Arne Nævra (SV) [12:23:00 ] : Aller først vil jeg gjerne si
at i denne interpellasjonen vil jeg verken polemisere eller gå til
angrep på den nye statsråden, sjølsagt, sjøl om han nå representerer
regjeringa i samferdselsspørsmål.
Det forholdet
som jeg tar opp i dag, og som også har konkretisert seg i et Dokument
8-forslag som nå ligger i transportkomiteen, er veldig alvorlig,
og det er viktig. Det dreier seg altså om veibygging, størrelser,
behov og prioriteringer. Saken dreier seg konkret om miljø, om klima
og om masse penger, og det dreier seg om ny kunnskap, både fra forskningsmiljøene
og fra departementets egen fagetat, Statens vegvesen. Valg av konsepter
for veibygging på et tidlig stadium er viktig for kostnader, for
klimagassutslipp og for miljø- og arealbelastninger.
Så har jeg lyst
til å trekke inn litt historikk: Grunnlaget for inneværende NTP,
riksveiutredningen i 2015, la opp en slags edruelig utbygging med
en blanding av to- og trefeltsveier og noe firefelts motorveier.
Men daværende statsråd fra Fremskrittspartiet og sittende regjering
la utredningen til side og lagde sin motorveiplan i stedet. Jeg
mener å huske at dette grepet økte kostnadene med rundt 550 mrd.
kr innen 2050. Enorme summer! Det var altså motorveiene som skulle
prioriteres, ikke jernbanen, ikke fylkesveier, ikke trygge bruksveier
i distriktene. Det var firefelts veier for 110 km/t som skulle binde
landet sammen, ikke moderne, tosporet høyhastighetsbane.
Nye Veier AS ble
opprettet som et verktøy for gjennomføringen av drømmen om firefelts
motorveier i de store korridorene, mens Statens vegvesen på et vis
ble vingeklippet. Dermed ble det satt i gang bygging av firefelts
motorveier i de store korridorene, mot Kristiansand og Stavanger,
det gjelder E18 og E39, og nordover mot Trondheim, og mot Sverige,
altså E18 og E6. Dette skjer før det blir bygd moderne, tosporet
jernbane i samme korridor, og i beste fall blir jernbanen bygd samtidig
med firefelts vei. Da kan vi tenke på fellesprosjektet langs Mjøsa,
og vi kan tenke på fellesprosjektet Ringeriksbanen/E16. Tror man
at dette vil øke eller minske biltrafikken? Det blir selvfølgelig
en enorm stimulans til mer trafikk på disse veiene. Selvfølgelig
gjør det det.
SV har vært av
den mening at vi først burde fått en moderne tosporet jernbane i
disse korridorene, og så skalert veien – etter behovet – etterpå.
Det burde være en normal, logisk slutning. Jeg har selvfølgelig
ingen vanskeligheter med å forstå at det ville vært uholdbart med
en to- og trefeltsvei nedover i Vestfold, og nedover mot Telemark,
uten at jernbanen er bygd først. Alle som har sittet i kø nedover
mot Sørlandet, skjønner dette.
I tillegg til
en stadig større klima- og miljøbevissthet i samfunnet, har det
altså kommet nye utredninger som gjør det helt nødvendig å tenke
nytt rundt bygging av firefelts motorveier. I oktober 2019, altså
i fjor, kom det to grundige utredninger fra Statens vegvesen om
fart og lønnsomhet for smalere firefelts motorveier i forhold til to-
og trefeltsveier. Konklusjonen var at tofeltsvei med et og annet
ekstra forbikjøringsfelt, også til tre felt, var langt rimeligere
og gir helt marginalt dårligere framføring enn smale firefelts veier
når gjennomsnittstrafikken er på opptil 12 000 ÅDT.
Både det å bygge
motorveier for 120 km/t og det å la smal firefeltsvei for 110 km/t
erstatte to- og trefeltsvei for 90 km/t er altså, ifølge Statens
vegvesens utredning, ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette må jo
transport- og kommunikasjonskomiteen merke seg, dette må statsråden
merke seg, og stortingsflertallet må merke seg disse konklusjonene.
Vi håndterer enorme pengesummer på veiutbygging i dette landet.
En av de viktigste konklusjonene var at på strekninger med mindre enn
15 000 ÅDT vil en to- og trefeltsløsning greit klare trafikkavviklingen,
altså opp til 15 000 ÅDT. En kan godt prøve å huske det framover,
det er greit å ha det tallet.
NTNUs forskningsleder
Gro Holst Volden påpekte i forbindelse med en presentasjon av en
forskningsrapport i Oslo 4. februar i år at den viktigste måten
å få ned kostnader på, er å velge rett konsept på et tidlig stadium, underforstått
vurdering av veistørrelsen i KVU-stadiet. Dette var basert på en
følgestudie som ble gjort av Nye Veiers E18-utbygging Dørdal–Grimstad.
Likevel har Nye Veier AS fått stadig nye, større oppgaver, og de
er altså rigget for den oppgaven de er satt til, å bygge firefelts motorveier.
Man har bestemt seg, på et vis, på forhånd, med potensielt store
kostnader for klima og miljø, statskassen og bompengebetalere, uten
at gevinsten er i nærheten av å veie opp for det. Det blir firefelts
motorveier. Det er mantraet.
Bilistene betaler
en stor del av kostnadene til nye motorveier. Bare i juni 2019 tror
jeg de fleste i transportkomiteen husker at de garanterte for over
20 mrd. kr i bompenger, på fire prosjekter, her i salen. Statsråden har
svart på to skriftlige spørsmål til meg i løpet av de siste ukene,
både om historikken i veistørrelser og om hva som er planlagt av
motorveier framover i forhold til trafikkmengden. Så vidt jeg kan
forstå, framgår det av svarene at på de 22 strekningene som er åpnet
fra 2013 og til nå, er fire under 12 000 ÅDT og åtte under 15 000 ÅDT.
Også framtidige
prosjekter som ligger klare i løpet, kan tyde på at firefeltsveier
velges på fem–seks prosjekter under 15 000 ÅDT i årene som kommer.
På toppen av det hele har altså Nye Veier AS nylig tatt til orde
for at smalere firefeltsveier kan gjennomføres helt ned til 8 000
ÅDT. Er vi da på ville veier? Det spørsmålet må vi stille oss.
Framtidige veiprosjekter
kan altså bli enda mer overdimensjonerte dersom vi ikke nå setter
oss ned og tenker over hva vi gjør. Som forklaring på oversikten
understrekes det i svaret fra statsråden at en alltid vurderer prognosene
for trafikkbildet 20 år fram i tid. Men da må jeg spørre: Vil man
ikke ta noen grep – ingen grep – for å få ned trafikken, slik at
prognosene på et vis blir gjort til skamme? For det må vi, rett
og slett.
