Karin Andersen (SV) [09:02:48] (komiteens leder): Først takk til komiteen for godt samarbeid, og tusen takk til komiteens sekretær, Marianne Brænden, for et svært godt arbeid.

Flyktningpolitikk handler om å redde liv. Det er ikke alltid vi diskuterer flyktningpolitikk som om det er det det handler om, men det er det som er sakens kjerne. Norge har forpliktet seg, gjennom internasjonale konvensjoner, til å ta sitt ansvar.

I 2015 oppsto en situasjon der regjeringen lot kaoset oppstå, og høstet panikk og stor politisk gevinst for sin innstrammende flyktningpolitikk. Alle ønsker kontroll ved grensene og at vi egentlig ikke skulle trenge å ta imot flyktninger i det hele tatt ? at ingen hadde behov for å flykte ? men slik er situasjonen. Det er viktig nå at stortingsflertallet makter å komme seg ut av panikksituasjonen de lot seg drive inn i, og være med på å sikre at verden kan bli et litt bedre sted for dem som må flykte fra alt. Norge har mulighet til å gjøre litt mer enn vi gjør i dag, og derfor har SV foreslått – slik UNHCR har bedt oss om – å ta imot 5 000 flere kvoteflyktninger. Jeg har også lyst til å minne om at i situasjoner der land stenger grensene, tar det liv, fordi folk rett og slett ikke kommer seg ut av en vanskelig situasjon.

SV foreslår også at Norge skal vise solidaritet med Hellas, som er et av de landene som har tatt imot svært mange asylsøkere som sitter der og venter på å få sakene sine behandlet og ikke kommer seg videre. Jeg er lei for at flertallet ikke kan være med på disse små utstrakte hendene til det internasjonale samfunnet i disse sakene. Det er ikke i Norges sikkerhetspolitiske interesse at verken Hellas eller nærområdene bryter sammen. Det er i vår interesse at de også kan ha kontroll, og da er det viktig at land som Norge kan bidra litt mer.

De som kommer hit, må vi inkludere og sørge for at slår rot, føler seg hjemme og kan få utnyttet sine ressurser. Da vil jeg gjerne sitere det som Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti står bak i innstillingen, nemlig at innvandring er en kilde til mangfold, nye impulser og kulturell utveksling. Det er SV helt enig i.

Det å få brukt sine evner til beste for seg sjøl og samfunnet rundt seg, er en fordel. Derfor har SV fremmet flere forslag om at vi må endre introduksjonsordningen og tiltakene overfor mennesker som står utenfor arbeidslivet, slik at de får fullført kompetanse, og at vi kan tette gapet mellom hva folk kan, og hva arbeidslivet faktisk trenger. Jeg hører at statsråden er litt på samme sporet, og det er jeg glad for. Men dette går altfor sakte, for dette er vi nødt til å se på som ressurser. Det svarer også på en av utfordringene Norge har, nemlig aldrende befolkning og fallende fødselsrate. Det betyr at hvert enkelt menneske som skal bo i dette landet, må vi ta bedre vare på og bedre klare å utvikle ressursene deres. Mennesker er ressurser, og vi må se på dem som det.

SV vil også heve satsene for familier som bor på mottak. Det er ille at Røde Kors må inn med matpakker på mottak, og at vi får beskjed om at folk sulter. Nå ser jeg det er gjort litt med det i forliket, men det skulle bare mangle. Det bidrar ikke til noe godt at folk sitter på mottak og sulter, så det må bli slutt. SV foreslår også at alle barn i barnehagealder som bor på mottak, skal få gå i barnehagen. De må få lov til å leve et litt normalt barneliv, og foreldrene kommer da i kontakt med andre mennesker.

SV øker områdesatsingen. Det har vært en stor suksess ? alle er enige om det nå. Vi må satse mer, slik at vi kan få til enda raskere og bedre utvikling i flere bydeler og områder, der man kan inkludere alle. Vi styrker satsingen på minoritetsrådgivere og mot sosial kontroll, og vi styrker også Jobbsjansen for kvinner som står langt utenfor arbeidslivet.

Jeg vil ta opp forslagene SV står bak i innstillingen,

Masud Gharahkhani (A) [09:15:21]: Migrasjon er sammen med klimautfordringene en av vår tids viktigste og vanskeligste utfordringer vi må løse. Det er en utfordring vi må løse i fellesskap med hverandre og i fellesskap med verden. Jeg merker meg at dette har begynt å synke inn hos store deler av det politiske Norge. Til nå er det kun Arbeiderpartiet som har gått grundig gjennom hele innvandrings- og integreringspolitikken og presentert en reell løsning om hvordan vi skal få til et mer rettferdig og bærekraftig asylsystem med mer bistand og hjelp til mottakerlandene, med god balanse mellom innvandring og integrering og mellom forutsigbarhet og kontroll. Vårt mål er at folk blir integrert fra dag én. Vårt utgangspunkt er at de som skal bo i Norge, også skal bli en del av Norge. Det er det sosialdemokratisk integrering handler om.

Vi skal beskytte asylretten. Samtidig ser vi at dagens asylpolitikk er inhuman, urettferdig og ikke bærekraftig. Inhuman er den fordi den forutsetter kyniske menneskesmuglere. Dødsveien over Middelhavet er en rute hvor 2 160 mennesker har dødd bare i år, og hvor overgrep mot kvinner og barn er vanlig. Urettferdig er den fordi har man råd, kan man betale smuglere – har man ikke råd, blir man der det store flertallet av de 25 millioner mennesker som er anerkjent som flyktninger, er, i mottakerlandene og i nærområdene. Dette er mennesker vi ikke ser, men de er i disse områdene under svært dårlige forhold – uten framtidshåp og muligheter. Og den er ikke bærekraftig. For hver dollar rike land bruker i nærområdene, bruker de tilsvarende 135 dollar i rike vertsland. Det er en erkjennelse for et høykostland som Norge, uavhengig av debatten om hvor mange vi skal ta imot her hjemme, at vi vil aldri kunne forsvare hva de samme ressurser hadde betydd om vi hadde stilt opp i nærområdene, hvor vi kunne hjulpet betydelig flere flyktninger i verden.

Asylpolitikken er altså ikke bærekraftig. I Europa i dag er asylinstituttet på bristepunktet etter migrasjonskrisen. I Afrika ser vi en enorm befolkningsvekst i kombinasjon med noe som er gledelig, og det er økonomisk vekst, men den kombinasjonen betyr at mange vil ha råd til å betale smuglere for å komme seg til Europa. Det vil være økonomiske immigranter, de som ikke har rett på beskyttelse. Hva vil skje? Jo, det vi så også i 2015: at mange land tar fra bistandsbudsjettene og nedprioriterer kvoteflyktninger for å håndtere retur.

Det er et lavt antall asylankomster i dag på grunn av Tyrkia-avtalen og intern grensekontroll i Schengen. Det er i disse tider man må utvikle en ny politikk, ikke når en ny migrasjonskrise er et faktum.

Den politikken migrasjonsutvalget i Arbeiderpartiet har presentert, handler om solidaritet med flyktningene, om å stille opp for mottakerlandene ved å gi flyktninger muligheten til å forsørge seg selv. Den nye politikken skaper framtidshåp – en politikk som prioriterer flere kvoteflyktninger fordi mennesker skal komme gjennom FNs trygge og rettferdige køsystem. Skal vi få til en slik omlegging, må vi samarbeide internasjonalt. Det handler også om å sikre styring, kontroll og forutsigbar innvandring – at vi ikke tar imot flere enn vi faktisk klarer å integrere. Norges innvandringspolitikk skal bestemmes av Norge.

At Norge gjør det noe bedre enn andre land når det kommer til integrering, er ikke rart. Norge er et godt land å bo i. Det kan vi takke den norske og sosialdemokratiske velferdsmodellen for, som gjør at Norge har lavere arbeidsledighet og et mye bedre organisert arbeidsliv enn de fleste andre land i Europa. Samtidig må vi være ærlige – for få forsørger seg selv. Kun 61 pst. av dem som gjennomfører introkurs, går videre til arbeid eller utdanning. Noen timers arbeid i uken blir sett på som positive tall. Sysselsettingen blant enkelte innvandrerkvinner er altfor lav.

Mange har dårlige boforhold, og fattigdom går i arv. Barnefattigdommen har økt betydelig på kort tid. Ofte er det mange barn, og kun én voksen er i arbeid i familien – ofte i innvandrerfamilier der kvinner er hjemme og ikke i arbeidslivet.

Kampen mot negativ sosial kontroll har fått mange modige stemmer, som Shabana i Født Fri-stiftelsen, men for for mange koster det for mye å kjempe mot negativ sosial kontroll, for mange opplever hets.

Arbeiderpartiet vil få til skikkelig integrering fra dag én. Vi har en offensiv satsing på integrering i vårt alternative statsbudsjett – integrering fra før dag én. Kvoteflyktninger skal før de kommer til Norge, ha intensivkurs i demokrati og likestilling, om norsk arbeidsliv, ha norskundervisning, og det skal gjøres en grundig kompetansekartlegging. For å sikre kvaliteten skal den kompetansekartleggingen gjøres av NOKUT, slik at vi kan matche kompetansen til flyktningen med riktig kommune.

Jeg har besøkt samtlige fylker i vårt fantastiske land, men det er store forskjeller på kvaliteten i integreringsarbeidet. Vi må slutte med tilfeldighet og satse på kvalitet. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å reformere bosettingspolitikken. Flyktningene skal bosettes i den kommunen der det er størst sjanse for å komme seg inn i arbeidslivet – i dag er det et sjansespill.

Vi skal stille krav til folk om at de skal lære seg norsk og stå på egne bein, men da må vi også stille krav til kommuner om at de må vite hva slags arbeidsmarked de har, at de har samarbeid med næringslivet og utdanningsinstitusjoner, at de har tilgang til språkpraksisplasser, barnehageplasser og partnerskapsavtaler med frivilligheten, for å nevne noen krav.

Vi må satse på bransjenorsk og arbeidsnorsk som en del av introkurset, at folk fra dag én jobber med det norske språket, relevant språkpraksis, relevant arbeidspraksis, fagbrev og tilknytning til arbeidslivet, der de kan forsørge seg selv.

Like viktig som kvalifisering er å inkludere nyankomne i sterke fellesskap. Da må vi slutte å bosette dem i områder med store levekårsutfordringer – det betyr i de områdene som har store sosiale forskjeller, høy arbeidsledighet, og hvor mange ikke kan norsk. Det er ikke bra for disse områdene, som trenger et områdeløft, noe Arbeiderpartiet legger opp til, så fattigdom ikke går i arv i disse områdene. Men det er heller ikke bra når nye flyktninger skal lære seg norsk og komme seg raskt inn i et arbeidsliv, å komme til disse områdene. Det betyr også at regjeringens forutsetninger om at kommuner med under 5 000 innbyggere ikke skal bosette flyktninger, må bort. Små steder lykkes bedre med integrering – hilsen en som har vokst opp på bygda!

Frivilligheten er ryggmargen i det norske samfunnet. Skal man forstå Norge, må man også forstå frivilligheten. Frivilligheten er en av våre beste inkluderingsarenaer. Derfor setter vi av 10 mill. kr til frivillige lag og organisasjoner, som vil ta imot språkpraksisplasser.

Vi styrker de lag og organisasjoner som jobber med kampen mot negativ sosial kontroll, og vi foreslår at alle fylkeskommuner får rådgivere som kan koordinere kampen mot negativ sosial kontroll med alle offentlige aktører. Bor du i Norge, skal du også bli en del av Norge. Du må akseptere frihet, demokrati og likestilling. Alle skal kunne leve et selvstendig og fritt liv.

Olemic Thommessen (H) [09:28:58]: Flyktningproblematikk er i dag dessverre en negativt drivende kraft i verdenspolitikken. I kjølvannet av kriger og sosial nød er millioner av mennesker i drift. Mange land skjerper lovverk og grensekontroll, utenrikspolitikk blir til innenrikspolitikk, og etablerte politiske konstellasjoner utfordres. Brexit og regjeringskrisen i Sverige er eksempler på dette.

Etter atskillig vingling i innvandringspolitikken landet altså Arbeiderpartiet på den strammere linjen som kom etter flyktningkrisen i 2015, hvor regjeringen fikk Stortinget med på et forlik. Forliket står seg, og i dag slutter et overveldende flertall opp om denne linjen i innvandringspolitikken. Det skal være en streng og rettferdig politikk, en politikk som gjør at vi kontrollerer hvor mange vi kan ta imot, men vi skal også gi hjelp til dem som reelt sett trenger det – hjemme og ute – så langt vi makter.

Men selv om vi i vårt land har situasjonen under kontroll, er de bakenforliggende internasjonale problemstillingene ikke løst, og alle bidrag til politisk samarbeid og godt fungerende internasjonal rettsorden må derfor hilses velkommen.

Den viktigste kapitalen i ethvert samfunn er menneskene som bor der. Morgendagens vinnere blir derfor de land som makter å ta innbyggernes ressurser i effektiv bruk. Kultur skapes der kulturer møtes, det være seg i kulturlivet som sådan eller i vitenskap eller næringsliv. De kreative møtene er viktige for alle samfunnssektorer. Men skal det lykkes, fordrer det at vi makter å være et inkluderende, tolerant samfunn som vokser på forskjellighet, ikke bare et geografisk territorium der mennesker med forskjellig bakgrunn bor side om side.

I regjeringens integreringsstrategi, som ble fremlagt for få uker siden, gjøres det nødvendige og tydelige grep som også følges opp i budsjettet. Regjeringen staker ut en kurs som følger kjente tanker for høyrepolitikk, og det er å ta utgangspunkt i det enkelte mennesket, verdsette og bygge videre på kompetanse, gjøre veien til jobb kortest mulig, ivareta den enkeltes sosiale frihet og rettssikkerhet og stimulere det sivile samfunn til arbeid for å skape gode arenaer for å finne seg til rette i våre fellesskap.

Gjennom en lang rekke poster bygger budsjettet opp under strategiens kurs og hovedprioriteringer. Skal man i jobb, vil den første utfordringen som regel være å lære seg norsk. Klare målsettinger om å gjennomgå norskopplæringen i introduksjonsprogrammet underbygges med 16 mill. kr til å styrke kompetansen for lærerne. Målsettingen er å få en norskopplæring som er mer målrettet og bedre tilpasset den enkelte elevs behov. Det å se det enkelte mennesket er her, som i så mange andre sammenhenger i integreringspolitikken, en nøkkel for å lykkes. Utdanningsnivå, opprinnelse og personlige egenskaper varierer fra menneske til menneske. Språkopplæringen må ta hensyn til dette. Suksesskriteriet kan ikke være antall timer, men hva man faktisk kan.

Men også veiene inn i arbeidslivet må bli enklere og kortere. Budsjettet styrker ordningene innenfor Jobbsjansen, mentor- og traineeordninger, Kompetansepluss-ordninger, osv. En mer målrettet opplæring og bedre kompetanse i tilretteleggingsapparatet bør også bidra til at terskelen til jobb i privat sektor blir lavere. Dessverre er det fortsatt slik at mange med et fremmed navn opplever å bli sortert ut av søkerbunkene. Dette bør vi utfordre privat sektor på – for det er den dagen da næringslivet viser vei, at god integrering for alvor vil vise resultater. NHO jobber med saken, men til syvende og sist speiler nok dette også de alminnelige holdningene som hersker blant svært mange nordmenn.

Skal vi bli et samfunn som reelt sett gir rom for deltakelse, må vi også bli mer åpne og inkluderende. Her spiller de frivillige organisasjonene en sentral rolle. Budsjettets styrking av postene innenfor områdesatsing i byene, kulturtiltak og tiltak mot barnefattigdom står her sentralt.

Trygge rammer om livet er også en nødvendig forutsetning for et godt liv. Dette skal være en selvfølge for alle, uansett tilhørighet, i en rettsstat som den norske. Tiltakene mot sosial kontroll og overgrep styrkes i budsjettet, og arbeidet med å få bukt med kulturelt betinget sosial kontroll må gå videre. Også her spiller de frivillige organisasjonene en viktig rolle.

Det å styrke integreringen må vi lykkes med. Tråkker vi feil, går det galt. Hvis ikke har vi mye å vinne.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [09:41:13]: Det har vært en krevende periode med tanke på innvandrings- og integreringspolitikken i Norge de siste årene. Fra 2015 har regjeringens arbeid virkelig blitt satt på prøve, men det er veldig gledelig å kunne stå her i dag og si at regjeringen har faktisk bestått den prøven. Det har blitt jobbet systematisk og målrettet med både kortsiktige og langsiktige innstrammingstiltak som har vært helt nødvendig. Det er også gledelig å se at regjeringen har truffet så pass godt med sin politikk at når Arbeiderpartiet skal lage sin egen politikk, havner de ned på regjeringens beslutninger da også.

Så er det sånn at Fremskrittspartiet skulle gjerne ha redusert antallet kvoteflyktninger fordi vi de siste årene har tatt imot så mange kvoteflyktninger og asylsøkere totalt at man burde ha bremset. Men så er det også sånn at det er det totale antallet ankomster som teller, og det totale antallet ankomster av asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforente av disse går nedover. Prognosene for 2018 ser ut til å bli de laveste siden 2006 og ser fortsatt ut til å synke. Da har regjeringens politikk fungert, og selv om vi tar imot noen flere kvoteflyktninger enn det Fremskrittspartiet ideelt sett skulle ønske, er det fortsatt en dreining i retning av Fremskrittspartiets politikk, fordi ved å redusere antallet grunnløse, redusere antallet asylsøkere som ikke har det samme behovet, klarer man å vri midlene over på dem som har mer behov for hjelp, nemlig kvoteflyktninger. Det er et kompromiss som Fremskrittspartiet lever godt med.

Det er også viktig å fortsette styrkingen av arbeidet for å avsløre ID-juks, både i ankomstfasen og søknadsprosessen, og også å ta tak i dem som har klart å få en uriktig oppholdstillatelse i Norge på grunn av juks. Vi må gi det tydelige signalet at juks ikke skal lønne seg. Det går på bekostning av dem som trenger beskyttelse.

Denne regjeringen har også lyktes med å bosette raskere dem vi tar imot. Mens den forrige regjeringen måtte vurdere tvangsordninger mot kommunene for å få bosatt, er det nå en konkurranse blant kommunene for å få bosette. Nå stiller vi strengere krav både til kommunene om å oppnå resultater og til dem som blir bosatt om å integrere seg. Vi må slutte bare å telle antallet timer opplæring man får, og begynne å måle oppnådd kompetanse. Det er ikke alle som trenger det samme antallet timer norsk for å bli god. På dem kan vi bruke ressursene på andre ting de trenger. Det er en dreining av politikken i retning av Fremskrittspartiet. Vi ønsker mer målrettet, individuell tilpasning av opplæringen. Vi ønsker å starte tidligere med opplæring i barns rettigheter, i hvordan norsk kultur fungerer, og også gi foreldreveiledning.

Dette er en politikk som kommer til å komme samfunnet til gode, og det kommer også – hvis vi lykkes bedre med integreringspolitikken – til å komme innvandrerne til gode. Det som skaper forskjeller i det norske samfunnet i dag, er en mislykket integreringspolitikk, og da er det på høy tid at denne blir lagt om. Jeg kan tenke meg at også Arbeiderpartiet gleder seg veldig til at vi skal reformere introduksjonsordningen, for da får de enda en god plan som de kan kopiere og legge fram som sin egen.

Med det vil jeg ta opp et løst forslag på vegne av partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Willfred Nordlund (Sp) [09:52:49]: Asyl- og flyktningpolitikken er et område som engasjerer. Det berører og ikke minst påvirker vårt syn på verden og alle menneskers syn på hvordan vi skal gå fram. Jeg tenker at det er viktig i den sammenheng av og til å ta utgangspunkt i hvor Norge står i en verden som er stadig mer urolig, og hvor stadig flere mennesker opplever prøvelser i hverdagen, som sågar leder til død.

I lys av dette må vi sikre et bærekraftig velferdssamfunn, en frase som man jevnlig hører fra politikere i samfunnsdebatten, herunder f.eks. statsministeren. Det brukes gjerne i tilfeller hvor vi mener at man må endre kurs for å sikre velferdsstatens levedyktighet i den globale verden som vi ser.

