandemi på denne måten.

Kommisjonen konkluderer med at regjeringen i beredskapsarbeidet ikke har tatt hensyn til hvordan risiko i én sektor avhenger av risiko i andre sektorer. Kommisjonen baserer dels sin kritikk på at DSB har vurdert at pandemi var den hendelsen som med høyest sannsynlighet ville inntreffe, blant de scenarioer de har utviklet. DSB beskriver en pandemi som myndighetene var bedre forberedt på å møte: en influensapandemi. I scenarioet beskrives en influensapandemi som sprer seg raskt, og som når smittetoppen etter seks uker. Etter fire måneder er pandemien over.

Kommisjonen mener også at scenarioene har vært mangelfulle fordi DSB ikke har favnet bredt nok i vurderingen av konsekvensene for samfunnet. Kommisjonen mener at det på bakgrunn av DSBs scenario burde vært en grundigere analyse av hvordan konsekvensene på ulike samfunnsområder påvirker hverandre gjensidig og samfunnet som helhet.

En pandemiøvelse kunne ha avdekket noen av de mangler i planverket som kommisjonen tar opp. Det er samtidig grunn til å stille spørsmål ved om vi ville øvd på en pandemi som krevde langvarig nedstengning av samfunnet, gitt at vi det siste året har vært gjennom et paradigmeskifte, slik kommisjonen beskriver det.

Scenarioer kan utvikles på flere måter, og det er viktig å finne et fornuftig detaljeringsnivå. Dersom scenarioer gjøres for detaljerte, risikerer man å bruke mye ressurser på å planlegge svært detaljert for en krise som ofte ikke vil være den samme som den som faktisk inntreffer.

Hvor detaljerte krisescenarioene bør være, og hvilken rolle de kan og bør spille i beredskapsarbeidet, er en viktig diskusjon. Justis- og beredskapsdepartementet vurderer nå om DSBs krisescenarioer skal videreutvikles. Koronakommisjonens vurderinger vil være viktige innspill til dette arbeidet.

En viktig lærdom er at vi ikke bare kan tegne opp de scenarioene vi mener er mest sannsynlige. Vi må også planlegge for det som virker mindre sannsynlig. Jeg vil likevel understreke at det aldri vil være mulig å planlegge for enhver hendelse på forhånd. Det er illustrerende at de viktigste beslutningene regjeringen fattet, og som i størst grad har bidratt til at resultatene i Norge er bedre enn i de fleste land, var i strid med eller ikke forankret i gjeldende planverk.

God kriseledelse handler om å håndtere det ukjente, vise handlekraft og tørre å gjøre feil. Samtidig handler det om å ha en god grunnberedskap på plass. Grunnberedskap bygges gjennom systematisk læring etter øvelser og hendelser, gjennom et system for krisehåndtering og gjennom konkrete verktøy som kan tas i bruk i krisehåndteringen. Det at vi tidligere har kartlagt hvilke samfunnsfunksjoner som er kritiske for å ivareta samfunnssikkerheten i Norge, er ett eksempel.

Vi er forberedt på at store hendelser vil kunne inntreffe, og vi har et system for krisehåndtering som er godt utviklet, som er kjent og øvd i forvaltningen. Dette har vært viktig for regjeringens håndtering av pandemien.

Pandemien har tydelig vist hvor sektorovergripende en krise kan være, og hvordan konsekvenser i én sektor kan få konsekvenser for en annen sektor. Å vurdere tverrsektorielle konsekvenser er viktig både i arbeidet med å bygge beredskap og under håndteringen av hendelser.

Alle departementer skal koordinere eget arbeid med forebygging, beredskap og krisehåndtering med berørte departementer. I tillegg skal Justis- og beredskapsdepartementet i kraft av sin samordningsrolle sørge for at problemstillinger på tvers av sektorer blir håndtert. Denne måten å jobbe tverrsektorielt på er derfor kjent for departementene. Eksempelvis er kartlegging av avhengigheter i andre sektorer en sentral del av arbeidet som pågår, etter at ny sikkerhetslov trådte i kraft.

Under pandemien har regjeringen kontinuerlig arbeidet med å ha oversikt over helheten av konsekvenser. Alle departementer har rapportert om konsekvenser av iverksatte og mulige tiltak. Her har tverrsektorielle konsekvenser vært sentrale, f.eks. hvordan stengte skoler og barnehager kan påvirke tilgangen på kompetent personell og økonomi, hvordan karantenebestemmelser påvirker kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten, og hvordan smitteverntiltak får konsekvenser for sårbare barn og unge. I tillegg har vi hatt god oversikt over vår evne til å opprettholde kontinuitet i de kritiske samfunnsfunksjonene som tidligere er definert.

Min vurdering er at da krisen inntraff, fungerte koordineringen. Beslutningene ble løftet til regjeringen. Helhetlige hensyn ble søkt ivaretatt.

Regjeringen vil bruke både erfaringene fra pandemien og kommisjonens vurderinger til å vurdere om krav til og ansvar for tverrsektorielle konsekvensanalyser bør presiseres i planverket. Regjeringen vil også vurdere om det er behov for tverrsektorielle samarbeidsmekanismer på etatsnivå for å styrke koordineringen av forebygging, beredskap og håndtering av alle typer hendelser og kriser. En slik mekanisme ble som nevnt etablert på helsefeltet i 2019.

Kommisjonen peker på at det i forbindelse med sars-epidemien i 2003 og ebola-epidemien i 2014 ble beskrevet risiko for mangel på smittevernutstyr. Norge kunne og burde derfor hatt større lagre av smittevernutstyr enn vi hadde ved inngangen til koronapandemien. Det er jeg enig i. Dette er en svakhet i beredskapen som regjeringen har tatt lærdom av.

Samtidig er jeg glad for at kommisjonen anerkjenner den jobben som ble gjort for å sørge for at vi fikk nok smittevernutstyr inn til Norge. I mars 2020 ble det opprettet en felles innkjøpsordning for raskt å sikre kommuner og sykehus smittevernutstyr. Det ble jobbet døgnet rundt for å skaffe nok utstyr, og det ble utvist stor handlekraft og kreativitet. Ordningen som Helsedirektoratet, Helse Sør-Øst og Sykehusinnkjøp fikk på plass, fungerte godt, og utgiftene for innkjøpene ble dekket av staten. Utover i 2020 ble leveringssituasjonen for smittevernutstyr mer normalisert.

Kommisjonen mener at det ble lagt for mye vekt på spesialisthelsetjenesten og for lite vekt på kommunene da det ble besluttet hvordan utstyret skulle fordeles. Det tar vi til etterretning. Samtidig er det viktig å minne om at det ble etablert systemer som skulle fange opp behov i kommunene. Kommuner som manglet utstyr, ble oppfordret til å melde fra om behovet til den nasjonale ordningen. Fylkesmennene samordnet seg og fordelte mellom kommunene ut fra de enkelte kommuners lagerbeholdning, smittetall og belastning.

Det var også ulik fordeling av forskjellige typer smittevernutstyr, noe som gjenspeilet forskjellig bruk av utstyr i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Den reelle fordelingen kunne derfor avvike fra det som fulgte av den overordnede fordelingsnøkkelen.

Mens pandemien har pågått, har vi bygget opp et betydelig nasjonalt beredskapslager som kommer i tillegg til lagrene i kommunene og helseforetakene.

Eksempelvis har vi nå på lager åndedrettsvern tilsvarende over 400 år med det normalforbruket Helsedirektoratet anslår. For øyebeskyttelse skal vi ha nok til over 2 000 års normalforbruk.

Helsedirektoratet utreder nå en permanent organisering av dette lageret, sammen med andre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten av smittevernutstyr. Et viktig spørsmål i arbeidet er å avklare hvordan dette lageret skal samhandle med kommunenes og sykehusenes lagre. Samarbeid med andre sektorer, bl.a. om innkjøp, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler, er en del av utredningen. Regjeringen tar sikte på å foreslå hvordan man skal organisere en permanent ordning for lagring og beredskapssikring av smittevernutstyr i statsbudsjettet for 2022.

Vi har gjennom krisen sikret tilgang til de legemidlene vi trenger. Kommisjonen mener at gjennomgangen av legemiddelberedskapen fra 2019 har bidratt til at vi raskt kunne iverksette nødvendige tiltak for å sikre forsyningen.

Den gode beredskapen og god kontroll på pandemien i Norge har gjort at vi også har kunnet bistå Sverige med kritiske legemidler til deres intensivbehandling.

Siden mai 2020 har regjeringen bygget opp omfattende beredskapslagre også av forsyningskritiske legemidler. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til hvordan den permanente innretningen av dette skal være.

Norge vil aldri være selvforsynt med legemidler eller medisinsk-teknisk utstyr. Den samlede europeiske beredskapen er derfor et viktig element i diskusjonen om hvordan den videre beredskapen skal være.

Kommisjonen trekker frem viktigheten av å styrke samarbeidet i Europa og i Norden. Dette er i tråd med regjeringens ambisjoner. Norge har gjennom hele krisen vært en pådriver for nordisk og europeisk samarbeid på legemiddelområdet.

EU-kommisjonen har foreslått etablering av et nytt helseberedskapsbyrå, som i stor grad skal ivareta aspekter knyttet til utvikling og produksjon av legemidler i kriser og i situasjoner hvor tilgang er begrenset. Det vil være viktig for vår nasjonale beredskap at Norge er koblet på dette arbeidet.

Kommisjonen peker på at det var en betydelig reduksjon i behandlingsaktiviteten i sykehusene etter nedstengningen i mars i fjor. Med økende smittetall og stor usikkerhet var det nødvendig å redusere den planlagte aktiviteten, slik at sykehusene kunne innføre nye smittevernrutiner og ha beredskap for å håndtere et større antall pasienter. For noen sykehus krevde dette større omstillinger enn for andre.

Vi merker oss at kommisjonen peker på at reduksjonen i planlagt aktivitet og reetablering av et mer normalt aktivitetsnivå ikke var godt nok koordinert, og at det kan være hensiktsmessig med et nasjonalt plangrunnlag for å unngå å redusere behandlingskapasiteten unødvendig. Dette er noe vi tar med oss videre.

Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, barn og rus/psykiatri, noe spesialisthelsetjenesten også lyktes godt med. Innen psykisk helsevern for barn og unge og innen rusbehandling sank ventetidene noe fra 2019 til 2020.

Kommisjonen har fått tilbakemeldinger fra sykehusene om at mangel på personell med riktig kompetanse er den viktigste knapphetsfaktoren for å være i stand til å øke intensivkapasiteten. Det er jeg enig i.

For å ivareta behovene på kort sikt er det bl.a. etablert et nasjonalt internopplæringsprogram for sykepleiere i intensivbehandling av covid-19-pasienter. For å ivareta behovene på lengre sikt vil vi utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet i sykehusene. Men det er ingen tvil om at det skal styrkes. Vi har allerede bedt de regionale helseforetakene om å utdanne flere intensivsykepleiere. Det skal opprettes minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie, og arbeidet for å rekruttere, utvikle og beholde intensivsykepleiere i sykehusene skal styrkes.

Det er gledelig å lese at kommisjonen mener at samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene har fungert godt. Samhandlingen i de nyetablerte helsefellesskapene har skutt fart. Det er også positivt at bruken av video- og telefonkonsultasjoner har økt betraktelig. Dette er en ønsket utvikling. For å sikre at denne bruken vil vedvare, har regjeringen satt som et mål at andelen polikliniske konsultasjoner som gjennomføres over video og telefon, skal være minst 15 pst. i år.

Kommisjonen har gått svært grundig inn i prosessen som ledet frem til tiltakene den 12. mars. Den mener at beslutningen var rett, og deler regjeringens analyse av at de økonomiske konsekvensene hadde blitt større dersom de inngripende tiltakene hadde blitt satt inn senere. Det er jeg glad for.

Kommisjonen påpeker samtidig at tiltakene som ble satt inn, burde vært utredet bedre, og at tidspresset ble større enn det hadde trengt å bli. Det er riktig at tidspresset ble stort. I dagene før 12. mars spredte smitten seg langt raskere enn forventet.

Det er viktig å påpeke at tiltakene som var nødvendige å innføre, representerte et faglig og beredskapsmessig paradigmeskifte. Vi har vært vant til at land i Asia håndterer smittsomme sykdommer annerledes enn vi gjør i Vesten. Vi så denne gangen at vår vestlige tilnærming var utilstrekkelig, men de landene som lå foran oss i forløpet, lå ikke mange dager foran. Tiden ble knapp.

Kommisjonen peker også på at beslutningen om å innføre tiltakene burde vært tatt av regjeringen, og viser til at Grunnloven § 28 sier at saker av viktighet avgjøres i statsråd.

Fokuset den 12. mars var å få tatt beslutningene raskt, få kontroll på situasjonen og unngå videre spredning av viruset.

Det var Helsedirektoratet som fattet det konkrete vedtaket. Bakgrunnen for dette er at Stortinget gjennom smittevernloven har gitt vide fullmakter til Helsedirektoratet til å fatte vedtak for å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Beredskapsfullmaktene i smittevernloven trådte i kraft allerede i januar 2020 ved at koronaviruset ble definert som en allmennfarlig smittsom sykdom.

Frem til den 12. mars ble pandemien først og fremst håndtert i helsesporet og etter den rollefordelingen som følger av planverket. Slik situasjonen var frem til den 12. mars, var det naturlig at Helsedirektoratet fattet vedtaket.

Jeg vil likevel understreke at selv om vedtaket om å innføre de inngripende tiltakene rent formelt ble fattet av Helsedirektoratet, så var beslutningen fattet i samråd med regjeringen. Jeg er likevel enig i at vedtaket burde vært fattet av regjeringen i statsråd, slik kommisjonen påpeker.

Tiltakene som ble innført, medførte at krisen gikk over fra å være en helsekrise til en krise med konsekvenser for alle deler av samfunnet. Regjeringen tok både det formelle og det reelle ansvaret for å håndtere krisen i etterkant av 12. mars.

Allerede 13. mars ble forskrift om karantene og isolasjon av personer som kommer til Norge fra utlandet, vedtatt i statsråd. Den 13. mars overtok Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement. I ekstraordinært statsråd 15. mars 2020 vedtok regjeringen en ny forskrift om karantene, isolasjon og hjemmel til forbud mot opphold på fritidseiendommer.

Kommisjonen peker på at myndighetene i begynnelsen av pandemien ikke forsikret seg om at smitteverntiltakene var i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Dette er et problem som regjeringen tidlig erkjente og gjorde noe med.

Det gjøres nå vurderinger av tiltakene opp mot Grunnloven, menneskerettighetene og den europeiske menneskerettskonvensjonen Vurderingene dokumenteres og offentligjøres sammen med publisering av grunnlaget for beslutninger om tiltak.

Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom gir smittevernloven som nevnt utvidede fullmakter til både kommunene og Helsedirektoratet til å sette i verk inngripende smitteverntiltak. Loven krever at tiltakene skal være forholdsmessige, altså rimelige, vurdert ut fra situasjonen.

Jeg er enig med kommisjonen om at disse fullmaktene er avgjørende for en rask respons for å håndtere smittsomme sykdommer. Lovens formål er å beskytte samfunnet og forebygge smitte. Loven gir ingen egne regler for demokratisk kontroll av vedtak, og jeg er enig i at dette må vurderes nærmere.

Alle lovens fullmakter har blitt utløst i forbindelse med pandemien, og vi har fått helt nye erfaringer med loven. Jeg er derfor enig i at smittevernloven må underlegges en helhetlig revisjon, og at Stortinget bør inviteres til på nytt å ta stilling til involvering, prosesser og roller. Regjeringen vil igangsette en slik prosess og komme tilbake til Stortinget.

Kommisjonen mener at det ikke i tilstrekkelig grad er gjennomført høringer når det er besluttet smitteverntiltak.

Jeg er enig med kommisjonen i at høring av forslag til lover og forskrifter er et viktig demokratisk virkemiddel, også i krisetider. Mange viktige forslag har vært sendt på høring, men ofte med kort høringsfrist av hensyn til behovet for å få regulering raskt på plass. I en god del tilfeller har behovet for umiddelbar regulering for å hindre smittespredningen gjort at høringer ikke har blitt gjennomført.

Forskrifter som handler om innføring eller endringer av smitteverntiltak, har i hovedsak ikke blitt sendt på høring, mens forskriftene etter koronaloven i det alt vesentlige var på en kort høring.

De fleste forslag til lovendringer har blitt sendt på høring. For koronaloven var imidlertid ikke dette mulig slik vi vurderte situasjonen midt i mars 2020, men det var i stedet en direkte dialog med Stortinget og med andre berørte aktører før regjeringens forslag ble fremmet. Den offentlige utredningen som koronaloven bygger på, var imidlertid på høring.

På tross av manglende høringer og knappe frister har det vært mulig å gi innspill til arbeidet. Fagmyndighetenes anbefalinger har vært offentliggjort. Henvendelser fra privatpersoner, næringsliv og organisasjoner om hvordan reglene virker og burde virke, tas i betraktning når endringer vurderes. Denne samfunnsdebatten har bidratt til å sikre et best mulig regelverk for å håndtere smitten.

Jeg ser behov for å tenke nytt om hvordan tiltak og regelverk bør utredes i kriser som varer over tid. Det kan inkludere vurdering av etterfølgende høringer på utvalgte tema, utredningsoppdrag i utvalg og formalisering av mulighet for løpende å gi synspunkter på utformingen av regelverket.

Regjeringen deler derfor kommisjonens syn om at det bør lages et tydeligere rammeverk for hvordan man kan gjennomføre raskere lov- og forskriftsprosesser under en krise, uten at det går på bekostning av grunnleggende demokratiske hensyn og rettssikkerheten.

Regjeringen har under hele pandemien lagt vekt på at Stortinget skal være orientert om regjeringens arbeid med krisehåndtering. Innledningsvis var det hyppige møter mellom regjeringen og Stortingets koronautvalg. Dette er også den niende redegjørelsen om regjeringens håndtering av pandemien som enten helse- og omsorgsministeren eller jeg holder for Stortinget.

I rapporten gir kommisjonen sin tilslutning til regjeringens valg av strategi. Vi valgte å slå ned smitten i mars i fjor. Det gjorde at vi fikk kontroll på situasjonen. Men det er begrenset hvor lenge en slik strategi kan opprettholdes. Strategien må, som kommisjonen peker på, vurderes ut fra utsiktene til vaksinasjon og immunitet, virusets utvikling, behandlingsmuligheter og konsekvenser for samfunnet.

Grunnen til at vi har kunnet holde fast på strategien, er at det tidlig ble klart at det kunne komme vaksine nokså raskt.

Kommisjonens vurdering er at det var riktig å åpne gradvis opp gjennom våren i fjor. Ved å gjøre det gradvis opprettholdt vi kontrollen. I tråd med strategien var lettelser for barnehager, skoler og universiteter noe av det første som ble prioritert. Jeg registrerer at kommisjonen er enig i denne prioriteringen.

Kommisjonen peker på at gjenåpningen i noen grad var preget av at regjeringen ga etter for press fra enkelte interesseorganisasjoner, som Norsk Industri og Norges Fotballforbund.

Regjeringen har gjennom hele krisen hatt tett kontakt med ulike aktører, som bransjeorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner og bedrifter. Slik kontakt har vært nødvendig for å sikre en god håndtering og for å danne oss et helhetsbilde, og for å korrigere kursen når det har vært nødvendig eller innføre unntaksordninger for å unngå urimelige utslag av smitteverntiltak.

I noen tilfeller har vi vært enig i innspillene vi har fått, og gjort endringer. I andre tilfeller, og det gjelder nok de aller fleste, har vi ikke etterkommet ønsker om unntak og lettelser.

Tiltaksnivået har endret seg opp og ned gjennom pandemien, både lokalt og nasjonalt. Men med kontroll på smittespredningen har vi gjennomgående hatt mindre inngripende tiltak innenlands enn vi har sett i mange andre land.

Samtidig har våre regler for innreise vært blant de strengeste i Europa. Vi vedtok allerede 15. mars i fjor strenge restriksjoner på utlendingers rett til innreise til Norge. Tidlig på sommeren åpnet vi gradvis opp på innreisetiltakene. Vi var på det tidspunktet et av de siste landene i Europa som åpnet opp.

Fra 15. juni ble det innført unntak fra karantenekravet for reiser fra regioner i Norden med lav smittespredning. Fra 15. juli gjaldt unntaket også for andre EØS-land med lav smittespredning. Smittesituasjonen ble vurdert ukentlig. Kriteriene som ble lagt til grunn, var basert på råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Kommisjonen mener at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge i Europa høsten 2020.

Smittesituasjonen var gunstig både i Norge og i de fleste land i Europa da vi åpnet opp. Situasjonen ble gradvis verre fra sensommeren. For personer fra regioner i Norden og land i Europa hvor det ikke var lav smittespredning, var det krav om karantene hele tiden. Vi hadde på dette tidspunktet et system på plass, hvor karantene trådte i kraft for reisende fra land hvor smitten kom over gitte terskler.

