Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:01:24 ] : Senterpartiet har
i lang tid anerkjent folkehøgskolenes plass i utdanningssystemet
i Norge. For mange er det et annerledes år, et år da de endelig
finner seg selv. Spør du folk som har gått på folkehøgskole, sier
de ofte at det var det beste året i deres liv. I lange, travle og
pressede liv blir et slikt år stående som inspirasjon og motivasjon
å bygge videre på. Stadig økende søkning til og interesse for folkehøgskolene
viser også hvor bred oppslutning de har. Faktum er at mange flere
skulle ønske de fikk gå på folkehøgskole, uten at de får det. Faktum er
at mange godt etablerte folkehøgskoler gjerne skulle hatt plass
til flere elever, uten at de får det. Faktum er at mange nye folkehøgskoler
vil etableres, uten at regjeringen har villet finansiere det.
Senest for et
år siden ristet hele stortingsbygget, da Eidsvolls plass var full
av engasjerte nåværende og tidligere lærere og elever som kjempet
imot kutt. I proposisjonen for budsjettåret 2019 fra regjeringen
til Stortinget kan vi lese:
«Folkehøgskolane har ikkje eksamen,
og elevane bur i internat på skolen. Skolane fastset sitt eige verdigrunnlag,
og dei har pedagogisk fridom. Folkehøgskolane har ulike typar kurs
på ei rekke område.
Det er totalt 79 folkehøgskolar
spreidde over heile landet. Talet inkluderer Nordnorsk Pensjonistskole
og Norsk senter for seniorutvikling, som begge er godkjente som
folkehøgskoleliknande tiltak og får tilskott etter folkehøgskolelova.»
Videre leser vi
at det i 2017 var over 8 000 årselever ved kortkurs og langkurs.
For 2019 er det fremmet forslag om to nye folkehøgskoler, og tilskuddet
blir heldigvis opprettholdt og til og med styrket fra årets nivå,
men slik har det ikke alltid vært.
Regjeringen ønsker
for øvrig fortsatt kutt i kortkurs. Vi mener kortkurs har mye å
tilby i et opplæringsperspektiv for framtiden, enten for unge, funksjonshemmede,
eldre eller andre. Å fjerne disse vil få konsekvenser for tusenvis
av kursdeltakere fra mange sårbare grupper. Det vil også snevre
inn folkehøgskolene, mer enn nødvendig, som opplærings- og aktivitetsmotor
i lokalsamfunnene.
Regjeringens bestyrelse
av folkehøgskolene er dessuten innskrenkende. Folkehøgskolens formål
etter sitt eget lovverk er nettopp å fremme allmenndanning og folkeopplysning.
Vi kan spørre oss: Hva er en folkehøgskole? Enkelte folkehøgskoler
vil omtale seg selv som en verdi- og internatbasert helhetlig og
fri læringsarena for faglig, personlig, sosial og demokratisk danning,
der elevene blir aktive samfunnsborgere i en bærekraftig verden.
Erfaring og likeverd er sentralt. Ungdom bruker folkehøgskolene
til å finne sin plass i tilværelsen, til å finne sin orientering
og motivasjon i en sammensatt verden med hensyn til jobb, utdanning
og samfunnsliv.
Vi kan videre
spørre: Hva er folkehøgskolen? Hva lærer ungdommene som går der?
Det er vanskelig å måle kompetansen på en karakterskala, og karakterer hører
ingen plass hjemme i folkehøgskolene, men alle som går der, alle
som jobber der og som kjenner noen som har gått der, kan merke økningen
i ferdigheter. De kan se elevenes utvikling i løpet av året. Når
man snakker med foreldre eller foresatte om hvordan de opplever at
sønnen eller datteren deres har endret og utviklet seg etter et
år på folkehøgskole, er det ingen tvil om at skolene har en enorm
effekt på læring.
Vi må diskutere
folkehøgskolenes funksjon i utdanningssystemet og deres rammer.
Folkehøgskolene må bli flinkere til å kommunisere, slik at folk
som er opptatt av skole og utdanning, skjønner hva det handler om.
Det handler nemlig om skolens kompetanseområder, elevenes utvikling
og det brede samfunnsoppdraget. Folkehøgskolenes bidrag til dette
er viktig.