Et av temaene som nevnes i samme åndedrag, er integrering og hvordan vi skal lykkes med det. Det gjøres mye bra, men i deler av integreringspolitikken gjøres det ikke nok for å sikre at de som kommer til oss, skal kunne lykkes. Hvor flyktninger og asylsøkere skal bo, bestemmes av sentrale myndigheter, og det har i lang tid vært for lite vilje til å sikre spredt bosetting. Spredt bosetting bør være et viktig tiltak for å motvirke utvikling av parallellsamfunn og områdeutfordringer i de største byene og for å sikre bedre tilknytning til det norske samfunnet for den enkelte.

Kommunestørrelse bør ikke være avgjørende for om en kommune skal få anledning til å bosette flyktninger, slik det er i dag. I stedet for å bosette flest mulig innvandrere i de store byene og i kommuner som har særlige integreringsutfordringer, bør det satses på at folk skal bo i hele landet. Det er gledelig å se at regjeringen nå følger Senterpartiets tanker om dette og i den senere tid har tatt til orde for å prioritere andre enn de mest innvandringstette områdene.

Senterpartiet mener integrering bør bli mer preget av lokale tilpasninger og tettere samarbeid med næringslivet og frivilligheten. Slik kan vi lykkes med å ta imot flere og integrere dem bedre. Ved å etablere prosjektene «Integrering nær folk» og «Integrering i hele Norge» er målet for Senterpartiet at deltakerne skal få en tettere tilknytning til norsk samfunns- og arbeidsliv. Slik kan vi sikre at innvandrere får mulighet til å bli en del av lokalsamfunnet og arbeidslivet der, til det beste for den enkelte og for samfunnet som helhet. Senterpartiets slagord «Ta hele landet i bruk» er slik sett en god oppskrift og rettesnor på hvordan vi skal lykkes med integrering.

Deler av ordningen som omhandler hospitering i arbeidslivet, vil gi deltakerne direkte arbeidserfaring mens de får språkpraksis ved å prate norsk på arbeidsplassen. Dette tar i bruk ressursene i hele samfunnet og hele landet.

Vi ønsker at særlig privat næringsliv skal stimuleres til å bidra med flere praksisplasser i ordningen. I tillegg foreslår vi å etablere en søknadsbasert integreringspakke hvor kommuner og ideelle organisasjoner kan søke om midler til lokalt tilpassede integreringstiltak. Dette beløper seg til 200 mill. kr.

Språk er, som jeg var inne på litt tidligere, en av nøklene til samfunnsforståelse. Det er nøkkelen til arbeidsmarkedet, og dermed nøkkelen til arbeidsmulighetene. Et grunnleggende menneskelig behov er å delta i arbeidslivet, føle tilhørighet og føle at man får bidra og ikke minst bli sett. Å lykkes med dette vil være integrering i praksis, som vil kunne løse en rekke av de utfordringene som vi ellers debatterer i denne salen, og som vi også ser på det globale området.

I vårt alternative statsbudsjett prioriteres en integreringspakke på 248 mill. kr, økt hjelp i flyktningers nærområder med 350 mill. kr og 50 mill. kr mer til utviklingshjelp – for å nevne noe.

Mottakskapasiteten for asylsøkere blir nå tilpasset et lavere antall flyktninger til Norge. Senterpartiet mener at vi bør opprettholde en desentralisert mottaksstruktur og prioritere bosetting fortrinnsvis utenom pressområdene.

Mange kommuner har satset på å bygge ut sin mottakskapasitet gjennom etablering av gode fagmiljøer, og har lyktes godt med å få integrert mennesker som har opplevd krig og elendighet. Disse kommunene mister nå de avtalene som de har, som har hatt stor betydning for kommunene. Senterpartiet mener at det særlig skal satses på å beholde avtaler med kommuner og ideelle aktører som har påtatt seg mottaksdrift, og som dermed bidrar til integrering i hverdagen.

I det daglige spiller de frivillige organisasjonene en nøkkelrolle i integreringsarbeidet. Frivilligheten skaper de gode møteplassene hvor nordmenn og innvandrere kan møtes til felles aktiviteter på tvers av ulikheter for å bli ett samfunn. Vi prioriterer derfor å styrke støtten til frivillig arbeid på integreringsfeltet med 5 mill. kr.

Torhild Bransdal (KrF) [10:04:40]: Som politikere må målet vårt være å gjøre hverdagen bedre for dem som til enhver tid trenger det mest. Derfor vil jeg bruke litt tid på å snakke om de enslige mindreårige asylsøkerne og deres situasjon.

Dagens norske system for mottak av enslige mindreårige asylsøkere er dyrt, vanskeliggjør integreringen og påfører barn en unødig stor psykisk belastning. Vi skylder både barna og dem som jobber med dem, å gjøre det på en bedre måte. Barn må sikres trygge rammer og et trygt sted å være, og dessverre er dette langt fra slik tilfellet er i dag. Vi har fått mange rapporter som dokumenterer at situasjonen på mottakene ikke er god. Så mange som to tredjedeler av ungdommene oppga at de følte seg utrygge på mottakene, og Norge har høstet kritikk både i FNs barnekomité, FNs menneskerettighetskomité og FNs torturkomité for vår mangelfulle behandling av enslige mindreårige asylsøkere.

I Nederland har man valgt en helt annen modell. Der blir mindreårige asylsøkere hurtig bosatt i en fosterfamilie med lik kulturell bakgrunn. Nederlenderne har oppnådd gode resultater med sin modell. Få barn rømmer eller forlater det stedet de er bosatt, integreringsprosessen starter med en gang, og det har vist seg enklere å returnere barna der hvor det er aktuelt.

Ikke bare gjør vi disse barna en stor tjeneste ved å endre systemet vårt. Vi vil også spare offentlige midler. I dag er det mange ulike etater som har ulike ansvarsoppgaver når det gjelder å ta imot barn som flykter alene, mens man i Nederland har en egen organisasjon som har et mye mer helhetlig ansvar. Derfor er jeg stolt og glad over at vi nå i dag legger fram dette budsjettet, for da kan vi si at 15 mill. kr skal gå til et prøveprosjekt med hurtigbosetting av enslige mindreårige asylsøkere. Det er kanskje ikke all verdens med penger, men jeg tror det kan bety all verdens forskjell for de barna som får nytte av det.

Ellers vil jeg gjøre oppmerksom på flere andre positive endringer sammenlignet med da regjeringen la fram sitt budsjett tidligere i høst. Det er kommet på plass 2 mill. kr ekstra til å styrke den barnefaglige kompetansen i UDI. Det er også kommet på plass 8 mill. kr ekstra til å styrke den barnefaglige kompetansen i asylkjeden generelt, 1,1 mill. kr ekstra til å fjerne taket for stønad til familier i asylmottak og 5 mill. kr til å styrke aktivitetstilbudet til barn i asylmottak.

Jeg er i politikken for å kjempe for dem som trenger det mest. Jeg tror på at vi som politikere kan gjøre en forandring, og det tror jeg mange asylsøkere i Norge kan oppleve at vi lykkes med. Og vi må stadig streve etter å gå videre for å gjøre dette mer og mer menneskeverdig. Men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene – om vi da har noen laurbær, det kan diskuteres. Det kommer stadig nye kamper, og i de kampene skal Kristelig Folkeparti stå først i striden.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:13:35]: Integreringsløftet er et av regjeringens hovedprosjekter. Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. Det viktigste er at flere kommer i jobb, slik at de kan delta, bidra og forsørge seg selv og sine. Flere må lære seg norsk og delta på ulike arenaer i samfunnet. God integrering er viktig for vår økonomiske bærekraft, men også for den sosiale bærekraften i samfunnet. Regjeringen vil bevare et samfunn med muligheter for alle, små forskjeller, tillit og samhold.

For noen uker siden presenterte regjeringen sin strategi for integreringsløftet, med fire innsatsområder og mer enn 54 konkrete tiltak, hvor mange følges opp allerede i budsjettet for 2019. Strategien peker tydelig på kunnskapsveien til arbeid og fellesskap i det norske samfunnet. Manglende kompetanse er hovedutfordringen for mange som står utenfor arbeidslivet. Dagens introduksjonsprogram må forbedres dersom flere skal kunne delta i det moderne, kunnskapsintensive norske arbeidslivet. Flere må få formell kompetanse og kvalifisering. Vi må unngå en meningsløs runddans av kurs og heller sørge for at flere kan få fagbrev.

Utdanning er et kraftig verktøy for sosial mobilitet og for integrering i det norske samfunnet. Vi ser det særlig blant barn og unge med innvandrerforeldre, som gjør en imponerende sosial reise gjennom et sterkt driv mot utdanning. Med Stortingets tilslutning til regjeringens budsjettforslag for 2019 kommer vi godt i gang med en ny kurs i integreringspolitikken.

Et av de viktigste tiltakene er et bedre tilbud om grunnopplæring til ungdom med kort botid i Norge, som i dag har høyt frafall fra videregående skole. Noen henvises til voksenopplæringen, andre til å starte rett i videregående opplæring. Mange har en formell rett, men ingen reell mulighet til å gjennomføre. Gjennom kombinasjonsklasser og andre tilbud får de forsterket grunnopplæring i videregående skole sammen med jevnaldrende. Dette har gitt lovende resultater, og vi foreslår derfor å doble bevilgningen til disse tilbudene neste år. Vi styrker arbeidsrettede tiltak for kvinner gjennom Jobbsjansen del A. Vi åpner også for samarbeid med sosiale entreprenører for å bygge flere broer inn i arbeidslivet. Vi må tenke nytt og slippe gode krefter til for å løse integreringsutfordringene.

Norsk språk er nøkkelen til små og store fellesskap i Norge. Vi forbedrer kvaliteten i norskopplæringen, bl.a. ved å innføre en stipendordning for videreutdanning for lærere fra neste år. Forsøk med modulbasert opplæring vil gi mange voksne, også innvandrere, en bedre mulighet til formell utdanning gjennom mer fleksible løp. Neste år utvides forsøkene til å omfatte helsefag og bygg- og anleggsfag. Modulene kan benyttes i introduksjonsordningen og i andre kvalifiseringstiltak for innvandrere.

Vi må også lykkes med god hverdagsintegrering. Vi må motvirke segregering og fremme fellesskap. Fra neste år styrker vi ordninger for å sikre at barn og unge kan delta på fritidsaktiviteter, uavhengig av familiens økonomi. Vi styrker også bostøtten og andre støtteordninger for utsatte familier. For å styrke kampen mot negativ sosial kontroll og for frie liv har vi sørget for flere minoritetsrådgivere som kan bistå unge og deres familier.

Jeg har for øvrig merket meg flertallets merknader om oppfølging av ID-avklaringsprogrammet for irakere, og jeg vil vurdere nærmere hvordan dette kan følges opp på en god måte, og holde Stortinget orientert om saken.

Fra Arbeiderpartiets hovedtalsmann ble det sagt at Arbeiderpartiet vil reformere bosettingspolitikken. Det har regjeringen allerede gjort. Vi sier nå tydelig at det ikke skal bosettes flere innvandrere i bydeler hvor det er mer enn rundt 30 pst. innvandrere. Vi stiller også nå strengere krav til de kommunene som skal motta flyktninger, nemlig at de skal ha gode resultater i introduksjonsprogrammet og ha et arbeidsmarked som flyktningene og innvandrerne kan gå ut i. Det vil være uavhengig av størrelsen på kommunen. Det må være en sammenheng mellom bosettingspolitikken og integreringspolitikken om vi skal lykkes, og jeg har god tro på den kursen vi nå har pekt ut.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:28:01]: Den norske modellen og måten vi har organisert det norske samfunnet på, er hovedårsaken til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Det har også gjort at vi har lyktes godt med integreringen.

For mange av dem som flytter til Norge, står utenfor arbeidslivet eller faller ut etter kort tid. Det er alvorlig for integreringen. Vi mener at arbeid er nøkkelen til god integrering. For å komme i arbeid må flere få utdanning og kvalifisering. Det er variasjoner i sysselsettingsgraden innvandrergruppene i mellom, men generelt er den betydelig lavere enn hos resten av befolkningen. Det samme gjelder utdanningsnivået. I en situasjon med stadig færre jobber som ikke krever formell utdanning, er dette en utfordring. Nøkkelen til integrering er arbeid, og veien til arbeid går via utdanning og kvalifisering.

I vårt alternative statsbudsjett for 2019 foreslår vi å styrke arbeidet med språkpraksisplasser i regi av frivilligheten med 10 mill. kr. Samtidig vil vi øke stimuleringsmidlene for en mer arbeidsrettet norskopplæring, arbeidsnorsk og bransjenorsk, med 10 mill. kr i forhold til regjeringens forslag. Videre foreslås det i vårt alternative budsjett å styrke Jobbsjansen del C med 20 mill. kr og Jobbsjansen del A med 30 mill. kr.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2019 fremmer vi et forslag om en omfattende kompetansereform inndelt i to hovedspor – lære på jobb, og lære på vei til jobb. Kompetansereformen vil legge til rette for et samarbeid mellom arbeidslivets parter og Nav, regionene, kommunene og helse- og utdanningssystemet, hvor det gis mulighet til å tilegne seg riktig og arbeidskvalifiserende kompetanse. Dette kan være en styrking av grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving, digitale ferdigheter eller fullføring av videregående opplæring. Satsingen innebærer at helsetilbud, kompetanse og arbeidsrettet aktivitet ses i sammenheng for å sikre tett og riktig oppfølging av mennesker som står utenfor arbeidslivet.

I et arbeidsmarked som krever mer formell kompetanse, må arbeidsmarkedspolitikken styrkes og tiltakene i større grad rettes inn mot utdanning og reell kvalifisering, som fører til et solid fotfeste i arbeidsmarkedet. Vi mener at arbeidsmarkedspolitikken må styrkes og at utdanning i større grad må benyttes som arbeidsmarkedstiltak. Vi vil gjennomføre en reell inkluderingsdugnad i tråd med hva LO og NHO har tatt til orde for gjennom å øke bruken av lønnstilskudd i arbeidslivet. Det må tilrettelegges for løp hvor lønnstilskudd kombineres med fagbrev og framtidig fast ansettelse i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

Andelen unge som ikke er i arbeid, er høy, og antallet unge uføre øker drastisk. Ordningen med arbeidsavklaringspenger fungerer ikke godt nok. Det er avgjørende at unge som mangler gjennomført videregående opplæring, sikres grunnleggende formell kompetanse, og at Nav satser mer på kompetansehevende tiltak, herunder utdanningstiltak, en mer fleksibel praktisering av dagpengeregelverket og mer bruk av lønnstilskudd.

Arbeiderpartiet vil stimulere kunnskapsinstitusjonene våre til å bidra mer til etter- og videreutdanning og utvide bransjeprogrammene til å gjelde transport og varehandel. Arbeiderpartiet vil også inkludere voksenopplæringen og ha flere desentraliserte utdanningstilbud.

Jeg vil herved vise til andre poster lansert i Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2019, der vi til sammen har lagt 1,24 mrd. kr til denne kompetansereformen for neste år. Regjeringens motsvar er noen puslete påplussinger her og der i budsjettet, og i svaret fra Olemic Thommessen var det eneste konkrete han framhevet, at vi snart skal få – etter at vi har hørt det i ett år allerede – en reform av introprogrammet. Det er vi glad for, men mens vi venter har vi nå lansert en kraftfull kompetansereform som vil bety noe for folk som står uten jobb. Regjeringen viser med en kraftløs satsing at det de holder på med, er bare prat og lite handling.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:32:44]: Fra 2012 har rundt 80 000 flyktninger og familiegjenforente fått opphold i Norge. I år er det 27 000, som skal ut i jobb og utdanning. Disse skal finne ny tilhørighet og nye fellesskap å bli en del av, fellesskap som gir trygghet og trivsel i et nytt land. Det er en personlig utfordring, og det er en utfordring for våre lokalsamfunn, særlig når mange skal inn i arbeidsliv, utdanning og lokalsamfunn på en gang.

Høyres viktigste prosjekt er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn. Det er retningsgivende for oss på alle områder. For at innvandringen skal være bærekraftig over tid, må flere innvandrere i jobb. Det er vi enige om. Det er viktig for sosialiseringen. Alle må bidra for at vi skal kunne opprettholde velferden. Det er arbeidet vårt som legger grunnlaget for denne. Arbeid er den beste fattigdomsforkjemperen. Arbeid, utdanning og det å kvalifisere folk til en jobb er tre av Høyres aller viktigste satsingsområder.

Asyltilstrømningen til Europa har falt de siste to årene på grunn av grensesamarbeid og avtalen mellom EU og Tyrkia, men vi vet at antallet mennesker på flukt øker globalt. Derfor må vi også være forberedt på at asylankomstene kan stige igjen. Asylinstituttet vårt er viktig fordi det tar vare på forfulgte personer. Samtidig har vi sett at det ikke er lagd for å håndtere så store migrasjonsbølger som den vi hadde i 2015, og vi vet at det må løses gjennom FNs kvotesystem. Mennesker som kommer til Norge på grunn av krig og nød, har krav på beskyttelse og skal få hjelp og støtte, sånn at de kan klare seg selv så raskt som mulig.

I dette budsjettet vi nå skal vedta, skal vi ta imot 3 000 kvoteflyktninger neste år. Det er et høyt tall, og for at det skal bli vellykket, må vi samtidig stille krav og ha forventninger til at de som kommer hit, både lærer seg norsk og er villige til å delta i arbeidslivet. Velferdsstaten vår er bygd på tillit og høy arbeidsdeltakelse, og det må også gjelde nye landsmenn.

Samtidig vet vi at mange mangler den formelle kompetansen arbeidslivet vårt etterspør. 70 pst. av dem som kommer hit som flyktninger, har bare grunnskole eller ingen utdanning. Derfor er regjeringas grep for å få flere i arbeid en tydelig satsing på utdanning og kvalifisering. Både integreringsløftet og inkluderingsdugnaden handler om å bruke de ressursene hvert enkelt menneske har, til å skape verdier og velferd for den enkelte og for samfunnet.

Derfor er jeg spesielt glad for at regjeringa nå forbedrer ordningen i introduksjonsprogrammet og fornyer og forbedrer norskopplæringen. Det nytter ikke bare å stille krav til antall timer, uten et mål om oppnådd kompetanse.

At regjeringa styrker tilskuddsordningen Kompetansepluss, sånn at flere får grunnleggende kunnskaper i lesing og skriving, er godt, og jeg har lyst til å trekke fram at jeg er særlig glad for at kvalifiserings- og arbeidsmarkedstiltakene skal gjennomgås og forbedres.

Regjeringa styrker det spissede jobbtilbudet Jobbsjansen del A, for innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet, med 15 mill. kr og åpner for et samarbeid med sosiale entreprenører. Vi vet at innvandrerkvinner ofte er i en særlig vanskelig stilling når de skal ha innpass i arbeidslivet. Derfor synes jeg det er spennende når en ser eksempler som det vi ser i mitt eget hjemfylke og Lyngdal kommune, der Jobbsjansen har vært et prosjekt fra 2013. Nå har 46 innvandrerkvinner deltatt i prosjektet. 40 av dem er ferdig og har avsluttet prosjektet med å gå over i jobb. Seks av deltakerne er fortsatt aktive i prosjektet. Resultatet er altså 100 pst. overgang til arbeid eller utdanning i dette prosjektet i Lyngdal. Det er politikk som virker.

Helt til slutt har jeg lyst til å benytte denne anledningen også til å takke Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene for at vi nå får fjernet maksgrensen på 10 000 kr til de store barnefamiliene i mottak, at den nå kan oppheves. Det er et viktig tiltak for en liten gruppe, men jeg er veldig glad for at det kommer på plass nå.

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:37:23]: Fra 2016 og fram til i dag har det kommet få asylsøkere til Norge. Vi har tatt imot rett i overkant av 9 500 asylsøkere i perioden januar 2016 til utgangen av november 2018, hvorav 1 500 er relokalisert fra EU. Færre asylsøkere over en treårsperiode har vi ikke hatt siden midten av 1990-tallet. Til sammenligning mottok Norge mellom 9 785 og 11 983 asylsøkere per år i perioden 2012 til 2014. Det forventes at antall asylsøkere vil holde seg lavt også i 2019.

Få asylsøkere medfører at regjeringen kan redusere bevilgningene til mottak av asylsøkere. Samlet er regjeringens forslag til bevilgninger til programkategori Beskyttelse og innvandring redusert med 683,7 mill. kr sammenlignet med saldert budsjett for 2018. Det er midler som kan benyttes til andre viktige oppgaver.

Deler av utgiftene knyttet til flyktninger og asylsøkere føres som bistand og dekkes av bistandsrammen. Regjeringen foreslår å redusere utgiftene som regnes som bistand under Justis- og beredskapsdepartementet, med 473,7 mill. kr sammenlignet med saldert budsjett 2018.

