Stortinget - Møte tirsdag den 25. februar 2020

Dato: 25.02.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 163 S (2019–2020), jf. Dokument 8:41 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:05:00]

Innstilling frå energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sandra Borch, Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik, Ole André Myhrvold og Emilie Enger Mehl om lisensfelling i ulvesonen, nærmere bestemt revirene i Mangen og Rømskog (Innst. 163 S (2019–2020), jf. Dokument 8:41 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Storehaug (KrF) [] (ordførar for saka): Eg dristar meg til å begynne innlegget med å takke komiteen for eit godt samarbeid, sjølv om eg som saksordførar òg må starte med nokre ord om handsaminga av denne saka. Då saka blei fremja i Stortinget, blei det bede om ei hastebehandling av det framlegget som då blei sett fram. Det blei ikkje vedteke, men det var mange av partia som tok ordet i den debatten, og bad om at det skulle bli ei rask handsaming. Dette har komiteen ønskt å leggje til rette for heile vegen. Når saka likevel fyrst kjem til Stortinget i dag, handlar det om at den saka og den innstillinga som ligg føre no, og den saka som vi skal debattere i dag, har ganske mange forslag som går utover det som originalt blei føreslått, og som det blei bede om ei rask behandling av.

Representantforslaget handla i fyrste omgang om å be regjeringa gje løyve til lisensfelling for ulverevira i Mangen og Rømskog. I innstillinga frå komiteen som ligg føre i dag, er det sju ulike forslag, der fleire av dei omhandlar nye fristar for rovviltforvaltinga, det handlar om utviding av lisensperioden, strukturen til rovviltnemndene, nye kriterium for uttak av ulv, endring av rovviltforskrifta og endring av metodikken i bestandsmålet.

Fleirtalet i komiteen – og det inkluderer Kristeleg Folkeparti – har heile vegen hatt ei rask handsaming av denne saka som sitt mål, sidan vi har blitt bedne om å handsame ho raskt. Når det likevel har blitt sett fram framlegg som går ganske langt utover det vi har blitt bedne om å handsame raskt, har fleirtalet ønskt å behandle desse skikkeleg. Difor har vi denne debatten i dag.

La meg minne om at det no både har blitt fremja eit nytt representantforslag frå Arbeidarpartiet om ulveforvaltinga medan denne saka har lege til handsaming i komiteen, og vi har jammen fått endå eit nytt representantforslag om ulveforvaltinga før vi begynte på debatten her i dag.

La meg så gå inn i det vi skal debattere i dag. I dag skal vi debattere saka, og fleirtalet i komiteen har merka seg at forslagsstillarane tek til orde for å overprøve eit forvaltingsvedtak. I klagehandsaminga til regjeringa kjem det fram at ein ikkje ser heimel for å nytte naturmangfaldlova § 18 c som grunnlag for vedtak om felling, og sidan det vedtaket blei fatta, har dette biletet blitt endå meir uvisst.

Fleirtalet i komiteen – alle unnateke Senterpartiet – har merka seg at Borgarting lagmannsrett i ei ankesak mellom World Wildlife Fund og staten har gjeve World Wildlife Fund medhald i at det ikkje skulle vore gjeve fellingsløyve i 2017 for to ulveflokkar. Avgjerda syner til den same lovparagrafen som er blitt nytta her no. Saka er anka til Høgsterett, og heimelsgrunnlaget i § 18 c er ikkje avklart. All den tid det heimelsgrunnlaget ikkje er avklart, risikerer Stortinget å komplisere biletet endå meir om ein går inn og driv paragrafarbeid og driv med instruering av dei same paragrafane som no er til debatt. Difor ønskjer ein ikkje å gjere det, og difor har fleirtalet sagt at ein ikkje vil stemme for dei forslaga som no blir sette fram.

Runar Sjåstad (A) []: Arbeiderpartiet vil fortsatt bidra til en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk, der en skal sikre alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig ivareta landbruks- og tamreinsinteressenes bruk av utmarksområder. Det er også et mål å sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som blir særlig nærgående for bebyggelse og befolkning, i samsvar med naturmangfoldloven, og der menneskers livskvalitet rammes.

Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovdyrpolitikk og de rammene som er satt gjennom de vedtatte rovviltforlikene, som bygger på naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og flertallsvedtaket om ulv fra 2015–2016. Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge, i tråd med naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser.

Stortinget har vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv og ulv. Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at alle parter har respekt for de bestandsmålene Stortinget har satt. Det innebærer at når en bestand ligger over bestandsmålet, må bestanden reguleres.

Arbeiderpartiet mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktnivået mellom rovviltforvaltningen og beitenæringene, og vil nok en gang presisere at vi forventer at myndighetene og forvaltningen følger disse opp. Noe av årsaken til det høye konfliktnivået vedrørende rovdyr er at mange oppfatter at det er en manglende vilje til å etterleve de vedtatte bestandsmålene. Arbeiderpartiet foreslår derfor en endring i naturmangfoldloven. Lovforslaget innebærer at det ved vurdering av bokstav c skal legges større vekt på om bestandsmålet for rovdyrarten er nådd. Det vil i praksis bety at det skal mindre til før de offentlige interessene som taler for uttak, er av vesentlig betydning når bestandsmålet er innfridd. En slik lovendring vil være innenfor Bernkonvensjonens rammer og vil i større grad bidra til etterlevelse av Stortingets vedtatte politikk.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Da har representanten tatt opp de forslagene han refererte til.

Jon Georg Dale (FrP) []: La meg berre først vere veldig klar på at Framstegspartiet meiner at vi må forvalte det bestandsmålet Stortinget har fastsett. Det er vi framleis eit stykke unna, og det betyr at vi gjerne skulla ha røysta for forslag som bidreg til å føre oss nærmare bestandsmålet i den ulveforvaltninga vi har. Dessverre bidreg ikkje forslaga som er fremja i dag, til det i det heile. Tvert imot har naturmangfaldlova § 18 c og bruken av ho, medrekna også nivået rovviltnemndene grunngjev fellingsvedtaka for Julussa og Osdalen med, vore gjenstand for rettsleg prøving. Når det ikkje står seg, hjelper det ikkje at den lovgjevande forsamlinga i landet fell for freistinga til ikkje å drive lovarbeid, men heller politiske, symbolske markeringar på Stortinget. Det fører ikkje ulveforvaltninga nærmare bestandsmålet, og det fører ikkje til dempa konfliktar – tvert imot bidreg det til det motsette. At Senterpartiet driv eit slikt spel, hadde eg nesten forventa. At Arbeidarpartiet no har varsla at dei vil gjere det same, er derimot langt meir overraskande.

Dersom vi skal få til ei forvaltning i tråd med bestandsmålet, slik Framstegspartiet er oppteke av, må vi inn og gjere endringar i naturmangfaldlova. Eg veit at det er krevjande for regjeringspartia, men eg vil oppmode dei no til å ta den situasjonen vi er i, på alvor. Bestandsmålet må gjelde. Dersom lov- og heimelsgrunnlaget vårt ikkje er sterkt nok, må vi reelt gjere endringar i det. Det er det som må til.

Når Osdalen og Julussa var for svakt grunngjeve for rovviltnemndene og bruken av § 18 c ikkje stod seg i møte med domstolane, er ikkje ei svakare grunngjeving for Mangen og Rømskog og same lovpraktisering av § 18 c i naturmangfaldlova eit rettsleg grunnlag for å ta ut noko som helst. Det veit både Arbeidarpartiet og Senterpartiet. I dag er vi gjenstand for eit politisk spel som ikkje handlar om ei langsiktig, effektiv og berekraftig forvaltning av ulvebestanden, men som tvert imot bidreg til ytterlegare spissing av eit konfliktnivå som burde ha vore dempa.

Difor har Framstegspartiet i dag sett fram eit representantforslag som handlar om at Stortinget må gjere det som Stortinget skal gjere når heimelsgrunnlaget ikkje står seg, nemleg å endre lova. Det er difor Stortinget er lovgjevande forsamling. Framstegspartiet kjem til å røyste ned forslaga frå opposisjonen i dag fordi det er nødvendig, og så kjem vi tilbake igjen til nødvendige lovendringsforslag på bakgrunn av det forslaget vi har fremja i dag.

Sandra Borch (Sp) []: Vi har en rovdyrpolitikk i dette landet som er ute av kontroll. År etter år har rovdyr blitt prioritert framfor beitedyr og lokalsamfunn. Antallet ulv har siden denne regjeringen tok over, ligget langt over bestandsmålet. Denne regjeringen har – sammen med Fremskrittspartiet – ikke bidratt noe til å få ned bestanden. Det har blitt en årlig tradisjon for regjeringen å sette til side rovviltnemndenes vedtak. Tidligere år har dette skjedd noen dager før julaften. I år kom beskjeden på nyttårsaften, altså bare noen få timer før jakten skulle starte. Rovviltnemndas vedtak om å ta ut tre flokker ble altså nok en gang overkjørt av regjeringen. Dette har selvfølgelig store konsekvenser nasjonalt siden det nok en gang bidrar til at ulvebestanden ligger langt over det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt.

Rovviltnemndene har hvert år de siste årene vedtatt kvoter for lisensfelling som er store nok til at Stortingets bestandsmål skal kunne overholdes, men disse overprøves igjen og igjen av Klima- og miljødepartementet. Dette har ført til at det antallet ulveflokker som skal til for å komme ned på bestandsmålet som Stortinget har vedtatt, ikke har blitt tatt ut.

Jeg vil bare påpeke at både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven åpner for at Norge kan forvalte ulvebestanden i tråd med Stortingets bestandsmål. Det er derfor ikke mulig å hevde at rovviltnemndenes vedtak strider mot lovverket eller internasjonale forpliktelser.

Det er regjeringen og departementet som sitter med ansvaret også for å begrunne vedtak om felling godt nok. Man kan spørre seg om departementet bevisst ikke vil framskaffe nødvendig dokumentasjon for at felling kan skje.

Denne saken handler om at klima- og miljøministeren fra Venstre vil gjøre sitt ytterste for å sette til side en ulveforvaltning som er i tråd med Stortingets demokratisk fattede vedtak om bestandsmål, og at Solberg-regjeringen i hele sin levetid har sluttet opp om Venstres rovdyrpolitikk.

