Statsråd Bent Høie [12:46:39]: Gjennom EU-samarbeidet som Norge er en del av, har vi startet vaksinering mot covid-19 raskere enn mange hadde turt å håpe på. Andre juledag kom den første leveransen til Norge, og neste dag var den første sykehjemsbeboeren vaksinert. Innledningsvis er antall doser begrenset. De fleste kommunene begynte å vaksinere innbyggerne rett etter nyttår. I dag tidlig var totalt 48 680 covid-19-vaksinasjoner registrert i Nasjonalt vaksinasjonsregister, SYSVAK.

Vi forventer store vaksineleveranser de neste ukene og månedene. Når risikogruppene er vaksinert, vil færre kunne bli alvorlig syke, men vi kan fortsatt få store og mindre utbrudd. Epidemien må fremdeles holdes under kontroll, slik at kapasiteten i helsetjenesten ikke blir overbelastet. Vi følger situasjonen nøye og tilpasser smitteverntiltakene etter utviklingen i smittetall.

Det var ingen selvfølge at Norges befolkning skulle få tilgang til vaksine mot covid-19 så tidlig som vi gjorde. Når vaksine er et knapphetsgode, er selv god kjøpekraft ingen garanti for rask tilgang. Norge er et lite marked av begrenset interesse for store markedsaktører, og vi har ikke egen produksjon av vaksiner til mennesker. Flere land varslet restriksjoner på eksport av vaksiner, og arbeidet med å sikre tilgang til smittevernutstyr i den tidlige fasen av pandemien hadde vist oss sårbarheten i det globale markedet for legemidler og medisinsk utstyr. I et globalt vaksinemarked med stor usikkerhet er Norge derfor avhengig av å samarbeide med andre land i samme situasjon. Det at vi nå har startet opp vaksinasjon i Norge, skyldes at vi sammen med EU tidlig kunne investere risikokapital i vaksineutvikling og -produksjon, og at Europakommisjonen og medlemslandene har tilrettelagt for at også Norge omfattes av EUs anskaffelser gjennom videresalgsavtaler med Sverige.

Det er nå avklart at Norge vil kunne motta minst 3,4 millioner vaksinedoser fra Pfizer-BioNTech, 1,89 millioner vaksinedoser fra Moderna og over 3,3 millioner vaksinedoser fra AstraZeneca. Det siste forutsetter en godkjennelse, som er antatt å komme i slutten av denne måneden. Vi forventer i tillegg et betydelig volum fra EUs nylig inngåtte tilleggsavtale med Pfizer-BioNTech. Vi vil også få tilgang til betydelige volum fra Janssen. I tillegg vil vi kunne motta store volum fra EUs avtaler med CureVac, Sanofi-GSK, Novavax og Valneva, dersom disse vaksinene blir godkjent. EU har inngått bindende leveringsavtaler med fem produsenter, opsjonsavtale med en sjette samt intensjonsavtaler med ytterligere to selskaper.

Dersom alle vaksinene som EU har avtale om, blir godkjent, får Norge tilgang på tre ganger så mange vaksiner som vi trenger. Vaksiner som vi ikke trenger selv, vil bli gitt til andre land som trenger vaksiner. Dette planlegger vi å gjøre i samarbeid med andre europeiske land.

CEPI er den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier. Den ble opprettet etter ebola-epidemien i Vest-Afrika i 2014–2015 for å utvikle vaksiner mot sykdommen. Norge spilte en viktig rolle i denne etableringen, og CEPI har, som kjent, sitt hovedkontor delt mellom Oslo og London. CEPI har siden bidratt med finansiering av vaksineutvikling, bl.a. til University of Oxford og AstraZeneca samt CureVac, noe som trolig har bidratt til at utviklingen av vaksiner mot covid-19 har gått svært raskt. De to selskapene AstraZeneca og CureVac forventes å levere til sammen 565 millioner vaksinedoser til Europa i løpet av 2021. Det er nok til å kunne vaksinere 62 pst. av innbyggerne i EU og EØS.

Norge er den største bidragsyteren til CEPI. Regjeringen besluttet i mars i fjor å øke bevilgningen til CEPI med 2,2 mrd. kr over flere år. Formålet med den økte bevilgningen var å styrke CEPIs arbeid med utvikling av vaksine mot covid-19.

ACT-Accelerator, som er det globale samarbeidet for utvikling, produksjon og likeverdig tilgang til ny diagnostikk, behandling og vaksiner mot covid-19, ble lansert i april med støtte fra bl.a. statsminister Erna Solberg. COVAX, vaksinepilaren i dette samarbeidet, ble utviklet som et samarbeid mellom organisasjonene WHO, Gavi og CEPI. COVAX definerte tidlig et mål om at inntil 2 milliarder vaksinedoser skulle bli tilgjengelig i 2021 for likeverdig fordeling mellom land – uavhengig av betalingsevne.

Den fordelingsnøkkelen som COVAX foreslo og holdt fast ved i lang tid, innebar at landene ikke ville få dekket vaksiner til mer enn 20 pst. av sin egen befolkning. Dette er ikke godt nok for å få smittekurven til å peke nedover. Derfor fikk Folkehelseinstituttet i oppdrag å modellere hvordan ulike scenarioer for vaksinasjon og vaksinetilgang ville kunne påvirke smittespredning og nødvendigheten av å videreføre andre smitteverntiltak. Modellene viste at man ved utbredt smitte måtte vaksinere betydelig mer enn 20 pst. av befolkningen før man ville kunne se en akseptabel reduksjon i antall forventede sykehusinnleggelser – selv med en effektiv vaksine. Da ble det tydelig at COVAX alene ikke kunne dekke Norges behov for vaksiner.

Arbeidet med å sikre tilgang til vaksiner mot covid-19 har vært svært politisk i sin natur. Derfor er det Helse- og omsorgsdepartementet – ikke Folkehelseinstituttet – som har ledet arbeidet. Det har også vært utstrakt samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Utenriksdepartementet. I mai og juni hadde vi omfattende sonderinger om vaksinesamarbeid overfor kolleger i andre nordiske og europeiske land og med Europakommisjonen. Vi hadde også møter med representanter for vaksineprodusenter. Produsentene var tydelige på at de ønsket å inngå avtale med et samlet Europa, ikke med enkeltland. Tidlig i juni var det kontakt mellom Helse- og omsorgsdepartementet, det tyske helsedepartementet og den franske statsministerens kontor. Temaet var Inclusive Vaccine Alliance, IVA, som er et europeisk initiativ for utvikling, produksjon og anskaffelse av vaksiner mot covid-19. Alliansen ble lansert av Tyskland og Frankrike sammen med Italia og Nederland 5. juni. I denne perioden hadde jeg utstrakt politisk kontakt om vaksiner med mine europeiske kolleger, bl.a. samtaler med Tysklands helseminister, Jens Spahn, 12. juni og med europakommissær Stella Kyriakides, som har ansvar for helse i Europakommisjonen, 2. og 17. juli.

Den 11. juni sendte statsminister Erna Solberg et brev til kommisjonspresident Ursula von der Leyen om norsk deltakelse i IVA, på oppfordring fra bl.a. Frankrike. To dager senere, 13. juni, signerte IVA-landene en avtale med legemiddelselskapet AstraZeneca om leveranse av inntil 400 millioner vaksinedoser til landene i Europa. Det ble på den tiden klart at EU skulle overta arbeidet som var påbegynt av IVA-landene. Den 2. juli besluttet derfor regjeringen formelt at nært samarbeid med EU skulle være Norges hovedstrategi for å få tilgang til vaksiner til egen befolkning. Vi hadde i juli og august jevnlige samtaler med Sandra Gallina, som var EUs sjefsforhandler under vaksineanskaffelsene, og med Sveriges vaksinekoordinator, Richard Bergström, om Norges tilknytning til EUs vaksineanskaffelser.

Det var ingen selvfølge at EØS-landet Norge kunne bli en del av EUs avtaler. Vi møtte hele tiden positive muntlige tilbakemeldinger på et slikt ønske, både fra Europakommisjonen og fra de enkelte EU-medlemslandene vi var i kontakt med. Storbritannia inngikk egne bilaterale avtaler utenfor det øvrige europeiske samarbeidet. Vi var derfor bekymret for at dette ville føre til skepsis i EU mot å måtte inkludere land utenfor EU. EU benyttet forsyningssikkerhetsmekanismen Emergency Support Instrument, ESI, til risikoinvestering for vaksineutvikling. Det gjorde de bl.a. for å dekke etableringskostnader for oppskalering av produksjonskapasitet for vaksiner. Norge er ikke del av ESI, og det er ikke funnet noen mekanisme som åpner for direkte innbetalinger fra Norge til ESI – dette til tross for flere tilbud om innbetaling fra norsk side. Vi var dermed forhindret fra å være direkte part i avtalene som EU og medlemslandene inngikk med vaksineprodusenter. Vi fikk klare tilbakemeldinger fra Kommisjonen om at de juridiske hindringene for Norge til å bli en part i ESI var absolutte, men samtidig var det klare politiske forpliktelser om at vi sammen skulle prøve finne løsninger rundt de juridiske hindringene.

