Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 112 S (2019–2020), jf. Dokument 8:154 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 32 [11:56:59]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen om et rettferdig boligmarked (Innst. 112 S (2019–2020), jf. Dokument 8:154 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa. Og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Mari Holm Lønseth (H) [] (ordfører for saken): Saken gjelder et representantforslag fra SV for et mer rettferdig boligmarked, der SV fremmer sju forslag om bl.a. en nasjonal boligplan, beskatning og en såkalt tredje boligsektor. Også Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer egne forslag, og jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sine egne forslag.

Norge har et av de mest velfungerende boligmarkedene i hele verden. Åtte av ti husholdninger bor i en eid bolig. Selveierdemokratiet bidrar til å spre makt i samfunnet, det gir oss gode bomiljø, god helse og stabilitet og sikkerhet i den enkeltes liv. Derfor skal vi også beholde tradisjonen med at folk flest eier sin egen bolig.

Det betyr ikke at boligmarkedet er perfekt. Det må bli raskere, enklere og billigere å bygge boliger. Byggesaksprosessene må digitaliseres, og planregelverket må bli enklere å forstå og forholde seg til. Allerede er det gjennomført forenklinger som gjør at bl.a. leiligheter kan bygges mer enn 100 000 kr rimeligere per enhet. Her er også potensialet stort for ytterligere forenklinger som til sjuende og sist kommer boligkjøperne til gode, når også tilbudet vokser.

Vi vet dessverre at tilbudet av nye boliger ikke er stort nok i alle de store byene. For eksempel vet vi at med dagens reguleringstakt i Oslo styrer også Oslo-byrådet mot økte boligpriser. Det er først og fremst kommunene som har ansvar for å sørge for at det er nok areal til boligbygging. Det har jeg også tillit til at de enkelte kommunene selv klarer – i motsetning til SV, som foreslår nasjonale boligplaner som kommer til å gripe inn i kommunenes handlefrihet. Når det gjelder SVs forslag om utbyggingsavtaler, vil jeg også bemerke at regjeringen allerede er i gang med å vurdere reglene for finansiering av infrastruktur.

Noe av det som bekymrer meg mest, er at andelen med lav inntekt er de som har det største fallet i eierandel. Årsakene til det er nok sammensatte, men det viser oss også at det er behov for en mer målrettet politikk mot dem som trenger det mest. Derfor har Høyre i regjering sørget for å målrette både startlånsordningen og bostøtteordningen. De som får bostøtte nå, får mer enn før, og flere får startlån enn før, med et høyere beløp enn tidligere. Bare de siste tre årene har over 12 000 husstander gått fra en leid til en eid bolig gjennom startlån.

Blant annet SV tar i innstillingen til orde for at unge førstegangsetablerere skal ha rett til startlån. Det synes jeg kan høres tilforlatelig ut. Problemet er bare at det går på bekostning av vanskeligstilte. Hvis vi ser på tallenes tale, kan vi se at i f.eks. 2012, da det var en ordning med at unge kunne få startlån, fikk nesten 10 000 ungdommer med god betjeningsevne startlån. Samtidig var det bare 2 500 vanskeligstilte som fikk den samme hjelpen. I 2017, som er det siste året Husbanken har sikre tall for, var det også nesten 7 000 vanskeligstilte som fikk hjelp. De fleste gjorde det for å fullfinansiere sin egen bolig, og de fleste av dem var også barnefamilier. Det er en markant økning under denne regjeringen, som er en konsekvens av en villet politikk for å nå dem som trenger det mest.

I tillegg foreslår SV i denne saken å åpne for en regulert boligsektor, og det får de i stor grad med seg Arbeiderpartiet og Senterpartiet på. Men et regulert boligmarked vil i praksis heller ikke hjelpe dem som trenger det mest, derimot vil det bli brukt mye offentlige ressurser på å hjelpe noen få. Det vil også kunne bidra til å kunne skape et a-lag og et b-lag, der det er noen som må bli værende i en kommunal eller statlig ordning uten å komme seg ut på det ordinære boligmarkedet med den friheten og stabiliteten det gir, samt muligheten til å ta del i den ordinære prisstigningen.

Jeg vil også kommentere at SV dessuten har fremmet et forslag i innstillingen som handler om et skille mellom primær- og sekundærbolig når det gjelder eiendomsskatt. Det er allerede et skille mellom primær- og sekundærbolig når det gjelder formuesskatt og ligningsverdien der. Jeg ser ikke et behov for å gjøre eiendomsskatten mer komplisert enn den er i dag – jeg vil heller ta til orde for at eiendomsskatten skal bli lavere, slik at folk kan ha hjemmet sitt som et hjem, ikke som et skatteobjekt for oss.

Boligmarkedet fungerer nettopp fordi det er et marked. Vi er nødt til å gjøre det vi kan for at det skal få rom for flere, framfor å ha økt skatt for de fleste og subsidiering for noen få.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Bolig er sammen med arbeid, utdanning og helse de fire grunnpilarene i velferdsstaten.

La meg slå fast: Norsk boligpolitikk har vært vellykket. Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin egen bolig. Det er et offentlig ansvar å legge til rette for at alle skal ha mulighet til en god bolig av god kvalitet. Derfor er det en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Boligen skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt.

Forskjellen mellom å eie og å leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet. Med dagens boligpriser i Oslo sliter førstegangskjøpere med å komme seg inn på boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. Både staten og kommunene har ansvar for at det bygges nok boliger, og at det bygges varierte boliger med god nok kvalitet.

I evalueringen av plan- og bygningsloven skriver forskerne at loven i for liten grad sikrer virkemidler for at kommunene kan gjennomføre boligsosiale mål og ambisjoner. Evalueringen foreslår derfor at å innføre disposisjonsform som reguleringsmål, noe som f.eks. finnes i Danmark, er nyttig og noe man burde gjøre. Her gir den nye planloven fra 2015 i Danmark kommunene rett til å bestemme art og anvendelsesformål i boligbebyggelsen.