Så hvordan står
det til i andre land? Det er et nærliggende spørsmål. To- og trefeltsveier
brukes i mange land i Europa – og det til langt høyere ÅDT enn i
Norge. I Sverige er to forskjellige typer 2+1-veier i bruk. Rundt
300 km er klassifisert som motortrafikkvei. Disse har planfrie kryss
og midtdeler, og da har de omtrent lignende sikkerhetsnivå som firefelts
motorveier. I Tyskland har 2+1-veier faktisk vært i utstrakt bruk
over tid for ÅDT mellom 15 000 og 25 000. Tenk på det! Høyeste observerte
verdi er 30 000 kjøretøy per døgn.
Så til trafikksikkerhet:
Statens vegvesen sier at to- og trefeltsveier med fartsgrense på
90 km/t på dagstrekninger gir om lag 10 pst. lavere ulykkesrisiko
enn smale firefelts motorveier. Utredningen viser også at da Sverige økte
farten på en del eksisterende motorveinett fra 110 til 120 km/t,
økte personskadeulykkene med om lag 10 pst. på disse strekningene.
Det er fortsatt sånn at fart dreper. Det skal vi ikke glemme, det
skal vi ta med oss videre.
Forskning viser
generelt at det er fysisk skille mellom kjøreretningene som er viktig,
ikke antall kjørefelt. Når farten øker, blir det flere og mer alvorlige
ulykker. En firefelts motorvei for 110 km/t er derfor mer trafikkfarlig
enn en to- og trefeltsvei for 90 km/t, når begge har midtdeler.
Derfor er konklusjonen
min, som munner ut i et spørsmål: Vil statsråden vurdere skaleringen
av nye riksveiprosjekter i lys av Statens vegvesens klare konklusjoner
og viktige miljøhensyn?
Statsråd Knut Arild Hareide [12:32:59 ] : Eg vil takke interpellanten
Arne Nævra for å invitere til ein spennande og viktig debatt for
Stortinget. Min intensjon er ikkje minst at me skal byggje dei riktige
vegane for framtida. Da er eg einig i det representanten Arne Nævra
seier, at nettopp det med kva nytte desse vegane gir, har stor betyding.
Sjølvsagt betyr trafikksikkerheit noko, det må me fokusere enda
meir på framover, og sjølvsagt har kostnadene stor betyding.
Så har eg berre
lyst til her i starten å trekkje fram tre dimensjonar som viser
at dette òg reelt sett kjem til å vera viktig å fokusere på. Nå
ser me altså at dei første førarlause bilane kjem. Kva betyding
har det for kva standard me treng, for kva kapasitet me treng? Der
skal eg vere ærleg og seie at me har ikkje alle svara i dag, men
det er all grunn til å tru at nokre av dei svara får me dei komande
åra, og det må me ta med oss.
Me har òg hatt
ei historie i vårt land der veksten i biltrafikken ofte har blitt
betydeleg større enn me hadde føresett. Eit område som eg kjenner
godt til, er strekninga mellom Lyngdal og Flekkefjord. Det var eit
OPS-prosjekt som blei opna i 2006, og nå er me allereie i full gang med
å planleggje ein ny veg i det området. Det synest eg viser at me
ikkje har treft heilt godt, når me allereie 14 år etter må sjå på
ein ny veg.
Det er òg viktig
å sjå på den utviklinga me har når det gjeld nullutsleppsbilar i
landet vårt. Tala frå januar viser at 43 pst. av alle nye bilar
i dette landet var nullutsleppsbilar. Tala var endå høgare for februar.
Det er òg ei utvikling som fortset.
Utfordringa med
bompengesituasjonen i juni 2019, som me alle opplevde var krevjande,
som òg interpellanten viste til i sitt innlegg, viser at me må byggje
på eit riktig nivå. Det er til det beste for alle.
Det er ikkje tvil
om at det er løyvd betydelege midlar til å byggje ut vegnettet i
Noreg, bl.a. for å få betre framkome og trafikksikkerheit. Me kjem
framleis til å satse på utbygging av vegane våre for å leggje til
rette for eit effektivt og framtidsretta transportsystem i Noreg.
Når me set av
så store ressursar til investeringar i vegsektoren, meiner eg det
er viktig at me tenkjer nøye gjennom korleis me får mest mogleg
igjen for desse pengane. Samferdselsdepartementet har dei siste
åra arbeidd aktivt med å sjå nærare på korleis me kan få mest mogleg
veg igjen for pengane me investerer, med særleg vekt på å redusere
kostnadene og auka nytten i framtidige vegprosjekt.
På bakgrunn av
anbefalingar frå Statens vegvesen og Nye Vegar AS bad derfor Samferdselsdepartementet
i mars 2019 Statens vegvesen om å greia ut nærare om smal firefeltsveg
med 110 km/t bør innførast som ein eigen standard i vegnormalane.
Tanken har bl.a. vore å sjå nærare på om smal fireveltsveg kan vere
eit fornuftig alternativ til to- og trefeltsveg på strekningar med
middels trafikk, og også om smal firefeltsveg kan erstatte full
firefeltsveg på strekningar med noko høgare trafikk. Smal fireveltsveg
kan vere aktuelt på strekningar som bind byar eller regionar saman,
og der meirkostnaden i forhold til ein to-/trefeltsveg blir sett
på som liten, eller at høg fart og høg standard kan bidra til samfunnsøkonomisk
lønsemd.
Samferdselsdepartementet
har derfor bedt Statens vegvesen spesielt greie ut om smal fireveltsveg
med fartsgrense 110 km/t bør innførast som eit alternativ til to-/trefeltsveg
med fartsgrense 90 km/t på vegar i ÅDT-intervallet 6 000–12 000
bilar. Samtidig er Statens vegvesen bede om å greie ut om ein slik
smal firefeltsveg kan innførast som eit alternativ til full firefeltsveg
med fartsgrense 110 km/t der ÅDT-intervallet er 12 000–20 000 bilar.
Samferdselsdepartementet
har samtidig presisert at det i utgreiinga er føresett at det skal
gjerast vurderingar i kvart enkelt prosjekt om alternativet med
smal firefeltsveg har høgare samfunnsøkonomisk lønsemd enn alternativa
full firefeltsveg eller to-/trefeltsveg. Tanken har vore at dette
opnar for ein større fleksibilitet i praktiseringa av vegnormalane
enn det me har i dag, nettopp for å få dei riktige vegane.
