Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:09:21] (ordfører for saken): Saken handler om forhøyet straff for utlendinger som er utvist på bakgrunn av ilagt straff. I dag er strafferammen på seks måneder eller bøter – eller begge deler – og forslaget fra regjeringen er å heve strafferammen til inntil to år.

Det er gledelig at det er en samlet komité som stiller seg bak tilrådingen, dvs. at det er ingen uenighet – i de partiene som sitter i komiteen, i hvert fall – om at det er viktig å stramme inn på utlendingsloven på dette området. Dette er en viktig sak. Det er viktig for respekten for vårt lovverk at man faktisk risikerer noe ved å bryte loven. Det er et stort problem at vi har – i lang tid – hatt innvandrere som er ulovlig i Norge, har begått kriminalitet i Norge og blitt ilagt straff på grunn av det, men fortsetter å være i Norge fordi man risikerer svært lite med det. Nå strammes det inn – og det er en ganske vesentlig innstramning. Det vil ha en stor effekt, er det i hvert fall å håpe, slik at man ikke velger fortsatt å være ulovlig i Norge fordi risikoen er såpass lav.

Dermed er det nå grunn til å tro at vi kan fortsette det arbeidet som Fremskrittspartiet var en pådriver for i regjering, nettopp å prioritere ulovlige innvandrere som har begått kriminalitet, at de er de første som blir sendt ut. Hvis jeg ikke husker feil, sørget vi for å sende ut mer enn seks ulovlige kriminelle innvandrere hver eneste dag mens vi satt i regjering. Det er et arbeid som vi har grunn til å være stolte av. Det tar fra samfunnet en stor byrde og bidrar til mer respekt for det lovverket vi har, så dette er en god sak.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:12:37] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken.

Saken handler om et representantforslag fra flere representanter i Senterpartiet om nye områdesatsinger mot utenforskap blant barn og unge.

Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som har flertall i komiteen, men ikke nødvendigvis i denne salen. Det er fremmet sju forslag til vedtak i saken.

Det har vært diskusjoner, og det pågår diskusjoner, om hvordan man bør innrette denne satsingen, og om man treffer på målet. Jeg regner med at de forskjellige partiene vil redegjøre for sine standpunkter i saken. Jeg vil snakke om hva Fremskrittspartiet mener i saken.

Det jeg mener mangler av innrømmelse fra de andre partiene, gjelder at de store problemene, som egentlig alle partiene stiller seg bak å erkjenne at vi har, kommer av en feilslått innvandringspolitikk – dårlig integrering. Inntil man klarer å innse at det er årsaken, har jeg lite tro på at man klarer å gjøre noe med problemstillingene. De fleste partiene stiller seg bak en definisjon av levekårsutfordringer, eller områder som preges av dette: dårlig bomiljø, trangboddhet, høy arbeidsledighet, barnefattigdom, stor innvandrerbefolkning, høy kriminalitet og andre utfordringer. Det er ganske mange og alvorlige utfordringer, som man har bygd opp gjennom en årrekke, fordi man har hatt en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig.

Da er det grunn til å sette spørsmålstegn ved at en del av de samme partiene i andre debatter nekter å ta inn over seg at de samme utfordringene er dem man er med på å skape, når man åpner for mer innvandring. Det å satse på å gjøre disse tingene bedre, er alle for. Men nå har man drevet med områdesatsing i flere forskjellige byer i en årrekke og under iallfall to regjeringer. Det er vanskelig å finne evalueringer som viser at dette fungerer godt. Det er vanskelig å vise at man treffer på måloppnåelsen, at man faktisk klarer å forbedre oppvekstsvilkårene, at man klarer å fjerne fattigdom og utenforskap, redusere kriminaliteten og frafall fra videregående skole. Da mener vi at istedenfor å gjøre mer av det man ikke kan si fungerer eller vet ikke fungerer, må man først evaluere det man har gjort, for å finne ut om man treffer på målet. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en evaluering før man satser mer penger på noe man ikke vet om fungerer.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:15:50]: «Det vil være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område. Men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, lav inntekt og utdannelse reduserer ens livsjanser. Det har vært forsket mye på familiebakgrunn og skolens betydning i Norge – langt mindre på effekten av nabolag og nærmiljø.»

Alt dette sa forsker Ingar Brattbakk i Aftenposten i 2017.

En sterk bydelsøkonomi er avgjørende for et nabolag. Det rød-grønne byrådet har styrket økonomien ute i bydelene i Oslo med 1,2 mrd. kr. Slik kan bydelene i Oslo nå i større grad tilby tjenester som er med og sikrer gode oppvekstsvilkår for barn og unge, også utenom de lovpålagte oppgavene. Arbeiderpartiet har også i sitt alternative statsbudsjett økt kommunerammen med 3,5 mrd. kr. Det ville betydd en stor forskjell for bydelene i Oslo og andre byer med utsatte områder. Det er først og fremst økte bevilgninger som dette som motvirker utenforskap blant barn og unge. Metodene utviklet i Groruddalssatsingen viser at politisk områdeinnsats virker. Jeg er stolt og glad over å representere det partiet som har gått i front – først fra regjeringskontorene og så fra rådhuset i Oslo. Det må ikke råde noen tvil om at den sittende regjeringen har bidratt med mindre penger til dette arbeidet enn Stoltenberg-regjeringen.

Men hvor skal veien gå videre? Senterpartiet har i sitt forslag fremmet en rekke gode forslag vi selvsagt støtter, men om det skal være framtidens områdesatsinger, eller om det bør være ordinære tiltak for å forhindre utenforskap, bør vi diskutere i dag.

Mange av forslagene Senterpartiet fremmer i dag, prøves ut allerede av byrådet i Oslo: arbeidserfaring gjennom sommerjobb-prosjektet, et ellevte skoleår for dem som sliter, kartlegging av utsatt ungdom, koding til arbeid som et tiltak for kodeopplæring for ungdom og TeknologiHagen ved Bjørnholt skole, der elektrofaget skal videreutvikles med mål om å få et tettere samarbeid mellom yrkesfagutdanning, næringslivet og nærmiljøet.

Elevene i Osloskolen gjør det bedre enn før. Andelen som fullfører videregående skole, øker og har aldri vært større. Gjennomsnittlig grunnskolepoeng har økt, og elevenes standpunktkarakterer har økt i alle fag. Avgangskarakterene har økt på samtlige fellesfag i videregående skole og i nesten alle eksamener i disse fellesfagene. Oslo gjør det best i samtlige nasjonale prøver på alle trinn og har flest elever på øverste mestringsnivå og færrest på laveste. Og ikke minst: Flere elever søker seg til yrkesfag i Oslo. Men vi er ikke i mål før alle er med – også barn og ungdom i utsatte områder i hele landet.

Ulikhetsgapet øker på vår vakt. Nå må vi skape politikk for å tette dette gapet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:19:02]: Forslagsstillerne har her satt søkelyset på et viktig tema som fortjener både oppmerksomhet og innsats. Målet om å bekjempe utenforskap deler vi på kryss av partigrensene, selv om virkemidlene vi velger, av og til kan være ulike. Integrerings- og inkluderingsarbeid har vært høyt prioritert under denne regjeringen, og det er jeg glad for. Likevel er det ingen tvil om at vi i noen av våre største byer finner levekårsutfordringer som er særlig sammensatte og komplekse, utfordringer som krever en ekstra, samordnet innsats fra mange ulike instanser, og som må komme i tillegg til og på toppen av det ordinære tjenestetilbudet.

I områdesatsingene samarbeider stat og kommune over sektorgrenser og nivåer, sammen med næringslivet og frivillige, om å utvikle områdene og tjenestene, og vi finner sånne satsinger i flere områder – i Oslo, Drammen, Stavanger og Bergen kommune. Siden 2014 har regjeringen inngått nye avtaler med flere kommuner om sånne satsinger for å bedre levekårene. Områdesatsingene skal supplere det ordinære tjenestetilbudet i en avgrenset tidsperiode. Målet er at de skal bidra til og resultere i varige forbedringer av tjenester og nærmiljøkvaliteter der behovene er størst.

Vi har i de årene ordningene har vart, sett gode eksempler på prosjekter og tiltak som fungerer godt, enkelte så godt at de er blitt en del av et større tilbud til flere. I Oslo startet det ellevte skoleåret som et forsøk i en områdesatsing. Utfordringer med frafall, fravær og lave grunnskolekarakterer var utgangspunktet for en modell for tverrsektorielt samarbeid basert på skreddersydd opplæring og bruk av bydelskoordinatorer som døråpnere inn til tjenesteapparatet. Dette ga gode resultater for mange ungdommer, som har fått en ny hverdag og et håp om en bedre framtid. I dag er det ellevte skoleåret et tilbud i hele Oslo-skolen.

Et lignende eksempel er samarbeid med Oslo voksenopplæring Helsfyr, Nav, Ikea og XXL for å få innvandrere raskere ut i jobb. Hurtigspor inkluderer både språkopplæring og arbeidstrening, og erfaringene har bidratt til bl.a. et nasjonalt samarbeid mellom Nav og Ikea. Også i Drammen har de opplevd at tiltak fra områdesatsingen har blitt en del av den ordinære driften i regi av Nav Drammen. Det er bra, og det viser at tiltakene både har hatt effekt og også kan ha overføringsverdi i andre sammenhenger.

Jeg er glad for at regjeringen viderefører områdesatsingen. Samtidig vil jeg understreke at skal disse satsingene lykkes, må profil, mål og virkemidler skreddersys, og det lokale initiativet og engasjementet må være til stede.

Ellers har vi i Høyre redegjort for vårt syn på enkeltforslagene i innstillingen, så jeg viser til det når det gjelder de enkelte forslagene.

Heidi Greni (Sp) [10:22:22]: En av de største utfordringene samfunnet vårt står overfor i dag, er utenforskap. Altfor mange ungdommer, særlig gutter, faller ut av videregående uten å ha en jobb å gå til. Det blir sagt at disse guttene ikke passer inn i skolen. Jeg vil heller si at vi har skapt et skoleløp som ikke passer for disse ungdommene. Ofte er dette ungdommer som er praktisk anlagt, men som ikke får brukt ferdighetene sine, og som ikke har mulighet til å føle mestring, fordi dagens skole i stor grad er tilpasset teoretikere. Det er en utfordring i hele landet, men det er et ekstra stort problem i områder med en stor andel elever med innvandrerbakgrunn.

Grunnlaget for å klare å gjennomføre videregående legges i grunnskolen, men også grunnskolen er tilrettelagt for teoretikere og lite tilpasset elever som er sterke i praktiske fag. Valgmulighetene er altfor snevre. Dette er et paradoks da vi vet at arbeidslivet etterspør flere fagarbeidere, flere som velger praktiske yrker. Elevene må i større grad kunne velge fag ut fra interesser og anlegg, og med en bred allmennutdanning som ligger til grunn. Alle elever må få mulighet til å velge arbeidslivsfag, slik Senterpartiet foreslår i Representantforslag 191 S for 2020–2021, som nå behandles i Stortinget. Med flere slike valgmuligheter vil vi også se at flere gjennomfører skoleløpet.

I dag er situasjonen for dem som dropper ut av videregående, verre enn noen gang. Det finnes stadig færre tilgjengelige jobber for dem som har liten formell kompetanse, bl.a. på grunn av ukontrollert arbeidsinnvandring fra EØS-land. Arbeidsmarkedet blir stadig tøffere. I 2016 avskaffet regjeringen muligheten for å få tiltaksplass for ungdom i alderen 16 til 18 år. Det er etter min mening en katastrofe. Tidlig innsats er viktig, også på dette området. Da er ikke løsningen å sette livet på vent i to år, men heller at ordningen må gjeninnføres og forsterkes.

Et annet tiltak som hjelper de unge, er ordningen med praksisbrev. Ordningen ble vedtatt i 2016, men er dessverre ikke fulgt opp av regjeringen med tilstrekkelige ressurser til fylkeskommunene. Staten må ta sitt ansvar. Den argumentasjonen vi ser, og at det er de lokale folkevalgte som får tyn, holder ikke vann. Senterpartiet mener at denne ordningen må på plass i alle fylker og følges opp med en helhetlig finansiering.

Frafall er en utfordring i hele landet, men problemet er ekstra stort i områder med en høy andel innvandrere. Senterpartiets hovedmålsetting er mindre forskjeller mellom folk, og da er områdesatsing et viktig verktøy. Satsingen bør utvides til å gjelde flere områder i landet, og den må innrettes slik at den også kan styrke oppsøkende tjenester og forebyggende politi som jobber tett på miljøene. Det var den rødgrønne regjeringen som innførte områdesatsingene, og erfaringene har vist at dette er et verktøy som må forsterkes og videreutvikles.

Karin Andersen (SV) [10:25:36] (komiteens leder): SV står bak alle forslagene som fremmes i innstillingen i dag, og takker for at forslaget ble fremmet. Det er både et kommunalt og et statlig ansvar å sikre at det er gode levekår også i byene og områder med stor tilflytting.

Jeg flyttet til Oslo i 1971 og bodde i områder som da ble ansett for å være belastet, og som hadde store kriminalitetsproblemer. Alle mine naboer var norske. Dette er et fenomen som oppstår i områder der det er vanskelige levekår, der det er mange som har dårlig inntekt, og der området rundt er ganske fattigslig.

Her er det gjort store endringer, bl.a. gjennom satsingen på områdesatsinger nå i deler av Oslo og også i mange andre byer. Det er veldig bra. Evalueringen av Groruddalssatsingen viser at det har vært svært vellykket, ikke bare de fysiske omgivelsene, som selvfølgelig betyr mye for folk, at en har gode lokalsamfunn fysisk, men også det som inkluderer folk imellom. Det denne evalueringen viste, var at man utviklet mange nye lokale ledere som tok ansvar i sine lokalsamfunn. Det er helt uvurderlig at det skjer.

Det er gode grunner til å fortsette med dette, og det er veldig dårlige grunner til å prøve å peke ut noen folkegrupper, stigmatisere dem og si at de har skylda for at dette går dårlig. Det er ikke sant. Det er ikke sant, men vi skal bygge gode lokalsamfunn som inkluderer reelt folk imellom.

Til de forslagene som er fremmet: SV står bak dem, og vi er veldig enig i argumentasjonen rundt, at det er veldig viktig at ungdom nå får gode muligheter til også å prøve seg praktisk. Nå etter korona vet alle at dette har blitt enda vanskeligere. Det handler ikke bare om sommerjobber, men det handler også om hvordan Navs portefølje skal brukes, og at den må styrkes, slik at det blir mulig for mange flere å få prøvd seg praktisk.

Derfor er også forslagene om praksisbrev veldig viktige. Det er nok slik som representanten fra Senterpartiet, Heidi Greni, var oppe og sa, at teoretiseringen er et problem, men det er også et stort problem at det ikke på en måte er noen arbeidsplasser som slipper ungdom inn til å kunne prøve seg i perioder og sånn sett skjønne at man faktisk klarer noe. Det er det veldig mange av disse ungdommene oppdager, at når de får prøvd seg, så ser de at ja, men jeg fikser det jo, og så går man videre. Det er så utrolig viktig.

Jeg er også bare litt lei meg for at ikke hele komiteen er med meg på å peke på at arbeidsmarkedsbedriftene og VTA-bedriftene kan være gode arenaer for denne type arbeidspraksis.

Statsråd Nikolai Astrup [10:29:02]: Områdesatsingene skal bedre levekårene i utsatte områder rundt i landet. Satsingene er ekstraordinære og kommer i tillegg til ordinære tilskuddsordninger. Områdesatsingene skal bidra til å løse utfordringer som krever samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Utgangspunktet for avtalene er at en kommune har utfordringer og tar initiativ overfor staten til en avtale. Staten bidrar med kompetanse og tilskuddsmidler for å støtte opp under dette. Kommuner som ønsker en slik samarbeidsavtale, må dokumentere behov og bli enig med staten om hvilke tiltak som egner seg, og hvordan det skal prioriteres.

By- og levekårsutvalget la 16. desember 2020 fram NOU 2020:16 Levekår i byer, gode lokalsamfunn for alle. Utvalget har utredet levekårs- og integreringsutfordringer i områder i og rundt de store byene i Norge. En av oppgavene har vært å vurdere den sannsynlige virkningen av områdesatsingene. Utvalget har også foreslått endringer i eksisterende virkemidler og strategier.

I løpet av mai 2021 har vi en midtveisevaluering av områdesatsingene i Oslo. Da får vi svar på hvilke resultater områdesatsingene har gitt så langt, og virkningene av den samlede innsatsen. Regjeringen vil våren 2021 følge opp by- og levekårsutvalgets forslag. Målet er å videreutvikle arbeidet og følge opp andre tiltak for å bedre forholdene i levekårsutsatte områder.

Regjeringen la 26. mars frem en melding til Stortinget om videregående opplæring, fullføringsreformen. Målet er at ni av ti skal fullføre videregående opplæring i 2030, slik at de er bedre forberedt til videre utdanning og arbeidsliv. Vi innfører nå en rett til å fullføre videregående opplæring. Den skal sørge for at tilbudene blir mer fleksible, og at man kan bruke lengre tid på å fullføre. Det er naturlig at vi videreutvikler ordningen med praksisbrev i lys av den nye fullføringsretten. Unge er prioritert ved oppfølging og arbeidsmarkedstiltak fra Nav. En Fafo-rapport fra september 2020 viser at om lag 90 pst. av de unge fikk et tilbud innen åtte uker i 2018.

Vi satser på de unge. Derfor har vi styrket innsatsen overfor unge i budsjettet for 2021 og i forbindelse med tilleggsproposisjonen av 29. januar i år. Målet er å bedre levevilkårene i utsatte områder og sørge for at flest mulig av de unge er kvalifisert og forberedt på å delta i arbeidslivet som voksne.

Jan Bøhler (Sp) [10:44:56]: Jeg vil takke komiteen for en grundig innstilling og for merknader hvor det står veldig mye viktig og fornuftig, og jeg vil selvsagt takke flertallet i komiteen for støtte til forslagene.

Man kan snakke mye om at det er en positiv utvikling i skolen i Oslo eller i skolen på landsbasis, og at man har en fullføringsreform man vil gjennomføre osv., men det som dessverre er et faktum, er at i disse utsatte områdene vi snakker om her, når man ser på tallene for andelen som faller ut av skolen, så er tallene jeg referer nå, fra Statistikkbanken til Oslo kommune, fra når disse ungdommene har fylt 29 år, slik at det er liten sjanse for at de kommer til å fullføre senere. De tallene gjelder disse utsatte områdene, de delbydelene, som det heter.

De siste tallene er fra 2019. Der er det 46,5 pst. som er det høyeste tallet, og i disse utsatte områdene hvor vi har områdesatsinger, ligger gjennomsnittlig andel drop-out på mellom 35 pst. og 46,5 pst. i de boområdene. Det vil si at blant guttene – for dette er gjennomsnittet av gutter og jenter, og det er flere jenter som fullfører – vil andelen som dropper ut av videregående, kunne ligge over 50 pst. i disse utsatte boområdene. Selv om man kan peke på en tendens i landet til at man får litt ned andelen som faller ut av skolen, og at man kan komme med gjennomsnittstall for Oslo osv., så er det disse områdene vi snakker om i dag når vi snakker om områdesatsinger.

Det jeg blir mest fortvilet over, er når jeg snakker med de unge som står og sier til meg, opp i ansiktet: Vi har ikke penger, vi har ikke noe å gjøre, det står narkolangere rundt hjørnet og vil at vi skal selge eller oppbevare narkotika. Vi kan tjene tusener, titusener på det. Har dere noe å tilby oss?

Det som forebyggende politi og oppfølgingsteamet i bydelene sier til meg – og det er derfor jeg har jobbet med dette forslaget – at det er én ting som er avgjørende for dem. Det er at de, når de står og snakker med disse ungdommene, som jeg også gjør, skal kunne si: Du kan møte opp der i morgen tidlig, eller du kan møte opp der om to dager – å ha noe konkret å tilby.

Vi har en modell med sommerjobber, som det er vist til. Det er en god modell for å få fram praktiske jobber hvor unge kan være med og gjøre noe, men det er snakk om tre uker. Disse ungdommene her trenger noe hele året. Dette er det springende punktet, etter min mening, i områdesatsingene nå. Jeg mener at når vi skal utvikle områdesatsingen i årene som kommer, må vi dreie det mer over til å jobbe med ungdom i faresonen, ungdom som faller utenfor, og bruke større ressurser på den delen. Derfor har vi fremmet disse forslagene. Jeg håper at også regjeringen kan ta det mer på alvor og komme med noe mer konkret, for det å vise til praksisbrev, hvor det er 45 plasser i hele landet, det er ikke nok for å møte det behovet og det spørsmålet vi tar opp her i dag.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:48:21]: Denne debatten har synliggjort at det ikke er noen tvil om hvor alle i denne salen vil, men som det ble nevnt: Det er uenighet om veien til målet.

For å vite hvordan det går, må det evalueres, og jeg synes det er rart at man vet så lite etter så mange år, slik det har kommet fram i denne debatten. Vi er ganske gode i Norge til å pøse på med gode tiltak, men ikke fullt så gode til å sjekke om de fungerer. Så fort vi kommer til en korsvei, ser vi på muligheten for å pøse på med enda mer midler, enda mer penger, før vi vet om det fungerer. Som jeg nevnte i replikkordskiftet, har det i Drammen på de fleste indikatorene gått i feil retning. Da må det også være noe galt med innretningen på tiltakene, og det må man se på før man bare pøser på med mer midler, som sikkert ser bra ut og høres bra ut i festtaler, men det er faktisk resultatene som teller.

Representanten Andersen fra SV nevnte at evalueringen i Oslo viser gode resultater. Ja, det finnes noen gode resultater, det er positive ting å spore i disse prosjektene. Flere føler en tilhørighet i samfunnet, det er flere ledere, som representanten Andersen nevnte, og det er vel og bra, men det er veldig vanskelig når man begynner å lete etter de konkrete resultatene på hovedutfordringene som jeg har nevnt en rekke ganger, å se at det har hatt noen positiv effekt der. Nå vet vi jo ikke hvordan det ville vært hvis vi ikke hadde hatt en satsing, men det kunne man ha avdekket hvis det hadde vært en større interesse i denne sal for å undersøke det.

Så nevnte representanten Andersen i sitt innlegg at det var feil bare å stigmatisere en gruppe og si at det er deres skyld, og hun tenkte da på innvandrere. Jeg er helt sikker på at representanten Andersen tenkte på mitt innlegg da. Det jeg gjorde i mitt innlegg, var å peke på politikerne som har bestemt innvandringspolitikken. Jeg pekte på innvandringspolitikken som en årsak til at vi har fått den utviklingen vi har fått. Jeg pekte ikke på noen som helst måte på innvandrerne, for så vidt jeg vet, er det ikke innvandrere som har sittet og bestemt hvilken innvandringspolitikk vi skal ha i Norge. Det er politikere i denne sal, og det ansvaret må politikere i denne sal ta. Uten at man ser en sammenheng mellom den utviklingen vi har fått, og den politikken som har vært, så kommer det bare til å fortsette.

Representanten Andersen er jo en av de fremste forkjemperne for å fortsette å intensivere og eskalere utviklingen i gal retning, og da vil jeg håpe at man i framtidige debatter i salen kan være litt mer saklig og snakke om sak og ikke personer, for det har faktisk ikke jeg gjort.

Karin Andersen (SV) [10:51:41]: Dette handler i hovedsak om å gi dem som bor i ulike områder, gode lokalsamfunn og gode muligheter i livet sitt, og om å få dem ut av den enorme avmakten veldig mange nå føler.

Forskjellene har økt under denne regjeringen, de har økt kraftig, og det vi vet, er at folk som lever i familier med veldig dårlig råd, også systematisk har dårligere helse enn andre. De har færre muligheter til å bruke de mulighetene som samfunnet gir, og de får dessverre også med seg et sjølbilde som er dårlig. Det er ingen grunn til det, men sånn er det. Det er det vi snakker om nå, og det er, for å si det sånn, stor forskjell på SV og Høyres fordelingspolitikk. Denne regjeringen har helt systematisk gitt de store pengene til de aller rikeste, de som klarer seg kjempegodt fra før, og har gått løs på ytelser til dem som sliter. Det rammer også her. Statsråden kan riste på hodet så mye han vil – det er bare å vise fram listen. Flere har kommet i en avmaktssituasjon.

Den beskrivelsen som Jan Bøhler nå ga av de ungdommene dette handler om, er det så viktig at også regjeringen tar inn over seg, og da er ikke problemet at de f.eks. får lite grann igjen i lommeboka fordi de står opp og går på en jobb. Det er ikke det som er problemet; det kan være løsningen. Det er ikke sånn at man får disse ungdommene til å sette seg på skolebenken med en gang, før de har kommet over bøygen og faktisk ser at de kan klare noe. Den muligheten er mye større hvis de får den sjansen et sted, i arbeidslivet, der de kan se hva de faktisk får til. Hvis de får noen penger i lommeboka i tillegg, tror jeg det vil være en kjempehjelp både for ungdommen, for familien og ikke minst for motivasjonen. Høyre er jo veldig for økonomisk motivasjon når det gjelder dem som har aller mest fra før. Da hjelper det med penger. For dem som har lite, har man altså fjernet denne muligheten for 16-åringer.

Det er ikke sant at det bare er å spasere inn på Nav og si: Jeg har sluttet på skolen, og nå skal jeg ha tiltakspenger. Sånn har det aldri vært, og sånn skal det heller ikke være i en slik ordning, men det skal være en mulighet for de ungdommene som trenger den muligheten, og som kanskje trenger den oppmuntringen, at de må få igjen litt for den innsatsen de gjør, og det er en utrolig god lærdom å ha med seg, den er ikke tung. Dessuten tror jeg faktisk store deler av næringslivet hadde hatt veldig nytte av mange av de ungdommene, for det er veldig mye bra arbeidsfolk som kommer ut av dem som kanskje ikke klarer det så bra på skolen, men som når de får prøve seg i arbeidslivet, har utrolig mye å bidra med. Så her er man nødt til å tenke nytt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:54:51]: Dette er en sak om et viktig tiltak for å lykkes med en viktig utfordring vi har.

Områdesatsingene handler om å utjevne levevilkår i utsatte levekårsområder. Områdesatsinger handler om inkludering, trygge og gode bo-, oppvekst- og nærmiljøer, frivillighet i utsatte lokalområder, økt kvalitet i de fysiske omgivelsene og attraktive møteplasser, insentiver til sosialt entreprenørskap, forebygging av utenforskap og kriminalitet, bedring av ulike offentlige tjenester, omdømmebygging og gode bomiljø, og bedre kobling mellom overordnet byutvikling og det konkrete nærmiljøarbeidet.

Senterpartiet har tro på gode, målrettede tiltak for å bedre forholdene i utsatte områder, og satsingen, som nå bl.a. omfatter Oslo og Trondheim, foreslår vi nå å utvide til bl.a. Grenland i mitt fylke Telemark, og drabantbyen Gulset samt Lørenskog på Romerike.

Senterpartiet forplikter seg til å satse på utsatte områder. Senterpartiet vil forsterke områdesatsingene for bedre å utjevne forskjeller og særlig målrette dem mot å forebygge utenforskap og fattigdom blant barn og unge.

Som denne saken her har belyst, bl.a. i salen i dag, så fungerer satsinger. Evalueringer av forskningsresultater har også vist at områdesatsinger som virkemiddel absolutt kan ha en positiv effekt på livsforholdene og snu en negativ levekårsutvikling i et bestemt, avgrenset område. Videre kan slike satsinger bidra til å bedre områders omdømme og få til positive økonomiske prosesser gjennom næringsetablering og tilflytting av mer ressurssterke grupper.

Derfor skulle jeg virkelig ønske at vi i Senterpartiet hadde fått mye større tilslutning til forslagene våre i denne saken i salen i dag, og jeg må si jeg er skuffet over regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, selv om de har argumenter som tilsier at de ikke vil være med på en del av disse forslagene. Jeg håper i hvert fall at ministeren tar med seg en del av dem videre i jobben sin. Jeg mener at når Fremskrittspartiet er så opptatt av evalueringer, ligger det såpass mye på bordet her at det burde vært en grei sak, hvis man virkelig var kjempeopptatt av integrering, å bli med på en del av disse forslagene.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:57:29]: Det var egentlig bare kort til representanten Engen-Helgheim, som stilte spørsmål ved hva vi refererte til når det gjaldt områdesatsingen i Drammen. Det som primært lå framme hos meg, var erfaringene som ble gjort da Jobbsjansen for kvinner på Fjell ble organisert gjennom områdesatsingen. Områdesatsingen har jo som formål å øke sysselsettingen og få færre på lavinntekt, og det som ble gjort på Fjell, har jo bidratt til å få mange flere innvandrerkvinner ut i jobb, rett og slett gjennom «empowerment» og økonomisk selvstendighet blant kvinnene der. For å rekruttere til det tilbudet gjennomførte en tidlig i prosjektperioden en dør-til-dør-aksjon for å spre informasjon om tiltaket, og det erfaringene fra dette prosjektet har vist, er at de fleste kvinnene som har deltatt, er i arbeidspraksis eller i utdanning nå. Nav Drammen har også lagt Jobbsjansen for kvinner inn i ordinær drift og ønsker å fortsette å tilby dette tiltaket på Fjell, og det innebærer også at de får bedre fasiliteter og lokaler.

Gjennom sluttevalueringen framkom det at denne satsingen på Fjell hadde vært veldig vellykket, med gode tiltak som har hatt stor betydning for befolkningen der, at organiseringen av prosjektet var god, og at det hadde vært kort vei mellom beslutningstakerne og prosjektlederne og de ulike leddene i organisasjonen.

Det var dette som lå bak det eksemplet jeg tenkte på i mitt forrige innlegg.

Jan Bøhler (Sp) [10:59:30]: Jeg er enig i det som er sagt her om å se på innretningen av tiltakene i områdesatsingene, noe særlig Fremskrittspartiet er inne på. Men det som er poenget med forslagene i dag, er nettopp at vi ser på innretningen, og at vi foreslår en bedre innretning mot det vi ser som en hovedutfordring i disse områdene, nemlig unge som faller utenfor og havner i forskjellige problemer. Det er litt for lite bare å si at man ønsker en evaluering. Det er det vi politikere pleier å si når vi ikke vet hva som skal gjøres, ikke har noen konkrete forslag – da vil vi ha en evaluering.

For min del har jeg i denne saken fulgt områdesatsingene og jobbet med dem siden 2006, og vi har fått gjort ganske mye fysisk når det gjelder opprusting, trygghet i uteområdene og sånt i disse bydelene. Men der vi står på stedet hvil, ikke har kommet lenger og faktisk har færre tiltak nå enn tidligere – fordi disse tiltakspengene fra Nav som vi har vært inne på, er kuttet ut for dem ned til 16 år – gjelder tiltak for unge som faller utenfor arbeidslivet, faller utenfor skolen og ikke har noe å gjøre. Det er en hovedkilde til at ungdomskriminaliteten dessverre har økt i disse områdene. Det må vi forstå alvoret i. Derfor er jeg også litt spørrende til hvorfor – hvis man vil gjøre noe fra Fremskrittspartiets side, som nevnt for Fjell i Drammen – ikke ser at det i hvert fall sikkert vil være en fordel at de ned til 16 år som faller ut av skolen, har mulighet til å komme inn på tiltak i Nav. Er det ikke enkelte punkter her man kunne stemt for, fordi det sikkert vil hjelpe – ikke bare gå inn for en evaluering?

Hvis man ser på budsjettet for i år, 2021, er det – hvis man med velvilje ser på penger som går til entreprenørskap og sånt – 13 mill. kr innenfor disse områdesatsingene som går til noe som har med arbeid å gjøre, altså 13 mill. kr av totaliteten, og det er for hele landet. Det blir altså altfor lite, så det jeg håper på, er at vi kan få en dreining i retning av tiltak for unge som faller utenfor, i kommende budsjetter og områdesatsinger.

Statsråden viser til praksisbrev når vi spør hva vi konkret har til disse ungdommene, men ifølge det svaret jeg fikk fra utredningsseksjonen på Stortinget i høst, er det 45 plasser i hele landet. Det er altså ikke noe svar til dem når det bare i ett boområde er 46,5 pst. av ungdommene som dropper ut. Det er ikke noe svar, og heller ikke det at man med tiltaksplasser liksom skal lokke dem ut av skolen ved å ha disse tiltaksplassene. Så vidt jeg husker var det beløpet de fikk da ordningen ble avskaffet i 2016, på 4 000 kr – om det var i uken, det var i hvert fall mer i lommepengestørrelse, altså et incentiv. Man var med på noe og hadde et visst incentiv, men det var ikke snakk om noen full lønn.

Jeg skulle gjerne ha spurt statsråden: Når det er 45 plasser i praksisbrevordningen, vil man satse på den videre, eller vil man kutte den ut? Regjeringen behandler jo nå et forslag om å legge ned denne ordningen, og da står vi igjen med ingenting.

Statsråd Nikolai Astrup [11:03:10]: Når det gjelder ordningen med praksisbrev, er det et toårig opplæringsløp på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene der en stor del av opplæringen foregår i bedrift. Det er ikke slik at antall plasser er begrenset, men ordningen er lite brukt. Hvorfor den er lite brukt, vet vi dessverre for lite om, og det er noe vi må gå nærmere inn i.

Men det er ikke den eneste ordningen vi har, heldigvis. Vi har også en ordning med lærekandidater som gir delkompetanse. Den er individuelt innrettet og kan også være et aktuelt tiltak.

Så til representantens mer generelle poeng: Det er slik at alt alltid kan bli bedre, men vi har akkurat fått en NOU om by- og levekårsutfordringer med en lang rekke forslag som vi nå skal gå inn i og se på om kan bidra til å forbedre resultatene fra områdesatsingen vår og arbeidet for bedre levekår.

Det er heldigvis noen lyspunkter, og det er at sammenligner vi oss med andre land, er det slik at de levekårsutsatte områdene i Norge ikke når opp til listen over levekårsutsatte områder i våre naboland. Det er noe vi skal ta med oss som positivt. Det betyr ikke at ting ikke kan bli bedre, det kan de helt åpenbart, og særlig må vi gjøre mer for å sørge for at de unge menneskene ikke faller fra og faller ut, men at vi fanger dem opp og gir dem en ny sjanse til å lykkes og realisere sitt potensial. Men det er likevel et lyspunkt at tross alt går det ganske bra i Norge på mange områder, noe som gjør at våre levekårsutsatte områder er langt bedre enn levekårsutsatte områder i våre naboland.

Så bare en liten visitt til representanten fra SV: Jeg opplever at representanten på mange måter sår tvil om regjeringens motivasjon. Det føler jeg blir uberettiget. Jeg mener at vi er minst like opptatt av å bekjempe fattigdom og forbedre levekår som representanten fra SV er. Men vi har altså andre typer svar i noen spørsmål enn det representanten har. Det er en ærlig sak, men gjennomgående synes det å virke som om representanten sår tvil om vår motivasjon og mener at vi ikke er opptatt av dette. Det mener jeg er en urimelig kritikk. Jeg mener også at gjennom vår regjeringstid er listen lang over målrettede satsinger for å hjelpe barn og unge som sliter, gi dem en bedre start på livet, men i noen spørsmål har vi ulik inngang, og det må være lov.

Karin Andersen (SV) [11:06:28]: Det er en stor forskjell på om man ønsker å øke inntektene og mulighetene til dem som har det aller dårligst, eller om man velger å bruke pengene på dem som er aller rikest. Man hever pisken og tar ytelser fra dem som har det vanskeligst, mens man har veldig liberale ordninger for dem som har mest. Under koronakrisen har man f.eks. ikke stilt ett krav til de aller rikeste om ikke å si opp folk. Det er mye nytale for tida – det er mye oljeboring for klima for tida. Når jeg skal se hva folk faktisk legger vekt på, holder jeg øynene på hvor pengene går hen. Jeg ser at det er stor forskjell på hva Høyre egentlig syns de har råd til når det «bærer i hælinga». Det hadde hjulpet mange av disse ungdommene og mange av disse utsatte bydelene hvis de familiene både hadde fått bedre råd og vi hadde gitt dem mye større muligheter, og om vi hadde brukt pengene på bedre sosiale sikkerhetsnett og sikret at det var mer velfungerende lokalsamfunn. Det er det det handler om.

Statsråd Nikolai Astrup [11:07:51]: Jeg beklager å forlenge denne debatten, men jeg mener at den kritikken som representanten her fremfører, er feil og urimelig.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe til med å redusere forskjeller, er å sørge for at folk kommer i jobb. Den viktigste forskjellen i samfunnet er jo mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb. Det å bidra til at det skapes flere arbeidsplasser er derfor utrolig viktig. Det henger sammen med en skattepolitikk som gjør det attraktivt å skape arbeidsplasser i Norge, også blant norske små og mellomstore bedrifter. Det er ikke for å berike de rike, slik representanten fremstiller det, at vi har gjort det mer attraktivt å skape arbeidsplasser i Norge. Tvert imot: Hvis man tar pengene ut til privat forbruk, betaler man langt mer i skatt enn man gjorde da representanten fra SV styrte landet, mens hvis man lar pengene bli i bedriftene og skaper nye arbeidsplasser, kommer man bedre ut enn man gjorde før. Det mener jeg er en positiv ting.

Vi må satse på skole. Vi kan ikke risikere å få en skole der det er viktig å kunne gangetabellen, sa en annen SV-representant en gang – underforstått: Grunnleggende ferdigheter er ikke noe vi skal satse på. Vel, for oss er det motsatt. Vi må satse på grunnleggende ferdigheter for å gi barna en god start på livet. Det skiller kanskje SVs og Høyres skolepolitikk. For Høyre er skolepolitikken en viktig del av sosialpolitikken og en viktig del av arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller. Vi må ha et integreringsløft. Det har regjeringen lansert. Vi må inkludere flere i arbeidslivet. Vi har derfor lansert en inkluderingsdugnad. Vi har lansert en strategi mot barnefattigdom. Vi har lansert et fritidskort. Vi gjør en rekke tiltak. På noen områder er vi uenige med SV om hva som virker, og hva som ikke virker, men å betvile vår motivasjon og si at vi ikke er opptatt av å bekjempe fattigdom og å gi folk en god start på livet – det kjøper jeg ikke, jeg mener at det er urimelig. Det gjentas fra representanten gang på gang, nærmest i alle debatter, at det er slik det er. Vi må gjerne være uenige i sak, men la oss ikke betvile hverandres motivasjon.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:11:11] (ordfører for saken): Prisveksten i boligmarkedet er hett om dagen, og politikere, eksperter og akademikere fyller spaltemeter med analyser og gode råd til særlig ungdom. For Arbeiderpartiet er det aller viktigste at flest mulig får mulighet til å eie egen bolig, og svar nummer én er derfor at det må reguleres og bygges nok boliger, særlig der etterspørselen er høy.

En effektiv kommunal byggesaksbehandling er ett av svarene for å få opp boligforsyningen her i landet. Vil byggesaksbehandlingen bli mer effektiv i og med at forslagene som i dag fremmes, skal gi et klarere språk og en klarere begrepsbruk, eller ved at boligbygging innføres som et sentralt hensyn i planleggingen etter loven? La oss i det minste håpe at dette vil være med og bidra til økt boligforsyning framover.

Det er bra at regjeringen i dag fremmer forslag som gir kommunene handlingsrom til å stille krav som lar seg oppfylle i praksis, og jeg skal gi statsråden rett i at bolig- og bygningseiere i Norge har stor vilje til å oppgradere boliger og byggverk.

Når det gjelder utvidelsen av formålsparagrafen til plan- og bygningsloven, mener vi endringen ikke medfører et redusert kravsnivå for tilgjengelighet i boliger, men er en tydeliggjøring av dagens formålsparagraf, og dermed får vi med dette forslaget en klargjøring av dagens rettstilstand.

Våren 2015 ba Arbeiderpartiet regjeringen legge fram forslag der sameiene skulle få større mulighet til å hindre spekulative oppkjøp og ombygging av leiligheter for utleie til et uforsvarlig antall beboere. Hvorfor dette har tatt seks år, er en gåte, og vi kan bare spørre oss om regjeringen har hatt det litt vondt med å etterkomme Stortingets vilje, men i dag er vi her. Vi er glade for regjeringens forslag, men vi mener regjeringen kunne strukket seg lenger, og viser til vårt forslag om at det kun skal kunne bo to husstander i én boenhet.

I innstillingen adresserer vi regjeringens manglende ønske om å belyse utfordringene med at flere kjøper leiligheter der eier ikke planlegger å bo i boligen som kjøpes, men heller leie ut til andre. Tall fra SSB viser at andelen som eier egen bolig, synker. For Arbeiderpartiet er det et mål at flest mulig skal eie egen bolig.

