Emilie Enger Mehl (Sp) [13:03:30 ] : Regjeringen fører en ulvepolitikk
som er i strid med Stortingets vedtak om bestandsmål, og som får
store konsekvenser for folk både i og utenfor ulvesonen.
Bestanden av ulv
er på sitt høyeste noen gang etter at ulven reetablerte seg i Norge,
og er økende for hvert år som går. Vinteren 2017–2018 ble det registrert
minst 115 ulver med helt eller delvis tilhold i Norge. Det var registrert
valper i åtte norske revir og fem grenserevir, og det er langt over
Stortingets bestandsmål om til sammen fire til seks kull. I tillegg
kommer de 28 kullene som ble født på helsvensk areal, men som i
stor grad ligger i nærheten av den norske grensen og den norske
ulvesonen.
Gjeldende rovdyrpolitikk
bygger på en todelt målsetting, med et grunnleggende prinsipp om
å prioritere rovdyr i noen soner og beitenæring i andre, men regjeringens
politikk går nå hardt ut over målsettingen om å sikre gode forutsetninger
for beitenæringen. I takt med en økt ulvebestand har vi også fått
flere og flere alvorlige angrep på husdyrbesetninger de siste årene.
I beiteprioriterte
områder i Nord-Østerdal opplevde beitebrukerne sommeren 2018 et
akutt ulveangrep som pågikk over flere måneder, og som førte til
tap av minst 836 sauer. Det var ikke første gang tragedien rammet
dem, også i 2016 herjet ulven i Rendalen, men da med et tap på nesten
600 dyr. I 2017 var det store skader på Hadeland, Toten og i Hurdal,
hvor én ulv drepte flere hundre sauer og lam og forårsaket skader
for minst 9 mill. kr.
Forskjellen på
herjingene i Østerdalen og i Oppland og Akershus er at beitebrukerne
i Oppland og Akershus fikk kompensert sine tap gjennom en ekstraordinær
erstatningsordning, mens beitebrukerne i Østerdalen ikke fullt ut
fikk kompensert sine tap. Regjeringen og statsråd Elvestuen har
altså pålagt beitebrukerne i Østerdalen å bære store deler av det
økonomiske tapet ved akutte og ekstraordinære rovdyrangrep og ved
regjeringens rovdyrforvaltning. Det framstår som fullstendig urimelig
og urettferdig at enkeltpersoner og lokalbefolkningen skal måtte
bære kostnadene for rovdyrpolitikken, som er statens ansvar.
I Fremskrittspartiets
partiprogram står det følgende:
«(...) det skal pålegges staten
å gi full erstatning til grunneiere, næringsdrivende eller andre
som lider tap som følge av statens overordnede rovdyrforvaltning.»
Men den politikken
som Fremskrittspartiet fører sammen med Venstre i regjering, den
er en ganske annen, og det er liten grunn til å tro at det blir
bedre med et nytt parti inn i en flertallsregjering.
Det er uforståelig
at ikke departementet og Elvestuen ønsker å kompensere bøndene i
Nord-Østerdalen fullt ut for sine tap. Angrepene var en akutt og
ekstraordinær hendelse i beiteprioritert område, og da er det ikke
bare tapet av selve sauen som blir stående igjen som en utgift og
en byrde for beitebrukerne og lokalsamfunnet. Det er også utgifter
til tapt utmarksbeitetilskudd ved at dyr ikke har vært fem uker
på utmarksbeite. Det er kompensasjon for ekstraordinært tilsyn,
inkludert kjørekostnader, utover det som dekkes av gjeldende kompensasjonsordninger.
Det er også merkostnader som følger av tidlig nedsanking og hjemmebeite,
og som ikke allerede dekkes av gjeldende kompensasjonsordninger.
Et viktig poeng er at utgiftene ikke bare påføres dem som faktisk
viser seg å ha tapt sauer, men også medlemmer av beitelag eller
bønder med sau i fjellet, som må bruke store ressurser på leting
og tilsyn før omfanget av skadene er avklart.
I brev til Klima-
og miljødepartementet den 23. august 2018 ba Norges Bondelag, Norsk
Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit om at sauebøndene i
Nord-Østerdal skulle bli kompensert i samme grad som sauebøndene
i Oppland, Akershus og Oslo ble i 2017, nemlig at de skulle få dekket
sine tap fullt ut. Men beitebrukerne fikk avslag på full kompensasjon
for ekstrautgifter ved ulveangrepene i 2018. Og her blir det virkelig
interessant og enda mer uforståelig, for i sitt avslag begrunner
klima- og miljødepartementet det bl.a. med:
«(...) tap av sau til rovvilt i
Østerdalen oppstår regelmessig over tid, i motsetning til på Hadeland, der
situasjonen var mer ekstraordinær.»
Angrepene som
vi nå snakker om, har skjedd i beiteprioriterte områder, der det
ikke skal være rovdyr, men sau. Da statsråd Ola Elvestuen besøkte
Nord-Østerdal sommeren 2018, sa han klart at i beiteprioriterte
områder skal det være beitedyr. Det må forstås slik at bøndene der
ikke skal måtte påregne tap til rovdyr i sin drift. Når rovdyr likevel
ender opp med å ta beitedyr i beiteprioriterte områder, må rovviltforliket
følges, og full erstatning må ytes. Det er helt urimelig at det
er bøndene som skal sitte igjen med å betale regningen for ekstraordinære
kostnader i forbindelse med det.
Formuleringen
i avslaget kan nærmest framstå som en innrømmelse av at ulvebestanden
er for stor, at beiteprioriterte områder dermed kan gå tapt, og
at ynglingsområdet for ulv og oppholdsstedet for ulv i praksis utvides
av regjeringen uten at de har hjemmel for det.