Vi kan spørre
oss hvilke ferdigheter man konkret utvikler i løpet av et år på
folkehøgskole. Er dette noe samfunnet har nytte av? Åsane Folkehøgskole
og Nordhordland Folkehøgskole har forsøkt å betegne fire kompetanseområder.
De peker på samhandling, kreativitet, emosjonell kompetanse og global
kompetanse. Vi får reflekterte elever som samarbeider, som finner
løsninger og bedre kan forstå andre, seg selv og verden vi lever i
– hvordan de er en del av en helhet. Dette trenger både enkeltmennesket,
lokalsamfunnene og den globale verden.
Senterpartiet
mener vi bør gi flere mulighet til å gå på folkehøgskole. Vi bør
gi folkehøgskolen bedre og mer forutsigbare rammevilkår. I dag er
det et gap mellom studiefinansieringen og det det faktisk koster
for eleven å gå på folkehøgskole og det det koster for skolene å
ha elevene der. Dette gjør at enkelte tar inn flere elever enn det
de egentlig har tilskudd til, og at enkelte elever ikke har råd
til å gå på folkehøgskole. De aller fleste elevene kommer rett fra
videregående og har begrensede muligheter til å tjene penger før
de skal gå på folkehøgskole. De har heller ikke mulighet til å tjene
penger mens de går der, for de har jo opplæring både på kveldene
og i helgene. Senterpartiet ønsker en opptrapping av studiestøtten
også for folkehøgskoleelever. Folkehøgskole bør jo være et tilbud
som alle ungdommer i hele Norge har like muligheter til å søke seg
til.
Folkehøgskolene
er kompetansesentre innenfor et bredt spekter av fag. Folkehøgskolene
har lange tradisjoner. Kursene tiltrekker seg mange ulike mennesker og
er vesentlige for at folkehøgskolene skal kunne oppnå intensjonen
i lovverket om å drive folkeopplysning og allmenndanning i et bredt
perspektiv.
I sum tilbyr folkehøgskolene
kurs både til unge, eldre og ulike grupper i samfunnet, med ulike
utfordringer, og til mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Dette
gjør igjen at skolene på en god og fleksibel måte kan utnytte sin
kapasitet og sine ressurser fullt ut.
I forarbeidet
til folkehøgskoleloven ble følgende formulert:
«Folkehøgskolene bør bidra aktivt
til gjennomføringen av Kompetansereformen ved å utvikle kortkurstilbud
rettet mot lokalsamfunnet, arbeidslivet og grupper som har behov
for fleksibel og tilrettelagt opplæring.»
Regjeringen selv
har også uttrykt et offensivt syn på kunnskap, aktivitet, utvikling
og kompetanse. Jeg kan sitere fra regjeringsplattformen:
«Arbeidslivet endrer seg raskt og
stiller økende krav til kompetanse. Alle har behov for påfyll av kunnskap
underveis i karrieren. Regjeringen vil legge til rette for bedre
kompetanse- og karriereutvikling på ulike arenaer og gjennom hele
livet.
Folkehøyskoler
er en viktig del av mangfoldet i utdanningstilbudet.»
Ut fra regjeringens
egne ord er det grunn til å være ambisiøs og positiv på vegne av
framtiden til folkehøgskolene, men vi må også stille spørsmålet:
Hva mener regjeringen om folkehøgskolenes funksjon i utdanningssystemet,
og vil regjeringen styrke forutsigbarheten for å drifte folkehøgskoler
og for å kunne søke seg til en folkehøgskole? Her må jeg si at det
er en berg-og-dal-banetur fra ett år til et annet.
Statsråd Jan Tore Sanner [11:11:18 ] : La meg først takke for
en god interpellasjon. Det er ingen tvil om at representanten har
et stort hjerte for folkehøyskolene. Jeg skal forsøke å gi uttrykk
for noen av de synspunktene og refleksjonene som regjeringen gjør
seg rundt folkehøyskolenes posisjon.
I over 150 år
har folkehøyskolene vært en viktig del av det norske utdanningssystemet.
