André N. Skjelstad (V) [10:05:53] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg begynne med å takke komiteen for arbeidet med representantforslaget om å styrke lovverket for å sikre norsk eierskap til skogen.

Strenge konsesjonslover for landbrukseiendom, skogbrukseiendom, vannkraft osv. har lange og sterke tradisjoner i Norge. I Venstre er vi stolte over vår egen historie, der Gunnar Knudsen og Johan Castberg var blant de fremste forkjemperne for sterke konsesjonslover på begynnelsen av 1900-tallet. At naturressurser skal være et felles gode, at ikke for mye makt skal samles på få hender, og at norsk natur i hovedsak skal være eid av nordmenn, er prinsipper som fortsatt står sterkt i dag.

For Venstre er maktfordeling, fellesgodeprinsippet og norsk eierskap til norsk natur viktig for å sikre framtidige generasjoner den samme tilgangen til natur som tidligere generasjoner har hatt. Friheten til fri ferdsel i naturen og muligheter for individet er viktige prinsipper vi står last og brast ved, i dag som for 100 år siden.

Heldigvis er det fortsatt sånn at norsk og personlig eierskap til landbrukseiendommer er hovedregelen i Norge. Dette gjelder både jord- og skogbrukseiendommer. Av de bebygde landbrukseiendommene vi har i Norge, er kun 0,8 pst. eid av et aksjeforetak, som eiendommen i Namdalen som ble solgt til det tyske selskapet LAM. Resten er eid av stat, region, kommune og privatpersoner. Det bor folk på 80 pst. av alle eiendommene. Det viser at landbrukseiendommer er en viktig driver for sysselsetting og bosetting i distriktene over hele landet, og sånn bør det være.

Et samlet storting sluttet seg i 2003 til forslaget om at det var unødvendig med konsesjonsplikt ved erverv av aksjer eller aksjeselskap. Det ble opplyst om at enkelte eiendommer, sånn som eiendommen i Namdalen, var av betydelig størrelse, men Stortinget valgte å endre loven, også med den kunnskapen i bakhånd, fordi det fantes få selskap. Jeg skulle gjerne sett at eiendommen i Namdalen ikke kunne omsettes fritt til LAM, sånn som det er i dag, men et enstemmig storting åpnet for det i 2003. Bakgrunnen for endringen var bl.a. Norges tilknytning til EØS, der den frie bevegelse av kapital er et bærende prinsipp.

Det er viktig for meg å understreke at salget av skogeiendommen i Namdalen like gjerne kunne skjedd med en rød-grønn som en blå-grønn regjering, for reglene har vært like siden 2003, og også forslagsstillerne stemte for lovendringene. Det er også slik at forslagsstillerne fra Senterpartiet i åtte år hadde landbruksministeren i en flertallsregjering, uten at de tok noen grep for å endre på dette. Det er også viktig å få med og understreke at det heldigvis er få eiendommer av denne størrelsen som kan omsettes fritt. Det er strenge regler for at AS kan få konsesjoner, og det gis avslag i svært mange saker der det søkes konsesjoner for et AS.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i sine merknader til denne saken hevder at Solberg-regjeringen flere ganger har kommet med forslag som angriper konsesjonsloven. Det er viktig for meg å understreke at det er forskjell på en regjering bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, som står for en mer liberalistisk tilnærming til konsesjonsloven, og en som består av Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Venstre og Kristelig Folkeparti har bidratt til å stoppe flere av de foreslåtte endringene i Stortinget, og vi er tilhengere av et sterkt og godt konsesjonssystem – tradisjonen tro, for det har Venstre kjempet for helt siden konsesjonslovene fra begynnelsen av 1900-tallet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:09:11]: Vi har mye å være stolte over som demokratiet vårt har fått til på vegne av vanlige folk og familier. I Norge har vi spesielt mye å være stolte over når det gjelder hvordan vi har forvaltet naturressursene våre til beste for befolkningen fra nord til sør, og til beste for å skape arbeidsplasser og framtidshåp. Det er noe av kjernen i det vi har klart å skape sammen demokratisk for å rigge en sterk velferdsstat.

Dessverre er det sånn at skogen vår er under press for privatisering. Det er interessant å høre på saksordføreren og talspersonen fra Venstre, som innrømmer at samarbeidspartnerne Høyre og Fremskrittspartiet står for en liberalistisk økonomisk politikk på dette avgjørende saksområdet for landet vårt. Det er derfor vi har debatten i dag, fordi en stor del av landarealet i Trøndelag har blitt solgt til tyske oppkjøpere.

Det som er viktig å ha med seg når vi debatterer denne saken, er at man gjerne kan hevde at det er få eiendommer det gjelder, men en eiendom på 600 000 dekar er en så stor bit av landet vårt at det i seg selv får store konsekvenser, selv om det bare er såkalt én eiendom. Derfor må Stortinget ta denne saken på høyeste alvor, og vi trenger åpenbart forsterkninger av politikken og lovverket.

Når vi hører på saksordføreren, høres det ut som om han er enig i at vi trenger forbedringer, men partiet hans er bastet og bundet av Høyre i regjering, så der er det ingenting å hente. Det som trengs, er et nytt stortingsflertall. Da skal vi sørge for at vi får demokratisk kontroll over prisene, som sikrer at eierskapet kan være fordelt på flere hender, og at ikke storkapital kommer inn og tar over en stadig større del av naturressursene våre.

I den økonomiske krisen som Norge nå står i, og den økonomiske usikkerheten som råder internasjonalt, vil vi kunne få se flere oppkjøp av den typen som tyske oppkjøpere har gjort i Trøndelag, for kronekursen er svak, og det å investere i fast eiendom i en usikker tid er meget lukrativt. Derfor haster det med å få til forbedringer på dette feltet, og det er oppsiktsvekkende at høyrepartiene samlet er i ferd med å stemme ned helt nødvendige og grasrotorienterte forslag fra en samlet rød-grønn side. Det er de forslagene, som Arbeiderpartiet er en del av, som jeg tar opp nå.

Geir Pollestad (Sp) [10:12:24] (leiar i komiteen): Noreg er eit godt land å bu i. Noreg er eit land med små forskjellar. Noreg er eit land der tilliten mellom folk er høg. Ein av grunnane til det er at me historisk sett har hatt eit spreitt eigarskap. Folk flest har eigd. Det gjeld òg eigarskapet til jord og til skog – det har vore spreitt på mange hender. Me har hatt avgrensingar i den private eigedomsretten, nettopp for å sikra samfunnsutviklinga og for å spreia eigarskapet. Det er òg i dag eit politisk fleirtal for at eigedomar knytte til jord og skog av ein viss storleik ikkje skal vera fritt omsetjeleg, men krevja konsesjon.

Spørsmålet me behandlar i dag, gjeld eigentleg om me meiner det bør gjelda uansett korleis ein vel å organisera eigarskapet. Det kan finnast grunnar til å eiga skog via eit AS, men det finst ingen grunnar til å frita skog og sal av skog frå kontroll fordi det vert selt som ein del av eit aksjeselskap.

Når ein høyrer på saksordføraren, kan ein få litt inntrykk av at dette er eit spørsmål alle er einige om, men då er det viktig å trekkja fram kva Trond Helleland, parlamentarisk leiar i Høgre, sa i trontaledebatten 5. oktober. Han sa:

«Men når det gjelder forvaltningen av skog og skogseiendommer – som er der de er – er jeg ikke så veldig redd for eller synes det har så veldig mye å si om det er norske eller utenlandske eiere.»

Logikken til Høgre er altså at fordi ein ikkje kan flytta det ut av landet, er det ikkje så farleg – det har ikkje så mykje å seia om det er norske eller utanlandske eigarar. Ja, det prinsippet kan ein bruka på skogen, på vasskrafta vår, på fisken vår og på jorda vår. Det viser at det er politiske skiljeliner her, og det er dei denne saka i dag handlar om.

Regjeringspartia og Framstegspartiet er veldig opptekne av tida då Bondevik var statsminister i Noreg, og det er dei òg i denne innstillinga. Til det er det å seia at når me i Senterpartiet vurderer konsesjonsloven, tek me ikkje utgangspunkt i korleis verda såg ut i 2003. Me tek utgangspunkt i dei politiske utfordringane som er i 2021, og det meiner eg at resten av Stortinget òg bør gjera. Då bør ein stilla seg spørsmålet: Har det noko å seia om det er norske eller utanlandske eigarar til skogen, og skal det vera fritt fram å selja skogen til utlandet fordi han ligg i eit aksjeselskap? Det er det saka i dag handlar om, og Senterpartiet er heilt klar i sin konklusjon og i sine forslag: Konsesjonsloven bør òg gjelda i desse tilfella.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:15:26]: Eg trur at dei norske biologiske ressursane kjem til å bli veldig avgjerande for framtida til Noreg, når ein skal erstatte det som er innsatsfaktorar i batteri, i industriprosessar osv. med fornybare, berekraftige ressursar. Då kjem bioressursane til å få enda større aktualitet. Vi veit at det er prosjekt med å utvikle biobaserte batteri med utgangspunkt i lignin frå norsk skog. Lignin har leieeigenskapar og kan i teorien brukast i batteri. Tenk kva som kan skje om ein i staden for å hente dette ut av gruver – som ikkje er fornybare ressursar, og som sjølvsagt vil ta slutt på eit eller anna tidspunkt – klarer å erstatte heile den industrialiseringa med innsats på bioressursar. Dermed blir bioressursar fundamentalt for framtida – kanskje ikkje om 10 år, men om 20 år, 30 år, 40 år.

Det er det temaet vi tar opp i dag, gjeld: eigarskap. Vi veit at det er betydeleg interesse rundt omkring i verda for å erverve seg tilgang til jord og skog, nettopp av strategiske, langsiktige grunnar. Kinesarane har alltid hatt eit hundreårsperspektiv i det dei driv på med, og også her ser vi korleis dei organiserer sin politikk internasjonalt med å etablere eigarskap, anten det er i Canada eller i Afrika, osv. Det er i stor grad strategiske grunnar til det, men bioressursar er fundamentalt.

Vi må impregnere oss mot utanlandske raid av norske areal og viktige norske verdiar, for vi veit at det er der makta til sjuande og sist kjem til å liggje – det kjem til å liggje i eigarskap. Denne diskusjonen om skog er noko vi kjenner godt til. Vi hadde ein runde med grunnlovsforslag i fjor. Kvart fjerde år kjem det ein ny diskusjon om å fjerne odelsloven. Høgresida – med Venstre, som no er på motsett side enn det dei var tidleg på 1900-talet, då Venstre var ein annan type parti – peiker på at vi har strenge reglar i konsesjonsloven. Men det ein legg opp til her, er ei liberalisering av konsesjonslovgivinga, at dette skal vere meir omsetjeleg. Odelsloven var meint for å spreie makt og sikre eigarskap til arealressursane. Konsesjonsloven har mykje av den same innretninga, men når ein mjukar opp dette, opnar det for ei heilt anna tenking.

Dette er ein klassisk debatt vi no beveger oss inn i som storting, men eg trur debatten har større aktualitet no, for det handlar om noko så avgjerande som kva som skal vere innsatsfaktoren i den framtidige måten å organisere næring og industri på i Noreg. Det er ein stor tabbe å tru at liberalistiske modellar og kapitalisme berre skal organisere dette for oss. Sånn er ikkje verda. Sånn har ho aldri vore. Sånn kjem ho heller aldri til å bli.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:18:49]: Skogen og jorda vår er en viktig ressurs – for hver enkelt grunneier, for industrien og for oss som samfunn. Vi ønsker at skog og jord i størst mulig grad skal være i personlig eie og ikke eies av aksjeselskap.

For å få til dette er konsesjonsloven helt avgjørende. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti da vi gikk inn i regjering å få stadfestet i Granavolden-plattformen at det ikke skulle gjøres ytterligere liberaliseringer i jord- og konsesjonslovgivningen. Lokalt personlig eierskap til jord, skog og grunn er hovedregelen i Norge, særlig for tradisjonelle landbrukseiendommer med jord og skog. Tallene viser tydelig at kommunene har vært restriktive med å gi konsesjon til aksjeselskaper. Det er bra, og sånn bør det også fortsette å være. Jeg har tillit til at kommunene vil fortsette å bidra til en personlig eierstruktur.

Konsesjonsloven ble vedtatt, som flere har sagt her, i 2003 med et bredt flertall i denne salen, også fra de rød-grønne partiene. Da ble konsesjonsplikten fjernet ved kjøp av aksjer i selskaper som eier landbrukseiendom. Dette er altså ikke en regel som denne regjeringen har innført, det har vært sånn i mange år, også i de åtte årene før 2013 da Senterpartiet satt i landbruksministerstolen. Handlingsrommet for å innføre konsesjonsplikt ved kjøp av aksjer er, sånn jeg vurderer saken nå, begrenset. Virkemidler vi har i dagens lovverk, bidrar samtidig til at det er få aksjeselskaper som blir eiere av landbrukseiendommer.

Vi har regler i jordloven og skogbruksloven som handler som drift av eiendommene. Disse reglene er helt sentrale for å sikre produksjon, sysselsetting og råvarer til industrien, og de gjelder uavhengig av eierform. Det er kommunene som avgjør saker etter konsesjonsloven, jordloven og skogbruksloven. Jeg ønsker i løpet av våren å sende ut oppdaterte rundskriv til kommunene om praktisering av jordloven og konsesjonsloven. I disse oppdaterte rundskrivene har jeg tenkt å tydeliggjøre hvordan praksis bør legges opp for landbrukets egen nedbygging og jordvernhensyn, men også i spørsmål som gjelder konsesjon til aksjeselskaper.

Marit Arnstad (Sp) [10:33:38]: Dette er en uhyre interessant debatt. Det er interessant hvis Høyre og Fremskrittspartiets utgangspunkt her er at fordi skogen ligger der den ligger, har det ikke så veldig stor betydning om det er norske eller tyske eiere – eller kinesiske eiere, for den saks skyld. Det er interessant fordi, som representanten Pollestad sa, hvis en hadde lagt det til grunn for alle norske naturressurser, hadde vi hatt en utrolig stor utfordring. Da hadde vi ikke kunnet utvikle vannkraften på den måten vi har gjort i dette landet. Og det er det dette egentlig handler om: Hvordan skal vi utvikle naturressursene våre i årene framover hvis vi ikke klarer å sette et rammeverk rundt dem?

Så gjemmer en seg bak at dette ble vedtatt i 2003, og at vi var med på å vedta det, og derfor kan vi ikke gjøre noe, derfor er det faktisk nesten litt utidig av oss å ta opp spørsmålet igjen. Men det er klart at spørsmålet blir aktualisert, og det må være mulig å ta opp og vurdere på nytt spørsmålet om det skal være konsesjonsplikt også for et AS. Jeg er helt enig i at AS utgjør en svært liten del av norske skogeiendommer. Men de utgjør en viktig del, for de utgjør noen få veldig store skogeiendommer, som nettopp er av interesse for utenlandske eiere. Det er helt merkverdig at stortingsflertallet ikke er villig til å være med og vurdere en endring av konsesjonsloven på det punktet.

Jeg vet ikke hva som har foregått internt i regjeringen nå, men jeg vet veldig godt hva som skjedde i 2010, da Borregaard-skogen ble solgt, og det var ikke slik at en bare lot Statskog være med på et løp – en var en drivende kraft for å sørge for at den skogen ikke ble solgt til utlandet. Men nå selges altså 590 000 mål rett ut av den landsdelen jeg kommer fra, og det har betydning om det er norske eller utenlandske eiere. Det gir også en mulighet for nye investorer til å tenke like ens, tenke i samme baner, og det var nok nettopp det som skjedde da en investor nå nettopp også kjøpte opp 70 000 nye mål i Namdalen og fikk truet seg til å få omgjort en del av de eiendommene og samlet dem slik at de ble et AS, slik at de skulle være lettere omsettbare i neste omgang.

Denne utviklingen stemmer ikke veldig godt med verken tekningen vår om forvaltning av naturressurser eller om eierskap på mange hender. Jeg må si at jeg synes det er sørgelig å se at det ikke reflekteres mer over det i partiene, også i Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti skifter også mellom å si at konsesjonsloven er viktig, og samtidig si at vi vil jo også ønske å kjøpe opp i utlandet. Hvilken logikk er det i den type tenkning? Hvis konsesjonsloven er viktig, er den viktig på grunn av norsk eierskap, og det er norsk eierskap som er utsatt og truet på grunn av disse oppkjøpene. Jeg synes det er helt merkverdig at flertallet av regjeringspartiene ikke engang deltar i dagens debatt, verken Høyre eller Kristelig Folkeparti – og heller ikke Fremskrittspartiet.

Terje Aasland (A) [10:37:02]: Egentlig burde denne saken være veldig enkel, for de tre forslagene som er fremmet av bl.a. Senterpartiet, burde det være lett å slutte seg til, hvis man i utgangspunktet mener at skogen bør eies lokalt og av norske aktører. Da burde man bare sluttet seg til det. Man burde komme tilbake igjen til Stortinget med endringer i konsesjonsloven som nettopp underbygde det som forslaget går ut på. Det er helt ufattelig å høre at høyrepartiene er imot det forslaget – helt uforståelig – spesielt så lenge landbruksministeren sier at hun gjerne skulle sett at denne skogen ble overtatt av norske eiere. Hun skulle gjerne sett at den ble overtatt av norske eiere, president! Da må man jo gjøre noe med det. Da må man jo sørge for at de åpningene som er i lovverket, blir tettet, og at man i utgangspunktet ivaretar det som også tilsynelatende skal være landbruksministerens syn gjennom det lovverket hun administrerer. Det ville hun ikke. Det er helt uforståelig. Det burde være forholdsvis enkelt å gjøre det.

Det er ikke noe stor – skal vi si – bruk av denne åpningen nå, men hva om fem år, hva om ti år? Hva med dagens regjerings holdning til andre naturressurser når det gjelder å bevare mest mulig av dette på norske hender, til norsk verdiskaping, til å understøtte norske arbeidsplasser? Er viljen noen gang til stede? Hvor går grensene for dette? Vi aner det ikke med dagens regjering. Det at man selger store skogeiendommer til utenlandske store aktører med kanskje helt andre interesser enn de lokale skogeierne eller de lokale miljøene – med tanke på muligheter for verdiskaping – vitner om at det er parkert. Det interesserer ikke regjeringen. Regjeringen bare mener at hovedregelen er at det er underlagt konsesjonsreglene, og at de ikke har sett en stor utgliding. Men dette er starten på at store utenlandske selskaper ønsker å kjøpe store skogeiendommer i Norge. Fortsettelsen vet vi ingenting om, men hvis man ikke ønsker at det skal fortsette, må man tette lovverket. Og da kan det ikke være veldig vanskelig at regjeringen tar en gjennomgang av dette og legger fram et lovforslag for Stortinget, med mindre man da er prinsipielt tvunget til ikke å være for det. Og det er det landbruksministeren tilsynelatende gir uttrykk for. Hun er tvunget i kne og har én mening som går på tvers av det regjeringen pålegger henne å gjennomføre. Hadde man fulgt opp det landbruksministeren sier, hadde landbruksministeren kommet tilbake til Stortinget med en endring av konsesjonsloven som vil ivareta norske eierinteresser, norske arbeidsplasser og norsk skogindustri. Men det skjer ikke, og det er litt flaut å se på hvordan et enkeltparti i denne saken er undertrykt av et annet flertall i regjering.

André N. Skjelstad (V) [10:40:24]: Det er for så vidt interessant å få med seg en del av det spesielt Arbeiderpartiet sier, for når det gjelder den nevnte Namdalseiendommen som er overført til Lukas Stiftung, såkalt LAM, var det jo Namsskogan som var konsesjonsgiver den gangen. Arbeiderpartiet satt tydelig med makten i Namsskogan. Det kan virke som om dette ikke er godt nok opplyst for representantene fra Arbeiderpartiet.

Tallene for hvor mange eiendommer som eies av AS fra 2010 til 2019, ligger stabilt – helt stabilt. Det er ikke den dramatikken som ikke minst representanten Aasland og representanten Sandtrøen prøver å male et bilde av, men som ikke stemmer med terrenget.

Jeg er enig med landbruksministeren: Ja, jeg ønsker i hovedtrekk norsk eierskap, men det er noen utfordringer som vi også må ta opp i denne salen når det gjelder det norske eierskapet rundt omkring. Det er tydeligvis helt uproblematisk for mange i opposisjonen. Vi er enig i at rammevilkår er viktig i dette, og vi ønsker også at naturressursene i hovedtrekk skal være på norske hender. Det kan det ikke være den minste tvil om, selv om noen prøver å så tvil om det landbruksministeren faktisk svarer i replikkvekslingen. Når representanten Sandtrøen peker på at odelsloven gir spredt eierskap, kan vel noen mene at det kanskje er tvert imot i en del sammenhenger.

Uansett, i denne saken må vi også huske historien: Konsesjonsgiveren til den eiendommen som vi har nevnt mange, mange ganger i dag, var en Arbeiderparti-styrt kommune, Namsskogan, og før det SV-styrt. Den har vært sosialistisk styrt så lenge jeg kan huske, med et lite unntak i nyere tid. Det er litt av historikken bak dette.

Så kan en jo ta med seg, som en tidligere taler var inne på, at man egentlig ønsker at dette skal eies lokalt. Ja, hvem gjør ikke det, men hvem er det da som skal komme opp med kapital for å kjøpe 600 000 dekar? Skal ikke det gi en forenkling også videre?

I tillegg er det ingen tvil om at de lokale ikke har stilt opp og gått i tog for at det ikke skulle være et nytt skifte av eierskap. De har vært fornøyd med det eierskapet – hvis en da orker å lese de lokale avisene.

Men det må ikke være den minste tvil om at jeg i hovedtrekk ønsker norsk eierskap til både skog- og vannkraftressursene, og det gjør også regjeringen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:43:48]: Dette er en meget viktig sak. Hvem er det som skal eie landbrukseiendommene? Dypest sett betyr det hvem som skal eie landarealene i Norge.

Jeg er veldig for innstillingen. Hvorfor er jeg det? Jo, fordi det er en plattform, ved et eventuelt nytt regjeringsskifte, fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, og jeg forventer at også Rødt og Miljøpartiet De Grønne støtter det. Det er et godt grunnlag å arbeide videre på.

Det er ikke uforståelig at Høyre er uenig. Høyre har holdt sin sti ren hele tiden; de har systematisk vært mot slike begrensninger i den private eiendomsretten. For dem er det akkurat det samme hvem som eier, om det er privatpersoner eller selskaper, i Norge eller utlandet, det har ingen betydning. Her har vi en av de store politiske skillelinjene mellom Høyre og Senterpartiet. Fremskrittspartiet har mer trøbbel med hvilket ben de skal stå på. De liker ikke konsesjonsloven, men de liker heller ikke at kinesere eller russere eller tyskere kjøper opp Norge, så de har da problemer. Men liberalismen står sterkest, og de fremmer da forslag i henhold til Høyre.

Forslagene er nødvendige og riktige: styrke lokalt norsk eierskap, få til krav om konsesjon ved salg av aksjer i aksjeselskaper og priskontroll på rene skogeiendommer. Dette er helt nødvendig. Det var feil at det ble fritak for konsesjon ved salg av aksjer i aksjeselskaper i 2003, og at Senterpartiet var med på det, det er i hvert fall min bestemte mening. Det skulle aldri vært gjort. Her må vi tette hullene, for vi er i en ny situasjon.

Og hvilken situasjon er vi i? Jo, i urolige økonomiske tider blir det mer interessant å investere i fast eiendom. Det blir ikke mer fast eiendom. Det er flere som har penger, som vil investere. Interessen vil bli større, og det vil da bli et investeringsobjekt, ikke et objekt for å drive skogbruk. Det er det som er kjernen her: Vi har ikke en investortankegang, en slik tradisjon og kultur i Norge. Det er en tradisjon som vi skal holde langt, langt unna. Vi skal ha en skogbrukskultur, en bruk av skogen som innebærer både god samfunnsøkonomi og god privatøkonomi. Det betyr sjølsagt at økonomien i skogbruket må bedres, og at vi kan greie å få utdanning, interesse, aktivitet i skogen. Her har vi veldig, veldig mye å gå på.

Så sier statsråden at EØS-avtalen med fri bevegelse av kapital setter begrensninger. Vi hørte ingenting om det før 1994. Men så kommer det også på dette området at EØS-avtalen skal blande seg inn i hvem som skal eie Norge. Det viser at EØS-avtalen er en tvangstrøye for Stortinget, en tvangstrøye mot at vi kan sikre de nødvendige lover og virkemidler i Norge. Statsråden sier det er vanskelig å skille. Ja vel, da tar vi bare samme regler: personlig eierskap, bo i Norge, og om en har en eller annen etnisitet, betyr ingenting. En bor i Norge, en driver eiendommen. Alle kan da eie det. Det er en veldig viktig plattform, det som her er anlagt, og jeg er takknemlig for at Arbeiderpartiet og SV er sammen med Senterpartiet om dette.

Karin Andersen (SV) [10:47:02]: Jeg skulle gjerne sett at det var norske eiere, hører jeg flere si. Men hvis vi ønsker norsk eierskap og mener at det er viktig framover, må jo vi som storting og regjering sikre det på best mulig måte, og det er det dette forslaget forsøker å gjøre. Det er ikke fordi vi nå har sett et voldsomt ras i antall kjøp. Det blir brukt som et argument at det har vært stabilt nå. Ja, det har det vært. Men vi skal jo sikre framtida og hva som kan skje da. Det er flere representanter som har vært oppe og snakket bra om hva som kan komme framover.

Jeg kommer fra skogfylket Hedmark, som jeg velger å si fortsatt, men nå heter det vel Innlandet, etter at dette flertallet i Stortinget har tvunget fram et rart fylke. Men da blir vi jo enda større og har enda mer skog, og det er noe av det vi skal skape arbeidsplasser av i Norge framover. Det er fornybart karbon som kan bidra til å skape arbeidsplasser som vi kan tjene penger på, som vi kan leve av sammen, og som kan være en del av den sirkulære økonomien. Det vet vi er framtiden i hele verden nå. Derfor har SV lagt fram et prosjekt som vi kaller Grønn ny deal, der dette er en av de viktige tingene.

Da er det helt avgjørende at vi sikrer eierskapet til disse ressursene, både skogen og landet, på norske hender, for norske eiere vil selvfølgelig ha større interesse av å utvikle arbeidsplassene i Norge – håper jeg, da. Det er jo en del som synes det er greit å kjøre tømmeret sitt til Sverige nå også, bare de får godt nok betalt.

Det er mange ting som må på plass her, men dette handler jo om å se framover. Det vi kan se bakover på, er hvordan konsesjonslovene i Norge sikret eierskap til viktige ressurser. Det kan vi lære av. Så har alle partier sikkert tatt noen feil avgjørelser på vegen i denne saken også, og ikke sett så tydelig framover – at dette er ressurser som er helt avgjørende for vår framtid når vi både skal kutte klimagassutslipp, skape arbeidsplasser og tjene penger framover. Det er SVs mål at vi skal få til det, og da må vi sikre eierskapet til disse avgjørende ressursene.

Det kan hende vi da må se på Statskog også. Hvis de ikke finner dette lønnsomt, må vi se på hvordan det er rigget, slik at vi er sikre på at den typen begrensninger ikke gjør at viktige eiendommer havner på utenlandske hender. For det kan ikke være i noens interesse. Vi ser hva som skjer i andre land der noen strategisk kjøper opp viktige ressurser fordi de ser inn i framtida. Det virker ikke som om denne regjeringen gjør det.

Terje Aasland (A) [10:50:24]: Jeg skal ikke forlenge debatten. Saksordføreren sa vel egentlig mye av det dette handler om. Han spurte: Hvem skal komme opp med kapitalen? Hvis det ikke er store utenlandske – tyske, kinesiske eller russiske – selskap, som andre har nevnt her – hvem skal komme opp med kapitalen?

Vi har i altfor stor grad sett at viktige lokale, store eiendommer er blitt underlagt eiere som overhodet ikke har interesse i nærområdet, verken for å utvikle dem som en fritidseiendom, for jakt og fiske eller innenfor mulighetene til å skape merverdi, som i dette tilfellet f.eks. å la skogen bli en viktig del av en industrisatsing.

Med dagens regjerings manglende vilje til å tette hull er det fremdeles kapitalen, de store kapitaleierne, som bestemmer utviklingen i hvordan vi posisjonerer oss og håndterer viktige norske landbrukseiendommer – dessverre.

Geir Pollestad (Sp) [10:51:43]: Eg skal vera litt meir ærleg enn førre talar, så eg skal seia at eg kjem til å forlengja debatten.

Eg beit meg merke i og oppfatta at statsråden sa at 0,2 pst. av skogarealet i Noreg var eigd av aksjeselskap. Det vert rista på hovudet, og då tek eg det som om eg har høyrt feil, for dette handlar om 4 millionar dekar som er eigd av private, som ikkje er privatpersonar, så det er eit betydeleg volum det er snakk om.

Eg registrerer at debatten no går mot slutten. Det er ingen frå partiet Høgre som har vore oppe og teke til motmæle mot Trond Helleland sine ord om at det ikkje synest å ha så veldig mykje å seia om det er norske eller utanlandske eigarar til skogen. Det tek eg som eit teikn på at det faktisk er den politikken og den haldninga Høgre har i dette spørsmålet. Det er ei særdeles viktig avklaring å få før me går inn i valkampen, for dette handlar ikkje berre om synet på skogen, det handlar om synet på jorda, det handlar om synet på vasskrafta, det handlar om synet på fisken – og det er viktig å få fram dei klare politiske skiljelinjene.

Sjølv om me ikkje ser ut til å få fleirtal for eit viktig forslag i dag, meiner eg at denne debatten har bidrege til ei viktig prinsipiell avklaring av kvar dei politiske partia står. Og det meiner eg er viktig at folk i Noreg får moglegheit til å ta stilling til gjennom val.

André N. Skjelstad (V) [10:53:43]: Jeg tenkte egentlig ikke å forlenge dette, men de siste talerne gjør det helt nødvendig å si litt, for nå har representanten Pollestad og representanten Arnstad i flere runder påpekt at jeg er den eneste, i tillegg til statsråden, som deltar fra regjeringspartiene. Ja, det er korrekt, for vi har en holdning om at vi er i den situasjonen vi er, og har tenkt å ta hensyn til den, selv om det selvfølgelig er en særdeles interessant sak å debattere. Vi kunne selvfølgelig fortsatt lenge om dette, med såkalt fri debatt, men det er ikke det.

Jeg må også få lov til å si at jeg blir ganske forundret, ikke minst over representanten Aasland, for den eiendommen som har vært oppe her, som på mange måter også har utløst representantforslaget fra Senterpartiet, ligger i en kommune som etter krigen stort sett har vært styrt av Arbeiderpartiet, med noen unntak med SV og en gang med en bygdeliste. Det har ikke vært noen motstand fra det området verken da dette en gang i tida ble solgt fra Norske Skog til Mæle og Ulvig Kiær, og nå da til Lukas Stiftung. De lokale har for så vidt heiet på det.

Jeg er kritisk, og det ga jeg også uttrykk for, til at det norske eierskapet forvitrer, men jeg er særdeles kritisk til det representanten Lundteigen kom med i stad, som etter min mening på mange måter er ren egoisme. Sånn bygger man ikke en nasjon. Man bygger en nasjon også på at når vi har muligheten til å handle i utlandet, må det være rom for det i dette landet – selv om det er gitt klart og utvetydig uttrykk for, både fra meg og statsråden, at vi i hovedtrekk ønsker norsk eierskap til norske eiendommer.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [10:56:19]: Jeg ønsker bare å gi en oppklaring til representanten Pollestad.

Først vil jeg si at vi ikke svekker norsk eierskap. For det første er det veldig få eiendommer med mer enn 1 000 dekar skog som eies av aksjeselskap i dag. Av det totale antall eiendommer med produktivt skogareal snakker vi om under 0,2 pst. De aller fleste eiendommene er i personlig eie og de krever konsesjon. Det mener jeg er bra. For det andre: Selskapet som kjøpte i Namdalen-skogen må følge noen andre lover og regler – de må følge jordloven, og de må følge skogbruksloven om drift uansett. Det betyr at de har det ansvaret å drive skogen som andre eiere på norske hender hadde hatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:57:59]: Som jeg sa, er dette en veldig viktig debatt – en utrolig viktig debatt. Det er ingenting som er viktigere i landbrukspolitikken og i bruken av Norge enn hvem som skal eie Norge, og hvilke forpliktelser som skal være med tanke på det.

At Høyre holder sin sti ren, er jeg den første til å si, for de har alltid vært mot sånne inngrep i den private eiendomsretten. Høyre er derfor i en egen kategori.

Det som er interessant, er Fremskrittspartiet. Jeg husker godt jeg var i møte i København i norsk-kinesisk handelskammer. Da fortalte kineserne hvordan de var interessert i norske naturressurser. Jeg vet ikke om Fremskrittsparti-representanten som satt ved siden av meg, var sjarmert av at en ikke skulle ha konsesjonslov, men etter innlegget dunket han borti meg og sa: Lundteigen, konsesjonsloven har sine klare fordeler. Det er dét vi diskuterer her.

Det mest interessante jeg har hørt nå i denne diskusjonen, er representanten Skjelstads innlegg. Representanten Skjelstad sier at det jeg sa var egoisme – det var egoisme at vi skulle ha et lovverk i Norge som sikret at landarealene ble på norske hender, ble på norske private hender, for det er det vi i all hovedsak diskuterer, og at det skulle være plikter til det.

Så lang ferd har partiet Venstre nå hatt. Partiet Venstre, som virkelig er en hedersbetegnelse, et hedersnavn, i min historie, som tilhengere av konsesjonslovene og med Johan Castberg, har nå altså en talsperson her i salen som sier at det er egoisme å stå for et sånt standpunkt. Det viser den glideflukt som partiet Venstre har hatt over i den økonomiske liberalismen, og hvor det ikke er noe snev av argumentasjon som er forskjellig fra partiet Høyre.

Jeg må si at jeg ikke har fått noe sterkere bevis for at partiet Venstre er et helt unødvendig parti i tida framover. Jeg pleier ikke å si det så ofte, men det må sies når det gjelder partiet Venstre, for her er vi inne på helt grunnleggende forhold som går på samfunnsorganiseringen, og jeg kan gjenta det nok en gang: Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti er i regjering, for det er Kristelig Folkeparti som har sikret at dette ikke går helt galt. At en nå er i dårlig selskap, får så være som det er, men statsråden gjør så godt hun kan, og jeg vil være den første til å takke statsråden for det: Tusen takk!

Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:00:54]: Jeg tok ordet nå på grunn av en viktig sak for debatten og Stortinget nå, både i denne saken og generelt i den tida vi er inne i. Det ble hevdet av representanten Skjelstad at grunnen til at Høyre ikke deltok i debatten, var at man skulle være få i salen, og det ble dermed framstilt som om det var av smittevernhensyn det største regjeringspartiet ikke deltar. Men Høyre er jo representert i salen av to representanter som fint kunne ha framført innlegg i den aktuelle saken, så dette kan vi slett ikke ha som en regel for debattene i Stortinget i saker framover. Det er alvorlige saker som vi behandler, for lang, lang tid framover, og når det er debatt, må selvfølgelig alle partier ha full anledning til å delta og si det de mener. Det ligger nok mer i det som representanten Pollestad påpekte, at det rett og slett er sånn at parlamentarisk leder Trond Helleland har sagt det som er å si fra Høyre. Det var jo for så vidt et veldig klart standpunkt, selv om vi i Arbeiderpartiet er helt uenig i holdningen til Høyre, at det ikke spiller noen rolle om det er tyske eiere eller lokale eiere av skogområder i Trøndelag og ellers i landet vårt.

Så en kommentar til til representanten Skjelstad, som nærmest påstår at det skal være noe galt i å sørge for at det er lokalt eierskap. Vi må selvfølgelig også respektere det demokratiet faller ned på, enten det er i Sverige eller i Brasil eller andre land, når det gjelder hvordan de har ønsket å forvalte sine landområder – det er jo et viktig prinsipp. Og det er mange som ser til Norge for å lære av de progressive og sosiale lovene vi har for hvordan naturressurser og landområder er fordelt. Mange land ønsker seg nettopp bedre fordeling og ser hvor galt det har gått, f.eks. i Skottland, hvor store gods er samlet på noen få hender. Derfor bør vi heller være stolte og si at dette er en sosial modell som andre land selvfølgelig er i sin fulle rett til å innføre i sine demokratier.

