Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:16:19] (komiteens leder): Norge er et av verdens mest likestilte land. Likestillings- og diskrimineringsloven fra 16. juni 2017 har som mål å fremme likestilling og ikke minst hindre diskriminering.

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og ikke minst like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging fra det offentlige. Tilgjengelighet i arbeidslivet er en nøkkelfaktor innen likestilling. I Norge har vi en forventning om lik deltagelse av menn og kvinner i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.

Men ser vi rundt oss i verden, er det langt fram til at kvinner har like muligheter som menn. Kun 1 pst. av de fattigste jentene i lavinntektsland fullfører videregående skole. Vi har sett at Tyrkia har gått ut av Istanbul-konvensjonen, som søker å bekjempe vold mot kvinner, inkludert vold i nære relasjoner, voldtekt i ekteskap og kvinnelig kjønnslemlesting. Det er et stort tilbakesteg. Polen truer nå med det samme. Så det er noen mørke skyer rundt i verden når det gjelder likestilling.

I Norge har vi liten forskjell i sysselsetting mellom kvinner og menn, kun 5 pst. forskjell. Stadig flere kvinner jobber heltid. Sammenlignet med 2013 jobber 90 000 flere kvinner heltid. Faktisk er det 90 000 flere kvinner på heltid nå enn det var i 2013, da regjeringen tok over. Det viser at vi går forover, selv om jeg vet at i alle debatter her kommer Arbeiderpartiet til å si at det går i revers. Men vi mener faktisk at vi tråkker godt på gassen. Tilsvarende avtar andelen kvinner som jobber deltid, det er nå ikke mer enn 35 pst.

Sammenlignet med andre land har vi også små lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I år skal arbeidsgivere, som en del av oppfølgingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven, for første gang kartlegge lønnsforskjeller og ufrivillig deltidsarbeid. Jeg har store forventninger til resultatet av denne loven. Loven sier også at partene i arbeidslivet kan sette seg ned og gå gjennom sitt arbeidssted med tanke på analyser av hvorfor man faktisk ikke når de målene man setter seg.

Loven betyr bl.a. at arbeidsgivere i offentlige virksomheter, uansett størrelse, og i private virksomheter med mer enn 50 ansatte nå har en lovpålagt plikt til å gjennomføre en lønnskartlegging fordelt etter kjønn. De skal også kartlegge ufrivillig deltid. Her har, som sagt, partene i arbeidslivet en mulighet til å gå inn i sin bedrift for å se på hvordan tilstanden er.

Pandemien har ulike konsekvenser for ulike grupper. Sårbare grupper er spesielt utsatt, og det er ofte de som har liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet. Regjeringen følger nøye med på utviklingen. Kulturdepartementet har gitt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i oppdrag å følge med på likestillingskonsekvensene av pandemien og ikke minst de iverksatte tiltakene. For undersøkelser viser at kvinner er mer utsatt for vold ved kriser og isolasjon i hjemmet, og pandemien er jo en slik krise. Det er bl.a. satt i gang informasjonskampanjer om hjelpetilbud, det føres statistikk, og det er gitt retningslinjer til politidistriktene om å følge opp. Det viktige under pandemien er at ansatte ved krisesentre er definert som samfunnskritisk personell.

Sånn sett har man et våkent øye på pandemien, men vi vet ennå ikke ettervirkningene av hvordan pandemien vil slå ut på likestilling. Det er viktig at regjeringen følger opp det arbeidet.

Anette Trettebergstuen (A) [11:21:42]: Dette er jo en høytidsdag ved at vi endelig har fått på plass en likestillingspolitisk redegjørelse og kan ha en dag med likestillingspolitisk debatt i Stortinget – snakke om hvilke utfordringer vi har, og hva som er stoda når det kommer til likestillingen i Norge.

Statsrådens redegjørelse var på veldig mange måter god. Jeg synes den dekket og tok opp alle de områdene der vi har utfordringer igjen. De områdene er mange, og de er brede. Det er ikke bare kjønnslikestilling vi trenger å komme videre med her i Norge, vi trenger å gjøre mer når det kommer til den brede mangfoldspolitikken, og det synes jeg statsråden belyste på en god måte ved å trekke opp de problemstillingene.

Problemet er når vi kommer til hva man skal gjøre med det. Der synes jeg redegjørelsen var mer gjenkjennelig fra denne høyreregjeringen i og med at man har veldig mange gode beskrivelser av problemer, men lite planer om hva man skal gjøre med det – mye prat, lite konkret praksis. Det var snakk om strategier og handlingsplaner som skal lages, og som skal komme – det etter åtte år.

Likestillingsutfordringene våre, enten det dreier seg om at for mange jobber deltid, at vi har rasisme i det norske samfunnet, eller at LHBTI-personer opplever diskriminering i det daglige, trenger tiltak og politisk handling som det følger penger med. Det er veldig få politikkområder som trenger mer utredning og flere handlingsplaner i så måte. Vi vet på mange måter hva som skal til.

Også årets likestillingspolitiske redegjørelse skjer med pandemien som et bakteppe. Denne koronapandemien har jo også satt et forstørrelsesglass på de likestillingsproblemene vi har i Norge. På veldig mange områder er det damene som har stått i front i kampen mot pandemien. Da vi andre ble sendt hjem på hjemmekontoret, var det noen som måtte brette opp ermene og gå på jobb, som måtte jobbe lange og krevende vakter under vanskelige omstendigheter og utsette seg selv for fare for at vi andre skulle være trygge. De damene – og mennene – i de typiske kvinneyrkene, helsearbeidere, renholdere, de som jobber i butikk, holder hjulene i gang, står fortsatt i front i kampen mot pandemien. Det paradoksale er jo at det er disse folka som fra før har de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Det er i disse yrkene vi finner mest deltid, mest midlertidighet, dårligst lønn og dårligst pensjon, men også mest trakassering, trusler og vold. Disse damene hadde fortjent mer enn takk i taler og klapp fra balkonger. Det trengs handling nå.

Både i statsrådens redegjørelse og i innlegget fra talspersonen fra Høyre nå nylig ble det snakket om at deltidsandelen nå har gått lite grann ned. Ja, det har den, men det handler om at da den rød-grønne regjeringen gikk ut av regjeringskontorene, hadde vi nettopp innført ti lovendringer for å øke retten til heltid. De ble iverksatt 1. januar 2014. Det er de lovendringene som nå har fungert, men denne regjeringen har ikke gjort noe – ingen ting, ikke et eneste grep – politisk for å øke heltidsandelen. Tvert imot har de fjernet et av de virkemidlene som vi innførte den gangen, og som fungerte, og det var heltidspotten i statsbudsjettet. Det er flott å peke på at andelen går noe ned, men det er altså ikke takket være denne regjeringen.

Jeg synes at hvis regjeringen mente noe med at man nå skulle stå opp for damene i de typiske kvinneyrkene, hadde man lagt på bordet forslag til flere tiltak for å komme videre. Det kan ikke være sånn at den deltidsandelen vi ser i dag, er et greit nivå. Nei, vi må gå til krig mot deltid og midlertidighet.

Statsråden sa at vi vet for lite om konsekvensene av koronapandemien. Stortinget vedtok at regjeringen skulle få kunnskap om dette og komme med tiltak. Det er ikke blitt gjort, men vi har noe kunnskap, forskning foretatt av Likestillingssenteret på Hamar, men vi er enig i at vi trenger mer, og derfor foreslår også Arbeiderpartiet i et forslag i dag at man systematisk skal se på hvilke konsekvenser denne pandemien har for likestillingen i Norge, og komme med tiltak.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.

Silje Hjemdal (FrP) [11:27:01]: Ministeren holdt en lang og god redegjørelse om ting som var igangsatt, og også ting som ligger foran oss, men for meg og Fremskrittspartiet er det lov å være litt utålmodig likevel. Jeg må for min egen del si at jeg har etterlyst handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ved en rekke anledninger. Jeg har selvfølgelig forståelse for at korona har påvirket arbeidet i samtlige departement, men jeg synes det er dumt at man rett og slett er over et år på etterskudd. Det er mange mennesker som jobber med disse menneskene som er i særdeles vanskelige situasjoner, og som har hatt klare forventninger til at denne handlingsplanen skulle ha kommet nå.

Statsråden fokuserer også sterkt på sosial kontroll. Det synes jeg er bra, men også her er Fremskrittspartiet utålmodig. En del er gjort, men vi mener at det fremdeles er mye som må gjøres.

Statsråden fokuserer også sterkt på kvinner. Det er selvfølgelig bra, men for at vi skal ha likestilling i dette landet, må vi også snakke om mennene. Jeg synes kanskje det var påfallende lite omtale av menn og unge gutters utfordringer. Vi vet jo bl.a. at unge menn topper statistikken når det gjelder selvmord. Det at også gutter og menn har utfordringer i dette landet, er noe vi er nødt til å snakke om, og som vi ikke kan feie under teppet.

Det jeg imidlertid skal rose statsråden for, er at han kom innom problematikken som man også ser internasjonalt, man ser en tendens til at barneekteskap eksploderer rundt om i verden. Det er også noe som kan få konsekvenser for barn i Norge. Der har jeg også ved en rekke anledninger etterlyst forslaget som Fremskrittspartiet fikk flertall for i 2018. Nå har regjeringen heldigvis levert noe på det, og så får vi se om vi er enige i at det er skarpt nok. Det kommer Fremskrittspartiet tilbake til. Men nå er det i hvert fall tatt noen viktige skritt i Norge som også sender et viktig signal ut i den store verden om at vi ikke aksepterer at barn blir giftet bort.

Jeg ser det er en rekke forslag i salen i dag. Jeg kan bare varsle med en gang at Fremskrittspartiet ikke kommer til å støtte noen av de forslagene. En del av problematikken vil vi kanskje komme tilbake til i revidert budsjett, så det vil vi ta da.

Imidlertid er det viktig for meg og Fremskrittspartiet å trekke fram noen forslag som jeg mener er viktig med tanke på likestilling, som vi håper på å få flertall for i denne sesjonen. Det gjelder bl.a. forslaget om å avskaffe foreldelsesfristen for seksuelle handlinger mot barn. Og så var det en sak jeg fokuserte særskilt på opp mot kvinnedagen, som jeg håper at de andre representantene her kan ta en debatt om i sine partier med tanke på å støtte, for det gjelder faktisk også likestilling. Det gjelder spørsmålet om forbud mot barnehijab i grunnskolen. Barn er ikke seksuelle objekter og skal ikke måtte dekke seg til i et fritt demokrati. Videre gjelder det tredelingen av foreldrepermisjonen. Den ønsker Fremskrittspartiet å avskaffe. Selvfølgelig skal foreldre få lov å bestemme over egen hverdag. Vi har nå forsøkt dette en stund, og alt tyder på at dette ikke er likestilling, snarere tvert imot – stadig flere kvinner tar ut ulønnet permisjon, og fremdeles er situasjonen sånn at fedre i dag ikke har de samme rettighetene som mødre og kvinner. Derfor ønsker Fremskrittspartiet også å gi fedre selvstendig uttaksrett.