Hvis rovdyrangrep
som det som skjedde i fjor, får fortsette år etter år uten at det
skytes ulv, og uten at det kompenseres for de reelle økonomiske
tapene, vil konsekvensen av det bli at vi ikke kan bruke utmarka,
som kanskje er vår mest miljøvennlige og bærekraftige måte å produsere
mat på. Bøndene vil måtte komme til å legge ned driften, folk mister
livsgrunnlaget og levebrødet sitt. I Nord-Østerdal er utmarksressurser
en veldig viktig del av produksjonsgrunnlaget, og hele 60 pst. av
Hedmarks beitedyr i utmark er nettopp i Nord-Østerdal. Det skyldes
bl.a. at store deler av det sørlige Hedmark er ulvesone, der det
skal være rovdyrprioritet, og der det ikke er mulig å ha sau på
utmarksbeite. Vi har også sett det i tidligere situasjoner. Blant
annet i 2002 og 2004 var det store rovdyrangrep i sørlige deler
av Hedmark hvor det da fortsatt var sau på utmarksbeite. Etter det
ble saueholdet med utmarksbeite fort avsluttet fordi det var umulig
for bønder å holde på over tid uten forutsigbarhet for sin drift
og uten at man kunne være sikker på at sauene var trygge, og at
man kunne sanke i stor grad det samme antallet sau som man hadde
sluppet ut på våren.
Det er en menneskelig
faktor i denne saken som statsråden er nødt til å ta innover seg,
for det er ingen bønder som kan leve over tid med den enorme belastningen,
både psykisk og økonomisk, som slike typer angrep innebærer. Vi
snakker om timevis av tilsyn og merarbeid, og vi snakker om usikkerhet
og uforutsigbarhet for drift, når man ikke kan være trygg på å ha
besetningen i behold etter endt beitesesong. Å satse på utmarksbeite
er veldig god klimapolitikk, god ressursutnyttelse, god næringspolitikk
og ikke minst god kulturpolitikk. Men statsråden og regjeringen
legger dessverre opp til det motsatte ved gang på gang å legge byrden
for den nasjonale rovdyrpolitikken over på beitebrukere og lokalsamfunn.
Jeg har da kommet
fram til spørsmålet: Vil statsråden følge likhetsprinsippet, slik
at beitebrukere i Nord-Østerdal tilkjennes full kompensasjon for
ekstrakostnader på lik linje med beitebrukerne på Hadeland?
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Ola Elvestuen [13:13:00 ] : Ulv gjør skade på husdyr
og tamrein i Norge, og i enkelte tilfeller kan ulv skade og drepe
et stort antall beitedyr. For de beitebrukere som rammes av store
tap, er selvsagt situasjonen vanskelig. Situasjonen er imidlertid
langt fra så dramatisk som det ofte framstilles som.
Så til saken:
Skadesituasjonene på Hadeland, Toten og Gran i 2017 og i Nord-Østerdal
i 2018 gir på ingen måte i seg selv grunnlag for å si at ulvebestanden
i Norge er for stor, særlig fordi dette er situasjoner der ulv innvandret
fra Sverige har gjort skade. Det er et faktum at ulv fra ulvesonen
i liten grad gjør skade i beiteprioriterte områder.
Det er heller
ikke slik at beitebrukere lider urimelige, økonomiske tap som følge
av ulv. Vi har svært gode ordninger som skal forhindre at beitebrukere
lider økonomiske tap som følge av at vi skal ha rovvilt i Norge. Det
er viktig å se på bakgrunnen for de to nevnte skadesituasjonene
og hvordan statlige virkemidler har bidratt til å løse dette.
For å ta de økonomiske
ordningene først: Interpellanten gir inntrykk av at det ikke er
gitt kompensasjon for ekstrautgifter i Nord-Østerdal i fjor sommer.
Realiteten er en annen. Beitebrukere i Nord-Østerdal har fått dekket
en stor andel av sine utgifter til forebyggende tiltak i 2018.
Hvordan penger
fra tilskuddsordningen brukes, skal på forhånd avklares med Fylkesmannen.
Det er ikke opp til hver enkelt å avgjøre hva pengene brukes på,
for så i etterkant å sende regningen til staten. Da mister staten
kontrollen med kostnadene og med om det blir satt i gang tiltak
som har ønsket effekt. En slik forhåndsavklaring av pengebruken
sikrer også likhetsprinsippet.
Det stilles videre
spørsmål ved hvorfor situasjonen på Hadeland, Toten og Gran i 2017
ble håndtert på en annen måte enn den i Nord-Østerdal. Ser man isolert
på tapsomfanget, er jeg enig i at det er likheter mellom de to skadesituasjonene.
Samtidig er det klare forskjeller som gjorde at situasjonen i 2017
ble behandlet som et unntakstilfelle. Dette har vi vært svært tydelige
på i vår kommunikasjon utad i hele 2018.
I mars 2018 ble
det vedtatt nasjonale satser for hjemmebeite og tidlig nedsanking,
som skal sikre forutsigbarhet for alle beitebrukere. De nasjonale
satsene vil forhindre nye unntakstilfeller, slik vi opplevde i 2017. Satsene
er derfor tilpasset nettopp situasjoner som den i Nord-Østerdal.
Tilbakemeldingene fra beitebrukere i Nord-Østerdal til Fylkesmannen
er at de stort sett er fornøyd med tilskuddsordningen og oppfølgingen
fra Fylkesmannens side. Det er grunn til å gi honnør til alle involverte
for godt samarbeid for å redusere tap av beitedyr.
Det betyr at vi
for Nord-Østerdal følger gjeldende ordning, og at det ikke nå gis
ytterligere kompensasjon.
Det er også viktig
ikke å blande sammen erstatningsordningen og tilskuddsordningen.
Tilskuddsordningen er ofte spesielt viktig for dem som ikke har
hatt tap til rovvilt, men som mener det er overhengende fare for
rovviltskade. Da er det viktig å få tilskudd til f.eks. tidlig nedsanking
av sau og hjemmebeite. Beitebrukere som derimot får husdyr drept
eller skadet av rovvilt, får på sin side fullt ut erstattet tap
og følgekostnader etter erstatningsforskriften.
Når det gjelder
interpellantens merknad om at det ikke skal være tap i beiteprioriterte
områder, er vi alle enige om at beitedyr skal prioriteres i slike
områder. Men av og til vil det oppstå skadesituasjoner som ikke
er mulig å unngå. Det er nå slik at det stort sett er ulv innvandret
fra Sverige som gjør skade i norske beiteområder. Dette var tilfellet
i begge de skadesituasjonene interpellanten har framhevet. Det er
derfor ikke mulig å se for seg at det ikke kan dukke opp rovvilt
i beiteprioriterte områder.