Den første skolen i Norge var Sagatun Folkehøyskole på Hamar, som
startet i 1864. Den danske pedagogen og teologen Grundtvig utviklet
tanken om en nordisk høyskole på 1800-tallet. Grundtvig var kritisk
til datidens danningsideal, som bygget på drilling og pugg. Grundtvig
mente at læring ikke først og fremst skulle bestå av pugging og
terping, av teorier som hadde lite med elevenes hverdag å gjøre. Isteden
skulle læring utvikles gjennom det levende ord, i samtale mellom
elev og lærer og i forelesninger der elevenes hverdagsliv sto i
fokus. Han så for seg en skole som vektla økt sosial bevissthet
mellom individ og samfunn, og hvor hele mennesket var i fokus.
Folkehøyskolene
ble på mange måter etablert som en motvekt mot de offentlige skolene,
som drev med pugg og hadde et læringsinnhold som var fjernt for mange.
Disse motsetningene er heldigvis blitt mindre i dag, både fordi
vi har en skole som har et annet perspektiv på læring enn for 150
år siden, og fordi folkehøyskolene i dag er mer integrert i det
norske utdanningssystemet.
I den sammenheng
har jeg lyst til å nevne at med den store fornyelsen av fagene i
skolen som vi nå er i gang med, skal viktige temaer som demokrati
og medborgerskap, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring
bli mer synlig i skolen. Disse temaene representerer kunnskap og
verdier som skal hjelpe oss til å lære, leve og arbeide sammen i
en kompleks verden nå og i fremtiden – ikke så langt unna det folkehøyskolene
står for.
Vi må ha et skolesystem
som forbereder elevene på å møte og forme fremtiden, og vi trenger
et variert, romslig og inkluderende utdanningssystem. I dette systemet
har folkehøyskolene en naturlig plass som et supplement og alternativ.
For mange elever
er året på folkehøyskolen den første gangen de bor hjemmefra. Elevene
møter ungdom fra hele landet – og andre land. De får nye perspektiver, tar
nye fag og møter nye læringsmetoder. For mange blir dette et modningsår,
et livsforberedende år. Elevenes selvutvikling er målet.
Folkehøyskolene
er ikke en del av noe formelt utdanningsløp, og skolene er ubundet
av pensum og formelle læringsmål. De er også eksamensfrie. Folkehøyskolene
er en arena hvor ungdom kan prøve ut sine interesser og i samarbeid
med lærerne kanskje finne ut hvor veien skal gå videre i livet.
Pilotprosjektet
Mentorordningen i folkehøgskolen er et eksempel på nettopp dette.
I denne ordningen følges elevene opp av en mentor, og målet er å
øke motivasjonen for å fullføre videregående opplæring. De som har
deltatt på dette, er fornøyde, og jeg håper at folkehøyskolene fortsatt
kan være et godt tilbud for elever som trenger en pause i videregående
opplæring.
Regjeringen er
opptatt av både å sikre folkehøyskolenes forutsigbarhet og mulighetene
for å videreutvikle skoleslaget. I 2013 var bevilgningen til folkehøyskolene 712 mill. kr.
I budsjettforslaget for 2019 er bevilgningen på 885 mill. kr. Det
vil si en nominell økning på 173 mill. kr. Siden 2013 er det hittil
godkjent tre folkehøyskoler. I perioden fra 1991 til 2013 ble det
kun godkjent én ny folkehøyskole. Dette viser at regjeringen satser
på folkehøyskolene.
I behandlingen
av statsbudsjettet for 2018 kom følgende anmodningsvedtak:
«Stortinget ber regjeringen gå i
dialog med folkehøyskolene med sikte på å finne en modell for å fase
ut tilskudd til kortkurs der grunnbevilgningen i så fall økes tilsvarende.»
Regjeringen er
i dialog med Folkehøgskolerådet for å finne en god fremtidig modell
for å dreie tilskuddet vekk fra kortkurs og over til langkursene,
slik at flere unge får mulighet til å ta et år på folkehøyskole.
Av den totale
grunnbevilgningen til folkehøyskolene på 848 mill. kr utgjør tilskuddet
til kortkursene nesten 5 pst., altså om lag 40 mill. kr. Det varierer
stort mellom skoler hvor stor andel kortkursene utgjør av den totale
virksomheten. Typisk kortkurs er kurs innen sang/kor, dans, håndarbeid,
kulturreiser og ulike typer idrett. Kursene er gjennomgående fjernt
fra folkehøyskolenes formål og samfunnsoppdrag. Om lag halvparten
av deltagerne på kortkurs er over 50 år.