Vi mener det er viktig å gi planmyndighetene mulighet til å kunne stille krav om at det skal være en andel rimelige boliger i prosjekter som skal bygges. Med dette verktøyet kan flere få mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Med dette tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Då har representanten Siri Gåsemyr Staalesen teke opp dei forslaga som Arbeidarpartiet har saman med andre.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det norske boligmarkedet fungerer godt. 80 pst. av de som bor, eier sin egen bolig, og det er et bra tall i forhold til andre land. Men det finnes, som andre har pekt på, muligheter til å forbedre politikken enda mer.

Det som styrer boligpriser, og det som styrer folks mulighet til å komme ut på boligmarkedet, er helt andre faktorer enn det forslagsstillerne tar opp i dette forslaget. Det vi bør gjøre mer av dersom vi ønsker lavere boligprisvekst og flere inn på boligmarkedet, er å gå i retning av mindre regulering og gjøre det billigere å bygge og også billigere å eie.

Alle de forslagene som fremmes i denne saken, går jo i stikk motsatt retning, og jeg synes det er rart at forslagsstillerne mener at dette vil være å hjelpe boligeiere og nyetablerere. Jeg er ganske sikker på at det med dette ville blitt ganske mye verre. Forslagene går i retning av mer regulering og offentlig styring. Det går i retning av å øke eiendomsskatten, og det går i retning av at det offentlige skal ha mulighet til å innføre avtaler som faktisk vil kunne virke veldig fordyrende og urimelig for utbyggere. Da vil det ikke bli enklere for en nyetablerer å komme inn på boligmarkedet, det vil faktisk bli vanskeligere.

I dag har kommunene allerede en plikt til å planlegge boliger, og man kan også ta hensyn til at en andel av de boligene som bygges, skal være i lavere prisklasser. Men dette er det jo tilbud og etterspørsel som styrer. Jeg har ingen tro på at dette ville blitt noe som helst bedre hvis vi skulle innføre nasjonale boligplaner som på en måte skulle vite dette bedre enn lokale myndigheter, som vet hvordan forholdene er lokalt.

Det å øke eiendomsskatten vil gjøre det dyrere å bo. Om man da leier eller har tenkt å kjøpe en bolig, er det et fordyrende tiltak, som vil gjøre at færre blir i stand til å kjøpe egen bolig, og færre blir i stand til å bo. De pengene som folk kjøper bolig for, har de allerede betalt skatt av. Det som har noe å si for boligeiere, er hvor mye penger de sitter igjen med. Det burde ikke være et veldig vanskelig regnestykke – det å se at å ta fra dem mer penger, vil føre til mindre å bo for.

Hvis man også skal fjerne de begrensningene i muligheten for utbyggingsavtaler som i dag sier at man ikke kan inngå avtaler om at private utbyggere skal bygge offentlig infrastruktur som skoler, barnehager og sykehjem, altså det som kommunene er pålagt å tilby innbyggerne, ville også det være noe som vil bidra til fordyrende boliger, og det er ikke det førstegangsetablererne trenger.

Jeg vil egentlig takke forslagsstillerne for å gjøre dagen ganske meningsfylt. Ved å stemme ned dette forslaget i dag gir vi nå en utstrakt hånd til spesielt førstegangsetablerere, boligeiere og eiendomsutviklere, sånn at de kan jobbe i fred og ro og bygge og kjøpe de boligene uten ekstra statlige reguleringer og fordyrende ordninger som ville gjøre at de færreste vil bli bedre i stand til å kjøpe seg en bolig. Så det er bra at det nå ikke blir flertall for dette, sånn at førstegangskjøpere ikke trenger å være ekstra bekymret for framtiden.

Heidi Greni (Sp) []: Bolig er et velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. En trygg og stabil bosituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv.

Målet for Senterpartiets boligpolitikk er at det skal være mulig for flest mulig å eie sin egen bolig. Senterpartiet vil sørge for at folk kan bo og arbeide i hele landet. Ved å motvirke sentralisering og utvikle hele landet blir det mindre press på boligmarkedet i de største byene og tettstedene. En del av dette handler om at kommuner og fylker samarbeider om gode samferdselsløsninger som utvider bo- og arbeidsmarkedsregionene. Med bl.a. effektive transportløsninger, gode ordninger for pendlere og utbygging av høyhastighetsinternett i hele landet vil mulighetene for å spre arbeidsplasser og boområder styrkes. En annen avgjørende faktor er at en har en nasjonal politikk som legger til rette for at folk skal bo i hele landet.

Kommunene har et stort ansvar for boligpolitikken. Ved å sørge for nok ferdigregulerte boligtomter, rask saksbehandling og godt samarbeid mellom kommunen og utbyggere eller privatpersoner som ønsker å bygge bolig, kan en bidra til at det blir mer attraktivt å bygge i kommunen. Kommunen kan ta grep om å etablere kommunale tomteselskap for å bidra til å skaffe og tilrettelegge arealer til å bygge bolig, næringsbygg og offentlige bygg. Tiltak som leie-til-eie-ordninger er en mulighet kommunen kan benytte for å hjelpe flere til en trygg boligsituasjon. Mange kommuner gjør et grundig og godt arbeid med dette i dag.

Boligmarkedet og boligbygging er i høyeste grad markedsstyrt. Etterspørsel etter boliger vil derfor være mer treffende enn en nasjonal boligbyggeplan vil være, for å vite hvor det trengs å bygges mer. Senterpartiet mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging utover det som allerede er praksis, men mener målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie sin egen bolig og ta del i den vellykkede norske eiermodellen. Gunstige skatteregler for å eie bolig har vært en viktig del av eierlinjen, og det ønsker Senterpartiet å opprettholde. Når rundt 80 pst. bor i egen bolig, er dette regler som er positive for svært mange i Norge.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet fremmer forslag i innstillingen der vi ber om en utredning om hvordan tilpassing av regelverk og eventuelle støtteordninger til boligbygging kan sørge for boligbygging i hele landet. I forslaget er det skissert en rekke områder av boligmarkedet vi ønsker en vurdering av, bl.a. særskilte løsninger for boligbygging i distriktsområder og områder der byggekostnadene kan overstige panteverdien av boligen, og også særskilte løsninger for boligbygging i pressområder. Virkemidlene for å sørge for bolig til vanskeligstilte, til førstegangsetablerere og til enslige bør være en sentral del. I forslaget ber vi også om at det gjøres vurderinger av den danske modellen med ikke-kommersielle boligorganisasjoner.