Forskningen har
så langt ikke funnet sammenheng mellom økte tap utenfor ulvesonen
og økt antall ulv innenfor ulvesonen. I en rapport fra Høgskolen
i Innlandet konkluderes det med at antall ynglinger i ulvesonen har
minimal betydning for tap av beitedyr i utmarka i Sør-Norge. Skadesituasjonene
tilsier dermed ikke i seg selv at ulvebestanden er for stor. Dette
er et sentralt poeng det er nødvendig å huske på når vi snakker
om ulv.
På grunn av områdets
nærhet til Sverige må vi derfor forvente at det årlig vandrer ulv
inn i Østerdalen. Dette kan vi aldri forsikre oss mot.
Regjeringen har
i år økt tilskuddsordningen med 10 mill. kr. Disse midlene vil særlig
være knyttet til å finne langsiktige løsninger for folk i Nord-Østerdal.
Det vil vi gjøre i et samarbeid mellom rovvilt- og landbruksmyndighetene
og de berørte beitebrukerne. I tillegg har regjeringen styrket Statens
naturoppsyn med 5 mill. kr. Dette gjør at flere skadefellingslag
kan få økt samtidig oppfølging. Det vil også utarbeides en veileder
for å sikre enda mer profesjonelle og effektive skadefellingsforsøk. Disse
tiltakene vil bidra til å redusere tapene av sau til rovvilt ytterligere.
Ingen regjering
vil kunne forsikre seg mot at ulv vandrer inn fra Sverige og gjør
skade i norske beiteområder. Selv om det alltid vil være forbedringspotensial, mener
jeg regjeringen og forvaltningen har fulgt opp de to nevnte skadesituasjonene
i 2017 og 2018 på en god måte.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:19:03 ] : Statsråden viser i sitt
innlegg til at det ikke er noen sammenheng mellom rovdyrforvaltningen
på nasjonalt nivå og disse skadene. Det er jeg uenig i.
Jeg viser bl.a.
til at statsråden mener at vi først og fremst skal forebygge angrep.
Den 26. april i år var det en ulv i det området hvor det viste seg
å bli gjort store skader. Det ble søkt om fellingstillatelse på
denne ulven mens det fortsatt var sporsnø. Det ble avslått. Det
hadde vært et forebyggende tiltak. I stedet ble fellingstillatelse innvilget
først 20. mai, da det ikke lenger var sporsnø. Det viste seg svært,
svært vanskelig og tidkrevende å gjennomføre fellingsarbeidet.
Videre viser statsråden
til at beitebrukerne har fått kompensert sine tap. Det er riktig
at de har fått kompensert noen tap, men ikke alle kostnader. Det
gjenstår fremdeles betydelige utgifter som ikke er kompensert, og
som er belastet den enkelte husdyreier. Jeg skal kommentere noen
av disse nærmere.
Når det gjelder
erstatning for besetninger uten tap eller med tap av få dyr, er
det viktig å ha med seg at beitebruk foregår kollektivt, det er
organisert i beitelag, mens erstatningene er nært knyttet opp til
antall tapte dyr for den enkelte, dvs. at når man kommer i en ulykke eller
i en angrepssituasjon, er man forpliktet til å ta sin del av tilsyn
og søk i beiteområdet. Det er et solidarisk arbeid som pågår for
å begrense skadene og avdekke omfanget, uavhengig av om man er rammet
eller ikke. På den måten risikerer man – det har man flere eksempler
på – at personer som har lagt ned en enorm arbeidsinnsats og fått
store utgifter med det, ikke blir kompensert i det hele tatt fordi
det viser seg at de har ingen eller veldig få tapte dyr selv, mens
andre på beitelaget får tapet av dyrene.
Departementet
legger vekt på at timetallet for ekstraordinært tilsyn var høyere
i Nord-Østerdal enn i Oppland og Akershus, og at det skiller situasjonene.
For det første viser det hvor alvorlig angrepet i Nord-Østerdal
var, og hvor store geografiske avstander vi snakker om. Så var det
en annen vesentlig forskjell på de to situasjonene: På Hadeland
sendte Mattilsynet veldig tidlig ut en melding om at det kunne være
brudd på dyrevelferdsloven å slippe beitedyr. Det ble da stoppet
slipp. Det ble heller gitt en kronesats i kompensasjon per dag som
erstatning for at man ikke kunne slippe. I Nord-Østerdal var de
fleste dyrene allerede sluppet på beite da angrepene startet. I
tillegg hadde man ikke så mange valg, fordi det også var tørke i
fjor sommer. Det gjorde at man ikke kunne ha dyrene på hjemmebeite,
fordi det ville medføre at man ikke ville ha noe fôrgrunnlag for vinterfôr.
Jeg gleder meg
til å se og høre resten av interpellasjonsdebatten og håper fortsatt
at statsråden kan snu i denne saken.
Statsråd Ola Elvestuen [13:22:22 ] : Jeg vil fortsatt hevde
at vi har gode ordninger i Norge. Når det gjelder erstatningsordningen
for tap – altså i Nord-Østerdal – følger man de vanlige reglene
og gir full erstatning.
Diskusjonen handler
om tilskuddsordningen. Også for tilskuddsordningen er det eneste
kravet vi setter, at man har kontakt med Fylkesmannen, slik at Fylkesmannen
har mulighet til å ha en forståelse av hvilke samordnede tiltak
som gjennomføres. Det er en beredskap hos Fylkesmannen som ved en
akutt tapssituasjon kan ta en avgjørelse i løpet av veldig kort
tid. Det må være kontakt med Fylkesmannen, både for å ha en helthetlig
oppfatning av hvilke tiltak som gjøres, og også for å ha en oppfatning
av hvor store kostnadene som påløper, er.
Det ble i hovedinnlegget
påstått at regjeringen ikke følger en rovviltpolitikk i tråd med
Stortingets. Jeg vil hevde at regjeringen følger Stortingets rovdyrpolitikk: Vi
følger opp de to rovviltforlikene, vi følger opp flertallsvedtaket
om ulv, og vi følger opp naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.
Det ligger til grunn for hele rovviltpolitikken. Når vi ser på antallet
ynglinger, har det vært en økning i antall ulver i Norge hvis vi
ser bakover til 1990-tallet og fram til i dag. Det er et bestandsmål
på fire til seks ynglinger. I fjor, med to uttak av to flokker,
var det på 8,5 ynglinger. Så langt det er registrert i år, er det
på 6,5 ynglinger. Det kan påløpe flere når vi vet mer om de tallene
som er der.
