Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [18:36:50] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi har hatt en sak til behandling i komiteen: Endringer i abortloven – fosterreduksjon. Dette er en sak som regjeringen har hatt ute på høring, og komiteen valgte også å ha åpen høring i saken.

En samlet komité viser til at det gjøres i underkant av 15 000 aborter eller svangerskapsavbrudd i Norge hvert året, og at tallet har vært dalende. De fleste svangerskapsavbrudd skjer tidlig i svangerskapet, og så mye som 90 pst. er gjennomført innen utgangen av niende svangerskapsuke.

En samlet komité viser videre til at det er svært få som ønsker fosterreduksjon av ikke-medisinske årsaker, og ifølge Nasjonal behandlingstjeneste ble det i perioden 2016–2018 utført 14 reduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom hos fosteret.

Det er ikke en samlet komité som står sammen om resten av innstillingen, så jeg går nå over til mitt innlegg.

Fosterreduksjon var ingen aktuell problemstilling da abortloven ble til. Med det nye forslaget blir fosterreduksjon regulert på en eksplisitt og logisk måte. Det er på høy tid, det synes også fagmiljøet som utfører alle fosterreduksjoner i Norge, og som tok initiativ til lovendringen, nemlig Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital.

Regjeringen har foreslått en lovendring som gjør at alle fosterreduksjoner, i likhet med andre aborter etter 12. svangerskapsuke, nå skal nemndbehandles. Dette innebærer ingen endring av noe grunnprinsipp i abortloven, snarere er det en nødvendig opprydning, som også fagmiljøene har ønsket en avklaring på.

I debatten har det vært strid om det medisinske faktagrunnlaget. Den amerikanske eksperten Mark Evans har stått for mye forskning på fosterreduksjon, og noen av kritikerne av regjeringens forslag har lagt hans tallmateriale til grunn, men her er det viktig å ha med seg at Evans praktiserer ganske annerledes enn de norske kollegaene. De norske legene mener at det er viktige medisinske grunner til at inngrepet bør skje etter 12. uke, altså etter grensen for selvbestemt abort. Videre finnes det annen forskning, bl.a. fra Nederland, med helt andre tall, bl.a. med høyere anslag for risiko. Det norske fagmiljøet mener at den er vel så representativ for den praksisen de selv driver, som Evans’ tall er.

Det er særlig tre viktige argumenter for at fosterreduksjon bør nemndbehandles. For det første: Fosterreduksjon utføres etter grensen for selvbestemt abort. Dette alene er et tilstrekkelig argument for den nye regelen.

For det andre: Beslutningen om fosterreduksjon er spesiell ved at den ikke bare berører den gravide og fosteret som aborteres. Det eller de gjenværende fostrene utsettes for risiko ved inngrepet – hvor stor risiko er det altså faglig uenighet om, men vi forholder oss til fagmiljøene ved St. Olavs hospital, som er de som utfører fosterreduksjoner i Norge i dag, og til deres anslag når det gjelder risiko. Dette gjør fosterreduksjon til noe annet enn en vanlig selvbestemt abort.

For det tredje: Fosterreduksjon er et høyspesialisert teknisk krevende inngrep der medisinsk fagkunnskap er viktig for vurdering for hvert tilfelle. En avveining av risiko mot mulige gevinster i lys av den gravides situasjon er nødvendig og krever dialog med faglig ekspertise.

Legg merke til at selvbestemt abort har en unik status i helselovgivningen. Det er det eneste helsetilbudet pasienten har en uinnskrenket rett til, og kan be om uten at helsepersonell kan overprøve beslutningen av faglige grunner. Fosterreduksjon, som er et så faglig komplisert spørsmål, bør ikke havne i samme kategori. Nemndbehandlingen er en måte å sikre at alle relevante medisinske og menneskelige momenter kommer fram før beslutningen tas.

Fosterreduksjon handler om mer enn kvinnens valg, en abortnemnd er en støtte i dette vanskelige valget. Mange av oss er enige om at fosterreduksjon reiser store etiske spørsmål. Jeg er derfor opptatt av at etisk refleksjon ikke gjøres i et vakuum, men i dialog med andre. Jeg er opptatt av at kvinnens integritet og psykiske helse skal ivaretas hele veien. Jeg er opptatt av hvordan kvinnen blir ivaretatt gjennom prosessen, og sammen med flertallet i komiteen mener vi at kvinnens rettssikkerhet skal ivaretas. Kvinnen skal erfare likebehandling, hennes integritet skal ikke krenkes, hennes helsemessige og sosiale situasjon skal tillegges vekt, og den abortsøkende kvinnen skal få en trygg behandling i nemnd.

Så vil jeg komme tilbake i et senere innlegg.

Ingvild Kjerkol (A) [18:42:05]: I dag vil mest sannsynlig et flertall i denne salen stemme for en innskrenking av kvinners selvbestemmelse i abortloven. Et flertall støtter å gjøre Kjell Ingolf Ropstads ord om at klarer du én, så klarer du to, om til lovtekst. Konsekvensen blir et tilbakeskritt for norske kvinners selvbestemmelse i det vanskelige og dypt personlige valget om hvor mange barn man greier å bære fram. Ikke nok med det: Flertallet er freidig nok til å påstå at dette ikke er en innstramming, men her møter de seg selv i døra. Fra denne talerstol den 19. januar 2017 uttalte helseminister Bent Høie at «det var Stortinget i 1975 som vedtok en lov som åpnet opp for fosterreduksjon i Norge».

Høie slo fast at retten til selvbestemt abort innebærer at kvinnen innen 12. uke har rett til å bestemme hvor mange foster hun vil bære fram. I denne saken bør regjeringspartiene lytte til Bent Høie fra 2017, ikke 2019-utgaven, for i dag strammer flertallet inn loven. En håndfull kvinner blir gjort til symbol i konservative krefters kamp – en historisk seier, sa Ropstad. De antatt liberale partiene, Venstre og Fremskrittspartiet, stemmer med. Fremskrittspartiets helsepolitiske talsperson har uttalt:

«Frp fristiller alltid sine representanter i spørsmål tilsluttet abort og bioteknologi. Og jeg har ikke gitt noen frikort til å forhandle vekk min stemme.»

En annen representant fra samme parti sa at den eneste endringen av abortloven han kunne stemme for, var en endring i liberal retning. I dag stemmer begge to for at kvinners selvbestemmelse skal innskrenkes.

Men alle kvinner med flerlingsvangerskap – ikke bare tvillingsvangerskap – må nå forholde seg til ny abortlov. Flerlingsvangerskap er risikosvangerskap – jo flere foster, jo større risiko for komplikasjoner, spontant svangerskapsavbrudd, for tidlig fødsel, prematuritet, helsetap og skade for mor og foster. Hvordan kvinnen møter en sånn risiko, er et forhold mellom kvinnen selv og hennes behandlende lege, mener vi i Arbeiderpartiet – en risiko som regjeringen selv anerkjenner er betydelig. Den endelige vurderingen av denne risikoen må ligge hos kvinnen, ikke hos leger i en nemnd.

Flertallet snakker om etikk, men hvor er etikken i å ta beslutningsmyndighet, autonomi, fra kvinnen i en allerede vanskelig situasjon?

I denne debatten forsøker flertallet å dekke over en politisk hestehandel med såkalt faglige argumenter, men de er avslørt. Argumentene holder ikke vann. Det bekreftes av høringsrunden til forslaget, der et overveldende flertall av høringsinstansene gikk imot lovendringen – tunge faginstanser, som Norsk gynekologisk forening, Legeforeningen, Den norske jordmorforening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk, Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssjukehus og Statens helsetilsyn har levert gode og grundige høringsuttalelser trass i den hastige lovprosessen. Hastverket kan man kanskje forstå, likestillingsminister og partileder for regjeringspartiet Venstre har allerede varslet omkamp. Det er visst bare en pause for kvinners selvbestemmelse.

Arbeiderpartiet vil ikke ha noen lovendring, enten det er snakk om pause eller ikke. Erna Solberg forhandlet om abortloven for å oppnå flertallsregjering. Hun fikk sin regjering, og norske kvinner får en innstramming.

Arbeiderpartiet stemmer i dag imot hele lovendringen, og vi står ikke bak innstillingen fra komiteen.

Torill Eidsheim (H) [18:47:17]: Sjølvbestemt abort står og skal stå sterkt i Noreg. Kvinna sjølv kjenner sin eigen situasjon best og er opplagt nærmast til å ta vurderinga knytt til abort.

Då abortlova blei vedteken på 1970-tallet, var ikkje fosterreduksjon ei problemstilling. Ny teknologi har gitt moglegheit for å fjerne eitt eller fleire foster ved fleirlingar og fortsetje svangerskapet med det andre fosteret eller dei andre fostera. Dette reiser nye, vanskelege etiske spørsmål.

Når temaet er seinabort, skal vi akte oss vel for at ikkje argumentasjonen blir drege ut til det ekstreme – i begge retningar. Reduksjon i talet på foster er ei altfor viktig sak for å kunne tillate seg ei karikering av kjernen i debatten.

Den norske abortlova står sterkt, og ho er eit kompromiss som balanserer kvinna sin rett til eiga avgjerd og fosteret sitt rettsvern – vanskeleg, men riktig. Fosteret sine rettar aukar etter kvart som levedyktigheita utanfor livmora aukar.

Tala tyder på at kvinner og helsevesenet nyttar seg forstandig av lova. 96 pst. av alle abortar skjer før uke 12. Lite tyder på at dei få seinabortane ikkje er godt grunngjevne. Eg har stor tru på at norske kvinner tek kloke val, og at avgjerder om seinabort blir tekne med utgangspunkt i eigen og familien sin situasjon, sysken sine behov og i grundige vurderingar av kva for liv ein ser føre seg for dette nye mennesket. Kvinna si avgjerd om abort vil og skal vere basert på eit grunnlag få andre skal ha krav på å kjenne.

Vi skal vere varsame med å endre dei rettane kvinnene før oss har kjempa ein lang kamp for å oppnå. Ulike sider ved abort er vanskelege å diskutere. Eg synest saka fortener ein kunnskapsbasert og ikkje ein misvisande debatt.

Abortlova av i dag seier ikkje noko om fosterreduksjon. Abortlova av i morgon kjem til å gjere det. Endringane vi vedtek i dag, vil likestille reduksjon av talet på foster i eit svangerskap med behandlinga av andre seinabortar, og desse inngrepa må som oftast takast mellom veke 12 og18. Alle søknadar om abort etter uke 12 blir i dag behandla av ei nemnd, i medhald av lova frå 1975.

Teknologisk utvikling vil fortsetje, og nye problemstillingar og spørsmål dukkar opp, også her. Vi har fått stadig meir informasjon om eigenskapane til fosteret tidleg i svangerskapet. Det opnar for nye løysingar, men skapar også nokre nye dilemma, og desse er vi nøydde til å handtere på ein god måte.

Kjersti Toppe (Sp) [18:51:20]: Retten til sjølvbestemt abort står sterkt i Noreg. Abortlova er ikkje ei kva som helst slags lov, men ei lov av stor reell og symbolsk verdi for kvinner sine rettar og reproduktive helse. Difor vil eg innleiingsvis understreka at sjølv om Senterpartiet er einig med regjeringa i sak, tar vi sterkt avstand frå prosessen som har vore bak dette lovforslaget, der ei lov av så stor verdi vert endra på bakgrunn av ei partipolitisk forhandling og eit spel om regjeringsmakt.

Regjeringa foreslår å presisera i lova at alle oppmodingar om fosterreduksjon skal behandlast i nemnd. Fosterreduksjon er ei komplisert sak, som handlar om både juridiske, medisinske og etiske perspektiv. Desse perspektiva bør ein ha respekt for, uavhengig av kva standpunkt ein tar.

Det er fleire argument for at eg støttar forslaget om regulering av fosterreduksjon i lov. Dei etiske vurderingane er ulike ved svangerskapsavbrot elles. Medisinsk sett kan heller ikkje inngrepet samanliknast med abort i eit einskilt svangerskap. Fosterreduksjon er ikkje eit svangerskapsavbrot, men eit inngrep i ein graviditet som skal fortsetja. Fosterreduksjon var ikkje ei aktuell mogelegheit i Noreg den gongen lova om svangerskapsavbrot vart laga, og ikkje minst er fosterreduksjon eit komplisert inngrep med risiko òg for attverande foster. Ulike tal vert oppgitte for risiko for komplikasjonar, men i Noreg reknar ein med at 5–10 pst. får tap av attverande foster ved reduksjon i tvillingsvangerskap. Dette meiner eg gjer fosterreduksjon til eit særleg etisk krevjande inngrep. At ingen av fosterreduksjonane i Noreg skjer før etter veke tolv av medisinsk-tekniske årsakar, er òg eit argument for lovforslaget.

I abortforskriften § 3 står det i dag:

«Når svangerskapsavbruddet kan utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke, tar kvinnen selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd.

Kan avbruddet ikke utføres før etter utgangen av 12. svangerskapsuke, treffes vedtak om avbrudd av en nemnd, i samråd med kvinnen. (…)»

Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin meiner fosterreduksjon bør behandlast på same måte som andre svangerskapsavbrot etter veke tolv, altså i nemnd, og det er eg samd med dei i. Ifølgje fagmiljøet som utfører fosterreduksjon, vil lovendringane òg gjera det lettare å handtera førespurnader om fosterreduksjon frå utlandet. På høyringa i komiteen fikk vi vita at dei hadde hatt 30 førespurnader om fosterreduksjon av friske fostre frå utanlandske kvinner, frå land som Danmark, Sverige, Polen, Irland, Frankrike, Nederland og Tyskland. Behandlingstenesta ved St. Olav hadde ikkje noko ønske om å verta eit europeisk senter for fosterreduksjon.

Til dei som hevdar at forslaget om å lovregulera fosterreduksjon av friske foster betyr ei historisk svekking av abortlova: Den historia går tre år tilbake i tid. Før 2016 var fosterreduksjon av friske foster ikkje ein godkjent praksis i Noreg, og andre land i Europa har ikkje etablert ein slik nasjonal praksis i dag. I perioden 2002–2016 vart fosterreduksjon utført berre på medisinsk indikasjon. Fagmiljøet etterlyste i 2009 retningsliner om inngrepet òg skulle kunne utførast i ukompliserte fleirlingsvangerskap, og direktoratet tok dette opp med departementet i 2010. Den raud-grøne regjeringa sørgde ikkje for ei avklaring av dette spørsmålet. Fyrst i 2016 kom Justisdepartementet med si vurdering av fosterreduksjon, og at han skulle behandlast ut frå lov om svangerskapsavbrot og vera sjølvbestemt før svangerskapsveke tolv. Altså: Før 2016 var ikkje fosterreduksjon av friske foster ein etablert praksis i den norske helsetenesta. No vert han tillaten. Det som no vert lovfesta, er faktisk meir liberalt enn kva som var praksis fram til 2016 og under den raud-grøne regjeringa.

Senterpartiet har programfesta at vi står bak dagens abortlov, men vi vil ikkje tillate fosterreduksjon av friske foster. Senterpartiet fremma eit representantforslag i 2016 om akkurat dette. På den bakgrunnen vil Senterpartiet støtta forslag til lovendring, men Senterpartiet sine stortingsrepresentantar er stilte fritt i denne saka, slik at dei kan røysta etter overtydinga si i ei sak av slik etisk karakter.

Sheida Sangtarash (SV) [18:56:31]: Historien har vist at kvinnekroppen er politisk, og gjennom hele historien har vi vært vitne til at kvinnekroppen har blitt påkledd og avkledd av autoritære krefter i ulike land. I ulike deler av verden har vi sett kvinner bli til fødemaskiner ved å bli fratatt prevensjon av ideologiske eller geopolitiske årsaker. Kvinner har blitt tvunget til å ta abort bl.a. for at myndigheter ønsker å få kontroll over populasjonsveksten. Vi har sett at kvinnekroppen også har blitt brukt som våpen for å lamme hele samfunn.

Historien har vist at kvinnekroppen er politisk, så spørsmål som gjelder kvinnekroppen, er ikke noen spøk, det er ikke noe å ta lett på. I det globale bildet ser vi at kvinner blir fratatt retten til å bestemme over egen kropp, en rettighet som vi ser blir innskrenket litt etter litt mange steder i verden, og dessverre er vi også vitne til det i dag i Norge. At vi i dag er vitne til en historisk svekkelse av kvinners rett til å bestemme over egen kropp, helt siden abortloven ble innført, er både alvorlig og et stort tilbakeskritt i likestillingskampen.

Det finnes ingen andre måter å tolke regjeringen på enn at de mener at en nemnd er bedre i stand til å vurdere og bedømme hva som er riktig for kvinner i spørsmålet om fosterreduksjon. Men jeg klarer ikke å skjønne det, så jeg må nesten spørre igjen: Mener de virkelig at en nemnd er bedre i stand til å vurdere kvinnens situasjon – evne, vilje, familieforhold, fysisk tilstand, ønsker for framtiden – enn kvinner selv? Det er på tide å avvikle nemndsystemet. Høstens debatt om kvinners rett til selvstendig vurdering og effekten av nemndbehandling, den manglende tilliten til kvinners vurdering og den store belastningen nemndbehandling faktisk er for kvinner, viser tydelig at selvbestemmelsen bør utvides.

Kvinnekroppen er politisk. Det er også kvinnekampen, for over hele verden kjemper kvinner mot krefter som vil innskrenke deres rettigheter – og hele tiden med dette i bakhodet at kvinnekampen skal holde sammen på tvers av kultur, religion og politisk ståsted. Det er – og skal være – en tverrpolitisk kamp, basert på kvinners tillit til hverandre.

Noen saker er så grunnleggende viktige at vi er nødt til å sikre tverrpolitisk fellesskap rundt dem. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp er en slik sak, der vi har hatt tillit til hverandre over lang tid, en tillit som har stått sterkt i Norge helt siden abortloven ble innført og inntil Erna Solberg åpnet for å forhandle om kvinners rett til å bestemme over egen kropp – altså gjorde kvinnekroppen til et forhandlingskort. Vår kvinnelige statsminister har brukt store krefter på å overbevise norske kvinner om at kvinnekampen ikke er tverrpolitisk. Det er synd, og det blir venstresidens oppgave å reparere denne skaden som har blitt påført kvinnekampen, og vi begynner allerede i dag med å stemme imot innskrenkning av kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Carl-Erik Grimstad (V) [19:01:15]: Saken vi nå behandler, er ingen enkel sak for Venstre. Det bør være klart for alle i denne salen. Vi debatterer i realiteten et medisinsk inngrep som ingen hadde sett for seg da vi feiret loven om selvbestemt abort i 1978 som en betydelig seier for kvinnekampen. I partipolitisk sammenheng går det for oss en ubrutt linje fra Katti Anker Møller til Eva Kolstad til dagens venstrekvinner, der det er få som ser noen grunn til å markere denne dagen som noe annet enn en de helst vil glemme.

