Stortinget - Møte tirsdag den 23. februar 2021

Dato: 23.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 230 S (2020–2021), jf. Dokument 8:70 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [16:45:19]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Lars Haltbrekken, Arne Nævra, Kari Elisabeth Kaski og Freddy André Øvstegård om å stille retursaker som berører barn og unge asylsøkere med lang oppholdstid, i bero frem til det er gjort presiseringer i regelverket om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket (Innst. 230 S (2020–2021), jf. Dokument 8:70 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ove Trellevik (H) []: (ordførar for saka): I dette Dokument 8-forslaget fremjar SV fleire forslag som dei sikkert vil greia ut meir i detalj for sjølve. Bakgrunnen for forslaget er Mustafa-saka, og den enkeltsaka illustrerer dei vanskelege dilemmaa og avvegingane både me som samfunn og utlendingsmyndigheita kan stå overfor. Stortinget har lagt avgjerslemyndigheita i slike enkeltsaker etter utlendingslova til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.

Det ikkje er første gang det kjem forslag om regelendringar, gjennomgang av praksis og utgreiingar når det er ueinigheit om utfallet av ei enkeltsak. Det vart også gjort då SV satt i regjering utan at det vart vesentlege endringar i regelverket. Det er viktig å hugsa på at me har eit system for behandling av utlendingssaker som skal sikra likebehandling og rettferd etter regelverket. UDI fattar vedtak i første instans, og avslag kan klagast på til klageinstansen UNE. Deretter er det mogeleg å be om omgjering når det er nye opplysningar, så kan vedtaka frå UDI og UNE overprøvast av domstolane.

Fleirtalet i komiteen, dvs. alle partia utan SV, meiner det ikkje er grunn til å stoppa alle returar i alle saker der lengeverande barn har fått endeleg avslag, slik at returen deira må utsetjast medan me ventar på ei gjennomgang av praksis i desse sakene i UNE. Fleirtalet av medlemene i komiteen, beståande av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, ynskjer likevel ei gjennomgang av praksis og fremjar såleis det i innstillinga. Stortingsfleirtalet meiner det ikkje er nødvendig, og innstillinga får såleis ikkje fleirtal her i denne salen.

I 2014 vart Venstre, Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Høgre einige om at det var behov for å gje føringar for vurderinga av oppehaldsløyve til barn på grunn av sterke menneskelege omsyn eller særleg tilknyting til riket. Det var altså etter åtte år med raud-grønt styre og SV i regjering at me fikk til endringar som sikra at barnets beste vart tillagt større vekt enn tidligare. Utlendingsforskrifta § 8-5 legg i dag opp til at ei vurdering av barnets beste og barnet si tilknyting til Noreg skal gjerast før dette vert vega opp mot innvandringsregulerande omsyn.

UNE gav i si tilbakemelding i januar 2016 til departementet status om bruken av utlendingsforskrifta § 8-5. Rapporten visar m.a. at andelen barnefamiliar med relativt lang opphaldstid i Noreg, dvs. opphaldstid over fire år og fire månader, derav eitt års skulegang, som har fått omgjort vedtaka sine og fekk opphaldsløyve, auka frå 45 pst. ved praksisrapporteringa eitt år etter stortingsmeldinga Barn på flukt, i juni 2013 – altså under dei raud-grøne – til 82 pst. etter forskriftsendringa 8. desember 2014, altså etter Erna Solbergs regjering.

Masud Gharahkhani (A) []: Arbeiderpartiet understreker viktigheten av at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Dette er Norge forpliktet til gjennom FNs barnekonvensjon. Ingen barn eller ungdom skal bli værende i Norge i årevis i en uavklart situasjon. Det er svært uheldig for det enkelte barn og familien deres, som må sette livet på vent, og det er uheldig for integreringen. Lang saksbehandlingstid kan i seg selv være i strid med barns beste. Derfor er det avgjørende å sikre en rask og effektiv saksbehandling i saker som omfatter barn og unge.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi fører en rettferdig asylpolitikk som ivaretar asylinstituttet. Asylordningen er til for å gi opphold til personer som faktisk har et beskyttelsesbehov. Det innebærer at vi også må ha strenge krav til at de som søker om asyl, må være ærlige om sin identitet og andre faktiske forhold i saken.