Samtidig med dette
har vi – på bakgrunn av politikken, den todelte målsettingen som
Stortinget har vedtatt – fra 2013 og fram til i dag sett en reduksjon
i tap av sau til rovdyr. Så vi klarer å nå de målsettingene vi har. Og
innenfor ulvesonen ser vi – etter tall fra NIBIO – at det de siste
årene også er en økning i antall sauer og antall bruk, riktignok
med mye mer innmarksbeite og ikke utmarksbeite, som også er en følge
av den politikken som føres.
Jeg mener at erstatningen
og tilskuddene til Nord-Østerdal er gitt i henhold til de reglene
vi har. Vi har gode ordninger i Norge, og vi har ordninger som ikke baserer
seg på unntak i årene framover.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:25:41 ] : Takk til interpellanten
og representanten for å ta opp denne saken, som helt klart er et
rettferdighetskrav om likebehandling. Men før vi bare kan konsentrere
oss om den aktuelle saken i den regionen som jeg selv kommer fra, kan
vi ta ett steg tilbake. Dette er en dag hvor det snakkes mye om
mat og bærekraft, og ingenting kan være mer bærekraftig enn å utnytte
lokale utmarksressurser som vil gå til spille med mindre vi har
beitedyr.
Jeg vil trekke
fram noen viktige argumenter for hvorfor det de neste årene blir
bare mer framtidsrettet å kunne ha beitenæring i hele landet vårt.
Vi vet, med nyere forståelse og kunnskap, at ved å ha en aktiv beitenæring
og holde kulturlandskapet ved like kan vi ta vare på en virkelig
stor del av det som faktisk er et sjeldent og til dels truet biologisk
mangfold i Norge, med både sjeldne insekter og plantearter. I tillegg
viser det seg at den norske matproduksjonen, med spredte dyrebesetninger,
er veldig, veldig klok med tanke på å ha lav medisinbruk. På verdensbasis
vil antibiotikaresistens bli et stort helseproblem. I tillegg til
det er det bare gjennom å utnytte gress og beite at vi kan sikre
en tilstrekkelig selvforsyning av mat fra jordbruket i Norge.
Sammenlagt tyder
dette på at denne saken må vi ta alvorlig, og vi må sørge for at
Stortingets vedtak blir fulgt opp. Det er ikke lenge siden vi hadde
en storstilt markering utenfor Stortinget med veldig mange personer
som markerte at de var for at Stortingets vedtak – i rovdyrforvaltningen
og til bestandsmål – skal gjennomføres.
Denne konkrete
hendelsen i Nord-Østerdal var dessverre en katastrofe som vi kunne
se komme utover vinteren, ved at det ble funnet spor av ulv på snø
i flere deler av Østerdalen. Jeg stilte selv statsråden skriftlig spørsmål
knyttet til flere ulv ekstra som ble funnet, utover det man trodde
var bestanden. Da var svaret at man ikke hadde noen plan for hvordan
det eventuelt skulle tas ut. Det er viktig å ta med i denne saken
– og som læring av denne saken – at forebyggende tiltak må prioriteres
høyt om vinteren, når vi faktisk har mulighet til å forhindre så
store lidelser for dyr og ikke minst en vanskelig situasjon for
folk, som vi her er satt til å representere.
En av de lokale
folkevalgte som har beskrevet problemet, er varaordfører i Engerdal,
en av kommunene i Hedmark og det som nå blir det store Innlandet.
Han representerte tidligere Venstre, men var med på å legge ned
lokalpartiet nå nylig. Begrunnelsen hans var helt enkel: Det handlet
om mangel på distriktspolitikk og framtidsmuligheter som ble borte.
Han sa det så konkret som at «ulvesaken var dråpen som fikk begeret
til å renne over». I forlengelsen forklarte han Østlendingen at
det ble helt utenkelig å skulle drive valgkamp «for et parti som
snakker bygda mi midt imot».
Det tenker jeg
er veldig frisk tale fra en folkevalgt. Men hovedproblemet er at
vi har andre innenfor regjeringsapparatet, deriblant statsministeren
selv, som etter Hadelands-sommeren ga inntrykk av at nå skulle praksis
endres. Men dessverre har vi bare sett mer av den manglende oppfyllingen
av Stortingets vedtak.
Så fra nå av må
vi kunne være trygge på at det er siste gang vi har vært utenfor
Stortinget og sagt fra om at Stortingets vedtak skal følges. Det
skal være en selvfølge.
Bengt Fasteraune (Sp) [13:30:51 ] : Takk til interpellanten,
som tar opp en sak som er svært viktig for dem som blir berørt.
Denne interpellasjonen påpeker tydelig at skjønn, lovverk og regelverk
sauses sammen og skaper usikkerhet og lite forutsigbarhet i rovdyrforvaltningen.
Når det sies at tap av rovvilt i Østerdalen oppstår regelmessig
over tid, i motsetning til på Hadeland – som det ble påpekt av interpellanten
– der det var en mer ekstraordinær situasjon, vil jo det i praksis
bety at hele Østerdalen etter hvert vil bli et ulvereservat eller en
ulvesone.
For oss i Senterpartiet
og for folk som bor ute i bygdene, er dette begreper som er laget
for å forvalte. For oss betyr «beiteprioriterte områder» at det
er områder der det skal legges til rette for beitedyr, slik at en
kan produsere mat og ivareta viktig kulturlandskap. Alt annet vil føre
til en tilsnikelse av ytterligere områder der rovdyr, her ulv, blir
ansett som viktigere enn beitedyr og – i utvidet forstand, men veldig
reelt – bosetting og næring. Lovverk, forskrifter, soner og forvaltningsplaner
er dessverre blitt en gråsone der praksis endrer seg fra situasjon til
situasjon. Nye vendinger og formuleringer skaper en byråkratisk
inngang til det som bør være rutiner som avklares på lavest mulig
nivå. Full erstatning innenfor beiteprioriterte områder, som i Nord-Østerdal,
burde være meget kurant.
Det er slike ting
som vi opplever nå, som utarmer og knekker beitenæringen og forårsaker
menneskelig frustrasjon og lidelse. Når man opplever at man stanger
hodet i veggen gang på gang, blir det til slutt nok. Det er særdeles
alvorlig, og her har vi et nasjonalt ansvar. Når folk blir borte
og ikke gjennomfører beiting, utvider man i praksis rovdyrsonen
– man fortrenger dem som opprinnelig har brukt disse områdene til
beiting.
