Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning
til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:29:45 ] (ordfører for saken):
Jeg vil som saksordfører først takke komiteen for samarbeidet om
dette representantforslaget om likestilling i norsk film- og tv-dramaproduksjon.
Det ble holdt
en åpen høring med mange høringsinstanser, som kom med ganske tydelige
tilbakemeldinger på forslagene. Flere av disse forslagene viser
til tidligere handlingsplan og mål for likestilling i film, med
tiltak som ikke ble gjennomført den gang.
Selv om kvinnebevegelsen
i Norge har kjempet fram betydelige seire for likestilling, er vi
ennå ikke et helt frigjort samfunn. Menn har fortsatt systematisk
mer makt og rikdom – samt muligheter – enn det kvinner har.
Film- og tv-dramaproduksjonsbransjen
er ikke noe unntak. Tallene fra 2017 viser at bare 27 pst. av hovedrollene
i norske spillefilmer ble spilt av kvinner. Det var en nedgang fra
30 pst. i 2016. Kvinneandelen i norske premierefilmer har falt fra
over 34 pst. i 2015 til under 30 pst. i 2017. Ikke minst hadde mannlige
produsenter i 2015 i gjennomsnitt to ganger større produksjonsbudsjett
for spillefilm enn det kvinnelige produsenter hadde, mot nesten
tre ganger større i 2016. Selv om noen av måltallene viser en svak
positiv utvikling, er tallenes tale klar: Filmbransjen er fortsatt
mannsdominert.
Dette er heller
ikke på noen som helst måte noe nytt tema. Det er langt ifra det.
Det er mange pionerer i norsk film som har gått foran, og som har
jobbet med dette lenge, og det har også vært et politisk spørsmål
lenge.
Selv om det er
blitt lovet bot og bedring, står vi fortsatt her i dag. Dette er
tydeligvis et problem som det er veldig vanskelig å gjøre noe med.
Ja, mannsdominansen i norsk film er litt som skjeggkre, f.eks. –
det er vanskelig å få vekk. (Munterhet i salen.) Det er alvorlig
fordi det handler om hvilke historier som blir fortalt, hvem som når
gjennom med sine fortellinger, og hvem som blir holdt tilbake på
grunn av urettferdige maktstrukturer. Vi mister viktige stemmer
på grunn av den manglende likestillingen i norsk film. Det er munterhet
i salen, men det er alvorlig.
Presidenten: Det
skyldes skjeggkre.
Freddy André Øvstegård (SV) [16:32:37 ] : Derfor er også det
å kjempe for likestilling i film- og tv-dramaproduksjon å kjempe
for en viktig demokratisk verdi, at kjønn eller bakgrunn ikke skal
hindre noen i å fortelle sin historie. Ikke minst er det viktig
for alle de unge jentene som ser på film og norske serier, å få
se historier de kjenner seg igjen i, få se forbilder.
Derfor er jeg
glad for at noen av forslagene i saken ser ut til å få flertall
i salen i dag. Det er varslet en ny handlingsplan for likestilling
allerede. Stortingsflertallet vedtar etter alle solemerker i dag
at den nye handlingsplanen skal inkludere noen viktige punkter,
bl.a. at det må utarbeides bedre statistikk over kjønnsbalansen i
norsk film, at NFI må telle mer enn bare produsent, regissør, manusforfatter
og hovedrolle, f.eks. hvilke filmsjangre kvinner får støtte til,
størrelse på budsjettet til den enkelte produksjon, størrelse på
støttebeløp, kjønnsfordeling og utvikling av lønnsnivå i flere av
de ulike yrkesgruppene som er involvert i filmproduksjon, at NFI
må kunne redegjøre for hvordan filmene som mottar støtte, bidrar
til en mer mangfoldig filmportefølje, og at NFI må benytte seg av
alle tilgjengelige virkemidler for å øke antall søknader fra kvinner
og minoritetsgrupper.
Alt dette er positive
skritt i riktig retning, men enda langt fra nok, mener SV. Det trengs
sterkere virkemidler for å bekjempe de urettferdige strukturene
som hindrer kvinner i å fortelle sine historier, og som gjør norsk
film mer fattig.
Derfor støtter
SV alle forslagene i saken – og jeg tar med det opp de forslagene
som SV er medforslagsstiller til.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Så vil presidenten
anmerke at «skjeggkre» absolutt er innenfor parlamentarisk ordskifte
og innenfor parlamentet, for å si det sånn. (Munterhet i salen)
Anette Trettebergstuen (A) [16:34:48 ] : Likestilling kommer
ikke av seg selv, i motsetning til skjeggkre, kan man kanskje si.
Likestilling må kjempes for og skapes hver eneste dag. Det gjør
man bare med konkret og tydelig politikk. Det siste året har metoo-kampanjen
åpnet folks øyne for resultatene av mangel på kjønnsbalanse og likestilling
i forskjellige samfunnssektorer. Seksuell trakassering er bare et
symptom på mangel på likestilling. Vi vet alle sammen at kulturbransjen
er spesielt utsatt.
Da Arbeiderpartiet
satt i regjering sist, ble det satt tydelige mål om likestilling
i norsk filmbransje. Det ble foretatt tiltak, og utviklingen gikk
i riktig retning. Den gikk ikke fort nok, men den gikk i riktig
retning. Da Høyre og Fremskrittspartiet overtok regjeringsmakten
i 2013, var noe av det første kulturministeren gjorde den gangen,
å avskaffe målet om kjønnsbalanse i norsk film- og tv-dramaproduksjon.
Til og med et mål om førti-seksti kjønnsbalanse kunne Høyre og Fremskrittspartiet
ikke stå inne for. Det måtte de fjerne. Det har konsekvenser, for
med én gang det skjedde, så vi at utviklingen begynte å gå i feil
retning.
Tallene fra i
fjor viser at bare 27 pst. av alle hovedroller i norske spillefilmer
ble spilt av kvinner. Det er en nedgang fra 30 pst. i 2016. Kvinneandelen
i norske premierefilmer har falt fra over 34 pst. i 2015 til under 30 pst.
i 2017. Mannlige produsenter hadde i gjennomsnitt to ganger større
budsjett for spillefilm enn kvinnelige produsenter i 2015, og nesten
tre ganger større i 2016. Selv om noen indikatorer viser en positiv
utvikling for i år, er tallenes tale over tid klar. Mannsdominansen
i norsk filmbransje er fortsatt for stor.
Det fraværet av
likestilling som vi ser år etter år, står i veien for kvaliteten
på kunsten. Vi går glipp av noe når skjevhetene er så store. Film
og tv-serier er kanskje det kulturtilbudet som brukes mest. Historier
som fortelles på film, er blant de historiene som påvirker oss sterkest. De
skaper mening, de gir oss ny innsikt, de hjelper oss til å forstå
både vår historie, oss selv, vår samtid og samfunnet rundt oss.
Det er helt avgjørende for fellesskapet at alle deler av befolkningen
opplever å kjenne seg igjen i de historiene som fortelles. Når flertallet
av disse historiene er laget av en mann, har en manns perspektiv
og en mann i hovedrollen, påvirker det hvordan vi ser på oss selv
og på hverandre.
Likestilling kommer
ikke av seg selv; man må skape den. Vi trenger politisk handling.
Arbeiderpartiet gir i dag Stortinget muligheten til nettopp å handle,
for våre forslag kommer til å fungere. De kommer fra bransjen selv,
som vet hvor skoen trykker. De vil gi en mer mangfoldig filmportefølje
der flere stemmer slipper til, og der flere kan kjenne seg igjen
i historiene som blir fortalt. Vi må bruke alle tilgjengelige virkemidler
for å kunne slippe flere kvinner til. Jeg er skuffet over at alle
partier som har støttet metoo-kampanjen, holdt fine festtaler og sagt
at likestilling er viktig, velger ikke å gjøre noe, nå når de har
sjansen. At forslagene våre – som vil skape endring, som er helt
konkrete, som kommer fra bransjen selv, og som har blitt krevd og
krevd og krevd år etter år – nå stemmes ned, viser at man ikke har
ment noe med de festtalene man har holdt. Filmbransjen trenger ikke flere
festtaler. Likestillingen trenger ikke flere tomme heiarop. Vi trenger
tiltak som skaper varig endring.