Det er viktig også i framtiden å føre en asylpolitikk som holder antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov lavest mulig. Det gjør at ressursene kan brukes på personer med reelt beskyttelsesbehov. Sett i lys av det lave antallet asylsøkere og forventet nedgang i familieinnvandring foreslår regjeringen å øke antallet overføringsflyktninger til 3 000 i 2019.

Det er viktig både å hindre og å avdekke at personer oppholder seg i Norge basert på uriktige opplysninger. Regjeringen foreslår å bevilge 10 mill. kr til å styrke arbeidet med å kalle tilbake tillatelser som er gitt på uriktig grunnlag. Midlene skal også brukes til å utvide bruken av DNA-tester i familiegjenforeningssaker.

Regjeringen prioriterer retur også i 2019. De økte ressursene politiet har mottatt de siste årene til identifisering og etterforskning av personer som oppholder seg ulovlig i Norge, videreføres i 2019. Asylsøkere som ikke har krav på beskyttelse, og som ikke reiser frivillig, skal bli tvangsreturnert. Dette er viktig for å bevare tilliten til asylinstituttet og sender et tydelig signal til dem uten beskyttelsesbehov som vurderer å reise til Norge. Som følge av et høyt antall uttransporteringer over flere år samt lave asylankomster reduseres derfor måltallet for retur nå.

Regjeringen legger i sitt forslag til statsbudsjett for 2019 opp til en stø kurs i innvandringspolitikken.

Ove Trellevik (H) [10:48:24]: Samfunnet vårt er attraktivt. Likevel er den største utfordringa for Noreg på sikt å sikra velferdssamfunnet. Det handlar om å ta ansvar for innbyggjarane våre og for dei komande generasjonane. Ei blanding av fattigdom, organisert kriminalitet, valdeleg ekstremisme og svake institusjonar og land gjev ofte grobotn for ustabilitet og konflikt i mange land. Klimaendringane bidreg også til at det tradisjonelle jordbruket får stadig nye vanskar. Desse utfordringane må møtast med målretta og koordinert handling og auka nærvær frå dei lokale styresmaktene og verdssamfunnet. Målet om å stabilisera landa og styrkja levekåra for befolkninga vil bidra til mindre migrasjon og mindre behov for asyl. Det nyttar svært lite med SVs politikk – å ta inn fleire til landet vårt.

Å kunna søkja asyl er ein personleg rett som må vernast om, men kollektive migrasjonsutfordringar må løysast på andre måtar:

• Kvinners deltaking i arbeidslivet og samfunnslivet må aukast.

• Regionale og nasjonale aktørar i land med utfordringar må arbeida for tryggleik og fred.

• Innsatsen mot terrorfinansiering og kriminelle nettverk må styrkjast.

• Kampen mot korrupsjon må støttast, og viktige institusjonar som politi og domstolar må styrkjast.

• Verdiskapinga og sysselsetjinga må aukast, og det gjer vi aller best ved at handelen i verda er fri.

• Vi treng ikkje ein politikk som støttar opp under ulovleg migrasjon.

• Vi treng heller ikkje ein politikk der mesteparten av ressursane vert brukt på få emigrantar i nye land, framfor betydeleg større nytte av ressursane i heimlanda.

Konsekvensane av ei dårleg regulert innvandring er omfattande. Noreg hadde i fjor ei «befolkningsfornying» der det blei født ca. 60 000 barn, samtidig som 20 555 menneske med ikkje-vestleg opphav fekk opphald. Dei var med andre ord lovlege «innvandrarar» ifølge dagens reglar.

Ikkje-vestlige innvandrar som kjem til Noreg, er kostbare. Eit anslag finn vi i NOU 2017: 2, frå det såkalla Brochmann II-utvalet. Der står det at det kostar 94 000 kr per mann og 170 000 kr per kvinne kvart år for dei som kjem frå landområde 3. Dette innvandringsmønsteret vil, dersom det held fram i samsvar med SSBs moderate prognosar, bidra til at norske skattebetalarar får ei byrde på ca. 10 000 ekstra 2013-skattekroner innan 2025. Det er omtrent det same som at kvar einaste nordmann skulle få ein skatteauke på 12,5 pst. Ein føreset då at dette vert ei form for gjennomsnittsberekning av personskatt, basert på at skattytarar over 17 år i gjennomsnitt betalte 103 000 kr i skatt i 2013. Me veit at slike gjennomsnittsberekningar ofte vert feil. Mange er studentar og har ikkje inntekt før seinare, så mange vil nok måtta bidra med mykje meir.

Så det er dyrt å vera attraktiv – på så mange område. Difor er det kjekt å sjå at regjeringa sin strenge, men også rettferdige innvandringspolitikk har brei støtte i denne sal, om enn ikkje frå SV. Men det er viktig at vi følgjer med på konsekvensane på sikt.

Theodor Helland (FrP) [10:51:48]: Innvandring gjør Norge til et mer mangfoldig land. Det er bra. Vår humanitære tradisjon tilsier også at vi skal hjelpe mennesker i nød, men det er ikke uten utfordringer. Det krever at alle deler av samfunnet stiller opp for å sikre god integrering. Det har vært nødvendig å håndtere innvandring og antall asylsøkere, og vi må prioritere å ta imot dem som har et reelt beskyttelsesbehov, rask bosetting av dem som får opphold, og rask retur av dem som ikke får det.

Jeg mener debatten om innvandring ofte handler vel så mye om hvordan vi tar imot dem som kommer, som den gjør om hvem som kommer. God integrering er av avgjørende betydning, og jo mer vi satser på god integrering, jo bedre kan vi ta imot dem som skal bosettes i Norge.

NTB meldte denne uken at én av fire asylsøkere i år er fra Tyrkia. Av de totalt 2 882 asylsøkerne som er kommet til Norge så langt i år, er 720 fra Tyrkia. Konflikten mellom Erdogan-regimet og Gülen-bevegelsen er bidragsytende til dette.

Jeg vil fortelle om en av disse, som har funnet seg til rette i idrettsforeningen jeg selv tilhører, i Kristiansand. Jeg vil gi skryt til hvordan idrettsforeningen, Kristiansand kommune og Norges Fekteforbund har bidratt til at vedkommende har kunnet utøve sin idrett fra første dag i Norge. Alle idretter som er tilsluttet Norges Idrettsforbund, har som mål at alle skal få være med. Det er god integreringspolitikk. På trening kan man lære norsk, få norske venner og bli en del av det norske samfunnet.

Det er svært positivt at regjeringen i større grad vil mobilisere sivilsamfunnet for å lykkes bedre med hverdagsintegreringen. I denne sammenheng er idretten og kulturlivet sentrale aktører vi må samarbeide med dersom vi skal lykkes. Med min erfaring fra norsk fekting vil jeg legge til at det kanskje ikke er de typiske vinteridrettene våre som er de mest tilgjengelige for flyktninger eller asylsøkere. Det er i møte med den interessen og evnen for idrett mange allerede har, at integreringen går raskest. Vi må derfor også legge til rette for å beholde et mangfold av ulike idretter innenfor den organiserte idrettsparaplyen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:54:40]: I Aftenposten i 2016 sto det en kronikk med følgende oppfordring:

«Kjære jente som lever i glasshus: Det er ingen skam å være fri! Motstanderne dine vil si at du er blitt for vestlig. Men om det er synonymt med å være fri, så er jeg vestlig – og stolt av det.»

Det sa Sofia Srour, en av forfatterne av boken «Skamløs».

NRK-profilen Noman Mubashir har stått fram som homofil. Han sa til Dagbladet – også i 2016 – at media hadde spurt ham om å snakke om dette i over 15 år, men han turte ikke.

«Jeg fryktet reaksjonene som kunne komme fra det norsk-pakistanske miljøet. (…) Det er takk og pris litt bedre i dag, men vi har en lang vei å gå.»

Jeg slutter meg til det siste utsagnet.

Disse historiene forteller om behov for organisasjoner, og ikke minst frivillige som jobber i disse organisasjonene, som tar opp problemstillinger som negativ sosial kontroll. Født Fri, LIM og Minotenk er eksempler på slike organisasjoner. De har alle fått økt tilskudd i statsbudsjettet og påplussinger ved hjelp av forhandlingene med Kristelig Folkeparti.

De frivillige organisasjonenes arbeid er avgjørende for om vi skal lykkes, særlig med hverdagsintegrering. Regjeringen har gjort noen grep i statsbudsjettet for både å forenkle og målrette tilskuddsordningene. På integreringsfeltet gjøres det nå om på dagens fire søkbare tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner til én søkbar ordning. Det vil skape mindre byråkrati, både for frivillige og for offentlig sektor. Jeg håper at dette vil mobilisere og målrette innsatsen til organisasjonene, og at det blir mer attraktivt å jobbe i frivillige organisasjoner.

Det hjelper lite å bruke innsats på kompetansehevende tiltak og negativ sosial kontroll dersom man har blitt kvalifisert, har brukt masse tid på kompetanseheving og ikke får innpass i arbeidslivet. Diskriminering forekommer fortsatt. Det må bekjempes. Likeledes er islamofobiske holdninger i framvekst i Europa og også i Norge. Det forsterker utenforskap, og i verste fall kan det gi radikalisering av de unge som ikke føler seg hjemme eller har plass verken i sitt eget miljø eller i det vi kan kalle «det norske miljøet». Så integrering er en stor utfordring.

Karin Andersen (SV) [10:57:52]: Jeg er enig i hvert eneste ord som representanten Ørmen Johnsen nå sa. Derfor velger SV å bruke mer penger på Antirasistisk senter og å kutte bevilgningen til Human Rights Service, som bidrar til rasistiske holdninger som gjør det vanskelig for ungdom og andre å få jobb. Derfor foreslår vi også i denne innstillingen at man skal styrke kompetansen om kjønns- og seksualitetsmangfold og kulturkompetanse i voksenopplæringen knyttet til introduksjonsordningen. Jeg oppfordrer Høyre til å stemme for det forslaget, for det er nettopp det representanten Ørmen Johnsen nå var oppe og snakket om. Det er veldig viktig – også å være med på å sikre at man får rett til å fullføre kompetanse, en rettighet. Jeg ser at regjeringen har tatt noen steg på den veien, men dessverre ikke langt nok; de har ikke støttet SV helt fram. Men det er riktig det Ørmen Johnsen sier, om at det er veldig mye som handler om holdninger og stemning. Da er det litt ille å høre disse innleggene der man sitter og regner på om man skal redde folk. For det er altså folk som dør nå på grunn av stengte grenser. Vi må ta inn over oss at det er slik det er.

Det hadde også hjulpet om justisministeren hadde bidratt til fakta når det gjelder volumet på hvem av utlendingene som bidrar mest til kriminalitet. Det er ikke flyktningene, det er arbeidsinnvandrerne. Jeg har også sett på tallene for tvangsreturer. Er det flest fra Afghanistan og Syria? Nei, det er ikke det. Det er flest øst-europeere og russere. Det er de som er det store volumet av tvangsreturer i Norge. Det er viktig nå at representanter fra regjeringen også er ærlige på dette, for det er helt uriktig når flyktninger og asylsøkere nærmest blir stemplet som kriminelle i seg selv. Det er mulig mange av dem som sier det, ikke mener det, men det høres slik ut, og alle andre hører det. Det bidrar til en stemning som pisker opp rasisme, som representanten Ørmen Johnsen nå nettopp var oppe og advarte mot – fordi det er feil, og fordi vi da taper masse ressurser hos flotte mennesker som ønsker å bidra i samfunnet vårt, og som har mye å komme med. Derfor foreslår SV økninger på alle de områdene som mange har vært oppe og snakket om nå.

Så det er viktig hva slags fakta regjeringen og regjeringens stortingsrepresentanter bringer på bordet, og at vi får diskutert disse sakene ut fra fakta, og ikke det ønsket som Fremskrittspartiet har, om å skape panikk i alle leirer. For det bidrar ikke til noe godt, og dessverre har de andre partiene enten bidratt til eller vært stille om det.

Heidi Greni (Sp) [11:01:19]: Senterpartiet ønsker en ansvarlig og anstendig flyktningpolitikk, og det aller viktigste for oss er å sørge for en god integrering for dem som kommer. Etter 2015 er det fortsatt mange som ikke er i arbeid eller utdanning, og i tillegg har det kommet et betydelig antall på familiegjenforening. Senterpartiet mener det er rett å sørge for i større grad å fokusere på integrering i tiden framover og rette innsatsen inn mot dem som har kommet til Norge, samtidig som vi mottar kvoteflyktninger for å ta imot dem som trenger det mest.

For å sikre at vi får flere ut i arbeidslivet, er språk helt avgjørende. Senterpartiet er tydelig på at språk er prioritering nummer én for å sikre god integrering. Derfor prioriterer vi i vårt alternative budsjett også å styrke dette.

Hovedmålet må hele tiden være at flest mulig kommer i arbeid. Slik kan utfordringer knyttet til fattigdom og forskjeller reduseres. Det er et problem at barnefattigdommen i Norge øker, og i stor grad dreier det seg om barn av innvandrerforeldre. Dersom vi ikke klarer å sikre at flere kommer ut i arbeidslivet og slik får en tettere tilhørighet til det norske samfunnet, risikerer vi at enda flere vokser opp i fattigdom. Det er en stor utfordring både på kort og lang sikt.

Dette handler nok mye om at vi ikke klarer å sikre gode nok kvalifiseringsløp for nye landsmenn. Språkopplæring og formell kvalifisering må oppnå bedre resultater for å sikre at innvandrere ikke blir stående uten arbeid og egen inntekt.

Manglende tilrettelegging for dem som ikke bor på et utdanningssted, er en annen sak som jeg tok opp i replikkordskiftet. Integrering og kompetanseheving krever tid og ressurser både for den enkelte og for samfunnet, og vi må sikre at det tilpasses mer til den enkelte, slik at det leder til formell kompetanse som passer det norske arbeidslivet.

Jeg registrerer at regjeringen nå styrker språkopplæringen i mottak. Det er bra. De har tidligere redusert dette, og heldigvis har de nå innsett at det var et stort feilgrep.

En annen problemstilling som har blitt løftet den siste tiden, er maksgrensen for matpenger på mottak, hvor barnerike familier ikke får nok til å dekke utgifter til mat. Dette har flere partier, inkludert Senterpartiet, kompensert for i budsjettet. Vi må sikre at folk som bor på mottak i Norge, ikke opplever usikkerhet rundt mat, og vi må sikre at folk som kommer til Norge, kan leve trygt under verdige forhold. Derfor er jeg glad for at Kristelig Folkeparti har greid å snu regjeringen i dette spørsmålet.

Det gjøres mye godt arbeid for integrering i kommunene, og frivilligheten er en viktig del av dette. Det kommer nok ikke som noen overraskelse på noen at Senterpartiet er opptatt av spredt bosetting, og at vi vil ta hele landet i bruk. Derfor vil vi sikre at det ikke bosettes nye i kommuner som allerede har områdeutfordringer, men sørge for at det bosettes i alle kommuner her i landet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:04:38]: Mange av dilemmaene vi møter i integreringsdebatten, har tilknytning til mange av de viktige frihets- og likestillingskampene i vårt samfunn, nemlig friheten til å leve sitt liv på forskjellige måter. Mange i innvandrermiljøer står overfor stort sosialt og kulturelt press når de skal velge hvordan de skal leve sitt eget liv.

Arbeiderpartiet mener det er et felles ansvar å bekjempe sosial kontroll. I Norge skal alle ha frihet til å være seg selv. Derfor vil Arbeiderpartiet ha fylkesvise rådgivere som kan arbeide for å avdekke sosial kontroll og hjelpe ofre. Til dette har vi satt av 15 mill. kr i vårt alternative budsjett. Rådgiverne skal styrke kompetansen til ulike etater som har kontakt med unge, som skole, barnevern, helsemyndigheter og helsesøstre, og samarbeide tett med minoritetsrådgiverne som arbeider ut mot skolene.

Vi mener innvandrerorganisasjonene og annen frivillig virksomhet er helt avgjørende for den gode integreringen som foregår i mange kommuner i hele landet. Det er et felles ansvar å bekjempe sosial kontroll. Alle skal ha frihet til å være seg selv, til å delta og til å bryte ut dersom de opplever begrensninger i sin frihet. Alle i Norge skal ha frihet og mulighet til å delta i sosiale sammenkomster, fritidstilbud, arbeid og annet samfunnsliv. Derfor styrker Arbeiderpartiet bevilgningen til nasjonale organisasjoner med 32,9 mill. kr i forhold til regjeringens budsjett. Vi ønsker å styrke alle organisasjonene som mottar støtte, med unntak av Human Rights Service, som Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2019 foreslår at ikke skal motta noe støtte.

Noen av midlene vil vi øremerke, bl.a. vil vi gi 2,5 mill. kr til organisasjonen Bydelsmødre, slik at flere kommuner kan få til prosjekter sammen med bydelsmødrene for å få til mer hverdagsintegrering. Arbeiderpartiet mener det er viktig å bekjempe sosial kontroll og negative holdninger mot LHBTI+-personer. Derfor vil vi sette av 900 000 kr til organisasjonen Skeiv verden, til å videreutvikle et program for ansatte i introduksjonsordningen. Dette programmet skal ha som mål å bekjempe negative holdninger og styrke opplæringen om LHBTI+-personer for elever i introduksjonsordningen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:07:20]: Jeg vil først kommentere noe av det som kom fram fra representanten Karin Andersen om personer med fluktbakgrunn og kriminalitet. Andersen framsstiller det som om vi prøver å trekke fram personer med fluktbakgrunn som mer kriminelle enn andre. Vi har ingen interesse av å svartmale situasjonen, vi har ingen interesse av å spre noe som ikke er riktig. Men for et år siden kom det en kriminalitetsrapport som SSB hadde utarbeidet, som viste at de med fluktbakgrunn har f.eks. tre ganger så høy forekomst av voldskriminalitet enn øvrig befolkning. Man ser at land som Somalia er blant de landene som topper kriminalitetsstatistikken. Dette er det viktig å være klar over og ikke prøve å skyve bort og gjemme vekk, for hvis vi ikke tør å være klar over hva som skjer, kan vi heller ikke handle mot en negativ utvikling.

Den andre siden av det er at på statsbudsjettet og blant de frivillige organisasjonene som får støtte, er det et lite hav av frivillige organisasjoner og andre som får støtte, som er svært innvandringsliberale. Så er det én post som går til HRS, som er den eneste kritiske røsten i innvandringspolitikken, som fokuserer på de sidene vi må gjøre noe med. De ønsker SV også å bekjempe. Man ønsker ikke å høre realiteten om hva slags konsekvenser innvandringspolitikken har, og da klarer man heller ikke å gjøre noe med det. Jeg er veldig glad for at vi støtter et mangfold av stemmer som kan opplyse om hva som skjer som følge av den innvandrings- og integreringspolitikken som føres.

Men grunnen til at jeg egentlig tok ordet, var for å komme med et lite tillegg på forslaget som er fremmet. Forslaget kan jeg lese opp, det er som følger:

«Stortinget samtykker i at økt bevilgning på 6 mill. kroner over kap. 490 post 1, kan benyttes til tiltak for å bedre vilkår for barn i asylkjeden, herunder mottak. Bevilgningen kan også nyttes under kap. 490 post 21.»

Tillegget blir da: «og på denne bakgrunn tilføyes stikkordet: kan nyttes under post 21.» Da skulle det bli helt riktig.

Stein Erik Lauvås (A) [11:10:14]: Det er ikke lett å finne tråden i dette. Jeg sitter og lytter til representanten Thommessen og representanten Engen-Helgheim og hører at de befinner seg i to helt ulike univers, eller to helt ulike verdener, hva angår asyl- og flyktningpolitikken.

I går hadde vi en heller selsom runde her på Stortinget om migrasjonsplattformen, der Fremskrittspartiets representant Engen-Helgheim gikk så langt at han sto her på denne talerstolen og faktisk beklaget at hans egen regjering gikk inn for, støttet, denne plattformen – selv etter å ha hørt sin egen utenriksminister redegjøre for saken. Det ble laget et stort sirkus av Fremskrittspartiet i går i asyl- og innvandringspolitikken i et forsøk på å vaske sine hender for ytre høyre fløy. Engasjementet fra i går videreføres ikke i dag, for i dag aksepterer jo Fremskrittspartiet å øke antallet kvoteflyktninger, bl.a.