Jeg vil vise noen
eksempler når det gjelder uforutsigbarhet i rovviltforvaltningen,
som gjør det vanskelig for folk å innrette seg etter og stole på
de vedtak som til enhver tid blir gjort. I fjor stanset statsråden
forslaget om å utvide ulvejakten utenfor ulvesonen med én måned.
Begrunnelsen for avslaget var at en kunne risikere å felle såkalt
genetisk viktige ulver, noe som var et helt nytt og oppkonstruert
begrep i norsk rovdyrpolitikk. I et brev sendt ut til alle landets
fylkesmenn og de åtte regionale rovviltnemndene ba Klima- og miljødepartementet
om at streifulver DNA-testes før de eventuelt skal kunne tas ut
på skadefelling. Det er i praksis utfordrende, og genetisk status
lar seg i enkelte tilfeller vanskelig avklare i forkant. Dette lever
man jo med i virkeligheten. Dette er altså ikke god forvaltning.
Dette er bare en hel haug med byråkratiske begreper som ikke lar
seg omsette i praktisk jakt. Dette gjorde det selvfølgelig vanskeligere
å ta ut de ulvene som erfaringsmessig gjør mest skade, noe som selvfølgelig
viste seg i praksis – det visste jo folk på forhånd. Som det er
blitt sagt her: Et interkommunalt jaktlag i Nord-Østerdal måtte
vente i nesten fire uker fra første søknad og avslag til de fikk
tillatelse til å ta ut en ulv – som i mellomtiden gjorde stor skade.
Valg av dyr som
i vinter ble besluttet tatt ut inne i ulvesonen, framstår også som
noe tilfeldig. Folk i nærheten av Slettås-reviret hadde visst levd
lenger med belastningen enn dem som bor i Hobøl og Mangen. Hvem
vet hvem som har levd lengst med belastningen i neste omgang? Beslutningen
ble også tatt mot anbefalingen fra rovviltnemndene, som mente at
alle de tre flokkene burde tas ut, for å oppfylle bestandsmålet.
Jeg vil også nevne
et eksempel fra bjørneforvaltningen, med en forutsetning som ikke
skulle endres. 2018 ble et år med mye tap til bjørn i Trøndelag,
særlig i områdene Namsskogan, Rørvik, Grong og Snåsa. Nå mener Miljødirektoratet
at forvaltningsområdet er for lite og vil se nærmere på den lokale
rovviltnemndas forvaltningsplan, med mål om å endre denne. Det var
Stortinget som satte både bestandsmålet og rammene. Nå er det et
brev fra Miljødirektoratet som endrer dette. Slik drives forvaltningen
i praksis i dag.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:36:04 ] : Alle vi som har hatt
beitedyr, vet at når man har beitedyr, er man glad i dyr. Og når
man skal bruke utmarka og man slipper dyra sine, så er man opptatt
av å dra og se til dem, se hvordan ting går – og man håper det går
bra. Derfor er det skummelt når vi diskuterer erstatningsordninger
og alt det økonomiske rundt beitedyr, å tro at hvis bare erstatningsordningene
er gode, vil man over tid fortsatt ønske å drive med beitedyr. Det
er faktisk helt feil, for hvis man år etter år opplever at det er usikkerhet
om hvorvidt man gjør samfunnsgagnlig arbeid, og man mister de dyrene
man er så glad i, vil motivasjonen over tid bli borte. Det er det
som gjør at det blir så sterke følelser i diskusjonen om rovdyr.
Det handler om at man er glad i dyr, og så merker man at dyra lider
mye fordi det har kommet rovdyr inn i området.
Så har Stortinget
og regjeringen løyet igjen – en kontinuerlig debatt siden Vidar
Helgesen kom med sin stortingsmelding om ulv. Regjeringen ønsket
da et høyere bestandstall, de ønsket 58 flokker, og de ble overprøvd av
Stortinget. Venstre – med Ola Elvestuen – var et av de få partiene
som reelt sett støttet regjeringen også i stortingssalen. Så ble
bestandstallet satt til 4–6, nettopp fordi man ønsket å ha færre
ulv og ønsket et lavere konfliktnivå. Det som er noe av problemet
i årets vedtak fra statsråd Elvestuen sammen med Bård Hoksrud og
Bent Høie, er at man igjen kommer til et bestandstall som er over
det Stortinget satte våren 2016 – derfor det store engasjementet
som er på utsiden, man føler igjen at man ikke blir sett, at man
blir overprøvd og til slutt overkjørt.
Det var en stor
debatt om ulv våren 2017, som ble en veldig krevende runde. Da Vidar
Helgesen kom med sine forslag til lovendringer, fikk han ikke én
stemme i Stortinget. Han hadde ikke støtte i Høyre, ikke i Fremskrittspartiet,
ikke hos noen partier, og det ble gjort lovpresiseringer.
Så kom sommeren
2017 og det som skjedde på Hadeland. Og grunnen, hvis man går til
kjernen – det var blitt spesialordninger der – var at regjeringen
var så på defensiven i ulvepolitikken at man tenkte at man skulle gjøre
noen nye grep, og man kompenserte da økonomisk dem som opplevde
tapene på Hadeland. Det var fordi Erna Solberg skulle på besøk dit.
Det er den mest sannsynlige årsaken. Erna Solberg skulle på besøk
og vise handlekraft. For det var stor medieoppmerksomhet rundt det.
Da kom de ordningene, noe som vi syntes var bra, det var bra at
man kom med erstatningsordninger som var bedre enn det man hadde
hatt før – nettopp fordi det snart var valg, og at regjeringen hadde
vært på kollisjonskurs med Stortinget hele våren.