Det er bra at
Kristelig Folkeparti går sammen med oss i opposisjonen og skaffer
oss flertall for det å få fram bedre statistikk. Det er også bra
at Kristelig Folkeparti skaffer oss flertall for at målet nå skal
være femti-femti og ikke førti-seksti, men det er synd at Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre i dag nok en gang viser at de ikke
er opptatt av likestilling, men at de som kjemper for en endring
av bransjen, fortsatt må gjøre jobben selv.
Marianne Haukland (H) [16:39:59 ] : I dag skal vi behandle
flere tiltak som er foreslått av Arbeiderpartiet for å øke likestillingen
i norsk film- og tv-dramaproduksjon.
Likestilling i
samfunnet er svært viktig for denne regjeringen. Film er en del
av demokratiets infrastruktur: Gjennom norsk film skapes og bekreftes
det kulturelle fellesskapet, og film har en viktig funksjon som
en demokratisk arena for meningsbryting og for samfunnskritikk.
Derfor er det også nødvendig at norsk film gjenspeiler bredden og
mangfoldet i befolkningen.
Likestilling innenfor
film er en del av dette, derfor er arbeidet med å få opp kvinneandelen
i film svært viktig. Det budskapet ønsker Høyre å stille seg bak.
Det som partiene i komiteen er mest uenige om i denne saken, er hvilke
virkemidler vi skal bruke overfor kulturbransjen, herunder filmbransjen.
Høyre ønsker ikke en detaljregulering ned på enkeltordninger, slik
som forslagene her innebærer.
I budsjettdebatten
i forrige uke argumenterte SV sterkt for hvor viktig det var at
kulturen skulle være fri. Høyre ønsker en armlengdes avstand, nettopp
av denne årsaken. Jeg registrerer at SVs prinsipper om at kulturen skal
være fri, i denne saken må vike for andre politiske målsettinger.
Høyre har i behandlingen
av denne saken påpekt at Stortinget allerede har vedtatt en politikk
om moderat kvotering av kvinner. Høyre har også presisert at Norsk filminstitutt
allerede har en handlingsplan der målsettingen er femti-femti kvinner
og menn i filmbransjen innen 2020.
Jeg har gjort
et kjapt anslag for tildeling av midler til spillefilmer i 2018,
og det ser ut til at NFI allerede har oppnådd målsettingen om femti-femti
i årets tildelinger. Andelen kvinnelige manusforfattere er på 46 pst.,
så høy har den ikke vært før, mens innen regi er kvinneandelen på
51 pst., og andelen kvinnelige produsenter er på 53 pst. Tallene
er med forbehold om at jeg har riktig utgangspunkt for utregningen
for tildelingene for 2018, der jeg ser at det er 52 spillefilmer
som har fått støtte av NFI.
Slik det ser ut
for 2018, har NFI klart målsettingen de har satt seg, om femti-femti
innen 2020. Men dette kan selvsagt variere fra år til år, da bransjen
er liten og enkelte tildelinger kan gjøre store utslag på statistikken.
En utredning som
shift7 har gjort sammen med Creative Artists Agency, som ble referert
i New York Times denne uken, viser at filmer med kvinnelige hovedroller
i perioden 2014–2017 hadde den beste inntjeningen til kinoene. Utredningen
viser også at filmer som består Bechdel-testen, som måler hvordan
kvinner blir portrettert i en film, overgår inntjeningen til filmer
som ikke består denne testen.
For Høyre er det
viktig at det satses på kvalitetsfilmer med kvinnelige hovedroller,
men Høyre har også tillit til de filmpolitiske målsettingene som
bransjen selv har valgt, uten at Stortinget behøver å pålegge filmbransjen
ytterlige retningslinjer. Vi mener det er kommet godt fram at bransjen
utvikler seg, og at likestilling er viktig også for filmbransjen,
fordi det gir en økonomisk god og bærekraftig bransje, med flere
interessante karakterer og sterke historier.
Morten Wold (FrP) [16:44:28 ] : Representantforslaget vi har
til behandling i dag, viser med all tydelighet at likestilling åpenbart
betyr forskjellige ting for forskjellige partier. Forslagsstillerne
har et åpenbart mekanisk og fastlåst syn på hva som er likestilling.
Det virker som om de mener at menn og kvinner tydeligvis forteller forskjellige
historier, representerer forskjellige verdier, og at det er viktig
å telle hvor mye som kommer til uttrykk fra hvert enkelt kjønn.
Det kan synes
som om forslagsstillerne mener at historiene er enten mannlige eller
kvinnelige. Karakterene er tydeligvis enten maskuline eller feminine.
Det kan faktisk virke som om det er mer som skiller kjønnene, enn
hva det er vi har til felles. Med en slik tilnærming blir det viktig
å telle hvor mange minutter skjermen fylles av menn, og hvor mye
den fylles av kvinner. Ikke nok med det, vi skal også analysere
hvilke roller de to kjønn fyller.
Selv vokste jeg
opp i en tid da vi så på Lekestue, Pompel og Pilt og Titten Tei.
Lite tenkte vi over at Lekestue ble ledet av Geir Børresen og Vibeke
Sæther, og at de visstnok representerte to helt forskjellige perspektiver. Lite
skjønte vi vel av at Pompel og Pilt i beste fall var ganske androgyne,
og at Titten Tei var kledd som en gutt, men hadde stemmen fra en
kvinne. Det gikk oss faktisk hus forbi.
For Fremskrittspartiet
er det ikke så interessant å telle hvor mye det enkelte kjønn er
med. For oss er det viktigere at de filmer og tv-produksjoner som
eventuelt skal få offentlig støtte, faktisk er noe folk vil se.
Når det er sagt, kan vi også se litt på de tellinger og rapporter
som allerede er gjennomført. Alt tyder på at film- og tv-bransjen
gjennomfører tiltak som får frem både mannlige og kvinnelige talenter.
I rapporten fra Norsk filminstitutt som kom i år, står det:
«De siste årene har vi sett en forsiktig
utvikling i positiv retning for kjønnsbalansen i norsk film.»
Om kjønnsbalansen
i norsk film i rapporten fra NFI i september i år pekes det også
på at i 2017 ble NFIs mål om 50 pst. kvinneandel oppnådd for kunstnerisk
vurdert kortfilm. Samtidig ble målet om en kvinne- og mannsandel
på minst 40 pst. oppnådd for kunstnerisk vurderte spillefilmer og
dramaserier.
Dramaseriene som
fikk produksjonstilskudd, hadde en kvinneandel på 47,5 pst. Dette
er en tydelig forbedring for sjangeren, som historisk har hatt lavest
kvinneandel. Kortfilm hadde høyest kvinneandel, med 55,6 pst. Vi
vet også at bransjen ligger ganske langt fremme blant de kreative
næringer. I motsetning til hvordan det var – og fortsatt er– i en
rekke kulturnæringer, har film- og tv-miljøene gjort mye for å skape
bedre kjønnsbalanse.
Kanskje er det
et lite sidespor, men noe av endringen har nok også kommet som følge
av metoo-kampanjen. Denne bevegelsen hadde sitt utspring i nettopp film-
og tv-bransjen – riktignok internasjonalt, men det er tydelig at
også de norske miljøene tidlig ble bevisst på problemene.
Det er viktig
å understreke at bransjen selv må forstå sitt publikum. Bransjen
må levere innhold som speiler hele befolkningen. Det klarer den
helt sikkert.
