Stortinget - Møte mandag den 26. april 2021

Dato: 26.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 11 [18:07:55]

Interpellasjon fra representanten Camilla Strandskog til helse- og omsorgsministeren: «I dag lever 4 300 personer med hiv i Norge. 98 pst. av disse går på medisiner og er smittefrie. Stadig flere hivsmittede er over 50 år og vil i større grad komme i kontakt med helsetjenesten i årene som kommer. Dessverre rapporterer flere pasienter med hivsmitte om at de har opplevd ubegrunnet smittefrykt og forskjellsbehandling i møte med helsetjenesten. Dette skjer både i eldreomsorgen og i spesialisthelsetjenesten. Manglende kunnskap blant helsepersonell kan føre til overdreven smittefrykt og ubegrunnede smitteverntiltak som doble hansker, gule varseltrekanter eller redusert kroppskontakt. Dette fører til at pasientene ikke får den gode og profesjonelle helsehjelpen de har krav på. Hva vil statsråden gjøre for at personer som lever med hiv, blir møtt med et likeverdig tilbud i helsetjenesten, og for å sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om hivsmitte»?

Talere

Camilla Strandskog (H) []: For et par år siden var jeg på besøk på Kampen Omsorg+ her i Oslo i forbindelse med Oslo Pride. Kampen Omsorg+ var et omsorgssenter drevet av Kirkens Bymisjon med egne leiligheter, fellesarealer med kantine, sosiale aktiviteter og ikke minst døgnbemanning av helsepersonell. Kampen Omsorg+ framsto for meg som et fantastisk hyggelig sted å bo når man kanskje er kommet dit i livet at man ikke helt tør eller vil bo alene. Nå er dessverre Kampen Omsorg+ overtatt av kommunen og blitt noe helt annet enn det var, men det er en annen debatt.

Kampen Omsorg+ var den gangen blitt kjent for å ha mange LHBT-beboere, og det var også bakgrunnen for mitt besøk. De hadde egne regnbuekvelder, og de deltok i Pride. Jeg snakket mye med en av dem som jobbet der, og spurte om det var noe hun så for seg kunne bli en utfordring nå som det blir stadig flere eldre i samfunnet. Da nevnte hun at de for kort tid siden hadde fått sin første beboer med hivsmitte. Dette hadde skapt litt usikkerhet hos noen av de ansatte hva gjaldt smittevern. Siden sjekket jeg litt rundt dette og tok også kontakt med HivNorge for mer informasjon.

I dag lever det 4 300 mennesker med hiv i Norge. 98 pst. av disse er medisinerte og smittefrie. Vi kan altså anslå at om lag 50 pst. av dem som lever med hiv i dag, er over 50 år. Det betyr at stadig flere av dem i økende grad vil komme i kontakt med helsevesenet, og de vil ha behov for omsorgstjenester fra kommunen. De kommer til å ha behov for alt fra hjemmehjelp til sykehjemsplasser, og de kommer til å ha behov for spesialisthelsetjeneste. Det er også slik at mange av dem som lever med hiv i dag, har levd med det lenge, de har vært medisinert i mange år, og de har en kropp som er litt mer sliten enn snittet av dem på deres alder. De tidlige utgavene av medisinen var ikke like gode som dem de har i dag. Vi har med andre ord en gruppe mennesker som i stadig større grad kommer til å banke på døren hos helsetjenesten. Dette er en situasjon som for mange ansatte er ny, kanskje særlig på sykehjem, og manglende kunnskap kan dessverre føre til ubegrunnet frykt.

HivNorge har en lang rekke historier om tilfeller der hivpositive blir møtt med ubegrunnet smittefrykt og stygg forskjellsbehandling. Det kan handle om ubegrunnede smitteverntiltak, som doble hansker og redusert kroppskontakt. Et eksempel fra HivNorge er fra pårørende til en eldre mann som lever med hiv og bor på sykehjem her på Østlandet. Han ble nylig flyttet fra et sykehjem til et annet. På det første sykehjemmet var de pårørende veldig fornøyd med pleien. På det andre opplevde de at de ansatte hadde satt en gul smittefaretrekant på døren hans. Mannen det gjelder, er velmedisinert, uten påvisbart virus og derfor ikke smitteførende. Dette er selvfølgelig et brudd på taushetsplikten, men det er også et soleklart eksempel på hvilken kunnskapsmangel som gjelder enkelte steder i helsevesenet. Slik behandling fører til at man ikke får den gode, profesjonelle omsorgen vi alle ønsker å gi våre eldre.

