Stortinget - Møte onsdag den 5. desember 2018

Dato: 05.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 69 S (2018–2019), jf. Meld. St. 17 (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [16:16:11]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Partnerland i utviklingspolitikken (Innst. 69 S (2018–2019), jf. Meld. St. 17 (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Ingjerd Schou (H) [] (ordfører for saken): Den stortingsmeldingen vi i dag behandler, er et dokument som er et oversiktlig veikart, og dokumentet er også lett og godt å orientere seg i. Innstillingen er enstemmig, men jeg vil også redegjøre for flertallsmerknader, og så regner jeg med de partiene som har andre merknader, redegjør for disse.

Komiteen har behandlet Meld. St. 17 for 2017–2018, Partnerland i utviklingspolitikken, som besvarer flere spørsmål vedrørende norsk bistandspolitikk, også det som går på anmodningsvedtak 69 og anmodningsvedtak 72.

Komiteen viser til at partnerlandskonseptet, som danner grunnlaget for den foreliggende stortingsmeldingen, ble redegjort for i Meld. St. 24 for 2016–2017, Felles ansvar for felles fremtid, omtalt som utviklingsmeldingen, men konseptet er videreutviklet i den foreliggende meldingen som komiteen har hatt til behandling. Partnerlandskonseptet er utarbeidet innenfor rammene av 2030-agendaen og de 17 bærekraftsmålene verden samlet seg om under FN-toppmøtet tilbake i 2015.

Bærekraftsmålenes overordnede ambisjon er at alle verdens land innen 2030 skal ha utryddet ekstrem fattigdom, sikret en inkluderende utvikling og fremmet velstand, fred og rettferdighet. Komiteen har også i sitt arbeid framhevet at bærekraftsmålene omfatter alle land og alle deler av samfunnet.

Norsk innsats for internasjonal bistand har økt kraftig de senere tiårene, og bistandsbudsjettet er blitt stadig større, i takt med økende bevilgninger og et politisk ønske om å lede an i internasjonalt utviklingssamarbeid.

Komiteen ser også at regjeringen har konsentrert det norske bistandsengasjementet om færre land, sektorer og samarbeidspartnere, for nettopp å sikre at den norske innsatsen gir faktiske, varige og målbare resultater. Antall mottakerland for norsk bistand har siden 1994 vært i overkant av 100 enkeltland, men siden 2014 er dette redusert, og i 2017 var tallet 84 land.

Komiteen viser til at Norges ledende rolle innenfor andre tiltak, som klima- og skoginitiativet, også har påvirket retningen og innretningen på norsk bistand. Afrika sør for Sahara har vært en viktig region for norsk bistand og vil forbli det i årene framover.

Videre har vi i komiteen i vårt arbeid sett at det er innført ulike kriterier og klassifikasjoner. Når det er innført, er det for å oppnå konsentrasjon av norsk bistand tidligere, men antall land som mottar norsk bistand, har vært relativt konstant siden midten av 1980-tallet. Innføringen av partnerlandskonseptet ses som en god og mulig anledning til å foreta en gjennomgang av hvilke land Norge bør konsentrere ressursene om for å få mest mulig ut av bistanden. Innføringen av konseptet vil ikke nødvendigvis føre til at bistand til andre land fases ut, men har som hensikt at regjeringen over tid vil utvikle et bredere og dypere samarbeid med partnerlandene.

Det er noen kriterier som ligger til grunn som komiteen har merket seg når det gjelder valg av partnerland. Det handler om gjensidighet – at partnerskapene skal bygges på et gjensidig ønske om samarbeid for utvikling innenfor en felles forståelse av mål og prioriteringer for utvikling. Det er også et felles ansvar som er kriteriet for 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene og The Addis Ababa Action Agenda, som er den globale enigheten om hvordan man skal finansiere arbeidet med å nå nettopp bærekraftsmålene, og hvor det slås fast at hvert land har det primære ansvaret for en egen utvikling og for å mobilisere nasjonale ressurser for å nå målene.

Dialog i spørsmålet om sammenhengen mellom ulike politikkområder, spesielt med tanke på hensynene til menneskerettigheter, likestilling, klima og miljø og anti-korrupsjon, har også vært av de viktige forholdene som vurderes i dette arbeidet, samt utviklingspolitiske virkemidler i partnerland forvaltet innenfor et helhetlig perspektiv, en tydeligere innretning av bistand mot partnerland og med mål om at partnerland over tid skal få tilgang til bredden av Norges utenrikspolitiske verktøy, innenfor grundige behovsanalyser.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Stortingsmeldinga om partnerland er framlagt i Stortinget fordi et flertall ba om det i forrige stortingsperiode. Jeg vil takke saksordføreren for et ryddig arbeid og for å bidra til at vi får denne viktige diskusjonen om norsk utviklingspolitikk inn i stortingssalen.

Debatten om 1 pst. har egentlig overskygget debatten om bistandens innhold. Heldigvis tapte Høyre og Fremskrittspartiet i forrige periode den voteringen, og vi har nå et klart flertall i denne salen for at vi skal bruke 1 pst. til bistand. Da kan vi gå i gang med en enda viktigere diskusjon også i denne salen, om bistandens innhold, og den trenger vi virkelig.

Utviklingsbistand er ikke et nøytralt instrument basert på objektive eller teknokratiske kriterier. Nei, vi kommer med våre verdier – menneskerettigheter, likestilling, demokrati og toleranse – og vi forventer at det er framgang i de landene hvor vi bidrar.

Mens norsk og vestlig utviklingshjelp hadde større betydning for afrikanske land sør for Sahara for 20 år siden, har i dag utenlandske investeringer og penger som sendes hjem fra folk som bor i andre land, mye større betydning for disse landenes økonomi. Da må vi tenke: Hvordan kan våre midler bidra til politisk utvikling som skaper framgang for landets innbyggere, ikke bare for de få? Klarer vi å bygge stater ikke bare der flertallet får viljen sin, men også der minoriteter beskyttes mot diskriminering? Skaper de midlene vi overfører, bedre fordeling? Skaper de likestilling? Skaper de arbeidsplasser? Vi som er bistandens fremste forsvarere, må også være de første til å si fra og fremme kritikk når det er nødvendig.

Myndighetene i en del utviklingsland fatter rett som det er beslutninger som er ukloke, som er dårlige, f.eks. når regjeringa i Zambia bruker store penger på luksuriøse privatfly. Skal disse landene oppnå framgang, med velgere som stiller myndighetene til ansvar, er det en forutsetning at det også skjer framgang for grunnleggende demokratiske og politiske rettigheter. Derfor fremmer vi i dag forslag om at det stilles krav til alle partnerlandene om framgang i arbeidet for åpenhet, presse- og ytringsfrihet, tros- og organisasjonsfrihet.