Vi jobbet derfor iherdig med å finne modeller som løste de juridiske problemene. Det var den svenske vaksinekoordinatoren, Richard Bergström, som i august foreslo en modell for videresalg til EØS-landene og Sveits. Løsningen innebærer at samtlige EU-land frasier seg et volum på inntil 3 pst. for å dekke behovene til Norge, Island, Sveits og Liechtenstein, og at vaksinedosene videreselges fra et av EUs medlemsland til en pris som også omfatter ESI-andelen. Deretter er det dette EU-landet som innbetaler denne ESI-andelen til Europakommisjonen. Den 14. august undertegnet EU en avtale med AstraZeneca som innebar at EU overtok vaksineavtalen som IVA-landene hadde inngått to måneder tidligere. Samme dag hadde statsminister Erna Solberg en samtale med kommisjonspresident von der Leyen, som etterpå la ut en twittermelding om at EUs avtaler med legemiddelselskaper under EUs vaksinestrategi også dekker Norges og andre EØS-lands behov.

Løsningen kom via Sverige. Jeg hadde 20. august en samtale med min kollega Lena Hallengren om mulig videresalg fra Sveriges anskaffelser. I en pressekonferanse om vaksiner samme dag kunngjorde statsminister Stefan Löfven, sammen med Lena Hallengren og Richard Bergström, at Sverige ville ivareta viderefordeling av vaksiner fra EUs anskaffelser til Norge og Island. Det ble inngått en trepartsavtale mellom Sverige, Norge og AstraZeneca om Norges tilknytning til EUs avtale med AstraZeneca, og en videresalgsavtale mellom Sverige og Norge ble ferdigstilt 15. oktober. Til nå har EU signert avtaler om vaksineleveranser med åtte ulike vaksineselskaper, og Norges tilknytning ivaretas gjennom samme mekanisme for alle disse avtalene.

Arbeidet med å få fram vaksiner mot covid-19 går fort, og et stort antall vaksinekandidater er under utvikling over hele verden. Det er fortsatt usikkerhet rundt hvor mange og hvilke av disse kandidatene som vil vise seg å være sikre og effektive. Vaksineutvikling er forbundet med høy risiko, og sannsynligheten for å lykkes med å bringe en vaksinekandidat til markedet er omtrent 20 pst. Ingen har visst om et slikt anslag kunne overføres til covid-19-vaksiner. På den ene siden så lovende data fra studier i tidlig fase av vaksineutviklingen positive ut. På den andre siden fantes det ingen godkjente vaksiner mot et koronavirus, og flere av vaksinekandidatene er basert på helt ny teknologi. For å være rimelig sikre på at minst en av vaksinekandidatene ville lykkes, investerte EU og EUs partnere tidlig i utvikling og produksjon av en portefølje av ulike vaksinekandidater. Dette har bidratt til å bringe fram en rekke vaksiner som nå nærmer seg formell godkjenning, og til å sikre store produksjonsvolum som vil komme både befolkningen i Europa og resten av verden til gode.

Vår tilknytning til EUs avtaler har sikret Norge rask tilgang til godkjente vaksiner. Nå gjenstår det store arbeidet med å sikre at vaksinasjonen kan gjennomføres på en god måte.

Folkehelseinstituttet fikk 15. september i oppdrag å organisere det nødvendige planarbeidet for at vi skulle kunne vaksinere befolkningen mot covid-19 når en eller flere vaksiner var godkjent. Folkehelseinstituttet koordinerte arbeidet i samarbeid med Statens legemiddelverk, Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet. Helseregionene, KS, statsforvalterne og andre aktører ble involvert ved behov. Dette arbeidet pågikk gjennom hele høsten. Departementet har ukentlige møter med Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Statens legemiddelverk og Direktoratet for e-helse om vaksinasjon for å sikre at forhold som ikke er løst eller ikke har god nok framdrift, får tilstrekkelig oppmerksomhet. Delprosjekter følges tettere opp ved behov.

Folkehelseinstituttet leverte på oppdraget 15. og 19. november. Disse leveransene ga et solid beslutningsgrunnlag for regjeringen.

Regjeringen besluttet 12. oktober at vaksinasjon mot covid-19 skal tilbys som en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Vaksinasjonen er frivillig og gratis for den enkelte.

Målet med koronavaksinasjonsprogrammet er å ivareta helse, redusere forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien.

Kommunene har ansvar for å organisere vaksinasjonen slik de finner det mest hensiktsmessig, for å oppnå høyest mulig vaksinasjonsdekning.

Regjeringens hovedprioritet i vaksinearbeidet er tidlig vaksinering av hele befolkningen. I innledende fase vil det være begrenset tilgang på vaksine, og det vil derfor være behov for å prioritere mellom grupper. Hele befolkningen over 18 år vil bli tilbudt vaksine når vi har et tilstrekkelig antall doser og vaksinens egenskaper tilsier det, dersom det er faglig grunnlag for å anbefale vaksinasjon.

Det er gruppene som har økt risiko for alvorlig forløp og død, som vil ha størst nytte av å være beskyttet mot covid-19. Regjeringen har prioritert de aller eldste og personer i sykehjem tidlig i vaksinasjonsforløpet. Deretter kommer andre eldre over 65 år og personer i alderen 18–64 år med bestemte underliggende sykdommer og tilstander. De eldste i risikogruppen har vært hardt rammet av smitteverntiltakene for å beskytte dem mot smitte. Det har ført til mer ensomhet. Vi håper at det kan åpnes for færre besøksrestriksjoner i takt med vaksineringen av denne gruppen. Jeg har nå bedt Helsedirektoratet om å vurdere dette.

Prioriteringsrekkefølgen kan tilpasses pandemiens forløp, vaksinenes egenskaper, graden av smitte i samfunnet og graden av kontroll og press på helsetjenesten.

Det er allerede gjort én slik tilpasning i prioriteringen. Om lag 20 pst. av dosene til kommunene kan nå gis til helsepersonell. I tillegg får sykehus nok doser til å vaksinere 15 000 helsepersonell i januar og februar. Denne endringen er gjort for å unngå at kritisk helsepersonell blir syke, og dermed sikre at behandling er tilgjengelig.

Vaksinasjonsprogrammet legger til grunn at 75 pst. i risikogruppene og helsepersonell med pasientkontakt og 50 pst. av resten av befolkningen vil ta imot tilbudet om vaksine. Norske bestillinger av vaksine gjennom EU tar samtidig høyde for en langt høyere deltakelse.

Heldigvis ser det ut til at vi kan klare denne prosentandelen – og vel så det. Nå sier 83 pst. at det er meget sannsynlig eller sannsynlig at de vil takke ja til vaksine mot covid-19. Ifølge Helsedirektoratets ukentlige undersøkelser er det de eldste som er mest positive. I denne aldersgruppen sier 91 pst. at de vil ta vaksinen. Disse tallene er svært gledelige. Vi både håper og tror at tilslutningen vil øke etter hvert som kunnskap om vaksinene har nådd ut i befolkningen. God informasjon og åpenhet om vaksinenes effekt og bivirkninger er sentralt for å oppnå høy oppslutning i befolkningen. Undersøkelsene viser også at vi har nådd fram med budskapet om at felles innsats må til for å komme koronapandemien til livs.

Folkehelseinstituttet har ansvar for innkjøp av vaksiner og skal samarbeide med distributør om en plan for håndtering og distribusjon av vaksiner. Planen skal sikre riktig vaksine på riktig sted, til riktig tid, i riktig mengde og av riktig kvalitet.

Helsedirektoratet har ansvar for å sikre at tilstrekkelig vaksinasjonsutstyr er tilgjengelig. Det er nå 11,4 millioner sprøyter og 14 millioner kanyler på lager, i tillegg til annet nødvendig utstyr.

Helsedirektoratet har kjøpt inn 615 kjøletransportbeholdere med strømdrevet kompressor for å transportere Pfizer-vaksinen til kommunene. Det anskaffes opptil 3 000 elektroniske temperaturmålere for bruk i beholdere og andre lagerenheter hvor vaksiner skal oppbevares. Distribusjon og gjennomføring av vaksinasjon med Pfizer-vaksinen må planlegges i detalj fordi vaksinen må oppbevares ved minus 70 grader, og den er kun holdbar i fem dager i kjøleskaptemperatur hvis ultrakjølekjeden brytes. Produsenten Pfizer har i kontrakten sagt at de skal stå for den fysiske transporten fra egen fabrikk og fram til siste ledd av ultrakjølekjeden, dvs. til helseregionene og sykehusapotekene. Der vil vaksinene pakkes om og distribueres til kommunene. Sykehusapotekene har både frysekapasitet, nødvendige tillatelser og autorisert personell til å klare dette.

Andre vaksiner som ikke må oppbevares under spesielle kjøleforhold, vil bli sendt direkte til Folkehelseinstituttet, som sørger for transport videre til kommunene.

Regjeringen gav kommunene i oppdrag å lage planer for gjennomføring av vaksinasjon. Fristen var 18. desember. Planene omfatter forberedelser før mottak av vaksine, selve mottaket, lagring og intern videredistribusjon av vaksinene, identifisering av risikogrupper og innkalling til og gjennomføring av vaksineringen. Lange transportveier betyr at kommunene må ha alt utstyr, personell og vaksinemottakere på plass når leveransen kommer, slik at vaksineringen blir mest mulig effektiv og man unngår svinn. Dette krever nøyaktig planlegging fra den enkelte kommune.

Statsforvalteren hadde frist 23. desember til å gjennomgå planene og følge opp kommuner som hadde behov for råd og veiledning. Statsforvalteren har oppnevnt koordinatorer som skal bidra til at alle kommuner i fylket har tilfredsstillende planer for vaksinasjon mot covid-19, og formidle informasjon mellom myndighetene og kommunene.