Jeg stiller meg meget undrende til at Fremskrittspartiet aksepterer dette i en situasjon hvor partiet har gått ut av regjering, og nå gjentatte ganger har hevdet at Fremskrittsparti-representantene vil stemme i tråd med sitt primærstandpunkt. I dag har Fremskrittspartiet mulighet til å sikre flertall for en rekke av de forslagene som foreligger i denne saken, men det ser dessverre ikke ut til at de vil gjøre det.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Sandra Borch har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: I 1973 ble ulven fredet på permanent basis i Norge. Fra å være så å si utryddet fra norsk natur har vi nå fått ulven tilbake, men den er fortsatt klassifisert på den norske rødlisten som «kritisk truet». Derfor har Stortinget flere ganger slått fast at i visse deler av landet, den såkalte ulvesonen, skal ulven ha en ekstra beskyttelse.

Da er det oppsiktsvekkende at flere partier på Stortinget, inkludert partier som fikk fredet ulven i 1973, nå går inn for å skyte ulven innenfor ulvesonen – et vedtak som om det ble fattet, kunne vært ulovlig. Men heldigvis har Fremskrittspartiet, som vi i SV har lite til felles med i miljøpolitikken ellers, skjønt at heller ikke Stortinget kan sette seg over de lover og vedtak som Stortinget selv har fattet. Fremskrittspartiet har derfor i denne saken sørget for at de to ulveflokkene i Mangen- og Rømskog-revirene får leve også gjennom denne jakten. Det fortjener partiet honnør for.

At Arbeiderpartiet mener at Stortinget skal kunne fatte vedtak som kan være i strid med de lovene vi selv har vedtatt, finner jeg knapt nok ord for. Arbeiderpartiet innrømmer også indirekte i innstillingen at de er på kant med lovverket i saken. De har derfor lagt fram et forslag for Stortinget som vil svekke naturmangfoldloven, som vil gjøre det lettere å skyte rovdyr i framtiden – rovdyr som i dag er truet.

Naturmangfoldloven ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen og vedtatt av Stortinget i 2009. Det er en lov vi kan være stolte av, og det er kanskje den viktigste naturvernloven som er vedtatt i Norge noen gang. Naturmangfoldloven ble etablert for å beskytte naturen og livsgrunnlaget vårt, og den gjenspeiler også Norges folkerettslige forpliktelser under Bernkonvensjonen.

De store rovdyrene har en viktig funksjon som regulatorer i økosystemene. Rovdyrene bidrar til å regulere bestandene av byttedyr ved å ta ut de syke og svake dyrene. Dette er økosystemtjenester som har stor samfunnsverdi.

Hovedformålet med forvaltningen av ulv – og andre rovdyr – i Norge må være å løfte ulvens status fra «kritisk truet» til «livskraftig», i tråd med forvaltningsmålet som er fastsatt i naturmangfoldloven.

Vi er glade for at Fremskrittspartiet berger ulvene i år, men får Arbeiderpartiet gjennom sin lovendring, er jeg stygt redd for at gleden kan bli kortvarig.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Denne saken handler om at Senterpartiet ikke ønsker ulv i norsk natur. De bruker enhver anledning til å kjøre rovviltnemndene foran seg for å fatte vedtak om å skyte flest mulig. Dette er en maktkamp mellom Senterpartiet i rovviltsonene og lovlige vedtak fattet av flertallet i Stortinget. Det er et flertall som er bredt sammensatt, og som Venstre, når vi sitter i regjering, styrer på, og som Høyres statsråd Vidar Helgesen styrte på da han fattet vedtakene om å skyte ulvene i Julussa og Osdalen. Det er overprøvd i Borgarting lagmannsrett nå, og det sier noe om hvor vanskelig det er å balansere den forvaltningen som vi holder på med her.

Jeg vil oppfordre Senterpartiet til å ta med seg Arbeiderpartiet på en studietur til Sverige. De er mildt sagt forbanna på norsk forvaltning av ulv, som er så tøff at de ikke skyter ut det antallet som de kunne tenke seg. Vi har et felles ansvar for å forvalte den skandinaviske ulvestammen. Det må vi ta på større alvor – det er Socialdemokraterna og Miljöpartiet som sitter i regjering i Sverige – og det må bli en større del av den debatten vi nå holder på med.

Så burde vi i innlandet, hvor ulvesona er, bruke langt mer tid på 5 000 ungdommer som ikke fullfører videregående skole og ikke kommer seg inn i arbeidslivet, enn på å bruke enormt mye tid på å diskutere om vi skal skyte tre, fire eller fem ulver ulovlig. Dette tar mye energi fra veldig mange, og jeg håper at Arbeiderpartiet ikke går i fella og henger seg på Senterpartiet her. Det eneste logiske er jo, som Fremskrittspartiet gjør, å si at hvis en vil endre dette, må en endre lovgivningen. Det må da flertallspartiene se nærmere på.

Vi har en effektiv forvaltning. Vedtaket om å skyte ut Letjenna-flokken ble fattet rett før midnatt nyttårsaften, og innen kl. 12 dagen etter var den flokken tatt ut, så vi har en effektiv forvaltning. Hvis en vil ha en endring i antallet, er det lovverket en må gå på, og så må en vurdere det i forhold til internasjonale forpliktelser, men også i samarbeid med den svenske forvaltningen.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Først vil jeg få lov til å takke saksordføreren for en svært raus og løsningsorientert håndtering av dette forslaget – han har brukt mye tid på saken.

Forslagsstillerne ønsker altså å ta ut to revir med hjemmel i en paragraf som Borgarting lagmannsrett har avgitt en dom i. Her har WWF fått medhold i at det ikke skulle vært gitt fellingstillatelse for Jullusa og Osdalen. Det var bedre begrunnet enn det forslaget vi behandler her i dag. Dette forslaget bidrar ikke til en forvaltning i tråd med bestandsmålet, dette forslaget bidrar ikke til å dempe konflikten i rovviltsaken, jeg mistenker at det kanskje heller ikke er intensjonen til forslagsstillerne. Dette forslaget står rettslig svakere enn det vedtaket som ble fattet om å ta ut Jullusa og Osdalen.

Å nok en gang konstruere en politisk forestilling rundt noe så alvorlig som rovviltforvaltningen, er uryddig. Vi trenger å få klarlagt det juridiske handlingsrommet for ulveforvaltningen innenfor gjeldende regelverk. Vi trenger en ansvarlig, ryddig rovdyrforvaltning i tråd med rovviltforliket, vi trenger ikke brød og sirkus, som det legges opp til her i dag.

Une Bastholm (MDG) []: I dag diskuterer vi om Stortinget skal tvinge regjeringen til å tillate uttak av to ulveflokker som det ikke finnes juridisk eller faglig grunnlag for å skyte, og som knapt har tatt sau.

Jeg er glad for at stortingsflertallet er ansvarlig nok til å stemme ned forslaget, det gjelder også Fremskrittspartiet. At Senterpartiet ikke ønsker ulv, er ikke noe nytt. Det nye er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet nå potensielt har flertall for en politikk i Stortinget som kan rasere norsk naturforvaltning. Når Arbeiderpartiet vil overprøve og deretter endre loven for å gjøre det lettere å skyte rovdyr, og med det mener at det skal være opp til dem som til enhver tid roper høyest – og et skiftende flertall i Stortinget – om vi beskytter truede arter eller ikke, uavhengig av naturfaglige vurderinger, bryter de med en lang og stolt historie.

Gjennom 50 år har norske regjeringer med Arbeiderpartiet som viktigste drivkraft bygd opp et solid lov- og rammeverk for norsk naturforvaltning. Trygve Brattelis regjering opprettet Miljøverndepartementet i 1972, og Arbeiderpartiets Olav Gjærevoll ble Norges første miljøvernminister. I 1979 undertegnet Norge Bernkonvensjonen, under Oddvar Nordlis regjering, og konvensjonen trådte i kraft i 1986, under Gro Harlem Brundtland. Naturmangfoldloven ble innført i 2009, under Jens Stoltenberg.

Naturmangfoldloven virker. Den stanser i utgangspunktet skyting av ulveflokkene i Mangen og Rømskog, et område der kun én sau ble registrert tatt i hele 2019. Arbeiderpartiets respons er å ville overprøve loven og deretter foreslå å svekke den. Var det ikke meningen at loven skulle virke? Forslaget vi nå diskuterer, kan fort øke konflikten, ikke dempe den. Fjerner man et rovdyr, kommer det andre til. Ny streifulv som jakter alene, tar langt mer sau for åpne revir. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan altså bidra til å fjerne ulver som lever i god sameksistens med menneskesamfunnet og slippe til nye rovdyr som tar mye mer beitedyr.

Ulven er kritisk truet, og vi trenger en nøye regulert forvaltning for å hindre utryddelse samtidig som vi skal hindre tap av sau fra landets matprodusenter. Svaret har vært å etablere områder der ulven har kunnet leve uten å komme i konflikt med beitenæringen, og vi skal kun ta ulv som gjør skade.

Bestandsmålet er allerede lavt, og ifølge forskere ved Norsk institutt for naturforskning er det under det vil burde hatt som mål for å hindre innavl og for å være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser for å ta vare på truede arter, Bernkonvensjonen.

Å skyte ulv i ulvesonen er lovstridig, det er naturfiendtlig, og det øker konflikten. Det er ingen tjent med.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Når det har vore ueinigheiter på borgarleg side – eg skal innrømme at det har skjedd – har det av og til vore spekulasjonar: Kan vi få eit regjeringsskifte? Då går alltid spørsmålet til Jonas Gahr Støre: Er Arbeidarpartiet klare til å ta over? Svaret er alltid: Vi er klare til å ta ansvar.

Det har eg for så vidt trudd dei på, for eg har vore veldig ueinig med Arbeidarpartiet i mykje, men dei har teke ansvar. No er eg meir usikker, for det vedtaket Arbeidarpartiet har tenkt å støtte i dag, er så langt unna å ta ansvar som eg trur det er mogleg å kome. For nå ber ein altså Stortinget om å instruere regjeringa i å omgjere eit forvaltningsvedtak. Det er i seg sjølv veldig oppsiktsvekkjande og eit kraftig brot med fordelinga mellom lovgjevande og utøvande makt. Men ikkje nok med det: Arbeidarpartiet vil instruere regjeringa til å gjere om på eit forvaltningsvedtak utan lovgrunnlag – og det er i ein heilt annan liga.