Utviklingsbistand er noe annet enn veldedighet. Målet må være at bistanden skal bli overflødig, at landene selv blir i stand til å ta ansvar for å finansiere og styre også grunnleggende tjenester som helse og utdanning, at landene selv kan overta ansvaret for sykehus og skoler som i dag er finansiert av givere. Da trenger vi bedre skattesystem, bedre forvaltning av naturressurser, rettsstat og demokratisk utvikling. Og da må vi også høyne ambisjonene for hva konseptet «partnerland» skal innebære.

I dag framstår lista litt for mye som en samling av land som tilfeldigvis allerede i dag mottar mye bistand. Jeg ser fram til en diskusjon her i salen med utviklingsministeren om hvorfor han har valgt akkurat de landene som i dag er valgt. Hvis vi skal mene alvor med at bistanden skal bli overflødig, må vi også ha ambisjoner om å drive kapasitets- og statsbygging. Mye av det vi har sett de siste årene, er at den utviklingshjelpen, eller den humanitære hjelpen, vi har bidratt med, har bidratt til å bygge opp et apparat, velferdstjenester, på siden av statsapparatet og dermed kanskje til å gjøre statene enda mer sårbare.

Vi har også sett at det har vært avholdt valg i en rekke land de siste årene. Det er bra. Men politiske valg har de siste årene også blitt brukt av autoritære ledere for nettopp å styrke sin makt. Valgene har ikke vært reelle, fordi pressefriheten ikke har vært til stede, eller rettsstaten er politisk styrt. Det mener jeg også må få konsekvenser for vår utviklingspolitikk. Vi må være ambisiøse uten å bli urealistiske.

I dag fremmer vi også forslag om at regjeringa må komme tilbake til Stortinget med en samlet framstilling av hvordan virkemidlene i norsk utviklings- og bistandspolitikk skal brukes for å styrke partnerlandenes egen kapasitet og evne til å tilrettelegge for varig, inkluderende, bærekraftig vekst og ikke minst rettferdig fordeling.

Norsk utviklingspolitikk bør satse på områder der vi i Norge har kompetanse, der vi har erfaring og teknologi, og der det kan komme til nytte for utviklingslandene, f.eks. innenfor oljeforvaltning – der vi har mye å bidra med – fornybar energi og også fiskeri. Vi må vise at vi forstår utviklingslandenes egne prioriteringer, samtidig som vi erkjenner at bistand har størst effekt når den rettes inn mot land som viser reell vilje til å hjelpe seg selv.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets tre forslag.

Presidenten: Representanten Anniken Huitfeldt har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Partnerlandsmeldingen slår fast noen grunnleggende prinsipper i norsk utviklingspolitikk. Meldingen bekrefter at det tradisjonelle skillet mellom utviklingsland og utviklede land ikke lenger er relevant. Det snakkes ikke lenger om mottakerland, men om samarbeidsland.

Regjeringen har valgt ut 16 land som vi skal etablere partnerskap med. Ti av disse er partnere for langsiktig utvikling, og seks er partnere for stabilisering og konfliktforebygging.

Partnerskapsbegrepet åpner for økt gjensidighet. Det innebærer at Norge skal kunne etablere samarbeid om saker som er viktige for oss også. Et eksempel på dette er migrasjon. Meldingen slår fast at det vil være aktuelt i noen av disse landene å fokusere på styrket migrasjonsforvaltning eller reintegrering av returnerte asylsøkere. Asylforlikets punkt 8 sier for øvrig at land som mottar norsk bistand, forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere.

Meldingen understreker at det er myndighetene i utviklingslandene selv som har det primære ansvaret for landets utvikling og for å mobilisere nasjonale ressurser. Partnerskapene skal bygges på et gjensidig ønske om samarbeid for utvikling. Fremskrittspartiet mener derfor at det er en forutsetning at dersom myndighetene i partnerlandene gjør prioriteringer som åpenbart ikke har utviklingseffekt, men som snarere er ødeleggende for landets utvikling, vil konsekvenser for samarbeidet bli vurdert. Det er ikke naturlig at norske skattebetalere skal dekke kostnader til skoler og klinikker mens landets myndigheter prioriterer kjøp av unødvendige luksusgoder. Dette fører ikke til utvikling eller bistandsuavhengighet.

Partnerlandsmeldingen er et ledd i arbeidet med å konsentrere bistandsmidlene. Vi har aldri gitt så mye penger som vi gjør i dag. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet gjerne skulle sett betydelige kutt i bistandsbudsjettet fordi vi mener at resultatene ikke står i forhold til innsatsen, i hvert fall ikke på makronivå. Men det er ikke parlamentarisk grunnlag for å gjøre kutt. Derfor støtter vi at bistanden konsentreres så mye som mulig rundt et begrenset antall land, sektorer og avtaler. Dette gjør pengestrømmene lettere å kontrollere og gir også bedre muligheter for god effekt.

Meldingen fastslår at bistanden skal tilpasses hvert enkelt partnerland basert på deres behov og hva Norge har komparativ kompetanse på. Det er viktig å merke seg at utviklingslandene selv gjerne etterspør investeringer, næringsutvikling, jobbskaping og handel. Og denne regjeringen har dreiet mer av bistanden mot investeringer, næringsutvikling og jobbskaping. Norge skal bidra til at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland både for lokale og for internasjonale aktører.

Endelig slår meldingen fast at målene for partnerskap er at landene skal klare seg uten bistand. Dette er i tråd med hva mange afrikanske land ønsker seg. Jeg synes det er bra at Ghana er et av partnerlandene. Det er et godt eksempel på et land som streber mot bistandsuavhengighet og økonomisk vekst. Visjonen til den ghanesiske presidenten er: Ghana beyond aid. Denne visjonen er det viktig at Norge er med på å oppfylle.

Steinar Ness (Sp) []: Ambisjonen i denne meldinga er å mobilisere den innsatsen som er nødvendig for å utrydde fattigdom, feilernæring og svolt, sikre god helse, sikre god utdanning, redusere klimaendringane og redusere ulikskapen i verda. Det er store og krevjande mål som krev handling frå oss alle. Skal vi få til dette, må landa samarbeide meir.

Sjølv om Noreg ikkje kan hjelpe alle, har vi som eit rikt land eit ansvar for å stille opp og gjere vår del og gje vårt bidrag. Det er ein politikk for internasjonal solidaritet, og eg vil understreke at ein god politikk på nettopp dette området er det beste vi kan gjere for å hjelpe folk der dei er. Og skal vi hjelpe folk der dei er, endå meir, er det på dette området vi burde setje inn auka innsats.

