Kari Henriksen (A) [12:01:04]: Det å bekjempe sosial ulikhet og bidra til å redusere forskjeller er en kjernesak for Arbeiderpartiet. Gjennom den norske modellen er vårt samfunn bygd på og rundt det å redusere forskjeller. Gjennom fellesskap, skatt og fordeling er ideen å sørge for likeverdige levekår og velferdstilbud.

Alle rammes når ulikhetene øker, men barna rammes mest, og de mest sårbare barna, som er avhengige av at samfunnet stiller opp, fortjener alt annet enn et tilbud som svikter. Da vi 21. oktober i fjor oppfordret barne- og familieministeren til å ta initiativ til en redegjørelse i Stortinget, var det i bekymring for de av våre barn som sliter. Vi gjorde det med grunnlag i alle de gitte oppdragene og mottatte rapportene fra eksperter og tilsyn, fortvilte ansatte og barn med erfaring, Barneombudets bekymringer og et økende antall saker i EMD og fordi vi er utålmodige på vegne av en tjeneste som burde bidratt så mye bedre.

Tålmodighet er gjerne en god egenskap å ha. I møte med barnevernsbarn, som fortjener bedre, og ansatte som beskriver en fortvilt hverdag med opplevelse på opplevelse av at de ikke strekker til, burde vi ikke tillate oss en slik tålmodighet som høyreregjeringa viser. Dette er min og Arbeiderpartiets begrunnelse for at vi jobber for å legge fram en ny politikk for det kommunale barnevernet, for at vi ba statsråden redegjøre for den helhetlige situasjonen i barnevernet, for at vi utfordrer regjeringa på enkeltspørsmål og etterlyser engasjement, og for at vi ønsker å få på plass den vedtatte utfasingen av kommersielle aktører.

Statsråden gjentar og gjentar at vi må vente på ny lov. Med respekt å melde blir det altfor, altfor passivt – for det første fordi barna lever sitt liv der ute her og nå, i dag og i morgen, for det andre fordi vi som lovgivere vet at lovendringer i seg selv krever tid og ressurser. Våre to partier, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, sto sammen om forslag i Stortinget om utvikling av et offentlig og ideelt drevet barnevern. Én av begrunnelsene for at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mente det var behov for en endring, var de kommersielles langsomme kveling av de ideelle gjennom stykkpris og anbud. 22. januar 2019 – vi kan si for ett år siden nå – overtok Kristelig Folkeparti posten som barneminister i høyreregjeringa, og fortsatt betales det ut stadig mer penger til private kommersielle aktører. Jeg trodde faktisk vi var enige om at vi ikke hadde en eneste krone å putte på kontoen til investeringsselskaper, på bekostning av bedre tilbud til barn. Ideelle aktører viser til at det er et annet regime nå med de store kommersielle aktørene. Disse har store administrasjoner og god juridisk kompetanse, med en primær målsetting om å tjene penger. Og her taper ideelle aktører.

For å gi bedre hjelp og riktigere tilbud så tidlig som mulig foreslo vi i vårt forslag til barnevernsreform bl.a.

• å bidra med lavterskeltiltak i kommunene med tverrfaglige tjenester

• å utvide verktøykassa i Nav og sosialtjenesten, slik at barna kan få ubyråkratiske tiltak som hjemmehjelp, leksestøtte, støttekontakter osv.

Det gjorde vi fordi samfunnet må møte folk med ulik sosial bakgrunn, familier med dårlig råd og levekårsstress og familier med språkproblemer på en bedre måte. Forsker Bente Kojan ved NTNU har forsket på fattigdom og barnevern og ulikheter knyttet til klasseskiller. Hun forteller om en overrepresentasjon av familier med lavinntekt i barnevernet.

Våre to tiltak kan umulig avhenge av en total lovgjennomgang, og burde vært initiert helt uavhengig av dette. Antallet barn som bor isolert i enetiltak, eller som er alene på en institusjon ment for flere barn, er mer enn fordoblet fra 2014 til 2018, kunne VG avsløre. Det kjøpes enetiltak av private aktører. Det beskrives tvilsomme koblinger mellom bestiller og tilbyder, og ifølge Bufdir har enetiltak de siste to årene kostet mer enn 2 mrd. kr – 2 mrd. kr på to år! Hva får barn og foreldre igjen for disse pengene? Og hvor mye av dette henter kommersielle selskaper ut i overskudd som ikke kommer barna til gode?

Det er media som avslører pengebruken, tilsynsmangelen, at barna ikke får den helsekartleggingen og oppfølgingen de, som ethvert annet barn i Norge, har rett på. Etter hvert oppslag får vi høre gode ønsker om oppfølging og tiltak fra regjeringa, men det skjer for lite, og det skal skje for sent. Praksisen og utviklingen begrunnes med at man har ansvar for barn og unge med mer komplekse behov enn tidligere.

Hva tenker egentlig statsråden om dette? Kom dette helt ut av det blå, eller er det en tendens vi har observert over tid? Kan vi forvente at statsråden lar denne utviklingen fortsette? Hva skyldes veksten? Hvor svikter det underveis for disse barna? Jeg håper ikke at også svaret på dette skyves til en framtidig lovgjennomgang, uten mulighet for at Stortinget kan drøfte utviklingen på et seriøst og faglig fundert grunnlag. Når det forebyggende svikter, er det behov for mer reparasjon. Det er en negativ spiral, dårlig for barna, for foreldrene og for statsbudsjettet.