André N. Skjelstad (V) [11:03:23]: Jeg tror ikke at representanten Lundteigen er tunghørt. Men han bryter det ut av en kontekst. Konteksten er: Skal ikke vår solidaritet også gjelde andre veien? Det blir litt sånn når en drar opp historikken – og det synes jeg er litt interessant: Jeg husker det ikke, men fikk fortalt av min farmor da Landmandsforbundet ville gå over til å bli Bondepartiet rundt 1920, at de gikk rundt på gårdene for å få engasjert dem som var Venstre-medlemmer. Min farmor var tydelig den gangen. Hun sa: Vi er nødt til å ha et syn som er litt utenfor både landbruket og dette – vi er nødt til å se en helhet. Vi melder oss ikke inn i et parti av ren egoisme.

Jeg har vært – og er fortsatt – en tydelig nei til EU-kar. Det har jeg vært lenge, og det kommer jeg også til å være – antakelig – så lenge jeg har mulighet til å mene noe om det. Men jeg er for EØS. Jeg skjønner helt tydelig – og det har jeg aldri vært i tvil om – at representanten Lundteigen også har vært motstander av det, selv om ting indikerer i denne verden at Norge har store fordeler av det, selv om representanten Lundteigen selvfølgelig også er uenig i det, og det respekterer jeg. Men jeg må også få lov å si når vi bryter ut deler av en kontekst, også likeens som det representanten Sandtrøen kom inn på her, at jeg er svært for et lokalt eierskap, jeg er svært for at vi har et mangfoldig eierskap, men det er ikke sikkert at vi i Namdalen ser så stor forskjell på om det eierskapet er Lukas Stiftung eller om det er i Holmenkollen. Jeg er litt usikker på det. Jeg er uansett for et norsk eierskap som gir et mangfold rundt våre eiendommer i hele landet.

Terje Aasland (A) [11:06:08]: Er en for norsk eierskap og norsk mangfold, må en stemme for forslagene. Da kan en ikke dekke seg bak at det er dekkende det som ligger nå. Det går ikke engang an å argumentere på den måten, for det er åpnet opp. Vi ser hvordan lovverket faktisk fungerer. Vi ser at det legger til rette for utenlandske eiere – i stort monn. Det er fullt mulig, det er bare å organisere skogen og eiendommen sånn at det faktisk legger opp til den typen virksomhet. Hvis en mener at en er for lokalt mangfold og norsk eierskap, må en stemme for forslagene. Hvis ikke er en i utgangspunktet imot.

Men det som er det kanskje mest vanskelige akkurat nå, er at regjeringspartiene dekker seg bak smittevernloven, og så får vi verken deltakelse fra Kristelig Folkeparti eller fra Høyre. Landbruksministeren har vi hørt, men hun forsvarer regjeringens klare standpunkt. Jeg er interessert i å vite om representanten Steinar Reiten står inne for den reguleringen og den argumentasjonen som regjeringen anfører i denne saken. Er det Kristelig Folkepartis syn? Det kunne vært greit å få vite. Og så kunne det vært greit å vite også hva Høyre faktisk mente i denne saken, for det er vel de som er toneangivende og fører an.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:07:24]: Eg vil reflektere litt over standpunktet at ein ikkje skal delta i viktige debattar fordi det går føre seg ein pandemi. Eg reknar med at verken presidentskapet eller nokon av dei ansvarlege her på huset meiner det, at no skal vi leggje lokk på alle viktige saker i landet og vere stille i salen, så mykje som mogleg – berre la det tute gjennom, skrive nokre merknader og så ferdig med det. Eg kan ikkje tenkje meg at det har gått føre seg ein bakromsprat der ein har konkludert med det. No var ikkje eg der, i den bakromspraten, men det kan jo ikkje skje. Når all merksemd i samfunnet er retta mot pandemien, er det spesielt avgjerande at vi konsentrerer oss om dei viktige sakene, i alle fall i denne salen, og at vi anstrenger oss for å gjere det.

No har vi debattert i litt over ein time. Høgre har enno ikkje tatt ordet. Eg vil tru at samarbeidsklimaet ikkje er spesielt gunstig når ein skubbar Kristeleg Folkeparti og Venstre framfor seg, mens det store partiet som antakeleg har betydeleg innverknad på standpunktet til regjeringa i denne saka, ikkje er villig til å ta ordet. Dei skubbar dei framfor seg, i alt som er upopulært.

Dette er ei sak som har mange dimensjonar og historiske parallellar. Det er klart at dersom ein beveger seg altfor langt bort frå tradisjonen i sitt eige parti, har ein forlate den tradisjonen. Da kan ein ikkje lenger påstå at ein er ein del av den tradisjonen, og påkalle gamle verdiar, gamle heltar i norsk historie og hastelovgiving frå tidleg 1900-tal osv. Beveger ein seg for langt unna det, kan ein ikkje lenger ta det til eiga inntekt. Sånn er det berre. Det er mange parti som driv på i glideflukt bort frå eigen tradisjon – klart det – men da kan ein ikkje opportunt påkalle han i ei sak som denne, der ein så ettertrykkeleg tar ein heilt annan type standpunkt enn det Castberg ville ha gjort, for å seie det slik.

Dette er Noreg dømt til å eige. Det er klart at når det gjelder pølser, pizza, bildekk og den typen ting, der kan marknaden rå. Men det er nokre botnplankar der ein må sikre lokalt, nasjonalt eigarskap, og det har vore ein lang tradisjon i dette storting, i 100 år minst, for å sikre nasjonalt eigarskap til naturressursane. Seinare kom det viktige bedrifter som skulle sikrast, viktige industriprosessar. Høgresida var sterkt kritisk til den lovgivinga som førte til at vi bygde opp ein norsk offshoreindustri i Noreg, men no er ein sikkert veldig glad for at ein tapte dei slaga.

Det er på same måten no: Kven skal eige avgjerande ressursar for Noreg i framtida? Vi registrerer at Høgre ikkje tar ordet i saka, antakeleg fordi det er ei upopulær sak og ein ønskjer å skubbe andre parti under bussen.

Steinar Reiten (KrF) [11:10:43]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i saken, men på direkte oppfordring fra representanten Aasland gjør jeg det gjerne.

I Kristelig Folkeparti stiller vi oss selvsagt bak det som er regjeringens politikk i denne saken. Vi registrerer, som statsråden har vært inne på, at de rød-grønne gjennom åtte år i regjering ikke fant noen som helst grunn til å endre lovverket på dette punktet. Jeg registrerer også at de rød-grønne later som om det er en rørende enighet på sin side av streken om hvordan en skal forvalte skogen i Norge, og det stemmer jo ikke.

Like før sommeren behandlet Stortinget et representantforslag om å stoppe salget av våre felles norske skoger, som var fremmet av representanter fra Arbeiderpartiet, der det viste seg at det var en betydelig forskjell på tilnærmingen hos Arbeiderpartiet og SV på den ene siden og Senterpartiet på den andre. Mens partiene til venstre for Senterpartiet – jo lenger ut en kommer, jo tydeligere blir det – ønsker å gjennomføre massive oppkjøp av skog som staten skal forvalte, har Senterpartiet aldri vært for det. Senterpartiet hadde veldig lave skuldre da forhenværende landbruks- og matminister Jon Georg Dale ønsket å gjennomføre en andre runde med arronderingssalg, som Senterpartiet ikke lot til å ha noe imot. Det kom i hvert fall ikke noen protester fra den kanten da.

Det hadde vært interessant, hvis de rød-grønne partiene har igjen noe taletid, om de kunne fortelle det norske folk hvordan en skal drive skogpolitikk ved et regjeringsskifte. Skal det da gjennomføres store statlige oppkjøp der det er staten som skal være skogeier, eller skal en i etterkant av sånne statlige oppkjøp selge det videre til private skogeiere?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:48]: Det er riktig som representanten Skjelstad sier, at i de forskjellige delene av landet er det forskjellige tradisjoner når det gjelder hvordan man skal forholde seg, og at det i Namdalen er en annen kultur enn ellers. Jeg er rimelig sikker på at folk i Namdalen ønsker det personlige private eierskapet, men folk som er bosatt i Namdalen, har måttet akseptere Holmenkollen, og de protesterer mot Tyskland.

Senterpartiet ser helheten. Som representant for arbeidslivspolitikken i dag viser det – vil jeg replisere til Venstre – at vi representerer en helhet i det vi står for. EØS er blitt en tvangstrøye, Brussel overkjører Stortinget. Senterpartiet vil gjøre Stortinget mye viktigere for å fange opp folkeviljen.

Og for å avslutte: Senterpartiet står fjellstøtt på et privat personlig eierskap med rettigheter og plikter, og det er bred, bred støtte i Arbeiderpartiet, i SV og til og med i Rødt. Rødt er i dag mer patent på disse spørsmålene enn partiet Høyre.

Geir Pollestad (Sp) [11:13:59]: Eg er glad for at det er kome fram at det ikkje er avgrensingar i debatten, at det er moglegheit for å ta ordet for alle parti.

Eg har lyst til å takka for at Kristeleg Folkeparti tok ordet i debatten, og eg har lyst til å svara på det dei tok opp. I eit samarbeid mellom Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV er det heilt sikkert at ein vil skapa tryggleik rundt konsesjonsloven, og ein vil styrkja konsesjonsloven og vareta den norske og den lokale eigarskapen.

Det andre som er heilt sikkert, er at ein vil vera villig til å bruka Statskog som ein reiskap for å sikra norsk eigarskap. Det er jo det saka om Borregaard-skogane handlar om. Så har me litt ulik tilnærming til arronderingssalet, men dei store og viktige spørsmåla er det einigheit om, og der vil det verta forandring viss veljarane vil.

Tom-Christer Nilsen (H) [11:15:58] (ordfører for saken): Vi har i dag foran oss lovendringer basert på Stortingets vedtak i forbindelse med kvotemeldingen, og jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken.

Endringen i forhold til det forslaget som opprinnelig ble sendt på høring, er at noen forslag er tatt ut som følge av stortingsbehandlingen av meldingen, og de gjenstående forslagene er kvalitetssikret og konsekvensutredet gjennom NOU i 2015 og Meld. St. 32 for 2018–2019, videre i høringer og tekniske høringer. Sett fra flertallets side gjenstår det ingen prosess knyttet til å kunne vedta disse forslagene. Slik flertallet vurderer det, gir heller ikke fjerning av i hovedsak regelforslagene knyttet til forslag om statlig kvotebeholdning med omkringliggende herligheter, for å si det sånn, noen grunn til å endre de foreliggende forslagene.

Innledningsvis vil jeg si at de lovregler vi debatterer i dag, er viktige spilleregler for fiskeriforvaltningen, men det er ikke disse som avgjør den konkrete kvotefordelingen mellom fartøy og fartøygrupper eller landsdeler. Ei heller avgjør de hvor store kvoter skal være, eller hvordan tilbakefall skal skje. Derfor vil det uansett være rom for både debatt og politikk om dette nå blir vedtatt eller ikke.

Jeg skal gå kort gjennom noen av de viktigste sidene av forslaget som flertallet fremmer her. Når fullmakten til å fastsette forskrift blir lagt til departementet, er det i tråd med dagens praksis. Det er i seg selv fornuftig å sørge for at kart og terreng passer best mulig overens. Overgangen fra konsesjon og årlige deltageradganger til felles fiskeriløyve betyr at store og små behandles likt, og at en slipper å teknisk fornye deltageradganger hvert år. Dette er i tråd med hvordan systemet i dag i praksis fungerer. Selv om deltageradganger fornyes rutinemessig hvert år, er det ikke noe kontroversielt i det. Det er heller uvanlig, svært uvanlig, at disse ikke fornyes, og det er vanskelig å finne eksempler på det.

Kvotefaktorer i en eller annen form eller overskrift eller et eller annet navn er i praksis i dag den måten kvoter fordeles på mellom fartøy, innenfor fartøygrupper – om det nå heter trålerandel, eller om det heter kvotefaktor i kystflåten. Denne praksisen skrives nå inn i loven. Det er i seg selv ingen endring fra i dag. Her behandles også erstatningstildelinger uten at endringene der heller innebærer noen egentlige endringer i dagens praksis av regelverket.

Bruken av kvotefaktorer knyttet til hjemmelslengde delvis kombinert med faktisk lengde har gitt et relativt stort antall kombinasjoner for beregning av det enkelte fartøys kvote, spesielt i den mindre kystflåten. I noen tilfeller vil lengdeendringer på ca. én meter på det fysiske fartøyet innenfor lengdegruppens rammer, altså f.eks. i ellevemetersgruppen, i praksis kunne påvirke kvotetildelingen til det aktuelle fartøyet permanent. Overgangen til faste kvotefaktorer endrer ikke på dagens ressursfordeling eller muligheten til å endre på den i framtiden av reelle eller politiske hensyn, men forenkler systemet betydelig og gjør det lettere for det enkelte fartøy å kunne beregne sin kvote, og den kommer tydeligere fram.

Det området i dagens lovforslag som kanskje er den største praktiske endringen, er den nye kvoteutvekslingsordningen. Dette er en forenkling som erstatter flere slike ordninger i dag. Jeg legger til grunn at ordningen avgrenses i tråd med kvotemeldingens forslag. Det vil sette en grense for utleie og innleie samt en begrensning i form av et kvotetak, noe som gjør dette til en fleksibel ordning for å tilpasse fiske til stedlig ressursgrunnlag og fiskerimønster uten at det vil utfordre andre fiskeripolitiske hensyn. Utleie og innleie kan kun skje mellom aktive fiskere innenfor kvotetaket.

I sum og i enkeltforslag er dette i tråd med vedtaket i kvotemeldingen og kvalitetssikret gjennom en lang prosess. Det innebærer både en forenkling av praksis og en kodifisering av praksis slik praksis er i dag, og slik at det framgår tydeligere av det overordnede regelverket at det er slik. Dermed vil det være viktig for å forenkle og gjøre det noe enklere å navigere og drive i denne bransjen.

Cecilie Myrseth (A) [11:20:07]: Først må jeg si velkommen til salen og talerstolen til Høyre. Det er fint å se dem her.

Det som er viktig for Arbeiderpartiet når det kommer til fiskeripolitikk, er å utvikle kystsamfunnene. Det er å sikre at man har ressurser til å kunne bo og leve langs hele kysten, og at man har stabile rammebetingelser, slik at man kan satse i denne næringen. Men det har blitt et problem, et problem for hele næringen, for forutsigbarheten er ikke der. Det er ikke stabile rammebetingelser. Kysten fortjener bedre enn det de nå får.

Denne saken er ikke bare en teknikalitet, som man kanskje prøver å framstille det som, for dette er et resultat av det vi gjorde i mai, da vi behandlet kvotemeldingen. Nå skal vi endre lovene på bakgrunn av noe vi ennå ikke vet konsekvensene av. Det er ganske krevende. Én ting er at det er krevende for oss som sitter her i salen, men for dem som skal forholde seg til dette, er det meget krevende.

Riksrevisjonen, som vi har snakket om mange ganger, har også kommet med veldig tydelig kritikk. Noe av det mest alvorlige gjelder hvordan vi driver saksbehandling, og hvordan vi får fram konsekvensene av de vedtakene som fattes i denne salen. Det har vi fått kritikk for. Det burde ha betydning når vi behandler kvotemeldingen, og da burde det åpenbart ha betydning nå. Det er en grunn til at opposisjonen stemmer imot denne saken.

Det er også en sannhet at opposisjonen var veldig kritisk da denne saken kom. Jeg tror tidligere fiskeriminister Harald Tom Nesvik trodde at det å behandle kvotemeldingen i Stortinget var plankekjøring. Derfor kunne han sende ut denne saken på høring før vi visste konsekvensene av kvotemeldingen. Vi vet alle hva resultatet av det ble.

De store organisasjonene og næringen kritiserte dette også veldig tydelig i høring. Fiskarlaget, Kystfiskarlaget, Sjømat Norge, Pelagisk forening, LO og Sametinget, for å nevne noen, har vært kritiske. De har vært kritiske fordi vi ikke kjenner konsekvensene. Hva vil konsekvensene være i denne saken? Hvilken myndighet overfører vi? Hvilke videre fullmakter får departementet nå?

Det burde være på tide med en fot i bakken. Det har Arbeiderpartiet sagt flere ganger. Stortinget burde nå visst hva som er konsekvensene av kvotemeldingen. Kysten burde visst det, næringen burde visst det, men man gjør ikke det – og vi behandler her en lovsak.

Frustrasjonen er stor. La meg lese opp hva Fiskeribladet skrev rett før jul:

Fiskeripolitikken har blitt en arena der det er alles kamp mot alle. Motsetningene mellom gruppene er forsterket.

Det skjer fordi en av de store konfliktene nå handler om at regjeringen ikke forholder seg til intensjonene, det som lå til grunn i kvotemeldingen – åpen gruppe og fordeling av ressurser. Dette er veldig viktig, dette er stor politikk. Det handler om rettferdighet.

To av de tingene som regjeringen selv la inn i kvotemeldingen, handler om nettopp det. Det ene handler om at man fjerner den dynamiske trålstigen, som Arbeiderpartiet var sterkt kritisk til. I tillegg satte man en prosentvis fordeling som var til fordel for de største. Da kom man med et annet tiltak: Det var at åpen gruppe skulle tas fra toppen. Det betyr at trålerne skulle være med og betale ressurser til åpen gruppe også. Det har fiskeriministeren valgt å se bort fra. Men det er ingen god grunn til det, for skulle man åpnet det ballet, burde man ha lagt fram en større og mer helhetlig sak enn det man har gjort.

La meg fortelle hva landsstyret i Fiskarlaget vedtok for få dager siden. De er svært kritiske og omtaler nå behandlingen av kvotemeldingen som problemet framfor løsningen. De er særlig kritiske. Det burde fiskeriministeren ta til seg. Man ber også om at partiene på Stortinget nå setter seg sammen, tar en fot i bakken og ser om man kan bli enige. Det er noe Arbeiderpartiet ønsker veldig velkomment – det kan vi gjerne gjøre – men da er det ganske mange erkjennelser som må komme på bordet først.

Geir Pollestad (Sp) [11:25:11] (leiar i komiteen): Utforminga av kvotemeldinga og arbeidet med ho er ei mønsteroppskrift på korleis politikk ikkje skal utformast. Ein ante jo tidleg, når ein såg det tette skiftet av fiskeriministrar, kvar dette skulle gå. Eg hadde sjølv avtalt eit møte om denne saka med fiskeriminister Per Sandberg – han sende ein statssekretær som sat på kontoret mitt og togg tyggegummi. Eg ante at dette ikkje kom til å verta nokon lykkeleg prosess. Det har det heller ikkje vorte, for det som skulle rydda opp i situasjonen i fiskerinæringa, har skapt meir kaos enn på lenge. Det som skulle skapa føreseielegheit, har skapt utryggleik, og det om ei av våre viktigaste næringar. For ei viktig distriktsnæring – med store investeringar – som treng føreseielegheit og tryggleik, har regjeringspartia og Framstegspartiet skapt utryggleik.

Ein gjorde mange grep undervegs i denne prosessen. For det fyrste var ein ute og selde at kystflåten skulle få meir. Men så var ein òg ute og sa: Fordelinga mellom dei store og dei små båtane ligg fast. Dei to tinga går jo ikkje i hop.

Ein skulle fjerna den historiske fordelinga mellom dei ulike kvotane og erstatta dette med nokre gjennomsnittstal, og ein nekta for at ein gjorde ei endring. Ein sa: Dette betyr ingenting, me går berre over til eit nytt system. Men ein har jo kasta på båten det systemet som har lege til grunn for næringa i lang tid, og som har sikra at den minste flåten har fått ein forholdsvis større del av kvotane i dårlege år. På punkt etter punkt har ein altså svikta, og ein har laga ein fiskeripolitikk som ikkje heng saman.

Midt oppi dette kom det ein riksrevisjonsrapport som sa at fiskeripolitikken er prega av dårlege utgreiingar og dårlege førebuingar. Det slutta fleirtalet på Stortinget seg til. Men kva valde Stortinget og stortingsfleirtalet å gjera? Jo, dei gjorde eit vedtak der dei bad regjeringa greia ut dei forslaga dei hadde vedteke som ikkje var greidde ut. Det er å driva lovgjeving og næringspolitikk i revers, og det er jo heilt feil.

Så kjem denne lovsaka som me har no, som på ein måte kronar det kaoset som ligg. Det er ganske sterk kost når landsstyret i Fiskarlaget seier at «kvotemeldingen og Stortingets behandling av denne, har satt hele fiskerinæringen i en nærmest umulig situasjon hvor viktige rammebetingelser for framtida framstår som svært uavklarte».

Det er det ein har greidd å levera etter å ha brukt så mange år på å jobba med dette. No meiner eg det er på tide å ta ein fot i bakken og seia: Dette meistra me ikkje, dette fekk me ikkje til, her må me ikkje berre tura på vidare, me må ta ein stopp før dette går alvorleg gale. For kursen er feil, og då må ein retta opp i dette. Eg meiner at dei fire fiskeripolitiske talsmennene som var ansvarlege for dette, Bengt Rune Strifeldt, Steinar Reiten, Tom-Christer Nilsen og André N. Skjelstad, i hop med fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen, bør bruka debatten i dag til å gje ei unnskyldning til fiskerinæringa for den situasjonen som ein har sett næringa i, for fiskerinæringa fortener så mykje, mykje betre enn det dei har fått. Dei fortener saker som er godt greidde ut, der me veit konsekvensane, ikkje der dei må sitja og tippa: Kva var det Stortinget meinte med dette? Meinte dei det eine vedtaket, eller meinte dei det andre? Kva skal skje med desse strukturkvotane? Er det me eller er det dei som skal få dei?

Her sit det folk og skal gjera investeringar. Ein har hatt ein mangeårig politisk prosess som skulle enda med at ein fekk klarleik, og det einaste ein har fått, er uklarleik. Då meiner eg at ei unnskyldning er på sin plass. Og kanskje ei utstrekt hand til dei andre partia òg – om me skal prøva på ny og sjå om me kan få til ei breiare einigheit om fiskeripolitikken, der ein legg vekk ideologien, og der ikkje regjeringa startar prosessen med å leggja fram nokre politiske forslag som ingen har bedt om, og som løyser problem som ingen har. Det var jo der òg det skjedde noko gale, for ein kom med nye skattar, ein kom med nye avgifter, ein kom med kvotebankar hit og kvotebankar dit. Alt fokuset vart på å stoppa det, så glei alt ut, og ein fekk det som no berre kan beskrivast som kaos. Det meiner eg at ei viktig næring som fiskerinæringa fortener ei unnskyldning for.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:30:22]: Det er litt trist å sjå den situasjonen vi nå står i i norsk fiskerinæring, der vi har ein politikk som blir ført av regjeringa, men som ikkje har støtte. Næringa er sterkt kritisk til hovudlinja. Ein klarer ikkje eingong å sjå for seg korleis dette skal bli framover i tid. Vi kjenner til at konfliktnivået i fiskerinæringa i seg sjølv er ganske stort, og så kjem politikken på toppen, som skaper eit hav av usikkerheit og dermed bidrar sterkt til konflikten. Så vi står i ei krise, der regjeringa bidrar ganske aktivt. Landstyrevedtaket til Fiskarlaget bør jo gjere litt inntrykk. Ein kan kanskje ta av seg det kloke ansiktet og innrømme at det faktisk gjer eit sterkt inntrykk. Ein får total slakt av korleis ein handterer politikken.

Vi står overfor ei regulatorisk krise for den loven vi nå har føre oss. Det er ingen som veit kva som vil skje. Det som er gjennomgangstonen, er at heile loven i praksis gir fullmakt til departementet om å fastsetje ei forskrift. Det normale med sånne lovar, og lovar generelt, er at Stortinget gir nokre overordna føringar, og så kjem regjeringa tilbake og gir nærmare føresegner gjennom forskrift. Men det ein legg opp til her, på punkt etter punkt etter punkt, er at regjeringa kan fastsetje forskrift frå byrjinga av. Loven har omtrent blitt flytta ut av stortingssalen og over i hendene til departementet. Kompetansefordelinga mellom storting og regjering er heilt merkeleg. Eg trur ikkje det finst eit felt som er så stort og betydingsfullt og med enorme verdiar i hundremilliardarklassen, der ein berre overlet dette med å fastsetje lovverket heilt og halde til regjeringa.

La oss ta nokre av dei heite sakene frå kvotemeldinga, f.eks. konvertering. Det står ingenting i lovverket om konvertering. Det skal fastsetjast av departementet. Dette med fiskeløyve, og overgangen til fiskeløyve, skal også fastsetjast av departementet. Om eit fiskeri skal vere lukka eller ikkje, noko som er fundamentalt, skal ikkje avgjerast av Stortinget, det skal departementet fastsetje gjennom forskrift. Kvotefaktorar – som jo er ein kjempesentral del av kritikken frå Fiskarlaget: Heller ikkje det skal få lov til å stå i loven. Det skal fastsetjast av departementet. Igjen og igjen ser ein her at ein eigentleg har flytta ansvaret frå Stortinget og over i regjeringa.

Det betyr at om ein får eit nytt fleirtal, kan ein omtrent berre ved å sende nokre merknader i budsjett-tildelinga gjere enorme endringar i fiskeripolitikken. Ein treng ikkje lovendring, for handlingsrommet til departementet er uendeleg. Eg vil utfordre Stortinget til å tenkje litt over konsekvensen av dette og kva slags situasjon vi kan kome i.

For mitt vedkomande er dette moglegheiter, men for næringa, om ein tenkjer næringas ve og vel, om ein tenkjer at loven skal vere det som byggjer landet, som skal fastsetje nokre reglar, og at det skal vere omfattande lovprosessar forut for store endringar – når ein flyttar heile dette rommet ut av loven og inn i forskrifta, har ein skapt seg eit stort problem.

Alle veit jo kvar SV innhaldsmessig står i desse spørsmåla, men det er faktisk veldig vanskeleg å finne kvar vi skal kunne vere ueinige i fakta, for det er ikkje noko departementet føreslår å knesetje i lov. Det er veldig lite.

Og så har vi det prosessuelle i dette, som er veldig, veldig rart, der ein la fram høyring på ny lov før behandlinga av kvotemeldinga. Så kom kvotemeldinga med sine konklusjonar, der veldig mykje, vesentlege endringar, blei gjorde frå stortingsfleirtalet av det som låg i forslaget til lov frå regjeringa. Men det førte ikkje til at departementet trekte lovforslaget tilbake, ein opna ikkje for nye konsultasjonsrundar med Sametinget da lovforslaget kom.

Her etablerer regjeringa rett og slett eit minefelt for konflikt og blir hovudaktør for å skape konflikt i norsk fiskeripolitikk, og det har antakeleg aldri skjedd før.

Steinar Reiten (KrF) [11:36:00]: Lovproposisjonen vi behandler i dag, er en naturlig videreføring av arbeidet med å implementere en framtidsrettet kvoteordning for fiskeriene i tråd med vedtakene som ble gjort da Stortinget behandlet kvotemeldingen i juni i fjor.

Den viktigste endringen er at det nå blir slutt på de årlige godkjenningene av deltakeradganger for kystfiskefartøy i lukket gruppe. Isteden blir det etablert et felles system for alle fartøy i lukket fiskeri, der både havgående flåte og kystfiskeflåten blir tildelt fiskeritillatelser med tilhørende kvotefaktorer for hvert enkelt fiskeslag.

Da lovproposisjonen ble sendt ut på høring, ble det fra flere av høringsinstansene uttrykt bekymring over at det i ny § 12 i deltakerloven er tatt inn en formulering om at fiskeritillatelser for hvert enkelt fartøy kan gis for et bestemt tidsrom. Bekymringen gjaldt forutsigbarhet for aktørene i næringen ved at en slik klausul om tidsbegrensning blir tatt inn i loven. Kristelig Folkeparti mener at det ikke er grunn til bekymring angående denne formuleringen i lovteksten. Fram til i dag har det vært gjeldende lovhjemlet praksis i lukket gruppe i kystflåten gjennom årlig fornying av deltakeradganger, så det er ikke noe nytt prinsipp i fiskeriforvaltningen. Det er dessuten grunn til å minne om § 2 i havressursloven, som slår fast at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge. Å lovfeste at fiskeritillatelse kan gis ved et bestemt tidsrom, vil være i tråd med det grunnleggende prinsippet for norsk fiskeriforvaltning.

For oss er det likevel viktig å understreke at årlig tildeling og deltakeradgang til fartøy i lukket gruppe i kystflåten har fulgt en praksis der deltakeradgangen er blitt fornyet så lenge fartøyet og fartøyeieren til enhver tid oppfyller kravene som blir stilt ved deltakelse i ervervsmessig fiske i lov og forskrift.

På samme måte er det regelen at konsesjoner i havfiskeflåten er blitt tildelt uten klausuler om tidsbegrensning. Forutsigbarhet er særlig viktig for aktørene i ervervsmessig fiske. Vi vil derfor understreke at flertallet i sine fellesmerknader legger til grunn at forvaltningen viderefører en praksis der fiskeriløyve blir tildelt etter samme forvaltningsmessige prinsipp som har vært gjeldende ved tildeling av konsesjoner i havfiskeflåten, altså uten nærmere definert tidsbegrensning når tildeling skjer.

I forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen ga Stortinget sin tilslutning til at det ble etablert en ordning for kvoteutveksling for ut- og innleie av kvoter innenfor ett kvoteår. Ordningen ble hjemlet i ny § 14 i havressursloven, og den vil bli innrettet slik at det blir en begrensning på henholdsvis 20 og 50 pst. av verdiene av kvotene som fartøyet er tildelt.

Her vil vi understreke at flertallet ved Stortingets behandling av kvotemeldingen slo fast i en fellesmerknad at maksimal netto innleie som hovedregel skal avgrenses av kvotetaket i de fiskeriene som er omfattet av strukturkvoteordningen, og for fartøygruppen der det enkelte fiskeri inngår. Leieordningen er altså ikke ment som en ekstra strukturordning. Her viser vi for øvrig til Granavolden-plattformen, som slår fast at det ikke skal gjøres endringer når det gjelder tak for strukturordningen i de ulike flåtegruppene. En praksis med innleie av 50 pst. av kvoteverdiene i en kvoteutvekslingsordning uten hensyn til strukturkvotetaket i flåtegruppen ville ikke ha vært i samsvar med intensjonen som ligger til grunn for dette punktet i Granavolden-plattformen.

Vi har også noen korte bemerkninger til følgende formulering i forslag til ny § 15 i deltakerloven:

«Når det er stilt vilkår om at kvotefaktorer på et gitt framtidig tidspunkt ikke lenger skal være tildelt fartøyet (tidsbegrensning), kan departementet gi forskrift om anvendelsen av kvotefaktorene etter dette framtidige tidspunktet.»

Departementet må nødvendigvis utarbeide en forskrift om anvendelse av tidsbegrensede kvotefaktorer ved utløpet av tidsbegrensningen. Det vil likevel alltid være slik at det til enhver tid er Stortinget som gir de overordnede føringene i så prinsipielt viktige spørsmål. Det skjedde sist ved behandlingen av kvotemeldingen, da et enstemmig storting ba regjeringen om ikke å opprette en statlig kvotebeholdning basert på avkorting ved utløpet av tidsbegrensningen for strukturkvoter.

Så registrerer vi at opposisjonen i sine merknader i komitéinnstillingen og her i salen i dag kritiserer regjeringen for at det blir ført en fiskeripolitikk som skaper usikkerhet og manglende forutsigbarhet. Det er en påstand som vi i Kristelig Folkeparti finner både underlig og uforståelig. Det er nettopp opposisjonspartiene som bidrar til usikkerhet og manglende forutsigbarhet, ikke minst i behandlingen av denne saken. Ikke bare nekter man å gi tilslutning til lovendringer som er en naturlig konsekvens av tydelige stortingsvedtak – hadde opposisjonen fått flertall for en slik tilnærming, ville det tatt betydelig lengre tid før fiskerinæringen fikk de nødvendige avklaringene rundt rammevilkår som er avgjørende for forutsigbarheten.

Til alt overmål finner opposisjonen det formålstjenlig å kritisere regjeringen for at det nå blir gjennomført en grundig høringsprosess rundt viktige spørsmål som skal avklares i forbindelse med utarbeidelse av regelverk, bl.a. for tilbakefall av strukturkvoter. Når opposisjonspartiene i fullt alvor skriver i sine merknader at det blir skapt usikkerhet rundt konsekvenser av vedtak fordi de skal konsekvensutredes, har iallfall jeg problemer med å følge resonnementet.

André N. Skjelstad (V) [11:41:11]: Saksordføreren sa tydelig at vi får oppfølging når det gjelder viktige spilleregler framover. Representanten Reiten ga på mange måter, i det som for øvrig var et veldig godt innlegg, en forklarende bit på hva dette er. Det er en naturlig oppfølging av den kvotemeldingen vi hadde oppe. Det gjør også at man får en mer fleksibel ordning. Man får en forutsigbarhet for de årlige deltakeradgangene.

Så er det å bemerke til dette, som vi også hadde noen runder på i forbindelse med kvotemeldingen – jeg blir litt i stuss når det eneste representanten Pollestad tar fram når han blir invitert av en tidligere statsråd, er at han var så opptatt av tyggegummitygging, og ikke nevner at saksordføreren med oss fiskeripolitiske talsmenn inviterte representanten Pollestad med flere til mange runder for å prøve å få til et bredere flertall bak kvotemeldingen.

Det jeg satt igjen med etter de møtene, selv om avstanden var stor den gangen, var at representanten Knag Fylkesnes faktisk anstrengte seg og så om det var noe mulighetsrom her, selv om politikken for så vidt spriker. Det har jeg respekt for. Representanten Knag Fylkesnes var på det tidspunktet tydelig på hva som ikke var mulig for hans parti, men han så altså mulighetsrommet – kunne det være noen mulighet for nettopp å få den forutsigbarheten? Forutsigbarhet ligger der, men når det skal utformes politikk, handler det om å gi og ta.

Da blir jeg litt i stuss når jeg kommer i denne salen i dag, over at dette er en oppfølging av det vi vedtok i vår. Hvis opposisjonen hadde fått flertall, hadde det, som representanten Reiten treffende sa, virkelig blitt uforutsigbart for en hel næring. Det hadde virkelig skapt bølger og høy vannstand.

Logikken i argumentasjonsrekkene har jeg litt vanskelig for å følge. Den samme representant Pollestad sier i innlegget sitt at nå er det dags for å legge vekk idelogien. Ja, det er interessant om Senterpartiet noen gang har hatt en ideologi – det er jeg litt usikker på. Jeg har mye mer respekt for eksempelvis representanten Knag Fylkesnes, som sier helt tydelig hvor de vil hen, hans tydelighet på det. Det gjorde han også på de møtene vi hadde da vi holdt på med kvotemeldingen.

Jeg tror at det vi gjør i dag, nettopp er med og skaper den nødvendige forutsigbarheten, den nødvendige fleksibiliteten, som igjen gjør at dette er en næring som går rimelig godt. Jeg fikk til og med noen rapporter i går fra seifisket i Ytre Namdalen, men også nordfra: Fiskeriene går godt. Men det er klart at det overordnede her er at vi ønsker en politikk som virker, sånn at vi har en utvikling på kysten hele tiden. Per i dag ser det lyst ut, men man kan aldri spå i krystallkulen fullt ut.

Bjørnar Moxnes (R) [11:45:13]: Da Riksrevisjonen endevendte norsk fiskeriforvaltning, konkluderte de med det som er den nest kraftigste kategorien av kritikk. De sa at «etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret». På godt norsk betyr dette at Riksrevisjonen slår fast at fiskeripolitikken har gått i feil retning. Og det store spørsmålet politisk er om fisken i havet på ny skal tilhøre folket, eller om et titall søkkrike kvotebaroner skal stikke av med fortjenesten.

Kvotemeldingen, som ble banket igjennom i Stortinget av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i fjor vår, tar oss videre på en kurs som tjener kvotebaronene, ikke kystbefolkningen. De lovendringene vi stemmer over i dag, ble sendt ut på høring av regjeringen før det nye forslaget til kvotemelding var behandlet i Stortinget. Regjeringspartiene ville heller ikke vente på Riksrevisjonens gjennomgang av fiskeripolitikken før lovendringene skulle behandles. Men der måtte de bøye av for presset. Med Fremskrittspartiets velsignelse fikk altså regjeringen presset fram en ny politikk som hele kysten og store deler av næringen er imot.

For ett år siden var jeg i Vardø, som er arnestedet for Kystopprøret, der folk langs kysten har reist seg i protest fordi fiskeriressursene privatiseres og havner på stadig færre hender, kystsamfunnene fratas ressursene og et tjuetall familier i dag eier halvparten av landets kvoter. Norge råder over enorme havområder med noen av verdens aller rikeste fiskerier, men Vardø, som mange andre lokalsamfunn langs Finnmarkskysten som ligger nærmest de mest fiskerike områdene i verden, får altså ikke mulighet til å leve av fisken. Når et tradisjonsrikt fiskerisamfunn som Vardø ikke får til det, er det noe grunnleggende galt med landets fiskeriforvaltning og landets fiskeripolitikk. Det som har skjedd, med Stortingets vitende og vilje, med åpne øyne og ører, er et ran av fellesskapets ressurser.