Jeg har tro på
de gode historier. De beste historiene engasjerer, på tvers av kjønn.
Det blir urimelig, umulig og ugjennomførbart å gi støtte basert
på kjønn. Film og tv er til for publikum, og publikum bestemmer
selv hva de vil se. Jeg har også tro på at de beste historiene kommer
frem når vi bruker et bredest mulig marked av talenter. Det markedet
av talenter omfatter – helt naturlig – hele befolkningen. Talenter
finnes, som kjent, helt naturlig like mye blant kvinner som blant
menn.
Derfor støtter
Fremskrittspartiet målet om likestilling i film- og tv-produksjoner,
fordi vi tror det gir best resultat, men uten å være enig i venstresidens
tellemani. Derfor står vi inne i flertallsmerknaden, som bl.a. lyder:
«Flertallet støtter NFIs arbeid
for full likestilling i norsk filmbransje.»
Likeså peker flertallet
på at dersom man virkelig skal gjøre en innsats for å bedre kjønnsbalansen
på filmfeltet, er det viktig med den langsiktige satsingen, og at det
tenkes på kjønnsbalanse også i rekruttering og talentutvikling i
filmbransjen, noe bransjen selv må ta inn over seg at de har ansvar
for.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:49:07 ] : I denne saken er det
enighet om at det ikke er god nok likestilling i filmbransjen, og
om at dette verken er bra for likestillingen generelt, eller for
filmen som kulturuttrykk spesielt – det siste kanskje med unntak
av Fremskrittspartiet, om jeg forsto representanten Wolds innlegg
rett.
I forhold til
hvor mange menn som bekler nøkkelroller i filmbransjen, er det ikke
nok kvinner som har regi, ikke nok kvinner som er manusforfattere,
ikke nok kvinner som er filmfotografer, ikke nok kvinner som jobber
med etterarbeid, ei heller nok kvinner som jobber med lys og lyd
på filmsettene, og fortsatt langt fra nok kvinnelige hovedroller
og produsenter. Sistnevnte får i tillegg mye mindre penger å rutte
med enn sine mannlige kollegaer.
Slik er det, enda
man i flere år har hatt mange fine mål og ambisjoner på dette området.
Blant annet har Norsk filminstitutt et mål om femti-femti-fordeling mellom
menn og kvinner i norsk filmbransje. Det målet skal være nådd innen
2020. Det er det kort tid til. Derfor er det prisverdig at Arbeiderpartiet
tar tak og forsøker å gjøre noe med situasjonen ved å fremme en
rekke forslag til tiltak. Ikke alle forslagene vil vi stemme for
i dag, noen på grunn av at de har budsjettmessige konsekvenser,
og noen fordi vi foreløpig – og jeg understreker foreløpig – synes
det blir litt for drastisk allerede nå med kvotering på 50 pst.
kvinner i alle nøkkelposisjoner, når vi fortsatt er langt fra 40 pst.-målet,
og etter tre år å skulle dele filmstøtten flatt, i to. Men jeg har
sansen for forslagene, de viser handling.
Når man snakker
om aktiv likestillingspolitikk, må vi som politikere vise handling
– til forskjell fra hva regjeringen og ministeren gjør i denne saken,
synes jeg. De støtter dessverre ingen av forslagene. Regjeringspartiene synes
å være enig i at likestillingen i filmbransjen ikke er god nok,
men de vil ikke ha noen nye tiltak på bordet. De har tydeligvis
klokkertro på at ting bare skjer av seg selv framover, at «bransjen
selv» bare må ta ansvar, som de skriver i innstilingen – jeg synes
jeg ser det. Jeg tipper dessverre at bransjen nå neppe strammer
seg opp på dette området, etter å ha fått de signalene de i dag
får fra regjeringen, om at det ikke trengs flere tiltak.
Jeg synes det
er veldig rart at det ikke skulle være aktuelt for regjeringspartiene
å støtte noen som helst av forslagene. De framhever jo tross alt
i innstillingen at bruken av kjønnskvotering, f.eks. i markedsordningen til
Norsk filminstitutt i fjor, har bidratt positivt til likestillingen,
så de vet jo at slike tiltak fungerer.
I høringen ble
det for øvrig uttrykt stor støtte fra de aller fleste høringsinstansene
til forslagene fra Arbeiderpartiet – ikke minst fra alle dem som
krevde mer fra likestillingsarbeidet til nettopp Norsk filminstitutt
enn det som foregår nå. Jeg synes derfor det er synd at regjeringspartiene
ikke ser verdien av å dytte ekstra på NFI.
De siste årene
har vært preget av metoo-kampanjen og det store problemet med seksuell
trakassering som den avdekket, ikke minst i filmbransjen. Med mer
likestilling og bedre maktbalanse mellom kjønnene er det stor grunn
til å tro at det vil bli mindre seksuell trakassering fra dem med
makt i filmbransjen. Nå hadde regjeringspartiene muligheten til
å bidra. Det er trist at de ikke velger å gjøre det.
Heldigvis for
kampen mot seksuell trakassering og for mer likestilling er det
flertall i opposisjonen for flere av de foreslåtte tiltakene, bl.a.
for at Norsk filminstitutt skal jobbe mer målrettet og bedre med
sin handlingsplan for mer likestilling i filmbransjen. Nå blir det
bl.a. bedre statistikk over kjønnsbalansen, fordi man skal føre
statistikk på langt flere områder enn over fire funksjoner. NIF
må kunne redegjøre for hvordan filmer som får støtte fra dem, bidrar
til mangfoldet, og de må bruke alle tilgjengelige virkemidler for
å øke antallet søknader fra kvinner og minoritetsgrupper. Jeg tror
dette vil bidra til mer likestilling, men om det ikke er nok, er
jeg og Senterpartiet ikke fremmed for å se på ytterligere tiltak
i framtiden, for dette er en viktig sak.
Om vi skal bli
enda mer likestilt i Norge, må alle de visuelle fortellingene om
oss selv, dem vi identifiserer oss med, få muligheten til å vise
at vi vil ha likestilling. Vi vil at kvinners perspektiv på alle
mulige sett skal synes. Da må flere kvinner få lov til å være med
og fortelle de historiene.
Grunde Almeland (V) [16:53:50 ] : Er det én ting som diskusjonene,
debattene og de altfor mange eksemplene i media og sosiale medier
har vist og bekreftet, er det at vi fortsatt har mye ugjort når
det kommer til likestilling. Akkurat på grunn av dette må det vises handling
både i arbeidslivet, hjemme og i offentlige fora. Derfor mener Venstre
og jeg at vi alltid skal se på hvilke virkemidler vi benytter oss
av, for å sikre at vi gjør nok. Samtidig er det viktig at vi verken
tror eller forestiller oss at det er ett enkelt tiltak som skal
være det som sikrer at vi oppnår de målene vi har satt oss for likestillingen.
Vi skal også vegre oss for å tro at dersom vi bare satte inn dette
ene tiltaket, så ville alt være fikset og i orden i morgen, neste
måned eller ved starten av neste år.
Likestillingskampen
er en seig kamp. Det handler om holdninger og store, strukturelle
endringer som det viser seg vanskelig å snu over natten. Denne saken
tar for seg likestilling på ett enkeltområde innenfor norsk kulturliv:
film- og tv-dramaproduksjon. Jeg er enig i forslagsstillernes intensjon
om å sikre en bedre kjønnsbalanse i norsk filmbransje, men jeg er
uenig i premisset som legges i denne saken, at det ikke gjøres noe,
for det gjør det – til tross for at det kan se ut som om opposisjonen
fortsatt er mer opptatt av å bekjempe skjeggkre enn av å få med
seg hva som faktisk gjøres.