Jeg vil til slutt gi en stemmeforklaring der Arbeiderpartiet melder at vi vil stemme for SVs forslag nr. 3, der vi, som SV, ønsker å få utredet muligheten til å foreslå endringer i lov eller regelverk for å sikre at boliger som bygges for eiermarkedet, ikke selges til kommersielle utleiere. Dette kan gi kommunene flere verktøy i verktøykassen for å sikre at de som ønsker å eie egen bolig, får mulighet til det. Med dette anbefaler jeg komiteens tilråding i denne saken.

Så vil jeg gjerne gjøre salen oppmerksom på at det i denne saken foreligger en beriktiget versjon.

Torill Eidsheim (H) [11:14:26]: Det er om lag 4,2 millionar bygningar i Noreg, og denne proposisjonen omhandlar regelverket som har betyding for bruk og forvalting av desse. Det er både private og profesjonelle eigarar, byggenæring og offentlege myndigheiter som blir påverka av dette regelverket.

Regelverket skal sikre at byggverk er i forsvarleg stand, og at sikkerheit, helse og miljø blir vareteke. For å sikre ei god utnytting av ei mangfaldig og samansett bygningsmasse, må regelverket både gje rom for fleksibilitet og stille eit kravsnivå som lèt seg oppfylle i praksis.

Dagens regelverk har vist seg til tider å vere innvikla og vanskeleg å forstå. Det er noko som kan bidra til at bygningsmassen ikkje blir utnytta i sitt fulle potensial. Målet her er å leggje til rette for at bygningane er i bruk, at dei blir gjorde tilgjengelege, og at dei ikkje forfell.

Under Stortinget si behandling av Prop. 39 L for 2016–2017, eigarseksjonsloven, og Innst. 308 L for 2016–2017 vedtok Stortinget eit oppmodingsvedtak der regjeringa blei beden om å kome tilbake til Stortinget med eit heilskapleg lovforslag som vurderer dei ulike problemstillingane om hyblifisering både i eigarseksjonsloven og i plan- og bygningsloven. Oppmodingsvedtaket om hyblifisering blir følgt opp i denne proposisjonen, og det blir òg føreslått endringar i både eigarseksjonsloven og plan- og bygningsloven.

Målet med desse endringane er å motverke negative konsekvensar av hyblifisering, som dårleg bukvalitet og dårlege bumiljø. Forbetringar skal oppnåast ved at både kommunane og det enkelte sameiget får betre verktøy til å handtere og påverke omfanget av uønskt hyblifisering.

Som saksordføraren nemnde, føreligg det ein retta versjon av denne saka. Det var ved ein inkurie plassert eit avsnitt feil, slik at det framkom ei feil innstilling mot forslaget om sameiget sin rett til å gjere vedtak om bueininga si innvendige utforming av rom. Dette er no retta opp.

Avsluttingsvis: Som nemnt er det over 4 millionar bygningar i Noreg. Det er viktig å sikre butilhøve og stimulere til at vi sørgjer for ei oppgradering òg av desse bustadane.

Helge André Njåstad (FrP) [11:17:45]: Takk til saksordføraren for ein ryddig og grundig gjennomgang av ei sak som har som hensikt – høyrde eg – å gjera ting enklare. Eg veit ikkje om alle aktørane som les proposisjonen og den nye lova, føler at ting blir så veldig mykje enklare og mindre kompliserte. Eg trur vel heller at dette er med og skaper endå meir papir og endå meir som må gjerast. Men la no det liggja.

Eg er einig i det overordna, at me skal ha ein politikk som legg til rette for at folk skal kunna eiga sin eigen bustad, og der var saksordføraren inne på kjernen i problemet, at det blir bygd for lite og planlagt for lite. Hovudansvaret for det er vel delt mellom lokalpolitikarane i den byen som me er i no, hovudstaden, der saksordføraren sitt parti sit som byrådsleiar. Der blir det planlagt, regulert og bygd for få bustader. I mange kommunar blir det òg bygd og regulert for lite. Hovudproblemet for mange distriktskommunar er at staten og Statsforvaltaren gjer det vanskeleg for dei å realisera dei bustadene dei ønskjer, så det er eit overordna utfordringsbilete.

Når det kjem til denne saka konkret, er det to tema som har prega debatten. Det eine er innspel om universell utforming frå ulike organisasjonar. Eg trur det er viktig å understreka at me ikkje kan ha eit system der absolutt alle bustader skal vera tilrettelagde for absolutt alle. Det må vera mogleg å ha dagens bustadmasse utan å ha fordyrande krav overalt, noko som vil påleggja private eigarar enorme kostnader. Der er eg einig i den linja som regjeringa har lagt seg på, og ønskjer ikkje å gå i den retninga som SV antydar i merknader og forslag, at absolutt alt skal vera universelt utforma, for det vil bli veldig dyrt.

Så er det eit punkt der Framstegspartiet skil seg frå resten av komiteen og Stortinget. Det gjeld kva som er lov å gjera innanfor eigen seksjon i eit sameige. Der har me grunnleggjande respekt for den private eigedomsretten og meiner at det er den private eigaren av ein seksjon som skal bestemma korleis eiga leilegheit i ei eining skal utformast innanfor lov og forskrifter. Det vil vera feil å gje sameigestyret utvida fullmakter og rett til å bestemma innhaldet i eininga til ein privat mann eller dame, så me vil stemma imot dei forslaga som går på å flytta makt og myndigheit frå den private eigedomsretten over til eit sameige.

Elles støttar me dei lovendringsforslaga som ligg føre.

Heidi Greni (Sp) [11:21:00]: Regjeringen fremmer i denne proposisjonen flere forslag til lovendringer som skal tydeliggjøre eksisterende lovverk, forsterke tiltak mot hyblifisering samt gi kommuner og sameier bedre verktøy til å påvirke omfanget av hyblifisering.

Oppdeling av leiligheter til flere boenheter, såkalt hyblifisering, er et økende problem og medfører dårligere bomiljø og redusert bokvalitet. Når en boenhet blir til flere, medfører det en rekke utfordringer. Fellesområder, ventilasjon, brannsikkerhet mm. er ikke dimensjonert for å kunne serve så mange personer. Hyblifisering er ofte en enkel, men lite hensiktsmessig måte å skape husrom for flere personer på. Det må heller bygges mer.

En del av problemstillingen er at det i byområder er et omfattende oppkjøp av boliger der seksjonseier ikke bor selv, men driver omfattende og hyppig korttidsutleie gjennom Airbnb o.l. Flere sameier har allerede utfordringer med slik utleie – utleien fører til økt belastning på fellesområder, økt forbruk av fellestjenester, økt støy, økt fremmedgjøring i naboforhold samt økte kostnader til vedlikehold, administrasjon osv., og økte nabokonflikter og et mindre trivelig bomiljø.

Dette er en problemstilling det er viktig å følge opp videre. Derfor har flertallet fremmet forslag i dag om at bruken av bruksenheten ikke uten samtykke fra styret kan endres slik at det vil kreve en endring av felles installasjoner eller fellesareal for øvrig dersom bruken av alle bruksenheter endres på samme måte.

I vedtak kan det fastsettes at boligseksjoner ikke kan bygges om eller på annen måte fysisk tilrettelegges for utleie til mer enn to husstander innenfor én bruksenhet. Det betyr i praksis at leiligheten ikke kan endres vesentlig uten samtykke fra styret. Det er en oppfølging av anmodningsvedtak i Innst. 308 L for 2016–2017.

Videre utvides kommunens adgang til å gi unntak for tekniske bestemmelser, noe som er en positiv endring som fører til at kommunene får større adgang til lokalt tilpassede løsninger. Det bygger på lokalkunnskap og det styrker lokaldemokratiet. Senterpartiet presiserer at det er en forutsetning i loven at unntakene som gis, vurderes som forsvarlig ut fra sikkerhet, helse og miljø. De forutsetningene må ligge til grunn for all boligbygging og utvikling.

Til slutt til debatten om universell utforming. Etter min mening svekker ikke denne lovendringen kravet til universell utforming, da den allerede er godt ivaretatt bl.a. i byggteknisk forskrift TEK-17.

Videre viser vi til Innst. 47 S for 2020–2021, der Senterpartiet fremmet en rekke forslag om å ivareta universell utforming.

Karin Andersen (SV) [11:24:20] (komiteens leder): Først til den delen av lovendringene som handler om bolig. SV er helt enig med Arbeiderpartiet når det gjelder hyblifisering.

Litt til debatten om eiendomsrett til egen bolig: Ja, det er viktig, men når man bor i sameie eller borettslag, vil en endring som hyblifisering og oppdeling, der det plutselig blir veldig mange inne i leiligheter som egentlig er beregnet til familieleiligheter, selvfølgelig påvirke andres eiendom og ikke bare forringe bokvaliteten, men kanskje også til og med belaste infrastrukturen i bygget. Så det er veldig viktig at vi får strammet inn på det.

Vi mener at regjeringen ikke går langt nok. Når det gjelder å få utredet en mulighet til å kunne si at boliger som er bygget til eie, skal brukes i eiemarkedet, er det kjempeviktig, for jeg har sett noen eksempler nylig, der OBOS solgte en boligblokk til et kommersielt utleieselskap. Da vil det være kommunen som skal regulere hvor mye som skal være leie og hvor mye som skal være eie. Da kan man få en bra miks.

Så til debatten om universell utforming. Hele Stortinget har fått henvendelser nå fra funksjonshemmedes organisasjoner. De er enig med SV og ser at disse endringene som legges inn fra regjeringens side nå, kan svekke kravene til universell utforming. Det er fordi man på en måte legger seg på en tolking der man kan virkeliggjøre universell utforming gjennom tilrettelegging og individuell tilpassing, og det er å snu prinsippet på hodet. Det er et sterkt behov for at vi nå i alt vi gjør, faktisk legger til rette for at det er universelt utformet. Det er ikke bare for funksjonshemmede, for de fleste av oss vil i løpet av livet trenge at ting er tilrettelagt. Det er mer enn nok arealer i dette samfunnet som ikke er tilgjengelig og tilrettelagt. Vi trenger ikke mer av det. Vi trenger å sørge for at alt nytt vi gjør nå, faktisk holder den standarden framover. Da er det ikke riktig verken å endre formålsparagrafen eller å åpne opp for mer kommunale dispensasjoner, slik som flertallet nå gjør.

Så hører jeg at alle sier at de har ment at dette ikke er en svekkelse, og jeg er jo glad for det. Men det betyr at vi er nødt til å følge med nå og ikke ha en generell aksept for at vi fortsetter å bygge ting som ikke er universelt utformet. I boligsektoren er det veldig viktig fordi det er så store deler av boligmarkedet som ikke er tilgjengelig for folk som trenger f.eks. universell utforming som standard. For oss andre er ikke universell utforming et problem, og heller ikke så dyrt som noen påstår at det er.

Jeg tar opp SV og Arbeiderpartiets forslag i saken.

Torhild Bransdal (KrF) [11:27:54]: Dette er en samleproposisjon som omhandler litt ulikt av justeringer og lovendringer i lovverket. Jeg vil konsentrere meg om de endringene som gjøres med tanke på å forhindre uheldige konsekvenser av hyblifisering. Det er et nyord som dukket opp i forrige stortingsperiode, og som beskriver at leiligheter kjøpes opp og deles opp i mindre enheter som hybler, ofte med tanke på korttidsansatte tilreisende arbeidskraft i f.eks. bygge- og anleggsbransjen. Det er ikke noe galt med tilreisende arbeidskraft og pendlere som må innlosjeres en plass, men vi forstår at det byr på utfordringer i et borettslag når en leilighet som var tiltenkt å være én boenhet, deles opp i tre eller fem. Da forrykkes liksom balansen, og selv om de impliserte menneskene er helt ok, er det et faktum at bolig- og bofellesskapet i blokka er blitt til noe helt annet.

Denne proposisjonen legger opp til å motvirke negative konsekvenser av hyblifisering, som dårlig bokvalitet og bomiljø mv. Dette skal oppnås ved at både kommunene og det enkelte sameiet får bedre verktøy til å håndtere og påvirke omfanget av hyblifisering. Det foreslås lovendring i både eierseksjonsloven og plan- og bygningsloven som redskaper for dette. Dette er også en oppfølging av tidligere anmodningsvedtak i Stortinget.

I eierseksjonsloven foreslår regjeringen å innta en ny regel som fastsetter at bruksenheter ikke kan bygges om eller på annen måte tilrettelegges som bolig for flere personer enn det som er vanlig for bruksenheter med tilsvarende størrelse og romløsning, uten at seksjonseier først har fått samtykke fra årsmøtet med to tredjedels flertall. I plan- og bygningsloven foreslås at det gis hjemmel til å vedta bestemmelse om oppdeling av boenhet til hybler både i kommuneplanens arealdel og i reguleringsplan.

Begge deler er god justering av lovverket og balanserer godt det som er det prinsipielle i disse spørsmålene. Det hele koker nemlig ned til å finne det riktige balansepunktet mellom eiers rettigheter og fellesskapets påvirkning og påføring av ulempe for andre. Dette er en av kjernegrensegangene i politikken generelt og har ofte slagside den ene eller den andre veien, ut fra hvilken isme de ulike partiene er mest knyttet til. Det ser vi også i denne innstillingen.

Vi som kristendemokratisk sentrumsparti er tilfreds med løsningen som er funnet. Det koker ned til at eiendomsretten er sterk i Norge og skal være det, men i det øyeblikk min frihet fører til problemer eller går ut over andre, må det politikk til for å sikre balansen. I hverdagslivet løses ofte slike utfordringer med alminnelig folkeskikk – takk og pris! – men når det er så sterke økonomiske sider i saken som det er knyttet til bolig, må det store fellesskapet som denne forsamlingen representerer, lage kjøreregler. Jeg er glad for at flertallet er med på dette, så får vi se når det har virket en stund om dette blir formålstjenlig.

Statsråd Nikolai Astrup [11:31:20]: Regjeringen vil gjøre det lettere å bruke, vedlikeholde og modernisere eksisterende bygg slik at folk kan benytte byggene etter egne behov og ønsker. Hvis man vil endre boligen eller bygget sitt, kan det være vanskelig å vite hvilke regler og krav som gjelder. I tillegg må man ofte oppfylle tekniske krav som er beregnet for nybygg, og mange eiere har erfart at det er både vanskelig og kostbart å få til. Dette vil regjeringen rydde opp i. Derfor har vi foreslått enklere regler ved endring på boliger og bygg. Proposisjonen går ut på å tydeliggjøre hva slags arbeid som er omfattet av plan- og bygningsloven, og hvilke krav som gjelder. Kommunene skal få større adgang til å gi unntak fra tekniske krav så lenge sikkerhet, helse og miljø er godt ivaretatt.

Det er bedre at bygg oppgraderes til bedre standard enn at de ikke endres og i verste fall står tomme og forfaller. Vi har også foreslått å gjøre det enklere f.eks. å bruksendre en hytte til bolig, eller å ta i bruk et tomt lokale til noe nytt og verdiskapende. Regjeringen foreslår også endringer som skal hindre at bygg er farlige eller sjenerende for omgivelsene, f.eks. etter naturskade, ulykke eller manglende vedlikehold. Kommunens muligheter til å gi og få gjennomført pålegg blir flere og tydeligere.

Etter lovens formålsbestemmelse skal prinsippet om universell utforming ivaretas i planlegging og byggesaksbehandling. Regjeringen foreslår å inkludere hensynet til tilgjengelighet i bestemmelsen, som er kravet som gjelder for boliger. Det har vært tatt opp i denne salen, bl.a. fra representanten Andersen, at man er bekymret for om dette er en svekkelse av regelverket slik det er, men det er viktig å presisere at lovforslaget ikke endrer gjeldende krav til universell utforming og tilgjengelighet.

Mindre og rimeligere hybler kan være en god løsning for bl.a. studenter. Samtidig kan oppdeling av boenheter i hybler, det vi kaller for hyblifisering, føre til dårligere bomiljø, mer støy og redusert brannsikkerhet. Uønsket hyblifisering hindrer kommunene i å styre utviklingen i boligmassen. Regjeringen foreslår derfor lovendringer som vil gi både kommunene og sameiene bedre verktøy for å styre hyblifisering – kommunene gjennom planer og sameiene gjennom vedtak på årsmøtet.

Et flertall i komiteen har fremmet et forslag om et tillegg i eierseksjonsloven § 25. Forslaget er ikke utredet og vil kunne føre til uklarhet om hvilke regler som gjelder, både fordi man ikke har definert hva «en husstand» er – og dermed kan komme i konflikt med f.eks. studentkollektiv, som man ønsker fortsatt å kunne ha – og fordi det potensielt vil være konflikt mellom styre og årsmøte i forslaget slik det nå ligger. Der vi har foreslått at årsmøtet skal ha bestemmende makt, ligger det i tillegg at det er styret som skal ha denne makten, og det kan føre til en uklar rettstilstand. Jeg mener uansett at regjeringens forslag er nok til å møte utfordringene med hyblifisering. Takk for oppmerksomheten.

Jan Bøhler (Sp) [11:45:29]: Denne saken henger sammen med den forrige saken vi behandlet i Stortinget i dag, nemlig områdesatsingene, for det er i de samme områdene hvor vi har problemer med at hyblifisering skaper dårligere bomiljøer. At vi får oppkjøp av leiligheter og inndeling i mange hybler, er en stor belastning på nærmiljøet på ulike måter, på alt fra infrastruktur til det sosiale miljøet, dugnadsinnsats osv.

Beskjeden om dette har kommet nedenfra. Dette er et av de beste eksemplene vi har, de vedtak som fattes her i dag, på spørsmål som tas opp av befolkningen. Når det gjelder hyblifisering, var det flere representanter fra flere partier på Stortinget som var på folkemøte på Rommen i Groruddalen høsten 2014, hvor bevegelsen med å ta opp disse spørsmålene startet. Selv jobbet jeg med interpellasjon i Stortinget, det kom representantforslag fra oss, og regjeringen kom med sitt forslag til ny eierseksjonslov – det er referert til anmodningsvedtak fra behandlingen av det.

Jeg var saksordfører for eierseksjonsloven den gangen vi behandlet den i Stortinget. Det som det bar preg av, var at regjeringen i første omgang den gangen – det var statsråd Sanner som hadde saken da som kommunalminister – nølte med å ta stilling, men var med på noen forslag som man skulle be regjeringen å vurdere. Ett av de forslagene kommer det da endelig tilbakemelding på i dag.

Men jeg vil også si at forrige kommunalminister, kommunalminister Mæland, fremmet et forslag som er viktig. Regelen om at man bare kan kjøpe opp to leiligheter i ett sameie, ble omgått så mye at det ble lagt fram et forslag som vi behandlet her i Stortinget, om en innstramning av denne regelen, slik at én person f.eks. ikke kan delta i flere AS-er, opprette flere AS-er og kjøpe opp flere boliger, eller at slektninger kan kjøpe opp flere boliger, altså at det er felles interesser, eller ulike andre metoder som ble brukt til å omgå den regelen. Vi så f.eks. i området nord i Groruddalen at det var noen som eide opptil ti leiligheter, og kanskje mer enn det, som bare ble brukt til utleie ved oppdeling i mange hybler i ett sameie. Så det er også gjort en viktig innstramning i muligheten til å kjøpe opp leiligheter i sameiene. Det er flott hvis statsråden kunne være obs på også kontrollen med vedtaket og de nye reglene, om de iverksettes.

Så vil jeg si til slutt når det gjelder hyblifisering, at det er viktig å være obs på at dette også er et problem i villastrøk, ikke bare i sameier, hvor man kjøper opp villaer og deler dem opp i mange hybler. Jeg tror at de forslagene som ligger her i plan- og bygningsloven, kan gi kommunene bedre redskaper for å gjøre noe med det, men det er en del av denne problemstillingen som også vil melde seg med økt tyngde.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:48:46]: Som allerede nevnt, mener også Arbeiderpartiet at når det gjelder utvidelsen av formålsparagrafen til plan- og bygningsloven, vil den foreslåtte endringen ikke medføre et redusert kravsnivå for tilgjengelighet i boliger, men være en tydeliggjøring av dagens formålsparagraf. Dermed får vi med dette forslaget en klargjøring av dagens rettstilstand. Vi mener videre det er viktig at arbeidet med forskrift for universell utforming kommer på plass.

Jeg vil også vise til Arbeiderpartiets merknader og forslag i ulike sammenhenger her i Stortinget. Vi har fremmet en rekke forslag for satsing på universell utforming. Vi har fremmet forslag om at regjeringen skulle legge fram en handlingsplan for et tilgjengelig Norge i 2025 og et universelt utformet samfunn innen 2035, inkludert en konkret plan for finansiering. Vi har også fremmet forslag om at Stortinget skal stille seg bak målet om at alle barn skal kunne gå på sin nærskole innen 2030, og ba regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2021 legge fram en plan for Stortinget for hvordan regjeringen med konkrete virkemidler skal følge opp veikart for universelt utformet nærskole 2030 – for å nevne noen av forslagene vi har vært med på å jobbe fram her i Stortinget i denne perioden.

I juni 2008 behandlet Stortinget et forslag fra regjeringen Stoltenberg om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Videre la regjeringen fram en handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet i mai 2009. Regjeringen Stoltenberg viste der til at den daværende regjeringens visjon var at Norge skulle være universelt utformet nettopp innen 2025. Regjeringen Stoltenberg viste til at målet var ambisiøst, men mulig. Handlingsplanen viste hvordan daværende regjering ville legge grunnlaget for å oppnå denne ambisjonen gjennom ulike tidsfastsatte mål og tiltak i ulike sektorer.

Mye tid har gått tapt med regjeringen Solberg i dette arbeidet, og tidsfristen for et universelt utformet Norge ble fjernet. Men vi har foreslått en fornyet frist, og den er i 2035. Mye må utredes og ny politikk utvikles skal vi nå målet om et universelt utformet Norge i 2035.

Torill Eidsheim (H) [11:51:30]: I lys av debatten her i dag er det viktig å understreke at det er heilt vesentleg at vi vidarefører dei høge ambisjonane vi har på område som inkluderer utbygging av bustader, infrastruktur og uteområde, og at vi sørgjer for ei god etterleving av regelverket om tilgjengelegheit og universell utforming.

Det gjeld ei plikt til universell utforming for dei delane som er retta mot allmenta etter likestillings- og diskrimineringslova § 17. Det betyr at alle nye byggverk for publikum og arbeidsbygningar skal vere universelt utforma etter dagens krav i TEK17. For alle nye møtelokale vil omsynet til universell utforming framleis vere godt vareteke.

Eg har merka meg at i debatten i dag kan det synast som om representanten frå SV legg til grunn at det i dag er eit krav om at bustader skal vere universelt utforma. Det må kome av ei misforståing. Plan- og bygningslova har ikkje og har heller aldri hatt eit krav om at bustader skal vere universelt utforma, men det er eit tilgjengelegheitskrav som er gjeldande for bustader. Kravet om universell utforming gjeld i hovudsak publikums- og arbeidsbygg og uteområde av ulike dimensjonar.

Denne proposisjonen endrar ikkje dei tilgjengelegheitskrava som i dag er i byggteknisk forskrift, og vil heller ikkje medføre eit redusert kravsnivå for tilgjengelegheit i bustader.

Karin Andersen (SV) [11:54:01]: Arbeidet med et universelt utformet Norge går altfor seint, og noe av det første denne regjeringen gjorde, var å fjerne tidsfristene for at det skulle være mulig. Så er det diskusjonen om formålsparagrafen i denne loven.

Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at alle funksjonshemmedes organisasjoner som har jobbet med dette, oppfatter det som at man nå stadfester en definisjon av universell utforming på en begrensende måte, og at det vil endre situasjonen og på en måte legge et nivå og en list for universell utforming som er mye lavere enn det vi burde ha. Jeg har ikke sagt at dette har stått som et krav til boliger før, men nå stadfester vi at det heller ikke i framtida skal være noe krav om det knyttet til boliger. Det burde det bli. Man burde heve standarden framover og sikre at flere boliger faktisk blir universelt utformet og tilgjengelig for markedet for dem som har ulike typer funksjonsnedsettelser – enten gjennom livet eller medfødt.

Problemet er at man på en måte tar et skritt tilbake og definerer universell utforming som tilgjengelighet. Det er hovedproblemet. Jeg vil bare si at alle partier har fått dette brevet der organisasjonene samstemt går imot dette fordi de opplever at det blir svekket. De erfaringene de har, tror jeg vi skal merke oss, for de sliter med dette rundt omkring i alle kommuner, knyttet til alle bygg. Det går forferdelig sakte, og det er for mange steder også slik – sjøl der kravene er enda tydeligere – at man enten hopper bukk over det, eller ikke har nok kompetanse til å gjennomføre det tilstrekkelig. Det er ikke en bra måte å utvikle et samfunn på, for hvis samfunnet blir universelt utformet, vil det være en kjempefordel for oss alle sammen på alle samfunnsområder.

Til slutt til dette forslaget om å gjøre endringer i plan- og bygningsloven, slik at boliger som er bygget for eiemarkedet, kan reguleres slik at de forblir i eiemarkedet. Problemet er at det er for få eieboliger i markedet. Hvis man da tillater at profesjonelle oppkjøpere kan kjøpe opp hele blokker, vil de som trenger en bolig, være avhengig av å måtte leie – til like høy pris og aldri komme seg inn i boligmarkedet, rett og slett fordi det har vært noen der og tatt unna de boligene man skulle kunne kjøpe, begynne å eie sjøl og betale ned på sin egen eiendom.

Jeg synes dette burde være et forslag vi vedtok enstemmig, for jeg hører alle sier at de ønsker at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Det er grunnen til at dette forslaget blir fremmet.

Olemic Thommessen (H) [11:57:55] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Det er en samlet komité som står bak innstillingen, og alle utenom Fremskrittspartiet står sammen om iallfall de aller fleste merknadene.

De nasjonale minoritetene i Norge, der vi i denne sammenheng ikke regner med samene, er jøder, kvener, skogfinner, romer og romanifolk eller tatere. Vi snakker her om små og sårbare grupper med svært forskjellig opprinnelse og historie i vårt land. Utfordringene er derfor også forskjellige. Der romanifolket, kvenene og skogfinnene eksempelvis har vært gjenstand for assimileringspolitikk, har jøder og romer vært utsatt for ekskludering. Bare i dette ligger det grunnleggende forskjeller som avføder svært forskjellige behov. I behandlingen av denne meldingen har derfor komiteen ikke gått i dybden på de enkelte gruppenes utfordringer, men snarere holdt et overordnet perspektiv, der felles rettigheter og utfordringer er hovedtema.

De nasjonale minoritetenes politiske og juridiske stilling er forankret i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter samt enkelte andre internasjonale konvensjoner Norge også har sluttet seg til. De tre overordnede målene er at nasjonale minoriteter skal delta aktivt i samfunnet og kunne uttrykke og videreutvikle sitt språk og sin kultur, at nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser, og at nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester.

Det har vært en positiv utvikling på alle disse områdene gjennom de senere årene, men man skal ikke gå langt inn i materien for de enkelte gruppene før man også ser at dette er et svært krevende område som fordrer skreddersøm og en kontinuerlig oppmerksomhet overfor den enkelte gruppe. God kommunikasjon mellom statsmakten og de enkelte gruppene er derfor avgjørende.

I denne sammenhengen er det grunn til å understreke betydningen av at de respektive gruppene settes i stand til å ha veldrevne og mest mulig representative interesseorganisasjoner som best mulig kan opptre som parter i de samtalene statlige myndigheter legger opp til. De regelmessige møtene som i dag praktiseres, er selvsagt av stor betydning.

Minoritetspolitikk er ikke bare politikk for å løse minoriteters problemer isolert sett. Det er også en politikk om muligheter og mangfold. Tillit, identitet og selvfølelse er i denne sammenheng nøkkelord. Mange av de problemene vi sliter med i dag, er resultater av tidligere generasjoners fordommer. Dessverre er det fortsatt slik at kunnskapen om de nasjonale minoritetene gjennomgående er lav hos majoriteten, og dette må vi gjøre noe med. Det er her, som så ofte ellers, naturlig å peke på skolen, men det er også viktig at minoritetenes historie og kultur dokumenteres i biblioteker, arkiver og museer, og at målbærere av minoritetskultur er synlige på den norske kulturscenen. Bare da lærer vi å lytte og være stolte av alle deltakere i det norske samfunnsfellesskapet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:01:30]: Først vil jeg benytte anledningen til å anerkjenne det grundige arbeidet som ligger til grunn for denne stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter. Det var viktig at vi nå fikk en ny helhetlig redegjørelse om utviklingen de siste 20 årene og hva regjeringen mener er de viktigste grepene for å styrke de nasjonale minoritetenes situasjon i Norge i årene som kommer.

Norge er gjennom internasjonale konvensjoner forpliktet til å arbeide for at de nasjonale minoritetene blir likestilt med majoritetsbefolkningen både formelt og i praksis. Vi ser i dag at de formelle rettighetene til de nasjonale minoritetene i Norge i stor grad er på plass. Likevel ser vi fortsatt at dette ikke alltid følges opp i praksis, og det er nettopp her vårt største fokus bør være framover. Hvordan kan vi følge opp dette fra politisk hold for å sikre at våre nasjonale minoriteter faktisk blir reelt likestilt med resten av samfunnet? Hvordan sikrer vi at det gis muligheter til å videreføre sitt språk og sin kulturarv til kommende generasjoner, og til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre?

Arbeiderpartiet støtter her de tre hovedmålsettingene som beskrives i meldingen:

1. Nasjonale minoriteter skal kunne delta aktivt i samfunnet og kunne uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur.

2. Nasjonale minoriteter skal delta i offentlige beslutningsprosesser.

3. Nasjonale minoriteter skal få tilgang på gode og likeverdige tjenester.

Vi har på flere områder en lite stolt historie å se tilbake på når det gjelder storsamfunnets behandling av nasjonale minoriteter i Norge. Dessverre er det fortsatt eksempler på at disse blir utsatt for diskriminering og fordommer. Det er også eksempler på at tilliten til storsamfunnet for noen fortsatt er svekket som følge av den diskrimineringen som har skjedd gjennom historien.

Den urett som har skjedd, skal fram i lyset. Det er viktig som en del av oppreisningen for dem som har blitt utsatt for urett, og for at vi som storsamfunn skal kunne lære av de feilene som er begått, og gjøre det vi kan for å gjenopprette tilliten. Arbeid som er gjort for å avdekke uretten, og de erstatningsordningene som er etablert i kjølvannet av dette, er derfor viktig som tiltak for å fremme forsoning og styrke tilliten. Det er avgjørende at minoritetene føler seg hørt og sett av myndighetene. Velfungerende organisasjoner med god oppslutning som kan representere den enkelte minoritetsgruppe i dialog med myndighetene, er derfor avgjørende. Det er viktig at vi fortsetter arbeidet med å styrke samarbeidet med disse organisasjonene.

Arbeiderpartiet vil aldri godta noen form for diskriminering mot noe enkeltmenneske eller grupper. Den eneste måten å hindre undertrykkelse av minoriteter på er at majoriteten viser tydelig at vi ikke godtar det.

Vi er glade for at det er bred tverrpolitisk enighet om de viktigste prinsippene for den politikk som skal føres overfor våre nasjonale minoriteter. Dette er avgjørende for at disse gruppene skal få den grunnleggende rettigheten de har til å videreutvikle sin identitet, kulturhistorie og sitt språk i Norge.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [12:04:50]: Som saksordføreren har vært inne på, er det en samlet komité som fremmer sin tilråding til Stortinget. Det er i seg selv en styrke, og jeg mener det er viktig å peke på at det store flertallet i komiteen er bevisst på at det må jobbes målrettet innenfor flere områder av minoritetspolitikken, og at det må skje i dialog med dem det gjelder.

I innstillingen presiseres det at det er ønskelig og nødvendig med tettere oppfølging av nasjonale minoriteters stilling og rettigheter i Norge i det daglige praktiske politiske arbeidet. Stortingsmeldingen viser bl.a. til hvordan den politiske utviklingen har vært siden siste melding, som kom for 20 år siden, og man kan samtidig si at det var på høy tid med en ny stortingsmelding.

Meldingen gjelder, som nevnt, for de fem nasjonale minoritetene jøder, kvener/norskfinner, romer, romanifolk/tatere og skogfinner. Dette er minoriteter med svært forskjellig bakgrunn, kultur, språk og historie, men som alle utgjør en viktig del av det helhetlige norske samfunnet.

For Senterpartiet er det viktig at vi som samfunn generelt får bedre kjennskap til våre minoriteter, og at relevante offentlige instanser spesielt har den kunnskapen som er nødvendig. Vi ser at det er behov for bedre dialog på mange områder, og det vil igjen føre til økt tillit.

Det er dessverre slik at alle disse minoritetene har blitt utsatt for grov diskriminering opp gjennom historien, og enda mer beklagelig er det at mange mennesker innenfor disse minoritetene fortsatt opplever forskjellsbehandling og rasisme. Det er helt uakseptabelt, og vi må – alle sammen – gjøre det vi kan for å motvirke dette. Dialog og kunnskap er viktig, men det fordrer også aksept og respekt. Jeg mener det må være en selvfølge at alle skal være stolte av den kulturen man har og sin bakgrunn, og at man skal stå støtt i det.

Som både høringsinnspill og ordskiftet ellers viser, har naturlig nok mange av dem som berøres direkte av meldingen, ulike tilbakemeldinger og ulike ønsker om prioriteringer. Desto viktigere er det da at de forskjellige organisasjonene fortsatt har gode møtepunkt med departementet, og at ungdomsleddene involveres i enda sterkere grad.

Til slutt vil jeg gjerne få gjenta de tre hovedmålsettingene som er listet opp i stortingsmeldingen, som Senterpartiet også støtter opp om fullt og helt:

1. Nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur.

2. Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser.

3. Nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester.

Karin Andersen (SV) [12:07:59] (komiteens leder): Det er viktig at nasjonale minoriteter også kan stå støtt i egen kultur, har flere sagt og lagt vekt på. Det tror jeg er viktig, og det må jo bety at vi framover øker innsatsen på de områdene, slik at de kan bli anerkjent som det, og kanskje også bli kjent med sin egen kultur, for det er det en del som faktisk ikke er.

Så er det punktet om å bli representert og hørt. Det er et utrolig viktig punkt. Samtidig stiller vi noen krav til disse organisasjonene som er vanskelig å stille til andre, at de liksom skal være enige om alt, og det er de jo ikke. Det er av og til en utfordring i samhandlingen når man skal utvikle politikk på dette området, at det er ulike meninger også innenfor de ulike nasjonale minoritetene om hvordan dette skal gjøres. Det har nok også noe rot i historien, der noen har blitt assimilert, og noen ikke har det, og man har ulike historier med seg, fra grov diskriminering til det å bli allment uglesett.

Dette er grunnen til at SV har skrevet en egen merknad i denne innstillingen. Det er knyttet til behovet for rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger, for det er mange kommuner som ikke har det. Vi har fremmet forslag om det flere ganger i Stortinget knyttet til disse sakene, men også knyttet til oppfølging av dem som har vært utsatt for overgrep eller for ikke å ha blitt vare på i barnevernet f.eks. Der ser jeg at flertallet legger større vekt på det lokale sjølstyret enn at mennesker som faktisk har blitt utsatt for dette, skal få en rettferdig erstatning.

Det har vært utviklet én erstatningsordning som er knyttet til romanifolket. Vi jobbet med den – litt kuriøst, kanskje – nesten samtidig med erstatningen til nordsjødykkerne. Det var ganske stor forskjell på erstatningsnivået, må jeg si, for dem som kanskje til og med hadde blitt både lobotomert og sterilisert av samfunnet med vitende og vilje. Det er alvorlige overgrep mange her har blitt utsatt for.

Jeg vil gjenta, og jeg kommer til å gjøre det til Stortinget blir med på det, at vi trenger erstatningsordninger som er slik at alle kommuner faktisk må ha det også for disse gruppene. Alle erkjenner nå at her har det foregått grov diskriminering. Ikke alle har blitt utsatt for det, men noen har det, og noen har altså ikke fått verken oppreisning eller erstatning for det, fordi de erstatningsordningene ikke finnes, og fordi man legger mer vekt på det lokale sjølstyret enn på å rette opp den uretten. Det er SV uenig i, og det kommer vi til å jobbe for blir realisert framover.

Torhild Bransdal (KrF) [12:11:13]: Jeg vil først få takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Det er bra at vi er så å si helt enstemmig i beskrivelse og tilnærming til dette. De nasjonale minoritetene våre er innbyrdes svært ulike, men alle har det til felles at de er en del av det store fellesskapet i Norge, og samtidig har de en bakgrunn og en kulturtradisjon de i større eller mindre grad utøver. De nasjonale minoritetene har dessverre også det til felles at de alle er blitt utsatt for overgrep opp gjennom historien, det være seg den systematiserte jødeforfølgelsen og grusomhetene under annen verdenskrig, tvangssterilisering av romanifolk og tatere, mobbing i skolen eller en rekke andre urettmessigheter. Mye av dette er historie, men mobbing og trakassering forekommer dessverre også i dag, og slike hendelser mot en selv eller tidligere slektsledd ligger uansett alltid i bevisstheten.

Jødenes forsamlingshus i Norge må fremdeles ha politibeskyttelse. Jeg er glad for at det nylig kom en oppdatert versjon av handlingsplanen mot antisemittisme. Jeg nevner dette fordi det aldri må glemmes, og fordi det må nevnes fra denne og andre talerstoler som en vaksine mot fortsatt diskriminering og urett.

Jeg er glad for at det er bred politisk oppslutning om meldingens beskrivende hovedmålsettinger for minoritetspolitikken. De hovedmålsettingene har blitt nevnt diverse ganger, og dette støtter Kristelig Folkeparti helhjertet opp om. Det er egentlig selvsagt, men trengs likevel å slås fast. De nasjonale minoritetene utgjør sammen med det store fargerike fellesskapet det som er Norge. Et fritt og åpent demokrati kan ikke være konformt, men berikes av mangfold. At vi har en egen stortingsmelding og egne budsjettposter for tiltak for våre nasjonale minoriteter, er ikke noe vi gjør for skams skyld, men noe som er verdifullt både for samfunnet som helhet, og fordi alle borgere har samme rettigheter til å være stolt av hvem de er, til å være trygge og ta vare på sine røtter og sin identitet.

Formålet med stortingsmeldingen er å vise utviklingen i politikken overfor de nasjonale minoritetene. De siste 20 år skisserer hvordan regjeringen kan bidra til å styrke deres håp, kultur og situasjon i Norge framover. Dette er ikke en jobb vi gjør en gang for alle. Det må jevnlig løftes opp i tillegg til å arbeides med jevnt og trutt. Kvener, skogfinner, romer, romanifolk og jøder er nasjonale minoriteter i Norge, men de er også verdifulle enkeltmennesker i det store norske vi.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [12:14:24]: Meldingen som Stortinget i dag behandler, er jeg glad for at det i det store og hele er bred oppslutning om. For våre nasjonale minoriteter – kvener, norskfinner, romer, jøder, romanifolk, tatere og skogfinner – er det helt avgjørende å beholde og utvikle språk og kultur og bevare kulturminner. Det handler om både identitet, historie og minoritetenes plass i samfunnet.

Jeg er også opptatt av å få fram at minoritetene gjennom historien har satt sitt preg på utviklingen av Norge. De har på ulike måter bidratt til å forme det samfunnet vi har i dag, og det er en av årsakene til at vi også har en minoritetspolitikk og har forpliktet oss gjennom internasjonale avtaler. En god minoritetspolitikk er viktig for den enkelte minoritet, men også for å bevare Norge som et rikt og mangfoldig samfunn.

Formålet med stortingsmeldingen er både å vise utviklingen i politikken og skissere hva regjeringen vil gjøre framover for å styrke de nasjonale minoritetenes språk, kultur og situasjon i Norge. Dialogen med minoritetenes organisasjoner er viktig også i det videre arbeidet, og i meldingen har vi tatt inn mange av de innspillene vi har fått fra organisasjonene. Vi har også fått verdifulle innspill fra unge representanter for minoritetene i arbeidet med denne meldingen. Jeg er spesielt opptatt av at også de unge stemmene skal bli hørt i den videre utviklingen av politikken.

Meldingen viser at det har vært en positiv utvikling i politikken overfor de nasjonale minoritetene de siste 20 årene. Det har vært en solid økning på tilskuddspostene til nasjonale minoriteter, og det har bl.a. bidratt til at de fleste minoritetene i dag har sterke organisasjoner.

Det er også satt av betydelige midler til museer, kulturminnevern, avisutgivelser og språkopplæring i barnehager, i skoler og på universitetsnivå. Når Finnskogens hus i Grue Finnskog står ferdig, vil alle minoritetsgruppene ha egne museer eller møteplasser. Det er de siste årene etablert tre nye kvenske språksenter, og Romano Kher kultur- og ressurssenter for norske romer flytter til høsten inn i faste, nye lokaler. Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme er videreført fra 2021.