I 2021 er det lett å glemme hvordan det var på 1980- og 1990-tallet. Jeg husker ikke så mye av da hivepidemien kom, og det gjør nok ikke generasjonene under meg heller. Vi har hørt historiene, men det er ikke et stort tema i dag. Nå er det også noe vi har ganske god kontroll på, og det er få som blir smittet i dag, så det er kanskje derfor det har blitt litt glemt. Det er på mange måter en bra ting, men for dem som opplevde dette, var det både tøft og traumatisk.

Jeg fikk selv et nytt blikk på dette da jeg så tv-serien «It’s a Sin», som handler om en gjeng unge homofile som levde i London på 1980-tallet. De hadde reist inn til byen fra små steder hvor de ikke kunne vise hvem de egentlig var – inn til storbyen, hvor de kunne være seg selv. At en gruppe som i utgangspunktet var stigmatisert på den tiden, skulle rammes så hardt av en slik epidemi, fikk svært stygge konsekvenser. De opplevde diskriminering fra helsetjenesten, fra begravelsesbyråer og fra venner og familie. Noe av det skyldtes at de var unge homofile, og at man i starten trodde dette kun rammet dem, men mye skyldtes også selvfølgelig frykten for et svært dødelig virus og ikke minst manglende kunnskap om hvordan det smittet. Det var også svært mange som døde.

Av dem som overlevde, og som lever med hiv i dag, har flere opplevd stigmatisering, frykt og ikke minst tap av partnere og venner. Dette er de samme menneskene som nå om kort tid skal innta sykehjemmene, og da skal de slippe å bli minnet om den tiden som var, med doble hansker og varseltrekanter på døren. Det fortjener de ikke, og det er heller ikke nødvendig, for så lenge de er medisinerte, er de smittefrie.

HivNorge har de siste årene hatt et samarbeid med Diakonhjemmet Dialog om særskilte samtaletilbud og seminarer for pionerer, altså de som fikk hiv på 1980- og 1990-tallet, før medisinen kom i 1996 – til tross for at vi ikke så en framtid, ser vi en framtid foran oss. Dette er en gruppe som sliter med både somatiske helseplager og psykiske traumer etter at de overlevde til tross for dårlige odds. Dette samarbeidet er et eksempel til etterfølgelse, for vi trenger mer kunnskap om hiv blant helsepersonell.

Jeg kunne ramset opp flere eksempler fra HivNorge her i dag, det er mange av dem. Selv om jeg i dag har fokusert på eldreomsorgen, er det eksempler på dette også i spesialisthelsetjenesten og med unge hivpositive.

Det viktigste virkemiddelet mot frykt er kunnskap. Da kan vi påvirke holdninger, og det trenger vi i helsetjenesten, i utdanningsinstitusjonene og rundt lunsjbordet hver dag. Det er viktig at både faglært og ufaglært personell får en riktig innføring dersom de møter brukere som lever med hiv, det være seg unge nyutdannede eller ufaglærte. I årene framover vil vi ha større behov for helsepersonell, og vi kommer til å utdanne stadig flere. Det er en god anledning til å øke kunnskapen om hiv.

Hva vil statsråden gjøre for at personer som lever med hiv, blir møtt med et likeverdig tilbud i helsetjenesten, og for å sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om hivsmitte?

Statsråd Bent Høie []: Takk til interpellanten for å reise et viktig spørsmål.

Etter at effektive antivirale legemidler ble alminnelig tilgjengelig på midten av 1990-tallet, har situasjonen for hivsmittede bedret seg betydelig. Hiv har gått fra å være en dødelig infeksjon til å være en kronisk sykdom. Personer som blir smittet med hiv i dag, og som får god og rask behandling, vil sannsynligvis ha like gode og lange liv som resten av befolkningen. En fersk kartlegging viser at over 98 pst. av alle som lever med hiv i Norge i dag, går på antiviral behandling. En nesten like stor andel har ikke målbart virus i blodet og er derfor ikke smittsomme. De kan ikke overføre hiv seksuelt til andre, og de kan leve normalt, uten behov for særskilte smitteverntiltak. For tjenestene er det derfor ikke nødvendig å iverksette særskilte tiltak for pasienter med kjent hivsmitte. Basale smittevernrutiner gjelder ved arbeid med alle pasienter, uavhengig av mistenkt eller bekreftet diagnose eller antatt infeksjonsstatus. Basale smittevernrutiner er basert på prinsippet om at alle kroppsvæsker, herunder blod, kan inneholde smittestoffer. Basale smittevernrutiner ivaretar dermed også forebygging av blodsmitte.