Gjennom tildelingsbrev
har regjeringen vist handlekraft. NFI har bl.a. etter oppfordringer
satt seg et veldig ambisiøst mål om femti-femti prosent likestilling
innen 2020. Dette målet støtter vi fullt ut. Ikke minst er det tatt i
bruk moderat kjønnskvotering, som i seg selv er et ganske sterkt
virkemiddel, og til tross for at dette ble tatt i bruk så sent som
i fjor, ser vi allerede positive resultater. Kvinneandelen i prosjekter
som mottok produksjonstilskudd, økte fra 13 til 37 pst. i 2017.
I tillegg støtter vi opp om kvinnesatsingen til Talent Norge, som
er med på å løfte fram de neste store kvinnelige talentene i bransjen. Ser
vi på norsk film og tv både nasjonalt og internasjonalt, er det
kvinner som står fremst i køen og mottar priser og anerkjennelse.
Akkurat dette – hvilke rollemodeller som er der, hvem som er synlige
– betyr også noe, og det er med på å bidra til den langsiktige kampen
for å bedre likestillingen. Jeg er enig i at vi må holde trykket oppe,
men jeg kan ikke akseptere at situasjonen svartmales.
Til sist vil jeg
påpeke at man må klare å se innsatsen man gjør på ett felt, i sammenheng
med hva som gjøres på et overordnet nivå. For likestilling er ikke
bare en utfordring i film- og tv-bransjen, det er en samfunnsutfordring.
I kulturlivet er det flere bransjer som ikke på langt nær kan vise
til de samme resultatene som det filmbransjen kan. Derfor må vi
fortsette innsatsen for et mer likestilt samfunn. Og det gjør vi.
Det gjør denne regjeringen, bl.a. gjennom å styrke aktivitets- og
redegjørelsesplikten og gjennom å innføre et lavterskeltilbud, som
Venstre først foreslo i Stortinget. I dette siste budsjettet støtter
vi også opp under det grasrotarbeidet som kulturbransjen selv har
gjort, å sette sammen Balansekunst. Det er det vi som får inn på
statsbudsjettet og sikrer støtte til neste år.
Det norske arbeidsmarkedet
er fortsatt svært kjønnsdelt. Kvinner jobber fortsatt mer deltid,
tjener mindre og sitter i færre beslutningstakende posisjoner enn
menn. Når vi nå også legger bak oss et metoo-år og har fått øynene
opp for hvordan mange kvinner er blitt behandlet på arbeidsplassen,
er vi kanskje enda mer bevisste på at kampen ikke er over. Derfor
er jeg glad for at vi allerede er godt i gang, og de signalene vi
sender til bransjen, og de signalene vi sender til NFI, er ganske
tydelige.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:59:02 ] : Det er altså likestilling
innen film- og tv-dramaproduksjon vi debatterer i dag. Det er helt
opplagt at det i den bransjen fortsatt er likestillingsutfordringer
som jeg mener vi bør ta på alvor. Vi bør også vise handling gjennom
å benytte oss av politiske virkemidler for å oppnå mer likestilling
innenfor denne bransjen.
Jeg har bare lyst
til å minne om at vi i forrige periode i denne salen behandlet den
forrige regjeringens – altså Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens
– likestillingsmelding. Den var god på beskrivelse, god på å beskrive
utfordringene, men omtrent blottet for tiltak. Det var det Stortinget
som måtte gjøre noe med. Og Venstre, som den gang ikke satt i familie-
og kulturkomiteen, var med og støttet mange av de tiltakene som
ble fremmet i denne salen.
Jeg hørte Høyres
representant bruke begrepet «armlengdes avstand» og anklage SV for
ikke å bruke det begrepet når det kommer til likestilling. Å bruke
begrepet «armlengdes avstand» er jo bare et forsøk på å si: «Du,
vi rekker heller armene i været, og så håper vi at de utfordringene
innenfor film- og tv-bransjen går over av seg selv.» Man vil altså
ikke bruke politiske tiltak for å få til en bedre likestilling i
denne bransjen.
For Kristelig Folkeparti
har det vært helt naturlig når det kommer til likestilling, å være
villig til å bruke politiske tiltak for å oppnå mer likestilling
– på alle områder i samfunnet. Derfor er det helt naturlig for Kristelig
Folkeparti å støtte at det må utarbeides bedre statistikker over
kjønnsbalansen i norsk film. Det er helt naturlig for Kristelig
Folkeparti å støtte at NFI må kunne redegjøre for hvordan filmene
som mottar støtte, bidrar til en mer mangfoldig filmportefølje.
Det er helt naturlig for Kristelig Folkeparti å støtte at NFI må
benytte seg av alle tilgjengelige virkemidler for å øke antall søknader fra
kvinner og minoritetsgrupper. Og det er selvfølgelig helt naturlig
for Kristelig Folkeparti å støtte et forslag som går ut på at man
må sette et mål om femti-femti kvinner og menn i nøkkelposisjoner
foran og bak kamera. Jeg mener det er viktig, som på andre områder,
at vi er villige til å bruke de virkemidlene vi har tilgjengelig,
for å få gjort noe med de utfordringene vi har når det gjelder likestilling.
Jeg må også si
helt til slutt at som medlem av brukerrådet, er det helt naturlig
for Kristelig Folkeparti å støtte enhver bekjempelse av skjeggkre
i alle norsk hjem og i parlamentet.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Trine Skei Grande [17:02:31 ] : La meg først få slå
fast at regjeringa mener at likestilling er viktig på absolutt alle
kulturfelt, og i den nye kulturmeldinga, der man sier at all kultur-
og kunstpolitikk har utgangspunkt i ytringsfriheten og ytringenes
samfunnsbyggende kraft, snakker vi om demokrati, deltakelse og mangfold
som de viktige verdiene vi bygger på. Men kulturmeldinga slår også
fast at kulturen skal være relevant og representativ. Og hvis den
skal være relevant og representativ, må den også gjenspeile at alle
sammen skal se speilbildet av seg sjøl i det kulturlivet som leves,
og som utvikler seg.
Det er en god
stund til vi har nådd full likestilling mellom kjønnene både i samfunnet
og kanskje spesielt innenfor kulturlivet, men vi ser at stadig flere
kvinnelige filmskapere slipper til både foran og bak kamera. Jeg
har hatt muligheten til å reise rundt på mange filmfestivaler i
år, og da ser jeg jo hvem det er som virkelig er med på å sette
Norge på kartet filmmessig. Det er mange av de kvinnelige filmskaperne
som nå virkelig har vært med på å løfte norsk filmbransje.
Filmen er et sterkt
kulturuttrykk, men vi har også hatt gode tall på filmsektoren. Filmsektoren
har vært utsatt for mye mer debatt enn veldig mange andre sektorer.
Fordi filmen er et så sterkt virkemiddel, er det viktig at kvinner
får fortelle historier, og at halvparten av historiene som skal
beskrives i filmverdenen, skal være kvinners historie.
Vi ser også at
vi har utviklet norsk filmpolitikk på en måte som gjør at vi strekker
oss kvalitetsmessig, og vi har en produksjon av filmer av høy kvalitet
som gjør at vi virkelig har hatt et fantastisk kinoår i Norge i
år. Den siste norske premieren var filmen «Sonja», med kvinnelig
hovedperson og med flest damer på podiet da man skulle takke deltakerne.
Men jeg synes også det er viktig å understreke at vi skal ha en
armlengdes avstand i kulturpolitikken, og kunsten vår skal være
fri.
Jeg tror dette
er et tema som alle kulturministere før meg også har vært opptatt
av. Helt siden 2000-tallet har kjønnsbalanse vært på agendaen for
kulturpolitikken og spesielt filmpolitikken. De rød-grønne, som
la fram sin filmmelding i 2007, sa at det var et uttalt mål at man skulle
ha 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner både foran og bak kamera.
I 2015 la regjeringa Solberg fram sin filmmelding. Her var ikke
kjønnsbalanse et uttalt filmpolitisk mål. Det mente jeg var et uheldig
signal, og under behandlingen i Stortinget var Venstre med på å
plassere i de filmpolitiske målene at vi skal ha en andel av kvinner
og menn i nøkkelposisjoner på minst 40 pst.