Eg skal kommentere eit par punkt frå innstillinga. Afrika har allereie i dag store utfordringar. Dersom vi skal sjå litt inn i framtida, vil vi sjå at det er den verdsdelen som vil få sterkast vekst i folketalet i åra som kjem. Det er også den verdsdelen der klimaendringar vil føre til størst forverring av vilkåra for matproduksjon. I tillegg vil tilgang til reint drikkevatn kunne verte ei større utfordring i åra som kjem. Summen av dette er alvorleg, og vi står difor i lag med Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti om å understreke at bistand til land i Afrika sør for Sahara må aukast i åra som kjem. Desse tre partia og SV står òg i lag om ein merknad om at mattryggleik og klimatilpassa landbruk vert eit satsingsområde innanfor Kunnskapsbanken.

Heilt til slutt synest eg Arbeidarpartiet har fremja tre knakande gode forslag i denne debatten, og eg vil tilrå Senterpartiet å stemme for dei. Det er òg kjekt å sitje i salen og høyre på innlegg der ein stort sett er einig i det meste som vert sagt.

Audun Lysbakken (SV) []: Meldingen vi har til behandling, synes jeg er en nyttig gjennomgang av konseptet partnerland og et godt grunnlag for å få en litt grundigere diskusjon rundt hva slags typer strategier Norge skal ha for å følge opp partnerlandene. Jeg synes det er bra at Stortingets vedtak om det er fulgt opp, og det er bred enighet i komiteen om ganske mye i innstillingen. Men jeg vil løfte fram noen ting SV er spesielt opptatt av, og noen ting det ikke er full enighet om.

Innledningsvis har jeg bare lyst til å si at vi må passe oss for uten videre å si at konsentrasjon alltid er bra. Det finnes også argumenter for at Norge skal være involvert i et høyt antall land, og vi er fortsatt involvert i et høyt antall land. Ikke minst ser vi det nå i en tid da sivilsamfunnet er under press i mange land over hele verden, men også i land hvor Norge har et utviklingssamarbeid, at vår tilstedeværelse kan ha noe å si i den sammenheng. Det vil dessuten bety noe også for framtiden om vi får muligheten til å trappe opp i noen land hvor utfordringene kanskje er større enn andre steder, om en allerede har erfaring og tilstedeværelse i den aktuelle delen av verden.

Det er også viktig å huske at når vi diskuterer bistand, er det i en sammenheng hvor bildet av utviklingslandenes økonomi er i sterk endring. Overføringer, investeringer og handel utgjør langt større pengestrømmer enn bistand, og det betyr også at bevisstheten rundt hva slags helhet norske penger skal fungere innenfor, er enda viktigere enn før.

For SV er det særlig viktig – og det framgår også av merknader som vi står sammen med andre rød-grønne partier om – at bekjempelsen av ulikhet skal være et sentralt mål i norsk utviklingspolitikk. Der er det nok forskjeller å spore i tilnærmingen mellom denne regjeringen og den forrige regjeringen. Den rød-grønne regjeringen la fram den meldingen som het Dele for å skape, som veldig tydelig la grunnlag for en sterk vektlegging i norsk utviklingspolitikk av kampen mot ulikhet, og viste hvorfor det å føre en politikk for mer rettferdig fordeling av makt og rikdom også er en forutsetning for en type vekst som kan løfte mange mennesker ut av fattigdom. Derfor ønsker vi at strategiene for partnerlandene skal legge vekt på og prioritere ulikhet og fordeling.

På samme måte er det viktig å se sammenhenger. Regjeringen vektlegger næringssamarbeidet veldig sterkt i det de har lagt fram i ulike sammenhenger – dette vil vi også komme tilbake til i budsjettdebatten. Det er sterkt understreket, men det er lite oppmerksomhet rundt næringslivets samfunnsansvar i denne sammenhengen og rundt betydningen av et sterkt sivilsamfunn, fagforeninger, menneskerettigheter og miljø i tilknytning til dette.

Den siste tingen jeg fra SVs side ønsker å vektlegge, er at vi sterkt støtter en videre utvikling av bistanden som legger sterkere vekt på statsbygging. Skatt for utvikling er kanskje det aller mest verdifulle eksemplet på dette. Det kommer vi også tilbake til når vi skal diskutere budsjett – vi ønsker en kraftig styrking av skatt for utvikling-programmet.

Et annet eksempel på noe som kan tas inn i strategiene, er miljø. Flere partnerland ønsker å bygge kullkraftverk. Vi mener regjeringen bør se på muligheten for å kunne gå inn med pakker av økonomisk og faglig bistand, garantier og partnerskap med næringsliv og investorer til fornybar energi, i bytte mot at planer om kullkraftverk skrotes.

Helt til slutt synes jeg også det er viktig i diskusjonen om disse strategiene å vektlegge det som nå skjer internasjonalt når det gjelder kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Trygge aborter spesielt og seksuelle og reproduktive rettigheter generelt må være høyt på Norges agenda når disse strategiene utarbeides.

Så en stemmeforklaring: SV kommer til å stemme for forslagene nr. 1 og 3, fra Arbeiderpartiet, men i tråd med det jeg sa om konsentrasjon, kommer vi til å stemme imot forslag nr. 2.

Solveig Schytz (V) []: Det norske bistandsengasjementet har sine røtter i det miljøet der jeg vokste opp, i misjons- og basartradisjonen på Nord-Vestlandet, der lokalsamfunnet stiller opp for dem som trenger det både i inn- og utland. Det fine med den tradisjonen er at den er bygd på frivillighet, og at den skaper bånd som binder ulike samfunnslag sammen.

Samtidens bistandspolitikk har vokst ut av en sosial kontrakt som vi nordmenn har inngått. Vi har bestemt oss for at det er noen verdier vi mener vi bør stå opp for, og at menneskerettighetene er et universelt konsept. Vårt engasjement stanser ikke ved Svinesund, ei heller ved Palermo.

Norges bistandsprosjekt har vært preget av de beste sidene ved vårt samfunn, men prosjektet har vokst organisk, og dagens største utfordring er at vi har ambisjoner som ikke passer med det vi realistisk kan oppnå. Derfor har det over lang tid vært behov for å konkretisere, avgrense og prioritere norsk utviklingspolitikk. Regjeringens partnerlandsmelding er et godt verktøy i så måte. Gjennom prioritering vil vi kunne gjøre mer for å sikre barn en trygg framtid, kvinner en likestilt plass i samfunnet og bærekraftig økonomisk vekst. Vi kan bidra til rettferdige skattesystemer, korrupsjonsfrie etater og demokratisk styresett, og jo mer vi klarer å prioritere, desto større er sannsynligheten for at vi kan oppnå våre målsettinger. Regjeringens prioriterte partnerland er et godt utgangspunkt for dette, og selv om lista ikke vil være statisk, er det god grunn til å tro at dette vil gjøre at vi kan fokusere mer på disse landene i et lengre perspektiv.