I ettertid må vi erkjenne at karanteneplikten for lenge var for tillitsbasert. Kommisjonen peker særlig på ordningen som gjorde det mulig for arbeidsreisende å begynne å jobbe etter en negativ test. Min vurdering er at innreisesystemet i stort var for tillitsbasert i møte med økt smitte i Europa gjennom høsten.

Jeg vil samtidig minne om at smittevernloven oppstiller et grunnleggende krav om at det skal legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder, ved iverksettelse av smitteverntiltak. Det var derfor naturlig å prøve ut tillitsbaserte tiltak før strengere tiltak ble tatt i bruk.

Nye virusvarianter som smitter lettere og medfører mer alvorlig sykdom, ga økt behov for tiltak på grensen rundt årsskiftet. Det er nå innført krav om negativ test, testing på grensen, karantenehotell og sterke begrensninger for arbeidsreisende til Norge. De kraftige grepene vi har tatt, har bidratt til at andelen av de smittede som er blitt smittet i utlandet, har falt kraftig og er nå på et svært lavt nivå.

Kommisjonen peker på at det er en styrke at kommunene har et stort ansvar for smittevern i Norge. Kommunene er ansvarlige for å gjennomføre TISK-strategien, og på den måten har de en hovedrolle i å holde kontroll på pandemien.

Mange kommuner mener at informasjon om endringer i smitteverntiltak og nye forventninger til kommuner burde nådd dem tidligere og før informasjonen gjøres offentlig. Det har jeg forståelse for. Pandemihåndtering er krevende. Beslutninger må i mange sammenhenger tas raskt. Det gjør at endringer vil komme brått. Skulle vi informert kommunene først, ville det tatt lengre tid før resten av befolkningen og andre aktører ble informert. I denne avveiningen har vi landet på å gjøre beslutninger tilgjengelig for alle samtidig, og så raskt som mulig.

Men vi jobber hele tiden for å bedre informasjonen og informasjonsflyten til kommunene. I det siste har vi f.eks. valgt å bruke noe lengre tid fra endringer i tiltak kommuniseres og til de trer i kraft. Formålet har bl.a. vært å gi kommunene bedre tid på å tilpasse seg endringene.

I den første fasen av pandemien var det mindre oppmerksomhet på kommunale tiltak fordi vi stort sett iverksatte tiltak nasjonalt. Da vi fikk slått ned viruset, kunne vi satse på mer differensierte tiltak og på å slå ned lokale utbrudd lokalt. I denne fasen har kommunene fått tett oppfølging av blant annet Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Min vurdering er at koordineringen gradvis har blitt bedre.

Rammene har også blitt tydeligere. Tidlig i fjor høst ble det sendt ut et rundskriv for å gi kommunene veiledning om hvilke lokale tiltak som kan være aktuelle, hvordan tiltak kan utformes, og hvilke hensyn som må vurderes etter loven.

Siden har vi fått på plass systemet med klare, fastlagte trinn for regionale tiltak som regjeringen kan innføre. Disse er regulert i covid-19-forskriften, der tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Dette har bidratt til forenkling for innbyggerne og raskere beslutninger ved smitteøkning.

Vi har også etablert en ordning hvor kommunene og andre aktører som har behov for det, får tilsendt forskriftsendringer samtidig som disse sendes Lovdata for publisering.

Statsforvalterne spiller også en viktig rolle i å informere og gi råd til kommunene. I tillegg bringer de viktig informasjon om forholdene i kommunene tilbake til sentrale myndigheter. Statsforvalterne skal nå ukentlig gjennomgå risikovurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sammen med kommunene.

Kommisjonen er positiv til regjeringens evne til raskt og effektivt å behandle saker. Samtidig stiller de spørsmålet om for mange saker har blitt løftet til et for høyt nivå.

I utgangspunktet er jeg tilhenger av at saker skal behandles på lavest mulig nivå. Men under pandemien har det vært nødvendig å behandle mye i regjeringen. Det er et behov for å se helheten, og avveie ulike hensyn. Dette er et politisk ansvar. Under pandemien har det også ofte vært behov for raskt å skjære gjennom og ta beslutninger.

Behovet for politisk behandling i mange saker har gitt arbeidsdelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet en annen karakter enn det som er vanlig når helse- og omsorgstjenesten håndterer kriser.

Helsedirektoratet har hatt ansvar for å utarbeide beslutningsgrunnlag og forslag til tiltak til regjeringen basert på innspill, særlig fra Folkehelseinstituttet, men også fra helseforetak, kommuner og statsforvaltere.

Departementet har foretatt en samlet vurdering, som igjen er lagt til grunn for regjeringens behandling. Kommisjonens hovedinntrykk er at mye av samarbeidet mellom de statlige aktørene i helse- og omsorgssektoren har vært godt og fleksibelt.

Men jeg har merket meg kommisjonens uttalelse om at for mye detaljstyring kan øke risikoen for at det kan bli utfordrende å skape rom for helhetlige og strategiske vurderinger. Jeg mener at vi har klart å balansere disse hensynene gjennom at vi tidlig i krisehåndteringen etablerte en klar strategi, som vi løpende har vurdert, men samtidig holdt fast ved.

Kommisjonen peker også på at det har vært et omfattende og godt samarbeid mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet.

Begge disse organisasjonene har vært under et enormt arbeidstrykk gjennom hele pandemien. Dette er første gang de har fått testet samarbeidet og rollene på en så omfattende måte over lang tid. Det er naturlig at det tok noe tid å finne ut hvor grenseflaten går.

Når pandemien er over, vil Helse- og omsorgsdepartementet gjennomgå og evaluere hvordan aktørene i sektoren har samhandlet og om det er behov for å gjøre endringer i lover og regelverk, beredskapsplaner og organisering.

Kommisjonen konkluderer med at håndteringen av pandemien samlet sett har vært god. Det er jeg glad for. Den peker på at vi har omstilt oss raskt og tatt avgjørelser som har vært avgjørende for hvordan krisen har utviklet seg. Etter et år med pandemi er Norge blant de landene i Europa som har færrest døde, og som er minst rammet økonomisk.

Det har vi mange å takke for. Vi hadde ikke kunnet lykkes hvis ikke befolkningen hadde sluttet opp om tiltakene. I Norge har vi tillit til hverandre. Det gjør oss godt rustet til å møte kriser.

Vi har søkt å kommunisere åpent om de vurderingene vi har gjort, og publisert de faglige rådene vi har fått. Jeg er glad for at kommisjonen mener at kommunikasjonen vår har bidratt til å skape tillit.

Vi har ikke nådd like godt frem til alle. Kommisjonen påpeker at vi ikke har lyktes like godt med å nå innvandrerbefolkningen som befolkningen som helhet.

Vi hadde tidlig egne tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen og har gradvis utviklet dette arbeidet etter hvert som vi har høstet erfaringer og fått mer kunnskap. Vi har lært mye om kommunikasjon og ulike måter å nå frem til ulike grupper i samfunnet på.

Det er initiert et arbeid på tvers av departementene for å sikre at vi tar med oss denne lærdommen, slik at vi ved neste krise har bedre beredskap for raskt å nå ut med informasjon til hele befolkningen, også alle deler av innvandrerbefolkningen.

Selv om vi har greid å holde samfunnet mer åpent enn mange andre land, har pandemien hatt sin pris. Som kommisjonen skriver: Alle er berørt av pandemien, men den har rammet skjevt.

Regjeringen har vært opptatt av at det er forholdsmessighet mellom smittesituasjon og tiltak. Vi har så langt som mulig søkt å sette inn kompenserende tiltak der det har vært mulig.

Vi må heller ikke glemme at alternativet til tiltak ikke ville vært en mer normal hverdag. Fra andre land har vi sett at dersom smitten først kommer ut av kontroll, kreves det drastiske tiltak for å gjenvinne kontrollen.

Hva som blir de langsiktige konsekvensene av pandemien, er det, som kommisjonen er inne på, for tidlig å konkludere på. Langtidskonsekvensene vil også påvirkes av de politiske valgene vi har tatt og skal ta fremover.

Regjeringens mål er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi har stått i dette sammen. Vårt mål innebærer at vi også skal komme oss sammen ut av krisen.

Noen vil stå igjen med konsekvensene lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen barn har vært utsatt for vold i hjemmet. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.

I min redegjørelse for Stortinget 7. april gikk jeg gjennom regjeringens planer for at ingen skal bli stående igjen alene med sine utfordringer etter pandemien, og for å sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små om mulig.

I revidert nasjonalbudsjett som snart legges frem, vil regjeringen styrke disse satsingene ytterligere, bl.a. ved å fremme nye tiltak for å bedre situasjonen for sårbare barn og unge. Vi kommer også til å jobbe videre for å sikre at de som har mistet opplæring, kan få nødvendig støtte. Vi vil også gjennomføre tiltak mot frafall og forsinkelser for studenter.

I revidert nasjonalbudsjett kommer vi også til følge opp rapporten fra ekspertgruppen som ser på hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.

Vi har også behov for mer kunnskap om langtidseffekter av den pågående pandemien. Den kunnskapen vil vi få gjennom mer forskning. Regjeringen kommer derfor til å foreslå midler også til dette i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg vil takke koronakommisjonen for godt og grundig arbeid. Den har levert 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter og anbefalinger.

Regjeringen vil bruke rapporten til videre håndtering av pandemien og ikke minst til å forberede oss på fremtidige kriser. Det gir rapporten et godt grunnlag for. Regjeringen vil også sende kommisjonens rapport på høring.

Men vi står fortsatt midt i en krise. Vi har fortsatt om lag 200 personer som ligger inne på norske sykehus med covid-19. Forrige uke ble det registrert nesten 3 000 nye smittende. Denne våren har vi fått et virus som er mer smittsomt, og vi ser fra andre land at smitten raskt kan skyte fart. Samtidig er det stadig flere som er vaksinert. Det er nå nesten 1,2 millioner nordmenn som har fått minst én dose.

Regjeringen har på denne bakgrunn bedt kommisjonen fortsette sitt arbeid og levere en endelig sluttrapport.

Det å håndtere krisen vil fortsatt ha førsteprioritet. I det arbeidet vil også kommisjonens bidrag så langt være nyttig.

Noen av kommisjonens anbefalinger er store og omfattende. De må vi gripe tak i når pandemien er over. Regjeringen vil, som nevnt, legge frem en stortingsmelding når kommisjonen har levert sin sluttrapport. Her vil også regjeringen komme med sine egne vurderinger og forslag til oppfølging for å sikre at Norge i fremtiden er bedre rustet i møte med pandemier.

Jonas Gahr Støre (A) [12:46:58]: Koronakrisen har hatt store konsekvenser for menneskers liv og helse i Norge og i verden, og vi er ikke igjennom denne krisen. Likevel er det viktig å trekke lærdommer. Hvor godt var vi forberedt på en langvarig epidemi/pandemi? Hvor godt har vi taklet krisen da den først inntraff? De spørsmålene handler dypest sett om folks liv, om noe av nedstengningen som har rammet folk, kunne og burde vært bedre forberedt, unngått eller gjort annerledes.

Jeg er enig med statsministeren, koronakommisjonens rapport er et grundig og troverdig stykke arbeid. Rapporten slår fast at vi har klart oss bra sammenlignet med mange andre land. Myndighetene får anerkjennelse for å ha omstilt seg og tatt beslutninger under stor usikkerhet etter 12. mars. Og som kommisjonen skriver: De kunne ikke ha lykkes hvis ikke befolkningen hadde sluttet opp om tiltakene. Det forteller om et fellesskap med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste, parter i arbeidslivet som tar ansvar, en raus sykelønnsordning, penger på bok og mer til – i korthet: den norske modellen.

Samtidig er rapporten like klar i sin konklusjon om alvorlig svikt i beredskapen og at håndteringen har hatt betydelige svakheter. Inntrykket når jeg hører statsministeren, er at hun spiller ned mye av den kritikken, mange av disse manglene og svakheten, og jeg synes hun er lite ydmyk når det gjelder mange av forslagene til tiltak. La meg derfor minne om hvor alvorlig kritikken faktisk er, og hvor mye av den som går direkte på regjeringen og regjeringssjefens ansvar.

Kommisjonen slår fast at den norske beredskapsplanleggingen var «mangelfull», og at konsekvensene av pandemi var «grovt undervurdert». En global pandemi har i tiår vært den krisen vi visste var mest sannsynlig, og den som ville få størst konsekvenser for liv, helse og økonomi. Likevel er det ikke avholdt øvelser, det var ikke lagt planer for hvordan hver sektor i samfunnet «skal håndtere inngripende smitteverntiltak», og planverket «var ikke dimensjonert for en langvarig krise».

Kommisjonen skriver at sentrale myndigheter ikke har «vurdert, eller skaffet seg oversikt over, kommunenes evne til å håndtere en pandemi», og kommisjonen skriver også: «store svakheter ved legemiddelberedskapen», svakheter som er kjent for regjeringen etter en grundig vurdering av legemiddelberedskapen i 2019, rett før krisen inntraff. Kommisjonen avdekker «stor mangel på smittevernutstyr» og påpeker at Norge ble reddet av flaks fordi Kina i en periode med lav smitte kunne levere det vi manglet, på kort varsel.

Rapporten beskriver også et forbløffende hastverk og tidspress i timene før nedstengningen 12. mars. Som følge av sendrektighet i regjeringen var nedstengningen 12. mars ifølge kommisjonen «dårlig utredet og dårlig forberedt», bl.a. ved en mangelfull vurdering av tiltakene opp mot Grunnloven og menneskerettighetene.

Videre kan vi lese at det etter pandemien i fjor vår «manglet en plan for å håndtere en ny smittebølge». Prosessen var preget av hastverk, med den følge at importen av smitte ikke var under kontroll, bl.a. fordi regjeringen, som det står i rapporten, «ga etter for press», særlig fra Norsk Industri.

Igjen tegner kommisjonen et bilde av en regjering som tar beslutninger løpende, uten god nok oversikt og overordnet ledelse og koordinering. Statsministeren sier i dag at når det gjaldt importsmitten, var nok den for tillitsbasert, altså med andre ord at folk ikke hadde den tilliten de skulle, ikke at tiltakene som var innført, manglet konsekvens.

Jeg nevner disse manglene og svakhetene i rapporten fordi de er alvorlige. Det er altså dette statsministeren etter rapportens framleggelse omtalte som «skjønnhetsfeil». Det er en oppsiktsvekkende ansvarsfraskrivelse fra en regjeringssjef som gikk til valg i 2013 på bedre beredskap og bedre samordning.

Ekstra oppsiktsvekkende er det fordi kommisjonen er som hardest i kritikken av den overordnede ledelsen og samordningen på beredskapsfeltet. De skriver at «ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet». Det er et ansvar som med andre ord bare kan tilligge regjeringens leder.

Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for at Stortinget behandler rapporten med alvor og ansvarsfølelse. Det gjelder i den bredere debatten i neste uke og i den grundige gjennomgangen som må komme den dagen kommisjonen leverer sin neste rapport. Vi må være ærlige om det som ikke fungerte, ikke bagatellisere, og vi må lære. I neste krise kan vi ikke støtte oss på improvisering og en samfunnsmodell som leverer.

Trond Helleland (H) [12:52:11]: Takk til statsministeren for en grundig redegjørelse om koronakommisjonens arbeid. Takk også for en ærlig tilbakemelding til Stortinget om de utfordringene regjeringen og øvrige myndigheter sto overfor da pandemien brøt ut. Koronakommisjonen har 17 hovedbudskap og 63 læringspunkter, og statsministeren har tidligere varslet, og gjentatt i dag, at regjeringen vil komme tilbake med en egen stortingsmelding om koronakommisjonens funn og påpekninger når pandemien er over eller under kontroll. Det blir viktig. Det er ingen bagatellisering, det er å ta kommisjonens rapport på største alvor.

Kommisjonen mener Norge var dårlig forberedt da pandemien brøt ut. Man var ikke forberedt på å stenge ned samfunnet, og det manglet nødvendig smittevernutstyr. Regjeringen hadde planverk for håndtering av pandemien, men man hadde ikke planer for en full nedstengning av samfunnet – skoler, arbeidsplasser, transport, butikker, overnattingssteder, arrangementer etc.

Vi var i samme båt som de fleste andre land. Denne pandemien rammet samfunnet på en så altomgripende måte at det var vanskelig å være fullt forberedt, men da først krisen var der, reagerte regjering og helsemyndigheter raskt. Nå, litt over ett år etterpå, har vi lært oss å leve med pandemien.

Regjeringen, FHI og Helsedirektoratet har håndtert den løpende kriseledelsen godt, ifølge kommisjonen. Det er jeg enig i. Det norske folk har sluttet opp om tiltakene, selv om det har kostet mange dyrt. Og her er vi vel ved sakens kjerne. Når pandemiens konsekvenser tross alt er mindre i Norge enn i de aller fleste land, handler det om det norske samfunnet – et samfunn bygget på tillit mellom regjering, storting, faginstanser, arbeidslivets parter og folk flest. Nå får vi betalt for å bo i et land der åpenhet og tillit preger forholdet mellom myndigheter og innbyggere, der folk stiller opp, tar en for laget og bidrar til at vi raskest mulig kan komme oss ut av krisen. Denne gjensidige tilliten har preget det siste året, og forståelsen for tiltakene og viljen til å etterleve dem har vært enestående. Mange har sagt at nå røyner det på, nå håper vi det snart er over, men like fullt stiller folk opp og bidrar til å bringe oss ett skritt nærmere pandemiens slutt.

Kommisjonen er kritisk til manglende forberedelser på mange områder. Smittevernutstyr manglet, men kreativ improvisasjon sørget for at vi ganske raskt fikk dette på plass, og nå har regjeringen fylt lagrene. Statsministeren opplyste i redegjørelsen nå at vi har åndedrettsvern for 400 års normalforbruk og øyebeskyttelse for 2 000 år på lager. Vi får jo håpe at de ikke har en datostempling som går ut med det første!

Da nedstengningen ble vedtatt 12. mars, skjedde det i ekspressfart. Her mener kommisjonen at regjeringen burde fattet vedtaket, ikke Helsedirektoratet. Det sier statsministeren seg enig i, og det er selvsagt også jeg enig i, men det var naturligvis ikke sånn at Helsedirektoratet handlet på egen hånd. Det var i samråd med regjeringen, og dagen etter overtok Justis- og beredskapsdepartementet kriseledelsen. Så ble Stortinget koblet på, koronaloven ble vedtatt, og dialogen mellom storting og regjering har etter det blitt håndtert på en god og ryddig måte. I dag har vi den niende redegjørelsen om pandemien, en rekke krisepakker er vedtatt, og lover er blitt endret for raskt å kunne iverksette nye tiltak.

Vel er vi i denne sal politiske motstandere, men jeg vil igjen takke alle for å ha stilt opp i en krevende tid.

Norske kommuner har også stilt opp. De har snudd seg rundt og på kort tid gjort store endringer: stengte skoler og barnehager, forskrifter om stengte butikker og serveringssteder, vern om de mest sårbare av våre innbyggere, fra mangel på testkapasitet til håndtering av massetesting og utrulling av vaksine til alle innbyggere – i tillegg til alt som skal gå sin gang på tilnærmet normal måte. Jeg skjønner at mange kommuner har vært frustrert over at de ikke har hatt informasjon, og at ting må iverksettes raskt. Men her har kommunene vist at de raskt klarer å tilpasse seg, og de har gjort en formidabel innsats med å informere egne innbyggere og samtidig drive lokal kriseledelse – igjen et eksempel på tillitssamfunnet Norge.

Det er ikke tvil om at mange betaler en høy pris for pandemien. Pandemien kan ta slutt, men håndteringen av dem som har blitt ekstra hardt rammet, vil vare lenger. Regjeringens mål er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi har stått i dette sammen, og målet vårt er at vi også skal komme oss ut av krisen sammen.

Det er mange ting som kunne vært gjort bedre, men det aller viktigste koronakommisjonen peker på, er at regjeringen har håndtert krisen på en god måte. Det skyldes også den mentaliteten vi har i dette landet med å stille opp for hverandre når det er nødvendig.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:57:29]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for redegjørelsen. Det er en god rapport fra koronakommisjonen som konkluderer med at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Og det tror jeg vi kan være enig i, så lenge Norge nå – i hvert fall så langt – har kommet ut med få dødsfall og også i det alt vesentlige hatt god kontroll over smitten. Likevel er det viktig, som statsministeren sier, at evalueringen fortsetter, fordi det kommer til å være store konsekvenser av pandemien også etter at den er over.

Det sviktet på importsmitte, og det har jo Fremskrittspartiet påpekt over lang tid. Det står her at regjeringen ikke hadde en tilstrekkelig plan for hvordan man skulle håndtere en ny smittebølge i Europa etter sommeren. Det var til tross for at Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet vurderte importsmitte som en av de største risikofaktorene. Fremskrittspartiet tok til orde for obligatorisk testing på grensene allerede i august i fjor. Grunnen var økende smitte – økende importsmitte. Forslaget ble stemt ned i Stortinget 10. desember, og statsråd Høie sa at «jeg anser obligatorisk testing først og fremst for å være et svært inngripende tiltak». Det var jo hele poenget for å få kontroll med importsmitten. I januar ble det innført, og oppfølgingen har det vært en god del problemer med.