Kulturdepartementet
har etter det hatt klare forventninger til Norsk filminstitutt om
at de skal arbeide for jevnere kjønnsfordeling, og det har man gjort
i tildelingsbrevene. Nå praktiserer NFI moderat kjønnskvotering
i flere ordninger. Vi vurderer også ulike andre tiltak. Det er holdt
et innspillsseminar for filmbransjen og utarbeidet en handlingsplan
for kjønnsbalanse for film i 2016, som vi i løpet av kort tid kommer
til å oppdatere.
Men det er viktig
å huske på at det er mange filmer som produseres også uten støtte
av NFI. I august arrangerte jeg et bredt sammensatt møte med utvalgte
aktører fra hele filmbransjen for å snakke om likestilling innenfor
film. Der fikk jeg mange gode innspill og nyttige tanker fra de
ulike perspektivene rundt bordet. Dem kommer vi til å jobbe videre
med og implementere i den videre jobbingen fra departementets side.
Når Norsk filminstitutt
gjennomfører moderat kjønnskvotering i markedsordninger, er det
et godt eksempel på tiltak vi tror virker godt. Jeg har bare lyst
til slutt å komme med noen tall og fakta: I 2017 var NFIs mål 50 pst.
kvinneandel. Av utviklingstilskuddet er kvinneandelen 43,2 pst.,
altså over de 40 pst. som Stortinget satte som mål, på dramaserier
er det 47,5 pst. – det er ikke så lett å komme nærmere 50 pst. –
og når det gjelder kortfilm, er kvinneandelen 55,6 pst. Dette går
i riktig retning.
Jeg syns at komiteen
kanskje burde hatt et enda større engasjement for andre deler av
kulturen når det viser seg at 96 pst. av alle stykkene til symfoniorkester
er komponert av menn, og at de ti mest omsatte kunstnerne i Norge
er menn. Det bør vi også diskutere.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Anette Trettebergstuen (A) [17:08:07 ] : At det står dårlig
til i symfoniorkestrene, er ingen grunn til ikke å gjøre noe i filmbransjen.
Jeg har opplevd at statsråden i sin tidligere opposisjonsrolle her
i Stortinget har gått sammen med venstresiden og Arbeiderpartiet
og påtvunget høyreregjeringen en likestillingspolitikk de ikke ville
ha. Det gjorde vi – som representanten Bekkevold sa – i forbindelse
med likestillingsmeldingen i 2015. Vi gjorde det også i forbindelse
med filmmeldingen i 2015, da vi fikk gjeninnført – mot Høyre og
Fremskrittspartiets vilje – målet om kjønnsbalanse i norsk film.
Det er hyggelig
med den nye Sonja Henie-filmen og at vi i år har et godt år for
kvinner i norsk film, men vi vil ikke at det skal være et unntaksår.
Vi vil at det skal være slik framover. Våre forslag til tiltak går
tilbake til 2010. Det er Bransjerådet for film og filmbransjen selv
som har bedt om dem, fordi de vet de fungerer. De er ikke radikale,
de er bare rettferdige. Hvorfor kan ikke statsråden støtte et eneste
av de tiltakene, som kanskje gjør at dette blir en varig endring?
Statsråd Trine Skei Grande [17:09:19 ] : Jeg har ikke tenkt
at dette skal være et unntaksår. Jeg har tenkt å være statsråd lenge,
og da har vi mulighet til å få disse tallene til virkelig å krype
oppover.
Det vi ser nå,
er at de virkemidlene vi har brukt, både det som NFI har gjort,
bevisstgjøringen som har skjedd gjennom hele debatten, fra den første
filmmeldingen fra de rød-grønne og til det vi nå ser, at vi klarer
å bygge opp talenter, er viktig for virkelig å få endret dette over
tid. Vi har også Talent Norge, der et samarbeid med NFI fører til
at vi nå kan forfølge de kvinnelige talentene som virkelig begynner
å gjøre det godt. Jeg tror det er det som kommer til å påvirke statistikken
over tid.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:10:15 ] : I siste svar fra ministeren
nå ble det snakket om hva som kan hjelpe på denne situasjonen i
framtiden. I svarbrevet til komiteen fra ministeren i denne saken
peker hun på noe annet, nemlig at hvis vi virkelig skal gjøre en
innsats for å bedre kjønnsbalansen på filmfeltet, er det veldig
viktig at det tenkes på rekruttering og talentutvikling. Jeg håper
selvfølgelig at vi kan gjøre noe mer enn å tenke, og lurer på om
ministeren har konkrete tiltak for å sikre likestilling i filmbransjen
via rekruttering og talentutvikling.
Statsråd Trine Skei Grande [17:10:53 ] : Det gjør vi med f.eks.
det programmet som Talent Norge har startet, der de går sammen med
NFI, finner kvinnelige talenter, dyrker dem og følger dem opp som
filmskapere. På den måten klarer vi å gi backing til de talentene
som vi ser kan bli de store filmskaperne framover. Vi ser muligheter
for å kunne gi dem både trening og støtte til å utvikle sine filmideer.
Det er det vi nå ser, nemlig at man får en del kvinnelige filmskapere
som virkelig forfølger ideen sin, som klarer å være ganske nyskapende innenfor
film, og som gjør rent bord på festivaler rundt omkring internasjonalt.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:11:38 ] : Jeg takker for svaret.
Det er stas at det er mange som nå markerer seg. De startet et sted
– på rommet sitt eller på en skole. Når det gjelder rekruttering:
Hva har ministeren tenkt rundt hvordan vi skal få flere jenter til
å søke og lære seg filmfaget via skoleverket?
Statsråd Trine Skei Grande [17:12:03 ] : Dette håper jeg at
vi skal få mulighet til å diskutere når vi kommer med en egen barne-
og ungdomskulturmelding.
Det vi ser, er
at mye av filmuttrykket blant barn og unge er det gutter som har
monopol på, kanskje enda mer i spill og programmering. Alle prosjektene
som handler om å få flere jenter inn i det som har vært regnet som
veldig tekniske kunstuttrykk – som handler om spill og film – tror
jeg blir viktige framover. Her ligger også programmering ganske
nært. På hele dette saksfeltet trenger vi å sørge for at alle jentene
som har lyst til å holde på med det – og kanskje litt flere enn
de som tror de har lyst til det – skal få mulighet til å utvikle
og prøve det ut. Sånn tror jeg vi klarer å skape den underskogen man
i framtida kan plukke de store talentene fra.
Freddy André Øvstegård (SV) [17:13:07 ] : I den norske likestillingskampen
har kvotering vært et viktig virkemiddel, som har bidratt til at
vi er et av verdens mest likestilte land. Jeg vet at enkelte på
høyresiden av norsk politikk faller litt av stolen når noen bruker
det ordet, men det er allikevel viktig. For forskning viser at menn
kvoterer menn uformelt. Derfor er kvotering et godt virkemiddel
for å bryte opp i de urettferdige strukturene som hindrer lik deltakelse.
Støtter statsråden
økt bruk av kvotering som virkemiddel, uavhengig av hva regjeringspartiene
stemmer for i dag, for økt likestilling i norsk film, slik at alle
stemmer kommer til, og slik at filmen kan bli mer rik?
Statsråd Trine Skei Grande [17:13:55 ] : I tillegg til å være
kulturminister er jeg partileder for det første partiet som innførte
kvotering i sitt regelverk. Jeg tror nok at det også bør være et
virkemiddel på mange områder, sjøl om vi alltid bør være forsiktige
med å gjøre det på områder der vi skal ha en armlengdes avstand.