Det har de siste årene gjentatte ganger blitt rettet kritisk søkelys mot utlendingsforvaltningens praksis knyttet til barns-beste-vurderinger. Vi vet at saker som omhandler lengeventende barn, ofte er komplekse og krevende å vurdere, bl.a. når det er snakk om avveiningen mellom hva som er barnets beste, og ulike innvandringsregulerende hensyn. Utlendingsforvaltningen må ofte utøve betydelig skjønn i disse sakene.

Forvaltningsloven stiller likevel klare krav til utlendingsmyndighetenes plikt til å begrunne sine vedtak. Dette er avgjørende bl.a. for å sikre likebehandling og forutsigbarhet i utlendingsforvaltningen. Begrunnelsen må være slik at det er mulig å ettergå hvorfor forvaltningen har falt ned på ulikt utfall i lignende saker.

Derfor anbefaler Arbeiderpartiet innstillingens forslag til vedtak i dag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av praksis når det gjelder vurderinger av barnets beste i utlendingssaker, for å belyse hvorvidt utlendingsmyndighetene gjør en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak, og om de i tilstrekkelig grad synliggjør sine konkrete vurderinger i disse sakene.»

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Igjen står vi i Stortinget for å debattere saker til asylsøkere som ikke har noe beskyttelsesbehov. Jeg synes det er rart at vi gang etter gang bruker tiden på opplagte saker der personer som ikke har et beskyttelsesbehov, har klart å få politikere til å ta opp sakene deres, når vi har store problemer rundt om i verden med økende antall flyktninger som virkelig trenger vår oppmerksomhet.

Men la meg være den første til å si at Mustafa er blitt satt i en veldig vanskelig situasjon. Og det er mange med ham som er blitt satt i en veldig vanskelig situasjon. Jeg synes at denne saken har pågått lenge nok. Den har vært i systemet i mange, mange år og burde nok ha vært avsluttet for mange år siden.

Jeg synes det er rart at SV bruker en slik enkeltsak til å skaffe seg selv PR rundt sin politikk. Det eneste SV har gjort i denne saken, er å fremme forslag om nye utsettelser. De ønsker å utsette saken enda lenger. Jeg er redd for at det bare skaper mer frustrasjon, flere falske forhåpninger og mer fortvilelse. Hvis det er sånn at SV mener at regelverket er feil, stusser jeg over at de ikke har fremmet et eneste forslag om å endre det. Hvis man mener at regelverket er feil, må man fremme konkrete forslag om å endre det, men det eneste SV har gjort, er å fremme forslag om å utsette sakene.

Men jeg vet hvorfor man ikke fremmer forslag om regelendringer. Det er fordi man vet at vi må ha et strengt regelverk for at det ikke skal være fritt fram for personer uten beskyttelsesbehov eller folk som på andre måter spekulerer i å komme til Norge og få bli her uten grunn. Det går ut over dem som trenger det. Det er lett å framstå som raus og hjertevarm ved å dra opp disse sakene, men helheten er jeg redd får motsatt effekt.

Jeg håper at vi kan begynne å bruke mer tid framover på å finne ut hvordan vi sammen skal løse utfordringene med et økende antall flyktninger. Hvordan skal vi gi best mulig hjelp til dem som trenger det, og hvordan skal vi sikre at de plassene vi har i Norge, skal gå til dem som trenger det mest? Det er mulig jeg tar feil, men jeg kan ikke huske at vi har stått i denne salen og diskutert enkeltsaker der det har vært folk som virkelig trenger det.

Til disse gjennomgangene av om regelverket blir fulgt: Der har vi domstolene. Alt i dette forslaget er ivaretatt av domstolene, og jeg ser ingen grunn til å støtte det.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet vil føre en anstendig og ansvarlig flyktning- og asylpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser, en rettferdig politikk som ivaretar asylinstituttet, men som også stiller strenge krav til at de som søker asyl, må være ærlige om sin identitet og andre faktiske forhold.

Asylpolitikken er tjent med bred tverrpolitisk enighet, og eventuelle endringer bør komme som et resultat av brede politiske løsninger.

Forslagsstillerne ønsker å stille alle retursaker i bero fram til det er gjort en presisering i regelverket om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, med utgangspunkt i en enkeltsak.

Stortinget har lagt avgjørelsesmyndigheten i enkeltsaker etter utlendingsloven til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Utlendingsdirektoratet fatter vedtak i første instans, og avslag kan påklages til klageinstansen Utlendingsnemnda. Deretter er det mulig å be om omgjøring hvis det foreligger nye opplysninger. UDIs og UNEs avgjørelser kan også overprøves av domstolene.