Det er også behov for ytterligere gransking/evaluering av vaksinestrategi. Financial Times har en oversikt over hvor langt land er kommet i vaksineringen. Norge er på 37. plass av landene – milevis bak Israel, Chile, Bahrain og USA. Treg vaksinering er jo grunnen til treg gjenåpning. Det koster næringslivet enormt, og det koster innbyggerne våre enormt, ikke minst barn, unge og eldre.

Etter det kommisjonens rapport viser, har det vært avholdt ett møte med et legemiddelselskap, AstraZeneca, og på bakgrunn av dette ene møtet har man da konkludert med at man ikke går videre for å prøve å få til egne avtaler med legemiddelselskapene. I stedet valgte regjeringen å stole blindt på EU, som av regjeringen har blitt rost opp i skyene, men som ellers i Europa får flengende kritikk for de avtalene de har inngått, og for at det går så sent. Verdens helseorganisasjon er også ute nå og sier at Europas vaksinasjon går uakseptabelt sent. Så regjeringens strategi for å få tak i vaksine koster landet dyrt, og Fremskrittspartiet er opptatt av at dette blir gått nærmere etter i sømmene.

Så er også Fremskrittspartiet opptatt av at vi må planlegge for framtiden og se på beredskapen når det gjelder medisiner, når det gjelder mulighet for å produsere det i Norge, sammen med vaksine. Det står produsenter klare – det står personer som ønsker å være med og investere i sånn produksjon i Norge, klare – men de venter på regjeringen. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å komme i gang med dette, og jeg håper vi får flertall for vårt forslag.

Det er altfor tidlig å konkludere med hva de langsiktige konsekvensene av pandemien blir. Men det vi vet, er at barn og unge er et kunnskapshull. Vi vet at barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep, har hatt en forferdelig tid. Vi vet at spiseforstyrrelser nå øker kraftig i omfang. Vi vet også at psykiske lidelser blant barn og unge, og også i den øvrige befolkningen, ser ut til å bli et større og større problem. Vi vet at eldre har fått svekket helse på grunn av mindre oppfølging og hjelp. Vi vet at helsetjenesten nå har stilt færre alvorlige diagnoser, bl.a. innenfor kreft, noe som kommer til å få konsekvenser. Vi vet at næringslivet sliter, men vi vet fremdeles ikke hvor mange bedrifter som kommer til å gå over ende, og vi vet heller ikke så langt hvor mange som kommer til å stå uten en jobb når denne krisen er over.

Jeg er overrasket over at finansministeren står midt i pandemien og varsler at handlingsregelen skal holdes neste år. Fremskrittspartiet mener at det er altfor tidlig å si hva slags situasjon vi har neste år, og hvilke behov vi har for å stå opp for befolkningen og sørge for at ingen står igjen alene med konsekvensene av pandemien. Da vil det nok være behov for å bruke penger. Fremskrittspartiet er ikke opptatt av å bruke mest mulig penger, men vi er opptatt av å stille opp for dem som trenger det nå, i kjølvannet av denne krisen.

Marit Arnstad (Sp) [13:02:54]: Koronakommisjonens klareste konklusjon er at det var en alvorlig svikt at regjeringen ikke var forberedt da koronapandemien kom. Med andre ord: Regjeringen var informert, men ikke forberedt på pandemien som traff oss. Sjøl om ingen kan frata statsministeren og regjeringen den handlekraften som ble utvist 12. mars i fjor, er det altså slik at det er rammeverket rundt oss som i lengden har vært det viktigste for oss. Det er den solide samfunnsmodellen, de brede velferdsordningene og det godt organiserte arbeidslivet – det er det som også redder oss igjennom. Og det er vår styrke at vi, sammenlignet med veldig mange andre land, er et desentralisert samfunn der vi stoler på hverandre, har tillit til hverandre og til myndighetene.

Når det gjelder beredskap, har rapporten en gjennomgående skarp kritikk av regjeringen. Regjeringen har visst at en pandemi var den mest sannsynlige krisen som kunne ramme. Likevel var det ingen scenario, ingen planer og ingen beredskapslagre av legemidler, smittevernutstyr og annet helsemateriell.

Paradokset er stort, for da Høyre gikk i regjering, var det et viktig valgkampløfte å gjøre Norge bedre rustet til denne typen kriser. I regjeringserklæringen sto det at regjeringen ville ha styrket samordning av beredskapsarbeidet og øke gjennomføringskraften.

Kommisjonen dokumenterer godt at disse løftene ikke er innfridd etter sju år – og med like mange beredskapsministre. Slik er koronakommisjonens konklusjoner ikke bare alvorlig for beredskapen, men også litt pinlig for statsministeren.

Manglende samordning er ett av de punktene som har blitt påpekt fra kommisjonen. Det er et av de veldig viktige poengene som er tatt opp av kommisjonen. Det samme gjelder at en ikke tok tilstrekkelig hensyn til kommunene. Kommunene fikk langt større oppgaver enn de var forberedt på, men fikk svært lite informasjon og hjelp, særlig i den første fasen. I fordeling av smittevernutstyr ble kommunene nedprioritert, og regjeringen la mest vekt på sykehusene. Regjeringen ga ikke kommunene nødvendig støtte til den viktige jobben med smittesporing og testing, og det fantes heller ingen plan for å stoppe importsmitten høsten 2020. Det var også kommunene som i stor grad varslet om den situasjonen som var i ferd med å oppstå.

Jeg hører en i dag si at nå har vi åndedrettsvern for så og så mange hundre år og øyebeskyttelse for så og så mange hundre år. Men da pandemien traff, hadde vi null lagre av denne typen viktig materiell. At helseminister Høie hadde en venn i Kina, var visst avgjørende for at det lyktes å skaffe smittevernutstyr, men skal beredskap virkelig være så tilfeldig og sårbart? Svaret på det er sjølsagt nei. I stedet for å bygge opp produksjon og lager av smittevern har regjeringen satset på at dette skal man ordne gjennom internasjonal handel, slik svaret også bestandig har vært når noen av oss har etterlyst beredskapslagring av bl.a. legemidler og smittevernutstyr.

De beredskapsutfordringene Norge står overfor, er mangfoldige. De har både sivil og militær karakter. Denne kommisjonsrapporten bør i alle fall bidra til at beredskapsutfordringene samlet sett kommer mye høyere på dagsordenen enn de har vært de siste årene.

Jeg har prøvd å telle opp, og jeg tror at Senterpartiet har fremmet ca. 15 beredskapsforslag i løpet av de siste årene, og vi har vekselvis blitt smilt overbærende av, eller blitt kraftig kritisert for å overdrive. Men det er faktisk ganske viktig. Et av de viktigste forslagene Senterpartiet har fremmet, er om en ny totalberedskapskommisjon. Willoch-utvalget la fram sin utredning om et sårbart samfunn i år 2000. Det har altså gått 20 år siden Norge sist hadde en grundig gjennomgang av alle deler av landets beredskap. Mye har skjedd på disse 20 årene, og det trengs en helhetlig gjennomgang av vår nasjonale beredskap.

Dette forslaget har til nå blitt nedstemt, det har blitt fremmet flere ganger og blitt nedstemt. Jeg har ofte lurt på om det blir nedstemt bare fordi det er Senterpartiet som har fremmet det. Men la oss nå håpe at det er mulig å få gjennomslag for det, for koronakommisjonen viser oss behovet for en ny totalberedskapskommisjon i Norge. Trygg beredskap er en regjerings viktigste ansvar, og Norge må være bedre forberedt ved neste krise enn vi var ved denne. Det er en debatt som en må føre videre.

Audun Lysbakken (SV) [13:08:01]: Det aller viktigste kommisjonen peker på, er at regjeringen har håndtert det bra, sa representanten Helleland. Her er det altså Høyres valgkamp som snakker, ikke noen som er opptatt av å lære av det denne rapporten sier oss. Det synes jeg er ganske avslørende, og det føyer seg inn i et mønster av bortforklaringer der regjeringen har vært svært uvillig til å erkjenne at det er tungtveiende kritikk i denne rapporten. Det gjør det jo nødvendig for opposisjonen å påpeke den tungtveiende kritikken, siden regjeringen er såpass opptatt av ikke å gjøre det selv.

Det er også oppsiktsvekkende, synes jeg, at ikke statsministeren kommer med klarere selvkritikk etter at kommisjonen har påpekt stor svikt i den beredskapen hun hadde ansvaret for. I stedet har hun bl.a. brukt ordet «skjønnhetsfeil» som bortforklaring i media, og da vil jeg for en gangs skyld mene at statsministerens favorittsitat passer: Jeg ville ikke brukt de ordene.

Den manglende evnen til å erkjenne feil synes jeg er blitt en gjenganger ved lederskapet til denne regjeringen, og det er vel også en form for regjeringsslitasje. Kommisjonens rapport rammer jo statsministeren hardt fordi hun ble statsminister nettopp med et løfte om bedre beredskap som fanesak.

Hvor er det rapporten kommer med tungtveiende kritikk? La meg nevne tre ting:

For det første er det jo den manglende beredskapen i seg selv. Det kommer fram at regjeringen var uforberedt på en pandemi, til tross for at det var regnet som en av de mest sannsynlige truslene. De hadde ikke øvd, de hadde ingen plan, og hyllene var tomme.

Det andre er den manglende demokratiske forankringen underveis i krisehåndteringen. Her må kommisjonen lyttes til, og vi må ha en diskusjon, som jeg også er glad for at regjeringen åpner for, om endring av smittevernloven. Vi har et lovverk som ikke er tilpasset en langvarig krise. Smitteverntiltak under en pandemi er ikke rene faglige vurderinger, de er tvert imot dypt politiske beslutninger. At regjeringen har hatt all makt alene i disse spørsmålene, har ført til mindre åpenhet, og nok også til mindre rom for motforestillinger og debatt om dem som har lidd mest under tiltakene. Regjeringen kunne og burde valgt å dele den makten med Stortinget, og Stortinget burde krevd en større rolle, slik som SV har foreslått gjentatte ganger i løpet av krisen.

Det tredje punktet som jeg synes er viktig å framheve, er kommunenes situasjon og manglende koordinering.

I tillegg behandler kommisjonen i liten grad det området der regjeringen har sviktet mest, nemlig håndteringen av den sosiale og økonomiske krisen, der regjeringen igjen og igjen har handlet for sent. Tidlig i krisen burde regjeringen fått på plass rutiner for hvilke sosiale og økonomiske tiltak som skulle følge nedstengningen, men det kom aldri, og det meste av viktige sosiale tiltak har vært presset igjennom av opposisjonen i Stortinget.

Vi mener at kommisjonens rapport er svak på et viktig område, og det er den diskusjonen vi nå burde hatt om systemproblemene i helsevesenet. Dårlig intensivkapasitet er jo bl.a. et resultat av det butikkinspirerte finansieringssystemet i sykehusene, og en diskusjon om foretaksmodellen og stykkprisfinansieringen bør bli en del av den videre diskusjonen om bedre beredskap. SV mener også at videre rapporter og debatter på dette området må ta for seg, i tillegg til systemproblemene i helsevesenet, bedre beredskap mot de sosiale og økonomiske problemene som oppstår i en helsekrise, og at vi trenger en langtidsplan for barn og unge.

Nå kunne jeg valgt å vektlegge en del av de positive tingene som er kommet fram i rapporten, for de er definitivt der. Men jeg tenker at når Høyre velger å overtolke det så langt at det «aller viktigste koronakommisjonen peker på», er at regjeringen har håndtert det bra, er vi kanskje et sted der det er andre ting regjeringen og regjeringspartiene trenger å høre.

Til slutt: Vi mener at behovet for læring, behovet for å gå grundig gjennom de rådene vi har fått, og behovet for å peke på veien videre, tilsier en grundig behandling i Stortinget. SVs gruppe mener derfor at kontroll- og konstitusjonskomiteen er rett sted å jobbe videre med rapporten.

Terje Breivik (V) [13:13:22]: Takk til statsministeren for ei grundig og open utgreiing. Etter å ha lese rapporten til koronakommisjonen er eg i stort imponert over jobben regjeringa har gjort, og arbeidet Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har lagt ned. Etter å ha høyrt på opposisjonspartia no skulle ein tru det var ein kvikkfiks for å handtera eit virus som covid-19, trass i at kommisjonen er klokkeklar: Ingen land i verda var godt førebudde på å takla ein slik pandemi. Ingen hadde føresetnadar for å ha planar, strategiar og beredskap som var førebudde på eit totalt ukjent virus som var så smittsamt, med så fatalt sjukdomsbilete for utsette grupper. Likevel er Noreg eit av landa som har lågast smitte, færrast dødsfall og er minst ramma økonomisk. Ein treng ikkje å ha følgt særleg godt med på internasjonale nyhende det siste året for å konkludera med at det dessverre ikkje er sjølvsagt.

Ei viktig forklaring på korfor Noreg har klart seg godt, er det som kommisjonen skriv i Kapittel 2.1 Et godt rustet samfunn, om den ganske så unike tilliten og solidariteten me har i Noreg mellom styresmaktene, borgarane og det sivile samfunnet:

«Myndighetene kunne imidlertid ikke lykkes uten oppslutning fra befolkningen.»

Eit slikt tillitsforhold kan ein aldri ta for gjeve eller tru vil vara ved, om det ikkje vert forvalta og utvikla på klokt vis.

Er det eitt punkt regjeringa verkeleg fortener skryt for, er det på kor opne, synlege og tilgjengelege dei har vore frå dag éin, ikkje berre når det gjeld kva dei har sett i verk av tiltak, men òg om tvilen og vurderingane undervegs, viljen dei har hatt til å lytta breitt heile tida, og samspelet dei har hatt med Stortinget. Parlamentet har òg vist seg frå si beste side, heilt sidan finanskomiteen sat ei utvida langhelg saman i mars i fjor og forhandla fram den fyrste koronakrisepakken, der store, nye velferdsordningar for sjølvstendig næringsdrivande og permitterte vart utmeisla. Ordningar me normalt hadde brukt månadar og år på å få på plass, vart vedtekne og sette i verk i tett samspel med departementet og Nav på rekordtid. Alle stilte opp for alle.

Stortinget brukte òg høvet me har til å setja ned ein eigen særskilt komité, samansett av stortingspresidenten og alle parlamentariske leiarar, som m.a. handsama koronalova, ei lov der Stortinget var invitert til å gje regjeringa langt meir makt enn ei regjering strengt tatt bør ha. Leiaren for det største opposisjonspartiet var saksordførar. Gahr Støre gjorde ein imponerande jobb og loste arbeidet gjennom med klokskap og stor ansvarskjensle. Dei andre parlamentariske leiarane la til sides alle partipolitiske omsyn og brukte all kløkt, røynsle og ressursar dei disponerer, for å sikra at me saman skulle ha dei beste føresetnadane for å handtera pandemien.

Eg hugsar òg godt korleis regjeringa samarbeidde med koronakomiteen, med statsministeren, helseministeren og justisministeren i spissen – trygge og klare, men likevel med ei audmjuk, lyttande tilnærming til kriseleiingsoppgåva og dei krevjande avvegingane Stortinget nødvendigvis òg måtte gjera.

Det er liten tvil om at samspelet regjering–storting og samspelet internt på Stortinget det siste året har vist fram norsk politikk på sitt beste, på same vis som samspelet mellom regjering–storting på den eine sida og det sivile samfunnet har vore tilsvarande tett og godt. Neste syretest på at me som til kvar tid representerer den demokratiske makta, forvaltar denne berebjelken, tillitsforholdet og openheita i det norske demokratiet, er korleis me saman evaluerer og lærer av den samla krisehandteringa.

At regjeringa set i gang ei ekstern, uavhengig evaluering av eiga krisehandtering midt under pandemien og varslar full gjennomgang så snart samfunnet nærmar seg normalitet, viser igjen ei regjering som er sitt ansvar medviten, og slik legg eit godt grunnlag for at me består den testen òg. Så vonar eg at Stortinget følgjer opp like mønsterverdig.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:18:41]: Jeg vil starte med å takke statsministeren for en grundig redegjørelse.

Pandemien pågår fortsatt, den er ikke over. Samtidig er det fornuftig å gå inn og se hvordan krisen har blitt håndtert fram til nå. Hva har fungert – hva har ikke fungert? Hva må vi forbedre, og hva kan vi lære?

Kommisjonens rapport viser at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Samtidig må vi ta lærdom av de punktene i rapporten som dokumenterer svakheter. Det handler ikke minst om den samlede koordineringen av ressurser og samarbeidet på tvers av etater. Dette er svakheter vi kjenner igjen fra tidligere kriser, og det synes å være en svakhet som gjentar seg under ulike regjeringer.

I en rapport som den vi nå har fått på bordet, vil naturligvis hovedfokuset være tilbakeskuende. Samtidig må vi bruke den for å se framover. Derfor er det klokt og riktig at Stortinget går inn i dette nå, stiller spørsmål og definerer tydelige læringspunkter.

I samfunnets krisetenkning tar man gjerne utgangspunkt i den forrige krisen som oppsto. Vi planlegger for den forrige krisen. Det ligger naturlig i menneskets natur å tenke sånn. Men denne krisen kan lære oss at vi også må forberede oss på nye scenarioer, nye typer kriser, og at det utenkelige kan skje. Det å være forberedt på full nedstengning av Norge er det vanskelig å ha et fullstendig bilde av på forhånd. Det er en ekstremsituasjon vi som samfunn ikke hadde kunnet se konsekvensene av fullt ut, uavhengig av hvem som hadde styrt.

Men midt oppi denne ekstremsituasjonen vi har vært i, og som vi fortsatt er i, har regjeringen i hovedsak håndtert situasjonen bra, er kommisjonsrapportens konklusjon. Det har skjedd i et nært samarbeid med Stortinget og med fullmakter fra Stortinget. Vi har satt liv og helse først. Det er et verdivalg, og det har vært en grunnleggende tilnærming for hele håndteringen av krisen. Vi har prioritert barn og unge, det er også et viktig verdivalg.

Norge står i en særklasse internasjonalt når det gjelder antall døde. Det er nok flere årsaker til at det er sånn, men det er ikke tvil om at det bl.a. er et resultat av en villet politikk der vi har satt liv og helse først.

Diskusjoner rundt organisering er gjerne en gjenganger i evaluering av kriser. Vi så det også etter terrorangrepet 22. juli, der det på så tragisk vis ble avdekket at den dagens regjering hadde sviktet i sikkerhets- og beredskapsarbeidet.

Jeg vil samtidig løfte fram at det vi nå har sett gjennom denne pandemien så langt, til tross for svakheter, er at det har vært mye god organisering i helsevesenet, selv om det også er klare forbedringspunkter. Mye har fungert svært godt, og jeg vil gi honnør til alle som har gjort en innsats på alle nivå i norsk helsevesen.

Jeg vil også gi honnør til alle i skole- og utdanningssektoren, som har gjort en heltemodig innsats for å tilpasse seg skiftende forhold. Skoleverket har hatt og vil ha en viktig oppgave også framover. Lærere og alle som jobber i førstelinjen med barn og unge, bidrar med trygghet, veiledning og kunnskap til dem som vokser opp i en krevende tid. Det er svært viktig.

Vi vil merke konsekvensene av denne pandemien i lang tid framover. De menneskelige kostnadene er store. La oss heller ikke undervurdere utfordringene i de neste månedene. De psykiske belastningene kan ha store konsekvenser. Vi er i dag blitt presentert for utfordringene studentene våre har opplevd, opplevelser vi også må ta på alvor. Derfor er det viktig å styrke satsingen på psykisk helse ytterligere, og vi må styrke innsatsen på forebygging, sånn at vi tidlig kan fange opp barn og unge som sliter, og som står i fare for å falle utenfor.

Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen ledet landet trygt gjennom krisen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å redde liv. Samtidig må vi lære av de punktene som bl.a. statsministeren var inne på, og som går igjen i kommisjonens rapport. Det blir en oppgave for regjering og storting å sørge for at dette skjer på en god og betryggende måte med tanke på å styrke beredskapen for senere kriser. Djupest sett handler det om at vi som samfunn skal være rustet til å møte kriser også framover, både de kjente og de ukjente, når de inntreffer.

Bjørnar Moxnes (R) [13:23:52]: Erna Solberg erkjenner at pandemien rammer skjevt, men ikke at regjeringens krisepolitikk har vært med på å forsterke forskjellene. Og den krisepolitikken går hardest ut over arbeidsfolk, barn og unge, de som bor alene, de som er syke og sårbare.

Regjeringen ga kommisjonen et mandat som ikke inkluderte krisepakkene. De har vist seg å være nesten såkalte forskjellsbomber, ved at rike bedriftseiere og eiendomsbaroner får alt de peker på, mens regningen veltes over på arbeidstakerne.