Dette er noen av forslagene Fremskrittspartiet har fremmet, og som vi mener er viktige for likestillingen. Vi klarte dessverre ikke å få med oss hele salen da det gjaldt samværssabotasjespørsmålet, men vi klarte i hvert fall noe der også. Så mitt håp er at vi også kan enes om noe her.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:32:16]: Jeg takker også for redegjørelsen som ministeren holdt forrige uke.

Som så ofte før i norsk likestillingssammenheng blir jeg slått av, og jeg gleder meg over, at det jobbes aktivt i hele landet med denne problematikken. Samtidig kjenner jeg på en avmakt fordi det fortsatt er så mye å jobbe for her hjemme, og ikke minst internasjonalt, der likestilling og kvinnesaken har fått et tilbakeslag som skremmer.

Ministeren var innom mange områder som jeg er brennende opptatt av, det være seg likestilling mellom kjønnene eller kjønnsforskjeller hva gjelder studie- og yrkesvalg, ufrivillig deltidsarbeid, foreldrepermisjon, levevilkårene til personer med nedsatt funksjonsevne, aldersdiskriminering, LHBTQI-personers rettigheter og muligheter, negativ sosial kontroll mm.

Ministeren nevnte innledningsvis at i år skal arbeidsgivere for første gang kartlegge lønnsforskjeller og ufrivillig deltidsarbeid som en del av aktivitets- og redegjørelsesplikten. Både ministeren og jeg har tro på at redegjørelses- og aktivitetsplikten vil være et godt virkemiddel for å bevisstgjøre norske virksomheter, og at det er nødvendig med aktivt målrettet og planmessig arbeid for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Dessverre er det en stor svakhet ved ordningen. 98 pst. av bedriftene i Norge har mellom 20 og 50 ansatte, og alle de omfattes ikke av denne ordningen.

En gruppe ministeren omtalte i redegjørelsen, er innvandrerkvinner, da de har lavere yrkesdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Særlig lav er den blant kvinnelige flyktninger. Årsaken til det er, som ministeren nevnte, sammensatt, men jeg har tro på at arbeidsrettede tiltak samt relevant utdanningsløp vil være utrolig viktig.

Bufdir la i fjor fram en rapport, en kunnskapsoppsummering av innvandrerkvinners tilknytning til arbeidslivet. Rapporten ser på norsk og nordisk forskning de siste ti årene og finner at gode tiltak som Jobbsjansen, arbeidsmarkedsopplæringskurs og talentprogrammer nytter for å øke muligheten innvandrerkvinner har i arbeidslivet. Med andre ord trenger vi mer av målrettede tiltak for å få flere innvandrerkvinner i arbeid, som jo er veien til økonomisk selvstendighet og med det frihet. Dette må vi fortsette med.

Et annet tema som opptar meg og bekymrer meg, er vold i nære relasjoner. Det er spesielt nå i disse koronatider grunn til å være ekstra bekymret for det.

Ministeren nevnte i sin redegjørelse at regjeringen hadde en kampanje gående fra desember 2020 til januar 2021 rettet mot voldsutsatte, særlig med innvandrerbakgrunn, eller bekjente av voldsutsatte. Målet var å informere om krisesentertilbudet. Men er det bare jeg som reagerer på den korte tidsrammen for den kampanjen? Hvor bredt når man ut når infokampanjen hadde så kort varighet?

Regjeringen har ellers et par–tre handlingsplaner, bl.a. initiert fra oss i Senterpartiet, som har som mål å bekjempe rasisme, hatytringer, fordommer, trakassering og diskriminering. Disse handlingsplanene er utrolig viktige for å forebygge og redusere fordommer og for å bekjempe rasisme, diskriminering og trakassering, og de vil være viktige for å lykkes bedre med likestilling og mangfold framover. Det må likevel sies at det er meget underlig at regjeringen lanserer en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer samtidig som de fortsetter å gi millionstøtte til Human Rights Service. Det er rett og slett paradoksalt, prinsippløst, inkonsekvent, ulogisk og selvmotsigende, særlig all den tid ministeren var en av dem som kanskje sto fremst på barrikadene for å fjerne støtten til HRS.

På tampen vil jeg nevne at for meg, som for de fleste i denne salen, sikkert alle, er det svært givende å jobbe for mer likestilling og mot mindre diskriminering. Jeg løfter norsk likestillingspolitikk og våre tiltak internasjonalt så godt jeg kan i rollen som Stortingets WPL-ambassadør. Det er dessverre også stadig nok av saker å løfte her hjemme, som kampen mot hatefulle ytringer, likestillingssaken det faktisk er å sørge for at fedre og mødre behandles likt som foreldre i lovverket og i praksis, eller det alltid å være obs på om vi politikere i ulike små og store saker virkelig legger godt nok til rette for at ulike grupper, som minoriteter eller de med nedsatt funksjonsevne, faktisk får deltatt mest mulig på like vilkår med alle andre i samfunnet vårt.

Oppgavene er mange nok for alle som kjemper for likestilling og mot diskriminering, og alle plikter vi å følge opp dette hele tiden.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:37:05]: Likestilling handler om frihet, rettferdighet og like muligheter. Og likestilling kommer ikke av seg selv. Det blir kjempet fram gjennom bevegelsene nedenifra og gjennom aktiv likestillingspolitikk. Tilsvarende blir likestillingen svekket når regjeringen gjør en historisk innstramming i abortloven, eller når regjeringen åpner for mer profitt og kommers i velferden, som gir mer press på lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår for de ansatte i kvinnedominerte helse- og omsorgsyrker.

Men den mest akutte trusselen mot likestillingen nå er konsekvensene av koronakrisen og manglende tiltak for å bøte på det. Vi ser flere rapporter om mer vold i nære relasjoner. Vi ser at likelønnsgapet for første gang på mange år har økt, i fjor, og vi ser til og med i en Fafo-rapport at kvinner gjør mer av jobben hjemme selv om begge foreldrene har hjemmekontor. Nå går vi forhåpentligvis sakte, men sikkert ut av den verste krisen, og da må vi ta på oss likestillingsbrillene i gjenoppbyggingen. Hvis ikke står vi i fare for å få negative, varige likestillingskonsekvenser av den tiden vi har vært igjennom.

Det minste vi kan gjøre da, er å sørge for at likestilling blir en del av Koronakommisjonens videre arbeid, for i kommisjonens rapport er likestilling bare så vidt nevnt, selv om de etter mandatet skulle undersøke sosiale konsekvenser av krisen. Og det er altfor typisk at likestillingsperspektivet blir glemt når de virkelig store sakene står på dagsordenen. Derfor foreslår SV i dag å be regjeringen sørge for at likestillingskonsekvensene av krisen på både kort og lang sikt blir undersøkt, og at det kommer kunnskapsbaserte anbefalinger til tiltak for å rette opp i disse konsekvensene, f.eks. gjennom å tydeliggjøre kommisjonens mandat.

Kvinnedominerte yrker har stått i front under krisen og har kanskje vært hardest rammet av krisen – innen helse og sosial, men også i mange serviceyrker. Skryten de får, er vel fortjent, men som kjent betales ingen regninger med applaus. Derfor er tiden overmoden for å gjøre et løft for arbeidslivet til disse damene, for uten deres arbeid hadde virkelig Norge stanset i denne krisen. Derfor foreslår vi også å be regjeringen komme med tiltak for heltid, bedre bemanning i helse og omsorg, partssamarbeid for likelønn samt arbeidsmarkedstiltak og bransjeprogrammer for kvinnedominerte yrker, også i privat sektor.

Krisen rammer likestillingen, og det gjelder særlig internasjonalt. Mange steder blir pandemien brukt som påskudd for å slå ned på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og kvinner rammes økonomisk av konsekvensene globalt. Derfor foreslår vi i dag at regjeringen skal ta på seg en pådriverrolle internasjonalt for å bidra i kampen mot dette.

Men det siste året har ikke bare handlet om korona. Vi har også sett et massivt og bredt folkelig engasjement mot rasisme. Det engasjementet er viktig og må føre til politisk handling. Når vi ser at minoritetspersoner har mindre sjanse til å bli kalt inn på jobbintervju, blir stoppet oftere av politiet, står bakerst i køen i leiemarkedet eller oftere blir nektet inngang på utesteder – ja, da finnes det rasisme på strukturnivå i samfunnet vårt. Selv om hver og en handling ikke er rasistisk motivert, blir resultatet en rasistisk struktur. Nå er tiden inne for å erkjenne strukturell rasisme i Norge, få på plass mer forskning og faktagrunnlag og så gå videre for å gjøre noe med det. Og i en så tøff debatt som rasismedebatten har blitt, trenger vi en slik felles referanseramme. Derfor har SV tidligere i vår foreslått å sette ned en kommisjon som skal gjøre akkurat det, samtidig som vi foreslår en rekke konkrete her-og-nå-tiltak i tillegg.

Til slutt: Den største minoriteten i samfunnet vårt er personer med nedsatt funksjonsevne. Derfor er det så skuffende at denne regjeringen holder nok en likestillingsredegjørelse for Stortinget uten å ha tatt FN-konvensjonen om menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne inn i norsk lov. For det har likestillingsministerens parti, Venstre, nok en gang i år vært med på å stemme ned.

Alt dette viser virkelig behovet for en ny rød-grønn regjering som har likestilling som et politisk hovedprosjekt, hvis vi skal få gjort noe med de store likestillingsutfordringene i vår tid.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:42:31]: For Kristelig Folkeparti er det alltid viktig å påpeke at likestilling handler om at alle skal ha like muligheter, ikke nødvendigvis at alle skal velge likt. Likestilling handler om at kjønn ikke skal være til hinder for den enkeltes muligheter til å velge utdannelse, yrke, deltakelse i barneomsorg og deltakelse i samfunnet for øvrig. I et likestilt samfunn må det derfor være respekt for den enkeltes valg av livsstil.

Vi kan vedta lover, legge strategier og ta tak i strukturelle utfordringer. Likestilling er likevel ikke noe vi politisk kan presse igjennom for å se de resultatene vi ønsker, sånn partiene på venstresiden ofte kunne ønske seg. Det vil alltid i stor grad handle om bevisstgjøring, om holdninger, og om endringer som må vokse seg fram over tid.