Det som er ytterlegare spesielt, er at Arbeiderpartiet, samtidig som dei gjer det, legg fram eit forslag om å endre lovgrunnlaget. Altså: Anten er det vedtaket Arbeidarpartiet vil gjere i dag, ulovleg, eller så er deira eige lovendringsforslag utan meining. Begge delar kan ikkje vere sant samtidig.

Det å leggje opp til ein politikk for rovdyrforvaltning der mantraet er «skyt først og spør etterpå», er ikkje ansvarleg miljøpolitikk, og det er ikkje ansvarleg rovviltpolitikk. Det er fullt mogleg å vere ueinig i rovviltpolitikken, kva lovgrunnlaget skal vere og slike ting, men det vi snakkar om her, er noko heilt anna. Stortinget har slutta seg til Bernkonvensjonen. Stortinget har vedteke naturmangfaldlova. Ulven er ein freda art. Skal ein opne for felling, må vedtaka vere i tråd med dei rettslege rammene.

Når det gjeld det konkrete som skjedde i vinter, er det slik at alle lisensfellingskvotene som rovviltnemndene vedtok for ulv utanfor ulvesona, vart oppretthaldne av Klima- og miljødepartementet. Når det gjeld innanfor ulvesona, så opprettheldt vi fellingsvedtaket på Letjenna-reviret, men vi meinte at det ikkje var rettsleg grunnlag for å ta ut Rømskog- og Mangen-revira.

Det er mogleg Arbeiderpartiet veit veldig mykje meir om det rettslege grunnlaget enn det dei flinkaste i regjeringsapparatet veit, og mykje meir enn det Borgarting lagmannsrett veit, men i så fall synest eg at representanten Espen Barth Eide, og gjerne også representanten Jonas Gahr Støre og andre, kan kome opp her og forklare det. For det å leggje opp til å fatte dei vedtaka dei ønskjer å gjere i dag, vil vere uhyre problematisk, og det ville vere heilt nytt; eg har ikkje sett noko liknande i norsk politikk. Difor er eg glad for at stortingsfleirtalet har valt å ikkje gå inn for det. Det er bra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Runar Sjåstad (A) []: Vi ser at dette skaper stort engasjement både for og mot. Engasjementet ga seg også nylig uttrykk i form av en stor tverrpolitisk markering som mange organisasjoner stod bak, foran Stortinget. De demonstrerte ikke mot rovviltforliket, men de demonstrerte for noe så uvanlig som at Stortinget burde oppfylle sine egne vedtak.

Nå har vi hørt at en av representantene fra regjeringspartiene mente at dette var en oppkonstruert problemstilling, men når vi får vitnesbyrdene fra dem som lever med ulv og tett på ulv, og hører om usikkerheten og frykten de føler – gjør det ikke da inntrykk på statsråden?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det gjer inntrykk på statsråden. Det gjer ikkje inntrykk i den grad at eg meiner Stortinget, slik representanten Sjåstad føreslår, bør gå utover lovane Stortinget sjølv har vedteke. Men det gjer inntrykk likevel, for eg veit at det er veldig krevjande både økonomisk og emosjonelt for folk som opplever å finne sau på beite som er tekne av ulv – eller av jerv, som kvart år tek mange fleire sau. Eg har full forståing for det.

Samtidig har Stortinget sagt at vi skal ha ulv i Noreg, vi skal ha dei andre store rovviltartane, og vi skal drive ei forvalting der vi klarer å vareta begge omsyna. Det er krevjande, men då vil eg også seie at vi heldigvis er i en situasjon der tapet av sau på beite ikkje har vore lågare sidan vi begynte å registrere det. Tapet av sau til ulv har ikkje vore lågare på ti år. Det har med andre ord ikkje vore teke fleire sau sidan sist Senterpartiet og Arbeidarpartiet var i regjering. Det trur eg at representanten Sjåstad kan formidle til dei som tek kontakt med han.

Runar Sjåstad (A) []: Jeg tror vi må se på mange ting. Det er klart at når vi har definerte ulvesoner, som gjør at man har presset ut beitenæringen, områder hvor næringen er lagt ned, vil det aldri bli tap av sau.

Vi er også for en todelt forvaltning. Vi ønsker en bærekraftig rovviltstamme samtidig som vi ønsker å ivareta beitenæringen, men innenfor lovverket, regelverket og internasjonale konvensjoner har vi også mulighet til å ta hensyn til de menneskene som lever tett på ulven.

Mitt spørsmål blir da: Vil ikke ministeren føle det naturlig at man også vektlegger det å lytte til dem som har disse opplevelsene?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Når det gjeld beitesituasjonen innanfor ulvesona, er det verdt å merke seg at det er fleire sau der no enn det var for 20 år sidan. Det representanten Sjåstad seier, er rett og slett ikkje riktig.

Når det gjeld handlingsrommet her, er vi i ein situasjon der domstolane – ved Borgarting lagmannsrett – no har slått fast, i alle fall slik dei vurderer det, at handlingsrommet ikkje er større enn det Klima- og miljødepartementet har trudd, men faktisk mindre. No har eg anka domen til Høgsterett. Det meiner eg er riktig fordi han får ganske store konsekvensar. Men då meiner eg også at det er riktig at vi lar domstolane gjere jobben sin. Det vi treng no, er ei rettsleg avklaring. Eg håper Høgsterett vil ta den saka, slik at vi får ei rettsleg avklaring om nettopp handlingsrommet innanfor både naturmangfaldlova, Bernkonvensjonen og Stortingets eigne vedtak.

Det å begynne å forkludre det rettslege bildet no gjennom å fatte ei rekkje forhasta vedtak utan grunnlag, slik Arbeidarpartiet legg opp til, vil berre gjere jobben vanskelegare for rovviltnemndene, som skal fatte nye forvaltingsvedtak i løpet av året, og for dei som lever med denne situasjonen der ute.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg er einig med statsråden i at forslaga som Arbeidarpartiet og Senterpartiet har fremja, ikkje kjem til å føre oss nærare å kunne forvalte bestandsmålet, som trass alt må vere Stortingets overordna målsetjing. Men nettopp fordi det er det rettslege grunnlaget, som også regjeringa legg så stor vekt på, som er det faktiske hinderet for å kunne forvalte det bestandsmålet som Stortinget har fastsett til å vere fire–seks ynglingar per år, er spørsmålet: Vil statsråden, som ein direkte konsekvens av at det er lova som står i vegen for å forvalte etter bestandsmålet, gå vekk frå Granavolden-plattformens formuleringar og vere med på nødvendige endringar i naturmangfaldlova § 18 første ledd bokstav b og c?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Vårt syn er at handlingsrommet er til stades, og at det er stort nok også til å styre etter bestandsmåla som Stortinget har ønskt. Så har Borgarting lagmannsrett vore ueinig med regjeringa i det. Det er difor vi har bedt om at den dommen vert anka. Det vi treng no, er å få ei rettsleg avklaring av nøyaktig kor stort dette handlingsrommet faktisk er.

Så vil eg understreke at vi jobbar for å nå dei ulike bestandsmåla, slik Stortinget ønskjer at vi skal. Vi ligg noko over på enkelte rovviltartar, og vi ligg godt under på andre rovviltartar. Eg merkar meg at engasjementet til Stortinget for å nå bestandsmålet når vi ligg under det, er betrakteleg mindre enn når vi ligg over for andre artar, men det er no så. Men bestandsmålet åleine kan ikkje styre politikken, for Stortinget har ikkje berre vedteke bestandsmål. Stortinget har vedteke ei naturmangfaldlov, Stortinget har slutta seg til Bernkonvensjonen, og det har vore sagt heilt tydeleg, både frå rettsvesenet og frå Lovavdelinga – og det er også vi einig i – at ein må sjå alle dei tinga i samanheng når ein fattar krevjande forvaltingsvedtak.

Jon Georg Dale (FrP) []: Viss lova står i vegen for å forvalte bestandsmålet, er det lova det er noko gale med, ikkje bestandsmålet. Det trur eg statsråden kan leggje til grunn at fleirtalet i Stortinget meiner. Då er jo spørsmålet: Vil regjeringa aktivt halde seg til at eiga vurdering er at lovgrunnlaget ikkje er på plass for å forvalte bestandsmålet, og dermed vere med på faktisk å endre lovverket, eller vil regjeringa framleis stå fast på ein prosess som gjer at konfliktnivået aukar i rovviltspørsmålet, trass i eit ulveforlik med brei tilslutning i 2016? Det er kjernen i det spørsmålet vi står overfor no. Alternativet til at statsråden og regjeringspartia innser alvoret, er jo at Stortinget tek regi på dette lovarbeidet sjølv.

Difor spør eg igjen: I lys av den politiske situasjonen, i lys av den situasjonen vi har i ulvesona, vil regjeringa vere med og opne for nødvendige endringar i naturmangfaldlova?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Då vil eg gjenta at regjeringa meiner at dagens naturmangfaldlov og Bernkonvensjonen gjev oss tilstrekkeleg handlingsrom til å føre ein ansvarleg rovviltpolitikk og ta innover oss begge omsyna vi må ta når vi skal fatte krevjande vedtak, og at det gjev oss eit rom til også å nå dei bestandsmåla som Stortinget har ønskt for dei ulike rovviltartane, anten det skal ned eller det skal opp.

Vi registrerer at domstolane har sagt at dei er ueinig i vårt syn på handlingsrommet etter § 18 c, men den dommen er altså ikkje rettskraftig enno, han skal opp til Høgsterett, så eg vil rå Stortinget til å ha litt is i magen og la domstolane gjere jobben sin, slik at vi får avklart kva handlingsrommet faktisk er, før ein begynner å diskutere om det skal utvidast eller innskrenkast.

Sandra Borch (Sp) []: De siste årene har regjeringen skapt tvil om rovviltnemndenes rolle og kompetanse gjennom stadig å overprøve og overkjøre nemndenes vedtak. De regionale rovviltnemndene har flere ganger skapt hodebry for regjeringen fordi de på en profesjonell og kunnskapsbasert måte har fulgt opp Stortingets vedtak om hvordan rovdyrartene skal forvaltes. De bringer også viktig lokal kompetanse inn i norsk rovdyrforvaltning. Det samme kan ikke akkurat sies om denne regjeringen.