Ulikhetene vokser, barn i vedvarende fattigdom øker år for år under denne regjeringa. Nå kan vi snart telle 110 000 barn. Det er fremdeles for store forskjeller i tilbudet til barn i barnevernet og for mange barn som fellesskapet ikke makter å ta ansvar for.

Jeg må si jeg ikke får helt tak i det statlige grepet som høyreregjeringa tar, foruten å videreføre tiltak som er igangsatt under Stoltenberg-regjeringa. Det denne regjeringa kaller en reform, som Arbeiderpartiet for øvrig stemte imot, er ikke god nok. Etter seks år har kritikken økt, og det er ikke bare fordi de som er kritiske, har fått mer plass i media. Kritikken kommer fra ansatte og tilsynsmyndigheter. Den såkalte reformen ble, som vi advarte mot, for lite forpliktende og for lite helhetlig, og det følger for lite penger med den.

Dette handler ikke om at ansatte ikke gjør det de kan. Selvsagt kan ansatte gjøre feil, men dette handler om at systemet ikke i tilstrekkelig grad forebygger feil. Heierna-kampanjen og ansatte vil gjerne bidra til suksesshistorier. De sier de har behov for flere ansatte. Det er Arbeiderpartiet enig i, og vi har derfor hvert år styrket bevilgningene til øremerkede stillinger. Høyreregjeringa skylder på kommunene. Vel, også der gir den samme regjeringa dårligere muligheter til faktisk å levere suksesshistorier. Mange kommuner må kutte budsjettene fordi kommunerammene ikke følger opp de økte oppgavene. Jeg vet ikke om statsråden husker at det er seks sider med nye oppgaver som er tilført det kommunale barnevernet de siste årene, uten at regjeringa har foreslått å bevilge en eneste krone til nye stillinger. Arbeiderpartiet har en kommuneramme som er 3 mrd. kr større enn høyreregjeringas. Det er fordi vi omprioriterer de store pengene. Med oss må de rike betale noe mer i skatt, mens de med lav inntekt får mer i lønningsposen. Det mener vi er mer rettferdig. For eksempel ville det bedret kommuneøkonomien. Froland i Agder ville fått ca. 10 mill. kr mer, Lyngdal 5 mill. kr, Kvinesdal 3 mill. kr og Vennesla nesten 7 mill. kr mer.

Å ikke følge opp lovpålagte oppgaver med økte ressurser kan fungere, men bare inntil et visst punkt. I barnevernet er vi langt over det punktet, så langt at Barneombudet har uttalt at det ikke er kommunenes ansvar. Det er statens og dermed høyreregjeringas ansvar å sette kommunene i stand til å gi alle barn gode tjenestetilbud. Sågar har komitélederen uttalt i debatt at det kommunale barnevernet trenger flere ressurser. Men fra høyreregjeringa er det fortsatt tyst.

Familiene i barnevernet sliter på mange områder mer enn de fleste andre. En rapport fra NIBR i 2005 undersøkte dødsårsaker hos foreldre til barn og unge som hadde barnevernstiltak i perioden 1991–2001. Sykdomsårsak og selvmord blant disse foreldrene var mer utbredt enn i normalbefolkningen. NOVA-studien fra 2008, Barnevernsklienter i Norge 1990–2005, viste at barnevernsbarna hadde langt dårligere levekår enn barn utenfor barnevernet. Forsker Bente Kojan viser at språk og klasse påvirker tiltak som gis.

Barneombudet har vært tydelig på at regjeringa må ta ansvar for å sørge for at barna får sine rettigheter oppfylt. Frafall fra utdanning er høyere for barn under barnevernets omsorg, og inntektsulikhetene vokser mellom dem som har best, og dem som har dårligst råd.

Hva vil regjeringa gjøre for å bedre levekårene til barn og foreldre i barnevernet og sørge for at alle barn får likeverdig omsorg, behandling og utdanning, uavhengig av bosted, klasse, bakgrunn, språk og kultur? Og hvordan vil statsråden samarbeide med Stortinget for å utvikle et bedre samarbeid, og da ikke bare gjennom de bebudede lovforslagene?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:11:13]: Først vil jeg få lov til å takke interpellanten for at hun tar opp et alvorlig og viktig tema. En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å sørge for at alle barn og unge får en god oppvekst – at de blir sett og hørt, og at de får den omsorgen de trenger. Alle barn skal gis lik mulighet i livet. Da må vi sikre både brede og målrettede tiltak. Barn og familier som mottar hjelp fra barnevernet, er blant de meste sårbare i samfunnet vårt. Derfor er det helt avgjørende at vi klarer å hjelpe disse ungene og familiene på en best mulig måte, sånn at de kan skape seg det livet de selv ønsker.

Interpellanten viser til forskning som underbygger at disse ungene og familiene deres ofte har større utfordringer når det gjelder livskvalitet og levekår, enn andre. Det er alvorlig, og det er derfor vi allerede har iverksatt en rekke tiltak for å gi sårbare og utsatte barn og familier en bedre hverdag. Flere av disse tiltakene er særlig rettet inn mot barn og familier i barnevernet.