Det er fullstendig sprik og kaos i regjeringspartiene. Det er et så stort sprik at jeg hører at Fremskrittspartiets egen justisminister her i dag ikke helt vet hvilket ben han skal stå på: hans eget parti Fremskrittspartiets politikk eller regjeringens politikk. Regjeringen er jo i ferd med fullstendig å gå opp i limingen når det gjelder asyl- og innvandringspolitikken. Det er sterkt betenkelig. Landet er ikke tjent med det.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:12:45]: I 2015 var det en imponerende dugnadsinnsats av mange landets kommuner. Små kommuner tok imot store antall flyktninger. I dag er mange av disse kommunene i en økonomisk vanskelig situasjon. Vi ser en økning i sosial og økonomisk ulikhet. Flyktninger er overrepresentert blant arbeidsledige, spesielt flyktningkvinner. Det gir igjen betyr levekårsutfordringer, som bl.a. manglende integrering og økt fattigdom.

Regjeringen kutter stadig i bevilgningene til kommunene, samtidig som den krever større handling fra kommunene. Dette regnestykket går ikke opp. Flere kommuner har i dag ikke økonomi til å møte utfordringene de står overfor. Kommunene må styrkes økonomisk for å kunne sette i verk gode og langsiktige integreringstiltak.

I lys av årets Nobels fredspris og med dagens kunnskap vet vi at en god del av flyktningene som kommer til Norge, har utfordringer fordi de har opplevd traumer og umenneskelige handlinger. Flyktninger er mennesker som har mistet hus, familie og venner. Alt som var kjent, er blitt ukjent. Dette er fakta som vi må ta inn over oss og inn i integreringsarbeidet. Skal vi lykkes med integrering, må vi ta i bruk kunnskap og metoder som vi vet fungerer. Skal en personlig lykkes med å bli integrert, må en ha mulighet til å følge opp barna sine på skole og i fritid, ha kolleger og føle at en bidrar til samfunnet. En må forstå samfunnet. En må få være i aktivitet og i arbeid.

Vi vet at tiltak som arbeid, samfunnskunnskap og språkkunnskap er integrerende. Arbeiderpartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett 30 mill. kr til Jobbsjansen rettet mot kvinner, 7 mill. kr til forlengelse av introduksjonsprogrammet, 10 mill. kr rettet mot arbeidsnorsk og bransjenorsk og 10 mill. kr til språkpraksis. Flest mulig vil integreres i samfunnet de bor i, og de skal få mulighet til det. Vi i Arbeiderpartiet har som mål å være best i verden i integrering. Vi vil derfor sette av 10 mill. kr til forskning for å finne de beste metodene for at flyktninger skal få mulighet til å komme seg i arbeid og bli en del av det norske samfunnet.

Ett integreringstiltak som vi kan ta i bruk helt gratis, handler om retorikk. Retorikk har effekt. Mennesker som blir omtalt som et problem, kan utvikle seg til å bli et problem. Mennesker som blir sett på som en ressurs, blir en ressurs. Forskning viser at dette fungerer. Politikken må vise vei, slik at mennesker som kommer til Norge, skal få brukt sitt potensial – og ikke minst få mulighet til å bli en del av det norske samfunnet.

Karin Andersen (SV) [11:15:51]: SV er imot å gi statstilskudd til en blogg – for det er det Human Rights Service er – som sprer høyreekstrem konspirasjonsteori. Det er ikke noe som man trenger å gi noen statsstøtte til. Jeg bare ber representantene eksperimentere litt med tanken om man hadde syntes det hadde vært greit hvis dette hadde vært en jødekritisk blogg. Ytringsfriheten gjelder, man trenger ikke å ha statsstøtte for å ha den.

Det andre er kriminalitetsstatistikken. Juster den for alder og kjønn, så ser dette veldig annerledes ut! Unge menn er mer kriminelle enn andre, menn er vesentlig mer kriminelle enn kvinner. Det er realiteten. Vi går jo ikke rundt og frykter alle menn av den grunn – eller sprer slike tanker om alle menn av den grunn. Så slutt med det!

Det siste er: Hvis regjeringen bryr seg om identitetskriminalitet – som er alvorlig – knyttet til internasjonal kriminalitet, få på plass biometri!

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:17:12]: Jeg vil benytte anledningen til å be statsråd Sanner om en rask refleksjon knyttet til noe han sa i stad, nemlig at regjeringen nå ikke ønsker å bosette i Stovner bydel, men i f.eks. Gloppen kommune, som har gode resultater på introprogrammet. Da jeg var på besøk ved voksenopplæringen på Helsfyr i høst, fortalte rektor at man gjennom Groruddalssatsingen – på Smedstua voksenopplæring, som ligger i bydel Stovner – hadde fått til en oppstart, en pilot, for å få helsefagarbeidere kjapt gjennom et skoleløp. Som Sanner også kjenner til, er Helsfyr-modellen brukt i mange kommuner – bl.a. Gloppen, som han selv nevnte – som en foregangsmåte for å få innvandrere gjennom raske løp i introprogrammet. Jeg lurer på hvordan Sanner avveier innvandrerandel i bydeler opp mot bydeler som får veldig gode resultater i pilotprosjekter på opplæring.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:18:24]: De tallene fra kriminalitetsrapporten til SSB som jeg kommenterte, er justert for kjønn og alder, og fortsatt kommer somaliere på toppen av statistikken, fortsatt er flyktninger tre ganger mer voldskriminelle enn den øvrige befolkningen. Så det som SV sier, er helt feil.

Denne regjeringen legger opp til å ta imot 110 færre kvoteflyktninger totalt sett enn det som har vært snittet de fire siste årene. Det lever Fremskrittspartiet godt med.

Det jeg klaget på i går, var Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som ba om en redegjørelse, og som ønsket den velkommen. Men da utenriksministeren kom og holdt en god redegjørelse, ville de ikke debattere den. Da kritiserte de regjeringen for å komme og holde redegjørelsen. Det viste seg å være et spill for galleriet. Det kritiserte jeg – at vi tilsluttet oss en slik avtale uten å få en debatt, på grunn av at Senterpartiet og Arbeiderpartiet gikk imot det.

Willfred Nordlund (Sp) [11:19:44]: Jeg skal prøve å unngå å forlenge debatten vesentlig, men det er interessant å merke seg at flere av partiene ikke har tatt ordet i denne saken, hvor vi debatterer det harde og konkrete når det kommer til hvordan vi skal prioritere penger for å imøtekomme de utfordringene som integreringen gir, og ikke minst for å hjelpe flere mennesker som møter utfordringer i forbindelse med asylproblematikken. Jeg registrerer med interesse at bl.a. Venstre ikke har tatt ordet i denne saken, mens man i går hadde et stort behov for å markere seg. Det samme hadde mange av representantene fra Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at man ikke har den samme interessen i dag, når man faktisk diskuterer det konkrete innholdet i saken. Det er egentlig litt forunderlig, og man kunne vært fristet til å spørre hvorfor det er slik.

Familiegjenforening har blitt diskutert her i salen i dag. Representanten Engen-Helgheim viste til at regjeringens arbeid har blitt satt på prøve i så måte, og at man der har lyktes. Da er det fristende å spørre representanten Engen-Helgheim om han er enig med en av sine partikollegaer, Sylvi Listhaug, som var ute og sa at hun ønsket å stramme inn ytterligere på familiegjenforening – bare for å få en avklaring om hva han mener om det. I den sammenheng er det interessant å merke seg at både Venstre og Kristelig Folkeparti, som tydeligvis er sterkt imot dette, ikke har vært inne på temaet her i dag når vi faktisk har debattert det.

Jeg sliter fortsatt med å forstå hvorfor man flytter vel 6 mill. kr fra den ordinære driften til styrking av asylkjeden for barn, som det heter. I mitt hode har man foretatt en styrking på en rekke av områdene, både i opposisjonens alternative budsjett og i posisjonens budsjett, mens det man viste til i innstillingen, er at bakgrunnen er å styrke arbeidet med tilbakekall av oppholdstillatelse som er gitt på feil grunnlag, og økt bruk av DNA-testing. Det finner jeg litt merkelig, men det kan ha sammenheng med at saksbehandlingstiden i departementet har gått opp på dette området siden man opprinnelig la det inn, men jeg registrerer at man nå ønsker å bruke pengene på noe annet. Det finner jeg litt merkelig, for det er ikke samsvar mellom det som skrives i innstillingen av regjeringspartiene, og det man foreslår her i salen nå om å gjøre omprioriteringer. Det kan for øvrig være en god omprioritering, men Senterpartiet kan ikke være med på det når vi kommer til avstemningen, rett og slett fordi vi ikke har de pengene i vårt alternative budsjettopplegg.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:22:49]: Det er ikke mitt ønske å forlenge denne delen av debatten, men jeg fikk et konkret spørsmål fra representanten Gåsemyr Staalesen som jeg syntes var så godt at jeg ikke kunne la være å svare. Mitt utgangspunkt i integreringsdebatten er at vi verken skal skjønnmale eller svartmale. Vi skal tvert imot løfte frem det som går bra, og så skal vi ta tak i det som ikke fungerer. Noe av det som går bra, er det voksenopplæringstilbudet som er på Helsfyr, og det tilbudet man har i Gloppen kommune – som man også har på Lillehammer – hvor deltakere på introduksjonsprogrammet får mulighet til å starte med fagopplæring og få et fagbrev. Det vet vi er veien til jobb og å kunne leve et selvstendig liv. Derfor ønsker vi at dette ikke skal være unntakene. Vi ønsker at dette skal være noe som er mulig i introduksjonsprogrammene også andre steder. Det er et av nøkkelgrepene i den reformen av introduksjonsprogrammet vi nå gjør.

Det er ikke slik at Oslo kommune ikke skal bosette noen i fremtiden, men vi har satt en grense for bydeler og områder. Jeg vil tro at det er bred politisk enighet om at vi må sørge for at det ikke blir en for stor andel i enkelte områder. Vi må bidra til at vi har åpne og inkluderende byer også om 10, 20 og 30 år, hvor vi lykkes med integreringspolitikken.

Helt til slutt: Det ble sagt av Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann at man nå ønsket å innføre samfunnsfag for kvoteflyktninger før de kommer til Norge. Det er allerede gjennomført. Nå tar vi et skritt videre, hvor vi også skal prøve ut et prosjekt hvor man får et program før det tas endelig beslutning om man skal bli kvoteflyktning til Norge. Det er for å bidra til en realitetsorientering om hvilke krav vi stiller, hvilke verdier vi vektlegger, før man fra norsk side tar en endelig beslutning om de skal tas ut som kvoteflyktninger. Dette er viktig, og vi prøver nå ut nye veier for å lykkes enda bedre med integreringen.

Eirik Sivertsen (A) [11:25:26]: La meg starte med å si takk til statsråd Sanner i dag for imøtekommende og gode svar både i replikkordskiftet og nå sist her på talerstolen. Statsråden har også framhevet integreringen som et av regjeringens viktigste prosjekter. Det er jeg glad for, og jeg synes det er bra at regjeringen, dog etter fem år, legger fram en integreringsstrategi. Selv om vi er uenig i noen av virkemidlene, er det bred enighet om at det er arbeid, språk og kompetanse som er de viktigste faktorene for å lykkes med det. For Arbeiderpartiet er det ikke noe nytt – arbeid til alle er jobb til én, også når man har kommet til landet med en annen bakgrunn.

Så noen kommentarer til innlegget fra representanten Thommessen, som iherdig forsøker å gjenta at Arbeiderpartiet vingler i innvandringspolitikken. Den beskrivelsen av sin egen politikk og de ordene han låner fra Arbeiderpartiet om en streng og rettferdig innvandringspolitikk, har vi brukt i mange, mange år. Jeg merket meg likevel at Thommessen valgte å droppe det ordet som vi har i tillegg, nemlig en «human» politikk, men det får stå for hans regning.

Thommessen var også inne på betydningen av internasjonalt samarbeid, i likhet med utenriksministeren, som sa i sin redegjørelse i går at vi ikke kan løse disse utfordringene unilateralt. Skal vi møte den migrasjonsutfordringen vi har hatt, og den vi har, som etter all sannsynlighet kommer til å bli større i framtiden, er vi avhengig av et internasjonalt samarbeid.

Det bringer meg til den surrealistiske forestillingen som vi hadde i denne salen i går, der man lager og regisserer et skuespill for at man skal vaske hendene sine i forhold til det prosjektet man er med på. Det forsøker man å fortsette å holde fast på i dag. Her ble det hevdet at den erklæringen man slutter seg til, gir dramatiske konsekvenser, mens statsråd Wara sier at den har ingen konsekvenser, for den er ikke juridisk bindende. Her er man opptatt av å si at denne erklæringen vil bidra til at vi mister kontrollen, og så sto utenriksministeren på denne talerstolen i går og sa at internasjonalt samarbeid av denne type erklæringer er en forutsetning for og vil styrke kontrollen. Da snakker man mot et bredt flertall i denne politikken. Så kommer altså regjeringspartiene og drar sin egen uenighet inn i denne salen for å forsøke å vaske hendene sine.

På toppen av det hele klarer ikke statsråd Wara å redegjøre for hvorfor han ikke er enig i regjeringens politikk, og hva det er med denne erklæringen som gjør at han ikke kan gi sin tilslutning til den. Det klarte han ikke i replikkordskiftet, det klarte han ikke å redegjøre for i sitt innlegg. Det er skuffende.

Karin Andersen (SV) [11:28:54]: Fellesskap er frihet. Det bidrar stort til verdiskapingen i et samfunn at vi har et trygt fellesskap som både bistår oss i vanskelige tider, har en god skole, sørger for at vi har et helsevesen, slik at folk kommer seg på beina igjen når de er syke, og at vi har systemer for dette som gjør at alle kan få utnyttet sine ressurser. Det er grunnen til at SV prioriterer kommuneøkonomien høyest av alle partier. Vi ønsker å øke den med 6 mrd. kr mer enn regjeringen, og det er fordi det er svært mange gode formål som vil bidra positivt til samfunnet, både sosialt og for å få ned forskjellene, og som også vil bidra til den økonomiske verdiskapingen.

I fylkeskommunene ønsker vi å styrke fylkenes mulighet til å drive god videregående opplæring, også fagopplæring. Vi ønsker at de skal kunne bygge ut god kollektivtrafikk, og ikke minst at de skal ha midler til regional utvikling, som regjeringen sjøl sier i budsjettet at gir over 6 pst. flere arbeidsplasser og over 5 pst. større verdiskaping. Det er midler som regjeringen bevisst har kuttet over 1 mrd. kr i så lenge de har sittet. Det er et mysterium, for her har man et virkemiddel som skaper det man ønsker. Man sier det er så vanskelig å få folk til å bosette seg i distriktene, for det er ikke noen jobb der, og her har vi et virkemiddel som skaper jobb, og så kutter man i det. Det kan jo ikke fortelle noe annet enn at man ønsker sentralisering og ikke bryr seg om alle disse småbedriftene.

Det er mye fylkeskommunene holder på med, som er bra. I kommunene har vi grunnskolen. Vi har eldreomsorgen. Vi har omsorg for mennesker med utviklingshemning. Vi har alt som skal til for å skape gode lokalsamfunn, som også bedriftene er helt avhengige av hvis de skal få bedriftene sine til å fungere godt og de skal kunne rekruttere de beste. Det vi gjør, i motsetning til det regjeringen gjør, er at vi fullfinansierer våre satsinger, også dem som det nå har blitt flertall for i Stortinget, men som regjeringen ikke finansierer.

Et område som har vært særlig vanskelig lenge, er særlig ressurskrevende tjenester, og der vil jeg gi ros til Kristelig Folkeparti som har klart å få inn igjen litt penger til dette. Dette er alvorlig. Dette er utgifter som kommunene på ingen måte kan styre seg unna eller på noe vis håndtere på annen måte. Det er veldig forskjellig fra kommune til kommune, og derfor er dette en veldig treffsikker ordning. Den bør økes, for det vi ser nå, er at når den ikke er finansiert, går det ut over eldreomsorgen ellers, og kanskje spesielt tjenester til mennesker med utviklingshemning. Der finnes det rapport på rapport nå om at det skjer menneskerettighetsbrudd. Jeg vil gjøre komiteen oppmerksom på den nye riksrevisjonsrapporten som handler om eldreomsorgen i kommunene. Den var heller ikke lystelig lesning. Her er det behov, og det er behov for tiltak, slik at vi kan få på plass flere heltidsstillinger. Det er også nødvendig for at kvinnfolk skal kunne leve av jobben sin, men ikke minst er det viktig for kvaliteten i de tjenestene som skal gis.

Så til bolig: Boligmarkedet har blitt en av de største forskjellsmaskinene i dette landet. Nå øker forskjellene dramatisk fordi regjeringen og regjeringspartiene vil det. De deler ut penger til de rikeste og strammer inn for de fattigste. Nå er det slik at en gjennomsnittsfamilie – står det i budsjettet – som får bostøtte, har en inntekt på 134 000 kr og en boutgift på 93 000 kr. Det er det helt nødvendig å gjøre noe med. Det er også langt færre familier som får, på tross av at det har blitt mange flere, og at inntekten i lavinntektsgruppene har gått ned. Å bo må vi alle sammen, og dette er den største utgiften i familieøkonomien. Så det å bedre bostøtten vil kanskje være det viktigste vi gjør for å bekjempe fattigdom framover og for å gi familien den tryggheten, i hvert fall for hjemmet sitt, slik at en kan slippe å ligge våken om natta og gruble på dette.

Her har SV fremmet flere forslag. Når det gjelder forslag nr. 8, som står i innstillingen, har vi trukket det, men vi har endret ordlyden i forslaget, slik at det skal være mulig for flere partier å slutte seg til. Det handler om å lukke igjen det gapet som regjeringen sjøl sier har oppstått, fordi de ulike elementene i bostøtten ikke ble regulert i flere år før 2017. Det er et gap som har oppstått, og noen av de endringene som regjeringen har gjort, er fine, men problemet er at det gapet ligger der. Det gapet gjør at flere og flere detter ut av bostøtteordningen.

Eirik Sivertsen (A) [11:40:41]: Norge skal være et land der vi tar vare på hverandre. Det er helt grunnleggende for Arbeiderpartiet. Derfor er vi sterke forsvarere av velferdssamfunnet – og av velferdskommunen. Ordet «kommune» kommer fra latin og betyr «felles», og det er det lokale fellesskapet som gjennom kommunen – en måte å organisere fellesskapet på – hjelper det enkelte medlemmet gjennom hele livet: fra det første møtet med jordmortjenesten, via bruk av barnehagetilbud og skole, forsyning av rent drikkevann og hygieniske avløpssystemer, næringsutvikling og kulturopplevelser, via aktivitetstilbud, trygghet og omsorg etter hvert som vi blir eldre og behovene melder seg, og til det siste hvilestedet på kirkegården, som oftest er kommunal.

Penger til kommunene er altså penger til oss selv. Vi bor alle i en kommune. Derfor er det også oss selv det går ut over når høyreregjeringen bruker kommuneøkonomien for å saldere skattekuttene til dem som har mest fra før.

I forslaget til statsbudsjett for 2019 legger regjeringen opp til en svært lav vekst i kommunesektorens frie inntekter, en realvekst på kun 0,7 pst., ifølge regjeringens egne tall. Arbeiderpartiet mener dette er for lite når kommunene har store uløste oppgaver innenfor sentrale velferdsområder.

Arbeiderpartiet mener at barnehage, skole, eldreomsorg og helsetjenester er viktige tjenester i folks hverdag og det viktigste vi kan bruke fellesskapets penger på. For å bygge ut og styrke disse tjenestene mener Arbeiderpartiet at vi må prioritere en sterk og forutsigbar kommuneøkonomi. Derfor har vi de siste årene foreslått mer penger til kommunene enn regjeringen.

Arbeiderpartiet har større ambisjoner enn regjeringen for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i kommunesektoren. Vi mener det er påkrevd med en kraftig økning i veksten i kommunenes og fylkeskommunenes inntekter.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett prioriterer vi derfor en styrking av kommunesektorens inntekter i 2019 med 3,5 mrd. kr utover regjeringens forslag. Veksten fordeles mellom kommunene og fylkeskommunene. Inkludert i denne veksten er en styrking av toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. I tillegg styrker vi de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene.

Høyresiden angriper ikke bare kommunene økonomisk, men også politisk. Det skal privatiseres og konkurranseutsettes – gjerne med EØS som unnskyldning. I regjeringserklæringen heter det at «private tilbydere bør kunne konkurrere om å levere offentlig finansierte tjenester på samme vilkår som offentlige virksomheter». Derfor passer det nok regjeringen ypperlig at ESA har utfordret den norske samfunnsmodellen, hvor norske kommuner leverer brede fellesskapsløsninger på pragmatisk vis.

