Magne Rommetveit (A) [10:54:03 ] (ordførar for saka): Grunnlovsforslaget
me no har til handsaming, gjeld endring i Grunnlova § 21 andre punktum
om å gjera eid eller å gje forsikring som vilkår for å verta skikka som
embetsmann. I staden fremjar forslagsstillarane Michael Tetzschner,
Erik Skutle og Torhild Aarbergsbotten forslag om at embetsmenn si
lydnads- og truskapsplikt følgjer direkte av Grunnlova.
Av dagens grunnlov
følgjer det krav om at embetsmenn før utnemning anten aktivt skal
gjera eid om lydnad og truskap, eller, viss dei ved lov er unnatekne
frå plikta til å gjera eid, skal gje forsikring om det. Personar som
ikkje er norske borgarar, kan ved lov fritakast frå denne plikta.
Det er ein forskjell
på å gjera eid eller å gje forsikring. Ved eid blir Gud påkalla
for å stadfesta at ei utsegn er rett. Forsikring inneber å gje ei
erklæring om å visa konstitusjonen og Kongen lydnad og truskap.
I praksis gjer embetsmenn eid eller gjev forsikring ved at vedkomande
underteiknar eit utferda formular, som Statsministerens kontor har
det administrative ansvaret for.
Kravet om å gjera
eid eller å gje forsikring byggjer på ein føresetnad om at embetsmenn
har ei grunnlovsforankra plikt til lydnad og truskap. Den plikta
som er føresett i Grunnlova § 21 andre punktum, går neppe vesentleg
lenger enn lojalitetsplikta embetsmenn har med heimel i reglar som
ikkje er lovfesta.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemane frå Framstegspartiet, Senterpartiet og uavhengig
representant Ulf Leirstein, er einig med forslagsstillarane i at dagens
avlegging av eid ikkje lenger fyller noko praktisk føremål, og kan
erstattast av vilkår om at den som har eit embete, skal gje forsikring
om lydnad og truskap.
Fleirtalet i komiteen
deler forslagsstillarane sitt syn om at det vil vera rett å endra
Grunnlova slik at kravet om å avleggja eid vert fjerna, og at den
plikta embetsmenn har til å visa konstitusjonen lydnad og truskap, klart
går fram av lova.
Me som står inne
på fleirtalsmerknadene, vil understreka at forslaget ikkje inneber
materielle endringar i den lojalitetsplikta embetsmenn har, etter
gjeldande § 21 andre punktum i Grunnlova og andre ikkje-lovfesta reglar.
Det er også viktig
å understreka at forslaget heller ikkje inneheld noko unnatak frå
kravet til lydnad og truskapsplikt for embetsmenn som ikkje er norske
statsborgarar.
Fleirtalet i komiteen
har vurdert dei to forslaga og meiner at kravet om truskapsplikt
bør gå fram av lova. Fleirtalet går difor inn for at alternativ
2 vert vedteke, slik at § 21 andre punktum skal lyda:
«Disse har lydighets- og troskapsplikt
til konstitusjonen og kongen.
Dei har plikt til å vere lydige
og tru mot konstitusjonen og kongen.
Paragraf 21 tredje punktum på nynorsk
oppheves. Nåværende fjerde punktum på nynorsk blir tredje punktum.»
Michael Tetzschner (H) [10:57:35 ] : Jeg vil begynne med å
peke på at Grunnloven er to vidt forskjellige ting i samme dokument.
Det er et nasjonalt klenodium, og det er samtidig vår høyeste positive
rettskilde, med rang over vanlig lovgivning. Disse to funksjonene
kan av og til smitte over på hverandre og påvirke hverandre uheldig
– særlig dette med at man har bestemmelser som tilhører en annen
tid, en annen rettstradisjon. Det er nemlig slik at med tiden vil
enkelte bestemmelser som kommer fra en annen tradisjon, være utdatert. Grunnen
til det kan være at menneskenes forestillingsverden langsomt, men
sikkert har endret seg. Edsavleggelse er et eksempel på et rettsinstitutt
som har gått ut av bruk, etter å ha vært viktig både i sivilprosessen
og i straffeprosessen.
På sivilprosessens
og straffeprosessens område var det å avgi en personlig æresgaranti
for sannferdighet, under overoppsyn av en metafysisk instans og
påkallelse av en guddom, noe som ble tillagt materiell betydning
utover det symbolske. Erklæringer i retten avgitt under ed hadde
særlig bevisvekt. Å uttale seg uriktig etter en edsavleggelse ga
strengere straff enn de som ellers uttalte seg uriktig og i strid
med sannheten. Også når det gjaldt enkelte sakstyper, f.eks. familiesaker
og bevisopptak for andre retter, la man vekt på om erklæringene
var belagt med en personlig ed.
En vesentlig grunn
til å ta slike anakronismer ut av Grunnloven, slik vi har gjort
i sivilretten og i strafferetten, er at det også svekker dens autoritet
på andre områder som er avgjørende viktige. La meg her bare nevne
tre stikkord: ytringsfrihet, mindretallsbeskyttelse og rettssikkerhetsgarantier.
Hvis bestemmelser
blir stående uten innhold, kan man risikere at sider ved vår styringsordning
blir oppfattet som innholdstomme klisjeer eller – skal vi si – besvergelser.