Like fullt er jeg veldig glad for at Kristelig Folkeparti er en del av en regjering som satser offensivt på å styrke likestillingen. Vi har styrket aktivitets- og redegjørelsesplikten, og i år skal bl.a. kartlegging av bruk av ufrivillig deltidsarbeid og lønnskartlegging etter kjønn inngå i denne. Vi skal legge fram en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Vi har satt i gang et stort nasjonalt arbeid med å få flere menn inn i barnehagelærerutdanningen og i småskolen og for å få flere søkere med innvandrerbakgrunn. Vi støtter programmene «Jenter og teknologi» og «Menn i helse», vi har etablert et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering, og vi har fått på plass kjønnsnøytrale stillingstitler i offentlig sektor – bare for å nevne noe. For lista er lang.

Lik lønn for likt arbeid er et spørsmål om rettferdighet. Det er et overordnet mål at alle skal kunne bli økonomisk selvstendige, både i de yrkesaktive årene og også ved oppnådd pensjonsalder. Derfor er kampen for likelønn så viktig, og også kampen mot ufrivillig deltid. Gledelig er det derfor at det under denne regjeringen er ansatt 90 000 flere kvinner i heltidsstillinger.

Det er også viktig med pensjonsopptjening for ulønnet omsorgsarbeid og ikke minst en raus og fleksibel foreldrepermisjon, kontantstøtte og alle de andre rettighetene vi vet på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeidsliv til familieliv. Er det noe vi i Kristelig Folkeparti brenner for, er det nettopp det, at arbeidslivet skal tilpasse seg familien, ikke omvendt.

Det å kunne kombinere jobbliv med barn på en god måte er noe både kvinner og menn ønsker seg. Det er helt avgjørende for likestillingssaken, og det er nok også en av de viktigste forutsetningene for at det skal kunne fødes flere barn i landet vårt. Dessverre ser vi fortsatt tendenser til det motsatte, at særlig kvinner opplever at de skal jobbe som om de ikke har barn, og oppdra barn som om de ikke har jobb, og at de blir forbigått i forfremmelser fordi de i perioder har vært hjemme med barna.

Løfter vi blikket litt lenger ut i verden, eksempelvis til USA, har man kommet dit hen at store, kjente tech-selskap arrangerer såkalte «egg freezing parties» og betaler unge kvinnelige ansatte for å fryse ned eggene sine, sånn at de kan vente til senere i livet med å få barn, og heller satse alt på jobben i 20- og 30-årene. Man kan riste litt på hodet av det, men denne virkeligheten er dessverre nærmere oss enn vi tror. I en artikkel i Dagens Næringsliv for noen lørdager siden kunne vi lese om leverandøren Frøya Life, som gjerne vil ha et samarbeid med norsk arbeidsliv for å tilby kvinner å fryse ned egg på arbeidsgivers regning.

Denne typen ordninger er ren kynisme, og kvinner burde si tydelig fra, for det er det motsatte av feminisme. Det er det motsatte av respekt for kvinnekroppen, og det signaliserer alt annet enn anerkjennelse av hvor betydningsfullt det er for samfunnet vårt at folk får barn. Denne utviklingen tar oss som samfunn og hele likestillingen i helt feil retning, og jeg må si jeg er bekymret for framtiden dersom dette er veien vi går. La det være helt klart: Det er arbeidslivet som må tilpasse seg kvinners biologi, ikke omvendt.

Det å være foreldre burde bli sett på som en god egenskap i arbeidslivet, noe som gjør arbeidstakere mer egnet til å påta seg lederoppgaver. Jeg tror og håper at de attraktive arbeidsplassene i framtiden har større rom for at arbeidstakere kan være hele mennesker med alt det det innebærer. Kristelig Folkeparti vil presisere at god familiepolitikk på ingen måte står i motsetning til god likestillingspolitikk. Det henger faktisk sammen, såfremt prinsippet om like muligheter og valgfrihet får ligge til grunn.

Bjørnar Moxnes (R) [11:47:34]: Håndteringen av koronakrisen har vist fram urettferdighetene i samfunnet vårt og også hvordan politiske valg øker gapet mellom dem på toppen og resten i samfunnet. Kriser går ofte hardest ut over dem som er utsatt i samfunnet fra før av: folk med funksjonsnedsettelser, minoriteter og ikke minst kvinner. Det er ikke en tilfeldighet, men en konsekvens av skjevheter som var der før krisen. Siden disse krisene rammer skjevt og øker klasseskillene, trengs det en politikk som motvirker dette. Det er derfor Rødt foreslår en langsiktig plan med tiltak for grupper som er særlig hardt rammet av arbeidsledighet, for å få folk tilbake i jobb.

Mange innvandrere jobber i utsatte bransjer, men vi må innse at innvandreres posisjon som utsatte også henger sammen med diskriminering og rasisme. I fjor sommer tok tusenvis av folk, ikke minst ungdom, til gatene fordi de har fått nok av rasisme. I dag foreslår Rødt at regjeringen kartlegger diskriminering og rasisme i arbeidslivet for å komme med konkrete tiltak med tanke på ansettelsesprosesser og rekruttering og motvirke rasisme i disse sammenhengene.

Vi ser også at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har økt det siste året. Det er ikke naturkraft som er årsaken til dette, men det er forskjellspolitikken som gjør at lønnsforskjellene også øker når det er kriser. Samfunnsviktige yrkesgrupper som helsepersonell, renholdere, barnehageansatte og andre er livsviktige for oss alle. Dette er ofte kvinnedominerte og lavtlønte yrker. Mange har det siste året fått øynene opp for at mange av dem som gjør de viktigste jobbene i samfunnet vårt, ofte tjener minst, ofte er underbetalt og overarbeidet, men det kommer ikke til uttrykk på lønnsslippene. Disse arbeidstakerne fortjener og trenger hele og faste stillinger og ikke minst en redusert normalarbeidstid fram til sekstimersdagen, for å få mindre arbeidsbelastning på kroppen sin og ikke bli uføre og syke av belastningene på jobben.

Jeg håper at stortingsflertallet støtter Rødts forslag om dialog med partene i arbeidslivet om lønnsutvikling i samfunnskritiske yrkesgrupper, spesielt kvinnedominerte og lavtlønte yrker, for å finne ut hva staten kan bidra med av bevilgninger for å sikre et nødvendig og rettferdig lønnsløft. Uten at staten stiller med penger, blir det bare tomt prat det som Fremskrittspartiet og Siv Jensen har kommet med om et lønnsløft for sykepleiere og lærere. Da må noen bla opp pengene, og det må Stortinget gjøre – ved å stemme for Rødts forslag – og så gå i dialog med partene om hvordan det i så fall skal fordeles mellom ulike grupper.

Også før krisen var vold mot kvinner et stort problem. Rundt 150 000 mennesker i Norge, i all hovedsak kvinner, opplever vold i nære relasjoner hvert eneste år, men det har ikke vært en stor økning i henvendelsene hos politiet eller krisesentrene det siste året. Det understreker behovet for økt satsing. Statsråden sa i redegjørelsen sin at vi skal bekjempe vold i nære relasjoner, at man nå skal komme med en handlingsplan. Det samme ble lovet i fjor på denne tiden. Det er ikke kommet noen ekstrabevilgninger og tiltak som tilsvarer og møter behovet. Skal regjeringen ha troverdighet, må det også bevilges midler til en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og det foreslår Rødt i Stortinget i dag.

Vi oppnår ingen reell likestilling når frihet og trygghet trues. Det handler om frihet til å velge selv om man ønsker ingen, ett eller to eller flere barn, og også om tryggheten i å ha en fast inntekt. Likestilling handler også om renholdsarbeidere, helsepersonell, hotellansatte, butikkmedarbeidere, barnehageansatte og mange flere som er underbetalt, overarbeidet, og som fortjener å få bedre lønn og bedre arbeidsvilkår. Da kan ikke Stortinget gjemme seg bak og peke på partene. Vi må også ta ansvar ved å tilby og stille opp med midler som kan sikre et lønnsløft, for partene på arbeidsgiversiden er jo her kommunene gjennom KS og Oslo kommune, og så er det staten på den andre siden av bordet for ansatte i sykehusene og andre viktige velferdsyrker. Her må Stortinget ta et felles ansvar og gå fra ord til handling.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Abid Q. Raja [11:52:54]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for innleggene som har vært holdt så langt, for at Stortinget er nokså samstemt om redegjørelsens bredde og dybde, og for at vi står sammen i å få til likestilling i Norge på tvers av ulike skillelinjer.

Da jeg holdt fjorårets innlegg i debatten, var jeg ikke alene om å være bekymret for hvordan pandemien ville kunne slå ut for likestillingen. Regjeringen har fulgt utviklingen, og vi er bekymret for tilbakeslag for likestillingen både i Norge og – særlig – internasjonalt.

Jeg vil her, i tillegg til redegjørelsen, kort ta for meg pandemiens konsekvenser for vold i nære relasjoner, for personer med funksjonsnedsettelser og for negativ sosial kontroll. Det er viktige saker for oss alle, og jeg ser at det er flere som har berørt dette. Jeg tror alle partier er opptatt av dette. Det sier også noe om hva vi har til felles, og at det vi har til felles når det gjelder likestilling, er langt mer enn det lille som for så vidt splitter oss. Vi kan være uenige om hvilke tiltak som virker eller ikke virker, om hva som kom tidlig, og hva som kom for sent, men jeg tror vi alle sammen er enige om målene.

Dessverre blir det ikke mindre vold i nære relasjoner under kriser, tvert imot. Likevel ser vi en nedgang i bruk av krisesentrene i de periodene da smittevernstiltakene har vært strengest. Jeg vil tro at det ikke nødvendigvis henger sammen med at volden har gått ned, men at det er vanskeligere å oppsøke hjelp. Det er også derfor ansatte ved krisesentrene ble definert som kritisk samfunnspersonell. Regjeringen utreder nå også lovendringer og vurderer tiltak for å øke kvaliteten på tilbudet ved krisesentrene.

Vi ser at det er færre anmeldelser som gjelder vold i nære relasjoner. Det er vanskelig å konkludere entydig med om pandemien har ført til færre hendelser i 2020 enn i 2019. Nedgangen kan skyldes naturlig variasjon og at andre tjenester ikke avdekker og melder til politiet, men vi må se også dette i sammenheng med at det kan være vanskelig å oppsøke hjelp under pandemien. Den kommende handlingsplanen for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner vil ta høyde for de erfaringene vi nå gjør oss i forbindelse med koronaepidemien, og vil ha et eget kapittel om kriseberedskap.

Personer med funksjonsnedsettelse er, som det er nevnt av flere representanter her, særlig hardt rammet av pandemien. Mange er i risikogruppen og spesielt utsatt ved smitte. Mange har opplevd reduserte tjenester eller at tilbud om praktisk bistand, dagtilbud og avlastningstilbud faller helt bort. Flere barn og unge med funksjonsnedsettelse har vært uten et godt utdanningstilbud over tid. Dette har de respektive statsrådene tatt opp og satt i verk avbøtende tiltak mot. Men det har kommet fram flere vonde historier om personer med utviklingshemning som har blitt isolert på grunn av ulovlige besøksforbud.