Folkehøyskolenes
muligheter til å videreutvikle seg til det beste for elevene vil
styrkes om tilskuddet til kortkursene fases ut og grunnbevilgningen
økes tilsvarende. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med nærmere
forslag om hvordan dette kan gjøres.
Faglig frihet
er en grunnverdi for folkehøyskolene, og skolene har frihet til
selv å utforme sitt innhold. Dette betyr at det i stor grad er opp
til skolene selv å ta initiativ til å videreutvikle seg.
Folkehøyskolene
tilbyr i dag et bredt utvalg av fag- og kursmuligheter, og de siste
årene har mange søkt seg til folkehøyskolenes langkurs. Ved landets
folkehøyskoler er det over 300 forskjellige fag, og elever kan lære
om alt fra film og animasjon til motor, dans, teater, gårdsdrift,
idrett og friluftsliv.
Jeg har inntrykk
av at de fleste folkehøyskolene tilpasser kursporteføljen til etterspørselen
blant unge søkere. Dette tyder på at folkehøyskolene evner å videreutvikle
seg, og at de tilpasser seg de unges behov og ønsker.
Jeg vil også minne
om at folkehøyskoleloven fra 1. august i år åpner for at det kan
godkjennes en folkehøyskole på Svalbard. Det er kommet inn en søknad
fra Svalbard folkehøgskole, og regjeringen har i budsjettforslaget
for neste år avsatt midler til godkjenning av skolen med oppstart
fra 2019. Det blir et svært viktig tilskudd til folkehøyskolene
og vil kunne bety mye for utviklingen av både Svalbard-samfunnet
og også det de elevene på et senere tidspunkt kan bidra med inn
i det norske samfunnet.
Jeg mener at folkehøyskolene
har en viktig rolle i dag og i fremtiden. Folkehøyskolene kan bidra
positivt i møte med flere av de utfordringene vi står overfor. Skoleslaget
står for noe helt eget og nærmer seg elevene på en litt annen måte
enn resten av utdanningssystemet. Elevenes selvutvikling står sentralt
for folkehøyskolene. Skolene har en viktig plass gjennom sin sosialpedagogiske
tradisjon og evne til å motivere unge mennesker og skape lyst til
videre læring.
Regjeringen er
opptatt av å bevare forutsigbare rammer for folkehøyskolene. Jeg
mener at skolene har de rammene og den forutsigbarheten som må til
for at de skal kunne ha et tilbud som holder høy kvalitet, og mulighet
til å videreutvikle seg innenfor sitt brede mandat og samfunnsoppdrag.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:19:37 ] : Jeg takker for
statsrådens svar.
Mange unge mennesker
har – og vil forhåpentligvis fortsette å ha – stor glede av å gå
på folkehøgskole, og det er bra at regjeringen gir tilsagn til flere
nye folkehøgskoler. De er nemlig en viktig del av det norske utdanningssystemet
også med sitt bidrag til livslang læring. Det er flott at kunnskapsministeren
er opptatt av utdanning og unge mennesker også innenfor et bredt
felt av praktiske og estetiske fag.
Kortkursene mener
Senterpartiet også er et viktig tilbud og verdifullt for dem som
deltar. Da må jeg være litt undrende til den varslede kompetansereformen som
regjeringen har i gjære, der nettopp behovet for kortere kurs og
påfyll også for dem over 50 år er viktig. Da må jo nettopp livslang
læring og folkehøgskoler og kortkurs kunne være et element inn i
det. Og da må vi anerkjenne folkehøgskolenes plass i utdanningssystemet.
I fjor ble det
foreslått at støtten til skolene skulle bli kuttet. Da ville både
skolene og elevene og tilbudet bli berørt. Det ville ført til færre
elever. Færre elever risikerer man også ved kutt i studiestøtte.
Det må vi være bevisste på når forslaget til statsbudsjett blir
lagt fram.
Jeg vil også vise
til en framtredende Høyre-politiker ved navn Kåre Willoch, som har
et barnebarn som selv har gått på Valdres Folkehøgskole. Jeg kan
sitere ham på følgende:
«Vi har fått en grundig bekreftelse
på det vi visste: for en fremragende, gledesskapende og oppløftende
institusjon folkehøgskolen er».
Dette sa Kåre
Willoch i sin tale på avslutningsfesten ved Valdres Folkehøgskole.