Og det skal sies: Det har beriket milliardærer som Kjell Inge Røkke og Helge Møgster. Det har de fått til, de borgerlige – det skal de ha. Men det har altså fratatt kystsamfunnene grunnlaget for mye av sysselsettingen og bosettingen i framtiden, og det er dette vi ønsker å snu. Fisken må tilbake til fellesskapet, og den må på land, så den sikrer og skaper aktivitet langs hele kysten og kommer det norske folk til gode.

Etter sterkt press fra Rødt vedtok Stortinget i vår at regjeringen skulle konsekvensutrede de delene av fiskeripolitikken som ikke var utredet før vedtakene fra kvotemeldingen ble iverksatt. Vi mener at de endringene vi nå foretar i deltakerloven og havressursloven, burde vært utsatt til alle delene av fiskeripolitikken var konsekvensutredet, for den må ses i sammenheng, og den må ses i en helhet.

Under koronapandemien ser vi også hvor sårbart Norge er når arbeidsinnvandringen stopper opp. Vi trenger en fiskeripolitikk som sikrer flere helårsarbeidsplasser langs kysten, og som gjør oss mindre avhengige av importert arbeidskraft. På den måten sikrer vi også sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Nylig kom det et brev til departementet fra Fiskarlaget, der de i skarpe ordelag sa at

«kvotemeldingen og Stortingets behandling av denne, har satt hele fiskerinæringen i en nærmest umulig situasjon hvor viktige rammebetingelser for framtida fremstår som svært uavklarte».

Dette er et sterkt signal. Det er også en kraftig dom over de borgerlige partienes useriøse behandling av fiskeripolitikken i Stortinget.

Rødt ønsker både et rikt kystfiske og levering av fisken til bedrifter i kystsamfunnene våre. Verdiskapingen i Norge øker når kystsamfunnene får bearbeidet fisken til kvalitetsprodukter. Det skaffer levebrød for kystfiskerne og for folk langs hele kysten, mens det som regjeringen og Fremskrittspartiet går inn for og gjør, er en snikprivatisering av retten til framtidens fiske, og det er et svik mot kystens folk.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [11:50:32]: Regjeringen har lagt fram en proposisjon om endringer i deltakerloven og havressursloven. Formålet er å legge til rette for at fiskeriforvaltningen kan følge opp de delene av kvotemeldingen som Stortinget allerede har sluttet seg til.

Lovforslaget er således en teknisk oppfølging av vedtak som Stortinget allerede har fattet i forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen. Tiltakene er allerede drøftet og vurdert i kvotemeldingen og av Stortinget, og de har vært gjenstand for offentlige høringer. Det er gjort grundige vurderinger av administrative og økonomiske konsekvenser.

Departementet har også gjennomført en egen teknisk høring om selve lovforslagene. Hovedsaken her var å belyse lovtekniske problemstillinger.

Lovforslaget vil bidra til et mer moderne og oppdatert regelverk. Jeg vil i denne forbindelse særlig trekke fram tre tiltak i kvotemeldingen som får nye og gode lovhjemler. Tiltakene er viktige for å kunne framtidsrette norske fiskerier:

Det første tiltaket er den nye felles fisketillatelsen, som erstatter dagens konsesjoner og deltakeradganger. De får en egen lovhjemmel i deltakerloven § 12. Disse felles fiskeritillatelsene vil bidra til en betydelig forenkling av regelverket ved at alle adgangsregulerte fiskerier reguleres med samme type tillatelse og etter harmoniserte regler.

En annen viktig fordel er at de nye fisketillatelsene ikke har noen forhåndsfastsatt tidsbegrensning, slik at en ikke trenger å fornye dem årlig, slik en gjør i dag. Dette vil innebære ressursbesparelser og gi aktørene større forutsigbarhet og tillatelsene en mer realistisk tidshorisont.

Det andre tiltaket jeg vil nevne, er de nye faste kvotefaktorene, som reguleres i ny § 15 i deltakerloven. Kvotefaktorer har i svært lang tid inngått som et viktig element i den årlige kvotefordelingen mellom fartøy. De er med andre ord av stor betydning for fartøyets driftsgrunnlag. Likevel har kvotefaktorer aldri vært omtalt direkte i lovverket og i liten grad i forskrifter, noe som dessverre gir mulighet for usikkerhet om rettstilstanden.

Lovproposisjonen bøter på dette ved å omtale kvotefaktorene og deres rettslige status direkte i loven. Dette bidrar til rettsavklaring og et mer allment tilgjengelig regelverk og til større forutsigbarhet for aktørene.

Det tredje tiltaket er kvoteutvekslingsordningen. Kvoteutvekslingsordningen er helt ny og vil bidra til betydelig større fleksibilitet for mange fartøyeiere: Innenfor gitte rammer vil rederiene kunne utveksle kvoter for ett år om gangen, for å tilpasse driften på kort sikt. Ordningen vil kunne utformes uten kompliserte søknadsprosedyrer og spare forvaltning og næring for unødvendige utgifter.

Jeg er glad for at vi nå får på plass nødvendige lovhjemler for å følge opp de mange gode tiltakene i kvotemeldingen som Stortinget allerede har sluttet seg til. Så langt har forvaltningen bare kunnet følge opp de relativt få tiltakene i kvotemeldingen som ikke forutsetter lovendringer. Med de nye lovhjemlene på plass vil prosessen endelig kunne bli mer omfattende.

Det neste steget for fiskeriforvaltningen vil være å gjennomføre nødvendige høringer om forskriftsendringer. Slik vil den endelige implementeringen av Stortingets vedtak kunne finne sted, noe jeg ser fram til.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:05:35]: Regjeringen legger til grunn i Prop. 137 L for 2020–2021 at Stortinget kan lovbehandle forslag som var fremmet som melding for Stortinget, uten å bry seg om Riksrevisjonens alvorlige og sterke kritikk – som f.eks. mangel på konsekvensutredning i forkant av endringsforslag, og at de ikke i større grad har vurdert hvordan endringene i kvotesystemet påvirker fiskeriaktiviteten i kystsamfunnene etter at de har blitt gjennomført.

Riksrevisjonen ser det som alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått til dels utilsiktede negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn. Dette ser vi når vi ser på utviklingen i en rekke kystkommuner. Ta f.eks. min nabokommune, Loppa, en kommune i Finnmark: De har mistet over 70 pst. av kvotene de hadde i 2004, og som følge av dette er befolkningstallet mer enn halvert. Loppa, som bestandig har hatt god kontroll på kommunens drift, sliter nå med å beholde bra bosetting på de mange småstedene i kommunen. Det er rart å tenke på at Loppa ikke lenger har helårige industriarbeidsplasser innenfor tradisjonelt fiskeri. Da er det kanskje ikke så rart at folketallet går ned.

Regjeringen lytter ikke til de mange som ønsker å utsette lovarbeidet til etter at Riksrevisjonen har lagt fram konklusjonen fra sin undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket, en konsekvensanalyse som ville ha hjulpet oss i beslutningen, og som lett hadde vist hva som er uheldige valg. Riksrevisjonen kritiserer at regjeringen dropper lovpålagte samfunnsøkonomiske analyser. Stortinget, med sitt forventede vedtak, godkjenner at regjeringen fortsatt kan droppe slike analyser ved de lovendringer som nå foreslås for Stortinget. Det Stortinget nå legitimerer, er at regjeringen fortsetter en praksis som river bort livsgrunnlaget for fiskevær etter fiskevær. Det skulle være unødvendig å si at dette er alvorlig, meget alvorlig.

Jeg var inne på det i stad: Et annet moment som jeg hadde håpet at en ville ha sett på, er det faktum at det nå kjøpes og selges kvoter uten at Stortinget har åpnet for dette. Selv om dette er en praksis som flere har vært med på, er det like fullt ikke slik loven sier at det skal være. Dette må stoppe.

Steinar Reiten (KrF) [12:08:55]: Vi har med interesse merket oss at representanter fra opposisjonspartiene i det siste har brukt mye tid og energi på å kritisere regjeringens fiskeripolitikk. Det lever vi godt og vel med, all den tid fiskeriministeren gjør et forbilledlig arbeid med å invitere til dialog med fiskeriorganisasjonene og gjennomføre gode og grundige høringsprosesser når overordnete stortingsvedtak skal implementeres og nedfelles i nytt regelverk. Det som imidlertid er totalt fraværende i retorikken fra opposisjonspartiene, er å gi felles signal om hva fiskerinæringen og den enkelte fisker vil ha å forholde seg til ved et eventuelt regjeringsskifte i høst. Hva er egentlig fiskeripolitikken, innholdet i fiskeripolitikken, som opposisjonspartiene i så fall vil føre?

At opposisjonspartiene behendig unngår å si noe om det, er for så vidt forståelig, for her spriker det godt i staurbøra. SV vil inndra hele kvotegrunnlaget fra plikttrålerne og overføre det til kystflåten, for øvrig uten å kunne gi noe godt svar på hvordan en slik massiv kvoteoverføring vil slå ut med tanke på overfiske på kysttorsken og jevn råstofftilgang gjennom året. Partiet Rødt, som håper på en vippeposisjon overfor en rød-grønn mindretallsregjering, går enda lenger. Da Stortinget behandlet kvotemeldingen i juni i fjor, sa representanten Moxnes at det er på tide å sende frysetrålerne til opphogging og overføre hele kvotegrunnlaget til kystflåten. I Senterpartiet kan det virke som om fiskeripolitikken endres internt hver gang representantene Pollestad og Adelsten Iversen tar ordet for å kommentere kvotefordeling mellom flåtegruppene.

Under behandlingen av kvotemeldingen foreslo Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å utrede en gjeninnføring av 28-metersgrensen for kystflåten, for øvrig en begrensning som de samme partiene selv fikk fjernet i 2010, da de satt i regjering. På spørsmål fra magasinet Norsk Fiskerinæring om hvilket kvotegrunnlag en ny kystflåtegruppe over 28 meter i så fall skal fiske på, blir de samme partiene svar skyldig. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er rørende enige om at det er et spørsmål som må utredes grundig, mens SV mener at fartøy over 28 meter skal reguleres som havgående fartøy. Det kan ikke forstås annerledes enn at SV mener at disse fartøyene da skal komme i tillegg til de havgående fartøyene som allerede fisker på kvotegrunnlaget til den flåtegruppen.

Under Stortingets behandling av kvotemeldingen foreslo SV, sammen med Senterpartiet, også å be regjeringen om å utrede en ordning der dagens system med kjøp og salg av fartøy med kvoter blir erstattet av et konsesjonssystem der nærhet til ressurs og kompetanse avgjør tilgang på rettigheter – hva nå det måtte bety. Det var et forslag som innebar at de to partiene er villige til å vurdere en omlegging av adgangen til lukket fiskeri som er langt mer vidtgående enn noen av forslagene som ble presentert i kvotemeldingen. Forslaget fikk ikke støtte fra Arbeiderpartiet, og det ble heldigvis ikke vedtatt. Og mens SV, Rødt og Senterpartiet vil sette EØS-avtalen på spill og dermed forrykke hele grunnlaget for norsk fiskeeksport til EU, tviholder Arbeiderpartiet på at det ikke er aktuelt å gå i regjering med reforhandling av EØS-avtalen som en del av regjeringsplattformen.

En felles rød-grønn fiskeripolitikk eksisterer ikke. Den består av fragmenterte og til dels populistiske utspill som spriker i alle retninger. Det lover ikke godt for en av Norges viktigste distriktsnæringer ved et eventuelt regjeringsskifte til høsten.

Terje Aasland (A) [12:12:16]: La meg starte med å si at når en diskuterer næringspolitikk i Stortinget, burde en i utgangspunktet hatt som mål at en ble enig, laget gode, brede løsninger for rammebetingelsene, sånn at en fikk framtidsoptimismen opp og la grunnlaget for forutsigbarhet og stabilitet. Det er det stikk motsatte som har skjedd gjennom behandlingen av kvotemeldingen, og gjennom oppfølgingen nå av de vedtakene som er gjort i Stortinget. Det er tilnærmet en katastrofe å registrere hvordan stortingsflertallet i utgangspunktet har bidratt til rot og rør overfor en næring som har hatt lyse framtidsutsikter. Det er det som er resultatet.

Så hører vi nå at noen liksom prøver å legge skylden på opposisjonen. Jeg vil advare mot å blande opposisjonen inn i en rolle de selv må ta ansvar for. Det er ingen stabilitet og forutsigbarhet, det flertallet nå vedtar. Tvert om er det å skape usikkerhet, og det startet med kvotemeldingen. Det var ikke noe grunnlag for å lage enighet rundt den og de forslagene som kom der. Det viste jo diskusjonen i Stortinget. Det var en feilslått kvotemelding – en kvotemelding der vi fikk vedtak der en ikke helt visste hvor hen en skulle. Det var resultatet, og det har vært massiv motstand hele tiden.

Hele kysten er i utgangspunktet i opprør på grunn av den behandlingen som flertallet legger i kvotemeldingen, og i oppfølgingen av denne. Det er resultatet i en næring hvor det nå burde være investeringer, omstillinger, kontrahering av nye fartøy, osv. Det er der vi burde vært, for det er grunnlag for optimisme. Men på grunn av regjeringen, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er det skapt mye usikkerhet og rot og rør. Jeg bruker det uttrykket i all enkelhet, for det forstår alle hva betyr. Nå ser vi at kontraheringene går ned, usikkerheten sprer seg. Det meldes om mindre interesse for nybygg og større oppgraderinger av fiskebåter i en tid da vi egentlig burde sørget for at fiskeriflåten ble fornyet, i en tid da maritim sektor virkelig trenger nye oppdrag.

Så prøver de her i stortingssalen å skyve ansvaret for at det ikke fungerer, over på en opposisjon som fra dag én har påpekt svakhetene i kvotemeldingen, og som nå påpeker svakheter i det som er oppfølgingen – stabiliteten og tryggheten i det. Nei, hadde det vært tak i både fiskeriministeren og flertallet nå, hadde en gjort som representanten Myrseth sa, tatt en timeout og fått ro, stabilitet og igjen en framtidstro langs kysten og i norske fiskerier, for vi trenger det.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:15:20]: Nå har jeg forsøkt å lytte nøye til de innleggene som har vært, for å forsøke å finne ut om det faktisk er sagt noe om det lovforslaget som ligger fremme her. Da vil jeg gi honnør til representanten fra SV, som faktisk har sagt noe om grensedragningen mellom storting og regjering, mellom forvaltningsnivåene, når det gjelder lovforslaget. Det som er litt synd, er at hvis det skulle holdt her i dag, burde det ha kommet fram i forbindelse med kvotemeldingen at man ønsket en annen myndighetsfordeling enn den som ligger der i dag. Det gjorde det ikke, og dermed er det kanskje slik at det er litt vanskelig å ta hensyn til det i den prosessen som har vært her. Men det lovforslaget som ligger her i dag, endrer ikke i hovedsak den fordelingen mellom forvaltningsnivåene, eller myndighetsnivået.

For de andre er denne debatten her i salen i dag noe av rettsgrunnlaget for hvordan man skal kunne forstå det regelverket som, mest sannsynlig, blir vedtatt i dag. Da hadde det vært greit å vite hvorvidt man var mot eller for det som ligger her som forslag i salen i dag. Det har man ikke sagt noe om, man har bare sagt at man ønsker å utsette det. Så det er på en måte utfordringen her.

Kvotefaktor er måten man fordeler det på i dag. Hva er galt med det? Er det galt, eller er det rett å få det kodifisert i loven, slik at man har sammenheng mellom kart og terreng? Når man bruker faste kvotefaktorer, blir det enklere og lettere for de enkelte fartøyeierne og fiskerne å håndtere dette? Og er det bedre med disse faste kvotefaktorene enn med det finmaskede systemet på 90 cm som vi hadde fram til i dag? Og når det gjelder kvoteutveksling, er det greit å vite om man mener det er riktig at man skal fortsette med den behovsprøvde løsningen vi har i dag, eller om vi skal tillate en kvoteutveksling slik som det er foreslått her, i svært begrensede former, men som vil gi et mer effektivt og tilpasset fiske.

Jeg vil oppfordre til at man sier hva man mener om lovforslagene her, for man kan se det som en helhet, at det er en sky, og at det bare kan forstås i lys av en helhetlig kvotemelding, men man kan også se på de enkelte bestemmelsene og se om de er fornuftige i seg selv, enten man er for eller imot kvotemeldingen. Slik jeg kan se det, ville disse forslagene i hovedsak vært foreslått uavhengig av kvotemeldingen, fordi de er de praktisk fornuftige i forhold til den praksisen som er i forvaltningen i dag, og som er ønsket av Stortinget. I tillegg tar de hensyn til det Riksrevisjonen påpekte angående dette. Det er ingenting her som avskjærer samfunnsøkonomiske beregninger på noen måte.

Cecilie Myrseth (A) [12:18:21]: Representanten Nilsen sier han har stått her og lyttet, og så bruker han tid på talerstolen på å etterlyse hva opposisjonen mener. Det ble jo sagt i første innlegg. Vi stemmer imot. Jeg vet ikke om man kan si det så mye tydeligere enn det.

Det er ganske spesielt å være vitne til den totale ansvarsfraskrivelsen fra flertallet i denne salen. Nå har det vært opposisjonens skyld hele denne perioden at det er usikkerhet i fiskeriene. Det er opposisjonens skyld at det er uro. Nå er dette politisk spill fordi det er valgkamp. Jeg vet ikke hva som var begrunnelsen for to år siden, men argumentasjonen har i hvert fall vært den samme. Det skal de ha, de har holdt seg til den samme argumentasjonen: Det er opposisjonens skyld når det blir usikkerhet og uroligheter politisk.

Kan man ta litt ansvar selv for at det blir sånn? Kanskje det er fordi man gjør dårlige vedtak, kanskje det er fordi man gjør dårlige vurderinger, kanskje det er fordi man ikke lytter godt nok?

I dag kom det noe nytt, i dag var det ikke bare opposisjonens skyld. Nei, det er Fiskarlagets skyld. Det er Fiskarlagets skyld fordi det er så mye uro i Fiskarlaget – de klarer ikke å bli enige. Derfor kom det klare vedtaket for noen dager siden. Jeg har ikke hørt at det var stor uenighet i Fiskarlaget om det vedtaket som nå kom. Jeg tror det er ganske stor enighet langs kysten om det som kom, fra Kystfiskarlaget og helt til fiskebåtene. Så jeg forstår ikke det, men jeg skjønner at det er ubehagelig å måtte ta ansvar for at det er uro. Men den politikken som føres, er den til enhver tid sittende regjerings ansvar. Når det blir uro på grunn av politikken, må man også ta ansvar for det.

Så fikk vi nok en gang høre fra representanten Steinar Reiten hvor ille det blir for fiskeripolitikken med en rød-grønn regjering. Det er det ingen som tror på, for det er én ting de rød-grønne partiene har vist, også i løpet av de siste årene: I denne salen er man i veldig stor grad enige om fiskeripolitikken. Man har en felles retning. Man vil styrke kystsamfunnene, man vil få på plass en mer rettferdig fordeling.

Så må disse tre partiene få være tre partier. Vi har ingen regjeringserklæring ennå, men den skal komme, og den kommer til å bli veldig bra for kysten. Jeg er sikker på at det er ganske mange som nå ser fram til at den kommer, det kan man se på opprøret som er. Men jeg er enig med Fiskarlaget, man burde satt seg ned og tatt en timeout og faktisk fått til vedtak som ville skape forutsigbarhet og en mer rettferdig fordeling for kysten. Det er vi beredt til å gjøre, og det var vi også i forrige runde.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:21:33]: Takk til statsråden, som klargjer at det vil vere mogleg å forfølgje Stortingets merknadar og vedtak, også når forskrifta no blir fastsett, på så mange ulike område, sånn at ein kan sjå korleis politikken blir ført frå Stortinget. Sjølv om SV er ueinig i store delar av den politikken som blir ført, er det eit veldig viktig demokratisk prinsipp at ein skal kunne forfølgje det. Aller helst, som representanten Nilsen er inne på, burde det vere mykje klarare i loven kva loven faktisk seier, med tanke på å leggje dei overordna føringane.

Dette har også SV problematisert i ei årrekkje. Vi meiner det er eit stort problem i fiskeripolitikken at fullmaktene er så vide. Vi har hatt fleire saker med departement, og også direktorat, fordi ein har flytta desse fullmaktene vidare nedover i systemet, som Riksrevisjonen har påpeikt det problematiske i. Vi trur det er regjeringa som gjer dette, så gir regjeringa vidare fullmakter til underliggjande organ, osv., osv., og så har ein ingen kontroll over det, som Riksrevisjonen har påpeikt. Instrukssaker var f.eks. eit stort tema i førre stortingsperiode og eit eksempel på kor gale det kan gå. Ein skapar heilt unødvendig konflikt. Kystkvotesaka hadde same problemstilling. Sånn kan ein gå frå område til område, noko som har sitt problem i at Stortinget i altfor liten grad gjer det Stortinget skal gjere, å fastsetje lov, men flyttar det.

Så til Reiten: Alternativa er kaos, dagens kaos, eller ein annan type kurs. Når ein ser at det som kan krype og gå av fiskerisamfunn og fiskeriorganisasjonar er kritiske til den linja regjeringa legg seg på, kan ein spørje seg: Kva problem er det ein eigentleg forsøker å løyse her – kven sine problem? Kven sine interesser er det ein eigentleg prøver å møte? Det verkar som at det er noko ein berre prøver å finne på heilt på eiga hand. Hadde det vore i industrien, at heile Industri-Noreg, NHO og alle industrikommunar det vedkom, var ueinige i industripolitikken, hadde han ikkje blitt gjennomført. Men i fiskeripolitikken gjer ein det. Der er det heilt greitt.

Det er heilt feil at SV ønskjer å fjerne heile kvotegrunnlaget frå plikttrålarane. Det vi har sagt, er at aktivitetsplikta skal bestå. Det er rundt ein tredjedel av dei som er knytte til aktivitetsplikten, som i dag er ein del av pliktordninga. Rett skal vere rett.

Vi byggjer vår politikk på to offentlege utgreiingar som viser at heile systemet med plikttrålarar ikkje fungerer etter Stortingets vedtak. Det fungerer ikkje. Det gjorde også at Per Sandberg, da han var fiskeriminister, foreslo å avvikle heile greia. Det var vi i SV heilt einig i. Vi ønskjer å flytte kvantumet til kyst, der ein får mykje meir verdi.

Til slutt vil eg berre seie at det er eit teikn i tida at regjeringspartia brukar meir tid på å skildre opposisjonens politikk og kva som kan skje etter valet, enn på å forsvare dagens politikk med dagens regjering. Vi får håpe dette fortset.

Steinar Reiten (KrF) [12:25:00]: Vi som har vært med i politikken en stund, vet at en viktig del av politikkens vesen nettopp er å påpeke det en mener er feil i motpartens politikk. Men det skal også være en del av politikkens vesen at en i så fall kan presentere et alternativ. Det kan ikke opposisjonen. Representanten Myrseth kan si hva hun vil, men per i dag spriker det i alle retninger. Vi kan jo gi opposisjonen en mulighet nå til f.eks. å fortelle hvordan den disponible kvoten av torsk skal fordeles mellom den havgående fiskeflåten – hovedsakelig bestående av trålere – og kystflåten. Jeg har ikke registrert at det er noe felles svar på det så langt. Så får partiene sette seg sammen og se om de klarer å bli enige om det de så langt har vært uenige om. Det blir et langt lerret å bleke, og det er mange sigarer som da må jekkes ned en del hakk, med tanke på tidligere uttalelser.

Geir Pollestad (Sp) [12:26:08]: I det første innlegget mitt tok eg til orde for at dei fiskeripolitiske talspersonane til regjeringspartia og Framstegspartiet burde beklaga overfor næringa for det kaoset dei har skapt. Me har følgt debatten, og me har registrert at dei er veldig godt fornøgde med eigen innsats, med unntak av Framstegspartiet, som no openbert har vorte så mykje støtteparti til regjeringa at dei òg overlèt snakkinga til regjeringspartia.

Når det gjeld behandlinga av kvotemeldinga, fekk me frå representanten frå Venstre eit innblikk i kva som skjedde i forhandlingsrommet. Eg skal ikkje gå inn i det, eg betraktar det som fortruleg. Men eg registrerer at han var fornøgd med Knag Fylkesnes, han var kanskje mindre fornøgd med andre. Det er sikkert ein ros representanten Knag Fylkesnes set stor pris på.

Eitt av punkta som gjorde at Senterpartiet ikkje kunne sitja i det forhandlingsrommet, var dette behovet for å ha ei ny fiskal avgift på fisk. Det meinte me var heilt feil, og det ønskte me ikkje å vera med på.

Så vart det òg sagt at ein i liten grad ser alternativ. Det første alternativet me har kome med, er at me ønskjer å veta konsekvensen av politikken. Me har sagt: Lat oss greia ut ting først, og så vedtek me. Mens det ein har gjort her, er at ein har vedteke mange ting, og så har ein lagt med eit PS til regjeringa: Hugs å greia ut dette. Det er jo ikkje sånn me driv politikk i Noreg, like lite som det er ein del av det demokratiske prinsippet i Noreg at ein kjem frå eit regjeringsparti og ber opposisjonen slutta å spreia usikkerheit. Det går jo ikkje an. Det er regjeringa og fleirtalspartia som har ansvaret for dette.

Det vart òg sagt at me er lite synlege når det gjeld kva me meiner om desse endringane. Me synest det er dårlege endringar, me stemmer mot alle i hop. Me ønskjer ikkje å vera med på den retninga på fiskeripolitikken som dette legg opp til. Me ønskjer ein annan kurs, og me ønskjer òg å ha ei meir faktabasert og dialogbasert utforming av fiskeripolitikken enn det som er tilfellet i dag. Ein greier ikkje å ta inn over seg lite grann den ganske massive kritikken som kjem frå Fiskarlaget, og på toppen av det heile har me ein fiskeriminister som seier at det ikkje er han som er problemet, det er Fiskarlaget som er problemet. Det er nytt, eg synest det er oppsiktsvekkjande, og det er eit teikn på ei regjering som er mett og fornøgd med seg sjølv, og som ikkje evnar å sjå at dei har gjort ein dårleg jobb i denne saka.

Eg håpar at saksordføraren i det siste innlegget sitt kan vera noko meir audmjuk og seia at kanskje me skal greia ut dette først, kanskje me kunne gjort ting betre, men lat oss no ta ein fot i bakken og sjå korleis me kan berga stumpane av det me har sett i gang.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:29:24]: Jeg vet ikke om jeg vil skuffe eller glede med det jeg vil si. Uansett er det i hvert fall sånn at jeg og mitt parti opplever at de endringene som ligger her, ikke er knyttet til det som har vært kritisert i hoveddelen av meldingen. Dette er fornuftige forslag som burde vært gjennomført uansett om man hadde fortsatt med dagens system, om man hadde endret det, eller om man hadde gjort akkurat det som står i kvotemeldingen.

Jeg vil i alle fall si én ting, nemlig at de som har fulgt prosessen med kvotemeldingen, vet at disse forslagene er kvalitetssikret og gjennomført på samme måte som alle andre lovforslag i denne sal, både gjennom en NOU, gjennom en stortingsmelding, gjennom høringer og gjennom vanlig kvalitetssikring. Det er ikke noe som står igjen i disse sakene. De er fornuftige, og de bør gjennomføres, rett og slett for å forenkle og for å bringe kartet bedre i tråd med terrenget. Der er jeg enig med representanten Fylkesnes, at det er viktig, og det tror jeg noen av disse forslagene gjør selv om man vil være uenig i enkelte av dem.

Jeg registrerer at vi har fått en litt spesiell debatt mot slutten her, der man forsøker å si at man skal avskjære noen fra å mene noe om hva andre mener. Jeg tenker at det viktige i denne salen er at vi faktisk mener noe om alle tingene vi mener noe om, og det andre mener noe om. Det er det som kalles en debatt. Med det vil jeg si at for meg har denne saken dreid seg om de lovendringene som faktisk skal gjøres her.

Avslutningsvis, slik som debatten er blitt nå, føler jeg et behov for å si at det er greit å kritisere for usikkerhet i en prosess, men samtidig skal man ta inn over seg at det kanskje lå elementer i det som var systemet, som skapte usikkerhet, og som ble synlige når prosessen ble satt i gang. Samtidig synes jeg det er vanskelig å håndtere en debatt der man på den ene siden har en rekke forslag som skaper større usikkerhet for den enkelte utøveren, med tanke på både stabiliteten i kvotefordelingen og andre elementer, og samtidig kritiserer den usikkerheten som skapes. Det kan vi ta en lengre debatt om en annen gang.

I dag gjaldt det disse lovendringene. Dem anbefaler jeg sterkt, for de er fornuftige, uavhengig av politisk ståsted og mening om fordeling av ressurser eller om gjennomføringen av fiske på hvilken art det nå skulle være. Dette vil være fornuftig å gjøre uansett. Det vil bidra til forenkling og kan gjøre hverdagen litt enklere for dem som er involvert, og til at kartet stemmer noe bedre overens med terrenget.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:32:12]: Det ligg jo ei ibuande usikkerheit i at desse tinga ikkje står i loven, at det plutseleg kjem ei forskrift som blir sendt ut på høyring. Det kjem til å kome veldig mange forskrifter som skal sendast ut på høyring. Da får ein plutseleg sjå om dette er gjennomføring av den politikken. Det som tidlegare har vist seg, er jo at gjennomføringa av politikken gjerne ikkje er heilt i tråd med det føringane frå Stortinget har vore. Ein får diskusjon på diskusjon på diskusjon, og det blir usikkert og uføreseieleg for næringa. Eg meiner at det er uklokt, og det er også det prinsipielle med Stortingets rolle, men det har eg sagt.

Viss eg skal bevege meg inn på det som er representanten Reitens forsøk på å beskrive ei eller anna uklarheit rundt kva som er regjeringas ønske her, vil eg gi ei trepunktsliste over det eg kan lese som opposisjonens felles politikk no:

1. meir til den delen av flåten som bidrar mest til verdiskaping langs kysten og til samfunnet

2. mindre konsentrasjon og mindre kjøp og sal

3. meir til ungdom og kvinner

På alle desse punkta har regjeringa ein motsett politikk, så det er ein ganske klar forskjell som eg ikkje klarer å sjå korleis Reiten klarer ikkje å sjå, med mindre ein vel ikkje å sjå.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [12:33:42]: Først må jeg si at jeg registrerer at Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets kritikk mot lovproposisjonen ikke dreier seg om innholdet, men egentlig mest om prosessen. Det er på en måte greit, og det henger nok sammen med at lovforslaget er en fullt ut lojal oppfølging av Stortingets vedtak.

Jeg har også lyst til å si at jeg selvfølgelig er positiv til det som er blitt sagt som en invitasjon fra opposisjonen til å lete etter felles løsninger. Da må vi finne mest mulig brede løsninger i Stortinget for ting som kommer, og det kommer det til å bli rikelig med anledninger til å gjøre innenfor fiskeripolitikken. Vi har to isfjell som kommer sigende – det ene heter tilbakefall og revurdering av strukturkvoter, og det andre er overgangen fra hjemmelslengde til faktisk lengde, noe som skal være en forenkling av fiskerinæringen.

Jeg må også si til Stortinget, i og med at det er blitt stilt spørsmål ved det, at jeg bruker veldig mye av min tid som statsråd til dialog med næringens organisasjoner og også med enkelte fiskere. Det er særdeles viktig med en sånn dialog for bl.a. å finne gode løsninger. Spesielt i det året som er gått, og i det året vi er inne i, når det gjelder korona, er det behov for en tett dialog. Jeg opplever at næringen synes det er veldig positivt.

Det er også viktig å si at Fiskarlaget hele tiden har sagt at de ønsker å utsette kvotemeldingen. Litt av årsaken til min uttalelse er at Fiskarlaget har en intern uenighet om hvordan fiskeressursene skal fordeles, og det er jo godt kjent.

Så er det fra regjeringens side kjempeviktig å legge til rette for og å jobbe for at vi skal få flere arbeidsplasser og mer verdiskaping langs kysten. Derfor ønsker vi stabilitet og forutsigbarhet i ressursfordelingen. Det er viktig for næringsaktørene, og vi skal jobbe for at de gode tidene innenfor fiskeri skal fortsette.

Her om dagen så jeg i media at ifølge Statistisk sentralbyrå – og jeg får ta alle mulige forbehold om at jeg har lest feil, men jeg leste det da vitterlig – var gjennomsnittslønnen for en norsk fisker 900 000 kr i 2020. Det gir i hvert fall et uttrykk for at det har gått meget godt i fiskerinæringen.

Det å omsette den lønnsomheten i videre utvikling av arbeidsplasser og verdiskaping er kjempeviktig. Så er det å få til flere helårige arbeidsplasser basert på de mulig potensielt evigvarende fiskeressursene vi har, hvis vi behandler dem rett og bærekraftig. Så er det å være en garantist for EØS-avtalen og markedsadgang – alle de titusener av arbeidsplasser. 15 000 i Nord-Norge alene jobber i en ekstremt eksportrettet næring. Det er kjempeviktig ikke å skape usikkerhet rundt markedsadgang og EØS-avtalen. Og mer til ungdom: Jo, det gjennomføres nå gjennom ekstra kvoter for alle under 30 år i åpen gruppe – fire tonn i år.

Cecilie Myrseth (A) [12:37:00]: Man sier gjentatte ganger at Fiskarlaget hele tiden har ment at man skulle utsette saken. Det stemmer ikke. Det er faktisk feil. Vi har hatt høring om denne saken, og da fikk Fiskarlaget direkte spørsmål fra meg om man burde utsette saken etter at Riksrevisjonens rapport var kommet. Svaret var da nei. Det er bare slik det er. Grunnen til at man mener det man mener nå, handler om at man har sett resultatet av behandlingen.

Så kan man jo tenke at man ikke burde lytte til et splittet Fiskarlag, eller at man ikke burde lytte til opposisjonen denne gangen heller, men kritikken er reell, frustrasjonene er reelle, og problemene er reelle, enten man vil anerkjenne det eller ikke.

Jeg setter pris på at fiskeriministeren ønsker dialog, men fram til nå har han ikke akkurat vist det. Jeg kan bare vise til kontrollsaker eller en varslet havbrukssak eller denne saken, der vi har sagt flere ganger at vi burde ta en fot i bakken. Svaret har også vært nei der.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:38:14]: Ved slutten av debatten vil jeg også gjerne gripe tak i noe som kanskje ikke nødvendigvis står direkte i lovforslaget, og det var representanten Knag Fylkesnes som inspirerte meg til det. Men først vil jeg gi representanten Cecilie Myrseth rett. Det er helt rett det hun sier, det er ikke slik at Fiskarlaget hele tiden har villet utsette saken, og det er riktig at det var det som var svaret på spørsmålet. Så da har jeg i hvert fall fra dette partiets side fått rettet opp det.

Det jeg vil bruke to ord på, er likestilling i fiskeriene. Når en ser en bransje der en så stor del av dem som er involvert i bransjen, faktisk eier sitt eget firma og eget fartøy, har likestilling også noe å gjøre med langsiktig formuesfordeling og maktforhold mellom kvinner og menn i dette samfunnet. Det betyr at en av de tingene jeg har lagt vekt på å ta med i kvotemeldingsbehandlingen, er at vi skal ha en strategi for økt likestilling i fiskeriene, og det håper jeg hele salen kan bidra til å følge opp. Det var vi som fremmet det forslaget i forbindelse med kvotemeldingen. Derfor føler jeg det er litt urettferdig når jeg blir beskyldt for at vi ikke tenker på kvinner i fiskeriene og likestilling i fiskeriene fra vår side. Det gjør jeg faktisk. En av de tingene som viser dette konkret, var at fram til denne regjeringen tiltrådte, var det slik i praksis at hvis man fikk barn og tok ut full permisjon og ammet, ville man miste sin status som aktiv fisker og dermed også miste store deler av rettighetene man hadde i fiskeriene. Det er endret på i løpet av denne perioden – en veldig viktig, lite omtalt avgjørelse, som gjør det enklere for begge kjønn å ta aktivt del i fisket, skape seg de samme formuene som beskrives, og ha de samme rettighetene også i forbindelse med f.eks. et samlivsbrudd, der begge kan ha samme rettigheter opp mot den formuen som de begge har bygget opp.