Personlig tilhører kampen for abortloven en del av min politiske oppvåkning, som en viktig solidarisk handling i likestillingens navn. Det gjør ikke så lite inntrykk å måtte registrere den massive motstanden mot lovforslaget fra en nær samstemt kvinnebevegelse.

Omfanget av slike inngrep vi i dag debatterer, fosterantallsreduksjon uten medisinsk indikasjon, er lite i norsk sammenheng. Saken er, slik den framstår, først og fremst av sterk symbolsk karakter, og det var først og fremst i en slik kontekst jeg har inntrykk av at den ble diskutert på Granavolden. Som kjent må selv symboler i politiske sammenhenger nå og da gjøres til gjenstand for kompromisser.

Det må tillegges en viss vekt at vårt eneste medisinskfaglige miljø som utfører slike inngrep i Norge, overfor en samlet helse- og omsorgskomité, på en reise til Trondheim og St. Olavs hospital, ba om denne lovreguleringen og sågar advarte mot at Norge eventuelt skulle være det eneste landet i Europa med en så liberal praksis. Det er vanskelig ikke å ha forståelse for at Nasjonalt senter for fostermedisin ser betydelige utfordringer i å komme i en slik situasjon.

Så må det sies at dersom jeg hadde oppfattet lovendringen som et første skritt på veien til en ytterligere innskrenking av retten til selvbestemt abort, kunne jeg ikke ha stemt for den. Jeg mener det ikke er grunn til å tolke lovendringsforslaget slik. Venstre i regjering er i så fall en garantist mot at dette skjer. Derfor reagerer jeg også sterkt på påstander om at det som skjer her i salen i dag, er en parallell til Alabama og Trump-administrasjonens USA. Hovedprinsippene som ble nedfelt i Norge i 1978, står fortsatt fjellstøtt.

Det finnes foreløpig ingen dokumentasjon for hvordan en kvinne som står foran et slikt inngrep, vil oppleve den obligatoriske rådgivningen ved fosterantallsreduksjon, som hun, ifølge den nye lovgivningen, må gjennomgå. Venstre vil følge de reaksjonene og erfaringene vi etter hvert kommer til å få, nøye.

Dersom abortloven skal endres etter dette, må det være i liberal retning. Som helsepolitisk talsperson for mitt parti vil jeg f.eks. ta til orde for en vurdering av hvorvidt det er sider ved selve nemndordningen som bør være moden for revisjon.

I Venstre erkjenner vi at vi er en del av en regjering bestående av fire partier. Som de fleste partiene i denne salen har erfaring fra, er det i en slik posisjon snakk om å gi og ta. Den forestående lovreguleringen som det blir flertall for i dag, ble forhandlet fram på Granavolden. Den avtalen som ble inngått der, forholder Venstre seg lojalt til. Og skulle intet endre seg, ser jeg foreløpig ingen grunn til reforhandle den.

Bjørnar Moxnes (R) [19:04:59]: Det er et historisk tilbakeslag at vi i dag behandler en innskrenkning av kvinners selvbestemmelse, 41 år etter at norske kvinner vant sin rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette viser at regjeringsmakt trumfer kvinners rettigheter for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Forslaget har med rette møtt massiv motstand i befolkningen, og Rødt er enig med dem som går imot denne innskrenkningen av kvinners rettigheter, som er de aller fleste blant oss. Forslaget er også i strid med hva partiene her i salen har lovt befolkningen tidligere. Fremskrittspartiets Åshild Bruun-Gundersen sa i november at det var uaktuelt å innskrenke abortrettighetene. Høyres Heidi Nordby Lunde sa:

«Jeg står på Høyres vedtatte program, som opprettholder dagens abortlov.»

Venstres Guri Melby sa at de ville forsvare kvinners rett til abort, og så ingen grunn til å gjøre noen innskrenkninger i dagens abortlov.

I dag skal de samme representantene og deres partier sikre en lovendring som fratar kvinner som er gravide med to eller tre, selvbestemmelsen. Jeg vil oppfordre alle i salen til i stedet å holde fast ved løftene som de ga for under et halvt år siden, ikke minst fordi hvis vi svekker prinsippet om selvbestemmelse, åpner vi for å frata kvinner en viktig frihet og rettighet. Å gjeninnføre nemndbehandling før uke 12, med begrunnelsen at en kvinne bærer flere enn ett foster, er i strid med intensjonen i abortloven. Selvbestemmelsen bygger på at kvinner selv kan ta viktige beslutninger på vegne av seg selv og sin familie. Den evnen svekkes ikke ved fosterreduksjon. Regjeringen viser derfor en mistillit til kvinners evne til å bestemme hva som er best for seg og sin familie.

Når det er lovlig å ta abort på to eller tre fostre innen fristen for selvbestemmelse, også om de er friske, er det vanskelig å begrunne hvorfor det ikke skal være lov med fosterreduksjon. Det er ingen prinsipiell forskjell på å ta abort på et friskt foster som ligger alene, og et som ligger sammen med ett eller flere andre.

I verden rundt oss ser vi at prinsippet om selvbestemmelse svekkes. Samfunn flytter makt over kvinners kropp vekk fra kvinnen selv og over til noen andre. Kvinner umyndiggjøres gjennom en mistillit om at de ikke er ansvarlige nok til å klare å bestemme selv. Vi har i Norge i mange tiår ment at det er kvinner som er de beste til å bestemme over egen kropp. De kjenner sin egen situasjon best og kan best vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke, eller om antallet fostre bør reduseres eller ikke. Det valget må til syvende og sist være kvinnens og ingen andres.

Vi vet også at 96 pst. av alle aborter i Norge utføres innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. Det gjelder også i Sverige, hvor grensen for abort er satt til uke 18. Dette viser at de som gjennomfører abort, ofte gjør det lenge før grensen hvis de kan og har muligheten til det.

Når regjeringen nå først åpner for å endre abortloven, burde det handlet om å styrke selvbestemmelsen, ikke om å svekke den. Vi vil utvide grensen til uke 18, men nå, med det som skjer med regjeringens forslag, går vi i motsatt retning.

Engasjementet vi har sett til forsvar for kvinners selvbestemmelse, gir imidlertid håp. Vi vet at kvinner har vunnet viktige slag i abortkampen før. I dag kommer et tilbakeslag, men denne kampen er på ingen måte over. Det vil komme nye runder, og de rundene skal vi vinne.

Statsråd Bent Høie [19:10:10]: Fosterreduksjon av friske fostre har vært og er en etisk vanskelig sak. Spørsmålet rundt fosterreduksjon har vært debattert over en lang periode, og fagmiljøet tok opp saken allerede i 2009, selv om den politiske debatten ikke startet den gangen.

Regjeringen har nå lagt fram et forslag til endring i abortloven for å regulere adgangen til fosterreduksjon av friske fostre. Vi foreslår at alle fosterreduksjoner skal behandles i abortnemnd. Alle søknader om abort etter 12. uke behandles i dag i nemnd, og de aller fleste fosterreduksjoner blir utført etter 12. uke. Det er derfor naturlig at de også behandles i nemnd. Nemndsbehandling skal kreves, uavhengig av hvor langt svangerskapet er kommet.

Regjeringen er blitt kritisert for å hevde at et samlet norsk fagmiljø går inn for å kreve nemndsbehandling for alle søknader om fosterreduksjon. Det er ikke tilfellet. Vi har vært veldig tydelig på at det er det fagmiljøet som utfører alle fosterreduksjoner i Norge i dag, som har bedt om denne endringen. Vi er kjent med at det selvfølgelig er ulike meninger om dette, men fagmiljøet som har ansvar for denne typen fosterreduksjon i Norge i dag, er enig i denne endringen.

Regjeringen er også blitt kritisert for det faglige grunnlaget som lovforslaget bygger på, særlig spørsmålet om når fosterreduksjonsinngrep bør utføres. Her har også regjeringen valgt å lytte til det fagmiljøet som skal utføre disse inngrepene, og de mener at inngrepet ikke bør gjøres før 12. uke. Dette er en medisinsk vurdering, som vi ikke ønsker å overprøve.

Etter forslaget som er lagt fram, skal også kriteriene for å innvilge fosterreduksjon være de samme som dagens kriterier for å innvilge abort etter 12. uke. Nemnda skal kunne innvilge fosterreduksjon ved tvillingsvangerskap dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barna kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon eller føre til urimelig belastning for hennes fysiske eller psykiske helse. Videre skal nemnda kunne innvilge fosterreduksjon dersom det er stor fare for alvorlig sykdom hos fosteret. Abortnemnda skal fortsatt legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin egen situasjon.

Antall fostre i seg selv skal ikke kunne begrunne fosterreduksjon ved tvillingsvangerskap. Det skal normalt sett kreves noe utover den vanlige belastningen som flerlingsvangerskap utgjør for kvinnens helse og livssituasjon.

Fosterreduksjon skal også kunne innvilges dersom antall fostre fører til fare for spontanabort eller tidlig fødsel. Ved tre eller flere fostre vil nemndene etter dagens risikovurdering kunne innvilge reduksjon til to eller flere fostre. Dette er situasjonen i dag, men på dette punktet må abortnemndene holde seg oppdatert på hva som er den medisinske risikoen og justere sin praksis basert på dette.

Fosterreduksjon av friske fostre har vært og er en etisk vanskelig sak. Til nå har spørsmålet om hvilke regler som gjelder ved fosterreduksjon, vært løst ved hjelp av en tolkning av de generelle reglene i abortloven. Det betyr at den praksisen som har vært i Norge siden 2016, har skjedd på bakgrunn av en unntaksbestemmelse, som nok egentlig ikke var tenkt til denne typen saker, der en har gjennomført fosterreduksjon etter 12. uke på bakgrunn av en unntaksbestemmelse.

Gjennom behandlingen av dette lovforslaget er det nå Stortinget som lovgiver som drøfter og tar stilling til disse prinsipielle spørsmålene og legger rammen for dette for framtiden, på den måten at fosterreduksjon som gjennomføres etter 12. uke, blir behandlet på samme måte som andre aborter etter grensen for selvbestemt abort i Norge.

Jonas Gahr Støre (A) [19:27:37]: Først kort, til statsråd Høie: Jeg berømmer ham for å ha bedt Lovavdelingen komme med den vurderingen. Det skulle jeg også gjerne gjort; jeg tror jeg ville gjort det. Det er for øvrig slik at det Lovavdelingen konkluderte med, var nøyaktig det jeg sa som helseminister: Abortloven åpner for dette.

Vårt standpunkt i denne saken er godt redegjort for av våre representanter. Arbeiderpartiet er imot og stemmer imot. Men jeg ønsker å løfte blikket på to nivåer, om det vi er vitne til i dag – for det første løfte blikket her i Norge. Dette handler om noe mer enn det vi faktisk vedtar i salen, med det flertallet som avtegner seg. Vi husker Kjell Ingolf Ropstad som i fjor høst oppfordret til å være med på en historisk endring av abortloven, og det gjorde han etter at Erna Solberg hadde invitert ham til å gå inn i den prosessen. Hun åpnet for å endre § 2 c og fjerne kvinners rett til å ta beslutningen om å søke om abort etter 12. uke ved alvorlig sykdom. Slik ble det ikke, men det var historisk at det skjedde.

En lov med stor oppslutning var havnet i strid. En lov med lavt konfliktnivå fikk høyt konfliktnivå. Og jeg har fått mange brev, senest denne uken, fra kvinner som opplevde at et vanskelig valg ble vanskeligere i lys av det som nå var skapt, nemlig bildet av at denne loven var kommet i diskusjon, og at statsministeren, mot sitt eget partis program, åpnet for å gjøre en endring i den.

Da er det spørsmål om å løfte blikket ett nivå til. Nei, vi er ikke USA, vi er ikke Alabama, men strømninger internasjonalt treffer oss. Det har de alltid gjort. Og i USA vedtas det nå forbud mot abort i amerikanske delstater også ved incest og voldtekt, med det mål å drive saken til amerikansk høyesterett, hvor det nå kan være flertall for å endre grunnloven. Slike ting treffer Norge, det treffer Europa; europeiske land strammer nå inn i abortlovgivningen. Derfor er det et viktig spørsmål vi diskuterer i dag, for pådriverne for den endringen vi ser i dag, har klart sagt at dette er første steget, de ønsker å gå videre.

Da spør jeg meg: Er denne loven truet? Nei, jeg tror ikke det. Får de flertall for det? Nei, jeg tror ikke det. Men det har minnet oss om at 1970-årenes kamp og resultatet derfra ikke er en kamp kjempet en gang for alle. Den kommer til å kreve beredskap og mobilisering – saklig, i respekt for at det er etisk vanskelige spørsmål. Men det vi har sett internasjonalt og i Norge, bør være en vekker for en rettighet vi var stolt av, et konfliktnivå som var lavt, som vi var stolt av, aborttall som gikk ned, en diskusjon om å redusere uønskede svangerskap på grunnlag av informasjon, seksualundervisning, prevensjon osv., ikke gjennom abort. Denne kampen må faktisk fortsatt kjempes, for disse strømningene har vi også i vårt land.

Tuva Moflag (A) [19:30:50]: Høsten 2017 fikk jeg som nyvalgt representant reise til New York i forbindelse med FNs generalforsamling. Et av de sterke inntrykkene jeg satt igjen med etter oppholdet, var de mange tilbakemeldingene om at kvinners rettigheter, særlig de seksuelle og reproduktive rettighetene, var under press i en rekke konservative regimer rundt omkring i verden. Dette fikk vi høre fra internasjonale organisasjoner, og vi fikk høre det fra våre folk i FN-delegasjonen. Våre egne folk i diplomatiet ute advarte om en urovekkende internasjonal trend. Eksemplene vi har sett fra enkelte delstater i USA de siste ukene, er groteske. Selv kvinner utsatt for voldtekt og incest skal ikke få tilgang til abort.

Vi er ikke der i Norge i dag, men for første gang siden abortloven ble innført for 40 år siden, foreslås det nå en historisk svekkelse av kvinnens rett til selvbestemmelse. Dette er et uakseptabelt tilbakeskritt i likestillingskampen, og det er et forferdelig dårlig signal å sende til verdenssamfunnet. Nå får de konservative kreftene vann på mølla. Det er ikke høyrepartienes bortforklaringer og bagatellisering av denne lovendringen som vil nå fram der ute. Signalet som nå sendes fra Norge, er at kvinners rett til selvbestemt abort innskrenkes for første gang på 40 år.

Jeg hadde virkelig ikke trodd da jeg satt der i FN for ett og et halvt år siden, at Norge skulle føye seg inn i rekken av denne dystre statistikken, og jeg må spørre representantene som er til stede her i dag: Vil dere virkelig være med på det?

Daværende utenriksminister Børge Brende la i 2016 fram Frihet, makt og muligheter, en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. I innledningen står følgende:

«Vi vil motarbeide tilbakeslagene mot kvinners rettigheter som vi ser i noen land. Norge vil styrke likestilling ved å bruke vår politiske kapital, vår erfaring og kunnskap og våre økonomiske virkemidler for å fremme jenters og kvinners rettigheter. Vi vil mobilisere menn for å fremme likestilling. I handlingsplanen prioriterer vi jenters utdanning, kvinners politiske og økonomiske deltakelse, bekjempelse av vold og fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Dette er avgjørende for at jenter og kvinner skal ha frihet, makt og mulighet til å forme sitt eget liv.»

Jeg lurer på om Norge nå planlegger å endre kurs i utenrikspolitikken – eller skal vi fortsatt kjempe for kvinners frihet, makt og muligheter ute, samtidig som vi innskrenker dem her hjemme.

Karin Andersen (SV) [19:33:50]: Jeg tror det er behov for å slå fast: Kvinner er sjøl i stand til å ta etisk vanskelige valg når det gjelder egen kropp. Det høres ut som om flertallet i denne salen ikke tror det, når de i dag stemmer for å innskrenke kvinners selvbestemmelsesrett til abort i saker om fosterreduksjon. Forslaget i dag bryter med det grunnleggende prinsippet i abortloven, nemlig kvinners rett til selvbestemmelse. Det er en klar innskrenking i den nåværende retten til selvbestemmelse, til selvbestemt abort.

Jeg har hørt mange si at de er forundret over at de må ta denne kampen om igjen – jeg var med på 1970-tallet – og jeg er dessverre ikke forundret over det, for jeg ser hva som skjer i verden rundt meg. Jeg ser også hva partier her i Stortinget mener.

Den endringen som i dag blir vedtatt, gjør at flere kvinner må møte i nemnd. Beslutningen skal ligge hos nemndmedlemmene. Da lovfester man i praksis at nemndenes evne til å ta gode valg for en sjøl og familien er bedre enn familiens evne. Det gir også ulike grupper kvinner ulikt vern etter abortloven, og det kan øke fordommen mot kvinner som ønsker fosterreduksjon. Flere har sagt det, og jeg gjentar det: Nemndsystemet er utdatert.

Det er ikke etiske gråsoner eller behov for medisinske eller etiske avklaringer som ligger bak saken i dag. Det er et rent politisk maktspill, der kvinners rettigheter ble lagt på bordet som et agn fra Erna Solberg til Kristelig Folkeparti for å beholde makta. Hun var villig til å legge kvinners rettigheter på bordet, og det gjorde hun overfor et parti som for to uker siden diskuterte å endre Grunnloven slik at abortloven i sin konsekvens måtte skrotes. Det er det som er saken. Man trenger ikke engang å se til internasjonale forhold for å se at her er det et sterkt press.

Det er ikke lagt fram noen gode begrunnelser som tilsier at fosterreduksjon skal behandles annerledes enn annen abort. Tvert imot framgår det av forslaget at fosterreduksjon kan begrense risikoen for spontanabort og tidlig fødsel. Det er feil å si at «klarer du én, så klarer du to». Det er rett og slett ikke riktig.