Samferdselsdepartementet
bad om at utgreiinga av desse spørsmåla blei send på offentleg høyring,
og Statens vegvesen sende si utgreiing om smal firefeltsveg på høyring
i oktober 2019, med høyringsfrist 10. februar. No jobbar Statens
vegvesen med å sette saman høyringsuttalene, og dernest vil saka
bli sendt over til Samferdselsdepartementet for behandling så snart
etaten er ferdig med arbeidet.
Eg skal ikkje
føregripe kva Samferdselsdepartementet landar på i denne saka, og
kva regjeringa landar på. Det finst argument både for og imot å
innføre moglegheit for smal firefeltsveg i norske vegnormalar. Eg
vil på bakgrunn av utgreiinga frå Statens vegvesen og høyringsuttalene
setje meg grundig inn i alle sidene av saka før eg tar ei avgjerd.
Men eg kan forsikre om at spørsmål som har med trafikksikkerheit,
kostnader, trafikantnytte og miljøomsyn å gjere, vil bli tillagt
stor vekt i dei vurderingane som blir gjorde.
Så tar Arne Nævra
bl.a. opp riksvegutgreiinga i 2015, som konkluderte med at to-/trefeltsvegar
i større grad oppfyller viktige samfunnsbehov enn firefelts motorvegar
på mange strekningar. I riksvegutgreiinga frå 2015 blei val av vegstandard
basert på vegnormalane som gjaldt på dette tidspunktet. Utgreiinga
samanlikna derfor ikkje to-/trefeltsveg og firefelts motorveg på
dei same strekningane.
Sjølv om det ikkje
blei gjort nokon direkte samanlikningar i utgreiinga i 2015, blei
dette gjort i motorvegutgreiinga frå 2016. Her viste utgreiinga
at motorveg gav like god samfunnsøkonomi som eller betre samfunnsøkonomi
enn to-/trefeltsveg for fire prosjekt, men i all hovudsak viste
berekningane at to-/trefeltsveg hadde best samfunnsøkonomi.
Eg meiner dette
er ein viktig debatt å ta. Korleis me byggjer riktig for framtida,
er vårt ansvar. Me har no store satsingar på veg. Det er viktig
at me da gjer dei kloke vurderingane. Som eg seier, er nettopp det
perspektivet som går på økonomi, kva som gir den beste nytten, framkome,
trafikksikkerheit og miljøomsyn, det me må ta med oss.
Me byggjer nå
for ei ny tid, der det kanskje blir andre vekstanslag, der – som
eg òg seier – bilparken vår heldigvis blir betre og meir miljøvenleg,
men der det òg kjem teknologiskift som gjer at den typen spørsmål
reelt sett kan vere endå vanskelegare og utfordrande å svare på, og
da er det viktig at me nettopp òg har ein større fleksibilitet.
Arne Nævra (SV) [12:41:41 ] : Jeg takker statsråden for svarene,
sjøl om han kanskje ikke helt kommenterte i hvilken retning han
vil gå. Men jeg liker at statsråden har en åpen holdning, og sjølsagt
at han signaliserer at han skal bygge de riktige veiene. Så får
vi se hva det innebærer etter hvert. Jeg savnet kanskje at statsråden foretok
en liten sammenligning med tanke på vei i forhold til jernbane i
de samme korridorene, og at han kommenterte rekkefølgen på utbyggingen
av jernbane og vei som vi har vært vitne til. Det er ganske vesentlige spørsmål.
Statsråden nevnte
også ny teknologi, og det er helt klart avgjørende viktig. Vi skal
være foroverlent og ikke bakoverlent, vi skal tenke på ny teknologi,
hva det innebærer. Og jeg tror nok vi kan si at det ikke nødvendigvis er
autonomi, altså selvkjørende kjøretøy, som er det viktige, men at
bilene snakker sammen, som kan bety veldig, veldig mye. Det kan
bety, slik alt tyder på, at bilene trenger mindre plass på veien.
Det vil altså på et vis underbygge noe av den holdningen jeg har
i disse spørsmålene.
Det hører også
med i bildet at ikke-prissatte kostnader er lite vektlagt i samfunnsanalysene.
Det gjelder arealnedbygging, større utslipp, høyere energibruk,
osv. Uansett energikilde vil biler forårsake mye svevestøv og mye
mikroplast fra dekkene. Det har nylig kommet fram nye tall: Det
slippes ut 5 000 tonn mikroplast fra norske bildekk hvert år. Det
spiller ingen rolle om det er elektriske biler eller fossilbiler;
det slippes ut 5 000 tonn mikroplast fra dekkene våre. Dette havner
sjølsagt i stor grad til slutt i havet.
Det er også sånn
at energiforbruket øker kolossalt med økt hastighet, eksponentielt
nesten over 90 km/t – presidenten ser at jeg kikker mot Fremskrittspartiets
representanter i salen. Og det er klart at det vil bli en kamp om
energien i framtiden, uansett hvilke biler vi har. Det blir en kamp
enten det er elbiler eller fossilbiler. Sånn blir det.
Også fart betyr
mye i modellene til samfunnsanalytikerne, dette med hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt
– 110 eller 120 km/t betyr masse. Da kommer representantene Hoksrud
og Johnsen og de andre fort fram: Det gir bedre samfunnsøkonomi.
Men det er altså store haker ved det, både hensynet til trafikksikkerhet og
hensynet til utslipp. Og jeg må vel spørre på nytt: Burde ikke slike
avgjørende forhold, ikke-prissatte hensyn, faktisk telle mer i veiplanleggingen?
Statsråd Knut Arild Hareide [12:45:04 ] : Eg er einig med representanten
Nævra nettopp når han peikar på at dette ikkje berre gjeld det at
bilane kan bli sjølvkøyrande, men òg den teknologiutviklinga som
ligg føre, og kva kapasitet me treng. Det gjer at me i realiteten
får nye moglegheiter og må sjå på analysane våre på ein ny måte.
Det er ikkje tvil
om at eg synest dette med smal firefeltsveg er spennande, for det
er ei reell moglegheit til å treffe betre. Den strekninga som har
det i dag, er Grimstad–Kristiansand. Det blei i si tid gjennomført
som eit OPS-prosjekt . Da har eg lyst til å presisere at vegbreidda er
akkurat den same, men det er vegskuldra som er annleis, og òg partiet
mellom dei to banene som møtest. Eg legg òg merke til at både Statens
vegvesen og Nye Vegar peikar nettopp på moglegheitsbildet her.
Signalet frå meg
er at her har me ikkje konkludert, men at eg synest nettopp perspektivet
med nye, smale firefeltsvegar absolutt gir oss nokre moglegheiter
me bør sjå på. Nå skal me få arbeidet frå Statens vegvesen ferdig før
me behandlar det. Smalare firefeltsveg handlar jo òg om at me bruker
mindre areal, som er ei reell utfordring som representanten Nævra
tar opp, og som òg går på jordvernsspørsmål knytte til utbygging.