Det er et viktig prinsipp at Stortinget ikke behandler enkeltsaker. Senterpartiet vil understreke at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. En rask avklaring som ivaretar rettssikkerheten, er viktig i alle asylsaker, og vi bør sørge for at ingen barn blir værende i Norge i årevis i en uavklart situasjon. Lang saksbehandlingstid kan i seg selv være i strid med barnets beste.

Saker som omhandler lengeværende barn, er ofte komplekse og krevende å vurdere. Forvaltningsloven stiller strenge krav til utlendingsmyndighetenes plikt til å begrunne sine vedtak. Det er viktig for å sikre likebehandling og forutsigbarhet. Begrunnelsen må være av en slik karakter at det er mulig å ettergå hvorfor forvaltningen har falt ned på ulikt utfall i tilsynelatende like saker.

For å sikre oss at dette kravet blir etterlevd, fremmer Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og SV, forslag om å få en slik gjennomgang.

Når det gjelder forslag nr. 3, er barnekonvensjonen tydelig på at et barn er en person under 18 år, og at vedkommende vil bli vurdert som voksen etter den alderen. Det betyr at oppholdstid, særlig sårbarhet og eventuelle tiltak fra barnevernet vil inngå i en helhetsvurdering etter fylte 18 år.

Forslag nr. 4 omhandler en presisering av innvandringspolitiske hensyn, noe vi mener er ivaretatt i forarbeidene til loven i Prop. 75 for 2006–2007, som omtaler tydelig hvilke forhold som skal omfattes av begrepet «innvandringsregulerende hensyn». Det skal ikke lønne seg å oppgi uriktig identitet, nasjonalitet osv. Det er hensyn som taler mot at oppholdstillatelse gis.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Som lovgivere har vi plikt til å se om de lovene vi har vedtatt, fungerer slik de skal. Det gjør de ikke i dag på utlendingsfeltet når det gjelder barn som har vært her lenge.

I dag har jeg møtt Mustafa, som mange har snakket om i denne saken, men han er ikke alene. Det er flere som er i samme situasjon, og det har også seks skarpskodde advokater sendt et brev til Stortinget om, der de slår alarm fordi Norge bryter «grunnleggende rettsnormer forankret i nasjonalt regelverk og bindende konvensjoner». Det er det denne saken handler om. Jeg håper snart regjeringen og flertallet hører alarmen, for barnas skyld og av hensyn til hva slags land Norge skal være, for vi kan bedre enn dette.

Norge har et regelverk som skal sikre at det tas hensyn til barnets beste i utlendingssaker. Likevel er det mange saker som får urimelige utslag, fordi innvandringsregulerende hensyn alltid vinner. Og domstolene og rettsvesenet er veldig lite tilgjengelig for disse menneskene, for de har ikke midler. De er avhengige av private innsamlinger for at de skal kunne ta saken sin til retten.

Mustafas sak er et av mange eksempler. Han kom til Norge som seksåring. Han er oppvokst her, til sommeren fullfører han videregående. For ham er Norge hjemlandet. Slik er det også for andre som er oppvokst her. Men nå skal han kastes ut, fordi utlendingsmyndighetene mener moren hans oppga noe feil da han var seks år. Dette kan ikke Mustafa noe for. Hans bror, Abdel, har fått opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn og lang botid i Norge, en helt lik sak, med to helt ulike utfall.

Norge er dømt i en lignende sak i EMD, Butt-saken, der man sa at hvis ikke barnet blir sendt ut sammen med foreldrene, kan ikke Norge vente til barnet er 18 år og så påberope seg innvandringsregulerende hensyn og sende vedkommende ut. Det er ikke en påpekning i en enkeltsak, det er et prejudikat som er bindende for Norge. Men Utlendingsnemndas praksis følger ikke dette. Derfor fremmer SV forslag i Stortinget om dette. Hvis det skal gi noen mening å gå gjennom disse sakene, må sakene settes på vent, ellers aksepterer jo flertallet her at man fortsetter å behandle disse sakene feil.

– Jeg må be om ordet en gang til, men jeg tar opp de forslagene som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Terje Breivik (V) []: Representanten Andersen og SV skal ha ros for å bringa ei viktig sak inn for debatt på Stortinget. Venstre er ofte samd med SV i asyl- og innvandringsspørsmål. Men det var fyrst med Venstre og Kristeleg Folkeparti i eit forpliktande, ikkje-sosialistisk regjeringssamarbeid me fekk ein meir human og rettferdig asyl- og innvandringspolitikk i landet.