Rovviltnemndene var en del av rovdyrforliket i 2011, og hele systemet skal sikre lokal og regional forvaltning av rovdyrpolitikken. At regjeringen nå åpenbarbart arbeider med omfattende endringer og må halvere rovviltnemndene, er helt i strid med rovviltforliket. Hva vil statsråden oppnå med å slå sammen rovviltnemndene til større regioner, og har statsråden tillit til den jobben som nemndene gjør i dag?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Statsråden har tillit til nemndene. Denne regjeringa er for at vi skal ha rovviltnemnder, og vi er einig med representanten Borch i at dei tilfører nyttig lokal kunnskap. Men viss det er slik at Senterpartiet meiner at avgjerdene frå rovviltnemndene ikkje skal kunne ankast, ikkje skal kunne klagast inn til nokon, får dei i så fall føreslå det for Stortinget. Viss dei meiner at rovviltnemndene skal ha det siste ordet, får dei i så fall føreslå det for Stortinget. For det er ikkje den ordninga som rovviltforliket legg opp til, eller som Stortinget har vedteke.

Når det gjeld denne konkrete saka, er det slik at for Mangen-reviret og Rømskog-reviret føretok ikkje nemndene ei konkret drøfting, slik Stortinget hadde bede dei om å gjere, då dei fatta vedtaka. Difor bad vi i klagebehandlinga nemndene om å gjere eit nytt forsøk. Vi sende saka tilbake og bad dei om å kome med ei ny grunngjeving. Det gjorde dei ikkje. Då er det krevjande for oss å konkludere på nokon annan måte enn at lovgrunnlaget ikkje finst, og at nemndene i og for seg var einig i det når dei kom ikkje kom med ei grunngjeving.

Arne Nævra (SV) []: Aller først må jeg berømme statsrådens innlegg. Jeg synes det var glitrende. Jeg synes også at han på en ryddig måte gikk gjennom det juridiske grunnlaget for sitt og departementets standpunkt.

Det er en kjensgjerning at det er Sverige som i stor grad har tatt ansvaret for å få livskraftige bestander av rovdyr i Skandinavia. Jeg tviler på at vi hadde hatt bestander av ulv i Norge uten Sverige. Jeg er i tvil om at vi hadde hatt bjørn overhodet i Sør-Norge uten Sverige.

Mitt spørsmål til statsråden er: Har Sveriges myndigheter på noe vis vært i kontakt med norske myndigheter om denne saken som gjelder de to ulveflokkene, enten på forvaltningsnivå eller politisk?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Når det gjeld Rømskog-reviret, er det eit grenserevir. Då vedtaket vart fatta i nemndene om å ta det ut, vart det, om eg hugsar riktig, rutinemessig sendt på høyring – så å seie – til svenskane, og då fekk ein veldig tydeleg tilbakemelding om at dei ikkje ønskte at det reviret skulle takast ut. Det er ikkje styrande åleine, men er sjølvsagt éin ting ein tek omsyn til og vurderer når ein fattar vedtak i ei klagebehandling. For det er ei kjensgjerning at vi forvaltar den sør-skandinaviske ulvestammen saman med Sverige, der Sverige har ein betydeleg større del av stammen enn det Noreg har. Vi skal ta vår del.

I denne salen er det sterke syn på kor mykje rovdyr vi skal ha i Noreg. Forslagsstillarane er imot at vi i det heile skal ha ulv i Noreg. Det er ikkje fleirtalet i Stortinget for. Då må eg som ansvarleg statsråd på feltet halde meg til det, og det gjer eg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal ikke si så mye om det juridiske grunnlaget i denne omgang, men jeg skal si litt om holdningene bak forslaget som er framsatt.

Vi har altså tillatt ulven å yngle i et begrenset antall på et bitte lite område, kalt ulvesonen, naturlig nok inn mot grensen til Sverige, siden det er der hovedtyngden av bestanden i Skandinavia er, og siden vi stadig får tilførsel av dyr derfra. Nå er vi i den situasjonen at vi i Norge har et ganske spesielt regime, må vi si, med dette å sette et slags politisk tak for bestandene våre. Jeg kan i farten ikke se noen andre land som driver med denne spesielle øvelsen. Samtidig har vi en av Europas minste bestander av ulv. Og som sagt, uten Sverige hadde vi knapt hatt en ulvebestand i Norge.

Ulven er et av de mest forhatte av de fire store rovdyrene våre, men samtidig den minste skadegjøreren av dem. Og vi har noen fakta til. I ulvesonen er det i hovedsak ingen sau fritt på beite. Ulven innenfor sonen tar altså ikke sau, men Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil skyte den likevel. Sauen som tas i Norge, tas utenfor sonen og i stor grad av svenske ulver som vandrer vestover. Det er en kjensgjerning. Klare data viser det. Altså er det den svenske riksdagen vi kan si bestemmer over norske sauetap. Så et kanskje underlig, men likevel klart faktum til: Valper født av norske par i sonen vandrer stort sett østover inn i Sverige og gir ikke opphav til tap i de store beitedistriktene vestover. Det er også et faktum. Det er bare å lese seg til. Derfor vil jeg si det sånn: Det vil antakelig ikke være noe større tap av sau på grunn av ulv enten det er tre, seks, åtte eller ti flokker innenfor ulvesonen. Dette bør vi tenke over. Likevel skal altså disse to flokkene i Mangen og Rømskog skytes, ifølge Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Statsråd Rotevatn tolker lovverket klart og riktig for å si nei. Dette ble enda klarere etter at vi fikk lagmannsrettens dom i WWF-saken for de to flokkene som ble skutt i 2017. Altså: Hvorfor skal disse flokkene på død og liv skytes? Ikke tar de sau på beite, ikke opptrer de på noe vis unormalt og skremmer folk, ikke er det lovhjemmel for å skyte dem, og på toppen av det hele skal vi altså skyte en rødlistet art som er på et minimum her i landet. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det vikarierende motivet for å drive denne ulvejakta? Er det det at ulven faktisk tar hjortevilt, elg og rådyr? Ja, den er ikke vegetarianer. Eller er alt sammen bare et åpent frieri til stemmene lokalt som alltid roper høyest? Det er et nærliggende spørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Som alltid er det noen særtrekk ved disse debattene. SV og Miljøpartiet De Grønne argumenterer i sine innlegg som om det ikke finnes noe vedtak i Stortinget om bestandsmål, som om det ikke finnes noe rovviltforlik, som om de er på en annen planet enn stortingsflertallet. Venstres innlegg handler som vanlig mer om Senterpartiet enn om Venstre. Det er hyggelig, men det er litt symptomatisk etter hvert.

For å klargjøre: Senterpartiet er enig med rovviltnemndene. Vi ønsker å komme ned på det bestandsmålet Stortinget har satt. Faktum er at vi i dag ligger skyhøyt over. Bestandsmålet er på fire–seks kull, i dag ligger vi mellom åtte og ni. Det er også grunnlaget for hele den debatten vi har her i dag.

Så har vi Fremskrittspartiet, som framstår som Venstres fremste støtteparti fortsatt, i opposisjon, når det gjelder rovviltpolitikken. De viser i dag at de er mer opptatt av spillet enn av saken. De prøver å gjemme seg bak en lagmannsrettsdom. Men man trenger ikke å gjemme seg bak noen lagmannsrettsdom for å støtte forslagene nr. 1 og 2, som kunne fått flertall her i dag. Fremskrittspartiet oppfører seg her i dag rett og slett som noen furtne barn: Hvis vi ikke har foreslått det sjøl, skal vi ikke stemme for det heller, sjøl om saken er viktig.

Det er synd at det blir sånn.

Det er også oppsiktsvekkende med en statsråd som bruker sitt eget innlegg ikke til først og fremst å redegjøre for regjeringens syn, men til å angripe politiske motstandere. Det er nytt fra en statsråd. Han går også langt i å konfirmere en lagmannsrettsdom som han sjøl har anket. Det er jo staten som har anket den lagmannsrettsdommen en nå har fått, og da er det litt pussig at både Høyre og Fremskrittspartiet og også statsråden trykker den dommen til sitt bryst. Det er jo en dom som staten sjøl formodentlig mener er feil, og at det er derfor man har anket den.

Jeg synes det er en veldig interessant dom, den lagmannsrettsdommen. Domspremissene i den dommen er interessante. De gir langt på vei tilslutning til stortingsflertallets vurdering av bestandsmålet, som i dag ligger skyhøyt over, og de gir også tilslutning til flertallets tolkning av § 18 c i naturmangfoldloven og at vi ikke er i strid med Bernkonvensjonen. Ugyldighetsbetraktningene er knyttet til de konkrete vurderingene av de to revirene som ble gjort i fjor, ikke til den allmenne debatten som vi har hatt både om bruken av § 18 c og om det å ha et bestandsmål på fire–seks kull er å true bestandens overlevelse. Vi finner ingen støtte for det i lagmannsrettsdommen. Tvert imot finner vi langt på vei støtte for det stortingsflertallet faktisk har vedtatt.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at vi ikke bør karakterisere hverandre i denne salen, og karakteristikken «furtne barn» går nok inn i den kategorien. Jeg vil be representanten neste gang velge andre ord.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Venstres representant Kjenseth ba Senterpartiet reise på studietur til Sverige. Jeg var i Sverige fra mandag til onsdag. Jeg var i Stockholm, men jeg var også i Värmland, hvor de lever med ulven tett innpå seg. Jeg kan fortelle at det er en helt annen virkelighet i Värmland enn den jeg møter i Stockholms gater.

Rovdyrdebatten i Norge er preget av skarpe fronter. Hvorfor er den det? Til tross for at det er et mål å redusere konfliktene, ser vi motsatt tendens. Konfliktene øker. Det skyldes i stor grad at de som lever med ulven innpå seg i det daglige, folk i sonen, ikke føler at Stortingets rovdyrforlik følges opp, at sonen er blitt et reservat, at systemet som er vedtatt i denne sal for å gjennomføre Stortingets ulvepolitikk, gang på gang overprøves og treneres av statsråder i Klima- og miljødepartementet. Det er utgangspunktet for det vi debatterer i dag.

Rovviltnemnda for Østfold, Oslo og Akershus ga klarsignal for felling av ulvene i revirene Mangen og Rømskog. Dette ble – nær sagt som vanlig – klaget inn for departementet, og det er helt legalt. Den klagen brukte departementet i fjor usedvanlig lang tid på å behandle. Ja, man brøt faktisk tradisjonen med å legge fram vedtaket lille julaften, og ventet til tolv timer før lisensjakta skulle starte. Da offentliggjorde man avslag. Det er uholdbart. Det er uholdbart for tilliten til hvordan Stortingets rovdyrforlik følges opp, det er uholdbart for dem som skal utøve gjennomføringen av vedtak, og det er uholdbart for dem som lever med ulven i hverdagen.