Så til spørsmålet
om veg og jernbane: Ja, me har nå hatt nokre prosjekt. Me hadde
Mjøs-prosjektet der me bygde veg og jernbane saman, me har fellesprosjektet Ringeriksbanen,
vestpå har me òg K5-prosjektet Arna–Stanghelle og vidare derfrå
som byggjer veg og jernbane saman. Me må nettopp gjere oss evalueringar
av det. Men strukturen slik han er i Noreg i dag, er at me treng både
meir veg og meir jernbane for å lykkast med dette.
For å summere
opp: Dette meiner eg er eit veldig viktig og spennande arbeid, og
det er meir krevjande enn det var berre få år tilbake i tid, gjennom
den utviklinga me ser. Det gjer det desto viktigare å prioritere dette
arbeidet. Derfor ser eg fram til å ta fatt på det arbeidet som no
Statens vegvesen har sluttført, og som har vore på høyring, for
å konkludere rundt det.
Helge Orten (H) [12:48:17 ] : Jeg vil få lov til å takke interpellanten
for å reise en interessant debatt. Det er en interessant debatt
både ut fra et faglig ståsted og også ut fra et prioriteringsspørsmål,
sett framover. Så vil jeg også takke interpellanten for at han så
tydelig understreket den massive satsingen vi har hatt på samferdsel
siden 2013, på jernbane, men ikke minst på vei, med over 80 pst.
økning i denne perioden. Vi ser også at vi har fått et representantforslag
fra den samme representanten, med flere, levert til komiteen, så
dette er en debatt som vi sånn sett får rikelig anledning til å
komme tilbake til i komitéarbeidet.
En av de store
utfordringene i samferdselssektoren har vært betydelige kostnadsøkninger
for prosjekter fra de kommer inn i Nasjonal transportplan, til de
blir gjennomført og ferdigstilt. Derfor er det ikke nok å bevilge mer
penger til veibygging, vi må også gjennomføre reformer slik at vi
kan få mer igjen for hver krone som blir brukt. Etableringen av
Nye Veier har vært et slikt tiltak, som har vist at det går an å
tenke nytt. Forutsigbare bevilgninger og økt involvering av entreprenørene
i den tidlige planleggingsfasen har bidratt til økt innovasjon, redusert
risiko og lavere kostnader. Det nytter altså å tenke nytt og utfordre
både eksisterende veinormaler og etablerte måter å jobbe på.
Statens vegvesen
endrer nå sin organisering, og målet må være at fagmiljøer i både
Nye Veier og Statens vegvesen kan utfordre hverandre og bidra til
å utvikle norsk veibygging ytterligere. Jeg har stor tro på at dette vil
gi gode resultater for begge organisasjonene og bidra til å øke
samfunnsnytten i prosjekter.
Vi ser også at
bruk av offentlig-privat samarbeid, OPS, gir betydelige innsparinger
og bidrar til at vi får mer igjen for hver krone som blir benyttet
til veibygging.
Så er det viktig
å se investering, drift og vedlikehold i sammenheng. Det gir et
bedre og mer helhetlig bilde av prosjektets livsløpskostnader samtidig
som det bidrar til mer langsiktige investeringer med en høyere total nytte.
Men en slik tilnærming forutsetter at forventet langsiktig utvikling
i trafikken legges til grunn når veiene skal dimensjoneres. Det
er ikke god samfunnsøkonomi å bygge veier som er underdimensjonert,
og der det må iverksettes nye tiltak kun få år etter at prosjektene
er ferdigstilt. Høyres grunnleggende utgangspunkt er at veiene må
dimensjoneres ut fra behovet. Det betyr at det bygges firefeltsveier
der det er behov for det, og to- og trefeltsveier der det er riktig.
Etter vår mening må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt
prosjekt, der den løsningen som gir størst samfunnsnytte, blir valgt.
Det er positivt
at både Statens vegvesen og Nye Veier AS har utredet smal firefeltsvei
med 110 km/t som et alternativ til dagens to-/trefeltsveier med
90 km/t der trafikkgrunnlaget er mer moderat, og at det blir vurdert
om dette bør etableres som en egen standard i veinormalene. Vi er
positive til at det etableres økt fleksibilitet i veinormalene på
dette punktet. Det forutsetter selvfølgelig at trafikksikkerheten
er godt ivaretatt, og at samfunnsnytten av prosjektene bedres, det
vil si at den økte nytten av smal firefeltsvei er høyere enn den
eventuelt økte kostnaden. Det er en vurdering som må gjøres i hvert
enkelt prosjekt.
Så registrerer
jeg videre at interpellanten er motstander av firefeltsveier og
ønsker å bygge to- og trefeltsveier uten å ta tilstrekkelig hensyn
til det framtidige behovet. Vår tilnærming bygger på at veiene må
dimensjoneres ut fra et langsiktig behov, og at ordinær firefeltsvei eller
smal firefeltsvei kan være et godt alternativ til to-/trefeltsveier,
men at dette må baseres på konkrete kost–nytte-vurderinger i hvert
enkelt prosjekt.
Bård Hoksrud (FrP) [12:52:39 ] : Representanten Nævra tar opp
en problemstilling. Jeg skjønner at han er veldig opptatt av at
han ikke vil bygge firefeltsvei. Egentlig kunne man kanskje tenke
at han heller ville hete «Snævra», for det handler faktisk om at
han ønsker å innsnevre og ha mindre firefelts motorvei i dette landet,
og vil ha to- og trefeltsvei. Når man prater om prosentregning eller
om gjennomsnitt, er det ganske morsomt, for prosentregning handler
om hva man tar utgangspunkt i. 10 pst. kan høres veldig mye ut,
men hvis man ser på ulykkene, er det veldig lite. Eller for å si
det sånn: Hvis man har 20 grader i fryseboksen og 20 grader på komfyren,
blir det i hvert fall veldig kaldt, og det kan bli litt varmt, men
gjennomsnittet er at det er null. Jeg er ikke sikker på om det vil
være greit å bruke 60 grader isteden, det ville satt mer fyr i personen
enn 20 grader, for det er jo greit.