Selv om mye er gjort, gjenstår det også mye. Det er et arbeid vi kontinuerlig må drive med, og slik bidra til toleranse, respekt og anerkjennelse knyttet til de nasjonale minoritetenes kultur og identitet.

Marianne Marthinsen (A) [12:18:35]: Jeg vil som alltid i disse rundene starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Hun var i redegjørelsen opptatt av at EU har klart å holde fast på sine klimaambisjoner til tross for pandemien. Norge er en aktiv partner i den omstillingen som nå er i gang, sa hun, og det er bra å høre. Vår nasjonale utfordring, å omstille vår egen industri i grønn retning, i en tid da petroleumssektoren kommer til å bli en mindre kraftig motor, og vår ambisjon om å forene industribygging og arbeidsplasser med å utvikle klimaløsninger har potensial til å gli perfekt inn i EUs nye grønne giv.

Dette er en agenda som kan bli avgjørende viktig for Norge på områder som elektrifisering, grønn skipsfart, CCS, hydrogen og havvind. Men det krever at vi har tunga rett i munnen nå, for i det omfattende lovgivningsarbeidet som foregår i EU, ligger djevelen i stor grad i detaljene. I juni – og det vet selvfølgelig utenriksministeren godt – kommer de konkrete regelverksendringene som skal sørge for at målet nås, og det kan potensielt ha store konsekvenser også for vår industri. Hva skjer f.eks. når det gjelder spørsmålet om klimatoll? Norsk Industri er ikke nødvendigvis udelt begeistret for den ideen, og signaliserer at de heller vil beholde et system med CO₂-kompensasjon og gratiskvoter. Om EU skulle velge å beholde gratiskvoter som en del av kvotesystemet, samtidig som man innfører en karbonavgift ved grensen, vil jo det – ikke helt urettmessig, vil jeg legge til – svekke legitimiteten til karbonavgiften overfor sentrale handelspartnere utenfor EU og kanskje også gi problemer i WTO-sammenheng. Jeg skulle gjerne hørt hva regjeringen faktisk tenker om disse dilemmaene, og hva det innebærer for hvordan vi posisjonerer oss i Brussel fram mot framleggelsen av denne lovgivningspakken.

Taksonomien var vi også innom i debatten om forrige redegjørelse, og det er fortsatt et spørsmål der vi har noen bekymringer. Vil vi f.eks. få et marked for blått hydrogen fra naturgass med CCS? Dette er spørsmål som fortsatt skal gjennom veldig omfattende prosesser i EU-systemet, og jeg tror det kan være mye å hente på også å involvere Stortinget i det arbeidet, bl.a. gjennom de kontaktene de ulike partiene har i Europaparlamentet.

Det er mange som er opptatt av de pågående forhandlingene med Storbritannia. De norske målene for forhandlingene ble presentert i juli i fjor, og da ble det understreket at Norge bl.a. ønsker full frihandel for sjømat, altså en forbedring av dagens EØS-regime. Vi skjønner selvsagt at det er begrenset i hvor stor grad man kan dele informasjon fra en pågående forhandling, vi har forståelse for det, men det er klart at vi legger merke til at utenriksministeren i redegjørelsen sa at Norge ønsker en løsning som medfører lavere toll for viktige sjømatprodukter, altså ikke formuleringen om full frihandel. Det ville være fint i alle fall å få et signal fra regjeringen om i hvilken retning dette utvikler seg, og om det er slik at utenriksministerens ordvalg nå må tolkes dit hen at det å oppnå full frihandel for sjømat ikke lenger ses på som et realistisk utfall.

Til slutt noen få ord om den sosiale pilaren og lønnsdannelsen. Vi har jo også fulgt med på debatten i kjølvannet av kommisjonens forslag til direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Europa. Saklig sett oppfatter jeg at det er stor grad av enighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringen i spørsmål om partenes rolle, avtalefriheten og den sosiale modellen som vår lønnsdannelse er bygget på. Utenriksministeren sa jo også at verken partene i arbeidslivet eller regjeringen ønsker et direktiv som kan gripe inn i lønnsdannelsen, inkludert å svekke partenes rolle.

Vi har sett at det er uenighet om hvordan kommisjonens forslag er å forstå. Det er flere aspekter som er uklare her, for å si det forsiktig, også EØS-relevansen, men dette er et område hvor det ikke kan glippe. Om EU-regelverk skulle gripe direkte inn i lønnsdannelsen, ville det være noe fundamentalt nytt og sette oppslutningen om EØS-avtalen nasjonalt ytterligere i spill.

Så har vi lagt merke til at arbeidsministeren har skrevet under på dette brevet, som det er blitt referert til i redegjørelsen. Det er i og for seg bra at det er sendt et brev, men i og med at dette er et potensielt svært viktig spørsmål, bør Stortinget få mer innsyn i hvor aktiv regjeringen faktisk er: Har vi nøyd oss med å sende et brev, eller tas det flere initiativ fra regjeringens side for å sikre at våre synspunkter når fram på dette området?

EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er av stor betydning for norsk økonomi, men oppslutningen om den her hjemme er avhengig av at den forvaltes aktivt og godt, og jeg ser fram til å høre utenriksministerens utdypinger på de temaene som jeg har tatt opp her.

Hårek Elvenes (H) [12:24:03]: Først må jeg få lov til å takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om viktige forhold knyttet til Norges forhold til Europa.

Norge har valgt å følge EUs felles vaksinestrategi, også for anskaffelse av vaksiner. Dette har vist seg å være en klok strategi. Vi ser en pågående konflikt, disputt, mellom EU og Storbritannia, der begge parter egentlig er skadelidende i den situasjonen som har oppstått. Noen har også i Norge tatt til orde for at Norge burde ha en egen vaksinestrategi, skaffe seg vaksiner på egen hånd. Konflikten mellom Storbritannia og EU er en påminnelse om hvor risikabelt det ville ha vært for lille Norge å gå alene.

Alternativet til et samarbeid i EU som en felles front er at 27 land – pluss 3 EFTA-land – skulle gått ut i markedet og forsøkt å skaffe seg vaksiner. Det ville sannsynligvis ha ført til at vaksineringen i EU-landene ville ha blitt mer ulik enn i dag, at tilgangen på vaksinene hadde blitt ulik, og med den konsekvens at gjenåpningen av Europa antagelig ville ha skjedd senere.

Problemet i verden i dag er ikke for mye samarbeid, heller ikke på vaksinesiden. Og som kjent: Proteksjonisme har sin bivirkning, også på medisiner.

EU-landene Polen og Ungarn er vitne til snikende autoritære kupp. Pressens frie og uavhengige stilling knebles gjennom en langdryg og sofistikert prosess. Statsminister Orbán i Ungarn har lyktes; bare en brøkdel av landets medier er frie og uavhengige. I Polen er dessverre rettssikkerheten omgjort til regler for en liten klikk i ett parti. Forfatningsdomstolen, riksadvokatembetet, de hemmelige tjenestene og politiet gjøres til undersåtter av ett parti, ironisk nok partiet med benevnelsen «Lov- og rettferdighetspartiet». Det er dessverre trist å konstatere at tre tiår med demokratisk utvikling i Polen opplever stadige tilbakeslag.

Jeg merket meg i redegjørelsen at utenriksministeren nå er ganske fast i klypa, for å si det slik, ved at de delene av EØS-midlene som er tenkt å gå til NGO-er, «non-governmental organizations», i 15 EU-land, herunder Polen og Ungarn, nå med antagelig ganske stor sannsynlighet vil bli satt på vent hvis ikke forvaltningen av disse midlene gjøres av organisasjoner som er uavhengige av myndighetene. Det er positivt, for når man ser pressefrihetens utvikling i Polen, er det trist. Liberale medier stemples som upatriotiske, den statlige kringkastingen driver med propaganda, og uavhengige medier kjøpes opp.

EØS-avtalen er Norges viktigste og største avtale. Etter Storbritannias uttreden av EU går faktisk 60 pst. av Norges eksport til EU. Denne avtalen har en fundamental betydning for norsk økonomi og norsk velferd. Vi er en liten økonomi, en liten og meget åpen økonomi, som er helt avhengig av denne avtalen. Motstanderne av denne avtalen mener at man finner like gode alternativer i en frihandelsavtale og gjennom WTOs regelverk. Det er ikke tilfellet, for denne avtalen er noe langt mer, og den sikrer altså norske bedrifter tilgang til et hjemmemarked på ca. 450 millioner, til hjemmemarkedsbetingelser.

Jeg la merke til at representanten fra Arbeiderpartiet slo ring om EØS-avtalen. Det er positivt i disse tider når et samarbeidsparti med Arbeiderpartiet, som er i ferd med å gjøre Arbeiderpartiet rangen stridig hva gjelder oppslutning, har en helt annen oppfatning om denne avtalen. Det er illusorisk å tro at man skal oppnå betingelser gjennom en frihandelsavtale som er bedre enn det man har i denne avtalen. Det er bare å se på hva Storbritannia har oppnådd, og det er bare å se på hvilken forhandlingsstyrke EFTA-landene i dag har med fire land, kontra åtte land mot tolv land i EU da denne avtalen ble forhandlet fram i sin tid.

Morten Wold (FrP) [12:29:19]: Det er aller først på sin plass å takke utenriksministeren for en god redegjørelse i saker rundt EU- og EØS-spørsmål. Hun tok opp flere viktige tema som berører forholdet mellom Norge og EU, både samarbeidet om pandemi, demokrati og rettsstat, samarbeid om EUs programmer og deltakelse i EU-byrå, Schengen-samarbeidet, arbeidsliv og minstelønn – og arbeidet med klimavennlige investeringer.

Dette viser bredden av Norges samarbeid med EU. Vi er ikke bundet til EU bare gjennom EØS-avtalen, men også gjennom en rekke andre samarbeidsformer. Inntrykket er at tilknytningen stadig blir tettere, selv om vi aldri så mye ikke er medlem av unionen. Utenriksministeren nevnte f.eks. at regjeringen arbeider for norsk deltakelse i den europeiske helseunionen.

Knyttet til covid-19 har det vært mye og sterkt fokus på vaksiner. Det er naturlig. Når en pandemi rammer, er vi alle sårbare. Problematikken rund AstraZeneca-vaksinen er velkjent, og bruken av den er satt på vent. Underveis i debatten har flere tatt til orde for at norsk egenproduksjon av vaksiner må prioriteres i fremtiden. Det er tanker det er verdt å dvele ytterligere ved, selv om Norge har et godt samarbeid med EU når det gjelder vaksiner. Med en verden i stadig endring kan selvforsyningsgraden også på dette området være nyttig å ha i bakhodet.

Samtidig med det tette forholdet mellom EU og Norge ser vi at en av våre viktigste allierte, nemlig Storbritannia, tar et langt skritt bort fra unionen. Dommedagsprofetier om krise og kollaps ble gjort til skamme da Storbritannia og EU i tolvte time ble enige om en handels- og samarbeidsavtale. Det er en langt mindre omfattende og forpliktende tilknytningsform enn vår egen EØS-avtale. Nettopp det var den britiske Tory-regjeringens ambisjon, og det har den faktisk levert på. Det må karakteriseres som godt politisk håndverk.

Når vi begynner å se konturene av hvordan Storbritannias avtale fungerer i praksis, vil vi tydeligere se EØS-avtalens styrker og svakheter. Som utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse: Hvert eneste trailerlass som går fra EU til Storbritannia – eller omvendt – møter nå en papirmølle og et grensebyråkrati som det ikke gjorde for fire måneder siden.

Både eksportører og importører møter utfordringer knyttet til opprinnelsesregler og produktstandarder. Dette slipper vi i Norge takket være EØS-avtalen. Det letter hverdagen for alle de bedriftene som har samhandel med EU-land. For Norges økonomi er dette kritisk. For oss som har en liten befolkning på 5 millioner mennesker, er det en enorm fordel å ha fri adgang til et marked bestående av 450 millioner andre. Det er nettopp markedstilgangen som er EØS-avtalens styrke.

EØS-avtalens svakhet er at den har etablert overnasjonale organer som kan avsi bindende avgjørelser for Norge. Gjennom EØS-avtalen tas nye, relevante EU-regler inn i norsk lov. I prinsippet kan vi reservere oss, men det har aldri skjedd. Derfor er dette bare en teoretisk mulighet vi aldri benytter. Det er hevdet at ved å reservere oss setter vi hele EØS-avtalen i fare. Dette aspektet av EØS-avtalen svekker norsk suverenitet. Storbritannias avtale med EU synes å ivareta landets suverenitet på en bedre måte.

Jeg har store forventninger til samarbeidet mellom Norge og Storbritannia etter brexit. Landene er bundet sammen av historie, kultur og felles interesser. Utenriksministeren fremhevet maritim transport, gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og telekommunikasjon som områder der vi kan komme frem til særlig gode ordninger. På frihandelsområdet jobbes det med å få gode vilkår for sjømatprodukter og ivaretakelse av norske landbruksinteresser.

Jeg skal bevege meg inn på området landbruk, og jeg registrerer at presidenten er fra Senterpartiet. Jeg tar likevel sjansen.

Jeg er ikke så bekymret for at britiske produkter vil utkonkurrere norsk landbruk. Norske oster er i verdensklasse. Mer import av cheddar vil ikke true dette. Bedre tilgang for sjømat, inkludert bearbeidede produkter, vil gi flere arbeidsplasser i Kyst-Norge.

Avslutningsvis: Ordet «samarbeid» nevnes 44 ganger i utenriksministerens redegjørelse. Hun understreker tydelig at EU fortsatt vil være vår viktigste samarbeidspartner, også etter at Storbritannia har gått ut av EU. EU er åpenbart en viktigere aktør enn Storbritannia, men jeg mener at det nå i større grad bør bli naturlig for oss også å søke samarbeid med Storbritannia – uten nødvendigvis å måtte gå veien om EU. Det kan bli en vinn-vinn-situasjon for både Norge og Storbritannia.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:34:56]: Jeg vil takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om Norges forhold til EU. Senterpartiet merker seg at redegjørelsen og innlegget fra Høyres representant bærer preg av at Høyre er uforbeholdent hengivne til unionen, og at Høyre ønsker å melde Norge inn i EU. Senterpartiet er opptatt av å ha et godt samarbeid med Europa, men vi mener at overnasjonal styring gjennom EU er feil svar på de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen har hatt informasjonsmonopol på valg av vaksinestrategi. Man har stolt helt og holdent på EU og lagt alle egg i én kurv. Utenriksministeren hevder at EUs felles vaksinestrategi har gitt oss fleksibilitet. Senterpartiet mener at det blir en vel ensidig framstilling. Regjeringens lojalitet til Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, har også hindret Legemiddelverket og FHI i å vurdere godkjenning av andre vaksiner, slik som flere av EUs egne medlemsland har gjort, eller inngå andre vaksinesamarbeid. Bindingene til EU har tatt fra oss denne fleksibiliteten. Senterpartiet mener det nå er behov for en uavhengig undersøkelse av regjeringens valg av vaksinestrategi.

Høyre mener vi skal sko oss på EU også i framtidige helsekriser. Senterpartiet mener at det er en uklok tilnærming, i lys av pandemien. Det siste året har vist oss at nasjonalstaten er en viktig ramme for beredskapsorganisering og krisehåndtering. Da pandemien traff, hadde ikke EU beredskapsplaner og var dårlig rustet for å møte det som kom.

Utenriksministeren redegjorde for at regjeringen forbereder forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler. Senterpartiet har tatt til orde for en kritisk gjennomgang av denne pengebruken og mener vi må redusere milliardbeløpene som sendes i bistand til EU-land. Dette har Høyre stemt imot.

Senterpartiet forventer at regjeringen likevel følger opp flertallet på Stortinget, som hadde følgende merknad i innstillingen til Senterpartiets forslag om å kutte i Norges pengestøtte til EU:

«Komiteens flertall (…) er betenkt over den betydelige veksten i de norske EØS-midlene. Selv om det er bred politisk enighet om midlenes overordnede formål (…), tilsier den store økningen at det er behov for en kritisk gjennomgang av bevilgningenes effekt.»

Utenriksministeren brukte mye taletid på å tegne et negativt bilde av at britene har forlatt EU – som et tilsynelatende argument for EØS-avtalen. Det kan virke som om utenriksministeren mener det kun finnes to alternativer til EØS – enten et fullverdig norsk EU-medlemskap, sånn som Høyre ønsker, eller britenes avtale. Senterpartiet mener det ikke er i Norges interesse med en sånn lojalitet til EU. Vi mener dagens tilknytningsform fratar Norge politisk handlingsrom og suverenitet på en uakseptabel måte, og vi har derfor krevd en grundig utredning av alternativer, altså handelsavtaler med EU som ikke svekker norsk suverenitet, sånn som EØS-avtalen gjør.

Forsvarssamarbeidet i EU blir stadig mer omfattende. EØS-avtalen forplikter ikke Norge til utenrikspolitisk samarbeid med EU. Den norske regjeringen har likevel valgt å knytte Norge tett opp til EUs forsvarsbyrå, forsvarsfondet og den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken. Senterpartiet er tvilende til at EUs parallelle løp innen forsvar vil styrke sikkerheten i Europa. NATO har vært verdens mest suksessfulle forsvarsallianse, og for Norge er det ikke godt nytt hvis NATO svekkes som følge av at Frankrike ønsker en allianse hvor de selv sitter i førersetet. USA og Storbritannia er Norges viktigste allierte i forsvarspolitikken. Vi har et historisk godt samarbeid med dem, og ingen av dem er medlem i EU.

Senterpartiet er dypt bekymret for økende import av mat. De siste ukene har vi sett en rekke utbrudd av salmonella på grunn av kjøtt fra Europa. Med import øker også risikoen for å bringe salmonella eller antibiotikaresistente bakterier inn i Norge, noe som er en alvorlig trussel mot folkehelse, dyrehelse og matsikkerhet.

Senterpartiet frykter nå at regjeringen vil gi Storbritannia kvoter på landbruksvarer i en ny frihandelsavtale, som utenriksministeren redegjorde for. Næringsminister Iselin Nybø har blitt utfordret på dette, og hun har ikke avvist at det gjøres en kobling mellom fisk og landbruk i forhandlingene. Senterpartiet mener regjeringen må stå opp for norske interesser og beskytte det norske landbruket mot liberalisering og konkurranse fra EU og andre land, og mener Stortinget ikke kan godkjenne en avtale som utfordrer norsk landbruk.

Audun Lysbakken (SV) [12:40:18]: Utenriksministeren var innom mangt og mye i redegjørelsen forrige torsdag. På noen temaer gikk hun i detalj, og på andre var hun mer knapp og kryptisk. Så jeg tenkte jeg skulle tillate meg å sitere litt fra den delen der utenriksministeren snakket om en av de viktigste og mest omfattende EØS-beslutningene vi har hatt her på Stortinget på lang tid, nemlig saken om EUs fjerde jernbanepakke. For etter kort å ha konstatert at Høyesterett har gitt sin velsignelse til at regjeringen kan trumfe gjennom en evighetsprivatisering av norsk jernbane, snakket hun om direktivets fordeler. Jeg siterer kort – det vil jo glede utenriksministeren at jeg gjentar hennes ord, men jeg gjør det likevel:

«Tilknytning til og deltakelse i EUs byråer er aktuelt på flere områder. (…) Vi har kunnet bidra med bl.a. fagkunnskap om drift under krevende klimatiske forhold inn i den europeiske regelverksutviklingen på det tekniske og sikkerhetsmessige området. Det er viktig for regjeringa at norske myndigheter fortsatt kan delta i jernbanebyråets arbeid.»

Med det fortsetter utenriksministeren det som har vært regjeringens etter vårt syn ganske uredelige linje med å late som om den fjerde jernbanepakken er en liten, nærmest teknisk sak. Sånn er det jo ikke. Men jeg skjønner at regjeringen ikke har lyst til å snakke om det som er det viktigste med pakken. Det er nemlig EUs påbud om konkurranseutsetting og privatisering av norsk jernbane. Regjeringen har da skuet utover det kaoset av aktører, oppsplittinger og utenlandske selskaper som nå preger den norske jernbanen, konsekvensene av regjeringens egen privatiseringsreform, og sett en gyllen mulighet til å gjøre dette kaoset permanent.

Av alle upopulære reformer regjeringen har innført, er kanskje jernbanereformen den som får flest til å vende tommelen ned. I en undersøkelse fra Opinion i 2018 svarte hele 60 pst. at de var motstandere av regjeringens frislipp for utenlandske togselskap. Kun 15 pst. var for. I en undersøkelse blant kommunestyrerepresentanter, utført av Folkevalgtbarometeret på bestilling fra Norsk Jernbaneforbund, var funnene enda klarere. Nesten syv av ti mener at kollektivtransport bør drives av det offentlige, seks av ti mener at vi får en dårligere jernbane ved konkurranseutsetting.

Jeg har iblant kalt EØS-avtalen for en abonnementsordning på høyrepolitikk, og denne saken viser nettopp hvordan abonnementet fungerer. En norsk Høyre-ledet regjering står for tidenes privatisering av norsk jernbane. EU rykker inn og vil sementere den feilslåtte og upopulære privatiseringspolitikken. Det innebærer da – med Fremskrittspartiets velsignelse kanskje – å gi fra seg kontrollen over strategisk viktig infrastruktur til EU. Om det innebærer det, får det heller være.

Høyesterett har altså gitt en uttalelse om suverenitetsoverføring. Som utenriksministeren framhever i redegjørelsen, har Høyesterett gitt sitt svar, nemlig at suverenitet kan avstås til et EU-byrå med vanlig flertall, i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Betenkningen var historisk. Den er også omdiskutert, bl.a. fordi Høyesterett la vekt på Stortingets lange praksis med suverenitetsoverføring. For å si det som jusprofessorene Eirik Holmøyvik og Christoffer Conrad Eriksen: Stortingets praksis er i henhold til Grunnloven fordi den er Stortingets praksis.

Det er utvilsomt en beslutning som vil bli diskutert mye framover. For alle som er opptatt av demokratisk forankring og suverenitet, må det være et tankekors at en i dag ikke har en grunnlov som gir tydelige avgrensninger på suverenitetsavståelse.

Store politiske endringer bør ha demokratisk legitimitet. Dersom regjeringen er opptatt av dette, har man en mulighet til å sikre legitimiteten til den privatiseringspolitikken regjeringen har ført når det gjelder jernbanen. Derfor har jeg to utfordringer i dag, den første til regjeringen og den andre til regjeringens støtteparti: Vil regjeringen bli med på å sikre denne legitimiteten gjennom å utsette behandlingen av den fjerde jernbanepakken til etter valget, vil regjeringspartiene la velgerne få vurdere regjeringens jernbanepolitikk før de gjør den gjeldende for all framtid gjennom jernbanepakken? Og til Fremskrittspartiet: Vil Fremskrittspartiet sørge for at man i det minste lar velgerne høre fra seg før man gir fra seg kontrollen over norsk infrastruktur til EU? De to spørsmålene tilsier en utsettelse av behandlingen av jernbanepakken til etter valget.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:45:37]: Først av alt: Takk til utenriksministeren for en god redegjørelse i en urolig tid. Folk følger mer med nå enn før på hva som skjer fra dag til dag, og det å se sammenhengen fra en EØS-avtale til å bli innkalt til vaksine, følger folk veldig nøye med på og er svært tilfreds med, så jeg vil starte med å takke for det.

Samarbeid gjør sterk. Det er et gammelt visdomsord som er mer aktuelt enn noen gang. Det siste året og i lang tid framover, selv etter at store deler av befolkningen er vaksinert mot korona/covid-19, vil pandemien være på dagsordenen, og virusbekjempelse og hvordan vi sammen med andre land skal komme i gang med den for å oppnå en normalisert hverdag, vil prege både politikk og dagene framover. Det vil også prege vår beredskapstankegang her i landet.

Det er klart at det oppstår en del ønsker om at vi kanskje burde kjøpt vaksiner her og der og lyttet til impulser her og der, men det skulle tatt seg ut at vi i vårt land drev med slik impulshandling og den type ukvalifisert holdning. Vi må ha en langsiktig, forutsigbar og stabil kanal fordi pandemien kan ri oss i flere år. Det er faktum.

Utenriksministeren vektla dette sterkt i sin redegjørelse forrige uke. Norge er en del av EUs felles vaksinestrategi og anskaffer vaksiner gjennom EUs anskaffelser. Det skal vi være svært glade for. Det er inngått avtaler med åtte produsenter, og så langt er fire godkjent av Det europeiske legemiddelbyrået, EMA. Det sier seg selv at sånne ting må gjøres i fellesskap. Det er umulig for Norge på egen kjøl å gjøre slike risikovurderinger og investeringer i utvikling, produksjon og anskaffelser innen så mange vaksinetyper. Utenriksministeren minnet også om at det hjelper lite å være et rikt land når hele verden jakter på de samme vaksinene og eksporten begrenses av ulike tiltak rundt omkring.

Det er en kjent sak at regjeringspartiene har ulike tilnærminger til hvorvidt Norge skal være medlem av EU, men som representant for det partiet som svarer nei på det spørsmålet, har jeg ingen problemer med å fastslå at samarbeid med EU er nyttig og nødvendig for Norge. EU finnes, og med et riktig samarbeid er det svært nyttig for Norge innen mange samfunnsområder. Hvis vi ikke har den pragmatismen og erkjennelsen i bunnen for vår politiske agering, tjener vi ikke folket på en konstruktiv måte.

Jeg legger merke til at Senterpartiet har en annen tilnærming, og jeg undres over hva som er viktigst for Senterpartiet av og til, om en skal bruke enhver anledning til egen valgkampstrategi eller om en skal tjene folket. Det er det etterlatte inntrykket, satt på spissen nå i pandemihåndteringen. Det tror jeg folk legger merke til.

Mitt parti mener at Norge er best tjent med den tilknytningen vi har i EØS-avtalen. Av og til synes jeg Senterpartiet etterlater det inntrykket at det nærmest er rart at EU finnes, at de er imot at EU finnes. Det er en rar posisjon å ha i et demokratisk perspektiv og forholdsvis arrogant overfor folk og nasjonalforsamlinger som samarbeider ellers ute i Europa. I alle fall er det en annen måte å tenke europapolitikk på.

Europa har mye felles tankegods, politiske tradisjoner og også demokratiske tradisjoner. Dessverre ser vi at i enkelte europeiske land brer det seg en trussel mot et demokratisk sinnelag og bærende prinsipper for fungerende rettsstater. Det skjer i Polen og i Ungarn. Det er kanskje ikke så overraskende at det hender her, hvor man har en relativt ung demokratisk styreform, etter mange år med kommunistisk ettpartistyre.

Sunt demokrati kommer ikke av seg selv, og i mange av de utslagene vi ser i dag, skjer reaksjonene på den motsatte siden av skalaen enn der kommunismen var. Nasjonalisme og fremmedfrykt som samfunnstrend oppstår ofte i vakuum der et demokratisk sinnelag ikke har rukket å få fotfeste. Jeg er glad for at Kommisjonen har vist dette oppmerksomhet, og at Norge viser vilje til å bidra.

EØS-midlene er en del av pakken som sikrer norsk tilgang til det indre marked. At midlene brukes til forsvar og fremme av felles verdier ved å støtte organisasjoner og institusjoner som arbeider for å fremme rettsstatens prinsipp og respekt for demokrati og menneskerettigheter, er rett og meningsfylt, og det ønsker Kristelig Folkeparti å bidra til. Jeg har selv fått bli med og se på eksempler på det samarbeidet.

Ola Elvestuen (V) [12:50:55]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen – i en tid der det europeiske samarbeidet er kanskje viktigere enn noen gang, med de utfordringene vi står overfor, der de største problemene er innenfor klima- og naturkrisen, men også i den situasjonen vi er i hvor det demokratiske Europa utfordres fra både Kina og Russland, og hvor man også i EU-landene og de demokratiske landene i Europa har krefter som er en utfordring.

Det er nettopp i det perspektivet – de største problemene vi står overfor – at vi må ta utgangspunkt i det europeiske samarbeidet som vi har. Spesielt gjelder det innenfor klima og natur, og jeg setter veldig pris på den vekten utenriksministeren la på EUs grønne giv, altså en vekststrategi, en sektorovergripende plan for et klimanøytralt Europa i 2050. Nå har Norge faktisk et enda mer ambisiøst krav, som vil gå ut over det klimanøytrale hvis vi skal redusere våre utslipp med 90–95 pst. innen 2050. Men det er klart det er helt avgjørende – for norsk næringsliv, for å oppnå de klimamålene vi skal oppnå, og for at Europa skal ta en ledende posisjon – at vi deltar i dette samarbeidet så tett som vi kan.

Vi skal vedta klimaplanen for Norge fram mot 2030. Heldigvis har vi blitt medlem av hele klimapolitikken til EU, også det innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Men et spørsmål som understrekes av hvor viktig dette er, er EUs kommende beslutning om deres mål i 2030 skal være et nøytralt, med 55 pst. reduksjon, eller om det skal være et faktisk, med 60 pst. reduksjon, som EU-parlamentet ønsker. Jeg vil i hvert fall håpe at Norge bruker den innflytelsen vi har, for at EU lander på et utslippsmål og et rent utslippskutt fram mot 2030, enten det blir 55 eller 60 pst. Det er en av de mest avgjørende beslutningene på den siden, som skal tas nå.

Samtidig er dette, som representanten Marianne Marthinsen sier, vår suverent viktigste handelsavtale, men som hun også understreker, er oppslutningen utfordret. Det hører vi også i de andre innleggene her i Stortinget.

Fra Senterpartiets side understreker man først at man ikke vil bruke de EØS-midlene, man vil redusere EØS-midlene som vi bidrar med inn i EU i dag. For det første: Hva ville det føre til hvis vi ensidig begynner å kutte i disse midlene? Det er klart det har konsekvenser også på andre områder, i tillegg til at er det noe EØS-midlene gjør, er det å bidra positivt til utvikling – både en grønnere utvikling og innenfor kultur, kulturminnevern og mange andre områder innenfor EU, og de gir oss innflytelse. Et konkret eksempel er i Polen, hvor mange lokale myndigheter har innført LHBT-frie soner. Norge har vært tydelig og sagt at da stopper vi overføringen av EØS-midler til disse lokale myndighetene. Det er ingen tvil om at dette har blitt lagt merke til og har gjort både at lokale myndigheter har endret standpunkt, og at det er en pågående prosess flere steder. Vi har en innflytelse.

Senterpartiet vil ut av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det ville være helt feil i den internasjonale situasjonen vi er i. Men det kanskje mest alvorlige er at man vil sette i gang en grundig utredning av en handelsavtale med EU, altså å gå bort fra hele EØS-avtalen.

Jeg vil stille et spørsmål, særlig til Arbeiderpartiet: Er en slik utredning noe man ville kunne godta? Jeg vil mene at det er negativt for norsk næringsliv i seg selv. I det hele tatt å begynne å stille spørsmålet skaper usikkerhet, og man er på vei inn i en inn i en utvikling vi ikke har noen interesse av. Det understrekes også når representanten Audun Lysbakken fra SV bruker hele sitt innlegg på å gå imot EUs fjerde jernbanepakke, akkurat som om dette er en trussel mot den jernbanesatsingen vi ser i hele Europa.

Bjørnar Moxnes (R) [12:56:16]: I redegjørelsen sin kom utenriksministeren inn på Høyesteretts betenkning om Stortinget kan bruke Grunnloven § 26 til å vedta jernbanepakke IV med simpelt flertall fordi det er såkalt lite inngripende. Utenriksministeren mener at Høyesteretts betenkning danner et godt grunnlag for at Stortinget nå, med minste mulige flertall, kan vedta at et EU-byrå skal få bestemme over Norge og for øvrig sørge for vedvarende import av høyrepolitikk fra EU og privatisering som prinsipp for norsk jernbane til evig tid.

Jeg tror ikke at utenriksministeren ikke har lest Høyesteretts svar. Det har hun garantert gjort grundig. Men når hun påstår at svaret gir et godt grunnlag, er det uforståelig, for betenkningen vurderer nemlig ikke om et slikt vedtak – altså ved minste mulige flertall – ville være i tråd med intensjonene i Grunnloven. Den vurderer praksisen, og siden stortingsflertallets praksis i 25 år har vært i strid med Grunnloven, er det plutselig greit. Da kalles det konstitusjonell sedvanerett. Så kan man bare vedta avvikling av demokratiet og overføring av myndighet til EU bit for bit – ett lite inngripende tiltak etter det andre.

Dette er naturligvis dypt problematisk. Skal virkelig lovgiverne få lage lover, og så skal det være greit at vi bryter dem så lenge det skjer systematisk, i massivt omfang og over lang nok tid? Én ting er nå at EØS-avtalen uthuler det norske folkestyret og også avgir makt som skulle ligget i denne sal, til EU. En annen er at det er en avtale som også fungerer som abonnement på høyrepolitikk for all framtid. Det å sette ut jernbanen på anbud vil med denne pakken bli obligatorisk, og et storting som vedtar noe annet, vil da ende opp med å bryte EØS-avtalen, også om et flertall i befolkningen ønsker en annen politikk.

Innbyggerne våre har vært skeptiske til jernbaneprivatisering. Solide flertall i gjentatte målinger mener jernbanen skal drives av fellesskapet. Det er jo fordi folk bruker toget i hverdagen sin og ikke er på et kontor inne i Oslo og trekker opp teorier om konkurranse fra skrivebordsskuffen.

Ingenting tyder heller hittil på at Go-Ahead har skapt noe bedre jernbanetilbud i Norge. Men denne modellen ønsker regjeringen og Fremskrittspartiet å utbre til resten av Jernbane-Norge, og gjennom jernbanepakke IV vil den bli lovfestet som prinsipp, med EU som øverste myndighet. Her går det i motsatt retning – og det er interessant – av jernbaneprivatiseringens hjemland, som er England, hvor de nå har begynt å renasjonalisere jernbanen fordi de private ikke klarer å levere.

At regjeringen i denne situasjonen ønsker å kjøre på med en jernbanepakke som innfører privatisering som bærende prinsipp, og som avgir norsk myndighet til enda et EU-byrå, tror jeg er vanskelig å forstå, også for regjeringspartienes og Fremskrittspartiets egne velgere.

Etter valget, altså for første gang på veldig mange år, kan det bli et EØS-kritisk flertall i denne salen. Det flertallet vil Rødt jobbe for at skal si nei til å uthule demokratiet vårt enda mer gjennom EØS-avtalen. Vi vil jobbe for å stanse importen av høyrepolitikk og overføringen av myndighet til EU og ikke minst bruke det handlingsrommet som Arbeiderpartiet snakker pent og høyt om i EØS-avtalen – faktisk ta det i bruk til å si nei til direktiver og si ja til å tre ut av direktiver som viser seg skadelige for norsk arbeidsliv, norsk samfunnsliv og det norske fellesskapet.

Jeg håper til slutt at regjeringspartiene innser at de ikke bør gå inn for å haste gjennom jernbanepakke IV i Stortinget, at det fort vil framstå både arrogant og noe udemokratisk. Jeg blir ikke overrasket om de prøver på det. Derfor vil jeg også be om et klart svar fra Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene på om de, dersom det skjer at det trumfes gjennom i Stortinget av Fremskrittspartiet og de borgerlige før valget, vil bli med oss etter valget, etter vår valgseier, på å gå inn for å reversere jernbanepakke IV og tre ut av den, hvis vi trer inn i den før valget. Det vil jeg ha et klart svar på fra Arbeiderpartiet og de øvrige partiene.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:01:32]: Det er mange ulike temaer her, og i og med at jeg har hatt ordet til en lang redegjørelse, tenkte jeg ikke å holde en ny, liten redegjørelse nå, men heller forsøke å svare ut en del av de temaene og problemstillingene som har kommet opp.

Når det gjelder spørsmålet om den såkalte grensetilpasningsmekanismen for CO₂, som representanten Marthinsen spurte om, har Norge i de posisjonene vi allerede har gitt til EU – og dem oppdaterer vi nå – vært veldig klar på at vi mener at den må være WTO-kompatibel. Vi mener også at den ikke skal ramme norske bedrifter. Det er nokså åpenbart all den tid vi for det første er en del av EUs kvotesystem, og for det andre er risikoen for karbonlekkasje relativt liten i denne sammenheng. Det er jo ikke det den heller er ment å ramme. Det er viktig for oss å understreke at vi også i dette posisjonspapiret til EU snakker mye om hydrogen og blå hydrogen, at Norge både er en klar produsent og en som kan bidra til at dette systemet utvikles i samhandel med andre systemer.

Når det gjelder den sosiale pilaren, er dette en tematikk som er diskutert i redegjørelsen, men også i de jevnlige europautvalgsmøtene vi har i Stortinget. Der har arbeids- og sosialministeren, som jeg nevnte i redegjørelsen, sendt et brev, men det har også ni andre land gjort, deriblant Sverige og Danmark. Vi har også gitt det portugisiske EU-formannskapet beskjed om at vi deler de synspunktene Danmark og Sverige og de sju andre landene har, og det er et ønske om et mindre forpliktende opplegg enn et direktiv. Det er nettopp fordi situasjonen er så ulik i de ulike landene.

Kommisjonen har også gitt regjeringa en tilbakemelding om at det ikke skal være denne type minstelønnsordninger i land som har kollektive avtaler, og vi mener, som representanten Marthinsen, sammen med partene i arbeidslivet at dette er den rette veien å gå. Vi ønsker den lønnsdannelsen vi har i Norge, og vi ønsker at folk skal kunne organisere seg. Det er også bakgrunnen for at vi er kritiske til det EU har kommet med.

Så var det også spørsmål knyttet til frihandelsavtalen med Storbritannia. Der er vi, som jeg sa, inne i en krevende fase – en avsluttende fase, håper vi selvsagt. Men samtidig er det sånn at vi i denne avtalen har mange hensyn å balansere. Dem redegjorde jeg også for i redegjørelsen min. Samtidig er det for oss viktig at vi ser på dette også som en helhetlig avtale som faktisk handler om betydelig mer enn fisk og landbruk. Det er det som får mest oppmerksomhet, men for oss er det viktig å sikre næringslivet bredt, og nettopp derfor bruker vi tid og ressurser på disse forhandlingene.

Så til representanten Enger Mehl: Jeg vet ikke om man skal kalle det en hedersbetegnelse, eller hva man skal kalle det, å si at man er «uforbeholdent hengivne» til unionen. Vel, fra mitt og regjeringas ståsted handler dette om hvordan vi best kan ivareta norske interesser. Vi mener helt klart at norske interesser er best ivaretatt gjennom det tette og nære samarbeidet vi har med EU gjennom EØS-avtalen. Så er det et par partier i regjering som mener vi bør bli EU-medlem, det er ett parti som mener at EØS-avtalen er tilstrekkelig, men felles for alle partiene er at vi mener at vi skal ha en tett tilknytning til EU fordi det tjener våre interesser best.

Jeg synes det er et interessant poeng i sammenhengen at når man snakker om EUs forsvarspolitikk, f.eks., og særlig spørsmålet om tilknytning til PESCO og spørsmålet om militær mobilitet, mener representanten Enger Mehl at det ikke er bra for Norge, fordi vår nærmeste allierte, USA, ikke er der. Vel, ironien er jo at USA også har søkt EU om å få være med på militær mobilitet som en del av PESCO. De mener det er positivt, og vi har uttrykt oss positivt til det. Canada har gjort det samme.

Så er det spørsmål også knyttet til vaksiner. Jeg skal ikke gå veldig dypt inn i alle sider ved det, det er spørsmål som det er bedre stilles til helseministeren. Men jeg tror det er grunn til å minne om at vi i dag er i en situasjon hvor det verken er godkjent kinesiske eller russiske vaksiner i EU. Det har å gjøre med at kineserne ikke har bedt om å få godkjent sin vaksine, og russerne har ikke delt de dataene som er nødvendig for at vaksinen eventuelt kan bli godkjent. Jeg tror ikke noen ville like å se oss i en situasjon der man tar i bruk ikke godkjente vaksiner i Norge. Jeg mener også det vi har sett knyttet til forsinkelser og at vi har en midlertidig stans i en av vaksinene, også gir oss en større fleksibilitet, fordi vi da kan trekke på de andre vaksinene som vi også er en del av gjennom innkjøp.