Venstre har alltid kjempa for at omsynet til barns beste skal vega tyngst når asylsøknader vert behandla. Barn skal ikkje li for at foreldra har gjort feil. Det var eit viktig gjennomslag då me gjorde omfattande endringar i utlendingslova § 38 for sju år sidan. Intensjonen var krystallklar: Barn som har slege rot, skal få vera her. No skal humanitære omsyn vega tyngre enn innvandringsregulerande omsyn. Etter det har fleire barnefamiliar som har budd lenge i landet, fått omgjort vedtaka sine og fått opphaldsløyve.

Likevel dukkar det av og til opp saker som ut frå den informasjonen som er offentleg kjend, er vanskelege å forstå, slik som historia om Mustafa Hasan, som har budd 13 av sine 18 år i Noreg. Slik sett er det svært gledeleg og viktig at det sist fredag vart klart at regjeringa no set ned ei arbeidsgruppe som nettopp skal sjå på korleis regelverket skal vekta barns beste i saker om opphald. Arbeidsgruppa skal gjennomgå praksis med utvising i saker som involverer barn, og eventuelle behov for endringar i regelverket skal vurderast.

I regjeringsplattforma frå Granavolden er me òg samde om å ha ein ny gjennomgang av klageordninga på utlendingsfeltet. Var det opp til Venstre, burde me sjølvsagt gått lenger. Me står likevel trygt med regjeringa, fordi alternativet er langt verre.

Rett før jul gav Senterpartiet og Framstegspartiet støtte – og dermed fleirtal – til Arbeidarpartiet sitt forslag om å stramma inn asylpolitikken ytterlegare. Det var eit førevarsel om kva slags politikk me får dersom det vert regjeringsskifte. Under den raud-grøne regjeringa stod over 400 barn i fare for å verta sende ut av landet – 400 uskuldige barn, i total uvisse og i eit ingenmannsland, år etter år.

Det er slike hjarteskjerande saker det har vorte monaleg færre av etter regelendringane i 2014. Eg håpar at SV i ein eventuell ny regjeringskonstellasjon ikkje gløymer dei fine primærstandpunkta sine nok ein gong om dei skal forhandla om ei ny regjeringsplattform. Det gjorde aldri Venstre.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Torhild Bransdal (KrF) []: Barna er det viktigste vi har i vårt samfunn, og ansvaret for deres ve og vel ligger på våre alles skuldre. Vi kjemper alle våre kamper for å kunne stå til rette for dette ansvaret. For Kristelig Folkeparti går dette ned til kjernen i hva som holder oss KrF-ere samlet – barna og familien, i en kamp hvor barna og barnets beste skal holdes høyt.

Det er helt avgjørende at vi alle spiller vår rolle. Barn skal ikke straffes for foreldrenes feil. Lenge har det vært tydelig for Kristelig Folkeparti at det er et behov for en helhetlig gjennomgang av hvordan terskelen for utvisning i saker som berører barn, praktiseres.

I dag er jeg glad for at SV kjemper i sin rolle som opposisjonsparti for et forslag som også jeg sto som forslagsstiller for da Kristelig Folkeparti var i opposisjon. I dag og de siste ukene har jeg spilt i en ny drakt i denne saken, men la meg påpeke at jeg ikke har kjempet noe mindre av den grunn.

Norge har et regelverk som skal sikre at det tas særlige hensyn til lengeværende barn i utlendingssaker. Kristelig Folkeparti har alltid ment at det er viktig med konkrete og individuelle vurderinger når det gjelder hensynet til barnets beste. Derfor fikk vi i 2014 gjennom en stor seier ved innføring av utlendingsforskriftens § 8-5. Denne legger opp til at det skal foretas en vurdering av barnets beste og barnets tilknytning til Norge, og videre at det skal gjøres individuelle vurderinger knyttet til barnets beste i hver enkelt sak.

Av praksisrapporteringen fra UNE ser vi at innføringen av § 8-5 har hatt effekt. Til tross for dette er det stadig eksempler på saker som kan få urimelige utslag når det gjelder avveiningen mellom hensynet til barnets beste, sterke menneskelige hensyn og innvandringsregulerende hensyn.

Vi blir alle berørt av enkeltsaker som løftes i media en etter en, og vår jobb som politikere er å lete etter fellestrekk eller strukturer som behøver nye eller endrede politiske løsninger. Jeg er derfor fornøyd med at regjeringen nå setter ned en arbeidsgruppe som skal utrede terskelen for utvisning i saker som berører barn.