Som svar på den utfordringen fra ESA fikk regjeringen utarbeidet rapporten Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører av en arbeidsgruppe ledet av professor Hjelmeng. Hjelmeng-rapporten foreslår byråkratiserende regler som i praksis vil hindre mange kommuner i å gi innbyggerne gode tilbud. Årsaken er altså et ESA-krav som ingen EU-land har måttet gjennomføre. Det åpenbare svaret fra regjeringen – i stedet for å innføre byråkratiserende regler – burde jo være å utnytte det handlingsrommet som finnes. ESA er langt mer pragmatisk enn mange tror. Det handler om politisk vilje. I stedet satser man på en kortsiktig, høyrepolitisk gevinst. Dette mener vi ikke bare er å svikte vanlige folk rundt omkring i landet, det er med på å undergrave oppslutningen om den viktige EØS-avtalen. Og det er det siste vi trenger akkurat nå.

Med politiske virkemidler og bruk av både private og offentlige løsninger har vi bygd stein på stein i å skape et godt utbygd velferdssamfunn i Norge. Vi har brukt kommersielle interesser, marked og offentlige løsninger som virkemidler, alt etter hva som ga de beste løsningene.

Men denne regjeringen har som uttalt politisk mål at man vil i en annen retning. De vil bygge ned offentlig sektor for å privatisere og kommersialisere – det er et mål å skape mer marked. Der vi har et pragmatisk forhold til å bruke private tilbydere innenfor det offentlige og som et supplement til det offentlige, har denne regjeringen en ideologisk agenda. Markedet og det å legge til rette for kommersielle interesser er ikke et virkemiddel. Det har blitt et mål i seg selv. Det er et mål å gjøre et marked ut av flest mulig sektorer.

I Arbeiderpartiet vil vi noe annet. Vi er opptatt av løsninger, gode løsninger for innbyggerne og næringslivet. Derfor vil vi styrke løsningene for fellesskapet – ikke løsninger hvor kvaliteten varierer med størrelsen på lommeboken din eller andre ressurser du besitter – for vi vil at alle skal kunne delta og være med i samfunnet.

Ove Trellevik (H) [11:52:11]: Det gjekk fort i replikkordskiftet i stad, så eg omtalte Sosialistisk Venstreparti som Senterpartiet. Det beklagar eg, det skulle det sjølvsagt ikkje vera.

Det er mykje som går bra her i Noreg. Med Høgre i regjering dei siste fem åra har kommunane hatt sterk inntektsvekst, og dei har oppnådd svært gode resultat. Ved starten av dette året var det 28 kommunar som var registrerte på ROBEK-lista, og no ved slutten av året er det berre 17 igjen på denne lista.

Etter eit godt budsjettforlik mellom regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti vart kommunesektoren ytterlegare styrkt. Veksten i dei samla inntektene etter forliket er på ca. 2,8 mrd. kr, der realveksten i frie inntekter vert på om lag 2,4 mrd. kr i 2019. Det inneber ein vekst på ca. 0,6 pst.

Dette set kommunesektoren i stand til å styrkja viktige velferdstenester. Det vert satsa særleg på tidleg innsats i skulen, betre tilbod til rusavhengige og opprusting og fornying av fylkesvegnettet, for å nemna nokre av satsingsområda.

Kommunesektoren har hatt ein sterk vekst i sine inntekter samla sett under denne regjeringa, og dei har no eit svært godt økonomisk fundament. Heile veksten i frie inntekter for 2019 går til kommunane. Årsaka er at det er kommunane som får auka demografiutgifter i 2019. For fylkeskommunane vert det venta noko reduserte demografiutgifter det neste året, som følgje av nedgangen i aldersgruppa 16–18 år.

Skatteanslaget for 2018 er oppjustert med 2,4 mrd. kr. Det betyr at delar av inntektsveksten som i kommuneproposisjonen for 2019 vart varsla å koma i 2019, kjem allereie no i 2018. Det vil kommunane tena på.

Så er det slik at dersom kommunane effektiviserer drifta med 0,5 pst. meir enn det som ligg i budsjettet, kan ein frigjera om lag 1,2 mrd. kr. Senter for økonomisk forsking meiner at det innanfor skule, barnehage, pleie og omsorg er eit potensial for å spara heile 12 pst. Det er kanskje ein illusjon, men det vitnar altså om at dersom lokalpolitikarar tør å prioritera, er det betydelege ressursar ein kan frigjera og bruka på anna tenesteyting.

Det er ikkje berre i kommunesektoren det går godt. Den økonomiske veksten i landet er på veg opp, og arbeidsløysa er på veg ned. I møte med oljeprisfallet brukte regjeringa finanspolitikken aktivt for å motverka arbeidsløysa, og som bidrag til nødvendig omstilling i både privat og offentleg sektor.

Regjeringa og Kristeleg Folkeparti fortset å prioritera betre offentlege tenester gjennom føreseielege rammer for kommunesektoren. For eksempel vert regionsentertilskotet vidareført for kommunar som vel å slå seg saman.

Sjølv om mykje går betre no, er det ingen grunn til at me ikkje skal fokusera på det grunnleggjande behovet for kommunesamanslåing. For mange innbyggjarar i dag får ikkje dei tenestene dei har krav på, etter lov og vedtak her i denne salen. Det kjem ikkje nødvendigvis av mangel på bruk av offentlege midlar ute i kommunane, men heller av korleis ressursane vert nytta.

Me er allereie blant dei landa i verda som nyttar mest pengar på skule og helse, bl.a. Men kvalitet handlar om meir enn pengar. Det er ofte mangel på kompetanse og kompetent arbeidskraft i mange små kommunar. Det opplevde eg sjølv som ordførar.

Høgre vil at folk skal bu i heile Noreg, og då må me ha vekstkraft i heile landet også. Det viktigaste vilkåret for busetjing er at folk har eit arbeid å gå til.

Regjeringa satsar på konkurransekraft for norsk næringsliv. Me har hatt rekordmange nyetableringar samtidig med at fleire etablerte industriar og konsern driv med omstilling og fornying. Det handlar ofte om betre samarbeid mellom bedrifter, offentlege institusjonar og kommunar. Alt næringsliv, spesielt på fastlandet, er i ein kommune, og difor er det særs viktig at kommunane legg til rette for næringslivet.

Høgre sin politikk for kommunestruktur, kompetanse, næringsutvikling, samferdsel og kommunikasjon er innretta slik at han skal styrkja og myndiggjera lokalsamfunna og distrikta, slik at ein kan leva og bu i heile landet.

Opposisjonen sin politikk er å bruka meir pengar enn regjeringa og senda rekninga til innbyggjarane og til næringslivet. Auka skattar ser ut til å vera løysinga i seg sjølv – utan tanke for at norsk arbeidskraft og norsk næringsliv svekkjer konkurransekrafta si, som vert resultatet av ein slik politikk.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:03:44]: Regjeringens politikk har som sitt overordnede mål å gi muligheter for alle, en enklere hverdag for innbyggerne og fortsatt styrking av det sosiale sikkerhetsnettet. Kommunene er grunnmuren i samfunnet vårt og har ansvaret for produksjonen av de fleste av våre velferdstjenester. En god kommuneøkonomi er derfor viktig.

Den demografiske utviklingen viser at kommunene også i årene fremover må være forberedt på store omstillinger. Kommunereformen har bidratt til å styrke en god del kommuner, men fortsatt vil vi ha mange små kommuner som vil være sårbare i møtet med de krav og forventninger dagens samfunn stiller. Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti ønsker derfor at regionsentertilskuddet opprettholdes som et økonomisk virkemiddel også ved fremtidige kommunesammenslåinger, og at tilskuddet utbetales som i dag etter et nasjonalt vedtak om sammenslåing – og vi fremmer forslag om dette.

Kommunesektoren har hatt en god realvekst i de årene regjeringen har styrt, og vi har nå det laveste antallet kommuner på ROBEK siden registeret ble opprettet i 2001. Dette er en gledelig og villet utvikling. Regjeringen la i sitt opprinnelige budsjett opp til en realvekst i frie inntekter på om lag 2,6 mrd. kr. Etter et godt budsjettforlik med Kristelig Folkeparti er kommunesektoren ytterligere styrket. Budsjettforslaget gir rom for oppfølging av opptrappingsplanen for rusfeltet og for planen for habilitering og rehabilitering, i tillegg til en styrking av psykologtjenesten, dagtilbudsplasser for demente, tidlig innsats i skolen og at det over fylkeskommunenes budsjett settes av 100 mill. kr til opprustning og fornying av fylkesveinettet.

Regjeringen har gjennom sine år innført og utvidet en rekke tilbud og tilskudd til lavinntektsfamilier. Det er derfor viktig å se at det ikke bare er den inntekten disse familiene selv har, som er det de har å rutte med. Også gratis barnehage, gratis fritidsaktiviteter, utstyr og ferie kommer akkurat disse familiene til gode og må ses samlet med deres inntekt.

Innvandrerfamilier utgjør hovedvekten av lavinntektsfamiliene. I budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ligger det en rekke tiltak for å bedre levekårene for lavinntektsfamilier ytterligere. Barnetrygden økes for første gang siden 1996, det bevilges over 300 mill. kr til Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, og det foreslås over 150 mill. kr til ulike tiltak for vanskeligstilte.

Regjeringen har foreslått bevilgninger på om lag 220 mill. kr for 2019 til en fornyet og forlenget satsing i Oslo sør og underskrevet en intensjonsavtale om en ny områdesatsing i Oslo indre øst. I tillegg bevilges det over flere departementers budsjetter generelle midler som bygger opp om utviklingen – som gratis kjernetid i barnehage for familier med lav inntekt, regjeringens arbeid med barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn og Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom.

Samtidig foreslår regjeringen å innlemme rus og psykiatri i kommunenes betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Opposisjonen er imot dette. Jeg må virkelig undre meg over hvorfor det er så viktig for SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet å fortsette å diskriminere enkelte diagnoser. Alle pasienter innen somatikk er sikret oppfølging i egen kommune eller fortsatt innleggelse etter ferdig behandling, men har man en diagnose innen psykisk helse eller avhengighet, skal man ikke ha den samme sikkerheten etter utskriving. Vi vet alle hvor galt det kan gå.

Fremskrittspartiet stemte imot denne urettferdige forskjellsbehandlingen da de rød-grønne fremmet samhandlingsreformen, og har vært imot dette hele tiden siden da. Kommunene har i mange år visst at dette ville komme, så å påstå at dette kan medføre store problemer for pasienter og kommuner, er ganske spesielt. Har ikke kommunene nå rigget seg for å ta vare på disse pasientene, etter så mange år, blir jeg skremt. Det sier i så fall mye om hvor stemoderlig disse hittil har blitt behandlet. Tiden for å likestille alle pasientgrupper er overmoden. Jeg konstaterer at de samme partiene ikke var like bekymret for pasientene og kommunene da de selv med svært mye kortere varsel innførte samhandlingsreformen.

Det ble en del støy rundt regjeringens forslag om å øke innslagspunktet for tilskuddet til ressurskrevende tjenester. Formålet med ordningen er å avhjelpe kommunene økonomisk for dem som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester. Men det kan synes som det er behov for en oppklaring, gitt de påstander og merknader som opposisjonen stadig kommer med. Dette er tjenester som kommunene har ansvar for, og som de må ta uansett tilskuddsordninger. Dersom staten øker kommunenes egenandel noe, går ikke dette ut over den som trenger tjenesten.

Bevilgningen til ordningen for ressurskrevende brukere har økt med nesten 4 mrd. kr fra 2013 til 2019.

Regjeringen fortsetter en satsing på en enklere hverdag for folk flest ved å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor. Det legges til rette for videre innovasjon, omstilling og digitalisering. Regjeringen foreslår en offensiv satsing på i overkant av 1,7 mrd. kr til nye IT- og digitaliseringstiltak. Rammen for medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter foreslås også økt. Dermed vil enda flere lønnsomme og innovative prosjekter gjennomføres og digitaliseringstempoet i offentlig sektor ytterligere økes.

Et inkluderende arbeidsliv og gjennomføringen av et integreringsløft er viktige tiltak for å møte de store utfordringene Norge står overfor. Minst 5 pst. av alle nyansatte i statlige virksomheter skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.

Det er tilnærmet lik lønn for kvinner og menn på de ulike stillingsnivåene i staten, men det er fortsatt en større andel menn i de høyere lønnede stillingsnivåene. Det er viktig at staten klarer å tiltrekke seg kompetente og dyktige ledere. Derfor må staten være konkurransedyktig, men den skal ikke være lønnsledende. Fremskrittspartiet forventer at statsråden følger utviklingen av lederlønninger i staten tett.

Kommunereformen er kanskje den viktigste moderniseringen av offentlig sektor på 50 år. Hittil i reformen har 156 kommuner vedtatt at de ønsker sammenslåing. Kommunene har gjennom flere år fått større og flere oppgaver, som skal håndteres med høy kvalitet – uansett om kommunen er veldig liten eller veldig stor. Mange av kommunene er dessverre for små for dagens oppgaver. Unge mennesker utdanner seg, og de ønsker å utvikle seg i spennende arbeidsfellesskap som gir påfyll og utfordringer. De minste kommunene vil derfor ha en umulig oppgave i å holde på ungdommen. Samtidig er de helt avhengige av at disse unge menneskene kommer tilbake etter endt utdanning om kommunene skal kunne tilby en god barnehage, skole og pleie- og omsorgstjenester på nivå med resten av landet. Derfor er det viktig og riktig å videreføre kommunereformen. Kommuner som vurderer kommunesammenslåing, vil få støtte til å informere og spørre innbyggerne. Kommuner som slår seg sammen, vil få engangstilskudd og inndelingstilskudd.

Norge har en sterk tradisjon for at folk eier sin egen bolig. Regjeringen har som mål at folk flest skal ha mulighet til å eie sin egen bolig hvis de selv ønsker det. Derfor fører vi en sosial boligpolitikk. Og derfor er eiendomsskatt veldig usosialt. Fremskrittspartiet er svært glad for den endringen vi har fått til nå, og håper dette er første skritt på veien til en avvikling.

For en del mennesker er bostøtten viktig, og regjeringen har derfor forbedret den år for år. Nå justeres satsene med prisutviklingen. Her rettet vi opp en stor svakhet etter de rød-grønnes omlegging av ordningen i 2009. Da bostøtten ble lagt om, anslo departementet at så mange som 150 000 kunne få rett til bostøtte. Dette var et anslag som viste seg å være altfor høyt, det var ikke et mål.

Fra 2017 bruker Husbanken siste måneds inntekt når de beregner bostøtte. Tidligere fikk mange bostøtte selv om de hadde for høy inntekt fordi de hadde hatt lav inntekt et par år tidligere. For mange innebar dette store problemer når Husbanken senere måtte kreve pengene tilbake.

Bostøtten har blitt åpnet opp for andre boformer, og i dette budsjettet kommer det en videre satsing for å bekjempe barnefattigdom. Regjeringen sørget for en kompensasjonsordning for uføre som mottok bostøtte før uførereformen trådte i kraft, og gjør nå denne varig. Gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti ble det også enighet om å øke bostøtten for enslige alderspensjonister med minstepensjon, slik at disse ikke skulle miste bostøtten ved at minstepensjonen økte med 4 000 kr.

Det er et gode at om lag 80 pst. av befolkningen bor i egen bolig, og at en stor andel av unge også eier sin egen bolig. Andelen boligkjøpere under 40 år som får hjelp hjemmefra, har gått ned de siste årene. Dette viser at regjeringens politikk virker.

Det går bra i Norge. Den økonomiske veksten er på vei opp, etterspørselen etter arbeidskraft har økt markert, og arbeidsledigheten går ned. Bare i løpet av første halvår i år økte sysselsettingen med vel 20 000 personer. Gjennom gode vilkår for næringslivet og sterke kommuner legger regjeringen til rette for nye, trygge jobber og bærekraftige velferdskommuner i hele landet.

Heidi Greni (Sp) [12:19:44]: Senterpartiets alternative budsjettforslag gir kommunesektoren rom for å opprettholde og videreutvikle tjenestetilbudet til innbyggerne sine og ivareta de oppgavene som ligger til kommunen. Samlet sett styrker vi bevilgningene til kommuner og fylker med 4,6 mrd. kr i forhold til regjeringens forslag. Våre prioriteringer er et resultat av omprioriteringer i statsbudsjettet, ikke en samlet økning av statens utgifter i 2019.

Dessverre vil budsjettet som blir vedtatt her i dag, tvinge mange kommuner til å foreta kraftige reduksjoner i tjenestetilbudet til sine innbyggere. KS har nylig presentert en budsjettundersøkelse for 2019 som viser kommunenes økonomiske handlingsrom. Undersøkelsen viser at utgiftene vokser mer enn inntektene i 2019. KS skriver:

«Det mest oppsiktsvekkende er at undersøkelsen viser at inntektene ikke er tilstrekkelig til å finansiere driften i de minste kommunene.»

Jeg må dessverre si at jeg syns ikke dette funnet er overraskende, snarere bekymringsfullt og ventet. Undersøkelsen viser videre at kommuner med under 10 000 innbyggere budsjetterer med høyere utgifter enn inntekter og dermed negativt netto driftsresultat. Disse kommunene må dermed bruke av fondsreserver for å finansiere driften, til tross for at de allerede har gjennomført smertefulle kutt.

Befolkningsutviklingen med befolkningsnedgang og flere eldre innbyggere i småkommunene blir ofte trukket fram som årsaken til kommuners vanskelige økonomiske situasjon. Dette er åpenbart bare en liten del av forklaringen. Politiske vedtak er den viktigste grunnen til tøffere tider for disse kommunene. Gjennom endringer i inntektssystemet har det skjedd en bevisst overføring fra små og mellomstore kommuner til de større kommunene.

Regjeringen har endret inntektssystemet slik at overføringene har mindre inntektsutjevnende effekt enn tidligere. I tillegg brukes ordninger som regionsentertilskudd som økonomisk virkemiddel for å sørge for flere kommunesammenslåinger, selv om Stortinget har vedtatt at inntektssystemet ikke skal brukes som et element i videreføring av kommunereformen.

For meg og Senterpartiet er utgangspunktet at endringer i nøklene i inntektssystemet skal begrunnes objektivt ut fra kostnadene ved å utvikle et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne, uavhengig av kommunestørrelse og bosted. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett økt kommunerammen med 2,4 mrd. kr ut over regjeringens forslag og har fordelt disse pengene etter kriterier som gjaldt fram til 2016, med likt basistilskudd til alle, slik at det gir grunnlag for likeverdige tjenester til alle innbyggere.

Regjeringens budsjett gir trangere rammer neste år for kommunene og for fylkeskommunene. Det sies at kommunenes frie inntekter øker med 2,6 mrd. kr, men når bundne utgifter trekkes fra blir det lite eller rettere sagt ingenting igjen. Flere eldre som er avhengig av kommunale tjenester, renteøkning, nye bemanningsnormer for skole og barnehage, reduserte inntekter gjennom eiendomsskatt osv. er pålegg fra regjeringen som gir en mye strammere kommuneøkonomi neste år. KS-undersøkelsen viser at 80 pst. av kommunene mener at skjerpet pedagognorm og bemanningsnorm i barnehagene ikke er fullfinansiert for deres del.

Tar man høyde for alle de økte kostnadene og reduserte inntektene, er det ikke mye å skryte av i årets opplegg. Jeg mener det er bekymringsverdig at endringene i inntektssystemet og endrede oppgaver og økonomiske premisser gjør at vi ikke kan være sikre på at alle landets innbyggere får de samme tjenestene. Utjevning av geografiske og sosiale forskjeller mellom folk og mellom store og små kommuner har tjent Norge godt i lang tid, og det er bekymringsfullt at de nå bevisst legger opp til større forskjeller.

Bevilgningene til distrikts- og regionalutvikling har definitivt ikke vært blant vinnerne under den sittende regjeringen. Bevilgningene er mer enn halvert fra det rød-grønne budsjettforslaget for 2014 og fram til dette forslaget vi behandler i dag. Bare i årets budsjett er bevilgningene redusert med 223 mill. kr. Det er en dramatisk utvikling. Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør er sterkt svekket som følge av budsjettkuttet.