Så vil jeg også bare nevne kort at spørsmålet om den europeiske helseunionen er noe som kommer opp i stadig sterkere grad, nettopp fordi EU jo veldig tydelig erkjenner at man ikke var klar til å kunne håndtere en pandemi da den kom. Det betyr at helsepolitikken fortsatt er et nasjonalt ansvar, men det er et ønske om tettere koordinering på enkelte områder. Det gjelder i særlig grad en tiltakspakke for helseberedskap, det gjelder EUs kreftplan, og det gjelder EUs legemiddelstrategi. Jeg mener det er positivt om EU samarbeider tettere her, og at vi også da har en mulighet til å delta i det samarbeidet.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å snakke veldig mye om den fjerde jernbanepakken, men jeg klarer ikke helt å la det gå når opptil flere talere har brukt relativt mye tid på det. Nå legger jeg merke til at representanten Lysbakken, som stilte et konkret spørsmål og hadde en utfordring, ikke er til stede i salen lenger, men jeg skal likevel svare på spørsmålet hans – jeg er helt sikker på at svaret vil tilflyte. Representanten Lysbakken var opptatt av at velgerne må få ta stilling til dette, både jernbanereformen, som representanten mener det ikke er enighet om, og fjerde jernbanepakke. Det interessante er jo at jernbanereformen ble lagt fram i 2015. Det betyr at velgerne tok stilling til den i 2017, og velgerne gjenvalgte regjeringa som hadde lagt fram jernbanereformen.

Jeg må si, i det litt mer alvorlige hjørnet, at jeg synes det er merkverdig å høre på SV og Rødt og hvordan de omtaler avgjørelsen i Høyesterett. Dette er jo en betenkning Høyesterett ga, for første gang siden 1945, på bakgrunn av at særlig SV og Rødt ville ha en betenkning til Stortinget, der de vel egentlig håpet på et annet resultat. Det er ikke sånn at man først kan be om en betenkning og mene at Høyesterett er det rette stedet å be om den betenkningen, og når man så er misfornøyd med resultatet, går man til angrep på betenkningen. Jeg synes det er en ganske spesiell måte å håndtere Høyesterett på, og jeg synes at en del av de uttalelsene som har kommet i etterkant, også har vært tilsvarende spesielle. Nei til EU kalte det en stor og viktig seier da det ble flertall for å be Høyesterett om denne betenkningen. Samtidig var det et ganske tydelig angrep på integriteten til dommerne da resultatet viste seg ikke å være det man ønsket.

Jeg skal ikke, president, være uparlamentarisk i min språkbruk, men jeg vil allikevel gjerne få sitere noe som har stått i kommentarfelt. Nei til EU skrev på sosiale medier at Høyesterett «våger dessverre ikke å utfordre Stortinget». Det betyr at man i prinsippet går til angrep på den integriteten Høyesterett har, og som jeg antok at alle partier i denne sal og alle organisasjoner også var opptatt av. Men i kommentarfeltet er det faktisk mange som går enda lenger, og her, president, vil jeg også sitere – og dette er ikke mine uttrykk: Høyesteretts medlemmer karakteriseres som en gjeng åler. Jeg synes for det første det er en veldig spesiell måte å håndtere en betenkning fra Høyesterett på som Stortinget har bedt om, og jeg synes det er en veldig spesiell måte å håndtere at Høyesterett kommer fram til et resultat man ikke liker. Jeg synes også det er en veldig spesiell måte å håndtere maktfordelingsprinsippet på.

Jeg mistenker ingen i denne sal for å mene det som jeg nå siterte, men jeg synes allikevel det er verdt å bemerke at vi i disse debattene om Europa snakker mye om demokrati, om rettsstat, om domstolenes uavhengighet, om viktigheten av å ha nettopp disse uavhengige domstolene. Når Stortinget da ber vår høyeste domstol om en betenkning om et grunnlovsspørsmål, er det altså flere representanter som mener at det ikke kan legges til grunn, fordi man synes å være uenig i resultatet.

Jette F. Christensen (A) [13:24:27]: Aller først vil jeg takke utenriksministeren for at hun tok opp den demokratiske tilbakegangen i Europa i sin redegjørelse. Hun la diskusjonen om dette der den skal være. Diskusjonen om EØS-midler i Norge må handle om hvordan de brukes best for å få mest mulig demokrati og rettsstat for pengene, for å si det rett ut.

Det er ingen som mener at det norske bidraget ukritisk skal vokse bare for å vokse. Alle mener at bidraget skal stilles krav til. Det blir til og med gjort hele veien. Noen ganger diskuteres dette i en diskurs der man later som om Norge ukritisk betaler avlat til EU. Det stemmer ikke. Hvis fortellingen om norske EØS-midler hadde vært at disse pengene vekselvis går til diplomatlunsjer i Brussel og aspirerende autokrater i Budapest og Warszawa, ville alle vært imot.

Det er lett å gjøre retoriske poeng av hvorfor Norge sponser museumsopplevelser i Polen. Det tar veldig mye lengre tid å fortelle om et museum for polske jøders historie, hvor viktig det er å fortelle denne historien og sikre at norske midler går til undervisningsopplegg for unge for å øke forståelsen, huske historien og være et bidrag til at det aldri skjer igjen.

EØS-midler er ment å støtte sivilt samfunn og sosial utjevning. Sammen med Ungarn er Polen det landet som er det fremste eksemplet på demokratier i tilbakegang. I begge landene blir rettsstat og sivile rettigheter kontinuerlig bygd ned. Det er våre verdier, våre menneskerettigheter og våre rettsstatsprinsipper som også blir angrepet når de blir angrepet i Ungarn og Polen. Derfor er det vår plikt og vårt ansvar å gjøre noe med det, særlig når det virker. Norske penger har jo helt aktivt bidratt til å legge press på endring, bl.a. i Ungarn i 2014. Den nye avtalen med Ungarn har en klar henvisning til rettsstatsmekanismen i EU og krever en enighet om forvaltning av midler som skal gå til det sivile samfunn. Å få til det i forhandlinger med en stat som har stormet kontorene til sivile organisasjoner fordi de har mottatt støtte fra Norge, er en bragd.

EU har arbeidet i årevis med å finne ut hvordan de skal finne et effektivt press mot Ungarn og Polen. Imens har Norge vært med på konstruktivt å bidra til å stoppe eller i hvert fall bremse den demokratiske tilbakegangen som foregår i Europa. For la oss være ærlige: Det er ikke noen «democratic backsliding» som foregår. Disse landene sklir ikke bort fra demokratiet som styreform, de springer, og da må vi holde på de virkemidlene vi har for å prøve å stoppe dem.

Jeg inviterte utenriksministeren til å diskutere bruk av virkemidler i et skriftlig spørsmål for ikke så lenge siden, der jeg spurte om hvordan utenriksministeren mener at Norges bidrag kan brukes mest effektivt for redning av demokrati, sivilsamfunn og rettsstat i Polen. Jeg er klar over at regjeringen bruker både dialog og internasjonalt press for å utøve påvirkning på dette feltet, men nå er situasjonen så pass alvorlig og akutt at det kommer nye forslag til virkemiddelbruk hele tiden. Jeg er ikke opptatt av å være for eller imot ett enkelt virkemiddel. Jeg er opptatt av å åpne en konkret og åpen diskusjon om hvilke virkemidler som kan være best. Et flatt kutt i EØS-midler kan resultere i at de organisasjonene som arbeider for å bevare rettsstaten, kan bli rammet, og da vil ikke pengene virke etter hensikten. Samtidig kan frysing av EØS-midler til konkrete prosjekter innenfor justissektoren bidra til å legge press mot utviklingen som bekymrer hele Europa.

Svaret var veldig overraskende. Det var nesten så jeg ikke kjente igjen utenriksministeren. Der sto det: «Vi kan imidlertid ikke reagere med suspensjon av EØS-midler på alle uønskede politiske utviklinger eller beslutninger.» Unnskyld meg, men det er det som faktisk er foreslått her. Videre i svaret står det: «Det må være en klar og tydelig forbindelse til direkte negative effekter for programmer og prosjekter vi finansierer.» Det står også: «Dersom det er risiko for eller det forekommer avtale- eller regelbrudd, får dette konsekvenser.» Det er strålende, men det er akkurat de konsekvensene, hvor de skal være, og eventuelle negative effekter på programmene jeg ønsker å diskutere.

Nå er Polen i ferd med å bli en rettsstatsfri sone. Vi trenger å diskutere bruk av virkemidler. Jeg kommer til å sende det spørsmålet til utenriksministeren en gang til, og håper hun tar seg tid til å svare utfyllende, slik at vi kan få en god diskusjon om hvordan EØS-midlene virker best – ikke om de skal finnes eller ikke.

Svein Roald Hansen (A) [13:29:34]: Senterpartiets representant, Emilie Enger Mehl, ønsket en grundig utredning om alternativet til EØS, ikke bare ha medlemskap og britenes avtale å velge mellom. Det finnes ingen grundigere utredning enn å studere britenes avtale, fordi det beste med britenes avtale er at den viser oss forskjellen på det vi har i EØS, og det vi vil få med en handelsavtale. Jeg hadde forventet at de som heier på brexit, brukte denne debatten til å vise fram fordelene de mener britene nå har i forhold til oss, men Moxnes og Lysbakken valgte seg fjerde jernbanepakke.

EØS-avtalen er, som utenriksministeren sa, noe langt mer enn en handelsavtale, men for norsk økonomi og eksport er den viktigst som handelsavtale, og da kan vi sammenligne med britenes nye avtale. Det finnes ikke ett eneste eksempel på at britisk næringsliv har fått bedre og enklere markedsadgang med den nye avtalen enn de hadde som EU-medlemmer – ikke ett! Tvert imot: De slipper riktignok fortsatt toll og kvotebegrensninger, forutsatt at de holder seg til standarden i det indre markedet, så friheten til å fastsette egne regler og standarder, som skulle være så viktig, er nokså illusorisk. Senker de standardene, kommer det med en pris. Men det britisk eksportindustri opplever, er plunder, heft og kostnader på grensepasseringene. Særlig problematisk er det for fisk og næringsmidler, og lakseeksporten er stanset nesten helt opp. De som eksporterer til detaljmarkedet i EU-landene, er i ferd med å gi opp. Hva er rådet de får fra regjeringen? Jo, etabler et distribusjonsselskap i et EU-land! Det er litt av en attest til egen avtale.

Tjenesteeksportørene har enda dårligere vilkår. Popartister og kunstnere møter problemer med visumkrav – i hvert land de skal turnere i. Den frie bevegelsen vi nyter godt av i et indre marked, har sine fordeler, også for kulturarbeidere.

Britisk landbruk rammes hardt av den nye innvandringspolitikken. Får de inn hjelpen østfra til våronn og innhøstning? Det er et spørsmål. Det norsk landbruk sliter med på grunn av koronaen, blir en permanent hodepine for britiske bønder.

Nå forhandler regjeringen med britene om en handelsavtale til erstatning for EØS. Britene har mye biff og ost de vil få solgt. Landbruket er redd for at regjeringen åpner for store kvoter for å få mindre toll på bearbeidet sjømat. Vi har hørt bekymringen også her i salen i dag. Forstår nå bønder – og Senterpartiet – hvor godt EØS-avtalen beskytter norsk landbruk? Når vi forhandler med EU om litt mer ost og litt mer hortensia, kan vi gjøre det uten å stå i krysspresset som regjeringen nå gjør i forhandlinger med britene. Det er på tide at norske bønder slår ring om EØS-avtalen og ber sine støttespillere avblåse kampen mot EØS.

EØS-avtalen er den beste handelsavtalen vi kan ha med EU. Den sikrer eksportnæringene fullverdig markedsadgang uten plunder, heft og kostnader på grensene. Den gir trygghet og rettigheter fordi norske bedrifter konkurrerer innenfor et felles regelverk, og den beskytter landbruket mot en langt åpnere frihandel.

Alle som er opptatt av å vurdere EØS-avtalen opp mot alternativene, kan begynne med å studere NUPIs analyse om EØS og alternativene, som er gjort på oppdrag fra sjømatnæringen, en av våre aller viktigste eksportnæringer, og hvor våre europeiske naboland er det aller viktigste markedet. Analysen er krystallklar: Det er bare ett alternativ som er enda bedre enn EØS, og det er medlemskap.

EØS-avtalen er viktig for eksport og økonomi, men også for deg og meg. Den gir nordmenn rettigheter i våre europeiske naboland, retten til å søke arbeid, trygghet for helsetjenester når man arbeider, studerer eller ferierer der, tilgang til felles utdanningsprogrammer som Erasmus eller forskningsprogrammer som Horisont 2020. Det var gledelig å registrere forslagene fra regjeringen i dag om deltakelse i disse og flere andre programmer. Alt dette er britene, britisk ungdom, nå fratatt, og så langt er det ikke mulig å få øye på gevinsten de ivrigste brexiterne forespeilet folket.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:34:40]: Då eg stilte spørsmål til utanriksministeren om auka tollfri import av mat til Noreg, fekk eg ikkje noko særleg tryggande svar. No veit eg at det er næringsministeren som har sete i forhandlingar, men eg har òg sete åtte år i regjering og veit ganske mykje om samarbeidet mellom Næringsdepartementet og Utanriksdepartementet og dess like ministrar. Det svaret var unnvikande og som sagt slett ikkje tryggande.

Det er slik at det er kvotar både på landbruk og på fisk. Når det gjeld avtalen mellom EU og Storbritannia, har regjeringa medgitt at:

«Avtalen gir riktignok fri markedsadgang for sjømat, men den kobler ressurstilgang og markedsadgang, noe som ikke ville vært i vår interesse.»

Det er heller ikkje i vår interesse å kople fisk og landbruk meir enn det me allereie gjer i EØS-avtalen. Der òg er det press. Men er det ikkje ei slik kopling ein held på med ved tildeling av fiskekvotar til EU frå regjeringa si side?

Storbritannia har ikkje tildelt seg sjølv fiskekvotar i norsk farvatn, men det har EU gjort. Dei har tildelt seg sjølv torskekvote i fiskevernsona ved Svalbard som går langt utover det Noreg har fastsett i forskrift. Det er heilt uakseptabelt og ei krenking av Noregs rettar. Dei har tildelt kvotar på – beklagar, no skal eg halde meg til manuset så eg ikkje sporar av. EU har tildelt kvotar utanfor Svalbard, som dei ikkje har rett til å gjere. Spørsmålet mitt er: Kva gjer regjeringa med det? Dei protesterer for all verda, er med på ferda, eller gjer dei noko med det?

Den lemfeldigheita ein ser, både med at det går beinharde rykte om at ein koplar mat – altså landbruksvarer og tollfriheit der – og fisk, som media skriv mykje om for tida, og at ein ikkje tek eit oppgjer med EU og får på plass ryddigheit når det gjeld fiskeri, det viser ei svak regjering. Det viser ei regjering som diltar etter EU, som ønskjer seg inn i absolutt alle forum som EU har, som ikkje har ei einaste motførestilling mot noko som kjem frå Brussel, og som brukar EØS-avtalen til å gjere oss til nærast medlemer. Det er skammeleg, og det forsvarar ikkje det norske nei til EU som det norske folk gav. Denne regjering har sett oss på ei sklie inn i EU på nesten alle område, til og med forsvar. Det kan ikkje fortsetje, derfor må me ha ei ny regjering.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:38:19]: Jeg har lyttet med interesse på debatten om bl.a. utenriksministerens beskrivelse av den betenkning som nå er gitt fra Høyesterett i saken om fjerde jernbanepakke. Det er jo nettopp det det handler om – det er en betenkning. Det er ikke slik at det er Høyesterett som skal behandle spørsmålet om hvorvidt Norge skal tilslutte seg fjerde jernbanepakke eller ikke. Det er det Stortinget som skal gjøre.

Både jeg og flere andre fra Senterpartiet deltok tydelig i debatten da det var spørsmål om en skulle innhente en betenkning fra Høyesterett. Det ga Stortinget sin tilslutning til, fordi en nettopp ville ha en betenkning, en vurdering av de spørsmål som ble reist i fjerde jernbanepakke, fra Høyesterett. Ut fra det ministeren nå sier, er det forhåpentligvis også sånn at regjeringen vil gå inn og lese den vurderingen nøye, for det som Høyesterett bl.a. kommer fram til, er at den suverenitetsavståelse som skjer gjennom den jernbanepakken, er mer omfattende enn det som regjeringen har lagt til grunn i sin korrespondanse med Stortinget. Blant annet har samferdselsministeren lagt til grunn at det ikke er noen myndighetsoverføring til EU-kommisjonen. Høyesterett sier derimot at jo da, det kan bli slik at EU vedtar regelverk som trer i kraft for Norges del før det er inkludert gjennom EØS-avtalen.

Videre har også regjeringen lagt til grunn at vi i sikkerhetsspørsmål kan bruke en såkalt stopp-knapp fra norsk side, også i spørsmål som er behandlet av EUs jernbanebyrå og voldgiftsnemnda. Der konkluderer Høyesterett med at en slik type praksis fra norsk side sannsynligvis ville bli ansett som illojal i henhold til EØS-regelverket.

På flere punkt konkluderer Høyesterett med at det vi her står overfor, går lenger enn det som regjeringen har lagt fram for Stortinget, så jeg forventer at regjeringen nå går nøye gjennom denne utredningen fra Høyesterett og ser på de materielle sidene ved fjerde jernbanepakke. Så er det til sjuende og sist Stortinget, ut fra en politisk vurdering, som skal ta stilling til om vi skal underlegge oss et system der vi avgir myndighet til EU på viktige områder knyttet til norsk jernbanesikkerhet og knyttet til organisering av norsk jernbane.

Til slutt: Jeg hadde håpet at det gjennom debatten hadde kommet tydeligere fram hva som er Norges posisjon nå med tanke på en ny runde med EØS-forhandlinger om kontingent. Vi står altså overfor et EU som er blitt mindre siden sist. Storbritannia har gått ut. Én ting er at vi skal ha en byrdefordeling mellom Norge, Island og Liechtenstein, men den særegne norske kontingenten på toppen burde i det minste bli fjernet gjennom nye forhandlingsrunder.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:41:34]: Eg vil venda litt tilbake igjen til dette med minsteløn, for der minsteløn i ein del europeiske land kan representera eit slags golv, vil det vera stor fare for at det i Noreg vil representera eit lønsmessig tak, fordi me har hatt gode måtar å forhandla fram tariffavtalar som har vore allmenngjorde på.

Så vidt eg veit, har Kommisjonen sagt at forslaget til EØS-direktiv ikkje er merka som EØS-relevant. Likevel sa utanriksministeren i si utgreiing: «Vi foretar nå en grundig vurdering av forslagets EØS-relevans.»

Då er mitt spørsmål: Kvifor skal ein bruka meir tid på det, viss det ikkje er merka med relevans for EØS-avtalen? Eg meiner regjeringa bør bruka tid på å seia at ein avviser forslaget fullstendig, og at det ikkje bør verta gjort gjeldande i Noreg. Om det vert føreslege at det skal gjerast gjeldande i Noreg, håpar eg verkeleg at regjeringa seier nei til å innføra dette, for det vil vera eit klart brot med den norske modellen, med insentiva til å organisera seg. Det er verdt å minna om frå denne talarstolen at både LO og NHO er mot dette.

Eg har registrert at representantar frå regjeringa, både utanriksministeren og den tidlegare fungerande arbeidsministeren, har uttalt seg på ein måte eg foreløpig er roa av, men ein skal vera klar over at det viktigaste er ikkje kva kommissærane og Kommisjonen seier og uttalar når dei presenterer politikken sin, men kva som vert ståande i direktivet. Me skal vera klar over at dette forslaget kjem i lys av at fagbevegelse over heile Europa er under sterkt press, at det er fallande deltaking, og at det er svak forhandlingsrett i mange land.

Noko av det finaste med Noreg kan me takka fagbevegelsen for. Me har vore eit land som har hatt ganske små forskjellar mellom folk, og ganske høg tillit i samfunnet. Me har hatt eit trygt arbeidsliv og gode pensjonar å falla tilbake på. Alt dette er verdt å ta vare på, og då er det heilt nødvendig å avvisa denne type forslag som vil vera med og bryta opp rundt det som har vore nokon av dei viktigaste byggesteinane for Noreg og den norske modellen. Me har vore sikra kvile, fri og ferie takka vera fagbevegelsen. Det er verdt å ta vare på, og då må ein seia nei til denne type forslag frå EU, som vil vera med og svekkja det.

Svein Roald Hansen (A) [13:44:47]: Jeg har ikke lyst til å slippe muligheten til å interpellere utenriksministeren litt mer om forhandlingene om avtale med Storbritannia, som hun redegjorde for i redegjørelsen. Selv om daværende europaminister Aspaker hadde som en uttrykt ambisjon høsten 2016 å få en avtale minst like god som EØS med britene, må vel utenriksministeren i dag kanskje innse at det var vel optimistisk, siden det vel ikke foreligger tanker om at vi skal gå i union med britene.

Norske eksportbedrifter må også bære konsekvensene av at britene har forlatt det indre marked. Jeg antar at betingelsene vi blir enige med britene om, neppe kommer til å skille seg nevneverdig fra det som ligger i avtalen mellom Storbritannia og EU, med unntak av frihandel på landbruksvarer og fisk.

Det som vil være interessant, er om utenriksministeren kan si noe om vi vil stille samme krav til britene som EU har gjort når det gjelder å opprettholde standarder innen helse, miljø, forbrukervern, arbeidstakerrettigheter osv. Hvilken overvåkning skal Norge legge opp til for at dette faktisk følges opp, og hvilke reaksjoner vil avtalen åpne for om britene ikke forholder seg til avtalen på dette området? Her vet vi at det som står på spill med tanke på EU, er tollfrihet og kvotefrihet.

I avtalen mellom EU og Storbritannia er det også lagt opp til en rekke komiteer som skal sørge for at avtalen opprettholdes og fungerer, og det skal også være en parlamentarikerforsamling slik vi kjenner det fra EØS-avtalen. Er dette også aktuelt for Norge å forsøke å få til overfor Storbritannia?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:47:01]: For å ta det siste først: Tilknytningen vår til det indre marked og prinsippet om like regler og standarder i EØS setter noen begrensninger for frihandelsavtaleforhandlingene med Storbritannia. Vi kan ikke undergrave de forpliktelsene vi har gjennom EØS i en avtale med Storbritannia. Det gjelder f.eks. standarder og produktkrav. Det er også sånn at det er etablert en del ordninger mellom EU og Storbritannia når det gjelder både tekniske handelshindringer og veterinære regler. Det har også betydning for oss, fordi vi har som gjennomgående prioritering når vi gjennomfører disse forhandlingene, å jobbe for at norsk eksport ikke får dårligere tilgang til det britiske markedet enn det EU har gjennom avtalen.

Når det gjelder den parlamentariske dimensjonen, er dette noe som eksisterer der man har en EFTA-frihandelsavtale. Det som i hvert fall så langt har vært responsen fra britene, er at det er liten interesse for det fra deres side i denne sammenheng, og det er heller ikke helt den type avtale. Derfor har ikke det vært på dagsordenen annet enn i denne sonderende fasen.

Så er det mye man kan si, og jeg er egentlig enig i alt Eirik Faret Sakariassen sier knyttet til minstelønn, men realitetene er altså at når Kommisjonen merker med EØS-relevans, er det ofte bare veiledende, og det er ikke alltid riktig. Det er nettopp derfor vi allikevel bruker ressurser på å sjekke ut EØS-relevansen. Vi vet veldig godt at det er stor uenighet i EU om dette direktivet, og som jeg nevnte, går nå ni land inn for en svakere legal tilknytning enn et direktiv, så det er fortsatt uvisst hva resultatet blir, og det er nettopp derfor vi fortsetter å påvirke i tråd med norske interesser.

Det er mye jeg veldig gjerne skulle sagt på det ene minuttet jeg har igjen, men jeg sier noen ord om spørsmålet til Navarsete knyttet til EUs kvotetildeling. Jeg var krystallklar i redegjørelsen min på at det er ikke akseptabelt, og det Norge gjør, er altså å bringe opp fartøy og ta dem i arrest dersom de fisker over den kvoten vi har tildelt EU. Så syns jeg at Liv Signe Navarsete kanskje skulle holdt seg til manuset, som hun sa, for det ble voldsomt mye på slutten der. Det å påstå at det at EU tildeler seg selv kvoter, er en svak regjering som dilter etter EU – da tør jeg minne om at sist EU gjorde det, var i 2011. Da var det altså ikke denne regjeringa som satt med makt. Det var en annen regjering, som representanten Navarsete selv var en del av.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:50:04]: Eg tek sjansen på å gå på talarstolen utan manus igjen, men no skal eg i alle fall hugse snøkrabbe. Det var det som var det eine poenget i stad, for då EU hadde tildelt eit latvisk fiskeriselskap eigd av russiske økonomiske interesser snøkrabbekvoter, har sikkerheitspolitiske ekspertar sagt at det kan svekkje Noregs suverenitet over Svalbard og Svalbardtraktaten. Det kunne vere interessant å høyre statsråden si vurdering av det. Me veit jo at det ved fleire høve har vore forsøk på å gå til åtak på Noregs suverenitet på Svalbard. Det er mange og store interesser knytt til Svalbard. Det er store økonomiske interesser, men det er òg store politiske interesser. Interessa for Arktis har i det heile vorte mykje større i den seinare tida. Som eit lite land med store interesser i nord er dette viktig for Noreg, og det er viktig at køyrereglane og havretten vert følgd.

Så kjem ein over i det andre spørsmålet ein kunne få svar på: Kva gjer då Noreg? Ja, ein bringar opp kvotar, og det kan verte tøft nok når Kystvakta og andre som skal gjere jobben, ikkje har helikopter. Men det kjem me vel tilbake til i ei anna sak. Så lenge regjeringa ikkje har utstyrt dei med det dei treng, kan det verte ein ganske tøff jobb i all slags vêr og vind utanfor Svalbard. Men dei viktigaste spørsmålet akkurat i denne samanhengen er: Kva kan dette føre til av svekt suverenitet? Får det sikkerheitspolitiske konsekvensar? Og kva konkret gjer regjeringa utover å bringe opp dei som har teke for store kvotar?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:52:34]: Jeg merket meg at utenriksministeren ikke brukte taletid i det hele tatt nå på å kommentere de elementene i den juridiske betenkningen fra Høyesterett som viser til at det er en mer omfattende suverenitetsavståelse enn det regjeringen har lagt til grunn. Jeg vil be utenriksministeren heller bruke taletiden på Stortingets talerstol til å kommentere det i stedet for å referere til hva som står i enkelte kommentarfelt på Facebook. Det er av mindre betydning for Stortingets behandling enn hva som faktisk er det materielle innholdet i den juridiske betenkningen på de områdene.

Til det utenriksministeren kommenterte i sted, og som hun har opplevd støtte knyttet til, nemlig hva slags paragrafer i Grunnloven en skal behandle spørsmålet om jernbanepakke IV etter: Jeg vil minne om at det også har vært en betydelig kritikk knyttet til Høyesterett på det området – ikke bare i kommentarfelt på Facebook, men også fra jusprofessorer, bl.a. Holmøyvik og Eriksen, som meg bekjent ikke har noen synspunkter på verken EU- eller EØS-avtalen, men som har et faglig utgangspunkt for sine bemerkninger til Høyesteretts betenkning. De omtaler den som metodisk svak, materielt mangelfull og at den inneholder oppsiktsvekkende påstander. Kjernen er at Høyesterett bare legger til grunn at Stortinget har lagt seg til en praksis der Stortinget kan bestemme med vanlig flertall hvorvidt man skal bruke § 26 annet ledd, § 115 eller må gå til grunnlovsendring. Da svekker man, eller uthuler, hele mindretallsvernet som er i Grunnloven, gjennom det. Det er en ganske viktig diskusjon, som også Stortinget må ta når man skal behandle saken.

Til slutt kan jeg heller ikke la være å kommentere representanten Hansen lite grann. Han kommenterer hva slags erfaringer vi har med alternativ til EØS-avtalen, og han trakk opp brexit og britenes avtale med EU.

Når det gjelder spørsmålet om markedsadgang, er det i alle fall slik at britene gjennom sin avtale med EU har sikret full markedsadgang for alle varer til EU – også på videreforedlet fiskeprodukt, noe Norge ikke har gjennom EØS-avtalen – i tillegg til at de har tatt tilbake nasjonalt handlingsrom på viktige områder. Det som er viktig i forbindelse med en utredning av alternativ til EØS-avtalen, er å se på alle de ulike land som inngår avtaler med EU. Siden Norge inngikk EØS-avtalen er det ikke et eneste land i verden som har valgt EØS-avtalen – og EU har heller ikke krevd det når man har inngått avtaler med en rekke land. Bare i løpet av de fem siste årene har det vært mellom 15 og 20 nye avtaler. Det er nettopp det man trenger gjennom en utredning av alternativ, og som jeg også trodde at Arbeiderpartiet etter hvert var mer positivt innstilt til, men det er tydelig at representanten Hansen ikke er på de tanker foreløpig.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [13:55:54]: Jeg legger merke til at temaet Høyesteretts betenkning er et veldig ømtålig tema for noen partier i salen. Jeg synes faktisk det er et poeng å sitere kommentarfeltene og sitere de uttalelsene som har kommet fra enkelte, for jeg mener det viser en manglende respekt for Høyesterett. Jeg mener det også tydelig viser at Høyesteretts betenkning nok ville blitt lagt til grunn uten nærmere vurderinger dersom resultatet hadde vært det motsatte. Dette er altså en betenkning som er fra en enstemmig Høyesterett. Man kan være uenig i innholdet i den, men det er altså Stortinget som lovgiver som har bedt om det, og Høyesterett legger til grunn at det nettopp er Stortinget som lovgiver som må ta disse beslutningene, og kan ta disse beslutningene etter Grunnloven § 26 andre ledd.

Diskusjonen om fjerde jernbanepakke skal fortsette. Mitt poeng i redegjørelsen var bare å si at nå som den betenkningen Stortinget ba om, er gitt, ligger jo også grunnlaget der for at Stortinget kan fatte sin beslutning.

Så til spørsmålet om snøkrabbe, som også er et interessant spørsmål. Der antar jeg selvfølgelig også at representanten Navarsete har fulgt godt med på det som har vært rettsprosesser. EU har lisensiert fartøy til enkelte land til å kunne fangste snøkrabbe ved Svalbard. Det er selvfølgelig forbudt, det er det bare Norge som har anledning til å gjøre. Det er også slått fast av Høyesterett så seint som i februar 2019 at Norge kan straffe land og rederier som fangster snøkrabbe ulovlig, fordi det er det det er: Det er ulovlig. Vi har på vanlig måte selvfølgelig reagert mot dette, men har også hatt rettsprosesser nettopp for å slå fast prinsippet om at det er Norge og ikke EU som kan lisensiere fangst av snøkrabbe i fiskevernsonen ved Svalbard.

Det er viktig også å understreke at det samme prinsippet, nemlig å ta fartøy i arrest, gjelder for kvoter som er over det Norge har gitt til EU. Vi ga også en kvote til Storbritannia denne gangen, selv om dette snus litt på hodet nå som Storbritannia har gått ut av EU. Men vi gjorde altså det likevel.

Det er viktig å understreke at i disse sammenhengene er det kvotebytte som er det normale som gjelder, så dersom EU ønsker å fangste snøkrabbe, må det byttes kvoter på andre områder som norske fiskere kan fangste.

Svein Roald Hansen (A) [13:58:47]: Representanten Gjelsvik pekte på at ingen av de andre mellom 60 og 70 landene EU har handelsavtale med, har bedt om en EØS-avtale. Representanten Gjelsvik kjenner bakgrunnen for EØS-avtalen veldig godt. Det var seks EFTA-land og tolv EU-land som var hverandres største handelspartnere. Hvordan skulle man håndtere det når det indre marked ble utviklet slik som vi har sett det? Svaret på spørsmålet er at det er ingen andre land som har hatt 75 pst. av eksporten sin til EU-markedet. Det er forklaringen på at ingen har bedt om det. De som har ønsket å delta i den europeiske integrasjonen, har jo ønsket medlemskap, og ikke det vi har: et medlemskap uten stemmerett. Det er forklaringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:59:54]: Jeg synes det er grunn for representanten Hansen, selv om han er en grenseløs tilhenger av både EU og EØS-avtalen, til å reflektere lite grann over at blant alle de land i verden som har inngått handelssamarbeid med EU etter at Norge inngikk EØS-avtalen på starten av 1990-tallet, er det ikke et eneste land som har ment at det er EØS-rammen som vil være den beste rammen for en slik type samarbeid. EU har heller ikke bedt om det. Eksempelvis sa et land som er EFTA-partner med oss, Sveits, nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning og valgte andre alternativer. Det samme har Canada, Japan og flere andre land gjort.

Så til utenriksministeren, til betenkningen: Senterpartiet inviterer regjeringen til en diskusjon om det materielle innholdet i Høyesteretts betenkning, der vi nettopp viser til at Høyesterett på flere områder går i rette med regjeringens forståelse av hvor omfattende suverenitetsavståelsen er, og vi forventer at regjeringen følger opp det i forlengelsen.

Hårek Elvenes (H) [14:01:18]: Jeg må si at det går en smule kaldt nedover ryggen på meg når jeg hører representanten Gjelsviks ringeakt for Høyesterett. Som det står i loven: Den høyeste rett. Vi har én høyesterett. Så kan vi ha mange privatpraktiserende jurister av ymse slag som kan ha synspunkter på Høysteretts betenkning, men den er suveren. I vårt rettssystem er det ikke en rettsinstans over Høyesterett. Maktfordelingsprinsippet er så sentralt i vårt parlamentariske demokrati. Denne salen gir lover. Det er rettsinstansene som dømmer og gir sine betenkninger om det Stortinget har bedt om. Når det ikke faller i god politisk jord hos Senterpartiet, kjører man på. Det virker som om man har passert en grense. Jeg vil anbefale boka som tente Gro Harlem Brundtlands interesse for politikken: Johs. Andenæs' «Statsforfatningen i Norge». Representanten Gjelsvik bør lese den og kanskje korrigere etter det han observerer der.

Tuva Moflag (A) [14:03:38]: Da skal jeg legge fram saken på vegne av saksordfører Hege Liadal. I dag behandler vi en lovfesting av klinisk etikkomité og enkelte unntak fra taushetsplikten i helsepersonelloven, bl.a. hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger med klinisk etikkomité og unntak fra taushetsplikten ved underretning til andre land om tilsynsreaksjoner. Videre foreslås det en utvidet varslingsplikt til Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten samt enkelte endringer i tobakksskadeloven.

Komiteen viser til at kliniske etikkomiteer i dag er opprettet ved alle offentlige sykehus samt ved de private ideelle sykehusene som har langsiktige driftsavtaler med regionale helseforetak. Komiteen er kjent med at det er utarbeidet et nasjonalt mandat for etikkomiteene, hvor det blant annet framgår at komiteene skal være frittstående og uavhengige, og at de skal være bredt sammensatt og ha medlemmer som representerer brukerne, samt ha kompetanse i medisinsk etikk og helserett. Komiteen har også merket seg at komiteene ikke har beslutnings- eller sanksjonsmyndighet og heller ikke er et klageorgan. De kliniske etikkomiteene skal bidra til økt bevissthet og kompetanse om verdispørsmål knyttet til pasientbehandling.

I proposisjonen fremmes det forslag om at det skal framgå av spesialisthelsetjenesteloven at helseforetakene har plikt til å opprette en klinisk etikkomité. Komiteen merker seg at det legges opp til at bestemmelsen skal si noe om sammensetningen av komiteene, at komiteene skal være selvstendige og uavhengige, og at komiteene skal bistå med råd på oppfordring fra helsepersonell eller pasienter.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, merker seg at det er noen høringsinstanser som har hatt innvendinger mot å dele taushetsbelagt informasjon med en etikkomité. Flertallet presiserer i merknad at deling må skje i samsvar med pasientens ønske. Skulle det ikke være mulig å innhente samtykke fra pasient, må det komme klart fram i pasientens journal hvorfor det ikke var mulig.

For øvrig er det en samlet komité som står bak innstillingen, og jeg legger den herved fram.

Mari Holm Lønseth (H) [14:06:16]: Saken gjelder lovfesting av klinisk etikkomité og enkelte unntak fra taushetsplikten i helsepersonelloven. Jeg er glad for at dette forslaget ser ut til å få flertall i dag, og også at det er så tydelige begrensninger ved å dele taushetsbelagte opplysninger.

Jeg vil så presisere at ved en inkurie står ikke regjeringspartiene inne i den flertallsmerknaden som nettopp handler om hjemmel til å dele taushetsbelagt informasjon med klinisk etikkomité. Det er gode merknader med gode refleksjoner, som også vi kan stille oss bak.

Jeg vil også knytte en kort kommentar til Senterpartiet og SVs forslag om å lovfeste klinisk etikkomité for tilbydere av fritt behandlingsvalg. Senterpartiet og SV begrunner dette forslaget med at lovforslaget pålegger sykehus med avtale med det offentlige å ha klinisk etikkomité, men det stemmer ikke. Disse sykehusene pålegges ikke i dette lovforslaget å opprette en sånn komité, men som det framgår av innstillingen, har de en sånn komité. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mener det ikke vil være rimelig eller forholdsmessig å pålegge verken private eller ideelle med avtale med spesialisthelsetjenesten eller som tilbyr fritt behandlingsvalg, å opprette en sånn komité.

Kjersti Toppe (Sp) [14:07:55]: Denne saka handlar om å endra helsepersonellova og få til ei lovfesting av oppretting av klinisk etikkomité, utvida varslingsplikt og enkelte unntak frå teieplikta. Vi støttar forslaget som ligg føre, og eg vil knyta nokre merknader til forslaget om lovfesting av klinisk etikkomité. Det skal no verta ei plikt å oppretta det. Sjølv om det før har vore pålagt gjennom styringsdokumenta, vert det altså no eit lovfesta ansvar.

Eg vil òg få fram at eg synest det arbeidet kliniske etikkomitear gjer i helsetenesta, er veldig viktig, og at det kan hjelpa både helsepersonell og pasientar i vanskelege saker som ein garantert kjem borti, og som gjeld etiske og ofte vanskelege verdispørsmål som kjem opp til vurdering.

I forslaget står det at komiteane skal ha medisinsk og helsefagleg kompetanse, etisk kompetanse og helserettsleg kompetanse. Det er viktig kompetanse som vert peikt på, og som er nødvendig i ei slik tverrfagleg vurdering.

Det som har skapt mest debatt i forslaget, er heimel til å dela teiebelagde opplysningar med etikkomiteane utan at det ligg føre samtykke frå pasienten. Senterpartiet støttar under tvil denne. Vi ser at det kan vera situasjonar der dette er nødvendig, men vi vil presisera at det skal vera eit unntak, og at hovudregelen framleis skal og må vera at helsepersonell innhentar samtykke frå pasient eller eventuelt andre som har kompetanse til å samtykke på vegner av pasienten.

Datatilsynet var av dei som var svært kritiske til dette unntaket. Dei har spelt inn at det må gå fram av unntaksreglane i kva situasjon det er behov for å drøfta ei slik sak, og når det er nødvendig å dela teiebelagde opplysningar med etikkomiteen, skal det registrerast i pasientjournalen kvifor eventuelt samtykke ikkje er innhenta. Under desse føresetnadene, at det vert ei streng praktisering og ei god innramming av dette, støttar Senterpartiet det framlagte forslaget.

Til slutt fremjar eg det forslaget som allereie er omtalt, om å be regjeringa vurdera tiltak som kan sikra at tilbydarar innan fritt behandlingsval også vert pålagde å ha ei ordning med klinisk etisk komité. Vi meiner dette arbeidet er like viktig om det er ei offentleg teneste, ei privat teneste eller ei ideell verksemd som tilbyr pasientbehandlinga.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:11:05]: Det er bra og viktig at vi får en etikkomité. Det er viktig å lære mer, slik at helsetilbudet kan bli enda bedre. SV mener at pasientene også skal ha tilgang til komiteen for å reise saker. Mange ganger er det pasienten som kjenner aller best de problemene som har oppstått. Da er det svært viktig at komiteene også skal ha en brukerstemme.

Det er flere høringssvar som påpeker dette. SV mener det må komme på plass. Offentlige institusjoner skal ha etiske komiteer, og private som har avtaler med helsetjenesten, skal også ha det.

Høyrepartiene foreslår å privatisere mer av helsetjenestene med fritt behandlingsvalg. SV vil ikke privatisere tjenestene, men hvis det skjer, mener vi at alle pasienter, også de som bruker helseinstitusjoner som ikke er offentlige eller ikke har en avtale med staten, også skal ha en etikkomité i institusjonen de bruker. Derfor foreslår SV og Senterpartiet det.

Det er viktig at helsepersonell kan få unntak for at de kan dele taushetsbelagt informasjon med etikkomiteen. Når kunnskap og problemer skjules, blir det vanskelig å se helheten og bygge en bedre tjeneste. For SV er det svært viktig at informasjon om pasienter og problemene de har hatt, som hovedregel skal være med samtykke. Det er også svært viktig at helsepersonell kan snakke åpent med komiteen uten at ledere i helseforetakene skal overstyre og stoppe informasjon som helsepersonell deler med etikkomiteen.