Dette feltet har stor prioritet for meg som statsråd, og jeg er glad for at komiteen også har et stort engasjement for det. Jeg vil si at det nå skjer mer enn på veldig lang tid, og i løpet av denne stortingsperioden kommer det til å skje enormt mye på feltet nettopp fordi vi skal forsterke innsatsen og forbedre arbeidet for noen av de mest sårbare ungene.

Fordi det vil være for omfattende å gå inn på alt det som er iverksatt, og alle de tiltakene vi planlegger på området, har jeg valgt å trekke fram fem innsatsområder. Det er

• innsatsen for barn og unge som lever i familier med vedvarende lavinntekt

• en særlig satsing på helse og skole for unge i barnevernet

• barnevernsreformen

• kompetansehevingen i barnevernet

• arbeidet med ny barnevernlov

Regjeringas mål er å bedre levekårene til utsatte barn og familier. Dette gjør vi bl.a. ved å styrke innsatsen rettet inn mot barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Barn i økonomisk vanskeligstilte familier skal ha mulighet og frihet til å skape sin egen framtid på lik linje med andre barn. I fjor økte vi barnetrygden for alle barn for første gang på 20 år, og i år øker man med ytterligere 3 600 kr for barn under seks år. Det er en historisk satsing som betyr mest for dem som har minst fra før. I tillegg skal vi få på plass et fritidskort for alle barn mellom 6 og 18 år, sånn at alle barn kan få en meningsfull hverdag og delta på fritidsaktiviteter som de selv ønsker å delta på.

Vi vet at årsakene til at barn og unge lever i vedvarende lavinntekt, er sammensatte og komplekse. Det er derfor helt avgjørende at vi har et bredt spekter av tiltak samtidig som vi må målrette tiltakene for å nå dem som trenger det. Regjeringa har satt i gang et arbeid med en samarbeidsstrategi for barn i lavinntektsfamilier som skal legges fram senere i år. Dette er et samarbeid mellom flere aktører og også flere departementer. Strategien vil fokusere på tiltak som gir barn i lavinntektsfamilier like muligheter som jevnaldrende til å gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og ha tilgang til helsetjenester. Vi er godt i gang med arbeidet. Vi hadde et flott innspillsmøte i Drammen rett før jul der vi fikk mange gode innspill fra bl.a. frivillige organisasjoner og kommunale instanser. Skal vi klare å hjelpe dem som trenger det mest, må vi samarbeide og koordinere oss, sånn at vi får på plass de tiltakene som treffer best.

Barn og unge i barnevernet kan være spesielt utsatte for å falle fra i utdanningsløpet. Det er derfor viktig at vi hjelper dem som sliter på skolen. Forebygging av frafall fra utdanningsløpet er viktig for barn og unges framtidige tilknytning til arbeidslivet. Tilskuddsordningen Støtte til oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom har som mål å bedre ungdommenes skoleprestasjoner og bidra til at flere fullfører videregående opplæring. Barn som er i kontakt med barnevernstjenesten, er overrepresentert i denne ordningen, noe som tyder på at de i større grad trenger god oppfølging for å fullføre skolen. For nettopp å bedre barn i barnevernets skole- og utdanningssituasjon, har vi fra 2014 gjennomført en egen skolesatsing. En viktig målsetting har vært å øke oppmerksomheten om og prioriteringen av skole og utdanning for barn i barnevernet, både blant ansatte i barnevernet og i skolen.

Dessverre viser undersøkelser at barn i barnevernet oftere har større psykiske og somatiske helseutfordringer enn andre barn. Det er derfor viktig at dette oppdages så tidlig som mulig, sånn at vi kan forebygge i større grad. I samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet gjennomfører vi nå en helsesatsing som skal gi bedre og mer helhetlige helse- og omsorgstjenester til unge i barnevernet. Det er jeg veldig glad for. Og som en del av helsesatsingen utvikler vi samarbeidsmodeller for at barn i barnevernet skal bli utredet for psykiske og fysiske helseplager og få bedre tilpasset og mer helhetlig oppfølging. Det er viktig, sånn at vi kan gi disse ungene den hjelpen de trenger, til rett tid.

I dagens samfunn kan det synes som om det å be om hjelp, er en svakhet. Jeg er uenig i at det er det. Det viser heller styrke. Vi trenger alle hjelp. Spørsmålet er ikke om, men når vi trenger hjelp. Ved å komme inn tidlig kan vi forebygge at utfordringene eskalerer. Barn og familier som får hjelp fra barnevernet, er en særlig utsatt gruppe, og gjennom barnevernsreformen vil kommunene få bedre mulighet til å prioritere forebyggende tilbud til barn og familier. I forslaget til ny barnevernlov vurderer jeg også å pålegge kommunene en plikt til å koordinere det forebyggende arbeidet. Kommunene har i dag ansvar for en rekke tjenester og tilbud rettet inn mot barn og unge. Jeg mener kommunene i større grad må se tjenestene sine i sammenheng, sånn at barn og unge kan få en trygg og god oppvekst.