Jeg må si at regjeringens påstand om at de jobber for å styrke fylkeskommunens rolle, samsvarer veldig dårlig med budsjettet. Ikke bare er forutsetningene for å følge opp dagens oppgaver redusert, men rollen som samfunnsutvikler og regional utviklingsaktør er aldeles umulig å gjennomføre når det ikke er verktøy i verktøykassen. Det var tilbakemeldingen fra samtlige fylkeskommuner som var på høringen. I dag må de omprioritere for i det hele tatt å ivareta et minimum på dette området.

André N. Skjelstad (V) [12:31:41]: Venstre har bestandig jobbet for at innbyggerne i kommunene, små som store, skal kjenne en nærhet til beslutninger. Lokale folkevalgte kjenner lokale forhold best. Derfor følger vi hele vår vei at flest mulig beslutninger skal tas av folk de berører. Kommunene ønsker å prioritere viktige saker for sine innbyggere i de aktuelle sakene. Det handler om å gi kommunene frihet til selv å velge det som er nødvendig. Sånne prioriteringer er forskjellige fra kommune til kommune. Det er viktig å gi dem et økonomisk handlingsrom som åpner for nettopp det. I budsjettet for 2019 legger en opp til det. Samtidig skal det sies at det finnes kommuner der ute som vil produsere bedre tjenester til sine innbyggere, som ikke har slått seg sammen med naboene.

Ikke bare utløses spennende planer om sammenslåingsmidler i budsjettet for 2019, regionstilskuddet på 200 mill. kr er også nevnt tidligere. Sammenslåing åpner også for en helt annen mulighet til effektivisering. Penger spart på papirarbeid og byråkrati er penger som kommer innbyggerne direkte til gode i form av tjenester og tilbud. Det går godt i Kommune-Norge. Det er verdt å minne opposisjonen om at en påstand ikke blir mer sann om en gjentar den ofte nok, og nå tror jeg sannelig at de har begynt å tro på den selv også.

Derfor må jeg gjenta: I budsjettet for 2019 legger en opp til mer vekst i kommuneøkonomien, med en realvekst i frie inntekter på 2,6 mrd. kr og en ytterligere forsterkning med et utmerket budsjettforlik med Kristelig Folkeparti. Samtidig kan jeg vise til økte inntekter for kommunene, og vi mener det er en styrke i budsjettet at økningen skjer uten at en øker skattene. Opposisjonens svar er imidlertid det motsatte: Det legges opp til å øke skattene for å gi vekst i kommuneøkonomien.

Innovasjon Norges rapport fra 2017 viser at det aldri før er gitt så mye støtte til bedrifter og gründere. Mange av disse er godt plassert langt utenfor Oslo-gryta. Dette er hardtarbeidende mennesker som skaper arbeidsplasser i distriktene. Regjeringen anser at det er helt nødvendig for å legge til rette for bærekraftige distrikter og muligheten for å bo i hele landet. Jeg kan forsikre om at jeg har møtt mange av disse gründerne og småbedriftene og besøkt dem. Jeg har sett hvordan disse menneskene skaper begeistring lokalt. Og ja, noen av dem tjener også noen kroner. Det gir jobb til mange, mange innbyggere, som også tjener på det. Dette er de såkalte rikingene som venstresiden gjerne vil skattlegge enda hardere, men som skaper arbeidsplasser og ikke minst bærer stor personlig risiko. En får det ikke til å stemme når opposisjonen ønsker å skattlegge dem som er med på å skape nettopp disse arbeidsplassene. Regjeringen reduserer selskapsskatten og formuesskatten.

Vi legger straks bak oss et år som jeg mener står i regionreformens tegn på godt og vondt. Vi har fått på plass færre og sterkere kommuner over hele landet og ikke minst slått sammen fylker, som nå står klar til å motta nye og spennende oppgaver. I dag ligger det mye god økonomi i det. Sammenslåing er å effektivisere. Samtidig har vi måttet kjempe mot partier og politikere som ikke tar innover seg beslutninger som er vedtatt av det organet de er en del av. Debatter om votering om tvangssammenslåing av fylker har gått som ønskereprise med jevne mellomrom i denne salen.

Kommunebudsjettet er omfattende, og det er framtidsrettet lesning med mange gode formål. Tiden er for knapp til å gå i dybden på dem alle, men akkurat nå ser vi at regjeringen leverer på dette feltet. Det gleder en distriktsentusiast.

Avslutningsvis må jeg uttrykke glede over at Stortinget nå ber regjeringen se ytterligere på hvordan kapitalkostnadene kan dekkes inn i forbindelse med ferjeavløsningsordningen. Jeg ser fram til at vi får på plass et system i forbindelse med kommuneproposisjonen 2020. Det er en viktig sak for meg og for Venstre, og det har det vært lenge. Jeg synes også det vil være veldig betydningsfullt for å få strukturene ute i distriktene til å fungere.

Torhild Bransdal (KrF) [12:42:14]: Alt skjer i en kommune. Det aller meste av de grunnleggende velferdsgodene som vi setter så stor pris på i hverdagen og skryter av i taler, finansieres over kommunenes økonomi. Dermed er denne delen av statsbudsjettet mer sentral enn de fleste er klar over. Kommunalkomiteens budsjettbehandling blir vel av mange sett på som en nerdeøvelse, og det er kanskje noe i det. Men folk skulle bare vite hvor viktig denne nerdeøvelsen er for deres hverdagsliv og dagligliv.

Regjeringen har de siste årene stort sett levert positive, nøkterne og ikke minst forutsigbare rammer til kommunesektoren. Det er bra. Regjeringen har faktisk gjort mange dystre spådommer til skamme på kommunefeltet. Det har vært i samkvem med Venstre, inntil de gikk inn i regjeringen, og med Kristelig Folkeparti.

Et budsjett er ikke bare penger. Det er også muligheten til å prioritere innenfor de rammene som er gitt, og det er hvilke kvalitetsmål man skal legge til grunn for velferdsproduksjonen i kommunesektoren, som kjent. Selv om antallet kommuner er sterkt synkende, er det forskjellige rammebetingelser i de forskjellige kommunene, og kommunene har forskjellige behov – det er ikke bare å preke om penger, det er også å preke om hvilken kvalitet vi skal ha på tjenestene, og hvordan vi skal lage et system for ikke å gjøre det millimeterlikt, men å gjøre det likere.

Vi er glade for at vi i budsjettforliket fikk på plass 325 mill. kr, noe som gjør at toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester ikke blir svekket. De siste årene har den dessverre blitt svekket, og den er blitt svekket mer enn nok. Vi er smertelig klar over at det er en dyr ordning som både denne regjeringen og den rød-grønne regjeringen i sin tid hadde foreslått svekkelse av.

Men for å si det folkelig: Dette går til en god sak. Dette handler om finansiering av tilbudene til multifunksjonshemmede, hardt trafikkskadde og andre med behov for en sterk grad av offentlig hjelp med sine utfordringer. Det handler kort og godt om folk som virkelig trenger en politikk i en kommune som er betydelig merkbar på budsjettene. Personvernhensyn var faktisk en medvirkende årsak til at ordningen ble innført. Mange steder i mindre kommuner var det rett og slett uverdig når mange visste eller kunne resonnere seg fram til at tilbudene konkrete brukere fikk, kanskje var årsaken til kutt i andre sektorer.

Kristelig Folkeparti har de foregående årene kritisert regjeringen for kuttene i de regionale utviklingsmidlene. Vi må bare erkjenne fra denne talerstolen at vi lyktes ikke denne gangen heller med å styrke dette i budsjettforhandlingene. Men vi forutsetter at det avsettes tilstrekkelige midler på rammen til fylkeskommunene i statsbudsjettet for 2020 til at de kan fylle sin rolle som regionale utviklingsaktører – ikke minst er det utrolig viktig i disse sammenslåingstider.

Rammene for kommunene er nøkternt gode – med vekt på nøkternt. Veksten i frie inntekter spises i mange kommuner opp av demografi, endringer, økte pensjonsforpliktelser og føringer til gode formål som er innbakt i budsjettet og i forliket, men som like fullt bidrar til at frie inntekter ikke er fullt så frie.

Men igjen: Situasjonen i Kommune-Norge er samlet sett blitt bedre år for år. Sånn må det fortsette å være. De er den fremste velferdsleverandøren vår, og for å si det som Vømmøl Spellmannslag sier: «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl.» Derfor må vi fortsette den gode jobben.

Statsråd Monica Mæland [12:51:44]: Det går bra i Norge. Etter flere år med fallende oljepriser og økende arbeidsledighet har vi de siste årene sett dyktige ansatte, ledere og eiere omstille seg og bli mer konkurransedyktige. Arbeidsledigheten er lavere enn på mange år, og flere næringer, særlig i distriktene, er i vekst.

Vi er også heldige som bor i et land hvor det er høy tillit mellom innbyggerne og offentlig sektor. Og offentlig sektor i Norge er stor. Den leverer tjenester til alle innbyggerne, fra vugge til grav.

Men denne tilliten kan vi ikke ta for gitt – den er ingen selvfølge. Vi må hele tiden sørge for nye tjenester, mer effektive tjenester, pålitelige tjenester og en offentlig sektor som setter brukerne i sentrum.

Vi går nå inn i en tid der det offentlige handlingsrommet blir strammere. Da må vi sørge for at offentlig sektor, slik næringslivet har gjort de siste årene, omstiller seg i takt med utviklingen. For å klare den omstillingen må vi sørge for at kommunene har de verktøyene de trenger. Siden 2013 har kommunene opplevd vekst. Skremselspropaganda om sultefôring av kommunene er gjort til skamme. Det er rekordfå kommuner i ROBEK-registeret.

Også i 2019 legger vi opp til en vekst i kommunesektoren. Etter budsjettforliket anslås veksten i frie inntekter til om lag 2,4 mrd. kr. Barnehage, skole, helse og omsorg er styrket, og i tillegg er området ressurskrevende brukere styrket.

I mai la regjeringen fram kommuneproposisjonen for 2019. Her påpeker vi noen tydelige utfordringer for Kommune-Norge:

• Bare 14 pst. av kommuner med under 5 000 innbyggere har psykolog, og kun halvparten av disse kommunene har ergoterapeut.

• Bare 13 pst. av disse kommunene har jurist. To av tre kommuner sier de har dårlig eller nokså dårlig kapasitet til å håndtere juridiske problemstillinger. Dette handler om innbyggernes rettssikkerhet.

• Bufdir er bekymret for 27 barnevernstjenester som har tre eller færre ansatte. Samtlige av disse var i kommuner med under 3 000 innbyggere.

Dette må vi ta på alvor. La meg peke på to viktige satsinger: For 2019 har vi tidenes største satsing på digitalisering. Vi foreslår å bruke over 1,7 mrd. kr på nye IT- og digitaliseringstiltak.

Denne satsingen skal bygge opp under en moderne, innovativ og effektiv offentlig forvaltning. Befolkningen skal få tjenester som er enkle å bruke, effektive og pålitelige. For kommunene betyr nye digitale løsninger at ansatte frigjøres til andre nødvendige oppgaver.

Det andre handler om kommunereform. Når jeg reiser rundt i landet, møter jeg kommuner som samarbeider om brannvern, samarbeider om rekruttering til kommunene og samarbeider om kultur. Flere steder virker det som om kommunene kan samarbeide om det aller meste – unntatt om kommunehuset. Det må vi gjøre noe med. Det går ikke over – fordi utfordringene ikke går over. Vi trenger sterkere kommuner som kan gi innbyggerne de tjenestene de har krav på, og som de forventer å få.

Framover vil oppmerksomheten særlig rettes mot de minste kommunene. De er mest sårbare når befolkningen eldes og det blir knapphet på arbeidskraft og sysselsetting i kommunene.

Derfor legger vi opp til å ha gode og langsiktige økonomiske virkemidler:

• Kommuner som slår seg sammen, får et engangstilskudd når sammenslåingen er vedtatt.

• Inndelingstilskuddet gir kompensasjon for tap av basistilskudd og nedgang i distriktstilskudd.

• Kommuner som vurderer kommunesammenslåing, skal også få støtte til å informere og spørre innbyggerne om retningsvalget.

Regjeringen har i fem år jobbet for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Ved å gjøre offentlig sektor mer moderne og effektiv trygger vi en bærekraftig velferd for framtiden. Vår ambisjon er at Norge skal ha verdens beste digitale tjenester og en offentlig sektor som legger til rette for innovasjon og nyskaping. Det legger budsjettet for 2019 opp til.

Stein Erik Lauvås (A) [13:06:56]: Arbeiderpartiets største enkeltsatsing i budsjettet for 2019 er kommunene. Det gjør Arbeiderpartiet fordi vi har lyttet til KS. Vi har lyttet til enkeltkommuners innspill. Vi har lyttet til fylkeskommunene, og vi har lyttet til øvrige organisasjoner som har en god forståelse av hvordan kommunene løser sine oppgaver og de utfordringene som kommunene har. De oppgavene og utfordringene er ganske formidable.

Skal kommunene være i stand til å løse de oppgavene de er pålagt, må det være et økonomisk fundament som holder, og som er av en sånn art at man kan se langsiktig på en del oppgaver. Derfor velger Arbeiderpartiet å legge 3,5 mrd. kr mer inn til kommunene enn regjeringen valgte å gjøre. Det er ikke småpenger, og tilbakemeldingene fra kommunene er at dette ville bidratt svært godt der ute, hvor tjenestene innen omsorg, skole, helse, næringsutvikling, vei, kultur og fritid faktisk skal leveres.

Derfor er det betenkelig – jeg bruker det ordet – når regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti, velger å selge inn et kommunebudsjett som egentlig er et kuttbudsjett for kommunene, som en feit satsing på kommunene. Den sittende regjeringen har etter mitt syn ikke levert noe budsjettforslag hvor man har satset stort på kommunene. Tvert imot opplever mange kommuner kutt og øremerkinger, som ikke nødvendigvis fører til bedre tjenester, og som ikke fører til at kommunestyret rår over egne midler og egne satsinger.

Vi hører som sagt at det aldri har vært så mye penger, og det er så flott, man selger inn dette budsjettet. Men da må jeg gjenta spørsmålet som jeg stilte i replikkordvekslingen med representanten Trellevik: Hvorfor er det da slik at svært mange kommuner de siste fire årene har sett seg nødt til å innføre eiendomsskatt? Det er mange ordførere fra Høyre og Fremskrittspartiet som innfører eiendomsskatt i sine kommuner, og da er spørsmålet: Gjør de det bare fordi de ønsker å plage sine innbyggere? Jeg fikk ikke noe godt svar i replikkordskiftet.

Hvaler, Eidsberg og Hamar er styrt av Fremskrittsparti- og Høyre-ordførere og får stå som eksempel på eiendomsskatten. Da en av disse ordførerne ble spurt om hvorfor det var eiendomsskatt, var svaret at uten den skatten ville det blitt stillstand i kommunen. Det var svaret: stillstand. Så høyresidens egne ordførere landet rundt har selvsagt forstått det som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti ikke har forstått: Man kan ikke drive en kommune seriøst og langsiktig ved å satse på engangsinntekter som stadig skal komme.

Det er en utfordring, det var også statsråden inne på. Man kan ikke drive langsiktig, seriøs planlegging med uforutsigbare engangsinntekter. Det skjer år etter år, så enten har finansministeren og kommunalstatsråden ikke kontroll på modellene sine for hvordan man legger skatteberegning, eller så er det med viten og vilje at man legger seg på et lavt nivå, slik at man etterpå kan skryte av at kommunene gikk med store overskudd, noe de selvsagt ikke kan planlegge driften sin for. Dersom vi skal ta kommunene på alvor, slik Arbeiderpartiet gjør, må bevilgningene økes. Vi øker med 3,5 mrd. kr utover regjeringens forslag.

Så litt over til Sametinget, som også ligger inne i denne innstillingen. Det har blitt en ny budsjettordning, og det er bra. Det som ikke er bra, er at nivået på budsjettet for Sametinget ikke holder. Det er rett og slett slik at også Sametinget i realiteten opplever et kuttbudsjett fra regjeringen. Dersom vi skal ta Sametinget på alvor, bør de bevilgningene økes. Her står det om viktige saker, som å utvikle og bevare samisk språk, kultur, samiske næringer, samiske skoler og barnehager.

Arbeiderpartiet øker denne budsjettposten med 88 mill. kr, det aller meste av det direkte til Sametinget, slik at de kan gjøre sine egne prioriteringer, slik den nye budsjettordningen var ment å være. Sametinget har selv gitt tydelig uttrykk for at en styrking av budsjettet er nødvendig. Jeg er veldig stolt av og glad for at Arbeiderpartiet klarer å følge det opp.

Alt i alt blir det i dag vedtatt et budsjett for kommuner, fylker og Sametinget som de berørte partene stort sett melder tilbake at er et kuttbudsjett. Det er et kuttbudsjett der ute. Med de økonomiske mulighetene regjeringen har til rådighet, burde det ikke vært slik. Men slik blir det, og det må regjeringen og Kristelig Folkeparti selv ta fullt ansvar for, og de må ikke legge skylden for eiendomsskatt og økte kommunale avgifter over på kommunene. Det er for lettvint, det er rett og slett ufint å gjøre det.

Mari Holm Lønseth (H) [13:12:10]: I 2014 opplevde norsk økonomi et sjokk. Da oljeprisen stupte til under 40 dollar fatet, var det ingen tvil om at finanskrisen var en lett bris sammenliknet med de utfordringene norsk økonomi da sto overfor. Regjeringen førte en ekspansiv politikk for å sørge for at flere kom seg i jobb. Det ble bevilget mer penger til å bygge vei og jernbane. Det ble forsket som aldri før. Folk og bedrifter har fått lov til å beholde litt mer av sine egne penger. Og forenklingsarbeidet har skutt fart og har spart norsk næringsliv for milliarder av kroner.

Resultatet av regjeringens politikk er at vi har den laveste arbeidsledigheten på ti år, og den er særlig lav i distriktsfylkene. Resultatet er at vi har et konkurransedyktig næringsliv som bidrar med milliarder i inntekt til statskassen hvert eneste år.

Det er først og fremst takket være arbeidsfolk, gründere og bedriftseiere som står opp om morgenen og går på jobb, at vi har disse økte inntektene. Det er takket være folk som har vist at de kan snu seg på hælen og løse utfordringene på andre måter enn tidligere.

Offentlig sektor er nødt til å gjøre den samme erkjennelsen som det private næringslivet var nødt til å gjøre etter oljekrisen. Handlingsrommet i norsk økonomi vil bli mindre. Inntektene fra olje og gass vil gå ned. Og skattepengene som vi krever inn, må brukes smartere. Vi er nødt til å få mer igjen for mindre, og da er vi nødt til å tenke nytt.

Digitalisering, automatisering og kunstig intelligens gir oss muligheter for nye næringer som kan bidra til statsbudsjettet. Men like viktig er det også at det bidrar til at vi kan finne innsparinger i statsbudsjettet. Digitaliseringen av offentlig sektor vil skape en enklere hverdag for innbyggere, næringsliv og ansatte. Det vil frigjøre ressurser til andre områder, og det er også viktig for å øke innovasjonskraften og produktiviteten i offentlig sektor.

I dette budsjettet leverer regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti tidenes største satsing på digitalisering. 1,7 mrd. kr til digitaliseringstiltak har betydning for dem som trenger hjelp fra barnevernet. Det har betydning for alle dem som har kontakt med Nav, for dem som har tenkt å bygge ut et nytt boligfelt, eller for dem som får helsehjelp – for å nevne noen. Det har også veldig stor betydning for norske kommuner, men det er klart at vi har en vei å gå.

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter skal sikre at lønnsomme, små og mellomstore digitaliseringsprosjekt gjennomføres. Ordningen har vært en kjempesuksess. Fra 2016 til 2018 har medfinansieringsordningen gitt tilsagn på til sammen 336 mill. kr til 40 prosjekter. Men disse 336 mill. kr som er brukt, gir en potensiell innsparing for det offentlige på hele 7 mrd. kr over ti år. Forenklingen, moderniseringen og digitaliseringen av offentlig sektor viser oss at vi kan klare å få igjen mer for mindre bare vi tillater oss å tenke nytt.

Men det er ikke bare nytenkning som må til for å sikre at skattepengene blir brukt best mulig. Denne regjeringen har sikret at vi har gått løs på det unødvendige byråkratiet. Gjennom avbyråkratiseringsreformen som fortsetter også i dette statsbudsjettet, frigjør vi årlig milliarder av kroner fra unødvendig byråkrati til tjenester. Hvis norske kommuner hadde hatt det samme effektiviseringsmålet som staten har hatt, kunne man også frigjort betydelige midler i kommunene, som kunne gått fra papirflytting til tjenesteyting.