Et virus gjør kanskje ikke forskjell på folk i seg selv, men det har altså regjeringens pandemihåndtering gjort. Vi har iallfall sett en urettferdig nedstengning – nå må vi sikre en rettferdig gjenåpning av samfunnet vårt.

Rapporten bekrefter Aftenpostens avsløring, at regjeringen ga etter for press om å åpne for arbeidskraftimport fra land med høy smitte, til tross for advarsler fra helsemyndighetene. Smittevern, liv og helse ble satt til side for å sikre inntjening til noen næringslivstopper med en direktelinje til regjeringen, mens regningen gikk til arbeidsledige og til aktører innenfor servering, kultur og andre hardt rammede sektorer, som ikke har fått i nærheten av samme oppmerksomhet fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Rødt forventer at kontrollkomiteen nå starter en skikkelig behandling av rapporten. Vi må også ha et klart svar fra Erna Solberg på følgende spørsmål: Hvorfor skrev helseminister Bent Høie til Stortinget at regjeringen ikke hadde gitt etter for lobbypress, når koronakommisjonen har kommet til stikk motsatt konklusjon?

Velferden vår, ikke minst helsevesenet, har blitt skaltet og valtet med av sittende regjering – intensivplasser, lokalsykehus, ansatte med for små stillingsbrøker, ufrivillig deltid, og også outsourcing av tjenester. Alt dette ser vi har økt smittefaren.

Så er det skiftende regjeringer som har solgt ut og lagt ned beredskapslager for smittevernutstyr, medisin og mat. Nedprioriteringen av selvforsyning og beredskap bygger på en ganske naiv tro på frihandel, som har gjort oss sårbare og kan gjøre enda større skade i nye pandemier, som heller ikke rammer sånn som regjeringen har forventet og planlagt for. Rapporten er i realiteten en ren slakt av politikken til høyreregjeringen, som gikk til valg på nettopp å bedre Norges beredskap.

Så konkluderer kommisjonen med at Grunnloven ble brutt. La meg sitere fra kommisjonens sjuende hovedpunkt:

«Det er i krisesituasjoner at risikoen er størst for at Grunnloven og menneskerettighetene blir brutt, og at borgernes rettigheter kan bli krenket.»

Da burde ryggmargsrefleksen til myndighetene være å forsikre seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor de rammene som Grunnloven og menneskerettighetene setter. Det skjedde åpenbart ikke i begynnelsen av pandemien.

Og videre:

«Regjeringen burde sørget for grundigere vurderinger opp mot Grunnloven og menneskerettighetene da de benyttet fullmakten i smittevernloven § 7-12.»

Det er ikke holdbart hvis dette ikke får en fullverdig behandling av Stortinget før et valg. Det gjelder uansett hvem som sitter i regjering, og hvem som måtte ligge an til å vinne valget. Derfor foreslår Rødt at statsministerens redegjørelse sendes til kontrollkomiteen for behandling. Og utelukkende basert på regjeringens forslag til koronalov, som ville satt helt sentrale prinsipper til side, kan vi si at regjeringen ikke besto demokratitesten gjennom denne pandemien.

Så vil jeg trekke fram det som står i rapportens kapittel 27. Der kommer det fram at regjeringen valgte å melde Norge inn i en EU-avtale for felles anskaffelser av medisinsk utstyr, JPA. Regjeringsadvokaten og Helsedepartementet fastslo at avtalen innebar myndighetsoverføring og derfor etter Grunnloven måtte forelegges Stortinget. Men avtalen ble inngått uten Stortingets samtykke. Derfor vil jeg gjerne ha et klart svar, et ja- eller nei-svar: Opplyste statsministeren Stortinget om dette grunnlaget for deltakelse?

Statsminister Erna Solberg [13:28:53]: Det er klart at Koronakommisjonens rapport gjerne leses med de brillene man har på, og med det politiske filteret man har. Når representanten Moxnes sier at Koronakommisjonens rapport er ren slakt av regjeringens politikk, er det kanskje viktig å minne om at hovedkonklusjonen er at myndighetenes håndtering av koronaen samlet sett har vært god. Det er en rar formulering hvis det er ren slakt.

Jeg har lyttet til mange av innleggene, og jeg har ikke tenkt å kommentere hvert enkelt av dem. Som sagt er det mulig å lese ulike punkter ut av dette, men jeg har lyst til å begynne med en – la meg si – åpenbar misforståelse. Den har både representanten Gahr Støre og representanten Lysbakken gjort seg skyldig i. Det er at jeg skulle ha kommentert Koronakommisjonen med at de har påpekt skjønnhetsfeil. Det er ikke riktig. Jeg har i et intervju med Dagbladet, før Koronakommisjonen hadde fremlagt dette, sagt – etter at jeg hadde påpekt mange ting som regjeringen faktisk mente kunne vært bedre – at systemet har fungert ganske godt, selv om det alltid er skjønnhetsfeil. Det var før Koronakommisjonen la dette frem, og i en kontekst hvor det ble kommentert mange andre ting. Jeg håper vi nå har lagt det argumentet dødt, for her det åpenbart fullstendig feilsitering, og det er satt inn i en annen kontekst.

Det var kanskje ikke klokt å bruke ordet «skjønnhetsfeil», men det er mange små og store ting som vi kunne gjort bedre i dette, og noen store ting hvor vi har sagt oss enig i kritikken, gjennom redegjørelsen jeg har gitt. Det gjelder bl.a. at vi burde vært bedre forberedt med hensyn til smittevernutstyr, som regjeringen har vært klar på at vi burde vært. Vi tar fullstendig og klart kritikk på det. Det gjorde vi lenge før Koronakommisjonen gjorde det. Det var ting vi burde vært bedre forberedt på.

Når det gjelder spørsmålet om forberedelse på pandemi, er det blitt brukt litt ulike uttrykk i debatten. Vi var informert, men ikke forberedt, sa representanten fra Senterpartiet, Marit Arnstad. Men vi var forberedt på det som DSB hadde som scenario for den mest sannsynlige pandemien. Vi var forberedt på det Verdens helseorganisasjon sa var den mest sannsynlig pandemien, men vi utfordret ikke de scenarioene. Det mener jeg at vi kan ta kritikk for at vi skulle gjort. Den pandemien som var mest varslet, hadde vi et godt apparat for å møte, men den var altså helt annerledes enn den pandemien vi møtte.

Så mener jeg at vi skulle tenkt utenfor boksen, og at det er blant de tingene vi burde ha lært – tenkt og jobbet med det på en annen måte. Men når det gjelder å tenke utenfor boksen, er det altså ikke sånn at vi var informert og advart om en pandemi som var helt annerledes. Alle anslo at det mest sannsynlige var en influensapandemi, hvor vi hadde en pandemistrategi og et system for hvordan vi skulle klare å håndtere det.

Jeg synes at man bør ta inn over seg det paradigmeskiftet som har skjedd. I den pandemiforberedelsen vi har, og den planen for den som Verdens helseorganisasjon har, den planen Norge hadde, advarte man egentlig mot alle de tiltakene vi har hatt, og som nå er suksess, fordi man ikke hadde tenkt utenfor boksen i forberedelsesarbeidet, man hadde ikke sett grundig nok på det. Nå har vi altså gjort det, da er det nybrottsarbeid. Jeg er enig i at vi burde tenkt utenfor den boksen, men det er ikke sånn at vi var informert om at det var det mest sannsynlige scenarioet som skjedde. Nei, det var et annet enn det mest sannsynlige scenarioet som faktisk skjedde. Men vi burde ha jobbet mer med å stille oss disse spørsmålene utenfor det som var planleggingshorisonten og de scenarioene som var tegnet opp.

Så er jeg enig i at vi skal gå gjennom og se på vaksinestrategien. Det er et av de åpenbare temaene som neste rapport bør dreie seg om. Jeg mener også at importsmittespørsmålet, som er ganske overordnet håndtert i denne rapporten, selvfølgelig også bør gjennomgås på en enda bedre måte, ikke minst hvordan vi har lært av den første delen av pandemien når det gjelder å håndtere den andre delen av pandemien. Det er bl.a. grunnen til at vi bør ha en ny rapport og komme enda lenger tilbake.

Så har jeg lyst til å si at jeg dessverre ikke har forstått det argumentet som Jonas Gahr Støre fremhever, om at det blir feil når jeg sier at det var tillitsbasert, det at vi hadde karantene i begynnelsen. Vi hadde karantene i begynnelsen som det strengeste landet i Europa når det var over 20 personer per 100 000 som var smittet i et land. Vi forutsatte at alle skulle gjennomføre karantene, med det tydelige unntaket som var gitt for industriens selvregulering av fritidskarantene. Men vi så at karantenen ikke ble fulgt godt nok opp. Da satte vi etter hvert inn andre tiltak.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:35:22] (ordfører for saken): Jeg vil først få takke komiteen for godt samarbeid, selv om det ikke lyktes oss å bli helt enige. Det skal jeg komme nærmere tilbake til.

I representantforslaget blir det fremmet forslag der en ber regjeringen foreta nødvendige forskrifts- og/eller regelendringer slik at betalingsplikten for merverdiavgift når krav er omtvistet, suspenderes.

Bakgrunnen for forslaget er at en må betale moms på fakturerte krav selv når kravet er bestridt, og det kan gå lang tid før en får oppgjør. Spesielt er dette relevant knyttet til bygge- og anleggsvirksomhet som er underlagt den såkalte hoppeplikten, som innebærer at en må utføre alle endringer som kunden ønsker, selv når det er uenighet, og en må fortsette arbeidet.

Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall, der flertallet består av en samlet opposisjon som går inn for at en skal gjøre slike endringer. En presiserer at dette skal være knyttet til bygge- og anleggsvirksomhet, og en ber regjeringen om å følge opp snarest mulig og senest i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2022.

Mindretallet mener at dagens regler slik de følger av inneværende års statsbudsjett, der en utsetter betaling av moms inntil oppdraget er gjennomført, skal gjelde, og at en samtidig er åpen for å gjøre ytterligere vurderinger. Jeg regner med at mindretallet vil utdype sitt syn nærmere.

Regelverket, slik det er i dag, er en stor likviditetsmessig utfordring for entreprenører som er omfattet av omtvistede krav. Det er en rekke omtvistede krav. Disse kravene gjelder ikke bare når oppdraget er under arbeid, men kan gå mange år i rettssystemet før det er avklart. Vi har eksempel på omtvistede krav i hundremillionersklassen der det har gått opp til fem år før de er avklart i rettssystemet.

Jeg registrerer at eksempelvis finansministeren gir uttrykk for at det ikke bør være for lang tid mellom innberetning og at varen eller tjenesten er gjort tilgjengelig for bruk. Det er framfor alt byggherren som har nytte av at det er gjort tilgjengelig. Entreprenøren har ikke noen nytte av det, men det er entreprenøren som står ansvarlig for å innberette moms. Derfor ber vi om rask oppfølging av dette fra regjeringens side.

Hans Andreas Limi (FrP) [13:38:45]: Denne saken er svært viktig for bygg- og anleggsbransjen. Jeg har lyst til å rette en stor takk til saksordføreren, Gjelsvik, for det arbeidet han har gjort i komiteen, som nå fører frem til at vi får et positivt vedtak i tråd med det som undertegnede og andre representanter fra Fremskrittspartiet har foreslått.

Det er en problemstilling innen bygg og anlegg at det er mange tvister. Det er også et litt spesielt regelverk som regulerer dette. Det er det som karakteriseres som hoppeplikten eller utførelsesplikten. Det betyr at byggherre kan pålegge entreprenør å gjennomføre endringer i et prosjekt, fullføre prosjektet, selv om det er uenighet om det er i henhold til den avtalen som er inngått. I så fall må entreprenøren fakturere de arbeidene som utføres, for å ha et krav å forfølge.

Det er mange tvister med det offentlige som byggherre, og det er til dels veldig store beløp. Dette fører til, når man må innbetale merverdiavgift ved fakturering, store likviditetsmessige utfordringer for de mindre entreprenørene. Fremskrittspartiet har tatt opp denne problemstillingen gjentatte ganger, og Stortinget har vedtatt å be regjeringen se på endringer i regelverket. Nå vil Stortinget vedta at det skal gjennomføres endringer.

Så er det også viktig å presisere at dette gjelder bygge- og anleggsvirksomhet. De regelendringene som skal gjennomføres for å bidra til at man ikke må «forskuttere» merverdiavgift, gjelder altså kun den bransjen, og det er ikke generelle regelendringer. Det er en viktig presisering, som også ligger i komiteens innstilling til vedtak. Begrunnelsen er ganske godt dokumentert i sakens innstilling.

Anders Riise (H) [13:41:14]: Betalingsfrist for meirverdiavgifta kan vere krevjande. Spesielt når beløpa er store, kan dette vere ei stor belastning. Difor har også vi stor forståing for ønsket frå bygg- og anleggsbransjen om at noko vert gjort. Men det vil kanskje også gjelde andre bransjar. Det kan vere IKT-bransjen, og det kan vere andre bransjar som kan slite med akkurat dei same utfordringane. Difor bør ein kanskje også sjå på om regelendringane burde vere slik at ein ikkje berre såg på meirverdiavgiftsbiten, men også på uløyste krav og kor lenge dei skal stå før ein får ei løysing, slik at vi ikkje får dei femårsintervalla som vi har sett i enkeltsaker. Regjeringa har gjennom Prop. 1 S, statsbudsjettet, lagt fram forslag til endring, og Stortinget har vedteke at kravet kan utsetjast til anleggsarbeidet er ferdig – det har Stortinget slutta seg til. Det er eit godt stykke på veg.

Eg ser at fleirtalet ønskjer å gå endå lenger, og det synest vi er problematisk på noverande tidspunkt, både overfor andre bransjar og fordi vi ser at det kan skape uheldige verknader. Vi er usikre på om det er subsidievilkår som er ramma, og vi er også usikre på om vi får eit komplisert regelverk som gjer at vi kan få ei utholing og kreative utfordringar innanfor regelverket.

Så vart vi utfordra på å seie noko om kva mindretalet meiner om budsjettet for 2022. Også i mindretalsmerknaden har vi meint at vi skal seie noko om at vi forventar at regjeringa kjem med ei presisering av desse utfordringane. Men som vi konkluderer no, meiner eg at vi ikkje ønskjer å gå inn på ei særordning for bygg- og anleggsbransjen her i dag. Difor ser vi fram til den vidare behandlinga og håper at vi kan få til noko som vi kan leve med – for bygg- og anleggsbransjen, men også for dei andre bransjane, og at vi ikkje gjer ei forskjellsbehandling fram i tid. Det trur eg ville vere krevjande for Stortinget, men også for dei bransjane som føler seg urettvist handsama.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:43:53]: Forslaget vi behandler i dag, innebærer å endre reglene slik at betalingsplikten for merverdiavgift utsettes til det omtvistede kravet er avgjort.

For et halvt år siden ba Stortinget regjeringen om å vurdere en slik regelendring. Regjeringen hadde påbegynt vurderingen da representantene fremmet sitt forslag. Jeg understreker at forskriftsendringen fra 1. januar i år, som var en direkte oppfølging av tidligere anmodningsvedtak, har løst en del av problemet ved å skjerme entreprenørene fra merverdiavgiftsmessig likviditetsbelastning underveis i prosjektet.

Det er flere grunner til at jeg er skeptisk til forslaget i innstillingen. Merverdiavgiften er en forbruksskatt. Det bør derfor være en viss nærhet i tid mellom det tidspunktet leveransen blir tilgjengelig for bruk, og avgiftens inntreden. Utgangspunktet er at avgiftsplikten inntrer ved levering. Forslaget bryter med dette grunnleggende utgangspunktet og åpner for at merverdiavgiften innbetales først lenge etter at leveransen er tatt i bruk. Det vil være et systembrudd Norge synes å være alene om. Det gir økt kredittrisiko og provenytap.

Merverdiavgiftsreglene skal være enkle å forstå og praktisere. Det er viktig med et håndterbart, etterprøvbart beskatningstidspunkt. Forslaget skaper nye avgrensningsproblemer. Det vil gi kontrollutfordringer og åpne for uønskede tilpasninger, særlig der entreprenører og oppdragsgivere er nærstående parter.

En særregel for bygg- og anleggsbransjen vil kunne skape uønskede vridninger og forskjellsbehandling og press på andre bransjer om tilsvarende endring. En regelendring som bare gjelder for bygge- og anleggsarbeid, vil også kunne gi ulik behandling av de ulike leverandørene til ett og samme byggprosjekt.

Representantforslaget reiser også statsstøtterettslige problemstillinger. Det tilsier at en eventuell regelendring må avklares med ESA. Oppsummert har denne saken flere utfordrende sider som må utredes grundig. Det arbeidet er vi som sagt allerede i gang med, og jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:54:20] (ordfører for saken): I dette representantforslaget foreslår SV å endre skatteloven slik at kommunene ikke lenger kan fastsette en lavere sats på formuesskatten enn den maksimale satsen, for derved å hindre skattekonkurranse mellom kommunene.

Slik loven er i dag, fastsetter Stortinget hvert år en maksimumssats for formuesskatt. I 2021 er maksimumssatsen på 0,85 pst., med en statlig andel på 0,15 pst. og en kommunal sats på inntil 0,7 pst. Kommunene fastsetter så en lokal sats innenfor det handlingsrommet som stortingsvedtaket gir.

I forslaget vises det til skattevedtaket i Bø kommune i Vesterålen fra 2020, der kommunestyret vedtok å sette ned den kommunale delen av formuesskatten fra 0,7 pst. til 0,2 pst. med virkning fra inntektsåret 2021, og videre til konsekvenser det kan ha både for inntektssystemet, de samlede skatteinntektene, velferden og i neste omgang for andre deler av skatte- og avgiftssystemet.

Forslagsstillerne viser også til den delvise kompensasjonen Bø kommune får innenfor inntektssystemet som en unntaksbestemmelse gjeldende for to år, 2021 og 2022.

Jeg viser til flertallsinnstillingen, som er at forslaget ikke vedtas. Jeg legger til grunn at partiene selv vil kommentere og redegjøre for sine forslag og merknader.

Ordningen med kommunal formuesskatt skriver seg helt tilbake til 1800-tallet og er en medbestemmelse som er en viktig del av det kommunale selvstyret. Da Bø kommune i 2020, som den første, vedtok en lavere sats lokalt for formuesskatten, var ikke alle effektene av et slikt vedtak enkle å forutse eller gjennomskue. Særlig gjelder det effekten redusert formuesskatt får gjennom skatteutjevningen som følge av tilflytting til kommunen. Det er bakgrunnen for at Bø kommune i 2021 og 2022 får et midlertidig unntak for prinsippene i skatteutjevningen, men samtidig blir de da trukket for 5 mill. kr per år i innbyggertilskuddet. Det er et beløp som tilsvarer det tapet Bø kommune var klar over at de selv måtte bære, altså et inntektstap som følge av redusert formuesskatt for dem som allerede var bosatt i Bø da kommunen vedtok å sette ned satsen. Ingen andre kommuner vil bli delvis kompensert i 2021 og 2022.

Det er et viktig prinsipp at en kommune ikke bør kunne fatte vedtak som andre kommuner i neste omgang må finansiere. En kommune som setter ned formuesskatten, må selv bære inntektstapet ved at dette blir korrigert i skatteutjevningen.

Inntektssystemutvalget har fått et tilleggsmandat der de innen juni 2022 skal gjøre en vurdering av det lokale handlingsrommet i formuesskatten og hvordan det bør håndteres i inntektssystemet. De konklusjonene bør ikke foregripes. Komiteen innstiller på den bakgrunn på at forslaget avvises.

Svein Roald Hansen (A) [13:57:38]: Det kom overraskende på alle, også på kommunestyret selv, da ordføreren i Bø foreslo å sette ned den kommunale formuesskattesatsen. Det er vel enighet om at forslaget neppe oppfylte kommunelovens krav om at en sak skal være forsvarlig utredet.

Visjonen var klar nok: å trekke kapitalsterke folk som ville investere sin kapital i lokal næringsutvikling, til bygda. Realismen i det var svakt underbygd. Men man var kanskje inspirert av Robert Frost, som i et dikt skriver: Altfor mange ser tingene som de er og spør seg hvorfor? Jeg drømmer om ting ingen har sett og spør: Hvorfor ikke?

Inntektssvikten forslaget skapte i budsjettet, hadde i hvert fall ordføreren ikke sett så grundig på. Men partifellene i regjeringen kom altså til unnsetning og dekker deler av tapet. Det er jo i seg selv en merkverdighet fra en regjering som har fått lovfestet det kommunale selvstyret i kommuneloven. Selvstyre gir stor grad av frihet, og med stor frihet burde det også innebære at man tar ansvar for egne handlinger.

Men det viste seg at dette berører jo ikke bare Bø. Lavere skatteinntekter utjevnes i inntektssystemet. Altså måtte andre kommuner bidra i spleiselaget for Bø. Menige skattebetalere i det ganske land måtte stille opp for ordførerens stunt.