Til slutt er jeg svært glad for at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, Ukom, får tilgang til tannhelsetilbud og lokale helsetilbud, som sykehjem, og at det blir omfattet av varslingsplikten.

Statsråd Bent Høie [14:13:38]: Det er i dag opprettet kliniske etikkomiteer i de offentlige sykehusene og i de ideelle sykehusene som har en langsiktig driftsavtale med regionale helseforetak. De kliniske etikkomiteene bidrar til økt bevissthet og kompetanse om verdispørsmål knyttet til pasientbehandlingen. Komiteene bistår også med råd i konkrete saker på oppfordring fra helsepersonell eller pasienter.

I proposisjonen fremmer regjeringen forslag om å lovfeste helseforetakenes plikt til å opprette kliniske etikkomiteer, og i tillegg lovfestes sammensetningen av og oppgavene til disse komiteene.

Videre foreslås det at helsepersonell i særskilte tilfeller skal kunne dele taushetsbelagte pasientopplysninger med medlemmene av en klinisk etikkomité. Hovedregelen skal fortsatt være at det innhentes samtykke fra pasienten for deling av slike opplysninger. Hjemmelen er foreslått begrenset til konkrete saker der det er behov for å drøfte etiske utfordringer i en klinisk etikkomité, og der det ikke er praktisk mulig eller klart uhensiktsmessig å innhente samtykke fra pasienten.

Formålet med deling av pasientopplysningene er å sikre at de etiske problemstillingene blir belyst på en god måte. Jeg er derfor glad for at komiteen slutter seg til regjeringens forslag.

I proposisjonen foreslås det også å lovfeste et tydelig unntak fra taushetsplikten for Statens helsetilsyns underretning om tilsynsreaksjoner til myndigheter i andre land. Gjensidig utveksling av slike opplysninger er avgjørende for å kunne forhindre at helsepersonell fortsetter å gi uforsvarlig helsehjelp etter at de har mistet eller fått begrenset godkjenning i et annet land.

I tillegg fremmes det forslag om at varslingsplikten til Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, Ukom, skal utvides til å omfatte alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer også at den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den offentlige tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester får plikt til å varsle Ukom om alvorlige hendelser.

Til slutt foreslås det enkelte mindre, tekniske justeringer i tobakksskadeloven og et grunnlag for at Helsedirektoratet skal få tilgang til taushetsbelagte opplysninger fra folkeregisteret som direktoratet trenger for å utføre oppgaver etter tobakksskadeloven.

I proposisjonen er det fremmet flere ulike forslag som sikrer tilgang til nødvendige opplysninger, og jeg er glad for at komiteen har sluttet seg til forslagene som er fremmet.

Sveinung Stensland (H) [14:19:58] (ordfører for saken): I denne saken fremmes en rekke forslag, og noen av dem har blitt behandlet tidligere. En samlet komité stiller seg bak forslagene nr. 3 og 4, og det har kommet meg for øre at også forslag nr. 1 får flertall uten at regjeringspartiene stiller seg bak dette.

Det er ikke flertall for en ny utredning av Oslo universitetssykehus. Nye OUS inkluderer bygging av nye arealer både på Aker og på Gaustad. Målet med omorganiseringen av sykehusene i Oslo er en samling av spesialiserte regionale og nasjonale funksjoner for bedre samhandling og kvalitet i behandlingen og bedre grunnlag for forskning og innovasjon.

Forslagsstillerne viser til rapporten «Sykehusplaner for Oslo – Økonomiske betraktninger omkring planen for Nye Oslo universitetssykehus». Helseministeren har redegjort for de økonomiske analysene i et svar. Svaret viser til og peker på at rapporten baserer seg på overordnede analyser og vurderinger. Den kan ikke sammenlignes med dokumentasjonsgrunnlaget for Nye OUS, som har vært gjenstand for en grundig utredningsprosess, ekstern kvalitetssikring og gjentatte styrebehandlinger både i OUS og i Helse Sør-Øst. Med bakgrunn i denne rapporten mener forslagsstillerne at regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan en utredning av lokaliseringsalternativene kan innrettes.

Videre mener forslagsstillerne at en investering i sykehustilbudet til Oslos innbyggere må sikre at Aker sykehus raskest mulig blir lokalsykehus for hele Groruddalen, og at det ikke planlegges for en reduksjon i fremskrevet sykehusbehov i Oslo. Vi er enige i dette, derfor stemmer vi sammen med resten av Stortinget for forslagene nr. 3 og 4.

Regjeringspartiene viser til at det er omfattende utredninger som ligger bak planer for Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Dagens struktur legger beslag på mer helsepersonell enn nødvendig. Sykehus i andre deler av landet mangler spesialister innen flere fag, blant både leger og sykepleiere. Det vil derfor være hensiktsmessig å samle de spesialiserte funksjonene i Oslo.

Strukturen for Nye OUS ble fastsatt i foretaksmøtet i juni 2016. Det var i samsvar med Oslo kommunes ønske om videreutvikling av sykehuset, og de vedtatte planene for Nye OUS er beredskapsmessig gode med to store akuttsykehus. Ny struktur innebærer også at de private ideelle sykehusenes rolle skal styrkes, og det vil bli fire sykehus med lokalsykehusfunksjoner mot dagens tre.

Ellers er det behov for å presisere følgende: Det skal være drift på Ullevål sykehus flere år frem i tid. Igangsetting av et salg vil først kunne skje etter en godkjent regulering, et gjennomført og godkjent forprosjekt og etter at styret for Helse Sør-Øst har vedtatt igangsetting av byggeplaner for Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Salg av Ullevål må også godkjennes i et foretaksmøte.

Det er ikke planlagt rivning av funksjonell bygningsmasse med sykehusdrift verken på Ullevål, Aker eller Rikshospitalet før etter en godkjent regulering, gjennomført og godkjent forprosjekt og etter at styret i Helse Sør-Øst har vedtatt igangsetting av byggeplanene for Nye Aker og Nye Rikshospitalet.

Aker skal utvikles som et fullverdig sykehus for befolkningen i hele Groruddalen, i tillegg til befolkningen i en til to andre bydeler i Oslo. Det vil bli et stort akuttsykehus. Antall liggedøgn i 2035 for Oslo som helhet antas økt med 120 000 sammenlignet med 2017. Helse Sør-Øst opplyser at lokalsykehusfunksjonene i Nye OUS er dimensjonert for om lag 23 pst. flere liggedøgn enn helseforetaket har i dag. I fremskrivingen er det tatt høyde for det pågående arbeidet med å overføre oppgaver fra OUS til de private ideelle sykehusene i Oslo. Målet er at pasientene i de ideelle sykehusenes opptaksområder i Oslo skal kunne få et mer helhetlig behandlingstilbud ved sitt lokalsykehus.

Prosessen bak utbyggingen ved OUS har vært omfattende og grundig og har pågått over en rekke år. Saksgrunnlaget kan sies å strekke seg helt tilbake til samlingen av Helse Sør og Helse Øst i 2007 og opprettelsen av OUS i 2008.

Nye utredninger vil innebære at hele sykehusstrukturen for Oslo må gjennomgås på nytt, og det vil gi så store utsettelser at det ikke kan forsvares. OUS har i dag noen av de dårligste sykehusbyggene i landet. Det er på tide av man kommer i gang med byggingen av nye.

Det er omfattende utredninger som ligger bak planer for Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Dagens struktur legger beslag på mer helsepersonell enn nødvendig. Sykehus i andre deler av landet mangler spesialister innen flere fagfelt, både blant leger og blant sykepleiere. Det vil derfor være hensiktsmessig å samle de spesialiserte funksjonene i OUS, både for Oslos del og også for resten av Helse Sør-Øst og landet som helhet.

Ingvild Kjerkol (A) [14:24:52]: Oslo har et skrikende behov for nye og oppdaterte sykehusbygg, og for Arbeiderpartiet er nytt akuttsykehus på Aker prioritet nummer én. Vi er opptatt av at planene nå blir realisert. Kommunen er i gang med å bygge en ny og moderne legevakt på tomta for Nye Aker, og byggingen av nytt sykehus på Aker må ikke under noen omstendighet utsettes.

Regjeringen mener at prosjektet Nye OUS, med sykehus på Gaustad, Radiumhospitalet og Aker, er den beste løsningen, og vi mener at framdrift nå må prioriteres. Arbeiderpartiet mener vi må sikre nok kapasitet i spesialisthelsetjenesten, både for framtidens pasienter og for utdanning av framtidens leger, sykepleiere og annet helt nødvendig fagpersonell, og også med plass til mennesker for å sikre god forskningsinnsats innen en lang rekke medisinske fagfelt.

Arbeiderpartiet ser også positivt på at de to ideelle sykehusene, Lovisenberg og Diakonhjemmet, kan bygge ut kapasitet for å sikre et bedre sykehustilbud for Oslos befolkning. Disse sykehusene utgjør en viktig del av Oslos lokalsykehustilbud.

Arbeiderpartiet ønsker et stort akuttsykehus på Aker med spesialfunksjoner for Oslos befolkning. I Oslo er det behov for mer kapasitet øst i byen. Det er ikke en god løsning at de østlige bydelene i dag bruker Ahus. Akershus trenger kapasiteten selv. Når Aker står ferdig, må bydelene i Groruddalen få Aker som sitt lokalsykehus.

I tillegg må psykisk helsevern prioriteres. I dag er psykisk helsevern og rus spredt til for mange steder i byen. Ved å samle mye av tilbudet på Aker, vil vi kunne tilby bedre og mer effektiv behandling. Den forventede levetiden er omkring 20 år kortere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser enn for befolkningen for øvrig. Med et nytt sykehus på Aker kan vi se psykisk helse mer i sammenheng med fysisk helse.

Arbeiderpartiet mener altså at planene om nye sykehusbygg i Oslo ikke under noen omstendigheter nå må stoppe opp i påvente av videre utredninger som skaper forsinkelser.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet står ikke inne i forslag nr. 1 fra mindretallet i innstillingen, men vi kommer til å stemme for det i behandlingen av saken. Avhending av tomta på Ullevål vil uansett ikke være aktuelt før etappe to i prosjektet. Da vil både flere helseministre, kanskje, og flere storting ha rikelig anledning til å følge det.

Morten Stordalen (FrP) [14:28:12]: Vi behandler i dag et representantforslag der forslagstillerne tar til orde for å utvikle Ullevål sykehus og sikre innbyggerne i Oslo gode sykehustilbud med nok kapasitet.

De nye sykehusplanene har vært og er omstridt i fagmiljøene, blant innbyggerne i Oslo og blant politiske partier både på Stortinget og i Oslo bystyre, ikke minst. Det påvirker også hvordan man bør behandle saken videre. Når Oslo kommune alene har vokst med rundt 200 000 innbyggere de siste 20 årene og prognosene viser fortsatt stabil vekst, sier det seg selv at noe må gjøres.

Dagens sykehustilbud i Oslo universitetssykehus sitt opptaksområde er innrettet for en langt mindre og langt friskere befolkning enn dagens og framtidens behov vil være, dette samtidig som vi vet at deler av bygningsmassen i OUS er utdatert. Det er viktig å understreke at OUS også har ansvar for enkelte nasjonale funksjoner og leverer spesialiserte helsetjenester til hele landet, ikke bare for innbyggerne i Oslo-området. Alt dette tilsier at det er både riktig og viktig at det planlegges for å bruke betydelige summer på nye sykehusbygg i Oslo. Det må da også sikres at vi får sykehus som er dimensjonert riktig med tanke på tilstrekkelige arealer, utdanning av framtidens fagpersonell og med plass til forskning – alt dette ikke bare for dagens behov, men også for at det må stå seg inn i framtiden.

Det som bør bekymre flere, er økonomien sett opp mot det reelle behovet for et nytt og tilstrekkelig sykehustilbud. I statsbudsjettet for 2020 ble det bevilget 30 mrd. kr i lånegaranti til Helse Sør-Øst for utbyggingsplanene på Gaustad og Aker. De nye sykehusbyggene vil altså utgjøre Norges største landbaserte byggeprosjekt.

Fremskrittspartiet er bekymret for at dagens finansieringsmodell vil være til hinder for at det bygges ut til riktig kapasitetsbehov, fordi det politisk er en tenkt kostnadsramme. Derfor mener Fremskrittspartiet at finansieringsmodellen for bygging av sykehus bør endres, der investering og drift skilles, og hvor nye store sykehusinvesteringer prioriteres av Stortinget og fullfinansieres over statsbudsjettet. Dagens finansieringsmodell kan medføre en reell nedgang av kapasitet, ikke bare i Oslo, men innenfor hele Helse Sør-Øst sitt opptaksområde. Dette har Fremskrittspartiet vært opptatt av i lengre tid, at det man ser på som det riktige behovet og vil bygge ut, kan bety at andre sykehus kanskje må legges ned innenfor samme foretaksområde.

Jeg vil ellers vise til forslagene nr. 1 og 2, som Fremskrittspartiet er en del av, og tar opp disse. Det er viktig at vi nå ikke gjør ubotelig skade ved å forhaste oss, med hensyn til både salg av tomt og riving av bygg som er funksjonelle.

Kjersti Toppe (Sp) [14:31:20]: Å utvikla Ullevål sjukehus og sikra innbyggjarar i Oslo gode sjukehustilbod med nok kapasitet, er eit ansvar Stortinget må ta. Det har dei ikkje gjort til no. Det er nødvendig å investera i nye sjukehusbygg i Oslo, men dei planane som statsråden godkjende i målbildet sitt tilbake i 2016, er ikkje sjukehusplanar som vil tena innbyggjarane i Oslo. Planane har ikkje politisk støtte i Oslo bystyre, dei har mindre og mindre støtte på Stortinget, og motstanden mot bygging av eit nytt sjukehus på Gaustad aukar. Argumenta for å utvida kapasiteten på eksisterande Ullevål sjukehus, vert stadig fleire. Den store faglege motstanden, den store svekkinga av psykiatrien, den svake lokalpolitiske forankringa og den usikre økonomiske planen må føra til éin ting: at planane for å leggja ned Ullevål vert skrinlagde.

Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune ville i juni 2020 ikkje anbefala Helse Sør-Øst sitt forslag til reguleringsplan. Etter ti nye månader med arbeid fekk vi i går vita at plan- og bygningsetaten heller ikkje no vil anbefala dei nye, omarbeidde planane. Dette viser den store risikoen ved prosjektet, både det som gjeld reguleringa, og òg, som eg har sagt, den økonomiske og faglege risikoen ved planane som ligg føre. Det er så stor fare no for at det vedtatte prosjektet ikkje vert mogleg å gjennomføra. Difor fremjar Senterpartiet, saman med SV, forslag i dag om å be regjeringa «iverksette utredning av alternative utviklingsmuligheter for Oslo universitetssykehus og komme tilbake til Stortinget med forslag».

Det som er viktig no, er å sikra at ein ikkje tillèt sal av sjukehustomter på Ullevål, at ein ikkje tillèt riving av funksjonell bygningsmasse ved OUS, og at ein avventar ei eventuell avgjerd om dette inntil etappe 2 er ferdig regulert og utgreidd i forprosjekt, og viser at heile Groruddalen faktisk kan få heile sitt lokalsjukehustilbod ved Aker.

Saka viser at helseføretaksmodellen har gjort det mogleg å bruka byutvikling og sal av sjukehus som eit argument i korleis ein skal utforma det offentlege sjukehustilbodet. Det er spesielt. Eg er glad for at Arbeidarpartiet snur i saka. Eg håpar at dei meiner det, for Arbeidarpartiet har jo til no vore den største støttespelaren for statsråd Høie i denne saka. Men når ein stemmer for ikkje å godkjenna eit sal, bør ein òg stemma for vårt forslag nr. 3, om ei ny utgreiing som kan liggja i botnen.

Det vert fleirtal i dag for snarast å sikra Aker som eit fullverdig lokalsjukehus, og at ein ikkje skal planleggja for framtidig reduksjon. Det betyr at Høies sjukehusprosjekt i Oslo held på å slå sprekkar. Ullevål sjukehus kjem til å bestå.

Med det fremjar eg Senterpartiet og SVs forslag i saka.

Nicholas Wilkinson (SV) [14:34:44]: Som folkevalgte blir vi stilt til ansvar for våre beslutninger. Av og til er det et spørsmål om å være på rett side av historien. Hvis gravemaskinene inntar Ullevål sykehus for å smadre og rive sykehuset, vil mange legge seg foran gravemaskinene, og byens innbyggere vil spørre: Hvordan kunne partiene på Stortinget rive et fullverdig sykehus og erstatte det med luksusboliger, spesielt når vi ikke har fått en fullverdig utredning om Ullevål.

Hvordan kan partier som ellers snakker så varmt om miljøkrise og gjenbruk, skrote et fullt oppegående sykehus som vi de siste årene har brukt mange millioner på å ruste opp? Ja, det trengs ytterligere opprustning. Det overordnede samfunnsregnskapet og miljøregnskapet viser at det er klokt å satse på Ullevål. Det er god plass til nybygg og til nødvendige utvidelser for å dekke behovet på bakgrunn av forventet framtidig befolkningsvekst i Oslo-området.

Min utfordring går særlig til partiet jeg hadde ventet mer av, Arbeiderpartiet. Vil partiet kunne stå oppreist overfor historien når Ullevål sykehus er skrotet og høyhuset på Gaustad er på plass? Eller som assisterende helsedirektør Rostrup Nakstad sikkert ville sagt: smittetårn.

Det er bare SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne som støtter forslag nr. 3, om en utredning for å planlegge sykehus i stedet for smittetårnene på Gaustad. Fremskrittspartiet har vært høye og mørke i denne saken, men har sagt at de stemmer imot.

Det er godt at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet støtter forslag nr. 1, men i forslag nr. 2, om å stoppe riving, følger Arbeiderpartiet høyreregjeringen, noe som er trist.

SV har jobbet for å styrke Aker sykehus og at vi ikke reduserer antall sengeplasser. Det får vi flertall for.

Redd Ullevål sykehus!

Carl-Erik Grimstad (V) [14:38:08]: Venstres primære holdning i denne saken er kjent. Det har vært stadige endringer i rammevilkårene knyttet til den såkalte kompaktløsningen på Gaustad. Det er uenighet om reguleringsrisiko. Det har vært reist tvil om kvaliteten på utredningen, naturvernhensyn, kulturmiljø, transport og en rekke forhold som har å gjøre med overordnede mål for byplanleggingen i hovedstaden. Nå ligger ballen hos Oslo bystyre. Det som nå har skjedd, er at plan- og bygningsetaten i går leverte sin innstilling til detaljreguleringen av området. Dokumentet er omfattende og gir på mange måter et noe skremmende inntrykk av det vi nå står overfor.

Etaten ber spesielt om tilbakemelding fra aktuelle statlige og kommunale aktører om temaene flom og områdestabilitet, kulturmiljø, helikopterstøy, naturmangfold, rekkefølgebestemmelser samt om konsekvensene for Oslo kommunes pasientbehandling. Det siste er et særlig ømt tema for Oslo kommune og altså langt fra godt nok utredet.

Det har lenge vært kjent at Oslo-politikerne har vært skeptiske til høyden på bygningene som er foreslått. Skisser i etatens reguleringsnotat gir god grunn til å forsterke denne skepsisen. Utsikten fra gamle Gaustad sykehus mot vest tegner et bilde av en 55 meter høy vegg, som med en helikopterlandingsplass på toppen i tillegg, representerer en hensynsløs tilsidesetting av det vakre kulturlandskapet rundt, som det nåværende sykehuset er tilpasset.

Rekkefølgekrav når det gjelder gang- og sykkelforbindelse er mangelvare. Adkomsten for kollektivtrafikk kan vanskelig sies å være godt forankret. Beboerne i området, som har sin eneste adkomstvei gjennom sykehusområdet, kunne neppe vært ivaretatt på en dårligere måte, verken i anleggsperioden eller når driften av sykehuset er i gang. Men hva verre er: Det reises tvil om hvorvidt sykehusgiganten vil være i stand til å dekke et samfunnskritisk behov for sykehuskapasiteten i Oslo og regionalt, som det heter.

Vi mener at forslaget har et forbedringspotensial, skriver plan- og bygningsetaten tørt. Men i virkeligheten reises det tvil om Helse Sør-Østs målbilde – selve grunnideen bak prosjektet. Det er også hevet over tvil at det ikke foreligger noen utvidelsesmuligheter på Gaustad, slik at ved et eventuelt behov for flere sykehussenger, vil disse måtte etableres i et helt annet område. Som om ikke det skulle være nok fra et faglig synspunkt, refereres det til en splitting av det medisinske beredskapsmiljøet mellom Gaustad og Aker.

Med alle disse innsigelsene in mente er det all grunn til å uttrykke så sterk skepsis til nye OUS at den utsettelsen som følger av en grundigere utredning av prosjektet, er langt å foretrekke framfor en potensiell planleggingsskandale på Gaustad.

La meg til slutt også legge vekt på det som tross alt er en gledelig side ved innstillingen til dette representantforslaget: En unison enighet om behovet for Aker sykehus. Sett fra Venstres side er det bare å gå i gang – parallelt med en fornyet utredning av Ullevål-tomten og de mulighetene som ligger i dette langt bedre tilpassede området.

Bjørnar Moxnes (R) [14:41:20]: Bent Høie og helsebyråkratenes plan er å kløyve akuttmiljøet på Ullevål i to, selge Nord-Europas største sykehustomt og bygge nytt sykehus i høyblokker på parkeringsplassen til Rikshospitalet, på folkemunne nå kjent som smittetårnene på Gaustad. Dette er helsepolitisk vanvidd, og det er farlig for pasientsikkerheten. Hvis man legger ned Ullevål, vil det bety transport av kritisk syke og døende pasienter i skyttel langs Ring 3 mellom Aker sykehus og Riksen – ikke som i dag, da man har alle spesialister samlet under ett tak på Ullevåls akuttmottak, noe som er helt avgjørende for å redde liv i tilfelle katastrofe, større ulykker eller i verste fall terroranslag.

Denne saken handler i bunn og grunn om: Skal vi lytte til fagfolkene, til fagforeningene, til sju av ti Oslo-innbyggere, og til flertallet i alle partienes velgermasser, eller skal vi lytte til de overbetalte direktørene i Helse Sør-Øst og OUS? Etter vårt syn er saken ganske enkel: Vi bør lytte både til dem som har ekspertisen på dette, til folkeflertallet i Oslo, og ikke minst til flertallet i Oslo bystyre.

Det er bra at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet støtter forslaget vårt om å stanse salg av Ullevål-tomta i første omgang, det er en viktig etappeseier. Men så gjenstår det at disse partiene klart og tydelig går inn for det eneste logiske, nemlig å få utredet alternative planer til denne planen til Bent Høie og helsebyråkratene om å bygge gigantiske smittetårn på Gaustad, en plan som egentlig forutsatte at man la Ring 3 under lokk. Det premisset bortfalt. Det er ikke lenger mulig å få et godt, funksjonelt sykehus på plass på en trang tomt oppe på Gaustad.

Oslo vokser. Det trengs nye sykehusbygg. Vi trenger Aker som lokalsykehus for Groruddalen, og vi trenger nye bygg for en voksende befolkning. Disse har vi plass til å bygge på Ullevål. Nord på tomta kan man bygge nye sykehusbygg uten å forstyrre den eksisterende, nåværende driften av sykehuset. Hvis man i stedet selger Ullevål til private spekulanter og skal bygge på Riksen, blir det byggeplass på Rikshospitalet i ti år, og det mener vi er uforsvarlig for driften av Rikshospitalet.

I dag fremmer vi et forslag om at Gaustad sykehus bevares for å behandle pasienter innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig, spesialisert rusbehandling. Det er viktig at vi får støtte fra flertallet også til dette. Kampen for sykehusene fortsetter også etter denne dagen.

Statsråd Bent Høie [14:44:38]: Det er nå snart fem år siden målbildet for ny sykehusstruktur i Oslo ble vedtatt. Saken har vært hyppig debattert, og det er gjort tilleggsutredninger som underbygger den vedtatte sykehusstrukturen. Det er Helse Sør-Øst som har ansvar for planleggingen, og de har brukt omfattende ressurser på å utvikle sykehusprosjektet i tråd med strukturen som ble vedtatt i 2016.

Stortinget vedtok i desember 2019 lånerammen til Nye Aker og Nye Rikshospitalet. Oslo kommune, ved plan- og bygningsetaten, har nå lagt ut planalternativet for Aker og Gaustad til offentlig ettersyn. Det opplever jeg som den viktigste positive milepælen i denne saken siden Stortinget sluttet seg til lånebevilgningen.

Det er ulike syn på planene som foreligger. Det er imidlertid gledelig å se at en samlet helse- og omsorgskomité nå er enig i at Aker sykehus skal utvikles som et fullverdig sykehus for befolkningen i hele Groruddalen i tillegg til enkelte bydeler i Oslo for øvrig. Det er etter min vurdering også et helt vesentlig element i den samlede planen.

Det er behov for økt kapasitet for å håndtere befolkningsveksten i Oslo. Det er derfor viktig at den kapasiteten som planlegges i etappe 1 av Nye Aker og Nye Gaustad, blir realisert. Helse Sør-Øst har tatt lærdom av erfaring fra utbygging av Sykehuset Østfold. I det prosjektet ble det etablert færre senger enn det var planlagt for. I tillegg ble Sykehuset Østfold planlagt med høy utnyttelsesgrad. Utviklingen av Oslo universitetssykehus er fasedelt, og det vil gjøres nye kapasitetsvurderinger og framskrivinger for etappe 2 i prosjektet. Det sikrer fleksibilitet, slik at nye bygg kan tilpasses morgensdagens helsetjenester, og det sikrer også at man får tilpasset utviklingen til befolkningsveksten.

De to private ideelle sykehusene i Oslo, Diakonhjemmet sykehus og Lovisenberg Diakonale Sykehus, er også viktige i videreutviklingen av sykehustilbudet i Oslo og vil få overført nye oppgaver. Sykehusene har lokalsykehusansvar for til sammen seks bydeler i Oslo. De private ideelle sykehusene vil da ta hånd om en større del av helsetjenesten for sitt eget pasientgrunnlag i tillegg til veksten i befolkningen i sine oppdragsområder.

Oslo universitetssykehus er i tillegg til lokalsykehus for deler av Oslos befolkning også regionsykehus for innbyggerne i Helse Sør-Øst. Det har også en rekke nasjonale behandlingsfunksjoner for innbyggerne i hele landet. Oslo universitetssykehus har i dag noen av de dårligste sykehusbyggene i landet, og det er på tide å komme i gang med byggingen av nye. Brukerne er helt tydelig på at de ikke kan godta en utsettelse av prosjektet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:52:25]: Det er ikke bare Oslo som trenger nye sykehusbygg. Mange av de andre helseforetakene på Sør-Østlandet planlegger utbygginger. Det gjelder bl.a. Sykehuset Telemark, som skal bygge nytt somatikkbygg og strålesenter i Skien. Byggeplanene i Oslo er så kostbare og beheftet med så stor økonomisk risiko at det selvfølgelig fort kan gå ut over nødvendige sykehusbygg i andre deler av østlandsområdet.

Den planlagte utbyggingen av Oslo universitetssykehus er for det første unødvendig kostbar. Den totale investeringskostnaden er beregnet til rundt 50 mrd. kr. En gruppe uavhengige fagfolk har vist at det er mulig å redusere investeringskostnadene med 20 mrd. kr ved heller å videreutvikle Ullevål sykehus. Grunnen er at byggeplanene i Helse Sør-Øst innebærer å rive store bygningsmasser av nye og velfungerende sykehusbygg på Ullevål, som må erstattes med nybygg andre steder. Dette er penger som kunne ha vært brukt på sykehus ellers i regionen.

Det er for det andre lite sannsynlig at byggeplanene vil lønne seg økonomisk, slik Helse Sør-Øst antar. Av de totale investeringskostnadene gis 70 pst. som lån. Resten av beløpet er egenkapital som Helse Sør-Øst må stille med, og denne egenkapitalen er spart opp av alle sykehusene i regionen. Når Helse Sør-Øst hevder at byggeplanene vil lønne seg økonomisk, er det fordi de antar at driften ved Oslo universitetssykehus skal bli betydelig mer effektiv, både i byggeperioden og etter at nybyggene står ferdig. På denne måten forventes det at driften ved Oslo universitetssykehus skal gå med flere milliarder kroner i overskudd årlig etter at bygget står ferdig.

Men historien viser at Oslo universitetssykehus har satt seg mange optimistiske framtidsmål om effektivisering og overskudd på driften før, og de har ikke slått til. De ansattes organisasjoner har ingen tro på at sykehuset skal oppnå de årlige milliardoverskuddene som planlegges. Hvis byggeprosjektet i Oslo spiser av sparepengene til hele Helse Sør-Øst, og hvis man ikke oppnår de overskuddene som er planlagt for at regnestykket skal gå opp, kommer altså hele regionen til å sitte igjen med mindre kapital til nye sykehusinvesteringer. Det kan føre til at nødvendige sykehusbygg blir utsatt, eller at de bygges for små. Vi har allerede sett konsekvensene av at nye sykehus bygges for små fra dag én, bl.a. i Østfold og Akershus. Vi kan ikke gjenta den samme feilen med Sykehuset Telemark eller noen av de andre sykehusutbyggingene som står i kø på Sør- og Østlandet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [15:55:11]: Mange av representantene før meg har snakket godt om de forslagene som er til behandling nå. Jeg har lyst til å si litt om saken i stort, og om Oslo.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det burde jo egentlig ha vært en stor gladsak – for Oslos innbyggere, for politikerne og ikke minst for helsepersonell i Oslo – at det planlegges store nye sykehusinvesteringer for mange milliarder i Oslo. For det trengs, det vet alle vi som bor i Groruddalen. Det vet vi som har vært innlagt på Ullevål, og har født der, for den saks skyld – at bygningsmassen er vanvittig slitt. Men til tross for det er altså motstanden mot regjeringens og Helse Sør-Østs planer veldig stor. Den er stor blant de ansatte, den er tverrpolitisk stor i de berørte bydelene, og den er stor i Oslo bystyre, som har gått imot disse planene.

Det er åpenbart at her er det betydelig reguleringsrisiko, og jeg lurer stadig på hva som egentlig er planen til Arbeiderpartiet og Høyre, om man skal presse gjennom disse enorme investeringene mot befolkningens vilje og overkjøre Oslo i en sånn type sak. Én ting er å skulle akseptere reguleringsrisiko, men når det også er snakk om så stor økonomisk og finansiell risiko, må jeg si jeg blir forundret over det som skal være styringspartier i norsk politikk, for her er det snakk om et så dyrt prosjekt, med så mange ukjente variabler i så lang tid framover, og som man fortsatt ser – for hvert år som går, og for hver debatt vi har – til enhver tid endrer seg, og nye usikkerhetsmomenter kommer fram.

Når det gjelder disse planene knyttet til Gaustad-utbyggingen, er det noen paralleller til de planene som regjeringen har for regjeringskvartalet. Jeg er rimelig sikker på at om noen år fram i tid vil vi se at vi har gått bort fra den typen helt useriøse byggeplaner med så stor prislapp.

Noen ord til slutt om Aker: Jeg er veldig glad for at Stortinget samlet kan slå fast at Aker skal være et fullverdig lokalsykehus for hele Groruddalen. Men spørsmålet er hva slags konsekvenser dette får for de andre planene som Helse Sør-Øst har. Jeg forventer at det følges opp, sånn at det blir en sammenheng og en konsistens mellom de planene som er for sykehusutviklingen i Oslo, og Stortingets vedtak om Aker i dag.

Avslutningsvis: Oslo bystyre har gått imot disse planene, og det er også et trøkk fra regjeringspartiene i Oslo, sånn som Venstre, som også var tydelig på talerstolen her i dag på at SV og andre partier må stemme nei til reguleringssaken på Gaustad. Det skal vi gjøre, men jeg oppfordrer dem til å ta den kampen også i regjering, så vi slipper disse rundene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:58:45]: Det er utrolig viktig å sikre et bedre sykehustilbud for folk i Oslo og Oslo-området, som i Akershus. Det er utrolig viktig, og det er behov for å sikre nye investeringer. Nettopp det at en har en stor og voksende befolkning, gjør at vi trenger å ta vare på de sykehusene vi har, og vi trenger å utvikle dem for framtiden. Vi må sørge for å ta vare på Ullevål sykehus og fagmiljøet en har der, det traumemiljøet en har der. Vi må sørge for å utvikle Aker sykehus som et lokalsykehus for hele Groruddalen, sånn at en også kan avlaste kapasitet på Ahus, som i dag er sprengt, og en må sørge for å skrinlegge planene for et gigantsykehus på Gaustad.

Dette er planer som møter massiv motstand både fra fagmiljøet, fra dem som er direkte berørt, fra tillitsvalgte og fra lokalbefolkningen i Oslo og områdene rundt Oslo, som også ser hva den gigantutbyggingen her i Oslo kan bety for dem.

Det var gledelig å legge merke til Arbeiderpartiet tidligere i dag, som varslet at de vil stemme for forslag nr. 1, som går på ikke å tillate salg av Ullevål-tomten før etter fase 2. Men etter å ha hørt representanten Kjerkol må jeg allikevel si at jeg sitter igjen med et veldig stort spørsmål: Er dette bare en ren teknikalitet, eller innebærer det en realitet med tanke på hvordan Arbeiderpartiet har tenkt å forholde seg til denne saken? Det som er viktig, er ikke bare å sørge for at en ikke tar disse beslutningene om salg nå, det er også å sørge for at en får utredet andre alternativer, nettopp sånn som det ligger inne i forslaget fra oss, og som også Arbeiderpartiet burde gi sin støtte til dersom det er reell vilje til å gå ned fra sin høye hest og være med og se på andre løsninger enn de som ligger på bordet per nå.

Til statsråden, som sier at han er godt fornøyd med det som kom fra plan- og bygningsetaten i Oslo: Plan og bygningsetaten har nå gjennom mange måneder, først i juni i fjor, vært tydelig på at planene slik de da forelå, ikke var gode nok. Også det som nå ble lagt ut, tilsier at planene per nå ikke er gode nok, at en ikke kan si at dette er noe en kan slutte seg til etter en høringsrunde. En av grunnene til det er bl.a. det som direktøren i plan- og bygningsetaten selv sa til NRK i går:

«Det er slik at denne tomten har begrensninger med tanke på hva vi kan få til av utbygging.»

Så her må en både skrinlegge planene for gigantutbyggingen på Gaustad, ta vare på Ullevål for framtiden, få et lokalsykehus i Groruddalen for hele Groruddalen og sørge for utredningsplanlegging i tråd med det.

Ola Elvestuen (V) [16:02:11]: Det er ikke i dag utviklingen av Oslo universitetssykehus avgjøres. I går sendte plan- og bygningsetaten i Oslo forslaget til reguleringsplan på Gaustad ut til offentlig ettersyn.

Det er ingen tvil om at reguleringsrisikoen er betydelig. Med min erfaring fra åtte år som leder av byutviklingskomiteen i Oslo, og også som tidligere byråd i Oslo, vil jeg mene at reguleringsrisikoen er uoverstigelig. Med en bebyggelse på 55 meter pluss er forslaget uakseptabelt, fordi det framstår som en mur med for stor høyde – det gjør det for lokalmiljøet, og det gir voldsomme fjernvirkninger – som ingen andre aktører ville få lov til å bygge i Oslo. Det ligger for nært den fredede bebyggelsen på Gaustad, og det vil også være en mur på inntil 52 meter inntil 20 meter fra Gaustadbekken, med andre murer og terrengoppfyllinger som er enda nærmere. Jeg er helt sikker på at Venstre, men også et flertall i bystyret, kommer til å gå imot dette forslaget.

Det er riktig at plan- og bygningsetaten nevnte at et høyere bygg kunne være å foretrekke foran dette forslaget, men det var et forslag som de tidligere har sagt de var klare til å si nei til. De er uakseptable, begge to.

Jeg klarer ikke å se hvordan de andre planene kan drives framover uten endringer så lenge det er så store usikkerheter om en reguleringsplan på Gaustad. Jeg klarer heller ikke å se hvordan man kan justere denne planen, for det er for store arealer som skal inn på en for liten tomt.

Som alle andre utbyggere må Helse Sør-Øst forholde seg til Oslo som reguleringsmyndighet. I denne saken, og for Venstre, vil det være 100 pst. uaktuelt med en statlig reguleringsplan. Det går jeg ut fra også gjelder for de andre partiene. Her må man følge reguleringsmyndigheten i Oslo.

Jan Bøhler (Sp) [16:04:52]: I Stortinget tirsdag 9. mars, under en interpellasjonsdebatt, sa statsråd Høie at «bygningsmassen på Ullevål er i veldig stor grad ødelagt». Jeg stusset litt over det utsagnet, og jeg slo opp i Helse Sør-Østs rapport om Ullevål som alternativ, som kom i 2019, der de så på det alternativet. Der står det at 97 000 m², altså nesten 100 000 m², er brukbare, rehabiliterte lokaler som godt kan brukes videre til sykehusdrift. Jeg mener da at det ikke er dekning for uttalelsen at det i veldig stor grad er ødelagt.

Vi mener det er riktig å bruke den delen av Ullevål som er gode lokaler, bygge på det og utvikle Ullevål videre både som lokalsykehus og som akuttsykehus. Hvis vi kan gjøre det, vil spørsmålet og usikkerheten om hvorvidt Groruddalens bydeler kan overføres til det nye Aker sykehus, om de vil få plass der, løse seg. De bydelene vil kunne prioriteres inn på Aker hvis ikke lokalsykehuset på Ullevål nedlegges, men fortsetter sammen med akuttmottak og andre tjenester der. Jeg har også spurt Helse Sør-Øst om Oslo vil trenge et nytt lokalsykehus en gang etter 2035 på grunn av befolkningsveksten. Hvis de som nå hører til Ahus, overføres til Oslo, de bydelene som hører til Ahus, skal overføres, og vi anslår at befolkningsveksten er ca. 10 000 per år i Oslo i årene framover – den var på 14 000 forrige år det foreligger tall for – vil det altså være 265 000 flere i pasientgrunnlaget for Oslo universitetssykehus i 2035. Da trengs det et nytt lokalsykehus.

Når Ullevål ligger der og har en så stor andel velholdte lokaler og statsråden til og med på spørsmål i replikkrunden i stad sa at det ikke var nødvendig å diskutere salg av Ullevål nå, at det er noe man vil komme tilbake til en gang i framtiden, slik at det ikke var noe problem at Arbeiderpartiet nå stemte for punkt 1 i forslaget, er det enda mindre grunn til det. I finansieringsplanen for Oslo universitetssykehus’ sykehusprosjekter, som vi har fått lagt fram tidligere, er jo nettopp salg av Ullevål en grunnstein når det gjelder finansiering. Hvis det nå ikke er avgjørende på samme måte – hvis man ikke er avhengig av det salget – stiller det seg enda rarere at man ikke vil bruke Ullevål framover. Jeg håper at dette nå kan få konsekvenser, slik at vi utreder alternative planer og bygger på Ullevål også i framtiden.

Ingvild Kjerkol (A) [16:08:17]: Jeg tar ordet for en kort stemmeforklaring til Rødts løse forslag. Vi kommer ikke til å støtte det. Men som jeg også sa i replikkordskiftet med statsråden, forventer vi at det gjøres grundige vurderinger av om det er riktig ikke å beholde noe psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling på Gaustad i det videre arbeidet med forprosjektet.

Så har jeg bare lyst til å komme med en kommentar, for det er for fristende å la være. Vi må gjerne diskutere tårn og smittevern. Men det tårnet på Gaustad som folk er så provosert over – og flere representanter også i denne salen – er målt til noen og førti meter. På Aker planlegges det for en nesten dobbelt så høy bygning, med helikopterlandingsplass. Vi må gjerne diskutere høyder, og vi må gjerne diskutere smittevern, men vi må også være saklige. Dette er spesialisthelsetilbudet til innbyggerne, og vi forutsetter at dette blir gjort etter en oppdatert faglig standard for 2021 og framover, ikke for veldig mange tiår tilbake.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:09:46]: Vi har også hatt en annen stor sak på Majorstua som ikke ble diskutert ordentlig i stortingssalen. Det var salget av NRK Marienlyst. Det var samme logikken der som vi har sett nå i Helse Sør-Østs planlegging av bygging av nytt Oslo universitetssykehus. Man legger premisser om at man selger store statlige eiendommer for å finansiere nye, store statlige byggeprosjekter.