At regjeringen lander på et sånt vedtak, er dessverre ikke overraskende. Det som er litt mer overraskende i dag, er at Fremskrittspartiet skriver i merknader at de egentlig er enig med Senterpartiet, men at det er viktig å få klarlagt det juridiske handlingsrommet innenfor gjeldende regelverk.

Det som er viktig å få klarlagt, er ikke det juridiske handlingsrommet. Det som er viktig å få klarlagt, er om det er politisk vilje til å gjennomføre det som faktisk var viljen og kjernen i rovdyrforliket, vedtatt i denne salen. Da blir det hult når Fremskrittspartiet velger å ikke stemme for forslagene nr. 1 og 2, men skyver en ikke-rettskraftig dom foran seg. Det er kanskje sånn når det gjelder dommen i lagmannsretten, at regjeringen er såpass sikker i sin sak at de har anket den til Høyesterett, men Fremskrittspartiet velger å nøle. Fremskrittspartiet skyver en ikke-rettskraftig dom foran seg – en dom med dissens, og en dom som egentlig handlet om saksbehandling og ikke reelt innhold.

Er Fremskrittspartiet redd for at regjeringen tar feil når de har anket saken? Det er det grunnleggende spørsmålet.

Heidi Greni (Sp) []: Dette handler ikke om at Senterpartiet vil skyte all ulv i Norge. Det handler om at Senterpartiet vil sørge for gjennomføring av det rovviltforliket som et stort flertall i denne salen står bak. Vi er alle sammen enige om at vi nå ligger langt over bestandsmålet. Debatten her bærer nesten preg av at man ikke har hørt om dette bestandsmålet. Det høres ut som om statsråden ikke vet at vi har et bestandsmål, og at hvis han vet at vi har det, betrakter han det nærmest som et minimumsmål. Dette forslaget er et bidrag til å dempe konflikten og få tilbake respekten for denne salen når det gjelder gjennomføring av rovviltforliket. Framfor alt vil det bidra til å hindre nye blodbad når beitedyra snart slippes ut, men dessverre blir det nedstemt i salen i dag.

At Venstre, SV og MDG går inn for å trenere uttaket av ulv og hindre at vi kommer ned på bestandsmålet, er ikke noe overraskende, for det er det de har gått til valg på. Men at Fremskrittspartiet nå skal føre akkurat den samme politikken som SV, MDG og Venstre og bidra til at vi kommer enda lenger unna bestandsmålet enn vi har vært, er både sjokkerende, skremmende og veldig skuffende. Trenering av stortingsvedtak skulle en tro ikke var regjeringens politikk, men det er første gangen vi har hatt 10 000 som har demonstrert på utsiden av Stortinget, nettopp for å få gjennomført et stortingsvedtak.

Så ble jeg anbefalt en studietur til Sverige. Vi har absolutt ikke noe å lære av Sverige når det gjelder rovdyrforvaltning. Vi vet at i Sverige er distriktene avfolket, beitenæringen er fortrengt fra distriktskommunene til fordel for rovdyr, og vi vet at den samiske reindriften i Sverige er under sterkt press på grunn av rovdyrsituasjonen. Nå har Sverige riktignok ikke ratifisert ILO-konvensjonen. Det har Norge gjort, men det hjelper lite så lenge vi ikke tar det ansvaret på alvor.

Tap av beitedyr er redusert, sier statsråden og skryter av det. Det er ikke så mye å skryte av når det er på bekostning av reduserte arbeidsplasser i distriktene, det er på bekostning av utnyttelse av beiteressursene, og det er på bekostning av bolyst i distriktskommunene. Hvis vi presser ut beitenæringen i samtlige kommuner i Norge, vil selvfølgelig tap til rovdyr bli lik null, men det er langt ifra et mål for Senterpartiet. Vi vil ha en levende distriktsnæring. Vi vil ha utnyttelse av den beiteressursen. Vi må sørge for at stortingsvedtaket blir gjennomført.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Både SVs representant og Høyres representant, og som vanlig statsråden, lurer på: Hva er det Senterpartiet egentlig driver med? Hva er prosjektet deres? Jo, prosjektet vårt er å lytte til folk, lytte til dem som kjenner konsekvensene av politikken på kroppen. Prosjektet vårt er å følge opp Stortingets vedtak.

Vi ønsket et lavere bestandsmål, og så ble det fastsatt et bestandsmål – og det vi har et ønske om nå, er at det som ble vedtatt som bestandsmål i 2016, faktisk skal følges opp. Prosjektet vårt er at når Stortinget har opprettet lokale og regionale rovviltnemnder, skal man ta hensyn til vedtakene deres og ikke overprøve dem gang etter gang.

Vi som sitter i denne salen, er folkevalgte. Vi representerer folk, og vi bør lytte til folk. Og grunnen til at konfliktnivået er så høyt i diskusjonen om rovdyr, er ikke den politiske debatten, men at folk blir overkjørt gang etter gang.

Så hører jeg Miljøpartiet De Grønnes talsperson si at det er en bra sameksistens mellom menneskesamfunn og Mangen- og Rømskog-flokken. Men hvis man spør dem som lever der, er de helt uenige, og det er den samme grunntanken regjeringen legger til grunn.

Da vi hadde rovviltforliket i 2016, kom regjeringen med et bestandsmål på seks til åtte dyr. Så ble det et opprør i Stortinget, og Høyres Gunnar Gundersen var blant dem som ledet an og fikk presset sin egen høyreregjering i kne, ned til fire til seks. Men når jeg hører Høyres representant her i dag, er det helt tydelig at Høyre i Stortinget nå er helt på den linja hvor regjeringen har vært hele veien, at bestandsmålet på seks til åtte er det som egentlig er det førende. Det har vi sett i Stortinget også etterpå, at regjeringen gang på gang har lagt seg på en linje som er høyere enn bestandsmålet på fire til seks dyr. Da blir konfliktnivået høyt.

Problemet i ulvedebatten er at de som har mye makt, sitter langt unna problemet og belærer dem som kjenner problemet og har lite makt. Det oppleves gang etter gang, og det er det som nå også oppleves i forbindelse med Mangen- og Rømskog-revirene. Man har planlagt en jakt, man skal ta det ut, man føler at man følger opp Stortingets vedtak. Men så er regjeringen så arrogant – den regjeringen som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre satt i – at den tar en beslutning om den jakten på nyttårsaften. Midt på nyttårsaften – jeg husker ikke helt når det var, sånn rundt klokka ett eller to – kom beslutningen ut, og jakten skulle egentlig starte dagen etter.

Hva slags arroganse er det overfor folk? Det er blitt lagt ned hundrevis av dugnadstimer, det er blitt brøytet veier, man har satt ting i stand og planlagt en jakt på vegne av det man opplever som Stortingets vilje, det man opplever som rovviltnemndenes vedtak. Men så blir det stanset under et døgn før, av regjeringen. Det er arroganse, det er ikke lytting, det er ikke respekt. Og forslag nr. 2 i denne saken, som vi er med på å fremme, handler nettopp om at man må behandle de sakene før, slik at folk som skal planlegge det, slipper å bruke så mye unødvendig tid.

Så mitt hovedråd til regjeringen er: Begynn å bruke ørene, begynn å lytte, begynn å ta folk på alvor – så vil konfliktnivået gå ned.

Terje Halleland (FrP) []: Det er mye flott i norsk forvaltning. Brede forlik i viktige saker som har store konsekvenser, er én ting. Av forlikene som vi kan dra fram i dag, er nettopp rovviltforliket, som av mange er sett på som særdeles viktig.

Vi har en todelt målsetting: Vi ønsker gode beitenæringer, og vi ønsker en rovviltstamme. Skal vi få til dette, er vi nødt til å ha et bestandsmål, og rovviltforliket er veldig tydelig på bestandsmålet.

Det viktigste budskapet i rovviltforliket var vel å dempe konfliktene. Jeg håper regjeringen merker seg at høygafler og fakler neppe er et uttrykk for at man ønsker å vise sin sympati med regjeringens politikk. De protestene som har vært, både utenfor Stortinget og rundt omkring i landet, har ikke skjedd for å protestere mot det Stortinget har gjort. Nei, det har skjedd for å vise at de ønsker at Stortingets vedtak skal gjennomføres.

At folk flest i Norge har et godt forhold til rovdyr, kommer av at vi har vært flinke til å forvalte rovdyrene våre. Vi har regulert mengden av dem og dermed fått til det vi har i dag – med unntak av det som skjer nå, og det som har skjedd de siste årene.

Senterpartiet sier at vi har mulighet til å stemme for dagens forslag. Ja, det er vi faktisk klar over, men for Fremskrittspartiet er det resultatet av de forslagene man kommer med, som er viktig, ikke nødvendigvis å lage spetakkel og gå for symboler. Slik saken står nå, mener Fremskrittspartiet at vi ikke vil oppnå noe ved å stemme for disse forslagene. Fremskrittspartiet er helt enig med Senterpartiet og enig i den intensjonen: Vi ønsker ikke én eneste ulv mer i norsk fauna enn det som forliket åpner for. Men når vi ikke har et lovverk som kan realisere et slikt forslag, må vi se om det er en annen vei å gå.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Representanten Sjåstad fra Arbeiderpartiet redegjorde veldig godt for Arbeiderpartiets syn på hvor bestandsmålet skal ligge, og den todelte forvaltningen, som stortingsflertallet har bestemt at vi skal ha i Norge. Et viktig poeng og premiss for debatten, som har blitt nevnt her, er at Stortinget har satt et demokratisk vedtatt bestandsmål. Det kan andre partier, som ikke var en del av det forliket, være uenig i, men det er det som Stortinget, landets nasjonalforsamling, har bestemt, og det er det som skal ligge til grunn for forvaltningen.

Et annet poeng er at det bestandsmålet er satt i en helhet, i sammenheng med resten av politikken, og det er i tråd med det helhetlige forliket som er inngått på Stortinget. På enkelte talere her kan man få inntrykk av at bestandsmålet står i motsetning til resten av politikken, men det er feil. Det er en del av pakken, og det er fire–seks årlige valpekull som er Stortingets vedtatte bestandsmål, og som Arbeiderpartiet står fast ved. Det Arbeiderpartiet da gjør, er bare å presisere at vi står fast ved bestandsmålet, og at det naturligvis skal følges opp slik Stortinget har bestemt.