Ordene «bistand» og «utvikling» brukes ofte som synonymer, men vi burde bruke «utviklingspolitikk» langt mer gjennomgående. Det gjør partnerlandsmeldingen fordi den ser helhetlig på utviklingspolitikk, der bistand utgjør en del, men ikke er den eneste komponenten. Framover vil Norges bidrag til antikorrupsjon, styring av justisvesen, fri presse og et rettferdig skattesystem være minst like viktig som det tradisjonelle bistandsarbeidet. Vi må forvente at partnerlandsmeldingen er en indikasjon på at regjeringen vil jobbe på en slik helhetlig måte i tilnærmingen til våre nye partnerland.

Partnerlandsmeldingen er også et bidrag til å gjøre norsk utviklingspolitikk mer langsiktig. Jeg håper den bidrar til å holde mer fokus på de landene som nå er definert som partnerland, og at vi kan bidra på en måte som utgjør en forskjell for framtidige generasjoner.

Til slutt ønsker jeg å gi honnør til utviklingsminister Nikolai Astrup. Med partnerlandsmeldingen og den varslede omorganiseringen av bistandssektoren har statsråden tatt modige steg som ingen før ham. Det går an å ha forskjellige meninger om de landene statsråden utpeker som partnerland, og det går an å ha andre forestillinger enn statsråden om organisering av norsk bistand, men han skal berømmes for å ha tatt det modige steget som ingen har tatt før ham.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er frigjerande at me i dag får moglegheit til å diskutere innhaldet i norsk utviklingspolitikk i samband med behandlinga av stortingsmeldinga om partnarland i utviklingspolitikken. Det skjer ikkje for ofte i denne salen, men når det skjer, er det desto betre.

Det at regjeringa no har ein utviklingsminister, gjer det òg lettare å sette desse problemstillingane på dagsordenen. Det er ei positiv erfaring eg håpar òg regjeringa merkar seg. Det er òg positivt at regjeringa prøver å følgje opp vedtaka som er gjorde i Stortinget, gjennom partnarlandsmeldinga.

Denne debatten er ei glitrande moglegheit til å avklare kva land Noreg bør konsentrere ressursane sine om for å få mest mogleg igjen for bistanden. Samtidig viser meldinga kloke grep frå regjeringas side i bistandsstrategien knytte til å jobbe meir heilskapleg og strategisk med bistand og assistanse på felt der Noreg har nasjonale ressursar, kompetanse og erfaring som kan kome andre land til gode.

Når det er sagt, er det fleire andre ting som har vore viktige for Kristeleg Folkeparti i behandlinga av denne meldinga. For det første meiner me at meldinga kunne vore klarare på prioriteringane innanfor partnarlanda, og at ho burde avklart om partnarlandskonseptet gir ein sterkare geografisk konsentrasjon samanlikna med den delen av norsk bistand som tradisjonelt har gått til Noregs 15–20 største mottakarland. I meldinga kjem det fram at situasjonen faktisk er motsett: Det totale talet på mottakarland er ikkje lågare i 2017 enn for 20 år sidan, men faktisk litt høgare.

For det andre er Kristeleg Folkeparti opptatt av at bistanden treffer der han trengst mest. Me har merka oss at den delen av bilateral bistand som går til Afrika, har blitt markant redusert dei siste 30 åra, og i lys av dei alarmerande prognosane som tyder på at ein aukande del av verdas fattige vil vere nettopp i Afrika sør for Sahara, må me sørgje for at nettopp denne regionen blir prioritert sterkare.

For det tredje er det viktig at Noreg held fast på kravet om at bistanden i størst mogleg grad skal vere ubunden. Berre slik kan me sikre ein mest mogleg fattigdomsorientert bistand. For Kristeleg Folkeparti har det alltid vore slik at omsynet til målgruppa for bistanden må vere viktigare enn omsynet til norske eigeninteresser. Det er i den samanheng verdt å gjere merksam på forskjellen mellom å bruke partnarskap og bistandsvolum som døropnar for dialog om utviklingspolitiske forhold som skatt, god forvaltning, barns rettar og menneskerettar generelt og det å knytte bistand direkte til norske eigeninteresser.

Til sjuande og sist er det dette stortingsmeldinga om partnarland i utviklingspolitikken handlar om: å hjelpe dei som treng det mest, og å sikre mest mogleg effektiv hjelp og utvikling. Det handlar om å sjå utover oss sjølve. Det trur eg vedtaket i denne saka vil bidra til.

Eg vil tilrå at Kristeleg Folkeparti stemmer for forslaga nr. 2 og 3, frå Arbeidarpartiet. Når det gjeld forslag nr. 3, om å stille krav, har me bl.a. hatt ein debatt om Tanzania, og eg trur det er bra å stille krav. Men eg har lyst å seie at måten statsråden uttalte seg på i den saka, synest eg var framifrå. Når me peiker på denne typen krav, må det vere regjeringa som vurderer kva for krav som skal leggjast til grunn. Men eg synest forslaget er godt, og det gir ei riktig retning.

Statsråd Nikolai Astrup []: Norge har bidratt til å gi millioner av mennesker bedre liv de siste tiårene. Samtidig har vi ikke lykkes med å bidra til grunnleggende samfunnsendringer. Vi har f.eks. gitt millioner av barn tilgang til skolegang og livsnødvendige vaksiner, men vi har i for liten grad bidratt til å sette landene i stand til selv å ta ansvar for grunnleggende helse- og utdanningstilbud.

Det er fullt mulig å nå FNs bærekraftsmål. Utfordringen ligger i å nå tidsfristen i 2030. Det vil kreve et taktskifte på en rekke områder, som i første rekke må drives frem av landene selv. Alle land må ta eierskap til sine egne utfordringer, mobilisere sine egne ressurser og investere mer i egen befolkning.

FN anslår at 90 pst. av ressursene som kreves for å nå bærekraftsmålene, må komme fra landene selv. Derfor må kampen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt vies betydelig oppmerksomhet. Innsatsen for bærekraftige og rettferdige skattesystemer som kan bidra til å omsette ressursrikdom i økte skatteinntekter, må prioriteres. Nye digitale virkemidler som kan bidra til at land kan hoppe over mange av trinnene på utviklingsstigen, må tas i bruk og utnyttes i alle deler av samfunnet.

Grunnlaget for langsiktig vekst og utvikling, utdanning og helse for både den enkelte og samfunnet må prioriteres høyere. Og – ikke minst – land må lykkes bedre med å bygge opp bærekraftige energisystemer og tiltrekke seg investeringer fra privat sektor.

Innovasjonsevnen, teknologien og kapitalen i privat sektor kan gi et avgjørende bidrag til langsiktig utvikling, vekst og skatteinntekter for mange av de fattigste landene. Samtidig vil sterke sivilsamfunn, menneskerettigheter, miljø og klima, likestilling og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter være sentrale forutsetninger.

Norge kan ikke gjøre alt for alle. Vi har over mange tiår spredt oss for tynt i norsk bistand. Det har ikke gitt de endringene på samfunnsnivå som må til. De siste årene har Norge konsentrert innsatsen både geografisk og tematisk, men fremdeles er det potensial for forbedring.