Senterpartiet stemmer i dag ikke for forslagene i representantforslaget, men ber om at flere av de forslagene SV tar opp, vurderes i en helhetlig utredning om det norske boligmarkedet.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det å ha en bolig er utgangspunktet for å kunne ha et godt liv. Det tror jeg alle er enige om. Denne regjeringen har svekket den sosiale boligpolitikken kraftig slik at det har rammet vanskeligstilte hardt.

Den andre siden av dette, som vi diskuterer mye mindre, er hvordan vi bor i byområder, i tettstedsområder og i distrikter, hvordan vi lager gode bomiljøer, og hvordan vi unngår sosial segregering i den boligpolitikken vi har. Det er et av hovedpunktene vi ønsker å diskutere når vi snakker om en nasjonal boligplan.

At markedet ikke klarer å skaffe bolig til alle, vet vi, og det er ingen løsning – som Høyre foreslår – å gjøre boligene dårligere og ikke-tilgjengelige for funksjonshemmede og eldre. Vi har nok slike boliger i dette landet. Et parti som Høyre vet også hvordan markedsmekanismene virker: Det hjelper ikke å bygge billig, for prisen settes i markedet. Det blir dyrere for den som kjøper. Man lager altså dårligere boliger som blir like dyre. Det er ingen løsning.

Vi må begynne å diskutere hvordan vi skal både ha et overordnet blikk på den viktige samfunnsutviklingen i boligmarkedet og også gi kommunene noen redskaper som gjør at de kan sørge for at vi f.eks. får mindre segregering. Jeg trodde kanskje vi alle var enige om det. Det er ganske mye subsidier i boligmarkedet i Norge, sjøl om vi ikke snakker om det. Det er via skattefradraget, og det er det vanskelig å gjøre noe med. Det betyr at dette blir veldig ubalansert overfor dem som ikke får ta del i det.

Dette ligger også bak noen av forslagene vi har fremmet, f.eks. om den kommunale eiendomsskatten, som vi foreslår å gjøre mer sosial. Alle gråter krokodilletårer over at den er usosial, men når vi foreslår å gjøre den mer sosial, stemmer flertallet det ned. Når vi mener at de som spekulerer i boliger og kjøper opp flere, skal betale litt mer skatt for det, slik at det kanskje blir litt mindre attraktivt og boligene kommer ut på kjøpemarkedet – slik at prisene kan gå ned – da stemmer man imot. Men man gråter fremdeles krokodilletårer over dem som ikke har råd.

Bostøtten blir nevnt. Regjeringen har målrettet den så til den milde grad at man nå ikke må ha mer enn 130 000 kr i årsinntekt i familien for å kunne få den. Jeg tror ingen i denne salen hadde klart seg med det, for å si det sånn. Det er så lite, og sjøl om den har økt litt for de enkelte, har altså boutgiftene økt mer. Jeg tror jeg har sagt det 20 ganger nå: Det er slik tallene er. De er fra Husbanken, og de er tydelige.

Startlån: Nei, å utvide startlånsordningen til førstegangsetablerere med betalingsevne vil ikke gjøre det dårligere for de vanskeligstilte. Forslaget går ut på å dele ordningen i to og øke husbankrammen. Det vet representanten fra Høyre veldig godt. Allikevel fortsetter hun å gjenta og gjenta det som er feil, for å stoppe et forslag som er godt, og som vil sørge for at flere av de unge som har muligheten til å kjøpe og komme seg inn på eiemarkedet, og som har råd til å betale lånet, får muligheten til det.

Vi er opptatt av at alle skal ha litt frihet i boligmarkedet, og da er offentlige myndigheter, både de statlige og de kommunale, nødt til å gjøre noe annet enn i dag. Derfor fremmer vi disse forslagene. Jeg er også glad for det forslaget som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet, for det går i samme retning. SV kommer sjølsagt til å støtte det forslaget subsidiært. Det tar også opp i seg boligutfordringer i distriktene, som representanten Heidi Greni var oppe og snakket om.

Det er ingen tvil om at sentraliseringspolitikken som regjeringen fører, også bidrar til prispress og arealpress, som vi kunne vært foruten. Samtidig er det i noen deler av landet et problem at mange eldre trenger å komme over i en mer egnet bolig, men ikke får solgt huset sitt slik at de kan betale innskuddet i en ny leilighet i sentrale områder, der prisene er mye høyere. Mange av disse eldre er minstepensjonister. Vi trenger også tilskudd til heis, som SV har foreslått.

Det er nå behov for å løfte blikket litt og se på hvilke store behov som er der ute, for både å sikre at alle får ta del i å kunne bo trygt, og at vi gjennom boligpolitikken bidrar til at samfunnet blir organisert slik – og at man kan bo slik – at det ikke blir segregering og store forskjeller mellom folk.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslag?

Karin Andersen (SV) []: Ja, det vil jeg.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp dei forslaga SV har fremja åleine.

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringen har som mål at alle skal kunne skaffe seg og beholde sin egen bolig. I Granavolden-plattformen har vi nedfelt at vi skal styrke det boligsosiale arbeidet.

Jeg synes mange av forslagsstillernes intensjoner er gode, men jeg er nok ikke enig i alle løsningene som SV har fremmet for å nå disse målene.

Utgangspunktet i Norge er også veldig bra. Den norske boligmodellen er en av de beste i hele verden, og åtte av ti nordmenn bor i en bolig eid av husholdningen. Det er bra.

Boligen er en viktig del av demokratiet fordi det handler om å gjøre deg uavhengig. Det er på mange måter hjertet i livet ditt, det er der du bruker mest tid, og det er der du skaper din egen historie. Denne tryggheten har selvfølgelig veldig mye å si for barn, for med en utrygg bosituasjon er det ikke lett å gjøre det godt på skolen, og det er ikke lett å ha en trygg oppvekst.