Det er kommunene selv som har ansvar for å vaksinere egne innbyggere. Det er gjort tilpasninger i regelverket når det gjelder plikter og takster, for å legge til rette for at fastlegene kan delta i vaksinasjonsarbeidet i kommunen.

Helseregionene skal sørge for tilbud om vaksine mot covid-19, i hovedsak til eget helsepersonell, men også til noen pasienter. Folkehelseinstituttet utarbeider anbefalinger om hvilke pasienter som bør vaksineres på sykehus.

Den senere tid har det vært en diskusjon om hvorfor det tilsynelatende tar lengre tid å gjennomføre vaksinasjon i Norge enn i noen andre land.

Vaksiner fra de to produsentene som hittil er godkjent og levert til Norge, består av to doser. For at vaksinen skal ha full effekt, settes dose 2 henholdsvis tre og fire uker etter dose 1, eller kort tid etter dette. For å være sikker på at en person som har fått dose 1, får dose 2 til rett tid, mellomlagres denne dosen – f.eks. hvis det skulle bli produksjonsproblemer. Det betyr at vi innledningsvis kun setter halvparten av de dosene vi mottar. Å sette av vaksiner i et beredskapslager sikrer at vi har en buffer i tilfelle det blir problemer med produksjon eller distribusjon. Slik blir det også gjort i mange andre europeiske land. Størrelsen på denne bufferen kan justeres etter hva som anses nødvendig. Produsenten av Moderna-vaksinen anbefaler at vi holder av halvparten av dosene vi mottar. Takket være beredskapslageret vil utsendelse av vaksiner i Norge gå som planlagt til tross for at Pfizer fredag 15. januar meldte at Norge vil få reduserte vaksineleveranser i en periode framover.

Noen land har så stort smittetrykk at de ønsker å gi så mange som mulig litt beskyttelse så raskt som mulig. De vurderer at det er bedre at mange har litt beskyttelse enn at noen få har full beskyttelse. Første dose gir trolig noe beskyttelse i en viss tid, men disse landene tar en risiko ved å velge en slik strategi når dose 2 ikke kan settes innenfor det anbefalte tidsrommet. Verken produsentene eller europeiske helsemyndigheter anbefaler foreløpig en slik framgangsmåte. Så lenge det er knapphet på vaksiner, vil disse landene også måtte gå ned i vaksinetempo for dose 1 når nye leveranser kun rekker til å sette dose 2. Såframt landene ikke utsetter dose 2 vesentlig, vil derfor tempoet i å vaksinere befolkningen utjevne seg blant EU-landene.

Noen land har valgt å ta i bruk en nødprosedyre for raskere godkjenning av vaksiner, og de har dermed kunnet starte vaksineringen tidligere. Norge har sammen med EU-landene valgt å følge den oppsatte planen for godkjenning for å være sikker på at vaksinenes effekt, sikkerhet og kvalitet er grundig vurdert.

I Norge har vi valgt å distribuere vaksinen likt til alle kommuner. Fordi vi har kort tid til vaksinering når kjølekjeden avbrytes, må vi forsikre oss om at kommunene er klare til å ta imot vaksinen før den sendes. Spesielt innledningsvis må vi regne med at vaksineringen tar lengre tid. Vi regner imidlertid med at vi ganske raskt vil ta igjen et eventuelt etterslep, og at det vil være leveransen av vaksiner til Norge som bestemmer hvor raskt vi vil klare å vaksinere.

Europeiske legemiddelmyndigheter har godtatt en søknad fra Pfizer om at hetteglassene inneholder seks og ikke fem doser. I praksis vil dette kunne øke antallet doser tilgjengelig fra denne produsenten med 20 pst.

De vaksinene som leveres til Norge, beskytter mot covid-19-sykdom. Vi vet ikke nå om vaksinene også beskytter den som er vaksinert, mot å smitte andre. Dersom vaksinen også beskytter mot å smitte andre, vil det kunne få betydning for prioritering av vaksinen framover. Det vil f.eks. kunne være aktuelt å prioritere områder med stort smittetrykk. Vi følger nøye med på dette framover.

Enkelte har tatt til orde for at Norge bør inngå direkte avtaler med produsenter, i tillegg til det vi får gjennom EU-samarbeidet, for å få vaksinert befolkningen raskere. Etter det vi kjenner til, er produsentenes produksjonskapasitet fullt utnyttet. Dersom Norge skulle sikre seg ytterligere vaksinelevering, i tillegg til det vi allerede har avtale om, vil det trolig være vaksiner som kommer til Norge etter at vi har fullvaksinert alle nordmenn som ønsker det. Hvis ikke må vi eventuelt prøve å få kjøpt vaksiner som allerede er avtalt levert til andre land. Heldigvis ønsker ikke legemiddelindustrien at vaksinene skal selges i et så rått marked – tvert imot. Mitt inntrykk så langt er at industrien har tatt et stort samfunnsansvar når det gjelder både pris og fordeling av vaksiner til landene.

Det arbeides fortløpende med tiltak for å sikre god informasjonsflyt knyttet til hvem som har fått vaksine, hvilken vaksine det er, og eventuelle bivirkninger.

Elektronisk registrering i det nasjonale vaksinasjonsregisteret SYSVAK vil bidra til rask oppdatering av viktige data. Det er etablert en portal som kan benyttes av dem som ikke har integrasjon mellom den elektroniske pasientjournalen og SYSVAK.

Vi må dessverre være forberedt på at sjeldne bivirkninger vil kunne oppstå når vaksinen tas i bruk i stor skala, selv om den er testet og godkjent for bruk. Folkehelseinstituttet anbefaler at fordeler og ulemper ved vaksinasjon vurderes nøye for pasienter som har svært kort forventet levetid. Ved norske sykehjem dør det til vanlig 300 til 400 personer i uken. Det er derfor forventet at noen vil dø like etter at de er vaksinert, uten at det nødvendigvis er noen sammenheng mellom dødsfallet og vaksinen. Dette blir uansett rapportert og gjennomgått i tråd med etablerte rutiner.

Gjennom vaksineringen må tiltak opprettholdes og løpende tilpasses smittesituasjonen og gjennomført vaksinasjon. Smittesituasjonen kan endres dersom vi ikke klarer å følge smitteverntiltakene, eller om et vesentlig endret virus sprer seg i Norge.

Vi håper nå at en stor andel av risikogruppene vil være vaksinert rundt påsketider. Når risikogruppene er vaksinert, kan vi vente at færre vil bli alvorlig syke, og at risikoen for overfylte intensivavdelinger kan bli noe mindre. Smittetrykket vil trolig være lavere, men pandemien vil fortsatt ha kraft til å komme ut av kontroll. Vi kan trolig begynne å avvikle noen tiltak.

Hvis alt går som vi håper, tror vi at vi kan tilby vaksine til alle over 18 år til sommeren. Vi tror det vil innebære at rundt 70 pst. av alle voksne vil ha takket ja til vaksine. I beste fall vil dette kunne skje i juni.

Selv om alle voksne har fått tilbud om vaksine, vil det fortsatt kunne forekomme lokale utbrudd, særlig hos uvaksinerte. I hovedsak vil slike utbrudd få mindre alvorlige følger, men det vil fortsatt kunne oppstå alvorlig sykdom, innleggelse på intensivavdeling og død.

Vi vil fortsette å overvåke smittebildet og utbrudd. Vaksinasjonsprogrammet vil også fortsette.

Når vaksinasjonsprogrammet har kommet tilstrekkelig langt, kan vi avvikle de mest inngripende tiltakene, men vi må være forberedt på nye tiltak ved behov. Det mest varige tiltaket vil være at personer med symptomer blir hjemme og lar seg teste. Det samme gjelder gode hostevaner og håndhygiene. Dette hjelper også mot andre smittsomme sykdommer.

Som statsministeren nettopp sa: Vi ser lys i tunnelen. Men det er en god stund til vi kan slappe av. Tvert imot er det helt nødvendig at vi fortsetter å følge smittevernreglene, holder avstand, holder oss hjemme hvis vi blir syke, og holder hendene rene.

Vaksineringen er i godt i gang og må ikke forsinkes. Det som kan forsinke vaksineringen, er nettopp et høyt smittetrykk, så vi må fortsatt holde ut.

Jonas Gahr Støre (A) [13:15:37]: Jeg vil takke statsministeren og helseministeren for redegjørelsene her i dag. Vi er i et langt løp. Vi må være utholdende, og vi må holde sammen. Det tar vi med oss.

Vi ser at denne krisen, som andre kriser, rammer urettferdig. De som rammes hardest, er de som hadde det vanskeligst fra før. Stadig oftere hører jeg folk si: Dette er jo ikke en dugnad, oppgavene og belastningene er ekstremt skjevfordelt. Jeg merket meg at statsministeren nå ikke kalte det dugnad, men et krafttak. Krafttaket rammer også urettferdig. Det er forskjell på å miste jobben og ha hjemmekontor. Det er forskjell på å leve i en familie og bo helt alene når det er strenge sosiale restriksjoner. Det er forskjell på å ha hjemmeskole med foreldre hjemme som lærere, og å ha hjemmeskole med foreldre som slår. Noen, trolig altfor mange, lider i landet vårt. Redd Barna rapporterer at ett av seks barn opplevde vold eller overgrep under nedstengingen i mars. Det kan vi ikke leve med.