Partnerlandsmeldingen er et bidrag til dette. Målet med partnerlandsmeldingen er å inngå tettere samarbeid med noen få land, 16 i tallet, der vi forsøker å realisere endringspotensialet og å oppnå varig utviklingseffekt gjennom et mer helhetlig og langvarig engasjement, der vi tar i bruk bredden av våre utviklingspolitiske verktøy.

De neste ukene vil vi utarbeide landstrategier for hvert enkelt partnerland, med tydelige mål for hva vi skal oppnå gjennom vår tilstedeværelse. Faglig samarbeid gjennom Kunnskapsbanken, arbeid med sivilsamfunn og menneskerettigheter, sterkere tilstedeværelse fra privat sektor, multilateralt engasjement og bilateralt bistandssamarbeid blir viktig i vår tilnærming.

De seksten partnerlandene er fordelt på to kategorier: ti partnerland for langsiktig utvikling og seks partnerland for stabilisering og konfliktforebygging.

De ti partnerlandene for langsiktig utvikling er land der Norge har hatt et bredt og langvarig engasjement, og der vi har kompetanse og kapasitet. Samtidig er det store variasjoner mellom landene i denne kategorien. Malawi og Nepal har store fattigdomsutfordringer og trenger vår støtte til å bygge kapasitet og til å dekke de mest grunnleggende menneskelige behovene. Indonesia er derimot et land i rivende utvikling, men som gjerne vil tilegne seg spesifikk kompetanse for å realisere sitt potensial. I Colombia hadde vi en sentral rolle i fremforhandlingen av fredsavtalen og er nå en betydelig bidragsyter til implementeringen av denne, mens i Ghana utgjør kapasitetsbygging, kompetanseoverføring og norsk næringslivssamarbeid hoveddelen i vårt samarbeid.

Blant de seks landene for stabilisering og konfliktforebygging er det også en del variasjoner. Felles for partnerlandene er at Norge har forutsetning for å utgjøre en forskjell, og at partnerskapene bygger på gjensidighet og en felles forståelse for mål og prioriteringer.

Jeg er glad for å notere at det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk og bred tilslutning til meldingen i sin helhet.

La meg til slutt opplyse om at FNs migrasjonsplattform skal behandles før jul i New York. Utenriksministeren har derfor bedt om å redegjøre for saken i Stortinget torsdag 13. desember.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Statsråden begynte med å si at vi har ikke lyktes med å endre styresett i en del av de landene som vi har gitt utviklingshjelp til gjennom flere tiår. Nå er disse 16 partnerlandene plukket ut, og mitt spørsmål er: Er det noen av disse som ligger tynnere an når det gjelder å fortsette samarbeidet i årene som kommer, med tanke på å ta ansvar for egen utvikling, kjempe mot negativ politisk utvikling, mot korrupsjon eller minoritetsspørsmål?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er viktig å understreke at jeg ikke sa styresett, men at vi ikke har lyktes med å endre ting på samfunnsnivå, altså ikke lyktes godt nok med å sette landene i stand til å ta ansvar for egen utvikling. Det er store variasjoner mellom de landene som er valgt ut som partnerland. Det vi kan si, er at i mange av dem er det grunn til å være bekymret for f.eks. menneskerettighetssituasjonen. Jeg var i Tanzania i forrige uke, og det er ingen tvil om at situasjonen for sivilsamfunnet og særlig lesbiske og homofiles rettigheter er det grunn til å være veldig observant på når vi er i et partnerskap med landene. Samtidig er vi også i posisjon til å ta opp spørsmålene på en konstruktiv måte, og vi må selvfølgelig se fremgang over tid for å kunne opprettholde et partnerlandsforhold til Tanzania.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg synes kanskje ikke jeg fikk svar på spørsmålet. Jeg tror det er en fordel også for utviklingsministeren å ha et storting som er utålmodig med tanke på politisk utvikling i de landene vi samarbeider med. Nå forsto jeg det slik at Tanzania er et land som kanskje blir revurdert. Er det slik å forstå? Det er også andre av disse landene som har, som statsråden sier, en veldig negativ utvikling på menneskerettighetssiden. Mitt spørsmål er: Er statsråden villig til å si at man kommer tilbake til Stortinget og endrer innretningen på norsk bistand hvis det ikke skjer vesentlige endringer? Jeg synes med all respekt det blir noe ullent, og jeg tror at de mottakerlandene som man samarbeider med, ikke forstår at det er noen klar beskjed fra statsrådens side om at vi virkelig stiller krav. Skal man være partnerland, må man vise betydelig forbedring på de områdene som er prioritert fra Norge.

Statsråd Nikolai Astrup []: Nå har jeg akkurat lagt frem en stortingsmelding med forslag til hvem som skal være Norges partnerland fremover. Da ville det være litt underlig om det første jeg gjorde når vi behandler meldingen i Stortinget, var å revurdere den listen som jeg selv har lagt frem. Jeg har lagt frem denne listen med utgangspunkt i at dette er land som vi har hatt et langvarig forhold til, som vi har forutsetninger for å bidra i, og hvor jeg har tro på at vi skal kunne bidra til en positiv utvikling fremover.

Så er det slik at hvis utviklingen ikke blir slik som vi har sett for oss, vil det selvfølgelig være grunnlag for å revurdere om enkelte land fortsatt skal være partnerland, og om vi skal ta inn nye land. Det står det også redegjort for i meldingen.

Stortinget har stort sett vært enig om dette med kondisjonalitet, at vi skal varsom med det, og det oppfatter jeg at Arbeiderpartiet har vært en stor eksponent for. Jeg legger merke til at gjennom forslag som er fremmet i dag, går man bort fra det prinsippet. Jeg tror at vi selvfølgelig skal fremme menneskerettighetene på en offensiv måte, men samtidig er tilgang til myndighetene viktig i dette perspektivet.

Anniken Huitfeldt (A) []: Er det slik å forstå at statsråden mener at det å stille krav står i motsetning til det å ha tilgang til myndighetene? Det kunne nemlig høres slik ut på slutten av hans innlegg. Kanskje er det motsatt, at man gjennom at man stiller krav, får ytterligere tilgang, fordi man også bidrar på en langsiktig måte?

Statsråd Nikolai Astrup []: Forslaget fra Arbeiderpartiet kan leses på flere måter, og hvis man med å stille krav mener at dersom man ikke umiddelbart ser en endring i de grunnleggende menneskerettighetene, skal man trekke seg ut og avslutte sitt samarbeid, mener jeg det kanskje er å trekke det for langt. Hvis man over tid derimot ser en negativ utvikling, mener jeg absolutt det er på sin plass å revurdere vårt forhold til de landene som omtales som partnerland for oss. Jeg er opptatt av at vi skal selvsagt ha høye forventninger til de landene som er våre partnerland, og det at vi har et langvarig forhold til mange av disse landene, gjør oss også i stand til å ta opp situasjonen når vi har grunn til å gjøre det. Da jeg var i Tanzania i forrige uke, f.eks., fikk jeg anledning til å ha en lang samtale med presidenten nettopp om menneskerettighetssituasjonen, om situasjonen for de lesbiske og homofile, om retten til familieplanlegging og mange andre viktige tema.