Kulturdepartementet har som kjent gitt Bufdir i oppdrag å vurdere hvordan handlingsplanen for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse kan oppdateres og videreutvikles i lys av koronapandemien.

Tall fra IMDi viser en urovekkende økning i henvendelser om negativ sosial kontroll. Inkluderer vi øvrige kategorier som f.eks. trusler og vold, frykt for tvangsekteskap, ufrivillig etterlatte i utlandet mv. er tallet på saker hos minoritetsrådgiverne 723 i 2020. Det er langt flere enn i 2019. Økningen er på hele 33 pst. Dette er urovekkende tall, for det er mange barn og unge som ikke er i stand til å ta fysisk kontakt og få hjelp.

Jeg har jo, som dere er kjent med, selv gjennom min egen oppvekst kjent på kroppen konsekvensene av negativ sosial kontroll, og jeg har sagt mange ganger og gjentar igjen at absolutt alle i Norge skal ha lik mulighet til et fritt liv. Denne regjeringen skal stille opp for alle også i fortsettelsen, og det vet jeg også Stortinget tverrpolitisk vil gjøre.

Men så vet vi at ikke alle har like muligheter. Det må vi være bevisste på. Minoritetsrådgiverne sier nemlig at smitteverntiltakene blir brukt som et nytt kontrollredskap mot ungdom som er utsatt for negativ sosial kontroll. For ungdommer som allerede lever med strenge begrensninger, ble de strenge smittevernrestriksjonene enda en barriere for deres frihet.

Kampen mot negativ sosial kontroll er en av vår tids viktigste likestillingskamper. Regjeringen jobber med en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Stortinget vil få en samlet redegjørelse om likestillingskonsekvenser av koronapandemien i Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2022. Jeg regner med at vi da kommer til å ha enda bedre oversikt enn det vi har i dag.

Tage Pettersen (H) [12:10:51]: Innledningsvis vil også jeg takke statsråden for en god gjennomgang av likestillingen i bredt, både nasjonalt, internasjonalt og i et koronaperspektiv.

For meg er ett av flere gode parametere på kjønnslikestillingen i Norge andelen kvinner som jobber heltid, og her ser vi en veldig god utvikling. For kvinner har deltidsandelen avtatt fra om lag 40 pst. i 2013 til 35 pst. i 2020, som vi har hørt tidligere i debatten.

I resten av mitt innlegg har jeg lyst til å ta for meg området statsråden tok opp under overskriften innsats mot rasisme og diskriminering. Vi er alle enige om at alle skal ha like muligheter uavhengig av bakgrunn. Ulike former for rasisme og diskriminering er med på å skyve mennesker ut i utenforskap, og det kan ha store konsekvenser for den enkelte. Og vi vet at i dag forekommer diskriminering med utgangspunkt i etnisitet og religion i skolen, i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Regjeringen har økt innsatsen mot rasisme og diskriminering betydelig de siste årene. Ett eksempel på dette er at regjeringen har etablert en tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Dette er den første av sitt slag. Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion er viktig. Det samme er handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer, som kom høsten 2020, og ikke minst handlingsplanen mot antisemittisme, som ble lagt fram på Holocaustdagen i januar i år.

Alle disse handlingsplanene gir et godt grunnlag for en systematisk og bred innsats mot diskriminering, og flere departementer er involvert i arbeidet med de ulike planene. Handlingsplaner legges fram og rulleres av alle regjeringer. Handlingsplaner er rettesnoren for tiltak, og handlingsplaner er grunnlaget for mange budsjetter.

Trettebergstuen må gjerne harselere med at det er mange planer, men som tidligere marineoffiser synes jeg det er trygt å ha et godt kart å navigere etter. Paradokset blir vel at Arbeiderpartiet selv i et løst forslag i dag foreslår å utarbeide enda mer kunnskapsgrunnlag.

Det er ikke minoritetenes ansvar å bekjempe fordommer og diskriminering, der har vi alle et felles ansvar. Vi ser en verden i endring, og kunnskap er vårt fremste middel i kampen mot hat og mistro. Selv om befolkningen generelt blir mer tolerante overfor minoriteter, ser vi enkelte miljøer der flere uttrykker seg mer hatefullt enn tidligere, og vi må ta på alvor det minoriteter i Norge forteller oss. Det finnes holdninger som vi må bekjempe. Derfor skal vi fortsette å jobbe systematisk for å bekjempe alle former for diskriminering.

Lise Christoffersen (A) [12:14:11]: Jeg vil ta opp tråden fra representanten Øvstegård i replikkordskiftet og regjeringas arbeid med stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede.

Ja, vi vet at regjeringa jobber med den, for den har Stortinget selv bestilt – riktignok mot stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, men vedtak er nå vedtak. Problemet er at vi ikke vet når den kommer. Nå begynner både Arbeiderpartiet og flere med oss å lure på om den i det hele tatt kommer i denne stortingsperioden. Svaret til statsråden kan jo tyde på at det faktisk dessverre ikke er tilfellet.

Blant dem som lurer, er de som kanskje venter aller mest, nemlig de utviklingshemmede selv. Norsk Forbund for Utviklingshemmede la i forrige uke ut et innlegg på sine hjemmesider, der de uttrykker skuffelse over at meldinga ikke er kommet:

«Når den varslede stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning ikke er kommet til nå, så viser det manglende vilje, engasjement og prioriteringer fra regjeringshold.»

Jeg regner med at NFU ikke har tatt dette ut av løse luften, siden det første vedtaket under Stortingets konkrete bestilling var at organisasjonene skulle involveres og få faste kontaktpunkter inn i sektoransvarlige departementer.

Statsråden på sin side sa under redegjørelsen at det er en viktig melding, nettopp fordi den legger vekt på å konkretisere det menneskerettslige grunnlaget på ulike områder, herunder selvbestemmelse, likestilling og deltakelse. Ja, det er akkurat det Stortingets bestilling går ut på. Sjelden har Stortinget vært så konkret på hva vi forventer at en stortingsmelding skal inneholde. Det var fordi det allerede er gjort et godt stykke arbeid fra det såkalte rettighetsutvalgets side, både når det gjelder å påpeke manglende rettigheter og i form av konkrete forslag til hvordan diskriminerende praksis kan opphøre. Det gjelder retten til å hevde sin mening, og der hadde vi også Riksrevisjonens relativt skarpe kritikk av vergemålspraksis. Det gjelder retten til utdanning, arbeid, tilgang til helsetjenester, retten til egen bolig, fritidsaktiviteter og livssynsutøvelse. Ett vedtak var ikke knyttet til selve meldinga, nemlig retten til et andre år på folkehøyskole. Det vedtaket har regjeringa valgt å se helt bort fra.

Statsråden viste til pandemien, og det forstår vi selvsagt, men 12. juni er det altså tre år siden Stortingets vedtak. Jeg regner med at også statsråden synes det er på tide at den meldinga snart kommer. Jeg hadde som sagt tenkt å be statsråden svare konkret på: Kommer den, eller kommer den ikke før Stortinget går fra hverandre? Men nå vet jeg dessverre at svaret er nei, den kommer ikke.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:17:23]: Ja, vi er et av verdens mest likestilte land, men vi har utfordringer innen likestilling og diskriminering. Det har vi fått stadfestet i debatten her.

Jeg velger å stoppe opp ved kvinners helse, som ingen hittil har nevnt. For det er behov for mer kunnskap om sykdommer som rammer kvinner oftere enn menn. Noen av disse sykdommene har blitt forsterket under pandemien, som f.eks. spiseforstyrrelser, særlig hos unge jenter. Men vi har også kvinner som rammes oftere av reumatiske lidelser og multippel sklerose. Det er kvinner som får hjerteinfarkt, men har andre symptomer enn menn, og det trenger vi å vite mer om.

Jeg har lyst til å trekke fram et sitat fra Sanitetskvinnene. Det er en organisasjonen som bidrar med mange penger til forskning på nettopp kvinnehelse. Generalsekretæren Grete Herlofson sa i et intervju at kvinners helse ofte er forbundet med bikinimedisin: bryst og underliv. Derfor tar jeg opp nettopp det at vi må se kvinners helse i et større og helhetlig perspektiv.

Regjeringen har satt ned et offentlig utvalg, en NOU, om kvinners helse, og den skal være ferdig sommeren 2022. Jeg har egentlig store forventninger til den utredningen. Den er en del av oppfølgingen av løftet om å bedre kvinners helse, som ble lagt fram i anledning 8. mars 2019. Den skal bidra til å gi mer kunnskap om kvinners helse, og ikke minst kunnskap om minoritetskvinners helse. Når vi snakker om bikinimedisin, må vi i alle fall si det er bekymringsfullt at mange minoritetskvinner velger ikke å vaksinere seg mot HPV-virus. Selv om livmorhalsprogrammet er styrket, vet vi at det er mange som vegrer seg for å gå til legen og få sjekket seg. Derfor er også det viktig.

Norges forskningsråd har også fått midler. De skal satse på forskning på kvinnehelse og kjønnsperspektivet. Faktisk var 15 mill. kr bevilget til det i 2020.

Så det skaffes kunnskap. Politikk må bygges på kunnskap. Det er da vi får de rette tiltakene og de rette handlingene.

Til slutt har jeg bare lyst til å si at kanskje den største bekymringen etter pandemien er negativ sosial kontroll. Vi er tilbake til de lukkede hjem, lukkede miljøer, når vi ikke får innsyn og innsikt. Der er jeg opptatt av at regjeringen skal komme raskt på plass med en handlingsplan.

Karin Andersen (SV) [12:21:03]: Da stortingsflertallet stemte ned å likestille menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse med våre andre menneskerettigheter, viste det hvor langt det er igjen, og hvor mange det fremdeles er som tror at rettighetene til mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelse handler om sosial- og helsefeltet – og ikke om diskriminerings- og likestillingsarbeid.

Det er fem år siden rettighetsutvalget avga sin innstilling, NOU 2016: 17 På lik linje, og tre år siden Stortinget ba regjeringen utarbeide en stortingsmelding om hvordan grunnleggende rettigheter skulle sikres også for mennesker med utviklingshemming. Jeg tror det er den gruppa i samfunnet som er mest diskriminert, som har minst selvbestemmelse i eget liv, der samfunnet overhodet ikke er tilpasset dem, men andre.

Det er altså fem år siden denne NOU-en kom med mange gode forslag, og så hører jeg statsråden si at det har vært korona, og det har rammet departementet. Ja, det har det, men jammen har det rammet tjenestene til mennesker med utviklingshemming også. Veldig mange av dem har, mot loven, blitt nektet å ta imot besøk til og med i eget hjem. Og akkurat det viser hvor gal holdningen er mange steder fremdeles. Man ser på mennesker med funksjonsnedsettelse eller utviklingshemming og tenker: Så lenge du trenger hjelp av det offentlige, kan vi bestemme over deg. Man ser ikke forskjell på en omsorgsinstitusjon og eget hjem.