Utvisning er et svært inngripende tiltak, og spesielt i saker som berører barn. Vi må ta en nærmere titt på hvordan barnets beste og innvandringsregulerende hensyn vektes. Nå skal arbeidsgruppen se på hvordan terskelen i utvisningssaker som berører barn, praktiseres, og komme med forslag til endringer der de ser behov for det. Kristelig Folkeparti har lenge ment at en slik gjennomgang er nødvendig, og nå skal den endelig gjøres.

Arbeidsgruppen skal gi en vurdering av om det er behov for endringer i norske regler eller retningslinjer knyttet til barnets beste i utlendingsforvaltningen. Vi har høye forventninger til at disse vil bidra at barnets beste i større grad ivaretas enn i dag. Barna er det mest dyrebare vi har, og hensynet til dem må veie tungt. Innvandringsregulerende hensyn skal ikke trumfe alt. På bakgrunn av arbeidsgruppen regjeringen har satt ned, stemmer vi derfor imot komiteens innstilling.

Seher Aydar (R) []: På papiret har vi et regelverk som skal sikre at det tas særlige hensyn til barn og unge i utlendingssaker. Likevel ser vi gang på gang at det er det motsatte som skjer. Såkalte innvandringsregulerende hensyn veier altså tyngre enn barnas beste. Vi har sett det i saken om 18 år gamle Mustafa Hasan, som har gått på skole i Norge siden 1. klasse og har hele livet sitt her. Det samme gjelder Tønsberg-barna Delnaz, Khairi og Della, som alle er født i Norge. Felles for dem er at de nå straffes fordi UNE mener at foreldrene har gitt uriktige opplysninger. Disse sakene påvirker hele lokalsamfunn. Ungdommer står opp for vennene sine mot regjeringens politikk, som behandler barn ulikt avhengig av hvor deres foreldre kommer fra.

Dette har brutale konsekvenser for barna. Regjeringen sier at barn av innvandrere skal forvente å bli straffet for handlinger som noen andre har begått, mens Rødt sier nei til rasisme. Det lokale engasjementet, der naboer, venner og andre i nærmiljøet engasjerer seg, viser oss at det er folkelig motstand mot at humanitære hensyn blir satt til side.

I Norge straffer vi ikke barn for foreldrenes handlinger. Alle saker som gjelder lengeværende asylsøkende barn må stilles i bero fram til det er gjennomført en uavhengig gjennomgang av Utlendingsnemndas praksis i slike saker. Rødt støtter også at det skal inkludere saker om tilbakekall av oppholdstillatelse og saker som gjelder personer med lang oppholdstid som har fylt 18 år.

Det vi trenger, er at barnets beste og humanitære hensyn faktisk vektlegges. Som følge av fjerning av rimelighetsvilkåret ved returer har terskelen blitt senket i flere saker. De urimelige konsekvensene av å ha fjernet denne delen av flyktningretten er det naturlig å ta med i en større gjennomgang. Norge får kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger for denne praksisen. Sånn kan vi ikke ha det.

Såkalte innvandringsregulerende hensyn har blitt brukt til å ødelegge altfor mange liv. Nå må det være nok. Norge må slutte å deportere barn og ungdom til utrygghet. For barn er først og fremst barn, og nå er det på tide at regjeringen tar det inn over seg.

Statsråd Monica Mæland []: Forslagene i denne saken har sin bakgrunn i saken til Mustafa Hasan, som har vekket mye engasjement og mye debatt, og det forstår jeg godt. Nå skal Oslo tingrett igjen vurdere gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak, altså en ny vurdering i tråd med systemet vi har for overprøving av forvaltningsvedtak.

Det er derfor min oppfatning at denne saken ikke utløser behov for å vedta noen av de framsatte forslagene. Jeg mener tvert imot at det ville være ganske uheldig om man ikke skulle effektuere noen returer for lengeværende barn i påvente av en praksisgjennomgang, slik det foreslås i forslag nr. 1. Berostillelse som dette kan bare gjøres ved endringer i lov eller forskrift. Jeg mener altså at det ikke er behov for noen regelverksendring her.

Utlendingsloven § 38 sikrer at vurdering av barnets beste skjer – at det er et grunnleggende hensyn i alle saker. Etter forskriftens § 8-5 skal det mer til for å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn jo sterkere tilknytning barnet har. Avslaget skal også være forsvarlig ut fra barnets beste.