Når krisen rammer urettferdig, må krisepolitikken være rettferdig. Det gjaldt i mars i fjor, og det gjelder nå. Det er fortsatt akutt behov for politiske tiltak som redder arbeidsplasser, sikrer arbeidsfolk inntekt og ivaretar sårbare grupper, og som varer så lenge som krisen varer. Da innstrammingen kom etter den andre smittebølgen i høst, var det ikke på plass en kompensasjonsordning for utsatte bedrifter. Den er på plass først fra i dag.

Arbeiderpartiet har brukt hver mulige anledning til å jobbe for bedre og mer rettferdige løsninger. Vi lyktes med det i vår – fra bedre permitteringsordninger til redningspakke for leverandørindustrien. Fra i høst har regjeringen søkt flertall med støttepartiet Fremskrittspartiet. De må sammen bære ansvaret for at mange bedrifter sliter unødig tungt, og for at de stemmer ned retten til feriepenger for permitterte, eller at bedrifter som får fellesskapets støtte, må avstå fra å si opp folk og ta utbytte.

Likevel er det et flertall på Stortinget som sier fra om at regjeringens politikk ikke holder. Til tross for uttrykt motstand fra statsministeren valgte regjeringen å forlenge permitteringsperioden og videreføre dagpengesatsen som gir dem med lav lønn, litt mer å rutte med.

Vi må også gjøre alt for at koronakrisen ikke får skape nye helsekriser i Norge. Særlig oppmerksomhet må vies våre unge. Ordførere fra hele landet forteller om en dramatisk økning i antallet unge voksne som står utenfor arbeid, uten studier, og med en selvtillit som blir mindre for hver dag som går. Dette angår ikke bare dem, det må angå oss alle. Vi kan ikke leve med en tapt koronagenerasjon. Det må legges avgjørende vekt på at unge kan gjennomføre barnehage, skolegang og studier mest mulig normalt. Da handler det om lavterskeltilbud for unge. Da handler det om inntektssikring for foreldre som er ute av arbeidsmarkedet, at idrett og fritidsklubber kan holde åpent, og i bunnen en kommuneøkonomi som kan gjøre dette mulig. Det handler om bedre støtte til den frontlinjen som er kommunene. 59 kommuneleger skrev brev om at de ikke ble sett, ikke fikk den oppfølgingen og den støtten de skulle ha. Slik kan vi ikke ha det.

Vær trygg – Arbeiderpartiet støtter regjeringens tiltak mot smitten og forutsetter at gode vurderinger ligger til grunn, men vi må ha med oss at Norge er langstrakt. Smittesituasjonen i kommunene varierer. Oppslutningen om tiltakene avhenger av at vi står sammen om dem, men graden av nedstenging må også samsvare med smittesituasjonen lokalt.

Så handler det om gjennomføringskraft. For det første: Regjeringen må få kontroll med importsmitten. Her har vi vært på etterskudd helt fra folk gikk rett ut av flyene fra Italia i mars, like til da regjeringen motstrebende innførte obligatorisk testing ved grensen. Vi får melding om åpenbare svakheter ved gjennomføringen, sprengt kapasitet, mange som dropper test, og manglende oversikt over hvem som ikke tester seg. Det er vanlige folk, sårbare grupper, bedrifter og arbeidstakere som betaler prisen for svært inngripende tiltak. Da er det uakseptabelt at regjeringen ikke klarer å sikre god nok kontroll med denne importsmitten.

For det andre: Vi forventer at hastigheten i vaksineringen økes markert, slik andre land ser ut til å klare. I tillegg til syke og sårbare forventer vi at de som står i førstelinjen – helsepersonell, lærere og skoleansatte – prioriteres i første runde. I mellomtiden skal vi hver dag jobbe for at alle de i landet vårt som strever nå, får støtte. Vi i denne salen må gjøre alt vi kan for å vise at vi ser dem, at de har oss i ryggen, og at ingen skal stå alene i denne tiden.

Trond Helleland (H) [13:21:03]: Det nærmer seg et år siden koronapandemien kom til Norge. For mange har det vært et tøft år, enten de har mistet noen av sine kjære, eller de selv har vært innlagt på sykehus og fått behandling.

Vi har alle fått kjenne konsekvensene av at Norge stengte ned. Noen har fått kjenne det mer enn andre, særlig de som har opplevd ensomhet, og de som har blitt permittert eller arbeidsledige. Mange, de aller fleste, har fått planer kansellert eller utsatt. Selv om regjeringen har prioritert å skåne barn og unge, har også disse fått hverdagen sin endret, enten det har dreid seg om hjemmeundervisning eller avlyste fritidsaktiviteter.

Restriksjonene har vært de mest inngripende siden annen verdenskrig. For Høyre sitter det langt inne å begrense folks frihet. Vårt verdisyn er basert på at politikerne skal blande seg minst mulig inn i folks hverdag. Men siden mars i fjor har vi blandet oss mye. Det er lett å forstå at folk kan bli frustrert og lei av restriksjoner. Som næringsdrivende er det beinhardt å oppleve at man må holde stengt, samtidig som kostnadene løper. Som student kan det være trist å sitte alene på en hybel og ikke få ta del i sosiale sammenkomster, og som musiker eller idrettsutøver er det leit ikke å kunne spille for et stort publikum. Men vi står altså midt i en pandemi. Spørsmålet blir da: Hvordan hadde det gått om Norge ikke hadde stengt ned? Hvordan hadde hverdagen blitt uten restriksjoner? Trolig hadde mange tusen dødd, og tusenvis av mennesker hadde blitt innlagt på sykehus. Helsevesenet ville blitt overbelastet, og mange bedrifter hadde fått et høyt sykefravær. Det hadde blitt alt annet enn en normalsituasjon.

For Høyre er det viktig at Norge stiller opp med gode tiltakspakker til dem som er berørt, og det har vært viktig at tiltakene treffer der de virker best. Det har vi aldri en garanti for, og vi skal være ydmyke for at alle tiltak kanskje ikke har truffet like godt. Vi vil ikke få et endelig svar på dette før senere, men vi vet at Norge er et av landene i verden som har klart seg best gjennom denne vanskelige tiden. Det gjelder både innen smittebekjempelse og økonomi. Det norske folk har tatt ansvar og har stått sammen. Tilliten mellom folk og myndigheter har vært stor. Dugnaden – eller krafttaket – har virket.

Høyre ønsker et godt og åpent forhold til de andre partiene på Stortinget. Det er viktig at vi står sammen om den store utfordringen. Det er regjeringens oppgave å foreslå tiltak, men det er også regjeringens oppgave å lytte til de innspillene Stortinget har. Slik blir tiltakene mer effektive. Da pandemien rammet Norge, viste vi at vi kunne finne sammen når en krise truer. Jeg ønsker å takke Stortinget nok en gang for et godt samarbeid så langt, og jeg ønsker å være tydelig på at vi ønsker et godt og åpent samarbeid også i tiden framover. Fortsatt vil det være behov for gode støtteordninger og tiltak, slik at vi får folk og næringsliv gjennom den tøffe tiden. Fortsatt vil det være behov for restriksjoner. Pandemien er på ingen måte over.

Samtidig må vi begynne å forberede oss på tiden etter pandemien. Da må også Stortinget komme tilbake til en normaltilstand. Den høye pengebruken kan da ikke fortsette. Det skaper et press på økonomien, og da bruker vi av pengene som vi har spart til neste generasjon. Etter pandemien må pengebruken ned.

Dette året vil handle om særlig to ting: å håndtere pandemien og å få Norge tilbake i jobb. Det er fantastisk at vi allerede etter et år med pandemien er i gang med massevaksinering av det norske folk. Det viser hvor viktig det er å satse på kunnskap, forskning og internasjonalt samarbeid. Fortsatt ligger det noen tøffe måneder foran oss. Smittesituasjonen kan snu raskt, og vi er neppe tilbake til en normaltilstand før tidligst til sommeren. Men vi skal komme oss gjennom dette sammen, og jeg inviterer fra Høyres side til et godt samarbeid i Stortinget også i tiden framover.

Siv Jensen (FrP) [13:25:29]: La meg også få lov til å takke for to grundige redegjørelser. Jeg tar for så vidt også til orientering at regjeringen i dag orienterer om justerte smitteverntiltak, men jeg har likevel behov for å si at det er store forskjeller mellom kommunene med tanke på hvor det er store og mindre smitteutbrudd. Det er steder hvor det ikke finnes i det hele tatt. Spørsmålet er om de nasjonale, inngripende tiltakene står seg i en slik situasjon, for dette handler også om å ha forståelse og respekt for dem, og jeg opplever at det er en økende debatt ute i samfunnet nå om noen av de nasjonale tiltakene, eksempelvis skjenkekontroll, som har ganske stor betydning for lokale restauranter osv.

Jeg savnet fra statsministeren et fokus på en gjenåpningsstrategi. Jeg har ved flere anledninger signalisert at jeg hadde håpet at statsministeren ville fokusere litt mer på det. I den grad det har vært nevnt, er vel det, som både statsministeren og Trond Helleland nettopp refererte til, i form av pengebruk. Men det er mange andre ting vi skal være betydelig mer opptatt av når vi skal diskutere hvordan vi skal gjenåpne samfunnet. Det handler kanskje aller mest om å få folk tilbake i jobb. Jeg savnet det fokuset og håper vi kan komme nærmere tilbake til det i debatten i morgen.