Man bør også ta i betraktning at edsinstituttet de facto allerede
har vært under avvikling siden begynnelsen av 1900-tallet, da man
supplerte adgangen til å gi forsikring som et alternativ både for
dem som var fritenkere, som ville avstå av personlige samvittighetsgrunner,
ikke fordi de hadde tenkt å lyve eller hadde uhederlige hensikter
om ikke å være lojale overfor staten. Det var også religiøse grupper
som hadde sterke konvensjonelle oppfatninger av at man ikke skulle
trekke inn Vår Herre eller Gud eller en guddom i slike profane sammenhenger
som når menneskene diskuterer sin egen organisering. Kvekere og
baptister var blant disse. De var blant disse konsekvent, men det
var ikke uvanlig å også treffe tilhengere og medlemmer av luthersk-evangeliske
kirker som mente det samme, med belegg i Matteusevangeliet.
Det var ikke minst
av hensyn til disse man da også åpnet for andre varianter av forsikring
– varianter som den gang møtte motstand fordi man mente at man dermed
kunne snike seg unna det særlige påtrykk som en ed til Vår Herre
var, mens man altså da kunne slippe unna med en litt rimeligere
forsikring. Man hadde også da gjort bestemmelsen ytterligere tøyelig
og elastisk, men samtidig tømt den for dette alvorlige innhold ved at
man også gjorde unntak for folk som kunne påberope seg at de hadde
andre statsborgerskap, og at de kunne få vanskeligheter i sine hjemland
med bl.a. sitt statsborgerskap og sin innfødsrett hvis de avla ed
til en annen stat.
Det var også slik
at edsavleggelsen ble mer eller mindre opp til den enkelte, samtidig
som man gjennom annen lovgivning fastsatte de pliktene som vi vil
at våre embetsmenn skal ha. Derfor vil man også ved at man eventuelt
slutter seg til forslagsstillernes endringsforslag, samtidig understreke
at den underliggende forutsetning for eden og forsikringen er uendret,
nemlig en forutsetning om at embetsmennene har, og skal ha, en grunnlovsforankret
plikt til lydighet og troskap. Den plikten endres ikke, og den påvirkes
heller ikke av om noen har gitt en ed eller en personlig erklæring
eller har avstått i det hele. Det er den realiteten vi nå bringer
teksten i Grunnloven i samsvar med.
Så kan jeg uten
å referere selve innstillingen, bare si at kontroll- og konstitusjonskomiteen
har samlet seg om et alternativ 2, som er en utmerket lovteknisk
løsning på det hele.
Solveig Horne (FrP) [11:03:24 ] : I forbindelse med selvstendighetskampen
måtte menighetene rundt om i landet avlegge ed om å stille seg bak
den norske selvstendighetskampen før de kunne velge valgmenn, valgmenn
som igjen skulle velge representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll.
Det er ikke så
mange situasjoner igjen i samfunnet der man må avlegge ed. En av
de få gjelder Grunnloven § 9, hvor kongen eller dronningen må avlegge
ed for Stortinget i forbindelse med innsettelse som konge eller dronning.
En annen gjelder ved beskikkelse som embetsmenn i henhold til Grunnloven
§ 21.
Når Fremskrittspartiet
nå ikke kommer til å støtte forslaget om å avskaffe edsavleggelse,
er det for å understreke det spesielle ansvaret som knytter seg
til å inneha de høyeste stillingene i staten, både sivile og militære stillinger.
Ved å beholde dagens formulering vil det ikke være noen tvil om
denne betydningen.
Endringer i Grunnloven
må være særlig godt begrunnet, og vi skal være varsomme med å gjøre endringer
som kan svekke Grunnlovens betydning. Derfor er det viktig, slik
Fremskrittspartiet ser det, å beholde dagens lovtekst. Fremskrittspartiet
vil derfor gå imot forslaget.
Nils T. Bjørke (Sp) [11:05:11 ] : Å ha dei høgaste embetsstillingane
i staten er å ha ansvar for å forvalta viktige oppgåver på vegner
av fellesskapet. Som embetsmann har ein sju plikter å leva opp til.
Det er lovlegheit, sanning, lojalitet, fagkunne, partipolitisk nøytralitet
og objektivitet, openheit og god styring og leiing. Eit embete i
staten inneber for den einskilde å forplikta seg til å fylgja desse
krava i arbeidet sitt kvar dag. Til no har det vore krav i Grunnlova
om at embetsmenn skal gjera ein høgtideleg eid til Grunnlova og
kongen når dei går inn i stillinga.
Me går snart inn
i ei helg der me skal feira 17. mai utan å kunna arrangera barnetog
slik me er vane med. Då kjenner me kor viktige dei tradisjonane
me har for å binda oss saman og uttrykkja viktige verdiar, er. På
same vis er eiden som ein embetsmann og -kvinne gjer når dei får
stillinga si i staten – ein god tradisjon som syner alvoret i dei
oppgåvene embetsmannen er sett til å forvalta, og det ansvaret er
forankra i krav og verdiar i Grunnlova.
Eg tykkjer denne
tradisjonen er god og skal vara ved. Difor går me imot denne endringa.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se voteringskapittel