UNE har i 2016 rapportert på bruken av bestemmelsen. Etter innføringen i 2014 økte andelen som fikk opphold, fra 45 pst. til 82 pst. Økningen viser at barnets beste og tilknytningen til Norge tillegges større vekt enn tidligere. Da er det min vurdering at det ikke er behov for en gjennomgang av praksis.

Tilbakekallssaker vurderes etter § 38 og forskriftens § 8-5. Regelverket er derfor på plass. Det er også forskriftsfestet krav til begrunnelse i alle vedtak som omfatter barn. Det skal framkomme hvilke vurderinger som er gjort – av barnets situasjon, innvandringsregulerende hensyn og hvordan motstridende hensyn er avveid. For dem som har fylt 18 år og fortsatt er under barnevernets omsorg, er det slik at alder og andre forhold, som oppholdstid, sårbarhet og betydningen av tiltak fra barnevernet, er forhold som alle inngår i vurderingen under § 38.

Til sist mener jeg altså ikke det er behov for en uavhengig utredning av innvandringsregulerende hensyn. Dette er allerede omtalt i lovens forarbeider, og § 38 gir også eksempler på hva slike hensyn kan være. Hvilke hensyn det er relevante å vise til, må avgjøres fra sak til sak i en konkret vurdering. UNE har høy bevissthet om likebehandling og har mekanismer for å unngå slik praksis.

Som det framgår av Granavolden-erklæringen er det besluttet at regjeringen skal foreta en fornyet gjennomgang av klageordningen. Vi arbeider nå med konkrete forslag til regelendringer, bl.a. retten til nemndsmøtebehandling, personlig fremmøte og høring av barn. Vi vil fremme en sak om det om kort tid.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Det er viktig at folk har tillit til forvaltningen og utlendingsmyndighetene fordi det handler om å ha tillit til asylinstituttet – at de som har rett på beskyttelse, får det, at de som ikke har rett på beskyttelse, må returnere raskt og ikke må leve et usikkert liv i svært mange år. Arbeiderpartiet er opptatt av rettferdighet, likebehandling og forutsigbarhet i asylpolitikken.

Jeg mener det er et sunnhetstegn når saker som omhandler barn og ungdom, engasjerer i samfunnet. Det viser at vi bryr oss. Regjeringen har pekt på at forskriftsendringen som ble gjort i 2014, har bidratt til at barnets beste i dag generelt tillegges større vekt. Likevel har det de siste årene gjentatte ganger blitt rettet kritisk søkelys mot utlendingsforvaltningens praksis knyttet til barns-beste-vurderinger.

Hvorfor vil ikke regjeringen støtte Arbeiderpartiets forslag om en gjennomgang av praksis når det gjelder barnets beste i utlendingssaker, slik at vi kan få et felles og kvalitetssikret grunnlag for å vurdere og diskutere dette temaet videre?

Statsråd Monica Mæland []: Det er rett og slett fordi jeg har tillit til at den praksisendringen og forskriftsendringen som ble gjort, har ført til endringer i forvaltningen. Og jeg har tillit til at forvaltningen tar de nødvendige hensyn i disse sakene. Vi fikk i 2014 en utredning, en FoU-rapport – Barn i asylsaker – en evaluering og kartlegging av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehandlingen i Utlendingsnemndas saksbehandling, herunder høring av barn. Det var en grundig rapport. Alt tydet på at sakene var godt opplyst i ulike instanser, og det var ingen funn som tydet på at sakene i praksis avgjøres uten at det er tilstrekkelig opplyst etter forvaltningsloven. Det er også slik at det er forskriftsfestet i § 17-1a særlige krav til begrunnelse i vedtak som berører nettopp barn.

På bakgrunn av det mener vi det ikke er behov for den utredningen som Arbeiderpartiet her etterspør.

Masud Gharahkhani (A) []: Det kan være fint å få en oppklaring, for i dag har representanter fra både Venstre og Kristelig Folkeparti sagt at de har fått en seier, og at det skal være en gjennomgang av dette. Hva er det egentlig konkret denne gruppen skal se på? For nå har jo egentlig innvandringsministeren avfeid det representanter fra Venstre og Kristelig Folkeparti sier.