Jeg mener man
må se hva dette egentlig dreier seg om. Jeg mener det er fantastisk
bra å få smale firefeltsveier – det er like god veibredde, det er
litt smalere på midten og litt smalere på siden – hvis alternativet
er å bygge en to- eller trefeltsvei. Det høres ut som at hvis man
bare bygger to- og trefeltsveier, er det ingen problemer. Da tør
jeg minne denne forsamlingen om hvordan det var å kjøre nedover
i Buskerud, å komme til Drammen og stoppe omtrent når man kjørte
inn i tunellen, for der var det bare ett felt videre, eller å kjøre
nedover i Vestfold da man under rød-grønne regjeringer bygde litt
klattvis og delt. Men nå har vi fått noen som tenker helhetlig og skikkelig.
Det er bare å reise til Bamble og se hvordan man bygger der, slik
man endelig bygger når Fremskrittspartiet sitter med samferdselsministeren.
Da bygger man en skikkelig firefeltsvei – litt smalere, men en god
vei. I går møtte jeg et par som akkurat hadde kjørt på den veien
og syntes det var en fantastisk herlig vei å kjøre på. Man tenker
litt annerledes og bygger litt annerledes.
Nå skal komiteen
til Telemark. Jeg gleder meg til å ta med meg representanten Nævra,
for da skal vi se på den gamle Breviksbrua der. Og så er det den
brua som sto ferdig i 1996, som ble bygd som en tofelts bru istedenfor
firefelts, fordi prognosene sa at det ikke ble så stor vekst i trafikken.
Realiteten var at ti år etterpå var veien for dårlig, og man måtte
bygge en ny vei ved siden av. Nå skal man bygge en ny bru ved siden
av den brua som er der i dag. Det betyr at da får vi tre bruer.
Jeg er ikke sikker på om det er veldig bra, verken for miljøet eller
for dem som er opptatt av dyrket mark. Det kan hende det er smart
å gjøre det ordentlig med en gang, og det er det Fremskrittspartiet
er opptatt av. Derfor sier vi at noen steder kan man faktisk bygge
en smal firefeltsvei med god standard og sørge for trafikksikker
vei. Jeg mener at det blir mer og bedre trafikksikker vei også.
Jeg hører hva man sier, men jeg tror det er mye modeller, og realiteten
er at på ny E18 gjennom Vestfold har det vært svært få ulykker med
alvorlig utfall. Det er knallbra, og det viser at det er viktig
å bygge skikkelig vei. Det skal Fremskrittspartiet fortsette å kjempe
for i denne salen fordi vi mener at det er viktig. Vi er dypt uenig
i representanten Nævras forslag om snevre veier.
Jeg synes det
er herlig hver gang representanten minner oss på at vi er glad i
å bygge skikkelige firefelts motorveier i dette landet, for det
handler faktisk om å bygge for hele landet. Det spesielle er at
også Senterpartiet er litt skeptisk til å bygge skikkelige firefelts
motorveier eller litt smale firefelts motorveier og heller vil bygge
to- og trefeltsveier. Dette handler jo om distriktene. I Oslo og
Oslo-området bygger man stort sett ordentlige firefelts motorveier
med bred veiskulder osv., men Senterpartiet vil sørge for at folk
i distriktene, hvor man kunne bygget en skikkelig, smal firefelts
motorvei, ikke skal få den muligheten som man skal få andre steder.
Da har jeg bare lyst til å vise til E134. Da Fremskrittspartiet
i Stortinget for noen år tilbake – ganske mange år tilbake – foreslo
å bygge en firefelts motorvei over E134 mellom øst og vest, ble
vi ledd litt av. Da er det morsomt at Nye Veier, som er det nye
selskapet, sier at det er fullt mulig, de ser på den muligheten.
Det viser at det er mulig å gi folk skikkelige, trygge, gode og
trafikksikre firefeltsveier.
Bengt Fasteraune (Sp) [12:57:53 ] : Stortinget har satt fem
mål for utbygging, drift og vedlikehold av veinettet i Norge. Det
er
framkommelighet:
en enklere reisehverdag og økt konkurranseevne for næringslivet
mer
for pengene
effektiv
bruk av teknologi
nullvisjon
for drepte og hardt skadde
bidra
til oppfylling av Norges klima- og miljømål
Målene er, som
alle her i salen kjenner til, nedfelt i Nasjonal transportplan.
Samfunnsøkonomisk
lønnsomhet framstilles ofte som et faglig nøytralt svar på hva som
er best for samfunnet, og måles med betalingsvillighet for tiltaket
minus kostnader. Dette gjør at et tiltak kan være svært dyrt, men
allikevel bli det mest lønnsomme. Det som måles, er hva samfunnet
samlet sett er villig til å betale for et tiltak, og gir ikke svar
på hva som er til samfunnets beste i vid forstand. Slike beregninger
alene er mindre egnet til å fatte beslutninger om hvilke veiklasser
som bør inngå i veinormalene. Beslutningsgrunnlaget bør derfor suppleres
med andre vurderinger. Det er det denne debatten dreier seg om.
Fordelingshensyn
er svært viktig i beslutninger om samferdselsprosjekt, ikke bare
samfunnsøkonomiske analyser. Da bør fordelingshensyn ha en mer framtredende
plass i faglige utredninger, ellers vil de geografiske ulikhetene
fortsette å øke.
Se for deg to
veiprosjekt: Det ene kutter reisetiden for pendlere i nærheten av
en storby og gir ifølge nytte-kostnadsanalysen et samfunnsøkonomisk
overskudd på 30 øre per krone investert – en typisk høystandard
firefelts motorvei. Det andre prosjektet gir raskere og sikrere
vei i et distriktsområde der mange er avhengige av bil, men analyser
viser et samfunnsøkonomisk tap på 20 øre investert. Den veien kommer
da aldri.
Hva skal prioriteres?
Mange samferdselsprosjekt er ulønnsomme, og det er vanskelig å påvise
hvilke hensyn som faktisk styrer geografisk fordeling. Hvilke analyser som
skal gjøres av fagfolk, er det springende punktet. Fordelingshensyn
er politisk, men fagfolk må ta mer ansvar. En differensiert veistandard
er et godt eksempel på at fagfolk tar ansvar og peker på samfunnsnyttige
prosjekt.
I brev fra Samferdselsdepartementet
i mars 2019 ba man Statens vegvesen, som det har blitt referert
til tidligere, utrede en firefeltsvei med 110 km/t. Det skal utredes
hvordan en slik vei skal utformes, og for hvilke trafikkmengder
den eventuelt bør benyttes. En sammenstilling av to-/ trefeltsvei
med fartsgrense på 90 km/t og en smal firefeltsvei med fartsgrense
på 110 km/t viser at investerings- og ulykkeskostnader faktisk vil
være lavest med en to-/ trefeltsvei. Tidskostnadene vil selvfølgelig være
lavest for firefeltsalternativet.