Sett fra Senterpartiets ståsted er det rart at vi som samfunn og stat skal tenke sånn når det gjelder nye utbygginger. For det første, når man tenker på NRK Marienlyst: Det er styret selv som avgjør når det skal selges, selv om det er en historisk viktig bygning med stor egenart, det er styret selv som på en måte avgjør hvor de pengene som da frigjøres fra en stor statlig eiendom, skal plasseres og investeres i Oslo. Vi vet at det kommer til å være en av de aller største nye offentlige utbyggingsprosjektene i hovedstadsregionen. Det samme ser vi nå med Oslo universitetssykehus, at man driver offentlig sektor som om det er en privat bedrift. Selv om det nå i dag blir flertall for å stoppe salget, ligger det i utgangspunktet som premiss for helseforetaksmodellen at man skal måtte selge Ullevål-tomta for å finansiere et nytt sykehus. Akkurat som om den norske stat har et kapitalunderskudd.

Jeg synes vi som samfunn har organisert oss veldig rart når viktige politiske beslutninger blir overført til et NRK-styre, når det gjelder Marienlyst, eller til et foretaksstyre, når det gjelder Oslo universitetssykehus. Man ser det spesielt godt når det gjelder diskusjonen om Ullevål, for der er det et flertall i bystyret som ikke ønsker at man skal legge ned dagens Ullevål og selge tomta for å bygge et nytt sykehus. Det folkevalgte flertallet i Oslo ønsker ikke det. Jeg merker meg også, jf. foregående taler fra Arbeiderpartiet, at det lokale fylkeslaget ikke ønsker det.

Det som er paradokset med hele helseforetaksmodellen, er at en tidligere embetsmann, Svein Gjedrem, skal ha større makt enn Oslo bystyre. Derfor er hele diskusjonen om hvordan man skal organisere sykehussektoren framover, veldig viktig, for det handler om hvem vi mener skal ta den typen beslutning i Norge. Er det politikere som skal stå til ansvar ved valg, eller er det embetskvinner og embetsmenn som sitter i ulike styrer? Med den modellen som nå ligger der, er det Svein Gjedrem og andre som har mer makt enn de folkevalgte. Vi mener at man tar en uklok beslutning når man skal legge ned det velfungerende, tunge miljøet som er på Ullevål, man skal redusere sengekapasiteten, og man har – er vi redd for – ikke lært av de feilene man har gjort f.eks. på Kalnes, der man underdimensjonerte bygget i utgangspunktet og har hatt mange utfordringer i etterkant. Derfor håper jeg at Arbeiderpartiet – jeg ser det er et lite steg i riktig retning i dag – tar enda flere steg til høsten.

Kjersti Toppe (Sp) [16:13:03]: Saksordføraren uttalte i innlegget sitt at det ligg omfattande utgreiingar bak dagens planar, noko som òg statsråden har sagt fleire gonger. Det er ikkje rett. Då den planlagde strukturen vart føreslått for første gong – det var i idéfasen Fremtidens OUS: Konkretisering etter høring – vart det som kom i han, aldri sendt på høyring, trass i at det innebar ei dramatisk endring av sjukehusstrukturen i Oslo som aldri tidlegare hadde vore omtalt.

Sjølv statsråden har uttalt i Dagens Medisin at denne planen som utgjer Noregs største landbaserte byggjeprosjekt, ikkje er så godt greidd ut som andre statlege prosjekt, men at dette er uproblematisk, sidan Stortinget ikkje skal ta stilling til investeringsprosjekt i sjukehussektoren. Så gale har det vorte.

Sjukehusstrukturvedtaket frå 2016 viser altså det udemokratiske i helseføretaksmodellen – at sjukehusstrukturen i Noregs hovudstad ikkje er verdig ei politisk behandling før ein landar på eit vedtak.

Og om utgreiinga – sjølv styret i Helse Sør-Øst uttalte i sak 072-2017:

«Styret påpeker at det er knyttet gjennomføringsrisiko til lokaliseringsalternativene og ber om at det ikke utelukkes alternativ plassering innen Oslo universitetssykehus HFs tomtearealer om risikobildet tilsier dette.»

Det som Stortinget har tatt opp, er påpeikt mange gonger, òg frå helseføretaket sjølv. Det er jo ein grunn til at vi står her for femte gongen sidan 2018, og det er fordi dette ikkje er godt nok utgreidd, at vedtaka er gjorde på sviktande grunnlag, og at planane ikkje har tillit.

Så er spørsmålet kva Arbeidarpartiet eigentleg meiner når dei støttar forslaget om ikkje å selja Ullevål, for i økonomisk langtidsplan ligg dette inne. Det kjem fram at dei ser for seg at dette vil kunne gi 7 mrd. kr i inntekt, og når ein støttar det forslaget utan å støtte det andre forslaget i innstillinga, om ei utgreiing, er det i beste fall litt uforståeleg.

Det vert òg brukt som argument at ein skal spreie fagfolk til andre delar av landet, men det er ikkje belegg for den påstanden. Pasientane forsvinn jo ikkje, og det er størst risiko for at dette prosjektet vil stele økonomiske ressursar frå andre delar av landet.

Elles var det interessant å høyre Venstres argumentasjon her i dag, som er heilt i tråd med det Senterpartiet meiner i denne saka, men dei sit jo i regjering.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:17:18] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet et forslag om å sikre fortsatt kapasitet for behandling og rehabilitering av lungelidelser ved Granheim lungesykehus. Statsråd Bent Høie har uttalt seg om dokumentet, og komiteen har mottatt 37 skriftlige innspill.

Statsråden skriver at endringene i tilbudet er begrunnet i faglig utvikling, økonomisk gevinst og arealfortetting, og at det vil bli færre sengeplasser for døgnrehabilitering etter at tilbudet flyttes til Lillehammer sykehus. Mange har uttrykt sterk misnøye og motstand mot endringene.

Jeg tror jeg prater på vegne av oss alle når jeg sier at hver gang det foreslås en endring, flytting eller nedlegging av noe innen spesialisthelsetjenesten, blir det stor motstand. Egentlig burde vi være glad for det, for det minner oss om at mange har fått avgjørende og god hjelp i helsetjenesten, og mange er veldig glad i den.

Samtidig er det krevende å stå i spagaten mellom det pasienter, ansatte og pårørende forteller oss, og det de som er satt til å forvalte helsetilbudet på best mulig måte, forteller oss. I slike saker blir vi alltid møtt med argumenter som faglig utvikling, faglig forsvarlig behov og økonomi – argumenter som kan være krevende å stå opp mot, som kan være krevende å få verifisert, og som ofte gir en den gnagende følelsen av at vi nå fjerner noe som er bra, uten å føle oss sikre på at det nye blir bedre. Jeg har det i hvert fall ofte slik.

Og slik føler jeg det også i denne saken. Komiteen viser til høringsinnspillene fra Lom kommune, Gausdal kommune og Gudbrandsdalstinget, der kommunene som berøres av endringene i tilbudet, uttrykker bekymring for det fremtidige behandlings- og rehabiliteringstilbudet til kronisk lungesyke pasienter i Innlandet. Disse høringsinstansene mener at kommunene i dag mangler kapasitet og kompetanse til å ta hånd om denne pasientgruppen på en god måte.

Komiteen mener det må være en prioritert oppgave å sørge for at bosted ikke er avgjørende for tilgangen og kvaliteten på det rehabiliteringstilbudet den enkelte får. Komiteen er videre opptatt av at en nedbygging av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten forutsetter at kommunene samtidig er i stand til å overta oppfølgingen av disse pasientene.

Granheim lungesykehus tilbyr i dag døgnrehabilitering og lungemedisinsk poliklinikk og er en del av spesialisthelsetjenesten ved Sykehuset Innlandet. Pasienter med kronisk lungesykdom er en stor pasientgruppe, med behov for koordinerte og helhetlige tilbud, som har stor nytte av rehabilitering, og lungerehabilitering for pasienter med kroniske lungelidelser kan bidra til å redusere antallet akuttinnleggelser.

Planene for nedleggelse og flytting av tilbudet til Lillehammer sykehus har skapt usikkerhet og uforutsigbarhet for både pasienter og fagmiljøene. Komiteen konstaterer imidlertid at planene om å nedlegge Granheim lungesykehus og flytte tilbudet i løpet av våren 2021 nå blir utsatt med henvisning til den pågående pandemien, og at Sykehuset Innlandet vil gjennomføre en evaluering av behovet for spesialisert lungerehabilitering når pandemien er over. Videre prosess skal fastsettes våren 2023.

Jeg regner med at de andre partiene selv vil redegjøre for sine syn i saken. Fremskrittspartiet ønsket i utgangspunktet å støtte forslaget om å opprettholde virksomheten ved Granheim lungesykehus, men viser til pressemeldingen fra Sykehuset Innlandet, der det fremkommer at flyttingen av lungerehabiliteringen fra Granheim til sykehuset i Lillehammer utsettes i minimum to år. Utsettelsen begrunnes med at pandemien varer lenger enn først antatt, og at det er usikkert hvor stort behovet for rehabilitering og behandling vil være for personer som har hatt covid-19.

Sykehuset Innlandet skal gjøre en evaluering av behovet når pandemien er over, og prosessen med å flytte lungerehabiliteringen settes på vent til evalueringen er ferdig. Fremskrittspartiet mener det er en fornuftig beslutning og legger til grunn at det blir en grundig evaluering av behovet for rehabilitering og behandling for lungesyke i regionen etter pandemien. Vi forutsetter for øvrig at man i tiden frem mot en endelig avgjørelse opprettholder driften og ikke lar seg friste til å plukke dagens tilbud fra hverandre sakte, men sikkert. De siste dagene har vi imidlertid fått tydelige signaler om at det er nettopp dette som skjer, og Fremskrittspartiet har derfor fremmet et løst forslag for å sikre at dagens drift som et minimum videreføres de neste to årene. Med det legger jeg frem komiteens innstilling og tar opp Fremskrittspartiet løse forslag i saken.

Tore Hagebakken (A) [16:22:27]: Hva har alle disse organisasjonene og virksomhetene til felles – Norsk Sykepleierforbund, Norsk forening for lungemedisin, Innlandet fylkeskommune, flere lag i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Norges Astma- og Allergiforbund, Gudbrandsdalstinget og kommuner som Lom og Gausdal – som for øvrig saksordføreren også nevnte – og videre Gausdal Revmatikerforening og en rekke enkeltpersoner? Jo, det de har til felles, og felles med oss – og da mener jeg vi rød-grønne – er en betydelig bekymring for de negative følgene av en nedleggelse av Granheim lungesykehus i Gausdal.

Naturlig nok deler de ansattes organisasjoner og de ansatte ved Granheim samme og sterke bekymring. De viser til at ansatte melder om at de vil slutte, og at flere med spesialkompetanse allerede har sluttet. De siste årene har det vært en jevn nedskalering av tilbudet, fra 38 til 15 senger i løpet av fire år.

Alle skjønner at det ville ha vært svært uklokt å legge ned tilbudet slik det opprinnelig var planer om nå, midt i en veldig krevende pandemi, men det flere burde ha skjønt, er at et slikt unikt sammensatt miljø av ypperste faglige kvalitet for vanlige lungelidelser trenger forutsigbarhet nå, ikke bare lovnader for et par leveår til, basert på covid-19. Skal vi sikre dette sykehuset med så mange gode pasienthistorier og et brennende engasjement, må vi sørge for at fagfolkene blir der og ikke trekker seg unna på grunn av uvissheten. Granheim hører framtida til.

Derfor fremmer vi rød-grønne forslag der vi ber regjeringa sikre at virksomheten ved Granheim lungesykehus opprettholdes og utvides for å håndtere behovet for behandling og rehabilitering av lungelidelser. Jeg skulle ønske Fremskrittspartiet hadde gått lenger i å støtte dette enn hva Kjønaas Kjos som saksordfører framførte her nettopp. Vi kan ikke akseptere at trange sykehusbudsjetter der Fremskrittspartiet har et langvarig og stort medansvar, skal føre til overhengende trussel om nedleggelser av et helsetilbud der Helse-Norge viser sitt aller beste overfor sårbare pasienter.

Vi frykter at Innlandet fylkeskommune har rett når de peker på at flytting til Sykehuset Innlandet vil medføre en betydelig reduksjon av døgnplasser til pasienter med behov for lungerehabilitering, samtidig som behovet for rehabilitering dessverre sannsynligvis vil øke som følge av koronaepidemien. Vi må også ha med i tankene de mange kolspasientene. Vi trenger flere slike plasser, ikke færre – vi trenger Granheim.

Til slutt skal jeg fremme forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som jeg nettopp refererte til.

Sveinung Stensland (H) [16:25:43]: I utgangspunktet er det Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Øst som har ansvaret for å sørge for nødvendige spesialisthelsetjenester til befolkningen i Innlandet. Det gjelder også lungepasienter. Således er det i utgangspunktet ikke Stortinget som skal detaljregulere hvordan dette skal organiseres.

Men nå har det kommet et forslag om hvordan behandlingen av lungepasienter skal organiseres nettopp i Innlandet. Diskusjonen om Granheim og lungepasienter i dette helseforetaket har pågått en tid. I fjor vedtok styret i Helse Innlandet å flytte tilbudet ved Granheim lungesykehus, ikke fordi tilbudet skal vekk, men for å flytte det til nye lokaler med nærhet til andre sykehustjenester. Foretaket begrunnet det med at endringen vil gi mulighet for behandling med høy faglig kvalitet, når et bredt sammensatt rehabiliteringsteam kan samarbeide med annen fagkompetanse ved Sykehuset Innlandet.

Det pågår altså et arbeid for å videreutvikle og tilpasse tilbudet i lokalene som er stilt til disposisjon på Lillehammer. Målet er å gi et differensiert døgn-, dag- og poliklinisk rehabiliteringstilbud som på best mulig måte møter pasientenes behov for mestring.

Mens vi har holdt på med å behandle dette forslaget, har styret i Sykehuset Innlandet vedtatt å utsette flyttingen. Det fremstår som fornuftig å gjøre det – det virker galt å gjøre en slik endring innenfor lungeområdet midt i en pandemi. Sykehuset vil også gjennomføre en evaluering av behovet for spesialisert lungebehandling når pandemien er over. Den videre prosessen skal fastsettes våren 2023.

Vi mener tilbudet må tilpasses behovet for spesialisert behandling av lungelidelser, men vi mener det vil være uheldig dersom Stortinget skal legge detaljerte føringer for hvordan tilbudet skal bli organisert fremover. Det er likevel grunn til å oppfordre til å ta høyde for at koronapandemien kan gi flere pasienter med lungeskade og økt behov for rehabilitering i hele landet. Mye taler for at det er bruk for den kapasiteten som finnes, og mer til.

Kjersti Toppe (Sp) [16:28:02]: Dette er eit forslag som er fremja av Senterpartiet. Det omhandlar eit pasienttilbod til ei pasientgruppe som er stor, som har stort behov for både koordinerte og heilskaplege tilbod, og som har veldig stort behov for rehabilitering. Rehabilitering kan ein på ein måte sjå på som den behandlinga dei toler, og som gjer at dei kan unngå akutte innleggingar. Elles veit vi at denne pasientgruppa har veldig stor fare for å verta svingdørspasientar – inn og ut av akuttmottak, med snarleg forverring – så rehabilitering for pasientar med kronisk obstruktiv lungesjukdom, kols, er noko ein må prioritera. Det er ei pasientgruppe som ikkje ropar høgast, men som vert veldig påverka dersom gode behandlingstilbod vert lagde ned.

Så er det sånn at på Granheim har dette vore ein prosess over fleire år, der helseføretaket ikkje har villa prioritera Granheim lungesjukehus. Dei har opplevd kontinuerlige nedskjeringar i budsjetta kva gjeld sengetalet. No har det vorte så marginalisert at det er snakk om eit vera eller ikkje vera for dette fagmiljøet. Det var snakk om flytting til Lillehammer, med berre åtte til ti sengeplassar igjen. Men dette har vorte utsett igjen og igjen. Grunnen til at vi fremjar dette forslaget, er at vi ønskjer å ta vare på både fagmiljøet og pasienttilbodet.

Det som er viktig for å få det til, er å skapa tryggleik og føreseielegheit for dette tilbodet. Granheim toler ikkje fleire nedskjeringar. Dei toler ikkje meir uvisse. Dei må ha tryggleik. Det gjeld for både pasientar og dei fagfolka som ein skal klara å rekruttera, og for at dei vert verande i tilbodet. Difor er ikkje pressemeldingar frå helseføretaket nok for oss. Det vert igjen ei utsetjing, med påskot om at vi har fått ein pandemi som kan føra til behov for meir lungerehabilitering. Men det er ikkje godt nok. Vi kan ikkje venta på enda ei ny evaluering av dette tilbodet. No treng Granheim sjukehus å verta prioritert. Det meiner eg Stortinget kunne slått fast i dag, dersom vi hadde fått med oss Framstegspartiet på laget. Eg viser til forslaget:

«Stortinget ber regjeringen sikre at virksomheten ved Granheim lungesykehus opprettholdes og utvides for å håndtere behovet for behandling og rehabilitering av lungelidelser.»

Nicholas Wilkinson (SV) [16:31:36]: Vi har ikke bra nok rehabilitering i landet. Det er dyktige folk som prøver å hjelpe, som folkene på Granheim, men kapasiteten er så liten at mange ikke får hjelpen de trenger.

Helsedirektoratets rapport slakter rehabilitering i Norge, og flertallet stemte imot SVs forslag om en nasjonal plan for rehabilitering.

Nå har vi fått en ny gruppe langtidssyke etter covid-19. Jeg har tatt opp dette flere ganger i saker i salen og i forbindelse med statsbudsjettet. Endelig sier regjeringen at de skal lage en plan – over et år etter at pandemien traff Norge.

Vi vet at flere lungesyke trenger rehabilitering, og at Granheim er viktig for mange lungepasienter. Lungepasienter har slåss for å sikre Granheim-tilbudet gjennom forutsigbarhet og langsiktighet. Vi kunne ha fått flertall for å redde og styrke Granheim, men Fremskrittspartiet svikter på oppløpssiden.

Granheim sikres ikke med et stortingsvedtak, sa Fremskrittspartiets Kari Kjønaas Kjos. Jo, Granheim kan sikres ved et stortingsvedtak dersom Fremskrittspartiet vil, men Fremskrittspartiet svikter de lungesyke. Pasientene forventer langsiktighet og forutsigbarhet, men i stedet får de to år med fortsatt usikkerhet.

Det er grunn til å merke seg at regjeringspartiene framstiller situasjonen slik:

«styret i Sykehuset Innlandet ber om å få seg forelagt en sak våren 2023 (…) for å gjøre en ny vurdering av tidspunkt for flytting.»

Da slapp katta ut av sekken: Det er tidspunkt for flytting som regjeringspartiene, og nå Fremskrittspartiet, vil vurdere om to år. Flytting – eller sagt på en annen måte: nedlegging – av Granheim lungesykehus ligger allerede inne som et premiss.

De lungesyke, og de som har langtidssykdom etter covid-19, trenger langsiktighet og god helsehjelp, men i stedet får de to år med fortsatt usikkerhet.

Jeg tar opp forslag nr. 3, på vegne av Rødt og Sosialistisk Venstreparti.

Vi vil subsidiært stemme for forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet.

Statsråd Bent Høie [16:34:44]: Det har i mange år vært diskutert hvordan en best skal sikre et godt tilbud til lungepasienter i Innlandet, og om Granheim i framtiden skal være en del av dette tilbudet. I oktober 2020 vedtok styret i Sykehuset Innlandet å flytte tilbudet på Granheim lungesykehus til Lillehammer sykehus, og 1. juni 2021 ble fastsatt som en mulig dato for flytting. Planene innebærer ikke at tilbudet for lungepasienter skal legges ned, men flyttes til nye lokaler med nærhet til andre viktige medisinske tilbud. Samlokaliseringen skal bidra til et tettere samarbeid, bedre overgang mellom akuttbehandling og rehabilitering og sikre god og rask tilgjengelighet for tilsyn og behandling ved eventuelle sykdomsforverringer.

Planene om å nedlegge Granheim lungesykehus og flytte tilbudet i løpet av 2021 har nå blitt utsatt av styret i Sykehuset Innlandet etter forslag fra administrerende direktør med henvisning til den pågående pandemien. Det framgår av styrevedtakene 18. mars 2021 at Sykehuset Innlandet vil gjennomføre en evaluering av behovet for spesialisert lungerehabilitering når pandemien er over, og at videre prosess skal fastsettes våren 2023.

Flere kommuner i Innlandet er bekymret for det framtidige behandlings- og rehabiliteringstilbudet til kronisk lungesyke pasienter i Innlandet. De mener at kommunene i dag mangler kapasitet og kompetanse til å ta hånd om denne pasientgruppen på en god måte.

I regjeringens opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering er det beskrevet at kommunene framover skal ta et større ansvar for rehabiliteringstilbudet til sin befolkning. Dette er viktig for å sikre at innbyggerne i større grad får et tilbud nærmere der de bor, når dette er hensiktsmessig for den enkelte. I den nasjonale veilederen Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator er kols og andre vanlige lungesykdommer spesifikt nevnt som eksempler på sykdommer der kommunene bør ha hovedansvaret for rehabiliteringen. Men kommune- og spesialisthelsetjenesten skal fortsatt samarbeide der det er behov for spesialisert kompetanse for å utrede og kartlegge pasientenes funksjonsnivå og rehabiliteringsmuligheter, eller for å komme i gang med intensivt treningsopplegg.

Det er Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Øst som har ansvaret for å sørge for nødvendige spesialisthelsetjenester til befolkningen i Innlandet, og for at det også framover skal sikres et godt lungetilbud.

Kjersti Toppe (Sp) [16:43:31]: Når vi les svaret til komiteen frå statsråden, er det eit ganske typisk svar, der statsråden eigentleg ikkje går ut og meiner noko om dette viktige tilbodet, men legg til grunn at Helse Sør-Aust varetek sørgje-for-ansvaret sitt. Statsråden viser til opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering, der det vert lagt opp til at kommunane skal ta eit større ansvar for rehabiliteringstilbodet. No har evalueringsrapporten for denne opptrappingsplanen kome, og der har eigentleg opptrappingsplanen fått stryk, han vert beskriven som ei tilskotsordning og ikkje som ein reell opptrappingsplan for rehabilitering. Denne saka får òg betyding for Innlandet, tenkjer eg, når helseføretaket planlegg nedbygging av sengekapasitet og overføring av ansvar til kommunane, slik at det vert eit veldig snevert tilbod igjen i spesialisthelsetenesta for denne store pasientgruppa. Det tenkjer eg er uakseptabelt fagleg sett, og eg kunne ønskja at ein hadde ei politisk leiing som var meir tydeleg på kva dei ville i denne saka.

Når vi høyrer replikkordskiftet her i dag, kjem det ingen garantiar frå statsråden om at dersom det lause forslaget frå Framstegspartiet vert vedtatt, vil det vera nokon som helst garanti frå han, så det er dilemmaet vårt i dag. Dersom Framstegspartiet ikkje har ombestemt seg no – og støttar forslaget vårt der ein sikrar vidare drift og ikkje skal avventa enda ei ny evaluering – må vi røysta for eit laust forslag.

No er det jo to lause forslag som er fremja. Det frå Raudt og SV er etter mi vurdering klart det beste og mest tydelege. Eg har forstått det slik at Framstegspartiet heller ikkje vil støtta det. Da sit vi igjen med forslaget frå Framstegspartiet, om å sikra at tilbodet «som et minimum opprettholdes på samme nivå som i dag». Det er utan garantiar frå statsråden, men det er eit forslag. Vi har erfaringar frå ein del andre forslag i denne salen, eg tenkjer på Kristiansund og fødeavdelinga der, som viser at statsråden veldig sjeldan går inn og gjer reelle bestillingar når vi gjer slike vedtak – dersom det ikkje er «på sikt»-vedtak og ei evaluering som skal skje i framtida. Det er bekymringane mine rundt dette vedtaket. Men vi kjem til å støtta begge dei to lause forslaga i saka, i håp om at i alle fall noko kan få fleirtal.

Tore Hagebakken (A) [16:46:51]: Som jeg antydet i replikkordskiftet med statsråden, og som Kjersti Toppe anfører: Vi fikk jo ikke helt de svarene vi ønsket, for å si det slik, når det gjelder å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet. Men det er det beste vi kan få til i dag, slik det ser ut. Jeg vil også som Toppe gjøre et siste forsøk på å få Fremskrittspartiet med på det forslaget som vi har fremmet i saken, altså forslag nr. 1, som gir en helt annen forutsigbarhet.

Men det er flere sterke signaler her om at vi ser for oss en levetid for Granheim langt utover to år – framtida trenger Granheim. Når vi til slutt får et flertall som understreker det som Toppe også understreker – «minimum opprettholdes på samme nivå som i dag» – er det en klar marsjordre, for å si det slik, til regjeringa. Den er rimelig tydelig og kan ikke fravikes, for dette er veldig tydelig tale fra Stortinget. Sjøl om vi for tida ikke har flertall for det vi synes er best, støtter vi det beste vi klarer å få til. Der står vi også. Arbeiderpartiet er til slutt med på og stemmer subsidiært for forslaget fra Fremskrittspartiet.

Nicholas Wilkinson (SV) [16:49:16] (ordfører for saken): Hele komiteen er enig om alle merknadene og lovforslaget. Det er ikke veldig vanlig. Jeg er stolt av at vi kunne jobbe godt sammen, ikke bare for å endre loven, men også for å vise noen utfordringer.

Hele komiteen vil endre apotekloven § 6-6 annet ledd for å åpne opp for å bytte biologiske legemidler i apotek. Det åpnes for at originale biologiske legemidler og deres biotilsvarende legemidler kan vurderes som byttbare, herunder at biotilsvarende legemidler til samme original – referanseprodukt – kan settes på byttelisten som byttbare med hverandre.

Komiteen fikk seks høringsinnspill, fra Apotekforeningen, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer, Kreftforeningen, Sanofi-Aventis AS og Legemiddelindustrien.

Komiteen merket seg at både Legemiddelindustrien og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon var bekymret for at det kunne svekke pasientens unike rett til reservasjon. Komiteen understreker i merknad at pasientene har en selvstendig rett til reservasjon ifølge apotekloven § 6-6, dersom byttet er mot pasientens uttrykkelige ønske.

Vi fikk noen bekymringer fra noen høringsinstanser for at det åpnes opp for bytte også der det er ulikt virkestoff. Komiteen understreker i merknad at det ikke åpnes opp for bytte mellom ulike virkestoff på apotek med den endringen vi gjør.

En stor del av legemiddelvolumet som omfattes av endringen, er insulinlegemidler til behandling av diabetes. Diabetesforbundet er bekymret for at nye medisiner med ny forpakning med andre penner som kan inneholde et annet styrkeforhold, kan bli vanskelig, og at det trengs opplæring. Komiteen forventer at innspill fra fagmiljøene får vesentlig betydning i vurderingen av byttbarhet mellom legemidler som administreres med ulikt utstyr.

Norge har hatt problemer med forsyningssikkerheten for medisiner. Insulinpreparater er svært viktig for folkehelsen. Derfor forventer komiteen at konsekvensene for forsyningssikkerheten er en del av vurderingen når legemiddelmyndighetene fastsetter trinnpris for biologiske legemidler.

Hele komiteen innstiller på å endre apotekloven § 6-6 annet ledd for å åpne opp for å bytte biologiske legemidler i apotek. Jeg råder alle partier, også de som ikke er i helse- og omsorgskomiteen, til å støtte endringen.

Tellef Inge Mørland (A) [16:53:38]: Dette har jeg nok ikke sagt før fra denne talerstolen: Dette er et ganske klokt forslag fra regjeringen. Det er, som saksordføreren var inne på, grunnen til at man har en enstemmig innstilling.

Man får egentlig et mer oppdatert regelverk når man nå åpner for å bytte biologiske legemidler i apotek. Så er det viktig å understreke at det ikke skal skje uten at rekvirenten eller kunden ønsker det, og det er kanskje særlig viktig at kunden er klar over at man kan takke nei. Vi i komiteen er også oppmerksom på at dette må være en god prosess, sånn at man sørger for at det er likeverdige legemidler det er snakk om å bytte.

Man ser også at det er problematisert at hvis man går over til et annet legemiddel, kan det være behov for noe mer veiledning når det gjelder bruken, og det kan være viktig at apotekene er oppmerksom på det, sånn at man sørger for at man får rett bruk. Vi vet at feil bruk av legemidler har alvorlige konsekvenser i en del tilfeller, og det er klart at hvis man da skal bytte til et annet legemiddel på dette feltet, er det viktig at man vet hvordan det skal brukes best mulig.

Jeg mener det er positivt at man her ser at man har et potensial for å gjøre noen økonomiske innsparinger, med tanke på pris. Dette kan kanskje bidra til å stimulere til at man også får utviklet flere gode alternativer, får tilgang til det på markedet. Det vil igjen kunne være et bidrag – men kanskje ikke det største – når det gjelder en av de utfordringene som virkelig har vokst for oss de siste årene, nemlig det området som handler om legemiddelmangel. Hvis vi nå får flere alternativer å velge mellom i noen tilfeller, vil det også kanskje kunne være et bidrag til at man har flere valgmuligheter, og dermed unngår vi en situasjon der pasienter står i fare for ikke å få et legemiddel eller en medisin som de trenger.

Alt i alt er dette en positiv sak som det har vært lite uenighet om i komiteen, og jeg tenker at det vi nå er i ferd med å vedta, er bra.

Camilla Strandskog (H) [16:55:56]: De overordnede målene for legemiddelpolitikken er: å sikre god kvalitet ved behandling med legemidler, at legemidler skal ha lavest mulig pris, likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler og å legge til rette for forskning og innovasjon.

Legemiddelbytte i apotek ble innført i 2001 og er med på å bidra til et av disse målene, nemlig lavere pris på legemidler. I dag gjelder legemiddelbytte generisk likeverdige legemidler og parallellimporterte legemidler. Nå er forslaget å utvide bytteordningen til også å gjelde biologiske legemidler. Det pågår nå en enorm utvikling innen legemidler, og en stadig større andel av legemidlene som utvikles framover, vil være biologiske eller ha biologiske virkestoffer. Ved å åpne for at også biologiske legemidler blir inkludert i bytteordningen er ordningen nå bedre i takt med den medisinske utviklingen.

Et annet argument er at det legger til rette for at potensialet for konkurranse i markedet utnyttes bedre. Lavest pris er som nevnt ikke det eneste legemiddelpolitiske målet vi har. God kvalitet ved behandling med legemidler og ikke minst likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler er også viktige mål.

For pasientene er det viktigste at de får god informasjon, og at de opplever trygghet for det legemiddelet de får. Det er med andre ord ikke fritt fram for å bytte i apotek dersom det er medisinske grunner til ikke å bytte. Dette er viktig for Høyre, og det er også godt ivaretatt i den nye loven.

Kjersti Toppe (Sp) [16:57:41]: Det er som sagt ein samrøystes komité bak denne innstillinga, og det er ikkje så ofte det skjer. Det er viktige presiseringar, tenkjer eg, som komiteen har gjort. Forslaget går ut på at legemiddelbyte i apotek ikkje lenger skal vera reservert generiske og parallellimporterte legemiddel, men òg originale biologiske legemiddel og deira biotilsvarande legemiddel.

Det har for Senterpartiet vore viktig å få presisert ting i innstillinga saman med komiteen. Det går på at det er ikkje berre låg pris som er eit legemiddelpolitisk mål, men òg at ein skal sikra god kvalitet.

Ein stor del av det legemiddelvolumet som vert omfatta av desse regelendringane, vil gjerne vera insulinlegemiddel, og det har kome ein del høyringsinnspel på det. Eg er glad for at ein samla komité presiserer at ein viktig føresetnad for at legemiddel skal gjerast bytbare i apotek, er at sjølve bytet skal vera trygt og forsvarleg, og at komiteen forventar at innspel frå fagmiljøa får vesentleg betyding i vurderinga av kva legemiddel som er bytbare seg imellom. Bakgrunnen for dette er den erfaringa ein hadde da inhalasjonslegemiddel mot astma vart gjort bytbare, der både legeforeining og sjukepleiarforbund åtvara om at det ikkje var heilt tilsvarande, at det kunne føra til feil bruk. Men avgjerda vart gjort klart mot dei faglege råda. Eg håpar vi slepp å sjå slike episodar igjen.

Fleire produsentar av insulin har levert kritiske merknader på eit litt anna område. Dei viser til at utviklinga av slike legemiddel er kostbar og tidkrevjande, og at altfor høgt prispress vil kunna føra til at leverandørane ikkje vil prioritera den norske marknaden. Da er vi inne på noko som Stortinget har diskutert mykje, nemleg legemiddelmangel og forsyningssikkerheit. Eg er òg glad for at ein samla komité forventar at konsekvensane for forsyningssikkerheita er ein del av vurderinga når legemiddelmyndigheitene fastset trinnpris for biologiske legemiddel.

Statsråd Bent Høie [17:00:53]: Regjeringen foreslår i lovproposisjonen om endringer i legemiddelloven og apotekloven at biologiske legemidler også kan omfattes av ordningen med legemiddelbytte i apotek.

Legemiddelbytte i apotek ble innført i 2001 og er et av de viktigste legemiddelpolitiske styringsverktøyene i Norge, sammen med trinnpris, maksimalpris og blåreseptordningen.

Bytteordningen innebærer at apotek kan utlevere et legemiddel med samme virkestoff, men med et annet merkenavn enn det som er foreskrevet, uten først å avklare byttet med den som har foreskrevet legemiddelet som står på resepten. Apoteket kan bytte mellom legemidler som står på byttelisten. Bytte av legemidler i apotek sikrer økt konkurranse, lavere pris på legemidler, bedre tilgang på legemidler og er et viktig element for å unngå legemiddelmangel i Norge. Ordningen er utformet og praktiseres på en måte som ivaretar pasientens interesser, samtidig som den fremmer viktige helsepolitiske målsettinger.

Forslaget innebærer at det åpnes for at også originale biologiske legemidler og deres biotilsvarende legemidler kan vurderes som byttbare, herunder at biotilsvarende legemidler til samme originale legemiddel kan settes på en bytteliste som byttbare med hverandre.

Det er naturlig at apotekloven, som er fra 2000, ikke tok opp i seg særskilt bytte av biologiske og biotilsvarende legemidler i apotek, gitt at biotilsvarende legemidler først ble godkjent tatt i bruk i EØS-området i 2006.

Regjeringen mener at regulering av bytteordningen må tilpasses det faktum at legemiddeldirektivet som en del av EØS-avtalen også er implementert i norsk rett, inneholder en regulering av generiske og biotilsvarende legemidler. Legemidler tas opp på byttelisten dersom de vurderes som likeverdige. I vurderingen av om legemidler er likeverdige, ligger det at legemidlet må inneholde samme virkestoff og ha samme styrke. Videre må legemidlet være bioekvivalent, altså at opptak av virkestoffet i kroppen er så likt at det gir samme virkning.

I tillegg må legemidlene anses som byttbare i apotek. I dette ligger at bytte i apotek anses som trygt og forsvarlig sett i lys av forhold knyttet til sykdommen, pasientgruppen, fare for alvorlige problemer ved feil bruk og behov for spesialisert utstyr. Oppføring på byttelisten bygger på en vurdering av om byttet er trygt og forsvarlig på gruppenivå. Likevel ivaretas pasientsikkerheten for den enkelte pasient ved at foreskrivende lege kan reservere seg mot bytte dersom legen mener at byttet ikke vil være trygt og forsvarlig for den konkrete pasienten.

Lovproposisjonen legger til rette for at bytteordningen framover kan forvaltes i takt med den medisinske og regulatoriske utviklingen, slik at potensialet for konkurranse og lavere legemiddelpriser kan utnyttes best mulig i tråd med de overordnede målene i legemiddelpolitikken vedtatt gjennom legemiddelmeldingen.

Runar Sjåstad (A) [18:08:29] (ordfører for saken): Først vil jeg begynne med å takke forslagsstillerne og komitémedlemmene for samarbeidet. Innstillingen er lagt fram, og den er kjent, så jeg vil si litt mer om Arbeiderpartiets syn.

Etter en rekordvåt høst og en tragisk skredkatastrofe ved utgangen av fjoråret ble vi smertelig påminnet om hvor sårbare vi er overfor sterke naturkrefter. Klimaendringene fører til mer nedbør, kraftigere nedbør, ekstremvær og ødeleggelser. Vi kan aldri sikre oss 100 prosent, men vi må være bedre forberedt på hyppigere flom og skred, og vi må sørge for å forebygge for å forhindre ulykker og katastrofer.

NVE har en viktig oppgave med å kartlegge risiko og å forebygge og begrense skader som følge av flom og skred, som en konsekvens av bl.a. klimaendringer. Mange kommuner har ennå ikke utført nødvendig og viktig faresonekartlegging og kan dra nytte av NVE i arealplanlegging som skal sikre mot risiko knyttet til flom og skred i vassdrag. I tillegg vet vi at det er stort etterslep innen vann og avløp. Det er behov for betydelige investeringer de nærmeste årene.

NVE leverte i desember 2016 en rapport som slo fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres. Samtidig viser NVE til at økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser. I statsbudsjettet for 2021 ble det likevel avsatt ti ganger mindre til forebyggende flom- og skredsikring enn det NVE anbefaler for å sikre Norge mot alvorlige hendelser. Dette reagerte flere bransjeorganisasjoner på, og med dagens bevilgningstempo vil det ta minst tolv år å dekke det behovet NVE har identifisert og estimert.

Økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser gjennom direkte kostnader til reparasjon av bygninger og infrastruktur, samt følgekostnader av brudd i infrastruktur.

All erfaring viser at det er klokere og billigere å forebygge framfor å reparere skader i ettertid, noe som er godt dokumentert. I tillegg til dette vet vi at mange som lever og bor i flom- og rasutsatte områder, føler stor grad av usikkerhet og frykt – frykt for at liv, helse og verdier skal gå tapt. Det er for stor avstand mellom budsjett og reelt behov. Derfor har Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter foreslått betydelige økninger i tilskudd til tiltak mot klimaendringer og ekstremvær, flom og skred, til forebygging, til sikring og til utstyr og kunnskap.

Liv Kari Eskeland (H) [18:11:44]: Eg trur me er unisont einige om at flaum og skred er viktig å prioritera òg framover. Slik sett er det bra at me får løfta problemstillingane opp i stortingssalen gjennom dette representantforslaget, og på den måten òg får åskodeleggjort det arbeidet som regjeringa no er i gang med på området.

Me fekk alle ein grufull og alvorleg vekkjar gjennom nokre døgn i romjula, og det er stor einigheit om at det er ein situasjon som me ikkje ønskjer å oppleva om att. Regjeringa har lenge jobba med tematikken flaum og skred, og her er det viktig både å gå i djupna av det og sjå at me har den rette systematikken i arbeidet, og – sjølvsagt – å finna årsakssamanhengen til kvifor dette skredet konkret fekk slike katastrofale følgjer.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at det er ønske om handling når slike hendingar finn stad, men for Høgre er det viktig at me held fram med det systematiske arbeidet me har starta på, og ikkje hoppar til forhasta slutningar og tiltak som ikkje følgjer av kunnskapsbasert tilnærming.

Sjølv om det ligg mykje klokskap i denne salen, må me nok erkjenna at eit fagleg grunnlag for kva tiltak som er rette å gjera, nok ligg utanfor dette rommet. Sånn sett må me ha tolmod og ta oss tid til å lytta til dei som best kan rettleia oss til å ta dei rette avgjerdene.

Me er veldig glade for at regjeringa har prioritert arbeidet med flaum- og skredførebygging, både gjennom systematisk arbeid og gjennom årlege løyvingar. Så får me setja vår lit til at fagkunnskapen finn dei gode tilnærmingane, sånn at me etter kvart kan ta dei gode og rette vala.

Ekstremver vil utfordra oss ytterlegare i åra som kjem. I dag har me hatt røysting i samband med klimameldinga, og desse sakene heng saman. Ved å ta klimaendringane på alvor og bremsa dei gjennom systematisk og godt klimaarbeid vil me leggja til rette for reduserte konsekvensar av ekstremver, flaum og skred. Sånn sett er det difor bra at me no har hatt ein så grundig gjennomgang av mål og tiltak på området.

For oss vert det difor viktig å visa at me saman med næringslivet og befolkninga er villige til å gjera dei grepa som me meiner er naudsynte for å bremsa årsakene til flaum og skred, og me har no staka ut ein kurs for klimaarbeidet som vil bidra til at Noreg òg i framtida vil kunna nyttast til busetnad og trygg ferdsel langs vegane våre. Det er på den måten me best vil kunna førebyggja og sleppa å reparera.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [18:14:52]: Norge er et langstrakt land med infrastruktur fra Lindesnes i sør til Hammerfest i nord, og tidvis blir vi utsatt for flom, skred, ras osv. Hver gang det inntreffer, er det én gang for mye. Det fører til materielle skader, men også noen ganger til personskader og til at liv går tapt, dessverre.