Det er slike eksempler
og erfaringer vi må få flere av, og det er slike eksempler og erfaringer
vi ikke må begrense til et mindretall av den norske befolkning.
Kunnskapsministeren
har selv tatt til orde for livslang læring og verdien av økt kompetanse
i befolkningen. Også her er folkehøgskolene en vekker. De har hjemmel
i lov og følger forskrifter for hvordan skoletilbudet og kursene
skal bli gjennomført. Og da må jeg spørre: Mener Høyre og regjeringen
at nytten folkehøgskolene tjener, skulle vært bedre dokumentert
eller annerledes regulert? Kan vi forvente oss økte tilskudd til folkehøgskoler
i tiden framover? Og mentorordningen, som statsråden skryter av,
har fått avslag fra Kunnskapsdepartementet på søknad om midler i
inneværende år. Vil det bli gjort om på dette?
Senterpartiet
oppfatter verdien av skolene og vil kjempe mot kutt fra regjeringen.
Statsråd Jan Tore Sanner [11:23:01 ] : Det var flere problemstillinger
representanten tok opp.
La meg først si
at jeg har fulgt folkehøyskolene helt fra den tiden jeg satt i utdanningskomiteen,
på 1990-tallet, frem til min egen datter gikk på folkehøyskole for noen
år siden, og til at jeg nå sitter med ansvaret for dette feltet.
Jeg vil gi stor
anerkjennelse til folkehøyskolenes evne til å utvikle seg og tilpasse
seg både de samfunnsutfordringene vi har, og de mulighetene som
elevene selv søker. Det er ingen tvil om at mange elever både har
behov for og nytte av å ha en fot i bakken etter 13 års obligatorisk
skole. Muligheten til å gjøre noe helt annet kan både bidra til
mer modning og også til å utvikle og utvide perspektiver, som gjør
at valgene man tar for videre studier, kan bli både tryggere og
bedre. Jeg mener at det er viktig at folkehøyskolene har den friheten
nettopp til å kunne utvikle seg i tråd med tidsånden, samtidig som man
selvsagt tar vare på de tradisjonene man har. Derfor ser jeg ikke
noe behov for at folkehøyskolene skal ha ny regulering. Tvert imot
mener jeg det er viktig at folkehøyskolene har en frihet til å kunne
tilpasse seg den tiden vi lever i.
Når det gjelder
mentorordningen, er det riktig som representanten sier, at de har
fått avslag på søknaden. Samtidig er det også slik at Folkehøgskolerådet
har midler som gjør at Folkehøgskolerådet selv kan prioritere denne
viktige ordningen. Når vi har avslått søknaden, skyldes det at midlene
er brukt opp. Vi har, som jeg har vist til, bidratt til at det har
kommet flere folkehøyskoler, og at flere elever da har muligheten
til å velge dette skoleslaget.
Så har vi, som
jeg viste til i mitt innlegg, en dialog med Folkehøgskolerådet om
kortkursordningen. Vi mener at det er viktigere at vi prioriterer
langkursene. Det er slik at vi i årene som kommer, med trangere
budsjetter, vil stå overfor noen tøffere prioriteringsdiskusjoner, og
da mener vi at det er bedre å prioritere langkursene for ungdom
enn å prioritere kortkurs, som har et mye bredere nedslagsfelt,
og hvor over halvparten er over 50 år.
Nina Sandberg (A) [11:25:59 ] : Vi må lære gjennom hele livet,
på flere måter, også utenfor det formelle utdanningssystemet. Interpellanten
spør:
«Hva mener regjeringen er folkehøgskolenes funksjon
i utdanningssystemet, og vil regjeringen styrke skolenes forutsigbarhet
og mulighetene for å videreutvikle skoleslaget?»
Folkehøyskole
er et alternativ som er uten karakterer og eksamener, men som kan
gi lærelyst og ny motivasjon. Ikke minst kan det gi ungdommene våre
ekstra tid til å tenke over hva de vil bruke resten av livet til,
og hvordan de skal komme seg dit. Og ikke minst viktig: Det kan
gi et verdifullt pusterom fra et karakterpress som gjør seg mer
og mer gjeldende andre steder i utdanningsløpet.
Aldri har det
vært mer populært å gå på folkehøyskole. Det er 79 skoler over hele
landet. I fjor høst startet over 7 700 elever på en folkehøyskole.