Godt over halvparten av de barnevernsansatte har uttrykt at de trenger mer kunnskap for å vurdere omsorgssituasjonen i familier med en annen sosial og kulturell bakgrunn. Mer kompetanse er derfor et sentralt virkemiddel for å kunne gi et mer likeverdig hjelpetilbud. Dette gjør vi noe med. I de nye retningslinjene for barnevernsutdanningen har vi presisert behovet for kultursensitiv kompetanse. Vi har etablert flere etter- og videreutdanningstilbud, og i løpet av våren vil jeg sende et forslag til kompetansekrav for barnevernet på høring. Det er viktige grep for å gi ungene og familiene deres et mer tilpasset og helhetlig tilbud.

God og tilstrekkelig bemanning i tjenestene er også avgjørende for mer likeverdige tilbud. Vi har de siste årene sett en høyere prioritering av barnevernet i kommunene, i form av nye stillinger. Det er veldig bra, og jeg vil gi kommunepolitikerne honnør for dette viktige arbeidet. Jeg vil framover være tett på kommunene for at den positive utviklingen skal fortsette, og jeg vil sørge for at de kommunene som sliter mest, blir fulgt opp spesielt.

Foreldrerollen kan være krevende. Familievernet er en av de tjenestene med høyt kompetansenivå som kan hjelpe foreldre når de trenger det. Foreldre som har mistet omsorgen for et barn, kan ha et spesielt behov for hjelp. Familievernet kan bidra til at foreldre bedre kan håndtere sin nye foreldrerolle, som samværsforeldre. For noen kan også bistand fra familievernet bidra til at deres foreldreferdigheter bedres sånn at de har større mulighet for å få omsorgen tilbake.

Vi er også i gang med å utvikle et nasjonalt kvalitetssystem som en del av barnevernets saksbehandlingssystem. Dette skal bidra til bedre dokumentasjon, enklere arbeidsprosesser, og at ansatte får faglig støtte til å foreta gode vurderinger og beslutninger. Bedre arbeidsprosesser gir mer tid til å følge opp det enkelte barnet og familien, og det vil styrke rettssikkerheten. Det er viktige tiltak.

Vi jobber også med en helt ny barnevernlov, der ungenes behov settes i sentrum. Vi vil bygge på de ressursene som finnes rundt barnet, og legge til rette for å involvere barnets familie og nettverk. Dette er viktig både for å kunne sette inn tiltak som er godt tilpasset barnas og familienes behov, og for å ivareta viktige relasjoner for barnet med behov for tiltak utenfor hjemmet. Den nye loven skal være enklere, mer tilgjengelig og bedre tilpasset dagens samfunn. På den måten vil det bli et bedre verktøy for barnevernstjenestene og andre aktører i barnevernet. Dette vil kunne bidra til å øke kvaliteten i barnevernet og styrke rettighetene til de ungene som trenger det aller mest. Proposisjonen om ny barnevernlov skal legges fram for Stortinget våren 2021, men vi kommer til å komme med noen endringer allerede i en proposisjon nå i vår.

Vi står foran mange viktige reformer i tida som kommer. Jeg ser at det vil være utfordrende for tjenestene, men jeg er takknemlig for at vi har så mange flotte ansatte i barnevernet, som hver dag går på jobb for å hjelpe barn og familier, og som hele tida ønsker å utvikle seg for å møte endringer i ungenes og familienes behov. Jeg er derfor glad for den støtten jeg opplever at reformene møter. Sammen kan vi i større grad gi ungene våre den oppveksten de fortjener.

Kari Henriksen (A) [12:21:09]: Takk til statsråden for svar. Jeg har ingen bakgrunn for å si at statsråden ikke vil utvikle barnevernstjenesten til noe mye bedre enn den er i dag, det tror jeg virkelig statsråden har et hjerte for. Men det er kanskje litt underlig når vi får all den kritikken vi får, og vi nå har hørt i 10 minutter på alt det regjeringa gjør, og som de mener er bra, at vi allikevel står der vi står – i den situasjonen at vi har mange feil og store utfordringer.

Det må være bra for statsråden i hvert fall å vite at han har full støtte i Stortinget for å gjøre mer. Opposisjonen ønsker virkelig å bidra til å utvikle barnevernstjenesten på en god måte, og der står vi helt stødig. Vi har også vist, som Kristelig Folkeparti var med på før de gikk i posisjon, at det er mulig å øke bevilgningene på enkelte områder.

Det som er situasjonen, er at samtidig som vi har disse satsingene, spiser denne regjeringa av velferdsstaten på andre områder, noe som nettopp rammer disse barna. Jeg skal ikke lage lista så veldig lang, men det er brillestøtte, det er økt barnehagepris, det er å kutte velferdsordninger for kronisk syke osv., som nettopp vil ramme familiene med den laveste levekårsscoren. Vi er helt enig i mange av de tiltakene som statsråden har ramset opp, men jeg har en følelse av at det blir for mange tiltak, for mange prosjekter, som blir brukt som eksempler på gode løsninger og på ting som skal utvikles. Men det er for lite strukturelle endringer som gjør at disse forslagene skal gjelde for alle barn overalt i hele Norge, som f.eks. lavterskeltilbud. Det er veldig bra at mange kommuner får det til, men vi skal ha det i alle kommunene. Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at den gode praksisen som skjer, blir tilgjengelig for alle barn i alle kommuner?