En gjenåpningsstrategi henger også sammen med vaksinestrategien. Helseministeren var inne på at det er bred oppslutning i befolkningen om å la seg vaksinere. Det er nok sant, men samtidig er det en fallende tillit til regjeringens vaksinestrategi. Det er nylig gjennomført en undersøkelse om det som viser at stadig flere av oss – innbyggerne i dette landet – ikke har tillit til at strategien regjeringen har lagt for å vaksinere befolkningen, er god nok. Jeg har også tillatt meg å kritisere det – jeg mener det går for sakte. Jeg vil gjerne be om at regjeringen får opp tempoet i vaksineringen, rett og slett fordi det er en naturlig sammenheng mellom hvor mange vi klarer å vaksinere, hvor raskt, og muligheten for gradvis å vende tilbake til et mer normalt samfunn.

Jeg er glad for at regjeringen endelig har funnet ut at man må gjennomføre et testregime ved grenseovergangene. Fremskrittspartiet fremmet forslag om det allerede i august. Da ble vi tidvis møtt med latterliggjøring fra regjeringens side. Det som ble latterliggjort i august, har nå vist seg å bli regjeringens anbefalte politikk. Det er provoserende for svært mange mennesker i dette samfunnet som følger restriksjonene som er pålagt oss, å oppleve av det er importsmitten som bidrar til at vi for lenge står i den situasjonen vi nå gjør. Mange er provosert, og vi hører fortsatt ganske begredelige historier fra hovedflyplassene og andre grenseoverganger om en total mangel på kontroll eller veiledning for folk som tar seg over grensene, og som man ikke klarer å følge opp i ettertid når det gjelder å sikre at de faktisk tar de nødvendige testene og melder fra om eventuell smitte eller setter seg i nødvendig karantene.

Statsministeren sa at de økonomiske tiltakene virker. Ja, det gjør de, men det er ikke takket være regjeringen – det er på tross av regjeringen. Ved hver eneste korsvei hvor det har vært lagt frem økonomiske tiltak, har Stortinget vært nødt til å gå inn og forsterke og forbedre de økonomiske tiltakene. Regjeringen har de facto vært bakpå hele veien. De har også lagt an en i overkant optimistisk tone når det gjelder varigheten på tiltakene, samtidig som det med jevne mellomrom kommer nye inngripende tiltak. Etter min vurdering må det være en sammenheng mellom de inngripende tiltakene og de økonomiske virkemidlene, og vi må være i stand til raskt å justere dem i tråd med eventuelle nye inngripende tiltak. Det er derfor vi nå signaliserer at vi vil fremme forslag i morgen om nye økonomiske tiltak. Det er ikke fordi vi var misfornøyde med den enigheten vi fikk til i Stortinget før jul, men fordi det har kommet nye inngripende tiltak som krever nye økonomiske virkemidler fra Stortingets side.

Vi vil komme tilbake til dette under debatten i morgen, med både våre forslag til behandling i salen og selvsagt også spørsmål til regjeringen basert på redegjørelsene i dag.

Marit Arnstad (Sp) [13:30:44]: Jeg vil også få lov til å takke statsministeren og helseministeren for redegjørelsene, for det tærer jo på – for eldre som ikke får treffe sine pårørende, ikke på tre måneder, men til og fra i hele 2020, og nå også fra starten av 2021, for ungdom som føler at livet går dem forbi mens de sitter inne og ser på, og for arbeidsfolk som har mistet arbeidet og dermed både inntekt og trygghet.

De fleste av oss forstår at det må være sånn, og det er mulig at vi er i et maraton, og at vi nå ser begynnelsen på slutten av denne situasjonen, men vi skal være veldig oppmerksomme på at tretthet over tiltakene kanskje er en av våre største utfordringer framover. Vaksineringen kommer til å gå sakte i starten. Vi har ikke noen massevaksinering nå, som representanten Helleland sier. I januar og februar kommer det til å bli gitt ganske få doser vaksine, men så forsikrer regjeringen oss om at det fra mars og utover skal være mer enn nok vaksinedoser til benyttelse.

Desto viktigere er det at det da også skjer i løpet av våren. Helseministeren har nå forsikret oss om at hele den voksne befolkningen skal være vaksinert til sommeren. Det er utrolig viktig at det er et løfte som blir holdt. Derfor er det også kritisk, og et stort spørsmål, hvordan regjeringen vil organisere det arbeidet fra mars til juni, slik at vi faktisk oppfyller det løftet, at hele den voksne befolkningen i Norge er vaksinert.

Jeg tror at planen for det er kritisk, og også for å få det norske samfunnet til å holde ut med tiltakene framover. Det må foreligge en klar og konsis plan for den massevaksineringen, og det må være full åpenhet omkring den, både overfor folk og overfor kommunene som skal utføre den, og overfor Stortinget.

Hvis en ikke klarer å få en plan for rask massevaksinering mellom mars og juni, er jeg redd for at faren for at demningen brister, øker, at folk går trett av tiltak, og at en ikke lenger vil være med på nødvendige krafttiltak, som statsministeren sa. Derfor er det så kritisk.

For folk har vært gode i Norge; de aller, aller fleste har lojalt fulgt opp. Den store lojaliteten hos folk i dette landet er også en av grunnene til at Senterpartiet er kritisk til å lovfeste portforbud. Det er en dårlig løsning. Det er langt over 90 pst. av oss som selvstendig følger opp de rådene vi får fra regjeringen. Vi kan ikke havne i en situasjon der vi som samfunn straffer de mange for å få tatt de få. Det er det som kan komme til å skje gjennom et portforbud, og det er en unaturlig ordning i et samfunn som det norske.

Senterpartiet registrerer nå at regjeringen vil innføre obligatorisk grensekontroll, og med de begrunnelsene som regjeringen gir, mener Senterpartiet at det er fornuftig. Vi vil allikevel påpeke at det aller viktigste er at karantene blir gjennomført, og det er berettiget når statsministeren framhever at 25 pst. av de negative testene på Island viste seg å være positive igjen etter fire–fem dager. Så det å teste seg ut av karantene er absolutt ingen løsning, og det har også Senterpartiet framholdt. For at karantene skal kunne etterleves, må det også være få, enkle og konsise regler.

De økonomiske tiltakene kommer vi i større grad tilbake til i morgen, men la meg nevne noen stikkord. Presset fra Stortinget virker. Nå har regjeringen bøyd av og forlenget permitteringsadgangen, og de har forlenget kompensasjonsordningen. Det er bra, men Senterpartiet er opptatt av at ledigheten nå øker, og at usikkerheten er stor for mange arbeidsfolk rundt omkring i landet, og vi er bekymret for at de økonomiske ordningene er rigget slik at det er noen store virksomheter som får en veldig stor andel av kompensasjonen. Ifølge en ny undersøkelse fra Norges Handelshøyskole har fem store bedrifter fått like mye som 27 000 andre.

Så har vi også en del virksomheter som faller helt mellom to stoler, og da er det særlig tre grupper som bekymrer oss i Senterpartiet. Det er de selvstendig næringsdrivende, det er nystartede virksomheter som har gjort store investeringer, men som ikke har hatt særlig stor omsetning i 2019, og det er virksomheter som ikke er organisert helt kommersielt, men via andre organisasjonsformer enn et AS. Svært mange av dem som nå står i en vanskelig økonomisk situasjon, føler at de bærer på en byrde på grunn av storsamfunnet, og det gjør de. Dermed trenger de også gode tiltak, oversikt, langsiktighet og forutsigbarhet.

Audun Lysbakken (SV) [13:36:00]: Det er gledelig at folks innsats nytter, og at det nå kan varsles oppmykning av noen tiltak. Det er ikke gledelig at statsministeren har så lite nytt å komme med til de arbeidsløse, og at den sosiale urettferdigheten, som nå så tydelig er en stor og viktig del av den krisen vi går gjennom, ikke er et tema i redegjørelsen.

Det er som flere har vært inne på, fortsatt sånn – og det bildet er forsterket i dag – at det er en regjering som somler i møte med arbeidsløsheten og de økende forskjellene, og som hele tiden må presses av opposisjonen for å få på plass de tiltakene som virker. Når statsministeren i redegjørelsen i dag ber de permitterte om å gripe nye jobbmuligheter når de oppstår, er dette nettopp utfordringen for mange. I Trysil, hvor arbeidsløsheten er 10 pst., er det ikke mange jobbmuligheter som oppstår. For hotellarbeiderne og de ansatte i kantiner som nå opplever å bli oppsagt til tross for at arbeidsgiverne deres har fått store summer i statlig krisestøtte, er det ikke bare å gripe mulighetene når de oppstår. Jeg tror mange mennesker ønsker at regjeringen skal gripe muligheten til å handle tydeligere for at folk skal ha jobb.

SV vil ha en mer kraftfull innsats for å hindre arbeidsløshet, gjennom bedre kompensasjonsordning, en mer kraftfull innsats for å støtte de arbeidsløse, bl.a. gjennom ytterligere forsterkninger av dagpengereglene, og en skikkelig krisepakke til studenter. Og vi vil ha en mer kraftfull innsats for sosial rettferdighet. Det gjelder dem som trenger forlengelse av arbeidsavklaringspenger, det gjelder dem som mottar bostøtte, og det gjelder ikke minst kravet om feriepenger til de arbeidsløse.

La meg også oppfordre statsministeren: Siden vi har for vane i dette landet – rettferdig nok – å stille krav til dem som mottar støtte fra staten, f.eks. folk som blir arbeidsløse, syke eller trygdede, burde vi også stille flere krav til de store selskapene som nå mottar krisestøtte, noe SV er helt for. Et helt rimelig krav da er at når permittering er et alternativ, skal de som mottar krisestøtte, også forplikte seg til null oppsigelser i perioden.