Bolig gjør det også lettere for voksne å være i fast arbeid. Derfor er det helt avgjørende at den boligsosiale politikken er til hjelp for dem som trenger det mest.

Jeg har i svarbrev til komiteen redegjort for mitt syn på de enkelte forslagene. Det er likevel noen av dem jeg ønsker å kommentere her.

Rammeverket for kommunenes planlegging er etter min mening godt nok. Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne like høye igangsettelsestall som det vi har sett de siste årene. Jeg støtter heller ikke forslagene om endringer i boligbeskatningen. Det er dyrt nok å bo i Norge, og regjeringen har siden 2013 arbeidet med å redusere skatter og avgifter for folk flest. Det handler også om å legge til rette for at flere kan eie sin egen bolig, og det er en villet politikk. Det har det vært i hele etterkrigstiden, på tvers av politiske skillelinjer.

Gunstige skatteregler har vært en del av denne politikken. Slik bør det fortsatt være. Folks bolig bør ikke stå sentralt når staten skal skaffe seg inntekter.

Eierlinjen er sterkt forankret i norsk politikk. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig av dem som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig. Det er vi også tydelige på i Granavolden-plattformen.

Vi har gjort noen veivalg, og i Norge har vi fått til en tradisjon med høy eierandel. Jeg ser ikke noen grunn til å gå tilbake på dette og lage en større leiesektor som ikke spesifikt er rettet mot vanskeligstilte. Jeg mener at de fleste klarer seg godt på boligmarkedet i dag. At noen må spare over tid for å kjøpe sin egen bolig, er ikke noe nytt, og jeg mener heller ikke det er noe stort problem. Men de som ikke klarer seg selv, skal få hjelp.

Det er kommunene som skal hjelpe personer som selv ikke greier å ivareta egne interesser på boligmarkedet, med å skaffe seg en egnet bolig. Husbanken kan bidra til finansiering, med både lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte.

Startlån fremmer eierlinjen og bidrar sterkt til at også vanskeligstilte kan eie egen bolig. I 2018 formidlet kommunene startlån for 9,3 mrd. kr til 6 900 husstander. Det er en økning fra 2012, da kommunene formidlet 7 mrd. kr i startlån.

Mange har gode forutsetninger for å eie sin egen bolig, og tapene på startlån er små. Lånene er de senere årene målrettet mot vanskeligstilte. Her er det et stort potensial for å hjelpe enda flere.

Flere av disse temaene kommer jeg tilbake til i den varslede stortingsmeldingen om den boligsosiale politikken. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber om en utredning på flere punkter. Det er noen av de temaene jeg skal komme tilbake til i stortingsmeldingen, som vi nå jobber med.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I evalueringen av plan- og bygningsloven skriver forskerne at loven i for liten grad sikrer virkemidler som gjør at kommunene kan gjennomføre boligsosiale mål og ambisjoner. Evalueringen foreslår derfor at kommunene får mulighet til å innføre disposisjonsform som reguleringsformål. Vi mener det er viktig å gi kommunene mulighet til å stille krav om at det skal være en andel rimelige boliger i prosjekter som skal bygges. Med det verktøyet kan flere få mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Hvorfor mener regjeringen at forskerne som har evaluert plan- og bygningsloven grundig og konkludert med at disposisjonsform bør innføres som reguleringsformål, tar feil?

Statsråd Monica Mæland []: Det er rett og slett fordi vi mener at kommunene har mange verktøy i dag. I disse dager reiser jeg rundt og snakker med mange, både kommuner og ansatte i kommuner, som jobber med nettopp dette. Kommunene har verktøy, og det er de som er arealmyndighet. Det er de som har ansvaret for å lage kommunenes arealplaner, og de kan bestemme hvor og hvordan og – på mange måter – til hvilken pris man skal bygge. Man har utbyggingsavtaler og tilvisningsavtaler. Det som er det store problemet i dag, og som det er all grunn til å bekymre seg for, er reguleringstakten. De som nå styrer de største byene, hvor dette er det største problemet, har en altfor sakte reguleringstakt. Mens vi nå har en veldig stor igangsettelsesprosent, kommer den til å falle de neste årene fordi det går for sakte i de største byene våre. Det er faktisk det største problemet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: I sitt svarbrev til kommunal- og forvaltningskomiteen sier statsråden at hun ikke ser at Husbankens rolle i boligmarkedet bør endres vesentlig. Men i merknadene til den saken vi har til behandling nå, skriver de borgerlige partiene at Husbankens rolle vil være et tema i den varslede stortingsmeldingen om sosial boligpolitikk.

Hvilken rolle skal Husbanken spille i vår tid? Hva bør Husbankens samfunnsoppdrag være? Bør samfunnsoppdraget vingeklippes, eller skal Husbanken være en motor i å nå målet om at flere skal eie sin egen bolig?

Statsråd Monica Mæland []: Når vi jobber med en stortingsmelding, må vi se på alle verktøyene vi har, og måten vi jobber på. Vi må vite at vi er i takt med tiden, og at vi greier å hjelpe dem vi skal hjelpe. Vårt utgangspunkt er at vi skal hjelpe dem som ikke greier det selv. Husbanken er statens viktigste verktøy, men også kommunenes viktigste verktøy i så måte. De er en stor kunnskapsformidler og har en viktig rolle i den boligsosiale politikken. Derfor har jeg sagt at jeg i dag ikke har kunnskap som gjør at Husbanken bør endres vesentlig, men vi har denne runden, vi får innspill, og vi ber om synspunkter fra kommuner, fylkesmenn, organisasjoner og bygg- og anleggsbransjen om hvordan samarbeidet med Husbanken er. Vi spør selvfølgelig også Husbanken om hvilke synspunkter de har på dette. Dette arbeidet er vi midt inni, og jeg kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget med en melding når den er klar neste år.