Dette forslaget vil også kunne føre til at flere må bære fram barn som de ikke egentlig har ønsket seg. Det er neppe noen fordel for barna heller.

Tellef Inge Mørland (A) [19:37:11]: Spørsmålet om abort er kanskje det aller vanskeligste de det gjelder, vil bli stilt overfor i løpet av livet. Jeg mener det er helt riktig at vi har noen juridiske rammer rundt dette spørsmålet, men samtidig er det et vanskelig etisk spørsmål, der beslutningen bør tilhøre den som resten av livet skal leve med det valget hun gjør.

I 40 år har vi hatt en abortlov i Norge som det har vært et lavt konfliktnivå rundt. Sammenligner vi oss med andre land, f.eks. USA, tenker jeg vi skal være veldig glade for det. Men plutselig ble den en del av regjeringsspørsmålet. Jeg må si jeg er stolt over å ha en partileder som sto oppreist og sa: Nei, Arbeiderpartiet legger ikke dette i forhandlingspotten. Erna Solberg sa ja til Ropstad, og konsekvensene er den saken vi behandler i dag.

Under en interpellasjon fra Elise Bjørnebekk-Waagen om abortloven 5. desember 2018 sa Fremskrittspartiets helsepolitiske talsperson, Åshild Bruun-Gundersen, følgende:

«En innskrenkning av kvinners rettigheter i abortloven er helt uaktuelt for meg å støtte her i Stortinget, men jeg er tilbøyelig til å drøfte utvidelser av dagens abortlov. Hvis vi utvider grensene for selvbestemt abort til uke 18, ville vi kunne fjerne nemndene i de aller fleste tilfeller.»

Litt senere i innlegget sa hun også:

«Loven er ikke egnet for politisk spill. (…) Mitt standpunkt i denne saken kan ikke forhandles bort.»

Nå er altså standpunktet hennes – og Fremskrittspartiets – forhandlet bort, loven er blitt en del av spillet om regjeringsmakt, og vi får en historisk innskrenking i abortloven. I tillegg får vi mer nemndbehandling, ikke mindre, som Bruun-Gundersen i desember tok til orde for, og som jeg egentlig oppfattet at Carl-Erik Grimstad fra Venstre var inne på og problematiserte i sitt innlegg her. Så har jeg også registrert at hittil ser det ikke ut til å være en eneste representant fra Fremskrittspartiet som har tegnet seg i denne saken. Det skal Grimstad og Venstre tross alt ha kreditt for: De stiller iallfall opp i debatten.

Dette er den andre saken i salen i dag som viser spriket i regjeringen. Det medfører også at Stortinget i dag fatter et vedtak det egentlig ikke er flertall for. Det er trist – og en konsekvens av spillet om regjeringsmakten. Når vi nå ser at det på flere områder knaker i regjeringsplattformen, er det også min bekymring at denne endringen i abortloven bare er første steg for enkelte regjeringspartier, når loven nå først er kommet i spill. Da kan det også hende det kommer mer.

Dette er først og fremst synd fordi det sannsynligvis øker belastningen for dem som står midt oppe i et av livets aller vanskeligste valg, og det er en utvikling som er beklagelig.

Ingalill Olsen (A) [19:40:21]: I dag skal Stortinget vedta endringer i abortloven og innskrenke kvinners rett til å bestemme selv. Man prøver – fra regjeringspartiene – å framstille dette som mindre endringer og noe som gjelder svært få. Faktum er: Abortloven innskrenkes, derom hersker det ingen tvil. Det sørger Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for.

Denne innstrammingen er de fleste norske kvinner imot. I fjor høst var det enorme demonstrasjonstog i en mengde byer i Norge. Jeg var i Tromsø. De som demonstrerte, var kvinner i alle aldre, både de unge som ville få innskrenket sine rettigheter, og eldre som har vært med på å kjempe for at kvinner skal ha råderett over egen kropp. Reaksjonene til de frammøtte var massive mot regjeringspartiene, som la abortprinsippet i potten for å få Kristelig Folkeparti med på sin side. Det har vært demonstrert i dag også, og meldingen er enkel: Norske kvinner aksepterer ikke det regjeringen og regjeringspartiene gjør i dag.

Dagens sak er en trist dag for kvinners rettigheter, og jeg vil tro at de kvinnene i salen som stemmer for endring av abortloven, må kjenne et snev av partipisken. Når prinsipper ofres på alteret til det å beholde makten, fremstår det som både prinsippløst og tragisk. Abortloven og selvbestemmelse for kvinner var ikke vunnet én gang for alle, men jeg tror at de fleste aldri hadde trodd at en flertallsregjering ville presse igjennom en slik innskrenkning.

Vi ser internasjonale trender hvor kvinners rettigheter tas bort, innskjerpes og gjøres ulovlig i mange land. Men at Norge, der vi har vært stolte over vår likestillingspraksis, skulle føye seg inn i denne internasjonale trenden tror jeg mange ikke kunne forestille seg for bare et år siden. Bakteppet knyttet til å beholde regjeringsmakten gjør saken enda mer betent, og den framstår som en del av et politisk spill. De fleste kvinner i Norge kunne neppe tenkt seg at abortloven skulle innskjerpes under en kvinnelig statsminister. Hvis det er noe vi Arbeiderparti-kvinner kan garantere, er det at dette aldri ville ha skjedd under Gro Harlem Brundtlands regjeringsperiode, og det kunne aldri skjedd dersom Jonas Gahr Støre var statsminister. Høyre ofret abortloven, og Høyre-kvinnene har godtatt det. Det samme gjelder kvinnene fra Fremskrittspartiet og Venstre. Jeg registrerer, akkurat som representanten Mørland, at ingen fra Fremskrittspartiet har tegnet seg på talerlisten. Resten av regjeringspartiene har tegnet seg nokså minimalt – det er ikke akkurat tett i rekken fra regjeringspartiene for å forsvare dette.

Marian Hussein (SV) [19:43:35]: I fjor sommer var jeg utenfor Stortinget, som veldig mange andre ganger før, men den gangen var jeg der for å feire abortlovens 40-årslag sammen med mange kvinner fra alle samfunnslag og med ulike bakgrunner. Under feiringen var det innlegget og appellen til en norsk-somalisk jordmor som heter Asha Barre, som gjorde mest inntrykk på meg. Hun fortalte både fra sitt internasjonale arbeid og fra en helsestasjon i Oslo, om hvordan mange kvinner ikke har full råderett over egen kropp – også i Norge. For Asha Barre møter kvinner i Norge som har menn som ønsker å ha flere barn enn det kvinnene ønsker selv, og disse kvinnene tør ikke spørre fastlegen om prevensjonsmidler av frykt for rykter. Barre jobber utrettelig med folkeopplysning i kampen for kvinners frihet og selvbestemmelse. Det er ikke slik at dette lovforslaget vi behandler i dag, kommer til å hindre Barre i å utføre sin gjerning, men dette forslaget – og måten vi i dag reduserer kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp – sender sterke signaler.

Hver dag står modige kvinner, som Barre, opp mot religiøse mørkemenn som ønsker å begrense kvinners rettigheter. Hennes arbeid skjer ikke bare på den lokale helsestasjonen. Barre er med i en global bevegelse, der hun og mange deler kunnskap og endrer holdninger. Bevegelsen Barre er en del av, står globalt i konflikt med en voksende antiabortbevegelse. Det er denne bevegelsen regjeringen i dag – uten oppslutning i befolkningen – gir en seier til ved å innskrenke kvinners selvbestemmelse. En hestehandel om politisk makt. Asha Barre fortalte om hvordan hun oppdaget og ble inspirert av folkeopplyser Elise Ottesen-Jensen, som gjorde et pionerarbeid i kampen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Vi jobber fremdeles med å realisere Elise Ottesen-Jensens drøm om den dagen alle barn som blir satt til verden, er ønsket, der alle menn og kvinner er likeverdige, og der seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet. Dagens lovendring er en motarbeidelse av Elise Ottesen-Jensens drøm. Jeg er lei meg for at vi i dag sender et sterkt signal om at vi ikke er på lag med kvinners kamp for frihet, selvbestemmelse og råderett over egen kropp.

Stine Renate Håheim (A) [19:46:54]: «Jeg synes det er etisk og moralsk forkastelig å bruke kvinners rett til abort som kasteball i det regjeringsspillet KrF har satt i gang.»

Det er godt sagt, men det er ikke mine ord. Det var Fremskrittspartiets helsepolitiske talsperson Åshild Bruun-Gundersen som sa dette til NRK 20. oktober i fjor. I dag behandler vi en innstilling fra helsekomiteen hvor den samme representanten går inn for å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Den 5. desember i fjor diskuterte Stortinget abortloven. Den kvelden sa representanten Sivert Bjørnstad at det eneste han kunne støttet, var en utvidelse av abortloven. Det er vel stor grunn til å tro at den samme representanten i kveld kommer til å gjøre det stikk motsatte, nemlig å stemme for en innstramming i abortloven.

Den 20. oktober i fjor sa Abid Raja til NRK: «Jeg stenger døra på vegne av Venstre (…). Vi kan ikke endre abortregelverket fordi ett parti ønsker å gjøre det.»

Det er mye som tyder på at representanten Raja ikke er så god til å stenge dører – og i kveld stemmer for å innskrenke abortloven.

Høyre gikk til valg på å opprettholde dagens abortlov. I kveld ofrer de kvinners rettigheter i et spill for å klamre seg til regjeringskontorene.

Etter mange år som folkevalgt vet jeg at politikk handler om å gi og ta. Det handler om å forhandle og kompromisse. Men ett sted må grensen gå. Derfor var jeg veldig stolt av å være medlem i Arbeiderpartiet da Jonas Gahr Støre satte ned foten og sa at for Arbeiderpartiet er det uaktuelt å bytte bort kvinners rettigheter mot makt.

Den høyeste tillitserklæringen man kan få her i landet, tror jeg er å få representere folket i denne sal. Det er et ansvar som må forvaltes klokt, og det er helt åpenbart at det i dag er mange i denne sal som kommer til å bryte valgløfter, bryte gjentatte garantier og svikte sin egen samvittighet. Flere har referert til råd fra ulikt medisinsk hold. Jeg vil gjerne avslutte med å referere en av mine favorittleger. Denne låta går ut til Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre:

«Tenke sjæl og mene

måtte stå for det du sa

ikke vri deg unna

ikke være likeglad

ikke late som du

ikke mente det du sa

ikke si som andre

Du må tenke sjæl»

Det er min innstendige bønn til alle dere som jeg vet egentlig er enig med meg.

Ingelinn Lossius-Skeie (Uav) [19:50:07]: Denne saken handler ikke om kvinners rett til selvbestemt abort fram til uke 12 i norsk lovgivning. Denne saken handler om tolv friske tvillingfostre som i 2017 ble fjernet i uke 13, uten helsemessig begrunnelse hos mor og uten nemndbehandling. At Justisdepartementet hevdet at å utvide adgang til abort på friske tvillingfostre fra uke 12 til uke 13 ikke er en utvidelse av abortloven, er helt utrolig. De ga en forskrift i strid med ordlyden i abortloven som diskriminerer tvillingfostre.

Hvorfor skal kvinner som vil ha barn, få abortere den ene med risiko for å skade den andre? Når jeg snakker med bekjente som har tvillinger, og spør dem hva de mener, sier de: Jeg har ikke ord, det er helt forferdelig. Det sier tvillinger, tvillingforeldre, besteforeldre og mange andre. Nå kan kommende mødre i Norge eliminere det ene fosteret mens de i kjærlighet venter det andre. I opptil 10 pst. av tilfellene går det galt også med fosteret som må bli igjen, og uansett må det ligge sammen med den døde tvillingen fram til svangerskapets slutt.

Tvillingabort er en utvidelse av abortloven. Den er diskriminerende mot tvillinger, uetisk – og det er kvalmt. Har mor og far så tenkt å holde aborten skjult for ønskebarnet resten av livet? Det ville være nærliggende for barnet som blir spart, å tenke: Det kunne vært meg som var død. Et slikt ønskebarn vil alltid være en påminnelse om det som er borte.

Hvordan kan Justisdepartementet gjennom en forskrift – stikk i strid med lovens ordlyd og med henvisning til medisinsk praksis – ta på seg en slik myndighet, som egentlig tilligger Stortinget, nemlig lovgivende myndighet? Det er domstoler som skal tolke, det er ikke Justisdepartementets lovavdeling, og slett ikke i strid med lovens ordlyd – kun da i sjeldne tilfeller.

Ja, Arbeiderpartiet kan rosemale og stikke nåla i hjertet på den ene friske tvillingen i uke 13, og de kan kalle det lovlig, men det vil aldri bli etisk rett.

Masud Gharahkhani (A) [19:53:24]: Fra representanter for regjeringen blir det sagt at dette er en vanskelig sak. Ja, det skulle bare mangle når man ofrer kvinners rettigheter på denne måten. Det er et svik mot likestillingskampen som har vært ført i Norge.

Så sier saksordføreren, som representerer Kristelig Folkeparti, at vi jobber ikke i et vakuum. Jo, det er nettopp det regjeringen har gjort. Disse forslagene ønsker ikke det norske folk. Det er realiteten. Dette er noe som engasjerer, og det gjør et sterkt inntrykk på en når en i demonstrasjonstog mot regjeringens lovforslag møter pensjonert lærer Ingrid Ross Solberg, som har med seg barnebarnet Helene, og som sier: Hvem skulle trodd at vi i 2019 – i det frie, demokratiske og mest likestilte land i verden, Norge – igjen må ta kampene som vi tok på 1970-tallet? Det gjør inntrykk på en når en møter elever på Kongsberg videregående skole, og de sier: Hvorfor i all verden vil dere på Stortinget endre abortloven? Det er jo noe vi hører om at blir gjort i andre land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Nei, det norske folk vil ikke ha regjeringens politikk, og det er også tydelig at mange av regjeringens egne medlemmer ikke vil ha regjeringens politikk.

Dette er en historisk dag, ja, men det er ingen historisk dag å være stolt av. Det er en historisk dag som forteller at noen ofret kvinners rettigheter for å kjøre svarte biler, mens noen sa at vi aldri, aldri ofrer kvinners rettigheter og den stolte historien vi har i Norge for likestillingskampen, fordi denne saken handler også om en verdikamp.

Nina Sandberg (A) [19:55:49]: Fram til Erna Solberg og hennes regjering tok over, var abort i årevis veldig lite framme i samfunnsdebatten. De aller fleste av oss anså at selvbestemt abort, som var kjempet fram på 1970-tallet, var en selvfølge, en trygging av kvinners rettigheter som sto seg for framtiden. Så feil kunne vi ta.

Selv om Høyre gikk til valg på å beholde dagens abortlov, lar de regjeringssjefen sin hestehandle med kvinners rettigheter for å sikre egen maktposisjon. Er det lettere for Høyre å forhandle bort kvinners rettigheter enn menns? Det kan synes sånn.

Abortloven angår alle som verdsetter kvinners rettigheter og et mer likestilt samfunn. For 40 år siden var det mange som sto på barrikadene for å lovfeste retten til selvbestemt i Norge, også kvinner fra Høyre. Hvor er Høyre-kvinnenes forsvar i dag?

Dette er av flere grunner en historisk dårlig dag i Stortinget. For første gang siden abortloven ble innført, foreslås en svekkelse av kvinners rettigheter. En rekke representanter stemmer for en endring som de egentlig ikke vil ha, mens et lite mindretall får sin sak igjennom. Sånn tar regjeringsflertallet likestillingen bakover, på samme måte som høyrekreftene har gjort det i land etter land.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1969 fikk unge Grethe Irvoll massivt flertall for et benkeforslag om å programfeste selvbestemt abort. I kveld vil jeg gjerne minne forsamlingen om hvorfor hun fremmet det forslaget. Det var fordi Irvoll i forkant hadde snakket med veldig mange kvinner som hadde kjent abortkampen på kroppen, og jeg siterer det hun minnes:

«Noen hadde vært i nemnda og blitt behandlet som møkk. Noen hadde vært hos «kloke koner», andre hadde vært hos leger. Men det var den ene ille historien etter den andre.»

Forslaget til lovendring betyr at kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon, skal måtte forklare seg foran to leger som deretter skal ta beslutningen for dem. Det er ingen som er for abort i seg selv, men Arbeiderpartiet står heldigvis fjellstøtt på at vurderingen rundt noe så alvorlig som det å avslutte et svangerskap må ligge hos den kvinnen som kjenner situasjonen på kroppen. Vi bytter ikke bort kvinners rettigheter mot makt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:58:51]: Jeg har først lyst til å kommentere representanten Gahr Støres innlegg: Jeg tar fullstendig avstand fra det som skjer i Alabama og i andre stater i USA, fullstendig avstand, men jeg tar også avstand fra dem som prøver å plassere den saken vi nå diskuterer, inn i en sånn Alabama-kontekst. Det hører ingen steder hjemme, mener jeg.

Jeg erfarer at opposisjonen reiser prinsipielle spørsmål rundt abort og kvinners rett til selvbestemmelse. Det er forståelig når en slik sak blir debattert, og jeg vil anerkjenne viktigheten av denne debatten – vi er ikke ferdig snakka. Kvinners rettigheter, retten til liv, retten til vern og menneskets verd i alle livets faser er for viktig til det.

Så mener jeg at saken om fosterreduksjon er etisk krevende, og jeg vil framheve at Kristelig Folkeparti er svært opptatt av hvordan kvinnen blir ivaretatt gjennom prosessen. Arbeiderpartiet og SV mener at å møte i nemnd er krevende og belastende for kvinnen. Jeg vil si det så sterkt at om det så er bare én kvinne som har opplevd at hennes integritet ble krenket i en nemnd, så er det én kvinne for mye. Dersom kvaliteten på nemndas arbeid er et problem, så la oss ta tak i det.

En nemnd skal legge vesentlig vekt på kvinnens bedømmelse av egen situasjon og være et rom for etisk refleksjon, der både medisinske og menneskelige momenter ivaretas, og etisk refleksjon kan ikke foregå i et vakuum. I tillegg har mange sykehus et tilbud om samtale med sosionom, både i forkant og i etterkant av møtet med nemnda.