For mange personer som lever med hiv, har den effektive behandlingen vært livsendrende. Seksuallivet er endret til det bedre, og ikke minst har mange opplevd en frigjøring fra stigma og utenforskap som har fulgt det å leve med hiv siden 1980-tallet.

I dag er over halvparten av alle som lever med hiv i Norge, over 50 år. Etter hvert vil flere og flere ha behov for helsetjenester for andre tilstander enn hiv. Derfor må helsetjenesten ha god kunnskap om hiv og hivsmitte for å møte disse pasientene på en god og verdig måte.

Fafo presenterte i 2018 en studie der de spurte personer som lever med hiv og som er over 50 år, om deres erfaringer og om hvordan de oppfattet utfordringene framover. Forholdet til helse- og omsorgstjenesten var en viktig del av studien. Det kunne se ut til at historiene om uforstand, diskriminering og overdrevne smitteregimer i hovedsak lå noe tilbake i tid, heldigvis. Et annet funn var at helsetjenestens viktigste utfordringer var å se disse pasientenes helhetlige situasjon og å møte dem med interesse for å se sammenhengen mellom de ulike helseutfordringene. Det er lett å konsentrere seg om hiv i pasientmøtet, men det er viktig at alle helseutfordringer tas på alvor, enten de er hivrelaterte eller ikke.

Som interpellanten er inne på, er mange av disse innbyggernes erfaringer med helsetjenesten erfaringer fra da de var i 50- og 60-årene, og dette kan endre seg når de blir eldre og skal møte den kommunale helse- og omsorgstjenesten og eldreomsorgen.

Selv om det er relativt sjelden at de sentrale helsemyndighetene får melding om at personer som lever med hiv, blir utsatt for ubegrunnede smitteverntiltak i helse- og omsorgstjenesten, kan en ikke utelukke at det skjer, og ikke minst at det er risiko for at det kommer til å skje i økende grad framover når disse får behov for helsetjenester fra andre enn de er vant med i dag. Men generelt har helsepersonell god kompetanse og følger gjeldende rutiner. For eksempel har Oslo universitetssykehus jobbet systematisk med å redusere overdreven smittefrykt blant ansatte. Blant annet har de etablert en hiv-ressursgruppe, som er et tverrfaglig samarbeid mellom infeksjonsmedisin og fødeavdelingen for å sikre at de fødende med hivsmitte blir korrekt mottatt og behandlet.

Helsedirektoratet er kjent med at flere av organisasjonene på hivfeltet stadig får enkeltstående meldinger om ubegrunnet smittefrykt fra brukere eller helsepersonell som søker råd eller kunnskap.

Frivillige organisasjoner gjør en betydelig innsats for å øke kunnskapen og kompetansen om hiv og hvordan tjenesten skal møte personer som lever med hiv. Både HivNorge, Kirkens Bymisjons Aksept og Leve med hiv og andre organisasjoner gir viktige bidrag i form av veiledning og kurs. For å møte etterspørselen etter kunnskap i pleie- og omsorgstjenesten har HivNorge nå startet en særskilt skolering av sine hivinformanter om eldre og pleietrengende med hiv.

Senter for fagutvikling og forskning og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo kommune har samarbeidet med HivNorge om å utvikle nettbasert opplæring og materiell som skal formidle kunnskap om hiv, og hva det betyr å bli eldre og leve med hiv.

Det fordeles hvert år omtrent 23 mill. kr i tilskudd over statsbudsjettet til målrettet arbeid knyttet til hiv. Et mål med tilskuddsordningen er å bidra til en helhetlig ivaretakelse av personer som lever med hiv. De senere årene er tiltak og prosjekter som kan bedre forhold for eldre som lever med hiv, og mennesker som har levd lenge med hiv, blitt særlig prioritert.