Dette er også mennesker som mer enn noen andre vil bli rammet i slike situasjoner som vi har nå, men det var ikke systemer til å passe på det – det var ikke systemer til å passe på det. Derfor er det så nødvendig at vi får disse tiltakene på plass. Denne stortingsmeldingen skulle vært på bordet for lenge siden. Det hadde vært mulig å arbeide den fram før pandemien kom, hvis det hadde vært et prioritert område for regjeringen, men dessverre ser det ikke sånn ut.

Jeg vil også peke på noe annet innenfor dette feltet, som jeg er veldig opptatt av. Likestillingssenteret på Hamar driver noe de kaller VIP-kurs. Da er «VIP» en betegnelse som betyr «viktig, interessant person». Det er et kursopplegg for at utviklingshemmede skal lære å ta vare på seg sjøl, for vi vet at mange av dem er utsatt for overgrep. Mange av dem er utsatt for å bli lurt. Og de får gå på kurs, slik at de lærer seg å si nei og håndtere vanskelige situasjoner.

Dette er også en del av likestillingsarbeidet som Likestillingssenteret har tatt på seg, og nå er det på tide at regjeringen også leverer på dette feltet.

Himanshu Gulati (FrP) [12:24:22]: Jeg vil begynne med å takke statsråden for redegjørelsen og også takke for en god debatt. Det er mange viktige momenter som er tatt opp her i dag.

Som flere har vært inne på, har det siste året vært en prøvelse og har gjort mange av de utfordringene vi her diskuterer, enda mer krevende fordi mye mer enn ellers av både tiden vår og livet vårt er flyttet fra utsiden og inn i det private hjem innenfor husets fire vegger, noe som gjør at de mest sårbare ofte kan være enda mer utsatt, enten det gjelder vold i nære relasjoner eller f.eks. sosial kontroll, som også statsråden var inne på. En del av de fenomenene har man jo sett en økning i bekymringer for allerede, og jeg frykter at vi vil se en ketsjupeffekt når restriksjonene vi har, er over. Det gjelder ikke minst barn som sendes til utlandet. Vi har flere ganger her diskutert rapporten som kom i fjor, om at 415 barn ble sendt til utlandet i løpet av en toårsperiode, og jeg frykter at en del av den type aktivitet vil både gjenopptas og øke i omfang i tiden som kommer.

Vi kan ikke ha det sånn at det er en forskjell i hva slags rettigheter man har, hva slags friheter man opplever i Norge, avhengig av om man er født og oppvokst i en etnisk norsk familie, en familie med sunne samfunnsverdier, eller om man har innvandrerbakgrunn. Det er dessverre tilfellet for en del miljøer, og det er mange enkeltskjebner, barn og unge, som rammes av dette. Jeg tror det var representanten fra Kristelig Folkeparti som var inne på at målet må ikke være at vi alle skal ta samme valg, men at vi alle har like muligheter og et likt utgangspunkt. Det er noe også jeg og Fremskrittspartiet støtter. Målet med likestilling er ikke at alle skal velge de samme tingene, men at man har muligheten til å ta de valgene i livet sitt og gå i den retningen som man selv ønsker.

Avslutningsvis vil jeg nevne det jeg synes er en del avsporinger i debatten. Jeg er uenig i det SV tok opp – at private aktører i helsevesenet gjør at man får mindre likestilling. Tvert imot er dette aktører som skaper levebrød og arbeidsplasser til glede for tusenvis av både kvinner og menn over hele landet.

Jeg er også kritisk til det Senterpartiet sa om Human Rights Service. Jeg er glad for at regjeringen viderefører den støtten. Jeg mener at en bredde i debatten, flere nyanserte stemmer, gir oss en bedre debatt.

Så vil jeg til slutt si at jeg er enig i mange av de tingene som representanten Karin Andersen fra SV tok opp i sitt siste innlegg. Jeg tror at når man nå skal evaluere alle sider ved koronaen, vil også oppgjøret komme for de tingene som ble gjort feil når det gjelder den type restriksjoner.

Kari Henriksen (A) [12:27:52]: De mange kvinnene i butikker, barnehager, barnevern, sykehus og sykehjem, skoler og transportsektoren har sørget for at samfunnet har fungert – til tross for restriksjoner i over ett år. Samtidig er det de som rammes hardest når en krise kommer. Deltid, uorganiserte arbeidsplasser, vold og utrygghet rammer kvinner mest. Det vet vi. Pandemien endrer ikke dette, den forsterker det, og det vet vi også.

Likestillingsredegjørelsen var god på problembeskrivelsen, men det var ikke så mye nytt, dessverre. Det samme ble, stort sett, problematisert også i fjor. For vi er alle her bekymret for konsekvensene av krisen, også for likestillingen, og det er bra å få evaluert og vurdert data og situasjoner i etterkant. Men etter min mening hadde det vært mye bedre å kreve som likestillingsminister at de ulike departementene skulle hatt på seg likestillingsbrillene når tiltaksplaner og pakkene ble laget, og da kunne vi hatt en bedre redegjørelse her i år.

Men det er tydelig at denne regjeringa ikke har lykkes i å ta de store grepene når det gjelder likestilling. De mange handlings- og opptrappingsplaner og nå også strategier mener jeg er tydelige sykdomstegn. De skal lappe på de tiltakene og strukturene som regjeringens egen politikk ikke lykkes med. For eksempel: Det å hylle det uorganiserte arbeidslivet er ikke godt for likestillingen. Det å bruke 50 mrd. kr på kontantstøtte i løpet av de siste årene er ikke godt for likestillingen. Å ha en lite forpliktende heltidsstrategi er ikke godt for likestillingen. Kommersialisering og økte barnehagepriser er heller ikke godt for likestillingen.

Ministeren viser ofte til retten til ikke å bli diskriminert og til sin kamp for å kunne gifte seg med den han vil, en kamp som for han endte godt. Arbeiderpartiet har lyttet til kvinner og menn som utsettes for nettopp den sosiale negative kontrollen i egne menigheter, i menigheter som betyr noe for dem, og som de føler seg knyttet til. Arbeiderpartiet vet at det arbeidet tar tid, og derfor vil vi invitere til en kontinuerlig dialog i forbindelse med tildeling av tros- og livssynssamfunnstilskudd. Høyreregjeringa har stemt dette ned og må stille sterkere krav til likestillings- og antidiskrimineringsarbeid i tros- og livssynssamfunn. For vi har erfart at med klare krav om mer åpenhet og kontroll skjer det endringer. Det har ikke regjeringa gått inn for.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:31:18]: Likestilling handler om så mangt, så mange ulike grupper i samfunnet vårt som opplever diskriminering, eller som må få sine rettigheter styrket. Noen av disse gruppene kan av ulike grunner ikke stå opp for seg selv, de kan ikke rope høyt, for kanskje har de ikke en stemme i det hele tatt. For disse gruppene er det ekstra viktig at vi som folkevalgte er målbærere for deres sak, for deres rettigheter.

Jeg vil være målbærer for en sånn gruppe i dag. Ja, jeg vil være målbærer for det ufødte liv, for det tretten, fjorten, femten, seksten, sytten, atten uker gamle barnet i mors mage, som Arbeiderpartiets landsmøte denne helgen vedtok å frata alt rettsvern da de bestemte seg for å fjerne abortnemndene og utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Det gjorde de uten at deres partileder engang nevnte dette viktige spørsmålet i sin landsmøtetale, og uten at han senere på kvelden var i stand til å gjøre rede for hva det de hadde vedtatt, faktisk betød. Det er helt hårreisende, og det er bare så uendelig, uendelig trist.

Det er radikal politikk når Arbeiderpartiet vil frata ufødt liv det gradvis økende rettsvernet det har i dag, mellom uke 12 og uke 18. Og det er bare helt feil vei å gå med tanke på all den kunnskapen vi i dag har om barnet i mors liv. Vi vet at fosteret allerede fra et helt tidlig stadium er en avansert skapning, og vi redder barn helt ned i uke 23. Så at store deler av venstresiden nå går inn for å utvide abortgrensen, når teknologien gir oss mulighet til å redde premature barn stadig tidligere, er bare helt uforståelig. Et enkelt søk på nett kan vise oss de mest fantastiske bilder og filmer av et barn i magen i uke 18, og disse bildene taler for seg selv.

En abort vil aldri bare handle om kvinnens kropp. Det handler alltid om to liv. Kristelig Folkeparti vil alltid stå opp for den svakeste gruppen i samfunnet vårt, det ufødte liv, som har et selvstendig menneskeverd. Men spørsmålet er: Hvem andre er villige til å ta kampen for denne gruppen, som ikke kan kjempe sin egen kamp? Det hviler et enormt ansvar på Arbeiderpartiet og på de andre partiene på venstresiden som vil frata ufødt liv alt rettsvern. Det hviler i så måte også et stort ansvar på Senterpartiet. De bør avklare om de kan samarbeide med partier som legger opp til en abortliberalisering helt uten sidestykke.

Margret Hagerup (H) [12:34:32]: Vi er i hjemmekontorets tidsalder, og sjelden har arbeidslivet i Norge hatt en større andel universelt utformede arbeidsplasser. Det burde vi se igjen i statistikkene over de med nedsatt funksjonsevne som i dag står utenfor arbeidslivet. En rullestol hindrer deg ikke i å bruke tastatur og mus og å delta i digitale møter. Det burde heller ikke hindre deg i arbeidslivet.

Kampen for inkludering i arbeidslivet har pågått lenge. For 100 år siden kunne kvinner bli sagt opp fra jobben sin hvis de giftet seg. Først i 1939 slo Høyesterett fast at det å være gift ikke var saklig oppsigelsesgrunn for kvinner. De fleste har i dag akseptert tanken om likestilling mellom kjønnene. Men for andre grupper er det fortsatt et stykke igjen.

Ifølge SSB er det over 100 000 med nedsatt funksjonsevne i Norge som ønsker å jobbe, men som likevel står utenfor arbeidsmarkedet.

Rullestolen stoppet ikke Stifanos.

«De må se meg bruke hjernen. (…) Løft blikket.»

Det var hans oppfordring da han fikk jobb på Scandic gjennom et prosjekt i samarbeid med Norges Handikapforbund. Han møtte en leder som så på ham som en ressurs, og ryddet egne holdninger av veien. Stifanos er ikke alene. Han er en av mange som daglig utsettes for fordommer og holdninger som resulterer i utestengelse.