Klimaendringene fører til endret vær, men samtidig er det ikke grunn til å tro at enhver flom, skogbrann og nedbør er knyttet til menneskeskapte klimaendringer. Uavhengig av det er det viktig å sikre liv og verdier mot ekstremvær. Derfor bevilget Fremskrittspartiet rekordmye til flom- og skredforebygging da vi satt i regjering, og i vårt alternative statsbudsjett for 2021 bevilget vi 200 mill. kr ekstra til flom- og skredforebygging.

Norge har et statsbudsjett på 1 500 mrd. kr., og Fremskrittspartiet vil bruke mer penger på å sikre oss mot flom og skred. Det kommer vi til å kjempe for i framtidige statsbudsjetter, men vi vil ikke binde Stortinget, framtidige storting og framtidige budsjetter med et løst Dokument 8-forslag.

En av de viktigste tingene vi kan gjøre, er bl.a. å bygge ny og moderne infrastruktur. Derfor ønsker Fremskrittspartiet i motsetning til forslagsstillerne å bygge nye, moderne veistrekninger – erstatte gamle, rasutsatte veistrekninger med nye moderne og sikre veier som er både klimatilpassede og værbestandige. Derfor bruker vi bl.a. også mer penger på rassikring, nybygging og sikring. Vi vil bygge flere hundre kilometer ny motorvei og har bl.a. doblet den nasjonale transportplanen i forhold til hva de rød-grønne, med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, la inn. Der er det også veldig mye penger som vil påvirke dette arbeidet.

Til slutt vil jeg si at i tillegg til å bruke mer penger på Nasjonal transportplan vil vi nå før sommeren ha et alternativt budsjett. Vi kommer også til å ha en debatt om Nasjonal transportplan i denne sal. Der kommer Fremskrittspartiet til å ta til orde for mer flom- og skredmidler, uavhengig av forslaget her – bare så det er sagt – fordi mer penger til flom- og skredsikring er viktig for Fremskrittspartiet.

Ole André Myhrvold (Sp) [18:17:44]: For å begynne med det viktigste: Det er fortsatt grunn til bekymring når det gjelder flom og skred. Senterpartiet har derfor ved hver eneste korsvei i denne perioden foreslått å styrke bevilgningene til flom- og skredforebygging betydelig, i tråd med anbefalinger gitt av bl.a. NVE.

Over lengre tid har vi gjentatte ganger løftet behovet for flomsikringstiltak og langsiktig arbeid med flom- og skredforebygging. Vi synes derfor representantforslaget er fortjenstfullt og er glad for at vi i dag kan få være med og løfte problemstillingen, som er betydelig i hele landet.

Flom og skred står hvert år for store ødeleggelser, i form av både naturskader og skader på bygninger, infrastruktur og innbo, som koster det offentlige, ikke minst det private, store summer. Klimaendringene, som vi har diskutert tidligere denne uken, vil bidra til å forsterke dette gjennom et våtere, varmere og villere klima.

Behovet for aktiv klimatilpassing for i størst mulig grad å forhindre naturskader som følge av flom og skred er utrolig viktig, og det er grunn til å understreke at flom og skred er like mye et beredskapsspørsmål som et spørsmål om naturødeleggelser og økonomiske verdier. I tillegg trues verdifull matjord langs elvedrag av økte nedbørsmengder og mer overflatevann, mens utsatte veistrekninger utgjør en fare for sikkerheten på veiene i store deler av landet.

Forslaget vi har til behandling i dag, reiser en del aktuelle problemstillinger og er med på å løfte en viktig sak på en tidspunkt der flom og skred er satt på dagsordenen gjennom de dramatiske hendelsene på Gjerdrum. Senterpartiet mener likevel at dette området, på grunn av tilbakevendende utfordringer med varierende alvorlighetsgrad, fortjener større oppmerksomhet og en grundigere behandling enn det vi klarer å gjøre gjennom et Dokument 8-forslag her i dag. Vi mener derfor det er på høy tid at Stortinget blir forelagt en sak med en mer helhetlig tilnærming til problemstillingene, med tilhørende bredt og solid kunnskapsgrunnlag.

Stortinget har ikke fått en melding om flom- og skredproblematikken siden 2011–2012. Senterpartiet ser at utviklingen når det gjelder flom og skred de siste årene, med de klimaendringene vi står midt oppe i, og ikke minst med den tragiske hendelsen jeg har referert til, tilsier at det er behov for en samlet gjennomgang av flom- og skredutfordringene i Norge, og vi fremmer derfor et forslag om det her i dag.

Vi har også gjennom behandlingen av denne saken gjort oppmerksom på at i de tilfeller fylkeskommunene får ødelagt vei eller annen infrastruktur, må det løses innenfor rammen av fylkeskommunenes egne budsjetter. Dette er i motsetning til primærkommunene, der det eksisterer erstatningsordninger knyttet til naturskader som flom, ras og skred. Senterpartiet mener at dette er et litt merkelig skille, da det er i alles interesse at det både forebygges og ryddes opp etter flom og skred uten at det går på bekostning av nødvendige tjenester til innbyggerne, enten det er kommunene eller fylkeskommunene.

Jeg tar opp forslagene fra Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne.

Lars Haltbrekken (SV) [18:21:08]: Det tragiske leirskredet på Gjerdrum ved nyttår har vist hvor sårbare vi som samfunn er. Vi kan ikke slå fast at leirskredet på Gjerdrum var forårsaket av klimaendringer, men det vi vet, er at med økende klimaendringer vil vi få kraftigere nedbør, regnflommer, stigende havnivå og flere skred i årene framover. Samfunnet må klimatilpasses til mer ekstremvær.

Samtidig har NVE innrømmet at det er en reell fare for at de ikke klarer å fange opp og forhindre farlige utbyggingsprosjekter rundt omkring i landet, på grunn av ressursmangel. Etter skredet i Gjerdrum ble det satt ned en kommisjon som skal se på årsakene til dette fatale skredet. Det er et uhyre viktig arbeid som dette utvalget er i gang med, men vi mener at vi ikke bare kan sitte og vente på rapportene som kommer i høst og neste år. Vi håper derfor at regjeringen vil tenke seg om en gang til og likevel gi mer bevilgninger til flom- og skredsikring når revidert nasjonalbudsjett skal legges fram i mai.

NVE har lenge etterspurt en kraftig opptrapping av arbeidet med flom- og skredsikring. De anslår at det vil koste omtrent 4 mrd. kr å gjennomføre dagens kjente behov for store sikringstiltak mot flom og skred. I et brev til Stortinget skriver olje- og energiministeren at den økte bevilgningen på 13 mill. kr til flom- og skredforebygging er i tråd med NVEs anbefalinger. Da må jeg påpeke at dette er en veldig beskjeden økning sammenlignet med det totale behovet for flom- og skredsikringstiltak, som er på flere milliarder. Ifølge uttalelser fra NVE er det også lite penger sammenlignet med det faktiske behovet. Når en så lav ekstrabevilgning begrunnes med at det er dette direktoratet vil klare å utnytte og gjennomføre av ytterligere flom- og skredsikringsarbeid i løpet av 2021, viser det behovet for en kraftigere og langt mer langsiktig satsing på å bygge opp kapasiteten i NVE.

De flommene og skredene som vi har vært vitne til de senere årene, må føre til at vi får en mer kraftfull innsats for å forebygge disse hendelsene. Det hadde derfor vært på tide med en systematisk kartlegging av behovet og en egen stortingsmelding om saken.

Jeg tar med dette opp de forslagene som SV er en del av.

Per Espen Stoknes (MDG) [18:24:10]: Klimaendringene er her. I årene som kommer, vil været bli mer og mer ugjestmildt, ikke minst i nord og i vårt langstrakte land mot vest. Vi må forvente mer styrtregn, flere ras, mer stormflo og flere naturskader. Dette kommer til å bli enormt dyrt, men hvis vi gjør smarte grep nå, kan regningen bli mindre i tiårene framover. Men det trengs en helt annen vilje enn stortingsflertallet viser i denne innstillingen. NVE mangler minst 4 mrd. kr i flom- og skredforebyggende tiltak. De advarte om et etterslep i mange år. Regjeringen har svart med altfor små økninger i bevilgningene, men som de skryter uhemmet av.

På veinettet er situasjonen dramatisk. Hvert år går det i snitt over 2 300 skred på norske veier. Klimaendringene vil mest sannsynlig gjør disse veiene enda mer rasfarlige i årene framover. Statens vegvesen har beregnet at det vil koste 70 mrd. kr å skredsikre de mest utsatte strekningene, så flom- og skredsikring er dyrt. Å rydde opp etter flom og skred er mye dyrere, målt både i menneskelig lidelse og i penger. Så langt har tragedien på Gjerdrum alene kostet ti menneskeliv og 900 mill. kr i naturskadeerstatninger.

Det som forundrer meg mest med denne saken, er at det virker som om regjeringen synes den gjør en god jobb, men faktum er at regjeringen bevilger smuler sammenlignet med det NVE ber om. I stedet for å erkjenne at flom- og skredsikringsarbeidet i Norge mangler finansiering, valgte statsråd Tina Bru i februar å beskylde Miljøpartiet De Grønne for å utnytte Gjerdrum-tragedien politisk. Det er nedring og et billig forsøk på å vri debatten bort fra eget ansvar.

God flom- og skredsikring handler om å ha både et godt nok regelverk, tydelig nok ansvarsplassering og tilstrekkelig finansiering. Regjeringen svikter nå på alle tre områder. I denne innstillingen fremmes det en rekke forslag som ville ha bedret flom- og skredsikringen i Norge hvis forslaget hadde blitt vedtatt.

Sammen med Senterpartiet og SV ber vi regjeringen legge fram en stortingsmelding om flom og skred samt styrke NVE og fylkeskommunenes arbeid med flom og skred. Sammen med SV ber vi også regjeringen gjennomgå regelverket for bygging på kvikkleire samt å stramme inn kravene til sikring av eksisterende bygg. I tillegg ber vi regjeringen styrke førsteforsvaret vårt mot ekstremvær, flom og overvann ved å styrke arbeidet med restaurering av myr og annen natur.

Flom- og skredsikring har kostet penger. Klimakrisen vi er med på å skape, driver prislappen i været, men kostnaden ved å gjøre så lite som denne regjeringen gjør, er mye, mye større på sikt.

Statsråd Tina Bru [18:27:28]: Klimatilpasning og forebygging av flom- og skredskader er viktig, og vi vet at klimaendringene øker utfordringene på begge områder. Dette er forslagsstillerne og jeg enige om. Både flom og skred er områder som det også arbeides godt med allerede i dag, for regjeringen tar folks trygghet på alvor. På vår vakt har bevilgningene til flom- og skredforebygging vært betydelige, og de har vært vesentlig høyere enn før vår regjeringstid. Vi har også gjort flere ekstraordinære løft i form av tilleggsbevilgninger.

Vi bor i et langstrakt land, med ulike behov for sikringstiltak i hele landet, og selv om regjeringen har økt innsatsen i arbeidet med forebygging, er det mye som gjenstår. Heldigvis jobber NVE systematisk og langsiktig. Hvert år kartlegges fare for flom og skred, og det gjennomføres viktige flom- og skredsikringstiltak. NVE analyserer for øyeblikket behovet for flom- og skredsikring av eksisterende bebyggelse. En slik samlet oversikt har vi ikke hatt tidligere. Jeg tror vi alle er enig i viktigheten av at NVE prioriterer sin bistand etter risiko. Målet er at vi skal få mest mulig igjen i form av redusert risiko for tap av liv og skader. Men vi kan ikke fjerne all naturfare i Norge. Det er ikke mulig fysisk å sikre alle bygg, og det vil alltid være en viss restrisiko, også der vi gjennomfører sikringstiltak.

Så er det viktig å huske at NVE ikke er alene om forebygging innen flom og skred. Kommunen er planleggingsmyndighet og har et generelt ansvar for sikkerheten til innbyggerne. Vi som enkeltpersoner har også ansvar for egen sikkerhet og for våre verdier. I dag er det strenge krav til ny bebyggelse. Det er imidlertid ikke ulovlig å bo utsatt til for naturfare. Kommunen har ansvaret for sikkerheten til sine innbyggere, men har ikke en juridisk plikt til å sikre eiendommer.

Vi er alle veldig berørt av den tragiske skredulykken i Gjerdrum, hvor ti mennesker mistet livet og en hel bygd opplevde et mareritt. Fortsatt er det mennesker som ikke har kunnet flytte hjem etter det som skjedde. I etterkant av denne hendelsen satte regjeringen ned et utvalg for grundig å undersøke årsakene og vurdere tiltak for å bedre forebyggingen av denne typen hendelser i hele landet. Det er et svært viktig og nødvendig arbeid.

Avslutningsvis vil jeg derfor få påpeke at flere av forslagene som behandles i dag, berører mandatet til dette utvalget. Jeg mener derfor det er naturlig at regjeringen tar stilling til eventuelle grep på dette området først etter at utvalget har levert sin sluttrapport. Da vil vi også ha bedre kunnskap å bygge beslutningene våre på.

Ketil Kjenseth (V) [18:38:10] (komiteens leder): Til representanten Sjåstad: Siden den rød-grønne regjeringa satt, har det heldigvis skjedd mye. Noe av det som har skjedd, er digitalisering, og komiteen har vært på besøk hos Meteorologisk institutt og fått et godt innblikk i hva som utvikler seg innenfor digitalisering. Det gjør også at vi kan forstå mer av hva som skjer, og også forstå hvor det kan skje. Værradar i Finnmark er noe av det som det er bevilget til, f.eks. – et stort landområde som det er viktig å ha digital informasjon om, og som gjør at vi bedre kan modellere hvor enn det kan skje hendelser.

Kompetanse er også en del av det å skulle forebygge. Kommunene er en viktig del av det å ha førstelinja. Det er nok en debatt vi må forsterke, for rekrutteringen til de tekniske fagene, både når det gjelder yrkesfag og når det gjelder ingeniører og høyskoleutdannede sivilingeniører, er en utfordring ute i Kommune-Norge. Vi finner eksempler på kommuner som har stengt døra og slukket lyset når det gjelder ingeniører innenfor teknisk sektor, og rett og slett outsourcet hele driften til konsulentselskaper. I en gående beredskap høres ikke det, i hvert fall ikke for meg, betryggende ut. Når en skal øve, er det viktig at en har kompetansen innomhus.

Det bringer meg videre til kapasitet, som også er viktig å ha ute i kommunene. Er det noe regjeringa har sørget for, er det å bygge opp kompetansen innenfor NVEs område, nettopp for å støtte opp under kommunene og ressursene der ute.

Arbeidsdeling er også viktig her for å forebygge de hendelsene som vil måtte komme nærmest uansett. En tenker ofte at dette er mye kyst- og fjellfenomener, men i mitt «land», Innlandet, har det vært veldig mange hendelser de siste åra. Ingen kunne forutse at det i Skjåk skulle bli både 20 varmegrader, snø og styrtregn i løpet av én natt og store oversvømmelser. Det gikk mye på elva og på vannet den høsten. Likeledes i Kvam, hvor vi har brukt veldig mye penger på å sikre grender som to år på rad ble rammet av store oversvømmelser. Det betyr også at vi er nødt til å jobbe lokalt og regionalt mot avskoging og for å beholde en del myrområder for å ta vare på forsinket vann.

I mange sammenhenger må vi arbeide sammen for å sikre oss best mulig mot flom og skred.

Else-May Norderhus (A) [18:42:07] (ordfører for saken): Jeg har skjønt at å være president på Stortinget er å lese og snakke fort. Det gjorde i hvert fall presidenten her tidligere da hun skulle gå gjennom klimaplanforslagene. Det gikk unna, skal jeg si deg!

I februar 2018 hadde energi- og miljøkomiteen sin første stortingsmelding til behandling i denne perioden, og det var «Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulærøkonomi». Det var veldig bra, mye av det som kom fra regjeringen som handlet om avfall som ressurs, men så var det også slik at komiteen reagerte på at det som handlet om sirkulærøkonomi, var mer en situasjonsbeskrivelse enn konkrete, helhetlige tiltak.

Da var det viktig å få sendt en melding tilbake til regjeringen om at her trengs det mer satsing, og det gjorde vi. Vi bestilte egentlig en sirkulærøkonomistrategi fra regjeringen, som så langt har latt vente på seg. Vi ser at det er et viktig mulighetsrom for å satse på både næringsutvikling, å skape nye arbeidsplasser og jobbe mer bærekraftig for å ta vare på kloden vår og miljøet, og det er viktig å få klarhet i hvordan Norge skal jobbe med dette framover.

EU har laget sitt program. Det kom i mars 2020 og er en viktig plan med hensyn til sirkulærøkonomi, og nabolandene våre har også gjort en viktig jobb med dette. Nå er vi da i april 2021 og venter fortsatt på at nasjonen Norge skal kunne få vedtatt en skikkelig offensiv strategi på dette området, og jeg tror det er i påvente av det at Senterpartiets representanter faktisk har kommet med et forslag til Stortinget nå, som vi skal behandle her i dag. Det omhandler offentlig sektor, hvor man skal kunne fokusere mer på gjenbruk i forbindelse med anskaffelser, på reklamasjonsrett og på en anskaffelsesstrategi som skal bidra til mindre transport og ressursbruk, og på lokale, regionale og nasjonale leverandører innenfor denne sektoren. De offentlige innkjøpene er på over 520 mrd. kr i sum, så det er jo en god mulighet til å bruke vår innkjøpsmakt til å påvirke markedet til å stille strengere krav på dette området.

Komiteens flertall består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, som i komiteens tilrådning har ni forslag som gjelder gjenbruksprofil.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Aase Simonsen (H) [18:45:22]: Hvis vi skal nå våre mål om å bli et lavutslippssamfunn, vil det være helt nødvendig å få til verdiskaping som er bærekraftig, når det gjelder både forbruk og produksjon av varer og tjenester.

Økt velferd blant stadig flere mennesker i verden har gitt oss økt forbruk og mye mer bruk og kast, og alt dette bidrar til et stadig større press på jordens bæreevne. Regjeringen er godt i gang med sitt arbeid med å legge til rette for bærekraftig verdiskaping og utvikling gjennom den kommende strategien om sirkulær økonomi, der mindre bruk og kast innen flere områder er et mål. Forslagene som er fremmet i denne saken, om at det offentlige skal gå foran og være en drivkraft for endringer og innovative løsninger, er tiltak som allerede inngår i arbeidet med regjeringens strategi. Det er et strategiarbeid som er en direkte oppfølging av EUs handlingsplan for sirkulær økonomi, der målet er å redusere klimafotavtrykket fra produksjon og forbruk, samtidig som det er et mål at innslaget av sekundære råvarer skal øke.

Det er viktig for et lite land som Norge at vi samarbeider med EU også på dette området, nettopp for å kunne stå mye sterkere i arbeidet for å fremme felles europeiske regler som omhandler krav til hele livsløpet – eller fotavtrykket – til varer.

Høyre er enig i at det offentlige skal gå foran og stille krav. Det er også sant at det per i dag er lovfestet at offentlig sektor skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning, og at den fremmer klimavennlige løsninger.

Så finnes det ikke per i dag noen spesifikk instruks for gjenbruk av møbler og inventar i det offentliges eie, men vi er kjent med dagens praksis, der det gjennomføres grundige vurderinger omkring gjenbruk av innbo og inventar når man skal flytte, om det skal bygges nytt eller om man skal oppgradere lokalene.

Det betyr mye for oss alle at de produktene vi kjøper, holder god kvalitet over lang tid, og at det er mulig å spore informasjon om levetid og hvorvidt produktet lar seg reparere. Det er på den måten vi som forbrukere kan påvirke. Nettopp derfor vil arbeidet med reglene som omhandler reklamasjon og bevisbyrde for selger, være viktige når vi skal gjennomføre EUs direktiv om forbrukerkjøp i norsk rett.

Høyre mener at det er både riktig og viktig med et godt samarbeid med EU, slik at vi er mange som står samlet for å påvirke i riktig retning. Vi tror at det samarbeidet og arbeidet med vår egen nasjonale strategi for sirkulær økonomi vil bidra godt til at Norge skal nå sine mål i klima- og miljøpolitikken.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [18:48:34]: Dette er en debatt som egentlig er veldig interessant, for vi er alle sammen imot forsøpling, at man kaster ting i naturen, eller at man bruker opp råstoff og overforbruker kloden. Det er ikke noe noen her inne ønsker.

Grunnen til at vi forbruker mer, er helt åpenbart at vi er blitt rikere – heldigvis. Samtidig har Norge gode ordninger for retur og avfallshåndtering. Vi misbruker ikke våre naturressurser, og produkter kan ofte leveres inn der de er kjøpt, gå til gjenvinning, osv. I det offentlige er det viktig at vi har gode og fornuftige ordninger. Vi bruker skattebetalernes penger, og de skal ikke misbrukes. Det er viktig å gjenbruke der det går an, der det er naturlig, og der det passer seg sånn.

Ellers er det viktig med sterke forbrukerlover som gjør at man ivaretar forbrukeren på en god måte. Og så må man kunne sammenligne produkter med forskjellig kvalitet, osv. For eksempel har vi en sterk garantiordning som gjør at et produkt kan ha en sterkere garanti i Norge enn andre steder. Videre jobbes det kontinuerlig med sirkulærøkonomi. Fremskrittspartiet har vært med på å vedta en plan for det. Vi imøteser regjeringens arbeid med det og kommer til å stille krav til det når det kommer til Stortinget.

Vi må likevel erkjenne at folk i Norge i 2021 kjøper nye produkter. Det er helt vanlig at produkter som en sykkel, en tilhenger, fotballsko, en drill eller hva det måtte være, er noe man gjerne kjøper alene, og noe man har lyst til å eie, ikke som en del av et spleiselag eller en timeshare-ordning med nabolaget, som Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne foreslår. For Fremskrittspartiet er det åpenbart at det ikke er skattebetalernes oppgave å være med og dele fotballsko og muttertrekkere med ofte godt bemidlede mennesker. Når det er sagt, vil jeg ikke at det skal bli misforstått som at Fremskrittspartiet er imot en ordning som har en sosial innretning rettet mot barn og unge, der man låner ut sportsutstyr til dem som ikke har råd. Det er en ordning som Fremskrittspartiet bl.a. har styrket i regjering.

Grunnen til at man ikke reparerer ting i butikk lenger i dag, er jo at man har et kostnadsnivå som er skyhøyt. Da snakker jeg ikke om kostnadsnivået i Kina, for der åpner de jo kullkraftverk og fabrikker på løpende bånd og spyr CO₂ rett ut i atmosfæren, noe de fleste klimapartiene i Norge ikke bryr seg så mye om når det er snakk om kostnadsnivået i Norge. Derfor bør vi slutte å pålegge norske bedrifter avgifter som deres konkurrenter i utlandet ikke har, og som igjen driver prisene opp.

I forrige uke diskuterte vi bl.a. klimaplanen, som vi har stemt over i dag, der Fremskrittspartiet bl.a. sa nei til en CO₂-avgiftsøkning som ville gitt en håndsrekning til kinesiske fabrikker.

Ellers ser jeg fram til en god debatt om sirkulærøkonomi i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) [18:52:01]: Vi har akkurat behandlet klimameldingen. Noe som har blitt veldig åpenbart, er at vi dessverre ikke alltid ser ting i sammenheng, slik vi kanskje burde. Klima blir behandlet for seg, energi blir behandlet for seg, og regjeringen har egentlig varslet at vi skal få en melding om sirkulær økonomi, som også behandles for seg. Samtidig øker presset på naturressursene sterkt. Det er viktig klimapolitikk at ressursene brukes og gjenbrukes mest mulig effektivt.

Forbruk og varer og tjenester utgjør i sum hovedårsaken til de klima- og miljøutfordringene verden står overfor. Mengden produkter hver husholdning og person forbruker, øker, og den samlede størrelsen på ressursforbruk og avfallsmengde i samfunnet øker i takt med forbruksmønsteret. I min tidligere jobb i en av dagligvarekjedene mener jeg å ha hørt at det hvert tolvte minutt gikk en container fra Kina til det norske forbruksmarkedet. Det sier litt om størrelsene vi snakker om her.

Vi har gjort det vanskelig å gjøre kloke, klimavennlige valg når forbrukere velger å kjøpe nye produkter framfor å reparere den brukte varen. Ofte er det både billigere og enklere å kjøpe nytt, eller teknologi og design har utviklet seg, noe som gjør at man må kjøpe nytt. Hvis man skal klare å vri forbruksmønsteret, trenger man positive virkemidler som påvirker det. Det trengs økt kunnskap og informasjon som fremmer forbrukermakten, og som gjør det mulig for forbrukerne å ta bærekraftige valg. Vi må hjelpe forbrukerne til å sette sirkulær økonomi foran økt forbruk, bl.a. ved å øke kunnskapen om produktinformasjon, reklamasjon, gjenbruk, reparerbarhet og materialgjenvinning.

Forbrukerne må også vite at det er mulig å stille krav om kvalitet og holdbarhet. Det er gjort ganske klart, bl.a. gjennom NRK-serien Sløsesjokket, at vi har sovet i timen når det gjelder måten vi bruker og forbruker ressursene våre på. Det kom ganske klart fram at det er et behov for å endre regelverket slik at et produkts levetid øker. Det kan vi selvfølgelig gjøre på flere måter, bl.a. gjennom bedre design, teknisk standardisering, kostnadseffektive reparasjonsmuligheter og krav om mer tilgjengelige deler. For forbrukerne vil det være viktig bl.a. med økt reklamasjonsfrist for varer kjøpt i butikk og på nett, at holdbarhet og tilgang på reservedeler innarbeides i forbrukerkjøpsloven, og at det stilles strengere krav til produktdesign, slik at varene faktisk kan tas fra hverandre og repareres.

Krav om avfallsforebygging, gjenvinning og økt bruk av gjenbrukte materialer er viktig for å nå det grønne skiftet og den sirkulære økonomien. Nettopp derfor har det offentlige et særlig ansvar som innkjøper, en særdeles viktig rolle i det arbeidet, ved å stille strengere krav til hele livsløpet for et produkt eller en tjeneste. Offentlige innkjøp er en sterk drivkraft i den sammenheng og kan bidra til å endre markedets karakter og til å løfte og utvikle innovative løsninger.

Jeg tar med det opp forslaget Senterpartiet er en del av.

Lars Haltbrekken (SV) [18:55:21]: I fjor høst besøkte jeg Innherred Renovasjon utenfor Levanger. Her kom lastebilene inn med utrangerte kjøkkenskap og annet brukt trevirke. Trevirket ble her til flis som sendes nordover til trevarefabrikken i Hattfjelldal. Der blir flisa til nye sponplater. Veggen til administrasjonsbygget til Innherred Renovasjon utenfor Levanger er dekket av sponplater som er laget av resirkulert tremateriale.

Det jeg så, var noe av kjernen i miljøkampens nye «buzzord»: sirkulærøkonomi. Det vi inntil nylig så på som avfall, er nå en ressurs som kan brukes til å lage nye produkter. Tingene våre må vare lenger, brukes om igjen og kunne plukkes fra hverandre når de er oppbrukt, sånn at de kan bli nye ting – som i en sirkel. Egentlig er ikke dette noe nytt. Egentlig er dette noe ganske gammelt, det å ta vare på det man har.

Det offentlige kan spille en sentral rolle. Hvert år handler det offentlige inn varer og tjenester for 400–500 mrd. kr. Hvilke varer og tjenester staten og det offentlige velger, har stor betydning for markedet. Det er særlig tre ting vi kan gjøre.

Vi kan for det første stille krav om at de varene vi kjøper inn, skal vare lenger. Jeg tror nok det er flere enn meg som har opplevd at mobiltelefonene vi har brukt de snart fire siste årene, har måttet bli byttet ut etter relativt kort tid. De har ikke lang levetid før batteriet er blitt for dårlig eller de reagerer for tregt på kommandoer. Sånn var det ikke før. Mobilene vi hadde før, hadde betydelig lengre holdbarhet. Jeg er overbevist om at hvis mobilprodusentene kunne produsere mobiltelefoner med lang holdbarhet før, kan de det nå også. Vi kan derfor øke forbrukernes rettigheter og øke garantitiden for at varene skal holde lenger.

Det andre vi kan gjøre, er å stille krav om at varene må kunne repareres. De som produserer en vare, må ta ansvar for en lengre periode av varens levetid enn i dag. Kunder må kunne levere inn varer og få dem reparert dersom de går i stykker.

Det tredje er at varer som selges, må kunne plukkes fra hverandre etter endt bruk, og delene må kunne brukes om igjen. I våre teknologiske duppeditter er det verdifulle metaller som bør tas vare på og brukes igjen, men da må varene være bygd for resirkulering.

Jeg tar med det opp forslaget SV har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Tore Storehaug (KrF) [18:58:42]: Debatten, og for så vidt innstillinga som ligg føre, viser at det er eit felles engasjement for at vi skal bruke ting lenger og lage eit regelverk som gjer at vi treng å bruke mindre av ressursane på jorda for så å kaste dei. Det er sunn fornuft og ein politikk som eg trur det er brei tilslutning til i denne salen.

Det som er viktig om vi skal få det til, er at vi jobbar i lag med landa rundt oss og byggjer vidare på det samarbeidet vi står i, i EU, gjennom å sørgje for at det er like reglar, og at vi får sett standardar som er drivande internasjonalt for å få opp produktstandardane og gje ei betre levetid.

Det er òg viktig at Noreg har nasjonale tiltak, difor er det gledeleg og bra at regjeringa har varsla at ein kjem med ein nasjonal strategi. Det må vere ein strategi for sirkulær økonomi som bidrar til at Noreg når dei måla vi har i miljø- og klimapolitikken, og som tek vare på og styrkjer norsk konkurransekraft.

I debatten har òg det moglegheitsrommet som ligg i offentlege innkjøp, vore oppe, og med den handlingsplanen som er under utarbeiding, får ein òg ein god rettleiar som gjer at offentleg praksis kan gå i forkant og sørgje for at når kommunar, stat og fylke driv innkjøp, gjer dei det på ein slik måte at vi betrar standardane og sørgjer for meir sirkulærøkonomi.

Noko av det eg òg er veldig glad for at vi har klart å få til gjennom å bruke offentlege midlar i statsbudsjettet, er at vi har fått på plass ei løyving til Omatt, som er ein bransjeorganisasjon for gjenbruksorganisasjonane. Det er eit initiativ som kom etter at Kristeleg Folkeparti forhandla det inn i statsbudsjettet, og som har gjort at gjenbruksorganisasjonane og gjenbruksbutikkane har kunna styrkje arbeidet sitt gjennom å utveksle erfaringar, drive politikkpåverknad og styrkje den viktige bransjen dei er, òg inn i framtida.

La meg avslutte med å seie at eg har merka meg at det har blitt sett fram eit laust forslag, som òg har vore omtalt noko i media i det gamle fylket Sogn og Fjordane, som m.a. omhandlar nokre endringar i brukthandellova og brukthandelforskrifta, spesielt for personar under 18 år, og nokre forenklingar som ein ønskjer å få på plass for å hjelpe gode lokale initiativ. Eg synest det er eit prisverdig forslag som har ein veldig god intensjon i seg. Eg kan ikkje love noka tilslutning til det når det kjem som eit laust forslag litt seint i debatten, men eg synest det er eit positivt initiativ som vi bør sjå nærare på, og som fleire parti bør jobbe for å kunne få på plass på sikt.

Per Espen Stoknes (MDG) [19:01:31]: I går var det Norges «Earth Overshoot Day». Det betyr at hvis alle andre skulle hatt det samme forbruket som nordmenn, ville vi trengt over tre jordkloder for å produsere de ressursene eller den biokapasiteten som trengs for å opprettholde vårt forbruk. Miljøpartiet De Grønne vil bidra til å flytte den datoen til 31. desember hvert år, og det vil vi gjøre ved å kaste bruk-og-kast-samfunnet på historiens søppeldynge. Vi vil vri forbruket fra dagens miljøsløsende varer og tjenester til lønnsomme ressurssmarte løsninger samt kultur og opplevelser. Vi vil legge til rette for deling, oppsirkulering, gjenbruk og reparasjoner, slik at vi i enda større grad kan klare oss med de materialene vi allerede har tatt fra naturen.

Det er flere gode forslag i denne innstillingen. For eksempel har Senterpartiet nesten ordrett adoptert Miljøpartiet De Grønnes forslag fra 2018 om å forby produkter med innebygd planlagt foreldelse. Det er svært hyggelig at Miljøpartiet De Grønne kan inspirere Senterpartiet til et tett samarbeid om bedre miljøpolitikk, særlig når de selv insisterer på å framstå som en miljøpolitisk motpol. Miljøpartiet De Grønne står sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om til sammen ni forslag til vedtak, bl.a. vil vi øke støtten til utstyrssentralene og utrede en varedeklarasjon som viser klimagassutslipp og ressursforbruk fra produksjonen av varer.

Samtidig er det interessant å se hva Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ikke vil være med på. I merknadene er vi skjønt enige om at det ofte er både billigere og enklere å kjøpe nytt enn å reparere eller gjenbruke, og at det er blant hovedårsakene til et stadig økende forbruk. Likevel er det bare Miljøpartiet De Grønne som er villig til å gjøre noe med det, gjennom å fjerne momsen på reparasjoner og innføre en ny miljøavgift som favoriserer varer med lav miljøbelastning. Begge deler ville underbygget en rekke av de andre forslagene i innstillingen.

I Norge blir mange lurt til å kjøpe billig, nytt og dårlig. Slike varer produseres i lavkostland, men reparasjoner blir dyrt fordi reparatørene har norsk lønnsnivå. Hvis ikke vi gjør noe med dette, f.eks. gjennom å fjerne momsen på reparasjoner, kommer folk flest i hele Norge til å fortsette å både bruke og kaste som før. Vi fremmer derfor et forslag i dag fordi regjeringen har pålagt private brukthandlere en masse byråkratiske prosedyrer, slik som registreringsplikt for varer med lav verdi. Vi vil også la dem ta imot varer fra personer under 18 år. Dagens brukthandellov er en unødvendig byrde på private entreprenører som vil gjøre det vanskelig å drive en brukthandel. Med det tar jeg opp våre forslag.

Statsråd Sveinung Rotevatn [19:04:54]: Representantane som står bak det forslaget vi behandlar i dag, peiker på tiltak som heng saman med arbeidet med å få til ein meir sirkulær økonomi med mindre bruk og kast. Det er noko eg er veldig oppteken av, og regjeringa skal seinare i vår leggje fram ein eigen nasjonal strategi for sirkulær økonomi, som også enkelte har nemnt i innlegga sine.

Sentralt i den sirkulær økonomien er det å gje insentiv og reglar slik at vi får betre produkt, som har lengre levetid, som kan reparerast, som kan gjenvinnast, og som kan innehalde sekundære råmateriale. Alt dette står sentralt i arbeidet vårt med ein strategi for sirkulær økonomi.

For å lukkast med å få betre produkt er det også viktig at mykje av dette arbeidet vert gjort i samarbeid med EU, og dermed sikre at dei insentiva og reglane vil bidra til betre produkt i heile den europeiske marknaden, som er den marknaden vi er ein del av. Dette er kjernen av handlingsplanen til EU for sirkulær økonomi frå mars i fjor. EU jobbar fram breie regelverk som dekkjer heile livslaupet til produkt. Målet er å redusere klima- og miljøfotavtrykket for produksjon og forbruk, og auke innslaget av sekundære råvarer. Dei peiker på sju sentrale verdikjeder i så måte: elektroniske og elektriske produkt, batteri og køyretøy, emballasje, plast, tekstil, byggjevarer og mat.

Forslaget til batteriregulering er den første heilskapelege reguleringa av heile verdikjeda. Nokre av dei tiltaka som i sum skal trekkje i same retning, er krav til innblanding av sekundære råstoff i nye produkt, dokumentasjon av klimafotavtrykk og bærekraftige leveransekjeder, skjerpa produsentansvar, nye rettar for forbrukarane og nye plikter for offentlege innkjøparar. Det vil direkte endre rammevilkåra for norske verksemder og forbrukarar.

Gjennom det gode samarbeidet med EU og ein nasjonal strategi for sirkulær økonomi vil regjeringa føre ein aktiv politikk for at sirkulær økonomi i Noreg bidreg til måla i miljø- og klimapolitikken og styrkjer den norsk konkurransekrafta.

Samtidig kan vi alle som forbrukarar gjere mykje for at det skal verte mindre bruk og kast. Det er også mange bra private initiativ, som f.eks. byttesirklar på sosiale medium og gjenbruksbutikkar. Sentralar som låner ut utstyr, som f.eks. BUA og Skattkammeret, bidreg ikkje berre til at fleire barn kan delta i utandørs fritidsaktivitetar utan å måtte kjøpe dyrt utstyr, men er også viktige for å redusere forbruket.

Det offentlege har òg ei rolle i å leggje til rette for mindre bruk og kast. Gjennom nasjonal tilskotsordning for å inkludere barn og unge kan utstyrssentralane søkje om tilskot til etablering av drift. Ordninga er i dag på om lag 370 mill. kr og er ein av mange måtar regjeringa bidreg til å styrkje den sirkulære økonomien og få mindre bruk og kast i samfunnet på.

Ketil Kjenseth (V) [19:16:36] (komiteens leder): Jeg tar ordet fordi representanten Else-May Norderhus i replikkvekslingen her sier at regjeringa ikke leverer på sirkulærøkonomi, f.eks. Da har det nok gått representanten Norderhus hus forbi, bokstavelig talt, at regjeringa har levert 150 mill. kr til å sette i gang tiltak på infrastruktur. Vi har fått et industrinettverk f.eks., ledet fra Agder, for å ta tak i infrastrukturdelen knyttet til industriparken i Norge, som har materialgjenvinning i dag i sin portefølje. Hvordan vi skal bygge ut industriparker i fortsettelsen også for å kunne ta i bruk de ressursene som er i omløp, er én del av det.

I likhet med det jeg nevnte i mitt forrige innlegg, da vi diskuterte flom og skred, er også her digitalisering veldig viktig. Finn.no har vært en av de viktige kanalene for mer gjenbruk, ombruk og deling. Deling er jo et annet nøkkelord for mindre bruk og kast, der en tilgjengeliggjør det som er til overs for noen, men til glede for andre.

Så er det offentlige en viktig aktør her. Statsråden pekte på bl.a. byggsektoren, hvor en av de store klimagevinstene vil være å rive mindre og gjenbruke gamle bygg mer. I Snertingdal, i min kommune, Gjøvik, har Senterpartiet ordføreren – absolutt ikke noe galt å si om det, Venstre har vært med på å sette ham inn. Men herredshuset, som er fra 1950-tallet, som er veldig godt vedlikeholdt, det ble skiftet vinduer for fire år siden, det ble lagt nytt tak for fem år siden, det er malt, det er en bitte liten næringshage i den bygda i dag, skal nå rives. Spørsmålet er da: Hva vinner en ved det, og hvor går de investeringene som er gjort for veldig få år siden, inn igjen i kretsløpet?

Det er mye å ta stilling til, og det er mange aktører som skal være med på å fatte beslutninger. Det er ikke bare et nasjonalt vedtak som skal til, i hvert fall ikke i en strategi for at vi som samfunn tar vare på de ressursene som vi har satt i omløp. Særlig for vårt kontinent, Europa, som har litt mindre naturressurser å ta av enn det en del andre kontinenter har, er det veldig viktig at vi må husholdere bedre med dem. Derfor blir også den strategien særlig viktig. Men pengene har allerede begynt å levere, og det er på Venstres vakt at sirkulærøkonomi er satt på kartet og har kommet på statsbudsjettet.

Statsråd Abid Q. Raja [19:19:55]: For ett år siden holdt jeg min første likestillingspolitiske redegjørelse. Ingen så vel for seg hvordan året skulle bli. Håndteringen av korona har vært øverst på regjeringens dagsorden.

Likestillingspolitisk redegjørelse 2021 gir en status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold i alle sektorer. Redegjørelsen har åtte hovedtemaer og handler om bl.a. arbeid, utdanning, kultur og temaer som diskriminering, vold, helse og internasjonalt samarbeid. Jeg vil også vie stor plass til en gjennomgang av hvilke effekter koronapandemien har hatt på likestillingen.

Pandemien preger alt vi gjør nå, men i likestillingslandet Norge er vi bevisste på at likestillingen ikke bare er et eget område, men inngår i alt vi gjør, i all politikk. Det er også grunnen til at Norge oppnår mye bra.

Norge er et av verdens mest likestilte land. Vi er nummer to i verden. Vi har liten forskjell i sysselsetting mellom kvinner og menn, kun 5 prosentpoeng forskjell. Stadig flere kvinner jobber heltid. Sammenlignet med 2013 jobber 90 000 flere kvinner heltid i dag. Sammenlignet med mange andre land har vi små lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I år skal arbeidsgivere, som en del av oppfølgingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten, for første gang kartlegge lønnsforskjeller og ufrivillig deltidsarbeid.

