Presidenten: Etter
ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:06:10 ] (ordfører for sakene):
Jeg vil først takke for et godt samarbeid i komiteen. Dette er en
sak som hele komiteen stiller seg bak ved å slutte seg til departementets
tilråding om å ratifisere konvensjonen for å forhindre og bekjempe
tvungen forsvinning og straffrihet for denne forbrytelsen.
Dette er svært
alvorlige forbrytelser, som skjer i samråd med stater. Komiteen
har presisert i merknadene at dette er noe som ikke forekommer i
Norge, men det vil likevel være viktig at Norge tar et tydelig standpunkt
i saken, ratifiserer konvensjonen og gjør nødvendige endringer i
straffeloven.
Med det blir Norge
det første nordiske landet som ratifiserer denne konvensjonen.
Statsråd Jøran Kallmyr [10:07:18 ] : FNs konvensjon om beskyttelse
mot tvungen forsvinning fra 2006 er den sist vedtatte av FNs ni
kjernekonvensjoner på menneskerettsområdet. Konvensjonens formål
er å forhindre tvungen forsvinning og bekjempe straffrihet for denne
forbrytelsen.
Definisjonen på
tvungen forsvinning er en frihetsberøvelse som skjer på vegne av
eller med støtte eller samtykke fra staten. Den er hemmelig, slik
at frihetsberøvelsen unndras ordinære rettssikkerhetsgarantier.
Tvungne forsvinninger
er et av de mest alvorlige menneskerettsovergrepene, og det er et
omfattende problem på verdensbasis. Tvungne forsvinninger, slik disse
er definert i konvensjonen, er derimot uvanlig i velfungerende rettsstater
med demokratisk kontroll. De forekommer ikke i Norge.
Allerede i dag
finnes det bestemmelser i straffeloven som rammer tvungne forsvinninger.
Tvungen forsvinning er også i strid med Norges eksisterende menneskerettighetsforpliktelser.
Likevel ønsker regjeringen at Norge ratifiserer konvensjonen, og
at det gjøres enkelte lovendringer. Bekjempelse av tvungen forsvinning
er en viktig internasjonal menneskerettssak. Ved ratifikasjonen
av konvensjonen vil Norge støtte opp om konvensjonens målsetting
om å forebygge og bekjempe straffrihet for tvungne forsvinninger.
Derfor er jeg svært
glad for at det er en samlet justiskomité som har gått inn for regjeringens
forslag til ratifikasjon og lovendring. Regjeringens forslag til
egne straffebud for tvungen forsvinning vil fange opp de spesielle
og særlig straffverdige elementene ved tvungen forsvinning. Dette
vil tillate en særskilt tilpasset strafferamme og en foreldelsesregel.
Eget straffebud vil også legge bedre til rette for internasjonalt
samarbeid og straffeforfølging av tvungen forsvinning.
Regjeringens forslag
til endringer i straffeprosessloven vil legge avgjørelsen av tiltale
for forbrytelsen til Riksadvokaten.
Konvensjonen stiller
også krav til lovlige frihetsberøvelser og pålegger statspartene
å treffe nærmere bestemte tiltak for å forebygge tvungen forsvinning,
bl.a. gir konvensjonen slektninger som hovedregel rett til innsyn
i frihetsberøvelsen. Etter norsk rett vil imidlertid pårørende som
hovedregel ikke få innsyn dersom den frihetsberøvede selv, f.eks.
en innsatt i fengsel, sier nei til dette. Regjeringen mener at konvensjonen
må anses å være i samsvar med norsk rett på det punktet, men ser
likevel grunn til å avgi en tolkningserklæring om dette ved ratifikasjonen.
Til slutt vil jeg
bare si at vi er glad for at vi kan stå samlet om ratifikasjonen
av denne viktige konvensjonen. Selv om det ikke vil ha noen direkte
betydning for Norge, er dette en svært viktig konvensjon for det
internasjonale samfunnet.