I mange tilfeller er det slik at det er to som bygger opp dette, men rettighetene tilhører kun én, og det er viktig å arbeide videre mot å sørge for at det ikke i framtiden, når min sønn vokser opp, er slik at det er 97 pst. menn som er aktive i denne næringen, og som er eiere. Vi bør ha som målsetting i Stortinget å sørge for en bedre kjønnsfordeling. Selvfølgelig vil vi nok ha forskjellige meninger om hva slags virkemidler som er aktuelle for det, men vi må i hvert fall sørge for at vi kommer nærmere.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:41:49] (ordfører for saken): Jeg lover at jeg ikke skal bruke like mye av min saksordførertaletid i denne saken.

Innledningsvis vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken. Representantforslaget dreier seg om å ta inn i § 4 i lov om offentlige anskaffelser en henvisning til prinsippet om ivaretagelse av miljø-, sosial- og arbeidsrettslige forhold, og at dette likestilles med gjeldende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet i offentlige anskaffelser. Dette forslaget løftes fram av et mindretall i komiteen.

På bakgrunn av eksisterende regelverk i lov og forskrift og tilbakemelding fra næringsministeren har komiteens flertall kommet til at dagens regelverk er dekkende på området. Det er bl.a. gjennom forskrifter slått fast at disse hensynene ligger til grunn og er avvisningsgrunn ved offentlige anbud. Dommen det henvises til i forslaget, gjelder også det – hvorvidt et brudd på arbeidsmiljøforpliktelser kan være avvisningsgrunn. Det ble slått fast at det er det innenfor eksisterende rett, og siden dette i hovedsak er et felles europeisk regelverk, vil dommen også ha virkning for norske forhold. Men dette er, som tidligere sagt, dekket i norsk regelverk allerede.

§ 4 ivaretar egentlig plikter oppdragsgiver har overfor tilbydere, og sikrer at de behandles rimelig, rettferdig og i tråd med god forretningsskikk – med andre ord spillereglene for konkurransen for å beskytte tilbyder mot vilkårlighet. Bestemmelsen som her foreslås, gjelder noe annet, nemlig hva tilbudene skal inneholde, altså plikter eller hensyn leverandørene må overholde for å ha et gyldig tilbud eller for ikke å risikere at tilbudet blir avvist før det blir reelt vurdert. Med andre ord endrer forslaget denne paragrafen fra å være en beskyttelse fra leverandørene til å være et krav til leverandørene, og skaper dermed en innbyrdes spenning i bestemmelsen. Slik sett kan vi komme til å se konflikter der en ønsker å sette til side spillereglene for å oppnå hensynene eller motsatt, så lenge disse blandes sammen her, eller det aktivt sies at de skal likestilles.

Det er derfor viktig for meg å si at spillereglene må ligge fast og være like for alle uansett hvilke hensyn man vektlegger i anbudsspesifikasjonen. Forslagsstillerne vil nok mene at disse er komplementære, men siden de er så forskjellige og lett kan trekke i forskjellig retning, er det hensiktsmessig å skille spilleregler og hensyn fra innhold og krav til leverandør. Med andre ord kan det hende at § 4 ikke er stedet dette hører hjemme, hvis det skulle høre hjemme noe sted, men det kan en sikkert komme seg rundt. Mer utfordrende er det derimot at en da vil være i en situasjon hvor dette regelverket ville være delt mellom forskrift og lov, ikke bare på nivå, men også når det gjelder alvorlighetsgrad og betydning. Mange ville f.eks. hevde at alvorlig kriminalitet vil være et like alvorlig hinder for kontrakt, eller at fraværet av det kan være en viktig forutsetning.

I dag er disse bestemmelsene samlet på forskriftsnivå. Det gir en enklere oversikt, større fleksibilitet og kortere responstid når det gjelder utvikling av et treffende regelverk. Det kan også være et hensyn i dette. Men det viktigste er at disse forholdene, hensynene og avvisningsgrunnene allerede er ivaretatt, og det er ikke tvil om det i norsk innkjøpsrett, og da er det heller ikke noe behov for å lage en ny lovbestemmelse.

Åsunn Lyngedal (A) [12:44:58]: Lovreguleringen av et marked på 600 mrd. kr, og det bare i Norge, er viktig. Derfor ber forslagsstillerne her – og jeg er en av dem – om at regjeringen skal vurdere å endre § 4 i lov om offentlige anskaffelser slik at miljø-, sosial- og arbeidsrettslige hensyn likestilles med grunnleggende prinsipper i loven om konkurranse, likebehandling og forutberegnelighet, fordi det er viktig å være tydelig overfor alle offentlige anbydere om at det å ta hensyn til vårt felles miljø og legge til rette for at bedrifter som ivaretar arbeidsfolks rettigheter og forholdene de jobber under, er viktig for at bedriftene skal få sjanse til å konkurrere om kontrakter for det offentlige.

Jeg hører at det ikke er noen grunn til å lovfeste at anbydere skal ta hensyn til dette når de skal legge ut sine anbud. Da tror jeg det er grunn til å minne om det mangfoldet av offentlige innkjøpere som er i Norge. Én ting er staten og alle statens selskaper. En annen ting er fylkeskommunene. Så har vi alle landets kommuner og de kommunale foretakene, havner og eiendomsselskaper, som alle skal vite at de skal tilrettelegge for at vi ivaretar det felles miljøet og arbeidsrettslige problemstillinger når de legger ut sine anbud.

Jeg vil også hevde at lovfesting av et slikt krav vil kunne styrke konkurransekraften til norske bedrifter der de konkurrerer med utenlandske bedrifter, fordi norske bedrifter er gode på miljøhensyn og gode til å ivareta sine ansatte. Det gjelder om det er et sykehus som skal kjøpe inn noe, eller om det er konkurransekraften til norske verft, norsk bygge- og anleggsnæring og norsk industri. Jeg tenker at norske bedrifter, særlig kanskje i en situasjon der vi har 200 000 arbeidsledige, har rett til å forvente at det offentlige i sine anskaffelser gjør det de kan for å styrke norske bedrifters konkurransekraft.

Så til det samfunnsøkonomiske. Hvis lovfesting av kravene vil kunne tilrettelegge bedre for at norske bedrifter vinner konkurransen, er det sånn at hvis man bruker en offentlig milliard på en norsk bedrift, blir veldig mye mer av de pengene igjen i Norge etterpå, enn hvis man gir den samme milliarden til en utenlandsk bedrift for å levere til det offentlige. Da tenker jeg det er viktig at vi som storting gjør det vi kan, og bruker det handlingsrommet som er, til å lovfeste noe som styrker konkurransekraften til norske bedrifter.

Jeg tar opp det forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Geir Pollestad (Sp) [12:48:27] (leiar i komiteen): For Senterpartiet er det eit mål at når ein bruker 600 mrd. kr til offentlege innkjøp, ønskjer ein å bruka det til å styra samfunnet, ein ønskjer å bruka det politisk for å nå nokre mål.

Det er jo sånn at når ein kjøper noko, vert det veldig fort fokus på pris. Ein har knappe budsjett å halda seg til, og då er pris viktig. Det ein gjer i dette forslaget, er at ein ønskjer tyngre å lovfesta omsynet til miljø-, sosial- og arbeidsrettslege forhold og få ei lovmessig forenkling av det. Det som forundrar meg litt i kritikken av forslaget, er at ein på den eine sida seier at dette vil ha negative konsekvensar, og på den andre sida at dette er det ikkje nokon vits i, for det gjeld allereie – så det er litt sånn kva bein ein skal stå på i kritikken.

Det har òg kome ein dom frå EU-domstolen som går på desse tinga. Me er opptekne av at det vert vurdert om den gjev norske myndigheiter auka handlingsrom til å leggja vekt på eit breiare spekter av omsyn ved offentlege anskaffingar. Sånn sett er eg fornøgd med at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står saman om eit klart og tydeleg forslag. Eg ser at det ikkje får fleirtal i dag, men det er definitivt ting ein vil jobba vidare med.

Statsråd Iselin Nybø [12:50:24]: Det er ingen tvil om at det er viktig at offentlige anskaffelser gjennomføres på en bærekraftig måte. Det grønne skiftet er vår tids største utfordring, og regjeringen vil bruke offentlige anskaffelser aktivt for å stimulere til utslippsreduksjon og grønne løsninger. Anskaffelsesregelverket legger godt til rette for at det kan tas viktige samfunnshensyn som klima- og miljøhensyn, sosiale hensyn og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet når det offentlige kjøper inn varer og tjenester.

Regelverket ble endret for relativt kort tid siden. I stortingsmeldingen Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser viste regjeringen til at det på flere områder er stilt krav til samfunnshensyn i regelverket. La meg bruke klima- og miljøkrav i offentlige innkjøp som et eksempel. Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være et effektivt miljøpolitisk virkemiddel. Rammeverket for klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser er på plass. Vi har både lov- og forskriftsbestemmelser i regelverket som stiller krav til at det skal tas klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

OECD har gjennomført en evaluering av arbeidet med bærekraftige offentlige anskaffelser i Norge, og deres evaluering viser at Norge har et sterkt grunnlag for bærekraftige anskaffelser, særlig med tanke på det juridiske rammeverket.

Med det regelverket vi har i dag, mener regjeringen derfor at offentlige oppdragsgivere har et godt utgangspunkt for å gjøre gode anskaffelser som bidrar til reduserte klimautslipp, og som fremmer klimavennlige løsninger. Så er det opp til oppdragsgiverne å bruke det handlingsrommet som regelverket gir. Dette krever at alle offentlige oppdragsgivere, over 3 000 i tallet, har den nødvendige kompetansen og kapasiteten til å gjennomføre gode og bærekraftige anskaffelser. Her er det mer å gå på, som også stortingsmeldingen fra 2019 viser.

Det pågår et kontinuerlig arbeid, bl.a. i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, for å legge til rette for at innkjøpere har tilgang til nødvendig kompetanse.

Ivaretakelse av miljøhensyn, sosiale hensyn og arbeidsmarkedshensyn er godt ivaretatt i anskaffelsesregelverket. Jeg mener derfor at de forhold som tas opp i forslaget, er godt dekket i dagens regelverk.

Arild Grande (A) [13:01:05]: Denne saken avslører en politisk latskap på høyresiden – politisk latskap. For hadde det vært sånn som høyresiden påstår at det er, at dette er ivaretatt i loven, at alt er i sin skjønneste orden, hadde det jo ikke vært sånn at mange nå ber oss om å stramme inn loven.

Statsråden tar feil når hun sier at dette er godt ivaretatt, for altfor ofte ser vi at pris blir det som avgjør når det offentlige bestiller. Det forteller lokale entreprenører oss, det forteller håndverkerbedriftene oss, og det forteller fagbevegelsen oss.

Mye av problemet er at spørsmålet om miljø og arbeidsliv ikke er sidestilt med vanlige konkurranseregler. § 4 beskriver de grunnleggende prinsippene for loven, og der er det understreket konkurransevilkår, men vi mener at sosiale vilkår skal sidestilles med disse. Det er de seriøse bedriftene, arbeidstakerne i disse bedriftene, som ber om at Stortinget og politikerne tar affære.

Det er mange folkevalgte rundt omkring som ønsker å ta ansvar, og mange plasser er det vedtatt seriøsitetskrav som bidrar godt, men det er for mye sprik, og en del går ikke langt nok. Derfor vil Arbeiderpartiet, om vi kommer i regjering, jobbe fram en nasjonal seriøsitetsmodell – ikke sveklingen Difi-modellen, men en sterk modell der vi tar det beste fra det beste i de ulike modellene rundt omkring.

Jeg tror likevel at det mange steder ikke eksisterer seriøsitetskrav under terskelverdiene. Der er det mye useriøsitet. Oppdrag som kunne og burde gått til de lokale håndverkerbedriftene, går i dag i altfor stor grad til useriøse. Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for at det også må være seriøsitetskrav under terskelverdiene, og at man kan konkurrere på kvalitet framfor pris.

Både LO og Virke støtter forslaget som i dag diskuteres. Høyresiden gjør det ikke. Vi mener det kunne ha bidratt til en ytterligere opprydning. Det får vi ikke gjennomslag for, men nå har vi skrevet forslaget. Det ligger klart og venter på den dagen en rød-grønn arbeidsminister kommer på kontoret og kan iverksette ny politikk fra dag én. Da skal det bli arbeidsfolks tur.

Lise Christoffersen (A) [13:04:24]: I denne saken er jeg skuffet, men dessverre ikke overrasket, verken over Høyres, Fremskrittspartiets, Venstres eller Kristelig Folkepartis avvisning av Arbeiderpartiets forslag om at miljø-, sosial- og arbeidsrettslige forhold skal likestilles med de øvrige grunnleggende prinsippene gjennom en endring i anskaffelsesloven § 4. Høyrepartiene fornekter seg ikke.

Ifølge statsråden er tingenes tilstand såre vel – alt er bra med regelverket for offentlige anskaffelser. Det er mulig, det, men som forslagsstillere mener vi at regelverket i så fall bør gjøres enda tydeligere og brukes bedre. For hvis alt er i orden, hvorfor kan vi da på Anbud 365 lese følgende uttalelse fra NITO, datert 1. februar 2021:

«Det må gjøres en uavhengig juridisk gjennomgang med sikte på mulighet for å plassere offentlige oppdrag ved norske verft, altså en gjennomgang av handlingsrommet i offentlige anskaffelser. Dette er ett av kravene fra NITO for å komme den maritime næringen til unnsetning i en kritisk pandemi-tid.»

Eller hvorfor finner regiondirektør for NHO Viken Oslo samme sted grunn til å uttale at «[p]ris trumfer kvalitet når det offentlige skal gjøre anskaffelser»?

Eller hvorfor framhever Økokrim på sine hjemmesider rapporten fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter om arbeidslivskriminalitet fra 2020, der underbetaling av utenlandske arbeidstakere i offentlige prosjekter og offentlige anskaffelser er to av fire områder det er sett nærmere på? Vi kan bl.a. lese at underbetaling av utenlandske arbeidstakere er avdekket i flere offentlige anleggsprosjekter de siste årene.

Førstelinjeforsvaret mot a-krim er et organisert arbeidsliv, understøttet av et godt kontrollapparat og etterforskning av de ulovlige forholdene som avdekkes. Dessverre er regjeringa lunken til begge deler. Antall ansatte i Arbeidstilsynet ligger under nivået for 2016. Anmeldelser henlegges altfor ofte. Andrelinja bør være en bevisst holdning hos offentlige innkjøpere, der det bør legges mye større vekt på arbeidsmarkedslovgivningen enn i dag.

Det offentlige kjøper for 600 mrd. kr i året, og en stor del av dette skjer i fylker og kommuner. Min egen kommune, Drammen, handler f.eks. alene for 3–3,5 mrd. kr i året. I rapporten om a-krim fra 2020 finner vi at 820 virksomheter som har hatt leveranser til kommunene på over 30 mrd. kr over fire år, kan knyttes til lovbrudd. Hva så med det som ikke er avdekket?

Tilbake til NITO: Det trengs en uavhengig vurdering av muligheten for å plassere offentlige oppdrag hos norske seriøse bedrifter. En endring i anskaffelsesloven § 4 kunne være et godt sted å begynne.

Tom-Christer Nilsen (H) [13:07:36]: Jeg stusser litt over deler av debatten. Jeg opplevde at det ble framstilt som at det bare er mulig å stille slike krav som her er skissert, i anbud, og at det ikke er pålagt. Men det er faktisk pålagt, bl.a. gjennom § 5 i samme lov, altså paragrafen rett under den vi diskuterer nå, der alle statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer osv. er pålagt å ta hensyn til klima og fremme klimavennlige løsninger. I henhold til § 6 i samme lov er det anledning til å gi forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, bl.a. i bygge- og anleggskontrakter. Dette er gjort, den forskriften er der, og man er pålagt et visst nivå og en standard knyttet til dette.

De eksemplene som er tatt fram her, er i mange tilfeller eksempler på brudd på det eksisterende regelverket. Det har formodningen mot seg at de som er villige til å bryte dagens regelverk, ikke skulle være like villige til å bryte framtidens regelverk. Det er tross alt det det innebærer å bryte regelverket.

Undertegnede har bakgrunn som innkjøper, og jeg må si at jeg har store problemer med å kjenne meg igjen i deler av beskrivelsen som gis av offentlige innkjøp og offentlige innkjøpere her i salen. Offentlige innkjøpere er i all hovedsak mennesker, akkurat som oss, og legger like stor vekt på andres arbeidsvilkår, klima og miljø som vi gjør. De er også flinke til å legge disse kravene inn i kravspesifikasjonene til anbudene.

Der det av og til blir litt vanskelig i debatten, synes jeg, er når man tar feil av at et anbud bare skal vurderes etter vekting av kriteriene etter at alle kravspesifikasjonene er oppfylt. Vi så det f.eks. i forbindelse med debatten om anbud på tog her i denne salen. Den viktigste delen av det å sikre at en buss går på miljøvennlig eller nullutslippsdrivstoff, er å kreve at bussen som skal leveres, går på null- eller lavutslippsdrivstoff. Hvis man bestiller en dieselbuss, vil vektingen etterpå uansett gi en dieselbuss. Derfor er det viktig å se på helheten i dette, og min opplevelse av dette er at det ikke er regelverket det står på her.

Det var også det som ble sagt av organisasjonene i forbindelse med arbeidet med selve stortingsmeldingen: Det er i selve kontrollen av gjennomføringen av kontraktene og om de betingelsene som ligger i kravspesifikasjonene, faktisk blir oppfylt, det har sviktet i de fleste tilfellene, også i de eksemplene som har blitt nevnt her fra talerstolen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:10:42]: Det er heilt riktig at det er i kravspesifikasjonane veldig mykje blir avgjort. Står det ikkje miljø eller arbeidsliv i kravspesifikasjonane, er det ikkje noko å vekte det på, det er heilt riktig. Men ein kan heller ikkje sjå heilt bort frå vektinga. I tilfelle der ein står i valet mellom miljø, arbeidsliv, seriøsitet og den typen ting, og det står klart korleis det skal vektast, og det er nedfelt i kravspesifikasjonane, vil det få stor betyding. Så ein må på ein måte inn på begge sidene, både i vektinga etterpå og i beskrivinga før.

På sitt beste er offentlege anskaffingar ein maskin for innovasjon, for miljø og dei store forpliktingane vi står overfor, og for å skape eit betre og meir seriøst arbeidsliv, mot sosial dumping, osv. På sitt verste undergrev det akkurat desse tinga.

Eg vil seie at vi i dag har ei blanding. Det er vel ingen her som med handa på hjartet kan seie at vi har eit system som er ein motor for positiv endring, ei så pass stor endring som vi faktisk ønskjer. Det trur eg ingen kan seie. Eg trur alle er einige om at vi har eit system som i stor grad legg opp til meir eller mindre status quo.

Hyllevaremetaforen er eitt eksempel. Offentlege innkjøparar vegrar seg veldig for å gå til innkjøp av veldig innovative ting, noko som ikkje er hyllevare, som ikkje er ei etablert løysing eller produkt frå før. Viss ein, som f.eks. eit busselskap her i Oslo gjorde, går til innkjøp av ei svært innovativ løysing for billettar, og så viser det seg å gå i vasken, sit ein i gapestokken. Og ein har ikkje noko system for å kompensere for å satse på innovative løysingar. Det er berre mørkt på den sida. Dermed endar ein veldig ofte opp med hyllevare, og dei hyllevarene finst i liten grad i Noreg.

Det som NHO og aktørane i arbeidslivet generelt er heilt einige om, er at jo meir ein infiltrerer systemet med vekting av miljø, seriøsitet og samfunnsomsyn, jo meir av oppdraga vil kome til norske aktørar. Men det vil koste mykje meir. Så da må ein lage ulike former for mekanismar som gjer at ein tar ein større kostnad i det offentlege. Antakeleg vil ein få ei bølgje av veldig mykje høgare utgifter i byrjinga, før ein omsider får eit meir og meir konkurransedyktig norsk næringsliv. Det er det vi i SV føreslår at vi skal gjere, at vi bruker offentlege innkjøp som ein motor til å omstille norsk økonomi, vel vitande om at det faktisk vil koste meir. For sjølv om ein til stadigheit vel pris, at det er bra for offentlege finansar, er det berre på kort sikt. På lengre sikt vil alle vere tente med, òg næringslivet, at fornying av offentleg sektor gjennom offentlege innkjøp blir generert meir målretta, og da må ein vere villig til å betale prisen for det.

Eg tek opp forslaget frå SV.

Åsunn Lyngedal (A) [13:14:07]: Jeg må si meg enig med representanten Knag Fylkesnes når han sier at dette handler om å styre samfunnet i den retningen vi ønsker. Det handler om å bruke offentlige anskaffelser som en motor for å skape det framtidssamfunnet vi skal ha. Jeg tror at jeg og representanten Nilsen leser § 5 i lov om offentlige anskaffelser forskjellig, for det står vitterlig i andre ledd der at man kan stille miljøkrav. I maritim melding fra regjeringen, som vi har til behandling i komiteen nå, står det at regjeringen vil vurdere å stille klimakrav fra 2023. Det er jo en skam at det ikke er blitt gjort i statlige anskaffelser for lenge siden – selv om det gjøres i noen.

Det kan tas miljøhensyn. Vi mener at vårt felles miljø er så viktig at det skal gjøres. Derfor ønsker vi å lovfeste det. Vi mener også at arbeidsfolks kår, de som faktisk skal produsere denne anskaffelsen, er så viktig at man skal pålegges å legge vekt på det. Jeg tror ministeren undervurderer dem som gjør offentlige innkjøp, når hun sier at med bare litt mer opplæring vil de skjønne sitt handlingsrom. Veldig mange offentlige organer står i en situasjon med dårlig økonomi, men hvis vi sier at de faktisk skal legge vekt på disse hensynene, er det klart at de er i stand til å gjøre det.

Denne saken viser en stor forskjell mellom dagens regjeringspartier og opposisjonen i viljen til å bruke politikk til å styre samfunnet. Jeg beklager at man ikke er villig til å lovfeste disse viktige hensynene, også fordi det vil styrke norske bedrifters konkurransekraft. For vi er gode på miljø, vi er gode på arbeidsrettslige forhold, og det er bedre samfunnsøkonomi at vi bruker pengene på å kjøpe noe fra norske bedrifter enn fra utenlandske bedrifter.

Det må være merkelig å være en næringsminister som mener at det at norske bedrifter skal være konkurransedyktige, ikke er et hensyn man kan prøve å legge til rette for innenfor et lovverk. Høyrepolitikk er på sitt aller dårligste når den ikke engang vil ta inn over seg samfunnsøkonomiske betraktninger. Jeg tror norske små og mellomstore bedrifter bør legge merke til denne saken og den manglende viljen hos regjeringspartiene til å bruke politikk når de skal gjøre sitt valg til høsten.

Tom-Christer Nilsen (H) [13:16:47]: Nå ble jeg oppriktig talt litt skuffet – det minner om en reklame en gang i tiden. Men altså: Vi har vedtatt denne loven i denne salen, og det er vi som faktisk både har bestilt grunnlaget for den og gjort det vedtaket som ligger der. Det går ikke an å ta ut andre ledd i en lov og si at det derfor ikke står det som står i loven. Det går ikke an. Det er vi som har vedtatt denne loven, og da regner jeg med at vi mener at vi ikke kan etterlate et inntrykk av til dem der ute at vi ikke mener det vi har lovfestet. Det første som står i denne lovparagrafen som det ble henvist til, er:

«Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger.»

Det står altså «skal». I tillegg er det åpnet for å ha forskrifter til dette, og der står det også «skal». Jeg synes, ærlig talt, at når vi framstiller lovverk som vi selv har vedtatt, bør vi i det minste forsøke å framstille det på den måten vi har vedtatt det.

André N. Skjelstad (V) [13:19:02] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for arbeidet i saken om opprydding etter Folldal gruver. Selv om vi har våre uenigheter, har vi til felles at vi er utålmodige etter å få løst situasjonen knyttet til forurensning fra gruvedriften. Alle vil stoppe forurensning av tonnevis av metaller til elva Folla raskest mulig. At et samlet storting ønsker en raskest mulig løsning i denne saken, er både viktig og riktig og et signal til regjeringen om å prioritere denne saken.

I 245 år brakte gruvedriften i Folldal liv i bygda. Den ga mange muligheter til lønnet arbeid og den friheten det gir. Gruvedriften førte ikke bare med seg arbeidsplasser, det ble også bygd opp et samfunn rundt gruvedriften. Fra 1700-tallet og til driften ble lagt ned, var store deler av befolkningen engasjert i arbeidet med gruvedriften i kortere eller lengre perioder. Gruvedriften var med på å utvikle bygda og bygdene rundt. Bedriften ble lagt ned 1993. I dag er Folldal gruver en turistdestinasjon og et viktig kulturminne som vitner om den tiden da gruvene sysselsatte så mange som 550 personer på det meste.

Dessverre er Folldals stolte industrihistorie nå også en verkebyll for folk som bor i områdene rundt, og for naturen, som er sterkt preget av årevis med avrenning av kobber, sink, jern og sulfat. Metallutslippene er godt synlige langs den fisketomme elva Folla, og gruveområdene har det største gjenværende utslippet av tungmetaller i ferskvann i Norge.

Jeg mener det haster med å rydde opp. Det har tatt lang tid, og jeg bemerker at forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet og SV samt Senterpartiet mener at regjeringen har vært for passiv i denne saken. Da er det greit å minne dem om at de satt med regjeringsmakt fra 2005, da det endelige vedtaket fra Miljøverndepartementet kom om at staten måtte rydde opp i forurensningsproblemet i Folldal. De satt i flertallsregjering i åtte år, til 2013, men løste altså heller ikke saken.

Direktoratet for mineralforvaltning har drevet kartlegging, prøvetaking og gjennomføring av utredninger siden 2006. Arbeidet er komplisert, og flere metoder for å rydde opp er blitt utelukket på veien. Resultatet av det omfattende arbeidet som er gjort i området over mange år, skulle leveres næringsministeren i løpet av 2020. Det gir håp om at vi snart får en løsning på forurensningen i Folldal. Det er også godt å vite at viktig kulturhistorie i Folldal, representert ved Folldal Verk og områdene rundt, skal fredes, og at arbeidet fra Riksantikvarens side er i gang. Disse prosessene må selvsagt også ses i sammenheng, og vi ser fram til en oppdatering av oppryddingsarbeidet som skal gjøres i revidert budsjett for 2021.

Folldal og de omliggende områdene fortjener en endelig løsning på denne saken, og vi skylder framtidige generasjoner å ta vare på naturen og kulturen i Folldal.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:21:59]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse.

Dette er en av de store miljøsakene på fastlandet i Norge, med det største gjenværende utslippet av tungmetaller til ferskvann. Vi har jo en god historikk i landet vårt når det gjelder å løse opp i konkrete miljøproblemer. Enten det er sure vassdrag eller industriutslipp i flere fjorder, er det faktisk mange miljøproblemer som i dag er løst. Det skal vi gjøre med dette problemet også – løse det sammen.

Forurensningen i Folldal har to særdeles viktige prinsipielle sider for Stortinget å være bevisst på. Den første er at i dette tilfellet er det ett departement, Klima- og miljødepartementet, som har pålagt Næringsdepartementet å rydde opp. En årsak til at folk i Folldal og lokalsamfunnet er så utålmodige og krever handling, er at når privatpersoner blir pålagt samme type oppgaver fra myndighetene, eller for så vidt lokale myndigheter, forventes det handling innen rimelig tid. Staten må selvfølgelig også ha samme retningslinjer for seg selv som man pålegger andre, både privatpersoner og lokalsamfunn.

Den andre prinsipielle siden som er viktig for Stortinget å tenke på i en større sammenheng og i tiden framover, er at vi på Stortinget også ønsker å bidra til å utnytte mineralressursene vi har i Norge, til ny næringsvirksomhet og verdiskaping. Men for at lokalsamfunnene skal være trygge på at de ikke tar på seg en stor framtidig risiko med forurensning, må staten være en pålitelig opprydder etter seg selv. Derfor handler dette konkret både om folldølenes syn på myndighetenes troverdighet og om myndighetenes troverdighet i framtidige gruvesaker.

Så er det, som saksordføreren sa, absolutt grunn til å erkjenne at her har både Stortinget over flere år og skiftende regjeringer hatt mulighet til å sette i gang arbeid tidligere. Derfor er det så bra at vi nå får løftet opp saken sammen. Her sitter næringsministeren med en veldig god mulighet, og på toppen av det hele er det jo en kollega fra samme parti som sitter i Klima- og miljødepartementet, så jeg håper at regjeringen prioriterer denne saken. Jeg forventer at vi får opp en sak enten før revidert nasjonalbudsjett eller som en del av revidert nasjonalbudsjett, med en plan for hvordan det skal løses, og hvordan arbeidet skal finansieres. Dette er forslaget fra rød-grønn side i dag, som Arbeiderpartiet er en del av, og som jeg herved tar opp.

Geir Pollestad (Sp) [13:25:11] (leiar i komiteen): Dette er ei viktig sak lokalt, regionalt og nasjonalt, og det har teke for lang tid å rydda opp. Eg er òg litt uroleg for kva denne verneprosessen som er sett i gang, vil bety for framdrifta i oppryddinga. Her meiner eg det er viktig at ein klarer å køyra dei to prosessane sånn at dei jobbar saman, og utan at det fordyrar oppryddingsarbeidet.

Eg sa at det har teke for lang tid, og det er på grensa til litt søtt, denne nye vanen som no Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre har lagt seg til, at dei beklagar alle ting dei ikkje har gjort dei siste åtte åra, med å meina at regjeringa før burde ha gjort det. Det kan minna litt om den regla som er i visse eventyr: Ikkje peik på meg, peik på bror min, han er større. Peik på Stoltenberg II, dei var før meg i dette.

Samtidig går det fram av saka at ein har kartlagt forureiningskjeldene sidan 2006, så det har vore eit arbeid på gang. Eg trur det viktigaste no er at ein får ei erkjenning av at dette har teke for lang tid, og at no må ein koma vidare – at ein er meir oppteken av det enn av å skulda på andre, som ein meiner burde ha gjort jobben for 10 eller 15 år sidan.

Karin Andersen (SV) [13:27:06]: Denne saken har jeg vært engasjert i i mange år. Det er en av de alvorligste forurensningene vi har hatt. Det er altså en steindød elv, og den har vært det lenge. Det er store utslipp. Dette har vært prioritert ned over lang tid, og jeg har lurt veldig på hva det er som egentlig har skjedd i denne saken i den lange tida dette har pågått. Det er mange som har hatt ansvar opp gjennom tidene, og hvorfor dette har fått lov til å fortsette, har jeg lurt på veldig mange ganger.

Jeg tror kanskje at for en del av de andre elvene, eller de andre stedene som har opplevd forurensning, har man på en måte husket at det var liv i elva, at det var frisk natur. Men her er det så lenge siden at jeg tror også de som har jobbet med f.eks. jeger- og fiskerorganisasjoner eller naturvernorganisasjoner, nesten har gitt opp. Jeg er veldig glad for at lokalsamfunnet oppe i Folldalen ikke gir opp, for det er viktig å få orden på dette, og staten har ansvaret. Denne årelange pekeleken om hvem det er som skal gjøre det, har pågått ikke bare mellom storting og regjering, men også tydeligvis mellom departement, i regjeringen. Så det hadde vært veldig fint om næringsministeren nå kunne si noe om Næringsdepartementets ansvar i denne saken, for det er det som er ansvarlig departement for å rydde opp i denne forurensningen framover nå.

Så leser jeg av innstillingen at alle på en måte erkjenner alvoret i saken, alle erkjenner behovet for å få ryddet opp. Men det er også litt viktig at statsråden nå kan orientere Stortinget om framdriften på det arbeidet som pågår i regi av Direktoratet for mineralforvaltning og Riksantikvaren. For erfaringen opp gjennom alle disse rundene som har vært nå i så lang tid, er at man peker på en utredning her, og så peker man på en utredning der, og så ser man fram til det arbeidet, og når det arbeidet kommer, er det andre saker som på en måte har mer oppmerksomhet.

Jeg håper at statsråden nå kan gi oss en klar forsikring om at hun følger med på dette arbeidet, forhåpentligvis gi oss en status på hvor det arbeidet ligger, og et klart løfte om en prioritering av denne saken. For gruveforurensningen i Folldalen og i Folla har pågått så lenge nå, og det er et så fantastisk område, at det vil være en stor fordel ikke bare lokalt eller regionalt, men også nasjonalt at dette blir ryddet opp i.

Bjørnar Moxnes (R) [13:30:33]: Helt tilbake til 1988 la Statens forurensningstilsyn fram en handlingsplan for å redusere kobberavrenning fra de ti mest forurensede gruveområdene i landet vårt. Folldal Gruver var sammen med flere andre gamle sulfidmalmgruver blant disse gruvene. De dominerte norsk gruvedrift gjennom ca. 350 år, fra oppstarten av Kvikne kobberverk i 1630 til nedleggelsen av Folldal Gruver i 1993.

Området vi snakker om her, i Folldal sentrum, har Norges største gjenværende utslipp av tungmetaller i ferskvann. Årlig renner det rundt 15 tonn med kobber, 10 tonn med sink, 200 tonn med jern og 1 000 tonn med sulfat ut i elva Folla, som er Glommas tredje største bielv. Tilførslene fra Folla påvirker også Glomma i betydelig grad.

Den delen av området som bidrar med den største forurensningen, er altså hjemfallsområder til staten. Derfor ble pålegget om forurensningsbegrensende tiltak i 2003 gitt til staten, og fristen for gjennomføring av pålegget var i 2010, dvs. for over ti år siden.

I 2015 kom en rapport som foreslo tildekking av områdene som skaper mest avrenning. I 2018 varslet Riksantikvaren oppstart av en fredningsprosess for gruveområdet. Det har betydning for hvilke miljøtiltak som kan gjennomføres. Problemet er her at fjerning av masser og tildekking og vannfylling av gruver er lite aktuelt for gruven i Folldal sentrum. Det skyldes ikke bare kulturminneverdiene i det gamle gruveanlegget, men at store deler av Folldal sentrum er bygd på gruvemasser. Direktoratet for mineralforvaltnings siste alternativ med fjerning av masser i det mest forurensede området, tildekking og tilbakeføring av kulturlandskapet gir ikke noen endelig løsning på forurensningen.

I løpet av de 15 årene som er gått siden pålegget etter forurensningsloven ble gitt, har ikke arbeidet munnet ut i noen helhetlig plan for gjennomføring. Dagens tilstand i elva Folla er i strid med pålegget gitt etter forurensningsloven i 2005. Når private bedrifter gis lignende pålegg, forventes det at det gjennomføres opprydning, men her er det altså staten selv som er ansvarlig for opprydning, og da trengs det en langt sterkere både prioritering og også oppfølging av pålegget.

Det Rødt krever, er at staten tar ansvar for og nå får fortgang i opprydningen både i Folldal og i andre gruvesamfunn der avrenning utgjør et miljøproblem.

Statsråd Iselin Nybø [13:33:41]: Helt innledningsvis vil jeg understreke at det er behov for å gjennomføre tiltak i Folldal. Samtidig er det viktig å ta hensyn til andre relevante interesser og benytte seg av erfaringer fra andre, lignende prosesser. Det har vist seg å ta tid, men forhåpentligvis kommer det godt med i prosessen videre.

Den tidligere gruvevirksomheten i Folldal dekker store områder, og tiltak for å redusere forurensningen vil være komplekse. Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard – DMF, som vi ofte kaller dem – har siden 2006 gjennomført kartlegging av forurensningskilder, utredninger og prøveprosjekter for å teste ut aktuelle miljøtiltak.

Opprydningsarbeidet har tatt tid, bl.a. som følge av at det har vist seg å være naturfaglig komplisert å løse forurensningsproblemet. Før det eventuelt iverksettes omfattende tiltak, har det vært viktig for DMF å høste erfaringer fra de omfattende miljøtiltakene som er gjennomført på Løkken Verk.

Riksantikvaren sendte, som flere har nevnt i debatten så langt, høsten 2018 et varsel om fredning av Folldal Verk. I Folldal pågår det derfor nå to parallelle prosesser, en fredningsprosess etter kulturminneloven og arbeidet med å følge opp pålegg om forurensningsbegrensende tiltak.

Miljøundersøkelser viser at det særlig er bergveltene i det øvre gruveområdet som er kjernen til forurensningen. Dette området er imidlertid også omfattet av Riksantikvarens varsel om fredning. Både kommunen og Riksantikvaren har signalisert behov for mer informasjon om hvilke konsekvenser en eventuell tildekning vil ha. DMF initierte derfor en mulighetsstudie i samarbeid med kommunale og statlige aktører, og generelt sett ser vi at de alternativene som gir best miljøeffekt, kan gå på bekostning av kulturminnene.