Statsministeren har redegjort for noen endringer i smitteverntiltakene. Stortinget er jo egentlig ikke invitert til å mene noe om dem, for av og til informeres vi, og av og til informeres vi ikke. Men la meg si at vi er glad for alt som kan løses opp når det gjelder barn og unge, det må prioriteres videre. Vi vil også oppfordre regjeringen til nettopp å se på de ulike regionene. Jeg tror det er viktig for troverdigheten og tilliten til tiltakene at en, så langt det er mulig, ser på muligheten for å gjøre ulike ting i ulike deler av landet hvis smittesituasjonen er svært forskjellig.

Tillit er nøkkelen til at Norge har håndtert pandemien så godt, den store tilliten mellom folk og mellom folk og myndigheter. Derfor er portforbud en unorsk løsning. Jeg vil oppfordre statsministeren til å trekke det forslaget og ikke fremme det for Stortinget. Jeg tror vi heller skal bygge på det som har vært strategien i møte med denne pandemien, og som vi har sett har lyktes: befolkningens vilje til å stille opp. Hvis regjeringen fremmer forslag om portforbud, vil SV stemme mot det.

Til slutt om den internasjonale situasjonen: Helseministeren skrøt av de store legemiddelselskapenes vilje til å ta samfunnsansvar. La meg da bare minne om hva generalsekretæren i WHO sier i dag: Han sier at verden står på randen av en moralsk katastrofe i forbindelse med fordelingen av koronavaksine. COVAX er ikke en tilstrekkelig løsning, derfor må vi ta opp igjen den diskusjonen SV reiste i Stortinget før jul. For at det skal være mulig å gi også den fattige befolkningen i verden vaksiner raskt nok, må fattige land få mulighet til å produsere vaksiner selv. Da må det gjøres noe med det patentregimet som hindrer dem i å gjøre det. Der har Norge stått på feil side til nå, og der må Norge nå snu og innta en annen rolle.

Terje Breivik (V) [13:41:26]: Takk til statsministeren og helseministeren for grundige og tryggande orienteringar. Det er liten tvil om at Noreg som nasjon og fellesskap i stort så langt har handtert koronakrisa svært godt. Helsemessig, som er det viktigaste, er me eitt av landa som har færrast smitta, med eit helsevesen som har hatt kapasitet til å ta imot dei som har vore alvorleg sjuke. Økonomisk har det òg gått betre enn frykta.

Det var ikkje sjølvsagt, og har ikkje gjort seg sjølv. Dette har regjering, storting, vanlege folk, bedrifter, næringsdrivande, idretten, kultursektoren, organisasjonar, frivillig sektor og for ikkje å gløyma statsetatar, helsevesen og kommunane stått saman om. Måten me som samfunn og fellesskap har stilt opp for kvarandre på, vist tolmod og solidaritet og godteke restriksjonane, viser noko av kvaliteten med Noreg og det norske demokratiet. Sjølv i krisetider er det eit privilegium og ei takknemleg oppgåve å vera ansvarleg politikar i eit samfunn der tilliten mellom styresmaktene og folket er så stor.

Men – og det er, som statsministeren understrekar, dessverre eit stort «men»: Når me no forhåpentlegvis nærmar oss oppløpssida, kan situasjonen framleis koma ut av kontroll. Det er heller ikkje tvil om at partia på Stortinget kan både forsterka og svekkja dette heilt avgjerande tillitsforholdet, ikkje minst på eit tidspunkt då mange naturleg nok merkar slitasjeproblema svært godt.

Når opposisjonsparti tek til orde for at Noreg skal kjøpa seg fram, snika i vaksinekøen, usolidarisk og rått, kva risikerer ein å oppnå med det reelt sett? At folk trur det både er mogleg og fornuftig, trass i det omfattande arbeidet Noreg har lagt ned for nettopp å sikra at vi ikkje berre får nok vaksinar, men at vi òg har bidrege tungt til rekordrask utvikling av vaksine. Slik risikerer ein òg å svekkja det avgjerande, men skjøre tillitsforholdet me nyt godt av i Noreg. Det igjen gjer det vanskelegare å ha legitimitet og oppslutnad til framleis nødvendige tiltak, ikkje berre for å handtera denne pandemien, men kanskje òg framtidige kriser.

At regjeringa no finn det fornuftig å letta ytterlegare på tiltaka retta mot barn og unge, er gledeleg. Sjølv om det er koronakrise, har Venstre hatt som haldning at barn så langt som råd må få vera barn, få leika, læra og utvikla seg i samspel med andre barn og vaksne. Det er ei haldning og eit mål regjeringa deler fullt ut, og som regjeringa – med kunnskaps- og integreringsminister og partileiar i Venstre Guri Melby i spissen – har strekt seg langt for å leggja til rette for, i tett samarbeid med og med imponerande innsats frå den enkelte skule, barnehage, lærar og barnehagetilsette.

Sjølv ser eg med stor glede at barnebarna heime i Ulvik lever tilnærma normale, ubekymra og frie liv, sjølv om me står midt i ein pandemi. Likevel må me vera medvitne at koronakrisa har gjort livet vanskelegare for mange barn og unge, ikkje minst for dei større barna og ungdommen. Russetida vart ikkje det ho skulle vera. For studentane er kvardagen snudd på hovudet. Sosialt samvære på ein onsdag er byta ut med digital heimeundervisning. Eit nytt spennande tilvære på hybel i Bergen er byta ut med gute- eller jenterommet heime i Hardanger. Fotballtrening med vener er erstatta med heimekveld med foreldra. Ungdommen, som skal finna seg sjølv og byggja identiteten sin, har ikkje hatt fridom og høve til å utfolda seg og utforska. Difor må me ha ekstra merksemd retta mot dei når regjeringa kjem med oppdaterte tiltak.

Venstre er òg svært glad for at statsministeren naturleg nok varslar at fleire tiltak retta mot næringslivet er rett rundt hjørnet. Fleire bransjar slit svært tungt, og vil slita ei god stund enno: reiselivet, utelivsbransjen, kultur- og eventbransjen. La det ikkje vera eit snev av tvil: Venstre er klokkeklar på at så lenge det er behov for at staten bidreg for å hjelpa bransjar gjennom krisa, skal staten stilla opp.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:46:34]: Jeg vil starte med å takke statsministeren og helseministeren for redegjørelsene, og for at de er åpne overfor Stortinget og det norske folk om situasjonen. Det er godt lederskap.

Vi håper alle på at pandemien snart skal ta slutt. Tålmodigheten settes på prøve, og det er mange som ofrer svært mye. De menneskelige sidene ved denne pandemien er åpenbare og synlige. Det er mange som må bære en stor kostnad. Jeg tenker særlig på alle som står i fare for å miste jobben sin og inntektsgrunnlaget sitt. Jeg tenker også på alle som opplever ensomhet og ulike former for psykiske belastninger som følge av alle restriksjonene. Det er en høy kostnad.

Regjeringens viktigste oppgave nå er å få landet gjennom denne krisen på en måte som sparer liv, som sikrer jobbene til folk, og som bidrar til at det levedyktige næringslivet fortsatt er der når vi kommer ut av krisen. Vi skal leve i et trygt og godt land også når denne krisen er over. Folk skal ha en jobb å gå til, et helsevesen som er der for oss, en god eldreomsorg, og vi skal ha et samfunn som gir barn og unge en trygg oppvekst. I den situasjonen vi er i nå, er det en viktig statlig oppgave nettopp å bidra til at vi har et samfunn som ser den enkeltes behov, også etter at denne krisen er over.

Når jeg hører statsministeren og helseministeren i dag, er det ikke noen tvil om at vi fortsatt er i en alvorlig situasjon. Det er fortsatt nødvendig med strenge, inngripende tiltak for å holde kontroll på smitten. Og som en konsekvens av dette må vi selvsagt også holde trykket oppe på de tiltakene som skal holde samfunnet i gang. Vi bruker altså milliarder av kroner på ulike ordninger for både arbeidstakere og bedrifter, og det er fortsatt helt nødvendig.

Midt i denne krisen er jeg stolt av at vi har en regjering som leder landet på en stødig måte, og som tar et aktivt lederskap. Det er tydelig for alle at regjeringen løpende vurderer og viser vilje til å justere tiltak underveis, etter hva som er behovet. Det er en åpenhet fra denne regjeringen som mange andre land kan misunne oss.

Jeg har sagt det før fra denne talerstolen, og jeg gjentar det gjerne: Norge er et tillitssamfunn, men tillit må vedlikeholdes. Derfor er det så viktig at forbud og påbud ikke er den eneste løsningen, men at myndighetene samtidig gir råd og veileder og appellerer til det personlige ansvar. Her er denne regjeringen forbilledlig. Det er et stort ansvar å forvalte en slik tillit.

Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen har ledet landet trygt gjennom denne fasen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å redde liv og styrke grunnlaget for å kunne ha et robust og inkluderende velferdssamfunn også i tiden etter krisen.

Vi må også se utover landets grenser. Internasjonalt vaksinearbeid er nøkkelen til suksess. Vaksinasjon kan ikke bare bli et program for de rike landene – vi har et ansvar. Det handler selvfølgelig om solidaritet og rettferdighet i en pandemi som påvirker oss alle, men det handler også om at alle land påvirkes av hverandre. Den sosiale og økonomiske krisen som har kommet som en konsekvens av helsekrisen og tiltakene som er iverksatt, har enorme konsekvenser. Rike land må investere i og bidra til raskere kontroll på pandemien også i fattige land. Det handler om å vise solidaritet i en global krisesituasjon. Her må også Norge ta en rolle.