Audun Lysbakken (SV) []: Det står ikke i Arbeiderpartiets forslag at bistanden umiddelbart skal oppgis om ikke alle krav innføres. Det ville ikke gi mening. Kondisjonalitetsdebatten har ofte handlet om andre ting, om veldig detaljerte krav til hva slags økonomisk politikk en skal føre, osv. Det er helt riktig at venstresiden har kritisert det, men jeg tror det er full enighet i denne sal om at vi må både ha dialog og forhåpentligvis også stille krav når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter. Jeg registrerer at heller ikke statsråden høres ut til å være imot det.

Jeg vil ønske statsråden lykke til med arbeidet med de nye strategiene, men også gjerne spørre om hans respons på et par av de ideene som har kommet opp under komiteens behandling, f.eks. det som gjelder faren for bygging av kullkraftverk i flere av partnerlandene. Kan regjeringen vurdere den ideen som er lansert fra SV og Arbeiderpartiet, om å tilby pakker som kan legge til rette for at fornybar energi blir et alternativ til kullkraftverkene?

Statsråd Nikolai Astrup []: Regjeringen er veldig opptatt av å fremme fornybar energi. Derfor dobler vi støtten til fornybar energi i 2019 sammenlignet med i 2017. Bevilgningene til Norfund økes også kraftig. Det er nettopp fordi vi mener at det er viktig å fremme fornybar energi, at det er gode muligheter for å gjøre det, og at det er til landenes gunst at vi får på plass moderne energiløsninger.

Vi jobber også for å bidra til at så få kullprosjekter som overhodet mulig blir finansiert. Det er mange land som har prosjekter som de ønsker å realisere, men de må finansieres. Den finansieringen kommer ofte via de multilaterale investeringsbankene, gjennom Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken. Vi har i og for seg fått gjennomslag for at man ikke skal finansiere kullprosjekter gjennom disse bankene. Det mener jeg er en viktig forutsetning for å stanse byggingen av nye kullkraftverk.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er vel og bra, men mitt spørsmål var om regjeringen kan vurdere det gjennom å ta dette inn i diskusjonene rundt partnerskapsstrategiene.

La meg også legge til et annet spørsmål, som har vært mye diskutert i det siste, og som jeg kunne tenke meg å høre statsrådens vurdering av. Det er i hvilken grad kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter generelt og trygge aborter spesielt vil bli en del av dialogen med partnerlandene om disse strategiene.

Statsråd Nikolai Astrup []: Som jeg også sa i mitt innlegg, er partnerlandene veldig forskjellige, og det er viktig at landstrategiene speiler den konteksten som de skal implementeres i. For veldig mange av disse landene er det helt åpenbart at fornybar energi kommer til å stå helt sentralt. Vi er selvfølgelig opptatt av å bidra til at det ikke realiseres kullkraftprosjekter i disse landene, uten at vi mener vi skal ha en kondisjonalitet knyttet til det, direkte i strategien.

Når det gjelder kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og deres helse, er det et veldig viktig tema for regjeringen og kommer selvfølgelig også til å gjenspeiles i vår dialog med partnerland.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Da eg kommenterte at eg syntest statsråden hadde opptredd klokt i situasjonen i Tanzania, var det fordi statsråden reagerte og gjekk ut og var tydeleg på at ein ikkje ønskte bistandskutt som kunne ramme homofile og lesbiske i Tanzania hardare, og det var eg glad for.

Mitt spørsmål til dette går på geografisk konsentrasjon og korleis me kan få ein tydelegare geografisk konsentrasjon knytt til partnarlandskonseptet. Det eg òg sa i innlegget mitt, er at det totale talet på mottakarland ikkje er lågare i 2017 enn for 20 år sidan, men faktisk litt høgare. Med den politikken som er no, er mitt spørsmål til statsråden kvar han forventar at me vil vere om fire–fem år når det gjeld talet på mottakarland, og da tenkjer eg ikkje minst på dei som me har konsentrert bistand til, våre partnarland.

Statsråd Nikolai Astrup []: I 2017 gikk 73 pst. av den landfordelte bistanden til de 20 største bistandsmottakerne, og det er riktig at det er et nivå vi har ligget på i noen år. Når det gjelder antall land vi gir bistand til, er det viktig å understreke at man ikke må blande sammen det totale antallet bistandsmottakere, som inkluderer sivilsamfunnene som ikke er omfattet av konsentrasjonsprinsippet, og det vi gjør direkte bilateralt fra UD. I 2013 var det 109 land som mottok bistand fra Norge bilateralt, nå er det under 85 land – en reduksjon på om lag 25 land.

Jeg mener vi må ha som mål å konsentrere innsatsen ytterligere og ikke minst ta i bruk bredden i de utviklingspolitiske verktøyene i partnerlandene. Det handler ikke nødvendigvis om volumet på bistanden, men at de riktige verktøyene tas i bruk. Da snakker jeg spesielt om kapasitetsprogrammer og kompetanseoverføring.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg har et spørsmål om landene som faller inn under kategori 2 for stabilisering og konfliktforebygging, hvor Norge sier at vi skal satse mer. Der er vi i den situasjonen at når man skal vedta utenriksbudsjettet i neste uke, er det i budsjettforliket kommet et kutt på 80 mill. kr til Afghanistan, selv om det havnet på listen, og det har kommet et stort kutt til Midtøsten og Nord-Afrika.

Palestinerne er nå utsatt for massive bistandskutt av amerikanerne. Vi har sett det også under denne regjeringen. Mitt spørsmål til Nikolai Astrup er om han kan bekrefte at de 25 mill. kr som er kuttet i budsjettenigheten, ikke kommer til å gå ut over støtten Norge gir til palestinerne.

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi gir betydelig bistand til både Afghanistan og land i Midtøsten, inklusive Palestina, og det kommer til å vedvare også i 2019, i henhold til budsjettenigheten mellom de fire partiene og budsjettet vi har lagt frem.

Det er ingen tvil om at vi her snakker om land som har behov for bistand, og som ikke kommer til å klare å løse situasjonen de er i, uten ekstern hjelp. Også i et sikkerhetsperspektiv er det behov for å bidra til at disse landene får en mer positiv utvikling enn vi ser i dag.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ingjerd Schou (H) []: Jeg tenkte jeg skulle omtale det som går på innføring av partnerland og det å foreta en konsentrasjon. Norges bistand er spredt for tynt utover. Det ser vi av flere evalueringer – det har flere av disse evalueringene og gjennomgangene slått fast. Derfor er det veldig positivt at vi nå konsentrerer bistanden, utviklingsbistand og utviklingsmidler, både geografisk og tematisk, og at vi konsentrerer oss om færre områder og heller gjør det skikkelig når vi først engasjerer oss.