Det var ny rekord for tredje året på rad. Samtidig vet vi at én
av fire ikke fullfører videregående innen fem år. Vi vet også at
frafallet i høyere utdanning er omtrent like stort.
Arbeiderpartiet
mener at vi trenger det tilbudet folkehøyskolene tilbyr, også fordi
det kan bidra til mindre frafall i høyere utdanning, og det kan
gi demotiverte elever den ballasten og troen på seg selv som skal
til for å fullføre videregående opplæring.
Så kan vi nevne
at i 2016 var 130 flyktninger elever på folkehøyskolene, for folkehøyskolene
stiller opp når det trengs. De tar samfunnsansvar, de får tillit
– i hvert fall fra opposisjonen.
Så vet vi at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen
for tredje gang på fire år har foreslått kutt til folkehøyskolene.
I 2014 og 2015 fikk de andre partiene på Stortinget rettet det opp.
Sist stoppet vi kuttet i budsjettet for 2018, og nå mener vi at
det snart må være nok. De som vil kutte i tilskuddet til dette skoletilbudet,
viser manglende innsikt i hva folkehøyskolene er, og hvorfor de
er viktige. Vi finner typisk nok, som representanten Knutsdatter Strand
var inne på, ingen satsing på bred kompetanse, verken i budsjettforslaget
eller i regjeringens ideer om kompetansereform. Det demonstreres
med all tydelighet gjentatte kutt til folkehøyskolene. Det er bare
ikke bra nok.
Heller enn å kutte
til folkehøyskolene, kutte i rentefritak fra tidligere utdanning
og kutte i stipendandelen for studenter som ikke fullfører en grad,
men av ulike grunner enten bytter studium eller dropper ut, vil
Arbeiderpartiet satse på folkehøyskolene, studiesentrene, voksenopplæringen
og den uformelle utdanningen, bedre oppfølging av studentene, karriereveiledning
– ja, rett og slett lik mulighet til utdanning og kompetanse for
alle, ikke bare for dem med rike foreldre eller som har alt på stell
ellers i livet.
Vi har vært rundt
og møtt flere folkehøyskoler det siste året – Rønningen Folkehøgskole
her i Oslo, men også i Orkdal og den som skal komme på Svalbard.
Da traff vi glade, engasjerte elever som fikk tid til å fordype seg
i sine interesser, få venner og utvikle seg faglig og sosialt. Jeg
er særlig imponert over spennet i fag og tilbud på folkehøyskolene,
og jeg har også merket meg den måten elevene lærer på sammen med
andre elever og sammen med lærerne. Resten av utdanningssystemet tror
jeg har mye å lære av måten folkehøyskolene legger opp undervisningen
på, og hvordan de jobber med å skape en skole der alle kan lykkes.
Stortinget trenger
å gjøre et politisk arbeid om folkehøyskolene. Folkehøgskolerådet
har tatt initiativ til en regelgjennomgang for å lande en framtidsrettet
modell for finansiering av kortkurs. Det støtter vi i Arbeiderpartiet.
Vi mener at man må snakke med folkehøyskolene, ikke bare snakke
om dem. Vi ønsker også en sak om støtte- og finansieringsordningene
i folkehøyskolene som bidrar til at folkehøyskolen kan være et reelt
tilbud for alle. Dette bør ikke bare diskuteres i budsjettsammenheng,
men på et prinsipielt og gjennomtenkt nivå.
Så vil jeg avslutte
med å takke representanten Knutsdatter Strand for at hun reiser
spørsmålet i dag. Det er godt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet
har en felles ambisjon for folkehøyskolene.
Turid Kristensen (H) [11:30:38 ] : Folkehøyskolene er en viktig
del av det norske utdanningssystemet. Jeg kan berolige representanten
Nina Sandberg med at det er flere partier enn Arbeiderpartiet og
Senterpartiet som har store ambisjoner for folkehøyskolene og ser verdien
i disse.
Mange ungdommer
og voksne har stor glede av å tilbringe et år på folkehøyskole.
Som statsråd Sanner var inne på, er et år på folkehøyskole for mange
unge det første møtet med voksenlivet. Mange flytter hjemmefra for
første gang og skal etablere seg på egen hånd og stå på egne ben
– i ukjente omgivelser, med ukjente mennesker.