Statsråd Monica Mæland []: Nei, det har jeg ikke. Denne arbeidsgruppen skal se på saker som gjelder utvisning av foreldre, hvor det er barn involvert som er norske borgere, eller som har oppholdstillatelse i Norge. Det er de sakene man skal gjennomgå. Man skal ikke se på saker hvor barn ikke på eget grunnlag har oppholdstillatelse, men saker om utvisning for å se på praksisen knyttet til barns beste i de sakene.

Masud Gharahkhani (A) []: Det er jo litt av det samme utgangspunktet vi har når vi fremmer dette forslaget som regjeringspartiene velger å stemme ned i stortingssalen.

Barnekonvensjonen og vår egen grunnlov slår fast at alle barn har rett til å bli hørt, og stadfester at barns beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som angår barn. UNE har selv gjort en gjennomgang av 54 utvisningssaker som rammer barn, som viser at UNE ikke hørte barn muntlig i noen av disse sakene. Hva vil regjeringen gjøre for å sikre barns rett til å bli hørt i saker som angår dem, slik Barnekonvensjonen faktisk krever?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare gjenta at det er praksis knyttet til utvisningsvedtak av foreldre med barn som skal gjennomgås. Det er kanskje her misforståelsen oppstår. Det er ikke for barn som ikke ellers fyller vilkårene for opphold. Familier er en enhet, og det er en enhet som vi selvfølgelig i veldig liten grad som samfunn trer inn i og oppløser.

Vi ser på klagegjennomgangen knyttet til UNEs saksbehandling. Det er slik at når det ikke er heftet tvil eller vesentlig tvil, som det heter, ved avgjørelsen, kan man unnlate å ha nemndsbehandling, unnlate å ha muntlig fremmøte. Men vi gjennomgår det og kommer med en sak om det om ikke veldig lenge.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden viser til at Mustafas sak nå er tatt til retten, og det er riktig. Men det er et voksende problem at UNE ikke innretter seg etter rettskraftige dommer, selv i saker som er vunnet i Høyesterett. UNE velger da å ta omkamp og fatte nye vedtak.

Domstolsprøving av forvaltningsvedtak er en uskreven sedvanerett med Grunnlovs rang. At utlendingsforvaltningen ikke respekterer disse avgjørelsene, er et alvorlig brudd med grunnleggende rettsstatsprinsipper, og det er urovekkende at UNE, som er en ren klagenemnd, også opptrer som førsteinstansorgan i saker de har tatt til retten.

Ser statsråden disse dilemmaene? Og er statsråden kjent med disse sakene og denne praksisen, bl.a. at sak tapt i Høyesterett går tilbake igjen til UNE og behandles av én nemndleder alene? I slike saker må det da være tvil?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg oppfatter at representanten spør meg om enkeltsaker. De kommer jeg ikke til å kommentere, det er heller ikke det systemet vi har. Men hvis det er slik at UNE er dømt for å ha brutt rettsregler eller forvaltningspraksis knyttet til dette, vil jeg gjerne vite det. Det er UNE ikke. Tvert imot har domstolen anerkjent UNEs framgangsmåte i de sakene det her siktes til – og da svarer jeg altså på et generelt grunnlag, for jeg vet ikke hvilke konkrete saker det er representanten viser til.

Karin Andersen (SV) []: Det er litt urovekkende at statsråden ikke følger med på hva som skjer i rettsvesenet på dette området, og ser at det er slike saker. Dette er ett av ankepunktene i den alarmen Stortinget har fått fra advokater.

Det andre er knyttet til at Norge er dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol for brudd på konvensjonen, nettopp i en lignende sak som Mustafas sak, Butt-saken. Foreldrene forlot landet, barna ble igjen. De fylte 18, og Norge sa at det var innvandringsregulerende hensyn og ville kaste dem ut. Norge ble dømt, og ikke bare i den saken, men på prinsipielt grunnlag, at dette var brudd på konvensjonen.

Hvordan har statsråden sikret at den praksisen EMD sier at Norge skal følge, blir fulgt i forvaltningen?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg må bare gjenta at UNE ikke er dømt i noen sak for å ha brutt sin kompetanse. Tvert imot har Høyesterett sagt at hovedregelen synes å være at klageinstansene har kompetanse til å treffe nytt vedtak etter at det opprinnelige klagevedtaket er kjent ugyldig ved dom. Det er det Høyesterett har sagt, hvis det er den saken representanten viser til.

Så er det selvsagt sånn at vi skal følge alle våre internasjonale forpliktelser, og når det skjer endringer i de internasjonale forpliktelsene, eller faller en dom i EMD, gjøres det kjent gjennom dialog med vårt forvaltningsapparat, gjennom rundskriv, gjennom instrukser og gjennom endringer i forskrifter og lover.