Det har vært liten deltakelse fra Høyre så langt i debatten. Det er betenkelig, for den som har det største ansvaret her, er jo Høyre-leder og statsminister Erna Solberg, som har overlatt hele ansvaret til Venstre, som er uenig i hele bestandsmålet. Det får være Venstres sak, men det er Erna Solbergs ansvar at dette ikke har blitt fulgt opp, og at bestanden har blitt dobbelt så stor under hennes tid som det Stortinget demokratisk har vedtatt.

Til påstander knyttet til forvaltning i sonen: Statlige myndigheter har godkjent regionale planer, og i dem står det to viktige ting som det legges lokk over:

«Det skal også legges vekt på å oppnå byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper når bestandssituasjonen tillater dette, slik at ikke de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid.»

Dette er direkte relevant for den saken vi diskuterer i dag. Det har også blitt påpekt bl.a. i Østlendingen senere.

I tillegg står det i de godkjente planene fra statlige myndigheter:

«Når bestanden kommer over bestandsmålet, vil lisensfelling av ulv innenfor ulvesona være et viktig konfliktdempende tiltak.»

Dette er altså helt i tråd med det som staten selv har godkjent. Det er derfor frustrasjonen blir så stor når det som er demokratisk vedtatt i denne salen, ikke følges opp.

Kristian Tonning Riise (H) []: Jeg tror de fleste i denne salen er enig i at den formen for ulveforvaltning som dette forslaget legger opp til, ikke er spesielt liv laga. Det er ikke i Stortinget man skal gjøre fellingsvedtak for enkeltflokker. Stortinget vedtar rammene, men skal ikke drive den løpende forvaltningen av bestanden gjennom året. Det tror jeg egentlig at forslagsstillerne også er enig i. Samtidig er det vanskelig ikke å ha en viss forståelse for at denne saken kom, for vi kommer ikke utenom det faktum at vi har en ulveforvaltning i Norge som simpelthen ikke fungerer.

Rovviltdebatten, spesielt når det gjelder ulv, har alltid vært konfliktfylt. Jeg tør likevel påstå at det ulveforliket som et bredt flertall i Stortinget kom fram til i 2016, i hvert fall nærmet seg noe som også et flertall i de områdene som er mest berørt av ulv, kunne leve med. Vi var i ferd med å få noe som faktisk kunne få konfliktnivået ned. Det er derfor det er så fortvilet at vi nå, for femte sesong på rad, er i en situasjon der ulvebestanden ligger langt over bestandsmålet. Rovviltnemndene gjør sine vedtak om kvoter for lisensfelling, i tråd med de føringene som Stortinget har gitt, før de så overprøves av regjeringen. Resultatet av dette er at rovviltforvaltningen der ute nå har en tillit som er tilnærmet lik null. Slik kan det ikke fortsette, og det er regjeringens ansvar.

Ulven i Norge er en del av en sør-skandinavisk ulvestamme. Det er en svært levedyktig bestand på i underkant av 400 individer. Hvordan Norge vil forvalte sin delbestand av den, er helt og holdent opp til oss. Vi må selvfølgelig ha lover for hvordan det skal gjøres. Vi må selvfølgelig sørge for et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for de fellingstillatelsene som gis. Derfor er dette forslaget problematisk.

Det er viktig at vi nå avklarer hjemmelsgrunnlaget, men jeg kommer ikke utenom å si at jeg dessverre sitter med en følelse av at når det gjelder å komme ned på det bestandsmålet som Stortinget har bestemt, er også politisk vilje i Klima- og miljødepartementet et betydelig problem.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil vise til de utmerkede redegjørelsene som mine kollegaer Sjåstad og Sandtrøen allerede har gitt i denne saken, men vil svært sterkt understreke at for Arbeiderpartiet er det viktig både å ha og å opprettholde en todelt målsetting, altså bevare bærekraftige rovviltstammer og ta hensyn til beitenæringen, i tråd med Stortingets vedtak.

Arbeiderpartiet er stolt over å ha bidratt til naturmangfoldloven og står solid på den. Arbeiderpartiet er også stolt over å ha bidratt til og stemt for rovviltforlikene, også det i 2016, og bestandsmålet. Og så er vi svært opptatt av at disse tingene skal henge sammen og må henge sammen og må oppfattes som at de henger sammen.

Som flere har vært inne på i denne debatten, er det en betydelig sentrum-periferi-konflikt i dette, som vi ikke skal ta lett på. Det er en sterk følelse i store deler av landet, et stykke vekk fra hovedstaden, av at myndighetene sier én ting og gjør noe annet. Få ting er mer egnet til å undergrave tilliten til sentrale myndigheter og tilliten til vedtatt politikk.

Det var ikke alle partier som har deltatt i denne debatten, som var enig i det bestandsmålet som ble satt. Både Venstre og SV, og også Senterpartiet, stemte imot det, men vi sto bak det. Vi mener at bestandsmålet skal reflektere den helhetlige politikken, og at det må tas på alvor.

Så har vi sett i behandlingen av dette at det er en motstrid, egentlig, mellom naturmangfoldloven slik den er formulert, og dette bestandsmålet, og vi ønsker å bringe dette sammen. Vi ønsker ikke på noen måte å bevege oss vekk fra forpliktelsene i Bernkonvensjonen – det har vi gjort eksplisitt – og derfor skal også i vårt forslag hele første ledd stå som det står, men så skal vi i andre ledd også gjøre en henvisning til at bestandsmålet er alvorlig ment – Stortinget sto bak dette. Det er en veldig viktig presisering.

Jeg tror aldri konfliktnivået i denne saken blir null, men jeg tror vi kan få det ned hvis man er tydeligere på at det er en sammenheng mellom det Stortinget sier om et bestandsmål, som har en øvre og nedre grense, og den praksisen man fører i tråd med det, ikke slavisk, ikke uten å ta noen andre hensyn, men slik at det tillegges stor vekt. Det vil også øke respekten for at vi skal ha bærekraftige rovviltstammer i de deler av landet som er mest berørt. Derfor tror jeg det er viktig å erkjenne at dette er en sak hvor det er sterke meninger i begge retninger. Vår jobb er å finne det best mulige kompromisset som på en best mulig måte ivaretar både behovet for bærekraftige stammer og behovet for å ta hensyn til beitenæring og andre allmenne hensyn.

Arne Nævra (SV) []: Jeg er sjøl jordbrukssønn, jeg er en jordbruksvenn, og jeg er en distriktsvenn, som har stemt og kjempet mot all sentralisering, som også Senterpartiet er opptatt av: kommunesammenslåing, politireformen, liberalisering av taxinæringen, færre drosjer i distriktene, kjempet med nebb og klør og blitt nedstemt med hensyn til antall postombæringer i distriktene, kjempet for mer midler til mindre bruk i distriktene, slik at de skal bruke mer av eget fôr, mindre import, mer sjølberging osv. Jeg er medlem av Småbrukarlaget.

Jeg hadde også fått problemer hvis jeg visste at antall ulv i sonen truer jordbruket i Norge på noen som helst måte. Men når det overhodet ikke er i nærheten av å bety noen trussel for jordbruket og distriktene hvor mange flokker som er inne i ulvesonen, må jeg ta til motmæle. Det er vel ingen som følger med i norsk landbruk, som ikke vet at den virkelige trusselen mot norsk landbruk er WTO, det er EU, det er liberale handelsregimer, høyrekreftenes politikk i Stortinget i retning av industrielt stordriftsjordbruk – det er det som er fienden. Dette vet vi.

Men det er mye lettere å skyte en ulv enn WTO. Hvor ligger egentlig WTO? EU vet vi ligger delvis i Brussel, men hva så? Ulven er lettere. Den kan spores og innringes – og skytes. Det er leit å se at Senterpartiet ikke skjønner, og enda mer skuffende at ikke Arbeiderpartiet skjønner, at når det gjelder flertallets syn her i landet og for å få aksept for en landbrukspolitikk som krever mye overføringer, for en landbrukspolitikk som skal tjene fellesskapet og distriktene, er sånne skyteholdninger en bjørnetjeneste nettopp for distriktene og næringen sjøl. På lang sikt trenger næringen all den støtten den kan få, også fra miljøbevegelsen, fra miljøpartiene og alle dem som ønsker grønne, livskraftige bygder. Ellers er nok norsk landbruk virkelig rødlistet.

Gang på gang har det kommet angrep på forslag til regelverk, forskning og norsk naturforvaltning fra Senterpartiet eller tilstøtende miljøer, og anklager mot forskernes nøytralitet og resultater, og alle beskyldninger og antydninger er tilbakevist gang på gang. Påstander og framsetting av mistanker om at gentesten er feil, er også blitt tilbakevist. At det er hybrider eller dyreparkulver i ulvestammen, er også tilbakevist. Dreping og skyting skal alltid være svaret på konflikter eller utfordringer, uten kunnskapsgrunnlag, aller sist nå ved skyting av havørn fordi ærfuglbestanden går tilbake. Det er trist.

Når det gjelder Stortinget og norsk viltforvaltning, sier jeg som Nordahl Grieg: «Ung må verden ennu være».

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For å svare opp litt av det som har kome i løpet av debatten: For det første har nok representanten Arnstad rett i at det er relativt uvanleg at eg bruker såpass store delar av innlegget mitt ikkje berre på å forklare regjeringa sin politikk, men også på å kritisere det vedtaket som ligg på bordet. Grunnen til det er at dette er eit så uvanleg forslag at eg meiner det er riktig å adressere det. Det er mogleg representanten Barth Eide og representanten Arnstad har eksempel på andre gonger dei har stemt for å instruere ei regjering til å omgjere eit forvaltningsvedtak når regjeringa meiner det ikkje er lovleg grunnlag for å gjere det. I så fall er eg veldig interessert i å få dei eksempla opp hit, så kan vi diskutere dei. Eg kjem ikkje på nokon.