Alle kjenner vel
noen som har gått på en folkehøyskole, og som kan fortelle om gode
opplevelser, læring og minner for livet. Jeg kjenner mange, og i
ettertid skulle jeg nesten ønske at jeg selv hadde valgt et år på
folkehøyskole. Jeg valgte i stedet å tilbringe et år mellom videregående
og studier i Danmark for å drive med det jeg likte aller best på
den tiden, nemlig sprangridning. Og slik er det for mange. Dette
er en mulighet til å bruke tid på det man liker og er opptatt av,
eller å prøve noe helt nytt. Også for meg var dette første gang
jeg skulle stå på egne ben, også for meg var dette et år hvor jeg
kunne tenke meg om når det gjaldt veien videre, og «finne meg sjæl».
Jeg har aldri angret på det, og angre gjør heller ingen av alle
dem jeg kjenner som har gått på folkehøyskole. Et år som dette er
viktig, godt og nyttig for veldig mange, for det er ikke alle som
er klare til å starte på videre studier eller til å gå ut i arbeidslivet
etter fullført videregående opplæring. For mange er derfor folkehøyskolen et
godt og spennende alternativt tilbud om å gjøre noe litt annerledes.
Folkehøyskolen
er et sted der ungdom møtes på tvers av fylkesgrenser, kultur og
religion, med felles interesse for friluftsliv, musikk, teater,
film, gaming, idrett eller gamle håndverksteknikker, for å nevne
noe. Folkehøyskolene er en institusjon i samfunnet, og de er kulturbærere.
Året på folkehøyskole
glemmes som nevnt aldri. Det er et fellesskap de som har vært der,
tar med seg videre i livet. Nettopp derfor bruker regjeringen hele 848 mill. kr
på folkehøyskoler i 2018. Til sammenligning ble det brukt rundt
700 mill. kr i 2013. En økning på 100 mill. kr betyr at vi har kunnet
utvide tilbudet betraktelig de siste årene. I representanten Marit
Knutsdatter Strands innlegg i dag kunne det nesten høres ut som
om det legges opp til å svekke folkehøyskolene og elevenes muligheter
til å gå der. Jeg opplever dette som en litt underlig virkelighetsbeskrivelse,
all den tid satsingen på folkehøyskolene har vært og er som den
er. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i representanten Strands beskrivelse
av en berg-og-dal-banetilværelse for folkehøyskolene. Jeg antar
at representanten Strand hadde i tankene endringen som flere har
vært inne på i støtten til de såkalte kortkursene, kurs hvor over
halvparten av deltakerne tilhører en av de mest kjøpesterke gruppene i
samfunnet vårt, mennesker over 50 år. Det er faktisk et spørsmål
om hva det offentlige skal betale for, og dette mener jeg er en
av de tingene som ikke bør prioriteres høyest. Derfor mener jeg
at det er riktig med en justering, og det er også noe jeg mener
vil styrke folkehøyskolene og tilbudene til de mange som også i
framtiden skal få gleden av å tilbringe tid der.
Jeg kjenner meg
heller ikke igjen i representanten Nina Sandbergs undring over om
høyresiden forstår kvaliteten, hensikten eller meningen bak folkehøyskolene.
Det er jeg helt overbevist om at representanten Sandberg godt vet
at også høyresiden gjør, og det viser vi faktisk i praktisk politikk.
Denne regjeringen er opptatt av å sikre folkehøyskolenes forutsigbarhet
og mulighetene for å videreutvikle seg, og jeg vil være med og jobbe for
at mange flere ungdommer nettopp kan få oppleve og ta med seg erfaringene
som en folkehøyskole gir.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:35:02 ] : De som har gått
på folkehøgskole, omtaler det, som foregående taler sa, som et av
sitt livs beste år. Med danning og folkeopplysning som formål er
det ingen tvil om at folkehøgskolene har en viktig plass i utdanningssystemet. Statsråden
viser til egne erfaringer med folkehøgskolene, og det er godt å
høre, for her er det faktisk sånn at man omtrent må ha vært på en
folkehøgskole før man vet hva det handler om.
Statsråden peker
ikke på nye reguleringer som løsningen. Han peker på at de tar samfunnsansvar.
Men anerkjenner dagens reguleringer potensialet som ligger i folkehøgskolene?