Det som kanskje var tenkt som en god modellkommune for høyrepolitikk, et utstillingsvindu for hva lav skatt på formue kan utløse av investeringsvilje og aktivitet, ble en hengemyr av kryssende hensyn. Regjeringen måtte advare andre kommuner med liknende ideer: De må bære inntektstapet selv.

Formuesskatten er en viktig del av et samlet skattesystem som skal være med og utjevne forskjellene i dette landet. Betydningen øker fordi vi opplever en tiltakende opphoping av formue på få hender.

En viktig faktor for at vi i Norge har hatt et samfunn med små forskjeller, ligger i at vi – først og fremst gjennom ansvarlige og samordnede inntektsoppgjør – har hatt en fornuftig fordeling av gevinsten mellom arbeid og kapital. Dette er i ferd med å forrykkes, og høyreregjeringens lettelser på kapitalbeskatningen påskynder utviklingen.

Arbeiderpartiet mener det vil være fornuftig å fjerne kommunenes adgang til å redusere skattesatsen på formue. Når vi ikke stemmer for forslaget i dag, er grunnen at vi mener det er naturlig at utvalget som ser på det kommunale inntektssystemet, vurderer det i den sammenheng. En helhetlig gjennomgang kan også belyse konsekvensene av et slikt inngrep i det kommunale selvstyret.

Med det tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt fremmer i innstillingen.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:00:45]: Alt vi ikke liker, det skal vi prøve å forby – det må vel være SVs mantra. SV liker ikke at kommuner konkurrerer om innbyggere og bruker skatt som et virkemiddel. Da skal det selvfølgelig forbys. SV liker heller ikke at folk tjener mye penger uten å betale mesteparten av det de tjener i skatt. De liker heller ikke at folk som tjener penger og ikke betaler det aller meste i skatt, bygger seg opp formuer. Det har de ennå ikke klart å forby, og de har heller ikke foreslått det, men vi skal ikke bli forundret om de gjør det. Om denne formuen er penger eller verdier i form av eiendom, produksjonslokaler, maskiner, verktøy, materialer – det spiller ingen rolle. Klarer en å bygge opp slike verdier, skal det skattes så det svir. At kommuner benytter den muligheten de faktisk har til å sette ned den kommunale delen av formuesskatten, liker SV selvsagt ikke, så da skal det forbys, for det er noe en kan.

Konkurranse er sunt, og hvis folk har flyttet til en kommune, tror jeg også det er andre kriterier enn akkurat formuesskatten som vil veie tungt. Jeg tviler på at det i det lange løp blir noen særlig skatteflukt og noe inntektstap for kommunene hvis flere kommuner gjør som Bø kommune.

Flertallet i denne saken vedtar i dag at inntektssystemutvalget skal gjøre den jobben de er satt til, og vurdere bl.a. denne – for SV – problemstillingen. Fremskrittspartiet er en del av dette flertallet og håper at utvalget konkluderer med store kutt eller aller helst fjerning av formuesskatten, i hvert fall på arbeidende kapital.

Til slutt må jeg få si at jeg sliter med å forstå SVs logikk og etiske verdier. Kommuner og folk flest skal ikke ha lov til å bestemme over skatteinntektene og forvaltningen av sine verdier. Men når det gjelder å ta livet av levedyktige fostre, da er det fritt fram. Forstå det den som kan.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:03:36]: Det er viktig å hegne om den kommunale handlefriheten. Vi har også på noen områder en viss kommunal handlefrihet når det gjelder skattlegging, bl.a. innenfor formuesskattlegging, og som saksordføreren var inne på, skriver den seg langt tilbake i tid, helt tilbake til 1800-tallet.

Å ha en handlefrihet lokalt medfører selvsagt også et ansvar. Jeg registrerer at saksordføreren, representanten Agdestein fra Høyre, sier at det ikke var enkelt å forutse hva som ville være konsekvensen av det vedtaket som Bø gjorde, om å redusere den kommunale andelen av formuesskatten. Det er godt mulig at det ikke var enkelt å forutse, men desto viktigere er det da å plassere ansvaret hos Bø kommune når det gjelder å foreta grundige utredninger av forslag de vurderer, før de blir vedtatt. Det er jo helt avgjørende viktig. Eller er det slik at en også på andre områder skal ha det slik at kommunene først kan gjøre vedtak som ikke er grundig nok utredet, deretter kan si at de ikke helt så konsekvensene av hva dette kunne medføre for dem, og så forventer en kompensasjon fra staten i etterkant? Det er selvsagt en måte å håndtere ting på som ikke er klok. Jeg registrerer også at regjeringspartiene erkjenner at overfor andre kommuner skal en ikke kompensere. Men hvorfor i all verden skal en da kompensere overfor Bø kommune, og ikke la Bø kommune selv bære ansvaret for de vedtakene de gjør – også å vurdere om det i sum vil være positivt eller ikke for den kommunen?

Nå registrerer jeg også at Arbeiderpartiet varsler at de egentlig er for forslaget som foreligger fra SVs side her. Jeg må si jeg er litt overrasket over det standpunktet fra Arbeiderpartiets side. På en rekke områder i skattepolitikken har vi ulike regler, mange av dem er knyttet til nasjonale vedtak, men også knyttet til kommunale vedtak, eksempelvis eiendomsskatten. Kommuner kan jo vedta at en ikke skal ha eiendomsskatt i det hele tatt, eller en kan vedta at en skal ha full eiendomsskatt. Arbeiderpartiet har stått for at en skal ha mulighet til større spenn enn i dag mellom ulike kommuner på det området, så jeg ser ikke helt sammenhengen i den argumentasjonen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:07:04]: Formuesskatten er et viktig verktøy for å sørge for at alle personer i landet betaler sin rettmessige skatt til fellesskapet uansett hvor i landet de er bosatt, og ikke minst er det et viktig fordelingspolitisk redskap. Når formuesskatten kuttes, svekkes fordelingen i Norge, og det er de med de største formuene som vil trekke ifra.

Erfaringene fra Bø kommunes vedtak om å redusere den kommunale formuesskattesatsen for å tiltrekke seg personer med store formuer er at dette åpner for en uheldig skattekonkurranse kommunene imellom. Erfaringene fra skattekonkurranse mellom land er at når et land setter ned skatten, følger andre etter, og det blir en negativ spiral. Etter at Bø satte ned sin formuesskatt, har flere andre kommuner fattet vedtak om å gjøre det samme.

Inntektstapet og da selvfølgelig velferdskutt dersom alle kommunene skulle følge etter, er anslått til 9 mrd. kr årlig. Resultatet er at kommuner rundt om i landet vil ha dårligere råd til velferdstjenester. For å kompensere for redusert formuesskatt vil fellesskapet måtte øke andre skatter og avgifter, sånn at man får et mer regressivt skattesystem, der de rikeste i samfunnet betaler mindre enn de gjør i dag, mens andre betaler mer.

I etterkant av kommunestyrets vedtak i Bø i Vesterålen i 2020 var det åpenbart at dette var en såpass uvanlig hendelse at det ikke var noen klar presedens for håndtering av saken. Det førte etter SVs syn til at saken også ble håndtert svært dårlig fra regjeringens side, der det åpenbart var behov for å beskytte en Høyre-styrt kommune etter et noe hastig vedtak. Den praksisen som ble skapt etter det vedtaket, gir svært uheldige insentiver for andre kommuner til også å redusere formuesskatten, og dermed gi grobunn nettopp for en skattekonkurranse mellom kommunene.

Flere fra regjeringspartiene har i debatten tidligere argumentert med det lokale selvstyret. Da mener jeg det er grunn til å minne om at det er under denne regjeringen en systematisk har svekket kommunenes handlingsrom og selvstyre gjennom den skatten som nettopp er begrunnet ut fra lokalt selvstyre, eiendomsskatten, der kommunene har fått stadig mindre spillerom.

Avslutningsvis vil jeg bare sterkt beklage den ordbruken som kommer fra representanten Morten Ørsal Johansen. Både som kvinne og som stortingsrepresentant vil jeg ha meg frabedt den type ordbruk i en debatt.

Jeg tar opp forslaget SV er en del av.

Ola Elvestuen (V) [14:10:36]: Fra Venstres side mener vi det er prinsipielt viktig at kommunene skal ha mulighet til å sette egne satser, at vi har et godt system, der Stortinget bestemmer maksimale formuesskattesatser, og at man har den muligheten fortsatt. Det er, som det ble påpekt tidligere, lang tradisjon for dette i Norge, og vi ser ingen grunn til å endre på det ut fra det som er forslagsstillernes ønske.

Så er det riktig som er påpekt, at dette ikke har vært gjort tidligere. Bø har satt ned satsen og nå satt dette på spissen. Det har ført til noen uforutsette konsekvenser. Det er viktig at det regjeringen har gjort, ikke er en kompensasjon, men en delvis kompensasjon for dette i år og neste år. For Venstre er det viktig og avgjørende at dette bare skal gjelde Bø. Det er altså ikke noen presedens for andre kommuner, og det skal bare gjelde disse to årene.

Det er viktig nå at regler og konsekvenser klargjøres, også gjennom inntektssystemutvalget, sånn at alle kommuner vet hva som skjer hvis de setter ned satsen, og hvordan det vil bli håndtert.

Og så: Jeg tror ikke dette vil føre til noen konkurranse mellom kommuner om å redusere formuesskattesatsen. Det er ikke gjort tidligere, og jeg tror ikke at det vil gjøres framover heller. Det som er avgjørende, er at man vet hva som er konsekvensen av å redusere den, og så vil det fortsatt være et lokalt selvstyre. Vi stiller oss bak det som er flertallets innstilling.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:12:41]: Det er grunnleggende positivt at kommuner er kreative og ser hvordan man kan skape vekst, aktivitet og arbeidsplasser i kommunen sin. Skatteendringer kan være ett – men la meg understreke ett – av flere virkemidler for å få dette til. Men utgangspunktet bør være at kommunene skal bære inntektstapet selv. Mesteparten av kommunens skatteinntekter, bl.a. skatt på inntekt og formue fra personlige skattytere, omfattes i dag av inntektsutjevningen mellom kommuner. Systemet med inntektsutjevning har ligget fast i lang tid og gjør at skatteinntekter utjevnes mellom kommuner og bidrar til omfordeling.

Vedtaket i Bø kommune har utfordret inntektssystemet for kommunesektoren. Regjeringen mener det ikke er rimelig at kommuner med maksimale skattesatser skal kompensere tapet til kommuner som velger å sette ned skattesatsen. Derfor har regjeringen besluttet at det er den maksimale satsen som skal legges til grunn når vi beregner skatteutjevningen.

Fremover kan kommuner fortsatt benytte seg av muligheten til å sette ned maksimalsatsen, men de vil da ikke bli kompensert for eventuelle inntektstap av dette.

Det er behov for å se videre på denne problemstillingen. Regjeringen har gitt inntektssystemutvalget et tilleggsmandat om å se på hvordan muligheten til å ha lavere skattesatser bør håndteres i inntektssystemet fremover. Utvalget vil avgi sin innstilling i juni 2022. Regjeringen vil vente med en beslutning i denne saken til utvalgets innstilling er lagt frem. Jeg mener at de bekymringene som komiteens mindretall gir uttrykk for, er godt ivaretatt. Inntektssystemutvalget er i gang med det utvidede mandatet, og alle kommuner er godt kjent med at de må dekke eventuelle inntektstap av lavere satser selv.

Lise Christoffersen (A) [14:21:17] (ordfører for saken): Stortinget inviteres her til å gjøre endringer i folketrygdloven og sosialtjenesteloven som en konsekvens av tidligere vedtak i Stortinget. Komiteens innstilling er enstemmig for regjeringas forslag.

Forslagene til endringer i folketrygdloven gjelder for det første nødvendige opprettinger som følge av at de særskilte bestemmelsene for flyktninger ble opphevet med virkning fra 1. januar 2021. Komiteen slutter seg til dette.

Mindretallet i komiteen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – har imidlertid i merknad vist til at vi var uenig i innstrammingene i flyktningers rettigheter som stortingsflertallet først sa nei til, så ja til, etter at Kristelig Folkeparti gikk i regjering. Realitetene er vedtatt av stortingsflertallet. Saken i dag inviterer ikke til omkamp.

For det andre gjelder saken nødvendige oppdateringer etter Stortingets behandling av sak om minste pensjonsnivå for alderspensjonister som forsørger ektefelle over 60 år, herunder også at ektefellen er bosatt og oppholder seg i Norge, samt konsekvenser av utfasing av ektefelletillegg innen 1. januar 2025. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at vi stemte imot forsering av utfasing av ektefelletilleggene, og at vi sa nei til nye regler med krav til opphold i Norge før rettsskandalen rundt Nav var ferdig gjennomgått og regjeringa i tråd med egen redegjørelse i Stortinget hadde gjennomgått folketrygdloven med tanke på å tydeliggjøre krav til opphold i Norge, hensett til EØS-retten. Vi tar heller ikke omkamp på det, men i proposisjonen henvises det til Prop. 129 L for 2020–2021. Komiteen mistenker at det er en feil, og at det skal være Prop. 129 L for 2018–2019, om krav om bosted og opphold i Norge for rett til ektefelle- og barnetillegg. Proposisjonen regjeringa henviser til, handler om straffegjennomføring under utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, neppe relevant for vår sak i dag. Det hadde vært fint om statsråden kunne bekrefte at vi snakker om Prop. 129 L for 2018–2019, ikke 2020–2021, slik at det blir rett for ettertida.

Forslaget til presisering i sosialtjenesteloven om hjemmelen til å behandle alle tjenester etter loven, ikke bare individuelle, har komiteen ingen merknader til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:24:02]: Jeg vil bare kort understreke det som saksordføreren sa, at forslaget er en oppretting av folketrygdloven som en konsekvens av Stortingets siste flertallsvedtak i saken. Det gjelder folketrygdloven kapitlene 1, 11, 12, 17 og 18, som følge av at de særskilte bestemmelsene for flyktninger i folketrygdloven ble opphevet med virkning fra 1. januar i 2021.

Jeg vil bare understreke hvorfor Senterpartiet gikk imot den innstrammingen, en innstramming som hevet det generelle botidskravet i folketrygdloven fra tre til fem år, og opphevelsen av unntaket for flyktninger når det gjelder botidskrav og 40 års botid for å oppnå fulle rettigheter i folketrygden. Når vi i Senterpartiet gjorde det, var det fordi flyktninger er mennesker som er på flukt, det er mennesker som har en meget vanskelig livssituasjon, det er mennesker som kommer fra land som ikke har et utbygd velferdssystem sånn som vi har det, i motsetning til de som kommer fra mer vesteuropeiske land, og det er derfor viktig at vi har økonomiske ordninger som kan gi en grunnsikring for de menneskene. Hvis vi ikke har den grunnsikringen, er det en kraftig svekkelse av mulighetene for å få en god integrering. Integrering henger sammen med mange ting, men også med, sjølsagt, en økonomisk grunnsikring, så her snakker vi om grunnpensjon, her snakker vi om viktige økonomiske forhold for dem som er mest sårbare. Derfor stemte Senterpartiet imot, men vi aksepterer da, som saksordføreren, at flertallet er av en annen mening.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:25:59]: Endringene i folketrygdloven og sosialtjenesteloven er, som ble sagt her, ikke materielle endringer, men kun nødvendige opprettinger, lovtekniske endringer. Det er en presisering av hjemmelsgrunnlaget for behandling av personopplysninger i sosialtjenesteloven.

Jeg registrerer også at komiteens merknader knytter seg – i og for seg også som talene før meg her – til tidligere behandling av sakene og ikke til selve de tekniske endringene i proposisjonen. For øvrig har representanten Christoffersen rett i sin påpekning av feil.

Erlend Wiborg (FrP) [14:26:57] (komiteens leder): Saksordføreren la frem saken på en god måte. Det ble også nevnt at det ikke er et ønske nå fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet om å ta omkamp på noen av de seierne som Fremskrittspartiet fikk, som også er foranledningen til deler av denne saken, bl.a. da Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for å avskaffe særfordelene flyktningene hadde i folketrygden.

Det som kunne vært interessant, er om både Arbeiderpartiet og Senterpartiet redegjør for om de har intensjon om å søke å reversere det og gjeninnføre særfordeler for flyktninger i folketrygden. Er det noe Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå går til valg på? Det synes jeg det kan være fornuftig og bra å opplyse om fra Stortingets talerstol.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:29:05] (ordfører for saken): I tråd med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble det i Stortingets vedtak 16. desember om statsbudsjettet for 2021 bevilget midler for at alderspensjon under utbetaling fra folketrygden i 2021 skal reguleres med et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, men ikke høyere enn lønnsveksten, og at minste pensjonsnivå for enslige skal økes med 5 000 kr fra 1. juli 2021.

Både i forbindelse med ny saldering av statsbudsjettet for 2020 og i forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 8:53 S for 2020–2021 ble det fattet flere vedtak knyttet til pensjon. Denne proposisjonen redegjør for hvordan budsjettvedtakene om pensjon i 2021 og anmodningsvedtakene fra 18. desember og 16. februar vil bli fulgt opp. Flere av vedtakene vil måtte gjennomføres i forbindelse med trygdeoppgjøret i 2021, og vil ha budsjettmessige konsekvenser i 2021. Dette krever at Stortinget fatter nødvendige vedtak om økte bevilgninger før det kan betales ut pensjon i tråd med vedtakene.

Forslagene om gjennomføring av regulering av løpende pensjoner i 2021 innebærer ikke at det gjøres varige endringer i reguleringsreglene, men at det er en midlertidig endring som kun gjelder for 2021. Regjeringen vil vurdere oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak om varige endringer i reguleringsreglene, og komme tilbake til Stortinget med lovforslag.

Komiteens flertall viser til at varige endringer i regulering av alderspensjon vil måtte ta hensyn til hvordan dette påvirker alle deler av regelverket i pensjonssystemet. Arbeids- og sosialministeren har i brev til evalueringsutvalget for pensjoner presisert at utvalget skal utrede et konkret forslag til hvordan en varig omlegging av reguleringsreglene for alderspensjon kan gjennomføres, og også vurdere om en omlegging tilsier at det bør gjøres andre endringer i pensjonssystemet.

Stortinget ba regjeringen legge fram forslag til regelfesting om at organisasjonene i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene kan forhandle om andre spørsmål med betydning for pensjonistene. Regjeringen bekrefter i proposisjonen at dette vil skje i forbindelse med oppfølgingen av stortingsvedtak nr. 622 for 2020–2021, om omleggingen av pensjonen. Likevel fant komiteens flertall at de vil at regjeringen skal legge fram nødvendig forslag til regelfesting fra og med trygdeoppgjøret i 2021. Høyre og Kristelig Folkeparti støttet ikke dette, da årets trygdedrøftelser gjennomføres 19. og 20. mai. Fra dette vedtaket blir fattet i morgen, til trygdeoppgjøret skal være ferdig, er det veldig kort tid til å utvikle nye regler. Vi har tillit til at regjeringen ville ha fulgt opp dette på en god måte uten et nytt vedtak, men vedtaket har flertall i komiteen.

La meg avslutningsvis vise til noen gode nyheter. De siste årene har nemlig økonomien til de eldre generelt blitt bedre. Fra 2009 til 2019 hadde ifølge SSB personer over 60 år en realvekst i inntekten etter skatt på 17 pst. Til sammenligning hadde norske husholdninger i samme periode en vekst på 10 pst. De eldre har altså hatt nesten dobbelt så høy inntektsvekst som befolkningen generelt.

Selv om inntektsveksten ikke har vært fullt så god for de eldre de siste årene, har likevel andelen eldre med lavinntekt blitt kraftig redusert. Andelen med vedvarende lavinntekt gjennom tre år har økt fra 8,1 pst. til 10,1 pst. i befolkningen generelt, mens tilsvarende andel for personer over 67 år i samme periode har gått ned fra 14,6 pst. til 8,9 pst. Det innebærer at eldre nå er mindre utsatt for lavinntekt enn resten av befolkningen. Det er særlig de aller eldste som har fått bedre økonomi de siste årene, og det var før Stortinget gjorde ytterligere endringer, som følges opp av denne proposisjonen i dag.

Lise Christoffersen (A) [14:33:13]: Takk til saksordføreren for en grundig jobb, som alltid, nå i en komplisert sak som gjelder regjeringas oppfølging av vedtak i budsjett 2021, nysaldering av budsjett 2020 og Stortingets vedtak i behandlingen av representantforslag nr. 53, om pensjon.

Regjeringen har lagt fram forslag til nødvendige tilleggsbevilgninger for 2021 for å kunne gjennomføre Stortingets anmodningsvedtak. Vi er glade for å kunne si at Arbeiderpartiet endelig har fått gjennomslag for sine gjentatte forslag helt siden 2016, om at det er Stortinget, ikke regjeringa, som skal sluttbehandle trygdeoppgjøret. Arbeiderpartiet har fra dag én protestert mot høyreregjeringas og Fremskrittspartiets statsråders ensidige beslutning om å slutte å legge oppgjørene fram for Stortinget. Vi er gang på gang blitt nedstemt av Høyre og Fremskrittspartiet. Nå har både regjeringa og Fremskrittspartiet heldigvis snudd.