For prosjektene
som er testet ut, er hovedkonklusjonen at en firefelts motorvei
med fartsgrense på 110 km/t vil ha en lavere netto nytte – være
mindre lønnsom – enn en to-/trefeltsvei med fartsgrense på 90 km/t.
Men det er kapasiteten som er interessant her. Det er klart at to-/trefeltsvei
har god avviklingskvalitet ved trafikk opp til ÅDT 15 000. Firefeltsveien
har god avvikling opp til ÅDT 45 000. Det er ÅDT som må bestemme
hva vi skal bygge. Det er det som er viktig, for det har noe med
kostnader å gjøre.
Andre sammenstillinger
er gjort mellom en firefeltsvei, 20 m, og en normert firefeltsløsning
med ÅDT 12 000–20 000. Begge veiene har fartsgrense på 110 km/t.
Veiene med bred 23 m medfører økte investerings-, drifts- og vedlikeholdskostnader
og økte arealinngrep, men har lavere ulykkeskostnader enn den smale
firefeltsveien. Et beregningseksempel viser at den samfunnsøkonomiske
nytten er tilnærmet lik for de to firefeltsalternativene.
For å sikre en
enhetlig standard og kostnadseffektive løsninger på det overordnede
veinettet bør løsninger med firefeltsveier og trafikkmengder lavere
enn ÅDT 12 000 godkjennes av nasjonal veimyndighet. Det må være
noen som sier hvor vi skal bygge de forskjellige veiene.
Nye Veier er inne
på den samme tankegangen. De vil ha en smalere firefeltsvei. Det
er litt andre normer enn det Vegvesenet har lagt opp til. Men de
er også tydelige på at her er det ÅDT som er viktig for hvilket
valg man bør ta, og valget bør være mellom to-/trefeltsvei og firefeltsvei,
stor eller liten.
Heidi Greni hadde
her overtatt presidentplassen.
Jon Gunnes (V) [13:03:10 ] : Jeg vil også takke representanten
Arne Nævra for en god interpellasjon.
Det er helt klart
veldig forskjellige synspunkter, til og med blant trafikkforskere,
på nytteverdien av firefelts, to-/trefelts og problematikken rundt
det, både brede og smale. Jeg hadde ønsket at SV kanskje var litt
mer opptatt av å gå inn i de forskjellige prosjektene og se på hvilke
utfordringer man har med de veiene som er der i dag, hvilke utfordringer
man hadde fått hvis man hadde valgt en to-/trefelts, og hva man
oppnår med f.eks. en firefelts.
Mine to eksempler
er fra Trøndelag. Representanten Nævra nevnte dem i innledningen
sin. Nye Veier hadde fått to prosjekter i Trøndelag, som vi vedtok
i juni i fjor, det er riktig. SV stemte imot, og det forundrer meg lite
grann. Venstre og jeg har i hvert fall ingen dårlig samvittighet
for at vi stemte for disse firefeltsveiene.
Først til Melhus–Ulsberg:
Melhus–Ulsberg er i den kategorien som Arne Nævra snakker om. Ja,
den har ikke en ÅDT på over 15 000 biler, men i dag er det en meget
trafikkfarlig strekning, som går gjennom mange tettbebygde strøk
og har en gjennomsnittshastighet i løpet av de sju–åtte milene på
ca. 60 kilometer i timen. Statens vegvesen hadde et prosjekt med
to- og trefeltsveier. Da klarte man kanskje å oppnå rundt 75 kilometer
i timen. Så kom Nye Veier inn og fikk det i sin portefølje, og ut
fra de samfunnsøkonomiske kriteriene og beregningene de gjorde,
lå den veldig langt nede på lista. Så gjorde man en helomvending
og fant noen billige løsninger, noen kryssløsninger o.l., i god
dialog med lokale politikere og lokale myndigheter, samtidig som
man utvidet til firefelts. Det var for å øke farten – Arne Nævra
har helt rett i at det primært var for å øke farten.
Men når vi ser
på utviklingen på den veien, så er det en næringsvei. Over 25 pst.
– kanskje opp i 30 pst. om få år – av trafikken som bruker den veien,
er store trailere. Det er laks som skal til Europa, som enten er
slaktet på Hitra eller Frøya eller lenger nord i Trøndelag, eller
også i Nord-Norge, som skal nedover den veien. En meget stor trafikkmengde
utgjøres av disse kjøretøyene, og vi regner med at den bare øker.
Da synes jeg det er helt riktig å bygge en firefeltsvei, slik at
man får en helt klart mye mer trafikksikker vei. Man hindrer heller
ikke privatbiler eller annen næringstrafikk, for da får man et forbikjøringsfelt.
Den andre strekningen
er fra Trondheim inn mot Åsen, og man passerer flyplassen på Værnes.
Der er det en strekning som i dag er virkelig hardt belastet, med
en ÅDT på 20 000, og vi har noen tunnelløsninger der som er meget
trafikkfarlige. Der må man nå ha atskilte tunneler i fartsretningene.
Vi kan ikke risikere noe – vi må være åpne for at det kan skje en
stor katastrofe på en av de tunnelstrekningene. Jeg håper SV også
ser at når man har behov for å utbedre veien med disse løsningene, med
tunnelløsninger, er det helt andre krav til trafikksikkerhet som
gjør at man velger de løsningene. Representanten Helge Orten ba
også i sitt innlegg om at vi nå ser klart at det kan være løsninger
med to- og trefelts, men at det må vurderes fra prosjekt til prosjekt.
Jeg håper at SV i større grad er med på det, i stedet for at de med
dagens prinsipielle holdning bare sier nei til disse motorveiene.
Tor André Johnsen (FrP) [13:08:08 ] : Jeg må si at hele denne
debatten oppleves helt uvirkelig. Alle land i verden, selv om de
ikke er i nærheten av å ha så god økonomi som det vi har i Norge,
bygger – eller ønsker å bygge – ut et nettverk av trygge, sikre
og framtidsrettede firefelts motorveier, som reduserer ulykker,
reduserer reisetid og knytter regioner og landsdeler sammen. Hele
Vest-Europa bygde ut et nettverk av firefelts motorveier etter andre
verdenskrig. Eisenhower startet en tilsvarende utbytting av Interstate-systemet
i USA på begynnelsen av 1950-tallet. Og Øst-Europa satset også tungt,
delvis med EU-finansierte midler, på utbygging av et tilsvarende
veinett med fire felt så fort Muren falt.