Gruveforurensning er generelt komplekse problemstillinger som krever skreddersydde løsninger med lokale tilpasninger. DMF vil nå i vår starte arbeidet med å lage en helhetlig tiltaksplan. Det er imidlertid ulike hensyn som må avveies mot hverandre i denne saken, og kostnadene ved gjennomføring av aktuelle tiltak er usikre. Det er med andre ord for tidlig å komme med en konklusjon i revidert nasjonalbudsjett 2021. På vegne av regjeringen stiller jeg meg slik sett bak det som er næringskomiteens tilråding.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:50:09] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen. Vi har jobbet godt og lenge med denne saken, og det er en sak som har fått stor oppmerksomhet. Det er ikke så rart. Dagligvarebransjen er innenfor veldig mange områder vår aller viktigste bransje – fra fiskeren, bonden og råvareimportøren via næringsmiddelindustrien, distributører og til utallige handlere og kjøpmenn. Det er altså tusenvis av mennesker som har sitt virke og skaffer seg sitt daglige brød i denne verdikjeden. Noen skaffer seg gjerne litt mer brød i konkurransen enn andre, men så lenge en konkurranse er god, sunn og rettferdig, har vi ingen problemer med det.

Utfordringen er at i denne bransjen er ikke alltid konkurransen god nok. Over tid har makt blitt mer og mer konsentrert, det har blitt færre aktører, og det har også vært glidninger i bransjen som gjør at gårsdagens modeller ikke nødvendigvis passer til dagens virkelighet. Det er også en av de viktigste bransjene, fordi det handler om at din og min overlevelse er direkte knyttet til at det er mat på bordet, og at din og min helse er avhengig av at det er kvalitetsprodukter vi kan sette frem på matbordet.

De aller fleste bransjer må forholde seg til et sett av reguleringer – så også dagligvarebransjen. Det kan være kvalitetskontroll, konkurranseettersyn, standarder, importregler, norsk landbrukspolitikk, handelslekkasje – det er mye å holde oversikt over. Det skal også være robuste varekjeder, noe vi ikke minst har sett betydningen av snart hele det siste året. Forsyningskjeden av dagligvarer er avgjørende for innbyggernes sikkerhet. Heldigvis har vi sett at denne delen av beredskapen er god, robust og velfungerende, også i en akutt krise.

Det har, naturlig nok, vært ulik virkelighetsbeskrivelse når vi nå har møtt ulike aktører i bransjen gjennom arbeidet med denne meldingen. Historiene har spriket, men én ting har de felles. Det er noe nær konsensus om at konkurransen ikke er god nok. Det er ikke bra verken for forbrukerne eller for dem av aktørene som ikke konkurrerer på like vilkår. Vi har en konkurranselov i Norge, og vi har også nå en lov om god handelsskikk. Disse to, sammen med klok og fast håndheving, er blant de viktigste verktøyene samfunnet har for å bedre konkurransen. Det er røster som hevder at det har vært gjort for lite eller vært for lite fokus på bransjen over tid, men det er iallfall et faktum at både politisk oppmerksomhet og tilsyn fra myndighetene har økt betraktelig i den senere tid, og det er bra. I dag kan vi si at du og jeg ikke får det utvalget vi bør, og vi betaler ikke den prisen vi skal.

Stortingsmeldingen om dagligvarebransjen inneholder gode beskrivelser og en rekke tiltak, og jeg er glad for at alle tiltakene får enstemmig oppslutning i komiteen. Videre har komiteen ytterligere skjerpet tonen på en del områder, og før vi går fra hverandre i dag, har vi vedtatt tiltak som vil bedre konkurransen til beste for forbrukeren, altså deg og meg. Jeg skal senere i debatten komme tilbake til noen av forslagene, og det er – litt avhengig av dagens debatt – mulig at flere av forslagene vil få enda bredere flertall enn innstillingen viser. Uansett tar jeg nå opp regjeringspartienes forslag, og så kommer vi tilbake til eventuelle stemmeforklaringer senere. Men det er et poeng for regjeringspartiene at dagens forslag som vedtas, tar utgangspunkt i at vi har en god lovgivning allerede, og at innskjerpinger og tiltak som nå gjøres, foretas innenfor gjeldende lovverk.

Dagligvarebransjen er kompleks. I merknadene beskriver komiteen godt både kulturen og kompleksiteten. Flere av tiltakene er bestillinger av eller varslede saker og utredninger, og nå når dette området har fått skjerpet oppmerksomhet, tror jeg også det er viktig å erkjenne at denne bransjen er i en så rask utvikling at makt forskyves fort, og at bransjeglidning, grensehandel, landbrukspolitikk, trender og uforutsette hendelser gjør at det trengs kontinuerlig politisk oppmerksomhet og godt tilsyn i årene fremover. Det som er åpenbart i dag, kan være utdatert i morgen. På dette feltet må vi fortsette å vie bransjen den oppmerksomheten den nå har fått, og som bransjen trenger og kommer til å trenge.

Vi trenger mangfoldet – i butikkhyllene, men også i bransjen. I dag er makten konsentrert, og vi kan ikke tillate den å bli mye mer konsentrert uten å måtte se på enda mer inngripende tiltak. Vi betaler for mye, og vi har for lite å velge i. Vi gjør handelen i for stor grad i utlandet, iallfall når grensene er åpne, og en av grunnene til det er at konkurransen ikke er god nok.

Dette er et langsiktig og møysommelig arbeid, men dagens melding gjør situasjonen bedre. Men som flere av dagens forslag til vedtak viser: Dette er et arbeid som kommer til å måtte fortsette.

Terje Aasland (A) [14:00:50]: Jeg får håpe stemmen holder og at tårene ikke spruter ut. Det er jo noen som kan tro i ettertid at jeg ble så rørt av saksordførerens innlegg at jeg tok til tårene, men det stemmer ikke helt.

Dette er en utrolig viktig sak. Det er den saken som kanskje berører de fleste av oss mest gjennom året. Vi har et handlemønster i Norge som betyr at vi er innom dagligvarebutikken omtrent én gang per dag. Det betyr at nærkontakten til den konkurransen som dagligvaremarkedet skal være for oss som forbrukere, er ganske vesentlig. Nå er det heldigvis på mange områder en bred løsning og bred enighet i Stortinget om at vi må sette inn tiltak.

Går en tilbake til 2011 og Steensnæs-utvalget om matkjedeutredningen, var det veldig tydelige avdekninger av ganske grove forhold knyttet til makt og maktmisbruk i dagligvarekjeden. Den gang var det ingen brede løsninger å oppnå i Stortinget. Det var tvert om egentlig ganske polarisert. Så har vi fram til nå, ti år etterpå, kunnet samle oss mer eller mindre på tvers av politiske skillelinjer. Det er jeg glad for, for det er viktig for forbrukerne, det er viktig for dagligvarekundene, at det er brede løsninger som lages i Stortinget – nettopp i forståelsen av at en ønsker mer konkurranse, en sunnere konkurranse og en konkurranse som medfører at verdiene i verdikjeden fordeles på en riktig og god måte.

Vi skulle selvfølgelig ønske at vi fikk flertall for enda flere av de løsningene vi har foreslått, men jeg er likevel glad for at vi har fått flertall for mange viktige temaer gjennom denne behandlingen. I utgangspunktet som regjeringen har foreslått, er det mange bra tiltak, men vi mente det var behov for å gå lenger og komme enda lenger gjennom denne behandlingen.

Jeg har lyst til å peke på noen av de områdene jeg er glad for at vi har fått enighet om, og som det er viktig at en følger opp i fortsettelsen.

Det ene er større åpenhet og transparens om vertikal integrasjon og sterkere tilsyn fra Konkurransetilsynet – også hvor dette inkluderer egne merkevarer. Det er jo betydningen av at kjedene eier mer og mer, en kontrollerer mer og mer fra jord til bord. Det er viktig at vi har kontroll og en god oppfølging av det, og at Konkurransetilsynet er på plass. Konkurransetilsynet har helt fram til for noen få år siden vært skremmende fraværende i dagligvaresektoren. Jeg mener det også var den beste begrunnelsen for at vi i vår tid opprettet Dagligvaretilsynet.

Vi har et forslag og en komitémerknad om tiltak for å sikre tilgang til grossist- og distribusjonstjenester, og at det må komme raskt – en utredning om det. Det er det viktig at vi får på plass og klarer å følge opp.

Vi sier også tydelig at Stortinget ber regjeringen stille krav om et regnskapsmessig og funksjonsmessig skille mellom leddene i verdikjeden for å sikre mer åpenhet rundt prisdannelsen i verdikjeden. I likhet med det som ble sagt i replikkordskiftet, er jeg forundret over at høyrepartiene ikke er med på det, når de går ned på detaljreguleringer for energiverkene og nettselskapene, hvor en til og med blir pålagt å bytte navn for å ha skiller. Det å sette dette kravet nettopp for å sikre åpenhet om prisbildet, synes jeg på en måte er rett og rimelig. Det er godt at det er flertall for den typen forslag gjennom denne behandlingen.

Så sier vi at regjeringen må komme til Stortinget med en sak om hvordan rabatter som oppnås i forhandlingene mellom leverandører og kjeder, skal komme forbrukerne til gode. I dag vet vi ikke hvor de rabattene og fortjenesten havner, men det er jo en selvfølge for konkurransen at de skal havne hos forbrukerne. Det er stortingsflertallet tydelig på, og det er jeg glad for.

Vi er tydeligere på det vi var innom i replikkordskiftet, dette med prisdiskriminering. Dominerende aktører skal ikke misbruke sin posisjon. Jeg er også glad for at Høyre, og da helt sikkert regjeringspartiene, vil være med på forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV, sånn at det blir en bred løsning også for dette. For det er et ganske vesentlig forslag at dominerende aktører ikke får lov til å misbruke sin posisjon, og at de må begrunne og forklare hvorfor det er prisforskjeller. Det er rett og rimelig i konkurransen.

Så er det dette med egne merkevarer. Egne merkevarer kan være til gunst for forbrukerne, men vi ønsker vel ikke en utvikling hvor egne merkevarer skal overta og dominere bildet totalt. Vi har mange kvaliteter, gode merkevarer rundt omkring fra gode produsenter i dag. At disse vannes ut og ødelegges, med tanke på innovasjon osv., gjennom egne merkevarer, og at de dominerer, er vi ikke opptatt av. Derfor vil vi fokusere på det i tiden framover.

Til slutt grensehandelen: Vi har fått mye ny kunnskap i det siste, og nå er det viktig at vi bruker den og prøver å få bukt med grensehandelsproblematikken som ligger der, og som jeg tror alle i utgangspunktet er enige om at vi må redusere.

Jeg tar opp de forslagene som Arbeiderpartiet er med og fremmer.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [14:12:55]: I 1905 sendte Knut Hamsun et brev til Ole Johan Larsen der han bl.a. sier: Jeg kom inn i en slik virvel av pjolter og politikk da jeg kom hjem.

Hvorvidt det har vært mye pjolter i behandlingen av denne meldingen, skal jeg ikke si noe om, jeg tviler på det. Men politikk har det i hvert fall vært i fullt monn. Det har vært diskusjoner og samarbeid i komiteen, som har gitt det som ser ut til å bli et veldig godt resultat og vedtak som faktisk vil ha virkning på konkurransen i dagligvarekjedene. Det er ingen tvil om at det er store utfordringer i saken og i næringen. Det er en sammensatt næring, og det er mange aktører som har mange ulike interesser.

Jeg har forståelse for at regjeringen har vært litt forsiktig når de har tatt tak i dette, for det er lett å ta grep som en ikke aner rekkevidden av, eller som rett og slett kan ha motsatt virkning av det en så for seg.

Målet er at vi skal få lavere priser og et større utvalg til forbrukerne. Midlet er å bedre konkurransen mellom aktørene i alle ledd. Vi har lyttet til alle. Jeg regner med at komiteens medlemmer ellers også har lyttet til alle og hatt møter med mange. Vi har satt pris på det samarbeidet vi har hatt med de forskjellige aktørene, og vi har hørt om deres utfordringer.

Det er én sak som har vært mye debattert i det siste, og det er forskjellene på innkjøpspriser, altså prisdiskriminering. Konkurransetilsynets undersøkelser viser at det er opp til 15 pst. forskjell i innkjøpspris på enkelte varer. Det er mye. Det som er forunderlig, er at disse gode rabattene og forskjellene ikke gir seg utslag på prisen i butikkhyllen.

Hvis det stemmer at det er så store prisforskjeller, er det uten tvil et enormt konkurransehinder. Det er vanskelig, om ikke umulig, for en ny aktør å overleve når det er så store prisforskjeller. Faktisk er det en utfordring for etablerte aktører også å klare seg gjennom dette med de små marginene som er i denne bransjen, der volum er den store faktoren.

Resultatet er i hvert fall at maktkonsentrasjonen vil øke, og dessuten er dette et brudd på § 11 i konkurranseloven. Det er forbudt å utnytte sin dominerende stilling gjennom

«å anvende overfor handelspartnerne ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen.»

Vi er glad for at vi sammen med Arbeiderpartiet og SV sikrer flertall for at vi styrker konkurranseloven. Jeg håper også at regjeringspartiene blir med på dette etter hvert, som vi hørte antydninger til både under replikkordskiftet og fra innlegget til saksordføreren.

Konkurransetilsynet og aktørene skal være obs på forskjeller i innkjøpspriser, og det skal være saklig begrunnet – det skal ikke skade konkurransen. Maktrabatt er forbudt. De store skal ikke bruke markedsmakten sin slik at de mindre blir skviset ut. Jeg registrerer at noen mener dette vil føre til høyere priser ut til forbruker, men jeg er helt overbevist om at dette vil gi lavere priser, fordi det vil bedre konkurransen.

En annen ting som har vært mye diskutert, er veiledningen i forbindelse med Konkurransetilsynets varsel om overtredelsesgebyr, der aktørene, de tre kjedene, blir beskyldt for brudd på loven, altså loven om prissamarbeid. Hvis dette stemmer, at det har vært et prissamarbeid, er det alvorlig, og det skal slås ned på. Det som forundrer meg, er: Hvorfor har ikke Konkurransetilsynet tidlig, for ti år siden ca., da dette samarbeidet ble etablert gjennom prisjegerne, gått inn og gitt sin veiledning? De har en plikt til å veilede. Konkurransetilsynet har plikt til å veilede aktørene, og det står klart og tydelig i § 9 i konkurranseloven. Hvis de hadde gått inn og gitt denne veiledningen, kunne de sagt at dette kan være ulovlig, eller de kunne vist til tidligere rettspraksis, hvis det finnes, og så kunne de sagt at de vil fraråde å gjøre dette. Det betyr ikke at Konkurransetilsynet i sin veiledning skal gi en «go»-ordre for noe som helst, men de kan i hvert fall advare mot at dette kan innebære å bryte loven, og, som sagt, vise til tidligere rettspraksis.

Jeg er glad for at vi også får flertall for at vi skal klargjøre overfor Konkurransetilsynet at veiledende virksomhet skal styrkes i dagligvarebransjen.

Det har vært en del diskusjon rundt det med vertikal integrasjon – maktkonsentrasjon nedover i verdikjeden. Vi vil ikke komme i en slik situasjon der samme aktør eier dagligvarebutikken, lastebilene, grossistene, leverandøren, produsenten osv. Hvis dette får utvikle seg, vil det få en uheldig virkning på konkurransen. Samtidig er vi ikke en kommuniststat og kan ikke regulere og forby alt vi ikke liker. Det viser seg også at den strukturen som de forskjellige kjedene har opparbeidet rundt grossist og distribusjon, er den mest effektive måten for dem å gjøre dette på. Det vil også igjen føre til at de kan holde prisene så lave som mulig, da marginene innenfor grossist og distribusjon er så lave at de knapt har råd til å kjøpe seg nye trucker.

Noen er ivrige etter å regulere kjedenes egne merkevarer og til og med forby dem. Det er viktig å passe på at markedet er åpent for alle. Vi kan ikke risikere et monopol eller duopol på sikt. Det med egne merkevarer er også en inngang for små aktører til å komme inn på markedet og bli en del av konkurransen. Derfor tror vi det å forby egne merkevarer vil være en feil retning å gå i.

Konklusjonen nå er at vi ikke er helt i mål. Jeg tror ikke de vedtakene vi fatter i dag, vil være alfa og omega for at vi får god konkurranse i dagligvarekjedene, men det er et langt, langt skritt på veien. Jeg forventer å se en forbedret konkurransesituasjon med de vedtakene vi fatter i dag. Det avhenger selvfølgelig av at Konkurransetilsynet skjønner Stortingets intensjon og følger opp dette aktivt i markedet. Vi forventer også at aktørene i bransjen spiller fair. Og vi kommer til, hele Stortinget, tror jeg, å følge nøye med på utviklingen videre – særlig på prisene ut til forbruker.

Saksordføreren var inne på at dette dreier seg om det daglige brød. «Korn det var brødet, korn eller ikke korn det var liv eller død», skrev Knut Hamsun i Markens grøde.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Geir Pollestad (Sp) [14:26:41] (leiar i komiteen): No er ikkje eg verken så lærd eller så knapp i forma som representanten Ørsal Johansen, men eg vil starta med verset «O du som metter liten fugl, velsign vår mat, O Gud». Det var det me song på skulen, og på den tida var kanskje verda så enkel. No vil eg fokusera litt på andre som bidreg til at me får mat på bordet.

I denne saka vert det veldig ofte vist ei litt krass haldning til daglegvarebutikkane. Det er viktig for oss å seia at det er tusenvis av dyktige tilsette i daglegvarebransjen. Det er mange engasjerte daglege leiarar, butikksjefar og kjøpmenn som bidreg til at me har butikkar rundt om i heile landet. Dei har gjort ein fantastisk innsats under pandemien og sørgt for at det har vore mogleg for oss å få tak i mat. For mange har butikken òg vore éin av få møteplassar der dei kan sjå andre folk.

Det er mange bra folk i denne verdikjeda. Me har bønder, me har fiskarar, me har industriarbeidarar som bearbeider maten, og me har dei som transporterer maten. Det er ei enorm mengd menneske som jobbar innanfor bransjen, og det er ein ganske eineståande og god bransje som me har all grunn til å vera stolte av. Difor er det så viktig, og det har vore så viktig for Senterpartiet, å få fram ei politisk sak som går igjennom heile næringskjeda – frå jord og fjord til bord. Og det er det me har til behandling i dag.

Det har vore viktig for Senterpartiet oppi dette å vera tydeleg på kva som er problemet: Kva er det som er problemet i denne verdikjeda for mat? Der er svaret vårt veldig enkelt: Det er at daglegvarekjedene har for mykje makt over dei andre aktørane. Daglegvarekjedene – me har tre av dei i Noreg – bestemmer for mykje, og dei får stadig meir makt. Senterpartiets utgangspunkt er at me ønskjer å snu den utviklinga. Me meiner at forbrukarar og produsentar har ei felles interesse i det som no skjer, og det er gledeleg at òg Høgre og Framstegspartiet no ser at det er behov for å gå inn og regulera næringa tydelegare. Eg veit ikkje kor mange gonger me har behandla lov om god handelsskikk og forslag om det før me fekk aksept for det. Så det har gått noko i rett retning, og det er bra. Men eg tenkjer og meiner det er viktig å vera klar over kva som er hovudproblemet som me skal løysa her.

Me sluttar oss til alle forslaga som regjeringa har i meldinga. Det er mykje som er beskrivingar, men det er ingen tiltak som me vil gå direkte imot.

Og så er eg glad for to ting: Det eine er at me klarer å danna ein del fleirtal i dag som vil ha betydning. Det andre er at Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV står saman om ei rekkje viktige tiltak som me kan jobba for, og som vil vera viktige fram mot valet.

For Senterpartiet har det òg vore viktig at me skal ha ei kunnskapsbasert tilnærming til dette. Det betyr at viss me ber om å få noko utgreidd, har me ikkje dermed sagt at me vil gå for det tiltaket, men me vil vita konsekvensen av det. På felt etter felt, anten det er integrasjon, oppsplitting eller eigne merkevarer, har me sagt: La oss greia ut alle tiltaka. La oss få kunnskap om alt – om frå ikkje å gjera noko til å gå for eit forbod, gå for ei oppsplitting av kjedene, gå for å splitte kjededistribusjonen. Me ønskjer å ha denne kunnskapen, for me vil ha klarleik i det handlingsrommet me har.

Det er òg viktig å gje forbrukarane meir innsikt i kva som skjer frå produsenten til varene er i butikken. Kvar kjem prispåslaget? Kven er det som sit igjen med gevinsten? Det er jo eit paradoks at to av Noregs rikaste familiar lever av å selja maten. I ein marknad på 200 mrd. kr er det tre aktørar som sit og styrer fullt og heilt.

Så er det rørande vakkert når ein har lese ei innstilling og kjem mot slutten og det står at dette ikkje er eit punktum. Det er viktig, for det me gjer no, er eit fyrste steg på vegen. Det vil vera behov for å fylgja opp daglegvareverdikjeda vidare, og eg er glad for at alle partia signaliserer at det òg kan vera nødvendig med nye tiltak.

Med det vil eg ta opp forslaget som Senterpartiet står bak åleine, og dei forslaga me har saman med SV.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:38:17]: Kvar dag blir vi bombardert med reklame, og noko av det vi kanskje blir aller mest utsett for, er reklame frå dei store kjedene: «Vi gjør Norge billigere.» «Vi gir oss aldri på pris.» «Nå kutter ... prisene igjen.» Dette blir pumpa ut til den store offentlegheita og fyller kvardagen vår, sånn at vi omtrent trur, til slutt, at her har vi nokre kjeder som faktisk bankar ned prisane for oss alle, at dei fungerer som Robin Hood for oss, at dei ordnar det sånn at vi kjem ut av det med billige råvarer.

Men sanninga er jo motsett. Dei siste tjue åra har vi sett ei utvikling der prisveksten på det ein kjøper i butikken, på norske matvarer, har auka mykje meir enn elles i Norden. Viss ein tar bort både toll, bestemte norske avgifter, pris, løn – viss ein justerer for det, ser ein at det framleis er rundt 15 pst. som ikkje kan forklarast. Da ligg svaret, som mange har påpeika her, og som sjølvsagt har blitt påpeika av både forskarar og aktørar i Noreg, i at vi ikkje har ein marknad som fungerer. Vi har ein marknad som sørgjer for at det er nokre få som tener på det, mens forbrukarane taper i form av auka prisar. Kall det kva du vil, men eigne merkevarer fører ikkje til lågare prisar. I løpet av den tida eigne merkevarer har auka, dei siste 15 åra – det har auka kolossalt – har samtidig prisen på matvarer auka. Forstå det, den som vil.

Når det gjeld kjøtdeigpakkar, er åtte av ti kjøtdeigpakkar eigne merkevarer. På brød, som blei nemnt her i stad, som er bra, er det knapt nokon frie, uavhengige aktørar igjen. Det er blitt til eigne merkevarer av aktørane sjølve. Altså: Det fører ikkje til auka konkurranse, det fører til svekt konkurranse, og dei som tener på dette, er ikkje forbrukarane – dei taper på det. Og den andre sida som også taper på dette, som vi bl.a. har sett i tilfellet med kjøt gjennom Nortura, er bøndene sjølve. Det same ser vi bl.a. for fisk: Fiskarane mottar i dag under ein tidel av prisen som går ut i butikkane.

Så vi er i ein situasjon som er veldig alvorleg, og det har allereie fått praktiske konsekvensar. Ein ting er den overprisinga som forbrukarane møter i butikkane, men det får også praktiske konsekvensar for norsk jordbrukspolitikk. Nortura i Målselv står no i fare for å bli lagt ned. Og Nortura, veit vi, leverer i stor grad kjøtet sitt til dei store kjedene, og dei store kjedene har sine matvarelager sørpå. Difor vel ein å leggje ned Nortura i Målselv, som gjer at det ikkje lenger er eit mottak for kjøt i nord. Det betyr at Nord-Noreg blir ein rein råvareleverandør, rett og slett, der maten blir sendt sørpå til lagera der, og så kjem den eventuelt tilbake til Nord-Noreg. Sjølv om det faktisk lokalt blir skapt unike, lokale produkt, som så blir distribuerte i regionen, ser ikkje Nortura lenger noka framtid i å halde oppe vidare drift. Saka er under utvikling. Vi får håpe at vi får stoppa det, men effekten av monopoldanninga i matkjedene er rett og slett at det no blir bygd ned, og det er eit direkte angrep på jordbruket i viktige delar av landet. Denne kontrollen over grossistledd, distribusjon og eigne merkevarer har allereie gått for langt, så dei som ønskjer å sjå an korleis dette går, bør allereie no i alle fall begynne å vurdere forslaga til SV.

Eg vil gjere merksam på romartal V, som ein samla komité står bak. Der står det:

«Stortinget ber regjeringen klargjøre overfor Konkurransetilsynet at de må være spesielt oppmerksomme på vertikal integrasjon og konsentrasjon av kjedemakt. Egne merkevarer må ikke få en så dominerende stilling at de presser ut andre aktører og hindrer innovasjon.»

Det skjer allereie. Det har allereie i enkelte område gått så langt at det knapt er nokon frie, uavhengige aktørar igjen. Og da forstår eg ikkje kvifor fleire av partia her – det er berre to parti som står bak SV sine forslag – ikkje er med på berre å greie ut eit forbod, for å sjå på korleis ein kan avgrense eigne merkevarer.

Eg tar til slutt opp forslaga.

André N. Skjelstad (V) [14:43:49]: Det er få bransjer vi er så avhengige av som de som produserer, distribuerer og selger maten vår. Daglig forholder vi oss til dagligvarer i butikkene vi kjøper dem i, og som et liberalt parti er Venstre opptatt av at forbrukerne skal ha størst mulig valgfrihet og utvalg når de kjøper maten. Vi ønsker et størst mulig vareutvalg, slik at folk har mulighet til å kjøpe de varene de selv ønsker.

Da er det avgjørende at så mange aktører som mulig får innpass i bransjen. Det er viktig å tilrettelegge for at de små og mellomstore produsentene slipper inn i butikkhyllene. Vi er ikke bare avhengige av de store aktørene som Orkla. Vi trenger også tilgang på honningen som produseres på taket på industribygget i bygda, eller den økologiske frilandsgrisebonden.

Venstre mener at en friere konkurranse er avgjørende for å fremme verdiskaping og innovasjon og for å motvirke maktkonsentrasjoner i dagligvarebransjen. Dessverre har vi ikke god nok konkurranse i dagligvaremarkedet i Norge dag. Vi har krevende konkurranseforhold og en svært konsentrert verdikjede for mat i Norge. Dette kommer til syne ved at vi har høyere priser og dårligere vareutvalg i Norge enn våre naboland har. Det er flere årsaker til det, men svekket konkurranse i bransjen er en av hovedforklaringene.

Vi har tre store aktører: NorgesGruppen, Reitangruppen og Coop, som har økt maktkonsentrasjonen gjennom sin vertikale integrasjon og oppkjøp og etablering av produsenter, grossister og distribusjon. Vi får stadig mer bruk av egne merkevarer, som kan gi lavere priser på enkelte varer for forbrukeren, men også et dårligere vareutvalg, mindre produktinnovasjon og ytterligere maktkonsentrasjon hos noen få aktører.

Jeg er glad for at et samlet storting i dag ber regjeringen sikre at Konkurransetilsynet har en enda tettere oppfølging med vertikal integrasjon og vertikale bindinger som kan skade konkurransen. Jeg mener også det er en selvfølge at merking av egne merkevarer skal være tydelig, at det klokkeklart framgår hvem de kjøper råvarer fra, om det er Tyskland eller Norge.

Det er for vanskelig å etablere seg som ny aktør i dagligvaremarkedet, og det er ikke alltid like lett å være kolonial eller Bunnpris i konkurranse med de tre største. Men jeg er glad for at de og mange grønnsakshandlere over hele Norge finnes, for de bidrar til mangfold og et variert utvalg som vi ikke nødvendigvis finner hos de største kjedene.

Heldigvis har det vært økende oppmerksomhet om konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet de siste årene. Det er gjort en rekke utredninger med sikte på å forbedre konkurranseforholdene. Vi har bedt Konkurransetilsynet styrke håndhevingen av konkurranseloven i dagligvarebransjen og tilført dem mer penger, slik at de kan prioritere dette arbeidet. At det fokuseres sterkere på bransjen, viser seg bl.a. gjennom at Konkurransetilsynet i desember varslet de tre store aktørene om overtredelsesgebyr for mulige brudd på konkurranseloven der samarbeid i forbindelse med prisjegervirksomhet kan ha gitt norske forbrukere høyere priser enn de burde hatt. Vi har fått på plass en egen lov for handelsskikk og opprettet et eget dagligvaretilsyn. Selv om jobben neppe er ferdig og det er en stortingsmelding om dagligvarer vi i dag behandler, er det enda et skritt på veien mot å sikre konkurransen i markedet. Prisdiskriminering fra dominerende aktører er forbudt etter konkurranseloven, og jeg mener derfor det er bra at Stortinget ber regjeringen klargjøre overfor Konkurransetilsynet at tilsynet må legge til grunn at leverandører med en dominerende stilling har et særlig ansvar for å vise at forskjellene i innkjøpsbetingelser er saklig begrunnet og ikke skadelige for konkurransen. Dette betyr at man ikke skal kunne få stordriftsfordeler som følge av kvantumskjøp eller lignende, men at ulovlig prisdiskriminering må bekjempes. Prisdiskriminering utgjør en stor etableringshindring for nye aktører i markedet, og det er liten tvil om at man har en jobb å gjøre for å bedre konkurransen i dagligvarebransjen, slik at forbrukerne får et større utvalg i butikken og mulighet til å velge fra et bredere mangfold av varer til en god pris. Dagligvaremarkedet er et viktig skritt på veien, og jeg opplever at Stortingets arbeid med stortingsmeldingen har gjort at en god melding fra regjeringen er blitt enda bedre.

Så må jeg få lov til å si at jeg er godt fornøyd med signalene fra saksordføreren fra vår egen posisjon. Det kan hende at vi i løpet av denne debatten støtter forslag nr. 1, og jeg må si at jeg synes det høres veldig fornuftig ut fra Venstres ståsted.

Steinar Reiten (KrF) [14:48:37]: Stortingsmeldingen vi behandler i dag, tar opp et av de viktigste markedene i nordmenns liv, dagligvaremarkedet. Meldingen har reist en rekke problemstillinger vi næringspolitikere på Stortinget har gått grundig inn i. Samtidig er ikke dette et felt vi som næringskomité eller næringspolitikere kun følger ved behandling av denne type meldinger. Nei, dette er et felt vi kontinuerlig arbeider med, nettopp fordi et velfungerende dagligvaremarked er essensielt for folk.

Derfor vil jeg understreke at komiteen har merket seg en sak som VG publiserte den 25. september i fjor om dagligvarehandelen, matvarebørsen. Artikkelen tok utgangspunkt i en sammenligning av utsalgspriser på 91 vanlige dagligvarer i de tre lavprisselskapene Kiwi, REMA 1000 og Coop Extra. Testen viste at REMA og Kiwi hadde samme pris på 90 av disse varene. Forskjellen i sluttsummen for innkjøp av 91 dagligvarer hos de tre største dagligvarekjedene var helt ubetydelig. Varene fra Kiwi, REMA 1000 og Coop Extra kostet til sammen henholdsvis 3 519 kr, 3 520 kr og 3 534 kr. Det gir en prisforskjell for 91 dagligvarer mellom de to billigste kjedene på nøyaktig 64 øre.

Funnet er høyst interessant, og det reiser flere spørsmål. Hvordan kan dagligvarekjedene, til tross for betydelige variasjoner i innkjøpspriser fra leverandørene, operere med så like utsalgspriser? Er det da slik at fordelen med gunstige innkjøpsbetingelser faktisk kommer forbrukerne til gode? Dette er et tema som næringskomiteen og Stortinget vil følge nøye med på i tiden som kommer.

Et annet svært viktig tema omhandler dette med vertikal integrasjon eller bindinger i markedet. Eksempelvis kan det være bindinger mellom aktører på detaljist- og leverandørnivå eller eksklusivitetsavtaler mellom detaljister og leverandører. Jeg er glad for at regjeringen vil kartlegge omfanget av eksklusivitetsavtaler, med mål om å undersøke hvordan avtalene påvirker forbrukerne. Videre vil regjeringen også opprette et dagligvaretilsyn som skal håndheve loven om god handelsskikk, og ber Konkurransetilsynet styrke kontrollen når det gjelder forskjeller i innkjøpspriser.

At dagligvarekjedene også kontrollerer grossistleddet, gjør det svært krevende for nye aktører å etablere seg, fordi dominansen i verdikjeden er for stor. Det er uheldig, all den tid Norge både ønsker og trenger nye små og mellomstore virksomheter også i dagligvarehandelen. Det ville gitt et relativt konsentrert markedsmangfold. Målet må være klart: Det er forbrukerne markedet er til for.

Vi vet at en del norske forbrukere som bor langs grensen til Sverige, har benyttet sin geografiske plassering til å handle dagligvarer der. Likevel har vi ikke i dag tilstrekkelig kunnskap om hvilke varer nordmenn grensehandler, og i hvilket omfang. Covid-19-pandemien og stengte grenser har aktualisert debatten ytterligere. Regjeringen ønsker bedre oversikt over grensehandelen og vil utrede muligheter for et grensehandelsbarometer. Stortinget gir i dag en klar marsjordre og ber regjeringen utarbeide et grensehandelsbarometer som en permanent ordning fra og med 2021. Det vil gi oss ny og varig innsikt og vil gjøre det enklere å treffe kunnskapsbaserte tiltak.

Merkur-programmet er en viktig distriktspolitisk sak. Vi ønsker at hele landet skal tas i bruk, og da er et velfungerende dagligvaremarked som strekker seg ut over hele landet, helt vitalt. Mennesker som bor i distriktene, skal ha god tilgang på matbutikker i sitt nærmiljø. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil gjennomføre en ekstern gjennomgang av programmet, og det er svært gledelig at et flertall i komiteen har stilt seg bak å styrke Merkur-ordningen. Vi mener at Merkur-programmet bør utvides slik at kiosker og bensinstasjoner i Distrikts-Norge som fører et variert tilbud av dagligvarer og tjenester, også kan få støtte gjennom ordningen.

Det som imidlertid ikke hører hjemme på bensinstasjoner, er salg av alkohol. Vi registrerer at Fremskrittspartiet fremmer forslag om en ytterligere liberalisering av alkoholpolitikken i samfunnet vårt ved å åpne for salg av alkohol på bensinstasjoner. Granavolden-plattformen er soleklar på det punktet: Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i dagens politikk, noe som også blir understreket i meldingen. Alkoholloven har et soleklart formål. Målet er å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skadene som alkoholbruk kan innebære. Som ledd i det sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.

Alkohol har ingenting i trafikken å gjøre, og har derfor heller ingenting på bensinstasjoner å gjøre. Å introdusere alkohol på bensinstasjoner ville være skadelig politikk. Det ville være et stort tilbakesteg for både trafikksikkerheten og folkehelsen. Jeg er glad for at et stort flertall vil stemme det forslaget ned. Vi ser igjen at Fremskrittspartiet blir stående alene med sin fri flyt-tilnærming i alkoholpolitikken.

Statsråd Iselin Nybø [15:10:20]: Dagligvaremarkedet og hvordan det fungerer, har stor betydning for forbrukernes hverdag. Når det er sånn at for hver tusenlapp vi tjener, legger vi i snitt igjen en hundrelapp i matvarebutikken, sier det seg selv at matinnkjøp utgjør et stort beløp for de aller fleste. I Norge har vi høyere matvarepriser og mindre vareutvalg enn i våre naboland, og det er det flere grunner til, bl. a. spiller geografi, klima og spredt befolkning en rolle. Norge er et langstrakt land med de muligheter og de utfordringer det bærer med seg.

Konkurranseforholdene i dagligvarebransjen er utfordrende. Noen få aktører dominerer store deler av markedet, og det er vanskelig for nye aktører å etablere seg. Vi vet at begrenset konkurranse kan ha store negative virkninger, som bl.a. ineffektiv ressursbruk, høye priser for forbrukerne, mindre innovasjon. Når vi i stortingsmeldingen har foreslått tiltak, har vi lagt vekt på at de skulle komme forbrukerne til gode. For å oppnå dette, er det viktig at de virker positivt på konkurranseforholdene.