Arbeiderpartiet har endelig også fått gjennomslag for våre gjentatte forslag helt siden 2017 om å endre reguleringsreglene for pensjoner under utbetaling, fra lønn minus 0,75 pst. til faktisk gjennomsnitt av lønn og pris. Vi er gang på gang blitt nedstemt av Høyre og Fremskrittspartiet, men nå har regjeringa og Fremskrittspartiet heldigvis snudd.

Vi er også glad for at enslige minstepensjonister har fått velfortjente ekstratillegg, som følge av Arbeiderpartiets gjentatte forslag helt siden statsbudsjettet for 2016. Vi takker Kristelig Folkeparti for at dette ble vedtatt, mot regjeringas og Fremskrittspartiets vilje, men beklager at det som var Arbeiderpartiets opprinnelige forslag, tillegg til alle med minsteytelser i trygden – ikke bare alderspensjonister, og ikke bare enslige – ikke fikk flertall. Vi minner i den forbindelse om at forslaget vårt om 4 000 kr ekstra for 2020 først ble nedstemt, bl.a. av Fremskrittspartiet, og så ble det vedtatt ved nysaldering av statsbudsjettet for 2020, men bare som en engangsutbetaling uten varig virkning. Men også her snudde Fremskrittspartiet til slutt, ved behandlingen av Representantforslag 53 S, slik at Arbeiderpartiets forslag fikk flertall.

I forbindelse med Stortingets behandling av Representantforslag 53 S ble det etter forslag fra Arbeiderpartiet fattet vedtak om at det skulle gis en kompensasjon for trygdeoppgjøret i 2020, som på det tidspunktet lå an til å bli nok et dårlig oppgjør for pensjonistene, basert på dagjeldende reguleringsprinsipper, lønn minus 0,75 pst. Først etter Stortingets vedtak kom de endelige tallene for lønnsutviklingen i 2020. Vedtaket innebærer i realiteten at nye reguleringsprinsipper, som organisasjonene har etterspurt lenge, blir gjeldende med tilbakevirkende kraft fra trygdeoppgjøret for 2020.

Der Arbeiderpartiet foreløpig ikke har nådd fram, er når det gjelder kravet om pensjon fra første krone. Det er riktignok bevegelse på gang, men det vil ta lang tid før det som for lengst burde ha vært en selvfølgelig rett for alle arbeidstakere, pensjon fra første krone, blir en realitet. Først i 2026 er pensjon fra første krone på plass for alle. Det skjer altså ikke i denne stortingsperioden, og heller ikke i den neste, hvis Fremskrittspartiet og regjeringa får det som de vil. Det er nødvendig med et regjeringsskifte til høsten for å få fortgang i saken.

Forhandlingsrett for organisasjonene i trygdeoppgjøret har vært et tema lenge. Arbeiderpartiet var med på det vedtaket som ble fattet, om at organisasjonene kan forhandle om andre spørsmål enn trygd i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene, etter at et bedre og mer forpliktende forslag fra Arbeiderpartiet ble nedstemt. Vårt forslag fikk kun støtte fra Miljøpartiet De Grønne, Rødt og SV. Det er imidlertid ikke helt redelig å selge det vedtaket som ble gjort, inn som en seier for forhandlingsretten. Når det gjelder regulering av pensjonene, skal prinsippene fortsatt være regelfestet. Regjeringa foreslår at vedtaket skal gjelde fra og med neste år, men Arbeiderpartiet kan ikke se at det er formelle hindringer i veien for at det kan gjelde allerede fra i år.

Helt til slutt har jeg bare en kommentar til innlegget fra saksordføreren, som viser til den høye inntektsveksten blant den eldre delen av befolkningen. Da skylder vi også å gjøre oppmerksom på, slik som SSB har påvist, at de tallene dekker ganske store forskjeller de eldre imellom, og det er særlig de eldre rett over 60 år som har opplevd den sterkeste inntektsveksten. SSB sier at det faktisk har sammenheng med pensjonsreformen og muligheten til å fortsette i jobb og ha inntekt samtidig som en tar ut pensjon. Det er også viktig å ha med seg.

Erlend Wiborg (FrP) [14:38:13] (komiteens leder): Aller først tar jeg opp de forslagene Fremskrittspartiet er en del av.

Jeg tror det er greit, når vi behandler denne saken, å ta et lite tilbakeblikk på hva den egentlig handler om. For ti år siden fremmet den rød-grønne regjeringen det endelige forslaget til pensjonsreform. Stortinget behandlet pensjonsreformen, og den ble til slutt vedtatt av samtlige partier i denne sal, med unntak av Fremskrittspartiet.

Da må jeg si at når jeg nå hører representanten Lise Christoffersens innlegg, virker det som om hun kanskje har glemt at dette er resultatet av den pensjonsreformen Arbeiderpartiet stod bak. Det er resultatet av den pensjonsreformen Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet, og også, som Jens Stoltenberg selv har sagt det, en av hans største politiske seiere.

Men hvorfor var Fremskrittspartiet imot? Jo, det var av flere grunner. Den ene var at vi var imot at landets pensjonister skal få underregulert sin pensjon hvert eneste år. Vi har gang på gang fremmet forslag om å endre det, men blitt nedstemt av Senterpartiet, av Arbeiderpartiet og av regjeringspartiene.

Det hjelper dessverre pensjonistene veldig lite at Fremskrittspartiets gode forslag blir nedstemt. Vi valgte derfor å se på hvordan vi har fått løst den typen situasjoner tidligere, og da så Fremskrittspartiet på erfaringene fra barnehageforliket. Derfor satte Fremskrittspartiet seg ned med Sosialistisk Venstreparti og Pensjonistforbundet og prøvde å tenke nytt, finne ut hva som skal til for å kunne få bevegelse, for å kunne få bedret situasjonen for landets pensjonister.

Det resulterte i at Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet et felles representantforslag, som er foranledningen til saken vi behandler her i dag. Det representantforslaget hadde mange gode forslag i seg, og det kom også flere gode forslag opp i stortingsbehandlingen. Vi fikk heldigvis gjennomslag for flere viktige punkter, bl.a. at man avskaffer underreguleringen på 0,75 og sørger for at landets pensjonister heller skal få regulert sin pensjon med snittet av lønns- og prisveksten.

Men der vi dessverre ikke fikk flertall, var da vi ble nedstemt på å løfte landets minstepensjonister opp til fattigdomsgrensen. Det valgte utrolig nok Arbeiderpartiet, Senterpartiet og regjeringspartiene å stemme imot. De synes altså det er greit at landets minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen – langt under fattigdomsgrensen. Det er vi uenig i.

Saken vi nå behandler, er oppfølgingen av de vedtakene Stortinget til slutt fattet. Og det er ikke akseptabelt at regjeringen da prøver seg på omkamper om hva Stortinget har vedtatt, og også de tydelige instruksjonene og intensjonene Stortinget hadde. Jeg må minne regjeringen på at den er en mindretallsregjering, og den må forholde seg til Stortinget.

Når det gjelder vedtak om en ny reguleringsmekanisme, er det en selvfølge at man benytter korrekte og så oppdaterte tall som mulig – ikke antakelser og fremskrivinger man hadde om lønnsveksten og prisveksten på det tidspunktet. Nå når vi har reelle tall, skal de selvfølgelig benyttes. Stortingets klare intensjon var også at man først må beregne gjennomsnittet av lønns- og prisveksten basert på de beste anslagene for 2021, altså i år, og så legge inn avviket fra 2020, da det var en viktig premiss for den seieren Fremskrittspartiet sammen med Sosialistisk Venstreparti fikk om at dette skulle ha tilbakevirkende kraft fra 2020.

Da hadde jeg regnet med at Stortinget i dag var klar til å gi regjeringen en klar marsjordre om faktisk å følge opp Stortingets vedtak. Senterpartiet og Arbeiderpartiet skriver jo i sine merknader at de har merket seg at Pensjonistforbundet er uenig i dette, men det holder ikke for landets pensjonister at man merker seg noe. Da må man faktisk støtte forslagene og stemme for forslaget Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti i dag har fremmet.

Landets pensjonister fortjener anstendighet, og når Stortinget etter lang tids kamp endelig fatter et vedtak om et anstendighetsløft for landets pensjonister, forventer jeg også at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ikke løper fra dette, men sørger for flertall ved voteringen i denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:43:38]: Dette er oppfølging av tidligere vedtak om pensjon, og det er behov for å gjenta Senterpartiets hovedstolper. Vi går inn for forhandlingsrett til pensjonistenes organisasjoner. Vi går inn for at en skal ha en regulering av løpende pensjoner under utbetaling, som et gjennomsnitt av pris og lønn både når det er reallønnsforbedringer, og når det er reallønnsnedgang. Vi går inn for å øke minstepensjonene med en videre opptrappingsplan for minstepensjonene. Vi går inn for at trygdeoppgjørene legges fram som egen sak for Stortinget i vårsesjonen, og at pensjonistoppgjøret finansieres over ymse-posten på statsbudsjettet, slik vi har gjort fram til og med 2015. Vi går sjølsagt inn for at pensjonistorganisasjonene får plass i det tekniske beregningsutvalget, hvor en kommer fram til det felles tallmaterialet som brukes i både pensjonistoppgjøret og lønnsforhandlingene. Og vi går inn for kvartalsvise møter mellom pensjonistenes organisasjoner og regjeringa.

Til slutt: Vi støtter fullt opp under at vi skal ha en pensjonsopptjening fra første krone i privat og i offentlig sektor, og vi går inn for å få vekk samordningsfella, som innebærer en samordning av offentlig tjenestepensjon og folketrygd, som betyr at ansatte i det offentlige som står i jobb til 72–73 år, får samordnet bort hele sin offentlige tjenestepensjon – grunnleggende feilaktig, etter vår vurdering.

Fremskrittspartiet refererte til sitt forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen følge en beregningsmetode for regulering av pensjoner i 2021 og kompensasjon for 2020 basert på faktiske tall fra Det teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) og ikke basert på gamle anslag.»

Forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet og SV, har Senterpartiets støtte. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi må holde fast ved en etterregning mellom budsjetterte tall og regnskapstall for lønns- og prisveksten. Etterregningen for 2020 betyr at etter budsjettall var lønnsveksten 1,7 pst., mens den på regnskapstall ble 3,1 pst. Og hvis vi tar 3,1 pst. minus fradraget på 0,75, får vi 2,35. Hvis vi da trekker ifra det som var budsjettert, nemlig 1,7, minus fradrag på 0,75, får vi 0,95. Differansen mellom 2,35 pst. og 0,95 pst. er 1,4 pst. 1,4 pst blir da etterregningen for 2020. Regjeringa bommet jo stygt på lønnsveksten i 2020, en forutsatte 1,7 pst., og så ble det hele 3,1 pst.

Så gjelder de nye prinsippene med gjennomsnittlig lønnsvekst og prisvekst med maks lønnsvekst som regjeringa og Fremskrittspartiet støtter, og det er etter frontfaget nå i 2021 på 2,7 pst. Hvis vi legger fram 2,7 pst. pluss 1,4 pst., får vi 4,1 pst., og det er da tillegget for pensjonistene på årsbasis. Og siden tillegget blir gitt først fra 1. mai, vil tillegget fra 1. mai måtte være større.

I vedtak 618, som også er referert her, heter det:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til regelfesting om at organisasjonene i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene, kan forhandle om andre spørsmål med betydning for pensjonistene.» – da fra 2021.

Senterpartiet støtter sjølsagt det, det er et viktig poeng, og her må regjeringa se mulighetene – mulighetene ved at pensjonistorganisasjonene trekkes mer med som en mer aktiv part i ideell sektor, slik at vi kan få et bedre samspill mellom pensjonister og det offentlige for å løse en rekke velferdsoppgaver. Det er meget, meget viktig at en stimulerer til det som en del av pensjonistoppgjøret.

Helt til slutt vil jeg bare si at denne saken har gått under et hastverk som grenser til det uforsvarlige. Siste frist for politikk i saken var 15. april for komiteen, og så får vi da brev fra statsråden til Stortingets arbeids- og sosialkomité av 16. april, altså dagen etter. Sånn skal vi ikke ha det. Men vi forutsetter selvfølgelig at trygdeoppgjørene i 2021 gjennomføres i tråd med Stortingets føringer.

Solfrid Lerbrekk (SV) [14:48:52]: Etter ganske lang tid – eit halvt år vil eg nok seia – med mange kaffikoppar og gode samtalar, møte og godt samarbeid med Framstegspartiet, ville eg trudd at Framstegspartiet og komitéleiaren Erlend Wiborg hadde lært korleis det faktisk var med pensjonsreforma i si tid. Me har òg vore einige det siste året i samband med tidlegare behandlingar av saker som omhandlar pensjon, om at begge våre parti i si tid var imot pensjonsreforma, men har forplikta seg til pensjonsreforma når me då har gått inn i regjering. Det var sånn det var, og eg trur det er på tide å slutta å vifta med fjørene sine om akkurat det der.

Denne saka handlar om, og vil resultera i, ein meir anstendig reguleringsmodell for pensjonistane. I fleire år har pensjonistane lidd under eit system som på grunn av låge lønsoppgjer har ført til underregulering for pensjonistane. No får me etter langvarig press endeleg bevegelse i dette systemet, i ei meir rettferdig retning. SV og Framstegspartiet bevega seg nokre hakk ned frå sine primære standpunkt på regulering av pensjonar, rett og slett for å få slutt på den svært urettferdige underreguleringa.

Det som vart vedteke, var faktisk gjennomsnitt av løns- og prisvekst. Då må eg seia det er skuffande å sjå at regjeringa legg opp til ei regulering som tek utgangspunkt i kva resultatet ville ha vorte dersom ein allereie i fjor regulerte med snitt av løns- og prisvekst på dei anslaga som var då. Her må eg påpeika at i reglane for regulering av pensjonar ligg det inne justeringar for overheng frå året før. Dette er normal praksis kvart år, så eg stiller meg uforståande til korfor regjeringa gjer seg så vanskelege på dette punktet, no når me veit kva som faktisk vart løns- og prisveksten for fjoråret.

Me står difor bak eit forslag i saka som lyder:

«Stortinget ber regjeringen følge en beregningsmetode for regulering av pensjoner i 2021 og kompensasjon for 2020 basert på faktiske tall fra Det teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) og ikke basert på gamle anslag.»

Eg håpar andre parti òg vurderer dette forslaget nøye og stemmer for det, sånn at det er det som vert vedteke.

Eit anna forslag det vart fleirtal for i samband med behandlinga av Dokument 8:53 S for 2020–2021, var dette:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til regelfesting om at organisasjonene i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene, kan forhandle om andre spørsmål med betydning for pensjonistene.»

Det forslaget vel regjeringa å utsetja oppfølginga av. Det er vanskeleg å sjå at årsaka er noko anna enn trenering av saka. Det kan umogleg vera ei så komplisert sak at dette ikkje kunne ha vorte gjennomført i årets trygdeoppgjer. Komiteens fleirtal har difor samla seg mot regjeringa og ber om at dette vert gjennomført til årets trygdeoppgjør. Med det anbefaler eg forslaga SV står bak.

Bjørnar Moxnes (R) [14:53:20]: Rødt jobber for at folketrygden skal være grunnpilaren i velferdsstaten, og at pensjoner og ytelser skal sikre økonomisk trygghet for alle, uavhengig av kjønn, klasse eller helsetilstand. Men pensjonsreformen bryter fullstendig med de prinsippene som var grunnlaget for tenkningen bak folketrygden. I stedet er den med på å flytte risikoen vekk fra fellesskapet og over på den enkelte, noe som vil føre til enda større forskjeller i framtiden.

Vi skulle tatt vare på dem som etter et langt arbeidsliv ikke har helse til å stå i jobb til de er 67 år, men nå belønnes de som kan stå lenger, med gullpensjon. Hvis man f.eks. er professor, eller kanskje prest eller politiker, og kan jobbe til man bikker 70 år, vil man bli en pensjonsvinner. Men for de fleste vil systemet slå negativt ut, og det vil bli verre i årene framover.

SSB-rapportene viser at pensjonsformue er skjevt fordelt mellom ulike yrkesgrupper. Det vil bli større forskjeller hvis ingenting rettes opp i i det nåværende pensjonssystemet. Folk må jobbe lenger for å tjene opp til en pensjon de kan leve av. Systemet vil presse ganske mange mennesker til å stå i jobb lenger enn det de egentlig tåler. Mange har yrker hvor det ikke vil være forsvarlig å stå i jobb utover 67 år, fordi knærne eller ryggen ikke kommer til å tåle en slik belastning over enda flere yrkesaktive år.

Med denne levealdersjusteringen av pensjonene vil folk bli nødt til å stå i jobb lenger for å kunne oppnå 66 pst., altså to tredjedeler, av inntekten sin i pensjon. Dette vil føre til at man i framtiden vil få flere minstepensjonister. Alle som er minstepensjonister i dag, vet at dette ikke er noe særlig å trakte etter, for å si det slik. Vi gir for lite tilbake til pensjonistene i landet vårt, mener vi. Minstepensjonene må opp, og det må komme et rettferdig pensjonssystem til erstatning for det vi har i dag.

De som er uføre, rammes enda hardere av systemet. Før kunne man tjene opp pensjon til man ble 67 år, men nå stanser opptjeningen når man fyller 61 år. Det vil føre til at mange uføre vil få en alderspensjon som vil være ned mot et minstepensjonsnivå. Hvis man blir ufør og må gå av de første årene etter fylte 62 år, vil man få en alderspensjon på nivå med minstepensjon, med et par tusen kroner mer i måneden. Det gjelder ikke bare dem som har lavest lønn, men også mange som i dag har en inntekt rundt gjennomsnittslønnen i Norge.

Rødt ønsker et mer rettferdig pensjonssystem, og vi stemmer for forslag som kan forbedre det nåværende. Vi vil stemme for forslaget om å oppheve underreguleringen av pensjonene og erstatte den med snittet av lønns- og prisvekst. Det haster. Som Unio har beregnet, har pensjonistene allerede tapt over 8 mrd. kr grunnet dette under den borgerlige regjeringen, eller 9 000 kr i gjennomsnitt per pensjonist. Det er mye penger.

Det har festet seg et inntrykk i Norge av at vi ikke har råd til at pensjonene holder tritt med lønnsutviklingen, og at alle, slik sett, kan få en verdig alderdom. Det inntrykket er feil. Det handler om å kunne fordele midlene som fellesskapet sitter på, og sikre at alle kan henge med på utviklingen framover. Det er ikke rettferdig at arbeidstakerne blir taperne i dagens pensjonssystem og må klare seg på en etter hvert uforsvarlig lav inntekt. Det som trengs, er en endring av pensjonssystemet, så vi ikke straffer dem som har en jobb der de sliter ned helsen sin og må gå av med pensjon tidligere enn de som har en kanskje mindre fysisk slitsom jobb over mange år.

Rettferdighet i pensjonssystemet, det jobber Rødt for, og det vil vi også jobbe for etter valget. Men her og nå vil vi gå inn for de forbedringene som ligger inne fra flertallet, og støtte dem i voteringene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:57:56]: I proposisjonen som behandles i dag, legger regjeringen frem forslag til endringer i statsbudsjettet 2021 under Arbeids- og sosialdepartementet som gjelder oppfølging av anmodningsvedtak om pensjon.

I tråd med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble det i Stortingets vedtak 16. desember om statsbudsjettet for 2021 bevilget midler for at alderspensjon under utbetaling fra folketrygden i 2021 skal reguleres med et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, men ikke høyere enn lønnsveksten, og at minste pensjonsnivå for enslige skal økes med 5 000 kr fra 1. juli 2021. I forbindelse med behandlingen av ny saldering av statsbudsjettet for 2020 fattet Stortinget 18. desember 2020 vedtak 525, der Stortinget ba regjeringen fremme forslag snarest mulig og senest innen utgangen av 1. kvartal 2021 om en engangsøkning på 4 000 kr i minste pensjonsnivå for enslige pensjonister i 2020. I forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 8:53 S for 2020–2021, jf. Innst. 221 S for 2020–2021, fattet Stortinget 16. februar 2021 ti anmodningsvedtak, vedtak 615–624.

Regjeringen redegjør i proposisjonen for hvordan budsjettvedtakene om pensjon i 2021 og anmodningsvedtakene fra 18. desember og 16. februar vil bli fulgt opp. Flere av vedtakene vil gjennomføres i forbindelse med trygdeoppgjøret 2021 og ha budsjettmessige konsekvenser i 2021. Dette krever derfor at Stortinget fatter de nødvendige vedtak om økte bevilgninger før det kan betales ut pensjon i tråd med vedtakene.