Avslutningsvis vil jeg bare framsnakke organisasjonen Amathea, som har et samfunnsoppdrag som går på å redusere individuelle og samfunnsmessige belastninger når en graviditet oppleves utfordrende. Amathea er en landsdekkende og spesialisert lavterskel helsetjeneste, og de komplementerer det offentlige helsevesenet med sin spisskompetanse på veiledning og forebyggende arbeid innen graviditet og abort.

Jeg mener det er viktig å løfte fram også dem som bistår, spesielt kvinner, som har vært og er i en utrolig vanskelig situasjon, i en debatt som denne.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [20:02:02]: Denne debatten har ikke oppstått i et vakuum. Når representanten Geir Jørgen Bekkevold reagerer på at man trekker fram Alabama, da må jeg si at det er spesielt at han ikke ser hvilke drivkrefter som står bak, at det er de samme drivkreftene som heier på innstramninger i abortloven i Norge, og som nå jubler for regjeringens forslag, og som også har altfor mye til felles med Alabama. Så kan representanten Geir Jørgen Bekkevold stå for sine meninger, men at det finnes krefter der ute som ønsker en innstramning av abortloven velkommen, det er vi så altfor klar over etter høstens debatt.

Resultatet av at Erna Solberg kastet abortloven inn i et spill om regjeringsmakten, ligger foran oss her i dag. Erna fikk fortsette som statsminister, men prisen må kvinner som trenger abortloven, betale. Nei, det er ikke så mange kvinner, men det gjør det ikke noe mer rett. Representanten Grimstad sa at dette i hovedsak er symbolsk, men jeg tror ikke de kvinnene som trenger denne loven, opplever det symbolsk. Jeg tror de kvinnene opplever det som en reell innskrenkning av sine rettigheter.

Helseministeren har ved framleggelsen av denne loven uttalt at dette ikke er et verktøy for å redusere antall aborter i Norge. Der har vi andre verktøy, har han sagt. Men hvis formålet ikke er færre aborter, er da hovedhensikten å sette påføring av skyld og skam og avmakt i et system? Hva er det nemndene har å tilføye kvinnene som er gravide med flerlinger? Realiteten er at dette er en innstramning av abortloven og en lovfesting av prinsippet «klarer du én, så klarer du to».

Det har fra denne talerstolen blitt oppmodet om å opptre korrekt i debatten, og jeg kunne ikke vært mer enig, men det gjelder uansett hvilket standpunkt man har. Det har blitt hevdet at fosterantallsreduksjon ikke har vært lovlig tidligere, men det faktum at de nå foreslår en lovendring, slår jo i hjel påstanden om at det var forbudt før 2016. Loven som vi endrer, er den samme nå som da. Det anføres anslag om risiko, men anslaget om risiko på 10 pst. er jo en sammenstilling av bakgrunnsrisiko og prosedyrerisiko – rett skal være rett.

Jeg mener at man her kan forvente at man opptrer redelelig fra begge sider, og at dette er viktig debatt.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [20:05:27]: At vi i dag innfører en lov som fratar kvinnen hennes frihet – frihet til å bestemme over eget liv og egen kropp – gjør dagen i dag til en trist dag.

Høyre etterspør en kunnskapsbasert debatt. Ja, da er det jo bare å gå til høringssvarene og motstanden forslaget har møtt hos fagmiljøer som Statens helsetilsyn, Rådet for legeetikk, Legeforeningen og Jordmorforeningen. Vi må ikke la oss lure av ord som «positiv rettledning». Vi kan ikke akseptere at kvinnen selv ikke skal fatte beslutningen.

Dagen i dag viser at kvinnekampen må kjempes hver eneste dag. De som tror frihet er noe vi har fått, må nå våkne opp. I år er det 50 år siden forslaget om selvbestemt abort så dagens lys på kjøkkenet til Grethe Irvoll, under et lokallagsmøte i Ammerud Arbeiderpartilag.

Takk til dem som gikk foran og kjempet igjennom forslaget på Arbeiderpartiets landsmøte allerede i 1969, og skam på regjeringen, som svekker kvinners rettigheter og attpåtil bagatelliserer skrittet som i dag tas – et skritt som svekker kampen for kvinners rettigheter.

Freddy André Øvstegård (SV) [20:07:09]: Hvis man spør kvinnebevegelsen internasjonalt, hvis man spør dem som jobber med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter knyttet til dette i USA, i delstatene Georgia og Alabama, og hvis man spør dem som slåss imot innstrammingene i Polen, om det startet med forslag om totalforbud, og hvis man spør dem om det startet med forslag om en såkalt «heartbeat law», får man nei til svar. Det vet også f.eks. representanten Carl-Erik Grimstad, som jeg tror kjenner det internasjonale bildet ganske bra, godt. De sier at det startet med svekkelser i prinsippet om selvbestemmelse. Det startet med små og store hindringer som økte terskelen for abort.

I USA har det blitt gjort 400 små og store innskrenkninger og endringer i abortlovgivningen de siste årene. Det er foranledningen til den situasjonen de står i nå. Derfor er dette så alvorlig. Prinsippet om selvbestemmelse svekkes av regjeringspartiene i denne salen i kveld. Det skjer attpåtil på bakgrunn av et maktspill for å tekkes et konservativt og marginalt og lite miljø i dette landet.

At kvinnen bestemmer – selvbestemt abort – er en av våre viktigste likestillingsseire. Det er en seier mot skam og for friheten fra å bli påført skyld og skam for sine egne valg knyttet til sin egen kropp, friheten fra den skammen jeg synes vi også har sett på denne talerstolen, for å være helt ærlig, i hvert fall i enkelte innlegg.

Regjeringen er nå den første på 40 år som står for en innskjerping i dette viktige likestillingsprinsippet. Det er derfor noen jeg savner i denne salen i dag. Jeg savner likestillingsministeren – den første likestillingsministeren som på 40 år skal forsvare dette prinsippet. Jeg savner også et helt parti, et helt parti som nærmest garanterte at dette ikke skulle skje, et helt parti som er fullt ut i stand til å lage regjeringskrise om bilistenes frihet, men som lar kvinners frihet bli forhandlet vekk i et maktspill.

Nei, det er ikke kvinner som skal måtte føle skam for sine valg – det er denne regjeringen som skal føle på den skammen.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [20:10:24]: Dette er en sak som vekker sterke følelser hos mange. Det forstår jeg, og det har jeg dyp respekt for, for dette handler om ufødt liv og om mennesker – mennesker som i utgangspunktet ønsker seg barn, men som likevel, av ulike årsaker, opplever at de blir overveldet når de skjønner at de ikke venter bare ett barn, men de venter to eller kanskje enda flere. For dem det gjelder, er det helt avgjørende at vi som samfunn greier å legge til rette med de økonomiske og praktiske støtteordningene som trengs. Vi må gjøre det vi kan for at det skal være så lett som mulig å sette tvillinger til verden, noe vi i Kristelig Folkeparti allerede har tatt på alvor, bl.a. ved å sørge for utvidet permisjon for tvillingforeldre.

For oss i Kristelig Folkeparti er retten til liv fra unnfangelse til naturlig død det aller mest grunnleggende. Noen ser det annerledes, og det må selvfølgelig respekteres. Men uavhengig av hvilket syn man har på når livet starter, er fosterreduksjon av friske flerlinger etisk utfordrende.

Denne saken handler ikke om selvbestemt abort, for selv personer som er for selvbestemt abort, kan oppleve at fosterreduksjon er etisk utfordrende. Dette handler om to friske fostre, der det ene skal fjernes, med fare for brorens eller søsterens liv. Det er risiko knyttet til dette inngrepet.

Dette handler også om søsken som hører sammen, og om at foreldrene og kanskje de som fødes, hele sitt liv vil vite at barnet hadde en bror eller en søster som skulle ha vært født samtidig og skulle ha delt livsveien med dem.

Det er også en fare for seleksjon og sortering. I dag er det legene som velger hvilke fostre som skal aborteres, og hvilke som får leve. Men hva skjer når teknologien blir bedre?

En profilert kvinne i norsk næringsliv uttalte for en tid siden:

«Som dobbel tvillingmor har jeg fått dyp respekt for bånd det er vanskelig for andre å forstå.»

Det er et utsagn som tvillingforeldre og tvillinger over hele det norske land lett kan slutte seg til.

Vi i Kristelig Folkeparti har arbeidet lenge for den saken vi kommer til å vedta her i dag. Vi mener det er galt å tillate fosterreduksjon av én eller flere friske flerlinger i et svangerskap før grensen for selvbestemt abort. På Granavolden ble vi hørt, og vi fikk gjennomslag for å endre reglene på dette punktet. Det var viktig for Kristelig Folkeparti, og det viser i praksis at vi setter etikk foran teknikk.

Jeg er glad for at vi endelig skal få vedtatt dette viktige lovforslaget, som også støttes av fagmiljøet ved St. Olavs hospital, det eneste fagmiljøet som i dag utfører fosterreduksjon.

I dag fattes et lovvedtak som signaliserer respekt for livet og menneskeverdet – et vedtak som setter etikk foran teknikk.

Kari Henriksen (A) [20:13:41]: Den 13. juni 2019 er en historisk dag. I dag, 13. juni 2019, ble høyrekreftene i Norge tydeligere. Forslaget fra regjeringa er dårlig begrunnet. Og uansett hvor pent innpakningspapir en prøver å legge rundt denne bestemmelsen, er det kun og alene et resultat av at vår statsminister har lagt kvinners rettigheter på et forhandlingsbord – mot krefter i eget parti, mot eget partiprogram, mot sterke krefter hos to av regjeringskameratene og mot de mange kvinner som har sagt sitt i mediene, på blogger, i demonstrasjoner og i brev til oss alle sammen.

Det er et politisk spill som er uetisk, uforsvarlig og ikke hører hjemme i vår moderne tid. Jeg er glad for at vårt parti og vår partileder sto rak i denne verdikampen.

I 40 år har norske kvinner forvaltet dette på en klok, etisk god og forsvarlig måte. Derfor har Norge blant de laveste aborttallene i Europa og i verden. Tilliten til at kvinner er selvstendig tenkende vesener som tar inn over seg alle disse moralske, etiske og utfordrende spørsmålene og fatter en klok beslutning, settes i dag på spill. Det vi ser, er ikke noe annet enn at noen mener at kvinner ikke er i stand til å fatte disse vanskelige beslutningene. Det er ikke noe annet enn at det er andre som skal bestemme over det som er konsekvenser av kvinners handlinger, og over kvinners liv.

Innpakningspapiret lyder: Kvinner skal ikke lide. Kvinner skal behandles med respekt. En skal sørge for at det blir best mulig for kvinnene. – Nei, det er et innpakningspapir som revner. Det beste for kvinnene er å kunne ta disse vanskelige avgjørelsene selv, slik kvinnene i Norge har forvaltet dette med kløkt, klokskap og god etikk i 40 år.

Dette er forferdelig – det må jeg få lov til å si.

Torill Eidsheim (H) [20:17:02]: Lat oss dvele litt ved realitetane i saka om fleirlingabort og seinabort.

For det første skal kvinna framleis sjølv kunne setje fram søknad om abort. Så lenge dette skjer før 12. uke og gjeld ønske om eit fullstendig svangerskapsavbrot, treng ho ikkje grunngje valet, og det er heller ikkje noko krav om omtenkingstid. Kvinna treng heller inga tilvising frå fastlegen, men kan ta direkte kontakt med eit sjukehus som har gynekologisk avdeling. Dette gjeld både for svangerskap med eitt og med fleire foster.

For det andre skal kvinna sikrast rett til god rettleiing og oppfølging. Fastlege, helsestasjon eller anna medisinsk personell som tilbyr rettleiing, er ei viktig støtte. Når kvinna treng nokon å snakke med, både før og etter at avgjerda blir teken, må den faglege hjelpa vere lett tilgjengeleg.

For det tredje må alle søknader om abort etter uke 12 òg i dag behandlast i nemnd. Ei nemnd består i dag av ein gynekolog og ein lege. Noko «tilsyn for høg moral» er heldigvis ein «saga blott». Kvinna søkjer, og ho vel sjølv om avgjerdsprosessen skal skje skriftleg, ved oppmøte eller via Skype.

Abortlova vår frå 1975 seier ikkje noko om fosterreduksjon, naturleg nok, då det å fjerne eitt av fleire foster den gongen ikkje lét seg gjennomføre samstundes som svangerskapet skulle kunne halde fram. I 2009 blei problemstillinga belyst, og den etisk vanskelege saka blei liggjande fram til hausten 2013. I 2016 kom konklusjonen frå Justisdepartementet. Den eksisterande abortlova opna for reduksjon av friske foster. Den retten kvinna har til sjølvbestemming innan uke 12, omfattar òg rett til å bestemme kor mange barn ho ønskjer å bere fram.

Dette innebar at kvinner som ønskte fosterreduksjon og avgjorde dette før uke 12, som oftast enda med at sjølve inngrepet måtte utførast etter uke 12. Alle søknader om abort etter uke 12 blir i dag behandla i nemnd, i samsvar med lova frå 1975.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [20:20:11]: Vi er mange kvinner som vil stå på barrikadene for å forsvare retten til selvbestemt abort dersom den retten blir utfordret. Vi er mange kvinner som vet personlig hvor viktig den rettigheten har vært og er. Den internasjonale utviklingen der flere land og stater forbyr og kriminaliserer alle muligheter til abort, er skremmende. Det betyr at vi må mane til kamp.

Nettopp derfor reagerer jeg på de sammenlikningene flere representanter har kommet med i denne debatten, forsøk på å trekke ganske ekstreme paralleller i stedet for å ta denne diskusjonen. Vi som folkevalgte bør være ærlige og innrømme at det ikke er retten til selvbestemt abort som trues her.

Forslaget på bordet i dag likestiller ikke lovgivningen i Norge med Argentina og delstater i USA, men med liberale land som vi ellers sammenlikner oss med. Det er en avklaring som fagmiljøet har etterspurt. Det er innstramming i en praksis som har vært ansett lovlig i to år. Det gjelder få kvinner og likebehandler fosterreduksjon med andre aborter som det søkes om etter uke 12, med stor vekt på kvinnens egen vurdering.

Når jeg hører Arbeiderpartiet og SV i denne debatten, sitter jeg igjen med et spørsmål: Hvor var de i 2001, 2002, 2003 eller alle andre år før spørsmålet om fosterreduksjon ble avklart av Lovavdelingen i 2016? Sannheten er at det er ingen politikere i denne sal som har vedtatt å tillate fosterreduksjon. Vi politikere lot jurister og teknologien ta avgjørelsen for oss, og det er også et valg. Jeg er dessverre overbevist om at dersom Lovavdelingen hadde konkludert annerledes i 2016, hadde tonen fra Arbeiderpartiet vært annerledes i dag.

Abortloven er en veldig krevende avveining mellom kvinners selvbestemmelse og fosterets rett til liv. Dersom Arbeiderpartiets representanter hadde ment at kvinnens selvbestemmelse skulle være ubegrenset, og at abortnemndene virkelig er så ille som de fremstilles i denne debatten, ville jeg tro at Arbeiderpartiet ikke ville vært for en begrensning, for en grense ved uke 12, men det er de. Etter uke 12 er det bred samfunnsmessig konsensus om at det er andre moralske spørsmål i spill enn kun kvinnens rett til å bestemme. Slike vanskelige moralske spørsmål gjelder også ved fosterreduksjon, som i de aller fleste tilfeller utføres mellom uke 12 og 18.

For meg er det tre ting som er helt avgjørende: Det er at abortnemnder legger stor vekt på kvinnens situasjon, at kvinnen får en god og trygg oppfølging, og at retten til selvbestemt abort står fast, og det gjør den.

Åsmund Aukrust (A) [20:23:04]: Det er snart 20 år siden jeg deltok i mine første 8. mars-tog. Hvert år siden har vi gått under paroler om å forsvare abortloven. Vi har ropt slagordet «Gamle koner og vonde minner», «Henda vekk, henda vekk, henda vekk fra abortloven». Men jeg må ærlig innrømme at jeg egentlig aldri trodde at abortloven var truet, at i Norge ville det aldri kunne skje, og at det var mer et seierslagord for de kampene som Gro Harlem Brundtland, Grethe Irvoll, Aud Svindal og de andre modige kvinnene kjempet da de vant slagene på 1960- og 1970-tallet. Vi har sagt det i takknemlighet for den virkeligheten vi alle får leve i.

Så feil kunne man ta. Igjen har vi sett at ingen seire i likestillingspolitikken er vunnet for alltid. I 2013 ville Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen innføre reservasjonsrett for leger. Rettighetene til konservative leger skulle stå over rettighetene til unge kvinner i en vanskelig situasjon. Det førte til de største likestillingsdemonstrasjonene på 40 år, og et helt folk reiste seg for å si nei. Man fant seg ikke i at abortrettigheter skulle bli offer i et politisk spill for at Erna Solberg skulle få være statsminister. Protestene ble så store at man vant fram. Igjen vant folkeviljen, og forslaget ble lagt bort.

Da skulle man tro at Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet hadde lært. Men da krefter i Kristelig Folkeparti ville sette en stopper for høyrepopulismen og åpnet for å se den andre veien, nådde desperasjonen Høyres Hus. Erna Solberg var villig til å legge hele abortloven på forhandlingsbordet for å beholde sin egen posisjon. Resultatet har vi i dag. I kveld får vi den første innstrammingen i abortloven siden abortloven ble innført for over 40 år siden.

Det må være veldig vondt for en håndfull kvinner som stortingsflertallet mener er de som bærer sorteringssamfunnet på sine skuldre. Det er skremmende for oss alle. For Norge er ikke USA. Norge er ikke Argentina. Men trenden er den samme, for høyrepartier strammer grepet rundt abortloven for å beholde sine egne posisjoner. Vi har sett det i USA, og vi har sett det i andre land i Europa. Da er det ganske feigt, når vi gjør denne historiske endringen, at det knapt er politikere fra regjeringspartiene som møter opp. Hvor er likestillingsministeren? Hvor er Fremskrittspartiet når vi diskuterer denne store saken, og det er knapt argumenter å høre fra partiene, bortsett fra at de sier at endringene er små. De sier at nå stopper det opp, og det vil ikke bli aktuelt med flere endringer. Vel, jeg har ingen tillit til det. For et halvt år siden sa de akkurat det samme.