Det samme gjelder virkemiddelapparatet. Som statsråden var inne på, er det behov for sammensatte tiltak. Da kan jeg spørre: Har statsråden tatt kontakt med arbeids- og sosialministeren for å finne mer smidige ordninger for virkemiddelapparatet, sånn at barn og ansatte i barnevernet slipper å gå gjennom byråkratiske systemer for å utløse hjelpetiltak til barna og familiene som trenger det, og sånn at de kan styrke tjenestene i den andre enden så vi slipper å få disse ekstrabevilgningene til kommersielle enetiltak? Vi ser nå at det er et resultat av at det kanskje ikke blir satt inn gode nok tiltak i førstelinjen og god nok forebygging.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:24:30]: Jeg takker for støtte fra representanten. At jeg kan kjenne på en støtte fra Stortinget til å gjennomføre viktige endringer, er jeg glad for. Samtidig overrasker det meg litt at kritikken nå er at det er for mange tiltak, at det gjennomføres for mye, mens det i stad ble opplevd at det ikke skjedde noen ting.

Jeg ønsker å involvere Stortinget i mange viktige beslutninger de neste årene. For det første er det klart at Stortinget allerede har vedtatt barnevernsreformen, som kommer fra 2022. Den blir viktig for å gi kommunene enda mer ansvar i forebygging – at de tar det ansvaret.

Så er jeg glad for at kommunene har tatt et stort ansvar når det gjelder bemanning. De har ansatt flere i barnevernet. Fra 2013 til 2018 har det kommet 1 300 flere, og det har vært økt kapasitet det siste året. Vi har for 2020 bevilget 90 mill. kr til etter- og videreutdanning for å sikre kompetanseheving som vil gjelde alle kommunene, og sammen med DigiBarnevern vil det styrke både kompetansen og rettssikkerheten i de ulike sakene.

Jeg er opptatt av at når vi jobber i tida framover, vil det – som jeg sa i mitt innlegg – allerede nå i vår komme en proposisjon til Stortinget. Der vil vi kunne forskuttere noen av endringene som jeg vet flere i Stortinget har vært opptatt av når det gjelder de årlige tilstandsrapportene – som vi ønsker at kommunestyrene skal diskutere nettopp for at kommunepolitikerne i hver eneste kommune må forholde seg til barnevernet og få en oppdatering på hvordan tilstanden er, og forhåpentligvis engasjere seg enda mer for å få et enda bedre barnevern. Men vi har også hatt forsøk med en samtaleprosess i fylkesnemndene i flere fylker. Det ønsker vi å rulle ut slik at alle fylker får det. Det tror jeg vil styrke rettssikkerheten, og det vil også senke konfliktnivået – de har funnet fram til gode løsninger.

Når det vises til alle disse utredningene, som også dokumenterer at det er utfordringer i barnevernet: Vi har bestilt disse utredningene fordi vi har ønsket å styrke barnevernet og gjøre det enda bedre. På bakgrunn av ulike utredninger er det et enormt arbeid på gang, nettopp fordi vi ønsker å prioritere et felt som betyr så mye for de mest sårbare. Det som handler om private aktører – som jeg har sagt i Stortinget mange ganger – har vi en full gjennomgang av bl.a. for å se på den målsettingen som jeg er spesielt opptatt av: 40 pst. ideelle aktører innen 2025. Og når det gjelder enetiltak, som representanten var inne på, har det vært en markant nedgang i bruken av det det året jeg har vært statsråd. Den bevisstheten er jeg glad for.

Så er jeg spesielt engasjert i fosterhjem. Der jobber vi med en egen strategi nettopp for å kunne rekruttere enda flere fosterhjem og ikke minst bedre oppfølgingen. På felt etter felt er vi i gang med veldig viktige endringer. Det er gjort mye, og det skal gjøres mye framover.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:27:54]: Først vil jeg takke interpellanten, representanten Kari Henriksen. Det er viktig å diskutere barnevernet.

Det er vel ingen uenighet i denne salen om at vi skal ha et trygt og godt barnevern, og at barnets beste skal være vår rettesnor i de tiltakene vi foreslår. Høyre er opptatt av at foreldre som har utfordringer med å gi barna god omsorg, skal få den samme hjelpen uansett hvilken bakgrunn de har, og uansett hvor i landet de bor.

Jeg merket meg at representanten Henriksen i sitt innlegg ikke kom inn på behovet for kompetanse og godt lederskap i barnevernet, og jeg har lyst til å si noe om det. Det er veldig mange rapporter som er kommet fram, ikke minst fra Helsetilsynet – vi har rapporten om Vestlundveien ungdomssenter fra i år, vi har rapporten fra 2017 om svikt i barnevernets tjeneste i arbeid med meldinger. Departementet har også selv bedt Helsetilsynet gå gjennom 106 saker med omsorgsoverdragelse – den rapporten fikk vi i 2019 – og vi har Barneombudets egen rapport om barn i barnevernsinstitusjoner, som kom nå i 2020.

Disse rapportene viser at man har behov for ulike typer kompetanse i barnevernet, og at det også er behov for styrket ledelse i barnevernet. Denne kompetansen handler om at barn og familier må bli sett og hørt ut fra sitt ståsted. Ikke minst trengs det kompetanse i hvordan man møter familier fra ulike kulturer, det som fagfolkene kaller kultursensitiv kompetanse. Det er også stort behov for juridisk kompetanse i barnevernet, særlig i saker som gjelder omsorgsoverdragelse, og det er behov for kompetanse i relasjonsarbeid, dvs. hvordan man veileder foreldrene nettopp for å hindre omsorgsoverdragelser og for at man skal kunne ha barnet hos seg.