Jeg viser til at flertallet i komiteen – Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti – støtter regjeringens bevilgningsforslag.

Regjeringen har fulgt opp vedtaket om endret regulering i 2021 og vedtaket om kompensasjon for reguleringen i 2020 ved å foreslå endringer i forskrift 6. mai 2011 nr. 465 om beregning av lønnsveksten som skal benyttes ved regulering av grunnbeløpet og alderspensjon i folketrygden.

I den særskilte forskriftsbestemmelsen for regulering av pensjon i 2021 legges det til grunn at reglene skal gjelde for alderspensjon fra folketrygden og for ytelser fra lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger som i dag reguleres med et fratrekk på 0,75 pst.

Regjeringens forslag til gjennomføring av regulering av løpende pensjoner i 2021 innebærer ikke at det gjøres varige endringer i reguleringsreglene, men er en midlertidig endring som kun gjelder for 2021.

Jeg vil påpeke at det i innstillingen synes å være enkelte misforståelser knyttet til om regjeringen vil følge opp vedtak 622 fra Stortinget, der regjeringen blir bedt om å legge frem et lovforslag for Stortinget om å regulere løpende pensjoner med gjennomsnittet av pris- og lønnsvekst, som får virkning fra 2022. Jeg understreker at regjeringen selvsagt vil følge opp dette vedtaket, noe det heller ikke sås tvil om i Prop. 126 S. Det som påpekes i Prop. 126 S, er at reglene for regulering legges om før man vet hvordan de øvrige elementene i pensjonssystemet må tilpasses. Reglene for uttak av pensjon fra 2022 og frem til evalueringsutvalgets forslag kan vedtas og implementeres, men de vil ikke lenger være nøytrale for uttakstidspunktet. Det vil derfor være nødvendig å komme tilbake til Stortinget etter at utvalget har levert sin innstilling, med forslag til hvordan man eventuelt kan gjøre justeringer i regelverket som kan gjeninnføre nøytrale uttaksregler.

Jeg registrerer at flertallet i komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem de nødvendige forslag for å sikre at stortingsvedtak nr. 618 gjøres gjeldende med virkning fra og med trygdeoppgjøret 2021.»

Vedtak 618 lyder altså:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til regelfesting om at organisasjonene i forbindelse med de årlige trygdeoppgjørene, kan forhandle om andre spørsmål med betydning for pensjonistene.»

Det følger av Prop. 126 S at regjeringen vil legge frem forslag om en slik regelfesting høsten 2021, basert på det forrige vedtaket, ikke etter evalueringsutvalgets innstilling. Jeg viser til at regelfesting krever en formell prosess i forkant, og det vil ikke være mulig å gjennomføre det nå, før årets trygdedrøftinger 19. og 20. mai. Allikevel vil regjeringen følge opp vedtaket, og vi skal legge til rette for at organisasjonene i årets trygdedrøftinger vil få spille inn også andre spørsmål med betydning for pensjonistene.

I komiteens innstilling til behandling av representantforslaget fra Fremskrittspartiet og SV mente Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen at Stortinget skulle sette av et beløp på mellom 150 og 200 mill. kr som kunne tilbys til forhandling som et tillegg til det som følger av rammene for de årlige pensjonsoppgjørene. Det ble fremmet et forslag om at man skulle ha en regelfesting om at organisasjonene i forbindelse med trygdeoppgjørene skal kunne forhandle om andre spørsmål utenfor de rammene pensjonsforliket setter, og der eventuelle budsjettkonsekvenser forutsettes innarbeidet i revidert budsjett. Det forslaget fikk ikke flertall i Stortinget, og Stortinget har ikke bevilget en pott med penger det kan forhandles om.

Jeg viser for øvrig til – på slutten – at en samlet komité påpekte i innstillingen til representantforslaget fra Fremskrittspartiet og SV at tradisjonen med brede forlik og grundige utredninger og endringer i pensjonssystemet bør videreføres. Det slutter jeg meg fullt og helt til.

Helt til slutt: Det var nødvendig også med en offentlig høringsrunde for de offentlige pensjonsleverandørene. Den høringsrunden var ferdig 8. april, og jeg mener det var riktig etter den høringsrunden å informere Stortinget om relevant informasjon i forbindelse med en sak de da fortsatt hadde til behandling.

Lise Christoffersen (A) [15:17:48]: Bare et par ting som har blitt tatt opp i løpet av debatten.

Først har jeg lyst til å gi støtte til representanten Lerbrekk. Det er jo helt riktig som hun sier, at både Fremskrittspartiet og SV var imot pensjonsreformen i utgangspunktet, men begge partiene, da de gikk i regjering, forpliktet seg faktisk til å følge opp pensjonsforliket. Såpass ærlig synes jeg også representanten Wiborg bør være.

Så viser representanten Wiborg til at de hadde blitt nedstemt på å heve minstepensjonene opp til fattigdomsgrensa. Da vil jeg igjen minne om at det var altså Arbeiderpartiet som dro i gang den opptrappingen vi har hatt fra 2016 og fram til nå av minstepensjonene. Det var mot Fremskrittspartiets stemmer så lenge Fremskrittspartiet satt i regjering. Og så kan jo Fremskrittspartiet selvsagt gjøre seg høy og mørk nå, når en er ute av det en selv har oppfattet som kanskje et lite politisk fengsel. Men så lurer jeg på: Hvor lurt er det å stemme på et parti som gjør én ting når de har makt til å forandre, og en helt annen ting når de sitter i opposisjon og ikke har makt til å forandre?

Så har jeg lyst til å minne om at Fremskrittspartiet selv har sagt at det de har foreslått av opptrapping for minstepensjonister, bare gjelder gammel folketrygd. De har ikke sagt ett ord om hva de mener om dem som har garantipensjon. Arbeiderpartiet har stemt for at vi skal få en vurdering av hva som er et rimelig minstenivå i trygden, hensyntatt alle andre levekårskomponenter som ikke inngår i EUs fattigdomsmål, som reduserte egenandeler, rabatt på kollektivbilletter mv. Fremskrittspartiet har heller ikke svart på Arbeiderpartiets utallige spørsmål om hvor mange nye nullpensjonister vi skal akseptere å ha i trygden. Alt dette må jo ses i en sammenheng.

Fremskrittspartiet har heller ikke sagt noe om dette: 1954-kullet blir jo 67 år i år, så er hevingen av minstepensjoner sett fra Fremskrittspartiets ståsted bare, jeg holdt på å si, et lite blaff, som gradvis skal bygges ned fram mot årskullet som er født i 1963? Det vet vi heller ingenting om.

Når det gjelder de rundene som har vært nå om kompensasjon for oppgjøret i 2020, synes jeg det er veldig rart hvis Fremskrittspartiet mener at den kompensasjonen skal tas to ganger, men ikke har lagt inn penger til det. For det går jo ikke innenfor rammen på 731 mill. kr. Men som jeg sa tidligere, får vi jo mulighet til å komme tilbake til det i forbindelse med trygdeoppgjøret for 2021. Da kan vi få de tallene på bordet.

Erlend Wiborg (FrP) [15:21:58] (komiteens leder og ordfører for saken): Etter forslag fra Fremskrittspartiet vedtok Stortinget i februar følgende:

«Stortinget ber regjeringen innføre en midlertidig rett til feriepenger for dagpenger mottatt i 2020 og 2021 for utbetaling henholdsvis sommeren 2021 og 2022.»

Selve vedtaket er fattet, men i dag behandler vi formelt bevilgningsvedtaket. Regjeringen har i sin proposisjon lagt inn en innramming av vedtaket Stortinget har fattet, og på bakgrunn av det kommet frem til sitt bevilgningsforslag. Da Stortinget fattet sitt vedtak, la man inn noen forutsetninger, og det var at de som hadde rett på å beholde dagpengene og fortsatt skulle ta ut ferie, skulle få beholde dagpengeutbetalingen i stedet for å få feriepenger. Dette ville også være mer lønnsomt for den enkelte i de fleste tilfeller. Det andre premisset var at man skulle benytte 10,2 pst. opptjening og ikke 9,5 pst. opptjening, som var i den gamle ordningen. Regjeringen har så lagt til grunn flere begrensninger, som går på at man kun skal kunne motta feriepenger for dagpenger opptjent i perioden april til desember, man må ha mottatt dagpenger i minst åtte uker, og maksimal utbetaling er 25 000 kr.

Jeg regner med at regjeringspartiene selv vil argumentere videre for sitt syn i løpet av debatten, og jeg går da over til Fremskrittspartiets syn.

Da Fremskrittspartiet fikk vedtatt sitt forslag, handlet det om å hjelpe en gruppe mennesker som virkelig har slitt økonomisk, gjennom å ha vært permittert eller arbeidsledig i kortere eller lengre tidsperioder – det i et arbeidsmarked som er noe helt annet enn det det er i en normalsituasjon. Vi risikerte at en stor gruppe mennesker sto helt uten inntekt i sommer. Dette kunne ikke Fremskrittspartiet akseptere, og det var derfor vi foreslo denne ordningen. Det at regjeringen nå prøver seg på omkamper og mener at en gruppe som har hatt det tøft økonomisk, skal få det enda tøffere, er ikke akseptabelt. Fremskrittspartiet foreslår derfor i dag at de som har vært permittert, skal få eksakt den samme modellen som resten av samfunnet, uten maksgrenser og uten det smålige rød-grønne kuttet fra 10,2 pst. til 9,5 pst. osv. Vi har fått beregnet hva kostnaden vil være med vårt forslag, og det er ikke et avskrekkende tall. Det er også derfor vi legger det inn som vårt forslag til bevilgningsvedtak i dag.

Nå handler det om å hjelpe de som virkelig har merket pandemiens konsekvenser på lommeboken, mennesker som har brukt opp sine eventuelle oppsparte midler, som har vært permittert eller arbeidsledig i lengre tid. At Stortinget da skal ha en stor debatt og dragkamp om hvorvidt man skal innføre maksgrense på 25 000 kr, noe ikke andre grupper har, at man skal si at hvis du mottok dagpenger i februar eller mars, nei, da skal du ikke få rett på feriepenger, det gjelder kun de dagpengene du fikk mellom april og desember, synes jeg er spesielt.

Fremskrittspartiet har også i dag lagt frem – selv om det er en konsekvens av det forslaget vi har i innstillingen – flere såkalt løse forslag, som jeg også tar opp.

Jeg vil også oppfordre partiene nå til faktisk å gå inn og stemme for det de er for, og mot det de er mot. Ønsker man virkelig at man skal sette en maksgrense? Eller ønsker man virkelig, sånn som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV går sammen med regjeringspartiene om, at de som har vært arbeidsledige i under åtte uker, ikke skal få noe? Jeg synes det er veldig spesielt og ser frem til å høre argumentasjonen fra regjeringspartiene, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet for hvorfor de ikke skal få noe. Jeg vil gjerne også høre argumentasjonen for hvorfor personer som har vært arbeidsledige eller permittert, skal få en lavere sats enn resten av samfunnet. Det ser jeg frem til å få debatt om. Riktignok legger heldigvis regjeringen opp til å følge samme sats som Fremskrittspartiet la til grunn i sitt forslag.

Jeg oppfordrer i dag Stortinget til å stoppe disse smålige kuttene som regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti her foreslår for de permitterte og arbeidsledige, og heller sørge for å hjelpe en gruppe som virkelig sliter økonomisk.

Rigmor Aasrud (A) [15:27:16]: Å bli permittert eller arbeidsledig er krevende. Derfor er det viktig at det er et sikkerhetsnett for dem som rammes, og at det er forutsigbart hvordan økonomien blir. Ferietillegget på dagpenger er en del av dette sikkerhetsnettet – en del som de borgerlige partiene gang på gang har tatt bort, og som vi i Arbeiderpartiet gang på gang har foreslått gjeninnført.

En som har vært arbeidsledig lenge, for så å komme tilbake igjen i jobb i en bedrift som har sommerstengt, vil risikere å måtte gå én måned uten inntekt. Det samme vil skje om barnehagene og SFO er stengt i feriemånedene, om man da ikke har besteforeldre eller andre som kan stille opp som barnevakt om arbeidsgiveren din skulle finne arbeid til deg.

For Arbeiderpartiet er dette urimelig. Vi har et sikkerhetsnett som skal kompensere for bortfall av inntekt, og feriepenger er en del av lønna. Derfor er det rimelig at det også gis kompensasjon for bortfallet av feriepengene. Etter å ha gjort det til en fast regel å stemme imot dette ferietillegget på dagpenger og omtalt det som «ko-ko» og en uforsvarlig måte å bruke statens penger på, har regjeringspartiene nå kommet til at de skal fjerne det ene «ko-et» i sitt «ko-ko», ikke permanent, men for to år.

Et argument mot den ordningen regjeringen fjernet i 2014, har vært at noen kan få dobbelt, både feriepenger og dagpenger. Men nå får vi altså en proposisjon fra regjeringen som beskriver at også den ordningen som blir lagt fram nå, gir den muligheten. Med to forskjellige ordninger blir det mye usikkerhet om hvilke ordninger som gjelder. De som har gått på dagpenger i kort tid, vil komme forholdsvis bedre ut enn de som har gått lenge på dagpenger.

Regjeringens forslag skal heller ikke gjelde for dagpenger utbetalt i januar, februar og mars. Det gjør at de som har vært ledige lenge, får mindre utbetalt enn med vårt forslag. Regjeringens forslag er ikke en permanent lovendring, det skal kun gjelde i to år. Det gjøres altså om til et koronatillegg, ikke et feriepengetillegg. Og selv om regjeringen foreslår at satsen skal være 0,7 pst. høyere enn i den gamle ordningen, spises den forbedringen opp for mange fordi utbetalingen begrenses til 25 000 kr. For som det står i proposisjonen fra regjeringen:

«Uten en slik grense ville det maksimale beløpet kunne bli om lag 33 000 kr (…).»

Ja, tenk det. En som har gått på dagpenger helt siden april, kunne fått 7 000 kr mer. Det er tydeligvis viktig med nøkternhet. Men sånne begrensninger er det ikke for dem som nyter godt av utbytter og høye lederlønninger, og får kompensasjon fra staten for sine merutgifter. Dette sier alt om hvordan regjeringen tenker, og hvorfor forskjellene i Norge øker.

Arbeiderpartiet har ment, og mener fortsatt, at utbetalte feriepenger skal gi et feriepengetillegg, slik systemet er for lønnsmottakere. Det norske systemet er sånn at man ikke får utbetalt årslønn i tolv deler, man får lønn i elleve måneder, og så får man feriepenger i tillegg. Når dagpenger skal kompensere for bortfall av inntekt, er det helt naturlig at man også får feriepengetillegg av dagpengene. Og når satsen er litt lavere, er det fordi vi har et system i Norge der satsene for de som går på arbeidsledighetstrygd, er noe lavere enn det man får når man har full lønn.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står fast ved den gamle ordningen, at den er best. Derfor legger vi fram et bevilgningsforslag som skal dekke kostnadene ved å gjeninnføre den ordningen som gjaldt før Solberg-regjeringen fjernet den. Det betyr 350 mill. kr mer i forhold til det forslaget som Fremskrittspartiet har lagt fram. Det høres ut på Fremskrittspartiet som om 350 mill. kr ikke betyr noe, men 350 mill. kr betyr mye for de arbeidsledige. Derfor er vårt forslag bedre, og derfor oppfordrer jeg partiene til å støtte tilrådingen som foreligger i saken.

Heidi Nordby Lunde (H) [15:32:15]: Feriepengeordningen er kanskje en av de mest populære ordningene vi har i Norge, men det virker som vi har glemt litt bakgrunnen for hvorfor vi har den, og hvordan den fungerer. I arbeidslivet er det slik at feriepenger er arbeidstakerens egne penger som blir tvangsspart ved at arbeidsgiver holder tilbake litt av lønnen hver måned i oppsparingsåret, og så utbetaler dette tilknyttet ferie året etter. Feriepengene er en del av lønnen man har jobbet for. Derfor er det ingen maksgrense eller unntak på åtte uker. Dette er en del av arbeidstakernes lønn.

Arbeidsledige, derimot, mottar dagpenger som en midlertidig inntektssikring mens de søker jobb. De blir ikke trukket i dagpenger for da å få det utbetalt som feriepenger, men de har tidligere fått et feriepengetillegg etterbetalt. Ferietillegget, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ønsker gjeninnført, ble utbetalt i januar/februar året etter at dagpengemottakeren hadde vært arbeidsledig. Så det er forskjell mellom arbeidstakere, som altså får tvangstrukket 10,2 pst. av egen lønn, og et ferietillegg som bevilges over statsbudsjettet.

Det viste seg også at i 80 pst. av tilfellene var mottakeren tilbake i jobb da de fikk ferietillegget utbetalt. Dette var en grunnene til at Høyre støttet å fjerne ferietillegget i 2015, da daværende arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet foreslo dette. Vi mener faktisk at arbeidsledige hovedsakelig skal være aktive jobbsøkere fram til de får nytt arbeid, og at feriepenger skal være for arbeidstakere som jo sparer opp til dette selv.

Jeg er helt enig med dem som mener at dette viser forskjellen på prioriteringer i politikken, for jeg mener oppriktig at 3,2 mrd. kr, som full gjeninnføring av ferietillegget koster, kan brukes bedre av skattebetalerne, som da får beholde 3,2 mrd. kr av pengene sine selv, eller de kan brukes på mer helse, mer omsorg eller andre gode offentlige tjenester, heller enn å gi arbeidsledige ferie fra å søke jobb.

Men når det er sagt, er det helt riktig at vi mener at det siste året har vært en unntakstilstand, hvor arbeidsmarkedet har vært satt ut av spill og flere hundre tusen har blitt permitterte. Mange arbeidstakere vil til sommeren være i en situasjon hvor de har lite eller ingen feriepenger opptjent fra fjoråret. Dette var bakgrunnen for at også Høyre mente det var rimelig med en midlertidig feriepengeordning knyttet til koronasituasjonen. Forslaget fra regjeringen, som vi herved tar opp og støtter, rammer inn dette omtrent på samme måte som den tidligere ordningen, altså at den kun gis til dem som har mottatt dagpenger i minst åtte uker i beregningsperioden, samtidig som ordningen spisses mot dem som ble rammet av koronatiltakene, gjennom at beregningsperioden for 2020 settes fra april til desember. De fleste som da holdes utenfor ordningen, vil ha betydelig feriepengeopptjening fra arbeidsgiver fra før av.

I den gamle ordningen for ferietillegg fikk mottakeren 9,5 pst. av brutto utbetalte dagpenger i foregående kalenderår. Også denne ordningen var begrenset til dem som hadde mottatt dagpenger i minst åtte uker året før. Vi ser ingen grunn til at ikke den midlertidige ordningen også kan rammes inn på samme måte, særlig når vi øker ferietillegget til 10,2 pst.

Avslutningsvis vil jeg igjen minne om at arbeidstakeres feriepenger er deres egen lønn, som er holdt tilbake av arbeidsgiver i en form for tvungen sparing. Det er arbeidstakerens egne penger. Ferietillegget for dagpengemottakere, derimot, betales av vanlige folk i arbeid og deres arbeidsplasser gjennom skatt. Høyre mener det var riktig å fjerne ferietillegget i 2015, og at det vil være feil nå å gjeninnføre eller øke et midlertidig tillegg som betales av et allerede hardt belastet norsk næringsliv. Det viktigste vi kan gjøre for ledige og permitterte, er å få i gang norske bedrifter og arbeidsplasser, slik at de faktisk får en jobb å gå til, ikke belaste de samme bedriftene med å betale for ferie til arbeidsledige. Det tror jeg i verste fall kan føre til at flere kan risikere å bli ledige lenger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:36:34]: Stortinget har vel knapt en representant som kommer med så mange feilaktige påstander som representanten Wiborg. Det ser ut til at representanten Wiborg ikke har noen grenser for å opphøye egne standpunkter.

Det er et faktum at feriepenger på dagpenger ble tatt vekk da Fremskrittspartiet satt i regjering med Fremskrittsparti-statsråd Robert Eriksson. Det er et faktum at det er Wiborg som er saksordfører for denne saken, og han har alle muligheter til å gjøre en god jobb, han har alle muligheter til å legge fram alle nødvendige forslag for hele komiteen og for seg sjøl, og så opplever vi at vi får seks løse forslag i salen nettopp fra representanten Wiborg.

Representanten Heidi Nordby Lunde sier at feriepenger er den enkelte arbeidstakers egne penger. Det er korrekt. Og så, når man ikke har arbeid, når man ikke har arbeid fordi man har blitt arbeidsløs, man har blitt permittert? Ja, da har vi heldigvis et sikkerhetsnett som heter dagpenger. Så er spørsmålet: Hvor godt skal det sikkerhetsnettet være? Skal sikkerhetsnettet være sånn at dersom man har gått på dagpenger en lang periode og så kommer i jobb, skal man sitte i den situasjon at man ikke har feriepenger? Det er virkeligheten folk står i, og det er den virkeligheten opposisjonen, med SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ønsker å rette opp – slik det var før Fremskrittspartiet ødela det.