Karin Andersen (SV) []: Det statsråden sier nå, er helt i strid med det statsråden sa forrige gang vi diskuterte dette. Da var spørsmålet: Hva har statsråden gjort for å sikre at denne dommen faktisk blir implementert, og at praksis blir endret i Norge? Og da svarte statsråden at det har ikke regjeringen gjort noe med, for det er det opp til UNE og UDI å rette seg etter. Det er faktisk feil.

Men hvis det nå er slik at regjeringen har sendt instruks og rundskriv og endret forskrift på dette området, vil jeg gjerne få vite hva regjeringen da har gjort, for dette har innvirkning på slike saker som vi diskuterer nå, nemlig at Norge må forholde seg til og fortolke forpliktelsene vi har i EMD, slik som domstolen sier de skal tolkes. Da er man nødt til fra regjeringens side å instruere og sikre at forvaltningspraksis endres i tråd med de dommene som domstolen har felt over Norges praksis.

Statsråd Monica Mæland []: Det var en nokså lemfeldig gjengivelse av mitt svar sist. Jeg sa vel veldig tydelig at det var både UNEs og UDIs ansvar å holde seg oppdatert på det som skjer, både ved endring av internasjonale konvensjoner og ved dommer. Så er det slik at de dommer som avsies, er rettskilder for oss i saker som er like. Nå er det veldig sjelden at to saker er like.

Det jeg svarte, var generelt, at vårt ansvar for at vårt forvaltningsapparat skal følge opp våre internasjonale forpliktelser, tar vi gjennom dialog med forvaltningsapparatet, vi tar det gjennom forskrifter, gjennom rundskriv og gjennom regelendringer. Det er et generelt svar på et spørsmål om hvordan vi holder oss oppdatert om rettspraksis internasjonalt.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Andersen (SV) []: På dette området er det altså behov for en gjennomgang av regelverket, og jeg registrerer at justisministeren nå har parkert Venstre og Kristelig Folkepartis såkalte seier om å få gjennomgått disse sakene. Det er trist, for jeg vet at de egentlig er enige med SV i disse sakene, og jeg er veldig glad for de endringene som Venstre og Kristelig Folkeparti har fått til i regjeringen, også med støtte fra SV som opposisjonsparti. Dette var jo saker som SV tok dissens på i vår regjering, fordi vi var veldig uenig i det som skjedde.

Derfor er det veldig trist å se at man nå ikke kan ta konsekvensene av det man sjøl egentlig vet, og få stilt disse sakene i bero og gå gjennom regelverket. For det er ikke slik at advokater kommer til Stortinget og roper alarm av ingen grunn. Det er en grunn, og det er at praksisen nå glir i forvaltningen hele tiden. Det er det som har skjedd, for her har det jo vært runde på runde med innstramminger – og så må Stortinget gripe inn, og så må man endre praksis. Og det er jo fordi det politiske klimaet er slik at innvandringsregulerende hensyn nå tilsynelatende trumfer alt.

Jeg tror jeg skal gjenta: Mustafas sak er en enkeltsak, men det er et eksempel på hvordan innvandringsregulerende hensyn nå trumfer barnets beste i altfor stor grad, og det er poenget. Og når Norge er dømt i tilsvarende saker – de ligner helt – og det ikke er spor av det i behandlingen av sakene, må vi som lovgivere ta ansvaret for å sjekke at praksis faktisk er i tråd med det det skal være, også med de dommene som Norge er forpliktet til å rette seg etter i Den europeiske menneskerettsdomstol.

Så det å være opptatt av enkeltsaker, som noen tydeligvis synes er feil, er jo at vi som folkevalgte og lovgivere er nødt til å se om det lovverket vi sjøl har vedtatt, brukes, og når det ikke brukes slik vi har sagt det skal brukes, må vi jo be om at det gås igjennom, og at vi får rettet på det. Jeg har til og med hørt her i dag at SV ikke har fremmet forslag om endringer i regelverket. Jo, det har vi gjort, også i denne saken, og i neste sak, og i mange saker, fordi det er behov for det. Men vi ønsker også en gjennomgang av sakene for å se at vi oppfyller våre internasjonale forpliktelser både etter barnekonvensjonen, flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Derfor ønsker vi en gjennomgang og at man setter sakene på vent.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.

Votering, se torsdag 25. februar
Forrige kapittel
Neste kapittel