Jeg synes dette er utrolig viktig, og jeg er veldig glad for at regjeringen har satset sterkt på det. Som statsråden nevnte, er det nå 90 mill. kr til kompetanseheving for ansatte i barnevernet, og det gir mange en mulighet til å oppgradere seg, slik at man gjør de riktige tiltakene til rett tid. Vi vil at det er de beste som skal jobbe med familier og barn som sårt trenger hjelp.

Det er altså viktig å ha store nok fagmiljøer for dem som jobber i barnevernet, slik at de kan diskutere saker, utveksle erfaringer og ikke minst få mulighet til å utvikle seg og å ha permisjoner, slik at de kan ta etter- og videreutdanning.

Statsråden nevnte også i sin tale her at vi jobber med en barnevernslov som skal gi nettopp bedre tjenester til barna. Det er gledelig at statsråden nå signaliserer at man vil sette et krav til kommunene om en årlig tilstandsrapport om barnevernet i den enkelte kommune. Det betyr at man som kommunepolitiker faktisk må få oversikt over antall ansatte, behovet for kompetanse i kommunen, hvilke saker kommunen har, hvordan man jobber i barnevernet, og hvor mange bekymringsmeldinger det er. Dette gjør at politikere får større innsyn og kunnskap, og at de ikke minst har lettere for å prioritere tiltak. Det er også gledelig at det er en økning i antall ansatte innen barnevernet fra 2014.

Vi vil også lovfeste rett til ettervern til fylte 25 år, for vi vet at mange trenger spesiell oppfølging.

Det er systematikk som gir resultater, og det er systematisk kompetanseheving som vil gi resultater. Ikke minst er vi også opptatt av rettssikkerheten, og da er jeg særlig opptatt av denne samtaleprosessen som skal foregå mellom foreldre og barn og fylkesmenn i forbindelse med omsorgsoverdragelse. Og sist, men ikke minst: Vi må ha obligatoriske helseundersøkelser.

Kjersti Toppe (Sp) [12:33:20]: Eg tar ordet fordi eg meiner dette er ein veldig viktig interpellasjon. Svara som kjem frå statsråden, er gode nok, men ein tar ikkje utgangspunkt i det som er den reelle spørsmålsstillinga i interpellasjonen, nemleg at barn i barnevernet har langt lågare levekår enn barn utanfor barnevernet. Ein svarar med dei tiltaka som er på gang, med meir og betre kompetanse, betre leiing, ny barnevernslov og årlege tilstandsrapportar i kommunane, og det er vel og bra, men det er grunn til uro over det som vert tatt opp i interpellasjonen: at det er eit klasseskilje her, og at det er ein større risiko for at barn som vert fødde inn i familiar med lågare levekår, opplever omsorgssvikt, og for at barnevernet må koma inn med tiltak.

Det er eigentleg ei fallitterklæring for samfunnet at ein ikkje klarar å skilja ut desse forskjellane – at det er ein større risiko for å oppleva omsorgssvikt når ein er fødd inn i nokre familiar enn i andre. Diskusjonen går på korleis ein skal få barnevernet til å fungera betre for alle, og også korleis ein kan unngå at barn i nokre familiar har så stor risiko for å oppleva omsorgssvikt. Det at vi har eit klasseskilje i Noreg på dette området, bør få mykje større merksemd. Språk og klasse veit vi påverkar, og så veit vi at det òg fører til at desse barna har større risiko for fråfall i utdanninga i framtida osv. Så spørsmålet om korleis ein kan betra levekåra til barn og foreldre i barnevernet, er eit veldig grunnleggjande spørsmål.

Eg har vore opptatt av og opplever det som ei stor urettferdigheit at barn i barnevernet har dårlegare helsehjelp enn andre barn trass i at vi veit at dei har større utfordringar. Det gleder meg å høyra at fleire no tar til orde for obligatoriske helseundersøkingar, og at det er sett i gang tiltak på dette. Det skulle berre mangle – og det er kome altfor seint. Men ein må òg sørgja for at bl.a. barne- og ungdomspsykiatrien får eit løft, for elles vil ein aldri få dette til på den måten ein ønskjer.

Det er éin ting eg saknar frå statsråden, og det er at han tar opp dette med rus. Det er litt forskjellige tal, men mellom 50 000 og 150 000 barn i Noreg lever med foreldre som er avhengige av rusmiddel. Folkehelseinstituttet sa i 2011 at ca. 90 000 barn har minst ein forelder som har misbrukt alkohol, så det ligg der omkring, og at det er snakk om rusmisbruk som påverkar familien og barna negativt. Er det éin ting som burde ha vore omtalt i denne debatten frå statsråden si side, er det kva regjeringa kan gjera for å førebyggja rusmiddelmisbruk i familiar, for i barnevernsdebattar snakkar vi ofte altfor lite om at foreldre faktisk har eit rusproblem. Det er ein av årsakene til at ein i mange tilfelle må ta barna vekk frå foreldra sine – at ein ikkje klarer å gi den omsorga som barna treng. Så eg vil gjerne høyra statsråden seia noko om det i sitt sluttinnlegg, for det meiner eg absolutt høyrer heime i denne debatten.