Heidi Greni (Sp) []: Boligpolitikken er også viktig for bosettingsmønsteret i Norge. Nest etter tilgangen på arbeidsplasser er tilgangen på bolig det viktigste for om folk bosetter seg i en distriktskommune. I mange kommuner har en den utfordringen at panteverdien på huset er lavere enn byggekostnadene. Tidligere hadde vi en forsøksordning der kommunene kunne få tilskudd, for å stimulere til denne typen boligbygging. Vi hadde en mulighet til å utnytte startlånordningen, der kommunene kunne komme inn med tilskudd. Begge disse har regjeringen fjernet.

Ser statsråden at det er en stor utfordring å få noen til å bygge i en kommune der en vet at verdien kanskje er redusert med 25 pst. når en setter nøkkelen i døra? Og hvilke virkemidler ser statsråden for seg at vi kan bruke for å møte denne utfordringen i distriktskommunene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er godt kjent med at dette er en utfordring noen steder. Representanten spør om det er en stor utfordring. Det er jeg nok ikke sikker på, men det er en utfordring noen steder. Dilemmaet er at mens man trenger folk til å jobbe både i kommunen og i næringslivet i distriktskommunene våre, har man altså en utfordring når det gjelder det å investere i bolig. Dette er noe av det vi får innspill på, som vi må vurdere. Det er selvfølgelig fullt mulig for kommuner å legge til rette for boligbygging, og det er fullt mulig for bedrifter å bidra til boligbygging, slik det har vært gjort mange steder i dette landet gjennom historien, nettopp for å tiltrekke seg arbeidskraft. Hvorvidt staten skal ha en rolle i dette, er jeg usikker på, rett og slett fordi jeg mener at vi skal målrette oss mot dem som virkelig er vanskeligstilte.

Men så kan det være andre virkemidler vi kan se på i denne omgang. Vi er som sagt midt i arbeidet med å få innspill, og vi reiser ikke bare til byene; vi reiser også til distriktene for å lytte til hvilke utfordringer man har der.

Heidi Greni (Sp) []: Takk for svaret. Utfordringen er ikke at det ikke er boligtomter og ikke er tilrettelagt på den måten, men utfordringen er at det er krevende å få banklån fordi panteverdien blir lavere enn byggekostnadene, og nå er jo kommunene fratatt muligheten til å bruke startlån til å bidra til dette. Derfor er utfordringen: Hvilke virkemidler kan kommunen bruke? Dette er som regel de samme kommunene som har fått en dramatisk nedgang i inntekt på grunn av omleggingen av inntektssystemet. De har ikke penger de kan bruke selv til å bygge boliger, og kommunale boliger vil da få halvert sin verdi når en setter nøkkelen i døra.

Så hvilke virkemidler ser statsråden for seg at kommunene kan bruke for å sørge for at også disse får tilgang på lån, de som ønsker å bygge i en distriktskommune der panteverdien er lavere enn byggekostnadene?

Statsråd Monica Mæland []: En kommune kan selvsagt yte både lån og garantier uten lån i Husbanken. Gjennom historien har vi sett at både helseforetak og industrien mange små steder for å tiltrekke seg arbeidskraft har bidratt til å sikre seg bolig, og jeg er veldig klar over at poenget da ikke er boligen, men det å få lån til boligen på private hender.

Som sagt: Jeg er usikker på hvor store disse utfordringene er, men at de finnes, er helt sikkert, og vi må diskutere med kommunene om dette er løsninger hvor staten skal gå inn og bidra. Men hovedsakelig er mitt utgangspunkt at Husbanken skal være for de vanskeligstilte. Dem skal vi hjelpe, dem skal vi få inn på boligmarkedet, og dem skal vi forsøke å få til at eier sin egen bolig, slik som alle andre.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden gjør det veldig klart at regjeringens boligpolitikk kun handler om den sosiale biten, og den er i seg sjøl altfor smal. De ser ikke på hvordan de kunne brukt Husbanken f.eks. som en samfunnsutvikler. Man kunne sørget for at færre ble vanskeligstilt i boligmarkedet, fordi man hadde flere frivillige valg, kunne ta fornuftige valg i eget liv hvis økonomien er vanskelig, f.eks., eller fordi man rett og slett ville velge litt annerledes.

Det er veldig vanskelig å forstå hva det er som er ankepunktet mot forslag nr. 2, om å tillate at man kan stille krav om at det skal være en rimelig andel sosiale boliger i nye prosjekt som skal bygges. Det vil bety at man får mindre segregering og færre boligsosiale problemer totalt sett. Det har man gjort i andre land med godt resultat.

Hva er egentlig regjeringens motstand mot dette punktet, særlig tatt i betraktning at kommunene ikke kan legge premisser hvis de ikke eier tomtene selv?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt uenig i representantens beskrivelse. Jeg mener fullt ut at Husbanken skal være en del av samfunnsutviklingen. Husbanken skal nettopp rette seg mot de vanskeligstilte, ikke mot nyutdannede jurister og økonomer, som til alle tider har måttet spare penger før man kjøper sin egen bolig hvis ikke man har rike foreldre. Det har ikke vært dramatisk for meg, og det tror jeg ikke det er for noen andre heller, så det handler om hvilke veivalg man tar når det gjelder Husbanken.

Andre land er ikke Norge. Norge har en helt spesiell boligpolitikk, vi har en helt spesiell boligsituasjon, hvor over 80 pst. eier sin egen bolig. Det gjør man ikke i noen andre land i hele verden.

Jeg reiser nå rundt, og jeg må bare si til representanten at jeg ikke har fått ett innspill fra én kommune som mangler verktøy, slik dette forslaget tar opp. Ikke én kommune har bedt om det. Det kan være jeg møter noen, det skal jeg ikke se bort fra, men det er altså ikke det som er poenget. Kommunene har masse verktøy gjennom plan- og bygningsloven til å regulere, til å definere og til å bidra til at prisnivået holdes lavt. Så det er ikke det som er problemet, men da må man regulere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Fra regjeringspartiene får vi høre at det går så bra i boligmarkedet i Norge, men da er det en del elementer som regjeringspartiene velger å se bort fra. Gjeldsgraden i Norge er skyhøy, og veksten har vært høyere enn veksten i inntekter de siste årene. Vi vet at dette er en viktig sårbarhet for norsk økonomi, og vi vet at vi skiller oss ut internasjonalt med høy gjeldsgrad, noe som også Det internasjonale pengefondet og OECD advarer mot.