Ifølge en undersøkelse av Incita i Danmark vil 91 pst. av arbeidsgiverne avvise søkere som er blinde. For døve og rullestolbrukere er tallet 81 pst. og 62 pst. Det store flertallet vil altså ikke engang vurdere å ansette personer med nedsatt funksjonsevne. Det er en kjent problemstilling innen rekruttering at vi ansetter helst noen som ligner oss selv.

Vi setter også for store likhetstegn mellom nedsatt funksjonsevne og nedsatt arbeidsevne. Det er to forskjellige ting som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. IKT-bedriften Unicus ansetter autister og framhever det som et konkurransefortrinn. Unicus ser fordelene der andre ser hindringer.

I Sandefjord etablerte en gruppe døve, uten offentlig hjelp eller tilskudd, fire virksomheter, bl.a. mediebedriften Supervisuell. De har nå drevet i sju år i det åpne markedet med ansatte som åtte av ti arbeidsgivere ikke engang ville vurdert.

Det største hinderet for å få flere mennesker med nedsatt funksjonsevne i jobb er dessverre ofte de som ikke har en funksjonsnedsettelse. Vi trenger mer kunnskap om dette for et mangfoldig arbeidsliv. Vi må bli flinkere til å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i diskusjonen om hvordan de kan inkluderes i arbeidslivet. De kan også utfordre oss på våre holdninger.

Det er få rullestolbrukere som føler seg lenket til rullestolen. Det er for dem et verktøy for å kunne delta. Det er på tide å utfordre holdningene våre, for likestillingskampen er ikke over, og vi trenger alle i framtidens arbeidsliv. Og kanskje har hjemmekontoret åpnet opp for nye muligheter.

Guro Angell Gimse (H) [12:37:34]: Norge er et av verdens mest likestilte land. Forskjellen mellom kvinner og menn reduseres år for år. Men skattelistene er en sørgelig påminnelse om hvor skoen fortsatt trykker. Det er langt igjen før kvinner i Norge eier sin del av landet.

Det er mange grunner til dette. Arbeidsmarkedet i Norge er kjønnsdelt. Hele 85 pst. av norske arbeidstakere jobber i et yrke som er dominert av enten kvinner eller menn. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet får konsekvenser for forskjeller i bl.a. lønn.

Vi vet også at kvinner har en mer begrenset mulighet til å drive gründerskap med basis i typiske kvinneyrker som f.eks. i helse- og omsorgssektoren. Fra venstresiden har det rådet en oppfatning om at det ikke er greit å levere omsorgstjenester fra private. Begrep som «velferdsprofitører» har gjort det vanskelig omdømmemessig for kvinner å etablere nye og annerledes tilbud i omsorgen. Dette er holdninger vi må gjøre noe med.

Hvorfor er det greit at man som skattebetaler finansierer asfalt til kommunale veier via den lokale entreprenøren, men det er ikke greit å betale Kari for gode omsorgsløsninger? Så lenge det ikke koster noe for den enkelte bruker, er det ingen logikk i at vi ikke skal kunne kjøpe tjenester fra Kari. Det gir dessuten et mangfold av tilbud og valgfrihet for brukerne i omsorgen.

Regjeringen har laget en handlingsplan for å få flere kvinner til å starte egen bedrift som også berører mulighetene for sosialt entreprenørskap.

Deltidsarbeid er også en utfordring, og der rammes kvinner mest. Heldigvis går det framover, og flere har i dag nevnt at 90 000 flere kvinner jobber heltid nå i forhold til i 2013. Denne regjeringen har gitt deltidsansatte fortrinnsrett til hele stillinger når det lyses ut nye stillinger, og fra 1. januar i fjor må alle offentlige arbeidsgivere og de største private kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid med mål om å få til en heltidskultur.

Det skjer veldig mye bra på likestillingsfronten i denne regjeringen. Vi skal gjøre enda mer slik at vi kvinner kan få eie vår rettmessige del av verden.

Anette Trettebergstuen (A) [12:40:32]: I denne debatten synes jeg det kommer opp et veldig godt eksempel på hva som kjennetegner denne regjeringens likestillingspolitikk: ekstremt mye prat om problemområder med anekdoter og ellers ingen handling. Ja, av og til blir vi også faktisk ført bak lyset, fordi man sier man skal handle, men velger ikke å gjøre det.

I replikkordskiftet slapp statsråden katta ut av sekken. For et og et halvt år siden debatterte vi forbud mot homoterapi i denne sal. Da sa representantene for regjeringspartiene at de var enige med opposisjonen i at dette måtte forbys. De skulle bare utrede det først, og så skulle det komme forslag om forbud om ikke lang tid. Siden den gang har et og et halvt år gått, vi har ikke fått noen sak til Stortinget, men i dag sa altså statsråden: Nei, det er heller ikke slik at regjeringen har bestemt seg for om de faktisk skal gå for forbud. Vi ble ført bak lyset.

Regjeringen er åpenbart mer opptatt av å holde sammen som regjering enn faktisk å komme med framskritt for likestillingen. Abortsaken er ett eksempel. Manglende vilje til å ta i forbud mot homoterapi, som en viktig menneskerettighetssak, er en annen. Og det at man står her i salen og snakker om viktigheten av sysselsetting blant kvinner, men samtidig holder på oldtidsskapningen kontantstøtten, som hindrer integrering og hindrer yrkesdeltakelse og likestilling, og som sysselsettingsutvalget, som det ørten og førtiende – unnskyld betegnelsen, president – utvalget og ekspertene akkurat har pekt på er til hinder for sysselsetting og likestilling – ja, det kjennetegner denne regjeringen.

Folk, enten det er kvinner, menn, LHBTI-personer, folk som opplever rasisme på kroppen eller folk med nedsatt funksjonsevne – som heller ikke i dagens samfunn opplever likestilling – fortjener en regjering som vil noe, og som legger fram politikk og tiltak og tar grep. Det gjør ikke denne regjeringen, og da går ikke verden framover – nei, da settes likestillingen i revers.

Så vil jeg til slutt komme med en stemmeforklaring til de løse forslagene som er fremmet i salen i dag. Arbeiderpartiet kommer til å stemme for forslagene nr. 2, 4, 5, 6 og 8. Vi kommer til å stemme imot forslagene nr. 3 og 7, fordi disse forslagene griper direkte inn i partenes lønnsdannelse.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:43:41]: Jeg tok også ordet for å si at Senterpartiet kommer til å støtte forslagene nr. 1, 2, 4, 5 og 6 av de løse forslagene.

Ellers har det vært mange gode innlegg i dag, innlegg som har tatt opp ulike områder. Dette feltet er veldig bredt, så det er godt at vi politikere løfter forskjellige sider ved det. Det som ikke var overraskende, var at Kristelig Folkeparti ville snakke om abortloven i dag. Det som var overraskende, var at vi i Senterpartiet blir utfordret på om Arbeiderpartiets vedtak i helgen vil gjøre noe med hvorvidt vi vil samarbeide med Arbeiderpartiet. Representanten fra Kristelig Folkeparti vet veldig godt at vi i Senterpartiet vil ha en ny kurs for landet. Vi er opptatt av sosial, økonomisk og geografisk utjevning, og vi er opptatt av et veldig aktivt likestillingsarbeid. Det får vi kun ved å få en ny regjering.

Til den saken som handler om det å endre på abortloven: For Senterpartiet har det vært veldig frustrerende at Kristelig Folkeparti sørget for at en lov vi har hegnet om og jobbet for siden den ble vedtatt for over 40 år, og den skjøre balansen som har vært i det vedtaket, ble utfordret og satt i spill ved deres inntreden i regjeringen. Det at Kristelig Folkeparti nå går så hardt ut mot Arbeiderpartiet, tenker jeg at man kanskje kunne la være, for man er selv, etter min mening, skyld i at vi er i den situasjonen vi er i nå.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:45:46]: Det er egentlig ganske mange innlegg fra høyresiden i salen i dag som på en god og veldig klargjørende måte viser forskjellen på høyre- og venstresiden når det kommer til likestillingspolitikken. Det handler særlig om økonomisk likestilling, om makt, selvstendighet og frihet også når det gjelder økonomi. For er det to ting vi vet, er det at velferdsprofitører flest er menn, mens ansatte i helse- og omsorgstjenestene flest er kvinner. Og er det en tredje ting vi vet, er det at omkring 80–90 pst. av kostnadene for en helse- og omsorgstjeneste enten i barnevernet eller i eldreomsorgen, for å nevne to eksempler, er knyttet til personalkostnader. Så er spørsmålet da, når man innfører marked, konkurranse, anbud, profitt i velferdstjenestene våre: Hva er det de kommersielle aktørene da konkurrerer ut de offentlige og de ideelle tilbudene på? Jo, det er nettopp på de 80–90 pst. av kostnadene deres: Det er lønn, det er arbeidsvilkår, det er pensjon.

Vi ser det helt tydelig f.eks. i Oslo, hvor det rød-grønne byrådet tar tjenestene tilbake til fellesskapet, at de ansatte sitter igjen med bedre vilkår. Derfor er faktisk kampen mot profitt i velferden, det å ta tjenestene tilbake til fellesskapet, en av de aller beste likestillingssakene, for det gir bedre arbeidsforhold i kvinnedominerte yrker.

Så er det artig at en representant fra høyresiden her nevner listen over Norges 100 rikeste, som – helt riktig – stort sett er menn. Det viser jo at fordelingspolitikk også er et likestillingsspørsmål, for når disse 100 rikeste får stadig mer penger dyttet inn i sine bankkontoer gjennom skattekutt, er det også likestillingsfiendtlig.

Fordeling, økonomi, velferd handler også om likestillingspolitikk. Det handler ikke bare om at alle skal ha like muligheter til å ta frie valg, men at også alle skal settes i stand til å ta de valgene. Når det gjelder f.eks. heltid/deltid, som mange har snakket om, er det fortsatt sånn at omkring 30 pst. av kvinner jobber deltid, mens rett over 10 pst. av menn gjør det. Mange kvinner sier at de ikke orker å stå i en heltidsstilling fordi bemanningen er så dårlig, fordi jobben er så tøff – og kanskje har de også et større omsorgsansvar hjemme. Alt dette henger sammen, så hvis vi skal få til en likestillingspolitikk for de mange, må vi også gi folk muligheter til å ta frie valg. Vi er nødt til å ha en fordelingspolitikk for likestilling.

Statsråd Abid Q. Raja [12:49:02]: I morgen, 21. april, er det 49 år siden Stortinget avskaffet straffeloven § 213, den gangen, som forbød seksuell omgang mellom menn. Stortingets vedtak kom ikke av seg selv, men etter flere års målrettet, strategisk og politisk arbeid ført av skeive og deres organisasjon, med Kim Friele i spissen.