I 2018 ba vi Konkurransetilsynet om å styrke håndhevingen av konkurranseloven i dagligvarebransjen. Satsingen er et effektivt tiltak for å bedre konkurransen i markedet. Det fulgte også ekstra midler med denne satsingen. I revidert nasjonalbudsjett i 2019 ble Konkurransetilsynet tilført 6,5 mill. kr til det arbeidet. For 2020 ble det satt av 8,5 mill. kr, og vi har videreført satsingen for 2021. Regjeringen mener at effektiv konkurranse i denne bransjen er viktig for å ivareta forbrukernes interesser, og i meldingen har vi foreslått å gjøre denne satsingen permanent.

Innkjøpspriser har mye å si for lønnsomheten til aktørene i dagligvaremarkedet. Forskjeller i innkjøpspriser og hvilken effekt dette har for konkurransen, er det derfor mange og sterke meninger om, og det er jo lett å forstå. Forskjeller i innkjøpspriser er ikke forbudt i seg selv. Det er heller ikke uvanlig at ulike aktører i markedet oppnår ulike betingelser og ulike vilkår. Det er en del av den frie konkurransen. Resultatene fra Konkurransetilsynets kartlegging av innkjøpspriser viser imidlertid at det er til dels store forskjeller, og der disse forskjellene er konkurranseskadelige, er de forbudt etter konkurranseloven.

Regjeringen mener det er viktig å styrke kontrollen med innkjøpsprisene. Derfor har vi også tatt grep, bl.a. vil årlige kartlegginger fra Konkurransetilsynet gjøre det enklere å avdekke konkurranseskadelige forskjeller i innkjøpspriser.

I meldingen har regjeringen også varslet at Konkurransetilsynet vil be om begrunnelse fra leverandører som opererer med store forskjeller i innkjøpsprisene.

Den 1. januar 2021 trådte lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden i kraft, og Dagligvaretilsynet ble opprettet. Direktør er nå tilsatt, og tilsynet er i gang med å forberede aktivitetene framover. Loven skal bidra til ryddige forhandlinger og mer forutsigbare avtaler mellom aktørene. Dagligvaretilsynet er nå i en oppbyggingsfase.

Næringskomiteen har trukket fram flere utfordringer i bransjen; disse handler om vertikal integrasjon, lite åpenhet, egne merkevarer. Dette er komplekse problemstillinger som innebærer til dels krevende vurderinger, og der vedtak kan få store konsekvenser. Det kan i verste fall føre til økte priser og mindre utvalg for forbrukerne. I meldingen er det derfor flere tiltak som handler om å skaffe seg kunnskap, sånn at vi kan iverksette flere og andre mer treffsikre tiltak på sikt.

Konkurranse er et middel for innovasjon og teknologiutvikling som kommer både kunder og næringen selv til gode. Konkurranse bidrar til å senke prisene på matvarer, og til at utvalget i butikkhyllene blir større og mer mangfoldig. Det er ikke minst viktig i dagligvarebransjen. Derfor er heller ikke regjeringens arbeid med dagligvarebransjen over med denne meldingen, det fortsetter med full styrke, men nå har vi tatt noen grep som jeg er helt sikker på at vil få positive konsekvenser. Vi vil derfor starte dette arbeidet på en helt annen plass enn vi gjorde da vi skrev denne meldingen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:25:48]: Aldri før har så konsentrert makt over maten gitt så få så stor profitt. Det er et stort problem Stortinget skal forsøke å løse nå når det er tre dagligvarekjeder i Norge som kan berike seg på både arbeidsplassers og oss som forbrukeres bekostning. Som i alle private monopol blir det slik at noen få kan hente ut stor profitt, som det er du og jeg som må betale for.

Det er arbeidsfolk og næringsdrivende i det ganske landet vårt som må betale denne kostnaden. Frustrasjonen er stor, enten det er arbeidere på industrigulvet som produserer potetgull, eller det er folk i traktoren som pløyer jorda og til slutt skal selge spekemat av kjekjøtt i den lokale butikken, men som aldri får muligheten til å tilby sine høykvalitetsprodukter til deg og meg.

Derfor er det for det første viktig å anerkjenne at det er bra at et samlet storting tar opp disse problemene – og det skulle jo egentlig bare mangle med de store maktkonsentrasjonene vi ser. For det andre tegner det seg et positivt bilde for tiden som kommer, særskilt hvis vi får et nytt stortingsflertall. Blant annet forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, går inn på distribusjon. Det er gjennom distribusjonsleddet, som ett av flere virkemidler, at dagligvarekjedene er i stand til å nekte produsenter hylleplass og for så vidt få opp priser som ikke ville vært likedanne i et marked med bedre konkurranse. Lov om god handelsskikk markerte begynnelsen, dette er fortsettelsen, og stortingsvalget kan gi gjennomslaget for en bedre retning, der verdiene som skapes i matproduksjon og næringsmiddelindustri, faktisk fordeles på en bedre og mer rettferdig måte.

Dette opptar så store og varierte deler av befolkningen vår, enten det er matentusiaster som savner en lokal ost fra Møre og Romsdal, eller det er industriarbeideren som ser at arbeidet han gjør, ikke resulterer i at produktet kommer fram. Her har vi en viktig og god sak å jobbe med på Stortinget. Derfor er det veldig bra at det står klart og tydelig i innstillingen at dette ikke er et punktum i dag, men at dette heller markerer fortsettelsen for det viktige arbeidet for arbeidsplasser, fordeling og trygg mat til hele befolkningen.

Tom-Christer Nilsen (H) [15:29:35]: President! Nils Kristen, Tom-Christer – vi er høye og mørke begge to, av og til også utenfor det rent billedlige og utseendemessige. Jeg kan skjønne at det kan være litt vanskelig.

Jeg vil henvise til forslag VI. Dette forslaget har jeg ingen problemer med å skjønne de gode intensjonene i. Jeg har heller ikke noen problemer med å skjønne hvorfor Arbeiderpartiet blir litt bakpå når de skal argumentere for det, og i replikkordskiftet i praksis legger ansvaret på regjeringen for å løse den knuten de der ønsker å knyte.

Helt grunnleggende: Hva er årsaken til at noen driver butikk? Det ligger i selve ordet «butikk», det er faktisk å generere et overskudd og en fortjeneste. Dette er samfunnskritiske funksjoner, men det er et marked som dekker dette. Dagligvarehandel er handel og ikke en velferdsytelse – foreløpig iallfall.

Det betyr at insentivet for å gjøre noe, ja selve rasjonalet for en aktivitet, er å tjene på det. Da må en prioritere hardt de aktivitetene som gir resultater, enten gjennom omsetning eller avanse. Å legge til grunn at den rabatt man oppnår, skal gå direkte videre til kundene, kan vi synes er en god ting, men så ønsker en samtidig å sikre kundenes interesse med lavest mulig pris. Problemet er imidlertid at dersom det ikke er noen økonomisk interesse for detaljisten i å oppnå denne rabatten, vil en heller ikke legge innsats i å få den. Dersom alle rabatter skal videreføres direkte per bestemmelse, betyr det at det ikke er noe insentiv hos butikken for å skaffe rabattene, og da vil en heller ikke legge den innsatsen i det. Der ligger faren i dette.

Når en bruker begrepet «rabatt», blir det også litt uhåndterbart, for hva er en rabatt? Når er en pris rabattert? En rabatt er noe man får på en eksisterende pris, men her eksisterer det vanligvis ingen pris før forhandlingene er avsluttet, og heller ingen rabatt.

Resultatet kan meget vel bli at kundene opplever høyere priser fordi en har tatt bort det viktigste insentivet dagligvarehandelen har for å presse prisen ned eller å oppnå rabatten. Samtidig har noen butikker valgt å bruke slike rabatter eller oppnådd lavere pris til å fokusere på et sunnere kosthold, bl.a. ved å kryssubsidiere frukt og grønt og sjømat. Det ville ikke være mulig ved en slik bestemmelse.

Andre butikker opplever forskjellige priser på andre produkter, og for å konkurrere må en bruke gode innkjøpsbetingelser på én ting for å være konkurransedyktig på en annen ting, selv om man totalt sett oppnår samme prisnivå som konkurrenten. Men det kan en bare dersom en får lov til å styre i forhold til konkurransen på prisen forbruker opplever i butikken.

Det sikrer det viktigste her, at en tilpasser seg sånn at det faktisk er flere kjeder å velge mellom, og at ikke leverandøren gjennom rabatter kan styre markedet og konkurransen. Det siste er ikke noe mindre problematisk enn om detaljisten gjør det.

Vi har et ansvar for å ivareta hele verdikjeden, inkludert kunden. Da må vi være forsiktige med å fjerne de insentivene og mekanismene som bidrar til at alle delene av verdikjeden handler i tråd med kundenes interesser og i tråd med samfunnsøkonomisk effektivitet.

Sett fra mitt ståsted vil en faglig riktig tilbakemelding på en sånn bestilling som er i forslag VI, være at dette ikke er praktisk gjennomførbart eller ønskelig, verken for verdikjeden eller kunden.

Cecilie Myrseth (A) [15:33:07]: Butikken er viktig for oss alle. Det har betydning hva slags butikk du har i nærområdet ditt, og hva slags utvalg du får tak i, og prisen har betydning. Ikke minst er produksjonen viktig, enten du bor i byen eller i distriktet. Og det er viktig å ha tilgang på lokale produkter.

At konkurranseforholdene i dagligvaremarkedet har betydning, er vi alle enige om. At makten er blitt for konsentrert over tid, er vi også enige om, og det må vi gjøre noe med.

I realiteten styres dette av kun tre aktører, og det er jeg glad for at vi også skal gjøre noe med. Når det er sånn at kjedene eier eller styrer leddene fra fiskeren og bonden til prisen det gir, gir det verken bedre kvalitet eller pris til oss som forbrukere.

Arbeiderpartiet har lenge fokusert på utfordringer med makten i denne bransjen, og på vår vakt, under Stoltenberg II-regjeringen, satte man ned matkjedeutvalget i 2011, og vi fikk NOU-en Mat, makt og avmakt. Man satte også ned et utvalg for å se på behovet for en lov om god handelsskikk. Begge pekte på behovet for å iverksette tiltak, f.eks. loven om god handelsskikk. Men det tok altså over fire år før Solberg-regjeringen ville støtte det, og i løpet av de årene har også utviklingen gått i feil retning.

Jeg er glad for at vi har fått saken på bordet nå, og det er viktig at vi får fram hvor viktig dagligvarenæringen er for så mange andre næringer. Ikke minst har vi sett hvor viktig denne næringen har vært under pandemien, i den tiden vi er i nå. Det er mange som har arbeidsplassen sin tilknyttet denne bransjen.

Det nære er viktig. Den lokale butikken er viktig. Jeg har vokst opp i en rimelig liten kommune, i Lavangen. Der var det kun to butikker da jeg var liten. Det var butikken til ho Inger, og så var det butikken til han Per. Sånn var det. Og min første arbeidserfaring fikk jeg med å stable varer i hyllene hos ho Inger på tirsdager etter skolen.

Butikken er så mye mer enn dette også. Det er jo der «gamlingene» – jeg vet ikke om det er et parlamentarisk ord å bruke – samles. De samles på butikken for å drikke kaffe på formiddagen, og nå henter man også posten der. Det er avgjørende viktig at det holdes liv i den ene butikken som finnes.

Derfor er jeg så glad for at vi også skal utvikle Merkur-programmet for å sikre at vi har butikker i de små samfunnene.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:36:31]: Fra Fremskrittspartiets side har vi i behandlingen av dagligvaremeldingen fokusert på å forbedre konkurransen mellom aktørene i alle ledd. For Fremskrittspartiet har målet i behandlingen av dagligvaremeldingen vært å sørge for rammebetingelser som gir lavere priser og større utvalg for forbrukerne. Fremskrittspartiet har hatt forbrukerens beste som rettesnor, og søkt løsninger som gir mer valgfrihet for forbrukeren.

Dagligvarebransjen domineres av store aktører både i kjedeleddet, hos grossist og på leverandørsiden. Det har sine fordeler, men kan skape noen utfordringer. Derfor er det viktig og gledelig at de fleste av våre forslag får flertall i Stortinget og vil bidra til å bedre konkurransen og redusere etableringshindre. Å gå tilbake til en situasjon med uavhengige småkjøpmenn er verken mulig eller ønskelig, men samtidig må vi ta vare på mangfoldet og på nisjeproduktene. Det bør ikke være et mål at alt skal masseproduseres.

Fremskrittspartiet vil at det fortsatt skal være slik at folk kan satse på å lage mat og drikke som kan selges i lokalbutikken. I forbindelse med behandlingen av dagligvaremeldingen besøkte jeg en lokal produsent av kjøttvarer som lager bl.a. servelat, bayonneskinke og ulike pølsetyper – populære produkter i nærmiljøet. Men utfordringen var å få innpass i butikkene. Selv om de lokale kjøpmennene gjerne ville ta inn produktene, var inntrykket at kjedene de var tilknyttet, var lite villige til å ta inn produkter fra lokale og mindre produsenter. Det kveler lokalt næringsliv og lokalt initiativ. Det er heller ikke til forbrukernes beste.

Dagens forbrukere er kvalitetsbevisste. De ønsker varer med en historie og kjøper gjerne kortreist mat. Det er helt ok at vi har Gilde og First Price, men vi må også gi muligheten til småprodusentene, som aldri kommer opp på samme produksjonsskala.

Derfor er det bra at vi i lag med Arbeiderpartiet og Senterpartiet får gjennomslag for at vi skal ivareta et mangfold av leverandører. Stortingsflertallet er enige om at det er viktig at lokale kjøpmenn som er tilknyttet kjedene, har anledning til å ta inn produkter også fra lokale og mindre produsenter. Vi ber også regjeringen sørge for at såkalte lojalitetsavtaler mellom kjeder og lokale kjøpmenn ikke kan bindes opp til 100 pst. lojalitet. Det vil etter vår mening gjøre det lettere for lokale kjøpmenn å velge å ta inn flere lokale produsenter.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:39:37]: Ein av dei tinga som er interessant med denne debatten, er at det er sosialistane som er dei som er mest opptatt av fri konkurranse, mens frikonkurranseapostlane ikkje er så opptatt av fri konkurranse lenger. Så ting er snudd på hovudet i denne saka, må eg seie.

Vi veit jo allereie – matmaktutvalet blei nemnt, utgreiingar som tidlegare er gjorde, er nemnde – at dagens system for verdikjeda når det gjeld mat, rett og slett er rigga for nokre få og ikkje for dei mange. Det monopolet vi har tillate at matkjedene i dag har, har ført til høgare prisar, det har ført til dårlegare utval – rett og slett dårlegare mangfald av varer i hyllene. Det svekkjer produsentar og leverandørar, og det svekkjer bønder og fiskarar. Dei det styrkjer, er ikkje kjøpmenn rundt omkring. Ser ein på f.eks. Rema 1000 og Norgesgruppen, er det ikkje kjøpmennene rundt omkring som stikk av med noka forteneste her. Nei, det er sentralleddet, det er eigarane av desse kjedene. For slik er franchise bygd opp, at det er dei som er på toppen, som sit igjen med gevinsten, og dei som sit med byrda og utfordringa, er franchisetakarane. Så det er stort sett taparar i dette, bortsett frå nokre få, som figurerer på topp 10-lista over dei aller, aller rikaste i landet.

Det eg trur det er stor tilslutning til i befolkninga, er at vi i verdikjeda for mat skal ha ein konkurransesituasjon som kjem heile befolkninga til gode, og som styrkjer det arbeidet som har skjedd over dei siste 20 åra på lokalmat. Lokalmatbevegelsen er heilt avhengig av å få innpass i kjedene, og når 98 pst. av marknaden er styrt av tre store aktørar, som i tillegg skvisar ut lokale produsentar frå å kome inn i butikkane, seier det seg sjølv at der er det om ikkje eit glastak, så eit tak for å kome seg inn. Så den fantastiske naturen vi har, som kan produsere nokre av dei beste råvarene som finst i heile verda – dette kjem ikkje til uttrykk, fordi vi har tillate at tre store, dominante kjeder skal ha både vertikal og horisontal kontroll over maten vi kjøper i butikken.

Så registrerer eg at enkelte ikkje vil følgje SVs linje og gå langt for å gjere noko med dette, og eg registrerer at nokre berre ønskjer å greie ut ulike forhold. Noko er på plass, vi har kome nokre steg på vegen, men vi er langt unna å ta folket ordentleg på alvor.

Geir Pollestad (Sp) [15:42:55]: Det vert snakka om vertikal integrasjon og horisontal integrasjon. Det vert snakka om EMV, grossist, distribusjon og priskalkylar, lov om god handelsskikk og Merkur. Det er ein jungel av stammespråk me har forvilla oss inn i, folkens.

Men kva er det denne saka eigentleg handlar om? Jo, ho handlar om at når folk går i butikken og skal ha 1 liter Tine H-mjølk, for dei som likar slikt, kor stor del av dei 20 kronene ein betaler for mjølka, går til bonden som fôrar kua, som mjølkar kua, og som leverer mjølka? Kor stor del går til meieriet som hentar mjølka, som tappar mjølka, og som køyrer mjølka til butikken? Kor stor del ligg igjen hos kjedene for å selja mjølka? Det veit me ikkje, for det er hemmeleg.

Det handlar om kvifor det er slik på min lokale Obs-butikk at tre pakker Coop-kjøtdeig kostar 50 kr, eller ofte tre for 100 kr, medan Gilde-kjøtdeigen rett ved sida av kostar 71 kr for ei like stor mengde vare. Er det slik at ein betaler omtrent dobbelt så mykje inn for Gilde-kjøtdeigen som ein gjer for Coop sin eigen, eller er det noko her som ikkje fungerer?

Denne saka handlar om at når ein går i f.eks. Kiwi- eller Spar-butikken og finn Folkets kjøtdeig, må ein ha med lupe for å sjå om kjøtet i dag er tysk eller norsk. Me i Senterpartiet vil at folk skal veta kor kjøtet er frå. Det same er det dersom ein kjøper elgkarbonade, Folkets elgkarbonade med norsk elg. Dei har måtta putta tysk ku inn i den same elgkarbonaden. Det vil me at forbrukarane skal få god informasjon om. Det handlar om at me ikkje ønskjer at Eldorado skal kopiera Tine sin vaniljesaus. Er det å lura auga til forbrukarane? Ein lurer jo ikkje tunga til forbrukarane.

Det handlar om at når butikkane har fire stykke 200 gram sjokolade til sal for 100 kr, er dei snille som sel sjokolade til oss med tap, eller er gevinsten vanlegvis så enorm at dei har råd til å gjera dette? Svara på dei spørsmåla får me aldri veta, for det er hemmeleg.

Alle kan forstå kvifor kjøt kanskje kan vera dyrare i Noreg enn i Sverige, men kvifor er det slik at avokado er dyrare i Noreg enn i Sverige? Det kan i alle fall ikkje vera norske bønder sin feil.

Denne saka handlar om korleis det er å vera forbrukar i Noreg. Det handlar også om arbeidsplassen til dei som jobbar i butikken, men ikkje minst til dei som jobbar i næringsmiddelindustrien, og dei som til sjuande og sist er primærprodusentar av denne maten.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:46:14]: Jeg skal starte med et par stemmeforklaringer. Vi har hatt en god debatt i dag – jeg skal komme tilbake til den. Når det gjelder forslag nr. 1, som det har vært litt debatt om, kan jeg meddele at regjeringspartiene går inn i det, og som en følge av det trekker vi forslag nr. 11.

Videre kommer regjeringspartiene også til å stemme for I og III.

Så har jeg lyst til å takke for en veldig god debatt og en veldig viktig debatt. Jeg synes også forrige taler, representanten Pollestad, var innom mye av det som er viktig, nemlig at dette handler om veldig mange. Det handler om arbeidsplasser. Det handler om produsenter. Som jeg var inne på i hovedinnlegget mitt: Det handler om alt fra bonden og fiskeren til råvareimportøren, til næringsmiddelindustrien, til handlerne og kjøpmennene – tusenvis av folk som har innkommet sitt fra dette, og hele befolkningen som får maten de skal ha på bordet, både trygg mat og etter hvert forhåpentligvis mat til riktig pris.

Det er mange begrep, og det er mange faktorer. Det er grensehandel. Det er avgiftspolitikk. Det er landbrukspolitikk. Det er kostnadsnivå. Det er konkurransesituasjon. Det er bransjeglidning. Det er maktkonsentrasjon. Det er vertikal integrasjon. Det er tilgang på lokaler. Det er egne merkevarer. Det er distribusjon. Det er geografi. Det betyr også, som flere har vært inne på, at det er en grunn til at det står i denne meldingen at dette ikke er et punktum. Det er vel snarere et kolon, for dette er et område som kommer til å kreve og fortjener politisk oppmerksomhet og myndighetsoppfølging i mange, mange år fremover.

Så vil jeg bare knytte en kort kommentar til representanten fra SVs nærmest automatiske konklusjon om at hvis noen har blitt rike, har det skjedd noe galt. Det er sånn akkurat nå at verdens rikeste mann for øyeblikket heter Elon Musk og driver med bil. Det er ikke manglende konkurranse i bilbransjen som har gjort at han har blitt rik. Det er fordi han er veldig god. Så det går an å bli rik uten at man har gjort noe galt, eller at konkurransen ikke er god nok.

Når det er sagt, er vi enige om at i denne bransjen er ikke konkurransen god nok. Derfor er denne meldingen og oppsummeringen når vi voterer over dette på torsdag, et kolon.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:48:43]: Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, er det gledelig at Fremskrittspartiet har fått flertall for de fleste av sine forslag i denne meldingen, men det er ett forslag som vi fortsatt står helt alene om. Det er å tillate salg av øl på bensinstasjoner. Det har ikke noe å gjøre med liberalisering av alkohollovgivningen, men det har å gjøre med likebehandling. Dagligvarebutikker som har lov til å selge alkohol, har også anledning til å sette opp bensinpumper og ladestasjoner. Samtidig har bensinstasjoner ikke lov til å selge alkohol, fordi de etter alkoholforskriften «i det vesentlige selger bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift av eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter». Det gir bensinstasjonene en klar konkurranseulempe.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å oppheve alkoholforskriftens § 3-4, som forbyr kiosker og bensinstasjoner å søke salgsbevilling på lik linje med dagligvarebransjen. Det er et forslag som de fleste moderne partier burde støtte, fordi det gir likebehandling. Senterpartiet burde også støttet det, fordi bensinstasjoner og kiosker er et viktig tilbud til folk ute i distriktene. Inntektene fra alkoholsalget vil gjøre disse mer konkurransedyktige og vil kunne gi folk i distriktene billigere matvarer og et bedre vareutvalg.

Så må jeg få uttrykke glede over at en samlet komité ønsker et grensehandelsbarometer og ber regjeringen legge fram en egen sak for å redusere grensehandelen og sikre konkurransekraften til norsk næringsliv. Det vil vise hvor stort omfanget virkelig er. Det er veldig gledelig at en samlet komité under pandemien har fått øynene opp for de mulighetene som kan være til å skape arbeidsplasser i Norge, dersom en klarer å redusere grensehandelen. Det varmer et fremskrittspartihjerte, og jeg håper Stortinget samtidig kan være med og redusere avgiftsnivået betydelig. Fremskrittspartiet har klart å få gjennom betydelige avgiftskutt på grenseutsatte varer og håper på å redusere avgiftsnivået ytterligere.

Avslutningsvis vil jeg kommentere forslaget fra Senterpartiet og SV, om et forbud mot egne merkevarer, også kalt EMV. Det er overraskende at SV og Senterpartiet vil forby dagligvarekjedene å selge egne merker i egne butikker. Butikkene skal ved lov være pålagt å bare selge merkevarer fra TINE, Nortura, Prior, Stabburet og andre etablerte produsenter. Jeg er veldig glad for at forslaget ikke får flertall i salen, for Fremskrittspartiet mener det blir bedre konkurranse på både pris og kvalitet når kjedene selger egne merker som utfordrer de etablerte merkevarene. Jeg er også veldig glad for at Fremskrittspartiet får flertall for å bedre merkingen av EMV-ene med produsent og produktenes opprinnelsesland, sånn at forbrukerne kan gjøre opplyste valg.

Vi jobber for en dagligvaremelding til forbrukernes beste.

Terje Aasland (A) [15:52:07]: Jeg vil også takke for debatten og for at det blir enda flere brede løsninger på viktige forslag. Det synes jeg er bra. Det viser at det har vært en konstruktiv diskusjon gjennom komiteens arbeid, og det har vært en konstruktiv utvikling fra Steensnæs la fram sin utredning i 2011 og fram til nå. Det er jeg glad for, for hovedspørsmålene er fremdeles: Hva tjener kundene, hva tjener konkurransen, og hva bygger opp den sunne, gode utviklingen i dagligvaremarkedet? Det er de tre spørsmålene som det er viktig å svare på. Det er ikke noe endelig svar som blir gitt her, men jeg tror det er farlig å ha en svart-hvitt-inngang til dette, som jeg føler litt at SV har, med veldig konkrete, bombastiske løsninger.

For utgangspunktet er, selv med de tre kjedene, at dagligvaredistribusjonen – dagligvaresystemet, dagligvareområdet i Norge – egentlig fungerer ganske bra. Når vi nå har vært gjennom en krise, har den vist at den fungerer. Vi har butikker stort sett over hele landet, omtrent samme priser, god kvalitet og forholdsvis likt vareutvalg. Det er forholdet, men det betyr ikke at alt er såre vel. Derfor er det viktig å fortsette arbeidet med dagligvaremarkedet og sørge for at det er kunden som er i fokus, at vi styrker konkurransen og sørger for at vi gjennom vedtak ikke hindrer positiv utvikling i et helt og viktig dagligvaremarked.

Opplyste kunder er en viktig oppgave. Jeg er enig i at merking er særdeles viktig, og jeg tror varer som ikke er godt nok opplyst og godt nok merket, ikke vil bli tatt godt imot av kundene etter hvert, for det blir mer og mer fokus på det. Dominerende aktører som misbruker sin posisjon, har egentlig ikke noe i dagligvaremarkedet å gjøre. Vi ønsker å eliminere det forholdet. Åpenhet er særdeles viktig. Innsyn i og forståelse av hvordan dette fungerer, er viktig i denne sammenhengen. Stortinget har påpekt det, og vi gjør noe med det. At ulike produsenter og ulike aktører sikres adgang til markedet, er viktig.

Mye har skjedd fra 2011 og fram til i dag, men mye må skje også etter at vi er ferdig med denne behandlingen. Jeg er veldig glad for at det er så brede løsninger rundt så mange viktige forslag, for nettopp å styrke kundens posisjon i dagligvaremarkedet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:54:41]: Framstegspartiet, der har vi eit parti! I ein merknad i innstillinga står det svart på kvitt at dei er veldig opptatt av fri konkurranse og minst mogleg regulering. Så innrømmer dei at her fungerer ikkje konkurransen, her må ein regulere. Så er dei med på forslag som går på å ramme inn eigne merkevarer på ein eller annan måte – det er eigentleg ingen som veit konsekvensane av det vedtaket som eit samla storting til slutt kjem til å gå inn for – men dei rår frå å greie ut eit forbod mot eigne merkevarer.

Om Framstegspartiet hadde vore opptatt av forbrukarane, om Framstegspartiet hadde vore opptatt av folk flest, ville dei i alle fall vore med på å greie ut eit forbod mot eigne merkevarer. Det er ikkje det at ein skal forby First Price, men at kjedene ikkje skal kunne eige den typen merkevarer, nettopp for å få større konkurranse på leveransane. Sånn vil vi få lågare prisar, sånn vil det vere ein prispolitikk for folk flest, men det har altså ikkje Framstegspartiet til hensikt å gjennomføre.

Nils Aage Jegstad (H) [16:54:23] (ordfører for saken): Vi lever i en tid da mange tjenester digitaliseres. Dette gjelder også i samferdselssektoren. I budsjettproposisjonen for 2019 påpekte regjeringen at det er behov for å modernisere trafikant- og kjøretøyområdet gjennom et godt og tilgjengelig tilbud for brukerne, samtidig som effektiviseringsmålene som er satt for etaten nås. Det overordnede målet er å etablere ny tjenesteleveransemodell og tjenestetilbud for framtidige behov. Tidshorisonten er innen utgangen av 2024.

Stadig flere tjenester kan tilbys mer effektivt og mer større grad av tilgjengelighet over digitale plattformer og internett, og uten krav til fysisk frammøte. Et eksempel er omregistrering av bil ved bruk av PC eller mobil. Det siste er etablering av elektronisk førerkort, som ble lansert i 2019.

Alle endringene har som formål å gjøre det enklere, rimeligere og raskere for brukeren å benytte seg av Statens vegvesens tjenester. Det blir dermed færre og færre som har behov for å møte på trafikkstasjonen. Dette blir ytterligere forsterket gjennom nye verktøy som tilbys de forskjellige bransjene.

Tjenesteleveransemodellen har gjennom flere år vært gjenstand for forandring. Det har i hovedsak skjedd gjennom at oppgavene er overlatt til private aktører, og at brukerne selv utfører oppgavene i Statens vegvesens selvbetjeningsløsning. Periodisk kjøretøykontroll, førerkortproduksjon og førstegangsregistrering av kjøretøy er eksempler på at private i dag utfører mange av de oppgavene Statens vegvesen gjorde tidligere. Ni av ti førstegangsregistreringer gjøres i dag av bilforhandlerne ved at Statens vegvesen tilbyr verktøy som setter dem i stand til det. Etaten vurderer dette som både raskere, sikrere og billigere for forhandlerne.

Til tross for at det er godt belegg for at antall tjenester som krever fysisk frammøte er sterkt redusert, og vil bli ytterligere redusert, er flertallet i komiteen opptatt av at endringene i strukturen for trafikkstasjonene må skje gradvis og i nært samarbeid med næringslivets behov. Her er også avstand et moment. Mange steder har virksomheter som driver med kjøretøyrelatert virksomhet, etablerert seg i nær tilknytning til trafikkstasjonene.

Et annet forhold er behovet for muligheten til å kjøre opp på motorsykkel uten å måtte kjøre uforholdsmessig langt. Flertallet peker på at dagens tilbud med kjøregårder ved de enkelte trafikkstasjoner er av avgjørende betydning, ikke bare for oppkjøring på motorsykkel, men også for selve opplæringen.

I forslaget understreker flertallet at en eventuell strukturendring ikke må gjøres før en har på plass gode løsninger som gjør at behovet for fysisk oppmøte er varig redusert og ikke får store negative konsekvenser for folk og næring.

Det første som slår en når en leser innstillingen, er de mange forslagene fra opposisjonen: 73 forslag i alt – alle likelydende. Merknadene deres avslører at dette er en opposisjon som velger å gå baklengs inn i framtiden.

Kirsti Leirtrø (A) [16:57:30]: De siste dagers innlegg i media fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har vært merkelige. Den 28. oktober 2018 ga samferdselsminister Dale følgende bestilling til Vegdirektoratet:

«(…) Ny tjenesteleveransemodell og -struktur innebærer en reduksjon i antall tjenestesteder, personell og omlokalisering av tilbud. Økonomiske konsekvenser skal inngå i vurderingen. Det tas sikte på at omstillingsplan skal være besluttet og nødvendige omstillingstiltak påbegynt senest innen 1. juni 2020. Som ledd i effektiviseringsarbeidet bes det om en særlig vurdering av hvilke oppgaver som helt eller delvis kan utføres av private aktører, eksempelvis oppgaver knyttet til avvikling av førerprøver og kurs knyttet til utvikling av førerkompetanse e.l.»

I tillegg har Statens vegvesen hele veien vært utsatt for kutt – kutt utover ostehøvelkuttene.

Denne bestillingen og påfølgende rapporter har medført at mange dyktige ansatte har sluttet. Hvem ville ikke gjøre det hvis arbeidsplassen din ble foreslått nedlagt gang etter gang?

Arbeiderpartiet har gjentatte ganger bedt regjeringen om at omorganiseringer og reduksjon av tilbud i distriktet bør være behandlet i Stortinget. Vi har hele tiden vært imot en nedlegging av viktige tilbud både til næringsliv og til innbyggere. Vi er ikke imot effektive og nye metoder som gjør tjenestene mer tilgjengelige for folk, men da må de kunne brukes til å gjøre tjenestene enda bedre, ikke dårligere, for oss i distriktet.

Det er nå mange steder lange ventetider for oppkjøring fordi det mangler sensorer – og dette lenge før pandemien, selv om den ikke har gjort det enklere. Det har vært sånn i flere år nå.

Når jeg snakker med næringsliv og ansatte, viser det seg at nedleggingen og svekkelsen av tilbudet allerede er godt i gang. Vi fremmer derfor, sammen med Senterpartiet og SV, 73 likelydende forslag om at hver enkelt trafikkstasjon opprettholdes med de funksjonene og tjenestene trafikkstasjonen hadde før pågående omorganisering.

Så er vi glade for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i denne saken og med våre forslag benytter anledningen til å stoppe opp litt.

Dermed er disse forslagene tatt opp.

Bård Hoksrud (FrP) [17:00:42]: De siste dagene har vært en selsom opplevelse i merksnodigheter der man altså har registrert representanter som har vært misfornøyd fordi de kanskje ikke selv fikk skryt for saken, og var kjempemisfornøyd med vedtaket. Jeg synes man skulle være strålende fornøyd når man sørger for å sikre et godt tilbud til alle over hele landet. Det har vært utgangspunktet til Fremskrittspartiet.

Vi har ønsket å se på forenkling, hvordan man kan gjøre ting enklere. Det har vært utgangspunktet til Fremskrittspartiet. Vi har sørget for at man nå får førerkortet sitt direkte inn på mobilen. Det er bra. Vi har gjennom diskusjoner med regjeringspartiene også sørget for at man ikke lenger skal behøve å reise og fysisk vise hver eneste bobil som skal registreres, fordi det skal komme på plass en løsning slik at det kan gjøres digitalt. Det er på samme måte som man før måtte reise med hver eneste bil til Biltilsynet for å få utstedt dokumentene – nå får man gjort det elektronisk. Det er å være framoverlent. Dessverre sitter Arbeiderpartiet helt musestille og ser bakover og ønsker at alt var sånn som det var før. Det gjør ikke Fremskrittspartiet.

I tillegg er denne saken ganske spesiell, for Fremskrittspartiet hadde et forslag i Stortinget som presidentskapet, med visepresidentene til Arbeiderpartiet, sørget for å stoppe, som gikk på et videre forslag. Det Arbeiderpartiet foreslår, det vi behandler i dag, er egentlig én trafikkstasjon, for Fremskrittspartiets visepresident var mer romslig og sørget for at vi skulle få denne saken til behandling i Stortinget. Det er vi glad for.

Det er fra Fremskrittspartiets side et ønske at vi skal være framoverlent, vi skal se på nye muligheter, men vi skal sørge for å opprettholde tjenester som gjør at folk ikke skal reise langt, at man ikke skal risikere ikke å få utført flere av tjenestene. Derfor har også tjenestetilbudet for MC, både opplæring og førerprøven, vært viktig for Fremskrittspartiet å sikre, og det er vi glad for at vi nå har fått til, sammen med regjeringspartiene. Det er på samme måte når det gjelder oppkjøring for bil. Vi har vært opptatt av å sikre at det skal være gode løsninger for folk flest, og det er det man nå gjør, fram til man får på plass nye, bedre løsninger som gjør at behovet ikke er der.

Jeg trodde faktisk at man var opptatt av å være framoverlent, men også av å ha et tjenestetilbud som var til det beste for brukerne og kundene – at man ikke fysisk skal måtte reise og vise bobilen, men kan gjøre det elektronisk, slik man gjør med bilen. Det burde være en kjempeforbedring for veldig mange i næringslivet, som bruker mye tid på den typen ting. Det er det det handler om, men vi må ha løsningene på plass først, før vi kan gjøre det. Nå er ikke løsningene på plass, og da er Fremskrittspartiet opptatt av å ha gode løsninger som sikrer at folk i hele landet skal kunne bruke disse tjenestene, for her er det monopoltjenester.

Siv Mossleth (Sp) [17:04:07]: Takk til komiteen for godt samarbeid i denne saken.

De siste årene har regjeringspartiene med Høyre og støttepartiet Fremskrittspartiet i spissen jobbet jevnt og trutt med forslag om å legge ned Statens vegvesens trafikkstasjoner. Like lenge har lokalsamfunn i hele landet protestert mot forslagene om nedleggelse. For Høyre og regjeringa har det gått sport i å høre på konsulenter i stedet for å lytte til folk. Gjentatte utredninger fra regjeringas konsulenter skulle ende opp med å effektivisere og modernisere bort tilbudet på trafikkstasjonene.