Det er sjølsagt også opplagt at når vi gir feriepenger på dagpenger, vil det si at dagpengenes reelle verdi blir ca. 10 pst. høyere. Det blir altså en bedre ytelse. Ja, det er noe vi har regnet oss fram til for lenge siden. Det er noe vi ser på som riktig, noe vi ser på som nødvendig for å sikre en inntektsutjevning. Vi følger da opp de forslag som regjeringa har, og i tillegg har vi forslag som innebærer en kostnad på 750 mill. kr mer enn det regjeringa foreslår, fordi vi vil ha en bedre ordning.

Vi har forslag som altså er langt bedre enn Fremskrittspartiets forslag. Det er rart å høre på representanten Wiborg som foreslår 2,1 mrd. kr, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har 2,450 mrd. kr. Man skulle jo tro at Fremskrittspartiets forslag var himmelvidt dyrere, men det er altså billigere. Likevel blir det presentert som noe som er langt, langt bedre enn det Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV står for.

Nei, denne saken er spesielt typisk fra Fremskrittspartiets side. Jeg blir etter hvert ganske oppgitt over at de fortsetter den måten å opplyse det norske folk på, for det er en måte å framstå på som over tid ikke vil gi tillit. Og hvis dette er den nye linja til den kommende nye partileder Listhaug, kommer det ikke til å gå bra med Fremskrittspartiet. Det er min ærbødige påstand.

Solfrid Lerbrekk (SV) [15:40:22]: Min venn Jason, som er vektar i Color Line, har vore permittert svært lenge – heilt sidan starten av pandemien. Kona hans er dagleg leiar på ein bensinstasjon og har ikkje ei inntekt som klarer å dekkja inn hans tap av inntekt. Dette paret er foreldre til tvillingar på 3 år som går i barnehage. Eg vil spørja om andre her i salen kan sjå føre seg korleis denne familien har det med sin privatøkonomi no i år. Tenk berre om desse tvillingane hadde vore tre år eldre og gjekk på skulen. Det hadde gjort økonomien deira i den situasjonen dei no er i, litt lettare.

Me skal ikkje ta opp diskusjonen no om gratis SFO og barnehageprisar, men eg seier dette for å minna om kor store utgifter barnefamiliar har – og spesielt kor vanskeleg dette vert med to nokså låge inntekter når òg den eine, eller begge, vert permittert over lengre periodar.

Det minste me bør gjera for alle landets foreldre og alle andre som har vore veldig lenge permitterte, er å gje ei mogelegheit for litt mindre uro no i sommar. SV har heile tida meint at det var feil av regjeringa å ta vekk feriepengane på dagpengar for dei arbeidsledige, og det er ikkje vanskeleg å sjå at i år betyr det ekstra mykje for folk. Regjeringa har på sett og vis vore velvillige med pengar til næringslivet, men for den enkelte er det like fælt om arbeidsgjevaren går konkurs eller om det er familien som går konkurs. Huset må sannsynlegvis seljast uansett.

Color Line har fått mange krisemillionar, men det hjelper ikkje Jason og familien hans før pandemien er over og folk igjen kan reisa til Danmark, slik at han kan jobba.

No er det vanlege folk sin tur, og difor står me bak dei forslaga i denne innstillinga som kostar mest, og som vil gje mest feriepengar til dei som har vore permitterte lengst. Det skulle berre mangla.

Min beskjed til Framstegspartiet og regjeringa er at det uansett ikkje vil verta aktuelt med noko særleg anna enn nedbetaling av kredittgjeld og kanskje ein tur til dyreparken med familien. Vårt forslag er ikkje å kasta pengar etter folk, men det vil hjelpa mange betydeleg så dei kan halda hovudet over vatnet gjennom sommaren.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [15:43:52]: Mange arbeidstakarar har diverre opplevd å stå utanfor arbeidslivet heilt eller delvis under pandemien, med redusert inntekt i form av dagpengar. Kristeleg Folkeparti meiner at dagens ordning med rett til ferie med dagpengar for langtidsledige er ei god løysing under gjeldande tilhøve. Denne ordninga er langt meir treffsikker enn det tidlegare ferietillegget. Når opposisjonen saknar det gamle ferietillegget på 9,5 pst. av brutto utbetalte dagpengar, var dette eit reint tillegg som kom oppå dagpengane. Når ein samanliknar med arbeidstakarar som tener opp feriepengar med 10,2 pst. av bruttoløn, skjer det ved at arbeidsgjevar held tilbake dette beløpet av løna til arbeidstakar.

Ordninga kor langtidsledige kan ta ferie med fulle dagpengar utan å vera reelle arbeidssøkjarar, vert sett på som ei god ordning som sikrar dei langtidsledige ein pause i arbeidet med å søkja etter ny jobb.

Pandemien strekkjer seg diverre lenger ut i tid enn det mange av oss kunne førestilla oss for eitt år sidan. Det får konsekvensar for mange som har vore ledige eller permitterte i mindre enn 52 veker, eller som er tilbake i arbeid før det har gått 52 veker. Sjølv om hovudføremålet med dagpengar er å sikra reelle arbeidssøkjande ei inntekt mens dei søkjer ny jobb, ser vi at denne gruppa har trong for ei mellombels ordning som varetek denne spesielle situasjonen vi står i.

Dette forslaget tek omsyn til at samfunnet framleis er sterkt prega av pandemien, og at mange framleis står utanfor arbeidslivet, anten som permitterte eller som arbeidsledige. Difor fremjar regjeringa denne mellombelse løysinga med feriepengar på dagpengar. Ordninga må avgrensast mot dei som fell inn under regelen om rett til dagpengar for langtidsledige, for å unngå dobbeltkompensasjon.

Slik pandemien har utvikla seg, kan det framleis ta tid før vi får normalisert arbeidsmarknaden. Dette framlegget sikrar at dei som har vore arbeidsledige i meir enn åtte veker, mottek feriekompensasjon sidan dei ikkje har hatt moglegheit til normal avsetjing av feriepengar hjå arbeidsgjevar. Dette vil gje ei inntektssikring til gruppa som manglar opptening i inntektsåra 2020 og 2021.

Dette er eit av mange ekstraordinære tiltak som skal retta opp i det uføret mange har kome i. Det er viktig å presisera at dette ikkje inneber å innføre det gamle ferietillegget på nytt, men at det er eit reint koronatiltak.

Bjørnar Moxnes (R) [15:47:21]: Rødt sto gjennom hele fjoråret i front i kampen for å gjeninnføre feriepenger for dem som har vært arbeidsledige. Dette var et høyt prioritert kutt fra høyreregjeringen og Fremskrittspartiet – og nå lå det an til å ramme hundretusenvis av dagpengemottakere, som allerede hadde tatt store tap, og som risikerte å få et stort, svart inntektshull og stå uten inntekt denne sommeren.

Etter mange misbrukte muligheter til å støtte oss i den kampen ble Fremskrittspartiet og høyreregjeringen til slutt presset til å være med på et enstemmig vedtak om å innføre en midlertidig rett til feriepenger på dagpenger. Rødt støttet vedtaket, men var klare på at feriepenger må gjeninnføres som en varig ordning for alle dagpengemottakere. Selv om ledigheten er ekstra høy nå, er det jo ikke sånn at du til vanlig kan gå uten inntekt en hel måned, den måneden du skulle fått feriepenger fra fjorårets inntekt. Så Rødts primære forslag i den behandlingen var å gjeninnføre feriepenger på dagpenger for alle som hadde mottatt dagpenger i korte eller lange perioder i 2020. Det ville bare være rett og rimelig i den situasjonen vi nå er inne i.

Vedtaket i februar var rimelig klart, men regjeringen er jo noe selektiv i hukommelsen når de legger fram et forslag som bare delvis leverer på bestillingen som kom fra Stortinget. Dette har vi jo sett som et mønster helt siden regjeringen la fram den første krisepakken for de arbeidsløse for litt over ett år siden, at stortingsflertallet har måttet slepe regjeringen etter seg for å få innført, forlenget, forsterket – og ikke minst skrudd på igjen – en lang rekke viktige tiltak for de hundretusener som har blitt rammet av krisen.

Derfor må Stortinget etter vårt syn fjerne det som er urimelige begrensninger og kriterier som er lagt inn av regjeringen, som da vil skyve kriseregningen over på vanlige arbeidsfolk. For det første: Det bør ikke være noe krav om å ha mottatt dagpenger i mer enn åtte uker for å få feriepenger. For det andre: Det bør ikke være noe tak på utbetalingen hvis du får feriepenger basert på hva du har fått i dagpenger, uten den avkortingen som regjeringen nå prøver seg på. For det tredje: Vi skal ikke beregne utbetaling bare på bakgrunn av månedene fra april til desember. Vedtaket var å gi opptjening til «feriepenger for dagpenger mottatt i 2020».

Så nok en gang foreslås det altså å diskriminere de som var arbeidsledige før koronaen brøt ut. Dette er en gruppe som havnet lenger bak da ledighetskøen ble vesentlig lengre i fjor vår, og som av uforståelige grunner ikke lenger fikk dagpengene økt på linje med de nye arbeidsledige.

Det siste året har høyresiden, etter ganske mye press, gått med på flere andre midlertidige forbedringer i dagpengeregelverket. Dette viser at mange på Stortinget i grunnen er enige med Rødt i at dagpengeordningen i utgangspunktet er for dårlig. Det har vært for vanskelig å kvalifisere til dagpenger, og utbetalingene har ikke vært til å leve av, særlig for folk som enten har lav lønn eller har levd på små stillingsbrøker.

Det Rødt går inn for, er at de midlertidige ordningene, både med økte dagpenger og feriepenger for dem som har vært arbeidsledige, gjøres varige – for vi ønsker å bekjempe arbeidsledigheten, ikke de arbeidsledige. En varig forbedring vil sørge for at arbeidsfolk ikke risikerer økonomisk ruin hvis de blir arbeidsledige. En viktig jobb etter høstens valg for et nytt flertall blir derfor å sørge for å få på plass et forsterket sikkerhetsnett for arbeidstakerne, og det vil Rødt gå i spissen for at vi får gjennomført etter høstens valg.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:51:53]: Da regjeringen foreslo å fjerne feriepenger for dagpenger i 2015, var det helt riktig at det som nå er opposisjonen, var imot det. Det er i og for seg en helt ærlig og ryddig politisk uenighet. Jeg mener at det var riktig i 2015, og jeg mener at det er riktig fortsatt, ikke fordi jeg ikke unner noen det eller noe sånt, men fordi jeg mener at det er viktigere prioriteringer, og fordi vi innførte en ordning som jeg mener også i sum treffer bedre, uten at den koster like mye, nemlig at hvis du er langtidsledig, får du anledning til å ta ferie, altså være fritatt fra plikten til å være reell arbeidssøker, men få utbetalt dagpenger. Det er verdt å minne om at sammenlignet med den gamle ordningen er den ordningen som er i dag, bedre for dem som har vært langtidsledige over 52 uker, for i de aller fleste tilfeller er dagpengeutbetalingene høyere enn det man ville fått i feriepenger.

Så er det riktig at regjeringspartiene har vært med på en løsning, for vi er ikke i normale tider. Vi har derfor foreslått en midlertidig ordning med feriepenger på dagpenger for utbetaling i juni 2021 for å ivareta dem som er blitt ledige eller permittert som følge av korona. Det var et enstemmig storting som sluttet seg til anmodningsvedtaket, og så var det flertallsmerknader, fra Fremskrittspartiet som regjeringspartiene også gikk inn i, så vidt jeg husker. I tråd med det har vi lagt opp til en kombinasjon, hvor vi lager én løsning for dem som har under 52 uker, og en annen løsning, som er dagens, for dem som har over 52 uker, som har rett til å ta fri, ferie med dagpenger. Datoen for «cut-off» er 7. juni.

Det er for øvrig blitt pekt på en del praktiske spørsmål rundt dette, og det vil bli klarere når Stortinget forhåpentligvis får vedtatt et bevilgningsvedtak og samlet seg om noe. Noen har pekt på at de som er registrert hos Nav med rett til ferie med dagpenger, men som har kommet tilbake i jobb og ikke mottar dagpenger 7. juni, kanskje ikke får feriepenger. Jeg kan forsikre om at de vil få utbetalt feriepenger.

Den tekniske løsningen som må velges for at Nav skal rekke å betale feriepengene i juni, gir noen begrensninger og noen føringer. Enkelte av dem som får ferieutbetalingen, vil kunne oppnå retten til ferie med dagpenger i løpet av sommeren eller senere på året. Disse vil da kunne nyte godt av begge ordningene. Det er rett og slett en teknisk begrensning.

På den annen side vil det være enkelte som kommer i jobb like etter 7. juni, og som ikke har fått utbetalt feriepenger, og som heller ikke da får utnyttet retten til ferie med dagpenger. Det sier seg jo litt selv, fordi de selvfølgelig da ikke er arbeidsledige lenger.

Ordningen med ferietillegg som gjaldt frem til 2015, var begrenset til å omfatte dem som hadde mottatt dagpenger i minst åtte uker året før. Vi foreslår den samme begrensningen på åtte uker i den midlertidige ordningen. Det er en veldig enkel grunn til det. Det er at de som holdes utenfor ordningen, i hvert fall de aller, aller fleste, da vil ha en betydelig ferieopptjening fra arbeidsgiveren.

Den midlertidige ordningen har vi sett på som en håndsrekning og ønsker at den skal være rimelig som det. Det er derfor vi også har foreslått at ferietillegget kan utgjøre maks 25 000 kr, for for regjeringspartiene er dette ikke et ønske om å gjeninnføre en permanent ordning, men et midlertidig tiltak. Det innebærer at en person som har et dagpengegrunnlag på 6G, vil kunne få utbetalt maksimalbeløpet på 25 000 kr dersom vedkommende hadde fulle dagpenger i minst om lag sju måneder i beregningsperioden april–desember 2020. Tre måneder med fulle dagpenger vil gi en utbetaling på om lag 11 000 kr. En person med dagpengegrunnlag på 3G og fulle dagpenger i hele beregningsperioden vil få utbetalt om lag 18 600 kr, mens tre måneder med fulle dagpenger gir en utbetaling på om lag 6 200 kr. Så er dette et bevilgningsvedtak for inneværende år.

Erlend Wiborg (FrP) [16:04:49]: Representanten Lundteigen lurte på hvorfor Fremskrittspartiet har fremmet flere løse forslag. Hadde representanten Lundteigen lest innstilingen fra komiteen, hadde han sett at Fremskrittspartiets syn har vært konsistent hele veien. Men rett og slett ut fra debatten etter at innstillingen ble avgitt, prøvde visse representanter å skape tvil om hva som lå bak Fremskrittspartiets forslag til innstilling i komiteen. Da tenkte vi det var greit, for å fjerne enhver tvil, at Stortinget faktisk har en særskilt votering konkret over disse punktene.

Jeg registrerer også at flere er mer opptatt av å ta mannen i stedet for ballen, for å bruke fotballterminologi, i stedet for faktisk å diskutere det som er realitetene.

Jeg tror veldig mange folk som nå har hatt det veldig tøft økonomisk i en lengre periode, hadde blitt relativt provosert hvis de hadde hørt denne debatten. For det denne debatten handler om, er hvilken økonomi mange skal ha nå i sommer. Det handler om hvorvidt folk skal ha råd til å betale husleien sin, boliglånet, maten osv. Noen prøver å fremstille dette som om noen skal kunne farte rundt omkring og ha luksuriøse ferier osv. Det er ikke det. Dette er inntekten til folk. Og så prøver enkelte å heller la det gå politisk polemikk i det i stedet for å ta stilling til de konkrete forslagene her.

Det ene forslaget Fremskrittspartiet har fremmet, gjelder hvorfor personer som har vært permittert i underkant av to måneder, ikke skal få rett til å opptjene feriepenger. Selvfølgelig bør de det. Alle arbeidstakere som har jobbet i f.eks. syv uker, får jo feriepengeopptjening av det. Da burde også dagpengemottakere få det.

Hvorfor legger Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i dag opp til at man nå skal redusere satsen fra 10,2 pst til 9,5 pst.? Det er ikke de største summene, men jeg synes det er smålig. Dette er folk som har slitt økonomisk. Og Stortinget har allerede vedtatt at det skal være 10,2 pst., det samme som for lønnsmottakere, men så velger man å fremme et konkret forslag om å redusere satsen.

Heldigvis vil dette tydeliggjøres ved morgendagens votering. Da er det slutt på tiden med politisk polemikk. Da er det de harde fakta som vil vise seg. Hvem er det som stemmer for et makstak på 25 000? Hvem er det som stemmer for at visse grupper som har vært permittert eller ledige i kortere perioder, ikke skal få? Det er ikke Fremskrittspartiet, for vi mener at folk nå skal få den håndsrekningen de trenger.

Rigmor Aasrud (A) [16:08:23]: Først en kommentar til representanten Wiborg: Jeg har ikke hørt noen her i salen som har mistenkt noen for å bruke penger på luksuriøse ferier. Jeg oppfatter at de fleste som har hatt ordet her i dag, er opptatt av at de som har vært arbeidsledige, skal få en håndsrekning. Så er vi uenige om hvordan den skal innrettes, og hvor mye man skal få.

Jeg har lyst til å si til representanten Wiborg at vi har forklart hvorfor vi er på 9,5 pst. Det er fordi vi mener at dagpengesatsen er noe mindre, og derfor er det også forsvarlig å bruke den satsen som var i ordningen fram til 2014, da statsråden fra Fremskrittspartiet fjernet hele ordningen. Det jeg har grunn til å spørre representanten Wiborg om, er hvordan han kan forklare at de som har vært på dagpenger mer enn 52 uker og får seg jobb etter 7. juni, ikke skal få noen feriepenger. Det synes jeg virker helt urimelig. Det viser at disse ordningene er komplekse og at det hadde vært greit å gå tilbake til en ordning som var kjent, som man har gjort beregninger på. Vi har fått statsrådens beregninger på at vår ordning – den som var før Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet fjernet den, da han satt i regjering – vil koste 2 450 000 000 kr. Det er basert på sånn som ordningen var i 2014.

Så til representanten Nordby Lunde, som sier at ordningen før ikke var bra, fordi man fikk utbetalt feriepengene i januar og februar. Hvis man er bekymret for at det er en problemstilling, ville jo noe av det enkleste være å endre den utbetalingsdatoen, sånn at pengene kom i juni eller juli, som for andre som får feriepenger. Jeg skjønner heller ikke argumentet om at de som har opptjent rettigheter til dagpenger i januar, februar og mars, vil få utbetaling fra arbeidsgiveren sin. Det var nesten 100 000 som var ledige på det tidspunktet også. Det er riktig som statsråden sier, at vi ikke lot det få tilbakevirkende kraft sånn at de også skulle få høyere satser. Men så har vi sett hvordan arbeidsmarkedet har utviklet seg for dem som har vært ledige fra januar, februar og mars i 2020. Er det noen som virkelig har hatt det tøft økonomisk, er det dem. Da er det veldig rart at de skal holdes utenfor en sånn ordning. Det er urettferdig, og derfor er den ordningen som vi foreslår, bedre. Den vil gi akkurat de samme utbetalingene som den ordningen som statsråden nå legger fram for dem som har hatt dagpenger i mindre enn 52 uker. Hvis man overskrider 52-ukersregelen, vil man få begge deler, så det er ingen forskjell fra den ordningen vi hadde, og den ordningen som statsråden legger fram nå.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:11:36]: Jeg tar ordet til en liten oppklaring – ikke til noe som er sagt i denne salen, men til noe som har versert ute i den offentlige debatten. Det er spørsmålet om en såkalt teknisk feil i Nav. Jeg vil bare understreke at dette har opphav i et medieoppslag, som vi dessverre var litt for sene med å rette. Jeg vil understreke at det er ikke noe som vi har sagt, og det er egentlig to spørsmål. Innholdet i saken – bortsett fra ingressen hvor dette sto – var for øvrig helt korrekt.

Det ene er spørsmålet om avskjæringstidspunkt, altså før og etter 7. juni. Det skyldes ikke noen tekniske systemer i Nav. Det er helt riktig som bl.a. representanten Aasrud har påpekt i debatten, at det er et resultat av vedtaket og forslaget fra både Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Jeg skal ikke gjenta argumentene våre om at det gjør at langtidsledige da vil få mer utbetalt i mange tilfeller, men det er grunnen, fordi man etter 52 uker får rett til fire uker dagpenger med fri.

Det som er en teknisk begrensning – og her er det viktig at det er en begrensning på så kort tid og ikke en feil – er at det ikke er mulig å hindre at noen få kan få dobbelt opp. Det er en teknisk begrensning, men det er altså ikke en teknisk feil i Nav. Det gjør at det ikke er mulig å hindre at noen vil kunne få utbetalt feriepenger og så senere allikevel ha opptjent retten til å ha fire uker fri med dagpenger.