Nasjonalmuseet, Nasjonalbiblioteket og Skeivt kulturår har siden 2019 jobbet for å markere avkriminaliseringen under overskriften Skeivt kulturår 2022. Flere institusjoner har koblet seg på. Oslo Pride er også en del av dette arbeidet og planlegger nå hvordan Skeivt kulturår kan bli en viktig del av Norges største og viktigste Pride-arrangement i 2022.

Som både kultur- og likestillingsminister er jeg glad for at Oslo Pride starter arbeidet med å markere Skeivt kulturår 2022, altså en 50-årsmarkering, neste år. Og det siste jeg gjorde rett før jeg kom hit, var faktisk å møte representanter nettopp for Oslo Pride og snakke om dette. Det er en utrolig viktig sak både for regjeringen, for Venstre og også for meg personlig at vi støtter opp under skeives kamp for likestilling, også i dag og neste år og i årene som kommer framover.

Slik jeg sa jobber regjeringen og jeg i disse dager på spreng med en ny fireårig handlingsplan for skeives rettigheter og levekår, LHBTIQ-handlingsplanen, som skal lanseres før sommeren. Det arbeidet er vi godt i gang med. Og i forbindelse med dette, som jeg har vært inne på, tar jeg personlig, som politiker, som likestillingsminister, som Venstre-representant, som medlem av regjeringen, på det sterkeste avstand fra såkalt homoterapi, som utsetter mennesker for psykisk press og negativ sosial kontroll. Det er en uting, og det er en upraksis. Men nå handler dette om å utrede.

Representanten Trettebergstuen forsøker å trekke regjeringens vilje i tvil. Det er det ikke grunnlag for. Vi utreder de menneskerettslige konsekvensene av dette, for på den ene siden har man selve bærebjelken i ethvert demokrati – ytringsfriheten. Så har man religionsfriheten, og man har da retten til å ikke bli utsatt for denne typen negativ sosial kontroll og homoterapi. Det må ses opp mot Grunnloven. Det må ses opp mot menneskerettighetene. Dette har vi fullt trykk på. Og når de juridiske sidene ved dette er utredet, vil selvfølgelig også regjeringen se hvilket handlingsrom vi har for eventuelt å komme med et forbud. Det at vi utreder, handler ikke om at regjeringen ikke ønsker å gå for et forbud. Det har både Trine Skei Grande tidligere vært klar på, og det har jeg vært klar på. Regjeringens vilje for dette kan ikke trekkes i tvil. Det at vi utreder de juridiske konsekvensene, svekker ikke vår vilje til å ta de nødvendige politiske grepene når utredningen er klar.

Anette Trettebergstuen (A) [12:52:18]: Vi husker alle sammen veldig godt debatten før jul i 2019, da Høyre og Venstres representanter i denne salen igjen og igjen forsikret om at regjeringen skulle legge fram en sak for Stortinget om forbud mot homoterapi. Man skulle bare utrede det litt først. Tidligere i dag sa likestillingsministeren at man utreder, og så skal man ta stilling til hvorvidt man skal innføre det eller ikke. Det er noe helt annet enn det som ble sagt før jul i 2019.

Nå later likestillingsministeren som om dette er et vanskelig utredningsarbeid. Det er det ikke. Dette er ikke nybrottsarbeid. Det er ekstremt mange land i Europa som allerede har innført et slikt forbud. EU anbefaler oss å gjøre det. Det har ingenting med å tråkke på verken ytringsfrihet eller religionsfrihet å gjøre. Disse grensegangene er trukket opp av andre. Det er bare å gjøre det. Men regjeringen trår altså vannet fordi – og man kan bare si det rett ut – Kristelig Folkeparti ikke er enig. Og nok en gang ser vi at Høyre og Venstre velger å skrote likestillingen for å opprettholde egen regjering.

Trond Giske (A) [12:53:40]: Det var Rajas siste innlegg som fikk meg til å tegne meg.

Det er veldig vanskelig å forstå hva ministeren for ytringsfrihet mener relevansen av ytringsfrihetsargumentet er her, for homoterapi er ikke en diskusjon. Det er jo at man påtar seg å frigjøre mennesker fra deres homofile legning. Det er kvakksalveri. Og det har vi lover mot. Det er ikke ytringsfrihet å kurere kreftpasienter med stener liggende på brystet, eller magiske ord lest fra en gammel bok. Og det er i hvert fall ikke noen som helst slags sykdomsforebygging å begynne å gå løs på folks naturlige legning. Så jeg mener at statsråden nesten må forklare hva dette har med ytringsfrihet å gjøre, for vi snakker ikke om ytringen. Vi snakker om folk som mener at homofili kan utsettes for terapi.

Statsråden var litt overraskende klar egentlig, synes jeg, så det tror jeg det er veldig viktig at han kommer opp og avklarer. Som Trettebergstuen sa, har argumentet tidligere vært at man må utrede og så se om vi skal innføre et forbud. Er det sånn å forstå nå at Abid Q. Raja på vegne av regjeringen sier at de ønsker å innføre et forbud, man må bare klarere at det er mulig i forhold til internasjonalt regelverk? Det er et helt annet standpunkt. Vi kan når som helst i løpet av de to månedene som står igjen av stortingsperioden, få vedtatt dette. Som Trettebergstuen sa, har andre land gjort det. Jeg vil tro at de også gjorde en utredning inn mot internasjonalt regelverk eller hva det nå er statsråden skal utrede, men vi fortjener i hvert fall et svar på om det er sånn at regjeringen nå har konkludert med at de vil innføre et forbud – det må bare sjekkes ut mot alle mulige internasjonale regler. Det må statsråden rett og slett kunne svare ja eller nei på. Hvis ikke var det innlegget han holdt i sted, etter mitt syn et forsøk på å forlede Stortinget.

Statsråd Abid Q. Raja [12:56:12]: Nå er jo jeg jurist og leder Kulturdepartementet, men det er ikke slik at jeg sitter og gjør alle disse utredningene selv. Vi har veldig mange gode jurister, heldigvis, i regjeringsapparatet, altså i departementene, som gjør dette.

Når man sier at man har et ønske om å forby noe, og også vilje til å forby noe, må man likevel kartlegge de ulike juridiske komplikasjonene av dette. Det bør egentlig ikke overraske en tidligere statsråd at før man innfører ulike forbud, må man kartlegge de juridiske konsekvensene av det.

Det er klart at dette også berører en side ved ytringsfrihetsbestemmelsene, og at det må ses i sammenheng med de bestemmelsene. Man må også se det i sammenheng med de bestemmelsene som er nedfelt i de internasjonale konvensjonene som Norge er bundet av som handler om religionsfrihet. De grensedragningene må ses på av de beste juristene regjeringen har tilgjengelig i departementene. Det er klart at dette arbeidet må utredes juridisk: Når man går inn for et forbud og i hvilken utstrekning et forbud strekker seg, er det viktig at disse grensedragningene er gått opp på forhånd, for loven skal også stå seg opp mot de bestemmelsene som står i Grunnloven, og i forhold til de konvensjonene som Norge er bundet av, og som er blitt gitt forrang i loven.

Dette bør egentlig ikke være veldig komplisert for representanten Giske, som jo har lang erfaring som statsråd i ulike departementer, at regjeringer utreder før man innfører ulike lover som eventuelt går inn for å forby.

Når det gjelder homoterapi, så vi dette dokumentert gjennom VGs reportasje for noen år siden. Det er ikke alle saker jeg har oversikt over om det som har skjedd i praksis, men det er helt grusomt at unge, og også barn for den saks skyld, og voksne utsettes for den type praksiser, den type press, den type «terapi» for at de skal gå vekk fra sin seksuelle orientering, sin seksuelle legning, og at LHBTIQ-personer skal omvendes til å være noe annet. Den type ting tar vi fullstendig avstand fra, og det har jeg sagt en rekke ganger.

Så handler det ene altså om: Hvor er det vi skal trekke grensen for loven? Det må utredes skikkelig, for når man innfører et forbud, må det stå seg både i forhold til Grunnloven og til de internasjonale forpliktelsene våre. Dette kan ikke være veldig komplisert.

Med en gang dette er utredet ferdig, vil selvfølgelig regjeringen se hvor handlingsrommet går, og i tråd med det konkludere og returnere på egnet vis.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:59:33]: Jeg vil takke Senterpartiet for en veldig viktig avklaring, at de sier så tydelig at en liberalisering av abortloven, som Arbeiderpartiet nå legger opp til, er noe de ikke er opprørt over, og at dette er en kurs de ønsker velkommen. Det var veldig oppklarende.

Så til egen oppklaring med hensyn til såkalt konverteringsterapi eller homoterapi: Kristelig Folkeparti er naturligvis sterkt imot alle oppsøkende eller påtvungne forsøk på å endre menneskers legning. Folk må få være den de er. Det skal det ikke være noen tvil om, og vi tar denne problemstillingen på alvor. I Norge er det forbudt med vold og overgrep, det er forbudt med behandling og terapi som er helseskadelig, og her har vi lover, sånn som representanten Giske sa. Men enkelte ønsker altså å forby sjelesorg og forbønn, som representanten Trettebergstuen selv sa i debatten i 2019, og det er alvorlig. Kristelig Folkeparti vil alltid være forsvarer av at mennesker må få oppsøke samtale og forbønn for absolutt alt de strever med, også seksuelle spørsmål.

Trond Giske (A) [13:00:56]: Det er riktig at jeg har sittet noen år i regjering. En ting jeg erfarte der, er at hvis man ønsker å utrede en sak, virkelig ønsker å få fakta på bordet og få en sak gjennom, trenger det ikke å ta halvannet år. Det er halvannet år siden vi var i denne salen og diskuterte. Venstre var med oss, Høyre og Fremskrittspartiet og sa at vi ønsker et forbud.

I løpet av halvannet år burde det være mulig å sende en e-post – eller telefaks, hvis det er det departementet til Raja bruker – til land som har innført et forbud og høre hva de har vurdert, få de glimrende juristene i departementet, inkludert statsråden, til å gå gjennom de rettslige spørsmålene rundt det og få fremmet et forslag.

Det som har endret seg siden den gangen, er at Kristelig Folkeparti har gått inn i regjering, og Fremskrittspartiet har gått ut. Mitt spørsmål til statsråden er igjen, for han sier bare hvis og om og hva: Er det slik at regjeringen Solberg, med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har besluttet at man ønsker å innføre et forbud mot homoterapi, så framt man bare får ferdig disse utredningene og får klarert at det er i orden med tanke på internasjonalt regelverk? Eller enda mer presist, sette grensen der den går opp mot internasjonalt lovverk – for det er riktig som Raja sier, at det kommer an på hva man forbyr, og hva man ikke forbyr. Det er ikke sikkert man skal forby at det er lov å si at homofili kan helbredes, men man skal definitivt forby at folk med en religiøs bok i hånda setter seg ned og prøver å reorientere folk seksuelt.