Det som oppleves
så urettferdig for dem som opplever tap i Nord-Østerdal, er at når
det ikke er valg, og det blir mer normaltilstand, så er det ikke
så viktig for Erna Solberg å reise til området, vise handlekraft,
vise at hun som politisk leder tar problemet på alvor. Da er det
om å gjøre å tie det i hjel. Ergo blir det heller ikke den samme
erstatningen. Det er det som er sørgelig når det gjelder diskusjonen
i Nord-Østerdal. Jeg håper at statsråd Elvestuen og den Fremskrittsparti–Høyre-ledede
regjeringen har lært at neste gang det kommer søknad om å ta ut
ulv i Nord-Østerdal på vårparten, sier man ikke nei, men man sier
ja. Det er misbruk av folks tid når man i april søkte om å få ta
ut ulv, man fikk nei, og så fikk man ja i slutten av mai, da dyra
var på beite. Da var det helt umulig å ta ut den ulven, å få skutt
den ulven, eller de ulvene. Så måtte folk bruke hele sommeren døgnet
rundt på jakt etter en ulv som man lett kunne tatt ut en måned før.
Så gjelder det
bruk av tall: Statsråd Elvestuen var så stolt over at det var mindre
tap innenfor ulvesonen. Da er det litt viktig å se reelt på tallene.
Når det gjelder den rapporten som Elvestuen viser til, ta f.eks.
tre kommuner som Våler, Åsnes og Grue – hvor mange dyr er det på utmarksbeite
i de kommunene nå? Ifølge den rapporten Elvestuen løfter fram, er
det null dyr på utmarksbeite i de kommunene nå – null. De tre kommunene
er større enn Vestfold fylke i areal. Det er ikke noe lite areal.
Noe av ressursene i de kommunene har nettopp vært at man har hatt
utmark, men på grunn av en feilslått rovdyrpolitikk kan man ikke
bruke den ressursen lenger. Selvfølgelig blir det mindre tap når
man ikke lenger bruker utmarka til beite, som er noe av den mest
miljøvennlige måten å høste ressurser på, som kan omdøpes til matproduksjon
for folk.
Min siste oppfordring
til Elvestuen er: Når våren kommer nå, lytt til mer, ta litt mer
på alvor når det kommer søknader når det er vårsnø, sånn at man
kan få tatt ut potensielle skadegjørere før beitesesongen. For det var
misbruk av folks tid og mangel på respekt for folks tid det som
skjedde i fjor sommer.
Siv Mossleth (Sp) [13:41:33 ] : Ulempene med den rovviltpolitikken
som regjeringa fører, er tydelige. Ulvedebatten raser i Norge, og
jeg ser stadig påstander fra folk som prøver å plante falske premisser
i denne debatten. En av påstandene jeg har blitt tilsendt, inkluderer
et bilde som liksom skal vise utviklingen av områder avsatt til
ulv i Norge. Der er det en figur som viser at i 1971 var hele landet
avsatt til ulv.
I den polariserte
rovviltdebatten dukker det stadig opp slike påstander. Det er et
faktum at i 1971 var det ingen ulveflokker som herjet i Norge. Ulvehylene
hørtes ikke – heller ikke i mitt hjemfylke, Nordland, selv om noen
påstår at også det fylket var avsatt til ulv. Men Nordland var og
er et av landets beste beitefylker. Både sau, storfe og rein trivdes
på beite på 1970-tallet, og rovvilttapene var minimale.
Selv om ulven
ikke er problemet i Nordland, er likevel tapene av reinkalv nå ca.
60 pst. Både jerv, gaupe og ørn forsyner seg grovt av tamdyrene,
men statsråden har ennå ikke prioritert å møte de berørte reineierne.
I rovdyrdebatten
har jeg også blitt spurt om å svare ja eller nei på hvorvidt et
politisk vedtak står over de juridiske rammene som avgjør om et
rovdyr kan tas ut eller ikke. Dette er også et eksempel på et falskt
dilemma. Rovviltnemdene forvalter selvsagt det de har ansvar for, innenfor
lovverket.
Slike falske sannheter
om rovviltnemdene, om folk som har dyr på beite, om jegere, om skogeiere
og andre som vil regulere rovviltbestandene, spres selvsagt gjennom
sosiale medier. Der kommenteres det ivrig på falske premisser og
feilaktige framstillinger. Jeg opplever stadig at enkelte prøver
å stemple meg som rovdyrhater. Det er et veldig tydelig eksempel
på det å plante en falsk sannhet. Det er ikke slik at jeg, selv
om jeg vil regulere rovviltbestanden slik at rovviltforliket følges
opp på en bedre måte enn i dag, går rundt og hater noen dyr. Jeg hater
ikke engang elg og rådyr, selv om jeg jakter på dem.
En annen ulempe
med regjeringas rovviltpolitikk er hva den koster. Det koster for
beitebrukere å fôre på disse rovdyra. Det koster enormt mye rent
psykisk, det koster enormt mye i form av arbeidstid, og det koster enormt
mye i form av tapte inntekter.
Jeg skjønner ikke
hvordan statsråden kan leve med den urettferdigheten at beitebrukerne
i Nord-Østerdal ikke tilkjennes full kompensasjon for ekstrakostnader, mens
beitebrukerne på Hadeland gjør det. Er valgkampen til statsrådens
regjeringspartnere grunnen til dette?
Marit Arnstad (Sp) [13:45:49 ] : Debatten om ulveforvaltningen
er en særdeles krevende debatt. Derfor er det viktig at vi i alle
fall er enige om noen av forutsetningene i debatten, og det er derfor
jeg reagerer hver gang statsråden driver og leker med tall når det
gjelder ynglinger av ulv i Norge og grenserevir.
Det han sier,
er rett og slett ikke i det hele tatt i tråd med det hans egne fagorgan,
Rovdata og Miljødirektoratet, sier når det gjelder ynglinger og
antallet ulv. Vi må i alle fall, for å kunne klare den krevende
debatten, være enige om noen av forutsetningene i debatten og ikke prøve
å endre forutsetningene alt etter når det passer statsrådens egne
ønsker.
Det Rovdata gjør,
er at de gjennom ulvetellingen foretar en grundig undersøkelse hver
vinter når det gjelder bestanden av ulv i Norge og grenserevir.
Bestanden har eksplodert de to siste årene. Fram til 2013 var det
aldri over fem ynglinger, inkludert grenserevir. Det var aldri mer
enn tre helnorske ynglinger fram til 2013, faktisk helt fram til
2016. I sesongen 2016–2017 var det sju helnorske ynglinger, i fjor
var det åtte helnorske ynglinger.