Jeg merker meg også at statsråden snakker om jurister og økonomer, men vi kan jo også ta fram f.eks. sykepleiere. I Oslo viser sykepleierindeksen som Eiendom Norge gir ut, at en enslig sykepleier bare kan kjøpe 5 pst. av boligene som er til salgs. Ønsker vi at folk flest skal kunne bo i nærheten av arbeidsplassen sin, f.eks. sykehusene i Oslo, eller det nye gigantsykehuset som regjeringen planlegger på Gaustad – hvor jo de som jobber på sykehuset, ikke vil ha råd til å bo i nærheten av det? I tillegg er Oslo allerede en enormt segregert by når det kommer til økonomiske forskjeller. Vi vet også at andelen som eier sin egen bolig, har falt de siste årene. Det får vi heller ikke høre om fra regjeringspartiene. Særlig er det færre med lavinntekt som nå eier sin egen bolig, men regjeringspartiene virker altså ikke særlig bekymret for dette.

Til sist: Vi vet at boligmarkedet forsterker forskjellene. 48 pst. av dem i det laveste inntektskvartilet eier sin bolig, mens av dem med høyest inntekt, er det 93 pst. som eier sin egen bolig. Hvordan tror regjeringspartiene at dette påvirker de økonomiske forskjellene i Norge, med den prisveksten som vi har sett? Da er det altså ikke bare å spare. Det er ikke det det handler om, for vi ser at for mange hjelper det ikke å spare med den inntekten man har. Man har ikke sjanse til å ta igjen prisveksten, og det ser man også på tallene når det kommer til hvem som får hjelp av foreldrene sine for å komme seg inn i boligmarkedet. På den måten blir boligmarkedet sånn som det er i dag, en forskjellsmaskin.

Eielinjen er bra, det er noe som vi støtter opp under, men husk også på at det er 20 pst. som bor i det usikre utleiemarkedet, som i praksis blir overlatt til seg selv, hvis man skal lytte til regjeringspartiene her.

Men det er faktisk inspirasjon å hente fra andre land som også har større leiemarkeder, som bl.a. har ikke-kommersielle allmenne boliger, som i Danmark. Det er en modell som ville ført til mer trygghet og flere alternativer for dem som velger å leie sin egen bolig, men det ville også bidratt til å dempe prispresset i det ordinære boligmarkedet.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Et godt liv handler også om å ha et eget hjem. Jeg er glad for at en samlet komité står fast på eierlinjen, og at målet om at flest mulig skal eie sin egen bolig således ligger fast. Men muligheten for å kjøpe seg egen bolig er svært skjevt fordelt. Jeg registrerer, dessverre, at regjeringspartiene stort sett ser ut til å være fornøyd med dagens boligpolitikk. De skryter samtidig av viktigheten av Husbanken. Jeg er enig i at Husbanken er en viktig faktor, men hadde de ment dette, hadde de også økt utlånsrammene ytterligere.

Jeg vil vise til Arbeiderpartiet. Vi har i vårt budsjett for 2020 tatt dette på alvor og gått for en økning, som ville gitt en snarlig effekt for mange som i dag sliter med å skaffe seg egen bolig.

Arbeiderpartiet mener det ikke er behov for flere nasjonale planer om boligbygging, utover det som allerede er praksis, men det er behov for tiltak og handling.

Arbeiderpartiet mener at målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie egen bolig, og ikke minst ta del i den vellykkede norske eiermodellen vi har for bolig. Her mener jeg det blir gjort for lite fra regjeringen.

I vårt alternative budsjett har vi lagt inn 100 mill. kr ekstra til bostøtte, slik at flere kan få og støtten kan økes. Vi har videre foreslått å øke utlånsrammen til Husbanken med hele 9 mrd. kr og sørge for at unge førstegangsetablerere blir en egen målgruppe her.

Et annet stort problem er boligbygging i distriktsområder og områder hvor byggekostnadene kan overstige panteverdien på boligen. Her sliter mange med å få finansiert egen bolig, på grunn av at markedsverdien er lavere enn lånet når nøkkelen settes i døra.

Jeg registrerte at statsråden var usikker på omfanget av dette. Da vil jeg kanskje tilråde at man gjør en kartlegging av det, for det er betydelig og gjelder mange. Dette må vi ta på alvor. Det er derfor skuffende at ikke regjeringspartiene støtter forslaget som ligger fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å få en utredning om nasjonal boligutbygging.

Så til Fremskrittspartiet og eiendomsskatt: Hadde nå regjeringen gjort det sånn at kommunene hadde fått en tilstrekkelig ramme for å kunne drive sine tilbud, hadde de kanskje kunnet satt ned eller fjernet eiendomsskatten.

Karin Andersen (SV) []: Jeg synes det er på tide at statsråden nå kommer seg ut av akademikerbobla. Det er altså folk som kjører buss, jobber i barnehage og står i butikk som har behov for å komme inn på boligmarkedet, og ikke i årevis måtte betale mer enn det lånet som de kunne betjent hvis de hadde fått det – rett ut av vinduet og i lomma på dem som har råd til å kjøpe opp eiendom, og spekulere i det, fordi folk har et boligbehov. Dette er et samfunnsproblem, og regjeringen ser ut til å være mer opptatt av å beskytte boligspekulantene enn av dem som trenger en bolig.

SV vil gjøre eierlinjen mulig for flere. Det er vårt hovedpoeng. Det andre er at må du leie, så må det være litt flere valg, noen muligheter må være til stede, slik som det er i en del andre land. Ja, Norge er spesielt – og spesielt vondt for dem som sliter i boligmarkedet – men det hadde vært bedre om vi hadde regulert flere tomter slik at ulike typer boliger hadde vært inne i det samme prosjektet, ja, endog i den samme oppgangen, sånn som vi opplevde da vi var i Finland og så på boligpolitikken der. Der er det ikke forskjell på om det er en utleiebolig, om det er en sosialbolig, om det er en eierbolig, en studentbolig eller en eldrebolig. De kan være i samme oppgangen, i samme blokka, i samme boligområdet. Men spesielt i denne byen, og mange andre steder, har vi ganske segregerte boligområder, og det er et samfunnsproblem for integreringen, for likheten og for forståelsen mellom folk at vi lever i ulike verdener. Det er ikke bra for samfunnet at det er slik, og det gjør livet vanskelig for mange og ganske ensidig for mange andre.