På dette området
ser vi at NFI praktiserer moderat kvotering. Vi vet at NFI har et
mål om 50 pst. Det er et mål som alle partiene i denne salen har
støttet, i hvert fall medlemmene av komiteen. Vi ser at vi får til
å prioritere damer når man har de målsettingene klare. Og vi ser
nå på tallene som vi får fra NFI, at kjønnsbalansen innenfor filmsektoren
har forbedret seg dramatisk på mange områder, og at vi nå virkelig
har klart å oppnå de målsettingene som vi satte oss.
Min bekymring
som kulturminister er at det er veldig mange andre felt innenfor
kulturen som er mye, mye dårligere stilt, og der det også er vanskeligere
å finne virkemidler for å nå disse gruppene.
Anette Trettebergstuen (A) [17:15:08 ] : Vi skal nok invitere
statsråden og regjeringspartiene til å gjøre noe med resten av kulturbransjen
også, og jeg ser fram til det samarbeidet.
I svaret på min
forrige replikk sa statsråden at hun overhodet ikke hadde tenkt
at dette gode kvinnefilmåret skulle bli et unntaksår, fordi hun har tenkt
å være statsråd lenge. Allikevel vil altså ikke statsråden gjennomføre
ett eneste strukturelt tiltak som kan sørge for at også tiden framover
blir kvinneår innenfor norsk film. Dette mener jeg er den klassiske
forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk,
der vi på venstresiden ser at man trenger å bygge en struktur for likestilling
og skape varig endring gjennom politikken, mens høyresiden – og
nå også dessverre Venstre-statsråden – tenker at dette kan skure
og gå av seg selv, og at det egentlig holder å være statsråd og
bare si at likestilling er viktig. Hvorfor vil ikke statsråden støtte
ett eneste av de mange konkrete bransjeskapte tiltakene vi foreslår
i dag?
Statsråd Trine Skei Grande [17:16:12 ] : Det er fristende å
si at det er en litt klassisk kritikk, for venstresida kommer nå
her og foreslår ting som vi allerede gjør. Det er et 50-pst.-krav
i NFI, vi gjennomfører en talentutvikling for å løfte jentene, og
ja, vi skal ha en egen handlingsplan på området – vi tar masse grep
innenfor dette.
Det er faktisk
også sånn at kvinnelige regissører får bedre terningkast enn mannlige
regissører. Men det er fortsatt flere som går på de mannlig regisserte
filmene, enn som går på de kvinnelig regisserte filmene. Vi trenger
å gjøre noe med alle de tiltakene vi har, og så trenger vi kanskje
også å gjøre noe med holdningen hos hver enkelt – når vi ser at
damene produserer de beste filmene, mens det allikevel er mannfolkene
som har de gode tallene for hvem det er som går og ser på.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane
som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Anette Trettebergstuen (A) [17:17:18 ] : La meg fortsette der
jeg slapp i replikkordskiftet. Dette har blitt en helt vanlig, forutsigbar
likestillingsdebatt, der vi på venstresiden er utålmodige, ønsker
å skape varig endring og fremmer forslag til tiltak som kan bidra
til å oppnå det, mens høyresiden mener at det er å gå for langt
og for radikalt. De er selvsagt veldig for likestilling, men ikke
akkurat disse tiltakene. Jeg vil gjerne høre hva representantene
fra regjeringspartiene ønsker å gjøre for å skape økt likestilling
i norsk film- og tv-dramaproduksjon. Har man ikke fått med seg at
dette var en av hovedparolene i årets 8. mars-tog? Fikk man ikke
med seg den massive støtten disse forslagene fikk på høringen i
komiteen? Har man ikke fått med seg den offentlige debatten som
har gått nå i flere år, der bransjen selv ber om tiltak fordi det
er så kjønnsskjevt? Det er et bra år i år, men dette vil vi skal
bli varig, og da trengs det tiltak.
Det er ikke slik
at de tiltakene vi foreslår i dag, allerede gjøres. Selvfølgelig
har alle fått med seg at NFI har satt femti-femti som et mål. Problemet
er bare at det ikke jobbes godt nok og konkret nok for å oppnå det
målet. Derfor har vi en rekke tiltak som nettopp vil kunne gjøre at
man når femti-femti-målet. Mange av de tiltakene går tilbake til
2010, fra Bransjerådet for film. De er ikke radikale. Det er heller
ikke radikalt å sette seg et mål om femti-femti, det er rett og
slett bare rettferdig. Kvotering er heller ikke radikalt, det er
rettferdig, og det er den beste kvikkfiks mot kjønnsubalanse vi
vet fungerer i dag.
Det er viktig
at likestillingsarbeidet skal skje langsiktig, og det må få ta tid,
har flere representanter for høyresiden sagt her i dag. Ja, det
er typisk høyresiden. Hadde det vært slik at høyresiden hadde styrt
Norge gjennom historien, hadde vi ikke vært der vi er i dag. For hvert
eneste likestillingspolitiske tiltak som har ført til endring i
det norske samfunnet, har blitt sett på som radikalt og for å ha
gått for langt. Vi har måttet dra høyresiden etter oss baklengs
og motvillig inn i framtiden. Etter hvert har de akseptert at de
likestillingstiltakene som har gjort Norge til et likestilt land,
og som har fungert, har vært ok. Sånn kommer det til å være også
på filmfeltet.
Jeg beklager
at våre forslag ikke får flertall i dag. Men Arbeiderpartiets beskjed
til filmbransjen er at vi kommer ikke til å gi oss. Når vi en dag
igjen kommer til makta, kommer vi til å gjennomføre dette, og vi
står sammen med dem for å skape varig endring.
Marianne Haukland (H) [17:20:10 ] : Jeg tror vi alle sammen
kan legge 2018 bak oss som et kjempebra kulturår for kvinner, spesielt
innen spillefilm. Kvinneandelen var faktisk femti-femti i tildelingen
innenfor spillefilm, uten at Arbeiderpartiet hadde vedtatt noen
kvotering. Søknadene måtte konkurrere på kvalitet, på lik linje
med alle andre søknader som kom inn, og kvinnene stilte like sterkt,
de hadde like gode prosjekter og fikk like mye midler til å kunne
produsere sine filmer. Det synes jeg er en seier – at kvinner som
produserer filmer i Norge, faktisk er like gode og kanskje bedre
enn sine mannlige kollegaer.
Høyre ønsker
å bidra til en mer likestilt filmbransje, vi ønsker bare ikke å
gjøre det kun gjennom de virkemidlene som Arbeiderpartiet har lagt
på bordet, for vi tror at kvinner er like gode som menn. Likevel
har NFI sagt at de ønsker å jobbe for en femti-femti-fordeling innenfor
filmbudsjettet. Når vi har møte med NFI, får vi vite hvordan de
ønsker å gjøre det, og da går de inn i de enkelte prosjektene og
viser hvordan de kan løftes på kvalitet, hvordan de skal markedsføres,
hva slags publikum man ønsker å rette det mot, osv. Dette er også
med på å løfte kvaliteten. Det synes jeg er et viktig arbeid, og det
stiller vi oss bak.
Kristelig Folkeparti
mente at Høyre hadde en for lang arms avstand når det kom til kultur
og film, og det var greit for ham å ta det opp her. Det er sant,
men det er også fordi vi ser at likestillingen innenfor film går
så bra, og da ønsker vi at de virkemidlene som er lagt på bordet, skal
få lov til å virke. Vi har også tillit til både Norsk filminstitutt
og statsrådens sterke engasjement. Og så må jeg bare si til slutt:
Jeg tror det er vanskeligere å bli kvitt hennes engasjement enn
skjeggkreene på Vulkan.
Freddy André Øvstegård (SV) [17:22:45 ] : Jeg vil knytte noen
betraktninger til debatten hittil.