Og så, når vi snakkar om dette med ressurssterke og ikkje ressurssterke familiar: Eg har vorte kontakta av ein del foreldre i stavangerområdet. Dette er ressurssterke familiar som er oppgitt over at når barnet får ei psykisk liding og det ikkje finst behandlingsplassar i ungdomspsykiatrien, vert barnet tilvist frå barne- og ungdomspsykiatrien rett til einetiltak i barnevernet. Foreldra som tok kontakt med meg, sa at dei hadde stansa dette fordi dei var ressurssterke – og dei brukte sjølve dette ordet. Men andre familiar må kanskje akseptera at når ungen er psykisk sjuk og det ikkje finst behandlingskapasitet, så er einetiltak i barnevernet det dei vert viste til. Det er ein veldig uheldig og uakseptabel praksis, men eit eksempel på at det kjem an på kor ressurssterk familien ein kjem frå, er, og sånn skal det sjølvsagt ikkje vera.

Trond Giske (A) [12:38:38]: Det var statsrådens svar på interpellasjonen som trigget meg til å stille noen flere spørsmål. Spørsmålet er jo veldig klart: Hvordan kan det ha seg at vi ikke lykkes bedre – og hva gjør vi med det – når det gjelder de ungene vi skal forsvare, som staten skal bidra til å hjelpe, og hvor vi gjør et av de mest alvorlige inngrepene i et menneskes liv?

Jeg er helt enig med interpellanten, som sier at vi ikke er i tvil om at statsråden vil vel og ønsker at disse ungene skal få det bra, at de skal få den hjelpen de trenger, men statistikken er jo knusende. Vi spiller falitt i oppfølgingen av disse barna. Selvmordsstatistikken, som vi har tatt opp tidligere, viser at det var 150 barn i løpet av en 11-årsperiode – det er riktignok gamle tall, men desto verre er det at vi ikke har noen nye tall. Det er 700 barn som i løpet av 11 år dør, halvparten enten i selvmord eller i ulykker. Det gjelder gjennomføring på skole, uførhet, utestengelse fra arbeidslivet.

Statsråden svarer i og for seg bra med tiltak om kompetanse, melding og tilstandsrapport og så videre, men der problemet stikker, handler om hvordan barnevernet fungerer i samfunnet rundt seg. Statistikken er et bevis på at det sannsynligvis skjer for sent, men det skjer definitivt på feil måte. Når statsråden avgrenser diskusjonen til disse kompetansetiltakene og tilstandsrapportene, er det som å snakke om trafikksikkerhet ved å diskutere hva som skjer fra ulykkesstedet inn til akuttavdelingen, til rehabilitering og ut i samfunnet igjen. Vi må diskutere i et mye større samfunnsperspektiv: Hvordan kan vi som offentlige myndigheter hjelpe familier helt fra barnet er født, til å trygge oppvekstvilkårene – uten å få flere tusen omsorgsovertakelser, mange akuttvedtak og en elendig statistikk på oppfølgingen?

Det er bra med en proposisjon, fordi vi får konkrete vedtak og handling – det skal vi være for i Stortinget. Men det som er vanskelig å skjønne, er hvorfor ikke statsråden ønsker å se hele dette i sammenheng, med et bredt meldingsarbeid hvor man får involvert alle departement. Det er det som er det positive, alle må bidra og være med – alle forvaltningsnivå, kommune, fylke, alle sektorer, skole, fritidstilbud, alt som har med nærmiljø å gjøre, alle ytre etater, alle organisasjoner og Stortinget – i en bred debatt om hvordan vi, med alle de pengene og alle de tiltakene og alle de fagfolkene og alle de systemene vi har, skal sørge for at hvert enkelt barn blir trygt.

Da kan vi diskutere utdanning, da kan vi diskutere hvordan man bygger samarbeid mellom etater, da kan vi diskutere hvordan vi iverksetter tiltak på et tidlig nok tidspunkt, hvordan barnehage, skole, barnevern og andre hjelper. I dag hjelper vi ikke.

Som interpellanten sier, er det ikke enda flere enkelttiltak som mangler. Det som mangler, er en reform – en full gjennomtenkning av hvordan dette systemet spiller på lag med familien, med nærmiljøet, med skolen, med barnehagen, med alle dem som skal bidra til å følge barnet fra 0–18 år.

I dag lykkes vi ikke. Vi har en stor debatt om hvordan vedtakene gjøres, og Den europeiske menneskerettsdomstol har tvunget Høyesterett til nå å gå gjennom praksisen på selve omsorgsovertagelsen og inngripen fra barnevernet. Men det skygger egentlig akkurat nå litt for at selv om vi gjør de vedtakene på riktig måte, og selv om vi oppfyller kravene fra EMD, så oppfyller vi ikke vårt eget krav til at vi skal hjelpe hvert enkelt barn. Det er fortsatt uforståelig at statsråden ikke ønsker Stortingets medvirkning, deltagelse og støtte i det arbeidet.

Kari Henriksen (A) [12:43:47]: Takk til alle som har hatt ordet. Jeg vil også rette en takk til Ørmen Johnsen for hennes engasjement for barnevernssaken. Hun peker på kompetanse, og vi er helt enig med regjeringspartiene i at det er viktig. Det var også en viktig del av Stoltenberg-regjeringas reform.