Så sier statsråden at her er det bare opp til kommunene å finne på dette selv. Nei, det er ikke det, for det er utbyggerne som stort sett nå setter premissene for det som skal bygges. Det står tomter ledig mange steder, men de er ikke interessert i å bygge, for de får kanskje ikke lov til å bygge akkurat sånn som de vil, eller de får ikke solgt til de prisene de vil ha. Så det er behov for en større offentlig medvirkning for å få fram det boligmarkedet vi trenger, og som samfunnet trenger, og som ikke bare er i utbyggernes og eiendomsspekulantenes interesse.

Til slutt: SV har i flere omganger fremmet flere forslag om å få en modell med kommunal eiendomsskatt, der man har et obligatorisk bunnfradrag, altså en sosial ordning. Det stemmer altså flertallet ned, og så påstår de at det er vi som vil øke skattene. Dette henger ikke på greip i det hele tatt. Vi trenger virkelig at disse forslagene hadde blitt vedtatt.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er ganske enkelt slik at når vi har flere mennesker som har lyst til å kjøpe seg en bolig, må vi også sørge for at det bygges flere boliger. Vi ble spurt om vi forsto markedsøkonomien, og derfor kan jeg bekrefte at det gjør vi. Det handler rett og slett om at når etterspørselen øker, er man nødt til å øke tilbudet. En av de største grunnene til at boligprisene har vokst så mye, er at det rett og slett er for få boliger. Og hvis vi også gjør andre endringer på tilbudssiden som gjør at det stimuleres til at det bygges mer, f.eks. å forenkle reglene som gjør at byggekostnadene går ned, vil det også til syvende og sist komme dem som har tenkt å kjøpe sin egen bolig, til gode.

Karin Andersen har vært oppe på denne talerstolen og påstått at andelen av boutgiftene som dekkes av bostøtten, har gått ned. Det er feil. Det er faktisk slik nå at andelen boutgifter som dekkes av bostøtten, er høyere enn da SV selv gikk ut av regjering.

Kari Elisabeth Kaski påsto i sitt innlegg at Høyre ikke hadde nevnt at eierandelen til dem med lav inntekt gikk ned. Det er også feil – det var en av de tingene jeg sa i innlegget mitt at jeg var mest bekymret for. Men det er også derfor vi må ha løsninger for nettopp den gruppen: de som er varig vanskeligstilt, som står langt fra boligmarkedet, og som trenger en mye høyere prioritet enn hva SV har lagt og legger opp til.

Vi er faktisk nødt til å målrette startlånsordningen slik at de som virkelig trenger det, får den hjelpen de skal ha. Hvis vi ser på året 2012, var det 10 000 ungdommer som fikk startlån, og av dem 2 500 vanskeligstilte. Nå går pilen i totalt motsatt retning. Bare over de siste tre årene har 12 000 mennesker fått muligheten til å kjøpe sin egen bolig gjennom startlån, og det er dem som står lengst unna boligmarkedet.

Jeg synes også det er fascinerende at SV er bekymret for at gjeldsgraden er veldig høy, men samtidig går inn for et forslag som i realiteten ville ha ført til at unge hadde hatt muligheten til å få 100 pst. lånefinansiering av egen bolig. Det ville også ha ført til at gjeldsgraden gikk opp. Det at man også har mer kreditt i markedet, bidrar også til at boligprisene går opp, noe som gjør at kreditten egentlig øker for alle, og at gjeldsgraden går opp. Man må heller bestemme seg for hvem det er man ønsker å prioritere. For Høyre er det veldig klart og enkelt: Vi vil prioritere dem som er varig vanskeligstilte, dem som står lengst unna boligmarkedet, framfor å pøse mer kreditt inn i boligmarkedet, ha vanskeligere byggeregler og få byggekostnadene opp og byggetakten ned, slik venstresiden går inn for. Det er Høyre uenig i.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har lyst til å spørre tilbake til representanten Holm Lønseth: Hva er det representanten tror vil øke gjeldsgraden mest i Norge? Er det at man på visning etter visning etter visning møter ressurssterke, pengesterke foreldre som skal kjøpe boliger til sine barn, eller investorer som er ute etter et spekulasjonsobjekt å putte pengene sine i – eller at man har en total omlegging av boligpolitikken, der man både får på plass en tredje boligsektor som er med på å avdempe prispresset i det ordinære boligmarkedet, og at man tilbyr startlån til unge og til vanskeligstilte som heller kan være mer målrettet inn mot de boligene som de ønsker å kjøpe?

Når det gjelder tanken om at hvis man bare overlater dette 100 pst. til markedet, kommer for det første gjeldsgraden til å gå ned: Nei, historien viser veldig godt at da har gjeldsgraden bare skutt rett opp i været, og at boligmarkedet da bidrar til å øke forskjellene ganske dramatisk i Norge. Boligpolitikk er for viktig til bare å overlate den til markedet med noen få tiltak som kun skal være rettet mot de mest vanskeligstilte. Når man ser på boligutbyggingen, er nettopp den et ganske godt eksempel på det, for hva er det som har skjedd når vi har overlatt den totalt til markedet? Vel, under finanskrisen gikk boligutbyggingen i Norge dramatisk ned, og konsekvensene av det så vi noen år etterpå med den prisstigningen man fikk, som skyldtes bl.a. fallet i boligutbyggingen under finanskrisen. Så når regjeringspartiene sier at nei, vi skal ikke ha en boligplan, dette skal markedet fikse selv, så har vi allerede sett en fasit på hva som blir konsekvensene av det.