Er det én ting
som slår meg, er det at det er en ganske stor avgrunn internt mellom
regjeringspartiene i hvordan man ser på likestillingstiltak i norsk
film. Nå har vi altså hørt fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet
at disse likestillingstiltakene representerer et mekanisk syn på
likestilling. Vi hører fra Høyres representant at det er å bryte
med armlengdes avstand-prinsippet, mens svaret fra Venstres representanter
derimot er at dette er ting de allerede gjør. Hvis to av tre regjeringspartier
mener at dette er en helt forferdelig politikk, har de et stort problem
internt i regjeringen – men det er bare en betraktning.
En annen betraktning
dreier seg om hva som er kunstens og kulturens frihet og selvstendighet.
Jeg synes det er et svakt syn på frihet å godta at urettferdige
strukturer hindrer kvinner i å få fortalt sine historier på lerretet.
Det svekker kunstens frihet. Det svekker kunstens kvalitet. Det
gjør kunsten fattigere. Dette er et helt klassisk eksempel på ulikheten
mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk, for venstresiden
viser vilje til på alle samfunnsområder å gjennomføre en aktiv politikk
med tiltak som retter opp i de urettferdige strukturene. For likestilling
er ikke bare at vi skal være like for loven formelt på et papir
– nei, det må fungere i praksis også, og der er vi ennå ikke i mål
på mange samfunnsområder, heller ikke på filmområdet.
Så må jeg adressere
noen av skrytelisteinnleggene fra regjeringspartiene. Man er fra
denne talerstolen i dag f.eks. veldig glad i Talent Norges kvinnesatsing.
Da er det interessant at Talent Norges budsjetter har blitt kuttet ganske
drastisk i dette statsbudsjettet. Jeg håper de innleggene betyr
at man vil verne om det viktige bidraget Talent Norge gir, og ikke
at dette programmet blir svekket av den borgerlige kuttpolitikken.
Jeg vil også
adressere hvordan Fremskrittspartiet bagatelliserer problemet. Det
er mange hyggelige historier fra representanten Wold om hans barndom,
det må jeg si, men det står virkelig mange tøffe damer i disse debattene
akkurat nå som prøver å få til en mer likestilt filmbransje, og
de fortjener å bli tatt på alvor, ikke å bli latterliggjort.
Silje Hjemdal (FrP) [17:26:01 ] : Det er sjelden jeg lar meg
provosere av skjeggkre, men her gikk min grense. Jeg synes det er
på tide at vi minner om historien i vårt land, i den store verden.
Det er faktisk mange som har stått sammen og gått sammen i kampen
for likestilling, både menn og kvinner og i alle aldre.
Jeg vil tro at
representantene i denne salen har all grunn til å huske sin barneskolehistorie,
og også det vi har lært senere. Det er faktisk kvinner og menn som
har formidlet disse historiene til oss. Jeg synes det er på tide å
minne om det, når man står på denne talerstolen og til de grader
rakker ned på Fremskrittspartiet og høyresiden og skal liste opp
en historie om hvem som er for likestilling og ikke, ikke minst
i en slik debatt. Jeg vil minne om at enkelte partier i denne salen
så til de grader sviktet bl.a. minoritetsjentene i den kampen de
har stått i når det gjelder tvangsekteskap, omskjæring og ikke minst
æresrelatert vold. Hvor var de da? De stakk hodet i sanden, og det
tok mange år før de torde å gå i debatten igjen.
Jeg synes det
rett og slett er skammelig når vi har en debatt som den vi har i
dag – det er helt greit at den handler om likestilling – at partier
som så til de grader bør gå i seg selv med hensyn til hvor de har
vært når det virkelig kommer til likestillingskamper som er avgjørende
for minoriteter og jenter i dette landet, skal slå seg på brystet
og fortelle hvor mye bedre de er enn alle andre. Det synes jeg faktisk
ingenting om.
Forrige mandag
sto vi i denne salen og diskuterte nettopp hvordan det er å gripe
inn i kulturen. Jeg fikk kjeft av SV – det var ikke slik de opererte.
Én uke tok det, nøyaktig én uke tok det før de igjen står på denne
talerstolen og viser at de er for statlig innblanding i kulturlivet.
Presidenten: Presidenten
vil gjerne minna om at saka gjeld likestilling i norsk film- og
tv-dramaproduksjon.
Grunde Almeland (V) [17:29:03 ] : Jeg så meg tvunget til å
komme opp her igjen hovedsakelig fordi det fremmes en del påstander
fra opposisjonen som jeg synes det er overraskende at man klarer
å tolke slik ut fra den debatten som har vært nå.
Det som jeg nevnte
i mitt innlegg, var at det virker av og til som om opposisjonen
ikke helt følger med på hva som faktisk gjøres på området, når de
gjentatte ganger står på talerstolen og sier at regjeringen ikke
gjør noe som helst. Det overrasker meg litt, i hvert fall når man påstår
at man er opptatt av filmbransjen, og så tilsynelatende helt har
glemt de tiltakene som faktisk gjennomføres, de tiltakene som faktisk
gjøres.
Så ble det etterspurt
hvilke tiltak dette egentlig var. Jeg trenger ikke vise lenger tilbake
enn til mitt eget innlegg der jeg ramset opp noen av de tingene
vi gjør. Men jeg skal gjerne gjenta noen, slik at opposisjonen kanskje sitter
igjen med noe etter denne runden.
Vi snakket om
tildelingsbrev. I tildelingsbrevene fra regjeringen stilles det
klare krav både som et svar på det som har skjedd i runden med metoo,
og også for å bedre likestillingen. Vi har ute på høring aktivitets-
og redegjørelsesplikten, noe som Venstre har vært tydelig på at
vi støtter. Vi har gitt støtte i 2019-budsjettet til Balansekunst,
som er et kjempegodt grasrottiltak for å bedre mye av det som skjer
internt i bransjen. Vi støtter opp om et lavterskeltilbud mot seksuell
trakassering,
Men når vi snakker
om de store strukturelle endringene, og jeg står på talerstolen
og sier at vi også må se at det tar tid å endre noe, betyr ikke
det at jeg ser tilbake og tror at ting kan skje av seg selv. Det
det betyr, er at de tiltakene vi har innført, og de tiltakene til
NFI, de kravene og de målene de setter, også må få lov til å virke. Bare
på det ene året der bl.a. moderat kvotering har fått virke, ser
vi at det begynner å få resultater. Det er de tingene vi trenger
å se over tid. Det som virkelig tar tid, er å få fram en ny generasjon
med motiverte, engasjerte og flinke eksempler på gode talenter.
Også der er vi på, gjennom både talentsatsinger og bl.a. den barne-
og ungdomskulturmeldingen som kulturministeren refererer til.
Jeg må si at
jeg reagerer litt på den ganske selektive lesingen av denne debatten,
som tydeligvis opposisjonen bedriver. Det er det som kanskje kan
betegnes som det klassiske ved denne debatten.
Kari Henriksen (A) [17:32:22 ] : Noe er kommet for å bli i
Norge permanent – skjeggkre, f.eks. Det kan vi ikke gjøre noe med.
Likestilling synes det også å være noen som tror er kommet til Norge
for å bli. Det er ikke riktig. Det er likestilling i et land bare
når den lever i et politisk rammeverk som fremmer likestillingen.
Denne høyreliberalistiske
regjeringa utformer likestillingspolitikken etter et manus som om
likestillingskrav er en slags tvangstrøye. Flertallet i Stortinget
vil det annerledes, og derfor har vi fått gjennomslag for mange praktiske
og gode tiltak på likestillingssida på flere områder. Det holder
ikke at vi har en minister fra Venstre som sier at hun vil være
minister lenge. Nå er det vel ikke helt opp til henne heller å bestemme
hvor lenge hun skal sitte i ministerstolen, men det som er saken,
er at vi skal ha en likestillingspolitikk som skal leve over et
ministerskifte. Derfor er det behov for mer enn prat. Bransjen og
opposisjonen mener det ikke er nok. Vi vil ha strukturer på plass
som overlever at en minister kanskje bytter beite, og som gir et
tryggere signal til bransjen og til verden.