I Norge hadde
vi, eller Arbeiderpartiet – jeg får vel være rettferdig med dem
– faktisk tilsvarende planer på slutten av 1950-tallet og begynnelsen
av 1960-tallet. Bratteli hadde ambisjoner. Det er fælt å si at jeg
synes det var synd at Arbeiderpartiet tapte valget, men akkurat
da var det synd at Arbeiderpartiet tapte, for de hadde ambisjoner
om å bygge ut landet – slik Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre nå gjør – for 60 år tilbake. Vi tok fram planene
fra skuffen, børstet støv av dem og gjennomfører nå mange av de
planene. Og det er ganske oppsiktsvekkende at vi – 60 år etterpå
– fortsatt har partier på venstresiden som ønsker å legge de planene
tilbake i en skuff. Jeg håper ikke Arbeiderpartiet ønsker å svikte
sine tradisjoner og svikte sine forgjengere ved også å legge dem
tilbake i skuffen, men at de heller vil støtte regjeringen i at
vi skal fortsette å bygge landet.
Om noe skulle
vært kritisert her, er det ikke ambisjonen regjeringen har om å
bygge landet. Det burde være kritikk av at tidligere regjeringer
ikke har tatt tak i det for lenge siden, for det veinettet skulle
stått på plass helst før jeg ble født.
På slutten av
1990-tallet leste jeg et meget interessant innlegg i Aftenposten
om E16 fra Kløfta til Kongsvinger. Da hadde regjeringen – det var
vel en ganske rød regjering da, tror jeg – og byråkratene i Vegvesenet
planlagt en såkalt to-/trefelts, som SV har blitt så glad i. Byråkratene
fra Vegvesenet sa selv i intervjuet at det egentlig var behov for
en firefelts motorvei, men fortsatt valgte de den særnorske, dårlige
løsningen med to-/trefelts.
Det er et men,
og et stort og viktig men, for takket være en dyktig Ullensaker-ordfører,
Harald Espelund, og en dyktig veisjef i Statens vegvesen, Stein
Fyksen, kastet de den to-/trefeltsløsningen på havet, holdt jeg
på å si. De skrotet den og valgte heldigvis en løsning med smal firefelts.
Og det er en virkelig smal firefelts på 16,5 meter, men den fungerer
bra. Bilistene er fornøyde. Det er flyt i trafikken, det er trafikksikkert,
og det er vesentlig bedre enn den løsningen som opprinnelig var
planlagt med to og tre felt, som ville gitt kengurukjøring, rykk-og-napp-kjøring
og absolutt ikke vært noe positivt for bilistene eller trafikkflyten.
Helt siden de
første to- og trefeltsveiene ble bygd i Norge, har jeg fulgt nøye
med på den debatten og satt meg ganske godt inn i temaet. Jeg glemmer
aldri en tilsvarende artikkel Hamar Arbeiderblad hadde for over
ti år tilbake. Da var det intervju med en byråkrat fra Vegdirektoratet.
Han var også tydelig på det med kostnadsspørsmålet, at fra to- og
trefeltsvei til en smal firefeltsvei er kostnaden minimal hvis man
ikke har broer og tunneler som på Vestlandet. Her på Østlandet,
hvor vi bygger nye veier nå, er kostnaden omtrent hipp som happ.
Hvis man snakker
med de store entreprenørene, Hæhre, AF, Veidekke, Skanska og Gjermundshaug-gutta fra
Østerdalen, bekrefter også de at merkostnaden for fire felt kontra
to-/tre felt er minimal. De største og mest erfarne entreprenørene
i Norge er ganske tydelige på dette, og de foretrekker faktisk en
standardisert løsning, slik Nye Veier nå har lagt opp til, hvor
man har en smal firefelts, hvor alt er standardisert, i stedet for
å gå ut og inn og fram og tilbake med litt smalt og litt bredt om hverandre.
De har så grovt utstyr og så store maskiner at det faktisk er plunder
og heft for dem å bygge sånne Arne Nævra-veier. De ønsker standardiserte
løsninger med fire felt. Det er raskere, billigere og mer effektivt, både
for dem som skal bygge veiene, og for dem som skal kjøre på veiene.
At SV ikke forstår
det, er ikke overraskende, for SV er mest opptatt av tog. Den kritikken
SV hadde av regjeringen, at vi bare bygger veier, er helt feil.
Jeg vil si at vi har fått til en veldig god balanse. Nå er ikke
Fremskrittspartiet mer i regjering, men så lenge vi satt der, hadde
vi en god balanse med å gi Venstre seire på jernbanesiden og Fremskrittspartiet
seire på veisiden. Det håper vi også regjeringen vil videreføre
framover.
At det er motstandere
mot å bygge bedre, sikrere og tryggere veier, og at de viser til
Sverige, er ikke alltid like relevant. Mange av de svenske veiene
er gamle tofelts som er blitt gjort om til to-/trefelts. Det er
ikke helt nye motorveier i nye traseer. Det er det viktig å skille
på.
Sverre Myrli (A) [13:13:21 ] : Jeg blir bestandig veldig imponert
når folk er så skråsikre i sin sak. Om temaet vi diskuterer i dag,
er det noen som åpenbart mener at det skal bygges mest mulig firefeltsveg
flest mulig steder, og så er det noen på den andre sida som mener
at det ikke skal bygges firefeltsveg i det hele tatt. Jeg vil tro at
det riktige ligger et eller annet sted imellom, og jeg må si at
jeg synes samferdselsministeren hadde en veldig fornuftig og balansert
tilnærming i sitt innlegg.
Det minner meg
litt om en debatt vi også til tider har i denne salen, angående
ferjer eller fjordkryssinger. Da er det noen som er helt overbevist
om at vi skal bygge nye bruer, tunneler og fjordkryssinger alle
steder, og noen på den andre sida som mener at vi ikke skal bygge noen,
og ha ferjer alle steder. Der også tror jeg løsningen ligger et
sted imellom. Noen steder skal vi fortsatt ha ferje, og noen steder
er det riktig å bygge bruer og tunneler – nye fjordkryssinger.
I arbeidet nå
med rulleringen av NTP mener jeg vi skal gjøre det som er riktig.
Noen steder er det åpenbart riktig å bygge to- og trefeltsveg, noen
steder er det riktig å bygge smal firefeltsveg, og noen steder er
det riktig å bygge bred firefeltsveg. Jeg mener at vi kan ikke slå
fast at vi skal gjøre enten det ene eller det andre – bygge bare
firefeltsveg eller bare to- og trefeltsveg. Jeg tror egentlig vi skal
klare å finne gode løsninger på dette i arbeidet med rulleringen
av neste Nasjonal transportplan.
Jeg har lest utredningene
fra Statens vegvesen som Arne Nævra viser til i interpellasjonen,
og jeg må si at jeg synes det er veldig interessant lesestoff. Som
bestandig håper jeg og tror – er helt sikker på – at samferdselsministeren
og regjeringen har lagt merke til det og bruker de argumentene som
der framføres, i sitt arbeid med Nasjonal transportplan. Så må en
veie de ulike hensynene opp mot hverandre, og som jeg startet med
å si: Det finnes ikke én løsning som skal bygges alle steder.