Vi vet mer enn nok om at den type aktivitet fører til psykisk skade, det fører til selvskading, og det fører i verste fall til selvmord, særlig for folk som virkelig settes i klemma mellom sin egen gud og sin egen legning. Statsråden må rett og slett få fart på disse juristene. Det skal ikke ta halvannet år. I løpet av de halvannet årene har antagelig flere folk blitt utsatt for dette på en skadelig måte. Men igjen må vi få svaret på det viktigste spørsmålet – og det er et ja/nei-spørsmål, så lytt godt etter om det kommer et ja eller et nei: Har regjeringen besluttet at man skal innføre et forbud mot homoterapi så snart det er avklart hvordan dette grenser opp mot internasjonalt regelverk?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:03:56]: Jeg må rett og slett kommentere det faktum at det viser seg at Kristelig Folkeparti her i salen er like dårlige til å lytte som de er ellers i politikken. For det jeg sa i sted, var rett og slett en kritikk av Kristelig Folkeparti, som har satt hele abortloven på spill ved det politiske spillet de var med på da de skulle inn i regjering. Det frustrerer Senterpartiet fordi vi har ønsket å hegne om den balanserte og gode abortloven. Det er nå en annen situasjon, og dem vi mener har skylden for det, er statsministeren vår og Kristelig Folkeparti. Det beklager vi.

Marianne Haukland (H) [13:04:58]: Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å ta opp noe som faktisk gjør meg veldig trist. Deler av denne debatten viser egentlig hva slags polemikk og retorikk vi kan gå inn i framover, når abortloven er dratt inn i politikken og er en del av en valgkamp og skal bli en del av et politisk spill.

Norge hadde en av de beste forutsetningene for en god oppfølging av kvinner som skulle ta abort. Vi hadde en abortlov som var regulert i parlamentet, ikke av Høyesterett, sånn som det er enkelte steder. Det var en regulering av abort som gjorde det mulig for alle partiene å være enige om når abortene skulle gjennomføres.

Det som gjør meg litt trist, er at dette tas opp i et spill ved at Arbeiderpartiet åpner for at man skal kunne ta abort inntil uke 18. Hvorfor de ønsker å gjøre det, forstår jeg ikke. De sier at abortnemndene er et problem, men de fleste abortene tas faktisk i løpet av de første ukene av svangerskapet. I Norge har vi lært oss å gjøre dette hurtig fordi vi har gratis helseomsorg til alle kvinner. Det er lett tilgjengelige helsesøstre, og det er lett tilgjengelig å få henvisning til abort i Norge. På grunn av at systemet er laget sånn som det er, fanges man opp tidlig, og aborter kan gjøres på et tidlig tidspunkt. Det er, sånn som jeg ser det, ikke et behov for den oppmykningen, den liberaliseringen som Arbeiderpartiet sier at det er så stort behov for, for hele liberaliseringen ligger jo i det at vi har disse tjenestene så lett tilgjengelig og kan komme til legen og få den timen og få gjort det.

For å tiltrekke seg noen og virke mye mer feministisk skal man derfor kunne åpne opp for uke 18, kun for å prøve å bevise at man står på lag med kvinner. Men det gjorde abortloven fra før av. Den sto på lag med kvinner fordi den ga oss en abortlov som hele Stortinget faktisk var enige om. Nå lager man usikkerhet – der flere partier faktisk kan begynne å være imot abort i Norge. Jeg synes det er trist å lage en abortlov som ikke alle sammen fortsatt kan være enige om.

Det var det jeg ville si. Jeg føler at det er trist at vi er kommet hit i Norge. Kanskje vi kommer til å ende opp som – la oss si – andre land som ikke har regulert abort i lovsystemet på samme måte som oss. De har ikke satt en grense. Grensen er før fosteret er antatt levedyktig, og det er en veldig feil grense.

Så vil jeg også bare si om påstanden om at det var Kristelig Folkepartis feil at abortloven kom i spill: Det var ikke Kristelig Folkepartis feil. Det var teknologien, det var muligheten som ble gitt oss til å avslutte svangerskap på en annen måte enn det var gjort tidligere, og inngrep som krevde at man ventet over 12 uker for å utføre dem. Det var ikke regulert i loven. Kristelig Folkeparti ba om at vi skulle gjøre det, og det mener jeg var en riktig beslutning.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:08:22]: Jeg ønsker bare å klargjøre Høyres standpunkt og syn i saken om konverteringsterapi. Selvfølgelig ønsker vi at den skal legges frem for Stortinget, men jeg må si at jeg har forståelse for at det må utredes. Det handler om menneskerettslige spørsmål, det handler om diskrimineringsspørsmål og om hvor loven skal hjemles.

Jeg er utålmodig sammen med de andre, men jeg har tillit til at regjeringen får til dette. Så må man kanskje ikke glemme at det mest presserende nå har vært i departementet å få til gode ordninger for kulturlivet og bruke utredningskapasiteten – den kapasiteten man har der – til dette.

Jeg får si det sånn: Sesjonen er ikke over, og det skal ikke være tvil om Høyres syn i saken.

Statsråd Abid Q. Raja [13:09:31]: Demokratiet slik vi kjenner det i Norge i dag, har skredet fram av store tenkere, langt tilbake i tid, som John Locke og John Stuart Mill, som drev fram prinsippet om ytringsfrihet.

I Norge er det slik at når man går inn for forbud av den klassiske retten til å ytre seg, men også til å komme med sterke, krenkende ytringer, måles dette opp mot ytringsfriheten. Det er de juridiske grensedragningene som skal gjøres. Ta en helt basic ting som trusler. En trussel er en ytring. Skal man forby denne trusselen, må man trekke opp den grensedragningen. Hvor går ytringsfrihetens grenser? Rasistiske ytringer, som f.eks. «din pakkis» – skal man forby det? Hvor går grensen for dette?

Et annet eksempel er alkoholreklame på tv eller andre steder. Retten til å reklamere for det kommer for så vidt inn under et ytringsvern, men man trekker grensene, det må utredes – akkurat som med pornografi, akkurat som med homohat, og herunder også homoterapi. Dette må utredes, og det må gjøres skikkelig når vi går inn for ulike forbud.

Det handler ikke om hva man har lyst til å gjøre, eller ikke, det handler ikke om hva man har politisk vilje til å gjøre, eller ikke – det handler om å se på de juridiske grensedragningene som er nedfelt både i Grunnloven og også i de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av.

Det har ikke vært like lett å lage en lovgivning som også forbyr de rasistiske ytringene. Det har være en rekke saker i rettsapparatet om dette – hvor grensene skal gå for det. Selv om vi mener at rasistiske ytringer ikke er bra, er det vanskelig å sette en grense for hva som er forbudt og ikke, hva som kan forbys. På denne måten har også konverteringsterapi, homoterapi, lignende grensedragninger. Det handler ikke om at vi ikke synes det er grusomt eller grufullt, eller at dette er noe vi tar fullstendig avstand fra. Det jeg har sagt, er at vi jobber på spreng med dette, på høygir. Vi somler overhodet ikke.

Og når det gjelder konklusjonen: Det er noe med at vi vil forby rasistiske ytringer, vi har lyst til å forby trusler, og mange av oss vil også ha et forbud mot pornografi. Grensedragningen for dette må allikevel trekkes opp lovgivningsmessig. På samme måte kan jeg si at jeg gjerne vil forby konverteringsterapi. Grensedragningene for dette juridisk må trekkes opp. Og det har man satt en del jurister til å se på, så det ikke baseres på magefølelse, men på hva som står seg sett i forhold til Grunnloven, hva som står seg sett i forhold til de internasjonale konvensjonene.

Konkusjonen, hva vi kan konkludere i retning av, vil utredningen gi svar på, og dette vil vi selvfølgelig, som sagt flere ganger nå, komme tilbake til straks det er klart. For det står ikke på politisk vilje, det handler om hvor de grensedragningene går.

Trond Giske (A) [13:12:55]: John Stuart Mill, som sikkert er et forbilde for statsråd Raja, og jeg vil tro for partiet Venstre, etterlot seg det han kalte for «the harm principle». Der står det at den eneste legitime grunnen til å legge begrensninger på folks frihet mot deres vilje er å hindre skade mot andre. Så jeg tror statsråd Raja er ganske trygg i sin ideologs arbeider på at en inngripen mot å utsette folk for konverteringsterapi er helt legitimt.

Og igjen: Jeg la merke til at da statsråden sa at et forbud skulle innføres, gikk han fra uttrykket «regjeringen ønsker» til uttrykket «jeg ønsker». Vi har ikke fått svaret – og statsråden har ubegrenset taletid – på om regjeringen har besluttet om de ønsker å innføre et slikt forbud, selvsagt med de begrensninger som internasjonalt regelverk gir. Det må vi få et ja eller et nei på. Manglende svar vil jeg tro er et nei.

Statsråd Abid Q. Raja [13:14:16]: Jeg legger ikke skjul på at John Stuart Mill er en av mine ledestjerner, og hans ideologi er noe jeg finner stor ro og stor frihet i. Det er godt å tenke at mitt partis ideologi springer ut av tenkningen til John Stuart Mill.

Jeg husker at tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet, Giskes parti, Jens Stoltenberg, fra tid til annen pleide å sitere Voltaire. Han sa: Jeg er totalt uenig i det du sier, men jeg er villig til å dø for din rett til å si det – sånn cirka, det er ikke helt presist, det er lenge siden jeg hadde ex.phil.

Jeg tror det er noe som ligger nettopp i den klassiske ytringsfriheten, at når man begrenser ytringer, må det gjøres på skikkelig vis, og det er derfor vi foretar denne utredningen.

Jeg har gått gjennom mange av de ulike dilemmaene som ytringsfriheten har stått i, og det er enda flere dilemmaer enn det, selvfølgelig. Ytringsfriheten er den viktigste bærebjelken i ethvert demokrati, ikke minst i Norge. Jeg vil si at det er den viktigste friheten vi har. På den hviler alt det andre. Man kan ikke ha religionsfrihet uten at man har ytringsfrihet. Det kan jeg veldig mye om, som har vokst opp i en muslimsk familie – om hva man kan få lov til å si, tro og mene, og ikke.

Den klassiske ytringsfriheten er den viktigste verdien vi har, og når man foretar begrensninger i den, må det utredes på skikkelig vis. Det er vi godt i gang med. Det kommer vi til å komme tilbake til. Og jeg har sagt det mange ganger: Vår vilje kan ikke trekkes i tvil. Vår vilje og hva vi synes og mener om konverteringsterapi, kan ikke trekkes i tvil. Det har jeg sagt. Det har også representanten Ørmen Johnsen, komitélederen, klargjort på vegne av Høyre.

Regjeringen vil konkludere på disse spørsmålene når vi har fått de ulike grensedragningene på plass. Vi vil komme tilbake til det på egnet vis, men det er fullt trykk på dette.