Så prøver statsråden
underveis å trekke fra revir som er tatt ut – ting som er gjort,
tellinger som er gjort foreløpig i vinter. Det er et forsøk på å
trikse med tall. Alle vet jo at de tellingene man har gjort så langt
i vinter, ikke er bestandsstatus, det er bare en løypemelding underveis. Man
er ikke engang halvveis i den ulvetellingen som skal foretas i vinter,
og som skal ligge til grunn for forvaltningens vedtak til våren
og sommeren. Det er riktig at man per 11. januar har 61 ulver, men
det er altså halvveis i tellingen, og du må regne med at du antakeligvis kommer
like høyt som i fjor, da du hadde 115–116 ulver.
La oss i det minste
være enige om tallene og slutte å gjenta andre tall enn det som
fagorganene sjøl legger til grunn, og som sjølsagt også ligger til
grunn for de vedtakene som rovviltnemndene fatter hver sommer. De
ligger til grunn for hele den behandlingen som er omkring rovviltpolitikken
i løpet av sommeren. Ulvetellingen er ikke ferdig før i mai, og
det vet statsråden utmerket godt. Dette synes jeg han kunne spart
seg, det hadde jeg behov for å si, for denne triksingen med tall
som han gjør når det gjelder antall ynglinger, synes jeg er for
smått. Det bidrar til å øke konflikten i disse spørsmålene.
På en måte har
statsråden rett i at det er ganske gode erstatningsordninger. På
den andre siden må en også erkjenne at en stiller spørsmål ved vilkårligheten
og forskjellen i utøvelsen og bruken av ordningene. Det er nok det
som først og fremst er interpellantens spørsmål her i dag – det
at du velger å gjøre det på én måte på én plass og på en annen måte
en annen plass – om det er tillitskapende.
Det vi ikke kommer
unna, er at dette spørsmålet er en stor belastning for dem som er
mest berørt. Det er selvsagt en stor belastning for dem som får
inn en streifulv som kanskje tar 40 sauer i løpet av en natt eller
to, men det er en meget stor belastning for dem som bor i de områdene
der det er størst forekomst av ulv. Når de føler at det blir forskjellsbehandling
knyttet til bruken av erstatningsordningene, er det noe en bør ta
ytterst alvorlig, for hvert enkelt tap gjør stort inntrykk også
på dem, og følelsen av å leve i et reservat – som Stortinget har
sagt at de ikke skal gjøre – blir sterkere og sterkere når de opplever
at det også blir forskjellsbehandling mellom ulike områder.
Presidenten: Presidenten
vil gjerne minna om at all tale skal gå via presidenten.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:50:15 ] : Først vil jeg trekke
fram et overordnet perspektiv som handler om forutsigbarhet. Dette
er noe alle næringer og alt næringsliv trakter etter. Enten det
er i en drift eller en produksjon og for at det skal gå rundt, trenger
man å vite hva som kommer i morgen. Enten man er statsråd, stortingsrepresentant
eller folk flest, liker man å vite at husholdningen faktisk skal
gå rundt.
Måten beitebruk,
utmark og rovvilt blir håndtert og forvaltet på nå, er det stikk
motsatte av forutsigbarhet. Departementet vet best, mens rovviltnemnder
og bønder som blir berørt, ikke blir hørt. Det er åpenbart forskjell
mellom beitebrukere statsministeren kan besøke i helikopter i et
valgår, og de beitebrukerne som holder til langt oppe i Nord-Østerdal.
Til felles har de at de lider enorme tap både målt økonomisk og
i personlige påkjenninger. Klima- og miljøministeren står her i
dag og sier at det ikke er noen fellesnevner mellom ulveynglinger
og tap av beitedyr. Samtidig har vi en landbruks- og matminister
som feirer felling av rekordmange ulv. Mon tro om de er fra samme
regjering!
Klima- og miljøministeren
prater videre om lovverk. Han får det til å høres ut som om Bernkonvensjonen
ble vedtatt i går – akk nei, den ble inngått i 1979. Det er ingen
grunn til at dagens regjering skal snu om på rovviltpolitikken av
den grunn nå.
Jeg skal ikke
påstå at jus er enkelt, men det er på tide at statsråden innrømmer
at dette er politikk. Statsråden kan heller ikke skylde på grensekryssende
ulv. Rovdyr ser ikke landegrenser. Hvem har da ansvaret for rovdyrforvaltningen
i Norge? Jo, klima- og miljøministeren. Er det utfordringer med
svensk ulv, må nettopp statsråden gå i dialog med svensk rovviltforvaltning.
Vi forutsetter faktisk at vår statsråd tillater effektive uttak
og har en konsekvent erstatning for tap av beitedyr. Dette fordi Stortinget
har sagt at vi skal ha matproduksjon i Norge. Vi skal ha matproduksjon
på norske ressurser, men det forutsetter bruk av utmark. I stedet
for å rasle med lovverk bør statsråden ta tydelig stilling i saken.
Når vi bestandsmålene Stortinget har satt, legger vi til rette for beitedyr,
utnytting av utmarksbeite og miljøvennlig matproduksjon som bidrar
til å ivareta bl.a. rødlistede plantearter.
Det ble gitt egne
retningslinjer ved Fylkesmannen i henholdsvis Oslo, Akershus og
Oppland for å sikre full erstatning etter de store tapene til ulv
i 2017. Det viste behovet for egne retningslinjer, understreket
at dagens erstatningsordning ikke er tilfredsstillende, og at forskrift
om erstatning etter tap av husdyr til rovvilt må endres, slik at
den kommer i samsvar med de nevnte retningslinjene som ble utarbeidet.
Ved forekomst av rovdyr i beiteprioritert område blir det lagt ned
utallige timer med merarbeid som gir ekstrakostnader for å begrense
nettopp skadeomfanget, og ikke minst for å dokumentere oppstått
tap. Dagens erstatningsordning sikrer bare erstatning for en begrenset
del av disse utgiftene og heller ikke til alle beitebrukerne. Når
dyrene ikke kan nytte utmarksbeitet i den perioden som er nødvendig
for å få utmarksbeitetilskudd, gir dette ytterligere tap. Det er
vanskelig for folk å innrette seg etter de vedtakene Stortinget
gjør når rammene under dagens regjering stadig blir endret.
Vi mangler forutsigbarheten
som næringen fortjener. Det er en veldig liten andel av Norges befolkning som
bærer belastningen for at vi skal ta vare på ulv. I områder som
Hedmark merker vi situasjonen på kroppen hver eneste beitesesong.