Forslagene vi fremmer her, handler om å gi kommunene flere verktøy til å kunne drive boligpolitikk som er tilpasset utfordringene der de er. Det kan være Husbanken, som nettopp vil kunne gi lån til unge etablerere i samarbeid med kommunene, og da særlig de kommunene som har behov for at flere unge etablerer seg der. Dette har jeg vært ute i kommunene og snakket med dem om at de ønsker og har behov for. Eiendomsskatt: I Oslo er det et stadig voksende antall sekundærboliger som bidrar til en mer segregert by, og som presser ut bl.a. sykepleiere og andre blant folk flest fra indre by. Hvis man i Oslo kunne ha hatt muligheten til å øke skatten på sekundærboliger, kunne man lokalt ha ført en mer sosial boligpolitikk.

Avslutningsvis, til det at man bare kutter på kravene og gjør det billigere å bygge ut boliger: Erfaringene viser at det nok er utbyggerne som stikker av med den gevinsten, og at det ikke er folk flest som sitter igjen med den.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det er store subsidier i det norske boligmarkedet. De store subsidiene, milliardene, går altså til dem som eier. Dette er penger som Høyre tydeligvis synes er helt greit å bruke på folk som – veldig mange – overhodet ikke trenger det, mens når det gjelder f.eks. bostøtten, har over 50 000 falt ut av den ordningen siden regjeringen overtok. Det betyr at veldig mange slett ikke får. De siste tallene fra Husbanken, 2018-tallene – 2019 er som kjent ikke helt over ennå – viser at den delen av boutgiftene man får dekket, har gått dramatisk ned, fordi inntektene til de gruppene som nå får bostøtte, er så lave. Bostøtten skulle også være en mulighet for flere til å kunne kjøpe og eie sin egen bolig, og den gruppa er helt borte nå. Det var et veldig viktig boligsosialt virkemiddel, som gjorde at flere kunne både eie og bo trygt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Helt ærlig: Høyres representant diskuterer startlån som om vi har det samme beløpet å låne ut. Det har vi jo ikke. Høyre må prioritere, men det trenger ikke vi på samme måte, for vi har i våre alternative budsjetter en mye større utlånsramme enn det Høyre har. Og så er det jo sånn at det finnes ferdigregulerte tomter, f.eks. i Oslo, men boligutbyggerne mener at profittmarginen ikke er god nok, at den er for lav. Det er altså ikke slik at de ikke tjener penger, men de vil ikke tjene nok penger på å bygge ut, og derfor lar de tomta ligge ubebygd.

Så håper jeg virkelig at vi framover kan få en god debatt om hva Husbanken skal være i vår tid, hva slags samfunnsoppdrag Husbanken skal ha – ikke som nå, der regjeringen vingeklipper Husbanken, som vi jo alle er enige om er statens viktigste boligpolitiske verktøy.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er helt riktig at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en høyere utlånsramme til Husbanken. Det er også riktig at de hadde det da de selv satt i regjering. Til tross for det utbetaler man nå altså rekordhøye beløp i startlån. Det betyr at selv om man hadde 25 mrd. kr i låneramme, var det ikke like mye penger som gikk til startlån. Det var i hvert fall ikke like mye penger til de varig vanskeligstilte som var på boligmarkedet. Det handler nettopp om at man har brukt Husbanken som det det også bør være, et viktig boligsosialt verktøy som skal brukes til å hjelpe dem som trenger det aller, aller mest.

Jeg vil også bare understreke at for Høyre, og også for regjeringen, har det vært viktig å gjøre det vanskeligere å kjøpe seg bolig nummer to og tre og lettere å kjøpe seg bolig nummer én. Det er også derfor vi i regjeringen har sørget for å øke skatten på sekundærbolig, nettopp så det skal bli mindre lønnsomt å investere i det og mer lønnsomt å investere i andre former for næringsvirksomhet, men også for å sørge for at det blir lettere for andre å komme seg inn på boligmarkedet.

Jeg har ingen tro på det mantraet vi til stadighet hører fra SV, at økt skatt er løsningen på alle problemer også i boligmarkedet. Jeg mener at folk bør få lavest mulig eiendomsskatt. Det handler om at man har brukt pengene sine på å investere i et hjem, og ikke nødvendigvis et investeringsobjekt, og man må også regne på den totale kostnaden folk har ved å bo. Eiendomsskatten er en del av det, sammen med gebyrene. Eiendomsskatten bør være lav rett og slett fordi det er usosialt og vil gå ut over mange som har en bolig, til tross for at de ikke nødvendigvis har veldig god inntekt.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg vet ikke om det er det at Høyres representant ikke forstår Senterpartiets opplegg for startlån, eller om hun ikke vil forstå det, men det er tydeligvis behov for en oppklaring.

Senterpartiet har den samme rammen som regjeringen for startlån til varig vanskeligstilte. Det skal være forbeholdt varig vanskeligstilte og ikke andre grupper. Og så har vi gjentatte ganger tatt til orde for en todelt startlånordning, altså en egen pott som dekker utfordringene for dem som ikke kommer inn på boligmarkedet fordi de ikke har rike foreldre eller mulighet til å spare seg opp tilstrekkelig egenkapital. Så vårt opplegg for startlånordningen vil altså ikke gå ut over de varig vanskeligstilte; det er akkurat den samme summen som regjeringen har. Vi ønsker i tillegg en pott for dem som ikke har egenkapital eller rike foreldre i ryggen.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad begrenset til 1 minutt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi hører her fra representanten fra Høyre at SVs svar er at økt skatt på bolig skal løse alle problemene i boligmarkedet. Vi behandler nå syv ulike boligforslag fra SV. SV har flere ganger fremmet også en lang rekke andre forslag, nettopp for å løse utfordringene i boligmarkedet. Flertallet av disse forslagene handler ikke om skatt; de handler om en lang rekke andre virkemidler for å ta grep om boligmarkedet. Jeg synes egentlig, for å være helt ærlig, det er skuffende at Høyre og regjeringspartiene i så liten grad er villig til å diskutere substansen og innholdet i de ulike forslagene og villig til å diskutere politikk i det hele tatt når det gjelder boligmarkedet. Men det ser ut til at de ideologiske brillene her er på, og at boligmarkedet altså skal overlates til markedet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 32 er da avsluttet.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel