Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:07:05]: Den vedvarande krisa i luftambulansetenesta, som eskalerte i helga, er det ikkje tatt høgd for i debattopplegget som helsekomiteen har føreslått. Sjølvsagt ikkje – dette skjedde i helga, dei kom med forslaget sitt før. For at vi faktisk skal få tid til å få svar på viktige spørsmål for ein stor del av befolkninga og få avklaringar frå regjeringa og ein skikkeleg debatt om dette, ber eg innstendig presidentskapet om å fråvike debattopplegget og gjere det romslegare ved å innføre fri taletid.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:08:15] (komiteens leder): Når det gjelder debattopplegget, er det også slik at statsrådene som deltar i debatten, vil få åtte replikker, så det vil være god anledning til å løfte denne helt akutte saken.

Aller først vil jeg takke komiteens medlemmer for det arbeidet som er lagt ned angående statsbudsjettet 2020. Jeg har lyst til å åpne denne debatten med FNs bærekraftsmål nr. 3: Vi vil sikre god helse og fremme livskvalitet for alle. Det er et mål som vi har, og det vet jeg også er et mål som Kommune-Norge jobber med. Derfor er jeg veldig glad for at Oslo kommune har sikret Helsesenter for papirløse i hovedstadsområdet, og jeg vil rette en stor takk til Røde Kors og Kirkens Bymisjon, som driver det tiltaket.

Innledningsvis vil jeg nevne at komiteen har lyttet til høringene som er gjennomført, og har gjort endringer også underveis i behandlingen av regjeringens forslag. Det har vi gjort selv om vi har en flertallsregjering. Det betyr at Stortinget ikke er koblet av. Partiene vil selv redegjøre for sine satsinger i sine alternative budsjetter. Jeg vil i det videre trekke fram noen gode satsinger.

For det første: Forebyggende tiltak er et viktig satsingsområde i opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Vi sørger nå for at det kan etableres et landsdekkende lavterskeltilbud med behandling for personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn og unge, og vi styrker behandlingen av personer som er dømt for seksuelle overgrep.

Jeg har møtt mennesker som har tortur- og overgrepserfaring og hørt hvordan de strever med tannbehandling. Jeg er derfor glad for at vi har styrket det fylkeskommunale tilbudet til pasienter med odontofobi. Det betyr at tilbudet kan bygges videre ut, og ventetiden vil forhåpentligvis gå ned.

Mennesker med psykiske helseutfordringer må få god hjelp. Vi har derfor sikret øremerking til den individuelle delen av tilskuddsordningen for videregående utdanning i psykoterapi og psykoanalyse, slik at vi fortsatt kan utdanne gode terapeuter i framtiden.

Det er tverrpolitisk enighet om at mennesker med psykiske helseutfordringer skal ha god tilgang til behandling og oppfølging. De skal videre få mulighet til deltakelse i arbeid og aktivitet. Tjenestene skal være helhetlige, tilgjengelige og individuelt tilpasset. I tråd med dette har vi økt rammen til fontenehusene med 10 mill. kr under Stortingets behandling av forslag til budsjett. Det vil styrke det sekundærforebyggende psykiske helsearbeidet. Fontenehusene er ideelle aktører som avlaster og utfyller de kommunale tjenestene med et arbeidsrettet rehabiliteringstilbud.

Vi har også styrket det forebyggende arbeidet mot selvmord og selvskading med en halv million kroner til likepersonsarbeidet som drives i regi av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord.

80 000 unge under 30 år er ikke i arbeid eller studier i Norge, ifølge tall fra SSB. Stadig flere ungdommer dropper ut av skolen og havner utenfor arbeidsmarkedet. Det er viktig at unge har tilgang til gode lavterskeltilbud når de trenger det, og at ideelle aktører utfyller det offentlige hjelpeapparatet. PitStop støtter unge ut i skole og arbeid, og i Stortingets behandling fikk vi til en liten bevilgning til PitStop Hordaland.

Regjeringen har videre opprettet en ny tilskuddsordning for tiltak som bidrar til å mobilisere mot ensomhet. Ordningen har en samlet bevilgning på 18,3 mill. kr i 2020. Totalt bevilger regjeringen 43,3 mill. kr som skal benyttes til arbeid mot ensomhet.

God helse er ikke det samme som fravær av sykdom. Nøkkelen til god helse ligger bl.a. i evnen til å mestre. Forebygging, rehabilitering og habilitering er viktig hvis vi i framtiden får flere mennesker med kroniske sykdommer. Da må tjenesten tilpasses menneskets behov, ønsker og forutsetninger. I opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering er det bevilget 300 mill. kr totalt, hvorav 200 mill. kr er vekst i kommunenes frie inntekter. Hovedtyngden av habiliterings- og rehabiliteringstjenestene skal skje i kommunen der brukeren bor, og da må vi også sørge for at kommunene settes i stand til dette viktige arbeidet.

Ingvild Kjerkol (A) [10:20:34]: Helse er hele fundamentet for det gode liv. Uten en god nok helse fungerer ingen av oss. Og uten en god helsepolitikk fungerer heller ikke samfunnet vårt. For Arbeiderpartiet er en solidarisk helsepolitikk som sikrer god helse og livskvalitet til alle, viktigst.

Det er stadig færre som synes at høyreregjeringens helsepolitikk er god. Det som ligger til grunn for denne økende misnøyen, er bl.a. at fastlegeordningen vakler, bemanningssituasjonen og arbeidsforholdene i tjenesten forverres, sviktende eldreomsorg og privatisering. Så har vi denne krisen i vår spisse, sikre del av tjenesten, luftambulansen, som uke etter uke går med svikt i beredskapen, og der det kom til et foreløpig klimaks i helgen.

Helse og omsorg er blant landets aller største utfordringer nå og i tiden framover. Arbeiderpartiet prioriterer en økt satsing på helse, for det trengs for å trygge framtiden til alle. Våre felles offentlige sykehus skal sikre alle like god behandling. Gjennom gode økonomiske rammer for sykehusene må vi sørge for at man alltid er trygg på å få den beste behandlingen når man blir syk. Vi holder sykehusløftet og setter av totalt 3 mrd. kr til sykehusene i 2020. Det er 1,4 mrd. kr mer enn det regjeringen prioriterer.

Vi prioriterer særlig ambulansetjenesten, det desentraliserte fødetilbudet og et forsvarlig psykisk helsevern i hele landet. For å sikre at fødende med lang reisevei har en jordmor med seg i ambulansen, foreslår vi en tilskuddsordning som sikrer at alle jordmorstillingene i kommunehelsetjenesten kan økes til heltidsstillinger.

Befolkningen frykter en privatisering i helsetjenesten. Arbeiderpartiet vil kjempe imot en todelt helsetjeneste – en for dem som har råd, og en for dem som ikke har det. Vi vil avvikle privatiseringsreformen fritt behandlingsvalg, en ordning som tillater at private, kommersielle aktører får sugerør inn i vår felles helsetjeneste.

Når vi gang på gang understreker fastlegens uvurderlige, viktige rolle i Helse-Norge, er ikke det fine ord. Regjeringen sikrer ikke denne gode ordningen. Vi foreslår 200 flere stillinger for allmennleger i spesialisering, en økning på 100 flere turnusstillinger for å øke antallet kvalifiserte leger, og vi foreslår 100 mill. kr til å redusere listelengde for leger med særlig utfordrende kroniske pasienter, mer bruk av teknologi for fastlegene og bedre finansiering for kompliserte oppgaver overført fra sykehusene.

Arbeiderpartiet mener at alle eldre, uansett størrelsen på lommebok eller hvor de bor i landet, har krav på et godt og trygt omsorgstilbud. Eldre vil være sjef i eget liv og at dagene skal fylles med positive opplevelser, som oss andre. De vil ha aktivitet, glede og livskvalitet. Dette handler om kvalitet både i og utenfor sykehjem. Vi foreslår at det settes av 100 mill. kr til bemanning, kompetanseheving og aktiviteter i tillegg til at vi prioriterer penger til et nasjonalt innsatsteam for å sikre likeverdig kvalitet.

Heltidskultur for ansatte i eldreomsorgen er også helt sentralt for å få til en trygg og forutsigbar hverdag. Vi foreslår en heltidspott med penger som kommunene kan søke på.

Norge, særlig distriktene våre, står overfor en stor utfordring med å sikre det økende antallet mennesker som opplever demens, og deres pårørende. Trygghet og et godt liv skal fortsatt være mulig for denne økende pasientgruppen. Dagtilbud for mennesker med demens er en viktig og riktig investering. Derfor er vi imot å avvikle ordninger som sikrer nyetablering av sånne dagtilbud, og prioriterer 400 mill. kr til det – akkurat det det koster.

Når det går mot den aller siste tiden av livet, må vi også sikre at det føles trygt og godt både for dem som skal avslutte livet, og for de pårørende. Derfor foreslår vi å styrke tilbudet med palliative team med kompetent personell i flere norske kommuner.

Arbeiderpartiet vil også gradvis utvide den offentlige tannhelsetjenesten. Vi vil særlig skjerme dem med spesielle diagnoser, svak økonomi og dårlig tannhelse for store tannlegeutgifter. Regjeringens kuttpolitikk her fører til økte sosiale forskjeller i tannhelse, og vi foreslår derfor å reversere kuttet i stønad til tannreguleringer. I tillegg vil vi øke stønaden til grupper som får tannhelseproblemer etter sykdom, øke stønadene for dem med lavest inntekt, utvide ordningen med offentlig tannhelsetjeneste til 21-åringene og halv pris til man er 25 år.

Arbeiderpartiet er også bekymret for legemiddelmangel – en utfordring som krever særskilte tiltak. Vi foreslår derfor utvidet bruk av beredskapslager og tiltak i kommunene for å håndtere de økende mangelsituasjonene.

Vi merker oss at kommunene og sykehusene gjennom dette budsjettet heller ikke settes i stand til å hjelpe rusavhengige som har vært igjennom vellykket behandling. Derfor foreslår vi 100 mill. kr til å styrke ettervernet for tidligere rusavhengige.

Arbeiderpartiets folkehelsesatsing er et klart alternativ til en regjering som viser at de ikke vil bruke penger på kostnadseffektive tiltak som kan forebygge uhelse og utjevne sosiale helseforskjeller. Vi må ikke glemme at helse skapes utenfor sykehusene der folk bor og lever livet sitt. Der er det et enormt potensial, særlig for å forebygge uhelse blant barn og unge. Det blir mer bevegelse og bedre ernæring for barn og unge med vårt budsjett.

Stadig flere unge opplever psykiske helseplager, som i økende grad er årsak til frafall i skole og arbeidsliv. Vi i Arbeiderpartiet vil investere i gode forebyggende tjenester og hjelpetilbud for alle. Derfor foreslår vi også 100 mill. kr til lavterskel psykisk helse-tiltak i kommunene, en satsing på digital ungdomshelse og å styrke bemanningen i skolehelsetjenesten.

Den krisen som nå utspiller seg i luftambulansen i nord, blir spesielt alvorlig når den kommer på toppen av en kronisk underfinansiert sykehusøkonomi, en fastlegeordning i knestående. Det er det som virkelig er i spill når det måned etter måned er uro blant folk, og bekymringsmeldingene renner inn fra helsepersonell på vakt som står i utfordringene med at det ikke finnes fly å tilkalle. Da er det folks trygghet og tillit som er i spill. Når den utryggheten får feste seg, rokker det ved tilliten til velferdsstaten – så alvorlig er det. Helseministeren og statsministeren svikter både pasienter og fagfolkene i nord i måten de omtaler disse utfordringene på, og de har rett og slett en annen virkelighetsbeskrivelse enn de rapportene vi får fra aktiv tjeneste.

Helt til slutt: Den som har helse, har håp, og den som har håp, har alt. God helse er landets største ressurs og rikdom. Arbeiderpartiet viser en satsing som strekker seg langt forbi det regjeringen er villig til, fra forebygging og helsefremming til rehabilitering og omsorg ved livets slutt, fordi ingen ting er viktigere enn helsen.

Jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag fra innstillingen. I tillegg har vi såkalt løse forslag, som jeg vil komme tilbake til senere i debatten. Det er forslagene nr. 38, 39 og 40. I forslag nr. 38 foreslår vi å sikre dagens luftambulansetjeneste ut fra den forventningen som ligger i kontrakten, som vi nå ser at operatøren ikke er i stand til å levere. Her mener vi at helseministeren må ta i bruk de ressursene som er tilgjengelig, og det haster.

Sveinung Stensland (H) [10:36:31]: Målet er selvsagt at folk skal holde seg frisk lengst mulig. Å sikre gode helsetjenester for dem som trenger det, er sentralt for god folkehelse i fremtiden. Vi blir sunnere – noen, men ikke alle. Denne ulikheten er en bekymring som må møtes, for alle forventer å få rask og riktig hjelp hvis en blir syk eller skadet, og når vi går fra frisk til syk, vil vi selvsagt tilbake så raskt som mulig. Derfor vedtar vi i dag et helsebudsjett som legger grunnlaget for det som er viktigst i vår helsepolitikk: Pasientene må få rett behandling til rett tid. Helsetjenesten i Norge skal ta utgangspunkt i pasientens behov, og vi skaper pasientens helsetjeneste. Hver enkelt pasient skal oppleve respekt og åpenhet i møtet med helsetjenesten. Det skal være sånn at ingen beslutning om deg tas uten deg.

Samtidig vet vi at for hvert år som går, blir mulighetene flere og kravene større. Det krever at vi har et edruelig forhold til skillet mellom hva som er medisinsk mulig, og hva som faktisk er mulig. Vi ser stadig at etiske normer utfordres, og vi ser ikke minst at det økonomiske handlingsrommet blir utfordret.

Store oljeinntekter, lav arbeidsledighet og høy yrkesdeltakelse gjør at vi kan tilby helsetjenester i verdensklasse. Skal vi bevare en sterk helsetjeneste, må vi være villig til å gjøre endringer for å tilpasse oss en ny tid med nye utfordringer. Det er vår plikt å sikre velferdsstaten også i fremtiden.

Den lokale helsetjenesten danner grunnlaget for et godt helsetilbud. Samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er spesielt viktig. Andelen eldre i den norske befolkningen er økende, og antall personer med kroniske sykdommer og sammensatte omsorgsbehov blir stadig større. Dette øker presset på helsesektoren. Vi ser også at det fortsatt er for stor variasjon i kvaliteten på tilbudet ved sykehusene. Vi er dermed avhengig av at arbeidet for mer åpenhet rundt kvaliteten i tjenestene fortsetter gjennom bruk av bl.a. kvalitetsindikatorer og helseatlas.

Helsepolitikk handler ikke bare om penger. Vi bevilger i dag mer enn 221 mrd. kr til helse neste år. For å løse fremtidens utfordringer og hindre at utfordringene blir større enn nødvendig, må vi til enhver tid være kritisk til hvordan vi bruker våre ressurser, og hvordan våre helsetjenester er organisert. Penger er viktig nok, men vi vil ikke finne ett eksempel på en pasient som blir kurert av kroner og øre alene. For å bevare helsetjenesten vår trenger vi først og fremst gode hoder og hender. Vi må jobbe på nye måter, bl.a. gjennom å ta i bruk ny medisinsk kunnskap, ta i bruk ny teknologi, samhandle bedre og gjøre pasientene til aktive deltakere i behandlingen.

Skal vi fortsatt ha et helsesystem i verdensklasse, må vi prioritere hardere i årene fremover. Vi kan ikke si ja til alle og møte ethvert utspill med lovnad om mer penger eller enda flere ordninger. Det står seg ikke i møtet med fremtiden. Det er derfor spennende å se på de forskjellige partienes prioriteringer.

Spesielt interessant er det å se Senterpartiets budsjett, som er preget av urealistiske inndekninger. Senterpartiet kutter kraftig i diverse poster innen byråkrati. Samtidig har Senterpartiet, om en tar med dagens votering, til nå i år bestilt tre evalueringer, to nye saker, en nasjonal oversikt, fem nye meldinger til Stortinget, en ny forskrift, tre nasjonale strategier, en ny lov, åtte handlingsplaner og elleve utredninger – og det er innen helsefeltet. Hvordan kan en være så opptatt av å utrede nye saker, strategier og handlingsplaner samtidig som en tar til orde for å kutte ut dem en her forventer statsråden skal sette i sving? Om Senterpartiet hadde fått flertall for alt dette, måtte vi sannsynligvis ha bygd en ny blokk til Helsedepartementet. Senterpartiet holder heller ikke det de lovet i valgkampen – ingen øremerkede midler til jordmødre på kommunalbudsjettet og ingen midler til erstatning for kvinner med alvorlige fødselsskader. Midlene som skal gå til både ambulanse, lokalsykehus og fødeavdelinger, har de brukt opp bare ved å lovfeste responstidsmål. Det er i det hele tatt langt mellom partiets lovnader rundt om i landet om nye sykehus, flere fødetilbud, flere ambulansestasjoner, jordmødre, sykepleiere og leger og det som er fasiten, nemlig at Senterpartiet for tredje år på rad leverer det laveste helsebudsjettet.

Med budsjettet vi vedtar i dag, fortsetter vi arbeidet med å bygge pasientens helsetjeneste. Vi forsterker arbeidet mot ensomhet, særlig blant unge og eldre. Neste år setter vi av over 43 mill. kr til arbeidet mot ensomhet. Samtidig har vi en stor oppmerksomhet på pasientrollen og pårørendearbeid. Budsjettet bygger ytterligere opp under målet om å skape trygge helse- og omsorgstjenester for pasientene. Ventetid for behandling skal reduseres. Rekruttering og kompetanse skal økes. Vi støtter og trygger en fremtidsrettet helsetjeneste ved å løfte den nasjonale e-helseutviklingen og legge grunnlaget for betydelige investeringer i sykehusbygg over hele landet.

Da er det jo fint at vi i dag våknet til nyheten om at vi nok en gang ble kåret av FN til verdens beste land å bo i.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [10:47:28]: Jeg er stolt av det budsjettet vi nå legger fram. Budsjettet for 2020 har en tydelig Fremskrittsparti-profil og viser at Fremskrittspartiet i regjering betyr en positiv forskjell for landets eldre og hjelpetrengende.

Hver dag er vi vant til å ta store og små beslutninger på vegne av oss selv. Det endrer seg ikke når vi blir eldre og hjelpetrengende. Fremskrittspartiet vil ha færre kommuner som overstyrer hverdagen til eldre mennesker, og flere kommuner som anerkjenner at eldre mennesker klarer å bestemme selv. Derfor har vi i årets budsjett etablert en belønningsordning for kommuner som innfører valgfrihet i eldreomsorgen. Når det offentlige tar ansvar for finansiering og kvalitet, er det helt uvesentlig for oss hvem som leverer tilbudet. Det eneste som betyr noe, er kvaliteten i tilbudet, at de eldre skal få lov til å velge ut fra sine egne preferanser. Kommuner som innfører fritt brukervalg i eldreomsorgen, får nå 500 000 kr i belønning.

Her går det altså et tydelig skille mellom Fremskrittspartiet og venstresiden i norsk politikk. Der vi mener at hver enkelt person er best til å ta valg på vegne av seg selv, mener venstresiden at de er bedre i stand til å ta valg for dem. Særlig bekymret er jeg over utviklingen vi ser i Arbeiderpartiet, som nå aktivt bekjemper mangfold, kvalitet og valgfrihet i eldreomsorgen i kommune etter kommune.

Økt kvalitet i eldreomsorgen er et av satsingsområdene for Fremskrittspartiet i regjering. Mange eldre får i dag servert mat fra industrialiserte sentralkjøkken, og enkelte kommuner bestiller maten til sykehjemmene fra helt andre deler av landet. Det fører til et lite appetittlig måltid og bidrar til at en stor del av landets eldre blir underernært. Det vil vi gjøre noe med. Matglede er også livsglede. I årets budsjett har Fremskrittspartiet fått gjennomslag for en stor satsing på å få kjøkkenet tilbake på flere sykehjem og etablerer en tilskuddsordning på 400 mill. kr. Det er viktig at kommunene nå tar ansvar gjennom faktisk å søke på ordningen. Jeg har tro på at Fremskrittspartiets kommunepolitikere lokalt vil jobbe for det over hele landet, og jeg håper også de andre partiene ser verdien av det.

Alle våre eldre fortjener gode og verdige tjenester, uavhengig av hvor i landet de bor. Siden 1. mai 2016 har seks kommuner deltatt i regjeringens forsøk med statlig finansiert eldreomsorg, og resultatene har vært svært gode. Jeg har selv vært i Lillesand kommune og snakket med brukere, pårørende, ansatte og til og med økonomisjefen. I Lillesand kommune er absolutt alle strålende fornøyd med tilbudet sitt. De opplever å ha bedre oversikt over tilbudene og bedre tildelingspraksis, og de har fått gitt de eldre det tilbudet de har behov for. Kommunen har også ansatt en egen aktivitør som sikrer aktivitetstilbudet. Etter at de kom inn i forsøksordningen, har ikke kommunen mottatt en eneste klage på tjenestetilbudet innen helse og omsorg. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet i årets budsjett fikk gjennomslag for å utvide forsøket ytterligere – til seks nye kommuner. Søknadsfristen er 1. februar.

Verdighetssenteret tilbyr etterutdanning av helsepersonell i akuttmedisinsk eldreomsorg, som palliativ eldreomsorg og som frivillighetskoordinator. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger besøkt dem i år, og vi er imponert over arbeidet de gjør. Utdanningen de tilbyr, er etterspurt i kommunene, og behovet kommer bare til å øke framover. For 2020 har regjeringen satt av 12 mill. kr i tilskudd til Verdighetssenteret. Jeg fremmer i dag, på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, et forslag om å be regjeringen sikre videre drift og oppfølging av Verdighetssenteret, slik at vi fortsatt vil ha kompetanse på disse områdene.

I høst hadde jeg også gleden av å møte Christian Christensen og Børge Hognestad, som har startet Ønsketransporten. Det er en ideell organisasjon som gir et helt unikt tilbud til alvorlig syke og døende mennesker, så de kan få oppfylt ønsker og drømmer som det offentlige helsevesenet ikke kan imøtekomme. De har kjøpt inn en ambulansebil og designet den for å kunne transportere alvorlig syke mennesker til steder eller personer som har betydd mye for dem i livet, en siste gang før de dør. Arbeidet de gjør, er meningsfylt og viktig for enkeltpersoner og familier. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å støtte opp om dette arbeidet. Jeg er derfor glad for at vi har fått flertall for å bevilge 1 mill. kr til Ønsketransporten, slik at de kan videreutvikle og utvide tilbudet sitt til flere innbyggere i Norge.

Fremskrittspartiets viktigste prioriteringer i årets helse- og omsorgsbudsjett er økt kvalitet i eldreomsorgen. Derfor innfører vi en tilskuddsordning for å etablere kjøkken og videreføre prosjekter med statlig finansiert eldreomsorg. Vi har insentivordninger for at kommunene skal tilby mer valgfrihet, vi satser på kompetanseheving hos helsepersonell, og vi styrker tilbudet til ideelle organisasjoner som bidrar til at enkeltpersoner får en enklere hverdag.

Med det ser jeg fram til en videre debatt og til å vedta et svært godt budsjett for landets eldre.

Kjersti Toppe (Sp) [10:58:47]: Norsk helseteneste står ved eit skilje. Skal vi stoppa utviklinga mot eit todelt helsevesen og auka sosiale helseforskjellar, trengst ein ny helsepolitikk – ein helsepolitikk som sikrar likeverdige helsetenester og trygg helseberedskap i heile landet, ein helsepolitikk for folkevald styring i staden for udemokratisk byråkratstyre, ein helsepolitikk som satsar på førebygging og betre folkehelsepolitikk.

Noreg har eit godt utvikla helsevesen, men no går utviklinga i feil retning. Vi har ei fastlegekrise i Noreg. Vi har ei luftambulansekrise i Noreg. Det er fakkeltog for fødeavdelingar, følgjeteneste og ambulanseberedskap. Norske sjukehus vil bryta arbeidsmiljølova over 500 000 gonger i år. Det er ny rekord. Aftenposten har kartlagt menneskerettsbrot og vald i eldreomsorga. VG har dokumentert svikt og svik i oppfølging av samhandlingsreforma. Dette viser ei helseteneste som ikkje lenger er verdistyrt, men pengestyrt. Vi treng altså ein ny helsepolitikk.

Senterpartiet vil reversera marknadsrettinga og ta faget og verdiane tilbake i norsk helseteneste. Senterpartiets alternative statsbudsjett drar helsepolitikken nettopp i ei slik retning, som eit alternativ til regjeringas politikk for meir sentralisering, privatisering og marknadstenking innan helse.

Senterpartiet prioriterer førebygging og folkehelsetiltak, som fysisk aktivitet i skulen og gratis frukt og grønt for elevar. Vi styrkjer sjukehusøkonomien til dei offentlege sjukehusa med 1 mrd. kr og vil ta bort ordninga med stykkprisfinansiering av pasientar.

Vi prioriterer fødsels- og barselomsorga og ei styrkt ambulanseteneste for å sikra folk tryggleik for dei viktige tilboda, og vi føreslår eit løft for psykisk helsevern, med øyremerkte midlar til barne- og ungdomspsykiatrien og distriktspsykiatriske senter.

Krisa i fastlegeordninga er vorten til på denne regjeringa si vakt. Fastlegeordninga er grunnmuren i kommunehelsetenesta vår. Rekrutteringssvikten er no alvorleg, og legeflukta frå ordninga har nådd inn til dei store byane. Senterpartiet føreslår 400 nye stillingar til neste år for allmennlege i spesialisering. I tillegg føreslår vi 160 nye turnusstillingar på sjukehus, LIS1.

Senterpartiet styrkjer kommuneøkonomien med 2,5 mrd. kr for å gi kommunane nødvendige rammer til å yta gode helsetenester nær der folk bur. Vi føreslår eit nytt investeringstilskot til kommunar som vil etablere tryggleiksbustader for eldre. Vi har særskilde satsingar til arbeidet med antibiotikaresistens, legemiddelmangel og pårørandearbeid. Vi prioriterer midlar til Stiftelsen Organdonasjon og til likemannsarbeidet på ulike felt i helsetenesta.

Senterpartiet går imot lånesøknaden til nytt Oslo universitetssjukehus. Låneramma er på 29,1 mrd. kr i første fase. Det er den største sjukehusinvesteringa i Noreg nokon gong. Prosessen er sterkt kritisert, og forslaget er møtt med unison motstand og sterk bekymring frå alle tilsetteorganisasjonar og pasient- og brukarorganisasjonar. Prosessen er kritisert for ikkje å vera i tråd med staten sin eigen tidlegfaserettleiar for sjukehusbygg.

Helseministeren sitt vedtak på eit lukka føretaksmøte i 2016 er i dag førande og til hinder for ei grundig og seriøs utgreiing av Ullevål-alternativet. Det føreslåtte alternativet med samla utbygging på Gaustad vart forkasta av førre administrerande direktør i OUS, Siri Hatlen, allereie i 2010.

Verksemdsplanen var ikkje lagd fram før valet av modell vart gjort i føretaksmøte. Det er reist vesentleg kritikk mot tomteval og den reguleringsmessige risikoen. Det er òg reist kritikk fordi forslaget ikkje vil løysa kapasitetsutfordringane i regionen som heilskap. Ahus er underdimensjonert, og Aker vil ikkje kunna verta lokalsjukehus for heile Groruddalen før eventuelt etter mange, mange år.

I tillegg er det stor usikkerheit rundt økonomien i prosjektet. Byggjeplanane føreset ei kraftig effektivisering av drift i forkant av utbygginga og at helseføretaket oppnår store driftsøkonomiske gevinstar i etterkant. Ikkje minst er det reist sterk fagleg kritikk til ny struktur, særleg frå traumemiljøet, sidan forslaget betyr ei splitting av eksisterande, sterke fagmiljø.

Ei tverrfagleg arbeidsgruppe med Eilif Holte i spissen la i april i år fram rapporten «Parksykehuset Ullevål». Rapporten dokumenterer at Ullevål-tomta er langt meir eigna for sjukehusbygging enn Gaustad. Parksjukehuset – som også er Senterpartiets alternativ – er 20 mrd. kr billegare enn å byggja på Gaustad. Senterpartiet føreslår difor å planleggja sjukehusutbygginga i Oslo rundt ein modell der Ullevål vert bygd ut som eit stort akuttsjukehus med traumesenter, Aker sjukehus vert nytt lokalsjukehus for heile Groruddalen, Radiumhospitalet vert oppretthalde som spesialisert kreftsjukehus og Rikshospitalet vert oppretthalde uforandra for lands- og regionfunksjonar. I seinare fasar kan det skje ei samling av Rikshospitalets funksjonar på Ullevål.

Det er i dag eit stort fleirtal i Oslo for å behalda Ullevål sjukehus, slik vi føreslår. Sju av ti Oslo-innbyggjarar støttar Senterpartiet i denne saka. Fleirtalet i Oslo bystyre støttar Senterpartiet i denne saka. Eg vil berre seia at sjølv om vi taper denne saka i Stortinget i dag, er ikkje siste ord sagt, og i 2021 er det nytt stortingsval.

Luftambulanseberedskapen i nord er i krise. I løpet av kort tid har ein rasert ei svært god og trygg luftambulanseteneste på grunn av ein skandaløs anbodsprosess og inkompetanse i helseføretaket. Vi har ei regjering som har latt dette skje, og ein statsråd som ikkje har tatt nødvendig ansvar. Kaoset vi har no, var varsla. Situasjonen synest å vera utan politisk kontroll.

I går stod fem av elleve fly på bakken, fire av dei på grunn av motorfusk. Babcock veit ikkje kva dette vil kosta, eller når flya er tilbake i normal drift. Og det verste: Dei veit ikkje kva som feilar flya.

Svikten var kjent allereie i august. Først i desember vart flya sette på bakken. Tidlegare i haust vart det kjent at flya hadde eit navigeringssystem som ikkje fungerte nord for 70 grader. Det gjorde det vanskeleg å landa flya i mørke og ved dårleg sikt. I tillegg kjem pilotmangelen, som har vore kjend og varsla i snart to år.

Situasjonen er dramatisk. Helseministeren og regjeringa har ikkje forstått alvoret. Det har gått politisk prestisje i saka. Helseministeren har forsvart anbodsprosessen og kontrakten frå dag éin. Kontrakten skulle gi betre tenester, men til redusert pris. Det har gått som det måtte gå.

Senterpartiet tok opp denne saka første gong i Stortinget i januar 2018, for to år sidan. Stortinget gjorde i juni 2018 vedtak om å be regjeringa sikra luftambulanseberedskapen over heile landet og å evaluera anbodsprosessen. Det er beklageleg at ingen av desse vedtaka er følgde opp. Tenesta er ikkje stabil og føreseieleg i dag. Det er innlysande.

Det er forståeleg at folk i nord vert provoserte når statsministeren står i Stortinget og hevdar at beredskapen er styrkt, og helseministeren skriv at beredskapen er på over 100 pst. I verkelegheita er beredskapen sterkt pressa. Nordlys melder om frustrerte pilotar, redde sjukepleiarar og ei befolkning som fryktar at liv og helse ikkje vert forsvarleg varetatt. UNN-direktøren fortel om helsepersonell som gjer sitt yttarste for å gi pasientar eit forsvarleg tilbod i den krevjande situasjonen dei står i. Legar står fram og fortel om totalt uverdige og lange bilambulansetransportar av svært sjuke pasientar – barn og eldre. Planlagde operasjonar vert utsette, og sengepostane er fulle.

Senterpartiet krev no at helseminister Høie kjem på banen og tar det nødvendig ansvaret. Vi føreslår i dag at staten overtar luftambulansetenesta, og at kontrakten mellom Luftambulansetenesta HF og Babcock vert heva som følgje av at selskapet ikkje har evna å levera luftambulanseberedskap i tråd med kontrakten. Luftambulansetenesta HF har vist at dei ikkje har hatt kontroll eller nødvendig kompetanse i denne saka. Regjeringa må sikra både kortsiktige og langsiktige tiltak for å gjera denne kritisk viktige beredskapstenesta stabil og føreseieleg.

Vi føreslår at dei fem ambulanseflya som høyrer til den tidlegare operatøren, om nødvendig må setjast inn i tenesta saman med Forsvarets helikopter, som strakstiltak. Vi føreslår òg ei ekstern, uavhengig gransking av heile prosessen med luftambulanseanbodet og operatørbytet.

Med dette tar eg opp forslaga Senterpartiet står bak.

Torleif Hamre (SV) [11:14:26]: Debatten i dag blir dessverre ikke helt den vi skulle hatt. Den skulle handle om selve grunnvollen i velferdssamfunnet, om hvordan vi kan utvikle samfunnet slik at det fremmer god helse i befolkningen, om hvordan alle innbyggere landet rundt, fra alle lag og i alle livets faser, skal sikres trygg tilgang til gode helsetilbud tilpasset sitt behov. Helsekapitlet i statsbudsjettet handler om det, og det gjør i høy grad også kommunedelen, som ble debattert under et annet kapittel sist fredag. Nå må vi bruke mye tid på to svært alvorlige saker som virkelig kunne ha fortjent en behandling for seg. Den ene er naturligvis situasjonen for beredskapen i Nord-Norge og skandalen rundt luftambulansetjenestene. Her har vår representant Torgeir Knag Fylkesnes levert et forslag og vil følge opp den saken videre i debatten i dag. Så er det Ullevål-saken og sykehusene i Oslo, som også er en helt usedvanlig stor og viktig sak. Vi skal sørge for at dette historiske valget ikke drukner i alle de andre viktige helsesakene.

SVs alternative budsjett peker ut en tydelig hovedretning. Vi ønsker først og fremst å verne og videreutvikle det offentlige helsetilbudet og sørge for at mest mulig av budsjettene styres til bemanning og behandling. Istedenfor at spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten – sykehus og kommuner – dytter problemer mellom seg, må begge styrkes for å gjøre god samhandling mulig. Begge trenger et solid løft. Det samme gjelder det forebyggende helsearbeidet. Dette er utgangspunktet for hovedsatsingene våre. Vi gir 2,2 mrd. kr mer til helse fordelt på helsekapitlet og øremerkede satsinger i kommunekapitlet. I tillegg kommer økningen i kommunerammen, som i høy grad også handler om kommunenes mulighet til å gi gode helsetilbud og satse på forebyggende helsetiltak.

Mange av utfordringene i Helse-Norge de siste årene skyldes underfinansiering av reformer, kvalitetskrav og omstillingstiltak. Sykehus mange steder i landet sliter med å behandle så mange og så raskt som de skulle, og såkalte effektiviseringskutt og oppsparingskrav tærer stadig mer på driftsmidlene. Vi har sett dette med all tydelighet når det gjelder fødsels- og barseltjenestene, der misnøyen har utløst et opprør landet rundt, og vi ser det ikke minst i nord. Fra Kirkenes sykehus hørte vi sist uke om en alvorlig bemanningskrise som går på pasientsikkerheten løs. Og så er det altså ambulanseflyberedskapen, skapt av en ulykksalig og ideologisk styrt outsourcing, som har nådd et kritisk bunnivå de siste dagene. En hel landsdel opplever utrygghet for helt livsviktige tjenester.

Vi vil ha et helsevesen der folk kan stole på at fellesskapet sørger for et trygt helsetilbud for hele befolkningen i hele Norge. Når sykehusene sliter med sprengt kapasitet, går det ut over både pasienter, ansatte og kommunene, som blir presset til å ta en større del av ansvaret enn de er klare for. Det er ikke lenger rom for raushet i systemene, og mange syke og sårbare mennesker som kunne trengt trygghet og ro, opplever å bli hastesendt mellom sykehus, hjem og kommunale mottaksplasser, noe vi også har lest mye om i det siste.

Kommunene på sin side strever med å gjennomføre alle de nye lovpålagte oppgavene og samtidig finne midler til bemanning utover et absolutt minimum og kunne satse på forebyggende arbeid. Regjeringen forteller at kommunene har penger nok, kuttlistene i budsjettene ute i kommunene i disse dager forteller en helt annen historie. Derfor vil SV for det første styrke sykehusbudsjettene med 1 mrd. kr utover regjeringens forslag. For det andre får kommunene økte rammebevilgninger, og vi legger inn halvannen milliard til øremerkede helsesatsinger – på rusområdet, der ettervern for mennesker med rusavhengighet må være en integrert del av spesialisthelsetjenesten, og til psykisk helsevern, grunnbemanning, flere hele og faste stillinger, kommunale helsesykepleiere, jordmødre, tannhelsereform og mye annet.

Til slutt raskt til Ullevål. For meg som kommer utenfra og så å si er på gjestevisitt i Stortinget, er det helt utrolig at en sak av disse dimensjonene ikke er brakt inn for en grundig behandling og avgjørelse i Stortinget, men legges ut til en byråkratisk behandling i helseforetakene, riktignok med helseministeren med siste hånd på vekta. Kan dette være riktig? Jeg kan ikke forstå det. Jeg kan ikke forstå at det ikke er i Stortinget et slikt spørsmål må forankres. Etter all den kritikken som er kommet fra fagmiljøer, ansatte og byens befolkning, vil jeg virkelig si: Dette kan vi ikke være med på. – Dette skal vi følge opp videre i debatten.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:26:07]: Ved framleggingen av dette budsjettet er det igjen grunn til å takke komiteen for et godt samarbeid i året som snart har gått. Det saklige, gjennomgående verdige ordskiftet som preger vårt arbeid både her i huset og ikke minst i debatter i andre offentlige kanaler, opplever jeg som en grunnleggende styrke ved vårt velferdssamfunn. Det betyr likevel ikke at meningsforskjellene med hensyn til framtidsutsiktene for helsetilstanden her til lands ikke er til stede. Den generelle samfunnsøkonomiske utviklingen de siste par tiårene kan medføre behov for å omorganisere helsetilbud vi i dag tar for gitt.

Overskriften for denne regjeringen er «et bærekraftig velferdssamfunn», og vi må kontinuerlig arbeide for å skape ordninger som sikrer de best mulige helse- og omsorgstjenestene, og som samfunnet på lengre sikt er i stand til å opprettholde og videreutvikle.

Vi opplever økte utfordringer når det gjelder alderssammensetningen i befolkningen, og også når det gjelder psykisk helse, spesielt blant unge. Den nylig publiserte opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse illustrerer til fulle de utfordringene vi står overfor når det gjelder behov for tidlig innsats og forebyggende arbeid. Når planen er ferdig behandlet her i huset, må den følges opp av tiltak av både økonomisk og administrativ karakter.

Det er min ambisjon at Venstres helsepolitikk skal være tydelig, bærekraftig, moderne og framtidsrettet. Oversatt betyr dette ikke minst en opprioritering av primærhelsetjenesten, forebygging, tidlig innsats og velferdsteknologi. I så måte er jeg glad for at fastlegene nå får et ytterligere løft. Det er en innsats Venstre vil arbeide for å forsterke i årene framover. Fastlegesituasjonen må angripes på flere fronter. Ordningen er presset. Fastlegene har fått stadig flere oppgaver, og rekrutteringssituasjonen er problematisk, også etter hvert i de større byene.

Det er en kjensgjerning at et stort flertall av fastlegene ønsker å arbeide i selvstendig praksis og ikke som kommuneansatte. Samfunnsøkonomisk er det også grunn til å anse dette som ønskelig. Et system med utelukkende kommunalt ansatte fastleger innenfor rammen av dagens rekrutteringssituasjon og med de økende forventningene til pasientens helsetjeneste vil i løpet av kort tid passere den smertegrensen som framtidens helsebudsjetter kan tåle.

I tråd med Venstres helsepolitikk er vi særlig fornøyd med innsatsen som regjeringen har lagt ned for å styrke allmennlegetjenesten. Det settes av til sammen 350 mill. kr for å styrke fastlegeordningen. For øvrig skal det legges fram en handlingsplan for allmennlegetjenesten i kommunene i løpet av våren 2020. For første gang siden 2011 er altså antallet LIS-leger, den tidligere turnustjenesten, økt – for neste år med 38 stillinger, øremerket Nord-Norge.

Primærhelsetjenesten er likevel mer enn antall allmennleger, og Venstres politikk skal kjennetegnes bl.a. av forebyggende tjenester som helsestasjoner, skolehelsetjeneste, helsesykepleiere og andre yrkesgrupper som fortløpende rekrutteres i kommunene.

Fra Venstres side er vi særlig fornøyd med innsatsen som har kommet Fontenehuset til gode. I budsjettet for inneværende år fikk vi på tampen av budsjettforhandlingene gjennomslag for 4 mill. kr til dette tiltaket, som styrker arbeidet med å få mennesker med psykiske utfordringer tilbake i arbeid. Nå er posten økt med 10 mill. kr ekstra, til 48,5 mill. kr.

Innsatsen innenfor primærhelsetjenesten, psykisk helsevern innenfor rusomsorg og forebyggende tjenester er fellesnevner for mellompartienes verdier i helse- og sosialpolitikken. Det betyr selvsagt ikke at innsatsen innenfor spesialisthelsetjenesten anses som uvesentlig. Vi står overfor betydelige investeringer i sykehussektoren de nærmeste tiårene, med investeringsrammer ulikt noe vi tidligere har opplevd. Da er det særlig viktig at alt må gjøres for å sikre at midlene hentes inn og brukes på en best mulig måte, at det medisinskfaglige miljøet kan gå god for ressursbruken, og at den økonomiske risikoen reduseres til et absolutt minimum. I dette bildet inngår satsingen på de ideelle sykehusene, spesielt i hovedstadsregionen, og jeg er særlig glad for de signalene som er kommet fra regjeringen i så måte.

Bjørnar Moxnes (R) [11:36:23]: De økende klasseskillene merkes også på folkehelsen. En av tre har utsatt eller droppet tannlegen av økonomiske grunner. Dette fører til at mange som har dårlig råd, også ender opp med dårligere tenner. Vi må ha et tannhelsetilbud hvor det er folks behov som er viktigst, ikke betalingsevnen. Mens regjeringen kutter i stønader til tannbehandling under folketrygden, ønsker Rødt offentlig, gratis tannhelse og går inn for en tannhelsereform som allerede fra neste år vil gi over en million nordmenn billigere tannhelse. Vi setter av totalt 3 mrd. kr mer enn regjeringen til tannhelse i vårt alternative budsjett.

Også helsesektoren utsettes for regjeringens høvelkutt, kjent som ABE-reformen. Rødt reverserer disse kuttene og styrker til sammen sykehusene med 1,6 mrd. kr. Det vil sikre bl.a. bedre bemanning og også bedre fødsels- og barselomsorg. Vi vil erstatte bruk av innleie fra bemanningsbyråer med faste stillinger, og vi ønsker å frigjøre sykehussektoren fra foretaksmodellen og bedriftsøkonomisk styring. Vi øker i stedet basisstøtten og går inn for full rammefinansiering av sykehusene.

Ullevål er landets største akuttsykehus med en akuttavdeling i verdensklasse på landets største sykehustomt. Nå går regjeringspartiene inn for en lånegaranti som innebærer nedleggelse av Ullevål og salg av tomten. Sju av ti Oslo-beboere ønsker å beholde Ullevål som sykehus, og et samlet fagmiljø advarer på det sterkeste mot planene om nedleggelse. Her er stortingsflertallet i voldsom utakt med befolkningen og med fagfolkene på Ullevål. Folks helsetilbud kan ikke reduseres til prestisjeprosjekter. De foreliggende planene utgjør en helserisiko og er også økonomisk særdeles usikre, basert på en betydelig driftseffektivisering i forkant av innflytting og ytterligere såkalte gevinster etter at nye bygg er tatt i bruk – altså basert på skjønnsmessige vurderinger uten en virksomhetsplan.

I dag kan partiene på Stortinget gjøre som de har lovt, og stemme for Rødts forslag om å «gjennomføre en fullverdig utredning av å bevare Ullevål sykehus, slik at beslutningen om det framtidige sykehuset skal ligge på Ullevål eller Gaustad er godt begrunnet og tilstrekkelig utredet» – for øvrig nøyaktig det samme som er vedtatt av et enstemmig representantskap i Oslo Arbeiderparti. Dette er Arbeiderpartiets egen formulering, som de i dag bør stemme for også i Stortinget.

Ut over helserisiko og økonomisk risiko sviktes også Groruddals-befolkningen. I det såkalte målbildet fra Helse Sør-Øst er det først i 2040 – kanskje – Groruddals-bydelene ligger an til å tilhøre Aker. Da vil mange i Groruddalen bli kasteballer i helsevesenet i 20 år til. De bør endelig få Aker tilbake som sitt lokalsykehus.

Rødt fremmer også forslag i dag om luftambulansen. Babcock har fått en milliardkontrakt uten at de leverer. Det er et politisk ansvar å sørge for at folk i nord igjen kan føle seg trygge. Det står fem fly på bakken som har vært i tjeneste i Nord-Norge i årevis. Pilotene som nå flyr for Babcock, har flydd disse ambulanseflyene i mange år. Vi foreslår at regjeringen av hensyn til befolkningens liv og helse sørger for at de fem ambulanseflyene som tilhører den tidligere operatøren, Lufttransport, går inn i tjeneste igjen i Nord-Norge. Nå må regjeringspartiene legge vekk prestisjen og sikre helsetilbudet til befolkningen i nord, og det må skje så snart som overhodet mulig.

Rødt mener at regjeringen for lengst kunne ha avverget denne krisen i tjenesten ved å støtte forslaget som vi hadde våren 2018 om å annullere anbudet med Babcock, forlenge kontrakten med Lufttransport og på sikt sørge for en statliggjøring av tjenesten. Det er bra at andre partier i dag endelig ser at Rødt hadde rett, og endelig følger etter, men det er noe sent. Men vi kan i dag sikre at vi ikke får en full kollaps i vinter, ved å støtte Rødts forslag om å få de fem flyene inn i tjeneste. Det bør et samlet storting gå inn for, av hensyn til befolkningens liv og helse. Legg vekk prestisjen og bruk sunn fornuft!

Bjørnar Moxnes (R) [11:41:31]: Ja.

Statsråd Bent Høie [11:41:38]: Det er en alvorlig situasjon at fem av elleve ambulansefly har vært tatt ut av beredskap på grunn av tekniske utfordringer i helgen. Dette er nå riktignok redusert til fire fly, men det er like fullt alvorlig. Jeg forstår at folk er urolig for situasjonen sånn som det er nå. Operatøren Babcock setter nå i løpet av formiddagen inn to svenske fly, sånn at man i dag totalt disponerer ni fly i luftambulansetjenesten. Dette er det samme antallet fly som ved normal beredskap, men enkelte av flyene har flybegrensninger når det gjelder vær, på grunn av de tekniske usikkerhetene som har oppstått rundt tjenestens nye fly. Dette gjelder ikke de innleide flyene, men her er det ikke alle som er forberedt for kortbaneoppdrag. Det er satt inn store ressurser for å avbøte situasjonen. Tidligere har vi satt inn Forsvarets helikopter, men vi har også nå satt inn ekstra ressurser rundt den øvrige delen av ambulansetjenesten. Det er satt inn ekstra mannskap ved Flykoordineringssentralen og ekstra mannskap knyttet til helikoptertjenesten, og bilambulansetjenesten er også styrket. Beredskapssituasjonen er derfor redusert og ikke optimal, men den er forsøkt ivaretatt etter beste evne av alle involverte, ikke minst av dem som jobber i helsetjenesten i nord. Jeg følger selvfølgelig utviklingen nøye og forsikrer meg om at luftambulansetjenesten vurderer alle mulige tiltak underveis, og eventuelt også skalerer opp tiltak hvis det er behov for det.

Budsjettet som regjeringspartiene er blitt enige om, og som Stortinget skal behandle i dag, bygger ytterligere opp under målene om å skape trygge helse- og omsorgstjenester for pasientene. Ventetid for behandling skal reduseres. Rekruttering og kompetanse skal økes. Vi skal bygge opp under en bærekraftig helsetjeneste ved ikke minst å løfte de nasjonale e-helseløsningene og legge et grunnlag for betydelige investeringer i sykehusbygg over hele landet. Regjeringen har lagt til rette for en aktivitetsvekst i sykehusene på over 15 pst. siden 2013, og resultatene taler for seg: Vi har oppnådd reduksjon i ventetid med elleve dager, og det er 63 000 færre i sykehuskø. Digitalisering og teknologi er viktige forutsetninger for å lykkes med å skape en bærekraftig og sammenhengende helsetjeneste, og i budsjettforslaget som blir vedtatt i dag, er det et betydelig løft for de nasjonale e-helseløsningene, med ytterligere 373 mill. kr.

Med budsjettforslaget for neste år er bevilgningen gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet økt med over 2,4 mrd. kr. Planen har ført til at stadig flere rusavhengige kommer ut i arbeid og aktivitet, og i tillegg er det siden 2016 blitt 2 500 flere årsverk i kommunene som nå jobber med rus og psykisk helse.

Regjeringen foreslår 29,1 mrd. kr i lånerammen til nye Oslo universitetssykehus. Utbyggingsplanene i Oslo har sin bakgrunn i mange gamle, dårlige, spredte, uhensiktsmessige og til dels nedslitte lokaler. I tillegg er det et økende kapasitetsbehov som følge av befolkningsveksten i hovedstadsområdet. Det har også ligget som en forutsetning å samle de spesialiserte funksjonene ved Ullevål og Gaustad for å utnytte disse viktige ressursene bedre. Å samle pasientforløp vil også styrke kvalitet, fagmiljø, utdanning og forskning. Med regjeringens forslag legges det til rette for bygging av et nytt akuttsykehus på Aker og et samlet og komplett regionsykehus, inkludert lokalsykehusfunksjoner, på Gaustad. En samling av regionsfunksjonene og de spesialiserte funksjonene i Oslo vil føre til at veksten i behovet for helsepersonell i Oslo blir mindre enn det den ellers ville ha blitt, og det er noe som ikke minst er viktig for resten av Norge.

Vi har lyttet til de innvendingene som har kommet underveis, og disse er blitt tatt på alvor, selv om ikke alle innvendinger er hensyntatt. Når prosjektet nå skal planlegges mer i detalj, må ansatte, brukere og pasienter fortsatt involveres og bidra på en god måte.

En velfungerende fastlegeordning er en viktig forutsetning for å møte framtidens utfordringer i helsetjenesten. Regjeringen vil legge fram en egen handlingsplan for allmennlegetjenesten i kommunene til våren. Der vil vi peke på tiltak for å bedre og sikre en moderne og framtidsrettet allmennlegetjeneste, fastlegeordning for framtiden. Men i statsbudsjettet for 2020 foreslår vi ytterligere 350 mill. kr for å styrke og videreutvikle fastlegeordningen, som et nødvendig tiltak som iverksettes allerede nå.

Omstillingene som vi står overfor, kan vi ikke bare bevilge oss ut av. Det handler også om å jobbe på nye måter, bruke teknologi og ikke minst mobilisere pasientens egne ressurser.

Torill Eidsheim (H) [12:01:44]: I Noreg har vi gode helsetenester. Innbyggjarane våre får tenester av god kvalitet, og helsetilbodet er godt tilgjengeleg. Helsetilstanden i Noreg er god, vi har høg forventa levealder, og vi har låg dødelegheit etter kreft, hjarteinfarkt og slag. Samtidig er det òg fleire utfordringar og forbetringspunkt.

Det er vårt ansvar å sikre at barna våre skal kunne ha dei same eller til og med høgare forventningar til eiga helse, velferd og omsorg enn vi har i dag. Vår felles hovudutfordring vil bli å bruke ressursane våre på ein slik måte at det strekk til for oss alle.

Japan er det landet i verda som først møtte utfordringane med eit aldrande samfunn, der 28 pst. av befolkninga er over 65 år. Landet slit med mangel på tilsette i eldreomsorga, og dei opplever at familiemedlemer må slutte i jobben for å ta seg av dei eldre. Prognosen for Noreg tilseier at i 2060 vil den delen hjå oss ha stige til 19 pst. på landsbasis. Utfordringa vil ramme distrikta hardast, først og fremst på grunn av demografi. Det er fleire eldre innbyggjarar i fylke som Telemark, Oppland og Hedmark enn det er i Oslo. Og når vi veit dette, er det opplagt at raud-grøn løysing med høg skattlegging ikkje er eit einsidig svar for å sikre vår felles velferd, helse og omsorg.

Å ta i bruk ny teknologi og innovasjon i eldreomsorga blir sentralt for å gi gode omsorgstilbod til dei eldre når vi veit at det kjem til å bli relativt færre i yrkesaktiv alder. Budsjettet for 2020 representerer eit betydeleg lyft for den nasjonale e-helseutviklinga med ytterlegare 131 mill. kr til arbeidet med å realisere ein nasjonal helseanalyseplattform, og 84 mill. kr til betre pasientsikkerheit og samhandling med standardisert språk.

Noreg er langt framme. Vi har dei aller beste føresetnadene for å lykkast med innovasjon og meir bruk av teknologi i helsetenestene. Dette vil bli nødvendig for å klare å oppretthalde omsorgstilbodet generelt, ikkje berre for gruppa eldre. Høgre er oppteke av at vi kontinuerleg skal lære. Kommunane har ei viktig rolle for å sikre innbyggjarane sine ei trygg framtid. Ingen vil kunne klare dette lyftet åleine, og evna vår til samspel og kompetansedeling mellom ulike ressursgrupper vil vere heilt vesentleg. Næringslivet er nøydt til å få lov til å sleppe til. Vi må òg ta lærdom av andre land.

Regjeringa føreslår 138 mill. kr til å styrkje forvaltinga og drifta av nasjonale e-helseløysingar og Helsenettet. Forslaget inneber at det blir etablert ein ny finansieringsmodell med samfinansiering av forvaltning og drift av eksiseterande nasjonale e-helseløysingar frå 2020. Samtidig skal òg personvernet styrkjast gjennom betre innsynsteneste, betre moglegheiter til å gi og trekkje samtykke og betre sporing av bruken av opplysningane. Målet er å forbetre utnyttinga av norske helsedata samtidig som vi klarer å vareta både personvern og sikkerheit, at ho blir styrkt.

I Teknologirådets etterrapport om teknologi og omsorg for eldre blei det vist til Vesterås, som har vore ein pioner innan velferdsteknologien. Deira berekningar viser at for kvar krone investert i slik teknologi i heimane våre, får kommunen 5 kr tilbake. Sentralt for satsinga er at behovet til den enkelte står i sentrum. For eksempel er mobil alarm kostnadseffektivt. Sist, men ikkje minst er den aller mest positive effekten at brukarane blir meir fornøgde, og at både dei og deira pårørande føler seg tryggare.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:06:54]: Vi lever lenger, og vi blir stadig flere eldre. Det vil jeg si er en av de største suksessene i vårt velferdssamfunn.

Mange snakker om en «eldrebølge». Det høres nesten ut som at eldre skal skylle inn over landet vårt og lage problemer. Slik er det ikke. De fleste eldre klarer seg selv og er ressurser som gjerne bidrar i lokalsamfunnet.

Mange flere eldre gir også flere med behov for omsorgstjenester i årene fremover. Gjennom reformen Leve hele livet vil regjeringen bidra til å heve kvaliteten i den kommunale helse- og omsorgssektoren og ruste kommunene for å kunne gi gode tjenester også i framtiden. Jeg er derfor glad for at det er stort engasjement for reformen i kommunene, og for at mange kommuner er godt i gang med reformarbeidet.

Underernæring er et problem for mange eldre. Regjeringen er opptatt av at eldre skal få mat som vekker matlyst, at flere eldre skal få god og hjemmelaget mat. Derfor får vi nå på plass en tilskuddsordning for å få kjøkken tilbake på flere sykehjem. Tilskuddet skal ha en samlet tilsagnsramme på 400 mill. kr.

I helse- og omsorgstjenestene er det viktig å dele kompetanse. Vi vet at de som mottar helsehjelp i kommunene, ofte har komplekse sykdommer, slik som den grusomme sykdommen ALS. Det er derfor viktig at både ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten får økt sin kompetanse gjennom bl.a. hospitering på sykehus, samtidig som ansatte på sykehus kan spre kompetanse og få god erfaring ved å hospitere i kommunehelsetjenesten. I budsjettet setter vi derfor av penger for å prøve ut hospiteringsløsninger. Vi vil også bruke midler til å prøve ut nye arbeids- og organisasjonsformer.

Det er viktig at kommunene planlegger for at flere vil ha behov for en sykehjemsplass i årene framover. Det tar opp mot fem år å bygge et sykehjem. Det er altså for sent å starte byggingen når behovet er der og eldre havner på venteliste.

Jeg og regjeringen er opptatt av at eldre som har behov for en sykehjemsplass, skal få dette. Det er derfor vi har økt det statlige tilskuddet kommunen får, slik at staten dekker opp mot 70 pst. av kostnadene ved bygging. Kommunene har derfor aldri før hatt så gode muligheter til å bygge flere og bedre heldøgnsplasser.

Vi ønsker gjennom dette budsjettet å fortsette satsingen. Derfor foreslår vi tilskudd til om lag 2 000 flere og bedre heldøgns omsorgsplasser. For regjeringen handler det om å gi våre eldre gode tjenester – slik de fortjener.

I dette budsjettet sørger vi også for at vi får på plass Norges første eldreombud. John Alvheim og Fremskrittspartiet fremmet forslag om dette første gang i 1990. Ombudet skal sikre at eldre får en tydelig røst som kan tale deres sak.

Ettersom vi blir flere eldre, og antall personer med behov for omsorg vil øke i årene framover, er det viktig å utvikle løsninger i omsorgstjenesten som sikrer gode og trygge tjenester. Regjeringen har siden 2016 prøvd ut et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene i seks kommuner. Kommunene som har deltatt, melder om gode resultater, og ansatte forteller at de opplever å kunne gi brukerne de tjenestene de faktisk trenger. De ansatte har også fått økt sin kompetanse. De forstår brukernes behov bedre, og brukermedvirkningen har blitt styrket. Det er derfor vi nå utvider forsøket både i tid og med antall kommuner. De kommunene som har deltatt, får fortsette, og samtidig inviterer vi seks nye kommuner med i forsøket.

Vi vet at mange opplever ensomhet, særlig unge og eldre. Dette må vi ta på alvor. I budsjettet setter vi derfor av ekstra midler til å støtte det gode arbeidet frivillige, ideelle og private aktører gjør for å forebygge ensomhet. Neste år setter vi av over 43 mill. kr til arbeidet mot ensomhet.

Gjennom dette budsjettet sørger vi bl.a. for at matlukta igjen kan fylle gangene på flere sykehjem, at det kan bygges flere og bedre sykehjems- og omsorgsplasser, og at Norge endelig får sitt eget eldreombud. Slik ønsker vi å bidra til at vi skal ta nye steg for å gi våre eldre en god og trygg alderdom.

Jonas Gahr Støre (A) [12:27:38]: Ved milepælen for årets helsebudsjett er det tydelig at seks år med høyreregjering setter merkbare spor. Fellesskapets sykehus har hatt det ene trange budsjettet etter det andre, langt unna de opprinnelige løftene Høyre ga, og nå viser resultatene seg: De interne ventetidene øker, og syke mennesker skrives ut og sendes hjem under uverdige forhold til kommuner som ikke har kapasitet, fagfolk eller økonomi til å ta seg av dem. Ambulansetjenesten er svekket, og det er utrygghet rundt fødetilbudet altfor mange steder.

Fastlegenes kapasitet er strukket til bristepunktet – fastlegen som er så viktig, og som kan løse små og store helseplager, gi hjelp og henvise videre. Fastlegeordningen er en tjeneste i en varslet krise. Vi har sett den komme, og vi har sagt fra. For mange slutter og for få begynner i denne tjenesten. Bank på døra til en fastlege, og du får høre den samme historien altfor ofte. Svikter fastlegetjenesten, er det de med minst ressurser som vil lide mest, mens de som kan betale for det, kan gå til nye tilbud som vokser fram i markedet.

Denne regjeringen forholder seg passiv. Vi har etterlyst en tydelig plan for å rekruttere flere fastleger som kan ha et håndterlig antall pasienter på listene sine. Men regjeringen virker handlingslammet – ja, den somler. Det er et mønster i dette, av en regjering som har lagt ut på en ideologisk galei der fellesskapets helsevesen splittes opp, der flate kutt rammer blindt uavhengig av hvilken oppgave som skal løses, der de med god råd ser seg om etter private tilbud, og der det er voksende konkurranse om kritisk helsepersonell mellom et helsevesen som er der for alle, og private klinikker, der personlig økonomi avgjør hvem som får helsehjelp.

I 2013 drev helseminister Høie valgkamp med et løfte. Med det såkalte frie behandlingsvalget, der våre sykehus må betale for oppstart av private klinikker, ville behovet for private helseforsikringer forsvinne. I dag har vi fasiten. Det var mer enn en bløff. Antallet private helseforsikringer har nådd nye rekorder. Vi er på vei inn i et todelt helsevesen. Den krisen som nå utspiller seg i luftambulansen, blir spesielt alvorlig mot dette bakteppet. For det som virkelig er i spill når det måned etter måned er uro blant folk og bekymringsmeldingene renner inn fra helsepersonell på vakt, er at folks trygghet, grunnleggende trygghet, utfordres, særlig i Finnmark, der befolkningen lever i en situasjon der de ikke vet om det finnes fly som kan frakte de sykeste pasientene. Når den utryggheten får feste seg, rokker det ved tilliten til velferdsstaten. Så alvorlig er det.

Håndteringen i Stortinget av anbudsprosessen for det livsviktige oppdraget med å drive luftambulanse var sterkt kritikkverdig. Statsrådens redegjørelse her i Stortinget vitnet om en prosess der de viktigste fagmiljøene ikke var hørt, og resultatet ble deretter. Før helgen ble fem av flyene til Babcock Scandinavian AirAmbulance satt på bakken, og vi leser nå i formiddag at Norsk Flygerforbund ber om at det vurderes å sette samtlige fly på bakken, gitt situasjonen som nå råder. I bakhodet hører vi statsministerens uttalelse i trontaledebatten i oktober:

«Det er altså bedre beredskap i luftambulansetjenesten enn det var tidligere, fordi vi har styrket luftambulansen.»

Det er jo en hån mot de menneskene som lever med usikkerhet i dag. Kontrasten kunne ikke vært større til de rapportene som kommer inn, fra dem som er avhengige av å vite om det finnes fly å tilkalle, om operasjoner som må utsettes, og om hvordan usikkerheten nå påvirker liv og helse til ekte mennesker. I møte med disse rapportene høres helseministeren mer ut som en pressetalsmann for selskaper som har satt flyene på bakken, enn som en talsmann for pasientene som er avhengige av at det er fly i lufta. Det er uakseptabelt. Den krystallklare meldingen og forventningen nå er at han forsikrer Stortinget om at alle nødvendige ressurser, tilgjengelige fly eller Forsvarets helikoptre, blir gjort tilgjengelige for den løpende beredskapen.

Erlend Larsen (H) [12:32:00]: Andelen eldre personer forventes å øke betraktelig i årene som kommer, spesielt eldre over 80 år. Den demografiske utviklingen vil påvirke og ha konsekvenser for flere områder i samfunnet og vil kreve nye løsninger og skape endringer på en rekke områder.

I Oslo har vi sett at politisk ideologi er viktigere enn kvaliteten på tjenestene og tilbudet til innbyggerne. Der gir nå private leverandører opp som følge av det sterke ideologiske presset fra venstresiden. For å støtte opp om ideologien brukes stigmatiserende begreper, som f.eks. å stemple private leverandører som velferdsprofitører.

Det er ingenting som tyder på at private leverer dårligere helsetjenester enn det offentlige. Det stilles minst like strenge krav til en privat leverandør som til et offentlig sykehjem. I kommunene er det kommunen selv som gjennomfører tilsyn med sine egne tjenester. Kommunen er både bukken og havresekken når de har tilsyn med seg selv. Når tjenestene leveres av private og ideelle, får vi en hensiktsmessig avstand mellom de fra kommunen som gjennomfører tilsyn, og de som leverer tjenestene til innbyggerne våre.

Dersom de ideelle og private tilbudene hadde kostet det offentlige mer per pasient enn de kommunale tilbudene, ville det hatt en mening å ekskludere private og ideelle, men sånn er det jo ikke. Flere av de private tilbudene som har gitt opp i Oslo, har levert tjenester av minst like god kvalitet som de kommunale til lik eller lavere pris enn hva det koster for kommunen å levere de samme tjenestene.

Når sånt skjer, betyr det at politisk ideologi er viktigere for de røde partiene enn kvaliteten og innholdet i tilbudet til innbyggerne våre. Det er en særnorsk allergi mot private tilbud og en særnorsk tro på at alt som leveres av det offentlige, er så mye bedre enn hva private klarer å få til.

At private tilbud får et overskudd, handler først og fremst om at de er bedre til å organisere tjenestene. Det kan se ut som om lederne i private sykehjem er bedre til å utøve god ledelse og god personalpolitikk enn mange ledere i det offentlige, noe vi bl.a. ser ved at de private gjennomgående har lavere sykefravær enn de offentlige har. I tillegg viser undersøkelser at brukere og pårørende er like fornøyd med de tjenestene som leveres av private, som de tjenestene som leveres fra det offentlige.

For oss i Høyre er det ikke så viktig hvem det er som leverer tilbudet til våre innbyggere. Det som er viktig for Høyre, er kvaliteten på tjenestene, og at det er det offentlige som finansierer tilbudene på vegne av innbyggerne. Nettopp sørge-for-ansvaret til kommuner og stat er det viktigste for å unngå et todelt helsevesen samt å få til gode tilbud til samtlige av våre innbyggere.

I Norge er det kommunene som leverer de fleste tjenestene til våre eldre. Men jeg tror at de færreste lokalpolitikere har en faktisk kunnskap om kvaliteten i tjenestene. For hva er kvalitet? Her er ett eksempel: Færre enn halvparten av landets sykehjemsbeboere er kartlagt for ernæring, mens bare 16 pst. av brukerne av hjemmetjenester ble kartlagt i 2018. Kartleggingen viser at så mange som hver fjerde hjemmeboer som får mat fra kommunalt kjøkken, enten er underernært eller står i fare for å bli det, mens hver tredje bosatt på sykehjem enten er underernært eller står i fare for å bli det. Hvor mange lokalpolitikere har oversikt over ernæringsutfordringene blant sine innbyggere?

Jeg tror at politikere og ansatte i kommuner som har sykehjem drevet av private eller ideelle, har betydelig større kunnskap om hva som er kvalitet i eldreomsorgen, enn politikere i kommuner som kun har et kommunalt tilbud. Når en kommune skal velge ut en privat eller ideell leverandør, er det ikke tilstrekkelig å se på prisforskjell, da må man også velge ut fra kvalitetsindikatorer og ha et forhold til hva kvalitet er.

Erfaringene vi har, viser at kommuner som har et utstrakt samarbeid med private eller ideelle om sykehjemsdrift og hjemmebasert omsorg, har best kvalitet på tjenestene. To av de tre kommunene som gir innbyggerne det beste tilbudet, samarbeider med private eller ideelle. I tillegg viser en undersøkelse at private leverandører av hjemmesykepleie i gjennomsnitt er dobbelt så lenge på besøk som den kommunale tjenesten.

I perioder aksepterer også de røde at private stiller opp i en felles dugnad, som under barnehageforliket i 2003, hvor det ble tverrpolitisk enighet om økonomisk likebehandling av kommunale og private barnehager. Skal vi klare å håndtere den forventede veksten av eldre og pleietrengende, må vi igjen oppfordre til en felles dugnad for å hente ut det beste fra private, ideelle og offentlige virksomheter. De har ulike kvaliteter, som sammen gir innbyggerne langt bedre tjenester.

Vi bør bli litt mindre opptatt av hvem som leverer tjenestene, og mer opptatt av kvaliteten på tjenestene. Det offentlige skal betale, og det er det viktigste.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [12:36:49]: Det viktigste vi gjør for våre innbyggere på helsefeltet, er å sørge for at de får riktig hjelp når de har behov for det, så raskt som mulig og av fagfolk med kompetanse på akkurat det pasienten trenger der og da.

Det er selvsagt helt naturlig at en debatt om helsebudsjettet i stor grad dreier seg om tall. Men helse- og omsorgstjenester dreier seg om mye mer enn bare tall eller politisk konkurranse om å bruke mest mulig penger.

Norge er et trygt land å bo i. Det har vi fått bekreftet flere ganger. Men penger alene er ikke svaret på hvorfor vi har kommet dit vi er. I 2017 kom The Institute for Health Metrics and Evaluation, som driver uavhengig, global helseforskning ved universitetet i Washington i Seattle, med en rapport som understreker akkurat dette. 195 land ble målt i perioden 1990–2015, og Norge kom på en delt fjerdeplass sammen med Sverige og Australia.

Knapt noe land bruker så mye penger på helse og omsorg per innbygger som Norge. Likevel kom Norge i rapporten dårligere ut enn land som bruker mindre penger per innbygger enn oss, men samtidig bedre ut enn land som bruker mer penger på helsetjenester per innbygger enn oss.

Under denne regjeringen har ventetiden gått ned. 63 000 færre står i sykehuskø. Vi har økt aktiviteten i sykehusene med mer enn 15 pst.

Vi fortsetter nå økningen i pasientbehandlingen, men vi gjør også mer enn det. Nye mål skal nås med bl.a. ny teknologi. I tillegg til at regjeringspartiene legger til rette for at vi fortsatt skal ha økt aktivitetsvekst i norske sykehus, tar vi også et stort løft for de nasjonale e-helsetjenestene.

Et viktig prinsipp for Fremskrittspartiet er prinsippet om å la pasienten eller brukeren få bestemme selv. For oss er det logisk at pasienten skal ha mulighet til å velge akkurat det stedet og den behandleren som passer eget behov – hvor som helst i landet. 25 000 pasienter har benyttet seg av retten til fritt behandlingsvalg, og ordningen må kalles en suksess. Målet for ordningen er reduserte ventetider, økt valgfrihet for pasientene og stimulering til økt effektivitet.

Ved å overføre makt fra systemet til pasienten må sykehusene finne nye og bedre måter å gi god og rask behandling på, og fritt behandlingsvalg er viktig, for det er mange gode private tilbud som ellers ville vært forbeholdt bare dem med god råd. Det mener vi er usosialt og urettferdig.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil avvikle fritt behandlingsvalg. Konsekvensene av det er at det bare er de rikeste som skal få bestemme selv hvor de skal få behandling, mens de andre må ta til takke med det tilbudet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV til enhver tid er enige om at folk skal få. Fremskrittspartiet mener det er pasienten selv som må få bestemme hvor han skal få behandling, og om det skal være hos en offentlig eller privat godkjent behandler.

For Fremskrittspartiet har det alltid vært viktig å være et talerør for landets eldre. Å sikre en god, innholdsrik alderdom for både friske og syke eldre er noe av det vi setter aller høyest på dagsordenen. Forsøket med statlig finansiert eldreomsorg forlenges. I tillegg til de kommunene som er med, utvider vi nå ordningen med seks ny kommuner. Jeg er sikker på at når ordningen skal evalueres, vil den fortelle oss at statlig finansiert eldreomsorg gir større involvering av brukerne og en likebehandling av tjenestene uavhengig av hvilken kommune man tilhører.

Vi registrerer dessverre at både Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil avvikle ordningen. Det skyldes kanskje frykten for å få en evaluering som sier at eldre fortjener den samme gode kvaliteten på tilbudet uavhengig av hvilken kommune man bor i. Jeg hadde håpet at både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kunne vært mer framtidsrettet enn det de faktisk er.

Til slutt vil jeg rose regjeringen for å fokusere på ensomhet. En av vår tids store utfordringer er den stadig økende andelen av personer i alle aldre som føler seg ufrivillig isolert. Ensomhet er blitt et stort folkehelseproblem. Tre av ti unge opplever ensomhet, og fire av ti over 80 år sier det samme. Det er sammensatte årsaker til ensomhet, og konsekvensene er store både for samfunnet og for den enkelte. Jeg er derfor glad for at regjeringen setter av over 43 mill. kr som skal gå til mange gode tiltak for bekjempelse av ensomhet i året som kommer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:41:41]: Eg synest det er oppsiktsvekkjande at ingen av representantane frå regjeringspartia har tatt opp den krisa som no er i luftambulansetenesta, i innlegga sine – ingen. Dei har ikkje nemnt ho med eitt ord i innlegga sine. Ho er heilt fråverande. Det er berre statsråden sjølv som forsvarer avgjerdene som regjeringa har gjort. Ingen av partia har kome støttande til.

Vi hadde ei god luftambulanseteneste i distrikta generelt og i Nord-Noreg spesielt. No har ho kollapsa med helseminister Høie. Vi og mange andre åtvara og sa at omlegginga og anbodsløpet som resulterte i Babcock, var ein elendig idé og ville gå ut over folk. Vi kritiserte avgjerdsgrunnlaget, vi sa at det var syltynt, at risikoen med ein ny operatør utan erfaring, organisasjon og fly var for stor, og at dei sette for dårlege vilkår for dei tilsette. Men med knappast mogleg margin pressa helseminister Høie Babcock igjennom.

No ser vi resultatet: Det er mange alvorlege avvik, flya kjem for seint, det er altfor dårleg responstid, det manglar personell, det manglar fungerande utstyr, det er fly som ikkje kan lande der dei kritisk sjuke er, det er helsepersonell som fortel at dei er redde, det er fastlegar som sit med hjartet i halsen og slår alarm, det er barn og vaksne som får helsehjelp for seint, og det er bekymringsmeldingar frå både Legeforeningen og Sykepleierforbundet. Og for å tette beredskapshola set helseministeren inn reserveløysingar frå Forsvaret og andre stadar, men ikkje fly som har gjort jobben før. Det er heilt i det blå når luftambulansetenesta kjem tilbake på eit tilfredsstillande nivå.

Helseministeren får dette til å bli 100 pst. dekning. Det er i beste fall kreativ matematikk. Vi hadde eit godt tilbod. No har det kollapsa. Faktum er no at tenesta er så svekt at liv og helse blir sette unødvendig på spel. Det er ein nasjonal skandale.

Ein skulle ha kunna forvente at helseminister Høie møtte dette på ein ryddig og open måte, men nei. Gjennom helga har han møtt det med maktarroganse. Han nektar å gi Stortinget og folk ei hurtig og grundig utgreiing av situasjonen. Han vil gjere det seinare på ein eigna måte, på eit eigna tidspunkt, som han seier. Til Dagbladet sa han til og med at ei utgreiing vil kome i vegen for arbeidet som skal gjerast, og det gjentok han også frå talarstolen her i dag. Men det han ikkje nemnde, var at han sjølv har fått daglege oppdateringar frå føretaket, utan at det har gått ut over det viktige arbeidet som skal gjerast. Ein må forstå dette som at den einaste grunnen til at han nektar å greie ut for Stortinget, er at han ikkje har gode svar å gi. Det er svært alvorleg.

Hadde det skjedd andre stadar, f.eks. i Oslo, at folk måtte vente i 20 timar på å få akutt hjelp fordi regjeringa hadde rota det til, hadde denne dagen handla om berre det. Men fordi dette først og fremst går ut over folk som er langt borte, kan ein skru på maktarrogansen.

Denne saka opprører meg. Eg meiner det er utilgiveleg at regjeringa har svekt beredskapen som fungerte, og satt så mykje på spel at liv og helse blir sett unødvendig i fare. Det er respektlaust, og det er ei rå forskjellsbehandling av menneske i distrikta generelt og folk i Nord-Noreg spesielt.

Statsråden burde ha tatt grep allereie i 2016, da bekymringsmeldingane om utfordringar knytte til verksemdsoverdraging kom. Han burde ha tatt tak i dette i 2018, da vi sist debatterte dette. Men også da nekta han, og han brukte det vesle fleirtalet han da hadde, til å få gjennom den løysinga han hadde skore ut. Heller ikkje no ønskjer han å endre kurs. Men vi får høyre frå Flygerforbundet at alle fly burde bli sette på bakken fordi det er usikkerheit rundt flymaskinane – altså ein fullstendig kollaps av heile tilbodet.

SV støttar forslaga om at ein må ta dette tilbake i offentleg regi. Vi støttar også forslaga om å ta i bruk dei fem flya som har blitt brukte til formålet før, og som no står og ikkje blir tatt i bruk – samtidig som flya blir stadig meir ubrukelege. Vi krev òg at folk og storting får ei skikkeleg utgreiing. Vi kan ikkje fatte og begripe at vi har ein helseminister som ikkje ser utfordringa i det, men er meir opptatt av å vise maktarroganse og meir opptatt av å dysse ned saka, slik at det ikkje skal bli for mykje debatt rundt ho.

Michael Tetzschner (H) [12:46:38]: Når staten finansierer helseforetakene, har staten et kraftfullt styringsvirkemiddel. Man kan stille generelle og spesifikke vilkår for tildelingen av midlene. Stortinget har mulighet til omfattende styring av foretakene gjennom å stille vilkår i forbindelse med vedtakelsen av statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett. Departementet må deretter videreføre Stortingets vilkår overfor foretakene. Stortinget kan stille konkrete og detaljerte vilkår for tildeling av midler. Det vil si at staten kan foreta en konkret og tett styring av foretakenes virksomhet der det er politiske ønskelig. Eier kan instruere styret i alle saker – både saker av generell karakter og enkeltstående saker. Dette kan skje på ethvert stadium i saken, enten saken er under behandling av administrasjonen eller har kommet frem til styrebehandling.

Det jeg nettopp sa, er fra motivteksten til lovproposisjonen i 2012, da Stortinget presiserte helseforetaksloven. Det er viktig fra denne talerstol å slå fast at Stortinget ikke har gitt fra seg styringsretten over det som besluttes i våre regionale – eller andre – helseforetak. Den utbredte misoppfattelse at foretaksstyrene eller departementet er gitt lovbestemt beskyttelse mot at Stortinget kan treffe de beslutninger det måtte ønske, må klart tilbakevises.

Jeg er ikke for at Stortinget skal blande seg inn i den løpende driftshverdag i våre helseforetak, men omkalfatringen av sykehussektoren i Oslo med så vidtrekkende investeringsbeslutninger som skal stå i generasjoner, gjør at dette ikke er småsaker. Stortinget må inn i disse sakene. Derimot kan vi se at budsjetteksten presenterer en fremtidsbeskrivelse basert nettopp på at Stortinget ikke skal få seg forelagt en ferdig utredet sak, der fysiske og økonomiske elementer er føyet sammen til et modnet og fullstendig beslutningsgrunnlag. Det gir grunn til uro.

Stortinget inviteres til passivt å akseptere nedleggelsen av landets ledende akuttsykehus, Ullevål, som har et spisset traumesenter som bygger på fremragende spesialistkirurgi i sin nærhet. Etter min mening må den som vil rive opp en organisasjon, løfte en tung bevisbyrde, og det som er kommet så langt, er utilstrekkelig beskrevet for en slik oppfatning.

Med en slik teoretisk tilnærming er det ikke underlig at den avgåtte direktør nettopp mislyktes i å få en felles virkelighetsoppfatning med de ansatte, både på Ullevål og på Rikshospitalet. Hvis det mangelfullt forberedte organisasjons- og byggeprosjektet iverksettes, vil realitetene etter hvert melde seg i form av overskridelser, forsinkelser, svekket fagmiljø og dårligere sykehustilbud. De som da sitter med ansvaret, vil senere få valget mellom å skjære ned på tilbudet eller foreslå for Stortinget betydelige etter bevilgninger i milliardkronersklassen.

Karin Andersen (SV) [12:49:49]: Nå ligger det et forslag i Stortinget som representanten Tetzschner er invitert til å stemme for. Det er et godt forslag.

Vi har nå fått høre en eldreminister som setter skattelette til de friskeste og mest velstående blant oss, foran et trygt og godt og kvalitetssikret tilbud til eldre og syke. Lokalpolitikere landet rundt får beskjed om at de må kutte for ikke å havne i ROBEK, og slik har det vært i mange år. De har kuttet og kuttet, og så skryter regjeringen av at kommunene har kommet ut av ROBEK. Men det er jo fordi de har kuttet mange av tingene og kanskje det lille ekstra som gjør at man har nok ansatte, at man har aktivitetstilbud til eldre, og at man kan hjelpe pårørende som har demente i familien sin, f.eks.

Sykefraværet øker når man har for få på jobb, sier statsråden. Ja, det er riktig, det gjør det. Derfor er det helt nødvendig med flere ansatte. SV er ikke redd for øremerking av penger til eldreomsorgen, det har vi aldri vært – vi er ikke redd for det. Vi mener at vi må sette en merkelapp på de pengene vi sender, slik at vi er sikre på at de kommer dit de skal. I eldreomsorgen er det nødvendig fordi regjeringen systematisk har underfinansiert veldig mange reformer inn i kommunesektoren: barnehagereformen, rus, psykisk helse, eldreomsorgen – særlig ressurskrevende tjenester. Denne regjeringen har kuttet over 1 mrd. kr i særlig ressurskrevende tjenester.

Pasienter skrives ut med en ganske hardhendt utskrivningspolitikk nå. Det er det samme om pasienten behandles i sykehus eller i kommunen, det må være ansatte der som gjør tjenestene. For mange av dem kreves det nesten en liten sykehusavdeling og veldig mye komplisert utstyr, for dette er pasienter som ellers ville dø. Hva skjer da i kommunene? Jo, dette er de nødt til å gjøre, men det går ut over eldreomsorgen, den generelle omsorgen ellers til eldre og til funksjonshemmede, og ikke minst til utviklingshemmede, som vi snakker altfor lite om, og der det er store mangler både i den kommunale oppfølgingen og også i spesialisthelsetjenesten.

Så den beskrivelsen som statsråden nå har av situasjonen i eldreomsorgen, er en ren ansvarsfraskrivelse. Aldri har dette landet og denne regjeringen vi har nå, hatt så mye penger til disposisjon. Det hadde vært fullt mulig å gjøre slik som SV gjør, prioritere over 6 mrd. kr mer til kommunesektoren og øremerke veldig mye av de pengene rett til eldreomsorgen, for det mener SV de eldre fortjener.

Camilla Strandskog (H) [12:53:05]: I dag er ventetidene på sykehusene nesten to uker kortere enn de var i 2013. Det betyr mye for pasientene som står i kø, det betyr at de kan komme raskere tilbake til hverdagslivet sitt.

En av grunnene til at ventetidene har gått ned, er at økonomien til sykehusene er styrket. Siden 2013 har regjeringen lagt til rette for at aktivitetsveksten i sykehusene skal kunne øke med litt over 15 pst. Også i 2020 legger vi til rette for en høyere aktivitetsvekst enn det den demografiske veksten skulle tilsi.

Det aller viktigste er pasienten. Det er dem helsevesenet er til for. Derfor er det svært positivt at det nå står 60 000 færre i sykehuskø. Mange av dem har fått behandling på et privat eller ideelt sykehus gjennom fritt behandlingsvalg. I stedet for at mange gode private tilbud er forbeholdt dem som har god råd, har vi gitt alle rett til å velge det tilbudet de selv mener er best, og det offentlige tar regningen. Når private har ledig kapasitet, bør den brukes. Da blir det kortere køer for alle.

Det er tverrpolitisk enighet om at vi skal ha et sterkt offentlig helsevesen i Norge, som har hovedansvaret for befolkningens helsetilbud. Det er en styrke ved det norske demokratiet at vi er enige om de store oppgavene. Vi har også en tverrpolitisk forståelse for at vi står overfor en rekke utfordringer framover. Vi blir flere eldre, og vi lever lenger. Dette fører til at sykdommer som demens og kreft er økende. Vi får færre arbeidstakere per pensjonist, og vi får lavere inntekter fra olje og gass. På toppen av det hele har vi en befolkning som får stadig høyere forventninger til hva det offentlige kan levere av tjenester. Dersom vi skal fortsette å jobbe på samme måte i framtiden som vi gjør i dag, vil vi verken ha nok folk eller nok ressurser til å løse disse utfordringene. Derfor er det synd å se at opposisjonspartiene ikke evner å tenke nytt i sine alternative budsjetter. Vi har et sykehusbudsjett på 158 mrd. kr. De store utfordringene løses ikke ved å øke budsjettet med 1 mrd. kr. Om man i tillegg regner på alt Senterpartiet har lovet, er det lett å se at pengene allerede er brukt opp flere ganger. Vi får ikke bedre pasientbehandling av det.

Fritt behandlingsvalg, pakkeforløp og andre nye løsninger som både er til beste for pasientene og bruker ressursene mer effektivt, er avgjørende for at vårt offentlige helsevesen skal være bærekraftig i årene framover. Jeg savner en debatt om hvordan vi kan tenke smartere for å skape det beste helsevesenet for pasientene i framtiden, og som sikrer at alle får lik tilgang til likeverdige helsetjenester av god kvalitet.

Petter Eide (SV) [12:55:58]: En liten ny runde om Ullevål sykehus: Som flere har sagt, vil regjeringen ha en storstilt satsing på en ny sykehusstruktur i Oslo. Ullevål skal legges ned. Der skal det bygges boliger. Så skal Aker rustes opp, og det skal bygges et stort sykehus på Gaustad, kanskje en investering på et sted mellom 60 mrd. kr og 80 mrd. kr.

Befolkningen i Oslo sier nei. Fagfolkene sier nei, og flertallet i Oslo bystyre sier også nei. I bystyret vil man ha en ny utredning. Det er ikke flertall for en omregulering av Ullevål-tomten fra sykehus til boliger. Representanter fra Venstre og Fremskrittspartiet har i replikkvekslinger her i dag sagt at de selvfølgelig støtter dette, men de er samtidig litt avventende med tanke på om de mener det er riktig av regjeringen å overprøve en eventuell reguleringssak i bystyret. Det ser da ut til, slik jeg forstår helseministeren, at han er klar til å overprøve en regulering som er foretatt i bystyret, altså bruke statlig regulering, en type tvangsregulering.

I svar på skriftlig spørsmål fra meg sier helseministeren at han er opptatt av at Oslo skal være en forutsigbar samarbeidspartner. Det betyr at det man ble enig om før, altså for flere år siden, må stå ved lag nå. Nå er det et nytt flertall i Oslo, som vil dette helt annerledes, og da får vi noen interessante demokratiske debatter. Skal vi følge det gamle flertallet i Oslo bystyre, eller skal vi følge det nye flertallet i Oslo bystyre? Jeg ville kanskje sagt meg enig i at vi skal følge det gamle hvis dette hadde vært satt i gang, hvis man hadde begynt å grave og bygge. Nå er det fortsatt på prosjekteringsnivå, og det er fortsatt rom for at vi lytter til det nye flertallet, som vil det helt annerledes enn det regjeringen vil.

Vi må spørre oss om det er riktig av regjeringen å trumfe gjennom en beslutning som byen er imot. Jeg vil advare helseministeren mot det, for jeg tror at hvis at han gjør det, kommer denne regjeringen i framtiden til å få store utfordringer med å forsvare foretaksmodellen. Det skal jo være et innslag av et visst demokrati her, men hvis folk – det er nesten en million mennesker som er berørt av dette – opplever at det er et lite flertall i foretaket som nærmest legger premissene for sykehusene i byen, vil selvfølgelig dette reageres veldig sterkt på.

Så vil jeg støtte Michael Tetzschner, som akkurat har gått ut av salen. Det han sier, er jeg veldig enig i. Han sier at det må ikke være en sånn mekanisk oppfatning av at helseforetakene skal legge premisser for regjeringen og dermed bare kjøre dette igjennom. Det synes jeg er veldig fint, og hadde han vært her nå, hadde han fått høre at jeg oppfordrer ham til å stemme imot de forslagene som vi nå skal behandle i dag, som nettopp handler om å bringe denne saken tilbake til behandling i Stortinget.

Elin Tvete (Sp) [12:59:19]: Nye Oslo universitetssykehus, som det er planer for, er Norges største landbaserte byggeprosjekt og Norges største sykehusprosjekt. Prosjektet innebærer nybygg på den såkalte Gaustad-tomta, nytt lokalsykehus på Aker, mens Ullevål sykehus skal nedlegges. Videre er planen at Ullevål-tomta skal selges med tanke på omregulering til boliger, og at den delen av Aker-tomta som kommunen solgte i 2001, skal kjøpes tilbake.

Regjeringen har ikke ønsket å gå videre med en kombinert utbygging av Ullevål–Aker. Fagpersoner med mange års erfaring innen medisin, sykehusplanlegging og kvalitetssikring av offentlige byggeprosjekter anbefaler denne løsningen. Byggingen av Ullevål–Aker er sannsynligvis billigere, og det ligger til rette for en mer fleksibel – og mulig etappevis – utbygging på Ullevål. Reguleringsutfordringene er betydelig mindre.

Helse Sør-Øst har planer for investeringer ved mange av sykehusene i sin region. Senterpartiet mener det er en reell mulighet for at de andre investeringene kan bli skjøvet ut i tid for å gi rom for å realisere Gaustad-prosjektet. Sykehuset Østfold sier i sin utviklingsplan for 2018–2035 at fra åpning av nytt sykehus i 2015 til dags dato, mai 2018, har akuttmottaket hatt kapasitetsutfordringer, og arealet skal derfor utvides og tilpasses til aktivitet og driftsmodell. Det har ennå ikke skjedd.

Sykehuset har i dag færrest sengeplasser per innbygger, 1,4, med unntak av Akershus universitetssykehus som ligger på 1,3 sengeplasser per innbygger. Dette, kombinert med framtidig stipulert vekst i liggedøgn basert på demografi fram mot 2030, gir grunn til alvorlig bekymring for Østfold-innbyggernes tilgang til sykehussenger når sykdom rammer. Gigantplanene på Gaustad kan altså få store konsekvenser for investeringer og utbygginger ved de andre sykehusene på Sør- og Østlandet. Det er store kapasitetsutfordringer ved Sykehuset Østfold i dag, og det er lite som tyder på at dette vil bedres uten en utbygging. Senterpartiet mener løsningen med Ullevål–Aker vil gi rom for de nødvendige investeringer ved sykehusene utenfor Oslo og dermed styrke helsetilbudet i regionen.

Kristine Hallingstad (A) [13:01:56]: Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett vist til hva vi ønsker å prioritere. Vi ønsker bl.a. å gi mer penger til sykehus, ansette flere fastleger og gi et bedre tannhelsetilbud til vanlige folk.

Politikk handler om å prioritere. Høyreregjeringen ønsker å prioritere de som har mest fra før, på bekostning av de som har minst. Det ser vi i budsjettet, hvor regjeringen strammer inn på stønader til tannregulering til mangfoldige tusen barn. Helseministeren vil ikke støtte det han kaller for «kosmetikk», som vil bidra til økt kroppspress. Det er fint å se at helseministeren kaster seg inn i kroppspress-debatten, men her er ministeren på ville veier. Konsekvensen av politikken til regjeringen er at familier med råd til tannregulering kan gi barna sine rette tenner, mens familier med dårligere råd ikke kan gi det samme til sine barn. Det er urettferdig politikk i praksis.

Det viktigste for Arbeiderpartiet er at alle skal ha lik tilgang til tannhelse, uansett hvem man er, og uansett hvor man bor. Så lenge tennene er en del av kroppen, er det vanskelig å forstå at den ikke er dekket av folketrygden. Det fører til ulikheter. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelseordningen. Derfor foreslår vi i budsjettet å utvide gratis tannhelse til 19-, 20- og 21-åringer og å gi halv pris på tannhelsebehandling opp til 25 år. I tillegg vil Arbeiderpartiet gi stønader til dem med dårligst råd, for det skal ikke være slik at folk med tannverk ikke går til tannlegen fordi det koster for mye.

Det er skuffende å se at verken Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti eller Venstre har nevnt tannhelse med ett ord i sine innledende merknader i innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen, men så er vel ikke politikken innen tannhelse noe særlig å skryte av.

I Arbeiderpartiet vet vi at tannhelse er viktig for et godt liv. Derfor har vi prioritert å utvide den offentlige ordningen og ønsker å reversere de usosiale kuttene som regjeringen foreslår.

Tuva Moflag (A) [13:04:51]: Arbeiderpartiet tar et krafttak for mennesker med demens i årets alternative statsbudsjett. Vi tar på alvor at vi kan forvente en dobling i antall mennesker med demensdiagnose de neste tiårene. Om få år vil over 140 000 mennesker være rammet av demens, og rundt dem er det mange familier som trenger støtte, avlastning og trygghet.

I motsetning til regjeringen satser vi videre på tilskuddsordningen til dagaktivitetsplasser og setter av 400 mill. kr til dette formålet. Vi mener det er svært uklokt av regjeringen å innlemme tilskuddet i kommunerammen når vi bare er halvveis til målet om å etablere 9 200 dagaktivitetsplasser. Regjeringen forventer at kommunene skal stille opp for mennesker med demens når dagaktivitetstilbud blir lovfestet fra nyttår, men regjeringen stiller ikke opp selv. Innlemmingen av tilskuddsordningen kommer på toppen av et kommuneopplegg som er det strammeste på 15 år.

Vi må ta inn over oss og tilrettelegge for de mange eldre som vil bli boende hjemme, selv når helsen byr på utfordringer. Dette krever at vi får nye teknologiske framskritt ut til folket. Vi foreslår å øke potten til helseteknologiordningen i kommunene med 100 mill. kr, slik at vi får et taktskifte for GPS-sporing og trygghetsalarm. Vi må også tenke nytt om boformer og se på muligheter for å skape positive generasjonsmøter.

For mange eldre er kultur og frivillighet viktig, både som en arena der de fyller dagene med verdifull aktivitet, og som kilde til hjelp i hverdagen. Derfor satser vi 20 mill. kr til Den kulturelle spaserstokken, et tiltak som har gitt eldre flotte kulturopplevelser i hele landet, særlig eldre som bor i sykehjem.

Frivilligsentralene er helt sentrale for at de frivillige og innbyggerne finner hverandre. Arbeiderpartiet er imot at tilskuddet til frivilligsentralene skal innlemmes i kommunerammen. Vi vil beholde frivilligsentralene som en egen post på statsbudsjettet og øke bevilgningen slik at frivilligheten kan få enda bedre kår, helt i tråd med det bl.a. Pensjonistforbundet og andre framholder som viktig for den lokale frivilligheten.

Avslutningsvis må jeg innom de hårreisende avsløringene i mediene de siste dagene, avsløringer som handler om hvordan vi tar vare på eldre, skrøpelige pasienter i sykehusene våre, og om tilstanden i den kommunale eldreomsorgen. Bemanningen er for lav. For å ta vare på eldre, urolige og kanskje utagerende eldre trengs det folk, fagfolk som koster penger. Derfor er det forstemmende at regjeringens svar på de store utfordringene i eldreomsorgen er å levere det strammeste kommuneopplegget på 15 år og fortsette den kroniske underfinansieringen av sykehusene.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:08:02]: Tenk at regjeringspartiene i dag får seg til å godkjenne over 29 mrd. kr i lånegarantier for å gå videre i den helt vanvittige prosessen med å bygge Gaustad sykehus og legge ned Ullevål – mot et samlet fagmiljøs vilje, mot det store flertallet av befolkningen i Oslos vilje og kun med støtte fra to partier i bystyret. Så kan vi begynne å snakke om hva alle vi som sokner til andre sykehus i Helse Sør-Øst, synes om den vanvittige investeringen i Gaustad-prosjektet, for denne gedigne investeringen som foreløpig er planlagt å koste intet mindre enn 44 mrd. kr foreløpig, vil selvfølgelig ramme økonomisk alle andre sykehus i helseforetaket, både pasientene som trenger disse, de ansatte og lokalsamfunnene rundt. Vi snakker bl.a. om sykehus på Notodden og i Skien, i mitt Telemark, hvor de ansatte nå er svært bekymret. Og vi snakker om sykehusene i Vestfold, i Buskerud, i Oppland, i Hedmark, i Akershus, i Østfold, i Aust-Agder, i Vest-Agder og andre sykehus i Oslo, som framover vil måtte bli nedprioritert økonomisk, når man skal bygge Norges dyreste sykehus noensinne i Oslo, i kombinasjon med den voldsomme kostnaden det er å legge ned Ullevål istedenfor bare å modernisere det.

Jeg fatter ikke hvordan regjeringen vil tvinge dette gjennom etter så mye protester. Men det er jo blitt et varemerke å ikke lytte til folk og dem som rammes, bare tvinge gjennom hasardiøse og ukloke avgjørelser som å tvangssammenslå fylker, slukke FM-nettet, legge ned tjenestetilbud og utdanningstilbud i distriktene eller sørge for å privatisere vekk velferdsstaten, sist sett i ambulanseflykrisen.

I sistnevnte sak registrerte jeg så vidt en bitteliten innrømmelse fra helseministeren i avisen iFinnmark i går. Da sa han omsider at det Babcock nå leverer i de nordligste fylkene, ikke var godt nok. Det er selvfølgelig en stor underdrivelse, men uansett et tegn på at ministeren kanskje likevel kan komme til å legge prestisjen til side i denne saken når det er blitt så dramatisk for folks liv og helse i de berørte områdene – for prestisje er selvfølgelig ikke et godt mål å styre landet etter.

Jeg vil derfor anbefale helseministeren og resten av regjeringen om også å droppe prestisjen og snu i saken om å bygge Gaustad og legge ned Ullevål – til det beste for sykehustilbudet og for alle oss som sokner til det i hele Helse Sør-Øst.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:10:40]: Vi må sikre god folkehelse der vi forebygger og jobber for bedre psykisk og fysisk helse i befolkningen. Helsepolitikken skal gi folk et godt liv.

Tiltak som fysisk aktivitet og gratis frukt og grønt for elever er viktige prioriteringer for Senterpartiet. I tillegg vil vi ha mer til friluftsformål enn regjeringen. Senterpartiet foreslår også en større satsing til frisklivssentraler i kommunene, som bidrar til møteplasser og fremmer helse. Vi vil styrke kommuneøkonomien for at folkehelse og forebygging kan skje der folk bor, i hele landet.

En av de største utfordringene vi står i, er antibiotikaresistente bakterier. De er en stor trussel mot moderne medisin. Det trengs fortsatt nasjonal satsing på tiltak for å bekjempe utbredelse av antibiotikaresistente bakterier, og Senterpartiet ønsker mer til forebygging. At vi har antibiotika og andre legemidler til behandling, er viktig beredskap. Tidlig og god hjelp er en trygghet vi som innbyggere vil ha, men ikke kan ta for gitt. Det må vi ta tak i.

Likemannsarbeidet er også viktig for at alle som opplever sykdom eller har funksjonsnedsettelse, får hjelpen de trenger. Frivillige organisasjoners innsats innen helse er verdifull og gir langt større verdiskaping enn det det koster å støtte dem.

Senterpartiet mener videre at regjeringen fører en politikk for sentralisering og privatisering av helsetjenester, som går ut over ambulanse, fødetilbud og flere viktige helsetjenester. Det svekker beredskap og trygghet i lokalsamfunnene. Fritt behandlingsvalg gir ikke frihet for alle. Senterpartiet vil styrke offentlige sykehus og ideelle tilbydere og garantere helsetilbudet nær folk. Spesialisthelsetilbud kan ikke bli redusert uten at kommunene har på plass det tilbudet og den kapasiteten med fastlegene og sykepleierne som trengs.

Regjeringen har foreslått et stramt sykehusbudsjett for 2020. Offentlige sykehus pålegges å spare mer penger for å klare investeringer samtidig som mer penger skal gå til private helsetilbud. Derfor går vi imot lånesøknaden for nytt Oslo universitetssykehus, imot å legge ned Ullevål sykehus og imot å bruke flere titalls milliarder kroner på en løsning som fagfolk advarer kraftig imot. Oslo bystyre ber om at Gaustad-planene settes på vent til fortsatt drift av Ullevål er tilstrekkelig utredet. Sykehuset Innlandet, som trenger nye og forbedrede lokaler, må effektivisere og spare enorme summer, til tross for at de allerede er veldig effektive etter dagens mål. Her trengs Senterpartiets tillitsløft.

Senterpartiet vil i budsjettet for 2020 prioritere folkehelse, akutt- og fødetilbud på sykehus, et løft for fastlegetjenesten i kommunene og en styrking av psykisk helsehjelp. Vi trenger god helse i hele landet.

Hege Haukeland Liadal (A) [13:13:55]: Om det er ett land i verden som burde sett til at barn ikke var sultne på skolen, er det Norge. Om en hadde hatt quiz i FN i disse dager der de skulle nevne ett land i Europa som ikke hadde nasjonal politikk for skolemat, er jeg helt sikker på at ingen ville ha skrevet Norge.

I et folkehelseperspektiv betyr det mye om en er sulten eller mett i skolehverdagen. Mat har en sosialiserende effekt. Det bidrar til mindre uro, og det virker sosialt utjevnende.

Arbeiderpartiet er tydelig på at vi vil ha en universell ordning der alle barn skal få et skolemåltid, ikke egne ordninger for dem med fattige foresatte, slik vår folkehelseminister synes er en bra idé.

Jeg vil ta dere med hjem til Rogaland og til Hå kommune. De har skolemat, enkel brødmat på langbord med to–tre forskjellige pålegg. Men det mest populære er skolemelken. De kaller det hotellmelk – iskald melk tappes på glass.

Gode matvaner skapes tidlig, i likhet med fysisk aktivitet.

Hva er det som gjør at regjeringen kommer så haltende etter Stortingets vedtak om én time fysisk aktivitet hver dag? Vi vet nok om at god folkehelse gjennom et langt liv starter med fysisk aktivitet, gode vaner som vi enkelt kan legge til rette for i en skolehverdag som er mest preget av å sitte stille.

Det har ikke vært stille fra fagmiljøene rundt barn og unges psykiske helse etter at regjeringen denne høsten la fram sin opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Årsaken til det er at det ble ingen økonomisk opptrapping. En vurdering – 13 pst. av forslagene regjeringen kommer med, er bare en vurdering. En skulle tro at en hadde vurdert før en la fram en opptrappingsplan.

I budsjettet for 2020 er det heller ingen spor å finne av opptrapping for barn og unges psykiske helse. Regjeringen har strøket på sin levering til Stortinget, og fravær føres av økonomisk opptrapping på dette området.

Tuva Moflag (A) [13:16:50]: Jeg tar et sceneskifte, fra eldre til de helt yngste. Det er bare et par uker siden vi sto her og debatterte to representantforslag knyttet til føde- og barseltilbudet i Norge. Norge eret av verdens beste land å være gravid og bli mamma i. Barnedødeligheten gikk kraftig nedover i forrige århundre som følge av kompetanse, forskning og ikke minst tilgang til dyktige fagfolk når vi skal føde barna våre.

Men et godt fødetilbud må vi forsvare hver eneste dag, og nå er jeg redd for at noe alvorlig er i ferd med å skje med fødselsomsorgen i landet vårt. Dette har kommet til uttrykk gjennom engasjementet til bunadsgeriljaen, som har blitt en folkebevegelse for et godt fødetilbud i hele landet.

Som jeg sa innledningsvis, har de dyktige fagfolkene vært avgjørende for kvaliteten på norsk fødselsomsorg, men nå er mange av fagfolkene i ferd med å forlate posten sin. Fem av ti jordmødre ved Drammen sykehus vurderer å slutte. Tre av ti jordmødre ved Stavanger universitetssykehus vurderer å slutte. Ved Ahus, mitt lokalsykehus, er det hele seks av ti jordmødre som vurderer å slutte i jobben. Dette er alarmerende tall. Hva skyldes dette? Jo, det skyldes et for høyt arbeidspress. Det skyldes at det er for få jordmødre på jobb, særlig ved de store fødeavdelingene. Det skyldes at fødeavdelingene ikke er finansiert på en god måte, for det tas ikke hensyn til at beredskapen må være på plass – uavhengig av om fødselen går bra, eller om det oppstår komplikasjoner.

Arbeiderpartiet viste med forslagene vi fremmet sammen med opposisjonen for et par uker siden, men også i dette alternative budsjettet, at vi tar kampen for et bedre tilbud til landets fødekvinner. En av de tingene vi er særlig stolte av i årets budsjett, er at vi sikrer alle jordmødre i kommunene full stilling gjennom en tilskuddsordning. Dette er viktig fordi følgetjenesten kan være det som avgjør om kvinnen får en trygg fødsel eller ikke. I dag er det 77 kommuner som ikke oppfyller kravene til denne tjenesten. Dette haster det å få gjort noe med.

Noe vi er stolte av hvert eneste år, er at vi holder vårt sykehusløfte om 12 mrd. kr mer til sykehusene i denne perioden. Vi vil stoppe den kroniske underfinansieringen av sykehusene våre fordi det også går ut over tilbudet til landets fødekvinner. Når både ansatte og fødende roper varsku, må vi ta det på alvor. Da kan ikke regjeringspartiene på autopilot svare at Norge er verdens beste land å føde i. Et godt fødetilbud må vi forsvare hver dag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:19:45]: Et viktig gjennomslag for Kristelig Folkeparti på Granavolden var en satsing på ideell sektor. I forslag til statsbudsjett følger regjeringen offensivt opp løfter i Granavolden-plattformen. Plattformen innebærer det tydeligste signalet om og satsingen på ideell sektor i nyere tid og følger opp de lange linjene i Stortingets vedtak om å satse på ideell sektor.

Ideelle aktører er sivilsamfunnets engasjement i velferden og mobiliserer frivillig arbeid. Ideelle aktører har videre en viktig organisatorisk og faglig funksjon som målestokk og korrektiv. Dersom samfunnet skal få størst mulig utbytte av ideelle aktørers deltakelse i velferden, er det nødvendig med en politikk som tillater at potensialet som ligger i sektoren, realiseres. Det er derfor viktig at regjeringen nå har slått fast at helseforetakene ikke skal bygge opp konkurrerende tilbud i egen regi der ideelle aktører allerede har et etablert tilbud. Regjeringen har slått fast at 10 pst. av den samlede helse- og omsorgstjenesten skal være organisert som ideell virksomhet. Dette innebærer en vekst på om lag 5 pst., en dobling for de samlede helse- og omsorgstjenestene.

Det er av stor betydning at regjeringen har gitt de regionale helseforetakene en klar bestilling om å ivareta en strategisk dialog med de ideelle aktørene, i tråd med Granavolden-plattformens formuleringer om at ideelle aktører skal være likeverdige parter. Dialogen må innrettes med tanke på hvordan deres oppgaveportefølje kan utvikles, slik at den både blir bærekraftig for ideelle aktører og bidrar til å løse det regionale helseforetakets samfunnsoppdrag som helhet.

Det er positivt at regjeringen neste år forventer betydelige utbetalinger over tilskuddsordningen til virksomheter med historiske pensjonskostnader på statlig nivå. Dette har stor prinsipiell betydning ettersom det er offentlige myndigheter som i utgangspunktet har påført de ideelle aktørene disse forpliktelsene gjennom krav stilt i driftsavtaler osv. Dette prinsipielle forholdet gjør seg også gjeldende på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det er viktig å få fortgang i å lage et rammeverk for hvordan ideelle aktører som har levert tjenester på vegne av kommuner og fylkeskommuner, også kan få sine historiske pensjonsforpliktelser kompensert.

I anmodningsvedtak nr. 82 for 2018–2019 ber Stortinget regjeringen «utrede de økonomiske konsekvensene av å dekke de ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader for kommunal og fylkeskommunal sektor med sikte på at de dekkes av kommunene og fylkeskommunene.» Vedtaket er så langt ikke fulgt opp, men det er positivt at regjeringen har varslet at de vil komme til Stortinget med en sak om dette ganske raskt.

Tore Hagebakken (A) [13:23:02]: Aller først en honnør til representanten Stensland, som faktisk sa noe vi visste – at Arbeiderpartiet hadde det beste sykehusbudsjettet. Men det var godt å høre det fra et regjeringsparti.

En av våre store utfordringer i dagens velferdssamfunn er den sosiale ulikheten innen tannhelse. Derfor har vi i Arbeiderpartiet et mål om en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten, og vi vil starte med det som er viktigst: skjerme grupper med spesielle diagnoser, svak økonomi og dårlig tannhelse for store tannlegeutgifter. Vi satser også særlig på unges tannhelse.

Også her ser vi det: Regjeringas kuttpolitikk fører til økte sosiale forskjeller. I stedet for å hjelpe dem som virkelig trenger at samfunnet, fellesskapet, stiller opp for dem, gjør Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti situasjonen verre. De skaper større sosiale forskjeller når det gjelder tannhelse. Jeg skjønner rett og slett ikke at det går an.

Vi i Arbeiderpartiet har protestert høylytt mot kuttet i stønaden til tannregulering som regjeringspartiene gjennomfører. I vårt alternative budsjett, der vi har en stor satsing på tannhelse, foreslår vi at denne stønaden skal opprettholdes. Men regjeringspartiene har ingen skrupler og turer fram med sin kuttpolitikk.

I Granavolden-plattformen sier regjeringa at de vil videreutvikle tannhelsetjenesten og gradvis utvide skjermingsordningene. Dette er tomme ord, for med innstrammingene de foreslår – og som regjeringspartiene dessverre sørger for får flertall her i dag – forsvinner 150 mill. kr til tannhelse årlig med full effekt fra 2024.

Til slutt må jeg minne om Arbeiderpartiets representantforslag om norsk tannhelse, som ble behandlet i Stortinget for godt og vel ett år siden, og som endte med at stortingsflertallet ba regjeringa om å komme til Stortinget med en sak som sikrer at flere får råd til nødvendig tannhelsebehandling. Kristelig Folkeparti var en del av det stortingsflertallet, og her må Kristelig Folkeparti sørge for at det faktisk skjer noe. Dette er en viktig sak for mange og handler om å gjøre noe for mindre forskjeller i dagens Norge.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:25:54]: Jeg besøkte Kirkenes sykehus i forrige uke. Vi møtte ansatte og ledelse der. Sykehuset er helt nytt, men er fortsatt ikke ferdig. Det vil nok gå med betydelige summer for å få sykehuset helt ferdig. Avstandene i Finnmark er enorme, f.eks. mellom Kirkenes og Hammerfest sykehus er det ca. 50 mil. Det er omtrent like langt som fra Oslo til Trondheim – det er faktisk litt lenger. Når det da ofte er veldig dårlig vær, og veier er stengt, flyplasser er stengt, kan man ikke frakte pasienter. Man må utføre jobben der de er. Planer er lagt, men de lar seg ikke gjennomføre.

I dag er sykehuset på nivå én når det gjelder intensivbehandling. Sykehuset er bemannet for dette. Når været tilsier at man ikke kan flytte pasienter etter en plan, må man bruke seg selv uforholdsmessig mye. Det har ført til at mange av de ansatte nå er helt nedkjørt. De ansatte gjør en fantastisk jobb, og Kirkenes sykehus har et veldig godt omdømme. De ansatte mener at det bør være en bemanning med ca. 12 flere på intensivavdelingen. Det er viktig å få til en fullgod behandling på nivå to.

Det er ca. 80 mil mellom Kirkenes og Tromsø, det er det neste alternativet for å sende pasienter. Også der kan det være vanskelig å få inn pasienter, spesielt hvis de er kritisk syke.

Jeg ser jeg har lite tid igjen, men jeg ønsker at Stortinget støtter forslag nr. 37, slik at vi får en fullgod behandling på Kirkenes sykehus.

Torleif Hamre (SV) [13:29:17]: Det har blitt mye krisedebatt i dag, og sånn må det bli når det er snakk om så alvorlige saker som beredskapskrisen i nord og luftambulanseskandalen. Det er egentlig et produkt av en ideologisk overtro på privatisering og konkurranseutsetting som den ene veien til saligheten.

Vi vil også bruke en helsedebatt til å snakke litt om de positive løftene som SV har synliggjort mulighetene for i sitt alternative budsjett. Vi har litt tidligere i debatten vært inne på behovet for bedre grunnbemanning og flere hele og faste stillinger i omsorgen. SV setter av midler til dette både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. I det siste har vi sett nye oppslag om vold og overgrep mot beboere og ansatte i eldreomsorgen, og det haster med en plan for å møte dette. Jeg viser til representantforslaget fra Karin Andersen og meg selv sist uke, noe også Karin Andersen var inne på i et innlegg tidligere her i dag. Her trengs flere og ulike tiltak naturligvis, men dette handler også helt utvilsomt om behovet for tilstrekkelig og kvalifisert bemanning, og SV er ikke redd for å øremerke tiltak til slike formål når det trengs.

Debatten har vært litt tannløs. Den har vært skarp, men tenner er det ikke mange som har snakket om, et par unntak har det vært. Vi synes vi har snakket lenge nok om tennene som en del av kroppen – uten å bygge ut en tannhelse som tar dette slagordet på alvor. Dette er fortsatt et av de helseområdene der sosial ulikhet slår sterkest ut, og en reform er på overtid. Målet vårt er at ingen skal betale mer enn 2 500 kr i tannlegeutgifter per år. Dette vil koste, men SV vil ta første skritt i sitt forslag for neste års budsjett gjennom en solid utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten for de unge og for de eldre. Vi tror det er veien å gå. Den skal være gratis for ungdom fram til fylte 20 år og billigere enn nå fram til 30 år. Og de eldre over 75 år må få tilbake gratis tannkontroll. Naturligvis vil vi ikke ta støtten til tannregulering fra barn som trenger det. Alt dette har inndekning i SVs budsjettforslag, som vi gjerne skulle sett vedtatt.

Med dette vil jeg ta opp forslag nr. 31 i sak nr. 1 som SV står alene bak.

Torill Eidsheim (H) [13:32:18]: Rus og psykisk helse er eit prioritert satsingsområde for regjeringa, og med budsjettforslaget for 2020 overoppfyller ein dei økonomiske måla i opptrappingsplanen om 2,4 mrd. kr meir til rusfeltet frå 2016 til 2020.

Høgre sitt mål er at menneske med alvorlege psykiske lidingar, nokon òg med rusproblem, skal få tilbod om ei kvalitetsmessig, god og samanhengjande behandling. Samhandling på tvers av tenester er heilt essensielt for å få til eit betre samarbeid rundt brukarane. Vi ser at det er krevjande, og vi ser at det glepp. Det skal ikkje skje.

Rusfeltet er prioritert gjennom opptrappingsplanen, med vekt på tidleg innsats, betre behandling og førebygging. Fleire skal få hjelp med rusproblemet sitt, og hjelpa skal bli gjeven tidlegare og vere tilpassa behovet til den enkelte. Medverknad frå brukaren står sentralt både på system- og på individnivå.

Psykisk helse handlar ikkje nødvendigvis om å vere fri for symptom. Psykisk helse er òg det å meistre å leve med utfordringane, om å ha det bra, og om å finne glede i kvardagen. Slik sett grip arbeidet med rus og psykisk helse inn i ansvarsområdet for fleire sektorar.

Fleire bustadlause har no fått ein eigen stad å bu, og mange av desse er nettopp personar med rusavhengigheit. Nye berekningar frå Husbanken viser at den samla innsatsen overfor bustadlause og personar med rusavhengigheit for 2016–2019 faktisk er betydeleg høgare enn tidlegare anslått. Det samla tilsegnsbeløpet til bustader for personar med rusavhengigheit utgjer 500–600 mill. kr. Dette har vi fått til bl.a. gjennom tilskotet til utleigebustader og investeringstilskot over Kommunal- og moderniseringsdepartementet sine budsjett.

Utan bustad kan vegen til utanforskapet bli skremmande kort. Først når menneske får dekt dei basale behova sine, som tak over hovudet og pengar til mat, er dei i stand til å ta imot den nødvendige hjelpa. Først då kan dei bruke sin eigne ressursar til å kome seg vidare i livet. Difor har innsatsen til regjeringa dei siste åra vore riktig, og det er viktig at vi i dag vedtek eit helsebudsjett som bidreg til nettopp dette.

Steinar Ness (Sp) [13:35:37]: Eg skal ikkje skulde helseministeren eller andre talarar frå regjeringspartia for verken dårleg hørsel, dårleg syn eller dårleg leseforståing. Derimot verkar det som helseministeren og regjeringspartia byggjer sin politikk på å snakke mest med godt overbetalte direktørar og styreleiarar. I tillegg stengjer sterk systemtru og ideologiske skylappar for viktig kunnskap.

Livet har i alle fall lært underteikna at ei svært vesentleg kjelde til informasjon er dei som gjer jobben i fyrstelinetenesta. Gjennom å snakke med dei får ein den mest usminka sanninga om korleis ting er i praksis. Tal og prosentar kan presenterast og brukast på så mange vis. Det veit vi alle. Mitt råd er at ein bør snakke meir med kommunelegar, sjukepleiarar, ambulansearbeidarar, flygarar og tilsette i samarbeidande etatar som politi og brann og redning, for å finne ut korleis beredskapen er i praksis, korleis kvardagen er med akutte hendingar der det står om minutt for å kunne redde liv.

Folk i Finnmark, og i Nord-Norge, er dessverre ikkje åleine om å føle at tryggleiken er i spel, sjølv om det nett no er mest dramatisk der. Når hundrevis av menneske i Larvik slår ring om ambulansen sin, er det bl.a. fordi dei føler seg lurte av regjeringspartia i den såkalla nærpolitireforma. Når deltids brannfolk trugar med å slutte, er det fordi dei har erfart i praksis at politiet kjem seinare enn før, om dei i det heile tatt kjem. Desse deltidsbrannfolka vil ikkje stå åleine med alt ansvar fordi statens folk ikkje rekk fram når noko skjer.

Når fylkeslegen på Vestlandet åtvarar mot tragiske hendingar innan psykiatri på grunn av mangel på verkemiddel, vert dette avvist av helseministeren. Det er tryggjande. Men det hadde vore endå meir tryggjande om helseministeren snakka med dei i politi og helsevesen som opplever kvardagen meir krevjande samansett enn han ser ut på statsråden sitt papir på statsråden sitt kontor.

For kort tid sidan vart ein person i Sogn og Fjordane på nattetid køyrd 25 mil for å verte sett i arresten i Bergen. Bilturen tok seks timar, tre ulike politipatruljar, tre legevaktsentralar og ein ambulanse var involvert. Politisjefen i Sogn og Fjordane seier det er eit godt døme på utfordringane vi står overfor, og eg kan leggje til: etter nærpolitireforma.

Alt dette er ikkje helseministeren sitt ansvar. Men det er no eingong slik at alt heng saman med alt, og det er regjeringa sitt ansvar å syte for at staten sine folk kjem og kan vere med og gjere jobben dei skal når akutte hendingar skjer.

Silje Hjemdal (FrP) [13:38:52]: For Fremskrittspartiet har det vært veldig viktig å styrke tilbudet innen psykisk helse. Det har vært en av de store satsingene for helsepolitikken med nettopp Fremskrittspartiet i regjering. Arbeidet er fulgt opp på en rekke måter, bl.a. gjennom økte bevilgninger til kommunenes psykiske helsearbeid. Skolehelsetjenesten er styrket med over 1,3 mrd. kr fra 2013 til 2019, og vi har lagt til rette for flere psykologer i kommunene. Det er nødvendig å komme inn tidlig for å kunne bidra til å løfte enkeltmennesker, slik at de kan få rask hjelp.

For Fremskrittspartiet er forebyggende og tidig innsats svært viktig. For å lykkes med arbeidet med psykisk helse er vi helt avhengig av at enkeltindivider blir sett, og at de blir lyttet til. Derfor er økte bevilgninger innenfor dette feltet helt nødvendig. God psykisk helse er viktig for god livskvalitet, for å mestre hverdagen, skole og jobb. Terskelen for å få hjelp skal være lav, og hjelpen må være tilgjengelig i den enkeltes nærmiljø.

Det er likevel én ting jeg har lyst til å trekke frem fra talerstolen i dag: samarbeidet mellom helsetjeneste og barnevern. Det er veldig viktig. Barn og unge som er under barnevernets omsorg kan ha både fysiske og psykiske helseplager. Noen av dem som har problemer, er også knyttet til rus. Å sikre barn i barnevernet et godt helsetilbud er høyt prioritert i Fremskrittspartiet. Barn og unge med tiltak i barnevernet har nøyaktig de samme rettighetene til helsehjelp som andre barn. Likevel vet vi at samarbeidet mellom barnevern og helse fortsatt ikke er godt nok, dessverre. Barn og ungdom i barnevernet får ikke kartlagt sine behov for helsehjelp – ikke alltid tilstrekkelig, i hvert fall. Får man ikke kartlagt behovet for hjelp, får man heller ikke nødvendig og riktig behandling, og det har det vært veldig viktig for Fremskrittspartiet og denne regjeringen å gjøre noe med.

Sist uke åpnet statsråd Ropstad Lunde behandlingssenter. Det illustrer veldig godt hva regjeringen ønsker å få til med dette: Vi vil styrke det forpliktende samarbeidet og den faglige forståelsen mellom ansatte i helsesektoren og barnevernet. Hvorfor? Jo, fordi vi ønsker f.eks. tjenester som gir barn og unge den hjelpen de trenger der de er, og som ser barn og unges helhetlige behov for omsorg og helsehjelp.

Dette er bare litt av det som skjer, og jeg gleder meg til fortsettelsen av dette viktige arbeidet.

Steinar Karlstrøm (A) [13:42:06]: Nordlys melder om åtte uønskede hendelser i Helse Nord som følge av flymangel. Operatøren til luftambulansen har måttet sette fem av elleve fly på bakken, og dette er på toppen av de problemene som Babcock allerede har hatt. Avisene er tapetsert med innlegg fra kommuneleger, og vi har i flere år nå hatt en folkeaksjon for å beholde ambulansetjenesten, for å beholde flyambulansen. Tilliten til helsetjenesten er dalende i nord.

Trygghet for innbyggere som bor i områder uten sykehus, er avhengig av at ambulansetjenesten fungerer. Ofte teller minutter. Jeg har selv erfaring med bruk av flyambulanse ved akutt sykdom i familien. Heldigvis gikk det bra – ambulanseflyet fikk pasienten til universitetssykehuset i løpet av 45 minutter.

Folk i nord er forbanna og redd – redd for bli syke. Nå står vinteren for tur, med stengte veier, og behovet for fly er i høyeste grad til stede. Nok er nok. Befolkningen krever handling, og det må skje i dag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:44:09]: Det er godt med finnmarkinger på talerstolen her. Jeg skal ikke snakke om Kirkenes sykehus, selv om det er fristende. Jeg skal snakke om planene som ligger for sykehuset i Oslo. I dette budsjettet ber regjeringen Stortinget godkjenne lånesøknad for nye Oslo universitetssykehus på Aker og Gaustad. Vi snakker om en investering på mellom 40 og 60 mrd. kr. Jeg tror det er verdt å minne om hvor mye penger det faktisk er, for selv om det er budsjettider, må vi ikke bli fartsblinde på milliarder. Dette er Norges største sykehusutbygging noen gang, og det hefter stor usikkerhet rundt de kostnadene. Anslaget for endelig investeringskostnad har så langt økt betydelig på kort tid. En forutsetning i prosjektet er stor effektiviseringsgrad i forkant av utbyggingen og høye mål om gevinstrealisering i etterkant. Erfaring fra andre, tilsvarende sykehusfunksjoner, som Sykehuset Østfold, viser at dette ikke er realistisk.

Egentlig burde det vært stor jubel for planene. Vi skal investere så mye penger for bedre sykehus i Oslo-regionen, for alle er jo enig i at det trengs store investeringer og økt kapasitet ved sykehusene her i Oslo. Likevel er protestene mot planene som nå ligger på bordet, store, og det må gjøre inntrykk når ansatte og fagmiljø kommer med så mange og sterke innvendinger.

Det er svært kritikkverdig at regjeringen ber oss på Stortinget ta ansvaret for å godkjenne en lånesøknad for et prosjekt som er av et så stort omfang at det vil binde ressurser og være bestemmende for hvordan sykehustilbudet til kommende generasjoner vil fungere både i Oslo og i regionen for øvrig, uten at vi får et konkret og helhetlig prosjekt på bordet. Hvis det viser seg at investeringsbudsjettet er for lavt, eller effektiviseringskravene for høye, noe som slett ikke er umulig, risikerer vi at denne utbyggingen går ut over budsjettene til drift og nødvendige investeringer i andre deler av Helse Sør-Øst. Det er vi som sitter med ansvaret til syvende og sist, ikke direktørene og styret i Helse Sør-Øst, som ber oss om å godkjenne denne søknaden, og som helseminister Bent Høie skyver foran seg. Selvsagt er framtidig sykehusstruktur og framtidig finansiering av sykehusene et politisk ansvar, og det er et ansvar som statsråd Høie og regjeringspartiene ikke tar.

SV går i dette budsjettet imot å godkjenne lånesøknaden. Jeg mener vi må få en konkret sak med hele prosjektet til Stortinget, et prosjekt som både helsefaglig, juridisk, tomtemessig og økonomisk vil holde mål.

Torleif Hamre (SV) [13:47:22]: En siste visitt til kommuneøkonomien: Vi tror ikke at statlig styrt eldreomsorg i kommunene er veien å gå, selv om staten naturligvis må finansiere egne reformer og gjerne også øremerke midler til særlige satsingsområder. Men eksperimentet med statsdrevet eldreomsorg i kommunene har brakt fram noe svært interessant. Det viser seg nemlig at midlene ikke strekker til – ikke der heller. Når staten skal drive kommunal eldreomsorg, ser staten med andre ord at det er dyrere enn forutsatt. Og hva skjer så? Jo, vi får en proposisjon med endringer i statsbudsjettet for inneværende år som etterbevilger 41,5 mill. kr til forsøkskommunene. Ettersom: «Det forventede merforbruket antas blant annet å ha sammenheng med økt behov for tjenester i enkelte av forsøkskommunene.»

Jeg er sikker på at behovet er reelt, og at pengene trengs, men er det grunn til å tro at det er annerledes i kommuner som ikke har statsfinansiert omsorg, og som ikke får etterbetalt utgifter som viser seg å bli større? Dette kunne vært et lærestykke i kommuneøkonomi for regjeringen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:48:40]: I dag fekk vi vite gjennom media at det på søndag blei sendt ei bekymringsmelding frå Norsk Flygerforbund til Luftfartstilsynet. Dei meinte at også dei andre flya som Babcock opererer, bør bli sette ned. Flygarane har i lang tid følt på ein usikkerheit på grunn av manglande forbetring av tenesta, og forbundsleder Yngve Carlsen seier at dei har opplevd krisetilstandar heilt sidan overtakinga 1. juli. Dette er altså flygarane som snakkar: Dei har vore usikre på den situasjonen som er. Dei meiner at det har vore manglande sikkerheit i dei nye flya.

Vi veit allereie at helsepersonell, både frå Sykepleierforbundet og frå Legeforeningen, har sendt bekymringsmeldingar til Fylkesmannen i Troms og Finnmark om at dei medisinsk-faglege dimensjonane ikkje er på stell. Vi høyrer historier frå fastlegar som fortel om barn som ikkje får akutt beredskapshjelp når dei treng det, at det kjem altfor seint. Det har vore eit stort tal alvorlege avvik på grunn av at hjelpa kjem for seint. Dersom det er sånn at flya må setjast på bakken, at dei ikkje har nok flygarar, og at det er store problem med teknikarar, då begynner spørsmålet å oppstå om denne avtalen som er inngått med Babcock, i det heile betyr noko som helst.

Når skal regjeringa vurdere sjølv om den kontrakten er verd noko som helst – når ein ikkje klarar å levere noko av innhaldet i tenesta? Det er stor usikkerheit. Det har vore ei svekking av akuttberedskapen for store delar av landet. Når vil regjeringa vurdere å gjere om den fatale avgjerda som ein tok i 2016, då ein fekk bekymringsmeldingar, då ein køyrde dette gjennom i Stortinget, og etter at stort sett det som kan krype og gå av fagfolk på området, åtvara mot å gjennomføre dette? Her køyrer ein altså på med ideologiske skylappar og dundrar igjennom ei løysing, og trur fortsatt at det skal bli billegare og betre, mens det vi ser, er at det blir dåregare og dyrare for kvar dag som går.

Eg beit meg merke i det siste innlegget i den litle replikkvekslinga som statsråden hadde, der han peikte på at dei som ville ha ei utgreiing på Stortinget, ja, det var dei som var ein fare for arbeidet med pasientane. Det representerer den største arrogansen eg har opplevd frå ein helseminister nokosinne.

Espen Barth Eide (A) [13:52:06]: Det er et aspekt ved verdens og Norges helsesituasjon som er mye diskutert ute i internasjonale fagmiljøer, men som i liten grad har vært diskutert i salen her, og det er forholdet mellom klimaendringer og helse.

Nå pågår det et større klimatoppmøte i Madrid. I den forbindelse har Verdens helseorganisasjon lagt fram en ny rapport i en serie tiltak fra deres side for å trekke oppmerksomhet mot dette. Et av forslagene de går inn for, er at man skal utvikle målrettede nasjonale planer for å møte klimarelaterte helseutfordringer i årene som kommer.

Man har lenge snakket om planetens helse, men det man i økende grad også ser dokumentasjon på, er en sammenheng mellom klimaendringer og menneskers helse – at det er en direkte sammenheng. Man ser f.eks. at smittsomme sykdommer som zikavirus, denguefeber og malaria er observert så langt nord som i Frankrike, og de beveger seg nordover i retning av oss. Ekstreme værhendelser, som flom, tørke, varmeperioder og skogbrann, både vil ha direkte helseeffekter idet man blir rammet av dem, og kan skape indirekte effekter, som f.eks. når flom fører til oversvømmelse av ferskvannskilder så vannet blir ubrukelig for mennesker, osv.

Man ser altså at sykdommer sprer seg til befolkninger som ikke er vant til dem og ikke har immunitet, motstandsdyktighet brytes ned, og at ekstreme værhendelser svekker responssystemenes, helsevesenet og nødetatenes, evne til å reagere.

Dette er allerede et akutt fenomen i mange land. Leger uten grenser er blant dem som har påpekt at dette er noe de opplever der de opererer, men vi hører også fra f.eks. Legeforeningen, i en rapport fra The Lancet og fra Verdens helseorganisasjon at dette er ting som også vil angå oss.

Det ville være interessant å høre om regjeringen har gjort seg noen tanker om dette, og hva man mener å gjøre med det – om man f.eks. ønsker å utvikle egne nasjonale helsetiltak for å møte de nye utfordringene. I verste fall kan man altså se at en generelt positiv utvikling når det gjelder global helse, kan bli snudd på grunn av klimaendringene, og jeg mener det er bedre at man begynner å ta tak i det før det har rammet oss, enn når krisen er et faktum og det er for sent å tenke på respons.

Silje Hjemdal (FrP) [13:54:44]: Ventetiden på rusbehandling er nesten halvert siden Fremskrittspartiet kom i regjering. Gjennom å ha innført fritt behandlingsvalg også innenfor rusbehandling, har man sørget for både redusert ventetid og økt valgfrihet for presidenten, nei beklager – for pasienten. Den enkelte rusavhengige skal få god hjelp og skikkelig behandling.

De som ønsker hjelp til et liv i rusfrihet, skal også få et styrket hjelpetilbud og oppfølging til nettopp å klare det. Derfor fortsetter regjeringen å styrke rusomsorgen, spesielt rehabilitering og ettervern samt forsterking av kampen mot overdosedødsfall.

I 2014 gjeninnførte regjeringen øremerkede midler til kommunalt rusarbeid for å sikre at kommunene fortsatt prioriterer dette arbeidet – til sammen en ordning på rundt 480 mill. kr i 2019. I tillegg er det lagt fram en femårig nasjonal strategi mot overdoser.

Jeg husker veldig godt et prosjekt vi hadde i Bergen, med nalokson nesespray. I 2019 er det utplassert i 35 kommuner. Nalokson nesespray er nå også utplassert i f.eks. fengsler, i politibiler og hos vektertjenester. Det er ingen tvil om at dette redder liv.

Regjeringen har i sin nye politiske plattform lagt vekt på mangfoldig rusbehandling, både gjennom videreføring av opptrappingsplanen for rusfeltet, utvidelse og styrking av LAR-behandling samt oppstart av en ny rusreform.

For meg er det likevel viktig fra talerstolen i dag å understreke målet om at de som ønsker seg et liv i rusfrihet, også skal få styrket hjelp og oppfølging til det.

For noen år siden hadde jeg med meg finansminister Siv Jensen til et unikt prosjekt i Bergen – det vi kaller heroinvaksinen, som er en langtidsvirkende naltreksoninjeksjon som kan gis til pasienter som sliter med opiatavhengighet. Hovedfunnene med behandlingen er at langtidsvirkende naltrekson gir en betydelig reduksjon i bruk av andre rusmidler. Det er ikke vanedannende, og det gir ikke abstinenser. Naltrekson er heller ikke ment å gis som livslang behandling, slik annen LAR-medisin er, men at man kan ha et klart hode for å komme ut av det sporet man er i.

Jeg har møtt mange mennesker som er i dette prosjektet. Jeg har lest om dem, senest sist uke i Bergens Tidende. Jeg håper virkelig at dette er noe kan komme inn i LAR, når de nasjonale retningslinjene revideres.

Turid Kristensen (H) [12:58:35]: I dette budsjettet sikrer vi at Oslo endelig kan komme i gang med bygging av nye sykehus på Aker og på Rikshospitalet. Dette haster om vi skal sikre Oslos innbyggere et godt helsetilbud i framtiden, for sånn situasjonen er i dag, har byen noen av Norges dårligste sykehusbygg. Det er på tide at vi kommer i gang med byggingen av nye.

Oslo trenger nye sykehus. Det eneste som er sikkert, er at nye runder garantert vil gi enda flere forsinkelser, og det vil gå ut over pasientene. Men det er ikke bare Oslos innbyggere dette vil gå ut over. Vi trenger også et nytt sykehus på Aker fordi vi har en veldig stor befolkningsvekst i Akershus. Det er derfor oppsiktsvekkende at Senterpartiet fjerner hele lånebevilgningen i sitt alternative budsjett. Uavhengig av diskusjonen om plassering på Gaustad eller Ullevål betyr Senterpartiets kutt at det heller ikke blir noe nytt sykehus på Aker.

At Senterpartiet kutter Oslo, er ikke noe nytt, men å kutte Aker sykehus vil gå ut over alle som har Ahus i Lørenskog som sitt lokalsykehus, og det betyr at kuttet også går ut over alle som bor på Romerike og i Follo. Ahus ble bygget for å betjene 340 000 innbyggere. I dag sokner det mer enn 530 000 innbyggere til Ahus, og i 2035 forventes det at Ahus vil være lokalsykehus for 690 000 innbyggere. At Senterpartiet setter dette i spill, er helt uforståelig.

Prosjektet for nye sykehus i Oslo innebærer at kapasiteten på Ahus skal bygges opp trinnvis. På den måten kan faktisk Ahus gradvis overta befolkningsansvar for Oslo-befolkningen som i dag sokner til Ahus, fra Ahus. Akershus er i vekst, og for å ivareta befolkningen og nok kapasitet i Akershus trenger vi rett og slett et nytt Aker sykehus i Oslo. Det er pasientene og også de ansatte ved sykehuset som betaler prisen og bærer omkostningene, ved at sykehuset er så overfylt som det er. At Senterpartiet med vitende og vilje kutter et nytt stort akuttsykehus på Aker fra sitt budsjett, har dermed store konsekvenser også for andre enn Oslos innbyggere. For å sikre gode helsetjenester i årene framover for hele Østlandet er det derfor godt at det vedtas å bygge nye sykehus.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:00:55]: Siste taler, Turid Kristensen, brukte store ord mot Senterpartiet. Jeg vil tilrå representanten å lytte til Michael Tetzschners innlegg for å få mer alvor i saken.

Statsråd Høie motarbeidet aktivt virksomhetsoverdragelse av fagfolk, både flygere og teknikere samt fly og teknisk utstyr, ved anbudskonkurransen om luftambulansetjenesten. Babcock hadde ikke en operativ organisasjon ved avtaleinngåelsen, men statsråden mente likevel at kvaliteten ville bli god nok. Det er sterkt, når Babcock ikke hadde erfaring og kunne vise til hva de kunne levere av kvalitet.

Fagfolk som kjenner flyambulansetjenesten, fortalte oss at risikoen for at beredskapen i henhold til kontraktskravene ville svikte, var svært stor, for det er en rekke tannhjul som skal gå inn i hverandre i luftfartsberedskapen. Hvis ett tannhjul ikke fungerer, fungerer ikke tjenesten. Dette er krevende. Men statsråden bare feide slik kunnskap til side. Ja, statsråden sa senest 10. september til VG:

«Senterpartiets eneste bidrag i denne saken har vært å skape helt unødvendig bekymring i befolkningen, spesielt i Nord-Norge.»

En skulle ikke ta hensyn til fagfolk, ja, langt mindre til Senterpartiet, som hadde nær kontakt med folk.

Nå står fire Babcock-fly på bakken. Norsk Flygerforbund sendte i går bekymringsmelding til Luftfartstilsynet, hvor de ber om at de må vurdere om alle Babcocks ti nye propellfly må settes på bakken. Pilotene rapporterer om problemer med flere av systemene til flyene, men feilen med motorer som fusker, er det alvorligste, som jeg beskrev i replikkvekslingen. Feilene er oppstått uavhengig av hverandre, og derfor mener Flygerforbundet at Luftfartstilsynet må vurdere om dette gjelder samtlige fly, ikke bare de fem hvor feilen allerede har oppstått, for verken flyprodusent eller Babcock vet hva som er årsak til feilen. Men det interessante er at statsråden fortalte i replikkvekslingen at han hadde vært kjent med problemet siden august. Jeg ber om at statsråden kommer opp og redegjør for hvem som fortalte han det, og dokumenterer hvordan det har skjedd. Det er avgjørende viktig informasjon som vi må få.

For øvrig vil jeg si: Senterpartiets forslag nr. 34–36 går inn på hva som er nødvendig å gjøre i den kritiske situasjon som vi står oppi. Det er statsråden som har ført oss til dette etter en langvarig debatt hvor risikoen er blitt påpekt, men hvor risiko ikke er blitt tatt hensyn til.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:04:08]: Det er uroligheter rundt beredskapssituasjonen i Nord-Norge, men det er ikke det at luftambulansetjenesten er konkurranseutsatt, som er problemet. Det er nettopp en fordel at man har en privat aktør som driver luftambulansetjenesten, fordi man kan holde aktøren ansvarlig for den kontrakten som er inngått.

Enkelte partier i denne sal ser ut til å tro at alt som er offentlig, er bra. La meg bare minne om Trondheim kommunes eldreomsorg, som visstnok ifølge Arbeiderpartiet skulle være et utstillingsvindu for en kommune der det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2011 var det 26 000 brudd på arbeidsmiljøloven. Jeg skulle likt å se at Rødt og SV hadde brukt de samme argumentene mot Trondheim kommune den gangen og krevd at eldreomsorgen i Trondheim kommune skulle privatiseres.

Det samme kan vises til i Oslo kommune, med 53 000 ansatte som har brudd på arbeidsmiljøloven. Hadde Nav vært en privat bedrift, er jeg helt sikker på at opposisjonen ville vært helt tydelig på at den måtte kommunaliseres. Det er ingen likhetstegn mellom at en tjeneste er offentlig, og at den er bra. Det Fremskrittspartiet er opptatt av, er at luftambulansen nå får en bedre beredskap i Nord-Norge. Det eneste som betyr noe, er å få beredskapen på plass. Det ligger altså ingen prestisje for oss i denne kontrakten. Det er kun pasientenes trygghet og sikkerhet som er viktigst.

Fremskrittspartiet er derfor opptatt av at luftambulanseberedskapen skal leveres i henhold til de kvalitetskrav som operatøren er forpliktet til gjennom kontrakten. Vi ønsker gjerne at man tar i bruk de fem ambulanseflyene som tilhører en tidligere operatør, som er tilgjengelig i Nord-Norge nå, og som kan tas i bruk. Det viktigste er at helseministeren bruker ressurser på å avbøte situasjonen, at man tar i bruk fly fra Forsvaret, men gjerne også fra andre aktører. Jeg vil til slutt påpeke at det er for oss en stor fordel at denne aktøren er privat, slik at man kan sørge for at når beredskapssituasjonen er kommet i en normal situasjon, kan man følge opp brudd på kontrakten, og at det får konsekvenser for operatøren.

Erlend Larsen (H) [14:06:21]: Jeg skjønner godt at folk i nord er sinte og redde. Luftambulansetjenesten til innbyggerne våre er ikke på et akseptabelt nivå. Ulike årsaker har skapt et dårligere tilbud enn vi ønsker og forventer.

Denne helgen ble altså fem fly stående på bakken, og jeg ser at flere politikere forsøker å maksimere politiske poeng av en teknisk feil. Jeg har vært yrkesflyver i 22 år og har flydd mye over hele landet, og jeg har etterlyst en større edruelighet i debatten. At det er politisk uenighet om flyambulansen skal opereres av sivile flyselskaper eller ikke, er greit, men å ta en teknisk feil til inntekt for et politisk syn blir etter mitt syn helt feil.

Det var spesielt patetisk å høre representanten Lundteigen raljere over at motorene fusker. Motorene fusker ved lavt turtall – alle som vet noe om motorer, vet at de fusker ved lavt turtall, sa Lundteigen. Nei, for flyene har ikke stempelmotorer. De har turbinmotorer, og de fusker overhodet ikke. Om jeg forstod pressekonferansen i går rett, er det en feil i girboksen, som står mellom motoren og propellen. At kun fire fly står på bakken, og ikke samtlige fly, er fordi det kun er feil på de fire flyene. Dersom denne feilen er en risiko for samtlige fly, vil flyprodusenten pålegge samtlige flyselskap som opererer denne typen i hele verden, å parkere flyene på bakken. I Norge er det Luftfartstilsynet som har ansvaret for å sørge for at det tekniske blir ivaretatt, og de følger med hele tiden, uansett om Norsk Flygerforbund tar initiativ eller ikke.

Fire av de fem feilene Babcock hadde i helgen, er ifølge pressekonferansen som følge av en teknisk feil operatøren sannsynligvis er helt uforskyldt i – en teknisk feil som sannsynligvis ville kommet uansett om Lufttransport hadde vunnet anbudet, eller om staten hadde overtatt tjenesten.

Det at Babcock er en del av et stort internasjonalt konsern, gir en mulighet som verken Lufttransport eller en statlig drevet luftambulanse ville hatt: Babcock flytter fly fra Sverige til Norge for å erstatte flyene som står på bakken. Denne fleksibiliteten hadde ikke Lufttransport da de opererte flyambulansen, og denne fleksibiliteten ville heller ikke en statlig flyambulansevirksomhet hatt.

Å kreve at Babcock eller andre skal begynne å fly med Lufttransports gamle fly, er ingen kvikkfiks. Det kan være en mellomlang løsning, men ingen kortsiktig løsning. Babcock må lage dokumentasjon på prosedyrer og teknisk vedlikehold. Dette er tid- og ressurskrevende og vil ta ressurser bort fra det de gjør nå – å få flyene tilbake i luften igjen på en trygg og god måte. I tillegg skal dokumentasjonen godkjennes av Luftfartstilsynet før de gamle flyene kan brukes, og det tar lang tid.

Slik forholdene er i dag, vil ikke tilbakeføring til Lufttransport eller overføring til et statlig flyselskap løse noen som helst problemer. Det vil tvert imot skape nye problemer og utvide perioden med problemer. Skal staten overta, vil dette bli en prosess som tar svært lang tid, kanskje så mye som to til tre år. Først må staten rekruttere og ansette personell som kan skrive dokumentasjon og legge grunnlaget som skal til for å etablere et flyselskap.

Til slutt vil jeg understreke at dagens tilbud ikke er på et akseptabelt nivå for våre innbyggere, og jeg håper virkelig at dagens operatør klarer å få løst problemene så fort som overhodet mulig.

Carl I. Hagen (FrP) [14:09:31]: Jeg vil gjerne komme tilbake til noe som begynner å interessere meg mer og mer etter hvert som tiden går, nemlig hva jeg har å se frem til når jeg eventuelt blir enda eldre og enda skrøpeligere enn jeg allerede er. Jeg er vel aldersmessig den her som er nærmest det å kunne komme på sykehjem, ikke som pårørende – som jeg har vært – men som beboer. Da er det en ting jeg synes er skremmende med venstresidens tenkning, nemlig at når jeg eventuelt kommer på et sykehjem fordi jeg er fysisk dårlig, men relativt oppegående i toppen – hvis jeg da blir misfornøyd, har jeg mistet enhver rett til å velge bort det sykehjemmet jeg er på, for å komme til et annet som jeg tror er bedre.

Gjennom et langt liv har jeg og alle i denne forsamlingen valgt. Hvis vi er misfornøyd med REMA, går vi til Kiwi. Er vi misfornøyd der, går vi til MENY. Vi velger bort leverandører som ikke har gode tilbud, som ikke er serviceinnstilt, eller som vi ikke er fornøyd med – på alle områder. Men når vi blir eldre, eventuelt kommer på sykehjem og er fysisk skrøpelige, mister vi retten til å velge fritt. Vi vil fjerne muligheten, sier Arbeiderpartiet, til at slike som meg kan si at hvis ikke det går bedre her nå og jeg får dusje i hvert fall fire ganger i uken og ikke bare én, flytter jeg til konkurrenten 1 km unna, slik jeg kan gjøre her i Oslo, og så får de 800 000 kr som dette sykehjemmet får fra Oslo kommune, gå til konkurrenten.

Kanskje kunne vi også ønske velkommen flere som etablerte sykehjem? Slik jeg ser det, kunne særlig hotellnæringen drevet med sykehjem. De har alt, bortsatt fra den medisinske hjelpen. De kan alt, bortsett fra den medisinske hjelpen, og de er serviceinnstilt. Når det gjelder hotellbransjen, vet vi at det som regel er ledige rom.

President, nå blir jeg litt forvirret, for klokken viser ikke hvor mye taletid jeg har igjen.

Carl I. Hagen (FrP) [14:11:45]: Det får ikke jeg sett, så da ber jeg om tid nok til å avslutte.

Jeg kunne ønske meg å se, i både VG og Aftenposten, en annonse: Ledig plass på Rica-kjedens sykehjem, vi anmoder pårørende som snart får behov for dette for sine eldre, om å komme og besøke oss.

Hvorfor i all verden kan vi ikke ha overkapasitet på sykehjemsplasser, slik at sykehjemsoperatørene slåss om oss som kunder, istedenfor som nå i Arbeiderparti-styrte Oslo, hvor vi må stå med luen i hånden og ta til takke med det det passer de ledende politikere i byen å tilby oss?

Carl-Erik Grimstad (V) [14:12:46]: Jeg sto og lurte et øyeblikk på om tiden hadde stått stille!

Til et annet tema: Frihet er blant sosialliberalismens kjerneverdier. Vi har en grunnleggende tro på at et fritt menneske som har det godt, velger å være en positiv kraft i samfunnet. Så vet vi at menneskers liv i stor grad formes i barne- og ungdomsårene. Å krenke barn og unge er en oppskrift på å skape ufrie mennesker. Mennesker i modningsfasen må ha tilgang på forstandig refleksjon i livets retningsvalg, ikke tvang, ikke uhemmet disiplinering, men heller ikke så vide rammer at gode rollemodeller forsvinner av syne og erstattes av dårlige.

I opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse legger jeg spesielt merke til en statistikk som viser at psykiske helseplager for denne aldersgruppen i 2017 utgjorde hovedutfordringen for over 60 pst. av norske kommuner med hensyn til folkehelse og forebyggingsarbeidet. Seks år før var andelen under 50 pst. På denne bakgrunn har jeg forståelse for at planen fikk en blandet mottakelse da den ble lagt fram, for å si det mildt, fra de høringsinstansene som meldte seg til Stortinget tidligere i høst.

Likevel kan ikke planen ses isolert fra det som er gjort de siste årene. Regjeringen jobber med tre store sektorovergripende reformer: likeverdsreformen, inkluderingsdugnaden og barnereformen. Den siste har som mål å gi alle barn like muligheter. Opptrappingsplanen for rusfeltet ble oppfylt og overfinansiert i år, og opptrappingsplanen mot vold og overgrep er stadig styrket i budsjettene. En stortingsmelding ble nylig lagt fram: Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, Meld. St. 6 for 2019–2020. Dette er politikkområder som må ses i sammenheng og trekke i samme retning. Vi skal ha et lag rundt barn og familie, vi skal ha gode helsestasjoner, barnehager, skoler, SFO og en fritid som bygger opp det enkelte mennesket. Det er god helsepolitikk.

Mange kommuner bygger nå en skikkelig god førstelinjetjeneste for barn og unges psykiske helse. Det viser at vi er på rett vei med satsingen til denne regjeringen, og at kunnskapen om de viktige første årene har nådd ut. Det hjelper å snakke om tidlig innsats og forebygging, at barn og unge har en psykisk helse som skal vernes godt om, og at vold, overgrep og annen omsorgssvikt skaper uverdige livssituasjoner og må unngås for enhver pris. Det er denne økte bevisstgjøringen som har beredt grunnen for opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse, og som på mange måter er en kladd for det store og viktige arbeidet vi har foran oss, og som må pågå i mange år.

Jeg har lyst til å si til representanten Hagebakken, som mente å tillegge en representant fra et av regjeringspartiene at Arbeiderpartiet har det beste sykehustilbudet. Nei, representanten sa ikke det. Han sa at de hadde det dyreste. Det er på langt nær det samme.

Ingvild Kjerkol (A) [14:16:04]: Det begynner å bli langt ut i helsedebatten.

For oss i Arbeiderpartiet er det faktisk fortsatt aller viktigst at vi har en solidarisk helsetjeneste. God helse og livskvalitet skal være like tilgjengelig uansett hvem man er, eller hvor man kommer fra. Det er stadig færre som synes at den politikken regjeringa fører på dette området, er god. Fastlegeordningen vakler, bemanningssituasjon og arbeidsforhold i tjenesten forverres, og i dag avslører VG store mangler når det gjelder eldre multisyke som skrives ut for tidlig fra sykehus og blir overlatt til seg selv.

Så har vi krisen i luftambulansen. Den er alvorlig, og det gjelder ikke bare de fem flyene som nå står på bakken. Også de andre flyene som er i drift, har sterke begrensninger. De kan f.eks. ikke lande på kortbanenettet når det er mer enn 15 knop sidevind, som det ofte er i nord. Jeg må si at da jeg hørte representanten Bruun-Gundersen forsvare operatøren, trodde jeg nesten ikke mine egne ører. Hun sa at nå var det en fordel at vi hadde en privat operatør som kunne stilles til ansvar for tjenesten. Vel, verktøykassen til denne operatøren er tom. De har ikke fly å sette inn. Beredskapen er svekket. Flygerforbundet ber i dag myndighetene om å vurdere å sette alle fly på bakken til feilen er funnet. Dette er en profesjon som ikke har for vane å skremme opinionen. Det må anses å være et godt faglig råd, som jeg forutsetter at statsråden og de rette myndighetene lytter til.

Så skal jeg ta en stemmeforklaring fra Arbeiderpartiets side når det gjelder de løse forslagene som har kommet inn. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 31, 33, 36 og 37. Vi kommer subsidiært til å støtte forslagene nr. 32 og 34 da de ligner litt på vårt forslag nr. 38, når det eventuelt ikke får flertall – blir det nå vedtatt, skal vi være glade.

Statsråd Bent Høie [14:18:44]: Jeg vil benytte anledningen til å si noe ytterligere om situasjonen knyttet til luftambulansetjenesten. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er det en alvorlig situasjon når en i helgen opplevde at fem av elleve ambulansefly ble tatt ut av beredskap på grunn av tekniske utfordringer. Det er riktignok nå, som sagt, redusert til fire fly, men det er like fullt alvorlig, og jeg forstår at folk blir urolig sånn som situasjonen er nå. Det jobbes veldig iherdig med å finne ut av årsaken til de tekniske utfordringene med de fire flyene og å få rettet dette opp, og det er også det som er leverandørens hovedprioritet nå.

Samtidig må vi som ansvarlige myndigheter hele veien vurdere hvilke ytterligere tiltak det er behov for å sette inn, for å kompensere for dette. Leverandøren har satt inn to svenske fly i dag, sånn at en totalt disponerer ni fly i luftambulansetjenesten. Dette er samme antall fly som ved normal beredskap, men, som en er klar over, er det enkelte av disse flyene som har flybegrensninger med hensyn til vær, på grunn av de tekniske usikkerhetene som har oppstått rundt tjenestens nye fly. Dette gjelder ikke de innleide flyene, men her er det sånn at et av disse ikke kan ta kortbaneoppdrag og dermed avlaste de andre flyene på dette.

Det er også satt inn ytterligere ressurser for å avbøte situasjonen. Som en er kjent med, valgte Helse Nord å anmode om Forsvarets helikopter – noe som regjeringen fulgte opp tidligere – som er stasjonert i Kirkenes. En har også satt inn ekstra mannskap ved Flykoordineringssentralen og ekstra mannskap knyttet til helikoptertjenesten, og bilambulansetjenesten vurderer en også styrking av fortløpende. I tillegg er det ekstra mannskap knyttet til luftambulansetjenestens helikopter i Tromsø, sånn at dette skal kunne være mer operativt enn det som er vanlig, f.eks. ved økt bruk.

Det betyr at beredskapssituasjonen er redusert og ikke optimal, men Helse Nord jobber med alle muligheter for å ivareta dette etter beste evne, med alle involverte, og det betyr at en fortløpende også vurderer behovet for ytterligere tiltak. Helse Nord har akkurat avsluttet en pressekonferanse om situasjonen der de har orientert både om de tiltakene som de har satt i gang, om situasjonen og vurderingene som de gjør videre.

Jeg kommer selvfølgelig til å følge situasjonen nøye og vil komme tilbake, som jeg har sagt, og gi Stortinget en grundig orientering på et egnet tidspunkt, men jeg mener at det i dag ikke er riktig å prioritere ressursene på å lage orienteringer. Det vil vi komme tilbake til på et tidspunkt der vi kan gi Stortinget gode svar på de spørsmålene Stortinget har.

Kjersti Toppe (Sp) [14:22:03]: Det er krise i norsk luftambulanseteneste. Denne krisa var varsla. Det var innlysande at Babcock ikkje ville kunna levera. Det vi åtvara mot, har skjedd. Babcock tok over drifta 1. juli, og etter det har kriseplan erstatta kriseplan. I helga stod fem fly på bakken, og i dag ber Flygerforbundet myndigheitene vurdera å setja alle ambulanseflya på bakken. Helse Nord sit no i krisestab.