Noen sier abortspørsmålet er vanskelig. For hver enkelt kvinne er det en vanskelig situasjon å være i, men for oss som politikere bør det være veldig enkelt: Kvinner skal bestemme over egen kropp.

Mona Fagerås (SV) [20:26:13]: Mitt liv. Mitt valg. Min frihet. Min kropp. Min sak. – Min, president, min!

Karin Andersen (SV) [20:26:48]: Først: Abortloven, slik den er nå, åpner for fosterreduksjon. Derfor er det som skjer nå, en innskrenking, og det er en innskrenking i kvinners sjølbestemmelse.

Jeg hører at det er flere representanter i denne salen som tillater seg å diskutere noen få familiers dypt personlige og private valg, og som setter seg til doms over disse familiene og bruker dem i et politisk spill for å beholde makta. Jeg forstår godt hvorfor representanten Bruun-Gundersen fra Fremskrittspartiet ikke er til stede, og jeg tror hun hadde gremtes over sin vararepresentants innlegg. Dette viser forskjellene opp mot de partiene som mener at kvinner faktisk er i stand til å foreta etisk refleksjon sjøl. Ja, noen kan ønske noen å rådføre seg med, men man trenger ikke en nemnd til å bestemme det. Derfor burde nemndenes tid være over og ikke utvides, slik som man gjør nå.

I tillegg gis det nå motstridende føringer for hvordan nemndene skal behandle saker med fosterreduksjon, og det er vanskelig å se hvordan disse skal forenes. Blant annet er det uttalt at det å bære fram tvillinger ikke kan regnes som en urimelig belastning. Selvfølgelig kan det være en urimelig belastning for noen. Det kan være slik at man ikke klarer to eller tre, og at man da ser seg nødt til å ta abort på alle. Og i de tilfellene der nemndene skal tillate abort, skal de legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen sjøl bedømmer situasjonen. Hvordan skal det forenes med å anse det slik at det å ha flere fostre enn ett, ikke er en urimelig belastning? Hva skal nemnda gjøre da? Jeg håper da virkelig at de nemndene som nå bestemmer dette, er bedre enn det de var før. Det er jo flere som har sagt det, at det nå nærmest er rådgivning. Det håper jeg. Men at det er en ekstrem belastning uansett, er hevet over enhver tvil, og kvinner som er gravide, enten det er med ett, to, tre eller fire fostre, er i stand til å foreta disse vurderingene sjøl.

Det er en internasjonal kontekst vi må se dette i, og også i den konteksten at Kristelig Folkeparti for 14 dager siden ønsket å grunnlovfeste (presidenten klubber) det de kaller retten til ...

Ingvild Kjerkol (A) [20:30:22]: Jeg savner presidenten i debatten – det var greit at hun «tittet» innom hun også. Til debatten: Strategien fra flertallet er åpenbart fortsatt å dekke til en politisk hestehandel med såkalte faglige argumenter – fra de ytterst få representantene fra regjeringspartiene som deltar i denne debatten. Men her kommer det påstander som ikke holder vann, og som må tilbakevises.

Først: Lovendringen sier eksplisitt at fosterantallsreduksjoner skal i nemnd også dersom det kan utføres før. Det er en eksplisitt innføring av nemnd for aborter også før uke 12. Det er helt nytt.

Og så: Med tanke på risiko for gjenværende foster beregner fagfolkene ved St. Olavs 5–10 pst. risiko for dem som er igjen. Men de presiserer at her blander de bakgrunnsrisiko, altså den generelle risikoen ved alle flerlingsvangerskap, og prosedyrerisiko. Det er høyst usikkert, og det sier fagfolkene selv.

Bekkevold viste til en nederlandsk studie for å beregne risiko for det gjenværende fosteret ved fosterreduksjon. Denne undersøkelsen – på 118 fosterreduksjoner, der samtlige var veldig syke foster og prosedyren ble utført sent i svangerskapet – er ikke relevant for å gi dekning for verken nemndbehandling eller risiko for gjenlevende foster etter inngrep i uke 13.

Vi kan ha ulike meninger i denne sal, og det har vi, men vi kan ikke akseptere alternative fakta. Til alle dem som er støtt av at sammenligningen til andre lands debatter dras: Det er nettopp det som skjer også her i Norge – det er fakta som ikke holder vann, fordekt for en politisk hestehandel.

Etter dagens lovendring må flere kvinner be om lov til en etisk, grundig vurdering de allerede har tatt. Det er Arbeiderpartiet imot.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:33:16]: Det har vært en interessant dag på Stortinget i dag, men også en veldig tankevekkende dag. For essensen er at vi har fullt storting i dag på grunn av at Høyre-leder Erna Solberg er villig til å behandle tunge og prinsipielt viktige spørsmål på en tilfeldig måte, for å sikre sin egen posisjon og sitte på egen makt. Det har skapt et stort engasjement i befolkningen.

Selv var jeg en av dem som sammen med veldig mange var ute her foran Stortinget før jul, da Erna Solberg satte i gang spillet for å sikre sin egen posisjon. Der var jeg sammen med mødre, med fedre, med ungdom og med besteforeldre. Jeg tror at én grunn til at det vakte så stort engasjement og samlet så bredt, var at mange i Norge følte at nå var det noe helt nytt som sto på spill, at man plutselig satte likestilling og kvinners rettigheter til side for å skaffe seg selv makt. Jeg tror også det lå en samlende kraft i alle dem som møtte opp – under parolen «Ikke rør abortloven!» – at det også er en veldig fin ting i Norge at vi sammen, over tid, har bygd forståelse for et klokt lovverk som fungerer, og som sørger for at kvinner har rettigheter, og at vi hegner om likestilling i landet vårt.

Dette er nettopp verdier og prinsipper, og derfor synes jeg det blir rart når det i denne saken også – sånn som i den saken tidligere i dag som også var alvorlig prinsipielt, som handler om folks økonomiske framtid – kommer representanter fra regjeringspartiene opp på talerstolen og sier at dette er egentlig jeg som representant og mitt parti uenig i, men jeg stemmer for det likevel. Når det begynner å bli et mønster av den typen saker, må vi begynne å stille spørsmål: Hvordan er det Høyre-leder Erna Solberg egentlig jobber? Hvordan er det dette landet nå styres?

Jeg er helt sikker på at i den tiden vi kommer inn i, med ganske tøffe samfunnsdebatter, er det én ting som vi virkelig trenger å stå last og brast med i Norge: Det er likestilling. Derfor er det så flott å se det samlede engasjementet som har vært for denne saken på folkelig plan, og det er vi fra Arbeiderpartiet stolt av å representere i dag.

Martin Kolberg (A) [20:36:28]: Jeg er enig med dem som har sagt i denne debatten at den bør føres med lav stemme, for det er ingen tvil om at dette er en vanskelig etisk og moralsk sak, som krever nettopp det å føre debatten med lav stemme. Derfor blir det så veldig alvorlig at denne saken, som har en slik karakter, er til behandling her i Stortinget i kveld som resultatet av en bevisst politisk handling. Det bør de som stemmer for regjeringens forslag, tenke gjennom, for det er det som har skjedd. Mange har allerede sagt det, men det er ingen som vil bestride at denne saken ikke hadde kommet til behandling hvis det ikke hadde vært nødvendig for å etablere en regjering i Norge. Det ansvaret har Høyre, det ansvaret har Fremskrittspartiet, og det ansvaret har Venstre.

Jeg vil si – og jeg ber om å bli trodd på det – at jeg har veldig respekt for statsråd Høie som fagstatsråd. Jeg tror ikke han vil prøve å fornekte det. Men det han gjør i denne saken, er påtvunget, selvfølgelig, og jeg er nesten helt sikker på at det er med påholden penn, slik jeg kjenner ham. For sjelden har vi sett at en statsråd må legge til side et nesten samlet faglig miljø, overse det og konstruere en argumentasjonsrekke for å komme rundt det faktum at han ikke har den støtten i sine egne faglige miljøer, og for å komme unna alt det han har sagt før, og som Høyre har sagt før, for å dekke over det faktum at han er budbringer for Erna Solbergs behov for å fortsette som statsminister. Det må være veldig slitsomt politisk for ham, men også for stortingsflertallet slik som det tegner seg.

Til slutt bare dette: Det er ikke bare det at Fremskrittspartiet ikke tar ordet, men de er ikke til stede her, har ikke vært det i hele kveld. Det sier sitt. Jeg er jo blitt hektet på dette med Frp-koden, og jeg har sagt at Frp-koden er å gjøre en ting og si noe annet, men jeg får nå legge til: Det er å gjøre en ting, men deretter være helt stille.

Hadia Tajik (A) [20:39:44]: I løpet av debatten har me fått høyra ulike variantar av at dette eigentleg ikkje er ei veldig stor sak. Nei, faktisk er dette ei opprydding, det er nesten ei sjølvfølgje, ja, det måtte nesten berre verta sånn. Ja vel, så det Erna Solberg tilbaud Kristeleg Folkeparti i det avgjerande augneblikk, var eigentleg ikkje ei stor sak. Det var ei opprydding, faktisk ei sjølvfølgje, ja, det måtte nesten berre verta sånn – for fagfolka har trass alt vore pådrivarar for denne avklaringa over lengre tid.

Nei – endringa var tung nok, ho var prinsipiell nok til framleis å sikra Erna Solberg regjeringsmakt. Det er jo ein del folk i salen, men som òg fleire representantar har sagt før meg, er det nokon me saknar. Kvar er f.eks. Heidi Nordby Lunde? Ho har vore ei klar stemme i mange saker og har tidlegare òg vore tydeleg engasjert i abortsaka. Kvar er Ingjerd Schou? Ho er ei dame som er ein prinsipiell politikar og engasjert i kvinnesak og likestillingsspørsmål. Eg har ikkje sett henne heller. Dei og fleire Høgre-damer har vore kritiske til andre innstrammingar i abortlovgivinga, men når avgjerda skal takast, er dei altså ikkje med i debatten.

Det er mange frå Høgre som håpar at arven etter Erna Solberg skal vera at ho klarte å laga ei borgarleg regjering med fire parti. Men arven etter Erna Solberg er at ho er villig til å gjera kva som helst for å behalda makta – til og med forhandla vekk det som er grunnleggjande rettar, til og med innføra dei første innstrammingane i abortlovgivinga sidan 1970-talet.

Vekk er òg Framstegspartiet. Åshild Bruun-Gundersen har vara inne for seg, og sånt kan jo vera ei heilt ærleg sak, så det i seg sjølv kan ein ikkje bruka mot henne, men ho har òg vore borte frå den offentlege debatten. Sist ho vart sett i denne saka, sa ho at det var uaktuelt å innskrenka retten til sjølvbestemt abort. Sidan har ingen sett henne i desse diskusjonane.

Det vart sagt før me fekk ei firepartiregjering: Har desse folka mista stemma? Har dei sett kamelen fast i halsen? Er det sånn at desse representantane – og andre som er kritiske til dette – ikkje eingong sjølv har sjølvbestemming, men likevel vil bestemma for andre damer?

Det me kan læra av denne saka, er at kvinners rettar ikkje er trygge i hendene til Høgre og Framstegspartiet. Dei frå Høgre og Framstegspartiet som har vore her i salen i dag, har vore meir opptekne av å seia at me ikkje er Argentina, at me ikkje er Alabama, heller enn å forklara kvifor dette skal vera Noreg – der kvinner som har tvilling- eller trillingfostre, godt kan bestemma sjølve at alle skal bort, men at dei ikkje skal ha lov til å ta mindre inngripande val på eiga hand.

Der kan folk stola på Arbeidarpartiet. Me vik ikkje ein millimeter for rettane til norske kvinner.

Ingelinn Lossius-Skeie (uavh) [20:42:53]: En barneregle sier at troll ikke kan telle til tolv. Nå har jeg fått med meg at Arbeiderpartiet og representanten Gahr Støre ikke kan telle til tretten. For det er jo slik at norsk lov om selvbestemt abort går til tolv og ikke til tretten. Likevel går en etter en av Arbeiderpartiets folk opp hit og sier at dette handler om abortloven, og det handler om en innskrenkelse av abortloven. Men er det slik at det nå, med dette forslaget, skal bli slutt på at kvinner skal få lov til å ta abort etter uke 12? Det er jo helt feilaktig.

Det er også artig å høre Arbeiderpartiet komme opp hit og være skikkelig religiøse og alvorlige i stemmen mens de kritiserer folk som bare benytter ytringsfriheten. Det er også interessant å høre dem etterlyse et refleksjonsnivå når de selv snakker om tvillingabort på foster uten å nevne fosteret – som om fosteret ikke eksisterer. I uke 13 har nemlig fosteret tynn, følsom hud, øyne, ører og munn og holder på å utvikle stemmebånd. Det synes jeg Arbeiderpartiets representanter kan reflektere over.

For øvrig er det slik at når jeg i dag stemmer, stemmer jeg ikke for en innskrenkelse i abortloven, slik det stadig blir gjentatt, som om å gjenta en feil ofte nok, gjør den til en sannhet. Nei, jeg stemmer mot en utvidelse av abortloven, for abort på tvilling i uke 13 diskriminerer tvillinger, og det innebærer en utvidelse av abortloven. For man må skille mellom lov og forskrift – og forskriftene ble gitt i strid med norsk lovs ordlyd.

Sheida Sangtarash (SV) [20:45:39]: Det har blitt sagt fra denne talerstolen at denne debatten må være kunnskapsbasert. Jeg er enig. Det var representanten Torill Eidsheim fra Høyre som var inne på det. Men hele debatten startet med at statsministeren ønsket en flertallsregjering, og derfor åpnet for å forhandle om kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Da synes jeg representanten først og fremst skal ta dette opp med Erna Solberg – at det ikke er slik man starter en såkalt vanskelig debatt. Deretter kan jo representantene fra Høyre anerkjenne at flertallet av høringsinstansene faktisk var imot forslaget – hvis man ønsker en kunnskapsbasert debatt.

Så tok representanten Bekkevold avstand fra at vi snakker om denne saken i et globalt perspektiv. Også Mathilde Tybring-Gjedde var inne på det. De synes tydeligvis det er ubehagelig å høre om den globale konteksten. Det synes jeg også. Det er ubehagelig. Det er ubehagelig å tenke på det. Det er ubehagelig å snakke om det. Det er kanskje ubehagelig for regjeringspartiene å se seg selv i speilet. Er det noe som man virkelig bør ta avstand fra, er det konservative krefter som vil innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Det er ikke opposisjonens retorikk som er problemet, eller som skaper ubehag – det er regjeringens politikk. Noen ting bør ikke bli gjennomført. Å løfte det opp til politisk debatt også i et globalt perspektiv er en nødvendighet. Det er nødvendig for demokratiet, for kvinner i Norge og for kvinnekampen globalt.

Høyresiden, og særlig Kristelig Folkeparti, betrakter denne saken som en form for etisk og intellektuell øvelse for seg selv, men det er ikke det denne saken handler om. Både svangerskap og abort er noe som skjer med og i kroppen. Det er ingen abstrakt øvelse. Det er konkret. Abort er noe rent fysisk og psykisk. Og det som skjer her i dag, er en reell innskrenking av retten til å bestemme over egen kropp.

Høyresiden gir inntrykk av at vi kvinner tar lett på dette. Det gjør vi ikke. Dette er vanskelige valg, både fysisk og psykisk – og ja: også etisk. Men forskjellen på oss og regjeringspartiene er at vi mener det er kvinnen som best kan ta disse tøffe avgjørelsene.

Steinar Reiten (KrF) [20:48:45]: Det har vært interessant å sitte og høre på debatten. Saksordføreren, Geir Jørgen Bekkevold, la opp til at det skulle være en debatt som handlet om endring av abortloven. Så har det etter hvert heller utviklet seg til å bli en debatt om regjeringsforhandlinger. Det er veldig synd, når man tenker på at abortloven faktisk har stått hogd i stein helt siden 1978. Med tanke på den utviklingen som har vært innen teknologi og medisinsk kunnskap siden da, trenger vi en kunnskapsbasert debatt om disse tingene.

Jeg vil spesielt berømme representanten Ingvild Kjerkol for å ha ført en veldig saklig og god debatt. Hun holder seg til fakta i saken. Hun er rivende uenig med Kristelig Folkeparti, men slike debattmotstandere går det an å forholde seg til.

Derimot blir jeg satt ut, og egentlig veldig lei meg, når representanter gir uttrykk for at vi som representerer Kristelig Folkeparti, ikke skal kunne forhandle med andre partier om en av de sakene som for veldig mange av mine velgere kanskje er den aller viktigste. De forventer, i likhet med velgerne til andre partier, at vi som er valgt inn på Stortinget for dem, også representerer dem i saker som er viktige for dem.

Da vi sto i en vanskelig situasjon i vinter, i et veivalg som skulle tas, var det naturlig for veldig mange av oss å bringe det spørsmålet inn i de diskusjonene som foregikk internt i Kristelig Folkeparti. For oss var det naturlig, fordi vi skal representere våre velgere – også i en slik situasjon. Så når en representant for Arbeiderpartiet står på talerstolen og sier at ett sted må grensen gå, oppfatter jeg det faktisk som et utsagn om at jeg som representant for Kristelig Folkeparti faktisk ikke har en legitim rett til å representere mine velgere i et av de aller viktigste spørsmålene for oss.

Blant mine velgere er det også svært mange drivende dyktige, flotte kvinner. Jeg må jeg si jeg reagerer til dels ganske sterkt når enkelte representanter fra denne talerstolen snakker som om de representerer alle kvinner i Norge, og har monopol på hva kvinner mener. Kvinner mener veldig mange forskjellige ting i Norge. Blant mine velgere er det kvinner som ber meg om å bære fram prinsippet om at ufødte barn også har menneskeverd. Det gjør jeg herved.

Kjell-Idar Juvik (A) [20:51:51]: Jeg har avventet litt før jeg tegnet meg på talerlisten, for å slippe til regjeringspartiene, men det var ikke noen grunn til å vente lenger, for de kommer selvfølgelig ikke, spesielt ikke Fremskrittspartiet. Det er egentlig et godt svar på hvordan denne saken er, og hvorfor vi er der vi er, og er egentlig en bekreftelse på det som har skjedd. Vi får håpe og tro at de ikke er pisket på plass – eller bort fra salen – slik som man har gjort når det gjelder voteringen. Vi kan fortsatt ha et lite håp om at det kanskje er et krisemøte eller et gruppemøte på gang i Fremskrittspartiet. La oss i hvert fall håpe at de ikke har tatt feil av sommerfestdagen og gått på byen.