Det er all grunn til å glede seg over at situasjonen for hivsmittede har bedret seg dramatisk de siste tiårene, men det er nødvendig med kontinuerlig oppmerksomhet på helsepersonellets kunnskap om og holdninger til personer som lever med hiv. Det er også behov for fortsatt å jobbe for å fjerne stigmatisering, fordommer og mangel på kunnskap om hivsmitte i hele det norske samfunnet. Svært mange mennesker som er hivpositive, lever fortsatt uten å fortelle dette til sine aller nærmeste, nettopp i redsel for hva det skal føre til av reaksjoner. Vi har behov for generell informasjon til hele befolkningen om at mennesker som lever med hiv og som er medisinert, ikke lenger er smitteførende, og at det dermed ikke er behov for spesielle smitteverntiltak.

Ledelsen ved helseinstitusjonene har ansvar for å sikre tilstrekkelig kompetanse hos sine medarbeidere. Helsemyndighetene må sikre at smittevernmateriell holdes oppdatert og avspeiler den faktiske smittesituasjonen. Pasient- og interesseorganisasjoner må fortsette sitt viktige og gode arbeid, og myndighetene må fortsette å støtte opp om dette, også økonomisk. Pasienter som

opplever unødig smittefrykt i helsetjenesten, har selvfølgelig muligheten til å ta dette opp med ledelsen på det stedet de mottar behandling, og å få hjelp av pasientombudet i fylket, som formidler den typen hjelp. Målet er selvfølgelig at alle skal bli møtt på en likeverdig og respektfull måte uavhengig av hivstatus.

Camilla Strandskog (H) []: Jeg vil gjerne takke for helseministerens svar, og jeg er helt enig med ham i at dette er noe vi må fokusere på hele tiden. Jeg håper det også er noe han innimellom tar med seg inn i dialogen med både helseforetakene og FHI.

Jeg tenker at dette kan være en anledning til å se litt på opplæringen rundt smittevern, og jeg tenker også at flere kommuner rundt omkring i landet bør kunne se litt mer på organiseringen av eldreomsorgen, særlig med tanke på at vi nå vil få flere brukere med hiv. Dette gjelder kanskje særlig Oslo, som burde ta dette spesielt på alvor, men det gjelder også andre store byer, hvor de fleste med hivsmitte i dag bor.

Men det er ikke bare de eldre jeg er bekymret for, selv om jeg tror det er der utfordringen er størst nå, for det er der situasjonen er litt ny. HivNorge har også flere eksempler på pasienter i spesialisthelsetjenesten som kommer inn, og som blir møtt med overdrevne smitteverntiltak. Hvert år fødes det f.eks. om lag 15–20 barn av hivpositive kvinner i Norge. Ingen av de barna er blitt smittet ved fødsel, takket være dagens effektive medisiner. Det har derfor vært trist å høre om kvinner som er blitt møtt med overdrevne smitteverntiltak, som smittevernutstyr ved fødsel. I en fødsel, som er en krevende situasjon, trenger man på ingen måte ytterligere stress eller påkjenninger. Derfor var jeg også veldig glad for det helseministeren sa om at man har satt ned en egen ressursgruppe for dette, og særlig for at det er ved Oslo universitetssykehus. Det tror jeg er viktig, og det tror jeg kan bidra til, forhåpentligvis, å trygge flere kvinner som er hivpositive som skal inn og føde.

Men når dette nå har skjedd – for det har skjedd flere ganger; det skjer innimellom, selv om rutinene er der – håper jeg at flere kommuner, og kanskje også helseforetakene og FHI, vil ta en ny runde på smittevernprosedyrer.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er enig med interpellanten i at dette arbeidet må fortsette og forsterkes. Mange av de positive eksemplene som hun viser til, er jo fra Oslo. Det er behov for å spre dette utover hele landet, og det er behov for å ha økt oppmerksomhet på denne problemstillingen, spesielt rettet inn mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene, som interpellanten var opptatt av.

Vi er på dette området helt nødt til å spille på lag ikke bare med de flinke fagfolkene vi har som jobber med dette området, men også med de ulike frivillige, ideelle organisasjonene, som gjør en helt uvurderlig jobb og kan jobbe systematisk på dette området. Derfor er det så viktig at vi hele veien støtter opp om deres arbeid videre og løfter problemstillingene også her i Stortinget, som interpellanten har gjort.

Presidenten: Med det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 11 avsluttet.