I to år har helseminister Høie og regjeringa bagatellisert situasjonen, i to år har regjeringa og helseministeren ikkje innrømt at føretaket eller dei sjølve har gjort noko som helst feil, ikkje beklaga, men tvert imot hevda av beredskapen er betre enn tidlegare.

Det helseministeren har gjort greie for i dag, er ingen nye innrømmingar, ingen nye tiltak. Alt skal fortsetja som før, dei skal jobba som best dei kan – altså ingen garantiar for ei teneste som er føreseieleg, som har stabilitet, som gir tryggleik for befolkninga.

Senterpartiet bad om ei utgreiing i sommar. Statsråden svarte da at ein skulle greia ut om beredskapen i luftambulansetenesta når Stortinget kom saman i oktober. Eg har etterlyst den utgreiinga og har fått til svar at ho kom i statsbudsjettet. No skal altså statsråden koma med ei orientering.

Dette held ikkje. Vi har fleire spørsmål enn svar etter debatten i dag. Skal staten fortsetja å subsidiera Babcock som er eit selskap som ikkje har levert på kontrakt, og som treng hjelp kvar einaste dag frå det offentlege? Visste helseministeren at det var teknisk svikt allereie i august? Det synest eg faktisk er spesielt alvorleg. Det er ikkje berre den feilen vi har snakka om i dag, som har skjedd, som representanten Larsen viste til. Det har vore feil på feil og masse teknisk svikt heilt sidan operatørbytet i juli, òg det ingen har snakka om her, som vi visste om: at det har vore total svikt i rekruttering av bemanning. Det veit vi også vil vera eit stort problem langt inn i neste år.

Vi treng ei ordentleg utgreiing frå helseministeren. Kva har dette kosta samfunnet? Kven skal betala det? Kva har konsekvensen vore for pasient og for helseteneste? Kan statsråden lova at han vil koma tilbake med ei fullstendig utgreiing for Stortinget – ein fullstendig gjennomgang av heile anbodsprosessen og beredskapssituasjonen i luftambulansetenesta? Det ynskjer eg å få svar på før denne debatten er over.

Karin Andersen (SV) [14:25:09]: Det er ikke noen tvil om at beredskapen i nord er alvorlig svekket, ikke bare av det som skjer nå, men også av at regjeringen har redusert helikoptervolumet på Bardufoss kraftig – mot advarslene. Og den kriseberedskapen som settes inn, dekker ikke behovet. Firmaet som har fått kontrakten, leverer ikke på kontrakt.

Det er behov for å se på om regjeringen nå kan legge ideologien til side, og se på hvordan vi skal bygge opp pasienttransport på en slik måte at det ikke skal rokkes ved med stadige anbud, som gjør at så mange ting blir satt i spill. Det er ikke sånn at det offentlige alltid gjør alt rett, men da er det mulig å styre det, for det hjelper ikke pasientene om man stiller noen til ansvar i ettertid; dette skal fungere hver dag.

Det samme har jeg lyst til å si når det gjelder sykehus og den bevilgningen vi inviteres til å vedta her. Når det ikke er et helhetlig, konkret forslag som ligger på bordet, er det uansvarlig. Noen av oss bor i andre deler av Helse-Sør-Øst, og vi trenger også sykehus. Nå er det helt i det blå hvordan disse utbyggingene kan trygges framover. Så her er det både pasientene i Oslo-området som trenger et tryggere tilbud, og også pasientene i resten av landet.

Det er mange ting som burde styrkes i kommunesektoren. SV har foreslått 300 mill. kr til et lavterskeltilbud innen psykiatri og at man kanskje har det etter den modellen som ble utviklet i Stange kommune, Stangehjelpa, med et ordentlig lavterskeltilbud der folk får hjelp. Vi har også lagt inn mer penger både til rusfeltet og til flere ansatte i omsorgen. Jeg har ikke sett noe særlig engasjement fra eldreministeren. Hvis vi hadde gjort dette, hadde vi hatt mye mer ressurser å frigjøre inn i eldreomsorgen, som det er behov for.

Til slutt: Hvis jeg om en ukes tid skulle bli påkjørt av en bil, har jeg ikke rett til brukerstyrt personlig assistanse. Det mener jeg er en skam. Den ordningen må utvides, det foreslår SV, og vi foreslår også å legge inn penger til kommunene, slik at de har mulighet til å bruke dette gode hjelpemidlet både til yngre og til eldre. Det er ganske trist å høre at regjeringen ikke er interessert i det. Tvert imot går representanten Hagen opp på talerstolen og mener tydeligvis at vi skal finansiere mange sykehjemsplasser som skal stå tomme rundt omkring – så folk skal kunne velge. Da vil jeg invitere Hagen til Engerdal for å se hvordan det er sannsynlig å få på plass dette tilbudet, både økonomisk og praktisk.

Ruth Grung (A) [14:28:19]: Som alle vet, er helse helt avgjørende for folks livskvalitet. For Arbeiderpartiet er likeverdige tilbud i hele landet helt avgjørende om vi skal klare å innfri dette. Vi har full forståelse for det som skjer i nord, men vi vet også, vi som kommer fra Vestlandet, at vi i flere år måtte kjempe for å få vår rettmessige andel. Det er viktig i det arbeidet som pågår framover – vi har fått mange innspill når det gjelder utfordringene her i Oslo – å sikre at man også i framtiden har likeverdig finansiering uansett hvilket helseforetak det gjelder, og kompensere der det er lange avstander.

Da jeg satt i helsekomiteen, lærte jeg at 80 pst. av helsetilbudet blir gitt i kommunene. Da er det gledelig at ALIS og kommunelege Tande, som jeg vil framheve, i Masfjorden kommune, en av de minste kommunene i Hordaland, fremmet et forslag om hvordan man praktisk kunne fornye opplæringen innenfor fastlegeordningen, som virkelig har vist seg å bli en suksess både i distriktene og ikke minst i byene, som nå også mangler fastleger.

Et av de områdene jeg har jobbet mest med, er psykisk helse, og spesielt for barn og unge. Vi har en økt forekomst. Jeg besøkte BUP i Helse Bergen, og de har gjort en fantastisk jobb med å identifisere de tolv behandlingsmetodene som er mest evidensbasert. Jeg håper at man kan overføre dette til andre deler av landet, for det er også her viktig at vi har likeverdige tilbud rundt om i hele landet.

De har også fått på plass ny forskning på intensivbehandling av angst og også på bruk av VR-briller i psykosebehandlingen. Mange har utfordret meg: Nytter det innenfor psykiatri? Ja, det nytter, både behandlingen og også det at man i større grad skal legge til rette for klinikknær forskning nettopp for å utvikle nye metoder rettet inn mot en pasientgruppe som har store utfordringer.

En ting som overrasket meg, er at det meste av behandlingstilbudet innenfor barnepsykiatri er innenfor det offentlige. Allikevel har noen valgt å lage private spesialistordninger innenfor dette området. De har mistet to av sine beste barnepsykiatere, som har gått over til å bli privatspesialister. Det samme skjer innenfor psykologi. Det er helt avgjørende om vi skal gi likeverdige tilbud, at vi sikrer at vi i alle fall har nok tilbud innenfor det offentlige, slik at alle barn og unge får likeverdige tilbud.

Helge André Njåstad (FrP) [14:31:32]: Det var lesarinnlegga frå representanten Kjerkol om eldreomsorg som fekk meg til å ta ordet i helsedebatten i dag. Der brukte ho heimkommunen min som eit eksempel, og ho skreiv:

«Det var så lite vellykket at Ap, sammen med Høyre, nå tar tilbake omsorgstjenestene i Austevoll for å sikre trygghet og høy kvalitet i tjenestene.»

La meg berre slå fast at grunnen til at ein rekommunaliserte i heimkommunen min, ikkje er at det har vore gjeve eit lite vellukka tilbod, det er på grunn av ideologi frå Arbeidarpartiet si side.

Hadde det vore lite vellykka, kvifor hadde då rådmannen i kommunen føreslått å ha ein ny runde med konkurranse? Jo, fordi han ser at det er det som skaper best kvalitet. Erfaringane etter seks år som me har, er at det har vore stabilt og føreseieleg i desse seks åra. Det har vore fleire aktivitetar på sjukeheimen – fleire aktivitørar enn då kommunen dreiv tenestene. Det har vore valfridom i tilbodet: Ein kan velja kva ein skal ha til middag, og ein kan velja kva ein skal ha av tilbod, på ein heilt annan måte enn før. Bebuarane er meir fornøgde, viser undersøkingar. Sjukefråværet har gått dramatisk ned med ein privat aktør som tek vare på dei tilsette på ein annan måte. I tillegg har kommunen hatt økonomisk kontroll, noko som gjer at ein kan driva kommunen utan eigedomsskatt.

Eg synest Arbeidarpartiet er dristig som bruker dette som eksempel på at det er lite vellykka, i alle fall når me ser på kva som no vil bli tilbodet til dei eldre i denne kommunen.

Representanten Hagen snakka om at han ønskte nok sjukeheimsplassar, slik at han kunne velja. Då kan ein i alle fall ikkje reisa til denne kommunen, som Arbeidarpartiet no styrer, for deira grep er å tvangsrekommunalisera og kutta talet på sjukeheimsplassar med åtte. Det blir fleire eldre som har behov for sjukeheimsplass, enn det er sjukeheimsplassar ledig 1. juni. Då fungerer i alle fall ikkje den modellen som representanten Hagen og eg ønskjer oss, at det skal vera nok sjukeheimsplassar, noko som gjer at dei som har behov, kan velja.

Ikkje nok med at ein kuttar i sjukeheimsplassar ved å redusera talet dramatisk, ein reduserer òg talet på tilsette dramatisk. Det blir ni årsverk mindre. Då kan ein godt spørja Arbeidarpartiet, som både har gjort dette lokalt og no brukar det nasjonalt som eit eksempel: Korleis blir det større tryggleik og betre kvalitet? Korleis skal dei åtte som i dag har sjukeheimsplass, men som kommunen ikkje har plass til 1. juni, føla tryggleik? Og korleis skal folk oppleva ein betre kvalitet av at det blir ni årsverk mindre til eldreomsorg i framtida enn det det er i dag? Eg synest Arbeidarpartiet skal slutta berre å tenkja ideologi og heller begynna å tenkja på dei eldre, som treng ei varm og god eldreomsorg. Då bør ein ikkje øydeleggja det som fungerer i landet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:34:31]: Beredskap er statens grunnoppgave. Kjerneoppgaven til staten er å sikre din og min trygghet – innbyggernes trygghet. Luftambulansen er et offentlig ansvar, som politi, brann og ambulanse. Det som er litt paradoksalt når man begynner å se på tallene til de ulike beredskapsetatene, er at det er den kommunale, nære beredskapsetaten brannvesenet som tar flere og flere av de akutte oppdragene. Hvis man ser på et snitt fra 2016 til i dag, tok brannvesenet i 2016 under 50 pst. av oppdragene – de var først på skadestedet – men i dag er de først på nesten 55 pst. av oppdragene. Mange lokalsamfunn rundt omkring i Norge opplever at politiet kommer senere, og at ambulansen kommer senere, men at det er det lokale, nære – det som regjeringen ofte har latterliggjort lite grann, det lille, det lite robuste – som gjør jobben som staten skulle gjort, enten det er politiberedskapen eller ambulanseberedskapen.

I dag har vi diskutert ambulanse – og luftambulansen – som er et hundre prosent offentlig ansvar, selv om det er en privat aktør som er satt til å gjøre jobben. Allerede for to år siden ble det i Stortinget advart om det som nå er i ferd med å skje. Marit Arnstad, som er parlamentarisk leder i Senterpartiet, tok det opp. Hun utfordret statsråd Bent Høie og spurte: Har man kontroll, er det trygt, er de godt nok gjennomtenkt, de prosessene som nå skjer, eller er de det ikke? Dessverre viste det seg at det var statsråd Bent Høie som tok feil, og Senterpartiets parlamentariske leder som hadde rett. Ingenting hadde vært bedre enn om det var så trygt og godt som Bent Høie har forsikret Stortinget om gang etter gang.

I siste uke av valgkampen i høst valgte Bent Høie å gå ut og si at Senterpartiet drev med skremselspropaganda. Det er ingen krise i luftambulansen i Norge, alt er på stell – ifølge Bent Høie da. Men når vi ser dagens oppslag i media, har Helse Nord satt krisestab. Forrige gang man gjorde det, var da det var askesky. Hvis det er Bent Høies standard for hva han mener er på stell, står det dårlig til. Problemet i denne diskusjonen er at det går ut over tryggheten og beredskapen – for pasienter, for dem som jobber, om det er sykepleiere, leger eller piloter – og alle som har snakket med folk som jobber i den tjenesten, har fått uromeldinger tilbake.

Statsråd Høie sa i Politisk kvarter i dag at han ikke ville redegjøre nå. Det kan jeg skjønne, for krisen er akutt, og man må rydde opp. Men da er i hvert fall min klare oppfordring og henstilling til Høie at han med en gang han mener det ikke er krise lenger, kommer til Stortinget og redegjør – gjør grundig rede for hva det er som faktisk skjer – og at han nå i første omgang skaper trygghet.

Carl I. Hagen (FrP) [14:37:51]: Jeg ble veldig glad da jeg hørte statsråd Listhaug tidligere i debatten i dag si at vi eldre er en ressurs og ikke bare en belastning. Det er helt riktig at de aller fleste er en ressurs og ikke en belastning, selv om noen er det, i hvert fall når det gjelder økonomi.

Når jeg leser avisen, og særlig Dagens Næringsliv, hender det at jeg ser på stilling-ledig-annonser. Det er jo sjelden noe som egentlig passer, men forleden dag var det faktisk en stilling ledig som så veldig interessant ut. Det sto at man skulle se på Visindi. Jeg gikk inn på Visindi og leste. Jeg hadde alle kvalifikasjonene, og jeg hadde alt det som skulle til for den jobben, men så var det én ting til som sto der – aldersgrense 70 år. Da tenkte jeg: Er det en nedre aldersgrense for eldreombudet? Nei da, det var en øvre aldersgrense på 70 år, så jeg er altfor gammel til å søke. Da tenkte jeg at det kanskje er på tide at vi ser litt på aldersgrensene – når vi eldre er en ressurs – og at man ikke blokkerer oss fra å kunne være med i arbeidslivet.

Jeg gikk også inn og så på det som sto henvist til i de samme opplysningene – at man måtte se på lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Der står det i § 2:

«Den alminnelige aldersgrense er 70 år.»

Det er ikke en nedre grense for visse jobber, som eldreombud, men en øvre grense. Mitt første spørsmål til statsråd Listhaug er om hun kunne tenke seg å se på den loven. Det har jo lyktes denne regjeringen og dette flertallet å øke grensen i arbeidsmiljøloven for når man kan si opp folk på grunn av alder. Den er økt fra 70 år til 72 år. Fremskrittspartiet vil ha den til 75 år. Personlig vil jeg ha den helt vekk. Det hadde vært interessant om hun kunne tenke seg å se på og vurdere om vi kanskje kan gjøre noe med det, slik at man også i det offentlige kan fortsette litt lenger enn til 70 år.

Jeg har som tidligere pårørende til en mor på sykehjem i mange år også etterlyst noe, så det er mitt neste spørsmål til statsråd Listhaug. På veldig mange områder har vi organisasjoner eller foreninger for brukere. Vi har det i skolene, det er mange barnehager som har foreldreforening, men i sykehjemmene har man ikke det. Kunne det ikke være en idé å vurdere – utrede – om det kunne være fornuftig, også sett fra dem som driver sykehjemmene, å ha en forening av pårørende til dem som er beboere, og som eventuelt er demente, slik at man hadde noen å kunne kommunisere nye ideer, nye tanker med, også for å kanalisere eventuelle forslag til forbedringer? Og til det som det står om i avisen – der ville en kanskje også kunne kanalisere klager på eventuell dårlig oppførsel, for det er jo en del ting som nå påstås ikke å være bra. I dag har man ingen å kommunisere med, og derfor synes jeg det ville være en god idé kanskje å få en utredning av behovet for og ønskeligheten av å ha pårørendeforeninger ved alle sykehjemmene i landet.

Statsråd Sylvi Listhaug [14:41:11]: Til det siste først – det kan absolutt være en idé. Det er noe vi vil se på i forbindelse med pårørendestrategien, som vi holder på å jobbe med.

Når det gjelder eldre og dette med jobb, synes jeg det er interessant å se den amerikanske presidentvalgkampen. Det er nesten ingen i salen her som hadde vært gammel nok til å delta i den, bortsett fra representanten Hagen og noen få andre. Det sier egentlig noe om synet på alderdom og hva slags kapasitet samfunnet ser at vedkommende og den aldersgruppen har. Der tror jeg faktisk vi har noe å lære av USA. Så kan man nok si at gjennomsnittsalderen der er veldig høy, men man har i hvert fall et annet syn på det med alderdom og hvilke ressurser de eldre representerer.

Når det gjelder å heve aldersgrensen, er det noe som står i Granavolden-plattformen. Det ligger under arbeids- og sosialministeren. Det er et tema vi drøfter – når det skal gjennomføres.

Jeg har lyst til å ta noen andre påpekninger.

Arbeiderpartiet snakker her i dag mye om det todelte helsevesenet og eldreomsorgen. Deres politikk vil føre til det, for det vil frata alle muligheten til å velge, bortsett fra dem som har en tjukk og velfylt lommebok. Man var inne på Hå kommune og skolemat. Det er flott, men det er altså en ordning som greier seg helt uten statlige penger. Det heier jeg på at kommunene skal greie å få til, men denne regjeringen ønsker å prioritere de eldre og ikke barn med foreldre som har ansvaret for å sikre at de får i seg nok mat.

Så til SV og representanten Andersen. Jeg synes det er rart at man står på talerstolen og skryter av at man foreslår å øremerke penger til eldreomsorg, samtidig som man er imot å ha en statlig finansiert omsorg. Det er faktisk øremerking av penger og en ordning som sikrer at det er behovet som styrer hvor mye penger kommunene får – ikke økonomien i kommunen. Dette henger rett og slett ikke på greip, og det hadde vært interessant å høre representanten forklare det.

Når det gjelder BPA, har denne regjeringen styrket ordningen. Vi lovfestet den ordningen. Ja, vi har gjort veldig mye av det SV aldri greide i regjering, så vi er på rett vei. Men nå har vi et utvalg som skal se på hele ordningen, og som jeg er sikker på vil komme med mange gode forslag.

Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg tror alle er enige om at vi ønsker bedre tjenester, og det må vi jobbe for å få til over hele landet. Det er kommunepolitikerne rundt omkring som nå sitter og styrer økonomien og mange av de tjenestene som vi snakker om her. Jeg håper alle i denne sal er med på å påvirke dem lokalt til å ta dette ansvaret og prioritere eldreomsorgen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:44:34]: Med dette statsbudsjettet legger regjeringen og regjeringspartiene opp til en nedlegging av landets største akuttsykehus. Det er til sterke protester fra fagmiljøet og til sterke protester fra både innbyggerne i Oslo og flertallet i bystyret i Oslo en går inn for å legge ned Ullevål sykehus.

Til representanten Stensland, som er hovedtalsperson for Høyre i denne saken: Da jeg hørte innlegget hans og replikkvekslingen tidligere i dag, kunne jeg få inntrykk av at folk i Oslo ikke skjønte sitt eget beste, og at traumemiljøet på Ullevål, som advarer mot å bli splittet, ikke skjønner sitt eget beste. Sju av ti i Oslo sier at de er imot dette. Et flertall i det nye bystyret i Oslo er imot dette.

Senest i november sa representanten Bruun-Gundersen at det var kommet nye opplysninger som gjorde at Fremskrittspartiet nå kunne være for. Representanten Bruun-Gundersen burde lytte til sine egne fremste helsepolitikere i Oslo. I forrige måned gikk Aina Stenersen ut og sa: «De utrolig flotte fagmiljøene som helseministeren ikke har lyttet til, skal vi løfte frem.» Hun sto sammen med tre av fire regjeringspartier og flertallet i Oslo bystyre og krevde at denne galskapen måtte stoppes.

Vi må ta vare på Ullevål sykehus. Vi må sørge for en utbygging av Aker, få det som lokalsykehus for hele Groruddalen, og så må vi skrinlegge planene om den gigantiske utbyggingen på Gaustad, som både faglig og økonomisk er bygd på leirføtter. En har sørget for å kjøre igjennom et prosjekt, den største sykehusinvesteringen i Norge noensinne, uten tilstrekkelige økonomiske vurderinger, uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. En kjører det igjennom som et prestisjeprosjekt til sterke advarsler fra dem det berører, også oss som representerer områdene rundt Oslo.

Det som skjer, er for det første at det å få Aker som et lokalsykehus for hele Groruddalen blir skjøvet ut i det uvisse med regjeringens modell. I tillegg blir helt nødvendige sykehusinvesteringer andre steder i Helse Sør-Øst, eksempelvis på Ahus, innenfor både kreftbehandling og psykiatri, skjøvet ut i det uvisse. Derfor er det svært uklokt, det som nå skjer.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:47:53]: Jeg tegnet meg såpass sent at jeg tenkte jeg skulle bruke anledningen til å takke for debatten, men det var kanskje litt prematurt. Egentlig burde jeg være såpass erfaren at jeg burde ha skjønt det. Men jeg vil allikevel benytte anledningen til å takke for debatten. Jeg synes det har vært veldig mange viktige områder innenfor helse- og omsorgsfeltet som er blitt løftet fram i debatten. Jeg er veldig glad for at representanten Kjerkol bl.a. løfter fram de sykeste av de eldste som skrives ut altfor tidlig, og mye av det som er blitt avdekket i mediene, er rett og slett uverdig.

Så til representanten Toppe, som etterlyser en redegjørelse angående beredskapen: Jeg opplever at statsråden har svart bekreftende på det. Han ønsker å komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse. Av hans innlegg hører jeg også at veldig mye av det Kjersti Toppe ønsker seg i en slik redegjørelse, vil bli redegjort for. Jeg håper at det ikke tar for lang tid før vi får den redegjørelsen, for beredskap i Nord-Norge er noe vi alle er opptatt av, og den akutte situasjonen som er oppstått nå, må løses.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:49:12]: Senterpartiet har lagt fram forslag nr. 35. Kjernen i det er at kontrakten mellom Luftambulansetjenesten HF og Babcock Scandinavian AirAmbulance heves. Hvorfor ber vi om det? Jo, fordi selskapet ikke evner å levere det de har forpliktet seg til i henhold til kontrakten, og dette er ikke noen ny situasjon.

Videre står det i forslaget at vi ber regjeringen om å sørge for at staten overtar luftambulansetjenesten. Årsaken er at vi må bygge opp en driftsorganisasjon over tid som kan gi en solid luftambulanseberedskap som på en dynamisk måte kan takle de løpende kravene til en fullgod beredskap, ikke minst i Nord-Norge.

Representanten Kjerkol fortalte ved sin stemmeforklaring at Arbeiderpartiet ikke kommer til å støtte dette forslaget, og det er dessverre i tråd med det Arbeiderpartiet gjorde i mai 2018, da Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ikke støttet et tilsvarende standpunkt fra Rødt, SV og Senterpartiet. Dersom Arbeiderpartiet hadde støttet det den gangen, sammen med Kristelig Folkeparti, hadde vi vært i en annen situasjon i dag.

Ellers er det sterkt å høre at statsråd Høie sier at beredskapen er «redusert og ikke optimal», og det i en situasjon der Helse Nord har satt krisestab – noe som ikke skjer ofte, heldigvis. En har satt krisestab på ubestemt tid. Administrerende direktør Vorland sier det på en sterk og klar måte: «Situasjonen er bekymringsfull.»

Jeg synes det er sterkt av statsråden å da kalle dette for en ikke optimal beredskap, og det viser at alvoret ikke har kommet sterkt nok inn over statsråden.

Jeg vil gjenta mitt spørsmål om hvordan og fra hvem statsråden fikk informasjon om at flyene hadde feil, med manglende motorkraft ved lavt turtall under landing. Det er en feil som også nå påvirker de flyene som er operative ved sterke begrensninger. Jeg ber om at statsråden kan dokumentere fra hvem og hvordan en fikk vite det, og også hvordan Luftfartstilsynet reagerte da de, i henhold til statsrådens utsagn her på talerstolen, hadde samme informasjon. Hva gjorde Luftfartstilsynet i den situasjonen?

Camilla Strandskog (H) [14:52:07]: Den viktigste ressursen vi har i helsevesenet, er menneskene som jobber der. Men dyktige fagfolk trenger moderne sykehusbygg og utstyr for å skape en god helsetjeneste. Investeringer i bygg og utstyr er derfor viktig for at pasientene skal få et best mulig møte med helsetjenesten.

Det pågår nå en betydelig oppgradering av landets sykehus i alle regioner. Samlet planlegger helseforetakene å investere for om lag 15,9 mrd. kr i norske sykehus i 2020. Investeringene ligger nå på et høyere nivå enn tidligere. Det er store summer, og det er stor aktivitet i investeringer i sykehussektoren. Det er helt nødvendig fordi det var et betydelig etterslep etter den forrige regjeringen. Gjennomsnittlig investeringsnivå i helseforetakene i Solberg-regjeringens seks første år har ligget på om lag 9,6 mrd. kr. Til sammenligning ble det investert for om lag 7,2 mrd. kr årlig i Stoltenberg-regjeringens seks siste år.

De investeringene som nå gjøres, handler ikke bare om bygg eller utstyr. Det handler om å legge til rette for forskning og for utvikling av nye tjenester. Den teknologiske utviklingen går raskere enn noen av oss egentlig er i stand til å forstå. Det skjer utrolig mye innen medisinsk forskning. Persontilpasset medisin og genterapi er bare i startgropen. Det er ingen av oss som kan forutse hva behovene vil være i framtiden, men vi kan legge til rette for at de kan få spillerom til å utvikle seg, enten det handler om nye måter å organisere arbeidet på eller nye digitale og tekniske løsninger.

Regjeringen foreslår å gi lån til nye Oslo universitetssykehus i statsbudsjettet for 2020. Det er et stort behov for nye bygg for både pasienter og ansatte ved Oslo universitetssykehus. Det handler om å gi innbyggerne i Oslo et godt sykehustilbud. Nå kan vi gå i gang med bygging av et nytt, stort akuttsykehus på Aker og få ny legevakt. Vi får også et samlet og komplett regionsykehus, inkludert lokalsykehusfunksjoner, på Gaustad, og i tillegg skal Radiumhospitalet videreutvikles som et spesialisert kreftsykehus. Et samlet kompetansemiljø på Gaustad kan være drivkraften for bedre behandling og også legge grunnlaget for forskning og innovasjon. Sammen med det nye Life Science-bygget i Forskningsparken vil Oslo nå få en arena for et sterkt miljø innen forskning og helsenæringen. Samlet sett betyr dette nye og moderne sykehusbygg for Oslos innbyggere, og det betyr at vi legger til rette for innovasjon og nye løsninger. Det er bra for innbyggerne i Oslo og i resten av landet.

En omkamp vil føre til forsinkelser. Vi har nå vært fram og tilbake siden 1990-tallet, og de som taper aller mest på dette, er Oslos innbyggere.

Karin Andersen (SV) [14:55:02]: Først til eldreomsorgen. Forskjellen på Fremskrittspartiet og SV er at vi legger penger på bordet for å styrke den. Det regjeringen gjør, er at de tar penger fra alle kommuner for å lage prosjekt i noen kommuner. Når de få kommunene sier at de trenger mer penger, får de det, men det får ikke andre kommuner. SV vil styrke kommunesektoren. Vi foreslår i overkant av 6 mrd. kr mer, og vi vil også ha bemanningsnorm og kvalitetskrav, slik at det faktisk blir god eldreomsorg til alle.

Så til brukerstyrt personlig assistanse. Etter at regjeringen overtok, har man fått en dårligere ordning. Det er færre som får. Ordningen er undersøkt – den er blitt dårligere. Det er fordi regjeringen og statsråd Listhaug har motsatt seg å forskriftsfeste det for at kommunene ikke skal kunne skalte og valte med ordningen, slik at det blir stor forskjell fra kommune til kommune og veldig mange ikke får brukerstyrt personlig assistanse.

Ingvild Kjerkol (A) [14:56:19]: Jeg tar ordet ene og alene til representanten Lundteigens helt uriktige framstilling av Arbeiderpartiets votering i juni 2018, der han tillegger Arbeiderpartiet ansvaret for at det ble inngått en kontrakt med operatøren Babcock i luftambulansen. Det er helt feil. Representanten Lundteigen må lære seg å regne stemmer i denne sal og finne ut hvem det er som har flertall.

Når det er sagt, stemmer vi ikke for Senterpartiets forslag om å heve kontrakten med Babcock i dag, midt i en krise i tjenesten. Om man samler alle tilgjengelige ressurser fra den gamle operatøren, vil det ikke være tilstrekkelig til å dekke pasientenes behov. Det synes vi i Arbeiderpartiet er helt uansvarlig. Vi vil ikke sette norske pasienter i en sånn situasjon.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:57:25]: Ei stemmeforklaring frå SV: Når det gjeld dei forslaga som går på luftambulansetenesta, kjem vi primært til å stemme for alle våre eigne forslag, og der det er tilstøytande forslag, køyrer vi sekundær støtte til dei andre forslaga. Det gjeld bl.a. forslaget frå Senterpartiet.

Dette har vore ei kulminering av ei krise som har blitt verre og verre ettersom tida har gått. Berre i dag har vi fått høyre at Helse Nord set krisestab, utan at statsråden sjølv er villig til å kalle dette ei krise. Flygerforbundet meiner at alle flya bør stå, noko som vil kunne gjere situasjonen enda verre. Det har gått frå å vere ei krise til å bli ei akutt krise, og statsråden har ikkje vist tilstrekkeleg vilje til verken å sjå alvoret eller ta grep i denne alvorlege situasjonen.

Det er ein dramatisk situasjon, spesielt for befolkninga i Nord-Norge. Med det vil eg varsle at SV kjem til å følgje statsråden si handtering dei neste dagane med argusauge.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [14:58:41]: Arbeiderpartiets Kjerkol sa i sitt siste 3-minuttsinnlegg at for Arbeiderpartiet er det viktig å ha en solidarisk helseomsorg. Det er godt å høre. At våre helsetjenester, at våre omsorgstjenester, at våre syke og våre eldre skal ha gode, trygge tjenester finansiert gjennom fellesskapet, er en bærebjelke i vårt samfunn, og jeg ser ikke veldig mange som tar til orde for noe annet. Men når Arbeiderpartiet snakker om solidaritet, trekker de begrepet så langt at de også tenker statliggjøring. Mange varme helsehender i private institusjoner går en usikker framtid i møte om Arbeiderpartiet vinner fram med sitt syn på at syke mennesker ikke skal få velge sin egen behandler.

Vi diskuterer altså helsebudsjettet for 2020, men har en opposisjon som vil trekke landet inn i en sosialistisk, kommunistisk tankegang, hvor private bedrifter er et fyord, og hvor alt skal utføres av staten. Frihet til å velge selv skal begrenses maksimalt. Staten skal bestemme, og med sosialistisk tankegang settes det et selvsagt likhetstegn mellom stat og sosialisme.

Carl I. Hagen hadde et veldig bra innlegg tidligere i dag om valgfrihet i eldreomsorgen – et tilbud vi alle nå har mulighet til å gjøre til et virkelig godt solidarisk tilbud, hvor det offentlige sørger for finansiering, men hvor brukeren selv bestemmer hvilket sykehjem han skal på, hvor det ikke spiller noen rolle om sykehjemmet er drevet av en kommune, av en ideell organisasjon eller av en privat bedrift. Storsamfunnets kostnad er den samme, men sykehjemmene vil da konkurrere om å ha et best mulig tilbud for å få kunder. Det er Fremskrittspartiets visjon.

Noe av debatten viser at sosialistene i Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står så langt fra målet om å sette brukerne i sentrum som overhodet mulig. Fremskrittspartiet vil uansett arbeide mot målsettingen om at våre eldre skal få frihet til å velge selv, betalt av det offentlige på ekte solidarisk vis. Dette handler overhodet ikke om å la noen ha et sugerør inn i felleskassa. Dette handler om å la våre innbyggere få velge hva som er best for dem. Men det er kanskje altfor mye forlangt at sosialister skal forstå hva reell valgfrihet er.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:01:19]: Hvis noen på starten av 2000-tallet hadde sagt at i 2019 kom det på en og samme dag til å være sånn at staten må betale for å drive Bergensbanen, og at staten sitter i en knipe hvor man ikke kan sørge for luftambulansedekning for folk i Nord-Norge, ville man ha ristet på hodet og sagt at så dårlig styring av landet vårt vil det ikke kunne bli. Men det er faktisk der vi har havnet i 2019. Det går en rød tråd fra nettopp Vy til Babcock og mye av det som nå skjer i Forsvaret, for den ideologien som denne regjeringen baserer sitt virke på, har gått i en så virkelighetsfjern retning at man ikke er villig til å ta ansvar for de grunnleggende sikkerhetstjenestene til befolkningen vår. Det er svært alvorlig.

Det skjer faktisk i en tid hvor vi som land har historisk mye penger, men vi har en regjering som tar historisk lite ansvar. Det virker som om man ikke ønsker å bruke politikk for å skape tryggere og bedre liv for befolkningen vår. På toppen av det hele har vi historisk mange statsråder som får historisk lite gjort.

Vi må sette store spørsmålstegn ved hva Erna Solberg egentlig gjør i denne situasjonen. Det har vært advart over lang tid mot den sviktende luftambulansedekningen i Nord-Norge, og det er en veldig grei ting å få på plass. Landet vårt har fått til langt større og mer kompliserte ting enn å sørge for at folk har tilgang på ambulanse. Et sted må vi sette krav, for det er noen ting som må være på plass. Jeg vil stille spørsmålet: Hadde Erna Solberg noen gang akseptert at ambulansedekningen hadde vært så dårlig i hennes egen by, Bergen? Selvfølgelig hadde hun ikke det. Det er en dyp forskjell i måten å behandle folk på vi nå er vitne til.

Regjeringen må stramme seg opp på felt etter felt. Man har ansvar, og det må vi kunne forvente at folk som skal ha ledelsen av landet, faktisk tar.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:03:52]: Vi har en helseminister som gang etter gang har forsikret om at til tross for at Babcock ikke klarer å gjennomføre oppdraget de har, er beredskapen bra. Han sa senest i dag tidlig i Politisk kvarter at den var på over 100 pst. Det er statsråden som snakker sånn.

Men når en ansvarlig uttaler seg til media, administrerende direktør Lars Vorland i Helse Nord, sier han: «Det mest utfordrende er usikkerheten både vi og befolkningen føler». Ofte sier man i maktposisjon at befolkningen kjenner en uro, men at uroen er ubegrunnet. Men her vektlegger de ansvarlige for beredskapen at de selv kjenner på den samme uroen. Hvis man leser videre i samme sak, som er fra VG, sier den ansvarlige for ambulansetjenesten, Øyvind Juul, at det ikke er tvil om at det er blitt lengre transporttid, og at han er usikker på hvilke helsemessige konsekvenser det har hatt ennå. Det vil han ikke være tydelig på.

De to mest ansvarlige, de som har det operative ansvaret, sier rett ut at de kjenner en stor usikkerhet og uro rundt det som skjer, men når man har hørt statsråd Bent Høie, virker det som om han har vært mer opptatt av det politiske spillet enn av beredskapen til folk, spesielt i de nordligste fylkene. Dette skjer med en regjering som har tre statsråder som snakker om at de skal ha ansvaret for beredskap – en beredskapsminister som ingen skjønner hva driver med, en folkehelseminister og en helseminister. De burde begynne å jobbe med de konkrete sakene og lytte til folk og til fagmiljøene.

Det som er så forferdelig ille med denne saken, er at det er blitt advart mot dette i to år. Noen av talspersonene har sagt at det er en akutt krise, men det er en varslet krise. Det er blitt advart mot det gang etter gang etter gang. Senterpartiet tok det opp svært aktivt i sommer, og hva var statsrådens tilbakemelding da? La meg sitere fra Dagsavisen:

«Senterpartiet har skapt uro om beredskapen i nord for å sanke stemmer.»

Det var Bent Høies tilbakemeldinger i sommer da vi tok opp at det kunne skje akutte ting i norsk luftambulanse i løpet av vinteren – og så skjedde det. Det er på tide at statsråd Bent Høie legger bort valgkampretorikken – nå går han av som nestleder i Høyre snart – og begynner å ta ansvaret som statsråd. Den mest grunnleggende oppgaven vi har som stat, er å sikre din og min trygghet. Da er det på tide å legge bort retorikk, slagord og fordømmelse av andre partier og se hvordan vi kan avhjelpe situasjonen for dem som står i den akutte krisen som vi nå ser i en svært viktig landsdel. Der har det vært uro i to år. De trenger ro, de trenger trygghet.

Jeg mener Senterpartiets svar om at vi på sikt skal bort fra et anbudssystem og over til statliggjøring, er det eneste rette.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [15:07:05]: Regjeringspartiene forsvarer helseforetaksmodellen, mens Senterpartiet og mange andre er kritiske. Grunnen til det er at modellen baserer seg på målingsbasert styring, der helhetlig og god pasientbehandling kommer i skyggen av stykkprisfinansiering og DRG-poeng. Tunge og viktige beslutninger tas bak lukkede dører i foretaksstyrene, og styremedlemmene må ikke stå til ansvar overfor velgere. Beslutninger som i stor grad angår befolkningen, blir ikke demokratisk behandlet i Stortinget, og det er det vi mener er uheldig.

Foretaksmodellen går også altfor langt i å ha et rent forretningsmessig fokus, og pasienter, pårørende og fagmiljøer opplever at penger og inntjening er viktigere enn tjenestene som tilbys. Pasientbehandling må drives med overskudd dersom sykehus skal investere, og sånn skal det ikke være nødvendig å ha det i Norge.

Senterpartiet kritiseres for ikke å støtte opp om statlig finansiert eldreomsorg. Det var for øvrig ingen andre partier enn Fremskrittspartiet som i utgangspunktet ønsket en sånn løsning, men en prøveordning har kommet på plass. Landets kommuner ble invitert med, ca. 20 var interessert, men de fleste trakk seg, unntatt seks. Vi mener at dette ikke er en rettferdig ordning, og vi mener at potten skal tilbakeføres til fellesskapet. I vårt alternative budsjett foreslår vi å avvikle prøveordningen fra 1. mai, og vi setter av 666 mill. kr til fordeling mellom alle kommunene i landet.

Til slutt: I dag har luftambulansekrisen i nord vært gjenstand for mye debatt, og det er helt på sin plass. Dersom helgens situasjon hadde vært en enkeltstående hendelse hos et selskap som ellers hadde levd opp til forventningene, hadde det ikke vært så sterk kritikk. Hadde helseministeren og regjeringen tatt noen av de sterke signalene som kom i forbindelse med anbudsprosessen på alvor, hadde dette kanskje vært unngått.

I debatten under en sak om annullering av anbudet i juni i fjor avviste statsråden påstanden fra Senterpartiet om at Norge hadde en helseberedskap i krise. Statsråden sa også at hans og regjeringens hovedengasjement i saken var å bidra til at befolkningen skulle føle seg mest mulig trygg på at de har normal beredskap.

Befolkningen i nord har ikke følt seg trygg siden 1. juli i fjor. Vi visste alle at Babcock skåret dårligere på beredskap enn konkurrenten, men likevel vant anbudet på grunn av lavere pris. Nå, ett og et halvt år etter – etter en nærmest sammenhengende beredskapskrise og mange, mange ekstratiltak – kan man spørre seg om det har vært verdt det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:09:46]: Det var en heftig debatt om anbudet i mai 2018. Den gjaldt ikke minst spørsmålet om virksomhetsoverdragelse eller ikke. Jeg kan regne. Det var stemmene til både Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet som gjorde at en ikke fikk den avtalen som en burde fått den gangen.

Forslag nr. 35 fra Senterpartiet går ikke inn for at staten skal overta ansvaret fra i dag. Sjølsagt – sjølsagt – går en ikke inn for det, for nå er det jo en kritisk situasjon, hvor Helse Nord har satt krisestab på ubestemt tid. Årsaken til mitt innlegg er det representanten Kjerkol sier i Dagbladet:

«Når staten nå i realiteten må inn å overta jobben til en privat aktør, så er det fallitt for Babcock. Arbeiderpartiet er for at staten på sikt tar over luftambulansen permanent,» sier Kjerkol til Dagbladet i dag kl. 09.55.

Nå er det fem timer senere. Jeg hadde regnet med at den uttalelsen sto ved lag.

Statsråd Bent Høie [15:11:02]: Representanten Trygve Slagsvold Vedum prøver å skape et bilde av at jeg ikke har tatt denne situasjonen på alvor, og at jeg har et annet språk om dette enn det ledelsen i Helse Nord og Luftambulansetjenesten HF har. Det er ikke korrekt. Jeg startet mitt innlegg i budsjettdebatten i dag med å si at dette er en alvorlig situasjon, og jeg har understreket alvoret gjennom hele dagen i dag og i mine kommentarer i går. Det som representanten refererer til knyttet til Politisk kvarter, var en beskrivelse av hva som var situasjonen før denne hendelsen skjedde i helgen. Da var det korrekt å si at på det tidspunktet hadde vi en beredskap i Troms og Finnmark som var på over 100 pst. med de ekstra tiltakene som var satt inn.

Men at situasjonen er alvorlig, har jeg vært tydelig på hele veien. Det faller også på sin egen urimelighet at vi ikke har tatt denne situasjonen på alvor tidligere. Det er en grunn til at regjeringen har satt inn Forsvarets helikoptre i Kirkenes, og det er en grunn til at jeg har bedt om daglige rapporteringer om dette. Jeg hadde ikke gjort det hvis jeg mente at alt var helt i orden.

Jeg er glad for at også Senterpartiet er enig i at det er riktig tidspunkt for å ha en orientering om dette og en gjennomgang av dette overfor Stortinget. Det vil være på et annet tidspunkt, når vi har fått anledning til å gå inn i dette.

Så har det oppstått en misforståelse knyttet til noe jeg sa i spørsmålsrunden tidligere. De konkrete tekniske utfordringene som gjorde at flyene ble satt på bakken, ble vi kjent med i helgen. Men det har også vært andre tekniske utfordringer med flyene. Jeg vil i redegjørelsen komme tilbake til hvilke tidspunkter vi har fått informasjon om de ulike andre tekniske utfordringene.

Sveinung Stensland (H) [15:13:03]: Representanten Barth Eide var inne på global helse og klima. Det er en interessant debatt som kanskje er enda mer interessant når vi kommer til utenriks. Men det kunne være på sin plass å minne om at Norge gir store bidrag til CEPI, Gavi og The Global Fund, og det er heller ikke noe nytt at vi har tropiske sykdommer i Europa. Det sies at en av de få tingene Mussolini lyktes med, var å utrydde malaria fra Italia, der 15 000–20 000 døde hvert år for hundre år siden.

Det har vært mye snakk om ideologi og anbud rundt luftambulanse. Denne tjenesten har, så lenge den har vært en statlig tjeneste, vært nettopp på anbud. Siden 1988, da Tove Strand Gerhardsen la frem en sak om statlig tjeneste, har dette vært på anbud. Så når vi blir angrepet for at dette er ideologi, er det et fullstendig bomskudd. Dette er fortsettelsen på en politikk som har ligget fast i Norge i 30 år.

Så blir jeg ikke overrasket over diskusjonen om Ullevål, men en hopper elegant bukk over at dette har vært en prosess som har gått i veldig mange år. Mange fagfolk har vært inne, og det er enighet om at det er fornuftig å samle fagmiljøene på Ullevål og Gaustad, og så er det uenighet i deler av fagmiljøene. Men konsekvensen av ikke å gjøre noe er at vi fortsetter situasjonen der vi har en stor konsentrasjon av fagfolk i Oslo, og der vi har en overvekt av overleger og spesialister i Oslo, noe som går ut over andre deler av landet. Jeg synes det er ganske betegnende at Senterpartiet synes det er helt greit ikke å gjøre noe med en situasjon der en pasient ved OUS koster 20 pst. mer enn en pasient i Helse Bergen. Det er en viktig del av diskusjonen, som det hoppes elegant bukk over.

Ja, dette koster mye penger. Det er en investering på over 30 mrd. kr. Men OUS har et driftsbudsjett på om lag 25 mrd. kr i året. Så i lys av den løpende driften i OUS er ikke investeringen så kolossal. Det er heller ikke kommet frem.

Ellers synes jeg det mest betegnende for debatten er det interessante, nye ordskiftet vi har fått mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Når Senterpartiet tar replikker på Arbeiderpartiet, og vi får en helt åpen krangel om hva som egentlig har skjedd, mellom de to partiene, er det oppsiktsvekkende. Det kan tyde på at noe rød-grønt fellesskap på helsefeltet ikke finnes lenger. For øvrig, når det gjelder den krangelen vi kunne se nå på slutten mellom Lundteigen og Kjerkol, deler jeg Kjerkols virkelighetsoppfatning.

Kjersti Toppe (Sp) [15:15:47]: Til dei såkalla lause forslaga om luftambulansetenesta: Vi kjem til å støtta alle, nokre subsidiært. Vi har eit forslag om at Kirkenes sjukehus skal verta ferdigstilt, med intensivberedskap på nivå 2.

Til Ullevål-forslaga: Eg vil seia til Høgre at vi fremjar forslag som er i tråd med det som fleirtalet av Oslos innbyggjarar støttar, inkludert fleirtalet i Høgre, ifølgje den undersøkinga som var no nyleg.

Til utgreiinga: Eg høyrer det som representanten Bekkevold, komitéleiaren, seier. Og så høyrer eg det som statsråden seier, men eg opplever jo at statsråden seier «orientering». Vi ber om ei utgreiing, og det er – for meg, iallfall – litt meir omfattande. Eg er ikkje med på at vi meiner at det skal koma på eit heilt anna tidspunkt. Det er på ein måte no det gjeld. Eg har forståing for at det ikkje skjer i dag, men eg bad om ei utgreiing i sommar, og den har vi enno ikkje sett. Vi kan ikkje venta med ei utgreiing til det vert vår og sommar igjen. Den må koma ganske straks, om ikkje akkurat i dag eller i morgon.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:16:53]: Det er en krise vi står i. Dessverre er den ikke akutt. Det er en varslet krise, og statsråd Høie har ikke tatt den krisen på alvor. I sommer sa statsråd Høie: «Jeg kan ikke se at Senterpartiet har noe annet motiv med krisepratet enn å prøve å skaffe seg noen ekstra stemmer i Nord-Norge.» Og overskriften er: «Ingen luftambulansekrise».

Dessverre er det en luftambulansekrise, og det har vært en luftambulansekrise, og Bent Høie har glemt å lytte til dem som jobber i tjenesten hver dag. Vi har lyttet og sett dette nå i to år. Så skjer dette, og så går det så mye prestisje i det at man ikke er villig til å gjøre grep. Vi har sagt at vi ikke vil tvinge fram en redegjørelse nå i dag, fordi vi vil at man skal kunne få gjøre jobben, men den må komme raskt. Da bør også regjeringspartiene egentlig støtte vårt forslag nr. 36, der vi ber om å få gjennomført en uavhengig gransking av hele prosessen rundt luftambulansetilbudet. Regjeringen bør ikke frykte kunnskap, de heller.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:18:38]: Representanten Stensland var oppe på talerstolen her igjen og argumenterte for at det er klokt å legge ned Norges største akuttsykehus, Ullevål sykehus, på et svært sviktende grunnlag, og der motstanden ikke bare er stor, men økende. Det er ikke rart at folk rundt i Norge er bekymret for helse, sikkerhet og beredskap når ikke engang de som er i gangavstand fra Stortinget her i Oslo, blir lyttet til. Fakkeltog som går utenfor Stortinget, blir ikke engang registrert fra regjeringspartienes side. Flertallet av de folkevalgte i Oslo rådhus, inklusiv tre av fire regjeringspartier, blir ikke lyttet til, de blir bare overkjørt. Regjeringspartiene sier nei, vi vet best, vi vet hvordan dette skal være.

Også andre fagmiljø, eksempelvis i Akershus, Legeforeningen i Akershus og også Legeforeningen ved Ahus, advarer på det sterkeste mot de planene som her blir kjørt igjennom. Det er den største sykehusinvesteringen i Norge noensinne, uten en tilstrekkelig økonomisk vurdering, uten en tilstrekkelig konsekvensvurdering av det en går inn for, og uten at en er villig til å løfte fram og vurdere Ullevål som et alternativ for framtiden.

Det en ber om, er nettopp hvordan en skal utnytte de ressursene en allerede har, på en best mulig måte, ta vare på Ullevål sykehus. På Ullevål sykehus er det altså ca. 11 000 kvm med enten bygg som er av ny dato, eller som er renovert til dagens standard. Det skal altså bare jevnes med jorda. Istedenfor skal en bygge boliger der, og så skal en ha en gigantisk investering på en tomt på Gaustad som svært mange advarer om at er for liten til en sånn type gigantinvestering.

Jeg må også si at jeg er skuffet over at Arbeiderpartiet ikke er villig til å gå inn og i det minste være med på ytterligere utredning i denne saken, men istedenfor legger seg i halen på regjeringen og sørger for å gi klarsignal til en låneramme på nesten 30 mrd. kr gjennom behandlingen av dette statsbudsjettet. Det er uklokt. Det vil kunne ramme viktige investeringer i resten av Helse Sør-Øst og i resten av landet også hvis en sjøsetter dette prosjektet, som ikke har noen god forankring, verken økonomisk eller faglig.

Sveinung Stensland (H) [15:21:46]: For å presisere: Jeg snakket om å samle fagmiljøene i Oslo, det er det denne saken handler om. Det er vi nødt til å få på plass, både av hensyn til driften og av hensyn til å ha tilgjengelig fagfolk, for å ha et fremtidsrettet sykehustilbud i Oslo og for å kunne løfte investeringen på Aker. Konsekvensene av ikke å gjøre noe, vil være at det ikke skjer noe på Aker heller.

Representanten Gjelsvik snakker om å jevne bygninger med jorda på Ullevål. Vel, konsekvensen av å verne sykehuset på Ullevål, som Gjelsvik tar til orde for, vil være at vi må gjøre det samme på Gaustad. Da er det åpenbart greit for Senterpartiet å jevne med jorda Rikshospitalet og bygningene på Gaustad, men det er ikke greit å jevne Ullevål sykehus med jorda. Det blir litt mye symboler og merkelige bilder i denne diskusjonen, men dette handler faktisk om å bygge en sykehusstruktur som tåler å møte fremtiden i Oslo.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:22:59]: Her snakker representanten Stensland om å samle fagmiljøet, men det en legger opp til her, er det stikk motsatte. En skal splitte et traumemiljø som er på Ullevål i dag. Det er sterke advarsler fra nettopp dem som står i virkeligheten, fra både fagmiljøet, befolkningen i Oslo og et flertall i Oslo bystyre.

I tillegg burde en få fortgang på det som også er viktig: å sørge for et en får Aker som et lokalsykehus for et samlet Groruddalen, både for å kunne ta unna kapasitet som i dag er på Ahus, som er overfylt og har behov for avlastning, men også for å sørge for et bedre helsetilbud for Oslos innbyggere. Vi skal også ta vare på Rikshospitalet med de funksjonene som er i dag. Så må en se på hva som skal gjøre framtiden bedre. Men løsningen som blir valgt nå, er en dårlig løsning for både Oslo og Norge.