Vi må samtidig bidra internasjonalt med å bygge opp mer effektive systemer for å oppdage virusutbrudd, og vi må bruke denne krisen til å lære hvordan vi kan få bedre mekanismer og beredskap i møte med nye farer framover.

Det blir sikkert en debatt videre, også i morgen, om de ulike tiltakene. Det er en debatt Stortinget skal ta. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som våger å ta tøffe grep når det er nødvendig, men som også foretar de nødvendige justeringer av ordninger for ansatte og bedrifter for å lede landet trygt gjennom denne krisen og forberede land og folk på det livet som kommer etterpå.

Une Bastholm (MDG) [13:51:51]: Jeg vil også starte med å takke for redegjørelsene og ikke minst takke dem som gjør en ekstraordinær innsats for å få samfunnet vårt til å gå rundt – helsepersonell, lærere, omsorgsarbeidere, alle som jobber iherdig for å følge smittevernreglene.

Vi har lyktes godt som samfunn, men mange er slitne og bærer etter hvert sterkt preg av en pandemi som hindrer oss i å leve normalt – å møtes, å klemme og å se hverandre. I tillegg står tusenvis uten inntekt, som de hadde for noen få måneder siden.

Noen er, som meg, heldig: Vi har en familie som holder sammen, vi har kollegaer på internett og en akebakke rett utenfor døren der treåringen min kunne ake i helgen. For andre, og dessverre veldig mange, er ensomheten og usikkerheten nå voldsomt belastende.

Mange har flyttet hjemmefra til en ny by. Noen er i risikogruppen og må være isolert, andre har mistet jobb og inntekt. Og altfor mange opplever økt vold i hjemmet.

Det kan ikke understrekes nok: Som samfunn må vi gjøre alt vi kan for at smitteverntiltakene ikke utvikler seg til en ny epidemi av psykisk sykdom. Regjeringen har sagt at barn og unge skal prioriteres, og jeg er lettet over noen av de tiltakene som har rammet barn mest, lettes på i dag.

Mange av de unge som nå rammes mest, er ikke lenger barn. Vi vet at de mellom 16 og 24 år er de som har følt seg mest ensomme under koronakrisen. Ifølge en undersøkelse fra Røde Kors fra desember svarte mer enn halvparten i denne aldersgruppen at de er ensomme. For hele befolkningen svarer en av tre det samme.

Studenter oppgir til og med mer ensomhet enn gruppen permitterte. Tall fra Folkehelseinstituttet, også fra desember, viser det samme. Andelen som føler seg ensomme, er høyest blant dem mellom 18 og 24 år, spesielt i Oslo og Bergen, der koronatiltakene har vært strengest. Det er nesten dobbelt så mange som andelen eldre over 75 år som oppgir ensomhet.

Vi trenger ikke å sette grupper opp mot hverandre, men vi er nødt til å innse at unge på videregående og i studentalder er særlig sårbare. De var allerede fra før sårbare for psykiske lidelser, og går nå glipp av viktige milepæler i livet sitt på grunn av smitteverntiltak. Mange har mistet russetiden sin, mange skulle få sin første jobb, men er nå en del av den voksende gruppen unge arbeidsledige. For mange skulle det første året med studier komme til å bli mer tårer enn nysgjerrighet, latter eller læring.

Likevel har regjeringen brukt 400 mill. kr på tiltak mot ensomhet blant eldre, men bare 10 mill. kr på tiltak mot ensomhet blant studentene. Hvor blir det av krisepakken for studentene? Vi i De Grønne ba i høst om en ekstra milliard til denne gruppen, som står utenfor flere vanlige velferdsgoder. Et minimum nå er at regjeringen kommer med et ekstra stipend for å kompensere dem som mistet deltidsjobben, at en innfører rett til dagpenger for nyutdannede som ikke kommer seg ut i jobb, og at en styrker det psykiske helsetilbudet for studentene.

Hvilke tiltak vi gjennomfører, og hvordan vi balanserer med mottiltak, former det samfunnet vi kommer til å ha den dagen vi har klart å legge pandemien bak oss.

I dag kommer flere nye tiltak som julekvelden på kjerringa, ikke bare på oss som utgjør Stortinget, men også for folk flest. Det er klart at en pandemi er uforutsigbar, men desto viktigere er det at regjeringen av og til klarer å hoppe av hamsterhjulet og si noe om hvor vi skal være om et halvt år eller et år. Er vi et Norge med økt angst og depresjon fordi så mange ikke ble hørt da de varslet om ensomhet og en vanskelig økonomisk situasjon? Er vi et Norge med økte forskjeller fordi vi ikke klarte å sikre de velferdsordningene som hindrer at fattigdommen forsterkes, og heller ikke prioriterte tiltak overfor nordmenn med innvandrerbakgrunn? Og er vi et Norge med økt oljeavhengighet, eller er vi et samfunn med flere trygge og bærekraftige arbeidsplasser enn det vi hadde før koronakrisen?

Vi vet at en rekke andre europeiske land har stilt klimakrav for tildeling av kompensasjon under koronakrisen. I bakvendtlandet Norge førte oljeskattepakken i vår til en økning i oljeinvesteringer i pandemiåret 2020, mens bedrift etter bedrift som tilbyr kultur, opplevelser og fellesskap over hele landet, er blitt tilbudt elendige og forsinkede kompensasjonsordninger.

For meg er det slett ikke klart hvilken retning regjeringen nå forsøker å styre samfunnet i, i en krisetid.

Bjørnar Moxnes (R) [13:56:55]: Det prates pent om dugnad, men det er jo ikke dugnad når regjeringen kutter i dagpenger og feriepenger for de ledige, mens milliardærene får nye kutt i formuesskatten som koronatiltak. Det er heller ikke dugnad når folk flest følger strenge smittevernregler, mens regjeringen tilrettelegger for at arbeidsgiverne kan importere smitte gjennom fortsatt bruk av underbetalt arbeidskraft fra andre land.

Det er heller ikke dugnad når regjeringen vurderer portforbud samtidig som de slipper inn 3 000 soldater i landet til vinterøvelsen Joint Viking. Forsvarssjefen kan ikke garantere for at soldatene ikke vil smitte hverandre eller andre, og han er også bekymret for at smitten vil belaste det sivile helsevesenet, for det er jo de som analyserer koronatester. Kommunelegen i Berlevåg advarer mot unødvendig risiko for importsmitte og mutert virus ved denne vinterøvelsen og sier:

«Vi har hele tiden sagt at vi skal beskytte helsevesenet mot smitten. (…) ved å gjennomføre denne øvelsen, mener jeg vi gjør det motsatte.»

Nå må regjeringen vise at de bryr seg mer om befolkningens helse enn om NATO-maktenes treningsønske. Hvis ikke må stortingsflertallet ta grep.

I mars møtte vi koronapandemien med tiltak som var med på styrke det sosiale sikkerhetsnettet. Men så snart regjeringen fikk sjansen, avviklet de ordningene for de ledige – én etter én. Flere tusen mottakere av dagpenger og arbeidsavklaringspenger mister pengene fordi regjeringen ikke forlenget maksperioden. Nå har regjeringen endelig, etter kraftig press fra bl.a. Rødt, forlenget makstiden for dagpenger og permitteringsperioden. Det er bra, men det er for lite, og det er for sent. Når tiltakene forlenges til 1. juli, betyr det at en liten gruppe får rett på ferie med dagpenger, men det store flertallet får ikke en krone kommende sommer for månedene de var arbeidsledige i 2020. Regjeringen må forlenge tiltakene til 1. oktober og sikre alle ledige et minimum av økonomisk trygghet gjennom sommeren.

Alle tiltakene for de arbeidsledige fra mars må gjeninnføres snarest, og de må vare så lenge krisen og arbeidsledigheten krever det. Det haster med å sikre at de permitterte kan ta på seg flere vakter uten å miste dagpengene. I dag er grensen for det på 50 pst. Den ønsker Rødt å øke til 80 pst. Så vil vi advare mot nye kutt i arbeidsgiverperioden ved permittering uten kompensasjonsordning, for det er å sende regningen for krisen til arbeidsfolk.

Det er urimelig at Norge stenges ned samtidig som vi ikke stanser importsmitten. Regjeringen har gitt etter for press fra arbeidsgiverne først ved å lempe på karantenereglene og deretter med testing og karantenekrav som det har vært altfor lett å slippe unna. Sist uke fortalte NRK om arbeidsgivere som presser på for brudd på karantenereglene. Derfor vil jeg utfordre Erna Solberg på følgende:

For det første – med en bekreftelse på at arbeidsgiver sikrer bopel, kan man slippe karantenehotell. Da blir det fristende for de useriøse arbeidsgiverne å beordre arbeidere på jobb. Ser Solberg at denne unntaksbestemmelsen bør fjernes eller strammes opp?

For det andre – de som er underbetalt arbeidskraft og kommer til landet, bor ofte trangt og mange sammen og smitter hverandre og andre. Ser Solberg at regelen for hvem som kan oppholde seg i bolig i stedet for på karantenehotell, bare bør gjelde dem som bor alene eller med familien, og at dette må dokumenteres?

Det er helt riktig, som Solberg påpeker, at Norge er avhengig av arbeidskraft fra andre land, men det er altså på grunn av en politikk som har gjort oss mer avhengige. Vi kunne f.eks. hatt en fiskeripolitikk som ga lokalsamfunnene flere helårsarbeidsplasser, og vi kunne ha erstattet den useriøse bemanningsbransjen med utlån av fagarbeidere mellom produksjonsbedrifter og blitt mindre sårbare og mindre avhengige av import av arbeidskraft fra fattigere land.