Når representanten Arnstad går vidare med å seie at fleirtalet gøymer seg bak lagmannsrettane, vil eg seie at det er eit syn på rettsstaten som er mildt sagt oppsiktsvekkjande. Men det er ikkje slik at vi, som ein også seier, trykkjer den domen til vårt bryst. Tvert imot har eg sagt at vi kjem til å anke domen fordi vi er ueinig i han, og Klima- og miljødepartementet meiner at handlingsrommet er større enn det lagmannsretten slår fast. Men vi må likevel halde oss til at det har den gjort, som ansvarleg regjering. Så vil eg også påpeike at dette forslaget vart levert før den domen kom, så det hadde ingenting med den å gjere. Vi sa også før domen kom, at vi meinte det i utgangspunktet ikkje var rettsleg grunnlag for å gjere dei to vedtaka som ein her ønskjer å gjere. At domen så har kome, understrekar det poenget, og gjer det faktisk endå meir alvorleg at ein ønskjer å gjere det vedtaket som Arbeidarpartiet og Senterpartiet ønskjer å gjere i dag.

Så til bestandsmål. Jo, regjeringa styrer etter bestandsmål når vi driv rovviltforvaltning. Vi legg stor vekt på dei både når det gjeld ulv, og når det gjeld bjørn og andre rovviltartar. Vi ligg litt over på nokon, vi ligg godt under på andre – engasjementet her ligg utelukkande på førstnemnde kategori, men det er likevel noko som vi styrer etter. Når det er sagt: Då ein behandla rovviltforlika i Stortinget, og då fleirtalsvedtaket om ulv vart gjort, sa altså dette stortinget tydeleg at forvaltninga, medrekna bestandsmålet, skal skje innanfor rammene av naturmangfaldlova og Bernkonvensjonen. Vi kan altså ikkje styre etter bestandsmålet aleine, for Stortinget har bedt oss om ikkje å styre etter bestandsmålet aleine, men ta omsyn til nettopp det. Det er det knapt éin representant som nemner her i dag, og det synest eg er oppsiktsvekkjande.

Så har eg, som eg også sa i replikkrunden, stor respekt for at det er ulikt syn på rovdyrpolitikk, både mellom parti og representantar, og eg skjøner at det er ei viktig sak for dei det gjeld. Eg diskuterer det gjerne med Senterpartiet, med Framstegspartiet, med Arbeidarpartiet og med andre. Men det vi alle må kunne vere einige om, er at i Noreg driv vi ei rettsstatleg forvaltning innanfor grensene av dei lovene som Stortinget vedtek. Det bør med respekt å melde vere eit totalt ukontroversielt utgangspunkt for ein debatt. At Senterpartiet og Arbeidarpartiet ikkje evnar å sjå det, heller ikkje gjennom innlegga sine her i dag, eller å kome med nokon spesielt interessante motargument for det vi her fører til torgs, synest eg er merkeleg å registrere. Eg håpar at det ikkje vert tonen framover i desse viktige debattane.

Jon Georg Dale (FrP) []: Aller først: Når ein høyrer debatten og høyrer både SV og Miljøpartiet Dei Grønes manglande respekt for ulveforliket, er det i alle fall ingen tvil om at det inneber ei forakt for folk som ber konsekvensane av rovdyrpolitikken, på ein måte som ikkje tener Stortinget særleg til ære. Difor er det nødvendig når heimelsgrunnlaget ikkje er sterkt nok til å forvalte bestandsmåla, at ein gjer nødvendige endringar i lovgrunnlaget.

Når ein høyrer senterpartirepresentantar på talarstolen i dag, som omtalar det juridiske grunnlaget nesten som ein brysam parentes, meiner eg Stortinget ikkje tek tilstrekkeleg på alvor at det faktisk er den lovgjevande forsamlinga. At stortingsrepresentantar som er utdanna juristar, omtalar det i same ordelag, er meir overraskande enn noko anna. Det er vel kanskje difor representanten Arnstad først og fremst konsentrerte seg om dei to forslaga som ikkje hadde jus i seg, i eit angrep på Framstegspartiet. Eg trur det var ei klok tilnærming. Det er openbert for alle at det juridiske grunnlaget som Senterpartiet baserer desse forslaga på, dessverre med støtte frå Arbeidarpartiet, ikkje i det heile står seg.

Til eitt av dei andre forslaga, f.eks. forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. : Eg vert spurd om kvifor Framstegspartiet ikkje stemmer for det – det er ikkje noko juridisk spørsmål i det. Kva vil ein framskunda frist, ein absolutt frist frå Stortinget for når forvaltingsvedtaket skulle fattast reelt, medføre? Jo, det medfører mindre rom for politiske vurderingar, uttømming, nye rundar for å sjekke handlingsrommet og meir makt til miljøforvaltinga når slike vedtak skal fattast.

Intensjonen bak forslaget deler eg fullt og heilt, men eg trur konsekvensen av det vil vere det stikk motsette av det Arbeidarpartiet og Senterpartiet vil, eller meiner med det, når dei fremjar eit slikt forslag. Eg trur det gjev meir makt til Miljødirektoratet og til Klima- og miljødepartementet på eiga hand, at det er den direkte konsekvensen av forslaget. Difor stemmer eg ikkje mot forslaget fordi Senterpartiet har fremja det, men eg stemmer imot det fordi det er eit dårleg forslag. Dårlege forslag stemmer eg ikkje for, heller ikkje når Senterpartiet har fremja dei – sjølv i saker der vi har mykje felles tankegods med Senterpartiet, som at vi skal forvalte Stortingets vedtak om bestandsmål. Det er det denne saka handlar om. Det handlar om at vi faktisk tek ansvar for at vi skal ha ei ulveforvalting i tråd med Stortingets fastsette bestandsmål basert på eit juridisk grunnlag, der Senterpartiet og Arbeidarpartiet dessverre har late seg lure til å drive politisk spel i staden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg merket meg at statsråden sa i stad at nå gjelder det å bevilge seg mer tid i denne saken. Det er nettopp det regjeringen har gjort gang etter gang, år etter år – bevilget seg tid for å sørge for å trenere de tydelige vedtakene som Stortinget har fattet når det gjelder bestandsmål, slik at en ikke kommer ned på det bestandsmålet som Stortinget har satt. En har gang etter gang overprøvd rovviltnemndene – ikke én gang, ikke to ganger, men gang etter gang, år etter år. Det har ført til at det har blitt en grunnleggende mistillit til rovviltforvaltningen i Norge. En har mistet tillit til at en faktisk følger opp de vedtak som Stortinget fatter.

Selv bor jeg i nærområdet til Mangen-flokken. Når jeg hører representanter i denne salen stå opp og belære og beskrive hvor glitrende sameksistensen er mellom de ulike interessene, synes jeg disse representantene kunne ha kommet til nærområdet og snakket med dem som bor der. En kunne ha stilt opp på det folkemøtet som var på Bjørkelangen, der hundrevis av folk møtte opp, og der en for så vidt også festet lit til representantene fra Fremskrittspartiet, som ga uttrykk for at når de nå var ute av regjering, skulle en ikke lenger holde sin vernende hånd over Mangen-flokken, men en skulle sørge for at den ble tatt ut.

Til representanten Dale, som snakker om at andre er jurister: Kanskje noen skulle ha ønsket at representanten Dale var jurist selv, så kunne han ha representert WWF i ankesaken mot staten. For maken til prosedering av WWFs sak skal en lete lenge etter! En skyver foran seg en dom som ikke er rettskraftig foreløpig, for å sørge for at en ikke skal gjennomføre det vedtak som Stortinget har fattet tidligere når det gjelder rovviltpolitikken.

Lagmannsretten er også tydelig på at det er fullt mulig å operere i tråd med bestandsmålet og samtidig ivareta våre internasjonale forpliktelser.

Det er mange i dag som er skuffet over Stortinget, når en ikke lenger har en flertallsregjering, som hadde mulighet til å sørge for at Stortingets vilje ble gjennomført. Dessverre skjer ikke det i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er interessant å høre representantene Dale og Halleland fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har hevdet at de har kommet ut av fengsel, men det minner mer om åpen soning med meldeplikt når man hører representantene (munterhet i salen).

Jeg har egentlig litt lyst til å snakke om forslag nr. 4, fra Senterpartiet. I Granavolden-erklæringen sier man at man skal opprette en klagenemnd. Fremskrittspartiet har i hvert fall offisielt sagt at de ikke står på Granavolden-erklæringen, selv om regjeringen gjør det, men Fremskrittspartiet vil ikke stemme for Senterpartiets forslag nr. 4, som går på at man skal sørge for at rovviltnemndenes struktur ligger fast, og at forslaget om å flytte endelig beslutningsmakt i klagesaker på rovviltfeltet til en uavhengig, nasjonal klagenemnd legges bort.

Vi hørte akkurat representanten Dale argumentere for hvorfor Fremskrittspartiet ikke ville stemme for forslag nr. 2, om klagebehandling senest én måned før jaktstart. Han var redd for at man skulle flytte makt vekk fra folkevalgte demokratiske organer og inn i Miljødirektoratet. Men forslaget om en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil også flytte makt vekk fra denne salen. I dag er det sånn at denne salen kan peke på statsråden hvis vi er uenig i de beslutninger statsråden tar. En uavhengig, nasjonal klagenemnd vil flytte makt ut av dette huset. Hvem er det da Stortinget skal stille til ansvar hvis det er denne klagenemnda som skal avgjøre, og ikke statsråden?

Dette er jo et uhyre politisk område. Det ser vi av debatten i dag, og det vet vi av debattene som har gått tidligere, så det å flytte makt vekk fra statsråden og over til en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil være å flytte dette inn i det lukkede rom og vekk fra folkevalgte fora. Jeg visste at Fremskrittspartiet var glad i staten, men at det var så langt man ville gå, hadde jeg ikke trodd.

Vi kan være uenig eller enig med sittende statsråd i rovviltpolitikken, men statsråden svarer i hvert fall til Stortinget og stilles til ansvar her. Det kan man ikke gjøre med en uavhengig klagenemnd. Det hadde vært interessant å få høre Fremskrittspartiets begrunnelse for hvorfor man ikke vil stemme for forslag nr. 4.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Stefan Heggelund (H) []: Det er blitt sagt noen ting fra talerstolen som ikke kan stå uimotsagt.

Det ene er at Høyre ikke deltar i rovdyrdebatten. Det er direkte feil. Høyre deltar i disse debattene over hele landet, det vet alle som følger med på rovdyrspørsmålet.

Det andre er at regjeringen og Høyre ikke står på rovviltforliket. Det er også direkte feil. Vi står på rovviltforliket. Samtidig står vi på den enigheten som ble inngått om naturmangfoldloven, og vi står på en effektiv rovdyrforvaltning. Det siste innlegget vi hørte her nå, var et innlegg mot en mer effektiv rovdyrforvaltning.