Som vi ser, starter merknadene fra regjeringspartiene med å vise til Granavolden-plattformen. Det er vel ikke uten grunn. Det er en måte å kjøpe seg litt fri på når det gjelder hvorfor de mener det de mener. Det var et kompromiss de landet. Venstre har vært ærlige, de har stått på denne talerstolen i kveld og sagt at de innrømmer at det har bestått i å gi og ta. Kristelig Folkepartis syn er også kjent, men det er derimot to andre parti som må slite tungt i kveld, og det er Høyre og Fremskrittspartiet, som vil ofre en ordning som er kjempet fram, og som har vart i over 40 år. De har valgt å sette makten foran kvinnene. Det er det de har gjort. Jeg er veldig glad for å tilhøre et parti og å ha en partileder som Jonas Gahr Støre, som har valgt ikke å gjøre det. Dette er, som flere har sagt, en historisk svekkelse av kvinners rett til selvbestemmelse.

Til representanten Lossius-Skeie: Det er verken Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet eller andre som skal bestemme dette. Det vi snakker om i kveld, er om det er kvinnene selv som skal få lov til å bestemme det.

Til statsråd Høie: Jeg forstår at dette ikke er så enkelt. Du prøver å vise til at disse nemndene skal ivareta kvinnenes vurderinger. Du sa det ganske tydelig: Nemndene skal legge kvinnenes vurderinger til grunn. Men så enkelt er det ikke. Man kan ønske seg det – og jeg tror oppriktig at du ønsker og mener det – men leser vi § 2 a, står det ingenting der om at det er kvinnenes ønsker og rettigheter som skal vektlegges når disse nemndene skal gjøre sine vurderinger. De skal ta helt andre hensyn enn kvinnenes rett til bestemmelse.

Man kan gjerne ønske det og tro det, men dessverre får jeg som vararepresentant i dag være med på behandlingen av to saker som burde fått et annet utfall. Vi diskuterte pelsdyr tidligere i dag, og nå står noe enda mer alvorlig på spill. Det er fortsatt mulig å ombestemme seg.

Ruth Grung (A) [20:55:11]: Da vi i Nordisk råd diskuterte FNs bærekraftsmål og hvilke av de målene vi mente var mest knyttet opp til det nordiske og ga oss mest identitet, konkluderte vi med mål nr. 5, likestilling. Vi mente at likestilling er det som gjør oss mest konkurransedyktig, som skaper et av de mest inkluderende og attraktive samfunnene i verden, og som gjør at vi stadig scorer høyest på ulike internasjonale målinger.

Et av de viktigste likestillingstiltakene er kvinners rett til å bestemme over egen kropp, eget liv og abortloven. De nordiske landene var tidlig ute med å innføre retten til selvbestemt abort, men med ett unntak: Færøyene. Det var ganske overraskende, så vi har hjulpet Færøyene i diskusjonen og vist til de andre landene, hva det har medført, og hva det har resultert i. Da er det litt rart at midt oppi dette er Norge det landet som er med på å svekke abortloven.

Det er ingen kvinner som ønsker å gjennomføre abort. Det er en påkjenning både fysisk og psykisk. Det er et usedvanlig vanskelig valg å ta. Derfor er det bra med veiledning, men når rådgivning blir knyttet opp mot det samme organet som er med på å bestemme din skjebne, fungerer det ikke på samme måte. Å møte i nemnd bidrar til stakkarsliggjøring, for du vet at du må gjøre det for å oppnå det du selv mener er best for deg, din familie og dine nærmeste. Det skaper ulikhet fordi noen kan reise til andre land for å gjennomføre abort. Det skaper også ulikhet fordi noen er bedre til å formulere seg enn andre.

Signalet vi sender i dag, er at Norge er en del av en internasjonal trend der selvbestemt abort og kvinners rettigheter blir satt i spill. Det er et tilbakeslag for likestillingen. Jeg undres også over, siden Høyre vanligvis løfter fram valgfrihet, hvorfor ikke dette skal gjelde for sårbare kvinner. Det er litt spesielt at vi i dag har et flertall som nedvurderer kvinners evne til å ta kloke valg for seg og sin familie.

Anette Trettebergstuen (A) [20:57:47]: I hele vår historie har Norge klatret oppover på statistikken over verdens mest likestilte land. Vi har vært et land som har blitt mer og mer likestilt for hvert eneste år som har gått. Vi har vært et land hvor kvinner har fått mer og mer frihet. Men for første gang i historien ser vi nå at Norge går nedover på statistikken over verdens mest likestilte land. Det er fordi høyrepolitikken fungerer. Vi har i seks år hatt en regjering som har satt likestillingen i revers. Det hele toppes i dag ved at vi vedtar historiske innskrenkninger i abortloven.

Vi ser en skummel utvikling i landene rundt oss. Vi ser at antifeministiske, rasistiske og anti-LHBT-krefter vinner terreng i land rundt oss. Abort forbys. Minoriteters og kvinners rettigheter innskrenkes og kriminaliseres. I denne situasjonen skulle Norge ha vært et fyrtårn, vi skulle ha vært krystallklare og urokkelige for likestilling og kvinners selvbestemmelse. Men nei, det vi vedtar i dag, gjør at vi også her i Norge går i feil retning. Ja, dagens regjering eksisterer ene og alene fordi vår kvinnelige statsminister og den kvinnelige partilederen Trine Skei Grande valgte å ofre norske kvinner for egen makt.

Representanter for regjeringspartiene – de som velger å delta her i dag – forsøker å fortelle oss at dette egentlig ikke er så viktig, at vi har misforstått, og at de som er rasende og demonstrerer ute på plenen i dag, tar feil. Det er egentlig regjeringens metode hver gang folk har fått nok av høyrepolitikken – folk har misforstått.

Vi husker alle sammen statsministeren på Dagsrevyen den 8. mars 2014, da man mobiliserte tidenes 8. mars-tog på grunn av reservasjonsrettssaken. Hva sa statsministeren? Jo, hun kunne ikke skjønne at dette hadde blitt en så stor sak. Debatten her i dag og de vedtakene som skal gjøres her i dag, viser hvorfor det var en så stor sak, hvorfor folk var forbannet.

Det er noen som ikke deltar i debatten her i dag, og det viser helt klart og tydelig at regjeringen vet hva den gjør, at vi har en regjering som med vitende og vilje er tuftet på å ha satt likestillingen i revers, og som topper det hele med å frata kvinner retten til å bestemme over egen kropp i dag. Nei, Erna Solberg, norske kvinner og menn protesterer ikke fordi de tar feil. De protesterer fordi de har fått nok.

Maria Aasen-Svensrud (A) [21:01:00]: Kvinners rettigheter har kommet gradvis, og de kan rives ned gradvis, slik som det ser ut til at flertallet her i dag ønsker. Med så mange omskrivninger og unnskyldninger bare denne høyreregjeringen kan komme på, kan våre rettigheter svekkes. Med lovnader og store ord kan våre rettigheter svekkes. Så gradvis og så forsiktig at vi nesten ikke merker det, kan våre rettigheter rives vekk. Men vi lar oss ikke stilne med unnskyldninger og omskrivninger, vi går ikke med på at kvinners rett rives ned, uansett hvor mange lovnader makten og høyreregjeringen kommer med.

Gradvis ble våre rettigheter bygget, gradvis har høyreregjeringen begynt å rive dem ned. Arbeiderpartiet vil aldri innsnevre kvinners rettigheter, og vi sier et tydelig, rakrygget og stolt nei til svekkelse av abortloven.

Tuva Moflag (A) [21:02:41]: Hvis ikke dette var en innskrenkning av abortloven, hadde vi ikke vært her. Det er bare å lese innledningen til denne saken:

«Det følger av Granavolden-plattformen (…) at regjeringen vil:

«Fjerne åpningen for abort av en eller flere friske flerlinger (fosterreduksjon) i et svangerskap før grensen for selvbestemt abort.»»

Representanten Mathilde Tybring-Gjedde sa at hvis dette hadde vært en innskrenkning, ville hun stått på barrikadene. Vel, barrikadene kaller, Tybring-Gjedde, det er bare å komme seg opp!

Jeg vil berømme representanten Reiten for et ærlig og godt innlegg. Kristelig Folkeparti følger opp sin politikk, og de har fått gjennomslag. Kritikken går til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, som bagatelliserer denne lovendringen, og som ikke har ryggrad nok til å si det rett ut: Selvbestemt fosterantallsreduksjon er forhandlet bort.

Jeg vil være litt personlig også. Jeg er tvillingmamma selv, noe som er en langt større påkjenning enn et svangerskap med ett barn – psykisk, fysisk og økonomisk. Departementet vurderer, og statsråden viste også til det i sitt innlegg, at tvillingsvangerskap, tvillingfødsel og omsorg for tvillinger i seg selv ikke skal kunne anses å føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske og psykiske helse. Det vil kreves noe mer.

Men det er jo antallet som gjør at både den psykiske, den fysiske og den økonomiske belastningen øker. Hvis ikke det er nok, hva er det som skal til? Mange har trukket fram tvillingfamilier og tvillingmammaer i sine innlegg. For meg var det riktig å bære fram begge to, men jeg vil stå på barrikadene for de damene som kjenner at det klarer de ikke.

Torill Eidsheim (H) [21:05:04]: Kriteria for å få innvilga fosterreduksjon blir med denne lovendringa dei same som dagens kriterium for å få innvilga abort etter veke 12. Det er blitt mykje negativt snakk om nemnd i salen her i dag. Arbeidarpartiet stemde sjølve ned ei utviding av sjølvbestemd abort til veke 18. Arbeidarpartiet er altså einig i at inngrep etter veke 12 skal behandlast i nemnd. Om vi løfter blikket, som representanten Jonas Gahr Støre oppfordra til, vil vi sjå at den norske abortlova framleis står sterkt. Lova er framleis eit kompromiss som balanserer retten for kvinna til å bestemme sjølv og rettsvernet til fosteret.

Kjersti Toppe (Sp) [21:06:14]: Eg synest det er naturleg at ein i ein sånn debatt trekkjer fram det som skjer internasjonalt, i andre land, for det er veldig urovekkjande. Eg vil frå Senterpartiets side seie at vi tar sterkt avstand frå det, og vi står bak dagens abortlov. Vi har i programmet vårt at vi ikkje vil tillata fosterreduksjon av friske foster. Elles står vi bak dagens abortlov.

Det ein vedtar i dag, inneber på mange måtar å lovfesta at Noreg blir – er det i alle fall i dag – det einaste landet i Europa som innfører eit nasjonalt tilbod om fosterreduksjon av friske foster i den offentlege helsetenesta. Før 2016 var ikkje dette ein etablert praksis. Frå 2016 til 2018 var dette definert av Lovavdelinga til å vera innanfor lova, men poenget er at den medisinske praksisen var i strid med dette lovverket. Abortlova seier at kvinna skal ta den endelege avgjerda når svangerskapsavbrotet vert gjennomført innan 12. svangerskapsveke, men alle fosterreduksjonar vert utførte etter veke 12, og legane sjølve meiner det er uheldig at dei vert tvinga til systematisk å praktisera retten til sjølvbestemd fosterreduksjon basert på ein unntaksregel. Det er det det er viktig for meg at ein no faktisk ryddar opp i.

Fleire representantar tar opp at ei nemnd ikkje er betre i stand til å vurdera situasjonen til kvinna enn kvinna sjølv. Det synest eg er eit legitimt argument, men da argumenterer ein mot nemndbehandling i seg sjølv – og mindre mot fosterreduksjon. Det er eit stort politisk fleirtal for å vidareføre nemndordninga og dagens abortlov. I innstillinga er det berre SV som tar til orde for å endra på dette og setja grensa for sjølvbestemd abort til veke 16.

Representanten Kjerkol problematiserer abortrisikoen på 5–10 pst., men eg meiner at vi må ta omsyn til det som Nasjonal behandlingstjeneste i Noreg erfarer. Stortinget kan ikkje vedta kva risikoen med fosterreduksjon er, det må vi ta til etterretning. Det kan godt vera at denne risikoen kjem til å gå ned med åra, men det er det vi har i dag, og det er det denne lova er basert på.

Eg vil igjen seia at vi i Senterpartiet ikkje er tvinga av nokon pisk – vi er fristilte i denne saka.

Heidi Nordby Lunde (H) [21:09:30]: I dag er det mulig å avslutte ett av flere samtidige svangerskap ved såkalt fosterreduksjon. Slik var det ikke da abortloven ble vedtatt. Inngrepet er derfor verken regulert i abortloven eller omtalt i lovens forarbeider. Dette uavklarte tolkningsspørsmålet har blitt kalt et hull i abortloven og ført til usikkerhet om hvordan loven skal forstås.

I 2010 mottok Helsedirektoratet en henvendelse fra Oslo universitetssykehus, som mente det var behov for retningslinjer for abortnemndenes behandling av fosterreduksjon. Derfor ble Helse- og omsorgsdepartementet bedt om å avklare om abortloven tillater å abortere ett av flere friske fostre. Avklaringen uteble. I tre år satt Arbeiderpartiet i Helse- og omsorgsdepartementet uten å avklare. Denne unnfallenheten kjenner vi for øvrig til fra saken om legenes reservasjonsrett, som først fikk sin løsning med helseminister Bent Høie. Da er det friskt av det tidligere regjeringspartiet SV fra denne talerstolen å kalle det en historisk svekkelse av loven. Kanskje unnfallenheten den gang skyldtes at det ikke var noen vilje i den rød-grønne regjeringen til å avklare verken reservasjonsrett eller fosterreduksjon. Senterpartiets forslag – sammen med Kristelig Folkeparti – i Stortinget i 2017 om å forby fosterreduksjon kan tyde på det. Var det ønsket om å kjøre svarte biler som gjorde at de tidligere helseministrene Anne-Grete Strøm-Erichsen og Jonas Gahr Støre ikke avklarte dette?

Noen har omtalt den norske abortloven av 1976 som et forlik som denne regjeringen rokker ved når vi i dag vedtar en endring i lovteksten i abortloven. Da har jeg lyst til å minne om at det var Høyre og Fremskrittspartiet som rokket ved forliket da vi i regjering stilte oss bak Justis- og beredskapsdepartementets lovfortolkning, som utvidet forståelsen av abortloven. Selv om jeg støttet denne utvidelsen, var jeg svært overrasket over at det ikke førte til mer debatt, da jeg vet at det ofte er sterk uenighet om dette i Høyre. For i motsetning til mange andre partier opplever jeg at Høyre har en dypere og mer omfattende debatt om etiske spørsmål. Dette gjør at vi som et liberalkonservativt parti endrer oss i takt med den tiden vi lever i, med respekt for det menneskeverdet vi ønsker å hegne om. Det er jeg stolt av.

Når jeg stemmer for regjeringens forslag i dag, oppfatter jeg at jeg går tilbake til det representanten Moxnes minnet oss om, nemlig at jeg står på Høyres vedtatte program, som opprettholder abortloven som gir kvinner rett til selvbestemt abort, med de samme tolkningene som da de rød-grønne forlot regjeringskontorene i 2013, men med en ramme rundt fosterreduksjon som fagmiljøene har etterspurt, og som de rød-grønne aldri tok seg bryderiet med å avklare.

Da tidligere helseminister, representanten Jonas Gahr Støre, berømmet statsråd Høie for å ha bedt Lovavdelingen om en vurdering, sa han at det skulle han også gjerne gjort. Han trodde han ville ha gjort det.

Men han gjorde det ikke. Han tenkte ikke sjæl og mente, måtte ikke stå for det han sa. Han vred seg unna. Kanskje var han likeglad.

Norske kvinners rett til selvbestemt abort er ikke truet, og Norge skal fortsatt lede an internasjonalt i arbeidet for seksuelle og reproduktive rettigheter, slik vi har gjort i hele statsminister Solbergs regjeringsperiode.

Jonas Gahr Støre (A) [21:12:42]: Til dikteren Nordby Lunde, som gikk ned fra talerstolen nå, vil jeg bare si at jeg trengte ikke noen lovavdeling for å komme til den konklusjonen. Men det var fint å få den, for da ligger den der. Men det var nå min mening.

Jeg vil berømme Kristelig Folkepartis representanter for å stå rakrygget og argumentere for sitt syn nå. Jeg vil si til representanten Reiten at for meg går det ingen grense for hva et parti kan argumentere for av sitt primære syn for å få gjennomslag. I en sak hvor man er i mindretall, er det egentlig enda mer legitimt. Jeg mener vi skal takke demokratiet vårt for at man står opp for det.

Debatten her handler om hva Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gjorde med det. Sånn sett kan en berømme Kristelig Folkeparti for å få et gjennomslag, riktignok ikke det store, historiske gjennomslaget Ropstad lokket sine partifeller med, å endre 2 c – som Erna Solberg åpnet for – men de fikk gjennomslag. Når jeg stiller spørsmål nå, er det fordi: Er det grunn til å se på muligheten for at Kristelig Folkeparti kan få gjennomslag på ny? De er dyktige forhandlere, Erna Solberg vil sitte i regjering, de tre andre partiene er villige til å gå langt.

Jeg vil aldri et sekund tro at representanten Bekkevold vil applaudere vedtaket fra Alabama, jeg kjenner ham på en helt annen måte. Men jeg har lyst til å stille Bekkevold følgende spørsmål, og det er det anledning til å svare på: For noen dager siden drøftet dette stortinget et grunnlovsforslag fra Kristelig Folkeparti der det heter at «enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død». Hvis dette forslaget hadde fått flertall – det var et stykke unna å få det – ville det ifølge representanten Bekkevold ha ført til endringer i abortloven vi har i dag?