Vaksinen kan stanse smitten, men det trengs et nytt flertall for å forandre politikken.

Statsråd Bent Høie [14:02:07]: Jeg vil takke for de positive tilbakemeldingene og for en god diskusjon. Det er godt å høre at Stortinget på lik linje med regjeringen er opptatt av alle de negative konsekvensene både av pandemien og av tiltakene mot pandemien. Det er den utfordringen vi alle kommer til å stå i det neste halve året, i en situasjon der vi nok må være forberedt på at vi må ha strengere nasjonale tiltak enn det vi opplevde på det laveste nivået i sommer og høst, nettopp bl.a. på grunn av risikoen knyttet til det muterte viruset. Vi vet veldig mye om de negative konsekvensene av de ulike tiltakene, men det er alltid veldig vanskelig å vite hvordan de ulike tiltakene virker på smittesituasjonen, og det eneste vi må prøve på hele veien, er å ha en sum av tiltak som virker nok, uten at de rammer unødvendig. Den balansen kommer vi sammen til å stå i gjennom hele pandemien.

Jeg vil bare kommentere noen ulike forhold utover det. Regjeringen har en vaksinasjonsstrategi og -plan. Hver enkelt plan fra kommunene ble godkjent før jul. Det innebærer at det er både en nasjonal plan og en lokal plan, som ble etterlyst av Senterpartiet. Men det er også slik at planen og strategien vår må være dynamisk og kunne endre seg i tråd med endring i både smittesituasjonen, tilgang på vaksine og kunnskap om vaksinens virkning. Vi skal ha en strategi som kan endres, og den har vi jo allerede vist endrer seg, bl.a. at helsepersonell i romjulen fikk en høyere prioritering som følge av smittesituasjonen – altså en justering.

Jeg må understreke at jeg er litt overrasket over at Arbeiderpartiet har konkludert med at lærere skal prioriteres i første runde i vaksineringen, for det vil jo da innebære at lærere må prioriteres foran personer som har en alvorlig risiko for å bli syk og dø av covid-19, og foran eller på lik linje med helsepersonell som står i første linje i møte med dem som er smittet.

Så vil jeg ta opp kommentaren fra representanten Siv Jensen, som sa at vi latterliggjorde Fremskrittspartiets forslag om obligatorisk testing på grensen. Det er en beskrivelse jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Vi har hele veien sagt at vi er åpne for å vurdere det forslaget, men vi må også ha gode faglige vurderinger. Da Stortinget behandlet det forslaget før jul, svarte jeg:

«Jeg mener derfor at Stortinget ikke bør vedta dette nå. Så kan ny kunnskap eller nye testmetoder gjøre at vurderingene kan endre seg.»

Før jeg sa det, hadde jeg redegjort for hva som var Helsedirektoratets vurdering av forslaget.

Det er mange som med rette peker på at det kan være en utfordring at folk må leve med strenge tiltak samtidig som det er en stor debatt om importsmitte. Det er også igjen verdt å minne om at Norge er det landet i Europa som gjennomgående har ligget i toppen når det gjelder strenge tiltak mot importsmitte, men vi har ligget midt på treet når det gjelder nasjonale tiltak, så det er ikke et bilde som er helt korrekt av situasjonen når vi sammenligner med andre land.

Så sa representanten Marit Arnstad at jeg i mitt innlegg hadde forsikret om at alle voksne som ønsket det, skulle være vaksinert til sommeren. Det er ord som er lagt i min munn. Jeg har sagt at hvis alt går etter planen, er det vårt håp. Men det er også usikkerhet knyttet til det, det er vaksiner som ikke er godkjent ennå, som må godkjennes, og produksjon og distribusjon må gå som planlagt. Det er det vi jobber etter og vi alle ønsker, og jeg ser at veldig mange andre land i Europa uttrykker det samme, men det er ikke det samme som å ha lovet at dette skal skje, eller forsikret om det. Til det er det fortsatt for stor usikkerhet.

Så vil jeg avslutte med å si at jeg ser fram til videre debatt i morgen.

Statsminister Erna Solberg [14:07:10]: Som helseministeren avsluttet med: Vi skal ha en lengre debatt i morgen. Jeg har bare lyst til å gi noen kommentarer til innleggene og i og for seg til situasjonen.

Jeg tror noe av det aller viktigste å være klar over er at det vi står oppe i, skaper mange dilemmaer og noen vanskelige valg vi er nødt til å foreta. Det er viktig ikke å være skråsikker, på den ene eller den andre siden, på om man treffer riktig på det tidspunktet man gjør tiltaket, om man er litt for tidlig eller litt for sen. Vi har forsøkt å finne et balansepunkt mellom det som er forholdsmessig, og det som er å komme tidlig på. Det er noen valg man alltid må gjøre: Når det gjelder f.eks. prioriteringen av hvem som skal få vaksiner, er det sånn at prioriterer man noen opp, må man prioritere noen andre ned.

Prioriteringssystemet ble laget på bakgrunn av at den etiske komiteen som Folkehelseinstituttet etablerte, ga et råd. Det har man i hovedsak fulgt, basert på de prioriteringer som kom fra Folkehelseinstituttet til Helsedirektoratet, og så har man gjort noen justeringer for helsepersonell fordi smitten er noe høyere nå enn den var på det tidspunktet. Man kan selvfølgelig mene noe annet om det, men da er det noen andre man vurderer som mindre nødvendige å gi vaksine til akkurat nå – hvis man skal løfte opp andre grupper.

Vi har dilemmaer om hvor raskt vi skal informere. Vi har fått kritikk for at vi var for sent ute med tiltak, eller at det var gitt for lite grundig informasjon til dem som skal gjennomføre lenger nede, f.eks. i kommunene, når vi kom med tiltak. Vel – vi har forsøkt å legge til grunn det jeg har opplevd at Stortinget har vært opptatt av det siste året: at vi skal informere så raskt vi har fattet vedtak, og at vi ikke skal sitte og vente med beslutningene våre til vi har laget et strømlinjeformet system som kan ta imot det. Da vet vi at det tar litt lengre tid. Jeg mener at det er riktig, men det er også riktig at det da kan ta litt lengre tid før det er helt på plass.

Vi har selvfølgelig også noen andre viktige dilemmaer. Skal vi ha nasjonale eller lokale tiltak? Regjeringen la i hele høst opp til i utgangspunktet mest lokale tiltak, og det har fungert i veldig mange situasjoner. Men det vi så før jul, var at det var langt flere lokale oppblomstringer, og på mange nye steder. Jeg viste i min redegjørelse til Trondheim, der man i begynnelsen av desember ikke ønsket å ha den begrensningen som den gangen var på skjenkereglene, og Trondheim gikk altså fra å være lavest i Norge på statistikken for smittespredning til å være høyest på under en måned. Og det var før vi fikk de nye virusmutasjonene.

Dette er litt av dilemmaet vi står i nå. Nå må vi være klar over at vi har virusmutasjoner som kan smitte mye, mye raskere, og derfor mye raskere kan snu denne situasjonen. Vi har hatt ett sykehus som har vært stengt i løpet av pandemien. Det var i Hammerfest – fordi man fikk stor utbredelse i et område som ikke tidligere hadde hatt noe særlig spredning i det hele tatt. Det er også derfor vi velger å si at det kan være vi må ha noen nasjonale tiltak – fordi situasjonen er mer labil for øyeblikket.

Så har det vært ønsket at vi skal ha en gjenåpningsstrategi. Det vil jeg si at regjeringen har. Den heter «skape mer og inkludere flere». Den ligger som et grunnlag fra fase 3-forslagene våre i fjor vår, gjennom det statsbudsjettet vi la frem for Stortinget, hvor hovedfokuset vårt har vært at vi skal bruke denne perioden også til omstillingen mot å bli grønnere, smartere og mer nyskapende, og til å sikre flere jobber og at flere kan komme tilbake igjen i arbeidslivet. Det er en gjenåpningsstrategi.

Hvis man med en gjenåpningsstrategi mener at den skal si hvordan man skal trappe ned tiltakene, vil jeg si at det ikke er mulig. Det er ikke mulig i den situasjonen vi ser rundt oss. Hvis vi ser på Irland, som altså åpnet opp i julen, og nå har de sterkeste tiltakene og de høyeste smittetallene, ser man hvorfor det ikke er mulig.

Akkurat nå sjonglerer vi på en skjør kant fordi viruset har endret seg, og vi jobber med å skyve hver eneste uke fremover for å hindre at dette viruset og de muterte formene kommer til Norge, for da vil vi ha kontroll, færre vil bli syke, og færre vil komme til å dø – hvis vi klarer å skyve ut den tiden – og da må vi holde igjen.

Så har jeg lyst til å understreke det Marit Arnstad sa, om at det er karantene som er viktigst i forbindelse med importsmitte. Vi har gjennomgående kontinuerlig hatt blant de strengeste tiltakene i Europa på importsmitte. Det å teste seg ut er ikke et svar, men det gir oss bedre kontroll i dagens situasjon, i møte med et mutert virus, at vi tester samtidig som vi opprettholder karantene fremover.

Så er jeg helt sikker på at vi kommer til å få en god diskusjon i morgen. Jeg vil bare minne om at vi kan oppleve at verden forandrer seg på veldig kort tid akkurat nå.