Det som er nytt med partnerlandskonseptet, er at vi i større grad også ser at våre utviklingspolitiske virkemidler ses i sammenheng. Det vil si at de utvalgte partnerlandene forhåpentligvis vil oppleve en katalytisk effekt av den innsatsen vi gjør, og at de ulike tiltakene også har synergier til hverandre. Det vil si at sivilsamfunnet, næringslivet, de multilaterale kanalene og den bilaterale innsatsen ses sammen.

Partnerlandene skal prioriteres i den bilaterale bistanden. Det betyr ikke automatisk at vi skal trekke oss ut av land vi har et bilateralt samarbeid med i dag, men det er grunn til å ha en kritisk og helhetlig tilnærming med det formål å konsentrere ytterligere. Partnerlandskonseptet er et første steg i en slik prosess, og det vil være et nyttig veikart å arbeide etter.

Partnerlandskonseptet utgjør i seg selv ingen konsentrasjon av bistanden. Vi må følge opp fra Stortinget og følge med på dette gjennom våre politiske virkemidler. Partnerlandsmeldingen vil sånn sett være akkurat det veikartet for hvilke land som skal prioriteres framover.

Så vil jeg også omtale det som går på valget av partnerland og utvalg av partnerland. Det er en helhetlig vurdering av kriteriene som ligger til grunn for valg av partnerland. Det viser meldingen som vi i dag behandler. Partnerlandene som er foreslått, har også ulike utfordringer og befinner seg i ulike situasjoner. Felles for dem er at vi tror at Norge kan utgjøre en forskjell i disse landene. Samtidig er det mange andre land i verden som også står overfor store utfordringer, og som også kunne være et partnerland. Hvis vi skal oppnå resultater i utviklingspolitikken, er det likevel viktig at vi nettopp konsentrerer innsatsen vår og evner å foreta noen prioriteringer. Det er viktig å understreke at partnerlandskonseptet ikke avskjærer oss fra å gi bistand til andre land. For eksempel kommer vi fremdeles til å ha en stor innsats mot avskoging i Brasil – uten at Brasil er foreslått som et partnerland.

For partnerlandene for langsiktig utvikling har særlig tilstedeværelse vært et viktig kriterium. Å være på bakken gir et helt annet utgangspunkt for å følge opp innsatsen, og dette har igjen stor betydning for resultatet og for framdriften.

Så skal jeg også omtale om vi skal ha noe igjen for å gi utviklingshjelp. Da tror jeg det er viktig å understreke at vi verken kan eller vil bruke den utviklingshjelpen som pressmiddel for å oppnå returer f.eks. av flyktninger eller asylsøkere. På den annen side vil en vellykket utviklingspolitikk kunne redusere behovet for migrasjon, og vi forventer også at land som mottar bistand, respekterer sine forpliktelser til å ta imot egne borgere.

Gitt at det gis svært lite stat-til-stat-bistand fra Norge, er vi i de aller fleste tilfellene en liten aktør, selv om vi liker å tro noe annet – sett fra vårt ståsted. Vi er en liten aktør, og vi har mer gjennomslag for våre synspunkter gjennom å få til en god samtale, en tillitsskapende samtale, med positive virkemidler. Jeg må si at jeg synes det er veldig positivt at regjeringen også har etablert et samstemthetsforum for å sikre at vi får til denne samstemmigheten når det gjelder dette politikkområdet.

For ordens skyld: Høyre kommer ikke til å støtte de tre forslagene som er framsatt av Arbeiderpartiet i salen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: La meg innledningsvis si at vi i Fremskrittspartiet støtter heller ikke forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet.

Før jeg starter, har jeg også lyst til å berømme bistandsministeren, både for politikk og for retorikk. Politikken fordi den er konkret – mye mer konkret enn den noen gang har vært når det gjelder bistand – og ikke minst retorikken, hvor man er tydelig på at man skal stille krav. Det er ikke en stakkarsliggjøring av mennesker på den andre siden av jordkloden, men det er faktisk en tro på at de kan klare seg selv på sikt, og det må jo være målet.

Afrikanske land kan ikke følge en politikk som baserer seg på bistand fra Europa eller andre steder. Det har ikke virket til nå, og det vil ikke virke i fremtiden. Nei, dette er ikke en hjerterå kommentar fra en norsk Fremskrittsparti-politiker som er seg selv nok. Det er en presis oversatt uttalelse som Ghanas president, Nana Addo Dankwa Akufo-Addo, kom med under en pressekonferanse sammen med den franske presidenten, Macron, i fjor. Ghanas president sa videre:

Det er ikke riktig at land som Ghana, 60 år etter sin selvstendighet, skal være avhengig av sjenerøsitet fra europeiske skattebetalere for å finansiere helse og skole for sine egne innbyggere. Vi må slutte å spørre hva Europa kan gjøre for Afrika. Afrikanske land må evne å stå på egne ben. Vi har enorme områder med dyrkbar jord, vi har naturressurser og en ung befolkning. Disse unge menneskene burde bli værende på vårt kontinent. Vi burde se til Korea, Indonesia og Singapore, land som fikk sin uavhengighet omtrent samtidig med oss. De klarte det. Vi kan også klare det.

Slik uttaler en ekte leder for sitt folk seg, en leder som inspirerer og som har visjoner for eget land. Kontrasten er enorm til de bestrebelser som FN bedriver i disse dager. Der er ideen den rake motsetning til det den ghanesiske presidenten etterlyser. I FNs migrasjonsplattform er det nettopp migrasjon fra den fattige til den rike delen av verden som skal være løsningen for å få bukt med fattigdom og mangel på utvikling. Plattformen er en blanding av påstander, oppfordringer, forpliktelser og anklager som alle har som mål å legitimere migrasjonsstrømmer til Vesten, og samtidig gi rike land litt dårlig samvittighet.

Man kan også si det på en annen måte: FNs migrasjonsplattform er en fornærmelse mot afrikanske land og afrikanere som blir fortalt at de ikke er i stand til å bygge opp fungerende økonomier. De er ikke i stand til å ta vare på seg selv, til tross for all rikdommen, som Ghanas president viste til. I FNs migrasjonsplattform sier man implisitt at man gir opp Afrika og afrikanere, og at deres eneste håp er å komme til Europa – en fornærmelse mot afrikanere og en umulig oppgave for Europa.

Uttalelsen fra Ghanas president er et ekko fra Fremskrittspartiets partiprogram, der vi sier tydelig at bistand uten krav skaper passivitet, og at reell og verdig utvikling skjer gjennom handel. Samtidig skal vi selvsagt bidra med alle former for nødhjelp der det er nødvendig.