Helheten i dette budsjettet tar velferdssamfunnet vårt i en mer bærekraftig retning hvor vi får mer igjen for hver skattekrone, hvor det legges til rette for at næringslivet kan skape mer, som er det viktigste for å sikre at vi skal kunne sitte i denne sal og fordele goder og byrder. Det er også avgjørende for å skape gode velferdssamfunn nettopp fordi byene og bygdene våre ikke lever av tilskudd. De lever faktisk av arbeidsplasser.

Jeg er også glad for at det er regjeringens budsjett som vedtas i dag, for alternativet er så utrolig mye verre. Alternativet er partier på venstresiden som mener at økt pengebruk er løsningen, uavhengig av hva problemet er, og ikke innser at økt bruk av pengesekken er det noen som må ta regningen for – og det er det norsk næringsliv som gjør.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:17:30]: Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin egen bolig, og den skal være av god kvalitet. Det er derfor en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Boligen skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt. Forskjellen mellom å leie og å eie egen bolig er i ferd med å bli en av de største ulikhetsfaktorene i samfunnet. Med dagens boligpriser sliter førstegangskjøpere med å komme seg inn på boligmarkedet og kjøpe sin egen bolig. De som har råd, kjøper seg bolig tidligere enn før.

BSU er en god ordning for dem som har god økonomi og penger til overs, men BSU fungerer ikke for å løse boligbehovet for alle unge. Den firedelen som tjener minst, får mindre skattefradrag for BSU-sparingen enn den firedelen som tjener mest. Det er blant de unge med høyest inntekt samt unge fra familier med høy formue at man finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen.

SSB-rapporten Bolig og boforhold viser at andelen boligeiere i husholdninger med lav inntekt – de som eier egen bolig – har falt med 10 prosentpoeng de siste 15 årene. Førstegangsetablererne blir eldre. Færre som mottar bostøtte, eier egen bolig. Dette er funn vi som politikere må ta på største alvor.

Nok en gang har regjeringen redusert utlånsrammene i Husbanken og med det svekket Husbanken som boligpolitisk verktøy. Vi støtter ikke en nedbygging av Husbanken og mener det er nødvendig å øke rammene til Husbanken med 9 mrd. kr og å øke lånerammene til 25 mrd. kr i vårt alternative budsjett.

Bostøtten er avgjørende for at folk med lav inntekt skal kunne skaffe seg eller beholde et hjem. Problemet er både økte boligpriser i byene og at det er mange tusen færre som kvalifiserer til å få bostøtte, sammenlignet med tidligere. I vårt alternative budsjett styrkes derfor bostøtten med 100 mill. kr. Regjeringen har svekket bostøtten, slik at det i 2017 ble utbetalt nesten 300 mill. kr mindre i bostøtte enn i 2013. Dette går ut over de aller svakeste blant oss.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2019 øker vi midlene til områdesatsningene med 60 mill. kr i forhold til regjeringens forslag. Det bevilges 45 mill. kr til Oslo sør-satsingen, Groruddalssatsingen og Oslo indre øst-satsingen samt 15 mill. kr til områdesatsinger i områder med levekårsutfordringer i andre storbyer, herunder Drammen med 4,4 mill. kr. Mange av dem som vokser opp i disse områdene, vokser opp i fattige familier. Dette er familier som ikke alltid har råd til å sende barna på fotballtrening, kino eller ferie. Arbeiderpartiet har i lang tid vært pådriver for områdesatsinger i utsatte områder med levekårsutfordringer. Høyre har vært en bremsekloss i satsingen i Groruddalen. Nå kommer de etter og later som om de har en kraftfull satsing.

I Oslo har vi hatt gode resultater med organisasjonen Bydelsmødre, som bidrar til at kvinner tar del i eget næringsliv. Mange kommuner har kontaktet organisasjonen for å få til tilsvarende prosjekter utenfor Oslo. For å få til nettopp det ønsker vi å bevilge 2,5 mill. kr til Bydelsmødrene, slik at flere kommuner kan ta del i arbeidsmetodikken deres. Jeg håper at regjeringen kan bli med og støtte denne organisasjonen framover.

Masud Gharahkhani (A) [13:21:29]: Det kan være greit å minne representanten Holm Lønseth på at kommunene allerede i dag jobber veldig effektivt. Men hvis Høyres svar til de ansatte er at nå skal dere løpe enda fortere, er ikke det gode signaler å gi. Og så må representanten huske på at også næringslivet er opptatt av gode kommuner, for det er en forutsetning for at vi har næringsliv i hele landet.

Skal vi bygge ut velferdssamfunnet, må Norge satse på kommunene. Innbyggerne og de ansatte skal være trygge på at vi investerer i fellesskapet. Den garantien får de av Arbeiderpartiet. Men garantien de får av dagens regjering, er den dårligste veksten i frie inntekter siden 2005. I en tid hvor vi f.eks. må bygge ut eldreomsorgen, velger regjeringen å prioritere de aller, aller rikeste. Tallene er klare, de tusen rikeste i dette landet får 1,3 mill. kr i skattekutt hver. De 10 pst. rikeste får 40 pst. av personskattekuttene. Vi har en regjering som er opptatt av å bygge den økonomiske eliten og ikke vanlige folk og fellesskapet. Arbeiderpartiet ønsker sterke fellesskap og ønsker å satse på fellesskapet.

I Buskerud offentliggjorde Norsk Sykepleierforbund nye tall denne uken, som viser en enorm underdekning av sykepleiere i kommunene. Det hentes ikke inn sykepleiere, men det hentes inn ufaglært kompetanse når sykepleiere er i sykefravær eller i permisjon. Jeg har lyst til å takke Sykepleierforbundet for at de har gjort den kartleggingen, for det er viktig at kommunene tar det på alvor, og det er viktig at dette stortinget tar det på alvor. For sykepleierkompetanse handler om medisinsk oppfølging av brukerne og pasientene, og når den kompetansen ikke er til stede, går det ut over kvaliteten i omsorgen. Vi skal motivere flere til å utdanne seg til helse- og omsorgsyrkene, som vi er avhengige av fordi det blir flere eldre-eldre i dette landet, og også de unge er opptatt av å høre at man har et storting og kommuner som vil investere i dem, slik at de ikke går hjem med dårlig samvittighet, og at det ikke er sterke nok fagmiljøer ute i kommunene.

Arbeiderpartiet tar denne bekymringen på alvor. Vi styrker kommuneøkonomien betydelig sammenlignet med regjeringen, og for Buskerud alene vil det utgjøre 144 mill. kr mer dersom vårt budsjett ble vedtatt. Det betyr 192 flere sykepleiere som kommunene kunne ha prioritert til å gi god omsorg til de eldre, gi god omsorg til innbyggerne og sørge for at de nyutdannede vet at det er sterke fagmiljøer i kommunene – at de får de økonomiske musklene som man trenger for å gi gode tjenester til innbyggerne.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:24:31]: Gjennom budsjettet vi skal vedta i dag, legger vi til rette for bærekraftige kommuner – velferdskommuner. Regjeringa vil sikre vekstkraft i hele landet og satse på det som gir grunnlag for at folk skal kunne bo og leve i hele Norge: nye, trygge jobber. Gjennom deltakelse i arbeidslivet og verdiskapingen legger vi grunnlaget for den velferden vi alle nyter godt av. Omstiller vi ikke i dag – ja, da leverer vi ikke på det som er vår fremste forpliktelse, å sikre velferden for kommende generasjoner. Da trenger vi å sørge for gode vilkår i næringslivet, for modernisering og digitalisering og for sterke kommuner som sørger for et godt tjenestetilbud til innbyggerne.

En god politikk for distriktene handler også om bedre samarbeid mellom bedrifter og offentlige institusjoner i byer og bygder. Regjeringas politikk for kommunestruktur, kunnskap og kompetanse, næringsutvikling, landbruk, samferdsel og kommunikasjon og helse er innrettet med sikte på å styrke og myndiggjøre lokalsamfunn. Målet med regionalpolitikken er balanse gjennom vekstkraft, likeverdige og bærekraftige regioner i hele landet. Det er et viktig satsingsområde for denne regjeringa, som også har varslet en ny stortingsmelding om politikken for distriktene i 2019. Det ser jeg fram til.

Budsjettet for 2019 styrker Merkur-programmet. Bevilgningene er økt til drøyt 59 mill. kr, betydelig høyere enn i 2017 og 2018. Det er satt av 100 mill. kr til bredbånd i distriktene i Samferdselsdepartementets budsjett, og den differensierte arbeidsgiveravgiften er et kraftig virkemiddel og utgjør om lag 15,4 mrd. kr i 2019. Det er ingen tvil om at de store bevilgningene til samferdsel, som har økt med rundt 75 pst. etter 2013, både reduserer avstander, binder sammen lokalsamfunn og gir nye muligheter for folk og næringsliv over hele landet. Det er jeg både stolt over og glad for. Det er etter mitt skjønn det viktigste distriktspolitiske virkemidlet vi har.

I dette budsjettet slås det fast at i statlige virksomheter skal minst 5 pst. av alle nyansatte være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en. Det er et viktig signal til kommunene og fylkeskommunene våre. I Aust-Agder fylkeskommune har de allerede gjort lignende vedtak. Det samme har de gjort i Grimstad kommune. I Vest-Agder fylkeskommune er saken også løftet, og det samme gjelder Hægebostad og Tvedestrand kommuner.

Regjeringa har satt inkludering på agendaen, og i 2019 må kommunene og fylkene også følge opp.

Karin Andersen (SV) [13:27:29]: «Vekstkraft i hele landet», sier representanten Tveiten Benestad, og så kutter man i de virkemidlene som skaper arbeidsplasser i distriktene. SV øker på de områdene som skaper arbeidsplasser.

Jeg merker at statsråden virkelig gløder når hun skal forsvare at de 0,1 pst. rikeste i landet har fått 1,4 mrd. kr cash på labben uten et eneste krav. Da ser jeg at gløden kommer. Men min glød kommer nok heller litt mer når jeg skal bidra til at de bedriftene som ennå ikke er skapt i dag, skal få muligheter til å bli skapt, gjennom de tilskuddene SV foreslår, eller at folk skal kunne bo trygt i hjemmet sitt, om det nå ikke ligger i Holmenkollåsen. Derfor må vi gjøre noe med bostøtten, for folk må kunne bo trygt også i dette landet med så skyhøye boligpriser – der det bare er markedspris som gjelder, enten det er eie eller leie. Da er det ikke trygt for alle. Det må være en oppgave som staten også må ta, ikke bare skyve alt ansvaret over på kommunene.

SV velger å bevilge penger til lærere, helsefagarbeidere, psykologer, skolehelsetjeneste, sykepleiere – alle dem som skal gjøre alle de viktige jobbene som regjeringen, regjeringspartiene og støttespillerne står her og skryter av at vi skal ha. Jeg snakker med kommuner hver dag, jeg. De sier at de ikke har råd. De sier at de har for lite penger til å ansette nok folk for å ta vare på eldre, for å ta vare på mennesker med utviklingshemming eller funksjonshemming. De klarer ikke å kutte i eldreomsorgen for å bidra i lokalsamfunnet til f.eks. å forebygge ekstremvær. SV mener at det er viktige saker som vi fra statens side må bidra til. Vi gir f.eks. 200 mill. kr til fylkene, slik at de kan forsterke innsatsen sin for elferjer. Vi vil bidra til at det skal være muligheter til å ta høyere utdanning i hele landet, og derfor styrker vi fylkeskommunene med ekstra tilskudd, slik at de kan få det.

Det er noen som sier at skattepengene skal bli brukt best mulig. Ja, det er jeg hjertens enig i. Derfor må det bli slutt på at man legger opp til at man skal konkurranseutsette velferd, slik at store deler av våre skattepenger går til profitt hos private selskaper. Alle de som er ansatt i disse jobbene, har ikke én krone for mye i lønn og pensjon, og pengene bør brukes til det de er bevilget til. Det er derfor vi betaler skatt.

Kjersti Toppe (Sp) [13:30:44]: Den kanskje aller viktigaste oppgåva til kommunar og fylkeskommunar er at dei er tenesteprodusentar. I helsepolitikken er det mest diskusjon og debatt om dei helsetenestene som skjer i regi av staten, men størstedelen av helse- og omsorgstenestene skjer i kommunane, der folk bur.

Då samhandlingsreforma kom i 2012, var det eit tverrpolitisk mål om at veksten i helsebudsjettet no skulle skje i kommunane. Det har denne regjeringa ikkje følgt opp. Det kjem klart fram i riksrevisjonsrapporten som kom i 2016, om ressursutnytting og kvalitet i helsetenesta etter innføringa av samhandlingsreforma. Han viste at kommunane i liten grad hadde auka kapasiteten og styrkt kompetansen trass i at fleire pasientar vart behandla i kommunen. Veksten i legeårsverk var f.eks. tre gonger så stor på sjukehus som i kommunane.

Store kutt i liggjetid for eldre pasientar på sjukehus utfordrar no kommunehelsetenesta kraftig. Kommunane får stadig fleire oppgåver, men denne oppgåveoverføringa skjer i det skjulte. Dette er medverkande til at vi i dag har ei fastlegekrise, der erfarne legar sluttar, og unge legar ikkje vil overta fastlegepraksisar, heller ikkje i storbyane. Dette kjem av ein systemsvikt der pasientansvar blir skuva over på kommunar, utan at det følgjer ressursar med. For fastlegeordninga hastar det. Men regjeringa har god tid. Dei skal koma med ein handlingsplan først i 2020. Senterpartiet vil ha handling no, og det viser vi i vårt alternative budsjett, der vi har tiltak både for å stabilisera ordninga og for å rekruttera fleire til ho.

At kommunane er helsetaparane, går ut over dei som helsetenesta er til for, nemleg pasientane: den eldre, skrøpelege pasienten og den unge, nybakte mora med sin nyfødde, som risikerer å verta sendt ut frå fødeavdelinga seks timar etter fødsel og utan at kommunane har nok jordmødrer til å følgja opp ved heimkomst.

Riksrevisjonsrapporten om tilgjenge og kvalitet i eldreomsorga, som kom 20. november i år, burde uroa kommunalminister Monica Mæland. Der kjem dei med sterk kritikk. Det står at det er store utfordringar med pasientsikkerheita i eldreomsorga. Det manglar nødvendig kunnskap om kvalitet, og eldre vert tildelt helse- og omsorgstenester utan at behova og ønska deira er godt nok utgreidde. Og nei, Leve hele livet-reforma er faktisk ikkje svaret på den utfordringa. Der følgde det ikkje med ei krone, utanom millionar til Fylkesmannen til ei byråkratisk oppfølging.

Senterpartiet prioriterer i sitt alternative budsjett midlar som vil styrkja primærhelsetenesta, først og fremst gjennom nesten 4 mrd. kr meir til den totale kommuneramma. Det vil gi meir til psykisk helse, fleire jordmødrer, fleire fastlegar og meir midlar til aktivitet og innhald i eldreomsorga, og det er det billegaste for helsevesenet og det beste for pasientane.

Sverre Myrli (A) [13:33:57]: Når vi i transportkomiteen er ute og reiser, er det ett tema som blir tatt opp – hvert eneste sted, hvert eneste fylke, og det er situasjonen for landets fylkesveier – fylkesveiene som er fylkeskommunenes ansvar, og som er svært viktige veier der ute. Ja, faktisk er det sånn at i antall kilometer er det totale fylkesveinettet i Norge fire ganger så stort som riksveinettet. Det er en stor utfordring å sørge for at de veiene er i god nok forfatning. Mange av dem er bra – absolutt, men det er også et stort vedlikeholdsetterslep. Litt avhengig av hvordan en beregner det, men på et eller annet sted mellom 50 mrd. kr og 100 mrd. kr er vedlikeholdsetterslepet på landets fylkesveier. Dette er viktige veier for bedrifter og næringsliv som skal ha varene sine fram, for folk som skal på jobb, og for unger som skal på skolen.

Tidligere i år diskuterte vi om vi skulle ha et eget statlig program for at staten skulle bidra på en eller annen måte for å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier. Det ville ikke regjeringen og regjeringspartiene. De ville heller at det skulle finansieres gjennom rammetilskuddet til fylkeskommunene, slik som det gjøres i dag. Men da må fylkeskommunene ha økonomi som gjør at de er i stand til å bevilge midler til fylkesveier. Derfor må fylkeskommunenes økonomi styrkes, og derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett har en vesentlig styrking av overføringene til fylkeskommunene.

2019 er det siste året at tre viktige statlige ansvarsområder innenfor samferdselsfeltet er på statens hender. Fra 2020 overføres nemlig ansvaret for de statlige fiskerihavnene og for kjøp av flyruter, de såkalte FOT-rutene, og støtten til bredbåndsutbygging fra staten til fylkeskommunene. Det merkelige er at i statsbudsjettet for 2019 foreslo regjeringen en vesentlig nedgang i bevilgningen til alle de tre viktige områdene. Både fiskerihavner, FOT-rutene og støtte til bredbåndsutbygging var kuttet i budsjettet for 2019 sammenliknet med 2018. Uansett – dette er svært viktige områder, både fiskerihavnene, flyrutetilbudet i distriktene og støtten til bredbåndsutbygging, i en tid da digitalisering og digital infrastruktur er viktigere enn noensinne. Da er det én ting som blir avgjørende. Det er at fylkeskommunenes økonomi er god, slik at de kan prioritere disse viktige områdene.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:37:10]: Kommunene og fylkene er de viktigste arenaene for innbyggerne i landet vårt for at folk skal få gode tjenester nær der de bor i hele landet. Senterpartiet ønsker langt sterkere kommuner og fylker – ikke som statsråden omtaler dem, målt i antall innbyggere og deres yttergrenser. Vi ønsker sterkere kommuner og fylker med mer penger til å yte tjenester og velferd nær folk.

Vi krever mindre byråkrati og mer tillit. Å investere i framtiden er å investere i barn og unge. Stortinget ønsker flere voksne til å følge opp barna i barnehagene, men Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre legger fram et budsjett som gjør at dette ikke lar seg gjøre, slik som Stortinget har bedt om. Små private barnehager blir kjøpt opp eller lagt ned over hele landet. Kommunene slår sammen barnehageavdelinger. Senterpartiet foreslår 400 mill. kr til kommunene for at barnehagene skal bli bedre, uten at de må bli større eller eid av konsern.

Videre vil vi ha en mer praktisk og aktiv skolehverdag. Høyre-skolen er altfor stillesittende og kun innrettet for teoristerke elever. Vi trenger en skole som gjør det mulig å jobbe praktisk og aktivt, og vi ønsker bl.a. mer fysisk aktivitet i skolen. Leirskole er videre noe vi øremerker midler til for at alle barn og unge skal få et tilbud om natur og friluftsliv. Arbeidslivsfag i skolen skal gi elevene mulighet til å bryne seg på den praktiske arbeidshverdagen før de velger linje på videregående, og i videregående vil vi ha langt mer fleksible yrkesfag. Vi legger fram en yrkesfagpakke på 300 mill. kr, slik at tømrerelever kan få hammeren i hånda fra første dag – med mer relevant utstyr og bedre formidling av læreplasser når de skal ut i læretiden. Desentral utdanning og regional forskning vil Senterpartiet dessuten ha mer penger til, for det gir kommunene kunnskap og kompetanse for å møte utviklingen i samfunnet og arbeidslivet.

Regjeringens varslede kompetansereform har vi store forventninger til, men vi må samtidig gjøre ting nå. Vi kan ikke vente på stortingsmeldinger for at noe skal bli gjort. Det samme gjelder for laget rundt eleven. Det er ingen tvil om at kommunenes budsjett er helt avgjørende for hvor mange helsesøstre, spesialpedagoger og flere som kan stille opp for å hjelpe elevene og lærerne i deres hverdag.

Vi har dessuten tidstyvutvalg og en stortingsmelding om tidlig innsats som kommer, men her kan vi ikke vente med å vurdere når vi allerede har mye kunnskap på bordet for å gjøre hverdagen bedre for elevene i norsk skole.