I fjor sommer konkluderte Høyre og regjeringa med at tilbudet på en rekke trafikkstasjoner rundt omkring i hele landet måtte legges ned. Regjeringas forslag ville ført til at folk måtte reise lenger for å kjøre opp til motorsykkel, kjøre opp til lastebil, fornye førerkort eller utføre andre tjenester på sin lokale trafikkstasjon. Mange steder i landet har virksomheter som driver med kjøretøy og annen kjøretøyrelatert næringsvirksomhet, etablert seg i umiddelbar nærhet til trafikkstasjoner, bl.a. for å sikre kort vei for kjøretøy som må enkeltgodkjennes ved fysisk oppmøte. Eksempelvis må bl.a. bobiler, de fleste traktorer, tilhengere og andre tunge landbruksmaskiner vises fysisk, i tillegg til ombygde varebiler og karosseri for lastebiler.

Senterpartiet har hele tida advart mot regjeringas forslag om nedleggelse av trafikkstasjoner. Vi har sagt at offentlige tjenester som trafikkstasjoner bør være nær folk i hele landet, sånn at det er kortest mulig reisevei uansett hvor man bor. Senest i oktober i fjor tok vi opp saken, da vi la fram et forslag i Stortinget for å stanse reduksjonen i tjenestetilbudet på Statens vegvesens trafikkstasjoner. Dessverre stemte regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ned dette forslaget fra Senterpartiet.

Ved avgivelsen ble det kjent at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ser ut til å ha snudd 180 grader. De vil likevel ikke legge ned trafikkstasjonene – i hvert fall ikke ennå. Nå vil de i stedet «avvente planlagte nedleggelser eller reduksjoner av tjenestetilbud ved trafikkstasjonene». Hva som skjer med trafikkstasjonene, er nå helt i det blå, men vi vet at usikkerheten rundt stasjonene er stor. Regjeringa og støttepartiet Fremskrittspartiet har tidligere vist en iver etter å sentralisere stadig flere tjenestetilbud, bl.a. politi og tingretter. Det er derfor ganske tydelig at hvis Høyre og regjeringa får fortsette i samme spor, vil også trafikkstasjonene bli sentralisert.

Arne Nævra (SV) [17:07:26]: Som det har vært sagt noen ganger fra meg her på talerstolen: Departementets underliggende etater svever ikke i noe politisk vakuum – og i hvert fall ikke i denne saken. De styres etter en politisk linje, etter statsrådens og regjeringas mål. Dette målet har vært utallige omorganiseringer, som i stor grad har ført til nedleggelser og sentraliseringer. Det er uomtvistelig. Jeg kan få lov til å nevne politireformen, kommunesammenslåingene, nedlegging av tingretter og passkontorer, krymping av Posten, frislepp av drosjenæringen osv., osv. Så kommer altså dette forslaget om nedleggelse av utallige trafikkstasjoner. Alt sammen virker som det skal: utarming av bygdene og sentralisering, boligpress og andre problemer i byene.

Dette har i tillegg til sentralisering ført til usikkerhet og frustrasjon for mange tusen ansatte. Vi har møtt mange av dem og fått innspill fra dem, ikke minst fra transportsektoren.

Og så tenk på vegsektoren. Tenk bare på nedleggingen av sams vegadministrasjon, overføringen av fylkesveger til fylkeskommunen, reformer i Statens vegvesen, distriktsavdelinger til divisjonsavdelinger, etablering av Nye Veier osv.

Så er det ganske utrolig: Regjeringa legger opp til endret organisasjonsform og skaper grunnlaget for etatens forslag om utallige nedleggelser av vegstasjoner. Så registrerer de altså en lokal motstand og den kompakte motstanden fra rød-grønn opposisjon, og ser selvfølgelig at Fremskrittspartiet ser at dette er spennende, det er opposisjon i folket. Da henger Fremskrittspartiet seg på. Så ser man at det blir et annet flertall i salen, som er gryende, og snur altså da i ellevte time – dvs. det kom noen signaler litt før, på sommeren i fjor, for en del av trafikkstasjonene. Maken! Dette er en underlig affære.

Jeg må nok smile lite grann av representanten Hoksrud, som mener at han nærmest har reddet trafikkstasjonene – nærmest reddet trafikkstasjonene! Så vidt jeg har registrert, har de hatt et par statsråder før sittende statsråd, og så vidt jeg har erfart, har det kommet, som også representanten Siv Mossleth sa, et oppdrag om å utrede dette, og det har kommet rapporter – alt på Fremskrittsparti-statsrådenes vakt.

Hvilke grep kan vi da ta for å hindre sentralisering, sånn at folk ikke trekker til byen, og gi folk et tilbud der de bor? Jo, da kan vi nettopp si nei til sånn galskap som det er å legge ned trafikkstasjoner. Det er sånne ting som skaper denne sentraliseringen. Det er nok en spiker i kista til norsk bygdedød. En spiker her og en spiker der blir en hel spikerpakke, nok til en hel kiste.

Jon Gunnes (V) [17:10:48]: Representanten Arne Nævra er i hvert fall morsom å høre på, det skal være sikkert, selv om det kanskje er noen uparlamentariske begrep.

Jeg mener at den setningen i forslaget til flertallet fra komiteen, som består av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – og jeg siterer: «Eventuelle strukturendringer skal ikke gjennomføres før man har på plass gode løsninger som gjør at behovet for fysisk oppmøte er varig redusert (…)» – den sier egentlig alt om hva vi har lært siden denne saken ble lagt fram i 2018. Jeg innrømmer at vi var mye mer optimistiske på akkurat det med «varig redusert» den gangen den ble lagt fram. Det skal jeg ærlig innrømme. Det har vi ikke klart på beste måte, verken når det gjelder forventninger eller kanskje også når det gjelder hvordan vi trodde teknologien kunne hjelpe oss med dette.

Det har vært noen skjær i sjøen når det gjelder lovverk og slikt også, og det kan hende at man må komme tilbake til å gjøre dette mer effektivt. For eksempel har man i dag en EU-kontroll for privatbiler som fungerer utmerket. Kanskje går det an å tenke nye ting når det gjelder dette med næringstransportbilene, som gjerne er ombygget og må kontrolleres. Det er kanskje der vi har merket mest frustrasjon ute hos brukerne, at de nå skulle måtte kjøre flere mil og lange avstander for å kunne kontrollere sine kjøretøy.

I tillegg, til Bård Hoksrud: Ja, vi fikk førerkortet vårt på mobiltelefonen, men det ble ikke noe mindre trafikk på trafikkstasjonen av det. Det var akkurat mindre behov for å møte opp på trafikkstasjonen vi trodde dette skulle medføre. Så kan det hende at vi har vært litt utålmodige med Statens vegvesen når det gjelder at dette ikke var saker som skulle løses med en gang. Man la opp til et langt tidsperspektiv for det. Jeg tror dagens vedtak er helt på sin plass nå. Vi må være enda sikrere på at det blir varig reduserte behov for hver enkelt trafikkstasjon og den tjenesten, gjennom digitaliseringen og andre måter å gjøre det på. Først da kan vi gjennomføre en slik reform.

Statsråd Knut Arild Hareide [17:13:55]: Betre organisering og ny teknologi gir oss moglegheiter til å jobbe smartare og tilby betre og raskare tenester til folk og næringsliv. Som ein del av dette er Statens vegvesen inne i ei stor omstilling for å fornye og forbetre etaten. Målet er betre tenester til innbyggjarane og meir veg for pengane, samtidig som etaten er pålagd innsparingskrav.

Statens vegvesen har dei seinare åra fokusert sterkt på utvikling av digitale tenester og sjølvbeteningsløysingar, og dei har levert godt. I dag kan mange av tenestene Statens vegvesen leverer, gjennomførast på mobil eller pc heime frå eiga stove. Dette gir betre tilbod òg for brukarane, som i dei fleste tilfella vil føretrekkje ikkje å møte opp på ein trafikkstasjon for f.eks. å få omregistrert bilen sin. Regjeringa har derfor tidlegare vedtatt ei reform av trafikant- og køyretøyområdet. Hensikta har vore at reforma skal vere gjennomført innan utgangen av 2024. Reforma skal leggje til rette for framtidsretta, brukarorienterte og effektive tenester gjennom digitale løysingar og ny tenestemodell. Denne delen av reforma fortset.

Trafikant- og køyretøyområdet tilbyr tenester knytte til førarkort og køyretøy som er etterspurde i heile landet. Det er framleis slik at nokre av dei tenestene krev at ein møter opp fysisk. Førarprøva er eit godt eksempel på ei slik teneste. Det er derfor òg avgjerande at folk får tilgang til dei tenestene dei treng, og at dei i størst mogleg grad skal vere nær folk. Folk skal kunne bu og jobbe i heile landet. For i større grad å vareta lokale omsyn blei det derfor gjort justeringar samanlikna med forslaget frå Statens vegvesen, noko som innebar at dei fleste stadene som var føreslått lagde heilt ned, likevel blir oppretthaldne, og at tenester som f.eks. førarprøva for MC, skulle vidareførast fleire stader enn det forslaget frå Vegvesenet la opp til.

Denne saka har vekt stort engasjement mange stader i landet. Trafikant- og køyretøytenestene er svært viktige for mange, og det er ikkje vanskeleg å forstå dette engasjementet i mange lokalmiljø.

Innstillinga frå komiteen viser eit stort engasjement for denne tematikken òg på Stortinget. Eg oppfattar at det er einigheit om å be regjeringa avvente vidare endringar i tenestestruktur. Delar av reforma som omhandlar ny tenestestruktur for trafikkstasjonane, skal dermed no avventast. Eg vil no ha vidare dialog med Statens vegvesen for å sjå korleis me best mogleg kan ta arbeidet med reform av trafikk og køyretøy vidare sjølv utan endringar i strukturen.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:30:25]: De ulike variantene av regjeringen Solberg har de siste årene gjort det til sin paradegrein å sentralisere en rekke tjenester under dekke av effektivisering og digitalisering. Effektivisering for dem som har fått tjenestene lenger vekk, har det vært lite snakk om.

I dag snakker vi om trafikkstasjoner. Gjennom flere år har regjeringen kommet med en rekke forslag som innebærer nedleggelse av trafikkstasjoner og reduksjon av tilbudene hos disse. Ved hjelp av innleide konsulenter har regjeringen brukt masse penger og ressurser på å utrede uten at løsningene har kommet på plass, noe vi også har fått bekreftet i dag.

Like ofte som regjeringspartiene har lagt fram sine alternative forslag om sentralisering av trafikkstasjonene, har Senterpartiet protestert, nettopp fordi regjeringens forslag om sentralisering av trafikkstasjoner føyer seg inn i rekken av forslag som fører til dårligere tjenester for folk rundt om i landet. Jeg er neppe alene om å ha fått mange henvendelser fra folk og næringsliv som ble bekymret da forslaget om nedleggelse av trafikkstasjonene ble lagt fram.

Som representant fra Østfold har det gjort inntrykk å se det lokale engasjementet, også fra regjeringspartienes representanter, som har blitt vist for trafikkstasjonen på Mysen. Innbyggere og næringsliv har protestert, gått i fakkeltog, hatt underskriftsaksjoner og tverrpolitiske aksjoner. Et tydeligere signal om at denne regjeringen ikke er på linje med innbyggerne og næringslivet, får vi ikke. Det står også i motstrid til lovnadene fra Høyre om at store kommuner skulle få lov til å beholde statlige tjenester. Det slo iallfall ikke til i Indre Østfold, om vi skal ta utgangspunkt i regjeringens opprinnelige forslag.

Når regjeringspartiene nå legger fram forslag om å avvente planlagte nedleggelser eller reduksjon av tjenestetilbudet ved trafikkstasjonene, er det grunn til midlertidig lettelse. Men vi må ikke glemme at denne kampen må fortsette. Regjeringens utsettelse av sine planer om nedleggelse minner oss om behovet for en ny regjering som velger å se hele landet, se folk og se næringslivets behov. Det betyr en ny regjering med Senterpartiet fra og med høsten, som kan stå som en garantist for at viktige tjenester som trafikkstasjonene ikke legges ned, men utvikles til beste for folk og næringsliv i hele landet.

Stein Erik Lauvås (A) [17:33:09]: Joda, det var stor ståhei og full jubel fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Indre Østfold i lokalaviser og på sosiale medier for noen dager siden. Faktisk ganske mange dager før komiteen avga sin innstilling, sto det å lese at nå reddet de trafikkstasjonen på Mysen. Da tenkte jeg og mange med meg at det var bra. Jeg var til og med i ferd med å trykke «liker» på innlegget fra Høyre-representantene i Indre Østfold og tenkte at nå har det ordnet seg, og det skal de ha skryt for.

Men det var jo ikke sånn. Trafikkstasjonen på Mysen var ikke reddet. Høyreregjeringen og Fremskrittspartiets dødsdom over trafikkstasjonen – og trafikkstasjonene – består. Avlivingen skal bare avventes litt, slik det står i innstillingen. Man skal «avvente», står det. Trafikkstasjonene og tilbudet til næringsliv og innbyggere er fremdeles plassert i stolen. Høyre og Fremskrittspartiet skal bare «avvente» med å slå på strømmen – antagelig ikke fordi strømmen er dyr for tiden, for det er den jo, men fordi det er et valg snart.

Fremskrittspartiet og Høyre har altså skjønt at de har en dårlig sak, og nå skal de prøve å redde seg selv fra seg selv, for dette er et eget forslag, som det har vært nevnt her tidligere i dag, som de har kommet med, og så har de forstått at det slo så dårlig an at nå må de prøve å redde sitt eget skinn ved å si at de ikke skal legge ned disse trafikkstasjonene nå, de skal bare avvente det litt. Men legges ned skal de. Det er et premiss i det forslaget som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i dag kommer til å stemme for.

Dette er bare nok en spiker i kista til distriktspolitikken. Høyreregjeringen og Fremskrittspartiet forstår ikke distriktene. De sentraliserer, og de legger ned. Tingretter og skattekontor er nevnt her. Ja, de la til og med ned hele Østfold og flyttet det inn i en konstruksjon som de kalte Viken, og som ingen egentlig skjønner vitsen og poenget med å ha.

Derfor mener jeg helt og fullt at Arbeiderpartiets forslag, der det bare slås fast at tilbudet på både Mysen trafikkstasjon og andre trafikkstasjoner skal bestå – punktum, ingen usikkerhet og ingen tvil – er det aller beste forslaget for disse trafikkstasjonene og tilbudene der. Men det blir det med Fremskrittspartiets stemmer dessverre ikke flertall for i denne sal.

Helge Orten (H) [17:36:26] (komiteens leder): Jeg må innrømme at det er litt fascinerende å høre måten forslaget vårt blir tolket på. Det vi er opptatt av når det gjelder trafikkstasjonene, er å fortsette det gode arbeidet Statens vegvesen allerede har vært i gang med i flere år, med å utvikle dette tilbudet til beste for innbyggerne rundt omkring i det ganske land.

Når det snakkes om sentralisering: For en tid tilbake solgte jeg en bil. Da satt jeg i min egen stue sammen med kjøper av den bilen og omregistrerte og solgte den i løpet av 5 minutter. Det var en oppgave man måtte reise inn til en trafikkstasjon for å løse tidligere. Det er nettopp en sånn type utviklingsgrep det er viktig at vi fortsetter med, fortsetter å flytte tilbudet over til hver enkelt, så man kan løse det fra sin egen stue, istedenfor at man må møte opp en spesiell plass for å få løse den oppgaven. Noe stort nærmere enn det går det vel ikke an å komme. Å kalle det sentralisering syns jeg er en spesiell beskrivelse. Det er nettopp en sånn type ting vi må fortsette å ha et trykk på. Jeg opplever at Statens vegvesen i dette tilfellet har gjort en god jobb over mange år nettopp med å utvikle det tilbudet på trafikkstasjonene. Det ønsker vi å fortsette med. Ergo kan vi heller ikke, etter min oppfatning, låse oss inn i en evigvarende struktur.

Jeg har lyst til å utfordre opposisjonen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, lite grann på de 73 forslagene de foreslår i denne saken – ett forslag for hver enkelt trafikkstasjon, som skal videreføres med de funksjoner og tjenester trafikkstasjonen hadde før pågående omorganisering. Betyr det at vi skal avlyse enhver tilbudsforbedring som gjør at det endrer noe på den funksjons- og oppgavesammensetningen som er på den trafikkstasjonen? Er det slik at verden skal stå bom stille med disse 73 forslagene helt til Stortinget skal ha en ny sak der man eventuelt skal vedta en eller annen ny funksjon? Jeg mener det blir nesten å hermetisere og, som representanten Jegstad sa, kanskje gå litt baklengs inn i framtida, rett og slett fordi vi ser at vi er nødt til å være i en konstant utviklingsmodus. Folk må få lov til å kunne få et bedre tjenestetilbud når det ligger til rette for det.

Men vi sier også i vårt forslag at vi mener det er for tidlig nå å gjøre noen vesentlige strukturgrep fordi vi ikke har kommet langt nok i den tilbudsforbedringen. Det er det som står i vårt forslag. Det mener jeg er en reell måte å håndtere det på, en måte som også gjør at vi fortsatt kan være i en konstruktiv utviklingsmodus når det gjelder disse trafikkstasjonene, men at vi nå ikke gjør noen endringer i tilbudsstrukturen og strukturen for øvrig, rett og slett fordi vi må komme oss et hakk lenger i å forbedre tjenestetilbudet til folk. Da kan vi heller ta en ny vurdering av det.

Kirsti Leirtrø (A) [17:39:44]: Først til representanten Orten: Det folk ute reagerer på, er at de må kjøre milevis for å få tatt førerkort eller milevis for å få tatt den nødvendige halvårlige kontrollen. Forslaget til mindretallet dreier seg om det, at vi skal være garantert et likeverdig tilbud også i distriktet, og ikke kaste kostnadene over på den som skal kjøre opp, eller på næringslivet. Det er like viktig for næringslivet å slippe å kjøre disse antall milene.

Fremskrittspartiet sier at deres forslag ble avvist av presidentskapet. Det er ikke så rart. De har hatt fire anledninger tidligere til å stemme for enten Arbeiderpartiets eller Senterpartiets forslag. Senest ved behandlingen av trontalen stemte Fremskrittspartiet imot de forslagene vi nå har fremmet, med noen endringer.

I forslag nr. 8 har vi et tilleggsforslag vedrørende situasjonen i Sauda. Der var de veldig glade 1. juli fordi det ble varslet at den ambulerende oppkjøringen for førerkortklassene C, CE og D skulle bestå. Senere har de fått beskjed om at deres tilbud blir nedlagt.

Jeg har vært to ganger i Sauda og sett på den viktige jobben skolen gjør for transportbransjen. Vi mangler 30 000 sjåfører i Norge, og vi mangler spesielt bussjåfører. I Sauda lærer de opp elevene til det som møter sjåførene når de kjører i Distrikts-Norge: smale og svingete veier. De leverer godt, og denne linjen betyr veldig mye for skolen, for Rogaland og for fylkeskommunen.

Nå har heldigvis statsråden trukket tilbake varslet om nedlegging, og for oss er det viktig at både fylkeskommunen, skolen, de ansatte og Sauda nå kan få trygghet for at tilbudet skal bestå og utvikles. Som sagt: Transportbransjen mangler 30 000 sjåfører, så vi kan ikke legge ned det som fungerer bra.

Sverre Myrli (A) [17:42:30]: Jeg reagerte på samme måte som Lauvås fortalte at han reagerte, da jeg så medieopplegget fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, hvor de nå påsto at de hadde reddet en rekke trafikkstasjoner. Det var veldig bra, tenkte jeg, men stor var skuffelsen da vi så forslaget i komitéinnstillingen fra de samme partiene. Nei – de har ikke reddet trafikkstasjonene, det står ikke noe om å sikre noen trafikkstasjoner eller å ikke legge ned, det står «avvente planlagte nedleggelser». Hvis en har fått dødsdommen og venter på henrettelsen, og så blir dommen utsatt noen måneder, er en jo ikke reddet. Kanskje det er en hjelp og bra i noen måneder, men en er ikke reddet. Og sånn er det her også. Det er ingen trafikkstasjoner som er reddet.

Så er alle enige om at det er bra med ny teknologi. Helge Orten pratet om at han hadde sittet i stua da han omregistrerte en bil. Det er veldig bra. Alle er for det. Det er ikke det det er snakk om, men mye av tjenestene må en gjøre fysisk på trafikkstasjonen. Jeg tror det tar lang tid før en kan kjøre opp digitalt. En må møte opp på en trafikkstasjon. Det er det det er snakk om.

Og det var altså Fremskrittspartiet som satte i gang dette. Svart på hvitt fikk Statens vegvesen i oppdrag fra samferdselsminister Dale å omstrukturere ved bl.a. å legge ned trafikkstasjoner. Det går det ikke an å prate seg bort fra, uansett hvor høyt en hever stemmen.

Dette skapte stort engasjement, og jeg må si at tilbakemeldingene var unisone: Folk var motstandere av dette lokalt, i tillegg til kommuner, regionråd og andre. Næringslivet var imot det. Transportbedrifter, trafikkskoler og kjøreskoler var veldig imot det. Ungdom som skulle ta førerkort, var kraftig imot nedleggelse av trafikkstasjonene. Og de ansatte i Statens vegvesen var bekymret for kompetanseflukt, som vi også hørte Kirsti Leirtrø så fint beskrive. Dette var rett og slett dårlige forslag fra Fremskrittspartiet og regjeringen.

Derfor hadde det vært på sin plass om vi i dag kunne fått vedtatt at nedleggelsene skal stoppes. Det gjør vi ikke. Det blir ikke flertall for de forslagene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har lagt fram. I stedet selger regjeringspartiene og Fremskrittspartiet dette som at de har reddet trafikkstasjonene, men de har altså bare avventet nedleggelsene noe.

Siv Mossleth (Sp) [17:45:55]: Senterpartiet vil ha trafikkstasjoner nær folk i hele landet. Vi vil opprettholde trafikkstasjonene på Mysen, i Ørsta, i Sauda, på Stord, i Arendal, på Tynset, på Leknes, i Narvik, på Fauske, i Bodø, i Brønnøysund, i Sandnessjøen, i Mosjøen, i Rana, på Finnsnes, i Lakselv, i Kirkenes, i Steinkjer osv. Det er i alt 73 trafikkstasjoner jeg kunne ha nevnt.

Jeg tok ordet for å presisere at selv om dette venteforslaget fra regjeringa og Fremskrittspartiet kanskje er spesialdesignet for å slippe å legge ned mange trafikkstasjoner i valgåret, er det litt bedre enn ingenting. Det er et veldig svakt og usikkert forslag, og det er faktisk vanskelig å si at det er et ørlite skritt i riktig retning, i og med at det bare er et venteforslag. Usikkerheten tror jeg er veldig stor, og det er utrolig negativt. Det er grunnen til at Senterpartiet avstår fra å stemme subsidiært for Fremskrittspartiet og regjeringas forslag. Vi mener at vårt forslag, som vi har fremmet sammen med Arbeiderpartiet og SV, er et så mye sterkere forslag at det er det som må stå igjen som det eneste alternativet for oss.

Men til høsten er det valg, og da blir det opp til velgerne om de fortsatt vil ha sentralisering med høyreregjeringa, eller om de vil ha lokale tjenester med Senterpartiet. Vi er garantisten for tjenester nær folk.

Terje Halleland (FrP) [17:48:09]: Dette har vært en merkelig sak å sitte i salen og følge. Jeg trodde dette var en gladsak. Jeg har oppfattet det sånn at vi ikke skal legge ned trafikkstasjoner i Norge. Jeg trodde det var intensjonen til både opposisjonen og nå Fremskrittspartiet og regjeringen. Maken til sutring! Jeg trodde vi skulle være glade. Det er nesten så jeg blir litt bekymret for hva som hadde skjedd hvis en ikke hadde fått flertall. Da måtte det blitt sutring, da! Arbeiderpartiet opptrer akkurat som om de har eierskap til å opprettholde eller legge ned trafikkstasjoner i dette landet.

Vi må ta inn over oss at vi er i en verden som endrer seg. For Fremskrittspartiets del har vi vært bekymret spesielt for det behovet næringslivet har for en desentralisert struktur på trafikkstasjonene våre. Vi må se på konsekvensene, og vi må ta inn over oss at det kan ha stor betydning for mange at vi opprettholder trafikkstasjonene.

Når verden endrer seg for oss andre, trenger selvfølgelig ikke SV bekymre seg for det, for de har jo mer eller mindre en målsetting om å stoppe all utvikling. Men samfunnet må og skal være effektivt. Når vi legger opp til endringer, er det veldig viktig at vi kjenner til konsekvensene for næringslivet og for personene.

I Rogaland berørte denne prosessen både Dalane og Sauda. Det er ingen tvil om at dette fikk store konsekvenser. Jeg er veldig glad i dag for at vi kan sikre at disse stasjonene fortsatt blir opprettholdt, før vi kjenner til alle konsekvensene, og at en får kompensert for eventuelle konsekvenser ved bortfall av stasjonene. For Sauda med sin yrkessjåføropplæring ville en sånn flytting få store konsekvenser. Det ser for Sauda betydelig bedre ut i dag. Det er jeg veldig glad for, og så synes jeg det er veldig kjedelig at jeg er en av få som synes det er veldig bra.

Tor André Johnsen (FrP) [17:51:08]: Jeg må si jeg reagerte veldig sterkt på innlegget til representanten Lauvås. Snakk om å se spøkelser ved høylys dag, og snakk om å drive med skremselspropaganda! Det var en voldsom retorikk. Jeg kan berolige representanten fra Østfold med at trafikkstasjonene kommer til å bestå, og Mysen trafikkstasjon kommer til å bestå så lenge folk flest har bruk for den og behov for den. Men det er overraskende at Lauvås tydeligvis fortsatt ønsker å opprettholde trafikkstasjoner som ingen bruker og ingen har bruk for – det er i hvert fall sånn man kan tolke innlegget og retorikken til Lauvås.

Det som er hele poenget her, er at det kan bli teknologisk endring, en teknologisk utvikling som virkelig gjør at man kan få tjenester hjem der man bor, for å bruke Senterpartiets retorikk, og ikke bare hjem der man bor, men hjem i stua si, hjem i sofaen sin, hvor man sitter ved pc-en og får løst alle oppgaver man trenger. Man kan typegodkjenne bobiler, som Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for, så man slipper å reise fra Mysen til Sarpsborg, eller hvor man må reise hen, for å få godkjent en bobil. Når det blir en forenkling som virkelig gjør hverdagen enklere for folk flest, er det kanskje ikke behov for alle de trafikkstasjonene. Da er det kanskje tillatt å tenke litt nytt og annerledes, og da bør det også være tillatt å se på strukturen, slik som regjeringen har gjort.

Men i påvente av at disse endringene er gjennomført, og i påvente av at man kan få et bedre tilbud til brukeren, for det er det som er poenget, å få et bedre tilbud til folk flest – og vi har sett at vi ikke er der ennå – har Fremskrittspartiet vært tydelig på at trafikkstasjonene skal bestå. Og vi har aldri sagt, slik som Lauvås prøver å framstille det, at vi skal legge ned de og de trafikkstasjonene. Det er et faglig forslag basert på krav om innsparinger og effektivisering av Vegvesenet og etaten. Det er ganske uansvarlig hvis vi som politikere ikke krever at store offentlige etater med tusenvis av ansatte skal omstille seg og effektivisere, at de skal fortsette å drive sånn de alltid har drevet, uten noe krav til å tenke nytt og annerledes og effektivisere – se litt framover. Det er rett og slett uansvarlig. Men jeg forstår at Arbeiderpartiet ønsker å drive sånn, og da forstår jeg også hvorfor Arbeiderpartiet trenger å øke skatter og avgifter for både folk flest og de såkalt rike, som de er så flinke til å gjenta gang på gang i media. For hvis man skal finansiere alle de ulønnsomme prosjektene og alle tiltak som folk flest ikke har bruk for, må skattene økes vesentlig.

Men vi er veldig glad for at trafikkstasjonene nå består. Vi er veldig glad for at folk flest kan fortsette å få et tilbud på de trafikkstasjonene som er der. Og det skal vi i Fremskrittspartiet sørge for fortsetter også i framtiden, så lenge det er behov for det, så lenge folk flest bruker dem, og så lenge det er et marked der ute, for å si det på den måten.

Nils Aage Jegstad (H) [17:54:17]: For å forklare noe av årsaken til forslaget, innstillingen vi fremmer: Hvis man leser rapporten fra Statens vegvesen – og det er jo litt viktig – som ligger til grunn for den saken som er til behandling, kan man lese at Statens vegvesen selv trekker opp en lang rekke alternative løsninger for hvordan dette kan gjøres. Blant annet trekker de fram dette med at i stedet for at man skal kjøre inn til trafikkstasjonen for å ta førerkort for tunge kjøretøy, kan man gjøre det på videregående skole, der man får utdanningen sin. Hvis man må kjøre mange mil, kan man møte på et bestemt sted mye nærmere der man bor, og så kan man gjøre det der. Noe av utfordringen Vegvesenet reagerer på, er at mange steder er ikke trafikkforholdene slik i dag – det har de aldri vært og kommer aldri til å bli – at de holder en nødvendig kvalitet for å slippe disse ut i trafikken i andre deler av landet, hvor det er mye større trafikk. Det er noen kvalitetskrav som er i ferd med å innhente oss.

Når bobilene kommer bort, blir det altså en ny oppgave som eventuelt overføres til andre. Jeg ser ikke at det er sentralisering hvis man legger ned trafikkstasjonen i Drøbak, jeg kan gjøre de samme oppgavene fra mitt kontor – eller fra stua, jeg er pensjonist. Det er ikke sentralisering, det er jo mye mer lettvint for meg. Jeg er nede på trafikkstasjonen hvert femte år for å levere helseattesten, for jeg har førerkort i tung klasse, og hvert femte år går jeg til legen, får legeattest, reiser ned til Drøbak, står i kø, leverer attesten så de kan se at den er riktig utfylt. Så må jeg ta et bilde – og så får jeg førerkortet tilsendt. Dette er en av de tingene som Statens vegvesen påpeker som mulig å gjøre mer rasjonelt.

Og så ser vi at bare ni av ti nyregistrerte biler møter på trafikkstasjonen. Det gjøres digitalt av bilforhandleren.

Vi har en skole i Vestby som alle ordførere i Vestby siden 1964 har prøvd å legge ned, en grendeskole som til slutt hadde 32 elever, den var fådelt. Det var ikke mulig å legge den ned – bortsett fra nå, nå kom man til det punktet hvor foreldrene tok elevene hjem, ut av skolen og til den skolen som var mye mer moderne og ga mye bedre tilbud. Da var det ikke behov for den. Jeg tror det er sånn med offentlige tjenester også, vi skal være til stede der folk bor, men vi må også kunne tenke at vi kan gjøre det på en annen måte enn vi har gjort i alle år.

Jon Gunnes (V) [17:57:29]: Denne debatten begynner å bli litt som jeg husker fra for 50 år siden, jeg er så gammel at jeg husker sånne debatter. Det var vekselen eller telefonsentralen, det var mange som ønsket å ha det, for man hadde det rundt omkring i landet. Vi har vel forbigått den ganske mange ganger, alle sitter med mobiltelefonen og har direktekontakt, også om en sitter i stortingssalen.

Jeg må si at jeg hadde faktisk trodd og forventet av det ble subsidiær stemmegivning i dag – eller på torsdag. Jeg hører man er veldig kritisk til ordet «avvente», men det er akkurat det at verden går framover. Hvis man leser vårt forslag, står det:

«eksempelvis som følge av digitalisering, og som ikke får store negative konsekvenser for folk og næringsliv.»

Det er jo akkurat det som er hele poenget; vi hadde kommet noe for kort i forhold til de forventningene vi hadde. Det er det vi må løse sammen med Statens vegvesen. Det er en klar melding at statsråden skal tilbake til Statens vegvesen og si at vi forventer noe mer.

Når det gjelder den saken som vi egentlig diskuterer, Mysen trafikkstasjon, er det ingen som har foreslått å legge ned Mysen trafikkstasjon. Det var å ta bort noe av tilbudet som var der, fordi det forhåpentligvis ikke var behov for å ha det der lenger. Det var hele meningen med å se på om trafikkstasjonene og tjenestene kunne innrettes på en annen måte. Men vi visste også da helt klart at Mysen trafikkstasjon også hadde tjenester som ikke kom til å legges ned på noen år.

Men kanskje om 50 år – refererer til vekselen og telefonsentralen – er det ikke sikkert behovet er der. Men det vet jeg ikke om jeg får oppleve.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:00:21]: Mysen trafikkstasjon er ikke bare viktig for folk i Østfold; den er viktig for Stortinget også. Representanten Gunnes har rett i at debatten startet der, men det har blitt noe som det er veldig vesentlig at vi diskuterer på en skikkelig måte. Her har det vært mye uklarhet og vingling fra høyrepartienes og Fremskrittspartiets side.

Staten skal være folks venn og bidra til at folk får lettere og bedre liv. Overordnet sett har vi de siste årene sett altfor mye av at det tvert imot har blitt sånn at det er byråkratisering, sentralisering og privatisering av det som skal være helt vanlige og opplagte tjenester som hver enkelt innbygger i Norge skal ha tilgang til, uansett hvor man bor i landet. Jeg har litt spøkefullt, men også med litt alvor, sagt at det kan ikke være sånn at ungdommen vår skal måtte ha tilgang på privatfly for å få førerkort. Det illustrerer at det er store avstander, og at skjevheter oppstår som kostnader av høyreregjeringens sentralisering.

I Danmark går heldigvis sosialdemokratiet motsatt vei. Der har de fått en ny innenriksminister, som sier at desentralisering er kjernesosialdemokratisk fordi det er fordeling av makt og muligheter. Det bidrar også til at staten er på lag og er grasrotorientert, i stedet for at man sitter fjernt unna med millionlønninger.

Denne saken illustrerer ikke bare et viktig prinsipp når det gjelder trafikkstasjonene. Vi ser at denne feile politikken også går igjen f.eks. i forbindelse med jernbanereformen, hvor tilbudet til folk svekkes, og familier må betale mer for togbillettene for å reise, mens direktørene sitter igjen med de pengene som går over budsjettet til ekstra millionlønninger.

Derfor må vi sette ned foten og si: Nok er nok! Nå er det vanlige folks tur. Det er på tide at tjenestene er tilgjengelige der ungdom og eldre er. Og de eldre er jo de som er aller mest glad for at Arbeiderpartiet, sammen med de andre rød-grønne partiene, virkelig står opp for hver enkelt av de 73 stasjonene, for de sitter ikke nødvendigvis på telefonen, sånn som representanten Gunnes sier. Det er faktisk ganske mange i befolkningen vår som verken har tilgang til eller bruker internett og mobiltelefoni på samme måte som vi i denne salen gjør. Det er dem vi skal hjelpe. Det er derfor vi er veldig engasjerte i denne saken, for vi vet at det betyr mye for folk. Derfor kommer stortingsvalget til å handle om at det må være vanlige folks tur – på felt etter felt.

Stein Erik Lauvås (A) [18:03:36]: Jeg ble beskyldt for å både sutre og drive med skremselspropaganda. Jeg tror det var et par andre karakteristikker også som kom, som jeg ikke fikk med meg helt i farta. Men det er helt tydelig at det er taktikken. Når vi pirker på Fremskrittspartiet og høyreregjeringen når de faktisk gjør noe de angrer på, og som de forsto ikke ble bra, forsøker de å redde sitt eget skinn. Og når vi pirker på dem og forteller at det er slik det henger sammen, er de best i klassen til å drive med egen sutring og direkte feilinformasjon. For det var nettopp å legge ned Mysen trafikkstasjon og en rekke andre Fremskrittspartiet og høyreregjeringen i utgangspunktet ønsket å gjøre. Men så fikk de kalde føtter, eller hva de nå fikk, for de skjønte at dette ble folk forbanna på. De skjønte at folk ble forbanna når de ble fratatt tilbudet i sitt nærmiljø, i sitt lokalsamfunn, og skjønte at Fremskrittspartiet og høyreregjeringen sendte regningen til vanlige folk, for de måtte bruke timer, ta halve og hele dager fri fra jobben for å reise og få utført ting som man måtte møte opp for å få gjort.

Da de skjønte det, forsøkte de å slippe unna. Dødsdommen, for å kalle det det, over trafikkstasjonen på Mysen, med det vedtaket flertallet, altså Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, her har kommet fram til, står fast. De skal bare vente litt med å skru ut den siste sikringen i skapet før de flytter hele greia til Ski, eller hvor det nå var de skulle flytte det. Det er det som er realitetene med det vedtaket som ligger her i dag. Man skal bare avvente den planlagte nedleggingen av f.eks. Mysen trafikkstasjon.

Fremskrittspartiet og Høyre driver en ren demontering av tilbudene til næringslivet og lokalbefolkningen ute i distriktene. Vi har nevnt andre eksempler før her i kveld, som tingretter og skattekontor. Nå diskuterer vi trafikkstasjoner. Da sentraliserer man, og så sender man altså regningen av gårde til vanlige folk. Det er det man faktisk gjør, og det er dessverre det Fremskrittspartiet i dag sørger for at det er et flertall for å fortsette å gjøre.