Hvorfor er det interessant? Det som skjer i USA nå, er at de i Alabama som har fått flertall for å forby abort, vet at det er ulovlig i henhold til amerikansk lov. Vedtaket blir stemt ned av domstolen i USA, for det er imot amerikansk føderal lov. Men det er også meningen med vedtaket, det skal nemlig drive oppover i rettssystemet til en høyesterett, som på ny kan vurdere vedtaket fra 1973, Roe v. Wade, som sikret rett til selvbestemt abort i USA. Nå er det kanskje et flertall i den domstolen som vil si: «Vi vil endre på det.» Da er spørsmålet mitt, oversatt til norsk:

Om dette grunnlovsforslaget hadde fått flertall – og dette er Kristelig Folkepartis syn, det er det Kristelig Folkeparti, går jeg ut fra, vil møte de andre partiene med i regjeringsforhandlinger ved en ny korsvei, om de kommer dit – ville det ført til endringer i abortloven? Det kan det være interessant å få vite nå, for det sier noe om hvor solid den loven er som nå alle står og sier er hugget i stein – alle er for den, og alle vil kjempe for den. Jeg skulle gjerne høre fra den sindige representanten Bekkevold hvordan han ser på det. Hvis det grunnlovsforslaget hadde fått flertall, ville det ført til at abortloven måtte endres?

Statsråd Bent Høie [21:15:45]: Det er selvfølgelig raust av representanten Gahr Støre å gi Kristelig Folkeparti anerkjennelse for at de kan ha et annet syn når det gjelder abortloven. Men jeg håper at alle de i Kristelig Folkeparti som tok til orde for at de skulle forhandle med Arbeiderpartiet, har merket seg Arbeiderpartiets representanters omtale av Kristelig Folkepartis gjennomslag, og ikke minst Arbeiderpartiets syn på det å diskutere saker som er viktige for andre partier – de sakene som betyr noe for andre partier og deres velgere. Jeg håper også at Senterpartiet merker seg det, men de har vel ganske mye erfaring med det spørsmålet allerede som de kan ta med seg videre.

Det er også spesielt å merke seg mange av Arbeiderpartiets representanters omtale av abortnemndene – at de er der for å påføre folk skyld, skam og avmakt – og at representanter sier at de ikke kan akseptere at ikke kvinnen selv skal bestemme. Vel, det er bare noen måneder siden Arbeiderpartiets landsmøte, der et stort flertall opprettholdt standpunktet om at aborter etter uke 12 skal behandles i nemnd. Det er det som er Arbeiderpartiets politikk. Da er jeg overrasket over at en omtaler det å få sakene sine vurdert i nemnd som noe som påfører folk skyld, skam og avmakt.

Hva handler denne saken om, reelt sett, for kvinner? Da kan vi gå tilbake til Norge før 2016. Vi kan gå tilbake til Norge i alle de åtte årene Arbeiderpartiet satt i en flertallsregjering. Hvis en var kvinne, ble gravid med tvillinger, hadde en vanskelig hjemmesituasjon, gjerne mange barn fra før av og ønsket å få bare ett barn, hva ville hun da bli møtt med i den norske helsetjenesten? Jo, et absolutt nei – det var ikke aktuelt. Arbeiderpartiet ble gjort oppmerksom på dette i 2010, og de løftet ikke en finger for å gjøre noe med det. Hvordan vil en kvinne i den situasjonen bli møtt etter det som skjer i dag? Jo, hun vil bli møtt av en helsetjeneste som sier at hennes sak vil bli vurdert av en nemnd. Den nemnda vil gi henne råd og veiledning, og de vil legge vekt på hennes vurdering av sin egen livssituasjon. I det tilfellet jeg trakk fram, det eksemplet, ville kvinnen med all sannsynlighet ha fått innvilget fosterreduksjon.

Det er det som er forskjellen på Norge etter dette vedtaket og Norge under Arbeiderpartiet.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) [21:18:57]: Denne debatten har fått meg til å tenke: Hva er det som fungerer når man vil ha færre aborter? Hvilke grep er det man tar hvis man vil at flere kvinner skal bære fram barn? Kanskje det fungerer å sikre trygg og god fødselsomsorg over hele landet, slik at den som er gravid, ikke trenger å være redd for fødselen? Kanskje det fungerer å gjøre noe med klimakrisen, slik at barnet har gode framtidsutsikter? Eller kanskje det fungerer å gjøre samfunnet mer universelt utformet og rustet til å hjelpe familier som har barn med større omsorgsbehov?

Det er tiltak som jeg har lyst på, men regjeringen vil ikke ta noen av disse grepene. Tvert imot har alt dette forverret seg med dagens regjering. Regjeringen vil bare prøve ut én ting for å få færre aborter, nemlig å tvinge kvinner til å få flere barn.

Det forslaget som ligger an til å få flertall i kveld, er ikke bare problematisk fordi det tar bort kvinners frihet og går langt over streken for hvor langt staten kan blande seg inn i privatlivet, det er også problematisk fordi det er en snarvei som ikke kommer til å fungere til noe annet enn å sette kvinnekampen tilbake.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [21:20:44]: Denne debatten gjer meg litt uroleg. Det har vore ein lang dag. Vi har diskutert reindrift, pels, akvakulturlov osv., og det er på ein besynderleg måte nokre sterke likskapar her. For da vi behandla forbod mot pelsdyrhald, gjekk den eine representanten etter den andre frå regjeringspartia opp og sa at dei eigentleg var imot dette, men det hadde kome i stand gjennom forhandling. Dei var eigentleg imot, så dette var ein vond dag for dei, men dei stemmer no for det, for det dei har fått.

I denne saka er det liksom ein heilt annan type dynamikk som slår inn, og det er at forstandige folk som har stått på det standpunktet eg har i denne saka, gjennom heile sitt politiske liv, no plutseleg begynner å argumentere seg inn i eit heilt anna standpunkt. Det blir eit slags bilde som berre bekreftar dei internasjonale samanlikningane som har blitt trekte i denne debatten, at vi faktisk ser ei dreiing i denne sal. Plutseleg har fleire blitt med på det moralske korstoget, det moralske korstoget dei aldri delte, ei moralisering i politikken som vi skal langt tilbake for å finne, noko vi trudde vi hadde tatt eit oppgjer med, men som kjem tilbake – at ein dyttar folk til å gjere ting dei ikkje vil gjere, eller stoppar folk i å gjere ting dei eigentleg har lyst til å gjere. Å vere liberalkonservativ – eg prøvde å forstå det ut frå eit reint ideologisk perspektiv, men det er jo berre ei personlegdomsforstyrring, det er ikkje eit ideologisk prosjekt. Og den personlegdomsforstyrringa slår veldig hardt inn i denne saka.

Det har vore mange forstandige innlegg, og ei av dei som har hatt gode innlegg i denne saka, er Torill Eidsheim frå Høgre. Men eg ønskjer å ta tak i éin ting i hennar innlegg. Ho seier nemnd med lege/gynekolog, altså at det ikkje er eit tilsyn for høg moral, at det er ein saga blott. Eg går ut frå at ein med høg moral meiner peikefingermoral, altså frå dei som meiner dei har rett til å peike på korleis folk skal leve livet sitt, gjerne på det intime nivået. Kanskje det er ein saga blott, kanskje ikkje – vi veit jo ikkje kven som sit i desse nemndene. Men poenget er noko heilt anna. Det er at det ikkje er peikefingermoralen som er problemet, men at det er andre sin moral som skal bestemme kva ei kvinne til sjuande og sist gjer med sin kropp og sitt liv. Det er det som er skiftet i denne saka, og det er ei alvorleg utvikling vi ser i stortingssalen i dag.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:23:57]: Jeg ble utfordret av representanten Jonas Gahr Støre til å si hva konsekvensene ville blitt hvis man hadde vedtatt Kristelig Folkepartis grunnlovsforslag, som vi har fremmet i alle de periodene jeg har sittet på Stortinget – om det ville endret abortloven. Jeg vil si at retten til liv er en rettighet som til tross for sin fundamentale betydning er en rettighet som skal realiseres i en virkelighet full av dilemmaer og motstridende interesser, og abortforbud er ikke noen logisk konsekvens av en slik rettighet. Men det er helt riktig, som Jonas Gahr Støre minner oss på, at Kristelig Folkeparti fremmer et slikt grunnlovsforslag nettopp for å reise debatten om retten til liv.

Ellers må jeg bare si at jeg ikke er uenig i at vi også må ha et globalt, altså internasjonalt, perspektiv når vi diskuterer dette. Kvinners seksuelle og reproduktive helse er viktig, og vi vet at den er truet i mange land. Det skal vi være oppmerksomme på, og vi har en utviklingsminister som er svært opptatt av dette temaet, og som jobber godt med det. Det jeg reagerer på, er at Kristelig Folkeparti nå settes inn i en kontekst der jeg mener at verken Kristelig Folkeparti eller denne saken hører hjemme. Å bli satt inn i en Alabama-kontekst synes jeg blir litt for drøyt. Vi gjør en endring i abortloven. Norge er ikke lenger, dersom dette lovforslaget blir vedtatt, Europas mest liberale land når det gjelder den praksisen vi har hatt, men å sette det inn i en kontekst hvor man sammenligner dette med det som skjer i USA, og også i Europa, og ser de strømningene som er der, synes jeg blir feil. Jeg tenker at vi heller bør samle kreftene, slik at vi klarer å løfte dette perspektivet også internasjonalt sammen. Det gjør denne regjeringen, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.

Jeg har lyst til å benytte anledningen, også som saksordfører, til å takke for en debatt som har vært intens, krevende – sikkert krevende for oss alle. Men det har vært en viktig debatt sett fra Kristelig Folkepartis ståsted, og jeg er glad for at regjeringen har kommet med det forslaget som den har kommet med.

Tuva Moflag (A) [21:27:16]: Jeg syntes det var veldig spesielt å høre på representanten Nordby Lundes innlegg, der hun gjør dette til et spørsmål om hva Jonas Gahr Støre gjorde eller ikke gjorde. Faktum er at det var Stortinget i 1975 som vedtok en lov som åpnet opp for fosterreduksjon i Norge, noe lovtolkningen i 2016 fastslo. Dette handler ikke om hva som skjedde i 2013. Det handler om hva som skjer her i kveld. Regjeringen vil fjerne åpningen for abort av én eller flere friske flerlinger, fosterreduksjon, i et svangerskap før grensen for selvbestemt abort. Det er det den liberale feministen Heidi Nordby Lunde skal stemme over i dag, i 2019.

Hadia Tajik (A) [21:28:23]: Representanten Nordby Lunde svarte at fosterreduksjon var eit uavklart juridisk spørsmål – at Helsedepartementet hadde bedt om ei avklaring, og det måtte dei jo få. Det er eg heilt einig i. Det måtte dei få. Det sentrale spørsmålet som ein dels måtte oppklara, var dette: Tillèt lova at kvinner bestemmer sjølve når det er snakk om fleire foster innanfor tolvvekersgrensa? Svaret på det er ja – det gjer lovverket. Det trong høgreregjeringa ei utgreiing frå Lovavdelinga for å avklart. Det er ei ærleg sak. Det er fint å involvera Lovavdelinga.

Men dette er i liten grad eit lovteknisk spørsmål. Dette er grunnleggjande politisk. Det handlar ikkje berre om ordlyden i lova, men om formålet med lova. Det å redusera retten til sjølvbestemd abort har kravd ei endring i lovteksten. Det viser òg korleis det allereie var avklart at kvinner sjølve må kunna bestemma innanfor tolvvekersgrensa, uansett om dei har eitt eller fleire foster i magen.

Det vert òg sagt frå Nordby Lunde si side at i partiet Høgre er det rom for ein djupare diskusjon av denne typen spørsmål, og at representanten er stolt av det. Det er heilt fint, men eg trur ikkje det hjelper så veldig å seia det til ei tvillingmor eller til ei som har trillingar i magen, som er i ein ekstrem livssituasjon, som veit kva som er rett for henne, men som ikkje lenger får bestemma sjølv. For det er det som vert realiteten etter i kveld – at fleire kvinner må i nemnd for ei avgjerd som dei tidlegare kunne ta sjølve, at ei avgjerd vert teken frå dei og flytta vekk.

Så er spørsmålet om dette er ei vanskeleg sak. Det er det. Då må den som er best kvalifisert, ta stilling til saka. Faktisk er saka så vanskeleg at berre den best kvalifiserte kan ta stilling til det, og det er ingen kven som helst. Det er kvinna sjølv.

Steinar Reiten (KrF) [21:31:04]: Jeg vil først takke representanten Gahr Støre for et respektfullt innlegg. Når vi snakker om så vanskelige ting som dette, er nettopp det med gjensidig respekt umåtelig viktig. Representanten Kolberg sa at vi skal bruke lav stemme når vi snakker om slike problem og slike problemstillinger, og det er jeg helt enig i.

Men siden representanten Gahr Støre utfordret oss på det som var den store debatten for noen dager siden, om grunnlovsforslaget vårt, har jeg lyst til å gi en liten utfordring tilbake – la meg bare si at jeg ikke ønsker å dra opp en stor prinsipiell debatt: I den andre enden av skalaen oppstår det også et problem, for hvis en sier at et ufødt barn per definisjon ikke har menneskerett, oppstår det også et prinsipielt problem i å forsvare hvorfor en da ikke skal tillate abort helt til svangerskapet er fullgått. Siden Roe v. Wade ble brakt på bane: Det var faktisk en kjennelse i føderal amerikansk høyesterett som førte til at det i USA i dag, føderalt, ikke er en øvre grense for å få utført en abort. Det er også en del av bildet når en skal prøve å forstå den enorme spenningen som er i USA, og hvorfor dette vekker så veldig sterke følelser.

Jeg gjentar: Det er ikke min hensikt nå å dra opp en stor debatt om dette, men jeg ville bare gi den lille utfordringen tilbake.

Ingvild Kjerkol (A) [21:32:48]: Til statsrådens påstand om at norske kvinner i en gitt situasjon ville ha blitt møtt uten et tilbud i norsk helsetjeneste: Jeg har bare lyst til å presisere at Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin oppgir at fra 2002 til 2015 ble det utført til sammen 18 fosterantallsreduksjoner – tre firlinger, sju trillinger og åtte tvillinger. Vi kan ha ulike meninger, og det har vi i denne saken. Bent Høie var opptatt av å respektere dem. Men vi kan ikke akseptere alternative fakta.

Til Reiten, som var opptatt av at vi måtte debattere abortloven fordi teknologien har utviklet seg, vil jeg si at prosedyren man bruker ved inngrepet fosterantallsreduksjon, ble beskrevet første gang i en vitenskapelig artikkel i 1978. Den er like gammel som abortloven.

Jonas Gahr Støre (A) [21:34:01]: Jeg takker for Bekkevolds svar, og særlig det at han belyste den internasjonale utviklingen, som går i negativ retning, og at det er en statsråd som står opp mot det. Det mener jeg høver seg for en norsk statsråd.

Det som undrer meg likevel, er at representanten refererer til å reise grunnlovsforslag – om målet er å få debatt. Jeg går ut fra at det er mer enn det, og derfor mener jeg spørsmålet er relevant. Med det forslaget i bunnen – hadde det fått flertall, hva hadde det ført til når det gjelder abortloven? Hva ønsker Kristelig Folkeparti å møte neste gang de møter Høyre og Fremskrittspartiet i en diskusjon om regjering? Hvilke endringer i abortloven ønsker de å få da? Det må jo være noe man kan dele i denne sal når vi nå diskuterer denne viktige loven.

Anniken Huitfeldt (A) [21:34:42]: Det som overrasker meg i denne debatten, er Høyre-kvinnene. Representanten Heidi Nordby Lunde gikk systematisk til angrep på dem som egentlig er enig med henne i det som vi skal vedta nå i dag. Hun sier at Høyre visstnok skal ha en dypere og mer omfattende debatt om slike etiske spørsmål som det vi skal ta stilling til nå i dag. Da er det interessant å minne om at den gangen abortloven ble vedtatt i denne salen, var også de fire regjeringspartiene som er representert her i dag, imot. Det var heller ikke på grunnlag av at de var mer etiske eller hadde mer omfattende diskusjon. De var rett og slett imot. Høyre har aldri gått i bresjen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp, de har slept beina etter seg.

Det er ikke resultatet av en mer omfattende og etisk debatt at Høyre i denne saken først vil gå inn for reservasjonsrett, deretter åpner for å endre § 2 c og i dag går inn for å stemme mot sin egen overbevisning i spørsmålet om tvillingabort. Det handler ikke om etikk. Det handler ikke om omfattende debatt. Det handler rett og slett om én ting: makt. Det handler om at Erna Solberg vil bli sittende.

Når et internasjonalt helsenettsted skal beskrive den norske debatten slik vi hadde den her i fjor rundt juletider, skriver de at kvinners rett til abort blir brukt som et spill om politisk makt. Det skriver et anerkjent helsenettsted. For i utlandet ser man hva slags diskusjon dette er. Det er ikke noen omfattende diskusjon, det handler ikke om etikk. Det handler om et spill om makt.

Jeg er heller ikke fornøyd med denne regjeringas måte å ta kampen på internasjonalt for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Det første regjeringa gjorde, var å kutte i FNs befolkningsfond, som går i bresjen for kvinners rett til prevensjon og abort. Den gangen flere land – Belgia, Nederland, Danmark og Sverige – tok initiativ til å demme opp for Trump-administrasjonens kutt til internasjonale bistandsorganisasjoner, sto den nederlandske bistandsministeren på talerstolen og takket landene som var med. Det var Sverige, Danmark, Belgia, Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Jeg satt i salen. Norge ble ikke nevnt.

Før sto vi i første rekke i kampen for selvbestemt abort. Nå sleper Høyre motvillig beina etter seg.

Tellef Inge Mørland (A) [21:37:56]: Jeg har respekt for at Kristelig Folkeparti kjemper for sitt syn i dette spørsmålet – det skulle bare mangle om de ikke jobber for det de tror på, og det deres velgere har stemt på dem for.

Jeg synes spørsmålet til partilederen min, Jonas Gahr Støre, er godt når det gjelder Kristelig Folkepartis grunnlovsforslag om retten til liv. Representanten Bekkevold ga for så vidt et svar, men hvis man ser på hjemmesiden til Kristelig Folkeparti, har de der gjort en utdyping som jeg oppfatter er mer konkret, når de sier at livet starter ved unnfangelsen, og derfor mener Kristelig Folkeparti at alle mennesker har rett til liv «fra unnfangelse til naturlig død». Kristelig Folkeparti vil primært erstatte dagens abortlov «med en lov som sikrer rettsvern for det ufødte liv».