Geir Inge Lien (Sp) [13:40:31]: Etter Senterpartiet sitt syn har regjeringas år i regjeringskontora bidratt til ei sterk sentralisering i dette landet. Det vert gjort gjennom å endre kostnadsnøklane, bl.a. til fordeling av tilskot til fylkeskommunar og kommunar. Gjennom endringane til regjeringa har dette ført til store omleggingar som særleg rammar distrikta og mindre og mellomstore kommunar. Omlegginga av inntektssystemet for kommunane har gjeve tilsvarande utslag, bl.a. for kommunar som har rundt 2 000 til 25 000 innbyggjarar. Der har alle tapt på det nye inntektssystemet. Dette utgjer 239 kommunar, mens 51 kommunar kom i pluss. Alle kommunane som kom i pluss, hadde over 25 000 innbyggjarar. Dette er ikkje bra. Kommunane opplever no eit sterkt press i økonomien gjennom at det kjem fleire normer og krav som ikkje er finansierte. Dette er ikkje berekraftig. Dette viser ein budsjettoversikt blant 105 kommunar som er utført av KS.

Summen av regjeringas budsjett betyr tronge økonomiske tider for mange kommunar og dårlegare tenester til folk. I Senterpartiet legg vi til grunn at overføringa til kommunar skal gje grunnlag for likeverdige tenester og kommunale tiltak til innbyggjarane, uavhengig av staden ein bur i landet. Det grunngjev vi òg, og det gjer vi når vi prioriterer dette sterkt med å styrkje kommuneøkonomien med pluss 2,4 mrd. kr, fylkeskommunen med 1,5 mrd. kr – og ikkje minst 0,5 mrd. kr til regionale utviklingmidlar. I tillegg ønskjer vi å gje 1 mrd. kr til fylkesvegar. Det er viktig at alle kommunar no får like moglegheiter, og at alle oppgåver og normer som kjem til kommunane, er fullfinansierte frå dag éin.

Mari Holm Lønseth (H) [13:43:10]: Det er et mål for Høyre at folk flest skal ha muligheten til å eie sin egen bolig. Det er også derfor regjeringen har sørget for å gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge boliger. De aller fleste klarer å skaffe seg og kjøpe sin egen bolig. Så mange som 80 pst. av oss bor i en bolig vi eier selv.

Men det er ikke alle mennesker som klarer å skaffe seg sin egen bolig, og for dem er det et prioritert område for regjeringen å sikre at også vanskeligstilte på boligmarkedet kan skaffe seg og beholde en god bolig.

Flere representanter før meg prøver å gi inntrykk av at regjeringen ikke har satset på det boligsosiale arbeidet, men det faller på sin egen urimelighet. Det har ikke vært registrert færre bostedsløse enn vi har under denne regjeringen, og nedgangen er størst blant barn. Det har ikke kommet av seg selv, det har kommet som følge av at vi har valgt å målrette tiltakene mer for å sikre at de som trenger det aller mest, får mer. La meg nevne noen eksempler:

Vi har målrettede startlånsordninger i Husbanken, slik at flere av dem som får startlån, får til å fullfinansiere boligen sin. Dette er personer som aldri ville ha klart å kjøpe seg sin egen bolig. Vi har også rettet opp underreguleringer som de rød-grønne sørget for, og fra 2017 følger også bostøtten prisstigningen. Vi har sørget for at bostøtte utbetales på bakgrunn av oppdaterte ligningstall, ikke to år gamle ligningstall, som de rød-grønne brukte. Det gjør at færre får vanskelige tilbakebetalingskrav, og at bostøtten går til dem som faktisk trenger det. Vi har sørget for at kompensasjonsordningen for uførereformen gjøres varig sånn at de som fikk økt uføretrygd i 2015, ikke mister bostøtten. Og i årets budsjett gjør vi en ytterligere styrking av bostøtten for barnefamilier. Med den endringen som vi vedtar i dag, kan en helt vanlig barnefamilie som sliter med å skaffe seg en god bolig, få opp til 5 000 kr i økt bostøtte.

Vi har også sørget for at det gis bostøtte til nye boformer, sånn at personer i bokollektiv også har muligheten til å få bostøtte, og det har klart stor betydning når vi har tatt imot så mange nye flyktninger og innvandrere de siste årene.

SV og Arbeiderpartiet synes å ha lyst til å hoppe bukk over det faktum at antallet bostøttemottakere også var synkende fra 2011, da de selv satt i regjering. Man velger også å hoppe bukk over det faktum at mye av nedgangen i bostøtten skyldes at man har færre tilbakebetalingskrav fordi man bruker oppdatert ligning. Et godt boligsosialt arbeid er helt nødvendig for å sikre at alle har et godt sted å bo. Det sikrer denne regjeringen samtidig som man ser andre fattigdomstiltak i sammenheng.

Stein Erik Lauvås (A) [13:46:28]: Det var representanten Holm Lønseths betraktninger i forrige innlegg som jeg må knytte et par kommentarer til. Blant annet oppfattet jeg at hun sa at oljeprisfallet var mye verre enn finanskrisen i 2008, og da må det være lov til å si at det er fullstendig historieløst å påstå noe slikt. Finanskrisen i 2008 var langt mer omfattende og dyptgripende på alle måter. Oljeprisfallet var alvorlig nok, men det går altså ikke an å påstå noe slikt.

Representanten Holm Lønseth går videre og skryter av regjeringens såkalte reformer – denne ABE-reformen, som ikke er noen reform! Det er ingen reform i de tre bokstavene der. Det er et reint kutt for det offentlige! Det er et reint ostehovelkutt, uten hode og hale, uten mål og mening. Og det kuttet, det måtte de legge inn fordi de skulle finansiere skattekuttet til noen av Norges aller rikeste mennesker. Det er den såkalte reformen.

Til slutt påstår representanten Holm Lønseth at alternativene til budsjettet vi behandler i dag, er mye verre. Da må jeg bare spørre – litt forsiktig, kanskje: Når Trondheim, som representanten Holm Lønseth bor i, ville fått 88 mill. kr mer med Arbeiderpartiets budsjettforslag, hva hadde da blitt verre i Trondheim? Når Trøndelag fylke hadde fått 72 mill. kr mer med Arbeiderpartiets budsjett, hva hadde blitt verre i Trøndelag? Når Østfold-kommunene hadde fått over 143 mill. kr mer med Arbeiderpartiets budsjettforslag, hva hadde blitt verre i Østfold-kommunene? Jeg kan fortsette ganske lenge med å ta disse tallene for kommunene som er et bedre alternativ enn hva representanten Holm Lønseth, hennes regjeringsparti og hennes regjeringskolleger har klart å stable på beina. Det er bare å slå det fast. Jeg forstår at det kan være tungt å ta det inn over seg. Men Arbeiderpartiet har altså et vesentlig bedre budsjettforslag for kommuner og fylker i Norge enn det regjeringen har klart å stable på beina.

Willfred Nordlund (Sp) [13:49:42]: Man skjønner at noen av representantene fra regjeringspartiene er av den formening at annerledes er det samme som verre, men det er det jo ikke. Det handler bare om at man har en annen prioritering. Også innad i opposisjonen har man ulike prioriteringer, som synliggjør den politiske retningen man ønsker å ta dette landet i.

Det er helt åpenbart at Senterpartiet mener at de største tjenesteyterne for den norske befolkningen, altså norske kommuner og fylkeskommuner, skal være i stand til å utvikle, utvide og forbedre sitt tjenestetilbud til innbyggerne. Det er derfor vi – som representanter tidligere har vært inne på – har over 2,4 mrd. kr i økte frie inntekter til norske kommuner og 1,5 mrd. kr til norske fylkeskommuner.

La meg gå litt inn på fylkeskommunene, for det virker av og til som om enkelte mener fylkeskommunene er noe herk. Men fylkeskommunene har en rolle uansett. Selv i den våteste fantasien til en høyrepolitiker som ønsker å slå sammen norske kommuner, vil norske kommuner uansett bli for små til å gjennomføre. Det er derfor vi har fylkeskommunene – for å ivareta f.eks. kollektivtjenester, samferdsel og andre store områder innenfor regional planlegging, fordi norske kommuner, uansett hvor store de blir, ikke vil kunne være store nok. Da måtte vi i så fall ha gått for kommuner som var like store som fylkene. Det har sammenheng med at ingen i denne salen ønsker det. Det er fordi alle muligheter for folkevalgt styring da forsvinner, for det vil bli for langt mellom de politikerne som bestemmer, og de tjenestene som man skal få hos norske kommuner, som Stortinget har pålagt dem å yte.

Det er helt klart at 1,5 mrd. kr til norske fylker, der størsteparten går til satsing på vei – det må for så vidt fylkestingene velge selv, men størsteparten begrunnes med satsing på vei – fra Senterpartiets side er ment som en håndsrekning, fordi samferdsel og transport er viktig for folk i hverdagen, for at de skal kunne komme seg til jobb, og for at man skal få ut varene. Det finner jeg det bemerkelsesverdig at f.eks. representantene fra Fremskrittspartiet ikke har vært oppe og kommentert.

La meg avslutte med å si at Husbanken og de boligpolitiske virkemidlene som vi har her i dette landet, er det i hovedsak stor oppslutning og bred enighet om. Det er hvor mye vi eventuelt skal bruke disse virkemidlene, debatten dreier seg om. Der har de ulike partiene ulike løsninger. Senterpartiet mener at vi skal bruke Husbanken ytterligere for å forsterke det boligpolitiske arbeidet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:52:58]: Det som fikk meg til å be om ordet, var egentlig representanten Toppes innlegg. Hun tok opp fastlegesituasjonen. Fastlegeordningen er en viktig ordning for oss, men jeg er enig med representanten Toppe i at fastlegene har altfor mange oppgaver. Det er derfor regjeringen har startet arbeidet med å rekruttere flere leger gjennom tilskudds- og rekrutteringsordningene og tilskudd til utdanningsstillinger. Nå evalueres den ordningen for å finne ut hvilke oppgaver fastlegene må ha og hvilke oppgaver andre kan ta over. For å løse denne utfordringen må det til mer enn penger. Derfor er det varslet at våren 2020 vil det komme en ny handlingsplan. Den tror jeg blir viktig.

Når jeg først står her oppe, vil jeg gjerne kommentere noe representanten Lauvås sa, som tok opp det han kaller ostehøvelkutt. Vi kan ikke ha en situasjon i landet at ikke også staten må omstille seg. Avbyråkratiseringsreformen har vært viktig, fordi den gir et effektiviseringskrav. Innsparing gir handlingsrom for å prioritere og å gjennomføre nye politiske tiltak. Gjennom budsjettavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti har vi fått mulighet til å omprioritere hele 2 mrd. kr til andre gode formål. Det er også et godt tilskudd.

Karin Andersen (SV) [13:54:35]: De flate ostehøvelkuttene gir nok rom for å prioritere, f.eks. at det blir færre mennesker på Nav som skal hjelpe dem som trenger det der, og mer penger å gi til de rikeste i dette landet. Det skjønner jeg at regjeringen vil. Men vi er uenig i det. Vi mener regjeringen må ta ansvar for de endringene som skjer, og ikke skyve det ansvaret ned på de ansatte.

Når det gjelder boligpolitikken, er det nå 88 800 i snitt som får bostøtte. Det er et svært lavt tall. Regjeringen har ikke fulgt opp det at stadig færre kvalifiserer til bostøtte i et boligmarked der prisene har eksplodert de siste årene. Det fortsetter de å gjøre – også prisen på de nybygde boligene, som regjeringen påsto skulle gå ned fordi de svekket boligforskriften. Jeg har sjekket de siste tallene. Prisene har økt med 4,5 pst. i tredje kvartal. Så det blir dyrere for folk som skal kjøpe ny bolig.

Heidi Greni (Sp) [13:55:57]: Representanten Benestad og flere har påstått at regjeringen har satset på vekstkraft i hele landet, og at man fører en offensiv næringspolitikk i distriktet. Når jeg bruker ordet satsing, betyr det å gjøre mer av noe, ikke å halvere det. Regjeringen har mer enn halvert de regionalpolitiske utviklingsmidlene fra 2013 fram til i dag. Senterpartiet satser på næringsutvikling i distriktet. Vi legger inn 0,5 mrd. kr mer enn regjeringen, nettopp for å sørge for at vi får vekst i næringslivet i hele landet.

Uansett hvem man besøker, om det er bakeriet i Lierne, om det er kvinnelige gründere, om det er etablerere rundt omkring som skaper sin egen arbeidsplass og etter hvert arbeidsplass til andre, snakker de om hvor viktig disse pengene er for at man skal kunne komme i gang. Disse pengene går til de kommunale næringsfondene. De er nå tomme rundt omkring i Distrikts-Norge. I tillegg til at kommuneøkonomien er så stram at de ikke har mulighet til å fylle på med midler selv, har den fylkeskommunale andelen forsvunnet. Verktøykassen er altså tom.

Satsing på samferdsel gjorde regjeringen for å få næringsutvikling i distriktet. Hva har skjedd på samferdsel? Pengene til Trønderbanen er flyttet inn sentralt. Det satses riktignok på riksveier, og det er bra, men fylkesveiene forfaller, og vedlikeholdsetterslepet øker for hvert eneste år som går. Senterpartiet satser 1 mrd. kr på fylkesveier, og vi legger opp til 1 mrd. kr hvert år i ti år, for å sette fylkesveiene i stand til å frakte folk og ikke minst de verdiene som skapes i Distrikts-Norge, ut til markedet.

Så handler det om å beholde de offentlige jobbene i distriktet. Hva gjør regjeringen? De har sentralisert skatteetaten, sentralisert lensmannsetaten, lagt ned fengsler i distriktene, flyktningmottak er stort sett lagt ned i distriktene. De må selvsagt reduseres, men hvorfor akkurat i distriktene? Hva gjør man for å styrke distriktsnæringene? Jo, det er økt skatt på reiselivsnæringen. Sjødriften og reindriftsnæringen vet vi hvordan har det. Det eneste som øker der, er rovdyrtapet. Næringsmiddelindustrien skal de flytte til utlandet. Og ikke minst: Om styrkingen av Merkur-programmet er bra, forsvinner mange av arbeidsplassene til Sverige og andre land på grunn av 350-kronersgrensen og sukkeravgiften.

Sist, men ikke minst: en bærekraftig og lønnsom eksportnæring, som er en viktig distriktsnæring, legger de ned med et pennestrøk – som de har gjort med pelsdyrnæringen. Dette er ingen satsing – det er sentralisering.

Mari Holm Lønseth (H) [13:59:16]: Det er ikke noe nytt at Høyre og Arbeiderpartiet har et helt grunnleggende ulikt syn på hvordan verdier skapes, og det er heller ikke noe nytt at man har et ulikt syn på hva kommunene lever av. Jeg hører at representanten Lauvås mener at Trondheim kommune først og fremst lever av tilskuddene vi får fra staten. Men Trondheim kommune lever jo ikke av det. Man lever hovedsakelig av at man f.eks. satser på forskning og innovasjon, som gjør at det skapes enda flere arbeidsplasser rundt omkring i byen. Dessuten hopper Lauvås bukk over at Trondheim kommune og alle andre kommuner har fått mer enn nok midler til å gi gode tjenester til folk. I fjor hadde Trondheim kommune et overskudd på 440 mill. kr, samtidig som den Arbeiderparti-styrte byen velger å ta inn enda mer i eiendomsskatt hvert eneste år fra helt vanlige folk som eier sin egen bolig.

Jeg skjønner at man må ha mer kommuneøkonomi hvis man f.eks. skal pålegge alle kommuner å rekommunalisere alle tjenester, som Arbeiderpartiet gjør, men da er det heller ikke finansiert nok med det opplegget de legger opp til.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [14:00:36]: Jeg vil nok en gang vise til funn i SSB-rapporten Bolig og boforhold, som viser at andelen boligeiere i husholdninger med lav inntekt har falt med ti prosentpoeng de siste årene. Førstegangsetablererne blir eldre, og det er færre som mottar bostøtte som eier egen bolig. Dette er funn som vi som politikere må ta på det største alvor. Da er det litt trist å høre representanten Holm Lønseth, som lukker ørene for fakta og ikke ønsker å utvikle en boligpolitikk i en retning som sørger for at flere med lav inntekt får mulighet til å eie egen bolig.

Stein Erik Lauvås (A) [14:01:33]: Ja, representanten Tveiten Benestad, vi må ha omstilling, vi må ha effektivisering. Det er en selvsagt ting. Jeg var heldig og fikk være ordfører i ti år. Vi holdt på med det hver eneste dag – med å omstille oss, effektivisere oss og gjøre ting bedre for innbyggerne. Men representanten Tveiten Benestad sier at derfor trenger vi denne bokstavreformen, ABE-reformen. Nei, man trenger ikke det, for den såkalte reformen er ingen reform. Det er et flatt kutt til kommunene, til det offentlige. Det er det det er. Det er et flatt kutt! Og det måtte de ha for at de skulle gi bort skattekutt til de rikeste i landet. Det er hele bakgrunnen for denne ABE-saken, rett og slett behov for penger til mer skattekutt.

Heidi Greni (Sp) [14:02:54]: Holm Lønseth og jeg representerer begge Trøndelag fylke, og hun sa noe slikt som at hun var så glad for at dette budsjettet ble vedtatt, for alternativet var så mye verre. Alternativet med Senterpartiets opplegg ville f.eks. for Trøndelag fylke betydd at kommunene hadde fått 178 mill. kr mer til tjenesteproduksjon. Det ville ha betydd at fylkeskommunen hadde fått 117 mill. kr mer til tjenesteproduksjon. Det tror jeg de hadde hatt god bruk for når de nå sitter med sine budsjett. Det ville betydd at Trønderbanen hadde startet opp som forutsatt, med en oppstartsbevilgning på 150 mill. kr. Det ville betydd at fylkesveiene i Sør-Trøndelag hadde fått 70 mill. kr. mer. Det ville betydd en kraftig satsing på bredbånd, og det ville betydd mer til rovvilttiltak. Det ville rett og slett betydd at det hadde blitt bedre tjenesteproduksjon og muligheter til å tilby nye tjenester til innbyggerne, både i kommunene og i Trøndelag fylke.

Willfred Nordlund (Sp) [14:04:12]: Det er magre rammer regjeringen tilbyr distriktene neste år. Et skuffende budsjettforslag for folk og næringslivet i Distrikts-Norge har dessverre – må jeg si – ikke blitt noe bedre gjennom budsjettavtalen som er inngått med Kristelig Folkeparti. Mens etterslepet i vedlikeholdet av fylkesveiene våre øker og rammene til næringslivssatsing langt fra rekker til de mange prosjektene som ville gitt ny verdiskaping og arbeidsplasser, svarer altså budsjettkameratene med nullvekstbudsjett til fylkeskommunene og nye kutt i pengene til regional- og distriktsutvikling.

Hvordan har det gått med verktøykassa for næringsutvikling? Jo, for femte året på rad reduserer man bevilgningen til distrikts- og regionalpolitikken, det som skal gi nye arbeidsplasser og ny verdiskaping i distriktene. Den rammen er mer enn halvert sammenliknet med siste budsjettforslag fra den rød-grønne regjeringen. Regjeringen og Kristelig Folkeparti har heller ikke lyttet til den innstendige oppfordringen fra Kommunenes Sentralforbund om en felles dugnad i stat og fylke for å stoppe det økende vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Det er trist. Man foreslår likevel en såkalt satsing på 100 mill. kr til fylkesveiene, men det er en omprioritering innenfor rammen av de frie inntektene til fylkeskommunene. Det som skulle gått til flere skoleklasser, forsterket opplæring eller en rasfarlig vei, har man altså forfordelt med 100 mill. kr uten å velge å øke totalpotten. Det vil ikke gi noen ny satsing i Distrikts-Norge. Tvert imot vil det gi det motsatte.

Senterpartiets budsjettforslag er en annen retning, en retning som viser at man ønsker å ta i bruk de mulighetene som ligger ute i hele landet, og yte gode tjenester til våre innbyggere, nettopp fordi vi skal ta i bruk de fantastiske mulighetene som ligger i hele landet, for å yte mer i verdiskaping, sånn at vi sammen kan finansiere den gode velferden som dette landet har bygd opp over mange år.

Nordland, for å ta mitt eget hjemfylke, ville hatt en betydelig bedre kommuneøkonomi og en betydelig bedre økonomi for fylkeskommunen, til å yte tjenester til innbyggerne. Det er et av de store kystfylkene, som produserer varer for titalls milliarder, og der svekkes tjenesteproduksjonen, både fra fylket og fra mange av kommunene, på bakgrunn av denne regjeringens budsjettforslag. Det er et budsjett som tar dette landet i feil retning, som ser for smalt på hvor verdiene skapes, og som ikke tar i bruk de mulighetene som ligger der, verken for folk eller for næringsutvikling. Og det beklager jeg.