Vi kan bare slå fast at Fremskrittspartiet som stødig støttehjul for regjeringen står fast. Fremskrittspartiet kunne sørget for et ryddig opplegg for Mysen trafikkstasjon og andre trafikkstasjoner her i kveld. Det velger de altså ikke å gjøre, og det er synd for tilbudet i distriktet, det er synd for innbyggerne som trenger disse tjenestene nær der de bor.

Bård Hoksrud (FrP) [18:06:53]: Representanten Myrli snakket om høy utestemme fra talerstolen, og han er vel ikke helt borte han heller. Vi kan vel i grunnen ta hverandre i hånden begge to, og kanskje siste taler også. Vi kan ta hverandre i hånden alle tre, når det gjelder denne saken og å prate høyt.

Men jeg må si noe til historiefortellingen til Arbeiderpartiet om hva som skjedde rundt dette representantforslaget. Det er greit å ha med seg at det var én trafikkstasjon Arbeiderpartiet ville redde da de la fram forslaget sitt i denne salen. Det Fremskrittspartiet har vært opptatt av, er å sørge for at vi får gode tjenester til innbyggerne. Men jeg skjønner at man liksom ønsker å sitte helt musestille og håpe at alt skal være sånn som det har vært. Jeg tror ingen vil tilbake til den tida da man måtte reise på trafikkstasjonen hvis man hadde en ny bil, og vise bilen. Man måtte reise på posten og betale, og så måtte man reise bort og vise kvitteringen før man fikk vognkortet. Nå får man faktisk gjort det på nettet. Det er fantastisk bra for de aller, aller fleste, og jeg tror de føler at det er enda nærere å kunne sitte hjemme i stua si og fikse dette uten at man behøver å reise til en trafikkstasjon eller et annet sted. Jeg skjønner at Arbeiderpartiet vil ikke, vil ikke og vil ikke. De sa nei til å være med på å sørge for at man skulle kunne få registrert bobilen sin uten at den måtte vises fysisk på en trafikkstasjon.

Det er også morsomt – for man er liksom så opptatt av alle disse sentraliseringsreformene – at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Telemark som legger ned den videregående skolen i Seljord i Telemark. Det er midt i fylket, og jeg tror de aller fleste vil definere det som et distrikt i Telemark, men det er et fantastisk bra sted. Men de partiene legger altså ned den videregående skolen. Det må vel være en sentralisering, for det betyr at elevene ikke skal kunne fortsette å gå på videregående skole der.

Til Senterpartiet, som prater om at vi skal være opptatt av vanlige folk, penger og lavere skatter og avgifter: Ja, i Telemark så bøtter de på med eiendomsskatt, som påfører vanlige folk med helt vanlige hus ekstra utgifter. Sånn er det. Men det er klart at når man skal opprettholde alt og alt skal være sånn som det har vært, til evig tid, så kan det hende at det blir sånn.

Men over til det vi gjorde, og det Fremskrittspartiet har vært opptatt av: Vi var på Mysen og pratet med dem som drev der, og om vi ikke hadde fått regjeringen med på å ta de grepene som en nå gjør når det gjelder bobiler, så måtte man reise i én time hvis det ble nedlagt på Mysen. Det var en grusomt dårlig idé. Derfor tar vi de grepene vi nå gjør – fordi vi er opptatt av kundene og brukerne og best mulig tjenester til dem, og vi skal sikre at de skal kunne få de tjenestene over hele landet. Vi er derfor også opptatt av å sikre de eldre, som ikke kan bruke de digitale tjenestene, og da må vi faktisk fortsette å opprettholde noen av de tjenestene videre, også oppkjøring osv. Derfor tar vi det grepet vi tar nå, og sørger for at det blir som det er i dag.

Tor André Johnsen (FrP) [18:10:19]: Jeg må si at jeg forstår rett og slett ikke helt innleggene eller retorikken til Arbeiderpartiets representanter. Det minner meg litt om tom retorikk i litt Donald Trump-aktige floskler.

Jeg er litt usikker på om representanten Lauvås egentlig hørte etter hva jeg sa i stad. Han har i hvert fall framført budskapet sitt to ganger, i to innlegg: at vi redder vårt eget skinn, at vi har fått kritikk for at vi snur, og at vi vingler etter hva vi har fått kritikk for.

Hvis noen skal kritisere noen, burde Arbeiderpartiet kritisere sine egne ordførere, for det eneste vi har gjort, er det samme som mange Arbeiderparti- og også Senterparti-ordførere faktisk gjør rundt i hele landet. I budsjettforhandlinger kommer de gjerne med generelle føringer til administrasjonen: De skal ha kutt, de skal ha innsparinger, men så kommer administrasjonen med f.eks. innsparinger og kutt på helse og eldre, og da sier politikerne nei, der skal vi ikke kutte.

Det er det samme som har skjedd i denne saken. Vi har bedt om kutt og innsparinger, så har det kommet kutt, og vi har fått klare tilbakemeldinger fra folk. Den fantastiske bobilforhandleren på Mysen, som har forretningen sin vegg i vegg med trafikkstasjonen, og som jeg regner med at representanten Lauvås har vært og besøkt, var veldig tydelig på at hvis de mister trafikkstasjonen der, må han bruke nesten et dagsverk på hver eneste bobil han skal registrere. Det har vi kommunisert tydelig til samferdselsministeren, og vi har fått positiv tilbakemelding på det. Vi har også tatt opp og fått vedtatt på Stortinget at visingen av hver enkelt bobil skal opphøre. Jeg håper at samferdselsministeren kan få framskyndet det ganske raskt, for det er nettopp å gi bedre tilbud, bedre service og bedre tjenester til folk.

Representanten Sandtrøen har nå forlatt salen, men han snakker om sentralisering og privatisering. Det er den tomme retorikken som gjentas gang på gang fra venstresiden. Det er litt artig da å nevne at i Tynset ville faktisk trafikkstasjonen blitt styrket hvis denne reformen hadde blitt gjennomført slik den var foreslått. Det blir den ikke. Så har vi etablert helsearkivet. Dagens regjering, med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, har, da Fremskrittspartiet var med, etablert Norsk helsearkiv på Tynset med 50–60 arbeidsplasser. Og vi har etablert Nye Veier på Hamar. Så at vi driver med sentralisering – det var en retorikk som representanten Sandtrøen brukte – stemmer i hvert fall ikke for Hedmarks del. Vi har heller flyttet ut statlige arbeidsplasser til Hedmark i stedet for å flytte dem inn til Oslo.

Når det gjelder direktørlønner – det var også en påstand fra Arbeiderpartiet og Sandtrøen – har jeg lyst til å minne om at den direktøren som tjente mest av alle i statlige selskap da vi kom i regjering i 2013, var NSB-sjefen. Der var lønnsnivået, med pensjoner og alle godtgjørelser, ca. tre ganger så høyt som det vi la oss på da vi ansatte Nye Veier-direktøren.

Jeg ser fram til at regjeringen sørger for bobileffektivisering med registreringer, så vi slipper å vise bobiler, og da er det også flere som får tjenester nær der de bor, hos bobilforhandlerne.

Arne Nævra (SV) [18:13:34]: Jeg var egentlig på vei ut av salen. Jeg synes kanskje det hadde vært like greit. Men så var det de to siste talene, fra representanten Johnsen og representanten Hoksrud, som gjør det skvær umulig å sitte stille i salen.

Jeg har ganske mange ganger her fra talerstolen etterlyst en viss politisk redelighet i denne historiefortellingen, og jeg må si at det er fullstendig fraværende her. Hvis politisk redelighet hadde vært en art, hadde den vært rødlistet. Så jeg må si at dette er trist å se.

Det er greit å selge ting som gode saker, at man har stemt for det, at man fremmet det. Men når det gjelder historiefortellingen – når man har ombestemt seg, man har stått for noe annet før, eller ikke fått til noe før, men så snur man, og så stemmer man da for et forslag som er populært – kunne man kanskje presentere det som at man altså har snudd i saken. Det hadde vært flott. Det hadde gitt kredibilitet, og det hadde kanskje også gitt noen flere stemmer, hadde jeg håpet. Men sånn er altså ikke politikkens vesen, og det beklager jeg veldig.

Jeg har lagt merke til det flere ganger. SV har også hatt forslag her tidligere, i samferdselssaker, der vi har hatt statsråder fra Fremskrittspartiet, det har i hvert fall vært to av dem som jeg kunne telle, som har stemt imot og gått imot. Blant annet skjedde det da vi diskuterte kabotasje: Ja da, vi trengte digitalt transportregister. Det er jo deilig at Fremskrittspartiet har blitt frigjort og er utenfor regjering. Det er også flott at de stemmer for SVs forslag nå, jeg er veldig glad for det, men det presenteres hver gang som en seier for Fremskrittspartiet når de da snur i saker – en merkelig historiefortelling.

Så jeg etterlyser dette gang etter gang – vi får håpe at man er litt obs på det kanskje. Og så håper jeg inderlig at noen også sier det til meg hvis jeg gjør det samme, så jeg blir gjort oppmerksom på det. Da skal jeg prøve å ta det til etterretning, hvis jeg har en slik historiefortelling som Fremskrittspartiet driver med. Det er trist å se.

Sverre Myrli (A) [18:15:53]: Til regjeringspartienes talere som er så bekymret, skal jeg komme med en erkjennelse: Hvis vi kommer dit at ingen trenger å møte opp på en trafikkstasjon for å få utført noen tjenester, at ingen møter opp på trafikkstasjonene og de ansatte der sitter dag etter dag, uke etter uke, uten en eneste besøkende, da vil det være riktig å legge ned trafikkstasjonene. Men vi er ikke der. Det er stort behov for trafikkstasjonene, noe jeg redegjorde for i det første innlegget mitt.

Så må jeg si til Jon Gunnes: Jo, Mysen trafikkstasjon var foreslått nedlagt, fullstendig. Hvis han tar seg bryet med å lese forslaget fra Statens vegvesen til Samferdselsdepartementet i rapporten fra mai 2019, vil han se at det står: Mysen trafikkstasjon anbefales lagt ned fra 2023.

Det var svaret fra Statens vegvesen på den bestillingen Fremskrittsparti-statsråden ga om å kutte antall trafikkstasjoner.

Så skjønner jeg litt mer etter dagens debatt. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sender ut pressemelding, og går ut i avisene, om at de ikke skal legge ned trafikkstasjoner, men talere her i dag har jo argumentert varmt for nedleggelse. Vi andre er nærmest blitt latterliggjort fordi vi ikke vil legge ned trafikkstasjoner. «Avvente planlagte nedleggelser» – ja, da vil de jo legge dem ned. De skal bare vente litt. Johnsen brukte til og med begrepet «i påvente». Ja, da skjer det jo. Er det ikke da mer ærlig å si at ja, vi skal legge ned trafikkstasjoner, men vi skal bare vente lite grann.

Det regjeringspartiene burde bekymre seg mer over enn forslagene og innleggene fra opposisjonen, er hvordan denne regjeringen behandler, og har behandlet, Statens vegvesen – en viktig etat for vegutbygging, for kollektivtrafikk, for å ta i bruk ny teknologi og for arbeidet med trafikksikkerhet og med å få ned antall trafikkulykker, en etat som opplever kraftige kutt under denne regjeringen, og som mister svært mange ansatte. Dette burde regjeringen og regjeringspartiene virkelig være opptatt av og gjøre noe med.

Jeg gjentar det jeg sa i mitt første innlegg: Forslaget fra regjeringen om å legge ned et stort antall trafikkstasjoner møtte unison motstand, enten det var i Drøbak, i Sauda, i Lakselv eller andre steder der jeg har vært på besøk.

Så vil jeg helt til slutt si: Hvis det er så vanskelig å registrerer bobiler som Fremskrittspartiets talere har gitt uttrykk for her i dag, begriper jeg ikke hvorfor Fremskrittspartiet ikke gjorde noe med det da de hadde samferdselsministeren og finansministeren i nesten sju år.

Nils Aage Jegstad (H) [18:19:19]: Jeg tenkte jeg skulle takke for en god debatt. Jeg vil også gjerne påpeke at når representanten Nævra trekker vår redelighet i tvil, synes jeg han går langt utover grensene for parlamentarisk ordbruk. Jeg innbiller meg at alle som sitter her, har den samme hensikten, nemlig å gjøre det best mulig for landet vi representerer, her og nå. Nævra har nå gått ut av salen, men han får lese referatet.

Det som ligger i forslaget, er det som jeg var inne på. Jeg synes at Statens vegvesen i denne saken har gjort en veldig god jobb. Statens vegvesen digitaliserer og sier at målet er å digitalisere så langt det lar seg gjøre. Så har de noen forslag til hva man kan gjøre der man ikke kan digitalisere nok. De peker bl.a. på at det er enkelte grupper som ikke kan forventes å følge med i det digitale systemet. Da sier de at de må finne andre løsninger, hvor man kan samarbeide på tvers, med kommuner og fylker, for å gi disse nødvendig hjelp til å ha trygghet når det gjelder å forholde seg til det digitale systemet. Det gjelder ikke bare i denne saken, men også i mange andre saker.

Det vi har satt fingeren på da, er at mange av de gode tiltakene som Statens vegvesen setter i gang, er tiltak som ligger framover i tid, og da er det for tidlig å ha en stor reduksjon av antallet trafikkstasjoner. Men utviklingen går i retning av at mye mer blir digitalisert. Det tror jeg egentlig at alle er glade for. Jeg begynte å tenke på den vanlige bruker av trafikkstasjoner, og hvis det er meg, er jeg der hvert femte år, for jeg må ha legeattest. Hvis det er kona mi, er hun der annet hvert år, for hun har hjerteproblemer. Neste uke skal vi oppheve helsekravet for gamlinger, så da behøver jeg ikke å dra til trafikkstasjonen i det hele tatt.

Den vanlige mann i gata bruker ikke dette hver dag eller ofte. Men det som er viktig, er at når man skal ta førerkort, da bruker man det. Da må det være et tilbud i nærheten. Noe av problemet med bobiler, er at de er skreddersydde. De er ikke firkantede. Mye av påbyggingen av bobiler skjer i Norge etter at man har fått bilen til landet. Det gjør det kanskje ekstra vanskelig med bobiler, men vi vil klare å løse det også.

Vi skal ha et tilbud til folk av det de trenger nå, men hva vi kaller det, og hvordan vi skal gjennomføre det, kan vi snakke om i framtiden.

Statsråd Knut Arild Hareide [18:22:31]: Eg vil også takke for ein god debatt, men eg har lyst til å understreke at regjeringa aldri har føreslått å leggje ned Mysen trafikkstasjon. Ja, me reduserte tilbodet. No legg me det på is. Det blir ingen strukturendringar, og me ser på innhaldet. Det går me i gang med med ein gong, saman med Statens vegvesen.

Men Sverre Myrli synest nesten synd på Statens vegvesen – når me har meir enn dobla vegløyvingane på sju år. Me har fått Nye Vegar også. Eg vil seie at det har vore ein innovasjon og ei fornying også for Statens vegvesen. Det er litt som då TV 2 kom. Då blei NRK betydeleg betre, og det er eigentleg akkurat det same me har sett for vegutbygging.

I dag har Statens vegvesen større, fleire og meir spennande prosjekt enn nokon gong. Også på denne delen jobbar dei utruleg godt med digitalisering og innovasjon, og dei har levert på effektiviseringskravet som me allereie har sett.

Så er det jo slik at ein del av dei som jobba der, har gått til fylka, men det var fordi fylka fekk 45 000 km med fylkesvegar i 2010 og har ansvar for det. Det er også naturleg at dei har tilsette som følgjer det opp. Eg opplever at det er eit veldig godt samarbeid mellom fylka og Statens vegvesen etter den overgangen. Eg opplever ein offensiv etat som det er ingen grunn til å synast synd på.

Ketil Kjenseth (V) [18:25:23] (komiteens leder og ordfører for saken): Ja, saken om selskapsmessig og funksjonelt skille har pågått i Stortinget sikkert over lang tid, men det ble i hvert fall gjort vedtak tilbake i mai i 2016. Vi har i tiden siden det hatt en overgangsordning.

I 2018 var det så en diskusjon om størrelser og hvem som skulle bli omfattet av et funksjonelt skille. Regjeringen fikk da i mandat å utrede et antall på 30 000 og flere. Regjeringen kommer nå tilbake – eller kom tilbake rett før jul – og foreslår 10 000. Det er det regjeringspartiene går for. Det er ulike syn i denne saken. Noen ønsker at det fortsatt skal være 100 000, og noen ønsker at det skal være 0.

Det er uansett viktig i en bransje som er i stor endring, og overfor kundene, at det er likest mulig vilkår. Når man driver en monopolvirksomhet, som nettforetakene er, er det viktig at man har likest mulig vilkår. På kraftselskaper har vi en struktur som begynner å bli opp mot 100 år gammel, og i likhet med kommunestrukturen er det av og til behov for endringer. Vi har også ny teknologi som gjør at det er mulig å drifte på en annen måte. Vi ser at vi i Norge har fått nettselskaper og kraftselskaper som har rundt en million abonnenter, så teknologi skaper også nye muligheter.

Noen hevder at det er kostnadsdrivende å skulle forholde seg til byråkratiet som det skulle medføre å ha et funksjonelt skille, men med dagens teknologi og muligheter er det vanskelig å se begrunnelsen for det. Da er nøytralitet viktig, at det ikke er gjennomgående representasjon, og at en ikke kan kryssubsidiere.

Regjeringens forslag er altså at vi reduserer risikoen for uforholdsmessige byrder ved at fritaket gis for bare dem som har færre enn 10 000 abonnenter.

Ketil Kjenseth (V) [18:27:52]: Beklager, president, det begynner å bli langt på dag. Representanten skal ta opp det forslaget vi står inne i.

Ruth Grung (A) [18:28:11]: Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at Norge skal ha strengere regler enn Europa. EU har satt grensen ved 100 000 nettkunder fordi det for små selskaper vil være unødig byråkratisk og fordyrende for kundene. Det er argumentene til EU, og dem støtter vi.

Norge har allerede strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremme konkurranse og sikre nøytralitet for nettselskapene. Et funksjonelt skille vil hindre samdrift og ressursutnyttelse mellom nettvirksomheten og den øvrige virksomheten.

Regjeringen har ikke vurdert eiernes styringsrett. Lovforslaget griper direkte inn i eiernes styringsrett. Bransjen er dominert av lokale offentlige eiere, og Arbeiderpartiet ser ingen grunn til å begrense eiernes mulighet og rett til å styre selskapene i tråd med lokale mål.

Mange lokale energiselskaper er innovative og har vært tidlig ute med å investere i infrastruktur med automatiske måle- og styringssystemer og bredbånd. Økt byråkrati og økte kostnader vil svekke denne muligheten framover. De lokale energiselskapene bidrar også til god forsyningssikkerhet. Lokal tilstedeværelse av mennesker og materiell gir rask retting av eventuelle strømbrudd. De representerer også viktige lokale, attraktive kompetansearbeidsplasser.

Norge har i dag trolig et av verdens best fungerende nettsystemer og høy leveringssikkerhet. Energiselskapene har et klart fokus på å redusere kostnader og forbedre kvaliteten, og mange mindre selskaper ligger høyt på NVEs effektivitetsmålinger. Det er bl.a. et resultat av et velfungerende marked, sterk konkurranse med mange aktører og svært lave marginer på kraftsalg til sluttbrukere.

Arbeiderpartiet mener en utvikling mot svært få selskaper vil være uheldig for kundene og for konkurransen. Erfaringene fra f.eks. Storbritannia viser at kundene ikke er fornøyd med få og store leverandører.

Vi kan ikke se at det er dokumentert at større selskaper driver energiforsyning bedre enn små og mellomstore selskaper. Store selskaper har lav nettleie fordi de har stor kundekonsentrasjon og lite nett per kunde, ikke nødvendigvis fordi de driver spesielt godt. Det vi vet sikkert, er at et funksjonelt skille vil føre til mer ineffektiv drift og betydelige kostnadsøkninger, som kundene til slutt må dekke. Konsolidering bør skje ut fra selskapenes egne vurderinger om hva som tjener kundene best, ikke med regler som påfører unødvendige ekstrakostnader.

Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at norske virksomheter skal ha strammere og mer kostnadsdrivende regler enn EU, og mener at grensen bør være på 100 000 nettkunder, akkurat som ellers i EU. Da vil 31 flere nettforetak enn i regjeringens forslag slippe å innføre et funksjonelt skille.

Aase Simonsen (H) [18:31:22]: Proposisjonen som er til behandling i dag, har sitt opphav i det arbeidet som ble utført av Reiten-utvalget tilbake i 2014, der anbefalingen var å innskjerpe reglene for å sikre nettselskapenes nøytralitet og for å hindre at den store graden av integrasjon mellom monopolvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet, som var dagens bilde på den tiden, ikke måtte stå i veien for en mer hensiktsmessig nettstruktur.

Selv om det er bare seks år siden, var altså ingen nettselskaper eiermessig skilt fra produksjon eller kraftsalg på den tiden, og selskapene drev med mye i tillegg til nett. Det var lett å se at en slik organisering for framtiden ville kunne by på utfordringer. Det kunne hindre spesialisering, og det ville kunne skape problemer knyttet til nøytralitet og kryssubsidiering. Med den framtiden man så for seg med stadig mer elektrifisering, og med de behov og nødvendige forsterkninger som måtte til i nettet med det, meldte bekymringene seg om hvorvidt små selskaper ville klare å tiltrekke seg nok og viktig kompetanse. Dette dreier seg om samfunnssikkerhet og vår evne til å møte en stadig mer elektrifisert hverdag for framtiden.

I dag har alle nettselskaper krav om selskapsmessig skille, og debatten om funksjonelt skille har vært en levende diskusjon i lengre tid. Det er viktig at vi nå endelig får fastslått hvor mange abonnenter som skal til for at et funksjonelt skille skal etableres. Vi ser at de store aktørene i bransjen for lengst har sett at dette er veien å gå, og de har tilpasset seg dette i organisasjon og form. De mindre selskapene har hatt denne uforutsigbarheten hengende over seg, og jeg tror at en slik uforutsigbarhet nok er langt mer krevende å forholde seg til enn en beslutning som gir dem grunnlag for hvordan selskapet skal organiseres i årene framover.

Vi i Høyre håper nå at det blir ro omkring denne diskusjonen, som har bølget fram og tilbake, og med det starten på det som ligger framfor oss, ikke minst at de beslutningene som blir tatt her i dag, står seg over tid, og at ikke selskapene opplever seg som kasteballer i et politisk spill der reversering og omkamper får prege bildet. Det er ingen tjent med, aller minst selskapene selv, som nå trenger å bruke kreftene på å utvikle selskapene og ikke bruke tiden på evige omorganiseringer.

Terje Halleland (FrP) [18:34:10]: Samfunnet vårt står foran en stor omstilling, og kraftsektoren er ikke noe unntak, snarere tvert imot. Skal vi lykkes framover, er det mange bransjer og sektorer som må både samarbeide og yte optimalt. Vi skal elektrifisere mye framover, og det skal flyttes mye kraft rundt omkring. Til det trenger vi solide selskaper med kunnskap, kompetanse og ikke minst kapital.

Rundt oss har vi organisert oss så effektivt som mulig, og derfor har vi også monopolsituasjoner på mange områder. Kraftlinjer er et av dem. Som samfunnet i liten grad er tjent med to parallelle veibaner, vannforsyning eller renovasjon, er vi i like liten grad tjent med å ha flere konkurrerende nett. Det er samfunnsøkonomisk lurt, men det følger også med et stort ansvar når vi legger opp til sånne ordninger. En monopolsituasjon kan fort bli en situasjon hvor en ikke lenger ser innovasjon, effektivisering, kunnskapsinnhenting eller forståelse for at en trenger utvikling og vekst.

Så er det nå engang sånn at noen klarer alltid å levere, skille seg positivt ut og levere gode resultater. For disse er det alltid beklagelig å få et unødvendig pålegg, men dessverre – det finnes flere andre selskaper som ikke gjør det.

Et skille mellom selskaper som produserer kraft, og dem som leverer nett, er helt naturlig. Skal vi få en effekt ut av det, mener Fremskrittspartiet at det også er helt naturlig at en skiller på personer som skal utføre arbeidet. Vi har sett lignende situasjoner i renovasjonsbransjen, da offentlig eide selskaper plutselig skulle begynne å ta inn næringsavfall, hvor de selv bedyret at de klarte å skille monopoldelen fra konkurransedelen. Mange selskaper gjorde nok også det, men det skapte situasjoner som ikke var bra, og sånn vil vi ikke ha det.

Vi ser heldigvis mange fusjoner i dag. Jeg tror det er både viktig og rett. Vi ser store selskaper slå seg sammen, vi ser mindre selskaper slå seg sammen med større selskaper, og vi ser også at det er mange som har valgt å samarbeide. Jeg er overbevist om at dette vil være en god utvikling, og ser få grunner til at vi skal skille regelverket ut fra størrelsene på selskapene.

Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at et funksjonelt skille skal gjelde alle selskapene, men vi oppnår antakelig ikke flertall for dette. Vi kommer subsidiært til å støtte en grense på kravene til funksjonelt skille – at de skal gjelde for nettforetak som har flere enn 10 000 nettkunder. Dermed tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Ole André Myhrvold (Sp) [18:37:29]: Det norske nettet består av både små og store aktører. For tre år siden vedtok Stortinget å sette grensen for funksjonelt skille ved 30 000 abonnenter. Den gangen sto Senterpartiet sammen med bl.a. Kristelig Folkeparti. Den gang sa Kristelig Folkepartis Tore Storehaug det ganske godt fra denne talerstolen:

«Det er nokre som seier at i tilnærminga vår til EU-direktiv blir vi meir katolske enn paven.»

Videre sa Storehaug at han mente at «dei må basere seg på gode, forretningsmessige løysingar, og ikkje på unødvendig byråkrati.» Etter det har Kristelig Folkeparti dessverre gått i regjering, og vi har fått regjeringens omkamp i dag, hvor man ønsker å redusere denne grensen fra 30 000 til 10 000 abonnenter. Det er smått meningsløst.

Det vil skape ytterligere byråkrati og fordyrende ledd som igjen vil belastes kundene. Det er heller ingen grunn til at Norge skal ha strengere regler enn Europa for øvrig. Det er allerede i dag strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremme konkurranse og sikre nøytralitet for nettselskap. Det finnes ingen kjente brudd på disse grunnleggende prinsippene. Regjeringens forslag er i praksis en teoretisk løsning på et ikke-eksisterende problem. Et funksjonelt skille vil hindre samdrift og ressursutnyttelse mellom nettvirksomhetene og den øvrige virksomheten. I praksis vil dette særlig ramme små og mellomstore selskap, som vil måtte utvide styre og administrasjon. Som representanten Halleland fra Fremskrittspartiet sa, fikser selskapene det godt selv hvis de har behov for fusjon eller samarbeid. Hvorfor Fremskrittspartiet skal byråkratisere dette med lovpålegg overfor selskapene, er smått uforståelig.

Sånn vi ser det, har regjeringen heller ikke vurdert eiers styringsrett. Et funksjonelt skille av selskap vil medføre at eier ikke lenger vil kunne disponere sine ressurser på en optimal måte. Lovforslaget griper dermed urimelig inn i eiernes styringsrett. Vi snakker her om en bransje som domineres av lokale eiere, samvirkeforetak og kommunale foretak, hvor det er stort samsvar mellom kundenes og eiernes interesser og derfor ikke grunn til å begrense eiernes mulighet og rett til å styre selskapene i tråd med lokale mål. Det er greit å minne om at de samme selskapene i dag skal ha et funksjonelt skille, mens man tidligere i dag i dagligvaredebatten ikke ville ha et regnskapsmessig og administrativt skille mellom kjede og grossistledd, en bransje som er mye mer maktkonsentrert enn det denne bransjen er. Dette er reint ideologisk. Det er en kamp for å samle det norske nettet i flest mulig store selskaper.

Tore Storehaug (KrF) [18:40:37]: Dette er ei sak som går langt tilbake, som fleire av representantane før meg har vore inne på, og der Stortinget har fatta lovvedtak som gjer at gjeldande lov i dag har ei grense på 0. Det har vore tydeleg gjennom heile denne stortingsperioden at det har vore eit fleirtal som har ønskt å setje den grensa noko høgare enn det, noko Kristeleg Folkeparti òg meinte då lova blei vedteken tilbake i 2015.

No har vi forhandla på Granavolden, og vi har kome fram til eit kompromiss der den grensa no blir sett til 10 000. Det meiner eg er ei god løysing, og det er ei god løysing fordi ein då klarar å halde dei to tankane ein skal ha, i hovudet på same tid. På den eine sida har vi sørgt for eit regelverk som gjer at reguleringane og reglane som nettselskapa skal følgje, i større grad er like, og som gjer at det er ein større grad av likebehandling. På den andre sida tek vi inn over oss den situasjonen som er særnorsk, nemleg at det er mange små selskap, og at i selskap som har få kundar og låg omsetning, blir det eit krav om funksjonelt skilje. Det vil vere ei uforholdsmessig stor ulempe. Då har vi kome fram til eit kompromiss, og eg synest det er eit godt kompromiss, som også gjer at den lova som gjeld i dag, blir endra, dersom vi får fleirtal for det. No er det varsla sekundær støtte til det. Det meiner eg er bra, og det vil gjere at vi endar opp med eit regelverk som også tek inn over seg den situasjonen som fleire små selskap står i. Det er ei god løysing, og eg er glad for at dei forslaga no ligg an til å få fleirtal.

Statsråd Tina Bru [18:42:30]: Dette er forhåpentligvis siste kapittel i en lang historie – der regjeringens mål hele tiden har vært å gjøre endringer til beste for norske strømkunder. Fordi nettselskapene er monopoler og kundene ikke har mulighet til selv å velge leverandør, er det ekstra viktig å sørge for at nettselskapene drives med mest mulig effektivitet.

De siste årene har vi sett at flere mindre nettselskap har slått seg sammen i større enheter. Dette skaper ofte stordriftsfordeler, som igjen gir lavere nettkostnader til fordel for kundene. Det mener jeg er positivt. Større nettselskap vil også være bedre rustet til å ta i bruk nye teknologiske og markedsbaserte løsninger som kan bidra til bedre og billigere tjenester for kundene. Samtidig er det viktig å understreke at regjeringen ikke har fremmet et forslag om krav til at nettselskaper skal fusjonere. Dette bestemmes fortsatt av nettselskapene og deres eiere.

Regjeringen har heller ikke lagt skjul på at det funksjonelle skillet vil kunne gi økte kostnader for de enkelte energiselskapene på kort sikt. Imidlertid vil stordriftsfordeler og økt effektivitet gi besparelser over tid. Forslaget om funksjonelt skille har skapt mye debatt. Regjeringen foreslår nå endringer i reglene for det funksjonelle skillet, slik at kravet kun gjelder selskap med flere enn 10 000 unike kunder. Dette vil skåne de aller minste nettselskapene, som slipper kostnadene ved å gjennomføre et slikt skille.

Endring møter som regel motstand, og det har vi sett også i denne saken. Jeg er likevel ikke i tvil om at det er riktig å gjennomføre disse endringene, og at en nedre grense på 10 000 kunder også er et fornuftig politisk kompromiss. Jeg er derfor svært overrasket over at Arbeiderpartiet velger å lytte mer til nettselskapene enn til strømkundene når de foreslår en grense på 100 000 kunder. Inspirasjonen til dette forslaget har Arbeiderpartiet funnet i et EU-direktiv, men realiteten er at den norske selskapsstrukturen er helt annerledes enn den europeiske, og at en slik grense i praksis nuller ut hele formålet med lovendringen.

Jeg håper derfor at flertallet i Stortinget vil slutte seg til en grense på 10 000 kunder – en grense som både ivaretar strømkundene og sikrer unntak for de aller minste nettselskapene.

Ketil Kjenseth (V) [18:55:47]: Jeg vil oppsummere denne debatten og først av alt takke Fremskrittspartiet for en oppklarende opplysning om at de vil stemme subsidiært for 10 000.

Så til litt av historien bak debatten vi har her i dag. Dette handler også om at det har vært stilt spørsmål ved om det er kryssubsidiering, om det er ukultur, i en bransje som opp gjennom tiden kanskje har vært litt lite gjennomsiktig. Det er nok å nevne investeringer i teater- og kulturselskaper utenfor Norges grenser.

Vi kan også gå til diskusjonene vi har om hvem som skal råde over alternativene til strømnettet, rør som også kan distribuere vann til oppvarming, bioenergi. Der interesser kommer i konflikt, er det gunstig å ha et funksjonelt skille for å skille person, sak og interesse så langt som mulig og hensiktsmessig. Det ligger også bak diskusjonene vi har her i dag. I sin svarreplikk nå nevnte statsråden kontroll og tilsyn, som også drar ressurser – NVE har også vært en stor del av debatten om dette.

Jeg synes Arbeiderpartiet og Senterpartiet går høyt på banen når det gjelder å forsvare de aller minste aktørene. En nevner ikke at mange av de minste aktørene også er dem som forholdsmessig sett har størst kraftinntekter, og som sånn sett har ressurser til å vedlikeholde. Det er bra. Det er ikke den diskusjonen vi har i så stor grad i dag, men når en viser til 100 000 i EU, er det ikke helt sammenlignbart. Norge har uforholdsmessig mange og små selskaper.

Det andre forholdet er at Hafslund og Eidsiva har slått seg sammen til Elvia og nå har én million nettabonnenter. Det er i et område hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet har politisk flertall og ikke har brydd seg filla med det. Hvis en hadde vært så bekymret for de store, ville det vært naturlig at en hadde brydd seg litt mer med det og ikke latt det skje uten noen som helst politisk oppmerksomhet om det – hvis smått alltid er best.

Det sier meg noe om at Hafslund og Eidsiva – Elvia – ser noen muligheter, og jeg synes også vi skal være med dem på å se etter de mulighetene blant flere. Som representanten Halleland var inne på: Vi skal ha mye grønn kraft ut til mye ny, grønn industrialisering, men også fram til forbrukere som har stadig større behov for grønn energi i hverdagen.

Aud Hove (Sp) [18:59:04]: Det er då rart at regjeringa i det meste av andre saker støttar seg på eller skuldar på EU for å innføre endringar, men når det gjeld denne saka, nei, då skal vi få eit mykje strengare og meir byråkratisk regime enn EU har, og som næringa ikkje ynskjer.

Kvifor det? Jau, departementet grunngjev det med at nettføretaket skal opptre nøytralt, det skal vere føresetnad for like konkurransevilkår som vil bidra til ein velfungerande kraftmarknad og effektiv konkurranse. Men blir det verkeleg meir effektiv konkurranse om det som ein konsekvens av dette blir langt færre nettselskap?

Eg må kommentere at det med dokumentasjon av misleghald trur eg ikkje statsråden svara på, spørsmålet blei stilt her rett no. Det er i dag strenge krav til juridisk og økonomisk separasjon for å fremje konkurranse og sikre nøytralitet. Vi har allereie eit eige regelverk for å sikre nøytralitet for nettselskap, i tillegg til det generelle som gjeld for all næringsverksemd. Når det ikkje er, så vidt eg veit, kjende brot på desse grunnleggjande prinsippa for bransjen og avgjerdene om funksjonelt skilje, er dette i praksis ei teoretisk løysing på eit ikkje-eksisterande problem.

Vi i Senterpartiet ynskjer både kraft- og nettselskap som skal sikre innbyggjarane våre og næringslivet straum i stikkontaktar, og det gjer dei i dag. Noreg har i dag eit av verdas best fungerande nettsystem og høg leveringssikkerheit. I min oppvekst lengst nord i Gudbrandsdalen blinka ljoset då naboen starta mjølkemaskina, og primusen stod støtt lett tilgjengeleg i tilfelle straumen skulle gå. Slik er det på ingen måte i dag.

Trua regjeringa har på at store selskap og stordrift støtt er best og billigast, kjem også til syne i denne saka. Dette funksjonelle skiljet vil bli både byråkratisk og fordyrande, noko eg trudde dagens regjering ville unngå i det meste. Nei, dette er eit vikarierande argument for å få ei samanslåing av selskap i bransjen, og vil ein ikkje, så skal ein.

Eg må nesten kommentere at representanten Kjenseth seier at Arbeidarpartiet og Senterpartiet er ukritiske eller berre lar det som skjer i Eidsiva, skje. Då vil eg minne representanten om at Senterpartiet stemde imot samanslåinga av Eidsiva og Hafslund E-CO. Noko av grunnen var nettopp dette.