Så erkjenner man at det er vanskelige avveininger, men så foretar de i dag noen henvisninger. Det vil f.eks. gjelde der morens liv og helse står i fare som en følge av svangerskapet, eller der svangerskapet er et resultat av et overgrep. Hvis dette er rammene for en ny abortlov sett fra Kristelig Folkepartis side, vil det være en helt annen situasjon enn dagens. Det er sånn sett ikke overraskende at dette er Kristelig Folkepartis primære syn, og igjen – jeg har forståelse for at de jobber for det, men utfordringen blir da: Hva med de tre partiene som har valgt et samarbeid med Kristelig Folkeparti? Det er altså bare noen få måneder siden vi sto her i denne sal og hørte Fremskrittspartiets representanter si at de var en garantist for at det ikke kom til å skje endringer og innstramminger i abortloven. Skulle det skje noen endringer, skulle det være utvidelser.

Det er litt rart for meg å høre helseminister Bent Høie når han snakker om det som skjer i dag. For jeg hadde i hvert fall trodd at man kunne anerkjenne at når det er gjort en praksisendring, og så går man tilbake på det, ja, da er det et signal, og det er ikke rart at det blir oppfattet som en innstramming.

Når vi ser at dagens regjeringspartier har vært villige til å gjøre én innstramming i abortloven – hvorfor skal vi ikke da tro at de også kan være villige til å gjøre nye innstramminger, om det skulle kreves for et regjeringssamarbeid? Derfor mener jeg at den debatten som i størst grad SV og Arbeiderpartiet her reiser, er helt på sin plass. Jeg må også si at jeg har ikke hørt én representant fra Kristelig Folkeparti si at nå er de i mål med de endringene de ønsker i abortloven, med dagens justeringer. Tvert imot – vi må vel kunne legge til grunn at de fortsatt vil jobbe for ytterligere innstramminger, ut fra hva de selv sier om sitt politikkområde her.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:41:11]: Det er med en viss undring jeg har fulgt deler av denne debatten. Jeg tror det er noen prinsipper som vi må slå helt tydelig fast, og som jeg egentlig tar som en selvfølge, og som jeg tror de fleste i denne sal tar som en selvfølge, nemlig at det er bred støtte for prinsippene i abortloven i denne sal og i hele det norske politiske landskapet.

Det er ikke sånn at abortloven er satt i spill. De justeringene som gjøres i abortloven, er for mange av oss i Fremskrittspartiet helt naturlige og forsvarlige endringer som imøtekommer noen etiske problemstillinger som i høyeste grad er relevante. Det er det denne debatten egentlig burde handle om.

Jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste, i hvert fall veldig mange i Fremskrittspartiet, når jeg sier at ja, det er ingen tvil – la oss være ærlig på det – at dette har vært en seier for Kristelig Folkeparti i regjering. Men samtidig er det en seier som jeg tror de fleste fra Fremskrittspartiet vil mene er helt greit, for det er ikke sånn at abortloven er satt i spill. Det er noen etiske problemstillinger som blir bedre ivaretatt med de endringene vi inviteres til å ta en beslutning om i dag.

Det virker litt hult på meg når man gjør dette til en stor likestillingssak. Jeg registrerte den demonstrasjonen som var foran Stortinget i dag, og det engasjementet som finnes. Og så ser jeg andre områder i samfunnet hvor jeg ikke ser like mye engasjement fra den røde feministbevegelsen. Det handler om jenter i Norge i 2019 som blir utsatt for barneekteskap, og kvinner som blir underlagt sosial og seksuell kontroll. Dette er reelle problemstillinger som det burde vært naturlig å engasjere seg i i likestillingens navn. Men det er dette som gjøres til den store kampsaken. Det er nesten uvirkelig å se på – all den tid abortlovens prinsipper ligger fast, men det gjøres justeringer som jeg tror de fleste av oss ikke ser på som urimelige.

Jeg ser at man forsøker å skape et bilde av at dette er en kristenfundamentalistisk skjult agenda. Det er komplett urimelig. Koblingen mot USA og debatten som foregår der, er langt utenfor norsk virkelighet. Dette handler om en justering av abortloven, og den får flertall i Stortinget i dag med støtte fra alle regjeringspartiene.

Karin Andersen (SV) [21:44:28]: Man skal høre mye før ørene detter av. Det er ikke mange ukene siden Fremskrittspartiet stemte ned forslag fra SV om å gi jenter som er tvangsgiftet til Norge, rettigheter til å beholde sin oppholdstillatelse og være frie.

Denne saken handler ikke om etiske eller politiske avklaringer. Det var bare ett behov som gjorde at denne saken kom opp, og det var Høyres behov for å beholde makta. Det er et spill om makt, og det er Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet som svikter, fordi kvinners sjølbestemmelse innskrenkes i denne saken. Hvis Kristelig Folkepartis grunnlovsforslag hadde blitt vedtatt, hadde vi vært nødt til å forandre abortloven og stramme inn. Det må vi forhindre. Derfor er det behov for en ny regjering.

Statsråd Bent Høie [21:45:45]: Det er behov for å oppklare noe knyttet til spørsmålet om hva som har vært praksisen og lovforståelsen i Norge tidligere, for representanten Kjerkol framstiller det som om min beskrivelse er alternative fakta. Men representanten Kjerkol har lest stortingsproposisjonen, og der står det veldig tydelig at regelverket rundt muligheten for å foreta fosterreduksjon der en hadde et alvorlig sykt foster, ble presisert allerede i 2001. Så det er helt riktig: Det var fosterreduksjon i Norge fra 2001 til 2016, men det handlet om de tilfellene.

Det jeg trakk fram i mitt innlegg, var en situasjon der en har et tvillingsvangerskap med to friske tvillinger. Så vidt jeg er kjent med, ble det ikke gjennomført fosterreduksjon på det før 2016.

Arbeiderpartiet, ved representantene Gahr Støre, Kjerkol mfl., har også prøvd seg på en alternativ historiefortelling i denne saken, som om det var klart hva som var politikken under den rød-grønne regjeringen. Nei, den 4. februar 2014 hadde NRK et oppslag om full forvirring hos sykehuslegene om fosterreduksjon. Jeg vil sitere hva en av legene sa der – og dette er altså fire år etter at Arbeiderpartiet ble gjort oppmerksom på denne problemstillingen:

«Jeg ønsker egentlig bare en avklaring, så forholder vi oss til reglene som gis.»

Det sa klinikkleder Terje Rootwelt ved Kvinne- og barneklinikken på Oslo universitetssykehus. Videre i oppslaget står det:

«Han sier ansatte opplever valget om hvem som skal leve og dø som vanskelig.»

Det var ingen avklaring fra Arbeiderpartiet i regjering på dette spørsmålet – fra 2010, da de ble gjort oppmerksom på dette, og fram til de gikk ut av regjeringskontorene høsten 2013 – selv om det var et klart behov i helsetjenesten for å få den avklaringen. Og konsekvensen av det var at kvinner i den situasjonen som jeg beskrev, fikk et nei til å få gjennomført – og til å få vurdert om de i det hele tatt kunne gjennomføre – abort hvis de var gravid med to friske tvillinger.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [21:48:35]: Eg har gjennom innlegga til helseministeren prøvd å finne den moralske, prinsipielle grunngivinga til regjeringa her, men det er umogleg å finne, så det har eg hermed gitt opp. Det er ingen prinsipiell inngang på dette spørsmålet. Ein køyrer mykje historikk, som er veldig forvirrande, der det er uklart om dei faktisk er riktige, mange av dei tinga som statsråden kjem opp med.

Eg må nesten ta tak i det som Nordby Lunde tok opp, at i Høgre er det rom for djupare diskusjonar. Det er jo kjernen her: Om ein skal ta abort, skal den djupe diskusjonen gå føre seg i Høgre, skal den gå føre seg i Kristeleg Folkeparti, skal den gå føre seg i SV, eller er den djupe diskusjonen noko som skal gå føre seg hos den det gjeld? Der verkar det som om ein faktisk har tatt eit ganske aktivt val i Høgre. No ønskjer ein faktisk å invitere den typen intime diskusjonar inn på Høgre sine landsmøte, sånn som ein allereie har gjort i lang tid i Kristeleg Folkeparti, fordi ein meiner å ha ein moralsk rett til å bevege seg inn i denne sfæren. Dette er sjølvsagt vanskelege etiske spørsmål, men det er ikkje dei politiske partia sine etiske spørsmål, det er ikkje vår oppgåve å ta stilling til det. Det er dei det gjeld si oppgåve, innanfor dei rammene vi har sett.

Eg må berre rose Per-Willy Amundsen, den einaste i Framstegspartiet som tar ordet – det står det ein slags respekt av – i denne saka. Men her har vi altså partiet som går i krigen for folk sin rett til å køyre Segway, mens kvinner sin rett til å bestemme over eigen kropp er «greit». Det er greitt å gjere avgrensingar i det. Sånn har det blitt. Så det er ikkje noka grensa der heller på kor ein ønskjer å gå.

Det er klart at dette er ein prinsipiell diskusjon, som må prinsipielt grunngivast. Og det er to ting som er interessante med Kristeleg Folkeparti sitt standpunkt i denne saka. For det første meiner dei at deira standpunkt er det einaste som er moralsk grunngitt. Eg anerkjenner det som eit moralsk standpunkt som Kristeleg Folkeparti har tatt, men at det er det einaste som er moralsk grunngitt, er feil. Det andre er at det er ei sjølvmotseiing i det – ta f.eks. diskusjonen om foreldreretten i valet av skole; da er plutseleg foreldra sin rett viktigare enn barna sin rett til sjølv å bestemme religiøs retning. Så her vel ein moralske prinsipp slik ein sjølv finn det for godt.

Marian Hussein (SV) [21:51:57]: Det er ikke hver dag jeg tenker det, men ganske ofte tenker jeg at denne regjeringssammensetningen vi har i Norge, skremmer meg.

Denne saken er ikke prinsipiell, slik mange av representantene som representerer Høyre og Kristelig Folkeparti – og nå Fremskrittspartiet – sier. For representanten fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, fortalte at han registrerte at det var noen som sto utenfor og demonstrerte. Nei, kvinnebevegelsen har vært tydelig, ikke bare i dag, men ganske lenge, på hva denne lovendringen betyr. Samtidig valgte representanten Amundsen å fortelle hva kvinnebevegelsen skulle ha engasjert seg i. Men det jeg lurer på, er: Hva er det du har gjort for minoritetskvinner, og hvilke kamper er det du har tatt for disse kvinnene? For når han nevner ekteskap og sosial kontroll, er det synd at han ikke hørte mitt første innlegg, om minoritetskvinner i Norge. Samtidig vil jeg bare si at minoritetskvinner står også sammen med kvinnebevegelsen og er i front for sin egen frihetskamp i dag.

Det som skremmer meg med dagens regjeringssammensetning, er: Når skal Fremskrittspartiet og representanten Amundsen velge å ta sin kamp, når skal han f.eks. få gjennomslag for hvordan vi kan få en bærekraftig befolkningssammensetning? For det er ikke lenge siden representanten Amundsen ønsket å differensiere barnetrygden etter antall barn, og hvilke grupper som skulle få det, og hvor mange barn de skulle få barnetrygd for. Eller er det slik at minoriteter nå skal ha en mer liberal abortlov, at minoritetskvinner kanskje kan få gjennomslag for å få ta abort – på en litt mer liberal måte? Altså: Det er mange kameler som svelges, og det er veldig mange prinsipper man går på tvers av, og jeg lurer på hvilken kamp noen vinner på bekostning av noen andre.

Heidi Nordby Lunde (H) [21:54:51]: Jeg hørte representantene Tajik, Kjerkol og Huitfeldt mene at det er alternative fakta å vise til det lovtomme rommet ny teknologi har åpnet i abortloven, og at vi dermed tar feil i vår tolkning av dette og legger fram alternative fakta. Da har jeg tenkt, for ikke å dra opp denne debatten ytterligere, å vise til en felles komitémerknad da Stortinget behandlet representantforslaget fra Senterpartiet om å forby fosterreduksjon:

«Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «viser til at da abortloven ble vedtatt, var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære frem. I dag er det teknisk mulig å avslutte ett av flere samtidige svangerskap ved såkalt fosterreduksjon, og et slikt inngrep er ikke særskilt regulert i abortloven eller omtalt i lovens forarbeider. Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «viser til at dette uavklarte tolkningsspørsmålet har ført til en usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skal forstås. Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «viser til at Helse- og omsorgsdepartementet i rundskriv I-42/2001 har tolket abortloven slik at den gir adgang til selektiv fosterreduksjon av et alvorlig sykt foster.»

Det står videre:

«Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «viser videre til at Helsedirektoratet i 2010 mottok en henvendelse fra Oslo universitetssykehus som mente det var behov for retningslinjer for abortnemndenes behandling av begjæring om fosterreduksjon ved friske fostre. På bakgrunn av denne henvendelsen innhentet direktoratet vurdering fra fagmiljøene om de medisinske sidene ved denne saken».

Og videre:

«Helsedirektoratet ba i november 2010 Helse- og omsorgsdepartementet om å avklare om abortloven tillater å abortere ett av flere friske fostre. Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «peker på at denne saken ble liggende på vent i flere år, og det var først i april 2014 at Helse- og omsorgsdepartementet ba Justisdepartementets lovavdeling om en vurdering av saken.

Komiteen» – med Arbeiderpartiet – «viser til at lovavdelingen har tolket loven og kommet til at den åpner for fosterreduksjon av friske fostre.»

Denne nyfortolkningen av loven var altså i 2016. Før det hadde det vært et lovtomt rom. Nå fyller vi det rommet, gir det en regulering som fagmiljøene har etterspurt, og sørger for at det kommer inn i nye former.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:57:24]: La meg starte med å takke representanten Hussein for utfordringen hva gjelder kvinners likestilling i innvandrermiljøer.

Er det ett parti som har reist den fanen, gått foran og kommet med forslag og anbefalinger og tatt de debattene som har vært og er nødvendige for å gi kvinner like rettigheter uavhengig av kulturell bakgrunn, er det Fremskrittspartiet. På mange måter er det Fremskrittspartiet som har funnet opp integreringspolitikken på dette området. Vi er på ingen måte i mål, men det er Fremskrittspartiet som har gått foran. Det er Fremskrittspartiet som har vist vei. Det er vi som parti som har løftet frem de reelle problemene med at det faktisk skjer kjønnslemlestelse i Norge. Det er Fremskrittspartiet som har gått foran og kjempet mot tvangsekteskap, som har kjempet mot sosial kontroll, som har kjempet mot seksuell kontroll, nettopp gjennom vår integreringspolitikk, ved å stille krav om at man må tilpasse seg det norske samfunnet og de norske verdiene. Og helt sentralt for de norske verdiene er likestilling – likestilling uavhengig av kulturell bakgrunn. Ja, det betyr at vi av og til må tråkke på noen ømme tær, og at vi faktisk må tillate oss å utfordre en del kulturell ballast som fremmedkulturell innvandring har ført med seg til Norge.

Det er da det er så underlig å lytte til denne debatten, som jeg har sagt er en mistenkeliggjøring om en kristenfundamentalistisk agenda, som overhodet ikke er riktig – det er en justering av abortloven. Gjennom alle disse årene har vi hatt én regel for Loke og en annen regel for Tor. Man har ikke stilt de samme kravene til innvandrere med muslimsk bakgrunn som man har stilt til kristne miljøer. Den tiden bør være forbi. Skal vi ha reell likestilling, må vi se forbi det. Da må vi gi alle like rettigheter. Det betyr at jenter med fremmedkulturell bakgrunn som vokser opp i Norge, skal ha de samme mulighetene, skal ikke være underlagt sosial og seksuell kontroll og skal ha frihet og likestilling på lik linje med alle andre.

Så svaret er ja – Fremskrittspartiet har gått foran. Fremskrittspartiet har vist vei, og vi har på mange måter løftet frem det reelle problemet med likestilling i Norge, som knytter seg til fremmedkulturell innvandring og ikke til at vi i dag skal justere abortloven.

Anniken Huitfeldt (A) [22:01:08]: Det som kanskje blir tydeligere og tydeligere mot slutten av denne diskusjonen, er at Fremskrittspartiet ikke har lyst til å forsvare det standpunktet de i dag skal stemme for, og snakker om noe helt annet, som vi gjerne diskuterer. Men la oss holde oss til det som er saken.

Heller ikke Heidi Nordby Lunde, som sa at hun svarte på mitt innlegg, svarte på det innlegget som jeg holdt, for det hun påsto fra denne talerstolen, var at Høyre hadde en dypere og mer omfattende debatt om etiske spørsmål. På bakgrunn av en grundig gjennomgang fra både Helsedepartementet og Justisdepartementet ender Heidi Nordby Lunde og Høyre og Fremskrittspartiet opp på ett standpunkt, men etter litt forhandlinger for å bli sittende i regjeringsposisjon skifter man standpunkt og får en annen mening. Det er ikke dypere, det er ikke mer omfattende, og det er ikke mer etisk. Derfor mener jeg det er galt å hevde at Høyre er et parti som går i bresjen for kvinners rettigheter, når de i løpet av denne regjeringsperioden først gikk inn for reservasjonsrett, så åpnet Erna Solberg for å endre § 2 c, og i dag vedtar de altså endringer i loven som de egentlig er imot. Det står det ingen respekt av, og jeg forventer at Heidi Nordby Lunde forklarer hva som er etikken i å endre standpunkt – ikke når det er en omfattende diskusjon, men når det er et spill om makt.

Marian Hussein (SV) [22:02:59]: Representanten Per-Willy Amundsen fortalte at det var Fremskrittspartiet som hadde endret norsk integreringspolitikk, men jeg vil trekke fram noen kvinner som har endret norsk integreringspolitikk. En av dem heter Fakra Salimi. En annen dame er Kadra Yusuf. En tredje dame, som jeg snakket om tidligere i dag, heter Asha Barre. Nancy, Amina og Sofia – det er disse kvinnene og mange flere kvinner med minoritetsbakgrunn som har endret norsk integreringspolitikk. Det Fremskrittspartiet er mest kjent for, er Mustafa-brevet. Det er å fremmedgjøre oss som er her, som er i Norge, og som ønsker å delta. Norsk integreringspolitikk har alltid vært ført av kvinner som vil kjempe sin egen frihetskamp på sine premisser.