Den finsk-russiske ulven er et godt eksempel på uvettig politikk.
Det er oppskrytt at ulv på norsk jord gir oss økt biologisk mangfold.
Det er ikke noe poeng å innføre et rovdyr som er til stor skade for
utmarksnæringen, når den samme ulven lever i stort antall på et
annet territorium. Tvert imot er den ødeleggende for det biologiske
mangfoldet når beitlandskap gror igjen. Ikke bare tramper statsråden
og regjeringen på bøndenes økonomi og livssituasjon, men også på
deres faglige stolthet over å ha god, trygg norsk mat.
Emilie Enger Mehl (Sp) [13:55:32 ] : Jeg vil takke for debatten.
Selv om jeg gjerne skulle sett representanter fra både Høyre, Fremskrittspartiet
og andre regjeringspartier i salen, vil jeg uansett takke statsråden
for at han stilte opp – selv om det skjer spennende ting andre steder
akkurat i dag.
Jeg henger meg
litt opp i at statsråden hele tiden legger vekt på at staten må
ha kontroll og forutsigbarhet for sine budsjetter. Det går også
igjen i departementets avslag på erstatning. Det er sant, men det
er minst like viktig for beitebrukerne i Nord-Østerdal å ha kontroll
og forutsigbarhet for sine budsjetter som det det er for staten.
Bøndene kan ikke spå, de heller, og de kan ikke vite at det kommer
et rovdyrangrep før de står oppe i det, og de kan heller ikke vite
omfanget av skadene før de har utført tilsyn og har gjort tiltak.
Med de politiske føringene som er lagt, mener jeg fortsatt at bøndene
i beiteprioriterte områder ikke skal måtte påregne store økonomiske
tap som følge av rovdyr. Når det likevel skjer, fortjener de forutsigbarhet
for at de får sine kostnader dekket. Det som er ekstra synd oppi
det hele, er at dette egentlig er ganske små beløp for et departement
og for staten. Det er kanskje snakk om et par millioner. Men det
er ekstremt store beløp i en drift – i tapte inntekter eller i utgifter
man har. Her kunne egentlig Venstre og regjeringen fått en ganske
billig politisk gevinst ved å innfri kravet fra bondeorganisasjonene
og bøndene i Nord-Østerdal, men velger i stedet å sette hardt mot hardt
i en sak hvor det er ganske uforståelig.
I dette tilfellet
er staten den sterke part. Det er staten som har ansvar for rovdyrpolitikken,
og jeg mener også at staten helt klart er den nærmeste til å bære
det økonomiske tapet som følger av rovdyrangrep.
Jeg vil også oppfordre
til ikke å trikse med tall, som representanten Arnstad tok opp i
sitt innlegg, f.eks. når det gjelder antall ynglinger. Den dagen
det skulle være demonstrasjon utenfor her for at stortingsvedtaket
skulle følges opp, opererte statssekretær Hamar med et tall på fire
ynglinger. I dag var det 6,5 ynglinger fra statsråden. Dette er
tellinger som ikke er ferdige ennå, så jeg vil be om at man bruker
tallene fra forrige telling – som altså var 10,5 ynglinger.
Jeg håper fortsatt
at statsråden kan snu, for det er fortsatt ikke for sent. Vi kan
jo håpe at det er nytt håp med utvidet regjering.
Statsråd Ola Elvestuen [13:58:46 ] : Først vil jeg takke interpellanten
for interpellasjonen. Det er alltid interessant å diskutere rovdyr,
og det er en diskusjon jeg mener det er nødvendig å ha hele tiden,
nettopp fordi det hele tiden handler om å håndtere en situasjon
med å ha en balanse mellom det å ha både de store rovdyrene og en
levende beitenæring i Norge. Dette handler om hvordan vi skal klare
å kombinere dette på best mulig måte.
Til noen av de
spørsmålene som er kommet opp: For det første er det viktig å skille
mellom det som er erstatningsordning, og det som er tilskuddsordning.
Når det gjelder erstatningsordningen for direkte tap av beitedyr
til rovdyr og de beregnede tapene, er det full erstatning, og det
er den samme erstatningsordningen som gjelder. Diskusjonen handler
om tilskuddsordningen og tilskudd til det forebyggende arbeidet.
I den forbindelse ble det i mars i år vedtatt nye nasjonale satser
for hjemmebeite og tidlig nedsanking, nettopp for å komme ut og
hindre den typen unntakstilfeller som vi hadde i 2017. Det er veldig
lav terskel når det gjelder søknader om forebyggende tiltak, men
det er et krav om at man har kontakt med Fylkesmannen. Det handler
om at Fylkesmannen også har en koordinerende rolle for å ha kontroll
på hvilke tiltak som gjennomføres. Det har vært lav terskel også
i Nord-Østerdal.
For 2019 har vi også styrket
Statens naturoppsyns budsjett med 5 mill. kr, slik at de til neste
år – ut fra hva situasjonen måtte være – i større grad kan være
til stede flere steder samtidig dersom det oppstår skadesituasjoner.
I tillegg har vi forsterket de forebyggende midlene, FKT-midlene,
med 10 mill. kr, med et eget prosjekt for Nord-Østerdal. Det som
ble innvilget i høst, var ønsker om radiobjeller og støtte til samband
i Nord-Østerdal. Så vi følger situasjonen tett og vil følge den
opp.
Det har vært kritikk
av tallene vi bruker. Det var 10,5 ynglinger i sesongen 2017–2018
– det er riktig – men to av dem ble skutt. Jeg synes man skal ta
med det også.
Når det i diskusjonen
framheves at det er en eksplosiv økning i ulvebestanden, er det
riktig at hvis man ser ti år tilbake i tid, så er det en økning,
men det er uklart hvordan dette bildet ser ut nå. Derfor bruker
jeg de foreløpige tallene, og jeg påpeker hver gang at det er foreløpige
tall. 6,5 ynglinger er ikke det vi har påvist, det er det vi tror
og har beregnet oss fram til at det skal være. Men det kan være
flere, og det vil vi se når tellingene er ferdige.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er over.
Dermed er dagens
kart ferdig handsama.
Ber nokon om ordet
før møtet vert heva? – Møtet er heva.
Presidenten vil
drista seg til å ønskja statsråden god tur til Gardermoen.