Jeg undrer meg litt over representanten Huitfeldts argumentasjon når det gjelder Zambia og Tanzania. Hun spør om regjeringen har tenkt å gjøre noe. Hvorfor gjør ikke Arbeiderpartiet noe? Hvorfor handler ikke ett av de tre forslagene om at vi f.eks. skal kutte bistanden til Zambia og Tanzania på grunn av kjøp av presidentfly eller forfølgelsen av homofile? Det kunne Arbeiderpartiet ha gjort selv, de trenger ikke gå til regjeringen for å be om det. Man kunne ha fremmet dette i salen.

Det er distribuert et forslag i salen som går på at man skal be om en konsekvensanalyse av migrasjonsplattformen for Norges del. Det forslaget er distribuert. Men nå vil regjeringen altså komme til Stortinget med – jeg holdt på å si en innrømmelse – en redegjørelse, og få en påfølgende debatt om denne plattformen. Da har man mulighet til å fremme forslag i forbindelse med den debatten. Vi vil derfor utsette å fremme det forslaget til redegjørelsen og debatten. Og vi har fått forsikringer om at regjeringen ikke vil slutte seg til avtalen, altså ved akklamasjon, i Marrakech 10. desember. Da har vi egentlig fått gjennomslag for forslaget, så langt, selv om vi selvfølgelig ønsker at når forslaget eventuelt fremmes i en debatt etter en redegjørelse, vil andre partier slutte seg til, slik at Norge totalt sett ikke slutter seg til avtalen, men at vi gjør det som er sunt for den fattige og for den rike delen av verden.

Åsmund Aukrust (A) []: Da budsjettforliket kom for et par uker siden, ble det sagt at det var et stort løft for bistanden. Sannheten var at det var 5 mill. kr ekstra i bistand. Resten var finansiert med andre bistandskutt.

Jeg tok nå ordet fordi jeg ikke fikk svar av statsråden på mitt klare spørsmål om palestinerne vil bli skjermet fra bistandskuttet til Nord-Afrika og Midtøsten på 25 mill. kr. Hvis Norge også kutter til palestinerne, er situasjonen for dem svært alvorlig. Vi vet at amerikanerne har fryst nesten alt sammen. Vi vet at flere organisasjoner som arbeider der, står i fare for å gå konkurs, og det vil da være alvorlig om Norge gjorde det samme.

I det hele tatt synes jeg det er et godt bilde på hvordan denne regjeringen driver en form for jo-jo-politikk i utviklingspolitikken. Vi sier nå at Afghanistan skal være et hovedsamarbeidsland. Allikevel kutter vi 80 mill. kr. Vi sier at palestinerne skal være det. Vi kutter 25 mill. kr.

Vi hører selvskryt fra regjeringen når det gjelder miljø. Det er litt rart å høre selvskryt fra denne regjeringen når det gjelder miljø etter at det har vært massive kutt i fem år. De sier at det har blitt en dobling siden 2017. Vel i 2018 ligger vi fortsatt under det vi gjorde under den rød-grønne regjeringen med støtten til fornybar energi. Det er bare to tredjedeler av hva Nikolai Astrup skryter av at er en dobling, det er altså bare to tredjedeler av hva Jens Stoltenberg og den rød-grønne regjeringen ga i 2013. Men bevare meg vel. Det er bra at regjeringen nå har kommet på nye tanker og bra at de har stoppet kuttene til Børge Brende. Jeg håper tiden for massive miljøkutt fra denne regjeringen er over.

Denne uken startet klimatoppmøtet i Polen. Vi vet at det aller viktigste dersom vi skal nå de internasjonale klimamålene, er kampen mot kull. Det er klart at der er vår støtte til fornybar energi viktig. Men jeg og Arbeiderpartiet mener at Norge også bør se på andre områder hvor vi kan bidra i kampen mot kull. Partnerlandene til Norge har kullplaner som tilsvarer mer enn tre ganger Norges totale utslipp. Det sier noe om dimensjonene på de utfordringene vi står overfor.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen i denne saken og har lagt inn en merknad hvor vi mener at Norge skal ta et internasjonalt initiativ og tilby en pakke som kombinerer både faglige råd og bistandsmidler. Vi skal kombinere partnerskap med næringslivet og andre former for støtte fra Norge, men på den betingelsen at kullplanene blir lagt vekk. Dessverre får vi ikke flertall for disse ideene her i dag, men klimaministeren er jo også til stede i salen. Jeg håper han tar dem med seg, og at vi har satt i gang noen ideer som Norge kan jobbe videre med. Jeg mener at dette kunne være et initiativ som kunne stå seg veldig godt fra norsk side, og som kunne blitt et tverrpolitisk initiativ på norsk side på lik linje med det f.eks. regnskogsmilliardene har vært, hvor vi kombinerer innsatsen for miljø og utvikling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Nikolai Astrup []: Det var representanten Aukrusts innlegg som fikk meg til å ta ordet. La meg først begynne med å si at når det gjelder fordelingen av midlene til Palestina og nærområdene der, så er det utenriksministerens konstitusjonelle ansvarsområde, og jeg er sikker på at hun vil svare utførlig på det etter hvert.

Når det gjelder det som ble sagt av representanten Aukrust om satsing på klima og miljø, så er det en betydelig satsing på klima og miljø i budsjettforslaget for 2019. Det er en økning på 1,2 mrd. kr sammenlignet med 2018, og det interessante med det representanten Aukrust sier, er at han fremstiller denne pakken som han tilbyr land med faglig råd, bistandsmidler, partnerskap med privat sektor innenfor fornybar energi som noe nytt. Men dette er sånn vi jobber. Dette er jo nettopp vår tilnærming når vi bygger ut fornybar energi i utviklingsland og bidrar til å realisere viktige prosjekter bl.a. i våre partnerland. Det kommer vi til å fortsette med. I tillegg deler jeg representanten Aukrusts utålmodighet med å få bukt med kullprosjekter i utviklingsland. Det må vi absolutt jobbe for å få til.

Men jeg er ikke nødvendigvis sikker på at kondisjonalitet er det beste virkemiddelet, og jeg har oppfattet tidligere at man i denne sal har vært relativt enige om at man ikke skal drive med den typen kondisjonalitet som representanten Aukrust her tar til orde for, og jeg opplever vel at det kanskje er bedre og mer effektive virkemidler, og vi jobber, som jeg også nevnte i replikkvekslingen, med finansieringsinstitusjonene som er avgjørende for å få realisert disse prosjektene for å sørge for at kullprosjekter ikke blir finansiert. Vi har lykkes med det i Den asiatiske infrastrukturinvesteringsbanken. Vi har lykkes med det i Verdensbanken, og vi har også lykkes med det i Den afrikanske utviklingsbanken, og da tenker jeg at vi i grunnen har fått til svært mye.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Forrige kapittel
Neste kapittel