Så vil jeg si
– og et par andre har også tatt det opp – at noen steder har vi
åpenbart bygd veger med for dårlig kapasitet og for dårlig standard.
En av de mest omdiskuterte vegene, med svært mange ulykker, er E16
mellom Bergen og Voss. Noen vil kanskje tro at det er en eldgammel
veg, men det er en veg som ble ferdigstilt på 1990-tallet. Det er
åpenbart at den vegen ble bygd med for dårlig kapasitet. For ikke
å snakke om E39 på Sørlandet, Lyngdal–Flekkefjord, som samferdselsministeren
nevnte. Noen vil kanskje påstå at jeg er veldig gammel, og at jeg
har sittet veldig lenge på Stortinget. Men i min første periode
– i samferdselskomiteen, som det het – var vi og så på hvor den
nye brua over Fedafjorden skulle bygges. Det er ikke så lenge siden.
Den er planlagt, den er bygd, den har vært i drift noen år, og nå
har den vegen for liten kapasitet, og det skal bygges ny firefeltsveg.
Så vi må lære av historien og ta de riktige valgene for framtida.
Så til Bård Hoksrud
– han nevnte E18-utbyggingen i Vestfold. Ja, den var det veldig
riktig å få på plass, men jeg bare minner om at den ble vedtatt
under den rød-grønne regjeringen, iallfall sør for Kopstadkrysset.
Det var vel firefeltsveg bygd på slutten av 1990-tallet og begynnelsen
på 2000-tallet fram til Kopstadkrysset, men utbyggingen sørover
derfra ble vedtatt og ble det fart i under den rød-grønne regjeringen.
På en veg som E18 gjennom Vestfold var det selvsagt helt riktig
å bygge firefeltsveg. Så det er bra Hoksrud minner oss på alt det
gode som ble gjort under den rød-grønne regjeringen – med SV i regjering,
til og med.
Arne Nævra (SV) [13:18:29 ] : Jeg takker for debatten. Hvis
jeg skal oppsummere lite grann, har det i hvert fall vært mange
freske innspill, og det har vært ganske bra innspill sånn innimellom.
Tanken min var i hvert fall å starte en debatt der vi tok opp alvorlige
og seriøse spørsmål som betyr mye i norsk samferdsel.
Om det er jeg
som er innsnevra, eller om det er andre som er det, kan man jo diskutere,
men poenget er i hvert fall at representanten Hoksrud ikke har tatt
inn over seg hva de to FN-panelene har kommet med av alvorlige konklusjoner.
De blir aldri nevnt av Fremskrittspartiets representanter i denne
salen – jeg tror faktisk jeg aldri har hørt det. Det kan være noe
med min hukommelse, men det er fint hvis det kommer en henvendelse
til meg om det hvis det ikke stemmer. Naturpanelet og FNs klimapanel
har kommet med de største advarslene som menneskeheten har stått
overfor. Dette må vi ha i bakhodet hele tida når transportkomiteen skal
diskutere løsningene sine. Det er ofte innen transport at veldig
mange av disse avgjørelsene tas. En tredel av utslippene våre kommer
fra transport, dette må vi ha med oss hele veien.
Naturpanelet snakker
om arealdisponering som den alvorligste trusselen når det gjelder
tap av naturmangfold. Det er helt avgjørende å ha med seg hele veien. Dette
er et forsøk på konstruktive løsninger for norsk samferdsel for
å skalere ned noe av den gigantomanien som har vært i norsk veiutbygging
de siste årene. Det er mange eksempler på at vi har bygd for lite
og for smått, blir det sagt. Ja, selvfølgelig er det det, men skal
vi ikke ta noen grep, da, for å få trafikken ned? Skal vi ikke stille
oss fundamentale spørsmål om hvordan vi skal få trafikken ned, f.eks.
ved å få jernbane først? Skal vi akseptere utviklingen med at gods
på vei bare øker og øker og øker, mens jernbanen taper? Skal vi
akseptere dette? Og så skal vi bygge flerfeltsveier for å ta den
godstrafikken. Jeg sier nei. Vi er nødt til å stille noen fundamentale
spørsmål.
Vi har før i dag
diskutert et virus som sprer seg – koronaviruset. Jeg må si at vi
har et annet virus å frykte også, og det er motorveiviruset, som
sprer seg raskt. Jeg vet også hvilke representanter som kanskje
burde vært isolert.
Statsråd Knut Arild Hareide [13:21:36 ] : Eg vil, til liks
med representanten Arne Nævra, takke for ein god debatt. Denne debatten
blir viktig med tanke på NTP. Som eg sa, har me bedt Statens vegvesen
og Nye Vegar om å sjå på korleis me kan forbetre vegnormalane våre. Det
var vel Bård Hoksrud som sa at viss me får smalare firefeltsveg,
er det ikkje vegbreidda i seg sjølv som blir smalare. Det blir smalare
i midten og på sidene, noko som gjer at me får nokre moglegheiter.
Det er fleire
som har sagt gode og kloke ting. Helge Orten sa det godt, han sa
at me må vurdere kvart enkelt prosjekt. Det meiner eg er naturleg.
Bengt Fasteraune
peikte i sitt innlegg på kor viktig det er å sjå på trafikkmengda.
Det er òg ein diskusjon – det var òg nemnt i innlegget til Bengt
Fastereaune – om både kva type vegar me skal byggje, og kvar me
skal gjere det. Det er politikarar som må gjere ei heilskapleg vurdering,
men når det gjeld den delen me har diskutert i dag, kva slags vegar
me bør byggje, er det naturleg at me lyttar til fagfolka i størst
mogleg grad.
Så vil eg berre
peike på at det å få samfunnsøkonomisk nytte, betre trafikktryggleiken
og få kostnadane mest mogleg ned er vårt felles ansvar. Me må ta
inn over oss den teknologiske utviklinga som gjer at me kan få ein
meir effektiv bruk av vegane våre med ein annan type standard, når
me skal sjå på den neste NTP-en. Det blir ein spennande debatt,
som me kjem tilbake til her i Stortinget. Høyringa er no ferdig.
Statens vegvesen sender no ei reell vurdering til departementet,
og da vil eg naturleg nok ta saka vidare.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er da over.
Stortinget tar
nå pause, og i samsvar med den annonserte dagsordenen vil det bli
votering kl. 15.
Stortinget tok
pause i forhandlingene kl. 13.24.
-----
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl. 15.
President: Tone Wilhelmsen
Trøen