Så til statsråden. Jeg sa ikke at det var for mange tiltak, og jeg kritiserte ikke det. Det jeg sa, var at til tross for alle disse enkelttiltakene ser vi at det er store, alvorlige mangler på mange områder, som rammer de barna som hver eneste dag våkner og tar på seg ryggsekken, full av fortvilelse, og lurer på: Hvordan blir min dag i dag? Det er barn vi ikke fanger opp, det er barn som får feil tiltak fordi fellesskapet svikter.

I dag går det saker for Høyesterett på grunn av manglende rettssikkerhet. Det vi i opposisjonen har bedt om, er å få en grunnleggende debatt, som statsråden sier kommunepolitikere skal få. Men vi skal altså ikke få det tilbake til Stortinget, og den logikken kan ikke jeg forstå. Hvorfor skal ikke stortingspolitikere utfordres til å forstå barnevernet bedre, forstå hvilke store strukturelle grep som er nødvendige for at vi skal få minimalisert – så godt vi bare kan – de alvorlige bruddene som barn opplever hver eneste dag, f.eks. når det gjelder forebygging? Jeg opplever at vi nå har en barnevernssituasjon der vi løper etter barna med brannbøtter, sånn som vi gjorde i gamle dager. Det er fyr noen steder, og vi klarer ikke å forebygge godt nok. Ansatte sier: Gi oss flere ressurser, gi oss det gamle sosialfaglige håndverket, sånn at vi kan komme oss ut til familiene, jobbe med skolene, jobbe med helsetjenesten og jobbe med jordmødre og barnevernsansatte i lavterskeltiltak. Hvor er det strukturelle grepet for å sørge for at disse lavterskeltiltakene blir satt i verk i hele Norge? Der mener jeg vi har en vei å gå.

Rettssikkerheten er også en stor utfordring. Ansatte i barnevernstjenesten er overlatt av oss lovgivere å utføre en stor myndighetsoppgave. Vi som fellesskap må sikre at de settes i stand til å ivareta den alvorlige myndighetsutøvelsen som det er. Der er det også utfordringer – store strukturelle utfordringer. Det handler ikke bare om å lage en modell og innføre den i noen kommuner.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:47:03]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte fram et viktig tema, og dem som deltok i debatten, for gode innlegg.

Jeg vil starte litt overordnet: Ja, det er utfordringer i norsk barnevern, ja, det kan bli bedre, og ja, vi må fortsatt jobbe med det. Men samtidig har vi et barnevern som gjør en fantastisk jobb. Det er rundt 50 000 saker hvert eneste år, og i de aller fleste tilfellene er det veldig positivt. Det gjelder familier der barnevern, familievern og andre tjenester i kommunene er inne og hjelper familiene som kanskje i kortere eller lengre perioder trenger hjelp. Det er viktig også i denne debatten å understreke at barnevernet fungerer veldig godt veldig mange steder, og det viser seg også når fylkesmennene går gjennom de ulike barnevernene. Ja, det er kommuner som sliter, men det er også kommuner der det fungerer godt.

Jeg registrerer krav om stortingsmelding, redegjørelse og debatter i denne salen, men min påstand er at det er tid for handling, tid for å gjennomføre tiltakene. Det er mange utredninger som har vist – enten det gjelder institusjonsbarnevernet, bruk av private aktører, fosterhjemsfeltet eller det kommunale barnevernet, på felt etter felt – at det er en del ting som er utfordrende, men i stedet for å lage en stor prosess på det nå, er vi godt i gang med å gjennomføre tiltak. Når sakene kommer til Stortinget, tror jeg det vil være stor oppslutning om dem.

Det er klart at det løftet som er kommet om bemanning, betyr noe. 1 300 flere årsverk siden 2013 betyr at det er større kapasitet, flere ansatte som kan håndtere sakene, og jeg er glad for at kommunene har tatt det ansvaret. Kompetanse er noe av det aller viktigste, og derfor har vi kompetanseløftet på 90 mill. kr. i årets budsjett. Derfor kommer jeg også, som jeg sa i mitt innlegg, til å stille krav til kompetanse hos de ansatte. Det kommer også til å være en av de aller viktigste reformene, eller løftene, en gjør for norsk barnevern for å sikre at det blir bedre.

Representanten Toppe var inne på helsehjelp, og jeg er glad for at hun løfter fram det perspektivet. Jeg er helt enig i at barn i barnevernet fortjener et like godt tilbud som alle andre. Derfor ser vi på dette med obligatorisk helsesjekk. Jeg har jobbet sammen med helseministeren når det gjelder samarbeidsmodeller for hvordan en kan komme tidligere inn og tettere inn. Når det gjelder rus og alkohol, deler jeg fullt ut representanten Toppes engasjement. Arbeidet med alkoholstrategien blir viktig, men også det som er gjort med opptrappingsplanen ved at det er kommet 2 500 flere årsverk innen rus og psykiatri, vil være viktig for foreldrene.

Jeg vil også understreke hvor viktig det er å jobbe med foreldrestøtte for at det skal fungere for foreldrene – andre typer tiltak – slik at en slipper å ta det lengste skrittet, nemlig omsorgsovertakelse. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å forebygge, å sikre at foreldrene kan være foreldre.