Så er det litt
underlig å høre på debatten her. Hvis det er sånn at denne regjeringa
er så veldig på likestillingssporet, hvorfor da denne motstanden
mot å få det ned på et papir? Det er underlig. Alt går så knakende
bra, men å skrive det inn i et regelverk skal vi ikke ha noe av. Det
handler likestillingen om – nemlig å få strukturer på plass.
Statsråden var
inne på i innlegget sitt – og jeg tror ikke det var verken intensjonen
eller meningen, men det kunne høres ut som om kunstnerisk frihet
og likestilling var to motsatte begrepspar. Sånn er det jo ikke. Likestilling
har vært en frihetskamp, også innen kunsten, fra dag én.
Til slutt skal
jeg knytte noen kommentarer til representanten Hjemdals følelsesladde
uttalelser her fra denne talerstolen. Det er jo sånn at når en ikke
har argumenter i en sak, er det et bra retorisk knep å finne en
annen sak å snakke om og så legge på litt følelser, så skal det
sikkert gå bra. Men det henger ikke sammen når en regjering leverer
en handlingsplan mot vold som ikke følges opp med penger.
Presidenten: Representanten
Freddy André Øvstegård har hatt ordet to gonger tidlegare og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Freddy André Øvstegård (SV) [17:35:43 ] : Det er et par ting
jeg har lyst til å kommentere.
For det første
er det rart å sitte i salen og bli beskyldt for ikke å ta kampen
mot vold på alvor. SV-folk rundt omkring i landet har f.eks. opprettet
krisesentertilbudet vi har i dag. Men det er en annen sak, som presidenten påtalte,
og derfor skal jeg gå videre til det vi faktisk diskuterer.
Dette med kunstens
og kulturens frihet har blitt en interessant diskusjon den siste
uken – også i dag. Da må jeg spørre om målet om en femti-femti-fordeling
er å bryte med kunstens frihet, om en forpliktende handlingsplan
er å bryte med kunstens frihet, om bedre statistikk er å bryte med
kunstens frihet, om å fordele midler mer rettferdig er å bryte med
kunstens frihet, eller om å synliggjøre hvordan man bidrar til mangfold
er å bryte med kunstens frihet. Hvis noe av dette er å bryte med
kunstens frihet, da bryter regjeringen med kunstens frihet allerede,
for dette er tiltak som ikke er så annerledes enn dem fra regjeringen,
men som vi ønsker å forsterke. Så da vil jeg anbefale representanten
Hjemdal å ta et oppgjør med egen regjering først.
Trond Giske (A) [17:37:05 ] : Norge er blitt et godt filmland,
men det har slettes ikke alltid vært slik. På 1990-tallet var det
enkelte år hvor norske filmers kinoandel var nede i under 10 pst.
Vi så amerikansk film, vi så britisk film, men vi så ikke norsk
film. Det gikk en vits om at definisjonen på paranoia var å sitte
på første rad på en norsk film og tro at det satt noen bak deg.
Det var relasjonen mellom norsk film og publikum.
Da vi la fram
meldingen «Veiviseren» i 2007, satte vi noen hårete ambisjoner for
norsk film. Vi sa at 25 pst. av billettene på norske kinoer skulle
være til norske filmer, vi sa at vi skulle lage et mangfold av filmer
over hele landet, vi sa at vi skulle vinne internasjonale priser,
og vi sa at vi skulle ha en jevn kjønnsfordeling. Det gikk et lite gisp
gjennom kulturlivet, for aldri hadde noen satt slike mål for filmsektoren.
Tittelen «Veiviseren» fortalte at hvis man skal nå en plass, må
man vite hvor man skal. Det er det denne debatten handler om: Skal
vi ha noen klare ambisjoner og så være villige til å gjennomføre
det som skal til?
Det er ikke noen
tvil om at målet om at vi får et mangfold av historier, at både
kvinner og menn forteller sine ting på lerretet, skriver filmmanus,
regisserer filmer, spiller hovedrollene og produserer filmer, deles,
men spørsmålet er om viljen til å gjennomføre det deles like aktivt.
Her går det noen grunnleggende skiller. Det virker som at ikke alle
forstår hva som er skillet mellom kunstnerisk frihet og kulturpolitikk.
Kunstnerisk frihet er å lage filmen. Kulturpolitikk handler om å
bevilge penger til filmen, legge til rette for filmutdanning, legge til
rette for at vi har filmstudio, filmarena, legge til rette for at
det er lokale filmsenter og lokale filmfond. Det er kulturpolitikk,
og der styrer vi i stor grad midlene slik at vi får de kulturpolitiske
målene til å bli virkelighet.
Det var interessant
å høre Silje Hjemdal snakke om minoritetskvinnene, for det er en
historie som er viktig å fortelle. En filmskaper som jeg har fulgt
gjennom veldig mange år, heter Iram Haq. Hun laget en film for to
år siden som heter «Hva vil folk si». Hun strevde i mange år med
å leve av filmen og kunne vel egentlig ikke det, men takket være
en god filmpolitikk, takket være kulturstøtte laget hun en viktig
film om en viktig historie. På ett år vant hun Amanda for både regi,
filmmanus og beste kinofilm. Det skjer nesten aldri. Det er et resultat
av politikk, det forteller en viktig historie, og det forteller
Fremskrittspartiet at også kulturpolitikk nytter.
Presidenten: Representanten
Anette Trettebergstuen har hatt ordet to gonger tidlegare og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Anette Trettebergstuen (A) [17:40:16 ] : La meg bare få siste
ordet. Denne debatten viser helt klart, som jeg sa i mitt forrige
innlegg, at det er en klassisk likestillingsdebatt. Debatten viser
at det egentlig ikke er slik at målet om femti-femti og ambisjonen
om en likestilt filmbransje deles av alle partiene. Det går et skille
mellom dem som er villige til å gjennomføre tiltak, og dem som ikke
ønsker å gjøre det.
Jeg lurer på
om det er høyresiden som ikke har fått med seg hva som skjer i norsk
filmbransje, som ikke har fått med seg 8. mars-parolene, høringen
eller den offentlige debatten som har gått i flere år. For det er
ikke slik at de forslagene vi fremmer i dag, gjøres allerede. Det
er forslag som er gjennomarbeidet, som bransjen selv ønsker å ha,
som kan gjennomføres, og som kommer til å sørge for at NFI og vi
når målet om femti-femti. Men det vil altså ikke Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre være med på å gjøre. Det hjelper ikke at vi har et bra
kvinnefilm-år i år, når de ikke vil være med oss på å sørge for
at de neste årene også blir slik.
Presidenten: Det
siste ordet er det Grunde Almeland som får.
Representanten
Grunde Almeland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Grunde Almeland (V) [17:41:30 ] : Jeg må helt avslutningsvis
si noe til noen av de foregående innleggene, for som representanten
Henriksen sier, går ikke alt knakende bra. Nei, det gjør ikke det,
og det er nettopp derfor vi gjør konkrete tiltak.
Jeg forstår at
opposisjonen og Arbeiderpartiet har et veldig behov for at vi skal
stemme for akkurat deres tiltak og akkurat de tiltakene de fremmer
i denne saken. Det betyr ikke at vi ikke gjør andre tiltak, for
det gjør vi, og det har jeg også sagt tydelig fra om i denne debatten tidligere.
Det handler også
om noen av rammene og bevilgningene NFI får, og denne regjeringen
har i 2019-budsjettet økt bevilgningen, noe som sørger for at det
er mer handlingsrom til også å prioritere ulike stemmer i filmbransjen.
Det ble stilt spørsmål ved om posisjonen står samlet i denne saken,
og det gjør vi jo. Det er bare å lese merknaden i saken – alle støtter
opp under nettopp femti-femti-målet. Det ble også sagt av representanten her.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.