Hele 93 pst. av barn i alderen 1–5 år har plass i barnehage. Hele 78 pst. av barna som var til stede i barnehage under nedstengningen i mars og april 2020, hadde foreldre i samfunnskritiske yrker. Dette er et tydelig bilde på barnehagens sentrale betydning for samfunnet.

Aldri har så mange fedre tatt foreldrepermisjon som i dag. Vi er også i full gang med å innføre kjønnsnøytrale stillingstitler i all statlig virksomhet, og «Menn i helse» har rekordstore kull i 2021. 400 menn med bakgrunn fra forskjellige yrker, flere av dem arbeidsledige, er nå i gang med å utdanne seg til helsefagarbeidere. Det har også vært en svak økning i kvinneandelen på toppen i privat næringsliv siden 2018. Vi skal også legge fram en stortingsmelding om bærekraftsmålene.

Koronapandemien gjør det nødvendig å følge nøye med på utviklingen framover. Vi skal hindre tilbakeslag i rettigheter og likestillingsseire som vi har vunnet, og vi skal fortsette å tenke likestilling i alt vi gjør. Vi skal bekjempe vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll. Utviklingen under koronapandemien er urovekkende, både nasjonalt og internasjonalt, og det er grunn til å frykte de langsiktige konsekvensene av koronapandemien når det gjelder arbeid og økonomi for personer med funksjonsnedsettelse.

Mitt første hovedtema i redegjørelsen er kjønnsdelt utdannings- og arbeidsmarked, og det kommer i syv punkter.

Punkt 1 er strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Vi har kommet langt med likestillingen i Norge, men vi er ikke i mål. Det er nemlig fortsatt slik at 85 pst. av oss jobber i et yrke som er dominert av enten menn eller kvinner. Mens kvinner oftere jobber innenfor f.eks. undervisning, helse- og sosial, jobber menn oftere i privat sektor, innenfor f.eks. industri, bygg og anlegg. Dette delte arbeidsmarkedet får konsekvenser for kjønnsforskjeller i lønn, arbeidsforhold og karriereutvikling.

Jenter og gutter må ha frihet og mulighet til å kunne velge de utdanningene og yrkene de vil – uten å begrenses av forestillinger om hva som passer jenter eller gutter. Hvis vi skal sikre de beste løsningene for fremtiden, kan vi ikke bare rekruttere fra 50 pst. av befolkningen. Vi trenger flere kvinner i teknologi, og vi trenger flere menn i helse- og omsorg, for det handler om vår evne til å løse de store samfunnsutfordringene og om Norges konkurranseevne.

Regjeringen jobber med en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Målet er like enkelt som det er komplisert: flere menn inn i kvinnedominerte yrker og flere kvinner inn i mannsdominerte yrker.

Punkt 2 er strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Norge er Europas største fiskerinasjon og verdens niende største fiskerinasjon. Det er langt flere menn enn kvinner som deltar i denne viktige næringen. Nærings- og fiskeridepartementet skal derfor utarbeide en strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Målet er å jevne ut kjønnsfordelingen i fiskeryrket og sørge for at begge kjønn har lik mulighet til å delta i yrket.

Punkt 3 er høy sysselsetting. Norske kvinner er i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet. Likevel er yrkesdeltakelsen blant innvandrerkvinner klart lavere enn blant majoritetskvinner. Å øke andelen kvinner med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet er derfor et viktig grep for regjeringen. I 2020 var 75 pst. av kvinnene sysselsatte. For menn var tallet 80 pst, for aldersgruppen 20–66 år. Tallene for innvandrerkvinner varierer etter hvilket land de kommer fra. Kvinner fra Somalia og Pakistan tar i minst grad del i arbeidslivet, henholdsvis 34 og 38 pst.

Årsakene til at yrkesdeltakelsen er lavere for kvinner med innvandrerbakgrunn er selvfølgelig sammensatt. Det kan skyldes mangel på utdanning og relevant kompetanse. Noe kan skyldes fordommer og stereotypiske oppfatninger. Det kan være forskjellsbehandling, det kan være manglende anerkjennelse av kvalifikasjoner fra arbeidsgivernes side, men det kan også skyldes tradisjonelle og kulturelle årsaker som vi betegner som negativ sosial kontroll.

For å redusere kompetansegapet gjennomfører regjeringen nå en integreringsreform. Formålet er å reformere og styrke virkemidlene for å kvalifisere nyankomne flyktninger og innvandrere til det norske arbeidsmarkedet. Sentralt for reformen er innføringen av en helt ny integreringslov, som trådte i kraft 1. januar 2021.

For å gi et mer tilpasset tilbud til den enkelte innføres differensiert programtid for deltakerne i introduksjonsprogrammet. Å beherske norsk så godt at språkproblemer ikke står i veien når en søker jobb, er viktig. Derfor er kravet om et visst antall timer norskopplæring, erstattet med et krav om at den enkelte skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Samlet skal integreringsreformen bidra til at flere innvandrere, og særlig flyktninger, tidlig integreres i det norske samfunnet, at de får en varig tilknytning til arbeidslivet og blir økonomisk selvstendige.

En av målsettingene med regjeringens integreringsreform er at flere skal kunne ta formell opplæring innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. Flere skal kunne ta videregående opplæring og fagbrev, og programmene som tilbys, skal være bedre tilpasset den enkelte. For deltakere som har som sluttmål å fullføre videregående opplæring, og det er realistisk at de kan nå dette målet, kan programmet utvides til inntil fire år. Ungdom under 25 år som ikke har fullført videregående opplæring, skal som hovedregel ha ordinær utdanning som del av sitt introduksjonsprogram.

Punkt 4 er arbeidstid. Regjeringen vil legge til rette for en heltidskultur i arbeidslivet. Flere på heltid ville styrket handlingsrommet i budsjettet med flere titalls milliarder i løpet av en tiårsperiode, jeg tror anslaget er rundt 30. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen til SSB fra 2020 viser tegn til at stadig flere kvinner jobber heltid. Faktisk er det 90 000 flere kvinner på heltid nå enn det var i 2013, da regjeringen tok over. Tilsvarende fortsetter andelen kvinner som jobber deltid, å avta og er nå på 35 pst. Innvandrerkvinner jobber oftere deltid enn befolkningen ellers. For å legge til rette for heltidsarbeid har regjeringen foreslått og fått vedtatt endringer i arbeidsmiljøloven de senere årene.

I år skal også arbeidsgivere for første gang kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid og redegjøre for denne i årsberetningen for 2021. Dette er en del av aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Punkt 5 er lønn. Flere år på råd under denne regjeringen har forskjellen mellom kvinner og menns gjennomsnittlige månedslønn sakte, men sikkert blitt mindre. Imidlertid viser de nyeste tallene fra SSB at det har vært en liten økning i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i 2020 sammenlignet med 2019. Det har sine naturlige forklaringer.

I 2020 tjente kvinner i gjennomsnitt 87,5 pst. av menns lønn. Tilsvarende tall for 2019 var 87,8 pst. Ser vi nærmere på tallene, viser det seg at forskjellene avtok i samtlige sektorer. Dette tilsynelatende paradokset har sammenheng med hvordan koronapandemien har rammet sysselsetting og permitteringer ulikt på tvers av næringer og ansatte med forskjellige lønnsnivåer. Det har gitt store sammensetningseffekter som har betydning for tolkningen av lønnsutviklingen.

Vi har gjort viktige grep for å minske lønnsgapet mellom kvinner og menn: I år skal arbeidsgivere for første gang også gjennomføre en lønnskartlegging etter kjønn og redegjøre for denne i årsberetningen for 2021. Innsats mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er avgjørende for å minske lønnsgapet. Tiltakene i den kommende strategien for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked vil kunne bidra til å minske lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Punkt 6 er kjønnsnøytrale stillingstitler. Det er viktig med et arbeidsliv som markerer at stillingene er åpne for både kvinner og menn. Det skal innføres kjønnsnøytrale stillingstitler i all statlig virksomhet. Dette arbeidet er nå i full gang. Fra sommeren av blir tittelen Sysselmannen på Svalbard byttet ut med Sysselmesteren på Svalbard. Fra før av er helsesøster erstattet med helsesykepleier, og fylkesmann er statsforvalter.

Det siste punktet under dette hovedtemaet er punkt 7 – foreldrepenger. Fedrekvoten er viktig, og regjeringen har innført en tredelt foreldrepengeperiode. Det handler bl.a. om at arbeidsgivere må ha likere forventninger til kvinnelige og mannlige arbeidstakeres fravær i forbindelse med barn, og det gir menn større rom til å være far.

Når foreldrene deler omsorgsansvar og fravær fra jobb mer likt, er regjeringen sikker på at også mønsteret i arbeidslivet vil endre seg over tid. Det er derfor gledelig å kunne si at aldri før har fedre tatt ut så mange dager med foreldrepenger som nå. Vi ser at fedres uttak av foreldrepenger endrer seg i takt med endringer som gjøres i fedrekvoten. Nå er det viktig at den får virke over tid for å bidra til mer likestilling.

Mitt andre hovedtema, som jeg skal kort innom, er krafttak for mangfold.

Kunst- og kulturlivet, idretten og frivilligheten har viktige roller i et velfungerende demokrati. Dette er arenaer som bidrar til fellesskap, inkludering, toleranse og deltakelse i samfunnet. Regjeringen ønsker et krafttak for mangfold. Målet er at kunst- og kulturlivet, media, frivilligheten og idretten skal inkludere alle, uavhengig av f.eks. kjønn, etnisitet, seksuell orientering, funksjonsevne, sosial og økonomisk bakgrunn og bosted.

Økt mangfold er sentralt i flere av Kulturdepartementets satsinger i budsjettet for 2021. For eksempel fordeler vi om lag 30 mill. kr til å videreføre arbeidet med mangfold, integrering og likestilling på kunst- og kulturfeltet ved å støtte institusjoner og aktører som har søkt om støtte til mangfoldsarbeid. Vi viderefører også Kulturrådets rolle som nasjonal koordinator for økt mangfold, inkludering og deltakelse i kultursektoren.

Mitt tredje hovedtema er diskriminering, og jeg tar det i seks punkter.

Punkt 1 er ny LHBTIQ-handlingsplan. Norge har kommet langt når det gjelder å sikre LHBTIQ-personers rettigheter. Samtidig vet vi at skeive er særlig utsatt for hatkriminalitet, diskriminering, trakassering og vold. I tråd med Granavolden-plattformen skal regjeringen:

• arbeide for å sikre LHBTIQ-personers rettigheter

• bidra til åpenhet

• aktivt motarbeide diskriminering

• bidra til at kompetanse om denne gruppen kommer inn i rammeplanen til alle relevante utdannelsesløp

• gå foran internasjonalt for å fremme rettigheter for seksuelle minoriteter

Derfor har regjeringen satt i gang arbeidet med ny LHBTIQ-handlingsplan. Målet er å bidra til et samfunn som er trygt for alle, og med større åpenhet. Handlingsplanen skal etter regjeringens plan legges fram sommeren 2021.

Punkt 2 er et samfunn for alle, regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse, 2020–2030. I dag møter personer med funksjonsnedsettelse barrierer som hindrer full likestilling. Noe skyldes samfunnsskapte barrierer, noe skyldes fordommer og stereotypiske oppfatninger. Tallene er allikevel urovekkende: En av tre personer med funksjonsnedsettelse har opplevd krenkende ytringer. 11 pst. har hørt at de ikke har rett til å leve. Et inkluderende samfunn handler om hvilke verdier vi legger til grunn, men også om hvordan vi står opp for hverandre og slår ned på dårlig behandling.

Regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utrede hvordan vi sikrer et samfunn som gir rom for mangfold og annerledeshet. Utvalget skal bl.a. kartlegge hvilke holdninger og utviklingstrekk som påvirker mangfold og annerledeshet, og hvilke grep vi må ta for å fjerne fordommer og bedre kunnskapen om menneskerettighetene.

Kunnskap om menneskerettigheter er også et viktig tiltak i handlingsplanen Et samfunn for alle – likestilling, demokrati og menneskerettigheter fra 2019.

Punkt 3 er melding til Stortinget om utviklingshemmede. Regjeringen jobber med en melding til Stortinget om menneskerettighetene til personer med utviklingshemning. Regjeringen ønsker å styrke muligheten personer med utviklingshemning har til å bli hørt og til å medvirke til politikken som former livet deres.

I meldingen tar vi sikte på å utdype og konkretisere hva det menneskerettslige grunnlaget, herunder selvbestemmelse, likestilling og deltakelse, fordrer på ulike rettighetsområder. Stortingsmeldingen vil kunne gi en tydelig retning for framtidig politikk. Samtidig ønsker vi å gi et godt bilde av status gjennom helhetlige beskrivelser og analyser av dagens utfordringer på feltet. Gjennom meldingen vil vi videreføre regjeringens arbeid for å sikre menneskerettighetene for alle personer med funksjonsnedsettelse.

Punkt 4 er innsats mot rasisme og diskriminering. Regjeringen har økt innsatsen mot rasisme og diskriminering betydelig de siste årene. Innsatsen er bred og systematisk. Et eget statssekretærutvalg på tvers av åtte departementer koordinerer regjeringens arbeid mot ekstremisme, rasisme og hatefulle ytringer.

Regjeringen har også etablert en ny tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Tilskuddsordningen er den første i sitt slag og er på 8 mill. kr i 2021.

Regjeringen følger opp Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Mange ulike grupper opplever rasisme og diskriminering i det norske samfunnet. Samer er en av gruppene som opplever diskriminering. Hat og hets har en negativ påvirkning også på samiske språk og utvikling av samisk kultur, som allerede er i en sårbar situasjon. God kontakt med Sametinget og samiske miljøer er viktig for å kunne målrette innsatsen mot diskriminering av samer.

Diskriminering av muslimer er et økende problem. Faktisk viser en del forskning at hele 27 pst. av befolkningen i Norge har muslimfiendtlige holdninger. Høsten 2020 lanserte regjeringen derfor Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Som et tiltak i denne planen vurderer vi en ordning om innsikt i muslimsk identitet, med ungdom som målgruppe.

Antisemittisme er et samfunnsproblem, og det skal ikke forekomme, men det forekommer. Regjeringen la fram en ny Handlingsplan mot antisemittisme for perioden 2021–2023 på Holocaustdagen, 27. januar i år. Den nye planen inneholder tolv målrettede tiltak for å motvirke antisemittisme i Norge. Tiltak i skolen, kunnskapsinnhenting om antisemittisme og kartlegging av holdninger til jøder i befolkningen er eksempler på tiltak i planen.

Regjeringen la fram en stortingsmelding om nasjonale minoriteter i desember. Politikken overfor nasjonale minoriteter bygger på prinsippet om likeverd, likebehandling og ikke-diskriminering.

Regjeringen mener at alle skal være trygge i det fysiske rom og på nettet. Arbeidet mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet fortsetter med uforminsket styrke. Strategien mot hatefulle ytringer har bidratt til betydelig kunnskapsutvikling og til økt bevissthet om temaet. Regjeringen skal etablere et nasjonalt kompetansemiljø mot hatkriminalitet, og dette kompetansemiljøet skal selvfølgelig etableres i politiet.

Ytringsfrihetskommisjonen vil levere sin rapport innen mars 2022. Som en del av sitt mandat skal kommisjonen vurdere tiltak for å motvirke spredning av hatefulle og andre ulovlige ytringer i sosiale medier. I 2021 skal det etableres et nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet som skal være til støtte for alle politidistrikter. Dette vil være et viktig bidrag i å styrke politiets nasjonale arbeid med forebygging og bekjempelse av hatkriminalitet.

Punkt 5 er handlingsplanen for universell utforming 2021–2025. Regjeringen viderefører høye krav til universell utforming ved utbygging av boliger, infrastruktur og næringsområder og sørger for bedre etterlevelse av regelverk om universell utforming av IKT-løsninger i offentlig sektor. Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for universell utforming før sommeren. Det er målet. Universell utforming av bygninger, infrastruktur, transport og IKT er tema i handlingsplanen. Det er gjennomført en bred innspillsprosess med relevante aktører.

Punkt 6 er aldersdiskriminering. At vi lever lenger og blir flere eldre er et uttrykk for at vi har lyktes med et godt velferdssamfunn. Samtidig møter eldre både fysiske og usynlige barrierer for å kunne delta slik de ønsker – i arbeidsliv, i frivillighet, i eget liv. Dette reduserer eldres livskvalitet.

I arbeidslivet er bildet sammensatt. Avgangsalderen har økt siden innføringen av pensjonsreformen. Samtidig viser det årlige «seniorpolitiske barometer» at arbeidssøkere i slutten av 50-årene ofte ikke innkalles til intervju eller blir ansatt. Vi trenger tilpasningsdyktige seniorer i arbeidslivet. Det er derfor positivt at det er de eldste arbeidstakerne som har trivdes best med hjemmekontor under pandemien. Kompetansepåfyll er viktig også for seniorer, og regjeringens kompetansereform Lære hele livet gjelder for alle aldre.

Mitt fjerde hovedtema er vold og trakassering, i fem punkter.

Punkt 1 er handlingsplanen mot vold i nære relasjoner 2021–2025. Å bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner står høyt på regjeringens prioriteringsliste. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om viktigheten av dette arbeidet. Vi har utvilsomt gjenstående utfordringer. Jeg mener likevel det er verdt å merke seg at vi har styrket arbeidet og gitt dette området større oppmerksomhet.

For ytterligere å styrke innsatsen har regjeringen besluttet at det skal utarbeides en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner med en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Planen skal legges fram i juni 2021. Den skal gi retning for et langsiktig arbeid der målet er å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, koordinert og kunnskapsbasert. Handlingsplanen vil også ta høyde for de erfaringene vi nå gjør oss i forbindelse med koronapandemien.

Punkt 2 er handlingsplanen mot voldtekt 2019–2022. Over 9 pst. av alle kvinner blir utsatt for voldtekt minst en gang i livet, halvparten før de fyller 18 år. Vi må gjøre alt vi kan for at ingen skal bli utsatt for dette.

Debatten om hvor grensen for straff skal gå har pågått i flere år, og flere andre land har lagt større vekt på manglende samtykke ved utformingen av lovgivningen. Vi tror vi har et regelverk som dekker de fleste situasjoner, men vi må likevel vurdere om det er tilstrekkelig, eller om det har mangler. I dag kan man bli straffet med fengsel i inntil 21 år ved seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, eller hvis personen er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen.

Straffelovrådet skal også vurdere alternativer til en samtykkebasert voldtektsdefinisjon. Tiltaket er en del av regjeringens handlingsplan mot voldtekt.

Punkt 3 er opptrappingsplanen mot vold og overgrep 2017–2021. Vi går nå inn i det siste året for opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Vi har siden 2017 trappet opp arbeidet mot vold. Den samlede satsingen i forbindelse med opptrappingsplanen er på om lag 1,1 mrd. kr. I 2021 er satsingen på over 96 mill. kr. Dette skal gå til:

• foreldrestøttende tiltak

• alarmtelefonen for barn og unge

• volds- og overgrepslinjen

• ettervern for voldsutsatte barn

• etablering av et nasjonalt samisk kompetansesenter for barnevern, familievern og krisesentertilbud

• ytterligere styrking av behandlingstilbudet til barn og unge med skadelig seksuell atferd, og personer som står i fare for å begå overgrep mot barn

Punkt 4 er ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Alle mennesker har rett til å leve sitt liv i frihet fra negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er vedvarende utfordringer, av flere årsaker: Det er en likestillingsutfordring, et problem for folkehelsen og en mulig barriere for integrering.

Å bekjempe dette er høyt prioritert av regjeringen. Det er lagt ned en betydelig innsats. Vi har fått på plass et tverrsektorielt samarbeid, og flere utsatte får hjelp. Samtidig har vi grunn til å tro at det fortsatt er store mørketall. Regjeringen har derfor besluttet å lage en ny handlingsplan, Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, for å fortsette innsatsen. Den skal etter planen lanseres denne sommeren.

Jeg har selv vært åpen om min egen kamp for kjærligheten. Min familie og slekt aksepterte ikke mitt valg. Det ble en kamp mot negativ sosial kontroll. Vi vant fram, men jeg vet at den sterke negative sosiale kontrollen begrenser og ødelegger svært mange unges og voksnes liv.

Punkt 5 er arbeidet mot seksuell trakassering. Seksuell trakassering er fortsatt et omfattende problem for kvinners muligheter i arbeidslivet og i samfunnet. Stortinget har vedtatt at regjeringen skal utarbeide en stortingsmelding. Det er vi veldig glad for. Meldingen skal gi en bred gjennomgang av ulike arbeidsfelt og sektorer i samfunnet og foreslå tiltak som kan bidra til å forebygge seksuell trakassering. Arbeidet skal omfatte alle typer trakassering, samt trusler og vold.

Regjeringens etablering av et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering har vært en viktig milepæl i 2020. Dette tilbudet gir personer som utsettes for seksuell trakassering, et raskt og kostnadsfritt alternativ til domstolsbehandling. Diskrimineringsnemnda behandlet ti saker om seksuell trakassering i 2020. Det bekrefter at etableringen av dette tilbudet har styrket diskrimineringsvernet for dem som utsettes for seksuell trakassering.

Forsvaret fortsetter sitt arbeid med å bekjempe mobbing og seksuell trakassering med støtte fra blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet. Forsvarets kartlegging for 2020 viste en liten nedgang i andelen som opplever mobbing og seksuell trakassering. Regelmessig gjennomføring av undersøkelsen annethvert år gir Forsvaret et godt grunnlag for å evaluere og iverksette nye målrettede tiltak. Forsvarsdepartementet vil i 2021 igangsette arbeid med å utvikle en tilsvarende undersøkelse for de øvrige virksomhetene i forsvarssektoren.

Arbeids- og sosialdepartementet arbeider med å utrede norsk implementering av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet. Det vil bl.a. være nødvendig å se på lovverk utover arbeidsmiljølovens anvendelsesområde, særlig likestillings- og diskrimineringsloven og straffeloven. Departementet har etablert en arbeidsgruppe med partene i arbeidslivet for å vurdere konvensjonen.

Mitt femte hovedtema er helse, i tre punkter.

Punkt 1 er en norsk offentlig utredning, NOU, om kvinnehelse. Kjønn har betydning for helse og for helseutfordringer. Dels dreier det seg om ulik biologi, og kulturelle, sosiale og strukturelle forhold og manglende likestilling mellom kjønnene. For å følge opp dette er det satt ned et utvalg som får i ansvar å utarbeide en NOU om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv.

Utvalget skal finne ut mer om kvinners helse i Norge og utfordringer for kvinner når det gjelder risiko og forekomst av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester. Utvalget skal også se på måten kjønnsforskjeller og kjønnsperspektivet blir håndtert i arbeidet med folkehelse, i helse- og omsorgstjenestene og helsefaglig forskning og utdanning

Punkt 2 er handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025. Hvert år begår mellom 500 og 700 mennesker selvmord i Norge. Menn er i stor grad overrepresentert i denne statistikken. Hele to av tre tilfeller skjer blant menn. Regjeringen la i fjor høst fram en handlingsplan for forebygging av selvmord. Med handlingsplanen innfører vi en nullvisjon for selvmord i Norge. Nullvisjonen gjelder for hele samfunnet og understreker vårt felles ansvar i dette arbeidet. Vi skal jobbe mer systematisk og mer kunnskapsbasert for å redusere antall selvmord.

Vi må alle, men kanskje særlig menn, snakke mer om det som plager oss – om det vanskelige bruddet, om gjelda som har vokst, om å ha mistet jobben, om de mørke tankene. Vi må lære mer om hvordan vi håndterer vonde tanker og vanskelige livssituasjoner og kjenne til tilbudene som finnes. Det er viktig å vite at man ikke er alene, og at det er hjelp å få.

Punkt 3 er pårørendestrategi og handlingsplan 2021–2025. Undersøkelser viser at kvinner i større grad enn menn påtar seg omsorgsoppgaver. Blant annet viser en studie at 33 pst. av kvinnene ga pleie til foreldre som de ikke bodde sammen med, mot 19 pst. av mennene. Nyere tall fra SSB viser at andelen middelaldrende menn som gir hjelp eller tilsyn til syke, eldre eller funksjonshemmede har økt fra 19 til 22 pst. Det kan med andre ord tyde på at vi også ser endringer på dette området.

I desember 2020 lanserte regjeringen en samlet pårørendestrategi og handlingsplan. Strategien peker på kjønnsforskjeller i omsorg og har bl.a. som mål å anerkjenne pårørende som en ressurs, samt god og helhetlig ivaretakelse av alle pårørende, dette for at pårørende kan leve gode egne liv og kombinere pårørenderollen med utdanning eller arbeid. Strategien er utarbeidet av Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med flere andre departementer.

Mitt sjette hovedtema er næringsliv, ledere og gründere, i fire punkter.

Punkt 1 er kjønnsbalanse på toppen av privat næringsliv. CORE Topplederbarometer 2020 viser at det har vært en svak økning i kvinneandelen på toppen siden 2018. Kvinneandelen i toppledergruppen har økt fra 22 til 25 pst. I Norges 200 største selskaper er kun 14 pst. av øverste leder, administrerende direktør, en kvinne. Færre enn tre av ti medlemmer i toppledergruppene er en kvinne.

Denne regjeringen jobber aktivt for et likestilt samfunn, ikke bare når det gjelder kjønn, men også når det gjelder inkludering og representasjon av minoriteter. Jeg har derfor bedt CORE om å utvide barometeret til også å vise andelen ledere med innvandrerbakgrunn eller minoritetsbakgrunn.

Punkt 2 er ledere i statlig sektor. I statlig sektor har det vært en jevn økning i andelen kvinnelige ledere de senere årene, fra 46 pst. i 2015 til 51 pst. i 2020. Dersom vi ser på toppledernivået i staten i 2020, var andelen kvinnelige ekspedisjonssjefer i departementene 38 pst., mens det i direktoratene var 37 pst. kvinner som øverste leder. Det er med andre ord fortsatt viktig å ha oppmerksomheten rettet mot utviklingen av kjønnslikestilling i toppledersjiktet i staten.

Punkt 3 er ledere i selskaper med statlig eierandel. Staten som eier har tydelige forventninger til selskapene med statlig eierandel når det gjelder kjønnsbalanse i selskapene. Staten forventer at selskapene arbeider planmessig med rekruttering og utvikling av medarbeidere og har tydelige mål og tiltak for bedre kjønnsbalanse i selskapene.

Selskapenes arbeid på området følges opp i eierdialogen. For selskapene med statlig eierandel var f.eks. gjennomsnittlig kvinneandel i selskapenes ledergruppe per 31. desember 2019 42 pst, og 40 pst av selskapene hadde på samme tidspunkt kvinnelig administrerende direktør.

Punkt 4 er kvinnelig gründerskap. Regjeringen prioriterer å legge til rette for kvinnelig gründerskap. Kvinnelige gründere er viktige for at regjeringen skal lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn og løse de store samfunnsutfordringene. Tre ganger så mange menn som kvinner velger å bli gründere i Norge. Det er en påfallende stabil og stor forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder hvorvidt de velger å bli gründere.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at det skal være mer attraktivt for kvinner å satse på gründerskap og lykkes. Derfor la regjeringen fram en handlingsplan for kvinnelige gründere i 2019. Handlingsplanen viser at kvinner bruker virkemiddelapparatet for forskning og innovasjon i langt mindre grad enn menn. Virkemiddelapparatet er bevisst på utfordringen og har iverksatt tiltak for å få fram flere dyktige kvinnelige gründere og bedriftsledere.

Mitt syvende hovedtema er likestillingskonsekvenser av koronapandemien.

Regjeringen kan vise til god framgang på det likestillingspolitiske feltet. Allikevel er det liten tvil om at koronapandemien kan ha hatt konsekvenser for utviklingen.

Under fjorårets debatt om likestillingspolitisk redegjørelse vedtok Stortinget å be regjeringen om å «kartlegge effekten av koronakrisen på likestillingsfeltet, og komme tilbake til Stortinget med resultater og funn på egnet måte.»

Håndteringen av pandemien har vært øverst på dagsordenen for denne regjeringen. Som likestillingsminister er jeg særlig opptatt av pandemiens konsekvenser for likestillingen i arbeidslivet, vold i nære relasjoner og situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse.

Pandemien og smitteverntiltakene har potensielt alvorlige konsekvenser for volds- og overgrepsutsatte. Når flere oppholder seg hjemme over lang tid, er det risiko for at vold i nære relasjoner øker. Det vet vi. Færre voldsutsatte og utøvere tok kontakt med hjelpetjenester i perioden med de kraftigste nedstengningene våren 2020. Dette indikerer at volden i mindre grad har blitt avdekket.

Siden 12. mars 2020 har strenge tiltak ført til lavere pågang på krisesentrene, noe som tyder på at det er en større andel utsatte som ikke oppsøker hjelp, ikke klarer å oppsøke hjelp. Nedgangen er særlig stor i innvandrerbefolkningen. Det er grunn til å tro at smitteverntiltakene har forsterket de negative konsekvensene for mange barn og unge som lever med negativ sosial kontroll og vold i familien. Nedstengte skoler forhindret f.eks. skjermede samtaler på skolen, og minoritetsrådgivere fikk en økning i henvendelser når det igjen ble mulig med fysiske møter.

Økt digital aktivitet medfører en risiko for økning i digital vold og for at barn og unge utsettes for seksuelle overgrep via nettet. En undersøkelse fra NKVTS om vold, overgrep og psykisk helse blant ungdom under pandemien viste at nesten halvparten av ungdommene som hadde erfart seksuelle krenkelser og overgrep på nett, opplevde dette for første gang under nedstengningen av skolene våren 2020. Dette er urovekkende rapporteringer, og dette tar regjeringen på det største alvor.

Krisesentrene ble i mars definert som en samfunnskritisk funksjon. Tilbudet er derfor omfattet av rapporteringsrutinene for samfunnskritiske funksjoner, og min kollega i Barne- og familiedepartementet har ukentlig blitt oppdatert om situasjonen. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, har dialog med statsforvalterne, som melder om eventuelle avvik i tilbudet.

En kampanje rettet mot voldsutsatte, særlig med innvandrerbakgrunn, eller bekjente av voldsutsatte, har pågått fra desember 2020 til januar 2021. Målet har vært å formidle at krisesentertilbudet er tilgjengelig og trygt, og at rådet om å holde seg hjemme ikke gjelder for dem som ikke har det trygt i eget hjem. Likevel frykter jeg at vi må erkjenne at vi ikke når alle som står i en helt uholdbar situasjon.

Økningen i antall arbeidsledige var særlig stor rett etter at smitteverntiltakene ble innført. Ledigheten blant menn er nå høyere enn for kvinner. Ved utgangen av februar var 3,9 pst. kvinner og 4,6 pst. menn registrert ledige.

Det har vært noe større nedgang i andel sysselsatte blant innvandrere enn i resten av befolkningen, henholdsvis 1,9 mot 0,7 prosentpoeng fra 4. kvartal 2019 til 4. kvartal 2020. Vi skal følge med på om innvandrere blir hardere rammet av arbeidsledighet som følge av koronapandemien på sikt.

Kvinnelige gründere kan være særlig utsatt: Bransjer som er blitt hardest rammet, er bransjer med bedrifter der kvinner dominerer. Det kan også være at mannlige gründere bruker virkemiddelapparatet i større grad enn kvinner. Konsekvenser av risiko, eller opplevd risiko, og usikkerhet som følge av pandemien kan føre til færre kvinnelige gründere og entreprenører. Det er iverksatt en rekke tiltak for å avhjelpe situasjonen i næringslivet. Det er for tidlig å si noe om de likestillingsmessige konsekvensene av tiltakene.

Per i dag har vi heller ikke sikker kunnskap om hvorvidt pandemien og tiltakene har ført til mer eller mindre likestilling i familien. Men vi skal få mer kunnskap. Vi skal kartlegge likestillingskonsekvensene av pandemien.

Personer med funksjonsnedsettelse har opplevd at praktisk bistand, dagtilbudet, avlastningstilbudet og andre tjenester har blitt redusert eller har falt helt bort. Dette kan bidra til tap av helse og livskvalitet.

Særlig i starten av pandemien var det ulikheter mellom kommunene når det gjelder fortolkning av nasjonale smitteverntiltak, noe som dessverre kunne gå ut over rettigheter og forsvarlighet i tjenestene. Diskriminerende besøksforbud i private hjem var ett eksempel, men her ble reglene senere presisert av Helsedirektoratet, 20. april 2020, som sa at kommunene ikke kunne innføre generelle besøksforbud og lignende i hjemmene til personer med utviklingshemning.

Familier og pårørende til personer med funksjonsnedsettelse opplevde økt omsorgsbyrde. Barn og unge med vedtak om spesialundervisning har vært særlig rammet. Etter gjenåpningen av skolene tok det lang tid for mange å få tilbake det spesialpedagogiske tilbudet de har vedtak om. Digitale løsninger for undervisning har ikke fungert, eller har bare fungert delvis, for mange unge med funksjonsnedsettelser. Dette er alvorlig, og dette jobber selvfølgelig regjeringen med.

Stortinget vil få en samlet redegjørelse om likestillingskonsekvenser av koronapandemien i Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2022, om hva status for det er på det tidspunktet.

I mitt siste tema vil jeg si noe om internasjonalt arbeid, i syv punkter.

Punkt 1 er koronapandemien og global likestilling. Det er ikke tvil om at likestillingen har gått tilbake internasjonalt. Oppnådde resultater og framgang for kvinners rettigheter og likestilling stopper nå opp og i verste fall reverseres. Kvinner står i frontlinjen som helsearbeidere og som omsorgspersoner i hjemmet. Mange kvinner jobber i den uformelle sektoren og i sektorer som er hardest rammet av pandemien. Inntektsgapet mellom menn og kvinner øker. Regjeringen jobber for at kvinner inkluderes i beslutningsprosessene, og tiltak målrettes for å nå jenter og kvinner.

Vi samarbeider også med sivilsamfunnsorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Ikke minst er lokale organisasjoner avgjørende. Det er viktige forutsetninger for å bidra med effektiv respons der det trengs mest.

Punkt 2 er jenter og utdanning. Utdanning er en hovedprioritet i regjeringens utviklingspolitikk. Utdanning for jenter gir bedre helse for både mødre og barn, bidrar til likestilling mellom kjønnene og fremmer inkluderende økonomisk vekst. Internasjonalt har 1,6 milliarder elever vært rammet av skolestengninger under pandemien. Langvarige skolestengninger øker sannsynligheten for at særlig jenter ikke kommer tilbake på skolen. Gjennom våre samarbeidspartnere bidrar Norge til å bøte på de negative konsekvensene av den pågående utdanningskrisen. Økt tilgang til inkluderende fjernundervisning, alternativer til skolemat og et forsterket tilbud om psykososial støtte har vært blant de sentrale tiltakene. Slik sikrer vi at flest mulig jenter kommer tilbake til skolen.

Punkt 3 er seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Like rettigheter og muligheter for jenter og kvinner er en helt grunnleggende nøkkel for å fremme utvikling og vekst i et samfunn og for å nå bærekraftsmålene. Derfor er likestilling et tverrgående hensyn i alt vårt internasjonale utviklingsarbeid. I dette er jenters og kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv helt sentralt. Regjeringen fortsetter å prioritere arbeidet med å fremme og forsvare jenters og kvinners reproduktive helse og rettigheter høyt. Vi har forpliktet oss til å bidra med totalt 10,4 mrd. kr til kvinners og jenters seksuelle og reproduktive rettigheter i perioden 2020–2025.

Internasjonalt vet vi at covid-19 har medført flere uønskede graviditeter, økt mødre- og spedbarnsdødelighet og en dramatisk økning i kjønnsbasert vold. Pandemien reverserer nå mye av framgangen innen seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Flere av våre partnere, ikke minst FNs befolkningsfond, arbeider derfor nå hardt for å sikre at jenter og kvinner fortsatt får tilgang til prevensjonsmidler og livreddende helsetjenester samt beskyttelse mot kjønnsbasert vold. Norge har også tatt en aktiv rolle i å sikre at all vår covid-19-respons har et kjønnsperspektiv, og at kvinner er med når viktige beslutninger tas.

Vi har måttet bruke mye krefter de siste årene på å forsvare globale, etablerte normer og rettigheter, snarere enn å videreutvikle dem. Vi har vært med å bygge et bredt nettverk av stater og aktører, og sammen har vi klart å forhindre mange tilbakeslag. Nå gleder vi oss over at USA ikke lenger vil bruke sin tyngde til å svekke seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, men samarbeide med oss for å fremme og styrke denne agendaen. Biden-administrasjonen har allerede tatt viktige grep ved å avskaffe Mexico City Policy og gjenoppta finansieringen av FNs befolkningsfond, UNFPA, og Verdens helseorganisasjon.

Punkt 4 er skadelige skikker. Kjønnslemlestelse og barneekteskap er ikke bare grove menneskerettighetsbrudd som får store konsekvenser for dem det gjelder. Det påfører også samfunnet store kostnader. Regjeringen har styrket sin innsats mot kjønnslemlestelse, barneekteskap og preferanse for sønner gjennom vår strategi mot skadelige skikker internasjonalt, 2019–2023. Regjeringen har derfor satt av 760 mill. kr til dette arbeidet.

Det enorme omfanget av skadelige skikker øker under pandemien. Bare innen barneekteskap anslår FN en økning på dramatiske 13 millioner flere barneekteskap i perioden 2020–2030 som følge av covid-19. Det er dramatisk.

Punkt 5 er handlingsplanen Kvinner, fred og sikkerhet 2019–2022. Regjeringen vektlegger kvinners rettigheter og deltakelse i bredden av vårt freds- og sikkerhetsengasjement, og med vår plass i Sikkerhetsrådet bidrar vi til en målrettet og systematisk oppfølging av forpliktelsene for kvinner, fred og sikkerhet i hele bredden av Sikkerhetsrådets arbeid.

I tråd med handlingsplanen Kvinner, fred og sikkerhet er vi opptatt av å starte tidligere for å sikre kvinners rettigheter og deltakelse i fredsprosesser. Kvinner må inkluderes før formelle forhandlinger er i gang. Vi bidrar i stadig større grad til at det utarbeides kjønnssensitive konflikt- og aktøranalyser.

Punkt 6 er handlingsplanen Frihet, makt og muligheter. Handlingsplanen Frihet, makt og muligheter, som er forlenget ut stortingsperioden, bygger på Norges lange tradisjoner med å fremme likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. I mange land er det økt motstand mot kvinners rettigheter, ikke minst seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vår innsats er viktigere enn noen gang.

Vi prioriterer likestilling og like rettigheter høyt. Jeg viser f.eks. til regjeringens mål om at minst halvparten av all bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Framover må vi bruke vår posisjon som en forkjemper for likestilling internasjonalt til å unngå at pandemien får store konsekvenser for det langsiktige arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling. Jeg ser fram til å fortsette dette viktige internasjonale arbeidet i tiden framover.

Punkt 7 er FNs kvinnekommisjon 2021. FNs kvinnekommisjon er årets viktigste internasjonale møte for å diskutere global likestilling og kvinners rettigheter. Vanligvis samles tusenvis av myndighetsrepresentanter og representanter fra sivilt samfunn i New York i mars. I år ble FNs kvinnekommisjon sterkt preget av koronapandemien. Møtene ble i all hovedsak digitale. Hovedtema for kommisjonen i år var kvinners deltakelse i beslutningstaking og offentlig liv, samt bekjempelse av vold. Til tross for alt som var gjort digitalt, ble det etter krevende forhandlinger allikevel oppnådd enighet mellom statene om et sluttdokument.

Avslutningsvis: Denne redegjørelsen viser en god utvikling for likestilling mellom kvinner og menn. Koronapandemien har påvirket oss både nasjonalt og internasjonalt, og det vil regjeringen følge opp. Men gjennomgangen viser også at det er mulig å tenke, å jobbe for og å gjennomføre likestillingspolitikk – også når det røyner på.

Regjeringen vil fortsette innsatsen slik at vi fortsatt skal være et av verdens beste land på likestilling. Vi skal bli best. Vi jobber allerede bredt på flere felt:

• Vi skal legge fram en melding om bærekraftsmålene for Stortinget.

• Det kommer en ny LHBTIQ-handlingsplan.

• Vi skal legge fram en stortingsmelding om utviklingshemmede.

• Vi skal legge fram en ny handlingsplan for universell utforming.

• En ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold legges fram til sommeren.

• Vi skal legge fram en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

Likestilling lønner seg. Regjeringens mange pågående og planlagte arbeider vil fortsette den positive utviklingen mot et enda mer likestilt samfunn for alle.