Regjeringen har også anket dommen i lagmannsretten fordi vi mener handlingsrommet er større enn det man der har lagt til grunn. Samtidig vil man jo da få en juridisk klarlegging fra Høyesterett om handlingsrommet for ulveforvaltning innenfor gjeldende lovverk.

Så til Arbeiderpartiet, som framstår så høye og mørke i denne debatten: Det er underlig hvor lenge man kan være høy og mørk når det går dårligere og dårligere med eget parti. Da de plutselig bestemte seg for å fremme forslag om rovdyrpolitikk, var det etter at Senterpartiet hadde fremmet sine egne forslag. Dette er blitt Arbeiderpartiets modus operandi. Vi ser det i sak etter sak. Den såkalte ørnen har styrtet på utrygg grunn. Foreslår regjeringen en mer effektiv offentlig sektor, ja, da kan det hende at Arbeiderpartiet først er med, men så ser de etter hva Senterpartiet gjør, og så snur de. Da Arbeiderpartiet for litt siden bestemte seg for å svekke politikken som dette landet fører for nullutslippsbiler, var det fordi de følger etter Senterpartiet. Så jeg har lyst til å gratulere representantene Slagsvold Vedum, Arnstad, Myhrvold og Borch. Det er disse representantene som er reell opposisjonsleder i Norge.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er godt at representanten Heggelund understreker at Høyre-folk er opptatt av rovviltpolitikk, for det er jo sant. Jeg treffer svært mange i min egen del av landet som er veldig fortvilet over denne regjeringens rovviltforvaltning, som er fortvilet over mangelen på vilje til å lytte til dem som har dyr i beiteprioriterte områder, som opplever en uforutsigbar forvaltning, og som opplever at de ikke blir lyttet til når det gjelder forvaltningen, enten det er ulv eller bjørn.

Jeg har et par kommentarer til debatten. For Senterpartiet er det viktig at det er noen frister for offentlig forvaltning, slik at folk vet hva de skal forholde seg til. Det mener jeg er alminnelig sunn fornuft i offentlig forvaltning. Representanten Dale kan umulig ha fulgt debattene om rovvilt og ulveforvaltning de siste årene. Det som er problemet, er at rovviltnemndene gjør sine vedtak i august, og Miljødirektoratets faglige uttalelser vil vanligvis foreligge i oktober – allikevel må folk vente helt til lillejulaften eller nyttårsaften for å få vite hva regjeringen faktisk mener om ankebehandlingen. Det er bakgrunnen for forslag nr. 2, som vi fremmer, og som jeg mener er et alminnelig krav det er riktig å stille til norsk forvaltning når det oppleves så lite respektfullt som det har gjort de siste årene – når man avgjør ankebehandlingen helt inn i julehelga eller nyttårshelga.

I mitt innlegg var jeg opptatt av lagmannsrettens dom. Jeg er enig med staten. Resultatet var feil, og derfor er det godt at dommen blir anket. Det er viktig at staten gjør det, og det er viktig at statsråden er oppe her og erkjenner at staten mener at resultatet er feil. Noe annet ville vært meget oppsiktsvekkende.

Jeg mener også at domspremissene i den dommen er ganske interessante, for de støtter langt på veg de vurderingene stortingsflertallet har gjort, ikke bare når det gjelder bestandsmålet på fire–seks, men også når det gjelder tolkningen av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven § 18 c. Domspremissene i denne dommen er veldig interessante. Så er det klart at ugyldigheten er knyttet til de konkrete vurderingene av de to revirene. Det er «fair enough», men det mener altså staten er feil, og de har anket dommen på det grunnlaget. Det synes jeg er utmerket. Det skal bli interessant å se den videre vurderingen av det.

Jeg synes representanten Tonning Riise hadde et interessant innlegg. Jeg er for så vidt enig i at Stortinget ikke skal drive noen løpende forvaltning av ulveproblematikk. Jeg er enig i det, men det grunnleggende problemet i denne saken er, som også han påpekte, at forvaltningen ikke forholder seg til de vedtakene Stortinget har gjort. Det skjer gang på gang, år etter år, og det skaper irritasjon og fortvilelse både ute blant folk og i Stortinget – naturlig nok.

Presidenten: Representanten Arne Nævra har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arne Nævra (SV) []: Det er i alles interesse å få konfliktnivået ned i disse sakene. Første bud er i hvert fall å ha faglige, biologiske kunnskaper i bunnen for alle vedtak og at denne kunnskapen kommer ut til folk. Jeg savner at forvaltningen er tydeligere i mediene når det er åpenbare feil i oppslagene. Det gjelder bestander, det gjelder vandringer, det gjelder dyras farlighet, osv. Jeg nevnte noen av dem i innlegget mitt. Jeg kjenner til at Statens naturoppsyn på et vis nå er fratatt naturveiledningstjenester, og at rovviltsentrene i større grad skal ta over, men dette er tydeligvis altfor lite. Jeg skulle likt om statsråden kunne ta et lite innlegg om akkurat det, for det betyr veldig, veldig mye. Vil han vurdere flere ressurser til informasjonsarbeid for å få i hvert fall de saklige faglige kunnskapene ut? Det betyr veldig mye med tanke på konfliktnivået.

Presidenten: Representanten Jon Georg Dale har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jon Georg Dale (FrP) []: La meg innleiingsvis starte med å gje honnør til Senterpartiet for éin ting: Dagens beste spydigheit kom frå representanten Myhrvold.

Når det er sagt, vil eg til forslag nr. 4, som fleire har utfordra oss på. Grunnen til at vi ikkje stemmer for det forslaget no, er for det første at vi vil gjere ei reell vurdering av korleis ei eventuell anna klagebehandling vil kunne gå føre seg. Om det f.eks. kunne vere ei samansetjing og eit sekretariat som minte meir om korleis rovviltnemndene sjølve er organiserte, kunne det vere aktuelt å sjå på ei slik løysing. Om det reelt sett ikkje vert ei betre løysing, er vi førebudde på å vere mot det når eit slikt forslag eventuelt kjem til behandling.

Når det gjeld strukturen på rovviltnemndene, som er omfatta i det same forslaget, er Framstegspartiet einig med Senterpartiet, men sidan forslaget er stilt opp i ein samanheng, stemmer vi ikkje for det i dag. Vi vil oppfordre statsråden til ikkje å gjere slike endringar i strukturen på rovviltnemndene.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Representanten Arnstad har heilt rett i at det er mange interessante premissar i dommen frå Borgarting lagmannsrett, men om ho meiner at det er noko der som tilseier at det forslaget Senterpartiet i dag fremjar, er innanfor lovverket, ville det vore interessant å høyre det – for det har i alle fall ikkje eg sett.

Representanten Myhrvold hadde eit flammande innlegg for at det ikkje er forvaltninga og nemndene som skal ha det siste ordet i rovviltforvaltninga – det må liggje på politisk nivå hos statsråden. Tidlegare i dag hadde representanten Borch eit flammande innlegg om at statsråden ikkje må finne på å overstyre forvaltninga i desse sakene – dette er det forvaltninga som skal bestemme. Her er det to hender som ikkje aner kva den andre driv med. Her må Senterpartiet bestemme seg.

Det vart nemnt av representanten Gjelsvik – apropos nemndene og forvaltninga – at vi overprøver nemndene gong etter gong etter gong. Det er ikkje riktig. Cirka 90 pst. av alle fellingsvedtak i nemndene vert oppretthaldne av Klima- og miljødepartementet. Det er eit svært lite mindretal der ein av og til finn at det ikkje er lovgrunnlag. Det var tilfellet med dei to revira vi diskuterer her i dag. Då tok representanten Slagsvold Vedum – trur eg det var – opp at ein brukar så lang tid på klagebehandlinga. Det kan eg i og for seg forstå. Det er aldri eit mål å bruke lang tid på klagebehandling. Men ein av grunnane til det var nettopp at forvaltninga, rovviltnemndene, ikkje hadde grunngjeve kvifor ein skulle ta ut desse to revira. Det har Stortinget sagt at dei må gjere. Difor sende vi saka tilbake til dei for å få ei grunngjeving. Det fekk vi ikkje, og då var det ikkje noko grunnlag for å oppretthalde vedtaket. Det er ein av grunnane til at det tok ein del tid. Det er sjølvsagt å beklage, men slik var det.

Det vart nemnt at vi må kome oss ut – eg antek at «vi» betyr politisk leiing i departementet – og møte folk. Det vart nemnt konkrete demonstrasjonar, som på Bjørkelangen. No veit eg ikkje om representanten var der, men det var i alle fall politisk leiing i Klima- og miljødepartementet ved statssekretær Atle Hamar. Det er klart at ikkje alle der er einig i politikken og forvaltninga regjeringa driv med, men vi møter opp og treffer folk – og det skulle også berre mangle. Det er viktig i så viktige saker.

Til sist: Det var vel representanten Myhrvold som sa at Framstegspartiet har kome ut av fengsel, og at det minner meir om open soning med meldeplikt. Eg tolkar vel representanten Dale meir dit at Framstegspartiet si vurdering her i dag er at når ein først har kome ut av fengsel, er det kanskje klokt å ikkje gjere seg skuldig i nye lovbrot med ein gong. Det trur eg er ei grei linje å leggje seg på.

Takk for ein god debatt. Eg ser fram til nye rovviltdebattar framover.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Jeg tok ordet til en liten oppklaring, for nå har statsråden ved mange anledninger vært på talerstolen, men han har fortsatt ikke kommentert de to aller viktigste sidene av hva dette handler om:

  1. Det ene er om bestandsmålet er i tråd med den helhetlige politikken som Stortinget har vedtatt. Det har vi nå fått bekreftet at det er, ettersom statsråden ikke har kommentert på noe annet.

  2. Statsråden kommenterte heller ikke på det konkrete poenget som jeg tok opp, om de regionale planene som staten selv har godkjent. Det er det politisk sett statsråden som har ansvar for. Det var følgende poeng: at «byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper når bestandssituasjonen tillater dette» skal skje «slik at ikke de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid».

De to viktigste sidene ved denne saken har altså statsråden unnlatt å kommentere, og det viser med all tydelighet at det er nødvendig og helt riktig, alt det Arbeiderpartiet gjør i denne saken for å rette opp og presisere det Stortinget alltid har ment, og mener per dags dato.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra næringskomiteen vil sakene nr. 2 og 3 bli behandlet under ett.

Votering, se voteringskapittel