Folkehøgskolerådets rammer er visstnok vide og gode, men det ville
det være interessant å se om Folkehøgskolerådet kjenner seg igjen
i. I tøffe prioriteringer kommer de også til å måtte redusere andre
initiativ, og når vi nå setter kortkursene opp mot langkursene og
sier at kortkursene dessverre må gå, er jeg spent på om man tar
inn over seg konsekvensene dette får, og det folkehøgskolene varsler
at dette vil føre til.
Om vi i løpet
av det neste året kommer til å se en kompetansereform som etablerer
nye kortkurs, nye læringsarenaer, nye institusjoner som skal ivareta
også de over 50 år som ikke nødvendigvis er kjøpesterke eller har
den kompetansen de trenger for å møte endringene i arbeidslivet,
vil det være forferdelig trist dersom vi har latt det gå ut over
kortkursene vi allerede i dag har ved folkehøgskolene, og som allerede
i dag er lettbeinte og møter endringene i samfunnet.
Vi må spørre oss:
Hva er framtidspotensialet? For det er nettopp det denne interpellasjonen
handler om. Hvilken funksjon har folkehøgskolene i utdanningssystemet?
Vi kan allerede nå se at folkehøgskolene har lansert to store prosjekter:
psykisk helse og livsmestring. Er det noe vi må anerkjenne i dag,
er det nettopp at grunnskolen ikke dyrker fram motiverte og glade
elever i stor nok grad. Stadig flere opplever ensomhet, også i stadig yngre
alder. Grunnskolen og videregående har kanskje noe å lære av folkehøgskolene,
og vi må kanskje også anerkjenne at folkehøgskolene burde få en
større plass i utdanningssystemet i Norge.
Hvem vet hva framtiden
bringer? Dette har vært en interessant diskusjon, og det har ikke
stått på lovord om folkehøgskolene. Det må vi ta som et godt tegn.
Jan Tore Sanner (H) [11:38:18 ] : Jeg vil også takke for en
god debatt. Det ligger mye anerkjennelse i de lovordene som er gitt
fra ulike representanter i denne interpellasjonsrunden.
Jeg mener det
er viktig at vi også løfter frem og diskuterer folkehøyskolene.
Når jeg i et tidligere svar sa at det ikke er behov for ny regulering,
handler ikke det om at jeg ikke er åpen for å se på rammeverket.
Vi skal alltid være åpne for å se på rammebetingelsene, både for
skoler og andre virksomheter. Mitt poeng er at jeg ikke ser behov
for at vi skal innsnevre folkehøyskolenes rammevilkår, og at de
skal reguleres mer inn i det ordinære utdanningssystemet. Jeg mener
det er viktig at folkehøyskolene har en fri posisjon og kan være
både et supplement og et alternativ. Jeg mener også det er viktig
at vi ser på kortkursene, først og fremst ut fra en prioriteringsdiskusjon,
slik at vi kan gi et større rom for hovedsatsingen til folkehøyskolene,
som er langkurs for ungdom.
Så er det riktig,
som representanten peker på, at vi også er inne i en kompetansereform.
Kompetansereformen handler om å sørge for at de som er i arbeid,
har den kompetansen de trenger for å kunne ta nye oppgaver og opprettholde
sin tilknytning til arbeidslivet. Folkehøyskolene har selvfølgelig
en mulighet til også å spille inn i den diskusjonen, selv om jeg
vil tro at det primært er fagskolene, yrkesfaglig studieretning,
universitets- og høyskolesektoren og også privat sektor som vil ha
en viktig rolle i kompetansereformen. Men folkehøyskolene kan selvfølgelig
ha sin egen diskusjon og se hva de kan bidra med inn i reformen
Lære hele livet.
Så helt til slutt
til Nina Sandberg, som mener at folkehøyskolene er nedprioritert
under den borgerlige regjeringen. Selvsagt er det slik at alle budsjettposter
må tåle et kritisk blikk i en budsjettprosess, men når vi nå ser
på tallene og resultatene av samarbeidet mellom Kristelig Folkeparti,
Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre, ser vi at i perioden 2013–2018
er bevilgningene økt med nominelt 173 mill. kr. Det har kommet tre
nye folkehøyskoler, mens det i perioden 1991–2013 kun kom én ny
folkehøyskole. Jeg mener at disse tallene taler for seg.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 2 er då avslutta.